Misjonsvitenskap #4/2016 | Årgang: 70

Norsk Tidsskrift For Misjonsvitenskap #4/2016 | Årgang: 70

3 Kristin Norseth Leder

5 Per Halse Fornorsking og økumenikk: Peter Hognestads innsats for norsk kristendom og verdsvid einskap.

18 Anders Aschim Bibelmisjon – Bibelselskapets misjonsarbeid

31 Thor Strandenæs To giganter i moderne kinesisk bibeloversettelse Resultat av et vellykket samarbeid i to 1 kirkefamilier – protestantisk og katolsk

43 Sverre Bøe Bør bibeloversettelse og misjonsvitenskap fortsatt bruke uttrykket «hedning»?

Bokmeldinger

54 Kjærlighet til islam i troen på Jesus. av Ivar Flaten

56 The New Evangelization: Faith, People, Context and Practice. av Knud Jørgensen

57 Contemporary Muslim- Christian Encounters av Knud Jørgensen #4/2016 Vignetten Norsk viser Tidsskrift Grønlands østkyst for Misjonsvitenskap og er fra et kart tegnet | egede.no av Hans Poulsen Egede (1686-1758) under hans virksomhetNorwegian blant inuitene Journal (1721-1736) of Missiology Tidsskriftet utgis av Egede Instituttet 2 The journal is published by the Egede Institute

Redaksjon Ansvarlig redaktør: Professor Arne Redse Førsteamanuensis Kristin Norseth Instituttleder Marion Grau

Redaksjonsadresse Egede Instituttet Editorial Address: Pb. 5144 Majorstuen N - 0302 Oslo, Norway [email protected] egede.no

ISSN: 2464-1936 Leder

Kristin Norseth

Det norske bibelselskap ble stiftet 26. mai 1816 i Vår Frelsers kirke (Domkirken) i Oslo, med landets biskoper i ledelsen. Formålet var «å utbre Den hellige skrift» til «de norske sjelers frelse». Den bibelutgaven man da benyttet, var den danske. Bibeloversettelse til norsk ble satt i gang først mot slutten av århundret. En undersøkelse initiert av biskop Johan Nordahl Brun i Bjørgvin stift i 1815, viste at bibelmangelen var stor. Det fantes bare fire bibler pr. 100 innbyggere, og for en tjenestepike tilsvarte prisen en månedslønn. Lesekyndigheten hadde økt sterkt, takket være innføringen av allmueskolen i 1739. Folk hadde mulighet til å lese Guds ord. Salmebøkene var alminnelig utbredt og i bruk. Der fant man alle sønda- gers og helligdagers lese- og prekentekster. Men hele Bibelen var det få som hadde, og kirkens biskoper var ved inngangen til det 19. århundre bekymret for folkets 3 «sjelelige» og moralske tilstand.

Stiftelsen av et norsk bibelselskap var del av brede evangeliske vekkelsesstrøm- ninger i det protestantiske Europa, der bibelspredning og misjon i eget og andre land var to sider ved samme sak. Sentralt i dette stod det transnasjonale The British and Foreign Bible Society (BFBS, stiftet 1804), som bidro med kapital da Det norske bibelselskap ble stiftet. Opprettelsen ble også støttet av den svenske kronprins- regenten med en privat gave på 6600 riksdaler. Det var et tydelig signal om at Norges nye kongehus tok sitt grunnlovfestede religiøse ansvar på alvor. Opprettel- sen må også ses som et aspekt ved nasjonsbyggingen. Det var et norsk bibelselskap man stiftet. Norge hadde fått eget universitet (1811), egen grunnlov (1814), egen høyesterett (1815) og opprettet Norges bank (1816). Det ble umiddelbart knyttet bånd mellom Bibelselskapet og universitetet. Professor i teologi, Svend B. Herleb (1784-1836), fikk hovedansvaret for utformingen av Bibelselskapets program. Senere har teologiske professorer vært sterkt involvert i Bibelselskapets arbeid, særlig i oversettelsesarbeidet.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bibelselskapet startet med bibelspredning. Mot slutten av århundret ble man stadig mer opptatt av morsmålets eller hjertespråkets betydning. Det innebar arbeid med bibeloversettelse. Men da Bibelselskapet året 1916 feiret sine første hundre år, slo den nye Bergensbiskopen Peter Hognestad, malurt i festbegeret: «Sanningi er at me ikkje enno hev bibelen heilt umsett paa norsk». For ham betydde det nynorsk. Varsomme revisjoner fra dansk var ikke tilstrekkelig. Hognestad så sammen- hengen mellom folkelivet, språket og «folkesjela» og tok konsekvensen av det i et utrettelig arbeid for nynorsk, folkemålet, som kirkespråk. Men «heimføding» var han ikke. Han deltok som en av de første norske i den gryende økumeniske verdensbevegelse. Senhøstes i år kom biografien om ham, skrevet av førsteamanu- ensis Per Halse (Høgskulen i Volda), som i dette nummeret bidrar med artikkelen «Fornorsking og økumenikk: Peter Hognestads innsats for norsk kristendom og verdsvid einskap».

To hundre år etter stiftelsen har Bibelselskapet levert fem oversettelser og revisjoner av hele Bibelen til bokmål og nynorsk, oversettelse av Det nye testamente til nordsamisk og lulesamisk samt et utvalg av tekster til sørsamisk. Fra 1816 har Bibelselskapet til sammen distribuert nærmere 6,9 millioner hele bibler i Norge og 14-15 millioner nytestamenter. Tatt i betraktning av at nesten ingen kaster bibler, gir det en «bibeltetthet» på om lag 1,3 bibler pr. person i dagens Norge. Til gjengjeld er bibelbruken lav. I en undersøkelse svarer bare 6 % at de bruker Bibelen daglig. Det kan neppe forklares med annet enn tiltakende sekularisering og kristendoms- kunnskapens stadige mer marginaliserte stilling i skolevesen, kulturformidling og offentlighet.

Det norske bibelselskap holdt seg lenge til nasjonale oppgaver, men tok etter 2. ver- denskrig også opp bibelmisjon som eget arbeidsfelt, i forbindelse med at paraplyorganisasjonen United Bible Society ble stiftet. I 1951 ble Bibelselskapets formål ut- videt til også å omfatte støtte til bibeloversettelse og bibelspredning i andre land. Denne utviklingen er temaet for professor Anders Aschims (Høgskulen i Volda) artikkel om Bibelselskapets misjonsarbeid. Siden midten av 1800-tallet har mange norske misjonærer vært involvert i språk- og oversettelsesarbeid rundt om i verden. En av dem er professor emeritus Thor Strandenæs (Misjonshøgskolen, i dag VID). I artikkelen «To giganter i moderne kinesisk bibeloversettelse: resultat av et vellykket samarbeid i to kirkefamilier – protestantisk og katolsk» viser han for det første hvordan politisk, samfunnsmessig og språklig kontekster har konsekvenser for og påvirker bibeloversettelsesarbeid, og for det andre, hvordan bibeloversettelser påvirker hverandre innenfor samme kirkefamilie og kirkefamilier i mellom.

Professor Sverre Bøes artikkel «Bør bibeloversettelse og misjonsvitenskap fortsatt bruke utrykket ‘hedning’?» går tett inn på et konkret oversettelsesproblem: Hvordan man skal oversette et bestemt ord fra hebraisk og gresk til norsk? Ordet 4 hedning er på vei ut av norske bibeloversettelser, og det med rette, hevder han. Det skyldes dels at ordet i moderne norsk har fått nye konnotasjoner, dels at de hebraiske og greske ordene er mer nyanserte enn det som tradisjonelt har vært fanget opp i tidligere norske oversettelser. Artikkelen trekker leseren med seg i et konkret eksempel på den type diskusjoner, refleksjoner og overveielser som bibeloversettere generelt sett engasjeres i og må ta stilling til hvor de enn måtte befinne seg i verden. Bibeloversettelse og bibelrevisjoner er en aldri avsluttet prosess.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Fornorsking og økumenikk: Peter Hognestads innsats for norsk kristendom og verdsvid einskap.

Per Halse Fødd 1957. Cand. theol. MF 1984. PhD UiO 2009. Førsteamanuensis Høgskulen i Volda. Har skrive biografien Peter Hognestad. Språkstrid og heilag fred til 150-års-jubiléet for hans fødsel hausten 2016.

Abstract Norwegianization and ecumenism. On the Work of Peter Hognestad.

After the dissolution of the union with Denmark in 1814, the written language in Norway continued to be Danish. This differed much from the spoken language of the vast majority of Norwegians. The autodidact linguist Ivar Aasen (1813–1896) found that the Norwegian dialects had a great deal in common with each other as well as with the ancient Old Norse, and he established a new written version of Norwegian (nynorsk/new Norwegian). Peter Hognestad (1866–1931), bishop of Bergen from 1916, was a pioneer in ecclesias- tical use of this «nynorsk» (New Norwegian). He translated the Lectionary and Service Book, a few hymns and much of the Old Testament. He was co-editor of 5 Nynorsk salmebok and the very first to use New Norwegian consequently in his office as bishop. This article reminds that Hognestad’s struggle for «norwegianization» went hand in hand with a strong engagement in international and ecumenical work. In both cases he was concerned about the missionary task of “making ready the way of the Lord”, i.e. removing hindrances for the Gospel.

Søkeord: Fornorsking – Bibelomsetjing – Nynorsk kyrkjespråk – Økumenikk – Kristen einskap

Våren 1916 feira Det norske bibelselskap sine fyrste hundre år i arbeid for norske biblar til det norske folket. Den nye Bergens-bispen, Peter Hognestad, slo litt malurt i festbegeret: «Sanningi er at me ikkje enno hev bibelen heilt umsett paa norsk».1 Ei varsam fornorsking var gjennomført i den nyaste omsetjinga frå selskapet (GT 1891 og NT 1904),2 men mange opplevde framleis bibelspråket som dansk. Det var tradi- sjonstungt og lite prega av norsk tungemål.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Peter Hognestad var fødd i Time på Jæren i 1866. Etter teologisk embetseksamen i 1891 verka han som hjelpelærar i teologi og eitt år som sekretær i Stavanger ynglin- geforeining. Frå 1896 til 1903 arbeidde Hognestad ved lærarskulen på Notodden, og det siste året var han konstituert som styrar. Palmesøndag 1901 heldt han den fyrste høgmessepreika på nynorsk i Noregs hovudstad, og i 1903 vart han tilsett som stift- skapellan med særleg ansvar for bygdeungdom i byen og for å halde gudstenester på landsmål. Frå 1908 underviste Peter Hognestad i gamaltestamentlege emne ved Menighetsfakultetet, og han var biskop i Bjørgvin frå 1916 til han døydde i 1931. I seinare år har det kome fleire studiar om den tidlege «nynorsk-kyrkja».3 Til 150-års-jubiléet i haust har også han som etter Elias Blix vart hovudmannen i å forme og fremje eit nynorsk kyrkjespråk fått ein biografi.4 Peter Hognestad var ikkje berre ihuga målmann, bibelomsetjar og salmebokredaktør, men også folkeopplysar, forkynnar, prestelærar, sentral kyrkjeleiar og engasjert økumen. Forteljinga om livet og innsatsen hans utfordrar klassiske framstillingar av norsk kultursoge som ein strid mellom frilynte, radikale, grundtvigianske framstegsfolk på eine sida og konservative, pietistiske «mørkemenn» på den andre. Presten Hognestad stod på mange vis mellom slike fløyer, og det var han ikkje åleine om. Denne artikkelen vil fokusere på fornorskinga av religiøse tekster og arbeidet for kristen einskap. Begge deler handla for Hognestad om misjon. Han ville fjerne det som hindra Kristi evangelium i å nå hjarta åt folk.

Kristendom og folkeliv er den programmatiske tittelen på ei samling talar og foredrag som Peter Hognestad gav ut i 1913. Han var oppteken av å halde saman slikt som andre ville skilje: Det menneskelege og det kristelege, pietistisk og frilynt, haugiansk og grundtvigiansk, norskdom og kristendom. I studietida innsåg han at det var viktig å setje seg inn i filosofisk vitskap, men stoffet var ikkje lett å få tak på:

Når eg no les dette i bøkerne og ser den vrange og innviklade måten alt er sett fram på, so ein lyt sitja lange stunder berre um ein skal finna ut, kvat mannen, som skriv, verkeleg vil segja – for mest alle filosofarne skriv eit forfælande mål – so ynskjer eg berre, at eg i fullaste mål kunde gjera alle dei filosofiske tankar til mine, ja sjølv læra å tenkja til botn filosofisk, og so kunna setja dette fram for folk flest på ein slik måte, at kvermann kann forstå det.5

Det vart ei sentral oppgåve å gjere djupe tankar forståelege, og Hognestad arbeidde med det gjennom alle fasane av livet. Språkføringa vart då eit kjernepunkt. Nynor- sken la til rette for å bruke ord og seiemåtar som folk rundt i landet var fortrulege med. Sommaren 1902 vart Hognestad oppmoda av Arne Garborg til å konsentrere seg om vitskapleg arbeid. Sambygdingen takka med eit langt brev og var open om kva han ville vie livet til: 6

No ser eg allvisst eit maal, som lenge hev stade klaart for meg. Me maa faa skrifter paa nynorsk um tankeemne i alle tankegreiner, ogso den theologiske grein […] Her hev eg tenkt meg ein plass for meg […] Eit skarpt studium og so fram med dei djupaste og høgaste sanningar i klaare preikur, fyredrag og skrifter som folk flest kunde faa godt av. Den som kunde det!6

Idealet var å kombinere presteteneste med fagleg arbeid og folkeleg formidling. Slik staka Hognestad ut kursen for livsferda. Til bispevigsla i 1916 formulerte han mål- setjinga i konsentrert form: «Mitt høgste ynskje er aa faa vera ei liti røyst som ropar mitt norske folk heim til seg sjølv, heim til kyrkja, heim til Gud.»7 Visjonen vitnar om eit tydeleg misjons-perspektiv på tenesta.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Språket og sjela Peter Hognestad voks opp med eit skriftspråk som skilde seg mykje frå daglegtalen. Som konfirmant for Lars Oftedal i Stavanger skreiv han heim og underteikna på tradisjonelt vis med «eders søn Peder».8 Som student byrja han skrive privatbreva på landsmål, og som seminarlærar i Telemark tok han folkespråket i bruk også som undervisar og forkynnar. Nynorsk kyrkjespråk vart ei hjartesak for Hognestad. Han argumenterte for det ved å vise til Martin Luthers verk. Reformasjonen var ikkje fullført i Noreg. Salmesongen mangla kraft sidan tekstene ikkje var på folkemålet. Magnus Brostrup Landstad hadde prøvt å få inn nokre norske ord og vendingar i salmeboka, og Elias Blix tok steget fullt ut.9

I ei evangelisk kyrkje må salmeskrivarane vere både bibelske og folkelege, hevda Hognestad, og etter det målet hadde ingen i Noreg nått så høgt som Blix: «Den full-lærde er glad naar han kann koma tvertigjenom lærdomen, paa hi sida, og tala dei klaare og sterke ord som far og mor, ja dei smaae systkin kann skyna. Ein slik lærd mann er Blix». Verket hans ville gjere «det som endaa er ugjort av reformation i vaart land: faa salmesongen og folkemaalet saman inn i kyrkja. Og daa skal me kanskje faa ei evangelisk folkeforkynning, som me endaa ikkje hev set maken til her i landet».10 Språket måtte ikkje hindre bodskapen i å nå fram. Difor brukte Hognestad det norske folkemålet i tale og skrift, og han sparde seg ikkje i tenesta for det han trudde på. Vinteren 1900 sette han om Tekst- og altarboka for Den norske kyrkja, og seinare arbeidde han mykje med bibelomsetjing. Professor Blix hadde byrja på Davids-salmane, men fekk sett om berre dei femtitre fyrste før han døydde. Peter Hognestad fullførte slik at Bibelselskapet kunne gje ut Salmarne i 1904.

Til ei NT-utgåve med bilete i 1908 reviderte Hognestad språkføringa frå det fyrste landsmålstestamentet. Seinare vart han hovudmann i ein stor dugnad for å setje om heile Bibelen. Då denne «Fyrebilsbibelen» kom i 1921, hadde Peter Hognestad i tillegg til Salmane sett om Ordtøka og Preikaren, fire kapittel av fyrste Kongebok, 27 kapittel av Jesaja, profetane Obadja, Habakkuk og Malaki saman med venen Bernt Th. An- ker – og Romarbrevet.11 Vel så omfattande og krevjande var arbeidet med redaksjon og korrektur som han gjorde for heile Bibelen i lag med filologen Gustav Indrebø. Etter den innsatsen var det ikkje snakk om å kvile på laurbæra. «No er det den norske salmeboka som ligg fyre. Ei stor uppgaava», skreiv Hognestad til venen og kollegaen Bernt Støylen. Saman med sokneprest Anders Hovden fekk dei to biskopane opp- draget, og i 1925 vart Nynorsk Salmebok gjeven ut og autorisert til kyrkjebruk. Desse krafttaka for å gjere norsk folkespråk til eit verdig og tenleg kyrkjemål gjorde Hog- nestad og dei andre pionerane attåt ordinære fulltidsarbeid.

Peter Hognestad synest ha vore ein roleg og fredsæl mann. Men språkkampen var kvass tidleg på 1900-talet, og Hognestad vart ståande midt i striden. Då han i 1901 heldt palmesøndagspreike på landsmål i Johannes-kyrkja, var det mykje kritikk i 7 avisene og Aftenposten spurde kvifor det skulle talast på eit språk «hvortil der ialfald ikke paa en Afstand af hundrede kilometer frå Byens Torv kan præsteres noget tilsvarende».12 Hognestad vart GT-lærar då Menighetsfakultetet kom i gang i 1908, men kammerherre Løvenskiold ville ikkje lenger støtte institusjonen når der vart undervisning på landsmål: «Maalet omfattes med saare liden Kjærlighed af Flertallet af det norske Folk, saaledes at det er at forudse, at Menighedsfakultetet, der skulde være en Skole for de mange, nu kun bliver det for nogle faa».13 Ein innsendar i Morgenbladet var redd for at språkbruken åt GT-læraren kom til å gjere ende på den nye skulen, for ingen student ville søkje seg til ei undervisning som var uråd å skjøne.14 Realiteten var at Hognestad vart vel forstått og godt likt både som lærar, prest og biskop. Men byborgarane i Bergen tok det tungt at han ikkje ville bruke riksmål i domkyrkja. Den respekterte forretningsmannen og lokalpolitikaren Johan Martens skreiv at bispen gjerne måtte tale jærsk på Jæren og sogning i Sogn, men i byen burde han bruke den språkforma «som ligger den bergenske dialekt nærmest og som alle helt forstaar». Alvoret i saka vart framheva i ei understreking av at «der er i vort

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology samfund de viktige stillinger hvor indehaveren ikke har ret til at vove den risiko en dag at maatte erkjende at han har gjort det kristne samfund en bjørnetjeneste».15 Peter Hognestad var «ingen sprogstridens lurblåser», skreiv redaktør Johannes Lavik i Dagen då biskopen døydde: «Men han var fast og urokkelig i det forsett bare å tale sitt eget mål, sitt morsmål».16 Det handla ikkje berre om å «vere seg sjølv», men om å forme og fremje eit naturleg og tenleg norsk språk som kunne rydde veg for Guds ord til hjarta åt folket. Det gamle bibel- og kyrkjespråket hadde nok alvor og høgtid over seg, men det nye var så mykje meir «heimleg» og opna for klarare forstå- ing. Nokre døme kan hjelpe oss til å fatte den språklege fornyinga som Hognestad og andre arbeidde med.

Bekken brusar og språket frisknar

Peter Hognestads fyrste store omsetjingsarbeid var Tekstbok for Den norske kyrkja og Altarboka for Den norske kyrkja. Gudstenesteordninga og dei tilhøyrande bibeltekstene fekk nynorsk språkdrakt vinteren 1900, men den offentlege autorisasjonen kom ikkje før hausten 1907. I mellomtida vart liturgien nytta ved særskilde høve, som ved Hognestads eigne landsmålsmesser, og i samråd med andre gjorde han etter kvart nokre justeringar i tekstene.17 Syndsvedkjenninga og takkekollekten for nattverden tener her som uttrykk for fornorskinga:

Altarboka på riksmål Hognestads omsetjing Syndsbekjendelse Sannkjenning av syndi

Jeg arme, syndige Menneske bekjender for Eg arme, synduge menneskje sannar for Dig, hellige, almægtige Gud, min Skaber deg, heilage, allmegtuge Gud, min skapar og Gjenløser, at jeg ikke alene har syndet og atterløysar, at eg inkje berre hev synda mod Dig i Tanker, Ord og Gjerninger, men imot deg i tankar, ord og gjerningar, men ogsaa er undfangen og født i Synd, saa ogso er avla og fødd i synd, so eg for deg, at jeg for Dig, retfærdige Gud, er ganske rettferdige Gud, er heilt og fullt skyldig og aldeles strafskyldig og fordømmelig. til refsing og fordøming. Difor flyr eg til di Derfor henflyr jeg til Din store Barmhjer- store miskunn og bed for Jesu Kristi skuld: tighed og beder for Jesu Kristi Skyld: Gud, Gud ver meg syndar naadig! vær mig Synder naadig! Takkekollekt for nattverden Takkekollekt for Nadverden Me takkar deg, Herre, allmegtuge, æve- Vi takke Dig, Herre, almægtige, evige Gud, lege Gud, at du hev kveikt oss upp med at Du har vederkvæget os med disse Dine desse sæle gaavorne dine. No bed me di salige Gaver. Nu bede vi Din Barmhjertig- miskunn, at du ved desse same gaavor- hed, at Du ved samme Dine Gaver vil styr- ne vil styrkja vaar tru paa deg og gjera ke vor Tro paa Dig og gjøre Kjærligheden kjærleiken brennande millom oss sjølv 8 brændende mellem os selv indbyrdes, for innbyrdes, for son din, Jesu Kristi, vaar Din Søns, Jesu Kristi, vor Herres, Skyld! herre, skuld!

Alterbog for den norske Kirke (autorisert Tekstbok og Altarbok for den norske kyrkja 14.2.1889 til bruk frå advent same året), (autorisert 28.10.1907), Kristiania (Salme- Kristiania 1893 (Grøndahl) ss. 9 og 23. bogforlaget) 1908 ss. 368–69 og 383.

Peter Hognestad vart ikkje diktar som fleire av dei andre nynorsk-pionerane. Men han er meister for fleire gjendiktingar som har vorte folkeeige rundt i landet. «Fager kveldsol smiler» stod på trykk fyrste gongen i Norsk Barneblad i 1904.18 Med mindre justeringar kom versa i Bernt Støylens Songbok for sundagsskule og uppbyggjingsmøte (1906), i fyrste bandet av leseboka for folkeskulen som Støylen gav ut saman med Nordahl Rolfsen (1907) og i Lars Søraas si Skulesongbok (1908). Våren 1910 sette Hog- nestad songen i det kristelege målbladet Stille Stunder med denne merknaden:

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology De kjenner alle den kveldsongen «Aftensolen smiler». Tekst og tone andar fred og samklang. Men formi for songen er dansk, baade i maal og naturbilæte. Den tyske originalen av H. Hoffmann er i grunnen mykje meir norsk. Der brusar bekken fraa fjellet, medan den danske bekken «risler sagtelig gjennem mark og skove».19 Den danske omsetjinga som Hognestad viser til, stod i mange norske songbøker gjennom hundre år frå midten av 1800-talet. Nynorsk-versjonen fekk si endelege form i samband med Gustav Jewnsens utkast til revidert kyrkjesalmebok i 1915, og Terje Aarset har dokumentert korleis bekkebrusen frå fjellet steg for steg vann over «Bækkens Vove» og den gamle «Aftensolen».20 Her er Hognestads gjendikting jam- ført med den tyske originalen og den danske teksta:

Abend wird es wieder Aftensolen smiler Fager kveldsol smiler

Abend wird es wieder; Aftensolen smiler Fager kveldsol smiler über Wald und Feld over Jorden ned, over heimen ned, säuselt Frieden nieder, og Naturen hviler jord og himmel kviler und es ruht die Welt. taus i hellig Fred. stilt i heilag fred.

Nur der Bach ergiesset Ikkun Bækkens Vove Berre bekken brusar sich am Felsen dort, risler sagtelig, frå det bratte fjell, und er braust und fliesset gjennem Mark og Skove høyr kor sterkt det susar immer, immer fort. hen den slynger sig. i den stille kveld!

Und kein Abend bringet Ingen Aften bringer Ingen kveld kan læra Frieden ihm und Ruh’, Standsning i dens Fjed, bekken fred og ro, keine Glocke klinget ingen Klokke ringer ingi klokke bera ihm ein Rastlied zu. den til Ro og Fred. honom kvilebod.

So in deinem Streben Saa mit Hjerte stunder Så mitt hjarta stundar, bist, mein Herz, auch du: i sin Kjærlighed, bankande i barm, Gott nur kann dir geben til jeg engang blunder til eg ein gong blundar wahre Abendruh’. i en evig Fred. i Guds faderarm.

A.H. Hoffmann Etter Hoffmann Etter Hoffmann von Fallersleben 1837. ved J.D. Behrens 1850. ved Hognestad 1904/1915.21

I tillegg til «Fager kveldsol» har fire omsetjingar av Peter Hognestad vorte så godt mottekne at dei framleis er med i salmeboka. Det er ein julesong og tre som no særleg vert nytta i gravferder: «Det hev ei rosa sprunge», «Leid, milde ljos», «Så tak då mine hender» og «Å, ver hjå meg».22

Då Hognestad i 1915 hadde sett det bibelske visdomsskriftet Forkynnaren om til 9 nynorsk, gav han det ut i ei populærvitskapleg bok med den talande tittelen Preikaren. Ei bok um bjartsyn og svartsyn paa livet. I faglege, men ofte også lyriske og personlege vendingar faldar GT-læraren ut eit stort lerret med det han oppfattar som sentrale spenningar i Bibelen frå skapingssoga og fram til kristendomen. Det handlar om tid og æve, optimisme og pessimisme, makt og avmakt, om å herske eller tene, om lukke og fåfengd. Nokre vers frå det allegoriske diktet om alderdomen illustrerer skilna- den mellom tradisjonelt bibelspråk og det nye norske:

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bibelselskapets tekst frå 1891 (til Peter Hognestads omsetjing 1915 1930) Og tænk paa din Skaber i din Ungdoms Og tenk paa din skapar i ungdomsdagarne, Dage, førend de onde Dage kommer, og fyrr dei vonde dagarne kjem, Aar indtræder, om hvilke du skal sige: og det lid til dei aari daa du lyt segja: De behager mig ikke, førend Solen og Ly- Eg likar deim ikkje; set og Maanen og Stjernerne formørkes, fyrr soli myrkjest, og Skyerne kommer igjen efter Regnet – og ljoset og maanen og stjernorne, […] og skyer kjem att etter regnet; […] førend Sølvsnoren borttages, og fyrr sylvsnori slitnar, Guldskaalen sønderslaaes, og Krukken og gullskaali brotnar, sønderbrydes ved Kilden, og Hjulet søn- og krukka ved kjelda gjeng sund, derknuses og falder ned i Brønden, og hjulet dett brotna i brunnen, og Støvet vender tilbage til Jorden og og moldi fer atter til jordi som fyrr ho var bliver som det var før, og Aanden vender og aandi gjeng atter til Gud som gav ho. tilbage til Gud som gav den.

