Dette Politiske Essayet Bruker Den Europeiske Idéhistorien

va innebærer det å være borgerlig, hvor kommer ideer Hom borgeren og borgerlig fra, og finnes det en plass for borgeren og borgerlige i fremtidens samfunnsliv og politikk?

ette politiske essayet bruker den europeiske idéhistorien Dsom bakteppe for den norske stats- og samfunnsut viklingen. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annet. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier. Borgeren og borgerlige fortjener et politisk essay.

et primære målet med essayet er å bidra til å gi borgeren Dog borgerlige den plassen de fortjener i den norske samfunnsutviklingen. Dette er også et kritisk essay, fordi det er et forsøk på å beskrive hvordan fellesskapet som metafor for staten og for det offentlige i perioder har bidratt til at det kollektive har tatt overhånd på bekostning av liberale, borgerlige verdier. BORGEREN OG FELLESSKAPET

Mathilde Fasting

BORGEREN OG FELLESSKAPET Et politisk essay 2015 © Civita AS Printed in Norway

ISBN 978-82-92581-68-1

Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 Oslo Omslag: Therese Thomassen Omslagsbilde: Maud Gjeruldsen Bugge Sats: Veronica Sande/Sande design Produksjon/trykk: F. J. Stenersen, Oslo

www.civita.no Innhold

Kapittel 1: Innledning 7 Det borgerlige prosjektet 7 Fellesskapskritikken 10 Hvordan lese dette politiske essayet – struktur og innhold 11 Takk 15 Kapittel 2: Borgeren og det borgerlige samfunnet 17 Borgeren og det borgerlige 18 Handelskapitalismen og spesialiseringen – borgerens nye rolle 21 Borgerlig offentlighet 23 Borgerlig samfunnsstruktur 26 Borgerlig moral 28 Kritikk av det borgerlige samfunnet 31 Det borgerlige samfunnssystemet utfordres 35 Borgerlig i dagens samfunn 38 Kapittel 3: Europeisk politisk tenkning om staten 45 Reformasjonen og eneveldet 46 Å sikre tryggheten 49 Grunnlaget for den liberale staten 52 Mill swimming with the tide 54 Hegels syntese 56 Betydningen av institusjoner og byråkrati 57 Svaret på sosiale utfordringer 58 Kritikk av omfattende velferdsstater 60 The end of history? 64 Kapittel 4: Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 68 Arven fra det dansk-norske eneveldet 70 Dansk-norsk liberalisering 72 Grunnloven 77 Embetsmannsstaten 78 Begynnelsen til velferdsstaten – det sociale spørgsmaal 81 Liberale betenkeligheter 83 Kapittel 5: Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet 86 Nasjonen 87 Sivile tradisjoner 91 Den norske «borgerlige offentligheten» 93 «Folket» 98 Arbeiderfellesskapet, solidariteten og fellesskapet 100 Kapittel 6: Nasjonalt fellesskap og klassekamp 104 Arbeiderpartiets revolusjonære, internasjonale solidaritet 106 Nasjonen – de borgerliges motsvar 108 Fedrelandslaget – motstand mot Arbeiderpartiet 112 Arbeiderbevegelsens mobilisering og retorikk 115 Fra klasseparti til folkeparti 118 Arbeiderpartiets aksept av det liberale demokratiet 121 Kapittel 7: Fellesprogrammet og etterkrigstiden 124 Et bakteppe for Fellesprogrammet 124 Fellesskapets parti 127 Borgerlig motstand mot økonomisk og politisk detaljstyring 131 Rettsstatlig vern 134 Profesjonalisering og korporatisme 136 Styring av kultur og fritid 138 Kapittel 8: Norge – et lite land i verden 141 Revitalisering av politikken 141 Individ og frihet 144 EF, EØS og EU – essensen av norske debatter 149 Liberalisering 153 Stat og styring 157 Rettighetsfesting 160 Innvandring − mangfold på kort tid 162 Borgerlig offentlighet og grenser for politikk 165 Kapittel 9: Ideologi og retorikk i norsk politikk 168 Framing i norsk politisk retorikk 168 Fellesskap og frihet – kollektiv og individ 170 Systemet og A4-løsningen 175 Valgfrihet og mangfold 178 Mangfold eller markedsmakt 181 Folkebevegelsenes moderne retorikk 183 Langtvirkende forestillingsmønstre 185 Kapittel 10: Borgerlig fremtid 187 Det svake skillet mellom stat og samfunn 188 Utfordringer for det borgerlige liberale demokratiet 190 Utfordringer for det sosialdemokratiske fellesskapet 195 Look to Norway 199 Litteraturliste 203 Litteratur 203 Nettreferanser og partiprogrammer 208 Politiske taler, debattinnlegg og kronikker 209 Innledning | 7

Kapittel 1: Innledning

Det borgerlige prosjektet Den norske samfunnsmodellen er formet av norsk historie, politikk og kultur i samspill med utenlandske impulser. Noe har vi tatt med oss fra tiden med Danmark, andre ideer har vi fra europeisk samfunnsutvikling og noen ideer er distinkt norske.

Verdiene i samfunnsmodellen kommuniseres gjennom politiske historiefortellinger. Fortellingene på 1800-tallet var preget av nasjonalromantikk og en gryende etablering av Norge som selvstendig nasjon, men også av opplysningstanker, modernisering og liberalisering. Etter andre verdenskrig har den dominerende fortellingen vært historien om fellesskapet. Den fortellingen holdt stand i flere tiår, men ble fra 1980-tallet utfordret av frihet, mangfold og individualisme, som var tydeligere borgerlige verdier. I et historiefortellingsperspektiv er politikk verdikamp, og den som best kommuniserer verdiene, har ofte også størst gjennomslag politisk.

Utfordringene med å skrive noe om borgeren og borgerlig er mange, særlig fordi det har mange ulike aspekter ved seg. Det er vanskelig, nærmest umulig i flere sammenhenger, å skille 8 | Borgeren og fellesskapet

mellom borgerlighetens idégrunnlag og borgerlighet som politikk, gjennomført av borgerlige partier. Det er, kanskje særlig i gjennomgangen av den norske historien, vanskelig å trekke entydige linjer mellom borgerlige verdier og borgerlig politikk. Politiske tiltak er ikke alltid verdikonsistente, men pragmatiske.

Dette politiske essayet setter den norske samfunnsutviklingen inn i en europeisk kontekst. Det gjøres med et faglig utgangspunkt, men med essayet som verktøy. Jeg tar for meg europeiske politiske ideer som har påvirket samfunnet vår med tanker hentet fra flere kjente forfattere og politiske tenkere. Det handler om ideer om stat, samfunn og individ, og ikke minst om borgeren og den borgerlige offentligheten. Tidligere statsminister Kåre Willoch definerer begrepet «borgerlig» slik: Et samfunnsideal med liberale holdninger, sosial harmoni og respekt for privat eiendomsrett. I denne boken er borgeren og disse borgerlige ideene sentrale. Å være borgerlig har også noe «ikke særinteresse» over seg. Det er et ideal å strebe etter å gjøre det best mulig for alle i samfunnet, og avvise særinteressekamper.

Boken har et idéhistorisk utgangspunkt, og den følger ideer om borgeren, staten og samfunnet gjennom den europeiske og norske idéhistorien. Ideen om borgerlig er både verdi messig og politisk forankret. Dette er således ikke en statsvitenskapelig bok, selv om mange statsvitere vil kunne nikke gjenkjennende til deler av teksten.1

Hvorfor skrive et politisk essay om samfunnsutvikling i et borgerlig perspektiv? Fordi borgerlig i seg selv er vanskelig å definere på en entydig måte, har det vært et mål å vise hvordan og hvorfor borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten

1 For en god statsvitenskapelig gjennomgang anbefales Frank Aarebrot og Kjetil Evjen, Land, makt og følelser: Stats og nasjonsbygging (Ber- gen: Fagbokforlaget, 2014). Innledning | 9 et grunnleggende borgerlig samfunnssfunnsyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier. Borgeren og borgerlig fortjener et politisk essay.

Jeg har alltid visst at jeg har vært borgerlig, at de sentrale verdiene borgerlig bygger på også er mine. Gjennom historiske arbeider jeg har gjort, med både norsk og europeisk idéhistorie, finner jeg et klart borgerlig mønster. Selvfølgelig viser jeg også frem en sterkt kritisk idétradisjon knyttet til borgeren og borgerlig i særdeleshet, både når det gjelder økonomi og dannelse og kultur. Den viktigste kritikken kommer kanskje særlig fra en intellektuell politisk tradisjon etter Karl Marx, og finner veier gjennom kapitalismekri- tikk, kritikk av borgerlig dannelse og av borgerlige tradisjoner. «Småborgerlig» var et skjellsord da jeg var barn. Partier og personer ville ikke kalle seg borgerlige av frykt for å bli assosiert med kapitalisme eller borgerlig dannelse og konvensjoner. Det var til tider belastende å omtale seg som borgerlig. Slik bør det ikke være, og det er heller ingen grunn til at det skal være slik. Snarere er den borgerlige tradisjonen og det borgerlige verdigrunnlaget noe å være stolt av og verdsette.

Den kritiske siden av historien om borgeren og borgerlige er ikke mitt primære anliggende i denne vandringen gjennom den politiske historien. Jeg vil heller undersøke de positive sidene ved borgeren og de borgerlige ideene. Som borgerlig er det dette perspektivet jeg inntar, og som leser er det dette du kan forvente.

Jeg har studert idéhistorie og stusser av og til over hvorfor konservative og liberale tenkere var så liten del av pensum i den moderne idéhistorien fra opplysningstiden og fremover. Jeg har måttet lete dem frem. Jeg spør meg selv hvor det idéhistoriske grunnlaget for borgeren, økonomisk frihet og demokrati, som er så grunnleggende og viktig, ble av? En 10 | Borgeren og fellesskapet

del av mitt prosjekt her er å trekke noen linjer i den borgerlige idétradisjonen og forsøke å relatere disse ideene til en norsk historisk utvikling, samt å se hvordan borgeren og borgerlige har satt sitt preg på samfunnsutviklingen.

Fellesskapskritikken Den andre store utfordringen for borgerligheten i norsk perspektiv, i tillegg til Marx og hans etterfølgeres kritikk, er i det borgerlige i møtet med det sosialdemokratiske fellesskapet, og det at fellesskap omtales som fellesskapet i bestemt form entall. Dette er også et kritisk essay, fordi det er et forsøk på å beskrive hvordan fellesskapet som metafor for staten og det offentlige, i perioder har bidratt til at det kollektive har tatt overhånd på bekostning av liberale, borgerlige verdier. I noen av kapitlene i boken er det fellesskapets historie som overskygger borgeren. Norge er et land med en lang tradisjon for likhet. Det er et lite land, homogent – både historisk og kulturelt, uten de store forskjellene man historisk har hatt i andre vesteuropeiske land. Jeg spør meg selv hvorfor dette fellesskapet sitter så sterkt i, og hvorfor politiske partier med likhet som grunnprinsipp har fått så stor tilslutning i Norge. Retorikken i norsk politikk har gjort at begreper om staten og det offentlige, og begreper om det norske nasjonale fellesskapet, har glidd over i hverandre. Konsekvensen er at fellesskapet nesten er blitt ens- betydende med staten og omvendt. Dessuten har fellesskap, definert på andre måter, kommet i skyggen. Som borgerlig mener jeg fellesskap er viktig, men jeg aksepterer ikke sam- menkoblingen mellom fellesskapet og det offentlige. Innledning | 11

Hvordan lese dette politiske essayet – struktur og innhold Essayet kan gjerne leses i sin helhet, eller man kan velge ut de delene man interesserer seg for.2 Jeg har først to innledende kapitler om henholdsvis borgeren og staten. Her trekkes det europeiske perspektivet opp, før det kommenteres med hen- blikk på norsk utvikling. Deretter følger kapitler om norsk samfunnsutvikling. Siste del av boken handler om retorikk og historiefortelling og om hvilke utfordringer borgeren og borgerlige står overfor fremover. Dessuten vil kapitlene om norsk mellomkrigstid og etterkrigstid beskrive tenkning om stat og fellesskap, noe som også blir kommentert i de siste delene av boken.

Min bakgrunn som idéhistoriker gjør at jeg har brukt mange idéhistoriske og historiske kilder. De kommenterer jeg underveis, men med et slikt lerret som dette essayet spenner over, er det mange som sikkert vil savne «sine» tenkere, «sine» forfattere eller sin spesifikke fagtradisjon. Essayet legger, som nevnt, heller ikke vekt på den kritikken av borgerligheten og borgeren som kom etter Karl Marx, og som gjennom de siste 150 årene konsistent har hatt sine kritikere, ofte knyttet til økonomi, men også til verdier og til borgerlig dannelse og konvensjoner. Fellesskapsmetaforen, derimot, vies mye plass i gjennomgangen av den norske politiske historien.

Nedenfor følger et riss av strukturen og et kort sammen- drag av de ulike kapitlene. Begrepet om borgeren oppstår i middelalderen, og det borgerlige samfunn vokser frem i løpet av 1600- og 1700-tallet. Grunnlaget for borgeren er både en frigjøringsprosess fra laug, som var profesjonelle

2 Civita har publisert flere bøker og notater som omhandler norsk historie, samt to antologier om henholdsvis liberalisme og konservatisme. Jeg legger ikke til grunn at leseren kjenner disse tekstene, men anbefaler dem for en mer detaljert gjennomgang av konservatisme og liberalisme, og av norsk velferdshistorie og den norske politiske utviklingen etter 1970. Underveis i boken vil ytterlige kilder brukes og anbefales for den som vil lese mer. 12 | Borgeren og fellesskapet

organisasjoner med lovlige monopol, føydalherrer og adel, men også fremveksten av handel og handelskapitalismen. Vekstkraften i den nye økonomien var en kombinasjon av institusjonelle forhold som avtale- og eiendomsrett og inspirasjon til oppfinnelser og innovasjon fra den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet. Gjennom opplysningstiden, med en formidabel vekst i trykking og spredning av ulike publikasjoner, oppsto den borgerlige offentligheten. I denne offentligheten legges grunnlaget for liberale rettsstatsprinsipper, for vern av privat eiendomsrett og prinsipper for fungerende byråkrati.

Et sentralt begrep i den moderne samfunnsutviklingen er differensiering. Differensiering handler om oppsplitting og er viktig for å forstå utviklingen av ulike samfunnssfærer fra 1700-tallet og frem til i dag. Konkret handler det om etablering av staten, av nasjonalstater, av en fremvoksende borgerlig offentlighet i det som på engelsk kalles civil society eller sivilsamfunnet og om fremveksten av handel og næringsliv. Den borgerlige offentligheten ble understøttet av trykkefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Den første store differensieringsprosessen i europeisk politisk idéhistorie var dannelsen av den moderne staten. Europeisk tenkning om staten handler om tre store omveltninger: Den første omveltningen er bruddet med antikk og kristen tenkning og etableringen av staten som et eget begrep. Den neste omveltningen er etableringen av den liberale staten i opplysningstiden, og den tredje er fremveksten av velferdsstaten fra midten av 1800-tallet og fremover.

Den andre delen av boken handler om den norske samfunnsutviklingen. Noen utviklingstrekk finner vi igjen: stat – rettssystem – byråkrati. På 1700- og 1800-tallet gikk Dan- mark-Norge, og dermed Norge, fra å være et enevelde til å bli moderne stater. Europeisk tenkning om statsutvikling påvir- ket dansk-norske teoretikere og den politiske utviklingen i Danmark-Norge. I bunnen lå et allerede sterkt rettssystem, Innledning | 13 først som basis for den eneveldige staten og senere gjennom utbyggingen av det liberale demokratiet. Liberale ideer fra 1700-tallets opplysningstid fikk raskt innflytelse og bidro til at Norge i 1814 fikk en grunnlov som bygget på liberale opp- lysningstidsideer. Med reformasjonen ble Danmark-Norge protestantisk. Kirkens menn ble statlige embetsmenn, og de ble på mange måter forløperne til byråkratiet og la grunnlaget for mange institusjoner.

Det neste århundret ble brukt til institusjonsbygging og modernisering av statsapparatet, godt hjulpet av de, allerede fra dansketiden, fungerende embetsmennene. På slutten av århundret kom demokratiet og innføringen av parlamentarismen i 1884. Dermed var det siste elementet i den liberale, demokratiske rettsstaten på plass. Et av de viktigste særtrek- kene ved norsk samfunnsutvikling fra tidlig på 1800-tallet var en aktiv moderniserings- og liberaliseringsstrategi, iverk- satt av embedsmenn med klare visjoner for norsk modernisering. Norske politikere var næringsvennlige og førte en liberal politikk der næringsfrihet, privat eiendomsrett og fri- handel ble fremmet.

1800-tallet var det identitetsskapende århundret i Norge. I løpet av omtrent hundre år ble mange rammer for hvordan vi definerer vår nasjonale identitet lagt. Det å tilhøre en nasjon handler både om borgertilhørighet og om kulturell og historisk tilhørighet. I tillegg handler det om ulike nasjonale fortellinger, og om hvilke symboler og ritualer som er identitetsskapende. Det nasjonale fellesskapet var 1800-tallets nyvinning, selv om de gamle fellesskapene, som kirken, familien og den lokale bygda, fremdeles spilte en stor rolle i den enkeltes oppfatning av fellesskap. Tradisjonelt var disse mindre kollektivene det som utgjorde limet mellom folk.

I Norge utviklet det seg et sterkt sivilsamfunn i løpet av 1800-tallet, preget av frivillige organisasjoner innen kultur, religion, (etter hvert) politikk og hele veien også ulike sosiale- 14 | Borgeren og fellesskapet

og velferdsmessige initiativ. Innover på 1900-tallet forvitret sivile fellesskap i møtet med en stadig mer omseggripende velferdsstat på den ene siden og en nedvurdering av filantropiske og ulike religiøse fellesskap på den andre siden. Balan- sen mellom samfunnssfærene ble forskjøvet i retning av en større offentlig sektor og en mindre sivil sektor. Et av de mest fremtredende trekkene i de skandinaviske landene er at fel- lesskapsbegrepet knyttes så sterkt til staten. Dermed skyves andre fellesskapsforståelser ut.

På slutten av 1880-tallet ble et nytt fellesskap viktig. Arbei- derbevegelsens fellesskap var et kollektivt, solidarisk og internasjonalt fellesskap. Nasjonen ble de borgerlige partiers kollektive alternativ til arbeiderfellesskapet og klassekampen. Arbeids- og velferdsspørsmål ble aktualisert i takt med økende industrialisering og modernisering av næringslivet. De sosiale trygdeordningene fikk også preg av å være normative apparater, måter å styre borgernes livsførsel på. Som Francis Sejersted skriver, «Når staten trer inn og garanterer medborgerens samfunnsmessige status, tar den også stilling til hva som er ønskelige livsprosjekter.»3 Statlig styring er ikke en trussel mot det liberale demokratiet, men en omfattende, paternalistisk stat kan være det. Med en ambisjon om et utvidet samfunnsansvar fulgte en stadig større satsing på offentlige ordninger. Denne kollektive strategien er opprinnelsen til det sterke grepet fellesskapet fikk. Kollektive ordninger krever solidaritet og tilslutning, men også sterk regulering og ensretting. I etterkrigstiden var troen på at forvaltningen visste best og kunne styre til det beste for fellesskapet stor, og den fikk følgelig svært mye makt.

Arbeiderpartiet gikk fra å være et revolusjonært parti på 1920-tallet til et sosialdemokratisk folkeparti i tiåret etter.

3 Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre, 113ff (Oslo: Pax, 2005). Innledning | 15

I 1935 ble den første Arbeiderparti-regjeringen valgt,4 og ved valget i november i 1945 fikk Arbeiderpartiet 85 av 150 mandater på Stortinget. Arbeiderpartiets retoriske og politiske suksess var å omdanne arbeiderbevegelsens definisjon av fellesskap til å bli synonymt med Norge.

Boken avsluttes med en gjennomgang av politisk retorikk. Ideologier bygger delvis på bestemte syn på forholdet mellom individ og fellesskap, og på forholdet mellom stat, samfunn og enkeltmennesket. Forskjeller i de ulike partienes syn på dette forholdet gjenspeiles i retorikken. De som klarer å skape den beste historiefortellingen, lykkes også i sin politiske kommunikasjon.

Velfungerende politiske institusjoner er basisen for at samfunnet skal fungere godt. En god markedsøkonomi, et sterkt sivilsamfunn og en kompetent offentlig sektor er alle avhengig av at samfunnet har et godt lovverk, klar ansvarsforde- ling, politisk engasjerte borgere som deltar i demokratiske valg og en statsadministrasjon som ivaretar borgernes grunnleggende behov for frihet og trygghet.

Takk Boken er blitt til gjennom en lang prosess som startet med ideen om å definere hva det vil si å være borgerlig. Jeg vil særlig takke Marius Doksheim for uvurderlig hjelp gjennom hele skriveprosessen. Torkel Brekke har vært en verdifull samtalepartner underveis, særlig i den siste viktige fasen av skrivingen. Eirik Vatnøy har bidratt med innspill til retorikk. Kristin Clemet, Paul Joakim Sandøy og Torstein Ulserød har også lest og kommentert.

4 Den første var Hornsrud-regjeringen i 1928 som satt i 18 dager, men Nygaardsvolds regjering ble sittende frem til krigen. 16 | Borgeren og fellesskapet

Therese Thomassen, Veronica Sande og Maud Gjeruldsen Bugge har hatt ansvaret for henholdsvis layouten, ferdigstil- lelse av manus og forsideillustrasjon.

Jeg vil også spesielt takke professor i historie, Øystein Søren- sen, sosiolog Håkon Lorentzen og leder i Hordaland Venstre, Geir Kjell Andersland, og ellers takke alle som har bidratt på ulike måter gjennom hele arbeidet med denne boken. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 17

Kapittel 2: Borgeren og det borgerlige samfunnet

Individ og stat er et klassisk begrepssett i politisk filosofi. Før vi hadde nasjonalstater, da staten var synonymt med herskeren eller kongens person, var heller ikke individ eller borger egne begreper i den politiske idéhistorien. Begge begrepene vokser frem gjennom renessansen og reformasjonen og blir sentrale i «modernitetens fødsel» på 1600-tallet.5 Overgangen fra en antikk verdensanskuelse til en moderne tok flere hundre år. I løpet av noen hundre år dreide tenkningen fra å ha Gud i sentrum til at enkeltmennesket fikk en egenverdi, og tenkning om stat og samfunn tok utgangspunkt i det sekulære.

Dette kapittelet handler om borgeren og individet, og om det borgerlige samfunnet. Borgeren oppstår i middelalderen, og det borgerlige samfunn vokser frem i løpet av 1600- og 1700-tallet. Grunnlaget for borgeren er både en frigjørings- prosess fra laug, som var profesjonelle organisasjoner med lovlige monopol, føydalherrer og adel, men også fremveksten av handel og handelskapitalismen. Innovasjonsiveren, opp- muntret og inspirert av den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet, ble selve vekstkraften i handelskapitalismen. Det moralske og siviliserende grunnlaget for det borgerlige samfunn blir lagt i opplysningstiden, særlig gjennom etable-

5 «Modernitetens fødsel» er tittelen på bind 3 i Vestens Idéhistorie, perioden fra 1600 til 1800. 18 | Borgeren og fellesskapet

ringen av en borgerlig offentlighet. I denne offentligheten legges grunnlaget for liberale rettsstatsprinsipper, vern av privat eiendomsrett og prinsipper for fungerende byråkrati og rettssystem der avtaler, handel og finansiering ble mulig. Bakgrunnen for innovasjonsiveren var nettopp at det man fant på ikke ble beslaglagt eller konfiskert med en gang det ble lønnsomt. Det ble mulig å tro på at det kunne lønne seg å skape noe.

Etter hvert som industrialiseringen skyter fart, blir også borgeren og det borgerlige samfunnet utfordret av tenkere som Rousseau og Marx, men den borgerlige samfunnsmodellen har vist seg tilpasningsdyktig og danner i dag et viktig fundament i vestlige demokratier.

Borgeren og det borgerlige Ordet «borger» kommer opprinnelig fra det franske ordet for en by med en bymur rundt, og med et torg eller marked sentralt plassert. Borgeren var en innbygger i en slik by – bür- ger på tysk, burgess på engelsk og bourgeois på fransk.

Fra den konkrete betydningen, å være innbygger i en by, utviklet begrepene borger og borgerlig seg til også å bli betegnelsen på en samfunnsklasse, mellom adel og kirke på den ene siden og bønder på den andre. Bourgeois på fransk betyr både en borger, og det å være borgerlig.

Politisk er borgerlig historisk brukt om borgere som plasserer seg til venstre for adel og geistlige, og senere til høyre for sosialister. Opprinnelsen til begrepet kommer fra den franske revolusjonen på 1700-tallet der Ludvig den 16. plasserte sine konservative støttespillere på høyre side i folkeforsamlingen og revolusjonære og liberale motstandere til venstre. Den politiske betydningen borgerne fikk, hadde sitt grunnlag i den større økonomiske selvstendigheten bor- Borgeren og det borgerlige samfunnet | 19 gerne etter hvert hadde gjennom handel. De ble dermed en egen politisk kraft i opposisjon mot de geistlige (førstes- tanden i den franske nasjonalforsamlingen) og mot adelen (andrestanden i nasjonalforsamlingen). Borgerne var del av tredjestanden, eller allmuen, der alle som hadde øko- nomiske midler eller eiendom var. Tredjestanden inkluderte også håndverkere og frie bønder, som tilfellet var blant annet i Norge. De standsløse var de uten eiendom. Etter den franske revolusjonen ble stendene oppløst, og kimen til de tre store politiske ideologiene – liberalisme, konservatisme og sosialisme – så dagens lys. Sosialistene ønsket radikale samfunnsforandringer, noe borgerlige ikke gjorde. Den britiske politikeren og tenkeren Edmund Burkes (1730–1797) protest mot den franske revolusjonen, Reflections on the Revolution in France, går til kjernen av hvorfor radikale samfunnsendringer ikke fører til et bedre samfunn. Han skrev at samfunn som ikke har evne til å gjøre noen forandringer, er samfunn som ikke er i stand til å ivareta seg selv.6 De radikale forandringene i den franske revolusjonen førte i første omgang til et terrorvelde, kriger og en ny keiser, Napoleon. Likevel, siden stendene var avskaffet, og de geistlige og adelen hadde mistet sine privilegier, ble den politiske aksen høyre – venstre etter hvert synonymt med borgerlig – sosialisme.

I et samfunnsperspektiv var borgerens tilknytning til byen en kontrast til tidligere tilknytning til landsbygden. Det var i byene at handelen tok seg opp gjennom renessansen. Det å være borger ble i utgangspunktet knyttet til handelsvirksomhet, og borgerrettighetene ble knyttet til det å drive handel. Borgerne dannet i middelalderen laug for å beskytte sine håndverksvirksomheter og handelsvirksomheter fra føydal- herrer og adel. Laugene ga dem økonomisk trygghet.

6 Jesse Norman, Edmund Burke (London: William Collins, 2013), 138. «A state without means of some change is without the means of its conservation.» 20 | Borgeren og fellesskapet

I takt med europeisk kolonisering og ekspansjon fra 1200-tallet av, og økt handelsvirksomhet og tilgang til nye han- delsmarkeder i løpet av 1400- og 1500-tallet, blomstret de europeiske storbyene og ble samlingspunkter for økonomisk liv. Den økonomiske utviklingen ga grunnlag for økonomisk selvstendighet for borgerne. Med økonomisk selvstendighet fulgte også et ønske om politisk innflytelse. Borgerne hadde frigjort seg fra føydalherrene, og etter hvert ble også laugene oppløst. Med friere handel kunne borgerne skape seg for- muer og investere kapital.

Borgerlig blir på engelsk også brukt som synonym for middelklassen. På fransk er begrepet borgerlig mer nyansert og ikke sammenfallende med middelklassen. Franskmennene har fire nivåer av borgerlige, som går helt fra småborgerlig til det som kan oversettes til en overklasse, uten å inkludere adel. Derfor er borgerlig i den franske betydningen også synonymt med rikdom, ikke basert på landeiendommer, som i middelalderen, men på handel og kapital. Det bidro til at begrepet borgerlig senere er blitt knyttet til rikdom og sett i kontrast til den samfunnsklassen som kun levde av sin egen arbeidskraft. I moderne tid finner vi begrepet bourgeois, som er en oversettelse av det tyske bürgerlich, i skriftene til den tyske økonomen Wilhelm Röpke. Han legger selv til en fotnote for å forklare sin bruk av begrepet «borgerlig», og han understreker at han bruker det i en ikke-nedsettende og upolitisk betydning. At han må legge til at begrepet ikke må oppfattes som nedsettende, henger sammen med klassetenkningen og begrepets tilknytning til rikdom.

På norsk har borgerlig vært betegnelsen på borgere i byene eller på byborgerskapet, i kontrast til geistlige og til bøn- der, og inkluderte etter hvert både handelsmenn, selvstendig næringsdrivende, akademikere og embetsmenn. I Norge er ikke borgerlig knyttet til rikdom, slik som på fransk, men mer likt den engelske betydningen, der borgerlig er synonymt med middelklasse. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 21

Til sist blir borgerlig også brukt som en sosial og kulturell betegnelse. Her legges det vekt på kulturelle verdier og oppfatninger om samfunn og politikk som oppfattes å være borgerlige. Verdiene knyttes gjerne til et økonomisk byborgerskap, eksempelvis slik det er beskrevet i Thomas Manns roman Buddenbrooks fra 1901, som for øvrig anbefales, sammen med Manns andre roman Trollfjellet. For nordmenn er mange av Ibsens dramaer en selvsagt referanse, da sær- lig som kritikk av borgerligheten og dobbeltmoral. Denne kulturelle betydningen er ikke sentral i min fremstilling av borgeren og borgerligheten. Det er også et tankekors at borgeren og borgerligheten så få steder i moderne skjønnlittera- tur beskrives som noe verdifullt og positivt. En av de få som savner det borgerlige samfunnet før første verdenskrig er Ste- fan Zweig. Hans Verden av i går fra 1942 er bakoverskuende og peker på hva Europa har mistet med første verdenskrig og ikke minst med utbruddet av annen verdenskrig.

Å være borgerlig er knyttet til verdier. Når jeg senere i boken skriver om de borgerlige, vil det være enkelt å tenke på borgerlige partier, men det vil også være mennesker som vil kunne anse seg som borgerlige, uten å være knyttet til et borgerlig parti. Tilsvarende kan mennesker i et parti som omtaler seg som borgerlig, ikke nødvendigvis omtale seg som borgerlig.

Handelskapitalismen og spesialiseringen – borgerens nye rolle Innover på 1700-tallet slo det merkantilistiske økonomiske systemet sprekker. Merkantilismen var betegnelsen på det rådende økonomiske systemet på 1600- og 1700-tallet, som skulle sikre nasjonalstatene rikdom gjennom reguleringer og proteksjonistiske virkemidler. Selv om man mot midten av 1700-tallet gradvis hadde gått bort fra merkantilismen innenlands ved avviklingen av laugene, hadde restriksjo- 22 | Borgeren og fellesskapet

nene og reguleringene av den internasjonale handelen samtidig økt.

Tilgangen til fjerne markeder og handel som ikke var rela- tert til den lokale organiseringen av økonomien, muliggjorde vekst og spesialisering. Det førte til at europeiske byer vokste i antall og størrelse, og skapte nye, alternative arbeids- og yrkesmuligheter utover den tradisjonelle, føydale jordbruks- virksomheten. Som borger var man ikke lenger bundet i et personlig avhengighetsforhold til én enkelt føydalherre, men ble i stedet en del av et omfattende økonomisk system.

Det var ikke i borgernes interesse å ha et økonomisk system som først og fremst skulle sikre kongen midler til å finansiere en sterk militærmakt. Derfor ble merkantilismen stadig mer kritisert gjennom 1700-tallet. I 1776 kom standardverket som beskriver grunnlaget for det handelskapitalistiske samfunnet og arbeidsspesialiseringen, Adam Smiths Wealth of Nations. Smith beskriver fremveksten av en ny samfunnsmodell, den handelskapitalistiske. I denne modellen er borgeren og borgerens handelsvirksomhet sentral. Økonomisk virksomhet frigjorde borgeren fra statsmakten.

Det sentrale i denne samfunnsmodellen er arbeidsdelingen som oppstår. Den formidable økonomiske veksten som Stor- britannia opplevde mot slutten av 1700-tallet og innover på 1800-tallet, var først og fremst forårsaket av en utstrakt spesialisering og arbeidsdeling. Yrkesdifferensieringen inne- bærer at man blir avhengig av utallige andre aktører for å dekke sine behov. Man må skaffe seg det man trenger i samarbeid med andre. Denne arbeidsspesialiseringen er et viktig kjennetegn på moderne samfunn.

Differensieringsprosessen eller spesialiseringsprosessen som startet med renessansen og reformasjonen, fikk grunnleggende betydning for synet på moral, individet og kollektivene. Differensieringen er historien om avviklingen av Borgeren og det borgerlige samfunnet | 23 religiøs enhet og det overordnede føydale fellesskapet. I dette bildet er borgeren sentral. Det moderne samfunnet kjennetegnes ved at mennesket opptrer i mange ulike roller, blant annet som statsborger, privatperson eller yrkesutøver. I løpet av 1700-tallet utvikles tenkning som plasserer individet som et privat menneske i en privat sfære, og som i tråd med økende handel og kapitalismens fremvekst også ser borgeren som økonomisk aktør i et marked. Differensieringen handler videre om prosessene som innebærer fristilling fra ulike ufri- villige eller skjebnebestemte fellesskap. Avviklingen av det ene avhengighetsforholdet som kjennetegner middelalderens føydale struktur representerer en ny frihet og uavhengighet for individet.

Borgerlig offentlighet Handelen over landegrensene brakte med seg et behov for informasjonsutveksling. Allerede på 1500-tallet hadde europeiske byer sine nyhetspublikasjoner.7 Myndighetene fulgte opp på 1600-tallet og spredte trykket informasjon, men det var da borgerne for alvor tok i bruk trykkpressen som debatt- og informasjonskanal at den borgerlige offentligheten oppsto. Dermed ble utveksling av meninger sentralt, ikke bare en enveiskommunikasjon av informasjon. Ved å spre informasjon gjennom tidsskrifter og aviser, fikk man mange flere lesere og dermed kunne mange flere delta i debatten. Dessuten ble informasjonen spredt mye raskere.

Den borgerlige offentligheten blir grunnlaget for det sivile samfunnet. I dette sivile samfunnet, the civil society, sto borgeren sterkt. Innenfor det sivile samfunnet fant man både markedet og den borgerlige offentligheten. Opplysningstiden på 1700-tallet markerer et skille i tenkningen om ulike sfæ-

7 Ellen Krefting, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800 (Oslo: Cappelen Damm Akademiske, 2013), 186. 24 | Borgeren og fellesskapet

rer. Før 1700 var det mulig å tenke «samfunn» og «individ» som et hele. Encyclopedien til de fransk opplysningstenkerne, som ble utgitt i et tidsrom på tretti år fra 1751 til 1780, var et siste og ambisiøst forsøk på å ramme all menneskelig aktivitet inn i en helhet. Selv om forsøket var fåfengt, representerte Encyclopedien en gedigen innsats for kunnskapsformidling, men også et definitivt brudd med religion og Gud som kunn- skapens og sannhetens kilde. Encyclopedien hadde mennesket som utgangspunkt og fornuften som veileder, og det var dette som fikk idéhistorisk innflytelse.

Med den borgerlige offentligheten kom en ny betydning inn i begrepet «borgerlig», denne gangen knyttet til tysk – Bil- dungsbürgertum – som kan oversettes med den utdannede eller opplyste borgerlighet.8 Denne borgerligheten var et av de viktigste kjennetegnene ved opplysningstiden i Europa og er behørig beskrevet og analysert av Jürgen Habermas. Borgerlig meningsbrytning i den offentlige sfæren var opprinnelig en motsats til statsmakt, fyrster og adel. Det gode argumentet skulle vinne frem i den offentlige debatten, og meningen var at statsmakten skulle ta det til etterretning. Enkeltmenneskets frihet og rettigheter sto sentralt, og dessuten var ideer om ytringsfrihet essensielle for at denne offentligheten skulle fungere. Borgerne blir privatpersoner som debatterer i offentligheten. I denne offentligheten utveksles kunnskap. Grunnlaget for tanker om ytringsfrihet for alle ligger nettopp i 1700-tallets debattkultur.

Når teologien ikke lenger er hovedpremissgiver i samfunnet, må tomrommet erstattes av noe. Spørsmål som moral og rettferdighet måtte kunne diskuteres. For å gjøre dette måtte man ha rett til å kunne ytre seg fritt uten at noen kunne hindre det eller at det skulle få alvorlige konsekvenser. Opplysnings- filosofen Kants oppfordring var – sapere aude – bruk din for-

8 Borgerlig offentlighet er tittelen på Jürgen Habermas’ bok om fremveksten av den liberale offentligheten i opplysningstiden. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 25 nuft. Kant ønsket en god og tilpasset utdannelse for å skape fornuftige mennesker som handler rettferdig og moralsk og dermed er med på å skape et mer rettferdig og moralsk samfunn. I skriftet Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning? tar Kant opp at man må bruke sin egen fornuft og tenke selv. Skriftet ble første gang trykket i 1784 i avisen Berlinische Monatsschrift. For Kant er det å tenke selv det ypperste man kan gjøre for å finne sannheten. Kant sier videre at alt som trengs er frihet, frihet til å bruke sin fornuft offentlig. Enhver borger har rett til å kritisere staten, men må adlyde lover og regler som privatperson. Dette er for Kant ytringsfrihet. Den offentlige bruk av fornuften må alltid være fri, og det er bare dette som kan føre til opplysning. Dette handler ikke bare om den enkeltes rett til å uttrykke seg, men også den enkelte borgers rett til å høre. Ytringsfriheten blir dermed et instrument både til å øke kunnskap og kompetanse hos den enkelte borgeren, og til å behandle den enkelte borger som en voksen, fri person med ansvar.

Den litterære og den politiske offentligheten fører til en kon- solidering av borgerlig selvforståelse, fordi individet blir utgangspunktet for politisk tenkning. Dermed blir også individets meninger betydningsfulle. Offentlig debatt om religionsfrihet, ytringsfrihet, borgerrettigheter og mennesket som et samfunnsmedlem legger grunnlaget for den moderne borgerlige offentligheten. 1700-tallet kjennetegnes ved en flora av nye tidsskrifter, pamfletter og aviser. Denne utvekslingen av synspunkter og argumenter er helt essensielt i demokratiske samfunn. Den borgerlige offentligheten representerte derfor en maktspredning. Den representerte også kunnskaps- utveksling, læring og opplysning.

De franske opplysningsfilosofene Voltaire, Montesquieu og Rousseau er sentrale i denne borgerlige offentligheten. Deres skrifter påvirker direkte den franske revolusjonen, den amerikanske uavhengighetserklæringen og senere også den norske grunnloven. Den borgerlige offentligheten var kosmopolitisk 26 | Borgeren og fellesskapet

og universell. I den franske Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter ser man det kosmopolitiske og det universelle helt tydelig, uten appell til en overordnet instans som kirke, konge eller adel.9 Rettighetene som ble befestet var knyttet til mennesket som sådan, ikke til stand, formue, religion eller politisk tilhørighet. Tekster ble oversatt og lest over landegrensene, mange leste dessuten flere språk. Mange av tekstene fant også raskt veien til Danmark-Norge, og nordmenn og dansker ble inkludert i den europeiske offentligheten. Det la grunnlaget for de liberale ideene Grunnloven bygget på.

Borgerlig samfunnsstruktur Den borgerlige samfunnsstrukturen besto av både markedet, der økonomiske transaksjoner, produksjon og handel foregikk, og den borgerlige offentligheten, referert til som the civil society – eller sivilsamfunnet. Den sivile sfæren var samfunnet, i motsetning til staten. På tysk fikk man til og med ordet borgerlig inn. Der het sivilsamfunnet «det borgerlige samfunnet» - die Bürgerliche Gesellschaft. Med sterkere nasjonalstater blir menneskets rolle som statsborger – citoyen – stadig viktigere. På fransk skiller man nettopp rollene som borger ved å ha en betegnelse for statsborger (citoyen), og en annen for borger (bourgois).

Vi kan for eksempel spore begrepet om en sivil sfære som noe annet enn staten tilbake til tenkere som Adam Smith. Smiths tanke er at moralske systemer dannes i sosial interaksjon mellom mennesker i denne sfæren, altså ikke bare i familien og i nære relasjoner, men i samkvem med andre borgere. Alle vil måtte korrigere sine handlinger gjennom et stadig samspill

9 Artikkel 2 i den franske menneskerettighetserklæringer lyder: Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettighetene er frihet, eiendomsrett, rettssikkerhet og rett til å motsette seg undertrykkelse. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 27 med andre. Smiths tese er at mennesket siviliseres av samfunnet. I The Theory of Moral Sentiments skrev Smith: «Man naturally desires, not only to be loved, but to be lovely; or to be that thing which is the natural and propre object to love. He naturally dreads, not only to be hated, but to be hateful; or to be that thing which is the natural and propre object of hatred.»10 Disse moralske bekreftelsene hevder Smith at mennesket får i samfunnet, og det moralske samkvem med andre mennesker vil sette i gang en «oppdragende» sivilise- ringsprosess. David Hume (1711–1776) knyttet økt handelsvirksomhet til sivilisering og dannelse av befolkningen, og mente at utstrakt handelsvirksomhet i nasjonen ville være politisk fordelaktig. For begge tenkere er det borgeren som er sentral, når han deltar i det borgerlige samfunn og engasjerer seg i handel.

Tilsvarende var Smiths syn på staten ikke, som ettertiden gjerne har tillagt ham, at han var tilhenger av såkalt laissez-faire. Staten har ikke bare en avgjørende rolle som garantist for privat eierskap gjennom et velfungerende rettssystem, men også et videre ansvar for utviklingen og opp- rettholdelsen av et offentlig skoleverk, en stående hær, samt andre samfunnsnyttige, men økonomisk ulønnsomme, fore- tagender.11 Jeg må legge til her at Adam Smith og skotske opplysningstenkere er blant mine forbilder. Dess mer jeg leser av dem og om dem, dess større respekt får jeg for de ideene og tankene de presenterer og diskuterer. Hvorfor Smith har fått en merkelapp som en «vulgærkapitalist» eller «liberalist» av mange moderne tenkere, er for meg uforståelig. Det er en stor misforståelse som baserer seg på en forenklet lesning av Wealth of Nations.

10 Adam Smith, The Theory of Moral Sentiments, The Glasow editition (Oxford: Oxford University Press, 1976), Part III, chapter 2, § 1. 11 Disse står beskrevet etter tur i bok V «Of the Revenue of the Sovereign or Commomwealth», Smith, Wealth of Nations, V. i-ii, og her ser vi at Smith tydelig ikke er tilhenger av full laissez-faire. 28 | Borgeren og fellesskapet

Moderne lesning av Smith tilbakeviser laissez-faire-argumentet og viser at Smiths tre verker, om markedet, moralen og retten, må leses i sin helhet slik at man ser viktigheten av institusjoner og rammeverket for at et fritt marked skal fungere.12

De klassiske opplysningsfilosofene hevdet at man i et moderne samfunn kan sameksistere sosialt med folk man ikke kjenner (personlig).13 Deres poeng er at kun i et slikt samfunn, der borgeren er sentral, kan man øke velstanden for flest mulig.14 Samtidig vil et samfunn uten rettferdighet og likhet for loven ikke fungere. Uten et lovverk som ivaretar privat eiendomsrett og ytringsfrihet, vil samfunnet uunngåe- lig bli oppløst. Statens oppgaver er omfattende, men viktigst her er at staten ikke tillegges noe ansvar for et moralsk eller identitetsskapende fellesskap. Identitet og moral skapes i pri- vatsfæren, familien og nære relasjoner, og mellom borgerne i sivilsamfunnet og markedet. Det var vesentlig at markedets moralske fundament var knyttet til den etikken som ble dannet i familie- og sivilsfæren.

Borgerlig moral Da jeg skulle bestemme meg for tema for masteroppgave i idéhistorie, var valget enkelt. Som økonom ønsket jeg å se nærmere på sammenhengene mellom kapitalisme eller mar- kedsøkonomi og moral, og opprinnelsen til oppfatningene av egeninteressen som noe positivt. Det brakte meg tilbake til begynnelsen av 1700-tallet og starten på den borgerlige

12 Fasting, «Adam Smith: An Enlightened Life», 12 Minerva 4.10.2011, http://www.minervanett.no/adam-smith-an-enlightened-life/ 13 Mathilde Fasting og Ulla Fjeldstad, Marked og moral (Oslo: Civita, 2010). 14 Michael Ignatieff, The Needs of Strangers: An essay on privacy, solidarity, and the politics of being human (New York: Penguin Group, 1984), 119. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 29 offentligheten og moraldebattene om handel og økonomi. Arbeidet med moraltenkningen var inspirerende, og jeg fikk satt ord på viktige verdier i et borgerlig samfunn.15

Markedet, definert som økonomisk samhandling mellom borgerne, var en del av det borgerlige samfunnet, der øko- nomisk samhandling mellom «fremmede» var det sentrale. Utgangspunktet for dette markedet var sekulært, ikke reli- giøst. Tidligere var samfunnets og individets moraltenkning sett som et hele innen et kristent verdensbilde. Dette slo sprekker i renessansen og med reformasjonen på 1500-tallet. Moral var nå et sekulært anliggende. Nettopp derfor var det viktig for opplysningstenkerne å diskutere premissene for sivilisering, samkvem og moral. Moral og forretningsetikk blir dermed viktig for oppbyggingen av et velfungerende samfunn. Tillit mellom fremmede mennesker blir en viktig pilar. I de samfunnene der moral og lov til sammen skapte gunstige rammebetingelser, var tilliten høy. Tillit er også historisk og kulturelt betinget, men moraltenkningen i opplysningstiden skapte viktige premisser for moral og sivilisering.

Mange opplysningstenkere var opptatt av forholdet mellom fornuft og følelser. Egeninteressen, eller den opplyste egeninteressen, sto sentralt i moraldebattene. Begrepet «egeninteresse» passet godt inn i diskusjonen om hva som var sosialt nyttig og ønskelig. Egeninteresse ble, som nevnt, synonymt med et mer spesifikt og rasjonelt uttrykk for motivasjon enn følelser, som var sett på som mer variable, uhemmede og ukontrollerbare. Egeninteressen var forutsig- bar, kalkulerbar, disiplinert og veloverveid, samtidig som den var et uttrykk for egne ønsker, ambisjoner og målset- ninger. Det er mye enklere å forutsi hva en persons sanne egeninteresse er enn å si hva hans sanne følelser er. Derfor

15 Mathilde Fasting, Maskerader: Egeninteressens forvandling – moralske, økonmiske og politiske diskusjoner i fransk tenkning ved inngangen til opplysningstiden (1638–1751), UIO, 2008. https://www.duo. uio.no/handle/10852/25109 30 | Borgeren og fellesskapet

var egeninteresse svært velegnet i diskusjoner om hva som motiverer den enkelte og hva som er nyttig for fellesskapet, både politisk og økonomisk.16 Egeninteresse, og opplyst egeninteresse, var et positivt begrep, nettopp fordi det ikke var snakk om egoistiske følelser. Egeninteresse er ikke det samme som egoisme.

Protestantisk etikk la vekt på egenskaper som sparsomme- lighet og nøysomhet.17 Max Weber kalte dette for den den- nesidige askese, eller askese i verden, for å skille det fra den askesen som foregikk i klostre og var rettet mot den andre verden. Det å reinvestere kapital og drive handel var en måte å gagne fellesskapet, vel så mye som en selv, på. Verdsettingen av hverdagslivets moral sprengte mange av de hierarkiske og elitistiske tendenser som føydalsamfunnet hadde vært preget av. Moraldebattene var viktige, fordi de skulle forene den individuelle moralen i samfunnet med en moral som var til det felles beste. I motsetning til tidligere, deltok borgerne selv i moraldebattene, i møter og i aviser og tidsskrifter.

Moralen som danner grunnlaget i et borgerlig samfunn har røtter både i kristen og i humanistisk tenkning. I opplysning ligger det særlig en bruk av fornuft, nettopp for å oppøve hvordan dydene kombineres, og unngå at de blir misbrukt. I overgangen fra et føydalsamfunn som var basert på ære, der den viktigste dyden var mot, i betydningen militær styrke, blir dydene nå knyttet til handel og det Montesquieu kaller le doux commerce. Æren er hele tiden knyttet til menneskets behov for ros og anerkjennelse, men det er ikke lenger de gamle standardene for ære som gjelder. I stedet er det nye trekk, for eksempel økonomisk forfengelighet, som stimule- res. Filosofen Voltaires forsvar for økonomi og marked er i

16 For en lengre diskusjon av moral og egeninteresse på 1700-tallet, se Fasting og Fjeldstad, Marked og moral. 17 Se Max Weber, Den protesantiske etikk. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 31 første rekke et moralsk forsvar for egeninteresse. Han anser økonomisk egeninteresse for mye mindre farlig enn forføl- gelse av andre interesser, for eksempel militær ære eller reli- giøs fanatisme.

