Felt 4 Kárášjohka/Karasjok

NIKU OPPDRAGSRAPPORT 10/2013

FELT 4 KÁRÁŠJOHKA/KARASJOK

Sakkyndig utredning for Finnmarkskommisjonen

Marit Myrvoll, Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø, Trine Samuelsen

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) Storgata 2, Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 50 00 www.niku.no

Tittel Rapporttype/nummer Publiseringsdato

FELT 4 KÁRÁŠJOHKA/KARASJOK NIKU Oppdragsrapport 10/2013 20T Sakkyndig utredning for Finnmarkskommisjonen Prosjektnummer Oppdragstidspunkt 15620421 Skriv her Forsidebilde Utmarksområde i Karasjok. Foto: Stine Barlindhaug Forfatter(e) Sider Tilgjengelighet Marit Myrvoll, Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. 188 Begrenset Dalsbø, Trine Samuelsen Avdeling Nordområde Prosjektleder Marit Myrvoll Prosjektmedarbeider(e) Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø, Håvald Hansen, Trine Samuelsen, Ranveig Ballovara Varsi, Sverre Porsanger, Øyvind Ravna Kvalitetssikrer Elin Rose Myrvoll og Einar Eythórsson Oppdragsgiver(e) Finnmarkskommisjonen Sammendrag Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk av den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og områdevis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Formålet med utredningen er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Kárášjohka/ Karasjok. Det fokuseres på både tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort og gjør seg gjeldende når det gjelder bruken, beskrevet og problematisert. I kapittel 3 er det utarbeidet en oversikt over bosettings-historie og husdyrhold fra 1865 til ca 1959, samt utfyllende kommentarer og henvisning til tidligere publikasjoner. Kapittel 4 inneholder en beskrivelse og gjennomgang av fastboendes historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i utmarksbruk, samt rettsoppfatninger blant fastboende i kommunen. Kapittel 5 inneholder en beskrivelse og gjennomgang av reindriftens historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i reindriften, samt rettsoppfatninger blant reindriftsutøverne i området. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet til kapitlene 4 og 5. Kapittel 6 omhandler utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk i feltet, og er skrevet på bakgrunn av tilgjengelig skriftlig materiale samt intervjuer med reiselivs- og friluftslivaktører i Karasjok kommune. Kapittel 7 inneholder kartmaterialet som bygger på den kartbaserte spørreundersøkelsen samt gjennomførte og signerte intervjuer. Vedlegg til utredningen (signerte intervjuer, besvarte spørreskjemaer, originale kart og digitaliserte kart) er overlevert Finnmarkskommisjonen, men inngår ikke i rapporten.

Emneord Finnmarkskommisjonen, finnmarksloven, utmarksbruk, rettsoppfatninger, fastboende, reindrift, beite, jakt, fiske, bærplukking, friluftsliv

Avdelingsleder

Elin Rose Myrvoll

3 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Forord

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Norut/Northern Research Institute (NORUT), Sámi Ealáhus- ja Guorahallanguovddáš/Samisk Nærings- og Utredningssenter (SEG) og Universitetet i Tromsø (UiT) har på oppdrag for Finnmarkskommisjonen utredet bruk og rettsoppfatninger i felt 4 Kárášjohka/Karasjok. Dette feltet omfatter all grunn i kommunen som Finnmarkseiendommen (FeFo) overtok fra Statskog ved finnmarkslovens ikrafttredelse 1. juli 2006.

Marit Myrvoll har vært prosjektleder for utredningen. Utredningsgruppen har for øvrig bestått av: Alma Thuestad fra NIKU; Jan Åge Riseth fra Norut; Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø og Øyvind Ravna fra Universitetet i Tromsø; Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger fra SEG. Takk til Elin Rose Myrvoll og Einar Eythórsson (NIKU) som også har bidratt til utredningen.

Mange har gitt viktige bidrag til arbeidet. I første rekke vil vi takke alle som har svart på spørre- undersøkelsen og de som velvilligst har stilt opp og brukt av sin tid til intervju. Vi retter også en takk til alle som har bidratt med øvrige opplysninger i forbindelse med utredningen. I samråd med Finnmarkskommisjonen har vi i den offentlige utgaven av rapporten erstattet navn på personer som siteres direkte i teksten, fra intervjuer eller besvarelser på spørreskjemaer, med en tallkode.

Takk til Kárášjoga gielda/Karasjok kommune for verdifull hjelp til distribusjon av spørreunder- søkelsen.

Vi takker Finnmarkskommisjonen for oppdraget.

Tromsø 25. april 2013

Marit Myrvoll prosjektleder

5 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Sammendrag

Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk av den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og områdevis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Etter loven er kartleggingen begrenset til grunn som Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006, og som tidligere lå til Statskog SF. Formålet med utredningen er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Kárášjohka/Karasjok. Det er ikke ulike etniske gruppers bruk det spørres om, men selve bruken og dens karakter, varighet og omfang. Det fokuseres både på tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort og gjør seg gjeldende når det gjelder bruken, beskrevet og problematisert. Kapittel 2 gir en utdyping av det metodiske grunnlaget samt hvilke fagpersoner som har bidratt til ulike deler av utredningen. Utredningen er et resultat av et flerfaglig samarbeid og baserer seg på flere typer kilder og metodiske tilnærminger. Skriftlige kilder, arkiv og databaser er benyttet. I tillegg er det gjort en omfattende datainnsamling ved hjelp av en kartbasert spørreundersøkelse og etterfølgende intervjuer. Målgruppene har i første rekke vært den fastboende bygdebefolkningen og reindriftsutøverne. Gjennom spørre- og intervjuundersøkelser er det innhentet en stor mengde data vedrørende bruk av områder og utmarksressurser i Karasjok. På grunnlag av disse dataene er det opprettet en kartbase som utgjør en digital representasjon av informantopplysninger om bruk av områder og naturressurser. Kapittel 3 handler om bosettingshistorie og husdyrhold. Det overordnede temaet for hele utredningen, bruken av grunn og naturressurser, kommer fram gjennom en detaljert oversikt over bosetting og husdyrhold i perioden 1865 til 1959. Opplysningene er hovedsakelig hentet fra folketellings- og jordbrukstellingsmateriale mellom 1865 og 1959. I denne perioden var det en firedobling av innbyggertallet i Karasjok. Antallet hushold ble derimot bare fordoblet, noe som skulle tilsi at husholdstørrelsen økte betydelig. Det store flertallet av befolkninga var bosatt på kirkestedet. Denne dominansen var økende fram til 1959 fordi flere av tidligere bosetninger i elvedalene ellers ble redusert. Det var gode muligheter for kombinasjon mellom jordbruk og andre næringer. Oppdyrket jordbruksareal økte stort etter andre verdenskrig, en tendens som vi også finner andre steder i fylket og landet under ett. Kommunen er rik på skog og innlands- og elvefisket er godt. Til utslått ble både myrer og elvenes benyttet. Saueholdet dominerte i alle delene av kommunen, og de fleste hadde dessuten storfe. Om vinteren utgjorde rein på vinterbeite det høyeste antallet dyr i hele kommunen sett under ett. Kapittel 4 omhandler de fastboendes bruk og rettsoppfatninger. Laksefiske og husdyrbruk har vært basisnæringer for de fastboende i Karasjok, mens innlandsfiske, jakt/fangst og bærplukking (primært multebær) og til dels reindrift har vært viktige støttenæringer. I furuskogstrakter som Anárjohkdalen, og til dels Karasjokdalen og Tanadalen, har skogsdrift (tømmer) vært viktig, i hvert fall periodevis. For fjellstuene gjelder at de gjennom sin drift har basert seg på ferdsel/reiseliv. Laksefisket har en meget sterk posisjon i alle de store elvedalene (Tana, Kárášjohka, Anárjohka og den lakseførende delen av Iešjohka) og synes sammen med husdyrbruket å ha vært de to viktigste forutsetningene for bosetningen. Denne kombinasjonen er utøvd dels med sommerflytting fra Kirkestedet til lakseplassene, og dels som fastboende i smågrender i alle de store elvedalene. Noen fastboende fra Kirkestedet har også bare hatt utslåtter i dalene uten sommerflytting med buskap. Skogsarbeid (hogst, transport og tømmerfløting) synes også å være sentralt, spesielt i

7 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Anárjohkdalen, men også i noen grad i Karasjok- og Tanadalen. Selv om sytingsrein er relativt lite fokusert i materialet, er verdderelasjonen med bytte/salg av varer/tjenester tydelig i ressurs- områdene. Fjellstuene ligger i regelen høyere enn laksen går, men her kommer inntektene av fjellstuedriften som et ekstra tilskudd. Det er helt entydig at det tradisjonelt ikke har vært noen ressurskonflikter i forhold til reindriften. Årsaken er todelt: Reinen har bare vært i området i inneforingssesongen for husdyra, og mange har hatt verddeordning med bytte/salg av varer/tjenester; noen nevner også familiebånd og sytingsrein. De fleste bygdene har praktisert uformell lokal fordeling av både fiskevann, sennegress- områder og multemyrer, og markerer lokal fortrinnsrett i forhold til folk utenfra. Generelt synes fokuset på lokal fortrinnsrett å være avhengig av hvor viktig ressursen er og hvor sterkt presset på ressursene er. Det er mange tegn på at fordelingen av lakseplassene i elvedalene var på husholdsnivå for garnplasser, og at det var større grupper som samarbeidet om stengselsplasser. Når det gjaldt multemyrer, var det nok en fjellstueoppsitter som gikk lengst i å si at som regel var det nok multer til alle. På den annen side markerte de fleste at man uansett formelle rettigheter ikke ønsket fremmede multeplukkere nært innpå egne hus. Ryper og elg blir i stor grad ansett som lokale ressurser, og det er flere som er negative til tilreisende jegeres press på rypebestanden og høye priser på elgjakt. De fleste mener også at familier med brukstradisjoner skal ha fortrinnsrett både i forhold til gammebygging og motorisert ferdsel. Den generelle oppfatningen er at lokalbefolkningen har rett til naturressursene. Informantene har i liten grad brukt juridiske begreper for å definere rettighetstyper. Men særlig i svarene på spørreundersøkelsen har noen informanter fokusert på eiendomsrettigheter for mindre og sentrale områder nært knyttet til boplasser, men for øvrig er det flere som er opptatt av kollektive, lokale rettigheter. Kapittel 5 omhandler reindriftens bruk og rettsoppfatninger. De store trekkene i naturgeografien og de lange historiske linjene er konstituerende for reindriftens ressursbruk og rettsoppfatninger. Reinflokkene har trukket mot kysten for sommerbeite og mot innlandet for vinterbeite siden førhistorisk tid. Reinen er ute ved kysten i husdyrenes beitesesong og det betyr at det ikke er grunnlag for beitekonflikter mellom reindrift og fastboende i Karasjok. Både reindriftens og de fastboendes næringstilpasning er sprunget ut av en felles rot; veidesamfunnet. At begge grupper gjennom mange generasjoner har vært gjensidig avhengige av hverandre for utveksling av varer og tjenester gjennom verderelasjonen, må ha bidratt til å forebygge eventuelle konflikter. Det historisk gode forholdet mellom reindriften og de fastboende i Karasjok synes å være svekket både av at moderniseringen av samfunnet har fjernet mye av behovet for verdde-ordningen og av at retten til sytingsrein ble fjernet gjennom reindriftsloven av 1978. Reintallsvekst og endringer i arealbruk har nok medført større avstand mellom fastboende og reindriften. Grensesperringene i 1852 og 1889 påførte reindriften i Finnmark betydelige sjokk som førte til både utstøtninger, utflyttinger, offentlig regulering og omorganisering. Omorganiseringen var ikke sluttført da andre verdenskrig rammet. Mekanisering og markedsintegrasjon fra 1960-70-tallet innebar omfattende reintallsvekst. De betydelige variasjonene i reintallet gjennom de siste tiårene har bidratt til endringer i både i arealbruken og balansen mellom ulike siidaer. Dette gjør den interne diskursen om bruken av vår-, høst- og særlig vinterbeitene i Karasjok meget kompleks. Utover de rene beskrivelsene av hvordan områdene er brukt og brukes inneholder materialet to typer svar. Noen eldre reineiere utrykker en viss bekymring over at fellesskapsorienteringen i reindriften er svakere enn tidligere og at yngre reineiere har en tendens til å orientere seg vekk fra tradisjonelle reindriftssamiske verdier. De fleste informantene fokuserer til dels i betydelig grad på spesifikke rettigheter for sin siida eller sin slekt. Noen fokuserer på urfolks ideologi og rettsopp-

8 NIKU Oppdragsrapport 10/2013 fatning som kontrast til vestlig tenkning og privat eiendomsrett. Reindriftsforvaltningen har arbeidet lenge med organisering av reindriften i Karasjok og forsøkt å regulere beitebruken og beitebelastningen, men det gjenstår fortsatt grunnleggende spørsmål. Reindriftsstyret har bedt sentrale myndigheter (Landbruks- og Matdepartementet) bidra til at Finnmarkskommisjonen får i oppdrag å bidra til avklaring av reindriftens interne rettsforhold i Finnmark. Kapittel 6 omhandler utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk, som omfatter en sammenstilling og presentasjon av tilgjengelig informasjon, oversikter og statistikker for å gi et bilde av utenbygdsboendes bruk av utmark og utmarksressurser. Kapitlet tar ikke opp rettighetsoppfatninger blant utenbygdsboende. Karasjok er en arealmessig stor kommune med mye utmark og store naturområder med mange tur-, jakt- og fiskemuligheter både i sommer- og vinterhalvåret. Av tall og annen tilgjengelig dokumentasjon, er det ikke mulig å nøyaktig stadfeste antallet utenbygdsboende eller deres omfang av bruk av utmark i Karasjok. Det som kan sies, er at bruk av utmark i Karasjok er sesongbetont. I vinterhalvåret er turgåing og annen ferdsel konsentrert til tilrettelagte løyper på senvinteren/våren, og på sommeren er det laksefiske, mens høsten i hovedsak er tid for både små- og storviltjakt. Det er først og fremst jakt og bærplukking som skjer utenfor eksisterende løyper og vassdrag. Kapittel 7 omfatter en kort beskrivelse av metodikken benyttet for å bygge opp en geodatabase basert på opplysninger innhentet gjennom spørre- og intervjuundersøkelser. Kart- materialet er å oppfatte som en digital representasjon av stedfestet informasjon informanter har gitt vedrørende sin område- og ressursbruk. Det vises for øvrig til vedlegg 4a og 4b.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ...... 19 1.1 Formål ...... 19 1.2 Brukergrupper ...... 19 1.3 Rettsoppfatninger ...... 20 1.4 Kárášjohka/Karasjok ...... 21 1.4.1 Beliggenhet ...... 21 1.4.2 Karasjok kommune: Dagens bosetting og næringstilpasning ...... 22 1.4.3 Folketellingene 1875 og 1900 ...... 23 1.5 Litteratur ...... 24 2 Forfattere, kilder og metode ...... 25 2.1 Oppbygging av utredningen; forfattere og kilder ...... 25 2.2 Muntlige kilder - datainnsamling ...... 26 2.2.1 Spørreskjema ...... 26 2.2.2 Intervjuer ...... 27 3 Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok, 1865-1959 ...... 29 3.1 Innledning ...... 29 3.1.1 Formål ...... 29 3.1.2 Metode og kildegrunnlag ...... 29 3.1.3 Generelt om bosettingsmønster og næringer i Finnmark rundt år 1900...... 30 3.2 Bosettingshistorie Karasjok ...... 31 3.3 Ressurser og næringer ...... 33 3.3.1 Skog og jord ...... 33 3.3.2 Utslått på elvenes og myrer ...... 33 3.3.3 Fisk - en viktig ressurs ...... 34 3.3.4 Husdyrhold ...... 35 3.4 Sammenfatning ...... 36 3.5 Tallmateriale for Karasjok ...... 36 3.6 Litteratur ...... 41 4 Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende ...... 43 4.1 Formål og metode ...... 43 4.1.1 Formål ...... 43 4.1.2 Metode ...... 43 4.2 Historikk ...... 44

11 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.2.1 Veidekulturen ...... 44 4.2.2 Fast bosetning ...... 47 4.3 De fastboendes næringstilpasning ...... 47 4.3.1 Utmarksbruk ...... 47 4.3.2 Skogbruk ...... 48 4.3.3 Sesongflytting/seterbruk ...... 49 4.3.4 Modernisering ...... 51 4.3.5 Sentralisering og kommunikasjoner ...... 52 4.4 Ressursbruk i de enkelte bygder/grender ...... 52 4.4.1 Kirkestedet (Márkan) ...... 53 4.4.2 Karasjokdalen ...... 57 4.4.3 Anárjohkdalen ...... 66 4.4.4 Tanadalen ...... 71 4.4.5 Iešjohkdalen og fjellstuene ...... 76 4.4.6 Oppsummering de fastboendes ressursbruk24F ...... 82 4.5 Rettsoppfatning i de enkelte bygder/grender...... 86 4.5.1 Statlige vs private rettsoppfatninger ...... 86 4.5.2 Spørsmål om rettsoppfatninger ...... 86 4.5.3 Kirkestedet ...... 88 4.5.4 Karasjokdalen ...... 93 4.5.5 Anárjohkdalen ...... 96 4.5.6 Tanadalen ...... 100 4.5.7 Iešjohkdalen/fjellstuene ...... 105 4.6 Oppsummering og konklusjon for fastboendes ressursbruk og rettsoppfatning ...... 110 4.6.1 Oppsummering ...... 110 4.6.2 Konklusjon ...... 111 4.7 Litteratur ...... 113 5 Bruk og rettsoppfatninger i reindriften ...... 115 5.1 Innledning ...... 115 5.1.1 Formål ...... 115 5.1.2 Metode og gjennomføring ...... 115 5.2 Offentlige reguleringer ...... 116 5.2.1 Grensesperring og lovgivning for Finnmark ...... 116 5.2.2 Finnmark og den landsomfattende reindriftspolitikken ...... 119

12 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.2.3 Oppsummering ...... 121 5.3 Modernisering og utvikling ...... 122 5.3.1 Kommunikasjoner og teknologisk endring ...... 124 5.3.2 Slakterietablering ...... 124 5.3.3 Reindriftens omfang ...... 125 5.4 Reindriftens organisering ...... 126 5.4.1 Distriktsinndeling og siidaorganisering ...... 126 5.4.2 Høst- og vinterbeiteområder ...... 129 5.5 Ressursbruk og rettsoppfatninger ...... 133 5.5.1 Distrikt 13 Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar ...... 133 5.5.2 Distrikt 14A Spiertagaisa ...... 136 5.5.3 Distrikt 14 Spiertanjárga ...... 141 5.5.5 Distrikt 16 Kárášjoga Oarjjabealli/Karasjok Vest ...... 142 5.5.6 Fastboende informanter ...... 148 5.6 Oppsummering, vurdering og konklusjoner ...... 150 5.6.1 Oppsummering, vurdering og konklusjoner ...... 150 5.6.2 Reindriftsinterne forhold ...... 150 5.6.3 Forholdet mellom reindriften og de fastboende ...... 152 5.6.4 Konklusjon ...... 152 5.7 Litteratur ...... 153 6 Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk ...... 155 6.1 Innledning – formål og metode ...... 155 6.2 Generelt om friluftsliv og rekreasjon ...... 156 6.2.1 Begrepsavklaringer ...... 156 6.2.2 Frilufts- og reiselivsaktører i Karasjok ...... 156 6.3 Bruk av fritidsbolig ...... 157 6.4 Reiseliv ...... 159 6.4.1 Overnatting ...... 159 6.4.2 Reiselivsaktiviteter ...... 161 6.5 Friluftsliv/opplevelsesturisme ...... 164 6.5.1 Vernede områder ...... 164 6.5.2 Turløyper/ferdsel i utmark ...... 165 6.5.3 Jakt ...... 169 6.5.4 Fiske ...... 170

13 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.6 Oppsummering utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk ...... 172 6.7 Litteratur ...... 174 7 Kart ...... 177

14 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figurer

Figur5TU 1: Kart over Karasjok kommune (kilde: NordAtlas). U5T ...... 21

Figur5TU 2: Kart over bosettings-mønster for Karasjok kommune, hele og deler av kommunen. U5T ...... 22

Figur5TU 3: Registrert etnisk tilhørighet i 1875 U5T ...... 23

Figur5TU 4: Registrert etnisk tilhørighet i 1900 U5T ...... 23

Figur5TU 5: Hushold i Karasjok kommune fra 1865 til 1959. Grunnlagsmaterialet for diagrammet er

hentet fra folketellingene. U5T ...... 32

Figur5TU 6: Husdyrhold i Kárášjoga gielda/Karasjok kommune. Grunnlagsmaterialet for diagrammene er

hentet fra folketellingene. U5T ...... 37

Figur5TU 7: Fangstsiidaer i indre Finnmark med Avjovárri sentralt og det felles villreinjaktområdet

Jávrrešduottar som ble utnyttet sammen med Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000). U5T ...... 46

Figur5TU 8: Stengselfiske (Buoᵭᵭin) i Anárjohka. Foto fra 1915. De Samiske Samlinger Karasjok (Solbakk

2007:82) U5T ...... 48

Figur5TU 9: Sommerboplasser (setre) i Karasjok kommune (Westrheim 1978). U5T ...... 51

Figur5TU 10: Kirkestedets ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-6, 13, 16,

17, 21) (Kart: Alma Thuestad). U5T ...... 53

Figur5TU 11: Karasjokdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-5, 10, 22

og 25) (Kart: Alma Thuestad)...... U5T ...... 57

Figur5TU 12: Bygninger 1953 på Johnsnes, Dalabohki. Nils Turis tegning gjengitt i Dalseng (2012). U5T ...... Feil! Bokmerke er ikke definert.

Figur5TU 13: Anárjohkdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-1og 19)

(Kart: Alma Thuestad). U5T...... 66

Figur5TU 14: Tanadalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-20 og 23)

(Kart: Alma Thuestad). U5T...... 71

Figur5TU 15: Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde basert på angitte ressursområder

(informantene F4-2, 3, 4, 9, 11, 12, 24 og 27) (Kart: Alma Thuestad). U5T...... 76

Figur5TU 16: Inga og Siri Biti Eriksen og deres bror (som døde tidlig). 1916 (www.reindrift.no) U5T ...... 77

Figur5TU 17: Oscar Eriksen, Inga Biti Eriksen (med barn), Julius Eriksen. Jotka 1914 (www.reindrift.no) U5T . 77

Figur5TU 18: De fastboendes tradisjonelle næringsmønster (Hågvar 2006:278). U5T ...... 84

Figur5TU 19: Fastboendes næringskombinasjoner i Karasjok. U5T ...... 85

Figur5TU 20: Kirkestedet i Karasjok før andre verdenskrig (Bye 1976:30) U5T ...... 123

Figur5TU 21: Reintallsutviklingen i Karasjok fra 1907 (Tømmervik og Riseth, 2011*,

Reindriftsforvaltningen 2012). * tall for 1907, 1917, 1929 basert på Jordbrukstellingene. U5T ...... 125

Figur5TU 22: Flytteveier og sommerboplasser i Øst-Finnmark 1954-1957 (Vorren 1962 I: Vedlegg). U5T ..... 126

Figur5TU 23: Distrikts- og siidainndeling i Karasjok i 2002 (Hætta m. fl. 2003:15, Reindriftsforvaltningen

2003). U5T...... 128

Figur5TU 24: Distriktsinndeling i Karasjok fra 2005. Reindriftsforvaltningen (2012). U5T ...... 132

Figur5TU 25: Distrikt 13-Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar basert på angitte ressursområder (informant F4-

32) (Kart: Alma Thuestad). U5T ...... 133

Figur5TU 26: Distrikt 14A – Spiertagaisa basert på angitte ressursområder (informant F4-7, 8, 14 og 15)

(Kart: Alma Thuestad). U5T...... 136

Figur5TU 27: Bruk i distrikt 16 - Kárášjoga Oarjjabealli/ Karasjok Vest basert på angitte ressursområder

(informantene F4-18, 26 og 28) (Kart: Alma Thuestad). U5T ...... 142

15 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur5TU 28: Fastboendes informanters bruk av utmark innen reindrift basert på angitte ressursområder

(informantene F4-11 og 21) (Kart: Alma Thuestad). U5T ...... 148

Fig5TU ur 29: Kart over Karasjok med inntegnede hytteområder. U5T ...... 158

Figur5TU 30: Naturreservater og nasjonalpark i Karasjok skravert i rødt. Innfelt: Verneforslag skravert i

lilla (NordAtlas). U5T ...... 164

Figur5TU 31: Merkede turstier i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart). De merkede stiene er i

grønt på kartet. U5T ...... 166

Figur5TU 32: Barmarksløyper for motorisert ferdsel U5T ...... 166

Figur5TU 33: Åpne snøskuterløyper i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart). U5T...... 167

Figur5TU 34: Kart over alle typer turløyper i Karasjok (kilde: tema.webatlas.no/karasjok/turkart) U5T ...... 168

Figur5TU 35: Kart over elgvald i Karasjok (kart: NordAtlas) U5T ...... 169

Figur5TU 36: Kart over lakseførende elver i Tanavassdraget. Tallene henviser til navn på elvene, se Tana

research & monitoring group (2012) Status of the river Tana salmon populations, report 1-2012. U5T .. 170

Figur5TU 37: Kart over FeFo-grunn i Karasjok (Kart: NordAtlas). U5T ...... 172

Figur5TU 38: Symbolforklaring (Alma Thuestad 2013). U5T ...... 179

Figur5TU 39: Symbolforklaring, skraverte områder (Alma Thuestad 2013). U5T ...... 179

Figur5TU 40: Husdyrhold; utmarksslåtter og beiteområder (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T ...... 180

Figur5TU 41: Reindrift (Kart: Alma Thuestad 2013)...... U5T ...... 181

Figur5TU 42: Fiske (Kart: Alma Thuestad 2013)...... U5T ...... 182

Figur5TU 43: Jakt og fangst (Kart: Alma Thuestad 2013)...... U5T ...... 183

Figur5TU 44: Hogst, brensel og byggematerialer (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T ...... 184

Figur5TU 45: Bærplukking og annen høsting (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T...... 185

Figur5TU 46: Bygninger, boplasser (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T ...... 186

Figur5TU 47: Ferdsel for rekreasjon og næring (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T ...... 187

16 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabeller

Tabell5TU 1: Folketallet i Karasjok kommune 1865 til 1960 U5T ...... 31

Tabell5TU 2: Oversikt over steder og områder hvor tallmateriale for folke- og jordbrukstellinger er hentet

fra. U5T ...... 38

Tabell5TU 3: Folke- og jordbrukstellinger for årene 1865 og 1875. U5T ...... 38

Tabell5TU 4: Folke- og jordbrukstellinger for året 1900. U5T...... 39

Tabell5TU 5: Folke- og jordbrukstellinger for året 1939. U5T...... 39

Tabell5TU 6: Folke- og jordbrukstellinger for året 1949. U5T...... 40

Tabell5TU 7: Folke- og jordbrukstellinger for året 1959. U5T...... 40

Tabell5TU 8: Hovedtrekk i utnyttelsen av husdyrbruk, fiske, jakt/fangst for Kirkestedets ressursområde. U5T54

Tabell5TU 9: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen for Kirkestedets ressursområde: Hogst, høsting og

bygninger. U5T ...... 56

Tabell5TU 10: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst. U5T...... Feil! Bokmerke er ikke definert.

Tabell5TU 11: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Hogst, høsting og bygninger. U5T ...... Feil! Bokmerke er ikke definert.

Tabell5TU 12: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: Husdyrbruk, fiske og fangst U5T ...... 67

Tabel5TU l 13: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: hogst, høsting og bygninger U5T ...... 68

Tabell5TU 14: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst. U5T ...... 72

Tabell5TU 15: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Hogst, høsting og bygninger U5T ...... 74

Tabell5TU 16: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Husdyrbruk,

fiske, jakt/fangst U5T ...... 78

Tabell5TU 17: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Hogst,

høsting og bygninger. U5T ...... 81

Tabell5TU 18: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk, utmarkslåtter og beitebruk. U5T ...... 88

Tabell5TU 19: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. U5T ...... 89

Tabell5TU 20: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. U5T ...... 90

Tabell5TU 21: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. U5T ...... 91

Tabell5TU 22: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. U5T ...... 93

Tabell5TU 23: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. U5T ...... 94

Tabell5TU 24: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. U5T ...... 95

Tabell5TU 25: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. U5T ...... 95

Tabell5TU 26: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. U5T ...... 96

Tabell5TU 27: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. U5T ...... 97

Tabell5TU 28: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. U5T ...... 98

Tabell5TU 29: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel U5T ...... 99

Tabell5TU 30: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. U5T ...... 101

Tabell5TU 31: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. U5T ...... 101

Tabell5TU 32: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. U5T ...... 102

Tabell5TU 33: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel U5T ...... 103

Tabell5TU 34: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. U5T ...... 105

Tabell5TU 35: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. U5T ...... 106

Tabell5TU 36: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. U5T ...... 107

Tabell5TU 37: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. U5T ...... 108

17 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabel5TU l 38: Sommersiidaer i Polmak og Karasjok (Hætta m.fl. 2003:17) U5T ...... 127

Tabell5TU 39: Sommerbeitedistrikter og siidaorganisering i Karasjok U5T ...... 129

Tabell5TU 40: Antall festere av fritidshytter på FeFo-grunn i Karasjok (Info: FeFo15.11.2012). U5T ...... 159

Tabell5TU 41: Besøk av busser i Sapmi KS sommeren 2012. Busser for valutaveksling, butikker, kafe,

toaletter etc. Gjennomsnitt av passasjerer regnet 35 pers/buss (Info: Sapmi park 8.11.2012). U5T ...... 160

Tabell5TU 42: Anslagsvis antall gjester og gjestedøgn ved reiselivsbedrifter i Karasjok U5T ...... 163

Tabell5TU 43: Antall barmarksdispensasjoner 1993 – 2010 I Karasjok.

(http://statbank.ssb.no/statistikkbanken) U5T ...... 167

Tabell5TU 44: Antall snøskuterdispensasjoner 1993 – 2010 i Karasjok.

(http://finnmark.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=1262 )...... U5T ...... 167

Tabell5TU 45: Fordeling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere i forhold til antall felt

fugl (In formasjon fra FeFo). U5T ...... 169

Tabell5TU 46: Laksefiske i Karasjok kommune, antall døgn og type kort 2012. (Tanavassdragets

fiskeforvaltning, rapport generert nov 2012)...... U5T ...... 171

Tabell5TU 47: Oversikt over døgnkort solgt til laksefiske i Tanavassdraget, Karasjok kommune, etter

bostedsadresse (Tanavassdragets fiskeforvaltning, rapport generert des 2012). U5T ...... 171

18 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1 Innledning Marit Myrvoll

1.1 Formål Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk til den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen har sin bakgrunn i Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) fra 2005. Ved siden av reglene om etableringen av Finnmarkseiendommen, har finnmarksloven også bestemmelser om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter. For å besørge denne rettighetskartleggingen oppnevnte Regjeringen ved kgl. res. 14. mars 2008 en egen kommisjon (Finnmarkskommisjonen). Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og område- vis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark.

Etter loven er kartleggingen begrenset til grunn som Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006, og som tidligere lå til Statskog SF. Kartleggingen omfatter dermed også grunn som Finnmarkseien- 1 dommen etter denne datoen har solgt til private eller offentlige rettssubjekter.P0F P

Formålet med utredningen, slik det er angitt i behovsspesifikasjonen i Finnmarkskommisjonens utlysing av en sakkyndig utredning for felt 4 Karasjok, av 25. januar 2011, er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers (jordbrukere, reindriftsutøvere, kombinasjonsbrukere, fastboende bygdebefolkning, fritidsbrukere/allmennhet, eventuelt andre) bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Karasjok. Brukens innhold, omfang og varighet beskrives ved å fokusere på både tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort – og gjør seg gjeldende - når det gjelder bruken beskrevet og problematisert.

I den grad det har vært mulig innenfor rammen av oppdraget og ut i fra tilgjengelige kilder har vi også sett på “hvordan bruk og rettsoppfatninger har utviklet seg over tid, og herunder hvordan statlige reguleringer av bruken av grunn og naturressurser fra og med Kgl. Res. 27. mai 1775 angaaende Jorddelingen i Finmarken samt Bopladsers Udvisning og Skyldlægning sammesteds og frem til vår dager, har blitt mottatt av den berørte lokalbefolkningen og av andre aktuelle brukergrupper” slik det er formulert i behovsspesifikasjonen. Endringer i bruk av grunn og ressurser fra 1775 til i dag lar seg langt på vei dokumentere ut i fra tilgjengelige kilder, mens en dokumentasjon av endringer i rettsoppfatninger og måten statlige reguleringer er mottatt lokalt i den samme perioden byr på større utfordringer.

1.2 Brukergrupper I henhold til behovsspesifikasjonen skal utredningen beskrive ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser. Ulike grupper spesifiseres nærmere som jordbrukere, reindriftsutøvere, kyst- og fjordfiskere, sjølaksefiskere, kombinasjonsbrukere, fastboende bygdebefolkning, fritidsbrukere/-

1 http://www.domstol.no/Enkelt-domstol/Finnmarkskommisjonen/

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 allmennhet, eventuelt andre. Denne listen kan forstås som en presisering av at det ikke er ulike etniske gruppers bruk det spørres om, men at fokus rettes mot selve bruken og dens karakter. Brukerkategoriene som nevnes her er ikke entydige, de overlapper hverandre i større eller mindre grad. I noen sammenhenger er det naturlig å betrakte representanter for ulike typer bruk som brukergrupper, det gjelder for eksempel gårdbrukere, reindriftsutøvere og tilreisende jegere og fiskere. Siden Karasjok er en stor reindriftskommune, utgjør reindriftens bruk en del av utredningen.

Når det gjelder brukergruppene reindrift og fritidsbrukere/allmennheten, er vi oppmerksomme på at Finnmarkskommisjonen har fått utført utredninger om henholdsvis interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark (Henriksen 2011) og allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark (Aas m.fl. 2010). Jordbrukere, i betydningen gårdbrukere som har dyr på utmarksbeite, samt reindriftsutøvere er brukergrupper med klart definerte næringsinteresser i utmark/på Finnmarkseiendommens grunn. Reindriftens bruk og rettsoppfatninger beskrives i kapittel 5, mens husdyrbeite inngår i kapittel 4.

1.3 Rettsoppfatninger Rettsoppfatninger og hvordan disse har utviklet seg over tid kan belyses ut fra skriftlige rettskilder på den ene siden og muntlige utsagn på den andre siden. Spørsmål om rettsoppfatninger har inngått i datainnsamlingen lokalt, både i spørreskjemaundersøkelse og intervjuer. I følge Tønnesen (1972:169) forutsetter dannelsen av en rettsoppfatning muligheter for konflikt og motsetninger, og at i relasjonen til staten har det ikke alltid vært klart om bygdebefolkningen i Finnmark hadde med lovgiveren staten eller grunneieren staten å gjøre. Bruken av utmarka ble regulert, til dels av statlige ordninger og til dels av tradisjonelle bruksordninger og uskrevne regler om god atferd og naboskap.

Rettsoppfatninger som fremkommer i det innsamlede materialet blir ofte konkretisert i form av reaksjoner på statens forvaltning, for eksempel kommer dette klart til uttrykk i forbindelse med statens regulering av reindrift, jakt, og innlandsfiske. Finnmarkseiendommens (og tidligere statens/ Statskogs) forvaltning og regulering av bruken av grunn og ressurser har også avstedkommet ulike former for reaksjoner, men ikke alltid i form av organiserte protester. Reaksjonene kan også være indirekte, i form av utsagn og lokale oppfatninger som i liten grad spilles ut i offentligheten. Slike reaksjoner kan i ettertid sjelden dokumenteres ut i fra skriftlige kilder. Rettsoppfatninger blir også konkretisert i forbindelse med brukskonflikter, eksempelvis angående utmarksbruk eller mellom reindriftsgrupperinger.

Måten å forvalte og fordele ressursene lokalt bygger til dels på offentlige reguleringer som (i varierende grad) oppfattes som legitime i befolkningen, og til dels på uskrevne regler eller lokal sedvane, som først blir tydelig når det handles i strid med denne, eller når det innføres formelle reguleringer som oppfattes å stride mot disse reglene. Som Tønnesen (1972) er inne på, er det først når lokalt baserte rettsoppfatninger kolliderer med myndighetsreguleringer eller i forbindelse med andre brukskollisjoner, at de får et konkret og dokumenterbart uttrykk.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1.4 Kárášjohka/Karasjok I det følgende vil det bli gitt en kort redegjørelse for dagens bosettingsmønster og næringstilpasning i 2 Karasjok med utgangspunkt i tilgjengelig statistikkP1F P og Karasjok kommunes egenpresentasjon på sine 3 hjemmesider.P2F P Det vises til kapittel 3, 4, 5 og 6 for beskrivelse av tidligere og nåværende bosetting og bruk av landområder og naturressurser i Karasjok.

1.4.1 Beliggenhet

Figur 1: Kart over Karasjok kommune (kilde: NordAtlas).

2 SSB http://www.ssb.no/, SSB: Folke-og boligtellingen 2001. Karasjok. Samisk Statistikk 2012 http://www.ssb.no/emner/00/00/20/rapp_samer/ 3 http://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=796&Category.ID=1 345

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1.4.2 Karasjok kommune: Dagens bosetting og næringstilpasning Karasjok kommune er en innlandskommune så vel som en grensekommune mot Finland (fig. 1). Den 2 ble egen kommune i 1867 og er landets nest største i utstrekning med et areal på 5453 kmP .P Bare 4 Kautokeino kommune er større i utstrekning. Pr. 1. januar 2012 hadde Karasjok 2763 innbyggere.P3F P Dette er en nedgang i underkant av 100 innbyggere på 10 år. Denne nedgangen kom i 2009, etter et tiår (1997 – 2008) med stabilt folketall rundt ca 2850 til 2900 innbyggere. Bosettingen i kommunen er konsentrert til kommunesenteret eller dets umiddelbare nærhet (se figur 2). Dagens kommune- senter, Karasjok, også kalt Kirkestedet, er lokalisert sentralt i forhold til de store elvedalene som gjennomskjærer kommunen og hvor også dagens viktigste kommunikasjonsårer er anlagt. Kommunen er en flerkulturell kommune med samisk, norsk og finsk bosetting. Den samiske befolkningen utgjør ca 80 % av totalt innbyggertall.

I Karasjok kommunes årsmelding 2009 (nyere utgaver er ikke lagt ut på nett) oppgis det at primær- næringene i 2007 utgjør 9 % av kommunes sysselsetting. Dette omfatter jordbruk, jakt, viltstell, fiske, fangst, fiskeoppdrett og uspesifisert primærnæring, med unntak for reindrift. Reindriften er 2007/2008 i Karasjok delt opp i en østre og en vestre sone, med henholdsvis 295 og 418 personer 5 6 tilknyttet siidaandelene, til sammen 713 personer.P4F P Dette utgjør 269 årsverk.P5F P Øvrige næringer, eksempelvis industri og anleggsvirksomhet, varehandel, reiseliv og offentlig tjenesteyting, utgjør den største delen av sysselsettingen. Av all sysselsetting i Karasjok er det tjenesteyting og forvaltning som er den største sektoren.

Figur 2: Kart over bosettings- mønster for Karasjok kommune, hele og deler av kommunen.

Data pr 1.1.2002. Kilde: SSB.

4 http://www.ssb.no/beftett/tab-2012-09-06-02.html 5 Ressursregnskapet 2007/2008, s. 50. http://www.reindrift.no/index.gan?id=948&subid=0 6 Totalregnskap 2007 og budsjett 2008, s. 42. http://www.reindrift.no/index.gan?id=4693&subid=0

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1.4.3 Folketellingene 1875 og 1900 Folketellingene i Karasjok skiller seg ut fra kystkommunene med hensyn til registrert etnisk tilhørighet. “Lappisk” fastboende er den største gruppa, med henholdsvis 53 % og 55 % for årene 1875 og 1900. Deretter kommer “lappisk nomadisk” med henholdsvis 38 % og 40 % av den totale befolkningen i de to årene. Et mindre antall begge årene er registrert under kategorien “fin”. Dette kan være en same fra kystområdet, mindre trolig at det er en fra Finland eller kvener. Kvenene er en egen gruppe i 1875, men ikke i 1900. Antallet “norske” ligger rundt 20 i antall. Det er ellers verdt å legge merke til at gruppa “blandet” er ganske liten. Det kan være at det avspeiler de reelle forholdene, at det i meget liten grad var inngifte mellom de etniske gruppene. En del av forklaringen ligger trolig også i myndighetenes ønske om å komme bort fra kategorien blandet, og etter et finurlig system få enkeltpersoner inn i godkjente kategorier som “lap”, “fin” og “kven”. Kategorisering basert på etnisk tilhørighet er et kompleks tema, som mange forskere har drøftet i sine publikasjoner (Se for eksempel Hansen 2000, Hansen og Olsen 2004, Evjen, Hansen og Nielssen 2008).

Oversikten er tatt med som bakgrunnskunnskap om registrert etnisk tilhørighet i området (fig. 3-4).

Lappisk Lappisk nomadisk nomadisk Lappisk Lappisk fastboende fastboende Kven Finn

Blandet Blandet

Norsk Norsk

Fin

Etnisk inndeling i folketellingene 1875 Etnisk inndeling i folketellingene 1900

Lappisk nomadisk 211 Lappisk nomadisk 296 Lappisk fastboende 297 Lappisk fastboende 403 Kven 21 Finn 10 Blandet 5 Blandet 6 Norsk 22 Norsk 18 Fin 1 Sum 557 Sum 733 Figur 3: Registrert etnisk tilhørighet i 1875 Figur 4: Registrert etnisk tilhørighet i 1900

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1.5 Litteratur Evjen, B., L. I. Hansen og A. R. Nielssen. 2004. Etniske grupper og flerkulturelle forhold - tidligere forskning. I Evjen, B. og L. I. Hansen (red.) Nordlands kulturelle mangfold: etniske relasjoner i historisk perspektiv. Pax forlag. Hansen, L. I. 2000, Den dynamiske etnisiteten og dens skiftende uttrykk. J. E. Myhre (red.): Historie, etnisitet og politikk, Universitetet i Tromsø. Hansen, L. I. og B. Olsen 2004. Samenes historie fram til 1750, Cappelen akademisk forlag.

Tønnesen, S. 1972. Retten til jorden i Finnmark. Universitetsforlaget.

Internettkilder Finnmarkskommisjonen

http://www.domstol.no/Enkelt5TU -domstol/Finnmarkskommisjonen/ Karasjok kommune

http://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=795TU U

6&Category.ID=1345U U5T Ressursregnskapet for reindriften 2007/2008

http://www.reindrift.no/index.gan?id=948&subid=05TU U5T Samisk Statistikk 2012

http://www.ssb.no/emner/00/00/20/rapp_samer/5TU U5T

SSB http://www.ssb.no/5TU U5T SSB: Folke- og boligtellingen 2001. Karasjok.

http://www.ssb.no/fob/kommunehefte/5TU U5T Totalregnskap for reindriften 2007 og budsjett 2008

http://www.reindrift.no/index.gan?id=4693&subid=05TU U5T

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

2 Forfattere, kilder og metode Marit Myrvoll og Trine Samuelsen

2.1 Oppbygging av utredningen; forfattere og kilder Utredningen er utarbeidet av et konsortium med ulik fagbakgrunn. Marit Myrvoll (NIKU) har ledet utredningsarbeidet og har i samarbeid med Einar Eythórsson (NIKU) utarbeidet spørreskjema og intervjuguide. Samisk Nærings- og Utredningssenter (SEG) i Tana har oversatt spørreskjema, informa- sjonsskriv, kunngjøring og pressemelding til samisk. Intervjuer er gjennomført av Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger (alle SEG). Transkribering av intervjuer, inkludert oversettelse av intervjuer fra samisk til norsk ble gjort av SEG. Alma Thuestad (NIKU) har stått for produksjon av kart som er brukt i spørreundersøkelsen og under intervjuene, digitalisering av kartavmerkinger fra respondenter og utforming av kartillustrasjoner i utredningen. Thuestad har også stått for digital bearbeiding av svarene på spørreundersøkelsen.

Utredningen er et resultat av et flerfaglig samarbeid og baserer seg derfor på flere typer kilder og metodiske tilnærminger. Skriftlige kilder, arkivkilder og databaser som er brukt i de ulike delene av utredningen er ført opp i referanselistene for de enkelte kapitlene. Hele utredningsgruppen har vært involvert i planlegging og drøfting av oppbygging og innhold.

Utredningen består av følgende deler: Kapittel 1 Innledning og kapittel 2 Forfattere, kilder og metode gjør rede for utredningens oppdrag og hvordan dette er søkt løst av konsortiet. Kapittel 1 er skrevet av Marit Myrvoll med bidrag fra Alma Thuestad, Einar Eythórsson og Bjørg Evjen. Kapittel 2 er skrevet av Marit Myrvoll og Trine Samuelsen. Kapittel 3: Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok fra 1865 til ca 1959. Bjørg Evjen og Elisabeth T. Dalsbø (UiT) har på bakgrunn av historisk kildemateriale utarbeidet en oversikt over bosetting og husdyrhold i Karasjok, samt utfyllende kommentarer og henvisning til tidligere publikasjoner. Kapitlet har bidrag fra Alma Thuestad. Kapittel 4: Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende, er skrevet av Jan Åge Riseth (Norut) med bidrag fra Alma Thuestad, Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger. Kapitlet inneholder en gjennomgang av fastboendes historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i utmarksbruk samt rettsoppfatninger blant fastboende i kommunen. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet. Kapittel 5: Bruk og rettsoppfatninger i reindriften er skrevet av Jan Åge Riseth med bidrag fra Alma Thuestad, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger. Kapitlet inneholder en gjennomgang av reindriftens historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i reindriften samt rettsoppfatninger blant reindriftsutøverne i området. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet. Kapittel 6: Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk er skrevet av Marit Myrvoll. Kapitlet er skrevet på bakgrunn av tilgjengelig skriftlig materiale samt intervjuer med reiselivs- og friluftslivaktører i Karasjok kommune. Kapittel 7: Kart inneholder kartmaterialet som bygger på den kartbaserte spørreunder- søkelsen samt gjennomførte og signerte intervjuer, og er skrevet av Alma Thuestad. Kart- presentasjonene bygger kun på innkomne besvarelser.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Vedlegg: Signerte intervjuer, besvarte spørreskjemaer, originale kart og digitaliserte kart basert på besvarelser fra Karasjok, er overlevert Finnmarkskommisjonen som vedlegg, men inngår ikke i rapporten.

2.2 Muntlige kilder - datainnsamling I tillegg til bruk av skriftlige kilder og arkivmateriale, baserer utredningen seg på innsamlet materiale fra totalt 37 personer. Av disse er 12 kvinner og 25 menn. Det er gjort en omfattende datainnsamling ved hjelp av en kartbasert spørreundersøkelse og kartbaserte intervjuer. Kart, spørreskjema og intervjuguide har derfor vært sentrale metodiske hjelpemidler i innhenting av data.

2.2.1 Spørreskjema Naturressurser er et vidt begrep som omfatter både fornybare og ikke fornybare ressurser. Ut fra formålet med utredningen er begrepet her avgrenset til fornybare ressurser i utmark, både ressurser som har næringsmessig betydning eller rekreasjonsverdi i dag, samt ressurser som i tidligere tider har hatt stor betydning, men som i dag har mistet sin økonomiske verdi.

I utformingen av spørreskjema for utredningen er det tatt utgangspunkt i finnmarkslovens §§ 22-23 hvor det er listet opp hvilke ressurser som omfattes av rettigheter for henholdsvis innbyggerne i Finnmark og innbyggerne i den enkelte kommune. Undersøkelsen favner over både nåværende og tidligere bruk samt rettsoppfatninger. Den tar utgangspunkt i bruk av ressurser som beiteland, slåtte- mark, ferskvannsfisk/fiskevann, vilt, brensel, bær mv. I spørreskjemaet er det i tillegg stilt spørsmål om byggverk i utmark, ferdselsveier og områder som brukes til friluftsliv og rekreasjon. I tillegg er det stilt egne spørsmål om rettsoppfatninger knyttet til disse ressursene og endringer over tid.

I spørreskjemaet ble respondentene bedt om å redegjøre for bruken av de ulike ressursene med avkryssing i tabeller, knytte bruken til stedsnavn og tegne bruksområder for hver ressurs på kart. I tillegg ble respondentene bedt om å angi varighet med årstall og at omfanget av bruken ble uttrykt gjennom tallverdier som står for kategoriene: 1. sporadisk bruk, 2. av og til for egen husholdning, 3. av og til som en del av næring/salg, 4. årlig for egen husholdning eller 5. årlig som en del av næring/ salg. Fordelen med dette er at data enklere kan omgjøres til statistikk, men samtidig kan avkrysning i tabeller innskrenke mulige svaralternativer og gjøre at nyanser blir borte. Derfor ble respondentene invitert til å formulere egne kommentarer til de ulike spørsmålene.

Tenkt eksempel på utfylling av skjema: 2.1.1. 2.1.2. 2.1.3 2.1.4 2.1.5 2.1.6 2.1.7 Nr. Nr Navn på Utmarks Beite Beite Beite Varighet Omfang Hvem har på område slåtter for for for sau (tidsrom) (1 – 5) brukt kart storfe geit området? 1 Gussavarri x 1900 – 4 og 5 Min familie 1 ca 1960 Folk i bygda 2 Dilljaskáidi x Fra før 4 og 5 Min familie 2 1900 til 1944 3

Bruk kommentarfeltet under tabellen hvis det er behov for nærmere forklaring.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Spørreskjemaet inneholdt også spørsmål om reindriftsbruk og rettsoppfatninger i reindrift som var kun rettet mot reindriftsutøvere. Spørsmålene om rettsoppfatninger var formulert med en mulighet til å svare med egne ord, samtidig som en rekke svaralternativer ble oppgitt slik at respondenten kunne enten velge å krysse av på ett eller flere alternativer eller bruke egne ord. Spørreskjemaet ligger som vedlegg til utredningen.

Spørreundersøkelsen ble kunngjort i avisene Finnmark dagblad, Ávvir og Ságat og på nettsiden til Karasjok kommune. I kunngjøringen ble alle som har interesser i Felt 4 Karasjok oppfordret til å delta. I pressemeldingen som ble sendt til aviser innenfor og utenfor Finnmark samt til riks- og 7 lokaldekkende radioP6F ,P ble det også oppfordret til deltakelse på spørreundersøkelsen. Spørreskjemaer (på norsk og samisk), samt kart ble direkte distribuert via postverket til 38 virksomheter innen samfunn, næring og miljø, friluftsliv og til bygdelag/grendelag og til enkelte interesseorganisasjoner. Det ble i samarbeid med Karasjok kommune også lagt ut spørreskjemaer og kart på servicetorget i rådhuset i Karasjok. I tillegg var det mulig til å laste ned skjema (på norsk og samisk) og kart fra nett. Undersøkelsen ble sendt ut 23. august 2011 med svarfrist 15.september 2011. Denne ble utvidet til 31. oktober etter flere henvendelser fra innbyggere i Karasjok.

Det kom inn 15 besvarelser til innleveringsfristen, innsendt av 18 respondenter. Tre innsendte skjemaer var besvart av to personer; alle disse var menn. De øvrige besvarelsene var underskrevet av en person. Kjønnsfordelingen på svarene var 13 menn (inkl. dobbeltsvarene) og 5 kvinner. To av kvinnene hadde sendt inn skjema på vegne av 1) sin mor og 2) sin mor og onkel. I et av skjemaene ønsket ikke den ene av to personer å delta i undersøkelsen eller la seg intervjue. Vedkommende har ikke bostedsadresse i Karasjok. Et skjema som var utfylt av to personer fra reindriften, var imidlertid ikke undertegnet.

2.2.2 Intervjuer Fire personer ved SEG har hatt ansvaret for datainnsamling fra muntlige kilder i prosjektet. Tre av disse er samisktalende. To av personene i teamet har gjennom oppvekst stor kjennskap til Karasjok kommune. Deres kjennskap omfatter både personer, bygder, næringer og stedsnavn.

Svarene fra spørreundersøkelsen utgjorde en del av grunnlaget for utvalg av informanter til intervjuer. Spørreundersøkelsen har vært spesielt relevant som data for kapittel 4 og kapittel 5. Utvelgelsen til intervjuundersøkelsen ble for øvrig gjort med tanke på at personene burde representere ulike former for ressursbruk, for eksempel reindrift, fehold, jakt, innlandsfiske og annen utmarksbruk/ressursbruk som hogst og bærsanking. Informantene var både enkeltpersoner og representanter for lokale lag, organisasjoner eller virksomheter knyttet til utmarksbruk. Det har blitt lagt vekt på en rimelig fordeling mellom menn og kvinner i utvalget siden både kvinners og menns bruk av grunn og ressurser er viktig.

I tillegg til kjønn, var alder, bosted og næring relevante variabler for personer som skulle intervjues. For å kunne si noe om tidligere tiders bruk av utmark, var det ønskelig å inkludere et antall informanter eldre enn seksti år. Målet var å finne informanter som hadde kjennskap til bruk av utmark i så stor geografisk utstrekning som mulig innenfor Karasjok kommune. Bygdelagene var i så

7 Finnmark dagblad, Ávvir, Ságat, Nordlys, Finnmarken, Altaposten, NRK Sápmi, NRK Nordnytt og Guovdageainnu Lagašradio.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 måte viktige kilder. I tillegg var det ønskelig å få informasjon med utgangspunkt i ulike næringer, derav reindriftsutøvere, bofaste med hovednæring innenfor jordbruk, skogsdrift og fiske og også fjellstuene. For å finne relevante informanter ble innsendte spørreskjemaer, Karasjok kommune sin liste over bygdelag, oversikt over statens fjellstuer og Reindriftsforvaltningens oversikt over reinbeitedistrikt nyttet. For øvrig ble SEGs gode lokalkunnskaper om Karasjok aktivt nyttet for å finne relevante informanter.

Det er gjennomført 24 intervjuer. I fire av disse var to personer til stede, noe som gir til sammen 28 intervjuede personer. Fire av intervjuene ble gjennomført på norsk, de øvrige på samisk. Valg av intervjuspråk (samisk eller norsk), ble avklart på forhånd i henhold til informantenes preferanser. Alt i alt er 11 kvinner og 17 menn intervjuet, og disse fordeler seg slik:

Statens fjellstuer er representert i utvalget med en kvinne og en mann. Fra bygdelagene er fem personer intervjuet; en kvinne og fire menn. En av personene har i tillegg til intervjuet sendt inn sin egen redegjørelse. Av øvrige fastboende er syv kvinner og fem menn intervjuet. Fra reindriften er ni personer intervjuet; to kvinner og syv menn. Av disse intervjuene ble fem signert. For øvrig ble det innsendt tre egne redegjørelser fra personer innen reindriften. Utredningen er derfor bygd på både intervjuer og innsendte redegjørelser.

Før gjennomføring av intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide med utgangspunkt i spørreskjemaets fokusområder, samtidig som informantene ble oppfordret til å gi mer utførlige forklaringer enn spørreskjemaet tillater. Intervjuene er dokumentert med lydopptak, som informantene fikk anledning til å reservere seg mot. Samtlige intervjuer ble transkribert direkte til norsk og sendt den intervjuede for godkjenning og signering. Samme kart som fulgte spørreskjemaet ble brukt under intervjuene, slik at vedkommende selv kunne kartfeste opplysninger vedrørende bruk eller fortellinger knyttet til steder.

Også i utarbeidelse av kapittel 6 Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk er det innhentet data fra muntlige kilder. Først og fremst gjelder dette 11 reiselivsbedrifter i Karasjok, men også interesseorganisasjoner og offentlige etater er kontaktet for utfyllende informasjon om omfang og innhold i utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

3 Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok, 1865-1959 Bjørg Evjen og Elisabeth T. Dahlsbø

3.1 Innledning

3.1.1 Formål I denne delen av utredningen vil bruken av grunn og naturressurser komme fram gjennom en detaljert oversikt over bosetting og husdyrhold i perioden 1865 til 1959. Opplysningene vil hovedsaklig være hentet fra folketellings- og jordbrukstellingsmateriale mellom 1865 og 1959. Opplysningene som kommer fram, er satt opp statistisk i tillegg til at de er ført over på kart for å visualisere funnene. Funnene kommenteres og utdypes noe. Tidligere forskning og publikasjoner fra de lokale områdene blir også trukket inn.

3.1.2 Metode og kildegrunnlag Folketellingsmaterialet fra 1865, 1875 og 1900 er benyttet for å få fram bosettingsmønsteret. For disse årene er både tidligere trykte hefter og en database med en elektronisk utgave av originalkilden benyttet.

For å få en oversikt over endringene i husdyrholdet, er også jordbrukstellingene gjennomgått. Det vil si, for 1865 og 1875 er jordbruksopplysningene inkludert i de nevnte trykte heftene over folketellingene. Jordbrukstellingene ble gjort regelmessige etter 1905, og ble holdt i 1907, 1917, 1929, 1939, 1949 osv. Det er utarbeidet en statistisk oversikt utgitt som Norges Offentlige Statistikk, NOS. De fleste tabellene er oversikter på nasjonalt nivå, men også flere av disse er på kommunenivå. For å finne opplysninger om mindre lokale områder, må en derfor gå inn i originalmaterialet. I følge opplysninger fra Riksarkivet er imidlertid alle originale jordbrukstellinger før 1939 ødelagt i brann, noe som har umuliggjort en undersøkelse av originalkildene før 1939. Noen opplysninger er imidlertid funnet i Amund Hellands Norges Land og Folk fra 1906 som forteller om forholdene i 1900. På basis av dette er opplysningene i 1865, 1875 og 1900 tatt med, og så fra 1939, 1949 og 1959. Mange endringer som kanskje fant sted mellom 1900 og 1939 kan derfor ikke gjenfinnes, men eksisterende opplysninger kan likevel si noe om de lange linjene i husdyrholdet. Tross det tidsmessige gapet, kommer hovedtrekk av endringene godt fram.