Prædikeren (Fork.) 12, 1–2 og 6–7. Preikaren (Fork.) 12, 1–2 og 6–7.

Peter Hognestad arbeidde mykje mellom ungdom, og han var oppteken av at kyrkja skulle bruke språk som tiltala og kommuniserte med den oppveksande slekta. Det handla ikkje berre om å bruke norsk folkemål framfor dansk-prega riksmål, men også om å velje oppdaterte og folkelege former i landsmålet. Då Nytestamentet vart omsett i 1880-åra, var det viktig å vise at det nye skriftspråket ikkje var for simpelt til dei religiøse tekstene. Respekten for det tilvande var stor, og vekta på tradisjonell «høgstil» hadde ifølgje Hognestad gått på kostnad av folkelege seiemåtar.23 Sjølv gjorde han mykje for å få det nynorske kyrkjespråket meir «naturleg» og oppdatert etter vedteken rettskriving tidleg på 1900-talet. Samstundes måtte det bibelske innhaldet gjevast att så korrekt som råd.

Hognestad gav både ros og ris til omsetjingane av professor Alexander Seippel. Han sette stor pris på kor godt Seippel gav att poesien frå grunntekstene. Samanlikna med tradisjonelt bibelspråk, og også med det fyrste landsmålstestamentet, æra Hog- nestad professoren for å ha «ryddet ordentlig op og latt folkemaalet spille med sin egen tone». Men han var kritisk til at omsetjinga stundom gjekk for langt i å vrake bibelske uttrykk som Seippel ikkje fann i det levande folkemålet. Når Johannes døy- paren forkynte «Vend om!» og «ber då frukt som svarar til omvendinga» (Matt 3, 2 og 8), vart det hjå Seippel «Gjer bot!» og «ber daa frukt som svarar til eit nytt hjartelag». Det er til å forstå, men Hognestad peika på at «sammenhængen mellem omvendelse og liv kommer ikke saa klart frem som naar man med grundteksten bruker det samme ord». Eit anna ankepunkt var at omsetjingane hadde fjerna seg frå normal rettskriving og vorte meir farga av dialekten Seippel kjende frå Setesdal.24 10 I tenestene som prest, lærar og biskop var Peter Hognestad oppteken av å kople bibelsk kristendom med norsk folkeliv. Arbeidet med nynorsk liturgi, bibel og salmebok skulle fremje både det nasjonale og det kristelege. Motivasjonen var å gjere den bibelske bodskapen forståeleg, kjend og kjær. Hognestad såg det som eit luthersk prinsipp å «skapa sjølvstendige og mynduge kristne». Kyrkja ynskte at folket skulle få opplysning og kunnskap.25 Då laut også språklege hinder rivast ned.

Ingen heimføding

Heimen, heimhug og heimvending tala og skreiv Hognestad ofte om som dei høgste ideal.26 For han sjølv stod det ikkje i motsetnad til å reise ut og verte kjend med andre folk og kulturar. Ved starten av 1900-talet opplevde han at «heimfødingen» ikkje lenger var vanvyrd. Nasjonalt vart det etterspurnad etter slike som «endaa hev si norske tunge uskipla og ufalska», og på det religiøse området var moderne «profetar» åt å verte «trøytte menn» som lengta heim.27

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Hognestad heldt alltid fast på verdiane frå oppveksten; luthersk barnelærdom og norsk bondekultur. Samstundes var der spenningar i kristendomen han voks opp med. Foreldra var nært knytte til vekkingspresten Lars Oftedal og bedehusrørsla: «Var det noko som var fullkome for meg i barndomen, so var det Oftedal, var det nokon som eg syntest var, som ein prest og kristen skulde vera, so var det Oftedal», mintest Peter seinare. Han og syskena vart likevel aktive i det kristelege ungdomslaget som den kulturopne og politisk konservative sokneprest Anton Meyer stod i brodden for. Peter Hognestad fekk såleis tidleg røyne at det ikkje var berre eitt svar på mange av dei store spørsmåla, og gjennom livet vart han ofte ståande i ein formidlarposi- sjon mellom ulike motsetnader.

Rotfestet frå det religiøse Rogaland hindra ikkje nyfikne på det framande og reisehug. I Kristiania nytta unge Hognestad snart høva til kulturopplevingar så vel som til å sjå seg om både i og rundt byen.28 I september 1889 fekk teologi-studenten vere med på nokre av møta i den internasjonale Orientalist-kongressen som fann stad i Stockholm og Kristiania det året.29 Der fekk han sjå og høyre framståande vitskapsmenn frå dei fleste landa i Europa, men løgnast var det å oppleve «sjølve austerlendarne»:

Hinduar var det ein bråte av, folk frå Japan, Persia, Ægypten, Arabia, Algier, kver i sin bunad. Frå Bombay var ein, som skulde vera øvstepresten for elddyrkjararne, han gjekk klædd i kvit brok og trøya og ei høg kvit huva, han såg mest ut som ein bakar elder murar. Frå Algier var der tvo arabiske kadiar eld[er] domarar. Dei hadde beintfram tekjet eit stort kvitt laken og sveipt ikring seg, soleis såg det ut iminsto.30

Det «austerlandske» eller «orientalske» verka naturleg nok eksotisk for bondestu- denten. Ein viss kjennskap til andre land og tilhøve hadde han like fullt frå før. Kyst- områda i det sydvestlege Noreg var opne mot omverda, og kristenlivet i Rogaland tok raskt til seg impulsar utanfrå. Peters konfirmantprest Lars Oftedal så vel som den lokale soknepresten Anton Meyer hadde begge gjort teneste utanlands, og Stavanger var frå midt på 1800-talet «misjonsbyen» framfor andre.31 Hognestad hadde såleis både høyrt og lese ein god del om andre folk og kulturar, men det var fyrst som føre- buing til undervisningsoppgåvene ved det nye Menighetsfakultetet at han sjølv kom ut på studieferd. Med stipend frå fakultetet og frå Stortinget var Hognestad ved tyske universitet våren og sommaren 1908 – og på ny reise til Skottland, England, Frankri- ke og Tyskland i 1910. Det var bra å verte oppdatert på den teologiske forskinga, men forkynninga åt dei liberale prestane hadde han lite til overs for:

Ja, det er syrgjelegt aa segja, men det var lite kristendom i preikorne deira […] Men du aa du, kor ordi strøymde or deim, og for fakter dei hadde! Armarne gjekk som vindkvernar […] No skulde eg vera komen til den store heimen, der alt aandsliv var so mykje rikare. Daa saag eg for mi indre syn Gustav Jensen som stend paa preikestolen roleg som ein stolpe. Men or hans munn kjem livande evangelium. Aa, 11 kor uendeleg mykje meir eg hev fenge hjaa han enn hjaa desse vindkvernarne.32

Gustav Jensen (1845–1922) var «ideal-presten» for mange norske teologar på slutten av 1800- og byrjinga av 1900-talet. I åra 1881–88 og 1895–1902 var han hovudlær- ar ved Det praktisk-teologiske seminaret. Mellom dei to periodane var han prest i Kristiania og frå 1902 stiftsprost. Jensen kombinerte konservative og moderne haldningar, og han heldt seg unna skarpe teologiske stridar. Han var hovudmann i den omfattande fornyinga av gudsteneste-liturgien frå 1880-åra og publiserte preikesamlingar så vel som teologiske utgreiingar.33 Hans Prædikener paa Kirkeaarets Søndage og Helligdage (1898) sende Peter Hognestad som gåve til foreldra då dei fylte sytti år; «for han er den presten eg set høgast av alle her i landet».34 Til revisjonen av Landstads salmebok laga Gustav Jensen ei bønebok som Hognestad sette om til nynorsk – med takk til sin «læremeister og sjælesyrgjar for den gode gaava han her hev gjeve».35

I 1910 fann Hognestad det interessant og lærerikt å få med seg mykje av årsmøta i

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology dei reformerte kyrkjene i Skottland, men gudstenestene likte han betre i England. Engelske kapell, kyrkjer og katedralar hadde i alle fall altar, og liturgien var rikare enn i det kalvinsk-reformerte Skottland – der presten leia heile gudstenesta frå ein stor preikestol. Men når det gjekk så langt at staselege drakter, røykjelse og høgtid- lege prosesjonar trengde unna preika, fall det ikkje i Hognestads smak. Til Tyskland la han vegen om Paris, og på søndagen var han i Notre Dame: «Messa paa latin var vel nok, men preikestolen stod tom.» Samstundes som den reisande sette pris på element frå ulike tradisjonar, er det ikkje tvil om kvar han kjende seg mest heime: «No er eg i Berlin, og her er preika. Lite evangelium er der vel i mange preikor, men eg hev søkt dei prestar som eg visste hadde mat for sjæli. Og eg gjekk der ikkje faafengt. So var det atter kjende salmetonar, og Luthers tyske maal. Jau eg var paa heimveg.»36

Kristen einskap

Etter tre år som biskop i Bergen vart Peter Hognestad våren 1919 oppsøkt av to anglikanske biskopar og sekretæren deira. Dei kom frå USA og reiste rundt i Europa for å førebu ei storsamling av heile den verdsvide kyrkja. Nokre år seinare mintest Hognestad det møtet på kontoret sitt, og han refererte frå rapporten som utsendingane skreiv: «‘We found his Lordship in a cautious and interrogatory mood’ – me fann biskopen i ei varsam og spyrjande stemning, men ‘We think we left him an advocate of our cause’, me trur me gjekk fraa han att som ein talsmann for vaar sak.»37 Samta- len gav næring til eit livsvarig økumenisk engasjement.

Samarbeidet mellom kyrkjene utvikla seg langs to hovudspor i mellomkrigstida. Anglikanarane frå USA representerte «Faith and Order». Dei arbeidde for ein verds- konferanse som skulle ta føre seg tru og kyrkjeordning. Det store målet var organisk einskap mellom alle som vedkjende trua på Jesus Kristus som Gud og frelsar. Det andre hovudsporet fekk nemninga «Life and Work». I staden for diskusjonar om truslæra ville dei byrje med praktisk arbeid for å løyse etiske og sosial-politiske utfordringar. Den respekterte og aktive erkebiskopen i Uppsala, Nathan Söderblom, var sentral i den rørsla. Anten ein prioriterte «Faith and Order» eller «Life and Work», var der mange hinder å vinne over for å nå samforståing og fellesskap.

Det fyrste økumeniske møtet skipa Life and Work til i Stockholm sommaren 1925. Nidaros-bispen Jens Gleditsch var med i førebuinga og leia ein tung norsk delegasjon.38 Bispemøtet valde Bernt Støylen som utsending – med Peter Hognestad som vara.39 Støylen var ikkje heilt restituert etter ei lang sjukelege, og dermed vart Hognestad ein av dei nesten 700 delegatane frå 37 land. Både den ortodokse og den protestantiske kyrkjefamilien var godt representert, men den romersk-katolske takka nei til invitasjonen. Biskop Söderblom vona at møtet skulle føre til åndeleg fornying med aktivt fredsarbeid og felleskyrkjeleg kamp mot sosial urett og naud. Hognestad opplevde brei 12 semje om det generelle, nemleg «eit samfundsliv i kristeleg kjærleik. Men daa det kom til dei serlege uppgaavor for dette kjærleikslivet, gjekk meiningane fraa kvarandre.»40

I praksis er det heller ikkje lett å skilje mellom tru og liv. Trass i fokuset på moral og samfunnsansvar kom det opp ein stor debatt om forståinga av «Guds rike». Somme hevda at riket vert realisert gjennom gode gjerningar og kristeleg innverknad på samfunnet. Andre meinte det var naivt å tru at menneske kunne gjere stort med den syndige verda. Gudsriket var for dei noko som Herren sjølv skal opprette ved enden av tida. Både i dette og andre spørsmål var der naturleg nok også mange mellom- standpunkt. Høgdepunktet i Stockholm skal ha vore ei gudsteneste der nesten alle utsendingane tok del i nattverden.41

To år seinare fekk Peter Hognestad vere med på det fyrste stormøtet i Faith and Order. Det vart halde i Lausanne frå 3. til 21. august 1927, og biskopen fortalde i Syn og Segn at det møtte om lag 400 utsendingar frå rundt 100 kyrkjesamfunn over heile verda; «… baade kvite og gule og svarte folkeslag.»42 Dei fleste protestantiske kyrkjer

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology var med, og like eins var dei ortodokse talrikt til stades. Den romersk-katolske kyrkja var derimot avvisande og tok ikkje del i økumeniske møte før i etterkrigstida.43 Under samlinga i Lausanne var det enkel gudsteneste kvar søndag og morgon- andakt ved opninga av kvar forhandlingsdag. Hognestad opplevde ei «freds og brorskaps aand».44 Det var brei semje om at kyrkja var kalla til einskap og om at den apostoliske og den nikenske truvedkjenninga måtte ligge til grunn for ei sameining. Om embets- og sakramentssyn kom dei ikkje stort lenger enn til å vere samde om å vere usamde: «Ein fann at det var betre enn aa finna bleike og blodlause kompro- missformlar som alle kunde semjast um.»45

I den tunge norske delegasjonen med to juristar og sju teologar var det særleg pastor Mikael Hertzberg og teologi-professor Olaf Moe som saman med biskop Hognestad gjorde seg gjeldande. Størst merksemd vekte ifølgje Lars Østnor Hognestads innlegg om vegen frå dei mange eksisterande kyrkjene til full einskap.46 Biskopen framheva at for trua er kyrkja allereie ei. For verda si skuld må det arbeidast for at den «indre» eller åndelege einskapen vert synleg.47 Med det meinte ikkje Hognestad at alt skulle bli einsforma og likt. Tvert om såg han det som ein rikdom at einskapen kunne kle- dast i ulike former, og han våga seg til ei sterk samanlikning: «Naar Gud er triunus (trieining), kvi kann daa ikkje hans kyrkja vera triuna eller multiuna (mangeinig)?»48

Biskop Hognestad såg føre seg ein trestegs-veg til målet: «1. Sameining (federation), 2. samband (union), 3. einskap (unity)». Det realistiske var å byrje med ein føderasjon der ein lærte kvarandre betre å kjenne, og til det gav han svært praktiske råd: «1. eit sams organ, ei tidsskrift som me kunde kalla ‘Ecclesia’, 2. personlege gjestingar hjaa kvarandre og utskifting av gudstenestor, 3. konferansar, møte, baade serskilde av konfesjonskyrkjone og aalmenne millomkonfesjonelle møte».49 «Wenn wir im christlichen Glauben einig sein wollen, möchten dann nicht verschiedene Gebräuche uns trennen!» uttrykte Hognestad ifølgje eit referat frå konferansen.50 Han appeller- te sterkt om sams nattverdfeiring:

Skal me ikkje faa sams nattverd her paa møtet? Skulde me reisa heim att utan det, vert det for meg eit stort vonbrot. Ja, eg trur det vil verta ei skam for konferansen […] vaar norske kyrkja tek imot gjester fraa andre konfesjonar ved nattverdsbordet, og eg hev ikkje noko imot aa vera gjest ved nattverdsbordet i ei onnor kyrkja, liksom eg i det vanlege livet kann vera gjest i andre hus der det raader andre skikkar enn i mitt eige […] Eg bed i Jesu namn: Lat oss vera eitt in communione mensæ Domini!51

Peter Hognestad var på mange måtar ein konservativ lutheranar, men det hindra han ikkje i å setje pris på fellesskap med andre truande. Han måtte registrere at ytre skikkar skilde meir enn trua, og han var svært skuffa over at det ikkje vart nokon sams nattverd i Lausanne: «Apostelen manar oss til gjestmildskap, men kyrkjone hev ikkje enno lært denne dygdi som dei skulde».52 Det lutherske prinsippet om at 13 det for sann kyrkje-einskap ikkje trengst einsarta tradisjonar, skikkar eller seremo- niar, såg Hognestad som beste basisen for vidare økumenisk arbeid: «Det er det som artikel 7 i vaar augsburgske truvedkjenning segjer, og eg kann ikkje anna segja enn at eg fekk stor vyrdnad for vaare lutherske reformatorar som saag so klaart i dette stykket for 400 aar sidan.»53 Etter vedkjenninga (CA VII) er det for sann einskap nok å vere samde om læra av evangeliet og forvaltinga av sakramenta. Derimot trengst det ikkje like menneskelege traditiones, ritus eller ceremonias.54

Internasjonalt samkvem og kristent fredsarbeid var Peter Hognestad oppteken av alt før han møtte dei anglikanske økumenane i 1919. Presteskapet i Bergen hadde reagert på utbrotet av fyrste verdskrigen med ei eiga fredsgruppe.55 I mai 1915 fekk dei skipa Norske Presters Fredsforening. Då hadde nesten halvparten av prestane i Den norske kyrkja teikna seg som medlemer, og oppslutnaden auka snart til rundt 70 %.56 Fleire pastorar frå andre kyrkjesamfunn vart med, men leiinga låg lenge hjå statskyrkjeprestar i Bergen.57 Biskop Hognestad var gjennom mange år president for den norske foreininga og medlem av det internasjonale styret.58

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology I denne rolla arbeidde han mellom anna for at ein «fredssøndag» skulle markerast i alle kyrkjer – med gudsteneste eller foredrag, oppretting av lokale komitéar og pengeinnsamling til «kirkenes store fredsarbeide verden over».59 Tiltaka var knytte til den økumeniske World Alliance for Promoting International Friendship through the Churches. Alliansen som var oppretta i 1914 vart i mellomkrigstida rekna som ein hovudorganisasjon i arbeidet for kristen einskap – i lag med Faith and Order og Life and Work.60

Peter Hognestad følgde opp det internasjonale og felleskristne engasjementet gjennom resten av bispeåra. Etter eit rekreasjonsopphald i Tyskland våren 1931 såg han fram til ein Englands-tur frå midt i august til fyrste veka i september. Han skulle representere Den norske kyrkja på møte både i Faith and Order’s «Continuation Commitee» i London og deretter i den kyrkjelege verdsalliansen for fredssaka i Cam- bridge. Men Hognestads helse var ikkje lenger det ho hadde vore, og etter lækjar-råd fann han å måtte halde seg heime. Under ein kveldstur på Klosteret 1. september seig han om og døydde.61

Det sentrale

Ved hundreårsminnet for Grunnlova hylla Peter Hognestad bibelomsetjaren Ale- xander Seippel for å ha teke på alvor «… Luthers tanke at Guds ord skal flytja heim i stova til folk og tala fullt ut paa heimemaalet […] No gjeld det berre at bibelen vert ferdig til hundradaarsfesten for Bibelselskapet i 1916 eller i minsto til reformations- festen i 1917.»62 Så fort gjekk det ikkje, men Hognestad gjorde sjølv ein stor innsats slik at den nynorske «Fyrebilsbibelen» kom ut i 1921. Inspirert av livsverka åt Martin Luther og Ivar Aasen sytte han for at dei religiøse tekstene vart kledde i eit naturleg norsk folkespråk.

Så seint som i 1893 skreiv teologen Torleif Homme at «Maalsak og Vantru høyrer i hop som Samsystkin».63 Redaktør Rasmus Steinsvik repliserte at «Va dæ skrifter, som ikkje berre for mæ orklang, men som hadde aalvor aa liv i seg, so vilde dei kje berre vere kjærkomne for gudelege maalfolk, men dei vilde drage alt fleire aa fleire te maalsaka».64 Det fekk Steinsvik rett i. Gjennom bibelomsetjing, liturgi, salmar, katekismeutgåver og andre religiøse tekster vart norsk folkespråk «helga» på ein måte som vanskeleg kan overvurderast. Ei i utgangspunktet lita og til dels vanvyrd rørsle fekk vind i segla og monaleg statusheving gjennom denne «kristninga».65 I arbeidet med å utvide domenet for «bondemålet» frå stev og folkelivsskildringar til høgprosa, skule- og kyrkjespråk var Hognestad heilt sentral. Utan Blix-salmane og utan innsatsen åt menn som Bernt Støylen, Anders Hovden og Peter Hognestad ville landsmålet vanskeleg fått så rask og så vid utbreiing som det gjorde. Og den dag i dag står nynorsken sterkare i kyrkja enn mange andre stader.66 14 I samtida vart Peter Hognestad til dels oppfatta som ein representant for særinteres- ser som målsak, edruskap, nasjonalt og kristeleg ungdomsarbeid. Særleg skapte språkstriden steile frontar: «En stor del av Bergens publikum kjente ikke biskop Hog- nestad. Han var for dem bare landsmålsbispen.»67 Denne artikkelen har gjeve glimt av at han var så mykje meir. Peter Hognestad var stolt jærbu, nordmann og verdsbor- gar. Han var overtydd lutheranar og økumen. Kristentrua og omtanken for folket var så trygt rotfeste at greinene kunne strekkast langt ut.

I internasjonalt kyrkjeliv såg Hognestad at den lutherske «mellomposisjonen» hadde særlege føresetnader for kommunikasjon og auka samforståing. I det norske kyrkjelandskapet stod han avgjort på den konservative sida teologisk, men han hadde vener i ulike leirar, og skilde synsmåtar hindra ikkje samarbeid om viktige saker. Engasjementa for norsk bibel- og kyrkjespråk så vel som for internasjonalt samkvem og økumenikk handla om å rydde veg for den kristne bodskapen. Dagen-redaktøren Lavik opplevde biskopen som «virkelighetsnær og alltid midtpunktssøkende».68

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Ein nær ven og medarbeidar gjennom mange år, domprost Ole Iversen, framheva at det sentrale i Hognestads forkynning var «det enkle budskap om Guds kjærlighet i Kristus».69 Han ville formidle kjernen i bibelsk kristendom. Vanskeleg språk, historiske skikkar eller menneskeleg meiningsbrytning måtte ikkje hindre bodskapen i å kalle alle heim – til seg sjølve, til den kristne kyrkja og til Gud.

FORKORTINGAR I NOTANE BB Bjørgvin biskop KoK Kirke og Kultur LK Luthersk Kirketidende LTB Lokalsamlinga ved Time bibliotek, Bryne MFa Menighetsfakultetets arkiv, Oslo NBL Norsk Biografisk Leksikon NBO Nasjonalbiblioteket, Oslo PA Privatarkiv SAB Statsarkivet i Bergen SoS Syn og Segn StSt Stille Stunder

Notar:

1 juniHognestad, 1916», Den Peter 17de (1916a). Mai nr. «Farvel 126, 2. tiljuni. Austlandet. Jf. Hognestad, Tale Peterved avskilsfest 23.7.1885; i Bondeungdomslaget LTB, PA-12, 2. 1. (1914). Gud er attaat. Norsk preikesamling (Kristiania: Olaf Norli), 9–10. 9 Hognestad, Peter (1904). Evangelisk salmesong og Elias Blix (Oslo: Norigs ungdomslag), 9–10. 2 Jf. Holter, Åge [1966]. Det norske bibelselskap gjennom 150 år (Oslo: Grøndahl), 404–421; Holter, Åge (1990). «Kampen 10 Same 14 og 20. Jf. «Eg trur vi får fram dimensjonane ved for norsk bibel og norsk bibelspråk», Bibelen i Norge (Oslo: dei som reiste eit nynorsk kyrkjemål, når vi ser at dei Det norske bibelselskap), 90; og Kullerud, Dag (2016). fullførte reformasjonen i Noreg»; Furre, Berge (2007). «Da Bibelen. Boken som formet vår kultur (Oslo: Verbum), 221. nynorsk vart kyrkjemål», SoS, 20.

3 Jf. Engeset, Jens Kåre (2002). Anders Hovden. Diktarprest 11 Bondevik, Jarle (2003). Og ordet vart nynorsk. Soga åt den og folketalar (Oslo: Samlaget); Løvlie, Birger (2007). Kor nynorske bibelen (Bergen: Norsk bokreidingslag), [86]–88 mykje stort … Matias Orheim, hans bidrag til vestnorsk og 128. kultur og kristenliv (Trondheim: Tapir); Aschim, Anders (2008). Ein betre vår ein gong. Elias Blix (Oslo: Samlaget); 12 «Ikke til Efterfølgelse»; Aftenposten nr. 201, 20.3.1901. Jo- Runde, Olga Støylen (2008). Bernt Støylen. Ein biografi hannes-kyrkja låg ved Christiania torv (mellom Stortinget (Oslo: Samlaget); Sandvik, Bjørn (2010). Språkstrid og og Akershus festning) med heile 1250 sitjeplassar. Her salmesang. Vår nynorske salmeskatt (Trondheim: Tapir); var Chr. Bruun res.kap. frå 1893 og sokneprest 1898–1918. 15 Halse, Per (2011). Gudsord og folkespråk. Då nynorsk vart Sviktande fundament gjorde at kyrkja vart stengd – og kyrkjemål (Trondheim: Tapir). riven i 1928.

4 Halse, Per (2016). Peter Hognestad. Språkstrid og heilag 13 L. Løvenskiold til MF-styret 2.11.1908; MFa, boks Abc/ fred (Oslo: Samlaget). L0001.

5 P. Hognestad til broren Eivind 27.2.1887; LTB, PA-12, 4. 14 W., «Menighedsfakultetet og Maalet», Morgenbladet nr. 516, 16.9.1908. 6 P. Hognestad til A. Garborg 18.7.1902; NBO, Brevs. 140. 15 J. Martens til P. Hognestad 20.3.1923; NBO, Brevs. 325. 7 «Attersyn paa livssoga mi», Den 17de Mai nr. 91, 17.4.1916; jf. LK nr. 18, 29.4.1916. 16 Lavik, Johs. (1931). «Biskop Hognestad er død», Dagen nr. 203, 2.9.

17 Halse (2011), 287–293.

8 P. Hognestad i brev 2.5. og 25.6.1881, like eins til faren 18 «Kveldsong», Norsk Barneblad nr. 48, 4.12.1904 (s. 192).

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology 19 P.H[ognestad], «Ein kveldsong», StSt nr. 21, 28.5.1910. 35 Føreordet i Jensen, Gustav (1918). Bønebok (oms. Hognestad, Bergen: Lunde), [6]. 20 Aarset, Terje (2009). Den nynorske songskatten (Bergen: Fagbokforlaget), 121. 36 P. H[ognestad], «Gudstenesta i Skotland og England m.m.», StSt nr. 32, 13.8.1910 s. 126. 21 Tekster og historiske opplysningar etter Aarset (2009), 115–119. 37 Hognestad, Peter (1928a). «Kyrkjemøtet i Lausanne», SoS, [1]. 22 Nummera 33, 414, 817, 818 og 858 i Norsk Salmebok 2013. 38 Med mellom andre teologi-professorane Lyder Brun og 23 Hognestad (1914), 16. Jf. Halse (2011), 192–194. Olaf Moe; Østnor, Lars (1990). Kirkens enhet. Et bidrag til forståelsen av norske teologers oppfatning av det økumen- 24 Hognestad, Peter (1916b). «Professor Seippels bibelov- iske problem i mellomkrigstiden (Oslo: Solum), 31; jf. Østnor, ersættelse», LK nr. 6, 87–91. Jf. Lande, Lomheim og Stubseid Lars (1984). «Lutherdom og økumene. Nordisk lutherdoms (2001). Sjønna på Elbursfjell. Alexander Seippel – livet og syn på luthersk identitet og økumenisk åpenhet i midten livsverket (Kristiansand: Høyskoleforlaget), 96–120. av 1920-årene», Kyrkohistorisk årsskrift, 159.

