Ramberafunnet - en historie om et unikt høyfjellsfunn, blodig reinsdyrfangst og storhetsdager i romertid

Leif Inge Åstveit

«Mandag 14. september mottok Bergens Museums Avdeling for systematisk botanikk en telefonmeddelelse fra lensmannen i Vik i Sogn at han paa eller nær toppen av fjellet Rambera i Vik hadde funnet rester etter bjørkeved samt never og røtter samt matjord. Restene var kommet fram i dagen ved at den bre (skal være: snefonn) som tidligere hadde skjult dem, var smeltet bort. Da det av lensmannens beskrivelse synes å fremgå at man stod overfor restene av en bjerkeskog (cfr. uttalelsene om røtter og om matjord) i denne høide, betydelig ovenfor den nuværende bjerkegrense, antokes funnet aa kunne gi viktige opplysninger om klimaforandringer, og det blev besluttet at jeg skulde underkaste det en nærmere undersøkelse»

Figur 1. Rambera ligger i fjellområdene mellom Vik og Fresvik. Selve funnstedet merket med svart sirkel.

78 lik beskriver den ikke i en mannsalder registrerte ulike men de overlapper innenfor to stan- ukjente professoren i bo- typer fangstanlegg i Øst-Norge fat- dardavvik. Det vil si at det er sam- tanikk Knut Fægri den tet også stor interesse for anleggene menfall mellom de to dateringene, spesielle henvendelsen her på Vestlandet. I 1980 var han i og overveiende sannsynlig at prø- som kom til Bergens mu- området ved Fresvikbreen for å do- vene og materialet refererer til en Sseum sommeren 1936. Funnet ble kumentere fangstanlegg uten at han enkelt hendelse, eventuelt et par gjort ca. 1500 moh., og lensmann på dette tidspunkt kjente til funnene enkelthendelser innenfor et relativt Vikørens antagelser om at dette Fægri hadde fra Rambera. Ved Fres- kort tidsrom. Under denne befarin- måtte være restene etter en skog var vikbreen daterte Barth blant annet gen ble det også funnet et gevir av årsaken til at det var en botaniker, et humuslag i bunnen av en dyregrav. reinsdyr. Det var ingen kuttespor og ikke en arkeolog, som først ble Vegetasjonshistoriske analyser ty- på dette, og det er vanskelig å si om kontaktet for å vurdere funnet. det på at dette kunne være rester et- geviret skal relateres til menneskelig Når Fægri fem dager senere ter dekket på dyregraven. Analyser aktivitet eller ikke. Gevir som lig- ankommer funnstedet kan han av vegetasjonen rundt dyregraven ger i høyfjellet har en tendens til å raskt konstatere at det ikke dreier antydet at hele området inntil for få bli spist på av smågnagere og brytes seg om restene etter en skog, men år siden hadde vært dekket av Fres- derfor ned relativt fort. Dette gevi- om relativt kraftige stokker som vikbreen. Humuslaget i dyregraven ret var velbevart, og overraskelsen må være brakt opp hit av mennes- ble datert til mellom 140 f.Kr. og 15 var derfor stor da dette ble datert ker. Som kjent var Fægri også svært e.Kr. Da Barth noe seinere ble gjort til yngre bronsealder 1120-900 f.Kr. interessert i kulturhistorie, og han oppmerksom på prøvene Fægri Geviret må definitivt ha ligget be- dokumenterte situasjonen inngå- hadde tatt ned fra fjellet i 1936 fikk skyttet i isen størstedelen av tiden ende med tekst, bilder og skisser. han også disse datert. Prøvene vis- som har gått siden bronsealderen. Han tok også med en del prøvema- te seg å være overraskende gamle, Selv om det altså ikke er noe klart teriale som kunne analyseres på et nemlig 130-380 e.Kr. det vil si Yngre sammenfall i alder mellom trevirket senere tidspunkt. Ut fra den gode romertid, altså langt eldre enn og geviret, forteller funnet en hel bevaringstilstanden sluttet Fægri Fægri hadde antatt. Etter at Barth del om hvilket potensial det er for å seg fram til at trevirket neppe kunne publiserte dateringene i 1986 ble gjøre funn av høy alder i dette fjell- være eldre enn fra ca. 1700-tallet. I det igjen stille rundt disse funnene. området. 1948, altså 12 år senere, fikk Fægri Sommeren 2006 vet vi imidlertid at igjen melding om at stokker hadde det var smeltet fram en del stokker, Lokaliteten og funnet kommet fram fra isen i et område men dessverre ble det heller ikke da Fægri skriver i 1936 at stokkene lå like ved funnet fra 1936. Det ble foretatt befaring. på en berghylle som var 7,3 m lang. dessverre ikke foretatt befaring på I 2010 kom det nok en gang Stokkene hadde en maksimallengde dette tidspunktet. Finneren forteller melding om at stokker var smel- på 120 cm og var opp til 10 cm tyk- da om en stolperekke på 10-12 me- tet fram, og denne gangen ble det ke. Samtlige stokker så ut til å være ter med 30-40 cm mellom stokkene. organisert en befaring med Sogn av bjørk. Stokkene lå parallelt både Han beskriver også at det var flet- og Fjordane fylkeskommune og på tvers og på langs av berghyllen. tede einekvister mellom stokkene, Universitetsmuseet. Fonnen var på De fleste var klemt i stykker av isen, og at konstruksjonen nærmest var dette tidspunktet betraktelig mer likevel hadde stokkene en viss regu- som et halvtak inn mot bergveggen. nedsmeltet enn i 1936, og en rekke laritet, han skriver: Etter dette forsvant funnet fra Ram- stokker lå fremme i dagen. Situa- bera ut fra fagfolks bevissthet, og de sjonen ble dokumentert på nytt, «Hele anordningen fortsatte un- fleste som kjente til funnet antok at og en ny 14C prøve fra neveren gav der isen, hvor langt, lot sig ikke stokkene for lengst var gått i opp- alderen 40 f.Kr. til 90 e.Kr. Denne avgjøre. Det hele minner mest løsning. ble altså enda litt eldre enn prøven om en kavlevei, en mulighet som Biologen Edvard K. Barth som som Fægri hadde tatt inn i 1936, naturligvis er helt utelukket paa

