KUNST PLUSS Nr./ 3 4 , 2017 . Utgitt av Norske Kunstforeninger. PRIS130 , –
551018 Mijjen kolonijalen aerpie 771891 3818-03 INTERPRESS 4 V RETURUKE 9 Innhold
5 Leder 49 For «grønlandsk» til av Sten Nilsen Grønland? – Sprog, vaner og magtstrukturer 6 Fra direktøren av Julie Edel Hardenberg av Susanne Svenseid 56 Kommentar utenfra 7 Kolonisering i ny drakt? Tråante 2017 – jubileumsåret Nei til vindkraft vi ønsker aldri skal ta slutt i samisk reinbeiteland! av Ida Marie Bransfell av Sten Nilsen 58 Et spennende økosystem 10 Språkförlustens språk och den for samtidskunsten sydsamiska erfarenheten: av Sten Nilsen Om Tomas Colbengtsons konst av Jan-Erik Lundström 64 Samisk kunstnergruppe av Hanna Horsberg Hansen 18 Hva gjør en lapp interessant? med introduksjon av Sten Nilsen av Maiken Håvarstein 80 Kunstlag i høyden 24 Er vi her ennå? av Sten Nilsen av Sten Nilsen med faktabokser av Johan Borgos 82 Kunstforeningen som forlot museumsverdenen 30 John Savio av Sten Nilsen av Sten Nilsen 86 Bokomtaler 38 Samenes ambassadører av Sten Nilsen 93 Hva skjer i kunstforeningene? Høst/Vinter 2017 (49) Sørsamisk oversettelse
2 + 3 Bidragsytere Leder
Johan Borgos er historiker, forfatter, Hanna Horsberg Hansen er førsteamanuensis Norske Kunstforeninger og Kunst Pluss ønsker med dette politiker, komponist og arrangør. Han har ved Kunstakademiet i Tromsø ved UiT, temanummeret å være med på å markere Tråante 2017. vært NAVF-stipendiat ved institutt Sámi Norges arktiske universitet. Hun har PhD Vi vil gjennom tidsskriftet belyse noen aspekter ved Instituhtta (Nordisk samisk institutt) i kunstvitenskap fra UiT i 2010, der hun urfolk-tradisjon, urfolkskunst- og kultur. Flere steder i Guovdageaidnu/Kautokeino fra 1991 til disputerte på avhandlingen Fluktlinjer: verden opplever urfolksgrupper at eksistensen deres er truet. 1993. Han er forfatter av en rekke bygde- Forståelser av samisk samtidskunst. Flere av kunstnerne representert i tidsskriftet, vil også delta bøker fra Øksnes, samt noveller, romaner, Hun er forfatter og medforfatter av en ved utstillingen og urfolkskonferansen «Vårt koloniala arv» dikt og viser. rekke bøker om samisk kunst i Sapporo, Japan 30.11.–04.12. Konferansen og utstillingen viser kunst fra Grønland, Sápmi, Ainu-befolkningen i Sap- Ida Marie Bransfell er prosjektleder for Maiken Håvarstein er frilansskribent med poro, Japan og irokesisk kunst fra Kanada. Tråante 2017. Hun er utdannet adjunkt ved særinteresse for visuell metode og estetikk Kunstnerne er viktige representanter for urfolksgrup- Norges Arktiske Universitet (UiT), Høg- studert i lys av teknologisk utvikling. Hun pene. De stiller spørsmål omkring identitet, rett til selvbe- skolen i Nord-Trøndelag (HiNT), Høgskolen jobber for tiden på Kunsthøgskolen i Oslo stemmelse og rett til å drive næringer og rett til land og vann. i Sør-Trøndelag (HiST) og Norges teknisk som programansvarlig for bachelorstudiet Etter grensetrekkingen som fant sted i 1751* ble samene naturvitenskapelige universitet (NTNU). Kunst og håndverk. ett folk med bosettingsområder i fire stater: Norge, Sverige, Hun har tidligere vært ansatt hos Aajege Finland og Russland. Samenes tradisjonelle område strekker – samisk språk- og kompetansesenter. Jan-Erik Lundström er kurator, kritiker, seg fra Kola-halvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge og kunsthistoriker, redaktør og forfatter av Idre i Sør-Sverige. Dette området kalles på samisk for Sápmi. Julie Edel Hardenberg er født i Nuuk og en rekke bøker. Han er direktør for Samisk Takk til stiftelsen Fritt Ord som har bidratt med øko- utdannet billedkunstner fra Den Nordiska senter for samtidskunst, Karasjok, han nomisk støtte til denne utgaven. Takk også til alle bidrags- Konstskolan i Kokkola, Finland; Kunst- har vært kurator og leder ved Fotografiska ytere og for alle gode innspill. Takk til Norsk kulturråd. akademiet i Trondheim, Norge, Norwich Museet, Stockholm og direktør ved School of Art and Design og senere utdannet Bildmuseet, Umeå. Sten Nilsen kunstteoretiker fra Det Kongelige Danske redaktør Kunstakademi i 2005.
* Grenselinjen fra den gang er stadig grense mellom Sverige og Norge og mellom Finland og Norge. KUNST PLUSS nr. 3/4, 2017 Design Annonser I første halvdel av 1800-tallet ble det siste samiske fellesområdet delt opp. Det var de øst- eller Tidsskrift for Norske Kunstforeninger Yokoland, Aslak Gurholt og Martin Asbjørnsen [email protected] skoltesamiske siidaene Neiden, Pasvik, og Petsjenga («Peisen»), sør for Varangerforden. Dette Priser per enkeltinnrykk skjedde i forbindelse med at grensen mellom Russland og Norge, og mellom en del av Norge og Redaktør Opplag: 2650 1/1 kr 8000,– Finland, ble trukket i 1826. Sten Nilsen Trykk: Nilz & Otto Grafisk AS 1/2 kr 4000,– [email protected] ISSN: 1891-551001-02 1/4 kr 2500,– 1/8 kr 1500,– Redaksjonsråd Utgiver Sten Nilsen, Malin Olivia Dahlberg, Norske Kunstforeninger KUNST PLUSS er medlem av Fagpressen Susanne Svenseid, Anne-Grethe Thoresen Besøk: Kongens gate 2, 5. etasje og Norsk Tidsskriftforening Post: Postboks 477 Sentrum, 0105 Oslo Omslag (+47) 22 42 20 35 Kunstverkene er opphavsrettslig beskyttet og er John Savio, Landskap med furutrær, olje på lerret [email protected] gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO. 63 x 72 cm. Kunstverket tilhører Saviomusea/ www.kunstforeninger.no Bruk av kunstverk kan enkelt klareres hos BONO: Saviomuseet. Lavvoen gjøres vinterklar, fra kampen www.bono.no om Alta-Kautokeinovassdraget. Ukjent fotograf. KUNST PLUSS sendes til alle styremedlemmer Tilhører Per Addes/Kajsa Zetterquists billedarkiv. i kunstforeningene, samt til bevilgende myndigheter, presse, kunstinstitusjoner og Sørsamisk oversettelse andre samarbeidspartnere. Unni M. Fjellheim og Nora Marie Bransfell
4 + 5 Den uverdige fornorskningen En overgang fra fossil energi til fornybar energi kan høres tilforlatelig ut, men hvorfor er det reindriftssamene som må bære byrden i forbindelse med
Helt fra 1700-tallet førte norske myndigheter, kirke I 1922 ble Statens institutt for rasebiologi opp- denne omstillingen? og skole en bevisst fornorskingspolitikk overfor rettet i Uppsala i Sverige. Formålet var å finne en samene. I 1997 kom den første offisielle erkjennelsen «rasjonell befolkningspolitikk». Samer ble grundig og beklagelsen på vegne av norske myndigheter: undersøkt og samiske barn fikk målt sine kranier og «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til ble avfotografert nakne. På grunnlag av deres høyde to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er og hodeform trakk man følgende konklusjon: De var tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi mentalt underutviklet. beklage den urett den norske stat tidligere har påført Filmen «Sameblod» av den samiske regissøren Kolonisering i ny drakt? det samiske folk gjennom en hard fornorsknings- Amanda Kernell fra Sverige og med den begavede politikk». Beklagelsen fra Kong Harald i Sametinget Lene Cecilia Sparrok fra Norge i hovedrollen, også i Karasjok var viktig, men situasjonen for mange hun sørsame som regissøren, tar utgangspunkt i samer er fortsatt uavklart og utfordrende. dette nedverdigende og skremmende synet på en Språket er en viktig identitetsmarkør. Språket og annen kultur. Filmen beskriver hvordan en majoritet dialekten er med på å definere familie, gruppetilhø- ustraffet tillater seg å behandle en minoritet. righet og hvilket geografisk område vi mennesker Duodji (kunsthåndverk) og dáidda (kunst ) bærer kommer fra. Selv om språket er sterkt knyttet til den i seg både samisk tradisjon og nytolkning. Mange av samiske identitet, har også tilhørigheten til lokalsam- de betydelige kunstnerne med samisk bakgrunn, som funnet, slekten, tradisjoner og samiske symboler som Iver Jåks, Ingunn Utsi og Aage Gaup, har hentet både klestradisjoner, duodji (kunsthåndverk) og joik o.l. motiver og inspirasjon fra det tradisjonelle kunst- hatt helt sentrale identitetsfunksjoner. håndverket og ført det inn i et samtidig uttrykk. Astri Dankertsen er samisk og har forsket på Interessen for og bevisstheten om samisk kunst, samisk språk og kultur. I sin doktoravhandling fra kultur og språk er økende, også internasjonalt, og 2014 «Samisk artikulasjon: Melankoli, tap og forsoning bevilgninger til et Samisk kunstmuseum bør snart i en (nord)norsk hverdag» viser hun at mange samer være en realitet. Norge har råd til det, kanskje som en bærer på en kollektiv sorg over tap av språk og iden- forlengelse av Kong Haralds beklagelse. titet; et tap som ikke kan reverseres og som samene derfor må forsone seg med, slik at samiske fellesskap Susanne Svenseid også kan bevares i framtida. direktør, Norske Kunstforeninger
Fra markeringen mot den planlagte vindkraftutbyggingen på Stokkfellet i Selbu i Sør-Trøndelag 17. september. Foto: Sten Nilsen
Norske Kunstforeninger Administrasjonen i Norske Kunstforeninger Styret i Norske Kunstforeninger Besøk: Kongens gate 2, 5. etasje Susanne Svenseid, direktør Gjertrud Steinsvåg, styreleder Post: Postboks 477 Sentrum, 0105 Oslo [email protected] Mona Aarø, nestleder Nei til vindkraft i (+47) 22 42 20 35 Anne-Grethe Thoresen, rådgiver Kalle Eriksson [email protected] [email protected] Monica Milch Gebhardt www.kunstforeninger.no Malin Olivia Dahlberg, rådgiver Morten Lindgren Tekst av Sten Nilsen samisk reinbeiteland! [email protected] Kjell-Erik Ruud Hanne Houen, rådgiver Henning Strøm [email protected] Aud Marit Wigg, vara Sten Nilsen, redaktør/rådgiver Øyvind Kvarme, vara [email protected] Isabell Flått, vara
6 + 7 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Nord for fellet Rástegáisá, Øst-Finnmarks høy- este fell, midt i reinens beiteland, som berører flere siidaer og deriblant Norges største reinbeite- distrikter, fremkom det i 2016 hemmelige planer om en storstilt vindkraftutbygging i regi av Vind- kraft Nord. I Kalvvatnan i Bindal vant en allianse mellom samer og naturvernere fram i november 2016. Her hadde NVE gitt konsesjon til Fred Olsen Renewables AS for etablering av 72 vindmøller. Dette ville umulig- gjort flytting av reinflokkene i dette området. I begrunnelsen fra Olje- og Energidepartementet la man vekt nettopp på menneskerettigheter, og at et sørsamisk språk, som er bygd opp i og omkring natur og reindrift, er sterkt truet. Ellinor Jåma uttalte da hun påtok seg vervet som leder i Norske Reindriftsamers Landsforening i 2014: «Staten Norge må ta et valg angående frem- tiden. Ønsker og vil man at det fortsatt skal være reindrift eller vil man det ikke? Hvis man vil det, så har man et veldig stort ansvar for å ta hensyn til og prioritere reindriften i veldig mange saker. Man opplever hele tiden at reindriften må «gi» uten å få noe tilbake. Det er en bit for bit-politikk hvor «Samenes rettigheter må respekteres. Det er trist å se at våre urfolkssøstre og brødre her må slåss for sine Sandra Márjá West fra Norske Samers Riksforbund (NSR) hadde reist man tar litt og litt over mange år. På den måten blir områder på samme måte som vi må i Guatemala», uttalte mayakvinnen Maria Isabel Soc Carrilo fra helt fra Tromsø for å delta på markering mot utbygging av Stokkfellet organisasjonen CONAVIGUA i forbindelse med Stokkfellmarsjen, i Selbu i 17. september. Foto: Sten Nilsen i Selbu i Sør-Trøndelag. Foto: Sten Nilsen mange områder begrenset og tålegrensen nådd. Jeg synes det er trist når man ofte ser at reindriften blir beskyldt for å si nei til samfunnsutvikling og til nye Reindriftssamene opplever stadig innskrenkinger kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om sivile og Reindriftssamene har holdt urfolksnæring i hevd, tiltak. Man må se på hva reindriften faktisk har gitt av beiteområder. Dette medfører ubalanse og økt politiske rettigheter skal Urfolkskonvensjonen hindre ubrutt i tusenvis av år. over tid». belastning for de som lever i og i pakt med naturen. diskriminering. Urfolkskonvensjonen anerkjenner Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, I forbindelse med den store kunstmønstringen Det leder dyr og folk inn i nye konfliktsituasjoner. urfolks behov for å bevare og utvikle identitet, språk, sørsamisk Saepmie) er samenes benevnelse på Documenta 14, i Kassel i Tyskland i sommer, var Kortsiktig drift, på tvers av etikk, der norske kraft- kultur/levevei og religion. Konvensjonen berører de historiske og tradisjonelle bosetningsområdet i flere norske kunstnere med samisk bakgrunn repre- bedrifter og utenlandske storkonsern kommer og sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, Norge, Sverige, Finnland og Russland. I Norge dekker sentert som utstillere. Én av kunstnerne, Máret tar plass i urfolks leveområder, gjør det uholdbart rett til å bli konsultert og påvirke de beslutnings- Sápmi et område som utgjør hele Nord-Norge og et Ànne Sara, uttalte i denne forbindelse: «Vi må dis- med tanke på å bevare naturverdiene. Dette setter prosesser som angår urfolk, selvidentifikasjon og godt stykke ned i Hedmark. kutere hvordan demokratisk nykolonisering i dag samene som folk på en hard prøve nok en gang. ivaretakelse og utvikling av kulturelle verdier. Tidlig i sommer opphevet Høyesteretts ankeutvalg utføres, via lovverk, politiske prosesser og struk- Reindriftssamene har vært opptatt av å forvalte I artikkel 14 står det: Vedkommende folks rettig- Fosen tingretts og Frostating lagmannsretts kjennelser turer. Hvordan det skjer så raffinert og polert at vi reinens beiteland med respekt i tusenvis av år, heter til eierskap og besittelse av de landområder der angående planlegging og utbygging av det som er nærmest ikke klarer å sette ord på det, ikke engang uten å foreta inngrep eller lage sår i naturen. de tradisjonelt lever, skal anerkjennes. Når forhol- planlagt å bli Europas største landbaserte vindkraft- i Norge, verdens mest utviklede land hva gjelder Norge var det første landet i verden, da vi i dene tilsier det, skal det også treffes tiltak for å sikre anlegg. Det er Statkraft som vil gjennomføre utbyg- menneskerettigheter, rettferdighet og demokrati. 1990 ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolk og vedkommende folks rett til å bruke landområder der gingen på vegne av Fosen Vind DA. Det sies at utbyg- – Norge setter standarden for resten av verden, stammefolk i selvstendige stater (International de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt gingen ved Trondheimsforden med en investering at dette foregår i Norge, er et globalt varselsflagg». Labor Organisation). Det handlet om å anerkjente har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjo- rundt 11 milliarder kroner, vil bli adskillig større enn Hjemfallsretten som ble innført i 1909, er en urbefolkningens rett til å nytte landet, områder nelle virksomhet. I denne sammenheng skal det legges Alta-Kautokeino-utbyggingen, som ble gjennomført del av de norske konsesjonslovene og ble innført som ingen andre hadde eierskap til og få andre spesiell vekt på situasjonen for nomadiske folk og i 1980. Dette medfører at reindriftssamene på Fosen for å hindre at utenlandsk storkapital fikk kontroll benyttet. Samene hadde opparbeidet seg en personer som driver flyttejordbruk. mister vinterbeiteområdene. over den norske vannkraften. Et lignende juridisk bruksrett (sedvanerett) som hviler på et selv- Til sammen har 22 land ratifisert ILO-konvensjon På Stokkfellet i Selbu kommune har NVE gitt begrep eksisterer ikke for vindkraften. Et begrep stendig rettsgrunnlag. 169. Verken Sverige, Finland eller Russland har rati- konsesjon til TrønderEnergi Kraft AS for en omfat- som nylig har blitt lansert, er «Hjemvindsrett». Gjennom 44 artikler skal konvensjonen sikre fisert konvensjonen. Danmark ratifiserte konvensjo- tende vindkraftutbygging og til å drifte en 29 kilometer Dette bør innføres for å hindre private konsern i urfolks rett til å selv velge å integrere eller beholde nen i 1996. For Norges del gjelder konvensjonen for linjetrasé. Utbyggingen vil frata reindriftsamene å ta kontroll over vindressurser i all overskuelig sin kulturelle og politiske integritet, og beskytte samene og for Danmarks del gjelder konvensjonen kalvingsland og, som inngrepsfritt særverdiområde, fremtid. seg som urfolk mot ufrivillig assimilasjon. Som for inuittene på Grønland. også viktige beiteområder. Det er snakk om ca. 40 Norge har, via internasjonale avtaler, forpliktet Menneskerettighetserklæringen, Den interna- Norge som nasjon burde være stolte av sitt vindturbiner, med et veinett og lysmaster som varsel seg til å ta ekstra hensyn til samenes rettigheter sjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og urfolk som utgjør en stor del av nasjonens identitet. for flytrafikk. Dette er uopprettelige inngrep i naturen. som urfolk. •
8 + 9 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Tekst av Jan-Erik Lundström Grundtonen i Tomas Colbengtsons konst är läng- så. En flera sekler lång historia av språkförbud och tan och saknad, åstundan och frånvaro, minne och språkförtryck, av försvensknings och förnorsknings- svärta, hågkomst och glömska. Sorg samsas med politik, av kolonialisering, har berövat flera gene- vrede, smärta med förlust, förtröstan och tillförsikt rationer av samer den rättigheten, att få växa upp med berättandets kraft. Det är en lika träffsäker och med och leva med sitt eget språk. Denna språklös- drabbande som sammansatt och mångtydig ton het, med tillhörande identitetsförlust, och det våld Språkförlustens språk och den som tar form genom berättelser utplacerade och som ligger bakom denna språkets frånvaro är starkt inristade i Tomas Colbengtsons arbeten, berättelser närvarande i Tomas Colbengtsons arbeten. Den ton vilka ofta äger rum eller utspelas i ett arketypiskt av bitande skarp tystnad och ordlöshet och av, åte- sydsamiska erfarenheten: Sápmi, ett nordligt urlandskap utmärkande för den rigen, sorg, som ilar genom många av hans arbeten samiska kulturens livsrum. Berättelserna där denna talar, uttrycker, och synliggör språkförlusten. Också Om Tomas Colbengtsons konst grundton genljuder – ibland tablåer, ibland collage, långt mer konkret och explicit i flera arbeten, som ibland skulpturala installationer – handlar om i ett screentryck med titeln Please Do Not Speak umbäranden och om knapphet, om lidanden och Eskimo, vilken påminner om att språkförtryck nöd, om förtryck och död. Men också om uthållighet drabbat och drabbar många urfolk och minoriteter och oreserverat mod. De synliggör och förmedlar världen över. glimtar ur historiens mörker. De gestaltar historiska Vaapsten, Tomas Colbengtsons hemby finns oförrätter och mödor. Ofta i dessa berättelser, som långt innan nationerna Sverige och Norge finns. är både iscensättningar och dokumentationer, är Arkeologiska fynd av både gravar och boplatser visar det fotografier som etablerar kontakten med det på bosättningar vilka dateras till folkvandringstiden. förflutna, som söker upp och återgestaltar historiska Med dagens arkeologiska kunskap vet vi att Övre – men också samtida – verkligheter. Fotografierna är Norrland och Mellannorrland befolkas allt efter det det som förankrar och konkretiserar dessa skildrin- att inlandsisen smälter, med invandrande grupper gar av det bortglömda, av det eller de osynliggjorda. både österifrån, från andra sidan Bottenviken, och Colbengtsons konst handlar om utsatthet och främ- söderifrån. Att området runt Vapsten varit en stark lingskap, om förskjutning och om blottställdhet; den och levande hemvist för det sydsamiska under snart för de fördrivnas och de förtrycktas talan. Och, först årtusenden visar också bland annat medeltida fynd och främst, i allt detta uttrycks och förmedlas den av dekorerade bruksföremål med utpräglad sydsa- samiska erfarenheten, individuell och kollektiv, per- misk estetik. Denna sydsamiska ornamentik, med sonlig och allmän, från Tomas Colbengtsons egna bland annat karakteristiska geometriska flätmönster upplevelser och biografi till den samiska historien och en specifik palett, är levande i dag och brukas i i allmänhet. Det samiska är det brännande och både klädesplagg, utensilier och konsthantverk. Och oinskränkta navet i Tomas Colbengtsons konst, både just detta sydsamiska flätmönster i sicksackform, som särskilt innehåll och tema och som det erfaren- ofta också med typiska sydsamiska färger, återkom- hetsraster som alla verk silas genom och präglas av. mer i många av Tomas Colbengtsons arbeten. Som Tomas Colbengtson är född och uppvuxen i en fond eller just geometriskt mönster på vilket samebyn Vaapsten vid sjön Björkvattnet i Tärna andra bilder projiceras eller överlagras, ett nonfigu- i svenska Västerbotten. Byn ligger nära norska rativt mönster som möter fotografier med porträtt gränsen i den västerbottniska fällvärlden, och hör eller historiska händelser som motiv, men båda med till de norra delarna av det sydsamiska kultur- och rötter i sydsamisk kultur och erfarenheter. språkområdet. Det sydsamiska kulturområdet sträc- Den sydsamiska kulturen utgör än idag den minst ker sig ner till svenska Jämtland och är lika utbrett kända delen av Sápmi, inte minst vad gäller själva på norsk sida där det når långt söder om Trondheim; dess historiska utbredning och inflytande inom sitt ja det sydsamiska områdets utbredning revideras geografiska område. Som den samiska kulturen i – och expanderar – kontinuerligt allteftersom den allmänhet är kulturhistorisk kunskap, arkeologisk Tomas Colbengtson, Docka, 2015. Foto: Nils Agdler undanhållna eller utplånade sydsamiska historien forskning, språkkunskap, kunskap om vardagsliv återupptäcks och uttrycks. Sydsamiskan, ett av sju och livsvillkor om sydsamisk kultur eftersatt och nu levande samiska språk, har också erhållit extra ofullständig. Och inte minst är kunskap och medve- uppmärksamhet och revitaliserats under senare år, tenhet om vad den samiska och den sydsamiska kul- och stärkt sin ställning som ett levande och återigen turen – och vad samer och sydsamer – utsattes för växande språk. För de sydsamiska barn som växer i de långa historiska processer då nationalstaterna upp idag finns förbättrade undervisningsmöjlig- erövrade och koloniserade Sápmi än idag begränsad heter och en större chans att få växa upp med sitt och ofullständig. Eller oförstådd, underminerad, modersmål, en grundläggande mänsklig rättighet. undangömd. Den samiska kulturens självständighet För Tomas Colbengtsons generation var det inte urholkas, identitet och kulturbärande traditioner
10 + 11 KUNST PLUSS #3/4, 2017 undergrävs eller ifrågasätts, samiska livsformer och Tomas Colbengtsons by Vaapsten genomlever, praktiker förbjuds eller elimineras med national- utsätts för och präglas av alla dessa processer på staternas territoriella utbredning. Nationsgränser olika sätt. Samebyns område fanns tidigare på både dras rakt genom områden i Sápmi där samer i sidor nuvarande riksgräns mellan Norge och Sverige. århundraden levt med renens årscykler där betet Men de upprättade gränsreglerna gör att Vaapstens flyttas från fäll till kust, från både Bottenvikens och renägande samer tvingas begränsa sitt område Bottenhavets kustområden och Atlantens kuster till till uteslutande svensk mark. Dessutom placeras skandinaviska fällkedjan och de stora skogsområ- tvångsflyttade renskötande samer från Finnmark dena. Med nationernas gränsdragningar motarbetas och Norrbotten (alla samer från nordsamiskt område eller omöjliggörs den rörligheten. Och då gränserna där nordsamiska talas, ett språk mycket annorlunda mellan länderna tidigt 1900-tal stängs för rensköt- än sydsamiska) på Vaapstens renbetesmark och i selns behov har det katastrofala konsekvenser för Vaapstens sameby, vilket medför att konflikter och många samer. Också industrialiseringen inverkar slitningar mellan de nyinflyttade och den ursprung- djupt på samers livsvillkor. Gruvindustrin och vatten- liga samebyborna, bland annat på grund av att flera kraftsindustrins utveckling ödelägger renbetesland, av de ursprungliga invånarna i Vaapsten förlorar flyttvägar, fiskevatten, och jaktmarker. Men allra rättigheter då de nytillkomna tvingas bosätta sig där. mest följer med nationalstaten och kolonialise- Ett problem skapat av nationalstaterna överförs till ringens rasistiska ideologier, religionsförbud och och skapar konflikter mellan samiska grupper. tvångskristnandet, det omnämnda språkförtrycket Tomas Colbengtsons konst gestaltar det själv- och överhuvudtaget att behandlas som mindre värda upplevda, det indirekt men intimt upplevda genom medborgare och mindre värda människor och att historier och berättelser från den egna familjehis- den samiska kulturen betraktas som lägre stående torien, och det kollektivt upplevda som ankrats eller utdöende. djupt i den gemensamma samiska erfarenheten,
Tomas Colbengtson, Seite, 2015. Foto: Nils Agdler Tomas Colbengtson, Flätad i tidens älv, 2011. Foto: Nils Agdler
12 + 13 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Tomas Colbengtson, Hvalkotor, 2015. Foto: Nils Agdler
14 + 15 KUNST PLUSS #3/4, 2017 och påtvingade processer och mentaliteter blir det förtvivlan som härstammar från insikten att dessa av möjligheterna till förändring. Eller i vart fall samiska utdefinierat, ifrågasatt eller exkluderat. egna upplevelser och erfarenheter ej ens är berät- synliggörandet av denna glipa, denna avgrund i det Tomas Colbengtson arbetar främst med fotografi tade, gestaltade, eller uttryckta. verkliga, där den egna erfarenheten som individ, och med glas. Ofta kombineras dessa medier i ett Glaset har en liknande funktion. Det kapslar in som familjemedlem, som same i Sverige, Skandi- och samma konstverk, som i de särpräglade glas- bilder, minnen, berättelser. Det gör dessa – berättel- navien och världen får stå oemotsagd, för att i alla objekt – signaturarbeten i Colbengtsons produktion ser, erfarenheter – både föreställda och oåtkomliga, fall ge dessa erfarenheter och upplevelser luft, ljus, – där Colbengtson använder sig av så kallad Graal- synliga och fördolda. Glaset, på det sätt som Tomas värde och närvaro. Grundtonen finns där. Längtan teknik, där fotografier med hjälp av silkscreentryck Colbengtson använder och koreograferar det, och saknad, åstundan och frånvaro, minnena och överförs till glasföremål. Med glasets genomskin- gestaltar förträngningens, glömskans eller förtryc- smärtan. Men det finns också ett annat slags möte; lighet som effektivt verktyg skapar Colbengtson kets mekanismer, återger just hur det är att uppleva en ljusning och en öppning utifrån just möjlighe- en slags tredimensionella collage där bilder och det otillräckliga, det oåtkomliga, det som finns där ten att överhuvudtaget kunna uttrycka eller säga fotografier – både historiska fotografier från arkiv men som ändå inte sägs eller uttrycks. Hur det är någonting. Själva gestaltningen, konsten, blir till en och andra offentliga samlingar och fotografier tagna att vara maktlös eller stum inför till och med den möjlig väg, en potential där negation och protes- av konstnären själv – överlagras och samspelar med egna självbilden, de egna berättelsernas närvaro tens frigörelse möter utveckling, där saknad och just tryckta mönster och annan ornamentik, och där och status. ropet efter självaktning omvandlas både till god glasobjektets former och färger också deltar i berät- Tomas Colbengtson säger själv att kanske är det vrede och till arbetet för förändring. Grundtonen i telsen. I Bággofárrejeaddjit/De tvångsförflyttade tar förlusten av modersmålet, «förlusten av mitt språk» Tomas Colbengtsons konst och de upplevelser den detta formen av en installation med tre stora välvda som är skälet till att han överhuvudtaget gör konst. gestaltar möter framtid förknippat med dåtid och glas med påtryckta fotografier och mönster ställda Förlusten, saknaden, bristen och, framförallt en med upprättelsens potential. Det ljus som i Tomas Tomas Colbengtson, i en triangel och sammanhållna med en kedja i järn Vid utmarkerna, 2013. stark känsla av att konsten kunde vara en kungs- Colbengtsons konst släpps in i historiens mörker och hänglås. Fotografierna är bilder av samiska barn Foto: Nils Agdler väg i mötet med dessa erfarenheter av förlust och öppnar också dörren mot en annan men ny värld. • som utsattes för dessa tvångsförflyttningar under tidigt 1900-tal; sorgsna och nedtonade porträtt och blekta vinterlandskap, historiska dokument från denna mörka episod i samisk historia, iscensatta i en smärtsamt vacker metaforisk konstellation. De medier och tekniker Colbengtson brukar – historiska dokument i fotografisk form, land- skapsfotografier från sydsamiska Sápmi, glas med trycka bilder ibland i flera lager eller nivåer – är betydelsebärande i sig. Dessa medier, verktyg, tekniker är i verksam maskopi med innehållet och tematiken i Colbengtsons konst. Fotografiet är här både minnets och glömskans medium. Det synliggör det bortglömda, det visualiserar det förträngda eller förtryckta. Och det är minnets väg till det förflutna där det återkallar eller gestaltar historiska Tomas Colbengtson, Hvalkotor, 2015. Foto: Nils Agdler händelser. Men fotografiet i Colbengtsons konst påminner också ständigt om förlust, om brist och de erfarenheter och upplevelser du bär på och saknad. Varje framställning av dessa episoder ur erfar endast genom att vara same. Många av Tomas samisk – som förstås också är svensk och norsk och Colbengtsons arbeten bär här på en stark spänning Skandinaviens och Europas och Världens historia mellan hemmahörande och främlingskap, mellan en – är ofullständig. Inte bara för att den historiska känsla av stark tillhörighet och ett gnagande utanför- dokumentationen är slumpartad och inkomplett, skap. Det är som om inte ens hemmet är tryggt, inte utan för att vidden eller allvaret eller smärtan i dessa ens det mest vardagliga och alldagliga är pålitligt händelser bara kan återges genom negationen, eller säkert. Marken är alltid på något sätt undermi- genom att understryka representationens otillräck- nerad, landskapet korroderat, vindpinat och spruc- lighet. Genom Tomas Colbengtsons arbeten ges ket, till och med hemmet är försåtligt osäkrat. Och vi som betraktare tillfälle att möta dessa erfaren- med hemmets utsatthet och hotade säkerhet följer heter – tvångsförflyttningarna, de förödmjukande också identitetens utsatthet. En obekväm undran och förnedrande rasbiologiska fotograferingarna, om den egna identiteten och hur att manifestera språkförlusten, hembyns underminerade integritet, den, tvivel som sås in i de egna traditionerna. Hur och mycket mer – genom att observera och erfara vara, hur leva våra liv när vi inte ens har ett pålit- deras frånvaro i de allmänna berättelserna, genom ligt och tryggt hem? I majoritetskulturens pålagor att konkret få uppleva bristen, saknaden och den
16 + 17 KUNST PLUSS #3/4, 2017 – Noen kunne sikkert sagt at jeg er en rivgu – en norsk kvinne – en ikke samisk dame. Jeg kan kjenne meg igjen i den beskrivelsen. Jeg sitter her i Oslo og kjenner ikke undertrykkingen og koloniseringen på kroppen.
