Innst. 166 S (2010–2011) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Dokument nr. 12:9 (2007–2008)

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen Forslagsstillerne viser til at alle prerogativene om grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Bård opprinnelig var kongens personlige og at det preger Hoksrud, Carl I. Hagen og om innretningen på dem. I dag skilles det mellom de oppheving av Grunnloven § 12 første ledd, § 12 resterende personlige prerogativene og prerogativene tredje ledd, § 18, § 19, § 20 første ledd, § 21, § 22, tillagt Kongen i statsråd. De personlige prerogativene § 25 første ledd og § 26 første ledd finnes i Grunnloven § 23 om tildeling av kongelig orden, § 24 om tilsetting og avsetting av det konge- lige hoff og § 36 om retten til å samtykke til arvebe- Til Stortinget rettiget prins eller prinsesses ekteskap. Kongens per- sonlige prerogativer omfattes ikke av grunnlovsfor- slaget. Sammendrag Prerogativene for øvrig er nedfelt i Grunnloven slik: Ovennevnte grunnlovsforslag som er fremsatt av Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Carl I. Hagen og – § 12 første ledd første punktum (oppnevning av Lodve Solholm, gjelder oppheving av prerogativene. statsrådets medlemmer) som lyder: Forslagsstillerne viser til at instruksjonsretten og «Kongen vælger selv et Raad af stemmebe- grensen for instruksjonsretten har vært omstridt i rettigede norske Borgere.» juridiske og politiske kretser. Instruksjonsretten er etablert som konstitusjonell sedvane og har således – § 12 tredje ledd første punktum (opprettelse og grunnlovs rang. Det er stadig færre som argumenterer nedleggelse av departementer, samt saksfordelin- mot at instruksjonsretten er blitt konstitusjonell sed- gen mellom dem) som lyder: vanerett. «Kongen fordeler Forretningerne iblandt I tradisjonell juridisk teori har prerogativene vært Statsraadets Medlemmer saaledes, som han det ansett for å sette skranker for instruksjonsretten. Pre- for tjenligt eragter.» rogativ er en førsterett eller særrett til å styre eller fatte beslutning. Prerogativene i denne sammenheng – § 16 (om kirkelige anordninger) som lyder: er bestemmelser i Grunnloven som legger konkrete «Kongen anordner al offentlig Kirke- og og spesifiserte oppgaver inn under Kongen, og som Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om gir Kongen slik særrett eller førsterett til å fatte Religionssager, og paaser, at Religionens offent- beslutning. Det er lagt til grunn at Stortinget ikke kan lige Lærere følge de dem foreskrevne Normer.» fatte rettslig bindende vedtak på prerogativenes område. Forslagsstillerne viser til at prerogativenes – § 18 (retten til innkreving av skatter og avgifter stilling i norsk statsrett er sterkt svekket og at mange pålagt av Stortinget) som lyder: vil hevde at de i stor grad har mistet sin konstitusjo- «Kongen lader i Almindelighet indkræve de nelle kraft etter innføringen av parlamentarismen. Skatter, og Afgifter, som Storthinget paalægger.» 2 Innst. 166 S – 2010–2011

– § 19 (ansvar for forvaltning av statens eiendom- ning gjennom påtale og dom i riksrett. Et spørsmål er mer mv.) som lyder: om statsrådets medlemmer fritt kan se bort fra Stor- «Kongen vaager over, at Statens Eiendomme tingets vedtak på prerogativenes område, uten å og Regalier anvendes og bestyres paa den af pådra seg straffeansvar, eller om en kan tenke seg at Storthinget bestemte og for Almenvæsenet nyttig- instruksjonsretten på enkelte områder er så utviklet at ste Maade.» det kan sette eksisterende prerogativer til side. Et annet spørsmål er om en i det hele tatt er tjent med – § 20 (benådning av forbrytere) som lyder: denne typen ansvarsform i et parlamentarisk system, eller om hensikten med og bakgrunnen for prerogati- «Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade vene og Grunnlovens beskyttelse av Kongens myn- Forbrydere, efterat Dom er falden. Forbryderen