KOMMUNEN VÅR

Lyngdal.kommune.no Vi Vil – Vi Våger Kommune

– 2 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Innhold

Forord ...... 4 Geografi ...... 5 Jordbruk ...... 8 Industri og handel ...... 11 Besøksnæring...... 15 Lyngdal kirke ...... 17 Klokkergården bygdetun ...... 18 Glimt fra Lyngdals historie ...... 19 Kjente lyngdøler ...... 22 Folkeminner ...... 25 Ordforklaringer ...... 35 Kilder ...... 36

– 3 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Forord

Dette heftet er ment som en enkel innføring i ulike sider ved Lyngdal kommune, skrevet til bruk i ungdomsskolen. Heftet er på ingen måte ment å skulle være en fullstendig beskrivelse av kommunen, men inneholder ulikt stoff vi mener ungdomsskoleelever bør ha kjennskap til. Derfor er det innholdsmessig et ganske stort spenn fra geografiske forhold via kirkehistorie til folkeminner. Særlig det siste har vi vektlagt sterkt i heftet: Det er viktig at lokale folkeminner blir kjent, også for nye generasjoner. Vi hører om folks dagligliv, og ikke minst om tro og overtro i eldre tider. Folkeminnene er i sin helhet skrevet på eldre dialekt.

Vi håper leseren får utbytte av heftet og at lesningen resulterer i større kunnskap om vår egen kommune. Det kan hende noen til og med får lyst til å lære mer om kommunen enn det som står i heftet, noe som ville gledet oss.

Lyngdal, mai 2005

Åse Marie Leksbø og Øyvind Hoven Oftedal

I april 2015 ble heftet oppdatert i samarbeid med Lyngdal Kultursenter KF for å få med den utviklingen som har funnet sted i Lyngdal, og for igjen å gjøre heftet dagsaktuelt til bruk i skolen. Heftet er i denne prosessen også blitt digitalisert.

Lyngdal, april 2015

Åse Marie Leksbø og Marius Thoresen (Lyngdal Kultursenter KF)

– 4 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Geografi

Generelt

Lyngdal strekker seg bokstavelig talt fra hav til hei. Det sørligste punktet i kommunen er Bispen helt ytterst i skjærgården, ikke langt fra fyr, mens det nordligste punktet er Neset ved grensen til Hægebostad kommune. Dette er en distanse på over fire mil. I øst-vest- retning strekker kommunen seg over to mil, fra Stangelifjellet ved Åptafjorden i vest til Storevatn ved Homeland i øst.

Lyngdal grenser til Lindesnes, , , Hægebostad og kommune. Etter sammenslåingen av de tre kommunene Lyngdal, Kvås og , samt vest for Lenefjorden i 1963, har kommunene et areal på 391 km2. De tre opprinnelige kommunene hadde følgende utbredelse: Lyngdal kommune hadde et areal på ca. 230 km2, Austad ca. 45 km2 og Kvås ca. 105 km2. Kommunen har en strandlinje på omtrent 75 km.

De tre fjordene

Ett av de mer spesielle, geografiske forholdene ved Lyngdal er de tre store fjordene i kommunen. (som ofte feilaktig kalles Kvavikfjorden) begynner ved Spindsodden. Fjorden er delt opp i flere armer, og har en samlet lengde på 16-17 km. Den østligste fjordarmen starter ved Asperøysundet, som ved normal vannstand faktisk har en dybde på kun 5 m. Dette skyldes at en morene fra istiden nærmest har sperret fjorden. Dypest er Lyngdalsfjorden ved Aunevik, der dybden er rundt 115 m. Lyngdalsfjorden er en typisk terskelfjord.

Grønsfjorden begynner helt ute ved Selhovden på Sælør og ender på Lene. Innenfor Jåsund heter fjorden Lenefjorden. Grønsfjorden er 172 m på sitt dypeste, utenfor Hundingsland, mens den ved Jåsund bare er 3,5 m dyp. Lenefjorden har sitt dypeste punkt mellom Jåsund og , med 179 m. Det er en utbredt misforståelse at Lenefjorden heter Grønsfjorden, men dette skyldes trolig algene som tidvis farger Lenefjorden helt grønn sommerstid. Hver av fjordene er 12 km lange.

Rosfjorden begynner ved Hausvikodden. På grunn av sitt høye saltinnhold er det ytterst sjeldent at denne fjorden fryser. Dette er svært gunstig med tanke på skipsanløp og er nok en av grunnene til at havna i Holmsundet har blitt Vest-Agders nest største havn etter . Rosfjorden er 11 km lang og er dermed den korteste av de tre fjordene. På sitt dypeste, i nærheten av Bærøy, er Rosfjorden 188 m dyp.

– 5 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Fjelltopper

Lyngdal er ikke av de kommunene som kan vise til de høyeste fjelltoppene, men noen topper bør man likevel ha kjennskap til.

Kalåsknipen er kommunens høyeste punkt, med sine 504 m.o.h. NRK har sin fjernsynsmast på denne heia.

Skydalsheia ligger 478 m.o.h. Heia er et av trinnene opp til Gausdalsvia, som måler 610 m, men denne ligger ikke i Lyngdal kommune.

Homsknipen like ved Kalåsknipen er 475 m.o.h., mens Fagerhei, helt nord i gamle Kvås kommune, er 469 m.o.h.

Elver

Når det gjelder elvene i kommunen, er (ikke Lyngdalselva som den av og til feilaktig blir kalt) den mest kjente, og også opphavet til kommunens navn (kommer fra det norrøne lugn, som betyr stille og rolig). Elva starter ved Øyvatn i gamle kommune, sør-øst for gruvene på Knaben. I første omgang munner den ut i ved Tveitosen, ikke langt fra Eiken. Lygne er den nest største innsjøen i Vest-. De første 7-8 km er elva relativt rolig, men nedover i Hægebostad er det flere fossestryk. Etter hvert når Lygna Kvåsfossen, og her har den et fall på 36 m. 4. august 2014 åpnet laksetrappa i Kvåsfossen, slik at laksen kan komme forbi fossen i en 220 m lang tunnel i fjellet. Videre passerer Lygna Kvellandsfossen like før det siste stryket ved Presthølen bru. Etter dette renner elva i flatt terreng gjennom Bringsjord, Prestneset og , og møter Møska like ovenfor Faret. Sammen munner de to elvene ut i Lyngdalsfjorden mellom Årnes og Kvavik.

Når det gjelder Møska, har denne sitt utspring på Kvinesheia, renner videre forbi Hidreskog, Førland og Gluggevatn på grensa mellom Kvinesdal og Lyngdal kommune før den når ut i Hellevatn mellom Handeland og Gauvik. I Skolandsvannet roer elva seg kraftig ned før den renner sammen med Lygna ved Faret og ender i Lyngdalsfjorden.

Litlåna starter ved vannskillet mellom Vatland og Tofteland i Kvås, renner nedover forbi Bjodland, Opsal og Oftedal, gjennom Gulltjønn før den ved Nygård renner sammen med Lygna. Grunnen til at Litlåna er tatt med i denne sammenhengen, er at elva i tidligere tider var kjent langt utenfor landets grenser på grunn av perlemuslingene som fantes der.

Øyer

Revøy er den største øya i kommunen, med et flateinnhold på ca. 1800 dekar. ligger hovedsakelig på Revøy.

Sælør eller Sæløyene (Sælør vestre og østre) er rundt 580 dekar. De to øyene ble forbundet ved hjelp av en molo i 1966. Sælør er kanskje mest kjent for sine kongebesøk opp gjennom historien, ikke minst Olav den Helliges overvintring her er godt kjent.

– 6 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Kjøpsøy på vestsiden av sundet ved Korshamn er rundt 700 dekar. Denne øya ble i 1974 kjøpt av kommunen med tanke på friluftsformål.

Annet

Som nevnt i forbindelse med fjelltoppene, er ikke Lyngdal en kommune med de store høydedragene, men bærer heller preg av et kupert terreng. Likevel er det viktig å nevne Lyngdalssletta i denne sammenhengen. Foruten er dette det største sammenhengende sletteområdet i Vest-Agder, og har gitt en del av grunnlaget for Lyngdals historiske betydning som jordbrukskommune, noe vi også kommer inn på i kapitlet som omhandler jordbruket.

Befolkningsutvikling 1801-2014

ÅR 1801 1845 1890 1900 1930 1946 1960 1980 2000 2014 BEFOLKNING 3364 4541 5021 4521 3672 3668 4037 6158 7064 8335

Som vi ser, nådde befolkningstallet et første høydepunkt i perioden 1845-1890. Deretter ser vi at folketallet går nedover. Det laveste tallet finner vi i 1946, med kun 3668 innbyggere. I etterkrigstiden ser vi en kraftig vekst i folketallet, en vekst som fremdeles fortsetter. Sitt hittil høyeste folketall hadde kommunen i fjerde kvartal 2014, med 8335 innbyggere.

Bakgrunnen for den store tilbakegangen vi ser fra 1890 til 1946 er i all hovedsak den omfattende utvandringen til USA, men også Sør-Afrika ble et nytt hjemland for en del lyngdøler. Av dem som utvandret til USA var det en god del som senere kom tilbake til Norge og Lyngdal, men svært mange forlot hjemkommunen for godt.

– 7 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Jordbruk

Lyngdal har opp gjennom årene vært en tradisjonsrik jordbrukskommune. Forholdene har ligget godt til rette, ikke minst takket være det store og flate arealet som med en fellesbetegnelse kalles Lyngdalssletta. Dette er, utenom Lista, det største sletteområdet i Vest-Agder.

Her skal vi kort se på noen sentrale faktorer i forbindelse med jordbruksvirksomheten i Lyngdal.

Jordbruksskoler

Den første landbruksskolen i fylket startet i Lyngdal i 1847. Den var riktignok bare i drift fram til 1856, da bestyreren, Iver Munthe Daae, døde. Likevel sier dette litt om jordbrukets sterke stilling i kommunen. Ved denne skolen ble det gitt opplæring i praktisk jordbruk.

100 år senere, i 1947, ble Lyngdal jordbruksskole opprettet på . Trygve Haugeland, som du kan lese mer om senere, var drivkraften bak denne etableringen. Skolen satset først på grunnleggende agronomutdanning, og hentet elever fra store deler av Sørvestlandet. Denne skolen, som nå heter KVS-Lyngdal, er en kristen, videregående skole eid av Indremisjonsforbundet. Den har nå 4 ulike linjer: Idrett, IKT og studiespesialisering, men også naturbruk, slik at det fremdeles er mulig å få en jordbruksrelatert utdanning ved skolen.

