206

Eli Moen

Praktisk politikk og politisk taktikk

Arbeidermobilisering i Buskerud omkring århundreskiftet

Årene etter 1900 var en framgangstid for arbeiderbevegelsen. DNA tok skrittet fra være et sekterisk agitasjonsparti til å bli et folkeparti med en landsomfattende organisasjon, og LO mangedoblet sitt medlemstall gjennom erobringen av stadig nye arbeidergrupper. Særlig stor framgang hadde arbeider­ bevegelsen i Buskerud fylke. I artikkelen vil jeg argumentere for at det var en nær sammenheng mellom bevegelsens poli­ tiske og faglige gjennombrudd i dette fylket.

Gjennombruddstid Arbeiderbevegelsens første store gjennombrudd er tidfestet til årene mellom 1900 og 1907. I LO steg medlemstallet i denne perioden fra 4842 til 39 070.' Særlig oppsikt vakte det faglige gjennombruddet blant arbeiderne i treforedlingsindustrien. «Nærmest over natten dannet de foreninger og inngikk tariff­ avtaler,» skriver Øyvind Bjørnson.2 Bare i løpet av 1906 ble det dannet 26 foreninger i treforedling, og de fleste av dem ble dannet i Buskerud.3 Hva var det som skjedde i 1906? Hvorfor kom omslaget så brått? Hvorfor slo fagbevegelsen så sterkt igjennom nettopp i Buskerud?

«Det fordervelige helgedagsarbeidet» Foregående side: Demonstrasjonstoget som gikkI fagforeningenes egne beretninger finner vi forskjellige be­ fra Geithus til Amot Kristi grunnelser for hvorfor foreningene ble opprettet. Enkelte Himmelfartsdag 1907 under viser til å at det var for å få forbedret arbeidsforholdene i sin papirlockouten på Embrets- alminnelighet, mens andre viser til konkrete saker: «Det var foss. Torgeir Vraa, som talte ved demonstrasjonen, står for i å få vekk det fordervelige og umenneskelige helgedags­ bakgrunnen midt på bildet, arbeidet i cellulosen.»4 mellom de to hvite fanene. Ingar Kaldal, som nylig har skrevet «Papirarbeidernes Lockouten ble opptakten til den første landsomfattende historie», ser konjunkturomslaget i 1905 som en viktig årsak arbeidskamp i Norge. til den bølgen av foreningsdannelser som kom i 1906.5 Hans 207 syn er at fagorganiseringen skjedde som en reaksjon på at bedriftene ønsket seg enda mer arbeid av sine ansatte da konjunkturene bedret seg. Under høykonjunkturen var det dessuten lettere å stille krav og få dem innfridd. Kaldal legger også vekt på betydningen av en ny generasjon arbeidere i industrien. Mens første generasjon industriarbeidere ofte opplevde arbeid i industrien som en fremgang, vokste deres sønner opp med andre krav til livet. Disse, hevder han, erfarte at industrien gikk fremover både økonomisk og teknisk, mens de selv sto på samme sted som sine fedre.6 Bjørnson slutter seg i stor grad til Kaldals syn om at situasjonsbetingede forhold som høykonjunktur og en ny generasjon arbeidere er viktige faktorer for å forklare gjen­ nombruddet i 1906. Bjørnson fremholder også mer dyptgå­ ende sosiale endringsprosesser som forutsetning for gjen­ nombruddet. Av betydning i denne sammenheng nevner han svekkelsen av det paternalistiske systemmet i industrien. Denne autoritetssvekkelsen ser han som resultatet av den politiske utviklingen fra 1880-årene av.7 Kaldal trekker også dette forholdet fram i sine betraktninger, men finner at det er «uklart om arbeiderne begynte å organisere seg fordi de ville ha slutt på det paternalistiske herredømmet, eller om grunnen var omvendt».8 Både historikerne og arbeiderne selv har altså i stor grad lagt vekt på situasjonsbetingede forhold når det gjelder å forklare gjennombruddet i 1906. Imidlertid var ikke hellig - dagsarbeidet noe nytt fenomen i treforedlingsindustrien dette året.

Helligdagsarbeidet var ikke noe nytt Forbud mot søndagsarbeid ble lovfestet i fabrikktilsynsloven av 1892.1 Fabrikktilsynets årsberetning for 1894 konkluderes det med at loven var nokså tilfredsstillende gjennomført, særlig når det gjaldt søndagsarbeid. Samme år fremkom det imidlertid klage fra fabrikkene over altfor stor innskrenking av arbeidstiden, særlig gjaldt det cellulose- og papirfabrikkene.9 Omtrent samtidig med innførelsen av den nye loven kom også søknadene om dispensasjon fra dens bestemmelser, deriblant § 27, som inneholdt bestemmelsen om søndags- og helligdagsarbeid. Allerede i 1893 forelå det 13 dispensasjons­ søknader fra tremasse- og papirfabrikkene.10 Fabrikktilsynets protokoll viser også at søknadene i stor grad ble etterkommet. For eksempel ble det hvert år fra 1900 til 1906 gitt dispensa­ sjoner til fabrikker i Drammensdistriktet på grunn av vann- 208

