l

-BohusBAKKE HVERVENKASTET - 3500 HØNEFOSS Telefon: 32 12 18 66 RINGERIKE 1995-96 (Hefte nr. 67)

Utgitt av RINGERIKES MUSEUM RINGERIKE UNGDOMSLAG RINGERIKE HISTORIELAG

Redaksjon

GUDMUND BAKKE (redaktør) BJØRNKNOPH INGEBJØRG LILJEDAHL FRED HARALD NILSSEN OLA V NORHEIM TRYGVE GJERALD (forretningsfører) l~,~- ,;;, ,·/ (L ~ ~

, ,

-~-~

). L._. - ~---;;.--,,...,

/ ~~- - ~ ~-- ~~·~ ··d~t "J ~4,r~~ V.,,L __ 2 ------INNHOLD------Innhold

ELLING M. SOLHEIM Spring ut, små levende menneskeblomster (dikt) ...... 3 Vil Veien-funnet endre hele Norges-historia? ...... 4 INGER LIV GØYTIL LUND Kongshaugens hemmelighet ...... 5 THORLEIF SOLBERG Skogbrann i Nordmarka 1677 ...... 9 OLE LUNDESGAARD Gerda Gotheim til minne ...... 10 OLAV V. SIMON Kapellet på Hen ...... 11 JENS E. FJELD Da Hønefoss fikk sitt «kinematograftheater» ...... 16 BJøRNKNOPH Kinohistorie fra Hønefoss: Det kommunale tivoli på det hvite lerretet ...... 17 Stumfilm for full musikk ...... 18 Forbud mot latter og hosting ...... 21 Nytt kinolokale ...... 23 OTTO FRYDENLUND Møller og sagbruk i Åsa i gamle dager ...... 24 INGEBORG PRYTZ FOUGNER Barneår i Hønefoss for 70 år siden ...... 28 KRISTIAN DYRDAL Noen navn på sjøer og tjern ...... 32 GUDRUN TINGLEFF JENSSEN Margit Johansen - populær fotograf i Hønefoss ...... 34 FRED HARALD NILSSEN Peter Lyse - iderik og kontroversiell ...... 36 ARNE CHR. BERG Helga Helgesen - husstellpioner fra Hønefoss ...... 38 BENEDICTE GAMBORG BRISÅ Hvor lå egentlig Olav den helliges barndomshjem? . . 40 RAGNVALD LIEN Fra Strømsåttbygda for 100 år siden ...... 44 GUDMUND BAKKE Haugsbygdas eldste historie ...... 47 FRED HARALD NILSSEN Skipioneren Elling Bekken ...... 50 MARGIT HUNGERHOLDT Hungerholdt i Hole ...... 53 OLE SKAUG Barndomsminner fra Åsbygda ...... 58 SVERRE GRIMSTAD N'Gunder og a'Ragnhild ...... 60 SVERRE GRIMSTAD Vakerseterveien ...... 61 ODD WILLUMSEN Ole Chr. Lagesen d.e. (dikt) ...... 66 OLAV NORHEIM Kirkeskolens skiftende lange liv og historie ...... 67 ARNE CHR. BERG - og fikk refs fra Hønefoss skolestyre ...... 70 PETTER NÆSSAN Jørgen Moe og Fanitullen ...... 72 GUDBRAND HVATTUM Fra Blot til Messe - hvordan et spill blir til ...... 74 Årsmeldinger ...... 77

FORSIDEBILDET: To stolte ungpiker i Hønefoss i 1898. Urmaker Olsen i Stabellsgaten 3 forhand let også sykler, og hans døtre Olga (til venstre) og Gerda hadde trolig de første syklene i Høn efoss . Olga ble senere gift med Ole A B. Prytz (skolestyrer og prest). Gerda ble gift med Anders Strande på Ringvo ld gård i Norderhov . (Foto: Adolf Johansen, Hønefoss). Sats -repro-trykk: Statens kartverk, Hønefoss DIKT 3 Spring ut, små levende menneskeblomster

Spring ut, små levende menneskeblomster i livets deilige dag. Se all naturen priser sin skaper, sommerens allsang mot himmelen stiger, den er til Hans behag.

Hør dette mektige brus av glede fra alt som fikk liv på jord. Det kaller på deg - ber deg å blande din røst i det livsglade kor.

Ja, kom og bli med - naturen den rike har skjenket deg livets vekst. Du er en tone i livssymfonien, du skal i sunnhet og skjønnhet beåndet være dens strålende tekst.

Løft dine hender mot solen, allmektig, hver livsgnist på jord har den tent. Din kropp den skal være i skaperens tempel et kunstverk - et skjønt instrument.

Så bøyer vi, Der synger det en fele! Slik øver vi, så strekker vi Ja, vi kjenner den på målet: slik trener vi, hver muskel og hver sene. det er såmen Per Spellemann for leken vår er alvor. Så hopper vi, som spiller opp en slått. Slik herder vi, så danser vi, Så bøyer vi, slik styrker vi å, livet det er skjønt! så strekker vi vår unge sjel og kropp. En alfedans i skogen, hver muskel og hver sene. Se, solen den velsigner oss trippe-tripp små føtter nette! Så hopper vi, og stjernene de kommer Vi svinger oss så lystelig så danser vi. med nattens ro og hvile der gresset lyser grønt. Jo, dette går jo flott. til sol igjen står opp.

Elling M. Solheim

(Prolog ved et barnekretsturnstevne i Hønefoss rundt 1960). 4 ------VEIEN-FUNNET ------Vil Veien-funnet endre hele Norges-historia? Det sensasjonelle funnet på Veien i august, med spor etter et stort jernal­ der-hus, gjør at vi må se på Norges-historien med nye øyne.

I august gjorde elever fra Veien­ marka ungdomsskole sammen med arkeologer fra Universitets Oldsaksamling og Buskerud fyl­ keskommune det funnet man stort sett bare kan drømme om: Tufter og rester etter et 47 meter langt hus som nå er datert til perioden rundt Kristi fødsel. Det er nær Norges­ rekord i spennende funn fra denne tiden og av denne typen. Og neste sommer blir det mer utgraving.

Unikt husfunn Fylkesarkeolog Inger Liv Gøytil Lund forteller dette om det sensa­ sjonelle funnet på Veien: - Vi fant spor etter et hus som Nordiske arkeologer på «grave-seminar» på Veien 25. august 1995 oppdaget spor var 47 meter og langt og ca 8 meter etter et 47 meter langt hus fra jernalderen. Foto: Bjørn Johnsen, Buskerud Fylkesfoto bredt fra perioden rundt Kristi fød- sel. Dette var et unikt funn. Vi det er rundt 2000 år gammelt, fra kjenner bare til et lignende funn den perioden som kalles eldre her i landet, og det ligger på For­ romertid. Muligens er huset sand utenfor Stavanger. ombygd ca 100-200 e.Kr. Huset på Veien har 16 par tak­ bærende stolper, og utenfor disse er det veggstolper. Inni huset er et Heradsbygdas festhall? stort ildsted og tre andre ildste­ Inger Liv Gøytil Lund reiser spørs­ der/ kokegroper. Veggene har tro­ målet om dette kan ha vært høv­ lig vært av flettverk med leirkli­ dingens hus og festhall for de men­ ning. Det ble funnet mye brent lei­ neskene som bodde i Heradsbyg­ re med avtrykk av kvist og strå. da. Eller har det vært seremonier Det betyr at huset har brent. her knyttet til årstidsfester, begra­ Den delen av stolpene som har velser og andre sammenkomster? stått i bakken har svidd ytterved I huset lå det også en grav. Den for å bevares mot råte. Kull fra er ikke undersøkt ennå. Neste års ytterveden til en takbærende stolpe utgraving vil trolig gi oss svar på Fylkesarkeolog Inger Liv Gøytil Lund er C14-datert til 50 f. Kr. - 70 e. kr. om denne er fra samme perioden kan være fornøyd med sommerens funn Vi tror derfor at huset er fra tiden som huset ble brukt. på Veien. omkring Kristi fødsel. Det vil si at I skogen ligger det over 100 ------KONGS HAU GEN ------5 gravhauger hvor de fleste er fra romersk jernalder er det til nå fun­ takt med andre land som Romerri­ Kristi fødsel og fram til 600 etter net brente bein og noe grov kera­ ket, og land i Sentral-Europa som Kristus. Men noen er også fra mikk, men alle er ikke gravd ut et annet gravfunn viser. vikingtid. I tillegg er det et ukjent ennå. Vi har også funnet slaggbiter antall flatmarksgraver. spredt rundt omkring i området, Mer viten neste år trolig fra ei smie, forteller fylkesar­ keologen. Trolig har det vært en annen sam­ Elever graver Hun forteller at langhuset de funnstruktur i eldre romertid enn Elever fra Veienmarka Ungdoms­ fant i sommer er fra en periode senere. Det var ikke nødvendig å skole har flere sesonger vært med som ellers er ganske fattig på funn. markere status ved å bygge store på utgravinger. Da er det funnet De fire funnene fra gravhaugene i gravhauger. Størrelsen på huset fire graver under flat mark. Det vil feltet er fra 200-300-tallet e. Kr. viser likevel at det må ha vært et si graver som ikke hadde marke­ Som eksempel kan nevnes en vekt organisert samfunn. For å bygge et ring på overflaten. Tre av dem er fra 300-tallet med alle vektloddene så stort hus må det ha vært en datert til 200-300 før Kristus, og en intakt. Vekstsystemet tilsvarer leder som har disponert mange til 900 før Kristus (bronsealder). romersk vektenhet. Det er også arbeidsfolk. Det er funnet ildsteder fra bronse­ funnet en mynt av keiser Konstan­ Neste års utgravinger vil gi oss alder og ut til middelalder. I år ble tin som styrte i Romerriket rundt enda mer informasjon om huset, det også funnet sju nye graver år 325 etter Kristus. Dette tyder på gravene og menneskene som levde under flat mark. I gravene fra før- at folk på Veien hadde tidlig kon- der for flere tusen år siden. Kongshaugens hemmelighet «Kongshaugens hemmelighet» er tittelen på en fast utstilling ved Ringerikes Museum på prestegården i Norderhov. Med utgangspunkt i utstillingen kommer fylkesarkeolog Inger Liv Gøytil Lund inn på det vi vet om Kongshaugen og Veienfeltet, og det vi kan tenke oss.

Av INGER LIV GØYTIL LUND kes Museum, lå i et felt med mange rinnelige antallet vært opp mot gravhauger: Veien-feltet vest for 300. Noen av de første gjenstandene Hønefoss. Veien-feltet inneholder I tillegg til gravhaugene finnes som kom til det som nå er Univer­ litt over 100 gravhauger. Disse er det en rekke såkalte «flatmark-gra­ sitetets Oldsaksamling i Oslo, datert fra tiden rundt Kristi fødsel ver». Det er graver som det ikke er stammer fra en gravhaug på Ringe­ fram til og med vikingtid. Opprin­ bygget noen haug over. Datering rike. Funn fra denne gravhaugen er nelig har det vært flere gravhau­ av gravhauger og flatmark-graver grunnlaget for utstillingen «Kongs­ ger. Et kart fra 1844 viser 144 hau­ viser at mennesker har blitt begra­ haugens hemmelighet» på Ringeri­ ger, men allerede da var mange av vet på Veien-feltet i nesten 2000 år, kes Museum, og gjennom utstil­ dem fjernet. Kanskje har det opp- fram til overgangen til kristen tid. lingen kan vi finne de historier som funnene forteller oss. Å lage en utstilling som dette har vært arkeologi i dobbelt forstand. For det første er fortolkningen av gjenstandene i seg selv et arkeolo­ gisk arbeid. For det andre har vi måttet arbeide mye med å grave oss fram i nedtegnelser og beskri­ velser fra første halvdel av forrige århundre.

Veien-feltet Den gravhaugen vi tar utgangs­ punkt i på utstillingen ved Ringeri- Sverd-beslag fra jerna lderen, funnet på Veien. (Foto: Inger Liv Gøytil Lund) 6 ------KONGSHAU GEN ------De mange gravene, og den lange teller at her lå kong Veine gravlagt. eller av hvor de øvrige gjenstande­ tiden feltet har vært i bruk, fortel­ Han skulle ha falt i kamp mot kong ne var plassert i graven. Det lille vi ler oss om stabilitet og velstand. Tane på Tandberg. Slike sagn opp­ vet om dette, bygger på senere Haugene er forskjellige i størrel­ står gjerne omkring eldre gravfelt, nedskrevne uttalelser fra øyenvit­ se. Dette, sammen med de gjen­ og er vel ikke så mye å feste lit til. ner. standene de døde har fått med seg Men da haugen ble slettet på 1800- Vi har ingen opplysninger om at i graven, forteller at skikkene knyt­ tallet, satt navnet så fast i folks det ble funnet ben og skjelettrester. tet til begravelse har skiftet, men bevissthet at navnet ble flyttet over Det eneste vi vi vet sikkert, er at også om et samfunn med klare på den største av de gjenværende følgende gjenstander ble funnet: sosiale forskjeller. haugene. Den bærer fortsatt nav­ • En stang av gull, 55 cm lang, ca Det er også gjort funn av flint­ net, men altså med urette. 4 mm i diameter, snodd sam­ redskaper fra yngre steinalder på Utgravingen i 1824 ble foretatt men til en halsring. Veien. Dette gjør at vi må legge på under ledelse av en ung offiser, • To gull fingerringer. enda minst 1000 år for å få oversikt senere generalmajor Gram. Arkeo­ • Bruddstykker av trolig seks leir­ over det tidsrommet Veien-områ• logien som vitenskap var ikke født krukker. Tre av disse kan rekon­ det har trukket mennesker til seg. dengang, og under utgravingen strueres. gikk en rekke viktige opplysninger • Bruddstykker av flere små tre­ tapt. spann med rester av tilhørende Kongshaug en Fra utgravingen fortelles det at bronsebeslag. «Vår haug» var en av de største på man i midten av haugen fant flere • Et drikkehorn med bronsebeslag feltet da den ble gravd ut i 1824. store trestykker, «.. maaske tildeels i topp og bunn. Bare bronsebes­ Det sies at diameteren var 40 alner. Levninger af det sammenstyrtede lagene finnes. Det vil si ca 25 meter. Ca 1/ 5 av tømrede gravkammer... ». Disse tre­ • Rester av et belte, med bronse­ haugen er rekonstruert som modell stykkene tok man ikke vare på. Det spenne og bronsebeslag. Bare på Ringerikes Museum. ble heller ikke foretatt noen opp­ bronsedelene finnes. På folkemunne har haugen vært måling eller beskrivelse hverken • Flere beslag i sølv til en sverdsli­ kalt for Kongshaugen. Et sagn for- av restene av trekonstruksjonene, re. • En perle i glassmosaikk. • Deler av en skålvekt i bronse, og et lite bronselodd. • En trefliket bronsespenne. • Et stykke av en bronsefibula. • En bronsenål. • En øreskje av bronse. • En beltestein (ildslagning-stein) av kvartsitt i bronseinnfatning. • Diverse jernrester av et sverd, to spydspisser, to skjoldbuler og et knivblad. Dette er de opplysninger vi har hatt å bygge på under arbeidet med å lage utstillingen på Ringeri­ kes Museum. Og på disse opplys­ ningene har vi spunnet vår historie om to menneskeliv. Vi kan ikke garantere at vår fortolkning er rik­ tig. Men vi føler at det vi har gjort er mer enn gjetning. Her er vår fortolkning: I den haugen som tidligere ble kalt Kongshaugen, og som nå for­ lengst er borte, ble et ektepar begravet på slutten av 300-tallet, i overgangen mellom de periodene som blir kalt romertid (Kristi fød­ sel - år 400) og folkevandringstiden (400 - 600 e.Kr.). De begravne har befunnet seg på Kar fra eldre jernalder, funnet på Bråten. (Foto:lnger Liv Gøytil Lund) toppen av samfunnstigen. Mange ------KONCSHAUGEN ------7 har bidratt til deres rikdom, både i usansynlig at den ene har vært den dette ikke har vært en brent begra­ deres egen samtid og i generasjo­ andres tjener eller slave, slik vi velse. ner før dem. De har sikkert eid sto­ kjenner det fra en del andre dob­ Et funn fra gården Sætrang som re jordeiendommer, men de har beltgraver, der slaven er blitt hen­ ble gjort i 1834, viser mange av de også tjent penger på handel og det rettet for å følge sin herre over i samme trekkene som funnene fra vi i dag vil kalle service-ytelser. dødsriket. Kongshaugen på Veien. Funnet er Ut fra en tradisjonell kjønsrolle­ Var det mannen som døde først datert til omtrent samme perioden, tenkning vil mannen ha vært høv­ og hustruen som ble henrettet ved haugen var stor, funnet svært rikt, ding på Veien. Men mye tyder på å følge sin mann inn i dødsriket, og det finnes ikke spor av ildpå• at kvinnene på den tiden hadde en eller døde de samtidig ved et ulyk­ virkning. Det er svært rimelig å sterk og selvstendig stilling. Vi kan kestilfelle eller pest? At de trodde anta at det gjaldt andre regler for derfor ikke utelukke at det er hun på et liv etter døden, vises ved at begravelsene av høvdinger enn når som har vært den mektigste av de de er lagt sammen i graven og har det gjaldt vanlige mennesker. to. fått med seg de viktigste bruks­ Vi vet ikke så mye om hvordan Vi skal se nærmere på det. tingene for det neste livet. strukturen i samfunnet utviklet seg i tiden før de skriftlige kildene begynte å gi oss holdepunkter. På Rikdommen Høvdingen den tiden Snorre begynner Heims­ Kongshaugen var en av de største Når vi går ut fra som sikkert at de kringla med, bestod Norge av et vi kjenner fra Veien-feltet. Å bygge to i graven hadde en spesiell status antall småkongedømmer. Regions­ en haug på 25 meter i diameter og i samfunnet, henger det også sam­ navn som ender på -rike (Ringeri­ en opprinnelig høyde på kanskje men med måten de er begravet på. ke, Romerike) og -land (Hadeland, åtte-ti meter, er et stort arbeid. Ing­ I nesten alle graver fra samme Rogaland m.fl.) kan være minner en vanlig person kunne få et slikt periode finner vi at både likene og om slike småkongedømmer. monument reist over sin grav. gravhaugene er brent på bål. Dette Men før dette stadiet ble nådd, Arbeidet ville være for omfattende gjelder alle de andre gravene som er det rimelig å anta at det har for en enkelt husholdning. Enten er undersøkt på Veien. Vi finner vært en rekke mindre enheter, måtte de som bygde haugen dispo­ brente bein og gjenstander som høvdingdømmer. Disse har nok nere mange arbeidere eller treller, bærer tydelige spor etter å ha vært oppstått gjennom kamp og ero­ eller det måtte være mange som utsatt for varme. bring, men kanskje også gjennom følte seg kallet til å bidra for å Men i vår haug er det ingen spor ekteskap og frivillige sammenslut­ hedre minnet til den eller de som etter ild. Ingen av gravhaugene ninger. lå i haugen. viser merker etter noe slikt. Og de Sagnet om kampen mellom kong At det var rikdom i familien, er tre-restene som ble observert Veine og kong Tane kan ha sitt det ikke tvil om. Stangen med under utgravingen, viser klart at utspring i en slik kamp der et høv- betalingsgull veier ca 180 gram. Sammen med to fingerringer i gull representerer den en betydelig ver­ di. Drikkehornet med kunstferdige bronsebeslag var også verdifullt, før ikke å snakke om de fine sverdslire-beslagene i sølv, « .. for største Delen af særdeles fiint og kunstigt Arbeide» som det heter i en beskrivelse fra 1836.

Ekteparet Både kvinne- og mannsutstyret i graven er verdifullt. Det er dette som får oss til å tro at det har vært en mann og en kvinne i graven, og at begge har hatt høy sosial status. Hva slags forhold det har vært mellom dem, vet vi selvfølgelig ikke. De kan ha vært søsken, men vi velger å tro at de har vært ekte­ feller. De rike gravene begge har fått med seg, gjør det ihvertfall Beinkam fra eldre jernalder, funnet på Veien øvre. (Foto: Inger Liv Gøytil Lund). 8 ------KONGSHAUCEN------dingdømme har prøvd å legge den som hadde makten på Veien reisende stoppet opp for å sikre seg under seg et annet. har kontrollert, eller i hvertfall hatt høyere makters hjelp på reisen. Vi På denne måten blir Harald Hår• utbytte av byttevirksomheten mel­ kan tro at de som hadde eiendom­ fagres rikssamling ikke et plutselig lom innlandet og omverdenen, og mer rundt helligdommen, kunne og revolusjonerende skritt i histori­ der gull og sølv har vært viktige tjene på dette, gjennom å tilby mat en, men en videreføring av en pro­ byttemidler. og husly. Det gjestgiveriet som fan­ sess som har pågått over lengre tid, Fra fjellbygdene kom forskjellige tes på gården Bråten til opp i forri­ der mindre enheter har gått sam­ varer: ge århundre, kan ha hatt tradisjo­ men i større. Pelsverk var en god artikkel. ner gjennom tusener av år. Og på et eller annet stadium i Særlig verdifullt var hermelin av denne prosessen har Veien vært røyskatt, gråverk av ekorn, oter­ sentrum i en slik enhet. skinn, beverskinn og mårskinn. Jordeieren Men det var sikkert et godt mar­ I tillegg til handel og «serviceytel­ ked også for reinsdyr- og saue­ ser» har folkene på Veien selvføl­ Handelsmannen skinns-feller. gelig høstet rikdommer fra mer I Kongshaugen ble det også funnet Horn av elg og rein var populæ• tradisjonelle næringer som jord­ en skålvekt i bronse. Vi må tro at re som råmateriale for produksjon bruk og fangst. Jorda i området er denne er lagt ned fordi en av de av kammer, smykker og bruks­ fruktbar og lettdyrket, og det var avdøde ville ha bruk for den i sitt gjenstander. ikke langt til dype skoger der det neste liv. Der regnet man med at Myrene i enkelte områder var har vært rikelig med vilt. vedkommende skulle fortsette i sitt rike på jernmalm. Jernutvinning Denne næringen har nok vært neste liv med det han hadde vært ble drevet i økende skala i norske fundamentet for beboerne på dyktig til før, nemlig handel. Og dalfører fra tiden rundt Kristi fød­ Veien. Handel og reiseliv ga usikre det må ha vært handel på et gan­ sel, og dannet etter hvert en viktig inntekter, dengang enda mer enn ske høyt plan, for skålvekten kan eksportnæring. nå. I ufredstider og uår stoppet bare brukes til å veie små mengder Vi kan vel også gå ut fra at enkel­ nok handelen opp. med: stykker av gull og andre edle te matvarer fant veien fra fjell- og Slik ser vi hvordan rikdom og metaller. skogområdene: Røkt og tørket makt kan ha bygget seg opp på I en annen haug på feltet, som ørret og reinsdyrkjøtt kunne være Veien gjennom flere generasjoner, ble utgravd året etter, i 1825, ble spennende for de som hadde råd og til slutt fikk et uttrykk i de rike det også funnet en skålvekt. Denne til å unne seg noe ekstra. gravene i Kongshaugen. var i atskillig bedre stand, og med den fulgte et sett med lodd. Disse loddene følger et romersk vektsy­ Gjestgiveren Tiden etter stem, og ved riktig bruk av dem, Gårdsnavnene rundt dette gamle gravleggingen og med en betydelig evne til hode­ veikrysset lar oss ane at det også Fra omkring 600 etter Kristus gikk regning, vil man kunne operere kan ligge mer bak: det tilbake med Veien. Fra den med enheter ned til 0,138 gram. Ve er kanskje den eldste gården. tiden da Oseberg-dronningen ble På gamle kart er Veien et vei­ Navnet betyr «det hellige stedet» hauglagt med sitt overveldende kryss. Veiforbindelsen går syd-øst­ eller «helligdommen». Veien kan gravgods, finner vi bare ubetydeli­ over over Hønefoss til områdene være en sammenstilling av «ve» og ge smågraver på Veien. Og sist på rundt Oslofjorden og Drammens­ «vin»: «Sletta ved helligdommen». 900-tallet er det slutt. Etterhvert fjorden. Nordover går en vei gjen­ Vessal betyr «huset på/ med hellig­ brytes de båndene folk i området nom Ådalen mot Valdres. Vestover dommen». følte til gravfeltet. Hauger som går veien til Hallingdal og østover Vi forstår at det har vært et sted kommer i veien for nydyrking blir til Hadeland. Vi ser i våre dager med spesiell tiltrekning, et hellig slettet og brukt til veifyllinger eller hvordan en slik beliggenhet kan sted. Hva helligdommen opprinne­ annet. utnyttes: Rundt viktige veikryss lig har vært, vet vi ikke. Det kan ha I en slik veifylling var det at en spretter det opp bensinstasjoner, vært gravfeltet i seg selv som har veiarbeider i 1893 fant en gullmynt moteller og kjøpesentra. gitt opphav til dyrkelse av fedrene. som viste seg å være en romersk Veiens beliggenhet gjør at vi kan Det kan ha vært en lund der høye­ Solidus, preget under keiser Kon­ gå ut fra at stedet har vært et han­ re makter talte til menneskene og stantin på 300-tallet. Den kan i og delssentrum, en stasjon på veien tok imot deres offer. Det kan ha for seg godt stamme fra Kongshau­ fra de ressursrike dalstrøkene og vært en stein eller en kilde. Eller gen. Ringerikes Museum har en fjellområdene til de mer tett befol­ det kan ha vært et menneskelaget nøyaktig kopi av mynten som vi kede områdene langs kysten, ja gudebilde. har tatt med i utstillingen på muse­ kanskje helt til utlandet for noen Vi kan spekulere videre og mene et. varers vedkommende. at denne helligdommen har vært Det går rykter om skattefunn på Vi aner et økonomisk system der en attraksjon, kanskje et sted der 1700-tallet. På gården Veien, som ------KONCS HAUGEN ------9 da ikke var delt, ble det bygget en lodd etter romersk vektsystem. Arkeologene prøver nå å finne stor hovedbygning. Det ble sagt at I 1847 møter vi Gram igjen. I For­ spor av tidligere tiders sosiale og eieren, oberstløytnant Krefting, eningen for Norske Fortidsminnes­ næringsmessige forhold. Og i en hadde gjort rike funn i en haug mærkers Bevaring fremmer han slik sammenheng kan funnet av en som ble kalt Jomfruhaugen. forslag om at det skal utarbeides et rusten jernnagle, eller et stykke Feltet var altså overlatt til forfall kart over Veien-feltet. Dette blir kull, eller en rest av tekstil, være og skattejegere inntil den senere utført av secondløytnant Seip, og like verdifullt som de mest prakt­ generalmajor Gram i 1824 foretar kartet gir oss i dag verdifull infor­ fulle gullsmykker. den første noenlunde kontrollerte masjon om feltets utstrekning. utgraving. I 1870 og 1875 gjennomfører pro­ Aret etter graves en haug nær fessor Olaf Rygh omfattende Artikkelfo1jatteren Inger Liv Gøytil gården Bråten av gårdens eiere. utgravinger av et seksti-tall hau­ Lund har vært fylkesarkeolog i Buske­ Også fra denne utgravingen ble ger. Ingen av dem gir funn som rud siden 1990, da stillingen ble opp­ det levert inn interessante funn, kan måle seg med de tidligste rettet. Før var hun 15 år ved Oldsak­ blant annet en meget vel bevart utgravingene i prakt og verdi. samlingen. Hun er prosjektansvarlig skålvekt i bronse med ti tilhørende Men vi er over i en annen tid. for Veien kulturminnepark.

Skogbrann i Nordmarka i 1677

heftet «Ringerike» 1993-94 er Åsbygden, om den skaugvarme annet kan sluttes det jo såvidt på omtalt en rettssak etter en han dennem har stevnet for. den side av samme bråte forårsa• I skogbrann ved Sandungen i Av vederpartene møtte Malte ket, og derfor des søkning til ham Nordmarka i 1677. En del bønder Kittelsby, Ole Skaug, Bjørn Fleks­ herved ubehindret.» fra Åsbygda var tiltalt, fordi deres haug, Jens Vesetrud, Amund Retten hadde etter befaring slått mindreårige «Sætterfolch» skulle Honerud og Jacob Askersrud. Og fast at det var snakk om to skog­ ha forvoldt en større skogbrann. ble av partene på enten sider ei branner ved Sandungen i 1677, De setret på Nysetra, som trolig er videre i saken inngivet eller for­ men en «Rådal» (idag ville vi vel si dagens Fagerliseter. Etter flere klart, men fordredes dom. myr- eller bekkesig) imellom, rettsmøter og befaringer var det Da efter samme forberørte saks beviste at de to brannene må ha ikke mer å finne om saken i ting­ leilighet, og efter de uti saken førte skjedd uavhengig av hverandre. bok 20 for Ringerike og Hallingdal, prov og vitnesbyrd, samt åstedens Skogfinnen Lars Nilsen Koller var og vi antydet derfor at saken var flittigste begranskning, har vi ikke ansvarlig for den ene, i 1677 er det overført til Aker, og at skogfinner kunnet eragte eller anse disse for­ vel liten tvil om at han brente brå• hjemmehørende der til sist ble fun­ nevnte innstevnte bønder, ved ter for rugdyrking. net skyldig. deres seterfolk, at være ganske fri Seterfolkene fra Åsbygda ble av Jeg har imidlertid seinere funnet og uskyldig uti den påstevnte sko­ retten ikke ansett «at være ganske dommen i en annen tingbok, nr. 19 ger varme, såvidt synden og syd­ fri og uskyldig» for den andre for Ringerike og Hallingdal. Det vesten Lille Sandungen, hvorfor de brannen, på sørsida av Lille Sand­ viste seg at tingbok 19 og 20 var også hermed er tilfunden samme ungen. Og det var bøndene som identiske (den ene var avskrift av skaugskade at opprette og betale, hadde ansvaret for hva deres gje­ den andre), og jeg benyttet meg av alt såvidt som forbemeldt der er tergutter- og jenter hadde forvoldt, tingbok 20, da skriften her var brent og beskadiget på den søndre og de ble dømt til «samme skaug­ tydeligere. Men der var dommen og sydvestre side ved Lille Sand­ skade at opprette og betale». av en eller annen grunn ikke inn­ ungen, alt til den forinnbemelte Botens størrelse står det dessver­ ført. Ved seinere kontroll med ting­ skilsmis i den Rådal, som på den re ikke noe om i tingboka, kun at bok 19 ble dette oppdaget, her er vestre ende går ned i Lille Sand­ de skal «opprette og betale» ska­ dommen innført på side 75: ungen, med samt uti omkostning den på skogen. Bøndene ble også «Den 11. desember 1678 holdtes at betale 16 riksdaler. ilagt saksomkostninger med 16 saketing på Tandberg tingstue. Men hva seg belanger den skade riksdaler. På den tida var dette Bygdelensmannen Villads Trøg­ og ildebrann som er på den nord­ verdien av 3-4 kuer, så det er liten stad på hr. assistensråd, veledle Sr. vest og den nordre side fornevnte tvil om at Åsbygda-bøndene fikk Christian Lunds vegne, efter hans Sandungen og Rådal, som alt merke skogbrannen på pungen! skriftlige missive, fordret dom befinnes å være brent uti ett med utinden den sak med de bønder i Lars Nilsen Kollers brande, og ei Thorleif Solberg 10 ------GERDA GOTHEIM ------Gerda Gotheim til minne

Gerda Gotheim, Riddergårdens på lasset». I alle etterfølgende år trofaste venn og vokter gjennom skjøttet hun sine oppgaver på en 62 år, gikk bort 31. mars 1995. Hun forbilledlig måte. Hun var vakt­ var født 6. oktober 1908, og ble mester, omviser og den alltid opp­ således vel 86 år gammel. lagte vertinne ved arrangementer som fant sted på Riddergården. Gerda var datter av Helle og Simen Velstelt i antrekk og skikkelse tok Hassel som hadde sitt hjem i hun med stolthet imot dem som Christies gate på Vesterntangen. gjestet Riddergården. Begrepet Gerdas far var smed og kommune­ «arbeidstid» var ukjent for henne, arbeider. I tillegg var han «natt­ hun var parat til innsats når beho­ vækter» i byen, tittelen ble senere vet var der. Hun var stolt når hun endret til <

Oversiktsbilde over Hen i Ådal rett etter århundreskiftet. Midt på bildet ser vi Hen jernbanestasjon, og ved brygga nærmest jern­ banestasjonen ligger «Bægna», mens «Sperillen» har ankret opp litt lenger nord. (Foto utlånt fra Nordstrand Foto, Hønefo ss).

0 Rundt århundreskiftet var Hen et aktivt nen i 1868 knyttet nedre del av Adal til industri- og kommunikasjonssentrum Drammen og Oslo, gikk den stadig vok­ på Ringerike. Med mølle, tresliperier, sende turisttrafikken til Valdres via sagbruk og stor aktivitet i jord- og skog­ Hen. Her skiftet de reisende fra tog til bruket bodde det nærmere tusen men­ dampbåt, og to hoteller dekket behov nesker på stedet. Etter at Randsfjordba- for mat og overnatting.

Av OLAV V. SIMON ten av å få reist et Guds hus på sammen og forfattet et opprop til Hen, men det var først i 1912 at bygdas befolkning. Foruten sogne­ I kirkelig henseende soknet Hen til arbeidet skjøt fart. presten, besto komiteen av bruks­ Hval kirke på Hallingby, som ble eier E. C. Heen og frue, gårdbruker innviet i 1862. Men befolkningen Helge Waagaard og frue, N. A. på Hen syntes det var langt til Hal­ Den første komiteen Dahl, G. C. Heen, handelsmann A. lingby. Spesielt de som bodde på Søndag 31. mars 1912 trådte en Tollefsen, møller Christian Johan­ vestsida av elva. Allerede i 1890- komite under ledelse av sogne­ nessen, lærerne R. Sødal og Gud­ åra hadde man diskutert mulighe- prest Gunnar Fougner Gunnersen mund Herland, og lærerinne Liv n 12 ------KAPELLET PÅ HEN ------Jonsaas. Komiteen vedtok at «føl­ Hus og Deltagelse i Kirkens Sakra­ Præstegjeld strækker sig i en Længde gende Opraab indsendtes til Opta­ menter, har allerede i lang Tid været af 60 Kmtr, og paa en saadan Stræk• gelse i Ringerikes Blad, Oplands­ oppe i Sindene. ning er 3 Kirker for /idet. Og vi er ikke posten, Buskeruds Blad og Fremti­ For længere Tid siden blev der i ringeste Tvil om, at et Kapel midt i den»: begyndt et Arbeide for et Bedehus paa en saa stor Befolkning som denne er «Til Aadalens Menighed. Hen, og en liden Sum blev indsamlet paakrævet, og at der gjelder en Gjer­ Vi tillater os herved at rette en ind­ for dette Formaal. Naar vi vil optage ning, som vil fremme Guds Riges Sak trængende Opfordring til medkristne i dette Arbeide igjen, saa finder vi at iblandt os. Aadalens Menighed om at deltage i burde sætte os som Maal at virke for et Da dette er en Sag, der gjelder den Arbeidet for et Kapel paa Hen. De sto­ Hus, hvor der kan holdes ikke bare hele Menigheds Tarv, vender vi os re industrielle Anlæg paa Hen har der Bibellæsninger, men ogsaa regelmedsi­ med den til alle i Aadalen, der har samlet en Arbeiderbefolkning paa ca . ge Gudstjenester. Sans for Guds Riges Fremgang og Sje­ 600 Mennesker, som har langt til Hval Paa flere Steder i Buskeruds Amt er les Frelse, idet vi haaber, at Tanken om Kirke og derfor kun i ringe Grad søger der i de sidste Aar reist kapeller ved et Kapel paa Hen maa blive mødt med til Herrens Hus . Tanken paa at lette frivillige Bidrag, ligesom Arbeide for Sympati, og at Bidrag til dens Realisa­ denne Befolkning Adgangen til Guds flere saadanne paagaar. Aadalens tion maa ydes aj villige Hjerter.»

0 Industrisatnfunnet ved Adalselva

Gjennom flere hundre år ble tøm­ * Sperillbanen nedunder Hensfossen i 1881. Var mer fløtet nedover Ådalselva. Denne 24,6 km lange jernbane­ en tid Ådals største industribe­ Mesteparten ble ført til Drammen strekningen fra Hen til Finsand drift, nedlagt i 1930-årene. og omsatt der, men etter hvert ble ved Sperillen ble åpnet i 1926, og * Heen Mølle og Kornrenseri en del foredlet ved brukene langs siden nedlagt i 1957. Etablert av brugseier E. C. Heen i elva. Etter Frankfurter-freden i *Brugseier E. C. Heen (1844-1932) 1886. Mølla ble herjet av brann i 1871 ble det stor etterspørsel etter En foregangsmann som så hvilke 1941, og umiddelbart gjenopp­ trelast ute i Europa, spesielt i industrielle muligheter den nye bygget av eieren, gårdbruker E. C. Tyskland, og det norske skogbruk tiden gav. Han eide og drev går• Heen (brugseierens nevø). Var i fikk ytterligere oppsving. I Ådal den Søndre Heen i årene 1861- full drift til ut i 1970-årene. kom omslaget samtidig med en 1932. På gårdens grunn var det rask utvikling i kommunikasjone­ ved århundreskiftet jernbanesta­ * NS Aadalen Træsliberi ne, som i løpet av 10 år skaffet sjon, skole, sagbruk, møllebruk, Etablert i 1882 på vestsiden av bygda jernbane, dampskip og tresliperi, to hoteller, landhandle­ Hensfossen, i daværende Narder­ hovedvei. rier, og et folketall på cirka 700 hov kommune. Tresliperiet brant i personer. 1942, og på slutten av krigen ble * Randsfjordbanen resten av bygningene revet for å I 1868 ble Randsfjordbanen åpnet, * A/S Heen Dampsag gi plass til Hensfossen kraftsta­ og Hen fikk jernbaneforbindelse Etter at jernbanen ble bygget over sjon (oppført 1945). til Drammen. Hen stasjon med Hensfossen, fikk E. C. Heen i 1870 pakkhus og dampbåtbrygge ble etablert et aksjeselskap som opp­ * Bægna Træsliberi betjent av 4-5 personer, inkludert førte en tidsmessig dampsag, med Etablert 1888 ved Svinefoss, ca. 1 stasjonsmesteren. dag- og nattskur og eget sidespor km sør for Hensfossen. Var i drift til jernbanen. Heen Dampsag ble til 1953. * Dampbåt Hen-Sørum snart det betydeligste sagbruk i * Andersens Hotel 6. juli 1868 kjørte dampskipet Ådal, men etter en brann i 1899 Etablert før århundreskiftet i for­ «Bægna» prøvetur fra Hen til Spe­ ble aksjeselskapet oppløst. Brugs­ bindelse med dambskipstrafik­ rillen. Fram til 1930 slet «Bægna» eier Heen drev deretter dampsaga ken. Bygningen ble overtatt av og (fra 1903) «Sperillen» seg til på egen hånd. I 1944 ble sagbru­ Ådal kommune i 1920-årene, og Sørum i Begnadalen med reisende ket sabotert av motstandsbevegel­ tatt i bruk som herredshus fram og gods. I siste del av perioden sen, men ble gjenoppbygget og til Ådal ble en del av Ringerike gikk også en godsbåt på strek­ satt i drift igjen i 1946. I 1962 ble kommune i 1964 .. ningen. Omfattende kanalarbei­ Heen Dampsag overtatt av Fol­ der måtte til for å gjøre det mulig lum fabrikker, som i 1968 solgte *Jernbanehotellet for dampbåtene å trafikkere elve­ den videre til Skogeiernes Imp­ Etablert i 1870-årene. Fikk etter ne, bl. a. ble sluseverk med regu­ regneringsverk. siste krig status som gjestgiveri, leringsdam bygget på Killing­ * A/S Heen Træsliberi og var i drift til ut i 1970-årene. strømmen. Etablert av brugseier E. C. Heen ------KA PELLET PÅ HEN------13 prest Christophersen for å takke for gaven. Den samme E. C. Heen ga forøvrig hele 3.000 kroner i pri­ vat bidrag et par år seinere (1918) - som anonym. Pengene ble gitt med samme forbehold som Julie Lie seks år tidligere. I 1920 inneholdt bankkontoen 20.000 kroner, og komiteen mente at det økonomiske grunnlag var såpass solid at selve bygget kunne planlegges. Man besluttet å innhente tegning er for et kapell med plass til 2-300 personer, samt kostnadsoverslag for dette. I første omgang ble det skrevet søknad til Kirke- og under­ visningsdepartementet om økono­ misk bidrag og arkitektbistand, men uten resultat. Da kom bygg­ mester Chr. Petersen komiteen til Slik ville Hen kapell sett ut, dersom arkitekt Ragnar Nilsens skisse var blitt realitet. unnsetning, og sa seg villig til å utarbeide et overslag og en enkel 0 da E. C. Heen i mai 1919 ønsket å tegning. Bidrag fra hele Adal få avklart tomtespørsmålet, viste Dermed var kimen lagt, og allere­ det seg at et annet alternativ ble • 0 de etter kort tid begynte bidragene valgt. Det var furulunden vis a vis Nei fra Adal å komme. Enkefru Julie Lie ga 500 Andersens Hotel, det seinere kom­ formannskap kroner, men forbeholdt seg rett til munehuset, man da festet seg ved. Byggmester Petersen regnet med å disponere over beløpet dersom Tomta ovenfor forsamlingslokalet at et kapell ville komme på cirka kapellet ikke kom til utførelse. Fra kunne man ikke anbefale på grunn 40.000 kroner, og dermed satte hele Ådal kom det bidrag, sogne­ av «den besværlige Adgang». komiteen seg i sving på ny. Søk­ prest Gunnersen ga 100 kroner og Tomta i furulunden ble oppstukket nad om tilskudd ble sendt til Ådal fra Hønefoss sendte sogneprest og forsvarlig innhegnet av komite­ formannskap. Man viste til at halv­ Otto Christophersen 50 kroner. En en, og fikk gnr. 1, bnr. 32 av skyld parten av beløpet allerede var basar i august ga 940 kroner i over­ mark 0,01. Helt fram til våre dager samlet inn, og ba om så stort skudd, og ved årsskiftet 1912-13 har den gått under navnet «Kapell­ bidrag som mulig. For det beløp var beholdningen over 2.100 kro­ tomta». man fortsatt ville mangle, ba man ner. om kommunal garanti for lån. Men Ådal kommune hadde en Flere gaver anstrengt økonomi, og de folke­ Kapelltomta Innsamling av penger var fortsatt valgte fant ikke at kommunen Brukseier E. C. Heen - og spesielt komiteens hovedoppgave. For­ kunne engasjere seg i kapellsaken hans kone Berthe - var sentrale skjellige bygdefolk var innom på Hen. Fra møte i formannskapet personer i komiteens første år. E. komiteen, men hele tiden var byg­ 16. mai 1923 heter det i forhand­ C. Heen var en betydelig eien­ das prest sentral. Ved ofring i Hval lingsprotokollen: «Først beslutte­ domsbesitter på Hen. Han hadde kirke 2. påskedag 1913 innkom kr. des enstemmig intet bidrag at yde, allerede i komiteens første møte 75,50, og basarer og private bidrag dernest vedtokes mot en stemme, meddelt at han ville gi fri tomte­ gjorde sitt til at kontoen økte sakte, at herredet heller ikke kan stille sig grunn, og i august 1912 ble det men sikkert. som garantist.» holdt befaring for å finne en skik­ I 1914 ga Hen Træsliberi 500 kro­ ket tomt. Den gang festet man seg ner, og i anledning sin 50 års-dag ved en tomt som lå i bakken oven­ 16. mars 1917 sendte sogneprest Ildsjelene borte for det daværende forsamlingshu­ Otto Christophersen i Hønefoss en Komiteen ga ikke opp, og sendte set, som «efter sin Beliggenhed og sjekk på 1.000 kroner «som Gave søknader om økonomisk hjelp til sin Beskaffenhed vil være vel skik­ til Kapel ved Hen.» Etter at sogne­ bedrifter og banker i distriktet. Fle­ ket til nævnte Formaal,» som det prest Gunnersen fraflyttet Ådal i re av dem ble positivt besvart, og heter i møteprotokollen. 1915 var brukseier E. C. Heen for­ beholdningen økte jevnt og sik­ Men mange mente nok at den mann i kapellkomiteen, og han kert. Men så stoppet arbeidet opp. valgte tomta var mindre egnet, og avla personlig et besøk hos sogne- Både korrespondanse og møtepro- 14 ------KAPELLET PÅ HE tokoll forteller at aktiviteten i komiteen lå nede fra midten av 1920-åra. Ikke så merkelig - arbeidsløsheten økte og folk flest fikk nok med å skaffe det daglige brød til seg og sine. Dessuten ble ildsjelene borte - mange av de sen­ trale personene i komiteen siden starten i 1912 var enten døde, eller de hadde flyttet fra Hen. Sperillbanen kom i 1926 og der­ med ble ikke Hen trafikknutepunkt lenger. Dampbåten til Sørum i Beg­ nadalen gikk bare til Sperillen sta­ sjon, og i 1932 ble dambskipstrafik­ ken på Sperillen helt nedlagt. Vei­ ene ble stadig bedre og biltrafikken overtok, og Hens glanstid var over.