Hva gjør en lapp
Tekst av Maiken Håvarstein interessant?
På arbeidsbordet til Raisa Porsanger, i hennes studio sammen med egne smykker. Da jeg flyttet til Oslo, sentralt i Oslo, ligger en klassisk discokule. Den skal opplevede jeg det samiske miljøet i Oslo som litt påmonteres flere ringer, omformes til en komselik- vanskelig å komme inn i, men nå vet jeg ikke lenger nende kule som skal henge på Idja samic club night, om jeg fortsatt mener det. Mange unge prøver å gjen- det nye klubbkonseptet for unge samer i Oslo. opplive den samiske kulturen, men på en ny måte. I samisk tradisjon henger komsekula over stedet der Raisa avsluttet sin bachelor i kunst på Kunst- barnet sover, for å beskytte barnet mot å bli kidnap- akademiet i Oslo i 2015, og fortsatte etterpå videre pet av underjordiske ånder. Kulene er laget av sølv, på studier i fysikk ved Universitetet i Oslo. – Jeg et hellig metall for samene, og som de underjordiske begynte å studere fysikk det siste året på akademiet, ikke tåler, og heller ikke vampyrene, legger Raisa for jeg har alltid likt kombinasjonen matematikk og til. – Ideen oppsto av en misforståelse, da jeg var i kreativitet. Da jeg var yngre, vurderte jeg å bli industri- Trondheim tidligere i år for å feire 100-års-jubileet designer eller noe liknende. Men jeg hoppet av for det første samiske landsmøtet. Vi sto en gjeng fysikkstudiene i for. Det var vanskelig å kombinere samlet rundt et bord og snakket, og noen sa noe om med kunsten. Fysikkstudiet krevde fulltids knall- Sami Nissom Forum – samisk kvinneforum. Jeg hard jobbing. Jeg fikk meg atelier som jeg nå deler hørte feil, og syntes det ble sagt Sami disco forum. med fire andre, og har jobbet for meg selv i ett år nå. Den ideen kunne vi jo ikke slippe. Mange ble kjent med Raisa Porsanger i for med Idja samic club night ble etablert i for som en verket Instruksjoner, presentert på gruppeutstillin- respons på at Oslo lenge hadde manglet et samisk gen Oppstandelser på Kristiansand Kunsthall og på møtested kun for unge. Sameorganisasjonene har Galleri Format som del av Tegnebiennalen Skissen. de senere årene hatt problemer med rekrutteringen, Instruksjoner baserer seg på et utvalg funnede noe som kan skyldes en hard kjerne av eldre som har papirlapper som Raisa har samlet på i mange år, vært dominerende på hva som er den rette måten det kan være handlelapper, huskelister, personlige å være same på. − Jeg har følt på presset med å beskjeder, drodler, lykkeønskninger, veibeskrivel- måtte gjøre ting riktig, som å ta på sjalet korrekt osv. ser, arabiske notater, bønner til Gud, møtenotater, Men det pågår en endring blant unge samer i dag. forberedelser til jobbsøknader, sykdomsbeskrivelser, Flere er politisk aktive og viser mer stolthet over å lapper med nettverkspassord, datoer, kontonummer være same. På fester tar en oftere på seg samekofte, eller postadresser og så videre. Et utvalg av disse lap-
men gjerne i kombinasjoner med andre ting, som pene ble montert på galleriveggen, og kan på avstand Over: Raisa Porsanger, Instruksjoner, Post it-lapper for eksempel å bruke samiske tradisjonelle klær oppleves som en visualisering av et nettverk. − Utfra Under: Instruksjoner, Post it-lapper (detalj)
18 + 19 KUNST PLUSS #3/4, 2017 visse parametre som bestemmer hvilke lapper som jeg samler opp lapper som folk har mistet, kan jeg henger i lag, setter jeg dem sammen i klynger. Når av og til få følelsen av at jeg driver og hacker folk. jeg begynner, blir det litt tilfeldig, og så bygger jeg På nett er man redd for at sensitiv informasjon skal det ut videre som et maleri. Fargen på lappen, hånd- flyte avgårde på steder man ikke har kontroll over. skriften, eller også det innholdsmessige kan være Sånn tenker man ikke på ting man skriver for hånd, styrende. Mange lapper har utrolig lik håndskrift. men det kan være en del sensitiv eller privat infor- Folk bruker samme penn, de samme varene står på masjon på disse lappene også, som kontonummer, handlelisten. telefonnummer o.l. – Hva tror du oftest pleier å stå øverst på handle- For Raisa er papirlappene merz-aktige. − Jeg lista?, spør Raisa. leste Lars Fiskes tegneserie om Kurs Schwitters, og – Melk? møtte også Fiske. Jeg ble veldig inspirert av aske- – Ja, melk. Så brød, salat, tomat er gjennomsnitts- ladden-måten som Kurt Schwitters jobbet på og dik- handlelappen. tene han skrev, og måten han jobbet med de romlige – Sorterer du lappene statistisk? Merz-installasjonene som vokser i hjemmet. – Jeg jobber som en eller annen type forsker, Det å jobbe i og med rom har blitt viktig for men ikke etter et logisk system. For betrakteren mange av prosjektene. For et prosjekt besøkte hun er det ikke så lett å dekode med første blikk. Joar Nango, samisk kunstner og arkitekt som nå er – Samler du på andre ting. aktuell på Documenta 14 i Kassel. I stua hadde han – Nei. en slags uttørket gren som hang horisontalt ned fra Instruksjoner ble vist i to ulike variasjoner på de to taket, og som bredte seg noe diagonalt ut i stuen. visningsstedene. På Kristiansand Kunsthall var det Den gjorde henne veldig bevisst på hva den gjorde særlig kjærlighetserklæringer som ble anvendt, som med rommet. At det er der, men samtidig usynlig. man finner mengder av ved Julies balkong i Verona. − Jeg liker det veldig godt. Og utstillingen You in Denne balkongen ble på Kristiansand Kunsthall Between som Anders Ruvald hadde på Kunstner- gjenskapt av kunstner Janne Maria Lysen, etter idé forbundet for noen år siden, var også veldig fin. av Hans Petter Blad, utstillingens kurator. Janne Måten han brukte et vegg til vegg-teppe, og opp- Maria jobber også med funnede objekter, for det delingen av rommet med silkebånd i overlyssalen. meste restematerialer av tre i alle størrelser, og bal- − På akademiet fikk jeg mulighet til å jobbe kongen ble bygget av disse. Instruksjoner ble mon- med utgangspunkt i rommet. Et av galleriene der, tert under balkongen som et samlet verk. − Jeg var Skylight, er arealmessig veldig lite, kanskje rundt tilfeldigvis i Verona året før utstillingen, og fikk sett 6,6 kvadratmeter, men det er høyt under taket med hvordan det faktisk var der. Man går inn i et portrom takvindu. Jeg liker det når jeg får en sanselig opp- gjennom en smal gang, der veggene er fulle med lap- levelse av rommet. Fikk et sug i magen av å være per; kjærlighetserklæringer og brev til Julie som lik- der. Så jeg hadde lyst til å lage noe i høyden. For ner brev til julenissen. Det var mange av typen «John prosjektet anvendte jeg en lavvo, som jeg spurte om elsker Jane». Jeg plukket opp lapper som hadde falt å låne på Facebook. Arbeidet ble hetende Reahpen- ned. Det er en regel jeg har når jeg samler lapper. Jeg ráigi, som er betegnelsen på åpningen i toppen av skal finne dem. De skal være mistet. Jeg har også fått lavvoen. Reaigi betyr åpning. lapper fra andre, som andre har funnet. I Reahpenráigi dubleres stangkonstruksjonen At lappene skulle bli et samleobjekt, var ikke opp- til lavvoen på undersiden, slik at mulige innganger lagt. De ble samlet og kastet flere ganger, før Raisa til lavvoen avstenges. Hele installasjonen fremstår til slutt fant ut at hun måtte beholde dem. − Først som balanserende på spissen til en kjegleform samlet jeg kun på handlelapper. De er utrolig interes- vendt opp ned. Raisa forteller at hun tenkte på den sante. De er noe mer enn brød og melk og tomat. Det samiske leken «suorbmagoahti», som direkte over- materielle i hver lapp fascinerer meg, og måten man satt fra nordsamisk betyr «fingergamme« eller «fin- skriver på lappen på. Min favorittlapp er: «salat, melk gerlavvu». To personer leker sammen, gammeboe- HUND nellik». Det at hunden kommer midt inni der. ren og gjesten. Gammeboeren holder hendene mot − Jeg har lest om andre som har lignende pro- hverandre slik at fingrene spriker og de motstående sjekt. På Instagram fant jeg et prosjekt der ei jente fingertuppene berører hverandre, pekefinger mot finner lapper og dikter videre om den personen, hva pekefinger, tommel mot tommel osv., forestillende de skal ha til middag osv. Og de hadde en noe banal en lavvu eller en gamme. Gjesten peker gjentakende artikkelserie i VG om samlere, der en jente samlet ganger, på ulike steder, og spør om å få komme inn på handlelapper og kuraterte dem. Hun tok bare de i en av åpningene i «fingergammen». Gammeboeren hun syntes var mest interessante. Jeg bruker alle, nekter gjesten å komme inn mellom det som foruten de blanke, men har en del blanke også. Når forestiller lavvustengene, inn under teltduken, Raisa Porsanger, Hexaemeron, installasjon
20 + 21 KUNST PLUSS #3/4, 2017 gjennom røykhullet og så videre. Til slutt finner første gang dette verket ble presentert. Instruk- gjesten døråpninga og får lov å komme inn. sjoner er her montert i et mer poetisk format, som − Jeg har en følelse av å stå mellom to forståelser formmessig peker tilbake på tittelens referanser. Et av samisk kultur, redd for å falle i en slags felle. For- utvalg på 14 lapper i ulike størrelsesformat danner ståelsen av et kunstverk kan bli så forskjellig avhen- sammen en horisontal linje på veggen i øyehøyde, gig av hvem som opplever det, om det er samer eller montert i fire mindre klynger med noe avstand til andre som ikke kjenner så godt til samekulturen. hverandre, som et vers, et notasjonssystem. Her er − Det er bra at det er så mye fokus på samisk kunst Raisas favorittlapper gjennom tidene representert, og kultur i år. Det er viktig at urfolk får lov til å selv i kombinasjon med andre for å få det hverdagslige definere hva som er viktig, at man får utviklet seg på på plass, som brød og tomat og Zalo. egne premisser. Og jo mer det er framme, jo mindre Raisa ble født i Hammerfest, der den eneste eksotisering håper jeg det blir. Og det håper jeg med fødeavdelingen i Vest-Finnmark ligger. Hun vokste meg selv også. At jeg ikke driver og eksotiserer med opp og gikk på grunnskolen i Lakselv. Mange samisk kultur. Jeg føler det litt som at jeg står utenfor hadde her samisk som fag på skolen, men på ung- den samiske kunstverden, så hva kan jeg tillate meg? domsskolen var hun omtrent eneste med samisk Kan jeg lage denne discokomsekulen? Tuller jeg med undervisning. Hun fortsatte på videregående skole samisk kultur, når jeg bruker komsekulen som jo for i Harstad, på studieretningen Tegning, form og mange samer er et hellig objekt? Kan jeg bruke en farge. − Jeg hadde visst lenge at det var kunst jeg lavvo, som er et så sterkt symbol på samisk kultur, ville holde på med. Jeg har alltid tegnet. Men jeg når jeg knapt har vært i en lavvo i oppveksten? Kan likte ikke så godt undervisningen på videregående. jeg anvende reinsdyrskinn, når jeg ikke har vokst Vi jobbet så resultatorientert. Det var ikke så mye opp i en reindriftsfamile? Onkelen min drev med det, rom for å gjøre noe gøy. Så det var en befrielse å men jeg har ikke jobbet med reindrift selv. begynne på kunstskolen i Bergen. Her ble det åpnet I avgangsprosjektet på akademiet jobbet Raisa opp for en mer prosessorientert og utprøvende med reinskinn. I installasjonsform ble ulike deler måte å jobbe på. Vi kunne lage raske krokier og av rosafargede reinskinn montert hengende ned kaste dem etterpå, og vi fikk teste ut ulike materi- fra taket, ut i rommet, i deler, fragmenter, og delvis aler. Det var i denne perioden jeg begynte å samle innrammet av en rosafarget kvadratisk form på 2x2 på lappene, og også her jeg oppdaget det å jobbe meter malt rett på veggen, som en enorm post-it- romlig i forhold til kroppen. Vi hadde prosjekt- lapp. − Jeg hadde en klar ide om å bruke reinskin- perioder som kunne vare i 2–3 uker. Jeg husker nene uten helt å vite hva jeg skulle gjøre med dem. godt en periode som het vekstperioden. Vi skulle Først farget jeg dem og lot prosessen avgjøre. Det bruke et objekt som var enkelt å få tak i, som skjedde uventede ting underveis. Jeg hadde ikke helt plastkopper, ispinner osv. og undersøke materialet kontroll over fargeprosessen. Skinnet ble blant annet som dette var laget av. Hvordan det kan vokse ut veldig stivt. fra sine egne forutsetninger. Jeg jobbet med strips. Tittelen på dette arbeidet, Hexaëmeron (A. Arrebo) Jeg stripset veldig mange sammen, og begynte / Muohtačalmmit (Snow flakes), P. Jalvi), sammen- etter hvert å henge remser ned fra taket. Først var fører to poetiske tekster som ble kulturhistorisk det skummelt, for jeg måtte jobbe i en stige, men viktige fordi de ble nedskrevet på hverdagsspråket. det var også befriende å komme seg opp fra gulvet, Muohtačalmmit er samisk skolepensum, og har bokstavelig talt, og å begynne på noe uten å tenke hatt stor innflytelse på samisk litteratur. Pedar Javli det ut på forhånd. regnes som Finlands første samiske forfatter. Danske − Etter kunstskolen søkte jeg på Kunsthøgskolen Anders Arrebo var en stund biskop i Trondheim, og i Bergen og kom på venteliste, men trakk meg. Jeg gjendiktet i Hexaëmeron skapelsesberetningen fra begynte på Oslo Fotokunstskole i stedet. Fotogra- fransk. − Bakgrunnen for dette prosjektet var at jeg fiet interesserte meg i tenårene, og jeg jobbet også fant et utdrag av skapelsesberetningen i det norske litt med det da jeg gikk på Harstad videregående og oppslagsverket «Norge vårt land – som det stiger også på kunstskolen i Bergen. Der brukte jeg foto-
Raisa Porsanger, Reahpenraigi, installasjon frem». Det tar for seg fylker, område for område. Den grafiet som material for videre bearbeiding, som første boken er om Nord-Norge og Trøndelag og er en collage og sånt, så jeg hadde lyst til å lære mørke- veldig interessant tidskoloritt. Noen steder snakkes rom og analogt foto og finne ut mer av hva foto kan det objektivt om samer, mens andre steder ser vi være. Jeg har etter det gått litt bort fra fotografiet, bilder av sameunger der de beskrives som dyr, som men har et prosjekt nå der jeg skal bruke fotofilm, for eksempel «viltre små ekorn». som er en videreføring av et prosjekt jeg begynte Hexaëmeron (A. Arrebo) / Muohtačalmmit (Snow på i Bergen. Det skal vises på Riksscenen i høst, flakes, P. Jalvi) ble stilt ut sammen med Instruksjoner, i anledning forestillingen GRIP. •
22 + 23 KUNST PLUSS #3/4, 2017 En samtale med Åslaug Krokann Berg og Johan Borgos om hvordan Jeg sitter sammen med historiker Johan Borgos og hadde lyst til å finne ut mer om dette siden hun er billedkunstner Åslaug Krokann Berg for å snakke fra Vesterålen. Hun er god venn med Mari Boine og kunsten har vært med på å revitalisere en samisk bevissthet i Vesterålen. om prosjektet Er vi her ennå? – møte med samisk fikk med seg henne. Videre snakket hun med Rune kultur i Vesterålen. Prosjektet ble til en utstilling på Johansen, siden hun også ville ha med en fotograf. Nordnorsk Kunstsenter i 2012, deretter på Inter- Helle og jeg har jobbet sammen i mange år. kulturelt Museum i Oslo og Bodø Kunstforening – Tittelen på utstillingen Er vi her ennå? var det (2013), Kulturfabrikken Sortland (2014), Sør-Troms Helle som kom med, sier Johan Borgos. Jeg hadde museum i Harstad (2015) og til slutt på Samisk senter tidligere laget et hefte med sjøsamisk historie, en for samtidskunst, Karasjok, også i 2015. oversikt med tittel Sjøsamisk historie i Vesterålen. I den forbindelse ble det også laget en film og en I foredrag jeg holdt, startet jeg alltid med tre spørs- katalog. Filmen Er vi her ennå ble vist på Filmens mål: «Hvor kom de fra?» Jeg er ikke arkeolog og Hus under arrangementet Norsk kort: Samisk kort kan ikke svare på dette, sier Johan Borgos. Andre i 2014. Den er tilgjengelig på filmarkivet.no. De som spørsmålet var «Hva gjorde de her?» Dette hadde jeg Er vi her deltok i prosjektet, var Helle Storvik, Mari Boine, forsket på, så det kan jeg svare på. Tredje spørsmål Rune Johansen og Åslaug Krokann Berg. var «Hvor ble de av?» Svaret ble da «De er her ennå». Historiker Johan Borgos var også involvert i Erik Bugge var ansvarlig for kultursatsingen prosjektet. Han skisserer kort den eldste samiske i Vesterålen, han brukte dette som tittel i et hefte historien slik: som ble publisert i 1998. «De er her ennå». Så da Helle oppdaget at hun var av sjøsamisk slekt, snudde Et eldgammelt folk hun på tittelen og den ble Er vi her ennå?. Den Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith skreiv en gang: henspiller på undringen som oppstår når en først «Norge er en stat som er bygd på territoriet til to folk Tekst av Sten Nilsen ennå? – nordmenn og samer.» Tesen hans gjelder ikke bare Norge. blir klar over at en har en etnisk, urealisert bakgrunn Samene har levd og lever fortsatt i store deler av Sverige, som tydelig ligger der … Finland og Nord-Russland. Vi kjenner ennå ikke den – som tydelig ligger der under overflaten, sier geografiske utstrekninga av det samiske bosetningsområdet Åslaug Krokann Berg. opp gjennom historia, det utvides stadig gjennom arkeologiske undersøkinger og anna forskning. Samene er – Det var dette som gjorde prosjektet interessant. ett folk, bosatt i fire stater, i vår tid de fleste i Norge. Kanskje Å kunne ha en kunstinngang, sier Åslaug Krokann stammer de fra det nordkalottfolket som laga bergkunsten, Berg. Det ble en måte å tilnærme seg noe på. Og det for eksempel i Jiebmeluokta ved Alta. Figurene i var jo nettopp det vi spurte om, hva er det som defi- bergkunsten er skapt av en kultur der jakt og fangst sto sentralt, slik vi møter samene i de eldste skriftlige kildene nerer det samiske? (Ottars beretning fra slutten av 800-tallet). – Det ble også laget en film med tittelen Er vi Det er mulig at samene genetisk kan være gunstig her ennå, en slags oppsummering av prosjektet og disponert for å leve under ekstreme naturforhold, men først oppholdet vårt i Vesterålen, sier Åslaug Krokann og fremst må samene defineres som en kultur, ei tilpasning til klima, ressurser og leveforhold på Nordkalotten. Denne Berg. Det som er interessant, er å se om kunsten kulturen har naturlig nok blitt sterkt endra både over tid og i seg selv kan være med å revitalisere en kulturell i rom gjennom flere tusen år. problemstilling knyttet til dette temaet. Det er en Riksgrensene på Nordkalotten er til sammenligning annen type åpning og tilnærming hvor vi kan spørre nye, fra 1751 og seinere, de gikk tvers gjennom samiske områder. Samenes historie har derfor alltid vært hva dette kan føre til av forandringer. Og spørsmålet prega av naboskapet til fire riksfolka som krevde dem blir da om det har ført til noe i ettertid? For oss var for skatt. Pelsverk og dyreskinn var verdifulle varer, og det viktig at det ikke skulle være en type pekefinger, «finneskatten» nevnes ofte i eldre norsk historie. Den politisk korrekthet, eller pedagogisk opplegg, men var blant annet en viktig del av det økonomiske grunnlaget for nordnorske høvdinger. at vi skulle finne ut av ting på grunnlag av historie, Samene hadde sin egen samfunnsorganisering funn og fakta, men på kunstens premisser. – sidaene. En sida besto av ei gruppe familier som forvalta – Her kommer jeg inn på noe jeg har oppdaget og høsta ressursene i siida-området kollektivt. Omfanget siden sist vi møttes, sier Johan Borgos. Jeg fikk av siida’ene og grensene mellom dem fikk stor betydning da grensa mellom Norge og Sverige blir trukket i 1751. mulighet til å forske videre på den sjøsamiske Mange siida’er fikk likevel området sitt delt av riksgrensa. historien for å knytte den sammen med resten av (Tekst av Johan Borgos) det samiske samfunnet. Da Statens vegvesen skulle ruste opp veien mellom Sortland og Bjerkvik, kalte
Mari Boine, fotografi, fra utstillingen og prosjektet Er vi her ennå? Er vi her ennå? de den «Hålogalandsveien», til tross for at veien ikke – Hvordan startet prosjektet Er vi her ennå? går fra-, til-, eller gjennom Hålogaland. Uansett, jeg – Det startet med Helle Storvik, som i godt voksen fikk mulighet til sammen med arkeologer å se om det alder oppdaget at hun hadde samisk slekt og samisk fantes noen samiske kulturminner, og fikk mulighet familie, sier Åslaug Krokann Berg. Dette hadde til å knytte den samiske historien helt inn til Tjelds- hun ikke vært klar over tidligere. Det ble slik at hun undet, dvs. til fastlandet. Gruppen var interessert
24 + 25 KUNST PLUSS #3/4, 2017 i offerplassene, og i nærheten av Tjeldsundbrua – Det er interessant siden det også var noe av det Åslaug Krokann på Hinnøya fant den organisk materiale av samisk vi oppdaget, at det alle steder finnes et hierarki, også Berg, Bortenfor tiden, Videoinstallasjon, opphav, datert til 1200 før Kristus, noe som gjør at en innenfor det samiske hvor vi fikk en oppfatning av fra utstillingen og endrer perspektivet på den samiske historien i områ- at sjøsamene sto nederst på rangstigen og at marka- prosjektet Er vi her det til noe mye eldre enn hva jeg trodde tidligere. samene og fellsamene, som forholdt seg til fell ennå? Det samiske er mye mer omfattende enn kun det og vidde, befant seg øverst. De som har blitt under- sjøsamiske i Vesterålen. En kan se sammenhengene trykt, undertrykker selv, når flere grupperinger fra helt opp i fellene og helt ut til kysten i Vesterålen. oppstår. Det skapes en oppfatning av at noe er mer Jeg oppdaget at sjøsamene fra Vesterålen var knyttet verdt enn noe annet, sier Krokann Berg. til markasamene på Hinnøya og fellsamene. Alle var – Hvis en bruker Fredrik Barths definisjon av samer, det var kun snakk om ulike næringstilpasnin- etnisitet, kan en spørre: Føler du deg som en same? ger og kanskje små dialektforskjeller. Tidligere var det lett å si adjø til det samiske og bli nordmann, noe som var strategisk lurt siden det å Privat etnisitet være en same utgjorde en trussel. Men i dag ser vi jo – Ved folketellingen fikk en spørsmålet om nasjonali- at noen modige jenter går motsatt vei. Det opplevde tet. Det var da strategisk lurt, for å unngå problemer, kanskje du også, Åslaug, det var flest jenter som å svare: norsk. Det ble den offentlige etnisiteten. stilte opp og snakket? Det var jentene som rev ned Men det eksisterte også en privat etnisitet. Jeg kan murene. En ser at de går fra en norsk etnisitet over se på historiske steder og på gamle tufter. Vi hadde kunstprosjekt i og med at kunsten spilte en rolle. Om se det indirekte, f. eks. når en gutt og en jente fra et til en samisk etnisitet igjen. Et formelt krav i same- fire arrangementer. Vi ante ikke om det ville komme noen enten blir sint eller provosert, så er det fordi gammelt samisk område gifter seg med hverandre. manntallet er at det i løpet av de tre siste generasjo- noen i det hele tatt. Vi tenkte kanskje at det fortsatt det treffer et eller annet. Kunsten setter i gang ulike Slektstrærne til begge viser ofte at de langt tilbake nene har blitt snakket samisk. ville være fornektelse, fortielse og at folk ikke ønsket prosesser, sier Krokann Berg. er av samisk slekt. Det betyr at kunnskapen om – Men du har også kulturbæreren Asmund å stå frem. Men det viste seg at det ble et voldsomt – Jeg er imponert over hva prosessen egentlig opphavet ligger bevart, til tross for at ingen står Andreassen, som var med i prosjektet, som jo er oppmøte og engasjement, sier Krokann Berg. satte i gang, sier Johan Borgos. I katalogen er det oppført som samer i forbindelse med folketellingen åpen på sin samiske bakgrunn, men som ikke – Det var et viktig poeng med Mari Boines del- bilde av en ung mann og faren. Sønnen ble tidlig i 1900, er det ingen som står oppført som samer. Det definerer seg som same, siden han ikke føler seg takelse, sier Borgos. Samiske kulturytringer har en interessert i det samiske, men han var én generasjon som var ti prosent etniske samer i 1800, har nå blitt som en same, sier Krokann Berg. kolossal slagkraft, og Mari Boine representerer dette. for langt ned til å kunne melde seg inn i samemann- tjuefem prosent av vesterålinger, men det er rent – Da ressurssterke kvinner som Eldbjørg Daljord Det er gjenkjennbart, at det er samisk, det kan ikke tallet. Han begynte derfor å bearbeide faren. For genetisk. En må ikke sammenblande det genetiske og Laila Inga rev ned murene og sto frem med sin være norsk. hvis faren meldte seg inn i manntallet og tilfreds- med det kulturelle. Det å være same handler om samiske bakgrunn, utgjorde dette ikke lenger noen – Folk begynte jo å gråte i etterkant av arrange- stilte kriteriene, kunne sønnen uten videre melde kulturell tilpasning som går bl.a. på språk, religion trussel. I tillegg hadde det etter Alta-Kautokeino- mentene, sier Krokann Berg, det er noe med stem- seg inn. Og han klarte å få faren til å bli glødende og næringstilpasning. Hvis en tror at etnisitet er noe aksjonen oppstått en hel rekke samiske idealer, noe men til Mari Boine som er så fremtredende, tydelig interessert i sin samiske bakgrunn. genealogisk, får en determinisme som betyr at har som gjorde at det å være same fikk status. og fysisk. Egentlig finnes det ikke ord for dette. Det – Her er et bilde av en statue i Svolvær som en samisk foreldre, så er en automatisk same. Men – Vi ble tatt imot med åpne armer. Det var et berører som et slags urfenomen, helt innerst inne, forestiller Jens Steffensen, Råfisklovens far. Han var etnisitet er langt på vei et kulturelt valg. omfattende prosjekt. Vi ble tatt med på turer for å det går forbi og lenger inn enn det språklige. Det av sjøsamisk slekt fra Vesterålen, sier Johan Borgos. setter i gang prosesser som du egentlig ikke har kon- Men det var ikke noe han selv gikk omkring og for- troll over selv, tror jeg. I etterkant av disse møtene talte. Men etterslekta har tatt dette til seg.
