Postadresse: epost: statsarkivet.bergen@arkivverket.no Statsarkivet i Bergen [email protected] Årstadveien 22 Internett: 5009 Bergen http://www.arkivverket.no/bergen/om.html Tlf: 55965800 http://www.digitalarkivet.no/ De siste utgavene i denne serien: NR.1 januar 2018 21. ÅRGANG

3/2010 1/2011 2/2011 3/2011 4/2011

1/2012 2/2012 3/2012 1/2013 2/2013

3/2013 1/2014 2/2014 3/2014 4/2014

1/2015 2/2015 3/2015 4/2015 1/2016

2/2016 3/2016 4/2016 1/2017 2/2017

3/2017 4/2017 Bergensposten er en publikasjon som har vært utgitt av Statsarkivet i Bergen siden 1998. Dette er det 53. heftet i rekken.

Ansvarlig redaktør: Yngve Nedrebø Ansvarlig for utforming: Tom Myrvold Trykk: Statsarkivet i Bergen Opplag: ca. 1000 Redaksjon avsluttet: Januar 2018 Forside Digitalarkivet 20 år, det analoge slukes av det digitale

Skillingsvisene var antagelig den tidligmoderne periodens største underholdningsmedium. Vanlig- vis ble visene trykket på et ark, som gjerne kunne brettes ned i flere små sider. Dette skillingstryk- ket omhandler Petri Worm (1814-1838), som i 1838 ble halshugget for mordet på litteraten Jens Peter Tønder, som også underviste Worms i fransk. Worm hadde tidligere lidd av sterke depresjo- ner og hadde gjort flere selvmordsforsøk. Tønder, derimot, ble drept på grunn av penger. Kilde: Wikimedia Commons. ISSN 1501-4436

Innhald

Fra redaktøren ………………………………………………...... 2

Edgar Hovland og Anders Haaland: Et siste forsøk på å få Borgersrud og Eriksen til å forholde seg til kjerne- punktet i vår kritikk i Bergensposten (2/2017) ...... 3

Bjørn Davidsen: Med evigheten som mål ……………………………………...... 8

Yngve Nedrebø: Digitalarkivets røtter ……………………………………...... 25

Einar Offerdahl: MINNER FRA «HAUGEN» ...... 29

Gina Dahl: Bøker i Norge i gamle dager ...... 43

Bergensposten 1/ 2018 1

Fra redaktøren:

Bergensposten er gått inn i sin 21. årgang, og vi sender ut årets første utgave til 20 -årsjubileet til Digitalarkivet. Bergensposten og Digitalarkivet er altså jevngamle, og kommer for så vidt fra det samme opphavet. Vi sier oss ganske godt fornøyd med begge! Gjennom en årrekke har spaltene våre vært åpne for diskusjon om kilder, forståel- se av kilder og historieskriving knyttet til utgivelsene av de to bøkene om SA- BORG. Dette nummeret er ikke noe unntak. Hovland og Haaland presenterer en av de sentrale kildene som er brukt i de to bøkene. Å skrive historie er på samme tid lett og vanskelig. Napoleon Bonaparte opplevde både store seire og de bitreste nederlag. Det fikk ham til å filosofere over hva historie egentlig er. I engelsk utga- ve lyder utsagnet: «History is a set of lies agreed upon».Er det fortsatt det? Bjørn Davidsen har vært en trofast og god samarbeidspartner for Bergensposten og Statsarkivet i Bergen i godt over 20 år. Han har vært en av de flittigste bidrags- yterne til tidsskriftet vårt, og han har i anledning jubileene sendt oss et intervju med statsarkivaren i Bergen han laget i 1995. Vi håper det har historisk interesse. Vi føler det også kan være på sin plass å fortelle litt om røttene til Digitalarkivet, som er lange og varierte! Gina Dahl er en svært produktiv medarbeider! I dette nummeret bidrar hun med «Bøker i Norge i gamle dager». Vi håper menyen faller i smak, og har planer om ytterligere tre utgivelser av Ber- gensposten i 2018.

Yngve Nedrebø

2 Bergensposten 1/ 2018

Edgar Hovland og Anders Haaland: Et siste forsøk på å få Borgersrud og Eriksen til å forholde seg til kjernepunktet i vår kritikk i Bergensposten (2/2017)

I Bergensposten 2/2017 leverte vi do- oss og Bergenspostens lesere om hvor i kumentasjon for at Borgersrud og Erik- rapporten fra avhøret de har funnet sen i Sabotører i vest har begått et fag- grunnlaget for den fortellingen om lig overtramp ved å nytte Dankert Thu- avhøret de presenterer i Sabotører i lands avhør av August Rathke 8. fe- vest. bruar 1945 til å konstruere en fortelling For om mulig å sikre at Borgersrud og som ikke har noen dekning i den teks- Eriksen forholder seg til kjernen i vår ten som avhørte selv leste, godtok og kritikk og samtidig gi Bergenspostens forsynte med sin underskrift . Over- lesere det nødvendige faktagrunnlaget trampet er av en slik karakter at forfat- for å følge debatten og selv gjøre seg terne må sies å ha gjort seg vel fortjent opp en velfundert mening offentliggjør til vår harde kritikk. vi avhøret av 8. februar 1945 i sin hel- Deres tilsvar i Bergensposten 4/2017 het og det avsnittet i Sabotører i vest innebærer ikke noe forsøk på å imøtegå (nederst side 585 og øverst side 586) vår påstand om at fortellingen de har som ifølge forfatterne er sugd ut av den konstruert ikke er forenlig med opplys- samme kilden (note 1578). ningene i teksten fra avhøret. Dette er selve kjernepunktet i vår kritikk. I ste- det for å forsvare seg mot kritikken vår på dette punktet velger de å bringe inn irrelevante momenter. De skriver: «Det Haaland og Hovland gjør, er å trekke det vi skriver om avhøret ut av den sammenhengen det står i [i] Sabotører i vest.» Sammenhengen, de skisserer, er vi fullt på det rene med, men den kan på ingen måte rettferdiggjøre at forfat- terne kolporterer en fremstilling som er klart i strid med den kilden de bygger på og henviser til (note 1578). Det er på høy tid at Borgersrud og Eriksen forholder seg til vår kritikk og opplyser

Bergensposten 1/ 2018 3

4 Bergensposten 1/ 2018

Bergensposten 1/ 2018 5

6 Bergensposten 1/ 2018

Bergensposten 1/ 2018 7

Med evigheten som mål

Statsarkivar Yngve Nedrebø intervjuet av Bjørn Davidsen i oktober 1995

Statsarkivet!! Utropet fra bussbillettø- studenter og professorer som rår grun- ren som kunngjorde neste holdeplass, nen; i hybelbygget, på preklinisk insti- lyder fortsatt i mine ører – skjønt det er tutt og odontologisk institutt nærmere 40 år siden jeg hørte det sist; (tannlegehøgskolen) – moderne høg- på mine ukentlige reiser til speidermø- blokker som gjør Årstadveien til et ter på andre kanten av Bergen for der arkitektonisk tidsskille. jeg bodde.

En grå steintrapp og en brun dør – midt Det gule hus på Årstadvollen har alltid på en gul vegg. Men hva skjuler seg virket hemmelighetsfullt, der det ligger bak det ærverdige navnet «Statsarkiv» helt i sørenden av det store villaområ- og de tykke murene? det fra jobbetiden under første verdens- Vi vandrer andektig opp trappen, tryk- krig. Neste eiendom – ned mot Møllen- ker ned dørklinken og presser døren til dalselven – har gitt plass for moderne side. Foran oss ligger en smal gang Haukeland skole. På motsatt side av med en buehvelving i enden. «Scripta vegen, på vollene til den fordums Manent» står det malt med gammel- kongsgård Alrekstad, lå i mange år dags skrift på hvelvingen. «Det som er boligbrakkene for husville etter den skrevet, vil alltid bestå» er kanskje en store Bergens-brannen i 1916 og bom- passende oversettelse i denne sammen- bingen under siste krig. I dag er det hengen, selv om den direkte oversettel-

8 Bergensposten 1/ 2018

sen lyder: «Skriften består». Vi stiger videre inn i en trappehall. Den er ikke særlig stor, men likevel stor nok til å bli prydet av tre gra- nittsøyler på hver side av passasjen fram mot en stein- trapp i enden. Første del av trappen går en halv etasje opp midt på veggen. Derfra kan man gå videre opp trapper i motsatt retning langs begge sideveggene. Vi fester blikket mot veggen over den første trappen. Der – inne i en liten nisje, står en helgenfigur; selveste St. Sunniva, Bergens skytshel- gen. Hun står der med sitt milde blikk – og vokter over byen og distriktets historie, som ligger Joleik, Olav Hoprekstad, Jon Laberg vel forvart i husets mange arkiver og og hva de nå het alle de bygdebokfor- hvelv. fattere som slet stolene her i mellom- krigstiden og de første etterkrigstiår. Og som møysommelig tydet håndskrif- Å stige inn i Statsarkivet, er som å sti- tene til prester og futer i kirkebøker og ge inn i fortida. Selv om moderne data- protokoller. I dag er de gamle, trauste teknologi for lengst er tatt i bruk i ar- slektsgranskerne erstattet av rastløse, beidet, kan man fortsatt fornemme moderne varianter som leser dataut- fordums dager ved inntreden i lesesa- skrifter av folketellinger og hva det len. De tunge, lange eikebordene og de måtte være. Men som også – når det er gammelmodige, digre vinduene får en behov for det, søker hjelp i originalkil- til å føle at de sitter her fortsatt; Albert dene. Og de finnes fortsatt her – inne i

Bergensposten 1/ 2018 9

Første byggetrinn for Statsarkivet i Bergen var 1929-1921, og bygget ble åpnet for publi- kum fra 1. august 1921. Forbygget huset lesesal og kontorer, samt egen leilighet for vakt- mesteren, mens den bakre delen var magasinbygget. Hovedbygget ble formelt fredet i 2017.

«magasinet».Derfra blir de trillet ut i Etter at jeg hadde våget meg inn forbi små handlevogner – på bestilling. Men og opp i lesesalen noen ganger, fikk først må «granskeren» ha skrevet seg jeg et visst inntrykk av hvem denne inn i den ærverdige gjesteprotokollen – Nedrebø var: en høy, tynn «ungdom» som i fordums år. på om lag 40 år med runde briller. All- tid hjelpsom – hele tiden til disposisjon Jo, de holder fortsatt på visse tradisjo- for alle «trengende» – og meget kunn- ner. skapsrik om nær sagt alt som finnes Inntil i fjor var statsarkivenes «verden» innenfor disse mektige vegger. Ja, han helt ukjent for meg. Men i mitt slekts- er sågar landskjent for å være en av de granskingsarbeid fikk jeg fra en kusine, få arkivarer som er villig til aktivt å tilsendt noen offisielle svarbrev på hjelpe alle. Arkivarene på mange av de forespørsler hun hadde rettet til Stats- øvrige statsarkivene – og det finnes arkivet i Bergen. Disse var formelt åtte av dem i landet i tillegg til Riksar- undertegnet av en herre ved navn Yng- kivet, henviser stort sett vanlige folk til ve Nedrebø.

10 Bergensposten 1/ 2018

profesjonelle «gravere». smiler Nedrebø. – Det er et av de hus i Så ikke Nedrebø. Han deltar gjerne Bergen som er premiert for sin gode arkitektur. Vi er på en liste sammen selv – så åpenbart og ivrig med glede – med ni andre – og mange vil vel mene i «jakten» på en fjern slektning i arki- at vi ligger nær toppen av den listen. vene. Det virker som det er en æressak Huset var ferdigbygget sommeren at Statsarkivet i Bergen skal ha – eller 1921. Det var i en tid med mye penger skal finne, det nødvendige materialet. – en oppgangstid, slik at det ble inves- Og Nedrebø vet hva han har – og hvor tert i solide byggematerialer. Dessuten han skal finne svar på spørsmålene. fikk arkitekten boltre seg ganske fritt. For om Statsarkivet i Bergen har en Men også bybrannen i 1916 hadde ført aura som gjør at besøkende føler de må til at man innså at huset som skal inne- stå med lua i handa når de kommer inn holde papirer som skal bevares for all – så går de ut fra Nedrebøs maktområ- fremtid, det må ut av sentrum. de med følelsen av det stikk motsatte; – Og dette er ute av sentrum, på den med følelsen av å forlate sine forfedres gamle kongsgarden Alrekstad. Men «hjem».Det er her – og ikke på kirke- huset er jo blitt påbygget siden? gården – vi får svaret på hvem de var. – Joda. Det som var det fantastiske i Og her er det ikke forskjell på fattig og 1921, var at huset ble bygget for å gi rik. Heller ikke på «ægte» og «uægte» plass til alt som skulle arkiveres de barn – så fremt moren våget å oppgi det riktige navnet på barnefaren. Det neste 100 år. I tillegg tegnet arkitekten inn tre tilleggsfløyer på tegningene, skjedde nok ikke alltid i fordums tid – slik at det skulle holde for anslagsvis av forskjellige grunner. 400 år. Men veksten i papirproduksjo- nen i den offentlige forvaltning, ble Høsten 1995 fikk Døvblindes ukeblad noe sterkere enn det arkitekten forutså «audiens» hos Bergens nyutnevnte rundt 1920. Så da vi var kommet om- statsarkivar, Yngve Nedrebø, for et trent midt på 1980-tallet, var huset intervju. fullt. Da hadde vi fylt opp de 6.500 hyllemeterne og var nødt til å gå ut for Vi blir ført inn på hans enorme, men å finne oss tilleggslokaler. Men for oss spartansk innredede kontor. Borte på skjedde da den gunstige ting – for kontorpulten «lyser» det derimot av andre ugunstige – at det ble stor ar- effektivitet; en datamaskin forteller oss beidsledighet. Dermed åpnet Finansde- at her på huset er moderne hjelpemid- partementet for å sette i gang byggear- ler tatt i bruk for å gjøre arbeidet mer beider. Av den grunn fikk vi et maga- effektivt. sintilbygg som var ferdig 1. februar – Det er et mektig hus du holder til i? 1993 – og som gir oss arkivplass for antyder vi forsiktig. ca. 25 år framover. – Ja, vi er ganske stolt av dette huset, – Så du har ikke plass til mer enn 25 år

Bergensposten 1/ 2018 11

til? – Nei. Finansdepar- tementet mente at 25 år var den lengste synsvinke- len man kunne leg- ge på det, selv om man altså for 70-75 år siden planla for 100 år – og mente det var en sunn investering. Men i forhold til veldig mange andre arki- ver, må vi si oss heldige. Jeg har arbeidsrom for min tid men som en «tape» eller en «disk».Så – og får si meg godt fornøyd med det. I selv om det vil være mer papir rundt tillegg til det, vet vi ikke helt hvordan omkring, kan man kaste mye mer av utviklingen vil være i forvaltningen de papiret og ta vare på det som er kom- neste ti-årene. Det er mulig at papir- pakt lagret: «laser-disker» eller «CD- produksjonen vil avta, at man vil kom- rom» eller «magnetbånd».Og dette lar me over på andre medier og at det kan- seg putte inn i arkivet på mye mindre skje ville vært råflott å bygge så langt plass enn vi har vært vant til. inn i neste årtusen at man ikke hadde oversikten. – Ja, for de er nokså omfattende, mange av disse gamle bøkene som fin- – Med innføringen av data ble vi spådd nes her? overgangen til det såkalte «papirløse samfunn».Men i praksis er det jo blitt – Vi har ca. 10 kilometer med papir her motsatt. Vi har jo aldri hatt så mye inne. Det tilsvarer ca. 100 millioner papir som etter at vi fikk datamaski- sider. Det er en ganske solid mengde ner? med stoff. Hvis man skulle sette seg ned og begynne å lese fra side 1 og ut – Det har vi også oppdaget til de gra- til slutten, har jeg beregnet at jeg ville der. Men det kan likevel bli mindre ha bruk for ca. 100 liv. Det er klart at papir for oss. Et eksempel: Før i tiden dette er en informasjonsmengde som er hadde hvert likningsarkiv sine utskrif- så stor at den er vanskelig å håndtere ter, sitt eget arkiv. I dag er det en sen- uten videre. tral styring. Skattedirektoratet kjører dette på data – og da blir det avlevert – Tilbake igjen til dette bygget. Den til arkivverket ikke som personlige første hallen vi kom inn i med søyler og sedler for 2-3 millioner mennesker, buehvelvinger, den er jo litt impone-

