Amerikansk Eksil. Om Agnes Mathilde Wergelands Amerika Og Andre Digte (1912), Kvinnesaken Og Tidens Amerika-Bilder

Edda

Årgang 107, nr. 1-2020, s. 19–33 ISSN online: 1500-1989 VITENSKAPELIG PUBLIKASJON DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1500-1989-2020-01-03

Amerikansk eksil. Om Agnes Mathilde Wergelands Amerika og andre digte (1912), kvinnesaken og tidens Amerika-bilder

American Exile. On Agnes Mathilde Wergeland’s Amerika og andre digte (1912), the Women’s Rights Movement, and Contemporary Portraits of America

Marit Grøtta Marit Grøtta er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo. Grøtta har vært lyrikkanmelder i NRK Radio og var jurymedlem i NRKs kåring av Norges 100 beste dikt i 2016. Nyere publikasjoner: Baudelaire’s Media Aesthetics. The Gaze of the Flâneur and 19th-Century Media (2015), «Foto- grafi og følelser. Om Proust, portrettfotografier og lengselen etter å nå utover seg selv» (2016) og «Trickster Economy. Derrida's Baudelaire, and the Role of Money, Counterfeits, and Alms in the Modern City» (2019). [email protected]

Sammendrag Denne artikkelen tar for seg Agnes M. Wergelands Amerika og andre digte (1912), en glemt, men bemerkelsesverdig utgivelse, som skildrer Amerika med immigrantens blikk. Den første delen etablerer en kulturhistorisk og samfunnsmessig ramme for å lese diktsamlingen. Her knyttes Wergelands egen emigrasjonshistorie til kvinnesakens lang- somme fremvekst i Norge og til det radikale kvinnesynet i tidens norske Amerika-bilder. Wergeland settes her i forbindelse med Collett, Ibsen, Hansteen, Bjørnson og Hamsun. Andre del undersøker hvordan Amerika beskrives i diktsamlingen, med vekt på immigrantens blikk, mens tredje del tar for seg de mer personlige diktene om eksilerfaringen. En fjerde og avsluttende del løfter frem betydningen av Wergelands utgivelse som et egenartet Amerika-bilde, som et uvanlig stykke migrasjonslitteratur og som en lyrikkhistorisk merkesten.

Nøkkelord Agnes Mathilde Wergeland, lyrikk, migrasjonslitteratur, kvinnesak, Amerika, Aasta Hansteen

Abstract This article examines Agnes M. Wergeland’s collection of poetry, Amerika og andre digte (1912), a forgotten, but remarkable publication, depicting America through the gaze of an immigrant. The first part establishes a cultural and societal context for the reading of the poems. Here, Wergeland’s own migration history is connected to the growth of the women’s rights movement in Norway and to the radical view of women in the portraits of America of her day. Wergeland is discussed in relation to Collett, Ibsen, Hansteen, Bjørnson and Hamsun. The second part analyzes how America is depicted in the poems, stressing the gaze of the immigrant, whereas the third part examines a series of poems that deal with the experience of migration in a more intimate way. The conclusion describes the significance of Wergeland’s collection of poetry, seeing it as a remarkable portrait of America, an unusual piece of migration literature, and a milestone in the Norwegian history of poetry.

Keywords Agnes Mathilde Wergeland, poetry, migration literature, the women’s rights movement, America, Aasta Hansteen

Copyright © 2019 Author(s). This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 20

