Sysselmannens rapportserie Nr. 1/2006

BAKGRUNN ...... 6 FORMÅL ...... 7 METODE...... 7 DOKUMENTETS OPPBYGGING ...... 7 TURISMEN PÅ SVALBARD ...... 9 KORT HISTORIKK...... 9 POLITISKE MÅL OG FØRINGER...... 10 ST. MELD. NR. 39 (1974-75) VEDRØRENDE SVALBARD ...... 10 ST.MELD. NR. 40 (1985-86) SVALBARD ...... 10 ST.MELD. NR. 50 (1990-91) OM NÆRINGSUTVIKLING PÅ SVALBARD ...... 10 ST.MELD. NR. 22 (1994-95) OM MILJØVERN PÅ SVALBARD...... 11 ST.MELD. NR. 9 (1999-2000) SVALBARD ...... 11 SAMMENFATNING AV OVERORDNEDE OG POLITISKE MÅLSETTINGER OG FØRINGER FOR TURISME OG FRILUFTSLIV PÅ SVALBARD ...... 12 NOU 1999:21 LOV OM MILJØVERN PÅ SVALBARD OG ...... 13 OT.PRP. NR. 38 (2000-2001) OM LOV OM MILJØVERN PÅ SVALBARD...... 13 REISELIVSUTVIKLING...... 14 TURISME SOM VIRKEMIDDEL I NORSK SVALBARDPOLITIKK ...... 14 UTVIKLING SIDEN 1990...... 15 ANTALL TURISTER PÅ SVALBARD ...... 15 CRUISETURISMEN ...... 17 INDIVIDUELL FERDSEL ...... 20 Antall personer og antall meldinger ...... 21 Formål med reisen fordelt på personer ...... 21 Antall personer i felt fordelt på måned ...... 22 AKTØRER I REISELIVSNÆRINGEN...... 22 Lokale aktører...... 22 Eksterne aktører ...... 23 ORGANISERTE AKTIVITETER ...... 23 ØKONOMI OG SYSSELSETTING ...... 24 LOKAL ORGANISERING...... 24 FRILUFTSLIV ...... 25 JAKT OG FANGST ...... 25 FERSKVANNSFISKE...... 26 HYTTER...... 27 TURAKTIVITET...... 27 LOVVERKET OG FORVALTNINGSPLANER ...... 28 SVALBARDMILJØLOVEN...... 28 Innledende bestemmelser og aktsomhetsplikt...... 28 Verneområder ...... 29 Flora og fauna ...... 29 Kulturminner...... 29 Arealplanlegging ...... 30 Forurensning og avfall...... 30 Ferdsel...... 30 Motorferdsel...... 31 Motorkjøretøy ...... 31 Motorfartøy ...... 31 Luftfartøy...... 31 Hytter...... 31 FORSKRIFTER TIL SVALBARDMILJØLOVEN...... 31 Forskrift om høsting ...... 31

3 Motorferdselforskriften ...... 32 Leirforskriften ...... 32 Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard...... 33 Virgohamna...... 33 Magdalenefjorden...... 34 Verneområder ...... 34 ANDRE RELEVANTE FORSKRIFTER...... 35 Turistforskriften ...... 35 Forskrift om kontroll med passasjerskip på Svalbard av 29. juni 1984 nr. 1319 ...... 36 FORVALTNINGSPLANER ...... 36 Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme ...... 36 Forvaltningsplaner for vernede områder ...... 37 Kulturminneplanen ...... 37 Reiselivsplan for Svalbard ...... 38 ANDRE REISE- OG FRILUFTSLIVSRELATERTE TILTAK OG AKTIVITETER...... 39 SYSSELMANNEN PÅ SVALBARD...... 39 Informasjonstiltak...... 39 Trykksaker...... 39 Internett...... 40 Annet ...... 40 Ferdselsreguleringer...... 40 Skilting og andre fysiske tilretteleggingstiltak...... 40 Miljøovervåking...... 41 Feltinspektører...... 41 Annen kontroll- og inspeksjonsvirksomhet ...... 42 Statistikk ...... 43 NORSK POLARINSTITUTT ...... 43 MOSJ – Miljøovervåking for Svalbard og Jan Mayen...... 43 NORDISK RÅDS PROSJEKTER ...... 43 Integrering av miljøhensyn i turistsektoren ...... 43 Overvåking av natur og kulturminner...... 44 Integrering av miljøhensyn i forsknings- og undervisningssektoren ...... 44 Naturveiledere i Arktis ...... 44 REISELIVSNÆRINGEN ...... 44 Svalbard Reiselivsråd...... 44 Guide- og turlederopplæringen på Svalbard ...... 45 Retningslinjer for organisert scooterferdsel...... 45 Svalbardvettreglene ...... 46 Prosjektengasjement ...... 46 Gjesteundersøkelser...... 46 Miljørettet reiseliv Svalbard...... 47 Statistikk...... 47 Association for Arctic Expedition Cruise Operators (AECO)...... 47 MILJØVERNORGANISASJONER ...... 48 WWF...... 48 SAMARBEIDET MELLOM SYSSELMANNEN OG REISELIVSNÆRINGEN...... 48 Svalbard Reiselivsråd...... 48 Turoperatørene...... 48 STATISTIKK...... 49 SIKKERHET OG REDNINGSTJENESTE ...... 51 GENERELT OM SIKKERHET ...... 51 Plikter og krav som følger av regelverk...... 51 Sikkerhet ved ferdsel til sjøs...... 51 Sikkerhet ved ferdsel på land og is...... 53 REDNINGSTJENESTE ...... 54 ANTALL SØK OG REDNING (SAR) OG AMBULANSEOPPDRAG...... 56 MULIG FREMTIDIG UTVIKLING...... 56 VOLUM...... 56

4 FERDSEL OG AKTIVITETER ...... 58 UTFORDRINGER OG STRATEGIER ...... 58 VOLUM OG FERDSEL...... 58 Innledning ...... 58 Volum – bør det settes begrensninger på antall turister til Svalbard? ...... 59 Ferdselsformer på Svalbard ...... 60 Ferdsel i lufta...... 60 Ikke motorisert...... 60 Motorisert...... 61 Ferdsel til lands...... 61 Ikke motorisert - sommer...... 61 Motorisert – sommer...... 62 Ikke-motorisert – vinter ...... 63 Motorisert ferdsel – vinter ...... 63 ”Scooterfrie” områder...... 66 Ferdsel til vanns (båt- og cruisetrafikk)...... 67 Ferdselsreguleringer...... 72 Kulturminner...... 72 Natur ...... 73 ANDRE AKTIVITETER...... 73 Leiretablering og andre overnattingsformer i terrenget...... 73 Leiretablering ...... 74 Bruk av hytter til turistformål - næringshytter...... 75 Andre overnattingsformer i terrenget ...... 78 Bruk av statens hytter ...... 80 Utsetting av depoter ...... 81 Avfall og brenning av bål...... 81 Jakt og fiske...... 82 INFORMASJON OG TILRETTELEGGING ...... 83 Informasjon ...... 83 Brosjyrer...... 84 Internett...... 84 Svalbardporten ...... 84 Forholdet til media...... 85 Annet ...... 86 Skilting og fysisk tilrettelegging ...... 86 Skilting ...... 86 Merking av stier ...... 87 Bålplasser ...... 88 Merker/suvenirer i terrenget...... 88 SAMARBEID ...... 89 OVERVÅKNING OG KONTROLL...... 90 Inspeksjoner og kontroller ...... 90 Miljøovervåkning...... 91 Statistikk ...... 92 SIKKERHET ...... 92 Generelt...... 92 Sikkerhetstiltak...... 93 Nødpeilesender...... 93 Isbjørnsikring ...... 93 Feltlogg...... 94 Sikkerhetsbrosjyre ...... 94 ANNET ...... 95 Markedsføring i reiselivsnæringen...... 95 Sysselmannens prosjektengasjement ...... 96

Vedlegg: Oppsummering av høringsuttalelser

5 Bakgrunn

Siden St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard utpekte turisme som en av tre satsingsområder for næringsutvikling på øygruppen, har det vært en stor vekst innen turisme til Svalbard. Antall gjestedøgn i Longyearbyen er nesten firedoblet fram til i dag, til i underkant av 78 000 gjestedøgn i 2004.

Det er siden 1990 etablert en rekke lokale selskaper innen reiselivsnæringen og ca 230 arbeidsplasser i Longyearbyen var per 2003 direkte eller indirekte tilknyttet reiselivet. Antall gjestesenger i Longyearbyen er over 700, mot drøyt 200 for 12 år siden. Flykapasiteten til og fra Longyearbyen er økt fra 4-6 flygninger per uke på midten av 1990-tallet til 14-16 fly per uke i høysesongen.

Turistene kommer ikke til Svalbard for å sitte på et hotell i Longyearbyen; de etterspør aktiviteter og opplevelser. Reiselivsnæringen har derfor utviklet en rekke produkter, hovedsakelig produkter hvor natur- og kulturopplevelser er hovedelementet. Dette fører til en økt ferdsel ut i naturen både til lands og til vanns, en økt belastning på miljøet og nye utfordringer knyttet til sikkerhet.

Cruiseturismen på Svalbard har mer enn 100 års tradisjon. Frem mot 1990-tallet hadde trafikken en jevn økning, mens det de siste ti årene har vært en mer betydelig vekst. På begynnelsen av 1990-tallet var antall personer om bord i cruisebåter til Svalbard 15 000 – 18 000 per år, et tall som rundt årtusenskiftet var kommet opp i 25 000 – 30 000. Cruisetrafikken er i vekst på verdensbasis og trendene tilsier fortsatt økning til mer fjerntliggende områder, som for eksempel Arktis.

På Svalbard har det også vært en økning i den såkalte ekspedisjons-/kystcruisetrafikken. Lokale og eksterne turoperatører bruker passasjerbåter med plass til opp til 200 passasjerer for ekspedisjonspregede reiser rundt på gruppen, hvor mange ilandstigninger utgjør en viktig del av produktet. Dette har ført til at stadig flere steder, som tidligere sjelden eller aldri ble besøkt, nå jevnlig besøkes av turister. Over 160 ilandstigningspunkter kan årlig kartfestes på Svalbard.

Siden 1990 er det kommet to nye stortingsmeldinger om Svalbard og det er utarbeidet en ny miljøvernlov. Her forsterkes føringene på at utviklingen som finner sted i reiselivet ikke må komme i konflikt med miljømålene; mål som i samme periode er blitt høyere. Samtidig framheves at det fortsatt skal legges til rette for at reiselivsnæringen skal være en av basisnæringene på Svalbard. I tillegg er det fremhevet at det ikke må utvikles produkter som kan medføre sikkerhetsmessig risiko.

I juli 2002 trådte Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) med tilhørende, forskrifter, i kraft. Samtidig ble Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard revidert. Det nye lovverket har også konsekvenser for reiselivsutviklingen på øygruppen.

Lover, regler og reguleringer er viktige verktøy for forvaltningen av turisme og friluftsliv på Svalbard. Alle utfordringene løses imidlertid ikke gjennom regelverket og reguleringer. Andre tiltak som for eksempel informasjon, opplæring, tilrettelegging og samarbeid, er viktige og kan i mange tilfeller gi bedre effekt enn forbud og påbud.

6 I kjølvannet av denne utviklingen dukker det stadig opp nye spørsmål og utfordringer som forvaltningen må ta stilling til. Sysselmannen følte derfor behov for et strategidokument som behandler dette temaet og som kan være et verktøy i forvaltningen av friluftsliv og turisme på Svalbard.

Formål

Dette dokumentet har tittelen

Turisme og friluftsliv på Svalbard Utvikling, politiske føringer, rammebetingelser, utfordringer og strategier

- og:

• Gir en beskrivelse av utvikling og status innen turisme og friluftsliv. • Sammenfatter politiske mål og føringer. • Gir en beskrivelse av lovverket, reguleringene og andre verktøy. • Vurderer mulige fremtidige utfordringer. • Behandler de mest sentrale utfordringene for forvaltningen av turisme og friluftsliv med utgangspunkt i beskrivelsen av nåsituasjonen. • Skal være et verktøy i forvaltning av turisme og friluftsliv generelt og i behandlingen av enkeltsaker.

Metode

Høsten 2001 ble det nedsatt en arbeidsgruppe hos Sysselmannen bestående av fire personer med miljøfaglig -, politifaglig -, informasjonsfaglig - og reiselivsfaglig kompetanse. Reiselivsrådgiveren har hatt hovedansvaret for dokumentet. Deltakere i arbeidsgruppen og andre fagpersoner hos Sysselmannen har bidratt med skriftlig materiale til dokumentet.

I oppstartsfasen ble det innkalt til et bredere tverrfaglig internt arbeidsseminar, hvor man forsøkte å skaffe seg oversikt over de problemstillingene og utfordringene som er knyttet til emnet.

Arbeidsprosessen ble etter hvert forlenget i påvente av ikrafttredelse av svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter og i fortsettelsen har fagpersoner fått ansvaret for å skrive eller kvalitetssikre temaer innenfor eget fagfelt.

Dokumentets oppbygging

Innledningsvis er det gitt en historisk beskrivelse av turismen på Svalbard. Mot slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet skjedde det en betydelig endring i reiselivsutviklingen på Svalbard. Dokumentet gir en beskrivelse av de politiske mål og føringer som lå til grunn for denne endringen og videre en beskrivelse av utviklingen som har funnet sted siden, samt utviklingstall tilknyttet lokalbefolkningens friluftsliv.

Lovverket som har betydning for turisme og friluftsliv, samt relevante planer er beskrevet. Det samme er aktuelle tiltak og aktiviteter både i forvaltningen, reiselivsnæringen og

7 interesseorganisasjoner. Dokumentet inneholder også et kapittel om redningstjeneste og sikkerhet.

I de avsluttende kapitler er det først gjort noen betraktninger om forventet utvikling i årene som kommer. Deretter er det beskrevet utfordringer både ut fra dagens situasjon og mulig fremtidig utvikling. For hver beskrevne utfordring er det forsøkt konkludert med hvordan forvaltningen i tiden som kommer vil forholde seg til disse utfordringer og hvilke tiltak som eventuelt er påkrevd.

8

Turismen på Svalbard

Kort historikk

Det er sannsynligvis mer enn 200 år siden de første turistene fant veien til Svalbard. Flere reiseskildringer fra Svalbard ble skrevet og trykket i løpet av 1800-tallet, selv om antallet turister på denne tiden var svært beskjedent.

I 1871 kom de første organiserte turistturene i gang med dampfartøy fra Hammerfest til Svalbard. Fra 1890-tallet var det regelmessige organiserte turer fra fastlands-Norge til Svalbard og enkelte år også fra andre land. Det første hotellet på Svalbard ble satt opp på Hotellneset ved Longyearbyen i 1897. Hotellet hadde 30 senger og i et par sesonger blomstret et organisert reiseliv. Etter noen sesonger ble imidlertid både turistruten og hotellet lagt ned.

I mellomkrigsårene fikk turisttrafikken til Svalbard ett nytt oppsving. Særlig populært ble området for tyske turistfartøy, men også fra fastlands-Norge ble det igangsatt aktiviteter. Faste båtruter beregnet for transport av personell til og fra gruvene på Svalbard, gjorde det også mulig for turister å ta turen nordover. I tillegg var det ikke uvanlig at ishavsskippere skaffet seg ekstra inntekter ved å ta med turister til Svalbard i forbindelse med transport av fangstmenn og deres utstyr.

På 1950-tallet begynte turisttrafikken å ta seg opp igjen etter krigen. Det ble innledet en periode med safarijakt på isbjørn. Frem til isbjørnen ble fredet i 1973, ble det felt ca 700 bjørner i forbindelse med turistturer.

I 1975 åpnet Svalbard lufthavn og tilgjengeligheten til øygruppen ble enklere. I og med at det ikke fantes tilbud om overnatting og heller ikke spisesteder eller butikker hvor man kunne få handle mat og utstyr, var det å være turist på Svalbard kun for de spesielt interesserte. Det fantes ingen lokal reiselivsnæring med tilbud til turister.

Cruisetrafikken har holdt seg levende i mer enn 100 år. Da Andrée startet sin ulykksalige ballongferd fra Virgohamna i 1897, var det flere cruiseskip som hadde ankret opp ved Danskøya for å følge begivenheten. Pressedekningen av hendelsen bidro til økt interesse for Svalbard.

I Kongsfjorden skal det mot slutten av 1930-tallet har vært registrert opp til 7 000 turister ombord i cruisebåter. Interessen for området førte til at man åpnet hotell i Ny-Ålesund like før andre verdenskrig, med de forestående krigsutbruddet gjorde at hotellet ble lagt ned etter kort tid. Frem mot 1970-tallet var volumet på cruisetrafikken relativt lavt og stabilt. På begynnelsen av 1970- tallet var det årlige antallet ca 6 000 turister, men i 1979 var steget til ca 15 000.

9 Politiske mål og føringer

St. meld. nr. 39 (1974-75) Vedrørende Svalbard

Reiseliv som næring på Svalbard har vært gjenstand for behandling i en rekke stortingsmeldinger de siste tiår. I St.meld. nr. 39 (1974-75) ble reiselivet viet betydelig plass og mulige utviklingsbaner ble diskutert. Selv om meldingen gjorde det klart at man ikke ønsket å utvikle Svalbard til et utpreget turistområde, ble det foreslått en rekke tiltak for å møte den forventede økningen i turismen som følger av åpningen av Svalbard lufthavn i 1975. Blant annet var planene for et hotell i Longyearbyen kommet langt, og man anså det som mulig at det også ville bli behov for innkvartering andre steder. Tanken på å organisere turer med kvalifiserte guider var også skapt. Regjeringen ønsket å innføre alminnelig melde- og forsikringsplikt for individuell ferdsel, og fremla forslag om merkede turløyper, selvbetjeningshytter og avmerkinger av turstier på kart.

Meldingens behandling av reiselivet var i hovedsak basert på at man måtte ta konsekvensene av den forventede veksten og viet ikke større oppmerksomhet til de mulighetene turismen hadde til å utvikle seg til en lønnsom næring.

St.meld. nr. 40 (1985-86) Svalbard

I St.meld. nr. 40 (1985-86) fulgte man opp mange av punktene fra den forrige meldingen, men nå var det miljøvernproblemene som den økte turismen ville føre med seg, som ble viet størst oppmerksomhet. I motsetningen til St.meld. nr. 39, så man nå for seg at turismen kunne vise seg å representere et ikke ubetydelig ressurspotensiale, og ville kunne styrke og utvide næringsgrunnlaget på Svalbard. Meldingen fortsatte diskusjonen omkring innkvartering, registrering og kontroll.

St.meld. nr. 40 ble fulgt opp ved at det ble nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede mulighetene for, og ønskeligheten av å utvikle reiselivet som næring på Svalbard. Gruppens innstilling ble oversendt Næringsdepartementet i 1988 og dannet grunnlaget for behandlingen av reiselivet i St.meld. nr. 50 (1990-91).

St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard

I St.meld. nr. 50 var det en merkbar endring i holdningen til reiselivet som næring på Svalbard. Fortsatt var problematikken rundt turisme kontra miljøvern et av hovedpunktene, men diskusjonene var gått over i en vurdering av potensialet og økonomisk virkning av reiselivet. Meldingens hovedinnhold var diskusjonen om ny næringsutvikling på Svalbard som skulle erstatte arbeidsplasser som var forventet å gå tapt som følger av nedtrapping i gruvedriften. Reiseliv, sammen med forskning og undervisning, ble utpekt som nye satsningsområder.

Meldingen konkluderte med at det skulle utvikles en stedlig reiselivsnæring, men at denne utviklingen skulle tilpasses de begrensninger som miljøet og gjeldende lover, forskrifter og regler satte. Det ble påpekt at det hastet med å komme i forkant av utviklingen. Justisdepartementet ville utarbeide en forskrift for turisme, mens Næringsdepartementet fikk ansvaret for utarbeidelse av en reiselivsplan. Vertskapsfunksjonen og infrastrukturen skulle

10 ivaretas over offentlige budsjetter. Meldingen påpekte behovet for en betydelig kompetanseheving i næringen og at det burde satses på kvalitet i alle deler av reiselivsproduktet.

St.meld. nr. 50 har vært førende for den utviklingen innen reiselivet som har funnet sted de siste 10-15 årene.

St.meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard

Denne stortingsmeldingen hadde, som navnet tilsier, miljøvern som hovedfokus. I meldingen ble det lagt opp til en styrket miljøvernpolitikk på Svalbard.

Det ble slått fast at et av Norges overordnede mål i svalbardpolitikken er bevaring av områdets særegne villmarksnatur. De miljømessige rammebetingelsene som følger av dette, setter rammer for all virksomhet på øygruppa.

Det ble vist til at Stortinget flere ganger har uttrykt sin støtte til regjeringens politikk om at turismen skal styres og ikke bygges ut i et omfang som kan true områdets særegne villmarksnatur.

I melding ble det slått fast at Norge bør ha et høyt ambisjonsnivå for miljøvernforvaltningen på Svalbard og øygruppen skal, på bakgrunn av sine dokumenterte miljøverdier, framstå blant de best forvaltede villmarksområdene i verden. Det ble lagt opp til at det skulle utarbeides en samlet miljøforvaltningsplan for Svalbard. Planen skulle bygge på føre-var-prinsippet.

Stortingsmeldingen var den første som sidestilte natur- og kulturmiljøet på Svalbard, og som påpekte kulturminnenes sårbarhet og viktigheten av å kontrollere ferdselen for å unngå for store slitasjeskader på disse. Sidestillingen av hensynet til kulturminner og naturmiljø ble fulgt opp i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, og i den nye miljøvernloven.

Ved behandling av St.meld. nr. 22 (Innst. S. nr. 11 – 1995-95) uttalte energi- og miljøkomiteen at ved konflikt med andre interesser skal miljøhensyn veie tyngst. Det ble påpekt at spesielt den økende turismen stiller krav til forvaltningen av området, og at det er nødvendig at myndighetene styrer utviklingen. Komiteen uttalte også at reiselivsnæringen vil komme til å utgjøre en svært viktig del av næringslivet på Svalbard i framtiden og at det derfor er viktig å etablere et nært samarbeid mellom de ulike partene, slik at hensynet til både vern og næringsutvikling ivaretas på en best mulig måte.

St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard

St.meld. nr. 9 (1999-2000) gav en helhetlig vurdering av svalbardsamfunnet, og miljø og næringsvirksomhet ble sett i sammenheng. Reiselivsnæringen ble behandlet ut fra en beskrivelse av nåsituasjonen og den utviklingen som har funnet sted siden næringen ble utpekt som et satsingsområde.

Meldingen slo fast at det hadde vært en sterk vekst i reiselivsnæringen og at den var blitt et viktig grunnlag for bosetning og virksomhet, spesielt i Longyearbyen. Samtidig ble det påpekt det at økt besøksvirksomhet og ferdsel hadde ført til miljøeffekter som støy, slitasje på vegetasjon, jordsmonn og kulturminner, forstyrrelse av dyrelivet m.v.

11

Det ble videre understreket at det hadde utviklet seg et svært positivt samarbeid mellom den lokale reiselivsnæringen og myndighetene, og at dette samarbeidet burde utvikles videre. Reiselivsnæringen ble gitt økt ansvar gjennom å skulle overta eierskapet til Info-Svalbard1.

Potensialet for en videre vekst i reiselivsnæringer ble ansett som stort, og det var derfor en viktig utfordring for myndighetene å sikre at turismen utvikles og utøves i tråd med overordnede mål for svalbardpolitikken. Selv om reiselivsnæringen selv hadde bidratt til å dempe de negative konsekvensene av økt motorisert ferdsel, så myndighetene behov for reguleringer.

Arealbruksmessig aksepterte man noe mer intensiv bruk av Longyearbyens nærområder enn områder ellers på Svalbard. Regjeringen gikk videre inn for at det skulle være strenge miljømessige rammebetingelser for den videre utviklingen av reiselivet og at det ikke skulle utvikles produkter som innebærer en miljømessig eller sikkerhetsmessig risiko. Tiltak ville bli vurdert i lys av forslaget til den nye svalbardmiljøloven. Turistforskriften, inkludert størrelsene på forsikringene/bankgarantiene, skulle bli revidert.

Regjeringen så svært positivt på Svalbard Reiselivsråds guide- og turlederopplæring og signaliserte at det ville bli vurdert om man i fremtiden skal stille krav til lokalkunnskap og eventuelt bruk av godkjente guider i reiselivsnæringen.

Avslutningsvis mente regjeringen at det bør legges økt vekt på å utvikle organiserte turer med guide.

Sammenfatning av overordnede og politiske målsettinger og føringer for turisme og friluftsliv på Svalbard

St.meld. nr. 22 og 9 slår fast at bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av flere overordnede mål for norsk svalbardpolitikk. Det skal sikres at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer hensynet til bevaring av øygruppens særegne villmarksnatur fastsetter. Svalbard skal fremstå som ett av verdens best forvaltede villmarksområder og ved konflikt med andre interesser skal miljøhensyn veie tyngst.

Samtidig er det politisk slått fast at reiselivsnæringen i dag er et viktig grunnlag for bosetning og virksomhet på Svalbard. Potensialet for næringen anses som stort og det skal legges til rette for at næringen får utvikle seg innen visse rammer. Turismen skal styres og ikke utbygges i et omfang som kan true områdets særegne villmarksnatur. Det skal satses på en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig utvikling av turisme som næring på Svalbard. Disse føringene er videreført blant annet gjennom Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven).

Andre politiske føringer: - Det er ikke ønskelig at den masseturismen som man har i Magdalenefjorden får spre seg til andre områder.

1 Info-Svalbard ble opprettet i 1992 som avdeling i Svalbard Samfunnsdrift AS, senere Svalbard Næringsutvikling AS, for å ivareta vertskapsfunksjonen i reiselivet, herunder drift av turistinformasjon.

12 - Aktiv oppsøking av for eksempel isbjørn anses som en svært uheldig form for turisme. - En bør søke å unngå at det legges opp til helikoptersightseeing for turister. - Det er ikke ønskelig, verken av sikkerhetsmessige eller miljømessige årsaker, at scooterturisme til mer fjerntliggende områder får utvikle seg. - Det vil være nødvendig å styre og begrense den motoriserte ferdselen. - Det er viktig å bygge videre på samarbeidet som eksisterer mellom reiselivsnæringen og myndighetene. - Nødvendige reguleringer skal settes direkte inn mot de aktivitetene som kan skade naturmiljøet og kulturminnene - Hjemmel til å stille krav om lokal tilknytning eller lokal kunnskap bør vurderes i revisjon av turistforskriften. Det samme bør krav om at turer skal inngå i organiserte opplegg. - Regjeringen vil se på muligheten for å pålegge turoperatører å benytte godkjente guider. - Det bør innføres restriksjoner overfor turoperatører som ikke melder sin virksomhet etter gjeldende regler, for eksempel ved å nekte turopplegg for kommende sesong.

NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard og Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) Om lov om miljøvern på Svalbard

Med bakgrunn i St.meld. nr. 22 Om miljøvern på Svalbard og Innst. S. nr. 11 hvor Stortinget slutter seg til regjeringens forslag, ble det i 1996 nedsatt et utvalg som skulle utarbeide forslag til en miljøvernlov for Svalbard. Utvalgets mandat inkluderte gjennomgang av eksisterende regelverk for vurdering av behov for endringer, også sett i forhold til andre overordnede politiske målsettinger. Et mål for lovarbeidet var dessuten å gi oversiktlige forhold i miljøvernlovgivningen for øygruppen. I mandatet ble det også påpekt spesielle problemstillinger, bl.a. hvordan strenge reguleringer kunne komme i konflikt med næringsinteresser og lokalbefolkningens behov. Utvalget ble derfor bedt om å foreta en vurdering av bestemmelser som regulerer ferdsel på land, til vanns og i luften og vurdere om de gav en tilstrekkelig og hensiktsmessig beskyttelse av naturmiljøet og kulturminnene.

I utvalgets vurderinger heter det at målet om høy miljøstandard tilsier en streng regulering, slik at en unngår ferdsel som kan ødelegge eller forstyrre naturmiljøet og kulturminnene. Samtidig satses det imidlertid på næringsaktivitet og norsk tilstedeværelse på øygruppa. En miljøvernlov for Svalbard må derfor være utformet på en slik måte at den ikke stenger for ønsket aktivitet som må anses som miljømessig forsvarlig.

Lovutvalget påpeker at det mangler undersøkelser og forskningsresultater som påviser skadevirkninger på en del områder. Dette gjelder for eksempel hvilke påvirkning motorisert ferdsel har på vegetasjon og dyreliv. Føre-var-prinsippet skal imidlertid kunne brukes i tilfeller hvor man er usikker på konsekvensene og bl.a. demme opp for en utvikling med nye ferdselsformer i terrenget på Svalbard.

Snøscooterkjøringen er særskilt behandlet og utvalget går inn for at man stort sett opprettholder de fastboendes mulighet for ferdsel med snøscooter, men innfører større begrensninger på de tilreisendes ferdsel. Denne ferdselen bør i størst mulig grad foregå i

13 organiserte former, og utvalget forslår at det kun innenfor Forvaltningsområde 102 skal være anledning å kjøre snøscooter på individuell basis for tilreisende. I tillegg påpeker utvalget behovet for å skille mellom motorisert og ikke-motorisert ferdsel og at sistnevnte gruppe, både individuelle og næringsdrivende, må få større muligheter i nærområdet til Longyearbyen. Dette er også begrunnet i behovet for bevaring av villmarkskarakteren og muligheten for naturopplevelser uten støy.

Når det gjelder ferdsel til vanns påpeker utvalget at faren for forurensning ved sjøulykker er en av de største miljøtruslene på Svalbard. Økningen i cruisetrafikken er i denne sammenhengen vesentlig. I lovforslag blir det derfor tatt inn en hjemmel for Sysselmannen til å fastsette egen forskrift for sjøfart dersom denne aktiviteten utøves i tilknytning til aktivitet på land, som for eksempel ilandstigninger fra cruiseskip.

Lovforslaget inkluderer også hjemmel til å fastsette forskrift som forbyr helikopter- og fly- sightseeing i turistøyemed. Utvalget mener at slik trafikk ikke er forenlig med miljøvernmålene for Svalbard.

For ikke-motorisert ferdsel legges allemannsretten til grunn, men det gis også rom for reguleringer av fotturismen dersom denne utvikler seg og gir virkninger som ikke er forenlig med opprettholdelse av den uberørte villmarken. Dette vil kunne innebære begrensninger i forhold til merking av stier og andre tilretteleggingstiltak. I Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) understrekes det at slike begrensninger også kan gjelde terrengsykling og ridning. Videre foreslås det at allemannsretten som prinsipp, lovfestes.

Også leiropphold over lengre tid foreslås regulert slik at man må gi melding eller få tillatelse fra Sysselmannen dersom oppholdet har en viss varighet.

For ikke å øke presset på hyttebygging på Svalbard har lovforslaget en bestemmelse som forbyr personer som ikke er eller har vært fastboende på Svalbard å eie eller leie fritidshytter.

Loven inneholder også hjemmel til å innføre et gebyr for tilreisende (turistgebyr) hvor innkrevde penger skal inngå i et eget miljøvernfond som kan brukes til det beste for Svalbards natur og miljø.

Reiselivsutvikling

Turisme som virkemiddel i norsk svalbardpolitikk

Mot slutten av 1980-tallet skjedde det en endring i norsk næringspolitikk på Svalbard. Usikkerhet knyttet til gruvedriften førte til at norske myndigheter, for å opprettholde bosetningen i Longyearbyen, gikk inn for at det satses på nye næringer. I St.meld. nr. 50 (1990-91) om næringsutvikling på Svalbard, ble det lagt opp til at turisme og forskning/utdanning, i tillegg til gruvedrift, skulle utvikles til basisnæringer på Svalbard. Det ble åpnet og lagt til rette for ny næringsetablering. Longyearbyen har derfor utviklet seg fra å være en ”company town” til å bli et ”normalsamfunn”.

2 I Forvaltningsplan for turisme og friluftsliv på Svalbard (1995 – 1999) ble Svalbard inndelt i ulike forvaltningskategorier og –områder. Forvaltningsområde 10 er sentrale deler av Spitsbergen, også kalt turområde, og tilsvarer det området hvor tilreisende ikke har meldeplikt ved individuelle ferdsel.

14 Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD) ble skilt ut fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS i 1989 for å ivareta de infrastrukturelle oppgavene i samfunnet. Samtidig ble Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) etablert som et heleid datterselskap av SSD. SNU skulle aktivt medvirke til nye etableringer i Longyearbyen, både med rådgivning og som aktiv pådriver ovenfor ulike miljøer.

Det ble også åpnet for at selskaper på Svalbard kunne søke og motta lån og tilskudd fra Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). I perioden 1989-96 ble det gitt til sammen ca 29 millioner kroner i lån og tilskudd til bedrifter på Svalbard. Av disse var ca 16 millioner til reiselivsbedrifter.

Lokalt ble det lagt til rette for ny næringsetablering bl.a. med tilrettelegging av tomter og oppføring av næringsbygg med kontorer for leie, samt bygging av ny kai som bl.a. gjorde cruiseanløp med store skip til Longyearbyen mulig.

SSD/SNU fikk i St.meld. 50 (1990-91) også ansvaret for vertskapsfunksjonen i reiselivsnæringen og etablerte i 1992 Info-Svalbard som en egen avdeling. Info-Svalbards hovedoppgave var drift av turistinformasjonen og andre vertskapsoppgaver, samt rollen som et felles organ for reiselivet på Svalbard. I tillegg skulle SNU/Info-Svalbard arbeide aktivt for å få etablert en organisasjon for den lokale reiselivsnæringen. Gjennom et 2-årig forprosjekt ble Svalbard Reiselivsråd formelt stiftet i 1996. Reiselivsrådet har hatt en sentral rolle siden og deres aktivitet er nærmere beskrevet senere i dokumentet. SNU ble lagt ned i 1999, og Info-Svalbard ble overført til SSD. Ett år senere, i tråd med føringer lagt i St.meld. nr. 9, overtok Svalbard Reiselivsråd eierskapet til Info-Svalbard, som samtidig skiftet navn til Svalbard Reiseliv AS.

Utvikling siden 1990

På midten av 1980-tallet åpnet den første vanlige kolonialbutikken i Longyearbyen og fra slutten av 1980-tallet har det vært kommersielle overnattingstilbud i Longyearbyen. I en startfase var Spitsbergen Travel, som da var et datterselskap av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, den dominerende aktøren med få lokale konkurrenter innenfor reiselivet. Fra begynnelsen av 1990-tallet har det imidlertid skjedd en rekke bedriftsetableringer innen reiselivsnæringen, antall sysselsatt har hatt stor økning, aktivitetstilbudet er betydelig utviklet og ikke minst har det vært en stor økning i antall reisende til Svalbard. Som følge av økt antall tilreisende er også flykapasiteten til og fra Svalbard økt fra to-tre regulære fly i uka på midten av 1980-tallet til 14-16 fly per uke i høysesongen 2004. I tillegg trafikkeres Svalbard lufthavn også av noen charterfly, men denne trafikken er begrenset.

I de påfølgende avsnitt vises en del tall som beskriver de siste års utvikling innen reiselivsnæringen på Svalbard.

Antall turister på Svalbard

I perioden 1994 – 2004 har det vært følgende utvikling i gjestedøgn på hotell og gjestehus i Longyearbyen.

1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 30 146 32 695 48 001 44 948 46 201 43 577 61 277 76 154 74 433 71 049 77926

15

Kilde. Svalbard Reiseliv

90 000 80 000

n 70 000 g

ø 60 000 d e t

s 50 000 e j

g 40 000

l l

a 30 000 t n

A 20 000 10 000 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004

I 2004 ble det registrert 77 926 gjestedøgn i Longyearbyen. Dette var en økning på 9,7 % fra året før. I perioden 1997 – 1999 var antall gjestedøgn relativt stabilt, mens det i 2000 og 2001 var en betydelig økning. Fra 2001 til 2003 var det nedgang, før en ny økning ble registrert i 2004. (Den store økningen fra 1995 til 1996 skyldes i hovedsak kampanjebilletter som Braathens lanserte for 500 kr innenriks og som førte til en betydelig tilstrømming til Svalbard.)

Gjestedøgn deles inn i grupper (segmenter) etter formålet med oppholdet. Tallene for 2004 viser en segmentsfordeling hvor ferie-/fritidsreisende utgjør 60,3 %, kurs- og konferansetrafikk 18,1 % og yrkesreisende 21,6 %. Gjennomsnittlig overnattingstid for gjestene var 2,5 døgn.

Gjestedøgn må ikke forveksles med antall ankomne gjester. I 2004 ble det registrert 31 004 ankomne gjester (som til sammen har oppholdt seg 77 926 gjestedøgn).

Yrkesreisende utgjør 21,6 %, og disse holdes utenfor beregningen av turismen på Svalbard. Resterende, ca 24 300 personer, er kommet til Svalbard i forbindelse med ferie-/fritidsreise eller i kurs- og konferansesammenheng. Kurs- og konferansedeltakere kombinerer i stor grad faglige aktiviteter med ferie-/fritidsaktiviteter under oppholdet og regnes i denne sammenhengen som en del av turismen til Svalbard.

I tillegg kommer antall turister som har bodd på campingplassen, reist direkte ut i felt eller oppholdt seg på båt under hele perioden de har vært på Svalbard. Spesielt tallet for hvor mange som har gått direkte om bord i kystcruise er usikkert, da noen programmer inkluderer overnatting på hotell i Longyearbyen. Disse gjestene vil da være medregnet i gjestedøgnsstatistikken og skal derfor ikke telles en gang til. Nye beregninger fra og med

16 2001 gjør at dette tallet er høyere enn det man tidligere har estimert. For de tre siste årene er derfor estimatet for denne gruppen høynet.

Antar man at personer som bor på i telt på campingplassen eller reiser direkte ut i felt utgjør ca 5 000 personer, betyr det at det i 2004 kom opp mot ca 29 300 turister og kurs- /konferansedeltakere med fly til Svalbard. I tillegg er cruisetrafikken betydelig (se under).

1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Ferie/fritid – 12300 12400 11900 17700 20100 22900 22500 24300 kurs/konferanse Andre 1200 1400 2000 2300 5000 4000 4000 5000 SUM 13500 13800 13900 20000 25100 26800 26500 29300

Kilde: Svalbard Reiseliv/Sysselmannen på Svalbard

I tillegg til i Longyearbyen finnes det mulighet for innkvartering for turister på Kapp Linné, i Barentsburg og i Ny-Ålesund, men disse stedene har et beskjedent antall gjestedøgn som er tilknyttet turismen. Turister som overnatter på disse stedene har som regel også hatt overnatting i Longyearbyen. De er derfor statistisk medregnet i tallene ovenfor.

Besøkende til fastboende, som bor privat, utgjør et betydelig antall. Denne trafikken finnes det ikke statistikk for. Volumet kommer i tillegg til det som er vist her.

Cruiseturismen

Nedenfor følger en oversikt over antall personer (passasjerer og mannskap) som årlig har vært i Svalbards farvann.

Statistikken er inndelt som følger:

Dagsturbåter: Båter med utgangspunkt Longyearbyen som hovedsakelig går på dagsturer til Barentsburg og indre deler av Isfjorden. Båtene fører opp til 75 personer og sesongen strekker seg fra slutten av mai til midten av september. Trafikken har vært vanlig siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2004 var det tre båter som gikk i dagsturtrafikk fra Longyearbyen.

Ekspedisjons-/kystcruisebåter: Båter som hovedsakelig har Longyearbyen som utgangspunkt for cruise langs Svalbards kyster. Turenes varighet varierer mellom 3 dager og ca to uker. Størrelsen varierer fra 10 personer til ca 200 personer om bord, gjennomsnittet er ca 65 personer om bord. Sesongen strekker seg fra primo/medio mai til primo september. De fleste turene inkluderer flere daglige ilandstigninger og produktet er basert på gi gjestene en opplevelse av og kunnskap om Svalbards natur, kulturminner (historie) og lokalsamfunn. Disse båtene står for nesten alle seilinger og ilandstigninger på Øst-Svalbard og Sør-Spitsbergen. Denne trafikken er økende sett over tid men de siste tre årene har den vært relativt stabil. I 2004 var det 16 båter som gikk i kyst-/ekspedisjonscruisetrafikk på Svalbard.

Oversjøiske cruiseskip: Dette er store skip som har Svalbard som ett av flere besøkssteder på en lengre reise som gjerne har startet på kontinentet. En del inkluderer seilinger langs norskekysten, mens andre kan komme direkte fra for eksempel Island eller Grønland. Skipenes størrelse varierer fra ca 140 til 2200 personer om bord. Sesongen strekker seg normalt fra medio juni til medio august. Oppholdet på Svalbard kan vare fra noen timer til et par dager. Normalt vil de foreta 1 – 3 ilandstigninger totalt i løpet av oppholdet og nesten uten unntak vil disse ilandstigningene finne sted i Magdalenefjorden, Møllerhamna (Krossfjorden), Ny- Ålesund, Barentsburg og/eller Longyearbyen. Også den oversjøiske cruisetrafikken har økt på

17 Svalbard sett over tid, men den kan variere noe fra år til år. Oversjøiske cruiseskip har besøkt øygruppen siden 1870-tallet.

