Rik Lauvskog I Finnmark - Undersøkelser Av Nye Lokaliteter Og Oppdatering Av Tidligere Vurderte Lokaliteter

RAPPORT NR 1-2005

Rik lauvskog i Finnmark - undersøkelser av nye lokaliteter og oppdatering av tidligere vurderte lokaliteter

Bernt Johansen og Stein Rune Karlsen RAPPORT fra Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelinga, er en publikasjonsserie som presenterer resultater fra undersøkelser og utredninger som foretas i Miljøvernavdelingas regi. Formålet er blant annet å spre informasjon om miljøvernspørsmål til en videre krets av interesserte. En liste over tidligere rapporter i samme serie er gjengitt bak i rapporten. Flere av rapportene er tilgjengelige på Fylkesmannens hjemmeside, se under ”Miljøvern” på www.fylkesmannen.no/finnmark. Vi gjør oppmerksom på at forfatterne av rapportene selv er ansvarlige for sine vurderinger og konklusjoner.

ISSN 0800-2118

RAPPORT nr. 1-2005 gis hovedsakelig ut på nett, og mangfoldiggjøres etter behov. Trykk/layout: Fylkesmannen i Finnmark/NORUT IT

Henvendelser kan rettes til:

Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdelinga Statens Hus 9815 Vadsø

Forfatterne: Bernt Johansen NORUT Informasjonsteknologi Postboks 6434 9294 Tromsø Tlf. 776 29411, Fax. 776 29401 [email protected]

Stein Rune Karlsen NORUT Informasjonsteknologi Tlf. 776 29441, Fax. 776 29401 [email protected] Forord

NORUT IT fikk i mai 2003 oppdraget med å gjennomføre arbeidet med supplerende og ny kartlegging av til sammen 14 lauvskogslokaliteter i Finnmark. I tillegg ble arbeidet utvidet med en lokalitet (Harrelv) i år 2004. Fylkesmannen i Finnmark har stilt midler til disposisjon og har samtidig plukket ut lokalitetene og satt opp krav til hva som skulle vurderes i arbeidet. Til sammen hadde vi kr. 70 000 (inkl. mva) til disposisjon for hele arbeidet i 2003 og kr. 5000 i 2004.

Tromsø, 26. november 2004

Bernt Johansen

Stein Rune Karlsen

4 Innhold

Forord...... 3 1. Innledning...... 7 2. Finnmark – topografi, geologi og klima ...... 9 2.1 Innledning...... 9 2.2 Geologi...... 9 2.3 Klima ...... 11 3. Finnmark – skogstyper, flora og plantegeografi...... 12 3.1 Plantesosiologisk inndeling av skog i Finnmark ...... 12 3.2 Artsforekomster...... 17 3.3 Plantegeografiske element i skogsfloraen...... 23 3.3.1 Arter med et sørlig utbredelsesareal ...... 23 3.3.2 Østlige arter...... 26 3.3.3 Nordboreale arter...... 26 3.3.4 Alpine arter i skog...... 27 3.3.5 Arter med vidt utbredelsesareal...... 27 3.4 Plantegeografiske inndeling – skogstyper ...... 27 4. Nye registreringer på utvalgte lokaliteter ...... 30 4.1 Skogslokaliteter – Alta området ...... 30 Lokalitet 1: Øren – Vegbakken, Alta kommune...... 32 Lokalitet 2: Petäjäsaari, Alta kommune...... 34 Lokalitet 3: Eibymunningen, Alta kommune ...... 35 Lokalitet 4: Leirbotndalen, Alta kommune...... 37 Lokalitet 5: Korsfjorden, Alta kommune...... 38 4.2 Skogslokaliteter – Indre Finnmark ...... 39 Lokalitet 6: Maze, Kautokeino kommune ...... 40 Lokalitet 7: Oahcesaisuolo, Karasjok kommune ...... 40 Lokalitet 8: Badjevuohppenjarga-Jeambealsnjarga, Karasjok kommune...... 42 Lokalitet 9: Raidesuolo, Karasjok kommune ...... 43 Lokalitet 10: Gåssjohka, Karasjok kommune...... 44 4.3 Skoglokaliteter – Øst-Finnmark...... 45 Lokalitet 11: Masjokdalen, Tana kommune ...... 45 Lokalitet 12: Harrelv, Tana kommune...... 47 Lokalitet 13: Hanadalen, Tana kommune...... 51 Lokalitet 14: Austertana, Tana kommune...... 52 Lokalitet 15: Gulgofjorddalen, Berlevåg kommune...... 53 6.0 Oppsummering og konklusjon...... 55 7.0 Litteratur...... 57

6 1. Innledning

Tanken om vern av naturforekomster er forholdsvis gammel her i landet. Allerede i 1910 fremmet Stortinget lovforslaget "Lov om naturfredning". Denne loven er senere erstattet med "Lov om naturvern" av 1954 som nå er erstattet med "Lov om naturvern" av juni 1970. For Nord-Norge tar en sikte på å utarbeide en samlet plan for skog som inkluderer både lauv- og barskog. I tillegg til egne planer for bestemte skogstyper omfatter "Landsplanen for nasjonalparker og andre større verneområder" (NOU 13, 1986), store skogsareal. NOU 13 ble erstattet av Stortingsmelding nr 62 (1991-92) "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge". Verneplan for barskog for Finnmark ble vedtatt i år 2000. I Sør-Norge er det vedtatt verneplaner for edellauvskog i alle fylker. I Finnmark finnes det ikke edellauvskog i ordets rette forstand. Til gjengjeld er det knyttet store verdier til de spesielle nordlige og østlige utformingene av rike bjørkeskoger, gråorskoger og andre typer flommarkskog vi finner i Finnmark.

Et overordnet mål med botanisk vern er å bevare en størst mulig del av den botaniske variasjonen som er til stede i det aktuelle området. Dette målet forsøker man å oppnå ved å sikre lokaliteter som inneholder ulike verneobjekter. Verneobjekter er her i første rekke vegetasjonstyper og enkeltarter. I de fleste rapporter som omhandler botanisk vern (Marker 1974, Baadsvik 1974a, Kristiansen 1975, Elven & Johansen 1983, Fjelland et al. 1983), er det vanlig å dele inn verneverdige lokaliteter i typeområder og spesialområder. Et typeområde omfatter områder med en representativ vegetasjonssammensetning og flora for den aktuelle naturtypen i regionen. Et typeområde for skog kan derfor inneholde flere velutviklede skogssamfunn som til sammen er klart verneverdige eller en lokalitet med en spesielt velutviklet skogstype. Med s pesialområder fokuseres det på spesielt verneverdige objekter. Denne gruppen omfatter yttergrenselokaliteter, forekomst av plantegeografisk og floristisk viktige arter, lokaliteter med spesiell floristisk innhold og skogstyper med spesiell floristisk sammensetning.

I arbeidet med botanisk vern av skog i Finnmark tenker en i første rekke å sikre lokaliteter som inneholder ulike typer verneobjekter. Verneverdige lokaliteter graderes gjerne i ulike vernekategorier fra svært verneverdige til ingen verneverdi. Kravet til at et område eller en lokalitet skal klassifiseres som svært verneverdig, er at det må inneholde flere av vernekriteriene som her er nevnt. I tillegg må området ha en viss geografisk utstrekning og være lite påvirket av menneskelig aktivitet og inngrep. Områder/lokaliteter som er ført til denne gruppen er verneverdige i nasjonal/internasjonal sammenheng. Lokaliteter/områder som er klassifisert som verneverdige oppfyller og flere av de nevnte vernekriterier, men kravet til geografisk utstrekning og uberørthet er ikke definert så strengt som for forrige vernekategori. Områdene/lokalitetene er verneverdige i landsdels-/nasjonal sammenheng.

Ved vurdering av verneverdien på en bestemt lokalitet er det fire kriterier som anses som spesielt viktige for å ta hensyn til. Dette gjelder: 1) forekomst - arter, 2) forekomst - skogstyper, 3) miljøet som betinger opprettholdelsen av verneverdige arter og 4) miljøet som betinger dannelsen av verneverdige skogstyper. Ved å sikre ulike typeområder av skog, sikres et karakteristisk utvalg av arter og plantesamfunn.

7 Arbeidet med vern av skog i Finnmark har pågått over en årrekke. På 80-tallet ble det gjort et betydelig registreringsarbeid av gråoreskoger (Johansen & Nilssen 1983) og rike bjørkeskoger (Johansen 1987). Disse registreringene ble videreført med nye feltregistreringer i 1991/92 (Svalastog 1995). En egen rapport som oppsummerer disse registreringene ble utarbeidet av Fylkesmannen i Finnmark i 1995 (Fylkesmannen i Finnmark 1995). I den rapporten er 31 lokaliteter av rike skogstyper i fylket plassert i ulike vernekategorier og gitt en geografisk avgrensing.

I denne rapporten er i alt 15 lokaliteter besøkt og vurdert i vernesammenheng. Flertallet av lokalitetene ble besøkt og vurdert på 80-tallet, mens områdene Masjokdalen, Harrelv og Austertana utgjør nyregistreringer. For de områdene som tidligere er besøkt var det viktig å få fastslått dagens status for lokaliteten, samt å gi en vurdering vernekategori og inngrep. I denne rapporten er det videre gitt en oppsummering av plantesosiologi, flora og plantegeografi for skog i Finnmark. Denne diskusjonen er nødvendig for å kunne gi en regional inndeling av skog i fylket. Parallelt har NINA vurderte syv lokaliteter (Strand & Elveland 2003), Langfjorddalen er vurdert av Wrånes et al. (2003) og Torskefjorddalen av Kristensen (2004). Arbeidene inngår i en ny og revidert verneplan for rik lauvskog i Finnmark.

8 2. Finnmark – topografi, geologi og klima

2.1 Innledning Finnmark går ofte under betegnelsen "fylket med de store variasjoner". Når en ser nærmere på de variasjoner en finner innafor fylket med hensyn på klima, geologi, vegetasjon og flora, folkeliv og kulturtradisjoner, må en vedgå at denne betegnelsen langt på vei er dekkende. Topografisk kan Finnmark deles i to med et bølgende viddelandskap i deler av fylket. Kystområdene er karakterisert av fjorder, øyer, halvøyer og høye fjell. I fjordbotnene finner vi breide dalfører som strekker seg inn mot viddelandskapet. Dalførene er viktige ”transportårer” for spredning av skogsarter.

Figur 1. Finnmark fylke.

2.2 Geologi

Grovt kan bergrunnen i Finnmark deles inn i to grupper. Indre Finnmark domineres av grunnfjell, mens kyst- og fjordområdene i det vesentlige består av senprekambriske og kambro-silurbergarter. Skillelinjen mellom grunnfjellet og de yngre bergartsformasjonene kan trekkes fra bunnen av Varengerfjorden mot Alta. Videre finnes mindre grunnfjellspartier i Komagfjord, Repparfjord og Alta.

Det meste av grunnfjellet i Indre Finnmark består av gneiss, granitt, sedimentbergarter og vulkanske dagbergarter. Gneissene opptrer hovedsakelig i de sentrale delene av vidda og

9 i de sørøstlige delene av fylket. Der morenedekket er tynt og berggrunnen står for hoveddelen av næringstilførselen til plantene, får vi gjerne utviklet svært trivielle vegetasjonstyper. Store deler av viddelandskapet i de indre delene av fylket er derfor fattige lav- og lyngrike bjørke- og furuskoger. Bergartene som tilhører den kaledonske fjellkjede er i hovedsak av kambro-silurisk alder, dels prekambrisk. Glimmerskifer, marmor, amfibolitt og grønnstein er her viktige bergartskomponenter. De kaledonske bergartene i vest, er mer gunstige for plantevekst og gir grunnlaget for mer krevende vegetasjonstyper. Utforminger av frodige høgstaudebjørkeskoger i dalførene i Vest- Finnmark, er en direkte følge av mer gunstig berggrunn.

Figur 2. Berggrunnen i Finnmark, fra Krogh (1979).

Kvartærgeologisk består store deler av Finnmarksvidda av bunnmorene. De utallige vann og innsjøer som finnes inne på vidda, tolkes som forsenkninger i bunnmorenens overflate. Rand- og endemorener finnes helst i kyst- og fjordområdene. Spesielt i tilknytning til det såkalte "Hovedtrinnet" (Sollid et al. 1973). Hovedtrinnet kan følges sammenhengende fra Varangerfjorden i øst til Kvænangen i vest. Blant annet tolkes Storbakken i nedre Alta og terasselandskapet ved Kåfjord som resultat av Hovedtrinnet. Breelvavsetninger er avsatt av smeltevann fra innlandsisen. Elve- og havavsetninger utgjør små areal i fylket. De største elveavsetningene finnes langs de store elvene Alta/Kautokeino, Lakselv og Tana. Havavsetninger finnes i fjordbotnene. Disse avsetningene har en finkornet struktur (leir), ofte med marine kalkavleiringer. Dette

10 resulterer i at marine avsetninger er svært gunstig for plantevekst. De beste dyrkningsområdene og frodige gråoreskoger er ofte lokalisert til marine avsetninger.

2.3 Klima De to viktigste klimagradientene i Finnmark kan trekkes fra ytterkysten til innlandet og fra sør til nord. Sørlige deler av fylket og vestkysten påvirkes av Golfstrømmen med milde og fuktige luftmasser fra sør og sørvest. De nordlige deler av fylket og Øst- Finnmark påvirkes av det kalde Nordishavet, mens innlandet er karakterisert ved et kontinentalt klima. Klimadata fra utvalgte meteorologiske stasjoner i fylket er oppsummert i tabell 1.

Tabell 1. Data (årsgjennomsnitt) fra utvalgte klimastasjoner i Finnmark.

Meteorologisk stasjon HOH Temperatur Nedbør Humiditet

Loppa 10 4,0 872 62.3 Alta 2 1,7 401 34.3 Hammerfest 70 2,1 696 57.5 Kistrand 6 1,6 823 70.9 Rustefjelbma 9 0,1 423 41.9 Slettnes fyr 8 1,8 467 39.5 Vardø 14 1,6 545 47.0 Kirkenes 89 0,+ 424 42,4 Pasvik 54 -0,3 358 36.9 Karasjok 129 -1,5 340 40.0 Kautokeino 330 -2,0 317 39.6

I Finnmark finner vi de høyeste humiditetstallene på ytterkysten i vest og i fjordområdene lenger nord. Innover i fylket avtar humiditetstallene gradvis med de laveste verdiene i Pasvik og i Indre Finnmark. Et interessant trekk ved humiditetstallene er at ytterkysten av Øst-Finnmark også er angitt ned lave humiditetstall.

11 3. Finnmark – skogstyper, flora og plantegeografi

3.1 Plantesosiologisk inndeling av skog i Finnmark I dette avsnittet er skogstyper i Finnmark diskutert i forhold til det klassifikasjonssystem som eksisterer for skogsvegetasjon i Skandinavia. Spesielt er skogstyper i fylket sett i forhold til arbeidene til Kielland Lund (1962, 1967, 1981). Materialet til Kielland Lund er i hovedsak fra Østlandet. Av større arbeider med materiale fra Nord-Norge, nevnes Hämet-Ahti (1963), Spjelkavik (1986) og Mehus (1986). En preliminær diskusjon av oligo/mesotrofe skogstyper i Finnmark finnes hos Johansen (1987). Videre finnes en oversikt over registrerte gråoreskoger i Finnmark hos Johansen & Nilssen (1983).

Kielland Lund (1981) plasserer det meste av furu-, gran- og bjørkeskoger i Skandinavia i klassen Vaccinio-Piceetea Br.-Bl. 39 . Skillet mellom fattige furu-/bjørkeskoger og rikere gran- og bjørkeskoger trekkes på ordensnivå. Oligotrofe furu-/bjørkeskoger føres til ordnen Cladonio-Vaccinietalia K.-Lund 67. Meso-/eutrofe gran- og bjørkeskoger føres til ordnen Vaccinio-Piceetalia Br.-Bl. et al. 39. a. Fattige bjørke- og furuskoger Fattige bjørke- og furuskoger i ordnen Cladonio-Vaccinietalia er inndelt i to forbund, Dicrano-Pinion Libb.33 og Phyllodoco-Vaccinion Nordh.36. Fattige furuskoger i forbundet Dicrano-Pinion Libb. 33 har et klart sørlig til sørøstlig utbredelsesareal med forekomster i SØ-Skandinavia og i Mellom- og Øst-Europa. Forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36 omfatter nordiske furu- og bjørkeskoger, samt fattige lavalpine lyng-, dvergbjørk- og lavheier. Skogstyper innen dette forbundet er i tidligere arbeider ført til to ulike forbund. Fattige furu-/bjørkeskoger er ført til forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36, mens fattige gran-/bjørkeskoger føres til assosiasjonen Eu- Piceetum i forbundet Vaccinio-Piceion .

Hos Kielland-Lund (1967) er assosiasjonsinndelingen av forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36. diskutert. Empetrum hermaphroditum , Vaccinum uliginosum , Sphagnum nemoreum , Dicranum fuscescens og Cladonia stellaris er karakterarter på forbundsnivå. Videre inngår arter med et lavalpint tyngdepunkt. Forbundet deles inn i følgende fire assosiasjoner med et ulikt utbredelsesareal: 1) Assosiasjonen Calamagrostio lapponicae-Pinetum er lokalisert til Finnmarksvidda, til finsk og svensk Lappland. 2) Assosiasjonen Barbilophozio-Pinetum lapponicae finnes langs hele fjellkjeden. 3) Den tredje assosiasjonen i forbundet, Bazzanio-Pinetum , er geografisk knyttet til Vestlandet, dels også til Trøndelag (Aune 1973). 4) Assosiasjonen Cladonio-Pinetum boreale er hos Kielland-Lund (op.cit.), angitt med med et østlig til sørøstlig utbredelsesareal.

Det er liten tvil om at lavholdige/lavrike bjørke- og furuskoger i Finnmark hører hjemme i forbundet Phyllococo-Vaccinoin . Lavbjørkeskoger er vanlige over store deler av Finnmarksvidda. Riktignok er lavdekker sterkt redusert de siste ti-årene som et resultat av reinbeiting. Godt utvikla lavfuruskoger finnes i nedre del av Karasjok-dalføret. Også her med redusert lavdekke på grunn av reinbeiting. Karakteristiske arter i begge disse skogstypene er arter som finnmarksrørkvein, finnmarkspors, samt lavartene. I den åpne lavbjørkeskogen som dominerer viddelandskapet inngår og fjellplantene rabbesiv og

12 blålyng. Hos Kielland-Lund brukes forekomsten av fjellplanter som et argument for opprettelsen av en egen nordlig assosiasjon - Calamagrostio lapponicae-Pinetum . Personlig er jeg av den oppfatning at også nordlige lav- og furuskoger hører hjemme i assosiasjonen Cladonio-Pineetum boreale . Dette vil samle alt av lavrike bjørke- og furuskoger i en assosiasjonen. En utskillelse av de nordlige typene på subassosiasjons- nivå har derimot sin berettigelse.

Bjørke – og furuskoger med dominans av lyngarter i feltskiktet med dominans av moser i bunnskiktet er to vanlige skogsutforminger i Finnmark. Plantesosiologisk fores disse skogsutformingene til assosiasjonen Barbilophozio-Pinetum lapponicae . Kielland-Lund (op.cit) påpeker det eiendommelige ved furuskogstypene idenne assosiasjonen " das hier alpin-subalpine Arten wie Phyllodoce caerulea, Nephroma arcticum und feuchtigkeits- liebende ("oceanische") Arten wie Barbilophozia lycopodioides und Cornus suecica zusammen vorkommen kønnen" . Kielland-Lund deler assosiasjonen i to raser, en subalpin bjørke-/furuskog og en utforming med et større lavinnslag og et treskikt av bjørk, furu eller gran. Hos Mehus (1986) er denne assosiasjonen nøye diskutert. Mehus baserer sin diskusjon på eget materiale innsamlet fra hele landsdelen og på data fra Hamet-Ahti (1963).

