VELKOMMEN TIL KULTURMINNEDAGEN

Vinderen Historielag og Montesorriskole ønsker velkommen til medlemsmøte og samvær på Oslo Montesorriskole tirsdag 21. september kl. 1830.

Finn Holden snakker om Holmsborg fra kurhotell til Montesorriskole med bilder Rektor Lena Sjøblom snakker om Montesorriskolen på Holmsborg gjennom 20 år.

Enkel servering Parkering i skolegården, Huldreveien 28, på Skådalen kompetansesenter og ved speiderhytta ovenfor Skådalen stasjon.

VELKOMMEN Finn Holden leder 1 RUSTGÅRDEN Setraveien 16 av Arne Sejersted Bødtker Fra Vannverket og bortover bodde Cor- neliussen, så Munte-Kaas, før Knutzon Huset ble bygget i 1927–28, tegnet av som bodde i ”Symra”, Per Kure, advokat arkitekt Nicolai Beer, bror av min mor. Wilhelm Bugge med fire barn, så Ek Den gangen var det ikke mange hus i hvor jo to av barna bygget hus. Det siste Setraveien. På nordsiden av veien var huset etter Rustgården var eiet av Alfred det bare 3-4 store hus, vi kjente stort sett Andersen, bror av gullsmeden David ikke de som bodde der. På sydsiden av Andersen. Her stoppet Setraveien og veien var det barn stort sett på vår alder. ble ikke åpnet før etter krigen i forbind-

Rustgården ferdigstilt 1926. Kunstgalleriet til høyre for hovedhuset.

”Denne manns hjem er en meget betydelig del av ham selv. På en ganske raffinert måte gjemmer det hele utsikten fra veien, slik at når man kommer tvers igjennem og ut på altanen, er det å komme rett ut på kanten av Sinai og se på Norge som flyter av skjønnhet. Bærum med Kolsås er rykket ganske nær i den glassklare augustaftenen, med Willumsengrønne jorder imellem og tre tydelige lag med åser bak. Det er den peneste tomt i Norge.” – Johan Borgen i Dagbladet 18.8.1934. Fra utstillingskatalogen.

2 Den lille salen i galleriet med yngre kunstnere. Svart-hvitt bilder fra utstillingskatalogen. else med at Natoanlegget lenger oppe i ikke at de var borte da han kom tilbake. åsen ønsket flere adkomstveier. Toralf En gang holdt en av de store granene ved Andersen, sønn av Alfred, satte seg mot porten på å blåse ned. Da utkomman­ åpningen av veien og felte flere store derte han alle tre hushjelpene til å støtte trær over denne for å stoppe trafikken. opp treet så det ikke skulle falle. Mor I ”Munkebotten”, huset med portal stoppet prosjektet før noen ble skadet. på nordsiden av veien, bodde professor Vannverket på Besserud var sam­ Langfeldt. Det var han som strevet seg lingsplassen for ungdommen, hvis vi frem i snøstorm på fjellet, og vi ropte til ikke ”slo ball” hos Knutzon. Det hendte ham ”det er kaldt”. ”Nei,” svarte han, også at vi sloss med ”Liarampen”, ”det er Langfeldt”. På eiendommen brødrene Dybwad m/fl. , særlig etter at hvor Color Line Sunde nå bor, gikk min de en gang hadde raidet hytten vår. eldste bror Edward på barneskole. Det I handelshuset på Besserud var det ble senere barnepensjonat. flere butikker. Mot veien var det to Tomten til Rustgården var skogbe- brødre Monsen som holdt til. Den ene vokst på den tiden, og far likte ikke å hadde kolonialen, og den andre var hugge trær. En gang han var på reise til Kjøtt-Monsen med egen kjøttavdeling. London, fikk mor hugget 20-30 trær på Han hadde opprinnelig en butikk like tomten nedenfor huset. Far oppdaget ovenfor broen på venstre side. Han måtte 3 "Sørensen-veggen" i den store salen. til, da en av våre elghunder ble påkjørt skole for skulpturavdelingen ved Kunst- og måtte avlives. Mot svingen var Det og Håndverkskolen. Min yngste bror og Lille Magasin, også kalt ”Lillemagga” – jeg moret oss med å kikke på modellene en blanding av parfymeri og trikotasje. som var der. Skolen fikk melkebokser fra Fru Gulbrandsen hadde alt. I den andre Sverige, disse var lagret på loftet og fine enden var det konditori og melkeforret- til å lage karameller av. Vi stjal noen av ning, bestyrt av frk. Johansen som bodde disse, men for ikke å bli knepet kastet vi i underetasjen hos Knutzon. På baksiden dem ut av loftsvinduet ned i haven. Der av huset var det frisørsalong hvor Thinka hentet vi dem og gikk ned i vår lille røde pleide å gå når hun skulle være fin, og hytte KKV (Kaffe Kos og Varme), byg­ hvor vi var med for å få klippet oss. get av gartner Lubosch tidlig i 30-årene Tilbygget til fars malerisamling, til våre eldre brødre og to brødre Bugge. ”galleriet” ble også tegnet av arkitekt Da de ble for store, overtok min bror Nicolai Beer og sto ferdig i 1937. Far Eric, Jens Bugge, Sidsel Knutzon og jeg hadde en meget stor malerisamling, det hytten. Den lå der hvor huset til Lakke hang bilder på alle værelser i hele huset, nu ligger. galleriet 23 og det var også noen lagret i kjelleren Når flyalarmen gikk under krigen, under galleriet, av far kalt ”Kvinnefeng- var det ikke alltid at vi gikk i kjelleren. selet”. Under krigen var det atelier og Det var fint å se på ”fyrverkeriet” fra