Ca antall personer (passasjerer og mannskap) om bord i turistskip på Svalbard

2001 2002 2003 2004* Antall skip 2004 Oversjøiske cruiseskip 29991 25663 29974 32590 28 Ekspedisjons-/kystcruise 5100 7500 7300 7600 17 Dagscruise Isfjorden 5900 5900 3900 7800 3

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

For oversjøiske cruiseskip fordeler andelen passasjerer og mannskap som føler

Antall passasjerer og mannskap på oversjøiske cruiseskip

Antall skip Antall passasjerer Antall besetning Totalt om bord 1997 24 15437 9057 24494 1998 21 17463 9505 26968 1999 31 17763 8150 25913 2000 29 16404 8964 25368 2001 25 20069 9922 29991 2002 22 16892 8771 25663 2003 28 19736 10238 29974 2004 28 21206 11384 32590

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

Før 2001 har det vært noe manglende tilbakemeldinger fra en del oversjøiske cruisebåter. Dette har ført til at de offisielle tallene for cruiseturismen på Svalbard sannsynligvis har vært lavere enn realitetene. I perioden 2001 - 2004 har så godt som samtlige båter som hadde meldt inn seilingsplaner gitt tilbakemeldinger med tall for personer om bord og opplysninger om hvor det har vært foretatt ilandstigninger og hvor mange som har vært i land.

Samtidig har Sysselmannen fra og med 2001 lagt om registreringssystemet. Ekspedisjons- /kystcruise i regi av eksterne cruiseoperatører som tidligere har vært registret som oversjøiske cruise, er nå registrert som ekspedisjons-/kystcruise. Det vil si at tallene fra før og etter 2001 ikke er helt sammenlignbare.

Ilandstigninger er en viktig del av opplevelsen på ekspedisjons-/kystcruise og det er ikke uvanlig at passasjerene om bord på disse båtene er i land 2-3 ganger daglig. Denne trafikken er økende og i de senere årene har er det vært en spredning i trafikken og økning i volum på nye steder. Tabellen nedenfor viser utviklingen i antall ilandstigningsplasser for alle typer turistbåter, men som nevnt ovenfor begrenser ilandstigning fra oversjøiske cruisebåter seg til en håndfull faste steder.

18 Antall steder det foretas ilandstigning fra turistbåter (”landingsplasser”)

1996 1977 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Antall ”landingsplasser” 63 76 98 111 104 138 153 162 164

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

Kartet er en illustrasjon på hvor mange steder det har vært foretatt ilandstigninger fra båter,

19

I tabellen under vises eksempler på antall personer i land de ulike stedene. Dette varierer svært mye, fra en håndfull til mellom 15 000 og 20 000 i bosetningene og Magdalenefjorden.

Antall personer i land

Lokalitet 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Gnålodden - Hornsund 110 76 178 276 610 647 601 395 Gåsbergodden - van 83 38 189 88 461 14 Mijenfjorden Barentsburg 5477 3857 2479 2476 10769 9377 7032 9395 Trygghamna/ 135 391 321 456 853 970 1182 1315 Alkhornet Ny-Ålesund 11336 9149 9079 13727 14776 17286 13563 22031 Ny-London 37 88 159 196 729 739 589 847 14. julibukta - 168 362 43 220 637 1182 856 858 Krossfjorden Møllerhamna – Krossfj. 1227 450 619 1912 2826 2097 1294 Magdalene-fjorden 11298 16965 12039 14744 17627 14554 11945 14535 Virgohamna 1309 710 633 660 874 1270 1110 689 Smeerenburg 81 272 324 466 1054 1145 664 869 Andøyane – 89 126 139 224 415 218 43 377 Liefdefjorden Mushamna – 71 60 327 304 607 1160 241 426 Woodfjorden Mosselbukta – 131 15 99 181 142 525 - 115 Wijdefjorden Vibebukta – Hinlopen 169 122 82 308 283 78 193 123 Lågøya – Nordaustlandet 31 377 183 458 462 210 800 Andréeneset – Kvitøya 102 32 64 117 428 84 192 230 Halvmåneøya 29 49 277 178 66 565 156 Ækongen – Tusenøyane 28 81 177 279 109 147 - Diskobukta – Edgeøya 18 75 373 513 234 222 Sundneset – Barentsøya 30 87 137 104 398 404 442 308

Individuell ferdsel

Selv om tilreisende til Svalbard i stor grad benytter seg av tilbud om organiserte aktiviteter, er det også en del som ferdes på egenhånd. Spesielt om sommeren er det mange som går fotturer i nærområdet til Longyearbyen. Vinterstid er ferdsel på egenhånd med leid scooter relativt vanlig, mens mer ekspedisjonspregede skiturer, spesielt til Atomfjellene, skjer i begrenset omfang. Stort sett hvert år er det også noen få grupper som går Spitsbergen på langs på ski.

I Forvaltningsområde 10 er det i henhold til turistforskriften3 ikke melde- og forsikringsplikt for slik ferdsel, og det finnes derfor ikke tall som viser volumet eller hvor de tilreisende ferdes innenfor dette området. Vinterstid er imidlertid de mest besøkte stedene Barentsburg og Fredheim/Von Postbreen (egentlig Tunabreen) og vi kan derfor anta at hovedtyngden av trafikken går i disse retningene. Sommerstid er det fjellene og breene i nærheten av

3 Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard, 18. oktober 1991

20 Longyearbyen som besøkes oftest, men fotturer og padleturer på Isfjordområdet er også vanlig.

I de senere årene har det vært økning i antall private småbåter som seiler langs vestkysten av Spitsbergen og av og til videre til nordsiden og rundt Spitsbergen. Fra å ha ligget på rundt ca 10-15 private båter per år, har antallet i løpet av få år steget til ca 50 i 2004.

Tilreisendes individuelle ferdsel utenfor Forvaltningsområde 10 skal meldes til Sysselmannen. Fra 1996 er alle innmeldte turopplegg lagt inn i en database på enhetlig vis. Statistikken nedenfor er hentet fra denne databasen. Det tas forbehold om at ikke alle melder fra om sin ferdsel, og at feilføringer i meldeskjemaene og tilbakerapporteringene forekommer.

Den individuelle ferdselen meldes til Sysselmannen ved at det fylles ut et skjema. En gruppe som reiser sammen fyller bare ut ett skjema, men av dette fremkommer det hvor mange deltakere det er totalt i gruppen.

Antall personer og antall meldinger

År Meldinger Personer 1996 145 742 1997 120 473 1998 105 451 1999 138 747 2000 108 450 2001 124 648 2002 117 473 2003 112 473 2004 135 581

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

Formål med reisen fordelt på personer

I meldingen skal man krysse av for hva som er formålet med ferdselen. Som det fremgår av tabellen nedenfor dreier det seg oftest om rekreasjon, men ferdsel i forbindelse med vitenskapelige oppdrag utgjør også en betydelig andel. Tallet for vitenskapelig formål er nok for lavt, da en rekke prosjekter ikke fanges opp av det meldesystemet som denne statistikken er basert på.

Formål 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Rekreasjon 340 518 339 375 379 276 428 Vitenskapelig 85 191 71 221 75 141 114 Næring 9 17 14 19 0 36 30 Annet/ 17 21 26 33 19 17 9 Ikke fordelt

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

21 Antall personer i felt fordelt på måned

Nesten all ferdsel finner sted i perioden mars – august. Som det fremgår av tabellen nedenfor, er april måneden med størst ferdsel om vinteren, mens juli og august er de mest populære månedene om sommeren.

Måned 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 jan 0 0 0 0 0 5 0 0 feb 0 0 1 1 0 0 0 0 2 mars 50 40 7 67 42 10 36 12 23 april 143 106 120 138 164 99 88 91 67 mai 55 11 27 49 35 57 25 12 11 juni 38 14 27 57 28 93 55 50 89 juli 303 176 199 185 113 301 174 182 246 aug 142 138 56 234 69 77 90 119 122 sept 4 2 3 7 0 6 8 7 21

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

Aktører i reiselivsnæringen

Det var noen spredte forsøk på etablering av aktivitet fra turoperatører i perioden 1960 – 1990, før den stedlige reiselivsnæringen skjøt fart. Det foreligger ikke registreringer som gir god oversikt over hvor stor denne aktiviteten har var, men det dreier seg om noen kystcruise og en del organiserte fot- og skiturer.

I det påfølgende gis en beskrivelse av dagens situasjon.

Lokale aktører

Med lokale aktører menes her virksomheter som er etablert og registrert som bedrifter på Svalbard.

Etter at Spitsbergen Travel, Spitsbergen Safari og Svalbard Polar Travel ble slått sammen til ett selskap høsten 2001, er dette blitt en svært dominerende aktør innen reiselivsnæringen i Longyearbyen. Selskapets andel av omsetning som lokale operatører representerer, anslås til mellom 70 og 80 %. Virksomheten er variert med aktiviteter som for eksempel ekspedisjons- /kystcruise, fotturer, skiturer, scooterturer, grotteturer, gummibåtturer, totalarrangement for grupper og reisebyråvirksomhet. De har også mellom 70 og 80 % av romkapasiteten med SAS Radisson Hotel, Spitsbergen Hotel og Spitsbergen Guesthouse.

Det er i tillegg 10-12 andre lokale turoperatører som tilbyr forskjellige aktiviteter både sommer og vinter; de fleste er små aktører. To av disse har i tillegg overnattingstilbud. Det er for tiden fem serveringssteder (kaféer/puber) i Longyearbyen.

SAS/Braathens flyr i regulær passasjertrafikk til og fra Longyearbyen og lokalt er det to buss- og drosjeselskaper som har en vesentlig del av sin omsetning fra turisme.

Innen handels- og servicenæringen regner enkelte bedrifter med at så mye som 50 % av omsetningen følger av turisttrafikken i Longyearbyen.

22

Det er to hovedattraksjoner i Longyearbyen. Svalbard Museum hadde i 2004 16 931 besøkende, mens Galleri Svalbard hadde 10 376 besøkende.

Eksterne aktører

Med eksterne aktører menes her virksomheter som er etablert et annet sted enn på Svalbard, men som har aktivitet på Svalbard i deler av året.

Det er en rekke eksterne turoperatører som har virksomhet på Svalbard. Noen av disse har drevet reiselivsvirksomhet på øygruppen i mange år, mens andre dukker opp ett år for så å forsvinne igjen neste år. De kommer fra forskjellige land og fra fastlands-Norge. Aktiviteten på Svalbard varierer svært mye. Hvert år dukker det opp flere nye operatører i denne kategorien. Antall eksterne turoperatører har de siste årene vært i overkant av 20 per år.

Enkelte eksterne turoperatører har hatt betydelig aktivitet på Svalbard i flere år og er representert hele sesongen. Eksempel på disse fra 2003 er Oceanwide Expedition (nederlandsk – fire ekspedisjonscruisebåter, Lindblad Expedition (amerikansk – én ekspedisjonscruisebåt), GNGL (fransk – skiturer om vinteren, kajakkturer om sommeren), PolarQuest (svensk – én ekspedisjonscruisebåt) og Aurora Expedition (australsk – én ekspedisjonscruisebåt). De selskapene som her er listet med båter representerer for eksempel majoriteten av kyst-/ekspedisjonscruise trafikken på Svalbard.

Organiserte aktiviteter

Hovedtyngden av tilreisende til Svalbard benytter seg av tilbudene om organiserte aktiviteter. Dette viser blant annet tre omfattende gjesteundersøkelser som Svalbard Reiselivsråd gjennomførte i 1995, 1997 og 2000.

Vinterstid er dagsturer med snøscooter den mest solgte aktiviteten. Videre er hundesledeturer og isgrotting populært, mens skiturer ikke trekker det store volumet. Mange aktører tilbyr også lengre kombinasjonsturer med forskjellige aktiviteter, med overnatting i for eksempel teltcamper, snøhuler og på faste overnattingssteder som i Barentsburg og på Kapp Linné.

I fire sesonger har det ligget en båt innefrosset i Tempelfjorden med tilbud om scooter- eller hundeturer til båten, kombinert med overnatting og/eller servering.

Sommerstid er det (som vist i avsnittet om cruiseturisme), mange som drar på korte eller lengre båtturer. Videre er det relativt stort volum på korte fotturer i nærområdet til Longyearbyen. Også gummibåtturer og kajakkturer er populære aktiviteter. Som om vinteren, er det flere selskaper som tilbyr kombinasjonsturer hvor overnatting i for eksempel telt og ulike aktiviteter inngår.

Helikopterturisme har ikke fått utviklet seg på Svalbard, men det har tidligere vært drevet litt sightseeingflyving med småfly. Slik flyging er nå forbudt ved forskrift.4 I de senere år har Svalbard også blitt brukt til mellomlanding for flyturer til Nordpolen. Atomdrevne båter har

4 Forskrift om ferdsel med motorkjøretøy i terrenget og om bruk av luftfartøy til turistformål på Svalbard, 15. juni 2001.

23 ikke adgang i Svalbards farvann. Noen av disse har imidlertid byttet passasjerer med helikopter, mens fartøyet har ligget utenfor territorialgrensen.

Økonomi og sysselsetting

Reiselivet har i løpet av de siste 10-15 årene utviklet seg til en betydelig stedlig næring. Tallene nedenfor viser reiselivets økonomiske betydning i millioner kroner og betydning i antall sysselsatte, sammenlignet med norsk kulldrift på Svalbard.

Omsetning i millioner kroner og årsverk i antall ansatte

1998 1999 2000 2001 2002 2003 Omsetning Reiseliv 122 136 187 215 242 215 Kulldrift 145 124 223 557 687 940 Årsverk Reiseliv 126 123 158 212 192 165 Kulldrift 216 261 219 267 234 247 Avledede årsverk Reiseliv 87 91 96 79 89 64 Kulldrift 60 66 180 216 196 240

I tall for reiselivsnæringen inngår primært overnatting, servering, aktiviteter og intern transport. Flyreiser til og fra fastlands-Norge er holdt utenfor. Det samme er aktivitet generert av de fastboende.

Avledet virksomhet er et mål på hvor store andeler av den lokale etterspørselen som kan tilskrives lønnsutbetalinger og lokale kjøp.

Lokal organisering

Svalbard Reiselivsråd ble etablert i 1996. Info-Svalbard (SSD/SNU) hadde frem til 2001 sekretariatsfunksjonen for reiselivsrådet.

Fra januar 2001 overtok Svalbard Reiselivsråd eierskapet til Info-Svalbard som samtidig skiftet navn til Svalbard Reiseliv AS. Svalbard Reiseliv har tre fulltids ansatte og har ansvaret for drift av helårlig turistinformasjon og andre vertskapsoppgaver, samt iverksettelse av årlige handlingsplaner vedtatt av Svalbard Reiselivsråd. Finansieringen av aktiviteten skjer gjennom medlemskontingenter og offentlig bidrag fra Næringsdepartementet over Svalbardbudsjettet.

Svalbard Reiselivsråd teller i dag i overkant av 40 lokale medlemmer. Alle stedlige reiselivsbedrifter er medlemmer i reiselivsrådet. I tillegg er en rekke bedrifter innen relatert næring; handel, service og transport, medlemmer.

24 Friluftsliv

Det finnes i dag ingen kartlegging av omfanget og sammensetningen av den lokale fritids- aktiviteten. Det er vanskelig å framskaffe statistikk på annet enn reinsdyrjakt og de siste års småviltjakt og røyefiske. Fastboende har ikke meldeplikt ved ferdsel utenfor verneområdene fra 1973 og det foreligger derfor ikke tall for denne ferdselen. I forbindelse med konsekvens- utredningen som ble utarbeidet i tilknytning til Plan for nye verneområder på Svalbard, ble det i samarbeid med bl.a. Longyearbyen Jeger- og Fiskeforening likevel forsøkt å beskrive og kvantifisere noe av den lokale fritidsaktiviteten.

Jakt og fangst

Tradisjonelt har jakt, fangst og ferskvannsfiske vært viktige fritidsaktiviteter for de som bor på Svalbard. I dag er all fauna på øygruppa fredet, men det er åpnet for en begrenset og kontrollert jakt. Det er 10 jaktbare fugle- og pattedyrarter, men det drives hovedsakelig jakt på rein, rype og kortnebbgås. Jakt på rein er forbeholdt de fastboende. Rypejakta har vært kvotebegrenset siden 1998. Fastboende kan felle inntil 10 ryper pr. dag, mens tilreisende har en kvote på 5 ryper totalt pr. sesong. Det er krav om jaktkort med plikt til å rapportere hva og hvor mye som jaktes og fangstes.

Reinsdyrjakta foregår i seks ulike områder; Sassendalen, Diabasodden/De Geerdalen, Colesdalen, Kapp Laila/ Hollenderdalen, Grøndalen og Reindalen.

Fellingstillatelser Felt rein 1999 290 173 2000 292 175 2001 302 170 2002 288 150 2003 274 166 2004 301 188

Rype- og gåsejakt er tillatt utenfor verneområdene fra 1973. Fangstmennenes fangster av småvilt og rein er ikke med i tallene nedenfor.

Totalt ant. Jaktkort Antall felte ryper jaktkort fastboende 1998 296 231 1454 1999 269 196 1739 2000 274 193 1634 2001 221 168 1365 2002 255 182 824 2003 231 189 1181 2004 301 277 Ca 1300

Det blir årlig skutt i størrelsesorden 130-180 kortnebbgjess.

25 Det foregår fellefangst på rev med utgangspunkt i Longyearbyen og Svea.

År Ant. pers. Ant. rev (ekskl. fangstmenn) 1998-99 24 70 1999-00 23 31 2000-01 26 59 2001-02 31 62 2002-03 23 110 2003-04 26 54

Flertallet av fangsterne driver fangst som ren fritids- og rekreasjonsaktivitet. Unntaket er de få helårige fangstmennene.

Oversikten viser at mange løser jaktkort på rein, og at om lag 10 % av befolkningen i Longyearbyen deltar aktivt i reinsdyrjakta. Tilsvarende tall gjelder også for småviltjakt. Det er gjerne et stort overlapp mellom de som jakter rein og de som jakter småvilt, men mer enn 10 % av befolkningen er aktive jegere. Mange personer som ikke har drevet med jakt på fastlandet, tar jegerprøven og begynner å jakte etter at de har flyttet til Svalbard. Årlig tar 35- 50 personer jegerprøven på Svalbard.

Den russiske befolkningen deltar i liten grad i jakt.

Ferskvannsfiske

Svalbardrøye er eneste reproduserende ferskvannsfisk på Svalbard og bestandene er de nordligste i verden. Røya er fredet, men det er gitt adgang til et kontrollert fritidsfiske. Det er krav om å løse fiskekort og å rapportere om fangstresultatet. Garnfiske er i dag forbeholdt de fastboende. De mest populære fiskeformer er pilking på isen om våren og garnfiske i august. En god del fiskere løser kort for stangfiske, men bare et fåtall rapporterer at de har fått røye på stang.

Ant. fiskekort5 Garnkort Ant. fisk rapporter Hvorav Bjørnøya 1998 56 9 175 1999 58 16 166 54 2000 48 6 162 113 2001 69 24 220 30 2002 115 26 324 98 2003 117 62 283 35 2004 117 46 200 30

Denne oversikten viser at det i dag er et svært begrenset fritidsfiske på Svalbard. Det er bare drøye 5-6 % av befolkningen som løser kort, og få av disse er aktive fiskere. Dette henger mye sammen med at de fleste fiskevannene ligger langt unna bosetningene. Ved tildeling av garnkort prøver Sysselmannen å spre fisket på ulike vann og å motivere fiskerne til å utvise

5 Inkludert garnkort

26 forsiktighet, slik at bestandene ikke overbeskattes. Russerne driver også fiske, men omfanget av dette er ikke kjent.

Hytter

Om lag 200 private hytter ligger konsentrert til hyttefelt innenfor Forvaltningsområde 10, hovedsakelig i nærområdet til Longyearbyen. I tillegg finnes det om lag 300 hytter spredt rundt på Svalbard. Ca. 25 av de sistnevnte eies av private eller eies eller disponeres (lånes fra Staten) av ulike lokale foreninger, og 24 er Sysselmannens tjenestehytter. De resterende er mer eller mindre brukbare hytter som står åpne og primært skal benyttes som nødhytter. De fleste av disse er kulturminner. I tilknytning til de fire fangstområdene som pr. 2004 var i drift, brukes om lag 20 hytter som hovedhytter og bistasjoner. Disse inngår i tallene som er nevnt ovenfor.

Bruken av hyttene varierer sterkt. Mange av de private hyttene brukes jevnlig, både sommer og vinter. De private hyttene og foreningshyttene har størst bruksfrekvens i mars/april og i august/september, dvs. i snøscootersesongen og i forbindelse med jakt.

Turaktivitet

Endringene av befolkningssammensetningen i bosetningene på Svalbard har ført til endringer i turaktiviteten. Tidligere var jakt og fiske hovedmotivet for å dra ut på tur. I dag er en stor andel av turaktiviteten motivert ut fra naturopplevelse og trim.

Skigåing, fotturer og bruk av fritidsbåter synes å øke blant befolkningen generelt. Andre friluftslivsaktiviteter som synes å øke i omfang er klatreturer, breturer, ”topp-turer”, snøbrett- kjøring, kajakkpadling og paragliding.

Å dra på snøscooterturer er en stor aktivitet blant de fastboende. Denne aktiviteten har vært økende. Størstedelen av ferdselen skjer langs de etablerte løypetraséene til Sassendalen/Tuna- og Von Postbreen, Colesdalen/ Barentsburg/Kapp Linné, Reindalen/Svea og til hyttefeltene, dvs. på Nordenskiöld Land. Det kjøres også turer til østkysten av Spitsbergen og langturer til fjerntliggende områder som for eksempel Hornsund, Ny-Ålesund og Verlegenhuken. Det er forholdsvis få som legger ut på de aller lengste turene.

Pr. 31.12.04 var det registrert 1 468 snøscootere på Svalbard. Dette inkluderer de anslagsvis 250 snøscooterne som benyttes som utleiescootere i reiselivsnæringen. Fastboende på Svalbard har i dag mulighet til å få dispensasjon til å kjøre snøscooter i nasjonalparkene fra 1973.

År Antall søknader Antall scootere omfattet av Antall gjennomførte turer søknadene (ant. scootere) 1998 87 268 184 1999 38 133 91 2000 42 151 120 2001 55 158 98 2002 50 164 92 2003 51 170 111 2004 46 150 96

27

Som tabellen viser, ble mange av dispensasjonene ikke benyttet. Den viktigste grunnen til dette er dårlig vær.

1999 2000 2001 2002 2003 2004 Sør-Spitsbergen nasjonalpark 87 103 66 61 70 38 Nordvest-Spitsbergen 4 13 30 31 41 40 nasjonalpark Forlandet nasjonalpark 0 4 2 0 0 18

Tabellen viser antallet snøscootere som ble benyttet i de ulike nasjonalparkene de aktuelle årene.

De fleste av turene som ble gjennomført gikk altså til Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Bamsebu (privat hytte) og Slettebu (Norsk Polarinstitutt) ligger på sørsida av Van Keulenfjorden, dvs. like innenfor nordgrensa for nasjonalparken. Calypsobyen ligger ved Recherchefjorden, også helt nord i nasjonalparken. Mange av dispensasjonene blir gitt i forbindelse med turer til disse hyttene. Mange har likevel Hornsund og Sørkapp som mål, men pga. vær- og snøforholdene må mange snu ved Van Keulenfjorden.

Lovverket og forvaltningsplaner

Nedenfor presenteres de viktigste juridiske virkemidlene myndighetene har for håndtering av utfordringer knyttet til turisme og friluftsliv på Svalbard.

Svalbardmiljøloven med tilhørende forskrifter og turistforskriften har en rekke bestemmelse som har relevans for tiltak og aktiviteter knyttet til turisme og friluftsliv. Nedenfor er de mest sentrale bestemmelsene omtalt, samt de som spesielt angår turisme og friluftsliv. I tillegg er det kort redegjort for regler for sjøfart og passasjerbefordring på Svalbard.

Svalbardmiljøloven

Svalbardmiljøloven ble vedtatt 15.6.2001 og trådte i kraft 1.7.2002. Loven og tilhørende forskrifter gjelder for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen. Denne ble fra 1.1.04 utvidet fra 4 nm til 12nm.

Innledende bestemmelser og aktsomhetsplikt

• Alle som oppholder seg eller har virksomhet på Svalbard, skal vise hensyn og opptre varsomt så naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse (§ 5). • Tiltakshaver skal sørge for at alle som utfører arbeid i virksomheten eller deltar i aktiviteten som virksomheten er ansvarlig for, er kjent med reglene i eller i medhold av loven om beskyttelse av Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet for øvrig (§ 5). • Føre-var-prinsippet og den samlede belastning på naturmiljø og kulturminner skal legges til grunn for forvaltningen (§§ 7 og 8).

28 Verneområder

Loven fastsetter at det skal være verneområder på Svalbard som omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer, bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier, beskytter økosystemene på land og i havet og som bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur (§ 11).

Det er egne fredningsforskrifter for de enkelte verneområdene, som forbyr eller regulere virksomhet og ferdsel. Se nedenfor.

Flora og fauna

Flora og fauna på land og i sjøen skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner. Innenfor denne rammen kan det finne sted en kontrollert og begrenset høsting (§ 24).

• All flora og fauna med egg, reir og bo er fredet og ingen må skade eller fjerne flora (§ 25). • Fredningen av flora er ikke til hinder for lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet (§ 28). Innsamling av sopp, og av tang og tare til privat forbruk, er tillatt (§ 29). • Ingen må bruke skipsfløyte, løsne skudd eller volde annen kraftig støy nærmere et fuglefjell enn en nautisk mil i tiden 1. april til 31. august (§ 30). • Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn (§ 30). • Fallvilt og skjelett eller skjelettdeler tilhører staten ved Svalbards miljøvernfond og kan ikke tas med inn fra funnstedet (§ 94).

I tilknytning til dette kapitlet i loven er det vedtatt forskrift om høsting. Se nedenfor. En egen forskrift om kvote for jakt på rein og rype ble vedtatt 4. august 2003. Den avløste tidligere bestemmelser fra 1998.

Kulturminner

Svalbards kulturminner skal vernes og ivaretas som en del av Svalbards kulturarv og identitet (§ 38).

Følgende kulturminner er automatisk fredet: • faste kulturminner fra 1945 eller tidligere; • løse kulturminner fra 1945 eller tidligere, når de kommer for dagen tilfeldig, ved undersøkelse, utgraving eller på annen måte; • kulturminner yngre enn 1945 med særskilt kulturhistorisk verdi, fredet ved vedtak av direktoratet.

Spor etter menneskegraver av alle slag, herunder kors og andre gravmarkeringer, samt bein og beinrester i og på markoverflaten og skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval, og i forbindelse med selvskudd for isbjørn, er faste kulturminner som er fredet uavhengig av alder Automatisk fredete kulturminner har en sikringssone på 100 m i alle retninger (§ 39).

Ingen må skade, grave ut, flytte, fjerne, forandre, tildekke, skjule eller skjemme et fredet kulturminne med sikringssone, eller sette i gang tiltak som kan medføre fare for at slikt skjer.

29 I sikringssonen er det ikke tillatt å sette opp telt, brenne bål eller lignende.

Sysselmannen kan regulere, herunder forby, ferdsel innenfor sikringssonen (§ 42).

Arealplanlegging

Gjennom arealplaner skal arealbruken i planområdene avklares (byggeområder, hytteområder, områder for veier, kaier m.m., kulturminne-, natur- og friluftsområder osv.).

• Bosetting og næringsvirksomhet skal som hovedregel lokaliseres til planområdene, og slik at miljøulempene blir minst mulig (§ 56). • Det skal utarbeides konsekvensutredning for tiltak som kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene eller kan få betydelig og langvarig virkning for miljøet i et planområde (§ 59).

Det er vedtatt arealplaner for Longyearbyen, Svea og Ny-Ålesund. Disse ble vedtatt før svalbardmiljøloven trådte i kraft, med hjemmel i Arealplanforskriften av 24.01.97. Arbeidet med arealplan for Barentsburg og Colesbukta pågår.

I tilknytning til disse kapitlene i loven er det vedtatt forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene. Se nedenfor.

Forurensning og avfall

• Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at dette er lovlig etter svalbardmiljøloven (§ 65). • Ingen må etterlate avfall utenfor planområdene (§ 71) • Ingen må slippe ut avfall i sjøen fra skip eller annet fartøy. Utslipp av rent matavfall fra småbåter eller av sanitært avløpsvann i åpen sjø, er likevel Tillatt (§ 67). • Dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale fra skip eller annet fartøy er forbudt (§ 68).

I tilknytning til dette kapitlet er det fastsatt en forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall.

Ferdsel

All ferdsel på Svalbard skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv (§ 73).

Sysselmannen kan: • forby ferdselsformer eller fremkomstmidler som volder særlig belastning på naturmiljøet (§ 74). • utenom verneområdene forby eller regulere ferdsel i avgrensete områder i hele eller deler av året når dette anses nødvendig for å beskytte naturmiljø, kulturminner, drikkevanns- forsyning eller vitenskapelige undersøkelser (§ 75).

30 Kongen kan gi forskrift om at den som besøker Svalbard, skal betale et gebyr. Gebyr kan ikke pålegges fastboende. Gebyret går inn i Svalbards miljøvernfond (§ 78).

Motorferdsel

Motorkjøretøy

Motorferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er i utgangspunktet forbudt (§ 79).

Ved forskrifter kan motorferdsel i terrenget tillates på: • bar eller tint mark i særskilte traseer eller til bestemte formål (§ 80). • snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder for bestemte formål og i områder og traseer. • De fastboende skal ha en mer omfattende adgang til motorferdsel på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder slik motorferdsel enn tilreisende (§ 81).

Motorfartøy

• Motorferdsel i vassdrag er bare lovlig med tillatelse fra Sysselmannen (§ 82). • Motorferdsel med vannscooter er ikke tillatt (§ 82). • Sysselmannen kan gi forskrifter om motorferdsel til sjøs, blant annet for å fastsette seilingsleder eller områder hvor det ikke kan seiles, hastighetsbegrensninger og bestemmelser om oppankring og ilandstigning (§ 82). • Departementet kan gi forskrift om forbud mot bruk av bestemte typer farkoster (§ 82).

Luftfartøy

• Det er ikke tillatt for luftfartøy å lande på skip eller på land eller vann utenom landingsplass som har konsesjon eller er godkjent etter luftfartsloven (§ 83). • Ingen må fly nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl (§ 83). • Sysselmannen kan gi forskrift om minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål (§ 83).

Det er vedtatt forskrift om leiropphold og forskrift om ferdsel med motorkjøretøy i terrenget og om bruk av luftfartøy til turistformål på Svalbard. Se nedenfor.

Hytter

Fritidshytter kan bare eies eller leies av: • den som er eller har vært fastboende på Svalbard, • sammenslutninger som har sitt hovedsete på Svalbard, og som har ansatte eller medlemmer som i hovedsak er fastboende ( § 85)

Ingen kan eie eller leie mer enn to fritidshytter.

Forskrifter til svalbardmiljøloven

Forskrift om høsting

31 Forskriften regulerer utøvelse av jakt, fangst og ferskvannsfiske på Svalbard. For sjøpattedyr (sel og hval) gjelder forskriften kun stedegne sjøpattedyr. Det er lagt til grunn at dyrelivet skal forvaltes slik at artene gis anledning til å utvikle seg mest mulig upåvirket av menneskelig virksomhet og at artenes naturlige produktivitet og mangfold skal bevares. Adgangen til høsting er i hovedsak begrunnet med lokalbefolkningens rekreasjonsbehov.

• Det er tillatt med jakt/fangst på fjellrev og jakt på svalbardrein, svalbardrype, kortnebbgås, polarlomvi, ringsel og storkobbe og fiske etter svalbardrøye (§ 7). • Jakt/fangst av fjellrev, jakt på svalbardrein og garnfiske etter røye er forbeholdt de fastboende (§ 11). • Det er innført kvote på jakt av svalbardrype: 10 ryper pr. dag for fastboende og 5 ryper totalt for tilreisende. • All høsting krever at det løses hhv. jakt- og fiskekort og krav om rapportering av fangst (§ 12).

Forskriften inneholder detaljerte bestemmelser om generelle krav til utøvelse av høsting og sanking, vilkår for jakt og fangst, om jegerprøve og skyteprøve, om utøvelse av fiske og jakt og spesifikt om fellingstillatelser på svalbardrein.

Motorferdselforskriften

Ferdsel på Svalbard med motorkjøretøy eller luftfartøy skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljø eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv (§ 4).

I utgangspunktet er all ferdsel med motorkjøretøy i terrenget er forbudt (§ 5). • I planområdene er det åpnet for nødvendig kjøring på bar og tint mark til visse formål, men ikke i forbindelse med turisme og friluftsliv (§ 6). • På snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag er det definert områder der hhv. fastboende og tilreisende kan bruke snøscooter og beltevogn (§ 8). Området der tilreisende kan kjøre er begrenset til Nordenskiöld Land, Bünsow Land og tilliggende islagte sjøområder. Fastboendes mulighet for kjøring begrenses av verneområdene fra 1973 og to scooterfrie områder. (I det største scooterfrie området kan fastboende kjøre før 1. mars hver sesong). • Bruk av luftfartøy til sightseeing er forbudt på Svalbard (§ 11). • Når særlige grunner foreligger, kan Sysselmannen gi tillatelse til ferdsel med motorkjøretøy i terrenget ut over det som er tillatt etter forskriften her og til bruk av luftfartøy til turistformål (§ 12).

Leirforskriften

Forskriften gjelder enhver som planlegger eller gjennomfører telting eller leiropphold på Svalbard. Ved telting eller leiropphold som organiseres av reisearrangør i henhold turist- forskriften er reisearrangøren ansvarlig for at bestemmelsene i forskriften blir fulgt (§ 2).

• Enhver som planlegger telting eller leiropphold utenfor planområdene og i planområder uten godkjent arealplan skal ha tillatelse etter svalbardmiljøloven § 57 når slik telting eller leiropphold inngår som et fast overnattingstilbud for allmennheten (§ 3).

32 • Enhver som planlegger telting eller leiropphold på samme lokalitet i en uke eller mer skal melde fra om dette til Sysselmannen (§4). • Sysselmannen kan kreve at meldte planer for telting eller leiropphold endres, herunder stille bestemte krav til utstyret, plasseringen og organiseringen av leiren. Det samme gjelder gjennomføring av telting eller leiropphold som er i gang. I særlige tilfelle kan Sysselmannen nedlegge forbud mot planlagt telting eller leiropphold eller den videre gjennomføringen av slik telting eller leiropphold som allerede er påbegynt (§ 5). • Telting og leiropphold skal gjennomføres slik at skade eller slitasje på vegetasjon i størst mulig grad unngås. Telt og andre installasjoner skal så langt det er mulig legges på vegetasjonsfri mark (§ 6). • Telting eller annet leiropphold er forbudt i en avstand av 100 meter fra hytter. Innenfor sikringssonen rundt kulturminner er telting, leiropphold, bålbrenning og lignende forbudt (§ 7). • Steiner, stokker og annet som brukes på teltduk, eller til bardunering, levegg, sitteplass samt andre installasjoner i forbindelse med leiroppholdet, skal ryddes og bringes tilbake der de ble funnet. Alt utstyr og avfall skal fjernes når teltingen eller leiroppholdet avsluttes (§ 8). • Det skal ikke brennes bål på vegetasjonsdekket mark eller direkte på mark dekket av moldjord. Bålplass skal ryddes og restene etter bålet skal så langt som mulig fjernes etter bruk (§ 9). • Enhver som gjennomfører telting eller leiropphold på Svalbard plikter å ha gjort seg kjent med informasjon og anbefalinger om nødvendige tiltak for å unngå fare for angrep fra isbjørn og for å kunne avverge et slikt angrep uten å skade eller avlive dyret (§ 10). • Det skal iverksettes nødvendige tiltak for å unngå fare for angrep fra isbjørn og for å kunne avverge et slikt angrep uten å skade eller avlive dyret. Det skal være hensiktsmessige midler i leiren for skremming og jaging av isbjørn. Ved telting eller leiropphold i meldepliktige leirer skal området sikres med minst ett anerkjent hjelpemiddel for varsling av isbjørn (§ 11).

Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard

Formålet med en konsekvensutredning er å klargjøre mulige negative virkninger en virksomhet kan ha for villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner (§ 2).

Virksomheter som trenger tillatelse etter svalbardmiljøloven og som kan få: • mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene, eller • betydelig eller langvarig virkning for miljøet i planområdene skal konsekvensutredes av tiltakshaver (§ 3).

Virgohamna

Kulturmiljøet i Virgohamna er sårbart og preget av slitasje etter mange års ferdsel. Området ble derfor fredet av Riksantikvaren 03.05.2000 med hjemmel i Kulturminneforskriftens § 20 og det ble innført et generelt ferdselsforbud, med mulighet for dispensasjon. Forskriften skal omhjemles til svalbardmiljøloven.

Sysselmannen kan gi tillatelse til ferdsel i Virgohamna.

33 • Den som får tillatelse til ferdsel i Virgohamna kan ta med inntil 12 personer pr. gang inn i kulturminneområdet, og skal påse at han/hun selv og de øvrige medlemmer av gruppen er kjent med og overholder vilkårene for besøket og de forskrifter som for øvrig gjelder for naturmiljøet og om kulturminner på Svalbard. • Den enkelte turoperatør/reisearrangør kan søke på vegne av sine turguider. Disse må være navngitte i søknaden. Søker er ansvarlig for at disse er gjort kjent med vilkårene i tillatelsen. • Den enkelte turguide er ansvarlig overfor sin gruppe av besøkende på plassen. • Under oppholdet i Virgohamna må ingen trå på bygningsdeler eller andre etterlatenskaper, som spekkovner, graver, tufter, treverk, gjenstander av jern, keramikk, glass, deponier med jernfilspon, mm. I områder med særlig sårbare kulturminner er det et absolutt ferdselsforbud. • Det må ikke etterlates spor på stedet i forbindelse med besøket (søppel, flytting av naturlige stein, drivtømmer, mm.).

Magdalenefjorden

Gravneset i Magdalenefjorden er pr. i dag det mest besøkte stedet på Svalbard utenfor bosetningene. Summen av alle enkeltbesøkene hvert år innebærer skader på gravfeltet (tråkk, grafitti, souvenirjakt på beinrester, bålbrenning i gravene, fjerning av trerester fra kistene med mer). Gravfeltets tålegrense er overskredet, og området har tydelige ferdselsskader i form av markerte stier, sandflukt og områder der vegetasjonen helt eller delvis er slitt bort.

På bakgrunn av dette besluttet Sysselmannen i 2002 å gjerde inn gravfeltet med hjemmel i svalbardmiljøloven § 45.

I 2004 vedtok Sysselmannen ferdselsforbud innenfor inngjerdet område med hjemmel i svalbardmiljøloven § 42, 3 ledd.

Verneområder

Til sammen er ca. 64 % av landarealet på Svalbard vernet i en eller annen form.

Følgende forskrifter er bestemmende for forvaltningen av verneområdene på Svalbard: • Opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard, 1973 • Bestemmelser for Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark, Nordvest- Spitsbergen nasjonalpark, Nordaust-Svalbard naturreservat, Søraust-Svalbard naturreservat og 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen, 1973 • Fredningsbestemmelser for Moffen naturreservat på Svalbard, 1983. • Forskrift om ferdselsforbud på Kong Karls Land, 1983. • Bjørnøya naturreservat, fredningsforskrift. Kgl. res. av 16.08.02. • Fredningsforskrift for Ossian Sars naturreservat på Svalbard, 2003. • Fredningsforskrifter for Nordenskiöld Land nasjonalpark, Sassen-Bünsow Land nasjonalpark, Nordre Isfjorden nasjonalpark, Hopen naturreservat og Festningen geotopvernområde, 2003.

Fredningsforskriftene - verneområdene fra 1973

34 I disse områdene er det forbud mot tekniske inngrep, motorisert ferdsel og landing med luftfartøy og dyre- og plantelivet og fossiler er fredet. På Kong Karls Land er det helårlig ferdselsforbud, men det på Moffen er ferdselsforbud i tidsrommet 15. mai – 15. september.