dighet er anakronismer som ikke hører til vår stats- har Valget om han vil modtage Kongens Naade, skikk i dag. eller underkaste sig den ham tildømte Straf. Forslagsstillerne viser til at formålet med grunn- I de Sager, som af Storthinget foranstaltes lovsforslaget er å bidra til en mulig opprydding i for- anlagte for Rigsretten, kan ingen anden Benaad- holdet til prerogativene på en slik måte at de preroga- ning, end Fritagelse for idømt Livsstraf, finde tivene Stortinget mener skal være bestemte skranker Sted, medmindre Storthinget har givet sit Sam- for egen instruksjon, bør opprettholdes, mens prero- tykke dertil.» gativer som tilhører fortiden og er erstattet av det par- lamentariske styringssystem, foreslås fjernet. En slik – § 21 første punktum (utnevning av embetsmenn) opprydding vil ha betydning for den fremtidige makt- som lyder: balansen mellom og regjering. «Kongen vælger og beskikker, efter at have Forslagsstillerne ønsker med forslaget å skape hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og mili- debatt om prerogativenes rolle i norsk forfatningsrett tære Embedsmænd.» i dag. Forslagsstillerne foretar en gjennomgang av de – § 22 første ledd første punktum (retten til avskje- ulike prerogativene og det blir henvist til aktuell lit- digelse av embetsmenn, statsråder og statssekre- teratur i begrunnelsene. tærer) som lyder: Det blir vist til at Grunnloven § 16 om kirkelige «Statsministeren og de øvrige Statsraadets anordninger som følge av det historiske kirkeforliket, medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden er foreslått opphevet av Arbeiderpartiet, Fremskritts- foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat partiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig han derom har hørt Statsraadets Betænkning. Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Det samme gjælder for de Embedsmænd, som ere Forslagsstillerne fremmer følgende forslag: ansatte ved Statsraadets Kontorer eller ved Diplomatiet eller Konsulatvæsenet, civile og «Grunnloven § 12 første ledd oppheves.» geistlige Overøvrigheds-Personer, Regimenters og andre militære Korpsers Chefer, Kommandan- «Grunnloven § 12 tredje ledd oppheves.» ter i Fæstninger og Høistbefalende paa Krigs- «Grunnloven § 18 oppheves.» skibe.» «Grunnloven § 19 oppheves.» – § 25 første ledd første punktum (beordringsretten over militære mannskaper) som lyder: «Grunnloven § 20 oppheves.» «Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt.» «Grunnloven § 21 oppheves.»

– § 26 første ledd (utenrikspolitikken) «Grunnloven § 22 oppheves.» «Kongen har Ret til at Sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred, «Grunnloven § 25 første punktum oppheves.» indgaa og ophæve Forbund, sende og motage «Grunnloven § 26 oppheves.» Gesandter.»

Forslagsstillerne viser til at det er klart at Kongen i statsråd og statsrådets medlemmer er rettslig for- Komiteens merknader pliktet til å følge vedtak fattet av Stortinget. Det inne- Komiteen, medlemmene fra Arbei- bærer at regjeringens medlemmer som ikke følger derpartiet, Jette F. Christensen, Martin Stortingets vedtak, kan bli utsatt for rettslig forfølg- Kolberg og , fra Frem- Innst. 166 S – 2010–2011 3 skrittspartiet, lederen Anders Anund- endringsforslag som er fremmet vedrørende oppløs- sen, og Øyvind Vaks- ningsrett og investitur. dal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Komiteen vil peke på at prerogativene er Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. bestemmelser i Grunnloven som gir Kongen (nor- Langeland, fra Senterpartiet, Ola Bor- malt Kongen i statsråd) spesifikke oppgaver og sær- ten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans retter til å fatte beslutninger på nærmere bestemte Olav Syversen, og fra Venstre, Trine saksområder. På samme vis er det paragrafer i Grunn- S k e i G r a n d e , viser til at Grunnloven helt fra 1814 loven som viser