4 loftsvinduet. Det var antiluftskyts på Holmenkollen. I et rom mellom taket i kottet nedenfor hovedtrappen og gulvet i 2. etasje hadde mor radio under krigen mens far satt på Grini. Den kom frem, husker jeg, 8. mai 1945. Jeg har alltid lurt på om det var andre ting gjemt i rommet over taket i kottet, men fikk aldri undersøkt det. Carlos og jeg tenkte oss å finne dette, men kottet er borte, og luken i taket var ikke der lenger. Kanskje ligger det en skatt oppe i taket. Før krigen og Tre medlemmer av Nationaltheatrets styre ble arrestert og noen år etter hadde satt på Grini i tre og et halvt år. Fra venstre Francis Bull, vi på Rustgården Johannes Sejersted Bødtker og Harald Grieg. Maleri av Per en kokke som het Krohg. O.Væring Eftf AS. Jenny. Hun gjemte julekakene under hun måtte flytte hjem til Blaker for å ta sengen sin, men vi fant dem. Vi satte seg av en eldre søster. Thinka-huset var også en gang et glass med vann på opprinnelig tiltenkt henne og het ”Al- toppen av hennes halvåpne dør med dershvile”. Når vi reiste til utlandet for meget vellykket resultat. Jeg tror vi fikk å studere, ønsket mor og far oss god tur, juling. Hun bodde i det første rommet mens Magnhild sto på trappen og gråt. I etter kjøkkentrappen. I det neste bodde det siste rommet før hovedtrappen bodde Magnhild stuepike. Hun var bare snill og Thinka, barnepiken vår, som kanskje var i familien i over 40 år, først hos mors har den tvilsomme ære av at det er blitt foreldre, så hos mors søster i England folk av oss. Spurte vi mor om å få lov og så tilslutt hos oss på Rustgården til til noe, var svaret alltid, ”Har dere spurt 5 Thinka?” Hun giftet seg etter krigen, hver dag. Han skulle hente posten til i slutten av 40-årene, med Thorbjørn Sørkedalen som den gang ble levert ut Hansen, tidligere sjømann og flyttet fra Besserud. På veien kom han innom så over med ham i det som nu kalles hos oss og tente opp i koksfyren i kjel- Thinkahuset. Thorbjørn jobbet noen år leren. Jeg tror også at han gjorde det på Akers Mek. ellers måket han snø og hos flere bortover i veien. Han tok også hjalp noe til ute. av dobbeltvinduene om våren og satte I skogen ned mot Voksen bodde dem inn igjen på høsten, la på plass tak- ”Gneldrekjerringa” og mannen hennes. sten som hadde falt ned og mye annet. Vi sto i vinduet eller på verandaen og Etter å ha vært på Besserud gikk han hørte på hennes kjefting når de, litt fulle, med posten i hele Sørkedalen. Han fikk kranglet seg ned stien mot den hytten tilslutt engang i 50-60- årene bil, men de bodde i. Vi lå også på ”luretaket”, før det gikk han til fots eller på ski. En taket over et vedskjul som lå bortenfor gang sa han fra at han ville bli litt sen Thinkahuset, når vi visste at de hadde med posten den dagen for han skulle gå kommet med trikken til Holmenkollen. 50-kilometeren først. Om vinteren kom også Halvard Ven- Rustgården er oppkalt etter gården ner fra Sørkedalen, tidlig om morgenen Rustgården utenfor Levanger, en av

Arne Sejersted Bødtker foran Alf Rolfsens maleri av faren, Johannes Sejersted Bødtker. Foto: Finn Holden.

6 Aulie, Per Krohg, Jean Heiberg, Joron Sitje og mange flere. Det var mye selska- pelighet, og Eric og jeg pleide å gjemme oss bak de store gar- dinene nede for å se på alle gjestene. 9. april 1940 sto min bror Calle og Marius Eriksen ute i haven og skjøt på flyene med hagle. Huset ble i en kort periode tatt av tys­ kerne, men vi fikk det fort tilbake da de ikke ønsket å bo i en blind- vei. Ingen i familien var hjemme, bare de tre hus­hjelpene. I lø- pet av en natt, med god hjelp av naboer, fikk de fraktet vekk de mest verdifulle maleriene, teppene og sølvtøy etc. Noen Ingeborg Sejersted Bødtker malt av Hugo Lous Mohr. av naboene hadde Fra katalogen. mye fin kunst på veggene i mange år de største gårdene nord for Dovre. Der og tre lag tepper på gulvene. Etter krigen bodde i sin tid oberstløitnant Johannes fikk vi alt tilbake helt uskadd. Mathias Sejersted. Hans datter ble gift Mor og far hadde ofte store selska- med min oldefar, og min far ble oppkalt per med kunstnerne og sine mange etter oberstløitnanten og tok i slutten av andre venner. Da vårt hus ble bygget 30-årene navnet Sejersted Bødtker som og tomten gravet ut, kom alle cham- slektsnavn for seg og sine etterkommere. pagne- og vinflaskene frem, gammel fin Rustgården var et meget godt hus og årgang de fleste. Det var ikke returpant hjem å vokse opp i. Vi ble kjent med alle på flasker den gangen så de ble gravet tidens store malere, Henrik Sørensen, ned i haven. Thorvald Erichsen, Alf Rolfsen, Reidar 7 SEJERSTED BØDTKERS GALLERI Tale av Henrik Sørensen 1937

og lengten oppover som vi! Som alle mennesker! Det første billede samlingen her startet med, kostet 30 kr med ramme og forestilte en tilfrossen fjord og en isbryter som pløyer opp far­veien for oss reisende. Altså et symbolsk billede på Johannes Bødtkers gjerning – kan vi si. Dette billede hadde han med i sengen første natten. Og etter sigende skal han ha skrevet et dikt til dets ære. Slik lå isen over norske­kysten da min generasjon, som består av Jean Heiberg, Deberitz, Per Krohg, Sandberg, Revold og meg, startet – vi som startet i de triste dagen-derpå-tidene etter bohemens glade pike- og pjolternetter. Da Krohgs, Er ikke dette et eventyr? Sitter vi ikke til Munchs og Werenskiolds gode billeder bryllups i kongsgården hos Askeladden kunde kjøpes for 10 biffer og 2 halve og Ingeborg her opp i granskogen langt pilsener – og en sann kunstner burde oppe i åsen – mens våren gjør seg i stand ha minst en hemmelig sykdom, langt ute i Nordsjøen for å dra innover dette hår, svart hatt og gjerne være alkohol- velsignede, ripete, trollete Norge, som vi ist. Torne, Erichsen, Jean Heiberg, Per elsker, raser imot og elsker - hver på vår Krohg, Revold og andre brøt med dette. vis. Vi er til eventyrs hos disse to oppe i Satte begrepet arbeide i stedet. Rustgården i Holmenkollskogen. En kunstner måtte ikke kunne lese Her sitter nok flere og spiser ekstra den tiden. Nu kan nesten alle det. forsiktig for ikke å få majones på de Kunsten var som et ensomt og lånte smokings og snippkjoler i kveld. forsømt løsbarn – unnfanget en blå St. Men vi sitter trygt. Vår vert, Askelad- Hansnatt og født utpå vinteren i mange den i eventyret, har også startet som graders Christiania-tåke på et loftsrom gutten i Soria Moria slott - som de fleste i nærheten av Krist-kirkegården. Og av oss – og hatt lykken med seg. Tross verden rakk ikke lenger enn til Akerselva sine to fine navn og som sønn av en – det var før Thiis- og Torne-tiden. general kunne jeg fortelle dere om år i Å bli bedt bort den gang var like så og Whitechapel med sorger sjeldent som å selge en ”Sommernatt” over sauerkraut­flekker på lånte kjoler eller å få et stipendium. Kunsten og 8 Til venstre: Charlotte Wankels portrett av Henrik Sørensen. Over: Forsiden på utstillingskatalogen i Nasjonalmuseet.