En annen tid Men kapellsaken var ikke død. Renteinntektene førte til at behold­ ningen i 1939 var steget til over 40.000 kroner, men tiden var en annen. 10. desember 1939 holdt den nye kapellkomiteen, som var oppnevnt i Hval kirke 14 dager tid­ ligere, sitt første møte. Komiteen vedtok å innkalle til almannamøte for å avgjøre om det var tilstrekke­ lig interesse for bygging av kapell. Til møtet ble innkalt alle som til­ hørte Hen skolekrets, samt alle som naturlig soknet til Hen. Som formann hadde nå tiltrådt sokne­ prest Johan Tellefsen. Søndagen etter, den 17. desem­ ber 1939, ble «massemøte» avholdt på forsamlingshuset. Av 46 fram­ møtte var det 37 som ønsket kapell, mens 9 av de tilstedeværen­ de gikk imot. Dermed var det gitt grønt lys fra bygdefolket, og saken «Bidrag til Kapellet paa Hen, indbetalt til Sogneprest Gunnarsen. Gud elsker en glad kunne tas opp i Hval menighets­ Giver. Til Herrens Hus. 1912 ». råd. 3. mars 1940 holdt Hval menighetsråd møte, og i brev til til et vedlikeholdsfond. Rentene av Kirkegård? Ådal herredstyre dagen etter refe­ fondet kunne så fordeles mellom rerer menighetsrådformann Martin vedlikehold av kapellet, og til støt­ Menighetsrådet mente videre at Bøhn rådets enstemmige uttalelse: te for en kirkerute på vestsiden. det burde anlegges en kirkegård «Hval menighetsråd tiltrær Innsamlingen til kapell på Hen ved kapellet. Hval kirkegård ville i kapellkomiteens og flertallets foregikk jo også i alle kretser i sog­ nær framtid trenge utvidelse, og da beslutning i massemøte på Hen net - særlig var den ytre del av de nye gravrekker måtte legges i 17/ 12-1939. Menighetsrådet vil vestsiden sterkt interessert i å få terasser, ville dette medføre store dog uttale at det neppe trenges et kapell der nede. Dette har nå for­ vanskeligheter. Et gravsted ved så stort bygg som til ca. 41.000 kro­ andret seg. Isforholdene er for kapellet på Hen ville bety stor ner. Man mener at et kapell til 25 a hvert år blitt mer og mer vanskeli­ avlastning for Hval kirkegård, 30.000 kroner er stort nok, og at det ge, og Hen er ikke lenger noe cen­ mente menighetsrådet, som via overskytende beløp burde avsettes trum som før.» herredsstyret rettet en anmodning ------KAPELLET PÅ HEN------15 var en velfylt uttalelse om å søke kapellfondet bankbok. Men utløst, og overført til et fond for stemningen for bygging av samfunnshus på Hen. et kapell på Hen Her skulle sognepresten i Ådal var etter hvert vederlagsfritt få et fast møtelokale blitt mindre. til sin disposisjon. Men Kirke- og Kommunikasjo­ undervisningsdepartementet god­ nene var bedre, tok ikke en slik forvaltning av mid­ og mange syntes lene, og dermed var man like befolknings­ langt. grunnlaget var i De siste tiåra har kapellmidlene minste laget for vært forsøkt godkjent til bruk for å bygge eget forskjellige formål, bl. a. alders­ kapell i bygda. hjem på Hen, og Ullerål arbeids­ 14. april 1946 kirke. I 1994 fremmet Ringerike vedtok kapell­ formannskap søknad til fylkes­ komiteen å opp­ mannen - som nå hadde overtatt løse seg selv, og departementets ansvar for fond­ oversende smidlene - om endring av statutte­ sakens doku­ ne for kapellfondet. Hensikten var Brugseier E. C. Heen (1844-1932) så hvilke muligheter som menter til «den at midlene kunne finansiere deler skogen, elva og kommunikasjonene skapte for Hen -samfunnet. av formannska­ av ny kirkestue på Hallingby. Fyl­ til departementet om å imøtekom­ pet oppnevnte komite», som ifølge kesmannen sendte saken ut på me kravet fra vestsiden, når det mandatet skulle påse at kapellmid­ offentlig høring, og Hen Vel søkte gjaldt midler til kirkerute. lene ble brukt som forutsatt. Som da om halvparten av kapellmidle­ Ådal formannskap behandlet medlemmer i komiteen var opp­ ne, til vedlikeholdsfond for sitt saken 16. mars 1940, og oversendte nevnt E. C. Heen, Johan Heen og eget grendehus. den til distriktslegen for uttalelse. Fritjof Myrvold. Trolig ønsket man helserådets vur­ dering av gravplass, men distrikts­ Kirkestue og grendehus lege Røsseng returnerte sakspaire­ Samfunnshus? Og rett før jul 1994 var saken brakt ne noen dager seinere under hen­ Men lite skjedde de første etter­ til ende. Fylkesmannen i Buskerud visning til at kapellets plassering krigsårene. Først i 1952 skjer det oppløste statuttene for kapellmid­ ennå ikke var helt bestemt. Og så noe: Hen Vel innkalte til almanna­ lene, og vedtok at pengene kunne kom krigen til Ringerike og Ådal. møte. Møteleder var formann i deles likt mellom bygging av ny I 1945 ble kapell-saken tatt opp Hen Vel, daværende lensmanns­ kirkestue i Hval sokn (på Halling­ igjen, men sakspapirene var blitt fullmektig Kittelsen. Han fikk byg­ by), og til vedlikeholdsfond for borte. Det man imidlertid hadde, defolket med på en enstemmig Hen grendehus. På kontoen sto da over 572.000 kroner, og på nyåret 1995 ble cirka 286.000 kroner over­ ført til hver av de to forannevnte formål. Kapell fikk vi ikke på Hen, men kapellmidlene vil komme folk i nedre del av Ådal til gode i åra som kommer. «Kapelltomta» er etter hvert blitt overtatt av Skogei­ ernes Impregneringsverk, men har beholdt sitt navn blant bygdefol­ ket.

Artikkelforfatteren Olav V. Simon (født 1951 i Hole) er bosatt i Nybyen på Hen og arbeider som avdelingsingeniør i Ringerike kommune. Han er mangeårig styre­ Dampskipet «Sperillen» ved brygga på Hen en gang i begynnelsen av dette århundret. medlem i Hen Vel, hvorav formann i (Fotografi utlånt fra Nordstrand Foto, Hønefoss). perioden 1987-91 . 16 ------KINOSAK EN ------Da Hønefoss fikk sitt «kinematograftheater»

I år er filmen et hundre år. I 1895 flimret de første levende bilder over lerretet til stor forundring og moro for publikum. De tyske brødre Skladanowsky var kanskje først ute i Berlins Wintergarten høsten 1895. Edison i USA og de franske brødrene Lumiere lå ikke langt etter i løypa. Sigurd Evensmo siterer i «Det store tivoli» Morgenbladets Paris-korrespondent som forteller at «Folk staar i Queue hele Dagen for at komme ind i Cinematograftheatret ved Boulevard des Capucines. Fornøielsen er vel værd den Franc, den koster.»

Av JENS E. FJELD forestillinger i Håndverkerfor• kroner han hadde spart sammen, eningens lille sal kl. 5. «Det en ikke og lånte like mye av Thorne. I 1914 Norge var først ute i Norden. Den får se i den ene forestillingen kan var billettprisene her 35 øre for 6. april 1896, gikk Norges første ses i neste uten ny billett». - Vi voksne og 15 øre for barn. Datteren filmforestilling av stabelen på Cir­ gutta passet alltid på å komme ti Connie har fortalt at kinoen var kus Variete i Tivolihagen i Christi­ minutter eller så for sent slik at vi godt besøkt. Folk sto som sild i en ania. Filmen var altså tivoliunder­ kunne sitte over og se programmet tønne, og da ble det penger av det. holdning, og det gikk åtte år før to ganger, fortalte Haakon Sødal Lånet ble betalt tilbake på kort tid. Christiania fikk Norges første kino. som senere ble kommunens kon­ Da behøver ikke Hønefoss å skjem­ torsjef - og som femti år senere la mes over at det var kinodrift i ned mye arbeid og prestisje for å få byen først fra 1907. reist Samfunnshuset med kinolo­ Variert program Men kinoen hadde en trang fød­ kale. Noen vurdering av kinoenes pro­ sel. I juli 1907 avslo formannskapet Alvim viste ikke bare film - han grammer har vi ikke gitt oss ut på. en søknad fra G. Vestern, H. Trøs­ tok opp film også. Første gang skal Kinoene må imidlertid ha åpnet en dal og Karl Alvim om tillatelse til å ha vært da Kong Haakon avla et helt ny verden for småbyen og de drive «kinematograftheater». I besøk i 1909. En ny film ble tatt omliggende distrikters befolkning. vedtaket står det at formannskapet opp da kongen kom for å overvære Sigurd Evensmo sier om utvalget finner enstemmig i likhet med Livs landsrenn i 1911. Denne siste av film denne tiden at det var politimesteren at et sådant foreta­ filmen befinner seg formodentlig i mange voldsfilmer. Publikum ble gende her på stedet må finnes min­ et av kommunens gjemmer. vennet til - og forlangte - «harde» dre lønnende såvel for kinemato­ filmer. Repertoaret må likevel ha grafens innehaver som for byen, vært variert. Et lite hjertesukk i og kan ikke være med å anbefale at Ringerikes Blad i 1915 etter at Ver­ tillatelse gis. Skulle politimesteren Fire private kinoer denstheateret hadde vist en fransk innvilge noen av andragende, så «Central Kinematograf» i Storga­ krigsfilm tyder på det: «Vi aner­ bør der minst betales en avgift a 10 ten 10 må ha startet noe senere. kjenner Kinematografernes Arbeid kroner pr. uke. Den ble drevet av Theodor Olsen. paa at faa Filmer med Rot i Virke­ Det ble nok en ordning, for 8. Han tilbød sommeren 1915 å over­ ligheten utenom de evindelige september 1907 holdt Cordial dra kinoen til kommunen. Det ble kjærlighetshistorier». «Nøkkelhull­ Kinematograftheater fra Christia­ satt ned en komite for å utrede erotikk.en» skriver en tidsskildrer. nia den første offentlige fremvis­ saken. En tid drev fotograf Johan­ Det er derfor ikke så rart at ning av levende bilder på lokalet sen «Grand Kino» i hjørnegården mange begynte å peke på behovet Ringerike. Det var stor familie-og Stabellsgate - Flatturnsgate. Den for sensur av filmene. Ønsket om barneforestilling klokken 5 og stor må ha vært i drift bare en kort tid. egne barneforestillinger var tilste­ galaforestilling kl. 8. Billettprisen Den dyktige cellist Einar Fry­ de i Hønefoss allerede i 1911 da på 1. plass var kr. 0,75. denlund-Holm drev barberforret­ formannskapet ba magistraten om ning i Hønefoss og startet siden en å utrede saken. musikkforretning. Rundt 1912-14 I 1919 var de private kinoers tid Hønefoss kinematograf etablerte han seg som kinoeier i omme i Hønefoss. Kommunen I november 1907 startet Karl Alvim Flatturnsgate 2 (vis a vis Ringeri­ overtok, men det er en annen his­ Hønefoss Kinematograf med faste kes Sparebank). Han satset 3000 torie. ------KIN O SA KEN ------17 Det kommunale tivoli på det hvite lerretet Chaplin med sin bambusstokk, den morsomme Buster Keaton, forførerin- nen Mae West, James Bond i forskjellige skikkelser, Olsenbanden og Kristin Lavransdatter - ringerikingene har sett dem alle og er blitt tryllebundet av de leven­ de bilder på en hvit duk. Høyverdig kunst, filmavis med og uten slagside og under­ holdende løyer er blitt servert av den kommunale kinoen siden første nyttårs• dag 1919. Den mest berømte kinogjenger i Hønefoss var Leo Trotskij.

Av BJØRN KNOPH betalte 75 øre for billetten. Det var om det skulle etableres en kommu­ arbeidet hektisk for å få alt ferdig, nal kino. Lesning av dokumenter Den kommunale kinoen hadde og Ringerikes Blad skrev at lokalet gir det inntrykk at det var nærings• som åpningsforestilling den «stor­ fremsto i en meget tiltalende skik­ vettet som var pådriver. Dokumen­ slåtte, verdensberømte film Jeanne kelse. «Men - man kunde kanskje tene og avisinnleggene sier lite d' Are - jomfruen fra Orleans» i ha vært heldigere i valg av Stykke, eller ikke noe om at det var et Lokalet Ringerike. Bystyret og det var blant annet alt for mørkt. ønske om folkeopplysning og hev­ byens honoratiores var innbudt og Som Helhet virket dog forestilling­ ning av nivået på filmprogrammet satt på reserverte plasser i parkett. en særdeles godt». som lå bak. Men indirekte fikk De som ikke var spesielt innbudt Det hadde vært debatt i flere år kinoen betydning både kulturelt

Lokalet Ringerike som huset kinoen fra 1919 til 1962. Foto: Bjørn Knoph 18 ------KINOSA K EN ------og sosialt ved siden av at den ga et 1962 ble det nye kinolokalet i Sam­ De tre måtte starte på bar bakke. pent tilskudd til kommunekassen. funnshuset tatt i bruk, og det ga Det ser ut til at den forrige komites Kinostyret bevilget også direkte bedre forhold for Riksteatret som i arbeid var blitt somlet bort. «Den­ bidrag til folkeboksamlingen, en periode kom på ganske hyppige ne Bedrøvelighet vil medføre stor Ringerikes Museum, musikklivet, besøk. Forsinkelse i Komiteens arbeid» til folkeskolens avgangsklasse til meddelte den formannskapet. avslutningstur m.v. Kinoen ga Komite i 1913 Komiteen gikk såvidt man kan for­ også inntekten av bestemte fore­ I 1913 satte formannskapet ned en stå grundig til verks. Den hen­ stillinger til eksempelvis arbeidslø­ komite som skulle overveie å opp­ vendte seg til ikke færre enn 12 ses forening, og lokalet ble brukt rette en kommunal kinematograf. andre kommuner for å få rede på som teater -og konsertlokale m.v. - Komiteen var i arbeid, men kom deres erfaringer med kommunal til irritasjon for dem som sto for ikke til noe resultat. I 1917 ble det kinodrift. lokalet Håndverkeren. Folkeakade­ satt ned en ny komite med tannle­ miet hadde tilholdssted i kinoen i ge, senere professor Ivar Krohn, mange år, og publikum hadde der som formann, disponent Knut Penger å tjene gleden av å møte mange betydeli­ Thon, sekretær, og lærer K. Tvedte I sin innstilling sa komiteen blant ge mennesker innen vårt åndsliv. I som medlemmer. annet at de private kinoene i Stumfilm for full musikk

Av BJØRN KNOPH

Vi spilte søtsuppetangoer til kjærlighetsscener, og cowboyfilmer krevde friske marsjer, fortalte Con­ nie Frydenlund-Holm. Hun var datter av musiker og kinoeier Einar Frydenlund-Holm og var kino­ pianist og senere kinomaskinist før hun flyttet til Oslo. Hun er muligens bedre kjent som Connie fra Hønefoss - et navn hun fikk av kong Haakon VII som ganske ung. Lydfilmen kom ikke på markedet før i 1927, og før den tid måtte skikkelige kinoer ha musikere. På Verdensteateret spilte eieren Einar Fryden­ lund-Holm cello og hadde en pianistinne. Olga Evenstad - født Westby - kom til Hønefoss i 1911 og var kinopianist i seks år. Hønefoss kommunale kino som startet 2. januar 1919 engasjerte Polly Jakobsen som pianist. Hun hadde tidligere spilt på Hønefoss Kinematograf. Senere spilte fru apo­ teker Ursin og Holst Hansen piano på kinoen. Fra mens handling, og musikerne fikk en veldig ruti­ 1. september 1919 ansatte kinoen en fiolinist som ne, fortalte Connie. Notene var satt opp på et en prøve. Det var nok vellykket, for kinoen fort­ langt notestativ, slik at en bare kunne gripe det satte å ha en fiolinist. Harald Gundhus hadde som passet. Til Chaplinfilmer ble det gjerne litt lenge denne stillingen. Sjefen selv spilte cello. En fjollete musikk, kjærlighet tilsa valser eller søt­ tid spilte også suppetango. Faren ønsket musikk av Grieg når Jakob Scharff (som endte sitt liv sammen med det ble vist norske filmer. far og brødre og søstre i Auschwitz) fiolin og fløy­ En søndag kveld fikk Connie beskjed om at det te på kinoen, men økonomien tillot ikke ansettel­ dagen etter skulle settes opp en Chopinfilm. Det se. Han fikk 150 kroner som påskjønnelse! fulgte med noter, og hun skulle spille nøyaktig Connie var bare rundt 14 år gammel og rakk slik pianisten gjorde det på filmen. Hun øvet hele nesten ikke ned til pedalene da hun måtte steppe natten og den følgende dag og fikk fin kritikk. inn som vikarierende kinopianist. Senere fikk hun Men hun spilte aldri Chopin resten av sitt liv og ansettelse. fikk gåsehud bare hun hørte en av hans komposi­ Det var om å gjøre at musikken passet til fil- sjoner. ------KJNOSAKEN ------19 Hønefoss i tiden 1912 - 1918 hadde I dag er mange foreldre bekym­ ikke så mange år før den ene fiolin­ en bruttoinntekt som steg fra vel ret over hva barna ser på TV. Som iststillingen ble borte, og utgiftene 16 000 til 50 000 kroner. Avgiften til man forstår er det ikke noe nytt. Vi til musikk gikk stadig nedover til kommunen steg i samme tidsrom kan nevne at i 1911 henstilte Høne­ de i 1933-34 ble helt borte, men da fra vel 1 200 til ca 6 600 kroner. foss formannskap til magistraten hadde lydfilmen gjort sitt inntog Karl Alvim som drev en av de om en kunne ha spesielle barnefo­ for fullt. private kinoene skrev i avisen og restillinger. Året etter kom saken stilte seg kritisk til forslaget om opp påny, og resultatet ble at en ba kommunal kino. Tannlege Krohn politimesteren om å føre sensur. Ønske om ny kino svarte blant annet at i «hr. Alvims Sigurd Evensmo siterer i sin bok Lokalet Ringerike var ikke bygget regnskaper er der liten forskjell på om film og kino i Norge en kino­ som kino, og var ikke spesielt indtækter og utgifter. Naar saale­ eier som sa at publikum ble vennet egnet - for å si det pent. Allerede i des hr. Alvim med Hønefoss kine­ til - og forlangte - «harde» filmer. 1920 ba kinostyret om bemyndigel­ matograf i et aar har indvundet En film uten mord, røveri eller se til å planlegge nytt kinolokale. henved 12 000 kroner, saa viser slagsmål ble betegnet som svak og Det var innledningen til den mest hans regnskaper kun en fortjeneste hadde vanskelig for å trekke hus. langdruge sak i Hønefoss kommu­ av ikke fuldt fem hundre kroner. I tillegg fikk kinounderholdning­ nes historie, tror vi nok. Først i Det er naturligvis riktig, men høist en tidlig et annet sterkt krydder i 1962 ble det nye kinolokalet innvi­ merkelig». det erotiske pikanteri, «nøkkelhull­ et. Komiteen kom enstemmig til at erotikken» som tidsskildreren Emil Men folk strømmet til kinoen - en forretning som en kinematograf Smith kalte det. - Barn hadde tildels langveis fra. Ringerikes Blad vil lønne seg og bør drives til inn­ adgang til alle filmer, hvis ikke det skrev i 1920 at folk fra Tyristrand tekt for kommunen. Dette sluttet lokale politi grep inn. hadde bedt om at filmen «Synnøve de besluttende myndigheter seg til. Solbakken» måtte settes opp slik at Og komiteen hadde rett. Kinoen det ville passe med toget for tyri­ gikk med pene overskudd i en lang I gang i lokalet Ringerike strandingene. Det ble gjort. rekke år. Bruttoinntekten for 1919, Den kommunale kinoen leide seg Ellers var det ofte lang kø fra det første driftsåret, var på vel inn i Lokalet Ringerike som tilhør­ inngangsdøren og i retning Storga­ 76 000 kroner og overskuddet var te den borgerlige Arbeiderfor­ ten. At ingen falt overende i trap­ på vel 23 000 kroner. Det var eningen Ringerike. Huset lå på det pen og omkom må tilskrives at mange penger den gang. arealet vi i dag kaller kinotomta - trengselen var så stor at det ikke det grønne arealet i Storgaten vis a var plass til å falle. Køståingen, bil­ vis Hønefoss Auto. Den fargerike lettsalget og bestilling av billetter Ikke godt for barne­ Einar Frydenlund-Holm ble ansatt var et problem i mange år. fantasien som bestyrer. Han drev en av de Men komiteen var ikke overbevist private kinoene, var en dyktig cel­ om at kinoen var en udiskutabel list og hadde en musikkforretning. Entusiastisk publikum velsignelse. Den sa i sin innstilling Han tok forbehold om at Margret­ Det var stappfullt bestandig og at hva den prinsipielle side av he Holm skulle være maskinist, og folk gikk ivrig opp i handlingen, saken angår, er komiteen ingenlun­ slik ble det. Hun må ha vært søster fortalte Connie. En gang ble det de av den oppfatning at kinemato­ av bestyreren - og dyktig var hun vist en brann i en film. En mann grafer utelukkende er et gode. Det også, fortalte niesen Connie (fra som kanskje hadde fått en tår for turde således være tvilsomt om Hønefoss) Frydenlund-Holm til mye ble så ivrig at han ropte «kom nutidens ofte yderst romantiske undertegnede i sin tid. Bestyrerens an folkens, vi må hjelpe til med å programmer , der med begjærlig• mor, Josefine, satt i billettluken i slukke». En gammel dame fant det het slukes av barn i alle aldre, dan­ noen år. Senere var Connie først tryggest å sitte helt bakerst en gang ner noe godt grunnlag for barne­ pianist og senere maskinist på det ble vist en safarifilm med ville fantastien eller er særlig forenlig kinoen en tid. Det hører ellers med dyr. med barneoppdragelsens etiske (i en parantes kanhende) at enken hovedkrav: Et friskt ufordervet etter bestyrer Frydenlund-Holm sinn og sunne sanser hos den opp­ hadde en liten pensjon fra kinoen i Livlig dyreliv voksende slekt. Men komiteen var en lang årrekke. Ellers var det til sine tider livlig ikke i tvil om at det kunne legges dyreliv ikke bare på kinolerretet, slik an at det, samtidig som det men også på gulvet i kinolokalet, beholder sin tiltrekning på publi­ Musikk hørte med for å sitere Elida Hagen som var kum, kun blir en morsom avveks­ Kinoen hadde også to fiolinister og billettør i en mannsalder. Tubben ling eller nyttig underholdning en pianist - for den gang var det Rønning kan fortelle at han en både for barn og voksne uten å vir­ ingen lydfilm. Sjefen selv spilte cel­ gang fikk en rotte opp gjennom ke særlig skadelig til noen kant. lo ved behov. Det varte forøvrig buksebeinet mens han satt og så på 20 ------KINOSAKEN ------filmen. Han forsto hva som krab­ Lydfilmen kom stance Frydenlund-Holm skulle bet oppover leggen og fikk kverket lønnes med kr. 4.50 pr. spilt fore­ rotta. Han slapp med skrekken og Lærer Knut Tvedte som var med­ stilling (det ville fortsatt bli vist noen kloremerker. lem av komiteen som foreslo å etab­ stumfilm) - minimum 2000 kr. pr. lere kommunal kino, var formann i år. Senere samme år ble hun mid­ kinostyret i 20-årene og videre til lertidig antatt som assistent i Anders Hunstad overtok sin død. Han, bakermester Karl maskinhuset. Harald Gundhus ble Anders Hunstad overtok som Løken og banemester Jan Jansen, ansatt som maskinist med 2 400 kr. bestyrer etter Frydenlund-Holm fikk ansvaret for å forberede over- pr. år i lønn. Han skulle dessuten tjenestegjøre ved musikken i enkel­ te tilfelle når det ble kjørt stumfilm, og skulle da ha kr. 1,60 pr. forestil­ ling som ekstrabetaling.

Utbytte som av en operette Lyd-, sang -og talefilmpremieren som det het, fant sted i september 1930. Lærer Knut Tvedte hadde tatt ut en av Ziegfelds filmer med sang og musikk og vakre kvinner ved navn «Rio Rita». En slik film har man like stort utbytte av som en operette eller revy, skrev Ringeri­ kes Blad som karakteriserte premie­ ren som helt vellykket. Tilbudet på lydfilm må ha blitt godt ganske raskt. I budsjettet for 1931-32 er det regnet med et billett­ salg på 50 000 kroner for lydfilm og 20 000 kroner for stumfilm.

Kinobestyrer Anders Hunstad. Krisetider gang i 20-årene og arbeidet på gangen til lydfilm i 1930. Det var Begynnelsen av 30-årene var krise­ kinoen til etter krigen. Han var en tre år etter at lydfilmen «Jazzsange­ tider, og kinoens regnskaper av­ stødig og snill mann. Når gutta fra ren» med Al Jolson hadde premiere speilte det. Mot slutten av 10-året Lundstad (som hadde lite eller ing­ i New York, men bare et halvt år bedret det seg og overskuddet steg. en penger) kom og spurte «åssen etter at den første Oslokinoen fikk Man begynte da å arbeide med pla­ kinostykke går det i dag Hun­ lydfilmapparat. ner for nytt kinolokale. Folkets Hus stad?», svarte han at de fikk gå opp Formannskapet ga sitt samtykke Forening som hadde tomt, hadde på galleriet og se. Byens kjendis og henstilte til kinostyret å sørge planer i samme retning. Sigurd slapp også inn gratis. Han for kinoens betjening på det beste 9. april 1940 veltet krigen inn gråt når guttungene ertet ham og ved overgangen til lydfilm. Det var over Norge. Det førte til store for­ ropte «kinoen er brent og Hun­ nok musikerne formannskapet had­ andringer, også for kinoen, og stad'n er hengt». de i tankene. Styret vedtok at Con- planene måtte legges til side påny. ------KIN O SA KE N ------21 Forbud mot latter og hosting

Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 og de politiske følger av den fikk natur­ ligvis konsekvenser også for Hønefoss kommunale kinematograf på flere måter. De tyske militære myndigheter tok kinoen i bruk for å vise film for sine soldater, og Ortskommandanten som holdt til på Hotel Fønix, hadde sine ønsker om valg av film. De norske nazimyndigheter innførte førerprinsippet i den kommunale admi­ nistrasjon, og det demokratisk valgte kinostyre ble avløst i 1941.

Av BJØRN KNOPH at det skulle være uniformert politi fra da av være kinokontrollør - for­ tilstede ved enhver forestilling. øvrig med samme gasje som tidli­ Det første styremøte etter den tys­ Politiet skulle raskt gripe inn ved gere. Han falt for aldersgrensen i ke invasjonen ble holdt i slutten av enhver demonstrasjon eller tilløp. 1944. En av den nye bestyrerens juni 1940. Da ble det referert et Lyset skulle slås på i salen hvis det første oppgaver ble forøvrig å rundskriv fra Kommunale Kine­ forekom noen som helst slik stenge kinoen inntil videre på matografers Landsforbund om demonstrasjon, som for eksempel grunn av en difteriepidemi. Det filmvalget denne tiden. Kinoene latter eller klapping på meningslø­ var flere slike epidemier under kri­ ble oppfordret til å vise muntre - se steder under filmen, eller ved gen. ikke nervepirrende - filmer for å tramping, piping, plystring, hos­ Bestyreren/ styreformannen tok stimulere kinobesøket og berolige ting, kremting, harking eller lig­ også opp forhandlinger med Orts­ befolkningen i krisetiden. Til det nende. kommandant om betaling for bemerker styret at besøket er used­ På nyåret 1941 ble det gjort et Wehrmachts ganske hyppige vanlig godt uten ekstra foranstalt­ nytt framstøt for «Fritt Folk». beslag av kinolokalet. Tyskerne ninger. Departementet gjorde det kjent at gikk med på kravet, Denne sommeren behandler det var ønskelig at kinoene aver­ ellers styret at det var kommet bort terte i avisens fylkessider. Styret Gass- og lydutvikling 400 kroner av «sjokoladepengene» vedtok at det ville være vanskelig under krigsoperasjonene. -Erstat­ å annonsere i en avis som ikke har under ukerevy ningskrav er sendt vedkommende ekspedisjon i Hønefoss. Program­ En dag i januar 1941 meddelte myndighet, heter det i protokollen. mene må ofte forandres i siste liten løytnant Rupnow ved Ortskom­ Mer kinkig var det at Nasjonal da de tyske militære myndigheter mandantur at det hadde vært støy Samlings hovedorgan «Fritt Folk» meget ofte rekvirerer kinoen på under en tysk fremvisning. Noen anmodet om at kinoen måtte bruke kort varsel. En er enig i at store fil­ halvvoksne menn på galleriet had­ denne avisen som annonseorgan. mer også bør averteres i «Fritt de «fremskaffet noen lyder». Han Styret vedtok å utsette saken til det Folk» i tilfelle hvor ovennevnte foreslo at man skulle gjeninnføre forelå opplysninger om abonnent­ vanskelighet ikke stiller seg i veien, vakt av to politikonstabler på kino­ tallet i distriktet. Det ble derimot vedtok formannen Wessel Grøn­ en. Han ønsket svar innen middag! vedtatt å avertere i «Buskeruds vold, vararepresentanten Pauline Styreformann undersøkte saken Blad». Denne avis er nå jevnbyrdig Kullerud og A. Sukkestad og kom og fant at det gjaldt «gass-og lydut­ med Ringerikes Blad. Det var ved seg unna på den måten. vikling» under en tysk ukerevy. disse tider tyskerne stoppet «Frem­ Kinokontrolløren hadde også hørt tiden» som hadde stor utbredelse salven, men trodde ikke at det var på Ringerike. Førerprinsippet innført noen anti-tysk demonstrasjon. Det 18. august 1941 var det slutt for hadde vært helt rolig på kinoen Forbud mot kinostyret. Da overtok ordføreren etter at det var slutt på ordningen styrets funksjoner og 4. september med politivakt enda det ble vist demonstrasjoner overtok en av byens kjente NS­ ukerevy til alle forestillinger. I desember 1940 gjorde Politide­ medlemmer protokollen og sty­ Ortskommandantur godtok den partementet det kjent at det var ringen. Nazi- ordføreren bestemte løsning at galleriet ville bli ryddet innført forbud mot tysk- fiendtlige også at vedkommende skulle over­ ved demonstrasjoner. demonstrasjoner under kinofore­ ta som bestyrer og ta ut filmene. Billettprisen på en del benker var stillinger. Departementet bestemte Bestyrer Anders Hunstad skulle kr. 1,25. Da tyskerne skulle ha 50 22 ------KINOSAKEN ------prosent moderasjon førte dette til det fo retatt oppsigelser da det ble ke filmer. Det var imidlertid ikke at disse plassene ikke ble solgt til slutt på sjokoladesalget ved lett å få filmer nå på tampen av kri­ tyskere. Hauptmann Westinghau­ utgangen av 1941. Det ble også gen, og repertoaret bar preg av det. sen på Ortskommandantur gikk slutt på reklamen. Behovet for Han forsøkte også å få slutt på at med på å forhøye prisen til kr. 1,50 reklame for byens kjøpmenn er tyske soldater - som ikke behøvde (det vil si 75 øre for soldatene). neppe meget stort for tiden, sier å stå i billettkø - kjøpte billetter for Noe senere gikk vedkommende protokollen ganske nøkternt. Fol­ nordmenn. Det resulterte i at med på at Wehrmacht ikke ville keskolens bestyrer fikk leie kontor­ mange som hadde stått lenge i henlegge tyske forestillinger sene­ plass, og bakgrunnen var den at køen ikke fikk billett. Det forårsak• re enn til kl. 17. skolen var rekvirert av tyskerne. et sterk misnøye. Kinobesøket var godt, og den Tyskerne og NS ensrettet hele nye bestyrer satte i gang tiltak for å kinobransjen så langt de kunne. I Propaganda for kinoen bedre det ytterligere. Det ga inn­ 1941 oppfordret de norske sen­ Protokollen forteller at redaktør tekter, og han innstilte på å fortset­ dinger fra London og de illegale Filseth i Ringerikes Blad hadde te den gamle praksis med å gi aviser til boikott av tyske filmer - opplyst at avisen ikke hadde bidrag til kulturelle formål som senere til kinostreik. Det var en av anledning til å sende en journalist Ungdomskorpset og folkeboksam­ de paroler folk hadde vansker med på kinoen fo r å anmelde filmer. lingen. Det ble også foretatt å følge. Folk trengte underhold­ Nemndformannen, som det nå het, utsmykning av lokalet. Forsøk på å ning i en tung tid, og særlig var hadde derfor selv skrevet kritikk, få avviklet en konsert lykkes ikke, norske og svenske filmer popul­ anmeldelser og intervjuer. Nå men Henschien Konsertbyrå arran­ ære. Parolen gikk ut på at gode jøs­ bevilget ordføreren 400 kroner, og gerte revybesøk og trekkspillkon­ singer i alle fall ikke skulle gå på en av partifellene fikk avtale om å serter. tyske filmer. Den var det mange skrive anmeldelser mot betaling. Mellom mai 1944 og mars 1945 som fulgte, men ikke alle. Den tys­ ble det ikke holdt møte i kino­ ke filmindustri produserte mange nemnda. Formannen frasa seg ver­ lette, underholdende filmer som Tidens tegn vet, og en kommunal funksjonær kunne tjene som avveksling i en På grunn av stort besøk ble det i ble oppnevnt i hans sted i mars traurig hverdag, og det var folk 1942 innført nummererte billetter, 1945. En av de plikter han fikk var som lot seg friste. og det ble ansatt midlertidige kon­ å møte hos Ortskommandanten trollgutter. På den annen side ble som ønsket oppsetting av flere tys-

- Haugsbygdas eldste historie Fortsettelse fra side 49

Gravhaugen ved til mellom det 4. og 9. århundre. dene Sætrang og Lo, har ligget et Haugvang Men under steinene, som hadde offersted i hedensk tid. Av andre store gravhauger i Haug tydelige brannmerker, fant man kan nevnes en ved lokalet Haug­ kun et lag av kull og aske og to Kilder vang, der dagens bilparkering og meget gamle beinstumper. Ellers Tidligere artikler i heftet «Ringerike» barnepark ligger idag. I 1947 ble var haugen tom. Fra Oldsaksam­ av Torbjørn Slåtta (1973, 1974 og det opparbeidet et stort, nytt grav­ lingens side ble det sagt at dette 1979), Sigvart Mjør (1947-48 og 1961- felt på Haug kirkegård, og fyllmas­ ikke var uventet - en kjernerøys 62), Olav Loeshagen (1954-55), Helge se måtte hentes fra andre steder. med leirlag under viser seg som Fonnum (1960-61), Arnfinn Syvertsen Haug Ungdomslag ønsket den sto­ regel å være totalt utbrent, om det (1977 og 1978), Geir Helgen (1978), re haugen fjernet for å få plass til så har vært metall i haugen. Men Eivind Fjeld Halvorsen (1984) og bilparkering, og etter å ha kjørt man kunne heller ikke utelukke at Margit Harsson (1992-93), samt mate­ vekk en del løsmasse, kom man haugen opprinnelig har vært et riale fra Jon Guida/ og Jan Lian, og ned til noen svære steiner. Eksper­ offersted eller en tinghaug, og da samtaler med bl. a. Peter Tandberg, ter fra Oldsaksamlingen slo fast at enda eldre enn først antatt. Aslaug Kvernberg og Kristian Dyrdal. gravhaugen var en av de største Beliggenheten taler for at den sis­ August Steinhamar (red.): Norderhov man kjente til i Norge, fire meter te teorien kan ha noe for seg. Det er (1914). høy og 25 meter i tverrmål. Den ikke unaturlig at det her i bygdas 0 . Rygh: Norske Gaardnavne. kunne i størrelse sammenliknes sentrum, i nærheten av leikvollen Aschehougs Norgeshistorie bind 1 med Borrehaugen, og ble tidfestet og på grensen mellom opphavsgår- (Oslo 1995). ------KINO SA KEN ------23 Et nytt kinolokale ble den store fredsoppgaven

Freden var bare vel 14 foss kommune av den største vik­ hans studiefravær fungerte Helge tighet for kinoen. Vi sikter her til Nilsen. Oskar Rønning overtok for­ dager gammel da før­ byggingen av Samfunnshuset. Det mannsvervet i 1967 etter Otto Han­ krigs-styret var innsatt var en sak som vakte stor strid i sen. Året etter ble Johan Nymoen igjen: Politikonstabel bystyret. Otto Hansen var både ansatt som kinosjef. En av hans ordfører og formann i kinostyret, krevende oppgaver ble å få dratt Wessel Grønvold, første­ og i praksis bestyrer av kinoen, så opp demarkasjonslinjen mot nabo­ fullmektig Markus Suk­ han hadde mye arbeid med den. en Alles Magasin. I årene som fulg­ kestad og elektriker Flo­ Løsningen ble at det ble stiftet et te ble også leieforholdet med A/ S ritz Gundersen. Noe av eget aksjeselskap med kommunen Samfunnshuset formalisert. Det og Folkets Hus Forening (Arbei­ tok bemerkelsesverdig lang tid å få det første styret gjorde dernes Økonomiske Fellesorgani­ opprettet leiekontrakt. Fra 1971 var å gi de russiske sasjon) som aksjonærer. Kommu­ overtok kinoen teatergarderobene krigsfangene egne, gratis nen skjøt inn mest og fikk aksjema­ som ble pusset opp og kinoen joriteten. overtok som Riksteatrets lokale kinoforestillinger. Arkitekt Jacob Hansen tegnet arrangør etter Henschien. Da Johan kinolokalet, men både han og hans Nymoen ble valgt som ordfører i etterfølger avgikk ved døden før Ringerike fungerte Helge Nilsen, Av BJØRN KNOPH bygningen var ferdig. Det ble en Einar J. Tangen og Bjarne Håkon• vanskelig byggesak på flere måter, sen som vikarer til 1976. Da over­ Det var enkelte saker å ordne opp men kontorsjef Haakon Sødal som tok Kolbjørn Kværum som kinosjef i, og det ble satt opp nytt budsjett­ satte opp finansieringsplanen fikk samtidig som han var kultursjef i forslag. Som vanlig ble det en rett i at etterhvert ville selskapet få kommunen. Fra 1986 er Erik måneds sommerstengning, til skuf­ god økonomi. Men det tok sin tid, Haraldseth sjef for kinoen som nå felse for publikum som var ivrig og kinostyret syntes at forhøyel­ ligger inn under kultursektoren. etter å få se engelske og amerikan­ sene av kinoens husleie var druge. I 1970-årene vokste det fram et ske filmer etter fem års avsteng­ ønske og forslag om en flerkino, ning. Avisene forlangte at det ble gjerne i kombinasjon med et kul­ satt opp krigsfilmer, og kinostyret turhus. Det førte ikke fram og sa naturligvis ja til det og til å sette Ny kino -og teatersal saken er ikke realisert ennå. Den er opp lydfilmavisen i den utstrek­ Kinoen sto ferdig i mars 1962, og på vei til å bli like gammel som ning den var å få tak på. Dessuten meldte skatteoppkreveren seg med Hønefoss Byorkester og Hønefoss ønsket om en avløsning for Lokalet regning for forsent innbetalt luk­ Korforening fikk æren av å åpne Ringerike. Kinolokalet er imidler­ susskatt, med renter, for det siste den nye salen. Den 16. mars var tid blitt noe ombygget og moderni­ krigsåret! Styret kom til at den kinoens åpningsdag da 500 inn­ sert opp gjennom årene. I 1995 fikk saken ville det nå se nærmere på. budte fra Ringerike og Jevnaker ble kinoen helt nytt maskineri med Forholdene normaliserte seg ønsket velkommen av ordfører forbedret lydkvalitet. «Film er best etterhvert etter krigen, og styrepro­ Hansen og fikk se Cole Porters far­ på kino» er slagordet, men det er tokollen forteller mest om trivielle gesprakende Can-Can med Shirley ikke tvil om at kinoene har fått en saker i årene som fulgte. MacLaine og Frank Sinatra i meget sterk konkurrent i fjernsyn hovedrollene. og video. Den tidligere over­ skuddsbedriften går nå med Striden om underskudd. Styreprotokollene forteller lite samfunnshuset Fastere administrasjon om filmvalget og om hvem som For tiden mellom 1958 og april Den nye kinoen representerte store foretok det. I etterkrigstiden er det 1963 er det ikke ført inn noen verdier og det var behov for en fas ­ den daglige leder som har bestemt møtereferater. I denne perioden tere administrasjon. Einar J. Tan­ programmet, men han har til sine skjedde det imidertid mye i Høne- gen ble tilsatt som bestyrer, og i tider rådført seg med styret. 24 ------M Ø L LER OG SAGB RUK ------Møller og sagbruk 0 i Asa i gamle dager

Når en sitter med en kartskisse fra vei til Sundvollen, vei opp til Stub­ 1816 foran seg, som viser området dal og vei til Hønefoss. Det er vel 0 rundt det vi idag kaller Asa-krysset, ingen som farer forbi i bil i dette har en lett for å sette fantasien i området som får inntrykk av at her sving. Idag er det et lite oversiktelig har det gjennom tidene vært stor veikryss her, med bru over Åsaelva, aktivitet av ymse slag.