Mehus deler assosiasjonen inn i tre varianter: en kontinental variant, en Rhacomitrium variant og en Piceetum variant. Den kontinentale varianten er karakterisert ved dominans av fjellkrekling, tytte- og blokkebær i feltskiktet og med dominans av husmoser i bunnskiktet. Dette representerer bjørke- og furuskoger som hos Fylkesmannen i Finnmark (1995) er beskrevet som ”tyttebær-kreklingskog” og ”krekling- blokkebærskog”. Denne skogsutformingen er vanlig i langs Tana-dalføret, Karasjok og i Pasvik. Rhacomitrium -varianten er skilt ut ved dominans av gråmose i bunnskiktet. Andre karakteristiske arter her er kvitlyng, greplyng og vanlig tettegras. Denne utformingen har jeg ikke sett utviklet i Finnmark. Piccetum -varianten har en friskere utforming. Karakteristiske arter er skrubbær, blåbær, skogstjerne, småmarimjelle og rogn. Piceetum -varianten utgjør det meste av furuskogene i Alta-området, Lakselv og Skoganvarre b. Blåbær-/småbregnebjørkeskoger Ordnen Vaccinio-Piceetalia Br.-Bl 39 em. K.-Lund 67 omfatter kun et forbund Vaccinio Piceion Br.-Bl. et al. 39. Artene gran ( Picea abies ), linnea ( Linnea borealis ), lusegras (Lycopodium selago ), samt mosene Ptilidium crista-castrensis , Plagiochila majus og Barbilophozia barbata er angitt som karakteristiske på forbundsnivå. Kielland-Lund (1981) har diskutert inndelinga av forbundet Vaccinio Piceion Br.-Bl. et al. 39. Forbundet er inndelt i tre assosiasjoner. Assosiasjonen Chamaemoro-Piceetum opptrer på torvjord, assosiasjonen Eu-Piceetum på råhumusjord, mens assosiasjonen Melico- Piceetum helst opptrer på mer kalkholdige, varme lokaliteter.

Hos Kielland-Lund (op.cit) plasseres blåbærskogene i den mest oligotrofe delen av assosiasjonen Eu-Piceetum abietis (Caj 21) K.-Lund 62. Assosiasjonen er gitt en svært vid floristisk og økologisk definisjon. Artene blåbær ( Vaccinium myrtillus ) og etasjemose ( Hylocomium splendens ) er karakterarter for assosiasjonen i sin helhet. Den mest fattige utformingen, subassosiasjon - myrtilletosum , utvikles helst på lokaliteter med

13 tørt morenedekke. Artene Melampyrum pratense, Dicranum rugosum og Dicranum fuscescens coll. er skillearter for denne subassosiasjonen. Subassosiasjonen - dryopteridetosum utvikles på noe friskere jordsmonn og inneholder flere mer krevende arter. Den siste subassosiasjonen, -athrietosum , krever godt jordsmonn og stabil vasstilførsel gjennom hele vekstperioden. Typen utvikles derfor i tilknytning til sigevann eller på lokaliteter der grunnvannet kommer fram i dagen.

Hos Kielland-Lund (1981) betegnes skogstyper innen Eu-Piceetum som den mest vanlige skogstype på Østlandet, kanskje i Norge og Skandinavia i sin helhet. Aune (1973) har beskrevet tilsvarende skogstyper fra Trøndelag under assosiasjonsnavnet Corno- Betuletum.

I Finnmark føres bjørkeskoger med dominans av arter som blåbær, skrubbær og fugletelg i feltskiktet til assosiasjonen Eu-Piceetum - myrtilletosum . Skogstypen har et geografisk tyngdepunkt i kyst og fjordområdene i fylket. Spesielt er utforminger med sterk innslag av fulgetelg og skrubbær svært sjeldne i Indre Finnmark. I kystområdene kan en i tillegg få utviklet utforminger av bjørkeskog med sterk innslag av arter som molte ( Rubus chamaemorus ), finnskjegg ( Nardus stricta ) og trådsiv ( Juncus filiformis ). Også Mehus (1986) har gjort tilsvarende sammenstilling av blåbær-småbregneskogene. Basert på et materiale som i geografisk utstrekning dekker området fra Rognan i sør til Svanvik i nord, konkluderer Mehus (op.cit) med at blåbær og fugletelg inngår i de samme homogene skogsbestand, begge som ko-dominanter.

Rikere utforminger av blåbærbjørkeskog, ofte med sterkt innslag av hengeving føres til subassosiasjonen Eu-Piceetum-dryopteridetosum . Når det gjelder opprinnelige beskrivelser av denne subassosiasjonen inngår av en rekke krevende arter. Arter som Oxalis acetosella , Agrostis tenuis , Thelypteris phaegopteris , Rubus idaeus og Veronica officinalis gir klare indikasjoner om at denne skogstypen opptrer på næringsholdig substrat. For skogstyper i Troms og Finnmark inngår ingen av de nevnte karakterarter i det vi oppfatter som blåbær-småbrengeskog. Oxalis acetosella og Rubus idaeus er i nord sterkt knyttet til gråoreskoger (Fremstad & Øvstedal 1978, Fremstad & Normann 1981). Agrostis tenuis og Veronica officinalis og Thelypteris phegopteris er sterkest knyttet til lågurtskoger. I skogsregistreringer fra Finnmark utført på 80-tallet (Johansen 1987), er det skilt ut er bjørkeskogstyper med sterk dominans av arter som hengeving, blåbær, skogstorkenebb, sauetelg og gullris. Treskiktet i denne skogstyper er karakterisert ved arter som bjørk, rogn, hegg og silkeselje. Skogstypen er artsrik og opptrer på næringsholdig substrat og har et geografisk tyngedepunkt i vestlige deler av fylket. Vurdert opp mot materialet til Kielland-Lund er det all mulig grunn til å føre denne skogstypen til sub-assosiasjonen Eu-Piceetum-dryopteridetosum . Skogstypen skiller seg fra typiske lågurtskoger ved færre varmekrevende arter og et lågere artstall. c. Lågurtskoger. Plantesosiologisk føres lågurtskoger til assosiasjonen Melico-Piceetum K.-Lund 62. På Østlandet og dels i Trøndelag opptrer lågurtskoger med gran i treskiktet. Hos Kielland- Lund (1981) er følgende arter angitt som karakterarter for assosiasjonen: tågbær, skogsveve, småmarimjelle, olavsstake og lægevintergrønn. Bunnskiktet er sparsomt utviklet. Kielland-Lund angir en inndeling i tre subassosiasjoner: 1) Melico-Piceetum

14 pinetosum , 2) Melico-Piceetum typicum , 3) Melico-Piceetum aconitetosum . Subassosiasjonen -pineetosum er knyttet til tørr, kalkholdig substrat, de to andre til friskere jordsmonn.

Aune (1973) har analyser av lågurtskoger med bjørk i treskiktet fra Hemne i Sør- Trøndelag. Disse er beskrevet under assosiasjonsnavnet Melico-Betuletum som tilsvarer Melico-Piceetum i granskogsområder. Bleikstarr ( Carex pallsecens ), bråtestarr ( C. pilulifera ), markjordbær, tviskjeggveronica ( Veronica chamaedrys ), lægeveronika ( V. officinalis ), skogfiol ( Viola riviniana ) og Barbilophozia barbata angis som lokale skillearter mot Corno-Betuletum . Aune (op.cit.) deler lågurtskogene i to subassosiasjoner: -cornetosum og -coryletosum.

Lågurtskoger i Finnmark viser store likhetstrekk med beskrivelser fra Trøndelag. Skogstypen er knyttet til solvarme lier. Geografisk er typen vanlig i kyst- og fjordområdene nord til Alta. Lenger nord er forekomstene svært fragmentariske. Karakteristisk for denne skogstypen er dominans av bjørk og silkeselje i treskiktet. Feltskiktet er karakterisert ved et høyt artsantall og forekomst av varmekrevende arter som Fragaria vesca, Melica nutans, Roegneria canina, Moeheringia trinervia, Actea spicata . Flere av disse artene har nordgrense i Vest-Finnmark.

En sammenligning av data fra Finnmark med andre arbeider fra Nord-Norge, viser at Spjelkavik & Vorren (1976) har registreringer fra tilsvarende skog i Dividalen. Mehus (1986) har analyser fra Dåfjord i Troms som viser likheter med registreringer fra Alta- området. d. Høgstaudeskoger Hos Nordhagen (1943) er frodige lauvskogssamfunn med dominans av gråor og/eller bjørk i treskiktet, ført til forbundet Lactucion alpinae Nordh. 43. Dette forbundet hører inn under klassen Betulo-Adenostyletea. Nordhagen påviser stor floristisk likhet innen forbundet over et stort geografisk område. Han foretar sammenstilling av analyser fra Sikkilsdalen med analyser fra Finnmark/Fiskerhalvøya. Gjennom denne sammenstillingen oppretter han to geografiske facies innen forbundet; en eu-skandinavisk i sør og en sub-polar facies i nord. I den eu-skandinaviske facies inngår med Aconitum septentrionale og Ranunculus platanifolius som karakteristiske arter. Den sub-polare faciesen er angitt med forekomster i Torne Lappmark, Troms, Finnmark og østover til Fiskerhalvøya. Denne vegetasjonsutformingen er omtalt som " Trollius-Geranium sosiasjon" hos Kalliola (1939, p 107) og Fries (1913, p112). Viktige arter her er Geranium, Trollius europaeus, Circium heterophyllum, Ranunculus acris og Polygonum viviparum.

Høgstaudeskogene i Finnmark forekommer over hele fylket. Normalt er treskiktet dominert av bjørk, men bestander med et betydelig innslag av gråor forekommer. Feltskiktet er karakterisert ved dominans av tradisjonelle høgstauder, dels storbregner og mangel på varmekrevende arter. Bestander med sterk innslag av gråor i treskiktet er hos Fremstad & Øvstedal (1978) og hos Johansen & Nilssen (1983) beskrevet som gråoreskog av mjødurt-type. Grupperingen av høgstaudebjørkeskog og -gråoreskog i samme sosiologiske enhet er ikke vanlig i norsk plantesosiologi. I numerisk analyse av

15 data fra Finnmark kommer imidlertid en slik gruppering enstydig til uttrykk (Johansen 1987). Gråoreskoger av mjødurttype grupperes her nært sammen med tradisjonelle høgstaudebjørkeskoger. Ut fra dette er det naturlig å ta ut gråoreskoger av mjødurt-type av forbundet Alno-Padion og plassere disse bestandene til forbundet Lactucion alpinae Nordh. 36. Denne grupperingen underbygges ved en mer detaljert gjennomgang av artsinnholdet i gråoreskog av mjødurt-type. Artsutvalget her er i hovedsak sammensatt av arter som enten klassifiseres som boreale ubiquister eller arter med et nordlig til alpint utbredelsesareal.

Kontinentale engbjørkeskoger. Analyser av engbjørkeskog fra Indre Finnmark, viser at en her har utforminger av rike bjørkeskoger som i floristisk sammensetning avviker sterkt fra høgstaude- og lågurtskoger i vestfylket. Flere gode karakterarter kan skilles ut for disse kontinentale engbjørkeskogene. Artene som storveronika og kvitmaure er konstante arter sammen ned sibirturt, lappflokk, finnmarkskveke. Videre opptrer de vanlig høgstaudeartene med betydelig mindre vitalitet i indre deler av fylket. Videre er bregnearter mer eller mindre fraværende i disse skogsutformingene.

Disse bjørkeskogene er dokumentert for store deler av Indre Finnmark. Områdene Karasjok og Anarjok er et kjerneområde for disse skogetypene her i landet. Kontinentale engskoger utvikles på friskt substrat nær bekker og elveløp. Det kan synes som en har to hovedutforminger av kontinentale engskoger – en frisk gras-/høgstaude-type og en tørrere utforming med lågurt preg. I lågurt-utformingen er åkerbær, teiebær, lundrapp, rips og fjellfiol vanlige arter. e. Gråoreskoger I det plantesosiologiske hierarki er gråoreskoger i Sør-Norge ført til klassen Querco- Fagetea Br.-Bl. & Vlg. 37. De tilhører ordnen Fagetalia sylvaticae Pawl. 1928 og er videre ordnet i forbundet Alno-Padion Knapp 42. Alno-Padion er oppdelt i tre assosiasjoner: Equiseto-Fraxinetum K.-Lund 71, Alno-Prunetum K.-Lund 71 og Alno- Fraxinetum K.-Lund ap. Seib. 69. På landsbasis er gråoreskogene en av våre best dokumenterte skogstyper (Fremstad & Øvstedal 1978, Klokk 1981, Fremstad 1981, Kielland-Lund 1981, Odland 1981, Johansen & Nilssen 1983, Fremstad 1985). I flere av disse arbeidene som her er nevnt, er assosiasjonen Alno-Prunetum gitt en breid omtale. Denne assosiasjonen ser ut til å være nokså enhetlig over hele landet (Fremstad 1981, 1985) med visse floristiske mangler lengst i nord.

Gråoreskog i Finnmark innafor forbundet Alno-Padion omfatter høgstaude- og strutseving utforminger lokalisert til vestlige deler av fylket. Karakteristiske arter for disse skogene en gråor, hegg, strutseving, firblad, skogstjerneblom, brennesle, rips og hundekjeks. Typen utvikles på brukjord og finnes i velutviklet for kun et fåtall steder i Finnmark. I tillegg til den naturlige utformingen finnes en variant som sikkert er resultat av sterkt beitetrykk. Grasarten sølvbunke er en karakteristisk art i denne utformingen sammen med andre beiteindikatorer som rødsvingel ( Festuca rubra ), engrapp ( Poa pratensis ) og nyseryllik ( Achillea millefolia ).

16 f. Sump- og vierskoger Sump og vierskoger finnes i hovedsak i Indre Finnmark og i nord til nordøstlige deler av fylket. De kanskje fineste og mest varierte utforminger av vierskog i fylket, finnes på Varangerhalvøya og i Langfjorddalen. Det kan se ut som om vierskogene er en paralelltype til gråoreskogene lenger vest. Vierskogene i Finnmark er dårlig kjent botanisk og plantesosiologisk plassering er derfor usikker. Treskiktet i de nordligste vierskogene er karakterisert av grønnvier ( Salix phylicifolia ). Andre arter i treskiktet er ullvier, hegg og setervier. Spesielt i Indre Finnmark er hegg vanlig. Lenger nord i fylket er utforminger med kun grønnvier i treskiktet mest vanlig. Dette er tilfelle i Langfjorddalen.

Også i buskskiktet er grønnvier konstant og mest dominante art. Av andre vier her er lappvier ( Salix lapponum ) og bleikvier ( Salix hastata ) vanlige. Rips inngår i denne skogstypen, spesielt i Indre Finnmark. I feltskiktet er skogrørkvein ( Calamagrostis purpurea ), engsnelle og krypsoleie ( Ranunculus repens ) konstante. Videre er og lundrapp, åkersnelle, enghumleblom, skogstjerneblom, storveronika og stor myrfiol vanlige. Av mer spesielle arter som inngår er engreverumpe ( Alopecurus pratensis ), dvergmaigull ( Chrysosplenium tetrandrum ), bekkesildre ( Saxifraga rivularis ) og nyserot (Veratrum album ). Bunnskiktet er sparsomt utviklet.

3.2 Artsforekomster

Elven (1983) angir antallet trær/busker i Troms og Finnmark til 11–14. Den usikre angivelsen av antallet har i hovedsak taxonomiske årsaker. Skogstrær/busker kan grovt deles i to hovedgrupper. I den første hovedgruppen inngår arter med en jamn fordeling over hele landet. Disse artene er også vanlige i Finnmark. Bjørk ( Betula pubescens ), furu ( Pinus sylvestris ), osp ( Populus tremula ), istervier ( Salix pentandra ) og grønnvier ( Salix phylicifolia ) kan føres til denne gruppen. Riktignok har furua et utbredelsesareal i Finnmark fra fjordområdene og innover i landet. Istervier har videre et arealmessig tyngdepunkt i de vestligste deler av fylket og tynnes klart ut mot nord og innover i mer kontinentale områder. I den andre hovedgruppen inngår skogstrær og busker som i Finnmark utgjør par av sørlige og nordøstlige arter eller underarter. Gråor, hegg, rogn, svartvier/setervier, selje/silkeselje, gran og låglandsbjørk er arter i denne gruppen. En antar her at årsaken til denne pardannelsen skyldes ulike innvandringsveier inn i våre områder for disse artene. Hos gran når den sørlige underarten nord til Saltdalen, mens den nordøstlige når så vidt inn i Øst-Finnmark (Pasvik/Karasjok). Hos gråor finnes et lignende utbredelsesmønster. Her er den sørlige underarten ( Alnus incana ssp . incana ) vanlig i Vest-Finnmark nord til Alta med spredte forekomster også i Lakselv. Den nordøstlige underarten, ssp kolaensis er registrert med forekomster i Sør- Varanger. Av utseende er denne underarten mindre enn den vestlige formen, med nokså runde og snaue blad. I økologisk sammenheng kan det synes som denne underarten ikke danner reine skogsbestand, men opptrer langs elver og bekkedrag i bestander av bjørkeskog.

Figur 4. Utbredelsesareal – gråor (Alnus incana). Figur 3. Utbredelsesareal – furu (Pinus sylvestris).

I en tidligere registrering av skog i Finnmark (Johansen & Nilsen 1983, Johansen 1987) ble det registrert i alt 237 ulike arter i knyttet til ulike skogstyper i fylket. Registrerte arter er oppsummert i tabell 2. Det er gjort ulike typer gruppering av dette materialet for å belyse ulike særpreg ved angitte skogsarter.

I tabellen over registrerte arter er artene angitt med latinske og norske navn. I sortering av artene er latinske navn sortert alfabetisk. I tabellen er det videre gitt følgende tilleggsinformasjon om artene: Kolonne A - angir om artene er vanlige i fylket. Forekomst av arter er gradert i vanlig (1), spredt (2) og sjeldne (3). Kolonne B - økologisk indikatorverdi er inndelt i lav (1), intermediær (2) og sterkt spesialisert (3). Kolonne C - inndeling av artene langs en oseanitets-/kontinentalitets-gradient. Forekomst langs gradienten oseanintet/kontinentalitet er inndelt i suboseanisk (1), intermediær (2), subkontinental (3) og kontinental (4). Kolonne D - plantegeografisk viktighet. Plantegeografisk viktighet (D) er inndelt i følgende fem kategorier: Lite viktige (1), lokalt viktige (2), viktige på fylkesplan (3), viktige i landsdelssammenheng (4) og nasjonalt viktige (5). Kolonne E - angir i hvilken grad artene er knyttet til skogsvegetasjon i fylket. Det opereres her med en inndeling i obligate skogsarter (O), fakultative (F) og indifferente (I) skogsarter.

