Fra Kamp for Sin Rett Til Kamp Om Bedre Lønn
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1981 Knut Sprauten Fra kamp for sin rett til kamp om bedre lønn Den kjente historikeren E. P. Thompson har studert bakgrunnen for sosial uro i England på 1700-tallet, og har lagt fram resultatet av sine undersøkelser i artikkelen «The English Crowd in the Eighte- enth Century». Her hevder han at folk i England hurtigst reiste seg til aksjon når prisene på kornprodukter steg, og at det først var på 1800-tallet at de økonomiske klassekonflikter fant uttrykk i lønns kamp. Også i det norskesamfunn på 1600- og 1700-tallet var det opp tøyer og uro. I ett tilfelle var tumultene så omfattende i distriktet omkring Bergen, at de fikk benevnelsen Strilekrigen.(1760-årene) Bakgrunnen for og omfanget av de ulike opptøyer kunne være nokså forskjellig. Noen ganger aksjonerte folk mot embetsmenn (særlig fogder) som de mente krevde inn høyere skatter og avgifter enn de hadde lov til. Ved andre høve reagerte folk på at de hadde mistet sine lovlige, hevdvunne rettigheter eller protesterte mot at de ikke fikk den avtalte lønn. I denne artikkelen er det ikke meningen å komme inn på bak grunnen for alle konfliktemnene på 1600- og 1700-tallet. Det er fo retatt et utvalg for lettere å kunne sammenligne forholdene i Eng land og Norge. Framstillingen er konsentrert om to spørsmål: Ble også folk i Norge provosert til aksjoner på grunn av økte kornpriser, og ble det ikke ført lønnskamp før 1800? 5 Fra Olaus Magnus’ Norgeshistorie: «Hvordan man brenner opp voldsomme fog- ders borger.» Bendene bringer med seg risknipper som skal antennes. Kornpriser og konflikter En del historikere har hevdet at stor arbeidsledighet og høye mat varepriser var tilstrekkelig for å utløse sosial uro i England på 1700-tallet. Slik var ikke tilstanden i det norske samfunn. Ikke en gang i nødsårene 1739- 1743 da kornprisene ble fordoblet og folk døde av sult, reiste befolkningen til opprør. Likevel finnes det eksempler på uroligheter til andre tider. Bøn dene i Nedenes hadde fra gammelt av rett til å utføre tømmer selv og ta hjem korn på egne skuter. Dette var i strid med de generelle kjøpstadprivilegiene som gav borgerne i kjøpstedene enerett til inn- og utførsel. Da Arendal ble kjøpested i 1723, blusset misnøyen opp blant bønder i byens omland. Bønder fra Østre Moland og Øystad gjorde stort oppstyr i Arendal fordi de ikke lenger fikk kjøpe fritt av skipperne som lå der utover liggedagene, men skulle ta korn fra byens kjøpmenn. Ikke nok med at kornet ble dyrere, de følte be stemmelsen som et brudd mot gammel rett. De stormet bryggene, truet med å rive ned borgernes hus og trengte med makt inn til by fogden. I sine klager beskrev borgerne bøndene som «forfyldte 6 kreature», og borgerskapet fikk myndighetenes støtte overfor bøn dene. Slik handel skulle forbeholdes borgerne i kjøpstedet. I 1735 mistet bøndene også sine gamle rettigheter til å kjøpe korn direkte fra fremmede skuter i åtte liggedager. Denne retten hadde gitt dem mulighet til å kjøpe korn rimelig - uten kjøp- mannsavanser. De sendte supplikk (bønneskriv) til kongen om å få tilbake liggedagsordningen, men myndighetene i København gav dem avslag. Folk utenfor embetsverk og borgerskap fikk seg ikke til å tro at dette virkelig kunne være kongens egen vilje, og misnøy en toppet seg i en aksjon i Arendal februar 1752. Det kom da en flokk på 6 - 700 mann settende inn i byen og prøvde å tvinge by fogden til å gi dem lov til å kjøpe korn på de danske skutene som lå på havna. Da han ikke gikk med på det, brøt de seg inn i borgernes hus, gikk om bord på skutene og tok med makt det kornet de trengte. Hovedmannen bak dette ble dømt til døden av en kommisjon i 1754, men straffen ble i 1756 omgjort av Overhoffretten, åtte andre fikk festningsarbeid i fem år, og ti slapp med bøter. Bare tre måneder etter dommen kom det en kongelig forordning som gje ninnførte liggedagsordningen. Mangel på korn og brød i 1790-årene førte også til en del tumul ter som embetsverk og borgerskap opplevde som alvorlige. I Kristi ania var det i 1795 uro som i første rekke var rettet mot Bernt An ker. Det gikk rykter i byen om at Anker hadde planer om å ekspor tere kornvarer til Frankrike med et lite skip, til tross for at det var forbud mot slik utførsel. Ifølge Anker var kornet ikke bestemt for utlandet, men til arbeiderne ved Moss jernverk. For å vise god vilje overfor folkemassen som var stimlet sammen ved tollboden på havna, bestemte Anker at kornet skulle skjenkes byens fattige. Fol kemengden oppfattet Ankers gave som innrømmelse av skyld, og holdt skipet fortsatt tilbake. Byens myndigheter sørget for at korn varer ble losset, men lot også arrestere noen av dem som de anså for å ha fornærmet øvrigheten ved uanstendige uttrykk. Folk ble oppøst over arrestasjonene, og uroen fortsatte i over ett døgn. Øverstkommanderende for de militære troppene hadde ingen lyst til å bruke makt, og tilrådet at de arresterte skulle frigis for å få slutt på uroen. Ro og orden ble gjenopprettet da arresten ble hevet. 