12 Bergensposten 1/ 2018

rende? vet, eller stiftsdireksjonens arkiv. Vi – Ja, vi ser at arkitekt Egil Reimers har hadde helt siden 1600-1700-tallet hatt noe man kalte for stiftskisten, hvor de hatt fritt spillerom. Han var jo en av de oppbevarte sine mest verdifulle papi- mer kjente Bergens-arkitektene tidlig i rer. Og det var det som var blitt over- dette hundreåret. Han har tegnet Ting- ført hit. For etter hvert var det blitt huset i Bergen, han har arbeidet med museumsbygninger – og han har dette klart at man ikke greide seg med en bygget her på listen over de mer kjente. kiste – dermed ble det et arkivbygg. Og med tiden økte dette til mange magasi- Her fikk han som oppgave å produsere ner som nå altså rommer 100 millioner et arkivbygg fra grunnen. Han reiste til Tyskland, hentet informasjon der om sider. hvordan man bygde slike og la det opp Det var med andre ord en lang vei å gå brannsikringsmessig på en helt flott fra denne lille kisten som det en gang måte. Her er det ikke bare en brann- var. Men forbindelseslinjene – det at vegg, men hele tre brannvegger etter dette går helt tilbake til middelalderen, hverandre. Han tenkte på nesten alt de er der. Likeså at det geistlige sto i som hadde med det å skulle sikre ar- sentrum veldig lenge. Vi er da også et kivsakene best mulig. «ektefødt barn» av stiftsdireksjonen og en forlengelse av den tradisjonen. Vårt Men i forbygningen, den som utgjør eldste dokument er fra 1307. Det er en fasaden, tok han utgangspunkt i det inventarfortegnelse for Hålandsdalen gamle statsarkivet. Det lå på Klosteret i Bergen og hadde en gang i tiden vært kirke. Munkeliv kloster. Han brukte fasaden – Ordet «statsarkiv» har hos mange en på den gamle klosterbygningen som dårlig klang. Jeg tenker på krigens fasade på dette bygget her. Og når vi dager. Særlig Statsarkivet i Kristian- kommer inn slik som du og alle gjeste- sand ble et beryktet sted for tortur og ne her gjør, gjennom inngangspartiet, pinsler. Gjorde tyskerne noe med dette så er det bygget som en klosterbyg- huset? ning. Du har søylene, du har svalgang- – Å ja. Siden dette var et vakkert og er, du har en lydgjengivelse som vil stort og flott hus, kom de faktisk hit minne deg om et kirkerom. Og nå du allerede 10. april i 1940. Da kastet de kommer opp trappen, så møter du St. ut statsarkivaren – og arkivsakene fra Sunniva som er satt inn i en nisje – alt to av de sju magasinene. Noen dager sammen for å trekke forbindelsene; etter ble også vaktmesteren kastet ut. vise at dette er et sted hvor vi er tilbake Den som flyttet inn på det som nå er i katolsk tid – hvor linjene er lange og mitt kontor, var kommanderende gene- hvor det spilles på dette med kloster og ral for de tyske troppene på Vestlandet. geistlig tilknytning. Admiralen holdt til ute i Åsane, i Er- For da statsarkivet ble opprettet i 1885, vik, mens landkrigsmakten holdt til var det som en forlengelse av stiftsarki- her. Men det var selve stabsfunksjone-

Bergensposten 1/ 2018 13

ne som var her – i tillegg til at de plass- at det gjennom årene er kommet en erte soldater i to av magasinene. Arkiv- trussel eller to i brevs form. Og en del sakene ble igjen i fem, antakelig som sinte gjester har vi vel også hatt. Men en slags garanti mot bombing. Her på fluktveien har vi ikke hatt bruk for så dette kontoret har vi forresten en del langt. etterlatenskaper etter generalen, bl.a. – I Norge har vi ett riksarkiv og åtte polstrede dører. statsarkiv. Hvilke oppgaver har disse Hvis vi ser på bygningen ellers, så har arkivene som institusjon? vi som den eneste sivile bygning i Ber- – Hvis vi begynner med Riksarkivet, så gen, så vidt jeg vet, egen panservogng- er det plassert i Oslo. Det har som opp- arasje. Vi har dessuten et bunkersan- gave å ta imot arkivsaker fra sentrale legg som er bygget i løpet av de første statsinstitusjoner; departementer, di- årene av krigen. Det er gjort så solid at rektorater som ligger i Oslo og fra det det nesten ikke lar seg fjerne. I dag har som finnes av sentralforvaltning belig- vi parkeringsplass på taket. Ellers kan gende der. vi bruke selve bunkersanlegget som evakueringslokaler. Så hvis det skulle Statsarkivene er plassert ute i bli for hett om ørene på statsarkivaren, «provinsen».De har fra utgangspunktet så vil han kunne flykte gjennom gulvet hatt ansvaret for den delen av statsfor- i kjelleren og ut gjennom panservogng- valtningen som har fungert utenfor arasjen i hagen. Oslo. Det vil si lokale domstoler, poli- ti, lensmenn, prester, proster, biskoper, Men jeg tror ikke bygningen fikk den de lokale tollkamrene, lokale militære samme dårlige klangen her som f.eks. i institusjoner – i hele ganske mange Kristiansand. Tyskerne ødela en del av instanser. tomten. De førte opp en barakke ved siden av her. Der holdt militærpolitiet Ser vi på Bergen, så har vi ca. 750 for- til. Men bortsett fra at det var innkvar- skjellige institusjoner som sorterer tering for soldater, kontorer og også under staten – og som skal plassere sitt tilhold for en del tyske domstoler, så materiale i statsarkivet her. Hovedrege- har dette huset aldri fungert som tortur- len har vært at materialet ligger ute i kammer. Slikt holdt de seg med nede i forvaltningen til det er rundt 25 år sentrum. Dermed hadde ikke vi særlig gammelt, så skal det overføres til et store problemer etter krigen med å få sentralt arkiv. Men nå i det siste har det godtatt selve betegnelsen «statsarkiv» vært såpass mange omorganiseringer i igjen. statsforvaltningen at vi har vært nødt til å gå inn og ta materiale som er mye – Men det er jo litt artig med en flukt- nyere. For institusjoner som legges vei? ned, blir pålagt å levere sitt samlede – Joda. Men det har i grunnen aldri arkiv eller så mye som det er mulig å kommet så langt at vi har vært nødt til avlevere, direkte til statsarkivet. å bruke den, selv om jeg må innrømme

14 Bergensposten 1/ 2018

Dette er altså den ene hovedfunksjonen ring av mikrofilm, er på samme måte til arkivverket; det å gå inn i statsfor- laget i Riksarkivet. valtningen, hente ut det historiske ma- – Det har vel skjedd visse endringer terialet og ta vare på det. rent teknisk i arkivsammenheng. Jeg Så har vi den neste hovedfunksjonen: tenker på dette med data. Kirkebøker formidling; det å skulle framskaffe og en masse andre av arkivets bøker er opplysninger for å hjelpe folk som har jo skrevet inn på data, særlig med sikte bruk for informasjon. Det kan enten på at det skal være lettere å søke og gjelde for juridiske spørsmål, for fagli- finne fram. Det var vel et ganske om- ge spørsmål i forbindelse med lokalhis- fattende arbeid? toriske arbeider, slektshistoriske arbei- – Ja, der får vi vel si at det har vært en der eller helt alminnelige historiske variasjon mellom de forskjellige stats- prosjekter. Men det kan også gjelde å arkivene. Vi har nok vektlagt noe ulikt skaffe fram attester i forbindelse med eller prioritert på forskjellige områder. pensjonssøknader. Vi har f.eks. sjø- mannskontoret sitt arkiv, slik at vi kan Når det gjelder vårt arkiv, har vi gjen- framskaffe fartstid og dokumentasjon nom de siste 20 år lagt veldig stor vekt av det. på dette med å gjøre kildene lettere tilgjengelig. Skjønt det å gjøre de lette- I tillegg har vi lesesalen hvor folk kan re tilgjengelig i seg selv, var ikke ho- komme og hente ut sine egne opplys- vedpoenget. Derimot hadde vi obser- ninger til mer hobbyorienterte spørs- vert veldig sterk slitasje på originalene. mål. Vi så midt på 70-tallet at emigrantpro- Dette betyr at statsarkivene både har en tokollene, protokollene som forteller arkiveringsoppgave og en formidlings- om hvem som reiste til Amerika, var i oppgave. ferd med å bli bladd i filler. Når vi har evigheten som mål og har et ansvar for Men vi er også etter hvert blitt pålagt å ta vare på dette, så stod vi overfor oppgaver overfor forvaltningen i selve valget mellom å sperre dette for publi- arkivproduksjonen. Når institusjoner kum, mikrofilme det eller EDB- holder på å utvikle systemer for å orga- nisere sine arkiver eller avgjøre hva registrere det. som skal tas vare på eller hva som skal Mikrofilming kan for så vidt ivareta kastes, vil arkivverket, som er felles bevaringsaspektet; vi kan pakke vekk etatsbetegnelse på Riksarkivet og stats- originalen og la mikrofilmen fungere i arkivene, bli koblet inn. dens sted. Men da vil vi ikke oppnå Riksarkivaren har ellers et ansvar når den gevinsten som vi får når vi EDB- registrerer. En slik EDB-registrering det gjelder å godkjenne papir; altså tar sin tid, og vi har vel investert alt i avgjøre hvilket papir som vil kunne alt 25-30 årsverk på slik registrering. antas å være holdbart om hundre, to og Men det vi har oppnådd, er for det tre hundre år. Retningslinjene for beva- første at vi kan pakke ned originalen,

Bergensposten 1/ 2018 15

for det andre at vi gjør vår egen saks- først og fremst. Der har regelen vært at behandling mye lettere og for det tredje prestene skal beholde sine kirkebøker i at publikum som kommer hit, får an- 80 år etter at siste innførsel er gjort. ledning til veldig raskt, selv å bla seg Mens de klokkerbøkene, eller kirke- frem. Eller vi distribuerer registrene og bokduplikatene som ble ført parallelt lar folk gjennomføre den samme pro- opp til 1970-tallet de fleste steder, de sessen andre steder – og sparer folk for skulle avleveres hit med en gang de var en reise hit og oss selv for å måtte be- utskrevet. Dette er de to største seriene tjene dem. når det gjelder bruksfrekvens. Når det gjelder volum, er nok det vi har fått fra politikamrene det største. Et statsarkiv og dets innhold Bergen politikammer alene har avle- Men siden Nedrebø, som bergensere vert ca. 700 meter. Det er 7 millioner flest, er glad i å snakke uavbrutt om det sider og dekker et tidsspenn fra rundt som ligger hjertet nærmest, lar vi ham 1700 og opp til 1980. Der er det hen- like godt fortelle i fred på sin egen lagte anmeldelser, det er forelegg, det måte: er dommer – og er ikke så mye etter- – Det som er mest i bruk her hos oss, spurt. En av grunnene til det, er at ma- er det to arkivtyper. Det ene er de ar- terialet er «klausulert».Hvem som helst kivsakene som er kommet hit fra so- kan ikke komme opp her og få ut en renskriverne: straffesak. Regelen er at saken må være 80 år gammel før den er alminne- Det er først og fremst tingslysingsma- lig tilgjengelig. Det betyr at de som teriale, som er mye etterspurt. Vi har skal bruke denne typen materiale som fått avlevert opp til 1936. er yngre enn det, må skrive en søknad Det er panteregisteret som er organisert hit for å få innsyn som forskere. Søk- slik at du kan gå inn på en hvilken som naden må så sendes videre til Riksarki- helst eiendom. Der kan du få en liste varen som har fullmakten til å avgjøre. over hva som har vært av eiendoms- Eller de kan komme hit fordi de er part overdragelser, pantsettelser kontrakter i saken og gjøre krav på et partsinnsyn. om vei, naust og beiteretter i utskift- Da vil spørsmålet bli avgjort lokalt av ninger. Til denne panteregisterserien, statsarkivaren. Men det vil altså være hører det en lang serie med pantebøker for personer som selv er direkte inne i hvor originaldokumentene er avskrevet saken eller som er nært beslektet med og innført bokstavrett. Det utgjør 50 avdøde parter i saken. prosent av alle spørsmål som vi får. Vi I tillegg til dette har vi fått store arkiver regner med at vi framover vil ha en etter fylkesmennene. I Bergen har arki- økning på det feltet. vene brent forholdsvis ofte. I 1702 ble Så kommer de kildene som dreier seg det meste ødelagt, slik at vi ikke har om personopplysninger; kirkebøkene arkiver tilbake fra lensherrene sin tid opp til 1660. Men vi har stiftsamt-

16 Bergensposten 1/ 2018

mannsarkivet og amtmannsarkivene steder. Og futen stod veldig nær folk. for Søndre og Nordre Bergenhus, det Det var han som kom og hentet den som senere ble fylkene Hordaland og spedalske når han ikke ville reise fri- Sogn og Fjordane. Amtmennene skiftet villig inn i hospitalet. Ofte får vi da en navn i 1919 til fylkesmenn – og der har forholdsvis sterk beskrivelse hos futen vi en 200-300 år lang rekke av arkivsa- når mannen som skal innlegges, nekter ker som går på selve forvaltningen. fordi han sier at her står det om liv; Fylkesmennene eller amtmennene var hvis ikke han får være hjemme på går- nemlig det høyeste nivået i lokalfor- den og få avlingen i hus, så er det den valtningen i tidligere tid, og var ekspe- sikre undergang for resten av familien. disjonskontor for det som kom neden- Dermed måtte futen avgjøre om argu- fra og det som kom ovenfra. Nesten alt mentene var gode og holdbare nok - har gått gjennom det kontoret, slik at vi eller om han skulle eksekvere, fullbyr- her har «nøkkelen» til veldig mye av de, den ordren som han hadde fått. det som har vært gjort av politiske og Beveger vi oss videre, har vi store arki- forvaltningsmessige ting i lokalsam- ver fra militære institusjoner. Distrikts- funnene på Vestlandet. kommandoen for Vest-Norge, DKV, Går vi videre, har vi en lang rekke med ble nettopp nedlagt og har avlevert det futearkiver. Futen var en lite populær meste av sine papirer hit. Der går his- embetsmann helt tilbake til 1500-tallet. torien veldig langt tilbake. Regimente- Han var skatteoppkrever – og det var ne ble opprettet i 1628, men så langt vel hovedgrunnen til hans manglende tilbake er ikke selve arkivet bevart. popularitet. Men det fører til at arkivet Men tilbake til tidlig 1700-tall har vi hans inneholder skattelister, gjerne stoff. Det er da materiale som dels går tilbake til tidlig 1700-tall, delvis slut- på kriger, på utskriving av soldater, på ten av 1600-tallet. Han hadde i tillegg sesjonsvesen og forteller om mennene. politimesterfunksjonene på landsbyg- Militæret har nemlig hatt et behov for den. Derfor finner vi i disse arkivene å kontrollere folk på en annen og ster- de gamle rettssakene; dommene, full- kere måte enn det den øvrige forvalt- byrdelsen. Det var han som arrangerte ningen hadde i tidligere tid. Slik kan henrettelser. Er vi ute etter en beskri- militærarkivene ofte vise seg å være velse av en bestemt henrettelse, så vil veldig verdifulle i etterforskning av det være hos futen vi finner den. personer som er vanskelige å finne, Futen hadde i tillegg øvrighetsfunksjo- folk som flytter – særlig tidlig. For ner. Det var han som etter 1814, be- ellers var ikke forvaltningen interessert i flytting før midt på 1800-tallet om- styrte valg. Så valgprotokollene finner trent, mens militæret hele tiden har hatt vi hos ham. I det hele er futearkivene noen av de arkivene som burde vært dette behovet. mye mer brukt, fordi de inneholder Går vi videre derifra, har vi det som opplysninger av en kvalitet som man gjelder sjøfolk. Det var i utgangspunk- kan ha problemer med å finne andre tet rent militært. Det var en innrulle-

