Brev 1852.63
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Camilla Collett Brev 1852–63 Utgitt ved Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg NB kilder 2:5 Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no Oslo 2019 Camilla Collett: Brev 1852–63 Utgitt ved Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg NB kilder 2:5 Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, Oslo 2019 ISBN: 978-82-7965-426-1 (digital, bokselskap.no), 978-82-7965-427-8 (epub), 978-82-7965-428-5 (mobi) Teksten er lastet ned fra bokselskap.no Publisert: 04.12.19. Oppdatert: 22.01.21 Camilla Collett: Fotograf ukjent, 1860/61. Retrofotograf: Ludvig Grundtvig. Eier: Nasjonalbiblioteket blds_01584 Robert, Alf, Oscar og Emil Collett: Fotograf J. Lindegaard, 1860. Eier: Nasjonalbiblioteket blds_05096 Innledning: Om to motiver i Camilla Colletts brev 1852–63 Marius Wulfsberg Motiv (av lat. motivus, 'bevegende'). (Norsk litteraturvitenskapelig leksikon, Oslo 1997) Årene fra 1852 til 1863 utgjør en periode i Camilla Colletts liv. Vi har derfor valgt å utgi hennes brev fra perioden januar 1852 til våren 1863 samlet. Kort fortalt kan perioden beskrives slik: Den begynner med at hun var blitt enke i desember 1851, fortsetter med at hun etablerte et nytt liv for seg og sine fire sønner, og slutter med forberedelsene til en lenger utenlandsreise sensommeren 1863. For å lette lesingen av brevene kan en litt mer detaljert presentasjon være til hjelp. Gangen i korrespondansen Etter ektemannens død valgte Collett å selge huset på Uranienborg i Christiania og gi fra seg den eldste sønnen. Robert ble vinteren 1852 tatt opp som pleiesønn av svogeren Johan Christian Collett. Etter å ha plassert den yngste, Emil, midlertidig hos en slektning på Hadeland, flyttet hun i oktober 1852 til København sammen med sønnene Alf og Oscar. Da det sommeren 1853 brøt ut en koleraepidemi i byen, flyttet de til Klampenborg før de i september vendte tilbake til Christiania, som også var rammet av en koleraepidemi (se brev til Oscar Wergeland 8. november [1853]). Allerede under oppholdet i Danmark hadde Collett skrevet deler av manuskriptet til Amtmandens Døttre, og i desember 1854 utkom første del på Johan Dahls forlag i Christiania. Utgivelsen nevnes kort i brevet til Betzy Kjerulf datert [November 1854], men omtales ikke i de tidligere brevene i denne samlingen. Våren 1855 skrev hun ferdig annen del som utkom i juni, og i brevet til Christopher Hansteen 27. juni 1856 finnes en diskusjon av tendensen i romanen. Høsten 1855 ble Oscar tatt opp som pleiesønn av svogeren Carl Emil Collett, mens Alf og Emil ble boende hos sin mor i hele perioden. Høsten 1856 flyttet de til København, og bodde på et pensjonat i Bredgade, som er fornøyelig skildret i brev til Carl Emil Collett 25. juli [1857]. I desember 1857 var familien tilbake i Christiania. Med unntak av kortere besøk i København, bodde Collett resten av perioden på ulike adresser i Christiania. Mens brevene fra 1852 til 1857 tegner et bilde av hvordan Collett etablerte en ny tilværelse for seg selv og sine nærmeste, er brevene i den siste delen preget av et rikere sosialt og litterært liv. I 1858 arbeidet hun med å få utgitt ektemannen Peter Jonas Colletts Forelæsninger over Personretten, som utkom på Christian Tønsbergs forlag året etter. I 1859 tok Josephine Welhaven initiativ til å gjenopprette et vennskapelig forhold mellom Collett og hennes ungdomsforelskelse, Johan Sebastian Welhaven. I brevene til ekteparet Welhaven kan vi følge forsoningsforsøket frem til bruddet mellom de to venninnene i 1860. Hun fikk også tettere kontakt med Hedvig Wedel Jarlsberg og i brevet til Alf Collett 3. juli [1861] skildrer hun kadettballet på Jarlsberg hovedgård den sommeren. Hun engasjerte seg i Universitetets 50- årsjubileum i 1861, og ledet komiteen av Christianias damer som fikk laget byster av hennes bror Henrik Wergeland og Welhaven til Studentenes samfunnsbygning. I brevene nevnes også hennes tre bokutgivelser. Bakgrunnen for brevet til Bernhard Dunker [November–desember 1860], er utgivelsen av andreutgaven av Amtmandens Døttre på danske Gyldendal i 1860. I brevet til Amalie Sophie Biørn [19. april] 1862 omtaler hun Fortællinger (1861), som Biørn hadde lest med interesse. I brevet til broren Oscar Wergeland 19. februar [1863] får vi også et glimt av den andre broren, Harald Wergeland, og hans reaksjon på I de lange Nætter (1863). «Dit Sidste Produckt vrimler af Feil […] efter hans Formening hører den nye Skrivemaade ogsaa under den Kategori.» Perioden avsluttes med at Alf ble student og Emil flyttet til en lærer ved Nissen Real- og Latinskole i 1862. Som et ledd i forberedelsene til utenlandsreisen, foretok Collett et skifte. Det som var igjen av formuen etter salget av huset, ble fordelt mellom Robert og Oscar. Og som seg hør og bør av en forfatter som snart skulle forlate Christiania, avslutter samlingen med en skildring av forholdene i byen. Men det