25 Hognestad, Peter (1923). Kristendomsupplæringi i skulen 39 Sak 5 i Bispemøtet september 1924; SAB, BB, bispemøte, og Den nye normalplanen (Bergen: Lunde), [5]. boks 1 (1917–1924).

26 T.d. Hognestad, Peter (1902). «Heim til Gud. Nokre tankar 40 Hognestad (1928a), 8. um det kristelege i kristendomen», KoK 9, [162]–178 og Hognestad, Peter (1916c). «Tilbakeblik paa min livshistorie», 41 Molland, Einar (1976). Kristenhetens kirker og trossam- LK 53, nr. 18, 275. funn (Oslo: Gyldendal), 371–372.

27 Hognestad (1902), [162]–163. 42 Hognestad (1928a), 2.

28 Halse (2016), særleg ss. 58–61. Alt andre søndagen i byen 43 «Mest alle evangeliske kyrkjor var representera, like eins gjekk han med to kameratar til Frognersæteren, og seinare den ortodokse, d.v.s. den gresk katolske kyrkja, ogso det dei fekk han seg m.a. ein dagstur med tog til Eidsvoll; P. kallar den gamal-katolske kyrkja var med, det er katolikar Hognestad til heimen 15.9.1886; til Maren og Lars [systera som ikkje vil vita av paven. Men romarkyrkja heldt seg med mann] 7.9.1889; LTB, PA-12, 2. burte, det var berre tvo romerske katolikar som møtte privat»; Hognestad (1928a), 2–3; jf. Molland (1976), 128–129 29 Jf. Aschim (2008), ss. 425–426. og 372; Tjørhom, Ola (2005). Kirkens enhet – for at verden skal se og tro (Oslo: Verbum), 28–29. 30 P. Hognestad til broren Hans 3.10.1889; LTB, PA-12, 2. 44 Hognestad (1928a), 3. 31 Oftedal var sjømannsprest i Cardiff 1866–68 og Meyer i Antwerpen 1869–73. Det norske misjonsselskap vart 45 Same, 4. skipa i Stavanger 1842 og oppretta misjonsskule i byen året etter. Her kom også den fyrste søndagsskulen i Noreg 46 Østnor (1990), 35. (1844), dei fyrste foreiningane for Israels-misjon (1844) og 16 sjømannsmisjon (1861). I 1868 vart Ynglinge-foreininga i 47 Hognestad (1928a), 6. Denne tanken frå Jesu avskilsbøn Stavanger den andre i landet; jf. Baasland, Ernst (2003). for læresveinane (Joh 17, 21) er framleis eit vesentleg tildriv Korsfylket. Rogalands røtter inn i vår tid (Stavanger: Mo- for økumenisk arbeid; jf. Nilsen, Else-Britt (2016). «Norges saikk), særleg ss. 241–243. Kristne Råd – et fellesskap av kristne kirker og trossam- funn i Norge.» Norsk Tidsskrift for misjonsvitenskap 70, nr. 32 P. H[ognestad], «Brev fraa Tyskland», StSt nr. 19, 9.5.1908 s. 1, 40. 74. 48 Hognestad (1928a), 5. Jf. Østnor (1984), 165 og (1990), 35. 33 Flatø, Lars (1982). Den store liturgirevisjonen i vår kirke 1886–1926 (Oslo: Gyldendal) og Oftestad, Bernt (2002). 49 Hognestad (1928a), 7. «Jensen, Gustav Magerth», NBL 5, 95–96. 50 Her etter Østnor (1990), 35. 34 P. Hognestad til foreldra 23.9.1902; NBO, Ms 8* 2155. 51 Hognestad (1928a), 6.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology 52 Same, 7. 61 Jf. Mannsåker, Jon (1931). «Biskop Peter Hognestad», Norsk Aarbok 12, [149]. 53 Same, 8. Jf. hans lengre utgreiing Hognestad, Peter (1928b). «Kyrkjetru og samlingsveg», Moe, Hognestad og Hambro 62 Hognestad (1914), 17. (1928). Arbeidet for kirkens enhet. Hvor står vi? (Oslo: Selskapet til kristelige andaktsbøkers utgivelse), 29–57. 63 Homme, Torleif (1893). «Maalsaki og Vantrui», Firda nr. 48, 3.6.; jf. Halse (2011), 209–215. 54 Hjå Hognestad erveminne eller kyrkjeskikkar og bruk; Hognestad (1928a), 5 64 Steinsvik, Rasmus (1893). «Torleif Homme aa vantrua», Firda nr. 48, 21.6. 55 Klaveness, Fr. (1915), «Fredssaken og presteskapet», LK, 123–125. 65 Halse (2011), 215, 251–253 og 295–296; jf. Hoel, Oddmund Løkensgard (2009). Målreising og modernisering i Noreg 56 Agøy, Nils Ivar (2011). Kirken og arbeiderbevegelsen (Ber- 1885–1940 (Trondheim: NTNU), 194–202 og 215–221. gen: Fagbokforlaget), 525; jf. Østnor (1990), 27. 66 Jf. «Mange tenker ikke over at kirken er blant de flittig- 57 Jf. Blom Svendsen, H.S. (1950). Den norske kirkes prest- ste nynorskbrukerne i Norge. Overalt i landet, også i eforening 1900–1950 (Oslo: Den norske kirkes preste- utpregede bokmålsområder, holdes det knapt en gudst- forening), 40; Amundsen, Arne Bugge [2000]. Kollegialitet jeneste uten at det synges én eller flere nynorsksalmer»; og interessekamp. Den norske kirkes presteforening Sandvik (2010), [6]. 1900–2000 (Oslo: Verbum), 144–146 og LK 1920, 525. 67 Lavik (1916). 58 Østnor (1990), 27. 68 Same. 59 Oppmodingar m.a. i LK 1920, 525 og 1926, 623; jf. Østnor (1990), 28. 69 «Ved biskop Hognestads båre. Domprost Iversens tale ved gravferden idag»; Dagen nr. 206, 5.9.1931. 60 Molland (1976), 370.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bibelmisjon Bibelselskapets misjonsarbeid

Anders Aschim Anders Aschim, f. 1958, cand. theol. 1984 (Menig- hetsfakultetet), dr. philos. 2010 (historie, Universi- tetet i Tromsø). Professor (II) i idé- og kristendoms- historie ved Høgskulen i Volda. Bibelomsetjar ved Det Norske Bibelselskap 2005-2012.

Abstract The Norwegian Bible Society as a Mission Society

The Norwegian Bible Society is among the earliest Bible societies of the world, founded in 1816 and celebrating its bicentennial this year. However, its missionary outreach to other countries is of a rather late date, beginning with the foundation of the United Bible Societies in 1946. This article narrates the history of the missionary outreach of the Norwegian Bible Society from a modest start in the post-war period until today. During these seventy years, the Society has grown to become one of the major contributors to international Bible distribution. Søkeord: Bibelen – Bibelselskap – bibelmisjon – bibelomsetjing – bibelbruk 18 Innleiing

Det Norske Bibelselskap blei skipa 26. mai 1816 og feirar såleis 200- årsjubileum i år. Det er eit av dei eldste bibelselskapa i verda, berre nokre få år yngre enn British and Foreign Bible Society (BFBS, 1804) og jamaldring med American Bible Society (ABS, også 1816). Men medan desse to tungvektarane i bibelselskapsverda alt frå starten hadde eit dobbelt sikte – å framstille og spreie Bibelen i heimlandet og på oversjøiske misjonsmarker –, tok det 135 år før Det Norske Bibelselskap tok opp bibelmisjon som arbeidsfelt. Når Tormod Engelsviken i 1996 analyserer «Endringer i norsk misjon de siste 50 årene» i dette tidsskriftet, nemner han Bibelselskapet sitt misjonsengasjement særskilt som eit av dei nye utviklingstrekka.1 I denne artikkelen vil eg gi ei historisk framstilling av korleis denne sida ved Bibel-

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology selskapets verksemd har oppstått og utvikla seg i etterkrigstida. Avslutningsvis diskuterer eg nokre nøkkelfaktorar som har vore viktige for denne utviklinga.

Kjelder, kjeldekritikk, forskarposisjon

Artikkelen byggjer på eit stort, men likevel avgrensa kjeldemateriale: Det handlar nesten utelukkande om interne bibelselskapskjelder. Rammene for arbeidet har ikkje gjort det mogleg med omfattande søk i eksterne publikasjonar eller kontakt med utanforståande informantar.

Forfattaren har sjølv vore tilsett i Bibelselskapet gjennom fleire år, men ikkje i Bibelmisjonsavdelinga. Det er problematiske sider ved denne posisjonen, men òg føremoner: For det eine har eg noko kjennskap til korleis prosessar i selskapet tar seg ut «frå innsida» og ikkje berre i dei offisielle framstillingane. For det andre har informantane eg har intervjua, truleg vore meir opne enn dei ville vore i møte med ein heilt ekstern forskar.

Utvalet av informantar består av tilsette leiarar, i hovudsak tidlegare generalsekre- tærar og bibelmisjonsleiarar. Tida har ikkje tillate meg å gjere intervju med andre tilsette, heller ikkje med informantar som har hatt styreverv i Bibelselskapet. Eg takkar alle informantar som har late seg intervjue, og leiinga i Bibelselskapet, som har gitt arkivtilgang.

Ei bibelmisjonshistorie

1816-1945: Nasjonalt bibelforlag

Jubileumsbøkene til Åge Holter (1966) og Dag Kullerud (2016) gjer grundig greie for bakgrunnen for og den eldste historia til Bibelselskapet.2 På den eine sida har det britiske bibelselskapet tent både som inspirasjon, som modell og som støttespelar. På den andre sida er det klare skilnader: Medan BFBS var tverrkyrkjeleg og i høg grad prega av bibel- og misjonsvekkinga i lekmannskretsar utanfor Church of England, kom Det Norske Bibelselskap til å bli sterkt geistleg dominert og såleis nært knytt til Den norske kyrkja. Både det norske, det britiske og det amerikanske bibelselskapet såg det som ei nasjonsbyggjande oppgåve å trykke og spreie Bibelen til heile folket i sine respektive land, for slik å byggje ein kristen nasjon. Det norske bibelselskapet heldt seg lenge til denne nasjonsbyggjande oppgåva, som etter kvar også inkluderte omsetjing av Bibelen til det nye nasjonalspråket norsk. BFBS og ABS tok på si side 19 alt tidleg opp arbeidet med omsetjing, trykking og spreiing av biblar i andre delar av verda. Det er ikkje irrelevant å nemne at denne misjonerande verksemda også kan oppfattast som imperiebyggjande.3

Det var ikkje slik at leiande folk i Bibelselskapet ikkje hadde syn for misjon. Ved hundreårsjubileet i 1916 var eit av hovudinnslaga under feiringa i Vor Frelsers kirke (Oslo domkyrkje) eit føredrag av Det Norske Misjonsselskaps sekretær Lars Dahle om «Norske missionærers arbeide med Bibelens oversættelse paa hedningefolks sprog».4 Og heilt frå 1913 til 1950 inneheldt dei trykte årsmeldingane ei fast avdeling med overskrifta «Fra bibelmissionens arbeidsmark». Innhaldet var stort sett omset- te småstykke frå publikasjonane til internasjonale aktørar som dei britiske, skotske, amerikanske og hollandske bibelselskapa om deira arbeid på ulike misjonsmarker. Men trykking og distribusjon av bibelomsetjingar som norske misjonærar var delak- tige i, var det BFBS som stod for.5

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology 1946-1966: Bibelmisjonsarbeidet tar form

Etter Andre verdskrig såg både verdssamfunnet og kyrkjesamfunna behovet for ein ny start. Samarbeid skulle løyse felles utfordringar som før hadde skapt kon- fliktar.Dei sameinte nasjonane blei skipa i 1945, Verdskyrkjerådet i 1948. Også United Bible Societies (UBS) blei til i denne skilsetjande perioden da verda skulle organiserast på nytt.6 Alt før krigen hadde det vore samtalar i gang mellom dei store bibelselskapa om samarbeid, arbeidsdeling og kanalisering av ressursar. Men det var ein internasjonal konferanse på Haywards Heath i England i mai 1946, eit felles initiativ frå dei britiske og amerikanske bibelselskapa, som la grunnlaget for skipinga av ein felles paraplyorganisasjon for nasjonale bibelselskap. Biskop Eivind Berggrav, som hadde fått eit internasjonalt namn gjennom den norske kyrkjekampen, hadde ein leiande posisjon under dette møtet. Berggrav var leiar for Det Norske Bibelselskap.7

Ein ofte gjenfortald episode under denne konferansen kan reknast som grunnleg- gingsforteljinga for bibelmisjonsarbeidet til Det Norske Bibelselskap. Den amerikanske generalsekretæren Eric North uttala: «Den slags bibelselskaper som bare driver med å skaffe bibler til sitt eget folk, er egoistiske bibelselskaper. De driver handel med Guds ord, men har ikke omsorg for millionene ute i verden som ikke har noen bibler i det hele tatt.»8 Berggrav skal ha blitt provosert av denne ytringa; norsk bibelproduksjon og -distribusjon hadde hatt store problem gjennom krigsåra. Likevel slo den globale visjonen – Bibelen til heile verda – gjennom også i det norske bibelarbeidet.

Det er gjerne Berggrav som får æra for moderniseringa og nyorganiseringa av Bibelselskapet i dei første etterkrigsåra. Men den viktigaste strategen var den nye sekretæren som blei tilsett i 1949, presten Alf Hauge.9 I januar 1951 vedtok Sentralko- miteen ein ny og sterkt utvida formålsparagraf (§ 1). Den lyder:

Det Norske Bibelselskaps formål er å utbre Den Hellige Skrift a. innen landet, b. blant landsmenn i det fjerne og på havet, c. i fremmede land og på fremmede språk.

Selskapet søker dette formål fremmet 1. ved å sørge for de nødvendige oversettelser a. til landets språk (norsk i begge målfører og samisk) b. etter behov, og i samarbeid med norske misjonsselskaper og Verdens Forenede Bibelselskaper til andre, særlig norske misjonsmarkers språk, 2. ved å sørge for at Bibelen og enkelte deler av den blir trykt, innbundet og solgt billigst mulig eller delt ut som gave.10

Bibelselskapet forplikta seg altså formelt til å støtte både UBS sitt internasjonale 20 arbeid og arbeidet til norske misjonsorganisasjonar. Dette utvida formålet stilte nye krav til organisasjon og økonomi. Ein ønskte ikkje å skape eit nytt organisasjonsap- parat med foreiningar og kretsar. Men ein prøvde å etablere lokale bibellag, og mange kyrkjelydar begynte å markere ein årleg bibeldag. Alt det første året kan årsmeldinga rapportere om offer eller kollekt til bibelmisjonen i om lag 100 kyrkjer, i tillegg til gåver frå enkeltpersonar og bibellag. Den samla summen, kr 21 224,47, er likevel beskjeden i forhold til behovet.11 Innsamlingsarbeidet tok seg raskt opp. Alt i 1962 passerte det ein halv million. Ei styrking av staben med fleire nye medarbeidarar frå midten av 1950-talet hadde mykje å seie når det gjaldt å fremje bibelmisjonstanken i kyrkjelydar og forsamlingar. Pastor Sverre Smaadahl, som arbeidde som ass. sekretær i åra 1955-1961, var mellom anna ein pioner når det gjaldt å starte bibelgruppearbeid. Frå American Bible Society plukka ein opp ideen om ein «Bible-a-Month»-klubb og starta vervinga av «bibelvener» som ville gi ti kroner månaden på regelmessig basis, kostna- den for til dømes ein bibel på gassisk.12 Lokale økumeniske fellesmøteveker blei raskt ei viktig inntektskjelde. Bibelmisjon var ei sak som kunne samle på tvers av teologiske

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology og andre skiljelinjer. I 1962 kom også første nummer av Nytt om Bibelen, eit lite informa- sjonsblad på seks sider som bibelvener fekk i posten kvart kvartal.13 Det var avgjerande å kome raskt i gang med bibelarbeid utanlands. Alt i 1951 gjekk ein i gang med det første, og strategisk velvalde, prosjektet: overtaking av bibelarbeidet på Madagaskar, eit av dei første landa der Det Norske Misjonsselskap (NMS) hadde etablert misjonsverksemd, og ei misjonsmark som stod svært sterkt i medvitet hos misjonsfolk i Noreg. Her måtte ein forhandle med britiske BFBS, som hittil hadde tatt ansvaret for omsetjing, produksjon og distribusjon av gassiske biblar. I årsmel- dingar, protokollar og korrespondanse kan ein følgje ein langvarig prosess med forhandlingar, gradvis overtaking og etter kvart sjølvstendiggjering i form av eit nasjonalt gassisk bibelselskap, skipa i 1965. 14 Ein nøkkelperson i dette arbeidet var juristen Odd Telle, som var utsending for Bibelselskapet på Madagaskar i åra 1963- 1967. Han hadde tidlegare vore tilsett som kontorsjef i Bibelselskapet i Noreg, og han hadde seinare fleire oppdrag for United Bible Societies. Etablering av sjølvstendige nasjonale bibelselskap har sidan alltid vore eit viktig strategisk mål, og Det Norske Bibelselskap har gjennom tidene stått fadder til ei rad slike.

Også med ABS, det amerikanske bibelselskapet, blei det innleidd samarbeid. Det gjaldt etableringa av eit bibelagentur i Uruguay og Paraguay, med hovudsete i Montevideo. Per Mydske hadde ansvaret for dette arbeidet i åra 1959-1967. «Feltrap- portar» frå Telle og Mydske var faste og viktige innslag både i Nytt om Bibelen og i årsmeldingane frå Bibelselskapet i denne perioden.

I 1965 overtok det norske bibelselskapet også bibelagenturet for Israel frå BFBS, som av politiske grunnar fann det vanskeleg å halde fram som ansvarleg institusjon; det britiske imperiet hadde ei komplisert fortid i Midtausten. Israelsmisjonens utsending Magne Solheim hadde alt i mange år vore sentral i dette arbeidet. Utgiftene blei delte mellom det norske, det britiske og det amerikanske bibelselskapet. Ved jubileet i 1966 skreiv avtroppande sekretær Alf Hauge: «Disse tre arbeidsmarkene – én i Afrika, én i Latin-Amerika og én i Asia [altså Madagaskar, Uruguay/Paraguay og Israel] – vil antagelig vise seg å være et passelig virkefelt for DNB’s bibelmisjon.»15 Det skulle snart vise seg at dette faktisk var for smålåte tenkt.

Engasjementet på Madagaskar var berre første steg i utviklinga av eit omfattande samarbeid med norske misjonsorganisasjonar. Bibelselskapet tok òg straks på seg å støtte bibelomsetjingsarbeid drive av norske misjonærar. Det første prosjektet var utgivinga av dei fire evangelia på mbum-språket, som blei tala i Kamerun, omsett av NMS-misjonærane Nils Otterøy og Sverre Fløttum, trykt og produsert i Noreg og ferdig i 1956.16 Dette blei opplevd som ein milepæl. Seinare har Bibelselskapet støtta ei rad liknande tiltak, som Frøydis Nordbustad (Misjonssambandet) sitt mangeårige arbeid med iraqw-språket, som blir tala i Tanzania. Her handlar det om eit pionerar- beid og eit livsverk. Nordbustad har arbeidd med leseopplæring og bibelomsetjing 21 heilt frå 1958 og til heile Bibelen blei utgitt i 2004.17

Det er elles på bibelmisjonsområdet at det luthersk dominerte norske bibelselskapet forsiktig begynner å profilere seg som økumenisk aktør. «Sentralstyret har intet å innvende mot at det opptas forhandlinger med dissentersamfunn om støtte til konkrete bibelmisjonsoppgaver i Congo», heiter det i eit vedtak hausten 1959. Eit konkret resultat var «bibelbilen» som pinsevenmisjonæren Ole Linstad kunne ta i bruk i Kongo i 1962.18

I 1963 sette UBS i gang ein ambisiøs internasjonal kampanje, «God’s Word for a New Age», fornorska til «Guds ord for vår nye verden», som skulle stille nye krav også til det norske bibelselskapet. Målet var ei tredobling av bibelspreiinga på verdsbasis i løpet av ein periode på tre år.19 Med den «nye verda» sikta ein ikkje minst til dei tidlegare koloniane i Afrika, Asia og Latin-Amerika som fekk sjølvstende i åra rundt 1960. Kappløpet med kommunismen var ei ikkje uvesentleg drivkraft. Alt i mai 1962 skriv ein uroleg leiarskribent i Nytt om Bibelen:

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Er vi klar over at Bibelen kanskje kan miste stillingen som verdens bestseller? Sovjetstatistikken hevder at den alt er utkonkurrert av Lenins skrifter. Det er slett ikke umulig. Siste året har Sovjet distribuert om lag 100 millioner bøker i ikke-kommunistiske land, mens bibelselskapene til sammen har utbredt ca. 35 millioner. Liknande tonar høyrer ein ofte i desse åra, både frå det norske og frå dei internasjonale bibelselskapa.

1967-1982: Ein samla strategi

Ved jubileet i 1966 trekte Alf Hauge seg attende, og Birger Mathisen tok over stillinga som generalsekretær i Bibelselskapet. Det er nok det omfattande arbeidet med ny bibelomsetjing til nynorsk og bokmål (1978, revidert 1985) som har kome til å prege minnet om denne fasen i Bibelselskapets historie. Men også på området bibelmisjon skjer det betydeleg utvikling og ekspansjon, ikkje minst knytt til det internasjonale arbeidet gjennom UBS.

Kampanjen «Guds ord for vår nye verden» nådde ikkje målet sitt. I første nummer av Nytt om Bibelen 1967 får lesarane vite at UBS har utvida kampanjeperioden fram til 1972 – no med tillegget «Boken for nye lesere». Her blir altså alfabetisering for alvor sett på dagsorden i samband med bibelmisjon, og Bibelselskapet involverer seg i mange prosjekt som kombinerer bibelspreiing og leseopplæring i løpet av 1960- og 70-talet.

I 1966 vedtar United Bible Societies ein ny samordna strategi: Frå no av blir det sett opp eit «World Service Budget» der dei nasjonale bibelselskapa forpliktar seg til å bidra økonomisk til løysing av felles oppgåver ved å ta på seg spesifiserte prosjekt. Det første budsjettåret, 1966-1967, bidrar Det Norske Bibelselskap med 24 000 britiske pund eller om lag 477 000 norske kroner. Snart etter er det US dollar som blir budsjettvalutaen, og i 1982 er bidraget auka til USD 460 000, nær tre millionar kroner. Samtidig med etableringa av verdsbudsjettet blir det oppretta fire regionar med administrasjonar til å samordne arbeidet. Norske Sverre Smaadahl blir den før- ste sekretæren for regionen Europa – Midtausten. Smaadahl gjorde ein formidabel innsats i denne posisjonen gjennom åra 1967-1975, særleg med å byggje opp kontakt med kyrkjer og kyrkjeleiarar i Aust-Europa.20

Nettopp arbeidet med bibelspreiing i dei kommuniststyrte landa bak «Jernteppet» var gjenstand for kontroversar. Bibelselskapa var nok, som vi har sett, prega av betydeleg skepsis mot kommunistiske regime, men dei valde likevel konsekvent å arbeide gjennom legale kanalar. Smaadahls og UBS’ strategi var å satse på omsetjingspro- sjekt. Dette kunne i første omgang legitimerast som vitskapleg og kulturelt arbeid og såleis som noko anna enn kamuflert politisk propaganda. I neste omgang ville det 22 vonleg løyse ut produksjon av biblar i dei aktuelle landa på initiativ frå dei nasjonale omsetjarane.21 Andre kretsar valde å sende inn biblar frå Vesten, via ordinær trans- port, noko som kunne vere vanskeleg eller umogleg, eller gjennom smugling, noko andre meinte kunne setje enkeltpersonar i mottakarlanda i fare. I Noreg blei Misjon bak Jernteppet (seinare Norsk Misjon i Øst, i dag Stefanusalliansen) skipa i 1967. Ein av grunnleggjarane, filologen Vemund Skard, hadde tidlegare arbeidd som bibelomsetjar i Bibelselskapet. Denne organisasjonen kombinerte bibelarbeid med offentleg kritikk på menneskerettsleg grunnlag av brot på religionsfridomen. Åpne Dører, med den velkjende frontfiguren Broder Andreas, fokuserte meir på bibelsmugling. Desse arbeidslaga kritiserte nasjonale og internasjonale kristne organ – særleg Mellom- kyrkjeleg råd (Den norske kyrkja), Verdskyrkjerådet og Det lutherske verdsforbun- det, men også bibelselskapa – for naivitet og feigskap andsynes kommunistregima, og for å svikte forfølgde kristne søsken ved berre å samarbeide med leiarar som var aksepterte av regima og unnlate å kritisere menneskerettsbrot.22 Også i ettertid er meiningane delte. Informantane mine i Bibelselskapet uttalar seg noko ulikt. Nokre har sterk sympati for Smaadahl, som konsekvent forsvarte si eiga linje og kritiserte

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology bibelsmuglinga. Andre kan seie at dei to strategiane utfylte kvarandre og nådde ulike målgrupper. Innsamlingsverksemda til bibelmisjonen utviklar seg på mange måtar i desse åra. Ein måte er nye inntektskjelder. Testamentariske gåver blir viktige, sjølv om dei va- rierer mykje frå år til år.23 Den innovative innsamlaren Olav Kr. Strømme, «presten med de røde annonsene», hadde også bibelmisjon som ein av sine hjartesaker. Nye samarbeidspartnarar kjem til. Kristenrussprosjekt til inntekt for bibelmisjon er ein slik; seinare generalsekretær Ole Christian Kvarmes engasjement i Bibelselskapet begynte med eit slikt prosjekt. Ein annan er den årlege Kvinnenes internasjonale bønedag, som heilt frå 1965 har hatt innsamling til bibelmisjonsarbeid.24 Også teknologiske nyvinningar speler inn. I 1974 får givarane beskjed om «Nytt system» og ei endring av den velkjende giroblanketten. «Dette skyldes at vi har gått over til EDB i vårt bokholderi».25

Viktigast er truleg formaliseringa av «Bibeldagen» som fast institusjon på søndag seksagesima eller Såmannssøndagen, som vanlegvis fell i februar kvart år. Dette var alt i ferd med å bli ein innarbeidd tradisjon i mange kyrkjelydar, men i 1971 sendte den lutherske lekmannsrørsla sin mektige paraplyorganisasjon Organisasjonenes Fellesråd («Geilo-møtet») ut ei fråsegn som fekk tilslutning frå Misjonssambandet og Norges Frikirkeråd, med oppmoding til forsamlingane om tilskipingar for bibelmisjon i samband med denne dagen i 1972. Mange stader var det alt tradisjon for fellesmøteveker med innsamling til Bibelselskapet, og fleire kom med. Dette utfordra Bibelselskapet til nye former for aksjon og informasjon. Ein fokuserte på eitt hovud- prosjekt kvart år. Temaet for 1972 var «Aksjon Swahili» og bibelspreiing i Aust-Afri- ka, i nært samarbeid med norske misjonsorganisasjonar. Etter kvart utvikla ein òg ei eiga «Bibeldagsavis» til utdeling og som innstikk i kristelege blad og aviser. Slike innstikk har også seinare vist seg å vere svært effektive som innsamlingsreiskapar.26

Eit varsel om komande demografiske endringar med konsekvensar for bibelmisjonsarbeidet finn vi i eit lite stykke iNytt om Bibelen nr. 1 for 1971 med tittelen «Fremmedar- beidere og Bibelen». Førebels handlar det om ein kort omtale av spreiing av tyrkiske biblar i Tyskland.