Amerika er det første sted paa jorden for kvinder. Aasta Hansteen

America is another name for opportunity. Ralph Waldo Emerson

Hvordan falt Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914) ut av norsk litteraturhistorie? Det skyldes trolig at litteraturhistorien er så knyttet til det nasjonale. Selv om Wergeland skrev på norsk, levde hun i USA og publiserte sine diktsamlinger der etter å ha emigrert fra Norge i 1890. Diktene hennes kan altså betraktes som migrantlitteratur. Det handler trolig også om at diktning har vært regnet blant Wergelands sekundære aktiviteter. Hun er først og fremst kjent som den første norske kvinne som tok doktorgraden og som norskfødt professor i Amerika. Men kanskje har det i tillegg å gjøre med en svak lyrikkhistorisk bevissthet innen norsk litteraturforskning, der man har vært lite opptatt av å undersøke kvinnelige poeters virke før 1930-tallet – det sorte hullet mellom Dorothe Engelbretsdatter og Halldis Moren Vesaas. Et større kapittel i norsk lyrikkhistorie eksisterer fortsatt kun på skissesta- diet, og Wergelands dikt hører hjemme her. Agnes Mathilde Wergeland utga Amerika og andre digte i 1912, mens Efterladte digte kom i 1914. Diktene hennes skiller seg fra dikt skrevet av både kvinner og menn i denne perioden i Norge. Wergeland skrev om Amerika og immigrantens erfaringer i en tid da sen- trallyriske tema ellers preget lyrikken. Hun skrev med autoritet og inspirasjon fra den amerikanske tradisjonen i en tid da kvinnelige lyrikere ennå ikke markerte seg i Norge. I diktene skildres amerikanske frihetsidealer, emigrantenes reise over havet, menneskemengden i Chicago, urinnvånernes liv, heten på prærien, arbeidet, vemodet. Diktsamlingen er et fengslende stykke migrasjonslitteratur, som innbyr til å studere utvekslingen mellom det amerikanske og det norske. Den er ikke viet plass i tradisjonelle litteraturhistorier eller i Norsk kvinnelitteraturhistorie (Engelstad et al. 1988–90), men omtales derimot i den norsk- amerikanske litteraturhistorien (Øverland 1996).1 Samtidig bør Wergelands diktsamling sees i lys av en samfunnsmessig utvikling, som preget tidens norske litteratur, nemlig kvinnesaken. Når Wergeland valgte å emigrere, var det fordi det ikke fantes arbeidsmuligheter for en kvinnelig akademiker som henne i Norge. Hun var en pioner i kvinners strevsomme vei mot akademisk utdannelse og yrkesliv, som reiste til München for å studere, til Zürich for å ta doktorgraden og til Amerika for å få arbeid. Det var på ingen måte tilfeldig at valget falt på Amerika, for der var kampen for kvinners rettigheter kommet lengre enn i Norge, og der fantes muligheter for kvinner. Og ser man nærmere etter, blir det klart at en rekke av de norske Amerika-bildene fra denne perioden – skrevet av Aasta Hansteen, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen – forbandt landet med kvinnesaken. Wergelands Amerika og andre digte er skrevet med denne tradisjonen som bakgrunn, men skildrer landet fra immigrantens perspektiv. Slik oppstår en spenning mellom høystemt idealisme og levd erfaring. Denne artikkelen tar for seg Wergelands diktsamling Amerika og andre digte og setter den inn i en større sammenheng, med vekt på Wergelands spesielle emigrasjonshistorie. Den første delen tegner opp den kulturhistoriske ramme som Wergeland hører hjemme i, nærmere bestemt oppveksten i Wergeland-familien, kvinnesakens utvikling og tidens norske Amerika-bilder. Her settes Wergeland i forbindelse med Collett, Hansteen, Bjørnson,

1. Diktsamlingen er i dag tilgjengelig i digital versjon via Nasjonalbibliotekets nettsider. 21 MARIT GRØTTA

Ibsen og Hamsun. Andre og tredje del undersøker diktsamlingen nærmere, først hvordan skildringen av Amerika preges av immigrantens blikk, dernest de mer personlige diktene om eksilerfaringen. En avsluttende del løfter frem betydningen av Wergelands utgivelse som et egenartet Amerika-bilde, som et fengslende stykke migrasjonslitteratur og som en lyrikkhistorisk merkesten.

Norske Amerika-bilder og kvinnesaken Da Wergeland emigrerte i 1890, hadde man i Kristiania diskutert kvinnespørsmålet i flere tiår, og Amerika hadde blitt løftet frem som kvinnesakens hjemland. Et innblikk i tidens syn på Amerika får vi i Ibsens første samtidsskuespill Samfunnets støtter, som hadde premiere i Kristiania i 1877, da Wergeland var 20 år. I stykket møter vi Lona Hessel, en frittalende kvinne som kommer tilbake til Kristiania etter en periode i Amerika. Hun fremstår som en frisk pust fra prærien, som tvinger frem erkjennelser hos konsul Bernick og danner en kontrast til det innstengte miljøet rundt ham. «Hm; på den vis tænker vi ikke i Amerika», kommenterer Lona Hessels halvbror og reisefølge når konsul Bernick uttrykker at den ubemidlede og ugifte Martha, har det godt nok ved å bo og spise hos konsulen og arbeide som lære- rinne i småskolen. Til dette repliserer konsulen: «Nej, det tror jeg nok; i et opagiteret samfund, som det amerikanske. Men her i vor lille kreds, hvor, Gud ske lov, fordærvelsen til dato ialfald ikke har fåt indpas, her nøjes kvinderne med at indtage en sømmelig om end beskeden stilling» (Ibsen 2008, 93). Men Lona Hessel representerer et annet kvinneideal; hun taler fritt og selvbevisst, motsetter seg konsulens tilsløringer og søker aktivt sannheten. For Agnes Wergeland ble Lona Hessel et forbilde (Merrill 1916, 178). Ibsen kjente godt til kvinnesaksdebattene i Norge på denne tiden (Aarseth 2008), og ikke minst øvet Camilla Collett innflytelse på ham gjennom skrift og samtaler. Men mer spesifikt var det Aasta Hansteen (1824–1908) som stod modell for Lona Hessel (Agerholt 1973, 35). Hansteen er kjent for sin modige kamp for kvinnesaken gjennom 1870-tallet, og hun tilbrakte hele ni år i Amerika. Men kronologien er interessant, for hun reiste til Amerika tre år etter premieren på Ibsens stykke i 1877. Hva forteller det? På den ene siden at det var aktuelt og troverdig for Ibsen å knytte sin frittalende kvinneskikkelse til Amerika. På den annen side at det var viktig og riktig for Hansteen å reise til Amerika tre år senere. For den norske kvinnesaken var Amerika et land å se opp til, for der holdt man likhetsidealene høyt og der hadde kvinnesaksbevegelsen kommet lengre enn i Norge (Danielsen 2013, 138; 141).2 Allerede i 1872 pekte Hansteen på at tanken om kvinnens emansipasjon skrev seg fra Amerika (Hansteen 1872; Rasmussen 1984, 120; 123). Gjennom 1870-tallet var hun aktiv med feministiske foredrag og utgivelser i Kristiania, men hun ble ikke tatt seriøst, og da hun reise til Boston i 1880, var det fordi hun hadde fått nok av forholdene i Norge. Den 9. april 1880, på den tid da debatten raste rundt Ibsens Et dukkehjem (med premiere i København i desember 1879), steg hun om bord på skipet til Amerika. Som Nora slamret hun med døren