de hovedoppgaver som tilligger har hatt bestemmelser som bidrar til å regulere Stortinget. ansvarsforholdet mellom statsmaktene. K o m i t e e n vil peke på at prerogativene stam- Komiteens flertall, alle unntatt medlem- mer fra før parlamentarismens tid og at de ga et vern mene fra Fremskrittspartiet, viser til at prerogativene mot at Stortinget kunne gripe inn og frata Kongen bidrar til ryddige styrings- og ansvarsforhold mellom makt gjennom instrukser til regjeringen. Tradisjonelt storting og regjering og gjør at Stortinget kan stille har prerogativene satt skranker for Stortingets statsråder og regjering til ansvar og prøve deres hand- instruksjonsrett, og det har vært bred enighet om at lemåter. Stortinget ikke kunne fatte vedtak på prerogativenes F l e r t a l l e t viser videre til at stortingsflertallet, områder som er rettslig forpliktende for regjeringen. Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ved Dette har imidlertid ikke vært til hinder for at Stortin- behandlingen av Frøiland-utvalgets innstilling om get har gitt uttrykk for sin mening også i slike saker Stortingets kontrollfunksjoner ga uttrykk for ønske som hører inn under regjeringens myndighetsom- om å begrense bruken av instrukser fra Stortinget til råde. Stortinget har imidlertid her vært mer varsom regjeringen for å sikre ryddige styrings- og ansvars- med å gi instrukser. Det skal for eksempel mye til at forhold, jf. Innst. S. nr. 210 (2002–2003). Dette Stortinget blander seg inn i departementsopprettel- ønsket har vært fulgt opp i praksis også under min- ser/-nedleggelser og utnevnelse av statsråder. dretallsregjeringen fram til 2005. En opphevelse av prerogativene vil kunne oppfattes som signaler om Det foreliggende grunnlovsforslag innebærer en det motsatte. opphevelse av de paragrafer i Grunnloven som omhandler de kongelige prerogativene der Kongen i F l e r t a l l e t vil peke på at Grunnloven § 12 før- ste ledd gir uttrykk for viktige formelle ansvarsfor- denne sammenheng er Kongen i statsråd. Forslaget hold knyttet til utnevnelse av ny regjering, som ikke omfatter ikke kongens personlige prerogativer. bør slettes fra Grunnloven. Også paragrafens tredje K o m i t e e n har merket seg at forslagsstillerne ledd omhandler forhold som bør være regjeringens mener bestemmelsene ikke lenger er i tråd med par- ansvarsområde. lamentarisk praksis. Forslagsstillerne ønsker å skape F l e r t a l l e t mener forslagene vedrørende § 19 debatt om prerogativenes rolle i dag og om maktba- og § 26 vil kunne bidra til det motsatte av det som er lansen mellom Stortinget og regjeringen. intensjonen i forslaget, idet en opphevelse kan bidra K o m i t e e n vil understreke betydningen av å ha til å svekke Stortingets innflytelse. Det er videre etter ryddige forhold mellom statsmaktene. f l e r t a l l e t s oppfatning betenkelig dersom Stortin- K o m i t e e n vil videre understreke at prerogati- get skal kunne instruere regjeringen om hvem som vene ikke har vært til hinder for en praktisk arbeids- skal utnevnes til et embete. deling mellom Stortinget og regjeringen. Gjeldende F l e r t a l l e t kan heller ikke se at det vil være arbeidsdeling har fungert både under flertalls- og hensiktsmessig å oppheve bestemmelsen om at det er mindretallsregjeringer. Bestemmelsene bidrar også Kongen i statsråd som har myndighet til å benåde for- til å markere regjeringens ansvar for disse særlige brytere. saksområdene og dermed også regjeringens ansvar F l e r t a l l e t viser til at dagens grunnlovsbestem- overfor Stortinget som ledd i den parlamentariske melser bidrar til å gi føringer for forholdet mellom styringskjeden. statsmaktene som har vist seg å fungere på en god og K o m i t e e n vil peke på at det foreliggende for- hensiktsmessig måte. F l e r t a l l e t mener derfor at slag også omhandler paragrafer i Grunnloven som er alle de foreliggende forslag må avvises. Dersom