Even Ballangrud Andersen
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder Maktsentre på Østlandet fra ca. 800 til 1200 e. Kr. i Snorre og arkeologiske kilder Even Ballangrud Andersen Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo Vår 2012 1 Forord Jeg må selvfølgelig først takke min veileder professor Jon Vidar Sigurdsson for uvurderlig hjelp underveis i skrivingen av denne oppgaven. Takk også til medstudenter fra masterstudiet ved UiO og til kollegaer både ved Kommunearkivet i Fredrikstad og i Fredrikstad kommune ellers som har vært hjelpsomme og/eller har vist interesse for mine studier og undersøkelse. Kart over de mest kjente stormannsgårdene i vikingtidens Norge. Kilde: Kartet er hentet fra Kleivane (1981:129) og hans oversikt over lendmannsgårder i Norge. 2 Innholdsfortegnelse: 1. Maktstrukturene – undersøkelsens rammeverk – side 4 1.1 Problemstilling – side 4 1.2 Teoretisk fundament og rammeverk – side 6 1.3 Metode – side 8 1.4 Historiografi – side 9 1.5 Kilder – side 14 1.5.1 Skriftlige kilder – side 14 1.5.2 Arkeologiske kilder – side 17 1.5.3 Kildekritikk og de skriftlige kildene – side 19 2. Maktstrukturer og maktsentre i Østfold – side 22 2.1 Østfold og dets maktsentre i Snorre – side 23 2.1.1 Snorre forteller – side 23 2.1.2 Konkluderende bemerkninger til Snorres Østfold – side 32 2.2 Maktsentre i indre og ytre Østfold – side 33 2.2.1 Alvheim og Vingulmorkriket – side 33 2.2.2 Kongsgården Alvheim og dens omland – side 43 2.2.3 Alvheim og rikssamlingen – side 49 2.2.4 Maktsenteret Alvheim og vikingtidens stormanssamfunn – side 53 2.3 Maktsenteret Borg – side 55 2.3.1 Borg – side 56 2.3.2 Tingsted – side 57 2.3.3 Kirkens tilstedeværelse i Borg – side 57 2.3.4 Borg - maktsenter i middelalderens norske kongedømme – side 60 3. Maktsentre i Vestfold – side 63 3.1 Vestfold og dets maktsentre hos Snorre – side 63 3.1.1 Snorre forteller – side 64 3.1.2 Konkluderende bemerkninger til Snorres Vestfold – side 70 3.2 Vikingtidens maktsentre i vestfold – side 70 3.2.1 Skiringssal – Kaupang – side 71 3.2.2 Holtan og Borre – side 76 3.2.3 Geirstad og Gokstadhaugen – side 81 3.2.4 Kongsgården Tunsberg – side 83 3.2.5 Kongsgården Sem – side 91 3.2.6 Ynglingeættens Vestfold? – side 98 3.3 Middelalderens maktsentre i Vestfold – side 101 3.3.1 Middelalderbyen Tønsberg – side 101 3.3.2 Linnestad og Ramnes i Ramnes – side 107 3.3.3 Kongemaktens Vestfold – side 109 4. Analyse av maktsentrene på Østlandet og deres utvikling – side 111 4.1 Maktsentre i Østfold og Vestfold – side 112 4.2 Maktsentre og sentralplasser i høvdingdømmesamfunn – side 113 4.3 Høvdingdømmesamfunnet – side 118 4.4 Epilog – side 125 5. Litteraturliste – side 126 Appendix I – side 141 Appendix II – side 173 Appendix III – side 188 Appendix IV – side 205 Appendix V – side 206 Forsideillustrasjon: Tegning av en vikinghøvding, tegnet av Rune Borvik. 3 1. Maktstrukturene – undersøkelsens rammeverk 1.1 Problemstilling Med basis i tidligere forskning samt skriftlige og materielle kilder har undersøkelsen som hovedmål å undersøke makt og maktsentre på Østlandet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder fra ca 800 til ca 1200 e. Kr.. Det vil bli forsøkt gitt en samlet beskrivelse av maktsentrenes organisering og utvikling på Østlandet gjennom vikingtid og utover i middelalder ved både skriftlige og arkeologiske kilder. Undersøkelse vil være interessant da det ikke foreligger noen helhetlig undersøkelse av maktsentre og maktstrukturer på Østlandet. Dette til tross for at området er en av tre sentrale maktområder ved rikssamlingen i Norge, der de to andre er Trøndelag (med Nord-Norge) og Vestlandet.1 Disse tre regionene fremstilles som tre politiske dynastiske tyngdepunkt rundt Ladejarlætten i Trøndelag medNord-Norge, Hårfagreætten på Vestlandet og nordre Østlandet samt den danske kongemakten i Viken.2 De fleste undersøkelser om lignende tema tar hovedsakelig for seg enkeltområder. Disse har kanskje et kapittel eller avsnitt om maktstrukturer generelt eller de bruker forskjellige sentre som eksempler for å beskrive maktsentre. På grunn av det manglende fokuset på Østlandet og hva slags maktsentre og maktstrukturer som fantes i vikingtid her er det interessant å belyse dette. Det går særlig på hvordan makten var fordelt på høvdinger, stormenn og småkonger3 før utviklingen av en norsk kongemakt, hvordan denne så ble endret og utviklet med kongemaktens utvikling og videre hvordan urbaniseringen og kristendommen påvirket maktstrukturene og maktsentrene. Problemstillingen i denne undersøkelsen blir derfor å undersøke hva slags makt, maktsentre og maktstrukturer som fantes på Østlandet i vikingtid og hvordan disse utviklet seg gjennom perioden og utover i middelalderen. Dette skal undersøkes med bakgrunn i en hypotese om tilstedeværelsen av sentrale maktsentra i Norge styrt av høvdinger. Høvdingene