Forum for Samtidshistories Intervjuprosjekt Utskrift av intervju med EIVIND BOLLE 14. desember 2005 Intervjuere: Hallvard Tjelmeland Pål Christensen Edgar Hovland Helle Rønne deltok på intervjuet som organisator Transkribert av Mia Harlyng og Helle Rønne Redigert av Jan Gausemel Forum for Samtidshistorie Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier Universitetet i Oslo Mai, 2006 Merknad fra FoSams intervjuprosjekt v. Helge Danielsen: Ved oppstarten av intervjuet griper Bolle ordet og gjør oppmerksom på at han, som han selv sier, merker at han er mellom 80 og 90 år, både når det gjelder hørsel og hukommelse. Han forteller også at han har vært i tvil om han skulle holde avtalen om å stille til intervju, og kommer inn på hvorfor han tross alt har ønsket å gjøre det. Utskriften begynner i forlengelsen av at han har slått fast dette. Start intervju: Eivind Bolle: Dere får jo forsøke å se om dere får mest mulig ut av det. Jeg skjønner jo opplegget. Jeg har tenkt over at det her er jo veldig positivt, for jeg var jo så heldig at jeg var i den situasjonen at jeg var en av dem som satt lengst i en regjering i sammenheng. Åtte år. Og det er klart at det – Men du vet at for ti år siden, da husket jeg alt. For det han Storholt, nei, han Skoglund sier i boka, da husket jeg alt, det er borte nå. Masse av det er borte nå, dessverre. Og det er synd. Men jeg er på den annen side igjen tilfreds med at jeg selv har registrert det nå slik at jeg ikke begir meg ut på noe. Og det er flere som fremdeles spør meg – Tidligere, vet du, da jeg kom fra Oslo, så var de jo interessert i å få han Eivind til å kåsere om et eller annet. Og du vet jo – Så var jo, ville de jo vite – Det første var jo å få din identitet, altså mitt formende, min oppvekst. Og jeg brukte som regel å si det, at jeg var for så vidt stolt av – Jeg har lært meg en masse i livets skole. For jeg vokste opp i flomålet. Det vet dere jo hva er? Der lærte vi om dragsug, strandgresset, fjæra, flo, tangsprett, båtene og alt det der. Alt det der fikk jeg med meg, og jeg var levende interessert i det livet der. Det var i grunn det som ga meg inspirasjon til i voksen alder – Du vet, det var jo den tida i 1930-årene, det var jo ikke noe spørsmål at du skulle få utdannelse og skolegang. Nei, du skulle få glunten i arbeid, få han til å gjøre gagns arbeid. Det var vi jo selvfølgelig – Det var jeg også med på at det her var bra, at det kunne være nyttig. Det var ikke nei i min munn. Det var ikke mer enn det vi trivdes med, og da utviklet det seg unna for unna, vet du. Så sånn er det. Min barneskole eller oppvekstskole, ja, jeg har jo barneskolen, det har jeg jo, det er klart, men i tillegg til det: Min videregående skole, det var i flomålet. Men jeg er jo klar over at det er jo ikke alle – Og, du vet at når jeg kåserte om dette, tok det som utgangspunkt, så var det i grunnen slik at forsamlingen, de spisset ører: ”Hva er det han mener? Hva er det han mener når han begynner å snakke om flomålet?” Jeg har inntrykk av at mange av de der, de visste ikke hva flomålet var for noe. Det var jo et begrep som vi brukte, 2 for vi gikk jo der og tasset, hver dag. Så var vi der nede og så på, fulgte med og alt det der. Så der – sånn er ståa mi. Helle Rønne: Men jeg vil nå bare takke for at du ønsker å stille opp til tross, og er veldig takknemlig for å møte deg. Eivind Bolle: Jo, jo, jeg kan jo tenke meg til det at det kan tross alt ha sin betydning. Og jeg vil jo være tilfreds med det dere mener dere kan få med dere sånn, bare sånn enkelt. Jeg kom ned til Oslo og var valgt inn som stortingsrepresentant. Men så kom jeg inn i regjeringen, jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg påtok meg. Det å gå inn i den, jeg tenkte jo bare da jeg fikk spørsmålet om jeg kunne være fiskeriminister, for det var jo liksom – de lette etter det med lys og lykte. Og der lå det da en del politiske kriterier bak, men jeg tenkte jo bare på fiskeripolitikk, så jeg sa ja da, gladelig. Og dagen etterpå så begynte jeg å spekulere, Eivind, hva er det du har påtatt deg? Så oppsøkte jeg han Bratteli på kontoret. Han var jo da – det var jo i Stortinget – formann for Det norske Arbeiderparti, så