På syttitallet satte en gjeng polske In the seventies, a group of Polish klatrere en ny standard for vinter­ climbers set a new standard for winter klatring i Trollveggen. Etterpå foran­ climbing in the in . dret de Himalaya-klatringen for alltid. Afterwards, they changed Himalayan climbing forever. 40 41

Polske pionerer Polish pioneers

Tekst Text : Polske klatrere kom til for første gang Polish climbers came to the western Norwegian XXX XXX Jakub sommeren 1968. De vakte umiddelbart oppsikt. valley of for the first time in the summer Radziejowski Etter å ha besteget Fivaruta som oppvarming, ble of 1968. They attracted instant attention. After Foto Photos : de to første vellykkede bestigningene i Norge gjen- climbing the Fiva route as a warm-up, they did their XXX nomført. Den første var etableringen av ei ny rute på first two successful ascents in Norway. The first Brudgommens østpilar, gjennomført av et mannlig was a new route up the east pillar of Brudgommen klatrelag. Enda viktigere var den første kvinnelige (The Bridegroom) by a male climbing team. Even kom til Åndalsnes i mars 1972 hadde de med seg of Åndalsnes in the Romsdal district in March 1972 bestigningen av Østpilaren på . Det var more important was the first female ascent of the et anbefalingsbrev til Arne Randers Heen, den with a letter of recommendation from Arne Randers Wanda Rutkiewicz og Halina Krüger-Syrokomska East Pillar on Trollryggen by Wanda Rutkiewicz and lokale klatrelegenden ofte omtalt som "Kongen av Heen, a local climbing legend often called “The King som klarte dette. De var datidens beste polske Halina Krüger-Syrokomska. They were the best Romsdalshorn". Polakkene banket forsiktig på døren of Romsdal.” The Poles had knocked cautiously at kvinnelige alpinklatrere. I senere år, sammen female Alpine climbers from Poland of their day. hos ham. Det første møtet med ekteparet Heen his door. The first encounter with Arne and Bodil med forskjellige kvinnelige klatrere, foretok disse Later, along with various other female climbers, visste seg å bli begynnelsen på et fantastisk venn- Heen turned out to be the start of a wonderful to tallrike kvinnlige førstebestigninger i Alpene they did a host of first ascents by women in the skap. Jeg tror at det som oppsto mellom det polske friendship. The chemistry between the Polish climb- og Himalaya. Wanda Rutkiewicz hadde, før hun Alps and the Himalayas. Before she disappeared in klatrelaget og deres verter ble like viktig som de ers and their hosts turned out to be every bit as im- forsvant i Kanchenjunga-massivet i 1992, besteget the Kanchenjunga massif in 1992, Rutkiewicz had klatreprestasjonene som skulle komme. I samtlige portant as the climbing achievements that followed. åtte av de 14 høyeste fjelltoppene i verden. Halina climbed eight of the 14 highest peaks in the world. av klatreren Tadeusz Piotrowskis fortellinger om Every story climber Tadeusz Piotrowski wrote about Krüger-Syrokomska døde i 1982 på fjellet K2 under Krüger-Syrokomska died in 1982 on K2 during a klatring i Norge kan man lese om hans store beund- ascents in Norway mentions his great admiration en kvinneekspedisjon. women's expedition. ring og sympati for Arne Randers Heen. Polakkene and good personal chemistry with the Heens. The næret også varme følelser for den energiske og climbers had a soft spot for the energetic, always Etter 1968 dukket polakkene opp i Romsdalen på After 1968, the Poles started to show up in Romsdal alltid blide og glade fru Bodil, som sørget for trivsel, smiling and happy “Mrs. Bodil,” who made sure their vinterstid. Hvor kom denne ideen om vinterklatring during the winter. So how did they come up with the mette mager og komfortable levekår i Romsdalen. stomachs were filled, and that they were happy and fra? På grunn av den sovjetiske okkupasjonen idea of winter