79 Figur 2. Området på Rambera er goldt og har total mangel på vegetasjon. Bildet er tatt i første halvdel av september 2010 etter en rekordstor nedsmelting. Fresvikbreen skimtes bak til venstre. Foto: Leif Inge Åstveit.

denne hylle av fast fjell som hver- smeltet enn i 1936. Hyllen var nå hverandre, men dette var imidler- ken fører fra eller til noe sted». ca. 10 m lang. De fleste stokkene tid ikke lenger så tydelig som Fægri var brutt opp i mindre deler og det beskrev det i 1936. Sammen med Fægri skriver at de fleste av de tyk- var vanskelig å anslå en opprinne- stokkene ble det påvist mye bark og keste stokkene var splittet på langs lig lengde. Flere av stokkene så ut never. Trevirket som i 2010 lå lengst med øks. Stokkene lå tettest i den til å være tilspisset i enden. Det er fra snøkanten var markant dårligere nedre del av lokaliteten, mens de imidlertid noe usikkert om dette er bevart enn det som lå like ved snø- var mer spredt og erodert lenger intensjonell tilspissing eller et resul- kanten, dette var også en observa- borte fra isen. Det kunne ikke på- tat av at øks har blitt benyttet under sjon som ble gjort i 1936. Lengst vises at stokkene hadde vært festet felling. Som Fægri poengterte i 1936 fra snøkanten var trevirket for en til hverandre. Fægri beskriver at det kunne det bekreftes at de tykkeste stor del redusert til pulver. Dette er lå trevirke spredt både høyere oppe stokkene var spaltet på midten med sannsynligvis det som feilaktig had- og lengre nede i forhold til hoved- øks. Trevirkets bevaringsgrad var i de blitt karakterisert som «jord» i konsentrasjonen. Han poengterer flere tilfeller så bra at en kunne ob- den første henvendelsen til museet. også at neveren fra stokkene så ut servere striper etter hakk fra økse- I 2010 var all snøen smeltet til å være samlet i øvre del av funn- eggen i trevirket, noe som er fan- bort fra stokkene, men på fotoet fra området. tastisk med tanke på at trevirket er 1936 ser det ut til at en del av trevir- Under vår befaring høsten nærmere 2000 år gammelt. Også i ket lå under isen i direkte kontakt 2010 kunne det konstateres at en 2010 gav stokkene inntrykk av å med berget. Det er ikke beskrevet større del av fjellhyllen var fram- ligge mer eller mindre vinkelrett på at dette var innfrosset i isen. Dette,

80 Figur 4. Stokkenes plassering på fjellhyllen i 1936. Som Fægri skri- Figur 5. Nærbilde av en av stokkene dokumentert av Fægri. I den ver ser disse ut til å være systematisk deponert her. Foto: Knut Fægri. tilspissede enden ser en striper etter hakk som har vært i økseeggen som ble benyttet for nesten 2000 år siden. Foto: Knut Fægri.