2. Starten på den amerikanske kvinnesaksbevegelsen kom i 1848, da en gruppe kvinner forfattet en erklæring – kalt «Declaration of Sentiment» – som hevdet kvinners rettigheter med uavhengighetserklæringen som modell. Neste etappe var opprettelsen av American Equal Rights Association i 1866, og to «woman suffrage»-foreninger i 1869. Dette var i kjølvannet av borgerkrigen, og kampen for kvinners rettigheter løp parallelt med kampen mot slaveriet. Da Harriet Taylor Mill i 1851 publiserte den banebrytende artikkelen «Enfranchisement of Women» i Eng- land, viste åpningssetningen til at kvinnesaken var reist i Amerika (Mill 1868; Løken 1995, 3). Noen år senere, i 1869, publiserte hennes mann, John Stuart Mill, On the Subjection of Women, som kom på dansk (ved Georg Brandes) samme år og ble en viktig katalysator for den norske kvinnesaksdebatten idet den skapte stort engasjement hos Hansteen, Collett, Bjørnson og Ibsen. EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 22 idet hun dro: Den 13. april stod diktet «Farvel til Europa» på trykk i Verdens Gang.3 Diktet beskriver de europeiske landene som forgylte fengsler for kvinner og peker så på forholdene i Norge, «hvor ikke kvinder agtes eller ændses». Diktet ender med å rette blikket mot Ame- rika: «- det frie Vest. / Det huger mig bedst». Et annet dikt – «Undsluppen!» – beskriver flukten fra Norge: «Med damp, nu over verdenshavet! – / Nu er jeg frelst! – Fra levende begravet». Ifølge Elisabeth Aasen arbeidet Hansteen med en liten diktsamling som hun kalte I Amerika, Digte, som inneholdt åtte dikt, men denne ble aldri publisert (Aasen 1984, 80; Aasen 1986, 77). Wergelands diktsamling om Amerika hadde altså en slags forløper. I Boston kom Hansteen i forbindelse med en veletablert kvinnebevegelse og pionérer som Lucy Stone, Julia Ward Howe og Mary Safford (Michelet 1916, 149; Rasmussen 1984, 126). Mye tyder på at hun aldri ble fullt integrert i den amerikanske kvinnebevegelsen, men hun hentet rikelig med inspirasjon derfra (Michelet 1916, 149). Til Boston kom også Bjørn- son i 1880, da han innledet et ni måneders opphold med foredragsturné. I et brev – som ble publisert i Dagbladet – forteller han begeistret fra kvinnekongressen som ble avholdt der:

I Eftermiddag var jeg i 'Kvindekongressen', som iaar holdes i Boston, hvor Sagens mest berømte Tilhænge- re findes, idet ingen fremragende Videnskabsmand eller Literat er her, som ikke i fuldeste Mon deler Ar- bejdet for Kvindernes Frigjørelse, saa de faar lige Rettigheder med Manden. Her findes ogsaa de mest fremragende Kvinder, som leder Bevægelsen; her kommer deres Blad ud. Jeg har læst en Række Numre af det. Deres Møder her har været overfyldte. Og det vil jeg sige, at de Timer, jeg var der, tror jeg er de skjøn- neste jeg har levet; thi jeg sad som i Fremtiden, jeg havde ondt ved at beherske min Bevægelse. Amerikas bedste Kvinder, med en Dannelse som de bedste Mænd, berejste og belæste, flere af dem med Universi- tets Examina, som Doktorer o.s.v., steg op, den ene efter den anden, for med en Duelighed, Sanddruhed, betagende Overbevisning at brede sit Syn over den foreliggende Sag (Bjørnson 1880, 2).