9 Alf Rolfsen, Treet plantes. Nasjonalmuseet. kunstnerne var ikke stort verdt den gang, Jeg skal si dere her i kveld, det er noe skal jeg si. Og la meg føye til: Meget var berusende ubegripelig å stå her midt i en også vår egen skyld. Hvorfor? hopper jeg skjønn oppfyllelse av en stordrøm – å naturligvis over. stå her og støtte seg til en stenbalustrade

10 Over: Axel Revold, Gate i Luxor. Gave til Nasjonalgalleriet fra JSB. Under: Sigurd Winge, Liggende kvinne. Privat eie.

11 mer verdt enn ens første 25 billeder og eller fjelleventyret i disse kvitemøyar, se utover denne kjære forsamling som er som møter sin underlige lagnad i grense- kommet hit i hvitt og fint for vår kunsts landene mellom dag og drøm i Kai Fjells skyld – i disse skjønne Nicolai Beer- verden. Her deler kunsten med deg. Og rommene, alene bygd til kunsten og oss det å dele med seg, det er det første bud som elsker den. her i huset. Her går ditt og mitt i ett! Vi skal vite det, vi som har viet oss til Så får jeg til slutt pynte dere til, Jo- den skjønne og store gjerning (Hvorfor hannes og Ingeborg Bødtker. Dere har ikke si det i en kveld som denne), at dette jo bedt meg så tynt og lovt meg alt mot forplikter at vi ikke glemmer van Eyck- å få slippe. Men det er meg en salig rus ernes stolte devise: ”Als ic kann”. Jeg for én gangs skyld å gi deg, generalens vil ikke bytte med noe annet kall i verden sønn Askeladden og Ingeborg det glatte enn kunstens – jeg vil heller ikke leve i lag i kveld. noe annet land i verden enn dette som Jeg synes at Bødtker- og Beer- nu suser utenfor Rustgården i kveld – og familien skal være stolte som oss over jeg vil ikke være noe annet sted enn her. å ha to slike gale i slekten, selv om Det er ikke som før. Alt kaller på dere blir arveløse. Hva veier det mot å kunsten nu i de kommende tider. Den kunne si den dag da gullet ikke lenger skal glede og bygge menneskene opp til er det viktigste i verden – at jeg var av lyset, til livet. Vi er ikke – vi kunstens Rustgård-folkets ætt! folk – lenger parasitter. Vi har like stor Jeg kunne fortelle dere små eventyr rett til å være med som en ordfører, en om denne mannen med det vakre, veke salmaker, en bøkker. Folket har begynt å navnet Johannes – og henne – for en far kalle på oss, og dette verdens skjønneste han har vært og er mot alle sine barn og rareste land, dette land som tross alt rundt om i Norge. er som den en elsker. Se utover i salene! Hit skal komme folk langveis fra for å møte Nordland Så blir det for oss som står her midt og Telemarkens gullsommere – og i eventyret i salene på Rustgården efter solgangsvinden hos Thorvald Erichsen – i alle år å ha gått skogleis og i all slags nynnet inn i det sarteste blå i verden – se vær og føre og endelig kommet frem menneskerottene krype opp av Seinen på langt om lenge til Soria Moria slottet Per Krohgs billede for å dømmes mildt med storskogen vårventende tett innpå – komme for å se Vestlandets brustne og kommet opp i dette gjestebudet – å sol i Mohrs billeder – eller stedes for fru si dere vår hjertens takk for alt fra oss Ingrid Rolfsens høybarmede majestet, alle – eders kunstnere. hvor hennes kloke hjerte spiller under Og i eders navn vil vi innstifte et nytt et farlig dekke av hemmelige tegn og bud: Fordi I har et så varmt hjerte, skal Georg Jacobsens buer. eders navn leve lenge i landet! Og der inne bruser det kommende Tusen takk for eventyret i Holmen­ orkester – vi hører den kvalte larm fra kollskogen! sjakter hos Midelfart og Aulie –

12 Per Krohg, To verdener. Gave til Nasjonalgalleriet fra JSB. Alle bilder gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet.

13 BLAAFARVEVÆRKET

av Finn Holden fremstilles kjemisk, ble Blaafarveværket ikke lenger drivverdig. Senere lå det 22 personer dro av gårde 3. juni med brakk inntil ekteparet Tone og Kjell buss til Blaafarveværket. Dessverre Steinsvik restaurerte det som museum. var ikke bussen full. Det kan skyldes Men den kjemiske blåfargen er ikke like at bladet først kom til medlemmene bestandig som den naturlige koboltfar- fem dager før turen. Men turen ble en gen, slik at alle glassene og vasene som opplevelse for deltakerne, dels fordi produseres på Blaafarveværket i dag, er selve utstillingen på værket var så fin, laget med kobolt fra gruver i Canada. og dels fordi de to guidene, en om Blaa- Etter en svært god lunsj gikk vi over farveværkets og koboltfargens historie, til kunstutstillingen som i år var viet tre og en på selve maleriutstillingen, var kunstnerpar, Oda og Christian Krohg, fremragende. Begge var kunnskapsrike Xan og Julie Krohn, og Unni Askeland og konkrete, og kurator Sverre Følstad og Sverre Bjertnæs. Dette var en fin var dessuten morsom. utstilling med mange malerier som ikke Blaafarveværket hadde sin storhets­ har vært utstilt før. tid så lenge koboltfargen ble utvunnet av Så bilte vi opp til Ny-Fossum hvor steinmalm. I det øyeblikk fargen kunne det var to utstillinger på gården hvor

14 Til venstre: Koboltglass i motlys. Over: Christian Krohgs bilde av datteren Nana. Begge foto: Finn Holden. 15 Blaafarveværkets kjemiker tidligere hadde bodd. En svensk utstilling var viet blåfargens kulturhistorie. Blått er en farge, men også en sinnstilstand. Alle eldre norske vet at i gamle dager skulle kjøkkenet males blått for å holde fluer vekk. I direktørboligen prydet Ida Lorentzens harmoniske pasteller veggene. Utstillingen på Blaafarveværket er åpen til 19. september og er vel verdt et besøk.