Med hjemmel i fredningsforskriften kan Sysselmannen gi fastboende på Svalbard adgang til å • kjøre snøscooter i nasjonalparkene • jakte rype i nasjonalparkene

Sysselmannen kan i samråd med Direktoratet for naturforvaltning: • fastsette bestemmelser om minstehøyde for luftfartøy og om ferdsel på sjøen i naturreservatene og nasjonalparkene • forby ferdsel på land eller sjø i naturreservatene når det anses nødvendig for å bevare plante- og dyrelivet.

Fredningsforskriftene - verneområdene fra 2003

Fredningsforskriftene for disse verneområdene legger ikke restriksjoner som vil påvirke turistnæringen og friluftslivet i nevneverdig grad, ut over det som følger av svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter. Bruk av arealene i forbindelse med turisme og friluftsliv og eksisterende hytter vil kunne foregå som før. Snøscooterkjøring på snødekt og frossen mark og høsting er tillatt (med unntak av i Hopen naturreservat).

Andre relevante forskrifter

Turistforskriften

Med bakgrunn i den forventede utviklingen i reiselivsnæringen på Svalbard og overordnede mål for denne utviklingen, fastslo man i St.meld. nr. 50 (1990-91) at en forskrift om turisme på Svalbard ville være et viktig ledd i arbeidet med å utvikle og styre denne virksomheten. turistforskriften ble vedtatt i 1991 og er senere revidert i 1998 og 2002.

Formålet med forskriften er å regulere turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard, særlig for å sikre - de reisendes sikkerhet - at reiseopplegget ikke forringer Svalbards miljø - at turopplegget tar hensyn til allmennhetens opplevelse av villmark og lokalkultur - at øvrige lover og forskrifter blir overholdt.

• Reisearrangør og turisttransportør har ansvar for deltakernes sikkerhet og skal påse at deltakerne er kjent med og overholder aktuelle lover og bestemmelser, særlig miljøbestemmelsene (§ 5). • Reisearrangør skal ha forsikring/garanti for redningsutgifter. Også individuelle reisende må ha forsikring/garanti i områder med meldeplikt (§ 6). • Reisearrangør skal melde planlagte turopplegg i god tid før hver sesong og senest en måned før opplegget markedsføres (§ 7). • Turisttransportør skal melde fra om planlagte utsettinger av personer utenfor bebodde områder (§ 7). • Ved turer til sjøs skal det gis melding om seilingsplan og planlagte ilandstigninger (§ 7).

35 • Individuelle reisende som ikke er bosatt på Svalbard skal melde fra om turopplegg utenfor forvaltningsområde 10 (§ 7). • Individuelle reisende som er bosatt på Svalbard skal melde turopplegg til nasjonalparkene og naturreservatene (§ 7).

Sysselmannen kan kreve: • at turopplegg endres eller forby turopplegg dersom det er i konflikt med formålet med forskriften. • at reisearrangør dokumenterer tilstrekkelig og relevant kunnskap om lokale forhold og at turoperatører gir Sysselmannen tilbakemelding etter gjennomført aktivitet (§ 7).

Forskrift om kontroll med passasjerskip på Svalbard av 29. juni 1984 nr. 1319

Sjødyktighetslovens bestemmelser får anvendelse for norske skip i fart på Svalbard. Utenlandske skip blir i liten grad underlagt samme kontroll som på fastlandet. Regelverket for havnestatskontroll (havne- og farvannsloven) gjelder ikke for Svalbard, men det er gitt en egen forskrift om kontroll av passasjerskip.

Etter denne forskriften skal Sysselmannen kontrollere: • at passasjerskip har sertifikat for å føre passasjerer i Svalbards territorialfarvann og • at de er forsvarlig bygget og utrustet for den fart de benyttes til.

Forskriften gjelder kontroll av alle skip uansett nasjonalitet, men forskriftens krav er at de oppfyller flaggstatens sertifikatkrav og krav til konstruksjon for fart i Svalbards farvann.

Forvaltningsplaner

Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme

Som en oppfølging av St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard, fikk Miljøverndepartementet i 1995 utarbeidet en forvaltningsplan for friluftsliv og turisme på Svalbard. Planens formål er å bidra til å sikre at utviklingen av turisme og friluftsliv skjer innefor rammen av hva natur og kulturminner tåler og på en slik måte at Svalbards preg av urørt villmark ikke endres. Planen er en rammeplan som setter opp langsiktige retningslinjer for turisme og friluftsliv.

I praksis er planen en arealplan som fastsetter ”mål” for akseptabel bruk og belastning i ulike geografiske områder på øygruppa.

Det er laget et klassifiseringssystem med fire forvaltningskategorier: naturreservat, nasjonalpark, friluftslivsområde og turområde. På bakgrunn av disse kategoriene og forslag til ulike forvaltningstiltak er Svalbard delt inn i 10 geografisk fastlagte forvaltningsområder.

Forvaltningsplanen forutsetter at Sysselmannen utarbeider en detaljert handlingsplan, som på faglig grunnlag tar for seg den praktiske iverksettingen av forvaltningsplanen. En slik handlingsplan er ikke utarbeidet og forvaltningsplanen er heller ikke revidert hvert fjerde år slik det var lagt opp til.

36

Forvaltningsplanen har derfor ikke blitt den redskapen den var tiltenkt å være, men har likevel hatt en funksjon. Forvaltningsområde 10, turområdet, har blitt brukt som grense for meldeplikt i turistforskriften og som en avgrensing for det området der tilreisende kan kjøre snøscooter.

I tillegg var Forvaltningsplanen med på å danne grunnlaget for en politisk beslutning om at det kan legges til rette for utvikling av turisme innen turområdet, mens det i nasjonalparker og spesielt naturreservater bør søkes å begrense turismen.

Forvaltningsplaner for vernede områder

En forvaltningsplan for et verneområde skal beskrive verneverdiene, bruken av området og hvilke utfordringer dette skaper, formulere mål og strategier for forvaltningen, gi retningslinjer for praktiseringen av fredningsforskriften og foreslå praktiske tiltak.

Det er utarbeidet en slik forvaltningsplan for Bjørnøya naturreservat. Planen inneholder mål, strategier og tiltak for bl.a. oppsyn, miljøovervåking, jakt, fiske, hytter og informasjon.

På slutten av 1990-tallet ble det utarbeidet et utkast til forvaltningsplan for Nordvest- Spitsbergen nasjonalpark. Planen ble imidlertid ikke ferdigstilt og vedtatt. Turisme, friluftsliv og ferdsel er sentrale problemstillinger i denne nasjonalparken, men det ble vanskelig å lage og iverksette en egen plan for dette området, uten de mer overordnede diskusjonene på dette feltet.

I 2005 skal det lages forvaltningsplan for Hopen naturreservat.

Kulturminneplanen

Kulturminneplanen for Svalbard (2000-2010) er utarbeidet av Sysselmannen i samarbeid med Riksantikvaren. Planen er et styringsdokument i forvaltningen av kulturminner og kulturmiljø på Svalbard og er en statusrapport for og en evaluering av disse. Den er i liten grad en detaljplan for tiltak, men angir hovedlinjene og prioriteringsrekkefølgene for den generelle forvaltningen av kulturminner og kulturmiljø på Svalbard. Prioriteringene og forvaltningstiltakene som ligger som føringer i planen har sitt utgangspunkt i svalbardmiljøloven kap. 5 Kulturminner, men kulturminneplanen i seg selv er ikke juridisk bindende.

37 I planen blir det lagt vekt på utfordringer relatert til kulturminneforvaltning, spesielt når det gjelder

• forvaltningsprinsipp • kunnskapsutvikling • overvåking • vedlikehold og skjøtsel • informasjon og formidling

Reiselivsplan for Svalbard

I Stortingsmelding nr 50 (1990-1991) Om næringstiltak på Svalbard, ble Næringsdepartementet gitt hovedansvaret for utvikling av reiselivet som næring på Svalbard.

Næringsdepartementet gav Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) i oppgave å utarbeide en Reiselivsplan for Svalbard. Planen ble skrevet i nært samarbeid med den lokale reiselivsnæringen og var ferdig i 1994.

Planen tar for seg reiselivsutviklingen, beskriver lover og regler, politiske målsetninger, peker på ressurspotensialet og markedssituasjonen, og lister en rekke tiltak som bør iverksettes. Planen ble fulgt opp i 1997 med dokumentet ”Reiselivsplan for Svalbard, utfordringer og strategier”.

For reiselivsnæringen har planen vært førende for utviklingen og holdninger i næringen. Overordnede mål utarbeidet i 1994 er fortsatt gjeldende for Svalbard Reiselivsråd:

• Reiselivsnæringen skal tilpasses de overordnede mål for norsk Svalbardpolitikk • Reiselivsnæringen skal være miljøvennlig. • I profileringen av Svalbard skal høyarktisk natur, sikkerhet og miljøansvarlighet være hovedelementer. • Reiselivsnæringen skal utvikle helårig aktiviteter og sysselsetting. • Reiselivsnæringen skal være forretningsmessig lønnsom. • Longyearbyen skal være utgangspunktet for all reiselivsvirksomhet på øygruppen. • Kunnskap og kompetanse skal være bærende produktelementer i turismen på Svalbard. • For bedre å ta hensyn til miljøet og øke sikkerheten skal reiselivsproduktet i sin helhet kvalitetssikres. • Mest mulig av turismen skal foregå i organiserte former. • Reiselivsutviklingen skal styres og evalueres.

En rekke av de tiltakene som ble skissert i 1994 er senere iverksatt, mens på andre områder har situasjonen endret seg slik at gjennomføring ikke har vært aktuelt.

38 Andre reise- og friluftslivsrelaterte tiltak og aktiviteter

Sysselmannen på Svalbard

Informasjonstiltak

Sysselmannen benytter ulike informasjonstiltak overfor tilreisende og fastboende som ferdes på Svalbard. Målet med informasjonen er å gi kunnskap om øygruppas sårbare naturmiljø og kulturminner, samt å fokusere på sikkerhet. Sysselmannen informerer også om hvordan man skal opptre i felt på Svalbard.

Gjennom personlig kontakt med både fastboende, tilreisende og reisearrangører formidles informasjon. Overfor individuelle tilreisende og reisearrangører er korrespondanse en viktig kanal for å spre informasjon og kunnskap.

Andre informasjonstiltakene er i første rekke egenproduserte trykksaker som distribueres av turoperatører, Svalbard Reiseliv og Sysselmannen, men fra januar 2000 ble også internett en viktig informasjonskanal.

Trykksaker

Blant de mest sentrale trykksakene nevnes spesielt:

”Opplev Svalbard på naturens premisser” Det relativt store informasjonsheftet gir en generell informasjon om Svalbard og fokuserer spesielt på miljøvern, herunder lover og regler, samt veiledning for sikker og miljøforsvarlig ferdsel i naturen på Svalbard.

”Ta isbjørnfaren på alvor” Dette er en liten folder om isbjørn. Heftet fokuserer spesielt på sikkerhet i forhold til isbjørn.

”Scooterkjøring i Longyearbyen” Folderen ble produsert i samarbeid med Longyearbyen lokalstyre og gir råd og veiledning om hvordan man bør forholde seg når man skal kjøre snøscooter i Longyearbyen.

I forbindelse med at svalbardmiljøloven trådte i kraft ble det utarbeidet to nye informasjonsfoldere som i første rekke fokuserer på lover og regler ved ferdsel på Svalbard. Den ene retter seg mot fastboende og heter ”Ta vare på svalbardnaturen”, mens den andre ”Når du ferdes på Svalbard”, retter seg mot tilreisende. Det ble videre utarbeidet en samleperm med relevante lover og forskrifter som er distribuert til reisearrangører, bedrifter og relevante miljøer.

I tillegg til heftet ”Opplev Svalbard på naturens premisser” har Sysselmannen produsert en serie hefter med samme layout. Disse formidler bred kunnskap om viktige kulturminner og kulturmiljø på Svalbard. De seks stedene eller områdene som foreløpig har blitt omtalt i egne hefter er valgt ut blant annet med bakgrunn i ferdselsmønstret til tilreisende og fastboende.

39 Disse er:

• Hiorthhamn – Kulldrift under vanskelige forhold • Villa Fredheim – Hilmar Nøis fangststasjon og hjem • Virgohamna – I lufta mot Nordpolen • Smeerenburg, Gravneset – Europas første ”oljeeventyr” • Isfjorden – En reise gjennom Svalbards natur- og kulturhistorie

Et hefte om Longyearbyen er under utarbeidelse.

Det er publisert en informasjonsbrosjyre om kulturminneområdet Ny-London. Brosjyren distribueres av Kings Bay til ansatte og besøkende i Ny-Ålesund, og av Sysselmannen til de som skal besøke stedet.

Internett

Internett er blitt en stadig viktigere informasjonskanal. Blant de som henvender seg til Sysselmannen, har langt de fleste tilgang på internett og mange har besøkt Sysselmannens hjemmesider.

Sysselmannen ønsker å gjøre hjemmesidene så fullstendig som mulig, slik at publikum skal finne det de søker der. Også Sysselmannens store hefteserie om kulturminner og kulturmiljøer er tilgjengelig på internett.

Annet

Sysselmannen gir også informasjon til turister og andre som ferdes på Svalbard gjennom skriftlig korrespondanse og personlig kontakt ved besøk hos Sysselmannen. Ovenfor fastboende brukes også annonser i enkelte sammenhenger. Foredragsvirksomhet og deltakelse på ulike kurs og seminarer er også del av virksomheten.

Ferdselsreguleringer

I hele eller deler av enkelte verneområder er det ferdselsbegrensninger i form av ilandstingningsforbud hele eller deler av året. Dette gjelder de 15 fuglereservatene, Moffen naturreservat, Kong Karls Land og deler av Bjørnøya naturreservat. Dette følger av fredningsforskriften for det enkelte område.

I tillegg har Sysselmannen innført ferdselsreguleringer i Virgohamna og på Gravneset i Magdalenefjorden, se ovenfor.

Skilting og andre fysiske tilretteleggingstiltak

Fysiske tiltak for å regulere ferdsel har i liten grad vært brukt på Svalbard. Dette fordi slike tiltak kan representerer et inngrep i naturmiljøet eller kulturminnene og redusere opplevelsesverdien. Omfanget av skilting og annen fysisk tilrettelegging er derfor begrenset til steder der slike tiltak er spesielt påkrevd.

Tidligere ble det satt opp en del plastbelagte standardskilter som viste at hytter eller andre objekter var fredede kulturminner. Disse skilt informerer kun om fredningsstatus, ikke om de

40 miljøverdier kulturminnene representerer, og har liten holdningsskapende virkning. Slike skilt fjernes i dag etter hvert som de forfaller eller synes å bryte for mye med det omkringliggende landskap og kulturminnene der.

Informasjonstiltak i form av store skilt ble gjennomført på kulturminnelokalitetene Gravneset i Magdalenefjorden, Virgohamna og Smeerenburg i 1996.

Miljøovervåking

Siden 1997 har Sysselmannen foretatt systematisk overvåking av enkelte utsatte og høyprioriterte kulturminnelokaliteter på Svalbard. På disse lokalitetene er det satt opp et permanent koordinatsystem hvor alle relevante strukturer måles inn. Overvåkingen skjer ved gjentatte luftfotograferinger og supplerende bakkedokumentasjon med utgangspunkt i koordinatsystemet og dokumentert referansetilstand. Avhengig av trusselbildet foregår overvåkingen med 1-5 års intervaller.

Målet med overvåkingen er å følge med i prosesser som bryter ned kulturminnene. Kunnskap om naturlig og menneskeskapt nedbrytning av kulturminner har tidligere vært mer eller mindre fraværende som beslutningsgrunnlag i kulturminneforvaltningen. Økt innsyn i disse prosessene vil gi grunnlag for sikrere og mer langsiktige prioriteringer av vernetiltak og forvaltningsgrep.

Metoden overvåker: • naturlig erosjon (strand, elveløp, masseglidning) • ferdselsskader (slitasje og skade på kulturminner og vegetasjonsdekke, fjerning av løse kulturminner og naturlige objekter, samt tilførsel av avfall og nye strukturer)

I 2003 var det etablert overvåkingsfelt på 30 lokaliteter. Programmet planlegges utvidet etter hvert. Flere opplysninger om dette finnes i Sysselmannens rapporter: Overvåking av kulturmiljø på Svalbard (rapport 3/1999) og Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010 (rapport 2/2000).

Som ledd i gi et best mulig og oppdatert grunnlag for den årlige tildeling av fellingskort for rein foretar Sysselmannen årlig tellinger i samtlige jaktområder ca. medio juli. De viktigste data er antall dyr, kalveandel og dødelighet sist vinter. Som ledd i generell overvåking av naturtilstanden telles også rein i utvalgte områder og hvalross på liggeplassene i forbindelse med feltinspektørtjenesten og Sysselmannens årlige rundtokt. Det foretas også årlige tellinger av gjess på ankomststedene på våren langs Spitsbergens vestkyst. Dette er primært for å øke kunnskapen om betydningen av ulike lokaliteter og samtidig få data på ringmerka gjess, spesielt av artene kortnebbgås og ringgås.

Feltinspektører

Feltinspektørvirksomheten hos Sysselmannen har eksistert siden 1994. I perioden fra sankthans til midten av august er tre feltlag utplassert. Geografisk spenner deres arbeidsområder fra nordvest i Isfjorden, opp langs nordvestkysten av Spitsbergen og østover til Wijdefjorden. Formålet er oppsyn med turisme, natur og kulturminner, samt gjennomføring av ulike naturfaglige gjøremål. For best mulig ressursutnyttelse, er feltlagene tverrfaglig sammensatt med én tjenestemann med politifaglig bakgrunn og én med naturfaglig bakgrunn.

41 Sistnevnte må ha gjennomgått basiskurs for naturoppsyn, og får tildelt begrenset politimyndighet ved tiltredelse hos Sysselmannen.

Feltinspektørtvirksomheten har vært konsentrert på nordvestkysten av Spitsbergen hvor ferdselen har vært størst. Inspektørene skal blant annet kontrollere båter og individuelle reisende i tillegg til å drive informasjon og veiledning.

Kontrollene skal i første rekke ha forebyggende virkning. Gjennom informasjon er det et mål å øke kunnskapen og respekten for miljøbestemmelsene. Feltinspektørene kontrollere også at ferdselsrestriksjoner og meldeplikt overholdes. Sistnevnte er bl.a. viktig i forhold til muligheten for å finne frem til hvem som står bak miljøkriminalitet, og er med på å opprettholde en reell følelse av oppdagelsesrisiko. Inspektørene har også fokus på at ferdselen foregår på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte.

Annen kontroll- og inspeksjonsvirksomhet

Årlig blir det på høsten gjennomført et tre-ukers inspeksjonstokt. Det blir da seilt rundt hele Svalbardarkipelet (unntatt Bjørnøya og Hopen), med Sysselmannens tjenestefartøy og foretatt ilandstigninger med båt/helikopter for inspeksjoner, ilandsetting av drivstoff til helikoptrene, samt foretatt observasjoner, tellinger, fiske og registreringer. Videre blir det foretatt inspeksjoner pr. helikopter over de mer fjerntliggende områdene. Hensikt med turen er:

• Som ledd i suverenitetshevdelsen skal alle områder på Svalbard overflys, eventuelt inspiseres med ilandstigning med båt eller helikopter, minst en gang årlig. • Utplassering av fueldepot for helikopter som ledd i redningsberedskapen på øygruppen. • Overvåke miljøtilstanden på alle deler av øygruppen, inkludert registrering og innsamling av miljødata. • Reparasjon/vedlikehold av hytter etter nærmere angitte planer. • Rydding av søppel i strandsonen. Videre rydding andre steder hvor det observeres ting som skal fjernes. • Inspeksjoner i bestemte områder etter aktivitet av politimessige interesse. • Inspisere/registrere/dokumentere/vedlikeholde kulturminner i samsvar med særskilt plan. • Sjekke synlige spor etter turister og annen ferdsel.

Utover dette hovedtoktet blir det i tiden mai til desember gjennomført en rekke andre oppsyns- og inspeksjonstokt med Sysselmannens tjenestefartøy, inspeksjonsbåter og helikoptre.

Oppsynstjenesten utføres ofte i et samarbeid mellom politi- og miljøvernavdelingen hos Sysselmannen, for eksempel oppsyn og kontroll av jakt og fiske. Sysselmannen utfører også kontroll med skip som anløper Longyearbyen. Det sjekkes at turister som påtreffes ute i terrenget har overholdt melde- og forsikringspliktene i henhold til bestemmelsene i turistforskriften, og at de ellers har tatt nødvendig hensyn til øvrige lover og regler.

I tillegg utfører bestillingen ulike andre former for kontroll og oppsyn på Svalbard gjennom hele året. Av rene politifaglige kontroller nevnes kjøretøy- og førerkontroller i og utenfor bosetningene. Under slike kontroller sjekkes både kjøretøyenes tekniske stand, førernes kompetanse og det foretas dokumentkontroll. Ikke minst i forhold til scootertrafikken er dette viktig med tanke på sikkerheten.

42 Statistikk

For å kunne tilby en kunnskapsbasert forvaltning av turisme og friluftsliv har myndighetene behov for pålitelig og fullstendig informasjon om blant annet ferdsel. Det er derfor arbeidet mye med utvikling og etablering av gode systemer for statistikkføring. Sysselmannen fører statistikk på en del områder, men også andre bidrar eller har utviklet egne rutiner for statistikk. Statistikk for turismen er nærmere omtalt til slutt i dette kapitlet.

Norsk Polarinstitutt

MOSJ – Miljøovervåking for Svalbard og Jan Mayen

MOSJ er en del av den statlige miljøovervåkingen i Norge. En viktig funksjon er å gi et grunnlag for å se om man når de politiske målene som er satt for miljøutviklingen i nordområdene.

MOSJ er et system for koordinering, presentasjon og evaluering av miljødata fra Svalbard basert på utvalgte indikatorer. Systemet skal være et langsiktig, operativt verktøy for forvaltningen. Det rapporteres årlig inn data for de fastsatte parametrene og det foretas tolking av disse med sikte på å gi råd til forvaltningen hvordan ulik utvikling kan håndteres.

Norsk Polarinstitutt har hovedansvaret for utviklingen og driften av systemet. Dataene som presenteres i MOSJ kommer fra ulike leverandører som utfører overvåking og samler inn statistiske data.

Av parametre som innhentes i MOSJ av særlig relevans for overvåking av turisme og friluftsliv kan nevnes: Antall overnattinger i Longyearbyen fordelt på formålet med oppholdet, antall ilandstigninger og antall personer i land utenom Isfjorden og bosetningene, bensinforbruket i Longyearbyen, antall registrerte snøscootere, miljøtilstanden på utvalgte kulturminnelokaliteter (Gravneset, Virgohamna, Hiorthhamn og Smeerenburg) og jaktstatistikk for rein, fjellrev og rype. Bestandene av de nevnte artene overvåkes også i utvalgte områder. Data til de fleste av disse parametrene leveres av Sysselmannen og Svalbard Reiseliv.

Norsk Polarinstitutt er også helt i startfasen av prosjekter som har som siktemål å belyse virkningene av ferdsel på dyrelivet. Dette gjelder et pilotprosjekt på motorferdsel og virkninger på isbjørn som ble igangsatt i 2003. Det er også planer om et prosjekt som skal kartlegge hvilke konsekvenser ferdsel har på hvalross.

Nordisk Råds prosjekter

Det er utarbeidet en nordisk handlingsplan for natur- og kulturminnebeskyttelse i Arktis – Grønland, Island og Svalbard. Med utgangspunkt i denne initierte Nordisk ministerråd våren 2000 en rekke prosjekter rettet mot miljøvernsamarbeidet i de arktiske deler av Norden. Flere av arbeidsgruppene har relevans for de temaer som dette dokumentet omhandler.

Integrering av miljøhensyn i turistsektoren

43 Formålet med arbeidet er å innarbeide miljøhensyn i turistnæringen på Grønland, Island og Svalbard. Prosjektet vil belyse problemstillinger, lovverk, indirekte styringsredskaper osv. Arbeidet med rapport for prosjektet er ikke avsluttet.

Overvåking av natur og kulturminner

Målsetting for prosjektet er å utvikle felles prinsipper for forvaltningsrettet overvåking av slitasje på kulturminner, geologi og vegetasjon forårsaket av ferdsel. Samtidig er det viktig å utvikle det nordiske samarbeidet og styrke den samlede kunnskap og kompetanse i Norden innen miljøovervåking. Hovedaktiviteter i prosjektet er fokusert mot identifikasjon og målinger av ulike trusler og tilstand/tilstandsendringer i natur- og kulturminner. Det legges vekt på å utvikle presise og kostnadseffektive overvåkingsmetoder. Et ledd i prosjektet er dessuten å forslå tiltak som kan forhindre eller reparere eventuelle skader/slitasje på natur- og kulturminner.

Integrering av miljøhensyn i forsknings- og undervisningssektoren

Prosjektet skal foreslå tiltak som kan bidra til en bedre integrering av miljøvern i forskning og undervisning på universitetsnivå. Gjennom prosjektet skal de viktigste miljøutfordringene knyttet til feltbasert virksomhet og bygging/drift av infrastruktur identifiseres. En skal samle gode eksempler på regler, retningslinjer og praktiske løsninger på slik virksomhet og om mulig, fremme forslag til felles retningslinjer. Prosjektet kan også gi andre relevante anbefalinger. Arbeidet skal gjennomføres i 2004 med trykking av rapport 1. kvartal 2005.

Naturveiledere i Arktis

Prosjektets formål er å fremstille felles grunnlagsmateriale/håndbok, inklusive for kulturmiljø, for naturveiledere som arbeider i Arktis og å se på hvordan naturveiledere og guider kan bidra til holdningsskapende arbeid både med hensyn til lokalbefolkningen, turister og reiselivsnæringen.

Prosjektperioden er satt til juni 2005 og prosjektet har deltagelse fra forvaltningen og næringen på Island, Grønland og Svalbard.

Reiselivsnæringen

Svalbard Reiselivsråd

Svalbard Reiselivsråd har iverksatt en rekke prosjekter og tiltak på egenhånd, i samarbeid med Sysselmannen eller i samarbeid med andre. Nedenfor følger en kort beskrivelse av noen av disse.

44 Guide- og turlederopplæringen på Svalbard

Guide- og turlederopplæringen på Svalbard ble startet i 1998 for å høyne produktkvaliteten, øke sikkerheten og bygge opp om Svalbards profil som eksklusivt, eksotisk og sårbart. Miljøvern, herunder lover, regler, opptreden, hensyn og holdning er en sentral del av opplæringen.

Guide- og turlederopplæringen er bygd opp av flere moduler som gir deltakerne anledning til å trinnvis gjennomgå forskjellige kurs.

Antall deltakere på kurs i Guide- og turlederopplæringen på Svalbard:

1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Sum Grunnkurs 48 19 41 28 20 26 8 190 Servicekurs 42 13 34 31 18 20 10 168 Sikkerhetskurs 11 13 24 17 10 15 9 99 Våpenkurs 13 12 22 12 7 15 9 90 Førstehjelp 12 13 20 13 8 7 7 81 Sommerfelt 8 8 10 - - 7 33 Vinterfelt 9 13 10 10 10 - 10 6

Guider som har gjennomgått kurs, har etter hvert opparbeidet seg nødvendig praksis for å kunne søke om autorisering som svalbardguide. En guide kan ha flere autorisasjoner. Totalt er det ca 35 personer som har en eller flere autoriseringer.

Oversikt over antall autoriseringer:

1999 2000 2001 2002 2003 2004 SUM Longyearbyen 10 4 0 2 0 0 16 Dagstur-vinter 0 0 0 6 1 0 7 Felt-vinter 3 5 3 3 2 2 18 Dagstur-sommer 0 0 0 2 0 0 2 Felt-sommer 6 5 0 0 3 2 16

Kategoriene Dagstur-vinter og Dagstur-sommer ble først innført ved utgangen av 2000.

Retningslinjer for organisert scooterferdsel

Svalbard Reiselivsråd har utviklet egne retningslinjer for gjennomføring av guidede scooterturer. Sysselmannen gav innspill i arbeidsprosessen. De mest sentrale elementene i retningslinjene er som følger:

• En guide kan ikke ha ansvaret for mer enn 6 snøscootere. For hver 7. snøscooter skal det være en ekstra guide. Det vil si at en gruppe med 22 snøscootere skal følges av 4 guider. • En gruppe skal ikke bestå av mer enn 25 snøscootere. Dersom gruppen er større, skal den splittes opp og man må starte på forskjellig tidspunkt. • Til de mest besøkte stedene, Barentsburg og Von Postbreen (Tunabreen), skal man følge en løypetrasé som gjør at trafikken i minst mulig grad møtes, og at den ikke er til sjenanse for hytteområdene på Kapp Laila og Vindodden.

45 • Ved møte og passering av skigåere, hundesleder og andre ikke-motoriserte skal farten senkes og gruppen ledes i en stor bue forbi. • Fjellsidekjøring skal aldri forekomme på guidede scooterturer.

Det stilles i tillegg krav til guidens kompetanse og utstyret som skal være med på de ulike turene.

Retningslinjene ble utarbeidet i 1998 og gjelder for medlemsbedriftene i Svalbard Reiselivsråd. Det er frivillig om bedriftene vil følge retningslinjene, som på enkelte punkt stiller strengere krav en gjeldende lover og forskrifter. Erfaringen så langt er imidlertid at de i stor grad følges av bedriftene.

Svalbardvettreglene

For å formidle sentrale regler for ferdsel på Svalbard på en kortfattet og oversiktlig måte utarbeidet Svalbard Reiselivsråd i samarbeid med Sysselmannen i 1999, de såkalte ”Svalbardvettreglene”. Disse er nå blant annet trykket på plakater og i brosjyrer:

”Den usynlige turist kan ingen være – men vi ser gjerne at du prøver

• Kast ikke søppel i naturen. Etterlat ingen varige spor. • Forstyrr ikke dyr og fugler. Husk at det er du som er gjesten. • Plukk ikke blomster. Ta vare på mangfoldet. • Ikke ødelegg eller fjern kulturminner. Alle spor etter mennesker fra før 1946 er fredede kulturminner. • Det er forbudt å oppsøke eller tiltrekke seg isbjørn. Den kan være livsfarlig, men er også sårbar. • Forlat ikke bosetningene uten egnet våpen og erfaring med hvordan du bruker dette. • Vis hensyn til andre • Ta kontakt med Sysselmannen dersom du skal på langtur på egen hånd. Det er meldeplikt for ferdsel over store deler av Svalbard. • Sett deg inn i lover og regler for ferdsel og aktiviteter på Svalbard. • I din og miljøets interesse anbefaler vi organiserte turer.

For mer informasjon kan du kontakte Svalbard Reiseliv eller Sysselmannen på Svalbard. Vi ønsker deg et hyggelig opphold og håper ingen kan se du har vært her.”

Prosjektengasjement

Svalbard Reiseliv AS deltar som ”sparringspartner” i et prosjekt kalt Miljø og turisme i Arktis. Prosjektet finansieres av Nordisk Industrifond, og inkluderer ulike destinasjoner på Grønland, Island og Svalbard. Prosjektet er nå i ferd med å utvikle en verktøykasse, eller retningslinjer, som skal være felles for alle som vil drive med turisme, eller som vil ferdes som turist i arktiske områder.

Gjesteundersøkelser

I 2000 ble det for tredje gang gjennomført en større gjesteundersøkelse på Svalbard. De to foregående fant sted i 1995 og 1997. Undersøkelsen ble gjennomført ved at det ble delt ut et omfattende spørreskjema på alle overnattingsstedene i Longyearbyen. Spørsmålene skulle

46 kartlegge de tilreisendes bakgrunn, forhold rundt valg av destinasjon, hvilke tilbud de benytter seg av, hvordan de bedømmer disse tilbudene, deres forhold til miljø og turisme på Svalbard. Undersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Finnmarksforskning og med økonomisk støtte fra Sysselmannen. Til sammen ble det delt ut 3 431 spørreskjema og man fikk inn 1 033 svar. Dette gir en svarprosent på ca 30, som må sies å være meget bra.

Som tidligere år viser undersøkelsen at gjennomsnittsturisten på Svalbard er mellom 20 og 50 år, reiser sammen med familie eller venner, er høyt utdannet, har god inntekt og er godt fornøyd med oppholdet. Miljøengasjementet varierer, men ligger litt høyere enn gjennomsnittet i øvrige deler av landet.

Miljørettet reiseliv Svalbard

Finnmarksforskning i samarbeid med Svalbard Reiselivsråd gjennomførte i 2000 et prosjekt som skulle kartlegge miljøbevisstheten hos ansatte i reiselivsnæringen og tilreisende på Svalbard.

Prosjektet var todelt, der den ene delen var gjennomføring og analyse av en gjesteundersøkelse (omtalt tidligere) for å kartlegge miljøbevissthet hos de tilreisende, mens den andre delen var rettet mot ansatte i reiselivsnæringen. Finnmarksforskning gjennomført ca 50 personlige intervjuer med ansatte i næringen for å kartlegge deres personlige og bedriftens forhold til miljø og miljøtiltak.

En av hovedkonklusjonene i denne undersøkelsen, er en iboende dobbelthet både hos turister og hos reiselivsnæringen. De fleste turister er bekymret for miljøet, men mange av dem er imot reguleringer som begrenser turistenes handlefrihet. Mange er skeptiske til scooterbruken på Svalbard, men ser ikke flyreisen til og fra Svalbard som et stort miljøproblem. De fleste mener at vi alle har et moralsk ansvar for miljøet, men ser ikke sitt eget forbruk som en miljøfaktor. Undersøkelsen viser at selve turproduksjonen er svært naturvennlig, men at reiselivsnæringen er lite årvåken når det gjelder miljøsituasjonen i sin helhet.

Statistikk

I tillegg til statistikk som Svalbard Reiseliv AS fører på vegne av Sysselmannen foretar de også statistikkføring av aktiviteter i reiselivsnæringen på eget initiativ, herunder statistikk for gjestedøgn for overnatting i Longyearbyen.

Association for Arctic Expedition Cruise Operators (AECO)

AECO ble stiftet i oktober 2003 og er en internasjonal organisasjon som i første omgang omfatter cruiseoperatører med skip fra 12 til 200 passasjerer med aktivitet på Svalbard. De foreløpig 8 medlemsbedriftene har til sammen 11 fartøyer og representerer 90 % av ekspedisjons-/kystcruise-aktiviteten på øygruppen.

Målet for organisasjonen er å koordinere og representere medlemmenes interesser og sikre at deres aktivitet i minst mulig grad belaster Svalbards sårbare natur, kulturminner og villmarkskvalitet, samt at virksomheten foregår innenfor sikkerhetsmessige forsvarlige rammer.

47 Sysselmannen har motivert til etableringen av denne organisasjonen, da den anses som en viktig samarbeidspartner for forvaltningen. Medlemmene representerer også vektig kompetanse, da flere av disse selskapene har lang erfaring fra hele Svalbard. Dette er også i tråd med St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard hvor det heter at for å nå aktører utenfor Svalbard Reiselivsråd må andre virkemidler tas i bruk.

Miljøvernorganisasjoner

WWF

WWF startet i 1995 programmet ”Linking tourism and conservation in the Arctic”. I løpet av 1996 og 1997 arrangerte de to work-shops på Svalbard med deltakelse fra reiselivsnæringen, miljøorganisasjoner, forskning og lokalsamfunn i Arktis. Resultatet fra disse møtene er ”Ten priciples for Arctic Tourism”, ”Code of Conducts for Tour Opeartors” og ”Code of Conduct for Arctic Tourists” som alle er retningslinjer for hvordan turisme i Arktis bør foregå. Enkelte bedrifter markedsfører i dag at de følger disse retningslinjene i virksomhet.

I 2003 tok WWF initiativ til et nytt prosjekt som er rettet mot cruiseturismen på Svalbard. Formålet er å foreta en gjennomgang av status og eksisterende regelverk for å vurdere behovet for endringer i regelverk eller praksis. Målet er at de i samarbeid med forvaltningen og reiselivsnæringen skal komme frem til metoder for utøvelse av cruiseturisme på Svalbard som kan være en kombinasjon mellom juridisk regelverk og selvregulering i næringen. Høsten 2004 framla WWF konkrete forslag til hvilke tiltak som bør iverksettes for å regulere cruisetrafikken på Svalbard.

Prosjektet hadde i utgangspunktet også som formål å bidra til at cruiseoperatører på Svalbard skulle danne en egen interesseorganisasjon. Cruiseoperatørene kom imidlertid prosjektet i forkjøpet og dannet AECO (se over) i oktober 2003.

Samarbeidet mellom Sysselmannen og reiselivsnæringen

Svalbard Reiselivsråd

Det har utviklet seg et relativt tett samarbeid mellom Sysselmannen på Svalbard, Svalbard Reiselivsråd og deres sekretariat, Svalbard Reiseliv AS.

Uformelle møter og samtaler er en viktig del av dette samarbeidet. I tillegg har Sysselmannen gjort avtale om kjøp av statistikk-tjenester fra Svalbard Reiseliv AS. Det er gjensidig kontakt mellom Sysselmannen og reiselivsnæringen i forbindelse planarbeid og utarbeidelse av informasjon/brosjyrer. Sysselmannen bidrar med forelesninger og transporttjeneste i forbindelse med Guide- og turlederopplæringen og ved andre behov. Både Svalbardvettreglene og Retningslinjer for guidede scooterturer har reiselivsnæringen utviklet i samarbeid med Sysselmannen.

Turoperatørene

48 Kontakten med de fleste lokale turoperatørene er relativt tett og forholdene ligger til rette for et godt samarbeid mellom dem og Sysselmannen. Tidligere har samarbeidet vært mer etter behov, mens man i det siste også har fått mer formalisert samarbeid gjennom prosjekter.

Høsten 2001 startet planleggingen og forberedelsene av prosjektet Clean up Svalbard som ble igangsatt sommeren 2002. Samtlige turoperatører som ble invitert til deltagelse i prosjektet var positive. Dette gjelder også operatører som ikke er lokalt etablert. Til sammen 7 turoperatører er per 2004 deltakere i prosjektet, som går ut på at tilreisende turister er med på å plukke søppel langs Svalbards strender.

Etter at både Sysselmannen og reiselivsnæringen hadde signalisert et behov for å formidle informasjon om observasjoner som gjøres ute i felt og som kan være av sikkerhetsmessig betydning, utviklet man vinteren 2002 i samarbeid en web-basert feltlogg. Når observasjoner loggføres genereres det automatisk e-post melding til personer som har registret seg som mottakere av slike meldinger. Per 2004 hadde over 400 personer registrert seg som mottakere.

Statistikk

For å kunne tilby en kunnskapsbasert forvaltning av turisme og friluftsliv har myndighetene behov for pålitelig og relevant informasjon om blant annet ferdsel. Det er derfor arbeidet mye med utvikling og etablering av gode systemer for statistikkføring. Fortsatt gjenstår noe, men på en del områder har man nå god oversikt over aktivitetene.

Sysselmannen har samarbeidet tett med reiselivsnæringen om statistikk og Svalbard Reiseliv fører en del statistikk på oppdrag fra Sysselmannen. I tillegg innhenter og bearbeider Sysselmannen egne oversikter.

I det påfølgende gis en kort beskrivelse av de statistikkene som føres.

Passasjerer over Svalbard Lufthavn (1975 -) Statistikken føres av Avinor og viser hvor mange passasjerer som har reist til og fra Svalbard Lufthavn. Tallene sier ikke noen om hvorvidt de reisende er besøkende eller fastboende eller om formålet med reisen.

Gjestedøgn i Longyearbyen (1991 -) Statistikken innhentes og bearbeides av Svalbard Reiseliv. Tallene viser hvor mange gjester som har bodd på overnattingsstedene i Longyearbyen i hvor mange døgn. Den viser også formålet med oppholdet, om gjestene har vært på Svalbard i forbindelse med ferie, kurs/konferanser eller i arbeidssammenheng. I tillegg viser den gjennomsnittlig oppholdstid og kapasitetsutnyttelsen på overnattingsstedene. Statistikken har vært ført systematisk og etter samme system i mange år og er en god indikator på utviklingen i reiselivsnæringen.

Turaktiviteter i regi av turoperatører (1997 -) Turoperatørene skal føre statistikk over sin aktivitet, det vil si hvor mange personer og feltdøgn de har hatt i de ulike forvaltningsområdene på Svalbard, fordelt på type aktivitet (inkludert scooterferdsel). De skal også føre oversikt over personbesøk på noen utvalgte steder. Tallene samles inn og bearbeides av Svalbard Reiseliv på oppdrag fra Sysselmannen. Disse tallene har vært innhentet siden 1997 og selv om registreringsskjemaet er blitt noe endret underveis, finnes det sammenlignbare tall for utviklingen i denne perioden.

