Justissektorens Vrelser
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
JUSTISSEKTORENS VÆRELSER Landsverneplan for justissektoren: Historiedel Audun Kjus 4. mars 2010 1 Alle bilder i dette manus har avklart brukstillatelse. Forsidebilde: Vik fengsel, trapp i cellefløyen i 1860-delen. © Statsbygg 2 FORFATTERENS FORORD Dette skriveoppdraget har vært utfordrende. Over 200 år med historien til justissektoren, en av statens største virksomheter, skulle inn på et ganske begrenset antall sider. Det som måtte utelates ble nødvendigvis mer enn det som kom med. Tidsplanen var streng. Det har ikke vært tid til å gjøre mange selvstendige undersøkelser. Fremstillingen måtte i all hovedsak bygge på stoff som andre forskere og forfattere har funnet frem og beskrevet. Likevel er det mange spørsmålsstillinger som blir aktuelle i dette prosjektet, men som enda ikke har fått noen grundig utforskning. I dette farvannet har jeg forsøkt å navigere så godt jeg kunne. Jeg har fått hjelp og støtte fra prosjektgruppen: Siri Schrøder Vesterkjær i Statsbygg, Charlotte Peder-Ellefsen i Statsbygg, Grethe Rødskog Fodstad i Justisdepartementet, Ingrid Melgård hos Riksantikvaren og faghistorisk konsulent Jon Skeie. Kapittelet om sivilforsvaret er bygget på et utkast av Terje Bratberg. Det har også vært andre som har bidratt med råd og dåd: Lars Roede ved Oslo Bymuseum, Ragnar Pedersen ved Hedmarksmuseet, Kari Telste ved Norsk Folkemuseum, Odmund Dahle i Politihistorisk Forening, Yngve Hammerlin ved Kriminalomsorgens Utdanningssenter og Leiv Sem ved Falstadsenteret. Disse gode menneskene vil jeg takke, men må nevne at de ikke kan lastes for innholdet i teksten. Audun Kjus, Spydeberg 23.09.2009 3 4 INNHOLD Innledning 7 DEL 1: STATUS I JANUAR 1814 11 En by: Christiania 13 En bygd: Ringsaker 21 DEL 2: 1800-TALLET 27 Eidsvoll verk mai 1814 29 Fengselsreformer 32 Politireformer 45 Domstolsreformer 49 DEL 3: 1900-TALLET 55 Straffelovskommisjonen 57 Sivilprosessen reformeres 64 Politiet blir statlig 65 2. verdenskrig 67 Politiet i støpeskjeen 71 Grensekommissariatet i Finnmark 79 Sysselmannen på Svalbard 80 Domstolene i tinghus 81 Ideologiske brytninger i fengselsvesenet 87 DEL 4: SIVILFORSVARET 99 Litteratur 105 Liste over bilder 108 5 6 Innledning En kjent passasje i den eldre Frostatingsloven lyder: Med lov skal land bygges / Og ikke med ulov ødes. Den første linjen er hentet fra romerretten og er spredt over store deler av Europa. Den andre linjen er trolig føyd til i Norge. For 1200-tallets nordmenn har ordene ikke med ulov ødes funnet gjenklang i erfaringer fra borgerkrigstiden. Hærene til forskjellige kongsemner streifet gjennom landet og la bygder øde. Ordene er ikke rettet til lovløse undersotter, men gir herskere og lovgivere ansvar for hva slags land de bygger med lovene de gir. Denne teksten er en bygningshistorie for rettsutøvelsen i Norge og en del av et større prosjekt. I 2006 besluttet regjeringen at alle sektorene i statens virksomhet skulle lage oversikter over de verneverdige bygningene staten eier. Det skulle skje ved at hver sektor utarbeidet en verneplan som skulle bestå av en katalogdel og en historiedel. Katalogdelen lister opp bygningene som er funnet verneverdige og spesifiserer hva ved dem som bør vernes. Historiedelen viser linjer gjennom sektorens historie og hvordan de har nedfelt seg i bygninger. Fremstillingen er delt i fire. Første del er en beskrivelse av rettssystemet slik det så ut i januar 1814. Dette var boet den nye norske staten overtok. Det ble langsomt og gradvis modifisert, påbygget og bygget om. Andre del tar for seg 1800-tallet og er reformenes historie. Delen er ordnet grovt kronologisk etter reformenes rekkefølge: straffereformer fra 1840-tallet, politireformer fra 1850-tallet og domstolsreformer fra 1870-tallet. I tredje del trekkes linjer gjennom 1900-tallet, med 2. verdenskrig som dramatisk mellomspill. Sivilforsvaret er del av justissektoren som står litt løsrevet fra det øvrige. Sivilforsvarets historie behandles i del fire. Det er blitt en overvekt med stoff fra landets hovedstad i denne fremstillingen. Årsaken er dels at arbeidet har foregått under tidspress. Det har derfor vært nødvendig å gripe til eksempler som allerede er beskrevet. Men årsaken er også at mye av institusjonsbyggingen på rettsfeltet på 1800- og 1900-tallet har funnet sted i og omkring Oslo. Staten og straffeforfølgelsen Institusjoner for å ivareta funksjonene dom, politi og straff har eksistert siden middelalderen. På den ene siden viser de stor kontinuitet, for det går ubrutte linjer fra dagens institusjoner tilbake til de første opphavene. På den annen side har endringene til tider vært så gjennomgripende at forskjellene mellom det nye og det gamle kan være mer påfallende enn likhetene. De ubrutte linjene kan forklares ved at det å gripe kontrollen over den