Masarykova univerzita Filozofická fakulta
Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky
Eva Dohnálková Nansenhjelpens historie og aktiviteter. En norsk humanitær organisasjon i tsjekkisk perspektiv.
Magisterská diplomová práce
Vedoucí práce: doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc. Brno 2013 Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracovala samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury.
…………………………………………….. Podpis autora práce
2 Innholdsliste 1 Innledning...... 4 1.1 Oppgavens utgangspunkt og problemstilling...... 4 1.2 Avgrensning av oppgaven...... 5 1.3 Oppgavens oppbygging...... 5 1.4 Kilder...... 6 2 Jøder i Norge...... 7 2.1 Fra vikingtiden til året 1899...... 7 2.2 Fra 1900 til 1939 ...... 9 2.2.1 Det jødiske barnehjemmet...... 10 2.3 Situasjonen for den jødiske befolkning under annen verdenskrig...... 11 3 Jøder i Tsjekkoslovakia...... 14 4 Nansenhjelpens historie, representanter og samarbeidspartnere i Norge...... 18 4.1 Nansenhjelpens historie...... 18 4.2 Personer involvert i Nansenhjelpens virksomhet...... 20 4.2.1 Odd Eidem...... 20 4.2.2 Tove Filseth Tau...... 21 4.2.3 Sigrid Helliesen Lund...... 22 4.2.4 Signe Jenssen Hirsch...... 23 4.2.5 Georg Morgenstierne...... 23 4.2.6 Kari Nansen ...... 23 4.2.7 Odd Nansen ...... 24 4.2.8 Fredrik Paasche...... 25 4.2.9 Edgar B. Schieldrop...... 26 4.2.10 Ingebjørg Sletten Fosstvedt...... 26 5 Situasjonen under krigen og organisasjonen som samarbeidet med Nansenhjelpen...... 27 5.1 Situasjonen til Nansenhjelpen i Norge...... 27 5.1.1 Myndighetenes innstilling...... 28 5.2 Organisasjoner som samarbeidet med Nansenhjelpen ...... 31 5.2.1 Samarbeidet i Norge...... 31 5.2.2 Samarbeidet i Tsjekkoslovakia...... 34 6 Redningsaksjoner...... 37 6.1 Redningsaksjoner for voksne mennesker...... 37 6.1.1 Nansenhjelpens feltkontor i Praha i 1938...... 37 6.1.2 Nansenhjelpens feltkontor i Praha i 1939...... 39 6.2 Barneaksjonen...... 43 6.2.1 Reisen til Norge...... 46 6.2.2 Livet i Norge...... 47 6.2.2.3 Barna i Bergen...... 47 6.2.2.4 Barna i Stavanger...... 49 6.2.2.5 Barna andre steder...... 49 6.2.3 Flukten til Sverige...... 50 7 Andre organisasjoner og Nansenhjelpen etter krigen...... 53 7.1 Nasjonalhjelpen...... 54 7.2 Redd Barna...... 55 7.3 Norsk Folkehjelp...... 56 7.4 Europahjelpen...... 58 7.5 Vennenes Samfunn Kvekerne...... 58 7.6 Norges Røde Kors...... 60 8 Konklusjon ...... 63 9 Litteratur og kilder...... 65 10 Resymé...... 69
3 1 Innledning
1.1 Oppgavens utgangspunkt og problemstilling Hensikten med denne oppgaven er å presentere en norsk humanitær organisasjon, Nansenhjelpen, som ble stiftet i Norge i 1937 på initiativ av Odd Nansen for å hjelpe flyktninger. Nansenhjelpen var en av de få organisasjonene som konsentrerte seg om jødiske flyktninger. Jødene ble ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge på den tiden, og staten var derfor ikke villig til å ta imot dem. Hjelpeaktiviteter for jødene ble derfor enda vanskeligere å gjennomføre enn hjelpeaksjoner rettet mot ikke-jødiske, flyktninger. Men selv om de norske myndighetene var negativt innstilt mot jøder, klarte Nansenhjelpen å redde titalls jødiske flyktninger samt en gruppe jødiske barn fra Tsjekkoslovakia som ble fraktet til Norge i 1939 (bl.a. Leo Eitinger og Berthold Grünfeld). Derfor er en del av avhandlingen viet jødenes situasjon både i Norge og Tsjekkoslovakia. Formålet med disse kapitlene er å beskrive deres situasjon og illustrere hvor viktig Nansenhjelpens rolle var.
I avhandlingen skal Nansenhjelpen presenteres i bredere kontekst. Vekten skal legges på et tsjekkisk perspektiv. Avhandlingen skal kartlegge organisasjonens aktiviteter både i Norge og i det tidligere Tsjekkoslovakia og presentere Nansenhjelpen i sin helhet både for et norsk og tsjekkisk publikum. Jeg vil konsentrere meg om Nansenhjelpens rolle i Tsjekkoslovakia og organisasjonens virkning i Norge. Avhandlingen skal konsentreres særlig om flyktninger fordi Nansenhjelpen var en de viktigste organisasjonene når det gjaldt flyktninghjelp. Organisasjonen er dessverre lite kjent i begge land.
Avhandlingen setter seg mål å komme med nye opplysninger fra primærkilder og arkivmateriale som ikke har vært kjent for tsjekkisk og norsk publikum før.
1.2 Avgrensning av oppgaven Flere av Nansenhjelpens medlemmer arbeidet som grenseloser og hjalp både norske og utenlandske flyktninger å krysse grensen fra Norge til Sverige. Organisasjonen var også aktiv bl.a. i Finland (etter Vinterkrigen) og engasjerte seg dessuten i krigsrammede områder i Nord-Norge Imidlertid konsentreres denne avhandlingen særlig om Nansenhjelpens aktiviteter i Tsjekkoslovakia
En del opplysninger om Nansenhjelpens virksomhet i Norge er allerede
4 publisert i Odd Nansens og Sigrid Hellisen Lunds biografier, men opplysninger om organisasjonens aktiviteter i Tsjekkoslovakia er aldri blitt publisert. Derfor valgte jeg et tsjekkisk perspektiv for avhandlingen, også fordi jeg på grunn av min språklige kompetanse kan finne fram kilder i både tsjekkiske og norske arkiver og kartlegge begge områder.
I oppgaven legges det stor vekt på opplysninger om jødiske barn fra Tsjekkoslovakia som kom til Norge og tilbrakte ca. to år i pleiefamilier der før de flyktet til Sverige.
1.3 Oppgavens oppbygging Oppgaven inneholder åtte kapitler, inkludert innledning og avslutning. Kapittel 2 omhandler jødenes situasjon i Norge fra middelalderen til den andre verdenskrig. I kapittelet forklares holdninger norske myndigheter og et norsk samfunn hadde til jøder og deres opphold i landet, og hvordan situasjonen forandret seg under krigen. Kapittel 3 følger opp foregående kapittel og drøfter kortfattet jødenes situasjon i Tsjekkoslovakia, jødisk emigrasjon og transporter til konsentrasjonsleirer. I kapittel 4 presenteres en norsk humanitær organisasjon, Nansenhjelpen, som spilte en viktig rolle i flyktninghjelp, og som reddet flere tsjekkiske flyktninger fra Tsjekkoslovakia i 1938 og 1939, blant dem en gruppe jødiske barn. Kapittelet omhandler Nansenhjelpens historie og personer som var involvert i hjelpearbeidene. I kapittel 5 drøftes Nansenhjelpens situasjon under krigen, og organisasjonens samarbeidspartnere både i Norge og Tsjekkoslovakia omtales. I kapittelet drøftes også myndighetens innstilling til flyktninger generelt. Kapittel 6 er viet Nansenhjelpens aktiviteter i Tsjekkoslovakia. Den første delen av kapittelet konsentrerer seg om redningsaksjoner for voksne mennesker og den andre delen om redningsaksjoner for barn. Barneaksjonen som fant sted i 1939, er beskrevet detaljert, og en del av kapittelet omhandler barnas opphold i Norge og deres flukt til Sverige. I kapittel 7 presenteres Nansenhjelpens aktiviteter etter krigen og dens etterfølgere. Kapittel 8 inneholder konklusjonen.
5 2 Jøder i Norge
Dette kapittelet beskriver situasjonen til jøder i Norge fra vikingtiden til den andre verdenskrig. 2.1 Fra vikingtiden til året 1899 Siden kristendommen ble innført som statsreligion i Norge av Olav den Hellige i år 1000, ble alle ikke-kriste bannlyst fra Norge. Det gjaldt ikke bare hedninger, men også jøder.
Innvandringen og dermed også jøders adgang til riket ble regulert for eksempel av et kongebrev fra Kong Frederik II som ble sendt 20. september 1569. Brevet hadde forbindelse til innvandreres religionsforhold og gjaldt "fremmit Folck, aff adskillige Nationer"1, det vil si også jøder. I brevet står det:
Utenlandske personer som har bosatt seg i Danmark-Norge i løpet av de siste to år, eller som i framtiden vil bosette seg her, skal forlegges 25 «kristelige artikler» 2 som de må godta. De som vegrer seg, skal straks forlate landet, eller straffes på liv og gods.3
Også andre herskere iverksatte reguleringstiltak (for eksempel Kong Frederik III), men enkelte jøder kunne imidlertid reise fritt og handle om de hadde fått utstedt leidebrev. Det gjaldt særlig rike jøder som kongen kunne ha nytte av, det vil si jøder fra Portugal og Spania. De fattige jøder fra Øst-Europa ble forbudt adgang4. I Christian Vs Norske Lov fra 1687 bekreftet kongen forbudet mot jøders adgang til Norge uttrykkelig. Dvs. "utenlandske personer" ble nå til "Jøder og Tatere", men i loven finnes det fortsatt muligheter for dem til å reise om de hadde skaffet seg et kongelig leidebrev. I tredje bok av loven i kapittel 22 "Om Jøder og Tatere" leser man:
Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis5.
1 Jacobsen, Kirsti Lothe. Jøders rettsstilling i Norge: en historisk oversikt frem til 1851 [online]. Utstilling 2006. Nedlastet 20.8.2013 fra:
6 En viktig forandring i lovverket kommer i 1814 med Norges Grunnlov fordi den andre paragrafen (så kalt Jødeparagrafen) forbød jøders, jesuitters og munkers adgang til riket helt: Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.6
Bestemmelsen viser til Christian Vs Norske Lov fra 1687, men beholder ingen åpning for bruk av leidebrev. Det er interessant at i samme året ble de danske jødene likestilt med andre borgere på grunn av Kong Fredrik VIs reformer7. Paragrafen medførte et absolutt forbud mot innreise og opphold i Norge8, og de som kom til landet ble arrestert og utvist. På slutten av 1830-tallet begynte kampen mot den omtalte paragrafen. Dikteren Henrik Wergeland var blant de som arbeidet mot den gjennom sin diktning og i avisdebatter. Wergeland kjempet for "jødesaken" fra 1932, og i 1939 sendte han et formelt forslag til Stortinget om å slette paragrafen9. Endring i Grunnloven krevde to tredjedels flertall10. I 1842 oppnådde forslaget flertall i Stortinget, men det var ikke tilstrekkelig til grunnlovsendring11. I 1843 publiserte Wergeland sitt dikt Jøden og i 1844 diktet Jødinnen som begge ble tatt positivt imot av publikum. I 1844 kom det også en viss oppmykning da Justisdepartementet bekreftet fri innreise for portugiserjøder12 13. Saken ble på ny diskutert i Stortinget i 1845 (to måneder etter Wergelands død) og igjen i 1848, men først i 1851, fem år etter Wergelands død, ble det nødvendige to tredjedels flertall oppnådd i Stortinget, paragrafen ble fjernet og jødene fikk adgang til Norge sammen med fulle borgerrettigheter14. Det kom imidlertid ikke noe bølge av jøder, som Wergelands motstandere
6 Grunnloven fra 1814 [online]. Stortinget. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
7 hadde fryktet, – i 1875 bodde det 23 jøder i Norge15. I 1892 ble det opprettet en synagoge i Christiania fordi den jødiske befolkningen hadde vokst til 136 personer16, og det ble også stiftet en forening som fikk navnet Det Mosaiske Trossamfund i Christiania et år senere17.
2.2 Fra 1900 til 1939 Det 20. århundre er preget av antisemittisme også i Norge, selv om anti- jødiske holdninger og stereotypiske bilder av jøder i begynnelsen av århundret først og fremst ble uttrykt gjennom avisdebatter og litteratur18 og "Antisemittismen i sin ideologiske utviklede og organiserte form var et relativt marginalt fenomen i Norge før annen verdenskrig."19. Antisemittismen er et mangfoldig og komplekst fenomen som er nært knyttet til avhandlingens emne, men den blir ikke drøftet detaljert i teksten på grunn av begrenset størrelse på oppgaven.
I løpet av 1900- og 1920-årene økte innvandringen av jødiske flyktninger fra Øst-Europa. I 1910 var det registrert 1 045 jøder i Norge20 og i 1930 hadde det mosaiske trossamfunn 1 359 registrerte medlemmer21. Mesteparten av disse bodde i Oslo. Den økende jødiske befolkning begynte å engasjere seg i kultur- og samfunnslivet. På 1910-, 1920- og 1930-tallet fantes det en rekke jødiske foreninger og organisasjoner i Oslo. I tillegg til en kvinneforening, et sangkor og flere teaterforeninger, kulturforeninger og jødiske akademiske foreninger ble det stiftet et jødisk barnehjem i Industrigaten i 193822 som skulle sørge for foreldreløse barn. Barnehjemmet ble senere flyttet til Holbergsgate.
15 Tilstedeværende Fokemængde 31 December 1875, fordelt efter Fødested, Nationalitet og Troesbekjendelse [online]. Statistik Aarbok for Kongeriget Norge 1891. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
8 Jødene i Oslo var hjalp aktivt sine nødlidende trosfeller, og de som trengte hjelp, ble støttet finansielt eller materielt. I Det jødiske museet i Oslo finner man dokumenter (som kvitteringer og søknader) som beviser at Det Mosaiske Trossamfund hjalp mange. Trossamfunnets medlemmer samlet penger til barnehjemmet eller hjalp materielt. Underholdingsprogrammer og teaterforestillinger ble organisert, og slik skaffet man inntekter til hjelpevirksomhet.
2.2.1 Det jødiske barnehjemmet Historien til barnehjemmet er nært knyttet til Nansenhjelpens virksomhet, for på barnehjemmet bodde også to gutter fra Bratislava (Berthold Grünfeld og Josef Fenster) som kom til Norge ved hjelp av Nansenhjelpen. Barnehjemmet ble ledet av småbarnspedagog Nina Hasvold (1910) (født Hackel) som kom til Norge fra St. Petersburg i 193623. Nina Hasvold ble invitert til å jobbe i Norge av en fremstående norsk psykiater, Nic Waal (1905 - 1960), som ble kjent med Hasvold på Wilhelm Reichs Kinderseminar ved det psykoanalytiske institutt i Berlin24. En gruppe på 22 østerrikske barn kom til Norge i juni 1938. Disse barna kom til Norge ved hjelp av Det Mosaiske Trossamfund, resp. stiftelsen Wienerbarnas venner25. Det er mulig at Nansenhjelpen også var engasjert selv om det ikke finnes noe bevis på det. Barna kom først for et tre måneders sommeropphold på en feriehytte i Bærum som ble bygd og eid av Jødisk Ungdomsforening 26, men forble i Norge helt til 1941 da de flyktet under dramatiske omstendigheter til Sverige27 sammen med noen av barna fra Tsjekkoslovakia som kom til Norge i oktober 1939.
2.3 Situasjonen for den jødiske befolkning under annen verdenskrig Situasjonen for hele den jødiske befolkning i Norge strammet seg til ved begynnelsen av andre verdenskrig i Norge i 1940. På den tiden bodde det ca. 1 800 jøder i Norge, og mellom 300 og 400 av dem kom fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia28. 23 Levin 2009. 24 ibid. 25 Wienerbarna i Norge. In Hatikwoh: månedsblad for jøder i Norge, desember 1938, s. 18. 261900-1940: Jødisk kultur og hjelpevirksomhet - hånd i hånd [online]. Det Mosaiske Trossamfund. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
9 Noen av dem flyktet senere over grensen til Sverige eller kom seg til England. Etter at tysk politi installerte seg stabilt i Norge i 1940, kom de første aksjoner mot jøder. I mai 1940 måtte de jødiske menighetene i Oslo og Trondheim og andre jødiske organisasjoner levere oversikt over medlemmer29. Høsten 1940 kom de første arrestasjoner av enkeltpersoner, og de arresterte ble fengslet på Vollan i Trondheim og på Grini i nærheten av Oslo30. Samtidig med arrestasjonene økte også tallet på antisemittiske artikler i media, og Nasjonal Samlings anti-jødiske propaganda, særlig i avisen Fritt Folk31, ble hissigere32. I tillegg ble enkeltaksjoner mot jødiske butikker gjennomført av den paramilitære organisasjonen Hirden. I april 1941 måtte de jødiske menighetene levere oversikt over "fulljøder" blant sine medlemmer33 og i juni s.å. ble det arrestert en stor gruppe jødiske menn fra Trondheim og Nord-Norge. På grunn av en tysk forordning offentliggjorde norske aviser 20. januar 1942 Politidepartements Kunngjøringen om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder. I Kunngjøringen ble det definert hvem som var omfattet av begrepet "jøde"34 og hvem som dermed måtte møte opp på nærmeste politi- eller lensmannskontor for å få legitimasjonskortet sitt stemplet med en rød "J". Samtidig ble det bestemt av Nasjonal Samling at jødene måtte fylle ut også skjemaet Spørreskjema for jøder i Norge. Der måtte jødene oppgi personopplysninger som navn, fødested, fødselsdato, familieforhold og andre opplysninger – om de var frimurere, hvor de arbeidet, opplysninger om deres økonomiske virksomhet, osv. (j.f. spørreskjemaene på Statspolitiets arkiv35). Skjemaet var på fire sider og måtte fylles ut i tre eksemplarer – et til det lokale politikontoret, et til NS Statistiske Kontor og et til Politidepartementet36. Til sammen fikk 1 536 personer stemplet sine pass og legitimasjonskort37, og
1990. s 5. 29 Mendelsohn 1990, s. 5. 30 Mendelsohn 1990, s. 9. 31 Hovedorganet til partiet Nasjonal Samling 32 Deportasjonen av de norske jødene [online] HL-Senteret. 2011. Nedlastet 6.5. 2013 fra:
10 spørreskjema ble utfylt av 1 1419 jøder38. Med stemplingen og utfylte spørreskjemaer fikk norske og tyske mydigheter bedre oversikt over jødene i Norge. Disse opplysningene spilte en viktig rolle i massearrestasjonene senere samme år. Avgjørende for de norske jødene var imidlertid oktober 1942. 22. oktober 1942 oppdaget en grensepolitimann en gruppe på ti flyktningen (ni av dem var jøder) på flukt til Sverige på Haldentoget. Politimannen ble skutt av grenselosene som fulgte flyktningene og hendelsen ble brukt som påskudd til massearrestasjonen av alle jødiske menn i Norge som fulgte 26. oktober 1942. Statspolitisjef Karl A. Marthinsen befalte i sin ordre at: Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J skal arresteres uansett alder oppover (...). Arrestasjonen skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort, og alle legitimasjonsdokumenter. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konti sperres og bankbokser tømmes. (...)Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.39 De arresterte ble sendt til Bredtveit i Oslo og andre norske fengsler, og senere ble alle flyttet til Berg-fengselet utenfor Tønsberg. Kvinner, barn og de andre resterende jødene ble arrestert 25. og 26. november 1942. 20. november ble de første jødene sendt til Tyskland med lasteskipet Monte Rosa, 26. november ble 532 jøder sendt med dampskipet Donau fra Oslo til Stettin og samme dag 26 andre jøder med Monte Rosa igjen. Jødene fra Trondheim, Kristiansund, Narvik og andre mindre byer ble deportert med skipet Gotenland den 25. februar 194340. Senere ble de norske jødene sendt til Auschwitz, Lublin, Sachsenhausen, Vitter i Frankrike eller andre konsentrasjonsleire der mesteparten av dem døde. Ifølge Ottosen41 ble det totalt deportert 767 jøder fra Norge42, av disse overlevde bare 26. Andre kilder snakker om 772 deporterte og 34 som overlevde43. Situasjonen for jødene i Tsjekkoslovakia var helt annerledes. Den er beskrevet i kapittel 2.
11 3 Jøder i Tsjekkoslovakia
I dette kapittelet presenteres i korthet situasjonen til den jødiske befolkning i Tsjekkoslovakia før og under andre verdenskrig. Situasjonen i Tsjekkoslovakia var annerledes enn situasjonen i Norge der arrestasjoner begynte først høsten 1941. I Tsjekkoslovakia begynte de første transportene til konsentrasjonsleire allerede høsten 1939. Også antall jøder i landene skilles. I Tsjekkoslovakia bodde over 90 000 jøder i 1939, mens i Norge litt under 2 000 jøder.