la seg deretter under de norske rikssamlingskongene da disse kom til makten, eller ble erobret av disse i løpet av vikingtid og middelalder som følge av motstand mot denne kongemakten. Hypotesen innebærer også at urbaniseringen og kristendommen som begge hadde sterk innflytelse på det 1 Andersen 1977:57; Sigurdsson 1999:68, 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:212 2 Sigurdsson 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:241 3 Fantes det ingen smådronninger? Begrepet småkonger er godt kjent om menn som var konger over mindre regioner, men dronninger er alltid bare dronninger, aldri smådronninger. For ordens skyld, i skriflige kilder kalles også kongene bare for konger. Det er kun i publikasjoner om perioden de synes å bli kalt småkonger og det bør derfor helst være et moderne begrep. 4 norske samfunnet i periodene også hadde stor innvirkning på hvordan maktsentrene og maktstrukturene utviklet seg, på lik linje og sammen med kongemaktens innvirkning. Med Østlandet menes hovedsakelig dagens Østlandsfylker samt Båhuslen i Sverige. Undersøkelsen gjennomføres ved en analyse av skriftlige og materielle kilder. Snorre står sentralt blant de skriftlige kildene, men også andre sagaer og skriftlige kilder kan være til hjelp. Arkeologiske kilder som kjennetegner maktsentra i vikingtid vil også være viktig i undersøkelsen. Det tas utgangspunkt i 18 maktsentre som skal undersøkes nærmere på Østlandet da disse synes å skille seg ut som sentre i perioden (figur 1). Da det er Østfold og Vestfold som har fått mest utskilte maktsentre innen sine regioner, slik man ser i figur 1, vil disse to regionene bli vektlagt i undersøkelsen, mens de andre regionene hovedsakelig brukes til sammenligning. Figur 1 gir en innledende oversikt hvilke sentre som kommer frem både i arkeologiske og historiske kilder. På den måten vil spesielt de hvis navn går igjen i begge kildetypene kunne vektlegges. Ut ifra figuren er det noen sentrale områder. Det er særlig Tune-Rolvsøy-Borg i Østfold, Borre-Kaupang-Oseberg-Gokstad i Vestfold samt Opplandene4 der det i figuren nok noe feilaktig ser ut som om hver av disse var større maktsentre. Maktsentrene fra Vestfold i undersøkelsen vil nok heller ikke se helt ut som i denne figuren da fokuset legges på de navnene Snorre nevner. Dette kommer fram videre i undersøkelsen. Regionene synes hyppig omtalt i sagaene når det gjelder maktsentre og stormenn her og det synes også som de har arkeologiske kilder som støtter opp om dette. Ved hjelp av de utvalgte kildene burde man kunne danne et helhetlig bilde av vikingtidens maktstrukturer og maktsentra og utviklingen av disse på Østlandet gjennom vikingtid og middelalder. Østfold har for eksempel to hovedregioner som markerer seg. Den ene er området på og sør for Raet i ytre Østfold, spesielt rundt Glommas utløp og består særlig av Tune, Rolvsøy, Alvim, Skjeberg, Borge og Sarpsborg (vikingtidens Borg). Dette maktsenteret har blitt kalt for Alvimriket.5 Det andre området er i indre Østfold og består av Rakkestad, Eidsberg i Trøgstad, Askim og Spydeberg. Dette har blitt kalt Vingulmorkriket.6 4 Definisjonen som blir brukt om Opplandene her er Knut Dørums (2004:12) definisjon. Gjennom egen og andre forskeres undersøkelse kommer han fram til en definisjon der Opplandene består av Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Værdal og Biri, Hadeland med Toten og Land, Ringerike og i tillegg Gudbrandsdalen. To arkeologer som definerer Opplandene som Romerike, Hadeland, Ringerike, Hedmark og Gudbrandsdalen er Bergljot Solberg (2000:280) og Tsigaridas Glørstad (2010:265). 5 Norseng et al 2003:399 6 Norseng et al 2003:399 5 Figur 1. 18 maktsentre på Østlandet som skiller seg spesielt ut som maktsentre i vikingtid. Maktsentre og maktområder på Historisk Arkeologisk Navn på regionen i skriftlige Større arkeologiske Østlandet i vikingtid bekreftet bekreftet kilder kilder herfra Maktsentre i Østfold Vingulmork, Øst for Folden, Gravhauger, Viken ryttergraver, skip Tune/Rolvsøy – Halden/Jellhaugen * * Gloma/Rauma, Alvum, Londe, Tuneskipet, Valle, Borg, Tune ryttergraver, Jellhaugen Askim/Spydeberg/Eidsbeg/ Værne * * Marker, Varna, Vingulmork Gullspore, kloster Maktsentre i Vestfold Viken, Vest for Folden, Gravhauger, Tunsberg/”Tønsberg” ryttergraver, skip Borre/Holtan * * Borre, Holtan Borrehaugene Sem/Tunsberg/Haugar * * Sem, Tunsberg, Kaupang Osebergskipet Sandar/Gokstad * * Geirstadir (Gjekstad?) Gokstadskipet Utløpet av Lågen (Skiringssal) * * Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang Hedrum * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang , større Kaupang) gravfelt, ryttergraver Brunlanes / (Mølen) * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang, større gravfelt, Kaupang) ryttergraver Lardal * * Laurvig, Tønsberg, Skiringssal Kaupang, større gravfelt, (dvs. Kaupang)