Differensieringer i næring og kultur Næringsforma krever store beiteområder, langt og de store øynene. Det fikk de fortsette med så vi at familier fant hverandre igjen, folk som ikke – Mener du at han fornektet at han hadde sjøsa- Med ei utstrekning fra Nordkapp og i hvert fall større enn den enkelte siida’en, og strakte seg gjennom Lappekodicillen av 1751, et tillegg til visste om hverandre. Det var veldig spesielt. misk bakgrunn? til Engerdal i sør, fra kysten i vest og langt øst på noen steder over landegrensene. grensetraktaten mellom Norge og Sverige. – Jeg opplevde noe lignende i Márkomeannu, – Nei, han fikk antakelig aldri spørsmålet, sier den skandinaviske halvøya, oppsto etter hvert Langs kysten blei jordbruk og fiske tidlig en Noen fellsamiske familier slo seg ned og blei en markasamisk festival i Evenes, der var det kun Johan Borgos. Det var ikke noe man spurte om på kulturelle forskjeller, særlig på to områder – språk del av det samiske næringsgrunnlaget, men jakt bofaste i markebygder på fastlandet og noen av de og næring. Samisk regnes som ett språk, men er og fangst fortsatte å bety mye for livberginga. store øyene nord for Vestforden. De beholdt noen samisk språk som ble brukt, men de oversatte høflig den tiden. Men han hadde jo litt av en politisk kar- delt i mange nokså ulike dialekter, fra sørsamisk i Dessuten utvikla samene ei ny næring – melkerein og kombinerte det med tradisjonell til oss norske som ikke kunne samisk. Det som var av riere. Hans første politiske verv var som formann i sør til de kolasamiske dialektene i nord. båtbygging for nordmenn (se historia om Sigurd buskap, rydda jord og blei fastboende, men dreiv musikalske innslag, var kun joik. Joiken er borte for fagforeningen Nordens klippe i Kirkenes, i den tiden Mellom nord- og sørsamisk går Slembe i Snorres kongesagaer). Virksomheta fiske i mindre grad enn sjøsamene. Denne gruppa lenge siden i Vesterålen, men ikke innenfor Tjelds- hvor det pågikk en rekke streiker. Han ble aldri fiske- dialektområdene i store trekk øst-vest og har fortsatte opp til vår tid. har fått betegnelsen markasamer. navn etter svenske elver (lulesamisk, pitesamisk, Den særegne samiske næringstilpasninga Kildene viser at kontakten sjøsamer- undet, i de markasamiske områdene. En rekke ung- riminister. Som formann i Norges Råfisklag fikk Jens umesamisk). Nordsamisk, med kjerneområde i langs kysten førte til at begrepet sjøsamer blei markasamer-fellsamer tradisjonelt har vært dommer joiket inne på naturmuseet på Gállogieddi, Steffensen opprettet Råfiskloven i 1938. Det er jo Troms og Finnmark, har flest brukere. Fra 1959 vanlig, i hvert fall i skattelister fra 1600-tallet. sterk, særlig der avstandene ikke var for store. De så bladene nesten falt av trærne, det var en merkelig interessant at selv om han aldri sa at han var same, blei det gitt mulighet for at samiske barn kunne Funn av kulturminner (fangstanlegg, graver, hørte til samme folket, de språklige forskjellene opplevelse. Det var den kraftfulle rytmiske delen av så er det helt tydelig at han forsvarte den nærings- bruke samisk som skolespråk, det hadde vært gammetufter) tyder på at ressursbasen deres gikk var overkommelige, og bandene blei ofte styrka forbudt siden 1892. helt ut til den ytterste kysten, men på 1700-tallet gjennom giftemål. det samiske kulturuttrykket, men selv den mest still- formen som er typisk ikke bare for sjøsamene, men Den gamle jakt/fangst-økonomien gikk og seinere bodde de inne i fordene. Da var presset Sjøsamene var omgitt av norske bygder, og ferdige samiske kunsten har en voldsomt slagkraft. også innen fiskerbondekulturen. Sjøsamene var fis- etter hvert over i andre former for utnytting av fra norsk kultur i ferd med å øke. blei fra 1800-tallet assimilert inn i norske slekter – Jeg tenker på påstander som det at folk blir pro- kerbønder. Så på en måte kan en si at han forsvarte ressursene. Reinen har i uminnelige tider vært Reindriftssamene i innlandet blei tilsvarende og norsk kultur. Det førte blant annet til at de vosert av kunst i åpne landskap. Det er ikke nødven- sin sjøsamiske bakgrunn, men han sto aldri frem en samisk matressurs over heile Nordkalotten, kalt fellsamer, enten de holdt til på norsk eller la vekk det samiske språket, men har bevart for det meste som jaktbytte eller som melkedyr. på svensk side av grensa. Mange fellsamer minnet om å høre til et annet folk. I dag foregår ei digvis så mange som blir det, kanskje noen. Mulig som sjøsame. Ei næring med store flokker slaktedyr oppsto hadde sine vinterbyer på svensk side, men revitalisering av samisk kultur i mange sjøsamiske at det er noe media har skapt. Men samtidig er det – Ser man på gamle bilder, vil en kunne se trolig på 1600-tallet, tidspunktet er omdiskutert. hadde fra gammelt av sommerbeite på kysten områder. (Tekst av Johan Borgos) akkurat som om vi opplevde det motsatte med vårt forskjell på klesdraktene, hvorvidt de kommer fra
26 + 27 KUNST PLUSS #3/4, 2017 svensk eller norsk side. Hadde vi kunne sett drakte- lenger inn i landet, blir konfliktene større, sier Johan – En del av de menneskene vi møtte som ikke nes farger, så ville de vært de samme som i dag, sier Borgos. visste at de hadde samisk bakgrunn før i voksen Borgos. Man kan se sammenhengen i symbolbruken – Man hadde vel også en utveksling av tjenester alder, fortalte at da de fikk vite dette, var det akkurat fra befolkningen i fellet og helt ut til kysten. mellom den norske og den samiske befolkningen, som om noe i dem falt på plass, sier Krokann Berg. – Akkurat, det er også veldig interessant innenfor f.eks. så var samene flinke båtbyggere, sier Krokann Selv om de snakker norsk, så er det noe udefinert i kunsten; hvorvidt en har avstand og distanse eller Berg. forbindelse med identitet og kultur og som blir så ikke, og hvor nært en ønsker å gå inn i det man lager, – Konflikter har ikke vært noe jeg som historiker viktig å få en erkjennelse av. En slags opplevelse av å sier Krokann Berg. har lett etter. Jeg har registrert noen gamle konflikter, bli et helt menneske. men det er også en stor forskjell på hvorvidt konflikter – De kunne bygge videre på noe de hadde med Oppmerksomhet på det samiske er på person-, eller på gruppenivå, sier Borgos. seg, som de visste lå der, sier Borgos. Det er et bevis – Det har jo vært en del oppmerksomhet rettet mot – Det at det ikke har vært så mange konflikter, kan på den styrken og slagkraften som finnes i den det samiske i det siste. Jeg tenker: Hva sier det om like gjerne skyldes at man har lagt ned ganske mye samiske kulturen, den har overlevd til tross for fire den tiden vi er inne i? Kanskje er det reaksjoner på innsats for å nettopp å skjule ting. Det har ikke vært generasjoner med hemmelighold og undertrykking. ting, at en ikke nødvendigvis må gå tilbake i tid, men så oppe i dagen at folk har hatt en samisk bakgrunn. For å sette det på spissen kan en spørre om norsk ønsker en slags tilknytning til noe opprinnelig, sier Vi opplevde, når vi gjorde intervjuer, at folk hadde kultur vil overleve? Kultur er mer enn språk. Det Krokann Berg. blitt mobbet og at de ikke ville at ungene deres skulle er holdninger, verdier, ulike prioriteringer og ikke – Hvorfor opplever vi at engasjementet i våre dager utsettes for det samme. Dermed la de lokk på det de minst slektsnettverk. Samene regner ikke sin slekt er mye mindre enn f.eks. på slutten av 1970-tallet og skammet seg over, og ved dette unngikk de konflikter, bakover slik som oss nordmenn, for å få rettigheter begynnelsen av 1980-tallet. f.eks. i forbindelse med for- sier Krokann Berg. til jordområder – men sidelengs, hvem er jeg i slekt slag om utbygging av store vindmølleparker på fellene – Det var statlige organisasjoner som sto bak dis- med, hvem er vi? Det er et ordspråk som sier: Du er i Trøndelag? krimineringen. Det begynte med kirken, et skrekkens Helle Storvik, fotografi, fra utstillingen og prosjektet Er vi her ennå? en dårlig same om du ikke kjenner din trettenmen- – Jeg tenker at 1970-tallet med Alta–Kauto- eksempel er biskop Marcus Fredrik Bang, som i et ning, sier Borgos. keino satte i gang en bevissthet. I våre dager er det skriv fra 1781 nekter samer å gifte seg med mindre – Jeg husker jeg ble helt slått av nettopp dette, så enormt mye informasjon som vi forholder oss de snakket norsk, sier Borgos. Det samiske språket med slekt på kryss og tvers med alle de ulike nav- til absolutt hele tiden. En blir nødt til å sortere, skulle gjøres så foraktelig som mulig, og prestene Slekt og nettverk nene. Jeg kom jo utenfra og skulle liksom holde en spørre seg om hva er det jeg skal mene noe om, eller skulle gjøre hva de kunne for å utbre det norske – Hva vet vi om assimileringen i Vesterålen? viss orden i forbindelse med jobbingen med pro- engasjere meg i? Mens ting før var mer konkret og språket. Dette var en offentlig norsk politikk, noe som –Vanligvis har historikere brukt folketellinger som sjektet. Det opplevdes som et fullstendig kaos, siden nærmere. En kunne muligens lettere reagere, sier selvsagt forplantet seg videre nedover i samfunnet. er notorisk upålitelige, sier Borgos. I folketellinger som du sier, alle visste om sine ulike «menninger», Krokann Berg. Folk engasjerer seg i mye nå også, men Det er en grusom historie, og det er klart at kongen spør man: Hvilken nasjonalitet har du? Da svarer sier Krokann Berg. i andre former. – Jeg tenker at alt henger sammen, hadde meget god grunn til å be om unnskyldning ved du det som er strategisk lurt. Jeg bruker kirkeboka. enten en er historiker eller billedkunstner. Vi er jo Sametinget i 1997. I Finnmark har det vært konflik- Assimileringen begynte forsøksvis på slutten av Kontinuitet mennesker, og politikken i dag er jo like nærværende. ter mellom sjøsamer og fellsamer. Jeg deltar stadig 1700-tallet. Norske enkemenn hadde gjerne en – Samisk kunst- og kulturuttrykk har en kontinuitet Hva er det som gjør at vi ikke mobiliserer? i avisdebatter med folk som fornekter det samiske, samisk tjenestejente som ble gravid og da forlangte og en varighet som langt overgår det norske, sier – I Vesterålen har det nesten ikke vært noen men ser man nærmere etter, viser det seg at det like presten giftemål. Det er det tidligste, men fra ca. Borgos. Det samiske er veldig gjenkjennbart, om du konflikter mellom det samiske og det norske. Det var godt kan være Finnmarksloven de fornekter. Loven 1820 får en de første giftemålene der norsk gutt og hører et samisk musikkstykke eller ser samisk kunst, et lite antall reindriftssamer og reinflokkene var små sier at samene skal kunne bruke land- og vannressur- samisk jente som ikke har vært gift eller har hatt så vet du øyeblikkelig at det er samisk, i motsetning og de hadde hele tiden et godt samarbeid med den ser. Noe mer ber de ikke om. Samene ber ikke om en barn tidligere, gifter seg. En generasjon senere, til et norsk kunstuttrykk, som nesten kan være hva norske og sjøsamiske befolkningen. Kommer man egen stat. rundt 1850, er flertallet av ekteskapene norsk– som helst. Rent pedagogisk ligger det en utfordring samiske. Det siste ekteskapet i Vesterålen hvor i å få forklart at det samiske ikke er noe statisk, men Betydning, symbol, objekt Bukkekjerka. Navnet er opprinnelig samisk bohki- steinblokker som har vært offerplasser, alt med begge var samer, var i 18901. Resultatet av ekte- hele tiden i en utvikling, akkurat som det norske. Harald Gaski skriver i SNL at det samiske giergie – kløyvd stein, en presis beskrivelse. Den tett kobling mellom natur og kultur, der kulturell skapene var barn som var av både samisk og norsk – Noe av det som har skjedd i etterkant av samfunnet alltid har vært gjennomestetisert. som ferdes, veit hvor han/hun er. bruk i liten grad setter fysiske spor i naturen. Både forbruksvarer og bruksgjenstander blir En trang ford på Hinnøya (Ingelsforden), Samisk sang (joik) er et annet kulturuttrykk slekt. Men de ble en del av en etnisk norsk kultur. kunstprosjektet, er at vi har lokalisert tuftene til pynta og ornamentert for å se vakrest mulig ut, kanta av bratte fell på begge sider, heter på med stor nærhet mellom joik (symbol/tegn) Så det er en prosess først med giftemål og deretter gammelkapellet fra 1725 i Romsetforden, som var men nytteverdien kommer alltid først. Botnen på samisk gaisvuodna – fellforden, det er særpreget. og tema (sak). Tradisjonelt joiker man ikke om ved at barna blir assimilert inn i en norsk kultur. Det reist av Thomas von Westens nestkommanderende, ei form til ost av reinmelk, laga i Vesterålen, er De vide og lange Eidsforden på Langøya heter på objektet, men joiker objektet – en person, et hele tar ca. to generasjoner. Men det samiske forblir Jens Kildal. Det betyr også at samiske kulturminner pynta med det samiske solsymbolet – behovet for samisk nuorrevuodna – sundforden. Navnet må dyr, et fell, nær sagt hva som helst. Som med estetikk finnes i alle samiske områder. være svært gammelt, det er minst tusen år siden stedsnavnene er det altså snakk om svært tette underliggende. Det samiske og det norske er en er i ferd med å bli de største turistattraksjonene i Estetikken er altså tett knytta til bruken. På forden innerst fortsatte som et sund der det i dag kulturuttrykk – symbol og sak henger nært fusjon, hvor det norske gir seg størst utslag på grunn Vesterålen, sier Borgos humrende. Og i etterkant av lignende måte er samiske symboler og tegn nær er et lavt eid. sammen. av språket, men det samiske er fortsatt tilstede- prosjektet Er vi her ennå?, har Sortland nå fått sitt kobla til objekt, for eksempel stedsnavn (symbol/ Fjellnavn er like presise: Samene kaller Sjøsamisk joik er ikke registrert i øyriket værende. Det er noe i kulturen som er samisk, som samiske navn: Suorttá. tegn) til lokalitet (sak). Samene trengte ikke kart, Erikstadfellet på Hinnøya for duolbas (flat), det vest for Tjeldsundet, men vi har utsagn • til tross for ferdsel over store områder. «Kartet» beskriver landskapet. Nordmenn og samer tenkte som viser at sangforma blei brukt også der. fremdeles blomstrer opp igjen og har en grobunn. deres besto av stedsnavn som sjølsagt forteller noen ganger i lignende baner: Bollfellet (norsk Folkeminnesamleren Olaus M. Nicolaissen Hva den nye samiske etnisiteten er når språket er 1 Her er det snakk om sjøsamene, som Er vi her ennå? dreier «hva stedene heter», men mest hva/hvordan de er. navn) på Hinnøya heter på samisk jorbavárre forteller i «Sagn og eventyr fra Nordland» (1879) at borte og levemåten er norsk, må kunne sies i første seg om, etniske sjøsamer har ikke giftet seg med hverandre Navnene er ikke tilfeldige. (rundfellet). Skjåjord-Kari (trolig Karen Andersdtr, 1758-1820) etter 1890 (etniske fellsamer i Vesterålen gifter seg fortsatt omgang å være slektstilhørigheten. Etterhvert lærer Noen eksempler fra det sjøsamiske øyriket Fjell og store steiner kan være knytta til jeikede, og så legger han til forklaringa «joige, med hverandre). Men etterkommerne til de etniske vest for Tjeldsundet: På Andøya går veien gammel samisk tro. Også i sjøsamisk område synge». (Tekst av Johan Borgos) de seg det samiske, men det må de lære seg utenfra, sjøsamene, altså norsketniske personer av samisk slekt, rett forbi ei ruvende steinblokk, på norsk kalt finnes en rekke hellige fell, dessuten mange sier Borgos. gifter seg stadig.
28 + 29 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Innkjøp av en stor privat samling av John Savios arbeider, har medført at Saviomusea/Saviomuseet holder til i Grenseland- museet 38 tresnitt fra det konkursrammede gruve- museet i Kirkenes. Tidligere i sommer ble en stor selskapet AS Sydvaranger, og i 2002 et større Saviomuseet har fått en tilnærmelsesvis komplett katalog av Savios grafiske privat samling med John Savios arbeider innkjøpt til antall tegninger fra Niels Christian Bang. Disse verk. Samlingen viser også andre sider av Savios kunstnerskap. museet. Liv Astrid Kvammen Svaleng er museums- tegningene var en del av Oslo Kunstforenings leder og mener at tiden er inne for et eget Savio- jubileumsutstilling i forbindelse med 100-års museumsbygg. jubileet for John Savio. – Saviomuseet ble etablert av Sør-Varanger Niels Christian Bang, som fanget interesse for kommune i 1994 som et nasjonalt museum over Savios kunst allerede på 1960- tallet, opparbeidet den samiske kunstneren John Andreas Savios liv seg etter hvert den største private samlingen av Ulike sider av og kunst. Etableringen kom i stand etter mange års John Savios kunst. I 2003 inngikk Sør-Varanger innsats fra lokale ildsjeler i Sør-Varanger. Det hele kommune / Saviomuseet en intensjonsavtale med begynte med at Sør-Varanger kommune i 1953 kjøpte Bang der det fremgikk at Sør-Varanger kommune Hans Nerhus sin samling av Savioverker, bestå- skulle ha forkjøpsrett dersom Bang ønsket å selge John Savios ende av 78 tresnitt og akvareller. Dette førte til en verker fra samlingen. Intensjonsavtalen ble revita- økt interesse for John Savios kunst lokalt. Et ønske lisert i 2015, og arbeidet ble startet med å legge til om at den kommunale samlingen skulle gjøres rette for kjøp av hele Bangs Saviosamling, bestående tilgjengelig for publikum, ble stadig stigende utover av oljemalerier, akvareller, oljepasteller, sort/hvite kunstnerskap Tekst av Sten Nilsen 1950-tallet. På 1960- og 70–tallet ble det lansert flere og håndkolorerte tresnitt, og en hel del tegninger/ forslag til et «Saviogalleri» uten at noen av disse skisser. Kjøpet ble til slutt realisert gjennom et ideene ble realisert. Spørsmålet om et eget Savio- spleiselag mellom Sametinget, Finnmark fylkes- museum ble først fremmet på 1980-tallet, men det kommune, Tana og Varanger Museumssiida og kom til å gå over ti år før Saviomuseet ble etablert. Sør-Varanger kommune, der Sør-Varangers ordfører Rune Rafaelsen var en engasjert pådriver for å skaffe Kan du si litt om lokaliseringen i begynnelsen? til veie de 5 millionene prislappen lød på. Kjøpet av De første årene holdt Saviomuseet til i den gamle samlingen ble gjennomført i januar 2017. bibliotekbygningen i Kirkenes. Da man etter noen år kom fram til at klima og lysforhold i bygget Kan du si litt om samlingens omfang? ikke var forenelig med visning og magasinering av Saviomuseets overordnede målsetning er: «å forske kunstsamlingen, ble museet flyttet midlertidig til på, dokumentere, formidle og bevare John A. Savios Grenselandmuseet i utkanten av Kirkenes sentrum. kunst og livshistorie.» Grenselandmuseet, som ble åpnet i 1997, var ikke For å kunne oppfylle denne målsettingen er det bygget med tanke på å skulle huse Saviomuseet. viktig at Saviomuseet kan vise til en fullstendig Man klarte likevel å komme til en ordning der Savio- samling av Savios grafiske verk samt et representativt museet fikk leie to kontorer og 92 m2 galleriplass. utvalg av hans andre kunstneriske arbeider, både Den midlertidige ordningen har nå vart i 15 år. med tanke på bevaring, forskning og formidling. Bangsamlingen, som teller hele 493 verk, inne- Hvem står bak organiseringen av museet? holder en stor del av de grafiske motivene som hittil Saviomuseet har fra 2001 vært underlagt Same- hadde manglet i Saviomuseets samling, i tillegg tingets forvaltning og ble i 2012 konsolidert i Deanu til at man finner flere eksempler på hvordan Savio ja várjjat Museusiida/Tana og Varanger Museums- arbeidet med samme motivet i flere teknikker. Kjøp siida, og har felles administrasjon i Varangerbotn av Bangs samling medførte at Saviomuseet fikk en med Ávv Skoltesamisk Museum, Tana Museum og tilnærmet komplett samling av Savios grafisk verk, Varanger Samiske Museum. i tillegg til et større og representativt antall oljemale- rier og akvareller. Ved å bringe Savios kunst hjem Tidligere i år ble det klart at en betydelig privat sam- har vi lagt grunnen for et ettermæle som er Sør- ling av Savio-arbeider skulle overføres til Saviomu- Varanger-kunstneren verdig. seet. Det har også blitt jobbet fra politisk hold for å få En fullstendig Saviosamling vil kunne legge til dette. Et betydelig antall tegninger ble overdratt grunnlag for forskningsaktivitet og dokumentasjons- fra den samme samleren i 2002. Kan du si litt om arbeid og kan bidra til å skape et større fagmiljø rundt hvordan denne prosessen har foregått fra begynnel- Saviomuseet. Gjennom formidling av hans kunst- sen og frem til at dere satte dere i bilen og selv trans- produksjon og livshistorie vil man kunne skape ring- porterte den siste delen av samlingen til Kirkenes? virkninger mht. til John Savios betydning for lokal Siden etableringen i 1997 har Saviomuseets samling samisk identitet, historie og utvikling i Sør-Varanger,
John Savio, Rivaler, tresnitt på papir. hatt en betydelig tilvekst gjennom flere større og men også for samisk identitet og formidling av denne Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet mindre kunstkjøp. På slutten av 90-tallet overtok i hele det samiske området og i resten av Norge.
30 + 31 KUNST PLUSS #3/4, 2017 for at ytterligere uregistrerte tresnitt/linosnitt kan eksistere. Selv om Savio er mest kjent som grafiker, etter- lot han seg også et betydelig antall oljemalerier, akvareller og pasteller. Det er av stor betydning at Saviomuseet kan vise til et representativt utvalg også her. Både for å vise mangfoldet i hans kunstne- riske produksjon og for å dokumentere hvordan han arbeidet med motivene, ettersom mange av disse går igjen i forskjellige teknikker. Det finnes i dag en hel del private samlinger av Savios kunst. I disse kan det også være oljemalerier som vi enda ikke har registrert. Vi har derfor ikke fullstendig oversikt over hele John Savios produksjon og er derfor veldig takknemlige hver gang noen tar kontakt med oss for å fortelle at de har opplysninger om noe som vi kan være interesert i å vite om. Det er vanskelig å sette opp en prioritert rek- kefølge over innkjøp, ettersom det er tilfeldig hva som bys for salg til enhver tid. Siden målet er å få en komplett samling, vil derfor alle verkene ha tilnærmet samme prioritet, men museet vil selvsagt først og fremst forsøke å gjennomføre innkjøp av verker som ikke finnes i samlingen fra før. Vårt store dilemma her er at vi ikke har egne midler til innkjøp av kunst.
En del av arbeidene er studier, tegninger, malerier, John Savio, Uten tittel, oljepastell. kanskje ikke så typisk for de sort/hvite tresnittene Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet Savio ble kjent for. Savio forbindes først og fremst med motiver fra En større kunstsamling vil bidra til å øke interes- samisk kultur og dagligliv. Flere av hans malerier, sen for Savios kunst blant de mange turistene som pasteller og tegninger viser landskapsmotiver fra årlig besøker Kirkenes, og samtidig øke fleksibilite- hans reiser rundt om i Norge, bymiljø og kvinne- ten i forhold til visningssteder også utenfor museet. motiv. Fra 1934–36 var han på en reise i Europa som Videre vil en større kunstsamling også gi Savio- ble avsluttet med en utstilling i Paris sommeren museet mulighet til å utvikles som et kunnskaps- 1936. Vi må anta at Savio lot seg inspirere på denne senter innenfor Savios kunst og annen samisk reisen, for i flere av hans kvinneportretter og akt- kunst i nordisk sammenheng, og ut fra dette gjøre studier kan vi se likhetstrekk med bla. Picasso og Saviomuseet mer attraktivt som samarbeidspart Gauguin. Vi må også huske på at Savio døde ung, for fagmiljøer både i inn- og utland. mens han fremdeles var i kunstnerisk utvikling, og ingen vet hvilken retning kunstnerskapet hans Dere har landets mest komplette samling av Savios ville tatt. John Savio, Landskap ved Vågakall, olje på lerret. Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet arbeider. Er det fortsatt arbeider dere opplever at dere skulle implementert i samlingen for å gjøre den Opplever du at befolkningen i Øst-Finnmark generelt enda mer komplett? er interessert i Savios kunst, og tror du at det er en I Saviomuseets samling finnes det i dag ca. 1000 økende bevissthet rundt John Savios status som en verk av John Savio, der alle medier og teknikker nasjonal og betydelig kunstner? Hvordan tror du at han benyttet er representert. Størstedelen av dette kan være med å påvirke og styrke identiteten til samlingen består av tegninger og grafiske arbeider. befolkningen? I følge Oslo Kunstforenings katalog fra 2002, ført Interessen for Savios kunst i Øst-Finnmark har lenge i pennen av Niels Christian Bang, eksisterer det vært til stede, men har tiltatt etter at Saviomuseet 151 kjente versjoner av Savios grafiske verk. Ut fra ble etablert. Etter ervervelsen av Bangsamlingen denne katalogen mangler vi fremdeles 10 av de opplever vi et nytt oppsving og en forventning i registrerte motivene. Man må samtidig ta høyde befolkningen om at kunsten skal være tilgjengelig.
32 + 33 KUNST PLUSS #3/4, 2017 John Savio, Liggende akt, blyant. John Savio, Høstboplass, olje på lerret. Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet
34 + 35 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Utstillingen med verker fra Bangsamlingen som vi siden 2002 i påvente av et eget Saviomuseumsbygg. har vist i sommer, har vært godt besøkt. Vi opplever Som en konsekvens av ervervelsen av Bangsamlingen ofte at det uttrykkes en stolthet over at John Savio er det nå krefter i sving for å imøtekomme dette er «vår» kunstner. behovet. Håpet er at vi i nær framtid skal kunne ha John Savio blir i mange sammenhenger omtalt muligheten til å vise frem store deler av samlingen som en veiviser og har hatt stor betydning for og også kunne tilby de som ønsker å komme til oss samiske kunstnere og samisk identitet i flere sam- for å forske på Savio, egen kontorplass og i tillegg menhenger. Han var den første samen som valgte romslige og brukervennlige magasinforhold. kunsten som livsvei, han var stolt av sitt opphav og Foreløpig må vi utnytte de eksisterende realiteter deltok aktivt i debatter for samiske rettigheter og så godt vi kan ved blant annet hyppige utskiftninger menneskeverd. Hans tresnitt og malerier viser gjen- i basisutstillingen. En vandreutstilling er også i kjennelige linjer fra naturen, menneskenes forhold planleggingsfasen. til den, års sykliske hendelser og arbeidsoppgaver innenfor reindriften. John Savios kunst har blitt Hvordan vektlegges formidlingen av Savios arbeider et symbol på samisk kultur og identitet i hele det til barn og unge? samiske området, men den identitetsbærende Ett av museets hovedfokus er formidling til barn og betydningen er aller størst i Finnmark og Sør- unge. Vi har utviklet egne undervisningsopplegg Varanger. Dette fokuserer vi spesielt på i for- rettet mot fire forskjellige klassetrinn i grunn- bindelse med formidling til barn og unge, og vi skolen. Undervisningsoppleggene, som alle tar opplever nå en økt bevissthet i denne målgruppa utgangspunkt i John Savios kunst og livshistorie, i forhold til det samiske og Savios betydning som er tematisk fokusert innenfor sagn, eventyr og for- kunstner. Det har etter hvert vokst fram et ønske tellertradisjon (1. trinn), Sydpolferden med Must og lokalt om et Saviohus, der Savios kunst kan Savio (John Savios far var en av to unge gutter fra vises fram og som også kan være et samlingssted Sør-Varanger som deltok på Carsten Borchgrevinks og møteplass for samiske kulturaktiviteter. Southern Cross ekspedisjon i 1898–1900) (2. trinn), grafiske teknikker (5. trinn) og identitet (9. trinn). Hvordan vil samlingen kunne tilrettelegges for I tillegg gir vi formidling til videregående skole videre forskning og hvordan vil museet ivareta og og barnehager, så langt våre ressurser rekker. formidle arbeidene? Per i dag er vi inne som fast tilbud på den lokale Som nevnt innledningsvis har Saviomuseet vært DKS-planen. Vi får også henvendelser fra skoler midlertidig plassert i Grenselandmuseet i Kirkenes i andre kommuner. •
John Savio, Uten tittel, akvarell på papir. Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet
John Savio, Akt, tresnitt. Kunstverket tilhører Saviomusea/Saviomuseet
36 + 37 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Kunstnerne Per Adde og Kajsa Zetterquist har vært viktig for kunst- livet i Nord-Norge. De var også aktive motstandere mot utbyggingen i Alta-Kautokeino-vassdraget og i kampen for bevaring av Saltfellet.
Samenes ambassadører
Tekst av Sten Nilsen
I forbindelse med av Alta-Kautokeino-utbyggingen nord for polarsirkelen, hvor Per Adde og Kajsa ble det påpekt flere åpenbare saksbehandlingsfeil Zetterquist har bodd de siste 50 årene. Erik og misvisende opplysninger som Stortinget ikke Larsatjønna består av et tun med i alt syv bygninger, hadde kjent til da konsesjonsløyve ble gitt. Natur- det er både nyoppsatt laft og bygninger som har vernforbundet, frittstående spesialister, Norden- blitt flyttet andre steder fra. Transport til og fra gruppa, konservatorer ved Tromsø museum samt har gått ved hjelp av hundespann, hest eller til fots. 1100 biologer utførte egne undersøkelser som viste Det er to kilometer til nærmeste vei. resultater stikk motsatt av hva NVE hadde konklu- Både Per Adde og Kajsa Zetterquist har vært, og dert med i konsesjonssøknaden. På grunn av NVEs er, markante skikkelser innen kunstfeltet i Sverige ufullstendige undersøkelser, og at saken ble anket til og i Norge. De har vært engasjert i kunstpolitiske Høyesterett, trodde motstanderne av utbyggingen saker som etableringen av Nordnorsk Kunstsenter at anleggsstarten skulle utsettes til rettskraftig dom i Svolvær, som ved sin knutepunktstatus fikk en hadde falt. Daværende statsminister Oddvar Nordli forutsigbar økonomisk plattform. De var også lovet at samenes rettsforhold skulle utredes grundig. meget aktive i Nord-Norske Bildende Kunstnere, Ca. 800 mennesker satt og ventet ved det såkalte og initiativtakere til Kunstskolen i Kabelvåg. nullpunktet i Stilla den 14. januar 1981. I bitende kulde ble norgeshistoriens største politiaksjon Alta–Kautokeino Per Adde, sammen med demonstranter i Stilla-leiren. Ukjent fotograf gjennomført ved at politiet kuttet demonstrantenes Da den mangeårige kampen for bevaring av lenker med vinkelslipere og løftet demonstrantene Alta-Kautokeino var over, startet kampen for bort og bøtela dem. Til tross for protester og at saken bevaring av Saltfellet–Svartisen. Siden Per Adde var til utredning i Høyesterett, ble anleggsarbeidet hadde bakgrunn som aksjonist i Stilla (i Alta), påbegynt. Til sammen var det 14 000 aktive demon- ønsket samene på Saltfellet at han skulle bli deres stranter innom i de tre årene aksjonen i Stilla pågikk. talsmann. Det som forbauset Per Adde, var at de Billedkunstnerne og kulturarbeiderne Per Adde vedtakene som Stortinget hadde fattet både i Alta– (opprinnelig fra Filipstad i Sverige) og Kajsa Zetter- Kautokeino og på Saltfellet, ble vedtatt uten at det quist (opprinnelig fra Arvika i Sverige), har i årevis forelå kunnskapsbaserte utredninger vedrørende kjempet for samiske rettigheter og fikk også en dom reindriftsnæringen. Vedtakene ble fattet ut fra en i Salten herredsrett i forbindelse med rettsoppgjøret total uvitenhet og arroganse når det gjaldt komplek- i etterkant av Alta-Kautokeino-utbyggingen. siteten forbundet med reinbeitene, årssyklusene Deres hovedbase er Erik Larsatjønna på Graddis og forflytning av reinflokkene. I flere år hadde Per ved Junkerdalen, et område i Saltdal kommune, Adde ca. 150 reisedøgn pr. år. Bl.a. reiste han til Oslo
38 + 39 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Per Adde, Arbeit i gjerdel, 1996. Maleri, olje, 150 x 190 cm
Kajsa Zetterquist, Til Felicia, 2009. Maleri, akryl, 116 x 89 cm
40 + 41 KUNST PLUSS #3/4, 2017 og insisterte på å få møte politikere og informere de var jeg også innblandet i en del fredningssaker. De ulike departementene om hva saken egentlig gjaldt. har jo demmet opp en del vassdrag og ødelagt for Han hadde med seg sin etterhvert så velkjente rull samene på svensk side også. Så samene på norsk side med et kart over områdene på Saltfellet. Han for- kjente jo til dette og spurte meg om ikke jeg kunne klarte politikerne hvilke konsekvenser en utbygging være deres talsmann. av Saltfellet–Svartisen ville få. Det ville bety slutten – De matet Per med informasjon, sier Kajsa. på reindriftsnæringen. – Ja, det samiske distriktet der hadde jo et styre, Alta–Kautokeinovassdraget ble ikke berget fra vi gikk igjennom hva som skulle gjøres og reiste på utbygging. Demonstrantene forsøkte forgjeves møter. Vi hadde først møte med kommunen, uten å få omgjort utbyggingsvedtaket og hindre vass- å få noe gjennomslag. Alle kommunene ville bygge draget fra å bli lagt i rør. De informerte og viste til ut, sier Per. Det var fem kommuner som alle ville forskningsrapporter uten at politikerne var interes- ha store utbygninger. Så vi fikk ikke noe gehør der. sert i å høre. Daværende statsminister, Gro Harlem Så hadde jeg møte med Nordland fylkeskommune Brundtland har i ettertid gitt demonstrantene rett. og fikk der en del partier på min side, men de fleste – Vi tapte Alta–Kautokeinoutbyggingen. Noe partier også der ville bygge ut, altså fem store kraft- positivt kom ut av kampen, sier Per. Det ble mer utbygginger på Saltfellet. Etter dette møtet, tok jeg fokus på samisk levesett og kultur, og Sametinget kontakt sentralt og begynte å saumfare departemen- og Samerettsutvalget ble etterhvert opprettet. tene. Fire departementer: Landbruksdepartementet, I Saltfellsaken fikk jeg noen fine våpendragere blant som hadde med reindriften å gjøre, Kommunal- politikerne, som f.eks. Torbjørn Berntsen, medlem departementet, som hadde med det samiske å gjøre, i kommunal- og miljøvernkomiteen på Stortinget. Miljøverndepartementet og Energidepartementet. Allerede ved vårt første møte uttalte han at vi må Jeg ønsket å poengtere hvor viktige disse områdene bevare den samiske kulturen, og derfor må vi også var for samisk kultur. Kraftutbyggingene ville ha bevare beiteområdene, sier Per. ødelagt reinbeitene og for forflytning av reinflok- Det er nesten ingen som snakker om Alta– kene i området. Jeg begynte å argumentere overfor Kautokeino-utbyggingen i dag. saksbehandlerne og fortsatte videre med stats- Kajsa Zetterquist forteller at det var en student sekretærer og statsråder. Jeg reiste ned til Oslo og som ville skrive om Per i 2004. begjærte møter for å redegjøre for disse tingene. – Vi ga ham de bøkene som vi hadde laget. Per – Du hadde forhåndsklarert disse møtene? ønsket å lese gjennom manuset. Det viste seg at han – Ja, jeg opplyste om at jeg var samenes talsmann, hadde blandet sammen Alta og Saltfellet. Så da Per og at jeg ville redegjøre for situasjonen for samene leste igjennom, påpekte han dette. – Ligger ikke Alta i området og informere om konsekvensene av de på Saltfellet da? spurte journaliststudenten. – Det er eventuelle utbyggingene, sier Per. jo både sjokkerende og historieløst, sier Kajsa. – Formannen i reinbeitedistriktet, Olof Thomas Blind og senere Olof Anders Kuhmunen, var også Saltfellet–Svartisen med, sier Kajsa. Erik Larsatjønna ligger fire kilometer fra riksgrensen – Ja, jeg hadde tilsammen 25 én-timers foredrag mot Sverige. Å si at det var Per Addes og Kajsa for de ulike departementene. Etter dette skulle Zetterquists fortjeneste at naturreservatet ble opp- departementene gi en innstilling til Stortinget, og rettet og at Saltfellet ble spart, er ingen overdrivelse. videre hadde jeg møte med partiene i Stortings- Men det var ikke sine egne interesser de i syv intense gruppen. På den tiden reiste jeg frem og tilbake til år kjempet for, men interessene til reindriftsamene Oslo hele tiden, sier Per. på Saltfellet og et unikt område i Norden med – Foredraget var altså ferdig laget på forhånd? historiske, samiske kulturminner. – Ja, jeg hadde et stort kart på to meter med meg. – Det fantes allerede en aksjonsgruppe som het Ingen visste jo noe om reindriften, så ved hjelp av «Spar Saltfellet», men de hadde ikke fokus på det kartet forklarte jeg hvordan den foregikk og hvordan samiske, sier Per. «Spar Saltfellet» var fremfor alt hele kulturen var basert på reindriften. Det ble regje- en naturvernorganisasjon som ville bevare natur- ringsskifte, fra en borgerlig til en Arbeiderpartistyrt Nullpunktet i Stilla. Ukjent fotograf verdiene og få til en nasjonalpark uten at de samiske regjering. Da den den nye regjeringen kom på plass, interessene ble vektlagt. Jeg ble valgt til talsmann måtte jeg begynne informasjonsarbeidet på nytt for for reindriftssamene i området, der det var en stor ministrene der, derfor ble det ekstra mange foredrag. reindrift. Dette var naturligvis på grunn av at jeg Men jeg opplevde å få gehør, området ble fredet, og hadde jobbet en del med reindrift og også med Nasjonalparken på Saltfellet ble vedtatt, sier Per. politikk, sier Per. Jeg jobbet også på svensk side med – Det ble ingen utbygging, med unntatt av Glom- rettssaker for samene. Da jeg bodde på svensk side, ford, sier Kajsa.