Bergensposten 1/ 2018 17

Spedalskheten var en sykdom som var geografisk svært konsentrert, med kjerneområde rundt Sognefjorden og langs kysten. Fra arkivet etter Overlegen for den spedalske syk- dom. ringssjef som fungerte fra tidlig på Vi har nå dataregistrert en del av disse 1700-tallet. Han skulle sørge for å ha kildene her, for å få åpnet en del mate- sjøfolk i bakhånd til å bemanne flåten i riale som har vært lite brukt, men som tilfelle krig – og der har vi bevart arki- går veldig langt i å kunne gi svar på vene tilbake til 1740. De er også helt spørsmål som ellers ikke lar seg besva- unike som informasjonsbærere. De re. forteller om vestlendinger som forulyk- Så kan vi bevege oss oppover i tid. Vi ket under hvalfangst på 1730-tallet ved har i Bergen et fiskeridirektorat. Det Grønland. Det er beretninger om folk har vært i funksjon siden 1930-tallet og som reiste til Kina og omkom under- produsert en masse papir som går på veis, eller om folk som gikk i land i nord-norsk og vest-norsk næringsliv. Genova og giftet seg. Alt dette er infor- Vi har fylt opp nesten en hel etasje masjon som er brakt tilbake til innrul- bare med papirer fra den institusjonen leringssjefen. Han har så ført det inn i med underliggende kontorer. sine «ruller» for å forklare hvorfor denne soldaten som skulle ha stilt opp Men vi kan også bevege oss utover i ved en eventuell mobilisering, ikke forvaltningen. Vi har alle lensmennene. lenger var aktuell for utskriving. Som institusjoner har disse gått langt tilbake i virksomhet, men papirproduk-

18 Bergensposten 1/ 2018

sjonen var liten før midt på 1800-tallet Et statsarkiv for publikum og dels seinere. Lensmannen var fast Statsarkivet i Bergen er landskjent for branntakstasjonsmann for Norges å yte veldig god service overfor publi- Brannkasse. Dermed har vi branntakst- kum – i motsetning til en del andre protokollene som er den eneste kilden, arkiver. stort sett, til bygningshistorie ute på landsbygden fra 1840-årene av. Lens- – Driver dere litt spesielt i denne pub- mannen hadde med auksjonsvesenet å likumsservicen – i forhold til de andre? gjøre. Det vil si at det var han som – Ja, det hevdes det. Slik som politik- holdt tvangsauksjoner. Det var han ken har vært her gjennom de siste ti- som holdt auksjoner over fast eiendom, årene, har vi lagt forholdsvis stor vekt frivillige auksjoner. Han hadde ansva- på at publikum skal ha raskt svar; de ret for en del økonomiske transaksjo- skal ha skikkelig svar og de skal ha ner; han stod underlagt futen i slike svar på det de spør om. Dette har spørsmål med skattelistene. Han har ganske mye med holdning å gjøre. også registrert flytting inn og ut av Dessuten har det vært vår offisielle fattigkommunen fra 1900. Derfor lig- politikk. Men det har også vært poli- ger det et bredt spekter av informasjon tikk ved mange av de andre statsarki- i disse arkivene. vene. I tillegg til at vi har arkivene fra preste- I denne forbindelse har vi brukt en god ne; kirkebøker og den slags, så har vi del tid på å tilrettelegge, investere i å også arkiver etter de høyere organene lage «nøkler», registre, måter å finne innenfor kirken; prost, biskop. hurtig fram til informasjonen på. Det Biskopen utgjorde sammen med lens- gjør at vi veldig fort kan avgjøre om vi herren, senere stiftamtmannen, en har muligheten til å kunne gi et positivt stiftsdireksjon – i utgangspunktet også svar eller ikke. Og kan vi ikke gi noe kalt «kirkens forsvar».De skulle gå inn positivt svar, så får vi heller skrive et og kontrollere og se på spørsmål som hyggelig brev og si at dessverre, her gjaldt kirkebygninger og trosspørsmål. strekker ikke våre arkiver til. Etter hvert ble det mest legater og so- Mange av de andre statsarkivene har til sialvesen. De satt dessuten sammen i dels fokusert på andre ting. De har vært en overfattigkommisjon som fra 1750- mere opptatt av å jobbe mot arkivpro- årene av skulle regulere forholdene for duksjonen i forvaltningen. Slik at dette de menneskene som var kommet lavest er blitt et arkivpolitisk spørsmål. Det på den sosiale rangstigen. Det er et som har vært spennende for oss i det uhyre spennende arkiv. Riktig nok lite siste, er om vi får lov til å fortsette på brukt, men med en form for informa- den samme linjen med å yte god ser- sjon som går veldig langt i å klarlegge vice. Der er ikke avgjørelsen truffet de sosiale forholdene i samfunnet. ennå, men vi håper at det skal være mulig.

Bergensposten 1/ 2018 19

Nå er også arkivtjenesten i andre land det mener vi at vi må kunne håndtere under omlegging. Vi har sett i Dan- kjapt og greit og effektivt. mark hvor det plutselig koster en mas- – Hvor mange har du ansatt her for å se penger og er veldig vanskelig å få ut drive arkivarbeid? informasjon. Vi håper at vi skal få lov til å fortsette omtrent som før, med å gi – Vi har på statsbudsjettet 13,5 stilling- informasjon gratis eller tilnærmet gra- er. I tillegg til det har vi hatt forholds- tis, og kunne legge i hvert fall en del av vis rikelig tilgang på ressurser gjennom vår arbeidskraft i dette å skulle betjene arbeidsmarkedstiltak. I perioder har vi publikum. For det vil jo stå som en derfor hatt opp til 28 årsverk – hvor absurditet hvis vi skal sitte her med altså mer enn halvparten har vært re- 100 millioner sider med informasjon – kruttert gjennom sysselsetting. Slik det og ikke gjøre annet med dem enn å er i dag, regner jeg med at vi har ca. 18 vokte dem som evnukkene i et harem. årsverk alt i alt. Disse årsverkene for- deler seg med tre-fire årsverk på kon- – Men det må jo være mange folk her servering; det å gå inn og sy om og for å hjelpe? Koster det ikke mange binde inn bøker, samt reparere skader penger å drive dette – i forhold til som det er ganske mye av. Vi har fire andre som ikke driver publikumsser- arkivarer som har ansvaret for den van- vice? lige saksbehandlingen og arbeidet ut – Nei. En av de positive tingene som mot forvaltningen. I tillegg til det har har kommet ut av diskusjonene, er at vi vi et kontorpersonale som tar seg av har fått slått klart fast at det ikke koster lesesalen, avskrifter og som jobber noe mer å yte god service, enn det kos- med sentralbord, journalføring og bi- ter å være litt mer tilbakeholdne eller bliotek. På hver av disse sektorene har avvisende. Så det er nok først og vi altså en fire-fem årsverk. fremst et spørsmål om hjelpemidler og – Det virker jo litt fornemt å komme om holdning; altså viljen til å ville inn her på statsarkivet. Litt tradisjons- gjøre noe, muligheten for å gjøre noe. rikt – det mangler vel bare den gamle For kostnaden er ikke så stor. tobakksrøyken fra Joleik og andre byg- Jeg må innrømme at jeg pleier å si til debokforfattere, så er vi tilbake til de som jobber her at dersom de ikke 1920-30-årene? Auraen er der. har svaret på 30 minutter, så har vi – Ja, på mange måter så er den det. Nå enten galt utgangspunkt – eller så må ble det sagt for 25-30 år siden at stats- vi ha tilleggsopplysninger. For det skal arkivet var det mest høytidelige stedet i ikke være tungvint å gå inn her og hen- Bergen. Det var det siste stedet i Ber- te ut konkrete svar. Men jeg må si med gen hvor kollegaene sluttet å si «De» en gang: Vi setter oss ikke ned og skri- til hverandre og det siste stedet hvor ver bøker for folk, vi setter ikke opp statsarkivaren ble omtalt som slektstavler i flere generasjoner. Men «statsarkivaren» og ikke noe annet. De det som kommer av konkrete spørsmål, tider er definitivt forbi.

20 Bergensposten 1/ 2018

Alex Haleys bok Roots ble en internasjonal bestselger, og ble fulgt opp med en fjern- synsserie. Både boken og serien stimulerte interessen for slektsgransking, og det viste igjen i statsarkivets statistikk.

Jeg er forholdsvis ny i stillingen. Jeg har bare sittet her et halvt år. Min forgjenger som nå er pen- sjonist, var vel noe mer høytidelig enn jeg. Men med meg, er veldig mye av denne auraen borte. Nå pleier vi å si at vi er det minst høytidelige kontoret i Bergen – og langt på vei er nok det riktig. Men du har rett når det gjelder at møblementet er det samme, at vi har vært veldig forsiktige med å gjøre forandringer, at byg- ningen holder på sine tra- disjoner. Vi har – bare i de 22 årene jeg har vært in- nenfor dørene her – byttet ut mestepar- ten av publikum på lesesalen. De har årene. en gjennomsnittsalder som ligger så Fra 1991 og fram til i fjor hadde vi en pass høyt at de av naturlige grunner oppgang på rundt 40 prosent i besøket. skiftes ut med 10-15 års mellomrom. Og faktisk en tilsvarende oppgang i Dermed har vi ikke byoriginalene som henvendelsene pr. brev og telefon. Så gjester lenger. De må vi tilbake til interessen for arkivet er på vei opp – 1950-60-tallet for å finne. Men vi har og gjennomsnittsalderen sannsynligvis opplevd det positive at studentene er på vei ned. Da får vi heller godta at noe kommet tilbake igjen. Det gir oss følel- av auraen forsvinner. sen av at det er liv laga på lesesalen, – Men fortsatt må man høytidelig føre noe vi har sett ganske tydelig de siste seg inn i protokollen når man er på

Bergensposten 1/ 2018 21

Bybrannen i januar 1916 etterlot et bysentrum i ruiner. Når man ser fotografiene skjønner man at de arkivene sopm lå i disse bygningene ikke kunne overleve! Bybrannen i 1916 gav ytterligere argumenter for å flytte Stiftsarkivet ut til landlige omgivelser og en stor tomt med god avstand til brannfarlige omgivelser. besøk? flertallet rettet mot det som er vanske- – Ja, det er riktig. Vi har fortsatt re- lig; barn som har vært bortsatt, foreldre som er blitt borte. Veldig mange spørs- gistrering i gjesteprotokollen. Det som mål berører adopsjon. Det er et spesielt da er morsomt, er dersom vi slår opp i vanskelig felt, fordi informasjonen er de gamle gjesteprotokollene, de fra sperret i hundre år. Men vi ser en helt forrige århundre og langt inn i dette. Da hadde vi kanskje to gjester for da- klar dreining mot det vi kan kalle gen, nå har vi vært oppe i nesten 50 på «alminnelige» spørsmål og «almin- en dag. Så det er klart at det er et annet nelige» mennesker. klientell som kommer her i dag, enn – Slektsgransking er vel noe som har det vi hadde før. Vi er blitt mer folkeli- «tatt av» i det siste? Man får datapro- ge, og vi ser det i de spørsmål som vi grammer for registrering av slektene får. For en generasjon siden var slekts- sine. Folk begynner å interessere seg spørsmålene rettet mot embetsmenn og mer og mer for dette, og det kommer kjøpmannsfamilier. I dag er faktisk vel egentlig fra USA. Der har de jo

22 Bergensposten 1/ 2018

hatt dette som en slags «sykdom» i skje ved hjelp av spesielle kilder eller årevis. Mormonene har for lengst avfo- registre, hjelpe til. tografert de fleste kirkebøkene i Norge – Når vi nå har hørt om litt av det som og selger dem på film. Og vi som er litt er i arkivene her og alle de hyllemeter- borti dette, har jo inntrykk av at det er ne som finnes med millioner av side, så veldig mange på dette området – og må jeg si at jeg er imponert – jeg er helt andre folk enn de gamle sogeskri- imponert over at Bergen og Vestlandet verne som Joleik og Kolltveit? har klart å ta vare på alt dette. For det – Det er helt klart. Men vi har ikke den har jo vært bybranner i Bergen nær samme følelsen av at det har skjedd sagt hvert femtiende år, minst, opp store endringer i løpet av de siste 20-30 gjennom århundrene. Siste gang var i årene. Vi hadde nemlig en sterk opp- 1916, men det har brent siden også. gang i slektsinteressen rundt midten av – Joda, og det er nok også forklaringen 1970-tallet. Det kom fra USA. Man på at vi ikke har mer arkivsaker. Ber- fikk filmen til 200 årsjubileet der i gen som på 1600-tallet var Skandina- 1976, og man fikk «Roots» av Alex vias største by – med flere innbyggere Haley. Det stimulerte interessen i USA enn København og Stockholm, og som for å komme tilbake til røttene her i sto sentralt i et handelssystem for hele Norge. Det som har skjedd seinere, er Nord-Europa, har nok hatt en veldig at når det gjelder spørsmålet om emi- stor arkivproduksjon på 1600-tallet. granter, så er det flere som nå går mot- Alt det gikk tapt i 1702 – på noen satt vei. Altså nordmenn som jakter på ganske få protokoller nær. Og så har den forsvunne grandonkelen i USA og det brent og brent og brent, som du hans familie. Så dette er blitt et mye sier. Men bergenserne har åpenbart mer sentralt spørsmål enn tidligere. lært litt av disse brannene etter hvert, Det som vel er den store endringen, er slik at arkivsakene er blitt oppbevart i nettopp det du sier at det er blitt mange steinkjellere. Det er nok forklaringen flere hjelpemidler. Man har plutselig på at vi har igjen så mye. fått bygdebøker for praktisk talt hver Hvis vi går ut i arkivene, så vil du se at eneste kommune i Vest-Norge, og også en del arkivsaker er svidd i kantene. i store deler av resten av landet. Det Det gjelder først og fremst tollkammer- gjør at folk flest kan få tilfredsstilt det arkivet – for tollkammeret lå innenfor meste av nysgjerrigheten sin der. Men det området som brente i 1916. Der ser så kommer man til et punkt hvor byg- vi at varmen har vært veldig stor, men deboken ikke hjelper lenger. Det tetter at det ikke har tatt fyr. Det kan jo for- seg til – og da vil gjerne spørsmålet bli bause noen, men papir brenner egentlig rettet hit for at vi skal se om det finnes ikke så veldig godt. Hvis papir er kom- en liten bresje i en eller annen kilde pakt lagret, så svir det der hvor oksyge- som gjør det mulig å fortsette. Noen net kommer til. Men der hvor papirene ganger er kildene tømt, da er det ikke ligger tett i hop, der vil det ikke være mer å hente. Andre ganger kan vi kan-

