Tormod Torfæus (1636–1719)* Et Møte Med Historien Under Eneveldet Ved Publiseringen På Norsk Av Hans Historia Rerum Norvegicarum (1711)1
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 187 Tormod Torfæus (1636–1719)* Et møte med historien under eneveldet ved publiseringen på norsk av hans Historia rerum Norvegicarum (1711)1 Øystein Rian I Norge er middelalderen både nærmere og fjernere enn i andre land, nærmere fordi tidlig nytid ruver så lite i bevisstheten, fjernere fordi den gamle norske eliten ble knekket ved overgangen til tidlig nytid. Og dermed gled middelaldereliten ned i his- toriens halvmørke. Henrik Wergeland kalte denne overgangen for den falske lodning, det har han fått mye kritikk for, men at det var et nytt metall som ble føyd inn, det kan ikke bestrides. Prestene Absalon Pederssøn Beyer (1528-75) og Peder Claussøn Friis (1545-1614) var med sine arbeider de siste utøverne av den gamle norske eli- tekulturen.2 De førte videre en historisk og geografisk bevissthet som gikk tapt i den nye dansk-norske eliten. Og så tok det 150 år før Gerhard Schøning tok opp arven etter dem. Men det fantes en missing link. Og han het Tormod Torfæus. Island, som Torfæus kom fra, hadde langt større kontinuitet i sin elite enn Norge hadde i sin. På Island fortsatte tradisjonsoverføringen, og det islandske elitemiljøet av godseiere og geistlige var de viktigste formidlerne. Torfæus fylte det historiske tomrommet i Norge på oppdrag av den kongemakten som hadde tatt knekken på den historiske kontinuiteten her i landet. Dermed satset kongen på den ypperste eks- pertisen når det gjaldt sagatida, og han satte plaster på såret etter det kulturtapet for- gjengerne hans hadde forårsaket. * Artikkelen er et noe revidert foredrag, holdt på årsmøtet i Collegium medievale 10. februar 2009. 1 Tormod Torfæus: Norges historie, ved Torgrim Titlestad, Oddvar Nes og Jon Gunnar Jørgensen. Bd. 1–3. Eide forlag. Bergen 2008. Hovedkonsulenter for oversettelse fra latin til norsk: Egil Kraggerud og Espen Karlsen. Oversettere fra latin til norsk: Åslaug Ommundsen, Vibeke Roggen og Lene Dåvøy. Oversettere fra latin til engelsk: Tom Holland og Carolinne White. Oversettere fra engelsk til norsk: Ole Thomas Helgesen, Stein Jarving, Aslaug Taksdal, Bård Eskeland, Bård Titlestad, Ingvar Aarstein og Lene Dåvøy. 2 Absalon Pedersøn Beyers arbeider: Om Norgis Rige og Oration om mester Geble; Peder Claussøn Friis’ arbeider: Norriges Beskrivelse, Norges Kongers Chronica og skrifter om Island, Færøyene og Grønland. Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 188 188 Øystein Rian Under det danske adelsveldet ville ikke dette ha vært mulig. Etter at Norge ble underordnet den danske kronen i 1537, ble den offisielle historieskrivingen knyttet til Danmarks historie. Riksråden Arild Huitfeldt var da den fremste historieskriveren. Han var en fedrelandselskende adelsmann som ville fremme Danmarks ære og liknet slik på Beyer og Friis, men Huitfeldt hadde staten i ryggen. Kongen engasjerte flere danske historiografer i disse åra. Og han fikk dessuten utlendinger til å skrive om dansk historie. Den norske historien var problematisk. Den måtte ikke ha brodd mot Danmark, og ettersom den danske og den norske kronen hadde vært rivaler i hundrevis av år, var ikke det lett å få til så lenge den krenkete norske patriotismen var et åpent sår. Da var det bedre å la temaet ligge, ikke engasjere en norsk historiograf, og la være å trykke herr Absalons manuskript som var mer åpent patriotisk enn herr Peders. Når det gjaldt den sistnevnte, holdt det å sensurere bort formuleringer som støtte danske patrioter. Da kunne man få ut stoff som dempet skadevirkningene av at svenskene var i ferd med å gjøre sagatida til sin historie.3 På slutten av Kristian 4.s regjeringstid og begynnelsen av Frederik 3.s tid inn- trådte en ny politisk fase. For å frigjøre seg fra det danske riksrådet hevdet de at rådet egentlig ikke hadde rett til å velge konge. Norsk historie ble derfor trukket fram i lyset. Før 1536 gjorde oldenborgerne krav på arverett til Norge, og nå tok de denne pretensjonen opp igjen. Dette gav støtet til at det i 1640-åra ble forfattet tre historiske avhandlinger om Norge som arverike, med stattholder Hannibal Sehested og Norges rikes kansler, Jens Bjelke som sponsorer og stråmenn for kongen.4 I norsk historie er Fredrik 3. en viktig konge, ikke bare på grunn av hans store politiske kupp da han tvang gjennom arvekongedømmet og eneveldet i 1660-61. I åra rundt 1660 la han nesten like stor vekt på Norge som på Danmark og gav dermed betydelige føringer for diskursen om Norge for resten av foreningstida. Det skjedde som ledd i kampen mot det danske riksrådet, trappet opp som følge av Karl-Gustav- krigene 1657-60 og fredsforhandlingene under disse to krigene. Da gav kongen opp motstanden mot å avstå til Sverige de adelsdominerte danske landskapene Skåne, Blekinge og Halland, men gikk sterkt inn for å beholde de kongedominerte norske landskapene Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og det lykkes til slutt.5 Kongen hadde i krigsåra langt større inntekter og militær nytte av sitt norske rike enn av Danmark. For første gang etter 1537 knyttet kongen til seg norskfødte menn som 3 Rian 2007: 45–89. 