Ida Lorentzens blå interiør på blå vegg på Ny-Fossum. Foto: Finn Holden.

Det kjente bildet av Oda Krohg, malt i Oda Krohg: Kvinne spaserer i parken. 1888 av den blivende ektemannen, er Foto: Finn Holden. et utypisk portrett, preget av beun- dring, kjærlighet og intimitet. Eies av Nasjonalgalleriet. 16 "Våre folk" hører på forelesning og kjøper glass. Foto: Finn Holden (over) og Harald Ulvestad (under).

17 JOHAN BORGEN OG GUSTAV LÆRUM Johan Borgens vandring blant statuer i Holmenkollen av Gunhild Ramm Reistad Gustav Lærum (1870-1938), som startet som en vittig tegner, men som på 19-tal- let laget en rekke statuer i Holmenkoll- traktene (Veidirektør Krag i 1909 og oberst Angell i 1923, samt flere andre). Borgens beskrivelse av spaserturen er som følger: Det begynner når man kommer opp i svingen like før Holmenkollen sportsstue. Man går i sine egne tanker om naturens ensomhet, om bladene som faller, tingenes forgjengelighet og prisene på kubb og melk. Kort sagt, man har ingenting å beklage seg over, men går til gjengjeld med hendene på ryggen og nynner. Men således er ikke livet. Et nå springer man opp i navnløs angst og griper fast om stokken. For opp dukker en liten, sort mann ved siden av veien. Er det djevelen selv eller bare tunkallen som står hjemløs siden sanatoriebran- nen? Oberst Angell nedenfor Holmenkollen Ingen av delene. Det er oberst Angell restaurant. Foto: Finn Holden. i bronse, en alminnelig krigens mann i Gustav Lærums utførelse som ikke burde En spasertur rundt på Holmenkollen kan skremme noen. Og dog må det være noe føre til så mangt. For forfatteren Johan selsomt ved denne figuren, jeg kjenner Borgen resulterte den i en glitrende petit. en mann som ikke kan få hunden sin til Se bare hva han skrev under signaturen å gå forbi den; en stor, sterk kjøter som ”Mumle Gåsegg” i oktober 1930: verken frykter Gud eller mennesker. Overskriften var ”Holmenkollkunst­ Man tvinger sine oppreiste nerver neren”, og det virker som Borgen ikke i kne, ja som god patriot fletter man helt visste å sette pris på billedhuggeren en krans av vidjekvister og legger om

18 og blir stående og vente på billetten. Han venter ennå. Formstøtten har ikke svart, ikke på noe som helst. Ved oppkjørselen til ha- ven foran Holmenkollen sanatorium finner vi det siste kunstverk som fra disse dager fullkommengjør vår Siegesallé mellom granene. Det er atter i bronse og frem- stiller bryggerieier Ellef Ringnes, og denne byste er utført av billedhuggeren Gustav Lærum. Det er han som vår kunsts Ola Jern- mann, og truer med å be- folke hele Nordmarka. Der kunne nok være grunn til i tide å treffe forholdsregler mot overbe- folkning av disse trakter. Av mange er de den dag i dag elsket ene og alene for den alminnelige naturs skyld, selv om denne alternering Foto: Gunhild Ramm Reistad mellom trær og bronser ikke går ens blikk forbi. En gran og en mannens hals. Man går videre, og leg- Lærum, en gran og en Lærum – men ger atter hendene på ryggen. Man går i inntil vårt folk er videre kunstnerisk lett marsjtakt og brummer en martialsk oppdratt bør der kanskje ikke komme melodi, alt ånder krig og fred, det er en mer enn én Lærum for hver gran. deilig dag. Så langt Johan Borgen. Og ennå er Granittstøtten opp i svingen hvor ve- han ikke kommet opp til Kragstøtten på ien deler seg, er neste holdepunkt. Man sin vandring. Den er også en Lærum! er en vandrende elsker av menneskers verk innimellom trærne og skapningene. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Der sitter banksjef Evald Rygh og titter Norsk Forlag. fram av sin billettluke i stenens indre. Han er i bronse og bærer preg av Gustav Vi har ikke funnet bysten av Ellef Lærum. Man kan forstå den utlending Ringnes. Kan noen av leserne hjelpe oss? som kommer til Holmenkoll-løpet og lar sin guinea foran Ryghs bronseansikt 19 SOLSTUA

av Lajla Heyerdahl Sam Eyde var født i i 1866. Barndommen beskriver han i sin bok Det er kanskje ikke så mange som kjen- ”Mitt liv og mitt livsverk” som harmo- ner til Solstua selskapslokaler i Thorleif nisk med snille og hjertegode foreldre. Haugs vei 14 på Voksenkollen. Stedet Han forteller om den gode barndommen har en lang historie som er verdt en med venner fra samme samfunnslag, om omtale i medlemsbladet. Opprinnelig selskapelighet i vakre hjem i Arendal og besto den 22 mål store eiendommen om sommervillaene som lå på rekke og av fire parseller. I 1905 kjøpte ingeniør rad på Hisøen utenfor byen. Familien Sam Eyde tomten for kr 8.500.-. Dette var meget velstående ettersom den hadde var den beste tomten i Holmenkollåsen drevet skipsfart i flere generasjoner. Han med sin vide utsikt. Kongsseteren ligger beskriver sin skolegang i Arendal som litt lavere og har ikke det samme impo- et mørkt kapittel og inntok stadig plas- nerende utsyn som Solstua. Eyde fikk sen som nummer sjakk eller nestsjakk i samme år lov til å oppføre en jaktvilla i klassen. Da foreldrene fikk beskjed om at rundtømmer med en grunnflate på 500 sønnen ikke ville klare eksamen mellom kvm i to etasjer. Fordi huset lå så flott til fjerde og femte middelklasse, ble Sam i solen, ble det kalt Solstua. Herfra er det Eyde tatt ut av skolen og sendt til sjøs. storslagen utsikt over fjorden og byen. Som 13-åring seilte han med ”Nornen”