Bergensposten 1/ 2018 23

store skader. Atskillig verre er det hvis kontorene har man gjerne en safe, men man begynner å sprøyte vatn på. Da har safen rommer ikke alt. Nå kan vi i hvert det en tendens til å gå fullstendig i øde- fall si at da får de sende papirene inn leggelse. Men selv den brannen i 1916 hit, for vi har plass nok. Men det er el- kostet oss dyrt. Bergen byrett sitt arkiv lers klart at forvaltningen ofte holder til gikk tapt – så vi har faktisk et hull i i sentrale bygninger på lokalstedet. Der arkivet som gjelder rettsinstansene i har de gjerne flyttet inn i en bygning Bergen i fra 1880-årene og fram til som opprinnelig ikke var bygget som 1916. Det som er eldre enn 1880, var arkiv. Da hjelper det lite å ha et arkiv- avlevert til statsarkivet før brannen – og skap stående i en trebygning som vil er intakt. Men det som lå ute på disse rase sammen og føre til at skapet blir kontorene, det gikk opp i luer. mer eller mindre knust i en total ildmør- Så brannene er en av de store farene for je. Så det å få bygg, bygget helt etter arkivet. Vi pleier å si at det er en fire- forskriftene, det viser seg vanskelig, fem alvorlige farer for et arkiv: Det ene fortalte statsarkivar Yngve Nedrebø. er fuktighet, det andre er sollys, det (Første gang trykket i Døvblindes uke- tredje er brann, det fjerde er levende blad nr. 1–3/96) vesener; mus og dyr som lever i papiret og spiser og gjør sitt fornødne der, samt sopp. Men det verste er menneskelig skjødesløshet. Det er det som er farligst. Og man kan jo ofte bli forbauset over hvor folk har plassert sentrale og viktige arkiver; på et loft der temperaturen svinger fra minus 20 til pluss 40, der hvor duene har fri adgang og kan gjøre sitt fornødne og der hvor det ellers ville gå tapt hvis det begynte å brenne. – Men dere er pålagt å hjelpe offentlige myndigheter med å bygge opp nærar- kiv? Ja, vi har utarbeidet retningslinjer for arkivbygg, slik at kravene er gitt helt klart. Og når vi reiser rundt og inspise- rer, skal vi da påse at regelverket blir fulgt. Men det blir det jo ikke, i hvert fall ikke alltid. Det klages over økono- mi og det klages over at arkivene blir så mye større enn det de var bygget for i utgangspunktet. Ved de forskjellige

24 Bergensposten 1/ 2018

Yngve Nedrebø: Digitalarkivets røtter

23. januar 2018 fyller Digitalarkivet 20 Egil Øvrebø var åpen for ny teknologi, år. Tiden går fort, og det har vært ual- og via forskningsmiljøer i Bergen, kom minnelig kjekt å ha få være med på en Statsarkivet i Bergen i nærkontakt med stor del av det som skjedde før og videoplateprosjektet i 1981, og med rundt åpningen av Digitalarkivet i ja- fargeskanning sammen med Høytekno- nuar 1998. logisenteret utover på 1980-tallet. Eks- Etter en heseblesende start fulgte en perimentene viste at det var teknisk periode med oppbygging av en større mulig å komme opp med gode løsning- er, men det var høye kostnader, og og større skare av brukere i inn- og utstyret var i en tidlig fase, slik at ar- utland. Ikke alle i Arkivverket var like beidsprosessene var for tidkrevende til begeistret, og mye energi måtte brukes at de kunne framstå som brukbare. på å holde kritikerne på plass. Men Digitalarkivet har overlevd, vokst, og Med tiden endret alt dette seg. kan i januar 2018 feire 20 års aktivitet. Det teknologien var på plass for, var dataregistrering, og det ble gjort i stor

stil. Det ble gjort av entusiastiske med- Egil Øvrebø arbeidere, og NAV stilte i perioder Da Egil Øvrebø (1928-2011) ble stats- store ressurser til rådighet. Porteføljen arkivar i Bergen i 1971 laget han en 25 av databaser vokste jevnt og trutt. -årsplan. Der satte han opp de punkte- Lenge var tanken at materialet skulle ne han mente var nødvendige, men brukes til å lage gode innganger til også realistiske, for å gjøre Statsarkivet kildene i form av papirregistre og papi- i Bergen til et fungerende arkiv. Han rutskrifter av kildene. Så kom teknolo- ville inspisere, fjerne avleveringsrest- gien i møte med CD-er, laserplater og ansene, ordne og katalogisere, og gjøre DVD-er. På 1990-tallet ble Internett arkivmaterialet tilgjengelig uten at bygd opp til den nye og revolusjone- originalmaterialet tok skade. Det brak- rende måten å distribuere informasjon te Statsarkivet i Bergen i kontakt med på. forskningsmiljøene i Bergen, og både Digitalarkivet var klar for lansering Phillips og IBM ble etter hvert også ved årsskiftet 1997/1998, og det var bidragsytere. Parallelt med aktivitetene helt naturlig at startdagen ble satt til overfor arkivskaperene kom også utvi- Egil Øvrebø’s 70-årsdag—23. januar delse av arkivmagasinene inn som en 1998. Uten ham, ikke noe Digitalarkiv nødvendig del av planen. i Bergen!

Bergensposten 1/ 2018 25

Historisk institutt i Bergen Oldervoll la ut filene fra folketellingen 1801 i søkbar form på Internett i 1995, Den andre nødvendige forutsetningen og opplevde en eksplosiv vekst i tallet for Digitalarkivet var Historisk Institutt på søk i materialet. Han hadde utviklet i Bergen. Professor Knut Mykland programvare for søk i mange parallelle (1920-2005) hadde vært sentral i opp- databaser, og dette tilpasset han Inter- byggingen av instituttet i Bergen, og nett med mange og store indekser. Det han var blitt interessert i demografisk gav mulighet for raske søk i store data- historie på slutten av 1960-tallet. Han mengder, og kunne derfor tåle mange hadde vært utløser for 1801-prosjektet, samtidige brukere. der hele den norske folketellingen fra 1801 var blitt dataregistrert, i en tid Da Digitalarkivet var kommet på plass som seinere må regnes som våren 1998, og kulturminister Anne «steinalder» teknologisk. Registre- Enger Lahnstein hadde bestemt at Na- ringen hadde skjedd raskt og effektivt, sjonalbibliotekets tastede folketellings- og materialet kunne i sin nye form bru- materiale («Teleslekt» og oppfølgerne) kes i lokalhistoriske studier over hele skulle overføres til Arkivverket og landet, og i utlandet. Digitalarkivet, greide Jan Oldervoll på en natt å skrive de nødvendige tilpas- Det fristet til oppfølging. Egil Øvrebø ningene i dataprogrammene, og tilret- og Statsarkivet i Bergen meldte seg, telegge materialet for publisering. I fant økonomiske midler, og prosjekte- løpet av en eneste natt – natten til førs- ne kom: emigrantene fra Bergen 1874- te pinsedag 1998—ble hele 1900- 1924, folketellingen 1875 for Bergen tellingen med mer enn 2,2 millioner og kirkebøkene for Bergen 1816-1880. poster lagt ut! Fra Nasjonalbibliotekets Registreringssentral for Historiske Da- side var vi blitt tilbudt deres program- ta var dukket opp sist på 1970-tallet, og mer og løsninger. De lo da vi takket kom inn som partner i det siste av disse nei. Men i løpet av den ene natten kom prosjektene. alt på plass, og 1900-tellingen var søk- Jan Oldervoll hadde fått ansvaret for bar og tilgjengelig for alle. 1801-prosjektet fra prosjekteringsfa- Med filene fulgte det også to registre- sen, og han var Historisk Institutts ringsenheter, en på Voss og en i Stav- mann i den digitale satsingen, og gjen- anger, og med dem kom mulighetene nom det også den fremste kontakt- for å fullføre store registreringsarbei- personen for samarbeidet med Statsar- der. kivet i Bergen. Jan Oldervoll har vært den ekstremt kreative nyskaperen som kunne trylle fram fantastiske løsninger, Internett og som kunne sitte oppe natt etter natt for å løse vanskeligheter og forbedre På slutten av 1960-tallet var datama- løsningene. skiner tatt i bruk ved mange universi- tet, og det hadde oppstått et behov for å

26 Bergensposten 1/ 2018

kunne koble dem sammen, først i loka- le nett. Men det ville gi store gevinster å kunne koble dem selv om de fysisk befant seg på ulike steder og med stor avstand. Ulike løsninger ble tatt i bruk. Ved hjelp av telefonlinjer kunne man kom- munisere mellom maskinene, men det var ressurskrevende, og det ble satt inn stor innsats i å forenkle kommunika- sjonen, og i 1974 brukte man for første gang begrepet «Internett» om disse nettene. Også institusjoner utenfor forsknings- miljøene ønsket å koble seg opp i de nye nettene, men lenge var løsningen forbeholdt ikke-kommersielle aktører. Fra 1990-tallet ble det imidlertid åpnet for kommersiell utnyttelse, og med det ble det også åpnet for en rask utvikling av teknologien. Das Digitale Archive in Duderstadt Et bredt spekter av tjenester kom raskt på plass: elektronisk post, www Forskere knyttet til Universitetet i (WorldWideWeb), direkte kommuni- Køln arbeidet med løsninger for skan- kasjon («chat»), formidling av ning av historisk materiale og framfin- nyheter, reklame, tilbud og bestilling. ning av materialet på DVD og nett. I 1997 publiserte de sin rapport om Antallet brukere økte eksplosivt, og «Innovative Forschung in store deler av Verden var blitt samlet i Duderstadt».Professor Manfred Thal- et felles nett, der bare fantasien satt ler var sentral i arbeidet, og han hadde begrensninger. En uendelig rekke av også nære forbindelser til Historisk aktører kastet seg på «bølgen». Institutt i Bergen, slik at tankene og I Norge var det med OL på Lilleham- resultatene fra Duderstadt fort kom hit, mer i 1994 www ble introdusert for og det havnet eksemplar av både rap- et videre publikum. Og fra da av kom port og DVD i Statsarkivet i Bergen. e-post og allmenn bruk av Internett til «Slik kan det gjøres!» å lese og hente informasjon raskt på På mange måter gav «Das digitale plass. archiv» de gode svarene og løsningene på de utfordringene vi hadde hatt med

Bergensposten 1/ 2018 27

Fra Digitalarki- vets 10-års jubi- leum. Egil Øvrebø, Ivar Fonnes og Yngve Nedrebø

Under: Jan Oldervoll

å gi tilgang til det materialet man ved Han reiste tilbake til Oslo, og gikk i Statsarkivet i Bergen hadde testet vi- departementet og fortalte om den nye deoplater, skannere og til arbeidet med tid. de mange databasene som var laget. Digitalarkivet var født, og fikk etter Internett gjorde det mulig å gi gratis hvert gode vekstvilkår! tilgang til bruk av det tastede, og etter hvert også skannede materialet,. Det var ideer som måtte bringes videre opp i systemet! En skisse ble skrevet, og 15. oktober 1997 var herrene Older- voll og Nedrebø på plass i Riksarkivet. De to misjonærene fant slett ikke noen ventende menighet! Riksarkivar Her- stad selv var imidlertid ikke uinteres- sert, og arbeidet for lansering av «Det digitale arkiv», som i mellomtiden av Jan Oldervoll var døpt om til «Digitalarkivet», fortsatte. Dagen ble satt til 23. januar og riksar- kivar Herstad invitert til Bergen, og på et kontor i Dokkeveien kunne han sette serveren i gang. Det kom et pling for hver person som logget seg på, og mens vi satt der plinget det fortløpen- de. Herstad hørte og ble begeistret.

28 Bergensposten 1/ 2018

Einar Offerdahl: MINNER FRA «HAUGEN»

Sydneshaugen høyere allmennskole i Bergen

Sydneshaugen skole. Foto: Widerøe’s Flyveselskap, 1958

I EN LANG PERIODE SOM MIDDELSKOLE, REALSKOLE OG GYM- NAS spilte Sydneshaugen skole en viktig rolle som springbrett for videre utdannelse i akademisk lei. I år, 2017, er det akkurat 60 år siden mine klassekamerater og jeg tok artium ved dette lærestedet og kunne sette på oss duskeluen.

På 60 år har det skjedd mye med skolen og med miljøet omkring. Men i dette tilbakeblikket skal jeg begrense meg til å legge frem no- en historiske data og gi en nærmere beskrivelse av institusjonen slik den var i de årene jeg var elev der: 1952-57. Jeg tar også med noen personlige minner og forteller litt om vår gamle rektor og de lærerne vi hadde i disse fem årene.

Bergensposten 1/ 2018 29

Sydneshaugen skole, Sydnesplassen 9, fjellparti mineres bort. På denne berg- ble oppført 1916-1921 og tatt i bruk knatten ble skansen Christiansberg 1922. anlagt, trolig i begynnelsen av 1650- årene, som ledd i beredskapen under Arkitekt var Kasper Fredrik Hassel krigstilstanden mellom England og (1877-1962), Nederland, for å hindre kombattantene som oppnåd- de interna- i å ta seg frem til Store Lungegårds- sjonalt ry for vann via Puddefjorden. Skansen fikk aldri noen militær betydning og eksis- sine skole- terte neppe mer enn ca. 20 år. På den bygninger i tid Sydneshaugen skole ble reist, var Bergen. Blant disse står Nygård skole for meg i en særstilling, siden jeg hadde vært elev der 1945-52. Frem til 1960 ga Sydneshaugen skole høyere allmenndannende undervisning på kombinert realskole- og gymnasnivå. Opprinnelig var bygningen planlagt som kommunal middelskole (i perio- den 1935-1969 omdøpt til realskole), Sydneshaugen skole. Foto trolig fra 1950- men skulle i tillegg være gymnas etter årene. UBB. at ark. Johan Adolph Fischers staselige både skansen, navnet og lokaliseringen Hambros skole på hjørnet av Kaigaten ble forvandlet til et utbrent murskall i for lengst gått folk av minne. 1916. Det var gjort et klausulerende Skolen er en vakker og verdig murbyg- vedtak om at bygningen skulle tilfalle ning, rommelig og vennlig, med fliser i universitetet, UiB, når denne institusjo- korridorer og haller og skikkelig smi- nen var etablert og trengte lokalene til jern både ute og inne. Møbler og utstyr eget bruk. Overføringen skjedde som på kontor og i lærerværelse var første- nevnt først i 1960 (Bergen byleksi- klasses håndverk, og de hvelvede take- kon).1913 kjøpte kommunen Fastings ne i trappeoppgangene er prydet med Minde, og tomt for skolen ble innteg- vakre fuglemalerier. Bygningens ekste- net på reguleringsplanen for hele dette riør med gårdsrom, samt innvendige arealet. Før byggingen kunne begynne, trapperom og felleskorridorer er fredet. måtte man overvinne de problemene Skolen var et vel anskrevet lærested og som planeringsarbeidet på tomten mye søkt. For å bli elev ved realskolen skapte. Bl.a. måtte et tolv meter høyt her, krevdes det i min tid gode karakte-

30 Bergensposten 1/ 2018

rer fra 7. klasse i folkeskolen, og det kon Sheteligs plass og barnehagen ved første Johanneskirken. Så var det bare å svinge inn til venstre langs med sko- halvåret var en prøvetid. Karakterene lens sørfløy, og via porten i bueporta- ved jul avgjorde om man fikk fortsette len kom jeg inn på skoleplassen. eller måtte slutte. Jeg utviklet tidlig et nostalgisk forhold Til venstre for denne porten i smijern var inngangsdøren til rektors og vakt- til Sydneshaugen skole, eller Skolen på mesters leiligheter. Midt på den grus- Fastings Minde, som det opprinnelige belagte skoleplassen, som skolebyg- navnet var. De fem realskole- og gym- ningen omsluttet på alle fire sider, sto nasårene kom til å få mye å si for min utvikling. Det var her jeg våknet opp en ruvende løvtre - lind eller lønn, tror fra barndommens umodenhet og fikk jeg. I friminuttene pleide elevene i store sirkler å spasere rundt og rundt sansen for fag som matematikk, språk dette treet - skolens «pratebom» - når og musikk. Og som den leselystne nys- været var bra, i mer eller mindre skole- relatert samtale. (Buskplantningene på bildet ovenfor var der ikke i «min» tid.) Til venstre var sykkelskuret og toalettene, festsalen og de to gymnas- tikk-salene med et lite svømmebas- seng. Fløyen til høyre for porten rom- met sløydsal i 1. etasje og klasserom i tre etasjer. Den lengste delen av skole- bygningen, med fasade mot Ivar Aa- sens gate, var bygget vinkelrett på den- ne fløyen og inneholdt likeledes klas- serom i alle tre etasjehøydene. I toppe- Inne fra skoleplassen på Sydneshaugen skole. tasjen var det sangsal med benkene i amfioppbygning. Jeg husker også at skolen hadde auditorium for fysikk/ gjerrigperen jeg var, la jeg ofte veien kjemi og elevlaboratorium. Lengst inne innom biblioteket i Strømgaten og lån- på plassen og til høyre var inngangen te bøker om diverse emner jeg var opp- til skolens vestibyle, hvor elevene i tatt av – bøker som til dels var tung langfriminuttet samlet seg for å spise kost for en tenåring. nistematen sin. I et hjørne her hadde Skoleveien var en del lengre enn til frk. Nilsen rigget opp «butikk» hvor Nygård skole. Når jeg startet hjemme- hun solgte kefir og helmelk på 1/3 li- fra om morgenen, la jeg først i vei opp terflasker til rimelig pris. Herman Foss’ gate, dreide rundt hjør- net ved Harald Hårfagres gate og fort- Flere bilder: Per Jonas Nordhagen: På satte så gjennom Muséplassen til Haa- Universitetets grunn, s. 109-111.