Av OTTO FRYDENLUND rett til andre menn når de sjøl ville. sier historien intet om. Dette var Og Olav Skryda bekreftet ved sin ed bare seks år etter den store manne­ Det første skriftlige vi kj enner til at han hadde leiet fiskerett i de omtal­ dauen, da rundt halvparten, kan­ fra området er et diplom (skinn­ te bekkene av førnevnet Arnstein og skje flere, av Ringerikes innvånere brev) fra 1356 som omhandler en Ogmund, og hans far før ham, og strauk med. Dette gjorde vel at anmeldelse om ulovlig fiske i Åsa­ særskilt i Møllebekken opp mot møl­ mange så på de gamle rettigheter elva, den gang kalt Møllebekken. lehuset, og han visste ikke om at med noe annet syn. Det samme gjaldt Valbekken. noen fisket der før (manne) dauden En kan merke seg at det er nevnt Diplomet sier følgende: uten tillatelse fra mennene på Stein. at det ble fisket opp under brua i (DN IV Nr 379 - 27. oktober 1356 - Jeg Asulv tok dette vitnesbyrd i nær• Valbekken. Det kan tyde på at det­ Norderhov). vær av sira Torstein, prest på Nord­ te var der gamleveien krysser Val­ «Til alle de menn som ser eller hører erhov, og Pål på Sætrang, som satte bekken idag. At de fisket opp til dette brev, sender Asulv Håkonsson, sine segl sammen med mitt segl for Møllen er vel naturlig, for der lensmann på Ringerike, Guds og sin dette brev som ble utstedt på år og stoppet fossen for fisken. Denne hilsen kunngjørende at på to apostel­ dag som før sagt.» fossen er også enkelte steder kalt messeaften om vinteren i det andre Hvordan det gikk med saken, «Brattfoss.» regjeringsåret til min vyrdelige herre Håkon, No rges konge, var herr Peter Eiriksson, prost ved Mariakirken i Oslo, på tingvollen ved Norderhov kirke på Ringerike og påtalte at Ingulv Eivindsson hadde fiskeretten i de to fiskebekkene som heter Va/bek­ ken og Møllebekken, som med rette ligger til og har ligget til garden Stein på Ringerike. Erkjente så før­ nevnte Ingulf at han var stevnet dit for å påhøre det prov som ovennevnte Hr. Peter ville få lagt fram der om de tidligere nevnte bekkene. Ovennevn­ te Hr. Peter førte så fram to vitner som heter: Jorunn på Bjørke og Olav Skryda . Svor da Jorunn på bok under fu ll ed at Arnstein, hennes husbond, og Ogmund Klager i sørgarden på Stein sjøl fisket i de førnevnte bekke­ ne i mer enn femten år mens de byks­ let på Stein før mannedauden, og Før bekkekvernene kom, var det stort sett kvinnene som hadde jobben med å male kor­ særskilt i Va /bekken opp under brua net, og da med en noe mindre utgave av kvernsteiner. Denne håndkverna er fra Sør­ og (fiske) garden, og leiet bort fis ke- Trøndelag. (Fo to: Norges Kulturhistorie. H. Aschehoug & Co. Oslo 1984). ------MØLLER OG SAGBRUK------25 Gunnersrud som ligger auster i gjennom tidene. Ennå kan en fin­ Mølle før 1300 Åsanom i Walbonde Fierding a ne rester etter steinmurer som Da navnet Møllebekken ble brukt Ringerike», til Haakon Asulfsson. muligens er fra møllebrukene. På om Åsaelva i dette gamle brevet, Diplomer fra 1424 og 1460 viser at en tavle som er satt opp nede ved kan en vel gå ut fra at det allerede samme fossefall var på handel. fjorden, har Arve Frydenlund da i mange år hadde ligget mølle Om dette er den Mo-mølla, som antydet steder som bl. a. viser det ved bekken. Det var vel i slutten er vist på kartskissen vet vi ikke, som kan være rester etter gamle av 1200-tallet at man begynte å men i 1820-årene selger Engebret møller. bruke vannkraft til å få satt kvern - Moe (Jørgen Moes far) fossen og Eldre folk i Åsa husker «Mølla» steinene i sving. Før var det stort mølla til eieren av Valbekken. som stod oppe ved bekken på sett kvinnene som hadde jobben Ved reformasjonen i 1537 tok Tangen helt til i 1930-åra. Den med å male kornet, og da med Kronen over alle eiendommene til gang ble det brukt til bolighus. noe mindre utgaver av kvernstei­ kirken, og Kongen solgte da etter Kartskissen fra 1816 viser Anders ner. hvert de bygslede gårdene til Aasas kvernhus, som ligger oven­ Ute i Holebygda var det dårlig byborgere og til de få oppsitterne for fossen. Lenger nede i bekken med vannfall, så det var naturlig som kunne skaffe kapital til den har så Fougner på Stein sin mølle at de benyttet fossefallene borte i slunkne statskassa. og sitt sagbruk. Åsa. Mo gård har avskrift av et diplom fra 3. mai 1402, som omhandler salg av ei mølle som lå ved Møllebekken. Det var Tor­ Fem møller Sagbruk i 1590? vard Bjørnsson som selger «Fos­ Det sies at det har vært fem for­ I slutten av 1500-årene kom opp­ sen og Kverstøet nest norden av skjellige møller langs Åsaelva gangssaga til Ringerike. Før had-

6. Tomten hvor samme kvern­ hus før har stått. 7. Et stenkar hvor broen til gam le kvernhus før har gått. 8. Viser hvor denne broen har gå tt. 9. Vei til Moes kvernhus. 10. Rennen til Moes kvernhus. 11. En bergknaus i elven. 12. Fougners sag- og kvern­ dam. 13. En granstubbe hvortil dele -- fra sagdammen til ditto -- damme skjeldnes mellom En skisse, utarbeidet på grunnlag av et gam­ Fougner og Engebret Moes melt kart over Åsakrysset kvembrugs grund. fra cirka 1816, som viser de 14. Alfarvei. aktiviteter som var der på den 15. Fougners sag og kvern­ tida. En antar at firkanten brug. øverst til venstre viser Kjerrat­ 16. En gjerdegård for en hjul nr. 1, ellers er det møller og Anders Aasas tilhørende sagbruk. Idag går veien til indhegnet løkke. Sundvollen over ved 3 (stiplet) . 17. En badstu som tilhører herr Tekstforklaringen er fra 1816. exe/ense Anker.

1. Anders Aasas dam. 2. Anders Aasas kvernbrug. 3. En slådam (?) til Moes kvembrug. 4. Vanninntak til ditto kvern­ brug. 17 5. E. Moes kvernhus. ~ ~ ,, :·· ;;\. 26 ------M ØLLER OG SA GBRUK ------de en måttet bruke øksa for å telje til bord og planker. Nå kunne vannkrafta ta seg av tungarbeidet. Rundt 1590 ble det satt opp to sager i Norderhov, ifølge Høne­ foss-boka fra 1952. Den ene ble satt opp i Hønefossen, på Nord­ sia. Den andre lå ved «Sørvolds­ fossen - hvor nå den monne være,» som det står i boka. Leng­ er ut i boka er nevnt en Jon Sør­ vold som er bruker av gården «Sørvold» i Åsa. Gården heter Skjørvold idag, og det er vel ten­ kelig at dette var en sag som var satt opp i Åsaelva, da dette med Sørvoldfossen er ukjent. I de siste 300 årene, fram til begynnelsen av 1900-tallet, har Idag er det et lite oversiktelig veikryss, der møller og sagbruk lå tett i henfarne tider. det ligget sagbruk som har brukt Veien fra Stubdal og Damtjern kommer ned fra høyre, og i venstre billedkant går Åsaelva som kraftkilde. Den siste veien mot Sundvollen, i bro over Åsaelva. saga som ble drevet med kraft fra Åsaelva, var den Andreas Tangen satte opp i 1903-04. Den lå like ved veien ned til Tangen, et lite Kjerraten ~8 grinder mellom stykke nedenfor gangbrua over Øverst til venstre på kartskissen Asa og Sundvollen elva. Den saga ble drevet med er det vist en firkant som vel er Når den første kjerreveien utover elektrisk kraft som var produsert kjerrathjul nr. 1 på den kjerraten mot Sundvollen ble bygget, kjen­ av en generator som gikk med som trakk tømmer opp fra Steins­ ner jeg ikke til. Men på et kart fra vann fra en gammel dam oppe i fjorden til Damtjern oppe ved 1827 er det bare en sti som går skogen, litt nord fo r stien som Stubdal. Kjerratanlegget fra 1804 over Åsen og videre til Gunder­ fører ned til Tangen fra parke­ til 1850 var jo et teknisk anlegg enga og Elvika, som var forbin­ ringsplassen. Dette er vel damres­ som vel var det største i landet på delsen utover langs fjorden. Den ter som står igjen fra de gamle den tida. Kj erraten var i drift ca. kjerreveien som senere ble bygget møllene. Ennå kan en se restene tre måneder om våren og ca. 14 var av enkleste slaget, og kjent for av et lite betonghus hvor transfor­ dager om høsten, avhengig av sine 28 grinder mellom Åsa og matoren til denne saga var plas­ vanntilførselen i Damtjern. Kart­ Sundvollen. I 1932-33 ble veien ut sert. Denne saga var i drift til skissen viser også en badstue som til Elvika utbedret og delvis lagt 1917. Anker lot bygge for arbeiderne i om. Det var nødsarbeide som den Dagens voksne generasjon hus­ anleggstida. gang ble satt i gang. Så etter siste ker at det stod en sag på det som Fram til 1930-åra stod det to krigen ble veien fra Elvika til idag kalles «sagtomta». Det er p å murte pillarer av gråstein like Sundvollen bygget ferdig. plassen ved bussholdeplassen syd ovenfor Åsakrysset. De var etter Det noe vanskelige og lite over­ for Åsakrysset. Den ble satt opp et sagbruk som Ole A. Lohre lot siktelige Åsakrysset kommer av Hans Småbråten ca. 1920. Saga bygge i 1850-åra med stein fra visstnok av at den brua som er ble siden overtatt av en del bøn­ «Enerhjulhu set». bygget over den gamle brua, var der i bygda, og var i bruk til opp i Veier var det jo skralt med i tenkt å skulle bindes til en ny vei 1950-åra. Den ble drevet med gamle dager. Så det var fjorden som var planlagt oppe i skråning• elektrisitet og hadde ikke noe folk måtte ty til når det skulle en på oversiden av gården Ner­ med elva å gjøre. Den legendaris­ fraktes noe større mengder av Åsa. ke historieforteller Ola Kornbrå­ varer. Det var i båter om somme­ ten var sagmester der i mange år. ren og på isen om vinteren. Der­ Denne saga tok bare imot leieskur for var det gunstig at møller og Tre teglverk fra bygdefolket. sager lå i nærheten av fjorden. En Når en er inne på aktiviteter i det­ Som det går fram av kartskissen vik utenfor Tangen kalles idag for te området i 1800-åra, må en også fra 1816 hadde de forskjellige «Bordbærvika». Dette navnet har ta med teglverket nede på Tangen sager sine bordtomter og velte­ sannsynligvis sammenheng med ved fjorden. Når det er bygget er plasser for tømmer som skulle sagdrifta som har foregått i områ• noe usikkert, men det er vist på et sages. det. kart fra 1827, hvor også er vist ------M Ø LLER OG SAG BR UK ------27

Disse bildene gir et inntrykk av hvordan de gamle sagbruke­ ne virket. Ved hjelp av veivstang og krumtapp drev et vass­ hjul sagrammen med sagbladet opp og ned; bladet skar bare på nedturen. Ettersom farten var liten og kraften stor, må vi ikke forestille oss et sagbruk med lyden av hvinende sagblad. Det lød heller som den rytmiske duren fra en kjempstor håndsag. Ved en sinnrik anordning - tannhjulet og skyve­ spakene - ble vasskraften også brukt til å skyve stokken mot bladet. På 1700-tallet ble endelig et mindre hjul - attlaupen - føyet til for å trekke stokken tilbake til utgangsstillingen (bil­ det under). Stokken ble så for hånd forskjøvet til siden etter den bordtykke/se man ønsket, og så ble det store vasshjulet En bekkekvern som denne har trolig vært i bruk i Åsaelva. Stok­ koblet inn igjen, og stokken ble skåret på nytt. En mann kun­ ken til venstre støtter seg mot kvernsteinen. Når denne går ne betjene en slik sag alene, men vanlig mannskap var mes­ rundt, rister den lille krokarmen som går inn i utløpet for kornet ter og dreng. (Foto: Norges Kulturhistorie. H. Aschehoug & og regulerer strømmen. Denne bekkekvernen er fra Rana. (Foto: Co. Oslo 1984). Norges Kulturhistorie. H. Aschehoug & Co. Oslo 1984).