Dyrskuet

I 1857 ble fylkets første dyrskue holdt i Lyngdal. I 1887 fikk dyrskuet offisiell status, og ble etter hvert et stort arrangement. Amtsmannen (senere kalt fylkesmannen) deltok som offisiell representant og delte ut premiene til vinnerne i de ulike klassene. Flest påmeldte dyr hadde man i 1923, da til sammen 625 storfe, svin, sau og geit var innmeldt til utstillingen. Også andre tradisjonelle jordbruksprodukter, som smør og ost, ble stilt ut, sammen med husflidvarer.

Dyrskuet ble holdt på Grøndokkmoen helt fram til det siste dyrskuet gikk av stabelen i 1972. 15 år senere ble tradisjonen med dyrskuet gjenopptatt men, i tråd med den generelle samfunnsutviklingen, var det ikke lenger det jordbruksmessige som stod i sentrum for arrangementet. I de senere år har dyrskuet blitt arrangert på Prestneset.

Dyrskuet har i de senere år endret innhold og karakter. Underholdningen har fått større plass, men det er fortsatt et uttrykk for Lyngdals egenart, både rent historisk, men også fordi hele arrangementet drives av frivillige lag og foreninger, som er Lyngdal IL, håndballgruppa, Lyngdal Røde Kors, Lyngdal Skytterlag og UL Lyngdølen. En enorm dugnadsinnsats legges ned gjennom hele året for å gjennomføre Dyrskuet.

– 8 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Husdyrhold

Det har i hovedsak vært storfehold som har vært basisen for det tradisjonelle jordbruket i Lyngdal. I denne sammenhengen er det derfor umulig å komme utenom Lyngdalsfeet, som har en sentral rolle i Lyngdals lokale jordbrukshistorie. Dette viser seg ikke minst gjennom at nettopp Lyngdalskua er motivet for Lyngdals kommunevåpen. Et hovedtrekk ved Lyngdalsfeet er at det er kolla (d.v.s. uten horn). Hvordan dette fe-slaget ble avlet fram er usikkert, men det hevdes at det kan ha sammenheng med import av fe fra Holland som så ble blandet med lokalt fe. Når Lyngdalsfeet ble satt inn i systematisk avl er usikkert, men det finnes opplysninger om fe-slaget allerede fra 1700-tallet. Lyngdalsfeet var kjent for å gi god melk, og feet var også kraftig og gav mye kjøtt. Ommund Fidjeland gjorde en stor innsats for å bevare Lyngdalsfeet. Sønnesønnen hans, Steffen Fidjeland, stilte med den siste lyngdalskua på Dyrskuet i 2011, og i 2014 ble den siste oksen av denne lokale rasen slaktet.

Utenom storfehold har det også vært store innslag av bl.a. hestehold. Hesten var i mange, mange år, helt fram til etter 2. verdenskrig, for mange et sentralt innslag i det daglige jordbruksarbeidet, f.eks. til pløying. Etter hvert som maskinene, først og fremst traktoren, gjorde sitt inntog i stadig større grad innen jordbruket, har det blitt langt færre hester i regionen. Også grisehold og sauehold har hatt sin plass i Lyngdals lokale jordbruksnæring, men dette var tradisjonelt basert på langt mindre kvantum enn storfeholdet. Når det gjelder sauehold, er det viktig å huske at dette for mange faktisk var et nødvendig innslag i hverdagen. Sauen gav ull, og denne ble ved hjelp av spinnerokken og vevstolen gjort om til klær og ulltepper. Eggproduksjon var også en kjærkommen biinntekt for mange. Helt fram til begynnelsen av 1970-tallet var det vanlig at Lyngdal Handelssamlag (i dag Coop Extra) tok imot egg fra lokale leverandører. Mange hadde ukentlig leveranse til butikken, og dette var som nevnt en kjærkommen ekstrainntekt for mange.

Kverner

Kornproduksjon har også i perioder vært utbredt i Lyngdal. De som i tillegg bodde i nærheten av en elv eller foss, kunne selv foredle sitt eget korn dersom de hadde kvern i tilknytning til gården. Disse kvernene var det en god del av rundt om i kommunen, og de bidro til en rimelig foredling av kornet. Mange av disse gamle kvernene har etter hvert forfalt, men heldigvis finnes det noen som har satt inn ressurser på å restaurere enkelte av dem. Det er viktig at slike innslag i vår gamle jordbruksnæring blir tatt vare på for ettertiden. Ellers bør nevnes bygdemøllene i Herdal og på Kvåsfidjan. Begge disse hadde en viktig funksjon når det gjaldt å få malt kornet sitt. Mølla i Herdal ble revet i forbindelse med omlegging av veien på 1970- tallet, mens mølla på Kvåsfidjan står fortsatt. Begge steder fantes også sagbruk.

Synkende sysselsetting innen jordbruket

Lyngdal har altså tradisjonelt vært en jordbrukskommune, men med den moderne utviklingen er det langt færre som henter sin daglige inntekt fra jordbruksvirksomhet. Mange bruk har blitt nedlagt, mens andre driver mer redusert enn tidligere. Ifølge Statistisk Sentralbyrås jordbrukstelling for 1999, var det i alt 166 driftsenheter innenfor næringen i Lyngdal kommune. Av disse hadde de fleste under ett årsverk, kun 56 av disse enhetene hadde mer enn ett årsverk, og bare sju hadde mer enn to årsverk. I 2008 bestod jordbruket i Lyngdal av

– 9 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

90 årsverk, ifølge Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning. Dette betyr at mange av dem som i dag fortsatt driver jordbruksvirksomhet, i stor grad utfører dette arbeidet ved siden av annet arbeid.

– 10 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Industri og handel

Lyngdal er i dag det naturlige handelssenteret i Listerregionen, men også industrien har dype røtter i kommunen. Selv om Lyngdal lenge var en tradisjonell jordbrukskommune, har industrivirksomheten lenge vært et sentralt element i kommunens næringsvirksomhet.

I denne sammenhengen er det viktig å legge merke til de endringer som har skjedd innenfor næringslivet, særlig i det 20. århundre. Der hvor det tidligere var manuelt arbeid og håndverk som dannet grunnlaget for de fleste virksomheter, ble etter hvert maskinene et stadig mer merkbart innslag i det lokale næringslivet.

Sagbruk

Sagbruksvirksomhet har man ifølge kilder hatt i Lyngdals-regionen siden tidlig på 1600-tallet. Mest kjent av sagbrukene i området var Lastad sagbruk. Denne virksomheten var i drift fra tidlig på 1700-tallet og fram til rett før 2. verdenskrig. På det meste var 50-60 personer ansatt ved bedriften. Nevnes må i tillegg Rom Sagbruk og Byggeforretning, (nå Byggvell) og Lyngdal Byggeforretning (nå Montér), som hver har betydd og betyr mye for næringslivet i Lyngdal. Også i Kvås har det vært flere større sagbruk gjennom årene, og Birkeland Bruk er i dag en av de større bedriftene i kommunen.

Brennevinsbrennerier

I første halvdel av 1800-tallet fantes det flere brennevinsbrennerier i Lyngdal. En ny lov ga adgang til opprettelse av privilegerte brennerier mot at disse betalte en bestemt avgift til staten. I Lyngdal var det rundt 1820 tre slike brennerier. To av disse var på Kvelland, mens det siste lå på Bringsjord. Mens brenneriene i mange andre kommuner i Vest-Agder raskt ble lagt ned, bestod produksjonen ved det siste brenneriet i Lyngdal helt fram til 1845, da det kom lovforbud mot virksomheten. Blant de ledende i motstanden mot brenneriene var Gustava og Gabriel Kielland, som du kan lese mer om senere.

Hattefabrikk

Lyngdal Hattefabrik ble etablert på Opsal i 1899. Reinert Rolfsen, drivkraften bak denne etableringen, hadde lært hattemakeri i USA, og brakte nå med seg denne kunnskapen tilbake til Norge. Fabrikken ble rammet av brann i 1905, og nok en gang i 1913. Etter den siste brannen klarte ikke bedriften å komme på fote igjen og ble kort tid etter nedlagt.

Torgersen Frø

Torgersen Frø A/S ble etablert i 1904 av Olav Torgersen og ble raskt kjent langt utover kommunens grenser. Bedriften ble etter hvert en moderne industribedrift som solgte jordbruksfrø og blomsterfrø/knoller. Mye av frøet var egen produksjon, men senere ble det mer import. All pakking ble gjort for hånd, og mange kvinner hadde sin arbeidsplass på

– 11 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Planteskolen i sommerhalvåret og på «Frøet» i vinterhalvåret. Bedriften holdt først til på Kvavik, men flyttet i 1947 inn i et nytt og større bygg i Alleen. På 50-tallet ble det investert i en mekanisk pakkemaskin, og dette forenklet arbeidet i stor grad. Denne maskinen var i bruk helt til bedriften ble nedlagt i 2011.

Sørlandets Dropsfabrikk

Sørlandets Dropsfabrikk i Alleen eksisterte fra 1925 til 1970. I begynnelsen ble sukkertøyet produsert manuelt, men etter hvert ble produksjonen mer og mer industrialisert, blant annet med pakkemaskiner. Dropsmassen ble kokt opp til 160oC, for så å bli kjølt ned til en plastisk masse før oppdelingen ble gjort. Blant de mest kjente produktene fra Sørlandets Dropsfarikk var kamferdrops, «Kongen av Danmark» og «Grisetenner».

Verkstedindustri

Verkstedindustrien har også vært en viktig del av næringslivet i kommunen, både i eldre tider og i dag. Sigurd Seland Smie & Mek. Verksted er en tradisjonsrik bedrift i Lyngdal. Virksomheten startet opp i 1902 og produserte i begynnelsen jordbruksutstyr, som ploger, harver og hestesko. Nå er det oppdrag i forbindelse med boreutstyr til oljeindustrien i Nordsjøen som er viktigst. Opprinnelig stod «Smia» i Alleen, men bedriften flyttet på slutten av 1970-tallet inn i nye og moderne lokaler på industriområdet på Kvavik. (En kopi av Sigurd Selands smie befinner seg i Klokkergården.)