mangel i vassdraget.11 Det var altså ikke høykonjunkturen som gjorde at helligdagsarbeid ble innført i treforedlingen. Arbeiderne hadde slitt lenge med denne typen ekstraarbeid uten at det var kommet til foreningsdannelser. Følgelig må det ha vært andre faktorer som var med på å skape den plutselige og sterke bølgen av foreningsdannelser det året. I sjøfartsbyen Drammen var det ikke så uventet at brygge­ arbeiderne organiserte seg tid­Klassebevissthet - en sentvoksende og sårbar plante lig, bare typografene var tid­I verket om arbeiderbevegelsens historie stiller E. Bull spørs­ ligere ute. Drammen brygge- målet: «Hvorfor organiserte noen arbeidergrupper seg i arbeiderforening ble stiftet i 1891. 1 1895 ble foreningen fagforeninger i begynnelsen av 1880-årene, mens andre kom rekonstituert og skiftet da navn 20 eller 30 år senere, eller de har aldri organisert seg?»12 til Drammens Bryggearbeider- Drammensvassdraget var en av landets tidligst industriali­ forbund. Bildet nedenfor er tattserte regioner. Særlig kom treforedlingsindustrien til å sette den 17. mai 1896. I forgrun­ nen står medlemmer av kvin­ sitt preg på regionen fra 1870-årene av. I 1880-årene var neforeningen som har brodert Norge verdens største eksportør av tremasse, og hoveddelen fagforeningens nye fane i bak­av massen ble skipet ut fra Drammen. grunnen på bildet. Medlemmer av Drammens Bryggearbeider- Treforedlingen satte seg tidlig og sterkt fast i dette vass­ forbund flankerer fanen. draget, og frem mot første verdenskrig var treforedlingen

•A c 209 landets sterkeste vekstindustri. Til tross for det, organiserte arbeiderne seg i denne industrien ikke før i 1906. Det er derfor grunn til å spørre hvorfor det tok så lang tid å få mobilisert arbeiderne til kamp for egen sak. Hvilke faktorer virket bremsende på utviklingen av klassebevissthet og organisa­ sjonsdannelse? I artikkelen «Arbeiderorganisering i Buskerud 1868-1904» drøfter N.H. Hontvedt organisasjonsutviklingen i fylket.13 De første arbeiderforeningene ble stiftet i byene Kongsberg og Drammen i 1860-årene. Imidlertid slo ikke disse foreningene igjennom i landkommunene før i 1880-årene. Til gjengjeld, hevder Hontvedt, ble landforeningene raskere radikalisert. Mens by foreningene holdt seg i Venstres nærhet, meldte Buskerud Amtsarbeiderforening, som var en sammenslut­ ning av landforeninger i fylket, seg inn i Arbeiderpartiet allerede i 1893 som den første fylkesforeningen i landet. Det bryter dermed med den tradisjonelle forståelsen av organisa­ sjonsutviklingen i Norge som helhet, skriver Hontvedt. Det allmenne synet er at det var arbeiderforeninger i byene som først kom til å slutte opp om sosialdemokratene. Hontvedt søker å tolke det han har kommet fram til, i lys av Edvard Bulls tese om at nyetablerte industrisam funn fremmer protest og radikalisme i større grad enn gamle og veletablerte. I denne sammenheng ser han bysamfunnene Drammen og Kongsberg som representanter for etablerte industrisamfunn. «Dersom vi ser Buskerud Amtsarbeiderforening som et representativt uttrykk for arbeiderforeningene i de nyindu- strialiserte landkommunene i Buskerud, kan vi, ved å se denne amtsarbeiderforeningens utvikling i forhold til arbeiderfore­ ningene i Drammen og Kongsberg, se klare ulikheter i arbeiderforeningens utvikling i disse to forskjellige typer samfunn,» skriver Hontvedt.14 Hontvedt tar beklageligvis feil når han ser Buskerud Amtsarbeiderforening som et represen­ tativt uttrykk for de nyindustrialiserte landkommunene. Buskerud Amtsarbeiderforening ble stiftet 27. mai 1888, og i alt meldte sju lokale foreninger seg inn. I brodden for foreningens virksomhet sto Christopher Hornsrud, Torgeir Vraa og Gunstein Andersson. Etter innmeldelsen i Arbeider­ partiet i 1893 meldte imidlertid de fleste av de lokale forenin­ gene seg ut igjen. Bare to holdt stand og forble i amtsforen- ingen og Arbeiderpartiet: Hokksund og Vikersund arbeiderfo- reninger. Disse to foreningene kan imidlertid ikke sees som representative for den foreningsvirksomheten som oppsto i kjølvannet av industrien langs vassdraget. 210

Både Hokksund og Vikersund eksisterte som tettsteder før treforedlingen gjorde sitt inntog, og begge steder hadde lange tradisjoner som knutepunkter for kommunikasjon, håndverk og handel. Treforedlingen kom i liten grad til å berøre disse tettstedene. Det var bare Hokksund som hadde en trefored­ lingsbedrift i sin nærhet, Hellefos tresliperi. Dette forhold gjenspeiles også i foreningenes medlemsrekruttering. Av de medlemmene i Vikersund som vi kjenner yrkestittelen på, kan vi nevne skredder Arnesen, maler Hansen, snekker Meuche, baker Johnsen og smed Johnsen. I Hokksund var lærer Gun­ stein Andersson en drivende kraft. Det er altså i distriktets tradisjonelle håndverkermiljøer vi finner de radikale innslagene i arbeiderforeningene. Dette er Lærer Gunstein Andersson varogså mer i overensstemmelse med det vi ellers vet om en drivende kraft i arbeider­ foreningen i Hokksund. 11888 organisasjonsutviklingen i landet. Før 1900 var det først og var han med på å stifte Bus­fremst håndverkerne som sluttet opp om arbeiderbevegelsen. kerud Amtsarbeiderforening. Tesen om at nyetablerte industrisamfunn fremmer protest og Andersson, som på det tids­ radikalisme, holder ikke når det gjelder forholdene i Dram- punktet var tilhenger av det radikale Venstre, sluttet seg mensvassdraget. ikke lenge etter til Arbeider­ Det var snarere det motsatte som var tilfelle. Ved de partiet og reiste rundt i Buske­treforedlingsbedriftene der det ble dannet arbeiderforeninger, rud som agitator. Med støtte av to Venstre-stemmer ble han ble det i stor grad gjort bestrebelser på å holde en såkalt ordfører i Øvre Eiker i 1917. upolitisk profil. I klartekst betydde det å holde sosialistisk påvirkning på avstand. I foreningene i Vestfossen, Mjøndalen og Skotselv ble det presisert at politikk ikke måtte fore­ komme.15 Foreningene skulle primært være til for «Kam- meratskab, for fælles Belærelse, Hygge og Opmuntring», som det ble uttrykt i Embretsfos Arbeidersamfund.16 Stort sett var de foreningene som ble stiftet i de nyetablerte industrisam­ funnene, å regne for det som er blitt kalt dannelsesforeninger.

