Sørlandet – Et Politisk «Annerledesland» Helge Røed
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
[start kap] kapittel 6 Sørlandet – et politisk «annerledesland» Helge Røed Innledning Formålet med denne artikkelen er å gi svar på følgende problemstillinger: • Er det partipolitiske mønsteret på Sørlandet så forskjellig fra resten av Norge at betegnelsen «annerledesland» kan forsvares? • Hva er i så fall årsakene til at det partipolitiske mønsteret er forskjellig fra resten av Norge? • Hva er forklaringen på ulikhetene i det partipolitiske mønsteret innen- for landsdelen (mellom de to fylkene og mellom ulike kommuner)? Trekk i utviklingen av det politiske mønsteret Partisystemet i Norge utviklet seg fra slutten av 1800-tallet. Det var kampen om parlamentarismen som skapte de to første politiske parti- ene i Norge, Venstre og Høyre. Venstre ble stiftet i januar 1884. Venstres basis var bønder og lærere fra bygdene og liberale byborgere. Kampen for parlamentarismen samlet partiet, og det øvrige politiske program- met var ganske åpent. Etableringen av Høyre kom som en reaksjon på etableringen av Venstre, og stiftelsen skjedde på et møte i august samme år. Høyre hadde et noe bredere program. Partiet samlet seg om tre kon- servative verdier; maktfordelingsprinsippet (i motsetning til parlamen- tarismen), kristendommen og unionen med Sverige. Kjernen i Høyre var embetsmennene og den økonomiske overklassen i byene. 142 sørlandet – et politisk «annerledesland» Selv om de formelle partidannelser først skjedde i 1884, hadde de parti- politiske frontene mellom tilhengere og motstandere av parlamentarismen vært tydelige i flere år. Det første partipolitiske valg i Norge fant sted i 1882. Det ble et oppgjør mellom høyrekandidater og venstrekandidater, og på begge sider var mobiliseringen betydelig. Resultatet ble at Venstre styrket sitt flertall på Stortinget. Etter innføringen av parlamentarismen skulle imidlertid de innebygde motsetningene i Venstre vise seg, og partiets første splittelse oppsto allerede ved valget i 1888. Det var konflikten mellom libe- ralerne i byene og bøndene og lærerne på bygdene som utspilte seg. Den utløsende enkeltsaken var spørsmålet om statlig kunstnerlønn til dikteren Alexander Kielland, som i flere av sine romaner rettet et kritisk blikk mot pietismen på Vestlandet og Sørlandet. Det førte til etableringen av Mode- rate Venstre, som i flere deler av landet (særlig Sørlandet og Vestlandet) samarbeidet med Høyre. Denne konfliktlinjen i Venstre kan spores gjen- nom store deler av partiets historie. Ved århundreskiftet ble det innført alminnelig stemmerett for menn i Norge. Inntil da var stemmeretten begrenset til embetsmenn og handels- borgere, og til dem som eide eller bygslet matrikulert jord på landet. Arbeiderpartiet ble dannet i Arendal allerede i 1887, men fikk ingen stor politisk betydning før etter unionsoppløsningen i 1905. Den alminnelige stemmeretten for menn ga muligheter for et underklasseparti, og sosiale spørsmål kom for alvor på dagsordenen. Fra da av og fram til andre ver- denskrig ble Arbeiderpartiets framgang og utvikling en sterk «driver» i hele den partipolitiske utviklingen i Norge. Et nytt mønster var tydelig allerede ved valget i 1915. Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet fikk om lag en tredjedel av stemmene hver, men valg- ordningen førte til at Venstre likevel fikk rent flertall på Stortinget. Arbei- derpartiet fikk, med en tredjedel av stemmene, bare 19 av de i alt 121 representantene. I kombinasjon med internasjonale forhold, var dette sannsynligvis ett av bidragene til den revolusjonære utviklingen av Arbeiderpartiet. Høyre og Venstre så at Arbeiderpartiet var inne i en utvikling der partiet kunne få de samme fordeler av valgordningen som Venstre hadde, og dette bidro til endringer i valgordningen. Samtidig ble frykten for sosialismen et dominerende tema på borgerlig side. Striden om internasjonal orientering og ideologisk retning førte til splittelse i 143 kapittel 6 Arbeiderpartiet. I perioden 1921 til 1927 var det tre partier på sosialistisk side: Arbeiderpartiet (DNA), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA). DNA og NSA slo seg sammen i 1927, og NKP fikk mindre og mindre betydning i åra fram til andre verdenskrig. Også på den borgerlige sida ble det dannet nye partier i mellomkrigs- tida. Det viktigste av disse var Bondepartiet (som sprang ut av Land- mandsbevegelsen) i 1920. Det var først og fremst dette partiet som nå bidro til å svekke Venstre. Etter andre verdenskrig dannet det seg et nytt partipolitisk mønster: Etter at NKP ved de første valgene etter krigen hadde hatt en viss vind i seilene, etablerte Arbeiderpartiet seg som det helt dominerende partiet på venstresida, med oppslutning fra nesten halvparten av velgerne. På den borgerlige sida førte valget i 1945 til ytterligere oppsplitting ved at Kristelig Folkeparti (KrF), som til da bare hadde stilt liste i Hordaland, for første gang opptrådte som et landsomfattende parti. I denne perioden var det altså fire borgerlige partier. Tre av disse betraktet seg som sentrumspartier. Samarbeidet på den borgerlige sida var dårlig, og det eksisterte ikke noe samlet alternativ til Arbeiderpartiet. Ved valget i 1961 opptrådte Sosialistisk Folkeparti (SF) for første gang og fikk to represen- tanter på Stortinget. Etter Kings Bay-saken i 1963 ble det etablert et tettere borgerlig samarbeid, og ved valget i 1965 ble det borgerlig flertall og bor- gerlig regjering. Likevel må det sies at selve det partipolitiske mønsteret var ganske stabilt. Debatten i forbindelse med folkeavstemningen om EEC i 1972 fikk store konsekvenser for hele det partipolitiske mønsteret i Norge. Venstre ble delt i to, og dette ga betydelig framgang for både KrF og Senterpartiet (SP, tidligere Bondepartiet). Sosialistisk Venstreparti (SV) ble dannet, og dette partiet ble en betydelig utfordrer for Arbeiderpartiet. I den turbu- lente politiske atmosfæren etter striden om norsk medlemskap i EU i 1972 ble også Fremskrittspartiet dannet, og framsto som en utfordrer for Høyre. I åra etter 1972 har det politiske mønsteret i Norge vært mer ustabilt enn tidligere, med betydelige svingninger mellom ulike partier. Dette har ført til hyppigere regjeringsskifter og store opp- og nedturer for de ulike 144 sørlandet – et politisk «annerledesland» partiene helt fram til valget i 2009. Hvis en slår sammen partiene i tre ulike blokker, ser en likevel et mye mer stabilt mønster. Illustrasjonen viser oppslutningen om tre blokker ved stortingsvalgene fra 1915 og fram til i dag. • Venstresida: Det norske Arbeiderparti, Norges Kommunistiske Parti, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, Sosialistisk Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti. • Sentrum: Venstre, Det Liberale Folkepartiet, Senterpartiet (Bondepar- tiet) og Kristelig Folkeparti. • Høyresida: Høyre og Fremskrittspartiet. Som illustrasjonen viser, har venstresida hatt noe over halvparten av vel- gerne fram til 