1983-2004: Bibelbruk heime, opningar i aust

Sjølv om arbeidet med bibelomsetjing hadde kravd mykje av både energi og økonomi på 1960- og 70-talet, hadde også bibelmisjonsverksemda opplevd sterk auke. Gunnar Stålsett si korte tid som generalsekretær (1982-1985) innleier ein ny fase i historia om Bibelselskapet og bibelmisjonen. På det formelle planet skjer det ei endring av lovene for Det Norske Bibelselskap i 1984 som gir selskapet ein breiare og meir reell økumenisk basis gjennom samansetjinga av styre og representantskap. Dessutan 23 blir bibelbruk eksplisitt nemnt som ein del av formålet. Det skjer også ei organisato- risk endring og ei utviding av staben. Det blir oppretta ei eiga bibelmisjonsavdeling med ansvar både for bibelbruksarbeid i Noreg, innsamling og internasjonale bibel- misjonstiltak. Fleire regionsekretærar blir tilsette for å styrke arbeidet i dei ulike landsdelane, ein tar sikte på å få oppnemnt frivillige bibelkontaktar i kvar kyrkjelyd, og det blir oppnemnt eit sentralt bibelmisjonsutval med representantar for ulike misjonsorganisasjonar. Det siste er rett nok berre i aktivitet nokre få år. Endeleg skjer det eit generasjonsskilje i leiinga. Dei som skal ta over, høyrer til etterkrigsge- nerasjonen. Geir Gundersen (bibelmisjonsleiar 1984-1986) og Ole Christian Kvarme (generalsekretær 1986-1995) er enno i trettiåra. Dag Kjær Smemo (informasjonsleiar 1986-1994, bibelmisjonsleiar 1994-2005) og Stein Mydske (bibelmisjonsleiar 1986- 1994) har så vidt passert førti. Det er både ein nasjonal og ein internasjonal bakgrunn for dei strategiske endringane som no skjer. I Noreg er den store arbeidsøkta med bibelomsetjing i hovudsak avslutta med revisjonen av 1985. Samtidig er verknadane av sekulariseringa stadig meir merkbare i Vesten. Det trengst opplæring, ikkje berre for nye lesarar, slik slagor-

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology det var i alfabetiseringsprosjekta på 1970-talet, men også for godt lesekunnige nye bibellesarar. UBS formulerer programmet «God’s Word Open for All».27 I Noreg blei bibelaksjonen «Bibelen åpen for alle» gjennomført i åra 1986-1988. Gjennom ei rad kreative tiltak ville ein «gi nye impulser til bibelbruk i menighetsliv og hos den enkelte, vekke bibelinteresse hos nye lesere, øke støtten til bibelspredning i hele verden». Det var lagt opp til eit breitt og økumenisk samarbeid med ulike kristne forsamlingar og organisasjonar, og det blei utvikla ein medviten mediestrategi. Ei vandreutstilling, ein TV-serie og ein annonsekampanje med humoristiske teikningar og overraskan- de poeng frå Bibelen var mellom tiltaka som vekte stor merksemd. Aksjonen kosta, det blei brukt 7,6 millionar på dei ulike tiltaka i løpet av tre år. Ikkje alt lukkast like godt. Men Bibelselskapet var blitt synleg på ein heilt ny måte som aktør i det offentlege rommet og i kyrkjelandskapet. Inntektene til bibelmisjonen auka kraftig, frå 6,9 millionar kroner i 1985 til 11,3 millionar i 1987. Kor mykje av dette som kan tilskrivast sjølve bibelaksjonen, er usikkert.28

Også andre faktorar påverka nemleg givargleda i dette tidsrommet. Ei sak var den fornya innsatsen med verving av faste givarar. «Bible-a-Month»-ideen blei gjenopp- daga og sett i verk i form av vervekampanjen «Gi den videre» – presentert i Nytt om Bibelen som «den omvendte bokklubb».29 Ei anna var teknologiske nyvinningar. Til å begynne med sat sekretær Gerd Ødegaard framleis med ei skoøskje full av kartotek- kort over givarar. Etter kvart som datateknologien utvikla seg, kunne ein følgje opp givarar på heilt andre måtar, med takkebrev og tilbakemeldingar om korleis penga- ne blei brukte. I 1990 tok ein – som første kristne organisasjon i Noreg – i bruk telemarketing, i innsamlingsaksjonen «Bibelbro til øst». Det blei ytra skepsis både i styre og representantskap, men aksjonen blei ein suksess. Da det seinare gjekk inflasjon i telemarketing, slutta Bibelselskapet med dette verkemidlet.30

Men framfor alt var det endringane i verdssituasjonen som låg bak dei nye innsam- lingsrekordane. På 1980-talet blei det på ny mogleg å trykke biblar i Kina. I 1985 gjekk UBS på kort varsel inn i eit samarbeid med «Amity Foundation», ei stifting skipa av Kinas kristne råd, og det blei bygd bibeltrykkeri i Nanjing. Dette er eitt slå- ande eksempel mellom fleire på fleksibiliteten og handlekrafta i bibelselskapsrørsla, både den internasjonale og den norske. Det Norske Bibelselskap finansierte om lag 10 % av summen som skulle til. Kina blei hovudprosjektet under opninga av «Bibelen åpen for alle»-aksjonen i 1986. Landet hadde og har ein heilt spesiell plass hos svært mange norske misjonsvener. Neppe noko løyser ut givargleda i same grad som prosjekt i Kina, sjølv om det i somme kretsar fanst ein skepsis mot det offisielt godkjende «Kinas kristne råd» og den såkalla «Tre sjølv»-rørsla.31

Mot slutten av 1980-talet signaliserte stikkorda perestrojka og glasnost at også Sov- jetunionen og resten av det kommunistiske Aust-Europa var i ferd med å opne seg. Det Norske Bibelselskap stod sentralt i to store nordiske tiltak i desse åra. Det første 24 var den nordiske folkegåva i høve tusenårsjubileet for kristninga av Russland i 1988. Under ein konsultasjon med russisk-ortodokse kyrkjeleiarar på Jeløya i september 1987 kom det fram eit konkret ønske: Å få trykt opp ein kommentarbibel i tre band frå 1904, den såkalla Tolkovaja Biblija. Dette var eit brot med bibelselskapas tradisjon om å gi ut biblar «without notes and comments», men prosjektet blei likevel gjennomført, med papir frå Finland, trykking i Sverige og innbinding i Noreg. Gåva blei svært godt mottatt og opna mange dører for bibelarbeidet i det som snart skulle bli det tidlegare Sovjet-unionen. Dette var det opplagte bibeldagsprosjektet i 1988. Den norske regjeringa løyvde tre millionar kroner til gåva, som samla blei på 150 000 sett bøker frå dei nordiske landa, hovudsakeleg fordelt til prestar i ulike trussamfunn. Bibel- selskapet samarbeidde her også med Misjon bak Jernteppet, eit forhold som tidlegare hadde vore konfliktfylt. Misjon bak Jernteppet og andre nordiske austmisjonar hadde frå før etablert eit samarbeid med Institutet för bibelöversättning, lokalisert i Sverige og leia av kroatisk-svenske Borislav Arapovic, som alt hadde trykt opp eit opplag av denne bibelutgåva.32

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Arapovic stod også bak produksjonen av «den blå barnebibelen», sannsynlegvis den bibelutgåva som har hatt størst utbreiing og påverknad i Aust-Europa. Også her gjekk Bibelselskapet inn i eit nordisk samarbeid. Barnebibelaksjonen «Ny start i øst» i 1990-1991 skulle samle inn til 500 000 barnebiblar til tidlegare Sovjet-repu- blikkar. Dei andre norske partnarane i prosjektet var Norsk Misjon i Øst (tidlegare Misjon bak Jernteppet), Åpne Dører, Pinsevennenes Ytre Misjon og Troens Bevis/ Sarons Dal. Den økumeniske profilen er blitt tydeleg. Samarbeidet med Åpne Dører er særleg interessant, også dette forholdet var tidvis konfliktfylt. Frå denne tida finst det ei nokså skarp meiningsutveksling knytt til ulike bibelspreiingsstrategiar i Kina, konkret: til spørsmålet om smugling av biblar til uregistrerte kristne, no som det faktisk blei trykt biblar i store opplag inne i Kina. Ein kom fram til ei semje om å unngå offentleg kritikk av den andre parten.33

Bibeldagsnummeret av Nytt om Bibelen i 1988 viser også ei nysatsing på informasjonsarbeidet. No har Dag Kjær Smemo overtatt som redaktør, ein posisjon han heldt dei neste 25 åra. Bladet kjem i firefargetrykk og med fleire sider. Det gir plass til meir stoff, ikkje minst til personlege forteljingar som viser resultat av bibelmisjonsarbeidet ute – ein velkjend og vellukka strategi som også andre misjonsblad nyttar.34 I eit notat i 1993 lanserer informasjonssjefen også det som i åra framover skulle bli eit av Bibelselskapets viktigaste bibelbrukstiltak og som framleis er i aktiv bruk: Kursopplegget «Walk thru the Bible», fornorska til «Vandring gjennom Bibelen», eit intensivt oversiktskurs der deltakarane blir aktivisert på ulike måtar. Det blei også utvikla eit liknande kurs for barn, med tanke på å gi eit tilbod for mel- lomtrinnet i skolen.

«Vil du ha en utenlandsk bibel, ring Arne Dramstad!» lyder ei overskrift i Nytt om Bibe- len nr. 3 i 1990. I dag er det Torstein Hansen ein bør ringe til, men poenget er det same. Ei viktig, men kanskje ikkje så kjend side ved verksemda til Bibelselskapet er tenesta med å skaffe biblar til kyrkjelydar, migrantforsamlingar, institusjonar og enkeltpersonar på alle dei framande språk som no lyder i det nye Noreg.

Parallelt med nysatsingane held samarbeidet med norsk misjon fram, og Bibelsel- skapet tar på seg prosjekt i alle verdsdelar via UBS’ World Service Budget. Bidrag kjem frå nye samarbeidspartnarar, som Strømmestiftelsen, Oase og Kristen Idrettskontakt (KRIK). Bibelselskapet inngår også ein avtale om å støtte Wycliffe Bibeloversettere økonomisk, ein organisasjon som spesialiserer seg på skriftspråk- utvikling og bibelomsetjing til språk Bibelen ikkje tidlegare har vore omsett til. Innsamlingsresultatet for 1991 passerer 14 millionar, og det blir liggjande mellom 10 og 15 millionar dei følgjande åra. Bidraget til internasjonalt arbeid i regi av UBS har vakse til 8-9 millionar årleg. I 2001 får innsamlingsarbeidet eit nytt løft. For første gong mottar Bibelselskapet økonomisk støtte frå UBS for å styrke sitt eige innsam- lingsarbeid. Gjennom kampanjen «Opportunity 21» blir kvart bidrag frå det nasjonale 25 bibelselskapet fordobla gjennom tilskot frå eit amerikansk fond.

Den nye verdssituasjonen reiser ei anna utfordring. Framleis er etablering av sjølvstendige nasjonale bibelselskap eit viktig mål, både for UBS og for Det Norske Bibelselskap. Noreg speler ei sentral rolle i dette arbeidet etter at jernteppet fell i 1989. Nordmannen Terje Hartberg får hovudansvaret for nyetableringane i Aust- Europa. Resultatet er skiping eller reetablering av 23 bibelselskap i løpet av ein periode på fem-seks år. Den tidlegare Europasekretæren Sverre Smaadahl er til stor hjelp med sitt rike kontaktnett. Den nye Europasekretæren frå 1991, Gunnleik Seier- stad, er òg norsk; i 1996 overtar han generalsekretærstillinga etter Kvarme.35

Det norske bibelselskapet tok eit særleg ansvar for det nye bibelselskapet i Ukraina. Bernt Greger Olsen, i dag bibelmisjonsleiar, fungerte som økonomisk rådgivar for Ukraina heilt frå 1990-talet. Under gode leiarar har dette selskapet etablert seg som den viktigaste økumeniske institusjonen i eit land som elles er prega av store motsetningar mellom ulike kyrkjesamfunn. I bibelselskapet møtest dei på nøytral

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology grunn. Eit sterkt uttrykk for denne stillinga – og for det norske bibelselskapet si rolle som medspelar – var ein russisk-ukrainsk konferanse for religiøse leiarar i Oslo i september 2014, midt i konfliktane om Aust-Ukraina.36 Bibelselskapet i Ukraina har på si side tatt stort ansvar for bibelarbeidet i dei sentralasiatiske republikkane, med støtte frå Det Norske Bibelselskap. Arbeidet i fleire av desse landa er svært krevjande.

2005-2016: Stadig ekspansjon, nye arbeidsfelt

I 2005 skjer det nye skifte i leiinga. Stein Mydske kjem att som generalsekretær etter ein periode med arbeid i UBS, medan Bernt Greger Olsen tar over leiinga av Bibelmisjonsavdelinga. Nok ein gong står bibelomsetjing på dagsorden. Arbeidet med det som skal bli Bibel 2011, har høg prioritet. Samtidig går dei samiske bibelom- setjingsprosjekta framover. Men heller ikkje denne gongen er dette til hinder for betydeleg ekspansjon i bibelmisjonsarbeidet, sjølv om nokre innstrammingar blir gjort i administrasjonen; mellom anna blir apparatet med regionsekretærar avvikla. På ny veks innsamlingsresultatet til bibelmisjon. Ein av grunnane er ei ytterlegare systematisering og profesjonalisering av innsamlingsverksemda. I 2015 når ein «all time high» med 42 millionar kroner, rett nok godt hjelpt av store testamentariske gåver dette året. I tillegg kjem 3,5 millionar i tilskot frå NORAD.37

Dette siste fortel om ei ny arbeidsform innan bibelmisjon. Som andre misjonsorganisasjonar har også Bibelselskapet i seinare år tatt på seg oppgåver innan bistandsar- beid, noko som òg løyser ut støtte frå det offentlege. Det første prosjektet, «The Good Samaritan», er eit bibelbasert HIV/AIDS-program. Etter ein start i Rwanda i 2003 har programmet vore gjennomført i meir enn 30 land i Afrika, med stor suksess og gode evalueringar. Den tidlegare Kamerun-misjonæren og bibelomsetjaren Kon- stanse Raen har vore igangsetjar og sentral drivkraft i dette arbeidet.38 Frå 2009 er Bibelselskapet med i Bistandsnemnda (no Digni), ein felles paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjonar. Sidan 2011 er Bibelselskapet også engasjert i det bibelbaserte freds- og forsoningsprogrammet Peace and Reconciliation i det borgar- krigsherja Burundi.39

Desse to prosjekta går inn i ein løpande debatt i UBS: I kva grad skal bibelselskapa ikkje berre hjelpe folk til å skaffe seg bibel og til å lese den, men også til å leve Bibelen ut i praksis? Denne forma for humanitært arbeid går langt ut over det tradisjonelle mandatet til bibelselskapa, men det er ein tiltakande tendens.40

United Bible Societies gjennomgikk ei radikal organisasjonsendring og ei slanking av det administrative apparatet i 2012. Finanskrisa hadde skapt problem for fleire av dei største bibelselskapa, og det blei kravd at kvart enkelt bibelselskap måtte ta større ansvar. Langt fleire tiltak blir no gjennomførte gjennom bilaterale avtalar mellom 26 enkeltselskap. Dette har nokre positive effektar i form av eit tettare eigarforhold til konkrete prosjekt. Men mange bibelselskap slit med dei nye økonomiske krava, og små selskap saknar den menneskelege kontakten med folk frå det sentrale apparatet.41

I tillegg til det langvarige engasjementet i Ukrainas bibelselskap har Det Norske Bibelselskap tatt på seg eit særleg ansvar for Syria. Bibelselskapsarbeidet her var lenge styrt frå Libanon, men i 2010 begynte ein prosess mot sjølvstendiggjering, og i 2011 blei det underteikna ein samarbeidsavtale mellom Noreg og Syria. Bibelarbeidet i Syria har vore og er framleis under ekstremt press på grunn av borgarkrigen, men arbeidet med bibelspreiing og dei to butikkane i Damaskus og Aleppo har halde fram like til no. I skrivande stund er tilstanden i Aleppo ukjent.

I 2011 trekte Stein Mydske seg attende, og Ingeborg Mongstad-Kvammen tok over som generalsekretær. Etter lanseringa av ny bibelomsetjing har Bibelmisjonsav- delinga også styrkt arbeidet med bibelbruk; ei nysatsing på bibelforteljing var alt i gang. I vår var Bibelselskapet på ny godt synleg i det offentlege rommet, både i

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology gatebildet og i mediebildet, i samband med 200-årsjubileet. Og frå ein beskjeden start etter siste krig har jubilanten vakse til å bli den tredje største bidragsytaren til det internasjonale bibelarbeidet.42

Nokre nøkkelfaktorar

Ei kronologisk forteljing som den eg her har skrive fram, kan avdekkje mange av drivkreftene i historia, både medvitne motiv, tilfeldigheiter og utanforliggjande og ukontrollerbare faktorar. Truleg går det også an å skilje ut nokre meir eller mindre konstante nøkkelfaktorar som har vore viktige for den utviklinga som er skildra.

Bibelselskapet som misjonerande selskap

Frå ein beskjeden start etter krigen blei bibelmisjonsarbeidet raskt eit like viktig arbeidsområde som bibelomsetjings- og bibelforlagsverksemda. Med åra har Bibelselskapet blitt stadig tydelegare som misjonsselskap. Eit viktig element her er samarbeidet og utvekslinga med norske misjonsorganisasjonar, som var ein del av strategien frå første stund. . Det nære samarbeidet med Wycliffe har halde fram, men i nye former. I dag har Wycliffe og Bibelselskapet kontorfellesskap i Oslo sentrum. «Alle vi som har sittet i ledelsen de siste årene, har misjonsbakgrunn på en eller annen måte», seier Stein Mydske. Sjølv er han så å seie oppvaksen med bibelmisjon, som son til Per Mydske, Bibelselskapets første utsending i Latin-Amerika. Kvarme, Smemo og Hartberg har alle bakgrunn frå Israelsmisjonen, Seierstad og Olsen frå Santalmisjonen, medan Mongstad-Kvammen har utdanninga si frå Misjonshøg- skolen, der Stålsett i si tid var lærar. Og biskop Gunnar Lislerud, som var styreleiar gjennom heile det epokegjerande 1980-talet, hadde nesten tjue år bak seg som utsending for Schreudermisjonen i Sør-Afrika

Utvidinga av arbeidsområdet til bibelselskapa er interessant og fortener eit nærare studium. Tradisjonelt har bibelselskapa sett det som si oppgåve å dekkje behovet for bibelske bøker, medan ein har overlate den vidare opplæringa og forkynninga til kyrkjer og misjonsorganisasjonar. Etter kvart har bibelselskapa også tatt større ansvar for å rettleie i bruk av Bibelen, og i tredje omgang også tatt opp konkret og praktisk bibelanvending, slik vi har sett i eksempla frå Afrika med HIV/AIDS- og forsonings- og fredsarbeid.

Bibelselskapet som økumenisk organisasjon

Bibelmisjonsarbeidet har tvillaust både bidratt til og tent på den stadig tydelega- 27 re økumeniske profilen til Bibelselskapet, som har gått frå å vere ein bispestyrt kyrkjeleg organisasjon til å bli eit verkeleg felleskristent forum. Bibelen er felles for alle kristne. Bibelspreiing og bibelmisjon er ei primæroppgåve som kan samle på tvers av teologiske og organisatoriske skiljelinjer. Og Ukraina er langt frå det einaste landet der Bibelselskapet er den mest effektive økumeniske møteplassen i ein elles spent kyrkjeleg og politisk situasjon. Eit anna døme er Israel/Palestina – der dei to bibelselskapa i tillegg er mellom dei få institusjonane der messianske jødar og palestinske kristne samarbeider.43

Innsamling og informasjon

Bibelselskapet er – mellom anna – ei innsamlingsbedrift, og ei profesjonell slik. Den teknologiske utviklinga har hatt mykje å seie. På fleire måtar har Bibelselskapet her lege i front. Men tilbakemelding og informasjon til trufaste og potensielle givarar

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology er minst like viktig. Noko av bakgrunnen for den stadige ekspansjonen er truleg samspelet mellom innsamling og informasjon, og mellom systematikk og kreativitet.

Dette har òg ei personellmessig side. Bibelselskapet si historie i desse åra er på ingen måte fri for personkonfliktar. Men i det store og heile verkar det som leiarskapen i organisasjonen har hatt evne til å utnytte dei ulike medarbeidarane sine sterke sider og sett når dei trong nye utfordringar.

Bibelselskapet og United Bible Societies

Eit særleg påfallande trekk ved Det Norske Bibelselskap og bibelmisjonsarbeidet er den sterke posisjonen selskapet har i den internasjonale paraplyorganisasjonen UBS. Ei sak er den økonomiske sida; som nemnt er Noreg no det tredje største givar- landet. Ei anna er utvekslinga av personell. Telle, Smaadahl og Seierstad har alle hatt den sentrale stillinga som regionleiar for Europa og Midt-Austen (Telle også for Afrika). Mydske og Smemo har hatt andre viktige stillingar i organisasjonsappara- tet, og Terje Hartberg har vore i ulike leiarstillingar i UBS gjennom meir enn tretti år. Berggrav, Mathisen, Kvarme og Olsen har på si side hatt viktige posisjonar i representative organ.

Ei forklaring på denne spesielle posisjonen handlar sjølvsagt om dyktige enkeltpersonar. Ei viktigare forklaring ligg truleg i korleis Noreg blir oppfatta internasjonalt. Stein Mydske formulerer poenget slik: «Vi har ikke noen fortid som imperiebyggere, som engelskmennene hadde. Vi er et lite land som ikke er noen maktfaktor, som American Bible Society er med alle sine penger og alle sine ansatte. Jeg tror det er lettere for mange å identifisere seg med oss, og at vi kanskje har en litt annen global forståelse.» Noko av det same kunne ein seie om Noregs rolle som internasjonal fredsmeklar – eller som sendarland for misjonærar, for den del.

Heime og ute Endeleg: Skal ein tale om Bibelselskapet som misjonsorganisasjon, må det handle om både ytre- og indremisjon. Det nasjonale bibelmisjonsarbeidet har alltid dreidd seg om langt meir enn pengeinnsamling til tiltak utanlands. Dette har heile tida gått hand i hand med arbeid for auka kunnskap om, bruk av og glede over Bibelen, heilt frå Sverre Smaadahls arbeid med å inspirere til bibelgruppearbeid og til Anne Kris- tin Aasmundtveits arbeid med å inspirere til bibelforteljing.

Kjelder Intervju Årsmeldingar for Det Norske Bibelselskap • Terje Hartberg (div. stillingar i United Bible Socie- Nytt om Bibelen (1962-2013)/Bibelgaven (2014-) ties 1985-) Bibelselskapets (eldre) arkiv, Riksarkivet PA-1345 • Georg Hille (ass. sekretær 1953-1955) Bibelselskapets arkiv, Bibelselskapet • Ole Christian Mælen Kvarme (generalsekretær Dag Kjær Smemos privatarkiv: Bibelbrukstiltak 1986- 1986-1996) 2006 • Stein Mydske (bibelmisjonsleiar 1986-1994, gene- Stein Mydskes privatarkiv: «Ny start i øst. Nordisk ralsekretær 2005-2011) barnebibelaksjon. Rapport fra arbeidsgruppen i Norge» • Bernt Greger Olsen (bibelmisjonsleiar 2005-) (1992?) • Gunnleik Seierstad (generalsekretær 1996-2004) • Dag Kjær Smemo (informasjonsleiar 1986-1994, bibelmisjonsleiar 1994-2005)

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Notar:

1 Engelsviken, Tormod (1996). «Endringer i norsk misjon de 17 Hauge 1966: 18; Nytt om Bibelen (1972) nr. 1: 4 – for berre å siste 50 årene.» Norsk Tidsskrift for Misjon 29, nr. 2-3: 123- nemne eitt av mange oppslag om iraqw-arbeidet; intervju 148 (s. 126). med Stein Mydske.

2 Holter, Åge (1966). Det Norske Bibelselskap gjennom 150 18 Riksarkivet PA-1345, Protokoll utval 4 (UBS og bibelmis- år I (Oslo: Bibelselskapet); Kullerud, Dag (2016). Bibelen. jon) sak 19/1959 og 2/1962; Protokoll sentralstyret sak Boken som formet vår kultur (Oslo: Verbum). 24/1959; Nytt om Bibelen (1962) nr. 2: 2.

3 Fea, John (2016). The Bible Cause. A History of the Ameri- 19 Fea 2016: 245; Robertson 1996: 94-98; Bibelselskapet can Bible Society (New York: Oxford University Press): 120. 1963: 13.

4 Bibelselskapet (1916). Årsberetning 100: 131-150. 20 Robertson 1996: 131-134, 182-184, 193-200. Sjå òg Smaa- dahl si eiga forteljing, Smaadahl, Sverre (2004). «Men Guds 5 Hauge, Alf (1958). «Det Norske Bibelselskap som misjoner- ord hadde fremgang». Minner fra 20 års reiseliv i bibelar- ende selskap.» Norsk Tidsskrift for Misjon 12, nr. 4: 208-219 beidet i møter med mange mennesker med kontakter i 34 (s. 208-209). land i Europa, Afrika, USA og Kanada ([Oslo]: [Bibelselska- pet]); Smaadahl, Sverre (2005). «But the Word of God Grew 6 Robertson, Edwin Hanton (1996). Taking the Word to the and Multiplied». Reflections on 20 Years of Bible Work World. 50 Years of the United Bible Societies (Nashville: with Many People in 34 Countries in Europe, Africa, Asia, Thomas Nelson): 1-26; Fea 2016: 224. Canada and North-America (Oslo: Bibelselskapet).