Bergensposten 1/ 2018 31

Anne Olsdatter Baarstad (1863-88). […] Død 11.12.1959 i Bergen. Stensaker var lærer ved Hambros skole 1910-12 og adjunkt, senere lektor ved Bergen katedralskole 1912-32, før han avsluttet karrieren som rektor ved Sydneshaugen høyere almenskole fra 1932 til han gikk av for aldersgrensen 1955. Han var en dyktig pedagog, og ikke minst som historielærer vant han seg ry. Han var en engasjert forteller, og han hadde også sans for den gode replikk, noe følgende episode viser: I en historietime spurte han en elev om hva en Lærerne hadde egen inngang til vestibylen arkelog var. Den rappkjeftede eleven via hovedportalen mot Ivar Aasens gate. svarte: «Det er en mann som leter etter Lærerværelset var i 2. etasje i skolens gamle stensaker!” midtseksjon vis-á-vis skoleporten. I gymnastikktimene var det en populær Fossen nevner også at Stensaker bl.a. avveksling når plassen mellom kirken og var sterkt engasjert i mange sider av skolen ble tatt i bruk til ballspill. Likeledes samfunnslivet i Bergen. Han var den gruslagte plassen ved skolens nordlige bystyremedlem fra 1919, varaordfører ende, inn fra Ivar Aasens gate, med det lite 1933-34 og ordfører 1935. Han ble på velvalgte navnet for en plass: Vinjes gate. sin post til 1942 for å motvirke (Bilde 1 og 2) nazifisering av kommunen, inntil 28. mars, da nazistene avsatte ham. Han De tre første årene på «Haugen» hadde ble gjeninnsatt i mai 1945 og satt til vi Asbjørn Stensaker som rektor. utgangen av året.Fra skoleåret 1955-56 Anders Bjarne Fossen har en en ble han erstattet av cand. real. Hans artikkel om ham i Norsk biografisk Elias Wold. Da gymnaset ble leksikon, bd. 8 (Oslo 2004), som jeg overflyttet til Langhaugen skole 1961, skal sitere litt fra: ble Wold denne nyoppførte skolens «Asbjørn Stensaker, født 6.4.1885 i rektor. Vågå, Oppland. Foreldre: Lærer Thor Siste skoledagen 1955, da rektor Absalonsen Stensaker (1858-1943) og Stensakers avgang ble markert, var alle

32 Bergensposten 1/ 2018

lærerne og elevene ved skolen, samt klasserommet de skulle ha det året. kommunale representanter, forsamlet i Jeg kom i klasse 1E og fikk lektor Konsertpaléet. Skolens eget stryke- Johan Aarberg som klassestyrer. Men orkester satte et ekstra festlig preg på neste skoleår ble det en del «ommøb- stunden. Jeg husker ikke et ord av de lering», så jeg jeg havnet i klasse 2F, talene som ble fremført til Stensakers og lektor Agathe Lunde ble klassens ære, og heller ikke hva han sa i sin hovedansvarlige lærer. svartale. Men jeg minnes godt hvor Det ble ikke tatt klassebilde i disse to stemningsfullt det var da orkesteret årene. Derfor er det ganske få med- under ledelse av adjunkt og sanglærer elever utenom mine gamle klasse- Yngvar Ytrehus fremførte rektors kamerater fra Nygård skole jeg i dag yndlingsmelodi, «Solefallssang» av husker navnet på. Men fra Bergen Ole Olsen, mens Stensaker lyttet byarkiv har jeg fått lister over alle som beveget til tonene fra stolen sin. Jeg vet gikk i 1E, 2E, 1F og 2F i «min» tid. ikke om det var et bevisst valg som lå Jeg skal her bare nevne Walter P. fra bak, men melodiens tittel passet på en 2F. Han var blant dem som satset på prikk til situasjonen: En lang engelsklinjen videre. pedagogisk karriére og et mangesidig sosialt virke var slutt. Bare få år etter I gymnaset hadde guttene i Walters og inntrådte også et solefall for Stensaker min klasse gymnastikktimene sammen. personlig, da han gikk bort 11.12.1959. Walter (bildet) hadde vært så uheldig å få poliomyelitt i begge beina og måtte gjennomgå flere fæle operasjoner på Realskolen Hagavik kysthospital. Han kunne selv- sagt ikke delta i gymnastikken, men var Første skoledagen 1952 stod rektor til stede i timene. Overkroppen hans Stensaker klar med klasselistene på var kraftig, og han var meget sterk i trappen foran armene og likte å bryte håndbak med døren som førte dem av oss som bød seg til. Jeg husker inn til at jeg mang en gang hadde en dyst med vestibylen, og ham. leste opp navnene på dem Jeg likte ham svært godt, det gjorde vi som hørte til 1A, alle. Walter utdannet seg siden til læ- 1B osv. Elevene rer og logoped. fikk beskjed om å stille seg i rekke etter hvert Dessverre må jeg si at i årenes løp har som navnene ble mange minner fra dagliglivet på skolen oppropt, og så gått i glemmeboken, mens andre er loste blitt nokså avblekede og diffuse. Men klasseforstanderen dem til det enkelte litt mer dramatiske hendelser

Bergensposten 1/ 2018 33

kan tre klart frem i erindringen ennå i Asbjørn døde brått i 1994. Tore H. tok dag. For eksempel denne episoden fra siden sikte på å bli flyger, har jeg hørt, 1. realskoleklasse 1952 som ikke endte og dro til Canada for å få opplæring. så bra for meg. Gutter i begynnelsen av Under en øvelsestime i 1959 styrtet tenårene har det gjerne med å prøve flyet, og han omkom. krefter med andre gutter. En dag på høstparten tok en medelev i 1E, Tore H., og jeg ryggtak i sykkelskuret. Tore Gymnaset var en smidig kar og dyktig turner, og Jeg fikk gode karakterer i de to årene tydeligvis hadde han lært seg en del på realskolen, så da jeg valgte å fortset- bryteknep, for jeg visste ikke ordet av te i gymnaset, fikk jeg mitt ønske opp- det før han hadde gjort seg fri fra gre- fylt. Sydneshaugen skole hadde bare to pet mitt, og jeg falt bakover og slo ho- linjetilbud i 1954: reallinjen og eng- det mot kanten av en hellestein. Jeg elsklinjen. Siden interessen for mate- kjente meg matikk var vakt, ble det til at jeg valgte dårlig da jeg reallinjen. Men det andre hovedfaget reiste meg og på denne linjen, fysikk, fikk jeg aldri blødde mye. særlig mye til overs for. En kombina- Tore trakk seg sjon av real- og engelsklinje, med ho- bare unna, men vedvekt på matematikk og språk, ville Asbjørn O., nok vært det ideelle for meg. som også gikk i 1E, tok affæ- Jeg mener å huske at i realskolen var re, bad meg det rene gutte- og jenteklasser. Men fra sette meg på 1. gymnas gikk man over til systemet bagasjebrettet med fellesklasser, noe både jenter og på sykkelen gutter syntes var ålreit, så ålreit at to av sin, og så tråkket han i vei til legevak- oss, Bjørn L. og Berit K., fant ut at de ten i Allehelgensgate med oss. Der ble like godt kunne holde sammen resten jeg etter litt venting tatt hånd om, lagt av livet som ektefolk da skoletiden på på en benk og såret ble sydd med flere «Haugen» var over. sting. Jeg ble liggende der nokså lenge, På de fire laveste årstrinnene hadde syntes jeg, antagelig til observasjon i elevene ikke lov å gå utenfor skolens tilfelle jeg hadde fått hjernerystelse. område i friminuttene. Det var av- Men så ringte de til mor, og hun kom gangsklassene som nøt dette privile- og fikk meg kjørt hjem i drosje. gium. Når været innbød til det, hadde Min ansvarsbevisste og resolutte klas- vi i langfriminuttet flere muligheter å sekamerat Asbjørn O. tror jeg hørte til velge mellom. Fra porten kunne vi de uheldige som måtte slutte på følge veien rett frem. På høyre side «Haugen» til jul og fortsette utdannel- hadde vi da Rosenbergs Asyl, mental- sen andre steder. sykehuset som legen Frants Th. Rosen-

34 Bergensposten 1/ 2018

berg opprettet 1865. (Dette ble siden satt frem der, inntil det var tid å lette på drevet i kommunal regi frem til 1957. baken. Guttene på Nygård og Møhlenpris kal- te institusjonen «Tussaren”.) SÅ KOMMER JEG TIL LÆRERNE. På samme side av veien står den vakre De var alle interessante mennesker toetasjes trebygningen Haakon Shete- som hadde meget å gi. Det jeg husker ligs plass 11, som forfatteren, kritike- om dem, har jeg supplert med opplys- ren og politiaktoren Claus Fasting lot ninger fra «Studentene fra 1921,1935 oppføre på den opprinnelige øde strek- og 1941» og «Norges filologer og real- ningen her. Han anla og dyrket opp ister, 1950» (NFR). Noen nærmet seg dette området i slutten av 1780-årene sterkt pensjonsalderen da vi hadde og forvandlet det til et lyststed (siden dem, men deres pedagogiske evner var kalt Fastings Minde). Lyststedet omfat- likevel usvekket. Ingen av dem lever i tet hele arealet som skolen, asylet og dag, men noen forlot jordelivet for bare de senere bygningene Sjøfartsmuseet, få år siden. Med særlig glede tenker jeg Universitets-biblioteket og HF-bygget tilbake på lektorene Lunde, Aarberg, ble reist på. Universitetet overtok Fas- Seim og Johnsen. ting-huset fra 1968 og restaurerte det til eget bruk. Veien endte i det som i dag heter Haa- Ingolf Johannes Knag (3.12.1907 - kon Sheteligs plass. Her hadde vi to 17.11.1994), lektor (cand. philol.). Vår valg: Vi kunne fortsette inn i Muséha- fransklærer. Hadde en respektinngy- gen, men da måtte vi ha et våkent øye tende «tenkerpanne».En skarping, på klokken så vi ikke kom for sent til altså. Min interesse for fransk språk og neste time. Eller vi kunne returnere til kultur ble vakt i hans timer, og det tak- skolen ved å svinge til venstre og spa- ker jeg ham for. sere videre rundt den store tomten som Han var sønn av skreddermester Lars den gang var opplagsplass for kommu- Johan Knag og Johanne Sophie Dan- nens brenselslager, men hvor i dag ielsen. Spr.-hist. embetseks. 1942. Bi- Universitetsbiblioteket (Haakon Shete- fag: fransk og norsk. Hovedfag: en- ligs plass 7) ligger. gelsk. Studiereiser til England, Frank- Bygningen ble tatt i rike og USA ca. 2 1/2 år. Vikar ved bruk 1961. ymse skoler i Bergen ca. 11 år. Midl. De makeligste av lektor ved Sydneshaugen skole fra oss kunne nøye seg 1944. Ans. 1943. Medlem av Bergen med å slentre de få skolestyre, av utvalget for den høgre meterne til Johan- skole, og av Bergen katedralskoles neskirken og finne forstanderskap. Medlem av Den Nas- seg plass på en av jonale Scenes representantskap og Stu- benkene som var dentenes velferdsutvalg. Gift 10.4.1946

Bergensposten 1/ 2018 35

med arkitekt Kitty Jørstad, f. (Milorg) med grad av fenrik. Basen ble 27.11.1915 i Bodø. (Kilde: NFR, s. etablert i fjellområdet rundt Matre i 451). Gravminne: Storetveit. Masfjorden de siste seks månedene av krigen Gravminnet hans er på Stor- Frithjof Edward Engelsen (1909- 1975), vår første gymnastikklærer. En etveit gravplass. barsking, sikkert med mye «hår på Asbjørn Leivestad ((13.10.1901 - brøstet» - iallfall i overført betydning. 22.2.1989), lek- Gammel turner. Alltid energisk og tor. Han undervis- velopplagt i timene, og som instruktør te oss i geografi i hadde han ikke mistet sin ferdighet fra realskolen, og den gang han var Viking-gutt. Grav- gjorde faget sted: Møllendal. mindre tørt ved å lese høyt av sine

opptegnelser fra Carsten Arnold Bergflødt (19.7.1914 - reiser han selv 25.1.2002), gymnastikk-/fektelærer. Vi hadde gjort i ver- hadde ham i gymnaset, etter Engelsen. den den vide. Han var en dyktig instruktør og utøver. En gang det siste året tok han oss med Gravminne: Nore Neset, Os. til Nesttun skytebane hvor han rettledet oss i våpenbruk og skyting på blink – Lilly Constanse Anita Reinboth (1903- den såkalte «skoleskytingen». 1996), lektor (cand. philol.) Vi hadde Jeg tror ikke han var synderlig impo- henne i tysk i gymnaset. Iflg. nert over mine «Studentene fra 1921», s. 243-44, ble prestasjoner på hun født i Lødingen, som datter av gym-salens ap- gårdbruker Christoffer Husjord (d. parater bukken, 1964) og Laura Berntine Olsdatter. hesten og kas- Gift i 1939 med ingeniør Franz Rein- sen - langt der- both (11.07.07-1963). Cand.philol. ifra, når sant 1932, studieopphold i Tyskland. Etter skal sies. Men en del vikariater ble hun i 1935 adjunkt jeg tok mitt ved Sydneshaugen skole, lektor fra monn igjen når 1937 til skolen ble nedlagt 1961. Der- det gjaldt arm- etter overflyttet til Langhaugen skole, styrke. Kanskje Bergen. Fortsatte til nådd aldersgrense han løftet aldri så lite på det ene øyen- i 1967. Gravminne: Solheim. brynet da han en gang så meg gjøre 50

«push-ups» på golvet og like mange «chins» - armhevinger - i bommen Johan Charles Aarberg (26.8.1910 - Bergflødt står oppført på mannskaps- 7.10.1977), lektor. Far: bødker Søren listen 1945 til Bjørn West-basen B. Aarberg, opprinnelig fra Sunnfjord.