42 + 43 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Per Adde, Høstflokk, 2009. Maleri, olje, 200 x 210 cm
Kajsa Zetterquist, Felicias dans, 2004–2006. Maleri, akryl, 170 x 90 cm
44 + 45 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Møte med statsrådene hørte man i hovedsak parolen «Nei til utbygging!» Kan du si litt om hvordan du fikk til møter med stats- Ingen hadde så klok argumentasjon som Per Adde. rådene? Han nådde litt fram i kommunen, nådde delvis fram – Jeg ringte til byråkratene, det var de som skulle i fylket, og nådde helt fram i departementene. Man få til møtene, sier Per. I løpet av disse årene klarte kan si at Miljøverndepartementet i hovedsak brukte jeg å opparbeide en god kontakt. Da det ble regje- Per Addes argumenter som sine.» ringsskifte fra borgerlig til Arbeiderpartiet i 1986, – Vi var jo to unge mennesker med overskudd. Vi fikk jeg problemer, siden statsminister Gro Harlem er forskjellige, men har brent for de samme tingene. Brundtland husket min rolle i Alta–Kautokeino- Vi hadde hele tiden en god dialog. Hver for oss ville aksjonen, hun satt da som miljøvernminister og ikke resultatet blitt det samme, sier Kajsa. Det at senere som statsminister i regjeringen. Jeg ringte man er så intenst interessert i noe, medfører at man ned til byråkratene og sa at nå som det hadde blitt orker det utroligste. Hvis man møter motstand ett en ny regjering, begjærte jeg å få til møter her også. sted, finner man en annen løsning. De var positive, men lot meg kun få ha møte med – Det var tilfredsstillende å kunne sitte i presse- statssekretærene. Jeg hadde møter med fire stats- losjen på Stortinget i 1987 og høre den ene partilederen sekretærer og byråkrater hvor jeg holdt et foredrag etter den andre bruke mine ord og formuleringer. og forklarte ved hjelp av kartet jeg hadde med. Da hadde vi virkelig slitt for en god sak, sier Per. Etterpå sa jeg at nå har jeg fått møte dere, men jeg krever allikevel å få treffe de nye statsrådene, siden Nordover jeg fikk mulighet til dette under den borgerlige regje- I 1947 startet Per Adde sine padleturer gjennom ringen. Det ble da klart for dem at jeg ikke var en Sverige, drevet av en nysgjerrighet og utforsker- oppvigler, men at jeg kom med saklig informasjon. trang av naturen. Når vinteren kom, la han kanoen Jeg krevde å få møte statsrådene. Jeg rakk nesten i opplag og fortsatte videre nordover det påfølgende bare å komme hjem og møte Kajsa på trappen. Hun året. Han var fortsatt kunststudent, og malesaker og fortalte at de hadde ringt fra Oslo. Det var bare hunder ble medbragt. Hele padleturen, som strakk å reise tilbake for nye møter, hvor jeg klarte å få seg over flere år, gikk fra Göteborg og helt opp til Arbeiderparti-statsrådene på min side. Disse kom fellområdene som grenser til Arjeplogsfellene, hvor med sine innstillinger til Stortinget, og det ble en Saltfellet ligger på andre siden av landegrensen. fantastisk seier, sier Per. – Da Per var ung og begynte å padle gjennom Men engasjementet må jo ha tatt en god del tid? Sverige, visste han ikke mer om det samiske sam- Over til venstre: Per Adde og Thomas Blind med kart foran – Ja, det var nesten på heltid, jeg satt i telefonen funnet enn noen av oss her sørfra, sier Kajsa. For oss Stortinget, Oslo. Ukjent fotograf åtte til ti ganger om dagen for å få til ulike møter. var dette bare eksotisk. Han kom nordover og møtte Mesteparten av 1980-tallet gikk med til dette, men denne kulturen, fikk venner og jobbet sammen med Over til høyre: Per Adde allikevel rakk jeg å male og hadde blant annet en dem. Det var først da han selv fikk se det og føle det og Kajsa Zetterquist på 1970- tallet. Ukjent fotograf stor utstilling i Oslo i 1988. Hvordan jeg rakk alt på kroppen, at han skjønte hvordan nasjonalstatene dette, vet jeg ikke, sier Per. – Vi jobbet flere timer har behandlet samene og dermed ble engasjementet Venstre: Fra Alta-Kautokeino- om dagen, Kajsa skrev bakgrunns- og faktamaterialet skapt, sier Kajsa. aksjonen. Ukjent fotograf og ordnet med tekster og informasjon, mens jeg – Sverige har jo demmet opp alle sine store vass- snakket, sier Per. drag uten å ta hensyn til beitene og flyttingsveier for – Jeg hadde Nord-Norges Bildende Kunstneres reindriften. Samene har aldri fått noen erstatning. skrivemaskin tilgjengelig, siden vi samtidig holdt Så jeg var jo forberedt da jeg kom over på norsk side, på med den kunstfaglige politikken, hvor vi begge siden jeg fryktet at det samme skulle skje her, sier Per. hadde tillitsverv, sier Kajsa. – For samene var det viktig å finne en talsmann – Det var mye på én gang. I 1982 begynte jeg å som visste hvordan reindriften fungerer, sier Kajsa. reise til Oslo, og i 1983 startet også Kunstskolen i Jeg fikk innføring i disse tingene gjennom Per og Kabelvåg, sier Per. ved at vi fikk samiske venner som gjorde oss bevis- ste på hva som forgikk. Helt fra vi var unge har vi Liv og virke begge vært engasjert mot rasisme og alle disse I boken LIV OG VIRKE, Per Adde og Kajsa Zetter- forferdelige tingene som menneskene holder på quist (2013) har billedkunstneren Oddvar Løkse med. Tenk deg, bare det at små barn på skolen ikke skrevet et kapittel om Saltfellkonflikten. Tidligere fikk lov til å snakke sitt eget språk. Det er grotesk. fylkesordfører i Nordland, Sigbjørn Eriksen uttaler: «Reindriftsargumentet hadde en helt avgjørende Kartet betydning i Saltfellsaken. Det var flere som argu- – Her er et bilde som viser meg og formannen for menterte mot utbyggingen, men fra folkeaksjonen Saltfellet reinbeitedistrikt stående foran Stortinget
46 + 47 KUNST PLUSS #3/4, 2017 med det kartet som personalet i SAS bannet over – Det er forferdelig, sier Kajsa. Det er nærliggende hver gang jeg tok med. Jeg insisterte på å ha det å tenke at når en er engasjert innenfor miljøvern og med meg inn i kabinen, jeg var redd for at det skulle ser alle ødeleggelsene, vil en lett kunne godta tan- For «grønlandsk» bli ødelagt. «Nå kommer han med kartet igjen», ken på vindmøller. Til og med vi som er engasjerte hørte jeg dem si. Det ble jo tjue flyreiser alt i alt, og har jobbet med slike ting, tenkte ikke heller på at ler Per Adde. de tar jo hele, store naturområder, det vil bli anlagt – Vi hadde limt i sammen vanlige kart, sier Kajsa. enorme veier og et maskineri av tungtransport for Vi lå på gulvet og markerte med farger – vi hadde, å vedlikeholde driften. Store markområder vil bli til Grønland? sammen med reineierne, tegnet inn områdene hvor ødelagte. reinen beitet. – Ja, det er også uvesenet. Det finnes ingen rein – Det ferdige kartet viste hele reindriftsområ- som vil beite under en støyende vindmølle, sier Per. det på Saltfellet, med flytningsruter for reinen og foreslåtte oppdemninger tegnet inn, sier Per. Det Adde Zetterquist kunstgalleri viste seg at de jeg holdt foredrag for, ikke forstod en Adde Zetterquist kunstgalleri er et visningssted for skriftlig fremstilling, i motsetning til om jeg viste Per Addes og Kajsa Zetterquists billedkunst, og har på kartet hvor vårbeitene og sommerbeitene var også et gjestegalleri og et kunstverksted for barn og og hvor flyttingen av reinen foregikk, og at en ikke unge. Det spektakulære bygget huser visningsrom kunne ha demninger på disse stedene. Det måtte med skiftende utstillinger av de to kunstnerne. vises på et kart for at det skulle bli tydelig nok. Galleriet, som ligger i naturskjønne omgivelser på – Kartet henger på Galleriet på Storjord nå, sier Storjord i Saltdal og er samlokalisert med Nordland Kajsa. Nasjonalparksenter, har også en rekke fellesprosjek- – Det som opplevdes rart med Saltfellaksjonen, ter med temaer innen kunst/natur, samisk kultur var at jeg fikk fullt gehør i Oslo, mens i fylket og i o.l., og byr på et bredt spekter av opplevelser. I for kommunene fikk jeg ikke gehør i det hele tatt. For hadde institusjonene over 15 000 besøkende. dem er samene bare noen ting som er i veien. De Stiftelsen Adde-Zetterquist kunstsamling, har et tenker kun kommuneøkonomi og at de skal tjene styre bestående av kunstnere, oppnevnt av kunst- penger på kraftutbygging, sier Per. nernes organisasjoner nasjonalt og regionalt, repre- Hva tenker dere om den foreslåtte vindmølleparken sentanter fra Saltdal kommune, Nordlands fylkes- på Fosen? kommune og fra Saltfellet reindriftsdistrikt. •
Julie Edel Hardenberg, Ineriartorneq/Progress, 2017, objekt – Sprog, vaner og magtstrukturer
Per Adde holder foredrag med kart over Saltfellet. Ukjent fotograf
48 + 49 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Julie Edel Hardenberg er født og opvokset i Grønland. Hendes værker problematiserer de i dialog med den grønlandsktalende del af befolk- ningen, som er majoriteten? –Ikke være i stand til ulige magtstrukturer der eksisterer mellem Grønland og Danmark. Med hendes baggrund, at hente viden og formidle viden? med rødder i begge kulturer, har hun et indblik i forskellige grønlænderes identitet og selv- Sproget er naturligt den stærkeste kulturelle forståelse – ikke mindst det økonomiske og sociale afængighedsforhold der eksisterer markør, som f. eks. i denne tekst. Jeg er blond og blåøjet. Mit sprog er grønlandsk. imellem de to lande og dens indvirkning på grønlænderen; fanget i en delt identitet, mellem En blind, hører mig som grønlænder. magt og afmagt. En døv, ser mig som dansker Jeg er blond og blåøjet. De fleste grønlændere går ud fra at jeg er dansksproget, at jeg vægter det danske mere end det grønlandske. Når de hører at jeg taler grønlandsk, bliver de positivt overrasket. De føler at jeg er en del af dem. At jeg forstår dem. At jeg taler deres sag. At jeg respekterer dem. At jeg respekterer min herkomst. At jeg kender min Tekst av Julie Edel Hardenberg historie. At jeg er min historie. Unge grønlændere, som i dag ønsker at være en del af den globaliserede verden, er i forvejen I 2008, året før indførelsen af Selvstyre i Grønland, ufaglærte grønlændere. De var tæt forankrede i det bevidste om, at de i tillæg til deres grønlandske igangsatte hun et projekt med det formål, at under- lokale samfund. sprog må tilegne sig mindst et af de større sprog som søge både de sproglige, socio-kulturelle og kognitive Børnenes forældre i de danske klasser bestod pri- uddannelsesredskab. effekter der er ved at bruge kun sit modersmål. Igen- mært af danske og grønlandske akademikere og folk Dansksprogede i Nuuk kan ubesværet begå nem et halvt år observerede og nedskrev hun sine med en boglig eller faglig uddannelse, samt børn af sig i Nuuk og på uddannelserne. Men det er ikke reflektioner. Under denne præsentation vil observa- blandet ægtesskab. tilfældet for de grønlandsksprogede. Kravet om tioner fra dette halve år blive fremlagt. Tidligt igennem min opvækst og mit skoleforløb grønlandsk-/dansksprogethed forventes af de grøn- Jeg blev født under det danske flag. Mine børn er lagde jeg mærke til de sproglige og sociale forskelle, landsksprogede, men det samme krav gøres ikke født under det grønlandske flag. Det er forskellige der var hos de to grupper. gældende for de dansksprogede. Det betyder, at de markører for kultur, baggrund og historie der lægges Børn i den danske klasse blev forberedt på at dansksprogede stadig har bedre adgang til uddan- til grund for en identitetsdannelse. skulle uddanne sig i Danmark. Vi i den grønlandske Julie Edel Hardenberg, Ingutsigaq/Unraveling, 2017, objekt nelse, fordi deres forudsætninger for at gennemføre De sidste 20 år har jeg arbejdet med temaer som klasse blev også opmuntret til at tage en uddannelse, disse er bedre. identitet, hvorav de sidste 12 år har været præget af men det var ikke oplagt, når det handlede om de læn- sprog og kultur, hvilket kun resulterer i en følelse af Hertil kommer, at der ikke er et officielt krav om en postkolonial vinkel, særligt med fokus på spæn- gere videregående uddannelser. Det krævede noget eksklusion og utilstrækkelighed, blandt den bredere grønlandsksprogethed til de studerende. Modsat er dingsfeltet imellem individ og national identitet. mere end det, vi øjensynligt havde med hjemmefra. del af befolkningen. det et reelt krav til de grønlandsksprogede, at de skal For at forstå baggrunden for mit arbejde, skal vi Det var den bevidsthed, jeg voksede op med. Paradoksalt nok viser mine observationer, at kunne tale og skrive dansk for at kunne uddanne sig tilbage i tiden. Vi var ikke pålagt den store samfundsopgave at børn fra blandede ægteskaber, som egentlig har inden for den offentlige støtteordning. På min første skoledag i 1977 i Nuuk, var jeg 6 år skulle løfte Grønland, det var et ansvar, de andre de bedste forudsætninger for at lære begge sprog, Hvorfor ikke lige krav? gammel. Jeg stod ude i gangen på skolen blandt en havde. Ellers havde man da vel også sat os i den primært bliver dansksprogede. Det er heller ikke Et eksempel på denne skævvridning ser man på masse børn og ventede spændt på at komme ind danske klasse? længere et særsyn, at et grønlandsk par taler dansk den grønlandske gymnasiale uddannelse. i vores nye klasse. Der var forskellige børn, nogle Birgithe blev aldrig min klassekammerat eller med deres børn. Den samme tendens ses blandt Her gives de dansksprogede elever mulighed for med lyse træk andre med mørke, nogle dansk- veninde. Men vores døtre endte med at følges ad, børn fra grønlandsktalende hjem, – de taler gerne at vælge det grønlandske fag på niveau a, b eller talende, andre grønlandsktalende. Mens vi stod og gennem folkeskolen og nu på gymnasiet. De er indbyrdes dansk. c. Dvs. valgmuligheder på forskellig niveauer. De ventede, bemærkede jeg en grønlandsk pige, som veninder, og taler primært dansk indbyrdes. I Grønland er det danske sprog stadig det sprog, grønlandsksprogede har ikke samme valgmulighed hed Birgithe og som jeg glædede mig til at lære at I dag er opdelingen af børnene i grønlandske der undervises i, på uddannelserne, som tales i store i dansk. kende. Da døren gik op, og vi skulle ind, blev jeg til og danske klasser afløst af integrerede klasser, dele af administrationen, på sygehusene o.s.v. Ved eksamen kan en dansktalende opnå de min forbavselse ført videre forbi Birgithe ind i et hvor der både undervises på grønlandsk og Det er med andre ord elitens sprog, et magtsprog. samme høje karakterer i faget grønlandsk som en andet klasselokale, hvor der sad 6 børn. Det var den dansk. Men den sproglige prioritering af dansk Det er blevet naturligt for den grønlandsk- fuldt grønlandsktalende, til trods for at det sker på grønlandske klasse. eksisterer stadig. sprogede at tale dansk og unaturligt for den dansk- et fremmedsprogsniveau. Den klasse, Birgithe kom i, viste sig at være den Samfundet opmuntrer befolkningen til at sprogede at forsøge sig med grønlandsk. I forlæn- Ovenstående tekst er refleksioner efter et spro- danske klasse. Det var første gang, at jeg oplevede et opdrage børnene med respekt for den grønlandske gelse af dette har det heller aldrig været pålagt den gligt kunstprojekt, hvor jeg i gennem et halvt år i «dem og os», at vi blev opdelt i grønlandsktalende kultur og sprog. Men det, de senere møder er grønlandsktalende at skulle lære sit sprog fra sig, 2008, udelukkende talte grønlandsk. Projektet var og dansktalende klasser. Birgithe var en grønlandsk en samfundsstruktur, som hverken respekterer eftersom dansk altid har haft en højere rang og et sprogligt, psykologisk og kulturelt eksperiment, pige, men hendes forældre havde valgt, at hun skulle kulturen eller sproget, men derimod anser disse status i det grønlandske samfund. hvor jeg ville efterprøve styrken af de postkoloniale i en dansktalende klasse. som hæmmende for udvikling. Hvad betyder det for det grønlandske samfund effekter med udgangspunkt i tanken: Hvad sker der, Årene gik, mine klassekammerater bestod pri- Systemet insisterer i stedet, uden held, på at på sigt, når gruppen af veluddannede og dansk- hvis jeg beslutter mig for udelukkende at klare mig mært af børn af fiskere, fangere, fabriksarbejdere og tilpasse borgerne til et system, baseret på det danske sprogede grønlændere ikke er i stand til at være med mit modersmål?
50 + 51 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Trods de enkle principper i et projekt, som måske Lettere chokeret måtte jeg forklare, at et ønske om Julie Edel Hardenberg, kan forekomme uproblematisk og lige til at gå til, at blive betjent på eget sprog, i eget land, ikke gør én Erfalasorput/Our flag, 2009, objekt viste det sig, at jeg blev konfronteret med mange til en racist. Dertil svarede han: Jamen, vi er i Nuuk! forskellige holdninger til sprog og kultur, og jeg fik Jeg fortalte, at jeg selv var fra Nuuk. Jeg gik derfra et tydeligt indblik i de intense spændinger, der kan med en følelse af at tingene var vendt på hovedet. være imellem dem. Jeg spurgte senere min veninde, om hendes dan- Det var ikke alle, der kunne overskue den situat- ske mand ville have fået samme behandling, hvis ion, jeg bragte dem ud i ved kun at ville kommuni- han havde bedt om tilsvarende betjening på dansk? kere på grønlandsk. Min mand deltog i et kulturprogram på TV, hvor Ofte kopierer man sin omgangskreds, sine forældre han med sit gebrokne og begrænsede ordforråd for- eller kammerater uden at stille spørgsmål ved situat- talte om springet til at lære sig grønlandsk. Mange ionen eller ved, hvad man selv kan gøre, for at ændre roste ham. Men der var også nogle, der krummede på tingenes tilstand. tæer over, at han gjorde det for åben skærm. Den koloniale historie og dens effekter er blevet Det samme gælder, når jeg vælger at tale tydeligere i min bevidsthed, og jeg har fået et mere grønlandsk blandt dansktalende. Mens nogle nuanceret billede af de forskellige problemstillinger, synes, jeg er sej, mener andre, at jeg er ekstrem. der er i samfundet. Jeg spørger mig selv om, hvornår det er blevet Desuden har jeg fået en større forståelse og «ekstremt» at ville tale grønlandsk i Grønland? sympati for de mennesker, der ønsker at blive Det er velanset, at grønlandsk-/dansksprogede imødekommet på eget sprog i eget land. Det skaber forældre lærer deres børn dansk, sender dem frustrationer og en følelse af fremmedgjorthed, når på sprogrejser og ophold i udlandet, hvor de lærer det ikke sker. flere sprog. Jeg vil oplæse nogle af mine egne oplevelser … En grønlandsk bekendt kom på besøg og fortalte En veninde og jeg tog ind på et nystartet Fitness- frustreret, at de havde forsøgt sig med grønlandsk sted, hvor vi blev budt velkommen på dansk af en hjemme, men havde bestemt sig for ikke at tvinge grønlandsksproget medarbejder. Jeg besvarede med deres nu dansksprogede børn til at tale grønlandsk. at ville påskønne betjening på grønlandsk, hvorefter Her nogle år senere fortæller hun stolt, at hendes der opstod en meget akavet stemning imellem barn er ved at lære fransk. ekspedienten og jeg. I mellemtiden kom den ene af Min kære grandfætters kone, som er dansk- ejerne, som spontant spurgte til om jeg var racist? sproget, har overfor mig sagt, at hun ikke synes man
Julie Edel Hardenberg, Blok P, 2005, fotografi
52 + 53 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Jeg lagde mærke til, at andre gæster, henholdsvis dansksprogede og engelsksprogede, fik betjening på deres eget sprog. For nogle år siden bad formanden for kunstner- sammenslutningen Kimik mig pænt om at skrive mine henvendelser på dansk. Der var medlemmer i foreningen, som ikke forstod grønlandsk. Jeg tænkte: De beder da ikke dansksprogede om at skrive deres henvendelse på grønlandsk, af hensyn til de grønlandsktalende. Jeg kæmpede med mig selv for ikke at føle mig urimelig. Som følge af, at min mand var dansksproget grønlænder, talte vi de første mange år dansk med hinanden. Det bragte os naturligt sammen med andre dansksprogede – også dansksprogede grønlændere. Min datter, som jeg altid talte grøn- landsk til, og som derfor kunne sproget, da hun gik i vuggestue, var ved at miste den evne efter nogle år i sin børnehave. Her var mange af børnene dansksprogede. Da hun var 5 år, troede hun, at det danske sprog var grønlandsk. Vi fandt ud af, at det var fordi, det var det sprog, som blev benyttet mest i børnehaven, derhjemme og ude. Grønlandsk var blevet et fremmedsprog for hende. Det er almindeligt, at grønlandsktalende børn i private dag- og skoleinstitutioner mister deres grønlandske talesprog og i stedet bliver dansk- talende. Jeg ved, at Air Greenlands børnehave Julie Edel Hardenberg, Sprogprojektet Ikioqatigiilluta, 2008, fotografi Sulunnguit, som vores datter har gåeti, har forsøgt at ændre på det ved at ansætte grønlandsktalende medarbejdere. Men de talte alligevel dansk med kunne bruge det grønlandske sprog til noget læn- børnene. Det var fordi, det var nemmere, sagde gere. Ingen af deres børn taler grønlandsk, og deres de, men også fordi, de ville kommunikere med familie taler også dansk til børnene. børnene på det sprog, de talte indbyrdes. De skal nok få sig en uddannelse, men vil senere Jeg havde en sponsorbillet til gode, som jeg havde opleve begrænsningen ved ikke at beherske grøn- fået af Air Greenland og kontaktede derfor flyselska- landsk. bet pr. mail. Jeg skrev, at jeg ønskede at gøre brug af En af mine venner fortalte mig om noget, hun min billet. De svarede mig pænt om, at de gerne ville havde oplevet hos Telepost. En ældre grønlandsk- have, at jeg gensendte mit brev, men på dansk. sproget kvinde havde henvendt sig forlegent Air Greenland er en grønlandsk virksomhed, som til andre kunder for at få hjælp, eftersom at den beflyver Grønland og servicerer dens befolkning. Jeg dansksprogede grønlandske ekspedient havde ved, at man ikke ville have bedt en dansksproget om sagt, at han ikke kunne grønlandsk. at omformulere henvendelsen til grønlandsk. Jeg tænkte, om det var rimeligt, at hun skulle Jeg besvarede dem på grønlandsk med det resul- lære sig dansk for at blive betjent, eller om han tat, at det tog fem dage, før jeg hørte fra dem igen. skulle lære sig grønlandsk for at kunne servicere Min henvendelse skulle først sendes til oversættelse. Julie Edel Hardenberg, Sprogprojektet Ikioqatigiilluta, 2008, fotografi sine kunder? Mit sidste projekt omhandlende sprog i ledelser På et tidspunkt, tog min mand og jeg på Restau- og bestyrelser, blandt Selvstyre ejede virksomheder, rent Sarfalik for at spise en middag sammen. Vi viste at grønlændere var i mindretal. fik en ung grønlansk pige til at betjene os, hvilket Dertil kender jeg til en hændelse hvor et ansættel- hun gjorde på dansk. Jeg spurgte, om hun kunne sesudvalg, vurderede en ansøgers profil til værende tale grønlandsk, det kunne hun. Mere gjorde jeg for «grønlandsk» til at få jobbet. ikke ud af det. Jeg ville ikke risikere at gøre hende Så mit afsluttende sprørgsmål er: Kan man være fornærmet eller mopset. for «grønlandsk» til Grønland?