Mellom 1918-1938, dvs. under den såkalte "Første republikken", var jøder anerkjent som en nasjonal minoritet. Under den første og andre folketellingen i 1921 og 1930 var en nasjonalitet definert av morsmålet, og tsjekkoslovakiske innbyggere skulle i folketellingen angi sin nasjonalitet basert på sitt morsmål. Jødene kunne imidlertid bekjenne seg til "jødisk nasjonalitet" også i tilfellet de ikke snakket hebraisk eller jiddisk. De kunne bekjenne seg enten til jødedommen og samtidig til tsjekkisk eller slovakisk nasjonalitet (eventuelt til en av de andre nasjonale minoritetene) eller til jødisk tro og samtidig til den jødiske nasjonaliteten. Den jødiske minoriteten på den tiden kan vi da oppfatte både nasjonalt og religiøst. Ettersom jødene ikke utgjorde en minoritet når det gjaldt språket (alle steder i Tsjekkoslovakia utgjorde de mindre enn 20 % av befolkningen), kunne de ikke anlegge jødiske utdanningsinstitusjoner som kunne få støtte av staten. Et viktig element i jødenes liv var assimilasjon. Assimilasjon (i forhold til nærliggende samfunn) var veldig typisk for jødiske innbyggere i hele Sentral-Europa. Til en viss grad slo jødene seg sammen med nasjoner de bodde med. Jødene som snakket tsjekkisk, identifiserte seg naturligvis med tsjekkere, mens det i områder med tysktalende som majoritetsbefolkning, var naturlig å identifisere seg med tyskerne. Innenfor den jødiske befolkningen i Tsjekkoslovakia kan vi på denne tiden identifisere tre grupper: en tsjekkisk-jødisk gruppe (den jødiske befolkningen som hadde en dragning mot å slå seg sammen med den tsjekkiske nasjonen), tysktalende jøder (som slo seg sammen med den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia) og jødiske nasjonalister - sionister. De som tilhørte den siste gruppen ville ikke assimileres i majoritetssamfunnet rundt seg, men frigjøre seg, bruke sin jødiske identitet på samme måte som tsjekkere den tsjekkiske identiteten og tyskere den tyske. Sionistiske tanker utviklet seg til slutt til en idé om en selvstendig jødisk stat og en
12 tilbakekomst av jødene til deres opprinnelige fedreland Palestina. Å definere den jødiske identitet i mellomkrigstiden var derfor ganske komplisert, og på grunn av den heterogene strukturen i samfunnet er det nesten umulig å definere den jødiske minoriteten entydig. Vi må alltid ta i betraktning både den språk-nasjonale og politiske konteksten. Det jødiske samfunnet var spesifikt, og denne ulikheten oppviglet hatefulle tanker i en del av majoritetssamfunnet. Antisemittisme øste prinsipielt av to kilder. Den første var religiøs (en konservativ klerikalisme), og den andre var sosial-politisk. I et skrift av Josef Vrba fra 1898 finner vi et veldig typisk syn på jødene fra den konservative klerikalismens side: Jsou sice v Čechách, nejsou z české krve, za to z české krve žijí, ssají a tuční, kde se usadí, tam český lid hyne na duši i na těle, tam otráven veškerý život. Jest to onen národ, který v 19. století, kde se usadil, stal se pánem všeho.44 45
I kriseårene etter den første verdenskrig ble antisemittiske holdninger mer synlige. De eskalerte med antijødiske opptøyer og plyndring av jødiske butikker som begynte på slutten av året 1918 og fortsatte til 1920. Selv om antisemittismen i Tsjekkoslovakia ikke var så intens og åpenbar som jødehatet i Østerrike og Tyskland, kan vi imidlertid spore en viss animositet mot jødene i dagspressen. Rundt 1933, etter at Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler, begynte jødene å bli anklaget for at de spredde tysk kultur. Det var ofte de jødiske flyktningene fra Tyskland og Østerrike som var skyteskiver for den tsjekkiske antisemittisme. Etter Münchenavtalen (1938) økte den tsjekkiske antisemittismen. Det var fortsatt påstanden om at jødene var "pro-tyske" som ble understreket. Nervøsiteten i samfunnet kan illustreres med fakta. I løpet av to uker før 19. november 1938 søkte 5 300 personer om visa på det amerikanske konsulatet i Praha. Det kom også en stor bølge av flyktninger til Tsjekkoslovakia fra Tyskland, Østerrike og Sudetenland. Flyktningene ble koordinert av en rekke organisasjoner som blir detaljert beskrevet i kapittel 5. 29. januar 1939 ble det godkjent en forordning som forbød jøder å arbeide i statsinstitusjoner.
44 De er riktignok i Tsjekkia - de er ikke av tsjekkisk blod. Men de lever av det, de suger og gjør seg fete av det. Der de slo seg ned, der dør det tsjekkiske folk både på kropp og sjel. Der er alt liv forgiftet. Det er denne nasjonen som behersket alle steder hvor den slo seg ned i det 19. århundret. 45 Vrba, Rudolf. Národní sebeochrana: úvahy o hmotném a mravním úpadku národa českého. V Praze: R. Vrba, 1998. s. 6.
13 I en periode fra Riksprotektoratet Böhmen-Mähren ble erklært til den andre verdenskrig startet, ble de tyske nazistenes aktiviteter mot jødene dempet ned fordi nazistene fryktet et opprør. Selv om den tyske propaganda ble sterkere, hadde mesteparten av det tsjekkiske samfunnet imidlertid en tendens til å sympatisere med den jødiske minoriteten, og mesteparten av voldelige handlinger på denne tiden ble gjennomført av tsjekkiske nazister (særlig i byer i Mähren). Det ble brent synagoger i Brünn (Brno), Ungarisch Hradisch (Uherské Hradiště), Wsetin (Vsetín), Iglau (Jihlava), Olmütz (Olomouc) og Dobrisch (Dobříš). I juni 1939 gav Konstantin von Neurath ut en forordning som definerte jøder under Nürnberglovene og utelukket dem fra et økonomisk liv. De måtte også angi sin formue. Jødene ble lovet at de kunne flytte ut av landet om de overførte formuen til tyske banker. 1. oktober 1939 ble det gjennomført en registrering av jødiske innbyggere i Tsjekkoslovakia. Det ble registrert 90 847 jøder, av disse 9 828 som ikke bekjente seg til jødisk tro (men alle disse var registrert ved mosaiske trossamfunn), det betyr at ikke alle jøder ble registrert. Derfor måtte alle jødene registrere seg våren 1940 ved sine trossamfunn46. Etter at den andre verdenskrig begynte, ble forholdene verre for den jødiske befolkningen. Jødene kunne ikke bevege seg fritt, og de ble forbudt å arbeide også for private bedrifter. Massearrestasjoner begynte, og 18. oktober 1939 dro den første transporten med jøder til Nisko i Polen. Det var 901 menn i transporten. Den andre transporten med ca. 400 jøder (særlig fra Ostrava), polske fanger som ble sendt til transporten fra en gestapoavdeling i Brno, flyktninger fra Østerrike og Tyskland, dro fra Ostrava 26. oktober47. Det var også flere jøder som prøvde å emigrere (jødisk immigrasjon ved hjelp av Nansenhjelpen er detaljert beskrevet i kapittel 5). I 1939 emigrerte det 19 016 jøder fra Tsjekkoslovakia48. Det var mulig å emigrere legalt, men emigrasjonen ble fulgt av mange byråkratiske obstruksjoner. Det var i tillegg bare få land som ville ta imot flyktninger på den tiden. I 1940 søkte bare 6 176 personer om utreisetillatelse og i 1941 bare 535. Den offisielle emigrasjonen sluttet i 1941 etter at de organisasjonene som støttet flyktninger, ble lagt ned. I tabellen 1 ser man en oversikt
46 Kárný, Miroslav. Konečné řešení : genocida českých židů v německé protektorátní politice. Praha: Academia, 1991, s. 31. 47 Borák, Mečislav. První deportace evropských Židů. Transporty do Niska nad Sanem (1939-1940). Nakladatelství Tilia, Městský výbor Českého svazu bojovníků za svobodu v Ostravě, 2009. s. 2. 48 Rothkirchenová, Livie. Osud Židů v Čechách a na Moravě v letech 1938-1945. In Osud Židů v protektorátu 1939 – 1945. Praha: Trizonia, 1991. s. 50.
14 over jødisk emigrasjon fra Tsjekkoslovakia fra 15. 3. 1939 til 15. 7. 194349.
Tab 1. Oversikt over flyktningene fra Tsjekkoslovakia50
1939 1940 1941 1942 1943 Til sammen USA 1263 156 63 - - 1482 Mellom-Amerika 512 81 78 - - 671 Sør-Amerika 2652 1988 33 - - 4673 Afrika 132 33 2 - - 167
En ny politiforordning fra 1. september 1940 befalte alle jøder å merke klærne med Davidsstjerne (alle jødene måtte imidlertid la sine pass stemple med en stor "J" allerede 1. mars 1940). Fra 1. oktober 1941 måtte alle jøder registrere seg, og de ble forbudt å disponere over sin egen formue. Det mosaiske trossamfunnet i Praha ble tvunget til å samarbeide om registrering av jøder, og det ble opprettet en ny avdeling der (kalt avdeling "G") som forberedte transporter til jødiske ghettoer. Hver person fikk sitt personlige nummer og måtte melde seg til en institusjon kalt Zentralstelle für jüdische Auswanderung (Sentralkontoret for jødisk utvandring) som først tvang jødene til å emigrere, men senere begynte å organisere "den endelige løsning på det jødiske problem" ved å registrere alle jøder. Med registreringen ble jødene forberedt på transportene til konsentrasjonsleirer og transportene kunne starte. De første deportasjoner til Theresienstadt (Terezín) startet høsten 1941, og i begynnelsen av 1943 levde bare 3 000 jøder i frihet51. Jødene fra Theresienstadt ble deportert til Tyskland, Polen og okkuperte regioner i Sovjetunionen. Det er ikke kjent nøyaktig hvor mange jøder fra Tsjekkia som døde under holocaust, men vi vet at det bodde over 120 000 jøder i landet da Protektoratet startet, og at bare ca. 30 000 klarte å emigrere. Det betyr at det døde minst 80 000 tsjekkiske jøder i utryddelsesleirer52.
49 Černý, Bohumil. Emigrace Židů z Českých zemí v letech 1938-1941. In Terezínské studie a dokumenty 1997, Praha: Nadace Terezínská iniciativa, 1997, s. 60. 50 Černý 1997 s. 62. 51 Krejčová, s. 7-28. 52 Kárný 1991, s. 115.
15 4 Nansenhjelpens historie, representanter og samarbeidspartnere i Norge
I kapitlene 1 og 2 ble det beskrevet situasjonen for jøder både i Norge og Tsjekkoslovakia. Dette kapittelet konsentreres om organissjoner i Norge som hjalp flyktninger. Nansenhjelpen var den eneste av organisasjonene i Norge som var villig til å hjelpe også de jødiske flyktningene.
4.1 Nansenhjelpens historie Nansenhjelpen var en ren humanitær organisasjon som hadde en dominerende rolle når det gjaldt flyktningehjelp i Norge, men var viktig også i en internasjonal kontekst. For å forstå Nansenhjelpens rolle i Norge er det nødvendig å sette organisasjonen i en historisk kontekst. Nansenhjelpen skulle være en slags fortsettelse av et hjelpearbeid som ble startet av Fridtjof Nansen. Nansen hjalp flyktninger på internasjonalt plan siden 1921, da han ble utnevnt til Folkeforbundets Høykommissær for Flyktninger53. Fridtjof Nansen engasjerte seg bl.a. etter den gresk-tyrkiske krigen da han organiserte utveksling av fordrevne folkegrupper. På hans initiativ ble det også innført et identitetskort for statsløse flyktninger. Identitetsbeviset, som ble anerkjent av 52 land, fikk navnet Nansenpass54, og siden opprettelsen i 1922 ble det utstedt 450 000 pass55. Høykommissærens virksomhet ble finansiert av Folkeforbundet, men hjelpearbeidet fikk bare støtte fra frivillige bidrag56. I 1924 ble en del oppgaver overført til Den Internasjonale Arbeidsorganisasjon, og høykommissærens oppgaver ble begrenset til juridiske og politiske spørsmål57. Etter Fridtjof Nansens død i 1930 måtte Folkeforbundets flyktningarbeid omorganiseres, og Det internasjonale Nansenkontoret (eng. Nansen International Office for Refugees) ble stiftet. Det internasjonale Nansenkontoret hadde ansvar for utstedelse av Nansenpass. Administrasjonsutgiftene ble fortsatt dekket over Folkeforbundets budsjett, og de andre inntektene kom fra salget av Nansen-frimerker58, gaver fra institusjoner, privatpersoner og frivillige bidrag fra regjeringene. I 1936 – 38 stod
53 Folkeforbundet (eng. League of Nations) var forgjengeren til De forente nasjoner (United Nations) 54 Nansen pass [online] Store norske leksikon. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
16 Nansenkontoret under ledelse av nordmannen Michael Hansson. Ifølge Store norske leksikon grep Nansenhjelpen i løpet av sin eksistens inn i ca. 800 000 tilfeller og det gjaldt særlig fornyelser av pass, hjelp med å oppnå visa, oppholds- og arbeidstillatelse, naturalisasjon osv.59 På grunn av innsatsen for statsløse flyktninger ble Nansen-kontoret i 1938 tildelt Nobels Fredpris60. Odd Nansen var skuffet over det at norske myndigheter ikke anerkjente jøder som politiske flyktninger og etter at flere oppfordret ham til å stifte en humanitær organisasjon som skulle knytte an til hans fars hjelpearbeid, ble på hans initiativ Nansenhjelpen stiftet i 193761. Som nevnt tidligere ble situasjonen for flyktninger i Norge veldig vanskelig. Arbeidstillatelser, pass- og visumsaker for utlendinger som kom til landet var i ansvarsområdet til Centralpasskontoret med Leif Ragnvald Konstad62 som sjef. "Kontoret ble den overordnete sentralledelse for landets fremmedkontroll63 og ifølge Johansen64 var Konstad lojal overfor instruksene han fikk. Centralpasskontoret tolket reglene "mest mulig restriktivt for å holde flest mulige jødiske flyktninger ute av landet"65, I 1938 uttalte Konstad at: "Norge er ikke noget innvandringsland"66. I Centralpasskontorets arkiv i Riksarkivet finner man en rekke søknader fra flyktninger som ble avslått. Sigrid Helliesen Lund beskriver situasjonen i sin erindringsbok Alltid underveis slik: Det bitreste kampen var mot våre egne myndigheter. De hadde satt opp en kvote med hensyn til hvor mange flyktninger Norge kunne ta imot, og disse ble delt mellom de forskjellige organisasjoner67.
Nanenhjelpen hjalp imidlertid ikke bare flyktninger (både legale og illegale), men den var aktiv også i Finmark og andre områdene i Nord-Norge som var ødelagt av tyske okupasjonsstyrker. Nansenhjelpens aktiviteter knyttet til tsjekkiske flyktninger blir detaljert beskrevet i kapittel 5. De humanitære aktivitetene i Nord-Norge er ikke
59 Nansenkontoret [online]. Store norske leksikon. Nedlastet 10.10. 2013 fra:
17 beskrevet i denne avhandlingen. I dette kapittelet presenteres personer som var i kontakt med Nansenhjelpen, særlig personene som deltok i flyktningehjelp i Tsjekkoslovakia er tatt i betraktning. Arkivene til Nansenhjelpen ble dessverre destruert eller gikk tapt på andre måter under krigen, av den grunn er det vanskelig å beskrive virksomheten i sin helhet. Bildet av organisasjonen er imidlertid dannet av arkivfragmenter, artikler, memoarer osv.
4.2 Personer involvert i Nansenhjelpens virksomhet Som nevnt tidligere finnes det veldig få detaljerte kilder om Nansenhjelpen, og opplysningene vi får kommer særlig fra biografier om Odd Nansen og Sigrid Helliesen Lund. En del dokumenter finner man i Politikontorets arkiv i Riksarkivet, men private arkiver etter organisasjonen ble tilintetgjort den 9. april 194068. I dokumentene vi har tilgjengelig, finner man ofte navn på de som var involverte i hjelpen og hva slags rolle de hadde, men konkrete opplysninger er vanskelig å finne. Ofte har vi bare opplysninger fra en del av livet til den omtalte personen. Listen som er presentert i dette kapittelet er ikke komplett, men omtaler de viktigste samarbeidspartnerne til Nansenhjelpen som er nevnt i Odd Nansens og Sigrid Helliesen Lunds biografier. Personene er presentert i alfabetisk orden.
4.2.1 Odd Eidem Odd Eidem (1913-1988) var en norsk journalist, litteraturkritiker og forfatter som i 1938 - 1940 jobbet som sekretær for Nansenhjelpen69. Ifølge Norsk biografisk leksikon hjalp han med "å bringe Nansenkontorets arkiver over jødiske og andre flyktninger i sikkerhet da Hitler-Tyskland okkuperte Norge våren 1940"70. Sigrid Helliesen Lund og Tove Filseth nevner imidlertid ikke Odd Eidem i sine erindringer om okkupasjonen og beskriver bare at de brente alle kartoteker alene71.
4.2.2 Tove Filseth Tau En av de viktigste personene i Nansenhjelpen var trolig journalist og sosionom Tove
68 Opplysningen kommer fra et intervju med Sigrid Hellisen Lund i Hjemmefrontensmuseet i Oslo. 69 Eitinger, Leo. En takk til Odd Eidem. Aftenposten 14.6. 1988. s. 18. 70 Hansen, Jan E. Odd Eidem utdypning [online] Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 25. 9. 2013 fra:
18 Krabbe Tau, (1. 9. 1905 - 4. 8. 1994) som siden 1937 arbeidet som sekretær i organisasjonen. Tove Filseth var datteren til Johan Filseth, redaktøren for en tidligere norsk avis, Gudbrandsdølen på Lillehammer. Før Tove Filseth begynte som sekretær i Nansenhjelpen, hadde hun et par måneders vikariat ved Nansenkontoret i Genève under M. Hansen som innførte henne i kontorets system og arbeidsmetoder72. I 1937 begynte Filseth som Nansenhjelpens sekretær. I organisasjonen hadde hun ansvar for kontorets drift, og sammen med Odd Nansens kone Kari Nansen dro hun i januar 1939 til Praha73 for å starte et feltkontor til Nansenhjelpen der. I Praha samarbeidet Filseth med forskjellige organisasjoner som var involvert i transport av tsjekkoslovakiske barn. Etter at Tsjekkoslovakia ble okkupert, arbeidet Filseth et par uker i Polen. Hennes arbeid for tsjekkiske flyktninger er detaljert beskrevet i Kapittel 4. I 1942 flyktet Tove Filseth til Sverige, og der giftet hun seg med den schlesiske forfatteren Max Tau som kom til Norge fra Tyskland i 1938. I Sverige skulle Tove Filseth Tau ta seg av de norske flyktningene, det var oppdraget hun fikk fra den svenske staten74. Hun arbeidet på det norske flyktningkontoret og var en av de som organiserte flyktningarbeidet på Nolhaga - slottet i nærheten av Gøteborg som den svenske staten overlot til flyktninghjelp og der de norske flyktningene (bl.a. Wienerbarna og de tsjekkoslovakiske barna) ble internert. I 1943 begynte Filseth Tau på anmodning fra den svenske stats utlendingskommisjon å arbeide også for danske flyktninger som begynte å strømme til Sverige75. I en avisartikkel nevner Filseth Tau at hun mesteparten av tiden i Sverige arbeidet for den amerikanske legasjonen som sekretær for Iver Olsen76 - representanten for Krigsflyktingsbyrån (The War Refugee Board) og finansattasjé for Office of Strategic Services. Krigsflyktingsbyrån var et amerikansk direktorat stiftet i 1944 av president Franklin D. Roosvelt for å hjelpe sivilister i Europa under andre verdenskrig77. Organisasjonen formidlet blant annet økonomisk hjelp fra amerikanske arbeidere til Norge. Filseth Tau hadde ansvar for
72 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 73 Cohen, Maynard. A Stand Against Tyranny : Norway's Physicians and the Nazis. Detroit: Wayne State University Press, 1997. s. 65. 74 Flyktningens gode fé Tove Filseth forteller: utklipp fra en ukjent avis fra 8.7. 1946. ove Filseth privatarkiv -arkivert i Riksarkivet i Oslo. 75 ibid. 76 Iver C. Olsen (1904 - 1960) - en amerikansk representant for Office of Strategic Services som var en forgjenger for Central Intelligence Agency (CIA). Med midler han disponerte hjalp han den svenske diplomaten Raoul Wallenberg med å redde flere tusen jøder i Ungarn fra deportasjon og utryddelse i tyske konsentrasjonsleiere [KOREY] 77 War Refugee Board : background and establishment [online] Holocaust Encyclopedia. Nedlastet 10.10. 2013 fra:
19 rapportene som ble sendt til USA, der hun "redegjorde for de behov som var i Europa"78. Etter krigen arbeidet hun for svenske myndigheter som sentralkurator i Statens utlänningskommission. Innenfor denne organisasjonen hjalp hun repatrierte fra konsentrasjonsleire som kom til Sverige bl.a. gjennom U.N.R.R.A. Det er ingen tvil om at Tove Filseth spilte en viktig rolle i Nansenhjelpen. Dessverre finnes det ikke nok materiell om henne, og mesteparten av opplysningene jeg siterer, kommer fra hennes privatarkiv som er deponert i Riksarkivet i Oslo.