Sandviken teglverk på det som nå Det var liv og røre i bygdesam­ nevnt. Idag er alt dette blitt histo­ er Frydenlund, og teglverket ved funnet i nordenden av Steinsfjor­ rie. Bare noen fundamentrester Svarverud like ovenfor Grinde­ den den gang. Bare Kjerraten had­ minner om travel virksomhet, og hytta. Dette var virksomheter som de jo innpå 100 mann i virksom­ glemselens slør dekker etter hvert var avhengig av å ligge nær fjor­ het når den gikk, og i tillegg kom det hele til. den, for transportens skyld. de andre virksomheter som her er

~~~ 28 ------BARNEÅR------Barneår i Høne oss or 70 år siden

Inne i meg Jeg vil krype inn bor en liten pike. i den lille kjolen, Som regel sover hun. binde håret opp med silkebånd, Men det hender ta frem halvstrømpene hun slår øynene opp, og de små sandalene, ser meg, følge henne ut, og rekker hendene frem. og se hva jeg finner.

Av INGEBORG PRYTZ FOUGNER ikke noen lett alder for et opp­ dikt til avskjed, som sto i Ringeri­ brudd, og jeg tok det tungt. Da vi kes Blad. Og da toget suste inn på Å se tilbake på sin barndom, er brøt opp før jeg ennå var ferdig perrongen, satte jeg meg rett ned i ikke noen sjelden foreteelse på ens med folkeskolen, skrev jeg et langt protest. Jeg fant aldri riktig fotfeste gamle dager. Men av og til kan noe annet sted jeg har bodd, men man spørre seg selv: Er nå dette følte meg hele livet som ringeri­ slik det virkelig var, eller bare slik king. jeg forestiller meg det i min fanta­ Hvordan så det ut, der jeg bod­ si? Er fremstillingen farvet av den de, og hadde min daglige gang? Vi voksnes tilbøyelighet til å skjønn­ leide en stor leilighet i 2. etasje, da male en periode i livet slik man mine foreldre stiftet sitt eget hjem. helst ønsker den skal være, eller er Huset lå i Kongens gate på Sydsi­ det mulig å se på begivenhetene den, ikke langt fra middelskolen. med barnets øyne? Er de inntrykk På baksiden var inngangen fra en som har satt seg fast i erindringen, gårdsplass, med uthus, vedskjul og noe jeg har hørt fortalt så mange utedo. Den gårdsplassen var vårt ganger at jeg tror jeg husker det, faste tilholdssted, før vi ble så store eller har inntrykkene av det jeg at vi kunne slippes ut i Kongens opplevde, og så omkring meg, satt gate. så dype spor at de er blitt en del av Rundt hjørnet lå Sundgaten, og meg selv? der hadde vi flere venninder. Et Med dette får det være som det sted var det et stort loft over uthu­ vil. En ting er sikkert: Barndom­ set, hvor de lekte cirkus. Ute i mens betydning for oppvekst og gaten slo guttene ball. Sundgaten utvikling kan ikke overvurderes. førte ned til Storgaten. Til venstre Minnene, som strømmer på og lå den vakre sorenskrivergården, aldri vil slutte å synge i ens indre, og prestegården vis a vis, like ved er tonen som aldri tier. broen over sundet. Oppover Stor­ gaten kom alle hestene ute fra Dompidal og Norderhov, så det Hele livet som ringeriking Artikkelforfatteren Ingeborg Prytz var mye hestemøkk midt i gaten. Jeg ble født på Hønefoss i 1913, og Fougner nær 4 år gammel. Fotografiet Derfor var det ikke lett å kjøre med flyttet derfra 12 år gammel. Det er er tatt i Hønefoss i mai 1917. sparkstøtting i Storgaten. ------BARNEÅR------29 Sparkstøtting og sykkel Sparkstøtting var en nymotens oppfinnelse den gang, og mest for større barn. Den fineste turen var nedover Nyveien med alle bakke­ ne. Sykler hadde vi ikke da, men min første sykkel hadde mor hatt som barn. Hun var født på Høne­ foss, og i Stabellsgt. 3 hadde mor­ far en forretning hvor han solgte klokker, kompass, symaskiner og - sykler. Min mor og hennes søster Gerda (Strande) hadde de første syklene i Hønefoss, som det var stor stas å få arve. Vi var sjelden i byen, det vil si forretningsstrøket rundt Torvet, men jeg husker godt hvordan der så ut. Et sted hadde de «knekk» til salgs, det kostet 10 øre. I min mors barndom kostet samme slags knekk i den samme forretningen 1 øre! Men vi fikk aldri penger til slikkerier, så turen gikk ikke dit. Derimot var den store utskeielsen, når vi - enten 17. mai eller efter eksamensfesten på skolen - i følge med mor fikk gå på Kulleruds kon­ ditori, med utsikt over Torvet. Jeg husker ikke hva vi spiste, jeg tror det var bløtkake. Noe som aldri forekom ellers. Da vi gikk i småklassene, var undervisningen i middelskolens lokaler, mens den nye folkeskolen på Nordsiden ble bygget ut. Da måtte vi gå over «broen». Denne To stolte ungpiker i Hønefoss i 1898. Urmaker Olsen i Stabellsgaten 3 forhandl et broen var lang, og litt skremmen­ også sykler, og hans døtre Olga (til venstre) og Gerda hadde trolig de første syklene i de, for under den raste en vild foss Hønefoss. Olga ble senere gift Prytz (skolestyrer og pres t) og er artikkelfo1jatteren i strie stryk. Når vi stod og lente Ingeborg Prytz Fougners mor. Gerda ble gift med Anders Strande på Ringvold gård i oss utover gelenderet, var det som Norderhov. (Foto: Adolf Johan sen, Hønefoss). om den suget oss til seg. Men noen guttunger lot seg ikke skremme! tikk, kom det av at jeg var syk hele torturen det var å bli gredd om De simpelthen balanserte på tre­ den vinteren vi lærte «praktisk reg­ morgenen før skoletid, og få flettet rekkverket over fossen. At det gikk ning». de lange, tykke flettene i full fart. godt! Men vi hørte aldri noe annet. Det kom som kastet over meg i 6. Dessuten var «cutting» veldig klasse like før jul. Jeg ble dårlig, og moderne-. fikk lov til å gå hjem. Der lå jeg i Bestyrerens datter høy feber og fantaserte i over en Jeg syntes det var morsomt å gå på uke. Det var lungebetennelse, og 17. mai skolen, men ikke fullt så morsomt legene hadde ikke noe å stille opp Jeg nevnte 17. mai. Det var stas å være bestyrerens datter. Jeg måt• mot den sykdommen dengang. med 17. mai, så ulik alle andre te kunne leksene mine på en prikk, Men jeg overlevde. Og ett lyspunkt dager. Skolebarna samlet seg på ellers var det flaut. Det morsomste syntes jeg det var, da jeg kom opp skoleplassen og stilte opp klasse var norsk' en, for da kunne jeg dik­ igjen og ble nødt til å klippe håret. for klasse, for å marsjere over bro­ te så meget jeg ville. Regning var Det hadde floket seg så sammen en til Søndre Torv, hvor det ble verre. Jeg har alltid påstått siden, mens jeg lå, at det var umulig å gre sunget og holdt tale. Først i det at når jeg ikke var flink i matema- det ut. Det vil si at jeg slapp den lange toget gikk 17. mai-komiteen, 30 ------BARNEÅR------

Den gamle bybroen i Hønefoss, som måtte passeres hver dag da barna på Sydsiden skulle til skolen. Guttenes yndlingssport var å balansere på trerekkverket! Fotografen har stått nederst i Pottemakerbakken ved Nordre Torv. Til venstre skimter vi Aktiebakeri­ ets gård (Bakke-gården). (Buskerud Fylkesfoto). og min far med min lille søster ved flagret mot de tente stearinlysene, bakkene, i ett strekk like til Klek­ sin side, hånd i hånd, før hun ennu og det hendte det tok fyr. Men det ken. Og derfra videre. For en fryd! var begynt på skolen. Så kom gikk bra det også. Den andre gang­ musikk-korpset, taktfast og flott. en var hvis vi skulle på noe så fint Og så hadde vi fri hele resten av som barneball. De som opplevde Julaften dagen. den ære, fikk satt «papillotter» i Det jeg ellers husker best fra vinte­ Min far hadde studert både sko­ håret kvelden før. Det var riktig ren, er nok julaften. Den skilte seg lebygg og skolevesen i England, og vondt, og vi måtte ligge med det ut fra alle andre opplevelser, ikke arrangerte bl. a. tilstelninger i hele natten. Så ble hodet dekket minst barnegudstjenesten i Høne­ gymnastikksalen, hvor vi lærte for­ med sløyfer når vi skulle på skolen foss kirke, og turen i halvmørke skjellige sangleker, og lærte å opp­ neste morgen, for så å tas ut igjen hjem igjen derfra. Av en eller føre oss skikkelig, gjøre kompli­ når vi skulle bort. Men du verden annen grunn snedde det gjerne da, menter, og spille skuespill. Fordi hvor nydelige vi var da! Med lange mens klokkene fra kl. 5 og utover jeg var så høy, ble jeg valgt til å korketrekker-krøller nedover skul­ kimte helgen inn. De dumpe klok­ være prinsen i eventyret, som kne­ drene - så lenge det varte. keslagene i snedrevet skapte en ler ned på ett kne for å rekke prin­ Skolen arrangerte også turer, egen stemning, som sitter i meg sessen hånden. Hun var en drøm i sommer og vinter. Om vinteren ennå. Og hjemme lyste julestjernen tyllkjole og utslått hår, liten og gikk turen til «S meden» i Haugs­ fra toppen av et tre, som nådde nett! bygd, cirka en halv mil oppover like opp i taket. For en høytid, og bratte bakker. Der rastet vi, før vi for en glede! ble ordnet i kø av kjelker med ung­ Sommerturene for de litt større Korketrekker-krøller er på. Aller først min far, med den barna gikk til Krokkleiva, først Utslått hår var forresten noe vi lange kjelken, hvor jeg satt forrest med lastebiler, og så spaserte vi. småpiker, som hadde fletter, opp­ med føttene mot tverrbjelken, og Jeg kan ikke huske at det var ver­ levde ved to anledninger. Den ene far bakerst med styrestangen. I ken langt eller bratt, skjønt høyde­ var i juleselskaper. Det var ikke midten min lille søster. Så bar det forskjellen var påtagelig. Men i 7. helt ufarlig når alt det løse håret nedover de gamle Færdenhagen- klasse, utpå eftersommeren, reiste BARNE ÅR 31 vi helt til Kongsberg! Det var nok søster var gift på Ringvold i Nord­ det lengste vi hadde vært. Størst erhov, og der var vi på besøk, og inntrykk gjorde verken grubene fikk være med kusine og fettere for eller den svære kirken, men at vi å bade i Juveren. En vinter arran­ var på kafe, og fikk en hel brusflas­ gerte de barneball på «Rulla», et ke hver-. stort rom i 2. etasje, hvor det stod Ved nyttår 1926 flyttet min far til en stor klesrulle. Her var det min Sandar, Sandefjord, for å gå over i onkel Anders' premier for diverse prestegjerningen. Min mor og vi to travhester som dekorerte veggene. «småpikene» ble igjen til i mars, da Det var et yrende liv på en slik den nye kapellanboligen var fer­ gård i min barndom: Høns og kyr, dig. Da måtte vi ikke bare skilles hester og griser, og fetternes kani­ fra vennindene våre, men fra en ner! Jeg fikk sogar min egen ku, og elskelig og elsket mormor og mor­ onkel, som var litt av en skøyer, far, og det var hardt. Men det jeg kalte den «Store-mor», fordi jeg var aller mest savnet på det nye stedet, så stor og lang. Nå sitter 4. genera­ var nok Ringeriksnaturen. sjon på denne gården: Hans Petter og Gunhilds datter Gerd med Ingeborg Prytz Fougner er idag bosatt i familie, og nå er hele gården en Sommerferie i Oslo. Bildet er tatt sommeren 1995. Dik­ eneste hage; på forsommeren et Haugsbygd tet som åpner og avslutter artikkelen er eventyr av hvite kirsebær- og rosa I Hønefoss bodde vi hele skoleåret fra hennes siste diktsamling « Selv når eple-blomster! igjennom i en bygate, men i som­ bladene faller » (Nye Luther Forlag, 1988). Men alt dette vet dere, dere som merferien gikk det et flyttelass opp er fra Ringerike og leser dette. Når i Haugsbygd, til et sommerhus vi meg langt bort - og dikte. Ja, for jeg har tatt det med, er det ikke fikk oss der, like ovenfor Gjer­ skrive gjorde jeg bestandig, allere­ minst for å vise for et rikt oppland mundbo-gårdene. Med skogen de da. Hønefoss har, og hvor nær alle bakenfor og en praktfull utsikt, «Aspehaugen» het stedet, fordi som bor der, er naturen. over Hønefossen, ut mot Tyrifjor­ der vokste så mange aspetrær. Jeg skriver dette i ett strekk, og den, og med Gaustadtoppens kjeg­ Utenfor hadde vi et stenbord med sitter her og drømmer meg vekk. le mot horisonten i det fjerne. faste benker rundt, under høye Og jeg deler mine inntrykk med Hva «Aspehaugen» betød for oss aspetrær, som alltid raslet med bla­ mine lesere, og jeg gjør det med barna, lar seg neppe beskrive. Her dene, så snart vinden lekte med god samvittighet. Nyere geriatrisk hadde vi 4 mål naturtomt til vår dem. På gården nedenfor hadde de forskning fremhever for tiden rådighet, og hva vokste det ikke kuer. De trasket forbi oss nede på betydningen av at gamle får fortel­ der? Jeg visste hvor de forskjellige stien som førte til skogen, og vi le fra sin barndom - ikke bare for blomstene grodde, hvor maurene hang på gjerdet og så på dem. dem selv, men også for dem som bygget tuer, og hvor vi kunne fin­ lytter, både yngre og eldre. Det er ne blåbær - både de bleke, blå, og med og bygger bro over kløften de blanke, sorte. Jeg kunne gjemme På Ringvold mellom generasjonene. meg bort fra de andre, og sitte og Livet på landet var vi forresten drømme i et bakkehell - drømme ikke ukjent med. Min mors eneste

Langt inne i meg Den lille kjolen hennes Men jeg vil gjemme bor en liten pike. er for trang til meg, den lille lyseblå sløyfen! La henne sove! og halvstrømpene Den minner om Som dukken lille-Beate og de små sandalene. en sommerfugl - inne i løvhytten, Jeg løper ikke lenger like lett Den minner om som Tornerose over gresset, mm mor. bak den høye hekken. og plukker ikke opp de samme tingene. Jeg tenker ikke lenger ~ ~ som et barn. 32 N OEN NAVN Noen navn på sjøer og tjern

Ju veren i Norderhov, «den djupe svingen i elva», fotografert for over 100 år siden. Legg merke til de mange husmannsplassene på Froksøya. (Fotografi utlånt av Nordstrand Foto, Hønefos s). Visste du at navnet Juveren betyr «den mer av «brent skog» eller «bråte»? Hva djupe svingen i elva», og at innsjønavn vet vi om betydningen av lokale navn som Væleren og Vælsvanna trolig kom- som Sælabonn og Molvald?

Av KRISTIAN DYRDAL grunnord i tallrike gårdsnavn, til arm av Storelva som omslutter eksempel Gjesval, Ullevål og andre. Froksøya. På gammelnorsk kunne Mange navn på fjorder og innsjøer Vi kan gå ut fra at Vælsvanna både i en slik elvekrok kalles hvarf, «sving» går tilbake til forhistorisk tid. De ble Ådalen og Soknedalen har samme Ufr. gardsnavnet Hverven av eldre gjerne dannet ved avledning av et opphav, men disse har fått tilføyet Hvarfvin) . Et derav avledet innsjø­ rot-ord ved hjelp av ulike suffiks et grunnord. Førsteleddet fikk der­ navn Hvarfir ville bli til Hverfir på (tillegg). Svært produktivt var det med genitivform: Vælis-, sammen­ gammelnorsk. Da utmerkingsleddet urnordiske -ir-suffikset. I tidens løp trukket til Væls-. Jfr. Krøderen, men djup ble lagt til for å skille mellom har det blitt redusert til -e eller har Krødsherad. dette tjernet og den grunne og i dag helt falt bort de fleste steder i landet, Ørtesvannet på grensen mot så godt som gjengrodde meanderen men har normalt satt merke etter Krødsherad hette opprinnelig Elptir, rundt Lamoen like ved, oppstod seg ved i-omlyd, som jo i alminne­ «svanesjø». Her er likeledes grunn­ navneforma Djuphverver. Ved til­ lighet borger for høg alder. I lavlan­ ord lagt til genitivforma av det opp­ legg av bestemt artikkel og regelrett det østafjells (og i Sverige) har like­ rinnelige navnet. Elptir (skrevet bortfall av den ene av to like stavel­ vel -ir-suffikset overlevd i den Øktaren 1461) er avledet av gam­ ser etter hverandre, framkom så karakteristiske innsjøendelsen -eren. melnorsk alpt, «svane». Navnet fore­ navnet Juveren. kommer i varierende former flere Synneren ved Helgelandsmoen, V æleren og V ælsvanna steder. gammelnorsk Syndir, er avledet av Væleren på Tyristrand, gammel­ sund, «overfartssted». Engeren og norsk Vælir, er dannet av gammel­ Juveren Butleren, av butil, «flaske», er mye norsk vrill, nynorsk vål, «bråte», Juveren, tjernet rett nedenfor Nord­ yngre analoge dannelser og følgelig «brent skog», som inngår som erhov kirke, er egentlig en avstengt uten i-omlyd. NOEN NAVN 33 Øyangen og Grytingen ledning, urnordisk Sam6n, skulle nå norsk Sili/Seli med betydning «stil­ elva regelrett hett Sommoa i bygde­ le vann» i disse tilfellene kan være Andre suffiks som har bidratt til målet. Kanskje er det derfor G. en avledet sideform til gammel­ navnegiving av innsjøer, er -ang, - Indrebø tenker seg at et elvenavn norsk sil, som er brukt om stille ing og -ung. Disse representerer et gammelnorsk S6ma i avlydsforhold loner og elveutvidelser, til eksem­ navnelag vesentlig yngre enn de til Sami kan ligge til grunn. pel Sel i Gudbrandsdalen og de navn som er skapt med -ir-suffik­ mange «lugnvatten» i Sverige som set, og tolkningen av dem byr der­ Åsele, Långsele osv. Fra ulike kan­ for sjelden på større vansker. De gir ter betraktet kan Sælabonn med oftest uttrykk for særtrekk ved Sælabonn øyene utenfor lett fortone seg som naturforholdene, at noe spesielt fin­ Førsteleddet i Sælabånn (-bønn), en stille, skjermet innsjø i motset­ nes der på stedet, eller de kan være navnet på den digre pollen som ning til den åpne Tyrifjorden, der vanlige sammenlikningsnavn: skjærer seg inn i Røyselandet fra været kan ta temmelig hardt. Sandungen, Øyangen, Trehørning­ sør, blir gjerne oppfattet som heste­ Som et apropos til Sælabonn kan en, Lysingen; Grytingen, av gam­ sele, gammelnorsk sili/seli. Det er nevnes Molval, navnet på stilla melnorsk grjot, «stein»; Gjerdingen ikke lett å peke på noe ved natur­ mellom Hovsfossen og Hønefossen. har trolig sammenheng med gard til forholdene som kan understøtte en Det er sammensatt av gammel­ stenging av fisk; Sneisungen, lang­ slik forklaring. Det er vel høyst norsk mol, «banke av småstein» og strakt smalt tjern på Holleia sam­ sannsynlig samme ord som ligger vadill, «vadested», nynorsk val, menliknet med sneis, «kornstaur»; til grunn for navnet på Selbusjøen i «grunne, tørrlagt strand» i elv eller Døvlingen av dyvle, «myrhull», til Trøndelag, tidligere kalt Sålåsjøen sjø. Val er forøvrig brukt om den gammelnorsk dyfa, «duve, gynge». (skrevet Selasj6r i Sverres saga). Når grunne vika inst i Steinsfjorden, der Aklangen og Åklungen kan ha det gjelder Selbusjøen, stiller 0. Valbekken munner ut. Rett nok felles opphav: gammelnorsk okkla, Rygh (Norske Gaardnavne XIV) skulle vi ventet uttalen Mølval, «ankel», beslektet med latin angu­ seg skeptisk til en slik tolking, da men den eldre ekte uttalen har her lus, «vinkel, krok». Med litt velvilje dette innsjønavnet utvilsomt er alt­ som i flere andre stedsnavn i dag kan vi jo få det til at disse vatna for gammelt til å kunne være opp­ måttet vike for en normert skrifts­ gjør en krok på seg i ene enden, stått ved sammenlikning med noe målsuttale. (Follum og Norderhov som dermed kan sannsynliggjøre som først kom i bruk i relativt sei­ til eksempel er registrert med ø i navna. nere tid. Det samme må vel kunne genuin uttale: Følom og Nølru). På gjøres gjeldende for Sælabonn. Wangensteens kart over «Agger­ Uttalen av navnet med tjukk 1, huus Stift» fra 1762 er elva nord for indikerer at det neppe kan ha sam­ Hønefoss kalt Mølvands-elv. Det Samsjøen menheng med sælehus, som noen må vel være Mølval kartografen Fjord- og innsjønavn er så godt som mener. har fått seg fortalt og tydelig har alltid hankjønn. Mange gammel­ Det spørs om ikke et gammel- misforstått. norske navn er formet etter samme mønster som såkalte svake hank­ jønnsord med utgang på -i. I Snorre Edda nevnes blant andre et innsjø­ navn Sami. Samsjøen i Ådalen (skrevet Some vatn 1473) har etter all sannsynlighet engang båret det­ te navnet, det samme er vel tilfelle med Samsjøen i Horg i Sør-Trønde­ lag. Navnet Sami skal henge sam­ men med det ikke uvanlige elve­ navnet Sama, som antas å innehol­ de roten vi også har i ord som sam­ le og sammen (G. Indrebø: Norske Innsjønamn). Her kunne det være vel så rimelig å tenke på en opprin­ nelig betydning «sand» (ordet sand har jo sin rot i eldre sam-dha-) . At det må være språklig sam­ menheng mellom navnet på Sam­ Sælabann i Tyrifjorden, med gården Berg i forgrunnen, fotografert år 1870. Navnet sjøen og elva Somma, som renner er trolig avledet av det gammelnorske «sil», som er brukt om stille loner og elveutvi­ ut fra den, er hevet over enhver delser. Sælabonn kan lett fortone seg som en stille, skjermet innsjø, i motsetning til tvil. Men ved ordinær elvenavnsav- den værharde og åpne Tyrifjorden utenfor. (Fotografi fra boka «Hole i bilder»). r

34 ------MARGIT JOHANSEN ------Margit Johansen - populær fotograf i Hønefoss i mange år

Av GUDRUN TINGLEFF JENSSEN den første fotograf som etablerte seg i Hønefoss, og hans datter Margit ble født i samme år som han åpnet Når man skal fortelle om Margit Johansen, er det atelier, i 1894. I «Eldre norske fotografer» kan vi lese: naturlig å begynne med foreldrene. Jeg sakser fra «Johansen, Margit: Hønefoss 1916 - etter 1945, født i boka «Eldre norske fotografer» av Susanne Bonge: Christiania 30.12.1894, datter av fotograf Adolf «Johansen, Adolf: Hønefoss, Søndre Torv 1894-1924, Johansen og Dorthea Berg. I lære hos faren fra 1916, født i Drøbak 1861, død 1924, gift med Dorthea arbeidet i firmaet i 15 år, svennebrev 1931, håndver• Berg. Utdannet som dekorasjonsmaler, deretter i kerbrev 1943. Eget firma fra 1933.» lære hos fotograf Væring i fem år og reiste - for ham - i Danmark og Nord-Tyskland i to år. Drog i 1888 til USA og arbeidet der i fem år. Ved hjemkomsten Rutebilgården hadde han i cirka ett år atelier i Christiania, men Margit Johansens atelier lå i 3. etasje i Rutebilgården, solgte så firmaet og begynte som fotograf i Høne­ hvor også følgende fire unge damer var ansatt: Rei­ foss i 1894. Drev dette firmaet i 30 år inntil han dun Hæhre - gift Magnussen, Martha Thonsbråthen - omkom ved en bilulykke i 1924.» gift Faafeng, Margot Bjørnstad - gift Solvold og Unni Adolf Johansen hadde, som vi ser, en solid og allsidig Dølerud - gift Busund. Unni Busund har fortalt litt fra utdannelse og var en meget dyktig fotograf. Han var den gang. Margit Johansen var en dyktig fotograf, og de fem damene hadde et fint arbeidsmiljø. Å fremstille foto­ grafier på den tid, var betydelig mer arbeidskrevende enn det er idag. Man brukte store filmstørrelser - 18x24 - som hadde en annen hastighet enn vi er vant til. Fargefilm og -bilder var ukjent. Alt arbeidet ble gjort i eget mørkerom/laboratorium.

Poly-foto Poly-foto var en populær variant i utvalget av tilbud. Dette var spesielle serier på 12, 24 eller 48 små portret­ ter på samme ark. Seriene ble tatt på glassplater. Det var bl. a. Unnis arbeid å fremkalle platene, og sørge for at fremkaller og fikser var i orden. Og arbeidet var ikke ferdig før det var arkivert og protokollfort. Poly-foto var populært. I mange hjem kan man sik­ kert ennå finne disse småbilder liggende. Ellers var det - som idag - vanlig med barnefotografering, kon­ firmanter og brudepar. Det eneste som ble solgt i for­ retningen, ved siden av bildene, var rammer.

På Grini Da tyskerne overfalt landet i 1940, flyttet de inn i loka­ lene til «Kroa» i Rutebilgården. Snart måtte alle ha legitimasjonskort, og det ble satt en frist som gjorde at atelieet måtte holde åpent også på søndager noen tid. Det hendte at Unni måtte bane seg vei gjennom en kø fra gaten og opp den lange, smale trappen. Margit Johansens fotografi av slakter Kristian Bråthen, Helge­ Så en dag kom en NS-mann med krav fra tyskerne landsmoen, et bilde som viser hennes store kunstneriske og fag­ om at fotoatelieet skulle flytte ut av lokalene. Margit lige kvaliteter. Johansen ble naturligvis ergerlig, og svarte med et ------MA RGIT JOHANS EN ------35 Dette fotografiet, tatt av Adolf Johansen i 1898, viser fra venstre Othilie Wisbech (f. Thiis), som var gift med prost Færdens sønn Christi­ an (tok sin mors slektsnavn Wisbech. Deres datter Thora ble senere gift med lege Alf Færden, Jevnaker). I midten Thora Færden (prost Fær• dens datter) og til høyre Gudrun Birch-Reichenwald, senere gift med prost Oluf Jenssen .

'I" ordvalg som ikke passet «krigsmakten». For sine arbeidet på ulike områder. Margit Johansen benyttet «nesevisheter» ble hun arrestert og satt på Grini i 3 seg meget av poly-foto, mens Bertha Hognestad kun måneder. Det ble nå jentenes oppgave å flytte utstyr brukte storformat-film. og installere seg på det nye stedet, som var der Tor­ gersens musikkforretning nå holder til. De bar alt utstyr, plater, arkiv osv. blant annet i fliskurver, fram Verdifullt minne og tilbake, til alt var på plass på det nye sted. Legitimasjonskortene som ble tvunget på oss under krigen, irriterte nok mange, men Margit Johansen var glad for det arbeidet det ga. I ettertid har det vist seg Søndre Torv 2 at dette etter hvert slitte, men skarpe bilde var det Senere flyttet Margit Johansen atelieet til Bryggerigår• eneste som ble tatt av mange, og således et verdifullt den, Søndre Torv 2, hvor Torvet Foto i dag holder til. minne som de etterlatte i stor utstrekning fikk repro­ Her utvidet hun atelieet til salg av fotoartikler, fotoap­ dusert og forstørret - selv om det var tatt under for­ parater, album etc. hold hvor det hele skulle gå så fort. Det kan minne oss Margit Johansen og Bertha Hognestad var to dykti­ på hvor viktig det er å etterlate oss et bilde av oss selv. ge fotografer, som begge levde og åndet for sitt fag. I De fleste av våre etterkommere vil sette pris på det. de to hadde Hønefoss to allsidige håndverkere som Margit Johansens fotografier vil fortsatt skape glede i generasjoner. Cir- ka 1963 overtok fotohandler Ivar Andersen Margit Johansens forret­ ning, og han drev den uten atelier, først alene, sene­ re sammen med sin svigersønn Bjørn Johnsen, som idag er fyl­ kesfotograf og ansatt ved Buske­ rud Fylkesfoto på Ringerikes Mus­ eum ..

Margit Johansen levde de siste år av sitt liv på Sokna syke- og Av fotgrafiets bakside gikk fotografens aldershjem. navn klart frem . 36 ------PETER LYSE ------Peter Lyse - iderik og kontroversiell

-Jeg ser i livets hensikt å Peter Lyse var en spesi­ ell holeværing. (Foto: gjøre nytte, sa Peter Lyse Fred Harald Nilssen) om sitt virke. Han så det som en livsoppgave å mest opp til ringe­ være en nyttevekst. I så riksdialekten. En fall var han en sjelden av de største livs­ plante i Holes folke.flora. oppgavene hans var å lage dialekt­ boka «Attved Tyri­ fjorden». Han Av FRED HARALD NILSSEN mente forskninga har mye å hente i Holeværingen Peter Lyse (1895- dialekten. 1982) var en jordnær tusenkunst­ - Vi kan finne ner. I år ville han fylt 100 år. Ut fra ut mye om folks sin livsfilosofi ville han neppe kla­ vandring og boset­ get over at han ikke ble eldre enn ningsmønstre ved han ble. Fritenkeren hadde et rea­ å sammenligne listisk forhold til døden. Han så på uttale av brukte den som en naturlig avslutning. ord, sa han og - Hvordan skulle det bli om alle mente at det var sto opp fra de døde. Tidligere vis­ like viktig å ta vare ste vi lite, og kunne føres bak lyset. på gamle Nå kjenner vi mer til hva som er ringeriksord som over skyene, sa han da han ble gjenstander. intervjuet av Børre Aa. Lund for A­ Som medarbei­ magasinet. På spørsmål om sitt for­ der i Norsk Målfø­ hold til religionen, fortalte han at rearkiv ble han han best fikk kirkestemning under oppfordret til å de høyeste tak. Naturkreftene var skrive ned distrik­ hans Gud. tets målføre og tra­ - Som når jeg ligger i bilen en disjon. Manuset juninatt oppe ved det vakre Sjo­ skrev han på slut­ dalsvatnet og kjenner stormen rik­ ten av 1960-åra, tig ruske i kjøretøyet. Da kan jeg i men først i 1976 bare pysjamasen gå ut og se lukt kunne han glede inn i Universet. Jeg merker nesten Det var målsak, politikk og seg over å få utgitt boka «Attved ikke rim rundt anklene. Der ute avholdssak. Tyrifjorden». Den inneholder binder ingen kristentro tanken, der Vi skal ta dem i tur og orden. beskrivelse av folkeliv og folketro, får jeg perspektivene i tilværelsen, personlige iakttakelser og forkla­ sa Lyse. ring av arbeid og redskap. Dessu­ I tillegg til å være en sterk indivi­ Talte dialekt, skrev ten rommer boka 3000 ord og dualist, hadde han tre hovedinter­ nynorsk uttrykk som ble brukt i Hole og esser som garantert kunne få ham Han skrev helst på nynorsk. Han Norderhov rundt århundreskiftet. til å framstå som en stridsmann. mente at det skriftspråket lå nær- Boka har også en rekke illustrasjo------PETER LYSE ------37 ner som viser at Lyse likte å teg­ Lyse om den saken. Han var ningsarbeid. En av de første job­ ne. dyrekjær og motstander av men­ bene var bygginga av Eikli skole. Lyse etterlater også et upubli­ neskeinngrep i naturen. Da han fikk jobb i Kristiania, sert bokmanus om oppveksten flyttet han til Lysaker. Slik fikk sin. Her kaller han seg Peik. han jobb som vaktmester for «Han vart født i ei lita stue i Fridtjof Nansen på Polhøgda. søreinen, på vestsia a Steinsfjorn Bilinteressert Siden arbeidet han hos Høyer en aprildag i 1895. Det fyste-n såg Peter Lyse ble født i den stua som Ellefsen hvor han var fram til kri­ av væla var di stupbratte bærja på ligger mellom gangveien og E 16 gen. Etter krigsutbruddet flyttet fjom, å det vart mye penere når ved Kroksund. Det var her han han hjem til Hole hvor han isen hadde gått å enner å lomm som 6-åring var vitne til den his­ begynte som båtbygger. Under rodde omkring. Da vart-n Peik toriske begivenheten med de før­ krigen ble han med i Milorgs døft. De var i Bønsneskjørkja, for ste bilturistene som passerte sambandstjeneste uten å ha gjort de var stutteste veien dit nå-n sku Ringerike. Opplevelsen skulle 75 militærtjeneste. gå å ro, tel Bønsnes. Det var itte å år seinere føre til arrangementet snakke om å leie hestesys, måtta.» av det internasjonale veteranbillø­ I manuset kan vi lese mer detal­ pet «Fiord and Mountain Rally» jert om noe han bare nevner i mellom Oslo og Lærdal. Lyse Pasifist i 1915 «Attved Tyrifjorden»: «Di fyste hadde fått Norsk Teknisk Lyse var pasifist og sannsynligvis som kjørte etter veien på Ringeri­ Museum, KNA og Norsk Vete­ den første holeværing som nektet ke med motorvågn, var non ranvogn Klubb til å tenne på ide­ militæret. Da han i 1915 ble kalt hålænnerer, de var i august 1901. en om løpet. Idemakeren kvitterte inn til sesjon, lot han være å møte. Dom var kåmne med båt tel Kre­ med å lage et minnesmerke om Han ble stilt for krigsrett og sjanja å kjørte tel Lærdalsøra. den første bilturisten i Norge. anklaget for å ha desertert, men Vågna var raubron å jikk fortere Den er i ringeriksstein og står ved nektet å godta anklagen. Etter å enn no anna je hadde sett på Husum i Borgund. Steinen er blitt ha rådført seg med Martin Tran­ veien, men truli var-e itte mere omtalt som den første «hellerist­ mæl, møtte han for retten i Justis­ enn tre mil i timen». ning» av en automobil. bygningen i Kristiania: Biler var en av Lyses lidenska­ «- J e ær tiltalt for no je itte har per. Han og kona, Jenny, dro tid­ jort. Je har itte rømt frå våpen• lig på campingtur med bil. På øvelser, je har itte engong møtt Politikk veggen hjemme hadde de et kart opp! For å kalle det rømming, må Da «hele» Hole-byda i 1976 var som viste med flagg at de hadde en jo ha vøri på et ste! En kan for å skille kommunen ut fra stor­ overnattet på 165 steder i Skandi­ rømme frå et fengsel eller ei kommunen Ringerike, var Lyse navia. På sine gamle dager restau­ teneste, men itte frå et ste en aldri den eneste som offentlig sto fram rerte Lyse en Austin 1928-modell. har vøri på. Tvertimot har je sagt og talte i mot skilsmisse. Det stør­ klart ifrå at je itte møter tel våpen• ste rabalderet stelte han i stand i øvelser! forbindelse med kommunesam­ - Er det religiøse grunner som menslutninga 1964. Det var da Snekker ligger bak Deres utebliven? han anmeldte hele kommunesty­ Lyse tilhørte en klasse og vokste - Nei, etiske og moralske. Når ret etter en fest. Under gravølet opp i ei tid da det nesten var nær• je ser krigsgalskapen dær sprek for Hole ble det servert alkohol mest naturstridig å begi seg ut på ongdom blir slakte ner, reagerer uten bevilling. Med både lens­ en akademisk løpebane. Gjennom je. Je kan itte være med på no mann og prest til stede, vakte selvstudier ble han en svært sånt, de trur je retten sjønner! anmeldelsen oppsikt. Da fikk han belest mann. Norsk og historie Retten satte hua ihop å snakke erfare at en ikke blir avholdt av å var fag som sto ham nært. Som no som var så lågt at-n Peik itte være avholds. den praktiske og fingernemme kunne oppfatte no a de dom sa.» - Jeg hadde avlagt avholdsløf­ mannen han var, elsket han å lage Retten ble hevet. Utpå høsten te og var forpliktet til å anmelde båtmodeller. Han lagde blant fikk han brev om at saka var hen­ saken, sa Peter Lyse. Han repre­ annet en modell av Osebergski­ lagt på grunn av bevisets stilling. senterte både Arbeiderpartiet og pet. Høyre i Hole kommunestyre uten Lyse ønsket å dra til sjøs som å være medlem av noen av partie­ ung gutt, men mora satte som ne. Han var stolt over å ha fått betingelse at han først måtte lære Artikkelen bygger på samtaler med gjennomslag for et forslag mot at seg et håndverk. Han begynte i Peter Lyse, det omtalte upubliserte det skulle legges ut revegift i smedlære, men mistrivdes med bokmanuset og Børre Aa. Lund: «De Hole-bygda. det. Han ville heller bli snekker gamle er eldst. 11 samtaler i dur og - Reven er min venn, sa Peter og fikk være med faren på byg- moll» (Norsk Kunstforlag) 38 ------HE LGA HELGESEN ------Helga Helgesen - husstellpioner fra Hønefoss

Helga Helgesen (1863-1936) fra Hønefoss er blitt stående som grunnleggeren av husstellopplæringen i vårt land.

Av ARNE CHR. BERG det under verdenskrigen 1914-18. Helga fikk da også Kongens fortje­ Helga Helgesen ble født på Høne­ nestemedalje i gull. Hun døde i foss i 1863. Hennes far Ole Helge­ 1936 og ble gravlagt på Vår Frel­ sen (d. 1910) omtales i «Hønefoss - sers Gravlund i Oslo under stor byens historie» (1915) som «en sjel­ deltagelse. En vakker portrettrne­ den driftig rnand i vor by». I det daljong pryder graven. Medaljong­ hele hadde han en imponerende en var gitt av Skolekjøkkenlærer• rekke av foretak i og utenfor byen. nes Landsforening, der Helga var Han drev bl. a. Kvernberg gård. I æresmedlem. 1896 ble gården overtatt av sønnen I en omtale av Helga Helgesen Ole Martin, som korn til å selge fra bør vi også ha med noen ord om gården mesteparten av de villa­ den «Kogebog for Folkeskolen og tomtene som samlet fikk navnet Hjemmet» som hun ga ut i 1894 «Helgesbråten». Også han var en sammen med Dorothea Christen­ mann med mange jern i ilden, bl. a. sen, men vel med Helga som den var han viseordfører i Norderhov. ledende. I ettertid er boken blitt et Søsteren Helga vokste opp på interessant stykke sosialhistorie, Alme i Ullerål, som var morens knyttet til levekårene på Kampen. I fødested. Helga tok middelskole­ en serie temahefter som ifjor (1994) Helga Helgesen fra Høn efoss - pioner eksamen, og siden også lærersko• ble gitt ut til bruk for lærere i Oslo­ innen skolekjøkken- og husstellundervis­ le-eksamen. I 1889 ble hun lærerin• skolen, blir boken omtalt som noe ning i Norge. (Fo to fra boken «Skole­ ne ved Kampen skole i Oslo (Kris­ av det klokere som er laget i folke­ kjøkkensaken i Norge gjennom 50 år».) tiania). Det innledet opptakten til opplysningens tj eneste. Vel var det en handlekraftig innsats for opplæ• gitt ut kokebøker før også, bl.a. av ring i husstell som noe nytt her til etter fikk hun også opprettet årlige Hanna Winsnæs, men her var det lands. kurs for skolekjøkkenlærerinner, siktet på overflod av råvarer (« man der det også deltok kvinnelige tager så og så mange Æg... ») Dårlig kosthold lærere fra våre naboland. Siden ble hun inspektør («inspektrise») for og små kår skolekjøkkenene i Oslo. Hun fikk «Sildegryn» og «Ølost» Helga fant tidlig ut at det sto dår• også satt igang kjøkkenkurs i Helga Helgesens kokebok siktet lig til med kunnskapene om riktig Hæren. imidlertid mot de mange på Kam­ og rimelig kosthold blant de pen, og ellers, som levde i små kår. mange småkårshjemmene på Kam­ Kongens fortjeneste­ Foruten oppskrifter, inneholdt pen. Trolig var det en erfaring hun boka råd og vink i husstellet. Det hadde gjort også blant småkårsfolk medalje var også «Anvisning for arbeider­ i Hønefoss, ikke minst på Øya. Helga Helgesen var i flere år familier i smaa kaar til billige og Med stor innsatsvilje fikk hun inspektør for landets skolekjøkke­ nærende middagsretter» for et helt omsider utvirket stipend til et opp­ ner. Det innebar at hun stadig var år, fordelt på en rekke standardret­ hold i England, som var et fore­ på reiser og deltok i en rekke ter. Til og med hva de kostet ble gangsland innen husstellopplæ• komiteer og møter i inn- og utland. oppgitt, ut fra dagens priser. Det er ring. Her tok hun bl. a. eksamen Endelig kan nevnes at hun var eksempelvis tale om «Minutgrød», som skolekjøkkenlærerinne. I 1891 med på å opprette Statens lærerin­ «Sildegryn» og «Ølost». Det hele fikk hun satt igang forsøksunder­ neskole i husstell i 1909, og hun tar tydeligvis sikte på å få til mat visning på Kampen skole. Året var medlem av provianteringsrå- som både var rimelig og sunn. ------HELGA HELGESEN ------39 Føring av husholdningsregnskap skjedde allerede i 1897, trolig etter nes brordatter Gerd Wiborg Thune anbefaltes også. At kokeboken fra inspirasjon fra Helga. I Norderhov ble også en fremtredende husstell­ Kampen kom i flere opplag, viser kom skolekjøkken-undervisningen lærer, som bl. a. ga ut boken «Vi at den ble vel mottatt og sikkert da igang i 1909. Forøvrig var den som koker elektrisk». Denne ble også mye brukt. handlekraftige Helga også vel også atskillig utbredt (2. opplag informert om sin slektsbakgrunn i kom i 1939). Foruten kokeboken ga Skolekjøkken i Helgesen-familien, som fikk bety Helga Helgesen i 1927 selv ut så mye for Hønefoss-distriktet (se boken «Skolekjøkkenundervis­ Hønefoss i 1897 «Ringerikske Slekter Ill»). ningen», som fra faglig hold er Vi bør vel også nevne at Hønefoss Helga Helgesen selv hadde ing­ nevnt som «en verdifull håndbok» tidlig fikk skolekjøkken. Dette en direkte etterkommere, men hen-

ANVISNING FOR ARBEIDERFAMILIER I SMAA KAAR TIL BILLIGE OG NÆRENDE MIDDAG MÅL TIDER.

365 middage til 2 voksne og 3 børn - opført i række efter deres pris; de billigste først.

25 middage af udvandet og stegt sild med poteter a 30 øre= 6 øre for hver= i kr. 7.50 og melkevelling 52 middage af forskjellige retter af indmad med a 35 øre= 7 øre for hver I 18.50 suppe og poteter 40 middage af Spegesild med poteter og øllebrød a 35 øre= 7 øre for hver 14 .00 20 middage af Fersk sild og sildesuppe a 35 øre= 7 øre for hver 7.00 10 middage af Sildegryn og pandekager a 35 øre= 7 øre for hver 3.50 25 middage af Sildekager og havregrynsvelling a 39 øre= 7 1/2 øre for hver 9.75 20 middage af Havregr. og blodpandek., serv. med a 42 øre= 8 1/2 øre for hver 8.50 poteter 15 middage af Potetessuppe og plukfisk, serv . med a 56 øre= 11 øre for hver I 8.40 pot. 15 middage af Seisuppe og seikager, serv. med a 56 øre= 11 øre for hver I 8.40 pot. 20 middage af Stegt lever og risengrynsvelling, a 58 øre= 11 1/2 øre for I 11 .60 serv. med pot. hver 20 middage af Ertesuppe og ludefisk, serv . m. pot . a 65 øre = 13 øre for hver 13 .00 15 middage af Bønnesuppe og flesk a 67 øre= 13 1/2 øre for I 10.05 hver 15 middage af Lapskaus og saftsuppe a 75 øre= 15 øre for hver 12 .00 15 middage af Risengrød og stegt flesk a 80 øre= 16 øre for hver 17.60 20 middage af Ferskt kjød og kaalsuppe a 80 øre= 16 øre for hver 17.60 10 middage af salt grynsuppe paa amerikansk kjød a82øre= 161/2ørefor 8.20 og potetsstappe hver 1O midd age af Kjødkager og grønsuppe a kr 1.20= 22 øre for hver I 12.00 18 middage af Opvarmet mad, prisen gaar in i de øvrige middage SUM l=kr.181 .80

I 1894 ga Helga Helges en ut «Kogebok for Folkeskolen og Hjemmet» sammen med Dorothea Christensen. Boken inneholder en «Anvisning for Arbeiderfamilier i smaa Kaar til billige og nærende Middagsretter», en årsmeny for 2 voksne og 3 barn, med en totalkostnad på kr. 181,80.

__,j 40 ------OLAV DEN HELLIGE------Hvor lå egentlig Olav den helliges barndomshjem?

Hvis Olav den hellige i det hele tatt vokste opp i Hole, hvilken gård var han i tilfelle fra? Av og til får man Stein som svar, men oftest Bønsnes. Her fremmes imidlertid et tredje forslag som ikke har bakgrunn fra sagn, men er basert på førkristen samfunnsstruktur og norrøn mytologi kombinert med navnegranskning.

