Masarykova univerzita Filozofická fakulta

Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Norský jazyk a literatura

Mgr. Eva Dohnálková

Norsk polarlitteratur: historie og mottakelse Bakalářská diplomová práce

Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc. 2011 Prohlašuji, že jsem bakalářskou diplomovou práci vypracovala samostatně a uvedla všechny použité prameny a literaturu.

29. dubna 2011 …...... …………… Takk Jeg vil først og fremst takke min veileder Sigrid Aksnes Stykket for hennes veiledning, støtte og talmådighet som hun hadde med meg. Jeg vil også gjerne takke PhDr. Miluše Juříčková, Csc., og cand. philol. Thor Henrik Svevad for hjelp med språket. Jeg takker også professor Henning Howlid Wærp, Anne Kristin Lande og Per Øystein Roland for deres hjelp, verdifulle råd og nyttige kommentarer. Takk til Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) som ga meg et stipend for å reise til Norge i februar og mars 2011. Innhold: 1 Innledning...... 5 2 Norske polarferder...... 7 3 Voksenlitteratur...... 9 3.1 Selvbiografisk litteratur…...... 10 3.1.1 Fridtjof Nansen…...... 12 3.1.2 Roald Amundsen …...... 16 3.1.3 Andre polarfarere…...... 19 3.2 Biografier…...... 23 3.2.1 Fra begynnelser til 1800-tallet…...... 23 3.2.2 Fra 1890-tallet til 1900-tallet…...... 24 3.2.3 Fra 1920-tallet til 1940-tallet …...... 27 3.2.4 Fra 1950-tallet til 1960-tallet…...... 29 3.2.5 Fra 1970-tallet til nåtidslitteratur…...... 30 4 Barnelitteratur...... 34 4.1 Utviklingen av norsk polar barnelitteratur…...... 34 4.1.1 Selvbiografiske verk og faglitteratur…...... 35 4.1.2 Biografiske verk …...... 38 5 Lyrikk og drama...... 44 7 Konklusjon...... 49 8 Litteratur...... 51 Resumé...... 55 1 Innledning Denne oppgaven tar for seg å vise historien til og mottakelsen av den norske polarlitteraturen. Før jeg legger fram oppgavens struktur, vil jeg forklare de grunnleggende begrepene som brukes i oppgaven – nemlig begrepene polarområde, polarekspedisjon og polarlitteratur. Å forstå begrepet polarområde er nødvendig for å forstå hva vi oppfatter under begrepene polarekspedisjon og polarlitteratur. Store norske leksikon forklarer at et prefiks «polar-» hører til eller er eget for egnene omkring Nordpolen eller Sydpolen. Definisjonen for grensen til både Arktis1 og Antarktis2 er imidlertid uklar fordi det finnes både en geografisk og en klimatologisk begrensning3. I denne oppgaven har jeg valgt å bruke begrepet polarområde i en vid kontekst, det vil si å omfatte Svalbard, Grønland og det nordligste av Amerika når det gjelder Arktis, og benytte den antarktiske konvergens4 som en grense når det gjelder Antarktis. Begrepet polarekspedisjon bruker jeg for å beskrive en ekspedisjon til områdene som er i samsvar med den overnevnte definisjonen på polarområde. Det omfattende begrepet polarlitteratur bruker jeg for å beskrive litteraturen som omhandler disse ekspedisjonene eller polarfarerne som gjennomførte dem, og litteraturen som ble skrevet av polarfarerne. Selv om polarlitteraturen omfatter forskjellige litterære sjangrer, er det særlig sakprosa som omhandler polarekspedisjonene og livet til polarfarerne i Norge. Det er imidlertid viktig å framheve at polarlitteraturen også inneholder trekk av skjønnlitteratur (forfatterne bruker litterære virkemidler, fiksjon osv.) og begrepet sakprosa kan derfor være villedende. Av den grunn burde vi bruke et mer presist begrep litterær sakprosa5. I oppgaven har jeg valgt å ta opp både litterær sakprosa og skjønnlitteratur, og jeg vil ikke drøfte mer om deres inndeling. Inndelingen jeg anvender i oppgaven, er inndelingen i voksenlitteratur og barnelitteratur. For å gjøre oppgaven mer oversiktlig deler jeg voksenlitteratur og barnelitteratur i biografisk og selvbiografisk litteratur. I løpet av skriveprosessen har det dukket opp flere interessante verk i andre sjangre – det vil si lyrikk og drama.

1 Området rundt Nordpolen. 2 Området rundt Sydpolen. 3 For eksempel kan Arktis være definert bare som det marine isdekket som flyter rundt polen eller, når man bruker et klimatologisk synspunkt, som nordlige områder som omfatter Svalbard, Grønland og det nordligste av Amerika. 4 Et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord. 5 I motsetning til funksjonell sakprosa. Mer om begge begrep f.eks. Tønnesson (2008) eller Grepstad (1997).

5 Derfor bestemte jeg meg for å vie et kort kapittel til dem. Planen for de enkelte kapitlene er slik: Jeg åpner oppgaven (det andre kapitlet) med en innledning til norske polarferder som skaper en forståelsesbakgrunn for den norske polarlitteraturen. I det tredje kapitlet drøftes voksenlitteratur, det vil si selvbiografisk litteratur (med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som hovedrepresentanter) og biografisk litteratur. Jeg analyserer utviklingen til de ovennevnte sjangrene med hovedvekt på beskrivelse av særtrekk og troverdighet. I tillegg til en beskrivelse av polarlitteraturens utvikling tar jeg opp dens rolle i dannelsen av nasjonalkarakteren på begynnelsen av 1900-tallet. Polarlitteraturens rolle henger sammen med den måten som polarfarerne ble skildret på i litteraturen, bildet av dem i litteraturen, og hvordan dette bildet forandret seg i løpet av tiden er også en viktig del av oppgaven. Dette kapitlet utgjør en kjerne i oppgaven. I det fjerde kapitlet presenterer jeg utviklingen i barnelitteraturen som har polarekspedisjonene og polarfarerne som hovedemne. Det femte kapitlet handler om lyrikk og drama som sagt tidligere. Siden jeg kommer fra et annet kulturmiljø, er mitt perspektiv på polarlitteratur og dens rolle i Norge annerledes enn det norske perspektivet. Jeg har imidlertid brukt norske kilder for å støtte mine argumenter og jeg har konsultert norske polarlitteraturforskere for å få svar på spørsmålene som dukket opp i løpet av skriveprosessen. Jeg valgte dette emnet fordi det ikke bare er litterært, men også historisk. Jeg var interessert i hvordan litteratur og historie henger sammen og hvordan de påvirker hverandre, og det er åpenbart at polarlitteratur har hatt en stor innflytelse på nordmenn ikke bare på 1900-tallet, men også nå på 2000-tallet. Jeg håper at jeg får formidle de interessante opplysningene og sammenhengene jeg har funnet også til andre lesere.

6 2 Norske polarferder I dette kapitlet presenteres hovedrepresentantene til norsk polarhistorie i en kort oversikt over norsk polarhistorie. En hovedkilde til oversikten var en omfattende nettside Norsk polarhistorie6. Som det skal forklares senere i oppgaven, er det nær fortid (det vil si på slutten av 1890-tallet og 1910- og 1920-tallet) som var høydepunktet til norsk polarhistorie. Det er imidlertid nødvendig å se dette høydepunktet i en bred kontekst for å forstå hva som var en grunn til så stor popularitet til polarfarere og hvilken rolle spilte de i norsk historie.

Norsk polarhistorie er stor og rik, og begynner med vikingene som reiste som de første til Nordishavet og kartla polarområdene der. De oppdaget ikke bare Grønland, men også Svalbard og andre øyer i Barentshavet. Etter vikingtida var det slutt med norske polarferder, fordi Norge ikke hadde sin egen flåte i unionen med Danmark og kunne derfor ikke drive med sjøfart. På den tiden var det Storbritannia og Nederland som hadde store handelsskip, og som prøvde å finne en vei gjennom nordøst-7 og nordvestpassasjen8 for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var igjen et ønske om å finne nordvestpassasjen som var en årsak til den første dansk-norske ekspedisjonen fra 1619-1620, men ekspedisjonen ble mislykket. I 1673 ble en norsk-nederlandsk handelsekspedisjon gjennomført, og i 1725- 1742 ble også andre ekspedisjoner hvor nordmenn var sjømenn på danske skip, gjennomført. På 1800-tallet kom en lang periode med hval-, hvalross- og selfangstekspedisjoner. Mange nye øyer ble oppdaget, og nye steder ble kartlagt på 1800-tallet, også på grunn av de første vitenskapelige ekspedisjonene (f. eks. i 1853, 1872 og 1877). I 1877-1878 ble den norske nordhavsekspedisjonen gjennomført. Ekspedisjonen drev med oseanografiske observasjoner, marinzoologi, biologi, meteorologi og magnetisme. Først på slutten av 1800-tallet kom de største polarfarerne som har gjort Norge berømt som landet til store polarfarere. Den første var Fridtjof Nansen (1861- 1930). Denne norske vitenskapsmannen, politikeren og diplomaten var den første som krysset Grønland på ski (1888). I 1893-96 ville han bevise at havstrømmene kunne føre et skip tvers over polarhavet til Nordpolen og seilte da med polarskutten

6 Norsk polarhistorie [online] Norsk polarinstitutt, Troms Fylkeskommune, Universitetet i Tromsø. 2007- [nedlastet 2011-04-26]. Fra: . 7 en sjørute mellom Vest-Europa og østkysten av Asia nord for Asia 8 en sjørute fra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i Nord-Canada

7 Fram til Nordishavet. På veien forsket mennene hans på meteorologi, oseanografi, astronomi og magnetisme, og fikk mange vitenskapelige resultater. Etter halvannet år oppdaget de at det ikke var mulig å nå Nordpolen med skip. Da forlot Nansen skipet med Hjalmar Johansen, og gikk mot Nordpolen på ski. De nådde ikke selve polen, men var på det nordligste punktet som var nådd noensinne, - 86°4´ nord. Fridtjof Nansens litterære verk blir nøye beskrevet i kapittel tre (3.1 Selvbiografier) og fem, og biografiske verk som ble skrevet om ham, blir drøftet i kapittel tre (3.2 Biografier) og fem. Nansens liv og bragder (særlig hans reise gjennom Grønland og reisen sammen med Hjalmar Johansen) fungerer fremdeles som en inspirasjonskilde i Norge. Den andre store mannen i norsk polarhistorie var Roald Amundsen (1872- 1928) som var den første som seilte gjennom nordvestpassasjen og lokaliserte den magnetiske nordpolen (på en reise i 1903- 1906). Amundsen nådde også Sydpolen i 1911. Sydpolekspedisjonen i 1911 hadde ikke så store vitenskapelige resultater, men gjorde Amundsen, og Norge sammen med ham, berømt i hele verden. Det var viktig for selvbevisstheten til en ny nasjon som nettopp hadde fått selvstendighet. På neste ekspedisjon med skipet ”Maud” (1918-1925) var de vitenskapelige resultatene tvert imot store. Innen vitenskapelige områder som oseanografi, meteorologi, jordmagnetisme og etnografi gjorde Amundsen (og geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup som var ombord) stor suksess. Roald Amundsen var også en av de første som prøvde å bruke fly og luftskip i polarområder (Amundsen var det første mennesket i Norge med sivilt flysertifikat) – han nådde Nordpolen med luftskipet ”Norge” i 1926 (sammen med Umberto Nobile og Oscar Wisting). Roald Amundsen døde i 1928 under redningsekspedisjon for Umberto Nobile i Nordishavet. Disse polarfarerne er mest skildret i alle de sjangrene som denne oppgaven sikter på, det vil si skjønnlitteratur (biografier, selvbiografier og dikt) og barnelitteratur.

8 3 Voksenlitteratur Det er allerede nevnt at polarlitteratur spiller en viktig rolle i Norge, og det kan vi lett forstå fra begrepet «polarlitteratur» selv. Det finnes ikke alltid en slik sjanger i litteraturen til andre nasjoner. Det finnes selvfølgelig et ord som tilsvarer «polarlitteratur» i alle språk, men dette ordet er ofte bare et oversatt begrep som brukes for å beskrive litteraturen til en annen nasjon. For å ta et eksempel, i tsjekkisk brukes begrepet «polarlitteratur» især for å beskrive ekspedisjoner til andre nasjoner (nordmenn, amerikanere, briter), det vil si at egen (tsjekkisk) produksjon om polarekspedisjoner er i mindretall. Det er da åpenbart at et slikt begrep finner vi særlig i nasjonale litteratur til nasjoner som deltok i handels- og vitenskapsekspedisjoner til polarområdene. Polarekspedisjoner i norsk litteratur ble helt fra begynnelsen bearbeidet især i sakprosa, i motsetning til i andre folks litteratur (f. eks. svensk litteratur). Vi finner dagbøker, memoarer, bøker som beskriver selve ekspedisjoner fra utstyr til hygiene osv. og i tillegg finnes det selvfølgelig en rekke bøker som presenterer vitenskapelige resultater av ekspedisjoner og oppdagelsesreiser. Det er likevel nødvendig å framheve at oppfatningen av litteratur forandres i løpet av tida, det som ble oppfattet som sakprosa på 1800-tallet, kan nå oppfattes som en spennende roman og omvendt, det som vi oppfatter som sakprosa, kunne kanskje være skrevet som en roman. Et annet relevant argument er bruken av litterære figurer. Fridtjof Nansen, for eksempel, bruker ofte symboler og allusjoner i sine verk, og da kan hans bøker ikke bli regnet som sakprosa. Disse argumenter setter rammen for at polarlitteraturen (med unntak av faglitteratur) oppfattes som skjønnlitteratur i denne oppgaven. I dette kapitlet vil jeg se nærmere på to hovedrepresentanter for skjønnlitteraturen – selvbiografisk og biografisk litteratur.

9 3.1 Selvbiografisk litteratur Den selvbiografiske litteraturen er menneskets skriftlige fremstilling av sitt eget liv 9. Det vil si at den skildrer polarekspedisjonene fra polarfarerens perspektiv, og det betyr at den selvbiografiske litteraturen gjenspeiler et subjektivt syn på verden. Grensen mellom virkelig sannhet og fiksjon er altså uklar, og vi kan ikke helt stole på opplysningene som denne typen litteratur kommer med. De mest kjente bøkene i denne sjangeren er selvbiografiske reiseskildringer av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, men det er også andre som har skrevet om reisene sine (bl.a. Hjalmar Johansen og Adolf Hoel eller dagens polarfarere Børge Ousland, Liv Arnesen, Erling Kagge og Ragnar Thorseth). Den eldste norske selvbiografiske polarskildringen er boken Navigatio Septentrionalis fra Jens Munk (1579 - 1628) som beskriver en ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1619 - 1620. Målet til ekspedisjonen var å finne Nordvestpassasjen fra Hudson Bay til Stillehavet, men ekspedisjonen fikk problemer med is- og strømforholdene og navigasjon og måtte overvintre i isødet. På grunn av skjørbuk døde 63 av 66 sjømenn. Jens Munk sammen med to andre overlevende sjømenn klarte å seile over Atlanterhavet til Norge. Boken viser karakteristiske dagboktrekk av sjømenn fra den tiden – notatene er korte og objektive, nesten stoiske: «Den 28. Aprilis. Døde Morten Nielsen Butelerer, oc Thoer Tønsberg, oc var det met stor nød, at vi fire Personer som endnu lidet kunde røre oss, finge deris Liig begraffuen»10. Boken Navigatio Septentrionalis ble utgitt første gang i København i 1624. Hvor populær boken var, viser antallet av senere utgaver - London (1732 og 1744), København (1723, 1883 og 1929) og Oslo (1960)11. Som sagt, har Munks bok dagboktrekk - dagbøkene kan regnes som en spesiell type selvbiografisk litteratur. Dagbøkene representerer menneskets syn på verden og det betyr at selv om opplysninger i dem kan virke objektive, er det

9 LOTHE, Jakob. – REFSUM, Christian. – SOLBERG, Unni. Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007. ISBN 978-82-573-1714-0. s. 205. 10 MUNK, Jens. – LAURIDSEN, P. Navigatio septentrionalis. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel), 1883. s. 46. 11 Det finnes selvfølgelig bøker fra andre land som handler om polarområder fra den tiden (f.eks. P.M. De la Martinières bok Voyage des pais Septentrionaux: dans lequel se void les mæurs, maniere de vivre, & superstitions des nordweguiens, lappons, kiloppes, borandiens, syberiens, samojedes, zembliens & isladois, enrichi de plusieurs figures (Paris, 1671), Schafferus bok Lapponia osv.). Selv om noen av dem er nært knyttet til Norden (la Martinières skildringer er basert på hans reise med en dansk handelsekspedisjon i 1670), eller de fungerte som den viktigste informasjonskilden om Norden (som begge bøker gjorde ved slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet), blir de ikke beskrevet nøye fordi oppgaven orienterer seg mest på norvegica, som sagt tidligere.