7 Noen dager seinere var det uro i Skien på grunn av kornomset- tingen. Over 300 mann møtte fram hos byfogden og klaget over at en skipper nektet å selge korn til almuen i liggedagene til samme pris som han hadde avtalt med byens kjøpmenn. Byfogden for klarte de frammøtte at de måtte ha misforstått situasjonen. De høye kornprisene som skipperen opererte med overfor dem, skyldtes at avlingene hadde vært dårlige, ikke fordi skipperen ville frata dem liggedagsordningen. De fleste av aksjonistene slo seg til ro med sva ret, men en flokk av dem brøt seg inn i husene til enkelte av byens kjøpmenn, og forgrep seg på deres eiendom. Stiftamtmann Fredrik Moltke så ikke noen egentlig nødstilstand som drivkraft bak disse opptøyene. Selv om den «ringe klasse» led p.g.a. høye kornpriser, var det ingen virkelig mangel på tilførsler. Oppløp måtte skyldes «illesindede menneskers oppvigleri», og for håpning om at det var mulig å få senket kornprisene etter mønster av oppløp i Flensburg kort tid i forveien. I tillegg kom forbitrelse mot de handlende som folk mistenkte for å blotte landet for lev netsmidler og «Misundelse over visse Huses fortrinlige Velstand». Fra Olaus Magnus’ Norgeshistorie: «Det tilkommer en god hyrde å klippe få rene, men ikke å flå dem». 8 Kommisjonsdommene etter tumultene var lempelige. I Skien ble kun én av anførerne for flokken som brøt seg inn hos borgere i byen, arrestert, og begrunnelsen var at han hadde begått et ubety delig tyveri. Ved lignende opptøyer og uro i England på 1700-tallet, reagerte folkemengden på hva som ble regnet for «moralsk» riktige priser. Oversteg prisene et visst nivå, kunne folkemengden aksjonere og møte en viss form for tilslutning og forståelse fra lokalt embetsverk og landaristokrati. I Norge var allmuens rettsoppfatning en viktig drivkraft ved disse aksjonene. Folk opplevde at deres levekår ble forverret på grunn av dyrere levnetsmidler. Samtidig så de at dette var mulig fordi deres hevdvunne rettigheter ble skjøvet til side, eller at konge lige forordninger og bestemmelser ikke ble etterlevd. Dermed kom de over terskelen til å sette i gang en aksjon. De reagerte sterkt på at deres lovlige rettigheter ble tilsidesatt. Derfor ser en også at det ikke bare oppstod uro når prisene på levnetsvarer var høye. Tumultene i Arendal fant sted i 1752, et år med lave kornpriser. Men det er klart at det var mer presserende å reagere når vareprisene var høye - slik som i 1790-årene. Lønnskamp i tiden før 1800 Trelastnæringen Når det gjelder streiklignende aksjoner før 1800, er vel forholdene omkring kjøring av tømmer og bord til Kristiania i siste halvdel av det 18. århundre best kjent. Bønder i åtte bygder på Romerike gikk i 1763 - 64 sammen om å sette minstepriser på transport av bord og tømmer. I 1777 var det kjørestreik på Romerike, og bøndene satte i gang aksjoner mot streikebryteri. Bønder fra Eidsvoll og Nannestad opptrådte også som gruppe med felles interesser, og kunngjorde i 1791 i «Norske Intelligenssedler» minstepriser for kjøring. Sagbrukseierne i Kristiania slo seg sammen høsten 1794 om å holde tømmerprisene nede, satte en maksimalpris for hva de kunne gi og fastsatte en bot for den som gikk over taksten. De fikk imid lertid svar på tiltale ved at bøndene i opplandsbygdene inngikk av- 9 tale om minstepriser for tømmer. Likeså ble plankekjørerne enige om kjøretakster, og forpliktet seg til ikke å kjøre under taksten. De reagerte sterkt på det de oppfattet som streikebryter i. Noen plan- kekjørere ble i februar 1795 stanset med makt på Kløfta og tvunget til å lesse av, og det ble gjort slutt på all plankekjøring over Rome rike. Så mange sluttet seg til streiken at det ikke nyttet å bruke tvang overfor bøndene. Brukseierne i Kristiania måtte imøte komme deres krav et stykke på vei, og kjøringen ble gjenopptatt i 1796. Det store antall kjørere innenfor et avgrenset område høvde bra når en skulle organisere en større gruppe mennesker bak bestemte krav. Mulighetene var gode for å utvikle en solidaritetsfølelse dem imellom, og komme fram til en løsning på felles problemer. Var dette likevel enkeltstående episoder i det gamle samfunn, fins det ikke andre eksempler på lønnskamp og felles aksjoner? Bondenæring, handel og håndverk Norge var i tiden før 1800 et utpreget jordbrukssamfunn. Så seint som 1801 bodde bare 10% av befolkningen i byer. På landet ble avtale om tjeneste og lønn inngått individuelt, og det var sterke bånd mellom tjenestefolk og husbondsfolk. Dette gjorde det van skelig å organisere seg og drive noen form for lønnskamp.