4.2.3 Sigrid Helliesen Lund Sammen med Odd Nansen var Sigrid Helliesen Lund den viktigste personen i Nansenhjelpen. Hun var formann for Nansenhjelps komite for barn som organiserte en transport på 37 eller 39 fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939. Sigrid Helliesen Lund (1892-1987) vokste opp i Oslo i et intellektuelt miljø. I sin erindringsbok Alltid underveis (1981) nevner hun at foreldrene ble venner med bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson. Hun studerte sang, men etter en lungesykdom kunne hun ikke fortsette i sin karriere. Hun giftet seg i 1923 med ingeniør Diedrich Hermann Lund (1888 - 1986). En av sønnene de fikk, ble født med Downs syndrom og det fikk henne til å begynne med foredragsturer der hun talte om psykisk utviklingshemmede. Hun begynte å engasjere seg i freds- og flyktningarbeid etter sin reise til Tyskland i 1934 der hun ble bedre kjent med situasjonen til jøder og flyktninger. Under den annen verdenskrig var Helliesen Lund aktiv i motstandsbevegelsen, skjulte jøder og hjalp flyktningene. I sine erindringer nevner hun at hun bl.a. organiserte klesinnsamlinger for jøder (noen av dem fra Tsjekkoslovakia) som skulle deporteres. Hele sitt liv hadde hun også tillitsverv i en rekke humanitære organisasjoner, bl.a. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet eller Redd Barna. Siden 1936 var hun i styret for Nansenhjelpen og siden 1937 arbeidet hun som formann i Nansenhjelpens barnekomité. Hennes reise til Praha for å hente 37 jødiske barn blir detaljert beskrevet i kapittel 5. Under krigen ble Helliesen Lund kjent med en britisk kveker, Myrthle Wright, som bodde hos henne en stund og kom i kontakt med andre kvekere i Norge. Da Vennenes Samfunn Kvekerne ble dannet etter krigen, ble Helliesen Lund aktiv i stiftelsen og spilte en viktig rolle da kvekerne deltok i FN.
78 Flyktningens gode fé Tove Filseth forteller 1946.
20 Hun var også aktiv i motstandsbevegelsen, særlig som kontaktperson som hjalp mange til å flykte til Sverige. Helliesen Lund hjalp imidlertid ikke bare nordmenn, men også flyktninger som kom ved hjelp av Nansenhjelpen og bodde i Norge. Etter at de norske jødene79 ble arrestert i oktober og november 1942, hjalp hun også med klesinnsamlinger og delte ut klærne i Bredtveit fengsel. I 1938 åpnet Helliesen Lund en arbeidsstue for barn med psykisk utviklingshemming på Kampen i Oslo. Hun var også aktiv under den finske vinterkrigen (1939 - 1940) og dro til Finland for å hjelpe, men i februar 1944 måtte hun selv flykte til Sverige og fortsatte sitt arbeid derfra. Etter tilbakekomst fra Sverige fortsatte hun med humanitærprosjekter, først i Finmark i Norge og senere i New Delhi i India. Hun engasjerte seg fortsatt i debatten om psykisk utviklingshemmede, og på hennes initiativ ble Kvekernes Ungdomsheim, Lindgrov, stiftet.
4.2.4 Signe Jenssen Hirsch Sosialsekretær Signe Jenssen Hirsch (f. Gill) ble svigerinne av Odd Nansen. Hun arbeidet en tid som sekretær til Nansenhjelpen.
4.2.5 Georg Morgenstierne Språkforsker, indolog og iranist professor Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (1892 - 1978) var et av Nansenhjelpens styremedlemmer80.
4.2.6 Kari Nansen Kari Nansen (f. Hirsch) var kona til Odd Nansen. Sammen med Tove Filseth Tau dro hun i januar 1939 til Praha for å starte et feltkontor der81.
4.2.7 Odd Nansen En av de sentrale skikkelsene som var knyttet til Nansenhjelpen, og engasjerte seg i asylsøker- og flyktningspørsmål, var arkitekten Odd Nansen (1901 – 1973). Odd Nansen var den nest yngste av Fridtjof Nansens fem barn og ble født 6. desember 1901 i Bærum. Han vokste opp på Polhøgda på Lysaker, men etter at hans mor Eva
79 En del av disse var opprinnelig tsjekkiske flyktninger - bl.a. Leo Eitinger og Nora Lustigova. 80 ELLINGSEN, Anne. Humanisten Odd Nansen: påtrengende aktuell også i dag. In Humanist: tisskrift for livssynsdebatt. 2011, nr. 3. Nedlastet 5.4. 2013 fra:
21 Nansen døde i 1907, ble han boende hos familien til skipsreder Klaveness. I 1920 tok han examen artium ved Hallings Skole i Oslo, og i 1921 begynte han på Norges tekniske høgskole i Trondheim, han valgte arkitektlinjen. Nansen var veldig aktiv i studentmiljøet i Trondheim, han bidrog til studentavisen, organiserte kulturarrangementer, deltok i studentteateret, skrev poesi osv. Etter studiene sine jobbet Nansen som assistent hos arkitekt Arnstein Arneberg, men i 1927 bestemte han seg for å dra til USA og arbeidet der til 1930 da han vendte tilbake til Norge sammen med familien. Etter hjemkomsten stiftet han sitt eget arkitektfirma i Oslo og konsentrerte seg om småhus og hytter (ofte i funksjonalistisk stil), men hans største prosjekter fra den tiden var Stortingsgata 22, Tivolihjørnet, og Aas & Wahls trykkeri i Øvre Vollgate 1382. Odd Nansen tok initiativet til stiftelsen av Nansenhjelpen i 1937. Formålet var å hjelpe folk som mistet sin statsborgerrett ved fredsslutningene etter den første verdenskrig og som siden det hadde vært uten beskyttelse fra Folkeforbundet eller andre organisasjoner83. På den tiden engasjerte ingen av de store humanitære organisasjonene seg for hjelpearbeid for flyktningene, og Odd Nansen var skuffet over det at norske myndigheter ikke anerkjente jøder som politiske flyktninger. Nansenhjelpen skulle også være en slags fortsettelse av Fridtjof Nansens hjelpearbeid, for etter hans død ble flyktningarbeidet drevet videre bare av Folkeforbundets flyktningekontor i Genève og norske myndigheter ble ikke engasjert84. Odd Nansen ble formann for organisasjonen, andre medlemmer av styret var professor Fredrik Paasche, advokat Fredrik Winsnes, Sigrid Helliesen Lund og senere Georg Morgenstierne og professor Edgar Schieldrop. I 1939 begynte Nansen å arbeide på et nytt prosjekt i sitt sivile liv – utbyggingen av Oslo Lufthavn på Fornebu. Odd Nansen var en sentral person i norsk offentlighet, og på grunn av sine politiske aktiviteter og motstand mot nazismen ble han arrestert av tysk politi i januar 1942 og sendt til Grini fangeleir. Fra Grini ble han transportert til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i september 1943. Under fangenskapet skrev og tegnet han en detaljert dagbok som han gjemte i uthulte brødfjeler. Boka ble senere utgitt under tittelen Fra dag til dag (Oslo: Dreyer, 1946). Boka ble oversatt til flere språk, bl.a. engelsk og tysk og regnes som en klassiker i norsk fangelitteratur fra
82 Baalsrud, Gaute. Odd Nansen: utdypning [online] Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 6.4. 2013 fra:
22 andre verdenskrig. Etter krigen begynte Odd Nansen igjen å arbeide som arkitekt. På 1950-tallet prosjekterte han en ny terminalbygning i lufthavnen på Fornebu og andre betydelige industrielle bygninger, bl.a. Aluminiumsverket i Mosjøen, Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand, Årdal og Sunndal Verk, industrielle bygninger prosjekterte han i 1960-årene også (f.eks. Siemens-anlegget på Linderud i Oslo). I tillegg til sin arkitektpraksis drev Odd Nansen hele tiden med humanitære aktiviteter og kjempet mot det totalitære. Etter at Nansenhjelpen sluttet i 1947, engasjerte han seg bl.a. i Det Norske Flyktningeråd, Røde Kors og UNESCO. Til sin død hadde han også tillitsverv i Én Verden, den norske avdeling av World Association of World Federalists85. For sitt vidtfavnende humanitære engasjement og sin innsats mottok Odd Nansen både norske og internasjonale hedersbevisninger. Han ble bl. a. utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1970 og mottok Storkors av Den Tyske Fortjenesteorden. Odd Nansen døde 27. juni 1973.
4.2.8 Fredrik Paasche Fredrik Paasche (1886 - 1943) var litteraturforsker og professor i europeisk, særlig tysk, litteratur ved Universitetet i Oslo. Paasche var også en viktig person i Nansenhjelpens virksomhet. Han var en aktiv deltaker i aktuelle debatter, og takket være sine kontakter i Tyskland og kjennskap til tysk miljø gjenkjente han tidlig en fare som formerte seg i Tyskland. Paasche var allerede i 1930-årene aktiv i hjelpearbeidet for politiske flyktninger86 og etter 1937 da Nansenhjelpen ble grunnlagt, var han et viktig medlem av styret. Paasche var en av de som hadde ansvar for innreisetillatelser for flyktninger, og han administrerte også Nansenhjelpens kontor da sekretæren Tove Filseth arbeidet i Praha87. I 1940 flyktet Paasche til Sverige, men hjalp flyktninger helt til sin død i 1943.
85 Baalsrud, Gaute. Odd Nansen: utdypning [online] Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 6.4. 2013 fra:
23 4.2.9 Edgar B. Schieldrop Professor i anvendt matematikk ved Universitetet i Oslo, Edgar B. Schieldrop (1891 - 1965), var en av Nansenhjelpens styremedlemmer88.
4.2.10 Ingebjørg Sletten Fosstvedt En av de som samarbeidet med Nansenhjelpen, var også Ingebjørg Sletten Fosstvedt. Hun vokste opp i Stavanger og var hele sitt liv engasjert i hjelpearbeid, enten som medlem av Service Civil International89, (som heter Internasjonal Dugnad i Norge), Fredsrådet, Det norske flyktningeråd eller Nansenhjelpen. Hun jobbet selv som grenselos, og i 1942 hjalp hun til med å flytte to grupper tsjekkoslovakiske og østerrikske barn fra Norge til Sverige90.
Som nevnt i innledningen til dette kapittelet, er listen over personer som ble knyttet til Nansenhjelpen, ikke komplett. Det var mange som samarbeidet med Nansenhjelpen ved enkelte hjelpeaksjoner og aktiviteter, men det er ikke omtalt i erindringer eller kilder vi har tilgjengelig. Det er heller ikke målet ved denne oppgaven å nevne alle Nansenhjelpens samarbeidspartnereere.
88 Ellingsen 2011. s. 11. 89 En organisasjon som samler unge mennesker for frivillig arbeid i forskjellige land. 90 Hoffmann, Marta. Ingebjørg Sletten Fostvedt. Aftenposten,19.10. 1988. s. 11.
24 5 Situasjonen under krigen og organisasjonen som samarbeidet med Nansenhjelpen
I dette kapittelet beskrives Nansenhjelpens samarbeidspartnere i Tsjekkoslovakia og aktivitetene knyttet til tsjekkiske, særlig jødiske, flyktninger. En del av kapittelet er viet til organisasjoner i Norge som ble engasjert i flyktningarbeidet og som samarbeidet med Nansenhjelpen. Som nevnt tidligere finnes det imidlertid ikke nok kilder til å kartlegge problematikken veldig detaljert, og vi mangler opplysninger fra noen perioder i det hele tatt. Det er for eksempel vanskelig å finne ut mer om hvordan Nansenhjelpen ble finansiert og hvordan den samarbeidet med andre organisasjoner og individer som deltok i redningsaksjoner osv.
5.1 Situasjonen til Nansenhjelpen i Norge Som nevnt i Kapittel 2 stilte norske myndigheter seg skeptisk til flyktninger, særlig til de jødiske som ikke ble regnet som politiske flyktninger, og deres adgang til landet ble dermed vanskeliggjort. Særlig på grunn av denne situasjonen ble Nansenhjelpen91 stiftet i februar 1937 etter at professor Frederik Paasche, fredspolitiker Christian Lous Lange og utenriksminister Halvdan Koht oppmuntret arkitekten Odd Nansen til det høsten 1936. Odd Nansen tok kontakt med en ung familievenn, Tove Filseth, som studerte i England på den tiden92, og hun ble utnevnt som sekretær for Nansenhjelpen. Hun hadde ansvar for kontordriften og sørget for dokumenter til flyktninger. Nansenhjelpens aktiviteter ble ledet av styret med Odd Nansen som formann. Andre medlemmer var Sigrid Helliesen Lund, Georg Morgenstierne, Edgar Schieldrop, Frederik Paasche og advokat Fredrik Winsnes93, og advokat Reimers som kom til senere eller erstattet Fredrik Winsnes. Nansenhjelpen ble finansiert særlig ved gaver, men vi kjenner ikke givernes navn. Odd Nansen nevner bare i sin erindringsbok at flere av dem prøvde å betinge at deres penger ikke skulle brukes til fordel for jøder, en betingelse som Nansenhjelpen selvsagt ikke ville akseptere. En del penger ble skaffet under Nansenhjelp-dagen som ble feiret 10.
91Organisasjonen ble kalt Nansen-Hjelp for statsløse, men benevnelsen Nansenhjelpen er vanligere og er brukt i flere kilder. Derfor velger vi å bruke dette navnet i oppgaven. 92 Cohen 1997, s. 63. 93 Cohen 1997, s. 64.
25 oktober94, antagelig i 1938. Opplysninger om arrangementet finner vi ikke i andre kilder enn i Odd Nansens bok Langs veien. Derfor vet vi ikke om denne dagen på noen måte ble knyttet til utdeling av Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning som Det Norske Videnskaps-Akademi har utdelt siden 1903, selv om begge arrangementer fant sted samme dag - den 10. oktober. En annen mulighet til å samle inn pengene var trolig Nansenhjelp-uken som ble organisert 18. - 22. juli 1938. Dette arrangementet ble organisert av Nansenhjelpen (på den tiden kalt Nansenhjelp for statsløse), Asylrettens Venner, Den Norske Komité til Støtte for Landsflyktige Åndsarbeidere, Det Norske Arbeiderpartis Flyktningkomite, Jødisk Hjelpeforening, Norsk Forbund mot Rasehat og Thomas Mann-selskapet. Felles arbeid (organisasjonene valgte sitt eget styre - Fellesutvalget for Flyktningskomiteene) ble bevilget 25 000 kroner av Stortinget95. Også i juli 1939 ble Fellesutvalget for Flyktningkomiteene bevilget penger av staten, den gangen 12 500 kroner96, over ni tusen kroner tilfalt imidlertid Arbeidernes Justisfond. I februar 1939 hadde Nansenhjelpen ca. 100 000 kroner i formue97, og det pågikk en stadig innsamling over hele Norge som het Kvinnene permanente innsamlingskjede, som innbrakte ca. 1 300 kroner per måned.98
5.1.1 Myndighetenes innstilling Begrensede midler var imidlertid ikke det eneste problemet som hindret Nansenhjelpens aktiviteter. Som nevnt tidligere var Centralpasskontorets innstilling til flyktningene ganske streng99, og i juli 1939 bevilget til og med Justisdepartement 25 000 kroner til å skjerpe fremmedkontrollen. Alle flyktninger måtte være anerkjent som flyktninger av en organisasjon (f.eks. Nansenhjelpen, Asylrettens Venner, Arbeidernes Justisfond osv.) for å få asyl, og organisasjonen måtte betale 1 000 kroner for hver flyktning som et forskudd fordi flyktningene ikke burde "falle staten til byrde"100. Det var i tillegg politiske flyktninger som ble prioritert, og som sagt ble ikke jøder regnet blant slike flyktninger. Dessuten hadde de enkelte organisasjonene
94 Den 10. oktober var Fridtjof Nansens bursdag. Prisen utdeles fortsatt. Opplysninger finner man på hjemmesiden til Den Norske Videnskaps-Akademi. 95 Korrespondanse mellom Nansenhjelpen og Centralpasskontoret. Centralpasskontorets arkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 96 ibid. 97 ibid. 98 ibid. 99 Odd Nansen mente at grunnen til at mange flyktninger kom til Norge illegalt og holdt seg i skjul, var at de var redde for regressen fra Sentralpasskontorets side. 100 Nansen, Odd. Langs veien: opplevelser, møter og samtaler. Oslo: Gyldendal, 1970. s. 80.
26 kvoter på hvor mange flyktninger de kunne anerkjenne. Blant organisasjoner som måtte søke om en kvote på flyktninger i 1939, var ikke bare Nansenhjelpen, men også Jødisk Hjelpeforening, Asylrettens Venner (som ifølge Nansens kommentar i et av dokumentene i Nansenhjelpens mappe i Riksarkivet: "spiller nå praktisk talt ingen rolle") og samme sted nevner han at det ble engasjert også "mindre organisasjoner av uvesentlig betydning"101. Også kvekerne søkte om en kvote, spesielt for jødiske flyktninger til utdannelse i jordbruk. Arbeidernes Justisfond tok imot flyktninger, men hadde ikke en kvote på dem, noe som Nansenhjelpen kritiserte102. Mot 26. juli 1939 var det ca. 550 flyktninger i Norge. Arbeidernes Justisfond tok seg av 300 flyktninger, Nansenhjelpen 150 flyktninger, Jødisk Hjelpeforening 50 voksne og 14 barn, Asylrettens Venner 5 flyktninger og "resten underholdes av enkeltpersoner"103. I 1939 fikk Nansenhjelpen altså en kvote på 100 flyktninger og 100 som skulle stå på en venteliste. Disse skulle komme etter at de første flyktningene hadde reist ut fra Norge til andre land. Etter en del diskusjoner ble kvoten utvidet til 200 flyktninger og 60 barn. Nansenhjelpens barneaksjon blir nøye beskrevet i kapittel 5. Mesteparten av flyktningene skulle komme fra Tyskland, Tsjekkoslovakia og Østerrike. Ofte var det imidlertid slik at flyktningene ikke fikk utvandre fra sitt eget land, de ble fengslet der eller kunne ikke dra til Norge av andre grunner. Noen av de som kom seg til Norge, forble ikke der, men dro videre til England, Kanada eller USA, noen av de som vi finner på kvote-lister, utvandret til et annet land. Det betyr at selv om kvoten på flyktninger var på 200, kom det av ulike årsaker egentlig ikke så mange til Norge. Ifølge dokumenter i Riksarkivet kom den første kvote-flyktningen fra Praha til Norge 28. desember 1938, og i juli 1939 befant det seg 138 tsjekkiske flyktninger i Norge. Som sagt var Nansenhjelpens kvote på 200 flyktninger, men det befant seg ikke 200 flyktninger i Norge hele tiden. Nansenhjelpen ville utnytte de tildelte plassene så godt som mulig og prøvde derfor å fylle de ledige plassene med nye flyktninger slik at alle plassene ble utnyttet hele tiden. Centralpasskontorets sjef Konstad og andre norske myndigheter var imidlertid ikke enige i en slik løsning, og i Riksarkivet i Oslo finner man en rekke dokumenter som beviser at det foregikk en intensiv debatt knyttet til denne saken, og at både Centralpasskontoret og Justisdepartement stilte seg kritiske til forslaget om å ta imot flere flyktninger.
101 Nansenhjelpen. Centralpasskontorets arkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 102 ibid. 103 ibid.
27 Ekspedisjonssjef i Justisdepartement Carl Platou påpekte i en av diskusjonene at:
Vi har alltid hevdet at jøder ikke er politisk flyktninger, men det vil vi ikke si at ikke jøder også kan komme inn (...) men flere jøder kunne gi støtte til et spirende jødeproblem.104
Det ser ut til at norske myndigheter ville hindre ankomst av nye flyktninger på alle mulige måter. I et dokument i Centralpasskontorets arkiv kommenterer noen av de ansatte arbeiderne at Nansenhjelpens formue er på 100 000 kroner, og at kvoten kanskje burde reduseres om de ikke råder over denne formuen "til enhver tid".
Når det gjelder innstillingen mot flyktninger finner vi denne avslutningen i Centralpasskontorets arkiv:
Vår stilling til flyktningsakene er kort og godt å jenke vår lovgiving så godt gjørlig til problemer som oppstod. Vår politikk er i prinsippet også overfor flyktninger å stenge grensene. Slapper vi på det, har vi en hærskare over oss (...) vi må derfor motta et antall som står i rimelig forhold til hva våre naboland tar imot og det må skje i den intimeste kontakt med våre flyktningsorganisasjoner (...)105.
Men det var ikke bare norske myndighetene som var skeptiske til flyktninger. På grunn av en kampanje som NS og Hirden hadde drevet blant folk, var mange mistroiske mot flyktninger, særlig jøder, og fryktet tap av arbeidsplasser. Nansenhjelpens medlemmer prøvde å fordrive disse bekymringene og uttalte seg om problemet i aviser og foredrag. I 1939 uttalte Tove Filseth seg om problemet i et intervju til kvinnebladet Urd. Hun sammenlignet flyktningene i Norge med Hugenotter fra Frankrike som kom til England og virket befruktende i samfunnet. De kom med nye impulser og en ny kraft. På samme måte kunne de tsjekkiske flyktningene påvirke norsk industri, og nordmenn burde ikke være redd for å oppta fremmede elementer i landet106. Denne meningen bekrefter bl.a. livsverkene til psykiaterne Leo Eitinger og Berthold Grünfeld, litteraturforsker Pavel Fraenkl og kameramann Harry Hermann som alle kom fra Tsjekkoslovakia og beriket det norske samfunnet.