10 nødvendig å bruke dem med forsiktighet fordi de gjenspeiler subjektive følelser og tanker. Spesielt dagbøkene til polarfarerne i det 20. århundret kan ofte virke som markedsføring av forfatterne. Dette «marketsføringspreg» er ikke så vanlig hos polarlitteraturforfattere på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Dagbøkene fra polarområder fra den tiden er heller loggbøker enn skjønnlitterære subjektive dagbøker som i det 20. århundret. Slike loggbøker er for eksempel Andreas Bruuns og Aron Arctanders dagbøker fra undersøkelsesreisen til Julianhåp distrikt på Grønland (1777 – 1779). Andreas Bruuns dagbok er veldig nøktern og gir oss bare fakta uten beskrivelsen av følelser: D. 25de og 26de Samme Vind og Veirlig.- D. 27de Syden Vind, og Regn.- D. 28de Kulede Frisk af Syden.12

Andre representanter for selvbiografisk litteratur er en bok av Carsten Egeberg Borchgrevink - Nærmest Sydpolen aaret 1900 (1905), bøker av Gunnar Isachsen - Fra Ishavet (1919), Grønland og Grønlandsisen (1925), Norvegia rundt Sydpollandet. Norvegia-ekspedisjonen 1930–31 (1934) og en bok av Adolf Hoel Mitt liv i og for polartraktene (1977). Det er viktig å framheve at alle disse bøkene viser i tillegg til dagbokpreg trekk av vitenskapelig litteratur. Særlig bøkene til Gunnar Isachsen kommer med mange opplysninger om geologi, vegetasjon og dyreliv på Grønland. Disse bøkene kan også være en interessant kilde til opplysninger om norsk historie fordi de dokumenterer Norges stilling i polarområdene (særlig Grønland og Svalbard). Det er imidlertid Amundsens og Nansens selvbiografier som er de viktigste representantene for denne sjangeren. Deres bøker er ikke bare en interessant kilde til opplysninger om en historisk milepæl i Norges historie, men også om forfatterne selve. Det er interessant å sammenligne hvor ulike bøkene til Fridtjof Nansen og Roald Amundsen er. I oppgaven gis en kort sammenligning av to bøker av polarfarerne som ble valgt som representanter – Nansens bok Paa ski over Grønland og Amundsens bok Sydpolen. I disse eksemplene blir både ulike stiler av forfatterskap presentert, ulike forhold til leserne og ulike personligheter hos disse to

12 OSTERMANN, H. et al.. Dagbøker av nordmenn pa Grønland før 1814 : Andreas Bruuns og Aron Arctanders dagbøker fra undersøkelsesreisen i Julianehaab distrikt 1777-1779. Meddelelse (Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser). Bind 58. I kommisjon hos Dybwad, Oslo. s. 4

11 polarfarerne. Både Roald Amundsen og Fridtjof Nansen har skissert et plastisk bilde av seg selv i sine bøker, og i denne oppgaven prøver jeg å se nærmere på det. Jeg synes det er viktig å framheve at vi beveger oss på et litterært plan, det vil si at alle argumenter som blir lagt fram, kan selvfølgelig bli tolket på en annen måte avhengig av et konkret perspektiv.

3.1.1 Fridtjof Nansen Den første berømte polarfareren, Fridtjof Nansen, hadde stor suksess med sine bøker. Han skrev mer enn 15 bøker i løpet av sitt liv, og det er åpenbart at bøkene hans har utvilsomme litterære kvaliteter. Nansen var en veldig belest mann, og vi finner henvisninger både til antikk, norrøn og samtidslitteratur. Det er ikke bare polarlitteratur som Nansen er knyttet til, han har skrevet vitenskapelige avhandlinger sammen med politiske artikler og nesten lyriske tekster. Mest kjent av hans verk er likevel bøker som skildrer hans reiser til isødet – Paa ski over Grønland. En skildring af den norske Grønlands-ekspedition 1888–89 (1893)13, Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896 (1897) og Nord i tåkeheimen. Utforskningen av Jordens nordlige strøk i tidligere tider (1911). Vi tar boken Paa ski over Grønland som en representant for den selvbiografiske litteraturen. Jeg har allerede nevnt at Fridtjof Nansen gjennomførte skiekspedisjonen til Grønland i 1888–89. Sammen med fem kamerater krysset han Grønland på ski fra øst til vest. Selv om Fridtjof Nansen ikke var den første som krysset Grønland på ski14, fikk hans bragd en stor oppmerksomhet ikke bare i Norge, men i hele verden, og i motsetning til Eivind Astrup, som først fikk en bautastein ved Frognerseteren på 1980-tallet, fikk Fridjof Nansen stor berømmelse. Hva var grunnen at Fridjof Nansen og hans menn ble berømt og hyllet som nasjonalhelter? Var det bare deres reise som skaffet dem berømmelse? Eller var det noe mer? Disse spørsmålene kan ikke besvares fullstendig i denne oppgaven (i sin helhet), men jeg prøver å skissere svarene på dem. Fridtjof Nansens suksess (og følgende suksess til andre polarfarere) er knyttet nært sammen med den politiske og kulturelle situasjonen i Norge på slutten av 1800-

13 Videre i teksten bruker jeg bare navnet Paa ski over Grønland uten undertittelen. 14 En annen norsk polarfarer, Eivind Astrup, gikk på ski sammen med en amerikansk polarfarer Robert Peary og kartla Grønlands nordligste grenser allerede fire år tidligere, deres tur var fire ganger lengre enn Nansens og i tillegg var den gjennomført lenger nord.

12 tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hvor roten til en ny norsk stat ligger, unionen med Sverige var i fare og tilhørerne av nasjonsbyggingsprosjektet prøvde å samle nasjonen på alle mulige måter. En av måtene var å «skape» felles helter som kunne bli hyllet. Tidligere var det vikingene, fordi den gammelnorske vikingstaten ble sett som et romantisk forbilde til Norge og vikingkonger og andre helter fra historien kunne lett bli «brukt» som mønstre og inspirasjonskilder. Men det var nødvendig å skape nye helter, nye menn å beundre, og polarfarerne var perfekte representanter. De var modige, sterke og barske – egenskaper som ofte ble nevnt som typisk norske. De var i tillegg gode skiløpere, noe som senere også ble sett på som «typisk norsk»15. Polarfarerne var også ofte vitenskapsmenn, det betyr at de ble regnet som kloke og dannet. Alle disse egenskapene hjalp til med å bygge et bilde av polarfarerne som viderefører av vikingetradisjoner (det vil si norske tradisjoner). Det er imidlertid viktig å framheve at det var ofte polarfarerne selv med sine bøker som skapte dette bildet. Fridtjof Nansen kan regnes som en av mest typiske representanter. Med sine bøker skaper han et bilde av modige polarfarere som overvinner både seg selv og naturen og som i tillegg er vitenskapsmenn. Han greier å presentere og formidle vitenskapelige opplysninger til alle lesere, og bøkene hans er til og med vittige og fulle av spenning. Åsfrid Svensen beskriver Nansens bøker slik:

I reiseskildringene møter vi vitenskapsmannen, eventyreren og naturelskeren Fridtjof Nansen. (…) Vi finner generelle utgreiinger og spesielle engangssituasjoner, vide perspektiver og små detaljer. Teksten veksler mellom bevegelse og stillstand, det dramatiske og det typiske og hverdagslige, kanskje trivielle.16

Nansens bok Paa ski over Grønland (1893) ble årets bestselger – og selv om boken hadde mer enn 700 sider og inneholdt mange vitenskapelige opplysninger, ble det solgt mer enn 6 000 eksemplarer i løpet av det første året. Boken ble populær blant både voksne og ungdom, særlig fordi den ble skrevet i en lettfattelig stil og hadde med interessante tegninger av de beste samtidens kunstnere (Andreas Bloch, Thorolf Holmboe, Eivind Nielsen, Erik Werenskiold og andre). Boken ble i tillegg trykt på importert kvalitetspapir og ble praktfull, det betyr at den kunne være en pynt til ethvert hjems bibliotek.

15 Konsept til skiløping som en nasjonal idrett skal bli forklart senere i oppgaven. 16 SVENSEN, Åsfrid. Fridtjof Nansens polarskildringer. In Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red. Egil Børre Johansen, Trond Berg Eriksen. Oslo: Universitetsforlaget, 1998. ISBN 82-00-12752-4. s. 604

13 Som nevnt tidligere ble teksten til boken skrevet i en enkel stil slik at alle kan forstå hva forfatteren ville forklare. Nansens beskrivelser av forskjellige vitenskapelige erkjennelser (hvordan isflakene drever, hvor store de er, hvorfor det er viktig å vite om Grønland er isdekket osv.) er lett å forstå, han forklarer fakta slik at alle kan forstå dem og prøver ikke å vise sine egne kunnskaper og overvelde leserne. Dette trekket i Nansens forfatterskap er særlig viktig for oppfatningen av Paa ski over Grønland som barnebok. I kapittel fem som handler om barnelitteratur, skal dette preget bli nøye beskrevet. Suksessen til boken var enorm, Nansen fikk et engangshonorar på 7000 kr17 og ble straks tilbudt et garantert honorar på 88 000 kroner18 for sin neste bok Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896 (1897) av Aschehoug forlag19. Boken Fram over Polhavet ble utgitt i et opplag på 20 000 eksemplarer - noe som var mye på den tiden. Kontrakten mellom Aschehoug og Nansen var den største kontrakten noe norsk forlag til da hadde inngått20. Nansens bøker var svært populære, ikke bare fordi de beskrev en interessant handling fra norsk historie, men særlig fordi de hadde litterære kvaliteter. De var ikke lenger nøkterne dagbøker som Bruuns og Arctanders bøker, men selvstendige litterære verk som skildrer polarekspedisjoner fra forskjellige perspektiver. Slik som Gunnar Isachsen viser også Nansen en historisk bakgrunn for polarreisene sine, men i boken Paa ski over Grønland har han henvisninger til litterære verk som Færøyingesaga21 og Kongespeilet22, og viser stor kjennskap til antikkens litteratur. Ivar Havnevik påpeker for eksempel at i boken kan man «til og med gjenkjenne fortellerrytmen fra antikkens store reiseepos»23. Havnevik har Apolloniosʾ epos Argonautika i tankene fordi i boken finner vi flere situasjoner som henviser til eposet (deltakerne seiler i små båter gjennom to store isbreer som nærmer seg og nærmer seg osv.). Men Nansen henviser ikke bare til antikkens litteratur, vi finner intertekstualitet med verk av Petter Dass, norske eventyr (himmelen som et alveslott)

17 Ivar Havnevik påpeker at en samtidig lektorlønn i skolen var ca. 2000 kr. per år og en årslønn til en arbeider var ca. 300 kroner 18 HAVNEVIK, Ivar. 1890 – Fridjof Nansen : På ski over Grønland. In Norske forfattere på norsk forlag : Aschehoug-bøker i tiden rundt 1905. Oslo: Aschehoug, 2005. ISBN 80-03-19096-0. s. 22 19 DAHL, Willy. Norges litteratur. II. Tid og tekst: 1884-1935. Oslo: H. Aschehoug & Co. , 1989. ISBN 82-03-10573-4. s. 127 20 Ibid., s. 129 21 NANSEN, Fridtjof. På ski over fjellet ; På ski over Grønland ; Friluftsliv ; Eventyrlyst. Oslo : Aventura, 1998. ISBN 82-588-1050-2. s. 62. 22 Ibid., s. 56 23 HAVNEVIK 2005, s. 23

14 og forfatteren bygger til og med setningsstrukturen slik som i eventyr ((om deres forlatte båter) « ... og har ingen flyttet dem, så ligger de der vel ennu»24). Havnevik vurderer positivt også Nansens bruk av kontraster, spenning i teksten, bruk av små episoder og litterære midler som overdrivelse («et kolossalt isfjell av den mest eventyrlige form») og poetiske sammenligninger. På flere steder i boken finner vi hele poetiske passasjer:

I den stille, vakre natten bar det videre vestover, solen var gått ned, himlen glødet i kveldens farver, sjøen vugget blank, og tankene tumlet med de ukjente eventyr av godt eller vondt som ventet der vest på.25.

Nansen kommer også med en tilstrekkelig porsjon av humor. I Paa ski over Grønland nevner han for eksempel en bemerkning av samen Ravna som reiste med Nansens ekspedisjon:

(...) hva har vi gjort, at gå med disse mennesker, dem har så lite klær, jeg ser dem frys her, dem kom at dø i Grønland, hvor der er så kaldt, Sverdrup og Dietrichson og Kristiansen og Nansen, og da må vi to Lap' også dø, for vi vet ikke ingen vei til folk.26

Faktisk slutter hele boken På ski over Grønland med en meget humørfylt setning. Samen Ravna som hele tiden på ekspedisjonen savner reinene sine, svarer på Dietrichsons spørsmål («Se, er det ikke pent med alle menneskene, Ravna?») som henviser til masse folk som har kommet å ønske dem velkommen slik: «Jo pent, meget pent, hvis de bare hadde vært rein» 27,28. På det litterære planet må vi framheve at boken har store kvaliteter til tross for at den ikke ble skrevet av en typisk skjønnlitteraturs forfatter.

24 NANSEN 1998, s. 437 25 NANSEN 1998, s. 71 26 NANSEN 11998 , s. 63 27 NANSEN, Fridtjof. På ski over Grønland : en skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888- 89. Oslo: Kagge forlag, 2003, ISBN 82-489-0367-2. s. 494. 28 Det finnes flere artikler fra nåtiden som analyserer Nansens forhold til andre kulturer (særlig samer og inuiter), flere av dem er kritiske til Nansen, men fra boken føler vi heller at Nansen ikke hadde problemer med å forstå andre kulturer og var nysgjerrig på å bli kjent med dem. Han skriver tent om mytologi og tradisjoner til inuitter og flirer aldri av dem. Til og med skriver han korrekt om «den «aroma» som alltid følger disse folkene, selv ellers søte kvinner, tiltaler ikke europeiske neser» (NANSEN 1994, s. 112). Ø. Sørensen påpeker at Balto og Ravna, samer på Nansens ekspedisjon til Grønland riktignok er beskrevet på en veldig typisk måte som var vanlig den tiden (som pussige og primitive vesener), men på den andre siden er de hele tiden skildret med varme, godmodighet og respekt. (SØRENSEN, Øystein. Paa ski over Grønland: Nansen og den norske nasjonale identiteten. In Bokspor : norske bøker gjennom 350 år. Oslo: Universitetsforlaget, c1993. ISBN 82-00-21390-0. s. 155). Når det gjelder eskimoer, viser Nansen seg som «usedvanlig fordomsfri og kulturrelativistisk» (SØRENSEN c1993, s. 155).

15 Nansens liv og bragder påvirket mange andre oppdagere, polarfarere, skiløpere, men også forfattere. Hans liv ble bearbeidet flere ganger og på mange måter – som barnebok, tegneserie, billedbok, biografisk bok. Alle disse sjangrene er nærmere beskrevet i underkapittelen 3.2 Biografier og kapittel fire Barnelitteratur.