Folketellingene ble holdt i desember, og for 1865 og 1875 gjelder dette også for jordbruksopplysningene. Jordbrukstellingen i 1939, 1949 og 1959 ble holdt i juni. Opplysningene om husdyrhold vil derfor speile situasjonen om vinteren i tellingene på 1800-tallet, og sommersesongen i tellingene på 1900-tallet. Vinterfôret buskap er, som kjent, mindre i antall enn buskapen om sommeren. Dette må tas med i betraktning når opplysningene i tabeller og på kart skal studeres i detalj. For helhetsinntrykket kan opplysningene fra de tre årene brukes for å se de generelle endringene over tid.

Hushold er valgt som minste enhet for å gi informasjon om bosettingen og husdyrhold i de aktuelle årene. Hushold defineres gjerne som en gruppe av mennesker som deler felles bolig og har en felles økonomi som kommer til uttrykk i felles matstell. Ut fra datidens sosiale mønster var husholdet en temmelig fast enhet. I folketellingene blir det markert hvordan individene hører sammen. Oppfat-

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 ningene av hva som konstituerer et hushold kan ha variert noe fra teller til teller og over tid, uten at det gir store utslag i denne utredningen. En viktig årsak til å bruke hushold som minste enhet, er at februket ble registrert på hvert hushold.

Ulik bruk av språkene samisk og norsk ved føring av offentlige dokumenter, har ført til utfordringer i innsamling av data fra Folketellingene og Jordbrukstellingene i Karasjok kommune. Det samiske språket har alltid stått sterkt i Karasjok. Bruk av samisk i offentlige kilder gjenspeiler ikke alltid dette forholdet. I Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 ble det brukt norske og samiske stedsnavn om hverandre. I Jordbrukstellingene fra 1939, 1949 og 1959 ble det utelukkende brukt norske gårdsnavn. I tillegg ble det fram til 1980-tallet brukt de gamle løpe- og matrikkelnumrene for Karasjok kommune, og ikke gårds- og bruksnummer som i landet for øvrig. Dagens stedsnavn på kart over Karasjok er på samisk, og alle disse forholdene har gjort det tidkrevende å stedfeste dataene på kart. Ved hjelp av

Grunneiendomsregisteret for Karasjok kommune fra 1983 og Kartverkets seeiendomU .no U har vi funnet ut i hvilke lokale områder gårdene fra Jordbrukstellingene befant seg på kartet, og utarbeidet en statistikk over bosettingsmønster og husdyrhold i mindre geografiske avgrensede områder.

Når ikke annet er oppgitt, er tallmaterialet i dette kapitlet hentet fra folke- eller jordbrukstellingene for de nevnte årene. Kapittel 3.10 inneholder en sammenfatning i tabellform av tallmaterialet.

3.1.3 Generelt om bosettingsmønster og næringer i Finnmark rundt år 1900 Samerettsutvalget for Finnmark som startet sitt arbeid i 1982, bestilte flere utredninger som skulle tjene som bakgrunnsmateriale for utvalgets arbeid. De er utgitt i to bind, NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, og NOU 1994:21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Disse har også tjent som grunnlagsmateriale for vårt arbeid.

I utredningene heter det om bosettingsmønsteret i Finnmark generelt at det i løpet av 1900-tallet skjedde store endringer over hele fylket, endringer som i korte trekk gikk ut på en flytting fra spredtbygde til tettbygde strøk. Rundt 1900 bodde 80 % av folket i Finnmark i spredtbygde strøk. Åtti år senere var denne andelen sunket til 30 %, den største endringen skjedde etter andre verdenskrig. Fra gammelt av var tettstedene i første rekke knyttet til kysten og fiskeværene der hovednæringen var fiske.

I indre Finnmark var forholdene annerledes. En av hovednæringene var reindrift. Elvene var en naturlig ferdselsåre sommer som vinter, og all forbindelse med kysten foregikk med hest og rein før veien ble bygd. Veien mellom Lakselv og Karasjok ble bygd i 1936-1937.

I det tradisjonelle høstingsjordbruket i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet var innmarka av mindre betydning. Det var utmarka som ga størstedelen av foret. Overalt der det var husdyrhold måtte utmarka høstes. Ute i fjordene, på øyene, på myrer og langs elvedaler ble frodige gressmarker slått, så også i Karasjok (Prestbakmo 1994:186ff i NOU 1994:21).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

3.2 Bosettingshistorie Karasjok Med unntak av tiårene mellom 1865 og 1875 var det en økning i befolkningen i Karasjok kommune for hvert tiår fram til 1960, se tabellen under.

Tabell 1: Folketallet i Karasjok kommune 1865 til 1960 År 1865 1875 1900 1910 1920 1930 1946 1950 1960

Folketall 588 515 637 849 952 1087 1581 1691 2181

Hushold 115 91 119 - - 172* - 192* 251*

Tabell kilde: Kommunehefte folketellingen 1980, Statistisk sentralbyrå, s.19. *tallene her gjelder for 1939, 1949 og 1959.

Økningen kommer også tydelig fram om vi ser på antallet husholdninger fordelt på mindre områder innad i kommunen (fig. 5). For alle årene som er undersøkt, var det høyeste antallet husholdninger på kirkestedet (100 i 1865,) 38 i 1875, 56 i 1900 og 119, 123 og 164 for henholdsvis årene 1939, 1949 og 1959. Dette utgjorde langt over halvparten av det totale antallet hushold for de enkelte årene. Geografisk levde store deler av den fastboende befolkningen i Karasjok samlet rundt kirkestedet for hele perioden vi her er innenfor:

Karasjok kirkested er en samling av huse som en liden by; det ligger lige ved elven Karasjokka, hvis bredder er opdyrkede og viser store, grønne marker. Det holdes omkring 150 kreaturer og en del heste, og mange er eiere av ren, der vogtes af flytfinnerne. Foruden de fastboendes huse er her en møngde stabburer, tilhørende flytfinnerne, der her opbevarer sine overflødige klæder, huder og lignende, og om vinteren samles en temmelig betydelig befolkning i og omkring Karasjok kirkeby… Kirkestedet er vakkert, som det ligger omgivet af skogsbevoksede høider (Helland 1906 bd III: 332).

Bosetningen i Karasjok var ellers konsentrert langs elvene, ned Tanadalen, oppover Anarjokdalen, Karasjokdalen og bielvene Bávttajohka og Iešjohka.

Da jordbruket utviklet seg, særlig etter at traktoren ble tatt i bruk etter andre verdenskrig, fikk man større enheter, og veldig mange småbruk ble nedlagt. I Karasjok flyttet folk fra steder der det ikke var vei, fra Bávttajohka, Beaivvašgieddi, Dálabohki, Noaiddat, Elgheim og Gorva. Folk bosatte seg i sentrum, på kirkestedet (Guttorm 1989: 3).

I tillegg nevnes de som levde av reindriften og som i all hovedsak hadde en nomadisk livstilpasning. Folketellingene foregikk i desember, da reinen var på vinterbeite i “Fjeldet”. Folket ble registrert som bosatt i den kommunen der de oppholdt seg om vinteren. I desember 1875 var det 40 hushold som oppga at de levde “på Fjeldet”. For de andre årene har vi ikke antallet for denne gruppa, men vi vet at reindriften kontinuerlig var til stede i dette området, se for øvrig kapittel 5 «Bruk og rettsoppfatninger i reindriften».

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

180

160

140

120

100

0 1865 1875 1900 1939 1949 1959

1 - Fielbmajohnjárga, Barta, Jávrebainjárga, Sohpparjohgieddi og Stuorrajávri

2 - Gumpenjárga, Stuorravađđa, Váljohka, Njárgavuovdi,Geassesaigieddi, Borjjasnjárga, Geahtaveadji og Gáddeguolbba

3 - Čielggesuol, Hoaššir, Hoašširskáidi, Iccemihásnjárga, Itkkonjarga, Ráidenjárga, Gámehisnjárga, Dorvonjárga og Muotkkenjárga

4 - Jávrrašmuotkkenjárga, Vuollevuohpenjárga, Holganjárga, Riidonjárga, Ájonjárga, Mánnevárnjárga, Kárášjohka, Rávdojohnjárga, Vuollsainjárga, Badjenjárga, Vullošnjárga, Báhkiljohka, Báhkiljohnjárga, Báhkilskáidi, Báktemohkenjárga, Vájamohkenjárga/Vájamo 5 - Jergul, Coavddatmohkki, Suoidnerohtu og Šuaššjávri

6 - Čoallejárnjárga, Fárpenjárga, Gorvá, Bieskkenjárga, Heastanjárga, Buollánjarga, Šuolggajohnjálbmi, Dálabohki, Gárjiljávri, Beaivvašgieddi og Luossajávri 7 - Ginttalsavu, Jeaggesavu, Ruovttot, Iškoras/Iškorasjohka, Lasedeadji, Máreveadji, Geavgnoaivi og Gálgonjárga

8 - Gárdin Ravnastua, Mollešjohka, Nattvatn Fjellstue Idjajávri og Sieddejávri

9 - Fjeldet (Folketellingene 1875)

Figur 5: Hushold i Karasjok kommune fra 1865 til 1959. Grunnlagsmaterialet for diagrammet er hentet fra folketellingene.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

3.3 Ressurser og næringer

3.3.1 Skog og jord Karasjok er en av de rikeste kommuner i landet når det gjelder skog. Størsteparten er løvskog som har gitt rikelig med byggematerialer til hus og til brensel. Tømmer har vært fløtet nedover Tanadalen. Om høsten hogg man trær som man kjørte ned til elva med hest om vinteren (Guttorm 1989:4). Helland skriver at det i 1906 var “meget furuskog og endnu mer birkeskod, saa herredet maa siges at være rigelig forsynet med skog efter herredets beliggenhed og befolkningens størrelse. Furuskogen vokser især langs elvene” (bd III:326).

I Karasjok er det lite av dyrkbar jord (Dieđot 3/1977: 40). Det meste som er dyrket, ligger langs elvene: Strøget mellom Port og Assebakte har megen dyrkbar jord. I sidedalene ved Jesjokka, Karasjokka og Anarjokke er mindre dyrkbar jord, og eden der findes, ligger oftest spredt; det er smaastykker med lange mellemrum (Helland 1906 bd 2: 322).

Hans Guttorm skriver at det i 1920-30 årene ble dyrket opp mye jord, og at det førte til at mange unge bondesønner og døtre flyttet ut fra kirkestedet. Også noen reindriftsamer ble bureisere (1989:44).

Jordbruksarealet var også registrert i jordbrukstellingene. Det ble oppgitt å være 5049 da og 5783 da for henholdsvis 1939 og 1949. Mellom disse to årene lå andre verdenskrig og brenninga i 1944. Karasjok kirkested ble nesten totalt ødelagt under tyskernes tilbaketrekning. Det er en historie vi skal la ligge i denne omgang. I stedet skal det bemerkes at folket i Karasjok var raskt tilbake og fortsatte med sitt jordbruk. Fem år etter brenninga var jordbruksarealet større enn i 1930, jfr. tallene nevnt over.

Etter andre verdenskrig var det en generell oppgang i jordbruket i Norge, også i Finnmark. Vi ser det samme for Karasjok. Fra 1949 til 1959 økte jordbruksarealet i kommunen fra 5783 til 9985 dekar.

3.3.2 Utslått på elvenes og myrer Havnegangene i Karasjok er vistnok betegnede som mindre gode, men da indvaanerne er faa og kvægholdet ikke stort og herredets udstrækning betydelig, saa er havnegangene tilstrækkelige. Finnen bruger ikke blot hø til sine kreaturer. I Karasjok bruges også renmose, og denne er som regel rigelig (Helland 1906 bd III: 321).

I kildene kan vi lese hvordan innmark spilte en mindre rolle i husdyrholdet, derfor brukte man utslåttene på nesene eller man slo myrene og sanket mose som tilleggsnæring. Hans Guttorm forteller at de som dro ut på nesene måtte ha flere ljåer med seg, som var slipt ferdig så de slapp å ha så mye bagasje med seg når de dro nedover eller oppover til nesene. Det samme gjaldt myrslått. For å slå myrene brukte man bellinger og lange stigát slik at man kunne vasse langt ut og slå. Man bar høyet med tau inn på land, som så ble tørket der og kjørt hjem om vinteren. Mosesanking foregikk om høsten og det måtte være regn, ellers var mosen for tørr. Man laget limpu med mose, baller, og om vinteren kjørte man mosen hjem (Guttorm 1989:2).

I Karasjok der elvenesene var spesielt viktige slåttemarker, gikk disse på omgang etter et bestemt system. Dersom en hadde gode slåtter ett år, måtte en ta til takke med dårligere slåtter neste år. Det

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 blir fortalt at det slik kunne gå seks år mellom hver gang de slo på et godt sted. De var seks som delte slåtta på neset, og de slo hvert sitt år (NOU 1994:21, s. 168).

I jordbrukstellingene er det registret antall dekar med utslått. For årene 1939 og 1949 var dette tallet henholdsvis 1482 og 1320. Registrert som myr brukt i husholdene var 335 da i 1939 og 164 da ii 1949.

Myrene ble brukt både til myrslått og bærplukking. Når det gjelder bærplukking, var det på grunn av lite utbygget kommunikasjoner, begrensede muligheter til å bevare bæra til vinteren kom og man kunne frakte den bort for salg. Plukket man mye bær, måtte man ha mye sukker, og det hadde ikke folk råd til. Etter at kommunikasjonene ble utbygget, økte omsetningen. “Bærplukking i gamle dager betydde ikke så mye her som på steder hvor det var lettere å omsette bæra” forteller Guttorm (1989:5).

3.3.3 Fisk - en viktig ressurs Det hevdes at fisket etter laks, ørret, sik og harr i Karašjohka var av så stor betydning at fisken var å regne som det viktigeste seterproduktet etter smør.

Amtsagronomen uttalte seg i 1901 om de gode mulighetene for kombinasjon mellom jordbruket og andre næringer i Tanadalen. Hele våren, når det rikeste fisket foregikk på kysten, kunne oppsitterne drive fiske uten at det gikk ut over jordbruket. Laksefisket i Tanaelva kunne på samme måte drives ved siden av jordbruket. Karasjoks fastboende befolkning ernærte seg dels ved laksefiske i elva, og dels ved skogsdrift. Enkeltvis søkte de unge mennene ned til kysten om vår og sommer for å drive fiske i sjøen. Det var likevel ikke vanlig å ta utflytting til kysten (Vedlegg til landbruksdirektøren 1901, gjengitt i NOU 1994:21, s.77).

Laks ble fisket i store mengder og man brukte andre redskaper i elver og i sjøen enn i dag. Før stengte man elva, forteller Guttorm, og drev laksen til et punkt ved hjelp av staking og steinkasting, og så halte man den inn. Man kunne få 3-4 tønner på ett kast. Det man ikke hadde bruk for selv, solgte man videre. Ørret og røye ble fisket etter bestemte regler. Enkelte familier hadde egne vann, og man skulle ikke fiske mer enn toppen ett døgn for ikke å tømme vannet (Guttorm 1989:5).

For å beholde fiskestammene var man veldig nøye med å overholde visse regler for fiske i elver og vann. Ingen måtte fiske laks senere enn 19. august, og ingen måtte sette garn i vannene i gytetida i slutten av august og i september (Guttorm 1989:5).

Guttorm skriver at det i mellomkrigstida fantes mye storfugl i Karasjokområdet, men at den senere ble helt borte. Det kunne, hevdet Guttorm, skyldes miljøforandringer som veibygging og biler, eller kanskje jakt. Av fisk ble det fanget mest laks, ørret og røye, mens sik og harr ble brukt til matauke og til salgs i mindre mengder. Gjedde og abbor ble ikke brukt, selv om vannene var fulle av dem (Guttorm 1989:4).

Jordbrukstilpasningen i Karasjok var bygd på sesongflyttinger. Beboerne på Karasjok kirkested tok nemlig med seg buskapen og flyttet opp til seterplassen ved Ássebákti, der de også hadde det viktigste laksestengslet, Beaŋgir. En slik næringstilpasning er blitt kalt lakseseterbruk. Lakseseter-

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 typen har vært vanlig blant samene og muligens også blant en del av kvenene (NOU 1994:21, s.77 og s.250).

Guttorm forteller også om denne typen seterbruk. Før St. Hans flyttet man til seters med alle dyra. Hesten ble sjelden brukt om sommeren, derfor gikk det store hesteflokker løs på nesene om sommeren. Man flyttet til Ássebákti, til Buollánnjárga, til Nattvann og et par familier også nedover Tanadalen. I slutten av juni og juli var det derfor nesten ikke folk igjen på kirkestedet, alle var til seters. Så dro alle mannfolk på fisketur for å fiske laks og annen fisk, som man pleide gjøre i slåttetida (Guttorm 1989: 2).

3.3.4 Husdyrhold Amund Helland skriver i 1906 at det holdes mest finnekyr i Karasjok. Disse var små og hardføre dyr, men ga mindre melk enn de senere kurasene. Hver gård hadde en hest og noen kyr. “Kvægavlen giver dog intet til overs; Margarin og endog kondensert melk hører til handelsmandens varer” sier Helland (1906 bd III: 322).

Hans Guttorm nevner det samme, at de aller fleste hadde en ku eller flere, noen sauer, samt en hest. Hest måtte alle ha for å transportere ved eller delta i skogsdriften, eller for å være med i transporten nedover Tanadalen eller mot kysten om vinteren (Guttorm 1989:2).

Jordbrukstellingene gir oversikt over husdyrholdet. Her kan vi lese at det for hvert av årene som har blitt undersøkt var det i gjennomsnitt mer enn ei ku per hushold. I 1875 var det 111 kyr på de 91 husholdene, i 1939 var det 412 kyr på de 172 husholdene og i 1959 509 kyr på de 251 husholdene. Antallet hest var betydelig lavere, men også her var det en betydelig økning i antallet mellom 1875 og 1959; 27 hester i 1875, 105 i 1939 og 121 i 1959.

Det ble også hold rundt 20 okser i årene som er undersøkt, og et større antall kalver; 55 kalver i 1875, 170 i 1939, 151 i 1949 og 179 i 1959.

Om vi ser på antall og type husdyr, og holder rein utenfor, var det derimot sauen som dominerte. I 1875 var det 340 sau, og antallet sau økte fra tiår til tiår. I 1959 var det oppe i 1295. Det var, ikke uventet, der det bodde mest folk at det var det høyeste antallet sau, som for de øvrige typene husdyr, nemlig rundt kirkestedet. Se figur 6 for flere detaljer.

Landbruksselskapet i Finnmark ble i 1898 oppfordret av Landbruksdirektøren til å fremme tiltak for økt svineavl i fylket. I 1900 var det bare 22 griser i hele fylket, og ingen i kommunene Karasjok og Kautokeino, skriver Ytreberg i Finnmark Landbruksselskap (1959:181). Grisen var ikke ny i fylket:

Den gamle svinerasen i Finnmark hadde imidlertid vært uheldig. Det var høgbeinte og seintvoksende dyr, som rak omkring i fjæra og åt alskens avfall, og som derfor ga et magert og illesmakende flesk (Ytreberg 1959:121).

Griseholdet fikk ikke stort omfang i Karasjok. Fram til 1959 var det ikke registrert noen i det hele tatt i jordbrukstellingene som er gjennomgått til dette kapitlet. I 1959 var det derimot registret 21 svin, 18 av disse på kirkestedet, 2 i Bieskkenjárga-området og 1 i området rundt Dorvonjárga. Bare et fåtall på kirkestedet etter 1939 var registrert med hønsehold og geiter. Sistnevnte med 8 i 1939, 13 i 1949 og 8 i 1959. Dette styrker oppfatningen om at samer ikke holdt gris eller høns.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

I antall var det reinen som klart dominerte, med godt over 15.000 i 1875 og 1900 (fig. 6, tabell 3 og 4). I tellingene er det oppgitt at de som drev med reindrift, hadde tilholdssted “På Fjeldet”. Karasjok var vinterbeiteområde mens området for sommerbeite var på fjellet innenfor bunnen av Porsanger og Laksefjord, på halvøyene på begge sider av disse fjordene og på Magerøya. Det var, som nevnt over, vinterboplassen som avgjorde hvor man formelt hørte hjemme, derfor ble reindriftsutøverne som hadde vinterbeite i Karasjok, registrert i folketellingen fra Karasjok. I 1875 var det registrert 40 hushold “På Fjeldet” i kommunen. I 1900 var denne typen hushold ikke registrert.

Det er de store lavområdene i indre strøk som utgjør vinterbeitene, mens kystfjellene er sommerbeite. De mellomliggende områdene nyttes som vår- og høstbeiter under flyttinga.

Reindriften vil bli nærmere presentert i kapittel 5.

3.4 Sammenfatning I perioden 1865 til 1959 var det en firedobling av innbyggertallet i Karasjok. Antallet hushold ble derimot bare fordoblet, noe som skulle tilsi at husholdstørrelsen økte betydelig i den samme perioden. Det store flertallet av befolkninga var bosatt på kirkestedet Karasjok. Denne dominansen var økende fram til 1959 da flere av tidligere bosetninger i elvedalene ellers var redusert.

Det var gode muligheter for kombinasjon mellom jordbruk og andre næringer. Oppdyrket jordbruksareal økte stort etter andre verdenskrig, en tendens som vi også finner andre steder i fylket og landet under ett. Kommunen er rik på skog og innlands- og elvefisket er godt. Til utslått ble både myrer og elveneser benyttet.

Saueholdet dominerte i alle delene av kommunen, og de fleste hadde dessuten ku. Om vinteren var det rein på vinterbeite som utgjorde det høysete antallet dyr om vi ser hele kommunen under ett.

3.5 Tallmateriale for Karasjok Herunder følger en sammenstilling i tabellform av tallmateriale hentet fra folketellinger og jordbrukstellinger av 1865, 1875, 1900, 1939, 1949 og 1959, supplert med tall fra Helland. Tallmaterialet er i denne utredningen delt opp i flere tabeller og tallene presenteres fortløpende etter årstall. En oversikt over steder i Karasjok som omfattes av tallmaterialet fremgår av figuren nedenfor (fig. 6).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 6: Husdyrhold i Kárášjoga gielda/Karasjok kommune. Grunnlagsmaterialet for diagrammene er hentet fra folketellingene.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tallmateriale fra folke- og jordbrukstellinger for årene 1865, 1875, 1900, 1939, 1949 og 1959.

Tabell 2: Oversikt over steder og områder hvor tallmateriale for folke- og jordbrukstellinger er hentet fra. 1: Fielbmajohnjárga, Barta, Jávrebainjárga, Sohpparjohgieddi, Stuorrajávri 2: Gumpenjárga, Stuorravađđa, Váljohka, Njárgavuovdi, Geassesaigieddi, Borjjasnjárga, Geahtaveadji og Gáddeguolbba 3: Čielggesuolu, Hoaššir, Hoašširskáidi, Iccemihásnjárga, Itkkonjarga, Ráidenjárga, Gámehisnjárga, Dorvonjárga og Muotkkenjárga 4: Jávrrašmuotkkenjárga, Vuollevuohpenjárga, Holganjárga, Riidonjárga, Ájonjárga, Mánnevárnjárga, Kárášjohka, Rávdojohnjárga, Vuollesainjárga, Badjenjárga, Vullošnjárga, Báhkiljohka, Báhkiljohnjárga, Báhkilskáidi, Báktemohkenjárga, Vájamohkenjárga/Vájamohkki, Svineng, Háldenjárga, Ássebákti og Kentán 5: Jergul, Čoavddatmohkki, Suoidnerohtu og Šuoššjávri 6: Čoallejárnjárga, Fárpenjárga, Gorvá, Bieskkenjárga, Heastanjárga, Buollánjarga, Šuolggajohnjálbmi, Dálabohki, Gárjiljávri, Beaivvašgieddi, Luossajávri 7: Ginttalsavu, Jeaggesavu, Ruovttot, Iškoras/Iškorasjohka, Lasedeadji, Máreveadji, Geavgnoaivi, Gálgonjárga 8: Gárdin Ravnastua, Mollešjohka, Nattvatn Fjellstue Idjajávri, Sieddejávri 9: Fjeldet (Folketellingene 1875)

Tabell 3: Folke- og jordbrukstellinger for årene 1865 og 1875. 1865 1875 Hushold Rein Hushold Hest Ty Ku Kalv Får Rein 1 1 2 1 3 1 10 8 2 8 7 3 3 15 4 51 33 3 1 1 5 2 10 4 100 38 24 18 80 43 246 635 5 6 3 7 1 2 1 6 3 18 41 8 1 1 2 2 5 9 40 13466 Total 115 22705* 91 27 23 111 55 340 15307* * Antall rein ifølge Amund Hellands bind om Finnmark i serien Norges Land og Folk. I Finnmark bind II (1905: 84, 85)

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 4: Folke- og jordbrukstellinger for året 1900. 1900 Hushold Hest Storfe Får Rein 1 8 2 3 3 3 4 56 5 2 6 25 7 22 8 9 Total 119 59** 186** 249** 15615* ** Tall hentet fra Amund Helland i serien Norges Land og Folk. I Finnmark bind III (1906:322)

Tabell 5: Folke- og jordbrukstellinger for året 1939. 1939 Hushold Utslått Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 4 63,4 5 10 8 2 10 46 285,9 3 4 2 1 21 34 3 9 20 217,2 5 6 18 29 4 119 1155,3 3674,2 314 58 125 8 290 587 2 12 5 9 41 185,9 17,3 21 10 4 25 46 6 6 10 20 256,1 1 4 19 5 27 108 7 11 200 366 8 8 21 37 8 9 Total 172 1482,3 5048,7 335,3 105 170 18 412 849 8 12

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 6: Folke- og jordbrukstellinger for året 1949. 1949 Hushold Utslått Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 5 31 124,4 10 3 6 13 41 2 14 104 419,7 3 10 11 3 34 97 3 13 30 331 9 3 2 27 43 4 123 823 3933,5 114 84 105 11 318 538 1 2 5 10 63,3 261,9 17 10 10 5 23 65 12 6 16 41 333,3 19,5 12 15 3 33 148 7 11 228 379 9 1 23 38 8 9 Total 192 1320,3 5782,8 163,5 137 151 24 471 970 13 2

Tabell 7: Folke- og jordbrukstellinger for året 1959. 1959 Hushold Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 6 247,5 2 5 9 44 2 16 768,2 6 11 24 87 3 22 1006,9 12 32 1 63 87 3 1 4 164 6299,6 76 89 3 326 808 5 18 42 5 11 420,5 5 13 1 17 64 6 14 562,6 9 11 1 34 112 2 1 7 14 539,7 8 15 1 24 50 8 4 139,5 3 3 1 12 43 9 Total 251 9984,5 121 179 8 509 1295 8 21 43

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

3.6 Litteratur Guttorm, Hans 1989, Tradisjonell næringsutvikling i Karasjok, i Gudrun Eriksen (red.) Innføring i lokalkunnskap, kompendium med foredrag fra kurset “Innføring i lokalkunnskap”, arrangert av reiselivsnæringa i Káráŝjohka mai 1989.

Helland, Amund 1905, Norges Land og Folk, Finnmarkens amt bind I.

Helland, Amund 1906, Norges Land og Folk, Finnmarkens amt bind II og III.

NOU 1988:42, Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder.

NOU 1993:34, Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, Sandviks del.

NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Pedersen, Prestbakmo, Richter Hansen og Niemi.

Prestbakmo, Hans 1994, Bruken av utmarksressurser i Finnmark i dette århundret, i NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, s. 135-204

Richter Hansen, Einar 1994, Bruken av naturressursene i Finnmark fra 1918 til ca. 1970, i NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, s. 205-298

Ytreberg, Nils A, 1959, Finnmark landbruksselskap 1859-1959.

Kilder Folketellingen 31. desember 1865 m/jordbruksopplysninger, trykt utgave, RHD

Folketellingen 31. desember 1875 m/jordbruksopplysninger, trykt utgave, RHD

Folketellingen 3. desember 1900, trykt utgave, RHD

Jordbrukstellingen 20. juni 1939, originalmaterialet

Jordbrukstellingen 20. juni 1949, originalmaterialet

Jordbrukstellingen 20. juni 1959, originalmaterialet

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4 Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende Jan Åge Riseth

4.1 Formål og metode

4.1.1 Formål Formålet med kapitlet er å sammenstille og presentere en oversikt over fastboendes og andres faktiske bruk av områder og naturressurser og rettsoppfatninger knyttet til dette. Forskjellige bruksformer, ulike brukergrupper og brukens utvikling, omfang og varighet opp gjennom tidene; ut fra de skiftende historiske forutsetninger, beskrives. Det omfatter også måten statlige reguleringer av bruk av grunn og ressurser er blitt mottatt av lokalbefolkningen.

4.1.2 Metode Litteraturgjennomgang og dokumentstudier: Forskningslitteratur, utredninger og lokalhistoriske publikasjoner gir inntak til generell forståelse av bosetting, næringsgrunnlag og bruksmønstre og enkeltpersoners, gårders og gruppers tilknytning og anvendelse av områder i forhold til bosetting, sesongboplasser, utmarksslåtter, husdyrbeite, vedhogst og annen utmarksbruk.

Spørreundersøkelse og intervjuer: Informasjon fra muntlige kilder er innhentet ved spørreunder- søkelse og enkeltintervjuer. Intervjuene er gjennomført av Samisk nærings- og utredningssenter (SEG) ved Håvald Hansen, Trine Samuelsen, Rannveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger, og er basert på en intervjuguide med følgende hovedelementer:

1. Personlige opplysninger, herunder eiendommer og tilknytning til området. 2. Fortidig og nåværende bruk av grunn og ressurser (utfyllende opplysninger for de som har svart på spørreskjema). 3. Forholdet til andre brukere, grenser og eventuelle tvister som kan synliggjøre oppfatninger om eksklusiv, felles/kollektiv eller allmenn bruksrett til ulike områder. 4. Oppfatninger om retten til områdene, i forhold til ulike typer bruk/ulike ressurser, grunnlag for rettsoppfatninger, endringer over tid og reaksjoner på statlige reguleringer av bruksretten. Uoverensstemmelser mellom den statlige styringen og fastboendes oppfatninger av hvordan områder skal brukes vil bli belyst, eksempelvis opprettelse av verneområder.

Den videre strukturen i kapitlet er basert på at man starter med en kort historisk introduksjon (4.2), så følger en oversikt over allsidigheten i de fastboendes næringstilpasning basert på litteratur- studium (4.3). Hoveddelen av kapitlet er en systematisert presentasjon av informantutsagn; delt i to underkapitler og organisert omkring fem ressursområder. Underkapittel 4.4 er en sammenstilling av ressursbruken, mens underkapittel 4.5 er en tilsvarende sammenstilling av informantenes rettsoppfatninger. Kapitlet avsluttes med oppsummering og konklusjon (4.6).

Framstillingene av muntlige informantutsagn bygger på skriftliggjorte sammendrag av, tildels over- satte, intervjuer som er godkjent av informantene i ettertid.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.2 Historikk Dette og det påfølgende delkapitlet bygger i hovedsak på en tidligere rapport som jeg har ført i pennen (Riseth et al. 2010), men er utfylt og omskrevet for denne rapportens formål.

4.2.1 Veidekulturen Fra ca. 4000 f. Kr. regner man med etableringen av ulike fangstsamfunnstilpasninger på Finnmarksvidda; (a) med sesongflyttinger mellom Finnmarkskysten og innlandet, med mulige tyngdepunkt begge steder, (b) helårsbosetning i innlandet med kontaktnett ut av området, og (c) også med basis på Finnmarksvidda/nordfinske skoger med forbindelser til det botniske kystområdet (Vorren1978). Karakteristisk nok er nåværende Karasjok sentrum gjennomskåret av et fangstgrav- system som er tidfestet til å være 5000 år gammelt (Solbakk 2000).

I følge Vorren (1978) var bosetninga i hele det samiske bosettingsområdet opprinnelig bestemt av veidekulturens tilpasning til landskapet og dets ressursenheter. Veidekulturens økonomiske basis var primært vilt- og fiskeressurser helt fram til 15–1600-tallet da en differensiering til flere nærings- former begynte å utvikle seg. De sentrale landskapselementene i veidesamfunnene var vassdragene, på grunn av fiskeressurser, transportmuligheter sommer og vinter, og skogen i dalene med ressurser i både vekster og dyreliv. Høydedrag og vannskiller var naturlige grenser mellom ulike lokalsamfunn (siidaer). Siidaområdene var vanligvis fordelt mellom de enkelte familier som levde spredt, unntatt midtvinters, da alle var samlet på et vinterbosted.

De historiske siidagrensene er identifisert over store deler av det samiske bosettingsområdet. Arkeologisk materiale tyder på disse områdene ble dannet i yngre jernalder (fra 700- 800 e. Kr.), jf. Hansen og Olsen (2004). Den gamle veidesiidaen Ávjovárri omfattet storparten av nedslagsfeltet til Kárášjohka og Iešjohka. Den sørøstre delen av området med Goššjohka og andre bielver når helt fram til Anárjohka og den store elvedalen (Vorren 1989). Siidaen hadde rike fiskeressurser med hele fire lakseelver; Anárjohka, Kárášjohka, Iešjohka og Bávttajohka.

Stedet Ávjovárri ligger i Iešjohkdalen omtrent 4 mil fra Karasjok sentrum. Ávjovárri var vinterboplass for siidaen (Vorren 1978) og ligger sentralt i siidaområdet. Navnet Márkan-sajguoika (Markedsplasstryket) minner om at det blant annet har vært markedsplass der (Aarseth 1989b). Et kart gjengitt av Solbakk (2000) påviser markedsplasser før år 1600 langs alle de store elvene. Markedsplassen i Ávjovárri er også avmerket som marked både for samer og kvener i 1750 (Hansen og Olsen 2004:249). Ávjovarri ble også tingsted og kirkested. I 1730 ble det bygd 2 tømmerstuer til bruk for prest og fogd (Aarseth 1989b).

Samisk historie fram til tidlig på 1800-tallet er preget av de nordiske og russiske statsmaktenes kamp om å kolonisere landområdene og få samene som undersåtter som kunne skattlegges. Etter Kalmar- krigen og freden i Knäred i 1613 utgjorde indre deler av Finnmark, Guovdageaidnu og Ávjovárri inkludert, et såkalt fellesområde mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland. Områder lenger øst var også skattlagt av Russland.

Svenske fogderegnskap fra 1553 finnes bevart og viser stor bredde i ressurstilfanget. Mye tyder på at Ávjovárri hadde rikere jaktmarker enn de to nabosiidaene Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000). Det er levert mest pelsverk derfra selv når en korrigerer for at siidaen også hadde flest

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 fangstmenn (P.A. Smith referert i Vorren 1978). Befolkningen var spredt og fåtallig. Skatteregnskapene antyder at gjennomsnittsbefolkningen for hele Ávjovarri neppe var mye over hundre personer i århundrene før 1600. Det var store og viltrike områder. Fisket i elver og sjøer måtte være en jevn og sikker inntektskilde (Aarseth 1989b). Stedsnavn gir også klare indikasjoner på viltrikdommen. Gården Mádjitmohkki (Beverrud) ble ryddet omtrent år 1600 og to skattemenn derfra betalte i 1609 skatten sin i beverskinn. Tilsvarende i Valjok, dvs. i Tanasiidaen, er det tre stedsnavn like ved hverandre som begynner på Godde-, dvs. villrein (Solbakk 2000).

Aarseth (1989b) peker på at kildene ikke gir grunnlag for å identifisere sesongflyttingene innenfor Ávjovarri siidaområde, men det finnes opplysninger om ressursbruken. En tingprotokoll fra 1671 slår fast at vannene Gieibmajávri og Idjajávri skal brukes av hele siidaen etter gammel overenskomst, to andre vann skal brukes av navngitte personer, mens elvene Kárášjohka og Iešjohka skal brukes av hele siidaen til laksefiske etter gammel fordeling. Vorren kommenterer dette slik:

Dette stemmer da overens med det økonomiske system i det gamle veidesamfunnet […] Større fangsttiltak der det måtte være mange om arbeidet, ga utbytte til siidaene i fellesskap. På den annen side var det de enkelte familier som beholdt avkastningen fra de spesielle områder som de var tildelt. Dessuten ble det drevet individuell fangst, og der beholdt fangstmannen sjøl utbyttet (Vorren 1989:18).

Det er registrert fallgravanlegg for villrein flere steder i Ávjovárri siidaområde. Reintrekkene over de store dalene, spesielt Iešjohkdalen og Anárjohkdalen, synes å ha skapt stor aktivitet. Myrvoll m.fl. (2011) har analysert den romlige fordelingen av slike anlegg i Finnmark i forhold til landskap og reinens trekkmønster. Av i alt 1952 graver innenfor Karasjok kommune er 1349 graver konsentrert til et geografisk begrenset område langs nedre Kárášjohka/øvre Deatnu. Anleggene finnes i hovedsak på nord/vestbreddene. Forfatterne forklarer dette med at disse områdene ville være meget attraktive for høstjakt når reinen var i godt hold. Det ville oppstå konsentrasjon av rein når flokkene måtte stoppe opp før svømming eller vente på islegging.

Den sørlige delen av Ávjovárri siidaområde synes å ha vært høstsesongens virkefelt da ulike slag vilt og pelsdyr ble tatt her. Skatte- og handelsregnskaper viser at skinn av bever, mår, ulike typer rev, oter, ulv og bjørn kom i størst omfang fra nettopp denne siidaen (Vorren 1989). Det ble fremdeles i 1740-årene drevet villreinfangst på Jávrrešduottar, et fellesområde for tre innlandssiidaer (fig. 7), lengst inne i nåværende nasjonalpark (Vorren 1978), sør for Anárjohka (Aarseth 1989b).

Det er kjent at indre Finnmark har hatt minst to atskilte bølger av innvandring av finner (kvener) fra Tornedalen. Den første av disse fant sted i 1720-årene hvor navngitte innvandrere er registrert. De begynte å fiske laks i Iešjohka på Ávjovárrisamenes gamle fiskeplasser ved Ássebákti (Vorren 1978, Aarseth 1989b). Finnene brakte med seg feavlen som ble en vesentlig faktor for utviklingen av bosetningen og næringsutøvelsen. Samtidig tilpasser finnene seg og tar opp både samisk kultur og språk. Vorren (1978, 1989) peker på Ássebákti som i det minste en av Ávjovárrisamenes sommerboplasser. At de beste lakseplassene ligger fra elvemøtet mellom Kárášjohka og Iešjohka og forbi Ássebákti, går også fram av at de finske innvandrerne kom i konkurranse med Ávjovárri-samene om lakseplassene da de slo seg ned i Kárášjohk-dalen. Både Vorren (1978) og Westrheim (1978) omtaler forhør på tinget i 1728 for å klarlegge forhold omkring bruken av lakseplassene.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 7: Fangstsiidaer i indre Finnmark med Avjovárri sentralt og det felles villreinjaktområdet Jávrrešduottar som ble utnyttet sammen med Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000).

Vorren oppsummerer at: […] avjovarresamer fremdeles drev sin næring innenfor sitt gamle siida-område på gammelt vis. Ássebákti eller Kenta har altså vært deres sommerboplass sannsynligvis alt fra veidekulturens tid. Herfra drev de fiske i Iešjohka og i fiskevatn omkring bostedet. Ássebákti er da også en gammel boplass med gammetufter og begravelsesplass. Fangstgravanlegg for villrein ligger også i nærheten. […] Altså levde noen av avjovarresamene fortsatt på sine gamle bosteder og utnyttet ressursene i sitt gamle siidaområde som før (Vorren 1978:161).

Om selve veidesamfunnene understreker Vorren at det er «samfunn med en opprinnelig utpreget naturalhusholdning og en samvirkeøkonomi der balansen mellom naturmiljøet og dets ressurser og folkegruppene er innebygd i selve kulturformen» (Vorren 1978:152). Vorren angir videre at fisket, villreinfangsten og pelsdyrfangsten var hjørnesteiner i fangst-samfunnene på Finnmarksvidda, men at økende handel på 1500–1600 tallet «gjør pelsdyr-fangsten stadig viktigere samtidig som der blir en altfor sterk belastning på villreinressursene» (Vorren 1978:153). Den totale ressursbelastningen blir for stor og det blir de små tamrein-hjordene som gir grunnlag for en ny viktig økonomisk ressurs; reinnomadismen. Ut fra flere kilder, deriblant Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742- 8 1745P7F ,P oppsummerer Vorren (1978:161) at det etter hvert, når reinnomadismen hadde utkrystallisert

8 Se f.eks. Schnitler Bd. I [Nissen & Kvammen ] (1962): 366 ff.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 seg som en egen tilpasning ble tre grupper som fortsatte ressursutnyttingen i de gamle siida- områdene: (1) De gamle veidesamefamiliene som ikke gikk over i nomadismen (2) Nomader som ikke lyktes med reindrift, og slo seg ned i forfedrenes områder (3) Finnene (kvenene) som brakte med seg feavlen

Kvenene tar etter hvert opp samisk språk og kultur og blir inngiftet og assimilert inn i den samiske befolkningen (Vorren 1978).

4.2.2 Fast bosetning Samme forfatter oppsummerer som resultat av endringsprosessene:

I innlandet ut av den gamle veidekulturen og den kulturinnflytelse som finnene bragte med seg, oppsto en ny samisk kulturform av mer bofast karakter. Det ekstensive jordbruket med høsting av fôr på overflatedyrket eng, på utslåtter og i mosemarka, grep stadig mer om seg. Men de gamle næringer som reindrift, jakt, fangst og fiske samt sanking av mat-emne fra utmarka opphørte aldri […] kommet fram til den livsform som preget disse bygdene […] i innlandet gjennom 1800-årene og godt ut i vårt århundre (Vorren 1978:161-162).

Folketellinga i 1801 har registrert 333 innbyggere i Karasjok, derav 48 fastboende fordelt på 9 familier (Aarseth 1989b). Den andre finske innvandringsbølgen kom fra 1840-årene med sterk oppgang i 1860-årene og med fortsatt tilsig gjennom hele hundreåret (Aarseth 1989b). Norsk bosetning fikk en ikke i Karasjok før på 1800-tallet. Folketellinga i 1865 angir fire norske hushold. For øvrig har innflytting av norsk befolkning kommet som lærere og handelsmenn m.m. (Storm og Kalstad 1978), se ellers kapittel 1.4.3.

4.3 De fastboendes næringstilpasning

4.3.1 Utmarksbruk Jakt, fangst og fiske som var grunnlaget for den opprinnelige bosetningen i det førhistoriske veidesamfunnet, har fortsatt å bety mye gjennom historisk tid og helt fram til i dag. Tidligere ble det fanget både rev og storfugl (Guttorm 1989). De viktigste fiskeslagene i Karasjok har vært laks, ørret, røye, sik og harr, men det har også vært fisket gjedde, abbor og lake. I de store hovedelvene har man fisket både etter laks og annen fisk.

Tradisjonelt har man fisket med så vel not, som stengsel, garn og stang. Organisert notfiske fant sted fra midtsommer til midten av august, men med opphold i slåttonna. Om høsten fisket man til vinterforsyning i forskjellige innsjøer og mot våren drev man isfiske (Storm og Kalstad 1978). For ørret og røyefiske gjaldt bestemte regler: enkelte familier hadde egne vann og man skulle ikke fiske med garn mer enn ett døgn for å unngå at man tømte vannet (Guttorm 1989).

I første del av 1900-tallet var jakt ennå en hovedinntektskilde for mange i Finnmark. Rypefangst ble drevet av en stor andel av befolkninga i indre Finnmark i første halvdel av 1900-tallet. Det var vanlig at minst en fra hver husstand lå på rypefangst om vinteren og mange steder ga rypefangsten den viktigste inntekta om vinteren. I Karasjok var det fortsatt på 1990-tallet en del som drev jakt/fangst

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 som binæring i kombinasjon med annen utmarksnæring. Mens jakt drives av relativt mange, drives fangst først og fremst av folk knytta til primærnæringene. Fangsten ansees som en integrert del av bygdefolk sitt næringsgrunnlag. Det har vært uskrevne regler og fordeling av områder for denne ressursen.

Figur 8: Stengselfiske (Buoᵭᵭin) i Anárjohka. Foto fra 1915. De Samiske Samlinger Karasjok (Solbakk 2007:82)

4.3.2 Skogbruk Skogen har gitt befolkninga det man trengte av trevirke og skogsprodukter og også gitt grunnlag for salg. Myndighetene begynte tidlig med forskrifter om utvisning av skog for å hindre at skogen ble for hardt beskattet, men bruk av skogen har vært oppfattet som en rettighet av de som dreiv primærnæring. Dette har også vært tilsvarende for tømmerskog til materialer, men streng håndheving førte til at folk godtok at tømmer måtte kjøpes (Prestbakmo 1994).

Ved til brensel har hovedsakelig vært til eget forbruk (Storm og Kalstad 1978). Bygningstømmer har vært solgt nedover Tanadalen. Trærne ble hogd om høsten og kjørt fram med hest om vinteren og fløtet ned til Tana (Guttorm 1989). Tømmeret ble hovedsakelig tatt ut fra furuskogene langs Karasjohka og Anarjohka. Man har også hentet emneved og never i skogen (Storm og Kalstad 1978). Skogen har også lagt grunnlag for sagbruksdrift, dels i privat regi og dels i regi av Statens skoger. Skogbruket har sysselsatt mange mennesker, både til hogst og framkjøring, fløting og skjæring av tømmeret (Guttorm 1989). Det har også vært drevet tjærebrenning i Karasjok (Storm og Kalstad 1978). Dette var til eget bruk (Prestbakmo 1994).

Solem (1970[1933]) deler samene i Finnmark i tre hovedgrupper; elve-, sjø- og reinsamer. Han sier at elvesamene er «for en stor del efterkommere av renlapper som har nedsatt seg som jordbrukere, særlig langs de store vassdrag: Tana-, Alta- og Laks-elv. De er for en stor del inngiftet med innvandrede kvener […] og ernærer seg ved jordbruk og lakse- og annet innsjøfiske» (Solem 1970 [1933]:25). Denne forfatteren beskriver en gradient i næringstilpasning nordfra og sørover der

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 jordbrukerne nordligst i Tanadalen både pløyer, gjødsler med naturgjødsel og til dels bruker kraftfor. De er bortimot monokulturelle jordbrukere, men har litt biinntekt fra laksefiske og annet arbeid. Lenger sør er bildet:

Jordbruket blir mindre intensivt, kunstig eng blir sjeldnere. Avlingen søkes ikke bare på den jorden som ligger i nærheten av bostedet, men i stor utstrekning fra utslåtter som ligger langt inne på fjellet. Ferskvannsfisket spiller en større rolle i økonomien og krever i hvert fall meget arbeid og tid (Solem 1970[1933]:25).

Solem viser også til at lenger sør er det vanlig at de bofaste har sytingsrein hos reindriftssamene, og at dette er mest utpreget i Kautokeino.

Som introdusert i kapittel 3 var jordbruket i Karasjok tradisjonelt et utmarksorientert høstings- jordbruk med utslåtter og lavsanking. Overflatedyrking var enerådende fram til forrige århundre- skifte. Det sies at det ikke fantes en eneste plog i bygda før 1905 (Prestbakmo 1994).

De ulike markene ble arvet mellom generasjonene uten at det var registrert i dokumenter (Storm og Kalstad 1978, Prestbakmo 1994). Lav inngikk også i byttehandelen med reindriftssamene. I tillegg ble 9 fiskeavfall nyttet som fôr og da kokt sammen med lav og gress. Kjerving P8F P er også kjent fra Karasjok (Storm og Kalstad 1978). I 1901 ga amtsagronom Nilsen et godt bilde av forskjellene på samisk og norsk jordbruk. Nilsen la vekt på at samene utnyttet mange flere ressurser til fôr enn de norske (eks. fiskeavfall ved kysten og lav i innlandet) og derfor var vel skikket til å drive jordbruk under krevende vilkår, mens norske innflyttere som ikke var vant med forholdene var uskikket til å drive jordbruk i deler av Finnmark (Pedersen 1994).

4.3.3 Sesongflytting/seterbruk Sommerflytting er introdusert i kapittel 3. Kolsrud (1961) har sammenfattet flere studier om sjøsamers jordbruk og halvnomadisme. Han fant at sommerflytting var en funksjonell tilpasning til endringer i økonomiske vilkår som følge av at veiding fikk mindre betydning samtidig som februk og annet ga større utbytte. Det er mye som taler for at denne konklusjonen er generelt gyldig for 10 jordbruket i Karasjok også. WestrheimP9F P (1978) konstaterer at sommerflytting i Finnmark er en realitet fra 1600-tallet og like gammel som jordbruket i fylket. Den eldste kilden om sommerflytting i Finnmark er fra 1683. Westrheim (1978) opplyser at det er flere kilder fra både 1700-tallet og 1800- tallet. Den første kilden som direkte refereres fra Karasjok er fra 1827. Denne kilden angir at «Landsbyen Karasjoks Beboere flytte om sommeren med deres Qveg, for at frede Slaatterne ved den egentlige Boplads» (Keilhau 1827:18). Friis sine kart fra 1888 har markert åtte sommerboplasser (Storm og Kalstad 1978).

9 Lauv til fôr som buntes sammen 10 Sonja Westrheims magistergradsavhandling Seterdrift i Finnmark (1978) er hovedkilden til dette avsnittet. Hun bruker terminologi fra det etnografiske miljøet i Sør-Norge og benevner flytting med buskap som setring «Sæterbruk er det, når ein gard (en fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan spara på heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter over vinteren og skaffe forråd til levemåten på den faste bustaden (garden)» (Reinton 1955:2). Westrheims informanter omtalte Ássebákti som sommerbyen, i motsetning til Karasjok som var vinterbyen. Jeg har valgt å omtale det Westrheim kaller setre som sommerboplasser som passer bedre i en samisk næringstilpasning.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Sommerflytting var tidligere en integrert form av driftsformen i Karasjok. Det var vanlig å flytte ei uke før St. Hans og være på sommerboplassen til slutten av august. Før andre verdenskrig var det nesten ikke folk på kirkestedet i slutten av juni og i juli (Storm og Kalstad 1978, Guttorm 1989). Man flyttet ikke bare for å utnytte beitene på sommerplassen og spare beitene på vinterplassen, men også for å utnytte andre ressurser, bl.a. plukke bær og fiske. Westrheim (1978) fant at laksefisket var hoved- årsaken til sesongflyttingene både i Karasjok, Tana og Skoganvarre, og har kategorisert driftsformen som lakseseterbruk. Det er med andre ord kontinuitet i sesongflyttingen tilbake til det gamle fangstsamfunnet hvor Ássebákti var en av de mest kjente sommerboplassene.

Antallet sommerboplasser er stort; i alt er 41 markert på topografiske kart over kommunen. Westr- heim har selv registrert 48 sommerboplasser i felten, og kommer til et totalantall på 63 sommer- 11 boplasser i manns minne supplert med Thor Frettes registreringerP10 .P De aller fleste sommerboplassene ligger langs de store elvene i kommunen; Anarjohka, Karasjohka og Tana. Flere ligger ved utløpet av bielver til disse hovedelvene. Ingen ligger inne på vidda eller i trange dalfører. Mange sommerboplasser ligger i større eller mindre klynger.

Westrheim (1978) angir at sommerboplassene for folk fra Karasjok tettsted (Kirkestedet) var Ássebákti og Buollánnjárga samt Sieiddejávri ved Idjajávri/Nattvann. I tillegg hadde de norske (lensmann, prest og handelsmann) felles sommerboplass på Háldenjárga. De fastboende på kirkestedet tok med seg buskapen og flytta opp til Ássebákti som også hadde det viktigste laksestengselet Beaŋgir (Westrheim 1978, Pedersen 1988, 1994). Buollánnjárga var muligens også en opprinnelig fiskeplass. Fisken fra Kárášjohka var det viktigste seterproduktet ved siden av smør. Mennene fiska både laks, ørret, sik og harr (Westrheim 1978).

Brukerne på Dorvonjárga (i Anárjohkdalen) hadde sommerboplasser både lengre opp i dalen og øverst i Tanadalen. Brukerne i Valjok hadde sommerboplasser andre steder i Tanadalen, gjerne ved munningen av bielver. Det finnes også eksempler på at man hadde to forskjellige sommerboplasser i løpet av sommeren. Et eksempel er i Barta/Port hvor man holdt til ved Sohpparjohka på forsommeren og ved Fielbmajohka på ettersommeren. Fem av ni sommerboplasser i Karasjok kommune ble ikke gjenreist etter krigen. Sommerflyttinga avtok i etterkrigstida, fordi de fleste fant at det ikke lønte seg (Westrheim 1978), men det fantes fortsatt eksempler på sommerflytting ennå i begynnelsen av 1960-årene. På slutten av 1970-tallet ble ennå mange av de gamle vollene nyttet som sommerbeite for sau (Storm og Kalstad, 1978) eller det ble slått og hesjet (Westrheim 1978).

Landbruksdirektøren i Finnmark hadde i 1901 konstatert at all bebyggelse og så godt som all dyrka jord i Finnmark fantes lang sjøen og de store vassdragene, og knyttet både til næringsgrunnlag og transportveier (Pedersen 1994). I Karasjok var bosetninga konsentrert langs elvene helt fram til 2. verdenskrig. Eneste unntak var oppsitteren på Ravnastua (Guttorm 1989).

11 I tillegg har Thor Frette i 1955-56 markert 43 sommerboplasser på mer detaljerte kart som ledd i en innsamling av samiske stedsnavn. Det er overlapp med de topografiske kartene, men ikke angitt hvor mye.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 9: Sommerboplasser (setre) i Karasjok kommune (Westrheim 1978).

4.3.4 Modernisering Den jordbruksinteresserte presten Kristian Nissen, som var i bygda 1904 til 1916, ble en foregangs- mann, stiftet landbrukslag og lærte folk å pløye og så. Dette la grunnlaget for det som Inge Krokann kalte ”det store hamskiftet” i jordbruket (Krokann 1976), dvs. prosessen med gradvis økende mekanisering og vareproduksjon med redusert naturalhusholdning og integrering i pengeøkonomien som resultat.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

I følge Aarseth (1989b) er det en alminnelig oppfatning at det var veibygging og gjenreisning etter krigen som førte til denne omleggingen. Aarseth anfører at disse tiltakene nok ga utviklingen fart, men han mener at endringene ble innledet med pomorhandelens opphør i 1914. At nødvendige tilleggsvarer uteble, ga det samiske sjølforsyningshusholdet et grunnskudd. I mellomkrigstida ga nydyrking med offentlige bidrag kontantinntekter. I Karasjok skjøt denne prosessen fart etter at meieriet i Lakselv begynte å ta i mot melk på slutten av 1950-tallet. Tidligere hadde nesten all jordbruksproduksjon vært til eget bruk med unntak av det som ble solgt til eller byttet med reindriftssamene (Storm og Kalstad 1978) og solgt direkte til skoler og institusjoner. Direkte pengeinntekter ga grunnlag for å utvide jordarealet og ta i bruk nye produksjonsmetoder. Det var blitt dannet en landbrukssentral som leide ut plog og harv (Guttorm 1989).

4.3.5 Sentralisering og kommunikasjoner Kapittel 3 gir en introduksjon til Karasjoks bosetningshistorie. De eldste tallene kan synes noe usikre ut fra hvorvidt reindriftssamene er registrert eller ikke. Tabellen skiller ikke mellom selve kirkestedet og de nærmeste småstedene inntil en til halvannen mil oppover og nedover Karasjokdalen. Dersom vi sammenlikner denne store kretsen (nr. 4) med de øvrige mer perifere delene av kommunen, tyder tallene på en viss sentralisering fra 1900 til 1939, men at utkantene enda holdt stand i 1959.

Sentraliseringen i kommunen er knyttet til utviklingen av kommunikasjonene. Før veien kom, foregikk all transport til kysten med hest og rein. Om vinteren foregikk all transport på elva med hest og rein (Guttorm 1989). I kapittel 3 nevnes det at det kom vei mellom Lakselv og Karasjok i 1936-37. Veien gikk fram til elva, og det var pram over elva (Guttorm 1989). Veien sto helt ferdig i 1940 (Hansen 1994). Sverre Opdal, som var rutebilsjåfør i Karasjok fra 1952 til 1959, beskriver betydningen av snøbilrutene for vinterkommunikasjonene både til og fra og innen kommunen:

Snøbilruta var populær og nødvendig. Den var eneste landverts forbindelsen mellom Øst- og Vest-Finnmark, siden alle fjelloverganger var vinterstengt til langt uti mai […] Det var satt opp tre snøbilruter i kommunen. Den såkalte gjennomgangsruta, med korrespondanse i Masi med ruta Alta-Kautokeino [...] Og så var det to lokale ruter for de som bodde langs Karasjokka, til Beivasgiedde, og langs Anarjokka, til Helligskogen […] (Opdal 2006:77-78).

Samme forfatter sier at kommunikasjonene i Karasjok var nokså gammeldagse inntil omkring 1970. Det var bygd landbruksveier til Svineng, Iskurasjok (i Anarjohkdaken) og Valjok (i Tanadalen). Før veiene kom brukte man elvebåt med motor om sommeren og hest om vinteren (Opdal 2006). Indre riksvei fra Tana til Kautokeino ble åpnet først i 1977 (Hansen 1994).

4.4 Ressursbruk i de enkelte bygder/grender Dette delkapittelet er basert på spørreundersøkelsen og intervjuer. Sammenstillingene følger samme struktur som spørreskjemaet og intervjuguiden, men bare de punkter som er aktuelle for den enkelte informant kommenteres.