Idealet gikk fra ære på slagmarken, som var knyttet til de få, privilegerte i samfunnet, til å være en god borger. Borgernes interesse var først og fremst økonomisk eller materiell, og utover på 1700-tallet ble velstand en reell mulighet.18 Kom- mersiell interesse klatret oppover på den sosiale rangstigen, mens ridderidealet om ære stadig ble gjort narr av og lat- terliggjort. Det beste litterære eksempelet her er Cervantes antihelt Don Quijote fra 1605. Det var starten på en prosess som gradvis endret synet på handel, penger og kommersiell oppførsel.19

Kritikk av det borgerlige samfunnet Kritikken av det samfunnet som var i ferd med å ta form, kom raskt gjennom pamfletter, bøker og artikler. Det moderne samfunnet som vokste frem, var kjennetegnet av oppsplitting i ulike samfunnssfærer: staten, det borgerlige sivile samfunn, som inkluderte den borgerlige offentligheten og markedet, og privatsfæren eller familien. Det innebar, som jeg har vært inne på, en stor frigjøring for individet, for handel og økonomisk vekst og for muligheter enkeltmennesket hadde til å forbedre sin situasjon. Med oppdagelsene på 1400- og 1500-tallet, den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet og fremveksten av det borgerlige samfunn, var alle premissene for et lukket og stabilt verdensbilde borte. Det var bekymringsfullt for flere sentrale tenkere, blant annet Jean-Jacques Rousseau (1712– 1778) og Karl Marx (1818–1883).

18 Albert Hirschman, The Passions and the Interests Political Arguments for Capitalism before Its Triumph, Twentieth Anniversary Edition (Princeton New Jersey: Princeton University Press, 1977), 40. 19 Hirschman, The Passions and the Interests, 12. 32 | Borgeren og fellesskapet

Den første som kritiserte fremveksten av det moderne samfunnet var Rousseau. Det moderne samfunnet siviliserer oss ikke, mente han. Det moderne mennesket er fremmedgjort overfor seg selv. Rousseau hevdet at mennesket er sosialt og vil arbeide for det felles beste, men ulikhet og ufrihet hindrer det i dette. Mens Smith så arbeidsdeling som noe positivt, så Rousseau det som negativt og en kilde til ulikhet.20 Han skriver i Om ulikheten: «Fra det øyeblikket et menneske trengte hjelp av en annen, så snart man oppdager at det var nyttig for den enkelte å ha forråd for to, forsvant likheten.»21

Da jeg første gang leste Rousseaus Om ulikheten, ble jeg først fascinert og tenkte at dette var en bok som kritiserte noe viktig ved samfunnsutviklingen. Senere fikk jeg kalde føtter, og til slutt har jeg kommet frem til at Rousseau også er en viktig inspirasjon for totalitær tenkning, noe som særlig kommer frem i verket Om samfunnspakten.

I sitt politiske verk, Om samfunnspakten, lanserer Rousseau et begrep han kaller allmennviljen, som i denne sammenhengen kan tolkes som et forsøk på å finne tilbake til enheten og likheten mellom borgerne. Staten Rousseau så for seg skulle utligne de forskjellene som eiendomsrett og utvikling hadde skapt. Allmennviljen var et uttrykk for hvordan et slikt fellesskap skulle være. Fellesskapet skulle sørge for likhet, og individene skulle frivillig inngå en samfunnspakt, altså en avtale om et forpliktende fellesskap. Dette fellesskapet skal være ledet av allmennviljen, ikke av særinteresser eller egeninteresse: «[Allmennviljen] betegner det enkeltmennesket vil når det tenker som et kollektivt legeme, det er det en vil når en tenker at det skulle vært en lov for hver enkelt i hele fellesskapet.»22 Rousseaus begrep om allmennviljen har vært

20 Fasting, «Adam Smith: An Enlightened Life». 21 Jean-Jacques Rousseau, Om uliheten mellom menneskene: dens opprinnelse og grunnlag (Oslo: Aschehoug, 1984), 74. 22 Krefting, Modernitetens fødsel 1600–1800, 136. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 33 opphav til diskusjon siden begrepet ble lansert, men det er utvilsomt riktig å si at flere sosialistiske enn borgerlige tenkere har latt seg inspirere. Av flere har han til og med blitt oppfattet som en totalitær ideolog. Oppsummert er forholdet mellom Rousseaus allmennvilje og den individuelle vilje slik: Den individuelle vilje er også en egeninteresse som ikke behøver å være altruistisk, men egoistisk, mens allmennviljen skal representere det som er godt for alle, det vil si uten sær- interesser eller egoisme.

Hva ville stått i en tenkt samfunnskontrakt? Hva er den offentlige meningen? Rousseau tenker seg at allmennviljen er det de frie borgere kommer frem til i den offentlige debatten. I Rousseaus samfunnskontrakt kommer allmennviljen til uttrykk gjennom folkeforsamlingen, organisert i republik- ken, i Rousseaus tilfelle idealrepublikken Genève. Rousseaus ideal er det direkte, deltakende demokratiet, mens nest best er det representative.

Rousseau kritiserte også markedet. Kritikken hans kan deles opp i tre hovedargumenter: kritikk av spesialisering og arbeidsdeling, kritikk av moral og kritikk av materiell motivasjon og streben.23 Rousseau ville skille begrepene borger og samfunnsborger – bourgeois og citoyen – og fremheve samfunnsborgerrollen, et skille som fremdeles eksisterer på fransk. Rousseau kritiserte andre for å sammenblande begrepene og omtale byer som samfunn og borgere som samfunnsborgere.24 Å være borger var negativt, fordi det ble knyttet til bylivet og handelen, det som ble omtalt som homo economi-

23 Dennis C. Rasmussen, The Problems and Promise of Commercial Society: Adam Smith’s response to Rousseau (Pennsylvania: The Penn- sylvania State University Press, 2008), innledingen. 24 http://athena.unige.ch/athena/rousseau/rousseau.html, 31.10.2013 «Le vrai sens de ce mot s’est presque entièrement effacé chez les modernes; la plupart prennent une ville pour une cité et un bourgeois pour un citoyen.» 34 | Borgeren og fellesskapet

cus og den potensielt farlige egeninteressen.25 For Rousseau var det viktig å skille ut rollen som samfunnsborger, nettopp fordi han kritiserte egeninteressen.

Karl Marx’ kritikk gikk på hele fundamentet for det borgerlige samfunn, men især kapitalismen. Han skrev Det kommunistiske manifest med Friederich Engels i Europas revolusjonsår i 1848 og senere det store verket Kapitalen: Kritikk av den politiske økonomi hvor første bind kom i 1867. Her kommer han blant annet med en grunnleggende kritikk av det borgerlige samfunnet og kapitalismen. For Marx bidrar særlig tre forhold til fremmedgjøringen. Hovedårsakene til fremmedgjøringen borgerne opplever i det moderne borgerlige samfunnet, er for Marx først og fremst den private eiendomsretten. Den skaper forskjeller. Den som ikke har eiendom, har kun sin arbeidskraft. Arbeidskraften selges i markedet, som altså er skapt av handelskapitalismen og den påfølgende industrialiseringen. Dernest er det arbeidsdelingen i seg selv som skaper fremmedgjøringen. Arbeidsdelingen var en forutsetningen for Smiths beskrivelse av det borgerlige samfunn. For Marx betyr arbeidsdelingen at hver enkelt blir fremmed for resultatet av sitt arbeid, man er bare en brikke i en lang kjede av aktiviteter. Til slutt er det innføringen av lønnsarbeid, som reduserer den menneskelige livsaktivitet til et spørsmål om overlevelse og ikke selvrealisering, noe som igjen henger sammen med eiendomsretten noen har og med spesialiseringen og arbeidsdelingen som kjennetegnet markedet.

Gjennom sin analyse forsøker Marx å vise en utvikling som nødvendigvis vil måtte ende opp med det eiendomsløse samfunn, der individene er fullstendig frigjorte og selvrealiserte. Marx bruker dermed sin historiefilosofi til å argumentere for en nødvendig utvikling frem mot det endelige målet han set-

25 For en enkel gjennomgang av egeninteressen på 1700-tallet, se første kapittel i Fasting og Fjeldstad, Marked og moral. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 35 ter seg. Marx’ samfunnskritikk er fremadrettet, revolusjonær og med et sterkt kollektivistisk preg. Om menneskets evne til å samarbeide og ha empati sier Marx: «Først i fellesskapet får individet de midler i hende, som gjør det mulig for det å utdanne sine anlegg i alle henseender, først i fellesskapet blir altså den personlige frihet mulig.»26 Det samfunnet Marx tenker seg her er et kollektiv som tar opp i seg alle individers vilje, ikke ulikt Rousseaus allmennvilje. Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for allmennviljen, og allmennviljen er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Satt på spissen er det å adlyde loven å adlyde seg selv. Samfunnet er et resultat av den kollektive viljen. Ulike sfærer i samfunnet eksisterer ikke lenger. Samfunnet blir synonymt med en altoppslukende stat.

Rousseaus påvirkning på den franske revolusjonen ble umiddelbart kritisert av Edmund Burke. Ideen om allmennviljen og dens påvirkning på marxistisk, kommunistisk og fascis- tisk tenkning gikk mot Burkes argumentasjon for en organisk samfunnsutvikling. Senere er ideologier basert på totalitære trekk blitt utfordret og kritisert av borgerlige tenkere, både liberale og konservative.

Det borgerlige samfunnssystemet utfordres Med industrialiseringen fulgte sosiale utfordringer. Mennes- ker som tidligere hadde vært bønder, enten frie, som i Norge, eller leilendinger, som var vanlig i Vest-Europa, arbeidet i løpet av 1800-tallet i fabrikker og bodde i økende grad i byer. Sykdom, tap av arbeid eller tap av forsørger ble utfordringer som ikke lenger kunne være den enkeltes ansvar helt og hol- dent.

26 Sitert i Wrang, Jensen (red), Filosofiske kugler: En grundbog i politisk filosofi (Århus: Forlaget Klim, 2001), 116. 36 | Borgeren og fellesskapet

Industrialiseringen brakte også med seg en ny ideologi som utfordret det borgerlige samfunn: sosialismen. Den kom i ulike varianter, fra det helt radikale og revolusjonære, til det mer pragmatiske. Etter 1848 (det europeiske revolusjons- året) var begrepet borgerlig, med få unntak, de vestlige intel- lektuelles mest brukte skjellsord. Borgerlig sto mot sosialist. Økonomen og historikeren Deirdre McCloskey beskriver det som et historisk paradoks og en vesentlig årsak til hvordan borgerlig og da særlig borgeren knyttet til kapitalismen, som begreper er blitt brukt og omtalt: «A class genetically part of the bourgeoisie, and before 1848 sympathetic to it, has in its radicalism for a century and a half damned … the bourgeoisie.»27

Den som virkelig ønsker et forsvar for borgeren og det borgerlige verdigrunnlaget kan gå løs på McCloskeys trebinds- verk om den borgerlige ære, en tour de force med historiske, økonomiske, retoriske og litterære analyser av borgerligheten, med et klart positivt utgangspunkt.

Til grunn for mye av kritikken på 1800-tallet lå fremmedgjø- ring, tap av identitet og spørsmål om vi ikke likevel trengte et enhetlig fellesskap. Den mest knusende kritikken fremførte Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. Her anklaget Marx og Engels den liberale økonomiens markedsrelasjon fordi den «ikke etterlot seg noe annet bånd mellom mennesker enn den nakne interessen, den blotte lønn…den åpne, uforskammede, direkte plyndringen.»28 Denne kritikken av borgerlige fra det McCloskey kalte The 1848-moment har fortsatt helt frem til i dag. Utgangspunktet er at det moderne samfunnet er et problem, utviklingen er en forfallshistorie.

27 Deirdre N. McCloskey, The Bourgeois Virtues: Ethics for an Age of Commerce (Chicago/London: The University of Chicago Press, 2006). Se også en omtale av de tre bøkene i The Bourgeois era, se http://www. minervanett.no/vil-redde-kapitalismens-rykte/. 31.10.2013. 28 Karl Marx og Friedrich Engels, The Communist Manifesto (Oxford: Oxford University Press, 1992). Borgeren og det borgerlige samfunnet | 37

De borgerlige samfunnene som ikke opplevde revolusjon, slik som Russland gjorde i 1917, vedtok forsamlingsfrihet og stemmerett for gradvis flere borgere. Dessuten ble lovverk og etablering av institusjoner som ivaretok ikke bare borgernes politiske rettigheter, men også sosiale rettigheter, viktig for å skape et godt samfunn for alle. Utviklingen var i tråd med blant annet Burkes ideer, en organisk samfunnsutvikling, ikke samfunnsomveltning, som i Russlands tilfelle førte til 70 år med kommunisme. Som en konsekvens av industrialisering og store endringer i hvor befolkningen var sysselsatt og bodde, var det særlig fordelingsproblematikk som ble en politisk utfordring. En ting er å skape velstand, en annen ting er om den velstanden som skapes fordeles på en god måte. I et bondesamfunn var det naturlig å bo i en storfamilie som ivaretok barn og gamle sosialt og øko- nomisk. I det fremvoksende industrisamfunnet ble fami- lieenhetene mindre og behovet for sosiale og økonomiske ordninger større.

Gjennom hele det forrige århundret ble de rettigheter og muligheter som ble etablert i løpet av 1700-tallet, sammen med industrialiseringen og utviklingen av markedsøkono- mien, sett på som fundamentalt og som noe positivt som ga muligheter for økt velstand. Mot slutten av 1800-tallet ble det åpenbart at dette ikke var nok, og vi ser starten på utviklingen av velferdsordninger og et lovverk som i større grad gir borgerne sosiale rettigheter. Sosialismen ble en stadig sterkere politisk kraft, og i litteraturen kommer storverk som Victor Hugos Les Miserables fra 1862 og Charles Dickens Oliver Twist, Hard times eller A Christmas Carol som på ulike måter kritiserer fattigdom, konsekvensene av industrialiseringen og dårlige forhold for arbeidere. 38 | Borgeren og fellesskapet

Borgerlig i dagens samfunn Overordnet vil borgerlig innstilte mennesker forsvare en liberal rettsstat og et liberalt demokrati. Lovene og de demokratiske institusjonene vil være rammen rundt all borgerlig politikk og handling. Det vil si at endringer av samfunnet som tilsidesetter disse prinsippene, ikke vil aksepteres. Så kan man føye til at i dagens vestlige demokratier er det få som vil slutte seg til radikale samfunnsendringer som tilsidesetter den liberale rettsstaten, men alle illiberale krefter, enten de er politisk organisert eller organisert på annen måte, vil være i strid med en borgerlig samfunnsforståelse. Valgte politiske representanter har legitimitet til å utøve politisk makt og vedta lover, og domstolene har legitim makt til å avsi dommer.

Borgerlige vil også forsvare mindretallsrettigheter når lover skal vedtas. Dette prinsippet er viktig. Et demokratisk flertall kan utøve vilkårlig makt og innføre autoritære bestemmelser som vil gå ut over mindretallet. En liberal rettsstat vil garan- tere for den enkeltes rettssikkerhet, mens et liberalt demokrati vil ha regler for flertallsavgjørelser som også beskytter mindretallet.

Generelt vil også borgerlige ønske at den politiske makten har en grense, og at samfunnslivet i størst mulig grad får utvikle seg og fungere uten politisk inngripen. Borgerlig innstilte mennesker vil se på sivilsamfunnet og markedet som ulike, men ikke på en måte som gjør dem uforenlige. Begge sfærer forutsetter at mennesker i størst mulig grad råder over seg og sitt. Staten skal utøve sin makt under borgernes kontroll. Politiske beslutninger og politisk maktutøvelse er ikke et mål i seg selv. Respekt for enkeltmennesket, egenverdien av sivilsamfunnet og vernet om den ikke-politiske sektoren er andre verdier som går igjen. Parhestene frihet og ansvar, valgfrihet og konsekvens, eller generelt ideen om at mangfold og frihet er goder, er sentrale for borgerlig innstilte mennesker. Troen på det enkelte mennesket og kraften i frivillig samarbeid er andre kjennetegn. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 39

Både en konservativ og en liberal vil kunne definere seg som borgerlig, men borgerlig må være mindre presist enn liberal, konservativ eller kristendemokratisk, skriver P J Anders Lin- der i essayet «Välkommen till borgerligheten».29 Borgerlig skal favne bredere. Gjennom de to ulike ideologiene liberalisme og konservatisme, er det mulig å tegne et bredt bilde av hva borgerlig er i dagens samfunn. Den norske konservatismen er liberal. Det er Edmund Burkes liberalkonservative tradisjon som har stått sterkt i Norge helt siden begynnelsen av 1800-tallet.

I min forståelse nedenfor inngår det et viktig premiss: Befinner man seg i det jeg vil kalle en av yttergrensene i enten konservatismen eller kristendemokratisk tenkning, har man forlatt frihet som et premiss til fordel for auto- ritetstenkning. Der enkeltindividet ikke lenger er utgangspunktet, har gruppetenkning på ulike nivåer overtatt. Jo lenger ut på autoritetsaksen du kommer, jo mer fjerner du deg fra frihet og liberale verdier. Å være borgerlig er å ha en antiautoritær grunnholdning. I dag finnes det former for alle de tre borgerlige hovedideologiene som er autoritære. I The West and the Rest skriver Roger Scruton om menneske- naturen som er både altruistisk og egoistisk, og han slår fast at den eneste måten å utvikle humane samfunn på er gjennom en «evig balansegang mellom autoritet og frihet». For mye makt og ufrihet ødelegger menneskets skaperevne og fører til tyranni. Men like farlig er den tøylesløse frihet: Den fører oss ut i kaos og barbari hvor friheten utnyttes til egen vinning og nytelse, på bekostning av andre. En ytterlighet av liberalismen representerer en fare fra et annet hold, nemlig en ekstrem individualisme og pulverisering av den ansvarsfølelsen som borgerlige er opptatt av.

«Konservativ» ble en politisk betegnelse tidlig på 1800-tal-

29 P J Anders Linder, «Välkommen till borgerligheten» i Håkan Tribell (red.), Borgerlig framtid (Stockholm: Timbro, 2011), 15. 40 | Borgeren og fellesskapet

let, etter den franske revolusjonen. Konservatismen oppsto i et forsvar for kongedømmet og kirken. For konservative vil det nasjonale, gjerne definert i symbolismen «Gud, konge og fedreland», være viktig. Disse symbolene er bærere av tradisjoner, og en konservativ vil se det som viktig å forsvare det etablerte samfunnet, det vil si det borgerlige samfunnet, med ukrenkelig eiendomsrett og menneskerettigheter.

Det konservative verdigrunnlaget tar utgangspunkt i at individet først og fremst er en samfunnsborger. Det betyr at man som samfunnsborger har ulike rettigheter og ulike plikter, og at en borgerlig konservativ vil vektlegge pliktene den enkelte har i samfunnet tyngst. Pliktene har gjerne sin bakgrunn i kristne, humanistiske verdier, som at man skal «gjøre mot andre, det man vil at andre skal gjøre mot en selv». En borger har frihet, men det er en frihet under ansvar. En borgerlig konservativ vil ofte, som med pliktene, mene at ansvaret veier tungt, og at dimensjonen «ikke skade andre med din utøvelse av frihet», skal vektlegges. Et sitat fra tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, illustrerer dette verdigrunnlaget slik: Det å være borgerlig handler om «ansvar, om hvordan du lever livet ditt som en samfunnsborger (...) som ikke bare skriker opp om rettigheter, men er like opptatt av plikter.»30

Pliktene vil også gjelde over generasjoner. Samfunnet skal bevares for fremtiden, men politikk som forandrer for å sikre samfunnsfundamentet, vil bifalles av en konservativ. De to ytterpunktene, reaksjonær eller progressiv, vil for en konservativ være enten for bevarende eller tilbakeskuende, eller bety at endringene går for raskt, slik at noe den konservative vektlegger, vil gå tapt. Kåre Willoch poengterer at et borgerlige ideal er å beskytte samfunnet mot de velferdstap som følger av brå forandringer i økonomi, sosiale forhold

30 Torbjørn Røe Isaksen, «Sjur Holsen: Den modrate rabulist», Bergens Tidende, 1.1.2013. Borgeren og det borgerlige samfunnet | 41 eller moralsyn. Begrepet borgerlig har noe med moderasjon å gjøre: Ikke revolusjonær og ikke reaksjonær, men reform- vennlig.31

Dessuten vil samfunnets institusjoner være viktig å bevare. De utgjør rammene i det borgerlige samfunnet og inkluderer familie, nabo- og lokalfellesskap like mye som rettsvesen, lover og institusjoner som administrerer samfunnet. Menneskelige praksiser, måter man gjør ting på og rammer man har rundt seg, vil være verdt å bevare for en konservativ, om ikke det er åpenbart at de må forandres for å skape noe bedre. En konservativ vil derfor være en forsvarer av de institusjonene det borgerlige samfunnet etablerte fra 1700-tallet og fremover. Samtidig vil institusjoners legitimitet være avgjørende. Hvor sterk legitimitet en lov, et system eller en institusjon har i seg selv, er et viktig argument for en som er konservativ.

I europeisk sammenheng kan også liberalismen regnes som en borgerlig ideologi. I motsetning til konservatismen, er det enklere å se liberalisme som en politisk ideologi som tar et klarere utgangspunkt i individets frihet og politikkens begrensninger, noe liberale også deler med konservative. I utgangspunktet, før den franske revolusjonen, var konservative og liberale motpoler, men med fremveksten av sosialismen, ble den en viktigere motpol. I dimensjonen stat – individ, eller kollektiv – individ, vil liberale vektlegge individets muligheter og rettigheter og individenes definisjon av hva som er et godt liv. En slik forståelse står i motsetning til en kollektiv forståelse av hva som er et godt liv, noe som betinger et sterkt politisk definert fellesskap. Det vil mange liberale motsette seg, nettopp fordi det kan oppfattes som paternalistisk eller som et for sterkt inngrep i hvert enkelt menneskes frihet. Likevel er fellesskap og identitet viktig i en liberal borgerlig tradisjon. Fellesskap

31 Kåre Willoch, «Notat: Hva betyr begrepet borgerlig», 13.2.2011. 42 | Borgeren og fellesskapet

er nært knyttet til privatsfærens ulike sosiale fellesskap og til fellesskapsbånd som knyttes i sivilsfæren. Dette synet deler konservative og liberale. Mindre viktig vil ønsket om et overordnet sterkt fellesskap være, selv om jeg i den historiske gjennomgangen vil vise at særlig nasjonen som fellesskap har stått sterkt.

Som for den konservative, vil privat eiendomsrett være en ukrenkelig rettighet, men den liberale vil i enda større grad vektlegge enkeltmennesket som utgangspunkt. Derfor vil en liberal forsvare det frie markedet som oppsto med handelskapitalismen. Men det markedet må reguleres av en tilpasset, byråkratisk statsmakt som lager spillereglene og ser til at markedet fungerer på en god måte. I sum betyr dette rammebetingelser skapt gjennom rimelige demokratiske prosedyrer, en fungerende rettstat og fravær av korrupsjon. Markedet krever også en god moral, hvis ikke vil systemet ødelegges. Dessuten forutsetter markedet og kapitalisme valgfrihet. Men det må være en frihet under ansvar. Det må legges til rette for reell konkurranse, individuell risiko og valgmuligheter, samtidig som privat eiendom og et generelt lovverk som ivaretar blant annet avtalerett er på plass. Stikkord er tillit og spilleregler.

Videre vil liberale legge stor vekt på en selvstendig, uavhengig borgerlig offentlighet. I dag er 1700-tallets borgerlige offentlighet del av det vi kaller sivilsamfunnet. Liberale vil forsvare differensieringsprosessen og den friheten den har gitt borgerne, og således være uenig i kritikken fra Rousseau og Marx. Sfærene gir frihet fra en autoritær statsmakt og gir muligheter til utfoldelse der politisk makt ikke griper inn. I dag kan det være fruktbart å se de tre sfærene marked, stat og sivilsamfunn ikke som strengt adskilte, men som dynamiske. Noen aktiviteter, som for eksempel sosialt entreprenørskap, foregår i grenselandet mellom marked og sivilsamfunn, mens andre aktiviteter har sine røtter i sivilt engasjement, men til- byr tjenester i nært samarbeid med det offentlige. Liberale vil Borgeren og det borgerlige samfunnet | 43 i en borgerlig tradisjon se balansen mellom sfærene som en spredning av makt og en styrkning av individet.

Et sentralt element i opplysningstidens debatt om dyder var egeninteressen – den opplyste egeninteressen. I opplysning lå bruk av fornuften, sivilisering og dannelse. Borgerlige vil være opptatt av strukturer som sikrer sivilisering og dannelse. Sedvaner, skikker, utdanning og dannelse vil være bolverket mot en utemmet egeninteresse som grenser til det egoistiske og styres av følelser, ikke av fornuft.32 Dessuten vil den borgerlige offentligheten, det sivile, være moraldannende. Det er i de ulike små og store sivile fellesskapene at samhandling skjer. For borgerlige vil nettopp dette siviliserende aspektet være viktig, altså borgeren som samfunnsborger og deltaker i samfunnslivet.

Til sist har også kristendemokratisk tenkning elementer som deles med de andre borgerlige ideologiene, og tenkningen er klart forankret i en klassisk borgerlig liberal tankegang. Dette kan nok møte motstand i noen kristne miljøer, men i en europeisk, politisk kontekst, vil en slik påstand være gyldig. Forståelsen av hva mennesket er som et sosialt vesen, og at politikk har sin begrensning, plasserer kristendemokratisk tenkning på borgerlig side ideologisk.33 Familien og de nære fellesskapene er viktigst, deretter samfunnet og til slutt staten. Kristendemokratiet baserer seg på subsidiaritetsprin- sippet, det vil si at politikken kun brukes når naturlige fellesskap svikter. Tillit og ansvar legges på så lavt nivå som mulig. Det er helt sentralt at stat og marked er forskjellig fra samfunn. Staten organiserer felles ordninger, markedet utnytter ressurser optimalt. Borgerne, som frie, velgende individer, inngår i ulike fellesskap i samfunnet. «Et kristendemokratisk samfunnssyn er grunnleggende liberalt, i den forstand

32 Se Fasting og Fjeldstad, Marked og moral, kapittel 1. 33 Janne Haaland Matlary, «Menneskesynet i kristendemokratisk tenkning» i Tre essays om kristendemokrati (Oslo: Civita, 2011), 8. 44 | Borgeren og fellesskapet

at rettsstat, demokrati og ytringsfrihet er sentralt», skriver Pål Veiden, og legger til eiendomsrett og sosial markedsøko- nomi, alle grunnleggende borgerlige verdier.34

Kristendemokratisk tenkning ser mennesket som del av naturlige fellesskap, og har således mye av kommunitaris- tisk tenkning i seg. Kommunitarismen kritiserer både mar- kedsliberalisme og individualisering og den instrumentelle velferdsstaten. I Norge er denne kritikken ofte målbåret av konservative og kristendemokrater. I kommunitarismen finnes også borgerlig tankegods om identitetsdannende, små, lokale fellesskap. Kollektive verdier og identifisering med velferdsstaten krever mer enn skattebetaling: «Velferdsstaten har ikke sett sammenhengen mellom individualisering og ver- diforvitring, og har dermed kommet i skade for å undergrave sitt eget verdifundament».35 Sivile fellesskap skal ikke være supplement til eller instrumenter for en offentlig velferd, de skal utøve en selvstendig rolle med borgeren i sentrum.

Rammen rundt det å være borgerlig i dag er bred. Det kan kanskje sies så enkelt som at utgangspunktet alltid er enkeltmennesket og at grensene går der gruppen, nasjonalstaten eller et annet definert kollektiv overtar som det vesentlige eller som kjernen for argumentasjonen, eller i motsatt fall, der individet sees helt isolert.

34 Pål Veiden, «Det kristendemokratiske samfunnssyn», i Tre essays om kristendemokrati (Oslo: Civita, 2011), 38 og 52. 35 Håkon Lorentzen, Fellesskapets fundament: Stat, samfunn og sivilt engasjement (Oslo: Pax, 2004), 147. Europeisk politisk tenkning om staten | 45

Kapittel 3: Europeisk politisk tenkning om staten

Den første store differensieringsprosessen i europeisk politisk idéhistorie var dannelsen av den moderne staten. Fra sen- middelalderen til første verdenskrig ble antall stater i Europa redusert fra rundt 400 kongedømmer til 25 nasjonalstater.36 Grunnlaget for tanken om den moderne staten ligger i auto- riteten til to monopoler: voldsmonopolet og skattemono- polet. I dette kapittelet tar jeg for meg hvordan et utvalg politiske tenkere har begrunnet og definert staten og politisk styre. Det vesentlige for meg her er å se hvordan denne europeiske tenkningen fant veien inn i dansk-norsk politisk tenkning og la grunnlaget for hvordan vi etter 1814 tok med oss statstenkningen inn i den norske politiske utviklingen, slik det diskuteres i de neste kapitlene.

Europeisk tenkning om staten handler om tre store omveltninger: Den første omveltningen er bruddet med antikk og kristen tenkning og etableringen av staten som et eget begrep. Den neste omveltningen er etableringen av den liberale staten i opplysningstiden, og den tredje er fremveksten av velferdsstaten fra midten av 1800-tallet og fremover.

36 Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 112. Forfatterne refererer til Arnold Edward som opererer med rundt 1000 separate politiske enheter på 1300-tallet til 25 stater i 1900, mens Charles Tilly teller rundt 500 stater i tidlig middelalder, rundt år 900. 46 | Borgeren og fellesskapet

Reformasjonen og eneveldet Før jeg ser nærmere på endringene i den politiske tenkningen, følger et riss av to viktige prosesser i europeisk historie: reformasjonen og fremveksten av eneveldet. Begge er sentralt for Danmark-Norge, der vi både fikk reformasjon og Euro- pas mest eneveldige lovgivning. Det er to prosesser som skjer parallelt. Individet styrkes og statsmakten styrkes. Sentralt i begge prosesser er sammenbruddet av et kristent enhetlig verdensbilde og maktkonsentrasjonen i den katolske kirken. På 1500-tallet kom reformasjonen, og den katolske kirken som maktsentrum ble svekket. Det får betydning for hvordan tenkningen om individet og individets rettigheter utviklet seg og til hvordan statsdannelsene utviklet seg i Europa.

Den verdslige makten styrkes, men samtidig knytter monarkene sin legitimitet til religionen gjennom eneveldet. De blir konger av «Guds nåde». De nye statene kapret hele refor- masjonsprosjektet ved å knuse den katolske kirken i nord og lage statskirker med biskoper som var embetsmenn og måtte gjøre nøyaktig som kongen ville. Kirken ble et apparat for disiplinering, noe som hjalp fremveksten av eneveldet.

De føydale strukturene fra middelalderen brøt sammen. Militære ressurser ble i større grad lagt inn under statsover- hodene. Det førte i første omgang til et urolig Europa, med kamp mellom protestanter og katolikker, spesielt med tred- veårskrigen mellom 1618 og 1648, der hele Europa på ulike måter var innblandet. Med fredsavtalen som ble underskrevet i Westfalen i 1648, ble den europeiske maktstrukturen betydelig endret. Nederland og Portugal ble selvstendige stater. Store områder ble mer sentralisert, som i Frankrike, Spania, Preussen og Danmark-Norge. Med maktkonsentrasjonen fulgte et mer permanent byråkrati og ikke minst militær sentralisering. Voldsmonopolet fulgte med den sentraliserte makten og krevde et stående apparat for å ivareta lov og orden. Dessuten ble rettsprinsippet cuius regio eius religio – herskerens religion gjelder i herskerens rike, slått fast etter Europeisk politisk tenkning om staten | 47 fredsavtalen i Augsburg i 1555. Det innebar at kongen kunne avgjøre religionen i sitt geografiske område, men ikke blande seg inn i andre kongedømmers religion. Ingen enkeltstat var sterk nok til å kunne påtvinge en annen stat sin religion.

Et annet viktig element i statsdannelsene var juss og lovverk – rule of law. Vest-Europa hadde gjennom den katolske kirken tatt over og videreført romerretten. En lang rekke juridiske institusjoner var dannet og i funksjon før de første eneveldige kongene regjerte på 1600-tallet. Det førte til at selv den mest eneveldige monarken måtte forholde seg til et rettssystem med lange tradisjoner, noe som begrenset maktutøvelsen og la grunnlaget for den senere utviklingen av rettsstaten. Statsviteren Francis Fukuyama skriver: «The new Civil Code enshrined modern concepts of property rights: ‘the right to enjoy and to dispose of one’s property in the most absolute fashion, provided that it is not used in a manner prohibi- ted by law.’ Land was freed of feudal and customary entails, opening the way for development of a market economy.»37

Det førte til en sterk konkurranse mellom statene, der politisk styring og økonomisk utvikling var sentrale elementer. Som jeg også vil trekke frem, var trygghet og sikring av ressurser viktig i den politiske tenkningen. Med statsdannelsene i Europa og eneveldige konger ble kunnskap og økonomi mer sentralisert. Statsmakten samlet og bygget opp et byrå- krati som opparbeidet kunnskap om samfunnet, i første rekke for å sikre finansiering av militære styrker.38 Statsmakt og det som ble hetende merkantilistisk økonomisk politikk ble sterkere knyttet sammen. Politikken var proteksjonistisk. Merkantilismens tanke var at økonomi var et nullsumspill. Ble en nasjon mer velstående, betød det at en annen ble min-

37 Francis Fukuyama, Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy (New York, Farrar, Straus and Giroux, 2014), 16. 38 En oversikt over sammenhengen mellom krig, byråkrati og statsdannelse finnes i Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 134–137. 48 | Borgeren og fellesskapet

dre velstående. Dermed ble det vesentlig å skaffe seg rikdom- mer, enten gjennom erobringer eller gjennom et overskudd på handelsbalansen. Det vil si at man eksporterte for mer enn man importerte for.

En konsekvens av reformasjonen var betydningen av religionsfriheten for enkeltmennesket. Den katolske kirken var ikke lenger enerådende, flere trosretninger kom til og førte til store splittelser, både i den protestantiske retningen og innen katolisismen. Hva man trodde på, ble et individuelt valg. Religionsfriheten ble fastslått i 1598 da det nantiske ediktet, eller kunngjøringen fra byen Nantes i Frankrike, ble underskrevet. Det nantiske ediktet innebar at hugenottene (de franske protestantene) fikk tros- og bekjennelsesfrihet og borgerrettigheter. Det gjorde enheten mellom den eneveldige kongen og hans undersåtter vanskeligere, fordi allmenne interesser kongen skulle ivareta ikke nødvendigvis var sammenfallende med undersåttenes særinteresser i religion, språk og kultur. Eneveldet fikk støtte blant filosofer og opplysningstenkere innover på 1700-tallet, selv om opposisjon og annerledes tenkende ble forfulgt og undertrykket. Tilba- keslag ble det også da Ludvig den 14. avskaffet det nantiske ediktet i et ønske om mer ensretting og sentralisering i 1685, noe som umiddelbart drev flere hundretusen hugenotter på flukt. Det var baksiden av en medalje som sørget for mer politisk ro enn 1600-tallet, og større økonomisk vekst.

De store eneveldige statene, som Russland, Preussen og Frankrike, fikk etter hvert merkelappen «opplyst enevelde». Eneveldet var basert på en ideologi om at kongene fikk sin makt fra Gud, at de var konger av Guds nåde, og at ene- voldsmakten var basert på en legitim kontrakt mellom Gud og kongen. Det hadde makten vært gjennom hele middelalderen, men da var den formidlet av kirken til kongene, slik at den kunne trekkes tilbake av kirken også hvis fyrstene var uskikkelige. Reformasjonen og fyrstenes tolkning av Luther endret dette, ved at Guds legitime makt ble gitt mer direkte Europeisk politisk tenkning om staten | 49 til fyrsten. Maktgrunnlaget var det samme, fremdeles basert på kapittel 13 i Paulus brev til romerne.

Merkelappen opplyst kom av at det guddommelige etter hvert ble tonet ned, og ideer fra opplysningstiden om begrensninger av kirkens makt, ytringsfrihet, modernisering av politiske, økonomiske og juridiske institusjoner fikk innpass hos regentene. Flere kjente filosofer drøftet sine opplysningsideer direkte med herskerne, som Russlands Katarina den store og de franske opplysningsfilosofene Voltaire og Diderot. Opp- lysningstenkerne avviste at maktens legitimitet var gitt av Guds nåde, og målet var å finne legitimitetsgrunnlaget for statens autoritet i et naturlig, sekulært rettsgrunnlag.39

Den økonomiske og politiske utviklingen og statsdannelsene i Europa i de to hundreårene fra 1600 til 1800 var preget av konkurranse. Den negative konsekvensen var kriger, særlig i det første århundret, mens den positive konsekvensen var en sterk utvikling av politiske styresett, av diplomati og, som beskrevet i forrige kapittel, en kritisk borgerlig offentlighet.

Å sikre tryggheten Den realpolitiske utviklingen speiles også i den politiske tenkningen om staten og individet, og som nevnt var det en fellesnevner å sikre trygghet og stabilitet. Bruddet med den politiske tenkningen fra antikken består i at vi får en tenkning om individet og derved også en moderne tenkning om staten som noe upersonlig. Dette bruddet skjer ikke momentant, men er snarere en prosess som tar flere hundre år. Niccolò Machiavelli (1469–1527) bereder grunnen for en avpersoni- fisert tenkning om staten, uavhengig av statsoverhodet. Han markerer bruddet med antikken i politisk tenkning om staten.

39 Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 43. 50 | Borgeren og fellesskapet

Machiavelli brøt forbindelsen mellom privat moral og fyrstens politiske moral. I 1512 hadde Machiavelli skrevet Fyrsten, formet som et tradisjonelt fyrstespeil, men med et helt annet, eksplosivt og kontroversielt innhold. Fyrsten er en bok om statsmannskunst, om stato, og det å lede eller ha makt i et geografisk område. Machiavelli er den første som ser fyrstens makt uavhengig av religion eller kirke. Ved at han bryter forbindelsen mellom privat moral og fyrstens politiske moral, markerer han starten på den politiske, seku- lære idéhistorien.

Den franske humanisten og juristen Jean Bodin (1529–1596) beredte grunnen for den moderne oppfatningen av staten. Moderne statsmakt skal sikre og trygge borgerne, ikke først og fremst skape et godt samfunn, selv om de to målene kan være sammenfallende. På grunn av dette bruddet mellom det personlige og det politiske er det mulig for Bodin å tenke statsmakt uten å knytte det til en konkret person. I tillegg går statsbegrepet fra å betegne et konkret, geografisk område til å bli en abstrakt størrelse. Avpersonifiseringen av suverenen eller fyrsten er avgjørende for utviklingen av konseptet om at staten kun eksisterer av politiske grunner.

For Bodin, som var svært opptatt av struktur og orden, var det viktig å gi en så god begrunnelse som mulig for hvorfor makten måtte samles. Bodin ønsket å skape vilkår for trygghet. Det rettferdige, gode samfunnet hadde han mistet troen på. Menneskenes onde tilbøyeligheter, samtidens kriger og opprør og uavklarte maktforhold skapte behov for trygghet, ikke frihet. For Bodin kunne trygghet bare oppnås gjennom samling av makt hos en suveren, som ingen kunne motsi eller styrte. Bodin formulerte en absolutistisk teori basert på juridiske prinsipper som ga suverenen absolutt og udelelig makt. All makt i staten måtte holdes av en suveren, en enkeltper- son, eller en gruppe av personer. Bodins tanker om et absolutt enevelde var sentrale i Danmark-Norge fra midten av 1600-tallet av. Europeisk politisk tenkning om staten | 51

Skrittet videre fra Bodin til Thomas Hobbes (1588–1679) blir kort. Han var påvirket av Bodins tanker om suverenens absolutte makt, og hans frigjøring av begrepet suverenen fra enkeltindividet eller fyrstens person. Hobbes er grunnleggende negativ til mennesket. Han tar utgangspunkt i individet i en tenkt naturtilstand, det vil si hvordan han antar at mennesker lever forut for statsdannelsen. I denne naturtilstanden er det ikke idyllisk, men brutalt, og fraværet av trygghet gjør at kun de sterkeste overlever. Hobbes hevder at «et menneske er en ulv mot et menneske» i naturtilstanden og at livet i denne tilstanden er «solitary, poore, nasty, bru- tish and short». Det politiske fellesskapet er ikke naturlig, men tvingende nødvendig for mennesket. Menneskene inn- går i en samfunnskontrakt hvor de oppgir frihet i bytte mot trygghet, men som Hobbes sier, den friheten man hadde i naturtilstanden var ikke mye verdt, fordi man konstant levde i frykt for en voldelig død. Derfor inngår menneskene en samfunnskontrakt ut fra et overordnet ønske om trygghet. Politikkens kjerne er kontroll, makt og overvåkning. Men- nesket må tvinges inn i et fellesskap for å få kontroll med alle onde tilbøyeligheter.

Hobbes var den første som klart definerte staten som en juridisk, fiktiv person, en upersonlig instans, i sin bokLevi - athan fra 1651. I dette ligger opprinnelsen til den moderne ideen om staten.40 Staten er ikke lenger identisk med en persons område, den er en egen, artifisiell størrelse, et sett av organisasjoner og institusjoner som oppfattes juridisk, som kan stilles til ansvar og stille andre til ansvar. Staten er den offentlige, øverste maktinstans i et definert geografisk område. Suverenen er statens øverste leder, og utøver makt på vegne av staten. Staten bygger på samtykke eller kontrakt med individene og må bygge på, og hente sin legitimitet fra, individenes samtykke. Det var i menneskenes egeninteresse å

40 Quentin Skinner, Visions of Politics vol. II (Cambridge: Cambridge University Press, 2002), 368 og utover. 52 | Borgeren og fellesskapet

gi opp sin frihet i samfunnskontrakten, mot at statsmakten garanterte trygghet. Fellesskapet var tvunget for Hobbes, noe man velger som et mindre onde enn en grunnleggende utrygg tilværelse.

Grunnlaget for den liberale staten Den neste store omveltningen er etableringen og ideene om den liberale staten. Mens Hobbes på 1600-tallet argumenterte for trygghet, argumenterte John Locke (1632–1704) og senere John Stuart Mill (1806–1873) i de neste århundrene for økonomisk og politisk frihet.

Alle tre tar utgangspunkt i en kontraktteoretisk posisjon, men det er stor variasjon i hvordan man tenker seg naturtilstanden, den samfunnskontrakten som inngås og hvilken type politisk makt som legitimeres. Forenklet kan man si at det er oppfatningen av menneskets natur i naturtilstanden som avgjør om den politiske løsningen blir en autoritær eller en liberal stat. Er menneskesynet positivt, er løsningen en liberal stat, og er menneskesynet negativt, er løsningen en autoritær stat som kan holde egoistisk tilbøyelige individer i sjakk. Et annet viktig poeng er at politiske tenkere på 1600-tallet tok utgangspunkt i individet og satte spørsmålstegn ved selve fellesskapet av mennesker, noe som tidligere var tatt for gitt. Da var fellesskap og samfunn samme sak.41

Lockes naturtilstand er preget av sympati og tillit. Individene er frie og like. For Locke er det grunnleggende for mennesket, og dermed samfunnet, bestemmelsesretten over eget liv. Statens viktigste oppgave er å sikre denne. Statens legitimitet kommer fra borgerne og er avhengig av at borgerne mener at staten løser sine oppgaver. Sammen med moderne tenkning om staten kommer også ideen om et sivilt samfunn, en sfære

41 Krefting, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800, 122. Europeisk politisk tenkning om staten | 53 utenfor familien og uavhengig av staten. Lockes idealstat er den liberale, og derfor er det også vesentlig å peke på hva som ikke skal styres politisk. Det er for eksempel viktig for Locke at spesielt den religiøse utøvelsen skal være fri: Delta- kelse i religiøse samfunn er frivillig og ikke et statlig anliggende. Et trossamfunn er et frivillig fellesskap, uten politisk styring.42 Locke var en viktig inspirasjon for skotske opplysningstenkere, blant annet Adam Smith, og for dansk-norske politiske teoretikere.

Etter renessansen og reformasjonen var individet blitt utgangspunktet for tenkningen. Dermed ble det også viktig å diskutere individuell frihet, vilje og trygghet. Den engelske «Bill of Rights» ble underskrevet i 1689, tyve år etter at Hobbes døde. Den la begrensninger på kongens makt og la til rette for ytringsfrihet og opposisjonsfrihet. Samme år kom Lockes Second Treatise of Government, som støttet prinsippene i «Bill of Rights». Her vektla Locke individenes likeverd og deres naturlige rettigheter og friheter. Rett til liv, frihet og eiendom var Lockes viktigste bidrag. Derfor skulle også statens viktigste oppgave være å sørge for at frihetene og eiendomsretten ble beskyttet. Locke argumenterte for at rettighetene var naturlige, at de var en del av det å være menneske. Staten eksisterte kun for å beskytte disse rettighetene, og individene var i sin fulle rett til å protestere dersom staten ikke ivaretok sine forpliktelser. Locke formulerte sammenhengen slik: «No taxation without representation» og «consent of the governed». Locke endret dermed definitivt statens og statsoverhodets legitimitet og autoritet fra å være guddommelig gitt, til å være gitt av folket. Som jeg var inne på, var staten også et skattleggingsmonopol. Med en fremvoksende borgerstand, ble mange flere mennesker attraktive skatteobjekter, og de krevde politisk representasjon for å gå med på beskatning.

42 Locke ble kritisert for at religiøs toleranse ikke gjaldt katolikker og ateister. 54 | Borgeren og fellesskapet

Med økende handel og med en stadig sterkere kritikk av det merkantilistiske systemet innover på 1700-tallet, ble sivilsamfunnet, som en sfære uavhengig av stat, stadig viktigere for stadig flere mennesker. I Vestens idéhistorie skriver Ellen Krefting at: «Bevisstheten om sivilsamfunnet som en selvstendig, sekulær og privat borgerlig sfære, i mellomrommet mellom hjemmet og staten, var i ferd med å vokse frem.»43 Som forrige kapittel har vist, var dette sentralt i fremveksten av det borgerlige samfunnet.

Mill swimming with the tide John Stuart Mill skrev Principles on Political Economy i 1848 og On Liberty i 1859. Han var påvirket av sin far James Mills klassiske liberalisme og sin gudfar Jeremy Bent- hams utilitarisme eller nyttetenkning. Frihet for individet var grunnleggende, og hans frihetsbegrep inneholder både negativ og positiv frihet.44 Politisk frihet innbefatter muligheten til å delta i demokratiske prosesser. Derfor var Mill opptatt av å skape politiske institusjoner som kunne fremme individets muligheter til å realisere et lykkelig liv. Mill gikk fra å være en klassisk liberal tenker i sin ungdom til å gradvis inkludere tanker om større tilretteleggelse fra statens side for å skape det vi i dag kaller mulighetslikhet. Spørsmålet om hvordan mennesker får mulighet til å realisere sitt potensiale, dersom ikke samfunnet tok en aktiv rolle i tilretteleggingen, opptok ham stadig mer. Blant annet var en god start gjennom utdanning viktig. Mill mente at det var viktig at samfunnet og staten kunne fremme tanker og diskutere hva det gode livet er, uten at det betød at man tvang mennesker til å leve på en bestemt måte. Snarere var det helt vesentlig for Mill at hver enkelt har en oppfatning av hva det gode liv skulle være.

43 Krefting, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800, 125. 44 Lars Fr. Svendsen, «John Stuart Mill» i Liberalisme (Oslo: Universi- tetsforlaget, 2009), 174. Europeisk politisk tenkning om staten | 55

Selv om Mill senere i livet kalte seg sosialist, er det lite sosialisme i hans tenkning, og det er heller riktigere å si at Mill etter hvert utviklet sin liberalisme, «swimming with the tide of opinion».45 Mill var grunnleggende en forsvarer av individets frihet; ytringsfrihet, religionsfrihet, privatlivets frihet og eiendomsretten. Disse rettighetene skulle staten beskytte og ikke invadere. Statens rolle som tilrettelegger for et velfungerende samfunn var viktig for Mill. Mill argumenterte blant annet for sosial utjevningspolitikk, offentlig finansiert utdanning og et omfordelende skattesystem for å skape mulighetslikhet.

Mill var også opptatt av demokratiets kollektive side, det vil si farene som ligger i majoritetsdemokratiets dominans over mindretallet. Selvpålagt sensur, eller majoritetens moralske eller sosiale sensur, kunne føre til at individer ikke ville tørre å si sin mening eller gå imot demokratiske avgjørelser. Mill forsvarte mindretallet: «Beskyttelse mot de politiske myndig- hetenes tyranni er derfor ikke tilstrekkelig; det er like nød- vendig å beskytte seg mot de herskende tanker eller følelsenes tyranni, mot samfunnets tendens til å påtvinge og presse frem ideer og adferdsmønstre på andre måter enn ved straffefor- følgelse.»46

I Considerations on Representative Government fra 1861 diskuterer Mill hva som bør ligge til grunn i et godt politisk styre. Han ønsker både en styringsform som ivaretar de liberale frihetene og et som samtidig sørger for best mulig samfunnsmessig og individuell fremgang. Det er det representative demokratiet. Det er meningsutvekslingen og del- takelsen i «den borgerlige offentligheten» som sikrer at alle kommer til orde. Gjennom valgdeltakelsen får den enkelte uttrykt sin mening. Mill argumenterte også for allmenn stem-

45 John Micklethwait og Adrian Wooldridge, The Fourth Revolution: The Global Race to Reinvent the State (London: Penguin, 2014). 46 John Stuart Mill, Om friheten (Oslo: Vidarforlaget, 2010), 13. 56 | Borgeren og fellesskapet

merett og for at kvinner skulle ha de samme borgerrettighetene som menn.

Det sentrale i den liberale fasen i etableringen av staten var oppbygging av institusjoner og byråkrati. Det bidro til større profesjonalitet i embetsverket, et bedre skille mellom ulike roller og derved mindre korrupsjon og en klarere ansvarsde- ling mellom stat og marked.