det i foreslått endret som følge av det brede forliket i Stor- fremtiden skal gjøres større endringer på dette felt, tinget om forholdet mellom Den norske kirke og sta- må det i tilfelle i forkant gjøres utredninger som både ten. Et eventuelt vedtak vedrørende §§ 12, 21 og 22 vurderer erfaringene med bestemmelsene og mulige vil foregripe de endringsforslag som vedrører dette konsekvenser av endringer. og vanskeliggjøre gjennomføringen av forliket. K o m i t e e n viser til at en opphevelse av § 12 Komiteens medlemmer fra Frem- første ledd også vil være til hinder for å vedta s k r i t t s p a r t i e t viser til at prerogativ egentlig betyr 4 Innst. 166 S – 2010–2011 en førsterett eller særrett til å styre eller fatte beslut- kongemakten overfor Stortinget, og strid om rekke- ning.1 I forfatningsretten omtales prerogativ også vidden av prerogativene spilte en viktig rolle i den 2 politiske strid. Under den parlamentariske statsskikk som «den kongelige enekompetanse». Prerogativene har de ikke den samme betydning, og den nyeste for- har vært gjenstand for hyppig diskusjon i forfatnings- fatningsteori har det vært sterk skepsis overfor prero- rettslige kretser. gativlæren.»6 Disse medlemmer peker på at det tradisjo- nelle syn på læren om prerogativene var at Stortinget Andenæs kommer i artikkelen til at det må legges ikke kunne fatte vedtak om instruksjon på prerogati- sterk vekt på Stortingets egen oppfatning av preroga- venes område. Stortinget utviklet imidlertid en prak- tivenes status, men skifter samtidig syn fra å være sis hvor man gjennom lov ga seg inn på å regulere kritisk til den tradisjonelle prerogativlæren ved å også enkelte deler av prerogativene gjennom gene- skrive om dette forhold etter Stortingets behandling relle instrukser. Deretter ble retningslinjene også gitt av Innst. S. nr. 277 (1976–1977) at: gjennom plenarvedtak, og det utviklet seg en ny teori 3 «Innstillingen vil utvilsomt bety en renessanse om grensene for instruksjonsretten. for prerogativlæren, som den statsrettslige teori ikke Disse medlemmer viser til at prerogativene kan neglisjere.»7 slik de fremstår i Grunnloven, er skrevet under andre omstendigheter enn de som råder i dagens konstitu- Andenæs tar etter dette kun et forbehold om at sjonelle rettssituasjon. Mens regjeringen etter Grunn- utredningen på dette området er så vidt knapp at en loven av 1814 utledet sin makt direkte av Kongen og neppe kan ta den bokstavelig. de kongelige prerogativer, utleder dagens regjering Disse medlemmer viser til at teorien om sin makt fra Stortinget. prerogativenes reduserte juridiske betydning med Disse medlemmer mener at instruksjonsret- dette fikk et tilbakeslag. Andre forfatningsjurister var ten er konstitusjonelt beskyttet og at den tradisjonelle imidlertid noe mer forsiktige med å endre sitt læren om prerogativene ikke lenger har noen trygg utgangspunkt etter Stortingets behandling. Det kan juridisk forankring. virke som om også Andenæs faller tilbake til sitt opp- Disse medlemmer viser til at stadig flere rinnelige utgangspunkt etter relativt kort tid. forfatningsjurister i årene forut for Stortingets Disse medlemmer mener Thorstein Eck- behandling av Innst. S. nr. 277 (1976–1977) tok til hoffs utsagn om prerogativene gir et ganske godt orde for at en måtte se prerogativene i et nytt lys etter uttrykk for den faktiske situasjonen. Han skrev om at parlamentarismen hadde fått godt fotfeste i konsti- prerogativene blant annet at: tusjonell praksis. Disse medlemmer er kjent med at Frede «[De bærer] stort sett preg av å være forfatnings- rettslige anakronismer som er blitt bevart fordi det Castberg angivelig var den første som hevdet at det hittil ikke har vært tilstrekkelig sterkt praktisk behov var nødvendig å se på prerogativene som grense for for helt å bortfortolke eller endre de nevnte grunn- instruksjonsretten på nytt etter innføringen av parla- lovsbud:»8 