5.2 Organisasjoner som samarbeidet med Nansenhjelpen Som nevnt tidligere samarbeidet Nansenhjelpen med en rekke organisasjoner både
104 ibid. 105 ibid. 106 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo.
28 i Norge og Tsjekkoslovakia. Ettersom arkivene til organisasjonen ble brent, har vi bare sparsomme opplysninger om samarbeidet. Det er imidlertid sikkert at Nansenhjelpen samarbeidet med de norske organisasjonene Asylrettens Venner, Den Norske Komité til Støtte for Landsflyktige Åndsarbeidere, Det Norske Arbeiderpartiets Flyktningskomite, Jødisk Hjelpeforening, Norsk Forbund mot Rasehat og Thomas Mann-selskapet fordi alle disse hadde sine representanter i Fellesutvalget for Flyktningskomitéene og organiserte bl.a. Nansenhjelp-uken sammen i 1938. En del av disse var små organisasjoner som tok vare på bare få flyktninger eller hadde et annet formål enn flyktninghjelp. Ifølge Hamkoll kan vi skille mellom "organisasjonene som ble dannet som flyktningorganisasjoner, og de som (...) hadde andre formål"107. Bare Asylrettens Venner og Nansenhjelpen var rettet utelukkende mot flyktninger. De andre organisasjonene, som Røde Kors, Vennenes samfunn, Arbeidernes Justisfond og Jødisk Hjelpeforening, hadde også andre formål. De organisasjonene som fortsatte sin virksomhet også etter krigen (dvs. Røde Kors og Vennenes samfunn) samt en del andre organisasjoner som knyttet an til Nansenhjelpens hjelpearbeid i Norge, blir beskrevet i kapittel 6. I dette kapittelet sikter vi på organisasjonene som hadde et nært samarbeidet med Nansenhjelpen før og under krigen. I den andre delen presenterer vi de organisasjonene som samarbeidet med Nansenhjelpen i Tsjekkoslovakia.
5.2.1 Samarbeidet i Norge Jødisk Hjelpeforening (tidligere Jødisk Understøttelsesforening) ble dannet i 1906 for å hjelpe syke og fattige medlemmer i det mosaiske trossamfunnet i Oslo. Senere rettet den hjelpen mot jødiske flyktninger, både voksne og barn, fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. I 1934 fikk 18 jødiske barn fra Berlin, takket være en pengeinnsamling organisert av Jødisk Hjelpeforening, mulighet til å oppholde seg i en feriekoloni i Bærum, og i 1938 begynte en komité innenfor Hjelpeforeningen arbeidet med å skaffe et sommeropphold i Norge til en gruppe barn fra Wien. Ved hjelp av Nansenhjelpen og det norske generalkonsulat i Wien lyktes det å skaffe reisetillatelse for 20 barn under ti år (de såkalte Wienerbarna). Barna kom til Oslo 15.
107 Hamkoll, Kari Margrete. Den uheldigste form for immigrasjon: jødiske barneflyktninger som kom til Norge i 1938 – 1939. Masteroppgave i historie - Universitetet i Oslo, 2010. s. 34.
29 juni 1938 og bodde på Jødisk Ungdomsforenings feriehytte i Bærum, senere ble deres opphold forlenget, og de som ikke reiste tilbake til Wien, flyttet til det jødiske barnehjemmet som ble styrt av Nina Hasvold108. Blant disse barna var senere også en gutt fra Tsjekkoslovakia - Berthold Grünfeld. Til sammen kom det omtrent 300 flyktninger til Norge ved hjelp av Jødisk Hjelpeforening, og mesteparten oppholdt seg i Norge eller fortsatte til et annet land.
Arbeidernes Justisfond skulle understøtte arbeidere og arbeiderinstitusjoner som på grunn av politisk og faglig virksomhet kom i konflikt med loven. Arbeidernes Justisfond ble opprettet i 1927 av Arbeidernes Landsorganisasjon under navnet Det norske arbeiderpartiets flyktningskomité. Denne organisasjonen hjalp sine politiske trosfeller som hadde måttet rømme fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia, og garanterte økonomisk og politisk for deres opphold i Norge109. Andersen påpeker at organisasjonen ble nært knyttet til regjeringen, særlig etter at Det norske Arbeiderparti dannet regjering våren 1935, og at det i realiteten var Det norske Arbeiderpartiets flyktningskomité som bestemte over søknadene om opphold, ikke Centralpasskontoret. Det var også denne komitéen som bestemte hvem som ble regnet som "politisk flyktning"110. I 1938 ble komitéen lagt ned, og Arbeidernes Justisfond tok over komitéens rolle. Arbeiderenes Justisfond ble aldri begrenset med en kvote på flyktninger, noe som Nansenhjelpen og andre organisasjoner kritiserte. Frem til høsten 1939 understøttet Arbeidernes Justisfond til sammen 325 personer111, 180 av disse var voksne menn112. En del flyktninger rømte over grensen i april 1940, men en del forble i Norge til september 1940, og de sudettyske flyktninger oppholdt seg der til 1943.113 Etter 1940 fungerte Arbeidernes Justisfond delvis illegalt selv om en del penger kunne bli brukt legalt til hjelpearbeidet i 1941114. Arbeidernes Justisfond ble avviklet etter 1945.
En av de mindre organisasjonene115 Nansenhjelpen samarbeidet med, var Asylrettens
108 Hamkoll 2010, s. 39. 109 Hamkoll 2011, s. 34. 110 Andersen, Ingrid Lillehagen. Norges Røde Hjelp 1924-1937 : NKP og forsøkene på å etablere en frontorganisasjon i Norge. Hovedoppgave i historie- Universitetet i Oslo, 2005. s. 114. 111 Andersen 2005, s. 118. 112 Arbeidernes faglige landsorganisasjon. Beretning for 1945. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1946. s. 24. 113 ibid. 114 ibid. 115 På det meste hadde organisasjonen 350 medlemmer [Andersen 2005, s. 128].
30 venner. Den ble dannet våren 1936 og konsentrerte seg særlig om materiell og juridisk hjelp til partiløse flyktninger som ikke fikk støtte av Arbeidernes Justisfond. Organisasjonen prøvde også å skaffe flyktningene arbeidstillatelser. I motsetning til Arbeidernes Justisfond ble Asylrettens venner stort sett basert på frivillig arbeid, og dens økonomiske stilling var svak selv om organisasjonen prøvde å skaffe seg penger på alle mulige måter (pengeinnsamlinger, kunstutstillinger osv.). Organisasjonen kunne ikke støtte flyktningene permanent, og fram til februar 1937 hadde de understøttet bare tre familier og fem enkeltpersoner. I tillegg hadde de ansvar for fem flyktninger i november 1937116. Ifølge Andersen hadde organisasjonen bare liten tillit hos myndighetene, som foretrakk Arbeidernes Justisfond som samarbeidspartner117. Formann i Asylrettens venner var Mimi Sverdrup Lunden118, og i Asylrettens venners komitéen engasjerte Ragnar Nordli119 seg - tidligere sekretær i Nansenhjelpen. Også forfatteren Nordahl Grieg engasjerte seg i organisasjonen. I en av sine rapporter fra Praha nevner Nansenhjelpens sekretær Tove Filseth at hun er i kontakt med Ragnar Nordli angående noen flyktninger fra Praha som Asylrettens Venner ønsket å ta seg av.120
En annen organisasjon som sto i en nær kontakt med Nansenhjelpen, var Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) - en norsk nasjonal gruppe av freds- og menneskerettighetsorganisasjonen Women's League for Peace and Freedom121. Sigrid Helliesen Lund var medlem av organisasjonen, og i 1937 dro hun bl.a. til Kvinneligaens kongress i Luhachowitz (Luhačovice) i Tsjekkia sammen med Lous Marie Mohr122. Mohr reiste med Lund til Tsjekkoslovakia en gang til i desember 1938 for å hente barn som ble sendt med barnetransport fra Tsjekkoslovakia til Norge. Hun nevner også i sin erindringsbok Alltid underveis at noen av de tsjekkiske barna ble forskrekket da de ved ankomsten til Trelleborg så høye og lyse kvinner fra den svenske avdelingen til Kvinneliga for fred og frihet
116 Andersen 2005, s. 128. 117 ibid. 118 Mimi Sverdrup Linden var en aktiv antifascist og pasifist. Hun var en sentral person i arbeidet med å gi fredsprisen til forfatteren Carl von Ossietzky i 1935. 119 Ragnar Nordli (1911-1944) var en norsk motstandsmann aktiv i Milorg og medlem i Norges Kommunistiske Partis sentrale ledelse. 120 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 121 Den norske seksjonen ble stiftet i 1915. 122 Marie Lous Mohr (1892-1973) var en norsk fredsarbeider og pedagog som ledet den norske seksjonen av Internasjonal Kvinneliga for Fred og frihet i 1934-1937 og 1956-1961. Mohr satt også i hovedstyret i organisasjonen.
31 fordi de fryktet at disse var tyske123. Også Odd Nansen nevner enkelte medlemmer av Kvinneligaen han samarbeidet med, bl.a. Marie Schmolkova124 og Frantiska Plaminkova125 126. 5.2.2 Samarbeidet i Tsjekkoslovakia Nansenhjelpen var også i kontakt med Røde Kors både i Tsjekkoslovakia og Norge. Norges Røde Kors' aktiviteter for flyktninger er detaljert beskrevet i kapittel 6. I dette kapittelet beskrives Nansenhjelpens samarbeid med den tsjekkiske avdelingen. Tove Filseth nevner i en rapport at hun tok kontakt med Alice Masarykova - leder i den tsjekkiske undergruppen av Det Internasjonale Røde Kors - som presenterte henne for folk fra Røde Kors i Tsjekkoslovakia (bl.a. JUDr. Antonin Sum) og forklarte henne hvordan de enkelte organisasjonene i Tsjekkoslovakia arbeidet. De diskuterte hvordan hjelpen skulle foregå og snakket også om barnetransporten som var planlagt til høsten 1939. Alice Masarykova påpekte i tillegg at de helst ville ha kontante bidrag sendt i sjekker som Røde Kors kunne fordele mellom andre organisasjoner. Masarykova orienterte også Tove Filseth om hvor mange flyktninger som befant seg i Tsjekkoslovakia på den tiden, og hvor de kom fra127. Senere (i 1938), da Alice Masarykova gått av som president i Røde Kors og flyttet til USA, kom Nansenhjelpen i kontakt med Dr. Antonin Sum128 som tidligere hadde arbeidet som nestleder i Røde Kors. Det er sikkert at Nansenhjelpen samarbeidet veldig nært med Røde Kors, men vi mangler konkrete bevis (dokumenter, erindringer osv.) på samarbeidet. Blant de største organisasjonene Nansenhjelpen samarbeidet med, var den sosialdemokratiske flyktningorganisasjonen. Odd Nansen nevner bare "sosialdemokrater" i sine erindringer, og derfor er det vanskelig å identifisere hvilken organisasjon han snakker om. Det gjaldt antakeligvis Sozialdemokratische Flüchtlingsfürsorge, på tsjekkisk Sociálně demokratický výbor pro uprchlíky/
123 Lund 1981, s. 68. 124 Marie Schmolková eller Marie Schmolka (1890 - 1940) var leder av en tsjekkisk avdeling i Hebrew Immigrant Aid Society (HIAS) - Jewish Collonization Association i Praha (ICA) som senere ble slått sammen til HICEM organisasjon. Schmolkova var også leder av flyktningkomiteen i Kvinneliga for fred og frihet. 125 Františka Plamínková (1875 - 1942) var en tsjekkisk politiker og feminist. Hun var leder av en tsjekkisk seksjon i International Council of Women. Odd Nansen nevner i en rapport at han tilbød Plaminkova asyl i Norge under sitt opphold i Praha, men hun følte seg ikke truet og forble i Tsjekkoslovakia. Hun ble arrestert og henrettet i 1942. 126 Korrespondanse mellom Nansenhjelpen og Centralpasskontoret. Centralpasskontorets arkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 127 Ifølge rapporten befant det seg ca. 200 000 flyktninger i Tsjekkoslovakia - tsjekkere, tyskere, østerrikere og jøder fra sudetene. 128 JUDr. Antonín Sum starší (1897 - 1947) en tsjekkisk politiker og advokat aktiv i Røde Kors, YMCA, Rotary Club og andre organisasjoner.
32 Sociálně demokratická pomoc uprchlíkům eller en annen organisasjon kalt Demokratická péče o uprchlíky som tok vare på tyske sosialdemokratiske flyktninger i Tsjekkoslovakia som måtte flytte fra sine hjem etter oktober 1938. Nansen nevner også at denne organisasjonen var den rikeste og sterkeste av alle hjelpeorganisasjonene, og at den ikke var villig til å hjelpe andre enn sosialdemokrater. Kommunister og jøder ble ikke tatt i betraktning når det gjaldt flyktninghjelp. En annen organisasjon som samarbeidet aktivt med Nansenhjelpen i Praha, var den kommunistiske flyktninggruppen. Igjen nevner verken Nansen eller andre kilder noen navn, og derfor er det ikke sikkert hvilken organisasjon Nansenhjelpen faktisk samarbeidet med. I Tsjekkia opererte på den tiden Hjelpekomitéen for (tyske) flyktninger (Pomocný komitét pro (německé) uprchlíky129) som ble kjent under navnet Saldas komitéen (Šaldův komitét130). I begynnelsen hjalp komitéen særlig tyske intellektuelle, men senere fikk kommunister overtaket131. Nansen nevner at i spissen for organisasjonen sto Dr. Rudolf Kac eller Katz132. Det var Katz som varslet Nansen om at tyske soldater skulle angripe Praha 15. mars 1939. Selv om det ikke er sikkert at Dr. Katz var leder for den kommunistiske gruppen eller en annen gruppe, er det klart at han spilte en viktig rolle i samarbeidet med Nansenhjelpen. Som nevnt tidligere var Nansenhjelpen en av de få som siktet seg inn på jødiske flyktninger. Derfor samarbeidet den med de jødiske organisasjonene som opererte i Tsjekkoslovakia (i Praha og Bratislava). Flere steder nevner Nansen og Filseth fru Schmolkova fra "en jødisk hjelpeorganisasjon". Marie Schmolkova133 som samarbeidet med Nansenhjelpen både som leder av flyktningkomitéen ved Kvinneliga for fred og frihet (som nevnt tidligere) og som leder av Komitét pro pomoc židovským uprchlíkům (Komité for hjelp til jødiske flyktninger) og senere leder til Hebrew Immigrant Aid Society (HIAS) - Jewish Collonization Association i Praha (ICA). Sammen med fru Bass, fru Hanna Steiner134 og herr Scholz skaffet hun visa
129 Černý, Bohumil. Most k novému životu: německá emigrace v ČSR v letech 1933-1939. Praha: Lidová demokracie, 1967. s. 12 - 30. 130 Etter sin grunnlegger forfatteren F.X. Šalda. 131 Flyktningene fikk bo i nærheten av Slaný på slottet Mšec som de innredet og renoverte. 132 Nansen omtaler mannen som Kac, men antakeligvis dreide det seg om Rudolf Katz, for i arkivet til American Jewish Joint Distribution Committee finner man en rapport fra 1938 om tyske og østerriske flyktninger i Tsjekkoslovakia av en Rudolf Katz. En annen tjekkisk kilde nevner en viss JUDr. Rudolf Katz fra Rokycany som et aktivt medlem i Liga for tsjekkiske jøder (Svaz Čechů-židů). Tove Filseth nevner Rudolf Katz som "representant for høykommisæren i London" [Tove Filseths privatarkiv] 133 I britiske kilder finner vi henne under navnet Marie Schmolka. 134 Leder av Women's International Zionist Organisation (WIZO).
33 for jøder som ville flytte til utlandet (særlig Palestina, England, Frankrike og Sveits)135. Schmolkova var i nær kontakt også med andre organisasjoner og enkelte personer som hjalp jøder - bl.a. med Doreen Warriner som hjalp flyktningene med å emigrere til England136 137. Nansenhjelpen samarbeidet også med en del mindre organisasjoner, bl. a. Liga for menneskeretigheter i Tsjekkoslovakia (Liga pro lidská práva v Československu) der Nora Lustigová138 og Leo Eitinger139 var aktive medlemmer. Selvsagt var organisasjonen i kontakt med de tsjekkiske myndighetene - særlig med Sosial- og helseministeriet (Ministerstvo sociální a zdravotní správy) der de var i kontakt med herr Kotek. Både Tove Filseth, Kari Nansen og Odd Nansen besøkte også flyktningsleirene i nærheten av Praha (der var de i kontakt med fru Bass140) og Bratislava. Det er sannsynlig at Nansenhjelpen også samarbeidet med andre organisasjoner - bl.a. de jødiske organisasjonene og menighetene i Bratislava - men vi mangler konkrete kilder som kunne bevise dette samarbeidet fordi kildene enten ble tilintetgjort eller aldri eksisterte fysisk. En del arbeid foregikk illegalt, og hjelpearbeidere fryktet for at de kunne bli avslørt. Derfor opererte mange under falskt navn og prøvde å unngå arkivering av dokumenter.
135 Schmolkova var også involvert i et forsøk på å flytte en gruppe på 1700 jøder fra Ostrava-området til Karibia. 136 I 1939 bodde også Doreen Warriner på hotel Alcron og drev sitt "feltkontor" der. Det samme gjorde Odd og Kari Nansen og Tove Fileth. 137 Chadwick, William. The Rescue of the Prague Refugees 1938-39. Leicester: Matador, 2010. s. 136. 138 Nora Lustigová (1899-1943) var en tsjekkisk humanitærarbeider, Nansenhjelpens kontakt i Brno. Hun selv kom til Norge som flyktning ved hjelp av Nansenhjelpen i november 1939 [Skjæraasem 2012, s. 36], men ble senere sendt til Auschwitz der hun døde i 1943. 139 Leo Eitinger (1912-1996) var en tsjekkisk-norsk humanist, lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Eitinger kom også til Norge ved hjelp av Nansenhjelpen. 140 Et av de barna som senere kom til Norge ved hjelp av Nansenhjelpen, het Anita Bass. Det er mulig at hun var datteren til fru Bass.
34 6 Redningsaksjoner 6.1 Redningsaksjoner for voksne mennesker
Hjelpevirksomheten til Nansenhjelpen, situasjonen i Norge og organisasjonene som samarbeidet med Nansenhjelpen både i Norge og Tsjekkia, ble beskrevet i kapittel 4. Dette kapittelet skal handle om om Nansenhjelpens hjelpeaksjoner i Praha. Kapittelet er delt inn i to deler. Den første er viet til aktiviteter som særlig tok sikte på voksne flyktninger, den andre på barneflyktninger. En tsjekkisk synsvinkel er tatt i betraktning, og derfor konsentrerer vi oss om flyktningene som kom til Norge fra Tsjekkoslovakia selv om en vesentlig del av disse utgjorde også flyktningene som tidligere hadde kommet til Tsjekkoslovakia fra Tyskland, Østerrike og Sudetenland.
6.1.1 Nansenhjelpens feltkontor i Praha i 1938 Vi vet ikke når Nansenhjelpens første representant kom til Praha, men det er sikkert at enkelte medlemmer var orientert om situasjonen. Sigrid Helliesen Lund var i Tsjekkoslovakia sommeren 1937 på en kongress til Internasjonal kvinneliga for fred og frihet i Luhachowitz. Det betyr at hun i det minste var i kontakt med sine kollegaer fra Tsjekkoslovakia. Det første beviset på at Nansenhjelpens representant var til stede i Praha, er Tove Filseths rapport fra 12. desember 1938141 142. Hun klager i rapporten over at ikke noe var forberedt i Praha, og at hun selv må ta kontakt med de enkelte hjelpeorganisasjonene og be dem om lister over flyktninger. Filseth kom imidlertid ikke alene til Praha. Hun ble fulgt av Centralpasskontorets representant Leif Ragnvald Konstad som skulle bekrefte utvalget av flyktninger og skulle ordne visa til de utvalgte flyktningene. Nansenhjelpen fikk til rådighet et kontor på toppen av Skodaverkets bygning. Fra rapporten ser det ut til at dette ble ordnet ved hjelp av den norske generalkonsulen herr Hrebek (Odd Nansen nevner navnet Hribek). Kontoret kunne imidlertid ikke brukes til å ta imot flyktninger, og disse ble av den grunn tatt imot i kontorer til Det internasjonale Nansenkontoret i gamlebyen som Nansenhjelpen fikk til disposisjon. I mars 1939, da situasjonen strammet seg til, arbeidet Nansenhjelpens representant på hotellene Esplanade og Alcron143 der de selv bodde.