I 1981 ble bedriften delt, og Lyngdal Mek. Verksted ble etablert, også med lokaler på Kvavik. Her foretas sammenstilling, testing og overhaling av boreutstyr til oljeindustrien. Aker Solutions kjøpte opp verkstedet i 2012, og heter nå Mhwirth AS avd. Lyngdal Mek. Verksted.

Bilhandel

Lyngdal har i mange år vært et senter innenfor bilhandel. En rekke større bilforretninger har tilhørighet i kommunen. Den eldste er C. Lehnes Automobilforretning. Opprinnelig lå denne i Alleen, men flyttet på slutten av 1960-tallet til Kvavik. I dag er den en del av Gumpens Auto. Andre kjente bilforretninger er Lyngdal Karosseri & Auto og Alleen Auto. De store bilforretningene har vært sterkt medvirkende til at Lyngdal har vært et stort handelssentrum i vestre del av Vest-Agder.

Møbelproduksjon

Møbelproduksjon var også en næring som i mange år stod sterkt i Lyngdal. Vi kan her nevne Alleen Møbler og Spjelkaviknes Møbelfabrikk. Fram til 1970-tallet ble det produsert møbler i Lyngdal, men etter hvert gikk disse bedriftene over fra å produsere egne møbler til å bli rene utsalgssteder. Firmaet Brødrene Jaatog fra Farsund etablerte møbelfabrikken Rival med produksjon av ungdomsmøbler på 70-tallet. Da møbelproduksjonen tok slutt, ble Nordic Dør- og Interiørsenter etablert. Senere (i 1993) endret fabrikken navn til Nordic Dørfabrikk AS og begynte å spesialisere seg på kun innerdører, og også branndører.

– 12 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Fibofabrikken

Fibofabrikken ble etablert på Rom i 1952. Bedriften produserte Fiboniteplater, til bruk både i hjemmet og i industrien. I hjemmet ble disse platene blant annet brukt bak kjøkkenvasken. Etter hvert gikk man over til produksjon av laminatprodukter. Dette var plater beregnet til bruk i skip, kjøkken og jernbanevogner, for å nevne noe. Senere ble det også produksjon av gulv, og etter hvert gulv som kunne brukes uten bruk av lim, men som skulle klikkes sammen. I 1997 ble bedriften delt i to, Norsk Skog Flooring, med rundt 180 ansatte (Alloc fra 2000) som stod for gulvproduksjonen, og Fibo-Trespo, med rundt 75 ansatte, som blant annet produserte baderomspaneler og benkeplater. I 2007 flyttet Fibo-Trespo AS inn i nytt bygg på Kvavik, og har i dag 115 ansatte. Det produseres veggpaneler, benkeplater, Kitchen Board og innredningsplater.

Alloc, nå Berry Alloc , produserer laminatgulv, Wall and Water baderomspaneler og Kitchen Wall, og har nå 170 ansatte. Bedriften er etter kommunen (1015 ansatte) den største arbeidsplassen i Lyngdal.

Hanskefabrikk

Sobel Hanskefabrikk ble etablert i tilknytning til Fibofabrikken på Rom i 1956, med bl.a. tyske fagfolk. Fabrikken baserte seg på eksklusive hansker, både for kvinner og menn. Bedriften slo godt an og produktene ble populære, men det var ofte vanskelig å få kvalifiserte fagfolk til arbeidet. På begynnelsen av 1970-tallet ble bedriften nedlagt.

Sjønæring

Norges Makrellag etablerte et eget anlegg i Agnefest i 1964, og dette var gjennom en årrekke en av de største arbeidsplassene i kommunen. På det meste var det 30-40 ansatte. Anlegget ble senere overtatt av Rosfjord Seafood, og er nå nedlagt.

Varebransjen

Dagligvarebransjen er en annen bransje som har hatt ett sterkt tyngdepunkt i Lyngdal. I dag er de gamle kolonialbutikkene erstattet av de store kjedene, som også i dag er godt representert i kommunen. Lyngdal har utviklet seg til å få en sterk posisjon som handelssenter i Listerregionen, noe etableringen av Handelsparken vitner om.

Handelsparken er navnet på det nye, store næringsområdet på Rom i Lyngdal. Det startet med utviklingen av Handelsparken Senter, som igjen hadde sin bakgrunn i det gamle Alleen Senter som åpnet 7. Juli 1986 med Alleen Møbler. Dette hadde i en årrekke har vært Lyngdals handlesenter, og ble på folkemunne kalt «Senteret». Det gamle senteret ble modernisert og bygget ut. Det åpnet på nytt i november 2012 og fremstår i dag som et hypermoderne handlesenter som rommer 18 000 m2.

Videre skal Handelsparken utvides gjennom tre byggetrinn, hvor byggetrinn 1 er fullført, og totalt bestå av et brutto næringsareal på 57 000 m2. I byggetrinn 1 etablerte butikker seg som

– 13 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

COOP Obs, Biltema og Sparkjøp i Lyngdal, i tillegg til at kjente butikker som Elkjøp, Byggvell og Europris etablerte seg i nye lokaler.

– 14 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Besøksnæring

Det er ikke mulig å komme utenom turistnæringen når man snakker om næringslivet i Lyngdal. Telemarksforskning kåret i 2012, Lyngdal til årets mest suksessrike besøkskommune. Hovedgrunnen var at Lyngdal var den kommunen i landet som hadde hatt sterkest vekst i sysselsettingen tilknyttet besøksnæringen.

Noe av Lyngdals besøksnæring er nevnt tidligere, men de store trekkplastrene for besøksnæringen i Lyngdal er Sørlandsbadet og Lyngdal Kulturhus.

Sørlandsbadet

Sørlandsbadet sto ferdig i 2007 og er blitt en formidabel suksess. Årlig besøker over 200.000 gjester fra hele fylket anlegget. Det tilbys foruten badeaktiviteter, blant annet trening, spa og fysioterapi. Sørlandsbadet har i den senere tid også blitt kommunens frisklivsentral.

Lyngdal Kulturhus

Lyngdal Kulturhus stod ferdig i 2004, som det første regionale kulturhus i Vest-Agder. Bygget har en sentral plassering i sentrum og inneholder en rekke flotte lokaler og scener/saler til kino, konserter, teater og bibliotek. Bygget fungerer som en felles arena for kommunens innbyggere og har totalt ca. 150.000 besøkende i året. Bygget tilbyr et kulturelt mangfold og er en viktig arena for utvikling av det lokale kulturengasjementet.

Hotell og camping

Med flere store campingplasser, Rosfjord Strandhotell og Camping, Kvavik Camp og Lyngdal Bibelcamp, er det et stort antall mennesker som hvert eneste år tilbringer store deler av sine ferier og frihelger i kommunen. I tillegg finnes det også bedrifter som Hausvik Maritime og Korshamn Rorbuer, som trekker turister til kommunen med sine opplevelsesbaserte tilbud. I tillegg er det rundt 2200 hytter i Lyngdal, noe som også har betydning for det lokale næringslivet.

Rosfjord Strandhotell

I 1934 ble det lagt til rette for leirplass for telt ved Rosfjordsanden. Teltplassen ble drevet av Isabella Ubostad. Nå er det 4. generasjon, brødrene Stig og Gaute Ubostad, som driver Rosfjord Strandhotell. Det har skjedd en enorm utvikling av stedet siden de første turistene satte opp det hvite spissteltet sitt på leirplassen. Siste utvidelse ble foretatt i 2008 med 54 nye rom og stor konferanseavdeling.

– 15 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Lyngdal Campingpark

Campingparken ligger ved Agnefestveien mellom Alleen og Rosfjord. Her må en kjøpe vogn av Lyngdal Campingpark for å få plass. Vognene er tilkoplet strøm, vann og kloakk. Det er plass til 140 vogner her.

Paulsens Hotell

Bygningen ble oppført av Torje Jørgensen Håland i 1893-94, etter å ha kjøpt tomta i 1869. Han ble gift med Karoline Amalie Tønnesdtr Kvåvig (1852-1932, enke etter Ole Andreas Nilsen), men de fikk ingen barn sammen. Det var Karoline og Ole Andreas Nilsens datter, Nancy, som arvet og overtok huset og resten av det som var igjen etter deling og salg av tomter på eiendommen i 1902.

Det var Nancys mann, Olaus Paulsen (1872-1925), som dro i gang turistvirksomhet ved Paulsens Hotell. Olaus omtales som en av de første i Lyngdal som bl.a. livnærte seg av turisme, da han fungerte som tolk, kontaktmann og roer for rike, engelske laksefiskere. Familien leide ut rom både i Faråna og i Grøndokka.

Da Olaus døde i 1925, ble det hardt økonomisk å klare alle forpliktelser. Med tungt hjerte så Nancy seg nødt til å sende to av døtrene, Alvhild og Solveig, til Amerika. De var heldige, fikk gode jobber, og sendte hjem alt de tjente av ekstra midler. Huset ble utvidet og ombygd, og Nancy begynte fast hotellvirksomhet sammen med sine to døtre, Ruth og Ingrid, og med stor hjelp av sin mor Karoline, kalt ”Malla”, som også var enke (d.1932).

Paulsens Hotell ble under 2. verdenskrig okkupert av tyskerne og brukt til offisersbolig. Etter krigen kom imidlertid hotellet i ordinær drift igjen fram til 1971, drevet av Olaus’ døtre, Ruth og Ingrid Paulsen.

I 2011 åpnet igjen Paulsens Hotell dørene, og drives i dag av Jimmy Neiiendam og Bernt Sandvann, som en tro kopi av det gamle, ærverdige hotellet, hvor konseptet går ut på å formidle historien til hotellet på en autentisk måte og fremstå som et levende museum.

– 16 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Lyngdal kirke

Lyngdal kirke sto ferdig i 1848. Gabriel Kielland var på denne tiden prest i Lyngdal, og han var den store pådriveren for bygging av ny kirke. Den gamle Aa kirke, ei steinkirke fra middelalderen, hadde da i lengre tid vært i elendig forfatning.

