Ramberafunnet - en historie om et unikt høyfjellsfunn, blodig reinsdyrfangst og storhetsdager i romertid Leif Inge Åstveit «Mandag 14. september mottok Bergens Museums Avdeling for systematisk botanikk en telefonmeddelelse fra lensmannen i Vik i Sogn at han paa eller nær toppen av fjellet Rambera i Vik hadde funnet rester etter bjørkeved samt never og røtter samt matjord. Restene var kommet fram i dagen ved at den bre (skal være: snefonn) som tidligere hadde skjult dem, var smeltet bort. Da det av lensmannens beskrivelse synes å fremgå at man stod overfor restene av en bjerkeskog (cfr. uttalelsene om røtter og om matjord) i denne høide, betydelig ovenfor den nuværende bjerkegrense, antokes funnet aa kunne gi viktige opplysninger om klimaforandringer, og det blev besluttet at jeg skulde underkaste det en nærmere undersøkelse» Figur 1. Rambera ligger i fjellområdene mellom Vik og Fresvik. Selve funnstedet merket med svart sirkel. 78 lik beskriver den ikke i en mannsalder registrerte ulike men de overlapper innenfor to stan- ukjente professoren i bo- typer fangstanlegg i Øst-Norge fat- dardavvik. Det vil si at det er sam- tanikk Knut Fægri den tet også stor interesse for anleggene menfall mellom de to dateringene, spesielle henvendelsen her på Vestlandet. I 1980 var han i og overveiende sannsynlig at prø- som kom til Bergens mu- området ved Fresvikbreen for å do- vene og materialet refererer til en Sseum sommeren 1936. Funnet ble kumentere fangstanlegg uten at han enkelt hendelse, eventuelt et par gjort ca. 1500 moh., og lensmann på dette tidspunkt kjente til funnene enkelthendelser innenfor et relativt Vikørens antagelser om at dette Fægri hadde fra Rambera. Ved Fres- kort tidsrom. Under denne befarin- måtte være restene etter en skog var vikbreen daterte Barth blant annet gen ble det også funnet et gevir av årsaken til at det var en botaniker, et humuslag i bunnen av en dyregrav. reinsdyr. Det var ingen kuttespor og ikke en arkeolog, som først ble Vegetasjonshistoriske analyser ty- på dette, og det er vanskelig å si om kontaktet for å vurdere funnet. det på at dette kunne være rester et- geviret skal relateres til menneskelig Når Fægri fem dager senere ter dekket på dyregraven. Analyser aktivitet eller ikke. Gevir som lig- ankommer funnstedet kan han av vegetasjonen rundt dyregraven ger i høyfjellet har en tendens til å raskt konstatere at det ikke dreier antydet at hele området inntil for få bli spist på av smågnagere og brytes seg om restene etter en skog, men år siden hadde vært dekket av Fres- derfor ned relativt fort. Dette gevi- om relativt kraftige stokker som vikbreen. Humuslaget i dyregraven ret var velbevart, og overraskelsen må være brakt opp hit av mennes- ble datert til mellom 140 f.Kr. og 15 var derfor stor da dette ble datert ker. Som kjent var Fægri også svært e.Kr. Da Barth noe seinere ble gjort til yngre bronsealder 1120-900 f.Kr. interessert i kulturhistorie, og han oppmerksom på prøvene Fægri Geviret må definitivt ha ligget be- dokumenterte situasjonen inngå- hadde tatt ned fra fjellet i 1936 fikk skyttet i isen størstedelen av tiden ende med tekst, bilder og skisser. han også disse datert. Prøvene vis- som har gått siden bronsealderen. Han tok også med en del prøvema- te seg å være overraskende gamle, Selv om det altså ikke er noe klart teriale som kunne analyseres på et nemlig 130-380 e.Kr. det vil si Yngre sammenfall i alder mellom trevirket senere tidspunkt. Ut fra den gode romertid, altså langt eldre enn og geviret, forteller funnet en hel bevaringstilstanden sluttet Fægri Fægri hadde antatt. Etter at Barth del om hvilket potensial det er for å seg fram til at trevirket neppe kunne publiserte dateringene i 1986 ble gjøre funn av høy alder i dette fjell- være eldre enn fra ca. 1700-tallet. I det igjen stille rundt disse funnene. området. 1948, altså 12 år senere, fikk Fægri Sommeren 2006 vet vi imidlertid at igjen melding om at stokker hadde det var smeltet fram en del stokker, Lokaliteten og funnet kommet fram fra isen i et område men dessverre ble det heller ikke da Fægri skriver i 1936 at stokkene lå like ved funnet fra 1936. Det ble foretatt befaring. på en berghylle som var 7,3 m lang. dessverre ikke foretatt befaring på I 2010 kom det nok en gang Stokkene hadde en maksimallengde dette tidspunktet. Finneren forteller melding om at stokker var smel- på 120 cm og var opp til 10 cm tyk- da om en stolperekke på 10-12 me- tet fram, og denne gangen ble det ke. Samtlige stokker så ut til å være ter med 30-40 cm mellom stokkene. organisert en befaring med Sogn av bjørk. Stokkene lå parallelt både