3.1.2 Roald Amundsen Også den andre berømte polarfareren, Roald Amundsen, har skrevet selvbiografiske verk. I motsetning til Fridtjof Nansen som presenterte seg selv mer som vitenskapsmann, presenterte Amundsen seg selv som eventyrer og oppdager, og det er viktig å framheve at han klarte å markedsføre sine bragder veldig godt. For å ta eksemplene bøkene Nordvestpassasjen: beretning om Gjøa-ekspedisjonen 1903-1907 (1907), Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910–1912 (1912)29, Gjennem luften til 88° nord (1925) og Mitt liv som polarforsker (1927) kommer med en veldig effektiv selvpresentasjon av forfatteren. Vi tar Amundsens bok Sydpolen som en representant for hans selvbiografisk verk. Litteraturforskere peker på at Amundsens bok Sydpolen tilsvarer eventyrs fortellingsstruktur. Amundsen beskriver seg selv nesten som Askeladden som må overvinne mange hindringer for å få målet. Som eventyrhelt har han også tre hjelpere (Nansen, kong Haakon og rikmannen Don Pedro Christophersen) og motstanderne (Scott, været og naturen) og han overvinner motstanderne sine bare takket være sin fornuft30. I boken Sydpolen presenterer Amundsen en stor mengde detaljer fra Frams reise til Sydpolen, overvintringen på Framheim og reisen mot polen, disse detaljene gjør boken interessant for lesere. Leserne kan lære mye om livet i polarområdene, om mat, ekspedisjonens hunder, Framheims disposisjon og bruk osv. Av og til kommer Amundsen med morsomme detaljer som f.eks. Beskrivelsen av luftkvaliteten på soverommet eller om «noenlunde orden» i Framheim. Der sier han for eksempel: «Om en prippen husmor ville ha funnet alt i orden, er vel tvilsomt»31. Om manglende snøskuffer skriver han: «Hadde vi hatt sneskuffe med fra begynnelsen av, så ville vi som gode ordensfolk ha måket for vår dør hver morgen og hold sneen borte»32. Slik

29 Videre i teksten bruker jeg bare navnet Sydpolen uten undertittelen. 30 NÆSS, Atle. Roald Amundsen: askeladd eller slavedriver? In Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red. Egil Børre Johansen, Trond Berg Eriksen. Oslo: Universitetsforlaget, 1998. ISBN 82-00-12752-4. s. 564 31 AMUNDSEN, Roald. Sydpolen. Oslo : Kagge forlag, 2003. ISBN 82-489-0366-4. s. 306 32 Ibid., s. 307

16 humor er ikke sjelden i boken, men vi kan knapt snakke om store litterære kvaliteter hos forfatteren Amundsen. I forhold til Fridtjof Nansens litterær stil er Amundsens stil litt langtrekkelig og treg. Grunnen til det kan være enda mindre direkte tale enn i Nansens bok. Det er replikker av andre deltakere på ekspedisjonen som gjør Nansens bøker interessante, men hos Amundsen finner vi dem svært lite. I Sydpolen er de andre deltakerne beskrevet nesten som en del av et faste inventaret på Framheim: «Innholdet ble utdelt av kokken, Hansen.»33 og hele tiden føler vi en avstand som finnes mellom Amundsen som sjøkaptein og mannskapet. Mens Nansen takker «kameratene sine», skriver Amundsen34 slik: «Resten [av sjokolade] måtte han [Hanssen] dele mellom sine kamerater». Vi kan også merke denne avstanden i andre tekster av disse to polarheltene. Mens Amundsen takker først og fremst de som har hjulpet til med å samle pengene for ekspedisjonen og norsk presse «for den store interesse den alltid har vist mitt foretagende»35, skriver Nansen i innledning til På ski over Grønland: «Men først og sidst naturligvis en tak til mine fem kamerater for alt, hva hver især av dem udrettede»36. Amundsens forhold til det enkelte medlem i mannskapet er åpenbart også andre passasjer i bøkene. Leseren har nesten en følelse av at Amundsen gjerne vil ha all oppmerksomhet og all berømmelsen selv. Amundsen skriver for eksempel:

Som vi stod der og gruet for å gripe fatt, fikk en av oss – det var visst Lindstrøm, eller var det Hansen mon, eller var det kanskje meg? Det kan også være det samme – den lyse idé (...).37

På samme tid til sammenligning siterer Nansen ord for ord hva andre deltakere på ekspedisjonen sa. Vi finner også andre forskjeller mellom bøkene til de to polarfarere. Som nevnt tidligere, prøver Nansen å presentere vitenskapelige opplysninger om Grønland og polarhavet slik at alle kan forstå, mens Amundsen er ikke så opptatt av vitenskapen på sine reiser (særlig på reisen til Sydpolen) i det hele tatt. Børge Ousland skriver i en innledning til en ny utgave til Sydpolen:

Amundsen var aldri noen vitenskapsmann, det var først og fremst eventyrer og oppdager han var. Den personlige ambisjonen om å bli den første i verden

33 Ibid., s. 443 34 Ibid., s. 443 35 Ibid., s. 713 36 NANSEN 1994, s. 53 37 AMUNDSEN 2003, s. 309

17 på en av polene var den største og viktigste drivkraften.38

Amundsen innrømmer det selv når han skriver: «Vårt mål var å rekke Polen. Alt annet var biting.»39. Det var også Nansens akademisk bakgrunn (Nansen fikk en doktorgrad i 1886, men Amundsen avsluttet ikke det medisinske studiet) som gjorde hans forskning mye mer omfattende og dypere. Amundsen forsket i polarområdene fordi da kunne han reise dit og kanskje gjøre noe (f.eks. seile gjennom Nordvestpassasjen, fly over Nordpolen) som ble merket av presse, folk, Stortinget osv. Som sagt er både litterære og vitenskapelige kvaliteter i Nansens og Amundsens verk forskjellige, men begge to har sin viktige plass i Norges historie. De store historiske begivenhetene deres påvirket hele nasjonen og ble sjenerøst støttet av både Stortinget og rikmenn Fridtjof Nansen fikk for eksempel 280 000 kroner fra Stortinget til Fram-ekspedisjon i 189540, det var mer enn halvparten av hele ekspedisjonens pris. Roald Amundsen ble også støttet av Stortinget med 136 365 kroner (og 30 000 kroner fra selve kongeparet) til sin ekspedisjon til Polarhavet (som senere ble forandret til Sydpolekspedisjon)41. Det at Stortinget støttet ekspedisjoner til polarområder, var knapt et merke på interesse for en vitenskap, Stortinget visste at slike ekspedisjoner kan skaffe ære til hele den nye nasjonen over hele verden. Amundsens personalitet, orientert mer på rekorder enn på vitenskap, passet faktisk godt til den daværende atmosfære i samfunnet (representert av Stortinget). Vitenskap gjorde det bare mer legitimt å bruke statens penger på å finansere kostbare arktiske reiser. Det er likevel ikke mulig å si at Amundsen var bare en rekordjeger og Nansen på den andre siden en vitenskapsmann. Også Amundsen har kommet tilbake fra sine reiser med vitenskaplige resultater (særlig fra «Maud»-ekspedisjonen), men det var især hans «polarlogistikk» som ble positivt vurdert senere. Det er heller ikke sant at Nansen ikke hadde noen ambisjoner, han selv ville reise til Sydpolen, men han satset på at det var Norges havforskning og geofysikk som kunne bidra til Norges verdenssuksess. Han trodde at det ikke bare er rekorder, men også vitenskap som kan gi anerkjennelse til den nye nasjonen. Nansen var en nasjonsbygger som ville at Norge skulle delta i vitenskapelige polarekspedisjoner i nordpolsområder, derfor ble han skuffet over Amundsens reise til Sydpolen – ikke bare fordi Amundsen ikke var

38 Ibid., s. 11 39 Ibid., s. 305 40 Ibid., s. 5 41 Ibid., s. 713

18 svært interessert i vitenskap på Sydpolen, men fordi «Fram» kunne blitt brukt i nordpolsområdet. Men Amundsen og Nansen påvirket Norge ikke bare med sine modige vågestykker i polarområder, det er også språket av bøkene deres som er veldig progressivt og kopierer nasjonsbyggende tendenser i samfunnet. Både Nansen og Amundsen var tilhengere av lydrett skrivemåte, det vil si at begge to ville fornorske riksmålet. Nansens bok Paa ski over Grønland ble utgitt med konvensjonelle rettskriving første gang, men allerede den andre utgivelsen ble trykket med Nansens egen rettskriving (for eks. skrev han «å» i steder for «at», «rett» i stedet for «ret», «civilisasjonen» ikke «civilisationen» osv.)42. Også Amundsen var tilhenger av lydrett skrivemåte, selv om han aldri snakket om det. Språkforsker Finn-Erik Vinjepåpeker at Amundsen brukte «besynderlig stavemåte og mangel på tegnsetting»43. Han gir et eksempel på en setning: «Han nærmet sei stærkt unner masjinen jore halvenning å kantret»44 et annet eksempel finner vi i setningen:

Hærme noen or åm Lincoln Ellsworth, såm har jit ca. 100.000 dollars til den nye flukten. Han vil sell medfølle men overlater mei ledelsen. Hj. Riiser- Larsen blir eks. Nestkommandernde. Flagget blir norskt. Venli hilsen Roald Amundsen.45

Vi kan kanskje si at Fridtjof Nansen hadde en viktigere posisjon i nasjonal kontekst (med sin Framekspedisjon i 1893/1896 vekket han nasjonal begeistring som mer eller mindre direkte ledet til unionsoppløsning fra Sverige), mens Amundsen hadde en viktigere plass i internasjonal sammenheng (hans rolle i selve Norge var selvfølgelig også veldig viktig), det var han som hjalp Norge å bli berømt i hele verden.

3.1.3 Andre polarfarere Men det var ikke bare Nansen og Amundsen som hjalp til med å øke nordmenns selvbevissthet og berømmelse, det var også andre polarfarere som Hjalmar Johansen,

42 Ibid., s. 733 43 Ibid., s. 733 44 Ibid., s. 733 45 BERG, Kåre. Polarheltene: norske pionerer i Arktis og Antarktis. Oslo: Andresne og Butenschøn forlag, 2003. ISBN 82-7694-124-9. s. 154.

19 Adolf Lindstrøm og Sverre Hassel, som alle har skrevet dagbøker og selvbiografier som ble utgitt. Bøkene og dagbøkene deres hjelper også til å tegne bilder av «de store» polarfarerne som Nansen og Amundsen. For eksempel kan Hjalmar Johansens dagbok Dagbok fra Sydpolen, som beskriver sørpolekspedisjon i 1910-1912, hjelpe oss å forstå Amundsens forhold til Johansen, hvorfor ikke alle menn reiste til polen osv. En viktig del av opplysninger om polarområder finner vi også i vitenskapelige bøker. Et eksempel er bøkene av en polarforsker Otto Sverdrup, som kanskje nærmet seg mer til Nansens ideal av en forsker som bygger Norges posisjon på vitenskapens område. Sverdrup, med sine vitenskapelige resultater innen kartografi, geologi, botanikk osv. fra arktiske områder, presenterte Norge som et land som setter stor pris på vitenskap. I motsetning til andre land er polarlitteratur-tradisjonen (og tradisjonen med polarekspedisjoner selv) i Norge fremdeles sterk, vi kan illustrere dette med antallet av bøker med polar-tematikk som ble utgitt i det 20. århundret. Ifølge Nasjonalbibliotekets katalog ble det i gjennomsnitt utgitt i det minste 2 bøker hvert år fra 1880 til 2011. Slik interesse for polarlitteratur kan man ikke finne i andre land i verden. Det ble mange nye bøker utgitt på 1990-tallet, det henger sammen med forbedring av utstyr og kommunikasjonsmidler som gjorde polarområder åpent til nesten alle som har penger og tid til å reise dit. Vi kan snakke nesten om en «bølge» av nye polarfarere. Polarlitteraturen avspeiler selvfølgelig denne situasjonen, og vi ser økning av interesse i både selvbiografisk og biografisk litteratur. Stor mengde av bøker betyr dessverre også at det dukker opp flere verk uten spesielle faglige eller litterære kvaliteter. En viktig faktor er sikkert en sjenerøs statsstøtte til nye forfattere. Det er imidlertid åpenbart at det ble utgitt en rekke bøker av „nye“ polarfarere som beskriver modige og krevende reiser og inneholder interessante opplysninger (f. eks. Knut Espen Solbergs I Roald Amundsens fotspor, Bjørn Steibs Nanok: Over Grønland i Nansens spor). En av de mest kjente av dagens polarfarere er Børge Ousland som gikk solo over både Nordpolen og Sørpolen. Ousland utgav flere bøker om sine reiser, bl.a. Vinter uten nåde: i mørket til Nordpolen eller I Nansens spor: fra Nordpolen til Oslo. Der beskriver han sin reise som fulgte ruten til Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen gjennom Frans Josefs land. I denne boken beskriver Ousland både sin ekspedisjon og siterer fra Nansens og Johansens dagbøker. Han skriver i tillegg om sine egne tanker i

20 løpet av reisen. Det finnes interessante oppfattelser som gir lesere en god forestilling hva slags tanker og opplevelser en polarfarer har. Ousland skriver for eksempel: «Felles motivasjon er alltid «limet» på en slik tur, og når det er i ferd med å slippe, blir det ekstra tungt for bare én person å holde ekspedisjonen sammen for begge»46. En engelsk oversettelse ble kåret til beste bok i Eventyrsjangeren på Banff Mountain Book Festival i 2009. Det er imidlertid svært vanskelig å si om det var kvalitet på litteraturen eller kvalitet på markedsføringen som bestemmer hvem som vinner en slik pris. Det er kvaliteten på markdedsføringen som ofte bestemmer hvilken forfatteren som blir populær (eller blir regnet som en helt), og hvilken blir glemt. Men ikke bare det. Det er åpenbart at lesere også er påvirket av forfatterens personlige kvaliteter og karakter. Da kan vi sammenligne for eksempel bøker av Liv Arnesen og Monica Kristensen. Liv Arnesen er den første kvinne som har gått alene på ski til Sydpolen uten hjelp underveis (ca. 1200 km, 50 døgn). Hun har beskrevet sine opplevelser og tanker i boken Snille piker mot Sydpolen (1995) og No horizon is so far (2003). Monica Kristensen er en norsk glasiolog som har deltatt på flere ekspedisjoner til Antarktis og har utgitt en bok Mot 90° syd (1987). Fra Kristensens bøker kan man føle så store ambisjoner og mindre ydmykhet enn fra Arnesens bok. Monica Kristensen presenterer seg som en sterk kvinne som styrer alle deltakere på ekspedisjonen og viser sin makt over alle:

«Leif synes ikke om den ideen,» sa hun. «Han mener at vi kommer til å bruke for mye drivstoff, og at vi dessuten ikke vil klare å ta oss igjennom pakkisen utenfor Wasa.» «Nina,» sa jeg. «Dette er en ordre.» Man får si hva man vil. Av og til er det herlig å glemme alt diplomati og fleske til. Dette er et av de få virkelige privilegier man har som sjef, og som får en til å holde ut uendelige timer med tålmodig lirking og motivering.47

Og et annet eksempel: (Da oppdaget hun at de har for lite bunkers):

Var det ingen som falt på den idé å fortelle meg dette, da? (...) Kaptein Barane tygde på en fyrstikk og så ut over de områder av kloden der han hadde trodd at menn var menn og kvinner var en klamp om foten.48

46 OUSLAND, Børge. I Nansens spor: fra Nordpolen til Oslo. Oslo: Ousland design, 2008. ISBN 9788299437943. s. 99. 47 KRISTENSEN, Monica. Dager i Antarktis: om folk og forskning – og en ekspedisjon litt utenom det vanlige. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1993. s. 135. 48 Ibid., s. 67

21 Liv Arnesen på den andre siden er ikke redd for å vise sine svakheter, hun skriver åpent om sine redsler og vanskeligheter og hjelper lesere å lære noe fra dem. Det er Liv Arnesen som har utgitt en bok om selvutvikling og selvoppfatning (boken Kan jeg?). På en slik måte kan vi sammenligne også de store heltene som Nansen og Amundsen. Selv om Amundsens bragder kanskje er større enn Nansens, er det vanligvis Nansen som er mest populær hos leserne. Det er hans personlighet og hans innstilling til kameratene sine som gjør ham mer menneskelig enn Amundsen. For å ta et eksempel – i motsetning til Amundsen kommenterer Nansen aldri deres svake sider og brister. Amundsen kan være bitter og kommenterer for eksempel Lindstrøms skallete hode. Også Nansens handlinger i løpet av den første verdenskrig gjorde ham populær hos folk, og Aftenpostens kåring fra 2000 viser at hans popularitet synker ikke. I kåringen ble han nemlig valgt til århundrets mann. Med andre ord kan man si at det er ikke bare store bragder som er viktige for å nå en popularitet. Det samme gjelder også de «nye» polarfarerne. De som virkelig påvirket folks mening og ble mønster for andre, var i stand til å formidle også noe mer enn en beretning om sine egne bragder. Det betyr ikke så mye at man har vært på Polen, det er mye mer viktigere hvis man kan overvinne seg selv og formidle denne opplevelsen videre. De virkelige heltene hadde andre kvaliteter og menneskelige egenskaper enn bare sine dåder.