18 Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke. Det er gjort ulike typer kategorisering av hver art. En nærmere omtale av denne kategoriseringen er gitt i teksten. Latinske navn Norske navn A B C D E Alnus incana (gråor 2 2 1–3 3 O Betula pubescens (bjørk) 1 1 1–4 1 F Pinus sylvestris (furu) 2 2 2–4 2 F Popolus tremula (osp) 2 2 1–4 2 O Prunus padus (hegg) 2 2 2–4 3 O Salix borealis (setervier) 1 2 1–4 2 F S. caprea (silkeselje) 3 3 1–2 3 O S. nigricans (svartvier) 2 2 1–3 3 O S. phylicifolia (grønnvier) 1 2 1–4 3 F Sorbus aucuparia (rogn) 1 1 1–4 1 O Betula nana (dvergbjørk) 1 1 1–4 1 I Juniperis communis (einer) 1 2 1–4 2 I Ledum palustre (finnmarkspors) 2 2 2–4 4 I Ribes spicatum (rips) 2 2 1–4 2 O Salix arborescens (småvier) 1 1 1–4 1 I S. glauca (sølvvier) 1 1 1–4 1 F S. hastasta (bleikvier) 1 2 1–4 2 F S. lanata (ullvier) 1 2 1–4 2 F S. lapponum (lappvier) 1 1 1–4 1 I S. xerophila (finnmarksvier) 3 2 3–4 5 F Agrostis canina (hundekvein) 1 2 1–4 3 I A. tenuis (engkvein) 1 1 1–4 1 F Alopecurus pratensis (engreverumpe) 1 2 2–4 4 I Anthoxanthum alpinum (fjellgulaks) 1 2 1–4 1 F/I Calamagristis lapponica (finnmarksrørkvein) 2 2 2–4 3 F C. neglecta (smårørkvein) 1 1 1–4 1 I C. purpurea (skogrørkvein) 1 1 1–4 1 F Carex adolostoma (tranestarr) 2 2 1–4 1 I C. aquatilis (nordlandsstarr) 1 1 1–4 1 I C. atrata (svartstarr) 1 1 1–4 1* I C. bigelowii (stivstarr) 1 1 1–4 1 I C. brunnesc. ssp. vit. (sumpstarr??) 2 3 2–4 4 F C. brunnesc. ssp. bru. (seterstarr) 1 1 1–4 1 I C. cannescens (gråstarr) 1 1 1–4 1 I C. chordorrhiza (strengstarr) 2 2 2–4 3* I C. echinata (stjernestarr) 3 3 1 4* I C. flava (gulstarr) 2 2 1–3 3 I C. juncella (stolpestarr) 1 1 1–4 1 I C. loliacea (nubbestarr) 3 3 3–4 4 O C. nigra (slåtteatarr) 1 1 1–4 1* I C. norvegica (fjellstarr) 2 2 1–4 1* I C. pallescens (bleikstarr) 3 3 1–2 4* F C. vaginata (slirestarr) 2 2 1–4 2 F Deschampsia alpina (fjellbunke) 1 1 1–4 1* I D. caespitosa (sølvbunke) 1 1 1–4 1 F D. flexuosa (smyle) 1 1 1–4 1 F Eriophorum angustif. (duskull) 1 1 1–4 1* I E. vaginatum (torvull) 1 1 1–4 1* I Festuca ovina (sauesvingel) 1 2 1–4 1 F/I F rubra (raudsvingel) 1 1 1–4 1 I F. vivipara (geitsvingel) 1 2 1–4 2* I Hierochloe alpina (fjellmarigras) 2 2 2–4 3* I Juncus filiformis (trådsiv) 1 2 1–4 2 I J. trifidus (rabbesiv) 1 1 1–4 1 I

Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.). Latinske navn Norske navn A B C D E Luzula frigida (seterfrytle) 1 1 1–4 1 I L. multiflora (engfrytle) 2 2 1–3 3 F L. pallescens (bleikfrytle) 3 3 3–4 5 I L. parviflora (hengefrytle) 2 2 2–4 4 I L. pilosa (hårfrytle) 1 1 1–4 1 F L. sudetica (myrfrytle) 2 2 1–4 3** I* Melica nutans (hengeaks) 2 2 1–3 3 F Milium effusum (myskegras) 2 2 1–3 2 F Molinia caerulea (blåtopp) 3 2 2 4* I Nardus stricta (finnskjegg) 1 2 1–3 2 I Phleum commutatum (fjelltimotei) 1 1 1–4 1 I P. pratense (timotei) 1 2 2–3 3* I Poa alpigina (seterrapp) 1 1 1–4 1 I P. alpina (fjellrapp) 1 1 1–4 1 I P. glauca (blårapp) 2 2 1–3 2 I P. irrigua (smårapp) 2 1 1–3 2* I P. nemoralis (lundrapp) 1 2 1–4 2 F P. pratensis (engrapp) 3 3 4 4** I Roegneria canina (hundekveke) 2 2 1–4 3 F R. fibrosa (russekveke) 3 3 4 5* I R. mutabilis (finnmarkskveke) 3 2 3–4 4 F Trisetum spicatum (svartaks) 1 1 1–4 2* I Vahlodea atropurpurea (rypebunke) 2 2 2–4 2* I Achillea millefolia (ryllik) 1 1 1–4 1 I A. ptarmica (nyseryllik) 3 1 1–4 1** I* Actaea spicata (trollbær) 3 2 2 4 O Alchemilla alpina (fjellmarikåpe) 1 1 1–3 2 I A. glomerulans (kildemarikåpe) 1 1 1–4 1 I A. wichurae (skarmarikåpe) 2 2 1–3 2 I Allium sibiricum (sibirgraslauk) 2 2 1–2 4 I Angelica archangelica (kvann) 1 1 1–4 1 F A. sylvestris (sløke) 1 1 1–4 1 F Antennaria dioica (vanl. kattfot) 1 1 1–4 1 I Anthriscus sylvestris (hundekjeks) 1 1 1–4 1 F Arabis alpina (fjellskrinneblom) 1 1 1–4 1 I Archtostaphylos alpina (rypebær) 1 1 1–4 1 I A. uva–ursi (mjølbær) 2 3 3–4 3 I Asplenium viride (grønnburkne) 1 1 1–4 1* I Astragalus alpinus (setermjelt) 2 1 2–4 1 I A. frigidus (gulmjelt) 2 1 2–4 2 I Athyrium distentifolia (fjellburkne) 1 1 1–4 1* I A. filix–femina (skogburkne) 1 1 1–4 1 F Bartsia alpina (svarttopp) 1 1 1–4 1 I Barbarea stricta (engkarse) 2 2 2–4 2** I Caltha palustris (soleiehov) 1 1 1–4 1) I Calluna vulgaris (røsslyng) 2 2 1–4 3** I Campanula rotundifolia (blåklokke) 1 1 1–4 1 I Cardamine nymanii (polarkarse) 2 2 1–4 2 I C. pratensis (engkarse) 1 1 1–4 1 I Cerastium fontanum (vanlig arve) 2 2 1-4 3 I Chamaeneron angustif. (geitrams) 1 1 1–4 1 I Chrysosplenium tetrand. (dvergmaigull) 2 3 2–4 4 I Circaea alpina (trollurt) 3 3 2–3 4 O Cirsium helenioides (kvitbladtistel) 1 1 1–4 1 FI Coeloglossum viride (grønnkurle) 1 1 1–4 1 I

Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.). Latinske navn Norske navn A B C D E Cornus suecica (skrubbær) 1 1 1–4 3 FI Corallorhiza trifida (korallrot) 2 2 2–4 3 O Crepis palludosa (sumphaukeskjegg) 2 2 1–2 4 F Cystopteris fragilis (sjkørlok) 1 2 1–4 1 I C. montana (fjellok) 2 2 2–4 2 I Dactylorhiza maculata (flekkmarihand) 1 1 1–4 2 FI Dianthus superbus (silkenellik) 2 2 1–2 4* I Draba incana (lodnerublom) 1 1 1–4 1 I Dryopteris assimilis (sauetelg) 1 1 1–4 1 F Dryopteris filix–mas (ormetelg) 2 3 1–3 3 F Empetrum hermaphroditum (fjellkrekling) 1 1 1–4 1 I Epilobium alsinifolium (kjildemjølke) 2 2 1–4 2* I E. angustifolium (geitrams) 1 1 1–4 1 I E. collinum (bergmjølke) 3 3 1–2 4* FI E. hornemanni (setermjølke) 1 1 1–4 1 I E. lactiflorum (kvitmjølke) 2 2 1–3 3* I E. montanum (krattmjølke) 3 3 2 4* F E. palustre (myrmjølke) 1 1 1–4 1* I Epipactus atrorubens (raudflangre) 2 3 1–2 3* I Epipogium aphyllum (huldreblom) 3 3 2–4 4* O Equisetum arvense (åkersnelle) 1 1 1–4 1 I E. palustre (myrsnelle) 2 2 1–4 2* I E. pratense (engsnelle) 1 1 1–4 2 I E. scirpoides (dvergsnelle) 2 2 1–4 1 I E. sylvaticum (skogsnelle) 1 1 1–4 1 F E. variegatum (fjellsnelle) 1 1 1–4 1 I Erigeron acre (bakkestjerne) 1 2 2 3 I E. politus (blankbakkestjerne) 2 2 2–4 3* F Erycimum hieracifolium (berggull) 2 2 1–4 2 I Euphrasia frigida (fjelløyentrøst) 1 1 1–4 1 I Filipendula ulmaria (mjødurt) 1 2 1–4 1 F Fragaria vesca (markjordbær) 3 4 1–3 4 F Galeopsis bifida (vrangdå) 2 2 1–3 2 I Galium boreale (kvitmaure) 2 2 2–4 3 F G. trifida (dvergmaure) 2 2 1–4 2 I G. uliginosum (sumpmaure) 2 2 2–4 3 F Geranium sylvaticum (skogstjerneblom) 1 1 1–4 1 I Geum rivale (enghumleblom) 1 1 1–4 1 FI Gnaphalium norvegicum (setergråurt) 1 1 1–4 1 I Goodyera repens (knerot) 3 3 2–4 4* O Gymnocarpium dryopteris (fugletelg) 1 1 1–4 1 F Gymnodenia conopsera (brudespore) 2 2 1–4 2* I Heracleum sibiricum (sibirbjønnkjeks) 3 2 3–4 3* FI Lactuca alpina (turt) 1 2 1–4 2 F L. sibirica (sibirturt) 3 3 3–4 5 O Lappula deflexa (hengepiggfrø) 2 2 1–4 3 I Leontodon autumnalis (følblom) 3 1 1–4 2* I Leucorchis albida (kvitkurle) 2 2 1–3 3 I Linnea borealis (linnea) 1 1 1–4 1 F Listera cordata (småtveblad) 2 2 1–4 2 F Loiseleuria procumbens (greplyng) 1 1 1–4 1 I Lotus corniculatus (tiriltunge) 3 2 1 4 I Lycopodium alpinum (fjelljamne) 1 1 1–4 1 I L. annotinum (stri kråkefot) 1 1 1–4 1 I L. clavatum (mjuk kråkefot) 1 1 1–4 1 I L. complanatum ssp. mon (skogjamne) 3 3 3–4 4 I Maianthemum biflorum (maiblom) 3 3 2 4* O Matteuccia struthiopt. (strutseving) 2 3 2 4 O Melampyrum pratense (engmarimjelle) 1 1 1–4 2 I M. sylvaticum (skogmarimjelle) 2 2 1–4 3 F Moehringia trinervia (maurarve) 3 3 2 5* F Moneses uniflora (olavsstake) 3 3 2–4 4 F Myosotis arveise (åkerminneblom) 3 3 2–3 4 I M. decumbens (fjellminneblom) 1 1 1–4 1 I Orthilia secunda (nikkevintergrønn) 1 1 1–4 1 F Oxalis acetosella (gaukesyre) 3 3 2 5 O Oxyria digyna (fjellsyre) 1 1 1–4 1 I

21 Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.).

Latinske navn Norske navn A B C D E Parnassia palustris (jåblom) 1 1 1–4 1 I Paris quadrifolia (firblad) 2 3 2–4 3 O Pedicularis lapponica (bleikmyrklegg) 1 1 1–4 1 I P. palustris (vanlig myrklegg) 3 2 2–4 3* I P. sceptrum–carolinum (kongsspir) 2 2 1–4 2* I Petasites frigidus (fjellpestrot) 1 1 1–4 1* I Phyllodoce caerulea (blålyng) 1 1 1–4 1 I Platanthera bifolia (vanlig nattfiol) 3 3 1–2 4 I Polemonium acutiflorum (lappflokk) 3 3 3–4 5 I P. caerulea (fjellflokk) 2 2 1–2 4* F Polystichum lonchitis (taggbregne) 1 1 1–4 1 I Polygonum viviparum (harerug) 1 1 1–4 1 I Potentilla crantzii (flekkmure) 1 1 1–4 1 I P. palustris (myrhatt) 1 1 1–4 1 I Pyrola chlorantha (furuvintergrønn) 3 3 3–4 5 F P. minor (perlevintergrønn) 1 1 1–4 1 I P. norvegica (norsk vintergrønn) 2 2 2–4 3 F P. rotundifolia (legevintergrønn) 3 3 2–4 4 F Ranunculus acris (engsoleie) 1 1 1–4 1 I R. repens (krypsoleie) 1 2 1–4 1 I Rhinantus minor (småengkall) 1 1 1–4 1 I Rubus arcticus (åkerbær) 2 2 2–4 3 F R. chamaemorus (molte) 1 1 1–4 1 I R. idaeus (bringebær) 3 2 2 4 F R. saxatilis (tågbær) 1 1 1–4 1 F Rumex acetosa (engsyre) 1 1 1–4 1 I Saussurea alpina (fjelltistel) 1 1 1–4 1 I Saxifraga rivularis (bekkesildre) 1 1 1–3 3 I Selaginella selaginoid. (dvergjamne) 1 2 1–4 1 I Silene dioica (raud jonsokblom) 1 2 1–4 1 F Solidago virgaurea (gullris) 1 1 1–4 1 I Stellaria calycantha (fjellstjerneblom) 1 2 2–4 3 I S. crassifolia (saftstjerneblom) 2 2 1–3 3 I S. graminea (grasstjerneblom) 2 2 1–4 2 I* S. longifolia (rustjerneblom) 2 2 2–4 3 F S. media (vassarve) 1 1 1–4 1 I S. nemorum (skogstjerneblom) 1 1 1–4 1 F Thalictrum alpinum (fjellfrøstjerne) 1 2 1–4 1 I T. kemense (russefrøstjerne) 3 3 4 5 F T. rariflorum (finnmarksfrøstjerne) 3 3 3–4 5* F Thelypteris phegopteris (hengeving) 1 2 1–4 2 F Tofieldia pusilla (bjønnbrodd) 1 1 1–4 1 I Trientalis europaea (skogstjerne) 1 1 1–4 1 F* Trollius europaeus (ballblom) 1 1 1–4 1 I Tussilago farfara (hestehov) 2 2 1–4 2 I Urtica dioica (brennesle) 1 1 1–4 1 FI Vaccinium myrtillus (blåbær) 1 1 1–4 1 I V. uliginosum (blokkebær) 1 1 1-4 1 I V. vitis–idaea (tyttebær) 1 1 1–4 1 I Valeriana sambucifolia (vendelrot) 1 1 1–4 1 F Veratrum album (nyserot) 3 2 1–2 5 I Veronica fruticans (bergveronika) 2 2 1–3 3 I V. longifolia (storveronika) 2 2 2–4 5 F* V. officinalis (legeveronika) 2 2 1–2 4 I V serphyllifolia (snauveronika) 2 1 1–4 2 I Vicia cracca (fuglevikke) 2 2 1–3 3 I* Viola biflora (fjellfiol) 1 1 1–4 1 I V. montana (lifiol) 2 2 1–3 3 F V. epipsila (stor myrfiol) 1 1 1–4 1 I Viola palustris (myrfiol) 1 1 1–4 2 I Viscaria alpina (fjelltjæreblom) 1 1 1–4 2 I

22 3.3 Plantegeografiske element i skogsfloraen

Inndeling av arter i plantegeografiske element bygger på det forholdet at arters utbredelsesareal gjenspeiler ulike makroklimaitske forhold (Walter & Straka 1970). Fordelingen av arter og samfunn er bestemt av både interne og eksterne faktorer. Interne faktorer omfatter blant annet artenes spredningsbiologi, livs–/reproduksjonssyklus og vegetasjonshistoriske forhold. Eksterne faktorer kan grovt deles i tre hovedgrupper: makroklima, jordbunn/geologi og påvirkning fra dyr og mennesker. Av de faktorene som her er nevnt, tillegges makroklimaet størst vekt ved gruppering av arter i plantegeografiske element. I våre nordlige områder er og vegetasjonshistoriske forhold av betydning for dagens utbredelse av enkeltarter. Geologiske faktorer og påvirkning fra mennesker og dyr er viktige på det mer lokale plan.

Mange av våre arter har et geografisk areal som omfatter store deler av Nord–Europa, dels med forekomster i arktisk. For disse artene er det vanskelig å trekke entydige korrelasjoner om makroklimatiske forhold. Disse artene betegnes gjerne ubiquister og tillegges liten vekt i plantegeografisk sammenheng. Disse artene er videre vanskelige å plassere i bestemte plantegeografiske element. For arter med et mer snevert geografisk areal er det derimot langt enklere å gi en entydig plassering i ulike plantegeografiske element. Tradisjonelt har denne plasseringen vært gjort skjønnsmessig, vurdert ut fra Hultens floraatlas for Norden (Hulten 1971).

Hos Elven & Vorren (1980) er artenes tilhørighet til ulike plantegeografiske element bestemt ved å trekke en akse i øst/vest–retning gjennom sentrum av artenes utbredelsesområdet. Sentrum av tyngdepunktsaksen er videre brukt til å bestemme ulike plantegeografiske element. Dersom tyngdepunktsaksen ligger mellom eksempelvis 65 og 70 °N betegnes arten som en nordboreal art. På samme vis kan arter klassifiseres som mellomboreale, sørboreale, og nemorale arter. En plantegeografisk gruppering av denne typen har opplagte fordeler framfor en skjønnsmessig gruppering. Den største fordelen ligger i at ulike plantegeografiske element er entydig definert. Dette medfører at alle arter, uansett areal, kan gis en entydig plassering i et bestemt plantegeografisk element.

Med utgangspunkt i artslista over skogsarter i Finnmark er det gjort en gruppering av materialet i ulike plantegeografiske element. I omtalen av artene er det lagt vekt på arter klart definerte utbredelsesmønster. Det er skilt ut tre undergrupper av sørlige arter. Videre er østlige arter et viktig element i floraen i Finnmark. I tillegg er fjellplanter med forekomst i skog et interessant trekk fra Finnmark

3.3.1 Arter med et sørlig utbredelsesareal Artene i denne gruppen er her inndelt i tre undergrupper. Den første gruppen består av arter med et geografisk tyngedepunkt i sør- og mellomboreal region. Utbredelsesarealet til trollbær ( Actaea spicata ) er her brukt til å illustrere dette utbredelsesmønsteret, fig. 5. Artene i den andre gruppen har i hovedsak samme utbredelsesareal, men har sine nordligste forekomster i nordboreal sone. Forekomstene av markjordbær ( Fragaria vesca ) kan brukes til å illustrere dette utbredelsesmønsteret. Artene i den tredje gruppen er vanlige i fjordområdene i hele fylket, men viser en uttynning i kontinentale områder og mot ytterkysten. Hengeaks ( Melica nutans ) er her brukt som eksempel.

Figur 5. Utbredelsesareal – Trollbær (Actaea Figur 6. Utbredelsesareal – Markjordbær (Fragaria spicata). vesca) .

