INNHOLD Side A. W. Brøgger: Viking ........... :................ 6 Eivind S. Engelstad: Albrecht Durer og noen efterlig­ ninger i Norge av hans kunst . 7 Anders Nummedal: En stenaldersboplass ved Molde 29 Bjørn Hougen og Magnus Olsen: Runespennen fra Bratsberg i Gjerpen.............................. 53 Sigurd Grieg: Gravkamrene fra Oseberg og Gokstad 75 A. W. Brøgger: Gullalder ........................... 137 Bjørn Hougen: Pilene fra Storhø .................... 197 Haakon Shetelig: Islands graver og oldsaker fra vikinge- tiden ............................................ 205 Norsk arkeologisk litteratur 1936-37 ................ 221 Norsk Arkeologisk Selskap .......................... 227 Medlemsliste ....................................... 241 Planche I-XXX VIKING o viktige mål har vi satt oss med dette tidsskriftet. Dels fremme T norsk arkeologisk forskning ved å gi plass for avhandlinger og artikler, som enten bringer helt nytt stoff frem i dagen eller samler nye synspunkter og ny bearbeidelse av kjent stoff. Dels- og hånd i hånd med dette- søke å nå den størst mulige krets av folk i Norge som spør efter kunnskap om dets oldtidshistorie. Begge disse mål hører sammen. Vi søker ikke popularisering i den gamle forstand, hvor det blev skilt mellem videnskap og folkelesning. Tidsskriftet skulde gjøre sitt til å få arkeologene til å kunne skrive og folk til å kunne lese. Forhistorien, arkeologien er blitt en populær videnskap over hele verden idag. Dens utgravninger, helst de av store dimensjoner, taler umiddelbart og ofte dramatisk til folkets følelser og lidenskaper. Oldfunnene setter fantasien i sving og bidrar ved deres tusenårs elde uvilkårlig til å vekke en viss nasjonal selvfølelse. Det kan dessverre heller ikke nektes at de mange steder likefrem har øket all nasjona­ listisk ånd. Mot dette er det nødvendig å være på vakt. Arkeologiens materiale og resultater har idag en stor folkeopdragende betydning. De er en del av et folks, en nasjons åndelige kapital. Men de skal ikke misbrukes i nasjonalistisk propaganda. Vikings ramme er Norges historie mellem stenalder og middelalder, begge tidsrom innbefattet. Vi har også gitt denne rammen et tillegg ved å kalle det tidsskrift for norrøn arkeologi for å gi plass for alle deler av det gamle Noregsveldet i vikingetid og middelalder. November 1937 A. W. Brøgger Eivind S. Engelstad ALBRECHT DORER og noen efterligninger i Norge av hans kunst. Planche 1----'-IV. e fleste som har arbeidet med middelaldersk billedkunst vil meget D snart ha gjort den erfaring at billedenes opbygning av figurer og disses innbyrdes stilling og bevegelser ofte viser liten forandring fra den ene kunstnergenerasjon til den neste. Det er med billedenes utformning som med de religiøse hendelser eller helgenlegender de skal illustrere, de vandrer fra sted til sted og fra den ene kunstners verksted til den nestes, uten synderlig endring. At disse billeder er utsatt for så vidt liten variasjon kan vel til dels forklares ved svennenes flakken om, de besøker snart en mester, snart en annen og bringer det de har lært med til det neste verksted. Men det skyldes også på• virkning fra håndskriftene, hvis billeder ustanselig blev kopiert. Ved senmiddelalderen, hvor denne påvirkning blir langt mere påfallende, kommer imidlertid en annen og viktig faktor til, spredningen av tresnittene og kobberstikkene. Begge disse avbildningsformer tok fra midten av det 15. årh. et veldig opsving, tresnittene fikk dertil anvendelse i de første trykte bøker, som fra nu av sendes ut over det lesende Europa. Disse billedserier, som utgikk fra de store kunstneres verksteder, tryktes i store oplag og nådde snart vidt utover landene og blev kjent og efterlignet i verksteder som lå langt borte fra utgivelses­ stedet og hvis utøvere neppe hadde noen anelse om den kunstner hvorfra det hele stammet. Som eksempel på hvor store de daværende forlag og trykkerier var, skal jeg nevne ANTON KoBERGERS forlag i Niirnberg, hvor bl. a. ALBRECHT DuRER var ansatt en tid. Koberger beskjeftiget 7 ved sine verksteder i Numberg mer enn 100 mann som arbeidet som settere, korrekturlesere, boktrykkere, bokbindere, illustratører og tre­ snittere. Og da Koberger var på høiden av sin makt, hadde hans forlag filialer i ikke mindre enn 16 europeiske byer. Den tyske kunsthistoriker EmTH HESSIG, har nylig i en stor og praktfull publikasjon 1 vist hvor stor betydning den berømte men stadig anonyme "Meister E. S.", gjennem sine kobberstikk, har hatt på syd­ tysk, særlig sydrhinsk, skulptur og maleri i senmiddelalderen. Et annet eksempel på slike efterligninger, hentet fra vår egen hanseatiske senmiddelalderkunst, har vi i alterskapet fra Fosnæs kirke.2 Dette stammer efter all sannsynlighet fra BERMEN RonEs formodede verksted i Stockholm og er laget i årene omkring 1490. Maleren som har smykket :fløidørene er i sin opbygging av billedene tydelig påvirket av STEFFEN ARNnEs' tresnitt fra 1488 og 1492.3 Disse må derfor an­ taes å være kjent i Lubecker-kunstneren Bermen Rodes verksted, hvad der ikke er urimelig da