Tormod Torfæus (1636–1719)* Et Møte Med Historien Under Eneveldet Ved Publiseringen På Norsk Av Hans Historia Rerum Norvegicarum (1711)1

CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 187

Tormod Torfæus (1636–1719)* Et møte med historien under eneveldet ved publiseringen på norsk av hans Historia rerum Norvegicarum (1711)1

Øystein Rian

I Norge er middelalderen både nærmere og fjernere enn i andre land, nærmere fordi tidlig nytid ruver så lite i bevisstheten, fjernere fordi den gamle norske eliten ble knekket ved overgangen til tidlig nytid. Og dermed gled middelaldereliten ned i his- toriens halvmørke. Henrik Wergeland kalte denne overgangen for den falske lodning, det har han fått mye kritikk for, men at det var et nytt metall som ble føyd inn, det kan ikke bestrides. Prestene Absalon Pederssøn Beyer (1528-75) og Peder Claussøn Friis (1545-1614) var med sine arbeider de siste utøverne av den gamle norske eli- tekulturen.2 De førte videre en historisk og geografisk bevissthet som gikk tapt i den nye dansk-norske eliten. Og så tok det 150 år før Gerhard Schøning tok opp arven etter dem. Men det fantes en missing link. Og han het Tormod Torfæus. Island, som Torfæus kom fra, hadde langt større kontinuitet i sin elite enn Norge hadde i sin. På Island fortsatte tradisjonsoverføringen, og det islandske elitemiljøet av godseiere og geistlige var de viktigste formidlerne. Torfæus fylte det historiske tomrommet i Norge på oppdrag av den kongemakten som hadde tatt knekken på den historiske kontinuiteten her i landet. Dermed satset kongen på den ypperste eks- pertisen når det gjaldt sagatida, og han satte plaster på såret etter det kulturtapet forgjengerne hans hadde forårsaket.

* Artikkelen er et noe revidert foredrag, holdt på årsmøtet i Collegium medievale 10. februar 2009. 1 Tormod Torfæus: Norges historie, ved Torgrim Titlestad, Oddvar Nes og Jon Gunnar Jørgensen. Bd. 1–3. Eide forlag. Bergen 2008. Hovedkonsulenter for oversettelse fra latin til norsk: Egil Kraggerud og Espen Karlsen. Oversettere fra latin til norsk: Åslaug Ommundsen, Vibeke Roggen og Lene Dåvøy. Oversettere fra latin til engelsk: Tom Holland og Carolinne White. Oversettere fra engelsk til norsk: Ole Thomas Helgesen, Stein Jarving, Aslaug Taksdal, Bård Eskeland, Bård Titlestad, Ingvar Aarstein og Lene Dåvøy. 2 Absalon Pedersøn Beyers arbeider: Om Norgis Rige og Oration om mester Geble; Peder Claussøn Friis’ arbeider: Norriges Beskrivelse, Norges Kongers Chronica og skrifter om Island, Færøyene og Grønland.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 188

188 Øystein Rian

Under det danske adelsveldet ville ikke dette ha vært mulig. Etter at Norge ble underordnet den danske kronen i 1537, ble den offisielle historieskrivingen knyttet til Danmarks historie. Riksråden Arild Huitfeldt var da den fremste historieskriveren. Han var en fedrelandselskende adelsmann som ville fremme Danmarks ære og liknet slik på Beyer og Friis, men Huitfeldt hadde staten i ryggen. Kongen engasjerte flere danske historiografer i disse åra. Og han fikk dessuten utlendinger til å skrive om dansk historie. Den norske historien var problematisk. Den måtte ikke ha brodd mot Danmark, og ettersom den danske og den norske kronen hadde vært rivaler i hundrevis av år, var ikke det lett å få til så lenge den krenkete norske patriotismen var et åpent sår. Da var det bedre å la temaet ligge, ikke engasjere en norsk historiograf, og la være å trykke herr Absalons manuskript som var mer åpent patriotisk enn herr Peders. Når det gjaldt den sistnevnte, holdt det å sensurere bort formuleringer som støtte danske patrioter. Da kunne man få ut stoff som dempet skadevirkningene av at svenskene var i ferd med å gjøre sagatida til sin historie.3 På slutten av Kristian 4.s regjeringstid og begynnelsen av Frederik 3.s tid inn- trådte en ny politisk fase. For å frigjøre seg fra det danske riksrådet hevdet de at rådet egentlig ikke hadde rett til å velge konge. Norsk historie ble derfor trukket fram i lyset. Før 1536 gjorde oldenborgerne krav på arverett til Norge, og nå tok de denne pretensjonen opp igjen. Dette gav støtet til at det i 1640-åra ble forfattet tre historiske avhandlinger om Norge som arverike, med stattholder Hannibal Sehested og Norges rikes kansler, Jens Bjelke som sponsorer og stråmenn for kongen.4 I norsk historie er Fredrik 3. en viktig konge, ikke bare på grunn av hans store politiske kupp da han tvang gjennom arvekongedømmet og eneveldet i 1660-61. I åra rundt 1660 la han nesten like stor vekt på Norge som på Danmark og gav dermed betydelige føringer for diskursen om Norge for resten av foreningstida. Det skjedde som ledd i kampen mot det danske riksrådet, trappet opp som følge av Karl-Gustav- krigene 1657-60 og fredsforhandlingene under disse to krigene. Da gav kongen opp motstanden mot å avstå til Sverige de adelsdominerte danske landskapene Skåne, Blekinge og Halland, men gikk sterkt inn for å beholde de kongedominerte norske landskapene Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og det lykkes til slutt.5 Kongen hadde i krigsåra langt større inntekter og militær nytte av sitt norske rike enn av Danmark. For første gang etter 1537 knyttet kongen til seg norskfødte menn som

3 Rian 2007: 45–89. 4 Kongsrud 1984. 5 Danmark-Norges traktater 1523–1750, bd. V, 1920: 215–43, 297–313; Bjørgo, Rian og Kaartvedt 1995: 176–80.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 189