7 Robertson 1996: 21-23; Heiene, Gunnar (1992). Eivind 21 Smaadahl 2005: 9; Robertson 1996: 195-201. Nytt om Berggrav. En biografi (Oslo: Universitetsforlaget): 448-455; Bibelen rapporterer ofte frå Aust-Europa i desse åra. Holter, Åge (1984). «’Den levende makt i Bibelen’. Eivind Berggrav som bibelmann.» Per Voksø (red.). Eivind Berg- 22 Trædal, Lasse (1992). Når ett lem lider -. Fra Misjon bak grav. Brobygger og kirkeleder 1884-1984 (Oslo: Land og Jernteppet til Norsk misjon i øst 1967-1992 (Oslo: Norsk Kirke): 165-178. Misjon i Øst). Desse spørsmåla blei skarpt debatterte i fleire aviser, mellom anna Vårt Land og Aftenposten, i 8 Sitert etter Hauge, Alf (1966). Nybrott på gammel arbeids- 1990. mark. Fra Det norske bibelselskaps virke i de siste 20 år, 1946-1966 (Oslo: [Bibelselskapet]): 3. Jf. Hauge 1958: 210; 23 Nytt om Bibelen (1967) nr. 3 er eit tidleg døme på infor- Holter 1966: 470-471; Heiene 1992: 455. Også Georg Hille masjon om testamentariske gåver. har i intervju gjenfortalt episoden som tildriv til bibelmisjonsarbeidet. 24 Dehlin, Harald Stene og Asbjørn Aavik (1979). Presten med de røde annonsene (Oslo: Luther): 10. Intervju med Ole Chr. 9 Intervju med Georg Hille. Kvarme. Frå Nytt om Bibelen: Kallskap. Olav Kr. Strømme, «bibelvennen og gullmannen», er heidra med ein omtale i 10 Sitert etter Bibelselskapet (1951). Årsberetning 135. Denne nr. 1 (1968): 6. Stykket «78 669,82 kroner» i nr. 4 (1971): 3 kan årsmeldinga inneheld også fleire artiklar som presenterer stå som tilfeldig døme på kvittering for kristenrussen sin 29 og grunngir dei nye lovene. innsamlingsaktivitet, her i Telemark og Vestfold. I nr. 4 (1972): 3 kan ein melde om «En halv million til bibelmisjonen» innsamla 11 Bibelselskapet (1952). Årsberetning 136: 11-12. under Kvinnenes internasjonale bønedag i åra 1965-1972.

12 Fea 2016: 208; Nytt om Bibelen (1962), nr. 2: 3. 25 Nytt om Bibelen (1974) nr. 2: 6.

13 Bibelselskapet (1963). Årsberetning 148: 11. 26 Boks 39 i Riksarkivet PA-1345 inneheld eit rikt materiale om Bibeldagen. 14 Hauge 1966: 8-14. Særleg protokollane for det såkalla utval 4 (UBS og bibelmisjon) gir detaljert innsyn i denne pros- 27 Robertson 1996: 255-265. essen, jf. òg årsmeldingar og protokollar for sentralstyret (Riksarkivet PA-1345). 28 Riksakrivet PA-1345, «Bibelen åpen for alle 1986-88. Avsluttende rapport og videre perspektiver» (mappe 15 Hauge 1966: 16. 322/1-1); intervju med Dag Smemo; Bibelbrukstiltak 1986- 2006 i Dag Smemos privatarkiv. 16 Hauge 1966: 17-18; intervju med Georg Hille.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology 29 Nytt om Bibelen (1984) nr. 2: 4. 37 Intervju med Bernt Greger Olsen; Bibelselskapet (2015). Årsrapport: 48. 30 Intervju med Stein Mydske og Bernt G. Olsen. 38 Bibelselskapet (2007). Årsrapport: 12-13; (2009). Årsrap- 31 Robertson 1996: 203-205; intervju med Ole Chr. Kvarme, Stein port: 11,13. Ei rad evalueringsrapportar er tilgjengelege på Mydske, Gunnleik Seierstad og Bernt G. Olsen; første omtale i https://www.norad.no/. Nytt om Bibelen (1985) nr. 2: 1: «Håp om bibeltrykkeri i Kina». 39 Bibelselskapet (2011). Årsrapport: 18. 32 Intervju med Ole Chr. Kvarme og Stein Mydske; Rik- sarkivet PA-1345, saksdokument for representantskapet 40 Intervju med Terje Hartberg. 1988; Trædal 1992: 153-154. 41 Bibelselskapet (2012). Årsmelding: 20; intervju med Bernt 33 «Ny start i øst. Nordisk barnebibelaksjon. Rapport fra G. Olsen, Gunnleik Seierstad, Stein Mydske og Terje Hart- arbeidsgruppen i Norge», Stein Mydskes privatarkiv; intervju berg. med Stein Mydske; korrespondanse mellom Åpne Dører og Bibelselskapet 28.11.1991 i Riksarkivet PA-1345, mappe 177/2-1. 42 Bibelgaven (2016) nr. 2: 5.

34 Intervju med Dag Smemo. Eit utval av reportasjane hans 43 Intervju med Ole Chr. Kvarme. finst i Smemo, Dag Kjær (2013). Bibelgaven. Bibelglede i 30 land (Oslo: Bibelselskapet).

35 Smaadahl 2004, 2005; intervju med Terje Hartberg, Gunnleik Seierstad og Stein Mydske.

36 Bibelselskapet (2014). Årsrapport: 14-18.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology To giganter i moderne kinesisk bibeloversettelse: Resultat av et vellykket samarbeid i to kirkefamilier – protestantisk og katolsk

Thor Strandenæs Thor Strandenæs (f. på Madagaskar 1949), professor emeritus (2014 –) ved Misjonshøgskolen (VID-MHS), Stavanger. Misjonsprest i Hong Kong for Det Norske Misjonsselskap (1974-1991), bl.a. som lærer i Det Nye Testamente (NT) og liturgikk ved Lutheran Theo- logical Seminary (1981-1991) samme sted. Teol.dr. fra Uppsala 1987 i NT, på en avhandling om prinsipper for kinesisk bibeloversettelse. Ansatt ved Misjonshøgskolen 1991-2013 med NT og misjonsteologi som fagfelt. Hans publikasjoner omfatter nytestamentlige studier, kinesisk bibeloversettelse, kinesiske kulturstudier, storbymisjon, misjonsdiakoni, kontekstualisering av kinesisk liturgi og hymnolo- gi, gudstjeneste og misjon samt barn og gudstjeneste. Abstract «Two Giants in Modern Chinese Bible Translation: The Result of Successful Cooperation within Two Church Families – Protestant and Catholic.»

The present article shows some of the major factors that led to the success of two bible translations in modern Han Chinese and their continuous influence in the Chinese Protestant Church and the Chinese Catholic Church. The Protestant version is the Chinese Union Version (CUV) from 1919, and its successor, the Revised Chinese Union 31 Version (RCUV) from 2010. Whereas Western missionaries dominated work on the CUV, the revision committee which prepared the RCUV consisted only of native Chinese, from the outside and inside of the People’s Republic of China. One of the reasons why the Studium Biblicum Sinense version of the Bible (SB) could retain its popularity until today is that it was the first entire Chinese Catholic version of the Bible, when it was first published in 1968, and the result of 23 years’ work. Although it was an overseas missionary, Father Gabriel Maria Allegra who led the entire translation process, the rest of his team were Chinese and could ascertain proper diction in the version. SB soon replaced other Chinese Catholic versions of the New Testament and is still the only catholic Chinese version of the entire Old Testament. Revisions on the SB have begun. This means both a modernization of the Chinese text, and an adaptation of the readings of the originals to contemporary critical editions of the biblical texts. The Catholic churches both within and outside the People’s Republic now read the biblical text in their liturgies from the SB version. The SB has become the Catholic Chinese version par excellence both within the People’s Republic and outside, and unites Chinese Catholics worldwide.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Innledning I denne artikkelen vil jeg ta for meg én moderne protestantisk og én katolsk bibeloversettelse til han-kinesisk. Siktemålet mitt er å redegjøre for de viktigste omsten- dighetene for at disse to i dag er de dominerende oversettelsene av Bibelen i kinesiske protestantiske og katolske kirker, i og utenfor Folkerepublikken. Den første av disse er protestantenes Revised Chinese Union Version (RCUV) fra 2010, som er en revisjon av Chinese Union Version (CUV) fra 1919. Den andre er den katolske oversettelsen Studium Biblicum Sinense i Hong Kong (SB) fra 1968. Jeg vil først ta for meg RCUV, deretter SB.

For å forstå utviklingen som har ført til en slik dominans, er det nødvendig å foreta et historisk tilbakeblikk.1 Jeg har i tidligere bidrag om kinesisk bibeloversettelse behandlet andre relevante eller beslektede spørsmål.2 Her vil jeg konsentrere meg om å løfte frem noen kulturelle, språk- og kirkepolitiske utviklingstrekk som hjelper oss til å forstå hvorfor disse to kinesiske bibeloversettelsene har oppnådd sin dominerende posisjon. Oversettelsenes status har nemlig sammenheng med noen viktige endringer i kinesisk politikk, kultur og kirkeliv, i og utenfor Kina. Mitt fokus her er på oversettelser til han-kinesisk eller rikskinesisk, som er det moderne skrift- og talespråk som anvendes av majoritetsbefolkningen i Folkerepublikken Kina. Det omtales også som «standard kinesisk». Dette skrift- og talespråket brukes av et flertall avhan -kinesere i hele verden.

Han-kinesisk eller rikskinesisk (standard kinesisk) omtales i Folkerepublikken som putonghua («det alminnelige språket»), men kan også bli referert til som guoyu («landets språk»), for eksempel i Hong Kong og på Taiwan. I Vesten omtalte man det lenge som mandarin, det vil si den kinesiske språkform som ble benyttet av landets embetsmenn i keisertiden. Men, mandarin er også blitt benyttet som navn på de omfattende dialek- tene som brukes i nord-Kina («Northern Mandarin») og sør-Kina områdene («Southern Mandarin»). Dette gjenspeiles hos Hubert W. Spillett (1975),3 en mye brukt katalog over kinesiske bibeloversettelser.4 I min omtale av tidligere oversettelser og ulike utgaver av disse vil jeg derfor angi oversettelsenes referansenummer i Spillett 1975.

For enkelhets skyld kan en gjerne si, at putonghua er en språknorm – standard (han-) kinesisk – som i stor grad baserer seg på den han-kinesiske språkform som i dag brukes i store deler av nord- og sør-Kina. Tidligere refererte man gjerne til denne som mandarin-kinesisk, men mandarin ble gjort til nasjonalspråk i Kina i 1917 og har også etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 hatt slik status. Dette språket har gjennomgått store endringer i løpet av de siste hundre år, blant annet som resultat av at det var lite samkvem mellom kineserne i og utenfor Folkerepublikken mellom 1949 og 1979. På Taiwan utviklet mandarin (eller guoyu) seg i et fritt og forholdsvis demokratisk samfunn, mens en annen politisk ideologi kom til å prege tale- og skrift- 32 språket i Folkerepublikken. Det er resultatet av denne utviklingen som gjenspeiler seg i dagens standard-kinesisk eller putonghua og som gjør at det har oppstått ulike betydningsnyanser i vokabularet og forskjeller i bruken av putonghua eller guoyu.5 Ved siden av standard (han-) kinesisk finnes det også kinesiske oversettelser til andre han-dialekter, så som kantonesisk. Verken disse eller oversettelsene til Folkere- publikkens mange minoritetsspråk er tatt med i dette bidraget. Gjennomgående kommer jeg til å følge offisiell norm for romanisering i Folkerepu- blikken (pinyin), med mindre de stedsnavn, personer eller oversettelser som nevnes er kjent eller identifisert gjennom annen romanisering (for eksempel på Taiwan).

RCUV i lys av tidligere protestantisk bibeloversettelse til kinesisk6 Chinese Union Version og dens viktigste forløpere

De første protestantiske bibeloversettelsene i Kina var på klassisk eller litterært kinesisk – High Wenli. Eksempler på dette er Robert Morrisons oversettelse av NT (1814),

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology hans og William Milnes oversettelse av Bibelen (823)7 og The Delegates Version (NT i 1852; GT i 1854).8 Snart kom det oversettelser på Easy Wenli, som også er en litterær form for kinesisk, men ligger nærmere talespråket enn High Wenli. Videre fulgte det oversettelser på forskjellige han-dialekter, så som til kantonesisk, «Northern Manda- rin» og «Southern Mandarin»9 samt til språkene til flere kinesiske minoriteter. I dag trykker det protestantiske bibeltrykkeriet i Nanjing åtte oversettelser på kinesiske minoritetsspråk i tillegg til den han-kinesiske Revised Chinese Union Version (RCU V, 2010). Her forholder jeg meg til toneangivende putonghua-oversettelser, fordi disse når flesthan -kinesere verden over.

Det er en tydelig linje fra Morrisons Milnes første oversettelse til High Wenli og frem til The Chinese Union Version (CUV) i 1919,10 som altså var forløperen til RCUV. Morrisons grunnleggende betydning for kinesisk bibeloversettelse er høyt anerkjent i den kinesiske protestantiske kirke, i og utenfor Folkerepublikken.11 Mye av terminologien som først ble utviklet av Morrison, ble videreført eller revidert i løpet av de om lag 100 årene det tok å komme frem til CUV. Morrison hadde også margkommentarer/noter i sin oversettelse, om alternative lesemåter i grunnteksten, alternative oversettelsesmuligheter samt språklige forklaringer. Dette er gjennomført i svært mange (han-)kinesiske oversettelser siden, både i CUV og i Revised Chinese Union Version (RCU V, 2010).

Prosjektet Chinese Union Version (Shengjing Heheben) ble til som et resultat av at misjonskonferansen i Shanghai i 1890 besluttet å nedsette tre komitéer for å oversette Bibelen til henholdsvis High Wenli,12 Low Wenli 13 og mandarin (guoyu). Oversettelsen av NT til guoyu (mandarin) kom i 1907,14 mens hele Bibelen (CUV) ble publisert i 1919.15 Union-prosjektet var et protestantisk samarbeidsprosjekt fra første stund. Samtidig ble dette det siste oversettelsesprosjektet hvor utenlandske misjonærer hadde fø- ringen.16 Man hadde gjort seg nyttige erfaringer med komité-oversettelse i arbeidet med The Delegates’ Version (High Wenli 1852/1854). Dessuten hadde antallet misjonærer, og misjonsselskap, økt i tiden etter de første misjonskonferansene i Shanghai i 1870 og 1877. Nå var det flere misjonærer med gode kinesisk-kunnskaper, så vel som ferdigheter i latin, hebraisk og gresk. Disse kunne delta i Union-prosjektet i de tre komiteene som ble oppnevnt i 1890. Resultatet ble da også to gode oversettelser – én på High Wenli og én på guoyu (mandarin – CUV). Siden har CUV hatt enorm oppslutning blant protestantiske kinesiske kristne, i og utenfor Kina.

Språkpolitisk kunne ikke utgivelsen av CUV i 1919 kommet på et mer gunstig tids- punkt. Den var nemlig på nasjonalspråket (guoyu/mandarin). En ny språknorm for kinesisk ble vedtatt i 1917, og i 1919 tok «Fjerde Mai bevegelsen» til i Kina og fikk stor oppslutning. Det var en bevegelse som ble fremmet gjennom tidsskriftet The New Youth, blant annet av den innflytelsesrike litteraten og filosofenHu Shi. I dette tidsskriftet var det mange som argumenterte for å gjøre talespråket til norm for kinesisk litteratur. Det gjorde at The Chinese Union Version som nettopp hadde talespråket som 33 norm, ble populær og fikk stor oppmerksomhet fra første stund, også utenfor den protestantiske kirke.17 Blant protestantiske kristne i Kina ble oversettelsen samtidig et uttrykk for samarbeid på tvers av konfesjonelle skillelinjer mellom de protestantiske kirkene. Med andre ord, et synlig uttrykk for kristen enhet – Union. Siden har CUV vært en trofast følgesvenn for den kinesiske protestantiske kirke, i og utenfor Kinas geografiske og politiske grenser. Den andre Union-oversettelsen til High Wenli har blitt trykket opp noen ganger, fordi det særlig på Taiwan har vært miljøer med interesse for bibeloversettelser på klassisk kinesisk.18 Men den har aldri fått tilnærmelsesvis så stor utbredelse som CUV.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 ble det etter hvert meget vanskelige kår for de kristne i Kina, både katolske og protestantiske. Og betydelig verre ble det under kultur-revolusjonen (1966-1976), fordi religionsutøvelse ble forbudt i det offentlige rom og kirkene stengt. Da også biblene ble konfiskert, førte dette til at mange kristne lærte utenat store deler av CUV. Disse tekstene kunne de både resi- tere for seg selv og dele med andre i hjemmene sine da kirkene gikk «under jorden».

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Fra gammelt av var det i Kina vanlig å sette melodier til bibeltekster og -vers. Det er det fortsatt, både i og utenfor Folkerepublikken. Slik læres tekstene lettere utenat. I de vanskelige årene ble det satt kinesiske melodier til bibeltekster, for eksempel Salme 23, Joh 3,16 og Joh 14, 1-3. 27. Disse finner vi blant annet i den kinesisk-lutherske salmeboken, Hymns of Praise (1955/1994).19 Men det er flere andre i den reviderte fel- lesprotestantiske salmeboken Zanmeishi Xinbian, som ble utgitt av Chinese Christian Council i Shanghai i 1983.20 På denne måten ble altså CUV ikke bare hørt og lest, men også et symboluttrykk for den kristnes utholdenhet i forfølgelsestider. Også det har gitt oversettelsen dens enestående oppslutning og status i ettertid.

1900-tallets forløpere til Revised Chinese Union Version (RCUV)

Mens det var de utenlandske misjonærene som dominerte arbeidet med CUV, fulgte det i tiden etter opprettelsen av Folkerepublikken, i tidsrommet 1949 til 1979, flere protestantiske oversettelser som var utarbeidet utelukkende av kinesere. Især tre av disse har hatt stor betydning som forløpere for RCUV og har forberedt revisjons- prosessen.

Teologen Lü Zhenzhong oversatte og utga i tidsrommet 1946 til 1970 hele Bibelen til kinesisk, som en én-manns-oversettelse. Den er en enda mer formal-ekvivalent oversettelse enn CUV og er beregnet på informert teologisk arbeid med Bibelen. Oversettelsen ligger nær opp til de hebraiske og greske tekstene og har forholdt seg til et mer vitenskapelig tekstgrunnlag enn det som var tilgjengelig i perioden 1890-1919. Oversettelsen inneholder dessuten en rekke interessante, innovative oversettelser av ord og begreper i GT og NT, for eksempel av evangelium, profet etc. En tentativ utgave av NT ble utgitt i et begrenset opplag på 500 eksemplarer i Peking i 1946.21 Den var beregnet på å innhente kommentarer, blant annet fra teologiske lærere og kirkelige ansatte. Så ble NT publisert i 1952 og hele Bibelen i 1970.22 Hoved- innvendingen mot Lüs oversettelse er at den en én-manns-oversettelse, som ikke har vært gjennom det grundige komite-arbeidet som sikrer god kvalitet på forholdet til grunntekstene i Bibelen, språkføringen i oversettelsen og valget av vokabular og stil. Men mange kinesiske teologistudenter, fagteologer og prester har hatt stor nytte av Lüs oversettelse nettopp fordi den er tekstnær i forhold til grunntekstene og har mange gode språklige og eksegetiske løsninger. Det har ført til at Lüs oversettelse har fått en naturlig plass i The Parallel New Testament.

The Parallel New Testament, som ble utgitt av United Bible Societies i 1997, er en hexapla. Det består av alle de nytestamentlige tekstene i seks gjennomgående vertikale, parallelle kolonner. De fire kinesiske oversettelsene er trykt med tradisjonelle kinesiske tegn. Lüs NT fra 1970 inngår sammen med tre andre: CUV (1919), Today’s Chinese Version (TCV, 1995) og Studium Biblicum Sinense (SB, 1968). De to øvrige tekstene, Greek New Testament (Stuttgart 1993) og New Revised Standard Version (1989), står 34 henholdsvis oppført i vertikale kolonner til venstre og til høyre for de fire kinesiske oversettelsene. Lüs oversettelse er derfor blitt kjent og brukt sammen med de tre andre kinesiske oversettelsene, både i protestantiske og katolske miljøer. The Parallel New Testament er blitt et økumenisk bidrag til kinesisk bibeloversettelse og en hjelp til kinesiske teologers og presters tekstarbeid i begge kirkesamfunn.

Fra og med midten av 1970-årene oppstod et skifte i protestantisk kinesisk bibeloversettelse. De oversettelsene som da ble utgitt, var alle komiteoversettelser, og alle komiteene bestod utelukkende av kinesere. To av disse er viktige å omtale her. Today’s Chinese Version (TCV) utkom med NT i 1975, som helbibel i 1979 og i revidert utgave i 1995. Oversettelsen tilsvarer den engelske The Good News Bible (GNB). Som i GNB er det lagt funksjonell ekvivalens til grunn i oversettelsen. NT av denne oversettelsen ble i 1976 også utgitt i en katolsk utgave.23 Selv om denne utgaven fikk offisiell godkjennelse gjennomimprimatur , hadde ikke katolikkene tenkt at den skulle erstatte Studium Biblicum Sinense-oversettelsen (SB). I forordet har derfor erkebiskop Stanislaus Luoguang skrevet at den er beregnet på ikke-kristne. TCV har fått kritikk for

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology å være altfor påvirket av det engelske språket og har derfor ikke oppnådd samme status som CUV (og siden RCUV) i mange protestantiske kirkesamfunn. Den er heller ikke særlig kjent eller brukt i den protestantiske kirke i Folkerepublikken. Derimot har den blitt mye brukt på Taiwan og i Hong Kong og selger fortsatt godt. The Chinese Common Version (CCV) er det økumeniske oversettelsesprosjektet som gikk i vasken. I 1983 ble det opprettet en komité av katolske og protestantiske bibeloversettere som skulle utarbeide en økumenisk bibeloversettelse. Selv var jeg frivillig konsulent i dette prosjektet og var fremdeles preget av optimisme, da jeg i 1993 presenterte det for norske lesere.24 En prøveoversettelse av Lukas-evangeliet ble publisert i 1986, så fulgte en prøve-oversettelse av Johannes-evangeliet i 1990.25 Målsettingen med prosjektet var å utarbeide en økumenisk oversettelse, som både katolikker og protestanter kunne bruke. Råoversettelsen av samtlige bibelske skrifter ble fullført, og mange av dem passerte også komiteen. Men dette prosjektet strandet, blant annet på grunn av den den status som Chinese Union Version hadde i Folkerepublikken. Arbeidet med CCV foregikk nemlig parallelt med en begynnende revisjonsprosess av CUV. Etter hvert ga United Bible Societies (UBS) til kjenne at man ikke så seg i stand til å finansiere mer enn én oversettelse til moderne kinesisk. Derfor forhørte man seg om hva samarbeidskirkene ønsket å prioritere. Valget stod mellom å satse på CCV eller på å foreta en revisjon av CUV. Katolikkene ønsket å fortsette arbeidet med en økumenisk oversettelse, blant annet fordi man øynet muligheten for en oversettelse som kunne erstatte både CUV og SB. Men, med deres ønske fulgte det ikke finansiering av prosjektet. På den annen side var de protestantiske kirkenes votum entydig. De ønsket en revisjon av CUV. I Folkerepublikken var man særlig opptatt av å beholde CUV som felles protestantisk bibel og unngå den eventuelle splittelse som en ny, økumenisk oversettelse kunne medføre. Dermed var saken klar: det måtte bli en revisjon av CUV.

Revised Chinese Union Version

Arbeidet med revisjonen tok til i 1983, som en komité-oversettelse, finansiert av UBS. I 1990 tok Hong Kong Bible Society (HKBS) over prosjektansvaret og satte sammen flere underkomiteer som rapporterte til hovedkomiteen. Alle komiteer bestod av kinesiske oversettere, eksegeter og språkkyndige personer. I år 2000 var utkas- tet til NT klart. Det ble behandlet komiteer og forelagt representative og relevante kirkeledere i Folkerepublikken Kina, i Hong Kong, Malaysia, Taiwan, Singapore, Filipinene, Australia og USA. I 1988 ble CUV utgitt med en ny tegnsetting, som var i tråd med nåværende kinesisk norm og praksis. I 2006 ble så NT utgitt, og i 2010 kom hele Bibelen ut, Revised Chinese Union Version (RCUV). Oversettelsen utgis i dag både i trykte utgaver med tradisjonelle kinesiske tegn og med forenklede kinesiske tegn. Den finnes også i elektroniske utgaver av begge typer skrifttegn.26 RCUV er, som sin forgjenger CUV, utstyrt med margnoter som angir alternative lesemåter i grunnteksten og mulige alternative oversettelser. Dessuten har hvert enkelt skrift en histo- 35 risk innledning, som følges av en oversikt over inndelingen av skriftet.

Revisjonen var nødvendig av flere grunner: • CUV var altfor preget av nordkinesisk og var i mindre grad representativ for andre deler av Kina. • Siden de første oversettelsene fra 1907, 1917 og 1919 hadde språket endret seg nasjonalt, og det var behov for å følge en mer moderne språkmal. Dette omfatter så vel betydningen og bruken av ord som tegnsettingen. Mange begreper hadde fått ny betydning eller var ikke lenger i alminnelig bruk. • Det var også en del vanskelig tilgjengelig eller uforståelig terminologi i CUV. • I nyere tekstutgaver av GT (hebraisk) og NT (gresk) var det andre lesemåter av grunnteksten enn det som fikk gjennomslag i CUV. I det hele hadde det skjedd en enorm utvikling på tekstutgave-fronten siden CUV så dagens lys. CUV var nemlig i det alt vesentligste basert på den underliggende teksten for The English Revised Version, men med alternative oversettelser og lesemåter der oversetterne hadde ansett det som nødvendig.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology • CUV hadde i og utenfor Folkerepublikken hatt en så høy anseelse som enhetstegn i den protestantiske kirke at det var nødvendig med en revisjon hvis den skulle stå seg for fremtiden. • I sin omtale av RCUV har Hong Kong Bible Society (HKBS) redegjort for målsettingen med revisjonen og de retningslinjer som ble fulgt da revisjonsarbeidet pågikk:27

To be faithful to the original style of the poetic and popular CUV and facilitate the understanding among young believers and non-Christians, the RCUV has been revised according to principles agreed by leaders of Chinese churches around the world: 1. Follow closely the original – Draw readers to the essence of original text, while with the guidance of the Holy Spirit, God’s words can also be fully understood by them today. 2. Minimal changes; not to make amendments for the sake of changes. 3. Faithfulness to the style of the CUV – to let parents familiar with CUV share their favorite scriptures with the next generation, so that Chinese churches continue to receive blessings from CUV. 4. Conformity to current usages and expressions of today’s Chinese language – enhance understanding by new believers and non-believers.

Som det fremgår av redegjørelsen fra HKBS, har målsetting og retningslinjer i stor grad tatt høyde for de behovene for en revisjon som jeg har nevnt i kulepunktene ovenfor.