49

Cruisetrafikk (1991 - ) Statistikken føres av Sysselmannen. Alle båtoperatører skal melde seilingsplaner i forkant av en sesong. Etter at seilingene har vært gjennomført, skal operatørene rapportere hvor båtene har vært, hvor mange som var om bord og hvor mange som har vært i land på ulike plasser. Dette gir Sysselmannen oversikt over ferdsel og ferdselsmønster som følger av cruisetrafikk. Tidligere rapporterte lokale turoperatører sin aktivitet som feltdøgn i de ulike forvaltningsområdene på sammen måte som turaktiviteter slik beskrevet ovenfor. I 2001 ble imidlertid systemet lagt om og alle cruisebåter rapporterer etter et enhetlig system. Det skilles mellom oversjøiske cruise, kyst-/ekspedisjonscruise i regi eksterne operatører og kyst- /ekspedisjonscruise i regi av lokale operatører. Hvordan cruisestatistikk har vært ført varierer, men det finnes tall på noen områder fra ca 1991.

Individuell ferdsel (1996 - ) Statistikken føres av Sysselmannen. Tilreisende som skal ferdes på egenhånd utenfor Forvaltningsområde 10 har melde- og forsikringsplikt. De skal fylle ut et eget skjema før turen starter opp og rapportere ferdselen på et registreringskort etter at turen er avsluttet. Informasjonene legges inn på en database hos Sysselmannen og gir oversikt over hvor mange personer som har oppholdt seg hvor mange døgn i de ulike forvaltningsområdene. Den gir også oversikt over ferdsel i de ulike månedene, formålet med turene, eventuelle transportmidler og nasjonaliteten til de som ferdes.

Innenfor forvaltningsområde 10 er det ikke meldeplikt og oversikt over individuell ferdsel i dette området hvor det er mest ferdsel, finnes derfor ikke.

Snøscooter i nasjonalparkene (1997 -) Fastboende har anledning til å søke om dispensasjon for å kjøre snøscooter i nasjonalparkene. Sysselmannen fører statistikk over denne ferdselen.

Jakt, fangst og fiske (1983/1997 - ) Sysselmannen fører statistikk for jakt og fangst inkluderer tall for reinsdyrjakt, revefangst, småviltjakt, seljakt og fiske etter røye.

Annet Også andre fører statistikk som kan være relevant for beskrivelsen av turisme og friluftsliv på Svalbard. Blant annet fører Longyearbyen Lokalstyre statistikk for den økonomiske og sysselsettingsmessige betydningen av ulike næringer på Svalbard, mens lokale attraksjoner som Svalbard Museum og Galleri Svalbard fører besøksstatistikk.

Statistisk Sentralbyrå Statistisk Sentralbyrå har laget en sammenstilling av tilgjengelig statistikk om Svalbard som de har samlet inn. Publikasjonen heter ”Svalbardstatistikk” og utkom første gang i 2001.

50 Sikkerhet og redningstjeneste

Generelt om sikkerhet

Ferdsel på Svalbard stiller relativt strenge sikkerhetskrav til både reisearrangører og individuelle reisende. Klimatiske forhold, avstander, isbjørnfare, bresprekker, usikker havis og lav sjøtemperatur er noen utfordringer. Når man ferdes på Svalbard må man ta forhåndsregler både i forhold til hva som kreves for å gjennomføre turen som planlagt og hva som må til dersom noe uforutsett skulle oppstå.

Plikter og krav som følger av regelverk

Ferdsel i regi av reisearrangør, samt individuell ferdsel for tilreisende utenfor Forvaltningsområde 10, er meldepliktig til Sysselmannen. Reisearrangører skal beskrive hvilke sikkerhetstiltak som er planlagt ved alle sine turer, mens individuelle skal liste sikkerhetsutstyr som våpen, andre skremmemidler for isbjørn, kommunikasjonsmidler m.m. Sysselmannen har ved mottak av melding en viss mulighet til å vurdere det sikkerhetsmessige aspektet ved de planlagte turene.

Dersom Sysselmannen vurderer det sikkerhetsmessige opplegget som direkte uforsvarlig, vil det bli gitt pålegg om endring eller satt minimumskrav før turopplegget eller turen kan gjennomføres. Det er likevel viktig å understreke at for eksempel turoperatører i henhold til turistforskriften har et selvstendig ansvar for å ivareta sikkerheten i forbindelse med turopplegg. Dette innebærer blant annet at turoperatøren kan stilles ansvarlig for mangler selv om ikke Sysselmannen har påpekt disse i sin behandling av turopplegget. At Sysselmannen stiller konkrete krav til turopplegget innebærer altså ikke at turopplegget som sådan godkjennes av Sysselmannen. Sysselmannen er derfor noe tilbakeholden med å stille detaljerte krav til sikkerheten med unntak av i særlige tilfeller.

De to siste sesongene har det i tillegg til krav om isbjørnsikring, også blitt stilt krav om at nødpeilesender skal medbringes på turer utenfor Forvaltningsområde 10. Dette gjelder både reisearrangører og individuelle reisende. En nødpeilesender kan ha avgjørende betydning for berging av liv i visse situasjoner. Dersom det skjer en ulykke er en nødpeilesender enkel å betjene og signalene fra nyere sendere vil fortelle redningssentralen den nøyaktige posisjon for hendelsen og hvem som er i nød. I tillegg til tidsbesparelsen i forhold til livberging har dette kravet også en økonomisk side, da letemannskaper, eventuelt helikopter, kan dirigeres direkte til den nødstilte. Krav kan stilles med hjemmel i turistforskriften.

Sikkerhet ved ferdsel til sjøs

Skipstrafikken i farvannene rundt Svalbard er etter hver blitt relativt omfattende. Befraktning av turister med båt foregår med nesten alle typer fartøyer, ikke minst i de kystnære farvannene. Denne trafikken kan være en sikkerhetsmessig utfordring fordi fartøyene har en stor aksjonsradius og en størrelse som gjør dem mer fleksible med hensyn til ilandstigninger.

Hurtig skiftende værforhold, urent farvann (isfjell og grunner), begrenset tilgang på sjøkart, kaldt vann og vanskelige ilandstigningsforhold mange steder, tilsier at det kreves erfaring og kunnskap for ferdsel med båt på Svalbard. Særlig for de større passasjerskipene kan ferdsel på

51 Svalbard være risikofylt. Dette gjelder spesielt hvis skipene beveger seg langt inn i fjordene som verken er kartlagt eller egner seg for fart med større skip.

Sysselmannen har fra 1998 systematisk advart mot seilas med store og mellomstore cruiseskip i Hinlopenområdet, dvs. skip med over 100 personer om bord. Siden 1999 har en håndfull skip med flere enn 100 personer likevel seilt gjennom Hinlopen. Dette gjelder i hovedsak ekspedisjonscruiseskip som kommer til Svalbard år etter år. Ingen av de største skipene, eller skip i tradisjonell oversjøisk cruisefart har de senere år seilt denne strekningen.

I følge Sysselmannens oversikter ble det i 1994 registrert en grunnstøting med et mindre passasjerskip i Svalbards territorialfarvann, mens det i 1996 ble registrert fire grunnstøtinger av denne typen, to på vestkysten av Spitsbergen, en på nordkysten og en øst på Nordaustlandet. I juli 1997 grunnstøtte et cruiseskip i Murchinsonfjorden på Nordaustlandet. Skipet hadde 154 passasjerer om bord. I 1998 ble det meldt om to grunnstøtinger med mindre passasjerskip, begge på vestkysten av Spitsbergen og sommeren 2000 gikk et mindre passasjerskip på en sandgrunne, også dette på vestkysten. Sommeren 2002 ble det registrert tre grunnstøtinger, alle med mindre skip. Sommeren 2003 grunnstøtte et cruiseskip med ca. 680 passasjerer og et mannskap på 329 i Magdalenefjorden på nordvest-Spitsbergen. Ingen av grunnstøtingene har medført personskader eller skade på miljøet.

På bakgrunn av økningen i ferdselen til sjøs og en del ulykker og nesten-ulykker fra 1990- tallet og fram til i dag, påla Stortinget i Innst. S. Nr. 196 (1999-2000) Regjeringen å legge fram forslag til tiltak som kunne bidra til å bedre sjøsikkerheten på Svalbard. Justisdepartementet nedsatte i 1999 en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å vurdere spørsmålet om sjøsikkerhet i farvannene ved Svalbard. Arbeidsgruppens rapport ble fremlagt for Justisdepartementet i september 2002.

Tiltak som er foreslås av arbeidsgruppen er blant annet;

• Krav om los evt. kjentmann • Tilbud/krav om kurs i isnavigasjon • Systematisk sjøkartlegging av de kystnære farvann • Innføring av differensiell GPS • Oppdatering av forskrift om sertifisering og kontroll av passasjerskip på Svalbard • Farvannsreglueringer, herunder vurdere risiko og tiltak for seiling i Hinlopenområdet. Arbeidsgruppen anbefaler at aktivitet som har tilknytning til aktivitet på land, for eksempel ilandstigninger, kan reguleres i medhold av svalbardmiljøloven, mens sjøsikkerhet bør forvaltes etter samme system og regelverk som på fastlandet, dvs. havne- og farvannsloven. • Rapporteringsplikt til Kystovervåkingssentralene dersom disse overføres til sivilt apparat eventuelt at meldeplikt til Svalbard radio ved passering territorialgrensen til/fra Svalbard bør innføres.

Rapporten anbefaler at det enkelte fagdepartement tar ansvaret for å følge opp de ulike områdene. Justisdepartementets polaravdeling koordinerer dette arbeidet gjennom Polarutvalget.

52 Sikkerhet ved ferdsel på land og is

I Longyearbyen kan tilreisende leie transportmidler og utstyr for å ferdes ute i felt. Det er ikke satt noen spesielle krav til egenferdigheter for å leie utstyret, og det medfører at også mange uten tilstrekkelig erfaring på en enkel måte kan skaffe seg de nødvendige hjelpemidlene for å oppleve Svalbard på egen hånd.

Særlig risiko er knyttet til snøskred, og ferdsel på bre og usikker sjøis. Ved slike ulykker skjer en rask nedkjøling og tidsfaktoren for varsling, lokalisering og redning vil være avgjørende.

• Ferdsel med snøscooter Bruk av snøscooter krever førerkort for bil eller eget snøscootersertifikat. Fartsgrensen er 80 km/t i terrenget og 30 km/t på veiene i bosetningene. Hjelm ble påbudt ved kjøring av snøscooter 1. januar 2003.

• Ferdsel på isbre Bresprekker på Svalbard kan være svært dype. Ved fall i bresprekker oppstår det oftest også store fysiske skader som forsterker ulykken. Redningsarbeidet er ofte forbundet med stor risiko for redningsmannskapene, og selve arbeidet vil ofte være vanskelig og tidkrevende. Mange av de mest brukte scootertraséene går over breer. De senere år har sommersmeltingen på mange breer vært stor, og områdene med blåis har blitt større. Dette medfører at snøbroer kan bli tynne og usikre om vinteren. Skiftende vær fører også til at forholdene kan endre seg dramatisk på relativt kort tid, slik at farlige partier kan oppstå på antatt sikre traséer. Det er derfor en utfordring å finne sikre traséer, både for individuelle turister, men ikke minst for reiselivsnæringen.

Disse faktorene gjør at det på Svalbard kan være en høyere andel av ulykker ved ferdsel i terrenget og til sjøs enn tilsvarende type turaktiviteter i fastlands-Norge. Dette setter større krav til den organiserte redningstjenesten.

Det har vært arbeidet aktivt både fra reiselivets og Sysselmannens side med sikkerhet. I tillegg til møter og gjennomgang av rutiner, er det nå blant annet etablert et samarbeid om en web-basert feltlogg for registrering av observasjoner av sikkerhetsmessige betydning som gjøres ute i felt.

• Dyreliv Svalbard og Frans Josefs Land har en isbjørnpopulasjon på ca 3000 individer. Isbjørn er i stor grad konsentrert til østlige deler av øygruppen, men kan påtreffes overalt til alle årstider. Enkelte vintersesonger har spesielle isforhold ført til høy konsentrasjon av isbjørn også i nærheten av bosetningene. Selv om isbjørn normalt vil sky mennesker, er den svært uforutsigbar og kan være livsfarlig. I 1995 ble to mennesker drept av isbjørn. Årlig oppstår det flere konfrontasjoner mellom mennesker og isbjørn, som i 1-2 tilfeller per år har ført til at isbjørn har blitt avlivet.

Isbjørnfaren tas på alvor av de aller fleste reisearrangører, individuelle tilreisende og fastboende, og forhåndsregler i form av våpen og skremmemidler er en naturlig del av utstyret når man ferdes på Svalbard.

53 Våpen kan leies av enhver som fyller kravene til å erverve skytevåpen, selv om man ikke tidligere har våpenerfaring eller jaktprøve. Det er grunn til å anta at en del som ferdes på Svalbard ikke er tilstrekkelig forberedt på å håndtere farlige situasjoner, for eksempel p.g.a. manglende skytetrening.

Gjennom informasjonsmateriell og opplæringsvirksomhet har både myndighetene og aktørene i reiselivsnæringen fokus på sikkerhetstiltak i forhold til isbjørn.

De senere år har Sysselmannen fått en rekke rapporter om nærkontakt mellom hvalross og personer i kajakk/gummibåt. Dette kan skyldes økende kajakkferdsel, økende hvalrossbestand, og/eller en kombinasjon av dette. Disse situasjonene kan oppstå svært uventet, og i situasjoner da personene i båten ikke verken har skremme-/sikringsmidler tilgjengelig, eller rekker å iverksette tiltak. Slik nærkontakt innebærer en betydelig sikkerhetsrisiko, og det er derfor grunn til å ha fokus på dette fremover.

• Værforhold og skredfare Været skifter fort på Svalbard og snøskredfaren er reell og tidvis stor. Sommerstid er tåke en utfordring og om vinteren kan man oppleve white out – dvs. fullstendig nullsikt.

Sysselmannen har i perioder med stor snøskredfare gått ut offentlig og advart mot dette. For øvrig oppfordres alle, både det organiserte reiseliv og individuelle turister i forbindelse med melding om turopplegg i henhold til turistforskriften om å planlegge virksomheten med tanke på alle slags værforhold og medbringe utstyr og bekledning for å takle disse.

Redningstjeneste

Som på fastlandet utøves redningstjenesten som et samvirke mellom offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats.

LRS-Svalbard (Lokal redningssentral) ledes av Sysselmannen, og er underlagt Hovedredningssentralen i Nord-Norge.

På Svalbard er redningsapparatet materielt godt utstyrt og råder over ressurser som ansees tilstrekkelig til de typer hendelser som normalt skjer, med visse unntak. Avstanden til fastlandet gjør at redningstjenesten må håndtere alle typer aksjoner med de ressursene som finnes på øygruppen, og at det ikke kan forventes bistand fra fastlandet før etter minimum 4-5 timer.

Som på fastlandet er redningstjenesten avhengig av frivillige organisasjoner for å stille tilstrekkelig og kvalifiserte personellressurser. På Svalbard kan dette i perioder være vanskelig på grunn av høy turaktivitet blant de frivillige og at personellet dermed ikke kan nås, samt generelt stor gjennomtrekk i samfunnet.

Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps er en sentral aktør med høyt aktivitets- og kompetansenivå. Reiselivsnæringen er også en god ressurs i slike sammenhenger, da de både har mange ansatte med mye kompetanse og erfaring, og er velvillige til å stille personell til rådighet under øvelser og aksjoner.

Årlig skjer det store og små ulykker på Svalbard som krever redningsaksjoner. Noen av disse har vært store aksjoner med mye frivillig mannskap involvert. De fleste aksjoner krever

54 likevel et mindre antall frivillige, men stiller desto høyere krav til kompetanse. Under krevende forhold kan man bare basere seg på å bruke de mest erfarne og kompetente personene. Dette er situasjoner der den enkelte både må evne å ta vare på seg selv og utstyret på en sikker måte, men i tillegg å kunne løse et oppdrag under de rådende forhold. I praksis er denne gruppen personer ikke stor på Svalbard.

Redningsaksjoner må ofte utføres under ekstreme vær- og temperaturforhold, og hensynet til redningsmannskapenes sikkerhet må alltid prioriteres og ivaretas. Hvert år skjer aksjoner der søksaktiviteten i en pågående aksjon må innstille i påvente av bedre værforhold.

Redningstjenesten på Svalbard er dimensjonert for å kunne håndtere hendelser som normalt skjer, og hvor antall involverte personer er forholdsvis lite. Utfordringene også i fremtiden er uhell med mange involverte, og hvor rask innsats er nødvendig for å redde liv.

Historisk har det skjedd ulykker hvor ressursene har vært for små, og det har blitt anmodet om bistand fra fastlandet. Her kan nevnes ulykken med cruiseskipet Maxim Gorkij i 1986 og flyulykken på Operafjellet i 1996. Det er imidlertid vanskelig å dimensjonere et redningsapparat på Svalbard etter slike typer ulykker, og man må påregne at det i enkelte tilfeller vil være nødvendig å be om bistand fra fastlandet.

De fleste redningsoppdragene på Svalbard vinterstid er i forbindelse med snøscooterferdsel. En betydelig del av disse oppdragene er søk, mens en mindre del av oppdragene er behandling og transport av pasienter på grunn av snøscooteruhell og andre typer redningsoperasjoner.

På sommerstid er det henting av syke/skadede personer på båter, og søk etter savnede som dominerer aksjonsbildet.

Redningstjenesten er en prioritert oppgave hos Sysselmannen på Svalbard. Det legges årlig ned store ressurser i utvikling og vedlikehold av planverk, øvelser og samhandling med de øvrige aktørene i redningstjenesten.

En søk- og redningsoperasjon er kostnadskrevende, og de største utgiftene er i de fleste tilfeller knyttet til bruk av helikopter. Ved å begrense søksoperasjonen til et minimum vil man kunne begrense aksjonens totale kostander. Dette har igjen betydning for hvor stor søk- og redningsforsikring eller – garanti Sysselmannen krever for de ulike grupper reisende. Beløpenes størrelse er nå fastsatt ut fra forutsetningen om at nødpeilesender medbringes utenfor Forvaltningsområde 10.

Utvikling i antall rednings- og ambulanseoppdrag

Tabellen nedenfor viser antallet SAR- (search and rescue/søk- og redning) og ambulanseoppdrag de siste årene. Redningsaksjoner er antall søk- og redningsaksjoner som har vært initiert og koordinert av lokal redningssentral på Svalbard (LRS). Ambulanseoppdrag er antall ambulansetransporter som er gjennomført med helikopter fra skip, bosetninger utenfor Longyearbyen eller fra terrenget. Transportene omfatter ikke bare akuttskader, men også sykdomstilfeller, selv om disse er i mindretall.

55

Antall søk og redning (SAR) og ambulanseoppdrag

35

30

g 25 a r d

p 20 SAR p o

l l 15 Ambulanse a t n

A 10

5

0 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004

Fra tiden før 1996 finnes ikke tilsvarende statistikk, bare omtale av spesielle og alvorlige ulykker/aksjoner.

Mulig fremtidig utvikling

Volum

Dersom man tar utgangspunkt i antall turister som kommer til Svalbard med fly (men holder cruisetrafikken utenfor) har endringene fra år til år variert. Ser man bort fra de to årene hvor det har vært nedgang i antall gjestedøgn, har den gjennomsnittlige økningen ligget på ca 10 %. Dersom økningen hadde fortsatt i samme tempo i årene fremover, ville man kunne få en utvikling som hadde sett tilnærmet slik ut:

2004 2005 2006 2010 2012 29 300 Ca 32 200 Ca 35 500 Ca 52 000 Ca 63 000

Det er vanskelig å forutse utviklingen, men en slik relativt høy gjennomsnittlig økning kan virke usannsynlig av flere årsaker:

På 1990-tallet var den stedlige turistnæringen på Svalbard i startfasen og turismen hadde lite omfang. En prosentvis stor årlig økning på dette tidspunktet utgjorde et relativt lavt antall flere personer, selv med 10 % økning. Når tallene nå er blitt høyere er det mindre sannsynlig at prosentandelen vil være like stor i årene fremover.

56 I Longyearbyen er det ca 720 gjestesenger. Kapasitetsutnyttelse var ca 39 % i 2004. Selv om det er plass for adskillig flere gjester ved overnattingsstedene totalt per år, er kapasiteten godt utnyttet i høysesongen. Det vil si at en større økning i antall gjester forutsetter at sesongen utvides eller at kapasiteten på overnattingsstedene og flyseter til Longyearbyen økes. Foreløpig foreligger det ingen større planer om bygging av ny overnattingskapasitet. Svalbard lufthavn nærmer seg tålegrensen for handling av fly og passasjerer, men et nytt terminalbygg er under planlegging.

Svalbard har hatt en mye sterkere vekst i turismen enn Norge for øvrig. Man kan også derfor forvente at veksten vil flate ut.

Cruiseturismen på verdensbasis har hatt og forventes fortsatt å ha en høy årlig vekst. Det bygges skip med høyere passasjerkapasitet og økt teknisk standard. Aksjonsradiusen blir større. Samtidig er prisen på reisene gått ned, slik at cruisereiser er blitt mer interessant for markeder som tidligere ikke hadde økonomi til slike reiser. I følge World Tourist Organisation forventes det en vekst på minimum 10 % årlig i noen år fremover. De siste årene har terrorsituasjonene medvirket til at cruise-operatørene vurderer nye destinasjoner og både Antarktis og Arktis er blant disse. I 2004 var det ca 32 000 personer om bord på de oversjøiske cruisebåtene som besøkte Svalbard. Dersom man forutsetter en årlig vekst på 10 % vil antallet være kommet opp i 50 000 innen år 2010.

Turismen er imidlertid utviklingsmessig lite forutsigbar, da folks reisevaner påvirkes av en rekke ytre faktorer. Primærmarkedet for Svalbards landbaserte turisme er Norge. Da Svalbard anses som et relativt dyrt reisemål, vil en negativ utvikling i norsk økonomi kunne resultere i færre tilreisende. På samme måte vil økonomisk utvikling i andre land kunne påvirke for eksempel cruisemarkedet.

Naturkatastrofer, krig og terror påvirker også folks reisevaner, slik man til en viss grad har fått oppleve etter terrorangrepet i New York, 11. september 2001. Atomlekkasjer i nordområdene eller et større oljeutslipp ved Svalbard er forhold som vil kunne innvirke på folks valg av reisemål.

Også innføring av nye skatter, avgifter, restriksjoner og betydelige prisøkninger påvirker både operatørenes og de individuelle reisendes valg av reisemål.

Et lavpris flyselskap, Norwegian, startet våren 2004 flygninger til Svalbard, men la ned igjen etter få måneder. Dersom reisen til/fra Svalbard blir betydelig rimeligere enn den har vært, vil dette kunne påvirke volumet på tilstrømningen av turister.

Fra tid til annen har det også kommet signaler om at russiske myndigheter har til hensikt å utvikle turismen med utgangspunkt i de russiske bosetningene. Foreløpig er ikke dette konkretisert, og det er derfor vanskelig å vurdere hvilken effekt en eventuell slik utvikling vil kunne få.

Dette viser at det er svært vanskelig å si noe konkret om hvor stort volum man kan forvente på turismen til Svalbard de kommende år. Under stabile forhold, både nasjonalt og internasjonalt, kan man sannsynligvis forvente en viss økning, men ikke på samme nivå som man har opplevd i de 10-15 siste årene. Ytre påvirkningsfaktorer kan på en annen side føre til nedgang på kort sikt. Tilnærmet uberørt natur er i ferd med å bli et stadig mindre knapphetsgode i verden. På lengre sikt kan man derfor være rimelig sikker på at Svalbard vil

57 tiltrekke seg stadig nye besøkende som vil oppleve naturen, - forutsatt at denne blir forvaltet på en måte som fortsatt gjør den attraktiv for besøkende.

Ferdsel og aktiviteter

Som følge av økt antall turister til Svalbard kan man forvente utvikling av nye aktiviteter og økt ferdsel. Bare i løpet av de siste 10 årene er antall ilandstigningspunkter fra båter langs Svalbards kyster tredoblet. En økning i oversjøisk cruisetrafikk vil i første omgang øke presset i Magdalenefjorden og bosetningene, men på sikt kan man forvente at presset her blir så stort at operatørene velger andre anløpssteder. Dermed er det en risiko for at ”masseturismen” man nå opplever i Magdalenefjorden kan spre seg til andre områder.

For ekspedisjons-/kystcruisebåtene tyder mye på at de vil søke å finne nye steder for ilandstigninger. De siste sesongene har isforholdene ligget til rette for relativt uproblematisk seiling gjennom Hinlopenstretet og rundt Nordaustlandet, noe som påvirker ferdselsmønsteret og blant annet har ført til at det har blitt flere ilandstigningspunkter på Øst-Svalbard.

I nærområdet til Longyearbyen vil man sommerstid kunne forvente en utvikling med økt ferdsel i forbindelse med eksisterende produkter (fotturer, båtturer, kajakkturer, osv.) samt tilvekst av nye produkter. Med relativt strenge rammebetingelser for motorisert ferdsel vil det være en del begrensinger i forhold til hvilke nye produkter som kan utvikles, men sommeren 2001 dukket Deep Sea Rafting opp på markedet. Det er et visst potensiale for at det i årene som kommer vil utvikles lignende produkter.

Om vinteren har dagsturer med snøscooter vært en av den mest solgte aktiviteten. Til tross for økt etterspørsel er imidlertid antall snøscootere brukt til utleie og guidede turer relativt stabilt. Snøscooterturer er dyre i produksjon og inntjeningen til reiselivsnæringen er relativt lav på dette produktet. En alternativ utvikling kan være at man i fremtiden vil korte ned turene, slik at man kan foreta to turer i løpet av én dag.

I de senere år har det vært en betydelig økning i hundesledetilbudet. Som følger av dette er også antall polarhunder på Svalbard mangedoblet de siste årene. Hundespann kan bli et mer vanlig syn i terrenget på Svalbard enn de har vært til nå.

Utfordringer og strategier

Volum og ferdsel

Innledning

Folketallet i Longyearbyen har økt fra ca 1 000 personer til over 1 800 i løpet av en tiårsperiode. Med økt folketall følger også økt ferdsel i naturen. Lokalbefolkningen på Svalbard utgjør likevel fremdeles en svært beskjeden andel av den totale ferdselen. På det nåværende tidspunkt kan vi ikke se spesielle utfordringer knyttet til de fastboendes ferdsel og aktiviteter.

58 Turismen til Svalbard er i vekst. Selv om ulike påvirkninger periodevis kan medføre stagnasjon og nedgang på kort sikt, er det sannsynlig at Svalbard vil oppleve fortsatt økning i turismen på lang sikt.

Volum – bør det settes begrensninger på antall turister til Svalbard?

Det har vært reist spørsmål om det bør settes et tak på antall turister som årlig får lov til å besøke Svalbard. En slik antallsbegrensning på bakgrunn av en negativ påvirkning, er innført noen steder i verden. Et av disse stedene er Galapagos i Ecuador, som er kjent for et unikt naturmiljø med særegent dyreliv. En slik begrensing har imidlertid vist seg vanskelig å gjennomføre og grensen som først ble satt på 15 000 turister årlig, har siden vært høynet flere ganger.

Dersom man skulle innføre et slikt tak på turismen på Svalbard, vil man måtte ta stilling til hvilket antall turister som skal tillates og hvordan begrensningen praktisk skulle gjennomføres. Et alternativ er å innføre et strengt system med en form for innreisetillatelser som alle besøkende til Svalbard må ha, enten individuelt eller gjennom turoperatørene. Systemet ville få både administrative og økonomiske konsekvenser for forvaltningen, men med et slikt opplegg ville antallet turister kunne holdes på et bestemt nivå.

En annen metode vil være å begrense antall seter på flyreiser til Svalbard og eventuelt også overnattingskapasiteten. I tillegg ville man måtte ha en begrensning på antall turister som kommer sjøveien. Et slikt system ville muligens ikke gi en helt effektiv begrensning, men ville heller ikke være like ressurskrevende som et system med innreisetillatelser.

Lokale politikere vil gjennom arealplanlegging og byggetillatelser kunne begrense økningen i overnattingskapasiteten i Longyearbyen. Sysselmannen har også anledning til å kreve konsekvensutredning for tiltak innen arealplanområdene som antas å få konsekvenser utenfor planområdene.

Uansett system vil en eventuell innføring av begrensning i antall tilreisende til Svalbard kreve en grundig konsekvensvurdering, en politisk vilje både lokalt og sentralt og man vil måtte vurdere hjemmelsgrunnlaget og forholdet til Svalbardtraktaten. Det har de siste 15 år vært ført en bevisst politikk, og vært brukt offentlige midler for å utvikle turismen som en viktig næring på Svalbard. I følge de gjeldende politiske føringer skal reiselivsnæringen fortsatt ha rammebetingelser som gir rom for utvikling. Som følge av dette har private aktører satset betydelige beløp på investering i reiselivsnæringen. Konsekvensene for næringen vil måtte tas hensyn til i en diskusjon om antallsbegrensning.

Etter Sysselmannens vurderinger er ikke dagens hovedutfordring knyttet til det totale antall turister til Svalbard, men til hvilken aktivitet som utøves i hvilke områder. Fra et miljøperspektiv vil ikke nødvendigvis et relativt høyt antall tilreisende til bosetningene ha store negative konsekvenser for miljøet. Det er deres ferdselsmønster og aktiviteter utenfor bosetningene som gir hovedutfordringer. Sysselmannen mener derfor at reguleringer og begrensninger i hovedsak bør rettes mot ferdsel og aktivitet og at det ikke på nåværende tidspunkt er behov for å sette et absolutt tak på antall tilreisende til Svalbard.

59 På grunnlag av politiske føringer, målsettinger og formålet for vernede områder på Svalbard er det et mål å kanalisere mest mulig av turismen til sentrale deler av Spitsbergen og begrense veksten i de mer fjerntliggende områdene, som for eksempel reservatene på Øst-Svalbard.

Strategi: • Ut fra dagens situasjon vil det ikke bli iverksatt tiltak for å begrense antall turister til Svalbard. Eventuelle reguleringer og begrensninger bør i stedet rettes mot ferdsel og aktivitet. • Turismen bør i størst mulig grad kanaliseres til sentrale deler av Spitsbergen og volumet i blant annet naturreservatene, bør holdes på et lavt nivå.

Ferdselsformer på Svalbard

Turister ankommer Svalbard enten med fly (rute-, charter- eller privatfly) eller med båt (cruise- eller privatbåt). Per i dag er det ingen rutebåter som trafikkerer Svalbard. Internt på øygruppa er det ulike former for ferdsel. Om sommeren vil man kunne ferdes til fots, med fly/helikopter (mellom bosetningene) og med ulike båter. Om vinteren med snøscooter, ski og hundespann – og med fly/helikopter.

I det følgende diskuteres de ulike ferdselsformene på Svalbard. Det understrekes at de konklusjonene som Sysselmannen har kommet frem til er basert på dagens situasjon når det gjelder ferdsel. En eventuell betydelig endring i ferdselsmønsteret vil kunne medføre behov for endring av strategiene.

Ferdsel i lufta

Ikke motorisert

Eksempler på ikke-motorisert ferdsel i lufta er henge- og paraglidere, ballonger, m.m. Alle disse ferdselsformene har funnet eller finner til tider sted på Svalbard. I de fleste tilfeller er det lokalbefolkningen som er utøverne. Fra tid til annen kan det også være tilreisende som utøver sin hobby på Svalbard eller som ønsker å gjennomføre spesielle prosjekter. Eksempelvis forsøkte en britisk statsborger å fly ballong fra Longyearbyen over Nordpolen for noen år siden.

Flygning med ikke-motoriserte fremkomstmidler som utøves i tråd med gjeldende lover og regler av lokalbefolkningen eller tilreisende på individuell basis, anses ikke av Sysselmannen å være problematisk eller medføre behov for spesielle reguleringer. I forbindelse med større prosjekter som for eksempel ballongflyvning over større strekninger kan det oppstå et spørsmål om aktiviteten er sikkerhetsmessig forsvarlig. I slike tilfeller vil imidlertid aktiviteten komme inn under bestemmelsene i turistforskriften, som igjen gir mulighet til å stille spesielle krav til utstyr og forsikring.

Ikke-motorisert ferdsel i lufta med kommersielt formål kommer inn under bestemmelsene i Lov om luftfart og krever tillatelse fra Luftfartstilsynet. For para- og hengeglidere finnes det også et eget regelverk, BSL D 4-7, Forskrift om bruk av hengeglidere. Sysselmannen anser det derfor ikke nødvendig å regulere denne virksomheten særskilt på Svalbard.

60 Strategi: • Det er foreløpig ikke behov for ytterligere reguleringer av ikke- motorisert ferdsel i lufta.

Motorisert

Motorferdselforskriften setter klare begrensninger for bruk av luftfartøy i forbindelse med turisme. Sightseeingflyvning er ikke tillatt. Derimot er det tillatt å frakte passasjerer, herunder turister, mellom godkjente landingsplasser på Svalbard.

Forskriften gir rom for at Sysselmannen kan gi dispensasjon i særskilte tilfeller. Sysselmannen tolker imidlertid regelverket og forarbeidene på en slik måte at det ikke er aktuelt å gi tillatelse til rene turistturer med luftfartøy, med mindre det foreligger helt spesielle grunner. Det samme gjelder dispensasjoner i forbindelse med heli-skiing, heli-boarding, og lignende. Derimot kan det være aktuelt å gi dispensasjon for enkelte formål som indirekte kan knyttes opp mot turisme, for eksempel flygninger i forbindelse med filmopptak. Dette er i tråd med tidligere praksis.

Det finnes også et lite miljø i Longyearbyen som har småflybygging og –flygning som hobby. Noen har også motoriserte paraglidere. I en begrenset form anser Sysselmannen dette for å være nettopp en hobby og at virksomheten derfor ikke kommer inn under definisjonen sightseeingflyging. I det omfang virksomheten har i dag, forutsatt at aktiviteten skjer i tråd med andre gjeldende lover og regler, ser ikke Sysselmannen behov for en nærmere regulering av aktiviteten.

Strategi: • Motorisert ferdsel i lufta på Svalbard er tilstrekkelig regulert i forhold til dagens behov. Dagens strenge praksis vil bli videreført. Det vil ikke bli gitt dispensasjoner til sightseeing eller til landinger i forbindelse med heli-skiing, heli-boarding, eller lignende . • Lokalbefolkningens flygning med småfly og motoriserte paraglidere kommer ikke under definisjonene av sightseeingflygning. Med dagens omfang vil det ikke bli innført strengere reguleringer.

Ferdsel til lands

Ikke motorisert - sommer

Ferdsel til lands om sommeren i områder utenfor bosetningene, er i stor grad kombinert med ferdsel med båt. Dette avsnittet og avsnittet angående båttrafikken må derfor ses i sammenheng.

På Kong Karls Land er det helårlig ferdselsforbud. På Moffen, deler av Bjørnøya og i fuglereservatene er det ferdselsforbud i deler av året (sommer/høst). I tillegg er det innført ferdselsregulering i Virgohamna og på Gravneset. Ut over dette er det fri ikke-motorisert ferdsel til lands på Svalbard.

Både organiserte fotturer i regi av reisearrangør og individuelle fotturer finner i stor grad sted i umiddelbar nærhet til bosetningene, og da spesielt Longyearbyen. Om sommeren tilbyr en

61 rekke turoperatører guidede fotturer i Longyearbyens nærområde. Både fastboende og tilreisende bruker også nærområdet til kortere fotturer, men individuell ferdsel innenfor Forvaltningsområde 10 er ikke meldepliktig og omfanget blir derfor ikke registrert. Bare et beskjedent antall tilreisende og fastboende gjennomfører lengre fotturer med overnatting, der båttransport ikke er inkludert.

I enkelte områder, som for eksempel på rutene Longyearbyen - Platåberget, Tverrdalen – Nordenskiöldtoppen og Nybyen – Sarkofagen/Lars Hiertafjellet/Trollsteinen har den økte ferdselen ført til at det nå har dannet seg stier i terrenget. Dette gjelder i stor grad de områdene hvor terrenget gjør at ferdselen kanaliseres til én og samme trasé. I områder hvor forholdene gjør det mulig å velge ulike traséer er det foreløpig ikke registrert stidannelser av betydning. Ut over dette har ikke Sysselmannen registrert større negative konsekvenser for miljøet som følger av fotturer i nærområdet til Longyearbyen.

Det følger naturlig av den økte ferdselen i nærområdet til Longyearbyen at man må forvente noen påvirkninger i naturen, slik som stidannelser. Sysselmannen ser ikke på det nåværende tidspunkt behov reguleringer, men vil følge utviklingen også i Longyearbyens nærområde med tanke på fremtidige behov for tiltak. Innenfor arealplanområdet har også Longyearbyen Lokalstyre et ansvar.

I Longyearbyen er det for tiden fem islandshester som brukes til turer i ulike sammenhenger. Selv om turene i stor grad finner sted langs vei, ses spor av hestehover i en del områder med vegetasjonsdekke. Med det omfanget denne ferdselen har i dag er det likevel ikke grunnlag for særskilte tiltak rettet mot denne aktiviteten.

Sykkelturer i terrenget på Svalbard er ikke noen utbredt aktivitet, men det har vært enkelte tilfeller hvor noen har benyttet sykkel som framkomstmiddel. Med unntak av i enkelte verneområder, bl.a. verneområdene fra 2003, er sykling i terrenget ikke forbudt. Det antas at terrenget ikke er så godt egnet for denne aktiviteten og at det derfor ikke anses som noe potensielt stort problem i fremtiden. I henhold til svalbardmiljøloven skal all ferdsel foregå på en måte som ikke forringer naturmiljøet. Dersom fremtidig utvikling skulle føre til behov for reguleringer av slike aktiviteter har Sysselmannen hjemmel til å regulerer særlig belastende ferdselsformer.

Strategi: • Det vil foreløpig ikke bli innført reguleringer av ferdsel til fots i terrenget. • Utviklingen med hensyn til særlig belastende ferdselsformer, som f.eks. sykling, vil bli fulgt nøye med tanke på behov for fremtidige reguleringer.

Motorisert – sommer

Motorferdselforskriften setter klare begrensninger for motorisert ferdsel på bar og tint mark. Det er kun innenfor planområdene og i forbindelse med råstoffutvinning, bygge- og anleggsvirksomhet og til drift og vedlikehold av bygninger at slik ferdsel er tillatt.

I forbindelse med utøvelse av turisme og friluftsliv er slik ferdsel ikke tillatt.

62

Strategi: • Motorisert ferdsel på bar og tint mark i forbindelse med utøvelse av turisme og friluftsliv, er tilstrekkelig regulert.

Ikke-motorisert – vinter

Ikke-motorisert ferdsel om vinteren foregår i hovedsak på ski eller med hundespann. Ferdselen er i hovedsak begrenset til Spitsbergen. Foruten nærområdet til Longyearbyen, er området mellom Longyearbyen og Atomfjella det mest besøkte. For individuelle grupper er skiturer til Newtontoppen og/eller Perriertoppen de mest hyppige. Når man ser den totale ferdselen under ett, er dette volumet likevel svært beskjedent.

Når det gjelder hundesledeturer har man også det største volumet i nærområdet til Longyearbyen. Kun enkelte turoperatører gjennomfører noen få hundesledeturer av lengre varighet, da gjerne i retning østkysten av Spitsbergen eller Van Mijen-/Van Keulenfjorden.

Ikke-motorisert ferdsel på frossen og snødekt mark skaper få eller ingen problemer for vegetasjon. Tidlig vinter, før hekke- og ynglesesongen er i gang, er forstyrrelsen av dyrelivet begrenset. Når hekke- og ynglesesongen er i gang kan forstyrrelser som følge av skigåere og hundespann ha uheldige konsekvenser. Under kalvingen er reinen svært sårbar og forstyrrelse kan få alvorlige konsekvenser. Det har også vært noen uheldige episoder knyttet til hunder, spesielt polarhunder, som har kommet seg løs og forfulgt og angrepet reinsdyr. Sysselmannen har imidlertid ikke registrert mange slike episoder og det er per i dag ikke knyttet større utfordringer til den ikke-motoriserte ferdselen om vinteren.

Strategi: • Det er med dagens situasjon ikke behov for særskilt regulering av ikke-motorisert ferdsel om vinteren.

Motorisert ferdsel – vinter

Økning i turismen og økning i folketallet i Longyearbyen har ført til økt motorisert ferdsel i terrenget. Tidligere var det stort sett fri adgang for både fastboende, individuelle tilreisende og turoperatører til å kjøre hvor man ville på Spitsbergen, unntatt i verneområdene fra 1973, der kun de fastboende kunne få tillatelse. Da motorferdselforskriften trådte i kraft 1. juli 2002 ble det innført restriksjoner på denne ferdselen.