Av BENEDICTE GAMBORG BRISÅ verker fra 11-1200-tallet oppgis det Stein, en gammel bare at Sigurd Syr er konge på kongsgård Under fjorårets 1000-års-jubileum Opplandene. Det er kanskje ikke så for kristningen av Norge sto hel­ rart at stedfestingen ikke er mer Snorres fortellinger går enda leng­ genkongen Olav Haraldson som en spesifisert når verkene generelt er tilbake i tid, han forteller om av de sentrale historiske skikkel­ viser liten kunnskap og interesse Harald Hårfagres far, kong Halv­ sene. Personen Olav, hans motiver for Østlandet. dan Svarte, som kjørte gjennom for kristningsverket og virkningen Snorre skriver både at Sigur Syr isen på Randsfjorden og druknet. av dette på det norske samfunnet er konge på Opplandene (Olav den Liket ble så ført til Ringerike for å ble diskutert, debattert og analy­ helliges saga) og på Ringerike hauglegges der. Stormenn fra tre sert fra forskjellige vinkler. Disku­ (Olav Tryggvasons saga og Olav andre fylker ville imidlertid også sjonen om hvor Olav vokste opp den helliges saga). Man skal i den­ ha Halvdans levninger med seg. har i denne forbindelse fått ny vind ne forbindelse huske på at foruten Før kristendommen kom til Norge i seilene. å være islending, levde Snorre ca. dyrket man ikke bare mange for­ 200 år etter Olav. Islendingene er skjellige guder, men også sine egne hovedsakelig etterkommere av forfedre. Mennesker ble fremdeles Olav i Snorres utvandrere fra Vestlandet og Trøn­ sett på som en del av samfunnet kongesagaer delag, og Snorre var derfor ikke så etter at de var døde, og gravhauge­ Olav den hellige var sønn av små• godt kjent med østnorske forhold ne ble derfor lagt i nærheten av kongen Harald Grenske i Vestfold. og dermed heller ikke helt stø i øst­ gårdene. Man trodde at en betyde­ Faren døde omtrent samtidig med norsk geografi, stedsnavn eller lig person brakte godt år for folk at Olav ble født, og Snorre forteller landskapsnavn. Om han i det hele og fe også etter sin død. Iflg. Snor­ at moren Åsta giftet seg igjen med tatt visste hvor Ringerike lå, og hva re ble Halvdans lik derfor delt i småkongen Sigur Syr. Olav skal ha han egentlig mente med Opplan­ fire, så alle skulle få sin del. Idag er vokst opp sammen med sine halv­ dene, er derfor litt usikkert. Ser vi det fremdeles en haug på Stein søsken på Sigurd Syrs gård. En av bort fra den klare stedsanvisningen som kalles Halvdanshaugen og disse halvbrødrene kjenner vi idag i Snorre og i de store islandske som sagnet sier skal inneholde som Harald Hardråde, kongen sagaverkene, kan Ringerike, som Halvdan Svartes hode. Stein var som visstnok skal ha grunnlagt Olav Norheim skrev i sin artikkel sannsynligvis en av Halvdan Svar­ Oslo. om Olav Haraldson i «Ringerike» tes kongsgårder og er derfor et De tre islandske sagaverkene om ifjor, ha vært regnet som en del av godt alternativ til Bønsnes for plas­ Olav den hellige: Fagrskinna, Snor­ Vestopplandene. seringen av Sigurd Syrs kongs­ res kongesagaer og den såkalte Dette åpner for muligheten av at gård. Sigurd skal nemlig også ha legendariske saga forteller alle at Sigurd Syrs gård kan ha ligget i vært av hårfagreætt, men gjennom Olav vokste opp på sin stefar Hole. Hvilken av gårdene det her en annen gren enn Olav og kan slik Sigurd Syrs kongsgård på Ringeri­ kan dreie seg om, vet man ikke sik­ ha arvet Stein. ke. Mest sannsynlig har de tre ver­ kert. Bønsnes er svaret de fleste gir, På 1300-tallet var det to gårder kene denne opplysningen fra sam­ mens andre holder en knapp på på Stein. Begge tilhørte Mariakir­ me kilde. I andre norske historie- Stein. ken i Oslo, kongens egen kirke. Det ------OLAV DEN HELLIG E ------41 Gravhaugen visitasreiser gjennom 25 år bevart. ved Frøshaug Materialet som fremdeles finnes, er et flott skue, inneholder blant annet reisebeskri­ men om den velser fra hans tredje og siste visi­ skjuler Sigurd tasreise til Ringerike, som ble gjort Syrs jordiske i 1594. Det er i disse dagboknotate­ levninger, er ne Olav den helliges fødsel, og mer usikkert. dermed trolig også oppvekst, knyt­ tes til Bønsnes: «Bønnesnæs 2 går• de, så heder den ene, er kongens, står en kirke hos. Der siges Oluff at være født.» Hvor biskopen fikk sine opplys­ ninger fra, er vanskelig å si sikkert, men trolig refererer han til en lokal er derfor rimelig å tro at disse har Bønsnes kirke bærer da også preg oppfatning. vært i en konges eie, for så, uvisst av århundrers store og små offer­ Opplysningen må nok så sent når, å ha blitt gitt til kirken. gaver. som på slutten av 1500-tallet ha Vi vet at den eldste delen av fått et sagnmessig preg. Hvor stor Bønsnes kirke først ble bygget på sannhetsgehalt sagnet ble tillagt av

Sagnet om Olav den En av Frøs­ hellige og Bønsnes kirke haug-gårdene Går vi tilbake til alternativet Bøns­ på Røyse kalles idag for «Syr», nes, faller det naturlig å spørre seg et navn gården hva som egentlig ligger til grunn har fått i vårt for denne alment kjente folketradi­ århundre. sjonen. Bevis mangler Det er to tradisjoner som knytter for at Olav den Olav den hellige til Bønsnes. Det hellige vokste ene er sagnet om da han kom ut opp her, men for en sterk kastevind i Tyrifjorden alternativet er og ba til Gud om å bli berget mot å reelt nok, bygge en kirke der hvor han kom i mener artikkel­ land. Sagnet forteller videre at ski­ forfatteren. pet greide seg og at Olav satte bei­ na på fast jord på Bønsnes. Bøns­ 1100-tallet, altså minst 70 år etter holeværingene på denne tiden, er nes kirke er en lovekirke. Dette Olavs død på Stiklestad. Mulighe­ uvisst. Sagnet kan ha vært alment henspiller ikke som man skulle tro ten for at det finnes en eldre kirke godtatt som en sannhet, men det er på Olavs løfte om kirkebygging i under den nåværende og at Olav også mulig at biskopen plukket håp om å bli reddet. En lovekirke har hatt en finger med i spillet ved opp en opplysning uten å sjekke er en kirke som har spesielt ry for byggingen av denne er selvfølgelig om informasjonen var representa­ hellighet og undergjørende evner til stede. Dette sagnet sier imidler­ tiv for hva innbyggerne i Hole og hvor man i håp om å få sin tid ikke noe om hvor Olav vokste trodde. En annen mulighet er at bønn oppfylt lovte å gi en gave til opp, bare at han kom i land ytterst Jens Nilssøn misforsto sagnet om kirken. Forestillingen om spesielt på Røysetangen etter å ha vært i Olavs tilknytning til Bønsnes kirke hellige kirker er særlig knyttet til skipsnød. og derfor trodde han var født på katolisisme og helgenkult. Likevel Bønsnes. levet skikken videre i Norge også Skrevne ord har ofte en tendens etter reformasjonen, selv om den Folketradisjonen om til å ende som sannhet, og tradisjo­ protestantiske geistligheten mente Olavs barndomshjem nens overlevelsesevne ble nok at denne typen religiøsitet bare var styrket av biskopens nedtegnelse. katolsk overtro og derfor motar­ Den andre tradisjonen forteller at Om sagnet dermed oppsto som en beidet den. Mange av lovekirkene Bønsnes var Sigurd Syrs gård, ste­ følge av biskopens nedtegnelser, er småkirker uten egen menighet det der Olav vokste opp. Jens Nils­ eller om han skrev ned en levende og fikk derfor sjelden besøk av søn, biskop på slutten av 1500-tal­ folketradisjon, får vi aldri vite. presten. Folketradisjonen rundt let forteller i sine dagboknotater Jens Nilssøn er den eneste skrift­ lovekirkene fikk derfor stort sett om dette. Uheldigvis er bare en lige kilden som navngir Sigurd leve videre uten inngripen utenfra. liten del av hans nedtegnelser fra Syrs kongsgård - og det over 500 42 ------OLAV DEN HELLIGE------år etter Olavs død. Disse to • Onsaker som egentlig ikke er så rart; grisen momentene sammen gjør at bisko­ Her har det vært en åker viet til er jo svært fruktbar og får flere pens opplysning ikke kan vektleg­ guden Odin. unger enn de fleste andre dyr. Man ges for sterkt, 500 år gamle sagn er kan derfor trekke slutningen at sjelden brukbare som faktaopplys­ • Helgeland Sigurd fikk sitt tilnavn fordi han ninger. Navnet betyr hellig land uten at var overhode for den lokale Frøya­ vi vet hvilken eller hvilke guder dyrkelsen. marken var tilegnet. Sigurd Syr Opprinnelig har gårder som idag Kristen dåp og Snorre skriver i sagaen om Olav består av flere bruk vært en enkelt den hellige at Sigurd Syr var svær gård. Brukene er ofte kalt østre, hedensk kult til å arbeide og tok seg mye av stel­ vestre, øvre, nedre osv. og har Snorre skriver at Sigurd Syr, Åsta let på kongsgården selv. Sigurds til­ samme gårdsnummer, men ulike og den tre år gamle Olav ble døpt navn Syr betyr purke, og man har bruksnummere. Noen gårder er av Olav Tryggvason. Vi vet imid­ trodd at dette var et tilnavn han blitt delt så tidlig at de har samme lertid at Olav først ble døpt i vok­ fikk fordi han heller arbeidet med navn, men ulike gårdsnummere. sen alder i Rouen i Frankrike. jorda enn å dra i viking. Snorre gir Om bruk med samme navn eller Muligens kan han ha blitt primsig­ imidlertid et meget positivt inn­ felles gårdsnummer brukes beteg­ net (et slags forstadium til dåp) av trykk av Sigurd: I tillegg til å være nelsen navnegård og det er den Olav Tryggvason. Den gamle nor­ rikest på løsøre, var han fåmælt, enheten jeg forholder meg til. Når røne religionen hadde mange fredsommelig og den klokeste det her f.eks står omtalt gården guder, halvguder og naturvesener. mann som var i Norge dengang. Ullern, menes det da den enheten For menneskene som måtte forhol­ Dette stemmer ikke med at Syr begge Ullern-gårdene utgjør. de seg til alle disse, innebar det skulle være et negativt ladet og litt Gårdene med hedenske kultnavn ikke nødvendigvis noen stor foran­ latterlig oppnavn. ligger alle forholdsvis langt nord dring åta med den nye guden Kvi­ Sigurd Syr hadde som konge en på Røyselandet og danner et ujevnt tekrist i sitt verdensbilde. Man helt spesiell posisjon i det førkristne og oppstykket belte fra Ullerntang­ måtte sikre seg og sine som best samfunnet. I tillegg til at en små• en og nordvestover mot Storelva. man kunne og tok derfor opp den konge var verdslig høvding i sitt Ikke alle navnene er fra samme nye guden også. Dette stemmer område, hadde han også en meget tidsepoke. Guden Ull hadde allere­ godt med de mange eksemplene vi viktig funksjon som religiøs leder. de «gått av moten» i vikingtiden, har om at Kristus ikke sjelden ble Høvdingen foresto blotingen til den så navnet Ullern må være en god dyrket sammen med de gamle eller de gudene han og hans område del eldre enn dette. gudene. hadde mest bruk for og identifiserte Dagens kristne hadde nok ikke seg mest med. Ut fra gårdsnavnene kjent igjen sin Jesus i vikingtidens vet vi at det i førkristen tid ble dyr­ fremstilling av Kristusskikkelsen. ket flere forskjellige guder i Hole. Fruktbarhetsdyrkelse Dengang ble han presentert som Odin og søskenparet Frøy og Frøya vinner og seierherre, myke verdier var blant de viktigste gudene da som tilgivelse og nåde var langt Gårder med kultnavn Sigurd Syr levde i slutten av før­ mindre vektlagt enn idag. Dette kristen tid, og trolig har han som var for å kunne møte de norrøne • Ullern konge vært sentral i dyrkelsen av idealer om mandighet, tapperhet Navnet betyr at det her har vært en eller flere av dem. Sigurd har og høvdingskap. Slik kan Kvite­ en vin (eng) viet til guden Ull. nok vært kjent for sin hengivenhet krist først og fremst ha vært en for spesielt en av disse gudene, rival til Odin, den til tider aggressi­ • Frøyhov hvilken sier seg nesten selv: Syr ve krigs- og dødsguden. Kristen­ Her har det vært et hov (guds­ var nemlig et av kallenavnene på dommen var ingen fruktbarhetsre­ hus) viet til guden Frøy eller gudinnen Frøya. Er Snorres beskri­ ligion og ivaretok lite av de jord­ gudinnen Frøya. velse av Sigurds interesse for «bon­ dyrkende bøndenes behov for å desysler» korrekt, stemmer dette sikre jordens avkastning. Den nye • Frøyshov godt med hva guden han dyrket troen hadde heller ikke så tidlig Det er usikkert om sisteleddet sto for. Frøya var kjærlighets- og noen feminin side (Mariadyrkelsen kommer av hov eller vin, en av fruktbarhetsgudinne og rådde er et senere fenomen), slik at den de eldste skrivemåtene peker i sammen med sin bror for fruktbar­ nødvendige balansen mellom det retning av det siste. Helt sikkert het både når det gjalt jord, mennes­ kvinnelige og det mannlige i natu­ er det ihvertfall at navnets første­ ker og dyr. Ofring til disse to skul­ ren ble opprettholdt. Ut fra dette ledd kommer av enten guden le gi fred og gode avlinger. Et av kan vi tenke oss at Sigurd og Åstas Frøy eller gudinnen Frøya. Frøyas symboldyr var purka, noe kristne dåp i begynnelsen ikke ------OL A V DEN HELLIGE ------43 nødvendigvis var sett på som en oppsto, vites ikke, men trolig er de Kilder: motsetning til Sigurds virke innen av nyere dato. Siden hverken Eriksen, Anne: den livsviktige Frøyadyrkelsen. bruksnavnet Syr eller navnet Syr­ Bønsnes kirke. Først på et litt senere stadium av haugen forekommer i eldre skrift­ «Ringerike» 1991-92 kristningsprosessen ser vi våre for­ lig materiale er det vanskelig å for­ fedre oppdage den nye gudens holde seg til dem, selv om mangel Gunnes, Erik: angrep på de gamle guder, ikke på kilder i seg selv ikke avviser Rikssamling og kristning. Norges bare forlangte den å være den noe som helst. historie bd.2 øverste, den krevde også å være Oslo 1992 den eneste. Eyvind Fjeld Halvorsen: Sannsynlig kongsgård Ringerikes historie i middel­ Et tredje alternativ for Ser man bort fra det noe upåliteli• alderen. plasseringen av ge bruksnavnet Syr, er Frøyshov «Ringerike» 1984 allikevel mer sannsynlig som Sigurd Syrs gård kongsgård enn Frøyhov. Frøyshov Holmsen, Andreas: Det er nærliggende å tro at de var i middelalderen blant de syv Norges historie fra de eldste tider hedenske blotegildene kan ha fun­ største gårdene i Hole. Undersø­ til 1660 net sted på kongens gård hvor det kelser viser at en gårds størrelse Oslo - Bergen - Stavanger - Tromsø var stor hall og god plass til mange ofte avspeiler alderen. De eldste 1977 mennesker. Slike formål kan nok gårdene har hatt lengst tid på seg også Sigurd Syrs gård ha vært til å kultivere, forbedre og utvide Kulturhistorisk leksikon for brukt til. På bakgrunn av dette kan jordene og motsatt at de yngre har nordisk middelalder man anta at Sigurds kongsgård bar hatt kortere tid. De gamle høv­ Norsk red. Finn Hødnebø navn etter kultusen han ledet. På dingsetene er, ikke unaturlig, ofte Oslo 1956 Røyse finnes det idag to gårder å finne blant de gamle storgårdene. med navn som passer til dette: Den førkristne sosiale strukturen Olsen, Magnus: Frøyhov og Frøyshov. var tuftet på ættetilhørighet. Kong­ Ættegård og helligdom Disse to gårdsnavnene ser ofte ut er og annet storfolk kunne føre Oslo 1926 til å ha blitt blandet og forvekslet. sine aner langt tilbake i tid. Frøys­ Et eksempel på en slik sammen­ hov viser med sitt store gravfelt Rygh, Oluf: blanding gir et diplom fra 1454 der røtter helt tilbake til romertid (ca. Norske Gaardnavne. både Frøyshov og Frøyhov er 300 e.Kr.) og kan slik ha fremstått Bd.5 Buskerud. nevnt som brannsted i forbindelse som et verdig høvdingsete. Kristiania 1909 med en brann i et loft. Gudene Frøy og Frøya sto for Strom, Folke: mye av de samme kvalitetene og Nordisk hedendom ble ofte også dyrket som par i Lekte ved fjorden Goteborg 1993 fruktbarhetskultusen. Det at går• Snorre forteller at Olav og moren dene Frøyhov og Frøyshov grenser gikk til et vann der Olavs små Biskop Jens Nilssøns visitasbøger opp mot hverandre stemmer godt halvbrødre lekte. Dette har vært og reiseoptegnelser 1574-1597 med dette. Frøyhov uten s regner tatt til inntekt for alternativet Kristiania 1885 språkhistorikere kommer av nav­ Bønsnes fordi fjordens avstand fra net på gudinnen Frøya sammen­ gården er innen rekkevidde for Snorres kongesagaer satt med ordet hov som tilnærmet barn. Åstas sønner kan imidlertid Oslo 1979 betyr gudshus. Likeledes regnes ha bodd på Frøyshov og gått ned Frøyshov med s for å komme av for å leke i Onsakervika, som sik­ Artikkelforfatteren navnet på guden Frøy. Det viser kert var like fin og innbydende for Benedicte Garnborg Briså (f.1968) bor seg at det ikke bare er gårdenes 1000 år siden som den er idag. i Oslo og er hovedfagsstudent i histo­ navn som til tider er blandet sam­ Hvor Olav den hellige virkelig rie ved Universitetet i Oslo. men, men også hvilken gud som vokste opp, og om det i det hele Hovedoppgavens tema er Holes gårds­ har gitt navn til hvilken gård: Sam­ tatt var på Ringerike, får vi nok bosetning i perioden ca. 300-1350. tidig som Frøyshovs navn skal aldri vite sikkert. Velger vi å gå ut Arbeidet i 1994 med registrering av være knyttet til guden Frøy, kalles fra at han var holeværing, mener kulturminner i Hole og Ringerike i et av brukene på gården for Syr, jeg Frøyshov må tas med som et forbindelse med utbyggingen av Ring­ altså gudinnen Frøyas kallenavn. relevant tredje alternativ i tillegg eriksbanen. På gårdens grunn finnes det også til Bønsnes og Stein i debatten om Har vært med på å planlegge og utfor­ en haug som visstnok blir kalt Syr­ lokaliseringen av hans barndoms­ me Ringerikes Museums utstilling haugen. Når disse «Syr-navnene» hjem. «Fra åsatro til kristendom». 44 ------TESTAMENT ------Fra Strømsåttbygda for 100 år siden

Gamle testament og livørekontrakter kan være fine historiske kilder, siden de detaljert og nøyaktig beskriver forholdene i den tiden de ble nedskrevet. I 1896 testamenterte Nils Herbrandsen Tunga (1823-1898) sin gård Knuteplassen i Strømsåttbygda til nabokona Kari Johnsdatter på husmannsplassen Astridbrå• ten. Nils Herbrandsen hadde ikke livsarvinger, og de to var ikke i slekt. Neden­ for gjengir vi hans testamente med våre kommentarer etter hvert kapittel.

Av RAGNVALD LIEN ningen, og holdes ved lige af Gaar­ gården til en person han kunne dens Eier. stole på. De var naboer, siden Kari Testament 3. I den Tid, Koen ikke melker, skal bodde på Astridbråten. Dermed Underskrevne Nils Herbrandsen Kari Olsdatter have 1 - en - Liter kunne hans husholderske Kari Tunga har besluttet og erklærer det sød Melk daglig. Olsdatter (f. 1831) sikres en verdig herved at være min sidste Vilje, at 4. Hun skal aarlig have 6 - sex - alderdom, dersom hun overlevde der ved min dødelige Afgang saale­ Hektoliter Poteter. ham. Ifølge folketellingen av 1875 des skal forholdes med mine Efterla­ 5. Hun skal have fri Ved, Vand og var Kari Olsdatter husholderske på denskaber: Opvartning, Alt forsvarligt, ligesom Knuteplassen allerede da, så hun hun har Ret til at bruge Stabburet hadde trofast tjent hos Nils i I for egen Laas og Lukke. mange år. Konen Kari Johnsdatter Astridbraa­ For dette Livøret skal Kari Olsdatter Kari Olsdatter var dessuten tante ten skal erholde udelt min Gaard have Panteret i Eiendommen. til Kari Johnsdatter, og de to hadde Knutepladsen, Strømsod og Tugt­ nok et nært forhold, naboer som de hustangerne (GNo BrNo af Skyld b) Kari Johnsdatter Astridbraatens var. Det telte nok også med at Nils Mark ) i Lunder, hvilken hun over­ Mand, Erik Andersen Astridbraa­ Herbrandsen anså Kari Johnsdat­ tager med tilliggende Rettigheder, ten, med hvem Kari skal oprette ters mann, Erik Andersen, som paastaaende Huse og Alt hvad der Egtepagt, skal for sin Levetid, have skikket til å drive Knuteplassen. paa Eiendommen findes af Indbo, Brugsretten til Knutepladsen, Kari Olsdatter var sannsynligvis Løsøre, Redskaber, Besætning og Strømsod og Tugthustangerne med fadder til Kari Johnsdatter. Følgen­ Avling i den Stand, det Alt ved Jord og Skov mod at han yder det de fra kirkeboka for Lunder kan Arvefaldet findes og paa følgende fo ranomhandlede Livøre til Kari tyde på det: «Født 16.12.1851: Kari Betingelser: Olsdatter og en aarlig Afgift af 20 - datter av John Olsen Oppegaards­ tyve - Kroner. eie og Berte Olsdatter. Hjemmedåp a) Min Husholderske Kari Olsdatter 15.2.1851. Faddere: Torsten Ander­ Knuteplads skal, saalænge hun Skogen skal Erik Andersen i Brugs­ sen Strømsod, John Iversen Strøm­ lever, ydes følgende Livøre paa tiden kunne nyttiggjøre sig som han sodeie, Olea Torkelsdatter Strøm­ Gaarden: vil, dog er det mit Ønske, at han sod, Anne !saksdatter Oppegaard­ 1. Kari Olsdatter skal have eneraa­ ikke i de første Aar, naar han efter seie og Kari Olsdatter Oppe­ dig og uindskrænket Brug af Hoved­ min Død har overtaget Brugsretten, gaardseie.» bygningen samt af de i denne hugger den til mindre Maal end 12 værende Møbler, Husgeraad og Alt 1/2m 21 cm. Erik Andersen har ikke I 1865 bodde nok begge på annet Indbo, det hun deraf selv Ret til at overdrage Brugsretten til Astridbråten. Kari Johnsdatters far ønsker at bruge, samt ydre Rum og Andre. var da oppført som husmann. Kari Gaardspladsen. Olsdatter hadde egen husholdning 2. Fader til en Ko og tre Sauer, for Nils Herbrandsen testamenterte sammen med sin stefar Isak Peder­ Afkommet dog kun for Fødselsaaret. trolig Knuteplassen til Kari Johns­ sen - innerst og tømmerhugger. Koen og Sauerne tages af Besæt- datter fordi han ønsket å overlate Isak Pedersen bodde sannsynligvis ------TESTAMENT ------45

Knuteplassen i Strømsåttbygda. Fotografi hentet fra «Norske Gårdsbruk» (1948). på Nordre Astridbråten. Denne Nils Herbrandsen var bemidlet. Kristina Andersdatter (se også plassen var ubebodd i 1875. På søn­ Han ønsket at pengene etter ham punkt d) og svigersønnen - i tel­ dre Astridbråten holdt da Kari skulle gå til slektningene. Ingeborg lingen kalt Sivert Larsen - forpak­ Johnsdatter og Erik Andersen til Gunbjørnsdatter Tunga (f. 1820) ter gården som familien tidligere med sin eldste datter. var Nils Herbrandsens svigerinne. hadde eid. Åge Johnsrud eier ste­ Astridbråten var husmannsplass Hun var gift med hans eldste bror det idag. under Oppegård i Soknedalen. Ole Herbrandsen (1810-1890) . I Peter Ringerud fra Ådal bodde At Kari Olsdatter bodde både på 1900 står Ingeborg som eier av på Roverud. Nåværende eier er Astridbråten og Knuteplassen, Tunga Nedre. Sønnen Herbrand (f. Leif Maribo. bekreftes av hva lensmann Ole Stals­ 1840) forpakter morens eiendom. braaten skriver i 1930: «I anledning For å følge slekta fram mot idag, c) Herbrand Andersen Tistilbraaten avlysning av livøreheftelse bevidnes kan det nevnes at Herbrands yng­ skal erholde 300 - tre Hundrede - herved at ugift livørekvinne Kari ste sønn, rutebileier Anders Tunga Kroner. Olsdatter Astribråten (Knuteplassen) (1906- 1987), eide Tunga. Hans dat­ føtt 26 / 5 1831, er avgått ved døden tersønner Jørn Tunga Rasmussen Herbrand Andersen Tistilbråten den 30. august 1906.» og Ola Viker eier Tunga idag. Øvre (1857-1928) var sønn E!V Anders Nils Herbrandsen skriver videre i og Nedre Tunga er slått sammen til Gjestsen Kastet og Margit Her­ testamentet: en eiendom. brandsdatter, og dermed nevø av Nils Herbrandsen. Han giftet seg II b) Anders Gjestsen og Margit Her­ med Helene Pedersdatter Tistilbrå• Min Formue i Penge, Værdipapirer og brandsdatter Kastet skal erholde mit ten (f. 1858). De fikk barna Berte udes taaende Fordringer skal fordeles Tilgodehavende hos Peter Ringerud, Marie og Anton. Anton overtok saaledes: eller om dette ved Arvefaldet er ind­ Tistilbråten i 1929. Berte Maries betalt, 300 - tre Hundrede - Kroner. sønn Leif Flaskerud har eid Tistil­ a) Mit Tilgodehavende af Enken Inge­ bråten i nyere tid. borg Gunbjørnsdatter Tunga, saavel Margit Herbrandsdatter bodde på Anders Tunga er kilde til følgen­ Pantobligationer i Nedre Tunga som Kastet Nordre i 1900, slik hun gjor­ de historie: «Herbrand Tistilbråten andet Tilgodehavende, skal eftergives de i 1865. Hun er oppført som fat­ gikk snarvegen Åmot-Tistilbråten hende. tig i folketellingen i 1900. Datteren som unggutt. Han slo da over ryg- 46 ------TESTA MENT ------gen på en bjørnunge. Binna var Begravelse og det executores testa­ «Undertegnede Anders Gjestsen heldigvis ikke der og han løp til menti tilkommende Honorar samt Kastet erkjender herved at have Tistilbråten. Hans kommende svi­ Retssportler m.v., tilja/de min for­ solgt likefrem jeg sælger og skjø­ gerfar (Peder Pedersen) drepte annævnte Hu sholderske Kari Ols­ der til Nils Herbrandsen Tunga bjørnen.» datter Knutepladsen. den mig ved Skjøde af 29April 1873 hjemlede Gaard Knuteplad­ d) Knut Larssen og Kristina Ill sen MNo 181 LNo 434 af Skyld 3 Andersdatter Kastet skal erholde Som executores testamenti indsæt• Ort 17 Skll samt et Skovstykke af Halvparten aj mit Tilgodehavende ter jeg Lærer John Bar/aug samt Strømsod MNo 181 LNo 431f af hos Knut Lynghaugen og Peder Gaardbruger Ole Lundesgaard. Skyld 2 Ort 20 Skll, begge i Lunder Odden, medens Gudbrand Ellefsen for omforenet Kjøbesum 800 - otte og Gunhild Olsdtr Tunga skal Knudeplads, den 21te Oktober 1896 Hundrede - Speciedaler samt erholde den anden Halvpart aj dette Overtagelsen af det paa Eiendom­ Tilgodehavende, der udgjør mit Niels H Tonga men hvilende Livøre til Herbrand Udlæg ved Kjøbet aj Lynghaugen. Olsen .. .. » Er det her omhandlede Tilgodeha­ I matrikkelen av 1887 er de gam­ vende ved Arvefaldet indbetalt, skal John Barlaug (f. 1857) var fra Lun­ le matrikkel- og løpenummer de have et tilsvarende Beløp aj Boets de i Telemark. Han var lærer i erstattet av gårds- og bruksnum­ Midler. Strømsått og Åmot fra det ble eget mer: «Gaards-No. 144 (tidligere skoledistrikt her i 1885. Skolehuse­ Matr.-No 181) Brugs-No. 6 (tidlige­ Gunhild Olsdatter (f. 1850) og ne i Strømsått - der Barlaug bodde re Løbe-No. 431f, 434) Strømsod Guldbrand Ellefsen (f. 1854) for­ i 1900 - og Åmot ble bygd i 1868. søndre med Knutepladsen revide­ paktet Tunga Øvre i 1900. Guld­ Sannsynligvis er testamentet skre­ ret Matrikulskyld 1 Mark 32 Øre brand var fra Krødsherad, mens vet ned av lærer Barlaug. (urevideret 2 Ort 23 Skll.)» Gunhild er datter av Ingeborg Matrikkelen av 1887 inneholdt nevnt under a) . Gunhild er altså kun 19 bruksnummer, nr. 20 Nils Herbrandsens niese. Strømsåttangen var tydeligvis Et par løsbarn ennå ikke utskilt. Lensmann Stals­ e) Elling Rasmussen og Inger Marie Nils Herbrandsen hadde ikke livs­ braaten skriver i 1930: «Av hervæ• Evensdatter Krogbækbraaten skal arvinger, og derfor fikk han hjelp rende auksjonsprotokol sees at erholde 300 - tre Hundrede - Kroner til å skrive testamente. I 1930 skri­ Strømsodtangen (dengang uskyld­ eller min Pantobligation hos Anders ver lensmann Stalsbraaten: «Ung­ sat) g.nr. 144 br.nr. 20 ved 3die Olsen Strømsod paa det samme kar! Nils Herbrandsen Tunga sees gangs offentlig auksjon (skifteauk­ Beløb. å ha avgått ved døden 13 / 1 1898 sjon) den 22. juli 1887 blev tilslått efterladende sig en hel del utar­ Nils Herbrandsen Tunga for kr. Inger Marie Evensdatter (f. 1872) vinger.» Og i 0. K. Opsahls skrift 450,-. » er datterdatter til Ingeborg nevnt «Slekten Tunga» står: «Han var under a). Faren til Inger Marie - ugift, men hadde et par løsbarn.» Even Evensen - bodde på Tunga Dersom en går igjennom folketel­ Nedre sammen med svigerforel­ lingen for 1865, finnes en Helene Med påholden penn drene i 1875. Han var da enke­ Nilsdatter med ugift mor Kristi Kari Johnsdatter døde 31.12.1929. mann ifølge folketellingen. Jestdatter Kastet. Men om det var Hun var syk da Knuteplassen ble Nils Herbrandsen som var faren, overdratt til sønnene. I skjøte av f) Peder Rasmussen og Inger Ols­ vet vi ikke. 25.12.1929 står: «Undertegnede datter Tunga skal erholde 200 - to Knuteplassen var Nils Her­ Kari Johnsdatter Astridbråten Hundrede - Kroner. brandsens barndomshjem. Broren overdrar og skjøter herved til mine Ellen (f. 1820) hadde først overtatt sønner Anton og Martin Knute­ Inger Olsdatter (f. 1863) og Peder gården etter foreldrene Herbrand pladsen min gård Knutepladsen Rasmussen (f. 1859) bor på Tunga Olsen (1784-1875) og Kari Ellens­ gård nr. 144, bruk nr. 20, skyld 0 Nedre i 1900. Peder er tømmer­ datter (1784-1874), men da Ellen mark 22 øre ... » Skjøtet er underteg­ hugger. Inger er Nils Herbrand­ utvandret (trolig i 1873) kjøpte net av Kari og Martin «med påhol• sens niese. svogeren Anders Gjestsen (1830- den penn». 1900) gården. Han var gift med g) Hvad der saa efter de foran trufne Ellen og Nils' søster Margit Her­ Bestemmelser bliver tilovers aj min brandsdatter (1817-1900). Men Formue i Penge, V ærdipapirer og allerede året etter solgte Anders Fordringer, skal efterat deraf er gården videre til Nils. I skjøtet av afholdt det Fornødne til Betaling aj 6.7.1874 får vi også forklaring på mulig Gjeld, aj Udgifter ved min navn og nummer på eiendommen: HAUGSBYGDA 47 Haugsbygdas eldste historie Det er sus av historie og saga i Haug. alder og vikingtid, forteller om ei En rekke funn fra steinalderen, og bygd hvor mennesker har bygget og ikke minst gravhauger både fra jern- bodd i årtusener.

Av GUDMUND BAKKE nær havet, der jorda var lett å dyr­ langt tilbake som til år 3.500 f. Kr .. ke opp. På Ringerike tror vi derfor Det er imidlertid lite trolig at de til­ Den siste istida var over for cirka at Røyse, og de sør- og vestvendte hørte jordbruksfolk. Etter det vi vet 10.000 år siden. De enorme ismasse­ skråningene mot Stavhella i Nord­ idag, kan vi si at det har vært dre­ ne som hadde ligget i over 100.000 erhov, var de første steder som fikk vet jordbruk i Haug i hvert fall i år, hadde presset landet så mye ned fast bosetting. 3000 år. at havet her på Ringerike sto cirka 190 meter høyere enn idag. De store flatene Eggemoen og Kihlemoen Fangstfolk på Viul De eldste gårder var breelvdeltaer som gikk helt opp I Haugsbygd gikk altså havet opp Hvor de første faste bosettingene til den tids havnivå. Disse ligger til Viul for 8.000 år siden, og en var i Haug, vet vi ikke sikkert. Men idag cirka 190 meter over dagens hjortehornshakke som ble funnet ser vi på dagens gårder, kan både havnivå. på Viulmyra tidlig i 1890-årene, er beliggenhet, arkeologiske funn, Da isen var borte hevet landet seg datert til den tiden. Den viser at det gårdsnavn og gårdenes størrelse gi gradvis, og for cirka 8.000 år siden da var en boplass på Viul for oss et bilde av hvilke gårder som er lå strandlinjen på cirka 85 meter. fangstfolk som også gravde i jorda. de eldste. De første boplassene lå Store deler av slettelandet på At de dyrket noe, er mindre sann­ høyt og fritt med god sikt til alle Ringerike lå da under vann, og det synlig. I tillegg til hjortehornshakka sider, var lette å forsvare, og lå nær er trolig at både Røyse og Steins­ ble det funnet to gevirer og et kra­ datidens mest brukte ferdselsårer åsen var øyer i den brede fjord­ nie av hjort. Ved Viul rant Randsel­ elver og vann. Og ikke minst måtte armen som strakk seg fra havet og va ut i havet, og både for jakt og fis­ de naturlige forhold for jordbruk helt opp til Viul. Ute i Norderhov ke egnet stedet seg utmerket. Men ligge til rette. gikk havnivået ved Botilrud like menneskene bodde ikke fast her. Forskerne mener at grunnlinjene i nedenfor Norderhov kirke. Etter en tid flyttet de til nye boplas­ den gårdsstruktur vi har idag, ble ser, hvor mulighetene for fangst var til i førromersk jernalder, dvs. i de bedre. fem hundreåra før Kristi fødsel. Steinaldermennesket Etter hvert har jordbruket blitt Utviklingen av jernredskaper revo­ Da isen forsvant på Østlandet, kom stadig viktigere for steinalderfolket, lusjonerte jordbruket,og ikke minst steinaldermenneskene med sin san­ men mangel på utvikling av red­ jernbeslag på plogen fikk stor ke- og fangstkultur, på vandring fra skaper har gjort at det gikk veldig betydning. For steinalderbonden sted til sted etter vilt og fisk. I grove seint. Det var steinøksa som var det var fedrift det viktigste. Etter at jer­ trekk regner vi steinalderen fra siste typiske jordbruksredskap, og da net kom kunne bonden i sterkere istid og fram til cirka år 1.500 f.Kr. jernet ble kjent i hundreårene før grad satse på å dyrke jorda, og da Etter hvert begynte steinalderfolket vår tidsregning, representerte den først og fremst korn. Han trengte med husdyrhold i tillegg til fangst, en utrolig nyvinning etter en still­ ikke lenger å flytte rundt fra beite­ og dermed ble de avhengig av gode standsperiode på tusener av år. mark til beitemark. Nå kunne flok­ beiter. De første spor etter husdyr­ ken eller storfamilien ringe inn sto­ hold og korndyrking i Norge er fra re områder rundt den boplassen de cirka år 4.000 f.Kr. Men jordbrukets Steinøkser fra Haug valgte, til familiens bruk og seinere endelige gjennombrudd her i lan­ Fra Haugsbygd er det registrert en utvidelser. det kom først rundt år 2.500 f. Kr. rekke funn fra steinalderen, blant Med steinøkser kunne man rydde annet hele 11 skafthulløkser. Noen skog og bryte opp jord, men det var av dem er funnet helt oppe i Sætrang først da nordmennene fikk redska­ Åsbygda, og i tillegg er det en del Det er naturlig å tro at slike opp­ per av jern, at man for alvor kunne funn i Haug som aldri er blitt regis­ havsgårder ble grunnlagt på eller i skape sammenhengende beitemark trert ved Oldsaksamlingen. De fles­ nærheten av de boplasser som også og søke faste boplasser. te steinøksene er tidfestet til perio­ tidligere hadde vært i bruk, fordi De første fastboende slo seg den år 1500-1000 f. Kr., men to de naturlige forutsetninger her lå naturlig nok ned på de plassene steinøkser som ble funnet på til rette. Det gjorde de på Sætrang. som egnet seg best, på slettelandet Aslaksrud i Åsbygda, er datert så Det rike gravfunnet fra år 375 e.Kr.

LJ 48 HAUGSBYGD A vitner om at gården en gang har 400-600 e.Kr.), men menneskene i gårds grunn, og fikk navn etter går• vært sete for en bygdehøvding. et bygdelag har også tidligere hatt den. Gårdsnavnet Sætrang viser at vi behov for å søke tilflukt mot felles Siden fikk bygda navn etter kir­ har med en av de eldste gårdene i fiender, på trygge steder. De kjente ken. Vang-navnet lever videre i Haug å gjøre. Gammelnorsk satr bygdeborgene på Ringerike finner bygdeskolen og ungdomslokalet hentyder til bosted, fast oppholds­ vi i Heradsbygda (Oppenåsen), Haugvang. sted, og etterleddet vang er et sted Bergsundkollen i Ådal, på åsryg• hvor folk samles. gen rett sør for Stein gård i Hole, Sætrangbonden har eid store lan­ og muligens på Tjuvenborgen mel­ Gårdsnavn forteller dområder og hatt kontroll med lom Ådal og Soknedalen. Som nevnt kan gårdsnavnet være ferdsel gjennom bygda både til Selv om det ikke er gjort funn til god hjelp når man skal anslå en lands og til vanns. Allfarveien gikk som kan fortelle om bydeborger i gårds alder, og få viten om når den nærmest over gårdstunet, og Haug, kan vi godt tenke oss et byg­ er utskilt fra en av opphavsgårde• Randselva var ikke langt unna. Den deborganlegg på høyden hvor Bor­ ne. I grove trekk kan vi si at gårder gamle runesteinen på Eggemoen ger gård ligger idag. De naturlige med naturnavn er de eldste (Lo, forteller at Amund Ormsteinsson forhold, og ikke minst gårdsnavnet, Berg, Hval), og så følger de med på Sætrang satte opp delesteinen, tyder på at det her kan ha ligget en navn som ender på -vin (Vestern, trolig en gang på 1200 eller 1300- bygdeborg. En slik borg ble gjerne Skøyen, Klekken, Løken, Toen, tallet. Det er ikke usannsynlig at lagt på høyder som hadde bratte og Auren, Bølgen), -stad (Krakstad, hans eiendom i middelalderen gikk utilgjengelige skrenter på to eller Skogstad), -bu eller -bøle (Gjer­ helt hit, til grensen mot Berger gård tre av sidene, mens det på de øvri­ mundbu, Smedsbøle), og -rud i Jevnaker. Da kan den også ha ge ble bygget festningsverk som (Opperud, Trøttilsrud, Stigsrud, gjort det et årtusen tidligere. var lette å forsvare. Gjørud, Amundrud, Aslaksrud osv.) Rud-gårdene er fra perioden Fire eller fem 1050-1300. Mer usikker er datering­ Bygdesentrum - og kirke en av en del gårder med naturnavn opp havsgårder Når det gjelder gudedyrking, kan som helt klart er skilt ut fra opp­ Lokalhistorikeren Torbjørn Slåtto vi ikke stedfeste noe hov eller offer­ havsgårder, som Haug, Borger og mener at det opprinnelig har vært sted fra hedensk tid i Haug øst for Enger. fire eller · fem opphavsgårder i Randselva. På vestsiden har vi Hov Dermed kan vi danne oss et bilde Haug: Sætrang, Berg, Lo, Hval og og Ullerål. Nyere forskning viser at av hvordan gårdsbosettingen har muligens Knestang. Både beliggen­ hovene trolig først ble grunnlagt foregått: Fra Sætrang er i løpet av het og navn på gårdene sannsynlig­ etter starten av vår tidsregning. Før yngre jernalder utskilt -vin-gårdene gjør dette - gårder med naturnavn dette måtte man dyrke sine guder Skøyen og Vestern. Fra Skøyen er er de eldste vi har. Lo betyr rett og på hver sin gård. Men et bygdesen­ seinere utskilt Krakstad og Trøttils­ slett eng, mens Hval (Hvall) betyr trum, et stevnested eller lokalt ting­ rud. Fra Berg er fradelt Klekken, rundaktig høyde. Betydningen av sted, har man sikkert også hatt i som i sin tid må ha skilt ut Borger, navnet Berg sier seg selv, mens Haug. Det har sannsynligvis ligget og i kristen tid er Opperud skilt ut Knestang er mer usikker. Trolig ved Løken gård, like nedenfor der fra Berg. Lo-valdet ligger sentralt i henspeiler navnet på det kneet som Haug kirke seinere ble reist. bygda og har skilt ut tre -vin-går• Randselva danner like nord for går• Her på Løkens grunn lå det en der, Løken, Bølgen og Færden. Sei­ den. Knestang kan også opprinne­ leikvoll. I gamle diplomer og skinn­ nere er trolig gården Haug fradelt lig har tilhørt Hvals gårdsvald, og brev fra middelalderen er Løken Færden, mens Gjermundbu er fra­ seinere blitt utskilt derfra. nevnt som stefnubær, som betyr delt Bølgen for cirka tusen år siden. Dermed kan vi danne oss et bilde stevnested eller lokalt tingsted. Ste­ Det er mer sannsynlig at viking­ av Haug øst for Randselva i hun­ det lå geografisk riktig plassert i høvdingen som ble gravlagt ved dreårene før Kristi fødsel, med fire­ forhold til opp havsgårdene Gjermundbu i år 950 hørte hjemme fem opphavsgårder. Storfamiliene Sætrang, Berg, Lo og Hval. Sam­ på Bølgen, enn på Gjermundbu. som holdt til på hver gård sørget lingsstedet ved leikvollen kan være Tar vi så med at Hval har fradelt selv for sitt livsopphold, sitt forsvar opprinnelsen til Vang-navnet, som Toen og Auren (og kanskje Kne­ og sin gudedyrking. Men både når i en periode har vært hele bygdas stang), skulle vi ha dekket hele det gjelder forsvar og gudedyrking navn. I diplomer fra tidlig middel­ nedre del av Haug. var det nok et visst samarbeid og alder går Vangsbygden igjen som fellesskap. bygdenavn, og det er sannsynligvis 0 et eldre navn enn Haug. Asbygda At en kirke får navn etter gården De mange steinøksene som er fun­ Bygdeborg hvis grunn den ble bygget på, har net i Åsbygda, forteller at det kan Bygdeborgene regnes primært å vært vanlig i Norge. Kirken i Haug ha bodd steinalderfolk her i kortere være fra folkevandringstiden (år ble bygget på 1100-tallet på Haug eller lengre tid flere tusen år før H A UG SBY GD A 49 Kristi fødsel. To økser fra Aslaks­ melt av. Og i Åsbygda var Skog­ fremskaffe (bl. a. trevirke, jern, fisk, rud er som nevnt datert tilbake til stad på 1600-tallet den eneste full­ vilt og pelsvarer), kan vi imidlertid år 3.500 f. Kr. Men det meste av gården og hadde den største land­ ikke vite sikkert. Åsbygda er trolig først bosatt i kris­ skylda, mens skylda til såvel Gun­ Noen av glassvarene som ble ten tid, etter år 1000. Professor dersby som Kittelsby lå på nivå funnet i gravhaugen på Sætrang, er Eivind Fjeld Halvorsen mener at med bygdas mange rud-gårder. laget i de østlige deler av Romerri­ Skogstad er den eldste gården i ket, og glassperlene i Ungarn eller denne delen av Haug. Stad-ending­ Gallia. Ravperlene stammer fra den en tyder på at den kan være fra Gravfunn sørlige Østersjøkyst, mens kniven perioden 400-900 f. Kr. Det er gjort en rekke arkeologiske og sverdet trolig er smidd i verk­ Lenger sør i Åsbygda har vi nav­ funn i Haug. Utgravingen av to steder langs Rhinen. Dermed er det net Flekshaug (tidligere Fylkes­ store gravhauger viser bygdas sen­ klart at Sætrang har hatt forbindel­ haug). Gammelnorsk fylkir betyr trale plass i historien. Sætrangfun• se med verden utenfor, og her kan konge, og navnet kan tyde på at net fra 1834 og Gjermundbufunnet det ha vært et betydelig handels­ det ligger en konge begravet her. fra 1943 forteller at det her har sit­ sentrum i jernalderen. Med Rands­ En annen og mindre trolig tolkning tet småkonger og mektige bygde­ elva i nærheten og allfarveien like av Fylkeshaug er et tingsted, hvor høvdinger både i jernalder og ved, lå i hvert fall de geografiske folk fra to «fylker» (Ringerike og vikingtid. forhold godt til rette. Hadeland) møttes til ting for å avgjøre tvister og saker av felles Gravhaugen ved interesse. Gravhaugen på Sætrang Sætrang-haugen er tidfestet til år Gjermundbu 375 e.Kr. og er karakterisert som Vikinghøvdingen som var gravlagt Sigurd Hjort det nest rikeste i Norge fra denne på Gjermundbu mer enn 500 år sei­ En tradisjon knytter kong Sigurd tiden. Haugen lå omtrent der inn­ nere hadde også vært ute i verden, Hjort til Flekshaug. Snorre skriver kjøringa til den av Sætrang-gårde• bl.a. på vikingferd i Østerled. Våp• at Sigurd falt i kamp mot Hake ne som ligger nærmest hovedveien nene som ble funnet ved Gjer­ Berserk og hans menn nær grensen på sørsida, ligger idag (eier Håkon mundbu i 1943 er antagelig tilvir­ mot Hadeland. Det er ikke usann­ Eidahl). Den var stjerneformet, hele ket på Gotland. Både hjelm, brynje synlig at det skjedde nettopp i 20 meter lang og fire meter høy. og sverd hører til de fineste viking­ Asbygda, og at det er Sigurd Hjort Under utgravingene kom man funn vi har i Norge. Flere sverd, som er gravlagt i «fylkeshaugen». ned til to tømrede gravkamre, hvor kniver, spydspisser, ridetøy, stig­ Noen har ment at Sigurd bodde på det ble funnet et manns- og et kvin­ bøyler, sporer, verktøy og kjøreut­ Flekshaug og at hans datter Ragn­ nelik. I tillegg fant man i haugen styr ellers viser at det er en høv­ hild, som seinere ble gift med fem gullringer (hvorav den ene var dinggrav vi her står ovenfor. Halvdan Svarte, ble født og vokste spiralformet og alene veide over 24 Endog spillebrikker ble funnet i opp her. Da må det ha ligget en gram), to sølvringer, en mengde haugen, og på den tida var det de kongsgard her oppe i åssida høyt perler i alle fasonger og farger, spil­ som hørte til de øverste samfunns­ over Randselva, og selv om navnet lebrikker, glassbegre, trespann, tre­ lag som kunne drive med slik tid­ kan tolkes i en slik retning, er vel kar, bronsestykker, spann og kar trøyte. det mer sagn enn virkelighet. Bøl­ av leire, småting av jern, rester av Gjermundbu-haugen lå der det gen er nok et mer naturlig høv­ et lærbelte, sverd, pilespisser, kniv­ idag ligger en hvitmalt villa på dingsete i Haug i tidlig vikingtid, skaft av barlind, fem spinnehjul av nordsiden av Gamle Ringkollvei, enn Flekshaug. sandstein, bronsespenner, ildjern, under 100 meter øst for Jevnaker­ Rett nedenfor Flekshaug ligger to endestykke av drikkehorn, rester veien. Og i det samme området, på by-gårder, Gundersby og Kittelsby. av knokler fra mennesker og dyr, begge sider av Jevnaker-veien, lig­ Noen vil hevde at det her opprin­ vevede stoffer, pels og lærvarer, ger flere gravhauger som kan vise nelig har vært en gård, med navnet samt glass, glassmosaikk og 900 seg å inneholde minst like interes­ By (av byr, som betyr gård eller perler av rav. sante funn. bosted). I andre bygder har for­ Det er derfor grunn til å anta at skerne påvist at selve opphavsgår• Bølgen gård, med sin sentrale den ofte fikk dette navnet. By-går• Et handelssentrum beliggenhet øverst i Haugsbygda den i Åsbygda kan seinere ha blitt Oldsaksamlingen slo fast at alle med kort avstand både til Rands­ delt mellom to av bondens sønner, perlene i Sætrang-funnet var inn­ fjorden og Tyrifjorden, har vært et og fått navn etter dem. Men teorien ført til landet. Om høvdingen på viktig høvdingsete i vikingtida. holder neppe. Det har vist seg at Sætrang selv reiste sørover til Dan­ landskylda på gårdene i middelal­ mark (og kanskje enda lenger) på deren gir en god pekepinn om går• handelsferd, eller han byttet til seg denes alder og størrelse fra gam- varer med det han selv kunne - Fortsettelse side 22.