dømmende virksomheten og etablere en straffeforfølgelse var blant grepene som ble benyttet for å danne staten i første omgang, og siden har dette vært nødvendige virksomheter for staten. Retten og staten er tett forbundet, og når rettspleien har endret karakter vil det ofte vise seg at statens begrunnelse og oppbygning samtidig har vært under endring. De tre rettsfunksjonene bygger på hverandre. Da kongene i Sverreætten på 1200- tallet etablerte et varig norsk kongedømme, vant de det ved å slå sine motstandere på slagmarken, men de tok kontroll over det blant annet ved å dominere rettsutøvelsen. De innførte ens lovgivning i riket, et arbeid som på mange måter ble fullført av Magnus Lagabøter ved landsloven av 1274. I denne nye rettsordenen skulle kongen fungere som den øverste dommer ved det at han var den eneste i riket som hadde retten til å idømme 7 dødsstraff. Samtidig ble han også den eneste som hadde retten til å benåde fra dødsstraff. Hevn og fredløshet, som hadde vært ankerene i det gamle systemet, ble byttet ut med straff og kongemakt. Domsmakt fantes før stat og kirke gjorde seg gjeldende. Den ble utøvet fra tingene, som var møteplasser for frie menn og tumleplasser for mektige. Makten fikk de blant annet nettopp ved å dominere tingene. Der pleiet de gamle klientforbindelser og stiftet nye. Når kongene byttet ut hevnrett med strafferett var det et ledd i bestrebelsene for å bytte ut høvdingemakt med kongemakt. Et av vilkårene for en strafferett forankret i kongemakten var at staten samtidig påla seg selv en forfølgelsesplikt. Tidligere var det opp til den hevnberettigede å få hevnen gjennomført. Håkon Håkonson og Magnus Lagabøter påbød at alle fredløse skulle fanges og straffes. De som skulle forfølge de fredløse var i første omgang bøndene selv. Når drap eller andre ugjerninger ble begått, hadde alle menn som var i nærheten plikt til å forfølge, ellers skulle de bøtelegges. I neste omgang var det kongens ombudsmenn, sysselmennene, som hadde plikt til å sørge for at de fredløse ikke fikk stikke seg bort. De måtte fange fredløse over alt hvor de kom til, og de kunne pålegge bøndene å hjelpe til i forfølgelsen. Systemet med sysselmenn kjenner vi fra kong Sverres tid. Han innsatte sysselmenn for å holde på distrikter han hadde erobret. Under etterkommerne hans ble systemet videreutviklet slik at hele riket ble inndelt i omlag 50 tilgrensende sysler som ble administrert av hver sin sysselmann med rettigheter og plikter delegert fra kongen. Noen av disse rettighetene og pliktene delegerte sysselmannen videre, og det er her lensmannen kommer inn i bildet. Alt under kong Sverre hører vi om at sysselmenn har holdt seg med lensmenn. Hvis systemet lignet formen det senere fikk, tilhørte ikke lensmannen aristokratiet, men var en godt ansett bonde. De viktigste pliktene hans var knyttet til skatteinndrivelse og rettspleie. Lensmannens tilsynekomst hadde samme årsak som at hevnretten ble omdefinert til strafferett: kongemakten tok riket i besittelse. I Magnus Lagabøters landslov står det at dersom en mann har forsøkt å gå rettsveien, men ikke får sysselmannen til å straffe den dømte, da har han fremdeles lov til å hevne seg. For at strafferetten skulle fortrenge hevnretten måtte kongens ombudsmenn faktisk ha et system for å forfølge de fredløse. Hvorfor bygge? Man trenger ikke nødvendigvis spesielle hus for å romme rettsfunksjonene dom, politi og straff. Det ser vi i dag. Mange politistasjoner ligger i leide kontorlokaler. Fengsler holder også til i tidligere spesialskoler og guttehjem. I Orderudsaken ble det satt rett i et grendehus. Når man likevel oppfører og tar i bruk formålsbygde hus har det ulike årsaker. Det kan være at virksomheten har blitt så omfattende at det virker mer praktisk å eie enn å leie. Det kan handle om å sette et system i fastere former ved å institusjonalisere det i permanente bygg. Å bygge hus kan også være ledd i politiske eller ideologiske markeringer, som demonstrerer statsmaktens syn på seg selv og på samfunnet. Fra begynnelsen var ikke rettsutøvelsen så mye en sektor av statens virksomhet som et aspekt ved de mektiges makt. I distriktene har den vært administrert av sysselmenn, siden av lensherrer, og deretter av amtmenn, som gjerne var de mektigste mennene i sine områder. I byene har byrådet vært rettsinstans. Biskoper og konger har vært de høyeste dommerne. Bygningene som ble benyttet til de sentrale rettsfunksjonene var likeledes maktens sentrale bygg. Byens domstoler møttes i rådhuset og siktede ble 8 holdt i rådstuearresten. Riksrådet møttes på slottene, og der ble også herredagene, som var rikets høyeste domstol, holdt. Festningene ble benyttet til arrest og til slaveri. Når dette er sagt må det samtidig bemerkes at rettsutøvelsens værelser kan ha sine karakteristiske trekk. I Frostatingsloven, som var loven det skulle