36 Bergensposten 1/ 2018

Mor: Ingeborg J. politisk enga- Strand. Ex.art. sjert (Arbeider- Bg. kat.sk. 1930. partiet), og var Cand. real. iallfall i én peri- 1938. Bifag: ode formann i matematikk, Bergen skolesty- kjemi og re. Han ble rek- geografi. Ho- tor ved Sandaker vedfag: bota- videregående nikk. Ped. eks. skole da skolen 1936. Midl. ad- var forsøksgymnas. Deretter leder for junkt ved Odda komm. h. almensko- Forsøksrådet for skoleverket. le1940-42. Lærer ved Danielsens real- Hjalmar Seim var vår klasseforstander skole og gymnas, Bergen, 1942-45. i klasse 4 grb og 5 grb. Underviste oss i Midl. lektor ved Bergen katedralskole matematikk. Han var stilig og flott, og 1944-45. Midl. lektor ved Sydneshau- vi så ham aldri i dårlig humør eller gen skole 1945-50, lektor fra 1950. sint. Han hadde et godt lag med eleve- (Kilde. delvis NFR, s. 966) Vår klasse- ne, og kunne rett som det var komme forstander i 1E (fag: matematikk) og med en artig bemerkning. Når noen ble 3grb (botanikk). Av en eller annen kalt frem til tavlen for å løse en mate- grunn kalte elevene ham matikkoppgave og ikke fikk det til, «Padden».Han var helst liten av vekst, pleide Seim å nynne de første tonene med velkjemmet grått hår. Han var en av «Aases død».Da visste eleven at han kunnskapsrik akademiker, men liketil eller hun burde skjerpe seg. Gravlagt og grei, aldri sur, og talte et ukunstlet på Fusa kyrkjegard sammen med sin bergensk. G.m. Magda Sørensen kone, psykolog, magister Sol(veig) 19.8.1939. Hun ble født i Stavanger Marstrander Seim 15.11.1905. Gravminne: Solheim. (8.9.1913 - Hjalmar Seim, (15.3.1912-11.10.1985), 8.10.2000). De giftet lektor. Hans far var Andreas Seim, seg i 1940. snekker av yrke. Moren het Berthe

Austrheim. Art. 1931. Cand. real. 1938. Bifag: geografi, matematikk og Carl August Alm kjemi. Hovedfag: fysikk. Ped. eks. (15.7.1906 - 1937. Tilsatt ved Tanks skole, Bergen, 18.10.1993), 1937-40. Lektor ved Trondheim kated- cand.real. Han var ralskole 1940-47. Lektor ved Sydnes- tynn og så eldre ut enn han var. En haugen skole fra 1947. Medlem av sympatisk lærer, både i sin væremåte Norsk Lektorlags lønnsnemnd. Med- og i sin undervisning, syntes jeg, men lem av lagets sentralstyre 1947. (Kilde: noen oppfattet ham kanskje som en NFR, s. 742) I sin bergenstid var Seim «tørrpinn».

Bergensposten 1/ 2018 37

På s. 6 i NFR kan vi lese at han var familiens staselige gravsted på Assis- sønn av ingeniør Carl Emanuel Alm og tentkirkegården, Bergen, hos sine svi- Margit Hjelle. Art. tok han i 1925. Der- gerforeldre, Harald og Ellen E. Son- etter mat.- nat.v. embetseks. 1934. Bi- tum. fag: matematikk, astronomi og kjemi. Harald (1893-1940) og Ellen, f. de Hovedfag: botanikk. Ped. eks. 1931. Rebeur (1903-1986) giftet seg i Dres- Årsvikar ved Tanks skole, Bergen den i 1923. De fikk to barn: Harald W. 1929-31. Adjunkt ved Fana høyere Sontum og Ellen G. E. Sontum. Harald skole, Fjøsanger 1935-37. Lektor ved Sontum d.e. var brannsjef i Bergen og Sydneshaugen skole fra 1937. Ans. omkom ved eksplosjonsulykken på 1935. 1941 g.m. Kirsten Marie Bagge- Marineholmen 8. mai 1940. sen, f. 6.9.1917 i Bergen. I høy alder ble han stedt til hvile på Møllendal Da Gustav Mæland fylte 75 år 1991, kirkegård. sto denne omtalen i Bergens Tidende: Rektor Gustav Helmik Mæland, Øvst- tunveien 40, Nesttun, fyller 75 år lør- Gustav Helmik Mæland (13.4.1916 - dag 13. april. Han ble født i Bergen, 27.9.1999), cand.real. Oslo 1942. ble cand real. fra Universitetet i Oslo i Ex.art. Bg.kat.sk. Iflg. elevprotokollen 1942 og Master of Basic fra University av 1929 var han sønn av overlærer [på of Colorado i 1965. Han har vært lek- Dragefjellet skole] Adolf Kristian Mæ- tor ved forskjellige skoler i Bergen, land (1877-1954). Mor: Hilda, f. Bern- bl.a. på Bergen Lærerskole 1959-70. hardt (1877-1957). Døpt i Johanneskir- Med stipend fra National Science ken (JK) 31.12.1916. Konfirmert i JK Foundation studerte han i USA 1964- 4.12.1932. Vokste opp på Møhlenpris 65. Han var ansatt ved UNESCO 1972 (Thormøhlensgt. 47 og 26). Gift 1948 -74 med oppdrag i Etiopia. Etter hjem- med Ellen Gerda Ernestina Sontum, f. komsten var han inspektør ved U. Phils 7.11.1929 i Bergen. Gustav Mæland er skole, og 1978-1984 rektor på Sotra omtalt (med bilde) i boka «Studentene skule. fra 1935», s. 289. Han var lektor ved Sydneshaugen skole 1945-58. Vi had- Han har forelest i deskiptiv geometri de ham i fysikk og astronomi. Som ved Universitetet i Bergen og vært sen- lærertype var han - slik jeg opplevde sor i matematikk ved Universitetet i ham - Seims rake motsetning: alvorlig Oslo gjennom en 4-årsperiode. og «distansert».Men da jeg møtte ham Rektor Mæland har vært medlem av igjen som vår fysikklærer på lærersko- herredsstyre og skolestyre i Fana, med len, hadde han lagt av sitt «gamle ve- i Bergen skolestyre og studieplanutval- sen», som han trolig mente måtte til av get for lærerskolen. disiplinære grunner den gang. Nå som han hadde med voksne mennesker å Han har vært aktiv orienteringsløper, gjøre, var han seg selv, sympatisk og og har vært – og er fortsatt – turleder i vennlig. Gravlagt på Sontum- Bergen Turlag, der han også er æres-

38 Bergensposten 1/ 2018

medlem. Han er ellers autorisert ski- Prakt. teol. eks. 1920. Lektor ved Syd- instruktør, og medlem av Fana Lions neshaugen skole fra 1920. Ans. 1920. Club. Under krigen deltok han i kam- Gift 1924 med Aagot Johanne Ernst- pene ved Gulsvik og Flå, og var senere sen, f. 26.12.1891. (Kilde: NFR, s. leder av en Milorg-gruppe i Bergen. 265) Gravlagt på Møllendal. Innehaver av Deltakermedaljen.” John Johnsen (19.7.1899 10.11.1985), lektor. Ex.art. Bg. kat.sk. 1919. Cand. philol. 1928. Bifag: historie og norsk. Karl Andreas Gundersen (7.9.1895 - Hovedfag: tysk. Ped. eks. 1926. Vikar 30.1.1995), lek- ved Sydneshaugen skole og Bergen tor, senere rek- tor (på en annen katedralskole 1928-30. Vikar ved Fana skole). Lenge h. skole 1930-32. Adjunkt ved Sydnes- haugen skole 1932-35. Lektor ved før vår tid ble samme skole fra 1935. Ans.1932. han kalt (NFR, s. 420). Han er gravlagt på Møllendal s. m. kona, Bergliot Ulvik Johnsen, som var lektor ved samme skole, og moren Ma- rie Margrethe, f. Vangen, g.m. skoma- kermester Mons Johnsen. «Pregeren».Kallenavnet passet godt til Han var vår lærer i tysk og norsk. Jeg mannen, for var det noe han likte, var skulle gjerne opplevd skoletiden med det å preke – monotont og drevent. Det lektor Johnsen om igjen. Et likendes var i kristendomsfaget han utfoldet menneske og en fin pedagog. Jeg ser sine talegaver hos oss, i realskolen og i ham tydelig for meg i dressbeskyttende 3grb og 4grb. Ikke et eneste av hans lagerfrakk, som han bestandig var iført mange ord har «overlevd» hos meg, i timene. Han likte å ha oss på nært bare et erindringsbilde av ham. Han hold når han eksaminerte eller gjen- var tung i sessen, Gundersen. Når han nomgikk noe, derfor gikk han opp og kom inn, fant han straks veien til kate- ned mellom pultradene og stanset snart terstolen, og der satt han. Vi la merke ved én pult, snart ved en annen. Han til at han av og til førte noe opp mot hadde det laget at han plutselig - mens nesen. Noen ville ha det til at det var han talte med normal stemmestyrke - en møllkule han luktet på. Kanskje det kunne sette i med noen ord i fortissi- var dét som gjorde at kroppen hans mo. Før vi ble vant til det, kunne det holdt seg så godt, nær inn på 100 år! nok hende at en og annen av oss skvatt Han ble født i Kristiansand. Foreldrene til! var underoffiser Gotfred O. Gundersen Yngvar Ytrehus, adjunkt, f. i Bergen og Sofie Elisabeth Ludvigsen. Art. 17.1.1922. Iflg. «Studentene fra 1941», 1914. Teologsik embetseksqmen 1919. s. 633, er han sønn av vaktmester Gutt-

Bergensposten 1/ 2018 39

orm Y. og Ingeborg Sætre. Cand. philol. skolefolk, 456. Grav- 1949. sted: Hjelmås i Lind- Organist Dag Fluge, som kjenner ham ås kommune. godt, har fortalt at Ytrehus også hadde Asbjørn Knut Hen- utdannelse som den (9.6.1901- organist og var 13.6.1988), lektor ansatt i Første (cand.philol.). Metodistkirke, Vår engelsklærer. På Bergen. Han den tiden hadde han underviste i en liten bart og så presis ut som en eng- tysk, husker elsk gentleman. Men synet kan bedra: Fluge, men vi egentlig var han nordfjording, født i hadde ham som Gloppen. Foreldrene var gårdbruker og sanglærer i 3 grb lærer Jon Henden og Oleanna Olsdtr. og 4 grb - 1 time Henden. Begge f. Ytre Henden, Glop- i uken. Hans pen. solide undervisning i dette faget gjorde at min slumrende musikkinteresse våk- Art. 1926. Teologicum 1932. Ped. eks. net og vokste seg sterk. Det imponerte 1937. Engelsk bifag. 1938. Eks. ved 1- meg at han lekende lett kunne improvi- årig hagebruksskole og 1-årig handels- sere pianoakkompagnement til hvilken skole. Studieopphold ved Thomas som helst av melodiene i sangboka. Og School of English and Foreign Lan- hans utgreiing om store komponister og guages, 6 måneder 1934. Vikar ved platene vi fikk høre i den sammenheng, Nesna off. lærerskole, Kongsberg førte til at jeg begynte å gå på konserter komm. h. almennskole, Øvre Eiker og lytte flittig på NRKs musikkpro- komm. h. al- grammer. mennskole, re- alskolen ved Fra 1957 ble Yngvar Ytrehus adjunkt Nordmøre ved Langhaugen skole i Bergen. Han Ungdomsskole, nådde den ærverdige alder av noen og Grimeland 90 år og ble trolig den sist gjenlevende skole, Oslo. Til- av alle våre lærere på «Haugen”. satt ved Sydnes- Magnus O. Eikanger (24.7.1906 - haugen skole 19.7.1981), lærer. Vi hadde ham i sløyd 1938. Lektor på realskolen. En dyktig pedagog av ved samme den gamle skole. Jeg har alltid likt å skole fra 1945. lage ting i tre. Kanskje skyldes det im- Ans. 1938. (Kilde: NFR, s. 323-24. pulser fra slektninger som hadde snek- Ligger på Vereide gravlund, Gloppen, i keri som yrke eller hobby. samme grav som kona, Mary Emilie, Magnus Eikanger er omtalt i Norske født Bech.

40 Bergensposten 1/ 2018

Agathe Lunde (22.1.1894 - 5.6.1981), lyst. Dét klarte derimot Carl Grimberg lektor. Art. 1916. Cand.philol. 1920. med sitt store verk om menneskenes liv Bifag: historie og tysk. Hovedfag: en- og historie, som jeg slukte fra første til gelsk. Ped. eks. 1922. Studiereiser: siste bind. Wollnick hørte ikke til de England 1921, 1933, 1935 og 1948. lærere som sa noe morsomt i timene, Tyskland 1928 og 1938. Lektor ved men heller ikke noe som forårsaket Sydneshaugen skole fra 1920. Ans. tårer på kinn eller tenners gnissel. Fra 1920. (Kilde: NFR, s. 527). sitt opphøyde sete foran tavlen gjen- nomgikk han den aktuelle dose fra Agathe Lunde var i mange år inspektør pensum, og i neste historietime ga han ved skolen. Hun var vår noen av oss anledning til å vise at vi klasseforstander i 2F; underviste oss i hadde annammet hans ord og husket tysk. En elskelig dame, kanskje noe dagens lekse. I karakterprotokollen «lærerinneaktig”. noterte han så sirlig en mg, tf eller ng. Agathe og søsteren Louise, begge Elever har alltid vært snare til å merke ugifte, har fått sitt siste hvilested på seg særtrekk hos lærerne sine - Møllendal under felles gravminne. De væremåte og utseende. Det eneste litt var 7 søsken iflg. FT for Bergen 1900. avvikende jeg i dag husker om Foreldrene var handelsborger og Wollnicks apparisjon, er den svakt skomakermester Lars Joh. Lunde og indianeraktige ansiktskuløren og at han Agathe Katanes, født hhv. 1847 og hadde en litt pussig ryggstiv gangart. 1852, begge på Tysnes. Da Sydneshaugen skole ble nedlagt Ludvig Hansen Wollnick, lektor (cand. som gymnas, fikk han post som lektor philol.). Født 16.4.1904 i Kristiansund ved U. Pihls skole, som den gang had- N, som sønn av redaktør, o.r.sakfører de adresse Fosswinckels gate 5. og byskriver Christian Hansen Iflg. basen «Dødsfall i Bergen 1912- Wollnick, og Gyda Larsen. Art. 1923. 1972» døde Ludvig Hansen Wollnick Spr.-hist. embetseks 1929. Bifag: tysk 1.8.1968, adr. Strandgaten 221. og historie. Hovedfag: engelsk. Ped. Hverken hans eller konas gravminne er eks. 1931. registrert hos DIS Norge. Vikar ved Sydneshaugen skole 1932- Kjell Indrehus (27.8.1916 - 6.5.2003). 33. Midl. lektor ved samme skole fra Vi hadde adjunkt Indrehus i norsk i 1933. Lektor fra 1937. Ans 1935. Gift realskolen. Så vidt jeg husker var han 1944 med Josephine Cosgrove, f. 19.3. alltid ulastelig kledd i mørk dress, og 1909 i Glasgow. (NFR, s. 936) som den eneste av lærerne våre gikk Wollnicks fag hos oss var historie. Den han med briller. Kanskje det var litt til interesse jeg senere fikk for denne plage for ham at han haltet og lespet. disiplinen, skyldes helt sikkert hverken Indrehus var den som ga oss den første pensum eller at Wollnick klarte å gi systematiske innføring i nynorsken, en stoffet et liv som stimulerte min lære- målform som bergenske elever har ord

Bergensposten 1/ 2018 41

Tilbake til begynnelsen. Skolens nærmeste omgivelser da den var helt ny. Vi ser bl.a. Bas- tiansens gartneri og Johanneskirken. Foto: Ralph L. Willson, 1925.

på seg for å amanuensis i teatervitenskap ved UiB. beherske Bestyrer for Teatermuseet. Har skrevet dårlig. Det var flere bøker, som jeg har noen av. Til vel heller ikke tross for at vi hadde ham som vikar å vente at vi bare en enkelt norsktime, gjorde hans ungdommene personlighet og evne til medrivende klarte å pumpe fortelling slikt inntrykk på meg at jeg opp synderlig ikke har glemt det siden. Han døde interesse for de 21. august 1984, vel 72 år gammel. norske Bisatt i Troens kapell 28.8 og er grav- klassikerne, eller falle i staver over de lagt på Storetveit sammen med kona, stiloppgavene vi fikk. Han er gravlagt Gerd. på Undersbo gravsted, Larvik, i samme grav som ektefellen, Inger Dorthea.