Tormod Torfæus (1636–1719) 189

sentrale embetsmenn, dvs. brødrene Henrik og Jørgen Bjelke, og med Ove Bjelke på Bergenhus. Litt seinere ble også Cort Adeler «headhuntet» til København. Etter 1660 var Danmark og Norge to like umyndiggjorte riker under en suveren konge. Dette var situasjonen som åpnet historiefeltet for Tormod Torfæus. Fredrik 3. var en uvanlig oldenborger: Han var en intellektuel bok- og manuskriptelsker, for ham var historien viktig både som interesse og redskap. I 1650 hadde han utnevnt Vitus Bering til dansk historiograf,6 men som en tyskorientert konge med absolutis- tiske ambisjoner var Fredrik 3. i mindre grad innstilt på å la norsk historie komme i skyggen av dansk historie. Kongen fikk vite at på Island fantes det mange gamle manuskripter. Dem ville han gjerne skaffe seg, og i 1656 lot han kunngjøre på All- tinget at han samlet på gamle skrifter til biblioteket sitt. I slutten av 1650-åra tilsatte Fredrik en islandsk prest til å oversette skriftene til dansk. Han omkom i en druk- ningulykke, og da var tida inne for vår mann. Tormod var født i 1636, og ifølge Árni Magnússon kom han «af de fornemste Folk og Slægter» på Island, dvs. godseierne.7 De slapp å bli utkonkurrert på samme måte som de norske godseierne var blitt det. Far til Tormod var sysselmann, og sønnen var alltid selvbevisst og stolt av opphavet sitt. Foreldrene Torfi Erlendsson og Thordis Bergsveinsdottir hadde to sønner som fikk boklig opplæring, først heime i lesing, skriving og latin, så i latinskole og endelig med teologisk embetseksamen i København. Tormod gikk fra han var elleve til 18 år på Skálholt skole. Der fikk han som sin fo- resatte Islands fremste sagakjenner, Skálholt-bispen Brynjolfur Sveinsson, en viktig mann i denne historien. Brynjolfur ville redde sagaene fra undergangen, han samlet inn manuskripter, lot dyktige folk skrive dem av og ville trykke tekstene på Skálholt, men fikk ikke lov til å starte et trykkeri. I 1656 sendte Brynjolfur Flatøyboka til Fredrik 3., siden gav han fra seg flere dyrgriper. Brynjolfur var en fremragende latinlærer og drev de flinkeste elevene videre fram ved å korrespondere med dem på latin. Han satte høyt seder og skikker fra den katolske tida og beundret spesielt en av forfedrene sine, den siste katolske biskopen på Island, Jón Arason. Jón og to sønner ble henrettet i 1550.8 Torfæus begynte studiene ved Københavns universitet i 1655, og i 1657 tok han teologisk embetseksamen med laud. Etter et par år med reiseforviklinger på grunn av krigen kom han tilbake til København høsten 1659, og da ble Henrik Bjelke en verdifull patron. Henrik Bjelke var i tillegg til å være admiral også lensherre på Island

6 Rørdam 1888: 120–23. 7 «Thormodur Torfasons Levned», i Árni Magnússon 1930: 127–35. Artikkelens øvrige opplysninger om Torfæus bygger på følgende litteratur: Jon Erichsen 1788 (særtrykk av Minerva 1786–88); Daae 1903; Johnsen 1969; Titlestad 2005. Se dessuten: Titlestad (red.) 2001; Jacobsen m.fl. (red.) 2002; Jørgensen 2008; Kraggerud 2008. 8 Kaalund 1902.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 190

190 Øystein Rian

– det hadde han vært siden 1648.9 Som Jens Bjelkes sønn interesserte han seg for norsk historie, han kjente Brynjolfur Sveinsson, og han må ha gjort Fredrik 3. opp- merksom på hvilket historisk arsenal sagaøya var. Kongens jegermester Johan Di- epholt anbefalte Torfæus til den ledige stillingen som sagaoversetter på slottet, og dette støttet Henrik Bjelke kraftig med opplysninger om hans herkomst og gode egenskaper – han ble tilsatt våren 1660. Oversetterarbeidet for kongen foregikk i høyt tempo. Fredrik 3. besøkte ofte Torfæus og snakket med ham om historien. Da fortalte Torfæus kongen at de islandske overleveringene gav en annen dansk kongerekke enn Saxo, og det redegjorde han for i et skrift på latin (i 1664, revidert i 1702). Da Henrik Bjelke i 1662 drog til Island og innhentet islendingenes pålagte samtykke til eneveldet, reiste Torfæus med i følget. Med hjelp av Brynjolfur Sveinsson fikk han da med seg den eldre Edda, Snorres Edda, Morkinskinna og «Annales regii». Og mer ble ettersendt. Torfæus antydet i et brev til en islandsk prest i 1664 at formålet for islandsreisen i 1662 hadde vært å skaffe materiale til en norgeshistorie, og i forordet til norgeshistorien skrev han at Fredrik 3. hadde befalt ham å begynne arbeidet. Klientforholdet til Henrik Bjelke har trolig også stimulert denne historikerambisjonen. Torfæus’ arbeid med historien ble avbrutt i 1664. Da ble han stiftamtskriver i Stavanger: Han skulle bestyre den regionale statskassa og overvåke embetsmennenes finansforvaltning. Han var meget energisk, tok initiativ til reformer og inntok et bondevennlig standpunkt i flere saker, men han kjørte seg fast i motstand fra embetsmenn både i stiftet og København – det var bare stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve som satte pris på hans innsats. Dessuten gjorde Torfæus inntrykk på den rike enken Anna Hansdatter på Karmøy. Han giftet seg med henne i 1665 og fikk dermed gården Stangeland som sete i over 50 år. I 1667 hadde Torfæus hell med å bytte stiftamtskriverembetet ut med et embete som kongelig antikvarius med base på Stangeland. Han skulle fortsette oversetterarbeidet og dessuten skrive om tidligere tiders regjeringsform i Norden. Hensikten var trolig å skaffe historisk belegg for den kongelige enevoldsmakten. Etter tronskiftet i 1670 ble det spart på alt annet enn milititærutgiftene, og Torfæus mistet atter stillingen sin. Så slapp han helskinnet fra dommen for et drap i nødverge, men han måtte nå nøye seg med å være storbonde på Karmøy. Det liknet på livet til forfedrene på Island. I flere rettssaker hevdet han seg med kyndighet i loven, ikke ulik Peder Claussøn Friis hundre år tidligere. Han største prestasjon var å få frikjent en kvinne som var anklaget for trolldom (1680-81). Ellers er det kjent at