jeg oppsøkte han og liksom bar fram målemnene mine, hvordan jeg følte det, hva jeg hadde kommet til å tenke på det som jeg hadde påtatt meg. Og ”det gjør vel ikke noe at jeg forteller det så langt?” sa jeg til Bratteli, ”Jo,” sa han, du vet jo, han hadde jo en egen (imiterer Brattelis toneleie): ”Jo,” sa han ”men Bolle, men det går jo an etter en to–tre måneder å trekke seg tilbake.” Jo, det skjønte jeg også, men jeg sa vel ja, det skjønte jeg, jeg skjønte jo hva han mente. Men du vet, etterpå så tenkte jeg, men dæven ta, det skal ikke hende. Det skal ikke hende. [Latter] At jeg skal trekke meg tilbake etter en to–tre måneder, det skulle blitt oppslag i avisene! Og du vet, jeg hadde jo flere konflikter i regjeringen med Bratteli, ut gjennom, til å begynne med. Fordi jeg var så mye – omtenksom da at jeg ble stilt spørsmålet. Det har jeg jo fortalt før, så dere har peiling på det der. Jeg ble innkalt på hans kontor der da han skulle meddele regjeringssammensetningen, og så hadde han ikke fiskeriminister, og det var jo en viktig brikke da, etter EF-avstemningen. Hovland: Ja. Eivind Bolle: Og så fikk jeg spørsmål om jeg måtte komme inn på formannens kontor. Der var det han Kjell Kristensen som kom og hentet meg ute på Løvebakken. Så tenkte jeg, hva i – så sier jeg, hva er det han vil? Nei, det visste ikke han. Så du vet, jeg har jo språkbruken rett 3 fram, omtrent som det var om bord i båten. Ja, hva er det han vil? Jeg tror jeg bantes òg. Han tok det for god fisk, for han var – nei, det visste ikke han, så han fulgte meg opp, han, og jeg gikk trappen, men han tok heisen på Stortinget, og tok nøkkelen ut av lommen og låste opp døra framfor Bratteli sitt kontor, for den var stengt. Og så skjøv han meg inn der. Så jeg kom inn. Så satt det fem alvorlige menn der. Hva de hadde i hodet, det vet ikke jeg. Han Bratteli, han var jo den gamle gode, så han var – jeg hilste på dem og sa god dag. Også rakk han Bratteli etter en pinnestol inne på kontoret, det var ikke noe luksus der, at han hadde noen sofa som det var plass i. Nei, en pinnestol og satte midt på gulvet. Så sa han: ”Bolle, sett deg.” Ja, jeg setter meg, så så jeg på de der karene. Det var jo han Trygve Bratteli, han Reiulf Steen, han Tor Aspengren, han Odvar Nordli og han Ronald Bye. Det var han som var sekretær i partiet. Så satt de, fem virkelige gubber som jeg har stor respekt for, jeg var engstelig. Så det var jeg som spurte: ”Hva er det her for noe, skal jeg stilles for riksrett?” ”Ja,” det var ikke jeg som svarte. Men altså, han Ronald Bye, han sa beint ut da han hadde summet seg, han sa ”ja”, sa han. Også satte jeg meg på stolen der. Jeg tenkte ikke på at jeg skulle få et sånt spørsmål, det jeg tenkte på, det var ganske enkelt det at de ville spørre meg, at de var ute og lette etter, for de hadde på dagtid – jeg bodde på Haugenstua der, og det her var den 14. oktober. Dagen før hadde jeg fylt 50 år. Og jeg ble jo da betraktet, da jeg kom ned til Oslo, ja, det kommer nå fram her (i dokumentasjonsmappen, red.anm.), som en sånn radikaler. Ungdomsradikaler. Da var jeg 50 år. Og fikk det der. Så jeg har tenkt på at de ville ha, for de hadde vært og lett etter, for vi insisterte på som var ifra Nord-Norge, og dette med å danne ny regjering og fiskeriminister var sentralt. Det stod i hodet på oss,– alle sammen fra de tre nordnorske fylkene, det var fiskeriministeren. Det hadde sammenheng med EF-avstemningen og de forhold som vi var klar over at partiet var kommet i da. Det viser dokumentene her. Hallvard Tjelmeland: Ja. Eivind Bolle: Hvilke prosenter de hadde. Så vi insisterte jo sterkt på å få han Hoem tilbake, men han Hoem. Søndagen var den 14. oktober, da hadde han Hoem – han var foren, han var ikke i Tromsø, han var ikke å få tak i på telefon. Han var på ei hytte borte i Malangen, han var foren dit hen, og der hadde han ikke telefon. Og du skjønner, her kom de fra partikontoret, han Einar Førde, og hvem var det han hadde i lag med seg – han hadde noen flere i lag med seg der for å få – om jeg visste – for da var jeg nestformann i Råfisklaget, om jeg hadde kanaler, om jeg hadde kjennskap til hvor de kunne gå hen for å få tak i han Hoem.