54 + 55 KUNST PLUSS #3/4, 2017 «Hele verden skal se til Tråante!» Folk lo nesten når vi sa det for et par år siden. Men det nernes arbeid. I år har også Kulturrådet sammen utfordringer større oppmerksomhet og engasjement med Sametinget satt samisk kunst og kultur på rundt temaet enn noen politikere har klart frem var faktisk målet da jeg startet i jobben som prosjektleder for Tråante 2017. Og tro det agendaen under kulturrådets årskonferanse med til nå. Flere av Saepmies heteste og dagsaktuelle eller ei, det ble en realitet. Tråante (Trondheim), sørsamisk område, Saepmie ble virkelig temaet samisk vrede. Temaet peker på bl.a. hvordan kunstnere tar oss inn i en verden av undertryk- satt på kartet. Ikke bare lokalt, regionalt, nasjonalt, men også internasjonalt. det aksjonistiske er en viktig del av den samiske kelse, utsatthet, raseforskning og rettigheter. Deres kunsten. Mange bruker kunsten til å gi uttrykk for fortellinger og historier har ofte et sterkt budskap frustrasjon og synliggjøring av egen virkelighet. om rettferdighet som belyses og kommer til uttrykk Politikk, poesi og punk, opplevelsene finnes i mange gjennom deres arbeid. Det er med på å videreføre former og variasjoner. den samiske kulturen og setter samiske saker på Tråante 2017 – jubileumsåret Samer og urfolk har fått mer og mer oppmerk- dagsorden. somhet i kunstverden. Internasjonalt er samisk Kunst og politikk kobles sammen i ulike sam- vi ønsker aldri skal ta slutt kunst etterspurt. Det kan vi blant annet se gjen- menhenger og gir mulighet til ettertanke, refleksjon nom Documenta 14 som regnes blant de viktigste og diskusjon. Prosjektet «en stein for å minnes» tar utstillingene av internasjonal samtidskunst. OCAs oss med tilbake til andre verdenskrig og de tvangs- (Office for Contemporary Art Norway) er en av de evakuerte fra Finnmark og Nord-Troms. Dette er et Bakgrunn for jubileumsåret er det som blir omtalt prosjektkontoret Tråante 2017 var de som inviterte institusjonene som setter fokus på samisk kultur, og minnesmerke for de tvangsevakuerte som har ligget som det første samiske landsmøtet, og samlet om til jubileumsuke. Samer og ikke-samer, fra inn- og har vært en sterk bidragsyter til å få flere samiske i umerkede graver på Stavne i Trondheim. Kunst- lag 150 samer i Tråante i 1917, hvor de fleste kom fra utland møttes til en storstilt markering og feiring kunstnere inn i Documenta 14. To sterke bidragsy- ner Sissel M. Bergh fikk oppdraget fra Trondheim sørsamisk område. Datoen for møtets begynnelse i Tråante i februar 2017. Intensjon med jubileet var tere i år er Synnøve Persen med Sami Flag Project og Kommune og Kirkelig Fellesråd og har i samarbeid er grunnlaget for samenes nasjonaldag 6. februar. å samle folk til både kulturelle og politiske møter. Máret Ánne Sara med prosjektet Pile o’Sápmi. Deres med de tolv kommunene som de gravlagte kom Elsa Laula Renberg (1877–1931) og Daniel Mortenson Alle skulle få muligheten til å bli bedre kjent med prosjekter har et sterkt politisk uttrykk som invi- fra, sendt en stein fra deres hjemmested til hver (1860–1924), var to sterke sørsamiske røster og den samiske kulturen og de politiske utfordringene terer til refleksjon over urett samer har blitt utsatt og en av de avdøde. Sissel M. Bergh har ikke bare pionerer med et sterkt engasjement for sin samiske Saepmie har, og det hele gjenspeilet seg i et mangfol- for, men som også er like aktuell i dag. Máret Ánne laget et minnesmerke, men åpnet opp for deltakelse, kultur. Det er de som har fått størst omtale i ettertid, dig og bredt program. Programmet var satt sammen Sara bruker kunsten til å skape blest om lillebroren samarbeid og tilgjengeliggjort hver enkelt historie. og det ikke uten grunn. Begge deres livshistorie går av et uvurderlig samarbeid med samiske foreninger, Jovsset Ante Saras kamp mot staten og for urfolks Hun tar oss med inn i sitt arbeid og bidrar til å skape parallelt med den tidlige samiske organisasjons- etater og ressurspersoner både i og utenfor Saepmie. rettigheter. Målet hennes er å skape oppmerksom- fred over minnet. historien. Gjennom å lese deres arbeid og møte- Vår felles kulturarv og historie belyses sakte, men het rundt hans kamp mot den norske stat, for sine protokoll fra landsmøtet 1917 kan man si at de var sikkert. Tråante 2017 har gitt ny innsikt og et ønske rettigheter til å leve som reindriftsutøver og mot Et merkeår og ett år til ettertanke Tekst av Ida Marie Brans f ell av Tekst mennesker for sitt folk og forut for sin tid. Elsa Laula om mer kunnskap og større kjennskap og opple- tvangsslakt av reinsdyrene hans. Norge, som eneste Tråante 2017 har skapt sterkere bånd mellom blir omtalt som møtets formand og Daniel møternes velser av vår felles kulturarv. Reisen har tatt oss stat innenfor Saepmie, ratifiserte ILO-konvensjon samene, men også bidratt til større bevissthet dirigent. Begge er viden kjent for sitt organisasjons- med i et nokså vidt og stort landskap fra store deler 169 i 1990. Hovedprinsippet er ufolks rett til å bevare og forståelse, og åpnet opp for å bli bedre kjent arbeid, men de også opptatt av skole – utdanning, av Saepmie: et område som strekker seg over fire og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes med vår historie, kultur, språk og næring. areal – og reindrift. Møteprotokollen er oppbevart land, Russland, Sverige, Finland og Norge. Fortiden plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Opplevelsene og høydepunktene har vært hos Tromsø museum – universitetsmuseet. I tillegg har innhentet oss raskt gjennom ulike, men felles Synnøve Persen og Máret Ánne Saras prosjekter mange. Det ble et jubileumsår som vi ikke ønsker til møteprotokollen er møtet dokumentert gjennom historiske fortellinger. Alt skulle kunne sees, høres, setter Saepmie og Norge på kartet og gir samiske skal ta slutt. Sammen har vi skapt historie. fotografier, tegninger og portrettmaleri. Portrett- smakes og oppleves gjennom foredrag, utstillinger, maleriene er naturalistiske og gir oss et personlig seminar og møter mellom mennesker. Inntryk- forhold til hendelsen. Portrettene er malt av Astri kene var til å føle på, øyeblikkene var berusende. Aasen (1875–1935) og henger i dag på Sametinget i Mangfoldet av mennesker og opplevelsen ga oss en Karasjok. Likeså som de menneskelige skildringene, ubeskrivelig følelse av å leve nå og i et ønske om å så levendegjør Aasen bekledningen. Alle er ikledd oppleve det igjen i fremtiden. sine samiske drakter, gapta, og i grove hovedtrekk kan man se hvilket område de kommer fra. Både Et inntog av samisk kultur portrett og bilder belyser hvilken samtid de levde i. Å vandre fra utstilling til utstilling gjennom Tråantes Gapta er å se i alle fasonger og størrelser. Blonder, gater i et mangfoldig og fargerikt landskap var som perler, puffarmer, men ikke minst en miks av «van- en drøm og en opplevelse utenom det vanlige. Dette lige» klær, sko og smykker. Dette er til stor inspira- ble forsterket gjennom mottakelsen gjester og til- sjon for de som syr og utvikler tradisjonelle gapta til reisende fikk fra Tråantes befolkning. Det var å tilpasses vår samtid. Det kaller vi mote i Saepmie. overveldende og gjorde sterkt inntrykk. Tråante 2017 kunne by på alt fra samisk tradisjonshåndverk, Tråante 2017 – jubileumsuke som gav magi duedtie, til dagens moderne kunst: performance, Sissel M. Bergh, Alle er invitert! Det uttalte hovedkomiteens leder teater, litteratur, musikk, joik, foto, maleri, skulptu- Rotvelt, 2017, installasjonsbilde. for jubileet, Aili Keskitalo. Prosjektets eiere, Same- rer, film og mange andre uttrykk. Foto: Kunsthall tinget, Trondheim Kommune, Nord-Trøndelag Tradisjonskunnskap, joik og duedtie blir brukt Trondheim/
Kommentar utenfra Kommentar fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og som inspirasjon, ledesnor og virkemiddel i kunst- Aage A. Mikalsen
56 + 57 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Kunsthall Trondheim fyller ett år. Direktør Helena Holmberg gir en kort oppsummering. Et spennende
økosystem for
Tekst av Sten Nilsen samtidskunsten
Dere har drevet Kunsthall Trondheim i ett år nå, Kan du si litt om hvem som har besøkt dere og hvem hvordan har reaksjonene vært? dere har som målgruppe? Generelt har reaksjonene vært veldig positive. Vi ønsker å være en plass for alle, uavhengig om Trondheim har lenge ventet på en kunsthall, og man er vant til å gå på kunsthall eller ikke. Det Over: Niilas Helander, vi har følt oss veldig velkomne, spesielt blant dem finnes mye i samtidskunsten som er interessant for this is genealogy, 2017. som er aktive på kulturfeltet. Når det gjelder den et bredt publikum, det føres mange diskusjoner om Installasjonsbilde. større delen av publikummet, så har nok den relativt temaer som angår alle. Med når det er sagt, så er det Kunstverk gjengitt lille kunstscenen i Trondheim medført at man er jo sånn at de aktive innen kunstfeltet og studentene med tillatelse fra kunstneren. nysgjerrig på den nye samtidskunsten. Ellers har vi har en enklere vei inn. Vi jobber kontinuerlig med Foto: Niilas Helander i Trondheim, som på andre steder i landet, hatt en å bygge opp et publikum, samtidig som vi inviterer debatt om kunstens språk og behovet for formidling. andre grupper til samarbeid og fellesarrangementer Høyre: Carola Grahn, Vi arrangerte en diskusjonskveld rundt dette temaet, for å få flere til å bli kjent med oss og føle seg Notes on hide, 2017, serie. Installasjonsbilde. med alle de ulike aktørene tilstede, og det er tydelig hjemme her. Vi vet at det tar tid før vi er framme, fra utstillingen noe at kunsten engasjerer. Da vi styrte diskusjonen bort men vi ser at det går i riktig retning. I forbindelse beveger seg sakte fra de vanlige konfrontasjonene, ble det klart at med den siste vernissasjen og årets kulturnatt i en annen retning, både pressen, aktørene og publikum ønsker seg hadde vi over 900 besøkende på kunsthallen Kunsthall Trondheim Kunstverk gjengitt en levende kunstscene, og en lettere tilgjengelighet i løpet to dager. I tillegg ble folk værende lenge med tillatelse fra for flere. Dagspressen har tøffe tider og klarer i utstillingen – det var herlig. kunstneren. ikke å ta sitt tidligere folkeopplysningsansvar. Foto: Carola Grahn Institusjonene sliter med små personalgrupper Trondheim har jo etterhvert blitt en veldig spennende og lave budsjetter. Det er egentlig et kulturpolitisk kunstby. Hvordan opplever du/dere å ta plass i dette spørsmål: Institusjonene kan ikke alene bære hele kunstlandskapet? ansvaret for formidling og for publikums relasjon Ja, det har skjedd veldig mye med Trondheim de til kulturen innenfor dagens økonomiske rammer. siste årene, og det har vært fantastisk å få være Å skape kanaler for informasjon og å skape interesse med i denne prosessen. Jeg vil ikke si at det er bare for kunsten ute i samfunnet, uten drahjelp av media, kunsthallens fortjeneste, men jeg tror vi spiller en er en stor oppgave. viktig rolle i arbeidet med å bygge et spennende
58 + 59 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Silje Figenschou Thoresen, Vandret linje, 2017, installasjonsbilde, fra utstillingen noe beveger seg sakte Silje Figenschou Thoresen, Vandret linje, 2017, installasjonsbilde, fra utstillingen noe beveger seg sakte i en i en annen retning. Foto: Kunsthall Trondheim/Aage A. Mikalsen / Silje Figenschou Thoresen annen retning. Foto: Kunsthall Trondheim/Aage A. Mikalsen / Silje Figenschou Thoresen
60 + 61 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Carola Grahn og Göte Grahn, Sorgearbetet, 2017, detalj, fra utstillingen noe beveger seg sakte i en annen retning. Foto: Carola Grahn
Iver Jåks, installasjonsbilde fra Kunsthall Trondheim, 2017, fra utstillingen noe beveger seg sakte i en annen retning. Foto: Kunsthall Trondheim/Aage A. Mikalsen
økosystem for samtidskunsten. Vi er med og skaper Du kuraterte utstillingen noe beveger seg sakte i en en bedre situasjon, både for utøvere og publikum, annen retning, kan du si litt om hvordan du satte og også for studentene innen det visuelle kunst- utstillingen sammen og valg av kunstnere? feltet, både på kunstakademiet og universitetet. Utstillingen presenterte Iver Jåks og fem yngre kunstnere. Det som var interessant, var å kunne se I forbindelse med utstillingen noe beveger seg sakte de fem yngre kunstnernes arbeider i relasjon til Iver i en annen retning, hadde dere samtalekvelder og Jåks’ arbeider. Det er kunstnere som har en praksis arrangementer som belyste utstillingen og utstillin- som bygger på prosesser og midlertidighet – hvor gens temaer. Hvordan var interessen for dette? Er det i arbeidene deres finnes en interesse for det som dette noe dere gjør i forbindelse med alle utstillingene? forandres og forskyves. Jåks anså sine arbeider som Ja, absolutt, program og arrangementer er en veldig temporære, de er på vei. Om man vil, kan man også viktig del av kunsthallens virksomhet. Vi opplever at forstå tittelen politisk – i dag kan man se en forand- det ofte er en stor interesse for å diskutere kunsten, ring i hvordan det samiske uttrykkes og tas imot i men også det kunsten omhandler. I sammenheng samfunnet. med noe beveger seg sakte i en annen retning hadde vi blant annet en dag som handlet om sørsamisk Bortsett fra at dere har et styre, hvordan er selve språk i samarbeid med Sissel M. Berg – en av kunst- kunsthallen organisert, hvor mange ansatte har dere? nerne i utstillingen, som presenterte et verk som er Vi er tre fast ansatte. I tillegg til meg har kunsthallen en slags visuell språkforskning – og det ble meget en assisterende kurator og en programkurator, som godt mottatt. også er produksjonsansvarlig. Vi er en liten, men entusiastisk stab. I tillegg har vi ekstrapersonale som tar hånd om entréen og installering/opphenging med mer. Vi håper med tiden at vi kan utvide staben.
62 + 63 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Samisk Kunstnergruppe skapte kunst i takt med moderniseringen. Arbeidene må betraktes i den politiske konteksten de er skapt i og inngår som en del av. Ikke bare Samisk Kunstnergruppe, men hele den vestlige kunstverden bar preg av radikalisering både politisk og kunstnerisk på 1970-tallet.
Samisk kunstnergruppe
Tekst av Hanna Horsberg Hansen Introduksjon av Sten Nilsen Britta Marakatt-Labba, Kråkene, (KORO UiT) Foto: Ola Røe
64 + 65 KUNST PLUSS #3/4, 2017 På midten av 1970-tallet ble fem, unge samiske 1940, har på mange måter vært normgivende for kunstnere, Synnøve Persen (f. 1950), Aage Gaup det som har vært skrevet om samisk kunst siden. (f. 1943), Josef Halse (f. 1951), Ingunn Utsi (f. 1948) I artikkelen forankres samisk kunsts annenhet i en og Maja Dunfeld (f. 1947), invitert av Norsk kultur- opprinnelse forskjellig fra annen vestlig kunst, råd til å lage utkast til utsmykking av Láhpoluoppal nemlig en opprinnelse felles med andre urbefolk- skole i Kautokeino kommune. Den samiske kunst- ninger i nord, med «eskimoer» og «samojeder» i neren Iver Jåks (1932–2007) og skolens arkitekter sto «Nordpolkalottens kulturkrets», hvor vi finner et bak initiativet.1 Utsmykkingen sto ferdig 1980, men «levende paleolitikum».7 Fra denne opprinnelsen før det hadde møtet mellom de fem og samarbeidet har så samisk kunst, i følge Fett, utviklet en form for dem i mellom begynt et arbeid ingen av dem da vis- hybriditet mellom det opprinnelige og det moderne, ste betydningen eller konsekvensene av. Ett resultat slik at den er «både paleolittisk og parisisk».8 Defi- var at Samisk Kunstnergruppe ble etablert i 1978. nert ut av en vestlig kunsthistoriediskurs på grunn Tre av kunstnerne som samarbeidet i Láhpoluoppal, av den påståtte annenhet og hybriditet, havner så fortsatte i kunstnergruppa; Aage Gaup, Synnøve samisk kunst, i disse tekstene, i en etnografisk dis- Persen og Josef Halse. De andre medlemmene kurs og omtales også i en tilstand av fravær, og ikke var Hans Ragnar Mathisen (f. 1945), Trygve Lund minst fravær av kunstbegreper.9 En slik etnifisering Guttormsen (f. 1933), Ranveig Persen (f. 1953) og Berit av samisk kunst fører logisk til fravær av moder- Marit Hætta (f. 1948). Britta Marakatt Labba (f. 1951) nisme og avantgarde, da slike begreper tilhører en ble tilknyttet gruppa i 1980.2 Noen av kunstnerne kunsthistorisk – ikke en etnografisk diskurs. i kjente hverandre, og hadde altså samarbeidet En eurosentrisk vitenskapsdiskurs som definerer tidligere, men de fleste møttes første gang i 1978 «de andres» kunst på denne måten har blitt kritisert da de deltok på utstillinga Sami Albmut på Norsk fra flere hold. Edward Saids begrep om orientalisme Folkemuseum i Oslo. Under dette møtet ble det klart som en måte for vesten å få makt over og strukturere at flere av dem hadde et ønske om å danne ei kunst- «de andre» på innenfor ulike vitenskapelige disipli- nergruppe, slik andre kunstnere med felles politiske ner, har vært en måte å kritisere eurosentrismen på mål gjorde både i norsk og internasjonalt kunstliv som generelt fenomen.10 En mer spesifikk kunsthis- på 1960 og 1970-tallet. Dessuten var de begeistret torisk kritikk fremføres av kunstner og kunstkritiker over å være samer, og ville derfor starte ei samisk Rasheed Araeen. Han hevder at eksklusjonen av kunstnergruppe – i Sápmi.3 kunstnere som tilhørte «de andre» i historien om I artikkelen ønsker jeg å undersøke om praksisen modernismen er logisk i henhold til selve kjernen til Samisk Kunstnergruppe / Sámi Dáidojoavku i ideen om en eksklusiv europeisk modernitet som eller Mázejoavku / Masigruppa i årene fra 1978 til etablerer seg nettopp ved hjelp av forestillingen 1983 kan forstås som et moderniseringsprosjekt.4 om forskjell på «oss» og «de andre». I denne forestil- Et moderniseringsprosjekt er ikke nødvendigvis lingen er det «oss» som skaper historie og er senter en avantgarde-praksis, men hvis deres moderni- for det som skjer. «De andre» befinner seg utenfor seringsprosjekt samtidig kan leses som en kritikk senter, i marginen eller ytterkanten. Konsekvensen av moderniteten og dens visuelle representasjoner, av dette, hevder Araeen, er at som kunstner define- modernismen, er det mulig å utforske om kunstner- res du ikke etter din praksis eller produksjon, men gruppas praksis kan kalles avantgarde. av din posisjon, bestemt av hvor du befinner deg i Selv om mye har skjedd siden noen samiske forhold til senter eller periferi.11 I følge Araeen er det kunstnere begynte et arbeid og et samarbeid, er altså på grunn av posisjonen utenfor det «oss» har beskrivelsene og forståelsen av samisk kunst for definert som senter – i marginen eller ytterkanten en stor del låst i en eurosentrisk kunsthistorie. – at samisk kunst defineres ut av modernismen Denne forståelsen setter den europeiske kunsten, og av kunsthistorien. Modernismens kunstinstitu- og siden også den hvite amerikanske, i sentrum sjonelle definisjonsmakt i Vesten kaller han en for utviklingen, og hevder at det er fra sentra som bastion av hvit intellektuell overlegenhet, og viser Paris, London, Berlin og New York at avantgarden til at definisjonsmakten har vært opprettholdt ved har sine utspring. Kunst som ikke springer ut fra det å ekskludere alle ikke-hvite fra subjektposisjoner i disse sentra, blir marginalisert og karakterisert ved modernismen.12 sin annenhet. Samisk kunst er for eksempel utelatt Med bakgrunn i kritikken som Said og Araeen fra verk om norsk kunsthistorie.5 De tekstene som fremfører, ønsker jeg å utforske muligheter for å Hans Ragnar Mathisen, Goavdas, fra serien Noaidegovat/Trommer, tresnitt er skrevet om samisk kunst, gjenbruker og resirku- skrive om det arbeidet en gruppe samiske kunst- lerer gamle stereotypier og forestillinger om denne nerne begynte på i Láhpoluoppal og fortsatte med annenheten, helt fram til i dag.6 Harry Fetts artikkel i Samisk Kunstnergruppe i noen år etterpå, som «Finnmarksviddens kunst – John Andreas Savio» fra forskjellig fra deres påståtte annenhet. At disse
66 + 67 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Britta Marakatt-Labba, Historien (detalj), (KORO UiT). Foto: Ola Røe
kunstnerne representerte noe helt nytt i samisk Gruppa kontaktet flere kommuner i Finnmark om forsøkte de å svare positivt på henvendelser om motiv. Guttormsens grafikk viser en koftekledd kunst er enkelt å vise, men innebar deres praksis mulighet for boliger og atelierplass, og fikk positivt illustrasjonsarbeid, plakater og plateomslag. Den mann og Hættas tegning en kvinne som bærer høy som kunstnere noen som helst utfordring eller svar fra Kautokeino kommune som hadde ledige samiske kulturblomstringa på 1970-tallet hadde på ryggen. Motivene har et klart lokalt opphav i kritikk av moderniteten og modernismen? lokaler på skoleinternatet i Máze. Den lille samiske stort behov for både utsmykkinger og illustrasjoner. Sápmi, mens teknikker, form og stil i bildene er slik Hal Foster hevder at i avantgardebevegelsen etter bygda ligger nord for kommunesenteret Kautokeino I tillegg til den kunstneriske produksjonen arbeidet de har lært det i kunstutdanningen. Det er altså krigen, den såkalte neo-avantgarden, søkte kunst- på veien til Alta. Det var her den første demonstra- de for å sikre gruppa offentlig finansiering gjennom vanskelig å spore noen opprinnelse for kunsten nerne å finne en ny plattform for sin kunst. Den his- sjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget tilskudd og stipender.15 vi her presenteres for som er forskjellig fra annen toriske avantgarden, som omfattet blant annet Dada ble arrangert på begynnelsen av 1970-tallet, og bygda kunst på andre steder til samme tid. En tilhørighet i og Duchamp, hadde gått fra å være en kritikk av skulle siden bli et senter for demonstrasjonene Kollektivutstilling som nasjonsbygging «Nordpolkalottens kulturkrets» eller noen form for kunstinstitusjonen til å bli en del av den. Neo-avant- som skulle komme. Synnøve Persen og Aage Gaup Høsten 1978 hadde gruppa ei kollektiv utstilling på hybriditet av noe opprinnelig, gjenkjennelig samisk garden søkte, i følge Foster, i større grad å utforske, flyttet til Máze for å starte oppbyggingen av verk- Galleri Alana i Oslo.16 I februar 1979 åpnet de ei kol- billedkultur og det moderne – eller som Fett sier, ikke bare kunstens forhold til jordisk rom og tid, men steder høsten 1978. Trygve Lund Guttormsen bodde lektiv vandreutstilling i Sápmi. Utstillinga ble først mellom det paleolittiske og det moderne – skal også dens forhold til sosial praksis.13 Kan Samisk allerede i bygda, han var kunstinteressert lærer og vist på De Samiske Samlinger i Karasjok, og vandret godt gjøres å konstruere ut fra bildene. Utstillings- Kunstnergruppes praksis i årene fra 1978 til 1983 også internatbestyrer og ble et naturlig medlem.14 Berit deretter videre til Lakselv, Hammerfest, Máze, katalogen, som er skrevet av Ailo Gaup, understreker forstås som en slik utforsking, og på hvilken måte? Marit Hætta var den eneste av kunstnerne som var Kautokeino og Alta. De Samiske Samlinger kjøpte det samme: oppvokst i Máze. Hun bodde i Oslo, men flyttet til- inn ett verk fra hver av de seks kunstnerne som del- Her på denne utstillingen vises kunst laget av den Samisk Kunstnergruppe 1978 bake til hjembygda i april 1979. Josef Halse og tok på utstillinga, ellers finnes få verk fra kunstner- samiske kunstnergruppa i Máze. Noen forventer vel Kunstnerne som dannet kunstnergruppa hadde alle Ranveig Persen kom flyttende etter at de var ferdige gruppas arbeid tilgjengelig eller dokumentert i ut fra dette en sann vrimmel av reinsdyr og kofte- familie i Finnmark, men av ulike årsaker var flere med utdannelsen i 1979. Hans Ragnar Mathisen rei- offentlige samlinger og arkiver.17 Innkjøpet omfatter kledde mennesker på fellet. Det er jo motivtradisjo- av dem vokst opp andre steder i Norge. Unntaket ste på studietur i Japan, Kina og Sørøst-Asia i årene malerier av Synnøve Persen og Aage Gaup, linoleums- nen fra deres forgjengere Nils N. Skum, Johan Turi var Britta Marakatt-Labba som kom fra Øvre Soppero 1979-81, og ble heltidsmedlem av gruppa først i 1981. snitt av Trygve Lund Guttormsen, akvarell av Britta og John Savio, som har skildret samenes liv på vidda på svensk side av Sápmi. Alle hadde kunstutdannelse Kunstnergruppa hadde et høyt aktivitetsnivå de Marakatt, litografi av Hans Ragnar Mathisen og på en aldeles utmerket måte. Og selv om akkurat fra utdanningsinstitusjoner i Oslo, Trondheim eller første årene. De viste bilder på 25 forskjellige steder, tegning av Berit Marit Hætta.18 Persen, Gaup, denne motivkretsen fortsatt er til inspirasjon, har Göteborg. hovedsakelig i Nord-Norge, i løpet av to år. I tillegg Mathisen og Marakatts bilder har landskap som kunstnernes billedframstilling forandret seg i takt
68 + 69 KUNST PLUSS #3/4, 2017 med moderniseringen av samfunnet. Det som vises De ville spre sin kunst og sitt budskap ut til «folket» i her er ikke museumskunst eller gjenspeiling av en Sápmi. Kunsten var deres politiske våpen og uttrykte fortidsidyll med tapt harmoni. Bildene har et inn- deres politiske budskap i nasjonsbyggingen. Selv om hold ut fra i dag.19 utstillinga riktignok ble åpnet på en museumsinsti- Gaups tekst i utstillingskatalogen, hvor han tusjon, vandret den derfra videre til samfunnshus understreker at dette er kunst i takt med modernise- og skoler. Det fantes altså ikke høye galleriterskler ringen, gjør at vi må se hele utstillinga i den politiske mellom folk og kunst. Landskapet som tema i kontekst de er skapt i og inngår som en del av. Ikke mange av bildene kan leses som en metafor både for bare Samisk Kunstnergruppe, men hele den vestlige det politiske forsvaret av retten til land og vann som kunstverden bar preg av radikalisering både politisk de sto midt oppe i med Alta-aksjonene, og samtidig og kunstnerisk på 1970-tallet. De radikale kunstbeve- som bilder av et romantisk og idyllisert Sápmi. gelsene sto i opposisjon til det kapitalistiske kunst- markedet og lagde i liten grad kunstverk for salg pre- Fagpolitisk organisasjon 1979 sentert på en gallerivegg. De presenterte sin kunst Etter at kunstnergruppa var etablert, opplevde som konsepter hvor den politiske ideen bak kunst- kunstnerne stor interesse for samisk billedkunst, verket og resepsjonen var viktig. Kunsten kunne og de fikk kontakt med samiske billedkunstnere i like godt presenteres på en buss eller på gata som i Sverige og Finland. Under Davvi Šuvva-festivalen et kunstgalleri. Hensikten var at betrakteren skulle i Kautokeino i juni 1979 hadde flere samiske reagere på verkets budskap. Teksten i utstillingska- kunstnere et møte hvor behovet for en fagpolitisk talogen til Samisk Kunstnergruppe legger vekt på organisasjon ble diskutert. Målet for etableringa var bildenes politiske karakter i en samisk kontekst. samarbeid med andre kunstorganisasjoner i Norden, Jeg vil hevde at en viktig drivkraft bak disse og at organisasjonen kunne bidra til å styrke samisk bildene er av politisk karakter. Bildene er laget ut kultur generelt og billedkunstens situasjon spesielt.22 fra en samtidig samfunnsforståelse. De har også Kunstnergruppa tok initiativ til stiftelsesmøtet en samfunnsfunksjon. Det er bare estetikere og høsten 1979. Møtet ble holdt hjemme hos Nils Aslak svermere som først og fremst leter etter åndelig Valkeapää i Pättikkä, ei lita bygd på finsk side av innhold. Denne kunsten er konkret. Det kultur- og Sápmi. Seks samiske billedkunstnere deltok på slektsfellesskapet kunstnerne har til den samiske møtet: Lars Johansson-Nutti, Britta Marakatt, Nils nasjon har gitt dem grunnlag for oppgaven. Hvert Aslak Valkeapää, Aage Gaup, Ranveig Persen og folk har rett til sin egen billedkunst, som de også har Synnøve Persen. Nils Aslak Valkeapää ble valgt som rett til sitt eget språk og kultur, rett til å styre seg selv den første lederen i organisasjonen, som fikk navnet i ordets videste forstand. Dette er altså billedkunst- Sámi Dáidoćehppid Searvi (SDS) [sic].23 De andre ens bidrag så vi litt etter litt kan «gjenerobre hele styremedlemmene var Synnøve Persen og Lars vår menneskelighet og vår stolthet over å tilhøre Johansson-Nutti. Styret sendte ut ei pressemelding urbefolkningen».20 hvor de gjorde det klart at organisasjonen skulle Den samiske billedkunsten skal altså spille en arbeide for å fremme og utvikle samisk billedkunst, politisk rolle i nasjonsbyggingen på samme måte og sikre samiske billedkunstnere levekår på lik linje som språk og kultur. Kunst og liv knyttes sammen med andre kunstnere i Norden. Dessuten ville de i en politisk kontekst, slik andre radikale eller arbeide for at samisk billedkunst ble anerkjent som neo-avantgarde bevegelser gjorde i resten av verden. likeverdig i forhold til andre nordiske nasjoners De unge samiske kunstnerne var på ingen måte kunst.24 De etablerte en organisasjonsstruktur med ukjente med de internasjonale eller norske bevegel- styre og kunstnerisk råd. Men til forskjell fra andre sene. Som studenter på akademier og kunstskoler i tilsvarende, nasjonale kunstnerorganisasjoner på Norge hadde flere av dem deltatt i Kunstneraksjonen den tida, inviterte SDS også fotografer, filmarbeidere '74, en tverrfaglig koalisjon som ville samle utø- og kunsthåndverkere til å være med. Trygve Lund Guttormsen, Eahket (kveld), 1979, vende kunstnerne i kampen for å bedre sin sosiale Det nyvalgte styret innkalte til årsmøte i februar Linosnitt 43 x 28,5 cm. Foto: Hanna H. Hansen og økonomiske situasjon blant annet gjennom 1980. Fjorten kunstnere deltok på møtet sammen vederlagsordinger .21 I tillegg til å være inspirert av med observatører fra Norske bildende kunstnerne både nasjonale og internasjonale kunstbevegelser, (NBK) og fra Nordnorske Bildende Kunstnere spilte kunstnergruppa og verkstedene i Máze dessu- (NNBK). Alle frammøtte kunstnere fikk medlemskap ten en viktig rolle i det samepolitiske opprøret som i SDS. I følge referatet var møtet preget både av entu- utviklet seg under demonstrasjonene mot utbygging siasme og optimisme.25 Årsmøtet valgte Synnøve av Alta-Kautokeinovassdraget. Persen til leder, Britta Marakatt og Rose-Marie Utstillinga til Samisk Kunstnergruppe fra 1979 Huuva til styremedlemmer. Kunstnergruppa er kan leses som et konsept hvor budskapet er sentralt. sentral i denne organisasjonsbyggingen. Det er de
70 + 71 KUNST PLUSS #3/4, 2017 som initierer det hele, de er i praksis sekretariat, og hadde sin bakgrunn i en politisk kamp innenfor medlemmer fra gruppa er aktive i organisasjonen det samiske samfunnet. Fra midten av 1960-tallet helt fra begynnelsen. var det ene synet, i tråd med norsk assimilerings- Nasjonale kunstnerorganisasjoner forholder seg politikk, at samisk kultur allerede var dødsdømt og stort sett til myndighetene i de respektive nasjonal- en hemsko for utviklingen. Det andre synet hevdet statene, men SDS gikk høyere opp i næringskjeden at det fantes utviklingsmuligheter for samisk kultur og forholdt seg til det overnasjonale, til Nordisk og samfunnsliv under forutsetning av at storsam- Ministerråd. Organisasjonen la vekt på kontakt med funnet ga det vekstvilkår.28 På 1970-tallet begynte andre samiske organisasjoner, som den nyetablerte disse holdningene å forandre seg, og det var særlig samiske forfatterforeningen, framfor kontakt med den generasjonen samer som medlemmene av de nasjonale og regionale billedkunstorganisasjonene. Samisk Kunstnergruppe tilhørte som sto for denne Dette er en klar understreking av deres mål om å endringen. De var på mange måter et resultat av være likestilt andre nasjonale kunstnerorganisasjoner gjenreisnings- og moderniseringsprosjektet til den og ikke et vedheng til eksisterende nasjonale eller sosialdemokratiske, norske staten overfor Finnmark lokale strukturer som for eksempel Nordnorske etter krigen. De hadde fått skolegang, økonomisk Bildende Kunstnere (NNBK). De ville på denne vekst og opplæring i norsk språk og kultur. Denne måten understreke selvforståelsen som ett folk generasjonen ville ha noe mer enn likeverd mellom med felles kultur på tvers av landegrenser, ikke som samer og nordmenn, de ville ha mer enn utviklings- representanter for en minoritet, men som en like- muligheter finansiert av norske almisser. De ville verdig nasjon – forskjellig og likeverdig andre nasjoner. bygge en ny nasjon – Sápmi. Aktivitetsnivået til de samiske kunstnerne var Fra skolegangen bar de med seg to ryggsekker. altså høyt, ikke bare når det gjaldt kunstnerisk I den ene lå erfaringen som undertrykt minoritet. produksjon, men også i organisasjonsbygging. Fra å Der lå selvforakt og mindreverdighetsfølelse inn- ikke ha noen organisering etablerte noen få samiske podet av det norske skolesystemet som ikke møtte kunstnere i løpet av to år først ei kunstnergruppe, og dem på deres eget språk, men i moderniseringens Synnøve Persen, Bleeding Sun, 2013, siden en fagpolitisk interesseorganisasjon på tvers ånd heller hadde som mål å fornorske dem. I den Akryl, 150 x 150 cm. Foto: Marvin Pope av nasjonsgrensene. Referatene og brevene som ble andre ryggsekken hadde de inspirasjonen fra skrevet, spruter av energi, raseri og entusiasme. urbefolkningsbevegelser i resten av verden og fra På et til dels høytravende norsk og svensk byråkrat- ungdomsopprøret i den vestlige verden.29 De unge språk, på skrivemaskin uten muligheter for å skrive kunstnerne hadde dessuten med seg et kunstpolitisk samiske tegn, formulerte kunstnerne sine krav og engasjement fra Kunstneraksjonen '74, og de hadde demonstrerte sin tilstedeværelse høyt og tydelig. med seg den politisk orienterte samtidskunsten. Vi kan si at de var oppvokst med, og mer orientert Entusiasme og motstand mot modernitetens idealer enn mot samiske tradi- De unge kunstnerne var altså begeistret over å være sjoner. Dessuten – fornorskingsprosjektet ble samer, og de ble hilst velkommen av blant andre på mange måter et tveegget sverd for den hege- kunstneren Per Adde som var leder i NNBK.26 De moniske moderniteten – kunnskap om norsk kultur reiste til de nordiske hovedstedene og satt i møter og språk, om historie og modernitet gjorde at de med nordiske ministere og i Nordisk Kultursekreta- unge ble synlige og hørbare i offentlige rom, ikke riat i København. I 1981 ble SDS medlemmer av Nor- kun som «de andre», men faktisk på samme måte disk Kunstforbund på lik linje med andre nasjonale som «oss». Sultestreikene i lavvo foran Stortinget kunstorganisasjoner. De ble feiret og hilst velkom- som politisk aksjonsform i Alta-kampen var et men både hos politikere og byråkrater i de nordiske eksempel på dette. Sultestreik som en ikke-voldelig hovedstedene, men i Máze som var ei tradisjons- politisk kampform har ingen spesifikke tradisjoner bundet, konservativ samisk bygd, møtte de også i samisk kultur, men er en form for protest som motstand. Flere opplevde å betale en høy personlig blant annet Mahatma Gandhi, republikanerne i pris for engasjementet både i kunstnergruppa og i Nord- Irland og Sufragettene hadde benyttet seg av. Alta-kampen. De ble mobbet, trakassert, truet på Kunstneren og kunstnergruppemedlem Synnøve livet, bøtelagt og overvåket. Dette var langt fra hva Persen var en av deltakerne i den første sultestreiken de hadde drømt om – arbeidsfellesskap, nyskaping i 1979. Ved valg av denne kampformen tok de i bruk og kunstnerisk virksomhet i hjertet av Sápmi.27 et politisk repertoar som ble gjenkjent og anerkjent Motstanden mot kunstnergruppa var først og i store deler av verden. Aksjonen fikk derfor fremst politisk motivert, men de fikk også kritikk for også stor betydning internasjonalt, ikke som en
Synnøve Persen, Atlantis, 2017, sin kunstneriske praksis – at de ikke kunne duodji, protest fra periferien, men som en legitim protest Akryl, 100 x 100 cm. Foto: Marvin Pope det tradisjonelle samiske håndverket. Motstanden mot myndigheters overgrep mot urbefolkninger.