Aa kirke ble revet og erstattet av et nybygg med 1636 sitteplasser. Økonomien var dårlig, og mye av arbeidet ble gjort i form av pliktarbeid for bøndene. Det fortelles at økonomien gjorde at tegningen ikke ble fulgt «for Vinduers og Taarns Vedkommende til stor Skade for Kirkens Udseende». Nå rommer kirka omkring 1200 mennesker, dette på grunn av at Leegaardstrevet (trevet over koret) ikke blir brukt, i tillegg til at det er fjernet en del benker for å gjøre plass til andre formål. Der hvor orgelet fikk sin plass i 1908, fantes det tidligere mange sitteplasser. Legaardstrevet har fått navn etter krigsråd og generalkrigskommisjonær Leegaard, som bodde på Østre Rom på 1700-tallet. Som vanlig var, betalte han leie for stol for seg og sin familie i kirka, og da den nye ble bygd, var avtalen den at det også der skulle være en egen plass for Leegaards etterkommere eller andre eiere av østre Rom.

Lyngdal kirke er ei korskirke bygd av laftet tømmer. Den har trev (gallerier) i to høyder, og er den nest største trekirka i landet ( kirke er størst). I en monter i våpenhuset står ei stor øks, ei bile, som ble brukt i tømmerarbeidet.

Kirka har en del gjenstander fra den gamle steinkirka, som kalk og disk (til bruk ved nattverd), beskrevet så langt tilbake som 1620.

De to messehaklene som henger utstilt nederst i kirka er fra 1700-tallet. Det gamle døpefatet (tidligere kalt bekken) av kobber fra 1700-tallet ble i 1998 erstattet av et nytt sølvfat.

Av andre gjenstander fra den gamle Aa kirke må de to kirkeklokkene nevnes, den ene fra 1748 med inskripsjonen: «MIN MUND ER WYD, MIN TUNG ER LANG, JE KALDER FOLCK TIL KIERKEGANG». Tre lysekroner er gitt til kirken i løpet av 1700-tallet av henholdsvis Ståle Møskeland, «Skepper Johan Henrichson, Oddewal» (en ukjent svenske fra Uddevalla) og Haagen Andersen Bergsager. I anledning kirkas 150-årsjubileum kom det opp et nytt kirkeskip, «Elieser II», oppkalt etter det første misjonsskipet.

– 17 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Klokkergården bygdetun

Klokkergården bygdetun består av Aa gamle skole (Lyngdals første skole som i dag huser misjonsmuseum), Veggja posthus (i sin tid landets minste posthus), Låven (inneholder magasin samt forsamlingslokale/barnehage), Å skole (disponeres i dag av Lyngdal Husflidlag), smie (kopi av Sigurd Selands smie) og Vintland skole (bygd i 1896 og flyttet fra Vintland i 1989).

Lyngdal Misjonsmuseum inneholder utstillinger som viser kvinneforeningshistorie og misjonshistorie knyttet til Lyngdal. Museet er det eneste i sitt slag i landet. De aller første misjonærene fra Lyngdal, Ommund Oftebro og Tobias Udland, har fått sin minnetavle utenfor museet.

Gustava og Gabriel Kielland

Presteparet Kielland kom til Lyngdal i 1837, og de fikk begge stor betydning for Lyngdal på flere områder. Gustava Kielland startet opp med kvinneforeningsarbeid, og hun kalles «kvinneforeningens mor». Foreningsmøtene fant fra først av sted i prestegården, og ble kjærkomne avbrekk fra en slitsom hverdag. Spesielt var det også for ei husmannskone å kunne være på møte i kvinneforeninga sammen med selveste prestefrua! På denne tiden var det stor standsforskjell, og stor forskjell på fattig og rik.

Gabriel Kielland stod bak tre viktige byggeprosjekter i Lyngdal. For det første ble det bygd ny prestegård i 1840, deretter fikk han satt i gang byggingen av Lyngdals første, faste skole i 1844 og ny kirke i 1848. Kielland stiftet en måteholdsforening, og om dette skriver han: «1837 anden Juledag stiftedes for Lyngdals Præstegjeld en Forening mod Brændevinsdrik paa Sognepræstens Opfordring i Kordøren efter endt Gudstjeneste af 12 Personer…» Alkoholen skapte mange problemer for folk, derfor så Kielland dette som en viktig samfunnsoppgave. Folk kunne få tak i brennevin hos landhandleren, på gjestgiverier og andre skjenkesteder, for eksempel i Grøndokka og på Bergsaker, og mange kystskippere drev import av brennevin. I 1837 var der for øvrig to brennerier i drift i Lyngdal. Abraham Tobiassen på Kvelland hadde en årsproduksjon på 5400 potter (5211 liter) brennevin, og Christian Tobiassen på Bringsjord 750 potter (723,75 liter). Foreningen fikk en positiv virkning ifølge Kielland, som forteller at «Nu kryber derimod Brændevinslysten i Skjul, sjelden merkes det ved Brudevielse, at nogen er beruset. Mange Brylupper og Begravelser holdes uden Punch og Brændevin, og en hel Del Koner har ophørt at bruge i Barselsengen dette – forhen som nødvendigt anseede Styrkemiddel».

I 1842 var Gabriel Kielland med på å stifte Det Norske Misjonsselskap i Stavanger.

– 18 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Glimt fra Lyngdals historie

Lyngdal fikk bystatus 01.01.01, og sentrum er Alleen. I tidligere tider var det Agnefest innerst i Rosfjorden som var sentrum, og det henger sammen med mye ferdsel på sjøen. Det aller første huset i Alleen ble bygd i 1870-årene av Elias Isaksen Foss, eieren av ytre Berge. Han drev landhandel og lagring av bark. Landhandelen stod på det stedet der Sandalsgården ligger i dag. Omkring år 1900 var det i tillegg til Foss tre andre som drev landhandel i Alleen. I tillegg var det posthus, bakeri, kafe og telefonsentral (fra 1899), og dette utgjorde begynnelsen på nåværende Alleen.

Navnet Alleen kommer av den alleen som ble anlagt av gartner Johan Gotlob Lucius i 1750- årene, og som gikk fra sorenskrivergården på Berge (Berge gård) til Bergemoen, hvor Lucius bygde hus. På et bilde fra omkring 1910 er det lite igjen av denne alleen. Gartner Lucius kom antakelig fra Polen, og han hadde gått i lære ved kong August III av Polens jakt- og lystslott Unitsburg. Det siste treet som visstnok hadde tilhørt den gamle alleen ble hogd da det nye postbygget skulle reises i 1999.

Berge og Berge gård

Gjennom århundrer fungerte Berge som tingsted, og det dannet seg et maktsenter her, noe som navnet «Bergs skipreide» og «Bergs tinglag» vitner om. Det har også stått ei kirke på Berge i eldre tid, men det er uvisst hvor. Berge har oldfunn fra alle arkeologiske perioder.

Berge gård var fra gamle tider krongods, og i 1727 døde den siste av kongens leilendinger. I 1728 ble det i Kristiansand holdt en stor krongodsauksjon, hvor general Jacob Friedrich von der Lühe fikk tilslaget på ytre Berge. Han bygde nytt våningshus og anla en vakker hage, og i fjellet bak huset anla han et kanonbatteri, Christiansborg, senere kalt «Batteriet» (derav navnet Batteriveien). Det skulle salutteres når det kom celebre gjester til Berge. Generalen og hans hustru, Anne Catrine von Staffeldt, kom begge fra Mecklenburg i Tyskland, og var av fornemt folk. Bergemoen var på denne tiden ekserserplass for Vesterlehnske infanteriregiment og hadde 2. Listerske kompani som livkompani. Dette førte til et yrende liv i Lyngdal med bygdas egne innbyggere i tillegg til offiserer og soldater samt adelige og andre velstående folk, også utenlands fra.

Jacob Hielm fra Stavanger ble i 1743 utnevnt til sorenskriver i Lister, og han ble eier av Berge i 1748. Nå fikk gården ny funksjon fra å ha vært generalgård til å bli sorenskrivergård, og Hielm foretok ombygging av huset, slik at det fikk to innganger, en til kontorfløyen og en til privat- og gjestefløyen. I 1748 fikk Hielm tittelen kanselliråd. Det var sorenskriver Hielm som ansatte gartner Lucius (se ovenfor), gartneren som var mester for det praktfulle hageanlegget som ble anlagt på Berge, med prydvekster og frukttrær, hekker og alleer, blomster, kjøkkenhage, lysthus, gåsedam og skulpturer av oldtidens guder og helter. Det ble sagt at «hagen på Berge er trolig den smukkeste i hele stiftet», videre at «parken passende bedre til at være en fyrstelig park». Lucius drev også salgsgartneri, og han hadde tillatelse til «at selge hvad Sorter Frøe, Urter, Frugter som han i tiden kunde tilbringe til hvem og hvor han lyster…».

– 19 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Hageanlegget ble viden kjent mens sorenskriver Balle bodde på Berge. Gartner Lucius fortsatte i Balles tjeneste. Christian Severin Balle fra Kristiansand kjøpte Berge i 1784 og bodde der til han døde i 1808. Balle var i tillegg skipsreder, og ved et verft i Grøndokka bygde han briggen «Johanne Catrine», oppkalt etter hans datterdatter. Skipet ble stående på grunn i elvemunningen til en flom brakte det flott, fortelles det. Balle, som i likhet med Hielm også var kanselliråd, introduserte navnet Berge gård, hvor det ofte var stor selskapelighet med mange prominente gjester – generaler, amtmenn, grever og justisråd, men den mest prominente var nok uten tvil den danske prins Christian August. Det fortelles at han ikke var særlig kravstor for eget vedkommende, men krevde at man gjorde vesen av hans gamle kammertjener! Ved folketellinga i 1801 omfattet sorenskriver Balles husstand i alt 20 personer, av disse 13 tjenestefolk og fosterbarn som ikke tilhørte familien.

Etter Balles død i 1808 ble Berge gård overtatt av hans eldste datter, kjent som Madam Røyem, enke etter sognepresten i Hægebostad. Fredrik A. Otto (1826-1909), forretningsmann i Farsund, forteller i boka «Gamle Skilderier»: «Over Udstyret i Værelserne laa Fortidens Præg. Man følte, at alt dette hørte svundne Tider til … De stive gammeldagse Møbler, høiryggede Stole med Gyldenlæders Betræk rundt om Væggene … og i Soveværelserne de store Himmelsenger med Daamaskes Omhæng». Fredrik A. Ottos far, Adam Otto, opprinnelig fra Sveits, hadde vært stamgjest hos kanselliråd Balle på Berge. I boka fortelles det videre: «Blant alt dette gik de to gamle Damerne, selv to Fortidslevninger med ærverdige, rynkede Ansigter under pipede Linkapper og i Drakter, der i Snit og Mønstre tilhørte længst forsvundne Moder. Det var Madam Røyem, Præsteenken, Cancelliraad Balles datter, og Jomfru Thornborg, hendes Niese og Husholderske, begge lige stive og ceremonielle i Tale og Væsen som i Dragt, tro Repræsentanter for den gamle Tid … De levede i sin egen Verden og havde faa Berøringspunkter med Udenverdenen…».