9 Fridericia 1888; Johnsen 1922.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 191

Tormod Torfæus (1636–1719) 191

Torfæus skrev en forklaring om vanskelige paragrafer i arve- og odelsbolkene i Kris- tian 4.s norske lov. Det var atter den storpolitiske situasjonen som virket avgjørende inn på at Torfæus igjen fikk et kongelig embete. Sverige var fortsatt en farlig fiende, og historien ble brukt som virkemiddel i rivaliseringen. Sverige hadde lenge hatt götisismen som sin nasjonale ideologi. Ifølge den var svenskene et eldgammelt heltefolk, og sagalitteraturen ble brukt som belegg for den herlige svenske fortida. Her så Torfæus en sjanse til å komme tilbake til historien. I 1682 skrev han en søknad til Kristian 5. og pekte på at man i Sverige i 1667 hadde opprettet et Antiquitetscollegium. Der var det brukt mye penger på å kjøpe islandske manuskripter og publisere islandske skrifter ved hjelp av en islandsk ekspert. Slik tilvendte svenskene seg alene «den ære, hvori Danmark og Norge eyede den største del». Torfæus fortalte at svenskene for noen år siden hadde prøvd å overtale ham til å gå i deres tjeneste. Men han hadde av- slått tilbudet «av hengivenhet» til sitt «federneland». Nå søkte Torfæus kongen om å få tilsetting som «historieskriver for kongeriket Norge» mot en årlig lønn på 600 riksdaler – det svarer til et par millioner kroner i våre penger. Søknaden ble omgående innvilget. Som tidligere finansembetsmann skisserte han ulike måter gasjen kunne finansieres på. En måte var at alle bønder i hele Norge årlig kunne betale 4 skilling per fullgård. Torfæus mente at det var rimelig «at alle skulde hielpe til at betale, hvad der gerådede heele riiget til ære, efterdi denne strækkede sig til alle.»10 I et åpent kongebrev av 23. september 1682 bestallet kongen Torfæus til historiograf i Norge – lønna skulle utredes av kongens eget Zahlkammer og betales alt fra 1. oktober. Torfæus hadde fra nå av rang som professor, det var en høy rang. Samme dag kunngjorde kongen at antikvitetene i de norske domkirkene skulle leveres til Torfæus – det kom det ikke så mye ut av. Men historiografen hadde bedt om å få ta med seg alle manuskripter han trengte fra Kongens bibliotek og universitetsbiblioteket. Det fikk han lov til, og det var et varp både for Torfæus og ettertida. Han leverte manuskriptene fra det førstnevnte biblioteket til det kongelige følget under Fredrik 4.s besøk i Norge i 1704. Manuskriptene fra Universitetsbiblioteket ble levert tilbake ved hjelp av svogeren Ole Jenssøn Sund høsten 1718.11 Torfæus kjøpte dessuten egne sagamanuskripter. Árni Magnússon og han lånte manuskripter av hverandre, og etter Tormods død i 1719 kjøpte Árni av dødsboet manuskripter og avskrifter –

10 Se gjengivelse av hele søknaden i Erichsen 1788: 110–13. 11 Om tilbakeleveringen til kongen i 1704, se Erichsen 1788: 115–17. Om tilbakeleveringen til universitetsbiblioteket i 1718, se brev fra Ole Jenssøn Sund til Arne Magnússon 15. oktober 1718. Árni Magnússon 1920: 499–500.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 192

192 Øystein Rian

kjøpet omfattet 149 håndskrifter.12 Universitetsbiblioteket og deler av Árni Magnús- sons samlinger gikk tapt i storbrannen i København i 1728. Det er oppsiktsvekkende at Torfæus søkte om så mye både i penger og an- tikvariske dyrgriper. Trolig var det Ulrik Fredrik Gyldenløve som gav ham ryggdek- ning. Han øvde stor innflytelse på sin halvbror Kristian 5. i norske saker. I motsetning til kongen tok Gyldenløve i arv Fredrik 3.s interesse for historien. Gyldenløve kom til Norge som stattholder i 1664 med instruks om å stimulere nordmennenes kon- getroskap. I interne embetsskriv roste han de norske bøndene for deres tålmodige troskap og offervilje som skattebetalere og soldater. Han la særlig vekt på dette da han oppholdt seg ved hoffet i København etter den vellykte Gyldenløvefeiden 1675- 79.13 Det gikk en parallell mellom Gyldenløves smigrende omtale av nordmennene og Torfæus’ store historieprosjekt: Han skulle gi en historisk dokumentasjon av nordmennenes tapperhet. Vi tar kanskje den norskpatriotiske tendensen for gitt. Men er den det? Skulle Torfæus framstille det slik at Norge og Danmark hadde to forskjellige historier, eller skulle han skrive en historie der det i mindre grad ble skjelnet mellom nordmenn og dansker? Det kom til å bli en historie der det var klar forskjell på norsk og dansk. I akademiske kretser har det i seinere år vært vanlig å hevde at det langt fra var selvsagt før 1800-tallet. Men danskene tvilte ikke på at nordbaggene var noe for seg selv, og nordmennene tvilte ikke på at slik var det også med jutene.14 Det danske adelsveldet før 1660 hadde bygd på at det var en forskjell mellom dansker og nordmenn ved å pukke på et maktmonopol for den danske adelen – det stengte for en dansk-norsk integrasjon. Så kom eneveldet og hevet seg over konglomeratrikene sine. Når folkene ikke skulle ha noe å si, var det irrelevant å integrere de folkeslagene som oldenborgerne styrte over. Dermed ble sedvanlige forestillinger og holdninger ført videre, og i denne diskursen var det selvsagt at nordmennene var et annet folk enn danskene, og dette baserte eneveldet seg på. Disse forestillingene var essensialistiske, slik det kommer fram i Ludvig Holbergs Danmarks og Norges beskrivelse i 1729. Da omtalte han dansker og nordmenn som vidt forskjellige typer.15 Det fantes følgelig ikke noe press på Torfæus for å skrive at nordmennene ikke var et eget folk med sin egen historie. Han oppfattet også islendingene som et eget folk, helt i tråd med van- lige forestillinger. Når det gjaldt Norge, var den svenske götisismen mest et skrivebordsprodukt – i praksis var nordmennene bestandig «norrbaggar» for svenskene. I de fem krigene 12 Árni Magnússon 1920: 500–502; Árni Magnússon 1930: 132, 147. 13 Thorud 1975; jf. Johnsen 1911: 34–129; Rian 2001: 447–49. 14 Opsahl 2002: 99–118; Rian 1997: 21–29, 66–76; Rian 2008. 15 Holberg 1920: 163–180.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 193