20 over Nordsjøen til England og Amster- 1903 begynte eksperimenteringen med dam. Dette skulle bli et gjennombrudd Birkeland-Eydes oppfinnelse. Det gjaldt for gutten, der han møtte unge menn fra å utnytte vannkraft til fremstilling av andre kanter av landet som målbevisst salpeter fra nitrogen i luften. Dette var arbeidet for sin utdannelse. Ved siden av starten på eventyret . hardt arbeid om bord forsto han at sko- Ingeniør Sam Eyde startet Norsk legang var viktig. Han ble deretter sendt Hydro i 1905 der han var generaldirektør til Kristiania på Gjertsens skole som var til 1917 og administrerende direktør i ansett som en av de beste i byen. Gutten Elkem til 1916. Han gikk av som leder arbeidet hardt og var ett poeng unna laud for Elkem fordi han fikk kritikk for at til examen artium på reallinjen. han arbeidet for begge bedriftene sam- I 1885 ble han opptatt på Krigsskolen tidig. Han ble tvunget til å gå av som i Kristiania. Deretter bar det til Tyskland, generaldirektør og trakk seg fra styret til den tekniske høyskole i Charlotten- i 1927. Sam Eyde var dessuten aktiv i burg og senere i . Sam Eyde ble en politikken, kjøpte Semb herregård der flink ingeniør og en dyktig forretnings- han ville drive industrielt jordbruk. Han mann med mange store oppdrag innen ledet en norsk handelsdelegasjon til jernbane og havneanlegg i Tyskland, Polen og ble norsk minister i Warszawa. og Kristiania. Ved århun- Etter tre år forlot han byen for godt og dreskiftet drev han som 34-åring en av de bosatte seg i Cannes. Hver sommer be- største ingeniørbedrifter i Skandinavia. I søkte han Norge. Sam Eyde var gift to Forrige side: Sam Eyde og hans ex libris (bokeiermerke). Under: Solstua.

21 ganger. Det første ekteskapet ble inngått Huset ble solgt til dr. Albert Petersson i 1895 med svensk komtesse Ulla Mørn- for kr. 80.000.-. Året etter ble det igjen er. De fikk tre barn. Familien brukte solgt til Halvor John Schou som hadde Solstua som utgangspunkt for skiturer arvet en stor formue etter faren John sammen med forretningsforbindelser og Schou som var medeier i Hjula Væveri venner. Når det var renn i Holmenkollen, og Schous Bryggeri. Arkitekt Arnstein var Solstua et praktisk overnattingssted Arneberg ble engasjert til å forandre med sin gode beliggenhet i nærheten til interiøret i stuene. Spisesalen ble op- hoppbakken. pgradert med gulv, vegger og himlinger Etter hvert fikk Sam Eyde interesse fra engelske gods og mellomstuen ble for andre kvinner og inngikk et forhold dekorert med franske gobeliner. Rommet til skuespillerinnen Elida Simonsen som ble møblert med forgylte stoler og sofaer, han fikk en sønn med mens han var gift som hadde tilhørt prins Heinrich, bror med sin kone Ulla. Hun ble rasende, av keiser Wilhelm II. Blomsterværel- og det sies at stormfulle scener utspant set er dekorert av maleren Domenico seg på Solstua. Ekteskapet ble oppløst Erdmann. På sydsiden av huset ble det i 1912, og året etter giftet han seg med anlagt tennisbane med trapper i tørrmur Elida Simonsen. Han adopterte da deres som adkomst i det bratte terrenget. sønn som var blitt 6 år gammel. Hans I 1912 ble fru Sylvia Schou kjent første kone Ulla var knyttet til Solstua, med dronning Maud som var hyppig men ettersom situasjonen ble så van- gjest sammen med kong Haakon på Sol- skelig, solgte Sam Eyde eiendommen stua. Kongsseteren ligger rett nedenfor i 1914. så veien opp var ikke lang. Dronning 22 Maud var gudmor for to av deres barn. hadde okkupert deres eiendom i Bygdøy I 1918 ble det oppført en gammel hal- allé der Hydros bygg ligger i dag. 15 lingstue på tunet ved Solstua. Det antas damer fikk bo på Solstua der de måtte at den opprinnelig ble oppført i 1742 på holde felles husholdning. Det var langt Nordre Nestegard i Hol i Hallingdal. til trikk og butikker og ikke helt enkelt Hallingstua ble demontert under første å bo så langt på landet. De fikk bo der verdenskrig, men Hol bygdemuseum til høsten 1945. måtte av økonomiske årsaker takke nei I 1956 ble det ifølge Bosses testa- til å sette den opp på museet. Huset be- mente opprettet en stiftelse som skulle står av en stue med et lite sovekammer. eie og drive Solstua som feriehjem for Tak og vegger er dekorert med impon- slitne husmødre av arbeiderklassen. De erende rosemaling. Dekoren i taket er fikk opphold fra 8 til 14 dager. Fra 1964 av ukjent opprinnelse, men skal ha blitt ble Solstua benyttet som ettervernshjem restaurert av maleren Adolph Tidemand for pasienter fra Dikemark sykehus. på 1800-tallet. Herr og fru Bosse hadde ingen egne Etter første verdenskrig tapte Schou barn. Deres pleiedatter Dagny Bull sin formue, men hans dyktige kone Heyerdahl testamenterte hele sin formue Sylvia greide ved hjelp av et banklån å til veldedige organisasjoner. Oslo kom- kjøpe tilbake begge familiens eiendom- mune har siden