22 3.2 Biografier I dette kapitlet drøftes biografisk litteratur, det vil si litteraturen som tar opp enkeltpersoner og beskriver deres liv og handling. Når det gjelder polarlitteraturen, beskriver bøkene enkelte ekspedisjoner, personer, vitenskapelige resultater eller psykologiske trekk av polarfarere. Som nevnt tidligere, er det vanskelig å skille mellom en litteratur som bærer fiktive trekk og en litteratur som prøver å være helt objektiv (fra et litterær synsvinkel). Ingen litteratur som beskriver en historisk handling kan være helt objektiv fordi forskjellige forfattere har forskjellige synspunkt. Understreking av objektivitet eller subjektivitet i litteraturen varierer også i løpet av tida. Dette kapitelet gir en oversikt over norsk polarlitteratur som bærer biografiske trekk, det betyr at i kapitelet analyseres både rent biografiske verk, men også bøker som inneholder bare en del av biografiske preg, for eksempel sagaer. I kapitelet er i tillegg plassert en del verk som beskriver polarekspedisjoner generelt, fordi flere av dem bærer litterære trekk.

3.2.1 Fra begynnelser til 1800-tallet Som sagt er polarlitteraturen et stort , og det er ikke lett å datere helt presis når de første bøker i denne sjangren ble skrevet. Det er imidlertid åpenbart at merknader om polarområder dukker opp tidligere enn beskrivelser av polarekspedisjoner. Det er Pytheas fra Massaligas (ca 380 f.Kr. - ca 310 f.Kr.) beskrivelse av Thule49 som regnes som den første beskrivelsen av nordområdene, etterpå finner vi bemerkninger om nordområdene hos andre antikke krønikeskrivere. Som begynnelsen til polarlitteraturen i Norden kan vi regne de første bemerkningene om nordmenns reiser til nordområder. Da kan vi datere litteraturen om polarekspedisjoner til 1000-tallet, og den første representanten kan være Landnámabók, som forteller om nordmenn som har kommet til Island og fortsetter videre mot vest. Ifølge Landnámabók drev en mann som het Gunnbjørn forbi Island og oppdaget Gunnbjørnskjær, som antakelig var øyer i nærheten av Grønland. Den andre viktige kilden er Grønlendingenes saga, den beskriver liv og gjerning av Erik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Erik Raude flyktet fra Norge og bosatte seg på Grønland, hans sønn Leiv Eiriksson seilte lenger mot vest og oppdaget et nytt land 49 Sannsynligvis Norge, men en del forskere spekulerte at Thule var Island.

23 som han kalte for «Vinland» (Newfounland). Grønlendingenes saga forteller også om andre ekspedisjoner som førte til nye oppdagelser (f.eks. ekspedisjoner av Leivs sønner Torstein og Torfinn og datter Frøydis)50. Vi finner merknader om Grønland også i Kongspeilet og andre kilder. I en lang periode fra 1600-tallet til slutten av 1800-tallet finnes det ikke noen viktige verk i norsk polarlitteratur unntatt selvbiografiske verk som ble beskrevet i underkapittel 3.1 Selbiografier.

3.2.2 Fra 1890-tallet til 1900-tallet De første utelukkende biografiske verkene kommer først med berømte polarfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, det betyr omkring 1890-tallet. Fra den tiden utgis de biografiske verkene kontinuerlig helt til nåtid. Interessen for biografiene har imidlertid variert i løpet av tida, og likedan har målet med dem forandret seg. Vi ser en stor bølge av interesse for biografier etter Fridtjof Nansens ekspedisjoner til Grønland og Nordpolen. I Norge ble det utgitt en rekke bøker som beskriver Fridtjof Nansens liv og bragder, f.eks. bøkene Fridtjof Nansen (1896), K.O. Bjørlykkes bok Den norske nordpolsekspedition ved Fridtjof Nansen (1893), Kristian Bings bok Nordpolfarernes Triumftog ved Hjemkomsten til Norge 1896: Norge hylder Fridtjof Nansen og hans Mænd: Bladmeddelelser og Bladreferater (1896) osv.. I tillegg ble det utgitt mange avisartikler, plakater, sanger (f.eks. Bernt Lies Studenternes Sang til Fridtjof Nansen og hans Mænd (1896)), taler (f.eks. taler av Bjørnstjerne Bjørnson) bildebøker, postkort og julekort ved anledninger av Nansen ankomst, særlig fra Fram-ekspedisjonen fra Nordpolsområdene i 189651. Men det var ikke bare i Norge interessen for polarekspedisjoner var enormt. I Tyskland ble det for eksempel trykt en rekke postkort med motiver fra ekspedisjoner. Også norske innflyttere i USA ble begeistret over Nansens suksess og bøkene om «Norriges stolteste Søn», som Nansen av og til ble kalt i dikt, ble utgitt både i Minnesota52 og Wisconsin53.

50 Vikingbosetning i nordområder vekket et stor interesse hos forfattere på 1800-tallet og vi finner flere fantastiske romaner om vikinger som overlevde i nordområder (f.eks. Robert Ames Bennets roman Thyra, A Romance of the Polar Pit osv.). 51 Det ble til og med laget Nansens Akvavit og Nansens Nordpoløl selv om ekspedisjonen selv var totalt alkoholfri. 52 Kristian Prestgards bok Nansensfærden: et omrids (1896) og L.A. Stenholts bok Dr. Frithjof Nansen: Billeder fra Nordishavet (1897) 53 S.L. Berens. Nansen i den frosne verden : tilligemed en levnetsbeskrivelse af den store forsker, mange uddrag af Nansens "Paa ski over Grønland" og Eivind Astrups "Blandt Nordpolens naboer", en beskrivelse af Astrups reise over Nord Grønland med løitnant R.E. Peary (c1897)

24 Ikke alle ble imidlertid så begeistret over polarheltens suksess som norske og amerikanske patrioter. Knut Hamsun, for eksempel, var tvert imot kritisk til Fridtjof Nansens reise til Grønland og ironiserte over den som en «skitur»54. Hamsun kunne ikke forstå hvorfor det var så viktig å vite at det som ligger under Grønland ikke var is, men jord55. Nesten den samme følelsen som Knut Hamsun hadde også Henrik Ibsen: «Ibsen ser Nansen som en trussel. Han ser sportsånden som en trussel mot åndslivet»56. Både Hamsun og Ibsen var skeptiske til idrett, men paradoksalt nok var det nettopp idrett (særlig skiløping) som hjalp indirekte med å gjøre Norge berømt i utlandet. Hvorfor var skiløping så viktig? Takket være skiløping kunne Nansen gjennomføre sine reiser gjennom Grønland og mot Nordpolen, og det var kunnskap om skiløping som også hjalp Amundsen å nå Sydpolen så raskt i 1911. Begge disse dådene ble viktige i hele verdens omdømme og påvirket verdens syn på Norge. Men skiløpingen, som Ibsen og Hamsun var så redde for, var viktig også i nasjonalt omfang. Etter Nansens og Amundsens ekspedisjoner ble skiløpingen for alltid sett på som «en nasjonal idrett» og selv om det på 1890-tallet var langt ifra alle som kunne gå på ski, var alle kjent med en skiløpingstradisjon i Norge. Derfor kunne folk veldig lett identifisere seg med store dåder av polarfarere – fordi de var knyttet til noe som var felles med deres eget liv – særlig skiløping. Som sagt vekket Nansens tilbakekomst fra Grønland og Nordpolområdene en stor begeistring blant folk, og denne begeistringen som var felles for alle i Norge, påvirket indirekte en unionsoppløsning fra Sverige. Felles begeistring for polarekspedisjoner utgjør nemlig en viktig del av identitetsskaping og felles identitet for det norske folk var et av argumentene for unionsoppløsning. Polarlitteratur var i tillegg et godt virkemiddel for å formidle nasjonalistiske tanker, og bøkene som ble utgitt omkring 1900-årene var svært påvirket av patriotisme. Bøkene bar ofte preg som indirekte forsterker nasjonalfølelsen til leserne, og bygger et bilde av polarfarere som andre nordmenn kan være stolt av. Det er heller ingen tvil om at Stortinget har satt sitt håp (og sine penger likedan) til flere polarekspedisjoner, selv om det var stor risiko for fiasko, fordi en suksess kunne hjelpe som et godt argument for

54 ANDERSEN, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget, 2001. ISBN 978-82- 00-12836-6. s. 289. 55 Men Hamsuns kritikk mot Nansen hadde antakelig andre grunner enn bare mangel på forståelse av det vitenskapelige. Knut Hamsun kom til Kristiania samtidig med Fridtjof Nansen, og etter å ha opplevd en suksess med sine verk i København forventet han kanskje at de titusener av mennesker i Christianias gater skulle hilse på ham, ikke på en mann som har tatt seg «en skitur». 56 TJØNN, Brynjulf – Biermann, Cille. Nansen irriterte Hamsun og Ibsen. NRK. 07. 04. 2009. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

25 unionsoppløsning. Nansen selv ble veldig opptatt av unionsspørsmålet og ble aktiv i politikk. Han deltok for eksempel i politiske forhandlinger om Norges sak i London og København (der førte han forhandlinger med den danske prins Carl om å bli norsk konge), mange spekulerte om at hvis Norge blir republikk, blir Nansen president. Vi kan si at Nansens reiser (og bøker om dem) påvirket Norges stilling i unionen indirekte, men hans gjerning i politikken påvirket den helt direkte. Som nevnt tidligere bygger den biografiske polarlitteraturen fra 1900- og 1910-tallet på patriotiske og nasjonalistiske følelser. Vi finner disse følelsene i polarlitteraturen også senere (særlig etter Nansens og Amundsens død), men i denne tiden var de sterkest. Et viktig trekk i denne typen litteratur er at polarfarere er beskrevet nesten uten negative egenskaper (de gir seg ikke, de hjelper andre, de er både vitenskapsmenn og eventyrere osv). De er helter som overvinner naturen (representert av kulden, isbjørner osv.) og seg selv (de kan overvinne sine svakheter). Hos mange forfattere får polarheltene nesten mytiske dimensjoner. Odd Arnesen beskriver for eksempel Roald Amundsen slik: «Han som hadde levd et liv i dåd med døden for øynene så mange gang»57 og minner norske folk om at:

Minnet om ham og hans livsverk skal alltid leve blandt oss og utover hele verden (...) Ti når det gjelder dåd og handlekraft – bedre forbillede enn Roald Amundsen kan det norske folk ikke ha.58

I et av hyllestdiktene om Fridtjof Nansen leser vi «Tre Aars Kamp mod Is og Kulde, tre lange Aars Modgang og Savn i Jordens vildeste Ødemarker, det er hans historie»59, i samme boken leser vi hva kpt. Brown sa om Nansen: «There is no man in the world like him»60. Dette trekk av polarfareres «bare positive egenskaper» finner vi også i barne- og ungdomslitteraturen fra den tiden. Barnelitteratur blir drøftet i kapittel fire. I tillegg til bøker som hyller polarfareres dåder, ble det utgitt en rekke bøker som beskriver polarområders geografi, historie, innbyggere eller gir en oversikt over ekspedisjoner som ble virkeliggjort der og deres resultater osv. Representanter er Daniel Bruuns bok Det Høje Nord: Færøernes, Islands og Grønlands Udforskning

57 ANDERSEN 2001, 131 58 ARNESEN, Odd. Roald Amundsen som han var. Oslo: Gyldendal, 1946. , s. 205 59 BING, Kristian. Nordpolfarernes Triumftog ved Hjemkomsten til Norge 1896 : Norge hylder Fridtjof Nansen og hans Mænd : Bladmeddelelser og Bladreferater. Kristiania : Feilberg & Landmark, 1896. s. 13. 60 BING 1896, s. 15

26 (1902) og O. J. Skatums bok Sydpol-forskning: en utsigt over dens utvikling gjennem tiderne (1912).

3.2.3 Fra 1920-tallet til 1940-tallet Den andre bølgen av biografisk polarferdslitteratur kommer etter 1920-tallet etter Roald Amundsens reiser og hans død i 1928 og etter Fridtjof Nansens død i 1930, det betyr på 1930- og 1940-tallet. En skildring av begge polarfarere er i den tiden igjen veldig ukritiske, særlig Roald Amundsens død skapte en glorie rundt ham og løftet ham til en rolle av martyr som ofret seg for andre61. Olav Gynnild har bemerket til det: «Den allmenne oppfatningen gikk ut på at han hadde ofret livet for en fiende. Det var et martyrium, en ærefull slutt»62. Etter Amundsens liv fylt av omstridte gjerninger var det endelig noe menneskelig (selv om vi vet ikke hvilke grunner som ledet Roald Amundsen til å lete etter Nobile) som folk kan verdsette uten forbehold. Polarlitteraturen fra den tiden, det vil si mellommkrigstida, var også stigmatisert av stemningen i Europa etter den første verdenskrig. Et tap av illusjoner og verdenskrise førte i hele Europa til følelser av hjelpeløshet som la til rette for store personligheters tiltredelse til makt. Disse personlighetene (Hitler, Mussolini osv.) kom ofte med løsninger på problemer som ble sett som de eneste gode løsningene. I Norge var situasjonen annerledes, men en kult av heltedyrking kan bli sett i det minste i litteraturen. Både Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ble på denne tiden definitivt plassert mellom andre berømte norske personer, og vi finner deres medaljonger i bøker sammen med Henrik Ibsens, Edvard Griegs og Ivar Aasens. Igjen finner vi trekk av patos:

Ingen mann kan vel hete en mann i så full og dyp en mening som Fridtjof Nansen. Manns mot, manns vilje og manns styrke, manns djervhet og manns seighet, manns kjærlighet og manns offervillighet – alt er det samlet, fortettet og potensert i Nansens sinn og gjerning som hos ingen annen.63

Hans (Nansens) vesen var fantasi og virketrang i lykkelig forening. Han elsket anstrengelsen og slitet, han elsket å bruke sin kraft til siste trevl – og samtidig elsket han spenningen, faren, eventyret. Han ville det umulige – og 61 Roald Amundsen døde da han lette etter den italienske polarfarer Nobile. 62 GYNNILD, Olav. Den hvite ørnen: himmelseileren Roald Amundsen. Bodø: Odds Interbok Norsk luftfartsmuseum. ISBN 82-92096-03-5. s. 78. 63 KOHT, Halvdan. Vare høvdinger: 70 livsskildringer med portretter: vol. II. Trondhjem: F. Bruns, 1929. s. 225.