Sosialistspøkelse og arbeidsgivermakt Bull finner forklaringen på arbeiderbevegelsens trange fødsel vesentlig i to forhold: Sosialismebegrepet var fortsatt for skremmende, arbeiderne var med andre ord ennå ikke rede for klassekamp. Arbeidsgivernes makt var dessuten fortsatt for sterk.17 Dette forholdet blir også trukket frem av arbeiderne selv når det gjelder å forklare tidlige mislykkede forsøk på fagorganisering. For eksempel ble det forsøkt dannet en fagforening på Embretsfos før gjennombruddet i 1906. «I 1902 stiftet vi en fagforening med endel medlemmer, men da dette ble kjent ble Bestyreren rasende, ogsaa ble foreningen opløst.» 18 Det var imidlertid ikke bare ytre forhold i form av direkte 21 1 arbeidsgivermakt som satte bremser på fremveksten av fagfo­ reninger. Det fantes også mentale sperrer. Skremmelsespro- paganda om sosialismen hadde satt seg godt fast i norske bygder. Dette var en virkelighet som de sosialdemokratiske pionerene selv erfarte. Både Christopher Homsrud og Torgeir Vraa bodde på Modum i tiåret rundt århundreskiftet. Om Homsrud skrev Vraa: «Ondt hadde Homsrud det den første tid på Modum, hvor han så godt som sto alene i lengere tid, utsatt for mobbens forkjetringer. Men aldri svek han sitt mål. Hans hjem ble en diskusjonsklubb. Alle som kom ham nær, søkte han å påvirke, opplyse. Men det var ikke i sin orden å bekjenne at en søkte ham. Det var noe mistenkelig bare i det å hilse ham på veien. Men mange var de Nikodemus’ene som fant vei til hans hjem, og alltid vandret de rikere ut derfra. Endelig lyktes det å få en liten krets som offisielt torde erkjenne at de hadde samme syn på livet som Hornsrud. Og de timer som ble tilbrakt i hans lønnkammer, har for mange vært bestemmende for deres senere utvikling.»19 Buskerud Amtsarbeiderforening var den første foreningen som ble dannet på fylkesplan og den var også som nevnt, den første fylkesorganisasjonen som meldte seg inn i DNA i 1893. Et skritt som imidlertid Homsrud var skeptisk til, ikke av ideologiske grunner, men fordi han mente at flertallet av medlemmene ennå ikke var modne for innmeldelse i Arbei­ derpartiet. «De var ikke nådd fram til noen sosialistisk erkjen­ nelse ennå,» sa han.20 Homsruds forståelse av situasjonen viste seg å være riktig. Utover i 1890-årene skulle Homsrud og hans meningsfeller få erfare E. Bulls påstand om at «en nasjonal og til og med internasjonal klassebevissthet er en sentvoksende og sårbar plante»,21 også gjaldt på det lokale plan. Når det gjelder å forklare konservative holdninger blant industriarbeidere, har historikerne lagt vekt på paternalistiskeChristopher Hornsrud hadde i forhold i industrien.22 Enkelte har også sett en svekkelse1888 av vært med på å stifte Bus­ dette systemet som en viktig forutsetning for gjennombruddetkerud Amtsarbeiderforening. På den tiden var han fremde­ i fagbevegelsen. Hvor utbredt var egentlig patemalismen lesi medlem av Venstre, men treforedlingsindustrien? sluttet seg i 1890-årene til Ar­ beiderpartiet. 11900flyttet han til Kristiania og var i årene Fader eller diktator? 1903-06 formann i Arbeider­ Mellom 1870 og 1898 ble det anlagt seks treforedlingsbe­partiet. Han flyttet i 1906 til­ drifter på Modum. Tre av dem - Kongssagene, Ramfos,bake til Modum og ble senere stortingsmann for Buskerud. I Haugfos - var tresliperier med en arbeidsstokk på 40 - 50 mann 1928 ble han statsminister i hver. Embretsfos Fabrikker ble også anlagt som et tresliperi, Norges første arbeiderregjer­ men driften ble stadig utvidet og kom etter hvert til ogsåing. å 212