Den amerikanske kvinnekongressen fremstår som en åpenbaring for Bjørnson, og hans entusiasme for republikken fikk rikelig utløp gjennom en rekke Amerikabrev i Dagbladet. Bjørnsons syn på Amerika møtte imidlertid motbør hos Knut Hamsun, som oppholdt seg i Amerika i to perioder, 1882–1884 samt 1886–1888. I utgivelsen Fra det moderne Ame- rikas Aandsliv (1889) kritiserer han de amerikanske idealer for å være hule og peker på åndsfattigdom, sneversyn og en pengedrevet geskjeftighet hos amerikanerne. 4 I forbifarten uttaler han seg nedlatende om kvinnelige forfattere og kunstnere i Amerika, og han latter- liggjør kvinnenes engasjement i «Kvindesag» og «Kvindekongresser», som han knytter til borgerskapet og «det moraljamrende Boston» (Hamsun 1962, 34; 78; 118; 116; 77). Slik oppsummerer han sitt syn: «Amerikanerindene sér sig altsaa istand til følgende Livsgær- ning i denne Verden: At have Nerver, male Kunstverker, nyde Negerpoesi, spadsere og være i Kongresser» (Hamsun 1962, 116). Her er klasseperspektivet tydelig, og Hamsun fremstår som alt annet enn begeistret for de borgerlige kvinnenes arbeid for demokratiske rettigheter. I ettertid er det åpenbart at Hamsuns Amerika-opphold fortonet seg svært annerledes enn Wergelands, og at dette er to svært ulike emigrantfortellinger. Han opplevde landet som arbeider, mislyktes på mange vis og reiste bitter hjem. Hun var akademiker, møtte mot- stand, men arbeidet hardt og fikk til slutt fast stilling. Men kanskje var det annerledes for en kvinne. Agnes Mathilde Wergeland vokste opp på den tiden da kvinnesaken langsomt ble reist i Norge og Amerika ble holdt frem som ideal. Faren hennes var fetter av Henrik Wergeland

3. Også Camilla Collett publiserte et dikt med tittelen «Et farvel» da hun forlot hjemlandet i 1861 (Wulfsberg 2014, 241). Der uttrykker hun at moderlandet har forstøtt henne. 4. Hamsun publiserte også en serie artikler om Amerika (Hamsun 1990). 23 MARIT GRØTTA og Camilla Collett, men tilhørte den ubemidlede delen av familien. 5 Hun må ha vært usedvanlig begavet og vitebegjærlig – om dette vitner hele hennes kronglete karriere. Men som for andre unge jenter født i Kristiania på midten av 1800-tallet, var hennes utdannings- og yrkesmuligheter begrensede. Hun gikk på Nissens guvernanteskole og bedrev selvstudier ved universitetsbiblioteket, men fikk også en slags liberal arts-utdannelse gjennom Werge- landslekten. Det var Collett som introduserte henne til Kristiania Læseforening for kvinner i 1877 (Løken 1995, 13). Hun bodde hos Collet en periode i 1879, mens Collett arbeidet med den reviderte versjonen av Amtmandens Døttre (1854-55), og senere beskrev hun hvor sterkt inntrykk romanen gjorde på henne.6 Wergeland må ha kjent seg igjen i de begrensede muligheter som ble tidens unge kvinner til del, men til forskjell fra amtmannens døtre, ble Wergeland «datteren» som emigrerte. Første stopp utenlands ble München, dit hun fikk reise for studere i 1883–85. Senere sørget en velgjører for at hun kunne dra til Zürich for å ta doktorgraden, og hun mottok den i 1890, som den første norske kvinne noensinne. Men dette var vanskelige år, der hun levde svært enkelt og arbeidet hardt. Det er neppe tilfeldig at hennes akademiske arbeider retter seg mot urett og undertrykkelse. Avhandlingen tok for seg uekte barns rettigheter i norrøn tid, og senere skulle hun skrive om slaveriets historie i middelalderen (Wergeland 1890; Wergeland 1900). Men etter doktorgraden var veien uviss, og Amerika fremstod som en mulighet. Et par år tidligere hadde hun skrevet til Aasta Hansteen, på den tid bosatt i Boston, for å spørre om råd, og hun fikk til svar at Amerika var «det første stedet paa jorden for kvinder»:

De spørger om Amerika; ja det er jo det første sted paa jorden for kvinder, fordi her er de frieste instituti- oner og det frieste aandsliv; og fordi her er skarer av fremragende, høitstaaende kvinder, store ved deres karakter, evner, arbeids- og viljekraft. […] Og det er jo opløftende at se dem og være med i deres møder. Man føler her fremtidens luftninger komme sig imøde med en styrke og frihed som intet andet sted i verden. Alt dette gjør at jeg vilde raade Dem at komme hertil, da det vilde være yderst udviklende for Dem. (Michelet 1916, 139)

I samme brev beskriver Hansteen Kristiania som «et dræbende sted, en slags iskjælder, hvor aandslivet maa forkrøbles». Wergeland søkte dermed et stipend ved Bryn Mawr college utenfor Philadelphia, ett av flere kvinnecolleger som ble etablert i Amerika på denne tiden. Hun fikk stipendet, og den 19. september 1890 reiste hun av gårde, i fotsporene til Hansteen og Lona Hessel. Wergeland reiste i tiden da masseutvandringen til Amerika fant sted, og som andre søkte hun seg bedre livsvilkår. Likevel skilte hun seg ut. Mens de fleste andre kvinnelige emigranter var hustruer, døtre eller tjenestepiker, reiste Wergeland som velutdannet, single kvinne, og hun hadde ingen norsk krets som tok imot henne.7 I et brev beskrev hun senere utvandringen på følgende måte: «Mine forholde har som bekjendt været saadanne at jeg

5. Hovedkilden til kunnskap om Wergelands liv er Maren Michelets biografi fra 1916, som rommer en rekke origi- nalsitater fra kilder som i dag er tapt. Et knippe andre kortbiografier har også Michelet som hovedkilde (Sem- mingsen 1980; Buraas 1982 ). Lise B. Løkens solide og biografisk orienterte hovedoppgave supplerer bildet, og den undersøker Wergelands samlede skriftlige produksjon, inkludert poesien (Løken 1995), mens Kari-Anne Fekjærs hovedoppgave tilfører kontekst knyttet til emigrasjon (Fekjær 2007). 6. I et essay om Collett beskrev Wergeland Amtmandens Døttre slik: «It was the child of her [Colletts] sorrows, and it is a sorrowful book; yet it is so exceedingly charming, so beautiful in tone, so delicate in feeling, so artistically moulded and balanced, so elevated, so powerful in its pathos, as to be almost one in its kind. Of all the books I have read I can scarcely recollect any that has made such an ineffaceable impression upon me.” (Wergeland 1916, 66). 7. Perioden med norsk masseutvandringen til Amerika var 1865–1915, se Lovoll 1997. For en studie av kvinnelige emigranter, se Lovoll 2011. EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 24 maatte avsted for at lære noget og bli til noget. Kristiania eller i det heletat Norge bød mig intet andet end sultihjel.» (Michelet 1916, 62–63). Hennes første år i Amerika ble strevsomme, dels fordi forholdene var fremmede, dels fordi hun manglet fast inntekt. Hun var to år ved Bryn Mawr College, deretter fulgte flere år uten fast ansettelse, mens hun foreleste ved Universitetet i Illinois og Universitetet i Chicago, før hun i 1902 fikk fast stilling som lærer i historie og fransk ved det nyetablerte statsuniversitetet i Wyoming. Samme år ble hun amerikansk statsborger, og dermed fikk hun stemmerett i Wyoming, som var en av de mest pro- gressive statene i USA. I et brev til Hansteen skrev hun: «Wyoming er en av de faa fristater hvor stemmeretsspørsmaalet en gang for alle er tilfredsstillende avgjort, saa nu har jeg anledning til at se den ting paa nært hold.» (Michelet 1916, 103). Utposten i vesten ble hennes endestasjon – der fikk hun stemmerett og fast stilling, og der skapte hun seg et liv.8 Hun hadde lite kontakt med det norsk-amerikanske miljøet i midt-vesten, langt unna Wyoming, men mot slutten av livet publiserte hun i deres organer. Diktsamlingen Amerika og andre digte ble fullført under tiden i Wyoming, og den kom ut i Iowa i 1912, to år før hun døde.9