27 klarte det.64 og «Han [Nansen] er helteskikkelsen fra den heroiske perioden i norsk polarforskning.»65 Det heroiske bildet av polarfarere ble ofte forsterket av skildringer som andre deltakere på ekspedisjoner gav i sine memoarer. Flere av dem ble utgitt i 1930- og 1940- årene. Som eksempler kan vi ta bøker av Oscar Wisting (16 år med Roald Amundsen : fra pol til pol, 1930), Helmer Hanssen (Gjennem isbaksen: atten år med Roald Amundsen, 1941) og Odd Arnesen (Roald Amundsen som han var, 1929 og 1946). Alle deltok på ekspedisjonen til Sydpolen i 1911 og skildringene deres er veldig like. Både Wisting, Hanssen og Arnesen skildrer Amundsen igjen uten negative egenskaper som en hjelpsom og positiv person. Arnesen beskriver Amundsens handling da Bjaaland falt i sprekken: «Tre av de som var igjen holdt så Wisting i et taug – Amundsen stod nærmest sprekken....»66, Hanssen skriver: «Det var heller ikke så vanskelig å gjøre arbeidet med liv og sjel, fordi sjefen selv alltid gikk foran med et godt eksempel»67 og Wisting:

Nettop dette trekk hos Roald Amundsen, at han bad oss alle om å være med på å plante flagget, er en egenskap hos ham jeg har satt høiest. Han ønsket ikke å beholde hederen og æren for sig selv, den skulde han dele med dem som hadde stått ham bi. Slik har han også alltid vært senere i livet68 osv.

Wisting, Hanssen og Arnesen er veldig lojale til Amundsen og tar ikke opp omstridte øyeblikk i sine bøker (f.eks. Amundsens konflikt med Hjalmar Johansen, Amundsens avgjørelse om å reise til Sydpolen i stedet for Nordpolen som planlagt osv.), eller tolker dem til fordel for Amundsen. Helmer Hanssen har skrevet for eksempel at det ikke var slik at Amundsen ville ha all ære for seg selv og derfor tar han ikke Hjalmar Johansen med til Sydpolen. Nei: «Men alle vi som var med, vet at det ikke var den fjerneste tanke på annet enn hele ekspedisjonens rennomé som foranlediget denne opdelingen i to partier»69 og Odd Arnesen kommenterer situasjonen med nesten samme ord som Amundsen bruker i sin dagbok:

64 SANNES, John. Fridtjof Nansen. In Nordiska gestalter: radioföredrag. Stockohlm: Radiotjanst, 1942. s. 70. 65 Ibid., s. 76 66 ARNESEN 1946, s. 90 67 HANSSEN, Helmer. Gjennem isbaksen: atten år med Roald Amundsen. Oslo: Aschehoug, 1941. s. 219. 68 WISTING, Oscar. 16 år med Roald Amundsen: fra pol til pol. Oslo: Gyldendal, 1930.isting, s. 37. 69 HANSSEN 1941, s. 90

28 Efter den først start mot syd, den folkene vendte tilbake fra, da det var for tidlig å dra avsted for godt, bestemte Roald Amundsen at bare fem mann skulde gå sydover. Det hadde vist sig at det blev et for stort apparat å ta alle åtte med.70

Som sagt tidligere var også Amundsens død viktig for hans kult som helt. Han ble for eksempel sammenlignet med Olav Tryggvason i den henseende at heller ikke hos ham ville folk tro at han var død71. Købke skriver i sin bok Nobiles polferd og Roald Amundsens død: «Hør kirkeklokkene ringer over landet idag, men det er ikke til gravferd. Det er norske folk som i stolt takknemlighet bærer sin store høvding til Valhalla»72.

3.2.4 Fra 1950-tallet til 1960-tallet Polarlitteraturen som ble skrevet senere, er ikke så fokusert på heltemot og er mer sivil og dokumentaraktig. Forfattere bruker ikke bare dagbøker og brev når de skriver om historien, men nytt materiale som vitneutsagn og memoarer osv. kommer i bruk. Den moderne polarlitteraturen er mer objektiv og prøver å beskrive både de gode og de dårlige sidene til polarfarerne. Representanter for denne typen litteratur er for eksempel bøker av Liv Nansen Høyer Eva og Fridtjof Nansen (1954) og Nansen og verden (1955). Dattera til Fridtjof og Eva Nansen har ikke bare beskrevet farens suksesser, men også hans privatliv. Denne skildringen av nasjonalhelten var ikke vanlig tidligere. Nansen Høyer tar opp små detaljer som skildrer Nansen ikke som en stor helt, men mer som et vanlig menneske. Detaljene som hun kommer med, er ofte morsomme: (fra Nansens brev):

Alle spør efter deg, dronningen har skrevet om deg osv. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg er stolt av deg når de bare nevner deg, min elskede hustru. Et varmt kys...

P.S. Send meg mine hvite flanellsbukser.73

Liv Nansen Høyer skildrer imidlertid ikke Nansens dårlige sider, hun skriver ikke

70 ARNESEN 1946, s. 133 71 HOVEDENAK, Hoel. Roald Amundsens siste ferd. Oslo: Gyldendal. 1934. s. 5. 72 KØBKE, Thorvald. Nobiles polferd og Roald Amundsens død : hvad der blev skrevet og uttalt dengang. Drammen, 1934. s. 175. 73 HØYER, Liv Nansen. Eva og Fridtjof Nansen. Oslo: Cappelen, c1954. s. 277.

29 åpent om Nansens elskerinner (kanskje hun ikke visste om dem) som Karin Berg gjør i boken Nansen og hans kvinner 50 år senere, Nansen Høyer er veldig måteholden når det gjelder dette emnet:

Eva kjente sin mann og visste nok at så helt upåvirket av vakre damers gunst, var han ikke. Han kunne både la seg smigre og bedåre iblant. Men hun visste også hvor lite det i virkeligheten betydde for ham, så hun tok det med ro.74

Men hennes bok skaper en viktig del av Fridtjof Nansens bilde, den skildrer Fridtjof Nansen fra et helt annet perspektiv enn andre bøker – fra familiens perspektiv. Bøkene til Liv Nansen Høyer er da typiske representanter for bøker som dukket opp fra 1950-tallet. Det vil si kilder som viser polarfarere fra andre perspektiver, de konsentrerer seg om andre interesser og kunnskaper hos polarfarerne. Eksempler finner vi i bøker og artikler som aksentuerer Nansen som zoolog (Brinkmanns artikkel Fridtjof Nansen som zoolog (1961), Nansen som kunster (Leif Østbys minneforelesning Fridtjof Nansen som kunstner fra 1978), bøker om Nansens gjerning i løpet av den første verdenskrig, hans stilling til religion, politikk osv. Slik er for eksempel en bok med samlede essays Fridtjof Nansen: liv og gjerning (1961). Det finnes også flere bøker som sikter seg inn på familie og familieliv: Bjørnsruds bok Fridtjof Nansens kongerike: ni somrar på Sørkje i Rolland 1899- 1908 som beskriver Nansens sommerhus Sørkje i Rollang i Numedal (Oslo: Noregs boklag, 1961) og Roald Amundsen: slekt og miljø (Veel, Haakon Anker, Halden: I kommisjon hos E. Sem, 1962).

3.2.5 Fra 1970-tallet til nåtidslitteratur En av de mest kontroversielle bøkene i norsk polarlitteraturhistorie er visst en bok fra 1970-tallet, Kåre Holts Kappløpet (1974). Boken beskriver Amundsens reise til Sydpolen og konkurransen mellom Amundsen og Scott for å bli førstemann. Kappløpet kan bli plassert under den biografiske litteraturen, men den inneholder også mye fiksjon (for eksempel Amundsens møte med Scott som aldri har funnet sted 75 osv.). Boken er kontroversiell fordi den beskriver nasjonalhelten Amundsen som et hensynsløst og individualistisk menneske som kan ofre alt og alle for å vinne. Denne

74 Ibid., s. 293 75 Norges litteraturhistorie. Bind 6. Vår egen tid. Red. Edvard Beyer. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1991. ISBN 82-02-13233-9. s. 78.

30 beskrivelsen vakte diskusjon i samfunnet om litteraturens hensikt og om grenser mellom fakta og fiksjon:

Holt viser sympati med taperen, humanisten Scott, som vokser i nederlaget, mens Amundsen er den hensynsløse leder, det sterke individ som hevder seg i konkurransesamfunnet og er med på å skape historien.76

Holt orienterer seg bare mot motsetninger mellom Amundsen og Scott og understreker Amundsens dårlige egenskaper. Han viser ikke Scotts gale beslutninger, svakheter og svært dårlige planlagging av turen som vi kjenner fra andre bøker (som Scotts beslutning om å la en av mennene gå til polen uten ski, avgjørelsen om å ta ponnier med seg osv.). I en oppdiktet «møte» sier Amundsen til Scott:

«Jeg tror De kommer til å omkomme, mr. Scott.» «Det tror jeg selv. Men jeg tror også, - jeg vet, at jeg kommer til å dø som en ærlig mann – og stolt.» «Og jeg vet at hvis jeg omkommer, vil døden gi meg en glorie som vil skjule alle mine negative egenskaper.»77

Som forfattere fra 1920-årene hyllet alle Amundsens gjerninger, gjør Holt det motsatte, han tolker Amundsen bare fra den dårlige siden. Om brevet til Scott skriver han for eksempel:

Dét er hans infernalske triumf. Det er geniets måte å feire seieren på. Brevet er til Scott. Han ber kaptein Scott, som vel blir den neste her, skriver han, - å ta brevet med tilbake til kong Haakon av Norge. Så mye kan hende oss på veien hjem. (...) Dette er triumfatorens utspekulerte hilsen til mannen som nå er dømt til å tape, utsøkt i sin form, ulastelig ved at kongen blir koblet inn, det lille overraskende krøll i seiersøyeblikket som vil bli nevnt i alle framtidige bøker.78

Med Kappløpet var Holt mellom de første som har kommet med individuelt fokuserte biografier, det vil si biografier som fokuserer mer på polarfarernes menneskelige egenskaper og indre enn på «heltefiguren ». Roald Amundsen ble detronisert av Kåre Holts bok og det tok lang tid, helt til 1990-årene, før hans personlighet ble sett også fra et annet perspektiv. På 1990-tallet ble det skrevet en veldig viktig bok i polarlitteratur sjangren -

76 Ibid., s. 78. 77 HOLT, Kåre. Kappløpet. [Oslo] : Gyldendal, 2007. ISBN 978-82-05-37668-7. s. 172. 78 Ibid., s. 236

31 Tor Bomann-Larsens bok om Amundsen Roald Amundsen. En biografi (1995), den regnes som en viktig kilde for uavhengige opplysninger. Bomann-Larsen har også skrevet en bok om Fridtjof Nansen, den heter Den evige sne. En skihistorie om Norge (1993). Med bøkene på 1990-tallet kommer mer og mer en tradisjon av bøker som kombinerer fotografier, kopier av arkivmateriale, dagbøker, plakater, brev, fotografier osv. med mindre tekst (i forhold til eldre bøker). For å ta eksempler: Øystein Sørensens bok Fridtjof Nansen: mannen og myten (1993), Olav Gynnilds bok Den hvite ørnen – himmelseileren Roald Amundsen (2002), Kåre Bergs bok Polarheltene (2003) og Susan Barrs bok Roald Amundsen, tidenes polfarer (2005). Ikke alltid er imidlertid innholdets kvalitet tilsvarende til formen: «Nå er det, av en eller annen grunn, av og til slik at store, fine bøker med mange bilder har skrale tekster,» skriver Simen Ekern79 i bokennmeldelse til boken Fridtjof Nansen og hans kvinner (2004) av Karin Berg. Som sagt er de nye bøkene basert på forskjellige opplysningskilder og skildrer problemer fra forskjellige perspektiv (ikke bare norsk synspunkt, men for eksempel russisk, engelsk, ikke bare fra Nansens synspunkt, men også fra synspunktet til hans kone Eva eller deres datter Liv osv.). Forfattere viser også store anstrengelser for å være objektive i motsetning til tidligere biografier. De siste kildene i polarferdlitteraturens sjanger orienterer seg mest mot andre deltaker på polarferder, og deres roller og handlinger på polarekspedisjoner blir analysert og vurdert. Eksempler er Ragnar Kvams bok Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen (2004), en artikkel om Ole Nielsen Ravna (av Liss Beth Gjertsen i 2007), boken av Jan Ingar Hansen Oscar Wisting (2001) osv. Bøker som skildrer de mest berømte polarfarerne fra nye perspektiver er fremdeles populære - Berit Tolleshaugs Fridtjof Nansen: En norsk helt i en gresk tragedie? (2001) som beskriver Nansens engasjement i situasjonen i Lilleasia høsten 1922 og Carl Emil Vogts bok Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921- 23 (2007) som tar opp Nansens hjelpearbeid under sultkatastrofen i Sovjetunionen. Det dukker også opp rent skjønnlitterære bøker som bearbeider livet til store helter. I 2002 vekket boken Nansen og Johansen av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg store diskusjoner fordi den skildrer forholdet mellom Nansen og Johansen som et homoseksuelt forhold.

79 EEKERN, Simen. Skuffende om damenes Nansen : et pirrende tema blir ikke forløst. Dagbladet.no [online]. 2005, 10. 1. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

32 Det er åpenbart at polarheltene fungerer fremdeles som en inspirasjonskilde i norsk litteratur, det er imidlertid interessant at deres liv og verk sjeldent er bearbeidet i romaner og noveller. Fra begynnelsen er det særlig sakprosa som henter stoff fra polarekspedisjoner.

33 4 Barnelitteratur Barnelitteratur som skildrer historiske begivenheter er vanlig i alle land, men i Norge har barnelitteraturen om norske polarferder hatt en spesiell posisjon som avspeiler den generelle viktigheten av polarlitteratur i samfunnet. Barne- og ungdomslitteratur80 har imidlertid funksjoner i som skiller den fra voksenlitteratur selv om ikke alle funksjoner ble anvendt helt fra begynnelsen av i barnelitteraturen. Barnelitteratur har en didaktisk funksjon – den skulle oppdra barn og hjelpe til å utvikle deres moralsk standpunkt. Det er typisk for en didaktisk litteratur å vise forbilder (f.eks. polarhelter, vitenskapsmenn) og påpeke deres gode sider (vågemot, vilje osv.). Det er nettopp denne typen av barnelitteratur som først kommer med skildringer av polarhelter og deres ekspedisjoner. Den didaktiske funksjonen kan også finnes i voksenlitteratur, men i motsetning til barnelitteratur der anvending av den er åpenbart, er den i voksenlitteratur ofte dekket av satire, overdrivelse og andre litterære virkemidler. Den andre funksjonen som henger sammen med den didaktiske funksjonen, er identitetsbekreftende funksjon, det vil si at gjennom å lese teksten plasserer barna seg «i forhold til andre menneske, til andre hendingar i fortid og nåtid»81. Litteraturen skulle også være belærende ved å være kunnskapsformidlende og opplysende, Denne funksjonen er felles for både voksen- og barnelitteratur (særlig sakprosa og faglitteratur), det er bare forskjell på hvordan opplysningene er presentert. Den siste funksjonen til barnelitteratur som kan anvendes om polarlitteratur, er følelses- og fantasistimulerende funksjon82. Gjennom den lærer barn å uttrykke seg selv og sine indre tanker. Stimulering av fantasien hjelper til å utvikle en følelse for kunst i barn.

4.1 Utviklingen av norsk polar barnelitteratur I barnelitteraturen rundt år 1900 dominerte motiver som skulle forsterke og utvikle barns og ungdoms karakter og moral. Gode mønstre ble tatt fra historien – vikinger, konger og andre berømte historiske personer skulle være forbilder. Særlig vikingtiden

80 I teksten skal brukes benevning barnelitteratur for både barnelitteratur og ungdomslitteratur. 81 MJØR, Ingeborg – BIRKELAND, Tone – RISA, Gunvor. Barnelitteratur : sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen akademisk forl. Landslaget for norskundervisning, c2000. ISBN 82-02-19675-2, s. 212. 82 Ibid., s. 217

34 var viktig i denne tiden fordi den ble sett som et høydepunkt i Norges historie og ble brukt som et utgangspunkt for en ny oppfatning av en ny nasjon. «Følelsen av sammenheng og samhøringhet mellom den gamle norske staten i middelalderen og det nye, selvstendige Norge var sterk»83. Men mangel på helter fra nåtiden ble åpenbar, det var nødvendig å «skape» nye helter som kommer med nye bragder. Oppdagelsesreisende til ukjente land og «hvite flekker på verdenskartet», hvor store bragder lett kunne bli gjennomført, passet veldig bra til dette bildet, og av den grunn ble skildringer av reiser til Afrika og India, men også Antarktis og Arktis, snart veldig populære. En bølge av interesse for slik litteratur traff selvfølgelig også barnelitteraturen.