drevet Solstua som kurs- mer. Hun startet firmaet Sylvian i 1921 og konferansesenter. som var et syatelier der dronning Maud etter hvert ble kunde. Samme år fikk ekteparet tillatelse til å gjøre Solstua Solstua i dag om til sanatorium med 12 sengeplasser. Solstua er en perle i vårt distrikt. Eien- Sylvia Schou skilte seg fra sin mann og dommen er forsømt og trenger oppussing giftet seg i 1924 med en av tilsynslegene og modernisering. Men i veggene sitter på sanatoriet, professor dr. med. Harald det historie. I annen etasje er det fem Astrup Salvesen. store soverom med flott utsikt. Dørene I 1933 solgte Halvor Schou eien- er uvanlige med buet form øverst. De- dommen til Ewald Bosse og hans kone taljrike dørklinker har dekor som går Margit. Bosse var professor i sosiologi igjen på listverket i dørspeilet. Flere av og underviste på Universitetet i Oslo. soverommene har peis der blomster- Han skrev en rekke bøker innen sitt felt, ornamenter er murt inn i peiskappen. og var kjent for sitt sosiale engasjement. Innmurte badekar på badet med blanke I 1943 rekvirerte Quisling Solstua som rør og gedigne kraner av datidens beste representasjonssted for den norske stat. sort. Et av soverommene er fullstendig Det fortelles at han skal ha holdt stat- rosemalt og himmelsengen står i stil med sråd i Hallingstua. Bruken ble heldigvis interiøret. Nedenfor huset er det anlagt kortvarig, og professor Bosse stilte da flotte stentrapper og gedigne murer. Solstua til disposisjon for damene som Tennisbanen har sett bedre dager. bodde på Mogens Thorsens stiftelse. Den er anlagt midt i skogen i skrånende Mange av dem var husløse fordi tyskerne terreng med en tilskuerplass i muren på 23 oversiden. Dessverre har forfallet inntatt etter nedhugging og nye boliger. Det er anlegget. Muren har rast ut på den ene også av vital betydning at stiftelsen blir siden og store grantrær har fått vokse vilt tilført inntekter til drift og vedlikehold. på tennisbanen. På den nederste delen Jo bedre økonomi stiftelsen får, desto er det anlagt en boulebane. Utsikten til mer kan gjøres for ta vare på eiendom- byen og fjorden er formidabel. Den nye men. Alle veldedige organisasjoner kan Holmenkollbakken kneiser majestetisk låne stedet vederlagsfritt. Dette er en nedenfor. viktig del av Bosses stiftelses statut- Solstua har vært drevet som kurs og ter. Ellers leies Solstua ut til private konferansesenter for Oslo kommune i selskaper for bryllup, konfirmasjon, mange år. Et bestyrerpar har vært vert- jubileum og andre festligheter. Leietaker skap og ordnet med utleie til private sørger selv for mat, drikke, servering kunder for store selskaper. Men for to og opprydning. Det koster kr 10.000.- å år siden ble det slutt på dette. Strøm- disponere lokalene. Overnatting i gode men ble slått av, og Solstua sto tom. Fra soverom koster kr 500.- pr rom. Har årsskiftet 2010 satset den entusiastiske man langveisfarende gjester, er dette et familien Qvigstad med fru Ida Beth billig og praktisk alternativ. Foreløpig er Hald å gjenoppta driften. Som de selv det fem dobbeltrom og to bad. Solstua sier, er kassen tom og forfallet stort. formidler gjerne kontakt med caterin- Familien ser potensialet i dette flotte gleverandører, eventbyråer, vaske- og stedet og ønsker at det skal bli tatt vare serveringshjelp samt ryddehjelp. Det er på for fremtiden. Oslo kommune har plass til 50 personer i spisestuen, men latt det gå for langt. Møysommelig har med lettere servering er det plass til 100 Qvigstads pusset opp rom for rom oppe gjester. Gå inn på www.solstua.oslo.no og malt dem i lyse farger. Ved hjelp for nærmere informasjon. fra Holmenkollen Park Hotell har de Jeg var på befaring på Solstua og ble møblert soverommene med tidsriktige revet med av familien Qvigstads entusi- senger og nattbord. Nye stoler til spis- asme. Dette må vi hjelpe til med å bevare estuen har de også fått fra hotellet. Sist for etterslekten. Selv om stedet trenger jeg snakket med dem, sto et flygel øverst oppgradering, er det likevel enestående. på ønskelisten. Men lykkeligvis står det Det er som å være på fjellet, og jeg for- nå et flott flygel i peisestuen, utlånt fra står Sam Eyde som valgte seg ut den aller en velvillig nabo. fineste tomten i hele Holmenkollåsen. Solstua tar med glede imot all hjelp, Den gang tiur og røy, elg og hare var både i form av praktisk arbeid, interesse vanlig å jakte på i strøket. Det er bare og alle former for positivt engasjement. 100 år siden! Selve huset med Hallingstua på tunet har stor kulturhistorisk verdi. Den store Kilder: ubebygde tomten på 22 mål er som et Jubileumsboken til Voksenkollen Vel grønt bakteppe for Holmenkollbakken Sam Eyde: Mitt liv og mitt livsverk sett fra byen. Det alene er god nok grunn Bestyrer Ida Beth Hald og Kristian til å bevare eiendommen inntakt uten sår Qvigstad