For fastboende betyr forskriften i hovedsak at det er innført to scooterfrie områder hvor det ikke er anledning å kjøre snøscooter. (I det ene området gjelder forbudet først etter 1. mars hver sesong). For tilreisende er det kun anledning å kjøre snøscooter på egenhånd innenfor Forvaltningsområde 10. I følge med fastboende eller som deltaker på en tur organisert av reisearrangør, kan individuelle tilreisende også kjøre snøscooter i et begrenset område på østkysten av Spitsbergen. Turoperatører har anledning til å legge opp guidede snøscooterturer innenfor Forvaltningsområde 10 og det samme avgrensede området på østkysten av Spitsbergen.

63 Forskriften legger opp til at det kan gis dispensasjoner i særlige tilfeller. I forarbeidene til svalbardmiljøloven og motorferdselforskriften er det lagt føringer for hvilke tilfeller som kan være aktuelle.

Fastboende

For fastboende vil Sysselmannen videreføre dagens praksis. Det vil si at det fortsatt vil bli gitt dispensasjon for snøscooterkjøring i Sør-Spitsbergen, Nordvest-Spitsbergen og Forlandet nasjonalparker. Volumet er begrenset og pga. disse nasjonalparkenes avstand fra Longyearbyen, forventer ikke Sysselmannen betydelig økning. Utviklingen vil bli fulgt nøye og ved hjelp av årlige statistikker vil man fortløpende vurdere behovet for endring av denne praksisen. Det er ikke anledning for fastboende å ta med seg tilreisende på snøscooter inn i disse områdene. I 2003 ble det innført nye verneområder på Svalbard, men med unntak av Hopen naturreservat, innebærer ikke dette vernet restriksjoner på scooterkjøring.

Strategi: • Praksisen med å gi dispensasjoner til fastboende for scooterkjøring i nasjonalparkene fra 1973 videreføres. Utviklingen vil bli fulgt nøye med fortløpende vurdering av behovet for endring av praksis.

Individuelle tilreisende

Tilreisende er en mangslungen gruppe – alt fra de som besøker Svalbard for første gang til tidligere fastboende med lang fartstid bak seg på øygruppa og som har fartet mye rundt på snøscooter. I utgangspunktet kan ikke tilreisende kjøre scooter på individuell basis utenfor Forvaltningsområde 10. I dispensasjonsbestemmelsen til motorferdselforskriften er det imidlertid åpnet for å vektlegge søkerens tilknytning til Svalbard og i kommentarene henvises det spesielt til tidligere fastboende.

Tidligere fastboende er kanskje den gruppen som gir de største utfordringene. Dette omfatter personer med botid fra 6 måneder og oppover til flere titalls år, og alt fra de som aldri har kjørt snøscooter til de som årlig har vært på tur til Verlegenhuken. Formålet kan være så lite ”aktverdig” som ”tur” – som jo er det vanligste formålet med snøscooterkjøring på Svalbard.

Det vil være svært vanskelig å differensiere på botid, søkers tidligere ”scootertradisjoner/- praksis”, formål m.m. Sysselmannens vurderinger er derfor at disse søknadene i utgangspunktet kan innvilges. Begrensningen ligger i at det må søkes, og muligheten til å ”styre” ferdselen for å unngå miljøulemper. Erfaringene fra de tre sesongene som har gått, viser at det er et lite antall personer som søker og innvilges dispensasjon.

Når det gjelder tilreisende som ikke er tidligere fastboende, legger Sysselmannen opp til en praksis hvor dispensasjonssøknader i utgangspunktet ikke innvilges med mindre det foreligger helt særskilte grunner. Bakgrunnen for at Sysselmannen mener at det bør være en streng praksis på dette området er, i tillegg til formålet med forskriften, at individuelle tilreisende kan kjøre snøscooter i et relativt stort område på egen hånd, og i et enda større område i følge med fastboende eller som deltaker på organiserte turer (se for øvrig avsnittet om organisert turer). Helt særskilte grunner kan være behovet for å besøke steder som den tilreisende har helt spesiell tilknytning til.

64

Strategi: • Tilreisende som har vært tidligere fastboende på Svalbard kan gis dispensasjon til scooterkjøring utenfor Forvaltningsområde 10, men ikke i verneområdene fra 1973. • Tilreisende som ikke har vært tidligere fastboende på Svalbard gis ikke dispensasjon til individuell scooterkjøring utenfor Forvaltningsområde 10, med mindre helt spesielle særlige grunner foreligger.

Organiserte turer

Med bakgrunn i føringer lagt i forarbeidene til miljøvernloven og motorferdselforskriften, er Sysselmannen innstilt på at det i enkelte tilfeller kan gis dispensasjon til reisearrangører i forbindelse med organiserte turer.

Organiserte turopplegg kan, med bakgrunn i turistforskriftens definisjon av reisearrangør, inkludere en rekke ulike grupperinger. I motorferdselforskriften har man innsnevret begrepet ved å legge til at turopplegget skal være tilbudt allmennheten. Bakgrunnen er at man i forbindelse med organiserte turopplegg har en større mulighet til å kjøre snøscooter enn man har som individuell turist. Dette er først og fremst gitt med bakgrunn i at reiselivsnæringen fortsatt skal ha ”akseptable” rammebetingelser for sin virksomhet. I tillegg er det en overordnet målsetning at mest mulig av scooterferdselen for tilreisende bør inn i organiserte former.

For å følge de føringer som er lagt i forarbeidene til miljøvernloven og forskriftene, setter Sysselmannen følgende kriterier for at det kan gis dispensasjon:

• Det skal være et organisert turopplegg slik dette er definert i ferdselsforskriften. Det vil si i regi av lokalt etablerte turoperatører6 som har turisme som hovednæringen og hvor turopplegget tilbys til allmennheten. • For å unngå tvil om hva som menes med at turopplegget ”må være tilbudt allmennheten” legger Sysselmannen til grunn at det skal være turopplegg i regi av turoperatører, det vil si næringsaktører som har reiselivsaktivitet som sin primære aktivitet. • Med bakgrunn i at Sysselmannen i henhold til ferdselsforskriften skal vurdere søkerens lokale tilknytning i forbindelse med dispensasjonssøknader, legges det også til grunn at turoperatøren må være lokalt etablert.

I og med at fastboende i utgangspunktet har anledning til å kjøre snøscooter i de aktuelle områdene vil sannsynligvis ikke en begrenset turoperatørvirksomhet ha avgjørende betydning for belastningen. De miljømessige konsekvenser vil imidlertid være avhengig av det totale volumet på denne ferdselen. Sysselmannen forventer ikke en større økning i den organiserte ferdselen, men vil følge utviklingen nøye for å sikre at eventuelle dispensasjoner ikke kommer i konflikt med overordnede mål for ferdselsreguleringen. Dersom antallet søknader om dispensasjon øker betydelig, vil praksisen revurderes. Det er ikke aktuelt å gi dispensasjoner i de vernede områdene hvor motorisert ferdsel er forbudt.

6 I utgangspunktet definerer Sysselmannen ”lokalt etablert bedrift” på samme måte som Likningskontoret definerer ”Svalbardbasert bedrift”. Det vil si at bedriften skal ha helårig virksomhet med bemannet kontor på Svalbard. Det kan i særlige tilfeller dispenseres fra dette kravet.

65 Dispensasjonsutformingen vil være avhengig av hva den enkelte turoperatøren søker om, men det vil være aktuelt å gi dispensasjoner som er begrenset til:

• Et visst antall turer til et bestemt område/med et bestemt formål (eks transport av skiturister til Atomfjella) • Et visst antall turister • Turer innen en tidsmessig avgrenset periode

På spørsmålet om man skal pålegge turoperatørene å kjøre spesielle traséer, er Sysselmannen kommet frem til at dette ikke er sikkerhetsmessig forsvarlig. Man vil i dispensasjonene kunne pålegge turoperatørene å kjøre kortest farbare vei, men med de lokale forholdene og skiftningene i vær og føre, vil det være uforsvarlig å peke ut bestemte ruter.

Strategi: • Til spesielle formål og i et begrenset omfang, kan det gis dispensasjoner til scooterturer utenfor Forvaltningsområde 10/østkysten av Spitsbergen(unntatt vernede områder), til turer i regi av lokalt etablerte turoperatører.

”Scooterfrie” områder

Ved innføringen av den nye motorferdselsforskriften ble det forskriftsfestet to scooterfrie områder, hvorav det ene er gitt en størrelse som skal gi mulighet for lengre turer på ski og med hundeslede med minst mulig forstyrrelse fra snøscootere. Det andre området som ligger i umiddelbar nærhet til Longyearbyen, og blant annet inkluderer Larsbreen, er opprettet først og fremst med tanke på dagsturer. Det er Sysselmannens inntrykk at det sistnevnte området blir en del brukt, spesielt av lokalbefolkningen, til korte skiturer.

Under utarbeidelse av forskriften kom det protester mot at det sistnevnte området ble gjort scooterfritt. Dette blant annet fordi det ble mye brukt av ungdomsmiljøet for snøbrett- aktivitet, en aktivitet som mange bruker snøscooter for å frakte personer og brett til utgangspunktet. Det kan synes som om dette miljøet nå har funnet alternative steder for utøvelse av aktiviteten – bl.a. i Fardalen.

Det store scooterfrie området hvor avgrensningen i vest inkluderer Bolterdalen ved Gruve-7- fjellet, har dette skapt noen utfordringer. Forskriften er utformet slik at forbudet mot motorisert ferdsel trer i kraft hvert år etter 1. mars. Etter denne dato er det heller ikke et absolutt forbud mot scooterkjøring i området. Man kom frem til en regulering hvor Bolterdalen i utgangspunktet er scooterfri, men hvor næringstrafikk, primært knyttet til virksomhetene i Svea, kan gå gjennom Bolterdalen og Tverrdalen dersom vær- og føreforhold gjør det vanskelig å kjøre Todalen og Gangdalen eller andre alternative løyper. Gruveselskapet signaliserte på det tidspunktet forskriften ble utarbeidet at deres primære rutevalg ville være Todalen og Gangdalen og at løsningen derfor var tilfredsstillende. Reiselivsnæringen gav uttrykk for at den trafikken som aktiviteten i Svea medførte gjennom Bolterdalen og Tverrdalen, ikke var noe stort problem i forhold til at området i utgangspunktet skulle være reservert for ikke-motoriserte aktiviteter.

Sysselmannen har registrert at det kan se ut som om gruveselskapet og relatert virksomhet har lagt opp til mer motorisert ferdsel i Bolterdalen og Tverrdalen enn det man hadde forutsatt da

66 bestemmelsene i forskriften ble utarbeidet. Dette ville kunne komme i konflikt med den ikke- motoriserte ferdselen og de opplevelsene som turoperatørene tilbyr i området.

Motoriserte ferdsel i Bolterdalen og Tverrdalen i forbindelse med nyttetrafikk er ikke i strid med bestemmelsene i forskriften. Forskriften åpner for en subjektiv vurdering av når vær- eller føreforhold gjør det vanskelig å kjøre snøscooter og doser i Todalen og Gangdalen. En utstrakt bruk av Bolterdalen og Tverrdalen ut over når det er strengt tatt behov for det, vil imidlertid være i strid med intensjonen i regelverket.

I begynnelsen av scootersesongen 2003 mottok Sysselmannen søknader om dispensasjoner for å kjøre snøscooter i Bolterdalen fra noen aktører i reiselivsnæringen, som primært driver med hundesledeaktiviteter. Denne noe spesielle situasjonen førte til at Sysselmannen inviterte de aktuelle aktørene til et møte for å drøfte ferdselen i Bolterdalen. Selv om det var ulike synspunkter på hvilken ferdsel man burde tillate i Bolterdalen, var konklusjonene på møtet at det fremdeles fra reiselivsnæringens side var ønskelig at Bolterdalen og Tverrdalen inngikk i det scooterfrie området.

I vurderingen av om Sysselmannen kan gi dispensasjoner for kjøring med snøscooter i Bolterdalen vektlegges formålet med bestemmelsen og kommentarene til forskriften, samt utviklingen i saken. På denne bakgrunn er det ikke gitt dispensasjon for scooterkjøring i det scooterfrie området til kommersielle formål. Et mindre antall dispensasjoner er gitt til forskningsprosjekter og tradisjonelle kurs/ekskursjoner i regi av UNIS.

Bolterdalen utgjør bare en liten del av dette scooterfrie området. Interessekonflikten mellom de ulike brukergruppene har vært like stor i øvrige deler av området. Turoperatører som tidligere har hatt leirer etablert i området og som har brukt snøscooter for transport til og fra disse, har funnet andre steder å etablere leirene.

På den andre siden er det heller ikke noen utstrakt bruk av området i forbindelse med ikke- motorisert ferdsel. På vårvinteren/forsommeren er det mange som bruker Gruve 7-fjellet som utgangspunkt for lengre skiturer til de innenforliggende fjelltopper og breer.

Motorferdselforskriften er ny, i likhet med øvrige forskrifter gitt i medhold av svalbardmiljøloven. Sysselmannen finner det derfor naturlig at man etter en tids praktisering gjør en evaluering for å vurdere om forskriften virker etter formålet og intensjonen, herunder behov for endringer av de scooterfrie områdene.

Strategi: • Motorferdselforskriften bør etter noen års erfaring evalueres for å vurdere behovet for endringer, spesielt bestemmelsene knyttet til de scooterfrie områdene.

Ferdsel til vanns (båt- og cruisetrafikk)

Som vist i kapitlet om statistikk er både cruiseturismen og ekspedisjons-/kystcruiseturismen til og ved Svalbard i økning. Med noen få unntak er det anledning til å seile og gå i land overalt på Svalbard, også i nasjonalparker og naturreservater. I løpet av relativt få år er antall ilandstigningspunkter på øygruppen økt betydelig. Spesielt har det vært økning på Øst- Svalbard og Sørvest-Spitsbergen. Også antall private yachter har økt betydelig.

67 De oversjøiske cruisebåtene, som kan ha opp til flere tusen personer om bord, gir særlige utfordringer. Det kan stilles spørsmål ved om arrangementer som grillfester og høy musikk ved for eksempel gravstedet i Magdalenefjorden er i tråd med målet om å bevare Svalbard villmarkskarakter. På en annen side er ilandstiningslokalitetene for de oversjøiske cruisebåtene i stor grad begrenset til bosetningene, Magdalenefjorden og Møllerhamna. Noe av årsaken til dette er at seilings- og ankringsforholdene gjør disse stedene spesielt egnet for store båter.

Med det store presset i Magdalenefjorden, kan man ikke se bort fra at også større cruisebåter etter hvert velger andre ilandstigningspunkter med de konsekvensene for natur, kulturminner og annen virksomhet som det måtte medføre. Samtidig er det mulig at vanskelige seilings- og ankringsforhold andre steder gjør en slik utvikling mindre aktuell.

Vi kjenner til at mindre ekspedisjon-/kystcruise ikke gjør ilandstigninger i Magdalenefjorden fordi de større båtene ødelegger opplevelsesverdien for mindre grupper. Dette på grunn av det store antall personer og på grunn av deres opptreden. Ekspedisjon-/kystcruiseoperatører oppsøker bevisst områder hvor det er mer eller mindre garantert at de ikke vil møte andre båter. Med økt antall båter og seilinger øker også antall ilandstigningspunkter. For noen av ekspedisjon-/kystcruiseoperatørene er det også en bevisst strategi at de ikke foretar ilandstigning på én og samme lokalitet for mange ganger i løpet av en sesong, for å spre belastningen på natur og kulturminner.

Det er iverksatt miljøovervåkning på noen utvalgte kulturminnelokaliteter på Svalbard. Overvåkingssystemet baserer seg på innsamling av data i et langtidsperspektiv. Lange måleserier er nødvendige for at systemet skal dokumentere eventuelle endringer. De lengste måleseriene Sysselmannen har per i dag er på 9 år. Systemet er imidlertid videreutviklet i de siste årene, og en analysedel for innsamlet informasjon/sammenliknbare data er under utarbeidelse. Det bør derfor være mulig å tolke resultatene fra de lengste måleseriene i løpet av kort tid.

Ferdsel i seg selv kan utgjøre en belastning både på natur og kulturminner. Hvor stor belastningen er, avhenger selvsagt av volumet. Hvorvidt ferdselen har negative konsekvenser for naturen eller kulturminnene er imidlertid avhengig av tålegrensene. Et strandområde som hovedsakelig består av stein, vil kunne tåle mye tråkk uten at dette har negative konsekvenser for miljøet. Vegetasjonsdekket mark vil ha en mye lavere tålegrense. Det samme gjelder for kulturminner. En solid bygning vil kunne tåle relativt mange besøk uten at dette påvirker kulturminnet nevneverdig, mens en spekkovn og en tuft fort vil kunne bli skadet av ferdsel dersom man trår direkte på disse.

Om hvalrosser blir skremt fra en liggeplass én til to ganger i løpet av en sesong vil det sannsynligvis ikke ha så store konsekvenser for dyrene, forutsatt at det ikke er hunndyr med unger i flokken (da vil panikk kunne føre til at unger blir trampet i hjel). Men dersom dette skjer gang på gang, kan det få konsekvenser. For enkelte liggeplasser har hyppigheten av turistbesøk nå blitt så stor at den kanskje er betenkelig. Norsk Polarinstitutt planlegger å gjennomføre et forskningsprosjekt med utgangspunkt i denne problemstillingen.

Man er kommet inn i et mønster med økning og spredning av ferdselen langs Svalbards kyster. Dette gir behov for å vurdere om dagens situasjon eller forventet fremtidig situasjon, gjør det nødvendig å foreta reguleringer av hensyn til natur og kulturminner. I tillegg fører

68 den økte ferdselen til havs med seg et spørsmål om sikkerhet. Dette kommer vi nærmere tilbake til under.

Svalbardmiljøloven gir Sysselmannen hjemmel til å innføre en egen forskrift om motorferdsel til sjøs, herunder fastsette seilingsleder eller områder hvor det ikke kan seiles, hastighetsbegrensninger og bestemmelser om oppankring og ilandstigning. Med hjemmel i loven kan man også regulere ferdselen innenfor sikringssoner til kulturminner. Turistforskriften gir også adgang til å regulere ilandstigninger, men bare i enkelttilfeller.

Allerede med dagens kunnskap om de ulike lokalitetene på Svalbard kan det være grunnlag for å vurdere om man bør regulere eller stenge enkelte områder for ilandstigning. Dette kan være kjente liggeplasser for hvalross, hekkeområder for fugl og enkelte kulturminner og kulturminneområder. Fra sentrale myndigheter har det vært tatt til orde for at det bør innføres reguleringer på cruisetrafikken, og at arbeidet med å innføre en cruiseforskrift bør igangsettes.

Betenkelighetene omkring utviklingen i cruisetrafikken har også ført til at WWF har tatt initiativ til et prosjekt som bl.a. tar sikte på å gi en vurdering av dagens trusselbilde knyttet til cruisetrafikken, gjennomgå og vurdere mulighetene i dagens regelverk og vurdere behovet for nye reguleringer. Prosjektet som har fått navnet ”Svalbard Cruise Management Project” hadde også i utgangspunktet et mål om å skulle bidra til at det ble etablert en egen organisasjon for cruiseoperatører på Svalbard, etter modell fra Antarktiskorganisasjonen International Association of Antarctica Tour Operators (IAATO). Denne organisasjonen har bestemmelser som innebærer en selvregulering i næringen for å møte miljø- og sikkerhetsmessige utfordringer.

Bl.a. førte offentlig fokus på myndighetenes planer om å iverksette tiltak rettet mot cruisetrafikken på Svalbard imidlertid til at de sentrale ekspedisjon-/kystcruiseoperatørene som har aktivitet på Svalbard kom sammen høsten 2003 og dannet organisasjonen Arctic Expedition Cruiseoperator Organisation (AECO). AECO, som har brukt IAATO som modell, vil blant annet innarbeide retningslinjer for cruisevirksomhet ved Svalbard for sine medlemmer, og håper at en selvregulering i næringen skal minske behovet for strenge tiltak fra myndighetenes side.

WWF fremla høsten 2004 en rapport om cruiseturismen på Svalbard hvor konkrete forslag til reguleringer/tiltak var inkludert. WWF har fått økonomisk støtte fra Justisdepartementet til å videreføre sitt cruiseprosjekt i et samarbeid med AECO. I tillegg til en vurdering av miljøtruslene knyttet til cruiseturismen på Svalbard, er det et mål for prosjektet at ekspedisjons-/kystcruiseoperatørene i fremtiden skal forplikte seg til å følge visse standarder både teknisk, sikkerhetsmessig, i forhold til ilandstigninger, opplæring av personell og formidling til gjester.

Mange av de spørsmål og betenkeligheter som har vært knyttet til risiko som følger av cruisetrafikken ved Svalbard, er også relevant for annen båttrafikk.

Polarutvalgets statssekretærmøte besluttet i august 2004 å nedsette en arbeidsgruppe som skulle foreta en gjennomgang av status for arbeidet med å følge opp Polarutvalgets sjøsikkerhetsrapport, samt knytte denne opp til problemstillinger reist i Sysselmannens arbeid med strategidokumentet for friluftsliv og turisme. Sysselmannen er medlem i denne arbeidsgruppen og vil samarbeide med de ulike fagdepartementene i arbeidet med spørsmålene knyttet til sjøsikkerhet. En hovedutfordring for arbeidsgruppen er å ut fra

69 pågående prosesser, identifisere hvile områder som er av særlig betydning for miljø og sikkerhet og legge frem forslag til konkrete tiltak innenfor disse områdene. Aktuelle tiltak som drøftes i gruppen er innføring av kjentmannstjeneste, automatisk identifikasjonssystem for skip, sjødyktighetslovens krav ikke bare for norske men også utenlandske skip, forebyggende tiltak mot akutte oljeutslipp, krav til drivstofftype, ballastvann etc. Begrensning av ferdsel for enkelte områder av hensyn til kulturminner eller plante- og dyreliv drøftes også. Arbeidsgruppen vil avgi sin tilrådning på forsommeren 2005.

Samtidig vil Sysselmannen videreføre dialogen med AECO som i kontakt med WWF skal forsøke å innføre selvregulering på en rekke områder. Sysselmannen ser også et potensiale i å inngå et nærmere samarbeid med cruiseoperatører, blant annet når det gjelder flora- og faunaregistreringer.

Sysselmannen vil også gå i gang med analyse av resultatene fra miljøovervåknings- prosjektene som er etablert på ulike lokaliteter. Samtidig vil det fortløpende bli vurdert om det er behov for å iverksette tiltak på enkeltlokaliteter, enten det er begrunnet i behov for reduksjon av belastning på kulturminner eller naturmiljø, eller behov for å beholde lokaliteter uberørt som referanseområder for fremtiden.

I tillegg er NP i gang med å utarbeide en cruisehåndbok som skal fungere som en veileder for cruiseoperatører, turledere og turister.

Det pågår en rekke prosesser i ulike miljøer som er relevante for skipstrafikken ved Svalbard, herunder cruisetrafikken. Etter Sysselmannens vurderinger vil det derfor ikke være hensiktsmessig at man på det nåværende tidspunkt utarbeider en særskilt forskrift for cruiseturismen på Svalbard.

Strategi: • Sysselmannen vil avvente resultatene fra oppfølgingsarbeidet til arbeidsgruppen som vurderer miljø- og sikkerhetsmessige tiltak knyttet til skipsfart på Svalbar. Samtidig vil Sysselmannen holde kontakten med WWF og deres cruiseprosjekt, og holde en tett dialog med AECO med sikte på innføring av selvregulering i cruisenæringen. Analyse av data fra miljøovervåkningsprosjektene vil iverksettes snarlig. Innføring av reguleringer eller tiltak på enkeltlokaliteter vil bli vurdert fortløpende.

Endring etter høringsrunde

Etter at strategidokumentet ble sendt på høring, har et interdepartementalt arbeidsutvalg ferdigstilt en foreløpig rapport med forslag til tiltak som, dersom de blir innført, vil regulerer skipstrafikken ved Svalbard. Arbeidsgruppen foreslår blant annet:

• At havne- og farvannslovens bestemmelser om farvannsreguleringer samt fyr og merker gis anvendelse på Svalbard, med nødvendige stedlige tilpasninger. • Innføring av plikt til å bruke kvalitetssikret kjentmann i visse områder. • At det bør også vurderes en eventuell trinnvis etablering av AIS mottakere på Svalbard, hvor de mest trafikkerte områdene på vestsiden prioriteres først og de mindre trafikkerte områdene på østsiden ikke prioriteres i første omgang. • At bedre sjøkart vil være en av de viktigste faktorene for å styrke sikkerheten, spesielt i indre farvann på Svalbard. Ved prioritering mellom områder for oppmåling

70 og kartlegging bør det tas hensyn til hvorvidt det er ønskelig å tilrettelegge for ferdsel i de aktuelle områdene eller ikke. • At sjødyktighetsloven i større grad anvendes på Svalbard for utenlandske skip ved at virkeområdet for relevante forskrifter utvides til å omfatte også utenlandske skip i Svalbards farvann. • At det gjøres en nærmere vurdering av om og i hvilken grad det er hensiktsmessig å anvende svalbardmiljølovens § 70, som gir hjemmel for å stille krav til skipsfarten om å ha nødvendig beredskap mot akutt forurensning, gjennomføre beredskapsplanlegging, eventuelt betale avgift for offentlig beredskap. • At regelverket som forebygger forurensning fra skip bør være minst like godt for sjøområdene rundt Svalbard som for sjøområdene rundt fastlandet. • At Sysselmannen i forbindelse med godkjenning av turopplegg, ber operatørene om å redegjøre for cruiseskipenes utslippspraksis og avfallshåndtering. • At det fastsettes størrelsesbegrensninger for skip (lengde/vekt) og begrensninger på antall personer et skip kan ha om bord ved seiling innenfor naturreservatene i øst. Det bør snarest utarbeides et forslag til hvordan dette kan gjennomføres i praksis. • At det skaffes en tilstrekkelig oversikt over bestandene av ærfugl og gjess i de hekkeområdene der direktoratgruppen mener vern kan være aktuelt, og at dette benyttes som grunnlag for å utarbeide et forslag til ferdselsreguleringer i form av nye fuglereservater eller tilsvarende vernetiltak. • At ferdsel i nærheten av sårbare forekomster av sjøfugl, inkludert ærfugl og gjess, bør også inkluderes i AECOs retningslinjer for cruiseturismen. Arbeidsgruppen ser det også som viktig at AECO`s retningslinjer omfatter ferdsel i nærheten av hvalross, og at disse retningslinjene utformes slik at de kan bidra effektivt til en bedre generell beskyttelse av hvalross på hele Svalbard. • At det opprettes et større referanseområde med strenge ferdselsrestriksjoner på Tusenøyane i Søraust-Svalbard naturreservat som også omfatter enkelte liggeplasser som benyttes av kuer og kalver. Det har vært ulike innfallsvinkler i arbeidsgruppen til hva som vil være riktige virkemidler for å gi hvalrossbestanden innenfor naturreservatene i øst nødvendig beskyttelse utover dette. Arbeidsgruppen anbefaler på denne bakgrunn at Miljøverndepartementet fortsetter arbeidet med å utrede behovet for ytterligere tiltak for beskyttelse av hvalross, og at de momenter som er fremkommet under diskusjonen i arbeidsgruppen reflekteres i dette arbeidet. • At det innføres ferdselsbegrensninger for å hindre negativ påvirkning på enkelte kulturminnelokaliteter. Et forslag til slike ferdselsbegrensninger bør utarbeides på grunnlag av den listen over lokaliteter direktoratgruppen har utarbeidet. • At det etableres et formalisert samarbeid mellom AECO og relevante myndigheter om utarbeidelse av retningslinjer for cruiseturismen.

• Arbeidsgruppen mener eventuelle forstyrrelses- og slitasjeutfordringer andre steder kan møtes med bl.a. opplæring av guider og grundig informasjon og veiledning. Videre anbefaler gruppen at ferdsel og opptreden på kulturminnelokaliteter og i forhold til sårbar vegetasjon, innarbeides i AECOs retningslinjer. • Arbeidsgruppen mener forebyggende tiltak som informasjon og opplæring, samt kontroll med etterlevelse av regelverket, er svært viktige virkemidler i miljøforvaltningen på Svalbard. Det anbefales at relevante myndigheter i samarbeid med AECO arbeider videre med konkrete tiltak på dette området, som for eksempel steds-spesifikke retningslinjer for det enkelte ilandstigningstedet, informasjonsvideoer og styrking av guideopplæringen.

Arbeidsgruppens anbefaling er behandlet og har fått tilslutning i det interdepartementale polarutvalget.

Parallelt med arbeidsgruppens arbeid har en del tiltak blitt iverksatt. Sysselmannen har i samarbeid med AECO innhentet informasjon om skip som seiler i Svalbards farvann,

71 inkludert utslippspraksis og avfallshåndtering. Næringsdepartementet har fremmet forslag til ny skipssikkerhetslovgivning (NOU 2005:14, På rett kjøl). Det foreslås at den nye skipssikkerhetsloven (som erstatter Sjødyktighetsloven) gjøres gjeldende på Svalbard. AECO har innført generelle guidelines, utarbeidet i samarbeid med myndighetene, for sine medlemmer. Disse ble gjort gjeldende fra sommeren 2005, og i løpet av høsten 2005 skal ordningen evalueres. AECO har også signalisert ønske om samarbeid med myndighetene om steds-spesifikke guidelines.

Ferdselsreguleringer

Primært velges holdningsskapende informasjon som metode for å ivareta både verneverdier og tilgjengelighet. I noen tilfeller er dette ikke tilstrekkelig for å forebygge eller redusere skadevirkninger av ferdsel. Ferdselsreguleringer kan være aktuelt både for problemstillinger knyttet til natur (særlig flora og fauna), landskap og kulturminner, og kan være motivert ut fra behov for å hindre/redusere forstyrrelse og slitasje. Ferdselsreguleringer kan skje i form av vilkår eller forbud. Det kan knyttes vilkår til antall personer som får besøke et område, om at ferdsel på en lokalitet skal skje etter faste traséer, det kan stilles krav om guide osv. Ferdselsforbud kan være helårig eller knyttet til spesielle tidsrom, visse typer ferdsel kan forbys, osv.

Å tillate ferdsel på visse vilkår løser neppe alle problemer, men kan bidra til å redusere slitasjen til et akseptabelt minimum/nivå, og forsinke prosessen med allerede økende slitasje på utsatte naturmiljøer og kulturminner. En slik regulering kan også hindre en negativ utvikling på lokaliteter som ennå ikke er nevneverdig utsatt for menneskeskapt slitasje, men hvor trykket trolig kan komme i framtiden (føre-var-tankegangen).

Kulturminner

Ferdselsreguleringer er allerede innført i Virgohamna og på Gravneset i Magdalenefjorden på bakgrunn av slitasje på kulturminner og vegetasjon. Dette er områder der det er konstatert at ferdselen har overskredet tålegrensa for kulturminnene og vegetasjonen. Restriksjoner er innført for å hindre ytterligere skade og for at vegetasjonen skal kunne regenerere. I Virgohamna er det innført ferdselsforbud med mulighet for dispensasjon på visse vilkår. På Gravneset er det satt opp gjerde rundt gravfeltet. Erfaring fra utforming, iverksetting, håndheving og effekt av ferdselsreguleringene på disse to lokalitetene vil danne grunnlag for å vurdere tilsvarende tiltak på andre lokaliteter.

Sammenligner man bilder fra 20-30 år tilbake med bilder som er tatt på de samme lokalitetene de siste årene, finner man tegn på økende slitasje også på enkelte andre kulturminnelokaliteter på øygruppa. Riksantikvaren har i tildelingsbrevet for 2004 bedt om at Sysselmannen i samråd med dem skal vurdere et begrenset antall (10-15) kulturminner og kulturmiljøer som er spesielt sårbare eller som har referanseverdi i forhold til slitasjeeffekter over tid. En vurdering av eventuelle adgangsbegrensninger skal skje i lys av dette dokumentet.

I løpet av de nærmeste årene bør det imidlertid foretas en fullstendig gjennomgang av den totale situasjonen for slitasje på natur og kulturminnene på Svalbard. Gjennomgangen bør danne grunnlag for en vurdering av eventuelle tiltak, og settes i sammenheng med en helhetlig vurdering av Svalbard når det gjelder ferdsel.

72 Natur

Ut over de ilandstigningsforbudene som er vedtatt i hele eller deler av verneområdene er det ikke innført ferdselsrestriksjoner av hensyn til dyre- eller plantelivet. Unntaket er ferdselsforbud i et kort tidsrom ved Tunabreen og Von Postbreen i 2001, av hensyn til en isbjørnbinne med unge som oppholdt seg i området. Slike begrensninger for kortere tidsrom kan også bli aktuelt i framtida.

Turisters gjentatte forstyrrelser av hvalross på liggeplasser har vært reist som en problem- stilling, og ferdselsbegrensninger på slike lokaliteter kan være aktuelt.

Ferdselsreguleringer må følges opp med informasjonstiltak og miljøovervåkning.

Strategi: . Ferdselsrestriksjonene i Virgohamna og Magdalenefjorden vil bli fulgt opp med overvåking. . Et begrenset antall (10-15) kulturminner/kulturmiljøer som er spesielt sårbare eller som har referanseverdi i forhold til slitasjeeffekter over tid og behovet for adgangsbegrensninger for disse skal vurderes. . På sikt skal det foretas en gjennomgang av den totale situasjonen for slitasje på natur -, kulturminner og kulturmiljøer i sammenheng med en helhetlig vurdering av ferdsel på Svalbard.

Andre aktiviteter

Leiretablering og andre overnattingsformer i terrenget

Utenfor bosetningene er det få tilbud om innendørs overnatting for turister. Unntaket er Isfjord Radio på Kapp Linné og båten i Tempelfjorden som holder åpent deler av vintersesongen for overnatting og servering. Fastboende som ikke disponerer egne hytter har mulighet til å leie/låne hytter gjennom lag, foreninger og arbeidsgiver, samt mulighet til å benytte seg av statens åpne hytter. For tilreisende er det ikke anledning å ta seg inn i åpne hytter for overnatting, med mindre det er oppstått en nødsituasjon.

Dette medfører at overnatting i terrenget stort sett må finne sted i telt, snøhuler eller andre midlertidige installasjoner. For individuelle turister vil det være nødvendig å medbringe alt utstyr under turen, mens det for noen turoperatører har vært vanlig å etablere leirer for en sesong. Dette gjelder både sommer og vinter.

73 Leiretablering

Forskrift om leiropphold på Svalbard som ble gitt i medhold av svalbardmiljøloven har en relativt detaljert regulering av leiropphold i terrenget på Svalbard. For reiselivsnæringen medfører forskriften søknadsplikt for såkalte baseleirer. For individuelle reisende er det meldeplikt for planlagte leiropphold dersom leiren skal stå på samme sted i mer enn en uke. Både søknad og melding må inneholde detaljerte opplysninger om planene.

Bakgrunnen for forskriften er blant annet hensynet til natur og kulturminner, men er også å ivareta sikkerheten i forhold til isbjørn, både for mennesker og isbjørnen.

Noen av bestemmelsene i leirforskriften har ført til reaksjoner fra publikum. Dette gjelder for eksempel bestemmelsen om at det ikke er tillatt å etablere leir innenfor en 100-meters sone rundt en hytte dersom hytta er et kulturminne. Denne bestemmelsen er imidlertid ikke ny. Reguleringen var også nedfelt i den tidligere kulturminneforskriften, men da bare på vegetasjonsdekt mark.

Videre har Sysselmannen fått kritikk for streng håndhevelse av den ovennevnte bestemmelsen. Kulturminner er ikke alltid enkle å oppdage og det kan kanskje være vanskelig for publikum å akseptere reaksjoner fra myndigheten når de uaktsomt har etablert leir innenfor en sone rundt et kulturminne de ikke visste eksisterte. For Sysselmannen vil det derfor være en utfordring å finne balansen mellom håndhevelse av regelverket, forståelse for regelverket og best mulig effekt av reaksjoner.

Publikum har også reagert på en bestemmelse i forskriften som sier at man så langt som mulig skal slå opp telt på vegetasjonsfri mark. For såkalte baseleirer er dette en nødvendighet for at ikke leiren skal medføre synlig spor i terrenget etter endt sesong. For enkeltovernattinger kan det være grunnlag for å vurdere behovet for denne bestemmelsen. Det ligger i campingens natur at man ønsker å finne et ”mykt” sted å sove når man slår opp telt. Samtidig ønsker man å finne et sted der teltbunnen ikke skades av steiner eller lignende. Ut fra miljøhensyn vil slike enkeltovernattinger sannsynligvis ikke medføre særlig store konsekvensen for vegetasjonen.

Leirforskriften er detaljert, men stiller ikke særskilte krav til ryddighet i leiren ut over krav til oppbevaring av mat, avfall og sanitære forhold. Det kan vurderes om et ”rotete” leirområde kan fremstå som en forstyrrelse av villmarksopplevelsen. Forskriften har heller ikke bestemmelser om hvor lenge en leir kan stå på samme sted. Dette kan reise spørsmål om muligheten for å etablere leir for en lengre periode enn én sesong.

Etter Sysselmannens vurdering vil det være behov for å evaluere og vurdere behovet for revidering av leirforskriften. Spørsmålene omkring leiretablering på vegetasjonsdekt mark og innenfor 100-meters-sonene til hytter som er i bruk, bør inngå en slik prosess. Når det gjelder telting på frossen og snødekt mark i sikringssonene til kulturminner har Sysselmannen også bedt Riksantikvaren om å vurdere hvordan dette kan løses.

Strategi: . Erfaringene med leirforskriften skal evalueres og forskriften vurderes revidert.

74

Bruk av hytter til turistformål - næringshytter

I henhold til svalbardmiljøloven er det kun fastboende og tidligere fastboende, samt sammenslutninger som har sitt hovedsete på Svalbard, som kan eie eller leie hytter brukt til fritidsformål på Svalbard. Ingen kan eie eller leie mer enn to fritidshytter.

Bestemmelsen regulerer bare delvis utleie av hytter. Dersom hytta er plassert i et arealplanområde vil også planens bestemmelser komme til anvendelse.

Privatpersoner, bedrifter og organisasjoner som eier hytter kan leie eller låne disse ut til fastboende og tidligere fastboende uten hinder i loven. Det vil imidlertid gå en grense for hvor omfattende utleievirksomheten kan være før hytta må anses brukt til næringsformål (og derav komme inn under bestemmelsene i svalbardmiljøloven for hytter brukt i næringsøyemed) i stedet for fritidsformål.

Per i dag er det gitt tillatelse til å bruke noen få hytter til overnatting for turister i forbindelse med ikke-motoriserte organiserte turopplegg. Disse tillatelsene ble gitt før svalbardmiljøloven trådte i kraft. I fremtiden kan man se for seg at flere bedrifter ønsker å bygge eller kjøpe og omdisponere private hytter for bruk til næringsformål. Igjen vil arealplanbestemmelsene regulere slik bruk innenfor arealplanområdene, men det finnes også aktuelle hytter og områder utenfor arealplanområdene.

Utenfor planområdene og i områder uten godkjent plan er det svalbardmiljøloven § 57 som kommer til anvendelse. Hoteller, pensjonater og andre overnattingssteder for allmennheten krever tillatelse. Det samme gjør endring i eksisterende anlegg eller bruken av det dersom den forandrer anleggets karakter eller virkninger for miljøet. I forarbeidene til miljøvernloven tilrådde utvalget at det vises varsomhet med å gi tillatelse til slik aktivitet i områder med fritidshytter.

Mange av hyttene utenfor arealplanområdene er automatisk fredet. Dette vil legge strenge begrensninger for eventuell ombygginger. Alt arbeid utover enkelt vedlikehold vil i henhold til svalbardmiljøloven kreve tillatelse, samt dispensasjon fra Riksantikvaren.

Dersom en reiselivsbedrift kjøper en hytte utenfor arealplanområdene og planlegger å bruke denne som overnattingssted i et turopplegg, må bedriften søke om å endre bruken fra privat formål til næringsformål. Søknaden må behandles etter § 57, eventuelt § 59 (konsekvensutredning) i svalbardmiljøloven.

De samme bestemmelsene gjelder dersom noen søker om å bygge hytte til bruk i næringsøyemed utenfor arealplanområdene. Samtidig er det i miljøvernlovens forarbeider anbefalt at hyttebygging utenfor hytteområdene holdes på et minimum.

Overordnede føringer for utvikling av turisme på Svalbard stadfester at det skal være et visst rom for næringsutvikling så lenge utviklingen er i tråd med overordnede målsetninger for miljøvern. Det er også en målsetting at mest mulig av tilreisendes ferdsel skal kanaliseres inn i organiserte former. Videre er det gjennom Forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv lagt opp til at Forvaltningsområde 10, sentrale deler av Spitsbergen, bør være det området hvor det tillates størst trafikk og hvor man eventuelt kan tillate en viss tilrettelegging for turisme. Også behovet for tilrettelegging for ikke-motorisert turisme er omtalt spesielt.