climbing? Due to the Soviet occupa- Dette var ikke noe polakkene på 70-tallet var vant comfortable in Romsdal. This was not something og det kommunistiske regimet i Polen, hadde tion and the communist regime in Poland, Polish med. For polske alpinklatrere som dro ut i Europa Poles were used to in the 1970s. For Polish climbers polske klatrerne i mange år ingen muligheter til climbers for many years could only test themselves var en vanlig boks med Coca-Cola en luksus de ikke who went to Europe back then, a simple can of å prøve seg i andre fjell enn Tatrafjellene. Disse on the Tatra Mountains. Those mountains may not kunne ta seg råd til. Coca-Cola was a luxury far beyond their reach. fjellene var kanskje ikke er så høye, men de var be that high, but they were demanding enough, es- likevel krevende. Spesielt vinterstid. Hver eneste pecially during the winter. Every trip to the Alps and Etter et bad og et måltid tilbrakte polakkene den After bathing and a meal, the Poles spent their first reise til Alpene, og til og med til andre land i den even to other Eastern Bloc countries was a daunting første natten i stuen hos ekteparet Heen, glade og night in the Heens’ living room, overjoyed that they sosialistiske blokken, var et omfattende byråkratisk bureaucratic and logistical ordeal. The first climbing lykkelige over at de, etter den lange reisen, ikke didn’t have to worry about their basic needs after og logistisk prosjekt. De første klatrereisene til trips to the Alps only became possible in the early behøvde å bry seg om grunnleggende behov. Da their long trip. When their host finally got around Alpene ble først mulig i begynnelsen av 60-årene, 1960s, and even then were limited in scope. And the verten endelig begynte å snakke om planene deres, to talking about their plans, the Poles cautiously men også da i begrenset omfang. Og polakkene Poles were too late: Few prime routes were still begynte de forsiktig å spørre om forholdene på inquired about conditions on the Trollryggen pillar. var for sent ute – det var ikke mange førsteklasses unconquered by climbers from other nations. And Trollryggpilaren. Som svar fikk de istedet informa- What they got instead was a full briefing on the ruter igjen som ikke allerede var besteget av andre the Polish climbers were not interested in being sjon om Fivaruta, som ifølge verten ville være et Fiva route, which their host said would be a very klatrenasjoner. Og gjentagelser var ikke de polske copycats. But there were still a number of Alpine svært seriøst mål. Ikke minst var ruta urørt på serious goal. There had been two previous attempts klatrerne interessert i. Men: det var fortsatt flere av routes that had not been climbed during the winter. vinterstid. Det hadde vært gjort to forsøk på vinter- at winter ascents, and one ended in tragedy when de største rutene og alpine formasjonene som ikke And winter was the season the Poles liked best. bestigninger tidligere, og den ene endte tragisk med a Norwegian-Swedish climbing team died in an hadde blitt besteget om vinteren. Og det må innrøm- The Tatra Mountains can be extremely difficult in at et norsk-svensk klatrelag omkom i et skred. Men avalanche. But when the Poles, just the same, kept mes at det var denne årstiden polakkene trivdes the winter, since, like Norway’s mountains, snow når polakkene, tross dette, spurte om mulighetene asking asked about conditions on The Pillar, the best i. Tatrafjellene kan bli særdeles vanskelige om conditions can be terrible, and you can’t even count og forholdene på Pilaren, fikk de det klare svaret at answer was that the Trollryggen pillar was impos-