sammen med den vinkelrette depo- ning og form og dermed stokkenes i senere tid har publisert funnet selv neringen, tyder på at stokkene mer faktiske funksjon. Til tross for de har vært på funnstedet, deres tolk- eller mindre ligger i sitt opprinne- 74 årene som hadde gått siden fun- ninger er derfor utelukkende gjort lige leie. Hadde stokkene for eks- net sist ble dokumentert var flere av ut fra bildene Fægri tok i 1936. empel vært redeponert av et snøras stokkene i overraskende god stand i Fægri selv forkastet ledegjerdeteo- ville disse ligget mer uorganisert, og 2010. Dette kan tyde på at stokke- rien da han mente en så stor konst- delvis inne i selve isen. ne neppe har vært framme fra isen ruksjon inne i fjellet ville gi reinen Bildene fra 1936 viser stor særlig mange ganger eller i lange panikk snarere enn å bli ledet dit en forekomst av tre som går inn under perioder siden de ble deponert her ville. Hans teori må derimot sies å isen, likevel var det langt mindre for nesten 2000 år siden. være av den mer spenstige sorten; trevirke nær kanten i 2010 enn noen Fægri mente nemlig dette kunne meter borte fra iskanten. Vi tror Tolkninger av funnet være restene etter et stengsel som dette i første rekke skyldes at mate- I norsk sammenheng ser dette ut til skulle holde ulv borte fra bygda, riale har blitt fjernet av turgåere etc. å være et unikt funn, og så vidt vi men som han skriver: Det er typisk at det best bevarte ma- vet er det heller ingen klare paral- «..jeg skal være den første til å terialet er det som blir fjernet først, leller til dette funnet i internasjonal innrømme at hele mitt forkla- og det går muntlige historier i byg- litteratur. Det er flere mulige tolk- ringsforsøk svever i luften…». den om folk som kommer ned fra ninger, men de som har publisert fjellet med sekken full av ”merke- noe om funnet har alle hevdet at I forhold til topografi må vi nok gi lig” trevirke. Det er på denne bak- dette er en form for ledegjerde eller Fægri rett i at funnplassen ikke er grunn vanskelig å si noe sikkert om fangstinnretning for rein. Det skal optimal for en fangstinnretning/ den opprinnelige mengde, utstrek- også presiseres at ingen av dem som ledegjerde. Som nevnt over er det

81 Figur 6. Øverst. Situasjonen i 2010. En større del av fjellhyllen er fremsmeltet. Den hvite pilen anslår ca hvor snøen lå i 1936. Foto: Leif Inge Åstveit. Figur 7. Nede til høyre. Kvaliteten på treverket synes å ha blitt dårligere og mer fragmentert siden 1936. Den systematiske plasseringen er heller ikke så tydelig som i 1936. Vi regner med at mange stokker er fjernet av turgåere ol. Foto: Leif Inge Åstveit. Figur 8. Nede tl Hvenstre. Halvkløyvd stokk dokumentert i 2010. Fremdeles kan en se klare huggmerker i trevirket. Foto: Leif Inge Åstveit.