Knut Nygaard (1912-1984), lektor (cand. philol.), senere universitets- lektor i norsk, deretter første-

42 Bergensposten 1/ 2018

Gina Dahl: Bøker i Norge i gamle dager

Denne artikkelen handler om bøker i Hvorfor ble det slik? Hovedgrunnen Norge i gamle dager. Spørsmålet er kan sies å være Luthers tanke om at kort og godt- hva leste forfedrene våre? religionens sanne kjerne lå i Skriften. For å kunne svare på dette, må vi først Det var i Bibelen de kristne sannhetene si litt om hvem som kunne lese, hva var å finne. Selv oversatte da også Lu- lesning var, og hvilke kilder vi har for ther Bibelen til tysk, noe som i ettertid å kunne kartlegge hva de før oss eide fikk stor betydningen for det tyske av bøker og andre typer skrifter. språkets utvikling. Luther vektla også betydningen av menigmanns lesekunn-

skaper for å kunne tilegne seg Skriften. Hvem leste? På mange måter kan vi si at vi ved re- Å vite hvem som leste i eldre tider er et formasjonen gikk fra en kirke (den spørsmål med mange svar. På mange måter kan Martin Luther (1483-1546) sies å være viktig her. Fjoråret, 2017, var et offisi- elt Luther-år; den 31. oktober var det 500 år siden Luther hang opp tesene sine på kirkedøren i Wit- tenberg, og vi har god grunn til å takke ham for det norske folks lesekunne i tidligmoderne tid.

Nordmenn før oss var i europeisk sammenheng svært flinke til å lese, elder som yngre, kvinner som menn. Ikke minst kvinnene er underkommu- niserte når det gjelder spredningen av lesekunnskaper: Mange norske barn lærte nok å lese av mødrene sine. Bildet er malt av Gerrit Dous (1613-1675), og heter Portrait of an old woman reading. Kilde: Wikime- dia commons.

Bergensposten 1/ 2018 43

katolske) hvor det religiøse skjedde loven av 1739. Begge disse lovene ble gjennom handling, til en religion utformet under det som i dag kalles (lutherdommen) hvor ting nå skulle pietismen, en periode i norsk åndsliv skje gjennom Ordet. hvor fokuset var å intensivere innbyg- gernes kjennskap til kristendommen og Danmark-Norge ble som kjent luthersk å initiere til en ektefølt og levende tro. etter en lengre borgerkrigstid i årene 1536/37. Naturlig nok ble derfor også Som sådan var pietismen en reaksjon fokuset på Ordet viktig her hjemme, og på 1600-tallets ortodoksi, som langt på vei hadde redusert mennesket til en som en følge herav, lesekunnskaper: syndig tilhører som lite kunne gjøre for For å kunne tilegne seg (luthersk) kris- tendom, måtte man kunne lese Skrif- sin egen frelse. ten. Også andre «goder» fulgte i kjøl- Poenget med konfirmasjonsloven var å vannet av det å kunne lese. Den som sørge for at alle unge kunne de nød- kjente Skriftens ord og levde etter dette vendige delene av Skriften før ved- ville være en dydig undersått som tjen- kommende ble opptatt i voksensamfun- te kongen og var Gud til ære. Og, et- net. Som sådan fulgte det rettigheter hvert som land innehadde slike gud- med det å være konfirmert; ingen fryktige undersåtter ville vernes av en ukonfirmerte kunne tjene som edsvit- gud som ellers kunne øse av sin vrede i ne, gifte seg eller avtjene militærtjenes- form av uår, pest og andre landeplager te. Dessuten ble det pålagt å stille til der hvor han fant det for godt. nattverd senest andre søndagen etter Og fokuset på skrift og lesekunnskaper avholdt konfirmasjon. Konfirmasjonen bar frukter: Forskningsmessig har man skulle nå også gjennomføres ved en offentlig prøve i kirken. Å unndra seg konkludert med at folk lærte mye tidli- gere å lese i lutherske land enn i de konfirmasjonen var dessuten straffbart. katolske. Og, fremst lå faktisk de skan- Skoleloven av 1739 gjaldt skolene på dinaviske landene, inkludert Danmark- landet. Her var det også innøvingen av Norge. lesekunnskaper, og da spesielt kristen- domskunnskapene, som sto i høysetet,

mens skriving og regning stort sett ble Lover om leseopplæring behandlet stemoderlig. Både konfirma- Men selv om Luther poengterte viktig- sjonsloven og skoleloven hadde derfor heten av å kjenne Skriften, tok inn- som målsetning å innøve lesekunnska- øvingen av lesekunnskaper tid. Egent- per i ungdommen, men med det formål lig er det uvisst når nordmenn flest å lære dem Skriften. Rent praktisk ble lærte seg å lese, og hvor godt de egent- skolegangen avsluttet med konfirma- lig behersket kunsten. sjonen, som dermed på mange måter ble en slags endelig eksamen i kristen- I utgangspunktet anses de viktigste domskunnskaper. lovene for leseopplæring for å være konfirmasjonsloven av 1736 og skole-

44 Bergensposten 1/ 2018

Skoleloven av 1739 gjaldt sko- lene på landsbygda. Skolevese- net var i hovedsak basert på omreisende lærere, mens en bredere bygging av skolehus kom litt etter litt. Om skolelivet var så kaotisk som på bildet, er ikke godt å si. Bildet er malt av Jan Steen (1625/26-1679), og kalles The village school. Kilde: Wikimedia Commons.

sitt kunne sette seg grundig inn i (de religiøse) forholde- ne i prestegjeldet. Det spesielle med sjeleregist- rene er at de noterer lese- kunnskaper, og de vi har bevart fra tidlig 1700-tall dokumenterer at flere nord- menn også kunne lese allere- de før konfirmasjons- og skoleloven av henholdsvis 1736 og 1739. Antagelig kunne altså flere nordmenn lese allerede på slutten av 1600-tallet, noe som er svært tidlig i Men hva var egentlig lesekunne? europeisk målestokk. Og, det er heller Med slike intensiverende tiltak er det å ikke slik at de i byene leste bedre enn anta at brorparten av den norske be- de på landet, snarere tvert om. Skolelo- folkningen lærte å lese i første halvdel ven av 1739 gjaldt landet, ikke byene, av 1700-tallet. Men bildet er mer bro- og det er lett å se for seg at det var ket enn som så. For det første har sjele- vanskeligere å organisere fungerende registrene bevart for perioden, dvs. skoler i mer uoversiktlige byer enn det registre over folk som bodde innenfor det var på landet. Biskop Erik Pont- en viss kirkelyd, pekt på at mange oppidan (1698-1764) i Bergen skrøt da nordmenn også kunne lese før de oven- også etter endt visitas i stiftet sitt over for nevnte lovgivingene. Disse sjelere- lesekunnskapene til jostedølingene! gistrene finnes bevart fra ulike deler av Men på tross av at mange nordmenn Norge, og var tenkt brukt under bispe- lærte å lese tidlig, så er det nok likevel visitasen for at biskopen under besøket riktig å si at lesekunnskapene i den

Bergensposten 1/ 2018 45

norske befolkningen totalt sett var og «uden» bok, hvilket vil si at han i svært ujevne, og det helt frem til mo- løpet av de årene han gikk til presten derne tid. Lesekunnskaper var så ikke bare hadde bedret lesekunnskape- mangt, og av flere grunner: De som ne sine, men også økt massen av stoff lærte seg å lese i tidligmoderne Norge han nå kunne utenat. Anders Nilsen, var trent nokså utelukkende i å lese som stilte om igjen til presten sammen religiøse tekster, og det er derfor ikke med Simon, kunne «med Nød læse i sikkert at de hadde redskaper nok til å Bog».Også i andre konfirmasjonslister kunne forstå andre typer tekster som rundt om i landet ser vi at enkelte slett brukte helt andre ord enn de leserne ikke kunne lese. Lesekunnskapene var vant med. For det andre opererte rundt om i tidligmoderne Norge var man tidligere også med to kategorier altså svært varierende både med tanke for lesing, nemlig innibok og utenbok. på tid og sted. Å lese innibok var det vi i dag kaller for lesing, å kunne lese en tekst inne i seg og forstå innholdet. Å lese utenbok Kilder til bøker rundt om i norske derimot, var å ha repetert det som sto i hjem teksten såpass mange ganger at man Men selv om flere kunne lese, er det kunne innholdet utenat. Sånn sett kun- ikke sikkert at bøker var tilgjengelige ne man boka, men ikke gjennom le- eller at folk hadde råd til å kjøpe dem. sing. At bøker likevel ble anskaffet vet vi litt Lesekunnskapene i Norge var derfor om likevel, hovedsakelig takket være varierende i lang tid. Selv utover på opptegnelser i skifteprotokoller. 1800-tallet kunne ikke alle lese, noe Hva er egentlig skifteprotokoller? Skif- blant annet konfirmasjonslistene viser ter ble i utgangspunktet holdt da et oss. For eksempel står det om Simon medlem av husstanden døde og verdie- Olsen, konfirmert i Kinn 1824, at han ne i boet skulle deles mellom arvinge- har «Repeteret fra 1821 med nogen ne. Dog var det ikke påkrevd i alle Fremgang saavel i Bog som uden Bog. tilfeller å holde skifte. Noen ganger Proft: 1 Deel i LB: Skjonner 3 Tall, eide ikke den som døde noe av verdi, god Forstand, men meget forsømt dog andre ganger hadde verdiene blitt for- uden legeml. Feyl og Moralske Ly- delt mellom arvingene lenge før ved- der».Simon, som var 19 år da han ble kommende døde. Svært ofte ble hele konfirmert, hadde nok strevd lenge bo også delt «i minnelighet» uten at med å komme gjennom det nåløyet noe offentlig skifte ble holdt. Men i konfirmasjonen var; i alle fall hadde enkelte tilfeller krevde staten offentlig han prøvd seg helt siden 1821. Tyde- skifte, deriblant hvis arvingene var ligvis kunne han også kun én del av umyndige. Her ble staten på sett og vis Pontoppidans forklaring, og ikke de i garantister for at de som ikke hadde utgangspunktet påkrevde fem. Han myndighetsstatus ville få det loven tilla hadde dessuten hatt fremgang både «i» dem.

46 Bergensposten 1/ 2018

Mye av lesingen i gamle dager foregikk i form av høytlesning. Her Gerrit Dous’ (1613-1675) Reading the Bible. Kilde: Wikimedia Commons.

På bakgrunn av at skifter slett ikke alltid ble holdt, er ikke bøker opptegnet i skifteprotokoller repre- sentative for hele den norske befolkningen. Likevel kan vi si at de gir oss en god pekepinn på hva som fantes av bøker og skrifter rundt om i norske hjem, ikke minst fordi opptegnelsene ofte ble gjort svært så detal- jerte: I en tid hvor mange hadde lite, var en bok av stor verdi, og gjerne nøye beskrevet i form av både tittel, forfatter, og kanskje også trykkeår og sted. Slik er det imid- arvinger som trengte pengene mer enn lertid ikke alltid; ofte nevnes bare en bøkene. Dette var også tilfelle med salmebok, uten at vi får vite hvilken trykte bokkataloger: Disse var gjerne salmebok det gjaldt. laget over store private boksamlinger To andre kilder er også viktige når det hvor eieren hadde dødd, og bøkene gjelder å kartlegge hva nordmenn før som ble solgt ble som oftest avhendet for å skaffe arvingene penger. Dersom oss eide av bøker og andre typer skrif- vi vil vite hva menigmann eide, er det ter, nemlig auksjonskataloger eller – imidlertid skifteprotokollene vi må gå protokoller og trykte bokkataloger. Det til, ikke minst fordi det finnes langt var flere grunner til at bokauksjoner ble holdt. For det første kunne bokauk- flere slike enn auksjons- og salgsproto- sjoner bli holdt i tilfeller hvor arvinger koller. Men takket være disse forskjel- lige typene opptegnelser vet vi imidler- ville kvitte seg med bøker de ikke tid litt om hva slags bøker de før oss trengte, eller av diverse handelsmenn som hadde dette som næringsvei. Bø- hadde i hyllene sine. ker kunne også bli auksjonert vekk av

Bergensposten 1/ 2018 47

Det var i all hovedsak den omreisende bokhandleren som brakte bøker ut på landbygda. Her Johannes Hubertus Cuypers’ (1769- 1858) bilde The book sel- ler, hvor handelsmannen bringer bøker til en av de lokale bygdekonene. Kil- de: Wikimedia Commons.

Bøker i sirkulasjon Bøker i gamle dager var ikke allemannseie på samme måte som i dag. Til det var folk for fatti- ge, og veien til å skaffe seg bøker mer krongle- te. Det var nok lettest å skaffe seg bøker i bye- ne, hvor det fantes langt flere konkrete bokutsalg enn på landsbygda. Her kunne bøker kjøpes fra enkeltstående bokhandlere som hadde Hvor mange bøker hadde så den jevne skaffet seg bøker fra diverse trykkerier husstand i tidligmoderne Norge? Ikke i inn og utland. Bøker kunne også kjø- mange. Jostein Fet, som i sin bok pes direkte fra trykkerier og bokbinde- Lesande bønder fra 1995 har under- re. Disse sistnevnte kjøpte inn trykte søkt bokmassen på Sunnmøre i perio- bøker uten innbinding som så ble vide- den 1700-1839, har konkludert med at resolgt enten med eller uten bokbind. det fantes rundt 2,85 bøker i de skifte- På landsbygda, derimot, fikk man gjer- ne hvor bøker i det hele tatt var å finne. ne kjøpt bøker fra omreisende boksel- Hvor representativt dette tallet er, er gere som hadde plukket opp slike fra ikke godt å si, men det vitner om at salgsinstansene nevnt ovenfor. Alle, folk før oss ikke leste like mye som i både allmuen selv og bokselgerne, dag. Men kanskje var derfor også de kunne dessuten kjøpe bøker på auksjo- bøkene de hadde langt mer kjærkomne. ner. Og, når bøker først var kommet inn i en husstand, forble de gjerne der i generasjoner.

48 Bergensposten 1/ 2018

Allmuens lesing – Bibler og men derimot på kirken og de av over- postiller klassen – inkludert lærde – som hadde midler til å anskaffe seg dem. Hvis vi nå går til disse skifteprotokol- lene som viser eierskap av bøker, hva Det som fant veien ut til distriktene var er da kjernelitteraturen? Som forventet således ikke fullstendige bibler, men i en tid hvor leseopplæringen var reli- deler av Bibelen. Blant annet ble det i giøst orientert, var de fleste bøkene den tidligmoderne perioden trykket rundt om i norske hjem av religiøs art. opp Nye testamenter i store opplag, Av disse var ikke minst Bibelen viktig. utgaver som det var langt billigere å skaffe seg enn hele bibler. Det var ikke I luthersk ånd utga også den dansk- før på slutten av 1700-tallet, og ikke norske staten Bibelen på dansk etter minst utpå 1800-tallet da bibelselskap reformasjonen. Disse såkalte konge- for alvor sendte store opplag ut på biblene, og da spesielt de til Christian markedet, at bibelspredningen virkelig III (1550), Frederik III (1589) og skjøt fart. De store gamle praktbiblene, Christian IV (1633), var monumentale derimot, var det få bondefamilier som storverk. Disse ble tykket i store og eide. Og for dem som hadde slike, imponerende formater, og var illustrer- fungerte de nok som klenodier hvor te. Naturlig nok var disse store prakt- fødsler og dødsfall i familien ble nøye biblene ikke beregnet på menigmann, innført.

De første biblene som ble utgitt etter reformasjonen var store, illustrerte praktverk som menigmann ikke hadde råd til å kjøpe seg. Her et utsnitt av Christian IIIs Bibel fra 1550. Kilde: Wikimedia Commons.

Bergensposten 1/ 2018 49

En av fortidens mest utbredte salmediktere var Thomas Kingo (1634-1703). Han var for- fatter av en av datidens kjæreste åndelige sangbøker, nemlig Aandelige Siuge-Koor; denne boka kom i to deler mellom årene 1674 og 1681. Kingo ble også redaktør for den offisielle kirkesalmeboka som kom i 1699, kalt Kingos salmebok, en bok som var i bruk i Den norske kirke svært lenge. Kilde: Wikimedia Commons.