4.1.1 Selvbiografiske verk og faglitteratur En første representant som har opplevd en stor suksess med denne formen for polarlitteratur, var Fridtjof Nansen med sin bok Paa ski over Grønland (1890). Boken var veldig populær blant både voksne og ungdom selv om Nansen ikke hadde skrevet den i første omgang for barn og ungdom. Som sagt i kapittel tre, ble det solgt mer enn 6 000 eksemplarer i løpet av det første året, som var en enorm mengde på den tiden. Jeg har forklart i kapittel tre hva som var grunnen til at boken var så populær. I dette kapitelet forklarer jeg hvorfor boken var så populær også hos ungdom. Øystein Sørensen skriver om boken:

Primært er det en reiseskildring, skrevet med humor og varme, full av spenning og undring over tilværelsen i det arktiske isødet. Men samtidig benyttet Nansen anledningen til å fylle på med populærvitenskap over et vidt felt: kulturhistorie, litt sosialantropologi og en rekke vitenskapsgrener knyttet til polarområdene. Mest bemerkelsesverdig er det lange kapitlet om skiløping. De mange og grundige populærvitenskapelige avsnittene vitner om at Nansen ønsket å formidle kunnskap. De er uttrykk for det man kan kalle et klassisk folkeopplysningsideal. Boken var lærd, samtidig var den lettfattelig skrevet.84

Vi kan si at det var stilen som var grunnen til populariteten. Nansen formidler mye om Grønlands historie, om historien til polarekspedisjoner, utviklingen av skiløping og selv om han selv har veldig gode kunnskaper av alle felt, prøver han å være så klar i sin tekst 83 SØRENSEN c1993, s. 150 84 Ibid., s. 129

35 så mulig. For å illustrere Nansens stil og hans evne til å forklare ting slik at alle kan forstå, finner vi eksempler i kapitelet om skiløping. Kapitelet er relativt omfangsrikt, det har mer enn 50 sider. Nansen forutsetter ikke noen kjennskap til skiløping hos lesere, derfor betraktet han det som nødvendig å forklare at: «skierne gjøres af træ (...) de er flade og glatte paa undersiden»85, fortsetter med: «skierne føres parallelt saa nær forbi hinanden, som det er muligt (...) sporene i sneen der, hvor en dygtig skiløber har faret, blir saaledes to parallele linjer»86 og tilføyer: «opover bakke gaar det selvfølgelig langsommere»87. Fra eksempelet kan vi lett forstå at boken var lettfattelig også for barn og ungdom. Men Nansen ville tilfredstille alle lesergrupper. I tillegg til trivielle beskrivelser inneholder boken nesten 30 sider i liten skrift som tar «ekspedisjonens videnskabelige udbytte - samt lidt om Grønlands geologiske historie og istidernes aarsager». Det er åpenbart at Nansen ville at boken skulle være tiltrekkende for alle. For å oppnå dette la han til boken med egne illustrasjoner eller illustrasjoner som ble laget ifølge hans fotografier, av de mest berømte tegnere fra den tiden. I boken finnes det også flere fotografier (ofte arrangerte i ettertid i et atelier). I tillegg inneholder boken flere tabeller og kart i firefargetrykk. Alle disse tillegg hjalp lesere å forestille seg ekspedisjonen og dermed forstå den bedre. Omfattende forklaringer av alt mulige vitenskapelige opplysninger var særlig viktige på 1890-tallet, i det andre opplag i 1928 ble boken veldig redusert (fra ca. 700 sider til ca. 200 sider). Sidetallet varierte i forskjellige opplag, men det var vanligvis bare skildringen av selve skituren som ble utgitt og teksten selv var i tillegg forkortet. Øystein Sørensen skriver om forkortingen:

En god del av disse nedkortingene var ganske enkelt begrunnet av utviklingen. I 1928 var det ikke lenger nødvendig å lære nordmenn hvordan mann gikk på ski. Også de historiske avsnittene om utforskningen av nordområdene var blitt kraftig uaktuelle.88

Boken ble senere utgitt sammen med essayer Eventyrliv og Friluftsliv. Boken ble igjen utgitt i sitt opprinnelig omfang først i 2003. Selv om vi kan tro at med forkortinger mistet boken mye av sin verdi (Havnevik

85 NANSEN, Fridtjof. Paa ski over Grønland : en skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888- 89. Kristiania : Aschehoug, 1890, s. 75. 86 Ibid., s. 76 87 Ibid., s. 76 88 SØRENSEN c1993, s. 158

36 sier om det: «Neste utgivelse var i en forkortet, la oss heller si vandalisert, utgave i 1928...»89, var det faktisk slik at boken var dermed mer tilgjengelig for alle. En kort bok var billigere å utgi, og i tillegg var en kort bok lettere å lese, noe som spilte en rolle spesielt for barn. Nansen selv var sikkert bevisst på det og vi leser i det andre opplag: «Norges ungdom tilegnet» mens 1890-utgaven var tilegnet «mine fem kamerater paa Grønlandsfærden». Etter 1928 ble boken regnet som en guttebok, særlig etter at den senere ble utgitt i «Polarserien for ungdom». Fra overnevnte argumenter skjønner vi at boken Paa ski over Grønland var viktig for flere felt når det gjelder idéformidling. Havnevik skriver om det:

I idrettshistorien er hans påvirkning dominerende når det gjelder alle former for skiidrett og fjellturisme, sommer og vinter. I sjøfarts- og oppdagelseshistorien er (...) skiferden over Grønland (...) av grunnleggende betydning. Nærmere det litterære områder ligger den pedagogiske innflyttelsen ved at personen Nansen står som rollemodell for menn gjennom flere årtier.90

For å ta et annet eksempel på slik "reise"-litteratur kan vi nevne en bok Blant Nordens naboer (1898) av Eivin Astrup. Astrup deltok på Robert Pearys ekspedisjon i 1892 og sammen gjennomførte de en lang og farlig kryssing av Nord Grønland. Heller ikke Astrups bok ble skrevet for ungene, men Astrups enkel stil og hans store interesse for livet til eskimoer og deres kultur trakk de unge lesere til seg. Senere kommer Roald Amundsen og andre ekspedisjonsdeltakere (Oscar Wisting, Helmer Hanssen og andre) med sine bøker, heller ikke de ble skrevet primært til barn og ungdom, men de var også populære fordi de skildret spennende øyeblikk fra ekspedisjoner. Men ikke bare det. Otto Sverdrup, for eksempel, siktet seg mer inn på vitenskapelige resultater av ekspedisjoner i sine bøker Nyt land: fire aar i arktiske egne (1903) og Under russisk flag (1928) og akkurat med det fylte han helt den didaktiske funksjonen som ble nevnt i begynnelsen av kapitlet. Selv om ikke Sverdrup og andre forfattere på 1910-tallet heller prøvde noe spesielt å tilpasse stilen i bøkene til barn kan vi oppfatte disse didaktiske bøker veldig positivt. Interessante resultater trakk barna til vitenskap og oppmuntret dem til å ville erverve seg mer kunnskap. Det var også viktig at bøkene ble skrevet av berømte personer, et berømt navn var alltid et godt "markedsmerke", det var lettere å selge bøker av berømte forfattere, og da kunne flere

89 HAVNEVIK 2003, s. 22 90 Ibid., s. 35

37 barn bli påvirket av tankene som bøkene inneholdt. I tillegg til bøker av berømte polarfarere ble det utgitt en rekke fagbøker av vitenskapsmenn og fangstmenn som skildret polarområder (særlig Svalbard og Grønland), deres geografi, fauna og flora osv. Eksempler på slike bøker for barn er Bendix Ebbels bok Veien mot nord (Gyldendal 1910).

4.1.2 Biografiske verk Som nevnt tidligere, ble polarfarere og oppdagere sett som helter fordi de reiste til ukjente land, oppdaget nye steder og hjalp til å reklamere for Norge i hele verden. For tilhørere til nasjonsbyggingsprosjektet ble det lett å skape en parallell mellom nye oppdagere og vikingene, som også seilte til ukjente land og oppdaget dem. Det var også lett å bruke polarfarere som et forbilde for barn, for å formidle alle de store tankene om nasjonalidentitet og om Norges viktighet i verden. Av den grunn var det nødvendig å "skape" og støtte dette bildet av nye helter, og derfor dukket det opp en rekke biografiske verk både innom voksen- og barnelitteratur. En første representant for slike barnelitteraturforfattere er Jacob Breda Bull med boken Fridtjof Nansen. En bog for unge (1897). Boken skildrer Nansens vilje og gode karaktertrekk og burde være «et manende forbilde for Norges ungdom»91. I forordet til boken leser vi:

Af nationale og etiske grunde har Centralstyret92 derfor valgt disse emner. Nansens liv har vist, hvorledes en karakter udvikles, og hvad mands vilje kan udrette, naar den tidlig hærdes. At indprente dette hos folkeskolens ungdom har vi anset for at være af den største pædagogiske betydning. Og vi har gjort det saa meget heller, fordi den rører ved en norsk guts inderste længsler; den er manende, fordi den viser, at længselens maal, om det er aldrig saa eventyrligt, kun naaes skridt for skridt under utrættelig aarvaagenhed og uafladeligt arbeide.93

Egenskapene og kunnskapene hos polarforskere og polaroppdagere ble ofte skildret, i tilsvar til andre typer litteratur, med en stor porsjon av patos og overdrivelse:

Allerede som gut var Nansen haardfør som faa; hardfaar mod kulde, hardfør

91 BIRKELAND, Tone – RISA, Gunvor – VOLD, Karin Beate. Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Det norske samlaget, 2005. ISBN 82-521-5933-8. s. 82. 92 Utgivelsen av boken. 93 BULL, Jacob Breda. Fridtjof Nansen : en bog for de unge. Kristiania : Bigler, 1897. s. 6.

38 mod sult og tørst, haardfør mod smerte. Men kunde, naar det gjaldt, have et varmt hjerte for andres ve, og varm omtanker for andres vel. Af alle disse smaa træk fra barneaarene udvikled senere høvdinger Fridtjof Nansen sig.94

Og fra dikt fra 1898 skjønner vi hvor viktig Nansen var for ungdommen og hvordan hans skikkelse ble brukt som et forbilde:

Hjertet varmt, i tanken fart, armen muskelsterk, rask til daad med blikket klart, kjæk i leg og verk. Krop og sjæl, som sunde strutter, det har norske gutter.

De som maal for krop, for aand, sætter Nansen bold; hader, tro i pligtens baand, løgnens lede trold; lyder fatter, elsker mutter, - slig er norske gutter.

Staar paa ski og styrer seil, glad ved fremskridts haab; retter sin og andres feil, ren ved sandhetds daab; gjøre gavn, til livet slutter, - slig er norske gutter.95

Men dette skjer ikke bare i 1890-årene. I 1930 skriver Jon Sørensen om Nansen: «Den sterkeste, den uundværlige»96 og i 1947 Sven Høidal: «Mannen som det ble forunt å utføre det største menneskekjærlige verk i første halvdel av det tyvende århundre»97 og «Han (Fridtjof Nansen) var stormakten i det godes tjeneste»98. Bemerkninger om

94 BULL 1897, s. 13 95 Norske gutter (nr. 1) 1898, citert fra MOLAND, Tallak. Fridtjof Nansen : en mann : konstruksjon av en territoriell maskulinitet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo, Høsten 1997. s. 78. 96 SØRENSEN c1993, s. 200 97 HØIDAL, Sven. Fridtjof Nansen : Norges største våghals. [Oslo] : Ansgar, c1947. s. 123. 98 Ibid., s. 123

39 polarheltenes fullkommenhet kan høres morsomt ut for nåtidslesere: «I fredens og menneskekjærlighetens tjeneste har Nansen siden utført en stor og velsignelsesrik gjerning. Selvfølgelig er han tildelt Nobels fredspris»99. Det var selvfølgelig ikke bare Fridtjof Nansen som ble tatt som et godt mønster, vi finner flere bøker om Roald Amundsen (f. Eks. Høidals bok Roald Amundsen: verdens største polarforsker (1947)) og bøker om Otto Sverdrup – Daniel Krokks bok Otto Sverdrups liv (1934) og Gunnar Isachsens bok Otto Sverdrup (1931). Det dukket opp også bøker som har historiske ekspedisjoner som emne, som boken Paa liv og død mot nord (1910) av Andre Bendix J. Ebbel. I boken finner vi en beskrivelse av ekspedisjoner til nordområder fra 1700-tallet. Boken feirer menneskets vilje til å overleve og skildrer ekstreme situasjoner på polarferdene. Disse emnene (heltemot, vågemot osv.) var veldig viktig i nasjonsbyggingsprosjektet som ble nøye beskrevet i kapitlet tre. Det er imidlertid viktig å si at disse emnene ble enda viktigere i barnelitteraturen enn i voksenlitteraturen. Forfattere har forstått at barna kan lett bli formert av slike bøker og brukte det hyppig. En av de som påvirket barnelitteraturen mest den tiden, var Nordahl Rolfsen. Rolfsen var barnebokforfatter og editor av skolens lesebøker, og i hans lesebøker («Nordahl Rolfsens leseboker») kom polarfarerne og polarferdene igjen på ulike måter på ulike klassetrinn. Han la både estetiske, skjønnlitterære og pedagogiske normer til grunn for sitt utvalg, og med det kopierte han datidens tendens til å vise forbilder. På 1920- og 1930-tallet var nasjonsbyggingstanker og patriotisme stadig veldig sterke, og polarlitteraturen var populær, grunner til denne situasjonen ble presentert i kapittel tre. Flere heltehistorier fra fortid og nåtid ble utgitt i denne tiden og interessen for polarheltene sank ikke. I 1928 utgav Fridtjof Nansen det omarbeidete utgavet av Paa ski over Grønland som ble tilegnet til ungdom, og også Andre Bendix J. Ebbel utvidet sin bok Paa liv og død mot nord og utgav den under navnet Veien mot nord. Veldig populær på den tiden var en bok av en norsk polarfarer som het Tryggve Gran - En helt. Kapteins Scotts siste færd (1924) som ble utgitt i tre opplag i 1924100. Tryggve Gran hadde deltatt på Scotts ekspedisjon til Sydpolen, han var mellom mennene som fant Scotts telt med liket hans og likene av hans menn. Boken, basert på Grans erindringer og Scotts dagbok, skildrer dramatiske begivenheter av Scotts dødsmarsj og den tragiske skjebnen til deltakere. Som i andre bøker fra den tiden er også Scott

99 ROGSTAD. Anna. Kjennte kvinner og menn : fra deres liv og virke, I. Oslo : Jacob Dybwad, 1925. s. 64 100 BIRKELAND 2005, s. 93

40 skildret som en stor helt som ikke gjør feil, selv om vi vet at det ikke var helt sant. Boken om Scotts ekspedisjon ble faktisk heller ikke skrevet til barn slik mange av bøkene som ble nevnt tidligere. Men senere har Tryggve Gran utgitt flere bøker for ungdom som finner sted i polarområder (f.eks. Triumviratet, 1921). De patriotiske tankene i samfunnet ble imidlertid enda sterkere under den andre verdenskrig. Under krigen var det imidlertid ikke mulig å utgi bøker med så nasjonalistisk innhold, og så ble det utgitt flere bøker som henviser til polarfareres store bragder, men innholder ikke så mange direkte hyllestpassasjer. Representanter er for eksempel Jan Østbys bok Roald Amundsen: hans liv og ferder: fortalt for ungdommen (1939). Som nevnt tidligere har polarlitteratur for barn en viktig funksjon - å utdanne barna. Derfor finner vi bøker om polarfarere som inneholder arbeidsoppgaver og stileemner. I boken Fridtjof Nansen101 leser vi: «Kva glede hadde Nansen av at han kunne engelsk? Kvifor driv vi mellomfolkeleg hjelpearbeid? Ei liste over det du ville hatt med til Grønland eller «Fram»-ferda» og i boken Fridtjof Nansen: med bilder, kart og arbeidsoppgaver av Kåre Fasting og Tomas Torsvik: «Hvilken betydning hadde Nansens polferd for: a) Sporten, b) Havforskinga, c) Værvarslingstjenesten, d) Fiskeriene»102. En tradisjon av lærerik barnelitteratur som handler om polarområder og polarfarere, fortsetter videre helt til nåtiden. Jeg synes det er viktig å nevne de nyeste representanter her, fordi senere i oppgaven kommer jeg ikke tilbake til denne typen litteratur. Representantene er for eksempel Liv Arnesens bok En faktahest om Sydpolen (2006), Karl H. Broxs bok Fridtjof Nansen: opplev eventyr (1993) og «Damms Faktaløve-bok»-edisjons bøker av Alexander Wisting Eventyr i Arktis (2002), Eventyr i isen: Roald Amundsen og Oscar Wisting ekspedisjoner (2003) og Fridtjof Nansen (2004). Forfatteren er et oldebarn av Oscar Wisting som var med Amundsen til Sydpolen, og han både skriver tekster og tegner bilder til bøkene. Bøkene inneholder ikke bare morsomme passasjer og illustrasjoner, men også interessante detaljer om forskjellige emner (Nansens pass, beskrivelser av hunder som var med på ekspedisjoner osv.). Dette trekk av barnebøker, det vil si anstrengelse for autentisitet, kopierer tendenser i voksenlitteratur. Slik som i voksenlitteraturen finner vi fotografier, tegninger, bilder av gjenstander fra museer sammen med korte forklaringer osv. Bilder er viktigere og viktigere i denne typen bøker.