72 + 73 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Nye samiske identiteter Trøtthet i Máze Målet for den nye, radikale samebevegelsen var ikke Etter to og et halvt år med hardt arbeid, medgang og bare å skape en samisk nasjon. De ville også skape motgang, begynte trøttheten å vise seg i kunstner- et nytt samisk selvbilde, nye samiske identiteter og gruppa. Stadig måtte det argumenteres for å få nye relasjoner mellom det samiske og det norske offentlig støtte til investeringer. De måtte lage drifts- samfunnet. De ville frigjøre seg fra degraderende og budsjetter og regnskaper, melde seg inn i firmaregistre, passiviserende begrensninger de hadde levd under og forholde seg til byråkrater og økonomer som som etnisk minoritet. Sitt samiske fellesskap fant de virket som de kom fra en annen planet. Kritikk kom blant annet i den politiske kampen de deltok i, ikke fra andre samiske kunstnere som mente at Samisk i identifikasjon med gamle stereotypier om hva det Kunstnergruppe verken visste hva det innebar å innebar å være same.30 Den nye, radikale samebeve- være same, eller hva det innebar å være kunstner.33 gelsen inkluderte samer som tidligere hadde vært Mest krefter tok allikevel Alta-kampen. I 1981, etter ekskludert fra det som ble regnet som samisk kultur. flere år med store aksjoner og demonstrasjoner, ble Dette gjaldt samer fra kysten, fra andre næringer det klart at Alta-kampen var tapt. Demningen ble enn reindrift, og samer som bodde andre steder enn bygd og Alta-Kautokeinovassdraget ble regulert. i Finnmark. I den nye samebevegelsen var det dess- Nederlaget var en nedtur, og ga en knekk til entu- uten akseptert å være same uten å ha tradisjonell siasmen og begeistringen i gruppa. På lang sikt ble kulturell kompetanse. Kriteriene for samiskhet ble Alta-aksjonene en seier for den samiske bevegelsen, altså endret med den nye samebevegelsen.31 Samer men i 1981 var det et perspektiv ingen kunne se. kunne være hvem som helst – men hvem som helst Berit Marit Hætta flyttet fra Máze i stillheten som kunne ikke være same. senket seg etter de store Alta- demonstrasjonene i De nye identitetene de praktiserte både som Stilla 1980. Synnøve Persen flyttet sommeren 1982. samer og som kunstnere er typiske eksempler på Josef Halse kom tilbake etter permisjon. Halse, det sosiologen Anthony Giddens hevder er mulig sammen med Hans Ragnar Mathisen, Ranveig i moderniteten; å velge livsstil. Han hevder at jo Persen, Aage Gaup og Trygve Lund Guttormsen, Samisk Kunstnergruppe, fra venstre: Josef Halse, Synnøve Persen, Aage Gaup, Britta Marakatt-Labba, Hans Ragnar Mathisen og mer tradisjoner mister sitt grep, og jo mer dagliglivet holdt gruppa gående i ett år til. Etter nok et år med Berit Marit Hætta samlet i forbindelse med Mázejoavku: Sámi Dáidojoavku, OCAs, Sametingets og lokale aktørers samling for å få gjenåpnet boligene og verkstedene i Máze 24.–26.september 2017. Foto: Sten Nilsen leves i et dialektisk samspill mellom det lokale og økonomiske problemer og avslag på søknader om det globale, desto mer tvinges individene til å treffe offentlig støtte forsvinner sporene etter Samisk valg om livsstil blant mange forskjellige muligheter.32 Kunstnergruppe som et kollektiv. De enkelte kunst- Valget er imidlertid risikabelt, for i valget vil du nerne fortsatte å arbeide hver for seg, men etter påstanden om en spesifikt samisk kunst, eller som ikke de samme som et avantgardeprosjekt, og hvor- alltid sette noe på spill, hevder Giddens. våren 1983 sluttet gruppa i praksis å fungere. Loka- Ailo Gaup hevder i utstillingskatalogen fra 1979: dan kan dette moderniseringsprosjektet leses som Det de unge kunstnerne satte på spill var blant lene i Máze ble gjesteatelier og er fremdeles en del «Et hvert folk har rett til sin egen billedkunst, som en kritikk av moderniteten og modernismen som annet legitimiteten i sin samiskhet som de ikke bare av det nordiske gjesteateliernettverket til Nordisk de også har rett til sitt eget språk og kultur».35 dens visuelle representasjon, og derigjennom som knyttet til kulturelle tradisjoner. De var samiske Konstcentrum i Helsinki. Et mer generelt trekk ved moderniteten er, i et avantgardeprosjekt? kunstnere, uten å kunne duodji. De hadde ikke følge Giddens, organisasjonsbygging. Fra å ha ingen rein, ikke kniv, og de var kanskje ikke så flinke til Et moderniseringsprosjekt? organisering, etablerte en liten gruppe kunstnere En avantgarde? å tenne bål eller ro båt. Flere av dem kunne ikke Fortellingen om det som skjedde fra etableringen av først ei kunstnergruppe og siden den fagpolitiske Å gjøre det samme som alle andre kunstnere gjorde snakke samisk, ingen kunne skrive det. De fleste Samisk Kunstnergruppe i 1978 til den gikk i opp- organisasjonen SDS. Deretter oppnådde de medlem- samtidig på lerretet eller innenfor billedrammen, kom fra sjøsamiske distrikter, og de hadde det til løsning 1983, kunne ha vært en fortelling om en av skap i Nordisk Kunstforbund og krevde likestilling gjør ingen til avantgarde, og kunstnerisk fortjener felles at de som små barn enten ble evakuert eller mange kunstnergruppers vekst og fall som skjedde med andre nasjoners kunstnerorganisasjoner. At alt Samisk Kunstnergruppe neppe betegnelsen. Slik sendt til barnehjem, sykehus eller skoleinterna- samtidig. Det som skiller Samisk Kunstnergruppe dette skjedde i løpet av få år, tegner en ganske bratt jeg leser deres prosjekt er det i kunstnernes insiste- ter for å vokse opp. De var ei gruppe mennesker fra andre kunstnergrupper, er imidlertid at fortel- organisasjonsbyggingskurve. Nasjons- og organisa- ring på deltagelse i moderniteten at deres tilhørighet hvor det de eventuelt hadde hatt av tilknytning til lingen om den inneholder elementer av nasjonsbyg- sjonsbyggingen representer på mange måter en til avantgarden samtidig befinner seg. For å argu- samiske tradisjoner, språk og livsstil var forsøkt tatt ging, organisasjonsbygging og diskontinuitet. De diskontinuitet i forhold til mange pre-moderne mentere for dette vil jeg gå tilbake til Rasheed i fra dem, undertrykt, latterliggjort eller fortiet. De har altså en sosial praksis, i tillegg til kunstnerisk kulturer og livsformer, hevder Giddens.36 Det samme Araeens kritikk av den eurosentriske kunsthistorien, representerte derfor på mange måter en diskontinu- produksjon. må kunne sies å gjelde for den oppbyggingen Samisk og vise at denne kritikken også kan anvendes i itet i forhold til samiske tradisjoner, samtidig som I følge Anthony Giddens skaper moderniteten Kunstnergruppe var en del av. Verken nasjons- eller forholdet mellom Samisk Kunstnergruppe og deres de insisterte på å være samer. Motstanden de møtte i noen egne sosiale former, hvor det å danne nasjoner organisasjonsbyggingen hadde noe historisk grunn- sosiale praksis. Máze er forståelig, fordi de nye måtene å være same kanskje er det mest framtredende.34 At disse nasjo- lag i samisk kultur, det var strukturer hentet fra Araeen hevder at modernismens kunstinstitusjo- på som kunstnerne representerte ble truende i ei nene også hadde sin egen billedkunst er ideer vi Europas moderniseringsprosjekt. nelle makt i Vesten er en bastion av hvit, intellektu- lita, konservativ bygd. Det nye rommet de holdt på kjenner fra Hegel og Herder og fra tidligere nasjons- Med bakgrunn i Giddens karakteristikker av ell overlegenhet. Makten denne institusjonen har å skape ble oppfattet slik fordi det flyttet grenser og bygging i Europa fra begynnelsen av 1800-tallet. moderniteten kan vi si at det var et moderniserings- er først og fremst definisjonsmakt, og den har vært stilte spørsmål ved tidligere klare grenser mellom De samme ideene som da ble hevdet om at kunst prosjekt kunstnerne arbeidet med, like mye som et opprettholdt ved å ekskludere alle ikke-hvite fra «oss» og «de andre». og nasjon var knyttet sammen, var grunnlaget for kunstnerisk prosjekt. Men å bygge moderniteten er subjektposisjoner i modernismen.37 At samisk kunst
74 + 75 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Josef Halse, Uten tittel, akryl og olje på lerret
og samiske kunstnere er utelatt fra norsk kunst- nektet dem av den dominerende kulturen. Mens de historieskriving er et eksempel på dette. Araeen sloss for å plassere seg selv i sentrum for hva som påviser paradokset og den eurosentriske tanke- foregikk i modernismen, opplevde de allikevel at de gangen som ligger bak slik eksklusjon. Han hevder konsekvent ble skjøvet ut på grunn av sin påståtte at moderniteten på mange måter var et hegemonisk annenhet – en annenhet som ble trukket fram både Berit Marit Hætta, Ravdna Suov'dne noaddin, 1978, prosjekt, distribuert og eksportert over hele verden rasemessig og kulturelt.39 Blyanttegning på papir 21 x 16 cm. Foto: Hanna H. Hansen gjennom europeisk imperialisme.38 Modernitetens Det faktum at kunstnere som kom fra utenfor ideer ble først påtvunget den koloniserte verden, Europa ikke opplevde å komme til en fremmed kul- som så etterhvert gjorde mange avideene til sine tur, men en kultur de var mer enn kjent og fortrolig egne. Da man ble fri fra kolonialisme betydde det med på grunn av denne kulturens og modernitetens ikke en retur til pre-koloniale strukturer, men hegemoni, ble stående i skyggen av annenheten de heller et forsøk fra de tidligere koloniserte på å ble konstruert inn i av «den hvite bastionen». Hvis omdefinere moderniteten til også å inkludere de skulle ha noe håp om å inkluderes i modernis- dem, og dermed gjøre moderniteten fri fra sine men som kunstnere, var det til nød i form av å være eurosentriske strukturer. en slags hybrid, men ikke en hybrid som var resultat Mange kunstnere fra tidligere kolonier kom til av samhandling eller kulturell utveksling, men en Hans Ragnar Mathisen, Máret Stueng, mother of the first sámi flag, 2012, akvarell. Europa på midten av 1900-tallet. Araeen kom fra hybrid som kun oppstår der ikke-vestlige kulturer Karachi i Pakistan til London. Både han og de andre entrer den vestlige. Denne entreen er imidlertid som kom var produkter av den vestlige kunstutdan- betinget av at de som kommer fra andre kulturer ninga som de hadde fått utenfor Europa, om det var må bære et «etnisk identitetskort» som viser deres i Karachi, i Caracas eller på Cuba. De var oppfostret opprinnelse, og de må plassere seg i et spesifikt rom på modernitetens ideer, opplært på akademier i – et mellomrom – for å få tilgang til eller regnes med modernismen og klare til å kreve sin plass i moder- i den dominante kulturen. De må erklære seg som nismens sentra. Historien om disse kunstnerne er forskjellig, vise sin annenhet – etnisk, kunstnerisk historien om hva de ønsket å gjøre, og hva som ble eller kulturelt – for å få en posisjon. Resultatet, sier
76 + 77 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Araeen: «...is the power of the mule which always tradisjonsbundne krefter i det samiske samfunnet, carries the burden and the sign of its breeding».40 og fra «den hvite bastionen». Historien Araeen forteller om eksklusjonen av Samisk Kunstnergruppes moderniseringsprosjekt «de andre» fra modernismen, og premissene for å bli gjennom nasjonsbygging, organisasjonsbygging og inkludert, har mange paralleller med historien om diskontinuitet bryter med modernitetens dikotomi Samisk Kunstnergruppe. I likhet med kunstnerne mellom oss og de andre fordi denne sosiale praksi- fra Karachi, Caracas og Cuba som kom til Europa sen de som kunstnere står for samtidig er en insiste- på midten av 1900-tallet, hadde også kunstnerne i ring på deres rettmessige plass innenfor modernite- Samisk Kunstnergruppe vokst opp med i moderni- ten og modernismen. Det er i denne insisteringen at teten. Moderniserings- og fornorskningsprosjektet de også representer en kritikk. I sin sosiale praksis overfor den samiske befolkningen hadde gitt dem en inntar de nemlig en subjektposisjon, de handler på skikkelig dose modernitet. På kunstutdanningene modernitetens og modernismens premisser, når de de hadde fra Oslo, Trondheim og Göteborg var de i sin sosiale praksis bygger nasjon og organisasjon. kunstnerisk skolert innenfor modernismens idealer. De iverksetter moderniteten – de moderniseres ikke. Det skandinaviske, europeiske eller globale sam- Dermed overskrider de det hegemoniske moder- funnet var på ingen måte fremmed for de samiske nitets- og fornorskningsprosjektet hvor de aldri kunstnerne. De ville derfor bygge de samme struk- var ment å være annet enn «de andre», eller være turer, nasjonalt og organisasjonsmessig, som gjaldt ikke-subjekter. Deres prosjekt kan derfor leses som i andre moderne stater, og med det skape sitt eget en avantgarde-praksis. • sentrum. Kravet om «etnisk identitetskort», at
de skal vise og gjenkjennes ved sin annenhet, var Teksten er tidligere publisert i boken Norsk avantgarde, krav som ble stilt til dem både fra konservative, (Bäckström/Børset, red.) Novus forlag.
1 Arkitektene var Kjell Borgen, Oslo: Forlaget Bonytt, 2003, inn flere verk av medlemmer Persen, 13.mai 1980, arkiv SDG Ragnvald Bing Lorentzen og s.101-122, eksemplifiserer og av kunstnergruppa i perioden, ut 24/80, 1980. Ashish Krishna. Bygningen kritiserer denne tendensen. ellers finnes verk i kunstnernes 26 SDS: Brev til Nordiska er presentert av Kjell Borgen i 7 Harry Fett: Finnmarksviddens og i privat eie. konstforbundet, Synnøve Byggekunst 5/1977, s. 158 – 160. kunst. 18 Fullstendige opplysninger om Persen, 13.mai 1980, arkiv SDG 2 Sámi Dáddarleksikona / Samisk 8 Både Fett 1940 og Ernst Manker: bildene står i billedtekstene til ut 24/80, 1980. kunstnerleksikon, Alta 1993, Samefolkets konst, Halmstad: de respektive bildene. 27 Synnøve Persen: Ovdasátni Aage Gaup, Duoddar I, 1979, Olje på papir s. 17 og Sámi Dáidojoavku: Askild & Kärnekull, 1971, s. 175, 19 Ailo Gaup: Om å gjenvinne hele / Forord / Foreword i 41,5 x 60 cm. Foto: Hanna H. Hansen Husmøteprotokoll 1979- 1983, hevder dette. vår stolthet, Sáme Dáidujoavku. utstillingskatalog Mázejoavku. privat arkiv. 9 Se blant annet Morten Johan Samisk Kunstnergruppe, Sámi Dáidojoavku – Samisk 3 Hanna H. Hansen: Fortellinger Svendsen: Momenter til en utstillingskatalog utgitt av Kunstnergruppe – Sami om samisk samtidskunst, samisk kunsthistorie, Kunst og Sáme Dáidujoavku / Samisk Artist Group 1978-1983, Sámi Etterord Coakkaneapmi, Mazejoavku: Sami daiddajoavku, Karasjok: Davvi Girji, 2007, s. 89. Kultur nr. 2/2001 s. 81-94. Kunstnergruppe, Masi 1979 s. Dáiddačehpiid Searvi, Karasjok Det ble arrangert en tredagers samling i Máze fra besto av et tettpakket program. At samlingen fant 4 Gruppa har flere navn, og 10 Edward Said: Orientalism. 4 – 8, s. 4. 2004, s. 5–7, s. 6. 24.–26. september som inkluderte bl.a. workshops sted i den lille bygda Máze, tilførte arrangementet navnene har flere skrivemåter Western Conceptions of the 20 Op.cit., s. 5. 28 Vigdis Stordahl: Et samisk og paneldebatt. Det har blitt startet et prosjekt for en spesiell energi og et eget engasjement. Lokalbe- i kildene. Jeg bruker heretter Orient, London: Penguin Books, 21 Halvor Haugen: alternativ, Ottar nr.4/2000, s. navnet Samisk Kunstnergruppe 1978 (1991), Kunstneraksjonen -74 – frihet, 9–17, s. 14. gjenåpning av de legendariske boligene og verk- folkningen var både tilskuere og nysgjerrige del- eller omtaler dem som s. 3. likhet og vederlag, Billedkunst, 29 ibid. stedene i Mázejoavku: Sámi Dáidojoavku (Samisk takere. Kunstnerisk leder for Documenta 14 Adam kunstnergruppa. 11 Rasheed Araeen: A New No.7. 2009, http://www. 30 Harald Eidheim: Stages in the kunstnergruppe). Tanken er at kunstnere med ur- Szymczyk og kuratorisk rådgiver Candice Hopkins 5 Verken Gunnar Danbolt: Beginning. Beyond Postcolonial billedkunstmag.no/Content. Development of Sami Selfood, folkelig bakgrunn skal ha mulighet for å treffes her. var lyttende tilstede og deltok i paneldebatten Norsk kunsthistorie. Bilde og Cultural Theory and Identity aspx?contentId=637 (16.03.09). Working paper no. 7 (1992), Oslo, skulptur fra vikingtida til i dag, Politics, Third Text, vol 50, 2000, 22 Synnøve Persen: Brev til 1992, s. 7. Innsatsen fra Office for Contemporary art (OCA), på dag 2, sammen med medlemmer fra Samisk Oslo: Det norske samlaget, s. 3- 20, s. 6. Nordisk Sameråd, arkiv SDG 31 .cit., s. 19. med direktør Katya García-Antón og hennes stab har Kunstnergruppe. Adam Szymczyk argumenterte 1997 (2001), Trygve Nergaard: 12 op.cit., s. 4f. 2/79, 1979. 32 Anthony Giddens: Modernity vært avgjørende for at hele seks norske kunstnere for at kunsten burde holde på sin egenart og sitt Mellomkrigstiden eller Hans- 13 Hal Foster: The Return of the 23 Skrivemåten oppfatter jeg som and Self-Identity. Self and Society med samisk bakgrunn var representert ved Docu- lokale særpreg, i stedet for å bevege seg mot en Jakob Brun: Etterkrigstid og Det Real. The Avant-Garde at the en kombinasjonen av dårlige in Late Modern Age, Cambridge: siste 10-år i Knut Berg: Norges End of the Century, London: MIT ferdigheter i samisk skriftlig Polity Press, 1991, s. 5 menta 14. Documenta finner sted hvert femte år i ensretting og mot verdensmetropolene. malerkunst, Oslo: Gyldendal Press, 1996, s. 5. og skrivemaskin uten samiske 33 Hansen 2007, s. 90. den tyske byen Kassel. Intensjonen med samlingen er å kunne blåse Norsk forlag, 1993, nevner 14 Aage Gaup: Litt om Samisk tegn. I dag heter organisasjonen 34 Giddens 1991, s. 15.. I år har deler av mønstringen funnet sted i Aten. nytt liv i og engasjement rundt stedet og bygningen samisk kunst eller samiske Kunstnergruppe i Masi, udatert, Sámi Dáiddačehpiid Searvi / 35 Ailo Gaup 1979, s. 5. I etterkant av dette arrangerte OCA i samarbeid hvor Mázejoavkku (Samisk Kunstnergruppe) hadde kunstnere. Sidsel Helliesen: usignert skriv, arkiv SDG ut/80, Samiske Kunstneres Forbund 36 Giddens 1991, s. 16. Norsk grafikk gjennom 100 år, 1980. (SDS). 37 Araeen 2000, s. 4f. med Sametinget og Samisk senter for samtidskunst, tilhold i de fem årene kunstnerne hadde sitt virke Oslo: Aschehoug Norsk Forlag, 15 Sámi Dáidojoavku: Referat 24 Nils Aslak Valkeapää: Samisk 38 op.cit., s. 11. en tredagers samling i den lille bygda Máze 24.–26. her. Planen er å kunne videreføre og tilrettelegge for 2000, nevner John Savio, men fra årsmøte 7. Februar 1980, billedkunstorganisasjon dannet, 39 op.cit., s. 6. september i år. Det var i Máze motstanden mot fremtidige kunstneropphold og videreføre en Artist ingen andre samiske kunstnere. Husmøteprotokoll 1979 –1983, pressemelding, arkiv SDG ut 40 op.cit., s. 9. utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget startet. in residence-ordning i den samme bygningen. 6 Både Hansen 2007, s 19 – 44 og privat arkiv. 1/79, 1979. Eli Høydalsnes: Møte mellom tid 16 Aage Gaup, 1980. 25 SDS: Brev til Nordiska Så tidlig som i 1970 fantes det planer om å legge og sted. Bilder av Nord-Norge, 17 De samiske samlinger kjøpte konstforbundet, Synnøve hele bygda under vann, men dette ble stanset. Tekst av Sten Nilsen
78 + 79 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Bergstaden ble opprettet i 1644 etter at det ble funnet forekomster av kobbermalm her. Vi samarbeider med museet i forbindelse med å det heller ingen offensive fremstøt når det gjelder legge informasjonen ut på nettet. Vi har funnet en salg av kunst. Når ikke kunstlaget viser utstillinger Administrasjonsstedet ligger på 628 meters høyde og en unik trearkitektur og kobberverkets effektiv og arbeidsbesparende måte å løse dette her, bruker museet lokalene. 333 sammenhengende virksomhet, gjorde at Røros kom på Unescos verdensarvliste i 1980. på. Kunstlaget har en kunstfaglig kompetanse som – Vi skal delta på Norske Kunstforeningers Røros Kunstlag holder til i Smelthytta/Rørosmuseet. museet kan dra nytte av. Utstillingen som vises i prosjekt NåDa som involverer ungdommer på kunstlaget nå, er et resultat av at museet la noen Røros. Dette har jeg stor tror på. Vi har allerede hatt føringer i forbindelse med deres egen historiske, workshop med fylkeskommunen, museet, skolen samiske utstilling. Vi tok kontakt med Laila Brants- og kulturskolen. Det var en ivrig stemning. Det er fell, og det var et lykketreff å kunne få utstillingen et godt utgangspunkt, så får vi finne retningen, sier Sapmi rundt hjørnet hit. Det er mye fokus på utstil- Klemmetvold. linger om samisk historie og samisk historiske, men Ann-Eliz Helld er lokal koordinator for prosjektet det å også fokusere på ny, samisk design er ikke fullt NåDa og sier at de er godt fornøyd med responsen så utbredt. Det er som Laila Brantsfell sier: Det er de har fått og ser frem til å jobbe videre med prosjek- viktig å påpeke at vi er inspirert av kulturen, men tet. I den forbindelse er de blant annet i dialog med vi skaper noe nytt, det er ny design, men med bak- aktuelle fagmiljø i regionen. Kunstlag i høyden grunn i en tradisjon, sier Klemmetvold. NåDa er et prosjekt som tar utgangspunkt i sam- – Det er mange flotte røroskunstnere å velge tidskunst og lokale kulturminner. Prosjektet skal blant. Men vi har også presentert flere samle- involvere ungdom i alderen 12–18 år. Ungdommene utstillinger med kunstnere som tidligere har opp- som deltar skal få innsikt i kulturminner og samtids- holdt seg her. Utstillingene har vært bra besøkt, kunst, og arbeide fram et prosjekt i samarbeid med men siden vi ikke har en egen gallerist, i et eget en kunstner. Ved å se kulturarven gjennom samtids- lokale, som formidler og snakker med publikum, blir kunstens blikk, kan man øke bevisstheten om egen kulturell identitet og åpne for refleksjon og disku- sjon om tilknytning, historie, samfunn og aktuelle problemstillinger. Tekst av Sten Nilsen Ti kunstforeninger deltar i NåDa, og står selv ansvarlige for planlegging og gjennomføring. Det tas utgangspunkt i et bredt spekter av kulturminner: Sápmi rundt hjørnet er tittelen på utstillingen som Rørosmuseet. Tidligere hadde kunstlaget egne fra radiobruk under krigen, bergverksdrift, verne- Røros Kunstlag viser når jeg er på besøk. Det er åtte lokaler, men fant ut at det ikke gikk med hensyn til verdig kunstnerbolig, festningsverk, dampskipskai, kunstnere, designere, kunsthåndverkere fra Norge vakthold og økonomi. bøkeskog, autentisk 50-tallskino, gamle postveier og Sverige som stiller ut tekstilarbeider, alle utført i – Nå fungerer resepsjonen i Rørosmuseet også i og håndverksvirksomheter som treskoproduksjon samme materiale og format. Teknikken de har brukt, kunstlagets favør, samtidig som museet kan presen- og garveri. NåDa hadde oppstart i april 2017 og er tekstiltrykk på lin. De som deltar på utstillingen, tere kunstlagets utstillinger, sier Ellen Klemmetvold skal avsluttes i 2019. Gjennom fellesmøter for de er: Majjen Eira, Ove Stødle, Sandra Blind, Johanna og Ann-Eliz Helld, henholdsvis styremedlem og ti kunstforeningene vil Norske Kunstforeninger Huuva, Leila Nutti, Cecilia Unnes, Maria Vinka og styreleder i Røros Kunstlag. I tillegg får vi mange legge til rette for at NåDa blir en arena for utveksling Laila Brandsfell. Sistnevnte kommer fra Brekken, flere publikummere. av ideer og erfaringer. like nordøst for Røros og var med å tilrettelegge – Da jeg kom med i kunstlaget for fire år siden, Prosjektet NåDa er gjort mulig gjennom en gave til utstillingen for kunstlaget. Prosjektleder Maria var det et lite aktivt kunstlag, og jeg dro nok ned Norske Kunstforeninger fra Sparebankstiftelsen DNB. Vinka utfordret deltagerne gjennom en todagers gjennomsnittsalderen en del. Vi er fortsatt i en slags workshop til å tenke og jobbe ut fra spørsmålet ny startfase. Da vi gjennom nettstedet rørosnytt. Smeltehytta om hva hver enkelt deltager opplever som samisk. no, formidlet at vi ønsket nye medlemmer, fikk jeg Smeltehytta på Røros ble bygd i 1646. I smeltehytta Arbeidene ble laget i det samme tidsspennet og spørsmålet: Kan alle bli medlemmer? Jeg tenkte ja ble malmen fra gruvene foredlet til kopper. Smelte- digitaltrykket på lin i Borås i Sverige. Utstillingen vel, vi er der altså, sier Klemmetvold mens hun ler. prosessen var avhengig av vannkraft til å drive blåsebelgene, og hytteanlegget ble derfor plassert ble første gang presentert tidligere i år, ved Röhsska Røros er et sted der veldig mye skjer. Det er mange ved Hitterelva. Hytteanlegget har flere ganger vært museet i Göteborg. Utstillingen har også blitt vist lag og foreninger og mye dugnad. Styrearbeid i herjet av brann. Smeltehytta har i årenes løp blitt ved Duodjeinstituttet i Kautokeino i april i år og skal kunstlaget er frivillig og noe du skal finne tid til, ombygd og utvidet mange ganger. I 1887 ble smelte- videre til Möllegården, Åkarp, i Skåne hvor den vises innimellom alle de andre aktivitetene. De fleste hytta modernisert i forbindelse med innføring av ny teknologi i smelteprosessen. Året etter ble hytta fra oktober til januar 2018. Visningen passer fint deltar i mange andre aktiviteter, og vi ser at innenfor totalskadd av brann og ei ny smeltehytte satt opp. sammen med Rørosmuseets nåværende utstilling kulturlivet er det gjerne gjengangere, sier Klemmet- Da smeltehytta brant i 1953, ble det slutt med Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid. vold. koppersmelting på Røros. Etter en ny brann i 1975 sto bare grunnmurene, pipa, kloppa og maskinhuset igjen. I 1977 ble Røros Kobberverk nedlagt. Den Rørosmuseet/Røros Kunstlag Røroskunstnere nåværende bygningen, Smeltehytta, ble oppført Det er kun de tre siste årene at Røros Kunstlag har – Vi i kunstlaget ordner alt rundt utstillingene, vi Laila Brandsfell, Gåamalohke, 2017, stofftrykk, i forbindelse som museumsbygg i 1988, over ruinene av den vist utstillingene sine i lokalene til Smeltehytta/ monterer, og utarbeider informasjonsmateriell. med utstillingen Sápmi dasttánaga/Sápmi runt hörnet. gamle smeltehytta.
80 + 81 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Trondhjems Kunstforening ga fra seg både samlingen og huset til det som i dag er Trondheims kunstmuseum. Det er derfor ingenting å si på at eldre medlemmer omtaler kunstmuseet rett ved siden av, som om det fortsatt var kunstforeningen.