75

Dersom man først skal tillate en tilrettelegging for turisme i form av faste installasjoner eller oppbygging av overnattingskapasitet utenfor bosetningene, vil muligens kommersialisering av hytteopplevelser være mer i tråd med lokal kultur og tradisjon enn andre prosjekter som har samme formål.

Miljøvernlovens bestemmelser setter altså strengere begrensninger for bruk av hytter til næringsformål, men er ikke et absolutt hinder. Utfordringen ligger i å finne balansen mellom politiske føringer og mål og juridiske bestemmelser, samt å vurdere den samlede belastningen næringshytter, ut fra størrelse, bruk og plassering, vil ha på natur- og kulturmiljøet. Dette inkluderer de konsekvensene næringshytter kan få for endring av ferdselsmønster og forenklet adgang til flere områder (”brohoder”).

Med alle forhold vurdert er Sysselmannen kommet frem til at det kan tillates begrenset adgang til at et mindre antall hytter kan brukes til turistformål. Det må samles erfaring med hvilke virkninger dette får på natur og kulturminner, og utviklingen må følges nøye. Følgende retningslinjer legges til grunn:

• Det er kun aktuelt å tillate bruk av hytter i reiselivssammenheng innenfor Forvaltningsområde 10 – og da ikke innenfor verneområdene. • Næringsdrift er ikke aktuelt i arealplanens hytteområder (Vindodden, Bjørndalen, Vestpynten, Foxdalen og Todalen). Jfr. planbestemmelsene for disse områdene. • Næringshytter skal plasseres slik at de er til liten sjenanse for eksisterende fritidshytter. • Dersom hytta skal brukes i forbindelse med motorisert ferdsel, må lokaliseringen ikke føre til økt motorisert ferdsel til nye områder. • Hytter som bare skal brukes i forbindelse med ikke-motorisert ferdsel kan, når sælige grunner foreligger, plasseres i områder hvor det ikke er mye motorisert ferdsel i dag og innenfor scooterfrie områder i Forvaltningsområde 10. • Hytter kan ikke ligge eller plasseres i eller nær områder med sårbare forekomster (spesielle naturforekomster/ biotoper eller kulturminner). • Med bakgrunn i begrunnelsen for begrensninger på antall fritidshytter en person kan eie, kan heller ikke en bedrift i utgangspunktet eie eller leie mer enn to hytter til bruk i næringsøyemed. • For at hytter fortsatt skal være hytter og ikke hotell/pensjonat, og være sammenlignbare med lokal kultur, må størrelsen begrenses. • Hytter tillates kun brukt i forbindelse med organiserte turer og kan ikke leies ut til private grupper.

Samme retningslinjer gjelder både for oppføring av nye hytter og bruksendring på eksisterende hytter.

En tilrettelegging for turisme som fører til at flere velger individuell ferdsel fremfor organiserte turopplegg, for eksempel ved å åpne såkalte selvbetjeningshytter, anses som uaktuelt.

76

Strategi: • Søknader om bruk og bygging av hytter i turistøyemed vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle med bakgrunn i retningslinjer nevnt ovenfor. • Det skal ikke tilrettelegges for individuell turisme med å åpne selvbetjeningshytter. • Det skal ikke åpnes for utleie av næringshytter til individuelle tilreisende. • Miljøpåvirkning av næringshytter skal evalueres etter at et lite antall tillatelser er gitt, før det eventuelt gis nye tillatelser.

Endring etter høringsrunde

Flere av høringspartene var skeptisk til Sysselmannens forslag om å åpne for bruk av hytter i turistøyemed eller til de føringer som Sysselmannen har foreslått for slik bruk.

Tunge aktører gav negative uttalelser og ønsket alt fra ingen utbygging, til et langt strengere regelverk enn det høringen la opp til. Det ble også pekt på fordelingsrettferdighet dersom antallet tillatelser må begrenses. Sysselmannen fant å måtte ta hensyn til en del av de innvendinger som fremkom under høringen. Høringen viste også at det trengs økt kunnskap om virkningene av at det gis tillatelser til etablering av næringshytter. På denne bakgrunn vil Sysselmannen, for å få større oversikt over virkningen, i første omgang gi et lite antall nye tillatelser, ca 2 – 3. For at alle interesserte skal kunne delta på lik linje, vil Sysselmannen sette en frist for søknader. Ved utvelgelsen vil Sysselmannen gi tillatelse til dem som best oppfyller kriteriene nedenfor. Eksiterende næringshytter vil bli tatt med i en felles miljøkonsekvensvurdering.

• Det skal i første omgang kun gis tillatelse til et lite antall næringshytter (2-3). Disse vil bli pålagt en konsekvensvurdering (sml § 59) og en oppfølging (overvåkning og tiltak mot uforutsette virkninger sml § 62) etter at næringshyttene er tatt i bruk. Erfaringene her vil bli brukt ved eventuelle nye tillatelser som kan bli gitt på et senere tidspunkt. Kun lokalt etablerte reiselivsbedrifter kan få tillatelse.

• Det er kun aktuelt å tillate bruk av hytter i reiselivssammenheng innefor forvaltningsområde 10 - og da ikke innfor verneområdene.

• Hyttene må ikke plasseres i eller nær områder med spesielle verdier knyttet til naturforekomster, kulturminner eller spesielt vakre og/eller urørte landskap.

• Næringsdrift er ikke aktuelt i arealplanens hytteområder (Vindodden, Bjørndalen, Vestpynten, Foxdalen og Todalen). Jfr. planbestemmelsene for disse områdene. De skal også være til liten sjenanse for eksiterende fritidshytter utenfor planområdet.

• Skal hytta brukes i forbindelse med motorisert ferdsel, må den ligge nær de mest brukte scooterløypene, men helst ikke synlig fra scooterløypa. De må heller ikke lokaliseres slik at de fører til økt ferdsel i områder hvor det i dag ikke er mye scootertrafikk (brohode til nye områder).

77 • Hytter som bare skal brukes i forbindelse med ikke- motorisert ferdsel kan, når særlig grunner foreligger, plasseres i områder hvor det ikke er mye motorisert ferdsel i dag og innfor det scooterfrie området i forvaltningsområde 10.

• For at hytter skal tilpasse lokal kultur må størrelsen begrenses til 70 kvm og antall sengeplasser til maks 12. Byggeskikk (høyde, vindu- og takutforming, materialer med mer.) må tilpasses lokal kultur.

• På lik linje med bestemmelsene for antall fritidshytter en person kan eie, kan heller ikke en bedrift i utgangspunktet eie eller leie mer enn to hytter til bruk i næringsøyemed.

• Tillatelsen til en etablering av næringshytte vil bli gitt på de vilkår at den må fjernes hvis næringsvirksomheten opphører (sml § 64).

Andre overnattingsformer i terrenget

Ut over bruk av hytter, telt, iglo og lignende har det hittil vært få andre installasjoner for overnatting i terrenget. Noen få unntak finnes. Eksempelvis har en operatør de siste sesongene benyttet seg av en letthytte, som ved hjelp av snøscooter har blitt fraktet ut i terrenget om vinteren og hentet inn før førefall. Letthytta har blitt brukt i stedet for telt som baseleir i forbindelse med organiserte turopplegg med små grupper (inntil 6 personer). Hytta er lita og har vært til liten sjenanse der hvor den har vært plassert. Slik sett har ikke Sysselmannen vurdert tiltaket å være i konflikt med reguleringer og målsettinger

For at slike tiltak ikke skal komme i konflikt med overordnede målsettinger og reguleringer, vil det imidlertid være en grense for størrelsen på installasjoner, plasseringen, hvor lenge de kan stå og det totale antall i bruk i løpet av en sesong. En utvikling hvor slike hytter eller lignende installasjoner, som ikke har en tradisjonell tilhørighet på Svalbard, blir et vanlig syn i terrenget, vil ikke være i tråd med målsettingen om bevaring av områdets særegne villmarkskarakter og hensynet til lokal kultur.

Det tiltaket som har vakt størst oppmerksomhet og diskusjon de siste årene er imidlertid innefrysing av en båt i Tempelfjorden, brukt til overnatting og servering. Den lokale turoperatøren har hatt Sysselmannens tillatelse til innefrysing av båt de fire siste vintersesongene, og har Sysselmannens tillatelse til drift i ytterligere to sesonger. Forutsetning for bruken har vært at båten kun skal brukes i forbindelse med organiserte turopplegg, slik at den ikke skal fungere som et trekkplaster for individuell ferdsel og dermed generere mer trafikk til området.

Etter to års prøvedrift foretok Sysselmannen en evaluering av virksomheten. Oppsummeringen viser at det har vært få problemer knyttet til driften av båten i Tempelfjorden. Etter første års drift påla Sysselmannen selskapet, av sikkerhetsmessige årsaker, å la båten fryse inne i en annen posisjon neste sesong. Dette førte igjen til klage fra hytteeiere i området, som mente båten forringet områdets opplevelsesverdi.

For å skape forutsigbarhet for operatøren, den øvrige reiselivsnæringen, lokalsamfunnet og Sysselmannen er det gitt en tre-årig tillatelse til videre drift innenfor samme rammer som i dag.

78

En innefrosset båt er ikke en naturlig del av Svalbards miljø eller kulturhistorie (dersom man ser bort fra polfarerne som hadde helt andre formål med sine innefrysinger). Båten medfører til en viss grad støy, lys, kloakk og spillvann slippes ut i fjorden, og båten kan skremme bort eller tiltrekke seg dyr. Likevel er ikke den fysiske miljøbelastningen ansett som særskilt stor. Inngrepet er ikke irreversibelt og blir fjernet etter hver vintersesong, og ved eventuell opphør av virksomheten.

I turistforskriften heter det at turismen særlig skal reguleres for å bl.a.

• Sikre at turopplegget ikke forringer Svalbards tilnærmet uberørte miljø når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. • Sikre at turopplegget tar hensyn til allmennhetens opplevelse av villmark og lokalkultur

Å fryse inne en båt i en fjord kan kanskje anses å være en forringelse av sammenhengende villmark. Det er lite sannsynlig at noen ville fått tillatelse til å sette opp et større overnattings- /serveringssted noe annet sted utenfor arealplanområdene.

På en annen side benyttes hytter i en viss grad i turistsammenheng, og det tillates at turoperatører setter opp til dels store leirer som står en hel sesong. Leirene har imidlertid stort sett vært satt opp i områder med lite trafikk og fortrinnsvis på steder hvor de virker minst mulig skjemmende for omgivelsene. Volummessig har det ikke vært stor trafikk til faste leirer. Kulturhistorisk er det kanskje mer naturlig med leirer og hytteovernatting enn det er med en opplyst båt som lager støy. Det er mer sannsynlig at allmennheten opplever ”fremmedelementer” i svalbardsammenheng som forringelse av villmarksopplevelsen, enn kjente ting.

På den ene siden har man vektlagt at når båten først skal fryses inne, så bør den ligge nettopp i Tempelfjorden hvor det fra før er stor trafikk. På en annen side er det blant annet denne store trafikken som gjør at man kan stille spørsmål til om opplegget tar hensyn til allmennhetens opplevelse av villmark, siden det er dette området utenfor bosetningene som oppleves av flest i vintersesongen.

Å tillate innfrysing av én båt i Tempelfjorden betyr ikke at Sysselmannen har åpnet for denne typen virksomhet på generelt grunnlag. For det første gir prinsippet om samlet belastning muligheter til å ikke tillate flere innefrysinger. For det andre har Sysselmannen vektlagt at båten ikke skal ligge et sted som leder trafikk til nye områder. Sysselmannen mener at det ikke kan gis tillatelse til tilsvarende prosjekter uten grundigere konsekvensvurdering av virksomheten.

I fremtiden vil slike eller lignende tiltak i større grad måtte vurderes opp mot det nye regelverket med bestemmelser knyttet til forringelse av Svalbards tilnærmede uberørte miljø når det gjelder sammenhengende villmark, og hensynet til allmennhetens opplevelse av villmark og lokalkultur.

79

Strategi: • En utvikling hvor ”fremmede” installasjoner brukt til overnatting i reiselivssammenheng blir et vanlig syn i terrenget, er ikke ønskelig. • Det vil ikke bli gitt flere tillatelser til innefrysing av båter (ut over den ene som er gitt) til kommersiell bruk i reiselivsnæringen, før det eventuelt er gjort en grundigere analyse av konsekvensene.

Bruk av statens hytter

Sysselmannen disponerer en god del hytter på vegne av Staten. Noen av disse er tjenestehytter som er låst og som kun disponeres av Sysselmannen. Hittil har Sysselmannen vært tilbakeholden med å låne ut tjenestehyttene til andre formål, med noen få unntak. For å motvirke utbyggingsbehov, vil Sysselmannen for fremtiden åpne muligheten for at andre, for eksempel forskere, kan søke om å låne disse hyttene. Lån i forbindelse med turisme vil ikke være aktuelt.

En del hytter, definert som nødhytter, er i så god stand at de kan brukes ved eventuelle nødsituasjoner. Disse hyttene er ulåste og tillates brukt av fastboende på Svalbard etter prinsippet ”først til mølla”. I påsken er etterspørselen så stor at hyttene annonseres for utlån til lokalbefolkningen og tildeling skjer ved trekning.

Hyttene kan ikke brukes av tilreisende turister eller av reisearrangører i forbindelse med turopplegg. Etterspørselen fra disse er i perioder relativt stor. Sysselmannen har ikke et apparat som kan administrere og drive ettersyn i forbindelse med slik bruk. Overordnede føringer om minst mulig individuell turisme på Svalbard tilsier også at Sysselmannen ikke skal legge til rette for slik bruk av hytter for tilreisende. Det bør heller ikke tilrettelegges for individuelle turisme på en slik måte at det kan gå på akkord med sikkerhet. Reisende som har en hytte som mål for turen er kanskje mindre tilbøyelig til å utruste seg for alle eventualiteter enn dem som i utgangspunktet har planlagt å overnatte i terrenget. Å åpne statens hytter for turister kan også lede gjestedøgn bort fra reiselivsnæringen.

Sysselmannen vil derfor videreføre den eksisterende praksisen når det gjelder tilreisendes bruk av statens hytter.

Strategi: • Sysselmannen vil åpne noe for at tjenestehyttene kan lånes av andre, men ikke i vanlig tursammenheng eller til kommersielle turistformål. • Nødhyttene kan fortsatt benyttes av lokalbefolkningen etter prinsippet ”først til mølla”. I påsken skjer utlån av en del av disse hyttene etter trekning. • Nødhyttene kan ikke benyttes av tilreisende turister med mindre det er oppstått en nødsituasjon.

80 Utsetting av depoter

På Svalbard er det ikke uvanlig å sette ut forskjellige typer depoter. De mest vanlige er fueldepoter til bruk for helikopter, bensindepoter med jerrykanner for privatpersoner og turoperatører, samt mat- og utstyrsdepoter til bruk for primært reisearrangører.

Utsetting av store fueldepoter må anses som et tiltak som kan medføre forurensning. I henhold til svalbardmiljøloven § 57 kreves det tillatelse fra Sysselmannen for tiltak som kan volde forurensning. Dette innebærer at det for fremtiden vil kreves tillatelse for utsetting av store fueldepoter.

Privatpersoners utsetting av jerrykanner med bensin til eget bruk for lengre turer med snøscooter er en viktig forutsetning for utøvelsen av friluftsliv på Svalbard. Sysselmannen mener at kan fortsette uten særskilt tillatelse. Det forutsettes imidlertid at drivstoffet oppbevares på en forsvarlig måte og at depotet kun står ute i en sesong. Kannene må merkes med navn på eier og dato for utsetting slik at det kan kontrolleres hvor lenge de har stått. Dette både fordi man ikke skal risikerer at det tæres hull på kannene eller at depotet blir ”glemt” og på den måten bidrar til etterlatenskaper og forsøpling av Svalbard.

Det finnes en del gamle depoter som er blitt stående og som aldri vil bli brukt eller hentet. Sysselmannen har fjernet en del av disse på sine tokt, og vil fortsette det arbeidet.

Sysselmannen kan pålegge eierne å hente inn depoter, eller foreta nødvendig opprydding på eiers bekostning.

Reisearrangører har plikt til å melde turoperatørvirksomhet foran hver sesong. Sysselmannen fastsetter hvilke opplysninger meldingen skal inneholde. I den forbindelse stilles det også krav om at beskrivelse av planlagte depoter skal inngå som en del av meldingen. Sysselmannen kan videre stille krav til disse i medhold av turistforskriften. Det er ikke særlig utbredt med depoter i reiselivsnæringen, men noen få tilfeller har det vært de siste årene. Dette dreier seg i hovedsak om noen få bensindepoter og depoter som inneholder tørrmat/hermetikk og telt/utstyr. Sysselmannen har registrert få problemer i forbindelse med disse depotene og vil videreføre dagens praksis med at eventuelle vilkår settes i forbindelse med behandling av turopplegget.

Strategi: • Utsetting av større fueldepot krever tillatelse. • Private fueldepot krever ikke tillatelse, men skal merkes med eiers navn og dato før utsetting, og eieren har ansvaret for innhenting etter sesongen. • Sysselmannen kan pålegge eiere å hente gamle depoter, eventuelt vil disse bli fjernet på eiers bekostning. • ”Turopeartør-depot” vil bli vurdert og eventuelle vilkår satt i forbindelse med behandling av melding om turopplegg

Avfall og brenning av bål

Svalbardmiljøloven har egne bestemmelser om avfall og avfallshåndtering. Det er ikke anledning til å etterlate seg avfall på andre steder enn de som er spesielt innrettet for dette (avfallsplasser). Dette betyr at reiselivet og friluftslivsutøvere må ta avfallet sitt med tilbake

81 til bosetningene på Svalbard eller til fastlandet/utlandet for levering til godkjent avfallsmottak. Sysselmannen har gjennom behandling av turoperatørenes turopplegg sagt at papir, papp og trevirke kan brennes. Dette kommer ikke i konflikt med svalbardmiljølovens bestemmelser.

Med unntak av doavfall som kan graves ned i flomålet (uten papir), er det ikke anledning til å grave ned noe avfall utenfor planområdene.

Skipstrafikken er underlagt egne bestemmelser om avfall og avfallshåndtering både gjennom svalbardmiljøloven og gjennom internasjonale bestemmelser og avtaler som Norge er forpliktet av. MARPOL (den mest sentrale avtalen/konvensjonen) setter et absolutt forbud mot å slippe ut plastavfall, men gir båter anledning til å slippe ut matavfall utenfor 12 nautiske mil. Svalbardmiljøloven har også forbud mot å slippe ut/dumpe avfall (bare matavfall fra mindre båter i åpen sjø er unntatt).

Strategi: • Brenning av rent avfall som papp, papir og trevirke tillates. Alt annet avfall skal bringes til godkjent avfallsmottak. • Mindre mengder doavfall uten papir kan graves ned i flomålet eller tømmes i havet.

Jakt og fiske

Jakt og fiske på Svalbard er i dag primært ment å være et gode for fastboende. Rekreasjon og lokal ressursutnytting er hovedbegrunnelsen for å opprettholde adgangen til en begrenset høsting av vilt og fisk på Svalbard. Rammevilkårene gitt i lovverket og føringer i sentrale stortingsdokumenter gir grunnlag for en begrenset høsting, samtidig skal høsting ikke påvirke bestandenes sammensetning, utbredelse og utvikling nevneverdig.

Jakt på rein, fangst av fjellrev og garnfiske etter røye er forbeholdt de fastboende. Jakt på de øvrige jaktbare artene (dvs. fugleartene og sel), samt fiske med håndsnøre etter røye er også tillatt for tilreisende. Det er for øvrig så langt ikke innført begrensninger på jakt og fiske utover det som følger av forskriftene for verneområdene og kvoteregulering for rypejakt. Sysselmannen og Svalbard Reiselivsråd har hatt og har en felles forståelse av at jakt og fiske på Svalbard ikke skal markedsføres og at det ikke skal tilbys turopplegg basert på jakt og/eller fiske. I St.meld. nr. 9 (1999-2000), sies også klart at ”det er lite aktuelt å øke utnyttingen av viltressursene på Svalbard i næringsøyemed”. Stortinget ga støtte til dette under behandlingen av meldingen.

De høstingsformer som er forbeholdt fastboende er det ikke stor diskusjon om, men jevnlig reises spørsmålet om åpning av jakt på kvitkinngås og ærfugl.

Tilreisende etterspør i dag primært mulighet for rypejakt og til en viss grad gåsejakt og fiske etter røye. Pågangen er imidlertid liten. Det kan ikke utelukkes at interessen for rype- og gåsejakt på Svalbard fra tilreisende vil kunne øke. Dette vil bl.a. avhenge av kostnadene med å reise og opphold og jaktadgangen her og på fastlandet i framtida. Interessen begrenses i dag i tillegg av en kvotebegrensning på fem ryper per tilreisende jeger og sesong, restriksjoner på å ta felt vilt ned til fastlandet, tungvint ankomst til rypeterrengene pga. begrenset veinett m.m.. I fremtiden kan en eventuell økt pågang fra tilreisende jegere aktualisere en styring av rypejakta til deljaktområder, tak på antall jaktkort og strengere kvotereguleringer. På gås

82 synes dette å være en lite relevant problemstilling. Skulle turoperatører lage turkonsepter basert på jakt, ville en styring av denne aktiviteten raskt kunne komme på dagsorden.

Når det gjelder fiske som del av de tilreisendes friluftsliv, er situasjonen den at aktuelle vassdrag med røye ligger så langt fra Longyearbyen at fisketurer med utgangspunkt i Longyearbyen vil være lite aktuelle.

Tilreisendes fiske stiller krav til effektiv desinfisering i tilfeller der medbragt fiskeredskap brukes.

Jakt, fangst og fiske vil fortsatt være sentrale friluftsaktiviteter for fastboende. Det er en målsetting å opprettholde denne adgangen, både mht. utvalget av arter og hvor høsting kan tillates. Garnfiske etter røye må spres geografisk for å unngå overbeskatning av lokale bestander av anadrom røye (sjørøye). Restriksjoner kan være aktuelle der hvor det er risiko for overbeskatning. Omfanget av jakt og fiske vil kunne øke med økende folketall i Longyearbyen og i russiske bosetninger. Behovet for reguleringer basert på biologiske forhold og/eller ressursfordeling, må derfor fortløpende vurderes.

Strategi: • Det bør ikke legges opp til organiserte turer på Svalbard der jakt og/eller fiske er et element i opplevelsestilbudet. • Utviklingen i utøvelse av jakt og fiske i regi av individuelle reisende og fastboende overvåkes og vurderes fortløpende. • Skulle omfanget bli for stort, må reguleringer vurderes både mht. antall utøvere, områderegulering og tillatt mengde vilt/fisk som kan høstes.

Informasjon og tilrettelegging

Informasjon

Informasjonsvirksomhet er en integrert del av Sysselmannens service og oppgaver, og informasjon brukes aktivt som et virkemiddel for å nå Sysselmannens målsettinger. Mye av den generelle informasjonen som etterspørres av publikum er lett tilgjengelig og enkel å formidle. Når det gjelder det relativt omfattende regelverket på Svalbard, er det imidlertid en utfordring å gi publikum god, målrettet og tilpasset informasjon.

Å gi god informasjon er et viktig forebyggende arbeid for å redusere faren for brudd på lover og regler. Erfaringer viser at overtredelser av miljøregelverket ofte skyldes mangel på kunnskap og respekt for regelverket. Gjennom informasjon kan Sysselmannen bidra til å øke kunnskapen om bakgrunnen for de reguleringene som finnes og bidra til å skape positive holdninger til reguleringene.

Forvaltningens dilemma kan enkelte ganger være at informasjon og kunnskap bidrar til økt ferdsel. Når man går aktivt ut og informerer om et kulturminne, en oppholdsplass for en dyreart, en geologisk forekomst eller annet, bidrar dette til å øke interessen hos publikum. Dette kan igjen føre til at området eller objektet oppsøkes av flere. På en annen side bidrar informasjon til kunnskap og forståelse hos publikum, noe som igjen påvirker atferd. Det øker

83 sannsynligheten for at ferdselen og aktiviteten skjer i tråd med reguleringer og innenfor de aktuelle tålegrensene.

Brosjyrer

Bruk av brosjyrer og andre trykksaker er den tradisjonelle og kanskje mest brukte informasjonskanalen. Sysselmannen vil fortsette å produsere brosjyrer om regelverket, natur- og miljøvern, sikkerhet og andre relevante temaer (se også tema ”sikkerhet”).

I 2003 ble det opprettet fire nye verneområde på sentral-Spitsbergen, samt at Hopen ble fredet. Fredningsbestemmelsene skiller seg en del fra bestemmelsene for verneområdene fra 1973. Samtidig har den individuelle ferdselen til Svalbard økt. Det er derfor et behov for å utarbeide en trykksak som gir enkel og oversiktlig informasjon om hvor de ulike verneområdene befinner seg og hvilke regler som gjelder i disse.

I tillegg vil vi fortsatt bruke hefteserien om utvalgte kulturminner til å øke kunnskapen og skape positive holdninger. Nye hefter i denne serien vil bli vurdert fortløpende.

Strategi: • Sysselmannen skal etterstrebe å lage lettfattelige trykksaker med konkret og relevant informasjon til publikum • Brosjyren ”Opplev Svalbard på naturens premisser” skal oppdateres jevnlig. • Hefteserien om utvalgte kulturminner på Svalbard suppleres ved behov.

Internett

Internett har blitt en stadig viktigere informasjonskanal både nasjonalt og internasjonalt. Internett gjør informasjonen tilgjengelig for publikum døgnet rundt, og de kan blant annet laste ned trykksaker og skjema fra nettet.

Det må settes større fokus på arbeidet med Sysselmannens egne hjemmesider. Innhold og utforming bør forbedres, og man bør etterstrebe at sidene blir mer interaktive. Bedre hjemmesider vil også lette saksbehandlingen hos Sysselmannen. Man bør arbeide for å utvikle en hjemmeside med høy kvalitet hvor informasjonen gjøres lett tilgjengelig på flere språk.

Strategi: • Sysselmannens hjemmesider skal utvides, oppdateres og gis ny utforming. De skal ha en publikumsvennlig profil.

Svalbardporten

Svalbardporten er en egen fløy i den nye Svalbard Forskningspark som er under oppføring i Longyearbyen. I Svalbardporten vil Svalbard Museum og Svalbard Reiseliv (er det bestemt?) være samlokalisert med et miljøinformasjonssenter, samt Sysselmannens kulturhistoriske magasin med tilhørende verksteder og laboratorier. Slik er det mulig å oppnå en betydelig synergieffekt blant annet gjennom felles kompetansebygging og informasjonsmulighet overfor lokalbefolkning og tilreisende til Svalbard.

84

Gjennom Svalbardporten skal Sysselmannen bidra med holdningsskapende informasjon som skaper forståelse for verdien av naturen og kulturminnene. Målet er at de besøkende trår varsomt i naturen, og at opplevelsen blir på miljøets premisser og på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte.

Informasjonen skal omfatte opplysninger om ulike natur- og kulturminnelokaliteter på Svalbard, om hvordan de som ferdes rundt omkring på øygruppa skal forholde seg til dem og om sikkerhetsmessige utfordringer. Samlokaliseringen med Svalbard Museum og Svalbard Reiseliv vil gi gode muligheter for en positiv formidling av holdningsskapende informasjon.

Målgruppene er alle tilreisende til Svalbard, fastboende/lokalbefolkningen (herunder barn og unge), turoperatørene/guidene (organiserte turer) og forskergrupper.

Svalbard Museum er den mest hyppig besøkte attraksjonen i Longyearbyen. Museet besøkes både av fastboende og deres gjester, individuelle turister, grupper og cruiseturister. I 2004 hadde museet over 15 000 betalende besøkende. Det er rimelig å anta et vekstpotensiale i antall besøkende etter at nybygget står ferdig. Alle fremtidige besøkende til Svalbard Museum vil i Svalbardporten bli kanalisert gjennom miljøinformasjonssenteret både i forkant og i etterkant av besøket, noe som innebærer at informasjonen kan nå ut til mange.

Strategi: • Gjennom informasjon i Svalbardporten skal det motiveres til miljøforsvarlig og sikker ferdsel og aktivitet på Svalbard.

Forholdet til media

Sysselmannen på Svalbard har stor pågang fra media, og saker om Svalbard har i all hovedsak stor interesse. Gjennom året skrives det en rekke saker relatert til turisme og friluftsliv på Svalbard i både norsk og utenlandsk media.

Sysselmannen på Svalbard har som målsetting å ha en offensiv holdning til media, og forsøker å gå aktivt ut med informasjon som har allmenn interesse.

Oppslag i media kan bidra til å informere om sikkerhet, naturforhold kulturminner, dyreliv osv. og kan virke forebyggende i forhold til overtramp av regelverk. Det kan for eksempel nevnes at saker om miljøkriminalitet, ferdsel med cruisebåter, etablering av nytt verneområde og redningsaksjoner har fått mange oppslag det siste året.

Strategi • Sysselmannen skal arbeide for å ha et åpent og godt forhold til media. Sysselmannen skal jobbe aktivt for å spre informasjon om saker som kan bidra til å øke kunnskapen om ferdsel, natur, kulturminner og sikkerhet og om saker som kan forebygge brudd på regelverket.

85 Annet

Sysselmannen vil fortsette å bidra med foredrag og presentasjoner i ulike fora, inkludert foredrag på Guide- og turlederopplæringen. Kontaktmøtene med reiselivsnæringen vil bli opprettholdt, det samme vil den tette kontakten med turoperatørene.

I forbindelse med ombygging av Svalbard lufthavn vil Sysselmannen utarbeide nye informasjonsplakater som skal henge i ankomsthallen og som skal fokusere på sentrale forhold rundt opphold og ferdsel på Svalbard.

Sysselmannen vil også i fremtiden være representert med en sysselmannsbetjent på flyplassen ved flyankomst i høysesongen.

Også i forbindelse med kontroller og inspeksjoner skal informasjon brukes aktivt.

Sysselmannskontoret besøkes jevnlig av fastboende og tilreisende som søker informasjon på ulike områder. Kontakten med publikum gir Sysselmannen anledning til både å påvirke de besøkende og til å skaffe seg selv viktig informasjon og kontakter. Sysselmannen skal tilstrebe høy grad av tilgjengelighet og høyt servicenivå.

Skilting og fysisk tilrettelegging

Tilrettelegging av natur- og kulturmiljø kan omfatte både informasjon og fysiske tiltak på stedet, som for eksempel merking av adkomst og kulturminner, skilting, opparbeidede stier, stengsler som skal sikre sårbare områder, restaurering og rekonstruksjoner. Målsetningen er oftest i grenselandet mellom bedre sikring og fremheving av opplevelsesverdier.

Skilting

Det har vært og er en restriktiv praksis i forhold til fysisk tilrettelegging, herunder skilting, ved natur- og kulturminnelokaliteter på Svalbard.

Å skilte er en formidlingsmåte som informerer uten å markedsføre og som gir informasjon til de som når fram til stedet uavhengig om de kjenner stedet fra før. Dette er således et tiltak som i mindre grad øker besøksvolumet enn informasjon som er tilgjengelig før besøket. På noen lokaliteter kan dette hensynet veie tungt.

Behovet og muligheten for fysisk tilrettelegging kan være tilstede i mange av de teknisk industrielle kulturmiljøene hvor store installasjoner og konstruksjoner ofte bryter med den omkringliggende villmarka. Slik kan man oppnå å gi konstruktiv informasjon om disse. Det kan også vurderes å sette skilt i/på de fredete hyttene. Omfanget av skilting og fysisk tilrettelegging bør begrenses til steder der slike tiltak er spesielt påkrevd uten å forstyrre kulturminnet eller naturen.

Strategi: • Det skal være en restriktiv praksis med hensyn til skilting på og ved kulturminner, men i enkelte tilfeller kan dette likevel være aktuelt.

86 Merking av stier

I fastlands-Norge og mange andre land, er det en lang tradisjon for merking av stier i terrenget slik at naturopplevelser og naturkunnskap skal gjøres lettere tilgjengelig for allmennheten. Den Norske Turistforening (DNT) har vært svært aktiv i dette arbeidet. Merking av stier motiverer sannsynligvis langt flere til turer i naturen enn dersom det ikke fantes slike stier. I tillegg til at folks generelle naturkunnskap økes, oppdager sannsynligvis flere og flere verdien av bevaring av natur. At folk går turer i naturen er også helsebringende.

Argumentene gjelder også for Svalbard, og DNT har gjort et forsøk på å merke en turløype på Svalbard. Tiltaket møtte imidlertid lokal motstand. Vardene som DNT hadde satt opp ble umiddelbart revet ned av lokalbefolkningen og det har senere ikke vært tatt nye initiativ til slik merking.

Sysselmannen er av den oppfatning at det ikke bør merkes turstier på Svalbard. Med svært sparsom vegetasjon, uten gress og trær vil en markeringer i terrenget være svært synlige og fremstå som fremmede. Standpunktet er imidlertid også knyttet til sikkerhet. Ferdsel i Svalbards natur er krevende og forutsetter erfaring og godt utstyr. Ikke bare er terrenget utfordrende, men de klimatiske forholdene, den spredte ferdselen og manglende kommunikasjoner gjør at de som skal ferdes på egenhånd i terrenget på Svalbard bør være turvante og i stand til å klare seg selv uten merkede løyper. Været er uforutsigbart og skifter svært hurtig, temperaturene er gjennomsnittlig lave. Snø- og steinras er ikke uvanlig, elveløp skifter fra år til år. En løype som anses relativt trygg og framkommelig det året den blir merket, kan vise seg direkte uforsvarlig i kommende år.

Ved merking av stier er Sysselmannen bekymret for at uerfarne og dårlige utrustede personer skal anse stien som en invitasjon til å ta seg ut på egenhånd, og mer eller mindre som en garanti for at løypa er rimelig trygg. Det kan også oppstå misforståelser som for eksempel at man ikke trenger beskyttelse mot isbjørn når man skal gå en merket løype.

Det er også en politisk målsetting at mest mulig av ferdselen på Svalbard bør foregå i organiserte former. Dette er ikke til hinder for fri ferdsel og mulighet til opplevelse for de som har erfaring og er utrustet for turer på egenhånd. For de mindre erfarne er det en fordel at de benytter seg av de organiserte turoppleggene, hvor lokalkjente turoperatører tar ansvaret for løypevalg og sikkerhet.

I noen tilfeller kan det av sikkerhetsmessige årsaker være aktuelt å merke enkelte punkt på mye brukte scooterløyper (vindhull, brinker m.m.). Sysselmannen mener at det bør utvises forsiktighet med slik merking, men at behovet må vurderes fra sesong til sesong og i det enkelte tilfelle.

Strategi: • Det skal ikke være fysisk merking av turstier i terrenget på Svalbard. • Merking av enkelte områder/punkt i mye brukte scootertraséer kan være aktuelt.

87 Bålplasser

Å dra på tur på Svalbard, spesielt om sommeren, er ofte kombinert med å etablere en raste- eller leirplass, og å brenne bål. Bålbrenning er som oftest aktuelt i strandsoner der det er tilgang på rekved. Det er tillatt å bruke rekved til bålbrenning.

Med økt ferdsel har det de senere årene dukket opp synlige bålplasser på stadig flere stender rundt på Svalbard. Selv om en bålplass, i likhet med en leirplass, i utgangspunktet skal ryddes og alle spor fjernes, jfr. leirforskriften, er det ikke alltid at dette blir gjort. Kanskje har man planer om å komme tilbake eller velger å etterlater bålplassen slik at andre kan bruke den.

I noen områder er det etablert bålplasser innenfor sikringssonene til kulturminner. Noen av disse kan ha vært etablert før svalbardmiljøloven og leirforskriften trådte kraft og er nødvendigvis ikke en overtredelse av regelverket. (Tidligere var det forbud mot bålbrenning kun på vegetasjonsdekt mark i sikringssonene). Det kan ofte være problematisk å etterforske slike hendelser, men dersom det er kjent gjerningsmann følger Sysselmannen opp vedkommende med informasjon, pålegg om opprydding og eventuell reaksjoner dersom det dreier seg om grovere overtredelser

Det er en naturlig del av turaktiviteten å etablere en bålplass og Sysselmannen mener ikke at dette skal gjøres til et større problem. Det er likevel ikke ønskelig at det etableres stadig nye bålplasser som for ettertiden kan forringe villmarkskarakteren.

Spesielt i områder med mange kulturminner mener Sysselmannen at det er viktig at det ikke stadig blir etablert nye bålplasser. I samarbeid med Riksantikvaren har Sysselmannen derfor sett på muligheten for å opprette bålplasser innenfor sikringssonen til noen kulturminner og – miljøer som er mye besøkt. Å henvise folk til opparbeidede bålplasser vil kunne hindre lovovertredelser og fremvekst av stadig nye bålplasser. I første omgang vil det lages bålplasser i Hiorthhamn ved Adventfjorden og Ny-London ved Kongsfjorden. Det vil være kontroll med hvordan dette virker og erfaring fra dette vil danne grunnlag for å vurdere tilsvarende tiltak på andre lokaliteter.

Strategi: • På enkelte utvalgte lokaliteter vil det bli etablere noen faste bålplasser slik at det ikke etableres stadig nye bålplasser.

Merker/suvenirer i terrenget

Fra tid til annen oppstår problemer knyttet til folks behov for å markerer at de har besøkt et sted. Noen bygger små varder, andre risser inn navn eller symbol i stein eller bruker stein til å lage navnet sitt på bakken, mens atter andre kanskje risser inn navnet sitt i trevirke. På Andréeneset har det vært en tradisjon for å legge igjen papirbiter med navnet på, stukket ned mellom steiner.

Ut over eventuell overtredelse av lover og forskrifter som følges opp når dette oppdages, har Sysselmannen forsøkt å signalisere nulltoleranse for slik merking. I første rekke vil man forøke å påvirke holdning og handling slik at reaksjoner i ettertid ikke blir nødvendig, men dersom dette fenomenet utvikler seg, vil man måtte vurdere ulike tiltak. Ett av disse kan være

88 at det legges ut ”gjestebøker” slik at besøkende kan skrive i disse i stedet for å etterlate merker i terrenget.

Strategi: • Det skal være nulltoleranse for merking av enhver art når formålet er å legge igjen signaturen.

Samarbeid

Sysselmannen har tradisjon for å samarbeide med både reiselivsnæringen, interesseorganisasjoner og andre miljøer i ulike sammenhenger. Longyearbyen er et lite lokalsamfunn, men med høyt aktivitetsnivå. Det er naturlig at forvaltning, næring, organisasjoner og lokalbefolkning møtes i ulike fora. For reiselivsnæringen medfører også gjeldende regelverk med melde- og rapporteringsplikt en tett kontakt med forvaltningen.

Kontaktmøter med reiselivsnæringen, jeger- og fiskerforeningen, andre interesseorganisasjoner og andre er vanlig. I tillegg er det utviklet et mer eller mindre formelt samarbeid på en del områder, herunder nevnes:

• Statistikkføring som Sysselmannen og Svalbard Reiseliv samarbeider om. • Feltloggen som Sysselmannen og reiselivsnæringen samarbeider om. • Bre- og skredredningsgrupper og redningsaksjoner hvor guidemiljøet utgjør en særskilt ressurs. • Cruiseprosjektet som Sysselmannen, Svalbard Reiseliv og Arctic Expedition Cruise Operators samarbeider med WWF om. • Nordisk Råds naturveilederprosjekt hvor Sysselmannen og Svalbard Reiseliv er involvert • Clean up Svalbard hvor Sysselmannen samarbeider med turoperatører om rydding av strender på Svalbard. • Etablering av Svalbardporten hvor Sysselmannen samarbeider med Svalbard Museum og Svalbard Reiseliv om et besøkssenter.

Samarbeidet vil bli videreført på alle disse områdene. I tillegg ønsker Sysselmannen å satse på et tettere samarbeid med lokale turledere og guider.

Mange av guidene som arbeider i reiselivsnæringen på Svalbard har høyere utdanning innen naturfaglige studieretninger eller utdannelse som naturveiledere og en betydelig erfaring fra ferdsel i felt. Mange av de som ikke har høyere utdannelse innen disse studieretningene, kompenserer med lang erfaring eller annen relevant praksis. Reiselivsnæringen legger selv, bl.a. gjennom Guide- og turlederopplæringen og interne opplæringssystemer, betydelige ressurser i å øke kvaliteten på guidene for derved å økte kvaliteten på produktene, øke sikkerheten og forsterke næringens profil.

En anerkjennelse av guidens viktige rolle og en investering i guidene har ført til en stabilisering innenfor denne yrkesgruppen. Mange er nå ansatt på helårsbasis eller kommer tilbake sesong etter sesong. Guidene som gruppe er på mange måter blitt en ressurs. Denne gruppen, som i utgangspunktet har stor faglig kompetanse, har gjennom års erfaring på Svalbard opparbeidet seg en ferdsels- og felterfaring som få andre grupper på Svalbard kan sammenligne seg med. Dette har også Sysselmannen dratt nytte av blant annet i forbindelse med redningsaksjoner. I den grad enkeltpersoner engasjerer seg i frivillig arbeid som for eksempel Røde Kors, spiller de også en viktig rolle.