101 LEHMANN, Egil Henrik. Fridtjof Nansen. Trondheim : Rune, 1961. s. 32. 102 FASTING, Kåre – TORSVIK, Tomas. Fridtjof Nansen : med bilder, kart og arbeidsopgaver. Oslo : Cappelen, [1941]. s. 32.

41 Barnelitteratur reagerte også på andre sjangrer på voksenlitteratur, på 1970- og 1980-tallet dukker det opp flere reiseskildringer av nye polarfarere (representanter ble beskrevet i kapittel tre), og i barnelitteraturen finner vi også de første representantene for denne sjangeren fra den tiden. Thor Larsens bok Espen i isen (1981) beskriver et liv på ei polarskute på Svalbard. Espen reiser sammen med foreldrene sine, og faren hans bestemte seg for å skrive en bok om deres opplevelser. Å ta barn med seg på ekspedisjoner virker ganske populært blant norske forskere og vi finner flere bøker med slik tematikk. Den siste representanten er Reisen til istiden: to gutter på Arktisk ekspedisjon (2009) av Thomas Ulrich og Ebbe Hartz. I boken forteller to gutter som ble tatt med på en ekspedisjon til Grønland, om opplevelsene sine. Igjen er boken en kombinasjon av bilder, guttenes notater, opplysninger om klimaendringer, historie, geografi, dyreliv osv. Det ble allerede antydet at bøkene om polarekspedisjoner og polarfarere som ble skrevet før ca. 1970 faktisk ikke kan kalle barnebøker, fordi de er beregnet mer på ungdom eller de ble skrevet mer for voksne enn for små barn. Disse bøkene inneholder mye tekst og har for det meste en undervisningsfunksjon. Først på 1970-tallet dukker det opp bøker i Norge som inneholder flere bilder, som tegneserier (f.eks. Tor Bomann- Larsens Fridtjof & Hjalmar, 1986) og illustrerte leksikoner - ofte oversatt fra engelsk (f.eks. Polarekspedisjoner: reiser til Arktis og Antarktis, 1999 av Martyn Bramwell, eller Barbara Taylors Arktis og Antarktis fra 2001). Denne typen barnebokformidling er mye mer tilgjengelig for de små barna. Disse nye polarbøkene kommer også oftere og oftere med humoristiske skildringer av oppdagelsesreiser og oppdagere. De store heltene er ikke lenger skildret uten negative egenskaper, som det var vanlig i eldre litteratur, men de er ofte skildret som latterlige objekter. For å ta eksempel i Tor Bomann-Larsens bok Fridtjof & Hjalmar, er Hjalmar Johansen beskrevet som en uforbederlig kvinneelsker. Da han oppdager at det ikke er noen damer på Fram, er han veldig skuffet, men en annen sjømann forklarer til ham hvorfor er det slik: «Hvem ville bry seg om Nordpolen – med båten full av kvinnfolk? (...) Kjønnsdriften er sterkere enn drivisen! Det vet en vitenskapsmann som doktor Nansen»103. Denne typen humor, i barnelitteraturteorien kalt dobbel stemme104, er typisk for barnelitteratur på 1980- og 1990-tallet. Bøkene inneholder vitser som er morsomme for barn, men voksne, som er antatt å lese bøkene sammen med barna, finner også noe for seg i den. Det er ofte små

103 BOMANN-LARSEN, Tor. Fridtjof & Hjalmar. [Oslo] : Cappelen, 1986. ISBN 82-02-10682-6. s. 9. 104 MJØR 2000, s. 30

42 detaljer både i tekst og bilde som skaper slik humor. Den doble stemmen er ofte uttrykt ved hjelp av ironi, parodi, ordspill og intertekstualitet. En typisk representant for denne typen humor er Tor Bomann-Larsen som har bearbeidet historier om Fridtjof Nansens og Roald Amundsens liv i sine bildebøker Turen til Nordpolen (1991) og Roalds tur (1992). I Turen til Nordpolen skriver forfatteren om Nansen og Johansen: «Fort som kuler fra kanoner- dro de hjem til sine koner»105 og om Roald Amundsen skriver han: «De andre dro glad av sted, falt en dråpe fra nesen [fra Amundsens nese] ned»106. Bøkene inneholder ikke bare humor, men har selvfølgelig biografiske trekk, i boken Roalds tur skildres for eksempel en historie fra Amundsens ungdom da han var på tur med brødrene sine og gravde seg ned i et snøhull for å overnatte der og nesten døde etter at nysnø frøs fast over inngangen til hullet. Bomann-Larsen var også mellom de første som laget tegneserier med en polartematikk (tegneserien Fridtjof & Hjalmar (1986)), en annen kunstner som tar opp polarekspedisjoner i sitt verk er Bjørn Ousland som utgitt tegneserier Sydover: kappløpet mot Sydpolen: tredje Fram-ferd (2009) og Nordover: med Nansen mot Nordpolen: første Fram-ferd (2008). Bildene i bøkene er laget etter fotografier fra ekspedisjoner. Denne delen i min oppgave behandlet utviklingen til den norske barnelitteraturen. For å sammenfatte må jeg si at den norske barnelitteraturen kopierer utviklingen i den voksne polarlitteraturen. Barnelitteraturen har imidlertid sine spesifikke særtrekk, f.eks. er egenskaper hos polarfarere beskrevet hyperbolsk oftere enn i voksenlitteraturen, alle henvisninger er mye mer direkte for at alle barn skal forstå dem osv. Alle disse særtrekkene utgjør en veldig interessant del av barnelitteraturen, men å beskrive dem står dessverre utenfor min oppgaves ramme.

105 BOMANN-LARSEN, Tor. Turen til Nordpolen. [Oslo] : Cappelen ISBN: 82-02-13162-6., s. 19 106 BOMANN-LARSEN, Tor. Roalds tur. [Oslo] : Cappelen, 1992. ISBN 82-02-13766-7. s. 6.

43 5 Lyrikk og drama I tillegg til selvbiografier og biografier er polarekspedisjoner og polarfarere skildret i en rekke andre sjangrer. Særlig i lyrikk, drama og musikk finner vi verk som lar seg påvirke av polarområder, polarekspedisjoner og polarfarere. Selv om det ikke er lett å datere helt presis når polarområder ble først nevnt i disse sjangrene, er det naturlig å framheve at i verdenslitteraturen skjedde dette med Samuel Coleridges dikt The Ancient Mariner (trykt 1798)107. Coleridges dikt ble en av inspirasjonskildene til Mary Shelleys roman Frankenstein (1818) som også delvis finner sted i polarområder. Vi finner imidlertid flere henvisninger til polarområder i verdenslitteraturen, f.eks. i et verk av Georg Sand (Voyage dans le cristal (1864)), Adelbert von Chamisso (Peter Schlemihl: Undersoga), Jules Verne (The Adventures of Captain Hatteras, 1866) eller Robert Ames Bennet (Thyra, A Romance of the Polar Pit, 1901), Wilkie Collins og Charles Dickens (drama The Frozen Deep, 1866) osv. Det står utenfor min oppgaves ramme å forklare grunnene til at Norden og polarområder hadde så spesiell posisjon i verdenslitteraturen. Men romantikk, eventyr, renhet og utilgjengelighet er noen av nøkkelordene til det. Som sagt tidligere i oppgaven, figurerer polarområder som en kulisse i norsk litteratur fra vikingtiden, men polarområdene og polarekspedisjoner som hovedmotiv finner vi først i romantikken. Denne oppgaven fokuserer imidlertid mer på skildringer av polarhelter enn på polarområder og derfor skal romantikken ikke drøftes her. Når det gjelder polarheltene, er det åpenbart at første verk kommer etter de store bragdene deres, det vil si først etter Fridtjof Nansens hjemkomst fra Grønland og Nordpolsområdene, og etterpå etter Roald Amundsens reiser. Det betyr at det er faktisk hyllestdikt som utgjør det viktigste elementet i den norsk lyrikken på polarlitteraturens område. De fleste diktene ble skrevet for å hylle Nansens tilbakekomst fra Fram-ekspedisjonen i 1893-1896. I Kristian Bings bok Nordpolfarernes Triumftog ved Hjemkomsten til Norge (1896) finner vi flere dikt som hyller både Nansen, andre deltakere og hele ekspedisjonen generelt. Diktene inneholder nasjonalvekkende uttrykk og de fleste av dem er basert på kjente melodier fra den tiden (Du gamla, Du fria, Du fjällhöga Nord, Å kjøre Vatten og kjøre Ved, Se Norges Blomsterdal). En av sangene har for eksempel brukt melodien av nasjonalsangen Ja vi elsker dette landet108: 107 Coleridge ble antakelig inspirert av James Cooks ekspedisjon til polarområder i 1772-1775. 108 BING 1896, s. 26

44 Ja vi hilser Nordens Nansen Fuld af Haab var Ventetiden; Som han stiger frem, Thi Du eied` Mod Velfortjent han Hæderskransen Verden kjendte dine Kræfter Bringer med sig hjem, Mod og Energi, Idrætskonge er han vorden, ::Varmt Dit Hjerte higed efter Norge har ham kjær. Polens Sceneri:: ::Velkomst fra det høie Norden Bringer vi Dig her:: Ja for lange 3 Aar siden Vardø Du forlod.

Arne Garborgs dikt Fridtjof Nansen er, på den andre side, basert på Edvard Griegs melodi Du gamle mor (Op. 33). Diktene (og sangene) er også svært påvirket av nasjonalismen. Vi finner ofte ord som en nasjon, Norge, en helt, Norges flag – det vil si ordene som skulle forsterke nasjonalfølelse hos lyttere. En typisk representant er disse to sangene som ble sunget da Nansen kom til Tromsø:109,110

Da skimtes i Taagen et Fartøi nær, Du Helt fra Farernes og Dødens Land, Da skinner et Lys over Norden, Fra Polens isklædte Rige, De føles av Maagernes hvide Hær, En Jubelhilsen fra Land og Strand, Da drønner Kanonernes Torden. Nu runger mod Dig uden Lige, Det lille Tromsø blandt de første er, Og melder om Norriges stolteste Søn, Som Velkomsthilsen til Dig frembær; Som breder vor Hæder over Verden, (…) Og Jubelen ruller med Snelavinens Døn, Igjennem Jubelen Du mindes vel, Gud Herren har signet Eders Færden. . At gamle Norge er din Moder lel. Et hurra da, Et stolt Hurra. For Nansen og for gamle Norge!

Nasjonalistiske utrykk er ofte knyttet til hyperboler - Nansen er «Norriges stolteste Søn», takket være ekspedisjonen blir Norge kjent i «hele Verden», «alle i Norge»

109 Ibid., s. 49 110 Ibid., s. 50

45 hilser på ham osv. I Garborgs dikt leser vi for eksempel: «Det finst ʼkje den i landet vidt, fraa hav til høge kamb, fraa veslegut til skjegget kvitt, som ikkje nemner namnet ditt og prisar deg og «Fram»»111. Mellom en rekke hyllestdikt med enkle rim og nesten barnespråkbilleder av ukjente forfattere finner vi et par dikt fra berømte forfattere som Jonas Lie, Arne Garborg, Bjørnstjerne Bjørnson, Rasmus Løland og Nordahl Grieg. De hyller også Fridtjof Nansen og viser de samme nasjonalistiske trekkene som andre dikt nevnt tidligere, selv om flere av diktene deres ble skrevet sent i 1920- og 1930-årene. Bjørnstjerne Bjørnson i sitt dikt Fridtjof Nansen (1895) hyller Nansen slik112:

Han satte ut, som tanken går Normanna-åndens mot og tro fra kjænt mot ukjænt, ved at ane. i fanen våker hos den stærke. Århundrers gjætning angstfull står, Når ser vi dem igjæn, de to, der han forsvant med Norges fane. den ranke mann med Norges mærke?

Nordahl Grieg setter Fridtjof Nansen inn i et større perspektiv mot hele Norges nasjon og viser et slektskap mellom Nansen og nordmenn: «Vi kjender ham, vi elsker ham, men hvem er vi?»113, «Hans spor skal føre ind til dig, vår fremtids land!»114 og han påpeker også Nansens viktighet som symbol og mønster115:

Han gikk på ski? Så lær av ham! Han gikk på ski... Nu er det oss. Med åndens byrde gikk han fram. Ta byrden op i hellig tross. For dådens drøm, for Norges flag... Hver evne som vi har og vil - Han visste hvorfor, natt og dag. hærd den til stål, glød den til ild! På birkebeinerfærd han fór Bli ånd, bli menneske, bli mand, Med Norges kongsbarn over fjeld: bli viljen gjennem mørkes tid. han bar en fremtid i sitt spor Saml først vårt sind. Saml så vårt land. mot isgrå kveld! Det er vår strid.

111 Songbok for maallag og ungdomslag. Kristiania : Selgjords maallag, 1902. s. 57. 112 BJØRNSON, Bjørnstjerne. Fridtjof Nansen :1895. Dikt.org [online]. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: . 113 GRIEG, Nordahl. Samlede verker. I. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1947. s.166. 114 Ibid., s. 168 115 Ibid., s.167

46 Det var imidlertid ikke bare Fridtjof Nansen som det ble skrevet hyllestdikt om. Vi finner også et hyllestdikt om Roald Amundsen. I 1942 ble Polar-årboken utgitt av Norsk polarklubb (Gyldendal, 1942) som minne om at Roald Amundsen skulle blitt 70 år gammel dette året. Samlingen inneholder omtrent 300 minnedikt fra Sverige, Finnland, Danmark, Færøyene, Island, Amerika, England, Tyskland, Italia, Frankerike og Canada. Både korte og lengre dikt minner om Amundsens viktighet, som var forsterket av den andre verdenskrig. De fleste diktene har ikke særlig store litterære kvaliteter, inneholder ofte enkle rim (is- paradis, drift – skrift, smil – april osv.) som for eksempel diktet «Nordpolen» av Gunnar Reiss-Andersen116:

Ingensteds mer er der ukjent hav. Kanskje kan bare en ukjent grav skjenke en landefinner (...)