mentarismen.4 Han skrev blant annet at: Disse medlemmer viser også til at Per Sta- «Muligens er det også forenlig med grunnloven vang allerede i 19789 og senere i sin bok Storting og at Stortinget oppstiller retningslinjer for regjeringens Regjering10 mente at disse spørsmålene var lite rede- utenrikspolitikk, som Regjeringen da er statsrettslig forpliktet til å følge, under ellers uforandrede gjort for og at det omfanget saken hadde, gjorde det omstendigheter.»5 vanskelig å tillegge komitémerknaden om dette i Innst. S. nr. 277 (1976–1977) særlig vekt. Han viser Disse medlemmer viser også til at Johs. til det vide mandatet for arbeidet til Ingvaldsen-utval- Andenæs i 1978 skrev følgende i en artikkel i Jussens get. Det var utformet slik: Venner: «[Utvalget bør] utrede de spesielle problemer «I tiden før parlamentarismens gjennombrudd som knytter seg til konstitusjonelt ansvar i forbindel- hadde prerogativene en viktig rolle som bolverk for se med forvaltningsmyndighet som i henhold til lov eller delegasjon utøves av organer utenfor departe- mentene; samt i forbindelse med bedrifter som staten 1. Stavang, Per. Artikkel publisert i Jussens venner 1978 s. 357 (s. 358). 2. Innst. S. nr. 277 (1976-77) s. 6, 2. spalte. 6. Jussens Venner 1978 s. 1 flg, senere gjentatt i senere utgaver 3. Se Eckhoff, Thorstein sitert av Stavang, Per; Storting og re- av Statsforfatningen i Norge. gjering 1999 s. 288, Andenæs, Johs; Statsforfatningen i Nor- 7. Jussens Venner 1978 s. 1 flg. ge, 7. utg. s. 327 8. Sitert av Andenæs, Johs, Jussens Venner 1978 s.1 flg, senere 4. Stavang, Per; Storting og Regjering, 1999 s. 227 gjentatt i Statsforfatningen i Norge. 5. Her som sitert av Stavang, Per, Storting og Regjering 1999 9. Jussens Venner 1978 s. 357flg. s. 227. 10. Stavang, Per; Storting og regjering 1999. Innst. 166 S – 2010–2011 5 eier helt eller delvis, enten de er organisert som for- teen. Således er prerogativene og disses grensesetting valtningsbedrifter eller som egne rettssubjekter. for Stortingets myndighet kun et underordnet spørs- Utvalget bør i denne sammenheng utrede og vur- mål under komiteens behandling. dere formene for Stortingets kontroll, vurdere de nå- værende former for konstitusjonell kontroll og uttale Disse medlemmer mener en av årsakene til seg om hvordan en utstrakt desentralisering av for- at dette ikke ble nærmere drøftet, kan være at ansvar valtningen best kan forenes med hensynet til det kon- etter ansvarlighetsloven uansett ikke ville være annet stitusjonelle ansvar.» enn en teoretisk problemstilling med et riksrettsinsti- Disse medlemmer viser til at mandatet var tutt som ikke har vært i bruk siden 1926. omfattende, og utredningen ble naturlig nok preget Disse medlemmer viser til at Stortinget i av det. Det samme gjelder Stortingets behandling av 2007 reformerte Riksretten, slik at det igjen kan opp- innstillingen. Stortingets instruksjonsrett og de gren- stå en situasjon hvor statsrådets medlemmer reelt sett ser prerogativene setter er behandlet kortfattet i inn- kan komme i ansvar etter ansvarlighetsloven. D i s s e stillingen, og ble knapt debattert under Stortingets m e d l e m m e r mener det aktualiserer behovet for å forhandlinger. avklare hvor grensene mellom de konstitusjonelle og Disse medlemmer minner om at prerogati- de parlamentariske forpliktelser går i dag. vene i dagens situasjon kun eventuelt beskytter regje- Disse medlemmer viser til at Stortinget vil ringens medlemmer fra å bli straffeforfulgt etter ha det avgjørende ord med hensyn til hva som legges ansvarlighetsloven dersom de ikke følger opp et i det strafferettslige ansvar, gjennom å foreta igang- rettslig bindende pålegg fra Stortinget.11 Det parla- setting av påtale mot statsråder eller statsminister. mentariske system gjelder derimot på alle politiske Disse medlemmer viser til at Stortinget ikke områder, helt uavhengig av hva prerogativene skulle har drøftet forholdet mellom instruksjonsretten og gi av rettslig beskyttelse. 