A. Trollbær-gruppen I Finnmark kan følgende arter føres til trolbær-gruppen: trollbær ( Actaea spicata ), trollurt (Circaea alpina ), bakkestjerne ( Erigeron acer ), maiblom ( Maianthemum biflorum ), strutseving ( Matteuccia struthiopteris ), åkerminneblom ( Myosotis arvensis ), gaukesyre (Oxalis acetosella ), nattfiol ( Platanthera bifolia ), istervier ( Salix pentandra ), furuvintergrønn ( Pyrola chlorantha ) og legevintergrønn ( Pyrola rotundifolia ).

Artene i denne gruppen har er utbredelsesareal som såvidt når opp til Finnmark. Flertallet av artene har i Troms og Finnmark er vestlig tyngdepunkt. Furu– og lækjevintergrønn er i dette materialet unntaket med et østlige tyngdepunkt med hensyn på utbredelsesareal. Artene forekommer med enkeltfunn i de indre fjordområder og i kontinentale deler av fylket. Flere av artene med vestlig utbredelsesareal har nordgrense i Alta–området, dels med enkeltfunn i Indre Porsanger og/eller Sør–Varanger. I Troms er utbredelsesarealet for disse artene noe videre, men følger i grove trekk fjord–sonen. I Nord–Norge er disse artene obligate lavlandsplanter. Lenger sør kan enkelte av artene ha en høyere utbredelse vertikalt. Hovedmønsteret her er likevel at artene mangler i fjellområder.

B. Markjordbær-gruppen I Finnmark er inntar følgende arter tilnærmet samme utbredelsesmønster som markjordbær: gråor ( Alnus incana ), nubbestarr ( Carex loliacea ), ormetelg (Dryopteris filix–mas ), markjordbær ( Fragaria vesca ), vrangdå ( Galeopsis bifida ), engfrytle ( Luzula multiflora ), firblad ( Paris quadrifolia ), engrapp ( Poa pratensis s.str.), hegg ( Prunus padus ), villrips ( Ribes spicatum ), bringebær ( Rubus idaeus ) og legeverokika ( Veronica officinalis ).

Artene i denne gruppen går så vidt inn i nordboreal sone, men viser en kraftig uttynning her. I Finnmark og Troms er artene forholdsvis vanlige i kyst– og fjordområdene i vest,

24 nord til Laksefjord. Videre er artene vanlige i indre deler av Varangerfjorden. I Troms går flere av artene lenger inn i landet enn artene i trollbær-gruppen. Hovedtrekket fra Finnmark og Troms, er at artene er knyttet til lavlandet. Lenger sør i landet går flere av artene inn i lavereliggende fjellområder. Flere arter ser ut til å mangle på kysten av Sørlandet og i Danmark.

C. Hengeaks-gruppen Dette er arter som inngår i flere vegetasjonstyper over hele landet. I Finnmark og Troms er vertikalutbredelsen i hovedsak under skoggrensa. Det geografiske tyngdepunktet for flertallet av artene er i vest med en uttynning i kontinentale områder. Lenger sør i landet går artene også inn i lavalpin sone.

Arter med vestlig tyngdepunkt: osp ( Populus tremula ), svartvier ( Salix nigricans ), hundekvein ( Agrostis canina ), engkvein ( A. tenuis ), engreverumpe ( Alopecurus pratense ), hårfrytle ( Luzula pilosa ), hengeaks ( Melica nutans ), blåtopp ( Molinia coerulea ), myskegras ( Milium effusum ), lundrapp ( Poa nemoralis ), hundekveke ( Roegneria canina), sløke ( Angelica sylvestris ), korallrot ( Corallorhiza trifida ), flekkmarihand ( Dacthylorhiza maculata ), småtveblad (Listera cordata ), tiriltunge ( Lotus corniculatus ), skogjamne ( Lycopodium complanatum ), furu ( Pinus sylvestris ), nikkevintergrønn ( Orthilia secunda ), grasstjerneblom ( Stellaria graminea ), hestehov ( Tussilago farfara ), stornesle ( Urtica dioica s.str.), fuglevikke ( Vicia cracca ), lifiol ( Viola canina ssp. mon tana), stor myrfiol (V. epipsila ).

Flertallet av disse artene er knyttet til rikere skogstyper, mens arter som osp, småtveblad, furu og nikkevintergrønn helst opptrer på mer fattig berggrunn. Hos Ove Dahl (1934) blir arten Alopecurus pratensis delt opp i hoved- og underart. Hovedarten er kulturspredt og finnes på flere lokaliterer i Altaområdet. Underarten Alopecurus pratensis ssp. alpestris blir angitt med flere lokaliteter ved elvebredder og i lier i Øst-Finnmark. Arten er her svært vanlig i mange ulike vegetasjonstyper. Blant annet er den registrert i vierskoger i Vest-Finnmark, i rike bjørkeskoger og i snøleier til fjells.

Figur 7. Utbredelsesareal – hengeaks (Melica nutans).

25 Figur 8. Utbredelsesareal –finnmarksrørkvein (Calamagrostis lapponica) .

3.3.2 Østlige arter Forekomst av arter med et østlig utbredelsesareal er et viktig trekk ved floreen i Finnmark. Disse artene understreker at Finnmark representerer et nordlig ytterpunkt av det boreale barskogsbeltet. Artene furuvintergrønn ( Pyrola chlorantha ) og lækjevintergrønn ( Pyrola rotundifolia ) er vanlige arter i barskoger i sør og øst, med et fåtall lokaliteter i Finnmark. Andre arter med tilsvarende utbredelse er finnmarkspors (Ledum palustre ), bleikfrytle ( Luzula pallescens ), stakekarse ( Barbarea stricta ), kvitmaure ( Galium boreale ), olavsstake ( Moneses uniflorus ), rustjerneblom ( Stellaria longifolia ), storveronika ( Veronica longifolia ). Artene finnmarkspors og olavsstake er knyttet til fattige skogstyper. Bleikfrytle og stakekarse er mest vanlig i lågurtskog, mens kvitmaure, rustjerneblom og storveronika er knyttet til eng- og flommarksskoger i Indre Finnmark. Alle disse artene er vanlige i Sverige og Finland. Hos oss går disse artene sjelden ut til kysten. Det geografiske utbredelsesarealet er i hovedsak på Østlandet, dels i Trøndelag, i Indre Troms og i Indre Finnmark.

Når en ser på det skandinaviske utbredelsesmønsteret er det grupplag for å slikke ut fire arter i en egen gruppe. Dette gjelder artene "sumpseterstarr" ( Carex brunnescens ssp . vititilis ), sibirturt ( Lactuca sibirica ), åkerbær ( Rubus arcticus ) og finnmarksrørkvein (Calamagrostis lapponica ). Karakteristisk for disse artene er et østlig utbredelsesareal, men artene mangler eller er sjeldne i Trøndelag og på Østlandet.

3.3.3 Nordboreale arter Nordnoreale arter er her inndelt i to grupper – en gruppe lokalisert til låglandet og en med arter som og finnes i lågalpin sone. Følgende arter føres til låglandsgruppen: silkenellik (Dianthus superbus ), sibirgraslauk ( Allium schoenoprasum ), finnmarksvier ( Salix xerophila ), lappflokk ( Polemonium acutiflorum ), russefrøstjerne (Thalictrum kemense ) og finnmarksfrøstjerne ( T. rariflorum ) Dette er arter med et geografisk tyngdepunkt i Nord-Skandinavia. Artene i gruppen kan grovt deles i to hovedtyper arealmessig. Silkenellik og sibirgraslauk har et areal som strekker seg langs kysten fra øst mot vest. Disse artene er helst knyttet til strandvegetasjon/tørrbakker. I Finnmark inngår de også i

26 lågurt og/eller høgstaudeskog. De andre artene i gruppen er knyttet til kontinentale deler av Nord–Skandinavia. Finnmarksvier ( Salix xerophila ) finnes helst i tørre furu– og/eller bjørkeskoger. De andre artene inngår i ulike typer flommarksvegetasjon.

Følgende arter har forekomster i skog, men inngår og i ulike leside–/snøleiesamfunn i lavalpin sone: Hengjefrytle ( Luzula parviflora ), gulmjelt ( Astragalus frigidus ), finnmarkskveke ( Roegneria mutabilis ), dvergmaigull ( Chrysoplenium tetrandrum ), underart av engreverumpe- ( Alopecurus pratensis var. alpestris ) og nyserot ( Veratrum album ) Arealmessig kan artene grupperes i tre typer: 1) Hengjefrytle og gulmjelt har et arealmessig tyngdepunkt i indre fjordområder og i innlandet i Nord–Skandinavia. Videre har begge artene forekomster i Dovre/Jotunheimen. 2) Finnmarkskveke, dvergmaigull og underarten av engreverumpe er alle i hovedsak knyttet til kontinentale deler av Nord–Skandinavia. 3) Nyserot har en utbredelse som i vest går til Nordkynhalvøya. I øst går arten inn i Russland.

3.3.4 Alpine arter i skog Alpine arter som og inngår i ulike skogstyper er svært vanlig i Finnmark. Artene kan grovt deles i to hovedgrupper. Den første gruppen omfatter skogsarter som og går inn i lågurt- og høgstaudesamfunn i lågalpin sone. I Nord–Norge er det vertilae spennet for disse artene forholdsvis vidt. I Sør–Norge er artene i hovedsak knyttet til vegetasjonstyper over prealpin sone. Eksempler på arter i denne gruppen er fjelltimotei, fjellrapp, kvann, svarttopp, fjelltistel og fjellfiol.

Den andre gruppen av alpine arter i skog omfatter arter med hovedutbredelse i fjellet, men med utstrålinger ned i skogsområder. Arealmessig er artene knyttet til fjellkjeden og finnes både i nord og i sør. Flere av artene er i Finnmark knyttet til flommarksskoger. Elve- og bekkeleier er her naturlige vandringsveier. Artene rabbesiv og blålyng inngår i åpne fjellbjørkeskoger i Indre Finnmark. Eksempel på arter i denne gruppen er: fjellgulaks, stivstarr, rabbesiv, polarkarse, blålyng og bekkesildre.

3.3.5 Arter med vidt utbredelsesareal Artene med denne spennvidden har et vidt utbredelsesareal i Nord–Skandinavia. Flertallet av artene finnes fra havnivå til fjells, og er vanlige både ute ved kysten og i innlandet. Små avvik her kan riktignok forekomme. Bregneartene er mer hyppige og mer dominante i humide områder. Einer ( Juniperus communis ) og dvergbjørk ( Betula nana ) er mer vitale i kontinentale strøk.

3.4 Plantegeografiske inndeling – skogstyper Klassisk inndeling av Finnmark fylke i plantegeografisk sammenheng er en tredeling av fylket i ytterkysten, fjordområdene og indre Finnmark. Vurdert ut fra forekomst og utbredelse av skog og skogstyper er det grunnlag for å beholde inndelingen i tre plantegeografiske områder. Derimot vil jeg her foreslå en inndeling som avviker noe fra den tradisjonelle oppfatningen: Område 1: Kyst- og fjordområdene i Vest-Finnmark

27 nord til Børselv. Område 2: Indre-Finnmark inkludert Pasvik/Sør-Varanger. Område 3: Kyst- og fjordområdene nord for Børselv med Varangerhalvøya.

Figur 9. Vegetasjonskart – Finnmark. De største skogsområdene i fylket finnes i Alta, Karasjok, Tana og Pasvik. Ytterkysten er karakterisert ved skog kun på beskytta lokaliteter.

Argumentasjonen for denne inndelingen er følgende: Område 1 oppfattes som en utstråling av "vestlige" skogstyper. Området har stor variasjon i skogsbildet med gråoreskog av flere utforninger, bestand av istervier, varmekjære lågurtskoger, furuskoger og mer trivielle blåbær- og kreklingbjørkeskoger. Område 2 oppfattes som utstrålinger av østlige og sørøstlige skogstyper. Variasjonen i det totale skogsbildet er mindre sammenlignet med områdene vest i fylket. Skogstyper med et sterkt innslag av lav i bunnskiktet er vanlige. Dette gjelder både bjørke- og furuskogene i områder- Videre inngår trivielle utforminger av blåbærskog, ofte rik på tørrgrasarter, samt bjørke- og furuskoger av krekling-/tyttebær type. Et viktig karaktertrekk ved kontinentale blåbærskoger er sparsomme forekomster av småbregner i feltskiktet. Videre er en art som skrubbær sparsomt representert i de indre delene av Finnmark. Et annet viktig trekk ved skog i denne sonen er utforminger av "kontinentale engbjørkeskoger", spesielt langs dalførene Anarjåkka, Karasjohka og Tana. Område 3 blir da igjen som et restområde. Området er dominert av bjørkeskog av blåbær-/krekling-type. Mer rike skogsutforminger har et svært trivielt artsutvalg. Videre har vi dalfører med frodige vierskoger. Området mangler i hovedsak furuskog, gråoreskog (enkelte bestand av gråoreskog er registrert) og typiske lågurtskoger. Det kan synes som om flere arter som normalt inngår i høgstaudeskog/lågurtskog (i vest) ikke har spredt seg inn i denne

28 regionen. Mest sannsynlig utgjør Børselvfjellet en viktig spredningsbarriere fra vest. Vierskogene og en art som nyserot er viktige karaktertrekk ved denne sonen.

29 4. Nye registreringer på utvalgte lokaliteter

Figur 10. Undersøkte lokaliteter. Vegetasjonskartet er sammensatt fra ulike prosjekter (Johansen &Karlsen 1996, 2000a, 2000b)

For de nyundersøkte lokaliteter (Masjokdalen, Harrelv, Austertana) og for den lokaliteten med forslag til ny avgrensing (Hanadalen) er det lagt ved kart. For avgrensing av de øvrige lokaliteter viser vi til rapporten Rik lauvskog i Finnmark (1995).

4.1 Skogslokaliteter – Alta området

Altaområdet omfatter i denne sammenheng nedre deler av Altadalføret, Leirbotndalen og Korsfjorden. Felles for dette området er skogstyper og et artsutvalg med klare relasjoner til skogstyper i Troms og vestlige deler av Skandinavia. Dette gjelder spesielt forekomster av gråoreskog innafor forbundet Alno-Padion og lågurtskoger i assosiasjonen Melico-Piceetum .

Figur 11. Vegetasjonskart over Vest-Finnmark fra Alta til Lakselv. Skogsområdene er angitt i grønne fargetoner. Gulgrønn = fjellbjørkeskog/kreklingskog; Grønn = blåbærbjørkeskog; Mørk grønn = høgstaudeskog; ”Svartgrønn” = furuskog.

Det meste av jordsmonnet i nedre Alta, er kvartære avsetninger. Løsmassene kan grovt deles inn etter dannelsesmåte i morenemateriale, breelv- og elveavsetninger, samt marine avsetninger. De marine avsetningene finnes i nedre del av dalen, strekningen Øytun - Nyland. Det meste av sjølve dalbotnen er fluviale avsetninger med forskjellig kornstørrelse. Områdene nærmest elva består av mest sand og silt. I Eibydalen og på strekningen Fjellheim - Skillemo består jordsmonnet av grovere fraksjoner, grus og stein. Storbakken - Raipas, Leirbakken - Jordfall og Sokkelmaområdet utgjør de største glacifluviale avsetningsområdene. Liene langs dalen er mest talus og morene avsetninger.

Det meste av berggrunnen i de indre delene av dalføret tilhører det såkalte Njalgasdekket. Bergartene som utgjør dette dekket er granatglimmerskifer, glimmerskifer og metaarkose. Store Raipas, Peskanasen og Gormutvarri består mest av gneis med enkelte lag av andre bergarter, blant annet kalkglimmerskifer. I de nedre delene av dalen består berggrunnen

31 mest av sandstein med leirskiferlag. Store områder med denne berggrunnen finnes nord for Rai'pasjavrit og i Skoadduvarri-området. Lille Rai'pas består av glimmerskifer med et dolomitt-/kalksteinslag. Øst for dette området består berggrunnen av basaltiske og metabasaltiske bergarter.

To områder i nedre deler av Altadalføret ble besøkt for supplerende feltundersøkelser sommeren 2003. Dette gjelder lokalitetene Øren – Mølledalen (1) og Petäjäsaari (2). Under befaringene i Alta ble det gjort bruk av satellittdata (Landsat 7/ETM+, 2707-2000) og infrarøde flybilder. Et utsnitt av satellittbildet med kanalene 453 er vist i figur 12. I bildet kan en tydelig se furuskogsområdene i Nedre Alta avtegnet i en mørk blå/fiolett farge. Rike lauvskogsforekomster framtrer i rødt. Dyrka mark og åpne grassletter framstår i en blei gulfarge. Nakne fjellknauser framkommer i en lys blåfarge. I bildet er veier avtegnet i rødt og elver/bekkeleier i blått. Vannflater er angitt i en lyseblått. Vei og vanndata er ekstrahert fra tradisjonelle topografiske kart (N50). I bildet er de tre besøkt områdene inntegnet i grønt. Et fjerde område ble i tillegg befart under oppholdet i Alta. Denne lokaliteten finnes lang veien opp mot Gargia, langs Vinabekken. Bestandet er lite, men består av velutviklet gråoreskog av strutseving-type. (34W 593960, 7749740). Jordsmonnet er brunjord. Treskiktet her er et reinbestand av gråor. Feltskiktet er dominert av strutsving. Andre karakteristiske arter er firblad, skogstjerneblom, mjødurt, ormetelg, maiblom, trollurt og vassarve. Lokaliteten må karakteriseres som et spesialområde. Bestandet er for lite til å få betegnelsen typeområde.

Lokalitet 1: Øren – Vegbakken, Alta kommune Fra befaringene av området i 1982 og 1985 er det gitt gode og dekkende beskrivelser av området. I området Øren/Vegbakken er flere interessante skogstyper representert. Nærmest elva finnes bestand av ung, umoden gråoreskog i mosaikk med åpen elvekant- vegetasjon. Lenger inne finnes eldre etablert bjørke- og gråoreskog. Bjørkeskogen er dels av lågurttype, dels høgstaudebjørkeskog. Gråoreskogen på flata er dominert av høgstauder. Skogen er beitepåvirka. Dette gir seg utslag i stedvis sterk dominans av sølvbunke. Andre klare beiteindikatorarter er ryllik og timotei (Phleum pratense ). I gråoreskogen under fjellfoten opptrer setervier, istervier, bjørk, rogn og hegg i treskiktet i tillegg til gråora. Rips er vanlig i buskskiktet. I feltskiktet er strutseving stedvis dominant. Strutseving-gråoreskogen går stedvis over i en mer sumpig gråoreskogstype. De mest karakteristiske artene her er bekkeblom ( Caltha palustris ) og krypsoleie (Ranunculus repens ). Andre arter som er knyttet til disse sumpdragene er stolpestarr (Carex juncella ), nordlandsstarr ( C. aquatilis ), nubbestarr, ( C. loliacea ), myrhatt (Potentilla palustris ), myrfiol ( Viola palustris ) og sumpmaure ( Galium uliginosum ).

Figur 12. Utsnitt av Landsat 7/ETM+ scene fra Nedre Alta. Scenen er fra 27.7.2000.

33 De mest interessante floristiske funn på lokaliteten er finnmarksfrøstjerne, storveronika (Veronica longifolia ), norsk vintergrønn ( Pyrola norvegica ) og nubbestarr. De to førstnevnte er typiske østlige arter. Norsk vintergrønn er ikke vanlig i Finnmark. Nubbestarr har et sørlig tyngdepunkt og er sjelden i nordboreal sone.