Tormod Torfæus (1636–1719) 193

mellom 1537 og 1660 oppfordret riktignok de svenske myndighetene nordmennene til å slutte seg til Sverige. Men da brukte de den sårete norske nasjonalfølelsen som trumfkort. I flygeskrift som ble spredt i Norge kjørte de på at danskene hadde under- trykt Norge som tidligere hadde vært et mektig kongerike, og de utmalte hvor krenket nordmennene var som folk.16 Som norsk historiograf gikk Torfæus i fotsporene til Peder Claussøn Friis da han først gav ut egne bøker om de gamle norske besittelsene i vest, om Færøyene, Orknøyene og Grønland. Da Fredrik 4. besøkte ham på Stangeland i 1704, snakket Torfæus med kongen om Grønland og Vinlandsreisene, og året etter gav han ut et skrift om disse reisene, og dem lokaliserte han til det området Helge og Annelise Ingstad fant 260 år seinere. Arbeidet med norgeshistorien skjedde som nevnt i vekselvirkning med en sys- tematisk avskriving av de norrøne tekstene. I likhet med Peder Claussøn Friis engasjerte han unge menn som skrivere, og særlig islendingen Ásgeir Jónsson var meget dyktig; han var i slekt med Torfæus. Den kongelige historiografen ville også gjerne mobilisere hele embetsverket i Norge for norgeshistorien. I 1680-åra bad Torfæus biskopene om å få prestene til å samle inn historiske kilder, og han foreslo for Kanselliet i København at det skulle gis ordre til alle prester og fogder i Norge om å sende inn historisk-topografiske opplysninger. Verken Kanselliet eller bispene fulgte opp, og det hjalp heller ikke da Torfæus i 1701-2 prøvde å få visestattholder Gabel og andre til å gjøre det. I 1706 fikk han endelig Kanselliet til å gi en ordre om dette til bispene i Norge, men det var for seint – det året fikk Torfæus slag og ble arbeidsudyktig. Først i 1743 ble et slikt dokumentasjonsprosjekt gjennomført.17 Torfæus på sin side bøtte på informasjons- mangelen ved å ta inn norgesbeskrivelsen til Peder Claussøn Friis i sin norgeshistorie. Det fikk gjøre nytte overfor den latinlesende offentligheten i Europa.

16 Sverre Steen skriver at de svenske flygeskriftene til Norge under krigene 1657–60 appellerte mesterlig til nordmennenes sårete stolthet: «Hvem blant eder kan berømme sig av at hans barn blir betrodd noen stilling i Norges rike? Er ikke alle høie embeder hos eder ophevet? Hvor finner I riks- og kongelige rådsembeder i eders rike, som I før har hatt, og som ennu finnes i alle kongeriker? Er de ikke blitt begravet sammen med eders forfedres frihet? Kan I rose eder av at eders stattholder, prester, fogder, skrivere og lensmenn er innfødte? Må ikke slike menn sendes til eder fra Danmark, for at I alltid skal huske på at I er træler som stadig må holdes under opsikt og undertrykkes.» (Steen 1930: 141–42) 17 Árni Magnússon fikk en sterkere administrativ støtte til å samle inn norske kilder, hjulpet av press fra København. Árnis korrespondanse med norske biskoper røper at de var misfornøyd med at han satt med dokumentene i årevis uten å levere dem tilbake. Árni Magnússon 1920: 60–71, 277–80, 370–73.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 194

194 Øystein Rian

Torfæus hadde kjennskap til europeiske verk som var kompilasjoner og kildeutgaver på latin - de gjorde et stort historisk materiale tilgjengelig for den lærde offentligheten. Selv kjente han framfor alt de gamle islandske skriftene. Torfæus var den første – og eneste – som tok hele dette materialet opp til inngående omtale i ett verk. Arne Odd Johnsen skriver at norgeshistorien hans er et underholdende mosaikkverk.18 Torfæus hadde til hensikt å føre verket fram til samtida, men avsluttet i 1387, dvs. da den siste norske kongen døde. Han skal ha hatt under arbeid et manuskript om seinmiddelalderen som seinere gikk tapt. Arne Odd Johnsens skriver også at Torfæus selv kan virke som en skikkelse sprunget ut av sagaen og at den norrøne tradisjonen stod hans hjerte så nær at han ikke kunne få seg til å utelate eventyrlige og legendariske partier i skriftene sine.19 Til dette vil jeg legge den kongelige forventningen om det store verket. Bordet fanget! Torfæus forespeilte fyrsten et storverk, og da var det ikke morsomt å starte arbeidet med å sanere bort tekster som han kjente så inngående. Rett nok kom han i nært vennskap med den yngre og langt mer kresne Árni Magnússon, og de to diskuterte utførlig og åpenhjertig premissene for kildekritikk i en omfattende korrespondanse. Torfæus var slett ikke fremmed for kildekritikk, men i likhet med seinere års saga- forskere hadde han en uttalt ambisjon om å bruke de gamle skriftene og se hva han kunne få ut av dem. For Árni var det langt lettere å være kildekritisk. Han hadde ikke på seg forventningspresset om et storverk bygd over disse skriftene. Forholdet mellom den eldre og yngre sagagranskeren var et oppbyggelig stykke lærdomshistorie. I de første åra må den yngre ha lært mye av den eldre, men så sendte Árni Magnússon Torfæus avskrifter av mange bøker som denne ikke kunne få tak i, han påpekte det Torfæus hadde oversett i bøker han hadde, han gav ytterligere opplysninger, de to diskuterte kronologi og tolkningsproblemer, og Árni fremmet forslag til forbedringer i Torfæus’ framstilling – flere brev var avhandlinger om visse tema.20 Torfæus korresponderte også med andre kunnige menn i Danmark, Island, Norge og Sverige, men ingen gav i nærheten så mye som Árni Magnussson. Brevvekslingen til Sverige kjørte seg fast i ekstrem forsiktighet. Torfæus sendte sine brev til sensur i Kanselliet i København før de ble sendt videre til Sverige. Hans kloke biograf, den islandske embetsmannen i København, John Erichsen,21 skrev i 1780-åra at han gjorde det «at han ey skulde mistænkes for noget farligt for staten.»22