«America magna» Hvordan skildrer så Wergeland Amerika? På flere måter svarer diktsamlingen til annen migrasjonslitteratur, som gjerne kjennetegnes ved at den skildrer reisen og den nye tilværel- sen med gamlelandet som bakgrunn, samtidig som den beskriver en reforhandling av personlig, kulturell og nasjonal identitet.10 Men mer spesifikt preges Amerika og andre digte av en spenning mellom høystemt idealisme på vegne av amerikanske idealer og en personlig erkjennelse av at immigrantens liv på amerikansk grunn kunne være krevende og preget av forsakelse. Det som kanskje kan overraske, er at diktene i så liten grad tematiserer kvinnens stilling, men når de innstendig taler for like rettigheter, omfatter dette i høyeste grad et engasjement for kvinners rettigheter. Og som vi skal se, rommer diktsamlingen også et klart feministisk dikt – kanskje samlingens freidigste. Diktsamlingens epigraf setter tonen for diktene. Den er hentet fra Ralph Waldo Emer- sons essay «American Civilization» (1862): «America is another name for opportunity». Det storslåtte åpningsdikt «America magna» – som løper over 13 sider og fire deler – følger opp med en idealistisk grunntone (Wergeland 1912, 11–23). Her skildres immigrasjonen til Amerika i et globalt og verdenshistorisk perspektiv. Dikterjeget taler på nesten whitmansk vis på vegne av immigrantene i Amerika, men uten å tre frem som et jeg eller et vi. I åpningslinjene hylles landets gjestfrihet, og like etter fremheves den religiøse toleransen:

O gjæstfri land hvor mange møtes, ikke bare to og tre ikke bare egne børn ved Dit varme bryst opfødes! […] Mongolen, Europæeren,

8. For en fremstilling av Wergelands liv i Amerika, se Michelet 1916; Semmingsen 1980; Løken 1995 OBS: sjekk års- tall, og Fekjær 2007. 9. Av plasshensyn vil Efterladte digte (1914) ikke omtales i denne artikkelen. 10. I Migration and Literature beskriver Søren Frank migrasjonromanens kjennetegn, og flere av disse kan overføres til lyrikken: Tematisk utforsker denne litteraturen en personlig immigrasjonserfaring samt spørsmål om nasjonal identitet og globalisering. På det formale plan utforskes blant annet utsigelse og språk, som preges av en mellomposisjon. Oppsummeringsvis skriver Frank at migrantlitteraturen handler om personlig, kulturell og nasjonal identitet (Frank 2008, 17–19). 25 MARIT GRØTTA

Buddhist og kristen, øst og vest, virkets mand og seeren er i Dine rum tilgæst.

Diktet skrives fra perspektivet til en gjest, en immigrant, som tas imot av en gjestfri vert, og vertslandet opphøyes gjennom den apostrofiske tiltalen «O». Landets inkluderende poli- tikk fremheves gjennom en oppramsende og benevnende form; både mongolen og europe- eren skal med. Slik fremstår Amerika som immigrantenes nasjon, basert på forskjeller fremfor likhet. Dette understrekes også gjennom bryst-metaforen, som viser at landet bryter «naturlige» bånd ved å føde opp «fremmede» ved sitt bryst. Noen linjer etter løfter diktet frem Europas imperialistiske fremferd mot andre land gjennom historien, mens Amerika skildres som en kontrast:

Grækenland beseiret Østen, Rom tog Vesten for sin part, Spanien vandt den nye verden, England har ei Indien spart; de befalte alle – og forknyt blev erobrerens kommando lydt.

Men du er noget ganske andet: Gir haandslag til Din immigrant

Her skrives Amerika inn i en større verdenshistorisk sammenheng. De europeiske landenes imperialisme og undertrykkelse fremstår som et tilbakelagt stadium, mens Amerika skildres som frihetens land. Snarere enn å kreve underordning, gir Amerika muligheter og «haandslag» til sine immigranter og fremelsker på den måten forskjeller og en form for multikulturalisme. Interessant nok skrives dette ved inngangen til et århundre som med- førte store imperiers fall og omfattende globaliseringsprosesser. Diktets andre del skildrer emigrantenes strabasiøse reise over Atlanteren. Den er drama- tisk og sanselig i sine billedsterke beskrivelser av bølger, sjøsprøyt og en følelse av over- hengende fare. En korthuggen rytme og aktive verb gir driv til skildringen:

Vand og vand paa alle kanter, hav og hav saavidt en ser, salten sjø! Det hagler, sner. Vind og bølger! Skumsprøjt blander sig med styrtsjø. Vandet raser, styrter, fosser, fnyser, dirrer ilsk i stormen som det tirrer. Snar som furie paa foten bølgemonsteret flyr imod den – […] Skjønt det er en glup atlanter skjælver den i alle spanter, knaker, krænger, stuper over – Gud vet om vi flokken lander, vore tusen emigranter, Sikkert ingen av dem sover eller riktig vover tænke paa hvad næst der sker EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 26