Da revisjonsarbeidet kom i gang, ble det etter hvert klart at man i Folkerepublikken ønsket seg en mindre omfattende revisjon enn flere av de kinesiske oversettermil- jøene utenfor, det vil si Hong Kong, Taiwan, Malyasia, Singapore, Australia og USA. Resultatet er derfor på mange måter et kompromiss. RCUV er likevel en betydelig forbedring av CUV, både kinesisk-språklig og ved at man har benyttet nyere tekstutgaver av de bibelske grunntekstene. I likhet med CUV er det en komité som har hatt ansvaret for arbeidet med RCUV. Revisjonen har derfor fått en demokratisk forankring og avspeiler de ulike brukergruppene i og utenfor Folkerepublikken. Til forskjell fra CUV har denne revisjonskomiteen bestått utelukkende av kinesere, som representerer dagens norm for standard han-kinesisk samt bruken av putonghua i ulike kinesiske provinser og i kinesiske bosetninger utenfor Folkerepublikken. Det betyr at det har vært mulig både å unngå ord og uttrykk som gjennom tiden har fått ny betydning eller helt er gått ut av bruk, og å erstatte disse med ord og uttrykk som ikke oppfattes som arkaiske eller provinsielle. Derfor kan oversettelsen i sin reviderte form, RCUV, opprettholde sin posisjon som tradisjonsbærer. Den er nå tilgjengelig både i og utenfor Folkerepublikken, i utgaver med så vel tradisjonelle som forenklede kinesiske tegn. Den kjøpes og brukes av kinesiske protestanter og av kinesiske protestantiske menigheter i og utenfor Folkerepublikken. Utenfor Folkerepublikken 36 benyttes den gjennomgående av de protestantiske «main stream»-kirkene og kan også lastes ned som en bibel-App, noe mange protestanter i dag gjør, for eksempel når bibeltekstene leses i gudstjenestene.

Katolsk bibeloversettelse Forløpere til den kinesiske katolske oversettelsen til Studium Biblicum Sinense (SB)

Protestantisk misjonsarbeid normalt har begynt med oversettelse av Bibelen, eller oversatt Bibelen tidlig i sitt misjonsarbeid. I katolsk misjon har bibeloversettelse oftest kommet i gang når kirken er veletablert – så også i Kina. I mange språkområ- der har det vært nødvendig å utvikle til dels svært mye ny terminologi i arbeidet med å oversette Bibelen. Dette gjaldt ikke for Kina, hvor både protestanter og katolikker kunne øse av et rikt religiøst vokabular som gjennom århundrer hadde vært utviklet innenfor de kinesiske religionene. Noe av dette vokabularet var det mulig å anvende, mens annet ble unngått og ansett om ubrukelig på grunn av misvisende religiøse

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology konnotasjoner. Da de katolske kinesiske bibeloversettelsene begynte å komme, hadde katolikkene gjennom flere hundre års nærvær i Kina utviklet mye av sitt spesifikt kristne vokabular i tilknytning til messens tekster og katekumen-undervisningen. Dette gjaldt for eksempel gudsnavn, personnavn og en rekke sentrale begreper.

De første katolske bibeloversettelsene til kinesisk var oversettelser av en oversettelse, nemlig den latinske oversettelsen Vulgata. De fleste av disse ble utgitt som privatoversettelser, uten kirkens offisielle godkjenningimprimatur ( ), men noen av dem fikk faktisk også denne. I katolsk sammenheng var det særlig jesuittene og fransiskanerne som var engasjert i bibeloversettelse. Det eksisterte flere katolske oversettelser til klassisk kinesisk (High Wenli) i tiden før 1900-tallet.28 Etter år 1900 kom det også flere privatoversettelser av NT på rikskinesisk (putonghua/guoyu) som fikk ganske god utbredelse. Men det er følgende to kinesiske katolske oversettelser som har hatt størst utbredelse. Jeg nevner dem i historisk rekkefølge.

Den kinesiske jesuitten Xiao Jingshan’s (Joseph Hsiao Ching-shan) oversettelse fra Vulgata av NT (Xinjing Quanji [“The Complete Works of the New Testament”]) ble først publisert i Xianxian i 1922.29 Siden ble den trykket opp igjen i 1949 i Beijing-Tientsin.30 Etter at mange kristne flyktet til Hong Kong og Taiwan, som følge av at Folkerepu- blikken Kina ble etablert, ble denne oversettelsen trykket opp på Taiwan flere ganger i løpet av 1950-årene. Den ble også til stor hjelp for den katolske kirkes evangelisering og pastorale virksomhet på Taiwan.31 Da Folkerepublikken i 1979 igjen åpnet for religionsutøvelse i det offentlige rom, var behovet for bibeloversettelse enormt, også i den katolske kirke.32 I første omgang førte det til at Xiao Jing-shans oversettelse ble trykket opp igjen i 1981 i 40 000 eksemplarer.33 Siden ble den trykket opp tre ganger, slik at den til sammen kom i 280 000 eksemplarer. Forordet motiverer utgivelsen med presteskapets og lekfolkets behov: «In order to fulfill the need of the clergy and laity of the nation to hear the teachings of Christ, we hereby publish this new edition.»34

Den andre katolske bibeloversettelsen ble gjort av den katolske Shanghai-biskopen Aloysius Jin Luxin. I 2012 ble han intervjuet i forbindelse med at det var blitt trykket 100 millioner bibler eller bibeldeler ved Nanjing Amity Printing Press. Biskopen var da 95 år gammel, men fortsatt en varm forkjemper for økumenisk samarbeid mellom katolikker og protestanter.35 Av intervjuet fremgår det hvor høyt den nå avdøde kinesiske biskopen respekterte protestantene, verdsatte deres bibellesning og ønsket kristen enhet:

Most of the Catholic believers are from the rural areas and they love to recite the rosary and read the liturgy instead of the Bible. Many of them are illiterate or semi-literate. They could only remember or read what they had memorized from young. The task ahead for us is to encourage these villagers to read and reflect more on the Bible. 37 Some people wonder why the Protestant church in China is growing faster than the Catholic Church. I suspect the reason behind the Protestant Church growth is because she puts more emphasis on reading the Bible. Each Protestant believer has a Bible, and each believer seeks to spread the gospel. On the other hand, the Catholics in China tend to put more emphasis on traditions and rely on the priests to spread the gospel.

My hope is for every believer to have a copy of the Bible and that they will read a passage of the Bible every day. May the Catholics cherish the Bible as much as the Protestants! Younger Catholics love to read the Bible more than the older generation. Our priests and nuns play a critical role in encouraging Catholic believers to read the Bible as most of them are greatly influenced by the priests and nuns. If a young priest were to encourage the congregation to read the Bible daily, they would definitely be more motivated in reading it.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology I hope that my successor would continue to maintain a good working relationship with UBS. I believe in mutual co-operation, which would then lead to unity.36

En oversettelse av en oversettelse i Folkerepublikkens tid

Mens alle de tidligere katolske oversettelsene var basert på Vulgata, er den neste oversettelsen en oversettelse til kinesisk av engelske The New Jerusalem Bible. Denne oversettelsen ble utarbeidet og publisert av den katolske kirke i Shanghai bispe- dømme. I 1983 tok biskop Aloysius Jin Luxin i Shanghai initiativet til å oversette NT til putonghua med forenklede tegn på basis av The New Jerusalem Bible. Etter tre års arbeid kunne Shanghai bispedømme utgi de fire evangeliene (1986). Siden fulgte Apostle- nes Gjerninger, Paulus’ brev, de katolske brev og Johannes Åpenbaring, hver av dem i separate bøker. I 1994 kunne Guanqi Press i Shanghai utgi den annoterte utgaven av NT – Xinjing Quanji – i en fullstendig, revidert og innbundet utgave, med imprimatur. Den ble trykket på protestantenes bibeltrykkeri i Nanjing, og papiret til denne utgaven var en gave fra United Bible Societies.37 Et nytt opplag kom ti år senere ( 2004) på bispedømmets eget forlag, Guanqi Press i Shanghai. I 2007 kom det ut en tospråklig, kinesisk-engelsk utgave av NT, der den engelske teksten er hentet fra The New Jerusalem Bible (1985). Også denne ble trykket på papir som var en gave fra United Bible Societies. Den fikk i tillegg økonomisk støtte fra jesuittiske grupper i Frankrike og Tyskland. Med unntak av den to-språklige utgaven er alle forsynt med noter og relevante opplysninger etter hvert kapittel, blant annet om tekstvarianter og alternative oversettelsesmuligheter. Disse er også oversatt fra kommentarene og notene i The New Jerusalem Bible.

Både Xiao Jingshans og Jin Luxins oversettelser har god kinesisk språkføring og er forholdsvis lette å lese. Deres svakhet er at ingen av dem er oversatt direkte fra den greske grunnteksten, de er oversettelser av oversettelser. Selv om den katolske kirke i Folkerepublikken så seg nødt til å utgi begge disse i årene etter gjenåpningen av Kina, tok den kinesiske biskopskonferansen tidlig initiativ til å få til en kinesisk oversettelse som både var moderne og oversatt fra Bibelens grunnspråk, nemlig SB.

Den kinesiske katolske oversettelsen til Studium Biblicum Sinense (SB)

Den nyeste katolske oversettelsen av hele Bibelen er basert på grunnspråkene. Dette er en åpenbar følge av bibelbevegelsen innen den katolske kirke og Det annet Vati- kankonsil (1962-1965), der bibeloversettelse fra grunnspråkene og lekfolkets tilgang til Bibelen ble fremmet. Denne oversettelsen ble utarbeidet av fransiskanerne ved Studium Biblicum Sinense i Hong Kong.

I likhet med protestantenes CUV og RCUV er den katolske SB en kinesisk komi- 38 té-oversettelse. Arbeidet ble påbegynt inne i Kina, men ble tidlig forflyttet til fran- siskanernes nyopprettede senter i Hong Kong. Gruppen bestod av ti personer. Disse hadde ansvaret for oversettelse og utgivelse av hele Bibelen til putonghua (guoyu/ mandarin), inklusive Apokryfene i GT. Arbeidet med bibeloversettelsen ble ledet av Gabriele Maria Allegra.38 Det tok 23 år å fullføre prosjektet. Oversetterne benyttet de nyeste tilgjengelige tekstutgavene av grunntekstene og konsulterte også tidligere katolske oversettelser av NT og deler av GT til kinesisk. Dessuten benyttet de seg av løsninger fra den protestantiske oversettelsen CUV. I det store og hele var de ubundet av tidligere tradisjoner og derfor frie til å gå helt nye veier. Oversettelsen av hele Bibelen, inklusive apokryfene ble først publisert i 11 enkeltbind mellom 1946 og 1961. Hvert bind var rikt utstyrt med innledninger, eksegetiske noter, kommentarer og den katolske kirkes imprimatur.39 NT ble først utgitt som ettbindsutgave i 1961.40 Til slutt ble hele Bibelen publisert i ett bind i 1968, etter at det var blitt foretatt en gjennomgående revisjon av hele teksten.41 Gabriele Maria Allegra ble helgenkåret i Den katolske kirke 29. september 2014. Blant annet av politiske grunner skjedde

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology helgenkåringen i Arcireale katedralen i Catania på Sicilia, hans fødested.

Studium Biblicum er altså den første katolske oversettelsen på kinesisk av hele Bibelen, basert på grunnspråkene. Den er i dag tilgjengelig i trykte utgaver så vel som elektroniske nettversjoner og kan leses både i utgaver med tradisjonelle kinesiske tegn og med forenklede tegn, altså det som er språknorm i Folkerepublikken.42

SB-oversettelsen fikk umiddelbart stor betydning for katolsk kirkeliv, fordi man både i Hong Kong og katolske kirker utenfor Folkerepublikken brukte SB under mes- sen. I 1990 ble GT publisert og distribuert i Beijing, og i 1992 ble hele Bibelen trykket og distribuert i Folkerepublikken Kina. I løpet av årene 1992-1996 ble det trykket og distribuert 150 000 bibler av denne oversettelsen der i landet, satt i vertikale kolonner med tradisjonelle kinesiske tegn. Tidligere var dette vanlig i Kina og er fortsatt mest vanlig utenfor Folkerepublikken, for eksempel på Taiwan og i Hong Kong, også etter 1997. Etter at det ble inngått en avtale mellom den katolske kirke i Folkerepu- blikken og Studium Biblicum Sinense i Hong Kong, ble SB trykket med forenklede kinesiske tegn, satt med vertikale linjer, slik det nå er vanlig i Folkerepublikken. I perioden 1998-2006 ble det i Kina utgitt 590 000 bibler av denne forenklede SB-utgaven, trykket med støtte til bibelpapir fra USB.43 Siden er det utgitt både bibler og NT av SB med forenklede kinesiske tegn. I 2007 ble det opplyst at det var blitt trykket 1,7 millioner bibler og nytestamenter i forskjellige utgaver av SB i Folkerepublikken.

Oversettelsen spres i dag vidt og brukes av den kinesiske katolske kirke over hele verden.44 Den 15. januar 2010 ble også SB-oversettelsen med tradisjonelle kinesiske tegn tilgjengelig på Vatikanets hjemmesider.45 Der kan en klikke seg inn på den enkelte bibelbok og lese den i PDF-format.

Flere forhold har gjort det nødvendig å sette i gang med å revidere SB. Interessant nok minner bakgrunnen for dette mye om det som i sin tid motiverte arbeidet med den protestantiske oversettelsen, RCUV:

• Det kinesiske språket har endret seg, og det er behov for å følge en mer moderne språkmal for standard han-kinesisk. Dette omfatter nye regler for tegnsetting i Kina. • SB er videre altfor preget av nordkinesisk og i mindre grad representativ for andre deler av Kina. Dette henger sammen med at de kinesiske oversetterne av SB ikke var i stand til å favne alle eller de fleste av språkets bruksområder i Folkerepublikken. • Det er en del vanskelig tilgjengelig terminologi i SB – ord og uttrykk som ikke lenger er i bruk. Mange ord og uttrykk i SB har enten fått ny betydning i språket eller er uforståelige for dagens lesere. • Selv om oversettergruppen som fullførte SB i all hovedsak bestod av kinesere, 39 var lederen deres en utlending (italiensk). Siden oversetterarbeidet foregikk i Hong Kong, som den gang ikke var en del av Folkerepublikken, kunne heller ikke kinesiske katolikker i Folkerepublikken bidra med sine erfaringer og synspunk- ter, simpelthen på grunn av den vanskelige politiske situasjonen. • I nyere tekstutgaver av GT (hebraisk) og NT (gresk) er det andre lesemåter av grunnteksten enn det som har fått gjennomslag i SB, selv om oversetterne av SB var utstyrt med de nyeste tekstutgavene av grunnspråkene da de foretok oversettelsen. • SB nyter i dag så høy anseelse i den katolske kirke, i og utenfor Folkerepublik- ken, at den lite sannsynlig blir erstattet av en helt ny oversettelse. Men, for at revisjonsarbeidet skal bli vellykket, er det en forutsetning at også katolikker i Folkerepublikken deltar. Der finnes det mange katolske teologer med videreut- dannelse (Master og PhD) fra utenlandske universiteter som vil være i stand til å bidra i dette arbeidet.

I og med at SB er den første komplette oversettelse av Bibelen til kinesisk, er den blitt

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology et enhetstegn for kinesiske katolikker i og utenfor Kina. Den er den første bibel som er tilgjengelig for det katolske kinesiske presteskap og lekfolk på deres eget språk, og som også inneholder Apokryfene i GT. I Folkerepublikken benyttes den av så vel den registrerte patriotiske katolske kirke som i den pavetro undergrunnskirken. Fra selv å være ganske fri i forhold til tidligere bibeloversettelser, er SB i dag selv blitt tradisjonsbærer. Derfor er det viktig å forbedre den, slik at den holder mål i dagens kinesiske språksituasjon.

Staben ved Studium Biblicum Sinense i Hong Kong er sterkt redusert. Ingen av dem som oversatte SB lever i dag, og det er få av medarbeiderne som har nødvendige språklig kompetanse til å drive oversettelsesarbeid. I dag arbeides det både i Hong Kong og resten av Folkerepublikken med å få utdannet flere medarbeidere med slik kompetanse. Revisjonen av SB er i gang. De få skriftene som hittil er publisert, anses som tentative og vil bli gjenstand for ytterligere bearbeidelse under revisjonspro- sessen.46 Dessverre er det vanskelig å finne informasjon om hvilket tidsperspektiv man har for arbeidet. Uansett forventes det at den katolske kirke i Folkerepublikken bidrar i dette arbeidet, slik at resultatet blir en katolsk kinesisk bibel etter moderne standard kinesisk – putonghua. Uansett er SB i dag den ledende katolske bibeloversettelse til standard kinesisk. Når den er ferdig revidert, vil den uten tvil bevare sin enestående posisjon i og utenfor Folkerepublikken.

Konklusjon

SB har oppnådd sin status i den kinesiske katolske kirke på samme måte som CUV/ RCUV har oppnådd sin status i den protestantiske. Både CUV/RCUV og SB forener sine respektive kirkesamfunn i og utenfor Folkerepublikken og er blitt brobyggere mellom kirkene i og utenfor Kina. Begge oversettelser er komite-arbeider. Mens CUV-prosjektet var dominert av utenlandske misjonærer, er RCUV utarbeidet helt og holdent av kinesere. Når både CUV og RCUV har blitt så leseverdige som de er, er det takket være den kinesiske innflytelsen i begge prosjektene. Det samme gjelder for SB. Oversettelsesarbeidet ble ledet av Allegra, men skjedde i et team av kompetente fagpersoner som samarbeidet. Den status som SB i dag har, skyldes ikke minst at det var den første kinesiske oversettelsen av hele Bibelen, og at den var basert på det som da var de best tilgjengelige tekstutgaver da oversettelsen skjedde.

CUV ble også oversatt direkte fra Bibelens grunntekster. Men de utgaver av grunntekstene som var tilgjengelige den gang, skrev seg til tiden rundt forrige århundreskifte. I arbeidet med RCUV ble de nyeste tekstkritiske utgavene av grunn- språkene benyttet. Dermed er den ikke bare blitt modernisert språkmessig, men representerer også dagens nyeste tekstutgaver. Da CUV ble utgitt, kom den på den moderniserte språkformen som nettopp hadde fått status som normativt i samfun- 40 net. Siden den lå nær opp til dagligspråket, var den leservennlig og ble godt mottatt fra første stund. At den også ble forbudt lesning under Kulturrevolusjonen, gjorde den ekstra innflytelsesrik, som et symbol på kirkens overlevelse i forfølgelsestider. I arbeidet med RCUV har kinesiske oversettere i og utenfor Folkerepublikken samarbeidet i en demokratisk prosess. Det har gjort at den kinesiske teksten er frigjort fra ord, uttrykk og formuleringer som i dag er avleggs eller har fått ny betydning gjennom de snart hundre år siden CUV ble utgitt. Den moderne kinesiske språkdrakten gir leseren av RCUV en god opplevelse. Den gir oversettelsen tilstrekkelig verdighet og gjør den samtidig lesbar.

Også i SB er det tatt tilbørlig hensyn til den moderne kinesiske språkutviklingen, selv om den politiske avstanden til Folkerepublikken forhindret oversetterne fra å konsultere sine katolske kolleger innenfor de daværende landegrensene. Revisjonen av SB er påbegynt, og hvis dette arbeidet får tilstrekkelig politisk støtte til at det kan utvikle seg til et samarbeid om revisjonen mellom katolske oversettere, teologer og presteskapet i og utenfor Folkerepublikken, vil også dens språkdrakt bli forbedret.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Uansett vil SB og RCUV beholde sine respektive posisjoner i og utenfor Folkerepu- blikken i forutsigbar fremtid; SB som den dominerende katolske, og RCUV som den dominerende protestantiske kinesiske bibeloversettelsen. Dette skyldes i høy grad at de er blitt til som komiteoversettelser, i et demokratisk samarbeid innenfor hver sin kirkefamilie. Noter:

Hos Foley 2007 er det i Appendix 1 en kronologisk besluttet å avslutte det videre arbeidet med Easy Wenli, oversikt over kinesiske bibeloversettelser. Se også Loh var dette fordi man mente at én litterær oversettelse var 1995. tilstrekkelig (High Wenli), og at fremtiden lå i det nasjonale talespråket mandarin (guoyu). Siden «Fjerde Mai 2 Se Strandenaes 1987, Strandenæs 1993 og Strandenæs bevegelsen» faktisk førte til en ny norm for litteraturen – 2006. talespråket – viste dette seg å være en klok beslutning.

3 «Northern Mandarin», Spillett 1975, # 290 - # 574 og 14 Spillett 1975, (s. xiv-xv; xvii og) # 417. «Southern Mandarin», Spillett 1975, # 575 – # 595. 15 Spillett 1975, # 462. 4 Som det fremgår av katalogens tittel, omfatter den også oversettelser på ulike kinesiske minoritetsspråk i tillegg til 16 For en fremragende og svært informert fremstilling av han-språket og dets dialekter. Union-prosjektet, se Zetzsche 1999.

5 Ofte betegner putonghua, guoyu og Mandarin kun 17 Denne oversettelsen har blant annet hatt innflytelse på talespråket. enkelte nyere kinesiske ordbøker, se Strandenæs 2009.

6 For inngående studier av kinesiske bibeloversettelser, se 18 Også The Delegates’ Version (1854) på High Wenli er blitt Loh 1995, Zetzsche 1999, Eber 1999, Gálik 2004 og Foley trykket opp igjen på Taiwan. Jeg har selv en slik utgave, 2009. utgitt på Taiwan i 1982.

7 Spillett 1975, # 10 (1814: NT, utgitt i åtte bøker, og hele Bibel- 19 Se Strandenæs, 2008. en i 1823), Spillett 1975, # 26. 20 Følgende bibelske salmer står med CUV tekst i 8 Spillett 1975, # 59 (NT i 1852) og Spillett 1975, # 67 (GT i salmeboken Zanmeishi Xinbian (1983): Salme 23 (# 379), 1854). Salme 100 (# 380), Salme 103 (# 381), Salme 121 (# 382), Salme 133 (#383) og Salme 150 (# 384). 9 Jf. note 3 ovenfor. Oversettelser til kantonesisk er angitt fra # 630 til # 689 i Spillett 1975. 21 Spillett 1975, # 530.

10 En oversikt over utgivelser av bibeloversettelser på 22 Spillett 1975, # 539 (NT) og # 572 (Bibelen). hjemmesidene til Hong Kong Bible Society viser denne ut- 41 viklingen tydelig, se https://www.hkbs.org.hk (sist besøkt 23 Den katolske utgaven av TCV selges fortsatt, både i kato- 25/10 2016). likkenes bokhandel, Catholic Centre i Central (Hong Kong) og av Hong Kong Bible Society i Kowloon (Hong Kong). 11 For eksempel utga HKBS i 1997 en faksimile-utgave av første del av Morrisons bibeloversettelse fra 1823 i 24 Strandenæs 1993. forbindelse med 190- årsfeiringen av hans ankomst til Kina (1807). Den inneholder evangeliene og Apostlenes 25 Dette arbeidet er nærmere omtalt i Strandenæs 2006. gjerninger, altså de første fem bøkene i Morrisons NT-oversettelse, bundet sammen i ett bind. 26 http://rcuv.hkbs.org.hk/ (02.11.16). Den finnes også som nedlastbare App’er og i lydutgave. 12 NT kom ut i 1907 og hele Bibelen i 1919. Spillett 1975, # 217 (NT) og # 232 (Bibelen). Denne ble siden trykket opp flere 27 http://rcuv.hkbs.org.hk/ (02.11.16) ganger, blant annet i 1982. 28 For eksempel ble jesuitten Laurent Li Wenyu sin oversettelse av NT, Xinjing Shiyi [“Annotations of the New 13 En tentativ utgave av NT ble publisert i 1904 (Spillet 1975, Testament”], med illustrasjoner og forklaringer, publisert i # 277; # 282). Da misjonskonferansen i Shanghai i 1907 Shanghai fra og med 1887, (Apostlenes gjerninger, Spillett

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology 1975 # 176. Evangeliene kom i 1897, Spillett 1975 # 199). Se 39 Spillett 1975, # 531 - # 534, # 536 - # 538, # 541, # 544, # 547 også oversikt hos Zhang 2007. og #551; jf. Loh 1995: 64 og Strandenaes 1987: 15, 100-121.

29 Spillett 1975, # 492. Oversettelsen ble publisert på det 40 Spillett 1975, # 544, # 547 og # 551; jfr. Loh 1995: 64. katolske forlaget Guangkai i Xianxian. 41 Spillet 1975, # 569. 30 Spillett 1975, # 542. 42 Se http://www.ccreadbible.org/Chinese%20Bible 31 Min utgave er trykket i 1962. (02.11.16), som inneholder nettutgaver med både tradisjonelle og forenklede kinesiske tegn. 32 Den historiske utviklingen av den katolske kirke i Folkere- publikken Kina er systematisk presentert i Chu 2012. 43 Se Zhang 2007 for disse og de følgende opplysningene.

33 Utgitt av the Chinese Catholic Church Affairs Committee, 44 En medarbeider ved Studium Biblicum Sinense i Hong op- Zhang 2007. pga til meg i januar 2014, at myndighetene i Folkerepublik- ken har foretatt politisk motiverte endringer eller rettelser 34 I forordet til femte opplag. av 15-20 steder i denne bibelutgaven. Hvilke, er enda ikke undersøkt. 35 Biskop Aloysius Jin Luxin (1916-2013). 45 https://www.vatican.va/chinese/bibbia.htm (24.10.2016). 36 Ho 2012. 46 Publiserte deler kunngjøres på Studium Biblicum Sinense 37 Ho 2012. sin hjemmeside: www.sbofmhk.org (02.11.16).

38 Giovanni Stefano Allegra (1907-1976). Om oversettelsesarbeidet han ledet, se Gandolfi 1984.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bør bibeloversettelse og misjonsvitenskap fortsatt bruke uttrykket «hedning»?

Sverre Bøe Sverre Bøe (f. 1958) Cand. theol. fra Menighets- fakultetet 1984; dr. theol. Samme sted 1999. Lærer ved Fjellhaug Skoler siden 1986, professor i Det nye testamentet ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole siden 2011.

Abstract Should Norwegian Bible Translations still use the word «hedning» («heathen»)?

Traditionally Norwegian Bible translations have used various words and compound words based on the root «hed-», like in «hedning», compare the English «heathen». In recent years this has become problematic, mainly because of its pejorative associations. This article analyses the Hebrew and Greek terms for «people»/ «nation» and «gentile», as well as the relevant Norwegian terms, and argues that Bible translations and missiology should try to avoid the use of hed-words, even though the alternatives not are optimal either. 43 Søkeord Folkeslag, «hedning», bibeloversettelse, misjon, «Othering» / «Nation» /«Gentile», Bible translation, mission.

Ordgruppen «hedning», «hedenskap» og «hedensk», med sammensatte ord som «hedningkristen» eller «hedningfolk» – heretter kalt «hed-ordene» – har fulgt norsk bibelspråk gjennom århundrer. Men i vår tid er de på vei ut av norske bibler. Bibelsel- skapet brukte det 332 ganger i sin oversettelse av 1930 (NO30), men bare 69 ganger i oversettelsen av 1978 (NO78) og 71 ganger i 2011-oversettelsen (Bibel2011).1 Samtidig har det altså ikke forsvunnet helt. Hva har skjedd, og hvorfor? Og hvilke alternativer har vi på norsk? Enhver bibeloversetter kan på dette punktet misunne engelsk, som skjelner mellom «gentile», «pagan», «heathen» og «nation».