82 ikke sannsynlig at snø og snøras har som er umulig ved passive fangst- ven har disse blitt foret med stokker flyttet trevirket og at det opprinnelig innretninger som for eksempel dy- på innsiden. Disse foringene har har stått et annet sted. Det er knyt- regraver. Til denne typen fangst har blitt lagd av små og større halvkl- tet usikkerhet til snøforholdene i en utvilsomt hatt behov for relativt øvde stokker som minner sterkt om jernalderen her, og en kan selvsagt solide gjerder for å sperre av flukt- stokkene fra Rambera, i dette tilfel- ikke se bort fra at en det har vært ruter. let passer også lengden på stokkene en annen mikrotopografisk situa- bra. En svakhet med denne tolknin- sjon med mindre snø i området og Dekke til dyregraver gen er selvsagt at det ikke ser ut til å dermed bedre egnet for fangst. Det Det er påvist en rekke bogestiller og være større områder med sand eller synes likevel klart at funnet i første ledegjerder av stein i dette området, torv/myr hvor det har vært behov rekke skal vurderes som et lager av men det er bare påvist to dyregra- for å konstruere denne typen dyre- trevirke mer enn at treet har hatt en ver. Området har imidlertid aldri graver. direkte funksjon der det ligger i dag. blitt systematisk undersøkt, og det Det er derfor rimelig å anta at treet er meget sannsynlig at det finnes Skremmepinner sannsynligvis har blitt lagret her i en flere dyregraver i området. Når det Det kan også tenkes at funnet er periode med minst like lite snø som gjelder dekke til dyregravene er det et lager for kraftige skremmepin- vi har hatt de siste årene, kanskje imidlertid et ”problem” at stokkene ner slik en kjenner disse fra Jotun- enda mindre. Den gangen stokkene er relativt tykke. Til en slik funk- heimen i historisk tid og fra Nord- ble deponert på funnstedet har det sjon ønsker en naturlig nok å bruke Amerika. Her har en også funnet neppe vært helt etter planen at stok- så tynne kvister at en er sikker på at store lager med skremmepinner. kene skulle bli dekket av snø som dyret braser igjennom og blir sitten- I likhet med ledegjerder har disse ikke smeltet i løpet av sommeren. de fast i graven. Flere av stokkene i blitt benyttet for å føre reinen i øn- Om snøen ble liggende i flere år ville dette funnet er imidlertid så kraftige sket retning. De mange bogestellene stokkene etter hvert ha gått i glem- at en kunne risikere at dyret ville som finnes i dette fjellmassivet kan meboken. bli hengende uten å falle gjennom. kanskje være i en slik forbindelse. Men å hevde at dette er et lager I flere dyregraver har en påvist at det De kraftige stokkene fra Rambera svarer jo ikke på det grunnleggende finnes en såkalt ”bom” nede i gra- skiller seg i så fall markant fra de re- spørsmålet om hvilken funksjon det ven. Denne har låst fast bena på dy- lativt tynne skremmepinnene som i er legitimt å se for seg at stokkene ret for å hindre at dette skal komme de siste årene har blitt funnet i stort kan ha hatt. Hvorfor frakte så man- seg opp igjen. Det kan tenkes at de antall i Oppland, disse er ofte er på ge stokker opp den bratte fjellsiden? tykkeste stokkene kan settes inn i en tykkelse med en finger. La oss se på en del alternativer. slik sammenheng. Det finnes også noen få eksempler på spiddestokker Hytte Lede-/sperregjerde i bunnen av dyregraver og en skal Ser en bort fra innretninger som har Det kan utvilsomt ha vært et poeng ikke se bort fra at dette også kan direkte med fangst å gjøre kan det å stenge dyrene inne på et relativt være en funksjon for de tykkeste tenkes at stokkene har vært tiltenkt lite område, her vil de bli stresset og stokkene. en hyttekonstruksjon eller et ved- etter kort tid vil de begynne å løpe lager. Flere av stokkene ser ut til å i sirkel slik reinsdyr alltid gjør. Det Foring/vegger i dyregraver være brukket og vi kjenner ikke den vil da være mulig å skyte eller stik- I Sør-Norge har det de siste årene opprinnelige lengden, men om en ke dyr fortløpende når de passerer blitt undersøkt dyregraver fra mid- skal feste lit til Fægri sin observa- forbi ulike poster langs gjerdet/inn- delalder som har vært gravd ned i sjon var disse om lag 1,5 m lange. hegningen. En vil over relativt kort sanden, men det finnes spor etter Normalt sett vil dette være i korteste tid kunne ta ut mange dyr på denne fangst med jordgravde dyregraver laget for å bygge en hytte. Det virker måten. I tillegg vil det være mulig å minst tilbake til bronsealder. For å heller ikke logisk å benytte trevirke kontrollere hvilke dyr en avliver, noe hindre at sanden raser inn i dyregra- til hyttebygging i dette området hvor

83 Figur 9. Den kraftige muren på Handedalseggi hvor dyrene har blitt presset ufor kanten. Sannsynligvis var trestokkene fra Rambera tenkt brukt til denne typen anlegg. Foto: Per Chrstian Burhol. en har så rikelig med stein som også Vete Sognefjorden må karakteriseres er formålstjenlig og langt med be- I Vik finnes det en rekke gravhau- som en hovedferdselsvei mellom standig enn tre. Bygging av steinbu- ger og gravfunn fra yngre romertid vest og øst gjennom hele forhisto- er i høyfjellet i forbindelse med jakt som tyder på stor velstand. Inventa- rien. Fægri nevner selv muligheten og seterdrift har for øvrig lange tra- ret i gravhaugene fra eldre jernalder for at dette funnet kan være rester disjoner i Norge. En mulighet som består ofte av våpen, noe som igjen etter et bål som har inngått i et vars- selvsagt ikke kan utelukkes er at antyder at dette var urolige tider. lingssystem (vete eller bauner). Han stokkene har vært benyttet i kombi- Dette er lenge før etableringen av en forkaster dette da det ikke finnes re- nasjon med oppmuring i stein. Det sentral kongemakt, og det er rime- feranselitteratur på dette fenomenet er imidlertid ikke påvist oppmurin- lig å tro at lokale høvdinger stadig så langt tilbake i tid. Ser en bort fra ger i nærområdet som kan tolkes lå i konflikter med hverandre. Som den tvilsomme beretningen om den som overnattingsplasser. En annen en velstående bygd har Vik vært et mytiske kong Hertjov av Hordaland mulighet er at dette er et vedlager i fristende plyndringsobjekt. I ly fra som skal ha levd noe etter 650 e.Kr, forbindelse med opphold i fjellet un- den svarte fjorden eller de bratte og benyttet seg av et slikt varslings- der jakten. At de tykkeste stokkene fjellene har det vært mulig å komme system, er den eldste sikre kilden har blitt kløyvd kan i så fall ha med seg usett helt inn til bygden. I en slik Håkon den Godes (918-961) saga tørking å gjøre. sammenheng var det avgjørende å skrevet ned på Island på 1200-tallet. ha kontroll med ferdselsveiene, og Et annet kjent varslingssystem er det