Hegels syntese Hegel levde i perioden mellom Rousseau og Marx. Hans utfordring er hvordan man kan skape helhet eller tilhørighet i et samfunn som er splittet i ulike sfærer, men han er ikke kritisk til det borgerlige samfunnet slik Rousseau og Marx var. Hegel er sentral i den grunnleggende forandringen i for- ståelsen av den sosiale virkelighet i samfunnet ved inngangen til 1800-tallet, skillet mellom tre typer institusjoner og typer av menneskelige relasjoner: familien, det borgerlige samfunnet og staten. Hegels berømte tredeling av samfunnet regnet markedet inn i sivilsamfunnet, med staten og familien som de to andre sfærene. Hegels skille mellom stat og samfunn var moderne og bygget på et prinsipp om frihet og individuell selvutfoldelse.47 I det borgerlige samfunnet var det ingen overgripende fellesskap, men et mangfold av oppfatninger, mål og livsveier. Sfærene inngikk i en etisk sammenheng med familien nederst og staten øverst.

I familiesfæren, der familie, nære venner og slekt befinner seg, skjer arbeidet, husholdningen, kjærlighetsforholdene og omsorgen. Sfæren utgjør den grunnleggende etiske skolerin- gen. I det borgerlige samfunnet finner vi dannelse, religions- utøvelse, handel- og næringsliv og alle frivillige engasjement og aktiviteter, helt gjenkjennelig i Smiths og andre skotske

47 Georg W.F. Hegel, Rettsfilosofien, (Oslo: Vidarforlaget, 2006). Europeisk politisk tenkning om staten | 57 opplysningstenkeres samfunnsbeskrivelse. Hegel beskrev videre det borgerlige samfunn som en sfære der individene fulgte egeninteressen. Hegels kritikk av egeninteressen var at mennesker er grunnleggende avhengige av andre for å bli en person og få en identitet. Hegel tenker seg at frihet oppøves i det borgerlige samfunn, men det borgerlige samfunn er ikke nok til å skape enhet, og her skiller han lag med Smith. Sta- ten er, for Hegel, syntesen, selve muligheten for individuell frihet. Hegel mente at det samfunnet han så rundt seg manglet helhet. Staten representerer helheten, gir (en fornuftig) allmenninteresse og tar den individuelle borgeren opp i seg. Hegel ser fornuften som den drivende kraften i den historiske utviklingen.

Betydningen av institusjoner og byråkrati Da europeiske land avskaffet føydalismen, ble statsbyggin- gen og institusjonsbyggingen basert på eksisterende juridiske systemer. Et lovsystem som la likebehandling til grunn og institusjoner som begrenset mulighetene til å manipulere lovsystemet er to helt vesentlige byggeklosser i en liberal rettsstat. I Norge var nesten hele 1800-tallet preget av oppbygging og videreutvikling av institusjoner og statsbyråkrati. Epoken kalles gjerne «embetsmannsstaten.»

Sosiologen Max Weber (1864–1920) beskrev staten og vektla hvordan byråkratiet fungerte. Avgjørende for en velfungerende stat var at byråkratene var valgt meritokratisk, at de hadde kunnskap om det de skulle arbeide med og at de var uavhengige av politikerne. Det skulle sikre at man ikke fikk usunne avhengighetsforhold mellom politikere og byråkrater og korrupsjon. Byråkratiets autonomi er viktig, dog ikke uten kontrollmekanismer. For mye autonomi gir byråkratiet for mye makt og øker faren for at det handler på egen hånd, uavhengig av politiske beslutninger. Weber skilte mellom politikk og administrasjon. Det skillet er viktig og 58 | Borgeren og fellesskapet

er med på å skape tillit. En stor utfordring var å sørge for at byråkratiet ikke ble så omfattende at individuell frihet og handlingsrom forsvant. Byråkratiet og institusjonene var viktige deler av det moderne samfunnet, men vel så viktig som at de fungerte effektivt, var mulighetene til å begrense makten og innflytelsen. Et moderne byråkratis effektivitet er teknisk overlegent alle andre former for forvaltning, samtidig som et ekspertvelde av teknokrater representerer en demokratisk utfordring: «Hvordan kan man – i et samfunn der statsbyrå- kratiet blir stadig mer uunnværlig og derfor også stadig mek- tigere – sikre utviklingen av motkrefter som kan begrense og kontrollere det stadig voksende byråkratiets uhyre over- makt?»48 Webers svar på utfordringen er politisk deltakelse og velfungerende politiske institusjoner.

Svaret på sosiale utfordringer Fremveksten av velferdsstaten er den tredje store omveltningen i vestlig idéhistorie om staten. Velferdsstater i Europa var et svar på sosiale utfordringer, representert ved en stadig voksende arbeiderklasse utover 1800-tallet. Den industrielle revolusjonen betegner en økonomisk utvikling som skjedde over en periode på hundre år, og som permanent endret sosiale strukturer i de vesteuropeiske statene og USA. Økonomisk produktivitet økte i en takt man aldri tidligere hadde sett. Først ute var England, og i rask rekkefølge fulgte de andre vesteuropeiske statene og USA. Industrialiseringen førte til store forflytninger av mennesker fra landsbygdene til byene, og til emigrasjon, særlig til USA, for dem som ikke fant arbeid i hjemlandet.

Den politiske hovedutfordringen var å finne svar på hvilke institusjoner og oppgaver staten skulle ha for å sikre bor-

48 Max Weber, Political Writings, norsk oversettelse (Cambridge, Cam- bride University Press 1994), 159. Europeisk politisk tenkning om staten | 59 gerne sosiale rettigheter og økonomisk trygghet. Arbeids- ledighet og sykdom var ikke lenger den enkeltes ansvar og kunne ikke løses i sivilsamfunnet alene. I den tidlige fasen av den industrielle revolusjonen hadde troen på at økonomisk liberalisering skulle bidra til flere arbeidsplasser, og dermed få fattige arbeidsføre i arbeid, vært sterk. Fattiglovgivning, som erkjente at staten tok et aktivt ansvar for de sosiale problemene ved å yte forskjellige tjenester og legge til rette for sosialhjelp og økonomisk støtte, ble erstattet av nasjonale sosialforsikringsordninger. I Tyskland samlet rikskansler Otto von Bismarck i 1880-årene sosialforsikringsordninger som gjaldt ulike grupper i et felles sosialforsikringssystem. I Norge var også siste halvdel av 1800-tallet starten på velferdsstaten.49 Velferdsstater vokste frem i ulike varianter i alle vesteuropeiske land fra slutten av 1800-tallet. De to norske velferdsforskerne Stein Kuhnle og Nanna Kildal fremsetter tre ulike forklaringer på velferdsstaters fremvekst; et regimeforsvar, som inkluderer Bismarcks sosiale reformer og var særlig tydelig i Tyskland og Østerrike, en massemo- bilisering og klassekamp, som vektlegger arbeiderklassens opprør nedenfra, og en harmonitenkning, som bygger på en felles forståelse av utfordringene.50 De to første beskriver en mer konfliktfylt utvikling, mens den siste i større grad pre- ges av kompromiss, og noen ganger også konsensus, mellom ulike politiske ideologier. I mellomkrigstiden hadde stort sett alle europeiske land en form for velferdsstat, der staten tok ansvar for borgernes sosiale og økonomiske velferd, om enn i ulik grad.

Mellomkrigstiden var preget av klassekamp og økonomiske kriser i mange europeiske land. Med den russiske revolusjonen kom også et alternativ til den liberale staten: den kommunistiske. Kravene til at den liberale staten skulle ta

49 Se Mathilde Fasting, Marius Doksheim og Eirik Vatnøy, Den norske velferden (Oslo: Civita, 2011). 50 Aksel Hatland, Stein Kuhnle og Tor Inge Romøren (red.), Den norske velferdsstaten 4. utg. (Oslo: Gyldendal, 2011), 20–21. 60 | Borgeren og fellesskapet

mer sosialt ansvar ble forsterket av arbeidsløshet og øko- nomiske nedgangstider, særlig i tiårsperioden mellom 1925 og 1935.

William Beveridge (1879–1963) var en britisk liberal øko- nom som i 1942 forfattet det som ble hetende Beveridgerap- porten.51 Det var en plan for utbygging av de sosiale trygdene i Storbritannia. Den fikk stor betydning for velferdsstatsut- viklingen i Europa etter krigen, blant annet ved å lansere ideen om universelle velferdsordninger. Rapporten la linjer for utdanning for alle, for et folketrygdsystem som sikret alle et økonomisk sikkerhetsnett og for et nasjonalt, gratis helsevesen. Trygdeordningene skulle være basert på like inn- betalinger og like ytelser. I de nordiske landene var ideer om universalitet ikke nye. Tanker om dette fantes både i svensk, dansk og norsk tenkning allerede på slutten av 1800-tallet, og etter krigen ble det økonomisk rom for å rulle ut ordninger i stor skala. Flere grupper var allerede med i felles sosialord- ninger fra slutten av 1800-tallet, og «universalisme-vimpelen kunne heises raskere [i Skandinavia] enn mange andre steder i Europa».52

Kritikk av omfattende velferdsstater For omfattende velferdsstater fikk kritikk fra ulike hold. Jeg nevner et par eksempler som illustrerer en liberal kritikk og et forslag om en «tredje mulighet». Dette er ikke på noen måte uttømmende, men peker på noen som tar forbehold om hva en stat skal kunne klare å ta ansvar for.

Etter krigen ble de økonomiske forholdene raskt forbedret, og dermed kom det også innsigelser mot en for altomfattende

51 Beveridgeplanens fulle navn var The 1942 report on Social Insurance and Allied Services. 52 Hatland, Kuhnle og Romøren (red.), Den norske velferdsstaten, 21. Europeisk politisk tenkning om staten | 61 stat med et for stort ansvar. Wilhelm Röpke (1899–1966) var en tysk økonom som blant annet var rådgiver for den tyske rikskansleren Konrad Adenauer etter andre verdenskrig. Röpke var en av de aller viktigste tenkerne bak den tyske liberaliseringen i etterkrigstiden. Han sto for en tenkning som fikk merkelappen ordoliberalisme, som innebar en tro på en fri markedsøkonomi, men med staten i en sentral rolle som lovgiver og kontrollør. Röpke skriver i «Liberalis- mens kulturideal» at liberale ideer er «uerstattelige verdier og innretninger mot de ødeleggende krefter, som vi betegner som kollektivisme, totalitarisme eller nasjonalsosialis- me».53 Röpke skrev i 1947, rett etter krigen og erfaringene med nazisme, fascisme og kommunisme i første halvdel av 1900-tallet, men likevel er poenget hans fortsatt gyldig. For sterk kollektivistisk tenkning er en reell trussel. Gjennom sin kritikk av velferdsstatens stadige vekst, tegner han opp en skisse for hvordan et moderne borgerlig samfunn kan se ut. I boken A Humane Economy beskriver Röpke et borgerlig alternativ til en omfattende velferdsstat:

The market economy, and with it social and political fre- edom, can thrive only as a part and under the protection of a bourgeois system. This implies the existence of a society in which certain fundamentals are respected and color the whole network of social relationships: individual effort and responsibility, absolute norms and values, independence based on ownership, prudence and daring, calculating and saving, responsibility for planning one’s own life, proper coherence with the community, family feeling, a sense of tradition and the succession of generations combined with an open-minded view of the present and the future, proper tension between individual and community, firm moral discipline, respect for the value of money, the courage to grapple on one’s own with

53 Wilhem Röpke, A Humane Economy: The Social framework of the Free Market (Chicago: Henry Regnery Company, 1960), 98. (Jenseits von Angebot und Nachfrage, 1958) http://library.mises.org/books/ Wilhelm%20R246pke/A%20Humane%20Economy.pdf 62 | Borgeren og fellesskapet

life and its uncertainties, a sense of the natural order of things, and a firm scale of values.54

Röpkes beskrivelse er gjenkjennelig for en som er borgerlig. Han meisler ut betydningen av en samfunnssfære uten statlig inngripen, og hvorfor det er viktig både for stat og marked. Han er hele tiden klar på at friheten er premisset for moralen.

Sveits er et eksempel Röpke gjerne bruker. Sveits har en stor grad av lokaldemokrati og følgelig en mindre stat. Makten er mer spredt, og samfunnet bygges og fungerer mer nedenfra og lokalt enn ovenfra. Röpke er også helt klar på hva som er den grunnleggende sosiale enheten. Det er individet, ikke kollektivet, selv om Röpke også er den første til å understreke at alle mennesker er del av ulike sosiale fellesskap. Mangfold i fellesskap og frivillig deltakelse er det vesentlige, ikke deltakelse i kollektiv der kollektivets interesser kommer først. Som Lars Fr. Svendsen kommenterer i et essay om Röpke:

Velferdsstaten forsterker de destruktive trekkene ved kapitalismen fordi den innebærer en uheldig overføring av ansvar fra individer, familie og sivilsamfunnet – ikke minst kirken – til staten. Dette ansvaret mennesker har for hverandre er avgjø- rende for å danne bestandige fellesskap. Du vil aldri kunne ha den samme relasjonen til en upersonlig stat som du har til mennesker i lokalsamfunnet ditt.55

På mange måter er en omfattende velferdsstat et kollektiv som begrenser individene. På motsatt side er en fri markeds- økonomi med en svak stat ikke noe alternativ, mener Röpke. Det må være et sosialt, moralsk og legalt rammeverk for at markedsøkonomien skal fungere. Det sosiale og moralske rammeverket er det opp til borgerne å ivareta gjennom

54 Wilhelm Röpke, «Liberalismens kulturideal» i Lars Fr. H. Svendsen, Liberalisme. 55 Lars Fr. Svendsen, «Wilhelm Röpke», i Liberalisme (Oslo: Universi- tetsforlaget/Civita, 2009), 213. Europeisk politisk tenkning om staten | 63 ulike fellesskap som familie, lokalsamfunn og engasjement i sivilsamfunnet. Staten, eller velferdsstaten, skal tilby et sikkerhetsnett. Ansvar den enkelte, familien eller det sivile samfunnet kan ta, burde ikke overtas av staten.

Den kanadiske filosofen og statsviteren Charles Taylor (1931 –) befinner seg et sted mellom et liberalt og et kommunitaris- tisk samfunnssyn.56 Hans viktigste kritikk av det liberale er at staten må ha en idé om hva som er det gode liv. Borgerne må identifisere seg med statens visjoner om dette livet. Samti- dig ser Taylor at det finnes grenser for hvilke visjoner om det gode liv staten kan tvinge på mennesker som ikke deler fellesskapets syn. Her vil Taylor argumentere for at individene har noen grunnleggende, universelle rettigheter som innebærer frihet til å velge sin livsvei og respekt og anerkjennelse av enkeltmennesket. Med det borgerlige opplysningsprosjektet og den senere romantiske kritikken av det, vil Taylor forsøke å forene «opplysningsrasjonaliteten» og «følelsesromantik- ken» i det som er betegnet som holistisk liberalisme.57 Opp- lysningstidens viktigste bidrag, ifølge Taylor, er det rasjonelle individet. John Locke står for Taylor som den som klarest formulerer hvordan det moderne mennesket forståes som fritt, uavhengig og bærer av noen ukrenkelige, universelle menneskerettigheter. Likeledes fremstår Rousseau som symbolet på romantikkens bidrag til den moderne identiteten. Taylor peker på at Rousseau kritiserer kulturens fremmed- gjøring, mennesket prøver å fremstå som noe annet enn det det egentlig er for å oppnå annerkjennelse av andre. Det er andres blikk som betyr noe, ikke egen selvrefleksjon.

Taylor er påvirket av Hegel, og begge mener at personlig og sosial identitet utvikles som en vekselvirkning mellom men-

56 Fra latin betyr libertas frihet og communitas fellesskap. 57 En god introduksjon til Charles Taylor på norsk er Jørgen Fossland og Harald Grimen, Selvforståelse og frihet: Introduksjon til Charles Taylors filosofi (Oslo: Universitetsforlaget, 2001). De bruker begrepet holistisk liberalist om Taylor, 213. 64 | Borgeren og fellesskapet

nesker i et fellesskap. Individet kan ikke utvikle en identitet alene, uavhengig av et menneskelig fellesskap. Hegel mente at staten var den høyeste samlende enheten, og den som virkelig- gjorde moralen. For Hegel var det om å gjøre å knytte individ og små fellesskap sammen. Hegels begrep om dette moralske båndet er Sittlichkeit. I begrepet ligger det en moralsk norm om å handle til fellesskapets beste, tenke ut over seg selv. I en vekselvirkning mellom handlinger og bekreftelser, dannes en kollektiv erfaring. Den erfaringen samles i staten. Det viktige var deltagelse i frivillige, lokale grupper og ulike organisasjoner. Gjennom praksiser som arbeidsfellesskap eller frivillig innsats, dannes individene. Individene får sin identitet gjennom samfunnet de lever i. Sittlichkeit, fra det tyske Sitten – som betyr skikker – innbefatter historiske og kulturelle erfaringer i et samfunn, praksiser og selvforståelse. Taylor skriver: «Sittlichkeit refers to the moral obligations I have to an ongoing community of which I am part.»58

The end of history? I 1970-årene var det flere som kom med spådommer om at velferdsstatens epoke var over. Velferdsordninger var bygget ut i stor skala de første tiårene etter krigen, og kritikken som kom var både ideologisk og økonomisk. Var strukturene for stivbeinte, ble skattetrykket for høyt, var byråkratiet for omfattende og offentlig sektor for ineffektiv og samtidig for omseggripende? Bøker med titler som Farvel velferdsstat? fra 1983 og OECDs rapport fra 1981, The Welfare State in Crisis, er eksempler på denne kritikken.

Thatcher og Reagan ble stående som liberale reformatorer gjennom 1980-tallet internasjonalt, mens vi i Norge fikk «høyrebølge» og Høyre i regjering i 1981. Den økonomiske

58 Taylor sitert fra Hegel and Modern Society i Fossland og Grimen, Selvforståelse og frihet, 114. Europeisk politisk tenkning om staten | 65 politikken ble reformert, og tiårene etter ble kjennetegnet av vekst og liberal økonomisk politikk. Vestlige demokratier har nå, i tillegg til problemene i kjølvannet av finanskrisen, en stadig større utfordring med finansieringen av velferdsstaten på grunn av lavere økonomisk vekst og en aldrende befolkning. En utfordring kan være at politikere i et demokrati i for stor grad vil være opptatt av velgerne sine og tenke kortsiktig. Dermed vil investeringer eller reformer som tar lengre tid kunne være vanskelig å få gjennomført. Dessuten er det en avveining mellom nasjonale velferdsstater, selvrå- derett og økonomisk globalisering. Alle tre kan ikke oppnås fullt ut samtidig. Økt globalisering legger press på nasjonalstatene og deres ordninger og gjør det vanskelig å opprettholde nasjonale særordninger.

Internasjonalt representerte 1989 sammenbruddet for kommunismen i Øst-Europa. Det fikk statsviteren Francis Fukuy- ama til å publisere artikkelen The End of History. Her fremsetter han en påstand om at det liberale demokratiet er den styreformen som til slutt «vinner». Styreformer basert på andre ideologier, som kommunisme og fascisme, har vist seg gjennom historien å ikke fungere. Fukuyamas hypotese var at demokrati bare kan fungere godt sammen med fri økonomi, altså frihet i politiske valg og frihet i økono- miske valg. Fukuyama møtte motstand fra mange hold gjennom 1990-tallet, men i artikkelen At the «End of History» Still Stands Democracy publisert i mai 2014, 25 år etter den opprinnelige artikkelen, holder han fremdeles fast ved sin opprinnelige idé om at historien tenderer mot liberale demokratier og markedsøkonomier, men han modifiserer den noe: «I believe that the underlying idea remains essentially correct, but I also now understand many things about the nature of political development that I saw less clearly during the heady days of 1989.»59 Den eneste store utfordreren til det liberale

59 http://online.wsj.com/articles/at-the-end-of-history-still-stands-democracy-1402080661, 24.9.2014. 66 | Borgeren og fellesskapet

demokratiet er Kina, der et autoritært politisk styre regjerer et land med en delvis kapitalistisk økonomi. Men selv denne modellen tror Fukuyama vil endres. Hans spådom er at om 50 år vil Kina ligne USA og Europa, og ikke omvendt. Det er ikke trusselen om at noen land kan utvikle en ny og bedre stat eller samfunnsmodell enn den det liberale demokratiet som er overhengende. Derimot er det usikkerheten knyttet til at mange nok land får muligheter til å liberaliseres både økonomisk og politisk, at velgerne stiller seg bak og klarer å skape varige demokratiske institusjoner som er utfordrende. For land som har alt dette på plass er utfordringen å fortsette å bry seg, motarbeide korrupsjon og delta i valg – det vil si; være samfunnsborgere.

Troen på det liberale demokratiet er gjennomgående i Fukuyamas siste bok Political Order and Political Decay. Det liberale demokratiets tre hovedpilarer er staten, rule of law og det Fukuyama kaller accountability eller parlamentarisk ansvarlighet. De samfunnene som fungerer best, er de som har en god balanse mellom de tre, men det er ikke bare balansen som er viktig. Også i hvilken rekkefølge de oppstår og utvikles er av stor betydning. Rekkefølgen som hittil har sett ut til å fungere best, er at landet først har et juridisk system, deretter at statsapparat og byråkrati bygges opp og til slutt at demokrati innføres.60 Her er Fukuyama enig med en annen politisk tenker, Samuel Huntington. Også han har argumentert for at rammeverket må være på plass før demokrati innføres. I Vest-Europa har denne rekkefølgen vært fulgt, og kanskje spesielt i Norden, som ofte trekkes frem som eksempler til etterfølgelse.

Selv med fungerende liberale demokratier handler de sentrale utfordringene fremdeles om trygghet (Hobbes), om deltakelse økonomisk og politisk (Mill) og om grunnleggende sikkerhet og muligheter til utdanning, helsetjenester og god infrastruk-

60 Fukuyama, Political Order and Political Decay, 37–39. Europeisk politisk tenkning om staten | 67 tur (velferdsstater), altså de tre store omveltningene som er beskrevet i dette kapittelet. Fukuymas teorier om utviklingen av stabile demokratier i bøkene The Origins of Political Order og Political Order and Political Decay, har vært nyttig for min forståelse av rammene for den norske samfunnsutviklingen. Og selv om Norge, eller Danmark hos Fukuyama, er vellykkete eksempler på god «rekkefølge og gjennomfø- ring» av etablering av stabile, liberale demokratier, er det ikke selvsagt at vi er ved «The End of History» og kan hvile på laurbærene. Derfor plukker jeg opp tråden fra Fukuyama i det siste kapittelet om utfordringer vi står overfor. 68 | Borgeren og fellesskapet

Kapittel 4: Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900

På 1700- og 1800-tallet gikk Danmark-Norge, og dermed Norge, fra å være et enevelde til å bli moderne stater. I dette kapittelet vil jeg se nærmere på hvordan europeisk tenkning om staten påvirket dansk-norske teoretikere og hvordan denne overgangen fra eneveldet til moderne stat skjedde. Det vil også være tydelig at Danmark-Norge, og senere Norge, fulgte den utviklingsrekkefølgen som Francis Fukuyama mener kjennetegner dagens stabile, liberale demokratier.

Rettssystemet og den private eiendomsretten sto sterkt helt fra middelalderen av, blant annet med Magnus Lagabøtes lov fra 1274–1276, som igjen bygget på Gulatingsloven. I 1604 ble den erstattet av Christian den IVs Lovbog, som ga en språklig oppdatering, men ikke grunnleggende endringer. I Norge var det i tillegg ingen føydalisme, slik at selveiertan- ken sto enda sterkere enn i Danmark. Med reformasjonen ble Danmark-Norge protestantisk. Statskirken har eksistert siden. Den praktiske konsekvensen var at kirkens menn ble statlige embetsmenn, og at de på mange måter var forløperne til det sekulære statsbyråkratiet. Ved løsrivelsen i 1814 fikk Norge en moderne Grunnlov, og det neste århundret ble brukt til institusjonsbygging og modernisering av statsapparatet, godt hjulpet av de allerede fra dansketiden fungerende embetsmennene. På slutten av århundret kom demokratiet og innføringen av parlamentarismen i 1884. Dermed var det Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 69 siste elementet i den liberale, demokratiske rettsstaten på plass.

Norge og Danmark blir internasjonalt trukket frem som vellykkete samfunn. Det har ikke blitt slik på grunn av en «masterplan», men gjennom ulike politiske beslutninger i en bestemt rekkefølge som har vist seg vesentlig for å oppnå stabile, liberale demokratier. Fukuyama ser ikke spesielt på Norge, men han nevner Danmark. Jeg skal ikke påta meg å være Fukuyama, men bruker hans ideer for å vise hvordan rettsvesen, statsbygging, utvikling av et ukorrupt byråkrati og til slutt et parlamentarisk, demokratisk styringssystem, i denne rekkefølgen, nettopp har stor betydning for hvorfor samfunnsutviklingen i dag fremstår som vellykket. At Danmark-Norge fikk en tydelig borgerlig offentlighet, og at Norge i tillegg ikke hadde en sterk adel eller et føydalsys- tem, er også faktorer som påvirker rekkefølge og utvikling. Et lite borgerskap og en embetsmannselite, særlig befolket av lutherske prester eller «potetprester», der bonden og presten var en og samme person, har kanskje bidratt til at borgeren og borgerlighet har stått svakere i Norge enn i Danmark. De borgerlige ideene sees tydeligere hos skikkelser som Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere enn i et omfattende byborgerskap.

Dette kapittelet anser jeg som viktig for å forstå oppbyggingen og utviklingen av samfunnsmodellen før vi kommer til 1814 og hvordan det formet embetsmannsstaten som var viktig gjennom nesten hele 1800-tallet. Et ukorrupt embets- verk, en tillit til staten og høy tillit mellom individer, samt at et rettssystem som ble oppfattet som rettferdig og godt var på plass før vi i Norge fikk parlamentarisme og allmenn stemmerett, noe som er helt avgjørende for hvorfor det norske samfunnet i dag ansees som en stor suksess. 70 | Borgeren og fellesskapet

Arven fra det dansk-norske eneveldet En av kontraktsteoretikerne som hadde størst innflytelse på dansk-norsk tenkning var John Locke. Locke utga Second Treatise on Civil Government i 1689. Den fant veien til statsteoretikeren Jens Schieldrup Sneedorffs (1724–1764) bokhylle via en fransk oversettelse.61 Sneedorff kalte sitt statsteoretiske verk det samme som Locke, Om den Borger- lige Regiering. Dette verket kom anonymt i 1757. Historiker Øystein Sørensen har i sin bok om Sneedorff redegjort for den europeiske politiske tenkningens vei inn i den dansk-norske eneveldeideologien. Sneedorff var den fremste enevold- steoretikeren i Danmark. Eneveldet er det styresettet han foretrekker, og hans teoretiske forsvar for det finnes i Om den Borgerlige Regiering. Derfor er det merkelig at han bruker Locke som forbilde, for Locke argumenterer på flere områder for det motsatte av Sneedorff: «And hence it is evi- dent that absolute monarchy, which by some men is counted for the only government in the world, is indeed inconsistent with civil society, and so can be no form of civil government at all.»62 Locke argumenterer for en rettsstat, og staten skal være begrenset og ha en mer tilretteleggende rolle.

Hos Sneedorff er argumentet snarere at staten aktivt skal bidra og fremme det felles beste. Locke er også opptatt av skillet mellom staten og den private sfæren. Sneedorff argumenterer for at statens formål er ubegrenset og at staten dermed må ha makt og myndighet til å kunne gripe inn: «Denne Magt strækker sig saa vidt, som Selskabets Øiemerke gaa- er».63 Til sist slår Locke fast at den utøvende statsmakten skal være bundet av formelle lover, noe Sneedorff slutter seg til, men samtidig som han mener at statsmakten ikke kan deles og dermed at ingen annen instans kan utforme lover

61 Dette ifølge Øystein Sørensen, Frihet og enevelde: Jens Schieldrup Sne- edorffs politiske teori (Oslo: Universitetsforlaget, 1983). 62 John Locke, Second Treatise on Government, § 90. http://www.gutenberg.org/files/7370/7370-h/7370-h.htm 63 Sneedorff sitert i Sørensen, Frihet og enevelde, 30. Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 71 som binder statsmakten. Sneedorff mener at makten ikke kan være delt, noe Locke argumenterer for at den skal være.

De dansk-norske kongene var ikke eneveldige før 1660, men var knyttet til adelen gjennom såkalte håndfestinger, det vil si at den som ville bli konge måtte avtale med adelen hvilke vilkår som skulle gjelde. I 1660 ble enevoldsloven vedtatt, valgmonarkiet ble erstattet med arvemonarkiet og arverekkefølgen til tronen knesatt. Eldste sønn skulle arve. Det førte til at adelen så at monarkene ikke nødvendigvis var kvalifiserte, noe blant annet den sinnssyke Christian VII. på slutten av 1700-tallet var et eksempel på. Konsekvensen ble oppbyggingen av et sterkt og ukorrupt byråkrati som måtte fungere uansett monarkens kvalifikasjoner. Selv om monarken hadde sin legitimitet i Guds nåde, kunne han ikke, og gjorde heller ikke, som han ville. Norske embetsmenn hadde mulighet gjennom supplikkinstitusjonen til å si fra direkte til kongen om kritikkverdige forhold. Det skapte tillit mellom kongemakten og borgerne. I tillegg ble dansk-norske domstoler tidlig uavhengige og fikk stort sett avsi dommer uten innblanding.

Fra 1660 var Danmark-Norge styrt av en eneveldig monark, og i en periode på rundt 150 år hadde Danmark-Norge Europas mest absolutistiske enevelde. Den eneste skrevne enevoldsforfatningen i Europa er nettopp dansk-norsk. I 1665 kom kongeloven Lex Regia.64 Kongen var eneveldig, med uinnskrenket makt over lovgivende og utøvende organer. Samtidig var legitimiteten gitt fra Gud, og maktutøvelsen var underlagt Guds vilje. Lockes poeng om at staten er til for individene og at individenes rettigheter er det sentrale er i praksis og i teorien, representert ved Sneedorff, det stikk motsatte: Fellesskapet er overordnet individet. Det øverste fellesskapet er staten, og individene må underordne seg den, fordi «et heelt Selskab (staten) er en større Fuldkommenhed

64 Krefting, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800, 113. 72 | Borgeren og fellesskapet

end een Person.»65 Staten skal arbeide for fellesskapets beste og dets kollektive interesser, og disse er overordnet individenes interesser.

Mot denne bakgrunnen kan det se ut til at det liberale tan- kegodset fra 1700-tallets opplysningstid er mindre fremtredende i Danmark-Norge, men Sneedorff argumenter likevel for en utstrakt ytringsfrihet. For ham er det ikke noen motsetning mellom å forsvare enevelde som statsform og samtidig argumentere for ytringsfrihet.66 Det er helt nødvendig at alle kan debattere hva som skal være «det alminnelig beste», altså statens formål. Han har tro på mennesket og den menneskelige fornuft: «Frihed har altid den Virkning, at det gjør Folk mere fornuftige og mere virksomme».67 Sneed- orff forutsetter at det er harmoni mellom fellesskapets (altså statens) og individenes interesser, og at det ikke er interes- sekonflikter mellom individene. Den eneveldige monarken opplyses gjennom opinionen og den offentlige debatten og fatter deretter beslutninger til alles beste. Ytringsfriheten var til for allmenhetens vel, ikke en rettighet for individet.

Dessuten bidro eneveldet med viktige reformer, både politisk, administrativt og økonomisk. Universitet og utdanning ble styrket, kirkens makt ble begrenset og allmennhetens vel ble styrket gjennom ulike økonomiske reformer. I Dan- mark-Norge ble det ingen revolusjon, bare et liberalt kupp som mest gikk ut over en person: Johann Friedrich Struensee (1737-1772).

Dansk-norsk liberalisering Gjennom en rekke tilfeldigheter får den tyske legen Struensee

65 Sneedorff sitert i Sørensen, Frihet og enevelde, 32. 66 Krefting, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800, 267. 67 Sneedorff sitert i Sørensen, Frihet og enevelde, 64. Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 73 tilgang til eneveldig kongemakt i Danmark. Han var livlege for den nevnte danske kong Christian VII, og på sin rundreise med kongen treffer han flere sentrale opplysningstenkere, blant annet d’Alembert, Helvétius, Diderot og Holbach. Den eneveldige kongen var sinnssyk, og i 1769 var det i realiteten Struensee som styrte Danmark-Norge. Forfatteren Per Olof Enquist tegner et politisk og personlig portrett av Struensee og den korte, men intense perioden han i realiteten hadde makten i Danmark i romanen Livlegens besøk. I løpet av sin korte regjeringstid rakk han å innføre lover i et omfang som var imponerende. Blant de viktigste av de mer enn 2 000 for- ordninger, var loven om at offentlige ansettelser skulle skje etter kvalifikasjoner og ikke bekjentskaper, igangsettelse av et forbedringsprogram for skole- og fattigvesenet, fjerning av handelsmonopoler og handelshindringer, og avskaffelsen av hoveri (plikt-arbeidstid) for bøndene. Studenter ved Univer- sitetet fikk frihet til å disputere uavhengig av religion, og man innførte svært liberale regler for ytrings- og trykkefrihet.

Struensees trykkefrihetslov fra 1770 var, og er, den mest vidt- gående noensinne. Det var ingen sensur, og alt ble tillatt å trykke, også anonymt. Det slo tilbake på ham selv. Køben- havn ble på et blunk full av pamfletter om Struensee, og særlig om forholdet til dronningen. Ett år senere ble loven innskrenket noe ved at forfatterens eller boktrykkerens navn måtte stå på forsiden. Da Struensee ble henrettet, ble loven raskt strammet inn, men forhåndssensuren fra tidligere ble ikke gjeninnført.

Konfliktene om Landboreformene i 1787–88 var også et skritt på vei mot mer ytringsfrihet og en stadfesting av privat eiendomsrett. Godseierne var mot, fordi de gjennom reformen ville miste rettigheter til eiendom. Da reformen var gjen- nomført, var de danske bøndene ikke lenger avhengige av en føydalherre. Reformen stadfestet at tidligere stavnsbundne bønder ble frie. Danske bønder ble eiere av egen jord. Det førte til et angrep på norsk odelsrett også, for selv om de nor- 74 | Borgeren og fellesskapet

ske bøndene var selveiende, var odelsretten en begrensning av fri omsetning av eiendom. Den ble forsøkt avskaffet, men ble gjeninført i den norske grunnloven i 1814.

Forslaget til Landboreform ble offentliggjort, noe man ikke hadde gjort tidligere. Begrunnelsen for offentliggjøringen var at man ville ha åpen debatt og reaksjoner på forslaget om at bøndene skulle få eiendomsrettigheter. Eiendomsrett var ens- betydende med at man også fikk ytringsfrihet. Det svekket adelens muligheter til å påvirke kongen gjennom argumentasjon og privilegier. Derfor var Landboerreformen et viktig skritt på veien til større deltakelse i den offentlige debatten. Eiendomsrettigheter og ytringsfrihet var viktige liberale premisser som nå også omfattet andre grupper enn eliten i Dan- mark-Norge.

Blant annet tar skribenten Peter Collet utgangspunkt i under- såttenes legitime rettighet til å ytre seg, ikke monarkens behov for synspunkter på hva som var det alminnelige beste. Collet kritiserer også den udelte makten som ligger til grunn i eneveldet og vil ha den delt. Betydelig innflytelse på utviklingen hadde også den amerikanske uavhengighetserklærin- gen i 1776 og den franske revolusjonen i 1789. Ideene fikk raskt innflytelse i Danmark-Norge. Utdrag fra Thomas Pai- nes Rights of Man (1791) ble eksempelvis oversatt og trykket i Politisk og Physisk Magazin allerede i 1793. Locke, Smith, Montesquieu og Voltaire var alle svært godt kjent blant dansk-norske intellektuelle.

Med utgangspunkt i det sene, opplyste eneveldet i Dan- mark-Norge, kan man se en tradisjon der liberale friheter og forestillinger kombineres med et ønske om en sterk og ganske omseggripende stat. Øystein Sørensen understreker at «denne perioden (var) helt avgjørende for utformingen av særtrekkene i den norske liberalismen. Den skapte tradisjoner og trakk opp sterke rammer for tenkemåte og politisk Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 75 praksis.»68 Danmark-Norge hadde en lang rettsstatlig tradisjon, der domstoler og lovverk var relativt velfungerende og uavhengige, sammenlignet med andre europeiske land. Dob- beltmonarkiet var på samme tid eneveldig og liberalt. Som Fukuyama understreker, er rettsstaten og lovene et svært viktig fundament for et velfungerende liberalt demokrati. At denne tradisjonen sto sterkt i Danmark-Norge, også før enevoldsherskerne, hadde betydning for hvordan de i praksis kunne utøve sin makt. Det hadde betydning for hvordan institusjoner og byråkrati ble utformet og fungerte. At rettssystem var på plass før statsoppbyggingen og demokratiseringen, er ifølge Fukuyama viktig. I land der rekkefølgen er annerledes, er sjansene for et stabilt liberalt demokrati mindre.69

Perioden fra 1784 og frem til 1814 var en stor reformperi- ode, preget av liberale ideer. Ytringsfrihet og toleranse for meninger førte til en sterk oppblomstring av en «borgerlig offentlighet». Prinsipper om eiendomsrett, rettsvern, personlig frihet og en økonomisk liberalisering var sentralt. I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at troen på en sterk, effektiv og handlekraftig stat var sterk. Samtidig var troen på at staten kunne operere på mange samfunnsområder også stor. Den opplyste eliten i samfunnet skulle sørge for at kongen var opplyst, og at samfunnet ble reformert og moderni- sert. «Det var ingen sterk motstand i tradisjonen mot staten som sådan. Tvert om: statens øverste makthavere var de som var sterkest fanget inn av nye liberalistiske frihetsideer», skriver Sørensen. Staten var et effektivt verktøy og et viktig middel for å gjennomføre liberalisering.

Motstand mot samboerskapet stat og kirke kom særlig nedenfra, knyttet til religiøs puritanisme og pietisme. Hans

68 Øystein Sørensen, «Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer», i Ideer om frihet, http://www.ideeromfrihet.no/1991-7-sorensen.php 69 Se Fukuyama, Political Order and Political Decay. 76 | Borgeren og fellesskapet

Nielsen Hauge (1771–1824), bondesønnen som ble en av Norges største entreprenører, var påvirket av nord-europeisk puritanisme som sto for individuell, politisk, religiøs og økonomisk frihet. Han grunnla en religiøs bevegelse som ble omtalt som Haugianere, der han kom med tanker om et samfunn der liv og virke ikke er definert av stat og kirke og hvor fellesskap mellom mennesker er det viktige – en protest mot et ovenfra-og-ned-styre. For det måtte han i fengsel flere ganger, fordi han brøt konventikkelplakaten som forbød religiøse sammenkomster uten samtykke fra sognepresten på vegne av kongen.

Hauges religiøse utgangspunkt lignet det Max Weber skriver om i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Som jeg skrev i kapittelet om borgeren, er det et bredt verdigrunnlag for kapitalismen. Webers hypotese var at kristen puritanisme bygget på langsiktighet, hardt arbeid, kapitaloppbygging for å skape noe bedre, uten å berike seg selv. Hauge var entrepre- nøren som kombinerte verdiene fra den borgerlig handelskapitalismen med en norsk variant av en europeisk tradisjon av religiøs maktkritikk. Hauge og Haugianerne fikk stor betydning med tanker om at fattigdom skulle avhjelpes ved å sette mennesker i stand til å forsørge seg selv gjennom arbeid, og at arbeidsgivere og entreprenører tok samfunnsansvar. Dess- uten sto etterfølgende Haugianere for ideer om religionsfrihet, ideer om fri virksomhetsetablering og økonomisk frihet og arbeidervelferd og om folkeopplysning. De praktiserte gjerne ideene i sine egne bedriftsetableringer og virksomheter. De var, som Hauge selv, motstandere av privilegier for stat og kirke, offentlig pengesløsing og sentralisert styring.

«Et hovedgrep i statselitens tenkning fra midten av 1700-tallet var patriotisme: kjærlighet til Borger-samfundet og Fædre- landet», skriver Rune Slagstad i De nasjonale strateger.70 Det

70 Rune Slagstad, De nasjonale strateger (Oslo: Pax, 2001), 107, og som vil bli kommentert senere: «dens gradvise teknokratiske uttørring i arbeiderpartistaten», 534. Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 77 sentrale var å være den samfunnsgagnlige, opplyste borgeren. Borgeraand, Borgersind og Almeenaand var synonymer. Og Almeenaanden i denne dansk-norske sammenhengen fikk ikke Rousseaus totalitære impuls, men ble knyttet til borgeren, opplysningen og deltakelse i offentlig debatt. Å være patriotisk, var å være statsborger i et land med rettigheter som borger. Det pekte frem mot Grunnloven.

Grunnloven Etter Napoleonskrigene i Europa var Danmark-Norge på tapernes side, noe som førte til at Danmark mistet suverenitet over Norge. Det varte ikke lenge før Norge igjen var i union, denne gangen med Sverige, men lenge nok til at Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, en av Europas mest liberale. Grunnloven var et institusjonelt, liberalt gjennombrudd i Norge. Selv om Norge gikk i union med Sverige, fikk landet beholde Grunnloven og hadde innenriks selvstyre helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Grunnloven markerte ikke bare oppløsningen av unionen med Danmark, men var også et brudd med eneveldet. Den fulgte Montesqu- ieus maktfordelingsprinsipp ved å slå fast maktfordelingen i statsapparatet mellom Kongen, Regjeringen og Stortinget. Siden eiendomsbesittelse var grunnlaget for stemmerett, fikk nesten halvparten av alle norske menn stemmerett, og mange av dem var bønder.71 De liberale reformene fra enevoldsregi- mets siste førti år ble også tatt inn i Grunnloven; eiendomsrett, ytringsfrihet og rettsikkerhet. Religionsfrihet ble også kodifisert, men med noen illiberale modifikasjoner. Jesuitter, jøder og munkeordener var ikke tillatt.

Grunnloven og Stortinget ble viktige markører for den norske identiteten innover på 1800-tallet. Norsk statsborgeriden-

71 Stemmerettsandelen var svært høy i et internasjonalt perspektiv, men antallet som faktisk brukte stemmeretten var lavere. 78 | Borgeren og fellesskapet

titet ble knyttet til rettstaten og de politiske institusjonene. Dermed ble det også stor oppslutningen om de liberale ideene som lå til grunn. Grunnloven fra 1814 markerte et skille mellom stat og samfunn. Statens avgrensning skulle sikre den borgerlige offentlighet, diskusjon og meningsytring, i sivilsamfunnet. Samfunnets overgripende fellesskap skulle derved på samme tid realiseres gjennom det liberale rommet i sivilsamfunnet og den statlige, kollektive sikringen av de politiske rettighetene.

Embetsmannsstaten Årene frem til 1884 kalles gjerne embetsmannsstaten. Norge var ikke lenger styrt av en eneveldig monark, men av en opplyst norsk embetsmannselite med danske røtter. Det norske samfunnet hadde ingen annen naturlig elite, ikke en adel og ikke en sterk nok borgerstand. Embetsmannstanden var på mange områder liberal, og de styrte etter opplysningstidens liberale ideer. De to viktigste embetsmennene var Anton Martin Schweigaard (1808–1870) og Frederik Stang (1808– 1884). De var liberale og statsvennlige og samtidig tilhengere av et elitært styre. De tilhørte det som het Intelligenskretsen i 1830-årene. Schweigaard var den mest sentrale stortings- mannen, mens Stang var statsråd for det viktige indredepar- tementet og senere også statsminister. De mente at staten skulle være liten, men aktiv. Schweigaard og Stang sto for en pragmatisk tillemping av det sene 1700-tallets dansk-norske opplyste enevelde til norske forhold. Staten skulle være en viktig tilrettelegger og kontrollør for det frie markedet.

Perioden mellom 1840 og 1870 var en av de mest liberale i norsk historie. Den var dominert av fremskrittstro, frihan- del og økonomisk vekst. Norge var styrt av en effektiv, aktiv elite, samtidig som statens makt var begrenset. Norsk sam- funnsmodernisering var spesielt fremtredende på to viktige områder: liberalisering av handelen og utbygging av kommu- Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 79 nikasjonsmuligheter, både til sjøs og til lands. Schweigaards og Stangs moderniseringsprosjekt gjennom 1840-, 50- og 60-årene handlet også om en modernisering og oppbygging av et norsk fungerende statsapparat. Tanken var ikke en stor og omseggripende stat, men en liberalt tuftet sterk rettsstat og en kvalitetsmessig god stat som skulle sørge for at moder- niseringsprosessen som trengtes for næringsliv, industrialisering og handel ble effektivt gjennomført. Slagstad kaller det for en planliberalisme, «ideologien om en kapitalistisk markedsøkonomi med staten i en fremskutt, intervenerende rolle.»72 I praksis ble Norge for alvor en skipsfartsnasjon. Tollmurer ble bygget ned, både innenlands og mot utlandet, og handelen skaffet Norge inntekter.

Bøndene var langt på vei med på de liberale tankene, bortsett fra når deres egne særinteresser sto på spill, som når Østlan- dets kornbønder ville ha korntoll, eller når vestlandsbøndene ville ha smørtoll.73 Liberale bønder var likevel stort sett mot statlige inngrep, og da den direkte statsskatten ble avskaffet i 1837, var det en seier for bøndene. Et sentralt navn fra bondeopposisjonen var den liberale og til dels radikale Søren Jaabæk (1814–1894). Han sto for en demokratisering av maktforholdene mot embetsmennenes elitestyre. I 1833 fikk bøndene flere representanter inn på Stortinget, og de var siden aktive deltakere i norsk politikk.

Formannskapslovene kom i 1837. Formannskapet i kommunene fikk, etter påtrykk fra blant annet bøndene, ansvar for kommunale budsjetter, for fattigvesen, skole, kirke og veier. Det økte kommunale selvstyret ble oppfattet som demokratiserende og som en motvekt mot det sentrale embetsmanns- styret. Alt i alt var likevel både bønder og embetsmenn opptatt av folkerepresentasjon og en «opplyst» modernisering av Norge.

72 Slagstad, De nasjonale strateger, 16. 73 Sørensen, «Liberalismens historie i Norge». 80 | Borgeren og fellesskapet

Grunnloven av 1814 skulle sikre folkets makt mot den eneveldige kongen. I 1884 var kampen imidlertid snudd. Embedsmannsregimet kjempet da mot et «eneveldig demokrati». Som Francis Sejersted skriver: «De demokratiske former som ble innført i 1814 for å avgrense statsmakten, skulle i 1884 legitimere en utvidelse av statsmakten.» Den Sejersted særlig sikter til, og som var en av dem som klarest argumenterte for farene ved et «eneveldig demokrati», var juristen og økonomen Torkel H. Aschehoug (1822–1909).

Grunnleggende for hans syn var rettsstatens krav om beskyttelse av individet og minoriteter mot maktmisbruk, noe som er et klart borgerlig utgangspunkt. Aschehoug selv påpekte at staten først og fremst skal beskytte de svake mot de sterke. Den liberale rettsstatens store utfordring er å balansere behovene for samordnet styring med individets frihet. Majo- ritetens makt må avgrenses av minoritetens rett. Maktfor- delingen trygger minoritetenes interesser og rettigheter, og dermed friheten. For Aschehoug var frihet og minoritetsbe- skyttelse samme sak. At majoriteten kunne styre uten garan- tier for minoriteten, var i strid med hans begrep om frihet.

For Aschehoug var statens berettigelse bygget på dens evne til å virke for det menneskelige samfunn. Men han så også at en stat som i sin iver etter å fremme gode og velmenende formål fort kunne ende med å påtvinge borgerne noe de ikke hadde «eierskap» til. Aschehoug ville heller stole på borgernes egne frie utvikling. Selv om det vil gå langsommere å nå målene, mente han, ville dette være en mye sikrere vei mot et godt samfunn.

Aschehougs hovedinstinkt var ikke å bevare, men å reformere. Et konservativt hovedprinsipp der personlig ansvar, historisk kontinuitet og frihet bygger på et solid rettsprin- sipp. Utviklingen av en bedre og mer velfungerende rettsstat vil bidra til både politisk og økonomisk frihet. Slik er friheten både målet og middelet. Den utvikler individenes selvsten- Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 81 dighetsfølelse og foretaksomhet. Dersom «statsformynder- skabet», som Aschehoug kalte det, blir for omfattende, så vil individene venne seg til å forlange at statens skal ordne alt, styre alt og løse alle samfunnsproblemer. En for omfattende stat undervurderer individet som aktivt og ansvarlig og skaper passivitet. Det er grenser for statsmakt og grenser for politikk.74

Begynnelsen til velferdsstaten – det sociale spørgsmaal Mot slutten av 1800-tallet ble det sociale spørgsmaal en viktig del av samfunnsdebatten.75 Det var omtrent sammenfallende med embetsmannsstatens fall og etableringen av parlamentarismen som politisk system i 1884, og derved også etableringen av politiske partier og av fagforeninger. Søren- sen påpeker at det liberale politiske hegemoniet gikk tapt og at det siden har vært en stadig sterkere og mer omfattende stat som har vært løsningen.76 Nå skal det legges til at det liberale, rettsstatlige grunnlaget og ytrings- og religionsfrihet fortsatte å være sentralt. Det som ble endret var den stadig større viljen til å bruke staten til å løse sosiale og økonomiske problemer.

Staten som en omfordelende instans i sosialpolitikken mellom borgerne hadde ikke vært en viktig del av tenkningen før 1884. Når de kommende tiårene omtales som en viktig periode i velferdsstatens historie, er det først og fremst fordi velferd og sosialpolitikk på denne tiden ble en viktig del av den politiske debatten. Dessuten er det i denne perioden vi ser hvordan den gradvise overføringen av velferden fra sivil-

74 Avsnittet om Aschehoug er basert på et innlegg på minervanett.no og på min bok Torkel Aschehoug and Norwegian Historical Economic Thought (London: Anthem Press, 2013). 75 For videre lesning om velferdens første år, se Fasting, Doksheim og Vatnøy, Den norske velferden. 76 Sørensen, «Liberalismens historie i Norge». 82 | Borgeren og fellesskapet

samfunn og privatsfæren til staten, særlig ved kommunene, begynner. Ansvaret for fattigforsorgen og helsevesenet, og arbeidet med arbeidslover, trygdeordninger, boligpolitikk og arbeidsformidling, er alle eksempler på hvordan den offentlige sfæren utvides.