omfatte cellulose-og papirproduksjon. Rundt 1910 var den en av landets største treforedlingsbedrifter med rundt 300 arbei­ dere. Drammenselvens Papirfabrikker ble anlagt som en kom­ binert tremasse- og papirfabrikk, og nådde i årene rundt 1900 også opp i en arbeidsstokk på om lag 300. Katfos Fabrikker ble anlagt som en ren cellulosefabrikk, men ble etter kort tid utvidet med en papirfabrikk. Antall arbeidere var om lag 120 mann. Ved Kongssagene og Haugfos tresliperier representerte treforedlingen en videreføring av gammel sagbruks- og verks­ drift, og begge sliperiene beholdt i stor grad det paternalis­ tiske systemet som allerede var etablert. Av de nyanlagte bedriftene var det bare Drammensel ven som utviklet en ledelses- og organisasjonsform med klare paternalistiske trekk. Særlig kom det til uttrykk i arbeidernes syn på fabrikkbestyreren, som beskrives med tradisjonelle paternalistiske trekk: «Han kunne til tider virke barsk og streng, men han hadde en utpreget rettferdighetssans, og alle hans underordnedes ve og vel lå ham sterkt på hjertet.» 23 Ved Embretsfos og Katfos hersket det helt andre forhold. Den bestyreren som ble ansatt ved Embretsfos i slutten av 1890-årene, gjorde seg særdeles bemerket. En arbeider mente selv at han ikke tok for hardt i da han karakteriserte bestyreren som en ubehersket despot som herjet med arbeiderne. Ved Katfos var det også et anstrengt forhold mellom arbeiderne og bestyreren. Det oppsto flere alvorlig konflikter. Bakgrunnen var bestyrer Hedemanns framferd overfor arbeiderne. Ar­ beiderne anklaget bestyreren for å ilegge dem ulovlige mulk­ ter og for «haandgribeligheder». Eksemplene fra de seks bedriftene på Modum viser at ledelsesformen kunne variere sterkt i treforedlingsindustrien. Det synes også å være tilfelle for resten av industrien i vassdraget. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved det paternalistiske systemets påståtte betydning for arbeidernes holdning og atferd. Ved de bedriftene der det varet paternalistisk herredømme, sto det også sterkt. Det virker snarere som om de paternalistiske båndene ble svekket etter at arbeiderne hadde fagorganisert seg. Det kom klart frem i en episode ved Kongs­ sagene. En av de sakene arbeiderne fremmet etter at fag­ foreningen var etablert, var kravet om høyere lønn. Den ellers så lune og snille direktøren ble svært oppbrakt. Han tålte overhodet ikke å høre et ord om fortjenesten. Arbeiderne var blitt fordringsfulle, og «dem ville ha pergamentpapir om sitt sm ør».24 213

Den engelske historikeren P. Joyce, som har foretatt en analyse av det paternalistiske systemet, hevder at brudd på de grensene systemet setter, fører automatisk til dets oppløs­ ning.25 Når arbeiderne organiserte seg, satte de samtidig impli­ sitt spørsmålstegn ved bedriftsledelsens suverene autoritet. Total underkastelse er en nødvendig forutsetning for at sys­ temet skal fungere. Da arbeiderne organiserte seg, betydde det at de ikke lenger aksepterte ledelsens fullkomne autoritet. En av systemets viktigste forutsetninger hadde dermed falt bort. Fra en slik synsvinkel er det derfor rimeligere å se svekkelsen av patemalismen i treforedlingsindustrien som et resultat av fagorganiseringen, og ikke som en årsak.

Fra standssamfunn til klassesamfunn Retter vi derimot søkelyset på hva som foregikk i samfunnet for øvrig, ser vi at det skjedde en rekke ting fra 1880-årene av som var med på å forandre arbeidernes kår og deres stilling i samfunnslivet. Av stor betydning var selvfølgelig det som skjedde på det politiske plan. Etter at censusprinsippet ble innført, fikk arbeidere med en viss inntekt stemmerett. Denne delen av arbeiderklassen ble dermed av interesse for politiske grupperinger i samfunnet. Ved valget i 1893 forsøkte noen bedriftsledere på Modum å utnytte sin stilling til å sikre seg arbeiderstemmer. Imidlertid stilte Buskerud Amtstidende spørsmål ved lovligheten av det valgpresset som ble bedrevet. I en artikkel i avisen ble det avslørt at M ørch ved Kongssagene hadde betalt sine arbeidere fem kroner, og at bergmester Otterbech ved Blåfarveverket hadde gitt sine arbeidere et tilstrekkelig kvantum bokkøl for å få dem til å stemme på seg. Ved Embretsfos, der Westad var fabrikkbestyrer, var det blitt opprettet et «Stemmebureau», hvilket betydde at stemmingen skulle besørges av en betrodd mann. De uthengte bedriftslederne gikk til injuriesøksmål mot avisen. De tapte imidlertid saken. Lagmannsretten fant at det var blitt ført sannhetsbevis for hva Otterbech og Mørch hadde gjort, og at det var ført bevis for sannsynligheten av Westads deltakelse. Saken ble ikke avsluttet med domsavsigelse. Den vakte atskillig oppsikt og ble brakt inn for Stortinget. Den slags framferd var et klart brudd på standssamfunnets spille­ regler, det var ikke ansett som passende for menn i høye stillinger. «For at bruge et mildt Udtryg, maa det betegnes som lidet hæderligt og beskedent, at vore største A ristokrater lader sig opstille og vælge paa den Maade som sket.»26 Det er inn­ 214

lysende at slike overtramp var med på å svekke arbeidsgiver­ nes autoritet. En rekke arbeidere fikk også bedret sine økonomiske forhold mot slutten av forrige århundre. Treforedlingsindus­ trien ekspanderte kraftig fra slutten av 1880-årene, og det kom arbeiderne til gode. 1 midten av 1890-årene hevdes det at det var gylne tider for arbeiderne. Arbeidsprisene var høye og levnetsmidlene billige. Fra det offentlige ble det rapportert at arbeiderstanden gikk frem i velstand. På Modum ble arbeidernes kår betegnet som særdeles gode. Arbeiderne var økonomisk uavhengige, om de ikke, som embetsmennene uttrykte det, lot seg smitte av tidens luksuriøse ånd. Arbeiderbebyggelsen økte for hvert år, like-så alle mulige bekvemmeligheter. Overalt, især omkring fabrik­ kene, ble det satt opp nye, velinnredede og «smukke Huse af Planker» som ga et solid inntrykk. Ofte skaffet arbeiderne seg en liten jordlapp ved siden av. «Selv blandt de Fattigere findes der en viss Streben efter Elegance, med tapetserede Vægge, prydede med Fotografier og Olietryk, malede Gulve, Gardiner for Vinduerne, ja tildels stoppede Stole og Sofa».27 Til sammen bidro de politiske, sosiale og økonomiske endringene i slutten av århundret til å bedre arbeidernes kår og å øke deres selvtillit i forhold til andre stender. En milepæl i kampen for større politisk innflytelse for arbeiderne ble nådd med loven om alminnelig stemmerett for menn i 1898. Til­ slutningen til DNA økte noe ved valgene etter århundre­ skiftet. Massetilslutningen av arbeidere lot imidlertid vente på seg. Den prosessen gikk ikke av seg selv, noe måtte åpenbart gjøres for å få vekt arbeiderne. Noe ble også gjort.