89

Forvaltningens beste kanal til turister ute i felt, er guidene. Gjennom et tettere samarbeid (opplæring, samarbeid og kontakt) med guidene har forvaltningen mulighet til å påvirke deres holdning og handling. Dette vil igjen være avgjørende for den formidlingen de gjør overfor de turistene de har med seg på tur. Dette kan bidra til å nå målsetningene om at reiselivsaktivitet og -utvikling skjer i tråd med overordnede målsetninger for miljø og på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte.

I tillegg vil felterfaringen guidene har og de feltobservasjoner de gjør, kunne være nyttig i flere sammenhenger. Noen av guidene ferdes ute i felt og er mer kjent i terrenget enn det de ansatte hos Sysselmannen har mulighet til å bli, blant annet på grunn av åremålsordningen. Dette kan Sysselmannen dra nytte av, ikke bare i forbindelse med redningsaksjoner, men også når guidene gjør observasjoner som har betydning for sikkerhet eller for natur – og kulturminneforvaltning.

For Sysselmannen kan guidene være en ressurs og en viktig kanal til turistene. For guidene kan Sysselmannen være en samarbeidspartner og ressurs og ikke bare en myndighet.

Strategi: • Sysselmannen vil legge opp til et mer offensivt tilbud om opplæring, informasjon og diskusjon med relevante turoperatører og deres guider/turledere.

Overvåkning og kontroll

Inspeksjoner og kontroller

En av Sysselmannens viktigste oppgaver er kontroll og inspeksjon av øygruppen, både sommer og vinter. Sysselmannen bruker betydelige ressurser på dette, blant annet gjennom utplassering av tre lag med feltinspektører i perioden medio juni – medio august. Det årlige rundtoktet med Sysselmannens båt gjennomføres i en 3-ukers periode i slutten av august – begynnelsen av september. Det blir videre utført en rekke andre inspeksjonstokt og –turer med bruk av stor båt og/eller helikopter. I tillegg foretas inspeksjoner og kontroller både ved bruk av snøscooter om vinteren og småbåt om sommeren.

I forhold til turisme og ferdsel generelt er en del av oppgaven å kontrollere om aktiviteten foregår i henhold til gjeldende regelverk. Dette kan være promillekontroller og leirinspeksjoner, så vel som generell vurdering av aktivitetene. Også naturoppsyn og vurdering av belastning som følger av ferdsel inngår i oppgavene.

I forhold til publikum har imidlertid en høy aktivitet på kontroll- og inspeksjonssiden også andre viktige mål, herunder nevnes spesielt:

Synlighet ved tilstedeværelse: Det er viktig at myndighetene viser sin tilstedeværelse. God synlighet minsker risikoen for overtredelse av regelverket.

Øke kunnskapen og kompetansen: Sysselmannens behandling av meldepliktig ferdsel gir teoretisk kjennskap til den aktiviteten som foregår. Det er også viktig for Sysselmannen å se hvordan ting gjøres i praksis. Mange som ferdes på Svalbard har også høy kompetanse både

90 på naturfaglige og kulturhistoriske områder. Dette kan Sysselmannen dra veksler på ved å holde god kontakt med publikum.

Relasjonsbygging: Ved å være i kontakt med både turoperatører og individuelle reisende er det mulig å bygge opp gode relasjoner. Personer og operatører som har opparbeidet et personlig godt forhold til myndighetene eller personer i tjeneste hos Sysselmannen vil være mindre tilbøyelig til å foreta seg noe som kan føre til reaksjoner.

Informasjon: Ved tilstedeværelse ute i felt har Sysselmannen god mulighet til å informere og påvirke adferd. I tillegg vil god kommunikasjon øke muligheten for å få informasjon om forhold som er av interesse for myndighetene.

Tilnærmingen til publikum skal balanseres mellom funksjonene som serviceinstitusjon og politimyndighet.

Strategi: • Et høyt inspeksjons- og kontrollvolum vil bli ført ute i felt. Dette inkluderer generelle kontroller og inspeksjoner, samt jakt- og fiskeoppsyn, turistkontroller, leirinspeksjoner m.m. Kontrollene skal være behovstilpasset og flytting av for eksempel feltinspektører som følge av annet ferdselsmønster blant turister, kan være aktuelt.

Miljøovervåkning

Det er et mål å opprettholde omfanget av parametre som inngår i MOSJ i dag. Trender i utviklingen vil langt bedre kunne spores når det foreligger lengre tidsserier. Dette gjelder både parametre som går på ferdselsbelastning direkte, men også slitasje på kulturminner og påvirkningsparametre der høsting av arter måles.

Sysselmannen har utviklet et overvåkingssystem for utsatte kulturmiljø på Svalbard, jfr. tidligere beskrivelse av metoden. Metoden utprøves per 2004 på 30 lokaliteter, hvor fire av lokalitetene er med i MOSJ.

Miljøovervåkingen er en prioritert oppgave, og gjennom det utviklede systemet vil Sysselmannen i et langtidsperspektiv få økt innsyn i bl.a. prosessene som bryter ned kulturminner. Denne kunnskapen skal brukes aktivt i vernearbeidet framover. Samtidig danner den grunnlag for prognoser og prioriteringer mht. forvaltningsstrategier som arkeologiske utgravninger, erosjonsforebygging, istandsetting og tiltak for å motvirke slitasje som følge av ferdsel.

Man mangler kunnskap om hvordan ulike typer ferdsel påvirker naturmiljøet. Dette kom tydelig fram under arbeidet med og høringen av motorferdselforskriften, der det ble etterlyst solid dokumentasjon for at bl.a. ferdsel med snøscooter påvirker faunaen og naturmiljøet negativt. En begrensning i ferdsel basert på føre-var-prinsippet fikk i liten grad gjennomslag. Mangelen på forskningsbasert kunnskap på dette feltet er i flere tilfeller blitt spilt inn overfor Miljøverndepartementet og miljødirektoratene, men så langt har svært begrenset forskning blitt igangsatt.

91 Det er også behov for å få bedre kunnskap om virkningene på vegetasjon av leiretableringer, ulike vegetasjonstypers tålegrense for ferdsel, renseteknikker for avløpsvann fra baseleire m.m.

Strategi: • MOSJ må videreføres med det omfang det har i dag. Antall parametre vurderes økt mht. å belyse trender i ferdselsbelastning. • Resultatene fra overvåkingen som skjer i MOSJ og annen miljøovervåking må tolkes og legges til grunn for forvaltning av naturmiljø og kulturminner • Sysselmannen vil overfor bl.a. NP og UNIS spille inn ideer om prosjekter som kan tette kunnskapshull som går på ferdselsinnvirkninger på naturmiljø og teknikker som kan redusere miljøpåvirkning av leiretableringer og lignende.

Statistikk

Statistikk for ferdsel og turisme er et viktig verktøy for forvaltningen. Som vist foran føres det statistikk på en rekke områder. Arbeidet utføres delvis av Sysselmannen og delvis i et samarbeid med turoperatører og Svalbard Reiseliv. I henhold til turistforskriften kan Sysselmannen stille krav om tilbakemelding/rapportering etter endt sesong eller tur. Dette gjøres i dag.

Stort sett etterkommer reiselivsnæringen dette pålegget. Tidligere år har det vært noe manglende tilbakemelding fra spesielt de oversjøiske cruisebåtene, men de siste årene har dette fungert bra. Noen utfordringer har man imidlertid med turoperatørene. Statistikken de er pålagt å innberette er relativt omfattende. I en travel sesong er det lett å nedprioritere dette arbeidet. Både Sysselmannen og Svalbard Reiseliv bruker tid og ressurser på å følge opp dette. Manglende statistikk fra noen få resulterer også i at tall fra ett år ofte ikke er tilgjengelig før langt ut i neste år.

Det er viktig at forvaltningen vurderer nøye hvilke data fra reiselivsnæringen man mener det er behov for, slik at kravet om statistikkføring ikke settes unødvendig høyt. Foreløpig mener Sysselmannen at den statistikken som føres per i dag er tilstrekkelig for å følge utviklingen og vurdere belastning opp mot volumet på ferdselen.

Strategi: • Dagens nivå på statistikkarbeidet vil bli videreført.

Sikkerhet

Generelt

De mange risikoene som er forbundet med ferdsel på Svalbard, både sommer og vinter, stiller store krav til de som ferdes, både med hensyn til kompetanse og utstyr.

For Sysselmannen vil det også i fremtiden være viktig å fokusere på de sikkerhetsmessige aspektene ved ferdsel på Svalbard, både overfor tilreisende, reisearrangører og fastboende. I

92 noen tilfeller vil det være aktuelt å gå ut med spesifikk informasjon om for eksempel rasfare, bresprekker, råker, m.m. Viktigere anses det likevel å fokusere på det selvstendige ansvaret som den enkelte til enhver tid må ta ved ferdsel på Svalbard.

Sikkerhetstiltak

I forbindelse med melding om turopplegg får Sysselmannen en viss oversikt over utstyr som medbringes og sikkerhetsmessige forhåndsregler i turoppleggene. Som tidligere nevnt vil ikke Sysselmannen stille spesifikke krav til utstyr på alle områder med mindre turopplegget anses som direkte uforsvarlig. Utstyr som anses som absolutt nødvendig vil det likevel bli gitt pålegg om å medbringe. Dette gjelder for eksempel skytevåpen til selvforsvar mot isbjørn.

Nødpeilesender

Reisearrangører og individuelle tilreisende skal medbringe nødpeilesender på turer utenfor Forvaltningsområde 10. Når en nødpeilesender aktiveres angir den nøyaktig posisjon. Dette gjør at redningsmannskaper kan dirigeres direkte til ulykkesstedet, noe som gir økt mulighet for å redde liv og reduserer kostnader gjennom kortere letetid.

En nødpeilesender er relativt kostbar i både innkjøp og leie. Enkelte henvender seg derfor til Sysselmannen med spørsmål om en Iridium satellittelefon kan erstatte en nødpeilesender. Telefonen krever imidlertid mer av vedkommende som skal betjene utstyret enn en nødpeilesender og er heller ikke så stabil i drift. Videre kan senderforholdene variere, slik at skurr og støy kan gjøre kommunikasjonen vanskelig. Ved bruk av satellittelefon kreves det blant annet at vedkommende som ringer inn nødmeldingen kjenner sin nøyaktige posisjon noe som ikke er garantert ved for eksempel dårlig vær. I samtale med fremmedspråklige foreligger dessuten stor fare for misforståelser på grunn av språkproblemer. Satellittelefon kan imidlertid være svært nyttig for å klarlegge hva som er årsaken til eventuelle problemer og Sysselmannen vil oppfordrer til at slike telefoner medbringes på tur.

Inntil eventuelt nytt og bedre utstyr blir tilgjengelig i markedet, vil Sysselmannen videreføre kravet om at nødpeilesender skal medbringes ved meldepliktig ferdsel. Det er gjort unntak for fastboende som heller ikke er pålagt krav om søk- og redningsforsikring.

Isbjørnsikring

Det er en selvfølge at både reisearrangører og individuelle reisende er forberedt og har med seg utstyr/våpen for å takle isbjørn. Dersom det planlegges turer uten våpen vil Sysselmannen stille krav om dette før turen kan gjennomføres. Dette er svært sjelden et problem i forbindelse med individuell ferdsel, eller ferdsel i regi av reisearrangører.

Det har imidlertid vært en utfordring i forbindelse med ilandstigninger fra oversjøiske cruiseskip. Av hensyn til sikkerheten om bord i store cruiseskip, medbringer disse normalt ikke våpen. Når ilandstigning kun foretas i bosetningene er ikke dette et problem. De aller fleste større cruiseskip foretar også en eller flere ilandstigninger utenfor bosetningene, oftest i Magdalenefjorden. Det kan ha vært en oppfatning blant disse operatørene om at det ikke er isbjørnfare i Magdalenefjorden, eventuelt har de trodd at det har vært feltinspektørene til Sysselmannen sin oppgave å ivareta sikkerheten ved ilandstigning. Begge disse antakelsene er feil. Sysselmannen har derfor de senere årene gått aktivt ut mot disse operatørene og

93 informert om deres ansvar i forhold til sikkerheten, samt stilt krav om at de skal ha tilstrekkelig våpenkyndige bevæpnede vakter ved ilandstigninger utenfor bosetningene.

Forholdene er bedret, men fortsatt er det noen som mangler isbjørnsikring. I de tilfeller hvor dette oppdages vil cruiseoperatøren bli nektet å foreta ilandstigningen. Siden det kan være noe uklart hva som anses som tilstrekkelig isbjørnsikring, vil Sysselmannen forsøke å utarbeide veiledende retningslinjer for dette

Feltlogg

Siden vintersesongen 2002 har Sysselmannen og reiselivsnæringen samarbeidet om en web- basert feltlogg. I feltloggen registreres spesielle forhold av sikkerhetsmessig betydning for ferdsel. Feltloggen har vært et viktig supplement for å nå ut med informasjon når ekstreme situasjoner har oppstått, for eksempel stor rasfare eller farlige isforhold. Systemet vil bli videreført.

Det har vært viktig å understreke at informasjonen som legges ut på feltloggen kun er knyttet til det aktuelle stedet og det aktuelle tidspunktet, og ikke sier noe om hvordan forholdene ellers er. Dette for at publikum ikke skal oppfatte feltloggen som en uttømmende informasjon, og ikke ta et selvstendig ansvar for egen sikkerhet.

Systemet gir publikum anledning til å abonnere på e-post meldinger når ny informasjon er registrert i feltloggen. Ca 450 brukerer har registrert seg som mottakere og det er Sysselmannens inntrykk at loggen er kjent og mye brukt.

Sikkerhetsbrosjyre

De naturgitte forhold gir mange utfordringer for de som skal ferdes. Samtidig tilbys stadig nytt utstyr i markedet som i utgangspunktet skal bidra til å øke sikkerheten ved ferdsel, herunder GPS, satellittelefon, skredsøkere m.m.. Også utviklingen i snøscooterteknologien bidrar til at folk kanskje føler seg tryggere, reiser lenger eller tar større sjanser når de er ute på tur. Men utstyr kan ikke erstatte erfaring og sunn fornuft. Ulykker og hendelser de siste årene, viser at marginene kan være små.

Det er en utfordring å øke folks bevissthet omkring begrensninger og ansvar for egen sikkerhet. Sysselmannen ønsker at det settes større fokus på sikkerhet ved ferdsel på Svalbard.

En måte å gjøre dette på er gjennom informasjon. En del trykt sikkerhetsinformasjon finner man i dag i generelle brosjyrer utgitt av bl.a. Svalbard Reiselivsråd og Sysselmannen på Svalbard. Universitetssenteret har utarbeidet en egen folder, Sikkerhet på 78 grader nord, mens Norsk Polinstitutt har inkludert noe sikkerhetsinformasjon i sin Felthåndbok for Svalbard, rettet mot forskere. Isbjørnsikkerhet er omtalt i en egen brosjyre utgitt av Norsk Polarinstitutt. Noe av dette er også tilgjengelig på internett, men tilgjengeligheten varierer. Feltloggen som ble startet som et samarbeid mellom reiselivsnæringen og Sysselmannen, kan også ses som sikkerhetsinformasjon.

Selv om målgruppene kan være forskjellige for de ulike miljøene, mener Sysselmannen at budskapet i stor grad bør være likt. Sysselmannen tok derfor et initiativ ovenfor relevante samarbeidspartnere for å få utgitt en egen trykksak/brosjyre om sikkerhet på Svalbard. Brosjyren var ferdig i mars 2005. Det vil innen kort tid også bli utarbeidet en plakat om

94 sikkerhet som i første omgang skal henge på flyplassen i Longyearbyen, men det kan også være aktuelt å henge den andre steder.

Strategi: • Det vil i utgangspunktet ikke bli stilt detaljerte krav til sikkerhet overfor turoperatører, med mindre det oppdages åpenbare mangler. • Utenfor Forvaltningsområde 10 skal turoperatører og individuelle reisende medbringe nødpeilesender. Satellittelefoner er ikke tilstrekkelig erstatning for nødpeilesendere, men er nyttig tilleggsutstyr. • Sysselmannen vil fortsatt gå aktivt ut mot cruiseoperatørene med informasjon om deres plikt til isbjørnsikring ved ilandstigninger utenfor bosetninger. • Feltloggen videreføres som en del av sikkerhetsarbeidet til Sysselmannen.

Annet

Markedsføring i reiselivsnæringen

I Stortingsmelding nr. 9 (1999-2000) uttrykte regjeringen en viss bekymring for deler av utviklingen innen reiselivsnæringen på Svalbard og kommenterte spesielt uheldig markedsføring av isbjørnopplevelser.

Blant annet som følge av dette tok man inn en bestemmelse knyttet til markedsføring i revisjon av turistforskriften i 2002. Endringen innebærer at Sysselmannen ber om å få tilsendt markedsføringsmateriell før markedsføring, og kan pålegge endring av dette.

Å bruke isbjørn som trekkplaster i markedsføringen av Svalbard er ikke uvanlig – og heller ikke ulovlig. I enkelte sammenhenger brukes det imidlertid bilder som viser uønskede eller ulovlige situasjoner. Også tekst hvor man garanterer gjestene isbjørnopplevelser og nærkontakt med dyr og fugler, kan være uheldig. I streben etter å gi gjestene hva man har lovet i markedsføringen, kan dette føre til at en operatør tøyer grensene og bryter regelverket. Eksempelvis er det ikke lov å aktivt oppsøke isbjørn slik at denne blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller dyr.

For Sysselmannen er dette regelverket en utfordring å forvalte og håndheve. Man kan ikke nekte eller reagere på grunnlag av at man ”ikke liker” måten det markedsføres på. Reaksjonene må være knyttet opp mot konkrete bestemmelser og at det faktisk er skjedd en overtredelse.

Likevel har Sysselmannen sett grunn til å reagere på markedsføringen i noen sammenhenger. Tekst som for eksempel: “Reindeer, fox and walrus can at times be approached to within 20 feet. Polar bear will also allow such proximity….” anser Sysselmannen som over grensen for hva som kan brukes.

Sysselmannen vil fortsatt føre en dialog med reiselivsnæringen som kan bidra til en felles forståelse slik at reaksjoner ikke blir nødvendige. Når Sysselmannen får informasjon om eller blir gjort oppmerksom på forhold som er helt klart over grensen av hva som bør tillates, vil de ansvarlige bli kontaktet med pålegg om endring.

95 Strategi: • Sysselmannen vil ha fokus på reiselivsnæringens markedsføring av naturopplevelser på Svalbard.

Sysselmannens prosjektengasjement

Svalbard fremstår i mange sammenhenger som en destinasjon som er kommet langt i utvikling og forvaltning av reiselivsnæringen, i alle fall sammenlignet med andre polare områder. Både Russland, Grønland, Canada og USA har høye ambisjoner for utvikling av turismen i egne polare områder.

Det har vært tatt mange initiativ til felles prosjekter innen turisme, ferdsel og miljøvern på ulike nivåer i det offentlige og fra andre. Sysselmannen har vært engasjert i en del slike prosjekter, blant annet prosjekter nedfelt i Nordisk handlingsplan for natur- og kulturminnebeskyttelse i Arktis – Grønland, Island og Svalbard, vedtatt av Nordisk Ministerråd i 1999.

Prosjektsamarbeid har mange fordeler, ikke minst når det gjelder oppbygging av kontaktnett og muligheten for dialog på tvers av landegrensene. I en del sammenhenger viser det seg imidlertid at Svalbard og Norge har begrenset nytteverdi av slike prosjekter. Problemstillinger som prosjektene reiser, kan ofte allerede være ivaretatt på Svalbard. Eller ulikhetene er så store på en del områder at det å finne felles verktøyer ikke lar seg gjøre.

For Sysselmannen vil det i fremtiden være bedre ressursutnyttelse dersom man begrenser prosjektdeltakelse begrenses til prosjekter man kan se direkte nytteverdi av for Svalbard. Det er viktig å bidra i et internasjonalt samarbeid dersom man kan tilføre andre kompetanse, men man bør søke å finne metoder som ikke krever for store ressurser hos for eksempel Sysselmannen.

Sysselmannen vil derfor fortsatt være positiv til deltakelse i prosjekter med direkte nytteverdi forvaltningen av Svalbard, men mer tilbakeholden i forhold til prosjekter hvor man ikke kan se en direkte nytteverdi.

Strategi: • Sysselmannen vil delta i turisme- og friluftslivprosjekter som er relevante for Svalbard, i den grad ressursene strekker til.

96 97

OPPSUMMERING AV HØRINGSUTTALELSER OG SYSSELMANNENS KOMMENTARER

STRATEGIDOKUMENT FOR TURISME OG FRILUFTSLIV PÅ SVALBARD

Sysselmannen på Svalbard September 2005

98 99

100 BAKGRUNN ...... 102

SAKSGANG...... 103

DOKUMENTETS INNHOLD...... 103

HØRINGEN ...... 104

GENERELT OM DOKUMENTET ...... 104 REISELIVSUTVIKLING ...... 106 Utviklingen siden 1990...... 106 LOVVERK OG FORVALTNINGSPLANER...... 106 Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme ...... 106 ANDRE REISE- OG FRILUFTSLIVSRELATERTE TILTAK OG AKTIVITETER ...... 107 Samarbeid ...... 107 MULIG FREMTIDIG UTVIKLING ...... 107 Volum ...... 107 UTFORDRINGER OG STRATEGER ...... 107 Volum og ferdsel...... 107 Ferdsel generelt...... 109 Ferdsel i lufta...... 110 Ferdsel til lands, sommer, ikke-motorisert ...... 110 Ferdsel til lands, vinter, motorisert...... 110 Scooterfrie områder ...... 111 Ferdsel til vanns (båt- og cruisetrafikk)...... 112 Ferdselsreguleringer...... 114 Leiretablering ...... 115 Bruk av hytter til turistformål ...... 115 Andre overnattingsformer i terrenget ...... 118 Bruk av statens hytter...... 118 Avfall og brenning av bål...... 118 Jakt og fiske...... 118 Informasjon ...... 119 Guideopplæring ...... 119 Merking av stier...... 120 Bålplasser...... 120 Merker/suvenirer i terrenget...... 120 Miljøovervåkning...... 120 Inspeksjoner og kontroller ...... 121 Sikkerhet...... 121 Markedsføring...... 122

101 Bakgrunn

Siden St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard utpekte turisme som en av tre satsingsområder for næringsutvikling på Svalbard, har det vært en stor vekst innen turismen til Svalbard.

Samtidig er det siden 1990 kommet to nye stortingsmeldinger om Svalbard, hvor det legges sterke føringene på at utviklingen som finner sted i reiselivet ikke må komme i konflikt med miljømålene for Svalbard; mål som i samme periode er blitt høyere. Samtidig framheves at det fortsatt skal legges til rette for at reiselivsnæringen skal være en av basisnæringene på Svalbard. I tillegg er det fremhevet at det ikke må utvikles produkter som kan medføre sikkerhetsmessig risiko.

I juli 2002 trådte Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) med tilhørende, forskrifter i kraft. Samtidig ble Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard revidert. Det nye lovverket har også konsekvenser for reiselivsutviklingen på øygruppen.

Lover, regler og reguleringer er viktige verktøy for forvaltningen av turisme og friluftsliv på Svalbard. Alle utfordringene løses imidlertid ikke gjennom regelverk og reguleringer. Andre tiltak som for eksempel informasjon, opplæring, tilrettelegging og samarbeid, er viktigr og kan i mange tilfeller gi bedre effekt enn forbud og påbud.

I kjølvannet av utviklingen dukker det stadig opp nye spørsmål og utfordringer som forvaltningen må ta stilling til. Sysselmannen følte derfor behov for et strategidokument som behandler disse temaer og som kan være et verktøy i forvaltningen av friluftsliv og turisme på Svalbard.

Dokumentet har fått tittelen:

Turisme og friluftsliv på Svalbard Utvikling, politiske føringer, rammebetingelser, utfordringer og strategier

- og:

• Gir en beskrivelse av utvikling og status innen turisme og friluftsliv. • Sammenfatter politiske mål og føringer. • Gir en beskrivelse av lovverket, reguleringene og andre verktøy. • Vurderer mulige fremtidige utfordringer. • Behandler de mest sentrale utfordringene for forvaltningen av turisme og friluftsliv med utgangspunkt i beskrivelsen av nåsituasjonen. • Skal være et verktøy i forvaltning av turisme og friluftsliv generelt og i behandlingen av enkeltsaker.

102 Saksgang

Høsten 2001 ble det nedsatt en arbeidsgruppe hos Sysselmannen bestående av fire personer med miljøfaglig, politifaglig, informasjonsfaglig og reiselivsfaglig kompetanse. Reiselivsrådgiveren har hatt hovedansvaret for dokumentet. Deltakere i arbeidsgruppen og andre fagpersoner hos Sysselmannen har bidratt med skriftlig materiale til dokumentet.

I oppstartsfasen ble det innkalt til et bredere tverrfaglig internt arbeidsseminar, hvor man forsøkte å skaffe seg oversikt over de problemstillingene og utfordringene som er knyttet til emnet.

Arbeidsprosessen ble etter hvert forlenget i påvente av ikrafttredelse av miljøvernloven og tilhørende forskrifter, og i fortsettelsen har fagpersoner hatt ansvaret for å skrive eller kvalitetssikre temaer innenfor eget fagfelt.

Dokumentet ble oversendt Miljøverndepartementet og Justisdepartementet innen fristen som var satt til 1. mai 2004. Det interdepartementale polarutvalg behandlet dokumentet i sitt statssekretærmøte 16. – 18 august 2004. I brev av 10. februar 2005 fra Miljøverndepartementet, ble Sysselmannen informert om at de nødvendige avklaringer på departementsnivå var foretatt, og bedt om å sende dokumentet på alminnelig høring. Dokumentet ble sendt på høring i brev av 15. mars 2005, med høringsfrist 20. mai 2005. Dokumentet ble også lagt ut til offentlig ettersyn på Sysselmannskontoret og på Longyearbyen Folkebibliotek.

Dokumentets innhold

Innledningsvis er det gitt en historisk beskrivelse av turismen på Svalbard. Mot slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet skjedde det en betydelig endring i reiselivsutviklingen på Svalbard. Dokumentet gir en beskrivelse av de politiske mål og føringer som lå til grunn for denne endringen og videre en beskrivelse av utviklingen som har funnet sted siden, samt utviklingstall tilknyttet lokalbefolkningens friluftsliv.

Lovverket som har betydning for turisme og friluftsliv, samt relevante planer er beskrevet. Det samme er aktuelle tiltak og aktiviteter både i forvaltningen, reiselivsnæringen og interesseorganisasjonene. Dokumentet inneholder også et kapittel om redningstjeneste og sikkerhet.

I de avsluttende kapitler er det først gjort noen betraktninger om forventet utvikling i årene som kommer. Deretter er det beskrevet utfordringer både ut fra dagens situasjon og mulig fremtidig utvikling. For hver beskrevne utfordring er det forsøkt konkludert med hvordan Sysselmannen i tiden som kommer vil forholde seg til disse utfordringer, og hvilke tiltak som eventuelt er påkrevd.

103 Høringen

Høringsbrevet bli sendt til 46 adressater. Selve strategidokumentet ble ikke vedlagt, men det ble henvist til Sysselmannens hjemmesider hvor dokumentet kunne leses eller skrives ut fra, eventuelt kunne høringspartene henvende seg til Sysselmannen for et trykt eksemplar. En håndfull interesserte ba om å få tilsendt eller utlevert dokumentet.

Følgende har gitt uttalelse:

Store Norske, Samferdselsdepartementet, Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Longyearbyen Lokalstyre, Longyearbyen jeger- og fiskerforening, Svalbard Reiselivsråd/Svalbard Reiseliv AS, Fiskeri- og kystdepartementet, Longyearbyen Arbeiderforening, Riksantikvaren, Norsk Polarinstitutt, Sjøfartsdirektoratet, Friluftslivets fellesorganisasjon, Den Norske Turistforeningen (DNT), Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO), Verdens naturfond (WWF), Utenriksdepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og Det Norske Svalbardselskap (18).

Følgende har ingen særlige merknader til dokumentet: Utenriksdepartementet, Sjøfartsdirektoratet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet og Store Norske (5)

En del av høringspartene, og da spesielt Svalbard Reiselivsråd/Svalbard Reiseliv AS og Norsk Polarinstitutt har i sine høringsuttalelser inkludert forslag til rettelser, endringer i faktaopplysninger og fremstillingsmetoder. Disse forslagene inkluderes ikke i denne oppsummeringen, men Sysselmannen vil foreta noen justeringer på bakgrunn av innspillene.

I det påfølgende gjengis momenter fra de ulike høringsuttalelsene i en tematisk fremstilling som følger dokumentets oppbygging. Der hvor høringsinstanser har gitt synspunkter på tema som ligger på siden av eller utenfor de tema dokumentet omhandler, er synspunktene forsøkt innpasset hvor det er mest nærliggende.

Ved slike oppsummeringer vil det alltid være en mulighet for at momenter kan være utelatt eller at synspunkter kan være mistolket.

Generelt om dokumentet

Direktoratet for naturforvaltning (DN) mener dokumentet generelt gir god oversikt over status med hensyn til utvikling. Selv om ikke dokumentet er en handlingsplan er det viktig å komme i gang med en del av tiltakene. Videre mener DN at det er behov for å drøfte hvordan enkelte av de miljørettslige prinsippene som er nedfelt i svalbardmiljøloven, jfr. føre- var prinsippet og prinsippet om samlet belastning, skal praktiseres i forhold til de ulike aspekter av friluftsliv og turisme på Svalbard. Slike analyser er ikke utarbeidet som forutsetninger for Sysselmannens strategivalg. DN mener det er svært viktig at miljøforvaltningen arbeider for å få på plass et omforent syn på dette. Tatt i betraktning at DN har turisme og friluftsliv som en av sine hovedoppgaver på Svalbard, og at turisme og friluftsliv berører DN`s øvrige hovedoppgaver på Svalbard, hadde de helst sett at DN ble trukket inn i arbeidet med strategiene på et tidligere tidspunkt.

104 Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) mener at påvirkning må ses i et langt større perspektiv. Det nytter ikke å sette strenge begrensninger for turismen dersom f.eks. ikke fiskeindustrien og forskere er behandlet likt.

Den Norske Turistforening (DNT) mener at dokumentet gir generelt gode føringer

Longyearbyen Lokalstyre gir honnør til Sysselmannen for grundig gjennomgang av utviklingen innen reiselivet. De mener dokumentet gir en god oversikt. De strategiene som er beskrevet gir balanse mellom vern av natur og utviklingen av reiselivet og friluftsaktiviteter.

Norsk Polarinstitutt (NP) mener strategiene bør omsettes i handlingsplaner med en tidsangivelse for utførelse. De mener videre at strategiene på flere områder preges av en ”vente og se” holdning. Etter deres oppfatning bør forvaltningen i større grad nytte anledningen til å få en sterkere innflytelse på fremtidig utvikling og innta en føre-var holdning til utfordringene i trå med prinsippene i Svalbardmiljøloven og dens forarbeider.

Svalbard Reiselivsråd mener dokumentet øker forutsigbarheten i forhold til utfallet i enkeltsaker og vil være klargjørende i forhold til rammebetingelser for reiselivet, men savner i flere tilfeller en kvantifisering og tallfesting i forhold til strategiene. De mener at man heller ikke må overse det økende antall feltdøgn som genereres gjennom forskningsmiljøene

Verdens Naturfond (WWF) savner en mer overordnet diskusjon om hvilke ambisjoner Norge har med å gjøre Svalbard til et av de best forvaltede villmarksområder i verden. De forstår at denne diskusjonen må finne sted på et høyere plan, men mener fraværet av en slik diskusjon er en betydelig svakhet eller ”hurdle” i forhold til å utvikle en turismestrategi. Tilnærmingen burde også inkludert alle brukergruppene.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen mener dokumentet inkluderer de politiske føringer som per i dag ligger til grunn for forvaltningen av turisme og friluftsliv på Svalbard. Sysselmannen er ikke uenig i behovet for å drøfte hvordan enkelte av de miljørettslige prinsippene som er nedfelt i svalbardmiljøloven, for eksempel føre- var prinsippet og prinsippet om samlet belastning, skal praktiseres i forhold til de ulike aspekter av friluftsliv og turisme på Svalbard. Det samme gjelder hvilke ambisjoner Norge har med å gjøre Svalbard til et de best forvaltede villmarksområdene i verden. Disse drøftingene må imidlertid inkludere aktivitet og tilstedeværelse ut over turisme og friluftsliv og bør være en del av bl.a. overordende politiske debatter. Avklaring av enkelte overordnede mål og prinsipper ville kunne lagt klarere føringer på enkelte av strategiene. Sysselmannen mener likevel at dokumentet er klargjørende og gir større forutsigbarhet på en del viktige områder.

Flere av høringsinstansene har innledningsvis eller under enkelte punkt lenger bak i dokumentet etterlyst en større detaljeringsgrad, kvantifisering, tidfesting eller tiltaksplaner i forhold noen av forslagene. Etter Sysselmannens vurderinger vil det etter ferdigstilling av dokumentet, være behov for en nærmere gjennomgang av tiltakene, i samråd med berørte instanser, slik at man kan få nedfelt fremdriftsplaner og avklart ansvarsfordeling på en del foreslåtte tiltak. Sysselmannen forventer også at man i fremtidig styringsdialog med overordnet myndighet vil inkludere tiltak fra strategidokumentet.

105 Reiselivsutvikling

Utviklingen siden 1990

Svalbard Reiselivsråd påpeker at manglende statistikk fra tidligere år, samt en utvikling som startet fra svært lavt nivå, bidrar til at vekstkurvene for reiselivsutviklingen synes svært bratte. Reiselivsrådet mener at noen av dette kan endres ved en annen fremstilling, slik at man unngår misforståelser eller feiltolkning.

AECO er bekymret for at statistikken viser en mer bekymringsfull veksttakst enn det som er realiteten. Det kan være grunn til å anta at tall fra tidligere år kan har vært høyere enn det som ble statistikkført, og at veksten dermed ikke har vært mer moderat enn det tabellene viser.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen tilstreber å gi en så korrekt fremstilling som mulig. Endring i systemer og rutiner kan ha hatt konsekvenser for tallmaterialet før og etter 2000. Dette er omtalt i dokumentet og Sysselmannen kan ikke se at det er nødvendig å endre fremstillingen av utviklingstallene til dette formålet.

Lovverk og forvaltningsplaner

Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme

Svalbard Reiselivsråd anbefaler at det gis prioritet til å utarbeide en handlingsplan til Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme for å sikre den forutsigbarheten reiselivsnæringen ved flere anledninger har etterlyst.

WWF ønsker å vite når Forvaltningsplanen for friluftsliv og turisme vil bli revidert og når Sysselmannen vil følge opp med tiltaksplan som forvaltningsplanen forutsetter.

Sysselmannens kommentarer:

Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme ble utarbeidet i 1995 og forutsatt revidert i 1999. Det var også forutsatt at Sysselmannen skulle utarbeide en detaljert handlingsplan. Av ulike årsaker ble en slik handlingsplan ikke utarbeidet. Sysselmannen mener det ikke vil være hensiktsmessig å utarbeide en detaljert handlingsplan ut fra eksisterende Forvaltningsplan, og har i stedet utarbeidet dette strategidokumentet i samråd med overordnet myndighet. Miljøverndepartementet må vurdere om Forvaltningsplanen nå skal revideres, før man eventuelt utarbeider en handlingsplan.

106 Andre reise- og friluftslivsrelaterte tiltak og aktiviteter

Samarbeid

Svalbard Reiselivsråd deler etatens syn på verdien av det gode samarbeidet og håper det vil fortsette. Samtidig kan de tette relasjonene utsette lokale operatører for at det blir stilt strengere krav til disse enn til eksterne operatører. Ubevisst kan forventningene til lokale operatører være høyere enn forventninger til eksterne operatører.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen er usikker på hva reiselivsrådet sikter til i denne sammenheng. Etaten vil til enhver tid tilstrebe likebehandling av lokale og eksterne aktører, så vel som norske som utenlandske aktører. Det er likevel naturlig at det er en tettere dialog med lokale helårige aktører, og at disse i større grad inkluderes i diskusjoner/drøftinger, noe vi mener både forvaltningen og næringen kan tjene på.

Mulig fremtidig utvikling

Volum

Svalbard Reiselivsråd mener Sysselmannen har valgt gal vinkling på avsnittet om mulig fremtidig utviking. Tabellen som er valgt er basert på utviklingen hittil – en utvikling man ikke kan forvente i fremtiden. Selv om Sysselmannen argumenterer mot at en slik utvikling vil finne sted, kan tabellen skape et feil inntrykk.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen registrerer synspunktet, men mener den totale fremstillingen likevel gir et balansert bilde.

Utfordringer og strateger

Volum og ferdsel

Norsk Polarinstitutt (NP) deler Sysselmannens syn om at dagens hovedutfordringer ikke er knyttet til det totale antall turister som kommer til Svalbard, men til hvilke aktiviteter som utøves og i hvilke områder. NP mener videre at økningen i befolkningen gir et potensial for økt motorisert ferdsel til lands og til vanns, krav om fritidshytter, nye ferdselformer, økt høstingsinteresse, m.m.

AECO mener at økningen i antall ilandstigningspunkter i seg selv ikke er et stort miljøproblem. Det er de stedlige forhold, eventuelle naturmiljø og kulturminner og måten landarrangementene er gjennomført på, som representerer utfordringene. AECO ønsker å påpeke at naturreservatene i øst har et mindre sårbart økosystem enn Vest-Spitsbergen.

107 DN påpeker at en ytterligere vekst i folketallet vil øke presset på Svalbards natur- og kulturmiljø i form av økt ferdsel, motorisert og ikke-motorisert, og behov for ytterligere infrastruktur bl.a. i form av nye boliger og økt etterspørsel etter hytter til bruk i fritidsøyemed. DN er i hovedsak positiv til strategien som er valgt. Ut over dette ønsker DN en prinsipiell diskusjon i forhold til utvikling av motorferdsel på Svalbard i forhold til Svalbards miljømål De mener at turismen til særlig naturreservatene bør holdes på et lavt nivå og overvåkes strengt.

Riksantikvaren (RA) mener at turismen til de tidligere lite besøkte områdene, særlig naturreservatene, bør holdes på et lavt nivå og overvåkes strengt med hensyn til slitasje og forstyrrelser. RA er bekymret for at strategien om kanalisering til sentrale deler av Spitsbergen ikke følges opp gjennom hele strategidokumentet. De ønsker at Sysselmannen skarpstiller denne strategien. De mener at tiltak og reguleringer på utvalgte kulturminner bør settes i verk umiddelbart og bemerker videre at bygninger ikke er et godt eksempel på kulturminner som kan tåle mye besøk da det kan være deler av kulturmiljøet som ikke tåler så mye tråkk – løse gjenstander, vegetasjon mv.

WWF er enig med Sysselmannens strategi. De mener videre at å styre trafikken fra naturreservatene til sentrale deler av Spitsbergen, forutsetter at man lager en forvaltningsplan for området som begrenser trafikken til sårbare områder.

Longyearbyen Lokalstyre er enig i Sysselmannens strategi.

Friluftslivets Fellesorganisasjon (FriFo) mener at utviklingen på Svalbard går i feil retning, jf den sterke økningen i turisme og motorisert ferdsel. Videre mener FriFo at miljøkonsekvensene av turisme på Svalbard må følges svært nøye, og det må innføres begrensninger på antall turister til Svalbard hvis miljøbelastningen er for stor i forhold til bæreevnen. En del av strategien bør være å følge utviklingen nøye og løpende vurdere behovet for begrensninger. De mener at det ikke kan være konsekvensene for næringen som skal være styrende for antall turister, men konsekvensene for naturmiljøet, slik det også er formulert i de politiske målene for Svalbard.

Svalbard Reiselivsråd er enig i at regulering av ferdsel og aktivitet vil være bedre virkemidler enn en begrensing av det totale antall turister til Svalbard. Samtidig understreker Reiselivsrådet at skadeomfanget må dokumenteres gjennom relevante observasjoner og undersøkelser før eventuelle ferdselsbegrensninger eller andre reguleringer iverksettes. Videre mener Reiselivsrådet at ferdsel bør, i den grad det er mulig, kanaliseres til områder som tåler en viss belastning i form av menneskelig aktivitet.

Sysselmannens kommentarer.

Forslaget om ikke foreløpig å sette begrensninger på det totale antall turister som kommer til Svalbard, men heller rette eventuelle tiltak og begrensninger inn mot ferdsel og aktivitet, støttes i hovedsak av høringspartene. FriFo mener imidlertid utviklingen går i feil retning, og at man må innføre begrensninger på totalt antall turister til Svalbard hvis miljøbelastningen er for stor.