'.-J 50 ------SKIPION ER EN ------Ringerike - et av skiidrettens pionerområder

i kan spekulere på hva til­ vogge». Haarstad gjør det etter å «vogge-motiv» i vår kultur. Ram­ feldigheter kan føre til. ha gjennomgått et stort utvalg men er fattigslig, på grensen av å V Hvorfor Morgedal, fram­ aviser, deriblant Ringeriges Uge­ være ussel. Men den som ble født for Soknedalen, ble valgt som blad, på 1860-tallet. Forestillingen der, ble desto mer kraftfull og arnested for nasjonalidretten vår. om hvor skisportens vogge er, viktig. Dessverre skyldes en slik disku­ kunne like gjerne blitt knyttet til En annen historiker, Olav sjon en forglemmelse. Soknedalen. Men det har altså Christensen, hevder at skiidretten Det var flere områder på 1860- blitt Morgedal, noe Haarstad for­ ikke hadde sitt utspring ett sted i tallet hvor skisporten hadde et klarer med at noen skihistorikere, Norge, verken i Morgedal, Sokne­ oppsving, særlig vil vi nevne Jakob Vaage og Torjus Loupeda­ dalen, Trysil, Trondheim eller i Trondheim og Trysil. Likevel er len, begge nært knyttet til Fore­ Kristiania. Hele landet var ski­ det Morgedal i Telemark som har ningen til skiidrettens fremme, i sportens vogge. Det var noe som fått status som skisportens vogge. sin tid ga myten kraft uten at Fridtjof Nansen hadde slått fast i Først i de siste årene er det blitt noen kom med motforestillinger. boka «På ski over Grønland» i rettet kritiske blikk som slår hull Vaage og Loupedalen fant ingre­ 1892. Nansen skrev at nordmenn på myten at en mann, Sondre diensene i skiidrettens skapelses­ hadde vært tilbøyelig til «å Norheim, er «skisportens far» for­ beretning i den avsidesliggende betrakte vårt eget land som hjem di han «oppfant» innsvingte ski Telemarksbygda, Morgedal, hvor og vugge for vår kjæreste idrett, og bakbinding. Haarstad avliver en enkel husmann vokste opp i et skiløpingen.» Ettertiden glemte myten at det er historisk hold i at flott skiterreng. For øvrig er histo­ det. Morgedal kan kalles «skisportens rien deres påfallende lik et annet

Skipioneren før Sondre Norheim

Det første åpne og offisi­ et ble nedlagt i 1814, hadde det gått elle skirennet på Ringeri­ tilbake med det norske folks skifer­ digheter. I boka «Skiløbningen, ke ble arrangert i Sokne­ dens Historie og Krigsanvendelse» dalen 19. februar i 1865. fra 1865 trekker oberstløytnant Ringerike var blant pio­ Oscar Wergeland fram at det var nerområdene i det som en sammenheng mellom nedleg­ gelsene av skiløperbataljonene og kom til å bli et ledd i folks dårlige skiferdigheter. Ringe­ arbeidet med å gjøre ski­ rikingene får spesielt sitt pass løping til nasjonalspor­ påskrevet. «Ringerikingen nåtildags går hel­ ten vår. Skiløping skulle ler den lange omveien rundt dalen være med å gi nordmenn etter flatveien, enn å sette på ski en identitet. tvers over og spare en halv dag på et ærend i nabogården», skrev Wergeland. Men da var noe i ferd Av FRED HARALD NILSSEN med å skje, og det skjedde i Sokne­ dalen. Ingen vet sikkert hvorfor skiidret­ Elling Bekken (1840-1 909) vakte oppsikt Elling Bekken fra Soknedalen tens utvikling skjøt fart på 1860- for sine skiferdigheter i Kristiania før vakte oppsikt for sine skiferdighe­ tallet. Helt siden skiløperkompani- Sondre Norheim. ter. Han dominerte de første ski------SKIPI ONER EN ------51 rennene på Ringerike og i Kristia­ Første renn på Ringerike nia. I likhet med Sondre Norheim, vokste Bekken opp i husmannskår. Bekken vant det første skirennet ~\ræmfrffUøbning. Selv om han var 15 år yngre (født i på Ringerike. «Premiekapløbning ~orf a11biht milbt ~rir iffc 6inbrrr, 1840) enn Sondre Norheim, var paa Ski» var blitt annonsert i blincr ®onbafirn brn 24br ~rbru11r han den første bygdegutten som Ringeriges Ugeblad av «herrene .WI. 12 IDlibb11fi prædø, paa .\l'iøb= viste hovedstadsungdommen ski­ Stang, Krohn og Dunker» i slutten manb ,purum~ ~irnbom ~nærncngm ferdigheter. Om historikerne had­ av januar i 1865. Noen dager før obrufor .ponrfoø, afbo[bt en IDrnmir= de villet, kunne de kalt denne begi­ ble rennet annonsert med værfor• ffiløbninfi, li\l brn i forrige mtntrr venheten i 1866 for et vendepunkt behold «såfremt der ikke samme fammrffrM ftrtfndnt.

«Fra en slik luftreise å komme ned på benene igjen var et kunststykke, som det ikke var mange gitt å kunne utføre», skrev Ringeri­ ges Ugeblad fra det første skirennet på Sokna . (Tegningen «Fra Hoppingens barndom» er fra Norsk Idrætsblad, 1884)

Bekken i Kristiania Det var altså i 1868 at Sondre Nor­ kadetter la for dagen «merkelig Det var denne vinteren Bekken dro heim kom på ski fra Morgedal til dyktighet». til Kristiania for å ha skioppvis­ Kristiania for å delta i rennet på Dette var den sjuende sesongen ning. Det var antakelig da han ble Iversløkka. Norheim gikk for øvrig på rad hvor Centralforeningen, lagt merke til av skientusiasten og heller ikke alene til Kristiania for å skytterlag og privatpersoner arran­ fabrikkeier, Jørgen Gjerdrum. Han konkurrere. I skiløperfølget fra gerte renn. Det viser hvor liten hadde noen år tidligere startet tra­ Kviteseid var det to andre deltake­ grunn det er til å gi Sondre Nor­ disjonen med å arrangere renn i re som tok premie i langrennet. I heim noen spesiell status som «ski­ Nydalen. Det var disse rennene følge Ringeriges Ugeblad var det sportens far». Dersom toeren i ren­ som holdt oppe skiaktiviteten i Centralforeningen for legemsøvel­ net på lversløkka, Elling Bekken, hovedstaden til Skiforeningen og ser og våpenbruk som hadde tatt hadde vunnet, hvilken rolle hadde Holmenkollrennene overtok. initiativet til arrangementet søndag ikke da Soknedalen kunne blitt til­ Elling Bekken flyttet til Kristiania 17. februar 1868. delt? Begge sto i alle fall i fremste for å arbeide ved Hjula spinneri i Sondre Norheim tok førsteplas­ rekke da skiidretten på 1860-tallet Nydalen. Vinteren 1867 var han sen foran Elling Bekken. Norheim fikk et oppsving og grunnlaget for ikke å finne på premielistene i gjorde unna løpet på 18 minutter den moderne skiidretten ble lagt. Hønefossrennet. Derimot finner vi og 55 sekunder, mens den som navnet hans på 4. plass i rennet på brukte lengst tid, brukte 22 minut­ Iversløkka . ter og 25 sekunder. I avisreferatet ble bare beste og dårligste tid opp­ gitt. Kilder: «Det var naturligvis bøndene Kjell Haarstad: «Skisportens oppkomst Konkurransen med som klarte seg best og især tele­ i Norge» (Tapir forlag) Sondre markingene og annet fjellfolk», Ringeriges Ugeblad 1865-68 Elling Bekken kom til å bli Sondre heter det i referatet. Halvparten av Olav Christensen: «Skiidrett før Son­ Norheims argeste konkurrent i ski­ de premierte var bønder, «... som dre» (ad Notam Gyldendal) rennet i Kristiania i 1868, et renn også vel i allminnelighet er de mest som har fått status som et vende­ stivante», kommenterte bladets punkt i norsk skihistorie. reporter. Han la for øvrig til at flere ------HUNGE RH OL DT ------53 Hungerholdt i Hole

Hungerholdt (gnr. 7, bnr. 3 i Hole) lig­ gjestgiveri og skysstasjon på gården, og ger på Steinsletta i Hole, nord for den her overtok hestene transport av folk og gamle kongsgarden Stein. I mange gods videre nordover på Ringerike, til hundre år var gården et trafikknute­ Hadeland, Land og Valdres. Gårdsnav• punkt på Ringerike. Føringsbåtene kom net forteller imidlertid at folket på opp Steinsfjorden, som var farbar helt Hungerholdt trolig har gitt husly og opp til Hungerholdt. Fra 1832 var det mat til reisende lenge før 1832.

Av MARGIT HUNGERHOLDT Svangstranda gikk store føringsbå­ hadde kjempekrefter. Når hun var ter til Hungerholdt. Herfra gikk ferdig på potetåkeren om kvelden, Før cirka 1760 var Hungerholdt en såkalt «føringskjøring» til Kokke­ tok hun en potetsekk under hver del av gården Øvre Hurum, som stuen ved sørenden av Randsfjor­ arm, som hun bar hjem! på slutten av 1600-tallet tilhørte den. Hungerholdt var knutepunkt Hans og Hanna bodde også noen løytnant Anders Brun. I 1694 solg­ i bygda, og hit førte veier fra alle år i Gusgården. I 1904 kjøpte de te han gården til sin svoger Claus kanter. Hungerholdt. De hadde først pla­ Worm, og med salget fulgte plas­ Etter at plassen ble selvstendig, ner om å kjøpe Herøya eller Søn­ sen Hungerholdt. I 1701 solgte har den hatt følgende eiere: Fra cir­ dre Lohre sammen med en annen, W orm gården til Chr. Muller, som ka 1760 Anders Reiersen Hunger­ men valget falt på Hungerholdt, var sorenskriver på Ringerike i holdt, fra cirka 1790 Jørgen Olsen som de kjøpte av Mathea Pjaaka begynnelsen av 1700-tallet. Han Bye, 1807-1810 Ole Hungerholdt, for 12.000 kroner. Hun og datteren hadde gården til sin død, og da til­ 1810-1840 Nils Jørgensen Hunger­ hadde drevet gården i to år etter falt den hans enke Maren Jørgens­ holdt, 1840-1880 Jørgen Nilsen, mannens død i 1902. Det første datter. Hun testamenterte den sei­ 1880-1902 Ole Pjaaka, og 1902-1904 året bodde de tidligere og nye eier­ nere til sin manns søsterdatter Mathea Pjaaka. I 1904 solgte Mat­ ne sammen på Hungerholdt, men Anne Christine Winchel, gift med hea Pjaaka gården til Hans Johan­ så flyttet Mathea Pjaaka og hennes kaptein Nils Hals. sen Braag, hvis slekt eier og driver datter til Eikli. Årsaken til at det Hungerholdt idag. finnes så mange gamle ting på går• den at det siden er blitt et lite Eget bruk fra 1760 museum, er vel at Mathea og dat­ I 1745 ble Øvre Hurum solgt til Hans og Hanna Braag teren ikke hadde bruk for eller Nils Olsen Lohre, som cirka 1760 Hans Johansen Braag (1860-1954) plass til det. solgte unna plassen Hungerholdt var sønn av Johan Martin Chris­ Hans og Hanna Braag (Hunger­ som selvstendig bruk. Den første tensen (1832-1914) fra Åsa og Inger holdt) fikk fire barn, hvorav to eier av Hungerholdt etter at den Marie Hverveneie (1833-1905) . døde unge. Datteren Jenny (f. ble eget bruk, var Anders Reiersen Han ble gift med Hanna Larsen 1884) giftet seg med Karl Sonerud Hungerholdt. Hans datter ble gift (1863-1944), som var datter av Lars (f. 1883), og bosatte seg på Ål i med Jørgen Olsen Bye, som over­ 0. Bradstad (1821-1907) fra Sande i Hallingdal. De fikk tre barn, to tok Hungerholdt etter sin svigerfar Vestfold og Ellen Halvorsdatter sønner og en datter. Sønnen Lud­ og bodde der. I 1832 ble det opp­ (1833-1929). Hans og Hanna for­ vig Hansen Hungerholdt (1890- rettet gjestgiveri og skysstasjon i paktet Braag i Norderhov en del 1959) ble gift med Marie Olava Hungerholdt. Bevilgningen er år, samtidig som Hans arbeidet Tangen (1898-1970), datter av datert den 30. august 1835, og er som skomaker på Helgelandsmo­ Andreas H. Tangen og Anna Fos­ gitt til Nils J. Hungerholdt. en. Dette var bare sesongarbeide. sum (1876-1923). Militærtjenesten var den gang bare noen uker. Etter at soldatene ble Føringsbåter dimmitert, gjorde han i stand sko­ Pleie av syke Før 1855 gikk det meste av som­ tøyet til neste inntak. Etter at datte­ I 1905 tok Hans og Hanna Hung­ mertrafikken mellom Drammen og ren Jenny ble voksen, arbeidet hun erholdt sinnssyke i forpleining. De Hadeland, Land og Valdres over på systua på Helgelandsmoen. Om hadde opp til 9 pasienter. I 1928 Holsfjorden og Steinsfjorden. Fra kona Hanna fortelles det at hun fikk Hanna Hungerholdt Kongens 54 ------HU~GERHOLDT------

Hungerholdt gård i Hole, med Krokskogen i bakgrunnen. fortjenestemedalje i sølv for pleie som tegnet den. Det hørte jord Pålerud (ett barn) og Odvar (f. av syke. I 1917 ble det bygget på et med til skolen, som læreren drev. 1932) gift med Astrid Hansen oppløfte på nordsiden av huset, og I 1920-årene begynte førsteklas­ Granlund (fem barn). Hans og Hanna hadde værelsene i singene på skolen 1. april, og gikk Etter at Ludvig og Marie Hung­ det nye utbygget som sine. Men seks uker før sommerferien. 1. mai erholdt overtok gården, gikk livet ikke helt aleine - en av pasientene, 1929 kom et voldsomt snøfall, og videre på nesten samme måten Sigrid, lå på samme rom. Hun ble det var så mye at Ludvig Hunger­ som før. De gamle hadde vanlig forøvrig friskmeldt etter noen år og holdt måtte bære sin datter til sko­ livøre og alle bodde fortsatt sam­ fikk huspost i Oslo, men hver som­ len. De eldste ungene våre gikk på men. Marie hadde det nok ikke mer kom hun på besøk i noen Stein-skolen. Det var kaldt og lett, da svigermor Hanna var en dager. Tre av barna lå også der. trekkfullt der, men hyggelige for­ egenrådig og bestemt dame. Kjø­ I 1919 ble det installert elektrisk hold. I 1962 ble elevene flyttet til pesummen var 15.000 kroner og lys i hele området. Det var en stor den nybygde Vik skole. Stein skole livøre, og i tillegg betalte Ludvig arbeidsbesparelse for husmødrene, ble revet i 1974, etter at den i flere sin søster Jenny på Ål 10.000 kro­ som slapp reingjøring og fylling av år var blitt benyttet som bolig for ner. parafinlampene. sosiale klienter. Nå leier Buskerud Med fem barn, ni pasienter, to Skogselskap jorden, og bruker den livørsfolk og «sjølfolka», sier det til granfrø-plantasje. Leieforholdet seg selv at det måtte bli trangt om Skole varer til og med år 2013. plassen. Men i den tida hadde man I årene fra 1853 til cirka 1860 ble ikke så store krav. Om sommeren det leid skolelokaler på gården. Ludvig og Marie lå ungene på låven i høyet, og det Etter en tid ble det fast skole på var moro. Da de eldste gutta ble Korset (Bjørnstad). Skolen lå på Hungerholdt større og begynte på skolen, lå de i den andre siden (vestsiden) av det Ludvig og Marie Hungerholdt en slagbenk på kjøkkenet. Johan, som er hovedveien idag, og heter overtok gården i 1928. De fikk fem en pasient som kom hit da han var på folkemunne «Gamleskolen.» barn: Hans (f. 1918), gift med Mar­ 6 år gammel, lå i en annen slag­ For i 1916 ble det bygget ny skole git Hagen (fire barn), Arvid (f. benk på kjøkkenet. Tilsammen på østsiden av veien, en malplas­ 1920) gift med Hildur Hellstrøm bodde det da 18 personer på seks sert bygning på tre etasjer midt på (ingen barn), Hilda (f. 1921) gift rom og kjøkken. Steinsletta. Den ble populært kalt med Andreas Hagen (tre barn), Ungene hadde det i hvert fall «Hurums Minde» etter arkitekten Else (f. 1928) gift med Tidemann ikke kjedelig, det var alltid noen ------H UNGERHOLDT ------55 som tok seg av dem. De måtte Det var stor trafikk gjennom går• og skinkene ble hengt opp til spe­ begynne å arbeide i ung alder. den, særlig vinterstid, av tømmer­ king. Og når gauken gol, var de Hans og Arvid var så små da de og vedkjørere. Og folk fra den ferdige til bruk. Og det ble laget begynte å pløye, at den ene styrte andre siden av fjorden og Sund­ massevis av farse til kjøttkaker. hesten og den andre plogen. De vollen, som skulle til Hønefoss Disse og ribba ble hermetisert. passet alltid på å hvile hesten foran etter varer eller på mølla. Det for­ Marie og Ludvig Hungerholdt stuevinduet, for dersom det sto telles om en mann at han alltid ble hadde bestemt at så lenge Hans oppe, fikk de også hørt radio! I bedt inn på kaffe. Ikke for hans Johansen Braag (f. 1860) levde og 1933 fikk de ny radio på gården. egen del, men for at den magre hadde livøre på gården, skulle Den kostet 330 kroner, som var hesten hans skulle få ete seg mett. ikke vi overta. De ville ikke at det mange penger den gang. I 1936 ble Til slutt ble det slik at hesten skulle være to livører på gården. det bygget nytt grisehus, og i 1939 svingte innom gården av seg selv. Da gamle Hans døde 26. desember vognskjul. Telefon ble lagt inn i Her hadde de ord på seg for å 1954, ble det bestemt at vi skulle 1946. være gjestfrie, og det var alltid overta. mye og god mat. Mange selskaper var det også. Da ble det som oftest Margit og Hans Hunger­ Vann servert ribbe og kjøttkaker, og til Midt på gården var det en dam der dessert hermetiske epler eller holdt de hentet vann til dyra. Om vinte­ plommer med krem. Frukt la de Vi flyttet til Hungerholdt l. april ren kjørte de på isen og henta vann ned på glass i store mengder, og 1955. Hans hadde da vært gårds• fra fjorden. Ute på jordet var det fløten hadde de. kar hos Waagaard på Nordre Lun­ en djupere dam. Om våren ble det de i Ådalen i halvannet år. Der fiska brasen som ble sluppet i bodde vi i et fint nytt hus, med tre dammen. En gang i uka hele som­ Slakting soverom, stor stue, stort kjøkken meren tok de opp fisk derfra og Slaktinga var et kapitel for seg. Det og bryggerhus. Lønna var 600 kro­ hadde til middag. Dammen ble fylt ble alltid slakta på voksende måne, ner i måneden og fritt hus, lys og igjen cirka 1958. På kjøkkenet sto det het seg at kjøtt og flesk ble ved. Vi hadde to griser. Mye av det ei tønne som hver dag ble fylt drøyere da. På avtagende måne foret fikk vi av Waagaard, og den med vann (det synes fremdeles krympa det i panna. Med så ene grisen kjøpte de av oss til jul. hvor tønna stod). En av pasientene mange i kosten måtte det slaktes Pengene kom godt med. Vi likte hadde den jobben. De skulle arbei­ mye. Det vanlige var ett naut (ku oss i Ådalen, særlig ungene, det de, helst i frisk luft. Vannet ble tatt eller okse) og 3-4 griser som til­ var så mange å leke med der. fra en kulp i bekken. I 1936 ble det sammen veide cirka 1.200 kg. Og Det var gråvær den dagen vi gravd en brønn i myra med pum­ så ble det kjøpt en halv hest, som flyttet inn på Hungerholdt. Hans pe, og vann ble lagt inn både i byg­ ble brukt til spekepølse. Skinkene, og gutta reiste med rutebilen fra ningen og uthusa. flesket og høyrygg ble salta ned, Ådalen, mens vår datter Marie og

« - her gjorde hungeren holdt» «Jeg ror opp mot Loretangen. Den skarpe pynten Hungerholdt ligger nå utenfor allfarvei. Men i leskes av småbølgene. I vest reiser Stein seg på den gammel tid var gården et knutepunkt, også for lave høyde som har gitt gården navn. Her lukter landtrafikken. Herfra gikk vei nordover gjennom det historie. Jeg snur båten og skåter inn i den bre­ Hurumgrenda. Den kom inn på Åsaveien ikke de leirbukten utenfor Hurumbekkens os. Jeg skå• langt fra «Kalkommen». Fra Hungerholdt gikk det ter inn mot land og tar meg fram til Hungerholdt, vei også sørvestover til Halvdanshaugen og Nedre litt lenger oppe ved bekken. Stein. Denne vei kom inn på den gamle allfarwien Jeg stanser på tunet på Hungerholdt. Her pus­ gjennom Steinsfjerdingen, som gikk over tunet på ses og repareres det, men våningshuset, med sitt Stein. Den fortsatte til Korset, og gikk opp bakken svakt avvalmede tak, ligger som i fjordtrafikkens under Bjørnstad - hvor den ennå kan sees i jordet - travleste dager. Et par dørheller som er funnet ved og over tunet på Mo. Fra Mo gikk den, som vi har uthus og hovedbygning, bærer årstallene 1827 og sett, nordover til Berger og Frok. 1828. Den nåværende gårdsbebyggelse er da sann­ Den gamle vei mellom Hungerholdt og Stein er synligvis reist mot slutten av 1820-tallet. Det var nå for en stor del forsvunnet i åkeren. Men med litt hvilested her, akkurat som på Sundøya. Mangt et teft kan man ta seg fram til Halvdanshaugen uten glass brennevin og mang en kopp kaffe - i de sene­ å gå omveien om Steinsgata.» re år til ti øre koppen - har vært skjenket i stua på Hungerholdt. Her gjorde hungeren holdt, derav (H. 0 . Christophersen i boka «En vandrer krysser navnet, sier populær-etymologien. sine spor.» Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1977). 56 ------HUNCERHOLDT ------jeg satt på med lastebilen som kjør­ te flyttelasset. På gårdsplassen på Hungerholdt var det teleløsning, bløtt og fælt. Mine svigerforeldre hadde prøvd å gjøre det hyggelig til vi skulle komme, blant annet malt kjøkkengulvet. En rørlegger var blitt forsinket i arbeidet med å legge vann til annen etasje, hvor de gamle skulle bo. Han løp opp og ned og ut i søla med døra oppe. Det var iskaldt i huset, og den før­ ste dagen var målet vårt kun å få sengene på plass. Etter hvert kom vi mer i orden.

Kaldt Hovedbygningen på Hungerholdt cirka 1920. (Fotografi fra boka «Hole i bilder»). I soveværelset vårt var det så kaldt at hvis jeg tørka med ei våt fille og slapp den i gulvet, frøs den fast. Vi ner. Sørpe var vanlig den gang, det vi til vår store sorg hesten Stjerna. måtte ha toalettbøtte inne på sove­ besto av halm som var kappa Den var blitt 19 år og orka ikke værelset, da doen var i fjøsgangen smått på en hakkelsmaskin, og mer. Litt etter solgte vi kua. Vi vis­ på den andre siden av gårdsplas• bløyta og strødd mel over. Kua ste ikke hvor mye arbeid det var sen. Den bånnfrøs om natta når det fikk først sørpe, så vann, og da ble med den før den ikke var der leng­ var på det kaldeste. Kammerset tretønnene tatt vekk og de fikk er. Men til tross for at vi ikke had­ innafor kjøkkenet brukte vi til stue høy. Det var en tidkrevende og de ku og hest, var det et yrende liv om vinteren. I den andre enden av komplisert jobb. her, med ender, høner, gås og kal­ huset var det ei stor, lys stue med Vi overtok to hester (Stjerna og kuner, for ikke å snakke om dverg­ fire vinduer, men den kunne bare Vallersjenta), fem kuer, tre griser høner, som var alles kosedyr. Og vi brukes om sommeren. Stua ble og en del høner. Da vi tok over hadde slaktegris, opp til 12 stykker siden gjort om til tre soverom. midt på 50-tallet var det «genera­ om gangen, og fire purker. En Det var innlagt vann og kloakk, sjonsskifte» i gårdsdriften. Her var gang fikk ei purke 18 grisunger, men vannet lukta aldeles forferde­ selvfølgelig bare hesteredskap, så men purka hadde bare 12 spener lig, og smakte enda verre. Men det vi måtte begynne helt på nytt. Det så vi måtte dele kullet i to og skifte ble brukt til mat og drikke. Vi fikk første året brukte vi bare hestene. over grisunger hver annen time undersøkt vannkvaliteten, og fikk Det var en del høy og poteter, så hele døgnet. til svar at det egna seg absolutt innhøstingen ble spredt over leng­ ikke til drikkevann. Der sto vi, re tid. Til kornet brukte vi selvbin­ med unger og masse mat som skul­ der og treska det på treskeverk. Roswitha le lages, for ikke å snakke om kles­ Det var en svinejobb, men heldig­ Våren 1953 svarte vi på en annonse vask. Jeg orka ikke å vaske klær i vis var det noe jeg kunne fra barns­ i avisen. På grunn av stor nød i det vannet som lukta så fælt. ben av. Melke kunne jeg ikke, men Tyskland ble det søkt etter ferie­ Men vannet ble brukt til dyra, og jeg lærte fort. Jeg hadde melka gei­ hjem for tyske barn. Roswitha til gulvvask. Så måtte vi på bygda ter før, så jeg hadde litt peiling. Det Gotschalk, født 1947, kom til oss og hente vann til annen bruk, helst tok ikke lang tid før jeg overtok som Røde Kors flyktningebarn. Vi der de hadde bryggerhus, så vi fjøsstellet, da Hans lå på skauen hentet henne i Oslo. De første slapp å gå inn. Om vinteren var det hele uka og hogg og kjørte tøm­ dagene gråt hun mye og var lei greit, da hogg vi hull på isen og mer. seg. Noe som ikke var så rart; henta vann der. Ellers samla vi moren hennes hadde satt henne på regnvannet til klesvask. I 1964 fikk toget sammen med mange andre vi vann fra Gjesvoldåsen vann­ Kuene solgt barn, med ordene «jeg kommer verk. Det var en lettelse. I 1956 kjøpte vi elektrisk komfyr og snart tilbake.» Og borte ble hun, og vaskemaskin. Vi skjønte snart at så gikk toget. det ikke nytta med kuer i det gam­ Roswitha var livende redd alle Eldgammelt fjøs le fjøset lenger, og i 1959 solgte vi mannfolk. Smått om senn skjønte Her var et eldgammelt fjøs . Det kuene, men kjøpte ei lita ku for vi at faren hennes drakk og var fantes ikke krybber, men kua fikk melka si skyld. Den sto i stallen voldsom i fylla. Plutselig en dag drikke og sørpe i avkappa tretøn- sammen med hestene. I 1962 solgte kunne hun si: «Radio hadde vi ------HU NGERH OLDT ------57 også, men faren min tok en stol og I 1959 kom hun for tredje gang. pensjonist. Selv arbeidet jeg deltid slo den i stykker.» Da hun oppda­ Hun ble skuffet da hun oppdaget i restaurantbransjen. get at Hans og andre mannfolk at hun ikke lenger kunne norsk. I 1965 bygde vi på huset. I første ikke var slemme, var det ikke måte Men hun lærte det etter en tid. Den etasje ble det nytt kjøkken, vaske­ på sånn stas det ble. Hun hadde sommeren var også tante Johanna, rom, bad og klosett. I annen etasje lite tøy med seg, blant annet en som var tysk, hos oss. Alt var bra, skulle det være bare soverom, men kjole som var sydd for hånd. men Roswitha begynte å bli krav­ før de var ferdige, hadde flere av Det gikk ikke lenge før Roswitha stor. Hun fortalte stadig om andre ungene reist hjemmefra. Det ble da ble ordentlig familiemedlem og som kom tilbake fra Norge med forandret til en leilighet. Men den ekte «ringeriking.» Hun hadde for­ velfylte kofferter. Fortrinnsvis kom godt med, da flere av ungene skjellige unoter, bl. a. når ungene klær. Hun var nesten blitt en frø­ bodde der mens de bygde hus. fikk sjokolade. Da gjemte hun sin ken. Avreisen gikk greit. Imidler­ Ungene våre er Arild (f. 1948), del til de andre hadde spist opp, tid var foreldrene hennes blitt skilt. Birger (f. 1950), Marie (f. 1952) og og så ertet hun dem med «ærta Til jul kom det et tiggerbrev fra Erling (f. 1957). Arild ble gift med bærta jeg har sjokolade!» Sånne moren. Vi sendte en stor pakke til Liv Blom, og de har barna Martin ting var sikkert noe hun hadde Roswitha og en litt mindre til hen­ (f. 1979) og Mari (f. 1981). Birger lært i de forskjellige flyktningelei­ nes yngre søster Sonja. Noe vi slett ble gift med Berit Hagen fra Tør­ rene hun hadde vært. Familien ikke hadde råd til, men vi syntes dal, og de har barna Ole Petter (f. hadde opprinnelig bodd i Tsjekko­ synd på ungene. Etter dette hørte 1977) og Tone (f. 1981). Marie ble slovakia, men måtte etter krigens vi aldri noe mer fra Roswitha eller gift med Lars Bråten (de er senere slutt rømme derfra. De bodde nå moren. skilt), og de har barna Hans Ola (f. på ett rom i Braunschweig. 1975) og Hanne (f. 1976). Erling er gift med Lise Brenden. Lise hadde Målestasjon Cathrine fra et tidligere ekteskap, - Je vil hematt! Meteorologisk Institutt hadde tidli­ og sammen har de Ludvig (f. Roswitha var hos oss i seks uker. gere måling av nedbør på Nedre 1993). Hun hadde lagt på seg nesten til Stein. I 1925 ble den flyttet til Dette er et lite utdrag av det som det dobbelte, men det skulle ikke Hungerholdt, og er der fremdeles. har skjedd på gården Hungerholdt mye til. Så kom avreisedagen. Arild Min svigermor Marie fikk diplom etter at familien flyttet hit for over og jeg fulgte henne til Oslo. Der fra Meteorologisk Institutt med 90 år siden. Vi, Margit og Hans møtte vi alle ungene og ledsagerne. takk for gode meteorologiske iakt­ Hungerholdt, driver gården fort­ Vi sa hun skulle reise hjem, men tagelser i 1944, og Hans fikk satt, og bor på 13 rom og har bad tror hun hadde glemt det meste og diplom i 1981. Til å begynne med og klosett. Til å drive gården har vi trodde at hjem var hos oss. Da ble det sendt rapport til Meteorolo­ stor traktor, med redskap og skur­ Røde Kors-damen som skulle være gisk Institutt en gang i måneden. I tresker. Når en tenker på hvordan en av reiselederne kom og ville leie månedene januar til april ble det i det var tidligere, både her på går• henne med seg, begynte spetakke­ tillegg sendt telegrafisk melding den og ellers ute i verden, er det let. Hun klora seg fast i meg og hyl­ den siste i hver måned, men det blitt store forandringer. Ikke i noe te og skreik på ekte ringeriksk: «Je opphørte for noen år siden av øko­ tidsrom er det blitt gjort større vil hematt!» Arild gråt fordi han nomiske grunner. Fra 1961 måtte oppfinnelser, fra elektrisk lys og syntes de var slemme med Roswit­ vi sende melding hver lørdag, som telefon til romfart og måneferd. ha. Til slutt måtte reiselederen bare siden ble omgjort til fredag. Pluss alle de sosiale goder som nå løse opp fingrene hennes og bære Målingene gjøres hver dag klokka finnes, og alle de framskritt som er den hylende og sprellende ungen åtte. Hvert femte år kommer det en gjort på det medisinske området. med seg. Det var grusomt. Vi fikk kontrollør for å se etter at alt utsty­ Det er bare å håpe at de kommen­ brev fra moren hennes om at hun ret er i orden. de generasjoner tar vare på gode­ var kommet vel hjem, men hun Den første traktoren på Hunger­ ne, og setter pris på dem. hadde problemer med henne da holdt ble innkjøpt i 1957, og skur­ hun ikke skjønte hva hun sa. Hun tresker fikk vi i 1967. Det var ikke hadde glemt tysken og snakket lett å få endene til å møtes med Artikkelforfatteren bare norsk! bare gårdsdriften, så Hans tok seg Margit Hungerholdt (f. 1923) skrev Året etter (1954) kom hun igjen, jobb som feier i kommunen. Etter gården Hungerholdts historie i 1994, og det gikk greit. Vi bodde da i hvert forpakta vi en del jord, på «først og fremst av hensyn til barn og Ådalen, og der var det mange å det meste var det 430 mål. Hans barnebarn, for at de skulle få vite hvor­ leke med. Norsken friska hun fort slutta som feier i 1974, og da for­ dan det var før », som hun selv sier. opp igjen. Vi passet hele tiden på å paktinga også ble mindre, begynte Etter anmodning fra redaksjonen i hef­ prate om at nå var det så og så han som vaktmester/ hjemmehjelp tet «Ringerike» har vi fått trykke deler lenge til hun skulle reise hjem igjen. for eldre i Hole. Denne jobben had­ av gårdshistorien, i en forkortet og Denne gang gikk avreisen greit. de han fra 1975 til 1986, da han ble redigert utgave. 58 ------BARN DOMSMIN NER------Barndomsminner 0 fra Asbygda

Det sies at jo større avstanden blir til «gamledager», jo gjevere synes de å ha vært. Hvis så er tilfelle, burde man ønske at de vedvarte. Men det er vel slik med hver generasjon, at «alt var bedre før. .. . » Hvordan var det i min barndom? Hva fylte min hverdag, og hva gjorde barn den gang da radio og TV ikke fantes? Jeg pleier å si at jeg har arbeidet fra jeg var en neve stor. Selvsagt lekte jeg, men å arbeide var viktig.

På snorer over ovnen hang våte klær og dryppet seg tørre til neste Av OLE SKAUG morgen. (Illustrasjon: Ole Skaug). Jeg tenker ofte på hvordan det og fantaserte om ferske wiener- kloss oppunder lysledningene som måtte være for ei mor den gang. brød på hjemveien i skumringa. gikk på tvers av hoppretningen. Hun var jo hjemme med barna. Jeg Ellers var det i Tajebakken, Tjåmin, Karl hadde lagt seg til Kongsberg­ tenker på vinteren når vi unger bakkene nedenfor Alm og i Haga- knekk og gikk rett til værs. kom inn til kvelds, frosne, sultne bakken vi holdt til. Da vi var mindre, var skiutstyret og våte. Neste morgen måtte støv­ Om navnet «Tjåmin» er rett skre- vårt enkelt. Røyk ei binding, repa­ ler og klær være tørre til vi skulle vet, vet jeg ikke, men mellom Sitpå rerte vi den med ståltråd. Hvis ski­ på skolen igjen. For et slit for og Gustav Engen er en liten «dal». tuppene flatet ut, ble de dampet mødrene! Og alt foregikk på kjøk­ Bak Sitpå er en lokal vei. Trærne over kjele og satt i spenn under kenet med vedfyring som oppvar­ som skilte eiendommene var ryd- utslagsvasken i rørene. Til ski­ ming. Med ovnsdøra oppe ble det vekk, og en skibakke var klar. smørning ble ofte brukt gamle støvler smurt og gnidd inn med Vi som var barn, lagde hopp på grammofonplater, som vi smeltet fett. Over ovnen på snorer hang delegjerdet og hadde nok med det. og smurte på sammen med para- våte klær og dryppet seg tørre til finvoks. Dette skjedde på kjøkke­ neste morgen. net. Strekkbukse var det problem å Alf-hopprenn få til. Her måtte jeg bruke hyssing, Men jeg husker at AIF hadde et men det var vrient. Det gikk nok Lange dager stort hopprenn der. Hoppet var da best i nikkers og puttiser. Var det kaldt og godt skiføre, var bygget langt innpå Sitpå-jordet. det greiest og rensligst. Da hoppet Farten startet langt opp mot Alm, vi mest på ski, og da kunne vi forbi Trulsen over Gamleveien. De I «tømmermedda» komme hjem i noenlunde bra for­ hoppet over den lokale veien, over Vi kjørte utfor også. Det var langt å fatning. Men da kunne det bli en snipp av et jorde, som vi barn til gå opp til Saugrana, men du ver­ lange dager, og jeg minnes hvor vanlig brukte til fart, og de landet den for en fart vi fikk i «tømmer­ slitne vi kunne være om kveldene. langt nede i «dalen». Bygda hadde medda» nedover, ut av skogen ved Fra Kistefossbakken og hjem sleit flere gode hoppere, men en husker Ask Pensjonat og videre gjennom vi oss oppover og oppover. Støvle­ jeg fra det rennet, og det var Karl bygda. Farlig? Jo, men det gikk ne var stivfrosne og sto i bue. Sult­ Iversen. Minnet sier meg at sixpen­ bra. På mildværsdager lagde vi ne som vi var, snakket vi om mat ce-lua falt av ham idet han passerte snøhytter på Sitpå-jordet. Det var ------BARN DOMSMINNER------59 om å gjøre å ha den største og og ned. Da møttes vi stort sett til så deilig av disse sjeldne frukter. fineste hytta. Så måtte vi ha lys i faste tider ved leet ovenfor Olsen­ Det hendte jeg fikk smake, men den om kvelden, og stearinlys var villaen ved Ask morgen og kveld. som regel måtte jeg nøye meg med ikke alltid for hånden. I røysa på Om kvelden hadde kuene som lukta. den andre siden av veien lagde vi oftest kommet ned til leet igjen og noen fine Holmenkollbakker. Der sto og ventet på oss. lekte vi med brusflasker som hop­ Om høsten var det om å gjøre å Nok å gjøre pere, og flaskene kunne være Bir­ ha kuene på skogen så lenge som Hele sommeren var det nok å gjøre ger Ruud, Reidar Andersen eller mulig for å spare på vinterforet. hjemme. Poteter skulle settes, de var kalt opp etter bygdas hop­ Men når høsten kom, så begynte ugras lukes, gras slås og hesjes. pere. Det var flere gode hoppere i kuene å fly etter soppen. Da kunne Men vi ville jo også gjerne tjene bygda. Her var det full innsats, og det bli lange leiteturer etter kuene noen penger, og da var gårdene i ettertid har jeg tenkt på hva om kvelden. Når vi hadde sluppet gode å ty til. Da kunne vi ligge i mødrene måtte gjennomgå på slike kuene der oppe ved leet om mor­ dagevis og luke i åkrene. Og før dager. Vi var stort sett kliss våte genen, måtte vi ta med oss en selvbindere ble vanlige, var vi med inn til skinnet mange ganger. kvistbør på skuldra ned igjen. og bandt kornband, og det var litt Grankvistene etter vinterhogsten av en jobb. Men aller verst syntes var den veden som ble brukt om jeg treskinga var. For ei lykke selv­ Barbeint sommeren. Etter at skolen begynte binderen og senere skurtreskeren Vinteren var ei fin tid for oss ung­ om høsten, rakk vi ikke å ta med har vært for bonden! er. Vi så fram til vår og sommer, noen kvistbør om morgenen. Men Jeg skal ikke glemme katten. Den men da ble det mer alvor. Ja, vi vi gikk på skolen annenhver dag, tok rotter og mus, som det var mye gledet oss til vi kunne gå barbeint. og på fridagene brukte vi ei hand­ av. Om nettene kunne en høre Vi ventet på at gauken skulle gale. kjerre til kvistsanking i skogen. musene på loft og i vegger. De Hørte vi den, da kunne vi trygt Det var slitsomt å dra denne kjerra «spøkte» i mange hjem. legge skoene vekk. Man sparte oppover, men nedover var det utgifter til sko. I løpet av somme­ bare moro. ren opparbeidet vi jo en solid Ku, gris, noen høner og katt var Til Jevnaker «såle» under føttene. Vi gikk over godt å ha. Det var ei attåtnæring Skulle vi noe sted, så var det å gå. stokk og stein. Kanskje det stakk som det ble mat av, og vi kunne Far hadde en sykkel, men han litt på nyslått åker og eng, men det selge melk og fløte. Jeg tenker på brukte jo den på arbeid. I dag er gikk fort over. Om våren plukket alle literne med melk jeg bar rundt det flere biler, enn det var sykler vi blåveis for salg til bygjestene på til faste kunder til 25 øre literen. den gang. Før bussen begynte å gå Ask, Alm og Solborg pensjonater. Bananer og appelsiner var ikke helt til Jevnaker, måtte vi gå den Vi var en gang fire gutter som fikk daglig kost den gang, og jeg hus­ veien. Det var både tusseladder og solgt hver vår blåveisbukett til en ker det enkelte steder kunne lukte troll og litt av hvert i Mosmoen. bymann. Han var en slags Marte Svennerud, hun som sa: «Je tek alle sju.» Han tok alle fire bukettene og ga oss ei hel krone. Vi dro rett bort til Hauglibutikken og vekslet til 100 ettøringer. Med 25 ettøringer i lomma var vi rike! Med våren, sommeren og høsten fulgte det barnearbeid. Gjevest var i> { \llii det nok å få være med i onnene på .l. em)· Ask og Alm, for der var det is til )- 'i' i ! dessert. Og det var ingen Diplom­ J is. Nei, den var hjemmelaget. Store isblokker lå i sagflis i nordveggen bak låven til det bruk. ..;: .. - -.. ;_-:-~ ______.,,

., . ' ~-,·--·- C ______. __ __ '

Opp i utmarka - --~ ...... ~--·-· "•'"" ' ~