DNA i støpeskjeen - den praktiske politikks seier Det første stortingsvalget etter at allmenn stemmerett var blitt innført, ble imøtesett med stor spenning. Forventningene ble langt fra innfridd. Ved valget i 1900 fikk ikke Arbeiderpartiet inn en eneste representant på Stortinget, men valget hadde likevel vist at det fantes muligheter for sosialdemokratene. Det ble ganske raskt erkjent at det hadde sviktet på det organisatoriske planet under valgarbeidet. Umiddelbart etter valget ble det satt i gang tiltak for å bedre på dette. Utviklingen av partiet de neste årene viser imidlertid at det ikke bare var organisatoriske svakheter som hindret partiet i å øke sin oppslutning blant befolkningen. Innad i partiet var det uenighet om hvilken vei man skulle gå for å øke tilslutningen. Skulle Arbeiderpartiet være et sekterisk agitasjonsparti med 215

basis i byene, eller bli et folkeparti for hele landet? SentraleSagbruksarbeidere ved Nøst- krefter hevdet som Carl Jeppesen at: «Nå var tiden inne tiledsBruk å omkring 1890. En del av arbeiderne ved bruket var i heise den klassebevisste arbeiderpolitikkens rene fane.»28slutten av 1890-årene medlem­ Alminnelig stemmerett var innført, og Venstre var i oppløs­mer av Drammens brugs- og ning. Arbeiderpartiet burde nå være sterkt nok til å stå på egnetomtearbeiderforening. Eieren av bruket, konsul Jens Gram. ben. I den taktikkdebatten som utviklet seg etter århundre­var i 1900 med på å stifte Ar­ skiftet, fikk opposisjonen mot denne linjen større ogbeidsgiverforeningen. større Dette kan tilslutning. Allerede på landsmøtet i 1898 ble det vedtattha å vært medvirkende årsaker søke samarbeid med De Forenede Norske Arbeidersamfund.til at det ble dannet egen fag­ forening ved bruket så tidlig I 1901 vedtok landsmøtet en programrevisjon som i sinsom ord­ i 1902. bruk klart viste en dreining i retning av at partiet mer skulle være et folkeparti enn en kamporganisasjon for «arbeider­ klassens befrielse».29 Selv om viljen var til stede, var det ikke alle i partiet som var villige til å omsette den i handling. Motsetningene tilspis­ set seg før stortingsvalget i 1903. Partimedlemmer som Tor­ geir Vraa og Olav Kringen ønsket et valgsamarbeid med Venstre. De fikk støtte av en gruppe yngre folk under ledelse av jern- og metallarbeiderforeningens formann Marius Orme­ stad, som klart tok standpunkt mot de eldres «prinsipprytteri». Før landsmøtet hadde de unge opposisjonelle arbeidet med å få til et personskifte i ledelsen. Som motkandidat til Chr. H. 216

Knudsen stilte de Chr. Homsrud. Med valget av Homsrud som formann hadde den praktiske politikks linje seiret i partiet. Etter et lite gjennombrudd for Arbeiderpartiet på Modum ved kommunevalget i 1901 flyttet både Chr. Homsrud og T. Vraa til Kristiania året etter. Allerede samme år fikk Horns­ rud gjennomslag for en viktig reform i partiets program, nemlig jordprogrammet av 1902. Partiet hadde i 1890 vedtatt en revolusjonær linje i jordspørsmålet, med sameie og stor­ drift som viktige krav. Ved at man i 1902 fikk fjernet dette doktrinære marxistiske standpunktet, var ikke lenger partiets program til hinder for tilslutning av småbmkere og arbeids­ folk utover bygdene som ofte hadde en fot i jordbruket. Dermed hadde DNA vist vilje til å ta skrittet fra å være et I.mai-demonstrasjonpå Slem­ mestad, 1909. Slemmestad Ar­ utpreget agitasjonsparti til å bli et praktisk politisk reform- beiderforening, som hadde blittparti, skriver H. Lange.30 stiftet i 1896, meldte seg alle­ Makten i partiet var erobret, det gjaldt å fortsette arbeidet rede i 1899 inn i Buskerud med å sikre økt tilslutning til partiet. Det første skritt som ble Amts Arbeiderparti. Samme år ble foreningen også tilmeldt tatt, var å utbygge partiets egen organisasjon. Allerede på Landsorganisasjonen. landsmøtet året etter ble den nye organisasjonsformen vedtatt.

L 0 V F A .S T E T

JTI m e r s N o r m a l 1 A r b e i d s d a g 217

Ved siden av en ny inndeling av partiets sentrale organer, ble det bestemt at foreningene ute i distriktene skulle gå sammen i amts- og bypartier og være kollektivt tilsluttet Arbeider­ partiet. «Disse lovene var uttrykk for at Arbeiderpartiet for alvor var blitt en organisasjon for hele landet.»31 Om det po­ litiske gjennombruddet lot vente på seg, ga denne sterke veksten i partiets organisasjon selvtillit og pågangsmot. Valget i 1903 ble heller ikke den suksess man hadde håpet på. Partiet fikk inn bare fire representanter på Stortinget, alle fire fra Troms, der Arbeiderpartiet seiret sterkt i landdistrik­ tene. Den intense virksomheten partiet hadde utfoldet hadde likevel båret frukter. Økningen i partiets medlemstall vitner om det. Fra 1900 til 1904 steg medlemstallet fra 11 000 til 19 800.32 Ved kommunevalgene i 1904 kom endelig det første poli­ tiske gjennombruddet, partiet erobret over 360 represen-tanter over hele landet.33 Homsruds ord i hans tale til landsmøtet i 1904 hadde begynt å bli en realitet: «Vi er begynt på erobrin­ gen av den politiske makt her i landet.»34 En erobring som ikke minst var resultatet av politisk innsikt og taktikk av høy klasse. Erobringen av Buskerud er et strålende eksempel på det.