12 prerogativene i særlig grad siden behandlingen av Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 277 Innst. S. nr. 277 (1976–1977) og at forslagsstillernes (1976–1977) hvor utenriks- og konstitusjonskomi- intensjon har vært å initiere slik debatt og grundig teen skriver følgende om prerogativene (i sin helhet): behandling av hvilke prerogativer som skal ha prero- gativets tyngde, og hvilke som ikke skal ha det. «Når det gjelder den kongelige enekompetanse Disse medlemmer peker på at konstitusjo- (prerogativ) er komiteen, unntatt medlemmene Gus- tavsen og Ås, enig i at Stortinget ikke på disse områ- nen opprinnelig var bygget opp slik at storting og der kan treffe vedtak som er rettslig forpliktende for regjering hadde klart atskilte oppgaver etter Grunnlo- Regjeringen. Det er imidlertid intet usedvanlig i at ven. Ansvarsgrunnlaget var dermed annerledes enn Stortinget gir utrykk for sin mening også når det gjel- under parlamentarismen. Fredrik Sejersted viser til at der saker som rettslig hører under Regjeringens eks- klusive myndighetsområde. Dette har også støtte i ansvarsformene er fundamentalt forskjellige: gjeldende statsrett. Den vanlige fremgangsmåte er at Stortinget i sli- «I utgangspunktet er konstitusjonelt og parla- ke tilfelle fremfører sin meningsytring i form av hen- mentarisk ansvar to fundamentalt ulike ansvarsfor- stilling til Regjeringen, som da vil være politisk for- mer. Den første bygger på en rettstatstankegang om pliktet av henstillingen.» at ingen står over loven. Den andre bygger på demo- kratiske prinsipper, om at regjeringen må svare poli- Videre heter det: tisk overfor den folkevalgte forsamling.»14

«Komiteen er som utvalget klar over at den reelle Disse medlemmer viser til at den store end- betydning av de enekompetanser Grunnloven fore- skriver, innskrenkes i den grad de forutsetter økono- ringen i ansvarsgrunnlaget som parlamentarismen miske uttellinger som Stortinget bestemmer over. førte med seg, også vil ha innvirkning på prerogati- Enekompetansen er vel heller ikke ment å være abso- vene som grense for Stortingets instruksjonsrett. lutte (eksklusive) idet de for enkeltes vedkommende Disse medlemmer peker videre på at det klart er forutsatt utøvet i samsvar med de rammer Stortinget trekker opp.» 13 allerede tidlig etter parlamentarismens gjennomslag ble stilt spørsmål ved om prerogativene i det hele tatt Disse medlemmer viser til at komiteen i ga Kongen noen eksklusiv myndighetsutøvelse. merknaden gir uttrykk for det som til vanlig har vært Disse medlemmer finner det historisk interes- kalt den tradisjonelle læren om prerogativene. For- sant at Kong Haakon VII, i et konfidensielt brev til holdene er imidlertid ikke nærmere berørt av komi- statsminister Gunnar Knudsen,15 truet med abdika- sjon i 1913 dersom visse foreslåtte endringer i 11. I denne sammenheng, jf Ansvarlighetsloven § 8 bokstav b. Grunnloven16 ble gjennomført mot Kongens vilje. I 12. Castberg, Frede, Norges Statsforfatning, bind I-III, 1964, 3. utg. s. 301-, jf Andenæs, Johs Statsforfatningen i Norge 1994 7:3. utg. s 181, første avsn. 14. Sejersted, Fredrik, Kontroll og konstitusjon, 2002 s. 121 13. Innst. S. nr. 277 (1976-77) s. 6, 2. spalte 15. Venstre, republikaner, statsminister 1908-1910 og 193-1920 6 Innst. 