84 som ble utviklet på 1600-tallet av nerer bratte juv og kupert land- tenker over det sier det seg i grun- kong Christian IV. Dette systemet skap, og nettopp landskapet innbyr nen selv; å jage de dyrene som hele skulle kunne varsle hele norskekys- til en annen form for reinsjakt enn livet har levd i dette naturmiljøet i ten på over 2500 km på 4-5 dager. I det en finner i innlandet. Måten døden utfor et stup er alt annet enn seinere perioder ble dette vardesys- fangstanleggene forekommer på i enkelt. Jaktformen har utvilsomt temet delt opp i langdistanseveter dette villreinområdet (Fjellheimen) krevd inngående kunnskap om dy- og lokalveter. Langdistansevetene tyder på at det har vært stor utveks- renes reaksjonsmønster, et stort eller stamlinjevetene varslet over ling av dyr mellom øst og vest. Flere antall folk, grundig planlegging og store distanser, f.eks. inn Sognefjor- fangstanlegg tyder også på at det ikke minst gunstig vind og vær. Det den og det var gjerne 15-30 km mel- har eksistert en rekke lokale trekk. er også spesifikke naturforhold som lom disse. Ofte hadde disse vetene I området rundt Fresvikbreen er det skal ligge til rette for at jaktformen en slik plassering oppe på fjellet at relativt få spor etter passive fangst- skal fungere, dette ser en tydelig ek- de var umulig å se nede i dalene. innretninger (som dyregraver), her sempel på i Fresvikfjellet. Her tilsier Det fantes derfor lokalveter som består fangstanleggene derimot av både topografi og de anleggene som skulle hekte seg på dette varslings- massive steinmurer beregnet på å er bevart at styrtjakt faktisk har systemet og sørge for at bygdene ble drive reinen i ønsket retning og tall- blitt brukt aktivt. Kraftige oppmur- varslet, mellom lokalvetene var det rike bogestiller hvor folk har gjemt te steingjerder i kombinasjon med gjerne om lag 4-7 km. Selve områ- seg og skutt på forbipasserende dyr. bogestiller har sperret av fluktruten det stokkene på Rambera ble funnet Dette er spor etter en helt annen for flokken, dette vises f.eks. godt på kan i og for seg bygge opp om fangstform, nemlig styrtfangst. på Handadalseggi, men også flere en slik tolkning. Det er kort avstand andre av de smale bergryggene har fra selve funnet til den høyeste top- Styrtfangst – myter og spor etter denne fangstformen. pen, Rambergvarden, eller fram på realiteter Det er selvsagt vanskelig å kanten med vidt utsyn over fjorden. I Norge eksisterer det tallrike histo- anslå alder på disse anleggene som Her heter det for øvrig Vetahaug. rier og sagn knyttet til styrtfangst, er bygget opp i tørrmur. Lokal- En kilde angir også dette området dvs. en «jakt» som går ut på å skrem- historikeren Per Bøthun fra Fresvik som aktuelt for en av de dokumen- me dyr utfor stup. Denne litt naive presiserer imidlertid at det ikke fin- terte vardene i Gulatingsystemet. tilnærmingen har for eksempel ofte nes muntlige tradisjoner eller sagn Om en skal oppsummere de blitt benyttet for å tolke bergkun- knyttet til fangstanleggene. Dette ulike alternativene er det lite i fun- sten. En avbildet hjortefigur skulle kan enten bety at anleggene er net i seg selv som kan gi sikre lede- da bety at en akkurat her har for- gamle, at de representerer relativt tråder med tanke på funksjon. Men søkt å skremme dyr utfor stupet, og kortvarige hendelser, eller at de har i forhold til den fangstformen som selve figuren skulle kanskje gi ekstra vært brukt sporadisk. Under slike ser ut til å eksistere i disse fjellene jaktlykke. Går en styrtfangstfeno- omstendigheter vil det normalt sett i jernalder og middelalder, fremstår menet nærmere i sømmene ser det ikke bygge seg opp muntlige tradi- det som rimelig at funnet skal tol- ut til at denne fangstformen stort sjoner knyttet til disse anleggene. kes som et lager for stokker brukt sett eksisterer på ”folkemunne” og Ved styrtjakt er det rimelig til kraftige ledegjerder eller avsper- at det er få, om noen, konkrete be- å anta at ledegjerdene må ha vært ringer, om enn ikke for ulv. vis for at denne faktisk har funnet ekstra tette, spesielt ned mot stupet sted. Styrtfangst setter riktignok få slik at dyrene fysisk ble hindret i å Jernalderens jaktformer i fjell- spor etter seg i landskapet, og kan slippe unna stupkanten. Her har en områdene i Vik av den grunn være vanskelig å doku- sannsynligvis supplert muren med Mens høyfjellet i innlandet består mentere, det er likevel en realitet at stokker. Selv om det finnes et par av vide daler og oversiktlige vidder, denne fangstformen er langt mer eksempler på dyregraver, kan en er situasjonen en helt annen langs komplisert og krevende å utføre nesten se for seg at det har utviklet kyst- og fjordstrøkene. Her domi- enn en kanskje skulle tro. Og om en seg en egen kultur for denne typen