1969, og deretter falt til mellom 40 og 50 %. Sentrumspar- tiene har ligget på rundt 30 % i perioden fra før andre verdenskrig og fram til 1973 (da Venstre ble delt i to). Deretter har sentrumspartiene hatt et samlet nivå på mellom 20 og 30 %. Nivået ser fortsatt ut til å være syn- kende. Høyresidas (Høyres) velgeroppslutning var i underkant av 20 % gjennom store deler av etterkrigstida. Under høyrebølgen i 80-åra nådde Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, resultater som midt på 30-tallet. Ved de siste stortingsvalgene har Høyre og Fremskrittspartiet til sammen hatt en oppslutning på nærmere 40 prosentpoeng. 60 50 40 30 20 10 0 1915 1918 1921 1924 1927 1930 1933 1936 1945 1949 1953 1957 1961 1965 1969 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 Venstresida Sentrum Høyresida Figur 1 Stortingsvalg 1915–2005 (nasjonale tall) 145 kapittel 6 Er Sørlandet et politisk «annerledesland»? Det er store variasjoner mellom partienes oppslutning i ulike landsdeler og fylker. Også når en studerer valgresultatene i de enkelte kommuner og den enkelte valgkrets, er det store variasjoner. Den politiske geografien i Norge har lange tradisjoner, og mønsteret går tilbake til åra mellom de to verdenskrigene. Noen trekk i bildet kommer imidlertid til syne allerede i forbindelse med partidannelsene i 1880-åra: • Høyre har hatt sitt tyngdepunkt i de største byene (Oslo, Bergen og Trondheim) og i byene rundt Oslofjorden og et stykke nedover Sør- landskysten. • Venstre, og seinere Kristelig Folkeparti, har hatt sitt tyngdepunkt på Sørlandet og Vestlandet. • Arbeiderpartiet har hatt sitt tyngdepunkt i Oslo og i deler av Oslo- fjord-området, i Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Nord-Norge. • Senterpartiet har sitt tyngdepunkt i Oppland og Hedmark, Sogn og Fjordane og Trøndelag. • SV og Fremskrittspartiet er nyere partier, og har sine velgere jevnere fordelt over landet. Valget i 2009 viste at Sørlandet har en partipolitisk struktur som skiller seg fra resten av landet (se illustrasjon). DNA FrP H KrF SP SV V Landet 35,4 22,9 17,2 5,5 6,2 6,2 3,9 Aust-Agder 32,5 26,1 16,3 11,2 4,4 4,3 3,4 Avvik –2,9 +3,2 –0,9 +5,7 –1,8 –1,9 –0,5 Vest-Agder 26,5 27,4 17,6 15,5 3,6 3,9 3,1 Avvik –8,9 +4,5 +0,4 +10 -2,6 –2,3 +0,8 I Aust-Agder fikk Arbeiderpartiet et resultat som lå 2,9 prosentpoeng under landsgjennomsnittet, og i Vest-Agder 8,9 prosentpoeng under landsgjennomsnittet. Det mest karakteristiske trekk for øvrig var Kristelig Folkepartis styrke. Kristelig Folkeparti fikk på landsbasis en oppslutning 146 sørlandet – et politisk «annerledesland» på 5,5 prosentpoeng, mens det i Vest-Agder fikk en oppslutning på 15,5 prosentpoeng og i Aust- Agder 11,2 prosentpoeng. Det betyr at partiets oppslutning i Vest-Agder var det tredobbelte av landsgjennomsnittet og i Aust-Agder det dobbelte av landsgjennomsnittet. Fremskrittspartiet gjorde det godt i både Aust-Agder (3,2 prosentpoeng over landsgjennom- snittet) og Vest-Agder (4,5 prosentpoeng over landsgjennomsnittet). SP, Venstre og Sosialistisk Venstreparti fikk resultater under landsgjennom- snittet. Det mønsteret som viste seg ved valget i 2009, går igjen og har sin opp- rinnelse langt tilbake i tid. Den nasjonale oppslutningen om blokkene varierer over tid, men avviket mellom de to Agder-fylkene og landsgjen- nomsnittet er ganske stabilt. Som et vedlegg til denne artikkelen ligger oversikter over de ulike par- tienes utvikling fra 1921 til 2009 for Vest-Agder, Aust-Agder og landet som helhet.