24 HØSTTUR lørdag 18. september 2010.

Vinderen Historielag arrangerer på nytt busstur over Krokskogen langs den Gamle Kongevei fra Lommedalen til Sundvollen.

Guiding/orientering og stopp underveis og lunsj på Kleivstua. Mulig vandring til Kongens utsikt hvis forholdene tillater det.

Bussen kjører fra "Villsvinet" ved Slemdal skole (krysset Frognerseterveien - Stasjonsveien) kl. 10.00, og retur til samme sted beregnes ca kl. 16.00.

Deltakerbetaling for busstur inkludert avgift og toretters lunsj på Kleivstua kr 350,- Kontonr: 7874.05.98200.

Spørsmål til guiden Henning Krohg Stabell, 915 71 253, [email protected]

Påmelding til Anita Kildal, 984 76 570, [email protected], Lajla Heyerdahl, 22 14 74 17, [email protected]

Velkommen! 25 FAHLSTRØM I FROGNERSETERVEIEN på scenen etter en prøve: ”Ja, det er net- av Gunhild Ramm Reistad topp instruksjon som mangler!” skal jeg Norges første kvinnelige teaterdirektør, herved, idet jeg gjør min manns ord til Alma Fahlstrøm, (1863 – 1946) bodde mine, andra om sammen med Fahlstrøm på Slemdal, nærmere bestemt i Frogner­ øyeblikkelig å bli løst fra mitt engasje- seterveien 56, eller ”Bakkehuset” som ment ved Kristiania Theater. var deres eneste adresse, da huset ble Ekteparet fikk deretter engasjement bygget i begynnelsen av 1900-tallet. på Tivoli, på Circus Varieté, noe som Gatenummer her ute i skogen fantes betydde en stor omstilling, men de slo ennå ikke. igjennom. Fahlstrøm var den første som Hun og ektemannen Johan Fahl- leste ”Ja, vi elsker”, og J.P. Bull skrev en strøm (1867 – 1938) drev flere teatre i farse bygd over Bjørnsons ”Geografi og Kristiania. Det var Alma som var den kjærlighet” med Thygesen og Ane. Den drivende kraft, både som sjef og instruk- ble meget godt mottatt. tør, opplyses det i Norges Teaterhistorie. Etter noen år på turné vendte ekte­ Johan mente han var Norges største paret tilbake til Kristiania. Sommeren skuespiller, og Alma var enig. 1896 sto Brand og Romeo og Julie på De startet som skuespillere på Chris- plakaten med fem forestillinger i det tiania Teater. Alma, født Bosse, debuterte gamle Tivoli Theater. Her virket Alma alt i 1879. Hun var dansk av opprinnelse Fahlstrøm for første gang som instruktør, og var søster av Harriet Bosse, som en og hennes søster Harriet Bosse debuterte periode var gift med August Strindberg. som Julie i Romeo og Julie. Alma Fahlstrøm hadde et betydelig Deretter startet ekteparet Central- komisk talent og ble særlig lagt merke til theatret i Akersgaten i 1897. Teatret i rollen som Pernille i ”Den stundesløse” eksisterer fremdeles, mens ekteparet og Ane i Bjørnsons ”Geografi og kjær- Fahlstrøm begynte i 1899 ved det ny­ lighet”. I 1887 kom Johan til Christiania bygde Nationaltheatret. Her ble de uven- Theater. Han fikk store roller og ble her ner med teatersjefen, Bjørn Bjørnson, til 1895 da han ble oppsagt på grunn av og stiftet i 1903 Fahlstrøms Theater, en disiplinærsak. som de drev fram til 1911. Fahlstrøms Hans hustru Alma skrev da følgende hadde fått Henrik Bull til å bygge om til teatersjef Schrøder: det gamle Eldorado varietéteater i Da jeg selvfølgelig ikke ønsker å Torggaten. Nå kunne det romme 950 være knyttet til et teater, som finner tilskuere. Det startet med et ensemble det påkrevd å gi en skuespiller med på 16 skuespillere og et orkester på 15 min manns begavelse, plikttroskap, mann under kapellmester Glede. arbeidskraft og ansiennitet øyeblikkelig Flere av de store skuespillerne fra avskjed uten annen grunn enn en ytring Nationaltheatret meldte overgang til 26 den fra krok til krok, oppdager stadig nye trekk, føyer dem til sist sammen så det ikke er brist eller brudd å se. Selv hadde Fahlstrøm dette syn på skuespillkunsten: Naar jeg tenker paa skuespilkunsten, mindes jeg en indisk hymne til nuet. Det heter i den: Igaar er en drøm, i morgen er et haab, men i dag er det levende liv! Slik staar skuespilkunsten for mig, ti indbefattende livet i sig, dør den i nuet. Ordene er hentet fra Johan Fahlstrøms tale ved Kunstnerforeningens 25-årsju- bileum, og de er karakteristiske for hans syn på teateret. Men oppgaven med både å drive et større teater og spille selv i utallige roller ble for krevende. 30. august ga teatret Ibsens ”Samfundets støtter” som Fahlstrøm: Agnes Mowinckel, Ragna avskjedsforestilling. Fra 1911 ble teatret Wettergreen, Ingolf Schanche, Hauk Aa- gjort om til kino og fikk navnet Verdens- bel og Oscar Leffmann forlot National­ speilet. Deretter het det Admiral Palads, theatret.Ved Alma Fahlstrøms 25-års ført det ble overtatt av Oslo kommune jubi­leum ved scenen skrev teateran- og åpnet som lydfilmteater under det melder Sigurd Bødtker hennes innsats opprinnelige navnet Eldorado. slik: Under jubileumsutstillingen på Det er litt av et eventyr i denne Frogner i 1914 var Fahlstrøms atter i skjebne, og det utrettelige arbeide, som aktivitet. Nå startet de sitt siste teater, fyller de mange år, den iver og intel- Friluftsteatret. St. Hans-aften 1915 ble ligens, den viljekraft og den maktglede Sangspillet ”Fjelleventyret” oppført. som har ført fram til målet. Henrik Bull hadde bygd opp en 30 meter Bødtker berømmer spesielt hennes bred scene bak Frognerdammen. Kuer evne til å spille komedie ut fra den ble skaffet fra en gård i Vestre Aker og djerveste Kristiania-tone. hest fra rideskolen, og fra Gausdal kom Bødtker er overstrømmende i sin geiter. Kapellmester Riefling spilte fra omtalte av Johan Fahlstrøm: Dels er han en naturlig grop i terrenget. Hauk Aabel strålende og vakker i helteroller, men var Mons Østmoe og Fahlstrøm spilte aller mest imponerer han i karakterroller, lensmannen, Signe Heide Steen, Ragn­ som f. eks Krogstad i ”Et dukkehjem”. hild Larsen og Kirsten Flagstad hadde Han forstår å utstyre den diktede figur de kvinnelige hovedrollene. med alle de små særegenheter som gjør Senere arbeidet ekteparet ved ulike skikkelsen levende for oss. Han trenger teatre i Kristiania. Johan Fahlstrøm var langsomt inn i figuren, gjennomsøker 27 også virksom som maler og billedhugger Fahlstrøm svarte da at det var best slik: og er representert i Nasjonalgalleriet. Man skulle bare se litt, da fikk nemlig Han laget byster av Christian Krohg, fantasien mer å arbeide med. Men Alma selv og Christian Sinding, samt hvordan det gikk med granene forteller portretter og maleri fra Gausdal. Ved historien intet om. huset på Slemdal fikk han innredet et atelier. I 1912 ble ekteparet rammet av tra- Villsvinet gedien det aldri kom over. De hadde et (kalt i Firenze Porcellino=Grisungen) eneste barn, Arne, som ble født i 1893. ble laget av barokkmesteren Pietro I 1912 ble han sendt til Amerika for å Tacca (1577-1640) som kopi av en lære det nye fenomenet, kinematografi. gresk marmororiginal. Den utgjør en Han fikk aldri lært seg dette, og kom del av en fontene på Mercato Nuovo heller aldri til Amerika. Båten han var i Firenze. Det fins flere kopier av med, RMS "Titanic", gikk som kjent villsvinet i USA og Canada, og ellers i ned på jomfruturen over Atlanterhavet. München og Sydney, og altså utenfor – Dermed ble fremtiden lukket for Johan Slemdal skole. Her er den omgitt av og meg, skrev Alma. høyt, stygt ugress, men fortjener en Titanic gikk ned i april 1912, men bedre plassering. ekteparet knyttet ulykken til julaften. I Kilde: Wikipedia. alle år deretter markerte de alltid dagen – ikke som julaften med glede og sang, men som en dag for sorg og ettertanke. I hagen i Frognerseterveien hadde Fahstrøms samlet mange skulpturer, en av dem var dyreskulpturen i bronse, "Villsvinet fra Firenze". I 1948 ble den gitt til Slemdal skole, som hadde vært sønnen Arnes skole. Ettersom de ikke hadde flere barn, donerte de hele sin formue til Redningsselskapet, som byg­ de en redningsskøyte og kalte den Arne Fahlstrøm etter sønnen. Ennå lever mange naboer i Frogner- seterveien som husker det eksentriske og skapende ekteparet som skilte seg litt ut fra den vanlige solide borgerlighet. En av naboene har fortalt følgende historie. Han hadde spurt Fahlstrøm om han kunne få hugge noen graner på tomten til Fahlstrøm. Han kunne nå bare se et gløtt av fjorden, men ville gjerne se mer.