Overgangen fra den gamle til den nye verden beskrives som farefull, og på denne måten understrekes det rituelle og symbolske ved overfarten. Vannet beskrives gjennom besjeling, og det fremstår som et stridig element, som har individet i sin vold. Det er kun gjennom den ytterste fare – når «dypet» åpner seg for «menneskekrypet», slik vi leser i fortsettelsen – at fornyelse er mulig. På denne måten fremstår overfarten som en rite som initierer og for- vandler emigrantene. Men som vi skal se er ikke denne grensekrysningen en engangshen- delse, for immigranten bærer grensen med seg, og den fortsetter å virke i henne (Schiman- ski 2006). Den tredje delen tar for seg Amerikas nære historie, nærmere bestemt den amerikanske borgerkrig (1861–65), som medførte avskaffelse av slaveriet i Sørstatene. Her skildres borgerkrigen som en heroisk frihetskamp som leder frem mot nåtidens likestilte samfunn. Skildringen er visuell, noe som understrekes ved den anaforiske bruken av imperativet «Se» og flere visuelle metaforer, slik som «krigsteater» og «panorama»:

Se det store krigsteater – se de sletter, fjeld og dal, se de vidder uten ende, se de floder uten tal – det hele panorama er en eneste val

Se de sorte masser krype: ‘Fremad! Fremad! mine mænd!’ og de lange stridskolonner som skal træffe dem igjen – o hør de salmetoner, o hør musikkens drøn.

Beskrivelsen av den amerikanske borgerkrigen er her idealisert. Krigen skildres som et stor- stilt teater der hensikten er edel, for amerikanske soldater «slaas for slavens sak». Den fjerde delen handler om de liberale verdier i det amerikanske samfunn og viktighe- ten av utdannelse og arbeid. Den peker på at ikke alle retter seg etter amerikanske verdier: «For det er dem, du kjære land, blandt dine sønner / som ikke en av Dine tanker fatter, skjønner.». Men også disse skal gis en sjanse, maner dikterjeget, for det handler ikke om ondhet, men om uvitenhet hos han som «ei engang læse kunde / da han kom». Dette finnes det bot for, nemlig utdannelse og arbeid:

Arbeid! Arbeid! er vår løsen, Evnen vækket! Op av døsen! Arbeid med Din hele sjæl, arbeid for det fælles vel! Ingensteds var arbeid saa høiagtet, lediggang saa dypt foragtet, som i denne nye verden: Ny i hver en fiber er den.

Her fremstår arbeid som en kjerneverdi i det amerikanske samfunn, og samtidig understrekes det personlige ansvar for at de amerikanske idealer virkeliggjøres. «America magna» fremstår først og fremst som et idealistisk dikt preget av immigrantens forventninger til det nye landet. Diktet kan virke distansert på grunn av den allmenn- gjorte utsigelsen, men samtidig skildres enkeltscener på en innlevende måte. Viktig er det også at immigrantene skrives inn i en verdenshistorisk sammenheng, der Amerika fremstår som kulminasjonen av en utvikling: fra imperialisme og undertrykkelse mot frihet og demokrati. Immigrantene blir en del av denne fortellingen, først gjennom den rituelle overfarten, dernest ved at de vier seg til personlig realisering av de amerikanske idealer. Diktet 27 MARIT GRØTTA gir dermed en optimistisk skildring av migrasjonen, og optimismen er knyttet til et Ame- rika som bryter med essensialistiske forestillinger om nasjonal identitet og defineres av gjestfrihet, sameksistens og likeverd. Samtidig ser man at diktet i liten grad problematiserer migrasjonsprosessen. I diktet trekker Wergeland veksler på tidens rådende tankegods om Amerika. «America magna» har en klang fra Walt Whitmans Leaves of Grass (1855) både gjennom den frie formen og omfavnelsen av de amerikanske idealer. Diktet er inkluderende, både i form og inn- hold. Det utsies riktignok ikke av et whitmansk «I», og det mangler noe av det grandiose hos Whitman, men det hyller kollektivet, fellesskapet og nasjonen i diktets form. Epigrafen vitner også om innflytelsen fra Emersons tenkning om Amerika. Den er hentet fra essayet «American Civilization», som kom ut i 1862, året etter at borgerkrigen var brutt ut. Emer- son så slaveriet som et brudd på landets idealer om frihet og likhet og en innebygget trussel mot demokratiet. I essayet pekte han på hva Amerika kunne være: «America is another name for opportunity. Our whole history appears like a last effort of divine Providence on behalf of the human race» (Emerson 2015, 441). For Emerson handlet det ikke bare om Amerika, men om sivilisasjonen og menneskeheten, som endelig hadde mulighet til å sette friheten i høysetet. «America magna» skriver seg dermed inn i en amerikansk litterær og filosofisk tradisjon, men fra immigrantens perspektiv. Diktet er skrevet med blikket til den som kommer utenfra og tar samtidig opp i seg amerikanske stemmer som taler om inkludering, likhet og frihet innenfor den amerikanske republikken. Diktet taler gjennomgående om like rettigheter, og det tar ikke eksplisitt opp kvinnens sak, men om man har kunnskap om Wergelands personlige historie, er det all grunn til å lese det i en feministisk kontekst. For Wergeland betød like rettigheter også rettigheter for kvinner, og for henne var dette et dypt eksistensielt spørsmål. Rett til utdannelse, arbeid og samfunnsdeltagelse var også retten til å selv skape seg et liv. Et annet dikt i samlingen tilhører den samme motivkretsen som «America magna» og bør nevnes her: «Indianertæppet» (Wergeland 1912, 36-49), som taler urinnvånerens sak. Her skildres en livsform med utgangspunkt i en bruksgjenstand: «Ah, der er det, høvding- tæppet / tykt av uld og tæt og vægtigt, / lik en hel historie mægtigt». Diktet – som teller 13 sider – fremhever det episke ved motivet, som nok vel så mye kan ligge i blikket som ser: «Ja, hans liv er episk, al hans digt og sang er daad – / naar han glider, som en vildand, snygt og stille / i sin slanke birkebaat». Men diktets overordnede tone settes først mot slutten, når det beskriver hvor vanskelig urinnvånerens liv er blitt: «Alle tør hans livssyn klandre, / race- krig er blit hans bitre lod – / alles haand er vendt imot ham.» Det er altså snakk om et romantiserende og kolonialiserende blikk etter nåtidens målestokk, og diktet skriver seg inn i en vestlig romantisk tradisjon for å hylle «den edle ville». Men det er også et dikt som støtter urinnvånerens livsform i en tid da den var under press. Wergelands politiske og sosi- ale engasjement kommer her til uttrykk, og trolig ga immigranterfaringen Wergeland et skjerpet blikk for urett og assimileringsforsøk i Amerika. Med disse diktene fremstår Wergeland som en politisk bevisst poet, med en klar bevissthet om den urett som fortsatt fantes i Amerika, men en enda sterkere tro på de muligheter landet ga sine immigranter.