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Ordgruppen «hedning», «hedenskap» og «hedensk», med sammensatte ord som «hedningkristen» eller «hedningfolk» – heretter kalt «hed-ordene» – har fulgt norsk bibelspråk gjennom århundrer. Men i vår tid er de på vei ut av norske bibler. Bibelsel- skapet brukte det 332 ganger i sin oversettelse av 1930 (NO30), men bare 69 ganger i oversettelsen av 1978 (NO78) og 71 ganger i 2011-oversettelsen (Bibel2011).1 Samtidig har det altså ikke forsvunnet helt. Hva har skjedd, og hvorfor? Og hvilke alternativer har vi på norsk? Enhver bibeloversetter kan på dette punktet misunne engelsk, som skjelner mellom «gentile», «pagan», «heathen» og «nation». Vi skal i denne artikkelen trekke opp noen lange linjer fra Bibelen, fra Det gamle testamentes (GTs) hebraiske begreper am og goj, via greske oversettelser av GT til Det nye testamentes (NTs) laos (λαός) og ethnos (ἔθνος; flertallethne ). Ikke minst blir det viktig å se hvilken teologisk ramme og forståelse både GT og NT gir disse begrepene. Så skal vi forlenge linjen frem til det germanske «Heiden» og det norske «hedning». Deretter skal vi forsøke å analysere ulike forståelser i moderne norsk språk av hed-ordene sammenlignet med alternativer som «folk», «folkeslag» og «nasjon» i tillegg til mer omfattende omskrivninger.

Så langt jeg kan se, har ingen på norsk språkområde virkelig drøftet bruken av ordgruppen hed-, verken leksikalt, semantisk eller teologisk ut over korte kommentarer.2 Enkelte av forfatterne i læreboken Missiologi i dag bruker begrepet sporadisk, noen ganger med anførselstegn, men uten å drøfte det. Uten å si det eksplisitt argumenterer i alle fall en av bokens artikler for at en heller bør tale om «de unådde».3 Selv om jeg ikke kan vise til presise tall, er det åpenbart en tilsvarende tendens også i nyere sanger, salmer, bøker, misjonsblader og misjonsforkynnelse: Hed-ordene er stadig sjeldnere i bruk. Vi skal komme tilbake til bruken i nyere feno- mener som «Hedningsamfunnet» og såkalt «nyhedenskap».

Vi skal altså i denne artikkelen både forsøke å beskrive den faktiske bruk av disse ordene, og vi skal driste oss til å stille et mer normativt spørsmål: Bør norske bibeloversettelser bruke hed-ordene? Spørsmålet er selvsagt viktig for bibeloversetter- ne, men det gjelder i stor grad også misjonsvitenskap som fag: Språket er et av våre instrumenter, og en presis omtale av misjonens kanskje primære målgruppe er vesentlig. Også misjonsformidling ut over faglige kretser trenger enten hed-ordene eller gode alternativer.

Bakgrunnen for ordgruppen hed- i norsk språk

Etymologi Store Norske Leksikon skriver: «Ordet kommer fra norrønt av hede, eg. ’en som bor på landet’, dvs. som holdt lengst på den gamle tro».4 Wikipedia forklarer bakgrunnen slik: «Etymologien til hedendom er usikker, men det norske begrepet er avledet fra norrønt heiðinn dómr, «hedendom», og hedning, fra heiðingi, adjektiv beslektet med hede 44 ettersom folk som bodde på udyrkede områder ble senere kristne».5 Etymologisk var altså ordgruppen hed- ikke et religiøst begrep, men snarere et geografisk eller sosialt begrep for dem som bodde på «heia»/«heden», utenfor byene, jfr. «Hedmark». Men fordi den nye kristentroen først langsomt slo gjennom på landet og mer avsidesliggende steder, ble begrepet gradvis brukt om dem som holdt fast ved den gamle troen, altså polyteistene, de som dyrket «avgudene». Trolig lå det noe nedsettende i det allerede fra kristningstiden.

Men hvis vi holder oss til de siste 200 årene, den tiden vi har hatt et eget norsk bibelselskap, er det neppe noen geografisk forståelse avhed- som har dominert; det har vist til folk som dyrket avguder, som regel i fjerne strøk. En nedsettende undertone av å være usivilisert, underutviklet og uinformert har heftet seg ved begrepet. Det er en langsom og gradvis erkjennelse av slike nedsettende holdninger som trolig har problematisert bruken av ordgruppen hed- i nyere tid.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bruk av hed-ord i moderne norsk Ordgruppen «hedning», «hedenskap» og «hedensk», med sammensatte ord som «hedningkristen» eller «hedningfolk» – heretter kalt «hed-ordene» – har fulgt norsk bibelspråk gjennom århundrer. Men i vår tid er de på vei ut av norske bibler. Bibelsel- skapet brukte det 332 ganger i sin oversettelse av 1930 (NO30), men bare 69 ganger i oversettelsen av 1978 (NO78) og 71 ganger i 2011-oversettelsen (Bibel2011).1 Samtidig har det altså ikke forsvunnet helt. Hva har skjedd, og hvorfor? Og hvilke alternativer har vi på norsk? Enhver bibeloversetter kan på dette punktet misunne engelsk, som skjelner mellom «gentile», «pagan», «heathen» og «nation». Vi skal i denne artikkelen trekke opp noen lange linjer fra Bibelen, fra Det gamle tes- via greske oversettelser av GT ,(יֹוּג) og goj (ם ַע) tamentes (GTs) hebraiske begreper am til Det nye testamentes (NTs) laos (λαός) og ethnos (ἔθνος; flertallethne ). Ikke minst blir det viktig å se hvilken teologisk ramme og forståelse både GT og NT gir disse begrepene. Så skal vi forlenge linjen frem til det germanske «Heiden» og det norske «hedning». Deretter skal vi forsøke å analysere ulike forståelser i moderne norsk språk av hed-ordene sammenlignet med alternativer som «folk», «folkeslag» og «nasjon» i tillegg til mer omfattende omskrivninger.

En finner sjeldenhed- ord på trykk i vår tid. Moderne religionsvitenskap bruker dem ikke. Ttrolig må det ligge en normativ vurdering til grunn for enhver bevisst bruk av hed-ord. Heller ikke i misjonsblader finner vi ordet, med få unntak. Leksika og ordbøker både på skandinaviske og tysk språk anfører – nærmest uten unntak – at hed-ordene bærer med seg en nedsettende tone. Det oppleves langt på vei politisk ukorrekt å bruke dem, omtrent som «neger», om ikke i like sterk grad. 45 Enkle søk på internett viser at «hedning» for så vidt er aktivt i bruk fortsatt, noen ganger som et skjellsord, men langt oftere som et ironisk ord brukt om en selv, gjerne for å markere avstand fra kristen tro eller fra enhver gudstro.

Da nærmer vi oss en form for selv-stigmatisering: En bruker et grunnleggende negativt ord som «hedning» om seg selv, for så å provosere frem en annen og mer positiv nyanse knyttet til ordet. Trolig er det en slik logikk som ligger bak navnevalget til Hedningsamfunnet (tidligere Det norske Hedningsamfunn), ved siden av visst et ønske om å provosere. I mer akademiske kretser brukes også betegnelsen «nyhedenskap» om ulike retninger, og det inkluderer ikke bare satanister og tilhengere av den gamle norrøne åsatroen. Som skjellsord er det ellers mange som mener at det er langt vanligere og mer krenkende å stemple noen som «jøde» enn som «hedning». Dette viser at hed-ordene i og for seg brukes i et visst omfang også i moderne norsk. Men denne bruken er knapt av en slik art at det frister å videreføre bruken av det verken i bibeloversettelse eller i misjonsvitenskapen ellers.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bruken av ord avledet fra hed-ord i ulike bibeloversettelser En enkel tabell viser tydelig hyppigheten av ord avledet av hed- i ulike norske bibeloversettelser de siste 100 årene:

NO30 NO78 Norsk Bibel Bibelen Guds Bibel2011 (NB88)6 Ord (BGO)7 «Hedning» 183 51 156 75 54 «Hedensk» 2 8 2 11 2 «Hedningfolk» 135 5 117 85 12 «Hedning- 5 3 kristne» Andre sammen 2 3 setninger med «hedning-» Sum 322 69 278 171 71

Tendensen er klar: Hed-ordene brukes langt sjeldnere enn før, selv om både Norsk Bibel og Bibelen Guds Ord fortsatt bruker dem oftere enn Bibelselskapets utgaver. Hvis vi går bakenfor disse tallene ser vi at det særlig er i GT at NO78 og Bibel2011 erstatter «hedning» med andre ord, særlig «folkeslag» (NO78 bruker det 287 ganger i GT, mot bare 93 i NO30). I NT derimot har en beholdt ord avledet av hed-, særlig der det viser til forskjellen mellom jøder og hedninger eller mellom jødekristne og kristne av hedensk bakgrunn. På disse stedene er det svært vanskelig å unngå hed-ordene, men de kvalifiseres ofte i sammensetninger som «hedningkristen» eller av en umiddelbar kontrast mellom jøder og andre folkeslag.

Den svenske oversettelsen Bibel2000 har 92 treff på «hedning»/-ar/-arna», noe som er en klar nedgang fra 1917-utgaven. Lignende tendenser er tydelige både på dansk og tysk språkområde.

I norsk språkområde finner vi det tydeligste avviket i Jehovas vitnersNy Verden-oversettelse (NV), som helt prinsipielt og konsekvent unngår alle ord avledet av hed-, og som stort sett erstatter det med «nasjon».8 Denne bruken av «nasjon» er nok langt på vei en anglisisme, slik NV ofte legger seg tett på vitnenes engelskspråklige og autori- serte New World. Den norske NV er jo oversatt fra denne, ikke direkte fra de hebraiske og greske tekstene. Etter min mening er «nasjon» ikke noe fullgodt alternativ i en bibeloversettelse, fordi det er et moderne begrep farget av nyere statsvitenskap, folkerett og nasjonalstat. Men trolig er Ny Verden den oversettelsen som mest konkordant bruker ett og samme norske ord for goj og ethnos.9 Det er i prinsippet en gevinst, 46 både faglig og i formidlingen.

Ulike omskrivninger finner vi i den danske parafrasenDen nye aftale 10og i Bibelen på hverdagsdansk.11 På norsk har både Hverdagsbibelen12 og Nye levende Bibelen13 tatt i bruk omskrivninger som «de som ikke kjenner Gud», «de andre», «andre folk» eller «andre». Mest kreativ er kanskje The Message på svenska, som i Matt 5,47 har «dussinsyndare», men som ellers av og til har «hedningar».14 Ellers brukes hed-ordene sporadisk både i Nytt liv / En levende bok,15 og en rekke av de andre nyere norske oversettelsene av NT vi har fått i senere år, selv om en i mange tekster omskriver; tendensen er at knapt noen klarer seg helt uten hed-ordene, samtidig som en unngår dem der det er mulig.

Lignende tendenser kan også spores i tyske bibler. Hans-Werner Gensichen viser til det han kaller en snart hundre år gammel «erosjonsprosess», der begrepet ser ut til å forsvinne helt fra tysk bibelspråk.16 Helt konsekvent er det borte fra den kontrover- sielle oversettelsen Bibel in gerechter Sprache, som i en lengre note forklarer dette dels med den nedsettende tonen i begrepet, dels med oversetternes motvilje mot «misjon»,

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology og dels med det paradoksale faktum at nesten alle kristne i vår tid i nytestamentlig mening er «hedninger» eller «hedningkristne».17

Engelsk har som før nevnt en nyttig skjelning mellom «nation», «gentile», «pagan» og også «heathen», som åpenbart er av samme rot som våre hed-ord. Vi kan misunne engelsk dets variasjonsrikdom, men samtidig blir det i bibeloversettelse da krevende å velge rett begrep. En kan forsøke å gjengi helt konkordant ett ord fra kildetekste- ne med ett engelsk ord, eller en kan vurdere fra sted til sted om «nation» er mest treffende, eller om en mer religiøs dimensjon skal løftes frem gjennom bruken av «gentile» eller «pagan». Vi ser en klar tendens til at en i GT gjengir gojim med «nations», mens NTs ethne (i flertall) blir «gentiles». Det gjennomføres i mange av de større og nyere bibeloversettelsene såpass konsekvent at Sal 2,1 spør hvorfor «the nations» er i opprør, mens dette skriftordet blir oversatt med «the gentiles» når den samme teksten siteres i Apg 4,25. Igjen er det positivt med konkordans, men dette må veies mot et annet viktig prinsipp: Formidler oversettelsen faktisk det samme («dynamisk ekvivalent») til den moderne leser som kildeteksten gjorde til sine (første) lesere, slik amerikaneren, misjonsviteren og bibeloversetteren Eugene A. Nida (1914-2011) har lært bibeloversettere å spørre?

Misjonsvitenskapelig bruk Misjonsvitenskapelig er det viktig å spørre hvem hed-ordene sikter til, om de i det hele tatt skal brukes: Er det alle andre folk enn Israel, som i GT? Eller er det alle andre enn jødene og de kristne, som i NT? Kan det brukes om monoteister som muslimer? Sikter det primært til animister og åpenbart polyteistiske religioner, eller også til se- kulære mennesker uten kognitiv kunnskap om kristen tro, som i Kina? Slike spørs- mål medvirker trolig til at hed-ordene knapt brukes i moderne fagterminologi. Kanskje er den faglig (eneste?) aktive bruk av hed-ord i moderne misjonsvitenskap knyttet til distinksjonen mellom jødekristne og hedningkristne, slik vi snart skal se NT bruker det. Her er det til gjengjeld vanskelig å se gode alternativer.

Det gamle testamentet

Store deler av GT er intenst opptatt av Israels naboer, på svært ulike vis: 1 Mos forteller om hvordan menneskeheten spredte seg og om utvelgelsen av Abraham, mens de historiske bøkene forteller mye om grenser og konflikter, men også tidvis om samarbeid med nabolandene. I Salmene er nabolandene oftest fiender som i beste fall skal erkjenne Israels Guds makt, mens profetbøkene vier ikke mindre enn 50 kapitler til domsord rettet direkte til spesifikke naboland.18

Det ordet som går igjen for disse nasjonene er goj¸ oftest i flertall, gojim (438 ganger mot 123 ganger i entall). Israels folk omtales derimot oftest – men ikke alltid – med 47 et annet ord for «folk» eller «nasjon», nemlig am (totalt 1868 ganger, herav 88 % i entall). Slik ser vi hvor grunnleggende skjelningen mellom «vi» og «de» er i GT: Også terminologisk brukes – stort sett – ulike ord for «folk» alt ettersom det viser til Israel eller de andre folkene. Tradisjonelt har gojim vært oversatt med «hedning», mens am har vært oversatt med «folk». Slik tegner det seg et nokså klart bilde: Gojim er alle folkeslagene unntatt Israel, og det betyr igjen alle folkene som ikke «kjenner» Her- ren, som ikke er «utvalgt», og som ikke har del i pakten. De er «hedninger», og tjener «andre guder».

Septuaginta – den eller de førkristne oversettelsen(e) av GT til gresk – viderefører denne nyansen ved at gojim som regel oversettes med ethnos (som i vårt «etnisk»), mens am ble oversatt med laos. Septuaginta velger dermed ikke å bruke den mer politisk fargede termen demos (som i vårt «demokrati»). Et typisk uttrykk for det finner vi i 2 Sam 7,23: «Hvem er som ditt folk (am, laos), som Israel? Det er det eneste folk (goj, ethnos) på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre det til sitt folk (am, laos).» GT har også mange ord og uttrykk for «familie», «ætt», «stamme» og folkegrupper,

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology og det blir anakronistisk å tenke seg et klart skille mellom slike betegnelser på den ene siden og goj/am på den andre siden; statsdannelse er på mange måter et moderne fenomen. I utgangspunktet er det neppe treffende å forstå noen av disse termene som religiøse i seg selv. Med våre kategorier er de alle i utgangspunktet sosiale eller geografiske betegnelser.

På den annen side er det liten tvil om at de fleste avgojim i sine litterære kontekster i GT viser til en motgruppe til det utvalgte folket. Tekstene kommuniserer at det dreier seg om en «Gegengruppe», sier Gensichen.19 Vi finner ikke i GT noen normativ forklaring på «hedenskap». Det vi har er snarere en mengde beskrivelser av forholdet mellom Gud, folkene og Israel med ulike aksenter og nyanser, og dette forbyr enhver «Schematismus», påpeker Gensichen. Når GT vil ha frem de spesifikke religiøse sidene, brukes av og til ord som «avgudsdyrker» / «avgudsprest» / «avgudstempel» eller «uomskårne». Hedningene er «de som ikke kjenner deg» eller som ikke «tilber deg». I en mellomstilling finner viger , en «fremmed» eller «innflytter», som ifølge Moseloven hadde mange rettigheter, men som likevel ikke var blitt en israelitt i full mening. Like lite som det kan være noen tvil om at «hedning» har en viss nedsettende klang på norsk, kan det være tvil om at vi ofte i GT ofte finner en nedsettende tone i omta- len av gojim: Herren «ler» av folkeslagenes planer mot Guds konge i Sion (Sal 2,1-4); det frafalne Israel kalles «hedningene og opprørerne» i Esek 2,3 (slik NB88, mens Bibel2011 omskriver med «opprørske folkeslag»), og Esek 7,24 kan foraktelig tale om «de verste av hedningene / folkeslagene». Men ligger det nedsettende i selve glosen, eller i konteksten?

Noen (få) steder i GT finner vi også positive glimt av at Gud vil åpenbare seg for folkeslagene («hedningene»), som i Sak 8,23, der «ti mann av alle språk og folkeslag» skal be Israel om å få følge dem til Sion; eller i Jes 42,6, der Gud vil gjøre sin «tjener» til «et lys for folkeslagene».

Vi har et nokså tilsvarende forhold knyttet til «avgud» og sammensetninger som «avgudsprest», «avgudstempel» eller «avgudsdyrkelse». Igjen er det norske ordet klart negativt ved at det insinuerer et avvik. NB88 har 89 treff for «avgud» og totalt 135 med avledede og sammensatte ord, mens Bibel2011 har henholdsvis 75 og 113. En mer nøytral gjengivelse kunne være «gudebilde», men siden det like ofte har vært en figur som et bilde, kan det være misvisende. Og igjen har engelsk et mer presist begrep i «idol»; men et «idol» på norsk har en ganske annen betydning enn på engelsk. GT har ellers ikke et fast ord for «avgud», men mange ulike ord eller sammensetninger for «avgud». Flere av disse er minst like ladede begrep som «hedning», så som «tomhet(-er)», «avskyeligheter», «det motbydelige» eller «styggedommer». I dette tilfellet har vi likevel mer eksplisitte utsagn i GT som definerer hva en «avgud» kan være, ikke minst i billedforbudet som følger umiddelbart etter Det første bud både i 2 Mos 20,3-6 og 5 Mos 5,7-10. Spørsmålet er likevel om vi med «avgud» er mer ekspli- 48 sitt negative enn det som ligger i selve de hebraiske termene.

Det nye testamentet

Termen ethnos brukes 162 ganger i NT, og 40 av disse er i GT-sitater. Som regel brukes det i flertall, ofte i den faste vendingenpanta ta ethne, «alle folkeslagene». En håndfull ganger har vi også ethnikos som nomen, adjektiv eller adverb. Ethnoi betegner ofte «folkeslagene» («hedningene») til forskjell fra jødene (Apg 18,6; 26,20; Rom 11,13; Gal 2,8-9). Andre steder skjelnes de jødekristne fra hedningkristne, altså ut fra deres bakgrunn før de ble kristne: Apg 21,25; Rom 16,4 og Gal 1,12. Totalt brukes ethnos 100 (av 162) ganger som en teknisk term for folkeslagene til forskjell fra jøder eller kristne, mener K.L. Schmidt.20 På slike steder er det vanskelig å få frem meningen uten bruk av ordet «hedning», og det er også i slike sammenhenger NO78 og Bibel2011 bruker hed-ordene, slik tilfellet også i stor grad er i svenske, danske og tyske bibeloversettelser.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology I klassisk gresk betegner ethnos en gruppe som forenes av slektskap, kultur eller felles tradisjoner, forklarer vårt greske leksikon; det er gjerne en bestemt gruppe som skiller seg fra de talende, ofte lik «utlending» eller «fremmed», tidvis et nasjo- nalistisk begrep («ikke-greker»), men det er anakronistisk å gjengi det med «rase».21 En religiøs dimensjon er bare sjelden og indirekte til stede i klassisk gresk bruk av ethnos, men en viss «vi/de»-tenkning kan ofte spores der klassisk greske tekster bruker ethnos.

Ingen kan ta feil av den nedsettende tonen i Matt 6,7, der Jesus advarer mot å ramse opp ord «slik hedningene gjør», eller i v. 32, der advarselen gjelder bekymringer for mat eller drikke: «Alt dette er hedningene opptatt av». Her er Lukas enda mer eksplisitt: «Alt dette er jo alle hedningene i verden opptatt av» (Luk 12,30).22 Særlig krast er kanskje Matt 18,17, der Jesus sier at et menighetslem som ikke vil høre på menigheten skal være «som en hedning eller toller for deg». Den samme tonen finner vi i 1 Kor 5,1: «En hører om hor blant dere, og det i en form som ikke engang hedningene tåler, nemlig at en mann lever med sin fars kone.» Sett fra et jødisk synspunkt vil hedninger normalt være «urene», i det minste indirekte, ved at de både religiøst, sosialt og etisk levde i strid med jødiske renhetsregler. Dette ser vi ikke minst i spørsmål om måltidsfelleskap i Gal 2,11-15; jfr. Apg 10,28.

Det er særlig i de paulinske brevene vi finner tilløp til en teologisk forklaring på hedningenes status: De er «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12), «fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke» (Kol 1,21), «av naturen vredens barn» (Ef 2,3) og rett ut «døde» (Kol 2,13). De paulinske brevene knytter også hedenskap direkte til dyrkelsen av avguder (1 Tess 1,9), og vi finner en klart kognitiv dimensjon i 2 Tess 1,8, hvor hedningene karakteriseres som de som «ikke kjenner Gud.» I Gal 4,8 sier han at galaterne tidligere «ikke kjente Gud»; da var de «slaver under guder som ikke er virkelige guder». Men Paulus peker også på hedningenes ulydighet (Rom 11,30; Ef 2,2; 2 Tess 1,8). De er «uten unnskyldning» (Rom 1,20) og på vei mot dommen (Rom 2,5 og 8 og 2 Tess 1,6-10). Dette siste viderefører hovedbudskapet i profetenes domsord mot de fremmede folkeslag i GT.

Ulrich Heckel kaller dette for «en svært negativ polemisk undertone».23 Men om en- keltmennesker eller særlige grupper skriver Paulus like gjerne «ikke-troende», «van- tro», «greker» eller «de utenfor». At «hedning» på norsk i dag har en klart nedsettende tone er derfor ikke uten videre i strid med disse bibeltekstene, men spørsmålet er hele tiden om det gis av selve termen ethnos eller av konteksten.

Johannesevangeliet bruker knapt ethnos, og aldri i flertall, endaIoudaios («jøde» eller «judeer») brukes hele 71 ganger. I stedet brukes kosmos («verden») hele 78 ganger og ofte der vi kunne ventet ethnos.24 Men med kosmos betones enda sterkere det universel- le; Gud elsker ikke bare et eller mange folkeslag, men hele «verden», slik Jesus er hele 49 «verdens» lys, ikke bare «et lys for folkeslagene», slik Messiasprofetien (Jes 42,6) sa.

Men ingen norske bibeloversettelser har helt konsekvent oversatt ethnos med «hedninger». Misjonsbefalingen har aldri på norsk hett «gjør alle hedningene til disipler …», Matt 28,19.25 Det kunne i så fall kommunisere at misjonsbefalingen ikke skulle gjelde overfor jødene (og knapt muslimene i vår tid). Så konkordant har ikke ethnos vært oversatt med «hedning» i noen norsk bibeloversettelse. Og NT bruker også sporadisk ethnos om jødene (Luk 7,5; 23,2; Joh 11,48-52).

La oss et øyeblikk se på hvor vanskelig det er å finne gode omskrivninger forethnos : The Message på svenska gjengir det i Rom 2,14 med «främlingarna ser ner på Gud». Men da forutsetter de at alle mennesker (teksten er helt allmenn) både er informert om Gud med stor G, og at de har gjort et bevisst valg om å se ned på ham. Det er langt fra opplagt. Videre gjengir de ethnos i Gal 2,14 med «icke-judiska syndare». Men «syndere» har i paulinsk teologi flere og dels andre bruksområder enn skjelningen jøde/ikke-jøde, og omskrivning til en negasjon er generelt ikke ideelt («de ugudelige,

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology «ikke-jøder», «andre folk», «før dere ble kristne» etc). Den nye aftale omskriver i Matt 6,7 med «dem der har en anden tro», men «å ha en tro» er altfor moderne til å treffe antikkens religiøse liv. Bibelen på hverdagsdansk erstatter «overgi til hedningene» i Matt 20,19 og Mark 10,33 med «sende meg til romerne». Det er for så vidt historisk treffende, men er ingen oversettelse av selve bibelteksten.

Hvis vi så forsøker å sammenfatte hva som ut fra NT kjennetegner en «hedning», har vi sett at det ligger et visst kognitivt drag i noen av tekstene: De «kjenner ikke» Gud, den sanne Gud. De tilhører folkeslag som holder seg til «avguder». Men det tar likevel verken bort ansvaret eller dommen som kommer, for «hedningene» er «ulydige», i alle fall mot samvittighetens stemme, ettersom loven er «skrevet i deres hjerter» (Rom 2,14). Videre er hedningene etter jødisk forståelse «urene». Derfor var det problematisk for Peter å ta inn hos Kornelius (Apg 10,28).

Vi/de, identitetsbygging og Den andre

Enhver bibelleser ser snart at store deler av Bibelen preges av en markant vi/de-tenkning: Abraham og hans etterkommere (israelittene) er de «utvalgte», alle de andre folkene er det ikke. Grensene markeres på mange nivåer, som gjennom pakten(-e), monoteismen (Det første bud), eget kultsentrum (templet i Jerusalem), egen festka- lender (særlig sabbaten), omskjærelsen og en rekke lover som blant annet forbyr eller vanskeliggjør ekteskap med ikke-israelitter. Til grunn for dette ligger det selvsagt også en ideologi, som særlig er knyttet til begreper som «utvelgelse», «pakt» og «hellig».

NT viderefører viktige trekk ved denne vi/de-tenkningen (monoteismen, hellig, utvalgt). Samtidig endres forståelsen av utvelgelsen, omskjærelse, sabbat og ikke-is- raelitters adgang til gudsfellesskapet. Gudsfolket utvides til også å omfatte Kris- tus-troende som ikke er israelitter, og som ikke lar seg omskjære. Og likevel er skillet mellom «vi» og «de» om mulig enda skarpere, for eksempel i Paulus-brevene. Med moderne termer kan vi godt si at identitetsbyggingen i stor grad handler om å definere både «oss» og «dem». Fremtredende filosofer, psykologer og antropologer forsøker å avdekke strategier for «konstruksjonen» av Den andre, ofte kalt «othering».26 Det kan skje på høyst ulike vis: ideologisk, etnisk, rasemessig, religiøst, økonomisk, historisk, slektsmessig eller geografisk.