Beskrivelsen av utmarksbruk blant fastboende er delt opp i fem ressursområder: (1) Kirkestedet (Márkan) (2) Karasjokdalen (3) Anarjohkdalen

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

(4) Tanadalen (5) Iešjohkdalen og fjellstuene

Inndelingen tar utgangspunkt i informantenes familiehistoriske faste bosted og ressursområdene som tilligger dette. Som både tekst og kart vil vise er det overlapping i bruken.

4.4.1 Kirkestedet (Márkan)

Figur 10: Kirkestedets ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-6, 13, 16, 17, 21) (Kart: Alma Thuestad).

Som nevnt omfatter folketellingskretsen også mange småsteder; oppover Kárášjohka så langt som til Kentan og Ássebákti og nedover så langt som til sammenløpet av Kárášjohka og Anárjohka til Tanaelva. De aller fleste navnene ender på -njárga, dvs. nes, som da er dannet ved elvas 12 meandreringP11F ,P og som nevnt har disse lokalitetene det beste jordbrukslandet. Det er tatt utgangspunkt i folketellingskretsen.

12 At elva bukter seg og graver i den ene bredden og legger opp nytt land på den andre.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

13 En skal også merke seg at det ikke har vært bebyggelse mellom Karasjok og LávkajávriP12F P i Porsanger. Områdene nord for Kirkestedet hører derfor til Kirkestedets ressursområde, se også omtalen av Sieiddejávri i kap 4.3.3. Et av intervjuene omhandler også i stor grad bruk av disse områdene. Som også nevnt i kap 4.3.3 var både Ássebákti og Buollánnjárga viktige sommerboplasser for folk fra Kirkestedet (jfr. fig 10). Ássebákti er tema i et av intervjuene. Tre intervjupersoner nevner også andre områder i Karasjokdalen. Informantene er med ett unntak alle av jordbrukerslekt og omtaler sin families bruk fra besteforeldres og foreldres og sine egne livsløp fram mot dagens situasjon. Informantene omfatter også et ektepar intervjuet sammen som for enkelhets skyld omtales som en informant. Alle disse informantene har forklart seg om vide områder med et mangesidig bruksmønster. En informant (F4-21) er fastboende med reindriftstilknytning. Hovedtrekk i ressursbruken for husdyrbruk, fiske og jakt/fangst omtalt i intervju og spørreskjema er oppsummert i tabell 8.

Tabell 8: Hovedtrekk i utnyttelsen av husdyrbruk, fiske, jakt/fangst for Kirkestedets ressursområde. Infor- Boplass Husdyrbruk Fiske Jakt mant /ressursområde /fangst Vinter Sommer Dyr Beite Slått Elv Vann

13 Bákte- Gohppe X Laks; X Snarer mohk- Garn, njárga stang 17 Bákte- Báhkilskáidi Kyr X X Stågarn Røye, Sik Snarer mohkki sau Beaŋgir - Garn, Rype, hest boᵭᵭu Ørret Elg stang 6 Kirke- Sieiddijávri Kyr X X Laks; Garn, (snarer) stedet Buollán- sau Stang, Stang, Elg njárga hest garn Oter, stengsel Sniker

16 Vuohppi Ánttetjavri Kyr X Laks Garn Snarer, sau Elg

1 21 SavkadasP (utenfor Rein X Garn/ Ørret Snarer Kirkested kommunen) Stengsel et 1)Skabma (mørketid)

Den av informantene som beskriver den mest omfattende ressursbruken forklarer at de hadde drift rundt hele Karasjok: Når de (min familie) kom, så brukte de områdene de kom til. Jeg har et skjøte fra begynnelsen av 1800-tallet oppe i Karasjok. Da hadde man beiteområdene som for eksempel Leaibejávri, som er på begge sidene av veien mot Lakselv. I tillegg Sieiddejávri, som vi hadde som sommerboplass, var Buollánnjárga og Ássebákti også sommerboplasser i Karasjok kommune. Min mors slekt tilhørte dem som hadde sommerboplass i Sieiddejávri og min fars slekt hadde i Buollánnjárga (intervju med F4-6).

13 Omtrent midtvegs mellom Idjajávri (Nattvann) og Skoganvarre.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Alle informantene med jordbruksbakgrunn beskriver beite- og slåtteområder brukt under deres egen oppvekst. Med ett unntak beskriver alle disse informantene husdyrbruk på sommerboplasser. F4-13 beskriver plassen Gohppe oppe i Kárášjohka. Selve jordbruket han beskriver, er kun utslåtter.

En av informantene beskriver i tillegg til utslåtter også oppdyrking: Det som jeg vet om bruken av husdyr i forhold til utmarka, er at de brukte Báhkilskáidi-området til jorder. Disse områdene er fortsatt synlige, og gjerdestolpene er fortsatt der. […] Det var på Báhkilskáidi, Báhkilvárri og Goahtejogašgeažes. Min bestefar og min onkel pløyde jorde der. De hadde hest, kyr, og noen sauer. Disse jordene ble brukt frem til slutten av 1960-tallet, da de var i bruk sist. Jordene ble anlagt på begynnelsen av 1950-tallet. De ble da pløyd med maskiner. Jeg er usikker på hvor de hadde utmarksslåtter før det. Men jeg vet at de har hatt utmarksslåtter, de som bodde der før (intervju med F4-17).

Ekteparet som er intervjuet sammen, beskriver bruk av lokaliteter nord for kirkestedet og forteller at Luhkkár-Jovnna (Jon Fagerli) bygde fjøset som stod der de bor nå. Fjøset er revet nå. Ekteparet hadde fjøsdrift. Videre forteller de: Vi hentet sennagress ved Ánttetjávri, og der hadde vi gamme. Det ble brukt av mine foreldre. Det var før vi giftet oss. Etter at vi giftet oss har vi ikke brukt Ánttetjávri. Etter at vi giftet oss, har vi brukt Guohcajeaggi og Vuohppi. Der pleide vi å hente sennagress. Vuohppi ble brukt som beite. Vi hadde gjerder der vi hadde dyr på beite [...] Der er også en veldig bra skog (intervju med F4-16).

For to av de tre informantene (F4-17 og F4-6) som beskriver beitebruk omfatter dette både kyr, sauer og hest. Alle disse informantene beskriver laksefiske med både garn og stang. Familien til en av informantene (F4-17) deltok også i stengselfisket i Beaŋgir ved Ássebákti. Alle informantene beskriver også innsjøfiske med garn.

En av informantene beskriver innsjøfisket slik: Når det gjaldt fiskevann, så brukte bygdefolk å dra til Geaimejávri. Noen dro også helt til Máilejávri etter det jeg vet. Her var det røyer de fisket. De fisket med garn og stang. Dette var til husholdet, og ble gjort helt frem til hestetida var over, og har vart i hvert fall over hundre år, fra min bestefars far og helt frem til i dag, siden jeg fortsatt drar dit. Jeg vet også at de dro til Doaresjávriid, her var det ikke røyer, men mer sik. Dette var også matfiske til husholdet. Fisket var med garn. Jeg har ennå de garnene som de brukte den gangen. Det var garn av hamp. Jeg har ikke klart å kaste disse. Så brukte de også å gå til bekken for å fiske etter ørret. Men dette var mer en sport for guttene (Intervju med F4-17).

Alle informantene omtaler snarefangst av ryper, men en av disse (F4-6) forteller at det var før hennes egen tid. Alle omtaler elgjakt. En av informantene sier: Elg jaktet de ikke før krigen. Elgjakta har kommet først på 1960-tallet (Intervju F4-16).

Hovedtrekk i ressursutnyttelsen når det gjelder hogst, høsting og bygninger er stilt sammen i tabell 9.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 9: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen for Kirkestedets ressursområde: Hogst, høsting og bygninger. Infor- Boplass Hogst Høsting Bygning mant /ressursområde Vinter Sommer Ved Material Bær Annet

13 Báktemohknjárga Gohppe X Furu Multer Sennegress Gamme salg 17 Báktemohkki Báhkilskáidi X Stolper multer Lav Gamme Sennegress sopp 6 Kirkestedet Sieiddijávri X Stolper Multer Sennegress Gamme Buollannjárga Bygge- Bark material sopp 16 Vuohppi Ánttetjávri X Multer Sennegress Gamme, stall Lav Sommerboplass Ássebákti 1 21 SavkadasP (utenfor X stolper Multer Lav Kirkestedet kommunen) 1) Skabma (mørketid) P

Alle informantene omtaler vedhogst. Fire av fem informanter (F4-13, F4-17 og F4-6, F4-21) omtaler også salg av furu til stolper og byggematerialer.

Multeplukking står sentralt for alle informantene. En beskriver den slik: Multeplukkinga foregikk flere steder […] Ved foten av Báhkilvárri er det en veldig god multemyr, ved Goahtejogašgeažes. Dette var for salg og til hushold, og der var det bare vår familie som plukket. Den dag i dag bruker vi den. Så er det også myrer under Iškoras, bl.a. Linddijeakkit. Her var det flere som plukket. Noen ganger måtte vi videre innover til Iškorasvuopmi. Det er ulikt fra år til år, og man måtte leite hvor det var multer (Intervju med F4-17).

Alle informantene, unntatt den reindriftstilknyttede F4-21, omtaler også sanking av sennagress, to av fire (F4-17 og F4-6) omtaler også soppsanking. Alle de andre informantene omtaler også gammer på viktige høstelokaliteter (utslått (F4-13), beiteområde (F4-6), fangstområde (F4-17), sennegressområde (F4-16)).

Oppsummering av Kirkestedets ressursbruk Informantene med jordbruksbakgrunn bekrefter viktige sider som tidligere er kjent om jordbrukstilpasningen i Karasjok (se kap 4.2.3). Den tradisjonelle bruken av nessene på vinterbostedene er imidlertid ikke tema i materialet.

Med ett unntak beskriver alle informantene som har vinterbosted på Kirkestedet husdyrbruk med både storfe, småfe og hest på sommerboplasser med både beiteområder og utslåtter. Laksefiske er sentralt for alle informantene, for de fleste omfatter bruken både garnplasser og stengselfiske. Av de mest kjente sommerboplassene kommer både Sieiddejávri, Ássebákti og Buollánnjárga fram i materialet.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Innlandsfisket har også vært omfattende. Det samme gjelder snarefangsten som har foregått over store områder. I nyere tid har de fleste også drevet med elgjakt. Vedhogst og uttak av materialer til gjerder og bygninger var viktig for alle. Multebærplukking, tildels over store områder, var også viktig for alle. Alle har høstet sennegress og de fleste reinlav. De fleste har også hatt gammeplasser knyttet til deler av ressursbruken.

4.4.2 Karasjokdalen

Figur 11: Karasjokdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-5, 10, 22 og 25) (Kart: Alma Thuestad).

Dette området (fig. 11) er Karasjokdalen sør for elvemøtet med Iešjohka. Omtalen gjelder småbygder som var veiløse og ble fraflyttet i etterkrigstida (se kap. 3). Folketellingene (se kap. 3) angir 25 hushold i området ved århundreskiftet fra 1800 til 1900, samt 16 hushold i 1959.

De tre informantene som er intervjuet og den fjerde som har sendt inn spørreskjema (F4-10) er oppvokst i hver sin av disse bygdene. Bygdene/grendene det dreier seg om er:

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Beaivvašgieddi (ca. 7 mil fra Karasjok), Dálabohki (ca.6 mil fra Karasjok) og Luossajávri/Noaidát (ca. 5 mil fra Karasjok) og Bieskkenjárga (ca. 2 mil fra Karasjok, i dag øverste faste bosetning i Karasjokdalen).

Informantene er alle av jordbrukerslekt og omtaler sin families bruk fra besteforeldres og foreldres og sine egne livsløp fram mot dagens situasjon. To av disse har svart på vegne av grendelag (F4-22 på vegne av Bieskkenjárga Grendelag og F4-25 på vegne av Dálabogi Guovlu). Den ene av disse har også levert omfattende tilleggsinformasjon (Dalseng 2012) og en annen (F4-5(1)) har fylt ut spørreskjema sammen med sin bror (F4-5(2)).

En av informantene sier om bosetningen: Anders Andersen Biti var den første som bosatte seg i Bieskkenjárga, utenfor bygda [Kirkestedet]. Det var på slutten av 1800-tallet. Og det er klart at da begynte de å bruke områdene (Intervju med F4-22). Dalseng (2012) forklarer at to familier bosatte seg i Dálabohki på 1930-tallet. I alt ble det utmålt fire eiendommer der i perioden 1916-1958. På 1990-tallet ble disse eiendommene omgjort til skogseiendommer. F4-5 (1) og (2) (spørreskjema) angir omfattende bruk av matrikulert eiendom i Beaivvašgieddi fra 1991 til 1958. F4-10 (spørreskjema) angir omfattende bruk av matrikulert eiendom og områder i Luossajávri /Noaidát fra 1932 til 1955.

Dalseng (2012) forklarer at de første bygningene i Dálabohki var enkle torvgammer for både folk og dyr, men at både fjøs, stall og bolighus av tømmer ble reist før 2. verdenskrig. Bygningene på en av eiendommene er tegnet nedenfor.

Figur 12: Bygninger 1953 på Johnsnes, Dalabohki. Nils Turis tegning gjengitt i Dalseng (2012).

I Beaivvašgieddi ble det bygd kapell og fjellstue i 1915 (Dalseng 2012). [Den første] oppsitteren flyttet derfra og opp til Ravnastua og fra da var området ubebodd til 30-tallet (Intervju med F4-5 (1)). [Kapellet] ble renovert på 1930-tallet. Oppsitteren var kirketjener og jord- og utmarksbruker.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Luossajávri hadde en jordbrukerfamilie fra 1930-tallet og Noaidát en reindriftsfamilie (Dalseng 2012). Alle informantene har forklart seg om store områder med et mangesidig bruksmønster. For Dálabohki angir Dalseng (2012) et ressursområde på om lag 150 kvadratkilometer.

Hovedtrekk i ressursbruken for husdyrbruk, fiske og jakt/fangst omtalt i intervju og spørreskjema er oppsummert i tabellen nedenfor.

Tabell 10: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst. Infor- Grend Husdyrbruk Fiske Jakt/fangst mant Dyr Beite Slått Elv Vann Kyr, okse, Laks sik Ørret Snarefangst Beaivvaš- hest, sau, Garn flue gjedde hare, røyskatt, 5 giedde rein, (gris, X X sluk ekorn, oter, ulv, gjess) elg Kyr X X Laks Røyekul Snarefangst, rype , 25 Dálabohki Sau tivering hare, elg 10 Luossajávri/ Kyr, sau, x x Laks; garn, X Snarefangst, Noaidát rein not, stang rypejakt, elg Kyr X X Laks, harr Garn Snarer rev Sau Garn sik elg 22 Bieskkenjárga Hester Bieŋgir- abbor boᵭᵭu

Husdyrbruket var til dels meget omfattende. En av informantene (F4-5 (1)) husker tilbake fra før 1950: Vi hadde fire kyr, okse og hest. Enkelte år hadde vi også gris og gås. [...] [Beiteområder hadde vi] til grensa mot Dálabohki. Vi pleide å passe på at dyrene ikke gikk på deres beite.

Vi har skjøte som sier at vi kunne bruke - uten at noen kan hindre oss - fem HA rundt skjøte- eiendommen. Det blir vel 500 dekar. [...] Beite for kyr, hest og faktisk gjess. Gjessene var veldig flinke å beite der. Grisen beitet ikke stort. Vi flyttet derfra i 1959. Eiendommen ble brukt fra 1939 til 1959. Sauene har jeg glemt å ta med. De hadde det samme beitet, men gikk vidt. Vi hadde rein som ble kjøpt [til] nisterein. Det var noen som passet på dem for oss og de var også i de samme områdene, men de flyttet jo så det er vanskelig å si akkurat hvor områdene var (Intervju med F4-5 (1)).

Om forholdet til reindriften skriver Dalseng (2012) at reindrift [var] en viktig forutsetning for den faste bosetning og en viktig binæring. Den såkalte «verde-ordningen» som er en slags avtale mellom reindriftsutøverne og de fastboende, går ut på at de fastboende skaffer fisk, bær og jordbrukspro- dukter som melk og smør til reindriftssamene i bytte mot reinkjøtt og skinn og for pass av reinen til de fastboende. Uten tilgang på reinkjøtt om vinteren kunne kostholdet blitt nokså magert for de fastboende, og grønnsaker, bær, smør, melk og fisk ga viktige tilskudd til kostholdet for reindriftsfamiliene. De som hadde gode verdde-ordninger klarte seg relativt bra gjennom en lang vinter. Det var nok de fastboende som var mest avhengige av å ha gode verde-ordninger.

Dalseng (2012) skriver videre: [jordbruket] ga ikke store avkastningen, men de fleste hadde melk, kjøtt og smør til eget bruk gjennom store deler av året. Det dyrkede arealet skulle gi for til sauer, kyr

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 og hest. En lang foringssesong om vinteren gjorde at det var påkrevd å spe på med tilleggsfôr fra utslåttene og reinlav. Det var vanlig å dyrke poteter og rabarbra. Potetveksten var svært avhengig av været i vekstperioden, og slo nokså ofte feil.

Hestenes viktighet kom spesielt fram i et intervju: Buollánnjárga var en seterplass for de som bodde i bygda. Helt til 60-tallet, så lenge det var hester i Karasjok, brukte de å komme opp til Bieskkenjárga om våren. Det var en hel flokk med hester som brukte å være i området her. Det var våre hester og det var hester som kom fra bygda (= tettstedet Karasjok). Alle hestene hadde ferie om sommeren og skulle ikke brukes. Kvinnfolkene var hester om sommeren. Som regel var det kvinner og større barn som kom med kyr og sauer sånn rundt St. Hans. Det var som regel unge gutter eller menn som kom med hestene (Intervju med F4-22).

Jeg forstår informanten slik at Kirkestedets folk hadde en sommerflytting som gikk i to etapper. De kom opp til Bieskkenjárga om våren, men flyttet opp til Buollánnjárga senere på sommeren. Det var altså en overlappende bruk mellom Kirkestedets folk og de fastboende på Bieskkenjárga.

Samme informant forteller om betydningen av utslåttene: Den siste som drev med utslått var min mor. Hun påsto at kyrne var så glad i det høyet. Det ble ikke så mye høy, men det stemmer nok at kyrne var veldig glad i det. Informanten presiserer at dette gjelder myrslåtter i nærområdet til Bieskkenjárga. Hvorvidt andre bygder hadde myrslåtter og andre utslåtter lengre enn dette vet hun ikke.

Vi slo i september og satte høyet opp i såter. Så måtte vi hente det før reindriftssamefamiliene kom, for reinen var også veldig glad i høy. Vi hentet det ned i november – i den mørkeste tida. Høyet ble blandet med litt mel og kyrne spiste det. Min mor hadde nok fortsatt med dette lenger, men da sa vi andre at vi ikke orket mer. Det siste året var 1959 som jeg var med og jeg tror ikke de slo mer etter det. Det var jo lite jord og neset ble ryddet med håndmakt. På 50-tallet fikk vi maskiner og da ble det jo litt enklere. Det var aktiv bruk av utslåttene til 60-tallet. Når det gjelder multebær og fiske, så bruker vi det fremdeles (Intervju med F4-22).

Fisket i Kárášjohka og Bávttajohka var også meget omfattende. Det var ikke bare laks som ble fisket, og det ble også brukt flere typer redskap: Området ble brukt [...] til Bávttajohka, i allefall fra 1913 til i dag. Elva er brukt av slekta som vi kaller Kirkeverg-slekta og den er brukt til i dag. Her fisket vi laks og sik med garn, sluk og flue til eget bruk. Det var vanskelig å selge, men noe ble kanskje solgt til private. Og så er det selve Kárášjohka og den har vi helt bort til Čierbmut, [...]. Her var vi ofte, for det var et stengsel her oppe ved selve Čierbmut og der brukte vi for det meste sluk (Intervju med F4-5 (1)).

En annen informant utdyper: Det var mye fiske i Kárášjohka. Alle husstandene fisket med garn fra isen gikk. Han som først bosatte seg her, og hans barn, har nok fisket her. Elva har jo vært fisket oppover, det har ikke vært noen grenser. Mannfolkene – og noen kvinner, har fisket så langt opp som de har kommet etter elva – til Šuorbmu – den store hullfossen hvor laksen går, Dálabohki og Beaivvašgieddi. Det har jo vært fisket hele veien (Intervju med F4-22). I tillegg til dette opplyser denne informanten at det også var harr i Kárášjohka.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Om selve laksefisket sier en annen av informantene (F4-25): Det viktigste fisket var laksefiske i elva, fra Storfossen (Stuorra Gorži) og helt opp til Dápmotjohka, hvor vi mente å ha førsteretten. Det var ingen konkurranse om disse fiskeplassene. Det var også vanlig å ta et par turer hvert år opp til Šuorbmufossen.

Nabobygdene innordnet seg slik at man unngikk å kaste bort tid på å fiske på steder hvor det allerede var fisket. Det er liten oppgang av laks etter vårflommen. Det ble stort sett fisket til eget bruk. Når det var store fangster så kunne man selge til handelsmennene i bygda. Det var ikke så lett å få omsatt laksen siden den ikke kunne selges fersk. Den måtte saltes og transporteres ned til bygda. Sesongen var kort. Fra slutten av juli var laksen blitt for mager (Intervju med F4-25).

En annen informant legger til om laksefisket: Det ble fisket med garn og med stengsel [...] Bieskkenjárga var jo også med i Beaŋgir-bođđu [...] ved Ássebákti (F4-22).

Fisket i elva var en av bærebjelkene i levegrunnlaget for bosettingene langs elvedalen. Fisk var det viktigste matråstoffet om sommeren… Harr og sik var regnet om god matfisk. Siken oppholdt seg i de stilleste partiene, mens harren trivdes best i strykene. Sik ble fanget med garn i august/ september […] Harr ble fanget med oter i juli og august. [...] Gjedde var å finne i bakevjer i elva [og i noen vann] [...] Gjedde ble bare brukt som matfisk om våren, nærmest som en nødrasjon.

En stor del av tida om sommeren ble brukt til laksefiske. Fisket startet sent i mai og kunne vare til slutten av august. I mai og juni foregikk fisket med sluk eller flue fra båt, eller med slukstang fra land... Fra midten av juli til midten av august foregikk fisket helst med garn. I august når det begynte å bli mørkt om kveldene ble settegarn brukt i de roligere delene av elva […] Faststående stengsler som har vært vanlig lenger nedover i Tanavassdraget, ble sjelden brukt i de øvre delene av elva [...] [Når] elva er relativt liten og smal [kan] nytteverdien av faststående stengsler […] være liten i forhold til arbeidsinnsatsen. Garn ble […] i noen grad brukt som stengsel [...] det var [lett] å sette opp og ta ned (Dalseng 2012).

Som det går fram av tabell 10 er det blitt høstet mange fiskeslag i vannene. En av informantene beretter om en type kultivering av røyefisket: Det ble hentet røye fra Røyevann til Dálabogijávri. Vekstvilkårene i Dálabogijávri var gode slik at de året etter kunne høste stor og fin røye i Dálabogijávri. Dette var en form for kultivering og matauk. Røya formerte seg ikke i Dálabogijávri, det var ikke gyteplasser der (F4-25).

Dalseng (2012) skriver om fangst: Snarefangst på rype og hare ble drevet som binæring om vinteren. Det var relativt langt til de gode rypeområdene. I enkelte år ble det gjort gode fangster som ga kjærkommen ekstrainntekt. F4-5 (1) sin framstilling bekrefter dette:

Det største området ble brukt til rype. Beaivvašgieddi-området ble brukt til både snarefangst og jakt. […] Jeg har hørt at det ble brukt fra 1913 og snarefangst var til 1955 en vanlig fangst. Snarefangst er fortsatt drevet til dags dato. Vi brukte ikke ryper selv og alt ble solgt. Hele familien har vært i det området. Når det gjelder hare, så holdt vi oss i området rundt Lásgoikenjárgá [..] Vi spiste aldri disse smådyrene. Harejakt har vært drevet lenge, fra 1913 til 1957. Det ble brukt av familien. Røyskatt og ekorn ble jaktet i samme området (Intervju med F4-5).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Når det gjelder elgjakt skriver Dalseng (2012): Det var forholdsvis lite storvilt i området ved Dálabohki. Elgjakt ble bare igangsatt når det ble oppdaget elg i området. Det var en utbredt overenskomst i elvedalen at elgjakt ikke skulle snakkes om. Hemmelighetskremmeriet rundt elgjakten kan være kulturelt betinget da elgen var et særsyn på de traktene og overtroen enda var levende. Det kunne også ha sammenheng med at elgjakt på den tiden ikke var regulert og usikkerhet om hvordan myndighetene ville stille seg til jakten.

F4-5 (1) sier dette om samme tema: Det ble tatt elg hvert år til eget bruk, men det var ikke lov. De sloss veldig mye for å få åpnet denne jakta. Det ble ikke åpnet for jakt før i 1961. Siden da har vi jaktet. Og da er det hele Karasjok-området hvor vi kan få vald. Da jakta ble åpnet i 1961 søkte man og så ble det loddtrekning (Intervju med F4-5 (1)).

Hovedtrekkene i ressursutnyttelsen når det gjelder hogst, høsting og bygninger er stilt sammen i tabellen nedenfor.

Tabell 11: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Hogst, høsting og bygninger. Infor- Grend Hogst Høsting Bygning mant Ved Material Bær Annet X kjøpt Multer Lav Gamme Beaivvašgiedde Tørr sennegress koie 5 furu Tømmer Multer Lav Hus 25 Dálabohki Tyttebær sennegress Sommerfjøs Blåbær 10 Luossajávri/ X X Multer Lav Noaidát sennegress Tømmer Multer Lav gammer 22 Bieskkenjárga Teig (kjøpe) Tyttebær sennegress Tjærebrenning Blåbær never Krøkebær bark urter

Hogsten i Karasjokdalen var omfattende. En av informantene forteller: Brensel ble det tatt ut i skogene ved elva, hele veien fra Storfossen (Stuorra Gorži) og til Gárjel. Vår gård fikk fra 30 til 50 lass pr. år. Det var til eget bruk. De tok ut tømmer da de bygde husene på slutten av 1930-tallet, altså fra 1937 til 1940. I 1950 ble det merket ca. 19000 tømmerstokker i Beaivvašgieddi og Dálabohkiområdet. Det meste ble solgt til Statens trelastlager. Det ble også merket, eller blinket, trær til lokale sagbruk. Aslak Dalseng og Nils Turi hadde eget sagbruk i Dálabohki, de kappet tømmeret og solgte materialene til husbyggere (F4-25).

Også i Karasjokdalen var multebæra den viktigste bæra: Bærplukking skjedde på et ganske vidt område. Det er et område som heter Stuolppjieggit […] Mirkkuvárri ble brukt til multebærplukking fra 1913. Dápmotjohka var også område for multebær. Bæra ble solgt. Hánnoaivi ble også brukt til multebærplukking og er et veldig godt multeområde som er brukt fra besteforeldrenes tid. Vuollošvárri og Vuollošjáhkti ble brukt av Biti-familien, som plukket multer akkurat der. Vi har en

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 grense ved Salču, en naturgrense hvor det er tørr mark før myra begynner. Biti-familien bodde i området og brukte myrene (Intervju med F4-5 (1)).

Nyansene i hvem som brukte hvilke områder kommer også fram: Multer ble tatt ut i Skáidi/Rovvi- området. Området ble brukt av hele bygda. I Iškorasområdet er det mange myrer. Hele det området var vårt multebærområde, og det var et stort område. Dette var - og er - et virkelig spisskammers og det skal være et ganske dårlig år for at det ikke skal være multer der. Mens det skal være et kjempegodt år for at det skal være multer i Skáidiområdet. Man finner bær, men da må man orke å gå. Det var slik at vi snakket sammen om hvor det var bær, hvor man hadde vært og om det var bær igjen. Til Iškorasmyrene var det jo snakk om ukesturer hvor vi kjørte med hest. Dagsturene gikk mer i retning av Bierssájeaggi (Intervju med F4-22). Dalseng (2012) slår fast: En god multebærhøst kunne gi kontantinntekster som var avgjørende for livberging resten av året.

F4-22 nyanserer hvordan de ulike bærslagene ble brukt:Bærplukking er nevnt av mange spesielt multeplukking, og med rette, det var en inntektskilde. Som barn husker jeg at vi ikke hadde råd til ha så mye multer som vi ønsket. Vi måtte selge det. Tyttebær ble også plukket og solgt. Den ble kalt sukkertyv. Sukker kostet penger. Før fryseboksens tid ble tyttebær frosset i store trestamper (singel frosset). Det ble kokt tyttebærgrøt, suppe laget av saft. I dag fryser vi bæra hel eller rørt. Når vi begynte på skolen plukket vi tyttebær og solgte; det ble litt lommepenger av det.

Hos oss var blåbær søndagsbær. Blåbærsuppe og blåbærgrøt var søndagsdessert. Det ble sagt at vi måtte spise mye blåbær for det var godt for synet. Det var nok ikke de mengder av blåbær som av tyttebær.

Krøkebær var det mye av i nærområdet. Vi plukket og spiste krøkebær sammen med rømmekolle og tettemelk. Det ble sagt at det er sunt, senere har vi lært at det er mye jern i krøkebær. Senere har vi begynt å lage råsaft av krøkebær.

F4-22 forklarer også om bruken av urter og bark: Kvinner høstet urter av forskjellige slag som ble brukt til å lege forskjellige slags sykdommer og skavanker. Det ble også laget salver. Det ble ikke snakket så mye om det, legedomskunsten var nok litt hemmelig.

Til barking av skinn, ble barken av selje brukt, denne var ofte i nærheten av bostedet. Barken ble kokt og så smurt på skinn. Bark av older og heg, måtte en kanskje lenger unna for å finne. Denne barken ble for det meste brukt til sisti14.

Hvorfor høsting av reinlav var viktig går fram av dette sitatet: Det er furumoer her på Bieskkenjárga hvor det ble tatt ut mose om høsten. Den mosen som var ved furua var jo litt penere mose. Grensen er opp til Gorvá. Det var også mose ved Báhkilvárri. Det var Bieskkenjárgbefolkninga som brukte begge disse områdene, helt opp til Buollánnjárga. Mosen ble hentet til 70-tallet på Bieskkenjárga og til 60-tallet i Báhkilvárri. Mosen ble brukt til sauer og kyr og til verddene sine. Det man skulle ha når reindriftsamene kom, var mose til rein, saltfisk, rømmekolle og multer. Da fikk man kjøtt og skallematerialer tilbake. Før 1950 var det lite penger mellom de fastboende og samene. Det var mer

14 Garvet reinskinn som man syr klær, kaffeposer osv. av

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 vanlig med bytte – den enes tjenester var den andres verdt (F4-22). Lav var viktig for bruk både til egne husdyr og til bytte med reindriftssamene.

Dalseng (2012) skriver at så vidt han vet ble det ikke bygd gammer eller næringshytter i forbindelse med bærplukking, jakt eller fiske. Informantene fra Beaivvašgieddi (F4-5 (1) og (2)) har opplyst om en gamme og F4-22 har opplyst om to. Med fast bosetning kan det synes som behovet for gammer i dette området kan ha vært noe mindre, enn i andre områder i kommunen.

I tillegg til de tradisjonelle næringene var det også en annen binæring som kunne gi biinntekter, og det var gullvasking. Dalseng (2012) opplyser at de største forekomstene av gull i elvegrusen i Karasjok ble påvist i Sađgejohka, 2 mil sørvest for Dálabohki. Det var mer eller mindre sammenhengende gullvasking der fra 1870-åra til andre verdenskrig.

Oppsummering av Karasjokdalens ressursbruk I tillegg til å ha fast bosetning var Karasjokdalen også sommerboplass for jordbrukere fra Kirkestedet. 15 Dette gjorde bruken av utmark/meahcciP13F P ekstra intens, særlig i sommerhalvåret, både i selve dalen og i områdene omkring. Vi har sett at det var direkte overlappende ressursbruk.

Dalseng (2012) skriver om ressursbruken i Karasjokdalen: Den karrige naturen gjorde at alle bosetningene i elvedalen hadde relativt store ressursområder som de hadde en uskreven disposisjonsrett til. Der hentet de sitt utkomme ved siden av jordbruk og reindrift. Dette innbefattet bær- ressurser som multebær, tyttebær og blåbær, fisk fra fiskevatna og elva, jaktbar små- og storvilt, brensel, for til husdyrene fra utslåtter, sennagress, reinlav, utmarksbeite for husdyrene om sommeren og høsten, og beiteområder for rein om vinteren.

Husdyrbruket var meget omfattende med mindre oppdyrka områder, storfe, småfe og hest, til dels også rein, gris og gjess samt bruk av store beiteområder og utslåtter. Dalseng (2012) understreket at reindrift var en viktig forutsetning for den faste bosettingen og en viktig binæring og at de som hadde gode verdde-ordninger klarte seg relativt bra gjennom en lang vinter. At de hadde verdde-ordninger bekreftes også av andre informanter.

Laksefisket er like sentralt som for Kirkestedets befolkning med både garnplasser og stengselfiske. I Kárášjohka ble det i tillegg fisket både harr og sik. Innlandsfisket i vatn har også vært meget omfattende med både røye, ørret, sik, abbor og gjedde. Røye ble også kultivert ved å ta den over i ørretvatn som ga raskere vekst.

Fangst av ryper og pelsdyr var til dels omfattende og foregikk både i nærheten av husene og ellers over store områder. Ryper var salgsvare og et viktig tilskudd til kontantinntektene. I nyere tid har de fleste også drevet med elgjakt. Vedhogst og uttak av materialer til gjerder og bygninger var viktig for alle. Det ble tatt ut tømmer da de bygde opp husene før krigen og det var også store tømmerdrifter etter krigen. Det har også vært egne lokale sagbruk.

15 «Det landskapet du kommer til når du forlater hjemmet eller bygda» (Schanche 2002:163)

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Multebærplukking, til dels over store områder, var også viktig for alle. Som nevnt kunne en god multebærhøst gi kontantinntekster som var avgjørende for livberging resten av året.

Alle har høstet sennegress og de fleste har også høstet reinlav. Laven ble dels brukt til husdyra og dels solgt/byttet med reindriftssamene. Bruken av gammer synes å ha vært mindre i dette området enn i de andre områdene, for dem som var fast bosatt.

Disse bygdene var avhengige av transport med rein eller hest og slede om vinteren eller hest og vogn eller elvebåt om sommeren inn til traktoren gjorde sitt inntog fra omkring 1960.

Etterhvert ble det strevsomme livet for tungt for de eldre. De yngre så nye muligheter andre steder. Det førte til at disse bygdene ble fraflyttet omkring 1960 (Dalseng 2012). I dag brukes områdene til rekreasjon for etterkommerne og både Dalbohki og Beskenjarga har egne bygdelag.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.4.3 Anárjohkdalen

Figur 12: Anárjohkdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-1og 19) (Kart: Alma Thuestad).

Området er hele den om lag seks mil lange dalen fra elvemøtet hvor Kárášjohka og Anárjohka blir til Tanaelva/Deatnu sørover langs riksgrensen. Ressursområdet omfatter også områdene mellom denne dalen og Karasjokdalen. I følge bygdehistoria flyttet en av Karasjoks kvenfamilier til Anárjohkdalen på 1700-tallet, sannsynligvis til Gámehisnjárga. I andre halvdel av 1800-tallet var det to gårdsbruk i Anárjohka; ett i Dorvonjárga og ett i Iškurasjohka (Solbakk 2000). Folketellingene (se kapittel 3) angir 22 hushold her ved forrige århundreskifte og 14 hushold i 1959.

To av informantene til denne utredningen kommer fra Anárjohkdalen. Når det er relevant er deres 16 opplysninger supplert med informasjon fra en utredning om naturbruk i AnárjohkområdetP14F P (Riseth, m. fl. 2010). En av informantene (F4-19) er oppvokst på småbruk i Gámehisnjárga, men den andre (F4-1) bor ved Láseveaddji og er representant for Anárjohkadalens velforening. Førstnevnte sier at områdene rundt Gámehisnjárga har etter det han vet vært brukt av småbrukere

1615 personer ble intervjuet.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 siden begynnelsen av 1900-tallet: Min far kom fra Geahtaveagje, på andre siden av Tanaelva. Han staket seg oppover Anárjohka, og fant seg et nes der han satte bo og begynte å bruke området (Intervju med F4-19).

Informantene har forklart seg om store områder med et mangesidig bruksmønster. Hovedtrekk i ressursbruken omtalt i intervju og spørreskjema er oppsummert i tabell 12.

Tabell 10: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: Husdyrbruk, fiske og fangst Infor- Grend Husdyrbruk Fiske Jakt/fangst mant Dyr Beite Slått Elv Vann Láse- Kyr X X Sik, laks/ gjedde Sik, laks/ Rev, elg 1 veaddji sau ørret, harr gjedde ekorn, røyskatt hest 19 Gámehis- Kyr X X Laks not Idjajávri Snarefangst njárga sauer stengsel Rype, hare, elg rein Garn dorg

Den ene informanten (F4-19) sier om sin egen og familiens husdyrbruk: Vi hadde par kyr , slik at vi var selvhjulpen med melk og smør. Det var det viktigste for å berges. Vi hadde også ca 10 sauer. Da hadde vi kjøtt til høsten. Det hendte også at vi fikk solgt kalven [...] slik at vi fikk kjøpt kaffe, sukker og mel. Den gang var ikke kravet større enn at man skulle berges fra en dag til den neste. Det var naturlig å bytte varer med hverandre. Vi byttet fårekjøtt og laks mot reinkjøtt. Jeg husker f.eks. at min far brukte å lage pulker som han byttet i reinkjøtt. Både reindriftssamer og bønder var gjensidig avhengige av hverandre. Det er ikke slik som i dag at vi nesten ikke tåler hverandre [...].

Jeg fortsatte småbruket fra slutten av 1959. Vi brukte å slippe kyrne ut på de samme beitene, men vi hadde større buskap. Meieriet var også etablert (i 1956), og da begynte vi å levere melk. Vi hadde kyr i 40 år, slik at vi brukte områdene helt fram til 70-tallet. Folk begynte å dyrke mer mark på den tiden (Intervju med F4-19).

F4-1 har redegjort for en omfattende bruk av utmarka til utmarksslåtter og utmarksbeite for kyr, hest og sauer. Dette ble gjort helt frem til 1960-tallet av hans familie og bygdefolk, både i næringssammenheng for salg og som en del av husholdet. Både spørreskjema og intervju navngir en serie vidstrakte og myrlendte områdene med hei og bjørkeskog spredt langs det meste av Anárjohkdalen, langs en strekning på mer enn fem mil. De sentrale delene av områdene er stort sett 5-10 km vest for Anárjohka. For alle disse omfatter bruken både utmarksslåtter, storfe-, saue- og hestebeite, unntatt Goršjohka hvor det ikke ble foretatt utmarksslått. Bruken var årlig og både for egen husholdning og salg, og ble foretatt av både egen familie og bygdas befolkning.

Om fisket forklarer F4-19: Fisket var den viktigste matauken, og dannet grunnlaget for at hele året var berget. Det vanligste var notfisket, og enkelte hadde også stengsler. På min fars tid var det en av naboene som hadde not og han fisket sammen med alle naboene inkludert min far rett under der vi bodde. All laksen ble fordelt mellom alle. Den gang var det rikelig med laks. Det ble også dorget, det var fisk overalt hvor man slapp ut kroken.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

[...] Vi guttene kastet not hver dag. Laksen ble bevart i is-gammer, under jorda. Laksen var for eget bruk, det var ingen å selge den til, men den ble byttet mot reinkjøtt. Forøvrig var det hele sommeren laks til frokost, middag og kvelds. Det var et viktig fettilskudd. Notfiske har vært brukt fra gammelt av og frem til 70- tallet. Etter det har det ikke vært behov for det. Det ble i elva også fisket med garn, de fordelte garnplassene seg imellom. Dersom det skulle utøves notfiske så spurte man hverandre, og fjernet evt. garn som var satt ut (Intervju med F4-19).

Hovedtrekk i ressursutnyttelsen når det gjelder hogst, høsting og bygninger er stilt sammen i tabellen nedenfor.

Tabell 11: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: hogst, høsting og bygninger Infor- Grend Hogst Høsting Bygning mant Ved Material Bær Annet 1 Láse- X Tømmerfløting Multer Seljebark, veaddji Sennegress Lav 19 Gámehis- X Pulker til bytting Multer; hushold Sennegress gammer njárga Stolper, tømmer og salg

Med hensyn til fangst sier en informant: Når det gjelder snarefangst er det veldig store områder som må merkes av. Man kan ikke si at “i dette avgrensete området” ble det drevet med snarefangst – man må nesten sette en ring rundt hele det store området hvor det ble fangstet ryper. Noen ganger måtte man lenger unna, hvor det ikke var fangstet på en stund. Andre ganger kunne man fangste nært. Det dreide seg om hvor langt man kunne dra i forhold til tid, fremkomstmiddel, osv. Hvis man merker et område må man starte helt ved Iškoras og Dilljavárri og finskegrensen, og videre til Geassájávri, Galmmat og til Mánabaiskáidi (Intervju med F4-1). Han omtaler altså her et stort uavgrenset område omkring en serie fjellpartier som i luftlinje er mer enn seks mil fra ende til annen, med et bruttoareal 2 av det aktuelle området i størrelsesorden 1000 kmP .P

F4-1 forteller: Om elgjakta vil jeg først fortelle en historie. Den første elgen ble sett i Basevuovdi i 1901, slik at elgjakta ikke er særlig gammel hos oss. Den elgen ble skutt om våren, og de konkluderte med at den ikke var spiselig. Det var selvsagt fordi den var mager på våren og hadde levd i et område med furuskog. Elgjakta var ikke begynt den gangen slik min far fortalte meg det. Under vinterkrigen i Finland i 1939 kom elgen hit, slik at folk begynte å legge merke til den. De begynte å jakte på den når den kom, og har jaktet helt frem til nå. Nå er det loddtrekning om ressursen så man vet ikke fra år til år om man får jakte eller ikke. Når det gjelder områdene så var det alle dalene i det samme området [Det ovenfor omtalte store området] (Intervju med F4-1).

F4-19 beskriver en omfattende materialbruk: Vi hogde for det meste i Gámehisjohka-området og i fjellskråningen i Anárjohka. Dette har vært fra gammelt av og fram til i dag, og stort sett har det vært og er bare til eget bruk. Samme område er brukt av både egen familie og bygdefolk forøvrig. Jeg kan som en sjeldenhet huske at det hendte at brensel også kunne være for salg. Det hendte nok at noen av de som bodde i Anárjohka hogde ved for salg. [Stolpematerialer] ble hovedsakelig hogd i Anárjohka, og hogsten var regulert av skogvokteren. Dette gjaldt hovedsakelig før krigen, men også etter krigen. Før krigen var det vanlig med tømmerhogst i Anárjohka, og

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 tømmeret ble fløtet ned til Tana. Dette var helst materialer beregnet for husbygging. Denne hogsten var vederlagsfri. Vi har hogde tømmer i dette området helt fram mot 70-tallet. Det var vanlig å jobbe hele sommeren med tømmerhogst, kun med avbrekk i slåttetida. Jeg har også hentet stolpemateriale i Ájonjárga-området, det var på 60-tallet fram til 70-tallet. Det var bare til eget bruk; også andre fra området hentet gjerdestolper fra dette området. Noen hentet gjerdestolper også fra Helligskogen. Nå til dags kjøper man ferdigimpregnerte. Jeg tror at vi var den siste generasjon som var i skogen etter gjerdestolper (Intervju med F4-19). Riseth m.fl. (2010) gjengir sine informanter om tømmerhogsten:

Tømmerhogsten ble drevet først nær Karasjok. Etter hvert som tømmeret tok slutt, flyttet man hogsten oppover Anárjohkdalen. Tømmerhogsten i dalen begynte for alvor på begynnelsen av 60-tallet. Tømmeret ble levert til papirproduksjon og for saging til bygningsmaterialer. Det var Skogvesenet som sto for hogsten med lokal arbeidskraft. [...]Før det ble bygget vei opp dalen, var det mest vanlig å fløte tømmeret ned elva. Tømmeret ble av og til fløtet helt ned til munningen av Tana. Fløtingen sluttet på slutten av 60-tallet. I tillegg til tømmeret ble det tatt ut mindre stokker som det laget elvebåtstaker av. Det var god etterspørsel etter slikt virke. Disse ga ekstra fortjeneste ved salg nede i Tana-dalen. Staker av furu var sikrere, de brakk lettere enn andre treslag. Det var viktig at stakene knakk hvis de satt seg fast i elvebunnen, dette gjaldt spesielt i stryk. I 1972 ble det laget tømmervei opp Goššjohka. Det var mobile sagbruk, som ble flyttet når man flyttet hogsten til nye områder (Riseth et al. 2010: 70-71).

Når det gjelder bærhøsting er store områder blitt brukt av mange, ifølge F4-19: [Våre multeområder] var i Čáhppesjohkaområdet, og vi plukket helst der. Før i tiden var det rikelig med multer der. Området har vært brukt siden mine foreldre bosatte seg og fram til vår tid. I nyere tid har disse områdene blitt nedbeitet av rein, slik at det vokser lite multer der.

Området har vært brukt av både oss og andre bygdefolk. Ellers var det vanlig å plukke multer der man også hadde utmarksslåtter. Vi plukket også på Ifjordfjellet. Multer har alltid vært plukket både for eget hushold og for salg (Intervju med F4-19).

Riseth m.fl. (2010) oppsummerer:

De viktigste bærene var og er multer. Disse ble plukket både for eget bruk og salg. Salg av multer var tidligere en viktig kilde for å få kontanter. Det var en tradisjon å plukke også for familie og venner. I Anárjohkdalen har det vært vanlig å plukke også tyttebær, blåbær og krøkebær. Krøkebær ble spist sammen med rømmekolle (loahpemielki). Før det kom vei og det ble lettere for folk “utenifra” å komme opp i dalen var bærområdene delt mellom ulike familier. Etter at veien kom ble det mer konkurranse med folk utenfra, fra andre områder av kommunen (Riseth m. fl. 2010:72).

Myndighetenes forslag om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark utløste sterkt engasjement fra både innbyggere og andre med tilknytning til dalen. De fleste var opptatt av at mulighetene til å fortsette kulturbasert høsting som fiske, bærplukking og jakt kunne bli redusert. Dette kom fram 17 både på offentlige møter og i flere avisinnleggP15F P (Se også Riseth m.fl. 2010).

17 Se bl.a.Turi m.fl. 2009, Harby (2009), Anárjogaleagi Biras (2009)

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Det har vært fraflytting og nedleggelse av gårdsbruk i dalen fra og med 1970-tallet. I dag er det kun ett melkeproduksjonsbruk igjen i hele Anárjohkdalen (ved Iškorasjohka) samt en i Máreveadji som driver med villsau (Nils Aslak Boine, pers. med. 2012).

Oppsummering av Anárjohkdalens ressursbruk Dalen har hatt en relativt stor befolkning og informantene tegner et bilde av en omfattende ressursbruk. Husdyrholdet har vært allsidig og basert på omfattende bruk av utmarksslåtter og utmarksbeite helt fram til 1970-og 80-tallet. Denne bruken var årlig både for egen husholdning og salg, og ble foretatt av både egen familie og bygdas befolkning. Laksefisket i Anárjohka var den viktigste matauken og det ble fisket med alle slags redskaper, også stengsler (se figur 8). Det har også vært et omfattende innlandsfiske, spesielt sik i Anárjohkas sidevassdrag. Det har også vært fisket andre steder i (f.eks. Idjajávri/Nattvann) og utenfor kommunen (Ifjordfjellet).

Områdene for snarefangst er meget vidstrakte og omfatter områdene opp mot fjellpartiene i vest langs hele hoveddalen helt mot finskegrensen i sør. Slik F4-1 beskriver det kan det dreie seg om et 2 ormråde på inntil 1000 kmP P.

Det har også vært omfattende hogst av gjerdestolper og tømmerhogst med fløting til Tana. Tømmeret ble hogd om sommeren, fraktet til gunstige lokaliteter på vinteren og fløtt ned med vårflommen. Dette foregikk helt fram til 1970-tallet. Multeplukking foregikk overstore områder og var viktig inntekt. Forøvrig ble seljebark brukt i skalleproduksjon som også var salgsvare. Lav ble også brukt til husdyra. Det har også vært mange gammer og boplasser brukt i forbindelse med fangst og ressursutnytting.

De fraflyttede gårdsbrukene brukes i dag som utgangspunkt for eiernes og deres families utmarksbruk og høsting. Den sterke lokale motstanden mot utvidelse av nåværende Øvre Anárjohka nasjonalpark viser også at både de som fortsatt bor i dalen og utflyttede som har røtter der har sterk tilknytning til dalen og at det er viktig for dem å fortsette å høste der mest mulig i samsvar med tradisjonene. Dalen har også bygdelag som er opptatt av å videreføre tradisjonene.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.4.4 Tanadalen

Figur 13: Tanadalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-20 og 23) (Kart: Alma Thuestad).

Området strekker seg fra sammenløpet mellom Kárášjohka og Anárjohka nordover til kommunegrensen mot Tana. Folketellingene viser at det var vekst i antall hushold fra forrige århundreskifte fram til 1959. Informantene F4-20 og F4-23 er oppvokst på gårdsbruk i området.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Hovedtrekk i ressursbruken for husdyrbruk, fiske og jakt/fangst omtalt i intervju og spørreskjema er oppsummert i tabellen nedenfor.

Tabell 12: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst. Grend Husdyrbruk Fiske Jakt/fangst Infor- Vinter- Sommer- Dyr Beite Slått Elv Vann mant boplas boplass 23 Boarjjasnjárga Ikke X X Laks; not, Garn, Sik Snarefangst spesifisert Stengsel, Harr Gjedde Rype, Hare dorg Garn

20 Váljohka Sohppar- Kyr, sauer X X Not, Garn Garn Snarefangst johka hest Stengsel Elg, rev, ulv og jerv

En av informantene (F4-20) omtaler husdyrbruk med sommerflytting, den andre (F4-23) mer stasjonært husdyrbruk i nærområdet til helårsboplassen. F4-20 forteller: Vi hadde 5 kyr og 20 sauer over vinteren [...] i tillegg til hesten. Hovedslåtteområder var rundt boplassen i Valjok, og de er i bruk den dag idag.

Ellers var det utmarksslåtteområder innover i Váljohka; Badjejohka, Vuovdavárluoppal. Disse slåtte- områdene har vært i bruk av mine foreldre fra 1920-tallet og fram til 1950, og det var bare vår familie som brukte disse utmarksslåtteområdene. Andre familier hadde sine egne utmarksslåtteområder.

Fra rundt 1929 til 1950 flyttet vi hvert år med buskapen til sommerbeite, 5 km nedfor Valjok, til Sohpparjohka. Dette ble gjort for å spare beitet rundt boplassen til høstbeite. På sommerboplassen hadde vi utmarksslåtter og beiteområder. Naboen vår, Henrik Guttorm og Mathis Ravna flyttet også hver sommer til samme sommerboplass. Det var bare vi som hadde slåttemark ved Sohpparjohka. Beitelandet i området var felles med de to andre familiene. Henrik Guttorm hadde sin boplass og sine slåtteområder nedenfor oss i Sohpparjohkaområdet mot Tana, og Mathis Ravna hadde sitt på Lállá litt ovenfor oss mot Valjok. Alle hadde hver sine hus […] fjøset vårt har stått opp til vår tid, men nå har det falt ned. Vi tre familiene hadde felles beiteområder i Sohpparjohka-området som gikk et par hundre meter opp fjellsida fra Tanaelva, og i strekning flere kilometer langs elva.

Vi hadde felles høstbeiteområde rundt vinterboplassene våre i Valjok, de områdene som ikke ble slått. Det var både sau og kyr som beitet der. Dette området ble brukt av alle familiene i Valjok helt fram til 50-tallet. Familien Krokmo og vi har brukt høstbeiteområdene fram til 1998-99.

Vi kan oppsummere at F4-20 beskriver at familien i tillegg til hovedslåtteområdet rundt boplassen hadde utmarkslåtteområder innover langs et sidevassdrag. Sammen med to andre familier flyttet de til en sommerboplass med felles beiteområder, men hvor hver familie hadde hver sine slåtteområder. Familiene hadde dessuten felles høstbeiteområder rundt vinterboplassene. I tillegg hadde de også meget omfattende utmarkslåtter utenfor kommunen (i Porsanger) som ikke er gjengitt her.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

F4-23 beskriver et annet beitebruksmønster: Alt husdyrbeite var i nærområdet rundt Seilnes, i fjellskråningene ovenfor Seilnes – Čihččetbaijohkaleagis. Områdene har blitt brukt årlig, hele tiden til rett etter krigen og fram til i dag. Selv har jeg minner tilbake til 1960. Områdene ble brukt både av min familie og de to familiene som bodde på Seilnes. Andre brukte ikke området fordi det ikke var bilvei. Også Vuovdavárri ble brukt til beite i samme tidsrom av de samme familiene. Dette var de viktigste områdene som ble brukt til beite.

Etter slåtta og på sensommeren ble også ”njáskkahat”, bearbeidet jord langsmed elva brukt til beite. Disse områdene ble brukt av familiene fram til for ca 10 år siden. Sauene var også i samme området, det var små besetninger (Intervju med F4-23). Denne informanten beskriver et beitebruksmønster omkring helårsboplassene i grenda.

Når det gjelder fisket refererer begge informantene til laksefiske i elva med både not, garn og stengsel. F4-23 beskriver også harrfiske med dorg. Samme informant sier også: Laksefisket i Tanaelva var viktig. Både med stengsel og med not. Notfisket var helt fra elvemunningen (Kárášjohka) til Valjok. Dette fisket var bare de årene det var dårlig med laks, kanskje en gang for året. Dette var på 40-50-tallet. Dette fisket ble utøvd av bygdefolket og flere familier notfisket sammen. Det var også fast notfiske, morgen og kveld mellom de to kjerringstrykene (Áhkuguoikkat). Dette pågikk fra gammelt av helt fram til begynnelsen av 60-tallet. […] Dette fisket var for bosatte både på norsk og finsk side.

Stengselfisket i Čulloveaiguoika ble utøvd fra 40-tallet og helt fram til 80-tallet. Dette fisket pågikk hele sommeren, og var kun til eget hushold. Far hentet i tillegg laks fra sjøen. Dette området ble også brukt av de andre familiene i området. Andre områder ble det ikke fisket i (Intervju med F4-23).

18 Når det gjelder fiskevann sier F4-23 at det var oppe på fjelletP16F P og i Váljohka […] Vi fisket med garn i Gimešjávri og Gimejávrreluobbalat og Njukčaluoppal. Det var stort sett sik og gjedde. Vi fisket bare det vi trengte for husholdet. Stangfiske var bare for moro skyld, oppe over Váljohka (Intervju med F4- 23).

F4-20 forteller: Vi fisket med garn i Fanasjávri, Ástejávrrit, Skuolffejávri, Divrejávri, Gáškkojávri, Njárpesjávri.

Begge informantene omtaler snarefangst. F4-20 forteller: Selv har jeg ikke drevet med jakt av betydning. Min bror drev med snarefangst i Ásttevárri og Čuopporohči, og dette området er brukt fra riktig gammelt av av bygdefolk frem til 1969. Báišvuopmi er også brukt av Rasmus og Laiti og Grensemo til snarefangst.

F4-20 sier om elgjakten: Vi jaktet litt oppe på Váljohka, men det var lite elg før i tiden, den tok seg ikke opp før fra 1960 og utover. Da kom også ordningen med å betale for elgvald, og vi brukte å gjøre det. Men den gang var det jo bare et par hundre kroner for valdet [...] På mine foreldres tid var det aldri snakk om elg, det var en sjeldenhet og de visste knapt hvordan den så ut.

Hovedtrekk i ressursutnyttelsen når det gjelder hogst, høsting og bygninger er stilt sammen i tabellen nedenfor.

18 Informanten har kartfestet fiskevann som ligger inntil en mils vei inn på fjellet

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 13: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Hogst, høsting og bygninger Infor- Grend Hogst Høsting Bygning mant Ved Material Bær Annet

23 Boarjjasnjárga X stolper Multer Sennegress Gammer

20 Váljohka Sohpparjohka X tømmer Multer Lav, Gammer Sennegress

Begge informanter forklarer hvordan de hentet brensel fra nærområdet:Brensel ble hentet fra nærområdet i samme område som ble brukt til beite; i fjellskråningene og i bekkefaret rundt Čiččetbaijohka. Det var rikelig med hogstområder i hele dalføret. Området er brukt til vedhogst av egen familie og de andre familiene helt fra før 50-tallet og fram til i dag (Intervju med F4-23).

Det var hovedsakelig opp etter Váljohka på begge sider og langs Tanaelva fra Sohpparjohka [at brensel ble hentet]. Dette området er brukt til dette formålet av alle i området så lenge det har bodd folk her og fram til idag. I dette området ble det hentet både brensel og redskapsmaterialer (Intervju med F4-20).

Når det gjelder byggematerialer hadde de også faste områder: [Byggematerialer] ble hentet der det var tømmer, noen ganger oppe i Anárjohka, men også på Valjokslettene og Mádjarjoksletta, der Kárášjohka renner i Tanaelva. Det ble gjort gjennom tidene fram mot midten av 50-tallet (Intervju med F4-20).

Gjerdestolper ble hentet fram til rundt 60-tallet fra Hoaššir-området. Der var det rikelig med tømmer. Folk fra hele kommunen brukte området til det formålet. Byggematerialer for øvrig ble helst hentet fra Anárjohka-området, på 40-50-tallet når det var behov for det, for eksempel når noe skulle bygges. Også folk for øvrig fra kommunen hentet byggematerialer der (Intervju med F4-23).