141 I en annen rapport nevner hun at hun dro fra Norge 4. desember 1938. 142 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 143 På samme hotell opererte også Doreen Warriner. Nansen nevner at dagen etter at tyskerne annekterte Tsjekkoslovakia, ble alle gjestene på hotellet plutselig kledd i Gestapo-uniformer. Nansen mener at
35 I sin rapport nevner Tove Filseth sine møter med Alice Masarykova. Samarbeidet mellom Nansenhjelpen og Røde Kors ble nevnt i kapittel 4, men det ser ut til at samarbeidet ikke alltid var idealt. Filseth skriver nemlig: Madame Masarykova mottok meg meget elskeverdig, hun er som en dronning, praktfull og tiltalende på alle måter. Men det er tydelig at hun er mere som toppen på kransekaken enn den som egentlig går aktivt inn i arbeidet. Lister144 som var lovet, forelå overhodet ikke, og jeg var temmelig matt.145
Alice Masarykova og dr. Sum informerte imidlertid Tove Filseth om at de som var mest i nød i Tsjekkoslovakia, var tyske sosialdemokrater som oppholdt seg i landet, jøder og tsjekkere stod ikke i den største fare akkurat på den tiden. Filseth fikk i første rekke kontakt med de suddettyske, rikstyske og østerrikske sosialdemokratiske organisasjoner146, Salda-komitéen og Hicem. Det var i tillegg en del mindre organisasjoner som meldte seg, men Nansenhjelpen ville ikke samarbeide med så mange representanter, og disse ble derfor henvist til de overnevnte organisasjonene som formidlere. Etterpå ble alle organisasjonenes ledere innkalt til et møte der alle ble informert om hva slags opplysninger de måtte skaffe om flyktningene slik at disse kunne bli vurdert av utvalgskommisjonen. Etter at de kompletterte listene ble levert, måtte Tove Filseth og Ragnar Konstad velge de flyktningene som var de mest "levedyktige" og mest "brukbare" som Konstad kalte det147. Mesteparten av flyktningene bodde imidlertid ute av byen, de måtte kontaktes og det tok tid. Filseth nevner også at det kom mange som ikke var på listene, og hver dag ventet det en lang kø foran hennes hotellrom og foran kontoret, og mange ventet 8-10 timer før de kunne komme inn. Hver enkelt person ble deretter betjent, og de nødvendige opplysningene som navn, alder, yrke, familieforhold osv. fylt inn i et skjema. I tillegg måtte alle fremlegge en legeattest. Forskjellige synsvinkler ble tatt i betraktning under vurderingen, bl.a. fagkunnskap, vilje og muligheter for emigrasjon, moralske egenskaper osv. Etter vurderingen ble flyktningene delt inn i to grupper - i den første gruppen var det ca. 30 flyktninger som skulle reise ut, i den andre gruppen var det ca. Nansenhjelpens delegasjon hele tiden bodde på Gestapos hovedkvarter i Praha [Nansen 1970, s. 107]. 144 Lister over flyktninger. 145 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 146 Deutsche Sosialdemokratische Arbeiterpartei (med Taub som representant) som tok seg av suddettyske sosialdemokrater, Deutsche Sosialdemokraten (med Stein som representant) som tok seg av de rikstyske sosialdemokratene, Österreichische Sozialdemokratischen Partei som tok seg av de østerrikske sosialdemokratene og Demokratische Flüchtlingsfürsorge (med Nelke som representant) 147 Nansen 1970. s. 82.
36 55 flyktninger som skulle stå på venteliste. Ragnar Konstad avgav erklæring til flyktningene, og det norske generalkonsulatet tok seg av visa i passene. Flyktningene fikk transittvisa gjennom Polen takket være reisebyrået Cedok148, men i begynnelsen oppstod det en del problemer med transporten, og flyktningene måtte ta fly, noe som var veldig dyrt. Da tok Filseth kontakt med den norske ambassadør i Warszawa, Niels Christian Ditleff149, som nettopp da var i Praha. Han ordnet transportvisa, og flyktningene kunne dra til Gdynia uten problemer. Fra Gdynia fortsatte de til Norge eller et annet land de hadde visa til. Det ser ut til at i de første transportene som dro fra Tsjekkoslovakia i desember 1938 eller januar 1939, var mesteparten tyske flyktninger fordi Cedok særlig samarbeidet med Deutsche Sosialdemokratische Arbeiterpartei og Komite Central150 151. Reisen ble finansiert av lord Mayorfound og Deutsche Sosialdemokratische Arbeiterpartei for de sudettyske flyktningene, fem østerrikske flyktninger finansierte reisen selv og Nansenhjelpen betalte reisen for 17 flyktninger.
6.1.2 Nansenhjelpens feltkontor i Praha i 1939 I slutten av februar 1939 kom Nansenhjelpens delegater igjen til Praha152. Denne gangen kom både Tove Filseth, Kari Nansen og Odd Nansen sammen med sjefen til Centralpasskontoret, Ragnar Konstad. Odd Nansen nevner i sine erindringer at Konstad jobbet veldig effektivt og uten sentiment, og derfor dro han tidlig tilbake til Norge mens de andre måtte bli i Tsjekkoslovakia litt til for å ordne transporter for flyktninger og vente på nye innreisetillatelser. Nansen nevner at de siden jobbet i hotellvestibylen og besøkte folk hjemme og i leire som fantes i nærheten av store byer. Nansenhjelpens delegater dro også til Wien og Bratislava for å kartlegge situasjonen der. De oppdaget at jødeforfølgelsen der var i full gang, og forholdene i flyktningeleirene var forferdelige. Mens Tove Filseth og Kari Nansen besøkte leirene i nærheten av Bratislava, besøkte Odd Nansen Jozef Tiso - en slovakisk
148 I 1939 leverte imidlertid Cedok en del pass som tilhørte flyktninger til Gestapo. 149 Niels Christian Ditleff (1881-1956) norsk diplomat og forfatter. I 1926-30 arbeidet han som legasjonsråd i Warszawa og senere som chargé d'affaires i Warszawa og Praha. Deretter ble han ambassadør i Warszawa og Praha til 1945. Våren 1945 tok han initiativet til aksjonen med De hvite bussene som reddet skandinaviske sivile fanger ut av tyske konsentrasjonsleirer og fengsler. 150 Filseth nevner at Komite Central var en annen organisasjon som hjalp tyske flyktninger. 151 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 152 Nansen 1970, s. 82.
37 politiker og senere slovakisk president. Vi har ikke andre kilder som kan bekrefte det de snakket om, men Odd Nansen skriver at han snakket med Tiso om jødenes situasjon i leirene, og Tiso forklarte til ham at han ikke visste noe om det og at han ville prøve å forbedre deres situasjon153. Det skjedde selvsagt ikke, og senere ble ca. 70 000 jøder fra Slovakia transportert til konsentrasjonsleirer. Det var bare få som overlevde jødeforfølgelsene, blant dem Berthold Grunfeld og Edgar Brichta og et par andre fra Bratislava som ble reddet av Nansenhjelpen. Fra Bratislava dro delegasjonen til Wien og oppdaget at situasjonen der var enda verre. Etter et kort opphold dro Kari Nansen til Praha og Tove Filseth tilbake til Norge. Odd Nansen stoppet i Bratislava for å se om situasjonen for jødene hadde forandret seg. Det hadde den ikke. Han så plyndring i byen, og det var tydelig at situasjonen strammet seg til. Derfor dro han til Praha. To dager etter hans avreisegang ble Slovakia erklært uavhengig, dvs. 15. mars 1939. Situasjonen ble vanskeligere også i Tsjekkoslovakia der det gikk rykter om at tyskerne ville angripe Tsjekkoslovakia 15. mars 1939 - et år etter at Østerrike ble annektert av Tyskland. Registrering av både legale og illegale flyktninger og organisasjon av transporter gjennom Polen foregikk i all hast. Nansen nevner at "særlig i samarbeidet med de tsjekkiske, amerikanske og engelske kvekerorganisasjonene"154. En stor transport på 80 flyktninger skulle dra fra Praha 15. mars 1939. 14. mars ble Nansen samt andre representanter for humanitære organisasjoner (dr. Sum fra Røde Kors, Folkeforbundets høykommissær for flyktningers representant i Praha Podhajsky155 osv.) innkalt til et møte med sosialminister Vladislav Klumpar der de alle ble tilbudt departementets folk og administrasjonsapparat til rådighet slik at de kunne hjelpe ca. 8 - 9 tusen flyktninger i Tsjekkoslovakia med å få utreise156. Det rakk de dessverre ikke, for tidlig neste dag (15. mars 1939) kom den tyske hæren til Praha. En stor transport på 80 flyktninger som skulle dra fra Masaryk-jernbanestasjonen (Masarykovo nádraží), kunne ikke dra av gårde fordi stasjonen ble avsperret. Nansen og andre humanitære arbeidere besøkte flere ambassader, men fikk avslag alle steder. En del flyktninger - særlig kvinner og barn - ble forhåpentligvis 153 Nansen 1970, s. 85-88. 154 Nansen 1970, s. 102. 155 Nansen omtaler mannen som Podajski, men Filseth nevner Podhajski. Det er sannsynlig at mannen het Podhajský. 156 Nansen 1970, s. 104.
38 sendt med en transport til Polen ved hjelp av Røde Kors og kvekerorganisasjonene157. Tove Filseth og Ragnar Konstad kom fort til Praha (antakeligvis 20. mars 1939) for å hjelpe med transportene og transittvisaene. Nansen med kone forlot Tsjekkoslovakia 26. mars 1939, Tove Filseth forble i Praha og fortsatte hjelpearbeidet. Hun nevner i sin rapport fra mars og april 1939 at det var vanskelig å få kontakt med flyktninger denne gang fordi de holdt seg i skjul. Også mange ledere for hjelpeorganisasjoner forsvant eller ble arrestert, og hun kunne bare samarbeide med fru Matouschowa fra Komite Central og Johann Stöckner, tidligere leder av Østerrikske Sosialdemokratiske parti158. Mens Tove Filseth arbeidet i Praha, prøvde Odd Nansen å intervenere til fordel for flyktninger hos Folkeforbundets høykommissær for flyktninger sir Herbert William Emerson i London. Selv om Emerson ikke handlet med det samme, sendte han senere noen penger og en person til Polen for å hjelpe flyktninger som hadde klart å flykte fra Tsjekkoslovakia. I Praha var situasjonen for flyktningene verre fordi mange av dem hadde mistet sine pass - en del ble konfiskert av Gestapo, en del forsvant på de stengte legasjonene. Det betydde at selv om mange nå ble tildelt visa til Norge, kunne de ikke få utreise på grunn av manglende pass. Noen av disse fikk utstedt norske Fremmedpass159 av Ragnar Konstad. En gruppe på 25 personer ble da sendt av gårde i løpet av et par uker. Det var Nansenhjelpens første legale transport etter 15. mars 1939. Filseth og Konstad i Praha begynte å forberede den andre transporten, og hele tiden arbeidet de også med de illegale flyktningene. Filseth skriver i sin rapport at der var Johann Stöckner en stor hjelp fordi han dro til Ostrava flere gangen enten for å finne fram til hvilken grenseovergang de illegale flyktningene kunne benytte eller med flyktningene selv. Alle de illegale flyktningene som ble støttet av Nansenhjelpen, fikk pass med visum, reisepenger og et beløp i engelske pund slik at de kunne veksle det i Polen, samt "ett pund til bestikkelse ved grensen"160. I tillegg fikk de en adresse i Warszhawa der de skulle melde seg (til en viss oberst Bjørklund) og et brev fra Nansenhjelpen til et norsk cruiseskip-selskap, Fred. Olsen Line, som
157 Nansen nevner at det skjedde ved hjelp av den tyske generalen Erich Höpner som ordnet det slikat de transportene med kvinner og barn som allerede var forberedt, kunne krysse grenser. 158 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 159 Legitimasjonsdokument som kan gis til utlendinger som ikke fylte betingelsene for å få reisebevis for flyktninger. 160 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo.
39 garanterte dem rett til å bli transportert fra Gdynia til Oslo. Alle fikk også et ord de skulle telegrafere tilbake når de nådde Polen. Flyktningene skulle krysse grensen i nærheten av Ostrava ved et visst turisthotell, men det viste seg senere at mange ble arrestert av Gestapo. Etter at også Johann Stöckner ble arrestert, fortsatte Tove Filseth hjelpearbeidet med hans venn Walter. Før Filseth og Konstad dro fra Praha til Polen, etterlot de en liste over flyktningene de hadde anerkjent til det norske generalkonsulatet i Praha slik at konsulatet kunne utstede visum og Fremmedpass til de som eventuelt meldte seg. Herr Walter ble utnevnt til Nansenhjelpens tillitsmann og ble tildelt et lite beløp for å finansiere reisepengene til flyktningene. Den norske konsulen i Praha, herr Hrebik, fikk også 27 000 tsjekkiske kroner til hjelpeaksjoner. Med det forlot Tove Filseth og Ragnar Konstad Praha og dro til Polen. I sin rapport nevner hun at kollektive transporter for flyktningene var vanskelige å organisere på den tiden, og flyktningene måtte finne veien til Katowice og Gdynia på egen hånd. Nansenhjelpen hadde imidlertid en avtale med det britiske konsulatet i Katowice om at flyktninger som framla et norsk visum der, skulle få reisepenger til Gdynia. Etter at Filseth forlot Praha (i begynnelsen av april 1939), dro hun til Polen for å ordne visa til flyktningene der. Som nevnt tidligere opererte en norsk ambassadør, Nils Christian Ditleff, i Polen og hjalp mange - både tsjekkere, østerrikere og tyskere. Filseth var også i kontakt med det britiske konsulatet som støttet en del flyktninger med mat og klær. Hun leverte lister over anerkjente flyktninger til konsulatet og ble lovet at flyktningene som kom dit, skulle bli hjulpet på samme måte som de flyktningene som hadde britisk oppholdstillatelse161. Men fortsatt dreide det seg ikke om mer enn ca. 200 flyktninger. Som sagt tidligere var europeiske land - Norge ikke unntatt - ikke særlig villige til å ta imot flyktninger, og da man begynte med hjelpen162, var det ofte for sent. Nansenhjelpens hjelpeaktiviteter fortsatte legalt til 1940. En stor hjelpeaksjon ble iverksatt vinteren 1939 da en gruppe på ca. 37 barn fra Tsjekkoslovakia kom til Norge (denne aksjonen er detaljert beskrevet videre i dette kapittelet). Det var også et par flyktningetransporter i 1939 etter at Filseth dro fra Praha. Blant de som kom til Norge vinteren 1939, var bl.a. Leo Eitinger og Nora Lustigová. Nansenhjelpens hjelpearbeid ble forstyrret i april 1940 da tyskerne okkuperte
161 Tove Filseths privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 162 Stortinget bevilget f.eks. 500 000 norske kroner til hjelpearbeid høsten 1939 [Tove Filseths privatarkiv].
40 Norge, en del arbeid fortsatte, særlig humanitære aksjoner i Nord-Norge, men en del måtte foregå illegalt fordi aktivitetene ble utsatt for spionasje. Siden 1940 var Nansenhjelpen ikke lenger aktiv i Tsjekkoslovakia og andre sentraleuropeiske land, men konsentrerte seg om hjelp til flyktningene hjemme. De illegale aktivitetene dreide seg særskilt om menneskesmugling til Sverige og hjelp til de som holdt seg gjemt. Aktivitetene ble imidlertid forstyrret da de enkelte av Nansenhjelpens medlemmer måtte flykte fra Norge eller ble arrestert. Frederik Paasche rømte til Sverige i mai 1940, Tove Filseth i 1942, Sigrid Helliesen Lund i februar 1944. Odd Nansen ble arrestert i januar 1942. Hele Nansenhjelpens virksomhet ble stoppet i 1943. Etter krigen arbeidet Nansenhjelpen under Norsk Flyktningeråd, som ble oppløst i 1946. Nansenhjelpens etterfølgere er detaljert beskrevet i kapittel 7.
6.2 Barneaksjonen Nansenhjelpens hjelpeaksjoner rettet mot voksne flyktninger ble beskrevet i første delen av dette kapittelet, i denne delen konsentrerer vi oss om barneaksjonen. Som nevnt tidligere var de norske myndighetene negativt innstilt mot immigrasjon generelt, og barneimmigrasjon ble ansett som den "uheldigst tenkelige form for immigrasjon"163. Myndighetene fryktet at barna kunne få for sterke forbindelser med Norge og at det ikke ville bli mulig "å bli kvitt dem", særlig om de ikke kom seg til oversjøiske land med foreldrene som planlagt. Men uansett all bekymring kom det en gruppe barn fra Wien til Norge sommeren 1938 for å tilbringe tre måneder på Jødisk Ungdomsforenings hytte i Bærum. En del av barna dro tilbake til Wien, men 13 forble i Norge og flyttet til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Disse barna rømte til Sverige i 1942 sammen med noen av barna som kom fra Tsjekkoslovakia i 1939. Nansenhjelpens representanter begynte å planlegge en barneaksjon, sannsynligvis i 1938, etter at det kom en gruppe barn fra Østerrike, vi kan nemlig lese i en rapport til Tove Filseth fra Tsjekkoslovakia at Tove Filseth diskuterte barneaksjonen med Alice Masarykova i 1938. Masarykova mente at aksjonen burde foretas gjennom Røde Kors. Slik ble det imidlertid ikke, og aksjonen foregikk i Nansenhjelpens regi.
163 Dette begrepet brukes i ett av brevene som Centralpasskontoret sendte til Nansenhjelpen. Brevene ligger i Riksarkivet i Oslo.
41 Nansenhjelpens komite for barn ble stiftet, med Sigrid Helliesen Lund som formann, men vi vet at også Tove Filseth og Kari Nansen arbeidet med saken164. I Riksarkivet i Oslo finner vi dokumenter som beviser at det foregikk en aktiv diskusjon mellom komiteen og Centralpasskontoret når det gjaldt antall barn som kunne tas inn i Norge. I mars 1939 søkte Nansenhjelpen om innreisetillatelser for 100 barn i alderen 13-16 år. Antallet ble regnet som bevegelig. Antakeligvis etter problemer med flyktningekvoten for voksne flyktninger ble det tilføyd i dokumentet at: (...) komiteen skulle altså til enhver tid ha 100 barn under sitt oppsyn, enten disse er plassert i barnehjemmet eller i private hjem. En undtagelse blir de tilfeller hvor det kommer til å foreligge adopsjon.165
Komiteen foreslo at barna skulle bli i Norge i inntil tre år, og at foredrene selvsagt skulle få sine barn tilbake når de var i stabile forhold. Komiteen kunne dessverre ikke gi noen garanti for barnas utreise. Alle var også enige om at foreldreløse barn ikke skulle tas inn i Norge dersom barnet ikke ble adoptert i Norge. Nansenhjelpen ville først og fremst ta inn barn fra Tsjekkoslovakia fordi de, ifølge rapporten, led mest, men det var også mulig å ta inn barn fra Wien eller Berlin fordi Nansenhjelpen var i kontakt med både østerrikske og tyske organisasjoner. I Wien samarbeidet de særlig med Israelitische Kultusgemeinde og i Berlin med Reissvertretung der Deutschen Juden. Begge organisasjoner var villige til å betale alle utgiftene knyttet til barnas reise. I Tsjekkoslovakia (både i Praha og Bratislava) var Hicem-komiteen (fru Bass) og Røde Kors (Dr. Linhart) de organisasjonene Nansenhjelpen var mest i kontakt med. I Tsjekkoslovakia var det Nansenhjelpen som måtte garantere utgiftene til reisen osv. Det viste seg imidlertid at Centralpasskontoret ikke var enig i antall barn som skulle få innreisetillatelse, og i tillegg stilte Justisdepartementet krav til at det bare burde tas inn barn hvis foreldre hadde emigrert eller skulle emigrere. Nansenhjelpen protesterte, og Sigrid Helliesen Lund argumenterte med at det nesten var umulig å finne slike barn. Kravet ble først sløyfet etter at den norske generalkonsulen
164 I et av brevene til sin mor meddeler Tove Filseth i februar eller mars 1939 at det er egentlig var henne som måtte arbeide med barneaksjonen, noe som opprinnelig skulle være Kari Nansens oppgave. Hun nevner også at det ikke er alltid var lett å samarbeide med Odd Nansen som "burde ha vært litt mer nøktern og praktisk for å kunne utføre det han skulle." Hun mener at hun er godt likt blant folk i Tsjekkoslovakia, men Nansen "vil vel gjerne ha all æren selv". 165 Korrespondanse mellom Nansenhjelpen og Centralpasskontoret. Centralpasskontorets arkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo.