Kunstforeningen som forlot
museumsverdenen
Tekst Sten Nilsen
Trondhjems Kunstforening ble stiftet i 1845 som den Vi har gått gjennom rommene i den ærverdige, Eksteriør Trondhjems til kunstforeningen i 1930, det som i dag er Trond- et spørsmål om hvor mye kommunen egentlig burde eneste kunstinstitusjonen så langt nord i landet. tidligere bispegården i Trondheim. En ny utstilling Kunstforening. heim kunstmuseum. Bygningen er tegnet av arkitekt bidra med, sier Elena Pérez Foto: Sten Nilsen Kunstforeningen har opp gjennom årene spilt en er under montering. I underetasjen holder Café Ni Peder Daniel Hofflund. – Men vi fikk dette huset i 1997, sier Inger Marie betydelig rolle for kunst- og kulturlivet i Trondheim. Muser til. Værelsene i kaféen fungerer også som – Grunnen til at delingen ble foretatt, var at sam- Bakken. Det er en lang historie med mange betydningsfulle utstillingslokaler for kunstforeningen. Vi har satt lingen i årenes løp hadde vokst seg så stor at den var – Samarbeidet med kunstmuseet forgår på flere kunstnere, også internasjonale, som har vist arbei- oss ned på bibliotekrommet i 2. etasje, tilstede fra helt umulig å ivareta for en medlemsorganisasjon. nivåer, sier Elena Pérez. Direktør ved museet, Johan dene sine her. kunstforeningen er styremedlem og frivillig Inger Det tvang seg fram en nødvendighet av offentlig Börjesson, er en del av vårt kunstneriske råd. Allerede i 1864 opprettet kunstforeningen et fast Marie Bakken, kunsthistoriker Rebeka Helena Blik- støtte, sier Elena Pérez. Styrelederen i kunstforeningen sitter som nest- galleri, med en ambisjon om at dette skulle danne stad og daglig- og kunstnerisk leder Elena Pérez. – Det samme skjedde i en del andre byer. Det leder i styret i kunstmuseet. Vi har en uformell kimen til et kunstmuseum for det nordenfeldske. henger sammen med hvordan det strukturelt skulle avtale om at vi kan motta hjelp fra museet, men det I 1973 fikk det faste galleri navnet Trøndelag Kunst- Ga fra seg samlingen og huset kunne være mulig å finansiere samlingen videre, er ikke ofte vi har behov for dette. Dette er nedfelt galleri. Med dette navnet ønsket man å markere – Ja, en kan si at kunstforeningen ga fra seg både sier Inger Marie Bakken, som har vært engasjert i i kunstmuseets statutter. Ellers deler vi boksamlingen, samlingens karakter av å være et landsdelsgalleri. samlingen og huset til Kunstmuseet, men før dette kunstforeningen i en årrekke. – Dette var noe som gitt av en tidligere professor ved NTNU, slik at de Funksjonærstaben i den tidlige kunstforeningen hadde vi kontor også her vi er nå, i den gamle bispe- fant sted på nasjonalt nivå. har 2/3 og vi har 1/3, sier Pérez. var: sekretæren, vaktmesteren, kassereren og boligen, sier Inger Marie Bakken. – Stavanger Kunstforening opplevde at de satt billettrisen. I 1962 opprettet Trondheim kommune – Med en såpass lang historie, er det alltid igjen uten driftsmidler, samtidig som de hadde gitt Medlemmer og venneforening en intendantstilling. mye detektivarbeid. Rebeka og Inger Marie har bort hele samlingen til byens kunstmuseum. Litt rart – Vi har rundt 550 medlemmer som utgjør venne- I våre dager er ikke kunstforeningen enerådende holdt på med å nøste opp den historiske delen, siden kunstforeningen ikke mottok noen gjenytelser. foreningen til museet. Det betyr at medlemmene når det gjelder visning og formidling av visuell kunst sier Elena Pérez. – Kristiansand Kunsthall fikk på plass en avtale har gratis adgang til Trondheim kunstmuseums i Trondheim. De senere årene har en hel del andre – Hvilket årstall fant flyttingen sted? med kommunen. De mottar jo en ganske betydelig samling. Annenhver måned har vi noe som kalles institusjoner kommet til og muligens tatt over en del – Kunstforeningen begynte å være her, i den tid- årlig sum fra Kristiansand kommune, noe vi dess- medlemsdag, hvor vi går sammen til en privat av oppgavene og betydningen som kunstforeningen ligere Bispegården i 1989, sier Inger Marie Bakken. verre ikke har fått fra Trondheim kommune. Vi fikk omvisning ved ulike kunstinstitusjoner i Trond- tidligere hadde. For to år siden ansatte kunst- – Kunstmuseet har tjueårsjubileum i år, så det til en lignende avtale som sier at kommunen skal heim. Vi har hatt har omvisning ved Sparebank 1, foreningen daglig- og kunstnerisk leder Elena var i 1997 at museet ble etablert, sier Rebeka støtte oss og at støtten skal øke over tid, men det er Kunsthall Trondheim, og ikke minst Trondheim Pérez. Hennes visjon er at kunstforeningen skal Blikstad. Kunstforeningens tidligere lokaler var subjektivt. Vi fikk til å begynne med 120 000 kroner, kunstmuseum. Hver gang det presenteres en ha en egen plass i kunstlandskapet i Trondheim. i Sparebanken, frem til det ble bygget et eget hus mens vi i dag mottar 250 000 kroner. Det er selvsagt ny utstilling ved museet, samles vi alltid her
82 + 83 KUNST PLUSS #3/4, 2017 i kunstforeningen til kaffe og kake, før vi besøker mengder papir, bøker, kunstpostkort, møbler, kunst, hvem vi er i dag, sett i sammenheng med de andre kunstmuseet. Dermed oppstår det en relasjon hvor utstillingsverktøy, musikkinstrument og kunstinstitusjonene i Trondheim. kunstforeningen organiserer sammenkomstene, så videre. – Vi ønsker å bevisstgjøre publikum på hva mens kunstmuseets rolle er som formidler. – Når dette var gjort, ble det klart at de gjenvæ- Trondhjems Kunstforening er og hva som skiller oss – Det har flere ganger vært omvisning i samlin- rende objektene hadde en historisk og kunstnerisk fra Trondheim Kunstmuseum, Trøndelag senter for gen og da rettes fokus på kunstforeningens historie verdi. Vi fant blant annet gamle utstillingskataloger samtidskunst, Kunsthall Trondheim og de ulike gal- og bidrag til utviklingen av kunstmiljøet i Trond- og årsberetninger som viser hvordan kunstforenin- leriene, sier Blikstad. Kunstforeningen er kanskje et heim og regionen, sier Rebeka Blikstad. gen ble driftet før i tiden, en rekke gamle og nyere sted hvor det er en lavere terskel for nye besøkende. – Kunstforeningen og kunstmuseet har en kunstverk som synliggjør foreningens kunstneriske – Det skal ikke være en møteplass kun for profe- historie som er nært knyttet til hverandre, sier aktivitet over tid, musikkinstrumenter, samt skole- sjonelle kunstnere, sier Pérez. Vi ønsker å åpne for Elena Pérez, det er vanskelig å splitte den. materiell fra tiden da huset var musikkskole og da en bred forståelse av kunst. Vi har samme fokus på Dronning Mauds Minne holdt til her. Og sist, men felleskapet som på selve kunstverkene. Vi ønsker å Medlemmer som en ressurs ikke minst, har vi funnet gamle, vernede vinduer vise hvordan en kan skape fellesskap gjennom kunst – Både profesjonelle og amatører søker på med- og dører som gir et unikt innblikk i hvordan husets ut fra en tankegang om at kunsten er demokratisk. lemsutstillingene, sier Rebeka Blikstad. Det siste arkitektur har blitt tilpasset husets bruk. Alle disse Prosessen blir like viktig som resultatet, derfor har året har utstillingen blitt juryert av kunstnerisk råd. objektene inneholder interessant informasjon som vi medlemsdag og medlemsutstilling. Ved å vise En bør jo ha oppnådd en viss kvalitet for å kunne synliggjør endring i kunstforeningens og husets profesjonelle kunstutstillinger, ønsker vi å inspirere delta på medlemsutstillingene. For amatørene gir aktiviteter over tid. Og med utgangspunkt i det vi våre medlemmer og være en del av det som skjer på dette en bekreftelse på hvor de befinner seg. Ofte er fant i huset, skal vi lage utstillingen «Åpent hus», kunstscenen i dag. Vi ønsker også å vise hvordan det et tema forbundet med disse utstillingene, slik sier Elena Pérez. en kan skape fellesskap gjennom kunst ut fra en at det som blir presentert er av nyere dato. – Kunsthistorien blir i stor grad formet utfra hva tankegang om at kunsten er demokratisk. Vi har – I for var det halvparten av de søkende som som vises i kunstinstitusjonen, men publikum vet funnet vår plass, vi skjønner hvem vi er og vi vet slapp gjennom nåløyet, sier Inger Marie Bakken. lite om hvordan institusjonen drives. Vi ønsker å hvor vi skal. Men vi trenger økonomiske midler for å – Vi ser at det er et engasjement blant medlem- åpne opp og vise hva som befinner seg bak de fine, oppnå dette. Målet er å få flere ansatte. Vederlag til mene. Vi ser på medlemmene som en ressurs som hvite veggene. kunstnerne og penger til formidling står også på vår vi ikke ville klart oss uten. De stiller opp på dugnad. – F.eks. kan publikum besøke det rommet vi prioriteringsliste. Driften av kunstforeningen oppleves som lett, sitter i, med alle bøkene, eller de kan bevege seg opp – Kunstforeningen viser 11 utstillinger i året. siden vi vet at vi har medlemmene med oss, sier på loftet for se hvordan ting har blitt arkivert der, Tidligere kunne det være så mange som 15 åpninger Elena Pérez. Visjonen er ikke kun å vise god kunst, eller de kan se hva som befinner seg i kjelleren, sier pr. år. Vi ønsker å bruke litt tid på hver utstilling og men også å ta vare på medlemmene. Våre aktiviteter Elena Pérez. samtidig sikre kvaliteten. Vi har en del formidling er delt i to: kunstutstillinger og sosiale aktiviteter. – Utstillingen skal bestå av flere komponenter, til skoleklasser, men ikke noe fast opplegg med f.eks. Når vi besøker kunstmuseet eller andre institusjo- sier Blikstad. Vi skal vise et utvalg av kunstverk vi Den kulturelle skolesekken, sier Elena Perez. Siden ner, innebærer dette en kompetanseheving blant fant i huset. Under de store opprydningene oppda- kunstforeningens beliggenhet er så sentral, har medlemmene hvor de samtidig skal kunne få en get vi noen perler, som for eksempel et stort maleri vi fire skoler i nærheten som kommer hit jevnlig. forståelse av Trondheim som en helhetlig kunstby. av Tommy Olsson fra medlemsutstilligen i 1992, Vi har også formidling for spansktalende. Kunstforeningens aktiviteter har et klart formid- glemt her i huset 25 år. Også et bilde av den inn- lingsaspekt og er et lavterskeltilbud for folks ulike flytelsesrike danske kunstneren Georg Jacobsen kunstinteresser og nivåer av kunstforståelse. (1887-1976). Det er en sprikende samling vi har F.eks. har vi noen få psykologistudenter som funnet. Under utstillingsperioden skal vi også åpne medlemmer. De ønsker å forstå hvordan kunstnere deler av huset som vanligvis er skjult og stengt for jobber med det psykologiske aspektet i kunsten. publikum, som loftet og verkstedet. I tillegg skal Det er jo mye det samme de selv studerer, men vi arrangere dialoger og debatter hvor personer de gjør dette utfra en annen, teoretisk innfalls- med kunnskap om Trondhjems Kunstforening vinkel. Blant medlemmene er det et stort mangfold og Trondheims kunstliv inviteres til å diskutere av interesser. kunstinstitusjonen med et kritisk blikk, men Styremedlem Inger Marie Bakken, daglig- og kunstnerisk leder Elena også dele med oss kunnskap om kunstforeningen Pérez og kunsthistoriker Rebeka Helena Blikstad. Foto: Sten Nilsen Åpent hus og spennende historier, hendelser som av mange, I mars 2016 gjennomførte Trøndelag brann- og har blitt glemt. Det finnes også et omfattende lysbilde- redningstjeneste en tilsyn hos Trondhjems Kunst- arkiv fra tidligere utstillinger som vi ønsker å vise. forening som førte til interessante funn. Resultatet – Vi ønsker å vise hva kunstforeningen er i dag og av tilsynet var klart og tydelig: foreningen måtte føre linjene tilbake til hvilken betydning kunstfore- oppgradere brannsikringen for å kunne fortsette ningen har hatt tidligere, sier Pérez. Muligens har sin aktivitet. Ett av punktene som brannvesenet Trondhjems Kunstforening av mange blitt opplevd påpekte var at loftet måtte ryddes da det inneholdt som en litt lukket og introvert institusjon de siste brannfarlige materialer, som for eksempel store årene. Utstillingen Åpent hus kommer til å vise
84 + 85 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Den samiske medborgeren For djevelen er alt mulig Bokomtaler Åsta Dyrnes Nordø, Per Selle, Anne Kristne historier om samene Julie Semb og Kristin Strømsnes Brita Pollan, Cappelen Damm, 2015 Joahn Turo (illustrasjoner) Cappelen Damm, 2007 Etableringen av Sametinget ved lov i 1987 Beauty and Truth = Cáppatvuohta har gitt den samiske befolkningen en For djevelen er alt mulig rekonstruerer ja duohtavuohta. Dialogues between helt spesiell politisk stilling i Norge, hva som var god kristendom på 1700- Sami art and art historical research som medlemmer av to politiske systemer tallet – hva det var aktuelt å tvinge Orkana Akademisk, 2014 – det samiske og det norske. samene til å tro på da de skulle kristnes. Hvordan opplever den enkelte same Kildene er skrifter om den gamle Boken inneholder tekster av Aage Gaup, dobbeltrollen som norsk borger og same? samiske kulturen, forfattet av kristne Gunnvor Guttorm, Hanna Horsberg Han- Er det slik at den enkelte same opplever lærere, prester og misjonærer. Troen sen, Geir Tore Holm, Aslaug Juliussen, at de to medlemskapene er uforenlige og på Djevelen var sterk. Samisk kultur ble Britta Marakatt-Labba, Sara Margrethe at man derfor står i en valgsituasjon; man oppfattet som djevelstyrt og samene Oskal, Joar Nango, Synnøve Persen, er enten norsk eller same? Eller lar de to som djevelbesatte. Senere samiske kilder Irene Snarby, Lena Stenberg, Leif Magne medlemskapene seg kombinere, slik at viser at samene på sin side tolket kristen- Tangen, Tone Tingvoll, Kristin Tårnesvik den samiske medborgeren opplever at dommen inn i sitt virkelighetsbilde, og og Stein Erik Wouth. Boken er basert hun kan være både samisk og norsk på én at kulturforskjellene var store. på forskning fra SARP – The Sami Art gang? Skiller den samiske befolkningen Pollan hevder at dagens lærebøker har Research Project ved UiT Norges arktiske seg fra den øvrige befolkningen når det mye til felles med 1700-tallskildene når universitet og utstillingen áppatvuohta gjelder politisk interesse og engasjement, de gir et bilde av kulturen som uutviklet ja duohtavuohta – Beauty and Truth eller i tillit til offentlige og politiske insti- og preget av overtro og misforståelser. som ble vist i Tromsø Kunstforening. tusjoner? Den inneholder tekster tilknyttet samisk Den samiske medborgeren analyserer Grenselos i grenseland kunst fra forskere og kunstnere og doku- en lang rekke slike spørsmål ved hjelp av Orkana Akademisk, 2016 mentasjon av utstillingen áppatvuohta surveydata. Funnene representerer vik- ja duohtavuohta/Beauty and Truth. tige korrektiver til sentrale deler av den Denne boken gir et innblikk i grense- akademiske urfolkslitteraturen, og kaster losenes dramatiske historie under okku- City-Saami. Same i byen eller nytt lys over den samiske befolkningens pasjonsårene. Det er lagt vekt på å skildre bysame? Skandinaviske byer borgeridentitet, politiske interesse og lostrafikken i et historisk perspektiv og i et samisk perspektiv deltakelsesmønster. særtrekk ved trafikken i ulike områder i Paul Pedersen & Torill Nyseth nordre Nordland og Sør-Troms. Tidligere ČálliidLágádusa Elsa Laula Davvisámegillii grenseloser, deres familier og flyktninger ForfatternesForlag, 2015 Siri Broch Johansen forteller om sine opplevelser og minner ČálliidLágádusa knyttet til lostrafikken. Boka handler om framveksten av bysamiske ForfatternesForlag, 2015 Arbeidet som grenselos var slitsomt samfunn i Skandinavia. Hoveddelen og farefullt, og flere av losene utsatte av boken handler om kvalitative sider Siri Broch Johansen har skrevet den både seg selv og sin familie for livsfare. ved bysamiske samfunn i Skandinavia. første samla biografien om Elsa Laula Boken viser det omfattende arbeidet Gjennom inngående studier fra seks Renberg (1877–1931). Forfatteren har tyskerne la i å forhindre flukt over skandinaviske byer reises spørsmål som; brukt både datidige og nåtidige skriftlige grensen til Sverige, og hvor avgjørende Hvordan og i hvilken grad identifiserer kilder, i tillegg til muntlige kilder fra grenselosenes kunnskap om fellet var bysamene seg med byen de er bosatt i? både svensk og norsk side, for å få et best for å bringe flyktningene i sikkerhet. Hvordan markerer bysamene sin samiske mulig bilde av personen Elsa. Boken Vi får også et innblikk i hvordan både identitet, og hvordan blir den samiske er illustrert med fotografier, mange grenseloser og flyktninger ble mottatt bybefolkningens krav i forhold til almin- av disse er ikke blitt publisert tidligere. av svenske myndigheter. nelige borgerrettigheter og anerkjennelse Britt Inger Stenfell har samlet det De samiske grenselosene fikk tvilsom håndtert av majoritetssamfunnet? Hvilke meste av fotomaterialet. behandling i etterkrigsårene både i organisasjoner, institusjoner og nettverk form av urettmessige beskyldninger og synes å være avgjørende for deres hver- manglende anerkjennelse. Grenselosenes dagspraksis i en urban kontekst? Til slutt innsats i Nordland har i lang tid vært drøftes stillingen til bysamene i Skandi- glemt i norsk okkupasjonshistorie inntil navia sett i relasjon til studier av urbane de fikk oppreisning i 2005. urfolksamfunn i andre deler av verden.
86 + 87 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Från Kust til kyst Gåebrien sijte Johan Turi – Min bok om samene Møter, miljø og migrasjon Sverre Fjellheim Harald O. Lindbach i pitesamsisk område Eget forlag, 2012 heivehan dárogillii Orkana Akademisk, 2016 ČálliidLágádusa Gåebrien sijte er det gamle samiske Forfatternes Forlag, 2011 Pitesamisk område utgjør et smalt og navnet på et reindriftsområde i Sør- langstrakt geografisk felt øst-vest fra Trøndelag som ligger mellom svenske- Johan Turi var født i Kautokeino i 1854, kysten ved Bottniska viken til kysten grensa i øst og Gauldalen i vest, og men flyttet med familien til Sverige på av Norskehavet. Tekstene i denne boka som strekker seg fra Aursunden i sør 1870-tallet. Flyttingen var et resultat av handler om interessante møter i tid og til Selbufella i nord. Gåebrien kommer grensestengningen mellom Norge og rom, historiske møter, men også språk- av Gåebrie, som er det samiske navnet Finland, som førte til at norsk rein ikke møter og identitet i dette landskapet. på Kjøilfellet nord for Riasten. Sijte er lenger fikk bruke tidligere vinterbeiter Boka gir mye ny og interessant kunnskap betegnelsen både på et reindriftsområde i Finland. Grensestengningen var også om pitesamiske forhold. og ei gruppe med en eller flere familier en av årsakene til Kautokeino-opprøret Den pitesamiske befolkningen har som besitter et felles territorium. Boka i 1852, der Johan Turis far stod på motsatt opp gjennom tidene blitt kalt skogsamer, Gåebrien Sijte – en sameby i Rørostrak- side av opprørerne. Også dette kan vi lese reindriftssamer, sjøsamer og marke- tene, følger samebyen og folkene i den om i Johan Turis klassiker, Muitalus samer, mange med sterk tilknytning til i en historisk og kronologisk rekkefølge sámiid birra, som endelig foreligger grensefellene, som i denne joiken: – fra fangstsamfunnet til dagens på norsk, 101 år etter at den først utkom moderne reindrift. i en parallellutgave på samisk og dansk. Ja de buđiime be dan Lunusii De som har lest Fjellheims tidligere Johan Turis bok springer ut fra den de gul dan jal’ga Lunusii utgivelse Samer i Rørostraktene, vil frodige muntlige beretterkunsten blant dana jal’ga kjenne igjen enkelte temaer som fangst- samene, samtidig som den representerer jah de ieloh daidne ja basert til nomadisk reindrift, samebyer den første både skjønn- og faglitterære čåkkånin gådeh de bär på 1600-tallet og konflikten mellom utgivelsen på samisk. Boka kom til som tät’ta vui’dnu-laggoi daid samer og nordmenn. Selv om noe er et unikt samarbeidsprosjekt mellom ulve- gjengivelser fra forrige bok, er temaene jegeren Turi og den danske kunstneren Och så kom vi till Lønsdalen nødvendige å ha med nettopp for og folkelivsforskeren Emilie Demant. till denna flacka Lønsdal å opprettholde den historiske og krono- Høsten 1908 tilbrakte de to mellom 6 Och så fick hjordarna vara där logiske rekkefølgen. Dette gjør også og 8 uker sammen i en lånt brakke och kåtorna låg här tätt intill boken oversiktlig og lettlest – selv for ved Tornetrask. I det tidsrommet ble varandra den som ikke er innsatt i samisk historie Muitalus-boka til. Emilie oversatte (Grundström och Väisänen 1958:14) på forhånd. I tillegg presenteres en Johans tekst til dansk, og gruvedirektør slektshistorisk oversikt over personer Hjalmar Lundbohm ved LKAB finan- Forskerne som har bidratt i denne boka, og familier i området, men de leserne sierte utgivelsen av boka. Den er siden samer som ikke-samer, kommer fra flere som ikke har interesser i slektsrelasjoner, oversatt til tysk, svensk, engelsk, fransk, fagfelt innenfor samfunnsfagene og kan hoppe over disse uten å miste finsk, ungarsk, italiensk og japansk. humaniora, fra Norge og Sverige. Kapit- sammenhengen i historien. Johan Turi har også publisert Lap- lene utfyller hverandre, og hver enkelt Sverre Fjellheim har arbeidet med pish Texts, 1920, og en samling med tekst er et dypdykk i utvalgte temaer fra dokumentasjon, forskning og formidling reisebeskrivelser og andre tekster, utgitt området. Til sammen gir dette et omfat- av sørsamisk historie i mer en 30 år, noe som bok i 1931, Från fället. I 1994 ga den tende bilde av det pitesamiske området. som virkelig kommer frem i Gåebrien samiske multikunstneren Nils-Aslak Begge redaktørene er født og oppvokst Sijte – en sameby i Rørostraktene. Det har Valkeapää ut boka Boares nauti, som er i pitesamisk område. Bjørg Evjen er opp- vært store forventninger til boken fra en samling av Johan Turis brev til Emilie vokst i Sulitjelma, er historiker, professor den samiske befolkningen selv, og med gjennom et langt liv. Boka har en lang dr. art, emeritus, og har ledet prosjektet nytt kildetilfang med samiske protokoller introduksjon om Turis forfatterskap, «Áhpegáttest áhpegáddáj – Från kust til vises den samiske innsiden fra midten men foreligger kun på samisk. kyst». Marit Myrvoll er oppvokst i Bodø, av 1920-tallet. Dette er en viktig korreks er sosialantropolog (PhD) og museums- til tidligere tilnærminger som hoved- leder ved Várdobáiki samisk senter. sakelig baserer seg på norske kilder og det eksisterende synet nordmenn hadde på samene. Fjellheims bok har en sterk symbolsk betydning. Endelig kom- mer «sannheten» frem – den virkelige historien om samene i Gåebrien Sijte.
88 + 89 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Samenes historie fram til 1750 Anders Larsen «Om sjøsamene» Samer sør for midnattssola Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen – og andre skrifter Sørsamenes historie, Cappelen Damm, 2004 ČálliidLágádusa birra kultur og levemåte ForfatternesForlag, 2014 Leif Bratseth For første gang foreligger det nå en sam- Fagbokforlaget, 2014 let framstilling av eldre samisk historie. Anders Larsens ønske med manuskriptet Den omfattende og rikt illustrerte boka er Om sjøsamene var å synliggjøre at også Samer sør for midnattssola er den første
et resultat av flere års forskningsarbeid. samene langs kysten har en kulturarv større og helhetlige framstillingen om Leif Braseth Leif Braseth Samer sør for midnattssola er den første større og helhetlige framstillingen av sørsamenes Forfatterne bygger på og problematise- og en fortid som var vel så verdifull som sørsamenes historie både i Norge og i historie – både i Norge og i Sverige. Sørsamene har en annen historie enn samene lenger MIDNATTSSOLA FOR SØR SAMER
nord, både når det gjelder språk, historiske utviklingstrekk og næringsdrift. Deres tradisjonelle og levemåte kultur historie, Sørsamenes tilholdssteder når det gjelder reindrifta, har vært fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør – og rer eldre og nyere forskning innenfor deres norske naboers. Sverige. Sørsamene har en annen historie i Sverige fra Tärnaby i nord til Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har vist at sørsamene i tidligere tider holdt til i et langt større område. I Sør-Norge er det spor etter dem helt ned arkeologi, historie, religionsvitenskap, Dette er et tema som Larsen kjente enn samene lenger nord, både når det til Valdres, Hallingdal og Sør-Østerdalen og i Sverige ned til Dalarna og lenger østover mot Bottenviken. etnografi og lingvistikk, og presenterer svært godt, oppvokst som han var i et sjø- gjelder språk, historiske utviklingstrekk MIDNATTSSOLA FOR SØR SAMER Sørsamene tilhører urbefolkningen i Norge og Sverige på lik linje med samene lenger nord, men de er i stor grad blitt oversett. I de vanlige historiebøkene er sørsamene i liten grad nevnt. den til nå mest omfattende oversikten samisk miljø i ytre Kvænangen. Boka er og næringsdrift. Deres tradisjonelle Det er merkelig at historikere ikke har anerkjent sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass i historieframstillinger verken i Norge eller Sverige, og helt til i våre dager har enkelte anerkjente over eldre samisk historie. en historisk og etnografisk dokumentasjon tilholdssteder når det gjelder reindrifta, historikere framstilt sørsamenes historie feil. Sørsamene har bodd og virket i Midt-Skandinavia like lenge som den norrøne befolkningen, men er en minoritet. Forfatterne diskuterer inngående med inngående beskrivelser av skikk og har vært fra Saltfellet i nord til Engerdal Likevel har denne minoritetsgruppen en særegen Leif Braseth (f. 1932) har en allsidig yrkesbakgrunn som spenner fra historie som viser at de har en levedyktig aktuelle spørsmål som tilkomst av bruk, fiske og fangst og trosforestillinger i sør, og i Sverige fra Tärnaby i nord til tømmerhogging og tømmerfløting til livsform og kultur, sjøl om de har bodd i de undervisning på alle trinn fra småskole minst gjestmilde strøk av Midt-Skandinavia. til Norges musikkhøgskole. Han har samisk etnisitet, eksistensen av samiske blant en folkegruppe som ble utsatt for Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har Derfor er deres kultur blitt såpass unik. dessuten vært skolekonsertsjef og programsjef i Rikskonsertene, og han rettigheter til områder og ressurser, en av de mest omfattende assimilasjons- vist at sørsamene i tidligere tider holdt er journalist og forfatter. tamreindriftens oppkomst og prosessen tiltak som noensinne har funnet sted i til i et langt større område. I Sør-Norge rundt kristningen av samene. Sentralt Nord-Europa. I tillegg til manuskriptet er det spor etter dem helt ned til Valdres, i framstillingen står samenes forhold til om sjøsamene inneholder denne boka Hallingdal og Sør-Østerdalen, og i Sve- andre samfunn. også en del tidligere upublisert material rige ned til Dalarna og lenger østover mot Boka er skrevet av to av Nordens frem- som Larsen skrev, bl.a.om den sjøsamiske Bottenviken. www.fagbokforlaget.no ste kjennere av samisk historie: Lars dialekten i Kvænangen, samt et foredrag Sørsamene tilhører urbefolkningen i ISBN 978-82-450-1718-2 ,!7II2E5-abhbic! Ivar Hansen er professor i eldre historie om samisk kunst og kultur fra 1942. Norge og Sverige på lik linje med samene ved Universitetet i Tromsø; Bjørnar Anders Larsen, en samisk pioner, lenger nord, men de er i stor grad blitt Olsen er professor i arkeologi ved samme var født 2. desember 1870 i Seglvik i oversett. I de vanlige historiebøkene universitet. Kvænangen og døde 10. desember 1949 er sørsamene i liten grad nevnt. Det er i Sørvikmark i Sandtorg (i dag Harstad merkelig at historikere ikke har anerkjent Samisk reindrift kommune). Han tok lærerutdanning ved sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass Fagbokforlaget, 2016 Tromsø seminarium 1897–99, var deretter i historieframstillinger verken i Norge lærer i Finnmark fram til 1918, da han eller Sverige, og helt til i våre dager har Eira Gaup SaraBenjaminsen (red.)
Reindrift har et dårlig rykte i Norge. Det flyttet med familien til sin kones hjem- enkelte anerkjente historikere framstilt Reindrift har et dårlig rykte i Norge. Det har lenge blitt hevdet at det er for mange rein i Finnmark, og at dette har lenge blitt hevdet at det er for mange trakter i Sør-Troms. Her arbeidet han til sørsamenes historie feil. Sørsamene har går utover lavmattene på vidda, produktiviteten i rein i Finnmark, og at dette går utover han ble pensjonist i 1940. Mest kjent er bodd og virket i Midt-Skandinavia like næringen og dyrevelferden. Denne boka drøfter forestillinger og realiteter om lavmattene på vidda, produktiviteten han som redaktør for den samiske avisen lenge som den norrøne befolkningen, samisk reindrift. I motsetning til bildet som skapes av medier, politikere og forvaltning, argumenterer i næringen og dyrevelferden. Sagai Muittalægje (1904–11), som han men er en minoritet. forfatterne for at den tradisjonsbaserte reindriften er en økologisk bærekraftig aktivitet. Næringen trues derimot Denne boka drøfter forestillinger og grunnla sammen med sine tre brødre, og Likevel har denne minoritetsgruppen av arealinngrep som gruvedrift og feilvurderinger i statens reindriftsforvaltning. Boka viser at det er grunn Samisk reindrift realiteter om samisk reindrift. I mot- som forfatter av den første samiskspråk- en særegen historie som viser at de har til å legge om til en reindriftsforvaltning der utøvernes egen tradisjonsbaserte kunnskap tas på alvor. setning til bildet som skapes av medier, lige romanen, Beaiveálgu (Dagen gryr) en levedyktig livsform og kultur, sjøl Boka er skrevet av en bredt sammensatt gruppe politikere og forvaltning, argumenterer fra 1912. om de har bodd i de minst gjestmilde fagpersoner og er et resultat av et samarbeid mellom Internasjonalt senter for reindrift og Samisk høgskole forfatterne for at den tradisjonsbaserte Bokas redaktører Ivar Bjørklund, strøk av Midt-Skandinavia. Derfor er i Kautokeino og Norges miljø- og biovitenskapelige Samisk reindrift universitet på Ås. reindriften er en økologisk bærekraftig Tromsø Museum – Universitetsmuseet, deres kultur blitt såpass unik. NORSKE MYTER aktivitet. Næringen trues derimot av areal- og Harald Gaski, Universitetet i Tromsø Tor A. Benjaminsen Inger Marie Gaup Eira inngrep som gruvedrift og feilvurderin- – Norges Arktiske Universitet, har i Mikkel Nils Sara (red.) ger i statens reindriftsforvaltning. Boka tillegg til å gjennomgå og redigere Anders www.fagbokforlaget.no
ISBN 978-82-450-1751-9 viser at det er grunn til å legge om til en Larsens skrifter til denne utgivelsen, ,!7II2E5-abhfbj! reindriftsforvaltning der utøvernes egne, bidratt med hver sin fagartikkel om tradisjonsbaserte kunnskap tas på alvor. denne samiske pioneren. Bjørklund skri- Boka er skrevet av en bredt sammen- ver om Anders Larsen og hans samtid, satt gruppe fagpersoner og er et resultat mens Gaski har kalt sin artikkel Anders av et samarbeid mellom Internasjonalt Larsen čállin, dokumentaristan ja dutkin senter for reindrift og Samisk høgskole (Anders Larsen som forfatter, dokumen- i Kautokeino og Norges miljø- og bio- tarist og forsker). Artikkelen er på samisk. vitenskapelige universitet på Ås.
90 + 91 KUNST PLUSS #3/4, 2017 Hva skjer i kunstforeningene?