4 Kongsrud 1984. 5 Danmark-Norges traktater 1523–1750, bd. V, 1920: 215–43, 297–313; Bjørgo, Rian og Kaartvedt 1995: 176–80. Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 189 Tormod Torfæus (1636–1719) 189 sentrale embetsmenn, dvs. brødrene Henrik og Jørgen Bjelke, og med Ove Bjelke på Bergenhus. Litt seinere ble også Cort Adeler «headhuntet» til København. Etter 1660 var Danmark og Norge to like umyndiggjorte riker under en suveren konge. Dette var situasjonen som åpnet historiefeltet for Tormod Torfæus. Fredrik 3. var en uvanlig oldenborger: Han var en intellektuel bok- og manuskriptelsker, for ham var historien viktig både som interesse og redskap. I 1650 hadde han utnevnt Vitus Bering til dansk historiograf,6 men som en tyskorientert konge med absolutis- tiske ambisjoner var Fredrik 3. i mindre grad innstilt på å la norsk historie komme i skyggen av dansk historie. Kongen fikk vite at på Island fantes det mange gamle manuskripter. Dem ville han gjerne skaffe seg, og i 1656 lot han kunngjøre på All- tinget at han samlet på gamle skrifter til biblioteket sitt. I slutten av 1650-åra tilsatte Fredrik en islandsk prest til å oversette skriftene til dansk. Han omkom i en druk- ningulykke, og da var tida inne for vår mann. Tormod var født i 1636, og ifølge Árni Magnússon kom han «af de fornemste Folk og Slægter» på Island, dvs. godseierne.7 De slapp å bli utkonkurrert på samme måte som de norske godseierne var blitt det. Far til Tormod var sysselmann, og sønnen var alltid selvbevisst og stolt av opphavet sitt. Foreldrene Torfi Erlendsson og Thordis Bergsveinsdottir hadde to sønner som fikk boklig opplæring, først heime i lesing, skriving og latin, så i latinskole og endelig med teologisk embetseksamen i København. Tormod gikk fra han var elleve til 18 år på Skálholt skole. Der fikk han som sin fo- resatte Islands fremste sagakjenner, Skálholt-bispen Brynjolfur Sveinsson, en viktig mann i denne historien. Brynjolfur ville redde sagaene fra undergangen, han samlet inn manuskripter, lot dyktige folk skrive dem av og ville trykke tekstene på Skálholt, men fikk ikke lov til å starte et trykkeri. I 1656 sendte Brynjolfur Flatøyboka til Fredrik 3., siden gav han fra seg flere dyrgriper. Brynjolfur var en fremragende latinlærer og drev de flinkeste elevene videre fram ved å korrespondere med dem på latin. Han satte høyt seder og skikker fra den katolske tida og beundret spesielt en av forfedrene sine, den siste katolske biskopen på Island, Jón Arason. Jón og to sønner ble henrettet i 1550.8 Torfæus begynte studiene ved Københavns universitet i 1655, og i 1657 tok han teologisk embetseksamen med laud. Etter et par år med reiseforviklinger på grunn av krigen kom han tilbake til København høsten 1659, og da ble Henrik Bjelke en verdifull patron. Henrik Bjelke var i tillegg til å være admiral også lensherre på Island 6 Rørdam 1888: 120–23. 7 «Thormodur Torfasons Levned», i Árni Magnússon 1930: 127–35. Artikkelens øvrige opplysninger om Torfæus bygger på følgende litteratur: Jon Erichsen 1788 (særtrykk av Minerva 1786–88); Daae 1903; Johnsen 1969; Titlestad 2005. Se dessuten: Titlestad (red.) 2001; Jacobsen m.fl. (red.) 2002; Jørgensen 2008; Kraggerud 2008. 8 Kaalund 1902. Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 190 190 Øystein Rian – det hadde han vært siden 1648.9 Som Jens Bjelkes sønn interesserte han seg for norsk historie, han kjente Brynjolfur Sveinsson, og han må ha gjort Fredrik 3. opp- merksom på hvilket historisk arsenal sagaøya var. Kongens jegermester Johan Di- epholt anbefalte Torfæus til den ledige stillingen som sagaoversetter på slottet, og dette støttet Henrik Bjelke kraftig med opplysninger om hans herkomst og gode egenskaper – han ble tilsatt våren 1660. Oversetterarbeidet for kongen foregikk i høyt tempo. Fredrik 3. besøkte ofte Torfæus og snakket med ham om historien. Da fortalte Torfæus kongen at de is- landske overleveringene gav en annen dansk kongerekke enn Saxo, og det redegjorde han for i et skrift på latin (i 1664, revidert i 1702). Da Henrik Bjelke i 1662 drog til Island og innhentet islendingenes pålagte samtykke til eneveldet, reiste Torfæus med i følget. Med hjelp av Brynjolfur Sveinsson fikk han da med seg den eldre Edda, Snorres Edda, Morkinskinna og «Annales regii». Og mer ble ettersendt. Torfæus antydet i et brev til en islandsk prest i 1664 at formålet for islandsreisen i 1662 hadde vært å skaffe materiale til en norgeshistorie, og i forordet til norgeshistorien skrev han at Fredrik 3. hadde befalt ham å begynne arbeidet. Klientforholdet til Henrik Bjelke har trolig også stimulert denne historikerambisjonen.