Under fjellfoten, opp mot Vegbakken, finnes et større sammenhengende areal av gråor- strutsevingskog. På spissen av Vegbakken er dolomittsonen som følger Lille Rai'pas, blottlagt. Lia her er frodig med mest bjørk i treskiktet. Feltskiktet er dominert av høgstauder. De mest interessante botaniske funn her er trollbær (Actaea spicata ) og trollurt (Circaea alpina ). Begge artene har et arealmessig tyngdepunkt i sør og går nordover til og med mellomboreal sone.

Lokaliteten Vegbakken omfatter NØ-sida og ryggen av Lille Raipas mot Vegbakken. Berggrunnen her er kalkrik noe som gir utslag i frodige bjørkeskogstyper. Lia fra Øren til spissen av Lille Raipas er ekstremt frodig. Det meste av skogen her er høgstaudebjørkeskog med innslag av gråor, setervier, silkeselje, hegg og rogn i treskiktet. Buskskiktet er sparsomt utviklet. Feltskiktet er dominert av høgstauder, storbregner og gras. Skogstorkenebb, mjødurt, hundekjeks, vendelrot, skogburkne og sølvbunke er mest dominante. Videre er myskegras (Milium effusum ), enghumleblom, skogstjerneblom og raud jonsokblom svært vanlige.

De mest interessante floristiske funn er trollurt (Circaea alpina ) og trollbær (Actaea spicata ). Trollurt ble funnet nederst i lia. Trollbær under en berghammer et stykke lenger oppe. Begge disse artene har en geografisk spennvidde til og med mellom-boreal sone. Lia videre oppover mot Lille Raipas veksler mellom høgstaude-og lågurtbjørkeskog. Lågurtbjørkeskogen er dominert av hengeving og skogstorkenebb. Skogspartiet SØ for Mobakken er mest lyngdominert bjørkeskog med innslag av furu.

Basert på befaring av området sommeren 2003 kan en slå fast at vernebetingelsene for Øren-området ikke lenger er oppfylt. Området er i dag påvirket av et sterkt beitepress fra storfe. Dette har bidratt til at den naturlige skogsvegetasjonen i området er sterkt forringet. Videre går en kraftlinje langs Øren, tvers gjennom et frodig bestand av gråoreskog. I lia opp mot Mobakken er deler av skogen ryddet og omgjort til jordbruksland. For områdene under Vegbakken er ikke inngrepene av samme omfang og flertallet av skogsbestandene her er i samme tilstand som under befaringene på 80-tallet.

Verneverdi: *

Lokalitet 2: Petäjäsaari, Alta kommune Under befaringen av området på 80-tallet ble det gitt følgende beskrivelse av området. Området er inndelt i nedre og øvre Petäjäsaari. Videre må Mikkeløra ses på som en del av området. Petäjäsaari er ei øy i Altaelva med en lengde på nær 2 km. Det indre elveløpet har liten vannføring på sommeren. Hovedløpet av Altaelva følger vestsida av Petäjäsaari. De nedre delene har mest frodig skog. Treskiktet veksler mellom bjørk og gråor. Basert på kryssliste på lokaliteten, må det meste av bjørkeskogen klassifiseres til høgstaudebjørkeskog, gråoreskogen er av mjødurt-type. Av gråoreskog finnes videre

34 små bestand av strutseving-type. Artsinnholdet på lokaliteten er typisk for tilsvarende skog i nedre Alta. Arter som er verdt å nevne spesielt er firblad, silkeselje, istervier (Salix pentandra ), saftstjerneblom (Stellaria crassifolia ), finnmarksfrøstjerne, stakekarse, åkerbær, bringebær, klokkevintergrønn (Pyrola rotundifolia ), storveronika og kongsspir. Disse artene har dels et sørlig, dels et østlig arealmessig tyngdepunkt. Artene er med på å spesifisere et viktig trekk ved floraen i Alta. Vi har her et av få knutepunkt på landsbasis mellom det sørlige og det øst/nordøstlige element i vår flora.

De rike bjørke- og gråoreskogene som er nevnt for nedre Petäjäsaari, fortsetter også i øvre. I tillegg kommer det her inn enkelte tørrere parti med furu i treskiktet. Elveløpet langs indre Petäjäsaari består mest av grønnvierkratt. På mer åpne flater ble klåved (Myricaria germanica ) notert. Klåved-krattene er stedvis velutviklet.

Området Mikkeløra består for det meste av gråoreskog. Skogen har et noe sumpaktig preg og er sterkt beitepåvirka. Lokaliteten er inngjerda og beites av sau gjennom hele/deler av sommeren. I feltskiktet er sølvbunke dominant sammen med krypsoleie og bekkeblom. Videre inngår de vanlige høgstaudene. Svært mange typiske beiteindikartrer ble notert; ryllik, engkvein, timotei, raudsvingel og løvetann. Mest interessante funn her er snauveronika. Arten er ikke vanlig i Finnmark.

Under befaringen sommeren 2003 ble det konstatert at området Petäjäsaari-Mikkeløra er lite berørt av inngrep og andre forstyrrelser gjennom de siste 20 år. I området Holmen er deler av arealet jordbruksland. Dette var og tilfelle på 80-tallet. I dag brukes området som sommerbeite for sau. Også de øvrige delene av Petäjäsaari og Mikkeløra er noe påvirket av beiting, men dette er tilfelle for det meste av låglandsarealet i Alta-området. Et annet forhold som nok i dag er tilfelle for Petäjäsaari er at området ikke lenger påvirkes av flom på samme vis som tidligere. Dette har etter vårt syn to årsaket. For det første har nok Altaelva gravd seg lenger ned i sedimentene enn hva tilfellet var på 80- tallet. Videre er flompåvirkningen på våren neppe av samme omfang som tidligere på grunn av utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Under befaringen av området sommeren 2003 ble det konstatert av de indre elveløpene var mer eller mindre uten vassføring. Det ble videre registrert tørkestress på gråor en rekke steder, spesielt langs de indre elveløp.

Verneverdi: **

Lokalitet 3: Eibymunningen, Alta kommune Eibydalen er en frodig sidedal til Alta. Dalbotnen består av kvartære avsetninger med ulik kornstørrelse. De nordligste delene av Peskafjellet på østsida av dalen, er mest gneis og metaarkose. Disse bergartene finner vi også på vestsida på Njulluvarri. Lenger oppe i dalen består østsida mest av leirskifer med dolomittlinser. Vestsida er her metaarkose. Det ble gjort registreringer ved utløpet av Eibyelva, ved Skogly og på furumoene ved Valsetmoen. Det er videre gjort studier av flybilder/IR-bilder av øvre del av dalen. Spesielt ser områdene sør for austre Garrejåkklia ut til å være frodige.

35 Området Eibymunningen omfatter Eibyelvas delta ved utløpet i Altaelva, nedfor brua over Eibyelva. Eibyelva er forbygd på sørsida fra brua og 5-600 meter nedover. Nedfor forbygningen deler elva seg i flere løp. Det kan her synes som om effektene av flom på våren og dynamikken i flomsonen virker på en naturlig måte. På denne strekningen inngår flere suksesjonstrinn av flommarksskog. I elveløpene inngår flere fjellplanter som fjellsyre, fjellarve, gulsildre, raudsildre, klåved, bekkeblom m.fl. Langs bekkeleiene inngår vierarter som småvier, ullvier, lappvier og grønnvier. Innafor vierbeltet finnes i hovedsak gråroreskog. Gråoreskogen strekker seg fra brua over Eibyelva ned mot utløpet. Skogen er typisk flommarksskog med mest gråor i treskiktet. I feltskiktet finner vi de vanlige høgstaudene og grasarter som myskegras, skogsørkvein, lundrapp og sølvbunke. Lokaliteten er noe beitepåvirka. Sølvbunke er stedvis dominant.

Figur 13. Bonitetskart fra munningen av Eibyelva til Petäjäsaari. Data fra Norsk instiutt for Jord- og Skogkartlegging.

De mest interessante artene som ble notert er stakekarse (Barbarea stricta ), berggull (Erysimum hieracifolium ) og finnmarksfrøstjerne. Langs det elveleiet har gråoreskoger et fuktigere preg. Viktige arter her er bekkeblom, krypsoleie, stolpestarr, myrhatt og stor

36 myrfiol. Det ble ikke registrert gråoreskog av strutseving-type på lokaliteten. Mot sør grenser lokaliteten til et større jordbruksareal. Lengst nede mot Altaelva finnes et forholdsvis stort område dominert av furu. Furubestandet ligger på en elveterrasse som ikke påvirkes av flom på våren. Karakteristisk for furuskogen er et åpent treskikt og et tett bunnskikt dominert av flere lavarter. Dette bestandet er et av de mest velutviklede utforminger av lavfuruskog en har i Finnmark. Det er tydelig at området ikke er utsatt for reinbeiting. Derimot er nok området en viktig biotop for elg.

Verneverdi: **

Lokalitet 4: Leirbotndalen, Alta kommune Området Leirbotndalen strekker seg fra tettstedet Kviby til Leirbotnvatn. De nedre delene av dalen er delvis oppdyrket med Storeng som øverste gård. Det meste av dyrkamarka ligger på marine avsetninger. Også frodige høgstaudetyper av bjørke- og gråoreskog er lokalisert til disse områdene. Ovafor utløpet av Handaljåkka består dalbotnen mest av grove moreneavsetninger. Skogsbildet skifter her karakter til tørr lav- /lyngdominert furu- og eller bjørkeskog. Berggrunnen på nordsida av dalen er mest glimmerskifer, på sørsida amfibolitt, kvartsitt og sandsteiner. Dette gir seg utslag i artsrike lågurtskoger på nordsida av dalen og mer trivielle blåbær-skrubbær- småbregnebjørkeskoger på sørsida.

Tidligere befaringer av området omfatter bajit Gaicavarri, langs Handaljåkka, Storeng og NV for Leirbotnvatnet. Befaringene i 2003 ble gjort i lia under bajit Gaicavarri og langs Handaljåkka. Videre ble lia under vuolit Gaicavarri besøkt og gråoreskogen langs Lakselva ved Nyeng.

Lokaliteten bajit Gaicavarri er dominert av lågurtskog av varmekjær type. Treskiktet er glissent med bjørk og silkeselje som kodominanter. Feltskiktet er karakterisert ved et høyt artsantall uten spesielle dominanter. Artene med høyest dekning er engkvein, hengeaks, hundekveke, skogstorkenebb og gullris. På lokaliteten ble det notert mange sørlige arter med trollbær (Actaea spicata ) som mest interessante art. Lokaliteten er nordgrense for denne arten. Hos Ove Dahl (1934) er arten angitt med flere lokaliteter fra Alta, Mattisdalen og Talvik/Vassbotndalen. Trollbær er og angitt med et funn i Polmak.

Beskrivelser av lokaliteten fra 1985 er og representative for lokaliteten i dag. Under befaringen i 2003 ble og skogslia under vuolit Gaicavarri besøkt og registrert med kryssliste. Artsutvalget på denne lokaliteten er svært likt bajit Gaicavarri. Bjørk og silkeseljer er dominanter i treskiktet. I feltskiktet inngår de samme varmekrevende artene med unntak av trollbær. På flata under denne lokaliteten finnes noe jordbruks areal. Bjørkeskogen på flata er av blåbær-type. I denne bjørkeskogen finnes enkelte bestand av innplantet gran.

Området langs Handaljokka og områdene langs Lakselva ned til Nybrott ble befart sommeren 2003. Skogen er frodig med gråor og bjørk som dominanter i treskiktet. Feltskiktet er dominert av høgstauder, stedvis med rike bestand av storbregner. Skogstorkenebb, ballblom, hundekjeks, mjødurt og vendelrot er mest karakteristisk av

37 høgstaudene. Videre inngår arter som firblad, fjellviol, skogstjerneblom, raud jonsokblom og vassarve i feltskiktet. Av storbregnene er skogburkne mer vanlig enn strutseving. Av andre bregner er og sauetelg, ormetelg, fjellburkne og hengeving stedvis vanlige. Langs flomløp og i forsenkninger får gråoreskogen et mer sumpaktig preg. Bekkeblom (Caltha palustris ), krypsoleie, stolpestarr, fjellskrinneblom og gråstarr er arter som er mest vanlige her.

Ved en vurdering av området i sin helhet må en klart slå fast at både bestandene av gråoreskog og de varmekjære lågurtskogene er klart verneverdige. Begge skogstypene representerer et sørlig element med sine nordligste forekomster i Altaområdet. Gråoreskogene dominert av strutseving føres i plantesosiologisk sammenheng til forbundet Alno-Padion , mens lågurtskogene føres til assosiasjonen Meloco-Piceetum i forbundet Vaccinio Piceion . Begge disse skogstypene er karakterisert ved sørlige arter. Området er videre lite berørt av inngrep. Noe jordbruksland finnes nær bestandene av gråoreskog. Videre er nok lågurtliene påvirket av sauebeiting.

Verneverdi: **

Lokalitet 5: Korsfjorden, Alta kommune Lokaliteter Gåp'pi i Korsfjorden ble pekt ut som en spesielt interessant lokalitet basert på registreringene fra 1985. Gåp'pi ligger på nordsiden av Korsfjorden. Berggrunnen på lokaliteten er mest glimmerskifer med lag av kalkholdige bergarter. Eksposisjonen er mot sør. Det ble tatt analyser og kryssliste i et meget velutviklet lågurtskogsbestand ovafor Gåp'pi. Analysene er ført til assosiasjonen Meloco-Piceetum . Det totale arealet av lågurtskog i området ble i 1985 ikke avgrenset, men typen slik den er utviklet på lokaliteten ser ut til å fortsette videre utover fjorden i retning ytre Lamvik.

Treskiktet består av bjørk og silkeselje. Mer sporadisk inngår gråor, rogn, hegg og osp. I buskskiktet er einer (Juniperus communis ) mest karakteristisk. I feltskiktet inngår mange graminoider og lavvokste urter. Karakteristisk for lågurtskog på noe kalkholdig substrat er et svært høyt artsantall.

Det mest interessante floristiske funn på loakiteten er maurarve (Moehringia trinervia ). Dette er første gang arten er angitt for Finnmark. Maurarve er en art med typisk sørboreal utbredelse. I sør er arten mer vanlig på Østlandet, i Sør-Sverige og i Sør- Finland. Arten finnes med spredte forekomster langs kysten nord til Nord-Troms (Gjøvarden, Skjærvøy kommune). Lengst i nord følger arten fjordsonen. Av arter med tilnærmet samme utbredelsesareal som ble funnet på lokaliteten er krattmjølke (Epilobium montanum ), bergmjølke ( E. collinum ), bleikstarr ( Carex pallescens ), legeveronika ( Veronica officinalis ) og sumphaukeskjegg ( Crepis palludosa ).

I tillegg til artene med et klart sørlig tyngdepunkt i sør, inneholder lokaliteten mange arter med en klar sørlig affinitet. Disse artene går og lenger nord i fylket, men viser en klar uttynning i nordboreal sone. Følgende arter på lokaliteten kan føres til denne gruppen: hengeaks, hundekveke, silkeselje, markjordbær, lifiol, lappflokk, åkerminneblom og føllblom. Av østlige arter som ble funnet er storveronika og finnmarksfrøstjerne.

38 Forekomst av et høyt antall sørlige arter, er det momentet som i første rekke gjør lokaliteten spesiell og betinger en høy rangering i vernesammenheng.

Det ble ikke anledning til å gjennomføre en befaring av lokaliteten Gåp'pi under synfaringene i 2003.

Verneverdi: ***

4.2 Skogslokaliteter – Indre Finnmark

Figur 14. Vegetasjonskart over Indre Finnmark – Masi, Karasjok og Anarjokka. Skogsområdene er angitt i grønne fargetoner. Gulgrønn = fjellbjørkeskog/kreklingskog; Grønn = blåbærbjørkeskog; Mørk grønn = høgstaudeskog; ”Svartgrønn” = furuskog.

39 Lokalitet 6: Maze, Kautokeino kommune Under befaring av rike skogstyper i Finnmark sommeren 1985 vle et bestand av rik vierskog registrert i Maze. Vierskogen som ble registrert, ligger mellom Gir'kuvuoppenjal'bmi og Ajabål'dni. Lokaliteten er en halvøy i Kautokeinoelva. I øst avgrenses halvøya av Varitjåkka.

Vierskogen er velutviklet med grønnvier som mest dominante art i tre- og buskskiktet. Andre arter i treskiktet er bjørk, hegg, setervier og rogn. Hegg kan stedvis opptre med høy dekning. I buskskiktet er følgende arter notert i tillegg til grønnvier: bjørk, rips, seter-, bleikvier og rogn. Feltskiktet er glissent med total dekning 40-60 %. Gras og halvgras er med på å karakterisere bestandet. Skogrørkvein, sølvbunke og lundrapp opptrer som konstanter. Videre er slirestarr og engrapp notert. Av urter opptrer engsnelle, krypsoleie og storveronika med høyest dekning. I tillegg til disse er enghumleblom, kvitmaure og skogstjerneblom karakteristiske. Skogstorkenebb og ballblom er sparsomt representert. Bunnskiktet er lite utviklet med Hypnum bambergeri som eneste konstante art. Vierskogen opptrer på lokaliteten i mosaikk med høgstaude- og lågurtbjørkeskog. Bjørkeskogen opptrer på tørrere partier, mindre påvirket av vårflommen. Også i bjørkeskogen er grønnvier karakteristisk i tre- og buskskiktet. Feltskiktet er her mer urtedominert med tågbær, åkerbær, kildemarikåpe, mjødurt, hundekjeks, skogstorkenebb og storveronika som viktigste arter. Under befaring av området sommeren 2003 ble artene finnmarksfrøstjerne og lappflokk registrert.

Området er av Fylkesmannen i Finnmark plassert i vernekaegori (***). Denne plasseringen er etter mitt syn riktig. Lokaliteten representerer et av svært få lokaliteter med kontinental engskog langs øvre del av Alta/Kautokeinovassdraget. Små bestand av tilsvarende skogstype er i tidligere befaringer registrert ved Mironjav’re og ved utløpet av Cabardasjåkka nord for Kautokeino.

Verneverdi: ***

Lokalitet 7: Oahcesaisuolo, Karasjok kommune Oahcesaisuolo er en holme I Karasjokka på østsiden av hovedløpet mellom Buollannjarga og Grova. Holmen bestpr av elvesedimenter. Beskrivelser gitt av Fylkemaannen i Finnmark (1995) er dekkende for området.

Området ble besøkt under skogregistreringer i Finnmark, 1985-86. Beskrivelser av lokaliteten som ble gitt den gang er og dekkende for området i dag. På lokaliteten finnes mest kontinental engbjørkeskog og noe vierskog dominert av grønnvier (Salix phylicifolia ). Vierskogen er særlig lokalisert til elveløpet langs østsida av Oahcesaisuolo. I 1985 ble det tatt kryssliste og tre analyseruter på lokaliteten. Analyserutene er alle fra bjørkeskogen og er klassifisert til kontinental engbjørkeskog..

Treskiktet er tett og består av bjørk og grønnvier. Buskskiktet er glissent med einer og bleikvier som mest karakteristiske. I feltskiktet opptrer sølvbunke, smyle, kvitmaure, skogstorkenebb, tågbær og storveronika med høyest dekning. I to av rutene opptrer

40 finnmarksfrøstjerne med dekning 20-30 %. Andre arter som er med på å karakterisere lokaliteten er engsnelle, slirestarr, finnmarksrørkvein, fjellkveke og åkerbær. Videre finnes innslag av lappflokk og sibirturt.

Figur 15. Utsnitt av Landsat TM scene. Karasjohka. Området i rødt langs elva er frodige engbjørkeskoger.