kan nok ogsaa tage paa Kræfterne fra en Stakkel som jeg, at skrive Bøger i et Land som dette – i en By som denne, man skriver Livslyst, Varme, Saft og Kraft, af sig, men man faar intet igjen, ikke Næring, ikke Forfriskning, ikke Opmuntring, neppe engang Hvile. (Brev til Oscar Wergeland 19. februar [1863]) Reisen til København, Berlin og Paris i 1863–64 markerer i sin tur starten på hennes liv som moderne nomade uten et fast hjem eller en familie å vende tilbake til. At hennes omflakkende tilværelse har satt preg på hennes senere korrespondanse, er tydelig i våre tidligere utgivelser av hennes brev til norske forfattere. Fremfor alt er de stadig skiftende adressene og den rastløse tonen slående i brevene til Jonas Lie. Men også i brevene til Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik og Susanna Ibsen finner vi skildringer av hennes liv på reise. I Brev 1852–63 er det ikke skildringene av den reisende Collett som slår en under lesingen. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk er hennes skildringer av sin tilværelse som enke og mor. Hennes erfaringer som enke og mor ble senere bearbeidet litterært i en rekke essays og erindringer, som for eksempel i «Enker», «Forkjæmperinden» og «En Sørgefest» i Mod Strømmen (1879) og i «Engle og Drenge» i Sidste Blade, 2den og 3dje Række (1872). Under arbeidet med brevene har vi funnet kilder og opplysninger som vi ikke har fått plass til i kommentarene, men som vi vil presentere i denne innledningen fordi de kaster lys over brevene generelt og de to motivene enke og mor spesielt. Enke Da Peter Jonas Collett døde 18. desember 1851, satt Collett igjen med fire sønner i alderen tre til ni år. I en testamentarisk opptegnelse hadde han gjort rede for familiens økonomiske situasjon og konkludert med at huset måtte selges (se Ms.4° 2980:1). Der hadde han også uttrykt ønske om at sønnene ikke skulle splittes. Om hans fire søsken kunne «understøtte dem med nødvendige Bidrag og lade dem opdrages i Hjemmet hos Deres Moder, var det mig kjærest». Endelig ønsket han at hans venn Ole Andreas Brynie ble oppnevnt til Colletts laugsverge med ansvaret for hennes økonomi. Det oppsto uenighet mellom hans søsken og Collett om hvordan den testamentariske opptegnelsen skulle forstås. Nærmere bestemt ønsket Johan Christian, Carl Emil og Holger Collett og Sophie Steenstrup å bidra økonomisk slik at hun kunne beholde huset (se brev til Jens Zetlitz Magnus 6. januar 1852). Uenigheten kom antakelig for en dag under en samtale mellom Johan Christian Collett og Collett, som var den umiddelbare foranledningen til hennes første brev, som vi har datert til januar 1852. I det påfølgende brevet til Jens Zetlitz Magnus, som var en venn av avdøde, ber hun om hjelp til å finne en leietaker slik at hun kan bli boende i huset. I tillegg får vi vite at Brynie ønsket at hun skulle selge huset og finne en annen bolig – i henhold til ektemannens testamentariske opptegnelse. I de første brevene avtegner det seg med andre ord et bilde av en uavklart økonomisk og eksistensiell situasjon. Hun ble konfrontert med ulike forventninger, råd og ønsker fra sine nærmeste, og var åpenbart opprevet og i villrede. Det forandrer seg i det tredje brevet, stilet til Johan Christian Collett og datert 8. januar 1852. Før hennes svogere og svigerinne hadde rukket å komme med et konkret forslag, kom hun dem i forkjøpet og avslo ethvert slikt tilbud. Hennes begrunnelse setter omgivelsenes forventinger til side. «Jeg maae midt i min Fattigdom føle mig ganske fri. Jeg vil være fri i alle mine Handlinger, i min Maade at leve paa.» Hun ville derfor selge huset. Hun var også villig til å gi fra seg en av sønnene. Fra januar til høsten 1852 er det et opphør i korrespondansen. Men deler av hendelsesforløpet har latt seg rekonstruere. I følge Holger Colletts dagbok møttes Brynie, svogerne Peter Steenstrup og Holger Collett, broren Oscar Wergeland og advokat Bernhard Dunker i Johan Christian Colletts hjem 15. januar 1852 (Ms.4° 2980:1). Grunnen til møtet var at det hadde kommet inn et bud på 5000 spesidaler på huset. Da ingen av dem regnet med at det ville høynes innen 1. februar, bestemte forsamlingen at «Jonas' Sted» skulle selges. 5000 spesidaler var en god pris. Ekteparet Collett hadde finansiert husbyggingen med Camilla Colletts arv etter sin far, Nicolai Wergeland. Av booppgjøret går det frem at Collett arvet 3000 spesidaler i kontanter og 2000 spesidaler i aksjer (se Ms.4° 2764). «Jonas' Sted» var med andre ord betalt med Camilla Colletts farsarv (se også brev 25. mars 1862 til Johan Christian Collett). I den testamentariske opptegnelsen skriver Peter Jonas Collett at han eier «omtrent 1600 Spd i Gaarden» etter at heftelser er betalt. Summen svarer til det beløpet Collett selv oppgir å ha sittet igjen med etter salget av huset. «At den faste Sum af 1700 (sytten) Spd. efter 11 Aars Forløb er reduceret til 500 overrasker mig slet ikke» (Brev til Johan Christian Collett 25.