42 43 vinteren. I likhet med norske fjell kan Tatrafjellene on finding solid rock. The development of winter Trollryggpilaren er en umulighet om vinteren. Både sible in the winter. The length, the ice cover and tilby forferdelige snøforhold – og ikke nødvendigvis climbing in the Tatra Mountains continued, and, in lengde, isdekke og andre vanskeligheter gjorde, other difficulties put that route –in Heen’s view – in den mest faste, fjellkvaliteten. Utviklingen av vin- time, winter climbing came to be the measure of ifølge Arne Randers Heen, at en rute av denne the impossible class. But for the Poles, filled with terklatringen i Tatrafjellene fortsatte, og med tiden a Polish climber’s success. To be allowed to join klassen i Romsdal var umulig å bestige. Men for youthful enthusiasm, that answer just fuelled their ble det vinterprestasjonene som fastslo hvilket nivå an Alpine expedition, a climber had to document polakkene, med mye ungdommelig pågangsmot, hunger. en polsk klatrer representerte. For å få lov til å være sufficient experience on local winter ascents. That’s sørget dette svaret for enda mer motivasjon. med på alpeturer, måtte man vise til tilfredsstillende why Polish climbers in the 1960s and ‘70s did the erfaring med egne vinterbestigninger. Det ble derfor first winter ascents of numerous mountain walls De fire polakkene fulgte likevel vertens råd og satte The four poles took their host’s advice anyway slik at polakker på 60- og 70-tallet gjennomførte in the Alps. In the early 1970s, there were already Fivaruta som første mål. I mellomtida flyttet de inn and made the Fiva route their first goal. In the førstebestigninger vinterstid på en rekke fjellveg- some routes up Troll Wall, but much winter climbing på Fivagården som tilhørte ekteparet Dahl. Derfra meantime, they moved to the Fiva farm, which ger i Alpene. På begynnelsen av 70-tallet var det remained undone. So the treks to Norway were a hadde de bare et kvarter å gå til ruta. Selv om de ble belonged to a couple named the Dahls. From allerede noen ruter opp Trollveggen, men massivet natural extension of the Poles’ efforts. varslet om tekniske feller som lå på lur i det høyere there, the route was just a 15-minute hike away. var fortsatt urørt på vinterstid. Reisen til Norge partiet av veggen, hadde polakkene forberedt seg på Even though they had been informed about the ble derfor en naturlig videreføring av polakkenes bare én leir i veggen. Det ble raskt klart for dem at technical challenges on the higher part of the route, tidligere virksomhet. det ventet en del overraskelser. Den første delen av the Poles only prepared for one night camped on ruta gikk de uten sikring. Plutselig snublet Ryszard the wall. They soon realized that the route held På 70-tallet ble det gjennomført fire polske vinter- In the 1970s, the Poles did four winter expeditions Kowalewski, og han falt. Fem meter lenger nede many surprises. They did the first part of the route turer til Romsdalen, og tre av dem ble kjempesuk- to Romsdal, and three of them were hugely suc- havnet han rett i armene på Tadeusz Piotrowski, without protection. Suddenly, Ryszard Kowalewski sesser for polakkene. Da de første polske klatrerne cessful. The first Polish climbers came to the town som gikk rett under ham. Han ble like forskrekket stumbled and fell. Five meters down, he landed XXX XXX inn på hovedruta først i fjellkløfta ved utsteget. Det route, an extremely difficult one they managed in viste seg altså at Fivaruta, som bare skulle være en part through technical climbing. They only made it oppvarming, inneholdt mange krevende problemer. back to the main route at a cleft near the exit point, Den første vinterbestigningen av Fivaruta var et demonstrating that even the Fiva Route, which was faktum. Samtidig var det den første store ruta i supposed to be a warm up, had its fair share of Romsdalen som ble besteget om vinteren. challenges. The first winter ascent of the Fiva route 1 2 was a fact. It was also the first winter ascent of a major route in Romsdal.