18 Johnsen 1969: 495. 19 Johnsen 1969: 496. 20 Árni Magnússon 1916. 21 Professor i juss ved Sorø Akademi 1759–71, seinere deputert i Rentekammeret og bibliotekar i Det kongelige Bibliotek; Kaalund 1890. 22 Erichsen 1788:135–36.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 195

Tormod Torfæus (1636–1719) 195

Jeg vil nå omtale Norgeshistorien med vekt på den redegjørelsen Torfæus gav for sin metode i innledningen (forordet).23 Jeg holder meg til hans argumentasjon – her viser han seg som en klart tenkende historiker. Torfæus skrev at den oppgaven han hadde tatt på seg var nesten urørt av tidligere forfattere. Dette hang sammen med omfanget, for det fantes ikke noe annet folk i nord som hadde etterlatt seg et mer ærerikt og omfattende materiale. Ingen kunne våge å nekte for at det norske folkets ry for mange mannsaldre siden hadde vært kjent over hele verden. Det fantes nok tilfeller der danske bragder ble tillagt nordmennene, men til gjengjeld ble flere norske bragder feilaktig tillagt danskene. Ifølge Torfæus hadde altså ingen skrevet hele norgeshistorien fra folkets opp- rinnelse og framover i tid. Likevel gav han en omfattende historiografisk redegjørelse for det som var gjort fra og med Are Frode. Det er en interessant historikk, med vurderinger av de ulike kronikørenes dyktighet, hvilken tradisjon de arbeidde i og hvor verdifulle skriftene deres var. Da Torfæus kom til Snorre Sturlason, redegjorde han for de ulike Snorre-kopiene han hadde brukt og hvilke navn han hadde gitt dem. To medtatte skrifter fikk navnene Hrokkinskinna og Morkinskinna, et skrift med vakkert omslag ble til Fagerskinna. Torfæus fortalte også om norske historieskrivere. Men hvorfor var de så få? Jo det skyldtes en beundringsverdig egenskap, typisk for nordmennene: «For dette var et tappert og krigersk folk som fullt og helt viet seg til våpnene, tilfreds med å utføre strålende bragder og mindre interessert i bokstaver.»24 Så gikk Torfæus tilbake til de islandske sagaene, og nå følte han behov for å gardere seg mot en tenkt anklage om at han var revet med av en så upassende kjær- lighet til fedrelandet eller fedrelandets skrifter at han mente at alle de islandske verkene var like mye verd. Nei, det gjorde han ikke – han delte dem i fire kategorier: Den første skjulte en dypere mening under et dekke av fabler. Den lærte oss om riter og folketro med noen historiske fakta strødd rundt i det hele. Den andre typen inneholdt bare oppdiktete fabler uten noen skjult mening. Den tredje fordunklet historier som var sanne, men som ble overstrødd med fabelstoff. Og den fjerde typen historier var sanne og troverdige, uten fabler. Videre uttalte Torfæus seg om hvor sikker eller usikker vår kunnskap er om de ulike historiske epokene. Den første perioden i nordisk historie var uklar. En sterk medvirkende årsak til det var at Odin, lederen for æsene, ville hindre at de som var innbyggere i de nordlige områdene før hans tid fikk en strålende omtale i historien. Odin ville gi inntrykk av å være guddommelig og arbeidde for å utslette minnene om

23 Torfæus 2008, bd. 1: 43–75. 24 Samme sted: 55.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 196

196 Øystein Rian

disse forgjengerne. Han ville at ettertida skulle føre sin slekt tilbake til ham. Men man visste ikke mye om Odin heller, bare noen bruddstykker i Eddamytologien. Nær Odins tid hadde det uten tvil eksistert en annen, langt rikere Edda, og det som ble bevart var bare et sammendrag av den. Dette sannsynliggjorde Torfæus ved å sitere flere lærde menn. Han var imidlertid ikke i tvil om at noe av det som ble fortalt om æsenes ankomst i Norden var sant, og han anførte den engelske 1600-talls-lingvisten Robert Sheringhams argumentasjon til støtte for seg. Her gikk Torfæus videre inn på spørsmålet om hvilke kilder som var pålitelige, og svaret på det mente han å finne ved å drøfte hvordan fortidas mennesker unngikk å bli glemt. Et virkemiddel mot dette var å reise steiner til voktere over stordåder. Mest verdifulle som kilder var bautasteinene og minnesteinene. En annen metode var å gi steder navn. Navnene ble seinere forvansket, men ved å bruke gamle skrifter var det mulig å etterspore den korrekte meningen med dem. Ordtak var også en måte å sikre minnet på. De gamle brukte dessuten skjoldene til innskrifter. Videre ble bedrifter skildret på tepper, på veggene inne i hus, på senger og stolper. Her viste Torfæus til belegg i sagaene for sin typologi. Videre omtalte han trestykkene, de såkalte kefli som de gamle brukte. De gjorde oftest tjeneste som brev. Men alle disse metodene hadde sine begrensinger når det gjaldt å ta vare på minnene. Derfor ble diktene oppfunnet, de ble husket lenger og mer uforvansket, og de utgjorde begynnelsen på historieskrivingen. Her var det da nødvendig for Torfæus å ta opp spørsmålet om skaldenes troverdighet. Han viste til at dette var omstridt, men plasserte seg uttrykkelig blant dem som trodde på dem. Og da fant han det nødvendig å minne om hvem disse skaldene var – de var tapre menn som elsket det rette og sanne. Han sluttet seg helt til Snorre Sturlason som skrev at ingen ville våge å fortelle om bedrifter til en mann som om de var hans egne når alle som hørte på visste at de var oppdiktet. Torfæus gav denne vurderingen større vekt ved å fortelle at Theodoricus Munk som var eldre enn Snorre var av samme oppfatning. Skaldene vek heller ikke tilbake for å kritisere fyrstene, og dermed opptrådte de ikke bare som kritikere, men også som historikere, skrev Torfæus. Dessuten tilla han skaldene kildeverdi som øyevitner – han oppfattet altså kvadene som primærkilder. Det fulgte av skaldenes plassering og oppgave i slagene. Vi kan altså si at de ifølge denne oppfatningen var forgjengere til objektive nyhetsjournalister. Torfæus la også stor vekt på at fortellingene var blitt overlevert fra munn til munn før historien ble nedskrevet. Han mente at fortellere og tilhørere da passet samvittig- hetsfullt på at ingenting ble lagt til og at det ikke ble fortalt noe tvilsomt. Også her henviste han til belegg i sagaene for en slik samvittighetsfull fortelleretikk. Den ærekjære fortellertradisjonen ebbet ut da kongemakten gjorde islendingene ufrie. Dermed ble kongene rammet av konsekvensene av sin egen autoritære styrings-