42 i Praha, herr Hrebek, sendte et brev til Justisdepartementets sjef der han bad de norske myndighetene om ikke å insistere på betingelsen fordi hele aksjonen ellers ville miste sin mening. Han bekrefter at det ikke er mulig å bevise at foreldrene virkelig reiser ut av landet på grunn av vanskelige forhold i Tsjekkoslovakia. Betingelsen ble derfor slettet166, men antall barn ble også redusert - fra 100 til 60. Blant disse 60 var også medregnet 13 østerrikske barn som ble igjen i Norge av en større gruppe som kom fra Wien for et sommeropphold i 1938. Etter at Centralpasskontoret hadde bekreftet kvoten, kunne Nansenhjelpen begynne med å organisere innreisetillatelser og andre nødvendige administrative operasjoner. I tillegg til visa, innreise- og utreisetillatelser var det nødvendig å ordne alt når det gjaldt pleiefamilier i Norge, fordi det ble bestemt at en del barn skulle bli innkvartert i familier, mens en del i et barnehjem ved Storstad (opprinnelig var barnehjemmet tenkt for ca. 40 barn)167. I april skrev Helliesen Lund til Centralpasskontoret at det meldte seg ca. 60-70 pleieforeldrene. Det foregikk også en diskusjon om hvor gamle barna burde være. Centralpasskontoret ville at barna skulle være så gamle som mulig, for da kunne de begynne med en opplæring og komme seg snart i arbeid eller innvandre til andre land (særlig Palestina og USA). Det ble argumentert med situasjonen i Danmark der det ble tatt inn 25 barn i alderen 10-15 som alle skulle få innreisetillatelse til Palestina når de fylte 17, og da ville de ikke skape problemer. En del av barna i Danmark var fra Tsjekkoslovakia168. Diskusjonen ble avsluttet med at barna burde være 10-12 år, men denne betingelsen ble imidlertid ikke oppfylt - en del av barna var yngre, det yngste var fem år gammelt169, og et av barna var 13 år. Etter at alle de administrative operasjonene var ordnet, kunne Sigrid Helliesen Lund sammen med Marie Lous Mohr fra Kvinneligaen for fred og frihet dra til Praha for å hente barna som var blitt valgt ut tidligere - antakeligvis av Sigrid Helliesen Lund selv, men det er mulig at også Tove Filseth deltok i utvelge. Barna som ble valgt til reisen til Norge, kom fra forskjellige deler av Tsjekkoslovakia. En del fra
166 Sigrid Helliesen Lund nevner at betingelsen ble slettet, men i et intervju vi finner på Hjemmefrontensmuseet, nevner hun at barna som utreiste ut fra Tsjekkoslovakia var "barn av foreldrene som alt den gang hadde affidavit (en skriftlig erklæring) til å komme inn i USA etter den kvote USA hadde satt opp på et tidligere tidspunkt". 167 Korrespondanse mellom Nansenhjelpen og Centralpasskontoret. Centralpasskontorets arkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo. 168 Mer om disse barna finner man i boka av Judita Matyášová [Matyášová, Judita. Přátelství navzdory Hitlerovi. Praha: Mladá fronta, 2013] som lette etter dem. 169 I en avisartikkel i Dagbladet fra 26. oktober 1939 nevner Tove Filseth til og med at det yngste barnet er på 2 år og det eldste på 11 år, men det er ikke mulig å bekrefte denne påstanden.
43 Bratislava, andre fra Praha, Karlsbad, Teplitz, Brno, Hermanmiestetz (tjsek. Heřmanův Městec) og Aussig (tsjekk. Ústí nad Labem). Vi har dessverre ikke nok opplysninger om barnas familier, bare sparsomme opplysninger fra de som senere fortalte om sin oppvekst i Norge og Sverige (bl.a. Berthold Grünfeld, Edgar Brichta, Thomas Mautner) og litt fra arkivdokumenter fra Sverige, men det vises at barna kom fra forskjellige sosiale forhold. Fra lege- og fabrikkeierfamilier til sønnen til en gatepike. Vi vet ikke om alle barna kom fra jødiske familier, f. eks. nevner Edgar Brichtai sin bok Det niende barnet at hans familie ikke var særlig religiøs selv om de bekjente seg til en jødisk tro.
6.2.1 Reisen til Norge I oktober 1939 dro da Sigrid Helliesen Lund og Marie Lous Mohr til Praha. Vi vet ikke hvor mange dager de tilbrakte i Praha, men den 24. oktober 1939 dro de av gårde fra jernbanestasjonen i Praha. Det er fortsatt litt usikkert hvor mange barn som egentlig reiste fra Praha, for Tove Filseth nevner i en avisartikkel at barna fra Bratislava ikke fikk innreisetillatelse til Böhmen og måtte reise gjennom Tyskland til Berlin der de traff gruppen fra Tsjekkoslovakia. Sigrid Helliesen Lund skriver imidlertid ikke noe om dette i sine erindringer selv om hun nevner at de måtte dra gjennom Berlin. Det er dessuten ikke kjent hvor mange barn som egentlig kom til Norge. Sigrid Helliesen Lund opererer med et antall på 37 barn, Sæland nevner 34 barn og i en avisartikkel fra oktober 1939 uttaler Tove Filseth at det kom 39 barn til Norge. I en avisartikkel som kom ut i desember 1939 i Stavanger Aftenblad, står det at det kom 35 barn til Norge. Antakeligvis på grunn av forsinkelsen forårsaket av manglende innreisetillatelser for barna fra Bratislava måtte gruppen overnatte i Berlin. De ble hentet på stasjonen av en gruppe fra synagogen med rabbineren. Sigrid Helliesen Lund skriver i sin erindringsbok at de måtte gå fra Friedrichstrasse Bahnhof til Anhalter Bahnhof fordi ikke noe transportmiddel ville ta en så stor gruppe jøder. Hun nevner også at folk i Berlin var så negativt innstilt til jøder at mange spyttet på de jødiske barna eller kastet papirkuler etter dem170. De overnattet i Berlin og dro videre til Sassnitz sammen med et par jødiske barnepleiersker som hadde fått tillatelse til å reise med til Sassnitz. Fra Sassnitz tok de båten til Trelleborg i Sverige der de ble møtt av en gruppe
170 Lund 1981, s. 67.
44 svenske medlemmer av Kvinneligaen for fred og frihet. Noen av barna ble så forskrekket av kvinnene at de gråt. De trodde nemlig at disse høye og lyse kvinnene var tyske171. Fra Sverige tok de Gøteborgtoget, og de ankom Oslo 26. oktober 1939 klokka 9.
6.2.2 Livet i Norge Etter at barna ankom Norge, ble de en gang til undersøkt av en lege, og 25 av dem ble sendt til flyktningehjemmet på Storsand i Hurum, noen dro til Bergen, og en del dro til sine pleiefamilier i Sør-Norge. Barna fra Storsand flyttet senere til barnehjemmet i Grorund. Medelsohn nevner at Nansenhjelpen var i kontakt med den jødiske hjelpeorganisasjonen Youth Alijah som opererte i Danmark og anbrakte tsjekkiske ungdom dit. Han peker på at i begynnelsen av 1939 forsøkte Nansenhjelpen å plassere barna i organisasjonen, og i Aftenposten nr. 14 fra 1939 nevnes det at det kom en representant for en komité i Genève til Oslo ved denne anledningen. Besøket resulterte visstnok ikke i noe172.
6.2.2.3 Barna i Bergen Ifølge artikkelen i Dagbladet fra den 26. oktober 1939 dro 12 barn med nattoget fra Oslo til Bergen sammen med legen Hana Berghoff. Frank Rossavik173 siterer Bergens Tidende fra 27. oktober 1939. Her viser han til 9 barn som ankom Bergen den 27. oktober. Det er også et fotografi bevart der det står 9 barn på bildet (Edith, Lia og Vera Kortner, Peter Reichmann, Robert Reiss, Edgar Brichta, Karl Federer og to jenter, antakeligvis Gertrud Weiss og Eva Schwarz174). På Hotell Terminus ble barna møtt av journalister avfra Bergens Tidende, Dagen, Morgen Avisen, Bergens Arbeiderblad og andre aviser og av seks medlemmer fra Nansenhjelpens barnekomité i Bergen. Formannen av organisasjonen var læreren Aslaug Blytt175. Rossavik skriver at komiteen i flere måneder hadde samlet inn penger og plukket ut egnede pleieforeldre. Det hadde meldt seg 50-60 stykker, og mange ble skuffet over
171 Lund 1981, s. 68. 172 Mendelsohn, bind 1, 1987, s. 652. 173 Rossavik, Frank. Det niende barnet. Oslo: Spartacus, 2009. s. 35. 174 Alle disse barna finner vi i lister fra et svensk flyktningshjem som barna ankom i desember 1942 eller januar 1943. 175 Sebak, Per Kristian. Vi blir neppe nogensinne mange her: jøder i Bergen 1851-1945. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2008. s. 155.
45 at det bare kom bare 9 barn176. Etter bare én uke dro Robert Reiss tilbake til Oslo der ble han ble plassert i en pleiefamilien sammen med sin bror, og Sebak nevner også at det kom tre barn til Bergen innen midtten av desember kom det tre barna til til Bergen - to av dem var Ilse og Thomas Mautner fra Praha, og det kom en jente til177. Barna ble plassert i familier i Bergen (vi vet om Karl Peter Federer, Peter Reichmann, Eva Schwartz, Gertrud Weiss og Robert Reiss) og i nabokommunener Fana og Laksevåg (Edgar Brichta og søstrene Edith, Lea og Vera Kortner), og Sebak nevner at det i de første månedene ble det arrangert flere felles sammenkomster178. Ifølge Sebak reiste tre av barna tilbake til Tsjekkoslovakia etter eat krigen brøt ut i Norge i 1941 og foreldrene ville ha dem tilbake. Vi vet bare at to av disse barna var Karl Peter Federer, som ble utskrevet fra Christi Krybbe skole i Bergen 20. mars 1941, og Grete Gutes. De dro sammen med Grete Gutes dro fra Oslo 4. april 1941. Han kom til Theresienstadt i 1943 og døde senere i Auschwitz høsten 1944179. Sebak nevner også en 13 år gammel jente som het Grete Gutes180 og som dro avfra Bergen til Tsjekkoslovakia sammen med Federer181. Sebak mener at Aslaug Blytt anbefalte til fosterforeldrene at deå ikke burde registrere barna som jøder182. Selv om de risikerte en straff, reddet det antakeligvis liv til barnas liv. Åtte av disse ni barna som forble i Bergen og omegn, ble vinteren 1942, da tyskerne begynte å arrestere jøder i Norge, evakuert til Oslo (alle tre søstrene Kortner, Ilse og Thomas Mautner, Peter Reichmann, Eva Schwartz og Gertrud Weiss), og fra Oslo rømte de til Sverige. Det niende barnet som forble boende hos sine pleieforeldre, var Edgar Brichta. Hans pleiefar ble et framtredende medlem av Nasjonal Samling, og Nansenhjelpens representanter fryktet at hvis de tokar ut barnet fra familien, ville alle de andre barnasble liv av alle andre barna bli satt ipå spill. Derfor ble Edgar Brichta ikke flyttet til Sverige sammen med de andre tsjekkiske flyktningebarna. Edgar Brichtas historie finner vi i boka Det niende barnet av Frank Rossavik.
176 Aslaug Blytt har sagt senere at det lave antallet barn og deres forsinkelse skyldtes vanskeligheter fra Centralpasskontorets side [Sebak 2008. s. 155]. 177 Sebak 2008, s. 156. 178 Sebak 2008, s. 156. 179 Lyngvi, Arne. Fordi de var jøder : da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordalad. Bergen: Sigma forl., 2005. s. 244. 180 I Yad Vashems database over Holocaust- ofre finner vi en viss Grete Gutesova som ble født i 1928 og ble deportert til Lodz 16. 10. 1941. Hun døde eller forsvant senere i noen av konsentrasjonsleirene. 181 Sebak 2008, s. 244. 182 ibid.
46 6.2.2.4 Barna i Stavanger Antakeligvis ble 3 barn plassert i pleiefamilier i Sør-Norge etter at de tilbrakte noen tid i flyktningehjemmet og senere barnehjemmet på Grorund. Disse tre var Josef Propper (Bettel), Susie Peckova, og Harry Hermann. De kom til Stavanger sammen med en av Nansenhjelpens medarbeidere, Ingebjørg Sletten, som kom hjem til Stavanger i julen 1939 og tok med seg barna dit. I Stavanger Aftenblad fra 21. desember 1939 finner vi en artikkel med tittelen "Tre tsjekkiske barn søker et hjem" der "de tre søtte 11-åringene" er presentert, og det forklares i teksten i hvilken situasjonen de befinner seg. Ifølge Sæland bodde barna hos Ingebjørg Slettens foreldre, og senere ble de plassert i familier i nærheten av hverandre183 . Dessverre ville foreldrene til Susie Peckova ha sin datter tilbake etter at krigen utbrøt i Norge, og Susie dro til Tsjekkoslovakia 2. april 1941 og døde senere i en konsentrasjonsleir. Både Harry Hermann og Josef Propper rømte til Sverige vinteren 1942/1943.
6.2.2.5 Barna andre steder Barna ble imidlertid ikke plassert bare i Bergen og Stavanger. Tre av dem fant sitt nye hjem i Trondheim. Disse var søsknene Tibor og Vera Taglicht som senere havnet i en konsentrasjonsleir fordi de kom ikke i skjult fort nok på grunn av sykdommen, og Berthold Grünfeld som bodde først to år hos en familie i Trondheim og senere ble han flyttet til Det jødiske barnehjemmet i Oslo. Det er også registrert barn i Oslo - Robert Reiss184 med broren, og andre steder - Paul Kompert i Råde. Barna ble sikkert innkvartert også andre steder, men vi har dessverre ikke opplysninger om mesteparten av barna som dro tilbake til Tsjekkoslovakia i 1941, unntatt Susie Peckova og Karl Peter Federer. Vi kjenner bare navn på noen av dem: Felix Pisk, søstrene Dorothea og Eva Stern og søstrene Hana og Vera Vohryzkova. Alle disse var fra Brno.
6.2.3 Flukten til Sverige Som nevnt i kapittel 1 begynte massearrestasjonene av norske jøder i oktober 1942. Først ble det arrestert menn, senere kvinner og barn. Også tsjekkiske barn kom i fare, særlig etter at Nansenhjelpens kartoteker i Oslo ble beslaglagt av nazimyndighetene i november 1942185. Nansenhjelpens representanter bestemte seg for at den beste 183 Sæland, Frode. Herman Beckers krig. Oslo: Aschehoug, 2009. s. 97. 184 Sebak nevner at Robert Reiss ble deportert med skipet Gotenland og døde i Auschwitz [Sebak 2008, s. 244]. 185 Sebak 2008, s. 248.
47 løsningen var å sende barna til Sverige. Etter at en del barn dro hjem etter foreldrenes ønske i september 1940, ble det igjen bare 19 av de opprinnelige 37 barna. I det jødiske barnehjemmet i Oslo bodde to tsjekkiske gutter (Berthold Grünfeld og Heini Raphael), men det er ikke sikkert om disse er regnet med til overnevnte 19 eller ikke. Alle de 14 østerrikske barna186 fra barnehjemmet samt med de to tsjekkiske gutter rømte til Sverige i desember 1942 i to grupper sammen med bestyrerinnen Nina Hasvold. Barna kom seg til flyktningeleiren Alingsås øst for Göteborg der det ble senere opprettet et barnehjem. Nesten alle de tsjekkiske flyktningebarna ble konsentrert i Oslo - noen dro dit sammen med sine fosterforeldrene (f.eks. Ilse og Thomas Mautner), mens andre ble antakeligvis ble hentet av Nansenhjelpens medarbeidere. Som nevnt tidligere ble Edgar Brichta ikke evakuert på grunn av sin nazistiske far som kunne eventuelt ha ødellagt hele aksjonen. Det var to andre barn som ikke fant veien til Sverige - søskene Tibor og Vera Taglicht som bodde på Nesjestranda i Møre og Romsdal. Etter en del problemer, klarte de å komme seg til Oslo, men da de skulle krysse grensen med transporten, ble de stoppet og sendt tilbake til Oslo. I Oslo ble dessverre huset de bodde i hjemsøkt av politiet og Tibor og Vera ble arrestert. De forlot Norge med båten Gotenland og døde i Auschwitz187. De resterende barna kom seg til Oslo og dro derfra til Sverige, antakeligvis med forskjellige grupper som gikk over grensen på slutten av desember 1942 og begynnelsen av januar 1943. Vi finner navn på en del tsjekkiske barn i Riksarkivet i Sverige. Disse barnea ble registrert som flyktninger i Sverige: Anita Bass (Bassova) med broren Ernst Bass, Harry Hermann, Paul Kompert, Edith, Lea og Vera Kortner, Ilse og Thomas Mautner, Josef Propper (Bettel), Peter Reichmann, Peter Siebenschein, Eva Schwarz (Schwarzova), Stefan Sorter og Gertrud Weiss (Weissova). Det er mulig at det blant disse navnene finnes barn som ikke kom til Norge sammen med de 37 barna fra Tsjekkoslovakia, men som hadde kommet tidligere eller kom senere sammen med andre flyktninger. Vi vet for eksempel at disse barna kom til Sverige i november og desember 1942: Anita Bass (7. november), Harry Hermann (18. desember), Josef Propper (17. desember), Gertrud Weiss (omtrent 20. desember). Noen av barna kom i januar 1943:
186 Sebak forteller om 22 barn [Sebak 2008, s. 248]. 187 Lund 1981, s .106.
48 Ilse og Thomas Mautner (4. januar), Stefan Sorter (6. januar), Eva Schwarz (ca. 13. januar), Edith, Lia og Vera Kortner (20. januar). Vi vet at også Paul Kompert og Peter Reichmann ankom Sverige, men vi vet ikke når. Mesteparten av barna ble innkvartert i pleiefamilier i Sverige, særlig i Göteborg. Lia (Lea) Kortner fikk bo i Ängabo barnehjem i Alingsås. I Riksarkivet i Stockholm finner vi arkivmaterialle som dokumenterer at barna enten studerte eller arbeidet i Sverige - Harry Hermann som bilmekaniker, Anita Bass som kontordame osv. Barnas opphold i Sverige er detaljert dokumentert helt til krigens slutt i 1945. Etter krigen ville noen av barna flytte tilbake til Norge, og det var komplisert fordi norske myndighetner ikke anså dem ikke som norske stastsborgere. En del barn flyttet imidlertid tilbake (vi vet om Harry Hermann og Edith Kortner), og de andre slo seg ned i Sverige (Ilse og Thomas Mautner, Paul Kompert). Vera Kortner var antakeligvis den eneste som vendte seg tilbake til Tsjekkoslovakia og slo seg ned i sin barndomsby Brno. Lia Kortner emigrerte til Canada og døde i 2009188. Vi vet dessverre ikke hva som skjedde med de andre tsjekkiske barneflyktningene. Det har bare vært mulig å spore opp to av dem - Edgar Brichta som bor i Canada og Thomas Mautner som bor i Australia.
Tsjekkiske flyktningebarns historie er en insteressant del av tsjekkisk krigshistorie som ikke er særlig kjent verken i Norge eller i Tsjekkia. Grunnen er manglende og upubliserte kilder i begge land. Som nevnt i innledningen kommer en del opplysninger i denne avhandlingen fra arkiver og har aldri blitt publisert før (bl.a. Tove Filseth private brev, lister over barna i Sverige osv.). I det siste har det dukket opp en del bøker og kilder som nevner historiene til enkelte av barna (Nina Grünfelds filmer om sin far, Rossaviks bok Det niende barnet om Edgar Brichta) eller bøker som henger sammen med emnet (Judita Matyášovás bok om tsjekkiske barn som dro til Danmark). Disse bøkene kartlegger endelig en spennende historie som fortjener å bli beslkevet nøye og detaljert.
188 Lia Kortner: obituary. The Times Colonist 1.12. 2009. Nedlastet 20.5. fra:
49 7 Andre organisasjoner og Nansenhjelpen etter krigen
Kapittel 5 handlet om Nansenhjelpens aktiviteter i Tsjekkoslovakia. Dette kapittelet dreier seg om Nansenhjelpens situasjon etter krigen og om organisasjoner som fugerte som Nansenhjelpens etterfølgere og drev humanitære aktiviteter videre. Enkelte medlemmer av Nansenhjelpen fortsatte med illegale humanitære aktiviteter helt til 1942. Odd Nansen ble arrestert av Gestapo i januar 1942 og overført først til Grini og senere til Sachsenhausen. Han skrev hele tiden en dagbok og skjulte tynne dagbokspapirer i et uthult skjærebrett. Dagbøkene ble senere utgitt under navnet Fra dag til dag. Etter krigen fortsatte Nansen med sin arkitektpraksis og deltok i byggearbeider på flyplassen Fornebu og andre store anlegg i Norge (bl.a. Siemens på Linderud i Oslo, Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand, Aluminiumsverket i Mosjøen osv.), men samtidig var han aktiv i Nasjonalhjelpen (oppløst i 1947) - en samarbeidsorganisasjon sammensatt av Den Norske Flyktningeråd189, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre. I 1947 var Nansen blant initiativtakerne til organisasjonen Én Verden190 191, og til sin død hadde han høye tillitsverv i organisasjonen. Som nevnt tidligere flyktet Tove Filseth til Sverige. Også andre samarbeidspartnere rømte fra Norge, og de som emigrerte til Sverige, fortsatte med sine aktiviteter der. Tove Fileth (på den tiden allerede Tove Tau) var aktiv i svenske organisasjoner for flyktninger og var i brevkontakt bl.a. med Amelie Posse- Brázdová192 og andre som hadde omsorg for dem. Tove Filseth Tau prøvde å forbedre situasjonen til de som rømte fra sitt hjemland og i juli 1943 foreslo hun f.eks. til det svenske Flyktningskontoret at flyktninger i Sverige som ikke kunne ha en fast jobb (pga. sykdom, alder, svangerskap etc.) skulle ta et husflidskurs slik at de kunne sy hjemme og tjene penger på det. Flyktningene skulle skaffe seg inntekter "for å avlaste Flyktningskontoret utgiftene med lommepenger og klær, og med tanke på at de senere kan gjøre seg uavhengige av flyktinghjelp."193 Etter krigen fortsatte Nansenhjelpen under Norsk Flyktningråd, som ble 189 En norsk humanitær organisasjon som nå heter Flyktninghjelpen 190 Den norske avdelingen til organisasjonen World Federalists Movement, som har til formål å bygge og styrke FN i den hensikt å skape en verdensføderasjon. 191 Greve, Tim. Nansenhjelp [online] Store norske leksikon. Nedlastet 6.4. 2013 fra:
50 oppløst i 1946. Vi kan si at dette året formelt sett er det siste året i Nansenhjelpens virksomhet. Offisielt ble Nansenhjelpen oppløst, men de som arbeidet for foreningen, fortsatte med sine humanitære aktiviteter gjennom en rekke organisasjoner som Nasjonalhjelpen, Redd Barna, Røde Kors, Vennenes Samfunn Kvekerne eller Europahjelpen. Disse organisasjonene som knytter an til Nansenhjelpens aktiviteter, blir kort presentert i dette kapittelet. For å få en bredere kontekst er enkelte organisasjoner presentert kronologisk fra sin stiftelse til nåtiden, evt. oppløsning.