85 fangst i Fresvikfjellene. Styrtfang- stupet. Kort sagt – neppe en jakt- har blitt kraftig utnyttet gjennom sten har involvert mange personer, form som hadde tålt dagens krav hele jernalderen. Men hvorfor var for det første må en ha hatt folk nok om human jaktutøvelse. reinsdyrjakten så viktig for folk? til å samle dyrene og presse flokken Det har vært omfattende å Var det først og fremst rein matauk, mot de smale og bratte områdene organisere styrtfangsten. Jakten dvs. en jakt for kjøttets skyld? Jak- som forbinder beiteområdene. Frem alene har krevd mange personer, ten har vært krevende og har for- mot selve stupet har det også vært men det har også vært en utfordring dret samhandling av personer fra folk plassert delvis skjult i bogestel- å slakte, partere og frakte kjøtt, flere gårder, kanskje midt i en travel ler. Disse har trolig skutt piler og skinn og gevir ned til bygda hvis det periode på gården med innhøsting kastet spyd mot dyr i bakre del av er snakk om kanskje 100-200 dyr. etc. En må også gå ut ifra at det på flokken, ikke for å drepe, men for Bøthun ser for seg at opp til 100 denne tiden har vært mye vilt nær- å øke stressnivået hos flokken som personer kan ha deltatt, det er imid- mere bygden, som mer tilgjenge- dermed har økt farten mot stupet. lertid vanskelig å si dette sikkert. I lig enn reinsdyrene langt inne på Bogestellene har etter hvert blitt tet- dette området er det rimelig å tro at snaufjellet. De store investeringene tere og tettere, og dyrene har fått mer jakten kan ha fungert som en sam- i fjellressursene har derfor neppe og mer panikk etter hvert som de jakt mellom flere bygder (Fresvik, utelukkende hatt med kjøtt å gjøre. ble drevet framover. På samme måte Vik og Feios), og det har utvilsomt Viktige spor for å forstå reinsdyr- som de kjente amerikanske «buffa- krevd en sentral organisering for å jaktens betydning ligger dels i de lo jumps» har det vært et poeng å få samkjøre en slik jaktform. Sann- rike gravene i Vik, og dels i noe så dyrene mot stupet i en samlet flokk, synligvis har en slekt eller en høv- fjernt som våpenofferfunn fra Dan- ikke som enkeltdyr. Reinsdyret ding/stormann vært øverste ansvar- mark. trykker seg instinktivt tett sammen lige for selve utøvelsen og delingen når en fare truer, denne adferden av byttet. Dette kan ha vært med Funnet i en større kulturhisto- kan faktisk ha passet bra til denne på å sementere de rådende maktfor- risk sammenheng – tradisjon typen fangst. Når flokken til slutt holdene i bygden. og europeiske kontakter har kommet fram til kanten av stu- Om vi returnerer til de fram- Det er et gjennomgående trekk at pet har sannsynligvis dyrene i front smeltede stokkene fra Rambera bygder som ligger i gode jordbruks- sett dødsfellen og forsøkt å snu. virker det rimelig at disse har vært områder, og ved sentrale ferdsels- Presset og volumet fra den panikk- tiltenkt brukt i nettopp denne typen veier, får en økonomisk og kultu- slagne flokken bakfra har like- fangst. Det finnes også andre funn rell oppblomstring i overgangen vel drevet de første dyrene utfor som støtter opp om at det har stått mellom eldre og yngre romertid, kanten. Når jegerne tettet igjen alle kraftige gjerder av tre i disse fjel- dvs. omkring 200 e. Kr. Samfunnet fluktmuligheter bak flokken har det lene. I et brev til Bergen Museum bestod på denne tiden av en rekke ikke vært noen vei tilbake for resten forteller en privat finner, Trygve K. lokale høvdinger og stormenn som av flokken heller. En kan se for seg Mundal, i 1986 om funn av flere hadde tilegnet seg makten som de brutale scenene som å ha utspilt påler på rekke med 2-3 cm runde hærførere, ikke gjennom slekt eller seg under en slik fangst: døde og hull. Gjennom hullene hadde det medfødt makt. Dette viser seg både halvdøde dyr om hverandre, dyr trolig vært tredd trespiler for å lage gjennom gravskikk og byggeskikk. som har blitt knust i fallet, andre et solid gjerde. En av disse stokkene Gravgodset fra perioden er rikt og som er spiddet på spisse gevir, og ble senere datert til 1280-1400 e.Kr. det består ofte av romerske import- luften stinn av blodlukt og stank altså langt yngre enn stokkene fra gjenstander. Husene er i gjennom- av mage- og tarminnhold. De som Rambera, men likefult sannsynlig- snitt langt større enn det en ser i overlevde fallet har forsøkt å slepe vis en viktig referanse med tanke på periodene forut for yngre romertid. seg i sikkerhet, bare for raskt å bli funksjon. Det finnes en rekke eksempler på at avlivet av jegere som sannsynligvis Styrtfangstanleggene taler sitt hus går fra å være beregnet på en har vært utplassert på nedsiden av tydelige språk om at fjellressursene enkelt familie, til å bli storgårdsan-