Så kom en ny overraskelse for polakkene: den store The poles were in for another surprise: The huge medieoppmerksomheten rundt bestigningen deres. media attention their climb received. For them, it For dem var det noe helt nytt at noen, bortsett fra was completely unheard of that anyone other than spesialmedier for klatrere, skulle intervjue dem, the special-interest media would want to interview publisere store avisartikler med bilder i landsdek- them, publish big stories with pictures in national kende presse og lage radio- og TV-sendinger. Det newspapers, and make radio and television spots. var veldig hyggelig, men også overraskende. It was nice, but surprising. After a couple pleasant Etter et par dager med hyggelige møter med ekte- days with the Heens, during which “Mrs. Bodil” made paret Heen, hvor fru Bodil nøye passet på at de unge sure the young climbers got enough to eat, and 3 4 klatrerne fikk i seg nok mat, og etter en dagstur på after a daytrip to the Store Trolltind peak with their Store Trolltind sammen med nettopp de fantastiske fantastic hosts, it was time to attempt the main goal vertene, var det på tide å gå over til reisens of their trip: The first winter ascent of Trollryggen. hovedmål: forsøket på den første vinterbestigningen This time, the four men did extensive preparations av Trollryggpilaren. Denne gangen gjorde de fire for the climb. Food and fuel for eight days confirmed karene mer omfattende forberedelser til bestignin- that they were not underestimating the challenge. gen. Forsyninger med mat og drivstoff for åtte dager The first part of the climb was mainly traverses, vitnet om at de ikke undervurderte målet. Første which was slow going. Deep snow mixed with dif- del av veggen besto hovedsakelig av traverser som ficult ice and endless traverse climbs took four days forårsaket betydelige forsinkelser i bestigningen. – instead of the planned two – on the lower part of Dyp snø blandet med vanskelig isdekke og endeløs the climb. They managed anyway, despite a series klatring i traverser resulterte i at de brukte hele fire of incidents in camp and while climbing (a stove that 5 6 dager på de nedre delene, selv om de etter planen tipped over, soup in a sleeping bag, a rope that fell, bare skulle bruke to. Likevel klarte de, til tross for fatigue, heavy backpacks, hooks that loosened, short diverse hendelser på leirene og under klatringen falls, difficult rock and ice fields, sudden changes in (kokeapparat som veltet, suppe i soveposen, tau weather) they managed to overcome their obstacles som falt ned, tretthet, tunge ryggsekker, sikringer twice as fast as planned. So at daybreak of day som løsnet og korte fall, vanskelige sva og isfelt, brå eight, the team found itself at the top of the wall: The værsvingninger) å overvinne utfordringene dobbelt longest route in Europe that had never before been så raskt som forutsatt. Derfor befant klatrelaget seg climbed in winter. The Pillar of Dreams Come True. allerede etter grålysningen på dag åtte på toppen In Europe, that climb was deemed the most difficult av veggen. Den lengste ruta i Europa som frem til da completed in all of 1972.

44 45 ikke hadde vært besteget om vinteren, var beseiret. De Oppfylte Drømmers Pillar. I Europa ble denne som overrasket over at kameraten falt som en brud right in the arms of Piotrowski, who was directly bestigningen vurdert som den vanskeligste i løpet i armene på ham. Wojciech Jedliński og Andrzej below him. He was both shocked and surprised av vinteren 1972. Dworzak holdt lenge rundt klatrekameratene sine when his climbing partner landed in his arms like a som ble reddet på en så mirakuløs måte. Til tross bride. Wojciech Jedliński and Andrzej Dworzak held To år senere, i mars 1974, kom Ryszard Kowalewski Two years later, in March 1974, Kowalewski and for denne hendelsen var stemningen i leiren svært their miraculously rescued climbing partners tight og Tadeusz Piotrowski igjen til Romsdalen, denne Piotrowski returned to Romsdal, this time with optimistisk. Men så viste det seg at klatringen skulle for a long time. Despite the scare, the mood in the gangen sammen med tre andre fremragende kla- three other outstanding climbers: Kazimierz