Fronttakttikk Etter at Buskerud Amtsarbeiderforening sluttet seg til Arbei­ derpartiet i 1893, meldte som nevnt de fleste av arbeider­ foreningene seg ut igjen. Utover i 1890-årene fortsatte veksten av arbeiderforeninger i amtet, men uten at noen av dem søkte tilslutning til Amtsarbeiderforeningen.I 1899 meldte også Amtsarbeiderforeningen seg ut av Arbeiderpartiet. Samtidig ble det sendt ut innbydelse til samtlige arbeiderforeninger i amtet om å slutte seg sammen i en ny partipolitisk uavhengig amtsarbeiderorganisasjon. Den nye amtsforeningen ble stiftet 1. oktober 1899 med representanter fra 12 foreninger. I tillegg var det innbudt representanter fra DNA og De Forenede Arbeidersamfund. Av dem møtte Chr. Holtermann Knudsen for Arbeiderpartiet. Året etter ble Chr. Homsrud valgt til formann, og de neste tre årene Torgeir Vraa. Umiddelbart ble det satt i gang et energisk opplysningsarbeid fra sosialdemokratenes side, og gradvis ble foreningens program radikalisert. Allerede i 1900 skapte foreningens program sterke reaksjoner i Venstre, og Buskerud Amtstidende skrev om «programmets ligefrem farlige kar­ akter».35 I 1904 ble målet nådd. Da tilslutning til Arbeider­ partiet kom opp på årsmøtet i 1904, var det ikke én innvend­ 218

ing mot forslaget. Samtlige representanter hadde mandat fra sine lokalforeninger til å gå inn for innmeldelse. Hornsruds, Vraas og deres meningfellers taktikk hadde virket: opprett­ elsen av en partipolitisk uavhengig organisasjon for gjennom den å kjempe for sin politikk. Denne politiske manøvreringen var, som N.H. Hontvedt skriver, et lærestykke i fronttaktikk. Til tross for Arbeiderpartiets suksess ved kommuneval­ gene i 1904 ble det likevel klaget over situasjonen i Buskerud. Antallet industriarbeidere steg fra år til år, men fagorganisa­ sjonen sto relativt svakt. Dette ble kritisert av en innsender i Social-Demokraten som mente at tingene var grepet an i den gale enden i Buskerud.36 Kretsen rundt Homsrud og Vraa hadde imidlertidnye tiltak under forberedelse. Detvarte heller ikke lenge før det bød seg en sjanse.

En bølgebevegelse Lørdag 13. januar 1906 dannet arbeiderne ved Skotselv Cel­ lulosefabrikk fagforening. Det første skritt for organisering av arbeiderne i treforedlingsindustrien var dermed tatt. Hen­ delsen ble slått opp i Fremtiden, og et par dager senere fulgte avisen opp med en oppfordring fra en arbeider ved Holmen Papirfabrikk i Drammen: «Vi maa danne et træmassearbei- derforbund for Norge, saa vi kan opta vore krav med den fornødne kraft.»37 Deretter gikk foreningsdannelsene nær­ mest slag i slag. Allerede 27. januar fulgte arbeiderne ved Embretsfos og Katfos etter og dannet Modum papir- og træmassearbeider- forening. Inspirasjonen fra Skotselv er klar, et par dager før foreningen ble dannet, hadde en av arbeiderne ved Embretsfos uttrykt sin glede i Fremtiden over det som hadde skjedd ved nabobedriften. 1. februar ble Heen Bruks Arbeiderforening stiftet. 4. februar var arbeiderne ved forskjellige bruk i Nedre Eiker innbudt til et møte der Hans Berntsen var til stede og holdt et ildnende foredrag. Det ble meldt om en voldsom tilslutning, og i løpet av kort tid var nesten samtlige arbeidere innmeldt i forenin­ gen.38 11. februar brøt arbeiderne ved Katfos ut av fellesfo- reningen med Embretsfos og dannet sin egen forening. Få dager etter ble de fulgt av arbeiderne ved Hellefos Tresliperi. I mars ble Vestfossen fagforening og Drammen Papirarbeiderforening, som omfattet flere av byens papir­ fabrikker, Holmen, Brager, Drammen Paper Mills og Star Paper Mill, dannet. 11. mai dannet arbeiderne ved Dram- menselvens Papirfabrikker sin forening, Geithus Fagforen- 219

ing. 1. juli dannet arbeiderne ved Jarlsberg Paper Mills (denBedriftskorpset ved Mjøndal­ gang Pukerud) forening. 26. august dannet arbeiderneen ved Cellulosefabrikk hadde blitt opprettet omkring århun­ Tofte og Hurum cellulosefabrikker en felles forening. Sammedreskiftet. Bedriften holdt både dag ble det også dannet fagforening ved Kongssagene tresli­dirigent og instrumenter. Rein- peri på Modum. En måned senere, 23. september, dannethard Olsen (medflosshatt midt på bildet), tidligere musikk- arbeiderne ved nabobedriften Haugfos forening. sersjant fra det militære, var i På dette tidspunktet hadde fagforeningsbølgen nåddflere den perioder korpsets dirigent. nordlige delen av vassdraget. 21. september ble det stiftetHan ble også valgt til den f ør ste forening ved Follum tresliperi, 21. oktober ved Hofsfos,formann 6. i fagforeningen, da denne ble stiftet ifebruar 1906. november ved Hofs bruk, 1. desember ved Randsfjord Bedriftskorpsettre­ avgikk ved en masse- og papirfabrikk og 6. desember ved både Viul ogstille død etter at det under Kistefos tresliperier. lockouten i 1907 hadde trop­ pet opp utenfor bestyrerens I midten av desember sluttet også arbeiderne ved det sistekontor og blåst Internasjonal­ tresliperiet i Modum, Ramfos, seg til bevegelsen.30 Ramfosen av alle krefter. (Mjøndalen tresliperi lå i utkanten av Modum kommune, i et isolertCellulosearbeideiforening,50- årsberetning.Drammen 1956.) skogsområde på grensen til Krødsherad. Som en av arbei­ derne påpekte i Fremtiden var forholdene der noe primitive, dvs. det tok sin tid før nyheter og informasjon nådde frem.40 Det ble besluttet å melde foreningen inn i Norsk Arbeids­ mandsforbund 1. januar 1907. Fra januar til desember 1906 var det blitt dannet foren­ inger eller fellesforeninger ved 26 av treforedlingsbedriftene i fylket. Tar vi med de foreningene som ble dannet ved Labro, 220