Det politiske arbeidet for å trygge og bedre arbeidsforholdene var startet allerede på 1800-tallet. Teknologiske fremskritt, økonomisk vekst, etableringen av politiske partier og en utvidelse av politikkens handlingsrom muliggjorde fremskritt på velferdsområdet. Særlig innenfor de liberale politiske miljø- ene var det en dominerende tanke at sosialt fremskritt var en vesentlig del av moderniseringen. En grunnleggende forskjell mellom de borgerlige i perioden og den sosialistiske arbeiderbevegelsen, var at de borgerlige betraktet sosiale reformer som uløselig sammenknyttet med moderniseringen – med kapitalismens og industrialiseringens fremskritt. Moderni- seringen var ikke først og fremst betraktet som årsaken til sosiale problemer, men som løsningen. Dette la også grunnlaget for de sosialpolitiske reformene. I den forstand var det kapitalismen som skapte den norske velferden, og ikke kapitalismens motstandere. Sosialistene argumenterte ut fra et klasseperspektiv og hevdet at samfunnets struktur måtte endres for å få en jevnere fordeling av inntektene.

I perioden frem til cirka 1880 var det hovedsakelig private institusjoner som sto for finansiering og gjennomføring av velferden i Norge. Perioden mellom 1880 og 1920 var preget av en massiv utbygging av kommunale tjenester. Velferds- kommunen vokste frem på denne tiden, og er stadig en viktig instans for å sikre velferd og sosial trygghet for borgerne. Etter 1920 var det en tydelig utvikling mot mer statlig styrt velferd. Staten tok på denne tiden en mer aktiv rolle i gjen- nomføringen av velferden, i mange henseende på bekostning av både det private og det kommunale initiativ, men var på ingen måte noen fullstendig erstatning. Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 83

Liberale betenkeligheter Når perioden fra partidannelsene på slutten av 1880-tallet og frem til første verdenskrig omtales som en viktig periode i velferdsstatens historie, er det først og fremst fordi velferd og sosialpolitikk på denne tiden oppsto som en sentral og viktig del av den politikken. Noe forenklet kan vi si at det er i denne perioden velferd ble politikk. Stortinget, og ikke minst kommunene, tok nå over initiativet og ansvaret for fattigforsorgen og helsevesenet, og arbeidet med arbeidslover, trygdeordninger, boligpolitikk og arbeidsformidling startet opp. Selv om statens ansvar og omfang økte frem mot århun- dreskiftet, var det fremdeles motstand, spesielt mot det øko- nomiske ansvaret som fulgte med utbyggingen av sosial- og velferdsområdet.

Motstanden kom fra deler av Høyre og fra partiet Frisin- nede Venstre, der Christian Michelsen (1857 –1925) var sentral.77 Han argumenterte for åndsfrihet, for individualisme og for en sterk, men begrenset stat. Michelsen holdt 2. januar 1903 en tale, Venstres politik, i Bergens liberale forening, der han var særlig skeptisk til Venstres tiltakende radikalisme i sosiale og politiske saker.78 Michelsens viktigste påstand var at Venstre hadde glemt sitt opprinnelige standpunkt om «sparsomhed i Stadshusholdningen», den gamle bondetanken som, «vi senere dessværre mistet paa veien». Kravet om sparsomhet var knyttet til kravet om forenkling i embetsverket. Michelsen innrømmer at Venstres sosiale program fra 1880- og 1890-årene kostet penger, store reformer er dyre og vanskelig å gjennomføre, men Michelsens poeng er at den sosialpolitiske satsingen innebar store økte kostnader for stat og kommune, et større offentlig byråkrati og en mer omseggripende stat. Det å ta på seg

77 Venstre ble etablert i 1884, og partiet har siden staten hatt ulike grupperinger og vært splittet i ulike partier, blant annet Frisinnede Venstre som var et liberalt parti. 78 Christian Michelsen, «Venstres politik», trykket i Morgenavisen 3.1.1903. 84 | Borgeren og fellesskapet

nye oppgaver, særlig innen utdannings- og sosialfeltet, var dyrt og krevende.

Allerede ved inngangen til 1900-tallet var både skolepolitiske og sosialpolitiske mål tydelige offentlige ansvarsområder, og noe det offentlige også etter hvert fikk det utførende ansvaret for. Michelsens bekymring var at en for sterk velferdsstat ville føre til en skjev balanse mellom samfunnets ulike sfærer. Michelsen endte til slutt opp som medstifter av Fedreland- slaget, mens Johan Castberg, som en mer sosialliberal poli- tiker, sa i et innlegg på Stortinget i 1913 følgende om staten: «Statens positive opgaver er utvidet…og statens voksende krav paa at gi solidaritetstanken uttrykk ogsaa på det sociale omraadet er kun et enkelt…utslag av en almindelig utvidelse av begrepet om statens øiemed.» Han var ikke alene om slike synspunkter, dem delte han med mange andre borgerlige.79

Velferdsstaten kunne også undergrave lokalt selvstyre, fordi viljen til sentralisering i omfattende velferdsstater er stor. Sen- traliseringen er en konsekvens av at store ordninger må kon- trolleres og styres, men resultatet blir ensretting og lite plass til andre former for velferd. Og sist, men ikke minst: Når stadig mer av ansvaret føres over til staten, forvitrer de andre viktige fellesskapene i samfunnet der det å ta ansvar er mulig.

Generelt kan det sies at de liberale og konservative hadde størst tro på at økonomisk vekst ville føre til bedre levekår for befolkningen generelt, mens et obligatorisk forsikrings- system i offentlig regi skulle sørge for dem som falt utenfor. Sosialistene ønsket en mye mer radikal sosialpolitikk, med fokus på arbeidslovgivning og kraftig omfordeling av inntekter.80 Noen prinsipper var det imidlertid enighet om på tvers

79 Se kapittelet «En generasjon reformpolitikere» i Den norske velferden. 80 Den første arbeiderforeningen ble stiftet i 1848, Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, LO ble stiftet i 1899, og Arbeiderpartiets første repre- sentant på stortinget kom i 1903. Rettstat, byråkrati og borgere i Norge før 1900 | 85 av de ideologiske skillene: Sosialpolitikk måtte innebære offentlig ansvar og en viss form for omfordeling av goder. Men det var fortsatt politisk uenighet om hvor omfattende den offentlige administrasjonen burde være, hvordan omfor- delingen burde foregå og hva som var dens endelige mål. 86 | Borgeren og fellesskapet

Kapittel 5: Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet

1800-tallet var det identitetsskapende århundret i Norge. I løpet av omtrent hundre år ble mange rammer for hvordan vi definerer vår nasjonale identitet lagt. Det å tilhøre en nasjon handler både om borgertilhørighet og om kulturell og historisk tilhørighet. I tillegg handler det om ulike nasjonale fortellinger, og om hvilke symboler og ritualer som er identitetsskapende. Det nasjonale fellesskapet var 1800-tallets nyvinning, selv om de gamle fellesskapene, som kirken, familien og den lokale bygden fremdeles spilte en stor rolle i den enkeltes oppfatning av fellesskap. Tradisjonelt var disse mindre kollektivene det som utgjorde limet mellom folk.

1814 var etableringen av konstitusjonen og det som 100 år senere skulle bli den selvstendige nasjonen. Både ideer om universelle rettigheter fra opplysningstiden og romantikkens ideer om folk og nasjon preget 1800-tallets tenkning. Nasjonsfellesskapet var knyttet til ideer om folket og basert på kultur, slektskap, språk og historie, ikke på borgeren. I 1905 ble de to forent, både det nasjonale og det demokratiske, folket og borgeren. Sånn sett var 1800-tallet et formende århundre.

I dette kapittelet ser jeg på norsk nasjonsbygging, særtrekk ved sivilsamfunnet og begrepet «folket». Utover på 1800-tallet ble nasjonen et viktig fellesskap. På 1880- og 90-tallet var Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 87 unionsstriden så sentral at den til dels skygget over et nytt fellesskap: arbeiderbevegelsens fellesskap, som var et kollektivt, solidarisk og internasjonalt fellesskap. Nasjonen ble de borgerlige partiers alternativ til arbeiderfellesskapet og klassekampen, det man skulle assosiere seg med.

Nasjonen Begrepene nasjon og stat er sentrale i statsvitenskapen. Nasjon er knyttet til identitet, mens stat er knyttet til autoritet.81 En nasjon kan defineres som en gruppe mennesker som har felles språk, historie, tradisjoner, kultur, territorium og religion, men det er en definisjon med mange unntak.82 Mange vil si at Norge ligger nært opp til en slik definisjon fordi landet, med noen unntak, har vært et homogent samfunn med omtrent de samme geografiske grensene siden middelalderen. Selv om landet har vært i union med Danmark og med Sverige, har nordmenn hele tiden vært samlebetegnelsen for mennesker som bor i Norge. Likevel lever også andre fol- kegrupper i Norge, og siden 1970-tallet er landet blitt mer heterogent.

Norge i 1814 var mer egalitært enn mange andre land i Europa. Derfor var nasjonsbyggingsprosjektet i Norge ikke i like stor grad som mange andre land et elitistisk prosjekt, men et prosjekt som møtte gehør i mange ulike deler av samfunnet. 1800-tallet var det store nasjonsbyggende århundret. Nordmennene har lett etter sin nasjonale identitet helt siden landet ble løsrevet fra Danmark, og særlig intensiv var jakten frem til unionsoppløsningen. Nasjonsbyggingsprosessen hadde som mål å bygge et politisk og kulturelt fellesskap. I motsetning til staten, som hadde sine ideer fra opplysningsti-

81 Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 13. 82 Se blant annet definisjoner i Aarebrot og Evjen,Land, makt og følel- ser, «Hva legger man i begrepet nasjon», 258–260. 88 | Borgeren og fellesskapet

den og særlig fransk-britisk tenkning, var ideer om nasjonen sterkere knyttet til tysk romantikk.

Den norske bonden, som selvstendig og opplyst, var kjernen i mange av tankene bak det nasjonale fellesskapet. Den norske bonden ble tillagt 1700-tallets europeiske opplysningstanker om frihet, selvstendighet og egalitet. Han kunne lese og skrive, og slik sett var idealet om utdanning og kunnskap også plantet hos bonden. I en liten novelle, Luren, av Mau- rits Hansen fra 1819, nedstammet odelsbonden Thord fra Harald Hårfagre, og han hadde Snorres kongesagaer stående i bokhyllen på gården.83 Henrik Wergeland bidro til idealet. I 1831 startet han utgivelsen av små hefter, For Almuen. Ideen var å opplyse bønder: «at sørge for sin Oplysning især ved gode Bøgers Læsning, og til at sætte sig istand hertil ved at fremme og benytte Almue-Bogsamlinger.»84

På den andre siden sto bondekulturen sterkt, og bonden var en del av romantikkens idétradisjon. I den kulturelle historiefortellingen om det norske og den norske kulturelle identiteten var romantikkens ideer om etnisk tilhørighet, språket og naturen sentrale. Slik bandt bonden sammen ideer om et selvstendig Norge fra middelalderen og ideen om et selvstendig Norge uten union med Danmark eller Sverige. «Det egentlige Norge» var å finne i bondesamfunnet. Her var Nor- ges egentlige sjel, og den ble bokstavelig talt lett etter i de norske skogene og bygdene av Asbjørnsen og Moe. Den norske bonden som symbol på det norske er godt representert i norsk 1800-tallskunst, og i litteraturen. Først som en nasjonalromantisk figur i verk somSynnøve Solbakken eller En glad gutt av Bjørnson, senere som den idealiserte, strevende Isak Sellanraa i Hamsuns Markens Grøde etter at bonden for lengst hadde starter marsjen mot byen. 1800-tallet har

83 Øystein Sørensen, «Kampen om Norges sjel», i Norsk Idéhistorie, bind III (Oslo: Aschehoug, 2001), 162–164. 84 http://www.wergeland2008.no/wergelands-liv-og-verk/mangfoldige-wergeland/folkeopplyseren/ 20.1.2015. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 89 mange eksempler på litteratur og kunst som bygger opp om nasjonsbyggingsprosjektet, men som også peker fremover mot utviklingen av bondesamfunnet til et akademisk byliv, som Arne Garborgs Bondestudentar.

Det nasjonale prosjektets politiske del handlet om ønsket om norsk selvstyre. Den kulturelle nasjonalismen var tuftet på et ønske om å skape en norsk identitet og et homogent kulturelt fellesskap. Men nasjonsbyggingsprosessen hadde også rom for til dels store uenigheter. De store nasjonsbyggerne, som Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg, Ivar Aasen, Ernst Sars og Anton Martin Schweigaard, var svært ulike. De var ofte uenige, kontroversielle i sin samtid og med sine ulike nasjonsbyggingsprosjekter. Ulike grupper forfektet ulike syn og særinteresser. Uenighetene ble taklet gjennom til dels hard debatt, men likevel med gjensidig respekt. En slik håndtering av konflikter er også en del av den norske identiteten.85

Selv med et fellesskap som nasjonen, var det mer snakk om nasjonsbyggingsprosjektene i flertall enn ett felles prosjekt. Over en lang tidsperiode, fra slutten av 1770-årene og frem til 1945, definerer historiker Øystein Sørensen hele 14 ulike nasjonsbyggingsprosjekter.86 Tre av prosjektene fikk hegemoni og har preget Norge frem til i dag, og Sørensens hypotese er at de var og er åpne, pragmatiske, fleksible og inkluderende. Det første var det politiske 1814-prosjektet, med ideer om liberale, frie og selvstendige nordmenn. Dette prosjektet var et tydelig opplysningsprosjekt, og det konkrete resultatet var Grunnloven. Det neste prosjektet var det såkalte Ven- stre-prosjektet. Venstre ble dannet som Norges første parti 28. januar 1884, men lenge før partidannelsen hadde ulike

85 Se Øystein Sørensen, «Kampen om Norges sjel», i Norsk Idéhistorie, bind III (Oslo: Aschehoug, 2001). 86 Øystein Sørensen (red.), Jakten på det norske: Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet (Oslo: Gyldendal, 2001), 23. 90 | Borgeren og fellesskapet

kretser funnet veien inn i Venstre. Sterkest var bøndene, men også lærere, liberale embetsmenn og en intellektuell elite var å finne i Venstres nasjonaldemokratiske nasjonsbyggingspro- sjekt. Av de forannevnte nasjonsbyggerne var dette Ernst Sars og Bjørnstjerne Bjørnsons prosjekt, og de politiske lederne var den første statsministeren etter parlamentarismens inn- føring, Johan Sverdrup, og en av bondebevegelsens ledere, Søren Jaabæk. De vant hegemoniet både politisk og kulturelt. Venstre videreførte det liberale opplysningsprosjektet fra 1814 og ga det en nasjonal kontekst, en videreutvikling av demokratiet og maktoverføring fra Kongen til Stortinget. Det siste store nasjonale prosjektet markerte starten på perioden fra 1945 og fremover: Fellesprogrammet. Den betydningen dette fikk for fellesskapsfølelse og nasjonal identitet er tema senere i boken.

De tre store prosjektenes fellesnevner er at politiske institusjoner kobles til nasjonal identitet og fellesskap.87 1800-tallets nasjonalbyggingsprosjekter følger i hovedsak to spor, et nasjonalromantisk og et opplysningsrasjonelt. Aarebrot og Evjen forklarer forskjellen mellom de to sporene gjennom det franske begrepet nation og det tyske begrepet Die Nation, som har svært ulike innhold. Den franske nasjonstanken er sterk knyttet til Rousseaus allmennvilje. Alle borgere innenfor det franske territoriet uttrykker til sammen denne allmennviljen: «Folk» og «nasjon» er synonymer.88 Prosjekter med nasjonalromantisk utgangspunkt var viktige for å støtte opp omkring ulike kulturelle fellesskap. Dette utgangspunktet er den tyske ideen. Tyskland ble ikke samlet før i 1871, men før dette definerte tyske tenkere, blant annet Johan G. Herder (1744–1803), Hegel og Johan G. Fichte (1762– 1814), en nasjonalromantisk idé om nasjon i protest mot

87 Se Benedict Anderson om nasjon som forestilte fellesskap, en nasjon er: «et forestilt politisk fellesskap – det er forestilt, og både begrenset og suverent av natur». Sitert i Aarebrot og Evjen med kommentarer i Land, makt og følelser, 269–271. 88 Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 273–277. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 91 den franske opplysningsrasjonaliteten knyttet til territorium. Kultur, språk og historie var identitetsmarkører. I Norge fant disse ideene veien inn i ulike identitetsprosjekter. Her finner vi ulike venstrebevegelser, målsak og kulturbevegelser, men også en sterk drivkraft i oppløsning av unionen med Sve- rige for å bli selvstendig. Embetsmennenes nasjonsbygging var først og fremst et opplysningsprosjekt, der moderniseringen og industrialiseringen var sentralt. Med seg hadde de byborgerskap, selvstendig næringsdrivende landet rundt og alle som drev handel og virksomheter. Byborgerskapet møtte mer motstand i litteraturen enn bonden. Camilla Colletts Amtmannens døtre og Alexander Kiellands bøker Garman og Worse og Gift, ble fulgt av Ibsens samtidsdramaer, skrevet mellom 1877 og 1882, Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gjengangere og En folkefiende. Felles for disse er en gjennomgående kritisk holdning til borgerskapets idealer.

Sivile tradisjoner De tidlige historiske fellesskapene, familie og slekt og det religiøse, er viktige i de fleste samfunn. Det å være knyttet til familiære eller religiøse fellesskap er identitetsskapende og moraldannende. Om familien er en egen sfære, slik Hegel oppfattet, eller om det er en del av det sivile, er mindre viktig å avgjøre enn å fastslå at den verken er stat eller marked. Bygd og familiære fellesskap er sivilsamfunnets røtter. Norge har i tillegg en sivil tradisjon med røtter like langt tilbake som kristendommen: dugnaden.89 Den norske dugnaden er ikke unik, lignende fenomen finnes i mange andre land, men dugnaden er likevel på noen måter særnorsk. Det henger sammen med en spredt bosetning og ut fra både nødvendig- het og vilje til å få til større kollektive oppgaver uten hjelp fra instanser utenfra. Så lenge kongen satt i Danmark og sentrale

89 Lorentzen, Håkon og Line Dugstad, Den norske dugnaden: Histo- rie, kultur og fellesskap (Oslo: Høyskoleforlaget, 2011), 9. Dugnad er kåret til Norges nasjonalord og har røtter helt tilbake til 1100-tallet. 92 | Borgeren og fellesskapet

myndigheter var langt unna, var dugnaden viktig når større oppgaver skulle gjennomføres.

Mens sivilt engasjement gjennom dugnad er fremtredende i norsk historie, finnes også en annen form som er tydeligere i andre land: filantropien. Dugnaden er et fellesskap, mens filantropien er en måte å engasjere seg i fellesskapet på. Dug- naden engasjerer og skaper frivillige små og store fellesskap for en kort periode for å oppnå ulike resultater. I dugnaden ligger også det moraldannende. Ordet dugnad kan bety hjelp som gis til noen eller «dygd», det å ha gode egenskaper og å duge til noe.90 I den grad dugnaden var en plikt, var den en moralsk forpliktelse overfor et sivilt fellesskap, ikke overfor staten eller markedet. Dugstad og Lorentzen definerer dugnaden slik: «Sosiale fellesskap tuftet på felles, samlende bosted eller interesser mellom deltakerne danner rammen rundt dugnaden. Fravær av innsats er uten rettslige sanksjoner…og uten økonomisk kompensasjon…sosial og egalitær.»91 Dug- naden har gjennom historien antatt mange former, fra det tidlige bondesamfunnets dugnad for å få utført større arbeider på gården eller for lokalsamfunnet, til dagens TV-aksjo- ner eller kiosksalg på Norway Cup.

Filantropien er ikke et fellesskap, men et initiativ til å yte noe for et fellesskap eller direkte til enkeltmennesker. Mens filantropien var uttrykk for en individuell innsats, var dugnaden et fellesskapsprosjekt. I dugnaden var alle likeverdige og bidro med det de kunne og evnet til et felles mål. Filantropien har både moralske og religiøst forankrede motiver. Filantro- pisk virksomhet var gjerne rettet mot sosiale forhold. Filan- tropiens glansperiode i Norge var siste halvdel av 1800-tallet. Da fikk det fremvoksende byborgerskapet mer penger mellom hendene, samtidig som industrialiseringen blottla sosiale problemer. Mange filantroper hadde et tydelig konservativt eller

90 Lorentzen og Dugstad, Den norske dugnaden, 19. 91 Lorentzen og Dugstad, Den norske dugnaden, 37, 39–41. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 93 religiøst utgangspunkt, og ofte ble det etablert et velferdstil- bud på lokalt nivå for mennesker som var dårlig stilt økono- misk og sosialt. Håkon Lorentzen gir følgende beskrivelse av frivilligheten og assosiasjonenes fremvekst på 1800-tallet:

Filantropien hadde altså sine røtter i det fremvoksende byborgerskapet og kom til uttrykk som et individuelt ansvar for folks ve og vel. Men i siste halvdel av 1800-tallet blomstret filantropien også innenfor rammene av urbant foreningsliv … Et viktig anliggende for det filantropiske foreningsliv var fattigdommen som fulgte industrialismen, i første rekke i de store industribyene. Fattigdommen ble oppfattet som en stor utfordring for medmenneskelig sinnelag og ga støtet til en tradisjon som først ble etablert i England, men som senere slo rot i Norge.92

Ikke all filantropisk virksomhet var rettet mot trengende. Også utdanning og kultur nøt godt av engasjementet. Mot slutten av 1800-tallet skulle det vise seg at engasjementet og lysten ikke strakk til for å dekke behovet, og innover på 1900-tallet ble dette enda tydeligere. Filantropien sto i et motsetnings- forhold til staten. Engasjementet var frivillig. Ressurser og arbeidsinnsats som fulgte var frivillig, i motsetning til staten som sto for en påtvungen innsats for fellesskapet.93 Mulig- hetene for filantropien til å gjøre en vesentlig forskjell ble svekket med statens stadig større ansvar for velferdstjenester, sammen med de opprinnelige filantropiske organisasjonenes stadig større avhengighet av statlig finansering.

Den norske «borgerlige offentligheten» Som i andre vesteuropeiske land, fikk også Norge sin bor-

92 Håkon Lorentzen, Moraldannende kretsløp: Stat, samfunn og sivilt engasjement (Oslo: Abstrakt/Civita, 2007), 31. 93 Lorentzen, Moraldannende kretsløp, 41. 94 | Borgeren og fellesskapet

gerlige offentlighet på 1800-tallet. Assosiasjonene, forenin- gene og senere de politiske partiene var sentrale i denne offentligheten. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet. Den hadde forbudt folk å ha religiøse møter eller andakter utenom statskirken uten godkjenning fra presten. Plakaten var også medvirkende til at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket. Det var altså ikke reell religionsfrihet i Norge fra 1814 til 1842. I tråd med opphevelsen av konventikkelplakaten, ble dissenterloven vedtatt i 1845, og mulighetene til å organisere seg i alternative kirkesamfunn utvidet. Det gikk likevel ytterligere seks år før jødeparagrafen forsvant. Opprøret, som startet med Haugianerne på slutten av 1700-tallet, vokste frem som en konflikt mellom stat og lekmann, hvor religionsutøvelse var definert ovenfra. Opphe- vingen av konventikkelplakaten og dissenterloven la til rette for et motsatt initiativ, organisering nedenfra, uavhengig av statskirken. Dissenterloven førte ikke bare til et mangfold av ulike lavkirkelige fellesskap, men var også sammenfallende med den nye assosiasjonsånden.94

1800-tallets viktigste nye fellesskap var nasjonen, som fikk sin endelige sluttføring med unionsoppløsningen i 1905. Folkebevegelsene og assosiasjonene var også kollektive og til dels landsomfattende bevegelser, selv om mange også var nært knyttet til lokale fellesskap. En flora av tidsskrifter, aviser, foreninger og debattskrifter bidro til å knytte beve- gelsene sammen på et nasjonalt nivå og skapte identitet gjennom felles sak, det være seg indremisjon, folkehelse eller avholdssaken.

Århundret er blitt karakterisert som assosiasjonenes århundre, og det med rette. Norge ble et land av frivillige sammenslutninger, interesseforeninger og bevegelser, og mot århundreskiftet også fagforeninger. Mangfold

94 Assosiasjonene er en betegnelse som favner både organisasjoner som deltar i den borgerlige offentligheten og organisasjoner som yter tjenester, eksempelvis som velferdsprodusenter. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 95 og initiativ var viktige trekk ved en slik utvikling. Åpne, frivillige foreninger er fremdeles en viktig del av det norske sivilsamfunnet, i dette inngår også fagforeninger og andre interesseorganisasjoner. Røttene til dette åpne foreningssamfunnet ligger i første halvdel av forrige århun- dre.95 I 1840-årene og fremover eksploderte antall lokale foreninger og foreningsmedlemmer i Norge. I Kristiania ble tallet nesten doblet på bare ti år. I 1850 var det 10 foreninger av nasjonal karakter, i 1900 var det 145.96 Blant disse «associationerne» oppsto en rekke frivillige og private foreninger og organisasjoner som hadde rene filantropiske formål, slik som beskrevet ovenfor. Assosiasjonene bidro til å skape ulike lokale fellesskap, men også til å binde landet tettere sammen, i og med at flere av dem også fikk nasjonale, koordinerende organisasjoner. Ikke minst bidro all organiseringen til en demokratisering – et viktig kjennetegn på en borgerlig offentlighet eller et sivilsamfunn. Gjennom organisasjonslivet ble skriftlig og muntlig argumentasjon, og opplæring i demokratisk organisering, tilgjengelig for alle samfunnslag – også for dem som ikke hadde stemmerett, som kvinner og eiendomsløse.

Historikeren Jens Arup Seip skriver i Utsikt over Norges historie at vi i Norge fikk en folkelig-demokratisk offentlighet, i motsetning til andre vest-europeiske land som mer hadde en akademisk offentlighet. Denne assosiasjonsånden hadde et folkelig preg og var ifølge Seip «de første tilløp til utenom- statlige organisatoriske nettverk av noe omfang, [de] bar bud om en tendens til oppløsning av embetsmannsstaten fordi dens maktstruktur bygget på det organisasjonsløse».97 Seip legger til at assosiasjonenes fremvekst var en respons på et behov: «Felles mangler må avhjelpes ved felles virksomhet,»

95 Francis Sejersted, Den vanskelige friheten (Oslo: Pax forlag, 2001), 192. 96 www.snl.no, «Foreninger i Norge», 1.11.2013. 97 Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie, Bind 2, (Oslo: Gyldendal, 2002), 49. 96 | Borgeren og fellesskapet

som statistikeren Jacob Mohn kommenterte.98 Sosiologen og teologen Eilert Sundt (1817–1875) skrev til og med i 1868 at «det offentlige fattigvesen bør innskrenkes, og en organisert privat godgjørenhet overta.»99

Noen tiår senere var det omvendt: Staten skulle ha ansvaret, privat filantropi ble gradvis skjøvet ut. Associatio- nerne skjøv ikke ut familie og naboskap som fellesskap, men de inntok en plass i samfunnet som svar på mange nye utfordringer, og også som pådrivere for nye behov. Differensieringsprosessene, industrialiseringen og moderniseringen skapte nye behov og nye utfordringer, blant annet for sosialhjelp og yrkesfellesskap til erstatning for tidligere laug. Foreninger for alt fra idrett, korsang, sam- talelag, avhold, misjonering og diskusjoner kunne man for eksempel finne ved en titt i Løten kommunes ulike organisasjoner på slutten av 1800-tallet.100 Folk fant fellesskap i interesser, og sosialt samvær fikk andre arenaer enn familien og naboskapet.

Sammen med parlamentarismen i 1884, var assosiasjonene demokratiserende og særlig tuftet på et folkelig engasjement nedenfra, spesielt i siste halvdel av århundret. Mange av de store initiativene var preget av de såkalte motkulturene, som avholdsbevegelsen, språkstridighetene (målsaken) og ulike lavkirkelige bevegelser. De engasjerte og samlet folk i sterke interessefellesskap, i Rune Slagstads orddrakt: «den norske gave til den moderne verden…folkedannelsens hegemoniske ekspansjon under venstrestaten.»101 Samfunnspåvirkning og samfunnsutvikling mer nedenfra og oppover, gjennom ulike folkebevegelser, er av flere historikere og sosiologer truk-

98 Seip, Utsikt over Norges historie, 50. 99 Sitert i Seip, Utsikt over Norges historie, 51. 100 Jan Eivind Myhre, Norsk historie 1814–1905 (Oslo: Samlaget, 2012), 156. 101 Slagstad, De nasjonale strateger, 107, og som vil bli kommentert senere: «dens gradvise teknokratiske uttørring i arbeiderpartistaten». Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 97 ket frem som et særnorsk fenomen. I andre europeiske land har den borgerlige offentligheten vært viktigere pådrivere i modernisering.102 I Norge er det heller riktigere å si at denne borgerlige offentligheten tidlig inkluderte flere enn byborgerskapet og embetsmennene. I Norge dannet folket elitene, vel så mye som det motsatte.103

Parlamentarismen i 1884 var det endelige gjennombruddet for partidannelsene i Norge. Både Høyre og Venstre hadde sine tydelige grupperinger i den politiske debatten i tiåret før, men begge ble formelt dannet i 1884, Venstre 28. januar og Høire 25. august. Tre år senere, 21. august 1887, ble Arbei- derpartiet stiftet. Politiske organisasjoner og arbeiderforeninger kom allerede i 1840-årene, men fikk en knekk med Thranebevegelsen som ble stiftet i 1848, Europas revolu- sjonsår.104 I 1851 hadde Thranebevegelsen mer enn 30 000 medlemmer, men siden bevegelsen fremsto som politisk radikal og hadde vedtekter som kunne tolkes som revolusjonære, ble bevegelsen kriminalisert og forbudt. Thrane selv havnet i fengsel. Som Marx og flere radikale, var Thrane selv ikke arbeider, men kom fra borgerklassen, og inspirasjonen fikk han fra europeiske opprør i 1848. Arbeiderforeninger ble likevel etter hvert dannet mange steder i landet gjennom de neste tiårene. Bøndene organiserte seg også, og deres organisasjoner var forløpere til deler av partiet Venstre.

Partidannelsene betød at saker ble gjenstand for partipolitisk strid. Politiske krav og politiske løfter mellom velger og folkevalgt ble en viktig del av den borgerlige offentlighe-

102 Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen, Johs. Hjellbrekke (red.) Elite og klasse i et egalitært samfunn (Oslo: Universitetsforlaget, 2014), 12. 103 Se Slagstad, De nasjonale strateger, kap. I «Norig – Ein folkedanings- heim» i del II Venstrestaten. 104 Formelt stiftet Marcus Thrane Drammens Arbeiderforening 27.12.1848 som umiddelbart fikk 160 medlemmer og innen 1851 var det foreninger i Oslo, på Østlandet og i Trøndelag, alle stiftet av Thrane eller hans likesinnede. 98 | Borgeren og fellesskapet

ten. Demokratiseringen innebar både økt deltagelse og økte interessemotsetninger i politikken. Samtidig med at sosialpolitikken ble mer omfattende, ble altså de politiske forskjellene tydeligere. Det betød også at statens oppgaveomfang ble utvidet. Det ble etter hvert langt flere samfunnsområder som ble ansett å være relevant for partiene å forplikte seg til, og for Stortinget å styre. Tydeligst er denne utvidelsen av den politiske sfæren innen kategorien «sosialpolitikk», nettopp der sivilsamfunnet hadde styrket sin posisjon i tiårene før århundreskiftet.

«Folket» Hvem og hva er «Folket»? Det gir andre assosiasjoner enn borgerne, og jeg får lett inntrykk av at det handler om et motsvar mot elite, som når det på 1800-tallet handlet om en frigjøring fra det danske og oppbyggingen av en norsk identitet. Bonden ble den kulturelle markøren for det norske, i opposisjon mot det «danske» byborgerskapet, eller «folket» mot «eliten».

Vinteren 2015 hadde Klassekampen en serie om konservatisme, og i et av innleggene skriver filosof Gunnar Skirbekk om folkelig konservatisme som han gjenfinner i Venstre, Sp og KrF, samtidig som han ser «Nei til EU» som et progres- sivt uttrykk for moderne konservatisme, det vil si «forsvare folkestyre mot kapitalinteresser og fire friheter». Han knytter denne folkelige konservatismen til folkeopplysningstan- ken, til selvorganiseringen om man vil forandre noe, samt at slike forandringer skjer gjennom respekt for loven og institusjonene og de demokratiske rammene som er lagt. «Folket» alene, eller som prefiks, er alltid et dypt politisk og retorisk begrep og svært viktig for å forstå norsk mentalitet og identitet. Hos Skirbekk er «folket» noe annet enn borgeren slik jeg ser det. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 99

«Folket» ble en metafor som fikk ekstra tak i Norge. Folk som idé kommer fra den tyske romantikken – volk. Alle de skandinaviske landene bruker «folk» som begrep på noen- lunde samme måte, folkelighed, folkhem og folkedanning, noe som på andre språk er nærmest umulig å oversette. En nordmann vet intuitivt hva det betyr. Det bærer med seg betydninger som fellesskap, noe for alle og en likhetstanke.

Folk kan settes som prefiks for svært mange ulike begreper på norsk. Vi har folkekirke, folkeskole, folkemakt, folkeidrett, folkeparti, folkelig og folk flest, bare for å nevne noen. Folket har samme klang som fellesskapet. Folket er oss. Et eksempel er omtalen av kirken, der vi stort sett mener det samme om vi sier folkekirke eller statskirke. Statskirken som betegnelse kom ikke før en grunnlovsendring i 1919. Forut for dette ga statskirke assosiasjoner til Danmark og til enevoldstiden. Folkekirke knyttes til folket.

Folket og nasjon henger sammen. Den som er norsk er en del av folket, men derved ble også noen grupper ekskludert, som nevnt jøder, men også samer og kvener. Hva nasjonen skulle være var sentralt gjennom hele 1800-tallet, både kulturelt og politisk. Den svenske historikeren Bo Stråth skriver følgende om folk: «Social protest and claims for more democracy ori- ginated in a broader popular coalition in which the labour movement was, or rather, became, the driving force, though not to the exclusion of others. Farmers also formed an inte- gral part of this coalition.»105 Spenningen mellom frihet og likhet var mindre skarp og mer pragmatisk i Norge enn i andre europeiske land, nettopp på grunn av fravær av føyda- lisme og adel. Stråth hevder videre at: «There emerged in the pragmatic bargaining cultures a paradoxical positivist quest for perfection in search of public welfare…religious reviva-

105 Bo Stråth, «The normative foundations of the Scandinavian welfare states in historical perspective» in Nanna Kildal and Stein Kuhnle (ed.), Normative Foundations of the Welfare State: The Nordic experience (London: Routledge, 2005), 38. 100 | Borgeren og fellesskapet

lism and political pragmatism in a contradictory but consis- tent way.»106 Stråths poeng er at denne forhandlingskulturen og den politiske pragmatismen var faktorer som bidro til å gjøre den norske samfunnsmodellen forskjellig fra andre europeiske land.

Folkeopplysning og utdanning la også premissene for en bredere inkludering av alle borgere. Folketanken påvirket også senere velferdsutforming i retning av mer universelle ordninger. Dermed var utformingen mer et svar på sosiale og økonomiske behov i samfunnet, enn et svar på en redsel for sosial og politisk revolusjon.107 Folk er i sin natur inkluderende for alle som tilhører folket, men ekskluderende i et internasjonalt perspektiv. Det siste avsnittet i dette kapittelet handler om et fellesskap som har sine røtter internasjonalt, og som dannet et lokalt fellesskap som del av en større, internasjonal bevegelse.

Arbeiderfellesskapet, solidariteten og fellesskapet

«For at befri Arbeiderstanden for den Byrde som bestandig ligger paa den, udfordres at Arbeidsmidlerne blive fælles Eiendom og staar til Afbenyttelse for alle Medlemmer av Samfundet, saa at det rene Udbytte tilfalder enhver og bliver uddelt paa en ret- færdig Maade.» «Udryddelsen af alle sociale og politiske Ulig- heder.» «Frihed, Lighed og Broderskap blandt alle Nationer.» Programmet for Den socialdemokratiske Forening vedtatt 29.3.1885

En ny faktor i dette bildet var arbeiderbevegelsen, også denne tuftet på en kollektiv identitet og et samlende fellesskap.

106 Stråth, «The normative foundations of the Scandinavian welfare states in historical perspective», 42. 107 Stråth, «The normative foundations of the Scandinavian welfare states in historical perspective», 43. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 101

Til forskjell fra de andre folkebevegelsene, som målsak og avhold, hadde arbeiderbevegelsen et tydelig politisk prosjekt helt fra starten av, kanalisert gjennom Arbeiderpartiet, men også gjennom de mange arbeiderforeningene. Senere kom nye partier, som KrF og Senterpartiet, og ga bønder og kristne partipolitisk representasjon. Rundt partiene var det en hær- skare av organisasjoner. Det var en symbiose – partiene støt- tet seg på «sine» lag og foreninger som de selv sprang ut av. Idrettslag, bondeungdom eller søndagsskoler er eksempler på sivile motstykker til partiene, men det er arbeiderbevegelsen som fikk den største innflytelsen.

Arbeiderbevegelsen og sosialismens fremmarsj var tydelig allerede tidlig på 1900-tallet. I 1920, etter den russiske revolusjonen, var det enda tydeligere. Det store nasjonsbyggende prosjektet fra 1800-tallet hadde nå en sterk konkurrent: det internasjonale fellesskap mellom arbeidere. På det nasjonale plan var det også klare fronter mellom sosiale klasser, og arbeiderne var en tydelig stemme. De revolusjonære sosialistene sto mot en fremdeles pragmatisk og liberal borgerlighet. Hvordan det sosialistiske fellesskapet, gjennom Arbeiderpar- tiet, utviklet seg videre fra revolusjonært til sosialdemokratisk, er tema for neste kapittel.

Kjernen i arbeiderbevegelsen var kollektivet. Var man med i arbeiderbevegelsen, var det i solidaritet med andre arbeidere. Som Einar Gerhardsen skrev i 1931: «Dersom en organisasjon skal ha makt, må dens medlemmer være med i arbeid og virksomhet og kjenne seg solidarisk med bevegelsen.»108 Arbeiderbevegelsens kollektive interesse sto over den enkeltes interesse. Lorentzen påpeker at solidaritet ikke var betegnende for de andre folkebevegelsene, nettopp fordi arbeiderbevegelsen så tidlig tok eierskap til begrepet på en

108 Einar Gerhardsen, Tillitsmannen: En håndbok for tillitsvalgte, 6. utg. (Oslo: Tiden, 1931/1993), 13. 102 | Borgeren og fellesskapet

slik måte at solidaritet ble synonymt med bevegelsen.109 Det fikk betydning for hvordan arbeiderbevegelsen og etter hvert Arbeiderpartiet oppfattet andre sivile organisasjoner. De kunne ikke være solidariske på samme måte som arbeiderbevegelsen. Det viktigste kollektivet i samfunnet ble arbeiderbevegelsen, og solidaritet ble det viktigste kjennetegnet. Gjennom kollektiv innsats ble friheten større, men fellesskapet i bevegelsen satte rammene for hvordan friheten skulle utøves.

De borgerlige holdt fast ved sitt forsvar for en liberal rettsstat og den borgerlige samfunnsmodellen. Som en ung nasjon hadde samfunnet etter hvert velfungerende sfærer, et mar- kedsliberalt næringsliv, solide sivilsamfunnstradisjoner og en aktiv statsorganisering. De neste kapitlene vil vise hvordan vi gradvis innover på 1900-tallet mistet noe av sivilsamfunnets uavhengige og kritiske funksjon. Årsakene finnes delvis i den sterke posisjonen staten etter hvert fikk.

Sammenkobling mellom arbeiderne og folket og fellesskapet skapte et kollektiv uten sidestykke i norsk historie etter krigen. For å se hvordan Arbeiderpartiet ble det politiske partiet som profiterte på dette, ser jeg først på partiets dreining fra et radikalisert, revolusjonært parti, til et folkeparti og et sty- ringsparti.

Sosialdemokratiet ble den fredelige varianten av sosialismen.110 Sammenligner man med utviklingen i Danmark, fikk ikke de danske sosialdemokratene tilsvarende posisjon. De kom til makten i Danmark på 1920-tallet, som var tidligere enn det Arbeiderpartiet gjorde, og de fikk sitt politiske for- lik i 1933, Kanslergateforliket, som sikret utbyggingen av en universell velferdsstat, samtidig som sosialdemokratene

109 Lorentzen, Moraldannende kretsløp, 47. 110 Knut Halvorsen, Velferd: Fra idé til politikk for et godt samfunn (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 68. Nasjon og sivilsamfunn på 1800-tallet | 103 aksepterte et selvstendig dansk privat næringsliv. Den politiske makten i Danmark har siden krigen skiftet mye oftere enn i Norge. Borgerligheten har vært støttet av en sterk borgerlig offentlighet som har tatt til motmæle ved tilløp til for sterk styringsiver fra sosialdemokratisk side, samt at dansk næringsliv (særlig en sterk, men samtidig desentralisert, og internasjonalt orientert landbruksnæring) hele tiden har støt- tet liberale, borgerlige prinsipper.

Forholdet mellom stat, samfunn og marked har vært et vedvarende stridsspørsmål fra 1814 og til i dag. Sivilsamfunnets idégrunnlag var en del av det borgerlige samfunn og fikk i Norge også følge av folkebevegelsene, særlig knyttet til det som ble hetende motkulturer: landsmål, lekmannsbevegelser og avhold, og senere til arbeiderbevegelsen. Det norske sivilsamfunnet har dermed både «borgerlige» og «folkelige» røt- ter, begge utsatt for statlig styringsiver i etterkrigstiden. Som Rune Slagstad skriver om velferd: «For arbeiderpartistatens reformteknokrater ble det sivile samfunn til sist nærmest en anakronistisk restkategori som utviklingen ville overflødig- gjøre.»111

111 Slagstad, De nasjonale strateger, 545. 104 | Borgeren og fellesskapet

Kapittel 6: Nasjonalt fellesskap og klassekamp

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble Norge en selvstendig nasjon. Grunnlaget for det nasjonale fellesskapet ble lagt gjennom 1800-tallet. Som nevnt er ett av de tre hegemoniske nasjonsbyggingsprosjektene som Øystein Sørensen definerer, Venstres nasjonaldemokratiske prosjekt, i tillegg til Grunn- loven og det som kommer i neste kapittel, Fellesprogram- met. Venstre videreførte det liberale opplysningsprosjektet fra 1814. Rundt århundreskiftet ble dette Venstreprosjektet utfordret av det Sørensen kaller det neo-elitistiske prosjektet. Det prosjektet var et oppgjør med en romantisk fore- stilling om nasjonen. Talsmann var blant annet Bjørnstjerne Bjørnson og tilhengerne støttet en union med Sverige, men ville det skulle være en likeverdig union, og støttet ideen om et embetsmannsstyre med røtter helt tilbake til Intelli- genskretsen på 1840-tallet. Venstre var derimot pådriver for den demokratiske parlamentarismen. Partiet ønsket ikke et embetsmannsstyre, men heller et løsere og noe mer diffust elitestyre. Etter unionsoppløsningen er det også tydelig at Venstreprosjektet, i tillegg til det statsborgerlige elementet, tok opp i seg nettopp embetsmennenes moderniseringsstra- tegi og tanker om industriell og økonomisk nasjonsbygging. Dette ble etter hvert en viktig borgerlig plattform i møtet med et radikalisert Arbeiderparti og opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti, NKP, i 1923. Det liberale elementet i Venstreprosjektet, som forsvaret for enkeltmenneskets ret- Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 105 tigheter, var en viktig buffer mot totalitære ideers utbredelse i Norge i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet ble, etter at det forlot drømmen om kommunismen gjennom 1920-årene, også mer opptatt av liberale friheter enn mange tilsvarende partier i mange andre europeiske land. Frem til 1930-årene var moderniseringsprosjektet basert på embetsmannsstatens og Venstreprosjektet, det Francis Sejersted kaller et liberalt borgerlig prosjekt.112

Perioden fra første verdenskrig til andre verdenskrig er urolig, både økonomisk og politisk. Selv om borgerlige fra tidligere hadde et utadvendt, liberalt perspektiv, følte mange seg truet av et arbeiderfellesskap som ble radikalisert og som identifi- serte seg med den internasjonale klassekampen. De borgerlige oppfattet radikaliseringen som en trussel og mobiliserte med det nasjonale fellesskapet som utgangspunkt. På slutten av 1920-tallet møtte radikaliseringen også en ikke-partipolitisk motstand i Fedrelandslaget. Dette er hovedlinjen i mitt riss av mellomkrigstiden.

Den tradisjonelle politiske kampen mellom konservative og liberale ble i begynnelsen av mellomkrigstiden erstattet av en borgerlig/sosialistisk akse, som vi i dag forbinder med høyre- og venstresiden i norsk politikk. Med Arbeiderparti- ets maktovertakelse fulgte også en kollektivistisk idéstrøm på mange sentrale samfunnsområder, men ingen politiske partier, heller ikke liberale partier, hadde noe imot en økning i det offentliges tilbud og offentlig drift av ulike tjenester i etterkrigsårene, da Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten. Det var ofte konsensus mellom de sosialistiske og de borgerlige partiene i konkrete saker, og Arbeiderpartiet fulgte også ofte de borgerlige partienes linje.

1930-årene markerer Arbeiderpartiets vending fra sosialisme og klassekamp til et sosialdemokratisk parti. Den nor-

112 Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder, 139. 106 | Borgeren og fellesskapet

ske sosialismen ble aldri revolusjonær på ordentlig, og slik sett kan man i ettertid være glad for det borgerlige, liberale grunnlaget, kombinert med et relativt sett pragmatisk Arbei- derparti, som tross sin revolusjonære periode, endte som et sosialdemokratisk parti.

Arbeiderpartiets revolusjonære, internasjonale solidaritet Under første verdenskrig ble arbeiderklassen, både internasjonalt og nasjonalt, mer radikalisert, og begrepene klasse og klassekamp ble mye tydeligere i den politiske retorikken. Arbeiderpartiet hadde siden dannelsen vært et parti som, til tross for ønsker om samfunnsendring, arbeidet innenfor demokratiske rammer. Etter første verdenskrig var det klassekamp mot det borgerlige samfunn som ble det primære. Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland og krigserfaringene var direkte årsaker til denne radikaliseringen. Arbeiderparti- ets solidaritet var med arbeidere i andre land, mens borgerlige partier holdt fast ved nasjonalstaten som ramme.

Industrialisering og større avstand mellom bedriftseiere og arbeidere, mellom kapital og arbeidskraft, er også forhold som ofte blir trukket frem for å forklare radikaliseringen, i tråd med Marx’ teori om fremmedgjøring. Radikaliserin- gen fikk ulike tyngdepunkt lokalt i Norge. Noen steder ble svært radikale, som Odda, Sauda og Nedre Telemark, mens andre fortsatte i et mer demokratisk spor, som i Østfold.113 Det ser ut til at tradisjoner lokalt var med på å avgjøre om lokalpartiene ble revolusjonære eller ikke. I hovedtrekk var Arbeiderpartiets linje på begynnelsen av 1920-tallet likevel revolusjonær. Partiet hadde programerklært «at styrte det nuværende klassesamfund og gjennemføre en kommunistisk samfundsordning i Norge til gavn for hele det arbeidende

113 Hans Fredrik Dahl, «De store ideologienes tid», i Norsk Idéhistorie, bind V (Oslo: Aschehoug, 2001), 67–69. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 107 folk».114 Den radikale retorikken understreket at Arbeider- partiet ønsket et sosialistisk samfunn. I 1918 uttalte flertallet på landsmøtet følgende:

Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokra- tiet ikke anerkjende de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter sig til et flertal i folke- repræsemtationen. Det norske arbeiderparti må derfor for- beholde sig retten til at anvende revolutionær masseaktion i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse.115

Parolen var økonomisk og sosial frigjøring gjennom omvelt- ning av samfunnssystemet, og internasjonal solidaritet sto sterkt. Sommeren 1920 dro en delegasjon, inkludert Einar Gerhardsen, til Den kommunistiske Internasjonales (Komin- tern) andre kongress, noe Gerhardsen selv i boken Unge år karakteriserte som «en eventyrlig opplevelse». Innmeldingen i Komintern ble raskt et stridstema i partiet. Noe av striden dreide seg om hva partiet skulle hete, og dermed også hva man var solidarisk med. Partiet het Det norske Arbeider- parti, og forslaget, i tråd med kravet i Moskvatesene, var at det skulle hete Norges kommunistiske arbeiderparti (Avde- ling av den kommunistiske Internasjonale). Navneendrings- forslaget ble nedstemt, med 203 mot 100 stemmer, men det ble enstemmig vedtatt at Avdeling av Den kommunistiske internasjonale skulle settes i parentes under partinavnet Det norske Arbeiderparti.

Begynnelsen av 1920-årene var preget av kamp internt i Arbeiderpartiet. Både kommunister og sosialdemokrater dannet egne partier. Splittelseslandsmøtet i Arbeiderpartiet i november 1923 førte til brudd med Den kommunistiske

114 Se blant annet Arbeiderpartiets prinsipprogram, 1923. 115 Sitert i Rolf Danielsen, Høyres historie, Bind 2, Borgerlig oppdem- mingspolitikk (Oslo: Cappelen, 1984), 14. 108 | Borgeren og fellesskapet

internasjonale (Komintern), og som et resultat ble Norges kommunistiske parti dannet. Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern rett etter årsskiftet, i 1924, fordi det ikke ville skrive under på Moskvatesene, som i prinsippet ville innebå- ret at Arbeiderpartiet ble underlagt Kominterns retningslinjer og mistet sin nasjonale selvstendighet.