Głazek, bli vanskeligere. Og de tre etterfølgende dagene i camp remained highly optimistic. But the climbing trere: Kazimierz Głazek, Marek Kęsicki og Wojciech Marek Kęsicki and, by no means least, Wojciech veggen, med svært sultne mager, overbeviste dem was getting harder. And the three days they spent Kurtyka. Sistnevnte var på 80-tallet trolig en av de Kurtyka, who was probably Poland’s best-known om at klatring i Romsdalen er seriøse greier. Selv on the wall – with hunger increasingly gnawing at mest kjente polske klatrestjernene. Da de ankom, climbing star in the 1980s. When they arrived, it om de var erfarne med vinterforhold, var dette their stomachs – convinced them that climbing in viste det seg at de ikke var alene i Romsdalen. Det became clear they were not alone in Romsdal. Other første gang de måtte klatre i så bratt og hard is, Romsdal was serious business. Even though they var også andre klatrere fra Tatrafjellene – tsjek- climbers from the Tatra Mountains – Czechs and hvor det egentlig ikke var muligheter til å sette had solid winter experience, this was the first time kere og slovaker – som ville prøve seg i Norge. Slovaks – were also there, eager to test themselves inn sikringer. Det vanskeligste ispartiet brukte de they had to climb such steep and hard ice, where it Som Piotrowski skriver, var dette et bevis på at in Norway. As Piotrowski wrote, this was proof that ettermiddagen på dag nummer tre og morgenen was almost impossible to anchor protection. They polakkene ikke hadde tatt feil to år tidligere: det the Poles had been right two years earlier: Winter på dag fire på. Polakkene måtte også gå en egen spent the afternoon of day three and the morning å begynne med vinterklatring i Romsdalen var en climbing in Romsdal was an attractive and natural variant utenom hovedruta, en svært vanskelig en, of day four on the most difficult section. The Poles treffende og naturlig målsetting for de klatrerne alternative for those climbers who, for whatever delvis ved hjelp av teknisk klatring. De kom tilbake had to follow their own variation outside the main som av forskjellige grunner var for sent ute i reason, had been too late for the Alps. The Poles’ XXX XXX XXX XXX 46 47 Alpene. Polakkenes planer var denne gangen enda plan was even more ambitious this time: The French XXX XXX mer ambisiøse: Franskeruta – Trollveggens Diret- Route, Troll Wall’s Direttissima. Like the previous tissima. I likhet med forrige gang følte de seg raskt time, they quickly felt at home in Norway, once again hjemme i Norge, også denne gangen takket være thanks to the Heens. This time, it was not just the ekteparet Heen. Denne gangen var det ikke bare hosts who made sure the news media was alerted, verten som sørget for mediedekningen, det gjorde but also Janina, representing the Polish community også Janina, en representant for det polske miljøet in Oslo. The climbers gave dozens of interviews to 1 2 i Oslo. Fjellklatrerne ga titalls intervjuer til diverse various news outlets, and answered the same ques- nyhetstjenester, og svarte gang på gang på de tions time and again. Some newspaper stories were samme spørsmålene. Noen avisartikler var velvillig positive, while others asked who would have to pay innstilt overfor dem, enkelte andre stilte spørsmål the cost of possible rescue actions. This time, the om hvem som skulle betale omkostningene for en weather wasn’t great, and the first days were spent eventuell redningsaksjon. Denne gangen var ikke mainly on visits from journalists and hauling equip- været så fint., og de første dagene gikk hovedsakelig ment to the base of the mountain wall. When the med til journalistbesøk og til å transportere utstyret weather improved a little, they started rigging ropes til foten av fjellveggen. Da været bedret seg litt, on the lower part of the route. They were prepared begynte de å fikse tau på den nedre delen av ruta. to spend 18 days on the wall. That was more or less De var forberedt på 18 dager i veggen. Det var the amount of time the French team had used when mer eller mindre like lang tid som franskmennene it opened the route in the summer of 1967. 3 4 hadde brukt sommeren 1967 da de åpnet ruta på sommerstid.