Vittingfos og Trondstad i 1907, var det bare ved Skjærdalen, Adalen og Bægna det ikke var blitt dannet foreninger under den store organisasjonsbølgen.41 Riktignok gikk foreningene ved Vestfossen og Ramfos i oppløsning i løpet av kort tid. Ved Vestfossen ble det dannet ny forening i 1910. Hvorfor lyktes foreningsdannelsene denne gangen?

En samlende sak Forklaringen på hvorfor arbeiderne i Skotselv gikk til det skritt å organisere seg 13. januar 1906, sto å lese i Fremtiden samme dag: arbeid også lørdagsnatt ved Skotselv Cellulose­ fabrikk. Grunnen til at arbeiderne ikke hadde protestert tid­ ligere, var at arbeidet natt til søndag nylig var blitt innført ved bedriften. Det var altså en provokasjon fra bedriftens side, en forverring av arbeidsvilkårene som førte til at arbeiderne organiserte seg. En par dager etter redaktør Torgeir Vraas angrep i Fremti­ den, forsvarte bedriftens disponent seg i avisen og hevdet at hans bedrift bare fulgte den praksis som allerede var innført ved andre treforedlingsbedrifter i vassdraget. I realiteten var hans bedrift den siste som hadde innført arbeid natt til søndag. Etter denne opplysningen tok saken en ny vending. Vraa så straks at den konflikten han hadde engasjert seg i, ikke var begrenset til et oppgjør med en enkelt bedrift. Det var derimot en sak som angikk de fleste arbeiderne i treforedlingsindu­ strien. Saken rommet dermed store muligheter, og Vraa lot ikke sjansen gå fra seg. Han handlet raskt. Skytset ble nå rettet mot de konstitusjonelle myndigheter som godkjente dispensa­ sjoner fra fabrikktilsynslovens § 27. I en lengre artikkel i avisen gjorde han myndighetene delaktig i ansvaret for å sette arbeidernes liv og helse i fare. Innlegget sluttet med en appell som klart vitner om hans dobbelte siktemål: «Og kan og vil ikke stortinget ordne dette, saa faar arbeiderne gjøre det ved sine organisasjoner.»42 Han fikk sin gamle kampfelle Egede - Nissen til å ta saken opp i Stortinget. Selv dro han rundt til forskjellige bedrifter for å snakke med arbeiderne om saken. Samtidig ble kjente agitatorer som Hans Berntsen og Richard Hansen sendt rundt for å agitere for fagforeningsdannelser. Etter at Hans Berntsen hadde vært til stede ved stiftelsen av Nedre Eiker fagforening i begynnelsen av februar, var han innom Fremtiden for å rapportere om det som var skjedd. «Jeg er ræd, at dette ikke kan holde sig, og jeg skjønner ikke, hvordan interessen er kommet. De vil med magt ind i organisa- tionen,» uttalte han til avisens redaktør, Torgeir Vraa. «Jo, vi 221

Arbeiderne i Vestfossen de­ monstrerer for 8-timersdagen 1. mai 1911. Den første fag­ forening ved Vestfossen ble dannet i 1906, men gikk etter kort tid i oppløsning. I 1910 ble det på nytt dannet fagfor­ ening, og denne gang viste for­ eningen seg å være levedyktig.

skjønner godt det,» repliserte Vraa. «Det oplysningsarbeide, som er paagaaet her i amtet begynder at bære sine frugter.»

Det trykte ords makt Fremtiden kom i regulært salg fra 1. juli 1905. Vraa hadde da arbeidet i lengre tid med å få i gang en arbeideravis i fylket. Helt fra han var lærer på Modum i 1890-årene, hadde han vært en flittig bidragsyter til Social-Demokraten, og hadde selv arbeidet som journalist i avisen fra han flyttet til Kristiania i 1902. Vraa fant tidlig ut at det ikke var noe som formet folks meninger mer enn det trykte ord.44 Vel et halvt år etter at Fremtiden var kommet i regulært salg, kunne avisen melde at opplagstallet var nådd opp i 2200. Fremtiden var dermed blitt fylkets nest største avis. Denne suksessen kan i stor grad tilskrives redaktør Vraas innsats. Til å begynne med solgte avisen på ingen måte seg selv. Det var 222