Etter Madam Røyems død i 1841 ble Berge overtatt av Casper Kruse Kielland, bror til sogneprest Kielland. Han rev det gamle huset eller deler av det og bygde nytt, stort sett slik det fremstår i dag. I 1857 fikk Hjalmar Christian Kielland, sønn til presteparet Kielland, skjøte på gården, og hans mor, Gustava, som var blitt enke i 1854, bodde hos han på Berge i åtte år. Gustava forteller i sin bok «Erindringer fra mitt liv» om besøk på Berge gård mens Madame Røyem levde. Hun forteller at Madame Røyem var den mest kjente og den mest ansette person i hele prestegjeldet. Mange søkte til henne for å få hjelp for sine sykdommer og plager, for hun visste råd for det meste.

Laksefiske

Omkring 1860-70 begynte engelske laksefiskere å interessere seg for elvene på Sørlandet, deriblant Lygna, og de betalte godt for fisket. Olaus Paulsen (1825-1891) i Faråna gikk i brodden for den nye næringa, han kunne engelsk og ble tolk for engelskmennene. Han leide selv fiskeretter og ble med engelskmennene som roer. Sønnen, som også hette Olaus, overtok etter faren, og bodde først i Faråna, hvor laksefiskerne ble tatt vel imot. Ved giftermål overtok han gårdsbruk i Grøndokka. Huset som var bygd i 1893, ble utvidet og ombygd til Paulsens Hotell, og dette ble fast tilholdssted for engelske laksefiskere i mange år fram til mellomkrigstida. Du kan lese mer om Paulsens Hotell i egen sak.

– 20 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Perlefiske

Lyngdal var nok mest kjent for laksefiske og mindre kjent for et annet fiske, og det var perlefiske. Fra gammelt av var perlefiske et kroneie, en kongelig rettighet, og perlefisket i Lyngdal står omtalt i 1637 i et brev fra kong Christian IV til lensherre Palle Rosenkrans på Agdesiden, der kongen klager over at bøndene selger perler til fremmede; de skulle alle selges til kongen. I 1725 nevnes Lille elv i Lyngdal i en forordning om perlefiske. Perlefiskere var fritatt for verneplikt, og denne forordningen må ha vært lite populær hos militære myndigheter i Lyngdal. På 17-1800-tallet var Lyngdal et militært senter, og offiserene strevde med å skaffe soldater nok til kompaniene. Derfor endte det med at perlefisket ble bortforpaktet, slik at lyngdalske perlefiskere fikk verneplikt på lik linje med andre yrkesgrupper. Det ble drevet rovfiske i stor skala, noe som førte til at bestanden av perlemuslinger ble kraftig redusert. I 1845 vedtok Stortinget at perlefisket skulle tilhøre grunneieren. Så sent som i 1885 i en utskiftningskontrakt i Akersmyr nevnes perlefiskeri i Litlåna.

– 21 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Kjente lyngdøler

Teis Lundegaard

Teis Lundegaard ble født i 1774. Han var gårdbruker, handelsmann og skipsreder, bosatt på Lundegaard i Austad.

Lundegaard var en av to fra Lyngdals-området som møtte på grunnlovsforsamlingen på Eidsvold i 1814 (Den andre var Jens Erichstrup, fogd i Lister, bosatt i Faret i Lyngdal). Han var i tillegg stortingsrepresentant 1815-16, 1821-22, 1827-33 og 1845. I grunnlovsforsamlingen i 1814 var han den ledende bonderepresentanten, og en av få representanter utenom embetsmennene som våget å ta ordet i de fleste sammenhenger. En del embetsmenn ble skremt av denne «ubehøvlede bonden». En kjent eidsvoldsmann, Jakob Aall, sa følgende om Lundegaard: «[han] viiste hvad Djærvhed uden Kultur kan formaae, og hvor frygteligt det vilde være, om Rigsdagen vilde faae mange deslige Medlemmer. Han tillod sig […] de skammeligste Udtryk mod Geistligheden». Sagt med andre ord betyr dette at Aall synes det ville være ille om det ville bli mange slike udannede folk på Stortinget, og dessuten hadde han altså brukt sterke uttrykk mot prestene! Trolig hadde dette neppe vakt samme oppsikt i dag, men det viser tydelig det nedlatende synet mange embetsmenn hadde på bøndene.

Det Lundegaard nok blir husket best for på Eidsvold, er hans betydning i forbindelse med jødenes adgang til Norge. En stund ute i debatten reiste han seg opp og ropte at alle som ikke ville ha jøder i landet skulle stå opp, noe som førte til at de fleste representantene umiddelbart reiste seg. I ettertid har det blitt trukket sterkt i tvil om dette hadde noen innflytelse på avgjørelsen i saken, men Lundegaard huskes likevel for dette. Hans viktigste kampsak var kampen for bøndenes rettigheter. Han kjempet hardt for at alle bønder skulle få stemmerett, uavhengig av størrelsen på eiendommen, og han ønsket også en langt jevnere fordeling av stortingsrepresentanter fra by og land enn det som ble vedtatt i 1814.

Lundegaard var også sentral i det lokale samfunnsliv, og det knytter seg mange historier til ham, blant annet var han sterkt opptatt av de fattige i samfunnet. Det sies at da Lundegaard døde i 1856, satt fattigfolk på trappa utenfor huset hans og gråt.

En annen historie om Teis Lundegaard er hentet fra kapertiden. Det ble sagt at han hindret fiender i å komme til land i sundet mellom øyene og fastlandet i Austad. Lundegaard hadde en ledende posisjon i kystforsvaret i distriktet, og da et krigsskip ble observert utenfor hans område, måtte han ty til originale virkemidler. Han hadde dårlig tilgang på våpen og også få menn, for disse var innkalt til andre oppgaver. Kvinner og menn ble samlet og fikk utdelt de få våpnene. De som ikke hadde våpen fikk staur eller kosteskaft. Personene ble spredt rundt omkring i området og stakk med jevne mellomrom våpnene eller staurene/kosteskaftene opp over fjellnabbene. Da fienden var på skuddhold, ble det også skutt. Engelskmennene så det de trodde var en rekke geværløp og bestemte seg til slutt for å forlate området. Mange mener at nettopp denne hendelsen er bakgrunnen for følgende linjer i nasjonalsangen vår (tredje strofe):

– 22 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

«Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn».

Om dette stemmer eller ikke, skal vi ikke ta stilling til her, men vi skal heller ikke se bort fra at det faktisk kan være slik.

17. mai 1907 ble det avduket en minnebauta over Teis Lundegaard ved Austad kirke. Daværende finansminister Abraham Berge var en av talerne.

Abraham Berge

Abraham Berge ble født i Lyngdal i 1851. Han flyttet tidlig til , der han arbeidet som lærer. Allerede i ung alder ble han politisk aktiv, først i bondevennbevegelsen og senere i Venstre. I 1882 ble han ordfører i Lista kommune, og året etter ble han vararepresentant til Stortinget for Lister og Mandals amt.

I 1891 ble han valgt inn på Stortinget for første gang. I 1894 falt han ut, men i 1897 ble han på ny representant, og denne gangen ble han sittende til 1912. I 1899-1901 var han generalsekretær i Venstre. I 1905 var han odelstingspresident, og 1906-1907 var han finansminister. Fra 1907-1908 var han kirkeminister. I 1909 forlot han Venstre og ble med i det nystiftede partiet Frisinnede Venstre, som politisk lå mellom Venstre og Høyre. Berge ble finansminister for andre gang i 1910. Da regjeringen gikk av i 1912, forlot Berge rikspolitikken og ble fylkesmann i .

I 1923 returnerte Abraham Berge til politikken og ble for tredje gang finansminister. Da statsminister Otto B. Halvorsen døde senere samme år, ble Berge statsminister. Han er for øvrig den eneste vestegd som har vært statsminister i Norge. Dette var i en svært vanskelig periode, politisk og finansielt sett. I 1924 foreslo Berge og hans regjering å oppheve forbudet mot salg av brennevin og sterkvin. Odelstinget forkastet dette forslaget og Berge stilte kabinettspørsmål. Han fikk flertallet mot seg, og 25. juli 1924 gikk han av som statsminister. Da Berge var finansminister, hadde departementet ytt betydelig økonomisk støtte til kriserammede banker. Han unnlot i denne sammenheng å opplyse om at de samme bankene også tidligere hadde mottatt store bidrag fra staten. Dette førte til at Abraham Berge i 1926, som den siste norske politiker, ble stilt for riksrett. Han ble i 1927, under sterk dissens, frikjent, men han var nå ferdig som politiker.

Abraham Berge døde i 1936.

Trygve Haugeland

Lyngdølen Trygve Haugeland (1914-1998) hadde sin utdannelse fra Landbrukshøgskolen på Ås. Han var med på å bygge opp Tomb Jordbruksskole, deretter Lyngdal Jordbruksskole (nå KVS-Lyngdal) og senere Wondo Gennet Jordbruksskole i Etiopia.

Han var politisk engasjert, og hadde flere sentrale verv innen politikken. Han var i flere år varaordfører i Lyngdal. I 1958 ble han valgt inn på Stortinget for Vest-Agder Senterparti. I den

– 23 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune perioden han var stortingsrepresentant var han utsending til Hovedforsamlingen i FN tre ganger. En kort tid var han også miljøvernminister.

Av andre oppgaver og verv må det nevnes at han var medlem av Nobelkomiteen i 11 år, og Lech Walesa er blant dem som mottok Nobels fredspris mens Haugeland var medlem av komiteen. Han var medlem av hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen i 16 år, og også i en kortere tid medlem av styret i NORAD (Direktoratet for utviklingshjelp).

Haugeland var sterkt engasjert i misjonsarbeid, og det førte til at han fikk oppdrag i flere afrikanske land, som Etiopia (hvor han som tidligere nevnt bygde opp jordbruksskolen i Wondo Gennet), Sør-Sudan og Liberia.