Begge informantene omtaler multeområder: Hovedmulteområdene var i Vuovdavárri (her var det ikke multer hvert år), Skáravađđa, Geahtavejskáidi, Sombbi-ája. Dette området ble brukt av både de andre familiene og bygdefolk forøvrig. Dersom det skulle plukkes mer gikk vi helt til Ádjaskáidi, men det var ikke hvert år. I det området var det ikke andre som plukket og det er ikke brukt siden 1955 av oss (Intervju med F4-23).

Vi plukket multer i samme områder som det ble drevet snarefangst. I Sohpparvađđa, Govdajohka, Govdavuopmi mot Geassájávri og Geinnodat, i tillegg tilrett under Váddevárri, Báišvuopmi, Skáravađđa, Suolobas-skáidi og oppe på Valjohka. Disse områdene er brukt fra gammel tid og frem til i dag av alle i bygda (Intervju med F4-20).

Begge omtaler også at alle familier hadde sine sennegressområder. Når det gjelder gammer beskriver F4-23 familens gammer i to områder, mens F4-20 omtaler tre gammer som tilhørte familien og seks gammer som tilhørte naboer. F4-23 sier dette om bruken av gammer: Gammene ble brukt av både familien og andre etter behov. Det var helt naturlig at gammen

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 skulle være tilgjengelig for alle. Den gangen var det vanlig tenkning at når man brukte et område så var det naturlig at man måtte sette opp en gamme der.

I likhet med de andre dalførene i kommunen har også Tanadalen vært utsatt for fraflytting og nedleggelse av gårdsbruk. I dag er det kun en melkeprodusent, i Port, igjen i dalen (Nils Aslak Boine, pers. med.).

Oppsummering av Tanadalens ressursbruk I Tanadalen har man hatt både stasjonært husdyrbruk og husdyrbruk basert på sesongflyttinger. Begge former har hatt omfattende bruk av utmarksslåtter og utmarksbeiter, også utenfor kommunen (i Porsanger).

Laksefiske i Tanaelva med både stengsel og not har vært viktig. Notfisket pågikk helt fram til 1960/70-tallet, mens stengselfisket i Čullovájguoika pågikk helt fram til 80-tallet.

Innlandsfisket i vatn har også vært omfattende. Det har også vært drevet snarefangst. Ved og mindre materialer har vært hentet ut i nærområdene, mens man til dels har vært i Anárjohkdalen for å hente ut tømmer.

Multeplukking og snarefangst har i stor grad foregått i felles områder for hele bygda. Det har også vært mange gammer og boplasser brukt i forbindelse med fangst og ressursutnytting.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.4.5 Iešjohkdalen og fjellstuene

Figur 14: Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-2, 3, 4, 9, 11, 12, 24 og 27) (Kart: Alma Thuestad).

Inndelingen av ressursområdene i Felt 4 er gjort på geografisk grunnlag. For dette området er det i tillegg nødvendig å vite litt om bakgrunnen for oppretting av fjellstuene i Finnmark.

Fjellstuene i Finnmark Theisen (1986) hevder at den av de viktigste årsakene til statens etablering av fjellstuer var «å gjøre det mulig å utvirke nasjonalstatens overherredømme i området». Fjellstuene ble plassert langs vinterveiene og skulle sikre embetsmennenes reiser til indre Finnmark, varetransport til Kautokeino og Karasjok, Bossekopmarkedet og Finnmarksbyene. Myndighetene ville gjerne ha norske oppsittere, men i praksis var de fleste samer. Første generasjons oppsittere på Jotka fra 1876 var to menn fra Finland med etternavnet Eriksen, men de ble gift med to samejenter, søstrene Biti fra Šuoššjávri og som ble oppsitterkoner på hver sin fjellstue; Inga på Jotka og Siri på Mollisjok (opprettet 1920), se bilder nedenfor. Nåværende oppsitter på Mollisjok opplyser imidlertid at de har funnet nedtegnelser fra 1827 som beskrev Mollisjok fjellstue (Intervju med F4-9).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

De to søskenparene Oscar og Julius Eriksen, og Inga og Siri Biti ble opphavet til det Theisen kalte «Dynastiet Eriksen» hvis etterkommere på det meste, på 1970-tallet, drev eller hadde tilsyn med seks fjellstuer. Det forteller noe om innsatsen denne familien har gjort når tre av disse oppsitterne 19 har oppnådd å få Kongens fortjenestemedalje for sitt virkeP17F .P De fleste informantene til dette delkapitlet er blant etterkommerne og er også nokså nært beslektet.

Figur 15: Inga og Siri Biti Eriksen og deres bror (som døde tidlig). 1916 (www.reindrift.no)

Figur 16: Oscar Eriksen, Inga Biti Eriksen (med barn), Julius Eriksen.

Jotka 1914 (www.reindrift.no5TU )

Fjellstueholdet var størst i mellomkrigstida. Nedbrenninga av Finnmark gjorde at fjellstuene fortsatt var viktige etter krigen, men myndighetene siktet etter hvert mot turismen. Utbygginga av veinettet på 1960- og 1970-tallet gjorde etter hvert det meste av fjellstueholdet overflødig i forhold til framkom- melighet. Tidlig på 1980-tallet ble det formelle ansvaret for fjellstueholdet overført til Reindriftsadmini- strasjonen. Mollisjok, Ravnastua og

19 http://www.kongehuset.no/c34070/tildelinger.html?ar=&sok_navn=eriksen&sok_yrke=fjellstueoppsitter&sok_st ed=&typer%5B%5D=kongensfortjenstmedalje&arkiv=1

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Jotka ble beholdt av Staten av hensyn til reindrifta, men de fleste ble solgt (www.reindrift.no). Noen av disse drives som private reiselivsbedrifter (se kap. 6).

Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde når det gjelder husdyrbruk, fiske, jakt/fangst er oppsummert i tabellen nedenfor.

Tabell 14: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst Infor- Grend/ Husdyrbruk Fiske Jakt/fangst mant fjellstue Dyr Beite Slått Elv Vann

12 Gárdin kyr X X Garn- Garn Snarefangst 2 sauer stengsel utsetting oter hest 11 Jergul Kyr X myrer Laks røye Snarefangst sauer stang Ender (geit) garn Rein 27 kyr X Utslåtter Sik Snarefangst, Ender, Šuoššjávri sauer Eng for røye Sædgås, Hare, ulv hest hesten Rev, fjellrev Brushane oter 9 kyr X Utslåtter Laks Ørret Snarefangst, 4 Mollisjok sauer Gjedde Rypejakt, Oter, hest Garn, Rev, Hare stang, oter 3 Iešjávri - - - - Garn Snarefangst 24 Rypefangst

20 EriksenfamilienP18F P har vært oppsittere på Gárdin (Ravnastua) siden 1947. F4-2 sier i intervju: [vi brukte området til] snarefangst, fiske og multeplukking. Vi solgte utkommet til kjente i Karasjok. Det var 21 også til eget bruk og som en del av drifta av fjellstua. Bruken er detaljert kartfestetP19F .P Kyrne beitet i nærområdet, men sauebeitet var nord for Gárdin, da de naturlig trakk til vidda. På høydene Skierrevárri og Fáhttevárri. Derifra måtte vi hente de på høsten. Vi hadde sauer helt fram til ca 1983.

Om fisket sier F4-2 at de fisket først og fremst i vannene som hørte til Gárdindrifta, med garn, Sáđejávri og Rávdojávri. Gárdin fikk forpaktet vannene i 1950, og de er fisket i frem til i dag. Fisket har vært og er for eget hushold.

F4-2 forteller også hvordan flere formål ble kombinert: Når vi er på multeturer fisker vi, som i Rásánjávri, det er med garn. Det samme gjelder Beatnatjávri, og noen ganger helt i Iešjávri. 22 F4-11 fra JergulP20F P kommer fra en familie som drev med både husdyrbruk og reindrift. Foruten det allsidige husdyrholdet var laksefisket viktig: Ja, så var det en

20 Nåværende oppsitter F4-2 har fylt ut spørreskjema og er intervjuet mens F4-12 har fylt ut spørreskjema. 21 Opplysninger fra F4-12. 22 Gaskkamus (midterste) Jergul

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 lakseplass akkurat ved denne lille holmen, ved Liidnebeahcanguoikka. Den har gitt oss et livsgrunnlag, dette stryket. Dette stryket (guoika), njavvi (svakt stryk) og disse områdene i sin helhet. De heter Liidnebeahcanguoikka, Sámmolašnjavvi og Sulá. Dette er laksefiskeplasser. Her har det vært fisket både med stang og med garn. Dette fisket har foregått fra 1920 og til i dag.

F4-27 fra Šuoššjávri er både vokst opp i oppsitterfamilien og har selv fostret opp en stor barneflokk der. Om livsgrunnlaget sier hun: Far min hadde et lite småbruk, et par kyr, hest og sauer. Vi hadde bare et lite jordstykke som jeg husker fra de første årene. Vi slo myrene den gang. Der hentet vi fôr til dyra. Det lille jordstykket var for hesten, som arbeidet (Intervju med F4-27). Siden fjellstua ligger like ved kommunegrensa til Kautokeino, hadde de både utmålt jord og utslåtter i Kautokeino kommune: I hovedsak hadde vi mesteparten av utmarksbruken på Kautokeinosida, med unntak av laksen som vi fisket på Karasjoksida (Intervju med F4-27).

[…] Generelt var vi fattige folk den gangen med noen kyr og sauer som vi berget oss med. Så hadde vi jo multeplukkinga, vi slo sennagress og kunne selge til reineiere og gjøre byttehandel med dem. [...] Så var det jo også noen ryper som ble solgt (Intervju med F4-27).

F4-27 forteller om meget allsidig jakt og fangst drevet av faren hennes: [Han] fangstet overalt i nærområdet kan man si, [...] fikk også mye ryper og klarte seg [...] ender/vannfugler jaktet han på. Vi jaktet i nærområdet. Den første fuglen jeg skjøt var luhkarávgoš (brushane). Dette var vanlig jakt på våren, og kjøttet ble kokt i gryta. Siden det ikke var frysebokser den gang, og reinkjøttet ble tørket, var dette det eneste ferske kjøttet på våren.

Jeg husker også at min bestefar og far brukte å jakte på lápmečuotnjáid – sædgås som ikke flyr. Dette var når blodet kom i vingene (skifte av vingefjær). De saltet disse i tønnevis [...] De jaktet også ulv og rev. Rev var det mye av, og de dro ikke langt heller. De jaktet gjerne slik at når de så reven, dro de etter den og fikk skutt/avlivet den. Fjellrev jaktet de og [...]

Av en annen kar lærte jeg å flå hare. Det var en spesiell teknikk der man lagde et lite hull i skinnet og blåste inn. Da løsnet skinnet lett og det var bare å trekke det av dyret. Hareskinnet ble bl.a. brukt til å kle inn småbarn på føttene (Intervju med F4-27).

Begge informantene fra Mollisjok er vokst opp der. F4-9 er fra fjellstua og er nå oppsitter der, mens 23 den andre informanten (F4-4 ),P som er fra Nedre Mollisjok, er fastboende i Karasjok. Fjellstua dateres til første halvdel av 1800-tallet, først som ødestue, men som fast boplass for familien fra 1920 (Spørreskjema F4-9).

Fjellstueoppsitteren minnes husdyrbruket: Ja, vi hadde hest, sauer og kyr. Det ble slått vide områder og myrområdene ble mye brukt. Egentlig sanket de i området på begge sider av elva til nedre Mollisjok […]. Vi hadde et område på begge sider av elva, tre km rundt fjellstua som var tilegna oss, hvor vi sanket mose, hadde utmarksslåtter og multebærplukking. Vi var jo andre plasser også. Men det var nok i nærområdene nærmest husene at de hadde utmarksslåttene. Beiteområdene var også i nærområdene og de var nok ikke lengre unna enn tre-fire km, men sauene var nok noen ganger litt

23 Informanten har skrevet på spørreskjemaet at hun ønsker å være anonym. Konsortiet har lagt til grunn at prinsippet med at alle informanter er anonyme i forhold til offentligheten ivaretar dette ønsket.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 lengre unna. Men vi hadde sauene hjemme hos oss hele tiden. Det var det samme beiteområdet for kyrne, sauene og hesten (Intervju med F4-9).

Når det gjelder fisket framhever F4-9: […] Den dag i dag forpakter Mollisjok fjellstue området helt fra nedre Mollisjok opp til Iešjávri. […] De fisket i hele dette området. […] Selve Iešjávri i seg selv er jo et stort vann med dårlig fisk og derfor dro de til de andre vannene. De dro så langt som til Stabbursdalen-området enkelte somre, for der var mye bedre fisk enn i Iešjohka-vassdraget.

Vi fisket også i Iešjohkfossen, hvor laksen kom. Laksen gikk ikke lengre opp. I den tida jeg husker, hadde vi ikke lov til å bruke garn, så de dro dit for å fiske med stang. Det var jo en delikatesse å få laks ett par ganger. Men laksen hadde jo gått gjennom alle bygdene fra Tana og helt opp til fossen, så det var ikke mange laksene som kom seg til fossen (Intervju med F4-9).

Det er vide områder […] Jeg husker først og fremst at vi hadde rypesnarer rundt husene. De brukte også å dra opp til Iešjohka og til Stabbursdalen. Til Stabbursdalen dro de tre-fire år og da bodde de der flere måneder i lavvo. Men flest snarer var det rundt husene, ved elveleiet hvor det var småkratt. Og om høsten brukte Mikkel og Klemet å gå på høydedragene. […] Her var det både snarefangst og rypejakt, fra 1920 til i dag. Rypene ble solgt og det var familien som bedrev dette. I dag er det elgjakt (turister/ikke fastboende), ut fra elgvald. I området var det også oter, og de brukte skinnet til stjerneluene. Revejakt og harejakt var det også. Jeg har bilder fra jeg var liten jente og det var hengt opp harer ved vedskjulet. Våre folk og turister jaktet. Dette ble drevet til ca. 1970 og da var det slutt både med hare- og oterjakt (Intervju med F4-9).

Den andre informanten forteller at folk den dag i dag snakker om at det var så godt å fange ryper i Porsanger. Man dro dit med kjørerein og hest (Intervju med F4-4).

24 Informantene for Iešjavri, F4-3 P og F4-24, er et ektepar som er intervjuet hver for seg. De er derfor angitt som to informanter. F4-3s forfedre og familie på fjellstuene i Jotkajavri og Mollisjok har benyttet Iešjavri og omegn til jakt, fangst, fiske og bærsanking. Han har næringshytte på nordenden av Iešjavri hvor han oppholder seg store deler av året og driver med fiske og bærsanking samt tjenester innen reindrift (spørreskjema F4-3). Denne informanten omtaler først og fremst dagens 25 bruk. Hans ektefelle omtaler også hennes families husdyrbruk og høsting andre steder i Karasjok P23F P (Intervju med F4-24). Det særegne med bruken av Iešjávriområdet er at fisket synes å ha stort omfang og at det brukes garnlenker og tildels har vært brukt fly.

Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde når det gjelder hogst, høsting og bygninger er oppsummert i tabellen nedenfor.

24 F4-3 har også fylt ut spørreskjema. 25 Denne bruken omtales for sammenhengens skyld tatt med under 4.4.1. Her omtales bruk tilknyttet Iešjavriområdet.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 15: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Hogst, høsting og bygninger. Infor- Grend Hogst Høsting Bygninger mant Ved Material Bær Annet 12 Gárdin Nært/rundt Multer Sennegress Fangstgammer 2 boplass

11 Jergul I angitte Multer Sennegress Gamme ved utslått områder

27 I angitte Multer Dun, Gammer (mest på Šuoššjavri områder (langveis) Bark Kautokeinosida)

9 Mollisjok I angitte Multer Sennegress 2 gammer og 4 områder (nærområde) Lav sommerboplass

3 Iešjávri - Multer - Næringshytte for 24 fiske og multebær

Når det gjelder Gárdin fjellstue så ble de fleste ressursene tatt ut i området rundt boplassen, så også med hogsten: Vedhogsten ble gjort nært og rundt boplassen, og har vært gjort siden 40 tallet og frem til idag. I samme området hentet vi også gjerdestolper og andre materialer vi trengte (Intervju med F4-2 ).

Informanten fra Jergul, F4-11, understreker at [...] kanskje det viktigste [er] multemyrene. De var oppe ved gamma, og her brukte bestefar og far å plukke multer. Bajit-Jergul-folkene brukte å dra opp til Guhkkešvuobmi. Det andre multeområdet vårt var ved Mihkkilašrohtu […]. Multemyrene har vært i bruk fra 1920 og til i dag, vi finner nesten ikke frem til andre multemyrer enn de vi alltid har brukt. Når andre kommer dit, lurer jeg på hvor de er på vei. Jeg føler det slik at det er mitt område (Intervju med F4-11).

F4-27 fra Šuoššjavri kan forklare om allsidig hogst: [Byggematerialer] hentet de ved Iešjohka. Fra Varitvárri og ned til Iešvarri hentet de furu. Bjørkeved hentet de nå hvor som helst der det var bjørk. [...] Gjerdestolper lagde de av bjørk, men til hesjestaur brukte de furu som de hentet fra samme sted som de hentet materialer. Bjørkeved hentet de blant annet ved Bahásašvárri, Ásttejohknjálbmi, Čuovddatmohkki, Čearrojohka, Ovddaldas, Buolžajohka. For Mollisjok fjellstue er det allerede nevnt at de hadde sitt primære ressursområde i en omkrets av tre kilometer rundt fjellstua. Dette går også tydelig fram av oppsitterens karttegning. Hogstområdene er også på begge sider nedover Iešjohka. Sennegress og multebær ble høstet på myrene rundt Mollisjok i en omkrets på omlag en mil. Reinlav ble høstet på Kautokeinosida.

Informantene for Iešjavri, F4-3 og F4-24, synes å ha utviklet en moderne samisk mangesysleri basert på gamle tradisjoner med næringsfiske, multeplukking og reindriftsarbeid som hovedelementer.

Oppsummering av ressursbruk i Iešjohkdalens og fjellstuenes område

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

De tre fjellstuene Gárdin, Šuoššjavri og Mollisjok har hatt et meget omfattende naturalhushold. Som nevnt hadde de enerett på ressursene i tre kilometers omkrets av selve fjellstua. Husdyrbruket har stått sentralt. Kartene og spørreskjemaene viser at de stort sett har den mest konsentrerte ressursbruken i disse områdene, men at både snarefangst, utslåtter og innlandsfiske har foregått tildels meget langt av gårde når dette var mest hensiktsmessig eller nødvendig. Nedre Mollisjok har også hatt samme type ressurstilpasning, men har fortsatt sauer (Nils Aslak Boine, pers. med.). Om dagens bruk i reiselivssammenheng se kapittel 6.

Jergul har vært ei lita grend som de andre smågrendene i både Karasjok og Anárjohkdalen, og hatt en ressurstilpasning mer lik disse hvor laksefisket har spilt en sentral rolle. Dagens næringsfiske og multeplukking ved Iešjavri synes å være en innovasjon bygd på tradisjonen.

26 4.4.6 Oppsummering de fastboendes ressursbruk24F Gjennomgangen av ressursbruken og ressurstilpasningen i de fem ulike ressursområdene i Karasjok viser mange likhetstrekk, men også noen forskjeller. Det mest karakteristiske er mangesysleriet, at livsgrunnlaget omfattet bruk av en hel serie ressurser for å klare seg. John Ingvald Dalsengs (2012) beskrivelse av ressursbruken i Karasjokdalen er nok ganske dekkende for det meste av kommunen:

Den karrige naturen gjorde at alle bosetningene i elvedalen hadde relativt store ressurs- områder som de hadde en uskreven disposisjonsrett til. Der hentet de sitt utkomme ved siden av jordbruk og reindrift. Dette innbefattet bærressurser som multebær, tyttebær og blåbær, fisk fra fiskevatna og elva, jaktbar små- og storvilt, brensel, fôr til husdyrene fra utslåtter, sennagress, reinlav, utmarksbeite for husdyrene om sommeren og høsten, og beiteområder for rein om vinteren.

Geir Hågvar (2006) har i sin omtale av viddegårdsbruk knyttet denne driftsformen til det samiske begrepet birget: Det vesentlige var kombinasjonsdriften, og at man fant en helhet som ga livsgrunnlag. Det samiske ord birget, berge seg, klare seg, sier det som her trengs, og at vi står overfor en selvbergingsøkonomi som på sin måte må ha vært rettsskapende i naturbruken (Hågvar 2006:276).

Elina Helander (2004) forklarer relevansen av substantivformen birgejupmi:

Birgejupmi, det at man klarer seg eller at man har tilstrekkelig til sitt livsopphold. Begrepet er knyttet til økonomisk mangesysleri, samiske kombinasjonsnæringer og selvforsyning. […] (Det er) fortsatt […] viktig at man kan birget (klare seg). Det at man kan hente mat for livsopphold fra sitt miljø henger sammen med birgejupmi. Variasjonen i matvaner henger sammen med tilgangen på ressurser. For at alle i respektive samiske lokalsamfunn skal kunne oppnå birgejupmi så har man av tradisjon […] organisert og regulert tilgangen til og fordelingen av ressursene (Helander 2004:58, min oversettelse).

Innledningsvis i dette kapitlet (se kap 4.2.1) la jeg fram en skisse av det tradisjonelle veidesamfunnet. Gjennomgangen av ressursbruken i de ulike delene av kommunen viser at mye av veidesamfunnets livsform har preget Karasjok det meste av 1900-tallet. Når en leser beskrivelsene av arbeidsopp-

26 Deler av dette avsnittet bygger opprinnelig på tekst fra Riseth et al.( 2010), men er omarbeidet og utvidet.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 gavene slik de kommer fram i materialet vårt kan det synes paradoksalt at viddegårdbrukerne kalles fastboende. Audhild Schanche (2002) har beskrevet dette slik: 27 (en del av) arbeidsoppgavene i utmark/meahcciP25F ,P især rypefangst og fiske, medførte opphold milevis fra gården og strakk seg over flere uker (slik at) den samlede tiden voksne menn tilbrakte borte fra gården, […] til sammen minst 6 av årets 12 måneder var mannen så langt borte at daglig retur var umulig […] Svært ”fastboende” var de altså ikke. Store deler av etterjulsvinteren var mennene på rypefangst. Om våren var det andejakt, og om sommeren dro de på notfiske etter sik. På sensommeren var tiden inne for multesanking og høsting av utslåtter, og når isen la seg, var det tid for isfiske og rypejakt. Innimellom skulle matfisk hentes i nære fiskevann, vinterveden måtte skaffes til veie, fiskeutstyr måtte fraktes til og fra fiskevannene, og fisketønner og ryper til markedene (Schanche 2002:167).

Samme forfatter understreker også den kjønnsmessige arbeidsdelingen:

Når mennene var borte var det kvinnene som måtte stå for alt arbeid på gården, og også oppgaver i det nære meahcci: hogst, saging og transport av brensel, hente inn gress på utmarksslåttene, vannbæring m.m. Jakt, fangst og fiske var primært mennenes arbeid, selv om vi ikke kan trekke noen helt skarpe grenser. Blant annet hadde kvinnene ansvar for å se til rypesnarer i nærheten av gården når mennene var borte om vinteren. Kvinnene var aktive på utmarksslåttene og i multesanking om høsten, og hadde særlig ansvar for å høste inn sennegress [...] enten mannen var til stede eller ikke, tok de seg av barn, hadde ansvar for husdyr, husarbeid og matlaging, for tilberedning av skinn og senetråd og for å produsere det familien trengte av klær og fottøy. Ikke minst var arbeidet med å tilvirke det mennene trengte på jakt og fiske i meahcci viktig (Schanche 2002:167).

Beskrivelsene understreker at bruken og høstingen av utmarka/meahcci både var meget allsidig og 28 meget omfattende, men også at kvinnenes ansvarsområde var meget stort. Ørnulv Vorren P26F P har sammenliknet viddegårdsbruket med fiskerbondetilpasningen ved kysten og dette kan synes høyst relevant.

Ett særtrekk for ressurstilpasningen i Karasjok er sommerflyttingene hvor de fastboende fra Kirke- stedet flyttet enten til sommerboplasser lenger opp i Kárášjohkdalen som Ássebákti og Buollánnjárga og eller nordover til Sieidejávri, mens brukere langt nede i Anárjohkdalen flyttet både lengst opp i dalen og ned i Tanadalen, samtidig som brukere i Tanadalen flyttet både innen dalen, og som vi har eksempler på, hadde utslåtter i Porsanger.

Dette er en halvnomadisme med sterk forbindelse til veidesamfunnet. Jeg kjenner ikke til at noen har forsøkt å telle opp hvor stor del av den fastboende befolkningen som flyttet, men Hans Guttorms utsagn om at «i slutten av juni og juli var det nesten ikke folk her på kirkestedet” (Guttorm 1989:2), gir en bra pekepinn.

27 «Det landskapet du kommer til når du forlater hjemmet eller bygda» (Schanche 2002:163) 28 «Livsformen hos de bofaste samene ble etter hvert noe liknende som den til fiskerbøndene ved kysten. Kombinasjonene av forskjellige ressursnisjer er karakteristisk for økonomien» (Vorren i Keskitalo 1998:329)

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Hågvar har beskrevet de fastboendes næringstilpasning fra 1800-tallet og over til midten på 1900- tallet som femgrenet, se figur nedenfor.

Figur 17: De fastboendes tradisjonelle næringsmønster (Hågvar 2006:278). Andel i reindriften

Bærplukking

Fangst

Fiske

Husdyrhold

Fastboendes tradisjonelle femgrenete næringsmønster

Figuren skal illustrere et viddegårdsbruk med utslåtter til dels uten nevneverdig dyrking av jorda, med minst en ku og noen sauer/geiter pr. husstand sterkt støttet av fiske og fangst, bærplukking og 29 en andel i reindriften; et antall trekkreinP27F P og nisterein voktet i en flyttesamehjord. Denne 30 beskrivelsen har Láhpoluoppal i Karasjoks nabokommune KautokeinoP28F P som modell. Dersom vi gjenkaller Solems (1970 [1933]) beskrivelse av en nord-sørgradient i de fastboendes tilpasning gjengitt tidligere i dette kapitlet, kan følgende trekk merkes: - jo lengre sør, jo mindre moderne jordbruk/mer utslåtter, - jo lengre sør, jo større avhengighet av ferskvannsfisket - jo lengre sør, jo vanligere blir sytingsrein

Ut fra det en kan oppsummere av bruksmønster slik det framkommer i intervjuene, med grunnlag i tabellene og oppsummeringene for hver av bygdene vil jeg framheve følgende: - Selv om verddeordninger med bytte av varer og tjenester er vanlige synes ikke sytingsrein å være så vanlig, dvs. tilknytningen mellom de fastboende jordbrukerne og reindriften kan ha vært mindre sterk enn i Kautokeino (slik Solem (1970 [1933]) beskriver). - Laksefisket har en meget sterk posisjon i alle de store elvedalene (Tana, Kárášjohka, Anárjohka og den lakseførende delen av Iešjohka) og synes sammen med husdyrbruket å ha vært de to viktigste forutsetningene for bosetningen. Denne kombinasjonen er utøvd dels med sommerflytting fra Kirkestedet til lakseplassene og dels som fastboende i smågrender i alle de store elvedalene. Noen fastboende fra Kirkestedet har også bare hatt utslåtter i dalene uten sommerflytting med buskap. - Skogsarbeid (hogst, transport og tømmerfløting) synes også å være sentralt, spesielt i Anárjohkdalen, men også i noen grad i Kárasjok- og Tanadalen.

29 «Om vinteren var kjørerein helt nødvendig[..] Mange transportoppgaver, som å hente fisk som var saltet i tønner og evt. lagt til kjøling i palser, ble utsatt til vinterføre. En familie kunne ha opptil 50 kjørerein. De fastboende hadde sine bestemte områder hvor kjørereinen kunne beite, og reindriftssamene lot ikke flokkene sine beite i disse områdene. Beitemulighetene for kjørerein ser forresten ut til å ha vært en viktig lokaliseringsfaktor for de elvesamiske gårdene» (Schanche 2002:167). 30 Framstillingen er også støttet av Keskitalos (1998) mer allmenne beskrivelse av forholdet mellom dalon (fastboende) og reindriftssamer i Kautokeino.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

- Selv om sytingsrein er relativt lite fokusert i materialet, er verdderelasjonen med bytte/salg av varer/tjenester tydelig i alle/de fleste ressursområdene - Fjellstuene ligger i regelen høyere enn laksen går, og ressurstilpasningen her er mer lik Hågvars modell, bortsett fra at inntektene av fjellstuedriften kommer som et ekstra tilskudd.

Det tradisjonelle mangesysleriet blant de fastboende i Karasjok kan oppsummeres i et mønster som minner om Hågvars (2006) framstilling, men med noen andre nyanser, se figuren nedenfor.

Figur 18: Fastboendes næringskombinasjoner i Karasjok. 1 (ReiselivP )P

Reindrift

Bærplukking

Jakt/Fangst

Annet innlandsfiske

HUSDYRBRUK

LAKSEFISKE

(Skogsdrift)

1)Bare fjellstuene

P Figuren tar utgangspunkt i at laksefiske og husdyrbruk har vært basisnæringene for de fastboende i Karasjok, mens innlandsfiske, jakt/fangst og bærplukking (primært multebær) og reindrift har vært viktige støttenæringer. I furuskogstrakter som Anárjohkdalen og til dels Karasjokdalen og Tanadalen har skogsdrift (tømmer) vært viktig, i hvert fall periodevis. For fjellstuene gjelder at de gjennom et århundre har basert seg på ferdsel/reiseliv (se også kap 6).

Videreføringen av tradisjonene fra det gamle veidesamfunnet i de bofastes tradisjoner når det gjelder bruksområder, er tidligere beskrevet av Storm og Kalstad (1978). De angir at tradisjonelt har hver bygd hatt et område hvor de utnyttet forskjellige ressurser. Dette kan enten gjelde gårder som ligger nært geografisk og som benytter samme bruksområde eller også gårder eller grender som ligger fjernere fra hverandre men likevel har samme bruksområde. Disse forfatterne angir at bruksområdene for de bofaste kan deles inn i to soner: ”(1) Brukssone som bare blir benyttet av bygdas folk og (2) Brukssone som bygdas folk benytter sammen med en eller flere bygder” (Storm og Kalstad 1978:178). Gjennomgangen i dette delkapittelet med kartframstillinger for bygdenes ressursområder viser at slik overlapping forekommer i ikke ubetydelig grad. Materialet i denne rapporten er likevel for ufullstendig til at man kan gå inn i en diskusjon om soneinndeling slik disse forfatterne beskriver.

I neste delkapittel videreføres framstillingen med en gjennomgang av de fastboendes rettsoppfatninger.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.5 Rettsoppfatning i de enkelte bygder/grender I dette delkapitlet videreføres framstillingen med en gjennomgang av de fastboendes rettsoppfatninger.

4.5.1 Statlige vs private rettsoppfatninger Rettsoppfatninger og hvordan disse har utviklet seg over tid kan belyses ut fra skriftlige rettskilder på den ene siden og muntlige utsagn på den andre siden. Jebens (1999) understreker at det i særlig grad må legges vekt på den fremherskende oppfatning hos befolkningen i det området det er tale om. Tønnesen (1972) påpeker at dannelsen av en rettsoppfatning forutsetter muligheter for kollisjon, og at i relasjonen til staten har det ikke alltid vært klart om bygdebefolkningen i Finnmark hadde med lovgiveren staten eller grunneieren staten å gjøre. Bruken av utmarka ble regulert, til dels av statlige ordninger og til dels av uskrevne regler om god atferd og naboskap.

Helander (2004) har analysert tradisjonelle samiske aktiviteter og peker på at norsk lovgivning kan ha problem med å gjøre seg gjeldende selv om det fins både rettsnormer og ett fungerende forvaltningsapparat. Dette fordi samiske rettslige normer har oppstått i en lokal samisk kulturell og sosial kontekst. Som medlemmer av et lokalt samfunn følger de i første rekke lokalsamfunnets regler og sedvaner, og kjenner forpliktelser overfor slektninger, partnere og andre medlemmer av samfunnet. Dette innebærer at «antagligen är det så at i stora delar av Nord-Norge finns det i praktiken två fungerande rättssystem, det sedvanerättsliga och de av norska staten stiftade lagarna» (Helander 2004:42). Det grunnleggende spørsmålet i denne undersøkelse blir derfor hvilke rettsoppfatninger som ligger til grunn for ressursbruken som er beskrevet foran i kap 4.4.

Spørsmålet om rettsoppfatninger inngikk i datainnsamlingen lokalt, både i spørreskjemaundersøkelse og intervjuer. Rettsoppfatninger som fremkommer i det innsamlede materialet blir ofte konkretisert i form av reaksjoner på statens forvaltning, for eksempel kommer de klart til uttrykk i forbindelse med statens regulering av utmarksslåtter og beitebruk, fiske, jakt og fangst, hogst, bærplukking og høst- ing, oppføring av gammer/hytter og regulering av motorisert ferdsel. Finnmarkseiendommens (og tidligere statens/Statskogs) forvaltning og regulering av bruken av grunn og ressurser har også avstedkommet ulike former for reaksjoner, men ikke alltid i form av organiserte protester. Reaksjonene kan også være indirekte, i form av utsagn og lokale oppfatninger som i liten grad spilles ut i offentligheten. Slike reaksjoner kan i ettertid sjelden dokumenteres ut fra skriftlige kilder. Hvordan folk har utnyttet naturressursene i sine bosetningsområder opp gjennom tiden sier også noe om hvilke oppfatninger folk har hatt om retten til å utnytte disse ressursene.

4.5.2 Spørsmål om rettsoppfatninger Gjennomgangen i det følgende bygger på samme geografiske utgangspunkt som forrige delkapittel og beskrivelsen av ressursbruken der. Spørreskjema og intervjuguide hadde en ens tematisk oppbygning basert på en rekke med faste oppfølgingsspørsmål. Spørsmålene er referert i det følgende.

Utmarksslåtter og beitebruk Er beiteområdene forbeholdt innbyggerne i området eller er de åpne for alle? Har det vært konflikter om beiteland, for eksempel mellom sauebeite og reinbeite i dette området? Kjenner du til om utmarksslåttene var utmålt av jordsalgsmyndighetene, som private eiendommer eller forpaktninger?

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Ble utmarksslåttene, slik du husker det, fordelt på en uformell måte, uten myndighetenes innblanding? Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av beiteland og utmarksslåtter i området?

Fiske Kjenner du til om enkelte fiskevann (utenom privat grunn) oppfattes å tilhøre en bygd eller en familie, eller er vannene åpne for alle? Har lokale folk drevet kultivering av fiskevann i området? Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av innlandsfisket? Er det en vanlig oppfatning at familier som har brukt samme lakseplass over lang tid har opparbeidet en spesiell rett til plassen eller kan hvem som helst overta den?

Jakt og fangst Hadde de som drev snarefangst sine egne fangstområder som ble respektert av andre, eller kunne alle bruke områdene fritt? Er ryper og elg ressurser som først og fremst tilhører folk i området eller har tilreisende samme rett som lokale jegere? Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av jakt?

Hogst, brensel og byggematerialer Kjenner du til at torvmyrene var utvist av myndighetene, eller var det fritt for alle å ta ut torv hvor de ville? Har vedhogst på statsgrunn vært regulert eller kunne alle bruke skogen etter behov? Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av vedhogst?

Bærplukking og annen høsting Har ulike familier hatt faste multemyrer som andre har respektert, eller har det vært fritt frem for alle å plukke multebær hvor de vil? Har tilreisende bærplukkere samme rett som lokalbefolkningen? Har enkelte familier sanket sennagress, egg eller dun på spesielle plasser som er respektert av andre, eller er det fritt for alle å sanke hvor de vil?

Bygninger og boplasser Er det en alminnelig oppfatning om at en familie som har en brukstradisjon i et område (utmarksslått, jakt, fangst og fiske eller seter) har en større rett til å sette opp gamme eller hytte i området enn andre, eller stiller alle likt uavhengig av dette? Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av gamme- og hyttebygging i utmark?

Ferdsel Er det en alminnelig oppfatning om at familier som har en brukstradisjon i et område (utmarksslått, jakt, fangst og fiske eller seter) har en større rett til motorisert ferdsel i området enn andre, eller stiller alle likt uavhengig av dette?

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Har folk i området protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av ferdsel i utmark?

Rettsoppfatninger generelt Er det spesielle områder på statsgrunn du kjenner til som oppfattes som faste bruksområder for enkelte bygder eller familier, slik at andre har respektert at området tilhørte dem? Gjelder det noen av områdene som er nevnt tidligere i intervjuet?

Svarene er oppsummert tematisk i tabellform og spesielt interessante svar er referert og/eller kommentert. Alle informanter har ikke svart på alle spørsmål og det framgår også at spørsmålene i noen tilfeller blir oppfattet noe ulikt.

4.5.3 Kirkestedet Første tema gjelder utmarkslåtter og beitebruk, og hvorvidt ressursene er åpne/regulerte og om det var konflikt omkring bruken, se tabell under.

Tabell 16: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk, utmarkslåtter og beitebruk. Utmarksslåtter og beitebruk Åpne Konflikt (med Utmålt Uformelt Protest mot reindriften) fordelt myndigheter Báktemohknjárga Ja Nei Ja Nei Ja

Báktemohkki For Nei Skjøter Ja Nei bygdefolk leiejord Sieiddijávri Noen Nei Nei Ja Nei eksklusive Vuohppi Noen Nei - Ja Nei eksklusive 31 LillesæterP29F ,P Noen Nei Ja Nei Nei Iešvárri eksklusive 32 SavkadasP30F - Uomstridt - - -

Et typisk svar på første spørsmål var: Jordene var leiejord som hadde et skjøte. I hvertfall Báhkilskáidi. Jeg er usikker på de andre. Ellers var det for bygdefolk. Jeg vet heller ikke om disse andre jeg har nevnt hadde egne skjøter (Intervju med F4-17). Her presiserer informanten at den oppdyrka innmarka er utmålt slik at det ikke gjelder denne, men at utmarka er for «bygdefolk». En informant (F4-13) sier at det er for «alle». Flere svarer med direkte henvisning til eget område og presiserer at det var eksklusivt. En informant formulerer dette eksplisitt og sier utmarksbeitene var på visse steder forbeholdt til visse familier (Intervju med F4-6).

Oppsummert er det ikke grunn til å forutsette at distinksjonen mellom «alle» og «bygdefolk» innebærer ulik oppfatning. Dette er da jordbrukere i bygda Karasjok som ressursen er relevant for. Jeg konkluderer derfor med at utslåtter og beiter i utgangspunktet var en åpen ressurs for jord-

31 F4-24. Denne informanten har dels svart på grunnlag av egen families ressursbruk og dels på grunnlag av ektefellens, jfr. 4.4.5. Svarene er lagt inn i det ressursområdet de gjelder. 32 F4-21. Denne informanten har ikke jordbrukstilknytning. Derfor er det ikke svar på alle spørsmål her. Informanten er også referert til i reindriftskapitlet, jfr.5.5.5.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 brukerne i Karasjok, men at hushold/familier kunne opparbeide spesielle rettigheter til områder som de har opparbeidet hevd til.

På spørsmålet om beitekonflikter med reindriften er svarene helt entydige. Alle er enige med informanten som sa: Nei det var det ikke, for reindriftsutøverne var jo på innlandet om vinteren. Om sommeren, så var jo reinen på kysten og da kunne man ha både kyr og sauer på beite i innlandet (Intervju med F4-6).

På spørsmål om utmål av utslåtter var det svar av begge typer. Noen var utmålt/forpaktet mens andre ikke var det. På spørsmål om utslåttene ble fordelt uformelt, var svarene, som en kan forvente, motsatt forrige spørsmål: De som ikke var formelt fordelt ved utmål var uformelt fordelt.

På spørsmål om man har protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av beiteland og utmarksslåtter, var det en informant som svarte: Ja, det har de vært i mot. Særlig på 50-tallet var det stor motstand mot dette, mange var i mot (Intervju med F4-13). For øvrig er det ingen som kjenner til slik uenighet eller protester.

Rettigheter til og regulering av fiske Tabell 17: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. Fiske Åpne Kultivering Protest Spesielle retter

Báktemohknjárga For alle. Uformell Ja Nei Nei regulering av vann (unntatt 5kmsregel) Báktemohkki Ja Ja Noen passive Ikke for vann protester Sieiddijávri Vann for alle Ja Mot kjøre Noen steder har Forbud familier fortrinsrett Vuohppi For alle. Nei Nei Lokal bruk Selvregulert Savkadas Alle vann for alle Nei Nei Alle kan fiske

På spørsmål om fiskevannene var åpne for alle, deler svarene seg i to typer. Noen sier at de er åpne for alle, mens noen påpeker at det skjer en uformell fordeling. Storm og Kalstad (1978) refererer til en informant som beskriver ordningen som gjaldt bl.a. for Idjajávri, sannsynligvis før forrige århundreskifte: Man hadde delt alle vann mellom seg og man hadde avtalt hvor den og den kunne fiske […]. Og ingen prøvde å tvinge til seg et vann uten at man spurte de som alltid hadde fisket der, som hadde førsterettighetene […]. Og den som brøt de gamle lovene han ble nesten ikke regnet som et menneske, men nærmest som en sviker som brøt avtalene (Storm og Kalstad 1978:179).

På spørsmål om man har drevet kultivering av fiskevann er det noen som svarer nei, mens andre påpeker at garnfiske er kultivering - som denne informanten: Jada, det er jo klart at når man fisker med garn, så kultiverer man vatnet. Når det blir fisket lite, så blir det bare ”ruskfisk” den er ikke spiselig i det hele tatt (Intervju med F4-6).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

På spørsmål om protester/uenighet i forhold til myndighetenes regulering av innlandsfiske, så er det ulike svar. En informant sa: Nei, det tror jeg ikke. Ikke slik jeg husker det. Men med unntak av den regelen som gjaldt utlendinger og særlig finlendernes fiske. 5-kilometers-regelen kom jo og regulerte dette, og om denne var det mye uro. I den forbindelse kan jeg si at det var en uformell regulering av fisket den gangen, f. eks. om de visste at noen hadde vært og fisket i et vann med garn, så dro de til et annet å fiske. Slik ble det regulert automatisk (Intervju med F4-13). En annen har et eksempel på en passiv protest: En gang satt de en regel om tre garn pr. fisker. Det er mulig det var bra for vannene. Jeg vet ikke, det er vanskelig å svare på. Noen brukte flere garn, og det var de vant til. De godtok ikke denne nye regelen. Hvis de var vant til å sette 10 garn, så satte de 10 garn (Intervju med F4-17). Dette er et klart eksempel på hvordan lokalsamfunnets regler og sedvaner (jfr. Helander 2004) kan overstyre myndighetenes regulering.

Når det gjelder rett til lakseplasser, så svarer noen også for fiskevann, og svarene varierer fra å si at det er åpent for alle til å si at det er spesielle steder hvor noen familier har spesielle retter.

Rettigheter til jakt/fangst og brensel/materialer Tabell 18: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. Jakt og fangst Brensel og materialer Egne snare Ryper/elg Mot Regulert Mot områder lokal myndighets- vedhogst myndighetsregulering ressurs regulering Báktemohk- Den som Ja Ja Bare vedteig- Motstand, særlig mot njárga kommer system betaling. Ufelt skog først har råtner ned rett Báktemohkki Uformelt Sikret nok Skytes for Vedteiger Burde ikke betale fordelt til alle lite elg Sieiddijávri Uformelt Ja Ja Vedteiger Folk har godtatt fordelt (Finnmarks befolkning) Vuohppi Åpent Åpent Bare for Teigdeling Helt OK bare man får elgjakt teig Savkadas Åpent Ja Kunne ikke Alltid regulert Ikke protestert motsette seg det

Når det gjelder snarefangsten varierer svarene mellom å si at det det var helt åpent til å si at det var en form for uformell fordeling av områdene. Hver mann hadde sine løyper de satte snarene etter, og som ingen andre brukte (Intervju med F4-17).

Når det gjelder ryper og elg som lokale ressurser er oppfatningene ganske klare. De fleste synes å kunne være enige i dette utsagnet: Over lengre tid har vi jo arbeidet for at lokale folk skal ha rettighetene til disse ressursene. Generelt kan man si at folk utenfra trenger seg på fordi ressursene andre steder minsker, mens det i våre områder er ressurser (Intervju med F4-13).

33 Ingen kjenner til utvisning av torvmyrer da det ikke har vært brukt i KarasjokP31F .P

33 Dette temaet blir ikke forfulgt videre.

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

På spørsmål om regulering av vedhogst, er alle innforståtte med teigutvisningssystemet. Når det gjelder protester og uenighet i forhold til dette systemet varier oppfatningene fra å si at det er uproblematisk, via å mislike, men godta det til å si: Ja, det har vært mye motstand mot teigsystemet, særlig mot det å betale for dette. Vi vet jo at hvis ikke trær blir felt, så råtner de og kommer ikke til nytte for noe (Intervju med F4-13).

Siste tema er regulering av høsting, boplasser og ferdsel, se tabell 21. Når det gjelder faste multemyrer varierer svarene fra å si at det er helt åpent til å si at før i tiden før man fikk kjøretøy, så hadde familien visse steder som dem plukket sine multer og andre bær. Ingen dro til hverandres områder (Intervju med F4-6).

Tabell 19: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. Bærplukking og høsting Bygninger/boplasser Ferdsel

Faste Tilreis- Egne Bruks- Mot Bruks- Mot myndig- multe- ende sennegres tradi- myndig- tradi- hets regu- myrer samme s områder sjon gir hets regu- sjon gir lering rett respektert rett lering rett Báktemohk- Alle Nei Åpent for Ja Ja Lokale Ja njárga plukket alle lik rett hvor de vil Báktemohkki Noen Nei Vet ikke Ja Ja Lokale Ja steder folk Sieiddijávri Ja Forandret Ja Ja Ja Ja Ja pga bil Vuohppi Reguler- Åpent Ja Alle - Alle lik Riktig med ing rundt hadde rett regulering fjellstuer lik rett Lillesæter, - - - Ja Ikke Burde Problema- Iešvárri omstridt vært slik tisk reg Savkadas Plukket Alle lik Åpent Alle lik Passiv over alt rett rett motstand

Når det gjelder tilreisende bærplukkeres rett er det også delte meninger. Noen mener det er helt åpent mens andre mener ressursene tilhører lokalbefolkningen.

Angående egne sennegressområder, sier de fleste at disse ble respektert.

Med hensyn til hvorvidt etablert brukstradisjon gir større rett til å føre opp gammer/ hytter, mener de fleste det. En informant formulerte det slik: Ja. De siste årene har ikke folk fått lov til å restaurere gammer i sine egne områder. Dette har ikke vært populært, og ikke skjønner jeg hvorfor det ikke skal være lov (Intervju F4-17).

De fleste er også uenige i myndighetenes regulering med hensyn til oppføring av bygninger. De fleste mener også at brukstradisjon skal gi økt rett til motorisert transport og de fleste anfører også at folk

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 har protestert eller vært uenige i myndighetenes ferdselsregulering. En informant formulerte det slik: Man protesterer slik at man bare kjører uten lov, på en måte er det både passiv og aktiv motstand mot reglene. Når man tar for seg veien mot Sávkadas så er det ikke nok at man setter opp et STOPP- skilt, dem enser det ikke engang. Motstanden er på den måten. Det nytter jo ikke å klage til kommunen (Intervju med F4-21).

Oppsummering av rettsoppfatninger, Kirkestedet Tilsynelatende er det nokså sprikende rettsoppfatninger, men samstemmigheten er nok likevel større enn det den først kan se ut til å være.

På et punkt er det full samstemmighet. Det har ikke vært konflikter mellom reindriftssamer og fastboende fordi reinen er ute ved kysten i husdyras beitesesong. Med hensyn til kultivering av fiskevann er det nok noe ulik oppfatning av hva som er kultivering. Mens noen veldig klart definerer 34 garnfiske som kultiveringP32F ,P er det andre som ikke tenker i de samme baner.

Noen utslåtter var utmålt, mens resten var uformelt fordelt. Når det gjaldt lakseplasser, fiskevann, multemyrer og sennegressområder var det noen som stort sett mente at det meste var åpne ressurser, tilgjengelig for den som kom først, mens de fleste mente at man kunne opparbeide seg hevd til bestemte lokaliteter og at deres fortrinnsrett ble respektert.

Det kan også være slik at de som mente det var åpne ressurser, tenkte at i «gamle dager» var ikke belastningen på ressursene større enn at det var nok til alle. Det er interessant at en av informantene poengterer at når man begynte å bruke bil, åpnet det seg nye muligheter til å belaste områder som tidligere hadde vært klart regnet som andres, men også vært lite tilgjengelige.

Veiframføringer og bilen som mer eller mindre allemannseie representerer ett tidsskille i tilgjengeligheten til utmarksressursene i indre Finnmark (Buljo 2008), og det er dette som gjør spørsmål om 35 utenbygdsboendes rett (allemannsrettigheter) relevantP33F .P Spørsmålene i denne undersøkelsen er åpent formulert, og det er ikke alltid godt å vite sikkert i hvor stor grad om informantene snakker om 36 «livbergingssamfunnets» epoke eller «rekreasjonssamfunnets» epokeP34F .P

Spørsmålet om lokale rettigheter i forhold til allemannsrett (for utenbygdsboende, ikke- finnmarkinger/utlendinger) er mest aktuelt i forhold til små- og storvilt, oppføring av husvære samt motorisert ferdsel i utmark. De fleste mener også her at det skal være lokal fortrinnsrett.

34 Dikšut – skjøtsel, f.eks. dikšut jávrri, å drive skjøtsel av vann. Konkret: “Min dikšun leai ceavzilis meahccegeavaheapmi. Dikšun leai omd. muorračuollan vai muorraeatnamat eai suogo ja rissiluva. Dábálaš jávrebivdin leai dehálaš vai guolli doalaha buori kvalitehta ja guollenálli bissu balánssas” (Buljo, 2008:2) (Vår skjøtsel har dreiet seg om bærekraftig bruk. Det å skjøtte om naturen dreide seg f.eks. om vedhogst slik at områder der veden vokser ikke blir til kratt. Det var viktig å fiske i vannene slik at fisken skal holde en god kvalitet med jevn fordeling av store og små fisk.) 35Prestbakmo, Hans (1994) poengterte: Lokalbefolkninga har inntil kommunikasjonene og levestandardsøkninga la landet åpent for allmenheten, hatt ressursene for seg sjøl og levd isolert og ikke sett behovet for å sikre rettighetene sine. 36 Spenninger mellom ulike aktørers natursyn, se Soupajärvi 2003, jfr. Riseth og Holte 2008:277

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.5.4 Karasjokdalen Første tema gjelder utmarkslåtter og beitebruk, og hvorvidt ressursene er åpne/regulerte og om det var konflikt omkring bruken, se tabell under.

Tabell 20: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. Utmarksslåtter og beitebruk

Åpne Konflikt Utmålt Uformelt Protest fordelt Beaivvašgiedde Uformell Hadde Skjøte på et Enighet - regulering sytingsrein beite Dálabohki Felles Lite Forpaktet Uformell - regulering Luossajávri/ Uformell - - -- - Noaidát regulering Bieskkenjárga Nei Ikke regulert

Bruken av utmarksslåttene og beiteområdene var tydelig basert på uformell regulering. En informant sier: Vi hadde en regel at vi skulle prøve å unngå at andres dyr skulle gå på andre sine beiter [unntatt] der vi hadde skjøte. Vi var stort sett enig om alle grenser og bruksområder. Akkurat den tida var det ikke noe press, så det var ikke tvil om hvem som brukte hvilke områder. Ingen av utmarksslåttene og beiteområdene ble målt opp av myndighetene og ikke regulert (Intervju med F4-5 (1)).

Om konflikter sier en informant: Da var det lite konflikter. Det var relativt store områder og relativt få folk. Det eneste konfliktområdet var reinbeitet ved Storfossen med de som bodde på Noaiddát om vinteren. Her var det litt uavklart om hvem som hadde beiteretten (Intervju med F4-25). Generelt skriver Dalseng (2012): Det var naturlig nok ikke beitekonflikter mellom rein og husdyr, siden reinen oppholdt seg i Dálabohki fra november til april, men husdyrene var på utmarksbeite fra juni til september.

Om forpaktning av beiteland sier en informant: Det er forbausende lite de har brukt forpaktningsmuligheten her og jeg tror det har sammenheng med at det var liten konkurranse om utmarksressursene. Man så ikke noe grunn til å forpakte for å sikre seg rett til å bruke området (Intervju med F4-25).

Rettigheter til og regulering av fisk Om vann som tilhørte bestemte bygder eller familier: Ja, det var det. Det er et lite vann her oppe ved Vuoččoljávri som de også har kultivert. Her er mye sik. Der var det også folk som har en liten hytte ved vannet. Det kan være det lille vannet her ved Geassejávrrit. Den tilhørte Somby som bodde i Bieskkenjárga [...] Den ble brukt veldig mye av dem (Intervju med F4-5 (1)). Om fiskevann: Man måtte avtale med naboene. Det var ikke så mye fisk at to fiskelag kunne fiske i samme vatn hvert år (Intervju med F4-25). En annen informant gir utdypende kommentarer: Vi visste jo hvilke vann det var fisk i. Det var jo stort sett ørret i vannene og når det gjaldt de småvannene så kunne vi si at “jeg har vært i Ellá-lahttu” og da visste vi at vi ikke trengte å gå dit nå og da får vannene hvile litt. Skáidijávri var så stor at det vannet tålte mer fiske. Det hendte

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 flere ganger at vi var alle fra Bieskenjarga der opp og fisket i lag, og plukket multer (Intervju med F4- 22).

Tabell 21: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. Fiske

Åpne Kultivering Protest Spesielle retter

Beaivvašgiedde Vann Ja -

Dálabohki Uformelt regulert Ja - Uformelt regulert

Bieskkenjárga Uformelt garnplass i Ikke regulert Felles for Bieskkenjárga elva Uformelt i vann På spørsmål om det kom folk fra andre steder til vannene her svarer samme informant: På 50- og 60- tallet var det folk som kom fra bygda [Karasjok] til de områdene [...] På spørsmål om de fastboende syntes det var greit svarer informanten: Nei, vi syns ikke det var greit. Hvis de hadde fisket på samme måte som vi mente man burde fisket, så kunne vi ha delt. Det var jo ikke noe vi kunne gjøre. Det var ett år de hadde glemt [...] eller jeg vet ikke hvorfor de ikke hadde hentet garnene...og slike ting. Det er respektløs overfor vannene (Intervju med F4-22 ).

Om elva: Det viktigste fisket var laksefiske i elva fra Storfossen (Stuorra Gorži) og helt opp til Dápmotjohka, hvor vi mente å ha førsteretten. Det var ingen konkurranse om disse fiskeplassene. Det var også vanlig å ta et par turer opp til Šuorbmufossen. Nabobygdene innordnet seg slik at man unngikk å kaste bort tid på å fiske på et sted hvor det allerede var fisket[…] Laksefisket ble også fordelt mellom grendene. Men ofte var fiske etter laks et samarbeidsprosjekt. Om sommeren er det så mange andre gjøremål slik at laksefisket måtte organiseres og samordnes (Intervju med F4-25).

Dette suppleres av en annen informant: Når man kom opp til Dálabohki og Beaivvašgieddi så satte man jo ikke garn der hvor de fastboende der hadde garn (Intervju med F4-22). På direkte spørsmål om faste plasser svarer informanten: Fast, på den måten at de fleste hadde garn plass, eller skal jeg si båtplass, i nærheten av huset sitt. Og det var også slik at vi respekterte hvem som hadde garnplass hvor.

På den måten fordelte vi det også, f. eks. slik som det er nå så er vi det midterste huset. Og fordi vi har jorder og slår disse – ja, for laksen “spiser” jo 2000 kg.., så vi har – forsåvidt, vi har ikke hatt så mye garn. Men min bror som bor her, han har jo garn rundt seg selv. Det øverste huset hadde han her og det nederste huset hadde der (peker på kartet). Og de garnplassene respekterer vi, og det kunne ikke falle meg inn å sette garn f.eks. der Toralf har garn. Det er masse fine fiskeplasser oppover Gorva. Elva var jo både ferdselsåre og mat. Elva var viktig. Det var ikke for ingenting at de bosatte seg langs elva og her ved nesset var det lettest å dyrke jord (Intervju med F4-22).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Rettigheter jakt/fangst og brensel/materialer Tabell 22: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. Jakt og fangst Brensel og materialer

Egne Ryper/elg Mot Regulert Mot myndighets- snare- lokal myndighets- vedhogst regulering områder ressurs regulering Beaivvašgiedde åpent Til eget bruk. Nøye med furu Dálabohki Ja - - Regulert 30-50 - lass/gård Bieskkenjárga Nært Vedteiger Urimelig med husene regulering

Om regulering av hogst: Det var regulert slik at du fikk ta tørrfuru og ved til eget bruk. Men ikke til å selge eller lage materialer. Det var kun når det gjaldt spesielle materialer, som for eksempel til sleden din, at man fikk lov til å ta det ut. Det var veldig nøye med furu. Du fikk ikke ta furu som hadde grønt på seg, om så bare en liten kvist grønt, så måtte den stå. Folk godtok disse reglene. Det var også veldig nøye med reindriften og de hadde ikke lov til å slippe reinen der det var furuskog. Det var forbudt og det gjaldt langt ut på 70-80-tallet. I det området hvor det var fredet fikk vi som var fastboende plukke reinmose, men reinsdyr hadde ikke lov til å være der. Dette gjelder også flere områder, blant annet i Šuoššjávri-området. I gjennomsnitt var det to-tre kilometers grense fra elva hvor reinen ikke hadde lov til å være pga av furuskogen (Intervju med F4-5 (1)).