Selv om Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern, var partiet svært radikalt og forlot ikke kommunistisk ideologi før et stykke inn på 1930-tallet. I Hornsrud-regjeringens erklæring sto det: «Det norske Arbeiderpartis oppgave, utformet i partiets program, er å gjennomføre en sosialistisk samfunnsordning i Norge.»116 Målet var et sosialistisk samfunn, og solidaritets- og fellesskapsprosjektet var fremdeles internasjonalt.

Einar Gerhardsen skriver at i de «strieste kampårene, (ble det) sagt om arbeiderne at de var fedrelandsløse.»117 De kjente større fellesskap med klassefeller i andre land enn med dem som sto mot dem i deres eget. Den gamle appellen – Arbeidere i alle land, foren eder – fikk en dypere mening. Arbeiderne hadde ingen følelse av fellesskap med det de opplevde som arbeiderfiendtlige borgerlige partier og organisasjoner. Det norske flagget og nasjonalsangen ble ansett for å være borgerskapets symboler. For arbeiderbevegelsen var det røde flagget symbolet på solidaritet og fellesskap over landegrensene.

Nasjonen – de borgerliges motsvar Den borgerlige strategien som ble fulgt var pragmatisk og i tråd med hva som hadde vært borgerlige standpunkter helt fra 1800-tallet. Ulike borgerlige regjeringer fortsatte arbei-

116 Gerhardsen, Unge år: Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940 (Oslo: Tiden, 1974), 222. 117 Gerhardsen, Unge år, 351. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 109 det med regulering av arbeidslivet og av ulike velferdsordninger.

Valgordningen ble endret 1919. Man gikk fra enmannskret- ser til forholdstallsprinsippet, som innebar kandidater basert på partiets stemmetall for den enkelte valgkommunen ved foregående stortingsvalg. Arbeiderpartiet var landets største parti allerede i 1918, men på grunn av den daværende valgordningen fikk de få representanter. Det vanligste argumentet var at ordningen ble mer rettferdig, men de borgerlige ønsket også av taktiske hensyn å endre valgordningen for å støtte den delen av Arbeiderpartiet som ville arbeide innenfor rammen av den liberale rettsstaten og parlamentarisk styre.118 Endringen førte til en rekke svake mindretallsregjeringer og åpnet for mange særinteresser.

Men i begynnelsen av 1920-årene ble den borgerlige fryk- ten for revolusjonær sosialisme mye mer reell enn den hadde vært tidligere. Et sosialistisk revolusjonært styre ble oppfattet som en reell trussel mot det bestående samfunnssystemet og den parlamentariske politiske modellen. Arbeiderpartiets sentralstyremedlem Martin Tranmæl sa i Stortinget i 1927 at: «Det norske Arbeiderparti…er fremdeles et revolusjonært parti».119 Hornsrud-regjeringens korte regjeringsperiode året etter bidro også til en oppfatning om at sosialistiske valgs- eiere var realistisk. To år før Hornsrud-regjeringen var også Fedrelandslaget blitt stiftet. Som vi skal se litt senere, var dette også et initiativ som var en sterk reaksjon mot Arbei- derpartiets revolusjonære linje på 1920-tallet.

Så kan jeg spørre, er et slikt initiativ som Fedrelandsla- get borgerlig? I min definisjon av borgerlig hadde jeg som premiss at det var antiautoritært. Fedrelandslagets forsvar for en sterk stat og for nasjonalisme gjør det vanskelig å

118 Danielsen, Høyres historie, 57–59. 119 Sitert i Danielsen, Høyres historie, 166. 110 | Borgeren og fellesskapet

betegne dem som borgerlige. Snarere er det enklere å se de autoritære trekkene i argumentasjonen.

Enda mer intens ble derfor valgkampen i 1930. Høyres viktigste budskap var at dette kunne «bli siste gang på lange tider at det norske velgerfolket ble kalt til valgurnene».120 Det ble, satt på spissen, et spørsmål om folkestyre, basert på parlamentarisme i en liberal rettsstat, mot et sosialistisk diktatur. Innledningen til Høyres valgprogram i 1930, «Hvad Høire vil» er beskrevet av historikeren Rolf Danielsen på følgende måte: «Det karakteristiske…er den sterke markering av kollektivet og viljen til å forene appell til sosial fellesskapsfølelse, harmoni og nasjonal solidaritet, med hensynet til individets frie slagfelt.»121 Det er verdt å merke seg at Høyre i 1934 la til det nasjonale folkeparti i navnet, og at vektleggingen av at partiet sto for en politikk for hele samfunnet, ikke for en klassepolitikk, slik sosialistene gjorde.

To nye partier så dagens lys i tiårene etter valglovsendringene: Bondepartiet, senere Senterpartiet, ble dannet allerede i 1920, og KrF ble dannet i 1933. Det borgerlige alternativet til det radikale og internasjonale Arbeiderpartiet, ble å appellere til en samfunnsmodell som inkluderte alle borgere i nasjonen. Så lenge Arbeiderpartiet var arbeidernes parti, var de ifølge de borgerlige et interesseparti. Sammenknytning mellom interesser var det også mellom Bondepartiet og bøn- dene. Partiene ønsket å tilby tilhengerne et sosialt fellesskap, ikke bare et politisk. Venstre og Høyre «ivaretok bare en smal sektor av tilhengernes behov for sosialt samliv og sam- funnsengasjement». Man var ikke først og fremst borgerlig velger, men en samfunnsborger. Mens arbeideren var først og fremst nettopp det, og dermed politisk og sosialt tilknyttet arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet.

120 «Hvad gjelder valget», sitert i Danielsen, Høyres historie, 212. 121 Danielsen, Høyres historie, 214. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 111

Hos borgerlige partier ble verdier som det nasjonale, familien og kristendommen trukket frem i ulik grad. Kristelig Folkeparti vektla naturlig nok kristne verdier og familien mer enn Høyre og Venstre. Partidannelsen var en protest mot og avskalling fra Venstre, som ifølge stifterne av KrF ikke reagerte sterkt nok på ulike kulturdebatter og det som ble oppfattet som angrep på kristendommen i begynnelsen av 1930-årene.122 Høyre vektla også kristne verdier som en del av det nasjonale verdigrunnlaget. Det vesentlige i 1930-valget var å være tydelig og klar på det ideologiske grunnlaget, nemlig at samfunnet måtte bygge på den borgerlige, liberale samfunnsordenen. De borgerlige argumenterte på hver sin måte for å hindre revolusjon, samfunns- omstyrtende program eller udemokratiske fremgangsmåter.123 De forsvarte det borgerlige, liberale samfunns grunnverdier, og forsvaret var så godt at det også ble Arbeiderpartiets styrings- fundament, men ikke før ved neste valg, i 1933.

Den sosiale og økonomiske krisen i 1929, og de påfølgende vanskelige årene, gjorde det vanskeligere å argumentere for tidligere politiske løsninger, noe som også bidro til å styrke Arbeiderpartiet. Det var særlig arbeidsledigheten de første årene av 1930-tallet som gjorde at det borgerlige, liberale samfunnssystemet fikk en alvorlig knekk. Den frie økono- mien hadde ikke fungert slik man hadde lagt til grunn, og selv om landet relativt raskt kom seg igjen økonomisk, var det vanskelig for de borgerlige å forklare arbeidsløsheten og argumentere for det systemet man hadde sett effektene av etter krakket i 1929. Borgerlige verdier, som rettssikkerhet, frihet og grenser for politikk, avverget ikke diktaturregimer i Europa, men demmet opp for en slik utvikling i Norge. Mer økonomisk styring og generelt mer kollektivistiske politiske løsninger var i vinden, både nasjonalt og internasjonalt. Gjen- nom den etter hvert tette tilknytningen mellom Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, spesielt ved Ragnar Frisch,

122 https://snl.no/Kristelig_Folkeparti, historie, 4.9.2014. 123 Dahl, «De store ideologienes tid», 83. 112 | Borgeren og fellesskapet

og ledelsen i Arbeiderpartiet ble også politisk planlegging og styring av økonomien sentralt, noe som også smittet over på andre samfunnsfelt i etterkrigstiden.

Det er noe i Hans Fredrik Dahls påpekning av «det liberale frafall» i 1930-årene. Den liberale borgerlige var vanskeligere å få øye på enn før første verdenskrig. En god venn av min farfar var motdagist, og Dahl har rett i at han og mange i Mot Dag-kretsen, intellektuelle, radikale samfunnsdebattan- ter, preget offentligheten til langt inn på 1960-tallet med en «seiglivet venstrelinje i politikk og åndsliv», der kapitalisme- kritikk og marxistisk influert kritikk av borgerlige var fremtredende.124 Jan Inge Sørbø har i et essay skrevet at denne kulturradikale grupperingens langvarige hegemoni, preget av fascinasjon for Marx og Freud, har «fortegnet og skjult de verdikonservative forfatternes bidrag».125

Fedrelandslaget – motstand mot Arbeiderpartiet Dannelsen av Fedrelandslaget i 1925 er et eksempel på en motstand mot Arbeiderpartiets oppfatning av solidaritet og fellesskap da Arbeiderpartiet var i sin revolusjonære fase. Christian Michelsens svigersønn, Joakim Lehmkuhl, var pådriver, og både Michelsen og Fritjof Nansen stilte seg bak etableringen.126 Begge var viktige samlende symboler. Mic- helsen var sannsynligvis opphavet til navnet Fedrelandslaget og dessuten hovedtaler på åpningsmøtet.127 Før jeg går videre og ser på den motstanden Fedrelandslaget representerte, er det viktig å understreke at de ikke fikk støtte blant noen av de borgerlige partiene.

124 Dahl, «De store ideologienes tid», 163–164. 125 Trond Berg Eriksen, «Litteraturen som tidsspeil» i Norsk Idéhistorie, bind VI, 107. 126 http://nbl.snl.no/Joakim_Lehmkuhl, Lehmkuhl var formann fra 1925 til 1939. 127 www.snl.no, «Fedrelandslaget», 1.11.2013. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 113

Fedrelandslaget ønsket å samle borgerlige og nasjonalsinnede krefter mot trusselen fra sosialismen. Fedrelandslagets alternativ var å bevare nasjonalstaten. Statens rolle skulle være aktiv og omfattende, selv om Michelsen selv tidligere hadde vært bekymret for en stor stat.128 Samfunnssolidaritet og sosialt fellesskap, samhold på tvers, var den grunnleggende ideologien grunnleggeren Joakim Lehmkuhl argumenterte for i boken Norges vei fra 1934.129 Det nye Norge måtte, ifølge Lehmkuhl, bygges på solidaritetens grunn. Samfunns- solidariteten var moralsk begrunnet, helhetshensynet veide tyngst, i motsetning til Arbeiderpartiet sin solidaritet som var noe annet. Lehmkuhl mente at Arbeiderpartiet favoriserte enkeltgrupper. Det var «industriarbeiderne som skulle hjel- pes med arbeidsledighetstrygd, men overfor skogsarbeiderne hevder man at de ikke har råd til å bli hjulpet!»130 Det vil si solidaritet og fellesskap med noen, men ikke med alle. Lehm- kuhl ønsket solidaritet med alle yrkesgrupper, og at sosiale ordninger skulle gjelde for alle, ikke bare for noen grupper. Og det samme gjaldt arbeidervernloven, ikke bare arbeidsle- dighetstrygden. Særlig var det landarbeidere, skogarbeidere og sjøfolk som ikke var med. Venstre, og særlig Frisinnede Venstre, hadde lenge argumentert for at arbeids- og sosiale ordninger skulle gjelde flere.

Fedrelandslaget hadde ved valget i 1930 nesten 100 000 medlemmer, men oppslutningen sank etter hvert som Arbeider- partiet innover på 1930-tallet ble mindre revolusjonært og mer sosialdemokratisk. Joakim Lehmkuhls ideologi var ikke liberal, men heller ikke sosialistisk. Fedrelandslaget hadde tro på en sterk og omfattende stat som skulle sørge for at samfunnssolidariteten skulle omfatte alle. Staten måtte dermed regulere og kontrollere økonomiske og sosiale forhold

128 Øystein Sørensen, Solkors og solidaritet: Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930–1945 (Oslo: Cappelen, 1991), 49. 129 www.snl.no, «Fedrelandslaget», 14.11.2013. 130 Sørensen, Solkors og solidaritet, 63. Sitat fra Lehmkuhl. 114 | Borgeren og fellesskapet

i så stor grad som mulig, for å sikre arbeid og rettferdig fordeling.131 Men Lehmkuhls planøkonomi var annerledes enn den Arbeiderpartiet argumenterte for. Han argumenterte for å organisere det private initiativ til «mer effektiv utnyttelse av et lands arbeidsmuligheter, på privatkapitalistisk basis». En «marxistisk planøkonomi», derimot, betød «en kollektivistisk tvangsstat med utslettelse av privat eiendomsrett og initiativ».132 Når det gjaldt parlamentarismen som politisk system, var Lehmkuhl skeptisk. Han ville heller ha et system som lignet på embetsmannsregimet.

De borgerlige partiene, Høyre, Frisinnede Venstre, Venstre og Bondepartiet, tok avstand fra Fedrelandslagets tanke om en overgripende motstand mot sosialismen. Motstanden mot sosialismen skulle skje gjennom parlamentarisk demokrati, ikke gjennom høyreautoritær samfunnstenkning.

I det store og hele hadde Fedrelandslaget flere sterkt korporative og nasjonalistiske trekk. Fedrelandslaget, som i utgangspunktet var en videreføring av liberale tanker fra Frisinnede Venstre, forlot etter hvert sitt liberale ståsted og argumentere for mer styrt økonomi og korporative løsninger. Fremtredende representanter for næringslivet gled vekk fra liberalistiske posisjoner og aksepterte i stadig større grad statlige inngrep.

Forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Fedrelandslaget var store i 1925, men ble mindre på noen områder innover på 1930-tallet da Arbeiderpartiet for alvor ble et sosialdemokratisk parti. Begge ønsket en sterk og samlende statsmakt. «Hele folket i arbeid» var gjenkjennelig hos begge, og begge ønsket en sterk styring med hvordan landet skulle utvikles. I avisen ABC argumenterte flere for at Arbeiderpartiet rett før krigen hadde mange fellestrekk med Fedrelandslaget. Arbei- derpartiet hadde brutt med kommunismen, brøt mer med ren

131 Sørensen, Solkors og solidaritet, 64. 132 Lehmkuhl sitert i Sørensen, 51. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 115 sosialisme, og plantankene var «modifisert» i retning av det Fedrelandslaget hadde stått for. Einar Gerhardsen kommenterer:

Fedrelandslaget greide aldri å samle de borgerlige…men Fedrelandslagets hatefulle kamp mot arbeiderbevegelsen kom også til å utdype klassemotsetningene, sveise arbeiderklassen sammen og muliggjøre Arbeiderpartiets store politiske gjennombrudd i 1933. Fedrelandslagets seier i 1930 ble en dyre- kjøpt seier for den borgerlige front.133

Senere i sine memoarer nevner også Gerhardsen en ung, «hatefull» Anders Lange som var i spissen for ungdommen i Fedrelandslaget i valgkampen i 1930.134

Arbeiderbevegelsens mobilisering og retorikk Parallelt med den politiske maktovertakelsen, var Arbeider- partiet og arbeiderbevegelsen også aktive på andre samfunns- områder. Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen fra 1931 gir en illustrasjon på hvordan Arbeiderpartiet etter hvert samlet kreftene og erobret sivilsamfunnets ulike fellesskap i solidaritetens navn.

Gerhardsen skriver: «Den sanne historien kan fortelle oss om hva arbeiderbevegelsen har betydd i vårt samfunn – fortelle om hvordan forholdene var for vanlige folk den gang organisasjonene var svake. Utviklingen har vist at det er samsvar mellom organisasjonenes styrke og de bedringer og den framgangen som skjer i samfunnet.»135 Fra utgaven i 1938 står det at arbeiderorganisasjonene er: «oppdragel-

133 Gerhardsen, Unge år, 280. 134 Gerhardsen, Unge år, 245. Gerhardsens memoarer er skrevet ett år Anders Lange dannet Anders Langes parti i 1973, forløperen til FrP. 135 Gerhardsen, Tillitsmannen, 13. 116 | Borgeren og fellesskapet

ses- og oplysningsorganer, samtidig som arbeiderne gjennem dem fører en uavlatelig kamp for felles interesser…den er et instrument som skal sette arbeiderne i stand til å arbeide og kjempe for felles interesser, til å erobre samfundsmakten og bygge et sosialistisk samfund.»136 Litt senere legger Gerhard- sen til at «vi kjemper for en stor og hellig sak, og det som må være avgjørende for alle er at arbeiderorganisasjonene blir større og sterkere og at deres arbeids- og kampevne alltid økes.»137 Retorikken fra 1930-tallet i blant annet Tillitsman- nen er fremdeles sterk og minner om revolusjonær kamp. Man skulle fremdeles kjempe, men innenfor rammen av demokratiet. I stedet for å velte om på samfunnsordenen, ble strategien i praksis at partiet var sosialdemokratisk. Gjen- nom overtakelsen av begrepet fellesskap og vekten på solidaritet, ble makten sikret, også over den sfæren i samfunnet som skulle fungere moraldannende og kritisk.

Arbeiderbevegelsen måtte være sterk og samlet, og Gerhard- sen understreker at «mange av dem som hører hjemme i bevegelsen, står ennå utenfor.» Det var mennesker som hadde et sosialistisk grunnsyn og som ville arbeide for et sosialistisk samfunn. Tilsvarende ble arbeidere som ikke var solidariske, det vil si ikke med i arbeiderbevegelsen, oppfattet som usolidariske og til og med som svikere. Tilhengere kunne vinnes ved å fortelle hva arbeiderbevegelsen hadde oppnådd, gjerne gjennom husbesøk i valgkamp. På politiske møter kan folk vise solidaritet. På større møter får man følelsen av fellesskap med mennesker som kjemper for samme sak. Gerhardsen trekker frem trettitallets tramgjenger. Det var flokker av gut- ter og jenter som sang, talte, danset og spilte musikk mot krig og fascisme, og for fred og frihet, solidaritet og sosialisme.138

136 Einar Gerhardsen, Tillitsmannen, 1. utg., 7. opplag (Oslo: Arbeider- nes Aktietrykkeri, 1938), 5–6. 137 Gerhardsen, Tillitsmannen, 1. utg., 49. 138 Gerhardsen, Tillitsmannen, 74, «Massemønstringer». Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 117

Arbeiderbevegelsen knyttet til seg eller dannet ulike organisasjoner fra mange samfunnsområder, blant annet framfyl- kingen (sosialistisk friluftsorganisasjon for barn og unge), Ungdomsfylkingen, Arbeidernes Idrettsforbund med ulike arbeideridrettslag, Kvinnene i arbeiderbevegelsen, Koopera- sjonen (som skulle skaffe arbeiderne best mulig behovsartikler til lavest mulige priser), Arbeidernes avholdsorganisasjon og Arbeidernes Lytterforbund (med formål å påvirke kringkas- tingsprogrammer og spre opplysning om radio). Arbeider- nes Idrettsforbund ble startet i 1920-årene, i opposisjon mot borgerlige idrettslag. For arbeiderbevegelsen var Arbeidernes Idrettsforbund viktig for identifikasjon med bevegelsen, og som Einar Gerhardsen skriver, «Arbeidernes Idrettsforbund kom til å prege en hel generasjon av arbeiderbevegelsens ungdom».139 Dessuten støttet man opp under Arbeiderpressen. Det arbeidet var viktig i «agitasjons- og opdragelsesarbei- det.»140 Tanken var at arbeiderpressen ville fremstille sakene i det rette lys, avsløre «all svindel og råttenskap» i det kapitalistiske samfunn, og generelt gi arbeiderne tro og mot til å arbeide for saken. Pressen var det beste våpenet i kampen for innflytelse.

Flertallet av aktivitetene som ble knyttet opp til arbeiderbevegelsen hadde sine røtter i sivilsamfunnet. Arbeiderbevegel- sen så potensialet i ulike aktiviteter og arbeidet systematisk for å knytte dem til arbeiderbevegelsens sak. Ideologien og saken var kjernen, engasjementet for saken kunne man vise på ulike måter. Konkurrentene var tilsvarende samfunns- organisasjoner, som idrettslag og presse, gjerne med betegnelsen borgerlig foran. Sivilsamfunnets ulike fellesskap ble gjennom denne strategien effektivt knyttet opp til arbeiderbevegelsens forståelse av fellesskap og solidaritet. I stedet for å være en uavhengig, moraldannende sfære, ble ulike aktiviteter instrumentelle for arbeiderbevegelsen. Disse idealene

139 Gerhardsen, Unge år, 208. 140 Gerhardsen, Tillitsmannen, 1. utg., 56. 118 | Borgeren og fellesskapet

ble en paraply over ulike fellesskap, og etter hvert ble andre religiøse eller borgerlige organisasjoner marginaliserte. Sær- lig på velferdsområdet var dette tydelig.

Fra klasseparti til folkeparti Det var ikke bare i det praktiske at arbeiderbevegelsen kon- kurrerte mot borgerlige motstykker i organisasjoner eller partier. Man kjempet også om det moralske hegemoniet. Arbeiderbevegelsens mantra, solidaritet, handlet om å stå sammen, kjempe mot urettferdighet og realisere individuelle ønsker gjennom å sette fellesskapet høyest. Bare slik kunne man oppnå frihet og få et bedre liv. Initiativ som filantropi eller veldedighet, som var borgerlige merkelapper, ble sett på som usolidariske og som manifestering av skjeve maktforhold. Her var det noen som kunne bestemme hva andre skulle få av almisser, selv om tanken om å dele og gi bort i seg selv var god. Å være solidarisk var å rette seg etter fellesskapets krav. Dess større og sterkere dette fellesskapet ble oppfattet, dess mindre plass var det til andre oppfatninger om fellesskap.

I boken Fra klassekamp til nasjonal samling skriver historikeren Hans Fredrik Dahl at Arbeiderpartiet sto overfor et ideologisk spørsmål: Skulle partiet stå på linjen om klassekamp eller skulle partiet harmonisere sosialistisk tankegods med de tradisjonelle nasjonale verdiene?141 I tillegg var det nasjonale i begynnelsen av 1930-årene så tett knyttet til borgerlig politikk at «adjektivene ’borgerlig’ og ’nasjonal’ nærmest [hadde] lik betydning.»142 Dessuten var nasjonal, i borgerlig betydning, ofte et synonym for anti-sosialistisk. Fedrelandslaget var tydeligst anti-sosialistisk, mens Venstres partiprogramformuleringer var mer runde, og de appellerte

141 Hans Fredrik Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling: Arbeiderpar- tiet og det nasjonale spørsmål i 30-årene (Oslo: Pax, 1969), 19. 142 Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 18. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 119 til «troskap mot det nasjonale» og «demokratisk grunnsyn».143 For sosialistene var det problematisk, fordi de ble oppfattet som anti-nasjonale.

I Arbeiderpartiets partiprogram i 1930 er ikke fedreland eller nasjon nevnt, men i et komitéutkast til «grunnliner til kultur- og målprogram» i 1929 het det at: «Partiet vil av all si evne styrke solidaritetskjensla hos det arbeidande folk, og det vi såleis reise den sanne nasjonaltanken i motsetning til den som nyttar nasjonale talemåter i tenesta for klasseformål.»144 Det var om å gjøre å definere Arbeiderpartiets forståelse av nasjonal som noe annet enn den borgerlige forståelsen, og helst sørge for at den ble oppfattet som den riktige forståelsen. Som Edvard Bull skrev: «Arbeiderklassens begrep om hva en ’nasjon’ er, må derfor bli fundamentalt forskjellig fra bourgeoi- siets.»145 Programmet i 1933 var et brytningsprogram. Det var fremdeles et klassekampprogram, og det var arbeiderklassen som var fellesskapet, men programmet inneholdt nå et forsvar for at demokratiske rettigheter skulle opprettholdes. Det var først og fremst arbeiderklassens rettigheter, ikke de allmenne, som gjaldt. Nasjon som begrep var fremdeles ikke med.

Dahl oppsummerer endringene i programmet i 1933 likevel som en gradvis forskyvning fra klasseparti til folkeparti, en dreining mot sosialdemokrati og en avstandtaken fra marxistisk tankegods om makt ad andre veier enn parlamentarisme.146 Folket var nå mer sentralt. Arbeiderpartiet ville være folkepartiet, og det var et stort skritt fremover til å omfavne nasjonen som fellesskap. Ideologer i partiet knyttet etter hvert arbeiderbevegelsen til norsk historie og norsk selvstendighetskamp. Arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet omfavnet i tur og orden 17. mai, det norske flagget og nasjo-

143 Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 17–18. 144 Sitert i Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 37. 145 Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 28. 146 Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 60. 120 | Borgeren og fellesskapet

nalsangen, og 1. mai ble offisiell flaggdag. Konsekvensen var at det mot slutten av 1930-årene ikke var stor motstand mot Arbeiderpartiets oppfatning av solidaritet og fellesskap. Den nasjonale solidariteten og fellesskapet var i stor grad det Arbeiderpartiet sto for.

I valgkampen i 1933 hadde Arbeiderpartiet slagordet «Hele folket i arbeid». Hele fagbevegelsen, inkludert de to store og sterke ungdomsorganisasjonene, Arbeidernes Ungdomsfyl- king og Arbeidernes idrettsforbund, deltok ivrig i valgkampen. Det resulterte til slutt i at Nygaardsvold i mars 1935 kunne danne en Arbeiderpartiregjering. Arbeiderpartiet skulle, med unntak av krigsårene, sitte ved makten helt frem til Lyng-regjeringen i 1963. Arbeiderpartiet og Bondepartiet (SP) hadde fått flertall allerede i 1933, men Venstre-regjeringen under Mowinckel regjerte likevel i mindretall frem til Kriseforliket i 1935, da Arbeiderpartiet overtok.

Hovedavtalen i arbeidslivet i 1935 ble signert få dager før regjeringen Nygaardsvold (Ap) overtok etter regjeringen Mowinckel (V). Hovedavtalen var en avtale om koordinerte lønnsforhandlingene mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Det var Venstre-mannen Paal Berg som hadde idéen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Enkelte historikere legger størst vekt på at arbeiderbevegelsen nå vant frem. Andre påpeker at det i vel så stor grad var arbeiderbevegelsen som modererte seg, ble samar- beidsvillig og innså betydningen av felles mål og omforente løsninger. Arbeidsgiverne var også tjent med Hovedavta- len. De beholdt styringsretten, men fikk ordnede forhold for organisering av forhandlinger, tariffavtaler og arbeidsvilkår. Avtalen ble et sterkt verktøy for koordinering og forhandling, men også for samarbeid og respekt. De koordinerte lønnsfor- handlingene mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner har siden vært en sentral del av den norske samfunnsmodellen. I historisk sammenheng ga Hovedavtalen av 1935, mellom LO og N.A.F. (Norsk Arbeidsgiverforening), Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 121

«arbeidsfred». Slik sett er trepartssamarbeidet et uttrykk for at det opprinnelige borgerlige standpunktet om «sosial fred» fikk bred oppslutning i mellomkrigstiden.

Sitater fra Ole Øisang, medlem i Arbeiderpartiets landsstyre, kan markere sluttpunktet for Arbeiderpartiets dreining. Boken Vi vil oss et land – arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmål kom i 1937, og her redegjør Øisang for hvorfor det er Arbeiderpartiets verdier som er målbærende for nasjonen.147 Øisangs påstand er at borgerskapet har argumentert som om nasjonens interesser var det samme som borgerskapets, og dermed ikke arbeiderklassens. Etter hans syn er arbeiderklassens interesser de rette nasjonale interessene:

Den sosialistiske bevegelse derimot, som søker å samle hele det arbeidende folk i landet og som tar sikte på efterhånden å avskaffe klasseforskjeller og klassemotsetninger og gi hele folket del i fedrelandet…bygger det i samarbeid og fellesskap… kan den nasjonale samkjensel bli folket helt og fullt bevisst.148

Likevel er det viktig å understreke at Arbeiderpartiet i internasjonal sammenheng tidlig ble et sosialdemokratisk parti, noe som bidro til at sterke antidemokratiske partier ikke fikk fotfeste i Norge. Selv om retorikken var sosialistisk, var den praktiske politikken langt mer pragmatisk.

Arbeiderpartiets aksept av det liberale demokratiet149 Fra å være et revolusjonært klassekampparti hadde Arbei- derpartiet nå akseptert premissene for den liberale rettstaten, for parlamentarisme og demokrati. I løpet av 1930-årene var

147 Ole Øisang, Vi vil oss et land – arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmål (Oslo: Det norske arbeiderpartis forlag, 1937), 8. 148 Øisang, Vi vil oss et land, 79. 149 Einar Gerhardsens Kråkerøytale i 1948 markerte den endelige avstandstaken fra kommunismen. 122 | Borgeren og fellesskapet

Arbeiderpartiet blitt landets styrende parti, og Øisang kunne med største selvfølgelighet slå fast at partiet var blitt hele det arbeidende folks parti. Det var ikke lenger bare et parti for industri- og lønnsarbeidere, men også bønder, fiskere, funksjonærer. Sågar intellektuelle hadde fått plass i Arbeider- partiet. Konklusjonen Øisang trekker er at «vårt parti med større rett enn noe annet politisk parti kan si seg å representere det norske folk og representere nasjonen.»150 Fra internasjonal solidaritet og revolusjon, var nå Arbeiderpartiet det store nasjonale fellesskapspartiet. Øisang henter inspirasjon hos borgerlige nasjonalister som tidligere hadde brukt Kong Håkons ord i Kongsemnere om å gjøre Norge til ett folk. Det er det bare sosialistene som «med full rett kan bære frem denne kongstanken. Det er…det kapitalistiske klassesamfund som spalter nasjonen og stenger for den nasjonale enhet.»151 Arbeiderpartiet er fullt av selvtillit ved utgangen av 1930-årene. De er folkepartiet, nasjonen og fellesskapet, og Øisangs utsagn er illustrerende:

…vår nasjonale politikk, vår nasjonalfølelse og fedrelands- kjærlighet opp mot de andre, tilfører den den sterke samfølelse og solidaritet som sosialismen bygger på, og gir dermed nasjo- nalfølelsen den fornyelse, det nye større og rikere og sannere innhold som er nødvendig for at den kan bli en kraftkilde for hele vårt folk.152

Denne dreiningen av Arbeiderpartiet var vesentlig. I stedet for å fortsette som et revolusjonært parti, ble de viktigste premissene for et borgerlig samfunnssyn akseptert. «Nord- mannen gikk gjennom mellomkrigstiden med demokratiet intakt, og kom ut av okkupasjonstiden som et styrket nasjonalt fellesskap», skriver Nils August Andresen i Minerva.153

150 Øisang, Vi vil oss et land, 79–80. 151 Øisang, Vi vil oss et land, 93. 152 Øisang, Vi vil oss et land, 81. 153 Nils August Andresen, «Jakten på det norske», i Minerva nr. 4, 2013. Nasjonalt fellesskap og klassekamp | 123

Begrepet «folket» ble gradvis overtatt og brukt retorisk i politikken. Som jeg sa er ikke folket og borgeren det samme, heller ikke folket og arbeideren. Men her er det arbeideren som «kupper» folket, mens borgeren ikke er med. «Folket» er noe en borgerlig ikke nødvendigvis føler seg inkludert i eller assosierer seg med, brukt med den undertonen som ofte ligger implisitt.

Det som forundrer meg er den posisjonen borgerlige fikk etter krigen og hvilke stemmer som ble hørt. Det gjelder ikke kun partipolitikken. Noe av forklaringen kan kanskje være at Arbeiderpartiet i praktisk politikk aksepterte borgerlige grunnpremisser, selv om den økonomiske politikken møtte sterk politisk borgerlig motstand i den første etterkrigstiden. Likevel beholdt Arbeiderpartiet makten omtrent sammenhengende helt frem til 1965, og også i mesteparten av 1970-årene. Jeg husker at jeg som liten på 1970-tallet spurte hvorfor det var slik at statsministeren alltid måtte være fra Arbeiderpartiet. Jeg har heller ikke som voksen kunnet identifisere meg med Einar Førdes kommentar om at «vi er alle sosialdemokrater no». 124 | Borgeren og fellesskapet

Kapittel 7: Fellesprogrammet og etterkrigstiden

Allerede på 1920-tallet var det, som nevnt, ulike borgerlige politiske initiativ for å samles om et nasjonalt fellesskap. Fedre- landslagets fremstøt var mislykket. Senterpartiet, KrF og Ven- stre ivaretok ulike sivile fellesskap: Kirke, familie, avholdssak og lokale fellesskap var fundamentet for dannelsen av KrF, mens Senterpartiets interesser var knyttet til distriktenes nærin- ger, bøndene og fiskerne. «Stem borgerlig, stem norsk», var Frisinnede Venstres valgplakat fra 1933, som en motvekt mot Arbeiderpartiets internasjonale solidaritet på det daværende tidspunkt. Mens borgerlige partiprogrammer hadde mange henvisninger til det nasjonale fellesskapet i 1930-årene, var det tilsvarende fraværende hos Arbeiderpartiet. For de borgerlige betød nasjonal ofte anti-sosialistisk, og en motsats til et klasse- syn på samfunnet.154 Med krigserfaringene ble mye annerledes.

Et bakteppe for Fellesprogrammet Fremleggelsen av Fellesprogrammet i 1945 var det tredje store nasjonalbyggingsprosjektet.155 Fellesprogrammet var

154 Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling, 17–18. 155 De to første var det politiske 1814-prosjektet, med ideer om liberale, frie og selvstendige nordmenn. Det konkrete resultatet var Grunn- loven. Det neste prosjektet var det såkalte Venstre-prosjektet, hvor resultatet var parlamentarisme og demokrati. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 125 en felles politisk plan for gjenreisning av Norge etter krigen. Programmet hadde røtter tilbake fra før krigen. Utover på 1930-tallet var klassekampen blitt mindre markert. Den sosiale uroen fra begynnelsen av 1930-tallet hadde avtatt. Hovedavtalen fra 1935 hadde sørget for et mer stabilt samarbeid i arbeidslivet. Den tyske okkupasjonen og krigserfaringene bidro sterkt til at den nasjonale fellesskapsfølelsen ble styrket ytterligere. Krigen virket samlende. Krigens erfaringer hadde skapt en felles konsensus om at det gjaldt å ta vare på den fellesskapsfølelsen som var skapt.

Fellesprogrammet var statsborgerlig orientert, og slo fast de demokratiske prinsippene fra Grunnloven og prinsippet om parlamentarisme. Prinsippene for det borgerlige samfunnet og det liberale demokratiet fra tiden før 1940 ble reetablert. Fellesprogrammet starter nettopp med å slå fast at vi er ett folk, tross forskjeller i livssyn, kår og gamle stridigheter: «I det norske sinn er det skapt et fellesskap som ingen voldsmakt kunne oppløse», og «I lyset av framtidas oppgaver vil vi kalle på den samme offervilje, det samme kameratskapet og den samme evne til å holde ut og holde sammen.»156 Det understrekes videre at meningsbrytning naturlig nok hører hjemme i et fritt samfunn og at ingen ønsker ensretting. Programmet slo også fast at partiene fremdeles skulle ha uinnskrenket rett til å si sin mening og arbeide for den. Prinsippene for en liberal rettsstat var på plass.

Andre verdenskrig var, i all sin gru, samlende for Norge. Kri- gen representerte en ny, og mye sterkere idé om fellesskap enn man hadde hatt noen gang tidligere i norsk historie. Det var en kollektiv oppfatning av «Norge», der alle, bortsett fra landssvikerne, var en del av ett stort vi.157 Det var et vesentlig moment at Fellesprogrammet etablerte en fellesskapsforstå-

156 Fellesprogrammet, «Arbeid for alle: De politiske partienes felles program» fra 1945, 4. 157 Dahl, «De store ideologienes tid», 163. 126 | Borgeren og fellesskapet

else som inkluderte alle, på tvers av klasseskiller, noe som vi har sett var et klart borgerlig prinsipp tidligere. Fellespro- grammet var utarbeidet av en komité med representanter fra de fire politiske partiene som hadde inngått borgerfred i 1940: Arbeiderpartiet, Høyre, Bondepartiet og Venstre. Deres utkast til program forelå høsten 1944. I tillegg bygget programmet på ledende Arbeiderpartipolitikeres arbeid i London fra 1942–1943, blant annet inspirert av den britiske, liberale politikeren William Beveridge, som i 1942 publiserte rapporten Social Insurance and Allied Services.158

Det var imidlertid ikke borgerlige partier som profiterte på Fellesprogrammet. Årsaken til det var blant annet at Felles- programmet også inneholdt klare sosialdemokratiske punkter, som bygget på Arbeiderbevegelsens krigsprogram eller den såkalte Blåboka. Dette gjaldt særlig økonomiske retningslinjer og prinsipper for gjenreisningen av landet. Arbei- derpartipolitikere og LO hadde i løpet av 1944 utarbeidet Blåboka, som inneholdt mange forslag til økonomisk styring gjennom bransjeråd og produksjonsutvalg, hvor målet var å samordne økonomisk politikk og å sørge for en planmessig og rasjonell gjenoppbygging av landet. Denne styringen av økonomisk politikk var det vanskelig for borgerlige å argumentere mot, fordi det borgerlige politiske alternativet i den økonomiske politikken hadde stått svakt det siste tiåret før krigen, med krisen i 1929 og påfølgende stor arbeidsledighet. I løpet av 1930-årene var gjennomslaget og aksepten for sterkere politisk styring av økonomien blitt større, og det var det i første rekke Arbeiderpartiet som profiterte på.

Fellesprogrammet beskriver hvordan landet skal gjenreises. All offentlig og privat virksomhet skal brukes i det arbeidet. Valuta-, råvare-, pris- og rasjoneringskontroll skal fortsette. I kapittelet om økonomisk politikk er det to hovedpunkter som er spesielt viktige. Det første er å tilby arbeid til alle for

158 Halvorsen, Velferd, 90. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 127

å sørge for en rettferdig fordeling. Hva som er en rettferdig fordeling, og hvem som definerer den, er politikk, og denne manifesterte seg i skattepolitikk og i forarbeidene som 20 år senere ble folketrygden. Det andre er at arbeidet skal være planmessig og styrt. Begge deler skulle sørge for en god gjen- reising av landet og en god samfunnsutvikling. Den samme styringsoptimismen gjelder i kapitlene om sosialpolitikk og om kirke- og kulturpolitikk.

Jeg ser det nærmest som et paradoks at det skulle være Arbei- derpartiet som til slutt forente det nasjonale fellesskapet etter krigen, basert på prinsippene i et borgerlig samfunn. Det var det få som hadde trodd 15 år tidligere. Arbeiderpartiets par- tiprograms tidligere formulering om systematisk avskaffelse av den kapitalistiske økonomien var borte. Det var sterk regulering og styring av økonomien, men privat eiendomsrett og markedet sto i en sentral rolle.

Fellesskapets parti Som jeg har skrevet flere steder, er det ikke selvsagt at alle vil føle seg inkludert i et fellesskap definert av Arbeiderpartiet. Borgerlige stemmer, som det var langt flere av i Danmark, viser at det ikke er selvsagt at den nordiske samfunnsutviklingen måtte være sosialdemokratisk. I forbindelse med utgivelsen av boken Den norske velferden sa blant annet professor i sammenlignende politikk, Stein Kuhnle: «Om Arbei- derpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om ’patent’ på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søkna- den godkjent.» Med andre ord er de borgerlige elementene i denne utviklingen vesentlig.

Den nasjonale fellesskapsfølelsen i Norge har verken før eller siden vært så sterk som i de første etterkrigsårene. Arbeider- partiet hadde forsøkt å ta eierskap til begreper som nasjon og fellesskap siden 1930-tallet. Regjeringsmakten, og stemnin- 128 | Borgeren og fellesskapet

gen i etterkrigstiden, styrket partiets posisjon som det norske folkepartiet. Borgerlige partier, som tidligere hadde argumentert for inkludering på tvers av klasseskiller, ble tatt på sin «egen hjemmebane». Fellesskapet etter krigen var utgangspunktet for det mest kollektivistiske tiåret i norsk historie. «Den overveldende erfaringen av fellesskap…ble til en idé om en felles opptreden og felles løsninger så sterk og gjen- nomtrengende at den må forstås som en ny ideologi – en ny kollektivisme,» skriver Dahl i sin idéhistorie, i innledningen til kapittelet med tittelen «Fra fellesskap til kollektivisme».159

Staten skulle være ansvarlig for borgernes gode liv i mye større omfang enn tidligere. Einar Førde skulle mange år senere hevde: «Vi er alle - anten vi likar det eller ikkje – sosialdemo- kratar», men det er nok riktig å si at den merkelappen passer aller best i disse første etterkrigsårene.160 Siden alle partiene var med på Fellesprogrammet, ble partipolitiske uenigheter mindre fremtredende, og fellesskapet ble nærmest avpolitisert i de første etterkrigsårene. Det var Arbeiderpartiet som tok ledelsen, og et fellesskapsbegrep som ikke var slik sosialdemokratiet definerte det, fant ikke sin plass. Dette skiller seg fra det som skjedde i Danmark, der borgerlige regjeringer oftere hadde makten, godt støttet av den danske borgerlige offentligheten. I Norge hadde selv borgerlige problemer med å peke på hva en annen forståelse eller definisjon egentlig skulle være. Det nasjonale sto ikke lenger i motsetning til et ekskluderende klassekampperspektiv, slik det hadde gjort i mellomkrigstiden.

Det første tiåret etter krigen handlet om mange ting alle partier var enige om, men løsningen som ble valgt, på velferds- feltet og i økonomisk politikk, var plan og styring – særlig på det økonomiske området. Redselen for å slippe opp rasjo-

159 Dahl, «De store ideologienes tid», 354. 160 Einar Førde, «Sosialdemokratiets veg», 21.2.1980, http://virksommeord.uib.no/taler?id=901 Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 129 neringspolitikken og tett økonomisk styring var også delt av mange borgerlige, selv om det viste seg at førkrigsnivået for produksjon ble nådd allerede i 1946.161 I Arbeiderpartiets program «Arbeid for alle» fra 1945 står det:

…grunntanken om økonomisk solidaritet mellom alle grener av arbeids- og næringslivet. Under statens ledelse må vi mobilisere all privat og offentlig virkelyst, initiativ og foretaksomhet for å utvikle og nytte ut rasjonelt og fullstendig alle de produktive krefter landet rår over, i samsvar med den produk- sjonsteknikk moderne vitenskap har gjort mulig.

Det er staten som skal lede, og grunntanken er solidaritet. Litt senere i programmet understrekes fellesinnsatsen slik:

De [gjenoppbyggingsoppgavene] er store og krever svære løft. Men vi kan greie å løse dem alle sammen, om vi bare har viljen til å sette alle krefter inn og til å gjennomføre de forandringene i samfunnets organisasjon som er nødvendige for å sikre at arbeidet blir drevet etter en samlet plan og til beste for hele folket. I penge- og valutapolitikk, finans- og skattepolitikk, handels- og lønnspolitikk og i sosialpolitikken må alt innrettes slik at det tjener dette hovedformålet og gjør det mulig å nytte alle tilganger og all arbeidskraft vi rår over fullt ut.

Gjenreisingen av samfunnet skulle skje på alle områder: det rettslige, demokratiske, økonomisk, sosiale og kulturelle. Samfunnet skulle bygges gjennom planmessig organisering til fellesskapets beste. Fellesskapets beste ble definert politisk. Fellesløsningene skulle sikre velferd og et godt samfunn. Werna Gerhardsen er, ifølge sosiolog Knut Halvorsen, en av de få som har gått så langt som å si at målet er lykke: «Sikte- målet [med lov om sosialomsorg] er ikke bare å lindre nød,

161 Einar Lie, Norsk økonomisk politikk etter 1905 (Oslo: Universitets- forlaget, 2012). 130 | Borgeren og fellesskapet

men å gjøre menneskene lykkelige.»162 Halvorsen legger til følgende sitat fra Arbeiderpartiets prinsipprogram fra 1949, «Grunnsyn og retningslinjer», som viser den altomfattende samfunnsvisjonen som skulle realiseres gjennom politikken: «Alle skal sikres det som er grunnleggende for et menneskes livslykke, arbeid, hvile, mat, bolig, familieliv, utdannelse og åndelig utvikling.» En slik forståelse av en politisk definert lykke var ikke i tråd med et borgerlig utgangspunkt. Hva som er et godt, materielt liv er opp til den enkelte å avgjøre, og kan ikke defineres politisk.

Arbeiderpartiet slo også fast at den kapitalistiske samfunns- formen var uegnet til å sikre fred og fremgang, «hverken økonomisk trygghet eller sosial rettferd», og at partiet i årene fremover skulle legge grunnlaget for «framtidas folkestyrte, sosialistiske Norge.»163 Men på dette punktet tok Arbeider- partiet feil. Den kapitalistiske samfunnsorden ble ikke forlatt, heller ikke det borgerlige samfunnets rettsstatsprinsipper. Retorikken var sosialistisk, og som jeg kommenterer senere, er den det fremdeles, men her er det tydelig at partiet i praksis hadde akseptert mange borgerlige verdier, og de skulle senere omfavne næringslivet. Egentlig er 1950-årene perioden da Arbeiderpartiets identitet som maktparti tar form, eller i Torolf Elsters utsagn i omskrevet form til å bli at «sosialisme vil si den politikk Arbeiderpartiet til enhver tid fører», og som i ytringsfrihetsdebattene etter Charlie Hebdo fikk tidligere SU-leder Andreas Halse til å skrive at «Arbeiderpartiet har aldri trengt ytringsfriheten. Gjennom å styre en nasjon, med små avbrekk, gjennom 100 år er de selve definisjonen på etablissement og institusjonalisert makt.»164 Jeg kan legge til at dette i hvert fall kan være betegnede siden andre verdenskrig. Posisjonen er fremdeles gjenkjennelig i dagens poli-

162 Sitert i Halvorsen, Velferd, 97. 163 Arbeiderpartiets partiprogram 1945. 164 Andreas Halse, «Arbeiderpartiet har aldri egentlig trengt ytringsfriheten», Aftenposten, 20.1.2015. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 131 tiske diskusjoner, med utsagn der borgerlige blir omtalt som «unorske» eller at de vil «selge Norge». «I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre om Solberg regjeringen i et intervju i VG.165 Høyres Torbjørn Røe Isak- sen svarer i Aftenposten: «Jeg er ikke sosialdemokrat, men jeg er norsk likevel.»166 I politiske diskusjoner der noen er uenig med Arbeiderpartiet, skal det ikke være nødvendig å måtte understreke at man er norsk.

Borgerlig motstand mot økonomisk og politisk detaljstyring Det var nettopp det borgerlige forsvaret for liberale prinsipper, eiendomsrett og motstand mot de sterke korporative elementene i den økonomiske politikken, som sikret at Arbeiderpartiet ganske raskt etter krigen forlot tanken om at «kapitalismen var uegnet til å sikre fred og fremgang.» Det var særlig i kapittelet om økonomisk styring av nærings- livet at Høyres partiprogram etter krigen hadde forskjellig utgangspunkt fra Fellesprogrammet. Høyre vektla et fritt næringsliv og tok eksplisitt avstand fra «all sosialistisk plan- økonomi». Partiprogrammet stadfestet også at «ingen er bedre skikket til å skape den nødvendige effektiviteten i produksjon og fordeling enn det private næringslivet».167 Derfor var det etter hvert store protester mot den omfattende øko- nomiske styringen av næringslivet. Bransjeråd, prislover og detaljregulering av næringslivet var virkemidler Arbeiderpar- tiet ønsket å ta i bruk for å gjenoppbygge landet. Rett etter krigen var Venstre-mann og prisdirektør, Wilhelm Thagaard, sentral i utformingen av de såkalte Thagaard-lovene. Lov- verket regulerte varerasjonering og prissetting ned til minste detalj, med tilhørende behov for offentlig administrasjon.

165 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/stoere-i-strupen- paa-salg-av-norge/a/23380634/ 24.1.2015. 166 Torbjørn Røe Isaksen, «Heia Norge», Aftenposten, 22.2.2015. 167 Høyres partiprogram sitert i Francis Sejersted, Høyres historie 1945– 1981, Opposisjon og posisjon (Oslo: Cappelen, 1984), 22. 132 | Borgeren og fellesskapet

Dessuten ga lovene myndighet til forvaltningen, som kunne handle med vide fullmakter. Rettsstatlige bindinger i form av fastlagte regler for godkjenning og for overprøving, ble satt ut av spill. Offentlig styring og inngripen ble satt over demokrati og rettssikkerhet.168

Debattene om denne lovgivningen ble blant de hardeste etter krigen, først i 1947 da Lex Thagaard kom, og deretter i 1952–53 da sluttpunkt ble satt. Lex Thagaard inneholdt blant annet fullmakter til forvaltningen som innebar at man kunne forby nedlegging av bedrifter, forby endringer i bedrifters produksjon, og i tillegg pålegge produksjons- kvanta og priser. Dette møtte sterk motstand blant borgerlige. John Lyng fra Høyre argumenterte for at det var et brudd på ytringsfriheten, meningsdannelsen og demokratiske rettigheter. Dessuten undergravde lovene prinsipper om privat eiendomsrett og grunnprinsippene i et fritt marked. I 1952 var flere av reguleringene avviklet, men det var snakk om å vedta en permanent lov om priser og rasjona- lisering. Etter lange debatter i 1952 –53, endte det med at Arbeiderpartiets moderate reformulerte forslag til prislov ble vedtatt.