Figur 16. Bonitetskart - Karasjohka. Data fra Norsk Institutt for Jord og Skogkartlegging.

Flertallet av de karakteristiske artene tilhører det østlige plantegeografiske elementet. Den kontinentale engbjørkeskogen er stedvis godt utviklet. Disse momentene bidrar til at lokaliteten må prioriteres i vernesammenheng. Et moment som forringer den botaniske verneverdien av lokaliteten, er spor av gamle slåttemarker. Dette forholdet kan imidlertid øke verneverdien av lokaliteten i kulturhistorisk sammenheng. Topografi og geomorfologiske forhold langs Karasjåkka bidrar til at engsamfunn helst dannes nær elver og vassig. Disse arealene er forholdsvis begrenset i området og det er rimelig å anta at disse arealene har vært intensivt utnyttet gjennom tidene.

Verneverdien for området er satt til (**). Denne kategoriseringen er riktig. Området er forholdsvis lite i areal. Området inneholder eldre slåttemarker. Det ble og gjort andre registreringer av kontinentale engskoger langs Karasjokka. Et bestand ved Gåi’kenjavvi, 2-3 km ovafor Oahcesaisuolo ble registrert med tilsvarende artsutvalt. Dette område inneholder totalet sett større variasjon idet også myrområdet Såk’kajæggi kan inkluderes i bestandet. Det ble registrert hytter både ovafor og nedfor bestandet. Videre ble det gjort registreringer langs Karasjokka ved Jår’renjar’ga. Også her finnes et område av velutviklet kontinental engbjørkeskog. Skogen kan inndeles i flere suksesjonssoner ned mot elva. Ytters på neset finnes her noe jordbruksland.

Verneverdi: **

Lokalitet 8: Badjevuohppenjarga-Jeambealsnjarga, Karasjok kommune

Figur 17. Bonitetskart for området Badjevuohppenjar´ga - Jeambealsnjar´ga, Karasjok kmommune.

Hos Fylkesmannen I Finnmark (1995) er det gitt en god beskrivelse av området som omfatter en del av Karasjokkas karakteristiske meandersystem. Området omfatter elvenesene Badjevuohppenjar´ga og Jeambealsnjar´ga. Nesene ligger ovafor hverandre på henholdsvis nord- og sørsida av Karasjokka, 6-7 km nedenfor tettstedet. De øvrige nesene i dette meandersystemet er berørt av oppdyrking, elveforbygging og andre inngrep.

Elveneset Jeambealsnjar´ga ligger på sørsida av Karasjokka. Neset er omlag 1 km bredt ved "foten" og utgjør en 7-800 meter breid meandersving. Selve neset er flatt og består av elveavsatt materiale, silt og grus. Flere soner og belter fra gamle løp/strandkanter. Noe kulturpåvirket (beite og slått). Gamle enger spesielt på vestsida, med smyle. Nordlandsstarr ( Carex aquatilis ) sump mot lia og vierkjerr ( Salix phylicifolia ) i kanten av skog, Velutviklet akkumulasjonsstrand på østsida av neset. Skogen i de inder og øvre deler av neset er bjørkeskog med storvokst, rettstammet og delvis solitær bjørk opp til 12 meter høye, med mye einer i buskskiktet. Noen eldre spor etter hogst. Felt skiktet her er rik på arter som blokkebær, engsnelle, åkersnelle, smyle og linnea som karakteristiske arter. Inne i skogen finnes partier av engpreget lågurtskog. Treskiktet her består av rettsatammet bjørk. Arter som åkerbær, storveronika, kvitmaure, sølvbunke, finnmarksfrøstjerne, fjellkveke, kongsspir og nyseryllik inngår i denne skogsutforminger. Langs østsida av neset finnes grønnvierkratt som er påvirket av flom på våren.

Elveneset Badjevuohppenjarga ligger ovafor Jeambealsnjar´ga nordsida av Karasjokka. Neset er på mange måter lik Jeambealsnjar´ga i utforming. Nærnest fjellfoten finnes et gammelt elveløp med et sumpaktig preg. Nordlandsstarr og grønnvier er viktige arter i dette området. Andre arter er myrhatt, bekkeblom, stor myrfiol, kongsspir og sumpmaure. Lenger ut på neset finner vi igjen en tørr, blokkebær-rik bjørkeskog. Denne skogstyper går gradvis over i en ung, lågvokst bjørkeskog med partier av vierkratt. Nærmest elva blir grønnvier mer vanlig og utgjør ytterst på neset en randsone mot nakent elvegrus. Artsutvalget på ytre deler av neset er mer variert og består av arter som bleikvier, småvier, teiebær, åkerbær, setermjelt, gulmjelt, kvitmaure, skogrørkvein, finnmarkrørkvein og storveronika. I sonen nærnest elva inngår flere fjellplanter.

Området har stor pedagogisk verdi da dette er de siste intakte nesene i Karasjokkas meandersystem med naturlig vegetasjon. Av inngrep i området nevnes elveforbygging langs oversiden av Jeambealsnjar´ga, stedvis gamle slåttemarker. Den totale verneverdien av området er stor og rangeres som klart verneverdig.

Verneverdi: ***

Lokalitet 9: Raidesuolo, Karasjok kommune Lokaliteten Raidesuolo er en flat holme av alluviale avsetninger, ca 1100 meter lang og 650 meter brei, helt i utløpet av Karasjokka hvor Karasjokka møter Tana/Anarjokka. Holmen er dominert av vierskog og relativt fuktig bjørkeblandingsskog i randsonen mot elva. Myr og sumpskog i tidligere elveløp. Enkelte bestand av engbjørkeskog finnes langs et søkk om lag midt på holmen og i randsonen mellom vierkrattet nær elva og blokkebærskogen på tørrere substrat. Artsutvalger her består av østlige arter som kvitmaure, lappflokk, storveronika og kongsspir i tillegg til mer vanlige høgstaudearter. Sandstrand mot Tanaelva med bl.a. smårørkvein( Calamagrostis stricta ) og bergrørkvein ( C. epigeios ) og hybriden mellom disse.

Tre hovedtyper av vegetasjon på holmen er registrert – grønnvierkratt, blokkebærbjørkeskog og en snellerik utforming av blokkebærskog.. Grønnvierkrattet som er registrert ligger på nordenden av Raidesuolo. Bestandet er ca 3 meter over vannstanden i elva og oversvømmes neppe regelmessig. Dominert av grønnvier som enkelte steder står svært tett og danner mer et kratt enn en skog. Mye sølvbunke i feltskiktet og åpne partier tyder på at deler av området har vært tidligere slåtteeng.

Blokkebær-bjørkeskog midt på holmen, ca 6-8 m. over elva. Blokkebær-bjørkeskogen dominerer store deler av de indre delene av holmen. Virker upåvirket; det vil si ingen tydelige tegn på hogst eller lignende. Blokkebærlyngen opp til 50 cm høy; med modne bær. Tett mosematte i bunnskiktet. Deler av denne skogen kan stedvis beskrives som engsnelle-blokkebær-bjørkeskog med kraftig mosedekke. Storbjørnemose ( Polytricum commune ) og furumose ( Pleurozium schreberii ) dominerer i bunnskiktet. Denne skogstypen er fuktigere enn blokkebærutformingene.

I befaringen som ble gjort sommeren 2003 ble det registrert hogst i skogen på midtre deler av holmen. Det går en kraftledning tvers over holmen. Noe av hogsten kan og tyde på en tynning av trærne under kraftledningen. Området ser ut til å være en viktig biotop for elg. Verneverdien av området er begrenset.

Verneverdi: **

Lokalitet 10: Gåssjohka, Karasjok kommune Fra befaring av området i 1985 er det gitt følgende beskrivelse av området. De nedre delene av området, strekningen brua over Gåssjåkka - Stuorravuop'pi, ble befart. Furuskog dominerer på tørre partier, mens områdene ved elva er kontinental engbjørkeskog og vierskog med dominans av grønnvier. Det ble tatt kryssliste langs den befarte strekningen og fire analyseruter i bjørkeskogen.

Treskiktet i bjørkeskogen består av bjørk og grønnvier. I buskskiktet inngår einer, rips, hegg, sølv-, bleik- og grønnvier. Feltskiktet inneholder mange arter uten klare dominanter. Av graminider er skogrørkvein (Calamagrostis purpurea ), sølvbunke, smyle og slirestarr (Carex vaginata ), mest karakteristiske. Av urter er kvitmaure, skogstorkenebb, tågbær, kvitbladtistel, lappflokk, åkerbær og storveronika, vanlige. Bunnskiktet er sparsomt urviklet med etasjemose som eneste konstant. Floristisk er lokaliteten karakterisert ved et sterkt innslag av østlige arter. Følgende arter på lokaliteten kan føres til denne gruppen: Kontinental type av skogjamne (Lycopodium complanatum ssp. montelli ), finnmarksrørkvein, finnmarkskveke (Roegneria mutabilis ), trillingstarr (Carex tenuiflora), myrfrytle, blokkvier ( Salix myrtilloides ), finnmarksvier (S. xerophila ), russefrøstjerne ( Thalictrum kemense ), finnmarksfrøstjerne ( T. rariflorum ), åkerbær, finnmarkspors, tanatimian ( Thymus serphyllum ), storveronika og sibirturt. Av disse artene er de fleste knyttet til bjørke og/eller vierskogen ved elva. Unntakene er Lycopodium complanatum ssp. montelli og finnmarksvier som er knyttet til furuskogen.

Hos Fylkesmannen i Finnmark (1995) er det gitt en avgrensning av området fra brua over Gåssjohka og 3-4 km langs elva. Denne avgrensningen er god og inkluderer en rekke bestand av kontinental engbjørkeskog og grønnvierkratt langs elva. Spesielt i området Stuorravuop’pi er det stor variasjon og de ulike suksesjonstrinnene lang elva kommer godt til uttrykk her. Verneverdien for området er satt til (***). Denne karakteristikken er dekkende for området. I registreringer langs Gåssjokka sommeren 2000, gjennomført i forbindelse med en mulig utvidelse av nasjonalparken (Karlsen et al. 2000, Karlen & Johansen 2000), ble det kontatert en flere bestand an engbjørkeskog/grønnvierkratt langs elva. Bestandene er i hovedsak små i areal. Området som her er avgrenset inneholder kanskje de største og best utviklete bestand av denne skogstypen langs Gåssjokka. Det bør derfor vurderes om en ved en mulig utvidelse av Anarjåkka nasjonalpark skal trekke grensen helt nede ved brua over Gåssjåkka.

Verneverdi: ***

4.3 Skoglokaliteter – Øst-Finnmark

Figur 18. Vegetasjonskart Laksefjord - Tana. Skogsområdene er angitt i grønne fargetoner. Gulgrønn = fjellbjørkeskog/kreklingskog; Grønn = blåbærbjørkeskog; Mørk grønn = høgstaudeskog; ”Svartgrønn” = furuskog.

Lokalitet 11: Masjokdalen, Tana kommune Beskrivelse av området: Dominerende i hele dalføret er en artsfattig skrubbærdominert bjørkeskog med mye smyle, fjellkrekling, tyttebær, etasjemose og furumose. Vanlig er det at elva går i stryk, noe som gir en viss høydeforskjell mellom elva og skogen, og derav kun et smalt belte av vierskog med grønnvier og ullvier, før den artsfattige skrubbærskogen overtar. Det smale belte med vierskog er også kraftig beitet av elg. Grensen for områdets nedre del er trekt der områder med dyrka mark og andre omfattende inngrep begynner. Grensen for øvre del i dalen er trekt der elva blir striere en strekning, og dermed med mindre flomskog/vierskog og grusbanker langs elva. Innen avgrenset område er det ved elva mindre flekker med høgstaudeskog med arter som firblad, rips, vendelrot og storveronika. Der elva er mer stilleflytende er meandersvinger vanlig og det blir

45 større diversitet i vegetasjonen, og vi finner små bestander av or på flere nes, samt starrsumper og viersumper, men selv her er skrubbærbjørkeskogen vanligst.

Verneverdier : Størrelsen på området tatt i betraktning ble det funnet relativt få botaniske verneverdier i Masjokdalen. Små bestander av or forekommer en rekke steder, men med forholdsvis få interessante medfølgende arter. Selv om lite er publisert fra området har en rekke fagbotaniker hvert i området, og dalen må betraktes som relativt godt undersøkt.

Inngrep, brukerinteresser: Nedre del av dalføret har bebyggelse, gårder, hytter, veier og en betydelig andel er dyrket mark. Østsiden av elva er mest påvirket. Grensen for verneforslaget er trekt der inngrepene avsluttes. Ovenfor bebyggelsen er det få inngrep. En kraftleding går tvers over dalen. Langs elvekanten er det mye spor fra sportsfiskere, i form av godt brukte stier, at vierskogen enkelte steder er ryddet for å lette fluefiske, bålplasser og lavvoer. Det ble lokalisert noen få spor etter gammel hogst. Stien, noe oppe i dalen (merket på kartet), på vestsiden er noe brukt av 4-hjuls motorsykkel.

Verneverdi: *(*) Typeområde.

I tillegg ble to tilgrensende områder undersøkt. a. Sydsiden av Holmfjell En tørr sydskråning av Holmfjellet ble befart, ca. 35W 541680,7798350. Vanligst i området er bjørkeskog av krekling-lavtypen med mye einer. Skråningen er lite beitet av rein og store matter av reinlaver og saltlav er vanlig. Noe innslag er lågurtskog forekommer, og her finner vi mengder av teiebær og noe skogstorkenebb, geitrams, gullris, hårfrytle ( Luzula pilosa ) og lifiol ( Viola canina ). Øverst er det rasutglidninger hvor sauesvingel dominerer. Av interessante arter her nevnes mengder av tanatimian ( Timian serpyllum ssp. tanaënsis ), og noe bergveronika ( Veronica fruticans ), snøsildre ( Saxifraga nivalis ), berggull ( Erysimum hieracifolium ), lodnebregne (Woodsia ilvensis ) og småbergknapp ( Sedum annum ). Klynger med store ospetrær forekommer øverst i skråningen flere steder i området. b. Mellom Holmfjell og Corrovarri Befart område : 35W 540600-541700, 7799300-7799700. De kvartærgeologiske forholdene med sortert materiale gir et særegent landskap med skarpe overganger i vegetasjonen. Myra er oftest av den fattige, tueformede multebær-finnmarkspors typen. Det spesielle med myra er at den ligger et par meter høyere enn skogen nedenfor. Det gjør at myra år om annen glir ut, og nedenfor finner vi stedvis store torvhauger. Langs elva forekommer noe grønnvier-setervierkratt og noe høgstaudeskog, men blåbær-skrubbærskog dominerer i området. Høgstaudeskogen blir hogd i området. Av noe interesse er flere parti med sumpskog, ofte langt fra elva. Sumpskogen består flere steder av tynne, korte, enstammende bjørk. Feltsiket i sumpskogen er moderat artsrikt, og av arter som kan dominere nevnes skogrørkvein, elvesnelle, skogsnelle og ulike torvmoser. Denne skogen er trolig ikke utsatt for hogst, og mange gamle nedfalsstrær gir en rik kryptogam og soppflora.

Figur 19. Masjokdalen sett fra sydsiden av Holmfjellet, 25. august 2003.

Figur 20. Kart med avgrensing av foreslått vernområdet.

Lokalitet 12: Harrelv, Tana kommune

Beskrivelse av området: De nedre to kilometerne av Harrelva er karakterisert av en rik gråor- strutseving skog. Oftest dominerer vier og bjørk langs elva, men gråor forekommer nesten kontinuerlig

47 langs elevkanten. Stedvis, særlig der elva går mer i meandersivinger og skogen får flompreg, dominerer gråor, og til sammen er det en rekker bestander av gammel gråor langs elva. Strutseving er den viktigste indikatorarten i feltsiktet for rike gråoreskoger. Ett titalls steder ble bestander av strutseving lokalisert, spesielt i midtre deler av dalen er det store bestander av arten. Neppe forekommer det lengre nord tilsvarende store mengder med stor gammel gråoreskog, og den sydlige og varmekjære strutseving er trolig på sin absolutte kjente nordgrense i dalen. Denne gråor-strutseving skogstypen er rik og karakterisert av et høyt biologisk mangfold. Øvrige dominerende høgstauder er mjødurt, skogrørkvein, åkersnelle, stornesle, skogstjerneblom, storveronika, geitrams, vendelrot, hundekjeks og enghumleblom. Mer spredt forekommer de varmerkjære firblad, myskegras, kvitmaure og rips, og den arktiske dvergmaigull. Blant vier er kjertelvier, setervier, svartvier og grønnvier vanlig.

Den nordøstlige, arktiske arten nyserot forekommer spredt i hele dalføret. Arten har en begrenset utbredelse i Norge. Med unntak av enkeltfunn lengre syd, er den i Harrelv nært sin sydgrense av den norske hovedutbredelsen. Både strutseving og nyserot er halvannen-meter høye arter som dominerer visuelt. Harrelv er en av de få, kanskje eneste sted, disse to store artene som representerer hvert sitt vidt forskjellig floraelementer, møtes. Dette forsterker dalens særpreg.

I tillegg til strutseving ( Matteuccia struthiopteris ) er artene bergrørkvein ( Calamagrostis epigeios ), legeveronika ( Veronica officinalis ) og storvassoleie ( Ranunculus peltatus ) på eller nært sin nordgrense. Mens arter som sibirturt ( Lactuca sibirica ), åkerbær ( Rubus arcticus ), finnmarkspors ( Ledum palustre ), kvitmaure ( Galium boreale ), tanatimian ( Thymus serpyllum ssp. tanaënsis ) er nært sin nordvestgrense. I tillegg til gråor og strutseving gir de sydlige og sydøstlige artene indikasjon på at nedre og midtre del av dalen er en nordlig enklave av den mellomboreale vegetasjonssone. Det er ny viten at denne vegetasjonssonen forekommer så langt nord i Norge.

Av skogstyper i område litt bort fra elva er en fattig fjellkrekling-skrubbær-smyle dominert bjørkeskog mest vanlig. Lågurt og høgstaudeskog forekommer hist og her, spesielt i sydskråningene.

Veien på nordsiden av elva er en naturlig avgrensing. I øst danner en liten foss, med vei litt ovenfor, en naturlig avgrensing. Øst om veien blir dalen bredere og generelt mer fattig og mindre verneverdig.

Det verneverdige partiet kan deles i tre (fig. 23).

I den nedre del (fra selve Tanaelva til ca. x=546300) er skogen rik, og har stor områder med leire substrat. Området er påvirket av veier, hus og dyrket mark. En rekke rike enger forekommer, og kun ei lita eng like nordøst om brua over fylkesveien er fulldyrka med monokultur. De øvrige slåttemarkene ligger i brakk og er artsrike og verdifulle gamle kulturlandskap med høyt mangfold. Flere av disse gamle slåttemarkene er i ferd med å gro igjen. Langs selve Tanaelva, nært utløpet av Harrelv, forekommer interessante arter som tanatimian og bergrørkvein, blant den litt vanligere krypkvein (Agrostis stolonifera ). Både i selve Harrelva og Tanaelva, ved utløpet av Harrelv, forekommer storvassoleie.

Midtre del (x=546300 - 547600) er like rik som nedre del, og er i tillegg lite påvirket, kun en kraftledning over dalen, en eldre traktorsti og noe hogst ble lokalisert. Trolig er dalen for smal til å kunne bli dyrket opp.

I øvre del (x=547600 - 548100) smalner dalen av og har kun et smalt men frodig vierbelte langs elva. Gråor blir med sjelden, og flere av de varmekjære artene som strutseving ble ikke funnet i denne delen av dalen.