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 197

Tormod Torfæus (1636–1719) 197

stil – det ble ikke ansett for ærefullt å lovprise en fyrste som man var nødt til å vise stor underdanighet. Uten at han nevnte det, må han ha tenkt på kongepanegyrikken på 1600-tallet. Torfæus må ha vært redd for at noen ville beskylde ham for å finne på historier selv, for han skrev at han ikke ønsket å bli sett på som troverdig hvis han skulle komme til å mangle en holdbar autoritet blant de gamle forfatterne. Han ville ikke sette til side de mest troverdige verkene og by fram noe som han selv hadde laget. Men hvis noen skulle komme til å angripe ham med hensyn til de kildene han bygde på, ville angriperen dermed tankeløst rive ned fundamentet for hele historien. I denne respekten for kildene framstod Torfæus som en samvittighetsfull humanist. Han skrev at hensikten med verket var å formidle en fyldig og fullstendig norgeshistorie til den lærde verden. For dette formålet hadde han oversatt alt som var kommet ham i hende av gamle håndskrevne tekster, når de i det minste hadde et skjær av sannhet. Bare de som var åpenbart usanne eller usannsynlige ble utelatt. Der det hadde oppstått tvil om fortellingens troverdighet, gav Torfæus sin mening til kjenne i norgeshistorien. Slik ville han gi leseren en sjanse til å foreta ytterligere undersøk- elser om sannferdigheten i det som virket mistenkelig. For dét skulle ikke straks holdes for å være usant som ikke stemte overens med tidsånden i vår egen tid. Noen ganger var det en lett jobb å skille mellom det sanne og usanne, andre ganger var det knapt nok mulig. Torfæus valgte å formidle fortellingene framfor å snyte leserne for dem. Og der det var grunner for det satte han inn påminnelser og gav sine egne vurderinger, ut fra en sammenlikning med andre autentiske skrifter fra Island. Dessuten var det viktig å få fram det som folk før trodde på, og for å gjøre det best mulig tok han stadig med håndskriftenes forskjellige overleveringer om en og samme sak. Omtrent overalt føyde han da til sin egen mening, bygd på en vurdering av håndskriftene og andre omstendigheter. Ved at han redegjorde for at ulike avskrifter avvek fra hverandre burde det være mulig å luke ut feil. Torfæus poengterte at islendingene var allment pålitelige fordi de ikke skrev om sitt eget folk, men om et annet folk, nordmennene. Men igjen forsikret han at han ikke trodde på islendingene fordi de var islendinger. Han viste da til at han holdt seg til forfattere fra andre land når han mente at de var mer troverdige. For eksempel når det gjaldt de norske kongenes gjerninger i England, gikk han til overleveringene fra engelskmenn som levde i samtida. At det var allmenn enighet om at nordmenn og dansker var to forskjellige folk, gjorde det ikke problemfritt for Torfæus å skrive om det historiske forholdet mellom dem. I et brev til biskop Thord Thorlaksson på Skálholt 27. mars 1690 tok han opp problemet med å referere danskfiendtlige uttalelser i sagaene. Torfæus argumenterte

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 198

198 Øystein Rian

da for å ta med det Olav Trygvason hadde sagt i sin hissighet om danskene, og som Peder Claussøn Friis hadde oversatt korrekt. «De danske have ingen vanære af dette i hidsighed talte ord af deres fiende; han selv [dvs. Olav] havde og en dansk dronning.» Torfæus skrev at dette dessuten var i en dansk storhetstid – underforstått måtte dette kunne gi danskene selvsikkerhet til å tåle de krasse ordene.25 I sin lange karriere hadde Torfæus hatt mest ubehag med danske skribenters indignasjon over at han hadde gått ut og kritisert Saxos troverdighet: Han hadde tidligere forsvart seg mot denne kritikken, og i norgeshistorien nøyde han seg med å bruke Saxo mot sine kritikere: For Saxo selv pleide å bruke islendinger som auto- riteter for sannferdig historieskriving. Da kunne det ikke være kritikkverdig at Torfæus kontrollerte Saxo mot de samme islendingene! Videre redegjorde Torfæus for hvilket omfattende arbeid han hadde lagt i å rydde opp i kronologien og lage et tidsmessig samsvar mellom ulike hendelser. Her tok han genealogien til hjelp og satte inn tidstavler og ættetavler. Han skammet seg heller ikke over å korrigere seg selv med hensyn til det han hadde publisert i arbeidet Rekken av Danmarks konger, som ble trykt i 1702. Og da streifet han igjen innom kilde- kritikken: Arbeidet hans hadde nesten vært håpløst, fordi historien var så dunkel til kristendommen kom med skriftkulturen. Endelig omtalte Torfæus i innledningen påfallende kort hvordan han hadde delt inn norgeshistorien i fire tidsaldre, regnet etter graden av kongedømme. Den første epoken strakte seg fra de eldste tider da landet ble bebygd helt til kongedømmet ble innført under Harald Hårfagre, det var den rå førmonarkiske tidsalderen. Den andre var bedre, det var den halvbarbariske, fra Harald Hårfagre til kristendommen ble inn- ført av Olav Tryggvason. Den tredje perioden var lykkeligere da avgudsdyrkelsen ble utryddet, den gikk helt til kong Sverre. Men innbyrdeskrigene tilføyde slagg i det gullet som kongedømmet hadde dannet. Den fjerde tidsalderen fra Sverre til Olav Håkonsson døde i 1387 omtalte ikke Torfæus eksplisitt som den beste. Men han framhevet at kongene var blitt arvinger, og perioden «kunne sannelig ikke ha endt lykkeligere, for på denne tiden ble makten til det oldenburgske hus ved guddommelig forsyn stadig sterkere.»26 Dette var i pakt med det offisielle historiesynet: Oldenborgerne styrte vidunderlig godt, og de var de rettmessige arvtakerne til det norske kongedømmet. Hvordan gikk det så til at norgeshistorien så dagens lys? Det gikk ikke lett. Å være oppdragshistoriker er langt fra noen dans på roser, heller ikke for en flittig mann som Torfæus. Han hadde store problem med å få ut lønna, og måtte gjentatte ganger