Fra 1967 til 1977 var han fylkeslandbrukssjef i Vest-Agder.

– 24 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Folkeminner

Varulv

På Vassland i Kvås var det eit par folk som ein sommar var i heia og slo. Då dei ut på dagen hadde fenge i hop nokre byrder rundt stakkestonga, sette dei seg og skulle eta. Men så kom dei til å falla ut og sat og skjendest.

Om ei stund reiste mannen seg og gjekk ifrå henne, men først sa han til kjerringa: «Dersom dæ sku koma nogenslags ting, så må du røyma på stakkjen å ta rivå med deg.» Ho sat ei stund og trudde bare at mannen var av eit ærend for seg sjøl.

Om eit bel kom det ein skrubb med gapande kjeften imot henne så ho måtte på stakken og sto der og slo ifrå seg med riva. Ho vrålte og skreik på mannen, men ingen kom. Skrubben blei verre og verre og ågjekk henne så hardt at han fekk tak i pilsefallen (skjørtefallen) og fekk rive av eit stykke. Då strauk han att.

I mote kvelden laut ho ta på heimvegen kor mannen var. Eit stykke opp for husa var det ein kalvehage. Der hadde dei ein kalv gåande. Då ho kom forbi der, fekk ho sett at kalven låg ihelriven og halveten.

Då ho så kom inn, låg mannen i senga og var sjuk. Så måtte ho ut og sjå å få kjura inn krettoret aleine, og det blei langt på natt før ho var ferdig.

Då ho kom inn att, var mannen ennå kleinar. Ho måtte då leggje seg innår med veggen. Ut på notta måtte mannen til å kasta opp.

Om morgonen då kona skulle fram, fekk ho sjå koss det såg ut på tilet. Der låg det kalveklauver og kalvehår – og pilsefallen. Då skjønte ho kva slags mann ho hadde. Det var varulv.

Dyre

Det var ein på Geitlestad i Kvås som heitte Dyre. Han levde for omtrent 400 år sidan, for nå er det den 13. ættleden etter han.

Mor hans skulle ha avla han med ekkå underjordsfolk oppe under fjellet på Geitlestad. Den Dyre lo ikkje meir enn 3 gonger i sitt liv.

Første gongen var då det datt eit barn i ein brønn, og andre gongen var då husan brann, og tredje gongen var då ei kyr datt ut for eit fjell.

Dei hermer etter kona hans ho sa: «Å hjelpe meg, nå henne ér ekkå, for nå heur´ eg Dyre min lo.»

– 25 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Røvarar

Oppe i Røvarhola i Veggjafjelle i Kvås budde det tri røvarar. Dei var titt nede på Veggja og stal. Og nåe dei hadde fenge tak i noko rektig god mat, som fleskeskinke og slikt, så hengde dei det synlig dei kunne få det for å eggja på folk nede på Veggja.

Den siste av desse røvaran blei skoten nordan for Veggja på Hemmelsvollen. Dei hadde lov til å skjota dei kven som ville.

Den hola dei budde i, gjeng langt inn i fjellet. Det er svært stygt å koma fram til inngangen.

Dulde ting

På ein gard i Lyngdal kom det ein framand og bad om hus for notta, og det fekk han. Han låg aleine i eit kammers. Ei stund ut på notta så hørte han at dei tok til å dra liksom nokon store kjettingar fram og attende oppe på loftsgolvet.

Seinare kom det ein annan og skulle liggja i same kammerset, og han hørte straks ut på kvelden at det tok til å gå og ladda på golvet. Først trudde han det var katten, men om eit bel so kom det heilt bort til senga og tok til å dra i kledan, og det dro hardare og hardare etter kvart. Til slutt måtte han ta spenntak i senga for å halda kledan på seg.

Då han om morgonen kom inn til dei andre i stova, så spurde gamle Torje koss han ha sove. «Va her te å få sove. Husan æ jo fulle a ekkå vondt,» svarte han. Då lo Torje og sa: «Du æ kje den føste som he hørt dæ, sånt æ dæ her i våre hus støtt.»

Andre notta skulde han liggja på loftet der dottera i huset låg. Så ut på kvelden tok det til å skrapa på døra. Han spurde då jenta om det var katten. «Nei, den he eg hos meg,» sa ho. «Ko a dæ då?» sa han. «Å, dæ sæd´enkje (det har kje noko å seia). Sånt æ dæ alltid her i våre hus.»

General Legård

Heile øvrigheta budde i Lyngdal i gamal tid. På Rom budde det ein general som heitte Legård. Han lærte folk å dyrka poteter.

Når han gjekk til kjørka om sundagan, så hadde han med seg nokon poteter i lomma og viste folk korleis dei skulle skjera dei før dei sette dei.

Om sundagan gjekk han med ei greip og letta under potetbløan. Det såg ut som potetene grodde godt av dette, for han fekk som regel 20 tønner poteter av 1 tønna fræ.

Hermer etter Teis Lundegaard

I Tarevannet i Sør-Audnedal er det tvo holmar som dei kallar Prestholman. Ved dei holman har sju prestar og ein bisp drukna. Dei hadde vore på Spangreid på visitas. Då dei ein gong fortalde Teis Lundegaard dette, gråt han, og då dei spurde kva han gråt for, sa han: «For at ikkje alle preste ligge der.»

– 26 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Då Teis Lundegaard fridde til Sara Jakobsdotter Stueland, sa han: «Du, Sara, eg æ så vonne på deg.» «Kå for dæ,» sa ho. «For du vil kje ha meg.» «Du he jo aller bett meg om.» «Nå be eg deg om.» Og så var dei forlova, og blei gift.

Den Sara fekk ord for å vera så svært gild med fattigfolk.

Marte på Tangjen

På Tangjen paa Sæli i Austad var det ei trollkjerring, som heitte Marte. Det var ikkje så sjella dei saag ho for over Sælifjorden paa ein sopelime.

Ein gong var det ein mann som fiska hummar der ute på Sæli, tett ved bryggja til Marte, og saa fekk han tvo veldig store hummarar. Marte stod uppmed husa og saag paa han. Daa han hadde fenge dei ut or teina, heldt han dei upp mot henne og sa: «Du, Marte, sjaa dei!» Han vilde erta henne med dette at han fekk hummar ved hennar bryggja og ikkje ho, som var trollkjerring. «Aa, ja gaa du bare heim aa koga di!» sa Marte. Det gjorde han og, men det var det same kor lenge han koka paa dei so var dei like svarte. Daa hadde ho nok trolla i hummarane for han, saa han fekk ikkje noko godt av dei.

Marte livde paa den tida daa dei brende trollkjerringar og hekser. Saa var det ein gong det kom ein baat ifraa Farsund og svinga inn paa Sælifjorden. «Naa kjæme dei aa ska ta aa brenna deg!» sa dei til Marte. «Aa, ja naa æ nok mi ti komen!» sa ho og kasta seg paa sjøen og drukna seg. Men ho flaut upp att og laag og dreiv paa sundet, - ja, ho flaut saa lett som ein dobbe. Det var ingen som hadde hug til aa røra noko med denne trollkjerringa der ho laag og dreiv. Til slutt var det no nokre som kara henne i land og fekk henne inn til Austad til kyrkjegarden; men dei fekk ikkje lov til aa koma innanfor muren med henne. Saa maatte dei grava upp ei grav utanfor muren og leggja henne der.

Sidan hev det vore eit ordstø dette: «Naa æ mi ti komen, sa Marte på Tangjen.»

Til altars

I Kvaas skulde trollkjerringane gaa til altars jonsoknatta. Saa var det ein gong tri gutar som ein jonsokkveld lista seg inn i kyrkja og vilde sjaa kor mange trollkjerringar det var i bygda. Med same dei var komne inn, sprang dørene i laas, saa daa blei dei nøydde til aa vera der. Klokka 12 kom trollkjerringane. Men saa sette ein av gutane, ein ifraa Væmestad, på ein eid og sa: «Der ser eg mor!» Daa var dei burte med eitt, og dørene sprang upp att.

Svarteboka

Det var mange før som hadde svarteboka, særleg prestar. Ho var uppskrivi etter sjuande Mosebok. Det skulde ha vore sju av dei.

Dei som hadde svarteboka, kunde ikkje bli henne kvitt paa annan maate enn at dei laut byggja henne inn i ein vegg.

– 27 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Det var ein mann i Kvaas som hadde svarteboka. Daa han blei noko gamal, vilde han helst bli av med henne, og daa han skulde byggja seg ei ny badstova, la han henne millom tvo store stokkar der.

I Lyngdal var det og ein som hadde svarteboka. Han hadde henne liggjande i eit hol han hadde hogge i eikesvilla i badstova.

Presten Langberg i Lyngdal

Denne presten hadde og svarteboka. Ein gong blei det stole tri sylvskeier fraa han. Daa han fekk greide på dette, gjekk han upp paa kontoret etter svarteboka og løyste Gaml-Eirik, han skulde henta den som hadde stole skeiene.

Um eit bil gjekk presten ut og skulde sjaa korleis det gjekk um han fekk tak i tjuven. Det varde ikkje saa lenge, saa kom Gaml-Eirik leidande med ei kjerring etter haaret. Ho flidde presten skeiene, og saa slapp ho laus att.

Ein gong presten var i kyrkja og preika, hadde tenestguten fenge tak i svarteboka og teke til aa lesa i henne. Daa han var komen saa langt som til der det stod um korleis dei skulde løysa Gaml-Eirik, daa visste han ikkje av før han kom inn gjenom døra til han. Presten kjende det liksom paa seg at det var noko gale tiss heima, og saa slutta han preika saa snart han kunde og reiste heim.

Daa han kom inn på kontoret, var Gaml-Eirik der. Presten sa daa til han at han skulde gaa burt paa Bersaghauen og pila lauvet av den store bjørka som stod der. Ja, Gaml-Eirik maatte ut, men det var berre eit melle grand saa kom han att. Daa var han alt ferdig, og presten fekk ikkje saa mykje tid paa seg at han fekk bunde han att paa dette vesle bilet. Saa visste ikkje presten onnor raad enn han sette i ein liten blaas og sa: «Naa kann du henta den!» Daa var han burte i sju aar, og kom daa att med eit lite grand i ei pennefjør.