86 Figur 10. Enlagskammen funnet i Illerup øverst. Kammen fra graven på Tryti i Vik nederst. Kammene dateres til eldre jernalder. Illustrasjon fra Grimm 2008.

legg med en sentral bygning på opp over 200 km lang, og fra vest mot alder. Sannsynligvis er dette også mot 70-80 meter. Slike storgårder øst kommer en langt inn i landet avgjørende kontekstuelle rammer har foruten storbonden også huset utelukkende ved hjelp av båt. Fra for å forstå noe av betydningen til hans undersåtter/tjenere, og det sy- flere fjordbunner er veien relativt massefangstanleggene fra fjellet, og nes rimelig å tolke dette i retning kort over til de østnorske dalfø- trevirket fra fonnen på Rambera. av et mer stratifisert samfunn. Byg- rene, og handelsruter her er godt De danske krigsbytteofringe- ningene ligger stort sett i de samme dokumentert gjennom arkeologisk ne er utvilsomt blant Skandinavias områdene som i eldre perioder av materiale. Over fjellet fra Vik er mest spektakulære funn. Her har jernalder, og ervervet er det samme. det heller ikke langt til andre knu- hærer fra ulike deler av Skandina- Den relativt raske velstandsøknin- tepunkt som både fører sørover på via til ulik tid utkjempet slag, og gen kan derfor ikke alene forklares Vestlandet og østover. Denne belig- den tapende parts utrustning har med forhold knyttet til primærøko- genheten er sannsynligvis også en blitt ofret i de store myrene som nomi, dvs. jordbruk. viktig forklaring på at nettopp Vik, har svært gode bevaringsforhold. I tillegg til å være en god jord- i motsetning til mange andre steder, Illerupfunnet på østsiden av Jylland bruksbygd ligger Vik strategisk til i ser ut til å holde seg som et lokalt er sentralt i denne sammenhen- forhold til kommunikasjon inn og maktsentrum gjennom store deler gen. I dette funnet er det ikke bare ut Sognefjorden. Denne fjorden er av jernalder og langt opp i middel- enorme forekomster av våpen, også