Regulering av høsting, boplasser og ferdsel Tabell 23: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. Bærplukking og høsting Bygninger/boplasser Ferdsel

Faste Tilreisende Egne Brukstradisjon Mot Bruks- Mot multe- samme rett sennegress- gir rett myndig- tradi- myndig- myrer områder hets sjon gir hets respektert regu- rett regulering lering Beaivvaš- Brydde oss - Nei Nei - giedde ikke Dalabohki Ja

Bieskke- Eget Ikke Tar ved Ønsker Nei Frykter njárga felles problem husene fellesgamme “privat- område isering”

F4-25 sier om lokalbefolkningens rett til ferdsel: I våre dager gjelder ikke dette, dessverre. Myndighetene krever at løypene skal være åpne for alle eller ingen. Det burde være lettere for de som har tilknytning til området å få dispensasjon til løypene som er stengt for allmenn ferdsel […]

Ut fra den rettsoppfatningen som vi har, føles det feil om alle andre har samme rett til å bruke disse områdene som vi har. Det føles litt som et overgrep. Lokalbefolkningen respekterer denne rettsopp-

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 fatningen. De føler at de trenger seg på hvis de bruker området uten avtale […] En lokal rettsoppfatning tilsier at det godt kan være en forskjellsbehandling, også av hensyn til bærekraftig utnytt- else av naturressursene (Intervju med F4-25).

Jeg har hørt rykter om at noen skal gjøre krav på dette området og det syns ikke vi noe om. Vi i grendelaget vil ha det til felles bruk og vi er ikke interessert i at noen skal eie noe. [...] Vi skal ha det som fellesområde som kan brukes (Intervju med F4-22).

Oppsummering rettsoppfatninger Karasjokdalen Dalseng (2012) oppsummerer følgende om ressursbruk og rettsoppfatning: Det var sjelden noen uklarheter mellom nabogrendene om bruken av disse områdene […] Bruken ble regulert ved uformelle bruksmessige overenskomster som alle så seg tjent med å overholde. Overenskomsten innebar også at i dårlige år delte man på ressursene mest mulig rettferdig. Man så ikke behov for eller nytteverdi i å stadfeste utmarksrettighetene formelt i form av eiendomsdokumenter. Det var heller ikke forventet at myndighetene ville stille seg positive til en slik formalisering, og ingen hadde penger til å finansiere juridisk bistand til å formalisere rettighetene. De andre informantenes redegjørelser er stort sett i tråd med dette.

Informantene for dette ressursområdet synes å være tydeligere og mer samstemmige om en rettsoppfatning basert på uformell lokal ressursforvaltning enn informantene for Kirkestedet. En bygdelagsrepresentant markerer tydelig at man er for lokal fortrinnsrett i forhold til allemannsretten for folk utenfra. Den andre grendelagsrepresentanten markerer seg mot «privatisering» og frem- hever at det er en kollektiv rett til ressursene man er opptatt av. Disse to trenger ikke nødvendigvis å være så veldig uenige. Begge er opptatt av kollektiv og ansvarlig lokal ressursforvaltning.

4.5.5 Anárjohkdalen Første tema gjelder utmarkslåtter og beitebruk, og hvorvidt ressursene er åpne/regulerte og om det var konflikt omkring bruken, se tabell under.

Tabell 24: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. Utmarksslåtter og beitebruk Åpne Konflikt Utmålt Uformelt Protest fordelt Láseveaddji Uformell Ikke konflikt Nei Ja Ikke siden lokal med regulert Gámehisnjárga fordeling reindriften Nei Ja Burde fått hevd

Om fordeling av utslåtter og beiter sier en informant: Ja, de var for de som bodde der. De var uformelt fordelt, og alle visste hvor deres områder var. Ingen gikk over disse uformelle grensene, mellom de enkelte familiene (Intervju med F4-1). Den andre informanten utdyper: Når det gjelder utmarksslåtteområder har det aldri vært formalisert. De som bodde i området fordelte områdene sammen slik at alle fikk hvert sitt område. Når det var gjort så gjaldt det, og alle forholdt seg til det. Slik jeg ser det så burde man på bakgrunn av langtidsbruk av et område fått egne

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 rettigheter / hevd til området. På slåtteområdene var det reist gammer som er forfalt [...] (Intervju med F4-19).

Om konflikter sier den ene informanten: Nei, jeg har ikke hørt om konflikter i husdyrholdet. Heller ikke i forhold til reindriften, siden de hadde vinterbeiteområder her og dermed ikke kom i konflikt med husdyrhold (Intervju med F4-1). Den andre informanten supplerer om forholdet til reindriften: Min mor var fra reindriftsfamilie og hadde eget reinmerke. Hun hadde brødre her i Karasjok, og som så etter hennes rein. Deres vinterbeiteområder var i området her, [....] Dette var både før og etter krigen, allerede fra før 1900. Også andre brukte samme området til vinterbeite (Intervju med F4-19).

Når det gjelder utmål av utmarksområder sier den ene informanten: Nei, ikke slik jeg kjenner til. Jeg husker at far min fikk tilbud om å få oppmålt områder i utmarka samtidig med at han fikk oppmålt

eiendommen på 1930-tallet, og svaret hans var ganske klart: “MaidU son daid mehcciidguin – dat han

lea muđuid su” - “Hva skal jeg med denne utmarka, den er jo uansett min!” U Han hadde fått tilbud om å få oppmålt enorme områder i utmarka, men han takket nei (Intervju med F4-1).

Rettigheter til og regulering av fiske Tabell 25: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. Fiske

Åpne Kultivering Protest Spesielle retter

Láseveaddji For de lokale Ja Ja sterkt

Gámehisnjárga Karasjok Ja Intern justis

Den ene informanten framhever at fisket er noe de regelrett er fratatt: Opp etter Anárjohka har det vært mange sikvann og elver etter hverandre (her kalt Johkajávrrit), som det nå ikke er lov å fiske i fordi det liksom er blitt en “lakseelv”. Dette er fratatt oss siden det ble forbudt å fiske. Nå er de ødelagt, og det er blitt fullt av gjedde i vassdraget. Videre utenfor selve vassdraget [her nevner han en rekke fiskevann]...(Intervju med F4-1).

Det er for de første tale om mange vann/elver med direkte forbindelse til Anárjohka /i/nært hoveddalføret, for det andre to vann mer enn to mil vest for Anárjohkdalen og for det tredje to navngitte og kartfestede vann i selve dalen. Informanten omtaler bruk og rettigheter slik: I disse vannene ble det fisket med garn og not, og med garn under isen om vinteren, mens det nå i de fleste vannene kun er lov å fiske med stang. I Mannolašjávri f.eks. er det en liten forbindelse til den lakseførende strekningen, og det er dermed forbudt å fiske der med garn. Dette var et godt sikvann, og jeg tenker at så enkelt er det å ta fra oss rettigheter som vi har hatt! (Intervju med F4-1).

Jeg snakker ikke for spesielle familier, men alle som har bodd her oppe. Dette er fiskevann som bygdefolk har brukt, dette gjelder de familiene som har bodd her oppe og som har brukt vannene. De fisket gjerne i de nærmeste vannene, i forhold til hvor de bodde. Og disse vannene tilhører bygdefolk her oppe (Intervju med F4-1).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Begge informantene er enige om at bruken har kultivert fiskevannene: Fiskevannene ble kultivert ved at lokalbefolkningen sørget for at vannene systematisk og jevnlig ble fisket i. Som f.eks Idjajávri har det vært fisket i av hele Karasjoks befolkning (Intervju med F4-19).

Ja, de har vært kultivert hele tiden (divvšu vuoldde), men i dag er de blitt ødelagt fordi folk ikke får fiske lenger. Tidligere var det god kvalitet på fisken så lenge man fisket i vannene. Jeg synes at myndighetene har en helt annen tankegang enn vår i forhold til hva som er riktig bruk av fiskevann. Jeg ser at i de vannene hvor det er fisket mye, de er særlig gode fiskevann (Intervju med F4-1).

Om lokal regulering av bruken av fiskevann: Før i tiden var det slik at dersom man fisket i et vann, så kom ikke andre til det vannet. Det var en “justis” som var anerkjent av befolkningen. Man fordelte fiskeområder med hverandre (Intervju med F4-19).

Om lokale rettigheter: Jeg sitter med den tanken at lokalbefolkningen skulle ha rettigheter i egne områder til å fiske. De bruker jo sine egne områder, og skulle hatt særlige rettigheter her som er herfra og som har tilknytning hit (Intervju med F4-1).

Rettigheter jakt/fangst og brensel/materialer Tabell 26: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. Jakt og fangst Brensel og materialer

Egne Ryper/elg Mot Regulert Mot snare lokal ressurs myndighets- vedhogst myndighetsregulering områder regulering

Láseveaddji Åpent Ja Ja

Gámehisnjárga Åpent Kommunens Ja/nei Vederlagsfritt Ikke riktig å betale befolkning

Om lokale viltressurser: Jeg må si det slik: Ingen eier elgen! En gammel mann i området sa en gang at hvorfor eier staten noe som Gud har gitt til oss? Det er jo gitt til oss som mat. Jeg tenker slik at vi som bor i området, og vårt område er jo en av de største elgområdene, at elgen tilhører oss. Det er nå min mening (Intervju med F4-1).

Om myndighetenes reguleringer av jakten: I dag har jo ungdommene godkjent dette, men før når vi var unge så opplevde vi det at det kom lover og regler ”på oss”, og at staten begynte å selge bort våre områder. Den med mest penger får nyttiggjøre seg av området. Det var aldri spørsmål om hva vi behøvde. Selv om det ikke var store protester utad, så var det mye motstand og snakk blant folk i området (Intervju med F4-1).

Om myndighetenes reguleringer av hogsten: Slik jeg husker det så begynte de å regulere uttak av ved på -50 tallet. Da begynte de å fordele hvor den enkelte skulle felle trær. Dette virket å være helt unødvendig da det var ved overalt og rundt husene. Det var som om det var for å gjøre det vanskeligere for folk å bo i utmarksområder (Intervju med F4-1).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Om protester: Den gangen var folks tankegang annerledes. Dáža bestemte jo over samene. Når de bestemte noe så var det bare å gjøre det sånn. Slik har de klart å bestemme over oss (Intervju med F4-1).

Regulering av høsting, boplasser og ferdsel Tabell 27: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel Bærplukking og høsting Bygninger/boplasser Ferdsel

Faste Tilreisende Sennegress- Bruks- Mot Bruks Mot multe- samme rett områder tradisjon myndig- tradi- myndig- myrer respektert gir rett hets regu- sjon hets lering gir regu- rett lering

Láseveaddji Ja Lokal Lokalt Ja Ja førsterett Gámehis- Lik rett for - - Ja Ja Ja njárga kommunens folk

Når det gjelder bruk av og rett til multemyrene, er noen nyanser i synet mellom de to informantene. Den ene framholder: Fortsatt respekteres de enkelte familienes multeområder, og de holder seg til sine egne multemyrer (Intervju med F4-1). Den andre sier: Alle har plukket der det har vært bær, og det gjelder kommunens befolkning også. Alle har like rettigheter til å plukke multer (Intervju med F4- 19). Bare en av informantene uttaler seg om tilreisendes rett: Jeg kan ikke lage lover, så det kan jeg ikke svare på. Man må godta det selv om man mener noe annet. Og når det er masse bær, så er det selvsagt at andre også kan hente bær. Men jeg synes at ”ved min egen husvegg” så bør man få plukke i fred (Intervju med F4-1). Informanten mener klart at de lokale skal ha prioritet.

Begge informantene er meget tydelige på lokal prioritet til å sette opp gammer: Den som bruker et område bør ha større rett til å sette opp gammer enn andre. Og derfor burde folk som har brukt områder fått lov til å restaurere gammer (Intervju med F4-19). Jeg mener at de som har brukt områdene og som har en tilhørighet til området har rett til å sette opp gammer (Intervju med F4-1).

Tilsvarende også om uenighet med /protest mot myndighetene: Klart fok er uenig i restriksjoner. Snart har vi jo ikke lov til noen ting mer i utmarka! (Intervju med F4-19). Ja, det har det vært. De så på dette som våre områder, og når dette ble regulert så ble det slik at den første og flinkeste til å søke fikk rett til å sette opp gamme. De som kjente de store folka fikk ordnet ting lett, mens bygdefolk gjerne fikk problemer siden de ikke hadde kontaktene som trengtes (Intervju med F4-1).

Begge informantene er også meget tydelige om ferdselsrettigheter: Helt klart JA. (Intervju med F4- 19). Lokalbefolkningen har mer rett til å bruke disse enn andre. Slik jeg opplever det så skilles det ikke slik at lokalbefolkningen har større rett til motorisert ferdsel enn alle andre som søker, og det er ikke rett etter min mening (Intervju med F4-1).

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Om protester sier den ene informanten: Ja, det har de. Det er jo områder, fiskeplasser, multemyrer som bygdefolk har benyttet seg av. Man kan ikke forvente at vi skal tilbake til tida med hest, det er jo nye tider med nye framkomstmidler. Og tidligere var det også slik at barn og eldre folk hadde et særlig transportbehov som ble løst med datidens kjøretøy. Man trenger transport i begge ender av livet. Som barn hadde ikke vi lært disse tradisjonene om vi ikke hadde fått mulighet til å være med dit de voksne dro (Intervju med F4-1).

Samme informant sier om spesielle områder: Ja. De nære områdene tilhører bygdene og familiene, i tråd med det jeg tidligere har sagt. Vi har tenkt spesielt på Johkajávrrit og at vi skal ha rettigheter til disse. Og de traseene som går til utmarksområdene er noe vi skal ha rett til å bruke (Intervju med F4- 1).

Og om resultatet av kommisjonsarbeidet: En annen ting jeg vil si om dette arbeidet med Finnmarkskommisjonen er at dette kan føre til forskjeller mellom folk. Noen er flinke til å stille krav om både bruksrett og eiendomsrett, mens andre sitter stille og er passive i forhold til dette. F. eks. vil reindriften stille krav, kystbefolkningen det samme. Dette kan føre til strid, og det samme kan skje her hvis for eksempel naboer får ulik behandling i forhold til hvem som er flink å skrive, hvem som stiller krav osv. Noen ganger tenker jeg at er dette noe som vil bli gjennomført, eller er det bare bortkasta tid og arbeid? (Intervju med F4-1).

Oppsummering rettsoppfatninger Anárjohkdalen Informantene for Anárjohkdalen er meget tydelige på at det har vært en uformell lokal fordeling av utmarksslåtter og beiter. På samme måte som for Karasjokdalen har heller ikke informantenes familier her sett noe poeng i å få utmålt områder som de likevel så på som sine.

Det var ikke konflikter med reindriften, men man hadde verddeforhold og sytingsrein.

Informantene framholder at den lokale forvaltningen av fiskevannene var velfungerende. Lokal- befolkningens kultivering måtte opphøre på grunn av myndighetenes restriksjoner. Informantene anser at de lokale burde ha hevd på de lokale fiskevannene.

Informantene anser også at viltressursene, inklusive elgen, tilhører lokalbefolkningen. Det har vært betydelig lokal motstand mot myndighetenes reguleringer selv om den ikke har vært så høylytt utad.

Lokalbefolkningen har også vært i mot myndighetenes hogstreguleringer, som de har sett på som meningsløse.

Når det gjelder både rett til multeområder, rett til å sette opp gammer og rett til motorisert ferdsel markerer informantene klart at lokalbefolkningen må ha fortrinnsrett i forhold til andre.

En av informantene understreket også at resultatet av kommisjonens arbeid ikke må bli avhengig av hvem som er dyktigst til å fremme sin sak.

4.5.6 Tanadalen Første tema gjelder utmarkslåtter og beitebruk, og hvorvidt ressursene er åpne/regulerte og om det var konflikt omkring bruken, se neste tabell.

100

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 28: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. Utmarksslåtter og beitebruk

Åpne Konflikt Utmålt Uformelt Protest fordelt Borjjasnjárga Uformell Nei Skjøte på Utmark - fordeling innmark uformell fordeling Váljohka Åpne Nei Skjøte noen Nei områder

Beiteområdene var åpne for bygdas folk. Da var det sånn at alle bare slapp buskapen sin fritt ut på beite, uten noen form for bestemmelser (Intervju med F4-20) og På den tiden var det ikke andre i området, ikke relevant. På den tiden var det ingen uoverensstemmelser med andre, det var bare fred og fordragelighet (Intervju med F4-23), Det var heller ingen beitekonflikter med reindriften: Det var aldri snakk om det (Intervju med F4-23). Det har aldri vært noen uoverstemmelser når det gjelder beiteområder, hverken med reindriften eller noen andre (Intervju med F4-20).

Det var skjøte på innmark og på noen utmarksslåtter: Slåtteområdene i nedre deler av Valjohka og rundt boplassen var det skjøte på [...] Utmarksslåtteområder forøvrig var det bare leieavtale om. Det var slik at enkelte utmarksslåtteområder ble gjort om til slåtteområder med skjøte nærmere boplassen, for der var det statsgrunn (Intervju med F4-20).

Det var uformell fordeling av utmarksbeitene: Utmarksbeiter ble fordelt og brukt i samråd med hverandre, uten innblanding av myndigheter. Jorder rundt gården var det skjøter på (Intervju med F4- 23). Det var heller ikke motstand mot myndighetenes regulering av beiter og slåttemark: Ikke som jeg vet om. Det var slik at den enkelte pekte ut selv områder de hadde behov for, og fikk de. Jeg kan ikke huske at det var andre restriksjoner (Intervju med F4-20).

Rettigheter til og regulering av fiske Tabell 29: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. Fiske

Åpne Kultivering Protest Spesielle retter

Borjjasnjárga Ingen Nei - Alle hadde faste restriksjoner stengsel og garnplasser

Váljohka Vann Nei Garnregulering Åpent

Når det gjelder bruken av fiskevannene sier begge informanter at de har vært åpne for alle og at de ikke kjenner til at noen har drevet med kultivering. Om motstand mot reguleringer sier en informant: Det er og har vært motstand mot reguleringer i antall garn det er lov å fiske med [...]Det er motstand fordi man nå må bruke lenger tid ( en uke ) når man bare får fiske med ett eller to garn om gangen, istedetfor å fiske ett døgn eller to og bli ferdig. Dette har jo aldri vært noe problem [...] På den tiden

101

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 hadde vi loven i vår egen hånd og vi passet selvsagt på at vannene ikke ble overfisket (Intervju med F4-20).

Laksefisket i Tanaelva var viktig. Både med stengsel og med not (Intervju med F4-23). Begge informantene beskriver et et lokalt velorganisert garn- og stengselsfiske: Vi fisket både med not og garn. Vi drev med notfiske fra Valjohka og oppover til Geassesajgieddi. Dette fisket ble utøvd fra 1920 tallet og frem mot 1975. Notfisket var et samarbeid naboene imellom og var til eget hushold [...] Jeg hadde en stengselplass og garnplass (goatnelfierbmi) ved Nuorbenjárga, dette har opp gjennom tidene vært til eget hushold, min far fisket også her, og her har jeg fisket fram til i dag [...]Vi og bygdas folk forøvrig kastet not i Valjohka også frem til 50-tallet til det fisket ble fredet. Etter det ble det bare fisket med stang der (Intervju med F4-20).

Notfisket var helt fra elvemunningen (Kárášjohka) til Valjok. Dette fisket var bare de årene det var dårlig med laks, kanskje en gang for året. Dette var på 40-50-tallet. Flere familier notfisket sammen. Dette fisket ble utøvd av bygdefolket. Det var også fast notfiske, morgen og kveld mellom de to kjerringstrykene (Áhkuguoikkat). Dette pågikk fra gammelt av helt fram til begynnelsen av 60-tallet. Dette var noe min mor tok med seg fra sin familie, hun var vokst opp der på finsk side. Dette fisket var for både de på norsk og finsk side.

Stengselfisket i Čullovájguoika, dette ble utøvd fra 40- tallet og helt fram til 80-tallet. Dette fisket pågikk hele sommeren, og var kun til eget hushold. Far hentet i tillegg laks fra sjøen. Dette området ble også brukt av de andre familiene i området. Andre områder ble det ikke fisket i. […] Det var sånn at alle hadde sine faste stengsels- og garnplasser. Fiskeplasser ble fordelt fra tid til tid (Intervju med F4-23).

Rettigheter jakt/fangst og brensel/materialer Tabell 30: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. Jakt og fangst Brensel og materialer

Egne Ryper/elg Mot Regulert Mot snare- lokal myndighets- vedhogst myndighets- områder ressurs regulering regulering Borjjasnjárga Ja Ryper - Vedteiger - hare ikke elg Váljohka Uformelt Ryper Ja, for dyr Vedteiger Mot kartfesting og fordelt elgjakt betaling

Om snarefangst sier den ene informanten: Det var bare i krattet på elvemælen, husker det på 50- tallet. Dette ble bare gjort av og til, og hver rype som ble fanget ble solgt. Det var bare egen familie som fanget ryper der (Intervju med F4-23). Den andre informanten: Folk hadde jo faste områder, som de fordelte seg imellom og også at rypejakt er det bare tilreisende som gjør [...] siden ca 1985 (Intervju med F4-20).

Om ryper og elg som lokale ressurser: Den gang var det aldri snakk om rettigheter når det gjelder fangst for øvrig (Intervju med F4-23). Slik som det har vært i nyere tid så har

102

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 jo tilreisende skutt ned rypebestanden [...] slik at rypejakta burde bare vært for lokalbefolkningen, for å opprettholde bestanden (Intervju med F4-20).

Om uenighet i myndighetens regulering av jakt: Når det gjelder elgjakta så er den jo bare tilgjengelig for “millionærer”... først må man kjøpe valdet og deretter må kjøttet også kjøpes... det er ikke som det skal være (Intervju med F4-20).

Vedhogst har fra gammelt av vært regulert ved teigutmåling (Intervju med F4-23). Om uenighet i myndighetens regulering av hogst: Folk flest er imot at det skal både betales og kartfestes, det oppfattes som tøv [...] Det er nok at friheten vi hadde med Statskog ved at de bare noterte hvem skulle ha teig i hvilket område, det var ikke noe nærmere kartfesting, og det gjaldt for flere år. Ikke trengte vi å betale heller. Tenkningen er at dette er ressurser vi har rett utfor døra, og da burde de vært tilgjengelige for lokalbefolkningen, og ihvertfall ikke betale for det (Intervju med F4-20).

Regulering av høsting, boplasser og ferdsel Tabell 31: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel Bærplukking og høsting Bygninger/boplasser Ferdsel

Faste Tilreisende Respekt for Bruks- Mot Bruks- Mot multe- samme rett senna- tradisjon myndig- tradisjon myndig- myrer gress- gir rett hets gir rett hets områder regu- regu- lering lering Borjjas- Ingen andre - Ja - - - njárga plukket Váljohka Nok til Nok til alle Ikke Ja Ja Ja Ja alle problem

Begge informantene er samstemmige når det gjelder multeplukking: Hovedmulteområdene […] ble brukt av både de andre familiene og bygdefolk forøvrig. Dersom det skulle plukkes mer gikk vi helt til [...], det var ikke årlig. I det området var det ikke andre som plukket. Det området har ikke vi brukt siden 1955. [...] Alle plukket i fred og fordragelighet der den enkelte ønsket. Ingen stridigheter når det gjaldt multeområder hverken med bygdefolk eller andre. Det var så avsides at andre kom ikke dit (Intervju med F4-23). Vi plukket multer i samme områder der de hadde snarefangst. [...]Disse områdene er brukt fra gammel tid og frem til idag av alle i bygda. [..] Alle har alltid plukket bær overalt, det har aldri vært snakk om noe annet. [..] Om folk utenfra: Det er store områder og bær nok, det er ikke noe å bry seg om (Intervju med F4-20).

[Sennagress] har jeg sist hentet i fjor oppå Valjohka . Der har vi hentet gjennom alle tider. Om rett til å hente sennagress: Det har aldri vært noe problem, alle hentet på sine områder (Intervju med F4- 20).

Om brukstradisjon og rett: Vi hadde gamme ved […] som ble brukt når vi fisket der og høstet sennagress. Gammene ble brukt fra rundt krigen og fram mot 60-tallet. Gammene ble brukt av både familien og andre etter behov. Helt naturlig at gammen skulle være tilgjengelig for alle. Den gangen var det vanlig tenkning at når man brukte et område så var det naturlig at man måtte sette opp en

103

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 gamme der. En slik rettspraksis burde vært naturlig (Intervju med F4-23). Det er jo slik at de som har brukt områder har også rettigheter til det, andre kan jo ikke ha samme rettigheter (Intervju med F4- 20).

Om uenighet i forhold til myndighetenes rettigheter: Det burde absolutt vært som før, at når man har brukt et område så bør man få sette opp gammer (Intervju med F4-20).

Om ferdselsveier: .....på de nye kartene er ikke de gamle ferdselsveien tatt med,[...] Nå er det slik at vi må søke om disp for å få kjøre. Så er det veldig dumt for oss når vi kommer over på Porsangersida at vi ikke får kjøre helt fram til det gamle slåtteområde vårt, vi må levne firehjulingen par kilometer unna [.....]Den plassen har vært i bruk av min bestefar allerede på 1800-tallet (Intervju med F4-20). Om brukstradisjon og rett til motorisert ferdsel: ...litt vanskelig å besvare, men det ville vært naturlig at folk som har brukt områder naturlig burde ha rett til å ferdes i samme områder med motoriserte kjøretøy. [....]Når det gjelder gamle ferdselsveier så burde det vært lov å ferdes etter dem uten noen slags formaliteter. Men selvsagt bør det ikke være lov å kjøre fritt utenfor disse veiene/ stiene (Intervju med F4-20).

Om rettsoppfatning og bruk av områder: Innenfor kommunens grenser bør kommunens egen befolkning ha rettigheter fremfor tilreisende [..] Når det gjelder f.eks. Luostejok-området burde vi som er fjerde generasjons brukere av området hatt større rettigheter til å fiske i området som før. Nå er det jo blitt slik at vi snart ikke har lov å gå utenfor asfalten før vi må spørre om lov... og det er helt feil. Det er viktig at naturen tas vare på og at fri kjøring på barmark ikke tillates (Intervju med F4-20).

Oppsummering rettsoppfatninger Tanadalen I Tanadalen har både beiteområder, utmarksslåtter, sennegressområder og fiskevann vært uformelt fordelt. For laksefisket har det også vært faste stengsel- og garnplasser som har vært uformelt fordelt. Det har heller ikke vært konflikter i forhold til reindriften.

I forhold til multemyrer har det vært nok til alle slik at utenforstående ikke har representert noe problem. Man anser at viltet burde være en lokal ressurs og reagerer på betalingen for elgjakt og vedutvisning.

Når det gjelder rett til oppføring av bygninger og til motorisert ferdsel anser man klart at etablerte brukstradisjoner burde gi fortrinnsrett.

104

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.5.7 Iešjohkdalen/fjellstuene Første tema gjelder utmarkslåtter og beitebruk, og hvorvidt ressursene er åpne/regulerte og om det var konflikt omkring bruken, se neste tabell.

Tabell 32: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk. Utmarksslåtter og beitebruk

Åpne Konflikt Utmålt Uformelt fordelt Protest

Gárdin Ja Nei Nei Nei Nei

Jergul Ja, lokalt Nei Nei Ja Intet grunnlag

Šuoššjávri Lokalt/uformelt Nei Noen Ja Nei fordelt Mollisjok Nei Nei Ja Ja Nei

Om beiteområdene: De er for områdets innbyggere, men i dag er det jo ikke husdyrhold her. Men den 37 gangen var det for områdets innbyggere (Intervju med F4-11 ).P Ja, disse var for lokalbefolkningen. Men de var ikke delt opp slik som f.eks. at dette var den familien sin osv. Men områdene var for lokalbefolkningen. Utmarksslåttene var ikke forbeholdt noen, de ble enige seg imellom og de hadde jo selv ryddet skog først og laget utmarksslått (Intervju med F4-27).

Om konflikter med bl.a. reindriften om beiteland: Det har det ikke vært i disse områdene. Når sauene ble sluppet ut så var reinflokkene borte (Intervju med F4-11). Nei, det var det ikke. Den gangen kom ikke reinen så tidlig til områdene, og da var alle sauene tatt inn fra beite. Beitestrid var det ikke den gang (Intervju med F4-27).

Om utmål av utmarksslåtter: Nei, det var de ikke etter det jeg vet (Intervju med F4-11). Rundt Suoššjávri (Suoššjárgeahčči) var det oppmålt jord [...] også ved Čuovddatmohkki. (Intervju med F4- 27). Alle fjellstuene - og spesielt de fjellstuene som lå litt avsides til – hadde områder for at de skulle ha overlevelsesmuligheter. Fiske, rype, bærsanking, beiteområder og alle disse tingene som folk drev med før i gamle dager for å livnære seg og berge seg. Alle fjellstuene – Ravnastua, Jotka og de – hadde staten bestemt at det skulle settes opp påler i terrenget i avstand av tre kilometersgrense fra fjellstua. Disse ble respektert og til og med flyttsamene lot være å komme med rein på innersida av dette området. De brukte nu å prøve seg, men mamma var såpass myndig at da hun ga dem beskjed om at de ikke kunne ha reinflokkene så nært, for da er de på våre områder og hvor vi skal eksistere. Så vi har ikke hatt noen problemer med det. Det ble aldri plukket multer på våre myrer. Vi hadde våre myrer og alt var fordelt. Så det har ikke vært noen konflikter på den tida. Det har nok vært noe mer nå i den senere tid, i de senere generasjoner (Intervju med F4-9).

Om uformell fordeling av utmarksslåtter: De ble fordelt uformelt av bygdas folk, de visste hvor de enkelte dro. Dette gjaldt alle utmarkas goder. Det er nesten så jeg vil si at det er først når en

37 Denne informanten er også med i reindriftskapitlet, da hun har nær slekt i begge næringer, se 5.5.5.

105

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 nordmann kommer at det blir bråk. Bygdas folk ble enige seg imellom (Intervju med F4-11). I nedre Mollisjok er det søskenene våre som har vært, bror og en søster som bygde her på begynnelsen av 50- tallet. Og de holdt seg stort sett unna fjellstue-området, men det er klart at de hadde sine områder hvor de hadde sauer og beiteområder. […]de holdt seg unna multebærmyrene våre og selv om vår bror […] brukte en plass i dette området hvor han fikk lov av mamma og oss til å slå myrene og hente sennagress (Intervju med F4-9).

Om protester/uenighet i myndighetenes regulering av beiteland og utmarksslåtter: Når de ikke har regulert noe, så har det heller ikke vært slik uenighet (Intervju med F4-11).

Rettigheter til og regulering av fiske Tabell 33: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske. Fiske

Åpne Kultivering Protest Spesielle retter

Gárdin Forpaktet vann Satt ut fisk Kjøre- Forpaktet vann. begrensning Akseptert Jergul Hver sine vann Ja, ved bruk Ja Ja, selvsagt

Šuoššjávri Noen forpaktet Notfiske før Ja -

Mollisjok Forpakter en rekke Ja Kjøre- Forpakter en rekke vann vann begrensning Iešjávri Alle vann for alle Fisket for Fikk ikke ha Alle vann for alle bedring garnlenke før

Gárdin fikk forpaktet vannene i 1950, og de er fisket i frem til i dag. Det har vært og er for eget hushold (Intervju med F4-2). Disse er for bygdas folk, og alle har hatt sine egne vann som de fisket i. Det ble jo snakket om hvis folk fra Karasjok kom til disse vannene (Intervju med F4-11). Den dag i dag så forpakter Mollisjok fjellstue området helt fra nedre Mollisjok til opp til Iešjávri.[...] [om et spesielt vann]: Det var familien som brukte området. Vi brukte det om en annen med familien på nedre Mollisjok […] Fra 1948 og til dags dato har Mollisjok fjellstue vært forpaktet, inkludert vannene helt opp til Iešjávri, så de tilhører fjellstua i dag (Intervju med F4-9).

Om kultivering: Folk i området har kultivert vatnene i området (Intervju med F4-4). I Vánnetjávri satte vi ut fisk [...] i 1965 (Intervju med F4-2). Det har de gjort ved at de fisket i vannene og hentet mat herfra. De fisket med garn og regulerte vannene selv. Men når det kom regler om dette fisket så ble vannene ødelagt (Intervju med F4-11). Nei, ikke etter at de drev med notfiske i Suoššjávri. Ungdommen kultiverte ingenting. De eldste gjorde jo det og da var det bra fisk i de vannene. Notfisket var den beste måten å kultivere vann. Jeg har sagt at man skulle gått sammen og tatt opp dette fisket igjen, men hvem har vel not i dag? Alt er blitt råttent i gamle stabbur. Notfisket rydder opp i bunnforholdene også. Når du ser i dag så er det fullt av planter og gress overalt, og det er ikke bra. Jeg tror at laksen ikke går lenger opp på

106

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 grunn av dette (Intervju med F4-27). I Iešjávri har man fisket for at det skal bli bedre (Intervju med F4-3).

Om uenighet/protester: Ja, det har de vært. F.eks når det ble ulovlig å fiske med garn, dette har de vært i mot. Bygdefolk gikk ikke med stang til vannet, dette ble sett på som bortkastet tid (Intervju med F4-11).

Det har de selvsagt vært. De tør jo ikke å fiske når alt reguleres og vannene skal fredes. Dette er helt feil, når folk ikke får fiske lenger. Den gangen var det jo ingen som styrte oss, da kunne jo hvem som helst dra til et fiskevann og fiske. De ble bare enige med naboene om hvem som drar hvor, og da dro ikke andre dit på en stund. Slik regulerte de selv (Intervju med F4-27). Fikk ikke å ha garnlenke på 70- tallet og før. Det var (fordi) at man brukte samme reglene som det brukes sør i landet. Man kunne ikke ha garnlenke, men det er blitt rettet opp i etterkant. I dag har man ingen begrensninger (Intervju med F4-3).

Om rett til/overtagelse av lakseplasser: Hvem skulle de få lov til dette fra? Etter som jeg forstår så kjente de at dette var deres områder. Selv undret jeg meg over at andre kom og fisket og begynte å bruke det som om det var deres områder (Intervju med F4-11). Det føles veldig ubehagelig når bygdefolk kommer og setter ut garn under isen, så si rett utenfor vår hytte [...] Min bror [...] pleier også å sette ut garn på bestemte steder, for ham så føles det at han må få sette ut garn akkurat der han pleier å sette ut garn (Intervju med F4-4).

Rettigheter jakt/fangst og brensel/materialer Tabell 34: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer. Jakt og fangst Brensel og materialer

Egne snare- Ryper/elg Mot Regulert Mot områder lokal myndighets- vedhogst myndighets- ressurs regulering regulering Gárdin Ja, respektert Ryper Avtale om fritt - uttak Jergul Ja Ja Ja Ikke hørt om

Šuoššjávri Ingen Ja Ja Teig Mislikt men godtatt regulering Mollisjok Ja, i hovedsak - - Avtale om fritt - respektert uttak Iešjávri - - - Må søke Nei

Om jakt og fangst: Samene fangstet ikke om høsten, det var bare snarefangst. Og i dag er det jo ingen som driver med snarefangst. Jeg vet ikke om folk i dag kan kunsten å drive med snarefangst. Det er vanskelig å si hvem som har rett til det i dag, men etter min mening er det ikke rett at fremmede skal komme og jakte vidt i våre områder. Rypa hører til lokale innbyggere. Og elgen skulle vært gratis til lokale folk, den skulle ikke staten tatt til sin inntekt. Det skulle vært langt billigere enn i dag, særlig når man ser at bestanden øker. Hvis lokale folk ikke har råd til dette, så kommer bare de rike og jakter. De som virkelig hadde trengt dette, de har selvsagt ikke råd til denne jakta. I dag er det blitt slik at de rike kan leke med naturens goder (Intervju med F4-11).

107

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Det var bare vi som satte snarer i det området, så det var ikke noen problemstilling. [...] [Ryper] er beregnet for lokalbefolkningen (Intervju med F4-2). Alle i Karasjok visste at vi ble kalt for Mollisjok- folket/Eriksen-folket og de visste at dette ”var våre områder” og det var såpass langt fra Karasjok at det var ikke for hvem som helst. Jeg husker at ved Ravnastua – og også i Mollisjok – kunne vi få folk opp som enten kunne fiske eller dra opp til Iešjávri for å sette snarer. Men det var for kortere perioder om vinteren. Men det var ingen konflikter i bruken. Mollisjok lå avsides til og vidda var stor, og det var så mange andre plasser man kunne dra og måtte ikke nødvendigvis dra dit (Intervju med F4-9).

Om regulering: Eneste reguleringen som har vært er i forhold til tilreisendes rypejakt. Det er jo ulike syn på det, men jevnt over blir reguleringer respektert (Intervju med F4-2). Før fikk de ikke jakte, men nå gjør de det. Før var det slik at de fastboende skulle få fangste først og fremst og at de ble prioritert (Intervju med F4-27). Jakt av vannfugler (čáželottiid) har de jo forbudt. For oss var det bra for i Kautokeino var det jo lov, og det var jo der vi jaktet. Der fikk vi jo fred, men i dag er det ingen som jakter der. Når det gjelder rypejakta om høsten så leier vi (jeg og naboen) huset til jegere i dag. Jeg får vel en rundt 10.000 for å leie ut huset den korte tida, og det er jo bra. Så der går de og skyter på smårypene som er i spurvestørrelse (Intervju med F4-27).

Om hogstregulering: Nei, den var ikke regulert, skjønt de var veldig flink disse viddeboerne til å …det var aldri noe overfiske, overhogst og de regulerte det slik. De skjønte jo at de sagde av den greinen de selv sitter på, så det var ikke regulert. I fjellstuepapirene står det den dag i dag at jeg kan ta ut ved akkurat hvor jeg vil i nærområdene til bruk i fjellstua. (Intervju med F4-9).

Regulering av høsting, boplasser og ferdsel Tabell 35: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel. Bærplukking og høsting Bygninger/boplasser Ferdsel

Faste Tilreis- Egne Bruks- Mot Bruks- Mot myndig- multe- ende senne- tradisjon myndig- tradisjon hets- myrer samme gress- gir rett hets- gir rett regulering rett områder regulering respektert

Gárdin Ved Nok til Ja Ja Ja Ja Ja boplass alle Jergul Ja Nei Ja Når aktiv Ja - Ja bruk Šuošš- Ja Nei Ja (før) Ja Reineiere Lik rett Ja, men jávri hjelper ikke Mollisjok Ja Nei Ja Ja Ja Ja

Iešjávri Ja Nei Lik rett Ja Ikke Burde Problematisk omstridt vært slik regulering

Om uformell fordeling av multemyrer: Det har vært faste myrer fra tidligere tider. Men dette har endret seg. Det er sikkert fordi de har kjøretøy, slik at de kommer seg lenger. Før gikk de bare til de

108

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 nærmeste områdene (Intervju med F4-11). Rundt boplassen var det bare vi selv som plukket, og dit kom ikke andre. Ellers har det i alle områder vært fritt fram for alle. Likevel hadde folk (også fra hele kommunen) egne områder de plukket i, noe folk kjente til og de respekterte hverandre (Intervju med F4-2). Ja det hadde vi, og har det fortsatt. Vi har delt myrene uformelt. Men etter hvert blir det jo færre som plukker. I fjor ble det plukket over 200 kg på myrene der vi plukker. Døtrene mine er ivrige plukkere (Intervju med F4-27).

Familien har hatt faste multemyrer. Det har vært veldig lite av at folk har kommet, også fra Nedre Mollisjok. De har respektert dette (Intervju med F4-9).

Om tilreisende bærplukkeres rett: De har vel det (rett til bærplukking), men vi hadde jo gjerne sett at man kunne eie, vi ser jo at noen eier områder og det er bra for dem (Intervju med F4-27). Rundt Iešjávri har vi, i gåseøyne, holdt kontroll med hvem som plukker. Der har vært en god del Altafolk og det har nu for så vidt vært greit. Ute på Finnmarksvidda har tilreisene hatt samme rett til å plukke bær. De områdene som vi har hatt til rådighet på Mollisjok fjellstue...vi har jo hatt båt, så vi har kunnet dra oppover vassdragene, til Iešjávre, til holmer og...andre folk har rett og slett ikke kommet seg dit. Jeg kan ikke huske at vi har hatt noen konflikter med noen. Finnmarksvidda er såpass stor at det har vært plass til alle. Man har ikke trengt å klynge seg sammen. Det har vært kjentfolk fra Alta og Karasjok som har bodd hos oss, og som i samråd med oss - når det har vært store multebærår - har plukket bær i lag med oss (Intervju med F4-9).

Om brukstradisjon og gammerett: Den gangen var det slik, og er det også i dag, at hvis de bruker det så har de rett til det. Men hvis de engang har brukt, og ikke gjør det lenger, så har de ikke rett til det. Slik noen sier det at de tidligere har hatt utmarksslått noe sted, så skal de kunne ha gamme/hytte. Det synes ikke jeg er rett (Intervju med F4-11). Den som har brukt området har også rett til å sette opp gammer (Intervju med F4-2).

Om motstand/uenighet i fht. myndighetenes regulering: Ja, det har de vært. En stund var det jo nærmest ulovlig, og de skulle jo brenne alt, og de brant også noen gammer/hytter. Jeg vet at de brant opp noen gammer så sent som på 1990-tallet. Så ble det slik at man skulle søke om gamme- erklæringer.

Ja de oppfatter vel de områdene der vi har gamma vår, som fast bruksområde og det samme med reindriftsområdene. Jeg oppfatter også de nærmeste områdene i forhold til de aktivitetene vi har nevnt som et fast bruksområde. Jeg har selvsagt vanskelig for å vurdere hvordan andre tenker om dette. Jeg anser disse områdene som våre områder, og det vil jeg fremheve overfor kommisjonen når det blir aktuelt (Intervju med F4-11).

Om motstand/uenighet i forhold til myndighetenes motorferdselsregulering: Det er det alltid i begynnelsen når restriksjoner blir innført. Men folk blir jo nødt til å forholde seg til det, restriksjonene blir jo sanksjonert med bøter. Men egentlig er det stor motstand. Nå til dags er det ikke lenger vanlig med kjøring bare for kjøringens skyld, de som kjører gjør det fordi de har ærender å utføre. På den tiden da scooteren ble mer vanlig var det mye turkjøring, nå er det for det meste bare de som kjøper safariturer. Ungdommen kjører bare nede i bygda (Intervju med F4-2).

109

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Generelt: Det som ikke spørres om her, er hvem som er bygdefolk. Er det de som bor der? Når man har flyttet fra området, er de det da? (Intervju med F4-11).

Oppsummering rettsoppfatninger Iešjohkdalen/Fjellstuene Fjellstuene har hatt og har fortsatt en posisjon med særegne rettigheter. Fra gammelt av har de hatt reservert områder i en omkrets av tre kilometer rundt fjellstua til sitt bruk. Dette har vært respektert. De har forpaktet en rekke fiskevann og i tillegg har de også hatt egne avtaler om fritt uttak av brensel.

De andre brukerne i området har bare hatt rettigheter tilsvarende det folk i de andre bygdene har hatt, men har også hatt egne områder som stort sett er blitt respektert. Uformell regulering av ressursbruken har fungert godt og blitt respektert.

Det har ikke vært konflikter i forhold til reindriften.

Informantene i dette området mener også at brukstradisjon gir større rett til oppføring av gammer og til motorisert ferdsel. De påpeker også at det har vært motstand mot myndighetenes regulering.

4.6 Oppsummering og konklusjon for fastboendes ressursbruk og rettsoppfatning

Formålet med denne gjennomgangen har vært å beskrive fastboendes og andres faktiske bruk av naturressursene, samt rettsoppfatninger knyttet til denne bruken. Ulike bruksformer og brukergrupper og brukens utvikling over tid er behandlet. Brukens innhold, varighet og omfang er også behandlet. Når det gjelder rettsoppfatninger har en fokusert på hvem brukerne til området har vært og hvilke rettsoppfatninger som eventuelt har forekommet. Om bruken har vært bestridt og eventuelle konflikter om bruken, er også sett på. Til dels er også spørsmål om hvordan brukerne har forholdt seg til myndighetene opp gjennom tiden berørt. Undersøkelsen av disse spørsmålene baserer seg hovedsakelig på det utsendte spørreskjemaet og oppfølgingsintervjuer. Skriftlige kilder er i noen grad benyttet som sammenligningsgrunnlag for de data som er innhentet. Gjennomgangen av bruken viser også at folk stort sett har utnyttet alle typer ressurser som det har vært naturlig å utnytte ut fra tilpasningen som til enhver tid har vært.

4.6.1 Oppsummering Gjennomgangen i dette delkapitlet gir et ganske entydig bilde for de fleste bygdene. Samstemmigheten er minst for Kirkestedet både når det gjelder ressursbruk og rettsoppfatning. Om vi hadde hatt mulighet til å supplere utvalget vårt med flere informanter, ville det vært mest hensiktsmessig å få flere herfra da dette er den største kretsen og også den med det mest komplekse bruksmønsteret, bl.a. har sommerflyttinger spilt en betydelig rolle for de fastboende på Kirkestedet. Disse flyttingene kommer ikke så sterkt fram i det foreliggende materialet. I vårt utvalg er informantene herfra nok også de med størst variasjon i bruksmønsteret.

Det kan derfor være mest hensiktsmessig å ta utgangspunktet i de rettsoppfatningene som er lagt fram i de andre områdene fordi informantene i Karasjokdalen, Anárjokdalen og Tanadalen

110

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 presenterer mye av det samme bildet. Jeg velger å bruke Karasjokdalen som modell da det er det området vi har relativt mest informasjon fra, og diskutere likheter og avvik i forhold til dette.

Generelt kan vi ta utgangspunkt i Dalsengs (2012) oppsummering av at bruken mellom nabogrendene ble regulert ved uformelle bruksmessige overenskomster som alle så seg tjent med å overholde. Verken i Karasjokdalen, Anárjokdalen eller Tanadalen har brukerne sett seg tjent med å formalisere bruken av utmarka i særlig grad. Blant Kirkestedets brukere var noen utslåtter utmålt, mens resten var uformelt fordelt. I Iešjohkdalen/fjellstuenes ressursområde står statens fjellstuer i en særstilling da de fra gammelt av har hatt et reservert området i en sirkel med radius av tre kilometer omkring fjellstua for beiting og høsting, og også har avtale om hogst av brensel etter behov og forpaktning av en rekke fiskevann. De andre utmarksbrukerne i Iešjohkdalen har både hatt formaliserte utslåtter og basert seg på uformell lokal fordeling.

I forhold til rettighetsdiskusjonen om lokale brukeres fortrinnsrett framfor utenforstående er det verdt å merke seg at mange er bevisste på at de ser seg selv som forsvarere av gamle kulturbaserte brukstradisjoner og at det er viktig for dem, i den grad de kan, å bidra til å opprettholde disse tradisjonene. Den ganske sterke lokale motstanden mot utvidelsen av Øvre Anárjohka nasjonalpark kan forklares i lys av dette ( se 4.4.3). Høstingen er derfor både tradisjonsbevaring og en del av deres birgejupmi (se 4.4.6). Det er en klar kontrast mellom dette natursynet og tilreisende som «leker med naturens goder» (se 4.5.7), dvs. naturbruk som del av livsformen i stedet for rekreasjon/opplevelse (Se 4.5.3, jfr. Soupajärvi 2003, Riseth og Holte 2008:277). Ut fra en spørreundersøkelse i Karasjoks nabokommune Kautokeino må vi også regne med at denne høstingen ikke er av uvesentlig økonomisk betydning for ganske mange (se Riseth og Solbakken 2010).

4.6.2 Konklusjon Det er helt entydig i hele materialet at det tradisjonelt ikke har vært noen ressurskonflikter i forhold til reindriften. Slikt har evt. kommet de siste tiårene. Årsaken er todelt: Reinen har bare vært i området i inneforingssesongen for husdyra og mange har hatt verddeordning med bytte/salg av varer/tjenster; noen nevner også familiebånd og sytingsrein.

De fleste bygdene har praktisert uformell lokal fordeling av både fiskevann, sennegressområder og multemyrer, og markerer lokal fortrinnsrett i forhold til folk utenfra. Dette samsvarer med Storm og Kalstads (1978) påpekning av at det har vært vanlig at hvis noen hadde begynt å fiske i et vann så skulle man ikke forstyrre dem så lenge de fisket der, og at det også har vært vanlig at familier som har benyttet spesielle områder har kunnet gjøre dette i fred og ro uten å konkurrere med andre. Når det gjelder snarefangst er materialet i stor grad forenlig med den beskrevne regelen om at den som kommer først til et område etter at snøen har lagt seg, har førsterett til området så lenge han bruker det (Storm og Kalstad 1978).

Generelt synes fokuset på lokal fortrinnsrett å være avhengig av hvor viktig ressursen er og hvor sterkt presset på ressursene er. Det er mange tegn på at fordelingen av lakseplassene i elvedalene var på husholdsnivå for garnplasser og at det var større grupper som samarbeidet om stengselsplasser. Når det gjaldt multemyrer var det nok en fjellstueoppsitter som gikk lengst i å si at som regel var det nok multer til alle. På den annen side markerte de fleste at man uansett formelle rettigheter ikke ønsket fremmede multeplukkere nært innpå egne hus.

111

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Ryper og elg blir i stor grad ansett som lokale ressurser, og det er flere som er negative til fremmede jegeres press på rypebestanden og høye priser på elgjakt. Flere informanter uttaler seg negativt om de som «leker med maten» i motsetning til de som høster av naturen for livberging. De fleste mener også at familier med brukstradisjoner skal ha fortrinnsrett både i forhold til gammebygging og motorisert ferdsel.

Den generelle oppfatningen er at lokalbefolkningen har rett til naturressursene. Informantene har i liten grad brukt juridiske begreper for å definere rettighetstyper. Men særlig i svarene på spørreundersøkelsen har noen informanter fokusert på eiendomsrettigheter for mindre og sentrale områder nært knyttet til boplasser, men for øvrig er det flere som er opptatt av kollektive, lokale rettigheter.

112

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

4.7 Litteratur Anárjogaleagi Biras/Anárjokdalens Velforening (2009): Utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Sagat. 132 (14.juli 2009):18. Buljo, Johan Henrik (2008): Sámi bivdo- ja meahcástansearvi. ”Finnmárkkukommišuvdna – sin mandáhta ja min vuordámušat”. Deanu birasvisttis, 29/10-08, referert i Riseth et al. (2010:56-57). Dalseng, John Ingvald (2012): Bruk og rettsoppfatninger i Dalabohki. Notat, 11s. Oversendt SEG ved Trine Länsman pr. e-post 10.04.2012. Guttorm, Hans (1989): Tradisjonell næringsutvikling i Karasjok (6s). I: Eriksen, Gudrun (red.) Innføring i lokalkunnskap. Kompendium. Samisk Videregående skole Karasjok. Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen (2004): Samenes historie fram til 1750. Cappelen. Hansen, Einar Richter (1994): Kommunikasjoner. Kapittel 10 i NOU 1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Oslo: Statens forvaltningstjeneste,327-346. Harby, Stig (2009): Mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Sagat. 151 (8.august. 2009):18. Helander, Elina (2004) [2001]: Samiska rättsuppfatningar. Juridica Lapponica 30. University of Lapland. Rovaniemi. [Først trykt i NOU 2001:.34]. Hågvar, Geir (2006): Den samiske rettsdannelse i indre Finnmark. Dieđut 2/2006. Sámi Instituhtta. Kautokeino. Jebens, Otto (1999): Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark. Cappelen Akademisk. Oslo. Keilhau, M.B. (1827): Reise i Øst- og Vest-Finnmarken 1827. [Referert etter Westrheim (1980)]. Keskitalo, Alf Isak (1998): Guovdageainnu suohkangirji. Kautokeino sognebok. Guovdageainnu suokan. Kautokeino kommune. Kolsrud, Knut (1961): Sommersete. Til problemet om halvnomadisme og seterflytting blant norske sjøsamer. Oslo-Bergen:Universitesforlaget. Krokann, Inge (1976)[1942]: Det store hamskiftet i norsk jordbruk [Norsk kulturhistorie] Det norske samlaget, Oslo. Myrvoll, Elin Rose, Alma Thuestad og Inger Marie Holm-Olsen (2011): Wild Reindeer Hunting in Arctic Norway: Landscape, Reindeer Migration Patterns and the distribution of Hunting Pits in Finnmark. Fennoscandia archeologica. 28:3-17. Opdal, Sverre (2006): Skogens blod. Skoganvarre. Pedersen, Steinar (1988): Konflikten mellom Karasjokfolks laksefiske og det offisielle lov og regelverk. Ca. 1870-1910. Dieđut nr. 1. Sámi Instituhtta. Guovadgeaidnu. Pedersen, Steinar (1994): Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig. Del II i NOU 1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 13-133. Prestbakmo, Hans (1994): Bruken av utmarksressursene i Finnmark i dette århundret. Del III i NOU 1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 135-203. Reindriftsforvaltningen

(2003):Fjellstueoppsitteren.05.12.03. http://www.reindrift.no/print.gan?id=603&subid=0&pr5TU

intFriendly=yes U5T Reinton, Lars (1955): Sæterbruket i Noreg. Riseth, Jan Åge og Jan Idar Solbakken (2010) Naturbruk i Kautokeino i et kulturhistorisk lys. Utmark

1/2010. http://www.utmark.org/utgivelser/pub/20105TU -

1/Riseth_Solbakken_Utmark_1_2010.html U5T

113

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Riseth, Jan Åge, Jan Idar Solbakken og Heidi Kitti (2010): Meahcásteapmi Anárjohkas. Naturbruk i Anárjohkaområdet. Fastboendes bruk av meahcci og konsekvenser ved mulig utvidelse av Øvre Anárjohka Nasjonalpark. Utredningsoppdrag for Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen. Samisk Høgskole. Riseth, Jan Åge & Arvid Holte (2008) Rennäring och nationalparker i Norge. Kapittel 13 i: Sandström, C., S. Hovik og E. I. Falleth. (red.): Omstridd natur. Trender och utmaningar i nordisk naturförvaltning. Umeå: Borea, 269-290. Schanche, Audhild (2002): Meahcci, den samiske utmarka. I: Svanhild Andersen (red.) Samiske landskap og Agenda 21: kultur, næring, miljøvern og demokrati. . Rapport 2 i prosjektet ”Miljø, kultur og kunnskap. Bruk og forvaltning av naturressurser i samiske områder”. Dieđut 1/2002. Kautokeino, 156–170. Schnitler, Peter [Nissen & Kvammen ] (1962)[1742-45]: Grenseeksaminasjonsprotokoller. Oslo: Kjeldeskriftfondet. Bd. I. Solbakk, Aage (2000): Ávjovári-Kárášjoga historja I 1553-1900. Davvi Girji/Karašjoga gielda- Karasjok kommune. ISBN 82-7374-493-0. Solbakk, Aage (2007): SÁPMI. Sameland. Samenes historie fram til 1751. Davvi Girji. Solem, E., 1970 [1933]: Lappiske rettsstudier, 2.utg. Oslo: Universitetsforlaget. Soupajärvi, Leena (2003): Competing Industries and Contested Nature in Finnish Lapland after World War II. I: Möller, Frank og Samu Pehkonen (red.) Encountering the North. Cultural Geography, International Relations and Northern Landscapes. Aldershot, England/ Burlington VT, Ashgate. Storm, Dikka og Johan Albert Kalstad I: Finnmarksvidda – natur – kultur. NOU 1978:18 A, 162-181. Theisen, Hans Petter (1986): Hvilke kommunikasjonsforhold fantes bak skipsleia nordpå? Utviklingen av fjellstuesystemet fra vikingetida til våre dager. Innlegg ved Historisk klubbs Høstseminar 1986. Turi, Kirsten m.fl. (2009): Utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Sagat. 143 (29.juli 2009):18. Tønnesen, Sverre.1979 [1972]. Retten til jorden i Finnmark. Rettsreglene om den såkalte “Statens umatrikulerte grunn”- en undersøkelse med særlig sikt på samenes rettigheter. 2de utg.Universitesforlaget. Vorren, Ørnulv (1978): Bosetning og ressursutnytting under veidekulturen og dens differensiering. I: Finnmarksvidda – natur – kultur. NOU 1978:18 A, 145–162. Vorren, Ørnulv (1989): Veidekulturens arealfordeling, siidagrenser og ressursutnytting i Samelands nordøstlige strøk. I: B. Aarseth (ed.) Grenser i Sameland, 43-82. Oslo: Norsk Folkemuseum, 12-42. Westrheim, Sonja (1978): Seterdrift I Finnmark. Magistergradsavhandling. Universitetet i Oslo. Institutt for folkelivsgransking. Westrheim, Sonja (1980)]: Seterdrift I Finnmark. Forskjeller og likheter innen driftsformen blant samer, kvener og nordmenn. Dugnad. Tidsskrift for folkelivsgranskning 2-1980:36-47. Westrheim, Sonja (1992) Nordnorsk magasin 3/4- 1992 (15):27-30. Aarseth, Bjørn (1989a): Grenseoppgjørene og konsekvensene av disse for den nordsamiske bosetting i Norge. I: B. Aarseth (ed.) Grenser i Sameland, 43-82. Oslo: Norsk Folkemuseum. Aarseth, Bjørn (1989b): Bosetting og befolkning i Kárášjohka gjennom tidene (50 s.) I: Eriksen, Gudrun (red.) Innføring i lokalkunnskap. Kompendium. Samisk Videregående skole Karasjok.

114

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5 Bruk og rettsoppfatninger i reindriften Jan Åge Riseth

5.1 Innledning

5.1.1 Formål Formålet med kapitlet er å sammenstille og presentere en oversikt over reindriftsutøvernes bruk av naturressursene og rettsoppfatninger knyttet til dette samt reindriftens bruk av områdene i relasjon til annen bruk. Dette omfatter en beskrivelse av næringens innhold, omfang, varighet samt endringer over tid. Kapitlet inneholder også en kort gjennomgang av reindriftshistorien i Karasjok. Kapitlet gir også en oversikt over organiseringen av reindriften i Karasjok.