En annen bok som var populær lesning satte sammen prekenene sine selv, gjor- blant allmuen var postillene. Disse pre- de ikke prestene seg lenger nytte av kensamlingene hadde lange tradisjoner. denne typen bøker. Blant allmuen, der- Etter reformasjonen var slike bøker imot, ble postillen yndet lesning, da den gjerne yndet lesning blant prester som tillot dem å kunne lese seg gjennom nå måte lære seg å preke på luthersk vis. kirkeåret på egenhånd. Mens noen av Ettersom postillen inneholdt evangelie- postillene var små, var andre store og tekstene for alle søn- og helligdager i kostbare, trykket i formater som lignet kirkeåret med tilhørende utlegging og bibler. Populære var blant annet postil- forklaring, ga den dem prekener de kun- lene til Jesper Brochmann (1585-1652) ne lese opp kirkeåret rundt. og Povl Medelbye (død 1632). Etter hvert som tiden gikk og prestene

50 Bergensposten 1/ 2018

Salmebøker, bønnebøker og dagene. De mer spesifikke kunne der- andre religiøse trykk imot inneholde bønner mot pest, krig og sykdom. Noen av disse rettet seg Det har vært hevdet at reformasjonen i mot reisende, andre mot soldater, barn Norge ble gjort via sang. Gjennom og ungdom. blant annet kirkesangen, fikk allmuen innøvd lutherske tanker og leveregler. Vanlig religiøs oppbyggelseslitteratur Men det ble også sunget i hjemmene, fant også veien ut til allmuen, bøker og da gjerne fra de mange salmebøke- som ikke var direkte trosinnøvende ne og åndelige sangbøkene som florer- men som hadde en religiøs grunntone te i ymse størrelser. som ideelt sett styrket leserens tro. En av de mest populære her var presten Av salmebøker var nok Thomas Jonas Ramus’ Naadens aandelige Mar- Kingos (1634-1703) en av de aller kets-Tid fra 1680. Et annet og mer fremste i tidlig nytid. Kingo var salme- kuriøst skrift var himmelbrevet. Dette dikter, og ble på grunn av sitt ry gitt i var vanligvis trykket på ett ark og vak- oppgave å utgi en offisiell salmebok kert dekorert, og inneholdt en beskjed for Danmark-Norge. Av ymse grunner fra Gud eller Jesus som ifølge historien ble denne bestillingen trukket tilbake, var falt ned fra himmelen eller sendt til men Kingo ble likevel forlegger for jorden med en engel. Vanligvis ble den offisielle salmeboka som kom i brevet funnet av en bonde, og brevet i 1699, nemlig Den Forordnede Nye seg selv formante om viktigheten av å Kirke-Psalme-Boog. Av de 299 salme- lede et sedelig og gudfryktig liv for at ne i bokas førsteutgave var dessuten 86 ikke Guds straffedom skulle ramme. forfattet av Kingo selv, og det er kan- Slike himmelbrev ble gjerne tatt vare skje ikke underlig da, at boka for etter- på som lykkeamuletter, og hang ofte på tiden ble kalt nettopp for Kingos sal- innsiden av kistelokk. Småskrifter om mebok. Og boka ble ikke bare brukt i syner og ekstatiske opplevelser var alle kirkelyder; populær som den var, også populære. fant den også veien ut til norske hjem. Kingo var dessuten forfatteren av en av periodens mest populære åndelige Katekismer, ABCer og andre sangbøker, nemlig Aandelige siunge- skrifter Koor (1674-81), som var populær blant allmuen på lik linje med Petter Dass’ Andre bøker allmuen kunne gå til an- Catechismus-Sange (1715) og Evange- skaffelsen av var katekismer. Malen lie-Sange (1722). for disse var Luthers Lille katekisme. Boka utkom for første gang i 1529, og Bønnebøker var også populære rundt inneholdt budene, trosbekjennelsen, om i norske hjem. Disse hadde mange Fader vår, dåpen, nattverden og skrifte- funksjoner. De mer allmenne bønnebø- målet. Dette skriftet ble også et av Den kene inneholdt for eksempel bønner til norske kirkes bekjennelsesskrifter. lesing morgen og kveld, samt for uke-

Bergensposten 1/ 2018 51

I utgangspunktet var katekismen brukt i den religiøse undervisningen av ung- dommen etter kirketid. Her gikk pres- ten eller klokkeren gjennom katekis- mens læresetninger slik at tilhørerne kunne lære seg dem utenat. Etter hvert kom Luthers Lille katekisme i flere utgaver, slik at folk selv kunne tilegne seg innholdet i den. Også flere katekis- mesalmer ble utgitt, salmer som hjalp ytterligere til med kateketiseringen av den norske befolkningen. En av de mest kjente slike var Hans Adolph Brorsons Troens rare Klenodie (1739). Luthers Lille katekisme brukte spørs- mål og svar som innlæringsform. Om dåpens sakrament er det første spørs- målet som stilles «Hva er då- pen?».Svaret som gis er: «Dåpen er mer enn vann. Den er vann omsluttet av Guds befaling og forent med Guds ord».Etter hvert førte ønsket om å for- midle en dypere forståelse av katekis- mestoffet til at forskjellige katekisme- ABCer var småtrykk som inneholdt alfabetet forklaringer så dagens lys, spesielt og ordøvingslister. Småtekster til bruk i utover på 1600-tallet. Og i 1737 kom leseopplæringen var også inkludert her. Den den som så skulle bli påbudt ved all første ABCen på nynorsk var laget av peda- gogen og forfatteren Andreas Austlid (1851- konfirmsjonsundervisning i Danmark- 1926), som også grunnla Møre folkehøgsku- Norge, nemlig bergensbiskopen Erik le. Pontoppidans (1698-1764) Sandhed til Gudfrygtighed, udi en eenfoldig og Også de tradisjonelle leseopplærings- efter Muelighed kort dog tilstrekkelig bøkene, ABCene, kunne være religiøst Forklaring over Sal. Doct. Morten orientert. ABCer var i seg selv små Luthers Liden Catechismo, Indehol- leseopplæringsskrifter som inneholdt dende alt det, som den, der vil blive salig, har behov at vide og gjøre. Også alfabetet, øvelsesord og små, enkle denne var formet som spørsmål og tekster med leseopplæring som sikte- mål. Det fantes forskjellige typer av svar, opprinnelig 759 sådanne som i denne, og en av dem var den såkalte senere utgaver var redusert til 750. katekismen-abcen, vanligvis på 16 Antagelig var den både elsket og fryk- sider. Denne inneholdt de sedvanlige tet av konfirmantene i lang tid.

52 Bergensposten 1/ 2018

Det var i hovedsak klokkeren som hadde i oppgave å lære ungdommen opp i katekismen etter kirketid. Her har Adolph Tidemand fremstilt hvordan kateketiseringen kunne ha fore- gått (1854). Kilde: Wikimedia Commons. leseopplæringsdelene som alfabetet og øse litteraturen. I dag er dette forholdet stavelsesord, samt de ti bud, trosartik- snudd på hodet: Vi har antagelig mest lene, fadervår, dåpens sakrament og underholdningslitteratur i hyllene våre, alterets sakrament. Av ikke-religiøse og kun i liten eller ingen grad religiøs bøker rundt om i de norske hjem fantes litteratur. Mengden faglitteratur, der- tidvis også medisinbøker, regnebøker, imot, varierer nok fra hjem til hjem. historiebøker og almanakker, men dis- Men de som hadde denne typen littera- se var det færre av enn de religiøse tur tilgjengelig, hva moret de seg skriftene. egentlig med? Romaner som vi kjenner dem i dag er langt på vei et sent 1800- talls, og kanskje helst 1900-talls feno- Underholdning men, i alle fall hvis vi tenker større Hva så med underholdningen? Denne utbredelse. I stedet var det folkebøkene var det langt mindre av enn den religi- som fant en viss lesekrets, deriblant

Bergensposten 1/ 2018 53

Anders Sørensen Vedels It hundrede me hendelser som for eksempel natur- udualde Danske Viser, opprinnelig katastrofer til skandaler i inn- og ut- trykket i 1591. Denne omhandlet kong- land. Mange av disse skriftene ble ers og gamle kjempers bedrifter, og ble trykket i langt flere og høyere opplag da også kalt for enn bøkene, og fungerte på mange må- «Kjempeboka».Dessuten ble det utgitt ter som datidens massemedium. en hel del opprinnelig middelalderske folkebø- ker, så som Melusina, Griseldis og Den skjønne Magelone, kjærlighetshis- torier ofte med en religiøs moral. Men om enn de hadde en religiøs tone, ble disse bøkene ofte fordømt av styresmaktene, og da nettopp fordi de ikke var av såkalt «oppbyggelig karakter».Den ovenfor nevnte biskop Pontopp- idan karakteriserte blant annet «liderlige Bøger, Romaner, Viser og Sange» som «Horerie i Ord». Men folk flest ville under- holdes. Og, dette kunne de gjøre via et annet me- dium enn boka, nemlig skillingsvisene. Disse var som oftest trykket på et ark, og kostet i utgangs- punktet en skilling – der- av navnet. Ikke alle var Til å underholde seg hadde våre forfedre blant annet tilgang illustrerte, men innholdet til gamle folkeeventyr, ofte med moralsk undertone. En av var mye det samme: Skil- disse var om den dydige hustruen Griseldis, som ble pint og lingsvisene var nyhetsbæ- plaget av sin mann på alle mulige måter før han endelig tok rende, underholdende og til fornuft og angret sine synder. Blant annet røvet han vekk sensasjonelle, og kunne et av barna hennes, noe illustrasjonen ovenfor viser. Grisel- handle om alt fra kjærlig- dis ble skrevet en gang i middelalderen, og var en svært het, utroskap og voldsom- populær historie. Kilde: Wikimedia Commons.

54 Bergensposten 1/ 2018

Av kjente personer som fikk slike skil- latin, tysk, nederlandsk, engelsk og lingsviser knyttet til seg var blant annet fransk. Og mens et allmuehjem eide viseadmiral Peter Wessel Tordenskjold under tre bøker i snitt, kunne et lærd og Johann Freidrich Struensee; den hjem være utstyrt med hundrevis av sistnevnte ble halshugget i 1772 etter å bøker. Disse kunne være kjøpt via bok- ha styrt Danmark-Norge på vegne av handlere i inn- og utland som fungerte den sinnssyke Christian VII. En annen som funksjonærer for denne typen lit- som fikk en skillingsvise etter seg på teratur, eller hentet hjem fra egne rei- grunn av sitt nokså fantastiske liv var ser. Mange sendte også bokbestillinger Jens Amundsen Fenstad, født i Rissa i gjennom venner og bekjente som reiste Sør-Trøndelag i 1778. I en tid hvor i det store utland. Skrivekyndige kunne pengesedler var håndskrevne, ble Fen- også egenhendig sende bestillinger stad flere ganger anmeldt for pengefor- utenlands for å få de bøkene de ønsket falskning, og han ble også fengslet – fraktet til Norge. og dødsdømt – flere ganger. Fenstad I det store og hele kom bøker i lærde klarte imidlertid å rømme fra flere biblioteker i den tidligmoderne perio- fengselsopphold, men til slutt slapp den fra tre områder, nemlig Tyskland, han opp for hell: I 1825 ble Fenstad Nederland og England, land med nær halshugget på Nordnes i Bergen, og tilknytning til Danmark-Norge både skillingsvisen om ham ble en av de religiøst og handelsmessig sett. Flere store salgssuksessene dette året. bøker fra Frankrike dukket også opp i Allmuen fikk også tilgang til andre boksamlingene i løpet av tidlig nytid, typer historier utover på 1800-tallet: og etter hvert som det utover på 1700- Nå ble historier, og ikke nødvendigvis tallet ble produsert mer lærd litteratur i religiøse slike, innlemet i undervis- Danmark-Norge, og da spesielt Køben- ningslitteraturen, deriblant i ABCer og havn, kom det også flere og flere bøker i skolens lesebøker. Dette skjedde dog i lærde biblioteker herfra. ikke under motstand fra den den geist- Den store graden av internasjonalitet lige stand, som fryktet at denne formen som preget overklassens boksamlinger for lesning skulle virke ødeleggende på førte til at lærde i Norge kunne holde folkets moral. seg oppdatert innenfor alle de euro- peiske kunnskapstrendene, om det så gjaldt teologi, historie, jus, medisin og Overklassens lesing naturvitenskap. Men, ikke alle bøkene Men hva så med de som hadde penger, de eide var av nyere dato: Bøker i lær- stand og utdanning, hva hadde de stå- de boksamlinger var gjerne trykket ende i hyllene sine? Overklassens ver- rundt 100 år før eieren døde, hvilket vil den var en helt annen enn allmuens. si at bøker i gamle dager nok brukte litt Mens allmuen gjerne kunne slite seg tid på å sirkulere. Dermed var ikke all gjennom alfabetet, var det ikke uvanlig kunnskap like «fersk». at de lærde kunne flere språk, så som

Bergensposten 1/ 2018 55

Overklassen i Norge hadde ofte store biblioteker fylt med utenlandsk litteratur. Det spen- nende når vi går gjennom disse samlingene at det dukker opp flere tidligmoderne «storheter» som vi langt på vei har glemt i dag. Dette gjelder blant annet Johannes Hübner (1688-1731), den tyske læreren hvis historieverk ser ut til å ha vært bestselgere i 1700talls Norge.

Avsluttende ord Kilder: Og hva med i dag? Det ble spådd da Dahl, Gina. 2011. Books in early mod- nettbrettet kom at boka som fysisk ern Norway. Leiden: Brill. objekt ville «dø».Det har den imidler- Fet, Jostein. 1995. Lesande bønder. tid ikke gjort. Både eldre som yngre Oslo: Universitetsforlaget. generasjoner ønsker fortsatt å lese bø- ker i papirform. Hva vi leser, derimot, For informasjonen om Petri Worm, se: har endret seg mye over de siste hund- https://da.wikipedia.org/wiki/ reårene, noe eksemplene i teksten Petri_Worm ovenfor peker på.

56 Bergensposten 1/ 2018 Bergensposten er en publikasjon som har vært utgitt av Statsarkivet i Bergen siden 1998. Dette er det 53. heftet i rekken.

Ansvarlig redaktør: Yngve Nedrebø Ansvarlig for utforming: Tom Myrvold Trykk: Statsarkivet i Bergen Opplag: ca. 1000 Redaksjon avsluttet: Januar 2018 Forside Digitalarkivet 20 år, det analoge slukes av det digitale

Skillingsvisene var antagelig den tidligmoderne periodens største underholdningsmedium. Vanlig- vis ble visene trykket på et ark, som gjerne kunne brettes ned i flere små sider. Dette skillingstryk- ket omhandler Petri Worm (1814-1838), som i 1838 ble halshugget for mordet på litteraten Jens Peter Tønder, som også underviste Worms i fransk. Worm hadde tidligere lidd av sterke depresjo- ner og hadde gjort flere selvmordsforsøk. Tønder, derimot, ble drept på grunn av penger. Kilde: Wikimedia Commons. ISSN 1501-4436 Postadresse: epost: [email protected] Statsarkivet i Bergen [email protected] Årstadveien 22 Internett: 5009 Bergen http://www.arkivverket.no/bergen/om.html Tlf: 55965800 http://www.digitalarkivet.no/ De siste utgavene i denne serien: NR.1 januar 2018 21. ÅRGANG

3/2010 1/2011 2/2011 3/2011 4/2011

1/2012 2/2012 3/2012 1/2013 2/2013

3/2013 1/2014 2/2014 3/2014 4/2014

1/2015 2/2015 3/2015 4/2015 1/2016

2/2016 3/2016 4/2016 1/2017 2/2017

3/2017 4/2017