87 store deler av den tapende hærens antydet at hjortevilt ble mer sjelden i Litteratur personlige utrustning er bevart. Danmark under det ekspanderende Gjenstander herfra har blitt sporet jordbruket i romertid, det ble der- Auestad, J. G. 1990: Sogn i romertid tilbake til store deler av Skandina- med stadig lengre mellom de gode og folkevandringstid, et samfunn via, også til vestkysten av Norge, og emnene til kammer laget i hjorte- i endring. Magisteravhandling, et av funnene har proveniens til Vik. gevir. Kanskje var nettopp gevir en Universitetet i Bergen. En kam som er funnet i en gravhaug av de viktige og eksotiske råvarene Barth, E. K. 1986: Fangstanlegg for på gården Tryti er faktisk identisk eliten i Vik kunne bidra med i slike rein ved Fresvikbreen i Sogn. År- med en kam fra Illerup. Dette er nettverk? I tillegg har reinsgevir en bok for norsk skogbruksmuseum. kammakeri på høyt nivå og utfø- substans som gjør det spesielt egnet Nr. 11 relsen er såpass spesiell at eksperter til kamproduksjon. Barth, E. K. & Nordanger, D. 1993: på området ikke er i tvil om at det På spor etter fangstanlegg ved er samme kammaker som står bak Avslutning Fresvikbreen. Arkeo. Historisk begge kammene. Lite ante professor Knut Fægri om Museum, Universitetet i Bergen, 8–13 I denne forbindelse er det også alderen på stokkene han doku- Burhol, P. C. 2012: Utfor stupet: viktig å presisere at de såkalte ett- menterte høstdagen i 1936, hans Fangststrategier i Fresvikfjellene. lagskammene fra eldre jernalder er beskrivelse og dokumentasjon er Masteravhandling, Universitetet i lite standardiserte i motsetning til likevel forbilledlig utført. Takket Bergen. trelagskammene som produseres i være dette har vi nå et referanse- Bødal, S. 1998: Vik i Sogn 750-1030. yngre jernalder. Kammen fra Vik grunnlag som spenner over mer enn Lokalsamfunn med overregionale tyder derfor på at dette håndver- 70 år, og vi kan følge utviklingen kontakter. Upublisert hovedopp- ket har hatt en lokal forankring, til dette funnet fremover. Når det gave i Nordisk arkeologi, Univer- dette har blitt tolket som at en per- gjelder hvilken funksjon stokkene sitetet i Bergen. son fra Vik selv har deltatt i disse i utgangspunktet var tiltenkt kan Farbregd, O. 1983: Snøfonner, pile- krigstoktene, og det er vanlig å anta vi ikke fastslå dette med sikkerhet. funn og dyregraver, DKNVSM at dette var sønner av lokale stor- Vi vet imidlertid at stokkene snødde Rapport, Serie A, s. 7-46. menn. Kammene har sannsynligvis ned en gang i yngre romertid, og de Grimm, O. 2008: Angrep nordmenn vært høystatusgjenstander som har kom ikke fram igjen de påfølgende Jylland rett etter 200 e.Kr? Tolk- inngått i ulike typer gavenettverk vintrene. Kvaliteten på treverket ninger av et dansk myroffersted. og økonomiske transaksjoner mel- som ligger nærmest snøkanten til- Viking 71, 71–102 lom de øvre sosiale sjikt. Kanskje er sier at stokkene stort sett har vært Ildkjær, J. 2001: Illerup – mellem Norkap og Nilen. KUML, Årbok den falne soldaten i Illerup sønnen dekket med snø/is etter dette. Fun- for Jysk Arkæologisk Selskab, p. til den lokale høvdingen som hadde net viser med all tydelighet hvilket 187-204 kontroll over den økonomiske si- potensial som ligger i denne typen Jordhøy, P. og Strand, O. 2008: tuasjonen i Vik, og som organiserte kildetilfang, og selv om vi som arke- Villreinen i Fjellheimen. Status og styrtfangsten på rein i disse fjellene? ologer er vant til at ny empiri stadig sårbare habitat. – NINA Rapport De rike gravene i Vik innehol- snur opp ned på gamle tolkninger, 411. der blant annet romersk gods, noe er det liten tvil om at det organiske Åstveit, L. 2007: Høyfjellsarkeologi som tyder på en utstrakt handel og materialet fra fonnene er et særde- under snø og is. Viking LXX. gavebytte med folkegrupper som les viktig kildetilfang. Fremtiden 7-22. hadde kontakt med romerne. Men vil vise om vi klarer å sikre denne både handel og gavebyttenettverk kildekategorien for framtidig fors- fordrer at gjenstander har sirku- kning. lert, skulle en tilegne seg status- objekt måtte en ha noe å gi, bytte eller selge tilbake. Det har blitt

88