48 Verneverdier: Neppe forekommer det lengre nord tilsvarende store mengder med stor gammel gråoreskog, og den sydlige og varmekjære strutseving er trolig på sin absolutte kjente nordgrense i dalen. Denne gråor-strutseving skogstypen er rik og karakterisert av et høyt biologisk mangfold. I tillegg er en rekke arter er på eller nært sine nordlige eller nordvestlige utbredelsesgrense, og dalen er en nordlige enklave av den mellomboreale vegetasjonssone.

Inngrep: Inngrepene er vist på økonomisk kartverk. Spesielt er nedre del mye påvirket. Midtre del har kun en kraftlinje, en eldre lite brukt traktorsti og noe hogst. Øvre del kun noe hogst. Sauebeite er ikke så kraftig at det påvirker vegetasjonen langs elva i vesentlig grad. Derimot er elgbeite kraftig, og økene oppover i dalen.

Verneverdi: **(*)

Typevern, eventuelt som et spesialområde pga en nordlig enklave av den mellomboreale vegetasjonssone.

Figur 21. Nyserot og strutseving forekommer hist og her i gråor-vierskogen langs Harrelva.

Figur 22. Tett vegetasjon langs Harrleva.

Figur 23. Kart med avgrensing av foreslåtte vernområder. For Harrelv skiller de stiplete linjenene mellom nedre, midtre og øvre del.

Lokalitet 13: Hanadalen, Tana kommune Beskrivelse av området: Tidligere beskrivelsen er godt (Fylkesmannen i Finnmrk 1995), men få med: Flommskoger langs elva.

Verneverdier: Tidligere beskrivelsen er godt, men få med: De gamle slåttemarkene i dalen er artsrike og verdifulle kulturlandskap. Rikmyrsområder forekommer.

Inngrep, brukerinteresser: Som nevt i tidligere vurdering er den tostolpers kraftlinja, hvor skogen under er ryddet, og veien de største inngrepene. I tillegg har det særdeles kraftige elgbeitet stedvis blitt en trussel for vierskogen langs elva. Mange hogstflater forekomme, særlig nede i dalen.

Nærmere undersøkte interessant område: Sidedalen Guivesgårsa. Befart område ca. 35W 554895- 554810, 7811480-7811454. Langs bekken er det vierskog/sumpskog dominert av ullvier, kjertelvier, setervier og grønnvier med noe bjørk. Fetsiktet består av høgstauder som skogsnelle, mjødurt, myskegras, skogstjerneblom, skogstorkenebb, kvann og enghumleblom. Av interessante arter kan nevnes mye kjeldemjølke ( Epilobium alsinefolium ) i selve bekken blandt klobekkmose (Hgrohypnum ochraceum ). Bekken kommer da også dels fra flere kildeutspring på nordsiden. Den arktiske dvergmaigull ( Chrysoplenium tetrandrum ) ble funnet en plass (35W 554828, 7811466). Mengder av glattvrenge ( Nephroma bellum ) ved basis av de elste vierne indikerer lang kontinuitet, altså fravær av hogst eller andre typer inngrep. Men vierskogen er sterkt beitet av elg, og skogen

51 ser noe rasert ut. På nordsiden av sumpskogen, der skråningen dreier mer mot sør litt inn i dalen, er de varmekjære artene firblad og rips vanlig.

Vi foreslår noen endringer av området (fig. 23). Sidedalen Guivesgårsa bør inkluderes, i tillegg bør en trekke området lengre innover dalen, gjerne på bekostning av området nærmere utløpet av dalen. Lengre inn i dalen blir vierskogen bredere, kraftlinja går opp i dalsiden, det er generelt mindre inngrep i form av hogst, og vierskogen blir mer typisk grønnvier-setervierskog.

Verneverdi: ** Typevern. Spesielt oppe i dalen er det typevern av grønnvier-setervierskog.

Lokalitet 14: Austertana, Tana kommune Skogsområdene i dalbunnen i Austertana som er nært bebyggelse eller dyrka mark ble ikke prioritert undersøkt. Av undersøkte områder ble et vurdert som verneverdig spesialområde. a. Nordsiden av Julelva i Austertana Beskrivelse av området : Sydskråning på nordsiden av Julelva har gunstige lokalklimatiske forhold som gir en rekke interessante vegetasjonstyper (fig. 23).

Verneverdier : I syd-sydvestskråningen der hvor fjellet danner en konkav "gryte" blir det spesielt gunstige klimatiske forhold. I tillegg er helningen gunstig. Hver enkelt vegetasjonstype i seg selv er ikke nok til å fortjene vern da de har for små areal, men alle typene til sammen gir området verdi.

Alle verneverdiene er innenfor kvadratkilometeren: 35W 559000-560000, 7815000-7816000 (fig. 23).

Fukt-/sumpskog med or: Sydvendt fuktområde hvor bjørk og or dominerer, og stedvis er det noe grønn- og setervier. I feltsiktet er stedvis nyserota subdominant, ellers er det mye skogburkne, mjødurt, skogsnelle, kvitbladtistel og enghumleblom. Variabel med hensyn på fukt, noen steder sumpreg med mye bekkeblom. Skogstypen er spesiell og har høyt biologisk mangfold, hvor nedfallstrær av or har en rik lav, sopp og moseflora. Glattvrenge ( Nephroma bellum ) ved basis av de elste orene indikerer kontinuitetsskog. Men på sidene forekommer høgstaudeskog med et par hogstflater. Bestanden av or er en av verdens nordligste. Skostypen strekker seg ca. 300m i nord- sør retning og ca 20-80 meter i øst-vest retning, smalest i endene. Slutt ved 35W 5597777, 7815684.

Klynge med ospetrær: Omkring 35 til 40 store og 5 til 10m høye osper innen ett område på omkring 20x20 meter (35W 559425, 7815375). Denne minibestanden forekommer i en bratt sydvendt skråning. Noe einer i busksiktet og et tørt og fattig feltsikt av arter som krekling, smyle, skogstjerne. Ospeklyngen er blandt verdens nordligste.

Flomskog lags elva: Noen steder lags selve Julelva forekommer flekker av flommarksskog dominert av kjertelvier ( Salix lanata ssp . glandulifera ), setervier ( Salix myrsinifolia ssp. borealis ), grønnvier ( Salix phylicifolia ) og bjørk. Feltsiktet er ofte mosedominert av arter som fjelltvare (Marchantia alpestris ), rundmose ( Rhizomnium cf. pseudopunctatum ) og spriketorvmose (Sphagnum squarrosum ).

52 Sørberg: Litt ovenfor elva er det bratte skrenter hvor berget stikker fra. I sørbergene forekommer varmekrevnde lav som skrubbenever ( Lobaria scrobiculata ), glatt navlelav ( Umbilicaria polyphylla ), kystårenever ( Peltigera collina ) og leppedogglav ( Physconia cf. perisidiosa ).

Interessante arter: I området ble det funnet en rekke interessante arter. Moskusurt ( Adoxa moschatellina ) forekommer en rekke steder i korte bratte heng/skrenter, godt dekt av høgstauder som skogstorkenebb, vendelrot, kvitbladtistel og storveronika. Moskusurt forekommer i deler av Sør-Norge og har noen få funn i Nordland. Arten dukker opp igjen ved Varangerfjorden hvor den har noen få funn. Dette nyfunnet er tre mil nord om Varagerfjorden og utgjør en nordvestlig utpost (Karlsen 2003). Andre interessante arter i området er de varmekrevende artene legeveronika, villrips, ormetelg, hundekveke og hegeaks.

Inngrep, brukerinteresser : En gammel grusvei går på nordsiden av elva. Et par nesten gjenngrodde traktorstier forekommer og et par mindre hogstflater. Dyrkamarka når inntil elva et par steder på sydsiden. Et nytt gjerde på oversiden av området. Og aller øverst går den to-stolpers kraftlinja som fortsetter inn Hanadalen.

Verneverdi: ** (Spesialområde).

b. Cammajohka Beskrivelse av området : Nedre halvannen kilometer av dalen ble befart. Dominerende er artsfattig skrubb-blåbærbjørkeskog, men en rekker omåder med rikere skog forekommer. Klynger med or opptrer flere steder, og et rikere fuktområde ble lokalisert. Generelt er elva stri med lite flomskog lags elva, men noen grusbanker og vierskog forekommer.

Verneverdier : Da kun nedre deler av dalen ble befart er ikke området nærmere avgrenset, men følgende interessante steder ble lokalisert: Fuktskråning med artsrikt felt- og bunnsikt (35W 557584-5574450, 7817680-7817574), ovenfor er det intermediærmyr med noe gullmose. I skråningen forekommer noe kortvokste or innen ca. 30x30m. (35W 557497, 7817577).

Artsrik grusbank (35W 557030, 7817500) med arter som legeveronika ( Veronica officinalis ) og brearve ( Cerastium cerastoides ). Bakevje med småvasshår ( Callitriche palustris ) og vassreverumpe ( Alopecurus aequatelis ).

På vestsiden av dalen ble flere klynger med or lokalisert (35W 557094, 7817556, 35W 557020, 7817566 og 35W 556943, 7817523), den siste koordinaten har noe få spredte halvmeter høye osp i nærheten av noen or.

Inngrep, brukerinteresser: Den rike skogen i dalen blir hogd, og det er forholdsvis mange spor etter hogst. "Dagbrudd" fra Kvartsittverket i vestskråningen. Traktorsti på østsiden, og mye hogst langst denne stien.

Verneverdi : Trolig ** (typeområde)

Lokalitet 15: Gulgofjorddalen, Berlevåg kommune Beskrivelse av området: Tidligere beskrivelsen er godt. Kan tilføre at dalføret er tilnærmet uberørt og svært naturskjønt.

Verneverdier: Tidligere beskrivelse er god. Det ble lokalisert et spesielt interessant område i dalføret. I elevgrusen her opptrer finnmarksvalmuen i antall på flere hundre, trolig over tusen, i et begrenset område. Strandsmelle opptrer også hyppig på de brede grusslettene. Høydeforskjellen mellom elva og skogen i dette området er mindre enn de fleste andre steder i dalen, noe som gir grunnlag for grusbanker, setervierskoger og flekker med høgstaudeskog. Dalsidene har fine rasmarker. Dette delområdet har høyeste verneverdi (***). Koordinatene for dette delområdet er gitt Fylkesmannen.

Verneverdi: **, innenfor området er det et spesielt interessant område med verneverdi ***

Inngrep, brukerinteresser: - Base camp" for et elg-jaktlag. Ved en campingvogn finner vi en stor bålplass, agregat, presenninger, garn, vedsekker (35W 560770, 7842175). Tilhørende "vei" laget av 4-/6-hjuls motorsykkeler fra stedet og ned til veien ved bebyggelsen. Inngrepet er av ny dato. - Sti oppover langs dalen i skogsområdet. En eldre sti er utvidet med kvisting/hogst slik at 4-hjuls motorsykler nå bruker stien. Deler av denne løypa er merket med plastbiter. - Hogst: Noen mindre hogstflater av ny dato i nedre del av dalen ble registrert. Også noe hogst på gammel setervier. - Ny 4-/6-hjuls vei fra Trollfjorden til Skånviksdalen vest om Berlevåg. Det største inngrepet er en "vei" laget av mye kjøring med 4-/6-hjuls motorsykler. Sporene er av nyere dato. Sporene berører ikke direkte verneområdet da de starter fra gamleveien, går utover fjorden på nordsiden før den drier nordover over fjellet ved ca. 35W 560316, 784100.

54 6.0 Oppsummering og konklusjon

Denne rapporten oppsummerer befaringer av rike lokaliteter av bjørkeskog i Finnmark sommeren 2003 og 2004. I alt 15 områder er oppsøkt og vurdert med hensyn på verneverdi. Tre av lokalitetene (Masjokdalen, Harrelv og Austertana) har ikke vært befart tidligere og utgjør nyregistreringer. Vurdert ut fra forekomst av ulike skogstyper i Finnmark, er der grunnlag for å dele fylket inn i tre skogsregioner: 1) Vest-Finnmarks kyst og fjordregion. 2) Skogsområdene i Indre Finnmark og 3) Øst-Finnmarks kyst og fjordregion. Regioninndelinga er vist i figur 9 i denne rapporten. Utbredelsesarealet til en rekke plantegeografisk viktige arter med tyngdepunkt i skog er med på å bekrefte denne inndelingen.

En viktig målsetning for valg av typeområder og spesialområder for verneverdige skoglokaliteter i fylket har vært å komme opp med minimum et forslag på representative lokaliteter innen hver region. Følgende forslag til typeområder for de ulike regionene legges fram i denne rapporten:

Region I: Vest-Finnmarks kyst og fjordregion. Karakteristisk for regionen er lågurt- og høgstaudeskoger med forekomst av en rekke varmekjære arter. Videre er nordlige forekomster av gråoreskog viktige i vernesammenheng for regionen. - Som typeområde for nordlige gråoreskoger med flommarkspreg foreslås Eibymunningen, Mikkeløra og Petäjäsaari. - Som typeområde for lågurtskog og gråoreskog av bregnetype foreslås Leirbotndalen. Gråoreskogen finnes i dalbunnen langs hovedelva, mens lågurtskogen utvikles i skogslia under vuolit og bajit Gaicavarri

Region II. Indre Finnmark. Kontinentale engbjørkeskoger og grønnvierkratt med forekomst av østlige arter er i vernesammenheng viktige i regionen. Videre er regionen karakterisert ved furuskoger i dalførene og lavrike bjørkeskoger i viddelandskapet. Følgende to områder er valgt ut som typeområder for engbjørkeskog/grønnvierkratt: - Elvenesene Badjevuohppenjar´ga og Jeambealsnjar´ga velges her som typeområde for kontinental engbjørkeskog av varierende utforming. Nesene ligger ovafor hverandre på henholdsvis nord- og sørsida av Karasjokka, 6-7 km nedenfor tettstedet. Disse to elvenesene er de to gjenværende nes i Karasjokkas meandersystem som ikke er berørt av oppdyrking. Elveforbygging langs oversiden av Jeambealsnjar´ga og stedvis gamle slåttemarker forringer noe av områdets uberørthet. En forvaltningsplan for området må ta disse forholdene opp til vurdering. - Hos Fylkesmannen i Finnmark (1995) er det gitt en avgrensning av området fra brua over Gåssjohka og 3-4 km langs elva. Denne avgrensningen er god og inkluderer en rekke bestand av kontinental engbjørkeskog og grønnvierkratt langs elva. Spesielt i området Stuorravuop’pi er det stor variasjon og de ulike suksesjonstrinnene lang elva kommer godt til uttrykk her. Lokaliteten vurderes som et typeområde for kontinentel engbjørkeskog med innslag av grønnvierkratt. Området som her er avgrenset inneholder kanskje de største og best utviklete bestand av denne skogstypen langs Gåssjokka. Det bør derfor vurderes om en ved en mulig utvidelse av Anarjåkka nasjonalpark skal trekke grensen helt nede ved brua over Gåssjåkka.

Region III. Øst-Finnmarks kyst- og fjordsone. Regionen er karakterisert ved vierskoger av ulik utforming, mangel på gråoreskog og lågurtskoger. Skogen er i hovedsak lokalisert til dalbotner. I bjørkeskogen mangler en rekke arter som er vanlige i tilsvarende skogsutforminger i vestlige og indre deler av fylket.

55 - Som typeområde for storvokst vierskog foreslås Langfjorddalen (1) og øvre deler av Syltefjorddalen. Disse områdene er ikke registrert som en del av dette arbeidet. Langfjorddalen er nøye omtalt hos Johansen (1987), mens Syltefjorddalen er nøye beskrevet hos Mølster (1981). - Som typeområde for nordlige bjørkeskoger der typiske ”sørlige” arter er sparsomt representert foreslås Gulgofjorddalen. Dalen har videre rike forekomster av Svalbardvalmue. - Følgende spesialområder vurderes som spesielt verneverdige i regionen: 1) Harrelv: Spesialområde pga en nordlig enklave av den mellomboreale vegetasjonssone. 2) Nordsida av Juleelva i Austertana: Området har forekomster av en rekke varmekjære arter som er på eller like ved ved nordgrensa av sitt utbredelsesområde og i tillegg er det noen mindre forekomster av sjeldne naturtyper.

56 7.0 Litteratur

Ahti, H., Hämet-Ahte, L & Jalas, J. 1968. Vegetation zones and their sections in northwestern Europe. Ann. Bot. Fenn. 5: 169-211. Aune, E.I. 1973. Forest vegetation in Hemne, Sør-Trøndelag, Western Central Norway. K. norske Vidensk. Selsk. Mus., Miscellanea 12. 1:87. Baadsvik, K. 1974. Verneverdig strandbergvegetasjon langs Trondheimsfjorden. K. Norske Vidensk. Sels. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1974-7:1-19. Dahl. O. 1934. Floraen i Finnmark fylke. Nyt Mag. Naturvid. 69: 1-430 + pl. Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Finnmark. Flora, vegetasjon og botaniske verneverdier. MD-Rapport T-541: 357 s Elven, R. & Vorren, K-D. 1980. Flora and phytogeography of the Habafjell-Skrubben area of Central Troms, Northern Norway. Tromura Naturvit. 9: 1-64. Fjelland, M., Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms – botaniske verneverdier. MD- Rapport T-551: 291 s Fremstad, E. & Øvstedal, D.O. 1978. The phytososciology and ecology of grey alder ( Alnus incana ) forests in central Troms, Northern Norway. Astarte 11: 93-112. Fremstad,E. & Normann, Ø. 1981. Inventering av gråoreskogsbestand i Troms. Tromura Naturvit, 34: 1-97. Fremstad, E. 1981. Flommarksskogvegetasjon ved Orkla, Sør-Trøndelag. Gunneria 38: 1-90. Fremstad, E. 1985. Flerbruksplan for vassdrag i Gudbrandsdalen. Botaniske undersøkelser. 1. Inventering av flommarksskog langs Lågen. Økoforsk. Rapp. 1986, 4:1:69. Fylkesmannen i Finnmark 1995. Rik Lauvskog i Finnmark. Miljøvernavdelingen. Rapport Nr.2. 31 sider. Hämet-Ahti, L. 1963. Zonation of the mountain birch forests in Northern Fennoscandia. Ann Bot. Soc. ”Vanamo” 34 (4): 1-127. Hulten, E. 1971. Atlas over växternas utbredning i norden, Fanerogamer och ormbunksväxter. Edition 2. LVI+531 pp. Generalstabens litografiska anstalts förlag, Stockholm. Johansen, B. & Nilssen, E. 1983. Gråoreskog i Finnmark – vegetasjon, flora og verneverdige områder. MD-Rapport, T553: 1-66. Johansen, B. 1987. Skog i Finnmark. Foreløpig rapport til Økoforsk. Kopi til Fylkesmannen i Finnmark. Upubl. Johansen B, Karlsen SR. 1996. Reingjerder i Finnmark - virkning på flora, vegetasjon og endringer av vegetasjonsdekket. Sluttrapport. - NORUT Informasjonsteknologi, 123 S., Tromsö. Johansen, B. & S. R. Karlsen. 2000a. Finnmarksvidda - kartlegging og overvåkning av reinbeiter, - status 1998. NORUT IT Rapport IT546/1-2000. 68 s. Johansen, B. & S. R. Karlsen. 2000b. Øst-Finnmark - kartlegging og overvåkning av reinbeiter, - status 1999. NORUT IT Rapport IT583/1-2000. 32 s. Kallio P, Niemi S, Sulkinoja, M. 1982. The Fennoscandian Birch and its evolution in the marginal forest zone. Nordicana, 47: 101-110. Karlsen, S. R., Sarre, K. & B. Johansen. 2000. Utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark, vurdering av flora og vegetasjon. NORUT IT Rapport IT585/2-2000. 37 s. + 4 s. vedlegg. Karlsen, S. R. & B. Johansen. 2000. Kartlegging av biologisk mangfold, Karasjok kommune. NORUT IT Notat IT585/1-2000. 32 s. + CD-rom. Karlsen, S. R. 2003. Noen interessante plantefunn på Varangerhalvøya (Finnmark) / Some interesting plant records on the Varanger peninsula (Finnmrak county). Polarflokken 27: 23- 30. Kielland-Lund, j. 1962. Skogplantesamfunn i Skrukkelia, 98 pp. Vollebekk.