Politisk føringer og regelverket, inkludert svalbardmiljøloven, sier at det skal være rom før miljøforsvarlig bosetting og næringsdrift på Svalbard. Sysselmannen understreker at dokumentet tar utgangspunkt i dagens situasjon. Fremtidig økning i folketall, turisme og

108 ferdsel vil kunne medføre nye utfordringer. Dersom negative konsekvenser av en slik økning registreres, må strategien vurderes på nytt.

Ferdsel generelt

FriFo mener at det sannsynligvis er forsvinnende få som er individuelle turister og utøver det enkle naturvennlige friluftslivet. Det er derfor ikke denne formen for turisme som utgjør en trussel mot naturen og villmarkspreget på Svalbard. Det bør derfor heller ikke legges unødige og ikke begrunnende begrensninger på denne form for ferdsel på Svalbard. De mener at det til en viss grad bør kunne legges til rette for de som har forutsetninger for og av eget initiativ ønsker å drive friluftsliv på Svalbard.

NP mener at strategien om at mest mulig av turismen bør kanaliseres til sentrale deler av Spitsbergen, og at volumet i blant annet naturreservatene bør holdes på et lavt nivå, ikke synes å har lagt føringer på strategier andre steder i dokumentet, bl.a. hva angår båt- og cruiseturisme. Den utviklingen Sysselmannen har akseptert senere år innenfor ekspedisjonscruiseturismen samsvarer ikke med nevnte strategi.

Svalbard Reiselivsråd etterspør en nærmere definisjon av ”nærområdet til Longyearbyen” og etterlyser en registrering av antall feltdøgn knyttet til forskning. En oversikt over totalt antall feltdøgn vil gi et mer helhetlig bilde av totalt ferdselsmønster.

Sysselmannens kommentarer:

Dagens regelverk og forvaltning hindrer ikke utøvelse av det ”enkle naturvennlig friluftslivet”. Det er anledning til å ferdes ikke-motorisert for fastboende og tilreisende over stort sett hele øygruppen. Noen hundre personer foretar slike turer årlig. Når Sysselmannen ikke deler FriFo`s syn på at det i en viss grad bør legges til rette for at flere kan utøve denne aktiviteten, er det i all hovedsak bergrunnet med de særlige sikkerhetsmessige utfordringer som følger med ferdsel på Svalbard. Personer som skal ferdes på egenhånd på Svalbard må kunne orientere seg, til tider under ekstreme forhold, uten å være avhengig av merkede stier. De må også til enhver tid være utrustet for leirslagning. Ingen som ferdes på egenhånd på Svalbard bør være avhengig av hytter, da ekstreme naturforhold i mange tilfeller kan føre til at man aldri når frem til slike hytter.

Det vises også til overordnede politiske føringer som signaliseres at turisme i størst mulig grad bør inn i organiserte former.

Når det gjelder NP`s syn på at strategien om større begrensninger på ferdsel i bl.a. naturreservatene ikke er fulgt opp, for eksempel når det gjelder båt- og cruiseturisme, vises det til punktet ”Ferdsel til vanns”.

Svalbard Reiselivsråd etterlyser en nærmere definisjon av ”nærområdet til Longyearbyen”. En slik definisjon vil være vanskelig å gi, da den sannsynligvis vil varierer fra arealplanområde til Forvaltningsområde 10, avhengig av hvilke aktiviteter som omtales. Sysselmannen er enig i at en fullstendig registrering av feltdøgn, både relatert til forskningsaktivitet, fastboendes utøvelse av friluftsliv og næringsvirksomhet, samt ferdsel innenfor Forvaltningsområde 10, ville har gitt et mer helhetlig bilde. Per i dag har man imidlertid ikke ressurser eller hjemmel til å iverksette en totalregistrering av ferdsel.

109 Ferdsel i lufta

Svalbard Reiselivsråd ser en økende tendens til forespørsler om muligheten for dropp i forbindelse med heli-skiing og heli-boarding. Strategien bør inkludere forbud mot slik assistanse i tillegg til sightseeing.

Sysselmannens kommentarer:

Motorferdselsforskriften gir et klart forbud mot sightseeingflygning. Videre går det frem av svalbardmiljøloven at det er forbudt å lande utenfor godkjent landingsplass. Dette innebærer i praksis at det ikke er lov å lande i terrenget i forbindelse med heli-skiing og heli-boarding. Selv om Sysselmannen kan gi dispensasjon fra landingsforbudet, gjelder dette bare i særskilte tilfeller og inkluderer ikke denne typen aktivitet. Sysselmannen er imidlertid enig at dette kan understrekes i strategien.

Ferdsel til lands, sommer, ikke-motorisert

For å komme utviklingen i forkjøpet mener Svalbard Reiselivsråd at det i dokumentet klart bør fremgå at terrengsykling er en aktivitet som ikke anses forenelig med ønsket om ivaretakelse av det sårbare naturmiljøet.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen anser ikke terrengsykling for å være et problem per i dag. Strategidokumentet signaliserer imidlertid at dette er en aktivitet som vil bli særskilt vurdert regulert dersom den utvikler seg, noe Sysselmannen mener er en sterk nok føring på dette tidspunktet.

Ferdsel til lands, vinter, motorisert

Svalbard Reiselivsråd ser ikke behov for å innføre begrensinger på den organiserte scooterferdselen til mer fjerntliggende områder da volumet er svært lavt og det ofte er snakk om transporter der skigåing og toppturer er hovedformålet med turen. I forhold til dispensasjoner til scooterkjøring utenfor Forvaltningsområde 10 er et av Sysselmannens kriterier at bedriften skal være lokalt etablert. Reiselivsrådet ønsker en definisjon på ”lokal etablering”, hvor lang tilstedeværelse eller lange perioder skal ligge til grunn for å defineres som en lokalt etablert bedrift.

FriFo mener prinsipielt at den motoriserte ferdselen på Svalbard skal reguleres ut fra hensynet til miljøet og ikke ut fra hensynet til om en er definert som fastboende eller ikke, og at motorferdselen på Svalbard bør begrenses for å bevare villmarkspreget.

WWF ønsker en strategi hvor man forvalter scooterkjøring som transport og ikke som rekreasjon. Man bør vurdere å kanaliserer rekreasjonsbruken til begrensende områder. Utenfor disse kan man begrense kjøringen til kun transporter.

Longyearbyen Arbeiderforening mener at scooterturismen bør fortsatt holdes i organiserte former. De er bekymret for at den økte reguleringer rammer fastboende. Lokalbefolkningen utgjør en beskjeden andel av den totale ferdselen. Det må fortsatt gjøres forskjell på fastboende og tilreisende. Lokalbefolkningens mulighet for rekreasjon, jakt, fiske og friluftsliv må ikke begrenses på grunn av økt turisme.

110

Longyearbyen jeger- og fiskerforening påpeker at motorisert ferdsel er en viktig rekreasjonsform for medlemmene. Det er viktig at det ikke blir lagt flere restriksjoner på denne aktiviteten.

NP mener at organiserte turer med snøscooter utenom område 10 og østkysten, må begrenses til dagens nivå og til helt spesielle definerte formål. Å skreddersy turer på bakgrunn av henvendelser fra turistgrupper bør ikke skje. Videre mener NP at volumet kan tilsi en sterkere styring av ferdselen på sårbare lokaliteter for fauna som for eksempel på Tempelfjorden, i Nøisdalen og lignende. En mer miljøvennlig ferdsel på nevnte steder bør kunne avtales med turoperatørene og oppnås gjennom informasjon.

Sysselmannens kommentarer:

Det er ulike meninger om den motoriserte ferdselen på Svalbard. Da motorferdselsforskriften var under utarbeidelse, var den offentlige debatten preget av høy temperatur og sterke motsetninger. Sysselmannen tok ikke sikte på å bruke Strategidokumentet til å starte en ny helhetlig debatt om motorferdsel, men ønsket spesielt å få synspunkter på den etablerte praksisen for behandling av dispensasjoner. Ut fra høringsuttalelsene kan det stort sett synes som om praksisen anses rettferdig og i tråd med føringene i regelverket.

Når det gjelder dispensasjoner for organisert ferdsel til turer utenfor Forvaltningsområde 10/østkysten av Spitsbergen, ligger disse på et lavt nivå og Sysselmannen ser foreløpig ikke behov for ytterligere innskrenkninger. Utviklingen vil imidlertid bli fulgt nøye og ved behov for innstramming vil en endring av praksis kunne innføres på kort varsel.

Svalbard Reiselivsråd etterspør en definisjon på ”lokalt etablert bedrift” og om det stilles krav til hvor lang tilstedeværelse man skal ha for å defineres som lokalt etablert bedrift. I utgangspunktet definerer Sysselmannen ”lokalt etablert bedrift” på samme måte som Likningskontoret definerer ”Svalbardbasert bedrift”. Det vil si at bedriften skal ha helårig virksomhet med bemannet kontor på Svalbard. Det kan i særlige tilfeller dispenseres fra dette kravet.

Scooterfrie områder

Svalbard Reiselivsråd har medlemmer som melder om betydelig interessekonflikt i det scooterfrie området (Bolterdalen). De finner det vanskelig å tilby og markedsføre ikke- motoriserte aktiviteter i et scooterfritt område der det til stadighet er motortrafikk. Av hensyn til dette mener Reiselivsrådet at Sysselmannen bør velge en mer restriktiv linje når det gjelder dispensasjoner til motorisert ferdsel i de scooterfrie områdene. Tidspunket for evaluering av motorferdselsforskriften bør fastsettes.

DN er positiv til å evaluerer motorferdselsforskriften med bakgrunn i utviklingen i Bolterdalen og Tverrdalen. DN mener at det er sentralt at arealet for scooterfri ferdsel ikke reduseres i forhold til dagens situasjon.

Longyearbyen Arbeiderforening mener at de allerede eksisterende scooterfrie områdene bør evalueres i nær fremtid.

111 Longyearbyen jeger og fiskerforening mener at en evaluering av scooterfrie områder ikke bør gå på bekostning av hensiktsmessige scootertraseer ut av Longyearbyen.

Longyearbyen Lokalstyre mener at man bør vurdere å gjenåpne Bolterdalen og Tverrdalen for motorisert ferdsel.

Sysselmannens kommentarer:

Høringsuttalelsene støtter Sysselmannens synspunkt på at ordningen med scooterfrie områder, og spesielt bestemmelsene for traseen gjennom Bolterdalen/Todalen, bør evalueres.

Ferdsel til vanns (båt- og cruisetrafikk)

FriFo mener at det er bra hvis cruisenæringen selv klarer å regulere sin virksomhet på en måte som ikke er til skade for naturmiljøet og kulturminner. De tror likevel at det er viktig at det settes klare krav til denne næringen om hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt, hvor det er greit å gå i land, og hvor det ikke er det.

NP har detaljerte synspunkter på hvilke tiltak som bør iverksettes for å regulere skipstrafikken og begrense ferdsel, forstyrrelse og slitasje. Disse er blant annet:

• Gjennomføre en konkret vurdering av hvilke områder som har en forsvarlig dekning av eksisterende oljevernberedskap. • Kartlegge nærmere et utvalg lokaliteters betydning for sjøfugl (spesielt ærfugl og gjess) med sikte på senere å vurdere behovet for ferdselsregulering og vern. • Vurderer ferdselsforbudsområder innenfor naturreservatene i øst for å verne om sjøfugl og hvalrosshunner med unger og samtidig sikre uberørte referanseområder for forskning. • Innføre generelle ferdselsbestemmelser ved liggeplasser for hvalross.

NP ser positivt på selvregulering innen cruisenæringen, men mener det også er behov for offentlig regelverk. De mener også på at guidelines ikke vil være tilstrekkelig for å styre den individuelle ferdselen.

Det Norske Svalbardselskap mener at turistilandstigninger bør reserveres til Vestkysten og Nordvesthjørnet av Spitsbergen

WWF håper at arbeidsgruppen kommer frem til tiltak som både inkluderer dagsturtrafikk og privat båtbruk på Svalbard.

Svalbard Reiselivsråd mener det bør stilles krav til kjentmann om bord på samtlige fartøy som trafikkerer farvannene. Reiselivsrådet har inntrykk av at flere av de private båtene som kommer til Svalbard om sommeren tilbyr plass til betalende mannskap. De etterspør en grundig gjennomgang av forholdene rundt private småbåter slik at en får kartlagt i hvilken grad de opererer som turoperatører i henhold til turistforskriften for å sikre at de krav forskriften setter oppfylles.

DN anser cruisenæringen som en av de største utfordringene på Svalbard. De har ingen merknader til at man avventer resultatene fra arbeidsgruppen som vurderer miljø- og sikkerhetsmessige tiltak knyttet til skipsfart på Svalbard. De er enige i at det bør foretas en

112 helhetlig vurdering av de ulike ferdelsformenes virkninger på natur- og kulturmiljøet på Svalbard.

AECO ønsker å utvikle stedsspesifikke guidelines i samarbeid med myndighetene.

Sysselmannens kommentarer:

Etter at strategidokumentet ble sendt på høring, har et interdepartementalt arbeidsutvalg ferdigstilt en foreløpig rapport med forslag til tiltak som, dersom de blir innført, vil regulerer skipstrafikken ved Svalbard. Arbeidsgruppen foreslår blant annet:

• At havne- og farvannslovens bestemmelser om farvannsreguleringer samt fyr og merker gis anvendelse på Svalbard, med nødvendige stedlige tilpasninger. • Innføring av plikt til å bruke kvalitetssikret kjentmann i visse områder. • At det bør også vurderes en eventuell trinnvis etablering av AIS mottakere på Svalbard, hvor de mest trafikkerte områdene på vestsiden prioriteres først og de mindre trafikkerte områdene på østsiden ikke prioriteres i første omgang. • At bedre sjøkart vil være en av de viktigste faktorene for å styrke sikkerheten, spesielt i indre farvann på Svalbard. Ved prioritering mellom områder for oppmåling og kartlegging bør det tas hensyn til hvorvidt det er ønskelig å tilrettelegge for ferdsel i de aktuelle områdene eller ikke. • At sjødyktighetsloven i større grad anvendes på Svalbard for utenlandske skip ved at virkeområdet for relevante forskrifter utvides til å omfatte også utenlandske skip i Svalbards farvann. • At det gjøres en nærmere vurdering av om og i hvilken grad det er hensiktsmessig å anvende svalbardmiljølovens § 70, som gir hjemmel for å stille krav til skipsfarten om å ha nødvendig beredskap mot akutt forurensning, gjennomføre beredskapsplanlegging, eventuelt betale avgift for offentlig beredskap. • At regelverket som forebygger forurensning fra skip bør være minst like godt for sjøområdene rundt Svalbard som for sjøområdene rundt fastlandet. • At Sysselmannen i forbindelse med godkjenning av turopplegg, ber operatørene om å redegjøre for cruiseskipenes utslippspraksis og avfallshåndtering. • At det fastsettes størrelsesbegrensninger for skip (lengde/vekt) og begrensninger på antall personer et skip kan ha om bord ved seiling innenfor naturreservatene i øst. Det bør snarest utarbeides et forslag til hvordan dette kan gjennomføres i praksis. • At det skaffes en tilstrekkelig oversikt over bestandene av ærfugl og gjess i de hekkeområdene der direktoratgruppen mener vern kan være aktuelt, og at dette benyttes som grunnlag for å utarbeide et forslag til ferdselsreguleringer i form av nye fuglereservater eller tilsvarende vernetiltak. • At ferdsel i nærheten av sårbare forekomster av sjøfugl, inkludert ærfugl og gjess, bør også inkluderes i AECOs retningslinjer for cruiseturismen. Arbeidsgruppen ser det også som viktig at AECO`s retningslinjer omfatter ferdsel i nærheten av hvalross, og at disse retningslinjene utformes slik at de kan bidra effektivt til en bedre generell beskyttelse av hvalross på hele Svalbard. • At det opprettes et større referanseområde med strenge ferdselsrestriksjoner på Tusenøyane i Søraust-Svalbard naturreservat som også omfatter enkelte liggeplasser som benyttes av kuer og kalver. Det har vært ulike innfallsvinkler i arbeidsgruppen til hva som vil være riktige virkemidler for å gi hvalrossbestanden innenfor naturreservatene i øst nødvendig beskyttelse utover dette. Arbeidsgruppen anbefaler på denne bakgrunn at Miljøverndepartementet fortsetter arbeidet med å utrede behovet for ytterligere tiltak for beskyttelse av hvalross, og at de momenter som er fremkommet under diskusjonen i arbeidsgruppen reflekteres i dette arbeidet.

113 • At det innføres ferdselsbegrensninger for å hindre negativ påvirkning på enkelte kulturminnelokaliteter. Et forslag til slike ferdselsbegrensninger bør utarbeides på grunnlag av den listen over lokaliteter direktoratgruppen har utarbeidet. • At det etableres et formalisert samarbeid mellom AECO og relevante myndigheter om utarbeidelse av retningslinjer for cruiseturismen.

• Arbeidsgruppen mener eventuelle forstyrrelses- og slitasjeutfordringer andre steder kan møtes med bl.a. opplæring av guider og grundig informasjon og veiledning. Videre anbefaler gruppen at ferdsel og opptreden på kulturminnelokaliteter og i forhold til sårbar vegetasjon, innarbeides i AECOs retningslinjer. • Arbeidsgruppen mener forebyggende tiltak som informasjon og opplæring, samt kontroll med etterlevelse av regelverket, er svært viktige virkemidler i miljøforvaltningen på Svalbard. Det anbefales at relevante myndigheter i samarbeid med AECO arbeider videre med konkrete tiltak på dette området, som for eksempel steds-spesifikke retningslinjer for det enkelte ilandstigningstedet, informasjonsvideoer og styrking av guideopplæringen.

Arbeidsgruppens anbefaling er behandlet og har fått tilslutning i det interdepartementale polarutvalget.

Parallelt med arbeidsgruppens arbeid har en del tiltak blitt iverksatt. Sysselmannen har i samarbeid med AECO innhentet informasjon om skip som seiler i Svalbards farvann, inkludert utslippspraksis og avfallshåndtering. Næringsdepartementet har fremmet forslag til ny skipssikkerhetslovgivning (NOU 2005:14, På rett kjøl). Det foreslås at den nye skipssikkerhetsloven (som erstatter Sjødyktighetsloven) gjøres gjeldende på Svalbard. AECO har innført generelle guidelines, utarbeidet i samarbeid med myndighetene, for sine medlemmer. Disse ble gjort gjeldende fra sommeren 2005, og i løpet av høsten 2005 skal ordningen evalueres. AECO har også signalisert ønske om samarbeid med myndighetene om steds-spesifikke guidelines.

Etter Sysselmannens vurdering er arbeidet med tiltak rettet mot ferdsel til havs (cruise- og båttrafikk) i god gang, og det vil foreløpig ikke være aktuelt for Sysselmannen å iverksette større tiltak utover det som følger av de pågående prosesser.

Ferdselsreguleringer

WWF ønsker initiativet med en helhetlig vurdering velkommen, men etterlyser tidsaspektet på slike undersøkelser.

Også Svalbard Reiselivsråd etterlyser en tidsangivelse for gjennomgangen av totalsituasjonen hva gjelder slitasje.

RA savner en tydeligere fremdriftsplan for enkelte av strategiene som berører kulturminner. De mener at det må handles umiddelbart for å foreta tiltak for å verne enkelte lokaliteter mot for mye besøk, og at formuleringer som ”vurdering” på sikt ikke er gode nok.

Sysselmannens kommentarer

En plan for gjennomgang av totalsituasjonen må ses i sammenheng med tiltak beskrevet i punktet ovenfor og eventuelt iverksettes i samarbeid med overordnet myndighet og fagetater.

114 Leiretablering

Longyearbyen jeger og fiskerforening mener at leirforskriften og håndhenvelse av denne bør evalueres.

Også Longyearbyen Lokalstyre mener at leirforskriften og håndhevelse av denne bør evalueres. Forholdet mellom baseleirer og private hytteområder bør diskuteres.

Svalbard Reiselivsråd mener at leirforskriften bør evalueres. Operatørene opplever forskriften til dels vanskelig å etterfølge. Arbeidet bør tidsbestemmes.

Sysselmannens kommentarer:

Som nevnt innledningsvis vil det være behov for en gjennomgang av tiltakslisten etter at strategidokumentet er ferdigbehandlet, blant annet for å tidsfeste de ulike tiltakene.

Bruk av hytter til turistformål

WWF er skeptisk og mener at en slik utvikling vil føre til nye permanente bygninger (noen av dem i tidligere uberørte områder), økt trafikk and potensiell negativ virkning på sårbare områder. En eventuell åpning bør motivere til mer ikke-motorisert ferdsel i stedet for å gjøre scooterturer mer bekvemme og etablere baser for lengre turer. WWF mener også føringene er for generelle og trenger å detaljeres før man gir noen tillatelser. Man bør starte med maks to hytter, disse bør evalueres for nye tillatelser gis. Konsekvensvurdering må inngå i behandlingsprosessen. Man bør sette begrensinger på størrelse, antall gjester og antall hytter totalt. Man bør også vurdere om midlertidige installasjoner som kan fjernes etter hver sesong er et alternativ.

Longyearbyen Arbeiderforening ser med bekymring på at Sysselmannen vil åpne for bruk av hytter til næringsvirksomhet. Føre-var prisnippet ser ikke ut til å gjelde i dette tilfellet. De mener også at dersom å åpne for dette, er det samme som å åpne for konflikter som igjen kan føre til behov for ytterligere reguleringer.

Longyearbyen jeger og fiskerforening mener at man bør være restriktiv til etablering av turisthytter. Disse hyttene må ikke legges i eksisterende fritidshytteområder. Eventuell etablering av turisthytter bør samlokaliseres i nærheten av de etablerte turistledene.

Longyearbyen Lokalstyre er enige i de kriterier som legges til grunn for bruk av hytter til næringsformål. Hyttene bør plasseres ved de mest brukte turrutene og gjerne nær inntil de scooterfrie områdene.

For FriFo er det et mål at det legges til rette for utøvelse av det enkle og naturvennlige friluftslivet på Svalbard. De mener derfor at hytter på Svalbard først og fremst bør være et fellesgode for alle som ferdes på Svalbard. Det bør være en del hytter som er åpent tilgjengelig for folk som ønsker å drive det enkle og naturvennlige friluftslivet. FriFo er derfor ikke enig i at det ikke skal legges til rette for individuell turisme med åpne selvbetjeningshytter. Det vil uansett være et meget begrenset antall personer som vil benytte seg av et slikt tilbud.

115 Svalbard Reiselivsråd ser ikke at tilrettelegging for bruk av hytter automatisk vil være i konflikt med de strenge miljømålene for Svalbard. De støtter i hovedsak Sysselmannens vurdering når det gjelder å åpne for bruk av hytter i næringsøyemed. Enkelte hundeoperatører er derimot uenig i forslaget om å åpne for tillatelse til etablering i forbindelse med motoriserte turopplegg.

Reiselivsrådet har gjennom turistinformasjonen fått inntrykk av at enkelte hytter i nærheten av Longyearbyen ofte leies ut til tilreisende uten lokal tilknytning. Reiselivsrådet etterspør hvilken strategi Sysselmannen har for å begrense dette og hindre videre utvikling på området.

DN gjør oppmerksom på de vanskelighetene som kan oppstå dersom man må stramme inn en praksis i ettertid. Dette gjelder særlig i forhold til næringsvirksomhet som har investert i en ny hytte og basert deler av sin virksomhet og økonomi på bruken av denne. De påpeker også forholdet til likebehandlingsprinsippet med de problemer som kan oppstå dersom man ut fra hensynet til samlet belastning må nekte nye aktører rettigheter som andre har fått innvilget.

DN gir med dette utgangspunkt uttrykk for en stor skepsis til forslaget utenfor planområdet. I sin vurdering har de spesielt vektlagt føre-var-prinsippet og prinsippet om samlet belastning. Dersom man åpner for slike bruk, bør området snevres inn og det er ønskelig å foreholde bruken til ikke-motorisert turisme. Det bør vurderes om slik virksomhet kan foregå gjennom utleie i statlig regi. På denne måten vil aktørene unngå investeringer. Det vil også gjøre det lettere å regulere tilbudet i forhold til påvirkning av naturmiljøet. DN understreker at slik virksomhet krever tillatelse og forutsesetter at Sysselmannens vurdering bygges på en konsekvensutredning. Det anbefales at det utarbeides en samlet plan for slik virksomhet og at de aktuelle tiltakshaverne samarbeider om utarbeidelse av en KU. Det bør vurderes å stille vilkår om overvåkning av virksomheten i en eventuell tillatelse.

NP mener nye hytter mellom hyttefeltene og bosettingene vil bryte opp/fragmentere villmarksområdene. De vil også kunne fungere som bruhoder for en økt ferdsel til tidligere vanskelig tilgjengelige områder. Et grundig, veldesignet evalueringsopplegg må være på plass før næringshytter tillates etablert. Presisjonen må være slik at de totale konsekvensene av tiltaket kan måles. I utgangspunktet bør næringshytter vurderes konsekvensutredet da de vil ha mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet. Å utsette en evaluering til etter at en har tillatt et fåtall hytter oppført, er ikke tilfredsstillende. Åpnes tidligere ubebygde områder for utbygging av næringshytter, vil det bli press på utbygging av fritidshytter i det samme området (jfr. Svalbardposten nr. 18-2005). Nye næringshytter bør etter NPs oppfatning tillates oppført i nærheten av dagens hyttefelt og innenfor et snevrere geografisk område enn turområde 10 minus verneområdene. Næringshytter bør i utgangspunktet forbeholdes ikke- motorisert turisme.

I tillegg til høringsuttalelsene har forslaget også skapt debatt og overskrifter i avisen. Longyearbyen Lokalstyre henviser til denne saken i begrunnelsen for at de mener at det bør opprettes flere nye områder for fritidshytter.

Private interesser har vist til tidligere års praksis og blant annet påpekt at området Elveneset av Sysselmannen har blitt utdefinert som aktuelt hytteområde av hensyn til naturmiljøet. Andre mener Sysselmannen har latt seg presse i denne saken, og at man bør stoppe opp og tenke seg nøye om.

Sysselmannens kommentarer:

116

Som det fremgår, er flere av høringspartene skeptisk til Sysselmannens forslag om å åpne for bruk av hytter i turistøyemed eller til de føringer som Sysselmannen har foreslått for slik bruk.

Tunge aktører gir negative uttalelser og ønsket alt fra ingen utbygging, til et langt strengere regelverk enn det høringen la opp til. Det blir også pekt på fordelingsrettferdighet dersom antallet tillatelser må begrenses. Sysselmannen finner å måtte ta hensyn til en del av de innvendinger som har fremkommet under høringen. Høringen viser også at det trengs økt kunnskap om virkningene av at det gis tillatelser til etablering av næringshytter. På denne bakgrunn vil Sysselmannen, for å få større oversikt over virkningen, i første omgang gi et lite antall nye tillatelser, ca 2 – 3. For at alle interesserte skal kunne delta på lik linje, vil Sysselmannen sette en frist for søknader. Ved utvelgelsen vil Sysselmannen gi tillatelse til dem som best oppfyller kriteriene nedenfor. Eksiterende næringshytter vil bli tatt med i en felles miljøkonsekvensvurdering.

• Det skal i første omgang kun gis tillatelse til et lite antall næringshytter (2-3). Disse vil bli pålagt en konsekvensvurdering (sml § 59) og en oppfølging (overvåkning og tiltak mot uforutsette virkninger sml § 62) etter at næringshyttene er tatt i bruk. Erfaringene her vil bli brukt ved eventuelle nye tillatelser som kan bli gitt på et senere tidspunkt. Kun lokalt etablerte reiselivsbedrifter kan få tillatelse.

• Det er kun aktuelt å tillate bruk av hytter i reiselivssammenheng innefor forvaltningsområde 10 - og da ikke innfor verneområdene.

• Hyttene må ikke plasseres i eller nær områder med spesielle verdier knyttet til naturforekomster, kulturminner eller spesielt vakre og/eller urørte landskap.

• Næringsdrift er ikke aktuelt i arealplanens hytteområder (Vindodden, Bjørndalen, Vestpynten, Foxdalen og Todalen). Jfr. planbestemmelsene for disse områdene. De skal også være til liten sjenanse for eksiterende fritidshytter utenfor planområdet.

• Skal hytta brukes i forbindelse med motorisert ferdsel, må den ligge nær de mest brukte scooterløypene, men helst ikke synlig fra scooterløypa. De må heller ikke lokaliseres slik at de fører til økt ferdsel i områder hvor det i dag ikke er mye scootertrafikk (brohode til nye områder).

• Hytter som bare skal brukes i forbindelse med ikke- motorisert ferdsel kan, når særlig grunner foreligger, plasseres i områder hvor det ikke er mye motorisert ferdsel i dag og innfor det scooterfrie området i forvaltningsområde 10.

• For at hytter skal tilpasse lokal kultur må størrelsen begrenses til 70 kvm og antall sengeplasser til maks 12. Byggeskikk (høyde, vindu- og takutforming, materialer med mer.) må tilpasses lokal kultur.

• På lik linje med bestemmelsene for antall fritidshytter en person kan eie, kan heller ikke en bedrift i utgangspunktet eie eller leie mer enn to hytter til bruk i næringsøyemed.

• Tillatelsen til en etablering av næringshytte vil bli gitt på de vilkår at den må fjernes hvis næringsvirksomheten opphører (sml § 64).

117

Andre overnattingsformer i terrenget

WWF skulle gjerne sett en mer miljøvennlig drift av ”båten i isen” slik som var forutsetning ved starten av prosjektet. De finner det også uheldig at båten ofte må legges inn og tas ut ved hjelp av isbryter.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen registrerer synspunktet, men tillatelsen til ”båten i isen” er gitt for tre år, og det er på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å endre vilkårene for driften.

Bruk av statens hytter

Longyearbyen jeger og fiskerforening ønsker at Sysselmannens låste tjenestehytter også skal kunne brukes av lokalbefolkningen

Svalbard Reiselivsråd mener at bruk av statens hytter er et gode som bør forbeholdes fastboende. En vil lett kunne havne i interessekonflikter mellom ulike brukergrupper ved å åpne for fri bruk av hyttene.

Sysselmannens kommentarer:

Det er foreløpig ikke aktuelt å åpne Sysselmannens tjenestehytter for allmenn bruk. Videre vil det fortsatt være forbeholdt fastboende å bruke de åpne hyttene som eies av staten.

Avfall og brenning av bål

WWF mener at lovens bestemmelser er uklare. Sysselmannen burde ha inkludert en mer klargjørende strategi på dette området.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmanne vil vurdere å utarbeide mer klargjørende retningslinjer på dette området.

Jakt og fiske

DN er positiv til Sysselmannens strategi. DN ønsker i samarbeid med Sysselmannen, NP og Longyearbyen jeger- og fiskerforening å diskutere framtidig forvaltning av røye med bakgrunn i eksisterende undersøkelser og kunnskap som viser at dagens fiske har negativ innvirkning på bestanden. DN mener videre at det er uheldig at forvaltningen signaliserer spredning av garnfiske slik Sysselmannen gjør på dette punktet.

Longyearbyen jeger og fiskerforening er enig i at det ikke bør legges opp til organiserte turer på Svalbard der jakt og fiske er element i opplevelsestilbudet.

118 I den grad det er forsvarlig for bestandssituasjonen mener FriFo at det bør være mulig å drive jakt og fiske for de som er utøver av det enkle og naturvennlige friluftslivet (red merk: også tilreisende).

Svalbard Reiselivsråd ønsker ikke en utvikling der tilbud om jakt- og/eller fisketurer eller tilrettelegging for jegere og/eller fiskere blir vanlig. Med bakgrunn i prinsippet om å være føre-var, mener Reiselivsrådet at organiserte jakt- og fisketurer ikke bør tillates på Svalbard. Reiselivsrådet går inn for at tilreisende ikke får tilgang til jakt og fiske på Svalbard.

Sysselmannens kommentarer:

Siden utarbeidelsen av dokumentet har Sysselmannen inngått et samarbeid med Longyearbyen jeger- og fiskerforening om forvaltning av røye. Ordningen er blitt positivt mottatt og vil etter noen års praksis bli evaluert. Det følger av høstingsforskriften at tilreisende har anledning til å fiske røye med håndsnøre. Sysselmannen legger ikke opp til noen endring av dette.

Informasjon

NP mener at Sysselmannen bør ha en klar strategi på å gå ut med balansert informasjon om lovbrudd og strafferettslige reaksjoner på disse.

Det Norske Svalbardselskap mener at regelverket er blitt så vidt omfattende at i praksis vil besøkende lett kunne overse bestemmelser. Selskapet foreslår derfor at hver eneste hytte eller kulturminne får naglefaste og værbeskyttede oppslag om hvordan man må forholde seg.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen er ikke uenig i at regelverket er omfattende, men ønsker fortsatt å være tilbakeholde med skilting og andre installasjoner i felt. Dette primært for ikke å forringe det enkelte kulturminne eller kulturminnemiljø. Sysselmannen mener man må ta et helhetlig grep om informasjonsarbeidet og vurdere hvordan man gjennom øvrige kanaler kan oppnå samme resultat som eventuelle oppslag ville har gitt. Informasjon om lovbrudd og strafferettslige reaksjoner har blitt gitt i enkelte trykksaker, en videreføring av denne praksisen vil bli kontinuerlig vurdert.

Guideopplæring

RA er enig med Sysselmannen i at guideopplæring er viktig og bør intensiveres også fra myndighetenes side. Oppførsel i og omkring kulturminner må være godt opplyst om fra kulturmyndighetenes side og guider bør være pålagt et stort ansvar for gruppenes oppførsel på kulturminnelokaliteter. Det bør satses på kvalitet i guideopplæringen og vurdere om bare skip og grupper med autoriserte guider etter et strengt system får slippe til enkelte kulturminnelokaliteter.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen mener spørsmålet omkring krav til kompetanse hos guider for tilgang til bestemte områder bør inkluderes i vurderingene det interdepartementale arbeidsutvalget gjør i forbindelse med deres forslag til nye reguleringer for skipstrafikken.

119

Merking av stier

DN er generelt positiv til strategien, men mener det kan være hensiktsmessig å lage et turkart med løyper for nærområdet rundt Longyearbyen. Dette kan også komme de fastboende til godt. I tillegg bør det opp en informasjonstavle i begynnelsen av løypen.

FriFo er enig i at det ikke er noe mål å merke turstier på Svalbard, selv om de ikke ser behovet for et absolutt forbud.

Sysselmannens kommentarer:

Strategien opprettholdes.

Bålplasser

Svalbard Reiselivsråd støtter forslaget om at det opprettes noen faste bålplasser. Disse bør etterses. Ansvaret for oppsynet må avklares før de etableres.

Sysselmannens kommentarer:

Faste bålplasser er blant tiltakene som må spesifiseres nærmere når man etter ferdigbehandling av dokumentet gjør en konkretisering av tiltakene med eventuelle tidsfrister.

Merker/suvenirer i terrenget

Svalbard Reiselivsråd er enig i prinsippet om nulltoleranse for merking, men mener at utplassering av gjestebøker ikke vil være løsningen. Utplassering av gjestebøker vil ikke ære forenelig med ønsket om å bevare villmarkspreget.

NP påpeker at det signaliseres nulltoleranse for merking på kulturminner og signaturer i terrenget. En tilsvarende klar holdning burde også i prinsippet gjelde tilfeller av uakseptabel ferdsel/forstyrrelse og andre lovbrudd.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen mener det fremgår av det juridiske regelverket hvilke begrensninger som gjelder for ferdsel og forstyrrelse.

Miljøovervåkning

Longyearbyen Lokalstyre støtter forslaget om å oppfordre forskningsmiljøene til å sette fokus på problemstillinger rundt kartlegging av virkningene av ferdsel i naturen. Det bør fremskaffes ny viten før eventuelle nye ferdselsbegrensende tiltak iverksettes.

DN støtter behovet for forskning og overvåkning av natur og kulturmiljøet på Svalbard. Kunnskap om virkning av ferdsel er avgjørende for vurdering av hvilke tiltak som må iverksettes for å nå ambisjonsnivået om at Svalbard skal fremstå som ett av verdsens best forvaltende villmarksområder.

120

Sysselmannens kommentarer:

Høringspartene støtter Sysselmannens forslag.

Inspeksjoner og kontroller

Det Norske Svalbardselskap har en våken forståelse for et aktivt kulturminnevern. Imidlertid kan signaleffekten bli negativ, det tenkes på episoden med reparasjon av hyttedør og bruk av revefelle. Det formelle er gjerne i orden, men det reageres allment når bøtene får en størrelsesorden som bør forårsake en løsende ettertanke.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen er oppmerksom på at det er utfordringer knyttet til å oppnå formålstjenelige resultater av straffereaksjoner.

Sikkerhet

Svalbard Reiselivsråd er bekymret for det som kan virke som et økende antall scooteruhell i forbindelse med uorganiserte turopplegg. Longyearbyen sykehus har ikke innført rutiner for å føre statistikk over hvorvidt tilreisende pasienter er del av organisert turopplegg eller ikke. Innføring av denne typen statistikk ville kunne gi informasjon om hvilke type aktiviteter som generer ulykkene. Denne typen data vil også kunne bidra til å iverksette tiltak for å minimere omfanget av scooterulykker.

Reiselivsrådet etterspør en mer restriktiv holdning til tilgangen til våpen. Noen av utleiestedene har selv tatt initiativet til en strengere kontroll ved å innføre krav om dokumentasjon av våpenerfaring i form av fremvisning av jegerlisens eller eget våpenkort/egen bæretillatelse for våpen.

Reiselivsrådet foreslår at det i tillegg til nødpeilesender blir stilt krav om at satellittelefon medbringes av individuelle tilreisende og turoperatører utenfor Forvaltningsområde 10. Rådet mener videre at det bør stilles detaljerte krav til sikkerhet for begge gruppene. Det er i dag lave krav til å drive turoperasjon og Reiselivsrådet frykter at manglende kunnskap og kompetanse vil kunne føre til alvorlige uhell i fremtiden. De mener tiden er inne for å innføre en godkjennelsesordning av turoperatører og deres guider og etterspør også hvilke kriterier som til for å tilfredsstille kravet om tiltrekkelig og relevant kunnskap om lokale forhold.

Svalbard Reiselivsråd mener videre at det bør stilles krav til at for eksempel tørrdrakter skal inngå som et minimumsutstyr i forbindelse med kajakk eller gummibåtturer

FriFo er enig med Sysselmannen i at det skal være sterk fokus på sikkerhet, og at det skal stilles krav til sikkerhetsutstyr m.m. for ferdsel på Svalbard.

UNIS ønsker fortsatt å stille med kunnskap og lærekrefter for å bidra til å forhindre ulykker ved ferdsel på Svalbard.

Sysselmannens kommentarer:

121 Det bør vurderes om det er mulig å videreutvikle dagens ulykkesstatistikk for å skaffe seg mer informasjon om hvor man bør konsentrere innsatsen av forebyggende arbeid. Våpenutleie er regulert av nasjonalt regelverk. Sysselmannen deler Reiselivsrådets bekymring for potensielle ulykker med våpen. Dette er imidlertid et vanskelig tema, da man må vurdere muligheten for leie av våpen opp mot risikoen for at folk skal ferdes ubevæpnet i terrenget.

Sysselmannen ser store fordeler av at de som ferdes på Svalbard medbringer satellittelefon i tillegg til nødpeilesender, og oppfordrer til at slikt utstyr medbringes på tur. Sysselmannen er imidlertid tilbakeholden med å stille flere absolutte krav til individuelle reisende, da også den økonomiske terskelen for ferdsel på Svalbard er høy. Når det gjelder sikkerhetsutstyr i båt, stiller Sysselmannen krav om at bruk av termisk redningsdrakt ved guidede gummibåtturer.

Markedsføring

NP mener at det i markedsføringen av Svalbard brukes fortsatt i alt for stor grad nærfotos av isbjørn hvalross og andre dyr. Dette gir et feilaktig inntrykk av hva de besøkende kan forvente å tillate seg av nærkontakt med vill fauna. Sysselmannen bør føre en rimelig streng og konsekvent linje og reagere overfor reiselivsaktører som opptrer på en uønsket måte.

Sysselmannens kommentarer:

Sysselmannen registrerer synspunktet, men finner det i mange tilfeller vanskelig å reagere kun på bakgrunn av bilder. Dagens fotoutstyr og teknikker gir store muligheter for gode bilder på akseptable avstander. Samtidig anser Sysselmannen Svalbards fauna som en viktig opplevelsesverdi både for fastboende og tilreisende.

122

123 Sysselmannen på Svalbard N-9171 Longyearbyen Tlf. 79 02 43 00 Fax 79 02 11 66 fi [email protected] www.sysselmannen.no