7.1 Nasjonalhjelpen Den 25. april 1940 vedtok Administrasjonsrådet194 å stifte Fellesutvalget for humanitært hjelpearbeid. Organisasjonen skulle virke som et sentralstyre for sju utvalgte organisasjoner, institusjoner og komiteer som var aktive i humanitært arbeid i landet195. Organisajonene i utvalget var følgende: Nansenhjelpen, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening, Kvinnenes arbeidshjelp, Det sivile luftverns sanitetskommando for Oslo og Aker og Hjelpekomiteen for innkvartering og hjemsendelse av utenbysboende196. I juni 1940 begynte utvalget med sine første innsamslingsaksjoner som innbrakte 29 mill. kroner. til hjelpearbeidet (innkjøp av klær og bolig til krigsrammede regioner). Nasjonalhjelpen formidlet også økonomisk og materiell197 hjelp fra Sverige, Finland og Amerika til Norge198. Samme året forandret Fellesutvalget navn til Nasjonalhjelpen til de skadelidte distrikter199. I september 1940 oppnevnte Reichskommissar Josef Terboven kommissariske statsråder, Administrasjonsrådet ble oppløst og Fellesutvalgets funksjoner ble overført til de kommissariske statsråde. Fellesutvalget fortsatte imidlertid med sine humanitære aktiviteter med de innsamlede midlene fra 1940 helt til 11. september 1941 da det ble opphevet etter Josef Terbovens vilje. Statsråd Sverre Riisnæs ble
194 Det sivile styringsorganet i den tyskokkuperte delen av Norge fra 15. april til 25. september 1940, etablert av Høyesterett [Ottosen 2002, s. 12] 195 Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre, Kuratorkontoret for Troms og Finnmark [online] Arkivportalen.no. Nedlastet 20.6. 2013 fra:
51 innsatt som kommissarisk leder for Nasjonalhjelpen. Kristian Ottosen skriver at: "dermed var Nasjonalhjelpen blitt nazifisert. Staben ble samtidig pålagt å fortsette det daglige arbeid (...) som om intet var skjedd"200. Etter 1945 ble organisasjonen satt i drift igjen under navnet Nasjonalhjelpen til frihetskampens ofre. En innsamling etter krigen innbrakte 103,7 millioner kroner og 32,3 millioner ble utbetalt som nødhjelp til de skadelidte under krigen. Organisasjonen ble avviklet i 1947, og resten av beløpet fra innsamlingen - 71 millioner - ble overført til organisasjonen Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre som ble opprettet i 1947 som en stiftelse under Sosialdepartementet201. Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre fungerte til 2001, fra 1. 1. 2002 ble en del oppgaver overført til Pensjonstrygden for sjømenn202.
7.2 Redd Barna Planer om å stifte et norsk Redd Barna dukket opp allerede i 1940, men på grunn av krigen måtte planene utsettes. I 1944 startet imidlertid en gruppe svenske beboere i Oslo en lokalforening til Rädda Barnen. Grunnen til det var Sigrid Helliesen Lunds samarbeid med den svenske organisasjonen under hennes opphold i Sverige203. En norsk gruppe i den humanitære organisasjonen Redd Barna ble først opprettet 16. april 1946 som et arbeidsutvalg i Norges Barnevernsråd (offisielt navn på organisasjonen var Norges Barnevernsråds arbeidsutvalg for internasjonal barnehjelp) Den fikk overta innsamlingskontoen til den svenske foreningen Rädda Barnen (128 000 norske kroner). Formålet med Redd Barna var å støtte barn nasjonalt og internasjonalt i deres vanskelige situasjon i verden etter andre verdenskrig og gi dem praktisk bistand. Styremedlemmene i utvalget kom fra fire store humanitære organisasjoner, dvs. Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen mot Tuberkulose204. Det var Odd Nansen som først ble oppnevnt til formann, men han ba om å bli fritatt, og da ble det Sigrid Helliesen Lund som ble formann i organisasjonen205. 200 Ottosen 2002, s. 13. 201 Sættem, Odd. Nasjonalhjelpen [online] Store norske leksikon. Nedlastet 3.4. 2013 fra:
52 I begynnelsen var Redd Barnas virksomhet begrenset til passive oppgaver. Organisasjonen skulle "fremme kjennskapen til arbeidet for barn som trenger hjelp; planlegge hjelpetiltak; ha forbindelse med Den internasjonale barnevernsunionen i Genève"206. Sigrid Helliesen Lund ledet Redd Barna til 1948, etterpå var hun imidlertid fortsatt aktiv medlem i Redd Barna-komiteen til 1953207. En av de første praktiske hjelpeaksjonene var et innkjøp av fem tonn tran til barn i Jugoslavia i 1946, og i 1947 kom det en gruppe på 200 barn fra Tsjekkoslovakia til Norge til seks måneders opphold hos norske familier - forslaget kom i 1946 fra Idl Zerkowska, en kvinne fra Tsjekkoslovakia som selv kom til Norge som flyktning før krigen. Året etter kom det barn fra Tyskland og Østerrike, i løpet av to år kom det omtrent 2 000 utenlandske barn til sammen til Norge208. Fra 1948 fungerte Redd Barna som selvstendig organisasjon som en del av Den internasjonale Redd Barna-alliansen (eng. The International Save the Children Alliance)209 og klarte å gjennomføre en rekke nasjonale og internasjonale hjelpeaksjoner i hele verden. I 2006 hadde organisasjonen sine ansatte i 14 land og hadde ca. 9000 organisasjonsmedlemmer210.
7.3 Norsk Folkehjelp En annen organisasjon som var aktiv både under og etter krigen, var Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp skulle egentlig opprettes først i februar 1940 på initiativ av organisasjonen Spaniahjelpen (offisielt Den norske Spaniakomite) og Arbeidersaniteten som: "en helseorganisasjon som skulle legge hovedvekten på helsearbeidet, men som også skulle tre inn når befolkningen i Norge eller andre land var truet av nød"211, men etter at Sovjetunionen invaderte Finland under den såkalte Vinterkrigen (eller Finlandskrigen) i desember 1939, bestemte sekretariatet i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon212 å opprette organisasjonen allerede i 1939213. Den såkalte Finlandshjelpen ble da den første store oppgaven til Norsk Folkehjelp. Som nevnt tidligere deltok også andre norske organisasjoner 206 ibid. 207 Lund 1918, s. 56. 208 Lund 1918, s. 102. 209 Lund 1981, s. 56. 210 Redd barna [online] Reddbarna.no. Nedlastet 28.7. 2013 fra:
53 i hjelpearbeider, bl.a. Nansenhjelpen. Under hjelpen ble det sendt mat, klær, ulltepper og vindtett tøy til Finland. Norsk Folkehjelp begynte også med Finlandsinnsamlingen som innbrakte rundt to millioner kroner214. I samarbeid med Norsk Folkehjelp dro også omtrent 30 leger og 40 sykepleiere til Finland for å hjelpe. Dessuten ble det sendt medisin, sanitetsmateriell og klær. I 1940 begynte en ny innsamling i Norge for å finansiere nye hjem til 10 % av den finske befolkning som måtte forlate sine hjem i okkuperte territorier. Til hjelpearbeidet i Finland ble det samlet inn 1 710 478 norske kroner, og i april 1940, da krigen brøt ut i Norge, sto det fortsatt 1 080 930 kroner på Norsk Folkehjelps konto215. Midlene ble senere brukt til fordel for norsk befolkning i krigsherjede strøk i Norge. Etter den 9. april 1940 begynte Norsk Folkehjelp å engasjere seg i Norge. Lasaretter for evakuerte ble satt i drift, og førstehjelpere arbeidet over hele landet. Klær- og pengeinnsamlinger ble igangsatt216. Norsk Folkehjelp deltok også i en landsomfattende innsamling som ble satt i gang av Administrasjonsrådet i siste halvdel av april 1940 under navnet Nasjonalhjelpen til de skadelidte distrikter. Også andre humanitære organisasjoner ble med, bl. a. Nansenhjelpen og Norges Røde Kors. Norske Folkehjelp bevilget 50 000 kroner til innsamlingen. Av de innsamlede penger ble det stilt 685 000 kroner til organisasjonens disposisjon217. Organisasjonen ble oppløst av tyskerne 13. september 1941. Alle de innsamlede midlene ble konfiskert218, og styremedlemmene som ikke ble fengslet, emigrerte til Sverige og begynte å arbeide der. Etter 1945 kom Norsk Folkehjelp fra eksilet og startet sin virksomhet på nytt i Norge. Fra amerikansk fagbevegelse mottok den over 650 000 dollar (15,7 millioner kroner) til nødhjelps- og gjennoppbyggingsarbeidet i Norge219. Samme året begynte Norsk Folkehjelp også med såkalte husmorferier - kortvarige ferieopphold for vanskeligstilte husmødre med barn220. På 1940-tallet kjempet Norsk Folkehjelp mot tuberkulose og etablerte helsestasjoner over hele landet. I 1946 etablerte Norsk Folkehjelp den humanitære hjelpen Europahjelpen sammen med Norges Røde Kors. 214 Lyshagen 1989, s. 23. 215 Lyshagen 1989, s. 25. 216 Lyshagen 1989, s. 27. 217 Lyshagen 1989, s. 28. 218 ibid. 219 Milepæler fra Norsk Folkehjelps 70-årige historie [online] Norsk folkehjelp. Nedlastet 20.6. 2013 fra:
54 Europahjelpen siktet særlig mot Finland, Hellas, Frankrike, Italia, Jugoslavia, Polen, Romania, Ungarn, Tyskland og Østerrike, og innsamlingsaksjonene innbrakte over 13 millioner kroner221. Norsk Folkehjelp har engasjert seg etter mange katastrofer og konflikter i hele verden (etter jordskjelvet i Algerie i 1980, har støttet frigjøringsbevegelsene i Zimbabwe, Sør-Afrika og Namibia osv.) og fungerer fortsatt.
7.4 Europahjelpen En organisasjonen som allerede er nevnt i teksten, er Europahjelpen. Denne organisasjonen ble dannet i mai 1946 ved en avtale mellom Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors222. Som nevnt tidligere skulle organisasjonen hjelpe i Europa, særlig materielt, og særlig i land som ble rammet av krigen. Det ble sendt mat, klær og sko til de krigsrammede landene, og tuberkulosetruede barn fikk lengre rekreasjonsopphold i Norge. Oppholdene varte vanligvis i 8 måneder223. I 1952 ble Europahjelpen som organisasjon formelt oppløst, og 14 humanitære organisasjoner fra Norge (bl.a. Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna osv.) dannet Det Norske Flyktningeråd224. Denne organisasjonen fortsatte arbeidet med flyktninger både i Norge, i Europa og senere i hele verden. I 1981 delte Det Norske Flyktningeråd seg i to organisasjoner. Den ene var Statens Flyktningesekretariat (senere Utlendingsdirektoratet225) som har ansvar for flyktninger i Norge, og den andre beholdt navnet Det Norske Flyktningeråd (fra Flyktningerådet og fra 2005 Flyktninghjelpen226). Den skulle drive med internasjonalt flyktningarbeid.
7.5 Vennenes Samfunn Kvekerne Et kristent kirkesamfunn som Sigrid Helliesen Lund var nært knyttet til, heter Vennenes Samfunn Kvekerne (også kalt Kvekersamfunnet). Organisasjonen selv ble stiftet i England i 1652 av Georg Fox, og mange kvekere utvandret på slutten av 1600-tallet til Nord-Amerika. På verdenbasis finnes det omtrent 365 000 kvekere, i Norge omtrent 150 av dem. Kvekerne lever et puritansk liv og regner Bibelen som
221 ibid. 222 Europahjelpen [online] Store norske leksikon. Nedlastet 8.10. 2013 fra: < http://snl.no/Europahjelpen >. 223 ibid. 224 Det Norske Flyktningeråd [online] Arkivportalen.no. Nedlastet 8.10.2013 fra:
55 den viktigste kilden til forståelse av Gud. Det finnes ikke noen fastlagte kirkelige ritualer hos kvekerne, og den viktigste formen for felles gudsdyrkelse er en stille andakt. Kvekerne regner seg som pasifister og nekter å utføre verneplikt227. Kvekerdommen kom til Norge i 1814 gjennom en gruppe norske sjøfolk som ble holdt i fangenskap av britene under Napoleonskrigene. Flere av disse var blitt omvendt til kvekerdommen228. De første forsamlingene i Norge ble stiftet i 1818 i Stavanger og Christiania etter engelsk og amerikansk mønster229 230. Kvekersamfunnene kom imidlertid snart i strid med de norske myndighetene når de nektet å delta i kirkelige seremonier som dåp, begravelser og giftemål. Kvekerne ville også ha sine egne gravlunder. Presset på kvekerne fra statskirken var enormt, og derfor bestemte mange seg for å reise til Amerika231. Kvekersamfunnet i Norge ble igjen mer aktivt etter krigen. Et viktig moment for aktiviseringen var Myrtle Wrights opphold i Norge. Myrtle Wright Radley (1903 - 1992) var en britisk fredsaktivist og kveker som fra 1939 arbeidet for kvekerne i Skandinavia. I 1940 kom hun til Norge, men etter at krigen brøt ut i Norge, kunne hun ikke dra tilbake til Storbritannia og måtte tilbringe krigen i Norge (etter 1944 i Sverige). Hun ble tilbudt en bolig hos Sigrid Helliesen Lund og de ble derfor bedre kjent med hverandre. På grunn av dette vennskapet ble også Sigrid Helliesen Lund en aktiv medlem i kvekersamfunnet. I 1947 stiftet kvekerne i Norge en nødhjelpsorganisasjon som het Kvekerhjelp. Samme år vendte Myrtle Wright tilbake fra Storbritannia der hun bodde etter krigen, og samme år begynte også en innsamlingsaksjon i Rogaland og Agderfylkene med det formål å hjelpe folk i Tyskland (aksjonen ble kalt Tysklandskolonnen fordi en kolonne på 30 lastebiler dro fra Stavanger til Hamburg232. I årene 1946 og 1947 organiserte kvekerne også en aksjon kalt Et håndslag til Finnmark. To hundre frivillige kvekere fra Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia og USA samlet seg under navnet Fredsvennens hjelpetjeneste og kom til Finnmark
227 Vennenes Samfunn Kvekerne [online] Nedlastet 8.10.2013 fra:
56 for å hjelpe med gjenoppbygging av landet. "Fredsvenner" opererte bl.a. i byer som Hammerfest, Karasjok, Alta, Honningsvåg, Kåfjord og Talvik. På alle disse stedene hjalp kvekerne med å bygge brakker, hus, barnehager og sykestuer. I 1947 mottok Vennenes samfunn Nobels fredspris for hjelpearbeid som de hadde gjort gjennom sine internasjonale organisasjoner Friends Service Council og American Friends Service Committee233. I 1959 opprettet kvekerne Lindgrov, et ungdomshjem og skole for mennesker med psykisk utviklingshemming i Risør i Aust-Agder. Det var Sigrid Helliesen Lund som satte prosjektet i gang og som var aktiv i dette allerede tidligere. Hennes sønn Erik var utviklingshemmet. Institusjonen fungerte helt til 1991 da den ble overtatt av Risør kommune i forbindelse med Helsevernet for psykisk utviklingshemmede- reformen. Kvekerhjelp var og er engasjert i en rekke programmer i utviklingsland (f.eks. programmer som Uganda Change Agent Association, Palestinian Early Childhood Education Programme, Change Agent Peace Programme osv.)234. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land og driver med praktiske hjelpeprosjekter235.
7.6 Norges Røde Kors Norges Røde Kors er en av de eldste humanitære organisasjonene i Norge og også en av de eldste og største nasjonale Røde Kors-foreningene i verden236. Den ble stiftet den 22. september 1865237 av statsminister Frederik Stang. I 1907 ble organisasjonen autorisert som "en frivillig hjelpeforening for den militære saniteten i tilfelle krig"238. Norges Røde Kors er en frivillig organisasjon som støtter Sivilforsvaret, politiet og helsetjenester med personell, materiell og transportmidler under katastrofer, store ulykker osv.239 Ungdommens Røde Kors i Norge ble stiftet i 1923, og i 1994 hadde denne organisasjonen ca. 6000 medlemmer240. 233 Friends Service Council: Facts [online] Nobelprize.org. Nedlastet 9.10. 2013 fra:
57 Norges Røde Kors var aktiv under krigen, men forberedelser ble gjort allerede før krigen. I begynnelsen av 1938 startet Norges Røde Kors i Oslo, Drammen, Tønsberg og Elverum halvårige frivillige kurs for kvinner for å utdanne dem til "felthjelp" som kunne hjelpe profesjonelle sykepleiere241. De som tok eksamenen etter kurset, ble forpliktet til tjeneste som Felthjelp hvis Hæren mobiliserte. Da krigen brøt ut i Europa, hadde Røde Kors ca. 100 felthjelp-kvinner242, høsten 1939 var det 457 kvinner og 1 097 menn som hadde avla eksamen hos Røde Kors243. I november 1939 da Sovjetunionen angrepet Finland, begynte Røde Kors "Finlandsambulansen" sin der - 29 kvinner og menn, med 50 senger og kirurgisk utstyr i 8 jernbanevogner dro til Finland. Sykehuset ble senere utvidet til 130 senger244. Statistikken fra april/mai 1940 viser at Røde Kors gjorde en veldig bra jobb når det gjelder å verve nye medlemmer i løpet av bare få måneder. På den tiden hadde de nemlig ca. 23 000 medlemmer, 800 Røde Kors-søstre var i aktiv tjeneste, og 100 felthjelpere hadde avlagt eksamen245. Men til tross for gode planer som Røde Kors hadde, og til tross for respektable tall måtte hjelpearbeiderne improvisere da tyskerne angrep Norge fordi de enkelte kretsene ikke hadde kontakt med hverandre, og landskontoret kom ikke i kontakt med dem. På grunn av dette var hjelpeaksjonene de første dagene av krigen kaotiske246. Etter krigsutbruddet ble det stiftet førstehjelpskurs, flyktningemottak og en del mobile lasaretter i Nord-Norge. Å få leger til Nord-Norge var ikke lett fordi flere transporter og grupper av leger, Røde Kors-søstre og medisinstudenter med materiell ble stoppet av tyskerne og sendt tilbake. Det var mange som deltok i disse hjelpeaksjonene "i marken", bl.a. polarhelt og vitenskapsmann Helge Ingstad. I november 1940 ble det stiftet en spesialavdeling i Norges Røde Kors - Røde Kors Barnehjelp - som ble knyttet til tidligere arbeid med barn. Allerede i 1931 var det dannet fem Røde Kors barnehjelpforeninger i Stavanger, Hamar, Lillehammer, Oslo og på Ullern der frivillige medlemmer sydde spedbarnstøy for vanskeligstilte mødre, skaffet utstyr til sykehusene og delte ut mat til barna i Troms og Finnmark247.
241 Schilling, Dag Fr. Chr. Barmhjertighetsfronten: Norges røde korsk under krigen 1940-1945. Oslo: Norges Røde kors, 1995. s. 19. 242 Schilling 1995, s. 20. 243 ibid. 244 ibid. 245 Schilling 1995, s. 27. 246 Schilling 1995, s. 40. 247 Schilling 1995, s. 30.