Da det ikke lenger var mulig å finne på fornuftige When it was no longer possible to come up svar på spørsmålene fra de norske og svenske with sensible answers to all the questions from journalistene, gikk polakkene inn til foten av veggen Norwegian and Swedish journalists, the Poles hiked 7. mars. Logistikken for hele bestigningen var sterkt to the base of the wall on March 7. Logistics for the ekspedisjonspreget: hver dag hadde en ledende ascent were very much expedition-style: Every day, duo som oppgave å klatre opp og feste tau, mens a lead duo had the job of climbing up and rigging de andre tre skulle heise 300 kg med tau, leirutstyr, ropes, while the other three hoisted 300 kilograms drivstoff og mat opp ved hjelp av et taljesystem. of rope, camping gear, fuel and food up with the Det ble fort klart at det å frakte de 10 ryggsekkene system of pulleys. It quickly became clear that (som av polakkene ble kalt «muldyr») var en minst hauling the 10 backpacks (which the Poles called like stor utfordring som selve klatringen. Med noen “Mules”) was at least as much of a challenge as the dagers mellomrom hadde transportteamet som climbing itself. Every few days, the transport team oppgave å heise utstyret opp på en hylle hvor det faced the task of hoisting gear up to a ledge where var mulig å slå opp to telt. Slike leirplasser hadde it was possible to set up two tents. The Poles had polakkene fire av langs hele den 1200 meter lange four such campsites along the whole 1,200-meter ruta. I likhet med to år tidligere, var bestigningen long route. The climbing was tough, just like it had tøff. De måtte ofte, på grunn av den dårlige been two years earlier. Often, because of a sketchy rutebeskrivelsen, lete etter ruta og fra tid til annen route description, they had to search for the route,

48 49 foreta nye varianter. Til forskjell fra bestigningene and sometimes tried entirely different alternatives. i 1972, bar Franskeruta preg av storvegg. Den var And in contrast to 1972, the French Route was very fullstendig loddrett og gjennomvevd med overheng much “Big Wall.” It was completely vertical, with a fremgang. Polakkene var helt uforberedt på en slik completely unprepared for such attention. Every og svavegger. Da klatrelaget skulle forberede seg tapestry of overhangs and smooth rock faces.When oppmerksomhet… Hver dag bød på slitsomt stor- day was a day of hard, big wall work, with very på å flytte leiren for første gang, skjedde det en the climbing team was preparing to move camp veggsarbeid, med teknisk svært vanskelig klatring difficult technical climbing and rock that was either ulykke under matlagingen om kvelden. I et øyeblikks for the first time, there was an accident during the og en fjellkvalitet som enten var for skjør eller for two porous or too hard to offer solid protection. uaktsomhet eksploderte gassflasken og Kazimierz preparation of the evening meal. In a momentary kompakt til at de kunne sette inn gode sikringer. One day faded into the next. The Poles endured Głazek fikk alvorlige forbrenninger mens soveposen lapse, the gas canister exploded, and Głazek suf- Hver dag gled over i neste. Polakkene opplevde overwhelming fatigue and cold. On the 12th day, the hans og et av teltene brant opp. Det fantes ingen fered serious burns, while his sleeping bag and the overveldende tretthet og kulde. Da polakkene på team informed Heen that they expected to reach annen mulighet enn å heise seg ned med den tent went up in flames. There was no option but to bestigningens tolvte dag informerte Arne Randers the summit the next day. Heen asked them to wait skadede og fortsette bestigningen i et firemannslag. lower themselves with the injured teammate, and Heen om at de neste dag planla å bli ferdige med a day or two because the news media wanted to press on as a four-man team. bestigningen, sies det at han skulle ha bedt dem be waiting for them on the summit. It turned out om å vente en dag eller to – journalistene ønsket that all of the editorial desks had expected them to Klatrerne hadde med seg radio for å holde kontakt The climbers had brought a radio so they could stay nemlig å hilse på dem på toppen. Alle redaksjonene take longer, and all the reporters had left the valley med Heen-ekteparet. Denne gangen fikk klatrerne in touch with the Heens. This time, the climbers also hadde trodd at klatrerne skulle bruke mer tid, og for a couple days. But the climbers did not have også besøk av et helikopter som holdt seg flyvende had a visit from a helicopter that hovered near the derfor hadde alle reporterne reist fra dalen i et par the strength to keep hanging from the wall. In the i nærheten av veggen - med journalister og fotore- wall with reporters and photographers on board. dager. Polakkene hadde likevel ikke krefter nok til morning, they got rid of all unneeded bivy gear and portere ombord. Dagsaviser i både Norge og Sverige Norwegian and Swedish newspapers reported å fortsette å henge i veggen. Om morgenen kvittet all excess rope. On the thirteenth day, far too tired rapporterte hver dag om det polske klatrelagets daily on the Polish team’s progress. The Poles were de seg med alt unødvendig leirutstyr og det som var to celebrate, they reached the top of the wall. They XXX XXX 50 51