Patetiske hyllestdikt til polarfarere er ikke de eneste representanter i denne sjangeren. Vi finner polarmotiver i verk også av Olav H. Hauge, særlig i en samling Dropar i austavind (1966). Der tar han opp polarområder og polarfarere («Drift» og «Leiv Eriksson»). Diktet Drift «hentar bileta frå våre polare strøk (...) Ånda frå Nansen og Amundsen loser oss stødig gjennom verselinjene, heilt til siste linja snurrar kompassnåla.».117 Motiver som isødet, polarlys og stjerner i polarområder finner vi ofte i dikt fra 1900-tallet. For å ta eksempler, Jonas Lies dikt Nordsjøen, Harald Sverdrups dikt Polarstjernen, Gud er gul, Kjell Sandviks Polarnatt osv.

En annen sjanger som tar opp polarekspedisjoner og polarfarere, er drama. Representanter er skuespillet Hurra for Roald Amundsen (2005) av Tone Holte, skuespillet Polar (2003) av Rune Temte, som er inspirert av historien om Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på reisen til Nordpolen, og Robert Marc Friedmans skuespill om Nansen og Amundsen (planlagt premiere i desember 2011).

Sjangrene som ble omtalt i dette kapitlet, påvirket oppfatningen av de norske polarfarerne på en veldig viktig måte. Særlig lyrikk om polarfarerne overlevde blant

116 Polar-årboken. Norsk polarklubb. Oslo : Gyldendal, 1942. s. 9. 117 BLINDHEIM, Alf-Kåre. Vekas kvessar. Nettbiblioteket [online]. 2008. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

47 folk fordi flere dikt ble trykt i lesebøker som ble brukt på skolen (f.eks. i Nordahl Rolfsens lesebøker). Jeg synes det er viktig å framheve at det var nettopp disse diktene som hjalp å bygge et heroisk bilde av polarfarere.

48 7 Konklusjon Polarlitteraturen har en stor og rik tradisjon i Norge, og denne tradisjonen har jeg prøvd å kartlegge i oppgaven. Det er beskrivelsen av polarlitteraturens utvikling som utgjør oppgavens kjerne sammen med beskrivelsen av interesseområder som ble påvirket av polarlitteraturen. Den norske polarlitteraturen påvirket ikke bare begeistringen for polarekspedisjoner i Norge, den la også grunnlaget for idrettsutvikling (særlig skiløpingens utvikling og utbredelse) og med det hjalp den også til å bygge en viktig del av nordmenns identitet. Nesten alle nordmenn liker å gå på ski, men ikke alle vet at det er Fridtjof Nansen som de må være takknemlige overfor denne tradisjonen.

De siste årene er det blitt utgitt en rekke vesentlige verk i polarlitteratursjangeren (f.eks. en ny utgave av Paa ski over Grønland, Hjalmar Johansens dagbok osv.) og i tillegg er polarlitteraturen stadig mer i sentrum for interesse til litteraturforskere. Spesielt med Nansen-Amundsen-året (2011) dukket det opp flere bøker både fra en skjønnlitterær sjanger og sakprosa. Vi må bare vente på om denne interessen i polarlitteraturen varer også etter at dette sjenerøst subsidierte jubelåret tar slutt. Vi må håpe at de interessante prosjektene varer fordi det finnes fremdeles flere spørsmål innenfor dette området som ikke er besvart (f.eks. Hvorfor er det særlig sakprosa som tar opp emner til polarekspedisjoner i Norge? Hvordan vil bildet av Roald Amundsen forandre seg i framtiden? Skal Nansens posisjon fremdeles være slik som nå? osv.). Populariteten til polarekspedisjonene er stor Norge. Det kan vi se av en mengde polarekspedisjoner som har vært gjennomført av nordmenn hvert år. Med polartradisjonen lever også polarlitteraturen videre, nesten hver tids polarfarer skriver om sin reise, og som sagt i kapittel fem, er det ikke bare voksne som gjør det. Nå er det også barn som kommer med sine reisebøker. Det er imidlertid nødvendig å gjenta at ikke alle disse bøkene er kvalitetsmessige gode nok, og at det dukker opp en rekke bøker i markedet som viser at forfatteren bare har vært flink til å skaffe seg sponsorer, men ikke flink til å skrive. Men hvor lenge kan denne typen litteratur være populær? Blir det ikke kjedelig etter hvert for leserne å lese om det samme igjen og igjen – det vil si om reiser til isødet? Med populariteten mister også polarområder noe av sin særstilling og uoppnåelighet, nå er det mulig for nesten alle å reise til Nordpolen eller Sydpolen, og polarområdene er ikke lenger hemmelighetsfulle og rene områder. Jeg tøre si at polarlitteraturen i framtiden knapt

49 kommer med noe nytt, som den gjorde på begynnelsen av 1900-tallet. Det finnes ikke mange steder i polarområdene som ikke har blitt kartlagt eller nådd. Det eneste som kan utvides, er grensene for menneskets muligheter, i framtiden kommer det nye polarfarere med nye rekorder, men det kommer knapt rekorder som påvirker verden slik som Nansens og Amundsens bragder gjorde.

Jeg håper at jeg i oppgaven har skissert i det minste et par av de viktigste spørsmålene som henger sammen med polarlitteraturen og svart på flere av dem i oppgaven min. Jeg håper også at oppgaven kan brukes som en kilde til opplysninger for dem som er interessert i et så spennende emne som polarlitteraturen virkelig er.

50 8 Litteratur

Primærlitteratur

AMUNDSEN, Roald. Sydpolen : den norske Sydpolsferd med Fram 1910-1912. Oslo : Kagge Forlag, 2003. ISBN 8248903664.

ANDERSEN, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. Oslo : Universitetsforlaget, 2001. ISBN 978-82-00-12836-6.

ARNESEN, Odd. Roald Amundsen som han var. Oslo: Gyldendal, 1946.

BERG, Kåre. Polarheltene: norske pionerer i Arktis og Antarktis. Oslo: Andresne og Butenschøn forlag, 2003. ISBN 82-7694-124-9.

BING, Kristian. Nordpolfarernes Triumftog ved Hjemkomsten til Norge 1896 : Norge hylder Fridtjof Nansen og hans Mænd : Bladmeddelelser og Bladreferater. Kristiania : Feilberg & Landmark, 1896.

BIRKELAND, Tone – RISA, Gunvor – VOLD, Karin Beate. Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Det norske samlaget, 2005. ISBN 82-521-5933-8.

BJØRNSON, Bjørnstjerne. Fridtjof Nansen :1895. Dikt.org [online]. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

BLINDHEIM, Alf-Kåre. Vekas kvessar. Nettbiblioteket [online]. 2008. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

BOMANN-LARSEN, Tor. Fridtjof & Hjalmar. [Oslo] : Cappelen, 1986. ISBN 82-02- 10682-6.

BOMANN-LARSEN, Tor. Turen til Nordpolen. [Oslo] : Cappelen, 1991. ISBN: 82-02- 13162-6.

BOMANN-LARSEN, Tor. Roalds tur. [Oslo] : Cappelen, 1992. ISBN 82-02-13766-7.

BULL, Jacob Breda. Fridtjof Nansen : en bog for de unge. Kristiania : Bigler, 1897.

DAHL, W. Norges litteratur. II. Tid og tekst: 1884-1935. Oslo: H. Aschehoug & Co. , 1989. ISBN 82-03-10573-4.

EKERN, Simen. Skuffende om damenes Nansen : et pirrende tema blir ikke forløst. Dagbladet.no [online]. 2005, 10. 1. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

FASTING, Kåre – TORSVIK, Tomas. Fridtjof Nansen : med bilder, kart og arbeidsopgaver. Oslo : Cappelen, [1941].

GREPSTAD, Ottar. Det litterære skattkammer : sakprosaens teori og retorikk. Oslo : Samlaget, 1997. ISBN 82-521-4644-9.

51 GRIEG, Nordahl. Samlede verker. I. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1947.

GYNNILD, Olav. Den hvite ørnen: himmelseileren Roald Amundsen. Bodø: Odds Interbok Norsk luftfartsmuseum. ISBN 82-92096-03-5.

HANSSEN, Helmer. Gjennem isbaksen: atten år med Roald Amundsen. Oslo: Aschehoug, 1941.

HAVNEVIK, Ivar. 1890 – Fridjof Nansen : På ski over Grønland. In Norske forfattere på norsk forlag. Oslo: Aschehoug, 2005. ISBN 82-03-19096-0.

HOLT, Kåre. Kappløpet. [Oslo] : Gyldendal, 2007. ISBN 978-82-05-37668-7.

HOVEDENAK, Hoel. Roald Amundsens siste ferd. Oslo: Gyldendal. 1934.

HØIDAL, Sven. Fridtjof Nansen : Norges største våghals. [Oslo] : Ansgar, c1947.

HØYER, Liv Nansen. Eva og Fridtjof Nansen. Oslo: Cappelen, c1954.

KOHT, Halvdan. Vare høvdinger: 70 livsskildringer med portretter: vol. II. Trondhjem: F. Bruns, 1929.

KRISTENSEN, M. Dager i Antarktis: om folk og forskning – og en ekspedisjon litt utenom det vanlige. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1993.

KØBKE, Thorvald. Nobiles polferd og Roald Amundsens død : hvad der blev skrevet og uttalt dengang. Drammen, 1934.

LEHMANN, Egil Henrik. Fridtjof Nansen. Trondheim : Rune, 1961.

LOTHE, Jakob. – REFSUM, Christian.– SOLBERG, Unni. Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007. ISBN 978-82-573-1714-0.

MJØR, Ingeborg – BIRKELAND, Tone – RISA, Gunvor. Barnelitteratur : sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen akademisk forl. Landslaget for norskundervisning, c2000. ISBN 82-02-19675-2.

MOLAND, Tallak. Fridtjof Nansen : en mann : konstruksjon av en territoriell maskulinitet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo, Høsten 1997.

MUNK, Jens. - LAURIDSEN, P. Navigatio septentrionalis. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel), 1883.

NANSEN, Fridtjof.. Paa ski over Grønland : en skildring af Den norske Grønlands- ekspedition 1888-89. Kristiania : Aschehoug, 1890.

NANSEN, Fridtjof. På ski over Grønland : en skildring av den norske Grønlands- ekspedisjon 1888-89. Oslo: Kagge forlag, 2003, ISBN 82-489-0367-2.

NANSEN, Fridtjof. På ski over fjellet ; På ski over Grønland ; Friluftsliv ; Eventyrlyst. Oslo : Aventura, 1988. ISBN 82-588-1050-2.

Norges litteraturhistorie. Bind 6. Vår egen tid. Red. Edvard Beyer. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1991. ISBN 82-02-13233-9.

52 Norsk polarhistorie [online] Norsk polarinstitutt, Troms Fylkeskommune, Universitetet i Tromsø. 2007- . Lokalisert 20. 11. 2010 på World Wide Web: .

NÆSS, Atle. Roald Amundsen: askeladd eller slavedriver? In Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red. Egil Børre Johansen, Trond Berg Eriksen. Oslo: Universitetsforlaget, 1998. ISBN 82-00-12752-4.

OSTERMANN, H. et al.. Dagbøker av nordmenn pa Grønland før 1814 : Andreas Bruuns og Aron Arctanders dagbøker fra undersøkelsesreisen i Julianehaab distrikt 1777-1779. Meddelelse (Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser). Bind 58. I kommisjon hos Dybwad, Oslo.

OUSLAND, Børge. I Nansens spor: fra Nordpolen til Oslo. Oslo: Ousland design, 2008. ISBN 9788299437943.

Polar-årboken. Norsk polarklubb. Oslo : Gyldendal, 1942.

ROGSTAD. Anna. Kjennte kvinner og menn : fra deres liv og virke, I. Oslo : Jacob Dybwad, 1925.

SANNES, John. Fridtjof Nansen. In Nordiska gestalter: radioföredrag. Stockohlm: Radiotjanst, 1942.

Songbok for maallag og ungdomslag. Kristiania : Selgjords maallag, 1902.

SVENSEN, Åsfrid. Fridtjof Nansens polarskildringer. In Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I. Red. Egil Børre Johansen, Trond Berg Eriksen. Oslo: Universitetsforlaget, 1998. ISBN 82-00-12752-4.

SØRENSEN, Øystein. Paa ski over Grønland: Nansen og den norske nasjonale identiteten. In Bokspor : norske bøker gjennom 350 år. Oslo: Universitetsforlaget, c1993. ISBN 82-00-21390-0.

TJØNN, Brynjulf – Biermann, Cille. Nansen irriterte Hamsun og Ibsen. NRK [online]. 07. 04. 2009. Lokalisert 20. 02. 2011 på World Wide Web: .

TØNNESSON, J. L. Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget, 2008. ISBN 978-82- 15-01222-3.

WISTING, Oscar. 16 år med Roald Amundsen: fra pol til pol. Oslo: Gyldendal, 1930.

Sekundærlitteratur

AASBØ, A. R. En skikonge er oss sendt - Om Fridtjof Nansens litterære selviscenesettelse under den moderne skiidrettens fremvekst. Edda 2010. 97(3): 271– 286.

AASBØ, A. R. Skiløperevangeliet. Klassekampen 2010, 11.11. pp. 4–5.

HUNTFORD, Roland. To planker og en lidenskap : skiløpingens historie. Oslo:

53 Aschehoug, 2006. ISBN 8203209459.

ISACHSEN, Gunnar. Grønland og Grønlandsisen. Oslo: J. W. Cappelen, 1925.

KOKK, Daniel. Otto Sverdrups liv. Oslo: Dybwad, 1934.

54 Resumé Bakalářská diplomová práce Polárníci a polární expedice v norské literatuře: historie a reflexe (Norsk polarlitteratur: historie og mottakelse) seznamuje čtenáře s historií a vývojem norské literatury věnující se tématu polárních výprav. V práci je diskutován taktéž význam tohoto typu literatury v norském prostředí. Postavení literatury věnující se tomuto tématu je v Norsku velmi specifické, neboť jak literatura o polárních výpravách a polárnících, tak i literatura psaná přímo polárníky samotnými výrazně ovlivnila politickou a kulturní situaci v Norsku zejména na konci 19. a počátku 20. století. Pro nově se formující národ měly úspěšné polární výpravy Fridtjofa Nansena, Roalda Amundsena a dalších polárníků zásadní význam, protože zviditelnily Norsko na mezinárodním poli. Tato nově nabytá pozice byla jedním z důležitých argumentů norských politiků při vyjednáváních o vystoupení Norska ze švédsko-norské unie. Literatura reflektující polární výpravy (v té době zejména próza a poezie) vytvářela a podporovala obraz „polárních hrdinů“, který byl Nory s nadšením přijímán a podnítil jejich zájem o polární oblasti a aktivity s nimi spojené s jejich dobýváním. Zejména obliba lyžování, sportu, který je v současné době v Norsku považován za národní, má své kořeny v této době, resp. v knize F. Nansena Paa ski over Grønland (Grónskem na lyžích). Obraz polárníků v literatuře pro dospělé i literatuře dětské se v Norsku vyvíjel stejným způsobem – od heroického a patetického zobrazení hrdinů ve 20., 30. a 40. letech ke stále realističtějšímu a civilnějšímu vnímání v letech pozdějších. V centru zájmu literatury stojí zejména vedoucí členové polárních výprav (F. Nansen, R. Amundsen), resp. popis jejich života, úspěchů, kladných povahových vlastností, přínosu společnosti atd. Poprvé v průběhu 70. let 20. století se v literatuře setkáváme také s líčením negativních povahových vlastností těchto polárníků (zejm. R. Amundsena). Zatím poslední vývojové období (90. léta a počátek 21. století) je typické zvýšeným zájmem autorů o ostatní členy polárních výprav, případně o literaturou dosud nezpracovávaná témata z života nejznámějších polárníků (např. umělecké vlohy F. Nansena, detailní pohled na Nansenovo humanitární působení v Malé Asii a Sovětském svazu atd.). V posledně zmíněném období se také na knižním trhu objevuje stále větší množství knih reflektující polární výpravy novodobých polárníků (B. Ousland, L. Arnesen aj.).

55