58 Som nevnt tidligere deltok Norges Røde Kors i Nasjonalhjelpen sammen med andre organisasjoner. Den internasjonale reputasjonen som Røde Kors hadde, hjalp til å samle inn penger også i de vanskelige krigsårene. I 1940 fikk f.eks. Norges Røde Kors fire millioner kroner (som tilsvarte ca. 70 millioner i 1995248) i enkeltgaver fra bedrifter og privatpersoner. Takket være slike gaver var Røde Kors ikke avhengig av okkupasjonsmyndighetene. Norges Røde Kors hadde en viktig oppgave til. Det hjalp til med identifikasjon av døde soldater, og gjennom organisasjonens internasjonale kontor i Genève ble det mulig for mange å få kontakt med slektninger i utlandet. Røde Kors' oppsporingstjeneste fungerer fortsatt. Via kontoret i Genève ble det også mulig å håndtere arve- og forsikringssaker og sende dokumenter til land som var i krig med Tyskland. Etter krigen fortsatte organisasjonen med sine hjelpetjenester - i 1949 ble det bl.a. dannet en Røde Kors Besøkstjeneste som støtter voksne som føler seg ensomme eller mangler sosiale kontakter av andre grunner, og i 1956 engasjerte Røde Kors seg i Ungarnhjelpen etter oppstanden. Mangfoldige humanitære oppgaver til Røde Kors er blitt verdsatt av Nobels fredspris flere ganger – grunnleggeren, sveitseren Henry Dunant, fikk prisen i 1901, Den Internasjonale Røde Kors-komitéen fikk prisen i 1917, i 1945 fikk komitéen prisen igjen for året 1944, og i 1963, et hundre år etter at Henry Dunant grunnla Røde Kors, ble prisen delt mellom Den Internasjonale Røde Kors-komitéen og Røde Kors- Ligaen. I Norge regnes Røde Kors blant de største humanitære organisasjonene, i 2007 samarbeidet organisasjonen med 27 000 frivillige og er delt opp i 19 distriktskontor med over 400 lokalforeninger249.
Takket være sin økonomiske situasjon og støtte fra folk i Norge fortsetter norske humanitære organisasjoner med sine hjelpearbeider både i Norge og utlandet. Det er åpenbart at frivillig arbeid har en stor tradisjon i landet med de første humanitære organisasjoner stiftet allerede i det 19. århundret. Det er alltid vanskelig å angi i tall hvor mange som har fordel av det humanitære arbeidet fordi det ikke bare er konkret
248 Schilling 1995, s. 58. 249 Om Røde kors [online] Røde kors. Nedlastet 9.10.2013 fra:
59 (økonomisk, materielt), men veldig ofte psykisk, noe som ikke kan kvantifiseres.
60 8 Konklusjon
Formålet med avhandlingen er å presentere den norske humanitære organisasjonen Nansenhjelpen som ble stiftet i Norge i 1937 på initiativ av Odd Nansen for å hjelpe flyktninger. Hensikten er å komme med nye opplysninger fra primærkilder og arkivmateriale som ikke har vært kjent for et tsjekkisk og norsk publikum før.
I oppgaven blir Nansenhjelpen presentert i en bredere kontekst med vekt på det tsjekkiske perspektivet. Organisasjonens aktiviteter både i Norge og Tsjekkoslovakia blir presentert, og det blir fremstilt et fullstendig bilde av organisasjonen samt et bilde av situasjonen for jødiske flyktninger før og under andre verdenskrig. Norske myndigheters innstilling til flyktninger (særlig jødiske) og vanskeligheter som Nansenhjelpen måtte overvinne for å ta imot flyktningene, blir beskrevet.
To kapitler av avhandlingen er viet jødenes situasjon i Norge og Tsjekkoslovakia for å illustrere betydningen av hjelpeaktiviteter rettet mot jøder. Nansenhjelpen var en av de få organisasjonene som støttet og hjalp jødiske flyktninger, og hjalp titalls tsjekkiske jøder å rømme fra Tsjekkoslovakia i 1938 og 1939. Noen av dem fikk innreisetillatelser til Norge og fant sitt nye hjem der før de måtte rømme fra landet i 1941 og 1942, eller de ble arrestert og havnet i konsentrasjonsleirer.
Som nevnt tidligere, er en av avhandlingens formål å komme med nye opplysninger som ikke har vært publisert eller kjent for publikum før. Disse opplysningene kommer særlig i kapittel 6, som er bygget på arkivmateriale. Jeg har funnet en del nye opplysninger i Tove Filseths privatarkiv og Centralpasskontorets akriv som man finner i Riksarkivet i Oslo. Der fant jeg opplysningene om Nansenhjelpens feltkontor som ble stiftet i Praha, og fra Tove Filseths privatbrev vet vi nå hvordan kontoret i Praha fungerte, hvor det lå og hvilke andre organisasjoner og personer som ble involvert i hjelpeaksjoner. Det ble bl.a. mulig å bekrefte at organisasjonen samarbeidet med Røde Kors, og at Nansenhjelpens representanter var i kontakt med organisasjonens formann Alice Masarykova. Det ble også bekreftet kontakter med tsjekkiske myndigheter og både tsjekkiske og utenlandske kvekerorganisasjoner som opererte i Tsjekkoslovakia.
En annen viktig del av oppgaven er en seksjon i kapittel 6 som beskriver
61 barneaksjonen som fant sted høsten 1939. Selv om vi finner opplysninger om jødiske barn som kom til Norge fra Tsjekkoslovakia i en del kilder (Sigrid Helliesen Lunds biografi, Per Sebaks bok om jøder i Bergen Vi blir neppe nogensinne mange her osv.), har opplysningene aldri vært samlet og publisert sammen. I denne avhandlingen blir imidlertid opplysningene komplettert og lagt til informasjon om barnas opphav, deres opphold i Norge og særlig deres veier etter at de forlot Norge. Det ble mulig å opprette kontakt med to av de som kom til Norge. En av dem var Edgar Bricha og den andre Thomas Mautner. Disse to kom også med en del interessante opplysninger som hjalp til med å kartlegge Nansenhjelpens virksomhet.
Det ble også gjort et forsøk på å lage en liste over barna som kom til Norge. Dessverre var det bare mulig å lage en liste over barna som kom seg til Sverige fordi en liste med navn på alle de ca. 37 barn som kom til Norge i 1939, var blitt ødelagt av Nansenhjelpens representanter. Jeg fant heller ikke en liste over barn som dro tilbake til Tsjekkoslovakia i 1941. Det ble imidlertid mulig å bekrefte at noen av barna som dro tilbake til Tsjekkoslovakia (Susie Peckova, Grete Gutesova og Karl Peter Federer) havnet i en konsentrasjonsleir og døde. Jeg prøvde å spore noen av de som kom til Norge som barn, og jeg klarte å ta kontakt med Edgar Brichta og Thomas Mautner. Jeg kom også i kontakt med Harry Hermanns sønn og Berthold Grünfelds datter som alle kom med interessante opplysninger. Det var også mulig å besøke Sigrid Helliesen Lunds sønn, som orienterte meg om arbeidet hans mor drev for Nansenhjelpen under krigen. Jeg planlegger å fortsette med letingen videre og prøve å finne slektninger til barna som slo seg ned i Sverige.
Jeg tror at denne avhandlingen oppfyller sitt formål og presenterer Nansenhjelpen i sin helhet. Det er selvsagt mulig å utvide oppgaven, særlig når det gjelder opplysninger om organisasjoner som samarbeidet med Nansenhjelpen både i Tsjekkoslovakia og Norge og opplysninger om personer som var involvert i hjelpeaksjoner. Jeg tror imidlertid at jeg har klart å kartlegge grunnleggende opplysninger om organisasjonen og at denne avhandlingen kan gjøre en god tjeneste til de som blir interessert i emnet i framtiden.
62 9 Litteratur og kilder
Utrykte kilder Riksarkivet i Oslo. Centralpasskontorets journaler knyttet med Nansenhjelpen. Riksarkivet i Oslo. Tove Filseths privatarkiv. Det Mosaiske Trossamfunns arkiv. Korrespondanse mellom styret i Det Mosaiske Trossamfund, Oslo og Komiteen for jødiske wienerbarns sommeropphold i Norge, 1938 . Riksarkivet i Stockholm, avdeling Marieberg. Mapper ang. enkelte jødiske barn i Sverige.
Utrykte muntlige kilder Intervju med Thomas Mautner i Praha 11.6. 2013 Intervju med Edgar Brichta. På CD i HL-Senteret Oslo, 2004.
Trykte muntlige kilder Intervju med Sigrid Helliesen Lund i Hjemmefrontmuseet, Oslo. Intervju med Tove Filseth i Tove Filseths privatarkiv i Riksarkivet, Oslo.
Primære kilder
Aarek, Hans Eirik. Historisk oversikt [online]. Tastahistorielag.no. Nedlastet 9.10. 2013 fra:
Aarseth, Asbjørn. Fredrik Paasche : utdypning [online]. Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 5.5. 2013 fra:
Andersen, Ingrid Lillehagen. Norges Røde Hjelp 1924-1937 : NKP og forsøkene på å etablere en frontorganisasjon i Norge. Hovedoppgave i historie- Universitetet i Oslo, 2005.
Arbeidernes faglige landsorganisasjon. Beretning for 1945. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1946.
Baalsrud, Gaute. Odd Nansen: utdypning [online] Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 6.4. 2013 fra:
Borák, Mečislav. První deportace evropských Židů. Transporty do Niska nad Sanem (1939- 1940). Nakladatelství Tilia, Městský výbor Českého svazu bojovníků za svobodu v Ostravě, 2009.
Braut, Geir Sverre. Norges Røde Kors [online] Store norske leksikon. Nedlastet 9.10. 2013 fra:
Brustad, Jan Svoboda. J-stemplet pass [online]. HL-Senteret.2013. Nedlastet 6.5. 2013 fra:
Christian Vs Norske Lov. 3. bok. Om Jøder og Tatere [online]. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
Cohen, Maynard. A Stand Against Tyranny : Norway's Physicians and the Nazis. Detroit: Wayne
63 State University Press, 1997.
Černý, Bohumil. Emigrace Židů z Českých zemí v letech 1938-1941. In Terezínské studie a dokumenty 1997, Praha: Nadace Terezínská iniciativa, 1997.
Černý, Bohumil. Most k novému životu: německá emigrace v ČSR v letech 1933-1939. Praha: Lidová demokracie, 1967.
Chadwick, William. The Rescue of the Prague Refugees 1938-39. Leicester: Matador, 2010.
Deportasjonen av de norske jødene [online] HL-Senteret. 2011. Nedlastet 6.5. 2013 fra:
Det Mosaiske Trossamfund - DMT - blir til i 1892 [online]. Det Mosaiske Trossamfund. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
Det Norske Flyktningeråd [online] Arkivportalen.no. Nedlastet 8.10.2013 fra:
Eitinger, Leo. En takk til Odd Eidem. Aftenposten 14.6. 1988.
Ellingsen, Anne. Humanisten Odd Nansen: påtrengende aktuell også i dag. In Humanist: tisskrift for livssynsdebatt. 2011, nr. 3. Nedlastet 5.4. 2013 fra:
Europahjelpen [online] Store norske leksikon. Nedlastet 8.10. 2013 fra: < http://snl.no/Europahjelpen>.
Eriksen, Trond Berg m.f. (red.) Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, 1.utgave. Oslo: Damm forlag, 2006, s. 219.
Flyktningens gode fé Tove Filseth forteller: utklipp fra en ukjent avis fra 8.7. 1946. Tove Filseth privatarkiv. Arkivert i Riksarkivet i Oslo.
Friends Service Council: Facts [online] Nobelprize.org. Nedlastet 9.10. 2013 fra:
Greve, Tim. Nansenhjelp [online] Store norske leksikon. Nedlastet 6.4. 2013 fra:
Grunnloven fra 1814 [online]. Stortinget. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
Hamkoll, Kari Margrete. Den uheldigste form for immigrasjon: jødiske barneflyktninger som kom til Norge i 1938 – 1939. Masteroppgave i historie - Universitetet i Oslo, 2010.
Hansen, Jan E. Odd Eidem utdypning [online] Norsk biografisk leksikon. Nedlastet 25. 9. 2013 fra:
Hatland, Aksel. Husmorferie [online] Store norske leksikon. Nedlastet 8.10. 2012 fra:
64 Hoffmann, Marta. Ingebjørg Sletten Fostvedt. Aftenposten,19.10. 1988.
Houm, Philip. Fredrik Paasche: nordmann og verdensborger. Sth.: Bonnier, 1944.
Ikke register over jøder i SSB [online] Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 3.10. 2013 fra:
Jacobsen, Kirsti Lothe. Jøders rettsstilling i Norge: en historisk oversikt frem til 1851 [online]. Utstilling 2006. Nedlastet 20.8.2013 fra:
Johansen, Per Ole. Oss selv nærmest : Norge og jødene 1914 - 1943. Oslo: Gyldendal, 1984.
Jødar i Norge [online] Riksarkivet og Statsarkivene. Nedlastet 10.5. 2013 fra:
Kárný, Miroslav. Konečné řešení : genocida českých židů v německé protektorátní politice. Praha: Academia, 1991, s. 31.
Kvekere [online] Store norske leksikon 14.2. 2009. Nedlastet 8.10. 2013 fra:
Kvekergravplassen i Stavanger [online] Lokalhistoriewiki.no. Nedlastet 8.10. 2013 fra:
Kvekerhjelp [online]. Kveker.org. Nedlastet 9.10. 2013 fra:
Larsen, Leif. Historien om Redd barna: medlemsorganisasjonen 1946-2006. Oslo: Redd barna.
Levin, Irene. Det jødiske barnehjemmet og Nic Waal [online]. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol 46, nummer 1, 2009, side 76-80. Nedlastet 5.5. 2013 fra:
Lia Kortner: obituary. The Times Colonist 1.12. 2009. Nedlastet 20.5. fra:
Lund, Sigrid Helliesen. Alltid underveis. Oslo: Tiden, 1981.
Lyngvi, Arne. Fordi de var jøder : da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordalad. Bergen: Sigma forl., 2005.
Lyshagen, Guttorm. 50 år i krig og fred: Norsk folkehjelp 1939-89. Oslo: Norsk folkehjelp, 1989.
Matyášová, Judita. Přátelství navzdory Hitlerovi. Praha: Mladá fronta, 2013.
Mendelsohn, Oskar. Jødeforfølsgelsene i Norge under 2. verdenskrig. Oslo: Norges hjemmefrontmuseum, 1990.
Milepæler fra Norsk Folkehjelps 70-årige historie [online] Norsk folkehjelp. Nedlastet 20.6. 2013 fra:
Nansen, Odd. Langs veien: opplevelser, møter og samtaler. Oslo: Gyldendal, 1970.
65 Nansen pass [online] Store norske leksikon. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
Nansenkontoret [online]. Store norske leksikon. Nedlastet 10.10. 2013 fra:
Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre, Kuratorkontoret for Troms og Finnmark [online] Arkivportalen.no. Nedlastet 20.6. 2013 fra:
Norske jøder [online] Riksarkivet og Statsarkivene. Nedlastet 10.5. 2013 fra:
Om Røde kors [online] Røde kors. Nedlastet 9.10.2013 fra:
Ottosen, Kristian. I slik en natt : historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug, 2005.
Ottosen, Kristian. Kronikk Nasjonalhjelpen - stolt kapittel i norsk historie. Aftenposten 10.4. 2002.
Pollard, Michael. Røde kors og Røde halvmåne. Eiksmarka: Libretto forl., 1995.
Redd barna [online] Reddbarna.no. Nedlastet 28.7. 2013 fra:
Rossavik, Frank. Det niende barnet. Oslo: Spartacus, 2009.
Rothkirchenová, Livie. Osud Židů v Čechách a na Moravě v letech 1938-1945. In Osud Židů v protektorátu 1939 – 1945. Praha: Trizonia, 1991.
Sebak, Per Kristian. Vi blir neppe nogensinne mange her: jøder i Bergen 1851-1945. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2008.
Sentralpasskontoret [online] Arkivportalen.no. Nedlastet 15. 10. 2013 fra: < http://www.arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-a1450-01000002728392 >.
Schilling, Dag Fr. Chr. Barmhjertighetsfronten: Norges røde korsk under krigen 1940-1945. Oslo: Norges Røde kors, 1995.
Schoder, Rolf. Millioner på flukt. Oslo: Pax, 1966.
Skannet arkivmateriale [online]. Digitalarkivet. Nedlastet 10.5. 2013 fra:
Sæland, Frode. Herman Beckers krig. Oslo: Aschehoug, 2009.
Sættem, Odd. Nasjonalhjelpen [online] Store norske leksikon. Nedlastet 3.4. 2013 fra:
Thorud, Espen. Norsk innvandringspolitikk 1860-1960. Oslo: Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, 1989.
Tilstedeværende Fokemængde 31 December 1875, fordelt efter Fødested, Nationalitet og Troesbekjendelse [online]. Statistik Aarbok for Kongeriget Norge 1891. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
66
Ulvund, Frode. Jødeparagrafen [online] Store norske leksikon. Nedlastet 2.10. 2013 fra
Vennenes Samfunn Kvekerne [online] Nedlastet 8.10.2013 fra:
Vrba, Rudolf. Národní sebeochrana: úvahy o hmotném a mravním úpadku národa českého. V Praze: R. Vrba, 1898.
Wienerbarna i Norge. In Hatikwoh: månedsblad for jøder i Norge, desember 1938, s. 18.
War Refugee Board : background and establishment [online] Holocaust Encyclopedia. Nedlastet 10.10. 2013 fra:
1851 Den første grunnlovserindringen [online] Eidsvoll 1814. Nedlastet 2.10. 2013 fra:
1900-1940: Jødisk kultur og hjelpevirksomhet - hånd i hånd [online]. Det Mosaiske Trossamfund. Nedlastet 2.10. 2013 fra: <19391940194119421943Til sammenUSA126315663--1482Mellom- Amerika5128178--671Sør-Amerika2652198833--4673Afrika132332--167>.
67 10 Resymé
Tématem práce je norská humanitární organizace Nansenhjelpen, kterou v roce 1937 založil Odd Nansen, syn polárníka a diplomata Fridtjofa Nansena. Organizace si kladla za cíl pomáhat uprchlíkum a lidem v hmotné nouzi, a to nejenom v Norsku, ale také ve Finsku, Rakousku, Německu a Československu. Tato práce si klade za cíl představit zejména působení organizace v Československu, ale vybrané kapitoly zasazují činnost organizace do širšího kontextu (kapitoly 2 a 3 krátce shnují postavení židovského obyvatelstva v Norsku a v Československu, kapitola 7 se zaměřuje na organizace, které na činnost Nansenhjelpen navázaly). Stěžejní část práce tvoří kapitoly 4, 5 a 6, které prezentují výsledky pátrání v norských archivech, které proběhlo v rámci stipendia Semesterstipend v květnu 2013. Kapitola 4 se zaměřuje na historii organizace, její vznik před vypuknutím druhé světové války a osoby, které se na jejím chodu aktivně podílely. Kapitola 5 je věnována situaci za druhé světové války a organizacím, které s Nansenhjelem v průběhu jejího působení aktivně spolupracovaly na norském území. Část kapitoly je věnována organizacím, které se na záchraně podílely na českém území (Červený kříž, Sociálně demokratický výbor pro uprchlíky, Šaldův komitét, Pomocný výbor pro (německé) uprchlíky), Liga pro lidská práva v Československu, Komitét pro pomoc židovským uprchlíkům či Mezinárodní liga žen za mír a svobodu). Kapitola 6 je zaměřena na působení organizace v Československu a je rozdělena na dvě části. V první jsou podrobně popsány aktivity organizace zaměřené na záchranu několika desítek sudetských, německých a českých uprchlíků (pravděpodobně většinou židovského původu) a způsob, jakým záchrana probíhala. Fakta zmíněná v této části práce čerpáme zejména z osobních dopisů a zpráv, které sekretářka organizace Nansenhjelpen Tove Filsethová zasílala předsedovi Oddu Nansenovi. Zprávy vznikaly v letech 1938 a 1939 kdy Filsethová v působila v pražské kanceláři organizace. Zprávy a korespondence tvoří jedinečný zdroj informací, který prozatím nebyl důkladně zpracován a informace z něj nebyly publikovány. Druhá část kapitoly mapuje záchrannou akci, která proběhla v říjnu roku 1939. V rámci akce se skupina asi 37 dětí dostala z Československa do norských rodin. Děti byly umístěny v pěstounských rodinách v Bergenu, Stavangeru,
68 Trondheimu, Oslu, Råde a pravděpodobně i jinde až do roku 1941, kdy se některé z nich na přání rodičů vrátily zpátky do Československa. Je pravděpodobné, že tyto děti se pak společně s rodičy dostaly do koncentračních táborů, kde zahynuly. Asi 14 dětí však v Norsku zůstalo až do roku 1942. Na podzim 1942 docházelo již i v Norsku k zatýkání židovského obyvatelstva a organizace Nansenhjelpen se rozhodla přesunout skupinu do neutálního Švédska. Zde se děti opět dostaly do pěstounských rodin a to zejména v okolí Göteborgu. Pátrání po osudech jednotlivých členů skupiny je značně ztíženo, protože členová organizace Nansenhjelpen se rozhodli část archivů ihned po německé okupaci zničit. O dětech, které z Československa dorazily tudíž neexistují žádné záznamy. Jediným seznamem je přehled dětí, které dorazily v zimě 1942/1943 do Švédska. Zajímavé a osobní komentáře k tématu poskytli pamětníci Edgar Brichta a Thomas Mautner, které se mi podařilo vyhledat a kontaktovat. Práce shrnuje dosud nepublikované informace z primárních zdrojů a může se tedy stát východiskem v případě dalšího pátrání po osudech jednotlivých dětí, či v případě detailnějšího zkoumání činnosti organizace Nansenhjelpen jak v českém, tak v norském prostředí.
69