5.1.2 Metode og gjennomføring 1) Litteratur- og dokumentstudier: Offentlige dokumenter og utredninger samt lokalhistorisk litteratur er en kilde til kunnskap om reindriften i Karasjok. Det er også brukt forskningsbaserte studier fra forskjellige tidsepoker. 2) Spørreundersøkelse og intervjuer: Informasjon fra muntlige kilder er innhentet ved spørreundersøkelse og enkeltintervjuer av medlemmer av reinbeitedistriktene. Intervjuene var åpne og halvstrukturerte i form, og alle som sa seg villig til intervju, fikk tilsendt en intervjuguide med tematikker som det ønskes fokusert på. Intervjuguiden følger i hovedsak spørreundersøkelsen og hadde følgende hovedelementer (tilsvarende for de fastboende):

1. Personlige opplysninger, herunder tilknytning til området. 2. Fortidig og nåværende bruk av grunn og ressurser (utfyllende opplysninger for de som har svart på spørreskjema). 3. Forholdet til andre brukere, grenser og eventuelle tvister som kan synliggjøre oppfatninger om eksklusiv, felles/kollektiv eller allmenn bruksrett til ulike områder. 4. Oppfatninger om retten til områdene, i forhold til ulike typer bruk/ulike ressurser, grunnlag for rettsoppfatninger, endringer over tid og reaksjoner på statlige reguleringer av bruksretten.

Intervjuene er gjennomført av Samisk nærings- og utredningssenter (SEG) ved Håvald Hansen, Rannveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger. Fra reindriften er ni personer intervjuet; to kvinner og syv menn. Av disse intervjuene ble fem signert. For øvrig ble det innsendt tre egne redegjørelser fra personer innen reindriften. Utredningen er derfor bygd på både intervjuer og innsendte redegjørelser.

Materialet fra spørreundersøkelse og intervjuer viser med all tydelighet at det ikke er konflikt mellom reindriften og fastboende i Karasjok kommune. Videre viser materialet at det er vokst fram interne konflikter i reindriften i løpet av de siste tiårene. Oppdragsgiver har ikke ønsket at utredningen skulle ha stort fokus på reindriftsinterne forhold, og derfor er ikke disse problemstillingene spesielt fokusert i intervjuene. Når slike likevel trer tydelig fram i materialet, tyder det på at dette er forhold som opptar informantene sterkt.

115

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Den videre strukturen i kapitlet er basert på at man starter med en gjennomgang av reindriftens rammebetingelser; først gis en oversikt over det offentliges reguleringer (5.2), så følger en skisse av de viktigste moderniseringsfaktorene som over tid har bidratt til endring av beitebruken (5.3) og en oversikt over Karasjokreindriftens organisering (5.4). Dette brukes til å kontekstualisere informant- data som presenteres i et eget delkapittel (5.5). I oppsummeringen (5.6) drøftes de to hoved- funnene; de reindriftsinterne forholdene og forholdet til de fastboende og det trekkes en konklusjon.

5.2 Offentlige reguleringer

5.2.1 Grensesperring og lovgivning for Finnmark De tre første avsnittene i dette underunderkapitlet er basert på tekst fra en tidligere rapport som jeg har ført i pennen (Riseth et al. 2010), men er utfylt og omskrevet for denne rapportens formål.

I kapittel 4 ble det redegjort for veidekulturen og dens differensiering til fastboende og reinnomader. Ny forskning (Myrvoll m. fl. 2011) bekrefter villreinfangstens sentrale posisjon i daværende Ávjovarri siidaområde. En del av de som begynte å flytte som reinnomader hadde opphav i opprinnelige innlandssiidaer mens andre hadde opphav i opprinnelige kystsiidaer. Nomadene kom da med sine hjorder til sitt gamle siidaområde, dvs. for noen var det innlandssiidaer om vinteren og for andre var det kystsiidaer om sommeren (Vorren 1978, Pedersen 1994). Det er konstatert at fra midten av 1700- tallet hadde Karasjoks befolkning «et nomadiserende element av reindriftssamer som oppholdt seg i sognet om vinteren» (Aarseth 1989b:16).

Tamreindriften i Finnmark ekspanderte utvilsomt betydelig på 16- og 1700- tallet. Dette framgår både av klageskriv fra kystsamer (det var fra kysten klagene kom), og de detaljerte redegjørelsene i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller (Vorren 1978, Pedersen 1994). Til tross for klagene oppstod det også faste relasjoner mellom nomadene og de bofaste både ved kysten og i innlandet - det som etter hvert utviklet seg til verddevuohta; gjensidige økonomiske og sosiale forpliktelser (Hågvar 2006).

Ved fredstraktaten etter den store nordiske krig i 1720 ble det bestemt at det skulle etableres en entydig grense mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland (Aarseth 1989a). Grensen fra 1751 ble å følge den sørlige og østlige grensen for Guovdageaidnu og Ávjovárri siidaer (se figur 7 i kapittel 4). Ávjovárri hadde da 21 hushold med totalt 143 personer, kvenene inkludert. De fleste reindriftssamene i Karasjok oppholdt seg på finsk side 2-3 måneder om vinteren (Bull 2001).

Lappekodicillen, som var et integrert tillegg til selve grensetraktaten, forutsatte at alle måtte velge statsborgerskap, men sikret fri passering av riksgrensen. Det innebar at de kunne både bo, flytte og utnytte ressursene som før, men at de entydig ble dansk-norske undersåtter (Pedersen 2008). Siden flyttingene kunne fortsette som før, fikk ikke grensefastsettinga vesentlige følger for tamreindriften i første omgang. Problemene startet først ett århundre senere. Omkring 1850 regner en med at nærmere 50000 rein fra Finnmark var på vinterbeite i Finland mens om lag 15000 rein fra finsk side var på sommerbeite i Finnmark (Aarseth 1989a).

116

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Grensesperringene mellom Norge og Finland i 1852 og Sverige og Finland i 1889 skapte alvorlige problemer for reindriftssamene. Norges første reindriftssjef sa det slik: “For reindriften i Finnmark ble virkningen av grensesperringene meget dramatiske. Den ga også omfattende ringvirkninger i de nordiske land, og er historisk sett den største omveltning reindriftsnæringen har gjennomgått” (Sara 1997:35).

Virkningene var enda mer omfattende i Øst-Finnmark enn i Kautokeino. Reintallet hadde økt sterkt i 38 løpet av 1800-tallet, men i de nærmeste tiårene etter grensesperringa ble reintallet P36F P og antallet hushold i Karasjok mer enn halvert. Resultatet ble bl.a. at en rekke slekter forsvant ut av reindriften. Grensesperringa mellom Sverige og Finland i 1889 førte etter hvert til økt press på Karasjok fra 39 KautokeinosamerP37F P og en del reindriftssamer fra Karasjok etablerte seg i Tana fram mot århundre- skiftet (Aarseth 1989a, 1989b, Solbakk 2001, Pedersen 2006). Aage Solbakk (1998) har gått i gjennom de berørte reindriftsslektene i Tana i detalj og konkluderer med at omkring forrige århundreskifte var disse slektene enten utdødd eller fortrengt av Karasjoksamer som hadde overtatt områdene.

Utredninger, lover og forordninger Om myndighetenes tiltak kan oppsummeres:

Behovet for vern og kravet om fordeling av beitemarkene meldte seg med full tyngde, og myndighetene måtte ty til lovreguleringer. I de påfølgende 80 år var det en relativt stor aktivitet fra myndighetene i forhold til reindriften. Det var stadig kommisjoner i arbeid med forskjellige regulerende bestemmelser [...] (Sara m.fl. 1994:29).

Kirsti Strøm Bull (2001) har gjort en detaljert gjennomgang av disse arbeidene. Det er verdt å merke seg at mange av forslagene som ble lagt fram ikke ble realisert, eller først etter lang tid. Her fokuseres det på de reguleringene som ble iverksatt. Hovedkilden for framstillingen er en utredning fra Reindriftsadministrasjonen (Sara m.fl. 1994).

Reinbeitekommisjonen av 1852 fikk i oppdrag å vurdere hvilke tiltak som var nødvendige som følge av grensestengingen. To av kommisjonsmedlemmene reiste rundt i Finnmark og holdt møter med reineierne. Ut fra tall som de 62 reineiere de traff i Karasjok oppga, beregnet kommisjonen at de 96 reineierne i Karasjok hadde i alt 21000 rein. Kommisjonen anslo det reelle tallet til å være omlag 31000. Kommisjonen anslo vinterbeitekapasiteten til å være 15000 rein, dvs. halvparten av anslaget. På bakgrunn av kommisjonsarbeidet ble det foretatt beitetidsregulering som en provisorisk 40 anordningP38F P allerede i 1852. I Karasjok ble beitetiden for vinterbeitene satt fra 1. november til 15. mai.

Loven av 1854 ga hjemmel både for å verne vinterbeiter gjennom å fastsette beitetid, og til å fordele sommerbeiter samt å kontrollere overflytting mellom sommerdistrikter. Videre ble det innført vokteplikt både av hensyn fastboendes eiendom og for å redusere mulighetene for ommerking og

38 I følge folketellingene gikk reintallet i Karasjok ned fra 22700 i 1865 til 15000 i 1875 (Aarseth 1989a). 39 I Kautokeino hadde mange løst problemet med sperret adgang til Finland med å skifte fra norsk til svensk statsborgerskap. Grensesperringa mellom Sverige og Finland i 1889 fjernet denne muligheten og førte både til forflytninger av nordsamer sørover i Sverige og tilbakeflytting til Kautokeino (Aarseth 1989a). 40 Da Stortinget var samlet bare hvert fjerde år.

117

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 reintyveri (Bull 2001). Grensekryssing med rein ble straffbart. I 1857 ble det gitt en tilleggslov som ga myndighetene ytterligere hjemmel til å fordele beitearealene mellom reindriftsutøvere og å fastsette beitetid (Sara m.fl. 1994).

I 1854-loven hadde reineierne i Karasjok og Kautokeino blitt unntatt fra vokteplikt i perioden 1. juni til 8. juli, men det kom snart klager fra de fastboende, og amtmannen anmodet derfor to år senere om at dette unntaket måtte opphøre. Anmodningen ble etterkommet og i 1857 ble unntaket fjernet. Som nevnt over oppsto det et press østover slik at Kautokeinosamer søkte seg mot Karasjok og Karasjoksamer mot Polmak etter grensesperringene. Særlig var det tvister om fordelingen av vinterbeitene. Amtmannen opprettet i 1860 en felles vinterbeitestrekning mellom Karasjok og Polmak langs Tanaelva fra Savkadas til Port. I perioden fram mot 1870 skjedde det stadig overføring av reindrift fra Kautokeino til Karasjok, og det oppsto stadig tvister og anmeldelser. Etter påtrykk fra amtmannen ble det ved kgl. resolusjon vedtatt et felles vinterbeitedistrikt for Kautokeino og 41 Karasjok. Dette innebar at reineiere fra Kautokeinosida fikk formell adgang til furuskogene P39F P i Karasjokområdet (Sara m. fl. 1994). Det ser altså ut til at myndighetenes tiltak var å legalisere den tilpasningen som skjedde. Dette måtte nødvendigvis innebære skjerpet konkurranse om vinterbeitene. Resultatet har vi redegjort for ovenfor; halvering av reinbestanden i Karasjok (i tråd med Reinbeitekommisjonen av 1852 sin vurdering av vinterbeitekapasiteten), og at mange slekter ble trengt ut av næringen (Solbakk 1998).

En av kommisjonene som var i arbeid var den såkalte Finnmarkske Fjeldfinkommision (1875-1885). Bakgrunnen for kommisjonen er vurdert slik:

[Oppnevning og mandat]… tyder på at sommerbeiting i lavområdene i de indre deler av fylket, samt fordelingen av beiteressursene og kontroll med overflyttinger fra et område til et annet er blitt et økende problem. Konfliktene synes å ha vært størst i forholdet mellom Kautokeino og Karasjok, forårsaket av en stadig økende ulegalisert overflytting fra vest mot øst. Dette var åpenbart ettervirkninger av grensesperringen i 1852. Det er nærliggende å trekke den slutning at de innbyrdes forhold mellom reineierne og interessekonflikten med den øvrige bosetning ble mere framtredende av de arealbegrensinger som grensesperringen medførte (Sara m.fl. 1994:38)

Kommisjonen ga opphav til en ny lov i 1888 som i 1892 ble fulgt opp av en forordning der reindriftssamene i Kautokeino, Karasjok, Polmak og Varanger ble tillagt halvøyer og øyer til sommerbeite.

Grensen mellom sommerbeitedistriktene var uklare i de tilfeller denne gikk over fastland, likeså var det uklart i grensene mellom sommerbeitedistriktene og vinterbeiteområdene.[…] Ved forordningen ble det ikke foretatt fordeling av beitestrekninger mellom grupper innenfor et distrikt. Det sistnevnte medførte senere problemer og konflikter (Sara m.fl. 1994:47).

Sommerbeitedistriktet for reindriftsamene i Karasjok omfattet etter forordningen: Vuorjenjarg-nord 42 43 44 for RefsbotnP40F ,P MagerøyenP41F P og SpiertanjargP42F .P Det ble ikke formelt oppdelt, men var ansett som ett

41 «Det var ikke tale om bare vinterbeiter til dyrene, men behov for lune og brenselsrike skogsområder til vinteropphold i telt» (Sara m.fl. 1994:71). 42 Tilsvarende de senere distriktene 16 A og 16B

118

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 distrikt. Vuorjenjarg sør for Refsbotn ble lagt til Kautokeino, mens Corgasnjarga ble lagt til Polmak. Kommisjonen gikk heller ikke inn på å fordele vinterbeitene selv om det som vist over, var store konflikter om dette (Sara m.fl. 1994).

Loven fra 1888 inneholdt også regler om reinmerker og om skilling av rein. Kommisjonen hadde dessuten konkrete forslag til bygging av fem statsfinansierte sperregjerder over halvøyene, derav to i Karasjok. Dette skulle fremme skilling før høstflytting og sikre at reinen ikke ble sluppet for tidlig inn på høstbeite. Departementet fant kun midler til et gjerde i Varanger (Sara m.fl. 1994). De to gjerdene for Karasjok, over Børselvfjellet og Ifjordfjellet, ble ikke oppført før på 1950-60-tallet.

Som et resultat av lokale forhandlinger i forbindelse med den kgl. resolusjonen ble det også i 1871 for Karasjok vedtatt furuskogsfredninger mot reinbeiting, både rundt fjellstuer og kirkested, dvs. egne områder ble avsatt for kjørerein og lavplukking. Med hjemmel i en ny lov av 1888 ble det opprettet flere fredningsområder i 1898 (Sara m. fl. 1994).

Selv om en ny kommisjon oppnevnt i 1910 kom med en omfattende innstilling ble det ikke foretatt flere større reguleringer før en landsomfattende reindriftslov ble vedtatt i 1933.

Forholdet til Finland Finland var i perioden fra 1809 et storfyrstedømme underlagt det russiske tsarriket. Etter den russiske revolusjonen ble Finland en selvstendig republikk i 1920.

Til tross for at det var forbudt, fortsatte en del reineiere den grenseoverskridende reindriften etter gammelt mønster også etter grensesperringen. Dette uten sterke reaksjoner fra myndighetene. Dessuten ble det også «gitt tillatelse av finske myndigheter til norske reindriftsutøvere til å beite med rein om vinteren i Finland. Dispensasjoner ble gitt når beiteforholdene på norsk side var vanskelige ut fra klimatiske forhold. Slike dispensasjoner ble gitt fram til 1940-årene» (Sara m.fl. 1994:17).

Forhandlinger om en konvensjon mellom Norge og Finland ble tatt opp allerede i 1920. Den første konvensjonen trådte i kraft i 1923. Konvensjonen innførte både økonomiske inndragningsbestem- melser og utdrivingsbestemmelser. På 1930-tallet økte sommerbeitingen av rein fra Finland betydelig. Sommeren 1932 ble så mye som 17000 rein fra Finland påtruffet på norsk territorium. Store inndragningsbeløp og slitte lavbeiter førte til misnøye med konvensjonen i begge land og det ble i 1934 igangsatt forhandlinger om en ny konvensjon om bygging av grensegjerde. Til tross for undertegning og ratifikasjon av den nye konvensjonen allerede i 1936, kom ikke gjerdebyggingen i gang før krigen (Sara m.fl. 1994). Etter krigen ble enda en ny konvensjon inngått i 1952 og grensegjerdet ble endelig fullført i 1957. Konvensjonen er fornyet to ganger, sist i 1981

(www.reindrift.no5TU ).U5T

5.2.2 Finnmark og den landsomfattende reindriftspolitikken Fra midten av 1800-tallet ble det ført en særegen reindriftspolitikk for Finnmark. Reindriftspolitikken for Troms og sørover ble preget av forholdet til Sverige. Som Steinar Pedersen (2007, 2008) har

43 Tilsvarende det senere distrikt 15 44 Tilsvarende de senere distriktene 14 og 14A

119

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 påpekt, ble det en langtidstrend i norsk politikk helst å bli kvitt, eller i det minste å redusere, de svenske reindriftssamenes beiterett i Norge. De toneangivende idestrømningene innen den akademiske og politiske eliten i det nylig selvstendige Norge var nasjonalisme og sosialdarwinisme. Man hadde en underlegenhetsfølelse i forhold til Sverige og man så samene som en laverestående befolkning. For å demme opp for emigrasjon til Amerika ønsket man både å legge til rette for jordbrukskolonisering i Nord-Norge og ellers fremme ekspansjon i jordbruket på bekostning av reindriften (Berg 1990).

Etter et langvarig kommisjonsarbeid og omfattende forhandlinger mellom norske og svenske myndigheter vedtok både Norge og Sverige en felles lov i 1883, den såkalte felleslappeloven. I Norge gjaldt den fra Troms og sørover. Loven skulle både midlertidig tre i stedet for Lappekodicillen og regulere reindriften i hvert av landene. De viktigste elementene i loven var distriktsinndeling, 45 vokteplikt og fellesansvarlighet P43F P for skade på innmark. Nettopp fellesansvarligheten var motivasjon for distriktsinndelingen (Severinsen 1979). Når felleslappeloven ikke ble gjort gjeldende for Finnmark, skyldes det nok ikke bare at fylket ikke har felles grense med Sverige, men også at reindriften betydde mye mer for Finnmark enn fylkene sørover (Sara m.fl. 1994, Pedersen 2008:309). Vi kan merke oss Finnmark ikke fikk erstatningsbestemmelser for beiteskade, som i felleslappeloven, på slutten av 1800-tallet. Dette kan også være en av årsakene til at Finnmark i denne omgang ikke fikk nøyaktig inndeling av sommerbeitedistriktene som lenger sør.

I 1933 ble det for første gang vedtatt en reindriftslov som omfattet all reindrift i Norge. Fellesansvarligheten ble nå å gjelde også i Finnmark, men den var begrenset av at «erstatningsansvar ble ikke utløst hvis innmarka ikke var inngjerdet eller at skaden ble voldt innenfor en avstand av to km fra jordbrukerens bopel» (Sara m.fl. 1994:75). Loven forutsatte at Finnmark skulle inndeles i reinsogn og videre i reinbeitedistrikter.

Fylkesmannen vedtok umiddelbart en forordning som gjorde de tidligere fire nevnte sommerbeitedistriktene, deriblant Karasjok, til reinsogn. Karasjok reinsogn fikk følgende reinbeitedistrikter: Distrikt 13 Indre Čorgas og Lagjesduoddar, Distrikt 14 Spiertanjarga, Distrikt 15 Magerøya med Stikonjarg, Distrikt 16 Vuorjenjarg med Vestgaisserne, Distrikt 17 Karasjok Høstbeite (beitetid 1.9-1.6) og Distrikt 18 Karasjok Vinterbeite (beitetid 1.11-1.5). Denne distriktsinndelingen gjaldt uendret til 1963 da distrikt 14 ble delt. Distrikt 16 ble delt i 1981. Endringene etter dette er gjennomgått i kap. 5.4.

Det er verdt å merke seg at tredelingen i vinterbeiter, høst/vårbeiter og sommerbeiter innføres for første gang i 1933. Videre er det første gang man fordeler sommerbeitene i distrikter som i resten av landet. Vinterbeitene og høst/vårbeitene ble ikke fordelt videre. Bruken av disse beitene er derfor kun regulert av tradisjon. Det er ulikt reindriften i resten av Norge. Videre er det kun de tilsvarende distriktene 30 (høstbeite) og 31 (vinterbeite) som har flere siidaer enn distrikt 17 og 18.

På slutten av 1970-tallet ble det gjennomført en dobbeltreform; først Hovedavtalen for reindrifts- næringen i 1976 og så en ny reindriftslov i 1978. Hovedavtalen la grunnlag for årlige forhandlinger om reindriftsavtaler som etter hvert har subsidiert reindriften på samme relative nivå som jordbruket. Loven innførte en omfattende representasjon av reindriftssamer i styrer på flere nivå. Vi

45«Inndelingen i distrikt etter Fælleslappeloven av 1883 skjedde som nevnt for å bestemme kretsen av de reineiere som var solidarisk ansvarlige for skade på de fastboendes eiendom» (NOU 2001:35:70)

120

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 skal imidlertid merke oss at loven hadde ambisjoner om å regulere reindriften gjennom begrensinger av reintall. Etter mønster fra landbruket ble reindriftshushold formalisert som driftsenheter, og loven innførte hjemler for å regulere reintall pr. distrikt og pr. driftsenhet.

Det viste seg etter hvert at reformene ikke ga de resultatene myndighetene hadde sett for seg i Kautokeino og Karasjok. Den relativt betydelige pengestrømmen som avtalen førte inn i næringen førte til at mange investerte i reintallsvekst i stedet for økte inntekter (se figur 21 i 5.3.3), mens styringsorganene bl.a. stemte ned fagbyråkratiets forslag om begrensing av reintallet (Riseth 2009, Ulvevadet 2012).

Stortingsmeldingen «En bærekraftig reindrift» (nr. 28 (1991-1992)) stakk ut en kurs for økt selvstyre i næringen. En utredning om distriktsinndelingen i Finnmark (Sara m.fl. 1994) tok til orde for et nytt organisasjonsprinsipp for reinbeitedistrikter med utgangspunkt i langsgående deling omkring 46 flyttesystemeneP44F P slik at Kautokeino skulle bestå av tre distrikter og Karasjok av to distrikter. Som det går fram av kap. 5.4.1 gikk utviklingen helt fram til 2002 i retning av et mer finmasket nett av distrikter, men etter det har dette snudd og fra 2004 har utviklingen tilnærmet seg denne modellen. Nåværende distrikt 16 i Karasjok er basert på dette prinsippet: Et stort distrikt som omfatter alle årstidsbeiter basert på at alle de forskjellige siidaene må samarbeide og løse sine problemer i fellesskap. Det er interessant at en kommisjon allerede i 1910 foreslo en ny reindriftslov for Finnmark basert på et tilsvarende prinsipp, men dette ble ikke realisert (Sara et al. 1994).

Med utgangspunkt i nevnte stortingsmelding ble det utredet en helt ny reindriftslov (NOU 2001:35) som ble vedtatt i 2007. Til forskjell fra tidligere lover fokuserer denne loven på reindriftens indre forhold. Den tradisjonelle siida-institusjonen får for første gang en rolle i loven. Også den nye loven 47 bygger på at man skal fastsette distrikts- og nå også siidavise reintallP45F P (§ 60), nå som en del av bruksregler (§ 57) og distriktsplan (§ 62). En viktig nyvinning er at det er distriktsstyret som skal stå for utredningsarbeidet, i stedet for Reindriftsforvaltningen. Likevel skal både det regionale Områdestyret og det sentrale Reindriftsstyret i følge loven godkjenne hver siidas reintall (§ 58). Som om det ikke skulle være nok, så opphevet Landbruks- og Matdepartementet i januar 2011 Reindriftsstyrets vedtak om fastsettelse av reintall i Finnmark for sju distrikter og ba om nye vedtak 48 innen seks ukerP46F .P Dette illustrerer begrensningene i selvstyret etter den nye loven.

5.2.3 Oppsummering Grensesperringene førte til sterk konkurranse om vinterbeitene i Finnmark og behovene for lovregulering var åpenbare. Mange lovkommisjoner var i virksomhet og mange utredninger ble produsert. En del av forslagene ble iverksatt, som etablering av merkesystem og regler for reinskilling, men det er kanskje ikke utypisk at ulegalisert flytting østover på vinterbeite ble legalisert gjennom å opprette fellesområder. Samtidig er det påvist at antall reindriftshushold i Karasjok ble mer enn halvert og at mange slekter ble trengt ut av næringen. Det er kanskje enda mer påfallende at det tok et helt århundre å få etablert et grensegjerde mot Finland og sperregjerder over halvøyene. Det tok også 80 år før man fikk en distriktsinndeling som var særlig mer spesifikk enn vern av vinterbeitene mot sommerbeiting.

46 Ikke ulikt fjellsamebyene i Sverige. 47 http://www.lovdata.no/all/tl-20070615-040-009.html 48 http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2011/Jan-11/reintall-ma-fastsettes-pa- nytt.html?id=632195

121

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

At myndighetene var mer positive til reindriften i Finnmark enn lenger sør, innebar at favorisering av jordbruket på bekostning av reindriften først ble iverksatt et halvt århundre senere og med mindre styrke. De reguleringene som ble gjort på slutten av 1800-tallet bærer også preg av at man vegret seg for å gripe inn i reindriftens egenregulering. I moderne tid forsøkte myndighetene å styre reindriften, til dels ovenfra og ned, fra og med slutten av 1970-årene, men dette synes å ha blitt modifisert de siste to tiårene slik at idealet i det minste er mest mulig internt selvstyre.

5.3 Modernisering og utvikling Fra reindriften i Karasjok på slutten av 1930-tallet har Lillian Bye (1976) gitt en levende beretning av flyttsamers hverdagsliv hele året i gjennom. Beretningen vitner om et selvstyrt flyttsamesamfunn som har sine bestemte kontaktpunkter med omgivelsene, men supplert av litt handelsvarer er man sjølforsynt med det meste. I denne boka er det også noen interessante refleksjoner over reindriftssamenes forhold til det øvrige samfunn, blant annet om skatt og politikk. Først bibringer forfatteren refleksjoner fra to av de reineierne hun kjenner; både om skatt og om storfolk:

Hadde det så sant vært ei råd med skatten. […] Han skulle betale til denne innretningen de kalte staten for at den skulle styre og rå over ham stikk i mot hans eget bedre skjønn. […]storkaran kom og sa at fjellfinnen måtte stemme med dem ved valget for skatten si skyld […] Riktignok var det noen av fjellfinnene som hadde mer i skatt enn de norske, både lensmann og prest, og derfor måtte reknes som velholdne menn. Men ikke visste han at fjellfinnen var rekna til storkarans klasse [...] Ikke for det at han akta storkaran så høgt, men for det at de akta han så lite og hadde vist det tydelig nok gjennom tidene […] (Bye 1976:43).

Dette er et klart vitnesbyrd om at reindriftssamenes sosiale status i det øvrige samfunnet var tydelig lavere enn deres økonomiske stilling. Noen implikasjoner av dette får vi fram når forfatteren går over til å berette om andre reindriftssamer som hadde ambisjoner om å bli fastboende og gårdbrukere:

De mektige Sombykara med tusentall av rein i fjellet hadde lenge hatt hug til å bli bufolk. […] De hadde også søkt jord. […] Jord kunne de ikke få, for de ville ikke egne seg som jordbrukere. De måtte bare drive i vei med reinen i fjellet. Helst skulle de ikke bo i hus om vinteren, men i telt som i gammel tid, så de ikke degenererte. [...] Men bujord? Ikke snakk om! Selv om de hadde penger å kjøpe for. Jorda i Karasjok hørte til de fastboende fra gammel ti, og de hverken ville eller kunne selge. Og all annen jord var statsjord, og den fikk de ikke bli delaktige i. [...] Dette gjorde den ene [...] så arg at han tok både kone og reinflokk [...] og dro over grensa. Og det grov et djupt skar i reinbestanden i Karasjok. Men gårdsbruk hadde han satt hugen til (Bye 1976:43-44).

Dette tyder på ganske skarpe sosiale skiller. Jeg har ikke gjort forsøk på å sjekke denne beretningen mot andre kilder, men siden forfatteren gjengir den går jeg ut fra at den var alminnelig kjent i flyttsamemiljøet i Karasjok. Ottar Brox (1999) har pekt på Fredrik Barths (1961) analyse av en mekanisme hos Basseri-nomadene i Iran: Når nomader får flokker over en viss størrelse, oppstår det fare for at de ikke klarer å vedlikeholde flokken sin. Dette forårsaker at noen rikere nomader gjerne konverterer dyrekapital til jordkapital. Brox sier at dette ikke er kjent i reindriften, men mekanismen er beskrevet for Skånlandsområdet (Minde 2000).

122

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

For øvrig er det også velkjent at reindriftssamer i andre regioner også kjøpte seg gårdsbruk som de drev ved siden av å ha rein, slik at de ble delvis bofaste, f.eks. i Rørosområdet (Fjellheim 1999, 2012) og Østre Namdal (Hermanstrand 2009). Erik Solem (1970 [1933]) sa det slik om Varangersamene: «Alle gifte renlapper i Varanger har hus med gårdsbruk ved Varangerfjord, og her lever også deres hustruer og barna mens mannfolkene passer renen» (Solem 1970[1933]:38). Om Karasjok sier Solem:

Karasjoklappene har også begynt å skaffe seg hus ved kirkestedet; her holder hustruen og de mindre barna til en vesentlig del av vinteren- særlig i den tid da barna går på skole. Om de ikke selv eier hus, er det vanlig at de leier sig inn hos de fastboende i skoletiden (Solem 1970[1933]:39).

Reindriften i Finnmark ble hardt rammet av krigen, og det var mange familier som hadde svært lite rein. Lappefogden og Fylkesmannen engasjerte seg derfor for å få opp reinbestanden bl.a. gjennom å få statlige bevilgninger til kjøp av livrein. Et annet tiltak var gjennomføringen av reinsperregjerde- byggingen over halvøyene, nevnt foran, som Fjeldfindkommisjonen av 1875 hadde foreslått (Bull 2001). For øvrig var det flere prosesser som gradvis kom til å modernisere både reindriften og samfunnet etter krigen.

Figur 19: Kirkestedet i Karasjok før andre verdenskrig (Bye 1976:30)

123

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.3.1 Kommunikasjoner og teknologisk endring I kapittel 4 er det gitt en liten skisse av kommunikasjonsutviklingen i Karasjok. Dette utfylles av informantintervjuene. Samfunnet før krigen, som Lillian Bye skriver om, var basert på bruk av hest og elvebåt på elvene og ellers reinskyss. Snøbilrutene på slutten av 1950-tallet innleder den kommunikasjonsmessige revolusjonen som kom for fullt på 1960-70-tallet med både snøskuter og bil, særlig når veinettet bygges ut. For reindriften fjerner skuter og etter hvert ATV mye av slitet i dagliglivet og gir helt andre forflytnings- og kontrollmuligheter. Samtidig betyr det at reindriften får et moderne kostnadsnivå, og dermed må ha en langt høyere inntjening.

5.3.2 Slakterietablering Mens meierietablering moderniserte jordbruket (se kap. 4.3.4.), la slakterietablering grunnlaget for å endre reindriften. Sverre Opdal (2008) gir oss et glimt av hvordan reinslaktingen foregikk, på 1930- tallet, i Skoganvarre og Karasjok, før etableringen av slakterier:

[I Skoganvarre var det flere oppkjøpere] som passet på å møte reineierne ved hjorden og fikk avtale om å samle reinen så nær bygda som mulig, og på sted hvor hestene kunne komme til for å frakte de avlivede dyrene til flåplassen, som kunne være et av jordene nært ved bebyggelsen. Her ble reinsdyrene flådd og partert og kjøttet ble lagt utover marka til frysing, og senere pakket i kasser og sendt til grossistene. […] Slakteavfallet ble ikke destruert på annen måte enn at det ble liggende utover jordet og ble moset ned i jordsmonnet som gjødsel utpå våren (Opdal 2008:33).

En av oppkjøperne brukte også å kjøpe slakteflokker på finsk side og jage dyrene 10-12 mil til en innhegning i Porsanger (Opdal 2008).

Landbruksdepartementet tok opp arbeidet med å fremme bygging av reinslakterier fra høsten 1945 med det dobbelte formål å skaffe reindriftssamene bedre slakteforhold og gi forbrukerne høykvalitets kjøtt. Det første slakteriet for Karasjoksamer bygd med statsmidler ble åpnet på Børselvfjellet i 1951 (Hallsjø 1952). Karasjok Slakteri – og Fryseanlegg ble etablert som et andelslag og kom i drift i 1957 (NOU 1977:8). Siden 1999 er reinslakteriet i Karasjok drevet av firmaet Aage Pedersen i Tana. «Slakteriet er det eneste i Norge som er godkjent for slakt av alle typer husdyr og

rein» (www.reinslakteriet.no5TU ).U5T

124

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.3.3 Reindriftens omfang Kommisjonsoppgavene fra 1852 anslo reintallet i Karasjok til å være 31000. Reintallsutviklingen i Karasjok gjennom det siste århundret er gjengitt i figuren nedenfor.

Reintall Karasjok

70000

60000

50000

40000

30000

20000

10000 Reintall i vårflokk (1.april) i vårflokk Reintall

År

Figur 20: Reintallsutviklingen i Karasjok fra 1907 (Tømmervik og Riseth, 2011*, Reindriftsforvaltningen 2012). * tall for 1907, 1917, 1929 basert på Jordbrukstellingene.

Vi ser at reintallene tidlig på 1900-tallet lå tett opp mot 30000. Dette betyr at nivået fra tiden omkring grensestengingen var gjenvunnet. Andre verdenskrig førte til ny nedgang, og reintallet i etterkrigsårene var meget lavt; in 1950 bare vel 13000. Som nevnt over ble det etablert en ordning med livdyrstøtte, men i 1958 var det likevel ikke kommet høyere enn vel 26000. Reintallet fortsatte videre å variere omkring 25000 helt fram til midten av 1970-tallet.

Da skjedde noe revolusjonerende; fra 1975 (26091) til 1989 (61030) er det en kontinuerlig vekst hvor reintallet mer enn fordobles. Fra dette toppunktet skjer det videre en nesten kontinuerlig nedgang til et bunnpunkt i år 2000 (28600). Derfra er skjer det igjen ny rask vekst til et nytt toppunkt i 2008 (62461) hvor fra det har gått noe nedover. Det er to påfallende trekk ved denne kurven. For det første er variasjonen etter 1975 mye større enn all tidligere variasjon, og for det andre er det nye bunnpunktet høyere enn alle registrerte tall før 1977. Det ser altså ut til at det har skjedd et historisk skifte som gjør det mulig å ha langt mer rein enn før, samtidig som stabiliteten er redusert.

Tømmervik m. fl. (2009) foreslår at forklaringen på dette er at motoriseringen av reindriften gjør en langt hardere beiteutnytting enn tidligere mulig. De biofysiske forklaringene på variasjonen skal vi ikke gå inn på her, men det er åpenbart at de store variasjonene i reintallet de siste 35 årene må ha påvirket siidaenes beitetilpasning. Omkring toppunktene, nå og for 20 år siden, må det ha vært svært skjerpet konkurranse mens det har vært tilsvarende romslig omkring årtusenskiftet. Dette kan også ha rettighetsmessige implikasjoner da konkurransen kan medvirke til at siidaene søker andre løsninger enn de tradisjonelle. Dette kan gi brudd i den kontinuiteten som forutsettes for å opparbeide og vedlikeholde rettigheter. Vorrens beskrivelser (1962) av reindriftens ressursbruk, som

125

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 ofte brukes som historisk referanse og referanse i rettighetsdebatt, er basert på en periode (1954 – 1957) da reintallet i Karasjok var om lag 20000, en tredjedel av dagens nivå.

5.4 Reindriftens organisering

5.4.1 Distriktsinndeling og siidaorganisering Vorren (1962) har i «Finnmarkssamenes nomadisme», bd 1 og bd 2, gjort en meget omfattende studie av reindriften i Finnmark. Han dokumenterte det nomadiserende levesettet gjennom flytteleier, driftsområder, årstidsbeiter, bosteder, leirplasser m.m. I figur 22 er det gjengitt et utsnitt for Karasjok av Vorrens kart over alle flytteleiene og hver av siidaenes sommer- og vinterboplasser. Nøkkelen til å forstå bokstavkombinasjonene på kartet er gjengitt i tabell 38.

Røde linjer  vårflyttelei.

Bokstavkombinasjoner  siidabetegnelse. Bokstavkombina- sjonene på kartet er gjengitt i tabellen nedenfor. .I tabellen er både Vorrens siidabetegnelser og de siddabetegnelser som brukes i våre dager stilt sammen.

Figur 21: Flytteveier og sommerboplasser i Øst-Finnmark 1954-1957 (Vorren 1962 I: Vedlegg).

126

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 36: Sommersiidaer i Polmak og Karasjok (Hætta m.fl. 2003:17)

En mer presis administrativ inndeling av reindriften i Finnmark kom ikke før i 1934 med hjemmel i den første landsomfattende reindriftsloven av 1933. Finnmark ble delt inn i reinsogn og reinbeitedistrikter (Sara m.fl. 1994). Karasjok reinsogn fikk da fire sommerbeitedistrikter, et

127

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 høstbeitedistrikt (daværende distrikt 17) og ett vinterbeitedistrikt (daværende distrikt 18). De to siste sammenfaller i grove trekk med kommunegrensene for Karasjok. Distriktene etablert i 1934 med endringer gjort i 1962 og 1981 samt i 2002 er gjengitt i figur 23. For å forstå reindriftssystemet i dag må man også forstå systemet med sammenhengen mellom sommersiidaer og sommerdistrikter. Distriktsinndelingen er som nevnt endret flere ganger etter 1934, mens sommersiidaene er relativt stabile. Sommersiidaene for Karasjok og tilgrensende områder i Polmak/Varanger er derfor også tatt inn i figur 23.

Figur 22: Distrikts- og siidainndeling i Karasjok i 2002 (Hætta m. fl. 2003:15, Reindriftsforvaltningen 2003).

128

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.4.2 Høst- og vinterbeiteområder I dette kapitlet er det høst- og vinterbeiteområdene som er fokus. I tabell 39 er forholdet mellom sommer og vintersiidaer for hvert av sommerdistriktene angitt.

Tabell 37: Sommerbeitedistrikter og siidaorganisering i Karasjok

I det følgende gjøres det en gjennomgang av vinterbeitebruken fra slutten av 1950-tallet til 2000- tallet. Denne gjennomgangen gjøres med utgangspunkt i sommerdistrikter/-siidaer slik de er illustrert i de gjennomgåtte tabeller og figurer.

Karasjok Øst Distrikt 13 Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar (Ifjordfellet og Laksefjordvidda) Distriktet ble lagt ut som sommerdistrikt for Karasjok i 1934. Ifølge Vorren (1962) besto det i perioden 1953-57 av 3 vintersiidaer; Leammuid siida, Biehtar-Heaika siida og Juhána-Piera siida. De

129

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 førstnenvte siidaene benyttet da et vinterområde ganske langt sør i Anárjohka, sør for Goššjohka, mens den sistnevnte hadde beite lenger nord.

Ett forhold som har komplisert beitebruken og blitt opphav til beitekonflikter i dette området er at en gruppe reineiere fra Mákkiid-siida i distrikt 16 Vuorjenjárga (se om dette distriktet senere) under andre verdenskrig fikk tillatelse til å flytte til distrikt 9 Čorgaš i Polmak reinsogn. I etterkrigstida oppstod det strid mellom disse reineierne fra Karasjok og Polmakreineiere og i 1958 ble det bestemt at dette sommerdistriktet bare skulle benyttes av reineiere fra Polmak (Sara m.fl. 1994). Fra slutten av 1950-tallet og fram mot 1970 benyttet ikke alle siidaer i distrikt 13 vinterbeitet i Karasjok (distrikt 18), da noen siidaer i stedet vinterbeitet i høstbeitedistriktet (distrikt 17) nord for Kárášjohka (Hætta m.fl. 2003).

Distrikt 14 Spiertanjárga (Sværholdthalvøya). Før 1960 besto dette distriktet i følge Vorren (1962) av to sommersiidaer, Gáissá siida og Spiertta siida, sistnevnte var samlet både sommer og vinter. Dette distriktet ble i 1963 delt i to, slik at den sørligste delen ble til distriktet 14A Spierttagáisa. Vorren angir at distriktet har hatt vinterbeiter ganske langt vest i vinterbeitet, sør og øst for Goršjohka, mens området østenfor ble brukt av 2 siidaer fra distrikt 13 (se over). Et problem med det nye distriktet, som består av Spiertta siida, er at reineierne ikke har flyttet til vinterbeitedistriktet (nr. 18), men fra om lag 1960 har Spiertta siida vinterbeitet dels i eget distrikt, dels på høstbeitet (gamle distrikt 17), til dels også i distrikt 14A (Sara m.fl. 1994, Hætta m.fl. 2003).

Distrikt 14A Spierttagáisa Dette innerste distriktet på østsida Porsangerfjorden som videreførte Gáissá siida beskrevet av Vorren (1962) består nå av tre atskilte siidaer; Muŋkavárri- Čalbmelanrašša-, og Hálkavárri siida. Fortsatt i følge Vorren (1962) delte Gáissá siida seg til 3 vintersiidaer; Iŋgos-Máhte siida, Ivvár-Pier siida og Jovnna-Sámmol siida. På slutten av 1960-tallet begynte Iŋgos-Máhte siida å gjerde inn 49 området rundt MuŋkavárriP47F P og etablerte den sommersiiidaen som kalles Muŋkavárri siida.

Denne sommersiidaen har dels vinterbeitet i 2 adskilte vintergrupper; Iŋgos-Nillá Nillá siida og Iver M. Eira siida. De har i følge Hætta m. fl. (2003) til dels beitet fra Bálgesvárri og Iškoras til Kárášjohka og nordover inn i distrikt 17 nordover til Idjajávri/Nattvann på begge sider riksveien, dels kring Njárgasaš nord for Kárášjohka og dels i Gámehiseana og også så langt sør som Bassevuovdi. Reindriftsforvaltningens utredning konkluderer med at ut fra «vinterbeitebruken de siste 40 årene kan en ikke si at Muŋkavárri har en festnet bruk av vinterbeiter. Siidaen har beitet der det er «ledige beitearealer»» (Hætta m.fl. 2003:30).

De to andre siidaene i distriktet Čalbmelanrašša-, og Hálkavárri siida hadde i følge Vorren vinterbeitet i distrikt 17 i områder øst for riksveien; Gákkjavri, Hálkavárri, Brennelv, Časkilvárri, dvs. i Porsanger 50 kommune. Etter dødsfall fikk flere reineiere fra distrikt 16P48F P tillatelse til å flytte inn i Hálkavárri. Disse har i hovedsak vinterbeitet i Anárjohka, Časkinjohka og Guorrasjohka siden 60-70-tallet. En reineier har beitet i området fra Bálgesvárri og Jeagilavarri og nordover (Hætta m.fl. 2003).

49 Sør for Bissojohka/Børselv 50 Skáiddeduottar og Njeaiddan siida

130

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Karasjok Vest Distrikt 15 Máhkarávju ja Stihkonjárga (Magerøya og Stikkelsvågnesset) Vorren (1962) beskrev to vintersiidaer for perioden 1954-57. Senere utredninger og dokumentasjon viser fire vintersiidaer, noen av disse er tildels med medlemmer fra ulike deler av distrikt 16. De områdene som brukes er alle i den vestlige delen av vinterbeitet og grensende mot Kautokeino.

Distrikt 16 Vuorjenjárga Dette distriktet er et stort distrikt som i 1981 hadde 9 sommersiidaer og 72 driftsenheter. For å lette administrasjonen av distriktet ble det da delt i tre distrikter samt at en del ble tillagt distrikt 17 som gjennomflyttingsområde.

Distrikt 16 A-Øst Det nye distriktet opprettet i 1981 bestod av tre sommersiidaer; Skuohtanjárga-, Márrenjárga- og Skáiddeduottar siida. Den sistnevnte ble i 2002 skilt ut som distrikt 16D, og omtales derfor for seg til slutt i denne gjennomgangen. For Skuohtanjárga siida beskrev Vorren (1962) fire vintersiidaer som hadde noe ulik beitebruk, blant annet i nordvestlige deler av distrikt 18 og sørvestlige deler av 17, men det meste av sommersiidaen har de siste 40-50 årene før 2003 flyttet til Bassevuovdi sør for Čáskinjohka (Hætta m.fl. 2003).

For Márrenjárga siida beskrev Vorren (1962) en vintersiida. Vinterbeitebruken har variert noe, men de siste tiårene har man stort sett beitet sammen med Boalotnjárga (16B) i et område omkring Ástevárri og mellom Iešjohka og Kárášjohka mot Kautokeinos grense (Hætta m.fl. 2003).

Distrikt 16B-Vest Dette nye distriktet opprettet i 1981 bestod også av tre sommersiidaer; Boalotnjárga, Jáhkenjárga og Rávdol siida.

Boalotnjárga siida har i store trekk brukt de samme områdene siden Vorrens (1962) registreringer, dvs. et område omkring Ástevárri og mellom Iešjohka og Kárášjohka mot Kautokeinos grense sammen med Márrenjárga siida (Hætta m.fl. 2003).

For Jáhkenjárga siida beskrev Vorren (1962) to vintersiidaer som drev sammen året rundt. Senere registreringer viser tre, dels fire atskilte vintersiidaer, som har drevet i to ulike områder; det ene området var et område sør og øst for Bávttajohka som ble brukt til år 2000, etter da driver hele nåværende Jáhkenjárga i et område sørøst for Kárášjohka på et område omkring Buordnavárri og vest for Báhkiljohka (Hætta m.fl. 2003).

For Rávdol siida beskrev Vorren (1962) en vintersiida som brukte områder i distrikt 17 vest for riksveien fra Skoganvarre og nordover. Et par driftsenheter har hatt avvikende beitebruk, men Ravdol har lenge hatt sin hovedvinterbeiting i områder vest for riksveien omkring Idjajávri/Nattvann i distrikt 17 (Hætta m.fl. 2003).

Distrikt 16C-Sør Dette nye distriktet opprettet i 1981 bestod også av tre sommersiidaer; Láhtin-, Vuorji- og Njeaiddán siida.

131

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

For Láhtin siida beskrev Vorren (1962) tre siidaer som drev sammen året rundt. Opprinnelig nyttet de vinterbeiteområder omkring Iškoras. Siden 1990-tallet har hoveddelen av siidaen brukt områder nord for Kárášjohka, omkring Iešvárri og Gárdin/Ravnastua, mens en enhet har brukt de opprinnelige områdene ved Iškoras og en har beitet sammen med Jáhkenjárga (16B) (Hætta m.fl. 2003).

For Vuorji siida beskrev Vorren (1962) to siidaer som drev sammen året rundt. Etter hvert er det blitt flere vintersiidaer og de fleste har brukt områder mellom Kárášjohka og Goršjohka, omtrent midt i distrikt 18.

For Njeaiddán siida beskrev Vorren (1962) tre vintersiidaer der en beitet i distrikt 18 ved Iškoras mens de andre hadde ulike områder i distrikt 17 nordover på vestsida av riksveien forbi Idjajávri/ Nattvann og Skoganvarre. På 2000-tallet beiter siidaen over et stort område i distrikt 17 mellom riksveien og Iešjavri.

Distrikt 16 D- Skáiddeduottar siida. Distriktet ble i 2002 utskilt fra distrikt 16A og består kun av Skáiddeduottar siida. Siidaen har hele perioden hatt sine vinterbeiter ved Goššjohka og sørvestover mot Kautokeino grense.

Ny distriktsinndeling I 2005 ble det igjen foretatt en ny distriktsinndeling. Utgangspunktet var at det ble gjort en klar deling mellom Karasjok Øst og Karasjok Vest. Det gamle vår- og høstbeitedistriktet (tidligere distrikt 17) og det gamle vinterbeitedistriktet (tidligere distrikt 18) opphørte å eksistere. Sommer- beitedistriktene 15 og 16 A, 16B, 16C, 16 D, og de vestlige delene av de gamle distriktene 17 og 18 ble slått sammen til et nytt stordistrikt 16; Kárášjoga oarjjabealli/Karasjok vestre distrikt. I øst består de tidligere distriktene 13, 14 og 14 A, men vår/ høst og vinterbeitene for Karasjok øst ble slått sammen til ett nytt distrikt 17 – Kárašjoga nuortabealli/ Kárasjok østre vår/høst/vinterbeite, se figur 24.

Figur 23: Distriktsinndeling i Karasjok fra 2005. Reindriftsforvaltningen (2012).

132

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.5 Ressursbruk og rettsoppfatninger I dette delkapitlet gjøres en gjennomgang av de framstillinger om bruk og rettsoppfatninger som kom fram i spørreundersøkelse og intervjuer. Materialet stilles sammen med det generelle materialet gjennomgått foran, fra øst mot vest.

5.5.1 Distrikt 13 Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar

Figur 24: Distrikt 13- Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar basert på angitte ressursområder (informant F4-32) (Kart: Alma Thuestad).

F4-32 (78 år) har levert et skriftlig bidrag; et notat på 7 sider og med 4 kartvedlegg. Han er født i 1933 og har arbeidet med reindrift hele livet. Han og hans tre sønner tilhører distrikt 13.

133

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Da han ble født, var det kun tre vintersiidaer på Laksefjordvidda (D13), Lemmoniid siida, Biehttar- 51 Heaika siida og Johana Piera siida.P49F P Finnmarkskommisjonens arbeid i felt 4 angår deres vinterbeite, og de har derfor valgt å vise deres siidas bruk av områdene sør for Kárášjohka (vinterbeite), samt flytteveier nord for elva. Det er fokusert på næringens innhold, omfang og endringer i bruken av områdene som felt 4 omhandler, fra gammelt av og til i dag. I vinterbeiteområdene har det ikke vært konflikter med de fastboende, sies det i notatet, og det forklares ved å sitere Kristian Nissen (1915):

Reindriften i Finnmarken er jo for den altoverveiende del basert paa nomadisering, paa veksling av beitesmarker efter aarstidene, et forhold som er begrundet i fylkets topografi, i dets klima og i dets vegetationsforhold. I alle disse henseender er Finnmarkens inlandstrakter […] vel skikket till vinterbeitetrakter for ren. Her er vinteren kold og med moderate sne- mengder. […] Her findes mere eller mindre av skog som kan gi fjellfinnene brændsel og reinene ly (Nissen 1915:4-5).

F4-32 forklarer: Fra gammelt av og til i dag har verddesystemet vært svært viktig. Når reineierne kom til Karasjok så ventet verddene, og vi fikk byttet varer med dem. Familiene fikk bo hos dem helt til vi selv begynte å bygge hus. Han deler sin forklaring i to deler; før og etter 1958.

Før 1958 var det slik: I mørketida når vi kom med flokken over Kárášjohka beitet flokken på Diljávárri. Noen ganger beitet flokken alt sør for Kárášjohka og over Gámehiseatnan. Dette ble besluttet av hvordan beitene var. Min far, Máhte Piera, hadde vinterbeitet på Gámehiseana allerede før og under krigen. Da var det ikke andre siidaer i det området. Det andre stoppestedet var Kruvnnačielgi, her beitet flokken en stund før vi flyttet videre til vinterbeitet. Den som først kom til vinterbeiteområdet valgte beiteområde. Den gangen i dette området (sør for Goššjohka) var det ingen andre enn vår siida (Lemmoniid siida), Biehtar-Heaika siida og Spierttasiida.

Når vi kom til vinterbeitet, så hadde vi første lavvoplass ved Aškesjohka. Derfra beitet flokken sørover. Når det ble slutt på beitet, flyttet flokken etter de lavvoplassene etter det vi har tegnet på kart. Når snøen ble dypere og beitet dårligere, flyttet vi til vidda, til Galmmat og Gurbeš. Noen ganger hadde vi lavvo på Časkinjohka hvor det var en fin kilde. Vi hadde mange lavvoplasser som er merket på kartet. Vi hadde også samlegjerder, men den gangen hadde vi ikke streng, og vi lagde gjerder av bjørkeris som det tok mange dager å lage.

Under vinteren var det bare siidaarbeiderne hos flokken, og vi kom ikke til tettstedet i løpet av vinteren. Vi hadde bare ski og kjørerein. Man dro ikke til tettstedet hvis man ikke var nødt. Her hadde vi siidaen i fred helt frem til 1958. Men fra 1958 så ble det endringer. Vi mistet vinterbeitene, og litt etter litt mistet vi områdene (sør for Kárášjohka).

For tida etter 1958 forklarer F4-32 dette: 52 Det kom store endringer når MággiidP50F P siida kom til Laksefjordvidda. Våren 1962 når jeg giftet meg hadde vi siida ved Gámehiseana. Hit hentet jeg konas rein. Etter det har vi hatt siida ved

51 Jfr. Vorrens beskrivelse gjengitt foran i 5.4..2 52 Se beskrivelsen Distrikt 13 under 5.4.2.

134

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Gámehiseana, Lávžejotskáidi, Máreveaiskáidi og også ved Heargejohka. Vi hadde lavvoplasser på flere steder som også er merket av, til vi bygde hytte nært Iškurašjohka i 1980.

Jeg bygde samlegjerde ved Máreveaiskáidi nært Ánárjohka-veien på 1960-tallet. Det var en høvelig plass for samlegjerde siden man kom seg dit med bil, og jeg brukte å skille bort fremmede dyr som var innblandet i min flokk, og ta ut slaktedyr for salg. I 2005 gjerdet nabosiidaen dette området inn og fratok oss en stor del av vinterbeitet. På bakgrunn av dette kom den nye ”bruksregelen” i 2011. I arbeidet med dette fratok de oss også en annen del av vinterbeitet ved Heargejohka.

Oppsummering Dersom vi sammenholder denne informantens beretning med den generelle beskrivelsen for Distrikt

13 i 5.4.2 får vi demonstrert et eksempel på at innflyttingen av MággiidP50F-siida førte til endringer i beitebruken for de andre i distrikt 13. Mens F4-32s siida før 1958 hadde vinterbeiter lengst sørøst i distrikt 18, har siidaen etter 1958 hatt sine vinterbeiter nordøst i distrikt 18 i de samme områdene hvor siidaen tidligere har hatt sine seinhøstbeiter/tidlige vinterbeiter.

I løpet av de siste årene hevder informanten at hans siida er blitt fortrengt fra sine tradisjonelle vinterbeiter: For det første fratok nabosiidaen dem en stor del av vinterbeitet ved inngjerding, og for det andre ble siidaen i 2011 fratatt en annen del av vinterbeitet, ved Heargejohka, gjennom prosessen med fastsetting av bruksregler etter reindriftsloven. Dette samsvarer godt med at 2000- tallet har vært en periode med økende reintall og rimeligvis sterkt økende konkurranse.

135

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.5.2 Distrikt 14A Spiertagaisa

Figur 25: Distrikt 14A – Spiertagaisa basert på angitte ressursområder (informant F4-7, 8, 14 og 15) (Kart: Alma Thuestad).

Det er fire informanter med tilhørighet til distrikt 14A. De er: F4-7, F4-8, F4-14 og F4-15.

F4-7 er leder for distrikt 14A. Han har ikke angitt sin siidatilhørighet. Han har levert inn og 53 undertegnet spørreundersøkelsen på vegne av distriktet. F4-8 P opptrer på vegne av Ingosiid-siida, som er en siida tilhørende sommersiidaen Muŋkavárri siida. Han har levert inn og undertegnet spørreundersøkelsen samt to kart med forklaring og en dokumentliste med referanser for siidaens bruk av vinterbeiter siden 1912. F4-14 levert en egen redegjørelse med vedlagt kart med tegnforklaring og fylt ut og signert spørreskjema Han opptrer på vegne av sin familie og har ikke spesifisert sin siida tilhørighet. F4-15 benevner sin siida som Utsi-siida. Han har levert utfylt og signert spørreskjema samt et kartvedlegg med tegnforklaring.

53 Han er også leder for reinbeitedistrikt 17 og er intervjuet på vegne av distriktet. Intervjuet ble imidlertid ikke undertegnet og benyttes derfor ikke.

136

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Bruk 54 F4-7 har også angitt at reinbeite, gjerdeanlegg/hytterP52F ,P flytteveier, samlingsplasser og 55 luftingsområder, fiske i vann og elver, snarefangst, elgjakt, fangst/jakt av oter/revP53F ,P hogst til brensel, stolpe- og byggematerialer til gammer, telt, risseaiddit, husgeråd og duodji, høsting av sennagress, multer, bark/ris/løv, reinlav, duodjimateriale, urter/naturmedisin, gammer, næringshytter og leirplass, sommerstier (fra 1965) uten nærmere kartangivelse eller beskrivelse for de fleste bruksformer, men oppgitt bruk av område i Karasjok kommune nord for Kárášjohka av siidaens medlemmer hele perioden fra år 1700. Unntaket er vinterløyper for reineiere og bygdefolk som er presisert til Sávkadasmáđie/Duolbajármáđie brukt fra 1900 av.

Informanten presiserer også: Enkelte siidaer i distrikt 14A vil på siidanivå besvare undersøkelsen i Karasjok kommune, syd for Kárášjohka, vinterbeiteområdene. Det vil også komme supplerende innmeldelser fra enkeltsiidaer på nordsiden av Kárášjohka.

56 F4-8 har beskrevet og referert til dokumentasjonP54F P av vintersiidalokalitetene for sine besteforeldre på begge sider. Det er områder i Iškuras, Gamehiseana, Máreveadji og Cáskinjohka/Basevuovdi fra 1991/12 og 1932/33. Han har videre angitt områder brukt i periodene under krigen fram til 1950, 1950-1960, 1960-1995 og 1993-2011 med henvisning til dokumentasjon. Han har også kartfestet samlingsområder, skillegjerde, flytteveier og husvære.