Naa hadde presten funne paa ei endaa betre raad, han sende han ut på Rosfjordsanden, og der skulde han tvinna eit taug av sand. Det blei han daa sitjande med, for han greidde ikkje aa faa meir enn ei ala, daa gjekk det sund att for han, saa der sit han visst ennaa. Ein gong ringa det med kyrkjeklokkene etter Langberg klokka 12 um natta. Det ringa tri gonger før han gjekk, men daa maatte han ut.

Han tok tenestguten med seg. Daa dei var komne inn i klokkehuset, krita presten ein ring rundt guten og sa han maatte staa inni den, og saa fekk han ei bok i handa. Snart tok det til koma ei mengd med folk inn gjenom kyrkjedøra. Dei saag noksaa stykt paa guten som stod der, men han viste dei berre boka, saa gjekk dei forbi og inn i kyrkja. Det kom saa mange at ho blei mest full.

Presten gjekk saa paa stolen og preika, men guten skyna ikkje eit ord av det han sa. Det var liksom vekke noko bladr, men han heldt ei lang preika. Daa han var ferdig, kom folk ut att or kyrkja, og til slutt kom presten, men daa var han mest klaar. Det var saa sveiten rann av han. Han tok daa guten med seg heim att, og sidan blei alt stilt og roleg.

– 28 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Presten Antvort

Han var prest i Lyngdal, og han kunde nok litt av kvart den Antvort. Han lærde lesarborna aa trolla. Men han sa dei maatte ikkja bruka det.

Dei skulde gaa tri gonger rundt kyrkja og saa blaasa i nøkkelholet – «Saa kommer han!» sa han. «Men dere maa kje bruge dæ!»

Raad for sjukdomar paa krettor

Paa Dragedal i Lyngdal hadde dei ei kyr som var sjuk. Saa henta dei ein noko gamal mann som dei trudde visste raad.

Med same han kom inn i floren, saag han kva det var kyra feila. Det var reham. (Naar kyrne eller sauene fekk reham, saa stod dei og strekte seg og seila ned ryggen. Daa trudde dei at det var noko vondt – noko usynleg – som sat og reid paa dei og plaga dei saa fælt.) Mannen bad dei daa um aa henta katten; men han nemnde han ikkje med namn – berre klodyret, og dei andre maatte og vara seg saa dei ikkje bruka noko anna namn paa han enn klodyret medan dette stod paa.

Han tok daa katten og drog han bak over ryggen paa kyra tri gonger, saa klørne skrapa etter ryggen. Men korleis det var eller ikkje, kyra blei god att.

Vise-Todne

Vise-Todne hadde ete upp ein kvitorm, difor var ho saa klok. Ho kunde staa paa den eine heida og segja kva dei hadde fyre seg paa den andre. Det skulde vera noksaa vænt eit kvinnfolk denne Vise-Todne. Ho gjekk alltid i blaa klæde. Men ingen skulde vita kor ho var komen ifraa, og ingen skulde faa vita kor ho blei av. Det er ei mengd med spaadomar etter henne:

Paa Kvaas skal Neskniben detta ned og demma upp elva saa dalen fyllest, men dette skal ikkje skje før det er kome tri loftsstover i Neset, og hev vore baade bryllaup og barsel og likferd der paa gaarden.

Spaadomane var teikn paa at det lakka mot verdens ende. Men det var og mangt anna som skulde henda fyrst. Etter vegane skulde det koma til aa gaa vogner forutan hestar, og det skulde koma sager i alle bekker. Fisken skulde døy ut i vatna, saa naar borna høyrde tale um fisk, saa skulde dei spyrja foreldra korleis han hadde set ut.

Lyngdals-kyrkja

Daa dei skulde til byggja kyrkja i Lyngdal, var dei einige um aa setja henne paa Berjemoen nedanum Grøndokka, og folk samla seg og tok til aa byggja. Ein morgon dei kom att, fann dei ikkje reidskapen sin – øksar og navrar og alt var burte. Dei gjekk daa og leita i tri dagar. Daa fann dei han att der ho stend naa, og dei torde ikkje anna enn flytta dit med arbeidet sidan dette hadde hendt.

– 29 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Pengeskrinet i Øynaa paa Kvaas

I Øynaa vest um Kvaas skulde det vera nedgrave eit pengeskrin. Saa samlast folk ifraa Kvaas og tok til aa grava og leita etter det. Dei kom saa langt at dei saag det og. Det var endaa eit gullskrin. Men saa visste dei ikkje av før det kom noko farande gjenom lufta og tok skrinet og for over garden med det og til Glerhauan under austheida. Det er nokre kjempehaugar der. Kvaasfolka reiste etter og tok til grava i haugane saa «ubegribeli». Det var saa haalig at dei skulde missa pengeskrinet, naar dei var komne det saa nær. Og der saag dei i enden av det att. Daa var det ein som sa: «Aa Gud sje lov her he me dæ atte!» Men saa var det ein som skreik i: «Nei, sjaa øve garen!» Alle snudde seg daa og fekk set at heile Kvaas stod i brann. Men med same kom det noko flugande gjenom lufta og tok skrinet og for til Nesfjedde med det, og dei høyrde det ropa: «Dæ ska døkke aller finna meir!» Og der burte i Nesfjedde stend det nok ennaa.

Sylvpengane paa Sæli i Austad

Paa vestre sida av Sæli fann dei ein gong 30 sylvpengar. Dei trudde det maatte vera etter dei gamle kongane; for dei var innum der og venta naar det var hardt ver saa dei ikkje kom framum Lindesnes eller Lista.

Underjordsfolk

Paa Aamland i Austad var det underjordsfolk. Naar kona paa garden var i eldhuset, kom det saa titt ei framand kona med eit lite barn og sette seg ved aren og stelte barnet. Dette varte ei lang tid. Til slutt la ho etter seg ein stor gullring til takk for at dei hadde vore saa visleg imot henne.

I ein bakke like ved Teis Lundegaards hus i Austad var det underjordsfolk. Ein av dei var gullsmed, og dei haure saa tydeleg korleis han sat og hamra og smidde.

Ein gong Aa-presten for upp gjenom Lyngdal, reid han burt um Kvaassteinen, for han hadde haurt at det skulde vera underjordsfolk der. Han spende til steinen og haure daa straks at det ropa: «Knud skji sjenk i, presten mæ Aa vil ha drikka!» Saa kom det ut ein med noko drikka i eit gullstaup. Presten tok imot det, men torde ikkje drikka av det. Han tømde det berre bakover herda saa det rann ned etter laaret paa hesten, og der tok det baade haar og skinn, saa det blei eit stort saar.

Isak Bellan i Lyngdal skulde ein gong paa oterjakt i Rosfjorden. Han rodde med nokre ifraa Belland. Dei skulde til Korshavn, og saa skulde dei ta han med att naar dei kom attende. Han sat daa der i ein hellar i fjellet og venta paa aa faa sjaa oteren. Men saa kom det taslande ei kjerring – ei svært stor kjerring. Dette var paa ei øy, saa det kunde ingen koma dit utan med baat, og Isak skyna at dette maatte vera noko underjordisk. Han tok til aa slaa etter kjerringa og traff henne og. Ho gav eit «oi» eller eit «støn» ifraa seg for kvart slaget, og til slutt kom ho burt. Han saag ein mann og, men den kom ikkja saa nær innaat. Det var helst likt til at dei vilde ha han ut or hellaren. Dei haure vel til der sjølv. Daa Bellandsfolka kom att, var Isak reint ut for enden, og byrsa hadde han slege mest av.

– 30 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Ein som heitte Hans Killesnes hadde ein gong vore paa Spangreid og rodde heim att midt paa notta – inn Lenesfjorden. Eit stykke inne i fjorden ved Stokkaasen er det ein plass dei kallar Fura. Der stod ei eldgamal fura der, som ingen torde hogga, for den som gjorde det skulde bli ulukkeleg. Der ved denne fura stod det fire menn og bad um aa bli med til Jaasund, ein halv fjerding lenger inne i fjorden. Jau, Hans var rimeleg med dei og tok dei med. Dei sette seg til aarene alle fire, og Hans sat paa baktofta. Men dei rodde saa hardt at Hans bad dei um ikkje aa ro baaten under. «Dæ ska me passa,» sa ein av dei. Men daa dei kom midt for husa i Jaasund, daa kom dei burt – daa sat han att aleine i baaten, og maatte setta seg til aarene att.

Morgonen etter gjekk han ned til baaten, og daa blei han reint forskrekka over kor lasta han hadde vore. Han kunde sjaa at skumet hadde fryse like uppe ved æsinga, og sjølv hadde han havt tom baat.

Paa Revøy sør for Lundegaard er det saa mange haugar. Det ligg ein gard paa ein av desse haugane.

Ein jolekveld medan folka paa denne garden sat og aat jolegrauten, kom det inn ein framandkar og sa til mannen: «Vil du vera mæ meg, saa ska du faa sjaa hossen me har dæ julafta?» Ja, han blei med, og dei gjekk inn i haugen. Daa dei kom inn, sa mannen: «Her kann du sjaa hossen me har dæ. Dæ renne ifraa floren din aa lige i julemaden okkas.» Daa flytta mannen floren.

Ved Aa i Lyngdal var det ein bondemanns son som var prest. Ein gong kom son til denne presten ridande austantil, og ut paa kvelden kom han til Gullkjødna i Hærdal. Det var eit bratt fjell der, og inne i fjellet fekk han set at det var bryllaup. Døra stod oppe. Det var fint upplyst der inne, og der var sjau og leven. Um eit bil kom nokre saa langt ut at han fekk tala med dei, og spurde um dei ikkje gav tunskaal der. «Jau,» svara ein og for inn att og ropa: «Knud Kvid, tapp i! Bondeson paa Aa er tyst!»

Saa kom dei ut med ei sølvskaal med øl i. Han tok imot, men sende ølet bak over herda og slo saa paa hesten og reiste med skaala. Med dei kom etter. Daa han var komen mest heim, passa han paa og reid over ein aaker, for der sigden hadde gjenge, der kunde ikkje underjordsfolk koma over. Daa han kom heim, for han like paa kontoret til far sin og synte fram skaala. Han spurde korleis han hadde fenge tak i denne fine sølvskaala, og guten fortalde det. «Dette skulde du ikkje ha gjort,» sa han. Saa tok presten skaala og reiste attende med henne saa underjordsfolka fekk henne att. Hesten guten rei paa, var svart; men han fekk nokre drivkvite flekker bak paa lendene etter nokre dropar av ølet, og desse flekkene hadde hesten sidan saa lenge han livde.