, .. ,.-.> - ~ Når kuene kunne slippes ved St. ;. ~,_. ., . .. , Hans-tider, var det å gå med et par kuer og en kalv opp i utmarka om morgenen og hente dem om kvel­ Hvis skituppene flatet ut, ble de dampet over kjele og satt i spenn under utslagsvas­ den. Vi måtte leie dem i grime opp ken, i rørene. (Illustrasjon: Ole Skaug). 60 ------BA RN D OMSM I NNER ------Det bodde ei gammel dame i andre ka. Jentene var oftest opptatt med greide vi å komme gjennom denne etasje, og hun hadde sett dem med et ballspill mot en vegg, et spill tida. Men foreldre med mange egne øyne. Jeg husker vi var to som idag er glemt av alle. barn hadde en sti tørn. Det var en brødre på apoteket på Jevnaker De «voksne» drev nok mer orga­ stor dag da far kom hjem med et etter lungebetennelse-medisin til nisert idrett, og jeg husker flere elektrisk strykejern midt på tretti­ yngstebroren, en mørk og vemme­ som trente i kulestøt, spydkast osv. tallet. For ikke å snakke om krys­ lig høstkveld sånn i 11-tida. Jeg var I mangel av idrettsbane ble diverse tallapparatet som gjorde at vi kun­ redd, og var glad jeg kom helskin­ sletter brukt. Jeg husker at det var ne høre musikk, sang og nyheter net hjem. Jeg husker ikke når bus­ et friidrettsstevne på Aaseth-jordet, helt fra Oslo tvers gjennom Nord­ sen begynte å gå helt til Jevnaker, nedenfor låven, og der var mange marka. La man høretelefonen på men vi kjørte jo ikke unødig med folk, både tilskuere og deltagere. en tallerken, kunne flere høre. Og bussen. Bestefar hadde sett en av Vi som var unger, drev nok mer så kom Telefunken radio. Store oss ungene hadde brukt bussen til for oss selv, med det vi til en hver greier! Jevnaker, og hadde da spurt mor tid kunne finne på. Dette er nå historie, og vi har om vi var «gjort» av penger. Dette er noe av det som rinner vennet oss til helt andre forhold. Er Den første bussen jeg husker i meg i hu om mine «gamle dager» vår tid god eller dårlig? Ja, se det bygda, var Einar Eriksens mini­ fram til 11-12 årsalderen. Det var finner kanskje neste generasjon ut buss. Foss-butikken var endesta­ de berømmelige 30-årene som de noe om. sjon ei tid, husker jeg. Hvor ofte fleste helst vil glemme. Årene fra den gikk fra Hønefoss, vet jeg ikke. 1921 og fram til krigsutbruddet i 1940 var harde år, med arbeidsløs­ het på rundt 30 prosent og høyere i Artikkelforfatteren Idrett begynnelsen av 1930-årene. Det Ole Skaug (f. 1928) er født og opp­ Hva med fotball? Sparket vi ikke snakkes om «de glade 20-årene». vokst i Åsbygda, men har bodd i Oslo i fotball? Jeg husker nok at vi spar­ De startet i 1921 med en arbeidsle­ hele sitt voksne liv. Etter lærerskoleek­ ket noe som skulle være fotball - en dighet på 17,6 prosent. samen i 1980, har han de siste 15 år papirtull som var surret med hys­ arbeidet som lærer ved Bryn skole i sing. Noen ordentlig fotball kan jeg Oslo. ikke huske at vi unger hadde. Og Stri tørn vi hadde jo bare veien til slik bruk. Med et småbruk hvor vi var selv­ Ellers slo vi jo ball og kasta på stik- forsynte med melk, flesk og egg,

N'Gunder og a'Ragnhild

I artikkelen «På setersti til Spålen» på toppen. Ved siden av lå det tid­ 1953 ble imidlertid veien utvidet i fjorårets utgave av heftet «Ringe­ ligere en stor stein, halvannen og steinen sprengt bort. De fleste rike» (1994-95), leste vi om to store meter høy og ditto lang. Den gamle delene ble skyflet utfor skrenten steiner som lå på begge sider av seterveien gikk i den to meter bre­ mot Prestehytta, som ligger rett seterveien inne ved Øyangen. Stei­ de passasjen mellom dem. Skren­ nedenfor mot Øyangen. Vi ser fort­ nene ble kalt n'Gunder og a'Ragn­ ten var n'Gunder og steinen satt rester, både ved veien og hild, og gjeterguttene måtte huske a'Ragnhild. nedenfor skrenten. En trist skjebne å hilse på dem, slik at de skulle få Det er Ragnar Martinsen (78), for «ei staut jente» som var et vei­ en god sommer på setra. Problemet som bor ved Båntjern i Bergsgren­ merke for seterrekslene i gamle var at ingen kunne si sikkert hvor da i Haug, som forteller dette. Han dager. Moderne veiutbyggere har de var. har vært mye på skauen med altså i sin uvitenhet fjernet dette Nå har vi fått vite at n'Gunder og buskap og som tømmerhogger, og kulturminnet, og fratatt oss mulig­ a'Ragnhild lå på en bakketopp har passert Øyangen på setersti heten til å hilse på a'Ragnhild. Vi rundt 500 meter sør for Jonsetang­ utallige ganger. Han husker godt får nøye oss med å bukke til en mot Fiskebu. Her er det en at de gikk forbi n'Gunder og n'Gunder, og håpe at det holder til bergskrent til høyre (på sørsiden) a'Ragnhild. Det var viktig at folke­ å gi oss en god tur på skauen. av bilveien, drøyt to meter høy og ne hilste på dem. Særlig gjetergut­ fem meter lang og med rognetrær tene skulle bukke, minnes han. I Sverre Grimstad ------VA K ERS ETER VEIEN ------61 Vakerseterveien

14-åringen Peter Christen Asbjørn­ siden. Etter litt fundering gikk han sen kom til Skamrekdemningen ut tilbake og tok heller en godt opptrå• på ettermiddagen en vårdag i 1826. ket sti bortover mot Skotta. Den vis­ Han skulle i «prestelære» på N order­ te seg å være et dyrefar som etter­ hov og var ukjent med veien. I Sør­ hvert forsvant i terrenget. Dermed kedalen hadde han fått høre at han gikk unggutten seg vill! Dumt for skulle gå over den gamle, laftede Peter Christen, bra for oss! Det resul­ tømmerdemningen. Han så gjorde, terte nemlig i fortellingen «En som­ men fant ikke stien på den andre mernatt på Krokskogen».

Av SVERRE GRIMSTAD Vi starter ved Damtjern Vi går i motsatt retning av Setervei Asbjørnsen og starter ved Hadde den senere eventyrfortelle­ Stubdalsseter, ovenfor ren gått riktig, ville han ha fulgt Damtjern. Opprinnelig var VAKERSETERVEIEN videre fra det to, øvre og nedre. Her '.<'t- Skamrek til Stubdal i Åsa. Dette var man ferdig med de ver­ ~ 4:i' eldgamle faret har alltid hatt stor ste stigningene fra bygda, ferdsel og er et av de viktigste på og setra var et naturlig hvi­ (f\1 hele Krokskogen. Ikke bare gjen­ lested. Man kjøpte melk og f.Jt::.,_. \ ~~ nomgangstrafikken fra hovedsta­ spiste før ferden gikk videre ''

J 62 ------VAKERSETERVEIEN ------slitasjen i flabergene. Dette er tyde­ lig en gammel og velbrukt sti, men det har vært i tidligere tider. I dag blir den ofte smal og kronglete når vegetasjonen trenger innpå. I ei lita myr ser vi hvor fint store steiner er lagt på rad der hvor stien passerer. Snart går den i ei grop, med raske trappetrinn ned til Stubdalstjern­ bekken, også kalt Heljerobekken lenger nede. Her er den liten, men om våren vokser den seg stor på vei mot Damtjern.

Myssmørkleiva Så kommer et flatt, vått parti, før vi kommer til MYSSMØRKLEIV A, med fin varde til venstre. Stien blir Utsikt mot Nordre Heggelivatn. (Foto: Sverre Grimstad). trang, steinete og bratt i ca. 30 m. Bakgrunnen for navnet vet ingen, knekker grensen og fortsetter Ringsmyrbekken men det kan ha vært en primbutt langs Vakerseterveien helt til Snart ser vi en delegran inntil stien som har slått borti en stein på Langebru. Det skal ligge en gren­ til høyre. Det er rispet i treet med hjemvei fra setra, slik at primen sestein her, hvor det er innhogget øks på begge sider. Det nye styk­ har rent ut. Myssmør er surmelk bokstaven «L». Ikke funnet. Verdt ket i bondeskauen tilhører Veistein som varmes opp slik at osten skil­ å lete etter. Oppe i bergskråning• gård. 50 m senere kommer vi til ler seg ut og mysua blir igjen. en, bak steinen, ligger en gammel RINGSMYRBEKKEN. Vadestedet Mysua småkoker så i flere timer. bjørneskanse. Jegeren satt her, kalles HOPPET på grunn av små Deretter avkjøles den og blir da med fin utsikt over myra, hvor åta berg på begge sider, lette å trå på. stiv og kalles myssmør eller sur­ lå. Disse hoppesteinene har vært flit­ prim. Tilsettes sukker, blir det søt­ Fra Snøplogmyra fortsetter tig brukt av markante Krokskog­ prim. Vakerseterveien opp SKOTKLEI­ skikkelser som Kaare Stubdal, Etter Myssmørkleiva kommer et V A, en bratt bergskråning. Det Bjarne Bjørnstad, Martin og nytt, flatt parti før stien svinger til aller eldste faret tok her av til ven­ Andreas Bakken, Olaf Guldbrand­ venstre opp NA VNLØYSA til stre bort Snøplogmyra og fulgte sen og Signe Bure. Ringsmyrbek­ krysset med skiløypa fra Damtjern en nordligere trase videre mot ken kommer fra Askmyra. Der lå til Løvlia. Her var det også velte­ Skotta. Det er nok årsaken til nav­ Skortahytta, en hoggerhytte som plass tidligere. Mens skiløypa fos­ net. I dag er er Skotkleiva delvis tilhørte Ole Nyrud. Nå borte. ser videre til høyre mot Stubdals­ bygget opp med stein i ytterkant. tjern, går vi VELT ABAKKEN opp Hittil har vi gått i Løvenskiold­ til HOLBERGET, hvor det er land. Nå får vi bondeskau til høy­ Navneberg antydning til små jettegryter. Også re, Løvenskiold til venstre. Bonde­ Drøyt 20 m etter Ringsmyrbekken, her og litt høyere opp ser vi var­ skauen er delt opp i mange gårds• ser vi ny delegran og stokkrøys til der. teiger og straks vi kommer over venstre. Røysene skulle ikke legges høgda, ser vi den første grense­ på mose, men på svart jord. Lå markeringen. Det er en delestein røysa på fjell, skulle det være bolt i Skotkleiva med stokk, som skiller mellom en av steinene. Dette for å skille Så litt nedover ut på SNØPLOG• gårdene Kongelf (Askim) og Raa dem fra «naturlige røyser». Dessu­ MYRA. Her sto lenge en etterlatt (Kjørnæs), begge i Norderhov. Vi ten skulle de ha toppstein, med en treplog inn til venstre, etter brøy­ går nå i rolig, hellende terreng, «viser» på begge sider. ting for tømmerkjøring. Her kom­ stadig skiftende mellom myk I en stigning, på høyre side inntil mer grensen mellom Løvenskiold skogsbunn og berggrunn. Stien er stien, står snart en gul grensebolt. og bondeskauen inn fra høyre. Vi her et typisk eksempel på hvor­ Den markerer en hyttetomt som er ser ei lita bjørk med innhogde dan man unngikk fuktig terreng. skilt ut, tilhørende Engelhardtsen, grensemerker til høyre, deretter ei Heller en ekstra stigning eller Oslo. Bolten står i et NAVNE­ gran med orange ring nederst på krok fremfor vann! Ser vi godt BERG, med mange bokstaver og stammen. Til venstre ser vi en stor etter, er det riper i stein og trappe­ tall. Vi ser J97 MAB-SB-1905-AHT­ stein med orange ringer. Her trinn i berg etter gammel ferdsel. HSM-AHM-EKT. Så en bønn til ------VA KERSETERVEIEN ------63 dere: La slike gamle navneberg Hvileberget Før bjørkekavlene kom, gikk stien være i fred! Studer det gjerne, men rundt til venstre. Myra er dyp, trå rip ikke inn nye bokstaver. Det er Vi går tilbake til Vakerseterveien ikke uti! For mange år siden ble en helligbrøde. og fortsetter den opp på Stubdals­ saubukk jaget ut i myra av en elg­ flakene. Her ser vi stadig gule hund. Jegeren skjøt bukken med grensemerker. Bondeskauen ble i følgende unskyldning: «man skal Kløvskifte 1823 delt opp i stykker som ofte skyte det hunden jager!» Derfor Her ved navneberget tar vi en gikk helt ut på kanten mot Steins­ navnet! Til venstre for myra ser vi avstikker opp på en liten knaus til fjorden. Arealet på hvert stykke et flaberg hvor det er fint å hvile. venstre. Her er det fin utsikt. Mot stod i forhold til størrelsen på går• Heter SIGNEBERGET etter Signe sørvest ser vi Gyrihaugen. Lenger den. Rundt oss er kraftige furuer Bure som i mange år var budeie på til høyre praktfulle Gaustatoppen, og digre maurtuer. Mye stor skogs­ Vakersetra. Her satt hun mange med snø langt ut på sommeren. I fugl trekker i området. De letter ganger og passet på at buskapen øst, inntil knausen, ligger FLAG­ knatrende når vi passerer. Vi aner kom trygt over myra. MYRA, hvor skiløypa fra Løvlia til også en del hytter i bondeskauen Vassendvika går. Straks bortenfor til høyre. Så opp en kort bakke og myra ligger KLØVSKIFTE, et sted vi har HVILEBERGET til høyre. Langebru langs det eldste faret, en 1,5 m høy Dette er høyeste punktet på hele Stien fortsetter nedover, med to bergvegg, flat på toppen, med en stien. Naturlig sitteplass i berget, hytter tett inntil på høyre. Vi kom­ stein utenfor. Lett å få av kløvet, som også inneholder en del boksta­ mer frem til SLETTFLAGENE, slik at hesten fikk hvile. Stedet er ver. Vi ser EVA - W - SK- OG. De hvor terrenget åpner seg. Vi ser en vanskelig å finne i dag. Skal ligge i siste bokstavene står nok for Olaf snipp av Atjernet til venstre med hellende terreng, vekk fra myra. Guldbrandsen, storjeger som Vesleflåtan og Hauken lenger bak. Vi forsøkte, og fulgte skiløypa over benyttet stien flittig. Her hadde I horisonten ser vi Blekksjøflaka og Flagmyra, gjennom et tørt «pass» han tenkt å bygge hytte, men kri­ foran oss ruver Oppkuven. Stedet og ut på ny myr. Her forlot vi ski­ gen kom i veien. ÅSMUND 1992 er er markert med en stor røys til løypa, tok til høyre og ut på Tiur­ stygt rispet inn etter at bokstavene venstre. Den har ikke noe med leikmyra, som her har et nytt ble gjenoppdaget. FY! Av gjeter­ eiendomsgrensene å gjøre. Ter­ hogstfelt i nord. Vi krysser den og gutter kalles stedet også for Lye­ renget heller til venstre og straks ser en avlang myr med bergskren­ berget eller Burehøgda. Gården krysser vi skiløypa fra Langlia over ter. Også den krysser vi, går 30 m Bure eide stykket før i tiden. Aurtjern til Løvlia. I krysset ser vi over en liten åskam og ser en berg­ Bortover flaga er det flere grense­ en ny delerøys og lenger nede mot nabbe med stein foran. Dette kan merker. Mest markerte er noen Langebru, en grensestake. Snart er ha vært Kløvskifte. Idag er alt flotte oppreiste steiner. vi i stikrysset til Løvlia. Vi går de mosegrodd og ingen tegn til tidli­ få meterne ned til Langebru. Her gere aktivitet. Men - stedet kan ligger det en hytte som ble satt opp passe og rett nord ser vi antydning Bukkemyra i 1936 av Gamle-Andreas Bakken til sti som kan ha vært det gamle Så nedover til BUKKEMYRA. En (død 1950), også sto1jeger. Han allfaret. avlang myr som krysses på tvers. hadde mange feider med Løven­ skiold, og for ytterligere å tirre godseieren ble hytta bygget så nær grensen som vel mulig. Vi ser en grensestein 8 m nedenfor hytta hvor det er hugget inn en «L». Den står for Leuch, som i sin tid eide Sørkedalsgodset. I 1760 fikk han forlik med Ringeriksbøndene og grensen mellom dem ble endelig fastsatt, etter mye kiv og krangel. Morten Leuch markerte øyeblikke­ lig grensen med buemerket sitt, bokstaven «L» i berg- og jordfast stein. Nåværende eier er altså Løvenskiold, og her svinger gren­ sen til høyre mot Nibbitjern. I dag eies hytta av Osloadvokaten Gun­ nar Kaspersen. Fra Langebru får Vakerseter­ Gagnumseter, med Skamrek og Gråberget i bakgrunnen. (Foto: Sverre Grimstad). veien tilsig av trafikken til og fra 64 ------VAKERSETERVE IEN ------

Fra nedre Vakerseter rundt 1936. Vi ser Birgit (død 1972) og Gamle-Andreas Bakken (død 1950) med barna Solveig og Vesle­ Andreas. De to er idag hhv. 70 og 74 år gamle. De har besøk av Bernhard Rønning fra Oslo, som ofte var innom familien Bakken. Fiskene på veggen er tatt på garn i Søndre Heggelivann. Fangsten er på over femti ørret!

Løvlia og stien blir tydeligere. Litt satt noen planker etter den Senere ~om det en flott tømmerbru, våt her og der, men også fine fla­ beskjedne gapahytta deres nede i så enda en i 1935 før nordre Hegge­ berg og tørr skogsbunn. Den blir Skansedalen nord for toppen. Her livann ble regulert 4 m og dagens bedre og bedre, jo nærmere vi lå det også en bjørnestilling for triste betongbru oppsto rundt 1960. kommer Skamrek. Vi krysser lenge siden, brukt av Per Svingom Vi er på et av de mest sentrale Langebrumyra på kavler. De er fra Åsa. Flere bjørner ble skutt her, steder på hele Krokskogen. Raste­ forresten gamle og morkne nå. På men selve skansen er vond å finne. plassen på andre siden har vært tide å skifte dem ut. Noe for den Vel nede fra Gråberget fortsetter mye brukt i alle år. Også seterdrif­ lokale turistforening? På den andre vi langs noen myrer og inn i stor tene langs Vakerseterveien hvilte siden, ved en liten blåmerket gran skog igjen. Et sted deler stien seg i her. til høyre, ser vi ei røys til venstre. to halvsirkler noen meter. Det pus­ På andre siden av nordre Hegge­ Her tar NAKKEVEIEN av. En stille sige er at både folk og fe alltid går livann, ser vi en bergvegg som kal­ sti, mye brukt av jegere som fraktet til venstre. Derfor kalles stedet les SKIPET. KRAKVIKA går inn til ulovlig elgkjøtt, særlig under kri­ VENSTER'N. høyre. Hit ble ferdafolk rodd fra gen. Den går opp til Kuven, hvor Vakersetervika og Heggelia, når de det alltid har vært rikt med elg. skulle videre til Løvlia. Det kunne Skamrek vanke en hel krone til rormannen Enda en sti kommer innpå fra Løv­ som takk for skyssen. Gråberget lia. Vi ser snart Skamrek til venstre. Oppe i bakken ser vi GAGNUM­ Vi fortsetter mot Gråberget. Et av Husk å stoppe på utsiktspunktet litt SETRA, hvor storgården Tandberg de fineste utsiktspunktene i Marka, lenger fremme. Ned mot Skamrek på Norderhov setret til rundt 1920. nesten 600 m.o.h. Det anbefales er stien enkelte steder bygget opp Da overtok Heggelia slåtten og det sterkt en tur oppom. Vi går forbi med steiner. Riktig bra er den. ble bygget en slags kjerrevei mel­ selve Gråberget til vi ser en varde Så er vi nede ved vannene og lom de to setrene. Det nåværende og tar en lett sti opp til venstre. krysser det gamle bekkefaret på en huset på Gagnumsetra var opprin­ Her oppe på toppen lå gjerne Mil­ moderne betongbru. Vi er der nelig låve på Heggelia. Flyttet org-menn under krigen på utkikk. Asbjørnsen gikk feil! Tidligere var rundt 1920. I dag er det Løvenski­ Atjernmyrene nedenfor var en det altså en tømmerdemning her, olds skogsjef som disponerer ste­ populær slipp-plass. Vi finner fort- men da var vannstanden lavere. det. ------VA KER SETERVEIE N ------65 Heggelia Vi går tilbake til Heimmyrkoia og Noe godt forhold var det imid­ finner den gamle Vakerseterveien i lertid ikke mellom de to setrene. Den opprinnelige Vakerseterveien åsen opp til venstre for bilveien. Bakgrunnen kunne være så mangt. er borte på det siste stykket fra Herfra kan stien følges den siste Den øvre setra laget blant annet en Gagnumsetra. I 1920 ble den altså strekningen til Vakersetra. ny vei som ledet turistene utenom kjerrevei, som stadig ble forbedret Vi er ved veis ende. den nedre. Folkene på øvre vasket til moderne bilvei i 1958, med ny seg dessuten i bekken, slik at nedre trase. Likevel, ser vi godt etter, er fikk forurenset vann. Krangel om det fortsatt spor. Fra porten på Vakerseter garnplasser i Heggelivannet fore­ Gagnumsetra ser vi den gamle På den vestvendte vollen har det kom også. Naboforholdet var der­ kjerreveien gjennom skogen. Den vært seterdrift i over 400 år. To for nokså kjølig til tider. krysser nyveien og fortsetter oppo­ setrer var det her. På øvre Vakerse­ I dag eier Løvenskiold den øvre, ver lia. På toppen, før Heggelia, ter var legendariske Signe Bure mens skrivergården Vaker fortsatt finner vi den igjen til høyre og føl­ (død 1994) budeie for gården Bure har bruksretten til den nedre. ger den ned til gjerdet. Vi ser huse­ frem til 1947. Skrivergården Vaker Strekningen vi har gått er rundt 9 ne nede på jordet, men det var her holdt til på den nedre, hvor de lei­ km. Vi kan bile til Damtjern og gå oppe den gamle finneplassen og de bort seterretten til Gamle­ derfra, eller sykle fra Skansebak­ setra lå. Vi ser fortsatt røyser etter Andreas Bakken (død 1950). Han ken i Sørkedalen. Begge utgangs­ husene. Nede i bakken til venstre overtok i 1921 etter onkelen sin, punkter gjør turen gjennomførbar for bilveien, 50 m ovenfor porten Martin og ble til 1937. Da flytttet på dagen, i lett terreng, uten de til Heggelia, lå den gamle brønnen. han over til den nybygde hytta på store høydeforskjeller. Her finner vi også en SKRIVER­ Langebru og fortsatte setringen der Og husk, det blir en historisk STEIN. Årstallet 1876 kommer til 1943. ferd, langs en sti som har blitt tydelig fram. Steinen er delvis dek­ Det var altså seterdrift på Vaker­ brukt i århundrer. ket av bilveien, som også var årsa• setra frem til 1947. Det var både ken til at brønnen måtte flyttes et lengst og sist på hele Skauen. Det GOD TUR! stykke innover i myra. I dag er det var derfor helt naturlig at det eld­ innlagt vann på Heggelia, ja strøm ste størhuset på Krokskogen sto på også. Stedet eies av Gunvor og den nedre setra. Det brant dessver­ KILDEHENVISNING: Einar Greni etter at det ble frikjøpt re ned vinteren 1928. I 1929 fikk H. 0. Christophersen: Krokskogen fra Løvenskiold ved hjelp av jord­ begge setrene nye og like størhus. (1977) loven. Servering er det fortsatt De hadde rom for overnatting, noe helgene, som i gamle dager. hovedstadsungdommen benyttet Stoffet er dessuten hentet fra samtaler seg flittig av. Opptil 19 personer med bl.a. Kaare Stubdal (81), Anders kunne ligge over i hvert av størhu­ Flåten (81), Bjarne Bjørnstad (78) Hjerteberget sene, til en krone natta. Ofte 2 i Gunvor Greni (57) og Andreas Bakken Fra Heggelia går det litt nedover til samme seng. Da kunne lørdags­ jr. (74), alle godt kjent på Krokskogen . Løvenskiolds mange hus. Herfra kveldene være ganske livlige her kommer en stigning som kalles inne. JERPEKLEIV A, opp mot Heimmyr­ koia, tidligere hoggerhytte. Vaker­ setra er bare noen hundre meter borte. I ledige stunder gikk folk turer opp på Gråberghaugen eller ned til Heggelivannet. Det siste gjør også vi og tar stien fra Heimmyr­ koia ned til Vakersetervika. Her er det fine flaberg og studerer vi dem nøye, finner vi skrift og tall. Vi leser «Hans og Hanne 1931 » «Arthur og Olga 1940» «Ole Gunnarsrud 1930» og «SB ». De siste bokstavene står kanskje for Signe Bure, som var budeie på Vakersetra i 25 år. HJER­ TEBERGET kalles stedet, som ligger idyllisk til ned mot vannet. Her har nok romantikken blomstret i sin tid. Et innrammet hjerte med pil finner vi da også risset inn i berget. Vakersetra i tidligere tider. 66 ------EN H EDERSMANN------Ole Chr. Lagesen d.e. - en hedersmann av den gamle skole

Av ODD WILLUMSEN

Som barn hadde jeg den store glede og lykke å få vokse opp her på Ringerike hos mine kjære bestefor­ eldre, Ole Chr. Lages en og hans kone Karoline f. Rustand. Bestefar kom fra Løken i Haugsbygd og var født i 1868. Han døde i 1949. Bestemor kom fra Bølgen i Haugsbygd og var født i 1869. Hun døde i 1956. Da bestefar i 1948 rundet 80 år, skrev jeg i takknem­ lighet dette diktet, som jeg fikk forståelsen av at både han og bestemor satte stor pris på.

Ole Chr. Lagesen d.e. og d.y. Bildet er tatt 26. september 1938, på seniors 70-årsdag. Ole Chr. Lagesen d.y., som på bildet er 2 år gammel, er idag eier av Nordre Bølgen gård i Haugsbygd.

Til bestefars 80 årsdag Alltid var han først på pletten, 26. september 1948 alltid frisk, ei morgengretten, alltid lettvin, seig og spretten Bestefar er 80 år gav han sine ordrer kvikt, men like raskt til byen går han tok sitt arbeid som en plikt - han sommer, vinter, høst og vår. ja han var en ADELSMANN - Han er like frisk i sinnet, en MERKESMANN av bondestand. han er like kvikk i minnet som han var i unge år. For meg han ikke bare var en bestefar, men og en far. Har du hørt hans visestubber Jeg kom til ham i barndoms år - når i lune lag med gubber aprilmåned en tidlig vår. han med toddy'n koser seg? Han ble min venn og kamerat Har du ikke? Det har jeg. til lek og samarbeid parat. Han kan synge, han kan spøke, Han fulgte meg langs barnlig sti kvede viser, vitse, røke, og lærte meg til mann å bli. skape glede, fest og gammen, til hygge for oss alle sammen. For meget har jeg deg å takke kjære bestefar. Ja som han er i festlig lag Slik ta/ele ei formes /can i ord slik er han og i arbeids dag. som I fortjener, du og bestemor. Alltid munter, alltid glad, Mitt ønske er for dag og liv for tunge tak han vek ei av - at du i sammen med din viv først om morran, sist om kvelden må leve sundt i gode kår, krøp han sliten under fellen. se mang en sommer, høst og vår! KIRKESKOLEN 67 Kirkeskolens skiftende lange liv og historie

Historia om Kirkeskolen gjennom 100 år er ikke bare historia om en skole.krets og en skole. Det er like mye ei historie om hvordan ver­ denshistoria og storsamfunnet virker inn på vår lokale historie, kombi­ nert med tilfeldighetenes spill.

Kirkes tedet i Norderhov for anledningen sett fra sør, fra Gi/etappen. Vi ser godt fordi det er gan ­ ske snautt i 1863/65, da P.A. Thoren tok bildet. Den gamle skolen, seine­ re kalt Kirkeskolen, lig­ ger i husklynga til høyre på bildet oppe på bakke­ kammen. Det blir de to Hønen-gårdene. Og det vil si Ringvold og sko­ len. Skolebygningen er det nederste huset i hus­ klynga, halvannen etasje med langsida vendt ned­ over. Veien til venstre i bildet er gamleveien fra Gi/etappen til Gusgår­ den. Siste biten av veien er lagt om og pløyd igjen i dag.

Av OLA V NORHEIM hov begynner omtrent for nøyaktig Guds ord, elske deres øvrighet og 400 år siden. Den kjente Akershus­ bevise sin lydighet ved å forbedre At Kirkeskolen heter det den heter bispen Jens Nilssøn er ute på tur, en kirken og kirkegården. og ligger der den ligger, og at sko­ av de mange reiser han gjorde Det var slik det var den gangen: len fyller 100 år i år, at Kirkekretsen rundt om i det store bispedømmet. Kirka var ansvarlig for å lære opp er egen krets som verken er større Det fine med han var at han hadde almuen, og det var Guds ord og eller mindre enn det den er i dag - med seg en fast skriver som skreiv katekisma almuen måtte lære. Tidli­ alt dette (og mer til) er et resultat av ned det bispen så og opplevde. gere på latin, og etter reformasjonen historias langsomme strømdrag, Bispen skreiv sjøl også sine nedteg­ i 1536 på «modersmål». I Norge storsamfunnets utvikling, lokale nelser. ville det si dansk, som lå nærmere ildsjeler eller mangel på slike, og enn latinen, men langt unna norsk. tilfeldige tildragelser. 4. september 1594 var biskopen i Jens Nilssøns nedtegnelser fra Norderhov kirke, , og «.. siden efter 1594 er det første vi vet om slik Biskop Jens Nilssøn predicken examinerit bispen almu­ opplæring, eller overhøring, her. en i Norderhoff». Hvordan de kun­ Seinere kommer opplæringa inn kom, så og noterte ne svare for seg, vet vi ikke. Men de i mer organiserte former, gradvis, Den kjente skolehistoria i Norder- fikk beskjed om å søke kirken, høre med både framgang og tilbakeslag. 68 KIRKESKO LEN Fett prestekall Det var nok heller ikke helt tilfel­ et folk som tåle ondt, og måtte dig at bispen var skole-interessert. man med forundring se med hva og trang skolestart Både han og kollegene hans følte bestandighet og tålmodighet de Mye spiller inn: Fra gammelt av et behov for bedre opplæring og lide hunger i de forbigagne år, da har Norderhov vært et av de mest opplysning, nå når konfirmasjonen de måtte bake seg brød av mask, feite og ettertrakta prestekall i lan­ ble innført. rughalm og bark, hvorav den det. Og når en prest hadde kom­ ytterste tjente dem til brødmel, met så langt i karrieren at han kom men den innerste og finere til mel til Norderhov, hadde han som Et kongelig brev at koke grøt av. Det var rett og regel gjort sitt før den tid. Mange En dag i 1739 fikk Norderhov­ slett bedrøvelig at se, så mange av bygdas prester blir omtalt som presten Hermann Rossing et brev mennesker gikk til skogs for at flå gamle, og skrøpelige i mer enn en fra kongen i København. Innholdet bark til deres føde». betydning. Det var jo slik at det var ei ny lov om almueskolen på Det er klart at innføring av almu­ var presten som hadde ansvaret landet. Heretter skulle hele almu­ eskolen ikke kom i første rekke for opplæring av ungdommen, og en, til og med fattigfolket, undervi­ under slike forhold. ikke alle var seg det ansvaret ses. Og det skulle bygges egne sko­ bevisst. lestuer som bøndene skulle koste. Tyske pedagoger Sjøl om Rossing var en ivrig prest, kan det vel tenkes han stusset på et øver påvirking slikt brev. Egne skolestuer? Hva Så går det en mannsalder før det »Katekisasjon ville bøndene si til ei slik utgift? skjer noe vi vet om på skolefron­ om sommeren» Og hva ville de si til å unnvære ten, og hvorfor det? Vi har ikke Men noen prøvde. En av dem var barna, som de hadde bruk for lokale kilder før. Ikke før uti 1770- Hans Rossing, sogneprest i Nord­ hjemme? åra. Det kan ha skjedd noe i mel­ erhov fra 1727 til 1742. Han skri­ lomtida, men trolig ikke noe sær• ver hvordan det gikk til da han God skolelov, lig. For også andre steder var det skulle prøve å undervise ungdom­ tilbakeslag etter skolefundasen av men: «Katekisasjon om sommeren, galt tidspunkt 1742. I 1773 melder prost Schnitler holdes hver søndag i den kirke Den nye skolelova ble ikke fulgt at det er sendt inn oversikt over hvor prædikken har været. I fjær• opp, hverken her eller andre ste­ undervisningen fra alle sogn på dingene bliver holdet overhøring der. Et par år etter kom det ei ny Ringerike. Dette passer med det vi 2de gange om vinteren av mig lov, som tok mer hensyn til norske vet om den tida generelt, for net­ selv. Om sommeren lyses ofte til forhold. Prinsippet her var at det topp på denne tida ble det ny overhøringer, men forgjæves: thi skulle være omgangs-skolelærer interesse for opplysning av ung­ da ere de enten til sæters, eller i på landet. Sjøl om den nye skole­ dommen, anført av tyske pedago­ andre forretninger. - Disse over­ fundasen ble gjennomgått av ger. høringene ere først i min tid Norderhovs mest betrodde menn begynte». på Hesselberg i 1742, skjedde det Heldig historisk Rossing kom til å stå midt oppi ikke noe med skolevesenet før uti den første organiserte utviklinga 1770-åra. lokal utvikling av skolevesenet i Norderhov. Og Grunnen til det: Ny lov på feil Det går enda en mannsalder. Da det ser ut som han var ivrig i så tidspunkt. For det er mye som skal griper den historiske utviklinga måte, både han og hjelpepresten klaffe for at skole skal komme i heldig inn i Norderhov: Fra Dan­ hans. gang. mark kommer klokker Larsen, året Og her klaffa svært lite: Her var er ca 1803, og den unge danske en prest og en prost som dro i hver seminaristen kommer til å sette »God begynnelse» si lei. Og siden det var øvrigheten sitt preg på både skolelivet og det Om prestene, som øverste lokale som skulle stå for skoleutvikling­ sosiale livet i Norderhov en ny ansvarlige, kunne være slappe, en, skjedde lite når disse to ikke mannsalder, helt til han dør i 1831, kunne det derimot hende at sjølv­ var samkjørte. bare 50 år gammel. Larsen er en este bispen var ivrig etter å innføre En ting til: Bøndene syntes det skole-pioner, og med han får vi skolegang. En bisp som ivra for å ble dyrt. Samtidig kom ny lov om den første forløperen for Kirkesko­ innføre skoler, var Akershus­ fattigvesenet, så de fikk stadig nye len, i og med at han var den første bispen Peder Hersleb. Etter at han og upopulære utgifter. som holdt fast-skole i kretsen. Det hadde visitert «Nordre-Haugs Ikke nok med det: På denne tida var på Berger. Og skolen var ikke hovedkirke» i 1734, skreiv han at var det uår på Ringerike. Fogd almueskole, men privatskole, for her var «en god begynnelse til Wiel, som første bodde på Hov og barn av de bedrestilte av bygdens opplysning af denne menighets seinere på Rå, skriver det slik i en bønder og embetsfamilier. Men ungdom». rapport til kongen i 1743: «Det er Larsen kom til å bety mye for KIRKESKOLEN 69 almuen ved å lære opp lærere, satse på i større grad enn bygda OBOS-planer omgangsskolelærere. For det var rundt Norderhov kirke. Det kom­ det som var den vanlige skolen mer en nye middelskole i Hønefoss Men så skjer det noe: OBOS, bolig­ enda. Og han fikk presten med på å by, forløperen for gymnaset, og byggelaget i Oslo, ser seg om etter vedta regler for skoleholdet i Nord­ skolen på Hønen går det sakte men tomter utenfor Oslo, og et av de erhov. Disse reglene er et studium sikkert tilbake med. aktuelle områdene blir Hurumåsen, verdt, og finnes i sin helhet i den Sentralisering er ikke noe nytt i retning Åsa. Da blir det bruk for lesverdige Norderhovboka fra begrep, og utover i 1880-åra kom flere nye muligheter for skoletomt. 1914. Larsen må ha vært en vidsynt det på tale å slå sammen Vaker- og Stavhella blir nevnt, dessuten et og framsynt pedagog. Berger-kretsene. Hva gjør man da? område mellom Gagnum og Vaker, Jo, flytter inn i de tidligere lokalene og ei tomt ved Kalkverket mot Åsa. til Ringerikes middelskole. Storsko­ Og Kirkeskoletomta er fortsatt Endelig skole for almuen len først, småskolen noen år seine­ aktuell. Etter at klokker Larsen døde, kom re. For huset står jo der, sjøl om Berger endelig til å bli almueskole, realskolen trappes ned og legges rundt 1840. Omtrent på samme tid ned først i 1890-åra. ønsker de fleste bøndene i Vaker­ Innhenta av utviklinga grenda og en egen skole. Etter mye Men tida går, faktisk går hele 60- att og fram hvor skolen skal ligge, Navnespørsmålet tallet og halve 70-tallet før skole­ får Vaker endelig egen skole, trolig Og nærmest av seg selv ser det ut krets og skolestyre og kommune i 1845. til at den nye «Kirkekredsens sko­ får bestemt seg. Og da blir skole­ Her har vi to kretser som 50 år le» får navnet Kirkeskolen. Belig­ planene innhenta av jordverntan­ seinere skal ende opp til en krets, genheten ved kirka gir navnet til ken, og sentraliseringstanken er Kirkekretsen. kretsen og kretsen gir navnet til faktisk i ferd med å gli over. Det skolen, Kirkeskolen. bør ikke lenger bygges på dyrka Nesten 100 år seinere prover mark, og dessuten bør både Kirkeskolen, hvorfor det? noen foreldre å skifte navn til Vegård-kretsen og Kirkeskretsen få Så kan vi lure, hvorfor ble Kirke­ Norderhov skole. Det går ikke bra. bestå som før. kretsen hetende Kirkekretsen, og Da reiser «hele bygda» seg, Bonde­ Da er er det den gamle Kirkesko­ hvofor ligger skolen der den ligger? kvinnelaget kommer på banen, letomta som står igjen som mest Det siste spørsmålet først: Går vi «bygda» blir ei stakket stund synlig aktuell for en ny skole i Kirkeskret­ litt tilbake i tid, er det ikke så van­ delt på midten, og endringsfor­ sen. Endelig står nyskolen ferdig til skelig å forestille seg at området slaget trukket. innflytting høsten 1977, som et av rundt kirka var et senter i Norder­ mange minnesmerker over 70-åra. hov. Kirka er nevnt. Prestegården var sentral. Og på Østre Hønen (på På nære nippet andre sida av veien ovenfor Ring­ Det har også i vår nære lokale his­ vold) var det både tingsted og torie vært på nære nippet at Kirke­ Mer skolehistorie gjestgiveri. Ikke nok med det: Det skolen flyttes til et annet sted. Det Den som er interessert i mer Kirke­ var skole der. Akkurat der hvor hadde seg slik: Opp gjennom hele skole-historie, kan lese jubileums­ Kirkeskolen ligger i dag. Ikke het 1940-, 50- og 60-tallet var Kirkesko­ heftet i anledning skolens 100 års• den Kirkeskolen og ikke var det len utsatt for et sakte men sikkert jubileum. Gudmund Bakkes to almueskole, men skole var det, og forfall. Det ene foreldremøtet etter jubileumshefter for Vang og for litt av et skolesenter. Det var Ring­ det andre drøfta situasjonen. De Åsbygda skoler kan og med fordel erikes Middelskole, seinere realsko­ sendte sine skriv til kommunen, leses for den som vil vite mer om le, som holdt til på Østre Hønen. I som først het Norderhov og seinere skolehistorie i Norderhov. Og Mar­ 1860- og 70-åra var det en slags Ringerike. Kirkeskolens skjebne git Harsson har gitt ut ei interes­ videregående skole som gikk for å holdt på å bli innhenta av sentrali­ sant bok om Holes skolehistorie. være svært god, og der gikk det serings-tanken, en av etterkrigs­ Det er bare å lese. unge gutter fra hele Ringerike og tidas bærekraftige ideer. Lenge lå Og ikke minst: De to tjukke Hadeland, ja til og med fra Halling­ det an til at Kirkeskretsen og Norderhov-bøkene, både den fra dal og enda lenger unna. Vegård skulle slås sammen til en 1914 og den fra 1948, inneholder krets, og nye skolehus trengte de interessant skolehistorie. Ikke begge steder. Foreldrene i Kirke­ minst forteller de oss hvordan hver Byen overtar for bygda kretsen hadde lenge ingen motfore­ tid har sitt syn og sin historieskri­ Men tidene skifter, enten det passer stillinger til det, så lenge de kunne ving. Akkurat som i dag. oss eller ikke. Utover i 1870-åra er regne med at det ble Vegård-eleve• det tydelig for ganske mange at ne som måtte flytte på seg, og ikke Hønefoss er sentret som er verdt å omvendt.

,__. 70 ------REFS------Holdt barna hjemme fra skolen 1. mai 1925 - og fikk refs fra Hønefoss skolestyre

Å holde barna hjemme fra skolen 1. de ikke sendte barna på skolen 1. mai. I mai, var ingen spøk i mellomkrigsåre• spissen for aksjonen sto sannsynligvis ne. I 1925 fikk fire familiefedre i Høne­ Konrad Knutsen, redaktør og seinere foss skriftlig refs fra skolestyret, etter at stortingsmann.

Av ARNE CHR. BERG I året 1925 var det ennå ikke blitt brev som hans foreldre, sammen innført skolefri 1. mai. Torbjørn med tre andre foreldrepar, fikk fra 1. mai-markeringen ble i 1889 i Olsen i Hønefoss har tatt vare på et Hønefoss skolestyre 8. juni 1925. Paris vedtatt å bli en internasjonal demonstrasjonsdag for å fremme kravet om 8-timers arbeidsdag. Etter hvert ble også andre krav tatt :~. opp i program og paroler på 1. Hønefoss /(;,.1 '.'.1 folkeskole. mai-dagen. I vårt land har det gått ~) 1. mai-tog hvert år fra 1890 og Skolt!insrwktøren. fram til idag, kun avbrutt av okku­ pasjonen. Fra starten av ble det lagt vekt på at feiringen skulle foregå i ver­ dige former, bl. a. ble det krav om total-avhold fra alkohol. 1. mai­ talene kunne i eldre tid vare i time­ vis, uten hjelp av høyttalere. Ord­ I llitOl.OilltyNmUl;il 11. 6 Jwi.l. bl.liv clO p.U,,a, lllia ~ clllllJUI Ulll.li@ l u bruken var ofte nokså sterk. Fra 1. mai 1947 ble dagen vedtatt ltJe..dOiji i.o, llit ..tsi>iUi411J.»o "y .., llil .~ to.t., n.,. å være en offentlig høytidsdag og ,i,:.,lY U1NtLo • ..ot e"' 1ovU0 QJi;Ql,.laliyN-t.e11lllli~. id.i:ll llill ll.11.l.i ·aJ.ov1.i.. lovfestet fridag. I årene forut måtte ~ i.olclt ~",. i111&1 t,o,ta l-llll sJr;gl,3.a 11. l .....J.. feiringen da i hovedsak foregå på ettermiddags- eller kveldstid. Det vil si - etter hvert ble det nokså alminnelig å ta seg fri, om ikke annet med en halv arbeidsdag. Samlet sett har i hvert fall dagen gitt uttrykk for arbeiderbevegel­ sens krav og program til enhver tid. Også borgerlige partier har jo med tiden tatt dagen i bruk, helst da ut fra synet på 1. mai som en «Arbeidets dag.» Når det dreier seg om 1. mai-fei­ ringen i Hønefoss-distriktet, kan vi i alle fall slå fast at Hønefoss kom­ mune lot flagge 1. mai 1919, visst­ nok for første gang på denne dagen. Året etter, da 1. mai falt på en lørdag, kunne Hønefoss bryg­ geri kunngjøre at det skulle holdes stengt hele dagen. Dessuten ble det Faksimile av brevet som familiefedrene Konrad Knutsen, Edvart Andreassen, Aksel gitt påbud om at «Alle Butikker i Walter og Oskar Olsen fikk fra Hønefoss skolestyre 8. juni 1925. Notatene som er Hønefoss lukkes Kl. 2 Em.» gjort med penn nederst på arket, er skrevet av Oskar Olsen. ------REFS------71

Demonstrasjonstoget i Hønefoss 1. mai 1929 svinger fra bybrua og opp Øyabakken. Legg merke til de snødekte markene på Ves­ terntangen i bakgrunnen, og snøslaps i gatene. (Foto: Han s A. Eriksen. Buskerud Fylkesfoto) .

Her fikk de refs fordi - som det står Brevet fra skolestyret var under­ Fougner har de senere år hatt flere - «De helt ulovlig har holdt deres tegnet av skoleinspektør Ole A. B. artikler i heftet «Ringerike», bl. a. barn borte fra skolen d. 1. mai.» Prytz. Fra 1910 hadde han vært «Mitt fjell - Gyrihaugen på Ringeri­ Seinere har Torbjørns far, Oskar lærer ved skolen, og siden ble han ke» i 1993-94 (opprinnelig et radio­ Olsen, notert nederst på brevet både skolestyrer og skoleinspektør. kåseri fra 1954), og i årets hefte har hvilke foreldre det gjaldt, og at de I boken «Hønefoss - byens histo­ hun gitt en omtale av sine oppvek­ hadde svart på brevet om hvorfor rie» (1915) blir han omtalt som står i Hønefoss. de hadde holdt barna hjemme. «velskikket for stillingen», som 1. mai har utviklet seg fra å være Dessuten har han skrevet at «Året han hadde vist alt «under hans en dag som lenge sto i klassekam­ efter var lte Mai Fridag for barna foregaaende lærervirksomhet,» pens tegn, til først og fremst en og skolens «Flagg» tiltops.» Av også som timelærer ved middels­ mønstrings- og festdag som ikke notatet går det fram at blant forel­ kolen. Prytz ble seinere samme år kan sies å ha mistet sammenhen­ drene var Konrad Knutsen. Han (1925) utnevnt til prest i Sandar gen med sitt egentlige opphav. Og var redaktør av «Hønefoss og ved Sandefjord, der han også ble foreldre kan trygt holde sine barn Oplands Socialdemokrat» som i godt likt. Han giftet seg i Hønefoss hjemme fra skolen 1. mai, uten å 1928 gikk inn i «Fremtiden», og og her vokste bl. a. datteren Inge­ risikere refsende brev fra skolesty­ siden også stortingsmann (AP). borg (f. 1913) opp. Ingeborg Prytz ret!