Den strategien borgerlige partier fulgte, og som skulle vise seg å bli den retningen næringslivs- og økonomisk politikk tok, var å støtte moderate deler av Arbeiderpartiet. Dermed fikk borgerlige gjennom borgerlig politikk, men uten av det viste seg på oppslutningen. Blant annet sørget Høyres Sjur Lindebrække for støtte til regjeringen Gerhardsens langtids- program i 1948, fordi det inkluderte norsk tilslutning til Marshall-hjelpen og økonomisk samarbeid i OEEC.169

Det var få protestbevegelser på borgerlig side det første tiåret

168 Beskrevet i Mathilde Fasting, Valgfrihet (Oslo: Civita, 2013), av Mor- ten Kinander, se også Sejersted, Høyres historie, 109–110. 169 Se Sejersted, Høyres historie, 71–73. OEEC står for Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 133 etter krigen. Noen liberale stemmer, som avisen Farmand og organisasjonen Libertas, ble betraktet som outsidere. Liber- tas ble dannet av næringsdrivende innen handel, skipsfart og industri som var misnøyde med den borgerlige økono- miske politikken i de første etterkrigsårene. Partiet Høyre ble av denne kretsen oppfattet som tafatt. Høyre ønsket å ta avstand fra Libertas og at næringspolitikk skulle drives gjennom partiarbeid, ikke av Libertas.

Selv om Libertas ikke fikk noen varig næringslivspolitisk innflytelse, var forsvaret for et liberalt næringsliv likevel noe som over tid modererte Arbeiderpartiet og gjorde partiet, i historiker Even Langes ord, til «ett av Europas minst dogmatiske sosialdemokratiske partier». Arbeiderpartiet samarbeidet nesten alltid bedre med høyresiden enn med venstreopposisjonen. Påtrykket fra de borgerlige førte til at det ble Arbeiderpartiet som modifiserte sin politikk. Partiets styringsoptimisme ble forlatt ganske tidlig etter krigen, slik at næringslivet stort sett fikk utvikle seg ganske fritt.

Trygve B. Hoff i Farmand var en tydelig proteststemme, men han fikk ikke gjennomslag. Selv med krass kritikk og liberalistisk argumentasjon gjorde han «ingen nevneverdig inntrykk».170 Farmand var omtrent det eneste tidsskriftet som skrev positivt om fri markedsøkonomi og individets frihet som avgjørende grunnlag for et demokratisk samfunn på 1950-tallet. Hoffs protester ble av borgerlige, mer konservative røster, ikke ansett som borgerlig, men som liberalistisk.

At stat og kommune i stadig større grad skulle påta seg velferdsoppgaver, var det mindre uenighet om. Velferdssta- ten var «kollektiv barmhjertighet og fellesskapets plikt til omsorg» satt i system.171 Som beskrevet i en tidligere bok

170 Dahl, «De store ideologienes tid», 365. 171 Dahl, «De store ideologienes tid», 355. 134 | Borgeren og fellesskapet

gitt ut av Civita, Den norske velferden, var sosial- og velferdspolitikk et område der den politiske enigheten var større enn på mange andre områder. Det understrekes også av ulike forskere, blant annet i Aksel Hatland, Stein Kuhnle og Tor I. Romørens antologi Den norske velferdsstaten.172 Men likevel var de borgerlige partiene, med Høyre i spissen, de som etter hvert kritiserte fellesskapets (statens) stadig større ansvars- områder, om enn ikke på velferdsområdet. Flere historikere vektlegger den vanskelige opposisjonsrollen for borgerlige partier og begrunner det med at de gjerne var enige i Arbei- derpartiets politikk.173 Velferdsordningene hadde lange røt- ter tilbake i norsk politisk historie, og derfor fremsto også velferdsutviklingen i etterkrigstiden som et felles norsk prosjekt.174 Sannsynligvis er det mye pragmatisme og mindre ideologi som har ført til at borgerlige velferdsidealer ikke er så forskjellig fra de sosialdemokratiske, men et av problemene jeg reiser i avslutningen er «offentlig overload», det vil si at for mye ansvar og for mange oppgaver legges til det offentlige. Det kan føre til at standpunkter i velferdspolitik- ken blir tydeligere.

Rettsstatlig vern Satt på spissen ble fellesskapet i nasjonen smeltet sammen med staten i etterkrigsårene. Nasjonale verdier og fellesskap, slik borgerlige forsto det, ble skjøvet ut. Sosialdemokratisk politikk, forvaltet av Arbeiderpartiet, smeltet sammen med forståelsen av det nasjonale, og ble med det avpolitisert.

172 Hatland, Kuhnle og Romøren (red.) Den norske velferdsstaten. 173 Se blant annet Even Lange, Aschehougs Norgeshistorie, 1935–70, Samling om felles mål (Oslo: Aschehoug, 2005), Dahl, Norsk Idéhis- torie, Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder og Slagstad, De nasjonale strateger. 174 Lange, Samling om felles mål, 300. Se også utvikling i velferdsordninger her: http://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_c188.pdf, oppsøkt 16.9.2014. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 135

«Arbeiderpartistatens suksess som reformregime berodde også på dette: dens evne til å mobilisere landets sterke statstradisjon,» skriver Rune Slagstad i kapittelet «Arbei- derbevegelsens regime».175 Nettopp det sterke båndet og den sterke identifiseringen med staten gjorde veien kort mellom stat og fellesskap. Samtidig ble maktbalansen i samfunnet forskjøvet. Frivillige organisasjoner ble i større grad trukket inn i sosialdemokratiet som et virkemiddel for å oppnå velferdsstatens mål.

Arbeiderbevegelsens solidaritet ble gradvis gjort om til en statssolidaritet, skriver sosiolog Håkon Lorentzen.176 Sta- tens oppgaver og ansvar økte i takt med utbyggingen av velferdsstaten, samtidig som solidariteten ble knyttet til den og ikke lenger eksklusivt til arbeiderbevegelsen. Det fikk vidt- rekkende betydning for oppfatningen av fellesskap og for en borgerlig, liberal forståelse av fellesskap. Norges gjenoppbygging etter krigen hadde en særnorsk tilknytning til det fellesskapet Arbeiderpartiet i stor grad definerte. Det var et sosialdemokratisk prosjekt, mer enn et fellesprosjekt. Solida- riteten skulle realiseres gjennom fellesløsninger.

Arbeiderpartiet ønsket å bruke politisk makt til å bygge ut fellesskapsløsninger, og derved også legitimere den politiske makten ved å henvise til at partiet representerte fellesskapets ønsker. En slik forståelse går på tvers av en borgerlig forstå- else av politikk og fellesskap. En utvidelse av politisk makt vil gå på bekostning av makten til borgerne. Derfor forsvarte borgerlige de liberale rettsstatsprinsippene i møtet med en kollektivistisk rettsoppfatning. I prinsippet viste den ideologiske uenigheten mellom borgerlige og sosialister seg i hvordan rettssikkerhet ble vektlagt. Blant sosialistene skulle sterk demokratisering gi borgerne mest mulig makt og innflytelse. De borgerlige var opptatt av vern mot politisk maktbruk, selv

175 Se Slagstad, De nasjonale strateger, 223. 176 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 104. 136 | Borgeren og fellesskapet

om den politiske makten i seg selv var valgt. Den borgerlige oppfatningen var at rettsstatlige prinsipper skulle beskytte de svake, enkeltmennesket eller minoriteten, mot flertallet eller fellesskapets interesser.

Det neste avsnittet handler om en annen utvikling, den korporative. Selv om partifloraen hadde sine ulike interesser å fremme, ble også større deler av en slik interessepolitikk ført i ulike fora som ikke var del av det parlamentariske systemet. Det handler om at politikk løftes ut av det politiske og over i «segmenter», det vil si der organiserte særinteresser sam- handler direkte med «sin» del av statsforvaltningen.

Profesjonalisering og korporatisme Presset på sivilsamfunnet som moraldannende og identitetsdannende sfære ble en konsekvens av fagfolkenes innmarsj og amatørenes utmarsj.177 Det instrumentelle fellesskapet som ble skapt i velferdsstaten, var knyttet til det rasjonelle og profesjonelle. Konsekvensen ble at balansen mellom stat og sivilsamfunn ble skjevere enn tidligere. Vitenskap og teknologi skulle brukes i politikkens tjeneste; nøytrale, faglige råd og begrunnelser skulle benyttes, ikke bare i økonomisk politikk i vid forstand, men også i sosialpolitikk og i arbeids- markeds- og næringspolitikk. Etterkrigstidens første fase var til en viss grad avideologisert, om man sammenligner med hardere ideologiske oppgjør i tiårene før. Instrumentelle betraktninger, fundert i ekspertisens ulike analyser og råd, ble førende i politikken. Forvaltningsenheter og styringsor- ganer som passet til de ulike administrative oppgavene det offentlige skulle gjennomføre, ble bygget opp i takt med 1950- og 60-tallets velstandsøkning og økonomiske vekst. «Etter venstrestatens fase kom ikke lenger den økonomiske elite til å spille en formende politisk rolle. Folkedannelsen ble

177 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 148. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 137 en integrert del av det sosialdemokratiske prosjekt, men mistet gradvis sin pregende kraft. En teknokratisk styringselite fikk hegemoni,» er Rune Slagstads oppsummering av utviklingen i etterkrigsårene.178

Som vi blant annet har pekt på i boken Den norske velferden, var teknokratiseringen og profesjonaliseringen viktige premisser for utbyggingen av offentlige velferdstjenester, men også for vekst på andre statlige og kommunale ansvarsom- råder. Ønsket om sentral styring og tilrettelegging var sterkt, og sosialistisk paternalisme skulle finne ut hva som var bra – og det skulle gjennomføres for å bedre alt fra «folkehelsen» og boligstandarden, til skolen og kulturen. Det var de ulike profesjonene som skulle skape velferden. Det instrumentelle synet på velferdsstaten sto sterkt.

Som jeg skriver litt om i boken Valgfrihet, kobles det faglige, profesjonelle innholdet i velferdsstaten til Arbeiderpartiets politikk, der solidaritet med velferdsstatsfellesskapet skapte legitimitet for det sosialdemokratiske «ingeniørprosjek- tet».179 Ved å være solidarisk med velferdsstaten, var man solidarisk med Arbeiderpartiets omfordelende og utjevnende prosjekt. Vitenskapeliggjøring og profesjonalisering av de materielle forholdene handler om det som er vesentlig for å bygge et godt samfunn. Så kan man legge til at de som deltok i gjenreisningen av Norge, i utbyggingen av ulike offentlige tjenester og i moderniseringen, var mer fagstyrte enn ideologiske. Utviklingen ble styrt av et byråkrati som oppfattet det hele som rasjonelt, fornuftig og riktig. Under Gerhardsen ble det «politiske tyngdepunktet flyttet fra det parlamentariske til den korporativt-teknokratiske apparat. Det ble styrt gjennom konsensus og kompromiss i det lukkede rom.»180

178 Slagstad, De nasjonale strateger, 503. 179 Fasting, Valgfrihet. 180 Slagstad, De nasjonale strateger, 552. 138 | Borgeren og fellesskapet

Velferdsstaten ble det store kollektivet – fellesskapet – som Arbeiderpartiet fremstilte som noe naturgitt, hevet over politiske valg. En faglig, vitenskapelig og rasjonell tilnærming til hvordan ulike deler av samfunnet skulle organiseres, passet godt til en nærmest apolitisk statlig styring. Da handlet det mer om hvordan ressursene skulle utnyttes best mulig, mest rasjonelt og vitenskapelig fundert. Det å være uenig ville være synonymt med å ikke være rasjonell eller ikke ønske det vitenskapelig beste for alle.

Etterkrigstidens omfattende oppbygging av statlige velferdsordninger, velferd i utvidet forstand, bidro til at frivillige aktører i økende grad ble sett på som interesseformidlere og ikke selvstendige velferdsaktører.181 Om initiativene ikke forsvant helt, fikk de mer en rolle som instrumenter for kollektive formål. En slik omfattende utbygging krevde system og struktur. Fordi det offentlige så tydelig signaliserte ansvar og trygghet for alle, ble avvik, mangler eller svikt desto mer synlig. Det ble materialiseringen av det staten ikke fikk til, der fellesskapet sviktet. I praksis var det ikke slik at all velferd ble offentlig. Det var flere områder, blant annet barnevern og rusomsorg, som beholdt mange private eierskap, men hvor finansieringen i økende grad ble offentlig.

Styring av kultur og fritid Det politiske styringsprosjektet omfattet mer enn velferds- og sosialpolitikken. Fritid ble for alvor et begrep fra 1950-tallet og fremover. Da kommer den første store hytteboomen, høy- fjellshotellene og påskeferien, etter hvert også vinterferien. Fritid og fritidssysler gikk ikke fri for ideologi. Mange av de aktivitetene Gerhardsen skrev om i Tillitsmannen var fritids- aktiviteter, som musikk, idrett og friluftsliv. Når kulturen og fritiden var for alle, måtte den også fylles med mening. Det

181 Se Lorentzen, Fellesskapets fundament, 12–13. Fellesprogrammet og etterkrigstiden | 139 ble statens ansvar å sørge for at alle fikk delta i prosessen. I Fellesprogrammet står det følgende om fritid:

I samarbeid med biblioteker, folkeakademier, idretts- og andre ungdomsorganisasjoner tas fritidsproblemet opp til grundig gjennomarbeiding med sikte på å gi ungdommen høve til å nytte sin fritid til selv å arbeide på sin utvikling til og til å skaffe seg en sunn rekreasjon. Idrettsbevegelsen gjenreises og utbygges til en sterk institusjon for ungdommens fysiske fostring og for oppøving i godt kameratskap og kappestrid.

I tillegg skulle kulturinstitusjonene rustes opp for å utbre kultur til hele folket. Kultur som tidligere hadde vært knyttet til ulike brede opplysnings- og folkebevegelser og arbeiderbevegelsens egne aktiviteter, ble nå hjulpet frem av offentlige ordninger. Fritiden var først knyttet til sunnhet i fysisk forstand, men den ble raskt knyttet til åndelige og kulturelle aktiviteter også. I kulturbegrepet inngikk etter hvert både kunst og idrett.182 Kulturpolitikken ble en politikk for utjevning og demokratisering. Likevel var det ikke stor forskjell på den borgerlige kulturen og den som skulle spres over hele landet. Det første store prosjektet var iro- nisk nok å spre den borgerlige kulturen, «Et dukkehjem», som handlet om et opprør mot borgerlig konvensjonalisme, til alle bygder. Senere ble det mangfoldet i uttrykk som ble viktig å ivareta.

Sivile fellesskap i tidligere sterke bevegelser som avholdsbevegelsen, språkrørsla, kooperasjonen og ulike humanitære- og religiøse organisasjoner ble gradvis svekket gjennom hele før- ste halvdel av 1900-tallet. Utviklingen mellom 1950 og 1980 fjernet dem enda lengre fra lokalsamfunnene og de naturlige nedslagsfeltene de hadde hatt historisk. Arbeiderbevegelsen som frivillig fellesskap ble også svekket, men hadde kanalisert sin solidaritet mer inn i oppslutning om velferdsstaten,

182 Fra 1970-tallet. 140 | Borgeren og fellesskapet

som igjen stadig overtok ulike oppgaver som tidligere hadde vært forankret i sivilsamfunnet.

En viktig mental forskyvning finner også sted i denne perioden. I og med at det instrumentelle synet på staten dominerte, ble også ulike sivile fellesskap fortolket som interesseorganisasjoner, «bærere av sær-gruppers krav om velferdsytelser [eller andre ytelser] som skulle innfris av det offentlige».183 Interesseorganisasjonene og deres stadig større avhengighet av statlig goodwill, i form av midler eller anerkjennelse, bidro også til en styrkning av statens rolle som den overordnede koordinatoren av ulike kollektive interesser. De to utviklingstrekkene forsterket hverandre på bekostning av en selvstendig sivil sfære.

I dag er det vanskelig å se at borgerlige partier har protes- tert mot denne utviklingen. KrF har eksempelvis vært blant de viktigste pådriverne for mer midler til religiøse institusjoner og organisasjoner. Mer generelt er det også blitt slik at svært mange sivile organisasjoner eller aktiviteter i dag «kon- kurrerer» om å få en plass på statsbudsjettet. Prinsipielt er det problematisk for en borgerlig idé om uavhengighet og maktspredning i en sivil sfære.

Som jeg har nevnt flere ganger, er det forskjeller mellom Dan- mark og Norge, nettopp fordi man har hatt en sterkere borgerlig offentlighet i Danmark i hele etterkrigstiden som alltid har forsvart initiativ, mangfold og valgfrihet, og som har stilt spørsmålet «hvorfor mer stat?» når det har kommet opp.

183 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 87. Norge – et lite land i verden | 141

Kapittel 8: Norge – et lite land i verden

De siste 40 årene er Norge blitt en del av en globalisert verden. Landet har gått fra å være et velstående industriland til å bli et av «verdens rikeste land». Vi er blitt fem millioner mennesker. Vi er i enda større grad blitt, i tidligere statsminister Lars Korvalds ord: «et land i verden». I det følgende kommer et riss av de siste tiårenes utvikling langs dimensjonene som har vært sentrale gjennom denne boken: borgeren og individet, staten og fellesskapet og hvordan vi er påvirket av ideer og hendelser i vårt eget land og i Europa.184

Revitalisering av politikken Selv om den borgerlige regjeringen til John Lyng kun satt i 28 dager sensommeren i 1963, markerte dette et brudd med Arbeiderpartiets dominans etter krigen. Nils Petter Enstad skriver i Sommeren som endret Norge: «Etter 18 år med sosialistisk flertall på Stortinget, viste det seg plutselig at det fantes andre regjeringsalternativer enn det mange oppfattet som et stadig mer maktfullkomment og arrogant Arbeiderpar- ti.»185 Det Arbeiderpartiet som igjen fikk makten, var svekket.

184 Vi påvirkes også av global utvikling, men perspektivet i denne boken er avgrenset til det europeiske. 185 Nils Petter Enstad, Sommeren som endret Norge (Oslo: Civita, 2013). 142 | Borgeren og fellesskapet

Fra rundt 1960 og frem til den borgerlig valgseieren i 1981 får vi vekslende parlamentarisk makt mellom ulike borgerlige koalisjoner og Arbeiderpartiregjeringer.186 Den første borgerlige regjeringen som fikk sitte i en hel regjeringsperiode etter krigen, var regjeringen Borten. Trenden var likevel stadig mer offentlig kontroll. Borten-regjeringen klarte ikke å få til en varig borgerlig dreining av politikken. I 1970-årene var det igjen Arbeiderpartiet som satt med regjeringsmakten, om enn uten det samme sterke grunnlaget som på 1950-tallet.

Grensene mot sosialisme og kommunisme ble klarere da Sosi- alistisk Folkeparti, som i 1975 ble en del av SV (Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti), ble dannet i 1961. NKP, Norges Kommunistiske Parti, hadde eksistert siden 1923 og hadde sin siste stortingsrepresentant frem til 1961, men NKP gikk ikke inn i SV i 1975.

Samtidig ble grensene mot en konsekvent liberalisme også klarere i kjølvannet av Minervas kvartalsskrift og debatter. Minerva, som var en konservativ organisasjon, ble grunn- lagt i 1957 og startet utgivelse av Minerva Kvartalsskrift.187 Det bidro til en revitalisering av konservativt tankegods og konservativ ideologi innover på 1960-tallet. Mennesket som samfunnsvesen, som del av ulike fellesskap, ble vektlagt og trukket frem. Minerva bidro til å bringe ideologi inn i argumentasjonen på borgerlig side, som høyrepolitikeren Paul Thyness sa:«[Minerva] ga partiet [Høyre] tilbake den ret- ningsbestemmelse det hadde manglet».188 Lars Roar Langs- let sto i spissen for å skape en verdikonservativ ideologisk identitet ved å gripe tilbake til Edmund Burke og til norsk idéhistorie, blant annet gjennom et ungdomsstudium av Sch- weigaard der Langslet viser at hans tenkning var inspirert

186 John Lyngs regjering satt fra 21.8.1963–25.9.1963. Per Bortens regjering med Sp, H, V og KrF satt fra 12.10.1965–17.3.1971. 187 Lars Roar Langslet m fl hadde sin base i Den Konservative Studenter- foreningen i Oslo. 188 Sitert i Sejersted, Høyres historie, 174. Norge – et lite land i verden | 143 av britisk, liberal nyttefilosofi. Rune Slagstad skriver at for Minerva-kretsen var det sentrale å påpeke svakheter ved Libertas næringsliberalisme og demme opp for den kulturradikale individualismen.189 Svaret ble fellesskapet i de etiske normene som binder samfunnet sammen, tanker man blant annet finner i kommunitarismen.

Til denne kretsen hørte også Francis Sejersted. Han brakte inn en ny analyse av embetsmannsstaten og argumenterte for at den var et institusjonalisert uttrykk for det liberal-europeiske ideal om rettsstaten og ikke noe særnorsk fenomen. Sejersted viste at gjennombruddet for det moderne norske samfunnet ikke var marxistisk-sosialistisk drevet, slik blant annet historikerne Jens Arup Seip, Halvdan Koht og Edvard Bull hadde hevdet: Snarere var det et borgerlig-kapitalistisk gjennombrudd. Med sine analyser viste Sejersted at «borgerskapet i norsk historieskrivning nærmest var blitt en restkategori klemt inne mellom bønder og arbeiderbevegelse». Borgerskapet var ikke bare en bremse for fremskrittet, men sto i spissen for det liberalkapitalistiske moderniseringsprosjektet.

Går vi ti år frem i tid, til 1974, ble enda et parti dannet i Norge: Anders Langes Parti, som senere ble FrP.190 Partiet var først og fremst en populistisk protest mot den omseggripende statsmakten og hadde et tillegg i navnet sitt som bar tydelige signaler om hva partiet var opptatt av: til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Anders Lange, som hadde vært aktiv i Fedrelandslaget på 1930-tallet, var også en outsider, og i 1978 tok Carl I Hagen over som partileder og satt helt til 2006. Det har vært uenighet om partiet kan karakteriseres som borgerlig, men partiet ble i 2013 med i en regjering som ofte omtales som borgerlig.

189 Slagstad, De nasjonale strateger, 465–466. 190 ALP eller Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet i 1973 og skiftet navn til Fremskritts- partiet (FrP) i 1977. 144 | Borgeren og fellesskapet

Med EF-debatten i 1972 kan man trygt si at norsk politikk ble revitalisert, både om forhold som angikk EF direkte, men også om ulike politiske verdier. Det er ikke uten grunn at EF-debatten kan kalles alle debatters mor i moderne tid. EF/ EU-debattene dreide seg om dimensjonene lokal-universell, og om hvilke fellesskap som skulle dominere.

Individ og frihet 1970 kan tjene som et omdreiningsår, ikke fordi det skjedde så mye akkurat det året, men det lå midt mellom to hendelser som kom til å endre samfunnet, sekstiåtteropprøret og norsk EF-avstemming i 1972. Det markerer også overgangen til et samfunn der borgerlige verdier, bygget på frihet og mangfold fikk mye større plass enn i tiårene etter krigen. 1970-årene var sånn sett en siste krampetrekning for sosialdemokratiets etterkrigsstøpning.

Den økonomiske politikken virket ikke lenger slik den hadde gjort i tiårene etter krigen. Vi fikk oljekrisen i 1973, norske skip i opplag og problemer med statsstøttet industri, og motkonjunkturpolitikken, som først ble hyllet og deretter sterkt kritisert, fungerte ikke.191 Ifølge Slagstad berodde «Arbeider- partistaten» på et ideologisk kompromiss mellom sosialistiske og borgerlige verdier, festet til en sosialistisk industrialisme.192 Forutsetninger var industrisamfunnets vekst, tilhørende velferdsrettigheter og etter hvert voksende privat kjøpekraft. Dette kom under press i begynnelsen av 1970-årene. Løsnin- gene var ikke Arbeiderpartiets. Verdier som frihet, valgfrihet og mangfold fikk gradvis større tilslutning, og dermed fikk også partier med dette grunnlaget flere stemmer.

191 The Economist skrev først rosende, og et par år senere sterkt kritisk om politikken. Motkonjunkturpolitikken gikk ut på å bruke offentlige penger til å skape økonomisk aktivitet, konkret forventninger om fremtidige oljepenger førte til underskuddsbudsjetter i 1970-årene. 192 Slagstad, De nasjonale strateger, 434. Norge – et lite land i verden | 145

Litt karikert kan man si at i 1970 var Norges befolkning homogen, fellesskapet var stabilt og oversiktlig, og staten ble oppfattet å være en formidler av det gode liv. Men dette skjulte en underliggende misnøye og et opprør mot autoriteter og mot politisk styring. Derfor ble det etter hvert protester: først sekstiåtteropprøret, og drøyt ti år senere, høyrebølgen.193 Sekstiåtterbevegelsen var et opprør mot borgerlige konvensjoner, en frihetsbølge, som har mye til felles med en annen frihetsbølge, høyrebølgen med liten h. Det er to frihetsbølger med svært ulikt innhold, men som på mange måter henger sammen, og som begge var et opprør mot etterkrigstidens styringsoptimisme. Sekstiåtterbevegelsene åpnet rommet for 1980-tallets Høyrebølge, og høyrebølgen (mer generelt) var en av flere naturlige følger av 1970-tallets kulturelle holdningsopprør.194

Fellesskapets triumf ved inngangen til 1970-tallet, som egentlig kan kalles «fellesskapets fall», er her beskrevet av Miner- va-redaktør Nils August Andresen:

Over det nasjonale fellesskapet stod én TV-kanal med en håndfull programledere – Erik Bye, Rolv Kirkevaag og noen til – som samlingspunkter for en nasjon, og utgjorde ett felles referansepunkt både for politikk og underholdning. Og over dem igjen stod Einar Gerhardsen og kongen. Begge to spiste matpakke med brunost.195

«Oppfyllelsens melankoli» er tittelen på et kapittel i Norsk Idéhistorie. Her skriver forfatterne om tristheten flere i

193 Denne politiske omveltningen er beskrevet i Fasting, Valgfrihet, høy- rebølgen med liten h handler om FrP og Høyres samlede, vedvarende oppslutning etter Høyrebølgen med stor H som handler om 1980- årene da partiet Høyre kom i regjering. 194 Nyere historiske analyser, blant annet fra Hallvard Notaker, Gunnar Aakvaag og Einar Lie, samt Fosam-intervjuene påpeker denne sammenhengen. 195 Andresen, «Jakten på den norske». 146 | Borgeren og fellesskapet

Arbeiderpartiet følte ved inngangen til 1970-tallet. For borgerlige partier representerte den gradvis økende liberalisering og valgfrihet muligheter, som riktignok ikke manifesterte seg gjennom valgseire i 1970-årene, men som la grunnlaget for høyrebølgen på 1980-tallet. Det sosialdemokratiske fellesskapsprosjektet var kommet langt, men i stedet for å takke, ville man ha mer kontroll over egne midler.196

Det Norge som tok form gjennom 1980- og 1990-årene, var idémessig forskjellig fra de to foregående tiårene. Forenklet kan man si at samfunnets hovedverdier gikk fra kollektiv og fellesskap til individ og valgfrihet. Ut av 1968 sprang flere kritiske bevegelser, og mest synlig var ulike miljøbevegelser og kvinnebevegelser, men generelt var opprøret i bred forstand et opprør mot autoriteter, styring og ensretting. Opp- røret var også tydelig i litteraturen. Sekstiåttergenerasjonen preget kultur- og litteraturlivet i flere tiår etter 1968. I boken Idealistene skriver Bård Larsen om hvordan alt fra barnebø- ker til dikt og romaner ble preget av radikale, sosialistiske ideer.197

Redusert tro på autoriteter var stikkordet over hele linjen. Religiøse, politiske og helsemessige verdier, men også mange tradisjonelle verdier knyttet til familie og samliv i samfunnet, endret seg. Dermed var det både et liberalt opprør mot sosialdemokratiets autoritet, men også mot konservative tradisjoner. Valgfrihet, toleranse og mangfold var kanskje særlig tydelig i livsstilsvalg og aksept for ulike former for livsutfol- delse.

Arbeiderpartiet ble mer radikalt, det vil si mer sosialistisk eller planøkonomisk i den økonomiske poltikken, rundt 1973. Dette førte til at det var enklere for borgerlige å argu-

196 Hompland, «Massenes individualisering» i Norsk idéhistorie, bind VI, 21. 197 Bård Larsen, Idealistene (Oslo: Civita, 2011), blant annet kapittelet «Thorenfeldts minstemål, eller: barntrua!» Norge – et lite land i verden | 147 mentere ideologisk, det vil si at det ble klarere skiller langs dimensjonene individ – samfunn og offentlig styring – privat frihet.

Både «stat» og «marked» spiste seg på hvert sitt vis inn i den sivile sfæren. «Mer marked» møtte kritikk fra sosialdemokratisk og sosialistisk hold, mens «mer stat» tilsvarende møtte kritikk fra liberalt hold. Dessuten er det et aspekt til ved utviklingen som historiker Francis Sejersted nevner. Etter at de store velferdsordningene var på plass innover på 1970-tallet, ble det stadig mindre problemer som skulle løses ved stadig mer omfattende statlige inngrep. Store inngrep for å løse mindre problemer blir risikabelt fordi det kan mislykkes, og fordi prestisjen og kreftene man bruker ikke blir oppfattet å stå i forhold til det man skal løse.198 Denne videre utbyggingen av ulike offentlige ordninger som krevde kontroll og styring var sannsynligvis en av de viktigste årsakene til at velgerne gradvis vendte seg mot Høyre og de borgerlige partiene, uten å vinne valget i 1977, men med valgseier i 1981.

I løpet av 1970-tallet og inn på 1980-tallet gikk politikerne fra å være opptatt av produksjon og produsentinteresser til å være mer opptatt av forbrukersiden, i vid forstand. Utover på 1980-tallet ble nordmenn mer opptatt av å ivareta forbru- kerrettigheter på stadig nye områder, og stilte samtidig større krav til både bredden og kvaliteten i offentlige tilbud. Veien fra kollektiv til individuell tenkning er tydelig. Flere rettigheter ble lovfestet etter hvert som de ble (økonomisk) mulige å innfri. Det ideologiske skjæringspunktet lå mellom kollektiv ensretting og en mer individuell tilnærming.

Det er en forenkling å anta at høyrebølgen dreide seg om en «nyliberalisering» som skulle omgjøre alle til kunder og bru- kere i et marked gjennom økte valgmuligheter. De som tolker

198 Sejersted, Høyres historie, 401–402. 148 | Borgeren og fellesskapet

liberaliseringene på 1980-tallet som en negativ erstatning av stat med marked, tolker også kravet om mer valgfrihet for den enkelte som noe negativt. Eksempelvis mener Aakvaag at den nye valgfriheten har kuppet frihetsforståelsen og for- vandlet den til en pervertert form for frihet, som ikke innehar dimensjoner om innhold og kvalitet på de valgene som tas, selv om han i sin nye bok om frihet nyanserer denne analysen betydelig.199

Troen på enkeltmenneskets muligheter gikk som en rød tråd gjennom 1980-tallet. Høyres viktigste argument ved inngangen til 1980-tallet var den uttalte skepsisen mot statlig styring, nettopp fordi det gikk på bekostning av personlig initiativ og valgmuligheter. Arbeiderpartiet var kommet i en situasjon der verktøykassen bare inneholdt mer av det samme verktøyet som var brukt siden krigen, og Høyre var på offensiven med nye ideer og forslag til løsninger. De nye politiske løsningene stemte med terrenget og med mentalite- ten i befolkningen. Kollektive identiteter fra etterkrigstidens sosialdemokrati var på vikende front. Det var starten på en utviklingen som har vedvart frem til i dag, der mange av de tidligere identitetsmarkørene har mistet sin kraft, og det er mer opp til hver enkelt å finne og sette sammen sin identitet. Sejersted ser også 1980-tallets frihetsrevolusjon som en borgerlig reaksjon på de radikale, mer sosialistiske politiske forslagene til reformer på 1970-tallet.200 Reformene fra 1980-tallet ble akseptert av Arbeiderpartiet og i mange til- feller videreført. Den grunnleggende ideologiske skillelinjen mellom venstre- og høyresiden gikk på statens inngripen i folks hverdag, både i form av lover og regler og i form av tjenestetilbud.

199 Gunnar Aakvaag, Frihet: Et essay om å leve sitt eget liv (Oslo: Univer- sitetsforlaget, 2013) kap. 3 «Frihetens muligheter» og kap. 4 «Frihe- tens begrensninger». 200 Francis Sejersted, «Frihetsrevolusjonen», i Nytt norsk tidsskrift nr. 3, 2007. Norge – et lite land i verden | 149

EF, EØS og EU – essensen av norske debatter Norges forhold til EU beskriver på mange måter Norges forhold til nasjonen, folket, suvereniteten og staten i moderne tid.201 Det samme gjør tittelen på siste kapittel i det seks binds store verket om norsk idéhistorie, Annerledeslandet, en tittel som er hentet fra EF/EU-debattens retorikk.202 Gjennom historien har det vært mye kontakt mellom Norge og Europa. Mange deler av Norge har en svært utadvendt historie. Med en lang kyst har handel og kontakt gjennom sjøveien ført til at Norge er blitt en skipsfartsnasjon og, i nyere tid, en olje- nasjon. Havet har også plassert Norge på kartet som en stor fiskerinasjon. Norge er avhengig av kontakt med utlandet. Likevel er Norges forhold til utlandet ikke så enkelt. Norge har aldri vært en pådriver i forholdet til Europa. Blant annet fordi nordmenn har vært i union med Danmark og med Sve- rige, blir overnasjonal organisering gjerne møtt med skepsis. Sverige og Danmark har på sin side valgt å bli med i EU, mens Norge har stemt nei ved to folkeavstemninger.

Den sterkeste motstanden, både i 1972 og i 1994, kan oppsummeres i unionsfrykt – eller tap av selve sjølråderetten. I 1994 het det: «Ja til folkestyre – nei til union.» Motstanderne var redde for å oppgi suverenitet, for overnasjonalitet og for å miste folkestyret. Det viste seg særlig i det særnorske; geografiske avstander og distriktspolitikk kanalisert gjennom landbruket, og den lange kysten og nærheten til havet kanalisert gjennom fiskeriinteressene.

Det var også skarpe linjer mellom folket eller «grasrota», og byråkratiet og eliten. EF splittet ikke langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, men langs linjer vi kjenner igjen fra 1800-tallets skillelinjer. Folket er en metafor for den selveiende bonden, mens eliten og byråkratiet har linjer til han-

201 Hompland, «Annerledeslandet», 452. 202 Trond Berg Eriksen, Andreas Hompland og Eivind Tjønneland, «Et lite land i verden», bind VI, Norsk Idéhistorie, Kapittel «Annerledes- landet». 150 | Borgeren og fellesskapet

delsborgeren eller embetsmannen med danske aner. I tillegg var mange intellektuelle mot EF, men deres base var ytre venstre og partier som SV og AKP(m-l).

Eliten i denne sammenheng var også alle næringsinteressene. Det var særlig i Høyre og i næringsvennlige deler av Arbei- derpartiet at Ja-siden hadde sitt tyngdepunkt. Den genuine europeer som argumenterte for det europeiske fredsprosjek- tet var vanskeligere å få øye på.

Implisitt i argumentasjonen fra 1972 «mot pengemakten» eller «rikmannsklubben» i EF lå også saker som egentlig ikke var direkte tilknyttet EF-medlemskap, men som det var motstand mot. At distriktspolitikk og landbruks- og fiske- ripolitikk var sentralt i nei-standpunktet, er naturlig, men også kvinneforkjempere og naturvernere knyttet sine standpunkter til nei-saken, selv om det ikke er opplagt at verken kvinnesak eller natur og miljø blir bedre ivaretatt innen nasjonalstaten enn i det europeiske fellesskapet. I 1994 var det også større splittelse i spørsmålet om klima og miljø. Miljø hadde vært et nei-standpunkt i 1972, men i 1994 mente flere svorne nei-tilhengere fra 1972 at klima- og miljøpolitikken bedre kunne ivaretas gjennom EU. Det holdt likevel ikke til ja-seier i folkeavstemningen. Den politisk-økonomiske elite ble nedkjempet av en populistisk koalisjon med tyngdepunkt i folkedannelsenes bevegelser fra 1800-tallet, særlig i det romantiske bildet av nasjonen og det norske. Splittel- sene fra slutten av 1800-tallet med skandinavismetilhengere og uavhengighetstilhengere i unionsstriden hadde noen av de samme argumentene i seg som EF-debatten, og da plasserte borgerlige seg i ulike leire.

I 1994 kom også en ny dimensjon med, ytre høyres fremmedfrykt. Nei-siden var ikke ensartet, men besto av sosialistisk venstreside, antikapitalistiske forkjempere, nasjonale særinteresser og fremmedfrykt. Disse standpunktene fordelte seg over alle de politiske partiene. Ja-siden var fremdeles de Norge – et lite land i verden | 151 samme som i 1972, de næringsvennlige, mest representert fra Høyre og Arbeiderpartiet.

EF-debatten i 1972 var nok en av de første politiske debattene jeg forholdt meg til, og det svært konkret. Jeg hadde lært meg å sykle og hadde Ja til EF-vimpel på sykkelen, i motsetning til min fetter som kom i tantes bil som var full av klistremerker mot EF, atomvåpen og NATO-medlemskap. Skillelinjene gikk mellom venner og mellom familiemed- lemmer. I 1994 hadde jeg mer en følelse av at det rasjonelle skulle vinne, noe det viste seg at det ikke gjorde. Og etter det gikk det en lang stund før jeg igjen reflekterte over Europa og EU-medlemskap.

Man kan spørre seg hvordan det var mulig å forene sosialisme som noe internasjonalt utadrettet og et nei-til-EU- prosjekt som har et lukket, lokalt perspektiv som bygger på en romantisk, nasjonalistisk idé, slik at faktisk SV og SP ble «sengekamerater».

Hvordan har så Norge valgt å forholde seg til «utlandet»? Leder i Europabevegelsen, Paal J. Frisvold, skriver i sin bok Mot Europa: Fortellingen om et nølende Norge om hvordan Norge på ulike måter gjennom 1900-tallet har valgt å bøye unna, komme etter, og ikke egentlig «tilhøre Europa».203 Det gjelder ikke kun i forholdet til EF/EU, men i en rekke andre internasjonale sammenhenger. Derfor er assosiering et begrep som fenger i Norge. Da er man verken helt innenfor eller helt utenfor, noe forfatterne av den mest omfattende beskrivel- sen av Norges forhold til EU, NOU nr. 2, 2012, betegnede har kalt Utenfor og innenfor.204 «Den norske selvforståelsens favorittuttrykk er ’varige særordninger’», skriver Andreas Hompland i Norsk Idéhistorie og han legger til: «Europa-en-

203 Paal J. Frisvold, Mot Europa: Fortellingen om et nølende Norge (Oslo: Origami dokumentar, 2014). 204 http://www.europautredningen.no/ 13.11.2014 152 | Borgeren og fellesskapet

tusiasmen har stått like svakt som minnet om 1814, 1905 og 1940–45 har stått sterkt.»205

I stedet for EU-medlemskap, har Norge vært knyttet til Europa gjennom EØS-avtalen, som ble underskrevet 22. mai 1992 i Oporto i Portugal. Det skulle vise seg at Norge på mange områder ble et EU-land likevel, selv etter to nei. Over 20 år med EØS-avtale oppsummeres i Europautredningen slik:

Norge er både utenfor og innenfor EU – på samme tid. På den ene siden er Norge ikke medlem av EU. Norge deltar ikke i beslutningsprosessene i EU og står utenfor viktige deler av samarbeidet, blant annet euroen og den felles utenrikspolitik- ken. Norge står formelt friere enn EU-statene, og har i noen grad kunnet velge hva man vil være med på og ikke med på. På den annen side er Norge tett koblet opp til EU. Norge har overtatt anslagsvis 3/4 av EU-retten sammenlignet med de medlemsstatene som er med på alt, og gjennomført den mer effektiv enn mange. Sett fra EU er Norge det tredjeland som er tettest tilknyttet. Som EUs utenrikstjeneste skriver på sin hjemmeside: «Norway is as integrated in European policy and economy as any non-member State can be».206

Debatten om EF i 1972 var Norges egentlige sekstiåtteropp- rør. 1972 er sannsynligvis det året etter krigen hvor debattene var hardest og frontene steilest. Det sto om «livet» for nasjonen Norge. Avstemningen splittet, 51 prosent imot og 49 prosent for medlemskap. 22 år etter handlet det om oljen. Den ville vi ikke dele med Europa. I 1994 brukte både ja- og nei-siden nasjonalistiske argumenter. De var enige om at Norge var verdens beste land og måtte fortsette å være det, forskjellen besto i om det ble best ivaretatt som EU-medlem eller ikke, utenforlandet mot annerledeslandet.

205 Hompland, «Annerledeslandet», 452, 453. 206 NOU nr. 2, 2012, Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU, 832. Norge – et lite land i verden | 153

EF og EU-debattene viser også hvordan nordmenn har forholdt seg til fellesskap. Det nasjonale romantiske fellesskapet har trumfet opplysningstidens idé om universelle fellesskap og rettigheter.

I siste halvdel av 1900-tallet er Norge blitt stadig mer knyttet til global utvikling. Flere utfordringer vil også kreve internasjonal samhandling. Norge har foreløpig valgt å stå utenfor et europeiske fellesskap, men det er forskjell på teori og praksis. Ideen om sjølråderetten og det nasjonale fellesskapet er utfordret av en virkelighet der vi er tettere knyttet til Europa enn noen gang.

Det å være for EU er ikke nødvendigvis en borgerlig posisjon, men heller ikke det motsatte. Jeg tror likevel at mange som tenker på seg selv som borgerlig i Norge, vil befinne seg svært nær en ja-posisjon, kanskje fordi det liberale elementet ikke setter grenser ved nasjonalstaten. Likevel er det vanskelig å si at ikke også et nei-standpunkt kan være borgerlig. Et forsvar for en suveren nasjonalstat og frykt for at makt flyt- tes ut har også borgerlige røtter. I 1800-tallets unionsoppløs- ningsdebatter var suverenitet et avgjørende argument for å ville løsrive seg fra Sverige. På 1930-tallet var det borgerlige svaret nasjonen i møtet med internasjonal sosialisme, og det er mulig å se paralleller til EU-motstand. Om man knytter seg for sterkt til en nasjonalisme, kan det likevel vippe over i posisjoner som i dag finnes i EU-kritiske partier og bevegelser i Europa. Disse kombinerer nasjonalisme med fremmedfrykt, har klare autoritære trekk og representerer ikke noe jeg vil jeg kalle for borgerlig.

Liberalisering I diskusjoner om hva som skal liberaliseres, hva staten skal ha ansvaret for, eie eller drive, er et borgerlig utgangspunkt at det må være en maktbalanse, ikke for mye på statens hender, men heller ikke en markedssfære uten grenser. De siste åre- 154 | Borgeren og fellesskapet

nes debatter om statlig eierskap viser skillelinjer som vi kan følge tilbake til 1970-tallet. Borgerlige er gjennomgående mer markedsvennlige, mens Arbeiderpartiet har dreid i en liberal retning.

1970-tallet kan betegnes som byråkratikritikkens tiår. I siste halvdel av 1970-årene ble byråkratikritikken målbåret av Høyre og FrP, og med det endret også innholdet i kritikken seg. Blant annet mente Høyre at effektiviserings- og rasjo- naliseringsfremstøtene hadde hatt liten effekt fordi organene som var satt til dette arbeidet var for svake. Det var god grunn til å kritisere ineffektivitet og tungrodde rutiner.

Det var ikke bare statsforvaltningen som ble utsatt for kritikk. I 1970-årene møtte statlig regulert kapitalisme veggen. Identitetskrisen besto i tapet av full sysselsetting, krisefri økonomi og statlig regulert kapitalisme.

De tidlige 1970-årene var også preget av politiske saker med klare prinsipielle aspekter. Arbeiderpartiet, som igjen var blitt mer radikalt enn i tiåret før, fremmet i løpet av få år forslag om sosialisering av banker og forsikringsselskaper, storstilt statlig oppkjøp av industri, og offentlige representanter og ansatte inn i styret i private bedrifter. Det var ideologisk sprengstoff i reformer som dreide seg om eiendomsrett og sosialisering, men de radikale forslagene kom også innen sikkerhetspolitikk, kriminalpolitikk og konkrete saker som konsesjonsloven og loven om borettslag. De neste tiårene ble markedsøkonomiens tiår, og reguleringene og moderniseringen kom gjennom markedsbaserte styringsreformer. Arbeiderpartiets «radikalisering» ble definitivt stoppet med borgerlig valgseier i 1981.

Tore Grønlie og Yngve Flos tobindsverk Sentraladminis- trasjonens historie etter 1945, Ekspansjonsbyråkratiets tid 1945-1980 og Den nye staten? Tiden etter 1980 oppsummerer Høyres og FrPs byråkratikritikk i slutten av Norge – et lite land i verden | 155

1970-årene. Det var særlig Høyre som fikk eierskap til kritikken.207 Offentlig forvaltning hadde utviklet seg til å bli publikumsfiendtlig. Som forbruker- og administrasjons- minister i Willoch-regjeringen, Astrid Gjertsen, påpekte, hadde offentlig ansatte i mange år drevet på samme måte. I et intervju nevner hun et eksempel på sosialkontorer som holdt stengt én til to dager i uken for å komme à jour, da trykket ble for stort.208 Andre etater hadde åpningstider som gjorde det svært vanskelig for borgerne å få tilgang til tjenestene. Det var et åpenbart misforhold mellom det offentlige tjenestetilbudet og behovet befolkningen hadde for å bli betjent på en god måte.

Både FrP og Høyre var målbærere av argumentet om redusert byråkrati. Høyre ønsket blant annet å desentralisere for å minske byråkratiets makt. Et ytterligere argument var rettssikkerheten. Komplisert regelverk og lukket byråkrati kunne lett føre til forskjellsbehandling og derved dårlig rettssikkerhet for borgerne. Dessuten var det overordnet kritikk at staten var involvert i for mye, også i forhold som privat næringsliv eller sivilsamfunn like gjerne kunne ivareta. Særlig FrP hadde programfestet en mindre stat i sine partiprogram fra 1970-årene og frem til 1997. Det første tiåret var FrPs virkemiddel effektivisering, det neste tiåret var det privatisering.209

I 1984 presenterte Willoch-regjeringen sitt program for offentlig sektor, Moderniseringsprogrammet. Her var målet å reformere forvaltningen og skalere ned offentlig sektors omfang gjennom privatisering. I tillegg påvirket Willoch-re-

207 Tore Grønlie og Yngve Flo, Den nye staten: Tiden etter 1980 (Bergen: Fagbokforlaget, 2009), 418–419. 208 Fosam-intervju, Astrid Gjertsen, http://www.arkivverket.no/arkivverket/Privatarkiver/Samtidshistorie/Intervjuobjekter. 209 Bjørn Trengereid Olsen, Fremskrittspartiets forhold til staten: En studie av Fremskrittspartiets styrings- og forvaltningspolitikk fra 1975 til 2009, Universitetet i Bergen, 2011, 110. 156 | Borgeren og fellesskapet

gjeringens mange dereguleringer og liberalisering borgerne direkte, og de var svært synlige. Deregulering av kreditt- og valutapolitikk og boligmarkeds- og husleiedereguleringer forandret boligmarkedet. Liberalisering av TV- og radiovirk- somhet har endret mediemarkedet i svært stor grad, og ikke minst var liberalisering av åpningstidene gjennom avskaffelse av lukkeloven, både symbolsk og praktisk, en viktig endring som påvirket valgfriheten i hverdagen betydelig. Mange av dereguleringene som ble gjennomført kunne gjennomføres fordi de var innhentet av teknologien (NRK-monopolet), den internasjonale konkurransen (rentepolitikken, avviklingen av maksimalprisreguleringer) og selve den pengemessige velstand (gråmarkedet i boligsektoren). De var «overmodne» og ble prioritert politisk. I bunnen lå det også prinsipielle begrunnelser om et mer åpent samfunn der den enkeltes mulighet til å ta og bære ansvar for seg selv og sine skulle være utgangspunktet.

Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiets frihetskam- panje, «Aksjon Frihet», revitaliserte Arbeiderpartiets ideologi fra 1985 og fremover, nettopp fordi partiet hadde tapt valget i 1981 og i 1985 og så behovet for å revitalisere sin egen ideologi. Det var et Arbeiderparti som gikk til høyre og som måtte ta inn over seg endringen i mentalitet mot større individualisering, valgfrihet og mangfold. Likevel kan man si at partiet var gjenkjennelig. I programmet for 1993–1997 understrekes det at friheten skal utfolde seg innenfor fellesskapets rammer, for det er «fellesskapsløsningene som har vist seg å gi de beste samfunnsmessige resultater».210 Fri- heten sees instrumentelt, og det er fremdeles fellesskapet – i betydningen statsfellesskapet – som er det viktige.

Mitt første valg som myndig var i 1985. Da stemte jeg borgerlig og kunne for første gang identifisere meg med et norsk politisk prosjekt. Samfunnsendringene i 1980-årene var dypt-

210 Arbeiderpartiets partiprogram 1993–1997. Norge – et lite land i verden | 157 gripende og tydelige. Det landet jeg var vokst opp i, gjennom skolegangen i 1970-årene, var forskjellig på mange måter fra det landet jeg startet min arbeidskarriere i, i 1989.

Mitt spørsmål om det alltid måtte være statsministere fra Arbeiderpartiet var blitt besvart benektende, og det forandret hverdagen slik vi kjente den.