Underjordsfolk som slo lag med folk uppaa jorda

Paa Øystesland i Kvaas sat ein gut og fiska i eit vatn. Ein gong han sløngde upp, fekk han sjaa at det stod ei gjenta eit stykke bakanfor han. Han skyna straks at det maatte vera ei underjordsgjenta og at han hadde kome til aa slengja fiskekroken over henne.

Ho blei der hos han til han gjekk heim, og daa gjekk ho med. Um kvelden daa han la seg, la ho seg og. Ho blei der i fleire dagar, men ho tala ikkje – ikkje eit ord. Det var ei væn gjenta, saa

– 31 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune gutten totte noksaa godt um henne, og foreldra hans sa til han at han liksaa godt kunde gifta seg med henne. Saa blei det til det, og dei laga til bryllaup.

Underjordsfolka kom og til bryllaupet, og dei hadde med heimefylgje – ei stor gild kyr med ei fin bjølla. Dei sette hende sjølv inn i floren.

Brura hadde fenge gjort mine til dei som stelde i bryllaupet at dei skulde setta paa bordet til hennar folk i eit rom for seg sjølv. Det blei gjort, og dei saag liksom berre skuggane av dei rundt bordet. Men dei haayre at dei sat der og drakk og skaala, og maten og drikka blei burte. Før dei reiste att, sa dei til brudgommen kva ho heitte: «Inga-Lida heide ho, og Inga-Lida ska ho heida!» sa dei. Fraa daa av tala ho og var som eit anna menneskje.

Folk som blei tekne inn til underjordsfolka

På Berkjeland i Kvaas blei det ein gong teken eit barn – ei lita gjenta – inn i ein haug. Det var saa mange haugar – gamle kjempehaugar – paa Berkjeland.

Lenge etter kom det ein dag ei vaksa gjenta til Berkjeland. Ho kom inn i stova og sat eit bil. Dei kjende henne ikkje, og ho nemnde ikkje noko um kor ho var ifraa. Um ei stund sa ho: «Naa lyd eg nok reisa atte. Dæ æ bryddob i da, aa naa ser eg di kjæme.» Saa rusla ho ut att. Dei andre saag ikkje noko til brudlaupsfolka, og dei skyna daa at dette maatte vera den gjenta som var teken inn i haugen.

Det var gjerne slik at dei som var tekne inn i haugane, fekk sjaa heim att ein gong, og naa hadde denne sluppe ifraa det bilet dei andre var i kyrkja.

I Haavaasen sør for Veggja i Kvaas var det underjordsfolk. Ein gong var det bryllaup i Øvregarden paa Veggja, og daa blei brura teken inn i Haavaasen – med krona og heile stasen. Lenge etter saag dei henne att ein gong. Men daa var krona baade rusta og eira.

Bytingar

Paa Bringsjord i Lyngdal var det ein forskrekkeleg gamal ein – det var ein byting – eit haugetroll. Kor lenge han hadde livt, visste ingen, men han skulde fylgja garden, og han livde mannsalder etter mannsalder. Han tala aldri utan naar han var aaleine, daa gjekk han og mumla og prata med seg sjølv, - og saa var han saa fæl til aa eta, at det var til stor kostnad og plage for dei som hadde han. Dei skyna ikkje korleis dei skulde bli han kvitt. Men saa fekk dei den raada at dei um joleftan skulde koka grauten i ei tønnesgryta, men bare ha litegrand mjølk og gryn paa botnen. Naar dei saa skulde eta, saa skulde dei setta saa mange skeier som dei kunde faa plass til rundt gryta. Daa bytingen fekk sjaa det, blei det for svært for han, og saa sa han: «Naa æ eg saa gamaal som Haugelandshamaaren aa Konsmohamaaren aa Bringsjordhei, men aller he eg set saa mange skjeie um saa lide graud.» Og saa med eitt var han burte. Dei gissa paa at han fraa fyrst av var komen or Bringsjordhauen denne gamlingen.

– 32 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Underjordskrettor

Paa Revøy i Austad var det ein gong ein gut som saag ei gjenta som gjekk og dreiv tvo-tri kyr føre seg. Han syntes at han kjende gjenta og. Saa tenkte han at han vilde prøva aa skrema henne, og stiltra seg baketter og vilde ta henne um livet. Han greip til – men saa var der ingen ting. Og burte var det alt i hop baade kyrne og gjenta.

Bestefar til Jørgen Abrahamson Ramsland i Lyngdal skulde ein gong leida ei kyr til Fokveland til stuten. Daa han var komen midtveges, saa gjekk det ein stor krettorflokk inne i skogen ved sida av vegen. Det maatte vera underjordskrettor, for det var ingen der umkring som hadde slikt krettor. Det var ein stor, fin stut og med i flokken, og daa den fekk sjaa at det kom ei framandkyr i nærheta, daa kom han farande, og han skyna snart ko tiss var med kyra og gjorde seg ferdig med henne i ein fart. Ja, mannen snudde heim att med det. Daa kyra bar, var det kvigekalv, og dei la han paa. Krettorrasen etter den kyra blei saa ualmindeleg god, at dei paa Ramsland alltid fekk meir for sitt krettor enn andre, og slik er det ennaa.

Dauseileren paa Rosfjorden

Kvar einaste jonsok klokka tolv um notta kjem dauseileren upp ved Herreholmen i Rosfjorden og seglar tvers over, men saa blir han støns burte. Det har mange set.

Ein eldre mann ifraa Austad hadde ein gong vore til Farsund, og saa møtte han dauseileren. Dei prata saa umbord i denne baaten som um det skulde vera hundre mann i han, men mannen skyna ingen ting av det dei sa. Saa ropa han over til dauseileren: «Ska du ossaa te Farsund?» Men daa blei baaten burte med ein gong.

Nissen

På Tangjen i Sæli var det eit par folk som hadde nissen. Saa flytta dei til Austad; men dei tok nissen med seg i ei lita tina, som kona gjekk med i handa. Paa vegen var dei inne paa Høyland; men ho var saa fælt redd for den vesle tina, medan ho var inne der.

Hos ein av dei rikaste der var paa Belland i Austad hadde dei nissen. Saa spurde dei han korleis dei skulde fara for aa faa nissen. Jau, dei skulde ta av den beste maten dei hadde – helst middagsmat – og slaa under florstilet. Heldt dei paa med det ei tid, saa kom han nok.

Kolbein Belland hadde og nissen. Dotter hans blei gift til Hausvigsstranna. Daa ho flytta, hadde ho nissen med seg. Ein gong var fire-fem mann ute med notbaaten, og daa saag dei korleis denne nissen lauga seg i ein liten dam uppe i skogen som haure til Hausvigstranna. Han plaska saa fælt og heldt slikt leven at vass-spruten stod um han.

I Skomra i Lyngdal hadde dei nissen. Ein gong kom der ein fjellmann – ein ifraa Hægebostad eller Eiken – og skulda liggja der um notta. Um morgonen haure han dei stelde paa kjøkkenet. Han trudde daa at det var tida til aa risa upp; men daa han kom ut paa kjøkkenet, fekk han set ein liten kar med rød pinkhuva paa hovudet. Det var nok berre nissen som var uppe, alle dei

– 33 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune andre laag og sov. Mannen tala til han, men daa flaug han upp paa randtreet i skorsteinen og sette seg til aa skjeddelæ.

– 34 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Ordforklaringer

Amtmann: det samme som fylkesmann

Bondevennforening: politisk organisasjon for bøndene

Disk: lite fat til alterbrød

Dissens: uenighet

Justisråd: opprinnelig høyesterettsdommer, senere ærestittel

Kabinettspørsmål: hvis regjeringen får flertallet mot seg, går den av

Kalk: beger til å drikke vin av ved nattverd

Kanselliråd: fra 1700-tallet bare benyttet som en tittel med rang under justisråd (se dette)

Krongods: Kongens eiendom

Leilending: leietaker, eide ikke jord selv, hadde pliktarbeid på gården han leide av

Livkompani: Skulle forsvare regimentsjefen

Messehakel: prestekåpe

Pott: eldre norsk og dansk hulmål som tilsvarer 0,9651 liter

Privilegerte: de som fikk egne rettigheter av kongen

Skipreide: en administrativ enhet av vernepliktige ifølge Gulatingsloven

Terskelfjord: fjord med gradvis ulik dybde

Tinglag: en rettskrets

– 35 – Vi Vil – Vi Våger Lyngdal Kommune

Kilder

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Oslo 1981

Tore Bergstøl: Atterljom. Folkeminne fraa smaadalane kring Lindesnes I-III, Oslo 1928-1959

Sigvald Danielsen: Diverse lokalhistorisk stoff

Sigurd Eikeland: Lyngdal fra istid til nåtid, Lyngdal 1981

Eli Fure: Eidsvoll 1814, Oslo 1989

Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv, Kristiania 1882, nytt opplag 1996

Ådne Fardal Klev: Med bonden Trygve Haugeland i upløgt mark, Lyngdal 2003

Oddleif Lian: Lyngdal II Gard og folk, Lyngdal 1984

Lyngdal menighetsråd: Lyngdal kirke 150 år, Lyngdal 1998

Odd Salen og Kristian Fahlstrøm: Lyngdals Sparebank 1864-1964, Lyngdal 1964

Kari Seland: Fra hestesko til offshore-roboter. Glimt fra smia i Lyngdal gjennom 100 år, Lyngdal 2002

Kåre Svendsen: Fibo-Trespo gjennom 50 år, Lyngdal 2002

Hjalmar Svennevik og E. M. Wåskeland: Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år, 1946

I tillegg har vi benyttet egne artikler, bl. a. fra Lyngdal i bilder I og II og Lyngdalsboka (diverse årganger), utgitt av Lyngdal Historielag. Det er også brukt diverse muntlige kilder.

– 36 – Lyngdal Kommune Vi Vil – Vi Våger

Skrevet av: [Navn Navnesen] Lyngdal kommune Publisert: [Velg dato] Postboks 353, 4577 Lyngdal Opplag: [Antall] Telefon 38 33 40 00 Trykk: [Trykkeri] E-post: [email protected] Org.nr. 946 485 764

– 37 –