25 Erichsen 1788: 212. 26 Torfæus 2008, bd. 1: 73.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 199

Tormod Torfæus (1636–1719) 199

bryte opp fra Stangeland og ta med seg manuskriptene sine for å demonstrere at han var godt i gang og fortjente lønna. Etter lengre perioder uten lønn eller med lønns- kutt, etter dyre København-opphold og mye strev for å mobilisere patroner endte det hver gang med at han fikk fornyet lønnsvilkårene. Alt dette var langt fra unikt – det var heller vanlig at gasjerte embetsmenn hadde et svare strev med å få ut pengene – det var faktisk bedre å få ytelser direkte fra skatteyterne.27 Dertil kom at Torfæus skulle sensureres – som alle andre forfattere. Alt som ble trykt skulle kontrolleres og gis trykketillatelse. Lesingen av manuskriptene tok lang tid, og han reiste også flere ganger til København for å skynde på denne prosessen. Det var embetsmenn knyttet til Kanselliet og universitetsprofessorer som sensurerte Torfæus. Mest styr ble det med boka om Orknøyene. Her blandet flere toppem- betsmenn seg inn og mente at manuskriptet røpet statshemmeligheter som kunne vanskeliggjøre panteinnløsningen av Orknøyene. Publiseringen ble forsinket sju år før boka om Orknøyene ble trykt i 1697.28 Seinere styrket Torfæus sine aksjer som kongeklient da han i boka om den danske kongerekken i 1702 hevdet at Danmark i eldre tid hadde vært et arverike.29 Det er jo hyggelig at en historie ender godt. Og her kom Christian Reitzer til hjelp. I 1711 sørget han for å få trykt norgeshistorien.30 Reitzer var jusprofessor ved Københavns universitet og dommer i høyesterett. Han var velstående, og han var glad i bøker og historie.31 Han betalte 1500 rd. for å trykke norgeshistorien. Det var storslått gjort, og i et eget forord demonstrerte han at denne altruismen ikke var en tanketom godhet.32 Han dediserte verket til Fredrik 4. og omtalte de norske kongene som kongens forfedre: «Med hvilken glede vil Du ikke lese om hvor store og mange Dine forfedre var!»,33 skrev han. Kronen hadde jo finansiert forfatterskapet, og Reitzer uttalte at kongen ikke hadde kunnet gi sine nordmenn noe kjærere eller mer velkomment, og så kom det: «Du skal vite at vi dansker ikke føler det annerledes. Vi gleder oss over nordmennenes ære, ettersom en stor del av den strømmer over til oss på grunn av våre nære slektskapsbånd.»34 Reitzer forsikret at nordmenn og dansker nå elsket hverandre, de var forbundsfeller knyttet sammen i en evig pakt. Vi kan vel

27 Erichsen 1788: 154–61. 28 Erichsen 1788: 145, 159, 176–86. 29 Johnsen 1969: 492–93. 30 Trykkingen var godt i gang allerede våren 1708, ifølge brev fra professor C. Reitzer til Árni Magnússon, København 15. mai 1708. Árni Magnússon 1920: 380–82. 31 Wad 1899: 621–23. 32 Torfæus 2008, bd. 1: 40–42. 33 Samme sted: 40. 34 Samme sted: 41.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 200

200 Øystein Rian

si at det var ord til rette tid, for dette var under den store nordiske krig. Da stod oldenborgmonarkiets skjebne atter på spill, avhengig av undersåttenes krigsinnsats. Svenskene siklet jo fortsatt etter Norge. Men så skrev Reitzer at folk ville vel undre seg over at han vågde å holde seg slik frampå. Årsaken lå i den troskap han skyldte fedrelandet og sin venn, Torfæus – han ønsket å stå til tjeneste for denne aktverdige gamle mannen og samtidig for nordmennenes ære. Reitzer hadde sørget for å bearbeide verkets fjerde del. Det var ikke fullt så gjennomarbeidd som de tre første, men nå var de brakt i samsvar. Og endelig fortale Reitzer at alt dette var ledd i hans egen tjeneste for kongen, mens han fullførte en framstilling om kongens tipptippoldefar, Kristian 3.s historie og deretter håpet på kongens overbærenhet når han ville skrive om hans far, Kristian 5.s historie. Og vi vet at kongen åpnet arkivene sine for Reitzer.35 Og da er vi tilbake ved kongedømmets behov: Christian Reitzer tjente regimet da han hyllet vennskapet mellom nordmenn og dansker. Faktisk mer enn noen før ham pusset han på eneveldets glansbilde av dansk-norsk harmoni. Samtidig gav han en bruksanvisning på hvordan man kunne ufarliggjøre norsk historie.36 Det gjorde det trolig lettere for Gerhard Schøning å dyrke norgeshistorien 50 år seinere.37 Men likevel bekreftet Reitzer indirekte at norgeshistorien kunne volde problem, og det skulle også bli merkbart på de mange patriotiske norske skriftene og klagene under Struensees trykkefrihetsperiode 1770-73; ifølge Ole Feldbæk var de inspirert av en rekke arbeider om eldre norsk historie som var publisert i løpet av 1700-tallet.38 Her kan vi vel konkludere med at historie og politikk er vanskelige hver for seg, men sammen er de enda mer innfløkte og problemfylte.