Informanten har angitt bruken som reindrift med beite, gjerder og flyttevier, snarefangst, fangst/jakt av oter/rev, høsting av sennagress, multer, reinlav, duodjimateriale, urter til medisinsk bruk uten nærmere kartangivelse eller beskrivelse for de fleste bruksformer, men sagt at Karasjok kommune syd for Kárášjohka er brukt av siidaens medlemmer hele perioden fra år 1700, og begrunnet at dette er vanskelig å angi enkeltarealer myrer, slåtter o.l. mer presist ved skånsom og sporadisk høsting. 57 Dette da mye avhenger av vekstlighetP55F P mikroklima og tilgjengelighet. Slike ting varierer fra år til år. Han har gjort noen presiseringer: Fiske er i Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka. Hogst til brensel er foretatt/foretas i Gámehiseana i perioden 1945-1995 og i Bielločielgi fra og med 1995. Hogst til byggematerialer er også hentet ut fra Bielločielgi fra og med 1995. Siidaen har også hatt gammeplass i Bielločielgi siden 1995.

F4-14 har foretatt en omfattende utfylling av spørreskjema med angivelse av lokaliteter for ulike typer bruk. Med et visst forbehold ser det ut til at alle de angitte lokalitetene befinner seg innenfor 58 Porsanger kommune. Disse refereres derfor ikke her P56F .P Informanten har lagt ved to kart, et som gjelder bruken som hans far hadde og ett som gjelder egen bruk. Begge kartene angir kun sporadisk bruk av områder i Karasjok kommune. Fram til 1965 var familiens kjerneområder i området omkring Gagga, Halkavarri og Luostejohaka. De sporadisk brukte områdene i Karasjok var nord for Idjajávri og øst for E6 og østover og nordøstover et om lag 5 km bredt belte inn i Karasjok langs kommunegrensen mot Porsanger via Vaddevárri og Suoidnegaisa til grensen mot Tana kommune. Etter 1965 har familiens kjerneområde vært i Børselv, mens det sporadisk brukte området

54 Fra og med 1950 55 Til 1965 56 Nissen (1911/12), Frette (1932/33) 57 Vekstvilkår 58 Kommisjonen kan ta det innsendte materialet fram fra arkivene når man skal behandle Porsanger som felt og dersom man skal foreta spesialutredninger om interne rettsforhold i reindriften.

137

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 i Karasjok kommune i nordøst er avgrenset av elva Váljohka og strekker seg lengre sørover forbi Idjajávri og ned mot Stuorra Guorbmek og Savkadasjohka.

I sin redegjørelse har informanten først beskrevet familiens bruk gjennom flere generasjoner. Han har delt redegjørelsen i to deler, før og etter 1965. For tida før 1965 forklarer F4-14 dette: (Min familie har) brukt Luostejohka, Gagga, Mellomfjell, Halkavárre, Lemmivárre som sine kjerneområder til reindrift til ca. 1965. Etter det som er sagt er det min oldefar Samuel Nilsen Utsi som er grunnlegger av distrikt 14 A. Dokumentasjonen som jeg har går fram til ca. 1911 men han jobbet hele sitt liv med reindrift i dette området. Han døde på Martejohka 1. juni 1925. Det ble også naturligvis brukt større områder enn dette når flokken vandret mye. Her kan det nevnes Vaddevárre, Vansjohka, Riđđogaisa, Luostejohka, Geaidnojávri, Goadjinjávri. Det var også naturlig at hans sønn John Samuelsen Utsi (min farfar) overtok områdene etter Samuel Nilsen Utsi og drev videre med reindrift her. John Samuelsen Utsi fikk familie […] Min far jobbet med reindrift i det omtalte området til ca. 1965.

For tida etter 1965 forklarer F4-14 dette: John lver Johnsen Utsi m/familie måtte flytte ca. 1965 p.g.a. blant annet forsvaret. Det var ikke lett å finne nye beiteområder men de valgte å prøve å etablere seg i sørvest for bygda Børselv. Dette ble en tragedie for familien. Da de ikke hadde sperregjerder vandret flokken mye på ukjente områder. For å klare dette flyttet de flokken til noen holmer i Porsangerfjorden vest for bygda Børselv. Da de skulle hente flokken i land druknet 1/6 av flokken. Det sies fra folk i Børselv som hjalp til med båter at det var et grusomt syn. Dette tok selvfølgelig bort en stor del av livsgrunnlaget til familien. Med dårlig muntlig og skriftlig norsk kom de ingen vei videre! […] John Iver Johnsen Utsi [...] klarte å etablere en liten flokk [...]

Jeg og mine søsken driver reindrift sør/sørvest for Børselv.

F4-15 har fylt ut spørreskjema og har angitt bruk av beite nord for Karasjok, til gjerdeanlegg/hytter nord for Karasjok i Karasjok kommune, flytteveier og samlingsplasser i Karasjok kommune og Porsanger kommune. På kartvedlegg er det tegnet inn vintersiidaområde som kommer inn fra Porsanger kommune på østsida langs E6 og utgjør videre et om lag 5 kms bredt belte sørover langs østsida av E-6 til skillegjerde i Gállovárri (like øst for Idjajávri) med oppsamlinsgplass like nord for Idjajávri og flyttevei videre sørøstover retning Skierrivárjeaggi.

For innlandsfiske med garn, stang eller og oter og laksefiske er dette angitt brukt i vann og elver i 59 Karasjok og Porsanger kommuner siden år 1700. For snarefangst, elgjakt, fangst/jakt av oter/revP57F ,P hogst til brensel, stolpe- og byggematerialer, høsting av sennagress, multer, reinlav, duodjimateriale, urter til medisinsk bruk, samt sommerstier og vinterløyper er det vist til Karasjok og Porsanger kommuner uten nærmere kartangivelse eller beskrivelse brukt av siidaens medlemmer hele perioden fra år 1700. Spørreskjemaet angir gammer ved Geađgejohka og næringshytte ved Lavkajávri. Hogst områder og utnyttede vann og vassdrag er kartfestet. De befinner seg i hovedsak langs ytterkantene av vintersiidaområdet, bl.a. Geađgejávri, Geađgevuopmi, Lávkaavži.

59 Kun til 1965

138

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Rettsoppfatning F4-7 mener at enkeltreineiere har bruksrett som medlemmer av en siida og reineiere i distriktet. Reindriftsretten er en kollektiv bruksrett som er individuell eller kollektiv rett. Han mener også at vanlig forståelse av allmenrett er alt for omfattende til enhver ressursbruk. Det siste utsagnet forstår jeg som at informanten mener at «allemannsretten er ikke så omfattende som det vanligvis forstås. Den omfatter ikke enhver ressursbruk».

Informanten har også denne kommentaren: Finnmarkskommisjonens arbeid synes å bli avspist i forkant av andre statsmyndigheter. Reindriftslov av 2007 gjør sin private landdeling gjennom bruksregler for reinbeitedistriktene som synes å likne faretruende mye om vestlig matrikuleringstradisjon. To andre eksempler ved siden av reindriftsloven er ny minerallovgivning i Norge og akselerert verne- strategi i Finnmark.

F4-8 angir at siidamedlemmene har en kollektiv bruksrett på siidanivå og at siidarettighetene inneholder forskjellige rettigheter på individuell basis, deriblant flere former for høstingsrett av naturressurser.

Informanten kommenterer også at siidaens rett til vinterbeiter syd for Kárášjohka er bestridt av 60 Hætta m.fl. (2003)P58F P Denne påpekningen stemmer, se kap 5.4.2 og distrikt 14A hvor det refereres til konklusjonen om at ut fra «vinterbeitebruken de siste 40 årene kan en ikke si at Muŋkavárri har en festnet bruk av vinterbeiter. Siidaen har beitet der det er «ledige beitearealer» (Hætta m.fl. 2003:30).

Informanten påpeker også at nomadisk livsførsel aldri har forfektet privat eiendomsrett. F4-8 skriver 61 i en utfyllende kommentar: Privat eiendomsrett kommer sannsynligvis fra greskP59F -P romersk rettsoppfatning. Som følge av dette er privatisering og matrikulering en stor og fundamental bakgrunn for den vestlige kulturen. Opp gjennom historien har dette fenomenet gått gjennom de fleste nomadiske kulturene som en mare. Matrikuleringskulturen skapte bl.a. de store selvoppnevnte landeierne i Latin-Amerika. Det samme skjedde på det nord-amerikanske kontinentet der indianerne ble feid ut av landarealene. Det samme har skjedd på Nord-Kalotten. Statsmaktene har i realiteten matrikulert landarealene, også den «umatrikulerte grunnen i Finnmark». Den nye reindriftsloven, ved siden av flere nye lover kommer dessverre Finnmarkskommisjonens arbeid i forkjøpet. Dagens bruksregler ligner faretruende en form for matrikulering av store felles reindriftsarealer.

Mange av rettskursene i reindriften fra ulike myndigheter har muligens vært en sosialisering av restnomadismen inn i gresk-romersk rettstradisjon, og inn i privat matrikuleringsideologi. «Rein- driftsnomadismen» vil i det lange løp være taperen.

F4-14 har altså forklart at hans far klarte å etablere en liten flokk i Børselv: På ca. 1970-tallet ble kjerneområdet vårt overtatt av Anti (W6 etter Ørnulv Vorren 1962). Jeg tillater meg å stille spørsmål ved denne inntrengningen. Ble dette gjort i god tro? Når og hvordan fikk Anti tillatelse til å komme over fra vestsiden hvor resten av deres familie drev reindrift. Hvilken dokumentasjon på dette finnes? For faren min ble det umulig å etablere seg i sine rettmessige områder hvor bestefaren

60 Informanten referer formelt litt feil da Hætta var leder av utvalget og skal står først i referansen, men det er ingen tvil om at det er samme utredning som det siktes til. 61 Strengt tatt kalles dette romerrett (jfr. Anners 1983), men for øvrig er synspunktet utvetydig.

139

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 hans Samuel Nilsen Utsi drev reindrift da Anti jobbet imot han. Språkproblemene har også medvirket til at erstatningene som forsvaret har gitt distriktet, ikke har kommet oss til gode.

Jeg og mine søsken driver reindrift sør/sørvest for Børselv men dette er vanskelig. Jeg er på sommerbeitet som noen kaller det, hele året. Det blir presset fra alle kanter at jeg driver ULOVLIG. Saken er den at jeg ikke har beiterettigheter sør for Karasjok. Jeg står uten vinterbeite da alle våre tidligere områder er overtatt av andre. Spørsmålet jeg vil stille til Finnmarkskommisjonen er bl.a. følgende. Hvor er sedvaneretten min her? Reindriftsforvaltningen vil ikke svare på dette spørsmålet. Hvem er (det) som skal besvare det?

Informanten synes å mene at han er «skviset» av distrikt 14A da han hevder at en annen i distriktet har utelatt F4-14s navn i en utredning skrevet for reinbeiterettsutvalgets møte tidligere i 2011.

Informant F4-15 har ikke kommentert rettighetsspørsmål.

Oppsummering I følge Reindriftsforvaltningens utredning (Hætta m.fl. 2003) var det parallelt tre ulike vinterbeite- tilpasninger i dette distriktet. Alle tre på østsiden, noen langt sør i distrikt 18, noen like sør for Kárášjohka, og noen lengst nord i distrikt 18.

F4-7 har kun vist til bruk nord for Kárášjohka, dvs. i gamle distrikt 17. Jeg forstår dette slik at han tilhører en siida som har vinterbeiter der. F4-15 har kartfestet sin vintersiida ganske likt det nordligste området som Reindriftsforvaltningen har kartfestet (Hætta m.fl.: 31). Det er ikke noe som tyder på at det er problemer knyttet til deres vinterbeitebruk.

F4-8 viser til familiemessig tilknytning som strekker seg ett hundre år tilbake til områder både helt sør og lengre nord i gamle distrikt 18. Reindriftsforvaltningens utredning (Hætta m.fl. 2003:30) bekrefter delvis F4-8s framstilling, men viser også til at siidaen i flere perioder i løpet av de siste 40 år har vinterbeitet i distrikt 17 og konkludert med at Muŋkavarri siida, og dermed Ingosiid siida, ikke har en festnet bruk av vinterbeiter.

Denne uenigheten mellom Ingosiid siida og Reindriftsforvaltningen reiser minst ett prinsipielt spørsmål: Hvor stor vekt skal langvarig tilknytning (over en periode på mer enn 40 år) ha i forhold til variasjon i bruken i et kortere tidsperspektiv, som de siste 40 år? Dette blir kanskje ekstra viktig å avveie på bakgrunn av svingningene i reintallet i Karasjok i denne perioden; først ble det fordoblet i løpet av 10 år, så halvert og så fordoblet igjen (jfr. figur 21). I tillegg kan det også synes som partene også er uenige om faktum. Ut fra de framlagte dokumenter synes det som om F4-8 mener at Ingosiid siida har vært mer kontinuerlig til stede i gamle distrikt 18 enn det som går fram av Reindriftsforvaltningens utredning (Hætta m.fl. 2003).

F4-14 viser til en dobbel fortrenging, først fra Forsvaret ved etablering av Halkavárre skytefelt, så av Anti fra Skáiddeduottar siida. Hans familie driver nå helårsbeite i

140

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 sommerdistriktet til 14 A, og driver formelt ulovlig. Den siste fortrengningen ligger over 40 år tilbake i tid. Slike saker er vanskelige, spesielt når det er «fullt» på vinterbeitet.

I tillegg til de konkrete konfliktsakene er de prinsipielle anførslene fra både F4-7 og F4-8 viktige: De anser at fordelingen av vinterbeiteområder gjennom bruksregler på basis av reindriftsloven er en oppdelingsprosess i regi av staten som forskutterer den rettslige prosessen som burde foregå i regi av Finnmarkskommisjonen.

5.5.3 Distrikt 14 Spiertanjárga Det var ingen fra dette distriktet som meldte seg som informanter, hverken til spørreundersøkelsen eller til intervju, men for fullstendighetens skyld skal situasjonen kommenteres kort.

Reindriftsforvaltningens utredning beskriver deres vinterbeiting slik: “[..] Spiertanjárga [har] fra ca. 1960 vinterbeitet dels i eget distrikt, dels i distrikt 14A og dels i distrikt 17” (Hætta m.fl. 2003:28). Distriktet mener selv at de har sedvanerettslige rettigheter til sine tradisjonelle vinterbeiter i gamle 62 distrikt 18.P60F P De har ikke fått gjennomslag for dette synspunktet hverken hos Reindriftsforvaltningen eller hos Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark.

Reinbeitedistrikt 17-Karasjok Øst har i brev av 8. april 2011 fremmet forslag om at Finnmarks- kommisjonen kartlegger reinbeiterettigheter mellom Reinbeitedistrikt 17- Karasjok Øst og Reinbeite- distrikt 16-Karsjok Vest. Distrikt 17 har engasjert seg til fordel for distrikt 14 og henviser til sin egen uttalelse fra 8. april 2009 hvor de hevder at det:

«er meget uheldig og ansvarsfraskriving at Reinbeiteutvalget for Øst-Finnmark som helhet ikke har behandlet rettighetssituasjonen til Rbd 14 Spiertanjárga [...] Spiertanjárga krever først og fremst tilbake sine gamle vinterbeiter [...] subsidiært andre vinterbeiter i Karasjok (tidligere distrikt 18)»

Med henvisning til rettspraksis sies det bl. a:

Det er en gjentagende bruk av området, et krav om lang tid og det må foreligge god tro.

Kravet til antall år bruken må være utøvet vil være avhengig av brukens intensitet. Men brukens lengde ligger et sted mellom 50 og 100 år. Som nevnt vil en historisk undersøkelse av bruken på vinterbeitene vise at det over tid har vært variasjon i bruken av vinterbeitene. Men sett i det større perspektiv som kommer inn ved reglene om alders tids bruk, vil man få 63 tak i linjer som ikke er synlige i et kortere tidsperspektiv.P61F

62 Brev av 30.4.2009 fra Reineiere i distrikt 14 Spierttanjárga til Reindriftsforvaltningen og Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark 63 Brev av 8.4.2011 fra Reinbeitedistrikt 17-Karasjok Øst til Finnmarkskommisjonen

141

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.5.5 Distrikt 16 Kárášjoga Oarjjabealli/Karasjok Vest

Figur 26: Bruk i distrikt 16 - Kárášjoga Oarjjabealli/ Karasjok Vest basert på angitte ressursområder (informantene F4-18, 26 og 28) (Kart: Alma Thuestad).

Lahtin siida (tidligere distrikt 16C) F4-18(1) og F4-18(2) har signert et felles intervju, fylt ut spørreskjema og levert tilleggs- dokumentasjon.

F4-18(1) er vokst opp i Báhkiljohka med reindriften. Foreldrene var reindriftsutøvere, og han husker foreldrenes og besteforeldrenes reindrift og utmarksbruk fra oppveksten. F4-18(2) er oppvokst i Sirma i Tana, og giftet seg inn i denne familien og flyttet hit i 1992. Hun er vokst opp i reindriften i Tana. Hun kjenner til områdene i Karasjok, om enn ikke så godt som resten av familien. Iškoras siida er navnet på området for vinterbeite som er brukt av slekta Nilohat. Ved gjennomgang av gamle 64 dokumenter,P62F P er området historisk avgrenset av følgende punkter; Goikenjavevárri, Šuolggamohkki, Buortnátvárri, Noaidátjohka, Šuolggavárri, Ruvvárri,

64 Vorren, 1962 “Finnmarkssamenes nomadisme II” + Bájosrápporta 1989 + Dieđut Nilut-Biret mielde

142

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Iškoras nuorttabealde, Báhkilvárri, Námmávárri, Gussavárri. Disse punktene viser et større område enn det som er dagens grenser for siidaen.

Gammer/boplasser som siidaen benyttet seg av var på følgende steder: Šuolggamohkki, Sire- Máhtejávregáttis, Noaidátjohka, Mirkkosázas, Sohkarávžigeahčči, Gárdinorda, Častenoaivi, Linddijeaggi og Linddijeaggi nord. I tillegg hadde siidaen et verdde-forhold til bygdefolk i nærheten av vinterbeiteområdet, slik at de bodde hos disse i perioder under vinteren. Reingjerder som siidaen har benyttet seg av er ved Linddejeaggegáttis, Linddejohkagáttis og Gárdin. Høstbeitet var ved Gárdin, og er avgrenset av følgende punkter; Guohcoaivi, Orroaivi, Rávdogielas, Sáđejávri, Gárdin, Skierregielas og Gieddoaivi.

Vårflyttinga foregikk fra vinterbeitet, sør for Iškoras ved Šuolggajávri over Iškoras ved Lavvovárri til Gussajávri, videre nordover over Báhkilvárri og Sámmálčohkka, ned på Kárášjohka, opp langs Kárášjohka til Ássebákti, og følger “felles flyttevei” til Giellanjávrrit. Denne går fra Ássebákti over Ruoššavárri, sør for Ruoššajávri, opp til Ravnastua/Gárdin, Rihtoaivi, Gieddoaivi, Stiipanávži, Čearru, øst for Ruonájávri, mellom Giellanjávvrit og rett nordover. Høstflyttinga foregikk delvis over samme trase. Unntakene er at de kom inn i kommunen lenger vest, vest for Atnejávri over Giellanjohka, vest for Ruonájávri og til Čearru. Nord for Stiipanávži rett sørover mot Guohcoaivi, Orroaivi, Rávdogielas, nord for Sáđeoaivi og til Gárdin. Høstsamlingsplasser var ved Átnejávri, Airroaivi, Guohcoaivi, Rávdogielas, Sáđejávri og Báhkilvárri.

Når det gjelder fiske, er det ikke så mye å merke av i følge intervjuobjektene. Det som kan nevnes er isfiske – pilking ved Ruonájávri som er et røyevann helt nord langs flytteveien. Siidafolk har også plukket multer i området for vinterbeitet, og plukket mose på Jeagilvárri.

Rettsoppfatninger: F4-18(1) og F4-18(2) svarer benektende på konflikter om beiteland og flytteleier, for eksempel mellom sauebeite og reinbeite i området: Dette hører mer til områdene ved kysten, og ikke på innlandet. Dette fordi området er brukt til vinterbeite, og dermed ikke har kommet i konflikt med husdyrhold.

Det har heller ikke vært konflikter angående reindriftsanlegg/-gjerder i området: [...] på flytteveiene er det jo gjerder som på et vis er til hinder under flyttinga. Noen siidaer har satt opp gjerder for høstbeite, og disse er langs flytteveiene. Reindriften har protestert på og vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av reinbeite i området ifølge F4-18(1) og F4-18(2: Vi er sterkt uenige i det nye vinterbeiteområdet vi er tildelt, dvs. at området er innskrenket både på øst- og vestsida av det opprinnelige siidaområdet. Vi er ikke blitt hørt om hvor disse grensene burde gå. Dette er til stor ulempe for oss.

Om fastboendes reaksjon på myndighetenes regulering av reinbeite i området sier de: Vi vet ikke hva man skal svare på dette, men tidligere var ikke beiteområdene så nær bebyggelsen og dermed andre næringer. Nå har de satt opp høyere gjerder (konfliktforebyggende) rundt jordene, slik at det kan tyde på at noen er uenige, ja.

143

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Rettsoppfatninger Ifølge F4-18(1) og F4-18(2) [er] vinterbeiteområdet og høstbeiteområdet noe som vi mener er våre faste bruksområder. I tillegg til selve intervjuet har informantene sendt inn dokumenter som danner grunnlaget for Niilut-siidaens historiske bruk av områdene i Karasjok. Når det gjelder Karasjok kommune viser de spesielt til vinterbeitet i Iškuras som ble brukt allerede av F4-18(1)s bestefar 65 Nilutáddjá Nils Larsen Gaup f. 1892. Videre vises det til omtalen av Niilut-siida hos Vorren (1962).P63F P Det vises også til at det på 1990-tallet ble trukket en vinterbeitegrense mellom (sommer-)distriktene som oppholder seg på hver sin side av Porsangerfjorden.

De sier: I denne grensefastsettelsen ble vi fratatt områder som vi hadde hatt som tradisjonelle beiteområder på østsiden av vinterbeitet. Vi mistet viktige beiteområder som vi hadde brukt. De anfører at de blir presset av andre siiader som beiter inn på deres områder og at styret i distrikt 16 laget et kart, som Områdestyret i Øst-Finnmark godkjente, uten å ta hensyn til deres merknader. De er uenige i beitegrensene som er satt.

I tillegg anfører F4-18(1) og F4-18(2) at de tradisjonelt har hatt sine høstbeiter i Gárdinområdet, og at de har hatt fjellstueoppsitterne som verder i to generasjoner. Både fjellstuefolket på Ravnastua og Øvre Mollisjok har hatt sytingsrein i deres flokk. Sent på 1990-tallet ble de presset bort fra dette området av andre som har gjerdet inn områdene og påstår de er deres. De sier: Fars joik har tekst som også forteller om tilhørighet til området.

Vuorji siida (tidligere distrikt16 C) F4-28 er 84 år gammel og pensjonert reineier fra Karasjok. De var fire brødre og to søstre, og noen av de eldre var drenger for andre reineiere. Han begynte da som reineier i tenårene, ca. 1945 og har jobbet i reindriften hele livet. Alle barna er blitt tilknyttet reindriften.

Faren og hans brødre (F4-28 sine onkler) var også alle i reindriften. F4-28 ble blant annet opplært av sine onkler, selv om de ikke var på samme sted hele tida. Han forteller: Vårt sommerbeiteområde het Vuorjjagáisá og ligger delvis i Porsanger og delvis i Karasjok. Han har hus for sommerbeitet i Karasjok kommune, ved reingjerdet. Nå er det tre siidaer på det området.

Drifta er for lenge siden overlatt til hans sønner og døtre: Jeg startet avviklingen allerede i 1988 og kanskje før det og, og leverte rein i Alta til salgslaget [...] Jeg hadde mye rein den gangen, men sluttet likevel. Jeg ville at sønnene og datteren skulle få opp flokken. Jeg fortsatte selvsagt i reindriften, selv om jeg nesten ikke hadde sytingsrein, jeg hjalp jo barna og sluttet sånn sett ikke (...]

Bruk Jeg har (vinter-)huset ved Rivkkároggi, og så er Ráitevárri, Suoluvuobmi og alt det i våres vinterbeite. Og dette vinterbeitet er så gammelt, jeg husker at min farfar også var i denne siidaen. Han døde først etter krigen. Og dette er den femte generasjonen som har vinterbeite der, jeg er sikker på at dette er

65 Se avsnitt 5.4.1 tabell 38, jfr. W7 i figur 22 og kort beskrivelse av 16 C under Karasjok Vest

144

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 over en tidsperiode på 150 år. Så jeg kan ikke se for meg at noen skal kunne “ta dette fra oss”. Og når det gjelder boplassene så var det før hytta ble bygd, lavvoplasser i dette området (rundt Noaidátjohka), og det er så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg kan også si at flokken vår aldri har beitet utenfor dette området, og slik vært til hinder for andre [...]

Kalvingsområdene har alltid vært et problem for oss, hele våren. Kalvingsområdet var på Beatnatduoddar, på den ”ordaen”, Fáhttevárri og fra Gárdin ved Ravnastua og nordover. Vi kunne ikke dra lenger nord, for der var ikke beite. Dette har vi alltid gjort. Før hadde vi høstbeitet ved Stihpanávži, og vi hadde to hus der i området. Nå slipper vi ikke dit lenger. Det ene huset var ved Juolgelanjohka, og den andre nært enden av Stihpanávži. Den hørte til bror min. Jeg bygde dette huset på 60-tallet tror jeg, tidligere hadde vi lavvoplasser litt lenger inn ved Reavosskáidi/ Reavosávži. Men det ble mye bedre etter at jeg bygde huset, da var det enklere å kontrollere gjerdet som var der. Da ble det bedre “birgejupmi” for oss.

Bror min har vinterhytte ved Njoammiljohka. Han bygde det for noen tiår siden - jeg tror det må ha vært på 80-tallet en gang. Så har vi også en boplass til på Reavosskáidi. Vi har et samlegjerde ved hytta ved vinterbeitet, ved Rivkkároggi. Der har jeg hatt samlegjerde siden 50-tallet [...]

Vårflyttinga startet vi fra Rivkkánroggi, og dro nordover mot Dálabohki, over Kárášjohka. Videre over Iešjohka og opp Liidnebeahccánvárri. Derfra og oppover mot Rávnastua, og da lar jeg flokken begynne å beite. Slik har det vært fra jeg begynte i reindriften, og sånn gjør guttene mine og. Da begynner kalvingstida. Og etter hvert som det blir barmark, kommer flokken nordover mot sommerbeitet. Høstflyttinga skjer etter samme trasé tilbake.

Før, som i dag, var det slik at siidaene flyttet til sørsiden av Kárášjohka til vinterbeitene. Noen fra vestsida, og andre fra østsida. Før i tida var det likevel ikke slike konflikter som det er i dag. Men så begynte de å dele opp store flokker, f.eks. det som tidligere var en siida på ett område ble til fire. Og da beitet de overalt, og slik ble det en konflikt. Dette er mye verre enn å pakke en stor flokk på f.eks. 5000 rein inn i en skog. Små flokker flytter de på daglig, som da tråkker ned og ødelegger alt, siden det blir som en sti etter dem. Før var det færre siidaer enn i dag, siden de deler opp og lager flere og flere siidaer. Så blir det trangt, og det fører til konflikter.

Konflikter: F4-28 forteller at han var distriktsformann i over 25 år før 1978-loven kom og da visste jeg godt hva som sto i loven. Den gangen sto det f.eks. flere steder om at man skulle holde seg innenfor de grensene som var satt, uavhengig av hvor stor flokk du har. Du kunne ikke komme med en stor flokk inn i området til en annen, bare fordi han har en liten flokk. Nå i dag er det annerledes, de kommer opp på andres områder. Det har skjedd flere ganger de siste årene. Tidligere var det også skrevet ned hvor hver enkelt siida hadde sitt beiteområde, hvor de skulle flytte, høstbeitet osv. De fulgte foreldrenes områder, men i dagens siidaer er det ikke én som gjør det, hver enkelt går dit den vil.

Ungdommen i dag er også veldig freidig, og de bryr seg ikke om hvor flokken tar veien. Noen sier så tøft til meg (almmáštaddat) at flokken styrer mennesket? Men det er jo helt feil, det er jo mennesket som skal styre flokken! Jeg har nå også hatt store flokker i min tid, men jeg har nå klart å styre den dit jeg vil, om så hvor jeg måtte ønske!

145

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Så er det vel slik - noe jeg også er enig i - at man ikke klarer å komme dit at det ikke er noen konflikter i reindriften. Men de løser vi selv. Men dersom noen blir egenrådig, så brukte jeg å be om en befaring så de ikke kunne si at det ikke er sant. Det gjorde jeg noen ganger overfor disse som brukte å overse folk (badjelgeahččiide), men de måtte gi opp og dra fra området. Den gangen var det fredelig, og det var sjelden eller aldri slike konflikter.

I dag så flytter de også gjerder på vinterbeiteområdene, nærmere og nærmere andres områder, og slikt blir det også konflikter av. Også i våre sommerbeiteområder og langs flytteveiene er det gjerder, og for noen siidaer lager det problemer under flyttinga.

Informanten mener kort og godt at dagens unge har mindre respekt for andres områder og regler enn i hans aktive tid. Han mener også at slike konflikter bør kunne løses internt.

Skáiddeduottar siida (tidligere distrikt 16D) F4-26 (68 år) har vært i reindriften i over femti år. Han tilhører Skáiddeduottarsiida, og begynte i reindriften før skuteren kom og brukte derfor kjørerein i begynnelsen. I dag forbereder han seg på pensjonisttilværelsen. I fjor solgte han mesteparten av reinflokken. Han er vokst opp i en familie med fire brødre. Alle ble reineiere. Han har flere søskenbarn og i 1971 flyttet en av de yngste til 66 Halkavárre-distriktetP64F ,P mens to andre flyttet til Rørvik i Trøndelag. Da ble han, brødrene og en fetter igjen i dette distriktet[...]

Det er bare noen få igjen i siidaen som tilhører slekta hans, deriblant hans brorsønn og sønnen til en fetter. Før hans tid drev foreldrene hans og deres brødre reindrift i samme område. Slekta begynner i Ávjovárre-området. De fikk opplæring fra de var små og fulgte familien i reindriften fra barnsben av. Før de begynte på skolen var de med i “noađđeráiddut” (varetransport med kjørerein), dette er så langt tilbake som han kan huske. Den dag i dag husker han hvor de kjørte, hvor de stoppet og hva de gjorde. Dette var på høsten, og når de kom fram til Karasjok var det enda grønt løv på trærne.

Bruk Vinterbeiteområdet til Skáideduottarsiida går fra kommunegrensen ved Gurbbeš, nordøst mot Galmmat, derfra nordvest til Njoammelčearru, vestover mot Rávotčohkka, Áibmečearru, sørøst- enden av Áibmejávri og rett til kommunegrensa, og langs kommunegrensa til Gurbbeš.

Så langt tilbake som F4-26 vet, brukte foreldrene hans disse områdene som vinterbeite. Han kan også dokumentere skriftlig at gammelordføreren i Karasjok har vært i deres vinterbeiteområde på ulvejakt i 1947. Også før dette var området i bruk av familien, uten at han vet hvor langt tilbake i tid.

Ved Heasttajohka har han en hytte (sammen med en bror), ikke så langt fra nabosiidaens (Čáskinsiida - Mánobaisiida) hytte ved Gurbbešorda. Andre hytter på vinterbeiteområdet som nevnes, er ved Čáskinjohka, Áibmejohka, Čáskin og Mánabaivárri. Ved Nirvejávri står en gompi/trekkvogn. Før 67 hyttene ble bygd har det vært lavvuplasser (bealljegoahttiP65F ).P Disse plassene har vært i bruk av

66 14A-Spiertagáisá 67 Bealljegoahtti og lávvu er to ulike telttyper, som også er svært gamle og tradisjonelt mobile boliger. Bealljegoahti har sitt navn etter de to par bøyde teltstengene, mens lávvu en enklere bygd med bare rette stenger.

146

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 familien så langt tilbake i tid som han kan huske, og før det av foreldrene hans. På vinterbeite- området har de to samlegjerder, ved Heasttajohka og ved Áibmejohka. Disse har stått i mange tiår, fra 1970-tallet og 1960-tallet. Vårflyttinga starter fra Gurbbeš over Nirvejávri, Áibmeskáidi, Geassájávrrit, Dálabohki, Skáidečorru, Bojobeasjávri, Jergul, Liidnebeahcanvárri, Bajimuš Ravdojávri, Beatnatjávri, Rásánoaivvit, Beavkkahangielat, vest for Stiippanvárri, mot Ruonájávri, Giellanjohka og nordover mot kommunegrensa. Høstflyttinga følger samme trase med unntak av fra Giellanjohka sørover mot Likčačearru, Mollešjohka og mot Rásánoaivvit.

På grunn av rovdyr og ørn, har de vært nødt til å stoppe i området ved Áibmeskáidi under vårflytt- inga. De stopper også både høst og vinter i området Geassájávrrit og Hánnoaivi, ved Skáidečorru og Bojobeasduottar, Orroaivi og Mollešjávvrit. Gammeplasser i forbindelse med flyttingsveiene er Mollešjávri (to stykker), Likčajároivoš, Čavčajohka, Mollešjohka og Giellanjohka.

Avmerkede områder, traseer, lavvuplasser (bealljegoahtti) og annet er alle brukt i nærings- sammenheng.

Rettsoppfatning F4-26 forteller om konflikter i forhold til beiteland og flyttleier, for eksempel mellom sauebeite og reinbeite i området: Før i tiden kommuniserte folk bedre med hverandre, de ble enige om det var noe dem i mellom. De behøvde ikke myndighetene for å komme til enighet. Det er jeg også vant til, at det ikke er behov for myndighetene for å enes. Jeg angrer på en ting, jeg var med i et utvalg for noen få år siden som fordelte områdene mellom siidaene, både vinter- og høstbeite. Nå er det satt streker mellom siidaene, og det er slik at hvis du kommer over en strek, så er du en lovbryter. Det er ikke riktig i samisk tankegang. Problemet i dag er at ingen er avhengige av hverandre. Vi har det så godt at vi ikke trenger å kjenne andres behov, og derfor snakker vi ikke sammen for å løse problemene. Vi ringer myndighetene for å løse saken. Dette begynte etter at strekene ble satt, og det har ødelagt mye. Han avkrefter konflikter angående reindriftsanlegg/-gjerder i området: Nei, det har det ikke vært. For noen folk er vel alt i veien, men generelt har det ikke vært det.

Om myndighetenes regulering av reinbeite i området sier F4-26: Det er en ting jeg vil si, i dag heter det seg at reindriften skal styre seg selv. Hvor er den styringa? Myndighetene sender papirer som sier følg disse retningslinjene, og hvor er da selvråderetten? Styr selv, men etter det vi har sagt. De bestemmer reintallet, og regulerer siidaene seg i mellom. Han avkrefter konflikter med folk utenfor reindriften: Jeg vil si at det du selv legger opp til, så får du det tilbake. Jeg har aldri opplevd verken i reindriften eller i administrasjonen uenighet med folk utenom reindriften. Man må jo ikke lage sak av hver lille ting.

Hans generelle rettsoppfatning av bruksområder oppsummerer han slik: Jeg vil jo si at det som vi nå har merket opp, det er områder og steder vi har brukt i generasjoner, men jeg kan ikke si annet enn at dette er felles områder. Vi fordeler jo områdene slik at dette området brukes av den og den siidaen, og det er akseptert gjennom tidene. Jeg synes at de siste årene er det blitt slik at i reindriften blir de ikke lenger enige seg i mellom, men at myndighetene må komme inn og regulere i detalj. Det synes jeg er leit. Da blir det slik at myndighetene råder i dette området vårt som er felles.

147

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

5.5.6 Fastboende informanter

Figur 27: Fastboendes informanters bruk av utmark innen reindrift basert på angitte ressursområder (informantene F4-11 og 21) (Kart: Alma Thuestad).

F4-11 er tidligere referert til under 4.3.5/4.4.5. Der gjaldt det hennes bakgrunn som fastboende jordbruker oppvokst på Jergul. Siden hun også er knyttet til reindriften refereres en del av intervjuet i dette avsnittet. F4-21 er også referert under 4.3.1/4.4.1. Der gjaldt det hennes bruk og oppfatning som fastboende på Kirkestedet. I dette avsnittet gjelder det hennes tilknytning til reindriften.

Bruk I omtalen av reindriften, begynner F4-11 med å beskrive gjeterhyttene: Det er gjeterhytte i Jergul som er hovedhuset ved Juvvinjeaggi, som nå er et område

148

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 for reindriften vår. Nedenfor har vi et reingjerde. Så har vi også et reingjerde ved Sáđejohka. På andre sida av denne elva har vi en gjeterhytte, ved Sáđejok-njálbmi. Her hadde bestefar også en gjeterhytte (fiellugoahtti), men den er ikke mer. Den var fra ca 1940 og plassert overfor den vi har i dag.

Videre beskriver hun beiteland og flyttveier: Vårbeitet er på Sáđeoaivi. Vinterbeitet er ved Iešjok- skáidi. Kalvingsområdene er i Porsanger. Flyttveiene senhøstes starter ved Giellanjohka og ender ved vinterbeitet. Denne leden brukes også av andre. Om våren når vi starter mot kysten, drar vi via Loddenjárga, opp Álitvárri, Sáđeoaivi og videre mot kysten. Luftingsområdene er i Porsanger. Lavvoplassene er på Doigesvađđa og Sáđeoaivi. Disse bor vi lengst på under flyttingen. Ellers er det jo lavvoplasser langs hele flyttveien, slik det passer best med flyttingen. Alt dette er brukt i forbindelse med næring, og så lenge jeg kan huske. Før min tid var det bestefar som brukte disse områdene. Vi kan tidsfeste dette til slutten av 1800-tallet, dvs. fra ca. 1890 og frem til i dag.

Når det gjelder bruk av utmark beskriver F4-21 lav-høsting: Man har ikke lov til å hente lav. Som barn 68 pleide vi å selge en del til Iŋgos-MáhtteP66F .P Det er staten som har forbudt å hente lav. Det må ha vært engang på 1970-tallet. I dag vokser det ikke lav annet sted enn det som er gjerdet inn av museet. Reinen har nedbeitet laven. Her kan man ikke plukke lav. Før plukket vi laven i multeposer for en lav inntekt.

For øvrig har F4-21 innvendinger til hvordan beskrivelsen av reindriftens bruk blir ufullstendig på grunn av Finnmarkskommisjonens oppdeling i felt: Dette [intervjuet] gir ikke et fullstendig bilde [av bruken vår]. Det her gir ikke et skikkelig bilde, dette intervjuet. Her kommer bare en liten del av hele området vi bruker. Vi er ikke bundet til kommunegrensene. Hun forklarer det med at når Finnmarkskommisjonen kommer til Lebesby, vil den spørre kun om bruken til de som bor i Lebesby og ikke om at Karasjok-folk/folk fra Spierttanjárga også bruker grunnen der. Da blir det bare en delvis beskrivelse av bruken av områdene: Vi har tradisjonelt brukt områdene på Børselvfjellet og nå bruker vi områdene rundt Kjæs. Jeg er ikke vant å gå turer i Karasjok fordi vi har våre turer på Børselvfjellet og i Kjæs. Siden jeg er lite vant med turer i Karasjok, så har det hent at jeg har gått meg vill her. Karasjok er for oss er vinterplassen.

Rettigheter og konflikter F4-11 sier at hun ikke har kunnskap om konflikter angående reindriftsanlegg/-gjerder, beiteland eller flytteleier, for eksempel mellom sauebeite og reinbeite i området. Derimot kan hun fortelle om uenighet knyttet til myndighetenes regulering av reinbeite i området: Her er det nok forskjellige tenkemåter. Det er vanskelig å tilpasse dette, fordi et år ikke er likt et annet. Vi ser nå også når vannene ikke fryser til, og vi ikke får flyttet, hvor vanskelig det er. Dette er noe som myndighetene ikke skriver i sine papirer, når Iešjohka fryser til. De tar ikke hensyn til naturkunnskapen og klimaendringene.

F4-11 er usikker på om andre folk i området har protestert på eller vært sterkt uenig i myndighetenes regulering av reinbeite i området: Det er slik at alle er verdensmestere om reindriften. De vet og snakker mye om hvordan det burde vært. De vet at det er for mye

68 Dvs. Muŋkavárri siida, se om distrikt 14A i 5.4.1.

149

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 rein, unntatt reineierne selv. Men for myndighetene vet man ikke, for de snakker ikke om dette. Jeg tror ikke det finnes noe område som det er så mange ”eksperter” i.

Når det gjelder rett til motorisert ferdsel, synes F4-21 at det kan være […]riktig bare å kjøre der, selv om det ikke er lov å kjøre. Jeg gjør det samme, men jeg kjører jo ikke dit når jeg vet at reindriftssamene er der med sine rein. For jeg vet jo sånn cirka når de er der. Nå for eksempel i februar, er det ikke engang kråka som er der, da kan man jo bare kjøre der.

Videre sier F4-21: Nå går det ikke skuterløype til Sávkadas, fordi reindriften har stanset all ferdsel dit. Engang var det slik at det var bare om våren og det er jo forståelig for da er det vår flytting der. Jeg går på ski i disse områdene.

F4-21 mener at det ikke har vært stridigheter om beiteland og flytteleier, for eksempel mellom sauebeite og reinbeite: Det har ikke vært stridigheter i området. Det har heller ikke vært stridigheter hva gjelder gjerder og annet. Samene har aldri fulgt disse reglene [om reintall og beitetider]. Nordmenn klarer ikke helt å følge med på antall rein og sånt. Det er ikke vanskelig å følge reglene, men det er det at man ikke vil følge dem.

F4-21 sier også at det ikke har vært protester mot myndighetene: Nei, det har det ikke vært. Det er jo blant reindriftssamene at man ikke forteller alt.

5.6 Oppsummering, vurdering og konklusjoner

5.6.1 Oppsummering, vurdering og konklusjoner Reindriftens arealbruk i tid og rom er relativt kompleks. I dette kapitlet er det derfor lagt vekt på først å presentere en oversikt over reindriftens organisering og administrative inndeling. I tillegg kommer at i løpet av utredningsprosessen viste det seg at det var vanskelig å rekruttere informanter for reindriften. Noen av de som hadde blitt intervjuet, ønsket ikke å signere den skriftlige versjonen. Selv om dette begrenset omfanget av materialet vårt, er det lite som tyder på at et større materiale ville gitt andre konklusjoner, selv om de nok kunne blitt tydeligere.

Materialet som er kommet fram deler seg naturlig i to bolker. Forhold internt i reindriften og forhold som gjelder relasjonen mellom de fastboende og reindriften. De blir derfor behandlet i hvert sitt avsnitt.

5.6.2 Reindriftsinterne forhold Oppdraget har ikke som utgangspunkt fokusert spesielt på reindriftsinterne forhold. I intervjuene er det stilt de samme spørsmål som i tidligere felt NIKU har utredet, men svarene som er kommet er noe annerledes.

Utover de rene beskrivelsene av hvordan områdene er brukt og brukes er det to typer svar. Det ene er fra eldre reineiere som gir uttrykk for en viss bekymring over at fellesskapsorienteringen i reindriften er svakere enn tidligere og at yngre reineiere har en tendens til å orientere seg vekk fra tradisjonelle reindriftssamiske verdier. De som hevder dette synspunktet, tar ikke opp spesifikke rettigheter eller konflikter på sin egen eller sin siidas vegne. Det er viktig for materialet at disse

150

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 synspunktene kommer fram. Man kan tenke seg at de kommer fra de eldre som har andre erfaringer og større avstand til de dagsaktuelle problemene enn den yngre generasjonen.

De øvrige informantene fokuserer til dels i betydelig grad på spesifikke rettigheter for sin siida eller sin slekt. Noen fokuserer også på urfolksideologi og -rettsoppfatning som kontrast til vestlig tenkning og privat eiendomsrett.

Kommisjonen har tidligere bestilt og mottatt en juridisk utredning om reindriftens interne rettsforhold i Finnmark (Henriksen 2011). Avsnitt 6.2 i denne utredningen diskuterer det som de fleste informantene i reindriften er opptatt av: Retten til å bruke et bestemt område. Som Henriksen redegjør for, har det skjedd en rask rettsutvikling på dette området hvor Seilandsdommen, Rt. 2000, side 1578 og reindriftsloven av 2007 står sentralt. I tillegg er disse spørsmålene behandlet konkret både av Reinbeiterettsutvalgene for Vest-Finnmark (Ravna mfl. 2001) og Øst-Finnmark (Fløtten m.fl. 2008). Det sistnevnte utvalget har vurdert flere av de konfliktene som på ulik måte tas opp av informanter i avsnitt 9 «Rettighetsforholdene langs den midlertidige grensen». Dette handler særlig om rettighetskonflikter på vinterbeitet omkring Iškuras, og direkte kommenterer problem¬stillingene reist av Ingusat og Niluhat, som i vår undersøkelse er reist av F4-8 og F4-18, men også mer indirekte av F4-14. Når det gjelder F4-8 bemerkning om Ingusats rett til vinterbeiter syd for Karasjok, tar utvalget direkte stilling til den:

Reindriftsforvaltningens utredning av rettsforholdene på vinterbeiteområdene i Karasjok bygger etter vårt skjønn på et rettslig utgangspunkt som er i samsvar med en korrekt forståelse av beiterettens rettsgrunnlag. Utvalget har ikke funnet grunnlag for å fastslå at de foreslåtte distriktsgrenser krenker etablerte rettigheter ut over det som må aksepteres som ledd i myndighetenes rett til å regulere beiterettighetene for å oppfylle målsettingen i reindriftsloven (Fløtten m.fl. 2008: 34).

Videre er det interessant å konstatere at forvaltningsorganet som har oppnevnt dette utvalget ikke var fornøyd med utvalgets arbeid. I sin sak 22/2009 gjorde Reindriftsstyret følgende vedtak:

Saken er ikke godt nok opplyst. Fløttenutvalget har ikke oppfylt det mandat som Reindriftsstyret hadde satt. Reindriftsstyret vil her vise til de høringsuttalelser som er kommet fra næringen og den sterke striden som har oppstått omkring den foreslåtte grensen.

Reindriftsstyret mener at det bør foretas en grundig historisk og juridisk gjennomgang om bruken av vinterbeitene både syd og nord for Karasjok før en endelig grense fastsettes mellom distrikt 16 og 17. Reindriftsstyret ber derfor Landbruks- og Matdepartementet bidra til at det blir nedsatt et eget utvalg under Finnmarkskommisjonen som får i oppdrag å gjennomgå denne saken med sikte på å avklare rettigheter. Dette utvalget bør også avklare reindriftens rettigheter i andre områder av Finnmark.

Det er fastsatt en midlertidig grense mellom distriktene 16 og 17. Reindriftsstyret legger til grunn at reindriften respekterer den midlertidige grensen inntil endelig grense er fastsatt. Den midlertidige grensen skal ikke legge føringer for det arbeid et utvalg under Finnmarks- kommisjonen skal arbeide med. Utvalget må stå helt fritt i sitt arbeid med gjennomgang av de historiske og juridiske grensene (Vedtaket var enstemmig).

Vi har under 5.5.3 også referert til brev av 8. april 2011 fra distrikt 17 til Finnmarkskommisjonen der de direkte spiller ballen over til Finnmarkskommisjonen.

To av informantene antyder en motsetning mellom på den ene siden; reindriftsloven av 2007 og dens bruksregler som utslag av vestlig rettstenking med matrikulering/oppdeling av områder og på den

151

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 andre siden; rettsavklaringsprosessen i regi av Finnmarkskommisjonen. Slik jeg leser reindriftsloven skal bruksreglene bygge på gjensidig enighet mellom siidaer innenfor et distrikt, dvs. at arealene ikke nødvendigvis skal stykkes opp i eksklusive områder. Ut fra dette kan det synes som den eventuelle kritikken som ligger i informantutsagnene, ikke primært retter seg mot loven, men heller mot prosessen; man mener at en grunnleggende rettsavklaring burde foretas før man vedtar bruksregler. Ut fra dette kan nok informantutsagnene oppfattes som indirekte støtte til både Reindriftsstyrets vedtak og de refererte vedtak og henvendelser fra reinbeitedistrikter.

5.6.3 Forholdet mellom reindriften og de fastboende Forholdet mellom disse to gruppene er behandlet både i foregående kapittel og dette kapitlet. Det er kommet fram ganske entydig at det ikke er næringskonflikter fordi reinen ikke er i innlandet i husdyrenes beitesesong. Verdderelasjonen har betydd mye både for bytte av varer og tjenester og gjennom sytingsrein, som også er nevnt flere steder.

Et unntak fra den tilsynelatende bortimot fullstendige harmonien mellom de to næringene er at Eriksen (1999) omtaler et tilløp til konflikt da Karasjok Bonde- og Småbrukerlag planla å sette opp et sauehus ved Iškuras og som skulle brukes til fellesbeite for sau. Etter at flyttsamelaget engasjerte seg i saken, ble imidlertid saken stoppet av Landbruksdepartementet gjennom at bevilgning til tiltaket ble nektet. Planen ble dermed skrinlagt.

5.6.4 Konklusjon Det historisk gode forholdet mellom reindriften og de fastboende i Karasjok er nok svekket både av at moderniseringen av samfunnet har endret mye av behovet for verdde-ordningen og av at retten til sytingsrein ble fjernet gjennom reindriftsloven av 1978. Reintallsvekst og endringer i arealbruk har nok også gjort at mange fastboende i dag føler en større avstand til reindriften enn tidligere generasjoner. Det er likevel ikke påvist direkte konflikter mellom reindriften og fastboende i Karasjok. Det er derfor ikke grunnlag for å si at forholdet mellom næringene er dårligere enn før. På den annen side er det åpenbart at det ikke er så nært som tidligere.

De store trekkene i naturgeografien og de lange historiske linjene er konstituerende for reindriftens ressursbruk og rettsoppfatninger. Naturgeografien i Finnmark og reinsdyrets biologi bestemmer reindriftens driftsmønster. Reinflokkene har trukket mot kysten for sommerbeite og mot innlandet for vinterbeite siden førhistorisk tid. Det innebærer at reinen er ute ved kysten i husdyrenes beitesesong og at det ikke er grunnlag for beitekonflikter mellom reindrift og fastboende i Karasjok.

Både reindriftens og de fastboendes næringstilpasning er sprunget ut av en felles rot; veide¬samfunnet. Den historiske forbindelsen fra dette er videreført gjennom verderelasjonen. At begge grupper gjennom mange generasjoner har vært gjensidig avhengige av hverandre for utveksling av varer og tjenester må også ha bidratt til å forebygge eventuelle konflikter.

Grensesperringene i 1852 og 1889 påførte reindriften i Finnmark betydelige sjokk som førte til både utstøtninger, utflyttinger, offentlig regulering og omorganisering. Omorganiseringa var ikke sluttført da andre verdenskrig rammet.

Mekanisering og markedsintegrasjon fra 1960-tallet innebar en omfattende reintallsvekst. Dette utfordret den interne arealfordelingen mellom reindriftssiidaene. Vorrens (1962) inngående kartlegging av reindriftens arealbruk ble gjort mens reintallet enda var på førkrigsnivå, faktisk enda lavere i forhold til de tallene vi har (jfr. fig 21). De betydelige variasjonene i reintallet gjennom de siste tiårene har lagt grunnlag for endringer i både i arealbruken og balansen mellom ulike siidaer.

152

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Dette gjør den interne diskursen om bruken av vår/høst og særlig vinterbeitene i Karasjok meget kompleks. Reindriftsforvaltningen har arbeidet lenge med organisering av reindriften i Karasjok og forsøkt å regulere beitebruken og beitebelastningen, men, som nevnt tidligere, har rettsutviklingen vært rask og det ser ut til at grunnleggende spørsmål fortsatt savner avklaring.

5.7 Litteratur Anners, Erik (1983): Den europeiske rettens historie. Universitetsforlaget. Oslo. Barth, Fredrik (1961): Nomads of South Persia. The Basseri tribe of the Khamseh confederacy Universitetsforlaget. Oslo Berg, B. A. (1990): Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske på 1880 og 1890-tallet. En undersøkelse med utgangspunkt i forarbeider og innstillinger fra Lappekommisjonene av 1889 og 1892. Hovedoppgave i historie. Institutt for samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø. Våren 1990. Brox, Ottar (1989): Kan bygdenæringene bli lønnsomme? Oslo: Gyldendal Norsk forlag. Bull, Kirsti Strøm (2001): Rettshistorie 1852-60. I: Bull, Kirsti Strøm, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara. Reindriften i Finnmark. Rettshistorie 1852-1960. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo Bye, Lillian (1976) [1939]: Fjellfinner i Finnmark. 2. Opplag. Aschehoug. Oslo. Eriksen, Leif (1999): Synet på reindriften. Karasjok Flyttsamelag 50 år 1949-1999. Karasjok Flyttsamelag. Fjellheim, Sverre (1999): Samer i Rørostraktene. Egen. Snåsa. Fjellheim, Sverre (2012): Gåebrien Sijte. Egen. Røros. Fløtten, Ingrid Røstad, Øyvind Ravna, Nils Johan Päiviö, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara (2008): Utredning om reinbeiterettigheter på vinterbeitene i Karasjok. Reinbeiterettsutvalget for Øst- Finnmark. Reindriftsforvaltningen, Alta. Frette, Tharald (1932/33): Siidaers beitebruk Karasjok. Kartreferanser. Hallsjø, Arne (1952): Våre Reinslakterier. I: Sameliv. Samisk Selskaps Årbok, 1951-52, 87-93. Oslo: Samisk selskap. Henriksen, John B. (2011): Interne rettighetsforhold i reindriften i Finnmark: Noen problemstillinger og årsaksforhold. Notat, 39 sider. Hermanstrand, Håkon (2009): Røyrvik. Samene i Østre Namdal. Røyrvik kommune. Røyrvik. Hætta, Johan Ingvald, Ingolf Balto, Ansgar Kosmo og Anders Aarthun Ims (2003): Forslag til nye distriktsgrenser i Buolbmát/Polmak og Kárášjohka/Karasjok. Reindriftsforvaltningen, Alta. Minde, Henry (2000): Diktning og historie om samene på Stuoranjarga. Dieđut 4/2000. Nissen, Kristian (1911/12): Bruken av vinterbeitene i Karasjok reinsogn 1911-12. Kart. Referanser. Nissen, Kristian (1915): Reindriften i Finnmarken 1911-1915. Særtryk av amtmandens femaarsberetning 1911-1915 for Finmarkens amt. Nissen, Kristian (1985): Finnmarkens renbyer 1911-1912. Norsk Folkemuseum. Oslo NOU (1977:8): Reinslaktingen i Finnmark. Landbruksdepartementet. Opdal, Sverre (2008): Reinslakting-Kjøp og slag av rein i «gamle dager» i Skoganvarre og Karasjok. Porsangerfolket. Årbok for Porsanger 2008, 33-35. Pareli, Leif (2005): Finnmarkens renbyer 1912. Reindriftsnytt: 50-51. Pedersen, Steinar (1994): Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig. Del II i NOU

153

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 13-133. Pedersen, Steinar (2007): Lappekodisillen av 1751-«Samene- det grenseløse folket» I: E.G. Broderstad, E, Niemi, & I. Sommerseth: “Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905”. Skriftserie nr. 14. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø, Tromsø, 9- 20. ISSN 0804-6093. Pedersen, Steinar (2008)[2006]: Lappekodisillen i nord 1751–1859: Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Dieđut 3/2008. Ravna, Øyvind (2011): Bruksordning av reindriftsrettigheter i utkast til ny jordskiftelov. Kart og plan. 71:22-34. Ravna, Øyvind og Jan Josef Olli (2011): Sedvanerettslige oppfatninger om arealbruk blant reindriftsutøvere. Dieđut 2/2011. Ravna, Øyvind, Nils Johan Päiviö og Ingrid Røstad Fløtten (2001): Utredning om reinbeiterettigheter. Vinterbeitene i Vest-Finnmark. Reindriftsforvaltningen, Alta. Riseth, Jan Åge (2009 [2000]). Modernization and pasture degradation. A comparative study of two reindeer pasture regions in Norway 1960-1990.VDM Verlag. Sara, O. K. (1997): Lovgivning og forvaltning av reindrift gjennom tidene. I: Sara, O.K. og I. Storli. Reindrift før og nå. Landbruksforlaget, Oslo. Sara, Ole K, Johan Ingvald Hætta og Ivar Rushfeldt (1994). Reindrift i Finnmark. Lovgivning og distriktsinndeling. Forslag til ny distriktsinndeling i Finnmark. Reindriftsadministrasjonen, Alta. Severinsen, Anne, 1979. Opprettelse av reinbeitedistrikt i Sør-Norge-overgrep eller tilrettelegging? Ottar 116-117:38-54. Solbakk, Aage (1998): Den samiske allmuens reaksjoner på grensesperringens belyst gjennom tradisjonsmateriale frå Tanadalen. Dieᵭut 3/1998:110-128. Solbakk, Aage (2001): Deanuleahki / Tanadalen: slekter: historie. Cálliidlágádus. Solem, E., 1970 [1933]. Lappiske rettsstudier, 2.utg. Oslo: Universitetsforlaget. St.m. 28 (1991-92).”En Bærekraftig Reindrift”. Landbruksdepartementet, Oslo. Tømmervik, Hans og Jan Åge Riseth (2011): Naturindeks. Historiske tamreintall i Norge fra 1800-tallet fram til i dag. NINA Rapport 672. Tømmervik, H., Johansen, B., Riseth, J.Å., Karlsen S.R, Solberg, B. & Høgda, K.A. (2009) Above ground biomass changes in the mountain birch forests and mountain heaths of Finnmarksvidda, Northern Norway, in the period 1957-2006. Forest Ecology and Management 257: 244-257. Vorren, Ørnulv (1962): Finnmarksamenes nomadisme. Bd I og II. Universitetsforlaget, Oslo. Vorren, Ørnulv (1978): Bosetning og ressursutnytting under veidekulturen og dens differensiering. I: Finnmarksvidda – natur – kultur. NOU 1978:18 A, 145–162. Aarseth, Bjørn (1989a): Grenseoppgjørene og konsekvensene av disse for den nordsamiske bosetting i Norge. I: B. Aarseth (ed.) Grenser i Sameland, 43-82. Norsk Folkemuseum, Oslo. Aarseth, Bjørn (1989b): Bosetting og befolkning i Kárášjohka gjennom tidene (50 s.) I: Eriksen, Gudrun (red.) Innføring i lokalkunnskap. Kompendium. Samisk Videregående skole Karasjok.