Min kollega, Torkel Brekke, sa til meg under arbeidet med dette essayet at det var så rart å gå fra å planlegge revolusjon til å være russ på slutten av 1980-tallet. Han fortalte videre at det var en merkelig overgang fra slutten av 70-tallet til midten av 80-tallet. Som han sa:

Jeg var innskrevet som medlem av Røde Pionerer fra jeg var 7-8 år, en slags geriljagruppe som skulle forberede seg på revolusjon. Vi så krigsfilmer, besøkte den kinesiske ambassaden og gikk i fakkeltog mot supermaktenes politikk i den tredje verden, og mot porno. De voksne diskuterte politikk, leste Marx, og gikk med hemmelige aviser om natten. Så kom 1980-tallet og alt var annerledes. Ingen snakket om revolusjon lenger. Det var som en slags merkelig og litt pinlig drøm som hadde vart noen år, og som var borte. Og godt var dét.

Stat og styring Deregulering og senere markedsteknokrati ble stikkord for de to siste tiårene før årtusenskiftet. En ny funksjonsdeling mellom sektorene i samfunnet ble følgen av at offentlig sektor skulle effektiviseres, markedsrettes og moderniseres. Man fikk mer av det som ble hetende «New Public Management.» Statlig styring vek for markedsrealisme hos Arbeiderpartiet.

New Public Management er betegnelsen på reformproses- ser der nettopp markedslogikk skulle introduseres også i offentlig virksomhet. Noen stikkord for hvordan New Public 158 | Borgeren og fellesskapet

Management skulle gjennomføres i praksis var effektivisering, fristilling, tydeligere rollefordeling, konkurranseekspo- nering og mer markedsretting av tilbudene.

Forfatterne av boken Nyliberalisme: Ideer og politisk virkelighet konkluderer med at det ikke har vært en storstilt privatisering eller grenseforskyvning mellom sektorene fra 1980-årene og frem til i dag.211 Det betyr ikke at det ikke har vært endringer i statens og kommunenes ansvarsområder, styringsprinsipper og oppgaver. Det har vært en betydelig større dreining mot å tenke brukervennlighet, kundeorien- tering, individuell tilpasning og valgmuligheter. Alternativet har ikke vært å gå tilbake til rammefinansieringsmodeller og styringsmodeller man hadde før 1980-årene. Snarere har det vært å tenke forbedringer og videreutvikling.

I 1989 kom Hermansenutvalgets NOU nr. 5, 1989, Bedre styring i staten. Tormod Hermansen blir av Rune Slagstad beskrevet som den fremste av de markedsteknokratiske refor- mistene. Han kan knyttes til Statoil, til Statens Banksikrings- fond, Postbanken og fusjonene i banknæringen i 1998, den nye energiloven fra 1991 og ikke minst til omformingen av Televerket til Telenor i 1995.212 Bakgrunnen for NOU-en var kritikken av hvordan statlige institusjoner, etater og bedrifter var organisert og ble styrt på. Hermansenutvalget la frem flere forslag til hvordan ulike deler av statens oppgaver skulle styres og organiseres for å få en større systematikk og bedre effektiv bruk av ressurser.

Tormod Hermansen og Inger Marie Stigen påpeker i et til- bakeblikk på endringene i staten fra slutten av 1980-årene at statens ansvar og omfang hadde økt gjennom hele etterkrigstiden, og at stadig flere samfunnsområder var underlagt

211 Per Kristen Mydske, Dag Harald Claes og Amund Lie (red.), Nyli- beralisme: Ideer og politisk virkelighet (Oslo: Universitetsforlaget, 2007), 14. 212 Slagstad, De nasjonale strateger, 514. Norge – et lite land i verden | 159 statlige tiltak, styring og kontroll. Det var derfor naturlig å stille spørsmål ved hvordan offentlig virksomhet og statlig forvaltning skulle utvikles og styres.213

De store reform- og moderniseringsprosessene pågikk kontinuerlig frem til godt inn på 2000-tallet, uavhengig av om regjeringene var borgerlige eller sosialdemokratiske. Både Høyre og Arbeiderpartiet var inspirert av internasjonale trender og New Public Management, og det er klart at det aldri ville ha blitt en slik endring i hvordan staten organiserer sin virksomhet hvis ikke både Arbeiderpartiet og Høyre langt på vei hadde vært enige. I så måte var 1990-tallet preget av en betydelig pragmatisme. Gro Harlem Brundtland, med sin avideologiserte, administrative tilnærming til politikken, argumenterte med administrativ styring, ikke ideologi.214 Den borgerlige kritikken av statlig styring startet allerede på 1970-tallet. Konsekvensen ble et borgerlig preget 1980-tall, og et Arbeiderparti som langt på vei førte borgerlig økono- misk og forvaltningsmessig politikk.

Høyre-venstre-dimensjonen i økonomisk politikk har vært relativt stabil i det meste av forrige århundre, men i etterkrigstiden er det særlig venstrepartiene som «synes å endre politisk profil i retning av å akseptere deler av det nylibe- rale programmet», skriver statsviterne Mydske, Claes og Lie. De legger til at sentrumsorienteringen i norsk politikk over tid har vært mer markert i Norge sammenlignet med andre vesteuropeiske land.215 Med Arbeiderpartiets svar på Willoch-regjeringens kritikk og påfølgende liberalisering i Moderniseringsprogrammet, kan man si at Mydske, Claes og Lies påstand også gjelder for synet på staten og statlig styring.

213 Tormod Hermansen og Inger Marie Stigen, «Ble det en bedre organisert stat?» i Norsk Administrativt Tidsskrift nr. 3/2013. 214 Slagstad, De nasjonale strateger, 524. 215 Mydske, Claes og Lie (red.), Nyliberalisme: Ideer og politisk virkelighet, 19. 160 | Borgeren og fellesskapet

Parallelt med styringsreformer og fristilling har samfunnet endret seg. Derfor er forholdet mellom stat, marked og samfunn i stadig endring. Staten har ikke blitt mindre viktig, men det kan være verdt å ta frem igjen tankene bak Wil- loch-regjeringens Moderniseringsprogram når det gjelder statens omfang og oppgavefordelingen mellom stat, marked og sivilsamfunn. Dessuten kan vi også se til våre naboland. De har ikke, som Norge, vært gjennom et sterkt økono- misk tiår, men har måttet gjennomføre store og krevende omstillinger. Flere internasjonale statsvitere og forfattere peker mot Sverige eller Danmark når de skal beskrive den nordiske samfunnsmodellen. «Look to Sweden» er John Micklethwait og Adrian Wooldridges ideal, og «Getting to Denmark» er Francis Fukuyamas metafor. Norge har en lang tradisjon for å kopiere særlig svenskenes velferdsmo- dell, «den moderne velferdskapitalismens mønsterbruk».216 Sverige har ofte gått foran når det gjelder endringer og reformer i offentlig administrasjon og forvaltning, effektivisering og privatisering, men landet er også flittig brukt som skremsel. Fraflytting på den svenske landsbygden i siste halvdel av 1900-tallet, og dagens arbeids-, helse- og sosialpolitikk er eksempler på områder der nordmenn har vært uenige om hvorvidt man skal følge svensk politikk eller ikke. Fra årtusenskiftet er også dansk velferdspolitikk mer fremme i den norske debatten, senest om produktivitet og kommunereformer.

Rettighetsfesting Staten, med det ansvaret og det tilbudet den står for, er avhengig av legitimitet. Det får den, om den er effektiv og i tråd med innbyggernes ønsker. Dette instrumentelle synet er også knyttet til rettigheter. Som trygdeforsker Aksel Hatland har påpekt: «Trygdehistorien, fra den første ulykkesforsik-

216 Hompland, «Et lite land i verden», 446. Norge – et lite land i verden | 161 ringen for industriarbeidere i 1894 til 2007, kan sees som en sammenhengende rettsliggjøringsprosess.»217 I rapporten Rettighetseksplosjonen skriver Ove Vanebo at det nok er rik- tigst å se 1960-tallet som det store rettighetstiåret. Det var da viktige rettigheter, særlig i et utvidet velferds- og arbeidsper- spektiv, ble lovfestet, blant annet uføretrygd- og attførings- hjelp, enke- og morstrygd, folketrygden og sykehusloven.218 Dermed blir det statens (og kommunenes) ansvar å ivareta og oppfylle disse rettighetene. Organisasjoner som i ulike former var bærere av humanitære, religiøse og borgerlige ideer hadde lenge vært detronisert. Staten hadde overtatt mange av virksomhetsområdene, slik at organisasjonene enten var blitt en del av stats- og/eller kommuneapparatet, eller at de var avviklet.

Dersom staten ikke klarer å oppfylle rettigheter og krav, kommer det kritikk om ineffektivitet og dårlig kvalitet. Tje- nestene som tilbys kan være for dyre og ressurskrevende, og kreve høyere skatteinnbetalinger, enn det borgerne er villige til å betale. Løsningene på en slik krise vil kunne være å øke skatteinntektene eller inntektsgrunnlaget, effektivisere tjenestene, eller la andre deler av samfunnet ivareta oppgaver, enten på vegne av velferdsstaten eller som supplement.

Gjennom etterkrigstiden ble Arbeiderbevegelsens solidaritet omdannet til en statssolidaritet, og samtidig avløste medbor- gerskapet, i form av rettigheter i velferdsstaten, den gamle klassesolidariteten. Videre gikk ulike sivile organisasjoner fra å være aktive premissgivere til å bli formidlere av interesser.219 Den utviklingen har vært tydelig både i ulike frivillige organisasjoner og i ulike partier.

217 Aksel Hatland, «Velferdsrettigheter – et styringsmiddel under press», i Tidsskrift for velferdsforskning, nr. 4, 2007, 212. 218 Ove Vanebo, Rettighetseksplosjonen (Oslo: Civita, 2011), 12. 219 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 104–105. 162 | Borgeren og fellesskapet

Rettigheter er også knyttet til medborgerskap. Som borgere i en liberal rettsstat har vi flere grunnleggende rettigheter, som ytring- og trykkefrihet, som igjen er grunnlaget for den borgerlige offentligheten som oppsto sammen med disse rettighetene i opplysningstiden. Dessuten har vi demokratiske rettigheter som blant annet gir oss rett til å stemme. I en velferdsstat har vi også utstrakte sosiale rettigheter som medborgere. Til sammen utgjør disse det norske medborger- skapet. For å gjøre nytte av rettighetene, er det viktig at det finnes samfunnsarenaer hvor dette er mulig. Borgerne må ha muligheter til å delta, engasjere seg og være aktive. Det er ikke nok bare å ha rettigheter. En medborger må også selv være aktiv. Hvis ikke, forvitrer ansvarsfølelse, identifikasjon og sosialisering. Medborgerskapets formelle rettigheter er ikke nok, det må også inkludere praksiser.

Innvandring − mangfold på kort tid Siden 1950-tallet har vi hatt et nordisk arbeidsmarked og passfrihet i Norden. Det er først etter 2000 at det er flere skandinaver, særlig svensker, i Norge enn det er nordmenn i de andre nordiske landene.

Men i debatter om innvandring er det ikke først og fremst våre nabolands innvandrere vi tenker på. Frem til 1975 var det tilnærmet fri arbeidsinnvandring til Norge. I 1975 ble en midlertidig innvandringsstopp vedtatt, som siden ble permanent, men det hindret ikke at innvandrere kom på grunn asylinnvandring, familiegjenforening eller som flyktninger. Dessuten har Norge gjennom EØS hatt fri arbeidsinnvandring fra Europa.

Innvandringen økte betraktelig etter 2004, da de tidligere østeuropeiske landene ble EU-medlemmer. EUs felles arbeidsmarked omfatter over 250 millioner arbeidstakere. Innenfor dette markedet kan borgere fra alle landene i EU/EØS og Norge – et lite land i verden | 163

Sveits fritt søke arbeid, med de samme rettigheter og tilgang til sosiale ytelser som vertslandets egne borgere. I NOU nr. 2, 2012, Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU, uttaler flertallet:

Etter dette flertallets vurdering er den økte arbeidsinnvandringen en av de største gevinstene og en av de største utfordringene for norsk arbeidsliv som følge av EØS-avtalen. Den har gitt nyvunnet frihet og økte livssjanser for titusener av arbeidstakere fra land med langt dårligere arbeids- og levekår enn i Norge, og har bidratt vesentlig til den sterke veksten i verdiskaping og sysselsetting i Norge siden 2004. Dette har særlig kommet regioner og bransjer med knapp tilgang på innenlandsk arbeidskraft til gode, og arbeidsinnvandringen er overveiende positivt mottatt i befolkningen.220

Vi kan skille mellom arbeidsinnvandring og annen innvandring. Det har betydning for hvordan integrering skjer. Innvandringen til Norge fra Europa har, som Europautred- ningen fastslår, bidratt svært positivt i norsk arbeidsliv, og integreringen går bra på mange områder.221 Men det norske samfunnet har gått fra å være svært homogent til å bli mangfoldig, på ganske kort tid. Det har reist nye spørsmål, både av økonomisk og verdimessig art. Hva skal brukes av økonomiske ressurser på å integrere innvandrere, da særlig i arbeidsmarkedet?

Arbeidslinjen fordrer at alle deltar i yrkeslivet og betaler skatt som igjen finansierer velferdsstaten. Den norske velferdsmodellen forutsetter arbeidsdeltakelse, og utfordres av ulike, gjerne mindre sjenerøse, velferdssystemer i andre europeiske land. Det går en tråd fra tidligere tiders borgerlige utgangspunkt om «hjelp til selvhjelp», via Nygaards-

220 NOU nr 2, 2012, Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU, 474. Flertallet her er ni av 12 medlemmer. 221 Marius Doksheim og Kristin Clemet, De nye seierherrene (Oslo: Civita, 2012). 164 | Borgeren og fellesskapet

vold-regjeringen og Fellesprogrammets fokus på «arbeid til alle» og til dagens arbeidslinje. Arbeidslinjen er altså ikke ny i norsk politikk. Målet om at flest mulig skal kunne for- sørge seg selv ved hjelp av arbeidsinntekt har vært en viktig forutsetning for den norske velferden. Både borgerlige og sosialistiske regjeringer har hatt arbeidslinjen som fundament. Det er flere grunner til oppslutningen om denne linjen, blant annet at høy sysselsetting betraktes som en forutsetning for verdiskaping og dermed for finansiering av velferdsgodene på sikt, at arbeidslinjen bidrar til sosial integrering, og at den kan bidra til å synliggjøre sammenhenger mellom ansvar og rettigheter.222

Er innvandring en berikelse for Norge og for den som kommer, eller er den en trussel mot norske verdier som springer ut av et homogent og egalitært samfunn? Innvandrings skepsisen ble først målbåret av FrP, som på 1990-tallet fikk mange velgere basert på innvandrerkritiske standpunkter. Innvandringen setter nordmenns solidaritet på prøve og utfordrer synet på nasjonalstaten og vårt forhold til mennesker fra andre land, kulturer og religioner.

Som EU-debatten, utfordrer innvandringen synet på fellesskap og på hvem som er med i et fellesskap eller ikke. Migra- sjon og nasjonale velferdsstater setter solidaritet og tillit på prøve, fordi det er økonomiske forskjeller mellom landene i Europa. Norge er i en særstilling, både som et land utenfor EU og som et land med store overskudd på statsbudsjettet og sjenerøse velferdsordninger. Dette bildet gjelder også for land utenfor Europa.

Borgerlige har røtter både i liberalt og i konservativt tankegods. Det går også et skille mellom Edmund Burkes liberalkonservative tradisjon som har stått sterkt i Norge helt siden

222 Nanna Kildal, «Velferd og arbeidsplikt» i Tidsskrift for velferdsforskning, 1998. Norge – et lite land i verden | 165 begynnelsen av 1800-tallet, og den mer autoritære, nasjonalistiske konservatismen fra Joseph de Maistre. Da er jeg tilbake til det sentrale poenget om dimensjonen friheten og det autoritære, som for meg er et avgjørende premiss for å kunne si at man er borgerlig. Hva vil et borgerlig standpunkt rundt innvandringspolitikk være?

Jeg må innrømme at jeg intuitivt ser innvandringsliberale holdninger som det borgerlige utgangspunktet. Samtidig kjenner jeg en rekke borgerlig innstilte mennesker som er kritiske. Dette vil ofte være begrunnet i et mer konservativt samfunnsharmonisk perspektiv. Kanskje kan man si at borgerlige både kan ha, og har, både innvandringspositive og innvandringskritiske analyser. Grensedragningen går heller ved hvilke virkemiddel man er villig til å bruke i innvandrings- og integreringspolitikken.

Dessuten møter en sosialdemokratisk fellesskapstanke utfordringer i det mangfoldet innvandringen representerer. Det samme gjør partier med sterk forankring i nasjonale fellesskap. I europeisk politikk er det også partier som ideologisk kan knyttes til høyrepopulisme eller nasjonalistisk konservatisme. I disse partiene finner man nasjonalistiske holdninger og fremmedfrykt. Partier som har slike utgangspunkt ser innvandring som en trussel, og tendensen er å ville lukke seg inne eller «være seg selv nok».

De liberale vil derimot se migrasjon som noe positivt. Det at mennesker kan bevege seg fritt er et gode, dog er det klart at store forflytninger av mennesker over korte tidsrom vil føre til gnisninger og utfordringer som må håndteres.

Borgerlig offentlighet og grenser for politikk Det har ikke vært noen stor markedsliberalisering av offentlige oppgaver i Norge, slik man kan få inntrykk av i den 166 | Borgeren og fellesskapet

politiske debatten. Kritikk av markedets trussel mot sivilsamfunnet mangler det ikke på, heller ikke kritikk av individualisering, av svekket sivilt engasjement og av det offentliges dominerende rolle. Samtidig er det verdt å understreke at nordmenn på mange områder har en frihet, både økonomisk og sosialt, som man aldri tidligere har hatt. Hadde de norske moderniseringsliberale strategene fra 1800-tallet vært fluer på veggen i dag, ville de applaudert næringsfrihet, sentrale velferdsordninger, ytringsfrihet og liberale rettigheter. Om de skulle kritisert noe, ville det vært tydelige alternative svar til offentlig engasjement til ulike deler av sivil sektor. Statens sterke stilling, både som økonomisk og politisk premissgiver, ville overrasket.

Som en avslutning til denne historiske delen kan Odd Inge Langholms John Stuart Mill-tolkning fra artikkelen «Libe- ralisme – konservatisme – noen upolitiske betraktninger» i Samtiden sette et punktum. Her skriver Langholm: «Vi har meget å lære av hans tro på mangfoldet av verdioppfatnin- ger og fri meningsutveksling som nødvendige forutsetninger for individuell vekst og kollektiv utvikling».223 Individet må ha et rom uten politisk innblanding. Alt handler ikke om kollektivet og fellesskapet. Slik sett beskriver sitatet også en grunnleggende borgerlig, pragmatisk holdning. Ved å la noe være privat, gir man også makt til individet. En total poli- tisering blir raskt en utålelig paternalistisk maktarroganse. En bruk av begrepet fellesskapet i en slik politisert mening blir knugende, ikke frigjørende. Slik sett er sosialdemokratiets fellesskap også et fellesskap som er villig til å ofre noens frihet for å realisere frihet innenfor de rammene fellesskapet legger. Sosiologen Pål Veiden oppsummerer forskjellen på et totalitært syn på staten og den totalitære staten slik: «Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett reisefrihet osv.

223 Sitert i Berg Eriksen, Hompland og Tjønneland, «Et lite land i verden», 347. Norge – et lite land i verden | 167

Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men med velvilje.»224

224 Pål Veiden sitert i Kristin Clemet, «Sivilsamfunnets rolle» i Dagbladet 12.12.2012. 168 | Borgeren og fellesskapet

Kapittel 9: Ideologi og retorikk i norsk politikk

Framing i norsk politisk retorikk Ideologier bygger delvis på bestemte syn på forholdet mellom individ og fellesskap, og på forholdet mellom stat, samfunn og enkeltmennesket. Forskjeller i de ulike partienes syn på dette forholdet, gjenspeiles i retorikken. Her er to eksempler:

Det norske Arbeiderpartiets mål er et sosialistisk samfunn…Vi vil ha et samfunn med frihet. Innenfor rammen av fellesskapet skal det enkelte menneske ha frihet til selv å velge sin livsform, og utvikle sin egen personlighet.

Høyre ønsker et samfunn med en rikdom av små fellesskap, der mennesker kan feste røtter og føle seg hjemme. Høyre vil verne om familien som samfunnets grunnenhet. Hjem og skole har felles ansvar for å fremme holdningsdannelse hos de unge.225

Sitatene er hentet fra henholdsvis Arbeiderpartiets og Høy- res partiprogram på 1970-tallet.226 Hele boken har så langt

225 Min kursivering i begge sitatene. 226 Arbeiderpartiets prinsipprogram 1969–1979, Høyres partiprogram 1973–1977. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 169 dreid seg om forholdet mellom individ og fellesskap, både i en idéhistorisk tradisjon og i en norsk politisk tradisjon. I dette kapittelet skal jeg se nærmere på hvordan man i norsk politikk konstruerer og opprettholder sine forestillinger om individ, samfunn, stat og fellesskap retorisk.227

Som ventet, følger retorikken partienes grunnleggende ideologiske oppfatning av forholdet mellom individet, staten og samfunnet. Det interessante er hvordan de forstår konsep- tene eller begrepene og hva dette sier oss om forskjellene i ideologi. Professor i lingvistikk George Lakoff har lansert en hypotese om hvorfor partier lykkes i sin politiske retorikk. Den handler om innramming – framing – av kjerneverdier. Dess sterkere man knytter sin argumentasjon til en grunnleggende og gjenkjennelig verdi, dess større er sjansen for å lykkes retorisk. Som han skriver: «Framing is about getting language that fits your worldview. It is not just language. The ideas are primary – and the language carries those ideas, evo- kes those ideas.»228

Skal man forstå mer av hvorfor ulike begreper eller verdier fremheves og brukes, må man komme inn på hvordan og i hvilke sammenhenger de trekkes frem. Verdier som frihet, mangfold og fellesskap er positivt ladete politiske begreper, men de vektlegges ulikt og har ulik betydning i politisk retorikk, avhengig av avsenderens ideologiske ståsted.

Det er viktig å ha gode knagger eller begreper i politisk retorikk. Disse knaggene er uttrykk for grunnleggende verdier. I demokratiet vil ikke retorikken bare forsøke å overbevise borgerne til å stemme i en viss retning. Gjennom språket og retorikken konstitueres, utfordres eller forsterkes de verdiene, vedtatte sannhetene og identitetene som holder et sam-

227 Kilder til dette vil blant annet være en lesning av utvalgte partiprogrammer og taler de siste 40 årene. 228 George Lakoff, Don’t think of an elephant (Vermont: Chelsea Green Publishing, 2004), 4. 170 | Borgeren og fellesskapet

funn eller et sosialt system sammen. Det viktige blir å se på ord og begreper som er ladet med mening, og derved gjerne uttrykk for den underliggende ideologien som skal formidles.

George Lakoff peker på to myter fra Opplysningstiden som er verdt å reflektere over i retorisk sammenheng. Begge tar utgangspunkt i Opplysningstidens forutsetning om at mennesker er rasjonelle. Den første handler om at bare man får fakta, vil man velge riktig. I politisk retorikk gjelder det derfor å bruke fakta. I sin bok Moral Politics: How Liberals and Con- servatives think, avviser Lakoff at valg tas på denne måten.229 Derimot velger mennesker innenfor rammer – frames. Passer budskapet eller fakta med rammen, velger man etter det, passer det ikke, hjelper ikke påstander om sanne fakta. Den andre opplysningsmyten er at alle rasjonelle mennesker handler i egeninteresse. Det har blant annet Daniel Kahneman og Amos Tversky grundig tilbakevist i boken Thinking Fast and Slow.230 Igjen er Lakoffs påstand at mennesker mye oftere velger etter, og lar seg påvirke av, retorikk som appellerer til grunnverdier, og at det til og med ofte er slik at man velger etter verdiene selv om de går på tvers av egeninteresse.

I den politiske debatten er dermed verdier viktigere enn fakta. De som klarer å formidle fakta gjennom verdier, har også størst mulighet til å lykkes. Det handler om å ramme inn budskap som skaper identifikasjon.

Fellesskap og frihet – kollektiv og individ Et av de sterkeste begrepene i norsk politikk er fellesskapet. Det er sentralt hos noen partier, mens det hos andre knapt nevnes. Som retorisk begrep fungerer fellesskap godt. Når

229 George Lakoff, Moral Politics: How Liberals and Conservatives think, 2. utg. (Chicago/London: The University of Chicago Press, 2002). 230 Daniel Kahneman, Thinking Fast and Slow (New York: Farrar, Straus and Giroux, 2011). Ideologi og retorikk i norsk politikk | 171 fellesskap brukes i bestemt form, fellesskapet, skifter det betydning fra fellesskap generelt. Da blir det en kobling mellom verdiladet ordbruk og politikk. Derfor er også sammenhengen fellesskap settes inn i, og hvordan det brukes i politisk retorikk, ulik mellom borgerlige partier og sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Dersom velferd betyr «offentlig finansierte goder», vil fellesskapet, forstått som velferdsstaten, både påvirke oppfatningen av velferd og av hva fellesskapet betyr. Når velferd blir en direkte konsekvens av utbyggingen av offentlig sektor, blir også fellesskapet sentralt, nettopp fordi begrepet brukes synonymt med velferdsstaten.

Ved å snakke om fellesskapet når man mener staten, nasjonen eller det norske folket, får man med seg de positive assosiasjonene som ligger i begrepet, og kobler dem samtidig til verdiene i fellesskapet. «Velferdsstaten er ikke bare et resultat av fellesskap og felles interesser, det har i stor utstrekning blitt selve Fellesskapet», skriver Eirik Vatnøy i Velferden og dens fiender.231 Retorikk som klarer å få til en slik kobling mellom verdier og begreper, blir tydelig og sterk. Framingen blir god.

I sosialdemokratisk tankegods er fellesskapet det desidert viktigste retoriske begrepet. Det er fellesskapet som mulig- gjør den enkeltes realisering av et godt liv, og det er fellesskapet som legger rammen for det gode livet. Fellesskapets interesser er tydelig overordnet den enkeltes interesser. Det er en klar sammenheng mellom det ideologiske synet på forholdet mellom kollektiv og individ i fellesskapsretorikken:

Skal vi oppnå det vi ønsker, kan vi ikke gjøre som vi vil. Pla- ner de enkelte mennesker hver for seg setter i verk, kan ha følger ingen hadde planlagt eller forutsett, og dermed føre til

231 Eirik Vatnøy, Velferden og dens fiender: Om norsk velferdsdebatt (Oslo: Civita, 2011), 64. 172 | Borgeren og fellesskapet

avmakt. Summen av mange enkeltmenneskers handlinger i egen interesse kan motvirke både deres egne og fellesskapets interesser. Vår politikk for et sosialistisk samfunn tar sikte på å lage ordninger som så langt det er mulig forener enkeltmenneskets interesser med fellesskapets. De må utformes slik at det blir i egen interesse å handle solidarisk og fornuftig å tenke på hele samfunnets tarv.232

I denne forståelsen av forholdet individ – kollektiv, oppnås frihet gjennom fellesskapet, og målet er at alle skal handle solidarisk slik at alle handler i fellesskapets interesse. Tidli- gere statsminister for Arbeiderpartiet, Oddvar Norli, holdt eksempelvis en 1. mai-tale i 1979 med tittelen «Solidaritet er en livsform». Sosialistisk retorikk fremholder at frihet skal realiseres kollektivt: «Et samfunn hvor mennesker løser problemer i fellesskap er mulig. Klasseskiller kan erstattes av rettferdig fordeling og mer demokrati.»233 Det å dele godene er grunnleggende rettferdig, og det skjer gjennom å bygge sterke fellesskap som gir små forskjeller i samfunnet.

Verdiene solidaritet og fellesskap fungerer svært godt der forsøk på å knytte dem til sentrale norske verdier fungerer. Det er særlig Arbeiderpartiet som har lykkes i denne framingen ved å knytte partiets sentrale verdier til det norske. Helt tydelig er dette i landsmøtetalen «Opp av den røde sofaen!» av Martin Kolberg fra 2007: «Vi har verken ene- rett eller opphavsrett på vårt verdigrunnlag. Men vi har kommet langt i å verne disse verdiene i Norge. Derfor er det riktig å si at det nå knapt finnes noe norskere enn Arbei- derpartiets verdier.»234 Norge er bygget på Arbeiderpartiets verdier om frihet, likhet og solidaritet og demokrati, sam- menfattet i fellesskapet. Som statsminister Jens Stoltenberg

232 Arbeiderpartiets partiprogram 1981–1985. 233 SVs prinsipprogram, 27.3.2011, 3. http://sv.no/Politikken/Prinsippro- gram, 5.9.2013. 234 Martin Kolberg, «Opp av den røde sofaen!», 21.4.2007, http://virksommeord.uib.no/taler?id=2041, 25.11.2013. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 173 sa i Nyttårstalen sin i 2006: «Den norske drømmen går gjennom fellesskapet».235 Fellesskapet er norsk. Det er et resultat av Norges historie, og man kan legge til, Arbeiderpartiets harde arbeid gjennom partiets bygging av fellesskap i Norge for å skape rettferdighet. I 2007 understreket Stoltenberg: «Vi bruker fellesskapet som vårt viktigste virkemiddel for å skape et samfunn der alle skal med.»236 Arbeiderpartiets bruk av fellesskap overskygges av at begrepet brukes som synonym for offentlig sektor eller velferdsstaten. Derfor dukker det opp så hyppig i taler og i partiprogrammet, og derfor er det en vellykket sammenkobling mellom idelogi, verdier og retorikk.

I Senterpartiets program fra midten av 1990-tallet skriver partiet om fellesskapet og staten som kan minne om Arbei- derpartiets retorikk:

Samfunnet har gjennom utforming av rammene rundt den enkeltes oppvekst, utdanning, yrkesliv og alderdom, ansvar for å gi den enkelte gode og likeverdige muligheter til å fylle sitt ansvar og sine plikter overfor fellesskapet. Staten skal legge til rette for at innbyggerne tar ansvar for egen livssituasjon, men samtidig sikre trygghet for de svakest i samfunnet.237

Her er det også en blanding av begreper som fellesskapet, staten og samfunnet. Først er det samfunnet som har utformet rammer og individene som har plikter overfor fellesskapet, og til slutt er det staten som legger til rette. Her kunne staten erstattet de andre begrepene.

Det er selvfølgelig mulig å bruke fellesskapsbegreper som ikke er synonyme med offentlig sektor, og snarere understreke at

235 Jens Stoltenberg, «Den norske drømmen», 1.1.2006. http://virksommeord.uib.no/taler?id=561, 15.9.2013 236 Jens Stoltenberg, «Norge skal være et foregangsland», 19.4.2007. http://virksommeord.uib.no/taler?id=2023, 26.11.2013. 237 Senterpartiets partiprogram 1993–1997. 174 | Borgeren og fellesskapet

fellesskap finnes i privatsfæren, blant familie og venner, eller knyttet til naboskap og lokalsamfunn. Fellesskap brukt på denne måten finner man i konservativ, liberal og kommuni- taristisk tenkning og retorikk. Fellesskapene som fremheves er små, mangfoldige og nære, ikke store og altomfattende. Borgerlige partiers fellesskapsbegrep er i seg selv pluralistisk og mindre entydig, selv om det gjerne brukes i sammenheng med sivile, mindre eller frivillige fellesskap. I Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogrammet for 2013 til 2017 er fellesskap fremtredende, men det er individet som er utgangspunktet: «Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Vi vil ha et samfunn med frie selvstendige mennesker som med tro på egne evner tar ansvar for sitt eget liv, for fellesskapet og natur og miljø.»238

KrF har en egen forståelse av fellesskap, som et alternativ til individualisme eller kollektivisme, personalisme.239 Det enkelte menneskets verdi er kjernen, men personalis- men fremhever i større grad enn individualismen fellesskap som er viktige som basis for den enkeltes utvikling. KrF deler denne forståelsen med flere kristendemokratiske partier, og det er særlig små, nære fellesskap som er betyd- ningsfullt.

En sterk metafor som fellesskapet møtes med tilsvarende vekt på frihet og individ. Fellesskapene det snakkes om er gjerne de nære, de lokale eller familien. Fellesskap i bestemt form er vanskelig å finne hos borgerlige partier. Stort sett omtales fellesskap som noe frivillig, gjerne i sammenheng med sivilsamfunn og frivillighet, eller som eksempelet i innledningen til dette kapittelet: «en rikdom av små fellesskap». Det er

238 Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram 2013–2017, Vi tar hele Norge i bruk, 6. http://www.senterpartiet.no/partiprogrammet/ 26.11.2013. 239 KrFs politiske program 2013–2017, http://www.krf.no/ikbViewer/ Content/74612/Politisk%20program%202013-2017%20Bok- m%C3%A5l%20PDF.pdf, 27.11.2013. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 175 heller ikke enkelt å peke på ett begrep som fanger staten eller offentlig sektor, men de som har betenkeligheter med sam- menknytningen mellom fellesskapet og offentlig sektor, bruker andre begreper, som systemet.

Systemet og A4-løsningen Dersom man vil markere avstand fra en kollektiv forstå- else av fellesskap, er det i norsk politisk debatt to retoriske begrep som tydelig markerer det: systemet og A4-løsnin- gen. Systemet er et viktig utgangspunkt for en dypere for- ståelse av særlig FrPs syn på stat, samfunn og individ. Det har sin opprinnelse i systemkritikken av velferdsstaten som førte til dannelsen av Anders Langes Parti og senere FrP. FrP har systematisk brukt systemet, og da som noe negativt retorisk. Systemet settes opp som en kontrast til enkeltmenneskets eller «folks flests» muligheter til å bestemme over egne liv.

Viktigheten av den individuelle friheten er grunnleggende for FrP, noe Siv Jensen understreket i sitt partilederforedrag før valget i 2013: «Helt grunnleggende i Fremskrittspartiets tankegang er det at enkeltmennesket går foran systemet.»240 Hos FrP er det systemet som er metaforen for det offentlige og velferdsstaten, med den negative klangen det har sammenlignet med de positive assosiasjonene Arbeiderpartiet har til fellesskapet. Det er enkeltmennesket som er best i stand til å ta beslutninger om hva som er best for seg selv og sine, og derfor ser man formuleringer som:

Vi tror ikke at formynderi og sentraldirigering er egnet til å skape velstand eller lykke for enkeltmennesket. Ettersom ethvert menneske er unikt, kan man ikke finne én fellesskaps-

240 Siv Jensen, «En ombudsmannsbevegelse for enkeltmennesket», Parti- lederforedrag på Litteraturhuset, 8.8.2013. http://virksommeord.uib. no/taler?id=8421, 8.10.2013. 176 | Borgeren og fellesskapet

løsning som passer alle. Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket.241

Ansvar for egne handlinger er gjennomgående i en borgerlig forståelse av ansvar. Ansvaret gjelder også i relasjon til andre mennesker.

Et annet begrep som dukker opp i sitatet ovenfor er formynderi. Det er et sterkt negativt ladet ord, og det er knyttet til paternalisme. Paternalisme er i sin essens et ønske om å styre en annens valg i en oppfattet riktig retning, ut fra tanken om at den enkelte ikke vet hva som er best for seg selv, og uten at personen selv er involvert i beslutningen. Paternalisten vil ønske å påvirke hvordan fellesskapet skal være, mens den liberale vil la dette fellesskapet i størst mulig grad bli definert av dem som utgjør det. Fordi staten er knyttet til fellesskap i mange sammenhenger i norsk politisk debatt, blir kritikken at staten opptrer som formynder eller oppfattes som paternalistisk.

I FrPs partiprogram fra 1975 skrev partiet at den argeste fienden til partiet var formynderstaten og dens rolle i samfunnet.242 Formynderstaten var, i likhet med systemet, en metafor for offentlig sektor. Det er et sterkt begrep i retorisk sammenheng. Mens venstresiden snakker ut ifra antagelsen av «staten er folket», snakker Frp ut ifra antagelsen at staten og folket er motsetninger. For FrP er formynderstaten noe som virker som en begrensning, gjennom påbud og restriksjoner griper man inn i folks privatliv. Blir den for omfattende, føler folk avmakt, og staten blir oppfattet som et ugjennomtrengelig system. I FrPs partiprogram fra 1993 står det at de ser den «stadig omseggripende stat som den største trussel mot enkeltmenneskets utfoldelsesmulighet».

241 Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram 2013–2017, En enklere hverdag for folk flest, http://www.frp.no/nor/mener/En-enklere-hverdag/Prinsipp-og-handlingsprogram 27.11.2013. 242 Fremskrittspartiets partiprogram 1975, 2. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 177

Den viktigste komponenten for å begrense statens oppgaver, var å kutte i dens inntekter.243

I skjæringspunktet mellom individuell frihet og fellesskap står sosialliberalismen, men det er individet som er overordnet. «Folk først», og eksempelvis tittelen på Trine Skei Grandes landsmøtetale i 2013 «Folk foran systemer», illustrerer prio- riteringen mellom kollektiv og individ.244 Det er helt tydelig at A4-løsningen er synonymt med et offentlig velferdssystem som skal favne alle og tilby én løsning:

Venstre vil løse folk sine reelle problemer, og vi skal løse de utfordringene vi som samfunn står foran. Men da må vi huske på at gjennomsnittsmennesket ikke finnes. Derfor funker ikke A4-løsningene heller. Det er så enkelt og samtidig så vanskelig som det. Derfor vil Venstre føre en politikk preget av mangfold, toleranse, frihet, åpenhet og ansvar. Fordi vi elsker de som ikke passer inn i firkantene.245

Venstre og FrP bruker systemer som metafor for det offentlige, og omtaler velferd som noe mer omfattende enn offentlig velferd: «Vårt velferdssamfunn, de fellesskapsløsningene som Venstre skapte, gir trygghet for de fleste av oss. Men det er også mennesker som faller utenfor, mennesker som ikke finner fram i vår jungel av systemer. Systemer som aldri setter folk først.»246

243 FrPs partiprogram 1993. 244 Trine Skei Grande, «Folk foran systemer», 12.4.2013, http://virksommeord.uib.no/taler?id=7561, 20.10.2013. 245 Skei Grande, «Folk foran systemer». 246 Skei Grande, «Folk foran systemer». 178 | Borgeren og fellesskapet

Valgfrihet og mangfold Med politiske endringer på 1980-tallet kom to andre viktige retoriske begreper inn i den norske politiske debatten, valgfrihet og mangfold. Også dette er begreper som appellerer til verdier, men i motsetning til fellesskap, er verdiene her knyttet til individ og frihet. I denne pluralistiske retorikken er det ikke ett begrep som peker seg ut slik som fellesskapet, noe de sentrale begrepene illustrerer i seg selv og i sin betydning: muligheter, valgfrihet og mangfold. Mangfold og maktspredning peker også i retning av et sterkt og uavhengig sivilsamfunn og et balansert forhold mellom staten og markedet.

Kåre Willoch understreket i sin nyttårstale i 1985, «Mulighe- tenes land», at et samfunn der hver enkelt føler «både egen uavhengighet og et livsviktig fellesskap med andre», var et samfunn å strebe etter. Jan P. Syse understreket i sin mye siterte tale, «De stjeler våre klær mens vi bader», verdien av sivilsamfunnets engasjement. Støtten til alle som ikke klarer seg alene er ikke kun en offentlig oppgave, men en oppgave for alle som vil hjelpe og bidra. Erna Solbergs tale fra Høyres landsmøte i 2008, «Et samfunn med muligheter for alle» har følgende beskrivelse av mangfold:

Men fellesskap er mye mer enn offentlig sektor; velferd er mye mer enn offentlige overføringer. Det offentlige vil aldri erstatte fellesskapet mellom mennesker i familier, på arbeidsplassene, i lag og foreninger. Det offentlige vil aldri erstatte det personlige og sosiale ansvaret vi alle har som medmennesker.247

Her understreker Solberg at fellesskap ikke er offentlig sektor, men alle arenaer mennesker danner i det sivile livet, på arbeidsplassen og i privatlivet. Fem år senere holder Solberg en ny landsmøtetale hvor hun understreker troen på enkelt-

247 Erna Solberg, «Et samfunn med muligheter for alle», 25.4.2008. http://virksommeord.uib.no/taler?id=3726, 28.9.2013. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 179 mennesket og frihet under ansvar, samt at de sterkeste fellesskapene er «de som står oss nærmest, familien, vennene, frivilligheten og lokalsamfunnet.»248 Denne retorikken er opptatt av å fremheve individet, eksempelvis ved bruk av begreper som enkeltmennesket, men også små enheter, som familien eller nabolaget eller ulike sivile initiativ, her illustrert ved to sitater fra henholdsvis KrF og Høyre:

Det finnes en tredje vei i den norske velferdsdebatten om lavere skatt eller mer stat: Det sivile samfunn bygd opp av frivillighet og ideell sektor. Frivillige og ideelle organisasjoner bygger tillit mellom mennesker, motiverer til innsats, mobiliserer skaper- kraft og omsorg og representerer tradisjoner og kunnskap som utgjør den tredje vei i samfunnet mellom stat og marked.249

Den enkelte og familiene må få mer frihet til å bestemme over sine egne liv. Vi trenger et sterkt og uavhengig sivilsamfunn. Staten skal ikke være alt for alle, men mer for dem som trenger det mest.250

Venstres stortingsprogram for 2013–2017 heter Frihet. Fremtid. Fellesskap. I innledningen slås det fast at: «Venstre er Norges sosialliberale parti. Liberal politikk kombinerer personlig frihet med ansvar for fellesskapet og hverandre.»251 Her er fellesskap brukt slik vi kjenner fra sosialdemokratisk tankegods, i bestemt form entall. Men det er en forskjell, for utsagnet følges av en presisering, det er systemene som skal tjene menneskene, ikke omvendt. Dessuten omtales fellesskap i innledningen som noe som bygges nedenfra gjennom et mangfold av institusjoner; gjenkjennelig oppdelt i de tre

248 Erna Solberg, «Ny regjering – Norge på sitt beste», 4.5.2013. http:// virksommeord.uib.no/taler?id=7781, 10.10.2013. 249 KrFs politiske program 2013–2017. 250 Høyres partiprogram Muligheter for alle for perioden 2009 til 2013. 251 Venstres stortingsvalgprogram 2013–2017, Frihet. Fremtid. Felles- skap., http://www.venstre.no/files/sentralt/program2013/stortings- valgprogram_2013_web.pdf, 10.11.2013. 180 | Borgeren og fellesskapet

samfunnssfærene: staten, markedet og sivilsamfunnet. Som Høyre og FrP er også Venstre opptatt av maktbalanse mellom ulike sfærer i samfunnet. Frivillige fellesskap skal styrkes, og desentralisering av statlig makt skal bidra til å styrke lokale fellesskap: «Velferdssamfunnet er mer enn velferdsstaten. Offentlige velferdstjenester kan aldri erstatte nærhet og omsorg i frivillige fellesskap, familie og nærmiljø.»252 I KrFs partiprogram beskrives også prinsippet om subsidiaritet, som innebærer at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig. KrF vil at staten bare skal tre inn «når de naturlige fellesskapene ikke fungerer optimalt …, og da med mål om å få de naturlige fellesskapene til å fungere optimalt igjen for så å trekke seg ut.»253 Det handler om lokaldemokrati og om maktspredning.

I motsetning til en kollektiv forståelse av fellesskapet som offentlig sektor, påpekes det gjerne at sivilsfæren ikke skal være «instrumenter for staten.»254 Derfor er sivilsamfunnet som en sfære med en egenverdi, vanskeligere å få øye på i Arbeiderpartiets retorikk. I Stortingsmeldingen Frivillighet for alle fra 2007 står det eksempelvis at «løsningen av de store velferdsoppgavene skal være et offentlig ansvar» og senere om frivillig sektor: «hvordan frivillig sektor bidrar til å realisere disse målene…og bidrar dermed til å oppfylle sam- funnsmål.»255 Her kommer det godt frem at frivillig sektor bidrar til å realisere offentlige mål. Frivillig sektor skal få lov til å utfylle velferdsstaten, heter det i prinsipprogrammet for 2013 til 2017. Ved å styrke frivillig sektor, vil Arbeiderpartiet sikre at sektoren bidrar til å støtte opp under fellesskapet, og at offentlig støtte blir brukt på riktig måte. Her kommer Arbeiderpartiets syn på sivilsamfunnet som et virkemiddel

252 Venstres stortingsvalgprogram 2013–2017. 253 KrFs politiske program 2013–2017. 254 Venstres stortingsvalgprogram 2013–2017. 255 St. meld. nr. 39 (2006–2007), Frivillighet for alle, 11. http:// www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/stmeld/2006-2007/ Stmeld-nr-39-2007-.html?id=477331 Ideologi og retorikk i norsk politikk | 181 mer enn en selvstendig sfære tydelig frem. Frivillige initiativ er viktige, men de skal bidra til å støtte opp om fellesskapet.

I en borgerlig retorikk tar man til orde for at sivilsamfunnet skal være sterkt og uavhengig, både for å sikre mangfold, frihet og en bedre maktbalanse i samfunnet. Det understreker et syn på sivilsamfunnet som en viktig moraldannende arena. Ulike sivile fellesskap innen kultur, idrett og organisa- sjonsliv skal kunne forme sine aktiviteter uavhengig av politiske mål. I Høyres stortingsvalgsprogram for 2013 til 2017 understrekes det at: «Livskraft handler om det som knytter oss sammen som mennesker. Familien, skolen, idrettslaget, menigheten, arbeidsplassen og utallige andre fellesskap danner det lappeteppet av relasjoner som binder mennesker til hverandre.»256 Det handler om å se sivilsamfunnet som en egen moraldannende sfære, uavhengig av politiske mål og ambisjoner.

Mangfold eller markedsmakt Motsetningene offentlig sektor og marked markerer et tydelig skille i retorikken. Ofte kommer denne motsetningen frem i bruken av begrepet fellesskapet, men den finnes også i begrepsbruk som markedsmakt, pengemakt eller privatisering. Privat – offentlig blir motpoler på mange samfunnsfelt, der privat er forstått som et kommersielt marked, ikke som et privat, sivilt engasjement. I en retorikk der mangfold, konkurranse, nyskapning og vekst er viktig, omtales markedet gjerne positivt, noe som skaper mangfold, og settes ikke opp mot staten eller offentlig sektor, men har en egenverdi. Valgfri- het, entreprenører, innovasjon, vekstfremmende, grønn vekst, bærekraftig vekst er alle begreper som brukes om markedet.

256 Høyres stortingsvalgprogram 2013–2017, Nye ideer, bedre løsninger, http://publikasjoner.hoyre.no/hoyre/160/ 25.9.2013. 182 | Borgeren og fellesskapet

I sosialdemokratisk retorikk er motsetningsforholdet mellom offentlig sektor og markedet mye skarpere, og markedet settes gjerne opp mot offentlig sektor. I sosialistisk retorikk er kapitalisme ofte omtalt som markedskreftene eller markedet, og markedsmakt settes gjerne opp mot folkemakt, forstått som det som organiseres gjennom det offentlige. Martin Kol- bergs tale fra landsmøtet i 2007 er et av mange eksempler, «Det er en del av den norske folkesjela at alle skal med, og at det ikke skal skapes unødvendige forskjeller. Markedsmakt og pengemakt skal ikke overstyre folkemakten. Verdiene sitter i ryggmargen på det norske samfunnet nå», fulgt opp av 1. mai-talen «Alle skal med», samme året.257 Privatise- ringen er motsatsen til fellesskapet. Direkte oversatt blir det staten som er fellesskapet, og alt som foregår utenfor statlig regi, blir et brudd med fellesskapet, eksempelvis: «Derfor sier vi nei til privatisering av skolen. Derfor går vi til valg på å styrke fellesskolen…En fellesskole. Et offentlig helsevesen. Et anstendig arbeidsliv. Båret fram av et spleiselag hvor alle bidrar og alle er med.»258

En annen posisjon er å vektlegge sivilsamfunnet, noe blant annet KrF gjør. Velferdsoppgaver skal ikke nødvendigvis ivaretas av markedet, men ideelle, frivillige organisasjoner skal styrkes og supplere offentlig sektor. Tidligere KrF-leder Dag- finn Høybråten understreket for eksempel i 2006: «Vi [må] løfte fram den frivillige- og familiebaserte omsorgen. Vi må erkjenne at det offentlige omsorgstilbudet aldri fullt ut kan erstatte den omsorgen de nære fellesskapene gir.»259 Forskjel- len mellom KrF og de andre borgerlige partiene ligger ikke i vektleggingen av sivilsamfunnet, men i avstandstaken fra markedet når det gjelder velferdsoppgaver.

257 Martin Kolberg, «Opp av den røde sofaen!», 21.4.2007, http://virksommeord.uib.no/taler?id=2041, 25.11.2013. 258 Raymond Johansen, «En plan, et forsvar, en midtbane og et angrep», 20.4.2013. http://virksommeord.uib.no/taler?id=7764, 25.11.2013. 259 Dagfinn Høybråten, «Kampen for menneskeverdet», KrFs landsstyre- møte 10.3.2006. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 183

Et ytterligere perspektiv på forholdet mellom stat og marked er å argumentere for markedet ved å begrense staten, noe som også gjøres ut fra et makthensyn. En for stor stat bidrar til en skjev maktfordeling i samfunnet: «Makt bør overføres fra politikerne til folk flest.» Maktoverføringen kan eksempelvis skje gjennom skattelettelser og gjennom en annen organisering av oppgaver.

Motsetningen mellom offentlig og privat kommer også frem når solidaritet løftes frem som en egen verdi. Solidariteten kommer til uttrykk gjennom gode fellesskapsløsninger som sikrer alles trygghet og frihet, og fellesskapsløsningene er de offentlige: «Prioritering av skattekutt framfor velferd svekker fellesskapsløsningene. Dersom grunnleggende velferdstjenester gjøres avhengig av markedet, kan det svekke oppslutningen om velferdssamfunnet fordi det kan undergrave den felles interessen fellesskapet har i spleiselaget.»260 I dette sitatet dukker det opp et annet synonym for fellesskapet, spleiselaget. Dette spleiselaget skiller seg fra andre spleiselag ved at det er staten, med sitt tilhørende maktprivi- legium, som krever inn pengene – og bestemmer hva de skal brukes på.