Personalet i Drammens-avis- fremdeles mye motstand blant arbeiderne som skulle over­ en Fremtiden ved avisens 10- vinnes. Fra Hurum ble det i juli måned 1905 meldt at det bare årsjubileum i 1915. Torgeir Vraa (midt i første rekke) var var fire-fem arbeidere av 200 som holdt en arbeideravis. avisens redaktør fra starten av«Arbeiderne i Hurum taaler vist ikke den slags,» skrev en og til sin død i 1934. Mange arbeider som undertegnet med «en modig arbeider». Til å kjente navn i norsk arbeider­overvinne den typen motstand brukte Vraa sine kontakter i presse var innom Fremtiden, blant dem Christian Hilt (til arbeiderforeningene til å hjelpe seg. Han fikk foreningene til høyrebakVraaH. rekke),som å velge agitatorer for avisen. På den måten fikk han spredd i 1914 ble ansatt som redak­avisa gjennom arbeidernes egne rekker. sjonssekretær i avisen. Den raske stigningen i opplagstallet vitner også om at opinionen blant arbeiderne var på gli i en mer radikal retning. Vraa og de sosialdemokratiske kreftene i fylket hadde der­ med skaffet seg et effektivt våpen i kampen for sin politikk. Dette våpenet ble også brukt, ikke bare som en nyhetsformid­ ler, men også som en aktiv pådriver for å få arbeiderne til å organisere seg. Uten Fremtiden og rollen den spilte i utvik­ lingsforløpet i 1906, er det tvilsomt om organiseringen ville ha fått det omfanget den fikk.

Oppsummering Den framgangen arbeiderbevegelsen opplevde i årene etter 223

1900, var et resultat av så vel dyptgående endringer i sam­ funnet som av mer situasjonsbetingede forhold. Unions­ striden var blitt brakt i havn året i forveien, og var dermed ute av den politiske dagsordenen. Gode tider for treforedlings­ industrien og en rekke nyetableringer av papirfabrikker i år­ ene rundt 1905 skapte behov for arbeidskraft og gjorde det gunstig for foreningsdannelser. I tillegg til disse faktorene har denne artikkelen søkt å rette søkelyset på betydningen av det arbeidet de politiske pione­ rene i arbeiderbevegelsen bedrev. I verket om arbeider­ bevegelsens historie hevder Øyvind Bjørnson at det var en nær sammenheng mellom arbeiderbevegelsens politiske og faglige gjennombrudd i Buskerud og Østfold. Han ser det faglige gjennombruddet som en forutsetning for arbeider­ bevegelsens politiske gjennombrudd.45 Erfaringene fra Bus­ kerud taler imidlertid for at det var det motsatte som var til­ felle der.

Noter 1. Øyvind Bjørnson,På klassekampens grunn (1900-1920), Arbeider­ bevegelsens historie i Norge, bd. 2, Oslo 1990, s. 125 2. Bjørnson,På klassekampens grunn, s. 130 3. I Norsk Papirindustri Arbeiderforbund Oslo 50 år, 1963, oppgir Jon Mathisen tallet for organisasjonsdannelser i 1906 til å være 26, derav 17 i Drammensvassdraget. Ved å gå gjennom diverse fagforenings- beretninger ogFremtiden for 1906 har jeg kommet frem til 22 foren­ ingsdannelser bare i Buskerud. 4. Embretsfos fagforening 50 Drammen år, 1955, s. 11 5. Ingar Kaldal,Papirarbeidernes historie, Norsk Papirindustriarbeider­ forbund 1913-1988, Oslo 1989, s. 45 6. Samme sted 7. Bjørnson,På klassekampens grunn, s. 174ff 8. Kaldal,Papirarbeidernes historie, s. 42 9. Argumentet gjaldt konkurransen fra Tyskland, «hvor saadanne Fab- riker tillades fortsat ogsaa Søndag». 10. Arbeidstilsynet, protokoll for dispensasjon fra Fabrikktilsynet 1893- 1909 11. Samme sted 12. Edvard Bull,Arbeiderklassen blir til (1850-1900), Arbeiderbevegel­ sens historie i Norge, bd. 1, Oslo 1985, s. 422 13. Nils Henning Hontvedt,«Arbeiderorganisering i Buskerud 1868-1904», i: Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, nr. 2, 1980 14. Samme sted, s. 105 15. Samme sted, s. 88f 16. Styreprotokoll for Embretsfos Arbeidersamfund 20.1.1985 17. Bull,Arbeiderklassen blir til,ss. 391 og 415 18. Arbeiderminnesamlingen, Historisk Institutt, Universitetet i Trond­ heim 224

19. Hans Amundsen,Chr. Hornsrud. Inntrykk og minner, Oslo 1959, s. 37 20. Amundsen,Chr. Hornsrud, s. 41 21. Bull,Arbeiderklassen blir til,s. 243 22. E. Bull, Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd, Oslo 1972. Kaldal,Papirarbeidernes historie, s. 44, Bjørnson,På klasse­ kampens grunn, s. 173 23. Union Nytt 1951, s. 14 24. Moen, manuskript til Modums industrihistorie. 25. Patrick Joyce,Work, Society, Politics, London 1980, s. 95 26. Buskeruds Amtstidende, 1.3.1984 27. NOS, C. No. 4, 1886 28. Halvard Lange, «Arbeiderpartiets historie 1887-1905», i Halvdan Koht (red), Det norske Arbeiderpartis historie 1887-1937, bd. 1, Oslo 1937, s. 262 29. Samme sted, s. 233 30. Samme sted, s. 242 31. Samme sted, s. 267 32. Samme sted, s. 267 33. Samme sted, s. 272 34. Amundsen,Chr. Hornsrud, s. 62 35. Buskerud Amtstidende, 14.4.1900 36. Amundsen,Chr. Hornsrud, s. 55 37. Fremtiden, 20.1.1906 38. Fremtiden, 6.2.1906 39. Fremtiden, 17.12.1906 40. Fremtiden, 17.12.1906 41. Det fantes også et tresliperi på Kongsberg, men om forholdene ved denne bedriften har det ikke vært mulig å finne noen opplysninger. 42. Fremtiden, 18.1.1906 43. Fremtiden, 6.2.1906 44. Jon Vraa,Torgeir Vraa 16. mai 1868 - 16. mai Drammen1968, 1969, s. 29 45. Bjørnson,På klassekampens grunn, s. 178