Jacob Brostrup, View Through, utstilling i Ålesund Kunstforening/KHÅK Kunsthall
Høst/Vinter 2017
92 + 93 Asker kunstforening Bømlo kunstlag Lørenskog Kunstforening Nordtrøndelag Sandeford Kunstforening Ås Kunstforening Kulturhuset, Asker Wichmannsmio, Rubbestadneset, Lørenskog Hus, Lørenskog Fylkeskunstforening Strandpromenaden 9, Sandeford Galleri D6, Bømlo Drøbakveien 6, Ås 28.10.–19.11. 21.10.–12.11. Kunsthåndverk i Nord 14.10.–12.11. Maria Brinch 23.11.–03.12. Karin Valum og Barbara Trøndelag (i samarbeid med Marte Aas 04.11.–12.11. Tekstiler Siri Brekke, keramikk. Czapran. Tegninger, objekter, Norske kunsthåndverkere Film, collage, litografi Kristin Stuestøl Formbar glassverkstad, glass. monotypier, installasjon Midtnorge) Aurskog-Høland Dina Hald, smykker. 18.11.–26.11. 02.12.–10.12. Prestegården, Aurskog-Høland Nannestad Kunstforening 28.10–12.11, Namsos Verken Fugl eller Fisk Arild Bergseth Drøbak kunstforening Granåsgården, Nannestad Torg, Kunstforening (Den kulturelle skolesekken Fotografi, lysdynamikk 28.10.–5.11. Varmbadet, Badeparken, Drøbak Elevarbeid) Line Marsdal 01.12.–03.12. 16.11–18.11. Overhalla Ingela Adamson 28.10.–19.11. Julemarked og utstilling kunstforening 02.12.–30.12 Miniatyrtegninger på papir Bodø Kunstforening Lise Steingrim Martin Schreiner, Andrea Storgata 9, Bodø Nittedal Kunstforening 24.11–03.01, Stjørdal Pettersen og Håvard Kjersti Hvamb Gol kunstforening Nittedal Kunstforening Windingstad Akrylmalerier på pleksiglass 25.11.–23.12. Galleri Gol, Sentrumsveien, Gol Tegneutstilling Kari Elfstedt 03.11. Per Arne Sørli, keramikker, 20.01.–28.01. Tekstil 17.11.–10.12. Medlemsmøte med foredrag Nærøy, Liv Aursand, keramikk, Skedsmo Kunstforening Line With JULEUTSTILLING Overhalla, Asbjørn Hagerup, Lillestrøm Grafikk/design 20.01.–04.03. Hillevi Huse, tekstil Moss Kunstforening keramikk, Overhalla, Bjørg Den 72. Nordnorske AC Design / Ann Cecilia Chrystiesgt.1, Moss Nyjordet, trearbeid, Steinkjer, 18.11.–03.12. Fredag 26.01. kunstutstilling Baumann, keramikk. Magnar Gilberg, trearbeid, Medlemsutstilling Hvordan lære en maskin Hett Glass (Ellen V. Larsson 14.10.–12.11. Steinkjer, Ragnhild Stuberg, å tegne, Line With Bryne Kunstforening og Kari Mølstad), glass Gro Folkan keramikk, Inderøy, Keisuke Ski kunstforening Reevegen 1, Bryne Nina Vedeler Svendsen, Malerier Ueno, keramikk, Inderøy, Foajeen, Rådhuset, Ski 10.02.–11.02. smykker. Guri Mulvik, malerier Renata Wyss, Metall/smykker, Åpent galleri 26.08.–15.10. 25.11.–17.12. Verdal, Siv Eldstad, Tekstil, 04.11.–12.11. Expanded Paintings 16.02.–04.03. Juleutstilling med 16. Stjørdal. Bente Kystad Syr, 12.02.–14.02. Marisa Fereirra Liv Rygh kunstnere. Glass, keramikk, Malerier Visning for skoleklasser Maleri og skulptur Maleri bilder tekstiler Oppegård Kunstforening Nico Widerberg, Beveget, utstilling i Ålesund Utstillingen Jeg vil bli Bibliotekgalleriet, Kolbotn 21.11.–02.12. Kunstforening/KHÅK Kunsthall president, tidligere vist 28.10.–12.11. Grimstad Kunstforening 13.01.–11.02. Ski Malerklubb på Barnekunstmuseet Vandreutstilling med RFKL Reimanngården, Grimstad Hanne Grieg Hermansen, 11.11.–29.11. mai 2017, viser tegninger Njål Lunde Malerier Juleutstilling Kunsthall Stavanger av barn fra Sør-Sudan. Svipennarbeider 14.10.– 12.11. Madlaveien 33, Stavanger Kari Hunsager 24.02.–25.03. Rælingen Kunstforening Trondhjems Kunstforening Ullensaker Kunstforening 25.11.–14.01. Separatutstilling, Jubileumsutstilling Rune Tømmerveien, Løvenstad 09.11.–14.01. Bispegata 9A, Trondheim Jessheim Dan Skjæveland malerier Kjøniksen, Grafikk, malerier I Heard You Laughing Foto 21.10.–05.11. Videokunst kuratert av 16.11.–10.12. 21.10.–05.11. 18.11.–17.12. Nes Kunstforening Rælingsutstillingen Myriam Ben Salah Lona Hansen Romeriksutstillingen, 2017 Bærum Kunstforening Adventsutstilling Galleriet, Nes Kulturhus Maleri, foto og Martha Kirszenbaum Installasjon Kinoveien 12, Sandvika Grafikkutstilling 11.11.–26.11. 09.11.–11.11. 11.11.–26.11. 09.11.–14.01. 02.12.–21.01. Fotogruppa 14.10.–05.11. Hamar Kunstforening Jørn Areklett Omre Eli Møller Michael Bell-Smith Desemberustilling 2017 Rådlund/Dahlin Kirkebakken 12, 2317 Hamar Foto Grafikk, maleri Animasjon, video, skulptur Maleri og foto Ålesund Kunstforening Maleri og keramikk / KHÅK Kunsthall 21.10.–05.11. Nesodden Kunstforening 02.12.–17.12. 25.01.–18.03. 25.01.–11.03. Keiser Willhelms gate 36, Ålesund 11.11.–03.12. Medlemsutstilling Galleri vanntårnet, Nesodden Fotoklubben Ode til en vaskeklut, hymne til Line Anda Dalmar Sverre Koren Bjertnæs Diverse teknikker Foto en tiger. Jubileumsutstilling for Hilde Frantzen 23.09.–22.10. Skulptur og billedkunst 28.10.–12.11. Norske Tekstilkunstnere 40 år Nina Bang Larsen Dreams kept me awake. 18.11.–19.11. Charlotte Engelhaart 06.01.–21.01. Kristin Velle-George Jacob Brostrup, 09.12.–22.12. Ari Behn, Mikael Persbrandt, Maleklubben Sørum Kunstforening Installajon og mixed-media Maleri Salongen Tor Rafael Raal og Per Heimly 02.12.–17.12. Maleri Frogner togstasjon, Frogner Grafikk, diverse kunstnere Maleri, trykk, foto Brita Breen/Barbro Hernes/ Trysil Kunstforening 28.10.–26.11. Dorte Herup/Fie von Krogh 27.01.–11.02. 04.11.–19.11. Gammelskula, Trysil Nico Widerberg 06.01.–28.01. 25.11.–10.12. Ingela Adamson / Kjersti Polluting purity Skulptur, maleri og grafikk Moderne identiteter fra Asbjørn Petershagen Rahbek Hvamb. Tegning, Norwegian Worldwide 17.02–28.02. Storebrand-samlingen Maleri, tegning malerier Art Group Kunstnergruppen Taiga 01.12.–12.01. Kuratert, museal utstilling Ingun Kleppan, Terje Fagermo 27.01.–11.02. 17.02.–04.03. Smykker Maleri 03.02.–25.02. Lars Nordby Rønnaug Vaa Ørnulf Opdahl Samtidskunst Tekstilbilder Ragnhild Arneberg, Maleri og grafikk Maleri og tekstil
03.03.–25.03. Ingema Hoff Karoline Kaaber Keramikk og skulptur Maleri og grafikk
94 + 95 KUNST PLUSS #3/4, 2017 JUBILEUMSÅR – FIRA MINNET AV DET FÖRSTA SAMISKA LANDSMÖTET TILGJENGELIGHET
PÅ SVENSKA SIDAN AV SAEPMIE NYTT KURS! 24. NOVEMBER 2017 Kunst er en vesentlig del av livet og essensielt Möten Fest Föredrag Sydisdans Spelningar Jojk for vår utvikling som mennesker. Dette gjelder Litteratur Nationaldagsfirande Pyssel Utställningar alle, uavhengig av alder, funksjonsevne eller Högtidsmiddag Ceremonier Klubb Samtal Organisationer kulturell bakgrunn. Med denne påstanden som Försäljning Konst Seminarier Teater Pionjärer Mat Koltar utgangspunkt inviterer Nasjonalmuseet til en Företag Fotografering Allvar Tal Workshops inspirasjonsdag hvor vi ser på hvordan kunstmuseer Berättande Politikermöten Fotbollscup Generationer kan bli mer tilgjengelige for så mange som mulig Dans Vimmel Lärande Glädje Kunskap – med fokus på utstillinger, kommunikasjon og dialog. Nasjonalgalleriet, auditoriet
Jubileumsvecka 5 – 11 februari i Staare [Östersund]
Program www.staare2018.se
Följ oss på @staare2018 #staare2018 Kristin Bø : Illustrasjon
NASJONALMUSEET SAMLER OG DELER KOMPETANSE INNEN PRODUKSJON OG FORMIDLING AV VISUELL KUNST
Les mer om våre kurs, seminarer og foredrag på nasjonalmuseet.no KUNST PLUSS #3/4, 2017 Høsten har tatt på seg kunstnerfrakken Nå sender den ut sine fargerike invitasjoner: Se på meg. Se så rik jeg er. Fargene er min rikdom. Jeg deler gjerne med deg.
La høstens kulørte budskap lede til et galleri i nærheten. Hvor farger og former har gått utover sine egne bredder. [email protected] • La fargerike stier lede deg til forsiktige Sandbekkstua. / Her holder Rælingen kunstforening hus, med gode historier i hver eneste tømmerstokk. • Nesten i sykkelavstand kan du snart banke på døra til Sørum kunstforening. I oktober presenterer de stolt sin egen høst - utstilling. Stasjonsgalleriet har pyntet seg for deg. tlf 63 81 55 86 • I årets mørke november lyser Nes Kunstforening opp med / Trio me’ Børli som både forhekser og forstummer med sine Hans Børli-tolkninger. Her kan du også se en foto utstilling som engasjerer. U.T. av • Når tradisjonenes måned dekker marken med blanke ark, Charlotte Engelhaart
åpner julegalleriene sine kalenderdører: 2011 Strømmen : Ås Kunstforening pynter seg Hele 33 utstillinger skal glanes på, diskuteres og nytes. / : Julesalongen 17 i Bærum kunstforening venter 11 av dem er juleutstillinger. Du finner dem i alle himmel-
: Ski kunstforening byr på seg selv retninger i Akershus. pb 50 / .no / Tekst: Morten Robert James Gray Robert Morten .no / Tekst: : Nittedal kunstforening er klar for både høst og vinter : Oppegård kunstforening i Kolben ønsker å treffe Å gå mann og dame av huse er ingen kunst i høst. mange nye Eller er det det? : I Vestby seiler juleutstillingen sin egen sjø. Det gjør www.digeldesign de i Soon Seilforening. Velkommen til mye mer enn vakker veggpryd … Strømsveien 62 Les mer om kunstforeningene og utstillingene på akershus kunstforeninger www.akfo.no
Din annonse n e s r e d n i KUNST PLUSS? u G
n o J
: o t o F
» n i e t s e l l Kunsttidsskriftet KUNST PLUSS inneholder u R «
, n e
artikler, reportasjer og kunstnerportretter, og har s r e d n
tre årlige utgaver. Målgruppen er kunst- og kultu- u G
n o rinteresserte personer. Tidsskriftet har et opplag J på 2200, og sendes til alle styremedlemmer i kunstforeninger landet over, i tillegg til ansatte 4. november – 30. desember i kunst- og kulturorganisasjoner. KUNST PLUSS Jon Gundersen er også tilgjengelig i løssalg hos Narvesen! Collage, skulptur Mjøsa rundt – og vel så det Priser (ekskl. mva) per enkeltinnrykk Ana Rita Antonio 1/1 kr 8000,– Installasjon 1/2 kr 4000,– 1/4 kr 2500,– Eli Katarina Kjønsberg og Mari Røysamb 1/8 kr 1500,– Ulike teknikker
KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter KEN [email protected] N Parkgt. 21, Hamar, 2 minutter fra stasjonen A ÅR
B 1997 T
S 2017
N K www.kunstforeninger.no Tirsd. - fred. 11 - 16, lørd. - sønd. 12 - 17. 20U KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter Se www.kunstbanken.no for mer info.
KUNST PLUSS #3/4, 2017 Retur: Norske Kunstforeninger Postboks 477 Sentrum, 0105 Oslo
Mijjen kolonijalen aerpie Utdrag fra Kunst pluss er oversatt til sørsamisk av Nora Marie Bransfell og Unni M. Fjellheim. Åvtohke Dehtie plaereste Kunst pluss Nora Marie Bransfell jih Unni M Fjellheim Saemiengielese jarkoestamme.
Nøørjen Tjeahpoe-siebrieh (Norske Kunstforeninger) jih Unni M. Fjellheim, reineier, verdiskaper, rein- Nora Marie Bransfell er en norsk, samisk KUNST PLUSS sijhtieh daejnie plaerine Tråante 2017m kjøttformidler og driver med rekonstruksjon politiker som representerer Norske Samers av tradisjonelle samiske luer. Hun har utdan- Riksforbund (NSR) fra Sørsamisk valgkrets. vïhtesjidh. Mijjieh sïjhtebe plaeresne aalkoealmetji vuekieh, nelse innen Duodji skinn/tekstil og tre/horn fra Hun er fast møtende sametingsrepresentant tjeahpoeh jih kultuvreh vuesiehtidh. Bïjre veartenem dle Samernas Utbildingscentrum i Jokkmokk. Hun siden 2013 som vara for sametingsråd Thomas aalkoealmetji jielemevuekieh næhtasovveme. Maahta aaj har også studert Åarjel-saemien/Sørsamisk ved Åhrén. For tiden arbeider hun som høgskole- Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT)Hun er leder lærer ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun lohkedh daennie plaeresne, muvhth daestie tjiehpijej bijre, i Gåebrien sijte, styremedlem i Sámiid Duodji, har også vært aktiv i samepolitisk arbeid gjen- gieh edtjieh meatan årrodh vuesiehtimmesne «Vårt koloniala STH Sameforening, vara styret i Bondens marked nom Norske Reindriftssamers Landsforbund. arv» Sapporosne, Japanesne 30.11.–04.12.2017 Dovne Trøndelag. Hun har også vært medlem av samisk utvalg i Utdanningsforbundet. konferaansesne jïh vuesiehtimmesne lea tjeahpoe Kruanalaanteste jïh Saepmeste, Sapporoste Ainuen aalmetji jih Kanadeste irokesisken tjeahpoe. Aalkoeaalmetji tjiehpijh leah vihkeles. Daj hov gyhtjelassh identiteeten bijre, jijtjemïeriedimmiem øvtiedieh, jih aaj reaktaj bïjre jielemen, eatnemen jïh jaevriej gaavhtan. Mænngan 1751 dle laantem Nøørjen, Sveerjen, Finlaanten jih Russlaanten gaskem juekiejin jïh saemieh nieljie rïjhkide juakasovvin. Noerhtede Kovlanjaarken raejeste jih åarjese Eengerdaelien Nøørjen raajan, Sveerjen bielesne Eajran raajan. Dihte hov Saepmie. Gæjhtoe dan seabran Fritt Ord, mah beetnehvïerhtieh daan plaaran vadteme. Gæjhtoe gaajhkesidie gieh viehkiehtamme, jeenjh gæjhtoeh hïjven råajvarimmiej åvteste.
Sten Nilsen Ij naan bïegkefaamoe saemien sïjtese
«Kruana målsome» jiehtieh gosse bïegkiefaamoem ussjedieh bigkedh, fossijle energijem målsodh urriedimmie energiese. Båatsose bovtside lyøvlehke sjædta gosse vaerieh dajvh teehpeminie dagkeri industribarkojde. Mannasinie naemhtie jis, bovtse maaksa, mannasinie eatneme galka teehpedh? Bovtse dïhte vïesjemes dagkarinie aamhtesinie, jïh bovtsen gåatomelaante jaepeste jaapan barre gaertjebe gaertjebe. Båatsosne joe lyøvlehke, bovtsen dajh unniedieh, saemiej jielemem bæhteste bæhtine øølegieh radtjoes soejkesji- gujmieh, saemien vïerhtieh, gïelem jïh vuekieh. Båatsoesaemieh leah tjiehpieslaakan eatnemem åtneme tjuetie-jaepiej tjïrrh jïh baajedh årrodh nimhtie guktie iktesth orreme. Digkiedimmesne ij lij saemide nuepie seammaleejns åtnoe- jïh eekereaktah åadtjodh. Jeahteme konsesjovnetjaalegisnie numhtie «The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised». Saemien eatneme (noerhtesaemien Sápmi, julevsaemien Sábme, åarjelsaemien Saepmie) mij lea dovletjistie saemiej aerpiedajvh Nøørjesne, Sveerjesne, Finlaantesne jih Russlaantesne. Næærjen Saepmie lea gaajhke noerhte-Nøørje jïh åarjese Hedmarkese jih boehth davjh Sveerjesne. Fovsen njaarkesne dle guhkiem gymhpeme bïegkefaamoen vuestie. Mïelgedajven nuanesne Saalpoven tjïeltesne, Stokkfellet, TrønderEnergi Kraft AS lea konsesjovnem NVEste åådtjeme bïegkefaamoem bigkedh. Turbinh medtie 90 MW sijhtieh bïgkedh . Dæjman dillie aaj soejkesjh jih goerehtimmie jijhteli, mejtie bïegkefaamoe-turbinh bïgkedh Rástegáisesne. Dejnie Vindkraft Nord tjeakoeslaakan barkeme.
Guvvie: Sten Nilsen Tomas Colbengtson
Tomas Colbengtson, Tåamma, reakasovvi jih Baltehtamme jïh gahtjehtamme. Saemien bæjjani Vaapsten sijtesne lïhke dam jaevriem kultuvren jïjtjereereme øølelge, jïjtjedomtoe jïh Björkvattnet Dearnesne, Västerbottenesne, kultuvreguedtijen vuekieh heajjoedieh, saemien Sveerjesne. Vaapste Nøørjen raastebealesne jielemevuekieh nihtin jallh jeemin nasjovnestaati Västerbotten vaerine, jïh åarjelsaemiej laanteryøveme. noerhtemes gïele- jïh kultuvredajvese govlesåvva. Nasjovneh raasteh tseegkin drïekte saemiej Åarjelsaemiej kultuvredajve jåhta åarjese dajvi dåaresth gubpene tjuetiejaepieh bovtsine svïenske Jämtlanden gåajka jïh boeht vyøseme vaerijste haaven gåajka jåhteme, dovne dajvine Nøørjesne guhkie Tråanten åarjelen; Bottenviken jïh Bottenhaaven gaedtiebealijste, åarjelsaemiej dajve sagke stuerebe sjædta Atlaanten gaedtiebealijste dahkoe dej dan mearan åarjelsaemiej histovrijedaajroe skandinavijan tjahkide jïh vijries skåakedajvide. byjjopse båata. Åarjelsaemien, akte dejstie Naasjovni raastetseegkemi gujmie ij vielie luhpie tjïjhtje jielijes saemien gielijste, daj minngemes jallh ij vielie nuepie seamma juhtemem darjodh. jaepiej dam gïelem aaj tjarkebe gïehtjedamme Jïh aareh 1900-taallen raastetseegkemen jïh gorredamme guktie daelie viht sjidteme mænngan dellie jeenjide bovtsesaemide joekoen gieline. Åarjelsaemiej maanide lea daelie buerebe gïerve sjidti. Aaj dïhte industrialiseringe saemiej øøhpehtimmienuepieh jïh dejtie buerebe nuepie jieliemidie dæjpa. saemiengieline voestesgieline bæjjanidh, mij Gruvah- jïh tjaetsiefaamoenindustije bovtsen almetjen våaromereaktah. Ij lij seammalaakan gåatomelaantem, jåhtaldahkh, gøølemejaevrieh Tåamman boelvese. Tjuetiejaepieh iktemearan jïh vijremedajveh øølelge. Joekoen ij lij luhpie saemiestidh, ij jællan gåetesne. Garre rasismenåssjaldahkh naasjovnen koloniseringen daaroehtimmine dovne Nøørjesne jïh Sveerjesne meatan, religijovnenihteme jïh diedtekristeme, lea dorjeme guktie jeenjh saemien boelvh eah moeneme gïelenihteme jïh guktie saemiej leah åådtjeme jïjtsh gieline, saemiengieline, jïh saemiej kultuvren vuestie vestieslaakan bæjjanidh. Daate gïelehtsvoete, jïh jïjtjedomtoen dåemiedidh, saemide jïh saemiej kultuvrem namhtah lissine, jïh dïhte gïelehtsvoete mij dïhte nåakebe vuartasjidh goh dej jijtsi. vædtsoesvoete lea tjarke vuesiehtamme Tomas Tomas Colbengtson jïjtje jeahta gosse Colbengtsonen barkojne. Dïhte sjeavohtsvoete satne ij saemien maehtieh dellie kanne dïhte jïh baakohtsvoete, jïh viht dïhte såårkoe mij gïelehtsvoete mij dorje satne tjiehpiejinie sov barkojne jåhta, dah dellie gëlehtsvoetem barkeminie. Dïhte tjeahpoe baalkine sjædta vuesiehtieh. gusnie nyøjhkeme jïh vuastalimmien frijjesvoete Saepmesne åarjelsaemien kultuvre ij man øvtiedimmiem gaevnieh, gusnie ohtseme jïh åehpies, ij daan mearan jaksh histovrijem tjåarvome jïjtjefahkemen mietie jorkesieh dovne jïh kultuvrem lutnjedh dejnie åarjelsaemiej buerie måeride jïh jorkesimmie barkose. dajvesne. Saemien kultuvren daajroeh lea Dïhte våarome Tomas Colbengtsonen daamtaj ovnohkens jïh baltehtamme daajroeh tjeahposne jïh gusnie dååjrehtsh båetije biejjieh guktie saemiej jieleme, saemien gïelemaahtoe maam dovletjistie dievvedieh jïh nuepie jïh arkeologigke dotkeme. Maahtoe jïh goerkese maehtedh staeriemdidh. Dïhte tjoevkese mij dovne åarjelsaemiej histovrijen bïjre fååtesieh, Tomas Colbengsonen tjeahposne båata dovletje guktie dah almetjinie trugkesovvin jïh narrarin sjuevnjeden sïjse, dïhte aaj oksem rïhpeste gellie garre jaepiej tjirrh mearan naasjovnestaath jeatjah jïh orre veartenen vuestie. Saepmiem veeltin koloniseradin.
Guvvie: Nils Agdler John Savioen bijre – måedtiesåårts tjeahpoe
Savioen graaffiken tjeahpoe lea Saviomuseumesne tjåanghkanamme. Dihte vuesehte Savio lij aaj joekoen tjiehpiedæjja. Saviomusea/Saviomuseet lea dennie ståaposne Gjenreisningsmuseet Gærhkoenjaarkesne. Minngemes giesien stoerre jïjtjetjåanghkoem John Savioen barkojste museumese øøstin. Liv Astrid Kvammen Svaleng lea museumen åejvie, jïh dïhte meala mijjieh daelie sjïere Saviovåarhkoesijjiem daarpesjibie. –Jaepien 1994 Várnjárga tjïelte Saviomuseumem tseegki, akte nasjonale museume gusnie saemien tjiehpijen John Andreas Savioen jieliedistie jïh tjeahposte vuesiehtieh. Iedtjeles almetjh Várnjárgesne lin gellie jaepieh lin dejnie aamhtesinie barkeme. Aalkoevistie dillie Várnjárga tjïelte jaepien 1953 dam Hans Nerhusen tjøønghkeme Savioentjeahpoem øøsti, desnie guvvieh dovne «tresnitt jih akvarellh». Dan mænngan jeene jeenebh sijhtin vuartasjidh dejtie Savion barkojde. Joe 1950-taallen raejeste jih jaepiej doekoe dle gellien aejkien moeneme Saviogallerie gujht daerpies. 1980-taallesne viht gyhtjelasse bøøti edtjin Saviomuseumem tseegkedh, jïh luhkie jaepieh vaasin aerebe goh Saviomuseume tseegkesovvi. Saemien dajddatjiehpiservi
Gaskoeh 1970-tallesne Nøørjen Kultuvreraerie bøøri vijhte noere tjiehpijh Synnøve Persen (r. 1950), Aage Gaup (r. 1943), Josef Halse (r. 1951), Ingunn Utsi (r. 1948) jïh Maja Dunfeld (r. 1947) åvtebarkoem darjodh Láhpoluoppal skuvlem rïesedh Guovdageaidnun tjïeltesne. Saemien tjiehpije Iver Jåks (1932 – 2007) jih skuvlen arkitekth lin barkoem eevtjeme. Jaepien 1980 skuvle lij rïeseldh. Aerebi goh sinsitnine åahpanadtin jïh ektiebarkojne aalkeme dellie idtji guhte dejstie daejrieh gumhtie sijjen barkoeh minngelen buektiehtamme. Dillie gujht Saemien dajddatjiehpiservi 1978 tseegkesovvi. Golme dejstie tjiepijijstie gieh aktesivyøki barkin Láhpoluoppalesne jåarhkin tjiehpije-tjïertesne; Aage Gaup, Synnøve Persen jïh Josef Halse. Lissine dah lïhtsegh Hans Ragnar Mathisen (r. 1945), Trygve Lund Guttormsen (r. 1933), Ranveig Persen (r. 1953) jïh Berit Marit Hætta (r. 1948). Britta Marakatt Labba (r. 1951) 1980-jaepien raajeste. Muvhth lin sinsitnine aeriebistie åehpies, jih lin ektesne barkeme, mohte jeenjemosth voess’aejkien gaavnedin jaepien 1978 dennie vuesiehtimmesne ‘Sami Albmut’ Nøørjen Almavåarhkosne Oslosne (Norsk Folkemuseum i Oslo). Dennie gaavnedimmesne seamadin edtjin tjiehpije- tjïertem tseegkedh, nimhtie guktie jeatjah tjiehpijh seamma ulmine dovne Nøørjesne jïh ålkolaantine 1960-70-jaepine. Dah lin eadtjohks saemieh, sijhtin tjiehpije-tjïertem tseegkedh – Saepmesne.
Guvvie: Sten Nilsen Saemiej saadth almetjh
Per Adde jih Kajsa Zetterquist lægan vihkeles tjiehpijh Noerhte-Nøørjesne. Dah guaktah ligan Alta-Kautokeino-bigkemen vuestehkh jih aaj gæmhpoejigan dam vaeriem Saltfellet vaarjelidh. Dillie goh Alta-Kautokeino-bigkeme, dellie jeenebh fiejlh aamhtesgietedallemisnie tjuvtjiehtin jïh miste bïevnesh mah Stoerredægkan ovnohkens dillie goh konsesjovneluhpie vadtasovvi. Naturvernforbundet, frijje spesialisth, Nordengruppa, såemies konservatorh Tromsøn museumesne jih 1100 biologh, dah jijtjh goerehtimmieh darjoejin mah vuesiehtin dam gapmelen maam NVE lij tjaaleme dennie konsesjovnen ohtsemisnie. Dan dïete NVEen goerehtimme ij lij ellies jïh aamhtese Jillemesreaktan uvte seedtesovvi, dellie vuestehkh vienhtin idtjin aelkesth bigkedh aerebi goh dåapma sjidti. Dej beeli staateministere Oddvar Nordli dåajvohti saemiej reaktide galkin eensi-laakan gïehtjedidh. Orrejaepien asken 14.biejjien 1981 dellie 800 almetjh lin tjahkan vuertieminie dennie sijjesne jiehtesh nollevæhtesne Cavzosne. Dan baajkosne Nøørjehistovrijen støøremes politijeaaksjovne tjirrehtovvi jïh politije vuestehki dierieh vinkelsliperigujmie tsøøpkin, destie vuestehki lutnjejin geesin jïh vuestehkh bøøtehtin. Jalts vuastalimmieh jïh aamhtese Jillemesreaktaj luvnie goerehtæmman, læjhkan bigkemem aatskadin. 14000 vuestehkh lin Cavzosne dejnie golme jaepine mearan aaksjovne. Dah tjiehpijh jïh kultuvrebarkijh Per Adde (Filipstadesne Sveerjesne bæjjani) jih Kajsa Zetterquist (Arvikesne Sveerjesne bæjjani), lægan jaepiej tjïrrh saemiej reaktah åvteste gymhpeme. Dah guaktah dåapmam Salten reaktasuerkesne ihkie vuastaligan jih gæmhpoejigan Alta-Kautokeino- bigkemen gaavhtan. Mahte ij gie soptesth Alta – Kautokeinoen tjaetsiefaamoebigkemen bijre. Kajsa Zetterquist soptseste learohken bijre gie sijhti Pieren bijre tjaeledh jaepien 2004. – Månnoeh Pierh vedtimen dejtie mijjen gærjide mejtie dorjeme. Piere sijhti lohkedh dam maanusem. Learohke jis lij masteme dejtie gøøkte sijjide Alta jih Saltfellet. Mearan Piere maanusem lij lohkeminie dellie dam lahtesti. – Ij leah goh Alta dellie Saltfellesne? Journalistestudeente jis. Haapsahtallimen man vaenie dihte deejri histovrijen bijre, Kajsa jeahta.
Guvvie: Private Fer Kalaallisut'en-gïelen Kruanalaantese
Gieline daajrose tjaangebe jïh gieline daajroem vijriebasse buektebe. Gieline ektievoetese veadtasovvebe. Gosse gïelem soptsestibie, dellie gïelesne ussjedibie. Gosse ussjedallebe jïh soptsestallebe, dellie kultuvresne ussjedallebe. Dannasinie gïele dovne kultuvrem jïh daajroem vuesehte. Juktie gïelesne dovne filosofije jïh histovrije. Gosse gïelem ussjedibie dellie damtaj etnisiteetem ussjedibie. Bene ij gaajhken aejkien etnisiteete vuesehth man gïelese vïedteldh. Ij gaajhken aejkien etnisiteete kultuvregoerkesem vuesehth. Destie dam almetje abpe veartanisnie gïelen tjirrh tjarkebe gaskesedtieh, tjarkebe goh etnisiteeten tjirrh. Kruanalaanten gïele, Kalaallisut, lea Kruanalaanten byjjes gïele. Demokratije vuastalimmie gosse gïelen jïh kultuvren majoriteete, mij kruanalaantengïele, ij leah seammalejne vuesiehtamme Kruanalaanten barkiji åejviej jïh åvtohki gaskem. Maahta sån sïebredahkem nåakelaakan dijpedh, gosse dåhkesjæjjah eah gïelem jallh kultuvrem guarkah mejnie majoriteete veasoeminie. Jis mijjieh jeatjah noerhtelaanti gujmie viertiesibie, dellie mijjese haestemh mah leah aerebi kolonistaatusese gårreldh, jïh annje daelie sïebredahkesne gååvnesieh. Orre paradigme daerpies jis sïebredahkem øøvtiedidh dan otnjegasse gusnie almetjh jïjtjh øøvtiedimmiem stuvrieh. Guktie daelie vååjnoe dellie mijjieh dïedtelh gïele- jïh kultuvresïebredahkem reproduserebe mij vaenielåhkoen gïeledåehkien mietie sjïehtesjamme. Ij buerebe sïebredahken øøvtiedæmman, mohte dåeriesmoerh utnehte mah joe gååvnesieh.
Danmaarhken gïele lea vaenielåhkoen gïele Kruanalaantesne, jienehke Kruanalaanten almetji luvnie. Danmaarhken gïele lea systemen gïele Kruanalaantesne, jienehke Kruanalaanten almetji luvnie. Danmaarhken gïele lea faamoen gïele Kruanalaantesne, jienhke Kruanalaanten almetji luvnie. Guvvie: Private