~~~

l_j 72 ------JØRGEN MOE ------Jørgen Moe og Fanitullen Dikterpresten Jørgen Moe (født i 1813 på Grimm og Jørgen Moe. Fra 1837 og fremo­ Mo gård i Hole) er kanskje best kjent fra ver var Moe og kompanjongen Peter Chris­ sitt virke som innsamler av norske folke­ ten Asbjørnsen engasjert i arbeidet med eventyr. Dette arbeidet var inspirert av innsamling og tolkning av norsk forteller­ brødrene Grimm i Tyskland, og i 1836 ble tradisjon - i første omgang fra Adals- og det faktisk etablert kontakt mellom Lars Valdrestraktene, senere fra andre områder.

Av PETTER NÆSS AN at sagnet om Fani­ tullen sannsynligvis Moe var i tillegg interessert i sang­ er fra etter år 1700. er, viser og stev. «Melodier, disse På denne tiden nåd• ofte saa uendelig deilige Toner, de nemlig harding­ hvori vore Fjelddales Lyst og fela Telemark, og Smerte løse og udaande sig,» skrev noe senere dukket han i 1840 («Samling af Sange, Fol­ den opp i Halling­ keviser og Stev i Norske Almuedi­ dal og Valdres. Så alekter,» 1840). dette bondebryllu­ pet oppe i Hemse­ dal der Fanden skal Fanitullen ha sittet og spilt I 1849 skrev Moe ned det han had­ hardingfele, har vel de fått vite om en felelåt som gikk funnet sted en gang under navnet Fanitullen. For lenge i begynnelsen av siden, sies det, var det et bryllup i 1700-tallet. Hemsedal som ble feiret. Folk had­ I Jørgen Moes dik­ Jørgen Moe. de trukket blankt stål og flere teriske behandling menn hadde blitt drept. Da var det av beretningen er det spillemannen ikke bare opprinnelsen til en fele­ en av karene gikk ned i kjelleren som går ned i kjelleren for å tappe låt, men også at det er hendelser og for å tappe øl - og der nede så han øl mens to menn slåss med kniv. situasjoner der mennesket virker Fanden sitte på en tønne og spille Fanden sitter på en tønne og slår manipulert av en ytre kraft. Både i fele. Det var en vill slått han spilte, takten med hestehoven mens han nedtegnelsene Moe gjorde om og denne låten - Fanitullen - kunne spiller - og han holder fela Fanitullen og i selve diktet er Fan­ folk der oppe i Hallingdal fremde­ omvendt, klemt opp til brystet: den den bevirkende årsak til vill­ les spille da Moe fikk høre beret­ skapen som ender med drap. Det ningen. Denne fortellingen dannet «Det var et Spil, som dued: virker som om begivenhetenes grunnlag for Moes dikt «Fanitul­ gang ligger utenfor menneskelig len», 10 såkalte niebelungenvers det klang som vred Mands Ord, kontroll. der han dramatiserte historien han som Hug aj staalsat Bile, var blitt fortalt. Fanitullen spilles på hardingfele og som Neveslag i Bord. Tre kriser den dag i dag. Hardingfela har fire Det jubled, og det hulked Dette speiler på en måte deler av vanlige strenger og fire under­ i den skumle Kjelderhal, Jørgen Moes eget liv. Han hadde strenger. Spilleteknikken er preget tre større kriser i sitt sjelsliv, den av dobbeltgrep og pizzicato, dvs. da Slaattens Toner endte første i 1834 utløst av kjærlighets• man knipser en del på strengene. med et rungende Mandefald.» sorg. Så inntraff den andre krisen Dette instrumentet kan stemmes etter morens død i 1846, og en tre på omtrent 30 ulike måter. års tid etter døde faren. Da følte I og med at mannen skjønte hvem igjen Moe smerte i sin sjel, igjen ble det var som satt der med fela, for­ han nedbrutt. Ifølge Ørnulf Hodne Etter år 1700 sto han også hvorfor bryllupet var Moes livssituasjon preget av Ved å følge hardingfelas historie hadde vært så blodig, ifølge Moes smerten over det tapte paradis og opp gjennom dalene, finner en ut notater. Jørgen Moes dikt beskriver lengselen tilbake. Den samme leng------JØRGEN M OE------73 selen fant han i folkediktning og folketoner (Ørnulf Hodne: «Etter­ ord», i «Jørgen Moe - Digte utvalg» ved Lars Fjelle,» 1988). Fanitullen

Huldrejenta I hine haarde Dage, Men da han stod i Kjælderen, Nå er det imidlertid et par avarter da ved Øldrik og Svir han saa i et blaaligt Skin av Fanitullen, både som sagn og Hallingdølens Knivblad En sidde der paa Tønden feleinstrumental. Fra Ustedalen i sad løst i hans Slir, - og stemme Felen sin. Hol kommune, nordligste del av da Kvinderne til Gilde Og Karlen holdt den omvendt, Hallingdal, finnes en fortelling om bar Ligskjorten med, tæt ap til Brystet klemt, gjetergutten Ivar Slåtta. En dag hvori de kunde lægge og gav sig til at stryge, han var i fjellet, dukket det plutse­ lig opp en vakker huldrejente fra sin Husbonde ned, saa snart han havde stemt. en stubbe. Hun begynte å spille fele. Hver gang hun hadde spilt stod der et blodig Bryllup Det var et Spil, som dued: ferdig låten, forsvant hun ned i i Hemsedal ensteds, Det klang som vred Mands Ord, stubben, men så var hun straks hvor Leg og Dans var tystnet som Hug aj staalsat Bile, oppe igjen, spilte og danset rundt. og Kar/ene slag Kreds. og som Næveslag i Bord. Til slutt kom hun ikke opp fra stubben igjen, men da hadde hun Thi midt paa Gulvets Tilje, Det jubled, og det hulked spilt så mange ganger at Ivar had­ i den mandslagne Ring, i den skumle Kjælderhal, de lært Fanitullen av henne. stod to med dragne Knive da Slaattens Toner endte (Anders Mehlum: «Hallingdal og og et Bælte spændt omkring. med et rungende Mandefald. hallingen,» 1943). I begge de to forskjellige sagnene er det slik at den trolske slåtten Og som utskaarne Støtter Taus Spillemanden lytted ikke er menneskeskapt. Musikken i hvilende Ro til de mægtige Løb; er overlevert menneskene fra en staa endnu fire Karle det var, som Spillets Hvirvler parallell eksistens, som av og til i Kredsen om de To. ned ad Ryggen ham krøb. kan gripe inn og gjøre seg bemer­ De løfte Tyrilysen Saa spurgte han den Anden: ket - enten det nå er i termer av mod det sorte Bjelketag, «Hvor lærte du den Slaat?» Fanden eller en huldrejente. Ikke så rart at Jørgen Moe fant at sagnet hvor Røgens Hvirvler samles Han svared: «Det er det samme, om bondebryllupet i Hemsedal til et rugende Lag. men mind dig den blot!» appellerte til hans dikteriske evner. Villskap og drap settes inn i en for­ Forgjæves tvende Kvinder Nu Manden ned sig luded klarende ramme, om den nå er med Hyl trænge frem, og efter Tappen tog - aldri så uhyggelig. at bryde det faste Gjærde, da saa han Hestehoven, Når det gjelder selve Fanitullen er det også en avart, en komposi­ der er stillet foran dem. som Takt mod Tønden slag. sjon av Johan Halvorsen. Denne De kastes vredt tilbage Han glemte rent at tappe, låten er i og for seg ganske lik, men aj de muskelstærke Mænd - han sprang i Stuen ap - ikke helt den samme som den og Spillemanden rolig der løfted de fra Gulvet «klassiske» Fanitullen. Halvorsens gaar til Kjældertrappen hen. den faldne Mandekrop. Fanitullen er å få tak i på plate, spilt av felevirtuosen Sigbjørn Bernhoft Osa (1910-1990). Nu skal han ned at tappe, F a n i t u l l e n ka/des thi den seirende Mand endnu den vilde Slaat kan sagtens vel behøve og Dølene den spille, at kysse Bollens Rand. og spille den godt. Artikkelforfatteren I Bæltespænding nappes Men lyde de grumme Toner Petter Næssan (født 1972) fra Hane­ foss studerer internasjonale menneske­ de kun med Blodets Tab, under Øldrik og Svir, rettigheter ved Universitetet i Oslo, og saa maa vel Aaren fyldes da løsner atter Kniven arbeider som sommerguide ved Ringe­ fra Tøndetudens Gab. i Hallingdølens Slir. rikes Museum på Norderhov gamle Jørgen Moe prestegård.

I__J 74 ------FRA BLOT T l L MESSE ------

Bygdefolket vandrer mot Bønsnes kirke, for å delta i innvielsesfesten. (Foto: Fred Harald Nilssen). Fra Blot til Messe - hvordan et spill blir til

mange kjenner til at han vokste opp på Ringerike, Jeg kan se, jeg kan se, nærmere bestemt på Bønsnes i Hole. Der ligger det om tusen år skal folk igjen samles her på Bønsnes, også en kirke som er viet til hans navn. Når det skulle æret blir ditt navn da, Hellig Olav. oppføres et spill om helgenkongen, var det derfor naturlig å legge spillestedet til området rundt Bønsnes Mangt har Heimdals barn glemt av den nye sed, kirke. En positiv grunneier ga grønt lys for et slikt men huset du bygde til Kristi ære, opplegg. det står der og vil stå i nye tusen år.

Dette er volvens avskjedsreplikk i det historiske Komiteen spillet «Fra Blot til Messe» som ble oppført på Bøns­ I de senere årene er det blitt oppført en rekke historis­ nes i juni og juli i år. Det var et spill om Hellig ke spill i Hole. Ansvarlig for disse spillene har vært Olav, og det ble oppført for å markere at i 1995 er det «Komiteen for historiske spill», som består av Berit 1000 år siden han ble født. Skaug, Frithjof Rudstaden og Gudbrand Hvattum. Etter nærmere 10 års samarbeide har det skjedd en Av GUDBRAND HV ATTUM viss spesialisering innen komiteen. Gudbrand Hvat­ tum har stått for ideutkast og manus, og ellers hatt et Vi vet ikke hvor Hellig Olav ble født, men de fleste er visst koordinerende ansvar. Frithjof Rudstaden har klar over at han falt på Stiklestad i 1030. Ikke så hatt det suverene ansvaret for kostymer, mens Berit ------FRA BLOT TIL MESSE------75 Skaug - ved siden av å ha viktige roller som skuespil­ ler - har bidratt på en rekke områder. Økonomien måtte sikres. Allerede på nyåret i 1991 ble Hole kommune orientert om våre planer, og det ble samtidig bedt om økono­ misk støtte. Kommunen så svært positivt på våre ideer og vi fikk løfte om økono­ misk bidrag. Senere kom også en rekke andre sponso­ rer til. Med en viss økono­ misk ryggdekning og et fastlagt spillested, var vi kommet et stykke på veg, men enda var det langt igjen til et ferdig spill. Hærmennene var på plass på Bønsnes. Hjelm, skjold, brynje og klær, alt er laget av holevæ• ringene selv. (Foto: Fred Ha rald Nil ssen). Manus Et godt manus er helt avgjørende som utgangspunkt som faren kjemper så ivrig for, og setter sin lit til Hvit­ for utviklingen av et spill. Som nevnt var det under­ ekrist. Alfhild slites mellom kjærligheten til faren og tegnede som hadde ansvaret for det. Erfaring som for­ sin nye tro. Bedre blir det ikke når kong Olav begyn­ fatter av en rekke tidligere spill, kom godt med. Men ner å beile til henne. likevel var det mange vanskeligheter som måtte over­ vinnes. Historisk stoff var det nok av til vårt planlagte spill om Hellig Olav. Hovedproblemet var, som ved Volven tidligere spill, å finne en sentral ide, en rød tråd, som Hellig Olavs kristningsverk måtte være et viktig ele­ en kunne spinne stoffet rundt. Når den først er fun­ ment i et stykke som dette. Problemet for en manus­ net, er oppgaven langt på veg løst. forfatter var at Hellig Olav hadde større betydning for I utgangspunktet skulle dette være et spill om Hellig dette arbeidet etter sin død enn mens han levde. Det Olav, og det skulle foregå på Bønsnes. Det falt natur­ var jo etter sin død han ble helligkåret og fikk tilnav­ lig at kirken der ute måtte få en sentral plass i stykket. net «den hellige». Ved å føre inn volveskikkelsen løste Enda mer falt på plass da jeg fant å bruke det gamle en dette. Volven, denne skremmende skikkelsen fra sagnet om hvorledes Olav ble frelst fra en storstorm norrøn mytologi, hadde evnen til å se inn i framtida. I på Tyrifjorden, og lovte å bygge en kirke der han kom møte med kong Olav varslet vår lokale volve hva som i land. Innvielsen av denne kirken måtte være et sen­ en gang skulle komme. tralt tema. Folk kunne jo bli invitert til å være med å innvie kirken når den var ferdig. På den måten ville tilskuerne være med i spillet. Mange positive Spillkomiteen har ved tidligere spill sett det som svært Tvekamp viktig å trekke folk i distriktet aktivt med, både som Men det manglet likevel noe, spenningsmomentet var skuespillere, sangere, musikere og medhjelpere til å ikke der. Det ble ført inn i spillet med Torgeir Bonde, lage nødvendig utstyr. Det samme ville vi gjøre den­ ivrig talsmann for den gamle sed og innbitt motstan­ ne gangen. Det var naturlig å gå ut til enkeltpersoner der av Hvitekrist og alt det nye. Hva om han kunne ta som hadde medvirket ved tidligere spill, med spørs­ med seg de gamle tregudene fra tidligere blotsfester, mål om å delta i det nye spillet. Svarene var klart og prøve å få folk til å blote til dem? Her lå det an til positive. Hole kirkekor ville gjerne være med igjen. en tvekamp mellom Odin og Hvitekrist, mellom den På forespørsel sa sangkoret Da Capo med sine 90 gamle og den nye sed. medlemmer seg villig til å delta. Dette ga oss mot til å Nå begynte handlingen å ta form. Spenningen økte fortsette arbeidet. enda mere da Alfhild, Torgeir Bondes datter, ble brakt Aktørene i vårt spill er amatører, men som tidligere inn i spillet. Hun var tatt nærmest som gissel til opp­ sørget vi for å knytte til oss profesjonelle krefter. Sce­ fostring hos Sigurd Syr. Under påvirkning av dron­ nograf Christian Egemar var til god hjelp for oss. ning Åsta vender Alfhild seg bort fr a de gamle gudene Komponist Kjell Mørk Karlsen hadde ansvaret for 76 ------FRA BLOT TIL MESSE------musikken også ved dette spillet, og var som alltid en Scenen inspirerende samarbeidspartner. Det samme var vår «sminkedame» Torunn Løken og hennes stab. Men først måtte scenen bygges. Etter samarbeid mel­ Torunn Løken har rik erfaring fra lignende spill rundt lom scenograf og instruktør fant en frem til en svært om i landet, og er alltid villig til å dele sin erfaring brukbar løsning. Det ble en stor scene, nærmere 20 med oss. meter bred og svært krevende når det gjaldt forbruk av materialer og arbeidsinnsats. En platting oppe ved kirken måtte også bygges. Det begynte å tære på kref­ tene nå. Uten enestående innsats fra snekkerkyndige Tyngste lasset frivillige hadde det ikke gått. Men scenen ble ferdig Det var likevel vår instruktør Olav Næss som sammen til rett tid og spillet kunne begynne. med sin assistent Torunn Bratli Nilssen dro det tyng­ I utgangspunktet var det planlagt å oppføre spillet ste lasset når det gjaldt iscenesetting og innøving av vårt i forbindelse med kulturuka i Hole i begynnelsen stykket. Som forfatter hadde jeg et nært samarbeid av juni. Da Hole ble tildelt en viktig rolle i forbindelse med Olav Næss sist vinter. Manus ble gått igjennom i med 1000-årsfeiringen ved Olsoktider, ble vi bedt om detalj, og det ble både lagt til og trukket fra for å få å oppføre spillet også da. Dette skapte visse vanske­ den sceniske virkningen best mulig. ligheter, da mange var på ferie på den tiden, men etter Som nevnt hadde Frithjof Rudstaden ansvaret for helhjertet innsats fra alle som var med, klarte vi like­ kostymer. Det var en voldsom oppgave når en tenker vel å gjennomføre forestillingen. på at det var nærmere 130 aktører med. I tråd med Å lage og oppføre et stykke som «Fra Blot til Mes­ det som tidligere er nevnt om egenaktivitet, måtte se», krever svært mye arbeid. I startfasen er det aktørene selv sy draktene sine etter mønster og manusforfatter som har utspillet, så trekkes kompo­ instruksjon utarbeidet av Rudstaden. Han hadde god nist inn, og samarbeidet mellom forfatter og instruk­ hjelp av Berit Skaug i dette arbeidet. Når det gjelder tør begynner. Kostymemaker er med for fullt helt fra drakter og smykker, kunne det fortjene en egen utred­ begynnelsen. Etter hvert blir instruktøren den viktig­ ning! ste personen, og overtar mer og mer framdriften av Vi fant at det stoffet som behandles i «Fra Blot til stykket. Likevel er det skuespillerne, sangerne og Messe», burde være av interesse for skolene i distrik­ musikerne som til slutt fremfører det hele for publi­ tet. Invitasjon ble sendt ut til alle skoler i Buskerud, kum. Det er deres innsats det står og faller på. og det ble utarbeidet et temahefte til bruk i undervis­ ningen. Ansvaret for dette hadde Berit Skaug. På senvinteren var det hektisk aktivitet på Vik skole. Da ble stykket øvd inn i detalj. Mange aktører var Inspirerende nok slitne etter endt øvingsøkt. Men strevet ga resul­ Det har vært en glede å følge utviklingen fra de første tater. Litt etter litt gled det hele lettere. Alle gledet famlende replikkene til den scenevante opptreden som seg til å begynne å øve på scenen ute på Bønsnes. våre amatører viste. Olav Næss hadde, godt hjulpet av Torunn Bratli Nilssen, en utrolig evne til å inspi­ rere den enkelte aktør til maksimal ytelse. Publi­ kum viste da også tydelig at de satte pris på innsat­ sen. Det er mange å takke etter at «Fra Blot til Mes­ se» er bragt vel i havn. Takk går til kommune, fylke og andre sponsorer for økonomisk støtte. Vi som figurerer i program­ heftet har allerede fått en takk. Men uten den hjelp som alle «bakspillere» har bidratt med, hadde det ikke gått. Takk til dere alle. Og til slutt - takk til den enkelte som kom for å se Mange lokale aktører var med i «Fra Blot til Messe». (Foto: Fred Harald Nilssen). på spillet. ------ÅRS MELDING ER ------77 Utdrag av årsmeldinger

påpekte at Galgefurua bærer sitt mannen i Sandar Historielag, Aase­ Ringerike Historielag navn med rette! Turid Langørgen, som omviser, ble Ringerike Historielag hadde 310 24. mai 1994 var det rusletur i vi nærmere kjent med det meget medlemmer pr. 1. februar 1995, Krokkleiva, hvor 40 deltagere had­ interessante Sjøfartsmuseet i Sande­ inkludert Slektshistoriegruppen og de Aslaug Kvernberg som guide. fjord. Vi ble vist rundt på Gokstad­ Genealogisk Datasentral, Ringerike. Første stopp var Sundvollen, hvor haugen, og vi fikk se Ragnar Thor­ I perioden 26 .04.94 - 04.04.95 har vi så de interessante helleristninge­ seths berømte vikingskip-kopi historielaget hatt fem styremøter, to ne ved den gamle skolen (nå gren­ Gaia. En lunsj utenom det vanlige dugnadskvelder og 16 medlemsmø­ dehus). For å beskytte disse oldtids­ ble inntatt i «Kystkultursenteret» i ter, årsmøtet medregnet. minnene mot tidens tann, har Sandefjord. Et besøk i Sandefjords Styret har i meldingsåret bestått Ingebjørg Liljedahl og Hole kom­ siste, bevarte husmannsplass, Øvre av Frank Otterbech (leder), Jan mune sørget for å få satt opp et Myra, hørte også med. Denne plas­ Thuen (nestleder), Inger Bratlie, solid tak over helleristningene. Nes­ sen tilhører nå Sandar Historielag. Ellen Gilhuus (kasserer) og Gerd te tema var Kleiva. Fru Kvernberg Flere av lagets medlemmer hadde Lohrviken (sekretær). Varamedlem­ fortalte om Kleivas historie, og etter satt av denne lørdags ettermidda­ mer: Eigil Elsrud, Otto Frydenlund, hvert som vi beveget oss oppover, gen for å hilse på oss. I den ny-opp­ Hans A. Kristiansen, Roald Adler kommenterte hun på sin kvikke, ussede husmannsplassen hadde vi Rolfsen og Arne Sund. Revisor: engasjerende måte. Det virket som et hyggelig og lærerikt «treff» med Randi Gjerde. Historielagets repre­ om hennes kunnskaper om emnet bevertning. sentanter i styret for heftet «Ringe­ var nærmest uutømmelige. Delta­ Etter overnatting på «Hotel Kong rike»: Ingebjørg Gjesvik Liljedahl gerne fikk svar på sine spørsmål. Carl» beså vi Hvalfangstmuseet, og og Bjørn Knoph. Valgkomite: Ved Nordkleiva ble den kryssende deretter en sightseeing i bl. a. San­ Aslaug Drivenes og Ingebjørg Gjes­ «veiens» historie grundig gjennom­ defjords eldste bevarte boligstrøk vik Liljedahl. gått. Til avslutning fikk vi Kleivstu­ fra begynnelsen av 1800-tallet. Etter Ringerike Historielag søker å øke as historie. lunsj gikk hjemturen via Oseberg­ ringerikingenes interesse for lokal­ 7. juni 1994 var det fulltegnet haugen, Åsgårdstrand, Borre kirke historien på flere måter, bl. a. ved å busstur til Asker Museum og Val­ (nær Ynglingeættens kongshauger) holde våre møter og turer åpne for stads samlinger, der vi også fikk se og Horten. Et nærmere bekjentskap alle. Av andre aktiviteter nevnes flere av Anne Grimdalens skulptu­ med disse interessante områdene, innsamling av historiske data om rer. En dyktig guide levendegjorde har vi til gode. kulturminner. I vår tid, da så mye historien om læreren Otto Valstad 19. juli 1994 var vi på omvisning i forandrer seg og endringene skjer og skipsrederdatteren Mathilde Hønefoss Hjelpefengsel. Vel 50 av raskt, er det stor fare for at minner Christiansen som traff hverandre i historielagets medlemmer fikk en - fra eldre tider blir utslettet og Tønsberg, giftet seg, flyttet til bokstavelig talt - fengslende rund­ glemt. Historielaget arbeider stadig hovedstaden, og utførte der et tur i det unike, meget bevaringsver­ med å ta vare på slike minner. I omfattende, samfunnsgavnlig dige hjelpefengselet fra 1862. En denne sammenheng fremheves spe­ arbeid i kulturvernets tjeneste - historisk kasjott som fortsatt er i sielt aktiviteten i Genealogisk Data­ blant annet bygget de sammen opp bruk. Dyktige guider var inspektør sentral. de interessante samlingene som nå Åsvald Holen og fengselsbetjent Av møter, dugnader og turer som danner grunnstammen i Asker Hans Inge Jørstad. Gruppen fikk se er avviklet i perioden, vil vi nevne: Museum. Vi fikk også se arbeider luftegårdene, den gamle fyllearres­ 3. mai 1994 var det tradisjonell av den store, norske billedhuggeren ten, og gamle celler som er satt i «vårpuss» på Ringerikes Museum. Anne Grimdalen. Hun måtte i en stand med originale møbler fra for­ Løv ble raket, vinduer pusset og periode tjene som hushjelp for å rige århundre. Vi ble vist interes­ metallgjenstander fikk metallglan­ finansiere studiene på Kunstakade­ sante, gamle plansjer med «Regler sen tilbake. miet i Oslo. I en periode bodde hun for Varetægtsfanger». I bygningen 10. mai 1994 var det rusletur på hos Valstad, og gav dem da flere av ligger også «Den gamle Retssal», Tandbergmoen i følge med Je\·na­ sine arbeider. som på det nærmeste er intakt etter ker Historielag. Per Ole Ronning, 18.-19. juni 1994 var det busstur en omfattende restaurering, utført formann i Jevnaker Historielag, ori­ til Vestfold. Turen var fulltegnet av både innsatte og ansatte. Tenk enterte om gravfeltet på Tandberg­ allerede to måneder før start. Begge hvilke aktiviteter, med historisk og moen og Stavhella, og ornradenes dager var det regnbyger og kald kulturelt tilsnitt, som kan drives i tilknytning til det militære i de \·ind, slik at tiden til vandringer ble og ledes fra denne sentralt belig­ nære fortid, om rettergang, og ha redusert til et minimum. Med for- gende perle av en historisk byg- 78 ------ÅRSMELDINGER------ning, når den - etter planen - blir tering om Riksarkivets Kildeskrift­ omgangsskolens tid og fremover til frigitt til andre formål en gang i avdeling og dets oppgaver, ved våre dager. Inn i den grundige his­ 1996! avdelingens leder, arkivar Knut toriske fremstillingen fikk han plas­ 23. august 1994 var det omvis­ Sprauten. Dette var et fellesmøte sert en rekke artige og karakteristis­ ning på Hvalsmoen. De pensjonerte for Slektshistoriegruppen, GDSR og ke episoder. Bakke maktet det oberstene Per Torblå og Nils Melle­ historielaget. Biblioteket på Ringe­ kunststykket å gi fremstillingen en gård ga medlemmene fra Jevnaker rike Gymnas var fullsatt, og den så levende form, at en ofte følte seg og Ringerike Historielag en grun­ lydhøre forsamlingen fikk en meget hensatt til tidligere tiders skolestue. dig planlagt omvisning. Den startet grundig orientering om gamle 21. februar 1995 hadde vi besøk med en orientering i forsamlingssa­ dokumenter og hvilke opplysning­ av professor Kåre Elgmork med et len, og ble avsluttet med bevertning er de kan gi. At Sprauten kjente sitt lysbildeforedrag som han hadde og fortsatt orientering i offisersmes­ emne til bunns, var tydelig. Han kalt «Store rovdyr på Ringerike og sen. taklet øyeblikkelig ethvert spørs­ omegn gjennom 250 år». Vel 60 per­ 20. september 1994 var vi på rus­ mål, og han maktet å formulere seg soner fant veien til gymnasets bibli­ letur i Eikli-området. Leif Moløkken slik at selv «slektsforskere» i start­ otek denne kvelden, og atskillige er oppvokst på Eikli og er lomme­ fasen hadde godt utbytte. ekstrastoler måtte settes inn. I kjent i området. Vi startet vand­ 18. desember 1994 kåserte profes­ sorenskriverprotokoller for perio­ ringen fra Eikli barneskole, der sor Olav Bø om «Julen og juletradi­ den 1733-1845 fins tallrike oppteg­ Moløkken først ga en solid oriente­ sjoner». Førjulsmøtet i Svenskestua nelser om utbetalte skuddpremier ring om bebyggelsen og virksomhe­ på Norderhov gamle prestegård er for bjørn i Norge. Ut fra disse og ter i strøket fra første verdenskrig og blitt tradisjon. Juletreet var pyntet, andre data påpekte Elgmork hvilke fremover til våre dager. Så vandret julegrøten klar og den dyktige spil­ hovedfaktorer som påvirker vill­ vi ned Benterudgaten, forbi utstil­ lemannen Johan Opheim klarte dyr-bestandenes levevilkår. Han lingsplassen, en sløyfe forbi yrkes­ straks å slå an den rette tonen. Han begrunnet videre hvorfor det rela­ skolen og igjen opp til hovedveien, fremførte et utvalg stemningsfulle tivt store antall bjørn, ulv, gaupe og mens Moløkken kommenterte. gladtoner som var meget godt til­ jerv i Ringeriks-regionen er blitt 18. oktober 1994 var det omvis­ passet dagens øvrige program. redusert til null i løpet av de siste ning på Ringerike Kraftverk. Tidli­ Til førjulsmøtet hadde vi vært så 250 årene. Videre viste han oss foto­ gere maskinmester Sverre Ander­ heldige å få folkeminneprofessoren grafier av typiske bjørnetrakter, sen, som har vært knyttet til kraft­ Olav Bø som foredragsholder. Som som Vassfaret, og de viktigste red­ verket i en menneskealder, viste oss kjent har Bø et nærmest uuttømme­ skapene som ble brukt her i distrik­ rundt både i den gamle og den nye lig forråd av kunnskaper om julen tet til fangst av større rovdyr. kraftstasjonen. Den gamle kraftsta­ og juletradisjoner, og om gamle 21. mars 1995 holdt Harald Hau­ sjonen har antagelig landets eldste, norske tradisjoner generelt. Og Bø gli lysbildekåseriet «Fra almenning intakte maskinpark for strømpro­ maktet da også å trollbinde forsam­ til storgods og bondeskoger i Nord­ duksjon. Her ligger forholdene spe­ lingen i den overfylte Svenskestua i marka og på Krokskogen». Haugli sielt godt til rette for opprettelse av vel halvannen time. Så engasjeren­ er ikke bare lommekjent i Nord­ et kraftverksmuseum, i nærkontakt de var hans foredrag at vi ofte følte marka og Krokskogen, han har med en sentralt beliggende foss. oss hensatt til en norsk bondegård - også satt seg grundig inn i disse Godbiter å vise turister! Andersen langt tilbake i tiden! En opplevelse! traktenes historie. Med støtte i kart fortalte inngående om kraftverkets Inger Bratlie og Ellen Gilhuus sto og lysbilder geleidet Haugli oss historie, og krydret beretningen for den alltid like kjærkomne jule­ langs veier som dels har vært med egen-opplevde hendelser. servering av rømmegrøt, kaffe og benyttet helt fra vikingtiden. Vi 2. november 1994 var det igjen kaker. vandret gjennom store deler av dis­ dugnad på Norderhov gamle pres­ 17. januar 1995 kåserte cand. phi­ se skogstraktene, kom bortom tegård, med løvraking. lol. Gudmund Bakke om «Skolehis­ koier, setre, finneplasser m.v., og 15. november 1994 kåserte arki­ torie fra Ringerike». Bakke har i indirekte fikk vi møte flere av sko­ tekt Arnfinn Sæther om sin barn­ mange år vært opptatt av skolens genes slitere og hverdagshelter. dom i Hønengaten i 30-årene. Gym­ historie på Ringerike, og i løpet av Løvenskiold, som eier store deler nasets bibliotek var fullsatt, og den de siste år har han skrevet lokal av disse skogsområdene, har gitt lokalkjente forsamlingen kjente seg skolehistorie for både Vang og historielaget tillatelse til å foreta en åpenbart igjen. Kåsørens engasjerte Åsbygda skoler. Derigjennom har busstur gjennom traktene somme­ og spirituelle framføring resulterte i han ervervet seg et inngående ren 1995, med Haugli som leder. en rekke kommentarer, spørsmål kjennskap til emnet. I nærmere to 4. april 1995 ble det avholdt års• og svar. Tydelig at minnene strøm­ timer engasjerte han da også et møte, hvor fotograf Hans A. Kristi­ met på for noen og enhver, og folk nærmest fullsatt gymnas-bibliotek. ansen kåserte og viste lysbilder av var tilbake i sin «barndoms grønne Med lysbilder og malende ord ga gamle, interessante prospektkort dal». han en omfattende beskrivelse av med motiver fra Hønefoss, Hole og 6. desember 1994 fikk vi en orien- skoleforholdene på Ringerike fra Ringerike. ------Å RSMELDINGER ------79 Ringerike Historielag vil i årsbe• Leikleder Har vært Torstein Vik I perioden 11. mars 1994 - 8. mars retningen takke alle som har støttet (Røsslyng Ungdomslag), med Tore 1995 har det vært avholdt seks sty­ oss dette året, både økonomisk og Rustand (Nakkerud Ungdomslag) remøter. på annen måte. Det gjelder Ringeri­ som varamann. Representanter til ke kommune, Buskerud fylkeskom­ Heftet «Ringerike»: Trygve Gjerald mune og andre offentlige myndig­ (Nakkerud Ungdomslag) og Fred Besøkende heter. Vi takker Ringerikes Spare­ Harald Nilssen (Hole Ungdomsfor­ Ringerikes Museum og Riddergår• bank for økonomisk støtte, og ening). Representant til Ringerike den har vært åpne for publikum fra lederne av Ringerikes Museum og Husflidslag: Margit Arves en 18. mai til 18. august 1994, alle Ringerike gymnas/Ringerike vide­ (Ringerike Folkedansgruppe). Revi­ dager fra kl. 10 til 17. Grupper som regående skole for meget velvillig sorer: Olav Naadlarid (Høgdaring­ bestilte på forhånd ble gitt mulighe­ innstilling til vår virksomhet. en) og Margrethe Trannum (Høg­ ten til også å komme utenom vanlig Slektshistoriegruppen og Genea­ daringen). Valgkomite: Leder Mor­ åpningstid. Billett løst på prestegår• logisk Datasentral, Ringerike er ten Finsand (Nakkerud Ungdoms­ den ga gratis adgang til Riddergår• meget aktive sektorer innen Ringe­ lag), Gunnar Rotevatn (Høgdaring­ den samme dag og vice versa. 1.550 rike Historielag. Gruppenes årsbe• en) og Wenche Lehne (Hole Ung­ personer har besøkt museet, hvorav retninger er tatt inn i Slektshistorie­ domsforening). 865 i tilsammen 36 grupper. I tillegg gruppens medlemsblad «Hringari­ I 1994 har Ringerike Ungdomslag er det løst 99 familiebilletter med et ki» våren 1995. mottatt aktivitetstilskudd på 1.700 gjennomsnitt på fire pr. familie. Det kroner og administrasjonstilskudd betyr at Ringerikes Museum er på 1.700 kroner fra Buskerud fyl­ besøkt av 1.946 personer i 1994. Ringerike keskommune. Ungdomsringen har gjennomført en ungdomssamling Ungdomslag og ett storkurs i år, og styret synes Utstillinger Ringerike Ungdomslag har i 1994 det har vært en god start. RUL' s Museet har ønsket å prioritere hatt følgende medlemslag: Hole nettverkskontakt i arbeidet mot utstillinger og publikumsrettede til­ Ungdomsforening, Nakkerud Ung­ rasisme og fremmedhat har vært tak, hvor synliggjøring av museet i domslag, Røsslyng Ungdomslag, Charlotte Sørensen (Åssiden Lei­ lokalmiljøet har stått sentralt. Dette Verne Frilyndte Ungdomslag, Høg­ karring). Folderen for 1993 er blitt resulterte i en temporær utstilling i daringen, Ringerike Folkedans­ oppdatert, og ble sendt ut tidlig på juli måned i Hole herredshus. På gruppe, Åssiden Leikarring og høsten. Kulturmønstringen 9. okto­ Ringerike bibliotek har museet en Kryllingringen. Alle lag er aktive, ber ble avlyst p.g.a. svært liten permanent utstilling. Imidlertid var unntatt Kryllingringen, som ikke interesse. det største løftet innen utstillings­ har noen bokførte medlemmer i Ellers har RUL hatt deltagere på produksjon «Kongshaugens hem­ Noregs Ungdomslag for dette året. en rekke arrangementer i 1994. I melighet» på Ringerikes Museum, Vi håper laget kan bli registrert som 1995 er RUL 75 år. Det har dessver­ hvor det ble rekonstruert en grav­ aktivt lag igjen i 1995. re ikke vært mulig å samle interesse haug fra Veien, datert til cirka år Det har vært avholdt fem styre­ i lokallagene for å markere jubileet 400 e.Kr. Med utgangspunkt i arke­ møter i meldingsåret. Styret har på noen som helst måte. Styret ologiske funn søker utstillingen å si hatt følgende sammensetning: registrerer at lokallagene ikke har noe om hvilke personer som der er Leder Håkon Linde (Høgdaringen), den store interessen for aktiviteter gravlagt, og om hva slags liv de kan nestleder Tore Rustand (Nakkerud knyttet opp til fylkeslaget sitt. ha levet på Ringerike for omkring Ungdomslag), sekretør Henning 1.600 år siden. Torsby (Åssiden Leikarring), kasse­ rer Bente Bjølgerud (Røsslyng Ung­ domslag) og styremedlemmer Ringerikes Museum Utredninger Charlotte Sørensen (Åssiden Lei­ Styret har i perioden bestått av Ole Det er arbeidet med tre større karring), Lisbeth Gregersen (Hole Lundesgaard (formann), Torunn utredninger i løpet av 1994: Ungdomsforening) og Gunnar Bratli Nilssen (nestformann), og «Avtale mellom Ringerike kom­ Fagerås (Verne Frilyndte Ungdoms­ styremedlemmer Runar Gjerald mune og Ringerikes Museum om lag). Varamenn: Morten Finsand (Hjemmestyrkemuseet), Atle Roll­ retningslinjer vedrørende ansvars­ (Nakkerud Ungdomslag), Anita Matthiesen, Gudbrand Hvattum forhold, forvaltning og bruk m.m. Stokkenes (Åssiden Leikarring), (Hole Kommune), Aase Moløkken av eiendommen Riddergården» Torstein Vik (Røsslyn& Ungdoms­ (Ringerike kommune) og Bjørn søker å klarlegge ansvarsfordeling­ lag), Anne Kirkemo (Assiden lei­ Gasmann (ansattes representant). en mellom kommunen som eier av karring), Tone Lauritzen (Hole Varamedlemmer har vært Gunvor Riddergården og Ringerikes Ungdomsforening) og Mona Bollingmo, Per Chr. Hurum, Ola Museum som forvalter vedrørende Simensen (Verne Frilyndte Cng­ Heen Strømmen, Åge Solli, Tor­ vedlikeholdsansvar, forvaltnings­ domslag). bjørn Paule og Bjørn Johnsen. ansvar, samt hvem som bør gi tilla- 80 ------Å RSMELDIN GER------telse til bruk av eiendommen. Det enkelte vegger, inndeling av loftet ker, Lier, Nore og Uvdal, Drammen er også fremmet forslag om ret­ med brannvegger samt brannsik­ og Oslo, tilsammem 1.878 stk. Vi ningslinjer til bruk av Riddergår• ring av fasade med sprinkelanlegg. har hatt 35 bestillinger fra arkivet. den. Dokumentet er oversendt I tillegg er det også, etter pålegg fra I januar 1994 ble Lise Lunde kommunen til uttalelse. brannvesenet, blitt utarbeidet ansatt på KAJA-midler for hele «Moment for vurdering av even­ brannverndokumentasjon med teg­ 1994. Hun dataregistrerte repro­ tuell fremtidig bruk av Hønefoss ninger. Alle tiltak er gjennomført samlingene for Ringerike, Hole og hjelpefengsel» diskuterer hvilke etter planen og arbeidet avsluttet. Hurum. Negativsamlingen etter H. muligheter Hønefoss hjelpefengsel Carlsen fra Hønefoss ble renset og har når fengselet blir nedlagt innen lagt i syrefrie konvolutter. Denne Restaurering av desember 1996. Ringerikes samlingen er også dataregistrert. Museum argumenterer for en tømmerkoie i Ådal Det andre store prosjektet var for­ museal utviklig av bygningsmas­ Museet har ledet og stått for den beredelser og gjennomføring av sen. Det vil i så fall bli landets før­ praktiske gjennomføringen av et NRK/ fjernsynets program om Fyl­ ste fengselsmuseum, hvilket kan omfattende prosjekt ved Elsrudkol­ kesfotoarkivet. Opptakene ble gjort berike museumstilbudet på Ringe­ len i Vestre Ådal, hvor en eldre i mai og programmet ble sendt i rike betraktelig. Hønefoss hjelpe­ tømmerkoie er restaurert og flyttet begynnelsen av juni. Programmet fengsel, som må betraktes som fre­ cirka 50 meter. Det er gjort nye ble godt mottatt i fagmiljøet og det, kan i tillegg til et fengselsmu­ grunn- og murarbeider, to nye gjorde at Fylkesfotoarkivet ble kjent seum også huse annen aktivitet omfar er laftet inn og enkelte byg­ langt utenfor Buskeruds grenser. som naturlig faller inn, f. eks. histo­ ningsdeler er restaurert på museets Vi har levert fotografier til bøke­ rielaget. verksted. Arbeidet er utført av ne Bondelandet, Flesbergboka, Hef­ «Med publikum i fokus - mar­ museets vaktmesterassistenter på tet «Ringerike», Ringerikes Blads kedsføring, reklame og aktiviteter» KAJA-ordning. jubileumsbok, til NRK, og til forla­ setter søkelyset på nødvendigheten gene Gyldendal og Aschehoug. I av å ha et bevisst forhold til og en juni begynte vi arbeidet med den gjennomtenkt plan for formidling Diverse nye fylkesboka. Dette ble et langva­ av distriktets kulturhistorie på alle Det er gitt fire uttalelser i forbindel­ rig prosjekt, med utvelgelse og nivåer. Ringerikes Museum ønsker se med verneverdig bebyggelse i kopiering. Fylkesfotoarkivet leverte å økte aktivitetsnivået for å skape et Storgata 12, et uthus i bakgården på de fleste fotografiene til boka, både mer «levende» museum. Dokumen­ Nordre Torg 3, en bjønnestilling i gamle bilder og nyopptak. tet, som fortsatt er under behand­ Vestre Ådal samt en hytte på Hol­ I forbindelse med frigjøringsjubi­ ling i styret, foreslår å produsere en men i Samsjøen. leet har Fylkesfotoarkivet avfoto­ ny utstilling pr. år, gjerne med en grafert et stort antall fotografier for litt «utradisjonell» vinkling, øke Lågdalsmuseet. Disse skal brukes markedsføringen overfor skoler, på en utstilling på museet og til en turoperatører og andre potensielle Buskerud Fylkes­ bok om krigen og frigjøringsdagene besøkende, samt få et bevisst for­ i Kongsberg og Numedal. Det ble hold til ekstern finansiering av pro­ fotoarkiv også produsert en lysbildeserie som sjektene. Fylkesfotoarkivet har hatt et aktivt skal distribueres til skolene i dis­ og hektisk år, med flere store og triktet. langvarige prosjekter. I januar 1994 Fylkesfotoarkivet har et nært Sikringstiltak kopierte vi alle bildene som foto­ samarbeid med distriktsmuseene i I 1994 satte Kulturdepartementet av graf Johan Brun tok under OL i fylket, og vi fremkaller og kopierer midler til sikringstiltak ved musee­ 1952. En del av disse ble vist på en filmene til Drammen Museum, Låg• ne. Det ble gitt 60 prosent av total­ utstilling i Hønefoss, og i Oslo Råd• dalsmuseet, Ringerikes Museum og kostnadene, resten måtte institusjo­ hus, under OL på Lillehammer. Til for Folkemusikk-konsulenten. Vi nene finansiere selv. Etter søknad OL på Lillehammer leverte vi også har også fotografert på oppdrag fra ble Ringerikes Museum tildelt fotografier fra Ringerike og Hole fylkeskulturadministrasjonen, og vi 99.500 kroner. Beløpet har kun blitt som ble stilt ut på det internasjona­ fotograferte på Kongsberg Jazzfesti­ brukt til tiltak på prestegården. Sik­ le pressesenteret. val og russerevyen på Ringerike, ringstiltakene, med planlegging, Fylkesfotoarkivet har levert foto­ som ledd i samtidsdokumentasjo­ innhenting av anbud, administre­ grafier til utstillinger på Fosses­ nen. Vi har fotografert under ring og organisering har gått over holm, Ringerike bibliotek, Lågdals• utgravningene på Veien-feltet og i store deler av året. Det hele har bl. museet, Stranden skole, i Hole, og i Hole i forbindelse med kulturmin­ a. resultert i 14 nye brannalarmer, Nore og Uvdal. Fylkesfotoarkivet neutredningen for den nye Ringe­ nye dørlåser, installering av brann­ har avfotografert bilder fra Hurum, riksbanen. Fylkesfotograf Bjørn tau og pulveraparater, innblåsing Ringerike, Hole, Kongsberg, Sigdal­ Johnsen er innvalgt i styret for av brannhemmende isolasjon i Eggedal, Flesberg, Røyken, Jevna- Norsk Fotohistorisk Forening. , Norske-Skog Follum Fabrikker , Ønsket om å lykkes er like sterkt i dag som for 160 år siden

Vi vil være din økqnomiske medspiller også i fremtiden

Hvem h~sker ikke sin første Planlegg fremtiden og økonomien sykkel.? Og øyeblikket da.dt1 stolt sammen med oss. Vi har gunstige mestret syklingens finurlige betingelser, og produ_kter spesielt · balansekunst. Følelsen av å lykkes. tilpasset store_s,om små. · Ønskene ·er ofte de samme i dag Velkommen innom du også! som før, selv om sykkelmodellene ., nok har end~et seg. Det er fortsatt godt å ha noen i ryggen .som kan @ hjelp~ deg å nå målene. Uten en trygg økonomisk medspiller er det Ringerikes Sparebank vanskeligere. å komme noen. .;vei. ;:~ .- .en so_Jid medspiller '-