28 SOLBAKKEN PÅ VOLVAT

av Lajla Heyerdahl en stor hage med gressplener, blomster og epletrær. Mormor og jeg tok bussen I et av medlemsbladene sto det for en fra Frogner kirke og gikk av på Volvat stund siden en artikkel om huset til Frits rett nedenfor en liten rød stue som sto der Thaulow på Volvat. I et sitat fra Liv Ringhuset er i dag. Bestefar (født i 1882) Køltzows biografi om Amalie Skram er fortalte at der bodde melkepiken da han det beskrevet en augustkveld på Thau- var liten. Piken ble hentet hver morgen lows løkke. Det står at huset ble kalt av hest og vogn for å være med å levere Solbakken. Beskrivelsen av det store melk fra Akergårdene til kundene i byen. stenbordet, lønnetrærne, singelgangen Hagen på Solbakken var mye større og den store glassverandaen vakte min- den gang. Sørkedalsveien var smalere ner hos meg. Det var så morsomt å lese med bare ett felt, og stenmuren som artikkelen fordi jeg selv var der ofte avgrenset hagen, gikk til midtrabatten som barn. Huset het bare Solbakken av veien. Innenfor porten var det en rød i familien. Jeg var ofte på besøk med låve, stall og gartnerbolig. Det var bær- mormor hos hennes søster Signe Jensen busker av alle slag og lange rader med på Solbakken. sommerblomster mellom huset og låven. Tante Signe var første gang gift med Joar Holst, født 1885, som døde 33 år gammel av spanskesyken. Han var sønn av Anton B. Nilsen og Helene Holst. Anton B. Nilsen var forretningsmann, og sønnen Joar Holst (tok sin mors navn) gikk inn i sin fars forretning. Han må ha kjøpt Solbakken av Frits Thaulow eller hans arvinger. Tante Signe satt igjen som enke i det store huset med to små barn. Hun giftet seg senere med advokat Christian Jensen, ordfører i Aker kommune 1935-1945. På slutten av 1950-årene var det stas for en liten pike som bodde i leilighet på Frogner, å komme på besøk til 29 Solbakken i dag. Begge foto: Lajla Heyerdahl. Jeg husker godt det store stenbordet bak vi fikk med oss hjem. huset med en bordplate så stor som et Bussen til byen stoppet utenfor bordtennisbord. Brede singelganger med inngangen til Vestre gravlund ved siden knitrende lyd når man gikk. Inne i huset av nedgangen til Volvat trikkestasjon, var det store stuer med bonede gulv som som lå under jorden. Utenfor inngang­ var morsomme å skli på og som knirket en til gravlunden satt det ofte en ung, når man gikk over gulvet. invalid dame og solgte kranser. Det Tante Signe var blid med midtskill og må ha vært i forbindelse med høsten at knute i nakken. Hun hadde hushjelpen hun satt der. Jeg husker så godt at det Jenny som gikk stille omkring iført gjorde inntrykk på meg. Hun satt der i hvitt forkle og søsterkjole. Jenny var rullestol, godt innpakket i ulltepper med venninne med mormors hushjelp Marie. Polly Anna-hatt på hodet. Med smil om De var ute sammen på onsdager når de munnen satt hun foran et bord fylt med hadde fri. Jeg husker den store, lyse kranser og pynt som hun solgte til folk glassverandaen med solen som flommet som var på vei inn til gravlunden. inn. Utgangen til hagen gikk ned en bred Mine barndomsminner sitter så stentrapp der singelgangen nedenfor levende for meg med sine dufter av førte til en stensatt dam hvor gartneren ringblomst og epler. Den gang en liten hadde satt ut kreps. Besøket om som- busstur og et besøk i en gammeldags meren ble alltid avsluttet med sanking hage var en minnerik og morsom av epler og pærer, bær og blomster som søndags­opplevelse med mormor.

30 VEIER OG STIER I OSLOMARKA ved Finn Holden

De som har levd en stund og er interes- sert i lokalhistorie, kjenner til bøkene til H.O. Christophersen. Nå er en av dem sendt ut i ny, forkortet og modernisert utgave. ”På gamle veier og nye stier i Oslomarka” kom opprinnelig ut i 1956. Noen av artiklene er ikke tatt med fordi de er uaktuelle på grunn av befolknings­ økningen som har gjort store inngrep i omegnen av Oslo. Andre artikler er heldigvis like aktuelle i dag. Den nye utgaven inneholder 30 av disse artiklene med uendret tekst, men oppdatert med turforslag, kartskisser, nye fotografier og margtekster. Den ene, ”Til Krog- kleven”, omtaler den turen vi arrangerte høsten 2009 og gjentar i år gjennom Krokskogen med Henning Krohg Stabell som guide. Mange av artiklene handler Husmannsplassen Arnebråten under om Ankerveien/Greveveien mellom Vestre Holmen, Arnebråtveien 62. Hake­dals Verk og Bærums Verk. I ”På ”plasse­tur” i Holmenstrøket” forteller Christo- phersen om hus- mannsplassene i bydelen, stoff som er midt i blinken for alle historieinteres- serte i bydelen. Men jeg savner ”Gamle husmannsplasser i Hovseter-strøket” og ”Husmannsplass­ ene i det gamle 31 Tvillingfurua foran Ankerveien 96a. Alle bilder fra boka.

Aker”, som forteller om navneskikkene det i sin tid var å lese førsteutgaven. for plassene: yrkesnavn, utenlandske Einar Skage Andersen har redigert den navn, ”gode” navn. nye utgaven og tatt fargebildene, Rune Det var en like stor glede å bla gjen- Slagstad har skrevet etterord om forfat- nom og lese den oppdaterte utgaven som teren. 32