166 S – 2010–2011 den sammenheng omtaler kongen prerogativene på at den til enhver tid sittende regjering ikke har noen følgende vis: formelle forpliktelser overfor Stortinget til å holde redegjørelser om viktige utenrikspolitiske spørsmål, «Jeg er selvfølgelig klar over at de saakaldte langt mindre konsultere Stortinget eller offentlighe- prærogativer ikke længere har nogen politisk betyd- ning i konstitusjonelt og parlamentarisk styrede ten. I praksis sier Grunnloven i dag at det hele tiden lande.»17 vil være opp til den til enhver tid sittende regjering selv å bestemme hva Stortinget i plenum – og dermed Disse medlemmer viser til viktigheten av at offentligheten – kan orienteres om, og drøfte, debat- Stortinget selv behandler forholdet mellom storting tere og gi sine tilbakemeldinger på. og regjering grundig og deler flertallets syn på at det Det er imidlertid klart at Grunnloven § 26 ikke er vil være en fordel dersom slike grunnlovsendringer til hinder for at regjeringen faktisk kan be om Stortin- fulgte som konsekvens av et forutgående utrednings- gets råd i disse sakene. Dette skjer også i stadig større arbeid. Disse medlemmer merker seg også at grad. D e t t e m e d l e m viser til at det over tid har enkelte av forslagene vil kunne bidra til å vanskelig- utviklet seg en praksis med økt åpenhet, hvor regje- gjøre gjennomføringen av de grunnlovsendringer ringen konsulterer Stortinget i viktige utenrikspoli- som følger av avtalen mellom alle stortingspartier, tiske spørsmål, ikke bare gjennom lukkede møter i omtalt som «kirkeforliket». Disse medlemmer den utvidede utenrikskomité, men også gjennom erkjenner også at enkelte av endringsforslagene kan utenrikspolitiske redegjørelser og påfølgende debat- bidra til å forstyrre debatten og eventuelt vedtakelsen ter i plenum. Dette er positivt. Utenriksminister Jonas av grunnlovsforslag som omhandler investitur og Gahr Støres redegjørelse for Stortinget om utviklin- oppløsningsrett. gen i Afghanistan og Norges sivile og militære enga- På overstående bakgrunn vil d i s s e m e d l e m - sjement i landet februar 2010, og påfølgende stor- m e r ikke gå nærmere inn på en vurdering av de tingsdebatt, er et godt eksempel på en slik praksis. enkelte grunnlovsbestemmelsene og derfor ikke Og nettopp denne praksisen, som bygger på åpen støtte forslagene i Dokument nr. 12:9 (2007–2008). og demokratisk debatt om viktige utenrikspolitiske, Disse medlemmer vil på annen måte ta initiativ sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske spørsmål, til at Stortinget på egnet måte foretar en grundig gjen- trenger en mer av. Grunnloven bør i hvert fall ikke nomgang av forholdet mellom storting og regjering, være til hinder for en slik debatt. Og den retningen herunder prerogativenes stilling som eventuell som praksisen i Stortinget utvikler seg på, understre- grense for instruksjonsretten. ker at en grunnlovsfestet, politisk enerett på saker som angår norsk deltakelse i krig og krigsliknende Komiteens medlem fra Sosialistisk situasjoner, blir stadig mindre relevant. V e n s t r e p a r t i mener det bør være mest mulig åpen og demokratisk debatt om spørsmål som dreier seg om norsk deltakelse i krig og krigsliknende situasjo- Komiteens tilråding ner. I dag kan Grunnloven brukes til å hindre en slik debatt, ved at retten til å sammenkalle tropper og K o m i t e e n har for øvrig ingen merknader, viser delta i såkalte «forsvarskriger», gjennom Grunnlo- til grunnlovsforslaget og rår Stortinget til å gjøre føl- ven § 26 første ledd, er tillagt regjeringen uten at gende Stortinget eller offentligheten trenger være konsul- tert. vedtak: Grunnloven bør ikke være til hinder for åpenhet og debatt. Grunnloven § 26 slår imidlertid i dag fast Dokument nr. 12:9 (2007–2008) – grunnlovsfor- slag fra Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Carl I. Ha- 16. Forslag til endringer i Grunnloven § 23 (opphevelse av St. gen og Lodve Solholm om oppheving av Grunnloven Olavsorden) § 7 (Arverekkefølge) og §§ 14 og 80 om Kon- § 12 første ledd, § 12 tredje ledd, § 18, § 19, § 20 før- gens åpning og avslutning av Stortingets forhandlinger 17. Brev gjengitt i Knudsen, Gunnar Erindringer 1905-1925, ste ledd, § 21, § 22, § 25 første ledd og § 26 første bearbeidet av Bystrøm Harald Bache (1998) s.78-82 ledd – bifalles ikke.

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 14. desember 2010

Anders Anundsen leder ordfører

8 Innst. 166 S – 2010–2011