154

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6 Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk Marit Myrvoll

6.1 Innledning – formål og metode Formålet med kapitlet er å gi en oversikt over i hvilken grad utmark blir nyttet til fritid og rekreasjon av andre enn kommunens innbyggere. På hjemmesiden til Karasjok kommune vektlegges det at kommunen «kan tilby et unikt friluftsliv; verdens beste lakseelv, rype- og elgjakt, isfiske og et rikt 69 flora og fauna med rike naturressurser.»P67F P Karasjok er en arealmessig stor kommune med mye utmark og store naturområder med mange tur-, jakt- og fiskemuligheter både i sommer- og vinterhalvåret, og kapitlet vil derfor belyse andre sider av utmarksbruk enn kap 4 Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende og kap 5 Bruk og rettsoppfatninger i reindriften. Kapittel 6 omfatter en sammenstilling og presentasjon av tilgjengelig informasjon, oversikter og statistikker for å kunne gi et bilde av utenbygdsboendes bruk av utmark og utmarksressurser i Karasjok kommune. Kapitlet tar ikke opp rettighetsoppfatninger blant utenbygdsboende.

Utgangspunktet for å belyse aktivitet i utmark er, som for den øvrige utredningen, §§ 22 og 23 i Finnmarksloven. Følgende kategorier og underkategorier er beskrevet i dette kapitlet:  Fiske. Omfatter innlandsfiske og fiske etter anadrome laksefisk i vassdrag  Jakt og fangst. Omfatter jakt på storvilt og småvilt.  Annen høsting. Plukking av bær.  Ferdsel, fritid og rekreasjon. Veier, stier (sommer og vinter), hytter.

Å tallfeste utenbygdsboendes bruk av utmark i Felt 4 Karasjok har vist seg å være svært vanskelig, og kapitlet vil derfor i hovedsak beskrive ulike former for bruk og sannsynliggjøre på best mulig måte omfanget av denne bruken.

Den metodiske tilnærmingen har bestått av dokumentstudier og telefonintervjuer. Det er fokusert på de siste års bruk av utmark ved å nytte statistikk, utredninger, relevante websider og annet skriftlig materiale. Spørreundersøkelsen (se kap. 2) som ble sendt ut i august 2011 har ikke fått svar fra noen uten selvdefinert tilhørighet til Karasjok. Det ble spurt om ferdsel, fritid og rekreasjon i spørre- undersøkelsen. Øvrig materiale er innhentet fra 11 reiselivsaktører i Karasjok kommune, samt Finnmarkseiendommen, Fylkesmannen, Statens naturoppsyn, Karasjok kommune (flere instanser, bl.a. turistinformasjonen), Karasjok Jeger- og fiskerforbund og Karasjok elgjegerforening. Disse er kontaktet for utfyllende informasjon om omfang og innhold i utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk. Det er likevel flere aktører innen for eksempel reiseliv, som enten ikke har blitt kontaktet eller ikke svarte på gjentatte henvendelser over telefonen i forbindelse med dette kapitlet.

Preferanser i bruk av utmark varierer alt etter interesse, alder, kjønn, nasjonalitet, bosted og årstid/sesong. Bare i liten grad har det vært mulig å differensiere mellom disse kategoriene. Den sentrale kategorien er utenbygdsboende, enten det er en person fra Finnmark (utenom Karasjok), fra det øvrige Norge eller fra utlandet. En innenbygdsboende er å forstå som en person som har bostedsadresse i Karasjok kommune. Utenbygdsboende er derfor alle personer som ikke har bostedsadresse i Karasjok kommune.

69 http://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=761&Category.ID=1341

155

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.2 Generelt om friluftsliv og rekreasjon I NINA Rapport 642 Allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark, skrevet for Finnmarkskommisjonen i 2010, beskrives framveksten av friluftsliv i Finnmark. Denne beskrivelsen passer også for Felt 4 Karasjok. Endringer i næringsliv, i arbeidstidsbestemmelser og folks fritidsvaner samt utbygging av kommunikasjonsårer har sammen med flere aspekter ved en moderne samfunnsform hatt som konsekvens at friluftslivet har vokst fram.

6.2.1 Begrepsavklaringer Rekreasjon kan deles inn i tre undergrupper (NINA Rapport 625:11):  fritidsbolig-bruk  reiseliv  friluftsliv Ofte er det ingen skarp grense mellom disse gruppene, eksempelvis vil en familie med bosted i et urbant kyststrøk med all sannsynlighet kunne skrives inn i alle tre grupper når de reiser til hytta på innlandet. Bruk av utmark kan også ha ulik hensikt. Noen bruker den i næringsøyemed, andre til høsting for eget hushold og atter andre til sport og tur i landskapet. I sammenheng med utenbygdsboendes bruk i Karasjok, vil de aller fleste benytte utmark til turer, bærplukking, sportsjakt og sportsfiske. I denne utredningen er begrepet friluftsutøver valgt brukt. Reiseliv er ifølge Kamfjord (2012) et sammensatt produkt som består av «seng, mat, transport og attraksjon».

Fritidsboliger har man ikke som fast bopel, men bruker disse til rekreasjonsformål. Hytter og gammer kommer også inn under dette begrepet i denne utredningen.

I St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet defineres friluftsliv til «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse». Friluftsliv blir i denne definisjonen koblet til fritid. Videre sies det i meldingen at «det sentrale er at friluftslivet er miljøvennleg og helsefremjande». Stortingsmeldingen omtaler motorisert ferdsel generelt som negativ, men i beskrivelsen av friluftsliv i Felt 4 Karasjok vil også slik ferdsel i utmark tas med som en del av folks friluftsliv.

Reiseliv kobles ofte sammen med turisme, og tilreisende til Karasjok kan i mange sammenhenger defineres som turister hvis en legger til grunn FN’s World Tourism Organization sin definisjon som mener at en turisme er «The activities of persons travelling to and staying in places outside their usual environment for not more than one consecutive year for leisure, business ans other purposes» (UNWTO 1995:1).

6.2.2 Frilufts- og reiselivsaktører i Karasjok Det er mange reiselivsaktører i Karasjok som har utmark som sitt aktivitetsområde. Alle har egen webside, ofte på flere språk, hvor de formidler sine tjenester. I tillegg har de fleste opprettet en felles

hjemmeside, www.tokarasjok.no5TU ,U5T hvor besøkende kan undersøke og få nærmere informasjon om alle tilbud. Også offentlige instanser fra lokalt til nasjonalt nivå kan ha egenpålagte eller lovpålagte oppgaver i tilknytning til aktiviteter og forvaltning av utmark. I tillegg kommer lag og foreninger som har sine interesser og hovedaktiviteter knyttet til utmarksbruk. Følgende bedrifter, instanser og organisasjoner er kontaktet eller forsøkt kontaktet i denne forbindelse:

Reiselivsbedrifter  Engholm Husky Lodge & Adventure Tours

156

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

 Karasjok Camping as  Karasjokdalen  KB Siida  Nedre Mollisjok Fjellstue  Sápmi Motell Karasjok  Tor Mikkel Eira  Golleaja Jakt & Fiske opplevelser  Samipath  Ravnastua Fjellstue  Adventure Teigmo Husky - Lavvu hotel/Karasjok Fjellstue  Turgleder  Rica Hotel Karasjok

Offentlige instanser  Karasjok kommune  Finnmarkseiendommen (FeFo)  Fylkesmannen i Finnmarks Miljøvernavdeling  Sápmi Park (Kommunal turistinformasjon)  Statens naturoppsyn (SNO Karasjok)  Statens Kartverk  Tanavassdragets fiskeforvaltning - Deanučázádaga guolástanhálddahus

Interesseorganisasjoner  Karasjok jeger- og fiskerforening  Kárášjoga ealgabivdiidsearvi/Karasjok Elgjegerforening

6.3 Bruk av fritidsbolig Finnmarkseiendommen informerer på sin hjemmeside at «Det er kommunen som i kommuneplanens arealdel bestemmer hvor det kan bygges hytter både på FeFo-grunn og privat grunn. Fylkesplanen legger føringer for hvordan hyttebyggingen i fylket skal skje, bl.a. sies det at hytter skal planlegges i felt og så nær infrastruktur som mulig. Hyttefelt detaljplanlegges ved at det lages en reguleringsplan 70 […].»P68F

Arealplan for Karasjok kommune 2005-2015 bygger på målsettingene i arealpolitikken i fylkesplanen 71 2006-2009 for FinnmarkP69F .P Bestemmelser og retningslinjer i arealplanen regulerer fritidsbebyggelsen i kommunen. Det sies at «Med fritidsbebyggelse forstås permanente hytter, våningshus, uthus/vedbod eller annen bygning som bare, eller i det alt vesentligste, nyttes til fritidsformål og som kan nyttes til overnatting uten hensyn til standard.» Bestemmelsene omfatter både beliggenhet i terrenget, etasjer og størrelse, antall bygninger, farger og atkomstmuligheter. De ulike områdene 72 som blir omtalt i Bestemmelser og retningslinjer til arealplan Karasjok kommune 2005 – 2015P70F P er (se også fig.29 ):

70 http://www.fefo.no/no/Eiendom/Sider/Ledigehyttetomter.aspx 71 Fylkesplan for Finnmark 2006 – 2009 er prolongert ut 2011 http://www.ffk.no/plan/default.aspx?mid=108 72 Bestemmelser og retningslinjer til arealplan Karasjok kommune 2005 – 2015, vedtatt i kommunestyret 13.10. 05 under sak 48/05.

157

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

1 Idjajávri og Sieidejávri hytteområde ligger ved E6, ca 20 km nord for Karasjok sentrum mot Lakselv. Både privat grunn og FeFo-grunn. 2 Sáđejohnjálbmi/Njáhkájávri hytteområde ligger ved R92, ca 21 km fra Karasjok sentrum mot Kautokeino. FeFo-grunn. 3 Ássebákti, Kentán Niitu, Geaimmejohnjálbmi hytteområde ligger ved R92, ca 15 km fra Karasjok sentrum mot Kautokeino. Privat grunn. 4 Njálbmeguoika og Mielkegoatnil hytteområder ligger på sørsiden av elvemøtet mellom Kárášjohka og Iešjohka, 15-16 km fra Karasjok sentrum. Privat grunn. (Ikke avtegnet på 73 kommunens reguleringsplan-kart)P71F 5 Fárpenjárgahytteområde ligger i Karasjokdalen, ca 17 km fra Karasjok sentrum. Privat grunn. (Ikke avtegnet på kommunens reguleringsplan-kart) 6 Buollánnjárga hytteområde ligger i Karasjokdalen, ca 23 km fra Karasjok sentrum. Privat grunn. 7 Fielbmajohka hytteområde ligger ved E6, ca 66 km fra Karasjok sentrum mot Tana. FeFo- grunn. (Ikke avtegnet på kommunens reguleringsplan-kart)

7 1

2 3 4 5

Figur 28: Kart over Karasjok med inntegnede hytteområder.

http://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=706&Categ ory.ID=1237 73 http://tema.webatlas.no/karasjok/Planinnsyn

158

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Tabell 38: Antall festere av fritidshytter på FeFo-grunn i Karasjok (Info: FeFo15.11.2012). Karasjok Øvrige Finnmark Øvrige Norge Sum

Antall festere 66 32 17 115

Informasjon fra Finnmarkseiendommen viser at pr januar 2012 er det 115 hytter på FeFo-grunn i Karasjok, og 66 av disse festes av personer bosatt i Karasjok kommune (tabell 40). Det innebærer at 49 hytter, eller ca 43 %, er festet av utenbygdsboende. Disse er bosatt på 30 ulike postnummer- adresser i Norge. 32 av hytteeierne har bostedsadresse i Finnmark. Av disse har flest postadresse i Lakselv og Alta hvor det er 12 festere på hvert sted. De øvrige stedene har en fester hver, med unntak av Kautokeino og Vadsø som har henholdsvis 2 og 3 festere. I informasjonen fra FeFo oppgis det ikke i hvilke av de ovenfor omtalte områdene disse hyttene er lokaliserte.

Hvor ofte, hvor lenge og til hvilke aktiviteter eierne nytter fritidsboligen sin, er det ingen oversikt over. Heller ikke hvilke aktiviteter utenbygdsboende med fritidsbolig på privat grunn nytter utmarka til.

6.4 Reiseliv Reiseliv og friluftsliv er sterkt knyttet sammen i Karasjok siden avstandene er slik at en utenbygdsboende i all vesentlig grad også er en tilreisende. Reiselivsbedrifter som tilbyr opplevelser gjennom friluftsliv og utmarksbruk, tilbyr derfor vanligvis også overnatting. Det er likevel flere reiselivsbedrifter som tilbyr seng og mat uten tilrettelagte opplevelser. Rica Hotel Karasjok, Sápmi Motel og Karasjok Camping er alle reiselivsbedrifter som tilbyr gjesteovernatting.

6.4.1 Overnatting Sápmi Motel ble kjøpt av nåværende eiere for 4 år siden (2008). Motellet har 5 rom og satser på langtidsboende (bl.a. studenter og sykepleiere). Det har holdt stengt sommeren 2012. Av og til overnatter turister som er på gjennomreise. Ingen jegere overnatter her. (Samtale med Katri Mortelmans Somby).

Karasjok Camping har ingen oversikt over hvor mange gjester som bedriften har i løpet av et år. Det er noen skuterturister i løpet av et år. (Samtale med Ronny Antonsen).

Rica Hotel Karasjok har heller ingen statistikker over gjester som også nytter utmark, men når det gjelder vinterturisme, har hotellet oversikt over gjester som kommer kjørende med skuter. I 2011 var det totalt 87 gjester, men ikke alle ble registrert. I 2012 er det totalt 163 personer som har ankommet hotellet med skuter. Dette er gjester som er på guidede turer i regi av sin arbeidsplass, og de kan for eksempel komme fra Sorrisniva Igloo Hotel i Alta. Til sammen utgjør dette 7-8 firmaer i 2012. I tillegg er det ca 20-30 individuelle gjester som ikke er registrert som skuter-reisende. Ski- reisende er det ingen oversikt over. Når det gjelder gjester for øvrig, ble det sagt at bussturister generelt ikke bruker utmarka, og at folk tilknyttet Finnmarksløpet ikke bor på hotellet. (Samtale med John Arne Mathiesen).

159

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Oppsummert er det i vintersesongen sannsynligvis til sammen et par hundre utenbygdsboende besøkende som er tilreisende med skuter og trenger overnatting. Skireisende er det ingen oversikt over.

Den kommunale turistinformasjonen ligger i Sápmi kulturpark. Her kommer mange turister innom for å få informasjon om severdigheter i kommunen. Noen spør også etter turkart, spesielt for strekningen Karasjok – Alta. Turistinformasjonen har ingen statistikk over hvor mange tilreisende som benytter utmark under oppholdet i Karasjok. Imidlertid føres det statistikk over hvor mange busser som besøker senteret på sin reise gjennom Karasjok, og anslagsvis til sammen 22541 turister stanset i Sápmi kulturpark sommeren 2012 (tabell 41).

Tabell 39: Besøk av busser i Sapmi KS sommeren 2012. Busser for valutaveksling, butikker, kafe, toaletter etc. Gjennomsnitt av passasjerer regnet 35 pers/buss (Info: Sapmi park 8.11.2012). Mnd/uke Juni Juli August Sep Nasjoner 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 Totalt Pass. Japan/Asia 11 9 17 19 10 12 17 8 11 19 10 12 4 1 160 5600 Tyskland 15 19 9 11 10 13 8 8 17 16 12 7 7 3 155 5426 Frankrike 12 6 6 2 11 11 6 8 3 13 8 4 5 1 96 3360 Nederland 2 1 6 8 8 3 6 8 6 2 2 52 1820 Øst-Europa 3 2 3 2 1 7 7 3 4 7 3 2 3 47 1645 USA/Canada 1 2 2 2 1 2 6 3 6 3 1 29 1015 Sveits 3 2 1 3 1 5 1 1 17 595 Russland 1 1 2 1 1 3 3 3 2 17 595 Finland 4 2 1 1 2 1 3 1 2 17 595 Italia 1 1 1 1 1 6 2 2 15 525 Norge 3 1 1 1 1 2 1 2 12 420 Sverige 1 1 1 2 1 1 1 1 9 315 Danmark 2 1 1 4 140 Storbritannia 1 1 35 Spania 0 0 Østerrike 0 0 Andre 1 2 3 1 4 1 1 13 455 Sum 52 46 41 37 41 61 51 37 51 88 52 41 32 7 7 644 22540 22540

160

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.4.2 Reiselivsaktiviteter I det følgende vil det være en kort beskrivelse av de fleste reiselivsbedrifter i Karasjok. Denne beskrivelsen er basert på korte (10 – 30 minutters) samtaler med eiere/drivere/ansatte av bedriftene. Fokus i samtalene har vært på antall utenbygdsboende gjester og aktiviteter for disse. Mer utfyllende informasjon finnes på hjemmesidene til den enkelte bedrift.

Ravnastua Fjellstue (http://www.ravnastua.no/5TU )U5T er en statlig fjellstue med helårsdrift. Den har 30 overnattingsplasser som siden 2001 nokså stabilt har hatt et belegg på 700 gjestedøgn pr. år. Perioden januar- mai har 80 % av gjestedøgnene. Det er mange skiturister som går over vidda i dette tidsrommet, og de forhåndsbestiller overnatting. De fleste klarer seg alene. Ikke-motorisert ferdsel utgjør 90 % av gjestetrafikken. Motorisert ferdsel er som regel firmaer på tur. De ønsker overnatting, bespisning og ofte badstue mm. De siste 4 – 5 år har nordlysturismen tatt seg opp. Det er grupper som kommer for overnatting og bespisning.

Om sommeren er det ikke mange fotturister. Det er ingen elgjegere, og maksimalt 15-20 rypejegere i gode år. I dårlige år kan det bli 2 til 10 jegere. Fjellstua tilrettelegger også for fiskere, men det er lite etterspørsel etter dette. Det er heller ikke mange besøkende som ønsker å plukke multebær. (Samtale med Oskar Eriksen)

Nedre Mollisjok Fjellstue (http://www.mollisjok.no/5TU )U5T er en privateid helårsdrevet fjellstue som driver tilrettelegging med guidete turer. Fjellstua har 50 overnattingsplasser, tilbyr bespisning og tiltrekker seg derfor besøk av turgåere som ikke trenger å ha med seg alt utstyr for å gjennomføre en tur. Fjellstua driver skutersafari, og for skituristene tilbyr de frakt av opp-pakning. Dette gjelder også turvandrere på sommeren.

Fjellstua har flere tusen gjestedøgn, de fleste i vårhalvåret. Med moderne fasiliteter som vannklosett og dusj blir gjester mer enn et døgn. Utlendinger som kommer bor ofte ei uke, noen enda lenger. Fra januar til ca 15-20. mai er gjestene i all overveiende grad skuterfolk. Hele våren (april) er det nesten bare skifolk. Disse booker overnattingsplass lang tid i forveien. Som et midtpunkt mellom kyst og innland, kommer folk fra både Lakselv, Alta og Kautokeino. Det er ingen gjester i den mørkeste tida på året (november/desember) eller i vårflommen, som varer fra slutten av mai til St. Hans (20.5 til 23.6).

Om sommeren er det stor aktivitet. Fjellstua har egen sommeråpen flyplass og tilbyr transport fra flyplassen i Alta. Fjellstua har eget fly til bl.a. gjestetransport, og det kommer også fly på besøk fra for eksempel Tromsø flyklubb. Det er i tillegg en 20 km traktorvei/sommervei til fjellstua fra Čoavddatmohkki, og turen tar 2 timer med terrengbil. Gjestene på sommeren er stort sett utlendinger. Noen blir i ca 10 dager, andre i 2 uker. Jegere som kommer, bor ofte ei uke. Når det er år med lite fugl, tilrettelegger ikke fjellstua for jakt. Det kommer også noen bærplukkere hvert år. (Samtale med Per Johnsen)

Kirsten Berits Siida (http://www.kb5TU -siida.no/)U5T er lokalisert til Ravdojok, og er en bi-næring for en familie med reindrift som hovednæring. Siidaen tilbyr kulturformidling gjennom besøk til reingjerdet hvor gjestene kan kjøre med rein og også mate dyrene. I tillegg til turister, kommer det også barnehager utenfor kommunen på besøk. Hovedsaklig varer aktiviteten ca 3 timer pr gruppe. Antall gjester kan variere fra 150 til 400 personer i året. De har samarbeid med Rica Hotel Karasjok.

161

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Siidaen tilbyr også overnattingsturer om vinteren. Dette er guidete turer der gjestene tilbys sikkerhet og logistikk. De kjører med skuter til leirplassen og overnatter ute. I 2011 – 2012 hadde siidaen ca 23 personer til sammen på overnatting. (Samtale med Anna Ravna Gaup)

Engholm Husky Lodge & Adventure Tours (http://engholm.no/5TU )U5T er en helårsdrevet reiselivsbedrift bygd opp rundt aktiviteter i utmark/ på FeFo-grunn. Bedriften er gradvis bygd opp fra 1985 da de første gjestene kom. Det drives ingen motorisert ferdsel. All transport foregår enten med hunder eller kløvhest. Bedriften har seks overnattingshytter med kapasitet til maksimalt 15 personer.

Engholm tilbyr hovedsakelig vinteraktiviteter med guidete turer i tillegg til kost og losji. 80 % av årlig inntjening foregår fra medio desember til primo mai. I to perioder, fra slutten av mai og i juni, samt fra slutten av august til medio desember, er det en stille tid. Om sommeren er det gjennomreise- gjester, for eksempel folk som går over vidda.

Bedriften har ingen statistikk på antall gjester eller hvilken nasjonalitet disse har, men gir et overslag på ca 1200 gjestedøgn, basert på ca 200 personer som i gjennomsnitt blir i 4 netter, i tillegg til gjestedøgn uten aktiviteter. (Samtale med Sven Engholm)

Turgleder (http://www.turgleder.com/5TU )U5T er en helårs økoturismebedrift som ble etablert i Karasjok i 2011. Den er nært lokalisert til Engholm Husky, og disse to kan karakteriseres som to bedrifter tett i tett. Turgleder tilbyr ikke-motoriserte opplevelser innen kultur og natur med både lengre skiturer og dagsturer. Vinteraktiviteter kan også være nordlys-opplevelser og isfisketurer. Bedriften har samarbeid med fem reindriftsfamilier. Sommeraktiviteter er vandring, kanopadling samt høsting av bær, planter og dessuten (innlands-)fiske. De tilbyr ingen jaktturer.

Siden etableringen har bedriften hatt tre flerdagers turer, hvor en til åtte personer deltok på hver tur. I tillegg har de hatt en del 1-3 dagers turer. Gjestene er utlendinger eller kommer fra andre steder i Norge. De har også hatt filmteam som gjester. På turene som tilbys er det behov for guiding, komfort og sikkerhet, spesielt når det gjelder utenlandske gjester. (Samtale med Liv Engholm)

Karasjokdalen (http://kroa.karport.no/5TU )U5T eies av Klemet Turi som har drevet innen reiseliv siden 1964. Bedriften tilbyr hytteutleie i Stuorragorži til rypejegere og laksefiskere. Transport til og fra hytta foregår med elvebåt. Antallet laksefiskere i året er ca 10. Det drives også utleie til forskere på feltarbeid. (Samtale med Klemet Turi)

Golleaja Jakt & Fiske opplevelser (http://www.golleaja.no/5TU )U5T ble etablert i 2005, men eierne har drevet med reiseliv siden 1999/2000. De tilbyr sommeraktiviteter med flerdagers turer med fiske og bærplukking, og har hytter i Gollebaiki og Njahkajavri. Sesongen varer i maksimalt seks uker, hvorav ei uke på våren, fire uker på sommeren og ei uke på høsten. Ca 95 % av turene er til utenbygdsboende, fra Troms og sørover, og det er 25-30 personer i 2012 /i året. (Samtale med Siv Olsen)

SAMIPATH Samiske natur- og kulturopplevelser (http://www.samipath.com/5TU )U5T er en 12 år gammel reiselivsbedrift som tilbyr barmarksopplevelser sommer og høst. Aktivitetene er elvebåtsafari (dagsturer), jakt og fiske. De driver motorisert ferdsel og tilbyr også overnatting i hytte/nedlagte gårdsbruk.

162

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

De siste tre år har bedriften tilbudt utenlandske jegere å delta på elgjakt, og da i områder langt fra allfarvei. Når det gjelder fiske, tilbys både tilrettelegging for laksefiske og for innlandsfiske. I 2012 har det også vært et tilbud om tilrettelegging for multebærplukkere.

Kjønnsmessig er det det flertall av de ca 50 gjestene i året som er kvinner. Når det gjelder elgjakt, er alle gjester menn, og det er kun tre personer i året. Av laksefiskere er antallet fem til ti, mens innlandsfiskere utgjør fire-fem personer. (Samtale med John Nystad)

Tabellen nedenfor gir en oversikt over anslag gjester/gjestedøgn i året, gitt av reiselivsbedriftene i dette underkapitlet.

Tabell 40: Anslagsvis antall gjester og gjestedøgn ved reiselivsbedrifter i Karasjok Reiselivsbedrift Sum pers/gjestedøgn (utenbygdsboende på FeFo-grunn) Ravnastua 700 gjestedøgn

Nedre Mollisjok Fjellstue 2000 gjestedøgn

Kirsten Berits Siida 23 personer

Engholm Husky Lodge & Adventure Tours 1200 gjestedøgn

Turgleder (20 personer)

Karasjokdalen 10 personer

Golleaja Jakt & Fiske opplevelser 25 -30 personer

SAMIPATH Samiske natur- og kulturopplevelser 50 personer

Sápmi Motel Ingen tall

Karasjok Camping Ingen tall

Rica Hotel Karasjok 188 personer

163

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.5 Friluftsliv/opplevelsesturisme Den største dokumenterbare rekreasjonsmåten er friluftsliv og opplevelsesturisme i regi av reiselivsnæringen. Dette gjelder både endagsturer og flerdagsturer. Reiselivsbedriftene i Karasjok har i all hovedsak sin inntjening på vinterturisme, selv om flere har helårsvirksomhet og noen få har sin virksomhet hovedsakelig lagt til sommerhalvåret/barmarkssesongen. Flere av bedriftene har drevet i mange tiår.

6.5.1 Vernede områder

Oahcesaisuolo naturreservat

Goššjohka naturreservat

Øvre Anárjohka nasjonalpark

Figur 29: Naturreservater og nasjonalpark i Karasjok skravert i rødt. Innfelt: Verneforslag skravert i lilla (NordAtlas).

Karasjok kommune har to naturreservater og deler av en nasjonalpark innenfor sine grenser. Disse har egne forskrifter som kan ha konsekvenser for friluftsliv:  Goššjohka naturreservat (opprettet 2007)

164

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

 Oahcesaisuolo naturreservat (opprettet 2007) 2  Øvre Anárjohka nasjonalpark (opprettet 1975, 1414 kmP )P

Fylkesmannen i Finnmark forvalter verneforskriften for Øvre Anárjohka nasjonalpark. I påvente av en avklaring på forslag til utvidelse av nasjonalparken, er det ikke opprettet noe verneområdeutvalg. Ifølge § 1.4 i fredningsbestemmelsene i forskrift for Øvre Anárjohka nasjonalpark, er organisert ferdsel i form av for eksempel fotturisme, forbudt. Statens naturoppsyn (SNO Karasjok) har ansvar for nasjonalparken, både i Karasjok og Kautokeino kommuner. Det er ingen tellingsrutiner av besøkende hit. Generelt er området svært lite besøkt. Det er lagt ut ei gjestebok i ”AndreasNilsen”- hytta som ligger i Anárjokdalen, ca en kilometer utenfor parken. Dette er enkleste vei inn i parken fra Karasjoksiden. I 2011 var det et 50-talls personer som hadde skrevet seg inn i gjesteboka.

Det selges ikke fiskekort spesielt for dette området; fiskere kjøper kort som selges for hele Finnmark. Noen jegere nytter området, men man kan oppholde seg i flere dager i parken uten å treffe andre personer. I 2011 og 2012 har det ikke vært elgjakt, verken av innenbygds- eller utenbygds jegere. Når det gjelder fiske etter laks, er det et betraktelig større fiske i kommunen for øvrig enn i nasjonalparken. Det går noe laks opp i elvene, inkludert sideelvene. Ingen utlendinger har lov å fiske i disse. Det kommer noen få finlendere som fisker i Anárjohka hvor det er lov for utlendinger.

Ifølge forskriftene er det med noen unntak ikke tillatt med motorisert ferdsel i parken; verken båt med motor eller motoriserte terrengkjøretøy. I naturreservatene Oahcesaisuolo og Goššjohka er det tillatt med båt med motor, og det kan søkes om dispensasjon til bruk av motoriserte kjøretøy i terrenget. Så langt er det ingen utenbygdsboende som har søkt.

Det er også fremmet flere forslag til verneområder i Karasjok kommune. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har foreslått en utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark, samt opprettelse av 74 Máhtošvuovdi naturreservat i tilknytning til utvidelsenP72F .P I kommuneplanens langsiktige del (2009 – 75 2021)P73F P sies det derimot under kap 5.3.1.1.1 at «Kommunen vil arbeide for at Øvre Anarjohka Nasjonalpark opphører som verneområde innenfor Karasjok kommunes grenser.» Det er også to forslag til naturreservater fra sentrale myndigheter; Iešjávri naturreservat og Ráitesvárri naturreservat.

Oppsummert er det ca 50 personer som man med sikkerhet kan si besøker den delen av nasjonalparken som ligger i Karasjok, ved å skrive seg inn i gjesteboka. Antall personer som oppsøker naturreservatene er det ingen oversikt over.

6.5.2 Turløyper/ferdsel i utmark Kommunikasjon til og fra Karasjok har i tidligere tider også til dels gått gjennom de store elvedalene der dagens veinett er anlagt. Tidligere ble vassdragene nyttet til reiser og frakt om sommeren, mens kommunikasjonen på vinteren ble lagt over islagte vatn og langs islagte elver, blant annet Tanavassdraget.

74 Brev fra DN 15.11.2010 (https://www.dirnat.no/content/500041097/Tilradning-om-utvidelse-av-Ovre- Anrjohka-nasjonalpark-og-opprettelse-av-Mhtovuovdi-naturreservat) 75http://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=707&Category.ID= 1239

165

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

76 Statens fjellstuerP74F P ble opprettet som skyss-sta- sjoner som skulle betjene embetsverket. De ble anlagt med ca en dagsreise i avstand mellom dem. Ved ferdsel mellom bosettingene ved kysten og innlandet trengtes flere overnattings- steder. Fjellstuene i Finnmark har i sin nåvær- ende form eksistert siden 1840-tallet, og i dag har staten tre fjellstuer i fylket, to av dem ligger i Karasjok kommune: Mollisjok og Ravnastua Fjell- stuer. Karasjok har også private fjellstuer; Nedre Mollisjok Fjellstue og Karasjok Fjellstue. Dagens turmønster, både på barmark og på vinterføre, bærer preg av dette. Fjellstuene gjør at det er mulig for vandrere/ferdselsfolk å få nattelosji. De følgende kartutsnitt viser ulike barmarks- og vinterløyper i Karasjok. Mollisjok, Ravnastua og Nedre Mollisjok Fjellstuer er avmerket på kartene (fig 31-33).

Figur 30: Merkede turstier i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart). De merkede stiene er i grønt på kartet.

Karasjok kommune har fem åpne barmarks- løyper (Vedtatt av kommunestyre den 18.12. 1997 og godkjent av Fylkesmannen i jan1998) og over 80 dispensasjonspliktige løypetraseer. De dispensasjonspliktige barmarksløypene i kommunen gjør tilgjengeligheten til utmarksområdene atskillig mer omfattende enn ved kun å benytte åpne løyper. Alle avmerkede løyper i figur 32 og statistikken i tabell 43 sier ingenting om faktisk omfang og benyttelse av løypene.

Figur 31: Barmarksløyper for motorisert ferdsel i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart) -Dispensasjonspliktige barmarksløyper i rødt. -Åpne barmarksløyper i grønt.

76 http://www.reindrift.no/index.gan?tree_action=open&tree_id=573.0

166

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Statistisk Sentralbyrå sine tall over innvilgede dispensasjonssøknader om motorferdsel i utmark (på barmark) viser variasjon i både antall innvilgede søknader samt rapportering (tabell 43). En kan likevel ut fra det stigende antall dispensasjoner si at barmarkskjøringen har vært økende i løpet av perioden 1996-2010.

Tabell 41: Antall barmarksdispensasjoner 1993 – 2010 I Karasjok.

(http://statbank.ssb.no/statistikkbanken5TU )U5T Kommune/år 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

Karasjok : 189 257 195 139 274 : : 260 319 337 342

Utmarka i Karasjok blir også nyttet til motorisert ferdsel om vinteren, og kommunen har både snøskuterløyper for fri ferdsel og løyper som det må søkes om tillatelse til å bruke (dispen- sasjonsbelagte). Ifølge Karasjok kommunes webside er det 18 forskjellige løypetraseer for snøskuter; fastsatt som forskrift av Fylkesmannen i Finnmark i 2002 (figur 33). Antall dispensasjoner for kjøring med snøskuter har variert fra 1993 til 2012 (tabell 44). Som for barmarkskjøring, kan heller ikke avmerkede skuterløyper eller antall dispensasjoner for skuterkjøring si noe eksakt om faktisk omfang og benyttelse av løypene.

Figur 32: Åpne snøskuterløyper i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart).

Tabell 42: Antall snøskuterdispensasjoner 1993 – 2010 i Karasjok. (http://finnmark.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=1262 ) Kommune/år 93/94 95/96 97/98 00/01 02/03 04 05 06 07 08 09 10

Karasjok 205 678 335 226 187 141 324 : : 427 530 495

167

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 33: Kart over alle typer turløyper i Karasjok (kilde: tema.webatlas.no/karasjok/turkart)

Flere av løypene nyttes til ulik bruk, og farger kan derfor komme dårlig fram: Rød løype: Dispensasjoner for barmarkskjøring Grønn løype: Åpne barmarksløyper + merkede turløyper Blå løype: Skiløyper + lysløyper Svart løype: Snøskuterløyper Dobbeltegnet løype: Andre turløyper

168

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.5.3 Jakt Jakt og fiske er store utmarksaktiviteter både sommer og vinter i Karasjok. Av småviltjakt er det først og fremst rypejakt som drives. Det er tillatt å jakte med hund i Karasjok. Av statistikk for småviltjakt i Karasjok opplyser FeFo at det for tidsrommet 1.6 – 12.11.2012 er 554 aktiverte jaktdager totalt. De fordeler seg slik på innenbygdsboende og utenbygdsboende:

 70 % er tilreisende med 390 aktiverte jaktdager.

 30 % lokale jegere med 164 aktiverte jaktdager.

Med et gjennomsnitt på 3 - 5 dager pr. jeger, vil det si i underkant av 100 utenbygdsboende småvilt- jegere under årets sesong. I grove trekk er fordelingen mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere i forhold til antall felt fugl for de tre siste sesonger slik det er vist i nedenforliggende tabell.

Tabell 43: Fordeling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere i forhold til antall felt fugl (In formasjon fra FeFo). Jeger-adr/år 2010/2011 2011/2012 2012/2013 Sum felt fugl (til 12.11.12)

Utenbygds 168 285 156 609

Innenbygds 85 155 21 261

Elgjakt er også en stor utmarksaktivitet i Karasjok (fig. 35). Kárášjoga ealgabivdiidsearvi/Karasjok Elgjegerforening ble stiftet i 1982 og har i dag over 200 medlemmer. Foreningens medlemmer definerer ikke jakten som sportsjakt, men matauk, og de tar ut dyr som er optimale for dette formål.

I Karasjok er det 55 jaktfelt (og jaktlag) fordelt med 21 jaktlag på nordsiden av kommunen og 34 jaktlag på sørsiden. Det er gjennomsnittlig 5 personer pr lag i Karasjok, og 40 % (22) av disse kan utenbygds jegere bli tildelt. I 2012 har det vært 12-13 jaktlag med utenbygdsboende.

Tidsrommet for jakta er vanligvis 1 – 30 september, men den kan utvides med 1 – 2 uker hvis det er få fellinger. I 2012 ble jakta utvidet til 14. oktober av fylkeskommunen.

Figur 34: Kart over elgvald i Karasjok (kart: NordAtlas)

169

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Ut fra tilgjengelig statistikk er det oppsummert i underkant av 100 utenbygdsboende småviltjegere i årets sesong. For elgjakta er tallene 12-13 utenbygds jaktlag med gjennomsnittlig 5 personer i hvert lag. Dette blir 60-65 utenbygds elgjegere som jakter i fire til seks uker hver høst i Karasjok.

6.5.4 Fiske Karasjok er rik på elver og vatn. For fiske i innlandsvatn og ikke lakseførende vassdrag har FeFo fastsatt at alle med fast bostedsadresse i Finnmark kan fiske gratis. Også personer som studerer eller avtjener verneplikten i Finnmark, samt personer under 16 år og over 67 år, fisker gratis og uten å løse fiskekort. Dette vanskeliggjør skillet mellom innlandsfiske av innenbygds- og utenbygdsboende i Karasjok kommune. ESSO Karasjok Servicesenter selger fiskekort og opplyser at fra uke 27 til og med 34 i 2012 er det rapportert 92 fangster.

Karasjok har en stor del av Tanavassdraget med lakseførende elver innenfor sine grenser. Som sitert i innledningen av kapitlet, forteller Karasjok kommune at de kan tilby «verdens beste lakseelv».

Figur 35: Kart over lakseførende elver i Tanavassdraget. Tallene henviser til navn på elvene, se Tana research & monitoring group (2012) Status of the river Tana salmon populations, report 1- 77 2012.P75F

77http://www.google.com/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0CDQQFjAA&url=htt p%3A%2F%2Fwww.mmm.fi%2Fattachments%2Fmmm%2Fjulkaisut%2Fmuutjulkaisut%2F68MkUYQ3n%2F Yhteenveto__Tenojoen_lohikantaraportti_2012.pdf&ei=pCDLUJepFqPd4QSQpoGoDA&usg=AFQjCNEnoYkF EWu9QDjJeU8lx0p3LAku1Q&bvm=bv.1355325884,d.bGE

170

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

78 Tanavassdragets fiskeforvaltning - Deanučázádaga guolástanhálddahusP76F P ble etablert i 2011 som et lokalt forvaltningsorgan med ansvar for fisk og fisket på norsk side av Tanavassdraget. På forespørsel har de utarbeidet følgende tall for Karasjok: Antall fiske-døgn, solgte kort og tilhørighet for fiskerne for sesongen 2012(tabell 46-47):

Tabell 44: Laksefiske i Karasjok kommune, antall døgn og type kort 2012. (Tanavassdragets fiskeforvaltning, rapport generert nov 2012). SONE Type kort Antall døgn Totalt antall kort Anárjohka Døgn 65 52 Anárjohka ovenfor Matinköngäs Døgn 5 3 Bávttajohka Døgn 9 6 Goššjohka Døgn 41 27 Iešjohka Døgn 106 74 Kárášjohka nedenfor Skáidegeahči Døgn 43 48 Kárášjohka ovenfor Skáidegeahči Døgn 382 216 Váljohka Døgn 75 48 Tanaelva ovenfor Levajok Fjellstue Døgn 11 20 SUM 737 494

Sesongkort - Lokal stangfiske Sesong 586 Sesongkort - Laksebrev Sesong 57 SUM ALLE TYPER KORT 1137

Tabell 45: Oversikt over døgnkort solgt til laksefiske i Tanavassdraget, Karasjok kommune, etter bostedsadresse (Tanavassdragets fiskeforvaltning, rapport generert des 2012). SONE Utland Norge Finnmark Karasjok sum kort u/Fmk u/Ksj Anárjohka 11 27 12 2 52 Anárjohka ovenfor Matinköngäs 3 3 Bávttajohka 6 6 Goššjohka 14 12 1 27 Iešjohka 47 26 1 74 Kárášjohka nedenfor Skáidegeahči 12 26 10 48 Kárásjohka ovenfor Skáidegeahči 2 148 65 1 216 Váljohka 34 13 1 48 Tanaelva ovenfor Levajok Fjellstue 3 13 4 20

SUM 28 318 142 6 494 Sum utenbygdsboende 488

Begge tabellene gjelder den delen av Tanavassdraget som ligger i Karasjok kommune, og som er åpne 79 for tilreisende fiskere. Det er større restriksjoner for utlendinger enn personer fast bosatt i Norge. P77F P Fiskesesongen for tilreisende fiskere i den delen av Tanavassdraget som følger riksgrensen, er generelt fra 1. juni til 20. august. Av den øverste tabellen kan en se at for solgte døgnkort er antall faktiske fiskedøgn kun 1 ½ pr. kort. Det innebærer at de aller fleste laksefiskere tilbringer maksimalt et døgn fra man begynner til man slutter fisket. Det er ikke tilsvarende tall for antall døgn som

78 http://tanafisk.no/en/ 79 http://tanafisk.no/en/

171

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 sesongkort-innehavere fisker, men en kan anta at dette vil være atskillig høyere enn døgnkort- fiskerne. I tillegg er det solgt flere sesongkort enn døgnkort.

Døgnkort av alle slag er det omtrent ingen med bostedsadresse i Karasjok som har kjøpt. Selv om det er mange innenfor Finnmark som har kjøpt kort, dominerer fiskere med bostedsadresse utenfor Finnmark. Sesongkort, derimot, er i all hovedsak kjøpt av fiskere fra Karasjok og Tana. Ingen utenlandske fiskere har kjøpt sesongkort. Oppsummert kan en si at godt over halvparten av laksefiskerne som fisker innenfor Karasjok kommunes grenser, har bostedsadresse i Karasjok. Av disse har de langt fleste kjøpt sesongkort. Også de fleste fiskere fra Finnmark for øvrig har kjøpt sesongkort, men her er det en sterk overvekt av personer med bostedsadresse i Tana.

6.6 Oppsummering utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk Dette kapitlet har sammenstilt dokumentasjon og informasjon om i hvilken grad utmark blir nyttet til fritid og rekreasjon både sommer og vinter av andre enn innbyggerne i Felt 4 Karasjok. Dette har omfattet bruk av fritidsboliger, ferdsel, jakt, fiske og bærplukking. Utenbygdsboendes rettighetsoppfatninger til utmark i Karasjok utover det som allerede er hjemlet i lovgivningen har ikke vært omhandlet.

Figur 36: Kart over FeFo-grunn i Karasjok (Kart: NordAtlas).

Karasjok er som tidligere nevnt, Norges nest største kommune i areal. Bare nabokommunen Kautokeino er større. Bebyggelsen følger i hovedsak elvedalene og veinettet, i tillegg til fjellstuene. Dette gir store utmarksområder som først og fremst blir utnyttet som vinterbeite for rein. Som vist i figur 37 er nesten alt areal i kommunen FeFo-grunn.

172

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Av tall og annen dokumentasjon som har vært tilgjengelig, er det ikke mulig å nøyaktig stadfeste antallet utenbygdsboende eller deres omfang av bruk av utmark i Karasjok. Det er for eksempel ingen offentlig tilgjengelig informasjon om hvordan utenbygdsboende med fritidsbolig/hytte i Karasjok, bruker utmark.

Det er lagt til rette med en rekke turløyper for både barmarks- og vinterferdsel i Karasjoks utmark. Av de tall som er oppgitt av reiselivsbedriftene, er det i all overveiende grad vinterturisme, både fotturisme og motorisert ferdsel. Fjellstuene som er lokalisert ved tradisjonelle ferdselsårer, og de største reiselivsbedriftene melder om dette. De øvrige bedriftene har kun et mindre antall gjester/ gjestedøgn. Verken det stigende antallet barmarksdispensasjoner så vel som som snøskuter- dispensasjoner kan med sikkerhet si noe om utenbygdsboendes motoriserte bruk av utmark i Karasjok.

Bruk av utmark i Karasjok er sesongbetont. I vinterhalvåret er ferdselen konsentrert til senvinter-vår, og dette gjelder både motorisert og ikke-motorisert ferdsel. Snøskuterkjøring er ikke tillatt etter 5. 80 mai.P78F P Utenbygdsboendes turgåing og snøskuterkjøring kanaliseres i stor grad til tilrettelagte løyper.

Utenbygdsboende deltar også i elgjakt og laksefiske. Laksesesongen er i juni, juli og august og statistikk over laksefisket viser i underkant av 500 tilreisende fiskere i den delen av Tanavassdraget som ligger i Karasjok. De fleste av disse betaler for kun et døgns fiskerett. Elgjakta foregår i fire uker hver høst og hovedsesongen for småviltjakt er også om høsten. Statistikk over små- og storviltjakt viser et antall på ca 150 personer i 2012.

Det er først og fremst jakt samt bærplukking som skjer utenfor eksisterende løyper og vassdrag. I den grad reiselivsbedriftene har oversikt over bærplukkere, og da spesielt multebærplukkere, er dette svært få personer.

80 FOR 1988-05-15 nr 356: Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19880515-0356.html

173

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

6.7 Litteratur Direktoratet for naturforvaltning (2010)

https://www.dirnat.no/content/500041097/Tilradning5TU -om-utvidelse-av-Ovre-Anrjohka-

nasjonalpark-og-opprettelse-av-Mhtovuovdi-naturreservat U5T

Finnmarkseiendommen (FeFo) http://www.fefo.no/no/Sider/default.aspx5TU U5T Finnmark fylkeskommune. Fylkesplan for Finnmark 2006 – 2009 (prolongert ut 2011)

http://www.ffk.no/plan/default.aspx?mid=1085TU U5T FN World Tourism Organization (1995) Collection of tourism expenditure statistics. Technical o Manual nP P 2. FOR 2007-06-29 nr 791: Forskrift om verneplan for rik løvskog i Finnmark. Vedlegg 4. Fredning av Goššjohka naturreservat, Karasjok kommune, Finnmark.

http://www.lovdata.no/cgi5TU -wift/ldles?doc=/lf/lf/lf-20070629-0791.html U5T FOR 1988-05-15 nr 356: Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19880515-0356.html FOR 1975-12-19 nr 19: Forskrift om fredning av Øvre Anarjokka nasjonalpark, Karasjok og Kautokeino kommuner, Finnmark.

http://www.lovdata.no/cgi5TU -wift/ldles?doc=/lf/lf/lf- 19751219-0019.html U5T Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdeling

http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=18875TU U5T Kamfjord (2012) Reiseliv er ikkje for alle – Foredrag på Hordaland Fylkeskommunes konferanse om

reiseliv 27. mars 2012. http://www.hordaland.no/Hordaland5TU -U

fylkeskU ommune/Naring/Arkiv/2012/Vellukka-dag-for-dagskonferanse-om-reiseliv/ U5T

Karasjok kommune http://www.karasjok.kommune.no/Modules/Default.aspx5TU

Kartverket http://www.statkart.no/5TU U5T

Miljøstatus i Finnmark http://finnmark.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=12615TU U5T Reindriftsadminstrasjonen. Statens Fjellstuer

http://www.reindrift.no/index.gan?tree_action=open&tree_id=573.05TU U5T

Statens naturoppsyn (SNO Karasjok) http://www.naturoppsyn.no/karasjok/5TU

Statistisk sentralbyrå http://statbank.ssb.no/statistikkbanken5TU U5T St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet

http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/regpubl/stmeld/20002001/stmeld5TU -nr-39- 2000-U

2001U -/2/1.html?id=194966 U5T

Tanavassdragets fiskeforvaltning - Deanučázádaga guolástanhálddahus http://tanafisk.no/en/5TU U5T Tana research & monitoring group (2012) Status of the river Tana salmon populations, report 1-2012

http://www.google.com/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=05TU U

CDQQFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.mmm.fi%2Fattachments%2Fmmm%2FjulkaiU U

sut%2Fmuutjulkaisut%2F68MkUYQ3n%2FYhteenveto__Tenojoen_lohikantaraportti_U U

2012.pdf&ei=pCDLUJepFqPd4QSQpoGoDA&usg=AFQjCNEnoYkFEWu9QDjJeU8lx0U U

p3LAku1Q&bvm=bv.1355325884,d.bGEU U5T Aas, Ø. og Tangeland, T. (2010) Kraftinstallasjoner i naturområder – effekter på turisme, friluftsliv og bruk av fritidsboliger. NINA Rapport 625 Aas, Ø., Øian, H., Waaler, R. og Skår, M. (2010) Allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark. Sammenstilling basert på skrevne kilder. NINA Rapport nr 642

174

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Frilufts- og reiselivsaktører i Karasjok

 Adventure Teigmo Husky - Lavvu hotel/Karasjok Fjellstue http://www.teigmo.no/5TU U5T

 Engholm Husky Lodge & Adventure Tours http://engholm.no/5TU U5T

 Karasjok Camping as http://www.karacamp.no/5TU U5T

 Karasjokdalen http://kroa.karport.no/5TU U5T

 KB Siida http://www.kb5TU -siida.no/ U5T

 Nedre Mollisjok Fjellstue http://www.mollisjok.no/5TU U5T

 Sápmi Motell Karasjok http://www.lapland5TU -lodging.com U5T /

 Tor Mikkel Eira http://www.mikkel5TU -eira.no/ U5T

 Golleaja Jakt & Fiske opplevelser http://www.golleaja.no/5TU U5T

 Samipath http://www.samipath.com/5TU U5T

 Ravnastua Fjellstue http://www.ravnastua.no/5TU U5T

 Turgleder http://www.turgleder.com/5TU U5T

 Rica Hotel Karasjok https://www.5TU rica-hotels.com/hotels/karasjok/rica-hotel-karasjok/ U5T

 Sápmi Park (Kommunal turistinformasjon) http://www.sapmi.no/5TU U5T

 To Karasjok www.tokarasjok.no5TU U5T  Karasjok jeger- og fiskerforening

http://www.njff.no/portal/page/portal/njff/lokallag5TU U5T

 Kárášjoga ealgabivdiidsearvi/Karasjok Elgjegerforening http://www.ealga.no/5TU U5T

175

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

176

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

7 Kart Alma Thuestad

Informanter har i forbindelse med spørreundersøkelsen og/eller intervjuundersøkelsen gitt opplysninger om deres bruk av områder og utmarksressurser i Karasjok. En betydelig del av disse opplysningene er stedfestet gjennom stedsnavn, områdebeskrivelse og, ikke minst, avmerking på papirkart. Geografiske Informasjonssystem (GIS) er brukt for å dokumentere, sammenstille og 81 presentere disse opplysningene. Programvaren som er benyttet er ArcGIS 10P79F P .

82 Det er opprettet en geodatabaseP80F P hvor stedfestet informasjon er lagret som temalag (shape-filer) (projeksjon WGS 1984 UTM 35N). Databasen bygger fortrinnsvis på avmerkinger som informanter har gjort på kartmateriale vedlagt spørreundersøkelsen, samt kartavmerkinger gjort i forbindelse med intervjuundersøkelsene. Databasen gir mulighet for å sammenstille og trekke ut informasjon om bl.a. ulike typer bruk og ulike informanters bruk.

All informasjon er relatert til et informantnummer, eksempelvis F4-1. Stedfestet informasjon er manuelt digitalisert og organisert i henhold til kategoriene for bruk av områder og ressurser brukt i spørreundersøkelsen (vedlegg 1), det vil si at det er temalag som inneholder informasjon om for eksempel utmarksslåtter, beiteområder for sau og/eller rein, fiskevann, områder hvor det er drevet snarefangst og så videre. Informantopplysninger vedrørende varighet og omfang av områdebruk og ressursutnyttelse er også lagt inn. Områder er markert som punkt eller avgrenset med en linje eller flate på kartet i henhold til innkommet informasjon.

Det er, under digitaliseringsarbeidet, lagt vekt på å gjengi informantenes stedfesting så nært som mulig. Informantenes nøyaktighet med hensyn til stedfesting anses å være varierende. Sted og stedfesting er angitt gjennom stedsnavn, gjennom en grov områdeangivelse tegnet på kart og/eller en forholdsvis nøyaktig opptegning eller stedfesting av områder på kart. Eksempelvis kan utmarkslåtter være omhyggelig inntegnet mens områder hvor det er drevet småviltjakt og/eller plukket bær er mer løselig angitt. Stedfestet informasjon gjengitt i kartfiler og kartvedlegg innehar en nøyaktighet som tilsvarer grunnlagsmaterialet (informantopplysninger). Utreder vurderer samlet sett kartfestingene som unøyaktige.

Databasen må forstås som en digital versjon av informantopplysninger om bruk av områder og utmarksressurser i Karasjok. Informasjonen, og sammenstillingen av informasjonen, angir sammen- setningen av ulike former for områdebruk og ressursutnyttelse, intensitet, varighet og omfang (hva som har foregått hvor, hvor lenge og i hvilket omfang). Kartene vurderes ikke å representere en fullstendig kartlegging av utredningsområdet.

Det er innhentet kartfestet informasjon både gjennom spørreundersøkelser og intervju- undersøkelser. Hos et fåtall informanter er det til dels betydelige forskjeller i type bruk og i kartfesting av samme type bruk. Det anses som sannsynlig at dette kan ha sammenheng med at det har vært ulike personer involvert og/eller at det er svart på vegne av organisasjoner i en av undersøkelsene. Eksempelvis har flere familiemedlemmer samarbeidet om å besvare spørreunder- søkelsen, mens bare en av disse ble intervjuet. I andre tilfeller har informanter i større grad svart på vegne av et bygdelag i en av undersøkelse og på egne vegne i den andre. Grunnet forskjeller er

81 ESRI®ArcMap™10.0 82 Felt_4_Omrade_og_ressursbruk.gdb

177

NIKU Oppdragsrapport 10/2013 opplysningene fra spørre- og intervjuundersøkelsene merket separat. Dette innebærer at det for en informant kan finnes kartmateriale tilknyttet både spørre- og intervjuundersøkelsen. Informasjon innhentet gjennom spørreundersøkelsen er merket med a, mens informasjon fra intervjuundersøkelsen er merket med b, eksempelvis F4-1 a og F4-1 b (se f.eks. vedlegg 4 b).

Kartmaterialet presenteres i Pdf-format. Det er laget to kartvedlegg hvor informantopplysningene presenteres tematisk (vedlegg 4a) og i henhold informant (vedlegg 4b). Det vises for øvrig til vedlegg 4c for beskrivelse av oppbygning og bruk av kartvedleggene i Pdf-format.

Kartfestede informantopplysninger om bruk av områder og ressurser i Karasjok.

Herunder følger kart over bruk av områder og ressurser organisert tematisk:

- Husdyrhold; utmarksslåtter og beiteområder - Reindrift - Fiske - Jakt og fangst - Hogst, brensel og byggematerialer - Bærplukking og annen høsting - Bygninger, boplasser - Ferdsel for rekreasjon og næring

Symbolforklaring er, av plasshensyn på kartene, laget som egen figur. Flater er gjengitt både med (figur 39) og uten skravur (figur 38).

178

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 37: Symbolforklaring (Alma Thuestad 2013).

Figur 38: Symbolforklaring, skraverte områder (Alma Thuestad 2013).

179

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 39: Husdyrhold; utmarksslåtter og beiteområder (Kart: Alma Thuestad 2013).

180

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 40: Reindrift (Kart: Alma Thuestad 2013).

181

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 41: Fiske (Kart: Alma Thuestad 2013).

182

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 42: Jakt og fangst (Kart: Alma Thuestad 2013).

183

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 43: Hogst, brensel og byggematerialer (Kart: Alma Thuestad 2013).

184

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 44: Bærplukking og annen høsting (Kart: Alma Thuestad 2013).

185

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 45: Bygninger, boplasser (Kart: Alma Thuestad 2013).

186

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Figur 46: Ferdsel for rekreasjon og næring (Kart: Alma Thuestad 2013).

187

Norsk institutt for kulturminneforskning er et uavhengig forsknings- og kompetansemiljø med kunnskap om norske og internasjonale kulturminner.

Instituttet driver forskning og oppdragsvirksomhet for offentlig forvaltning og private aktører på felter som by- og landskapsplanlegging, arkeologi, konservering og bygningsvern.

Våre ansatte er konservatorer, arkeologer, arkitekter, ingeniører, geografer, etnologer, samfunnsvitere, kunsthistorikere, forskere og rådgivere med spesiell kompetanse på kulturarv og kulturminner. www.niku.no

NIKU Oppdragsrapport 10/2013

NIKU hovedkontor NIKU Tønsberg NIKU Bergen NIKU Trondheim NIKU Tromsø Storgata 2 Farmannsveien 30 Dreggsallmenningen 3 Kjøpmannsgata 25 Framsenteret Postboks 736 Sentrum 3111 TØNSBERG Postboks 4112 Sandviken 7013 TRONDHEIM Hjalmar Johansens gt. 14 0105 OSLO Telefon: 934 66 230 5835 BERGEN Telefon: 922 66 779 / 9296 TROMSØ Telefon: 23 35 50 00 Telefon: 922 89 252 405 50 126 Telefon: 77 75 04 00