Bibliografi Árni Magnússon, Brevveksling med Torfæus (Thormodur Torfason), Utg. Kr. Kaalund. København/Kristiania 1916. Árni Magnússon. Arne Magnussons private brevveksling. Udgivet af Kommissionen for Det Arnamagnæanske Legat. København 1920.

35 Wad 1899. 36 Ludvig Holberg fulgte dette opp i «Dannemarks og Norges Beskrivelse», da han forsikret at selv om danskene og nordmennene var svært ulike, hindret ikke det «at der jo er en fuldkommen foreening og overeenstemmelse imellem begge disse nationer.» Holberg 1920: 177. 37 Det framgår av Schønings hovedverk at han satte Torfæus høyt og brukte hans arbeider mye. Johnsen 1969: 497; Gerhard Schøning 1771–81. 38 Feldbæk 1994: 23–48.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 201

Tormod Torfæus (1636–1719) 201

Árni Magnússon. Árni Magnussons Levned og Skrifter. Udgivet af Kommissionen for Det Arnamagnæanske Legat. 2 bd. København 1930. Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt. Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905. Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1. Oslo 1995. Danmark-Norges traktater 1523-1750 med dertil hørende aktstykker. Red. L. Laursen. 11 bd. København 1907-49. Daae, Ludvig. «Torfæus, Thormod» I Dansk biografisk lexikon. Bd. 17. Kjøbenhavn 1903: 453–59. Erichsen, Jon. Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse. Kiøbenhavn 1788. (Særtrykk av Minerva 1786–88.) Feldbæk, Ole. «For Norge, Kiæmpers Fødeland. Norsk kritik og identitet 1770-1773.» Historisk tidsskrift 73 (1994): 23–48. Fridericia, J.A. «Bielke, Henrik» I Dansk biografisk Lexikon. Bd. 2. København 1888: 327–30. Holberg, Ludvig. Dannemarks og Norges Beskrivelse, I Ludvig Holbergs samlede skrifter, Bd. 5. København 1920. [Opprinnelig Kjøbenhavn 1729.] Jacobsen, Aud Irene m.fl. (red.). Den nordiske histories fader. Tormod Torfæus. Kopervik 2002. Johnsen, Arne Odd. «Torfæus, Thormod» I Norsk biografisk leksikon. Bd. 16. Oslo 1969: 491–98. Johnsen, Oscar Albert. Tidsrummet 1660–1746. Norges historie fremstillet for det norske folk. Bd. 5:1. Kristiania 1911. Johnsen, Oscar Albert. «Bjelke, Henrik» I Norsk biografisk leksikon. Bd. 1. Kristiania 1922: 557–61. Jørgensen, Jon Gunnar. «Tormod Torfæus og det fantastiske i sagalitteraturen» His- torisk tidsskrift 87 (2008): 475–90. Kongsrud, Helge. Den kongelige arveretten til Norge 1536–1661. Idé og politisk in- strument. Oslo 1984. Kraggerud, Egil. «Tormod Torfæus’ Norgeshistorie som utgivelsesprosjekt» Historisk tidsskrift 87 (2008): 491–97. Kaalund, Kr. «Erichsen, Jon» I Dansk biografisk Lexikon. Bd. 4. København 1890: 535–38. Kaalund, Kr. «Sveinsson, Brynjolfur» I Dansk biografisk Lexikon. Bd. 16. København 1902: 620–23. Opsahl, Erik. 2002. ««Norge […] thette rige som vort federne rige og land» Norsk identitet i lydriketida (1537–1660)?» Historisk tidsskrift 81 (2002): 99–118. Rian, Øystein. Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, Danmark-Norge 1380–1814.

Collegium Medievale 2009 CM 2009 ombrukket4_CM 04.02.10 10.36 Side 202

202 Øystein Rian

Bd. 2. Oslo 1997. Rian, Øystein. «Gyldenløve, Ulrik Fredrik» I Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd. 3. Oslo 2001: 447–49. Rian, Øystein. For Norge, kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida. Oslo 2007. Rian, Øystein. «Konge – embetsmann – undersått: et trekantdrama i dansketida» I Egdene og de ti bud. Mentalitetshistorisk tilnærming til moral og rettsfølelse ca. 1600- 2000. Red. Anne Tone Aanby. Kristiansand 2008: 5–16. Rørdam, H.F. «Bering, Vitus» I Dansk biografisk Lexikon. Bd. 2. Kjøbenhavn 1888:120–23 Schøning, Gerhard. Norges Riiges Historie. Bd. 1-2. Sorø 1771–73. Bd. 3. København 1781. Steen, Sverre. Tidsrummet 1640 til omkring 1720. Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Bd. 5. Oslo 1930. Thorud, Pål. U.F. Gyldenløve. Utnyttelsen av de norske ressurser i krigsøyemed. Hoved- oppgave i historie. Universitetet i Bergen 1975. Titlestad, Torgrim (red.). Tormod Torfæus. Ei innføring. Hafrsfjord 2001. Titlestad, Torgrim. «Torfæus, Tormod» I Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd. 9. Oslo 2005: 210–11. Torfæus, Tormod. Norges historie, ved Torgrim Titlestad, Egil Kraggerud, Espen Karlsen m.fl. Bd. 1–3. Bergen 2008. Wad, G.L. «Reitzer, Christian» I Dansk biografisk lexikon. Bd. 13. Kjøbenhavn 1899: 621–23.

Øystein Rian, født 1945, professor dr. philos., IAKH, UiO. Noen arbeider: Jens Juels stattholderskap 1618–1629 (1975), Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821 (1980), Danmark-Norge 1380–1814, bd. 2 (1997), Bratsberg på 1600-tallet. Stat og samfunn i symbiose og konflikt (1997), Embetsstanden i dansketida (2003), Maktens historie i dansketiden (2003), For Norge kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida (2007).

Collegium Medievale 2009