Han beskriver også at det var flet- og Fjordane fylkeskommune og på tvers og på langs av berghyllen. tede einekvister mellom stokkene, Universitetsmuseet. Fonnen var på De fleste var klemt i stykker av isen, og at konstruksjonen nærmest var dette tidspunktet betraktelig mer likevel hadde stokkene en viss regu- som et halvtak inn mot bergveggen. nedsmeltet enn i 1936, og en rekke laritet, han skriver: Etter dette forsvant funnet fra Ram- stokker lå fremme i dagen. Situa- bera ut fra fagfolks bevissthet, og de sjonen ble dokumentert på nytt, «Hele anordningen fortsatte un- fleste som kjente til funnet antok at og en ny 14C prøve fra neveren gav der isen, hvor langt, lot sig ikke stokkene for lengst var gått i opp- alderen 40 f.Kr. til 90 e.Kr. Denne avgjøre. Det hele minner mest løsning. ble altså enda litt eldre enn prøven om en kavlevei, en mulighet som Biologen Edvard K. Barth som som Fægri hadde tatt inn i 1936, naturligvis er helt utelukket paa 79 Figur 2. Området på Rambera er goldt og har total mangel på vegetasjon. Bildet er tatt i første halvdel av september 2010 etter en rekordstor nedsmelting. Fresvikbreen skimtes bak til venstre. Foto: Leif Inge Åstveit. denne hylle av fast fjell som hver- smeltet enn i 1936. Hyllen var nå hverandre, men dette var imidler- ken fører fra eller til noe sted». ca. 10 m lang. De fleste stokkene tid ikke lenger så tydelig som Fægri var brutt opp i mindre deler og det beskrev det i 1936. Sammen med Fægri skriver at de fleste av de tyk- var vanskelig å anslå en opprinne- stokkene ble det påvist mye bark og keste stokkene var splittet på langs lig lengde. Flere av stokkene så ut never. Trevirket som i 2010 lå lengst med øks. Stokkene lå tettest i den til å være tilspisset i enden. Det er fra snøkanten var markant dårligere nedre del av lokaliteten, mens de imidlertid noe usikkert om dette er bevart enn det som lå like ved snø- var mer spredt og erodert lenger intensjonell tilspissing eller et resul- kanten, dette var også en observa- borte fra isen. Det kunne ikke på- tat av at øks har blitt benyttet under sjon som ble gjort i 1936. Lengst vises at stokkene hadde vært festet felling. Som Fægri poengterte i 1936 fra snøkanten var trevirket for en til hverandre. Fægri beskriver at det kunne det bekreftes at de tykkeste stor del redusert til pulver. Dette er lå trevirke spredt både høyere oppe stokkene var spaltet på midten med sannsynligvis det som feilaktig had- og lengre nede i forhold til hoved- øks. Trevirkets bevaringsgrad var i de blitt karakterisert som «jord» i konsentrasjonen. Han poengterer flere tilfeller så bra at en kunne ob- den første henvendelsen til museet. også at neveren fra stokkene så ut servere striper etter hakk fra økse- I 2010 var all snøen smeltet til å være samlet i øvre del av funn- eggen i trevirket, noe som er fan- bort fra stokkene, men på fotoet fra området. tastisk med tanke på at trevirket er 1936 ser det ut til at en del av trevir- Under vår befaring høsten nærmere 2000 år gammelt. Også i ket lå under isen i direkte kontakt 2010 kunne det konstateres at en 2010 gav stokkene inntrykk av å med berget. Det er ikke beskrevet større del av fjellhyllen var fram- ligge mer eller mindre vinkelrett på at dette var innfrosset i isen. Dette, 80 Figur 4. Stokkenes plassering på fjellhyllen i 1936. Som Fægri skri- Figur 5. Nærbilde av en av stokkene dokumentert av Fægri. I den ver ser disse ut til å være systematisk deponert her. Foto: Knut Fægri. tilspissede enden ser en striper etter hakk som har vært i økseeggen som ble benyttet for nesten 2000 år siden. Foto: Knut Fægri. sammen med den vinkelrette depo- ning og form og dermed stokkenes i senere tid har publisert funnet selv neringen, tyder på at stokkene mer faktiske funksjon. Til tross for de har vært på funnstedet, deres tolk- eller mindre ligger i sitt opprinne- 74 årene som hadde gått siden fun- ninger er derfor utelukkende gjort lige leie. Hadde stokkene for eks- net sist ble dokumentert var flere av ut fra bildene Fægri tok i 1936. empel vært redeponert av et snøras stokkene i overraskende god stand i Fægri selv forkastet ledegjerdeteo- ville disse ligget mer uorganisert, og 2010. Dette kan tyde på at stokke- rien da han mente en så stor konst- delvis inne i selve isen. ne neppe har vært framme fra isen ruksjon inne i fjellet ville gi reinen Bildene fra 1936 viser stor særlig mange ganger eller i lange panikk snarere enn å bli ledet dit en forekomst av tre som går inn under perioder siden de ble deponert her ville. Hans teori må derimot sies å isen, likevel var det langt mindre for nesten 2000 år siden.