57 Kielland-Lund, J. 1967. Zur Systematikk der Kiefernwälder Fennoscandiens. Mitt Flor.-soz ArbGemain. 11/12: 127-141. Kielland-Lund, J. 1981. Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. Phytocoenologia 9: 53-250. Klokk, T. 1981. Classification and ordination of river bank vegetation from middle and upper parts of the river Gaula, Central Norway. K. norske Vidensk. Selsk. Skr. 1981,2: 1:43. Kristiansen, J.N. 1975. Registrering av verneverdig havstrandvegetasjon i Nordland, Troms og Finnmark. Rapport – MD´s Landsplan for verneverdige naturområder og forekomster – strandeng 1974. Stensil. 162 s. Universitetet i Tromsø. Kristensen, T. 2004. Rapport fra botaniske undersøkelser i Torskefjordalen, Lebesby kommune, 2004. Notat levert til Fylkesmannen i Finnmark. 5 sider. Krogh, E. 1979. Finnmarks geologi. Red: Hirsti, R. 1979. Finnmark. Bygd og by i Norge: 45-66. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo. Marker, E. 1974. Kriterier for botanisk verneverdi. Blyttia 32: 33-37. Mehus, H. 1986. Classification of some North Norwegian forest types. Nord. J. Bot. 6: 325-338. NOU 13. 1986. Landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder. Svalastog, D. 1994. Inventering av verneverdig lauvskog I Finnmark. NINA Oppdragsmelding 334: 1-44. Thannheiser D, Tømmervik H, Wehberg J 2003. The vegetation changes and recent impact on mountain birch forest during the last 40 years. Accepted by Ecological Studies, Springer Verlag. Sollid, J.L., Andresen, S., Hamre. N., Kjeldsen, O., Salvigsen, O., Sturød, S., Tveitå, T. & Wilhelmsen, A. 1973. Deglaciation of Finnmark, North Norway. Norsk geogr. Tidskr. 27, 233-325. Spjelkavik, S. 1986. Skogstyper i indre Troms. En plantesosiologisk og pedologisk undersøkelse av en del skogstyper i Målselv kommune, Troms. Hovedfagsoppg. Unvi. I troms. 104.s + vedlegg. Strand, K-B. & E. Elveland. 2003. Rike løvskoger i Finnmark. Undersøkelser i en del utvalgte lokaliteter sommeren 2003. NINA Minirapport 43-2003. 24 sider + vedlegg. Walter, H. & Straka, H. 1970. Arealkunde. Floristicsch – naturhistorische Geobotanik. Einführung in die Phytologie. III. Grundlagen der Pflanzenverbreidung. 2. Aufl. Stuttgart. 478 s. Wrånes, R.E., B. Lauritsen & B. Wrånes. 2003. Supplerende feltundersøkelser i rik lauvskoglokaliteter i Finnmark. Langfjorddalen i Lebesby og Gamvik kommuner. Notat levert til Fylkesmannen i Finnmark. 8 sider.

Hittil utkommet i samme serie

1 (1983) Ornitologiske registreringer på Finnmarksvidda 1982. 6-1994 Avfall og slam i Finnmark 2 (1983) Næringsøkologi og bestandsforhold hos laksand ( Mergus 1-1995 Prosjekt gode sjøresipienter: Forurensningstilstanden i havner og merganser ) i Tanamunningen, Finnmark. fjorder i Finnmark 3 (1983) Silo- og gjødselkontroll i Tverrelvdalen og Mattisdalen i Alta 2-1995 Rik lauvskog i Finnmark kommune. 3-1995 Store rovdyr i Finnmark 1994 - en oppsummering 4 (1983) Vannforurensningssituasjonen i Pasvikelva, Sør-Varanger 4-1995 Fiskeribiologiske undersøkelser i Neiden-vassdraget i 1994 kommune, 1983. 5-1995 Handlingsplan for friluftslivet i Finnmark 5 (1984) Fiskeribiologiske registreringer i Pasvikvassdraget sommeren 6-1995 Naturvern på Kolahalvøya 1982. 1-1996 Store rovdyr i Finnmark - en oppsummering 6 (1984) Andefuglundersøkelser og jakt i Kautokeino våren 1983. 2-1996 Konflikter mellom kystsel og laksefiske i Tanaelva og Tanafjorden 7 (1984) Laks- og innlandsfiske i Finnmark 1983. En spørreundersøkelse 3-1996 Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark blant de som løste fisketrygd i Finnmark. 1-1997 Flerbruksplan for Pasvikvassdraget 8 (1984) Forurensninger fra jordbruket. Brukskontroll i Karasjok og Tana, 1-1998 Stabbursdalen og gaissene - botaniske undersøkelser 1984. 2-1998 Varangerhalvøya - botanisk befaring på den sentrale delen 9 (1985) Bruken av Pasvikvassdraget. En spørreundersøkelse om fisket i 3-1998 Hvitfinnet steinulke – en trussel for laksen i Tanavassdraget 1982. 4-1998 Undersøkelser av vannkvalitet i Tverrelva, Altaelva, Kautokeinoelva, 10 (1985) Ornitologiske registreringer i indre Finnmark, 1983 og 1984. Brennelva og Pasvikelva. 11 (1985) Verneverdig havstrandvegetasjon - Tanamunningen, Tana 1-2000 Oteren i Finnmark. En kartlegging av oterbestanden i Finnmark ved kommune og Neiden - Munkefjord, Sør-Varanger kommune. bruk av sportegnmetoden. 12 (1985) Kvikksølv i vann, botnsedimenter og fisk fra Pasvikvassdraget. 2-2000 Forvaltningsplan for bjørn, jerv, gaupe, ulv og kongeørn i Finnmark 13 (1985) Verneverdige strandområder i Finnmark. 2-2000 Guovžža, geatkki, albasa, gumpe ja goaskima hálddašanplána 14 (1986) Fiskeribiologiske etterundersøkelser av Adamsfjordreguleringen, Finnmárkkus Lebesby kommune. 1-2001 Kongeørnregistreringer i Finnmark 2000 15 (1986) Fiskeribiologiske etterundersøkelser av Porsareguleringen, 1-2002 Bjørnen i Sør-Varanger. Statusrapport. Meldinger og registreringer Kvalsund kommune. 1992-2001 16 (1986) Fiskeribiologiske etterundersøkelser av Gandvikreguleringen, 2-2002 Reinøya i Vardø. Vurdering av effekt av sauebeite med tillegg: Gandvik- og Gallokvassdraget, Nesseby og Sør-Varanger floraliste for Reinøya. Foreløpig utg. kommuner. 1-2003 Statusrapport om kunnskapsnivået for fauna i foreslått nasjonalpark 17 (1986) Vilthensyn i skogbruket i Pasvik, Sør-Varanger. på Varangerhalvøya 18 (1986) Fangst av laks i Tanavassdraget 1985. 2-2003 Botaniske undersøkelser av dolomittområdene innen og ved foreslått 19 (1987) Norsk/Sovjetisk møte om miljøvern i felles grenseområder. Varangerhalvøya nasjonalpark 20 (1987) Utlendingers fritidsfiske i Finnmark. 3-2003 Kraftressurser på østre Varangerhalvøya 21 (1987) Fiskeribiologiske undersøkelser i Neidenvassdraget 1983-1986. 4-2003 Konsekvenser av etablert natursti og kultursti på Slettnes, Gamvik 22 (1987) Selinvasjonen i Finnmark i 1987. kommune 23 (1987) En effektstudie av laksetrappene i Finnmark. 5-2003 Fugleundersøkelser i Barvikmyran og Blodskytodden naturreservat 24 (1987) Elgbestanden i Sør-Varanger. 6-2003 Konsekvenser for lokale samiske interesser av vern på 25 (1987) Rovdyr på Kola. Varangerhalvøya 26 (1987) Utsettinger av ørret i Pasvikelva 1979-1986. 7-2003 Konsekvenser for hytter og hyttebygging av nasjonalpark på 27 (1988) Vilthensyn i skogbruket i Vest-Finnmark. Varangerhalvøya 28 (1989) Vernede og verneverdige områder i Finnmark. 8-2003 Konsekvenser for reiselivet av nasjonalpark på Varangerhalvøya 29 (1989) Reinøya naturreservat, Vardø kommune. 9-2003 Konsekvenser for reindriftsnæringen av nasjonalpark på 30 (1989) Fiskeribiologiske undersøkelser i Neidenvassdraget 1987-1988. Varangerhalvøya 31 (1989) Viltskader på matfiskanlegg i Finnmark. 10-2003 Konsekvenser for mineralske ressurser av nasjonalpark på 32 (1989) Fiskeribiologiske undersøkelser i Strandelv-vassdraget i perioden Varangerhalvøya 1976-1988. 11-2003 Zoologisk kartlegging innenfor utvalgte områder på 33 (1989) Gjess i Finnmark - en statusrapport. Varangerhalvøya 34 (1989) Flerbruksplan for Tanavassdraget. 12-2003 Vurdering av konkurranseforhold mellom laks og stasjonære 35 (1990) Laks til alle - alle til lags? bestander av ørret og røye i Vestre Jakobselva, Finnmark. 36 (1990) Forvaltningsplan for Stabbursdalen nasjonalpark. 1-2004 Konsekvenser for næringsmessig og fritidsmessig naturbruk av 37 (1990) Forvaltningsplan for Øvre Pasvik nasjonalpark. nasjonalpark på Varangerhalvøya 38 (1990) Overvåking av lakseparasitten Gyrodactylus. salaris i Finnmark 2-2004 Landformer og løsmateriale på Varangerhalvøya – en beskrivelse til fylke i 1989-90. arbeidet med Varangerhalvøya nasjonalpark 1-1991 Miljøstatus 1991, Finnmark. 1-2005 Rik lauvskog i Finnmark – undersøkelse av nye lokaliteter og 2-1991 Overvåking av lakseparasitten G. salaris i vassdrag ved oppdatering av tidligere vurderte lokaliteter Tanafjorden i Finnmark 1991. 3-1991 Prøvefiske i Pasvikelva, Sør-Varanger kommune, sommeren 1990. 4-1991 Konflikter mellom ørn og tamrein i Finnmark. 1-1992 Elgtrekk og reingjerder. 2-1992 Prosjekt fjellrype. 3-1992 Miljøstatus 1992. 4-1992 Verneinteresser i oljevernberedskapen i Finnmark. 5-1992 Fiskeribiologiske undersøkelser i Neidenvassdraget 1989-1992. 6-1992 Flerbruksplan for Neidenvassdraget. 1-1993 Elgtrekket i Pasvik 1992-93. 2-1993 Vernede og verneverdige områder i Finnmark. 3-1993 Steinkobbe og havert i Finnmark. 4-1993 Deanu cazádaga Lotnolasealáhusplána 5-1993 Miljøstatus 1993. 6-1993 Flerbruksskogbruket i Pasvik. 1-1994 Fiskeribiologiske undersøkelser i Neidenvassdraget 1993. 2-1994 Handlingsplan for friluftsliv i Finnmark - høringsutkast. 3-1994 Kultiveringsplan for innlandsfisk og anadrome laksefisk i Finnmark. 4-1994 Store rovdyr i Finnmark i 1993 - en oppsummering. 5-1994 Miljøstatus 1994

RAPPORT NR 1-2005

Rik lauvskog i Finnmark - undersøkelser av nye lokaliteter og oppdatering av tidligere vurderte lokaliteter

ISSN 0800-2118

RAPPORT nr. 1-2005 gis hovedsakelig ut på nett, og mangfoldiggjøres etter behov. Trykk/layout: Fylkesmannen i Finnmark/NORUT IT

Henvendelser kan rettes til:

Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdelinga Statens Hus 9815 Vadsø

Forfatterne: Bernt Johansen NORUT Informasjonsteknologi Postboks 6434 9294 Tromsø Tlf. 776 29411, Fax. 776 29401 [email protected]

Stein Rune Karlsen NORUT Informasjonsteknologi Tlf. 776 29441, Fax. 776 29401 [email protected] Forord

Tromsø, 26. november 2004

Bernt Johansen

Stein Rune Karlsen

4 Innhold

6 1. Innledning

8 2. Finnmark – topografi, geologi og klima

Figur 1. Finnmark fylke.

2.2 Geologi

Det meste av grunnfjellet i Indre Finnmark består av gneiss, granitt, sedimentbergarter og vulkanske dagbergarter. Gneissene opptrer hovedsakelig i de sentrale delene av vidda og

Figur 2. Berggrunnen i Finnmark, fra Krogh (1979).

10 resulterer i at marine avsetninger er svært gunstig for plantevekst. De beste dyrkningsområdene og frodige gråoreskoger er ofte lokalisert til marine avsetninger.

Tabell 1. Data (årsgjennomsnitt) fra utvalgte klimastasjoner i Finnmark.

Meteorologisk stasjon HOH Temperatur Nedbør Humiditet

11 3. Finnmark – skogstyper, flora og plantegeografi

14 pinetosum , 2) Melico-Piceetum typicum , 3) Melico-Piceetum aconitetosum . Subassosiasjonen -pineetosum er knyttet til tørr, kalkholdig substrat, de to andre til friskere jordsmonn.

3.2 Artsforekomster

Figur 4. Utbredelsesareal – gråor (Alnus incana). Figur 3. Utbredelsesareal – furu (Pinus sylvestris).

21 Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.).

22 3.3 Plantegeografiske element i skogsfloraen

Figur 5. Utbredelsesareal – Trollbær (Actaea Figur 6. Utbredelsesareal – Markjordbær (Fragaria spicata). vesca) .

Artene i denne gruppen går så vidt inn i nordboreal sone, men viser en kraftig uttynning her. I Finnmark og Troms er artene forholdsvis vanlige i kyst– og fjordområdene i vest,

Figur 7. Utbredelsesareal – hengeaks (Melica nutans).

25 Figur 8. Utbredelsesareal –finnmarksrørkvein (Calamagrostis lapponica) .

27 nord til Børselv. Område 2: Indre-Finnmark inkludert Pasvik/Sør-Varanger. Område 3: Kyst- og fjordområdene nord for Børselv med Varangerhalvøya.

Figur 9. Vegetasjonskart – Finnmark. De største skogsområdene i fylket finnes i Alta, Karasjok, Tana og Pasvik. Ytterkysten er karakterisert ved skog kun på beskytta lokaliteter.

28 regionen. Mest sannsynlig utgjør Børselvfjellet en viktig spredningsbarriere fra vest. Vierskogene og en art som nyserot er viktige karaktertrekk ved denne sonen.

29 4. Nye registreringer på utvalgte lokaliteter

Figur 10. Undersøkte lokaliteter. Vegetasjonskartet er sammensatt fra ulike prosjekter (Johansen &Karlsen 1996, 2000a, 2000b)

4.1 Skogslokaliteter – Alta området

Figur 12. Utsnitt av Landsat 7/ETM+ scene fra Nedre Alta. Scenen er fra 27.7.2000.

Verneverdi: *

Verneverdi: **

Figur 13. Bonitetskart fra munningen av Eibyelva til Petäjäsaari. Data fra Norsk instiutt for Jord- og Skogkartlegging.

Verneverdi: **

38 Forekomst av et høyt antall sørlige arter, er det momentet som i første rekke gjør lokaliteten spesiell og betinger en høy rangering i vernesammenheng.

Det ble ikke anledning til å gjennomføre en befaring av lokaliteten Gåp'pi under synfaringene i 2003.

Verneverdi: ***

4.2 Skogslokaliteter – Indre Finnmark

Verneverdi: ***

Figur 15. Utsnitt av Landsat TM scene. Karasjohka. Området i rødt langs elva er frodige engbjørkeskoger.

Figur 16. Bonitetskart - Karasjohka. Data fra Norsk Institutt for Jord og Skogkartlegging.

Verneverdi: **

Lokalitet 8: Badjevuohppenjarga-Jeambealsnjarga, Karasjok kommune

Figur 17. Bonitetskart for området Badjevuohppenjar´ga - Jeambealsnjar´ga, Karasjok kmommune.

Verneverdi: ***

Verneverdi: **

Verneverdi: ***

4.3 Skoglokaliteter – Øst-Finnmark

45 større diversitet i vegetasjonen, og vi finner små bestander av or på flere nes, samt starrsumper og viersumper, men selv her er skrubbærbjørkeskogen vanligst.

Verneverdi: *(*) Typeområde.

Figur 19. Masjokdalen sett fra sydsiden av Holmfjellet, 25. august 2003.

Figur 20. Kart med avgrensing av foreslått vernområdet.

Lokalitet 12: Harrelv, Tana kommune

Beskrivelse av området: De nedre to kilometerne av Harrelva er karakterisert av en rik gråor- strutseving skog. Oftest dominerer vier og bjørk langs elva, men gråor forekommer nesten kontinuerlig

Av skogstyper i område litt bort fra elva er en fattig fjellkrekling-skrubbær-smyle dominert bjørkeskog mest vanlig. Lågurt og høgstaudeskog forekommer hist og her, spesielt i sydskråningene.

Det verneverdige partiet kan deles i tre (fig. 23).

Verneverdi: **(*)

Typevern, eventuelt som et spesialområde pga en nordlig enklave av den mellomboreale vegetasjonssone.

Figur 21. Nyserot og strutseving forekommer hist og her i gråor-vierskogen langs Harrelva.

Figur 22. Tett vegetasjon langs Harrleva.

Figur 23. Kart med avgrensing av foreslåtte vernområder. For Harrelv skiller de stiplete linjenene mellom nedre, midtre og øvre del.

Lokalitet 13: Hanadalen, Tana kommune Beskrivelse av området: Tidligere beskrivelsen er godt (Fylkesmannen i Finnmrk 1995), men få med: Flommskoger langs elva.

Verneverdier: Tidligere beskrivelsen er godt, men få med: De gamle slåttemarkene i dalen er artsrike og verdifulle kulturlandskap. Rikmyrsområder forekommer.

51 ser noe rasert ut. På nordsiden av sumpskogen, der skråningen dreier mer mot sør litt inn i dalen, er de varmekjære artene firblad og rips vanlig.

Verneverdi: ** Typevern. Spesielt oppe i dalen er det typevern av grønnvier-setervierskog.

Alle verneverdiene er innenfor kvadratkilometeren: 35W 559000-560000, 7815000-7816000 (fig. 23).

Verneverdi: ** (Spesialområde).

Verneverdi : Trolig ** (typeområde)

Lokalitet 15: Gulgofjorddalen, Berlevåg kommune Beskrivelse av området: Tidligere beskrivelsen er godt. Kan tilføre at dalføret er tilnærmet uberørt og svært naturskjønt.

Verneverdi: **, innenfor området er det et spesielt interessant område med verneverdi ***

54 6.0 Oppsummering og konklusjon

56 7.0 Litteratur

Hittil utkommet i samme serie