Hvis vi forsøksvis anvender en slik modell på vårt tema kan vi se på de ulike sidene ved gojim i GT og ethne i NT som trekk av grensedragning mellom «oss» og Den andre. Vi finner lett en rekke bibelvers som – i alle fall løsrevet – gir et svært negativt bilde av disse «andre». Mange forskere nøler ikke med å hevde at Den andre ofte «demoni- seres». Selv om teologien nok opererer med andre virkelighetsforståelser knyttet til både demoner og Satan enn andre vitenskaper, har vi sterke utsagn også i så måte, 50 som Ef 2,1-3, der vi «alle» lot oss «lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige … vi var av naturen vredens barn». Hvis vi så i lys av en slik metodikk overveier om våre forestillinger av hed-ordene treffer de stedene GT brukergojim eller der NT bruker ethne, vil svarene sikkert variere, dels fra tekst til tekst og dels ut fra ulike opplevelser i vår samtid av våre hed-ord. Gjen- nom flere århundrer har skandinaver lært seg en markant vi/de-tenkning i religiøs sammenheng. Vi skal ikke se bort fra at dette ikke utelukkende har vært drevet frem av bibellesning og bibeltolkning. Både religiøse og nasjonale behov for å markere en vi/de-tenkning knyttet til vår egen gudstro kan ha medvirket til det. Slik kan våre assosiasjoner knyttet til hed-ordene ha et nokså sammensatt bakgrunnsteppe.

Langs en slik linje kan en argumentere (dynamisk-ekvivalent) for at vi låser bibeltekstene til altfor etablerte konsepter om vi viderefører bruken av hed-ordene i norske bibeloversettelser. Leseren vil altfor lett legge inn sine norske forestillinger om «hedninger» i bibeltekstene. På den annen side handler enhver oversettelse nettopp om å bygge broer mellom en kildetekst og leseren/tilhøreren. Noe absolutt én-til- én

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology forhold vil en aldri oppnå. Dessuten vil alternativer som «folkeslag» eller «nasjon» kunne pådytte tekstene et anakronistisk meningsinnhold fra nyere nasjonsbygging eller sosialantropologi.

Kanskje kan vi ane at våre hed-ord faktisk kan være rimelig godt treffende for de gojim-/ethne-tekstene som nettopp ønsker å markere en tydelig avstand til «oss», og som ofte har en nedsettende undertone. Et godt eksempel på dette kan være Jesu ord om at en ubotferdig synder som ikke vil høre på menigheten skal være for oss som «en toller og en hedning» (Matt 18,17).

Men langt fra alle bibeltekstene har en så nedsettende tone. Da vil det være problematisk å velge å benytte ord i våre oversettelser som gir leseren/tilhøreren et slikt signal. Det er et sterkt argument for at vi unngår en strengt konkordant oversetter- måte og heller bruker ulike norske ord og begreper for gojim/ethne, alt etter meningen i den enkelte tekst. I så måte kan moderne bibeloversettelse se det som en rikdom å variere mellom «hedning» og «folkeslag» eller «nasjon».

Misjonshistorisk kan det være nyttig å reflektere over hvorvidt «vi» har bidratt til en stigmatisering eller polarisering av ikke-kristne gjennom bruken av hed-ord. Og misjonsteologisk er det alltid nødvendig med selvbesinnelse omkring begrepsbruk. Rent misjonsstrategisk vil enhver bruk av hed-ord i sammenhenger av dialog, evangelisering eller misjon i en norsk språkkontekst være ytterst problematisk. Man åpner ikke for ekte dialog ved å omtale sin samtalepartner med et nedsettende begrep. Og like galt blir det med en tilsvarende begrepsbruk om deres trosfeller i et annet land, for eksempel i et misjonsblad.

Oppsummerende drøfting

Vi har på den ene siden sett hvor problematisk det er å videreføre hed-ordene i våre dager, også i bibeloversettelse. Det er med god grunn at Det norske bibelselskap har forsøkt å unngå disse ordene på flest mulig steder, særlig forgojim i GT. På den annen side er det en rekke tekster i NT som knapt lar seg gjengi presist på norsk uten bruk av hed-ord. Det gjelder dels vers med en åpenbar nedsettende tone og særlig tekster som ønsker å skjelne mellom jøder og ikke-jøder og mellom jødekristne og hedningkristne.

Kanskje bør vi også differensiere mellom ulike ord innenhed- gruppen. I noen grad er det mer problematisk å bruke «hedning» enn det mer abstrakte «hedenskap» eller «hedensk». For «hedning» vil alltid referere til mennesker. Dermed vil det lettere kjennes som en nedsettende karakteristikk av enkeltpersoner eller grupper. Det løser likevel ikke bibeloversetterens dilemma, for verken GT eller NT omtaler noe så abstrakt som religion eller hedenskap. 51 Vi har særlig sett at en del NT-tekster skjelner mellom både jøder og hedninger og mellom jødekristne og hedningkristne. I slike tilfeller vil det knapt være noen nedsettende tone i «hedningkristen», og det krever lengre omskrivninger om vi skal få frem poenget uten bruk av hed-ord.

Hva så med misjonsvitenskapens behov for presise fagord? Kan hed-ordene være nyttige til det? Ja, nyttige og nærliggende kan de være. Det kan i det minste føles slik. Samtidig vil kanskje skjelninger som monoteistisk/polyteistisk ofte være like treffende. Både faglig og populært vil begrepene «unådde» eller «de minst nådde» formidle både det deskriptive og det misjonsstrategiske på en bedre måte, selv om det knapt er noen oversettelse av de bibelske begrepene.

Saklig sett er det viktig for misjonsvitenskapen å ha et kontinuerlig fokus på de folkeslagene og folkegruppene som er unådde eller minst nådd av det kristne budska- pet. Det anliggendet må ikke mistes, selv om vi gradvis faser ut bruken av den mest

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology tradisjonelle termen for dette. Faktisk tror jeg det er en reell fare for at en og annen forsømmer å ta opp spørsmålet om de mange unådde, av frykt for å uttrykke seg politisk ukorrekt i ordvalget. Slik sett er det et felles anliggende å arbeide frem egnede ord som på en presis måte erstatter hed-ordene.

Noter:

1 Bibelen. (1930). (Oslo: Bibelselskapet); Bibelen (1978). (Oslo: 12 Hverdagsbibelen kommer i en rekke utgaver tilpasset Det norske Bibelselskap); Bibelen (2011). (Oslo: Bibelsel- ulike aldre. Førsteutgaven kom i 2013, utgitt av Bibelforla- skapet). Referansene er i denne artikkelen hele tiden til get/Hermon Forlag, Oslo/Geilo. bokmålsutgavene. 13 Nye Levende Bibelen (NLB) utgis av Internasjonale Bi- 2 Det mest omfattende oppslaget jeg har funnet er «Hed- belselskapet, Vellinge i Sverige. Norsk utgave kom i 2005 ning» i Illustrert Bibelleksikon (1987). Bind 3: 288-293. (Ski: og spres mest av Ny Generasjon. Illustrert Bibelleksikons Forlag). Men heller ikke her drøftes begrepet. Jeg har ikke funnet noen egentlige fotnoter eller 14 The Message på svenska. Nya Testamentet (2012). (Örebro: oppslagsord om noen av hed-ordene i noen av Bibelselska- Libris). Blant omskrivningene finner vi Rom 2,14: «folk som pets bibelutgaver; men Matt NTR skriver til Matt 18,17: «Ut- aldrig har hört talas om Guds lag»; Rom 2,24: «främlingar- trykket forutsetter et jødisk miljø, der hedninger og tollere na»; 1 Kor 5,1: «utanför kyrkan». (5,46f) står som et billedlig uttrykk for de søsken i troen som skal utelukkes fra fellesskapet, fordi de ikke vil gjøre opp sin 15 En sterkt parafraserende oversettelse av NT er utgitt av synd.» Matt NTR. Matteusevangeliet, Efeserbrevet, Kolosser- Filadelfiaforlaget og Living Bible International i årene brevet (2004.) (Oslo: Det Norske Bibelselskap), side N 64. 1978-1988 med flere ulike forsider og titler.

3 Se Grandhagen, Egil (2004). «Misjon til de unådde 16 Gensichen, Hans-Werner (1985). «Heidentum.» I Theol- folkeslag». I Missiologi i dag (2004). Berentsen, J.-M., T. ogische Realencyklopädie Band XIV, s. 590-601. (Berlin: Engelsviken og K. Jørgensen (red.). 2. utg. (Oslo: Universi- Walter de Gruyter) s. 590. tetsforlaget) s. 381-396. 17 Bibel in gerechter Sprache (2006). (Gütersloh: Gütersloher 4 https://snl.no/hedning, lesedato 2.8.2016. Verlagshaus) s. 2355-56.

5 https://no.wikipedia.org/wiki/Hedenskap, lesedato 18 Se drøfting i Bøe, Sverre (2015). «’Herren er stor, ut over 2.8.2016. Israels grenser’: Relevansen av profetenes domsord mot fremmede folkeslag for misjonsteologien.» I Norsk Tidss- 6 Bibelen, Den hellige Skrift (1988). (Oslo: Norsk Bibel). krift for Misjonsvitenskap 69, nr.1, s. 3-20.

7 Bibelen Guds Ord (1997). (Oslo: Bibelforlaget). 19 Gensichen (1985), s. 591. 52

8 Ny Verden-oversettelsen av De hellige skrifter (2008). 20 Schmidt, Karl Ludwig (1964). «ἔθνος in the NT». I Theo- Studieutgave. (Brooklyn: Watch Tower Bible and Tract logical Dictionary of the New Testament Vol 2, s. 369-372. Society). (Grand Rapids: Eerdmans) s. 370.

9 For en drøfting av begreper som «konkordant» og «dyna- 21 A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other misk ekvivalent» se Bøe, Sverre og Geir Otto Holmås (2011). Christian Literature (2000). Third Edition (BDAG). (Chicago Når Ordet blir norsk. Norske bibeloversettelser 1945-2011. and London: Chicago University Press) s. 276-277. (Bergen: Fagbokforlaget) s. 40-42. 22 Bibel2011, som ellers siteres her, har av uforståelige 10 Den nye Aftale; Det Nye Testamente på nudansk (2007). grunner utelatt «alle» på dette stedet. Alle håndskrifter har (København: Bibelselskabets Forlag). panta ta ethne tou kosmou.

11 Bibelen på Hverdagsdansk (2007). (København: Forlaget 23 Heckel, Ulrich (1994). «Das Bild der Heiden und die Iden- Skandinavia). tität der Christen bei Paulus.» I Die Heiden. Juden, Christen und das Problem des Fremden. Reinhard Feldmeier &

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Ulrich Heckel (red.). WUNT 70. (Tübingen: Mohr Siebeck), s. 269-316, her s. 269.

24 Som påpekt av bl.a. Gensichen (1985), s. 591-592.

25 En nyttig diskusjon har gått på engelsk språkområde om «Gentile» eller «Nation» nettopp i forbindelse med Matt 28,19, se Meier, John P. (1977). «Nations or Gentiles in Mat- thew 28:19?». I Catholic Biblical Quarterly 39, nr.1, s. 94-102.

26 https://wordnik.com/words/othering definerer «othering» slik: «The process of perceiving or portraying someone or something as fundamentally different or alien.» (Lesedato 29.8.2016.) Litteraturen omkring identitetsdannelse i Bibelen er overveldende. Sandler, Rodney S. (2006). «Can a Cushite Change His Skin? Cushites, ‘Racial Othering’ and the Hebrew Bible». I Interpretation 60, s. 386-403; Cra- ddock, Fred (2008). «’Othering’». I Restoration Quarterly 50, s. 121-125; Buell, Denise Kimber (2005). Why This New Race? Ethnic Reasoning in Early Christianity. (New York: Columbia University Press).

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bokmelding Kjærlighet til islam i troen på Jesus.

Paolo Dall´Oglio i samarbeid med Églantine Gabaix-Hialé: Oversatt av Mette Nygård. Portal forlag 2013. 174 s. ISBN: 978-82-8314-003-3.

I skrivende stund er det nøyaktig to år siden vi fikk å utforme svar til Roma gjennom vinteren 2004. meldingen om at fader Paolo var savnet og sannsynlig- Da Mar Musas klosterregel ble godkjent to år etter vis fange hos IS. Mannen som gjennom mange år har og spørsmålene om vranglære var lagt vekk, kom arbeidet for dialog og fredelig sameksistens mellom tanken om å lage en bok av dette materialet. Ga- muslimer og kristne i Syria, var selv blitt offer for baix-Hialé jobbet i to år i klosteret og førte boken i de uforsonlige motsetningene der han nå hadde tatt pennen etter mange og lange samtaler med Paolo. tydelig stilling i revolusjonen. Han var utvist fra Syria, men klarte ikke å holde seg borte. Han var stadig på «Kjærlighet til islam i troen på Jesus» består av åtte farten for å megle mellom fraksjoner, forsøke å få frigitt innholdsmettede kapitler i tillegg til de tre forordene og fanger og sette mot i folk. Etter å ha forsøkt å få snakke en liten epilog. Hvert av kapitlene er inndelt i tematis- med lederen for IS i juli 2013, ble han borte og er fortsatt ke avsnitt etter en kort innledning av Gabaix-Hialé. savnet. Jeg synes framstillingen i boken har tydelig preg av muntlighet, uten at det nødvendigvis er et problem. Hendelsen kom etter en utvikling der Paolo som leder Gabaix-Hialé bemerker selv at hun har måttet forholde for det økumeniske klosteret Mar Musa El Habashi seg til Paolos kreative, originale og komplekse tan- nord for Damaskus, mer og mer hadde gjort tydelig sin keverden der begreper og sammenhenger ikke alltid protest mot Assads styre og slik blitt en viktig tals- er like enkle å fange i enkelt språk. Jeg synes dette mann for den oppstanden som startet våren 2011. skinner gjennom, antakelig også som et resultat av utfordringen som åpenbart har ligget der til den norske Boken gir en god første innføring i Paolo Dall´Oglios oversettelsen fra fransk. arbeid i Syria, hans arbeid med å utvikle det økumenis- ke klosteret og en innføring i hans tenkning og teologi. Men ingenting av dette skygger for gleden over å ha Det er ikke mindre enn tre forord som alle, hver på sin fått tilgang til et veldig spennende og utfordrende stoff. måte, gir gode innledninger til å forstå både mannen og Paolo er en modig mann som tør å strekke seg langt i arbeidet. å utfordre både sin egen tradisjons teologi og å stille 54 • Harald Olsen beskriver i sitt forord Paolos rolle i grunnleggende spørsmål til islam. Hans mot er også av hendelsene etter demonstrasjonene som startet en høyst praktisk karakter, som vi forstår. Han utvikler sør i Syria våren 2011 fram til han ble bortført. sin teologi i møtet med liturgisk liv, samtaler med • Den franske filosof, aktivist og akademiker Régis troende i alle leire og i rammen av kirkens historie og Debray skriver i det andre forordet om Paolos rolle tradisjon i Syria. Ikke minst er han opptatt av kirkens som jesuittisk misjonær, teolog, samfunnsmennes- praktiske rolle i samfunn og nabolag og har med dette ke og profetisk røst. blitt en aktivist som går så langt et menneske kan gå i • Bokens medforfatter Églantine Gabaix-Hialé gir tjeneste for Gud og medmennesker. leseren en innføring i klosterets historie, utviklingen til et økumenisk monastisk fellesskap og Bokens konkrete bakgrunn er forsvar for Paolos hvordan Mar Musa har blitt et viktig sted for kris- religionsteologi og praksis i møte med islam. Dette ten-islamsk refleksjon og samtale. Hun beskriver forklarer den apologetiske stilen som er gjennomgå- også hvordan boken har blitt til som et resultat av ende. Han fører samtaler med leseren (og seg selv) om at Vatikanets troskongregasjon stilte spørsmål til hvordan en kristen misjon kan nærme seg islam på en Paolos teologiske posisjoner. Hun bisto ham med relevant og konstruktiv måte. Som jesuitt følger han de

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology store pionerene som Matteo Ricci og drøfter inngående I juni i år ble en nær medarbeider av Paolo kidnappet begrepet «inkulturasjon» og viser i mange eksempler fra klosteret Mar Elian i Al Quaryatayn. Fader Jaques og temaer hvordan han har arbeidet med å forstå dette. Mourad har gjennom hele borgerkrigen fortsatt arbei- Blant hans viktigste forbilder finner vi også Charles de det med å hjelpe flyktninger og hjemløse ofre i tradi- Foucault og Louis Massignon som han stadig kommer sjonen som muslimer og kristne har levd etter i denne tilbake til i teksten. Han behandler alle de krevende em- oasen i hundrevis av år. nene som naturlig kommer opp i møte med kristendom- mens største «konkurrent» blant verdensreligionene. Fader Paolo Dall´Oglio har viet sitt liv til misjon for Han drøfter inngående hvordan evangeliet om Guds rike muslimer og tjeneste for menneskene i sitt nye hjem- kan leves i en muslimsk kontekst blant annet i temaer land Syria. Denne boken gir oss et innblikk i hans som «En muslimsk kirke», «Naboskapets sakrament» og erfaringer, håp og lengsler for en framtid for kristne, «Dobbel tilhørighet – en eneste tilhørighet». muslimer - og alle mennesker.

Et stort kapittel omhandler profeten Muhammed og Flyktningestrømmene øker og utfordringene i Syria profeter og profetier i de tre abrahamittiske tradisjo- blir mer og mer påtrengende. nene. Det er svært spennende lesning som fortsetter i Boken er mer aktuell enn noen gang og anbefales på et ikke mindre utfordrende kapittel: «Åpenbaringen i det varmeste. islam». Et eget kapittel om handler «Død og oppstandel- se» blant annet med bakgrunn i hans egen doktorav- av Ivar Flaten handling med tittelen «Håpet i islam». Jeg synes kapit- telet «Abrahamiske relasjoner» er særlig sterkt å lese i lys av Paolos ambisjoner om å få til pilegrimsruten Abrahams vei. Den skal gå fra Mesopotamia gjennom Tyrkia, Syria, Jordan, Palestina/Israel og til Hebron, Abrahams grav. Gjennom et slikt prosjekt ønsker Paolo å styrke håpet hos kommende generasjoner om at det er mulig å finne fram til en felles framtid som Abrahams barn i regionen.

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bokmelding The New Evangelization: Faith, People, Context and Practice.

Paul Grogan og Kirsteen Kim (red.). T&T Clark/ Bloomsbury: London, 2015. 296 sider. ISBN: 9780567657398

‘Evangelisering’ og ‘evangelisasjon’ er sentrale, men av den misjonale tenkningen til folk som Darrell Guder også tunge begreper. I protestantisk sammenheng og Alan Roxburgh. I ‘den nye evangelisering’ møter jeg lever begrepene i et spenningsfelt mellom en Lausan- en større verden og en stor kirke som kjemper med å ne-evangelikal tolkning og en økumenisk KV-tolkning. forstå seg selv etter Vaticanum II og å oversette Vatica- Den første finner vi i Lausanne-pakten og i Cape Town num II inn i en post-moderne virkelighet. Det er disse to erklæringen (2010); den annen beskrives levende i sporene boka især handler om: Hvordan forholder ‘den det nye misjonsdokument fra Kirkenes Verdensråd nye evangelisasjon’ seg til Vaticanum II og hvordan ‘Sammen på vei mot livet’ (2013). Nærværende anto- skal begrepet forstås i en post-konsil kontekst og en logi åpner døren til en tenkning som har likheter med post-moderne verden. Videre tar boka for seg de ulike Lausanne og KV, men som samtidig er annerledes sammenhenger for ny evangelisasjon og den spør etter og større. Betegnelsen ‘den nye evangelisasjon’ har hvordan den nye evangelisasjon praktiseres. innholdsmessig røtter i Det andre Vatikanerkonsil Boka kan også leses som en spennende innføring i (Vaticanum II), men brukes først av de katolske bisko- katolsk tenkning om misjon og evangelisering i går og per i Latin Amerika i 1968 og i en større sammenheng i dag. Her er mye å lære både om katolsk missiologi og i 1979 (Puebla, Mexico). Det inspirerte Johannes Paul II om utfordringene fra det lokale og det globale. Og her som fra da av begynner å formulere hva det innebærer. gis det kloke gjennomganger av katolsk religionsteolo- For alvor slår begrepet igjennom i Redemptoris missio gi og katolsk økumenikk. fra 1990 hvor paven er opptatt av de mange som ikke lenger er kristne. Etter å ha talt om de som ikke kjenner Inn imellom smaker det litt av forsvar for diverse paver, Kristus og de som bekjenner troen, sier paven: især forsvar for den konservative Josef Ratzinger/pave Thirdly, there is an intermediate situation, particularly Benedikt som både qua leder av Troskongregasjonen in countries with ancient Christian roots, and occa- og qua pave spiller en helt sentral rolle i tolkningen av sionally in the younger Churches as well, where entire Vaticanum II som ‘reform within the continuity of the groups of the baptized have lost a living sense of the tradition’ (p.102). På den annen side er det også plass faith, or even no longer consider themselves members til et provoserende kapittel om global katolisisme hvor of the Church, and live a life far removed from Christ både paver, kardinaler og kuria får sine pass påskrevet 56 and his Gospel. In this case what is needed is a ‘new for fortsatt å henge fast i vesterlandsk tenkning og for evangelization’ or a ‘re-evangelization’.1 å ville kontrollere den nye evangelisering på samme måte som man kontrollerte frigjøringsteologien. Kapit- Siste skritt i en lang utvikling blir så at pave Benedikt let om global katolisisme er skrevet av Ian Linden som XVI i 2010 oppretter en særlig avdeling, ‘Det pavelige til daglig er seniorrådgiver for Tony Blair. råd for å fremme den nye evangelisering’. Historien Men helhetsinntrykket er et møte med en ny evangeli- kan leses i nærværende antologi fra en konferanse sering som er frigjørende og ikke opptatt av å forsvare på Leeds Trinity University i 2012. Boka tar for seg kirke og doktriner. Frigjørende ved å kalle til fornyet både forbindelseslinjene tilbake til Vaticanum II og engagement i kirkens urgamle oppgave om å dra hva som menes med ‘ny evangelisasjon’. Det er klare mennesker til Kristus. Som det sies i det avsluttende likhetspunkter til protestantisk tenkning om re-evan- kapittel: ‘The new evangelization is nothing other than gelisering og kanskje enda mer til misjonal-kirke individual Catholics living their faith more intensely, tenkningen innen Gospel and Culture nettverket. Men which is why it is both som exhilarating and so deeply det er forfriskende og inspirerende å se dette i et nytt challenging’ (p. 263). lys. Jeg har de siste årene latt meg opplyse og inspirere 1 (Grogan og Kim, p.38). av Knud Jørgensen

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology Bokmelding Contemporary Muslim- Christian Encounters

Paul Hedges (red.), Contemporary Muslim-Christian Encoun- ters. Developments, Diversity and Dialogues. Bloomsbury: London, 2015. 241 sider. ISBN 9781472588555

Oddbjørn Leirvik, professor i interreligiøse studier ved tar for seg teoretiske tema og anliggender som innvir- Universitetet i Oslo, anbefaler på baksiden denne boken ker på dialog mellom de to tradisjoner. Det handler om med følgende ord: «This is a timely and useful collection fem bidrag skrevet av kristne, jødiske og muslimske which combines historical, theoretical and empiri- teologer. For norske lesere er især Anne Hege Grungs cal approaches to contemporary Muslim-Christian kapittel om ‘Gender and Christian-Muslim Dialogue’ encounters». Denne anbefalingen fanger opp formålet interessant. Hun deler her erfaringer fra boka ‘Dialog med denne samlingen av artikler og papers: å behandle med og uten slør’ som hun skrev sammen med Lena hovedsaker i vår tids møte mellom kristne og muslimer. Larsen i 2000, og fra sin doktoravhandling fra 2011 om Dette gjøres med et klart fokus på kontekst mer enn på ‘Gender Justice in Muslim Christian Readings. Christi- tidløse sannheter: i ulike sammenhenger trenger vi å an and Muslim Women in Norway Making Meaning of skape positive relasjoner på veien mot fred i en fred- Texts from the Bible, the Koran and the Hadith’. Hennes løs verden. Sentralt i dette ønsket om relasjoner står tanker om ‘transreligiøs’ dialog i stedet for ‘interreli- derfor også brevet fra oktober 2007 fra 138 muslimske giøs’ dialog er spennende og åpner opp for å erkjenne teologer og religiøse ledere A Common Word Between Us utfordringer på tvers av religiøse grenser og innen for and You – adressert til kristne ledere og teologer i et ens egen tradisjon hva angår kjønn. sterkt ønske om dialog. Flere av bokens bidrag viser til dette brevet, og kapitlet til Douglas Pratt (Initiative and Bokens andre del inneholder case studies fra hele ver- Response: The Future of Muslim-Christian Dialogue) inne- den. Her er kapitler om muslimer og kristne i Nigeria, holder en gjennomgang av brevet fra 2007 og et utvalg om fredsskapende dialog i Den demokratiske republik- av de mange reaksjoner og svar på brevet fra katolik- ken Congo, dialog i USA før og etter 9/11, kristnes svar ker, ortodokse og protestanter. Kanskje leseren med på islamofobi i Storbritannia, og en gjennomgang av fordel kunne begynne med dette kapitlet ettersom flere muslimske og kristne holdninger til atom-krig og ned- av de andre bidrag viser til samme sak? Anliggendet i rustning. Kapitlet av Douglas Pratt om A Common Word brevet er å understreke at kjærlighet til Gud og til min Between Us and You hører også hjemme i del 2. neste utgjør et felles grunnlag for dialog og for fredelig 57 sameksistens mellom muslimer og kristne. Brevet var Boken avsluttes med en innsiktsfull oversikt over di- i utgangspunktet et forsøk på å komme pave Benedikt i verse dialoginitiativer siden femtiårene fra Vatikanet tale etter hans famøse uttalelser i Regensburg i 2006. og fra Kirkenes Verdensråd i Genève – en gjennomgang Responsen på brevet fra den katolske kirke har derfor som samtidig tegner streker av det religionsteologiske vært særlig viktig. Imidlertid kom kanskje det mest landskapet vi befinner oss i i dag. reflekterte svaret fra den anglikanske erkebiskopen Rowan Williams som tar imot invitasjonen til samtale, Boka er viktig for alle som ønsker å holde seg oppdatert men samtidig understreker at «for Christianity love, as på et meget viktig tema innen både samfunns- og reli- demonstrated and realized through the Christ event, is gionsutvikling: Møtet mellom muslimer og kristne. the essence of the Divine reality» (s. 129). av Knud Jørgensen Boka har sitt utgangspunkt i en konferanse i Winches- ter i 2008 om ‘Interfaith Dialogue in Modernity and Post-Modernity’, men inneholder i tillegg en rekke andre artikler av nyere dato. Boka er delt i to; første del

#4/2016 Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap | egede.no Norwegian Journal of Missiology