Steffen Amdes alt i 1486 har slått sig ned i Lubeck og skaper sin hovedproduksjon i denne by. Mere benyttet av sin samtid enn noen annen kunstner er vel den berømmelige Albrecht Durer. Dette skyldes dog ikke bare hans store dyktighet som kunstner, men også hans forretningsmessige talent. Han lot sine arbeider trykke hos Anton Koberger, men var sin egen forlegger. På markedene i Numberg satt snart Durers mor og snart hans hustru og solgte hans trykk, og når de store haQ.delsfamilier i byen, som Durer ved inngifte og vennskap efterhånden var knyttet til, sendte sine handelsvogner utover landet, hadde de altid med sig en rull av Durers blader. En landeveisrøver som engang plyndret en av disse vogner, fikk som del av sitt bytte en rull med Durerske stikk - han har neppe vært meget fomøiet over den opdagelse. Også gjennem kolportører fikk Durer spredt sine verker, og snart blev han så efterspurt at efterligninger lønnet sig. Nu fremkommer gang på gang forfalskninger av Durerstikk, hans signatur efterlages og Durer fortviler,- kanskje mer for den inntekt han derved berøves 8 Fig. L Albrecht Durer, oljebjergscenen 1496-98. 2 - Viking. 1937 enn fordi disse efterligninger i all sin dårlighet går hans kunstner­ ære for nær. Men også skulptører og malere benytter motivene hos Durer som mønster for deres egne komposisjoner. Således har CoRNELIS ENGEL­ BRECHTSEN brukt Durers stikk: "Ridderen, døden og djevelen", datert 1513,4 som forbillede for sitt maleri av en helgen til hest, nu i Colnaghi Kunsthandel i London,5 og både CLAUS BERG 6 og HANs BRuGGEMANN7 har gjort hyppig bruk av Durers billedserier. Men heller ikke Durer selv er alltid original i sitt billedvalg, også han låner, bl. a. stammer en rekke av hans motiver fra italiensk kunst, hvor særlig MANTEGNA synes å være falt i hans smak. En av de komposisjoner Durer selv har lånt, er hans gjengivelse av Kristi dødskamp på Oljebjerget, blad 2 i den store tresnitt-pasjon fra 1496-98 (avb. fig. 1). Vi ser her Kristus fremstillet knelende, en engel kommer ned fra skyen og rekker ham kalken og i forgrunnen sitter de tre apostler og sover. Nøiaktig den samme opbygning av scenen har FmsoLE på et av sine malerier,s mulig har Durer på sin første reise til Italia (1494-95) sett dette, men høist sannsynlig er det ingen forbindelse mellem de to kunstnere i det hele tatt, de har begge fått motivet utefra.9 Vi står her uten tvil overfor et av de vandre­ motiver, jeg omtalte ovenfor. I tysk kunst vet vi at oljebjergscenene begynner allerede i det 13. årh. og i det 14. årh. har det utviklet sig en fast type som faller nøie sammen med fremstillingene hos Fiesole og Durer. Også i vår hjemlige senmiddelalderkunst har vi to eksempler på disse scener, som nøie følger den vedtatte opskrift. Det er et maleri på altertavlen fra Andenes kirke to og maleriet på predellen i Voss kirke. Il Senere har Durer gjentatt denne scene bl. a. i en radering fra 1515, men nu i en helt fri og original komposisjon hvor all interesse samler sig om hovedfiguren, den knelende Kristus (avb. fig. 2). Dramatikken er allerede i raderingen betydelig styrket, men når til en ennu langt vold­ sommere utfoldelse i den pennetegning han laget i Antwerpen i slutten av mai 1521 (avb. fig. 3). Her kneler ikke Kristus lenger i bønn og venter lO Fig. 2. Albrecht Durer, oljebjergscenen 1515. tålmodig på engelens og kalkens komme, hans skikkelse er fremstillet nesten horisontalt svevende, - med utbredte armer flyr han gjennem luften mot kalken. Vi har her sett et ypperlig eksempel på hvordan en oprinnelig helt konvensjonell scene kan vokse i en stor kunstners fantasi, og en lignende utvikling viser scenene i hans fire pasjonsserier.12 Alle disse billedene, som behandler de samme hendelser, viser en utrolig variasjon så vel i komposisjon som i detaljbehandling og gir oss et glimrende billede av den stadig stigende dramatiske kraft i Durers utvikling. Når man slik ser hvordan en kunstner kan variere en og samme scene, slår det en hvor riktig det må være at de mange andre, samtidige og senere billeder som stemmer overens med hans, må skyldes kjennskap til hans tresnitt eller kobberstikk på deres vandring utover Europa. Leter vi efter i den samtidige europeiske kunst, kan vi finne nær sagt et uendelig antall billeder som ganske bestemt er inspirert av de Durerske tegninger - og deres efterlignere. Ti originale Durer-trykk kan vi ikke alltid gjøre regning med. Blandt all den kunst som fra de forskjellige fremmede verksteder er nådd våre kirker i senmiddel­ alderen,13 er det også meget som uten tvil skyldes påvirkning fra Durer. Vi har f. eks. på alterskapet fra Rissa kirke 14 et praktfullt maleri av Sta. Barbara, fremstillet i profil. Billedet svarer nøie overens med den unge kvinne i Durers: Spaserturen, kobberstikk fra 1496. 15 Vi møter hos begge den absolutte profil, den samme bøining av albuene og fine bevegelser av hendene og endelig det sterkt fremskutte maveparti og det lange, jevnt fallende slep, som hos begge komposi­ sjonelt avballanseres av den høie, opadstrebende hodebeklædning.