Folkebevegelsenes moderne retorikk Verdiene fra de store folkebevegelsene fra 1800-tallet finner vi tydeligst igjen i retorikken til Senterpartiet og KrF. Minerva-grunnlegger og tidligere kulturminister, Lars Roar Langslet, har oppsummert norsk konservatisme i en kronikk i Klassekampen.261 Her skriver han om verdiaksene i norsk politikk, ikke som en klassisk høyre-venstre-akse, men som en konservativ-radikal/reform-akse. På en slik akse (der jeg

260 Arbeiderpartiets partiprogram, 9. 261 Lars Roar Langslet, «Den norske konservatismen», Klassekampen, 20.1.2015. 184 | Borgeren og fellesskapet

oppfatter at «konservativ» kan forstås som «reaksjonær», og ikke som den burkianske konservatismen som har preget norske konservative) vil Senterpartiet være det mest konservative og knytte sin retorikk til bøndene. Tilsvarende vil også fagbevegelsen, godt representert av Arbeiderpartiet, i Einar Førdes ord være konservative: «Fagrørsla er ein nesten konsekvent forkjempar for status quo», og historiske bærere av arbeiderrørslas argumentasjon.

Det er tradisjonelle, gjerne nasjonale verdier og perspektiver som fremheves, i den forstand at vi finner igjen språk, kirke, monarki og skole som er bærere av norsk identitet:

Opplevelsen av fellesskap forutsetter at det finnes verdier, symboler og institusjoner som folk føler felles tilknytning til. Senterpartiet slår ring om en samlende folkekirke, monarkiet, den offentlige skolen, det norske språket og andre samlende nasjonale institusjoner fordi vi mener at disse er bærende i den norske identiteten.

Hos Senterpartiet er særlig det nasjonale sentralt, manifestert i sjølråderetten: «Sjølråderetten forutsetter en sterk nasjonalstat, et levende folkestyre – og et inkluderende nasjonalt fellesskap.»262 Det er begreper som er lett gjenkjennelig i blant annet de to store EF/EU-debattene. Senterpartiet skiller seg fra de to andre rødgrønne partiene ved å vektlegge tydelig i de ideologiske delene av partiprogrammet at samfunnet bygges nedenfra, og at fellesskapet tydeligere er nasjonalstaten enn de offentlige ordningene. Således er Senterpartiet opptatt av det nasjonale, mer enn det internasjonale. Partiet fremhever også det lokale og at lokal aktivitet bygger små, fungerende fellesskap. Det er det lokale demokratiet og fellesskapet som skal styrkes. Som et av delkapitlene heter: «Demokratisk fellesskap i nasjonalstaten.» Senterpartiets fanesaker, som distriktspolitikk og landbrukspolitikk, er tett knyttet til dette

262 Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram, 6. Ideologi og retorikk i norsk politikk | 185 nasjonale perspektivet og til ideer fra folkebevegelser med nasjonalromantisk utgangspunkt. Derfor vil Senterpartiet i sin retorikk og politikk være det mest konservative og minst reformåpne partiet.

KrF har ikke den samme nasjonale tilknytning, men argumenterer for internasjonal solidaritet ut fra et kristent utgangspunkt. KrFs hjertesaker ligger i «kristenfolkets» konservative verdier, skriver Langslet.263 Solidaritet hos KrF er basert på tanken om kristen nestekjærlighet. Men særlig er kristen verdibasert tradisjon viktig for KrF. Det minste, og kanskje viktigste, fellesskapet for KrF er familien. Familien er knyttet til en tradisjonell kristen oppfatning av familie. Et tydelig eksempel finnes i partiprogrammet fra 1993. Der slår KrF fast at: «Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap.» Videre er alle fellesskap enkeltmennesket søker i det sivile samfunnet viktig for KrF. De fellesskapene skaper et velferdssamfunn, som er mye mer enn en velferdsstat.264 Sivilsamfunnets moraldannende karakter kommer tydelig frem hos KrF. Moral er også bakgrunn i retorikk som har utgangspunkt i avholdsbevegelsen.

Langtvirkende forestillingsmønstre Til sist er det verdt å vende tilbake til framingen, eller de langtvirkende forestillingsmønstrene. De som lykkes i å knytte sin historie, sine verdier og sin fortelling til begreper som fungerer retorisk, vil vinne valg og debatter. Det viser med all tydelighet norske valg og norsk EU-debatt. På 1800-tallet var det først modernisering og kreftene knyttet til 1814-prosjektet. Deretter var det stridigheter rundt unions- oppløsningen som resulterte i uavhengighet og parlamentarisme, og etter krigen er det fellesskapsprosjektet som hadde

263 Se nevnt kronikk i Klassekampen. 264 Se avsnittet «Fellesskap», KrFs politiske program 2013–2017. 186 | Borgeren og fellesskapet

hegemoni. Om historiefortellingen rundt det siste prosjektet, skriver Eirik Vatnøy: «Evnen til å smi dagens hendelser inn i slike langtvirkende forestillingsmønstre…illustreres av fore- stillingen om at vår velferd har vært en direkte konsekvens av utbyggingen av offentlig sektor, at den norske folkesjelen gjør oss spesielt disponert for fellesskapsprosjekter.»265 I EU-debattene var det, som nevnt, historien om sjølvråderett som var sterkest og best appellerte til nordmenns forestil- lingsmønstre.

Samfunnsutviklingen de siste 40 årene har gått mot større vektlegging av verdier som valgfrihet og mangfold, men det er også illiberale og nasjonalistiske strømninger som legger vekt på andre verdier i møtet med en mer globalisert og åpen verden. Den som best fanger de langtvirkende forestil- lingsmønstrene og evner å kommunisere dem gjennom den politiske retorikken, vil også vinne valg. Den sosialdemokratiske fortellingen om fellesskapet er vanskelig å beholde dersom ikke fellesskapet utvides, blir mer inkluderende og mer åpent for mangfold. Den nasjonalistiske konservatismen eller høyrepopulismen vil måtte utvikle alternativer og svar som er noe mer enn utestengning, mens borgerlige, både av liberal, konservativ og kristendemokratisk støpning, må vise hvordan de grunnleggende verdiene som frihet, mangfold og muligheter fortsatt vil være svarene på den samfunnsutviklingen som har preget landet de siste 40 årene.

De som fremover klarer å ha problemformuleringsprivile- giet og samtidig på en troverdig måte knytte det til grunnleggende verdier som velgerne verdsetter og anerkjenner, vil kunne prege Norges fremtid. Om dette blir de borgerlige, sosialdemokratene eller nye partier som de grønne, avhenger av hvem som har de beste svarene på de kommuniserte og oppfattede utfordringene hos borgerne.

265 Vatnøy, Velferden og dens fiender, 10. Borgerlig fremtid | 187

Kapittel 10: Borgerlig fremtid

All political systems are prone to decay over time. The fact that modern liberal democratic institutions supported by a market economy have been «consolidated» is no guarantee that they will persist forever.266

Det liberale demokratiet, kombinert med et åpent kapitalistisk økonomisk system, slik det borgerlige opplysningsprosjektet la grunnlaget for, er den beste samfunnsmodellen det hittil har vært mulig å etablere. Det er foreløpig ingen som har kommet frem til en modell som i praksis vil ivareta de samme grunnleggende rettighetene og gi borgerne de samme mulighetene. Det betyr likevel ikke at selv tilsynelatende stabile liberale demokratier ikke har eller vil møte utfordringer. Det er lenge siden det borgerlige samfunns prinsipper ble etablert, etterfulgt av demokratisk deltakelse og velferdsstater. Alle elementene må imidlertid holdes i hevd for ikke å forvi- tre. Norge har en egen utfordring i å skille bedre mellom stat og samfunn, noe vi deler med blant andre svenskene.267 Dess- uten er den sterke tilknytningen fellesskapet har til stat og

266 Fukuyama, Political Order and Political Decay, 35. 267 I dette essayet har jeg nesten konsekvent brukt Danmark som sammen- ligningsland, men for den som vi lese en god sammenligning mellom Norge og Sverige, anbefaler jeg Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. 188 | Borgeren og fellesskapet

offentlig sektor en utfordring i norsk politikk, fordi den skyver ut andre forståelser av fellesskap og gir dårligere rom for argumentasjon om mangfold, frihet, initiativ og verdiskap- ning. Jeg tar opp igjen tråden fra Fukuyamas siste bok, det andre bindet om den politiske idéhistorien, Political Order and Political Decay. Jeg er glad for at han fremdeles har en liberal, borgerlig posisjon, selv om han vier mye av tiden til å advare mot utviklingstrekk som fører til «political decay». For å gå tilbake til utgangspunktet for essayet, er det viktig å understreke at borgeren og borgerlige verdier og prinsipper blir verdsatt og ivaretatt i fremtiden. Selv om Norge nærmest fremstår med en ideell samfunnsmodell, betyr ikke det at den ikke kan forbedres eller møter utfordringer som også andre vestlige demokratier møter.

Det svake skillet mellom stat og samfunn Skillet mellom stat og samfunn fungerer som en selvsagt forutsetning på både engelsk og tysk. Men det gjør det ikke på norsk. Norsk begrepsbruk er forvirrende. På engelsk vil man skille mellom state og (civil) society og ikke finne på å bruke society om man snakker om staten. På norsk blandes de to ofte. For eksempel kan man si samfunnsoppgave når man sikter til en offentlig eller statlig oppgave.

I den historiske gjennomgangen forklares det hvorfor vi har et svakt skille mellom stat og samfunn i Norge. Den enkle forklaringen er at vi ofte benytter fellesskap som synonymt med staten, også når vi egentlig snakker om samfunnet eller sivilsamfunnet. Den samme sammenblandingen av stat og samfunn har man også hatt i Sverige. Thomas Gürs foren- klede forklaring er at frivillige fellesskap er blitt skjøvet ut gjennom oppbyggingen av velferdsstaten i offentlig regi. Denne forklaringen rommer ikke hele bildet, men peker på Borgerlig fremtid | 189 et sentralt element.268 Ofte går kritikken på at begrepet samfunn blir brukt når det er helt åpenbart at det er snakk om stat eller kommune. Et typisk eksempel er at man ofte sier at barnehagebygging eller eldreomsorg er en samfunnsoppgave, men det vi egentlig mener, er at dette er statlige eller kommunale oppgaver. Implisitt i en slik retorikk ligger det at dette er oppgaver for fellesskapet, det offentlige, ikke for markedet og private næringsinteresser. Vi bruker altså samfunn om det man i andre språk ville betegnet som staten.

Ordet fellesskap kan ha mange betydninger og brukes på mange ulike måter. Viktigst i den norske sammenhengen er det nasjonale fellesskapet og den sammensmeltingen vi har fått mellom begrepene fellesskap og stat. Fellesskap gir positive assosiasjoner til begreper som solidaritet, inkludering, tilhørighet og omsorg. Det har i den politiske debatten overskygget andre former for fellesskap, som familie, nabolag eller ulike sivile fellesskap og sammenslutninger.

Synet på staten er gjennomgående mer positivt enn negativt i alle politiske leire i Norge. Befolkningen har høy tillit til staten og stor tiltro til at den kan løse oppgaver. Likevel er det forskjeller mellom høyre- og venstresiden. En stat som ivaretar en rekke grunnleggende institusjoner er vesentlig, men det er politisk uenighet om hvilken balanse det skal være mellom ulike samfunnssfærer, og hvor omfattende politisk styring det skal være.

Fremtidens sivilsamfunnsengasjement vil forhåpentlig ikke reduseres, men finne nye uttrykksmåter og virkemåter. Det er ikke slik at vi ikke lenger engasjerer oss i aktiviteter som verken er offentlige eller kommersielle, men det er ikke lenger medlemskap i hierarkisk organiserte organisasjoner som er malen. Nettverk, eller horisontal organisering, preger mange

268 Thomas Gür, «Bortom stat och marknad», i Håkan Tribell (red.), Den borgerlige optimisten (Stockholm: Timbro, 2012), 54. (SOU 1984:58). 190 | Borgeren og fellesskapet

nye sivilsamfunnsaktiviterer. Det gir maktspredning, men også en løsere tilknytning. Verdien av aktivitetene for identitet og moral blir mindre, dess løsere tilknytningen er.

Det er motivasjon utover egeninteressen som ligger til grunn for nye kombinasjoner av sivilsamfunnsaktiviteter, som filantropisk kapitalisme eller sosialt entreprenørskap. Det er mulig å tenke seg samarbeid mellom aktiviteter vi i dag har organisert offentlig og sivilsamfunnsaktiviteter, kanskje sær- lig innen helse og omsorg.

Utfordringer for det borgerlige liberale demokratiet Det borgerlige liberale demokratiet er en stolt arv som må ivaretas og forsvares. Frihet kan trues av illiberale krefter, av frykt og behov for trygghet og av ulike former for skjev maktfordeling som fører til usunn innflytelse. Norden har et godt utgangspunkt og er på ulike målinger både blant verdens frieste og likeste land. Det er likevel utfordringer for det liberale demokratiet.

Ivareta en balansert maktfordeling

Et av de viktigste prinsippene er balansert maktfordeling. Derfor er det en utfordring for et liberalt demokrati når staten, gjennom statens forpliktelser, tjenesteyting og byråkrati, får for stor innflytelse, samtidig som borgerne ikke deltar politisk, stemmer ved valg eller bruker den borgerlige offentligheten. I et maktfordelingsperspektiv er også styrkeforhol- det mellom det private markedet, sivilsamfunnet og staten relevant. For Norges del er det foreløpig det private markedet og sivilsamfunnet som må sikres gode rammebetingelser. I Norge er den offentlige delen av samfunnet mer dominerende enn i andre vestlige land. Premisset må være å begrense monopolmakt, uavhengig av hvor den befinner seg. Borgerlig fremtid | 191

Ivareta et velfungerende rettssystem

Velfungerende rettssystem – rule of law – med tilhørende ukorrupt byråkrati er avgjørende for et liberalt demokrati. Rettsstatlige institusjoner tar lang tid å etablere, lang tid å endre, og er svært vanskelige å etablere eller reetablere dersom de ikke fungerer. Derfor er det en forutsetning for det liberale demokratiet at det skjer en kontinuerlig forbedring av stats- og samfunnsinstitusjonene.

Særinteressers innflytelse og utilbørlig påvirkning

En tredje utfordring for den liberale rettsstaten er det om særinteresser får for stor innflytelse og maktfordelingen blir skjev og ubalansert. Et rettssystem og en stat som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter er avgjørende for muligheter til menneskelig utvikling, og demokratiske prinsipper og maktfordeling sørger for at ingen får så mye makt at den misbrukes. I et samfunn der korporativismen står sterkt, vil mange beslutninger tas utenfor det liberale demokratiets valgte organer. I samfunn der korporative organer med egne valg supplerer de politisk valgte organene, fungerer samspillet. Der et mangfold av interesseorganisasjoner deltar på ulike plan, og meningsbrytning og prosesser er åpne, fungerer interesseorganisasjonene som del av den borgerlige offentligheten. Men der prosessene er lukket, der interesseorganisasjoner og lobbyvirksomhet passerer grensen mellom påvirkning og korrupsjon, har man en utfordring for den liberale rettsstaten.

Politisk korrupsjon

Et rettssystem som ivaretar eiendomsrettigheter og avtalerett er helt avgjørende for en økonomi som ikke baserer seg på bekjentskaper eller klientilisme. Det er mulig å skille mellom to former for klientilisme. Den ene er på systemnivå, den andre på individnivå. Den første har man når politikere 192 | Borgeren og fellesskapet

påvirker velgere gjennom å love ulike former for fordeler i bytte mot stemmer. Den andre er et mer direkte forhold mellom politikere eller myndigheter, som har muligheter til å endre rammebetingelser, og individer, der individer direkte har fordel av at betingelser endres og får det til gjennom sine kontakter. Begge deler er ulike former for politisk korrupsjon eller repatrimonialisering – det vil si at man går tilbake til en struktur med avhengighetsforhold i politikken.269 Kli- entilisme eller patronisme er betegnelser for ulike former for politiske avhengighetsforhold som kan true det liberale demokratiet.

Offentlig overload

Det er en utfordring dersom staten har påtatt seg for mange oppgaver den ikke makter å løse. Omfanget av oppgaver det offentlige kan klare å finansiere og løse gjennom ulike tjenes- teytende, tilretteleggende og kontrollerende institusjoner kan bli for omfattende. Det vil kreve skatteinntekter, arbeidskraft og andre ressurser som vil kunne gå på bekostning av andre sektorer i samfunnet.

Synkende tillit mellom borgeren og staten

Dersom staten ikke makter å tilby tilfredsstillende tjenester og ivareta sine primære oppgaver, får man en utfordring til: brist i tilliten mellom borgerne og staten. Dersom gapet mellom den kvaliteten man får i det offentlige og den man kan få privat blir for stort, vil det dessuten skape tillitsproblemer for de offentlig finansierte tjenestene. Da vil mange ønske å betale for private tjenester selv, og flere vil kunne bli mindre villige til å betale skatt, som vi må for å tilby offentlige tjenester. Det er derfor viktig at borgerne har tillit til at skattepengene benyttes på en god måte, og tjenestene man

269 Se Fukuyama, Political Order and Political Decay, Del IV, «Political Decay». Borgerlig fremtid | 193 mottar svarer til forventningene. Tilliten gjelder også andre offentlige oppgaver som politi og rettsvesen. Norske borgere har generelt høy tillit til staten.270 Likevel viste blant annet Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli at beredskap vi i utgangspunktet har hatt høy tillit til, ikke fungerte slik den skulle. Dersom det avdekkes flere slike forhold, vil det kunne bety at tilliten forvitrer.

Personvern og overvåkning

I dag er mulighetene til overvåkning svært omfattende. Gren- sene mellom behovet for frihet og behovet for trygghet og sikkerhet utfordres stadig, også fordi den teknologiske utviklingen muliggjør en inngripen i privatlivet man aldri tidligere har hatt mulighet til. Det er ikke slik at om man ikke har noe å skjule, har man heller ikke noe å frykte. Et privatliv er per definisjon noe som er privat, uansett, noe som skal skjermes fra innsyn. I et liberalt demokrati er forsvaret for personvern viktig. Et samfunn som skyver på grensene for personvernet, vil umerkelig gå små skritt i retning av et tota- litært samfunn.271

Sorteringssamfunnet – etiske dilemmaer

Teknologisk utvikling utfordrer ikke kun personvernet. Bioteknologisk utvikling utfordrer mulighetene vi har til å «bestemme over liv og død». Det som er teknologisk mulig, er ikke nødvendigvis etisk riktig. Aktiv dødshjelp, surrogati, eggdonasjon og genteknologi utfordrer vårt syn på individet. De vanskelige valgene krever at vi reflekterer over hverandres standpunkter, og at loven til slutt setter de

270 Den europeiske samfunnsundersøkelsen viser at nordiske land scorer svært høyt, blant annet på tillit til rettsvesen, politi, statsadministrasjon og regjering, referert i Helge Skirbekk og Harald Grimen, Tillit i Norge (Oslo: Res Publica, 2012), 12. 271 Om personvern, se Lars Fr. Svendsens bidrag i Til forsvar for personvernet (Oslo: Universitetsforlaget og Civita, 2010). 194 | Borgeren og fellesskapet

grensene som best ivaretar alle involverte parter. Selv om vi har et lovverk, betyr ikke det at de etiske dilemmaene forsvinner. Men det kan bety at vi har noen holdepunkter som klargjør roller, grenser og rettigheter. Et lovverk i et borgerlig liberalt demokrati vil måtte ivareta dette mindre- tallets rettigheter.

Opprettholde borgerens valgdeltakelse

Et samfunn der beslutninger løftes ut av politikken, vil utfordre borgerens politiske engasjement og deltakelse i valg. Del- takelse i valg og deltakelse i den borgerlige offentligheten er forutsetninger for et godt fungerende demokrati. Selv om gra- den av folkevalgt beslutningsmakt ikke er det eneste målet på et vellykket demokrati, vil et samfunn der beslutninger løftes ut av politikken utfordre borgernes politiske engasjement og deltakelse i valg.

Usunn ulikhet

En viktig debatt i disse dager er debatten om økte forskjeller, ulikhet og vekst. Hypotesen er at stor ulikhet skaper dårlige forhold for vekst og at det i ytterste konsekvens kan føre til sosial uro.272 For stor ulikhet er en utfordring for det liberale demokratiet. Men det er viktig å nyansere. Ikke all ulikhet er urettferdig eller negativt. Den borgerlige utfordringen består blant annet i å bidra til at usunne forskjeller, som korrupsjon, interessepolitikk og urettferdig fordeling, ikke setter seg fast. Samtidig må vekst, mangfold og frihet få utvikle seg og skape muligheter for alle. Den dårlige ulikheten er den som hemmer den økonomiske utviklingen, men det finnes også en mer positiv ulikhet som stimulerer til innsats og nyskapning. Den gode ulikheten oppfattes

272 Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre (Oslo: CappelenDamm, 2014) og om Piketty og ulikhet, http://www.civita.no/2014/07/02/civita-om-piketty og http://www.civita.no/publikasjon/okonomisk-ulikhet 8.1.2015. Borgerlig fremtid | 195 som mer rettferdig, gitt at man oppfatter at alle har samme mulighet til å gjøre en innsats.

Klimautfordringen og globalisering i møtet med det borgerlige liberale demokratiet

Klimautfordringen er global, og den krever internasjonalt, politisk samarbeid for å finne løsninger, i tillegg til det hvert enkelt land får til lokalt. Endringene som må til er dyptgri- pende og krever langsiktighet. Det er en utfordring for borgerlige liberale demokratier der ulike grupperinger i verste fall kan blokkere langsiktige løsninger de ikke er enige i. I autoritære stater vil man ikke måtte ta hensyn til særinteres- ser på samme måte. En utfordring for det borgerlige liberale demokratiet er å få til løsninger som ikke går på akkord med prinsippene for det liberale demokratiet.

Et tilsvarende dilemma møter liberale, borgerlige demokratier organisert i nasjonalstater ved etablering og utøvelse av overnasjonal myndighet. I dag har mange stater valgt å avstå suverenitet frivillig til overnasjonale enheter, som EU, men som statsviterne Frank Aarebrot og Kjetil Evjen skriver: «All slik suverenitetsavståelse fører til en svekkelse av de gamle statlige monopolene, men det behøver ikke være et problem i seg selv dersom folket beholder innflytelse på de steder der beslutninger fattes.»273

Utfordringer for det sosialdemokratiske fellesskapet Fellesskapet, som sosialdemokratiets sterkeste kort, er under press. Siden valget i Norge i 2001 har det vært overvekt av borgerlige stemmer, selv om ikke regjeringene har vært borgerlige. Stortingsvalget i 2013 ga en solid borgerlig valgseier.

273 Aarebrot og Evjen, Land, makt og følelser, 383. Se også kapitlene 18–20. 196 | Borgeren og fellesskapet

Noen av utfordringene som er nevnt for det borgerlige liberale demokratiet, er også relevante her. Nedenfor er de viktigste utfordringene for det sosialdemokratiske fellesprosjektet.

Samfunnsutvikling mot mangfold og valgfrihet

Samfunnsutviklingen har gått i retning av mangfold. I tråd med at vi er blitt mer velstående, er individuell frihet og valgfrihet en utfordring for en paternalistisk velferdsstat. Bor- gerne er mindre villige til å akseptere universelle offentlige løsninger enn de var tidligere: «The old model also depended on people’s willingness to accept direction from above, but Nordic populations had become more demanding. A pater- nalist welfare state cannot survive in a postpaternalist society.»274 Det er minst to grunner til at borgerne vil kreve mer differensierte eller individualiserte løsninger: Borgerne vil ønske det – og de vil kunne betale for det. Dersom det ikke tilbys, vil det etableres virksomheter som gjør det, utenfor de offentlige tilbudene.

Mangfold utfordrer solidaritet

Fellesskapet er også knyttet til solidaritet. Det er vanskeligere å knytte moralske solidaritetsbånd til en upersonlig stat enn til fellesskap av interesser og verdier vi velger selv. Fellesska- pets viktigste prosjekt var å få alle med. For å få til det, ble likhet, styring og fellesløsninger dominerende. I et samfunn vil det alltid være ulike meninger om hvor vekten skal ligge og hvilken verdi som har hegemoni. Der alle har muligheter, økonomisk og sosialt, er det kanskje ikke fellesskap, men muligheter til mangfold og frihet, som blir viktigst.

Fellesskapet er vanskelig å forene med mangfold. Om fellesskapet blir for sterkt, vil det virke undertrykkende. «Norsk debatt om betydningen av fellesskap har lenge hatt slagside

274 Micklethwait og Wooldridge, The fourth revolution. Borgerlig fremtid | 197 mot liberale synsmåter,» skriver sosiologen Håkon Lorent- zen.275 Hans poeng er at fellesskap eksisterer på alle nivåer i samfunnet, at de på ulike måter er moraldannende for den enkelte, men at det norske fellesskapet i bestemt form entall har vektlagt det kollektive og ensrettende. Fellesskapet kan være undertrykkende, nettopp fordi ikke alle har felles interesse. For virkelig å gjelde, må et gitt individs medlemskap i et sosialt fellesskap være å betrakte som villet av individet, som uttrykk for dets frie valg.

Velferdsstat under press

I den historiske gjennomgangen i denne boken er solida- ritetstradisjonen sentral, fordi den er så sterkt knyttet til Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets og fagbevegelsens historiske tilknytning til fellesskap er knyttet til staten. Fellesskapets moderne verdier ligger i velferdsstaten og i den offentlige styringen av samfunnet. Kommer velferdsstaten under press, kommer også fellesskapet under press.

Fellesskap, gjerne forstått som likhet, er på linje med frihet verdier som politikken vil bygge på uavhengig av regjering. Spørsmålet er mer hva begrepet rommer, og hvem som best lykkes i å snakke om fellesskap som borgerne kan identifisere seg med og stemme på. Det er også mulig å tenke seg at frihet og fellesskap knyttes sammen. Lenge har det vært en venstre- sidestrategi: Frihet oppnås i fellesskap. Men når fellesskap i norsk forståelse har den begrepshistorien som denne boken viser, spørs det om ikke fellesskap er for sterkt knyttet til likhet, og ikke til det vi forbinder med frihet. En verdi kan bli så sterk at det går utilbørlig ut over andre viktige verdier. Om det er tilfelle, er fellesskapet den verdien som i siste halvdel av 1900-tallet har stått sterkest, og som i retorikken fremdeles er sterk, men som i praksis har vært på vikende front i flere tiår.

275 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 15. 198 | Borgeren og fellesskapet

Hvem skal det kollektive innbefatte

I norsk moderne sammenheng har verdifellesskap knyttet til verdien solidaritet, først og fremst båret frem av arbeiderbevegelsen, vært sterke og delvis overskygget andre verdifellesskap. Sentralt for disse fellesskapene er det kollektive. Gjennom kollektive bevegelser kan man sammen med andre realisere mål. Likevel er man bundet av det målet kollektivet satte opp. Et typisk eksempel her er deltakelse i arbeiderbevegelsen. Her kunne man melde seg inn, men var man først med, var det kollektivets krav som gjaldt. Arbeiderbevegel- sens mål var klare, og det gjennomsyret hvordan bevegelsen arbeidet og var organisert. 276 Det er særlig fordi solidariteten ikke bare har vært knyttet til verdi, men også til politikk.

Innvandring, både arbeidsinnvandring og asylinnvandring, utfordrer solidariteten i det sosialdemokratiske prosjektet. Hvem skal man være solidarisk med? Det er enklere å innta en solidarisk holdning til mennesker i nød og mennesker som trenger hjelp, men når innvandreren blir en konkurrent i arbeidsmarkedet, settes solidariteten på prøve. Hvem som har krav på og bør inkluderes i opparbeidede rettigheter og avtaler, og hvordan det påvirker dem som allerede er inkludert, er en utfordring for den tradisjonelle tanken om arbei- dersolidaritet i sosialdemokratiet.

Maktbalanse

De tre sfærene stat, samfunn og marked, bør stå i rimelig forhold til hverandre. Når sivilsamfunnet er for sterkt knyttet til staten, eller når aktiviteter i sivilsamfunnet kommer- sialiseres, forrykkes balansen. Når sivilsamfunnsaktiviteter profesjonaliseres, fagliggjøres og avpolitiseres, mister man fort det distinkte sivile, frivillige eller uavhengige aspektet. En politikk som er opptatt av sivilsamfunnets egenverdi, vil

276 Lorentzen, Fellesskapets fundament, 80–81. Borgerlig fremtid | 199 også måtte legge til rette for sivilsamfunnets uavhengige, moraldannende rolle.

Politiske partier som satser på fellesskapsløsninger vil legge mer vekt på likhet og på omfordeling enn partier som er mer opptatt av maktspredning og valgfrihet. Det er ingen grunn til å frykte at viktige funksjoner i det norske samfunnet ikke vil være kjennetegnet ved omfattende fellesløsninger, men det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke samfunnsutviklingen fremover er tjent med å legge til rette for flere alternativer på ulike områder.

Look to Norway «Rather than extending the state into the market, the Nor- dics are extending the market into the state,» skriver Francis Fukuyama i sin siste bok Political Order and Political Decay. Den nordiske modellen blir løftet frem som veien å gå for liberale demokratier. De nordiske liberale demokratiene har alle gått gjennom den rekkefølgen som så langt har vist seg mest levedyktig: først et rettssystem, deretter statsdannelse og til slutt demokrati og velferdsstat.277

Men de har ikke hvilt på laurbærene. Etter omfattende sentralisering, korporativisme og teknokratisk styring fra midten av forrige århundre, har de nordiske landene måttet fornye seg. Norge har så langt klart seg godt med olje og har ikke hatt samme press for omstilling som Danmark og Sve- rige. I The fourth revolution beskriver John Micklethwait og Adrian Wooldridge hvordan fornyingsprosesser i statlig forvaltning, tjenesteyting og service kan være den fjerde revo-

277 Fukuyama, Political Order and Political Decay, 30. «Sequencing therefore matters enormously. Those countries in which democracy preceded modern state building have had much greater problems achi- eving high-quality governance than those that inherited modern states from absolutist times.» 200 | Borgeren og fellesskapet

lusjonen, etter etablering av trygghet (Hobbes), etablering av deltakelse økonomisk og politisk (Mill) og etablering av grunnleggende sikkerhet og muligheter til utdanning, helsetjenester og god infrastruktur (velferdsstater):

The local think tanks are overflowing with fresh ideas about «welfare entrepreneurs» and «lean management.» Indeed, Sweden has done most of the things that politicians know they ought to do but seldom have the courage to attempt. It has put its pension system on a sound foundation, replacing a defined-benefit system with a defined-contribution one and making automatic adjustments for longer life expectancy. It has reinvented its state as well as reducing its size.278

I Norge har perspektivmeldingen fra 2013 vist at også vi må gjøre endringer i den norske modellen. Hvilke endringer som kan gjøres er blant annet kort skissert i pamfletten Har vi råd til fremtiden? Et viktig spørsmål er hvordan staten og det offentlige tjenestetilbudet skal unngå det som enkelt forklares i Baumols lov, det at mulighetene for effektivitets- forbedring i offentlig sektor er svært små, siden offentlige virksomheter (blant annet sykehus og skole) ikke i noen særlig utstrekning kan erstatte arbeidskraft med teknologi og kapital, slik som mange deler av privat sektor hittil har kunnet. Alle de vestlige statene står også overfor en demo- grafisk utvikling der befolkningen eldes og det blir færre yrkesaktive.

Å gå tilbake til et samfunn der hegemoniet kan oppsummeres i «one size fits all» er ikke et alternativ. Derimot er det et godt alternativ å beholde de sterke sidene den norske samfunnsmodellen har, et fritt og konkurransedyktig næringsliv og en offentlig sektor som fornyer seg i takt med borgernes behov. Micklethwait og Woolridge bruker Sverige som modell, men vi kunne godt satt inn Norge i sitatet nedenfor.

278 Micklethwait og Wooldridge, The fourth revolution. Borgerlig fremtid | 201

For all its faults the new Swedish system is in fact a highly successful update of the old middle way. Sweden continues to act like a «socialist» country in that it provides public goods such as health and education free at the point of delivery. But it uses «capitalist» methods of competition to ensure that those public goods are delivered as successfully as possible.279

Den norske suksessen fremover avhenger av om vi evner å ta vare på prinsippene for et velfungerende liberalt demokrati. De borgerlige verdiene som lå til grunn i 1700-tallets opplysningstid, og som raskt fant veien til Norge gjennom 1800-tallets modernisering og liberalisering og som ble slutt- ført med parlamentarisme og allmenn stemmerett, er ikke noe som kan tas for gitt. Det kan heller ikke den sosialdemokratiske arven og norske politikeres, borgerlige så vel som sosialdemokratiske, evne til å vedta reformer som sikrer borgernes sosiale og økonomiske trygghet. På det overordnede plan handler det om å sørge for en kompetent og sterk stat, et velfungerende rettssystem og politisk deltakelse gjennom demokratiske institusjoner.

Det borgerlige fundamentet den liberale rettsstaten bygger på, må vedlikeholdes. Borgerlige verdier er knyttet til individet, til initiativ, til ansvar og til deltakelse. Det er en indre overbevisning og en holdning til hvordan man ser på og vur- derer samfunn og politikk. Det handler først og fremst om å sette enkeltmennesket i sentrum. Sjur Holsen, tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, knyttet begrepet borgerlig til det å være en samfunnsborger som tar ansvar for samfunnet rundt seg, samtidig som plikter er like viktig som rettigheter. Å være borgerlig er noe man vet man er.

279 Micklethwait og Wooldrige, The fourth revolution.

Litteraturliste | 203

Litteraturliste

Litteratur Berg Eriksen, Trond, Andreas Hompland og Eivind Tjønneland, «Et lite land i verden», bind VI, Norsk Idéhistorie, Oslo: Aschehoug, 2003. Berg Eriksen, Trond, «Litteraturen som tidsspeil» i Norsk Idéhistorie, bind VI, Oslo: Aschehoug, 2001. Dahl, Hans Fredrik, «De store ideologienes tid», i Norsk Idéhistorie, bind V, Oslo: Aschehoug, 2001. Dahl, Hans Fredrik, Fra klassekamp til nasjonal samling: Arbeider- partiet og det nasjonale spørsmål i 30-årene, Oslo: Pax, 1969. Danielsen, Rolf, Høyres historie, Bind 2, Borgerlig oppdemmingspo- litikk, Oslo: Cappelen, 1984. Doksheim, Marius og Kristin Clemet, De nye seierherrene, Oslo: Civita, 2012. Enstad, Nils Petter, Sommeren som endret Norge, Oslo: Civita, 2013. Fasting, Mathilde, «Adam Smith: An Enlightened Life», Minerva 4.10.2011, http://www.minervanett.no/adam-smith-an-enlightened-life/ Fasting, Mathilde, Maskerader: Egeninteressens forvandling – moralske, økonmiske og politiske diskusjoner i fransk tenkning ved inngangen til opplysningstiden (1638–1751), UIO, 2008. https:// www.duo.uio.no/handle/10852/25109 Fasting, Mathilde, Torkel Aschehoug and Norwegian Historical Eco- nomic Thought, London: Anthem Press, 2013. Fasting, Mathilde, Valgfrihet, Oslo: Civita, 2013. 204 | Borgeren og fellesskapet

Fasting, Mathilde, Marius Doksheim og Eirik Vatnøy, Den norske velferden, Oslo: Civita, 2011. Fasting, Mathilde og Ulla Fjeldstad, Marked og moral, Oslo: Civita, 2010. Frisvold, Paal J., Mot Europa: Fortellingen om et nølende Norge, Oslo: Origami dokumentar, 2014. Fossland, Jørgen og Harald Grimen, Selvforståelse og frihet: Intro- duksjon til Charles Taylors filosofi, Oslo: Universitetsforlaget, 2001. Fukuyama, Francis, Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy, New York, Farrar, Straus and Giroux, 2014. Gerhardsen, Einar, Tillitsmannen, 1. utg., 7. opplag, Oslo: Arbeider- nes Aktietrykkeri, 1938. Gerhardsen, Einar, Tillitsmannen: En håndbok for tillitsvalgte, 6. utg., Oslo: Tiden, 1931/1993. Gerhardsen, Einar, Unge år: Erindringer fra århundreskiftet fram i til 1940, Oslo: Tiden, 1974. Grønlie, Tore og Yngve Flo, Den nye staten: Tiden etter 1980, Ber- gen: Fagbokforlaget, 2009. Gür, Thomas, «Bortom stat och marknad», i Håkan Tribell (red.), Den borgerlige optimisten Stockholm: Timbro, 2012. Halvorsen, Knut, Velferd: Fra idé til politikk for et godt samfunn, Oslo: Cappelen Damm, 2014. Hatland, Aksel, «Velferdsrettigheter – et styringsmiddel under press», i Tidsskrift for velferdsforskning, nr. 4, 2007. Hatland, Aksel, Stein Kuhnle og Tor Inge Romøren (red.), Den norske velferdsstaten, 4. utg., Oslo: Gyldendal, 2003. Hegel, Georg W.F., Rettsfilosofien, Oslo: Vidarforlaget, 2006. Hermansen, Tormod og Inger Marie Stigen, «Ble det en bedre organisert stat?» i Norsk Administrativt Tidsskrift nr. 3/2013. Hirschman, Albert, The Passions and the Interests: Political Argu- ments for Capitalism before Its Triumph, Twentieth Annivers- ary Edition, Princeton New Jersey: Princeton University Press, 1977. Ignatieff, Michael, The Needs of Strangers: An essay on privacy, solidarity, and the politics of being human (New York: Penguin Group, 1984). Litteraturliste | 205

Kahneman, Daniel, Thinking Fast and Slow, New York: Farrar, Straus and Giroux, 2011. Kildal, Nanna, «Velferd og arbeidsplikt» i Tidsskrift for velferdsforskning, 1998. Korsnes, Olav Marianne Nordli Hansen og Johs. Hjellbrekke (red.) Elite og klasse i et egalitært samfunn, Oslo: Universitetsforlaget, 2014. Krefting, Ellen, Vestens idéhistorie: Modernitetens fødsel 1600–1800, Oslo: Cappelen Damm Akademiske, 2013. Lakoff, George, Don’t think of an elephant, Vermont: Chelsea Green Publishing, 2004. Lakoff, George, Moral Politics: How Liberals and Conservatives think, 2. utg., Chicago/London: The University of Chicago Press, 2002. Lange, Even, Aschehougs Norgeshistorie, 1935–70, Samling om felles mål, Oslo: Aschehoug, 2005. Larsen, Bård, Idealistene, Oslo: Civita, 2011. Lie, Einar, Norsk økonomisk politikk etter 1905, Oslo: Universitets- forlaget, 2012. Linder, P J Anders, «Välkommen till borgerligheten» i Håkan Tribell (red.), Borgerlig framtid, Stockholm: Timbro, 2011. Locke, John, Second Treatise on Government, § 90. http://www. gutenberg.org/files/7370/7370-h/7370-h.htm Lorentzen, Håkon, Fellesskapets fundament: Sivilsamfunnet og individualismen, Oslo: Pax, 2004. Lorentzen, Håkon, Moraldannende kretsløp: Stat, samfunn og sivilt engasjement, Oslo: Abstrakt/Civita, 2007. Lorentzen, Håkon og Line Dugstad, Den norske dugnaden: Historie, kultur og fellesskap, Oslo: Høyskoleforlaget, 2011. Marx, Karl og Friedrich Engels, The Communist Manifesto, Oxford: Oxford University Press, 1992. Matlary, Janne Haaland, «Menneskesynet i kristendemokratisk tenkning» i Tre essays om kristendemokrati, Oslo: Civita, 2011. McCloskey, Deirdre N., The Bourgeois Virtues: Ethics for an Age of Commerce, Chicago/London: The University of Chicago Press, 2006. Micklethwait, John og Adrian Wooldridge, The Fourth Revolution: The Global Race to Reinvent the State, London: Penguin, 2014. 206 | Borgeren og fellesskapet

Mill, John Stuart, Om friheten, Oslo: Vidarforlaget, 2010. Mydske, Per Kristen, Dag Harald Claes og Amund Lie (red.), Nyli- beralisme: Ideer og politisk virkelighet, Oslo: Universitetsforlaget, 2007. Myhre, Jan Eivind, Norsk historie 1814–1905, Oslo: Samlaget, 2012. Muller, Jerry, The Mind and the Market: Capitalism in Modern Euro- pean Thought, New York: Knopf, 2002. Norman, Jesse, Edmund Burke, London: William Collins, 2013. Piketty, Thomas, Kapitalen i det 21. århundre, Oslo: Cappelen- Damm, 2014. Rasmussen, Dennis C., The Problems and Promise of Commercial Society: Adam Smith’s response to Rousseau (Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2008). Rousseau, Jean-Jacques, Om uliheten mellom menneskene: dens opprinnelse og grunnlag, Oslo: Aschehoug, 1984. Röpke, Wilhem, A Humane Economy: The Social framework of the Free Market, Chicago: Henry Regnery Company, 1960. (Jenseits von Angebot und Nachfrage, 1958) http://library. mises.org/books/Wilhelm%20R246pke/A%20Humane%20 Economy.pdf Seip, Jens Arup, Utsikt over Norges historie, Bind 2, Oslo: Gylden- dal, 2002. Sejersted, Francis, Den vanskelige friheten, Oslo: Pax forlag, 2001. Sejersted, Francis, «Frihetsrevolusjonen», i Nytt norsk tidsskrift nr. 3, 2007. Sejersted, Francis, Høyres Historie 1945–1981, bind III, Opposisjon og posisjon, Oslo: Cappelen, 1984. Sejersted, Francis, Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax, 2005. Skinner, Quentin, Visions of Politics vol. II, Cambridge: Cambridge University Press, 2002. Skirbekk, Helge og Harald Grimen, Tillit i Norge, Oslo: Res Publica, 2012. Slagstad, Rune, De nasjonale strateger, Oslo: Pax, 2001. Smith, Adam The Theory of Moral Sentiments, The Glasow editition, Oxford: Oxford University Press, 1976. Stråth, Bo, The normative foundations of the Scandinavian welfare Litteraturliste | 207

states in historical perspective, i Nanna Kildal og Stein Kuhnle (ed.), Normative Foundations of the Welfare State: The Nordic experience, London: Routledge, 2005. Svendsen, Lars Fr., Liberalisme, Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Svendsen, Lars Fr., Til forsvar for personvernet, Oslo: Universitetsfor- laget og Civita, 2010. Sørensen, Øystein, Frihet og enevelde: Jens Schieldrup Sneedorffs politiske teori, Oslo: Universitetsforlaget, 1983. Sørensen, Øystein (red.), Jakten på det norske: Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, Oslo: Gyldendal, 2001. Sørensen, Øystein, «Kampen om Norges sjel», i Norsk Idéhistorie, bind III, Oslo: Aschehoug, 2001. Sørensen, Øystein, «Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer», i Ideer om frihet, http://www.ideeromfrihet.no/1991-7-sorensen.php Sørensen, Øystein, Solkors og solidaritet: Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930–1945, Oslo: Cappelen, 1991. Trengereid Olsen, Bjørn, Fremskrittspartiets forhold til staten: En studie av Fremskrittspartiets styrings- og forvaltningspolitikk fra 1975 til 2009, Universitetet i Bergen, 2011. Vanebo, Ove, Rettighetseksplosjonen, Oslo: Civita, 2011. Vatnøy, Eirik, Velferden og dens fiender: Om norsk velferdsdebatt, Oslo: Civita, 2011. Veiden, Pål, «Det kristendemokratiske samfunnssyn», i Tre essays om kristendemokrati, Oslo: Civita, 2011. Weber, Max, Political Writings, norsk oversettelse, Cambridge: Cam- bride University Press, 1994. Wrang, Joachim, Jens Peter Kaj Jensen (red), Filosofiske kugler: En grundbog i politisk filosofi, Århus: Forlaget Klim, 2001. Øisang, Ole, Vi vil oss et land – arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmål, Oslo: Det norske arbeiderpartis forlag, 1937. Aakvaag, Gunnar, Frihet: Et essay om å leve sitt eget liv, Oslo: Uni- versitetsforlaget, 2013. Aarebrot, Frank og Kjetil Evjen, Land, makt og følelser: Stats og nasjonsbygging, Bergen: Fagbokforlaget, 2014. 208 | Borgeren og fellesskapet

Nettreferanser og partiprogrammer Arbeiderpartiets prinsipprogram 1969–1979. Arbeiderpartiets partiprogram 1981–1985. Arbeiderpartiets partiprogram 2013–2017, Vi tar Norge videre, http://arbeiderpartiet.no/Politikken-A-AA/Partipro- gram-2013-2017, 30.9.2013 Fellesprogrammet, «Arbeid for alle: De politiske partienes felles program» fra 1945. Fremskrittspartiets partiprogram 1975. FrPs partiprogram 1993. Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram 2013–2017, En enklere hverdag for folk flest, http://www.frp.no/nor/mener/En-enklere-hverdag/Prinsipp-og-handlingsprogram, 27.11.2013. Høyres partiprogram 1973–1977. Høyres partiprogram Muligheter for alle 2009–2013. Høyres stortingsvalgprogram 2013–2017, Nye ideer, bedre løsninger, http://publikasjoner.hoyre.no/hoyre/160/ 25.9.2013. KrFs politiske program 2013–2017, http://www.krf.no/ikbViewer/ Content/74612/Politisk%20program%202013-2017%20Bok- m%C3%A5l%20PDF.pdf, 27.11.2013. Senterpartiets partiprogram 1993–1997. Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram 2013–2017, Vi tar hele Norge i bruk, http://www.senterpartiet.no/partiprogrammet/ 26.11.2013. SVs prinsipprogram, 27.3.2011, 3. http://sv.no/Politikken/Prinsippro- gram, 5.9.2013. Venstres stortingsvalgprogram 2013–2017, Frihet. Fremtid. Felles- skap., http://www.venstre.no/files/sentralt/program2013/stortings- valgprogram_2013_web.pdf, 10.11.2013. http://www.arkivverket.no/arkivverket/Privatarkiver/Samtidshistorie/ Intervjuobjekter. http://www.civita.no/2014/07/02/civita-om-piketty http://www.civita.no/publikasjon/okonomisk-ulikhet 8.1.2015. http://www.europautredningen.no/ 13.11.2014. http://nbl.snl.no/Joakim_Lehmkuhl, 1.3.2014. www.snl.no, «Fedrelandslaget», 14.11.2013. Litteraturliste | 209 www.snl.no, «Foreninger i Norge», 1.11.2013. https://snl.no/Kristelig_Folkeparti, historie, 4.9.2014. http://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_c188.pdf, oppsøkt 16.9.2014. The Wall Street Journal, http://online.wsj.com/articles/at-the-end-of- history-still-stands-democracy-1402080661, 24.9.2014. http://www.wergeland2008.no/wergelands-liv-og-verk/mangfoldige-wergeland/folkeopplyseren/ 20.1.2015. NOU nr. 2, 2012, Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU. St. meld. nr. 39 (2006–2007), Frivillighet for alle, http://www. regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/stmeld/2006-2007/ Stmeld-nr-39-2007-.html?id=477331, 1.11.2013.

Politiske taler, debattinnlegg og kronikker Andresen, Nils August, «Jakten på det norske», i Minerva nr. 4, 2013. Clemet, Kristin, «Sivilsamfunnets rolle» i Dagbladet, 12.12.2012. Førde, Einar, «Sosialdemokratiets veg», 21.2.1980, http://virksommeord.uib.no/taler?id=901. Halse, Andreas, «Arbeiderpartiet har aldri egentlig trengt ytringsfriheten», Aftenposten, 20.1.2015. Høybråten, Dagfinn, «Kampen for menneskeverdet», KrFs landssty- remøte 10.3.2006. Jensen, Siv, «En ombudsmannsbevegelse for enkeltmennesket», Parti- lederforedrag på Litteraturhuset, 8.8.2013, http://virksommeord. uib.no/taler?id=8421, 8.10.2013. Johansen, Raymond, «En plan, et forsvar, en midtbane og et angrep», 20.4.2013. http://virksommeord.uib.no/taler?id=7764, 25.11.2013. Langslet, Lars Roar, «Den norske konservatismen», Klassekampen, 20.1.2015. Kolberg, Martin, «Opp av den røde sofaen!», 21.4.2007, http://virksommeord.uib.no/taler?id=2041, 25.11.2013. Røe Isaksen, Torbjørn, «Heia Norge», Aftenposten, 22.2.2015. Røe Isaksen, Torbjørn, «Sjur Holsen: Den modrate rabulist», Bergens Tidene, 1.11.2013. 210 | Borgeren og fellesskapet

Skei Grande, Trine, «Folk foran systemer», 12.4.2013, http://virksommeord.uib.no/taler?id=7561, 20.10.2013. Solberg, Erna, «Et samfunn med muligheter for alle», 25.4.2008, http://virksommeord.uib.no/taler?id=3726, 28.9.2013. Solberg, Erna, «Ny regjering – Norge på sitt beste», 4.5.2013, http:// virksommeord.uib.no/taler?id=7781, 10.10.2013. Stoltenberg, Jens, «Den norske drømmen», 1.1.2006, http://virksommeord.uib.no/taler?id=561, 15.9.2013 Stoltenberg, Jens, «Norge skal være et foregangsland», 19.4.2007, http://virksommeord.uib.no/taler?id=2023, 26.11.2013. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/stoere-i-strupen- paa-salg-av-norge/a/23380634/ 24.1.2015. va innebærer det å være borgerlig, hvor kommer ideer Hom borgeren og borgerlig fra, og finnes det en plass for borgeren og borgerlige i fremtidens samfunnsliv og politikk?