Amerikansk eksil De fleste andre diktene i samlingen er stemnings- og refleksjonsdikt hentet fra den amerikanske hverdagssfæren, og disse preges gjerne av personlig erfaring og selvbiografiske trå- der. Det er i disse diktene vi finner en refleksjon over migrasjonens utfordringer, et kvinne- EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 28 lig perspektiv og en utsigelse som i større grad preges av en mellomposisjon. Diktene kan leses med eksilet som horisont og speiler immigrantens erfaringer av det fremmede (Ame- rika), som er blitt nært, samtidig som det kjente (Norge) er blitt fjernt. Et knippe av diktene skildrer bylivet i Chicago, noen tar utgangspunkt i hjemmet i naturvakre Wyoming, mens andre igjen gir erindringsglimt fra tiden i Norge. Bydiktene preges av en modernistisk poetikk som er velkjent i dag. «Aftensuk» beskriver mennesker som hurtig passerer hverandre på gaten og et hurtig, spørrende blikk som rettes mot den kvinnelige spaserende. «Gatepianoet» skildrer hvordan gatens barn våkner til liv når et gatepiano spiller opp. Disse diktene gir et bilde av immigranten som tilhørende byens og gatens folk og en ambivalent erfaring av å forsvinne i mengden. Men ser man etter en tendens i samlingen, så vil de mange naturdiktene og hjemmekjære diktene fra tiden i Wyo- ming plassere Wergeland på avstand fra bylivet. Med reisen vestover krysset Wergeland nye grenser: fra det urbane til det rurale Amerika; fra øst til vest (i nybyggerperioden ble grensen mot ubebodde områder i vest omtalt som «the Frontier»). Erfaringen av grensen blir tydelig i diktet «Mit hjem» (ibid., 184–89). Her beskrives hjemmet i Wyoming som en enklave i det fremmede og en nødvendig sone for tilbaketrek- ning. Diktet åpner med at dikterjeget tar farvel med verden idet hun trer inn over dørstok- ken hjemme og skildrer lykken over å kunne leve sitt eget liv der. Videre skildres en identitet som brytes mellom to kulturer og har vært nødt til å omdefinere seg selv: «jeg, hvis livssyn / er i saa meget anderledes end mine omgivelsers / jeg, det adopterte barn». Samtidig for- midler disse linjene en opplevelse av å være særegen, som kanskje er av det universelle sla- get. Dette fremheves noen linjer senere når diktjeget beskriver hvem hun var da hun kom til Amerika: «jeg var hvad jeg endnu er, mig selv – et væsen / for sig». Diktet trekker også en parallell til komponisten Frédéric Chopin, som reiste fra Warsawa til Paris i en alder av 21 og angivelig drømte om hjembyen når han lukket døren til sin Paris-leilighet. Videre beskriver diktet hjemmets mange gleder og et selskap som består av en kjær venninne og en mengde bøker: «de gamle grækere, Virgil, Vigny, Shelley» og «mine kjære amerikanske san- gere». Slik fremstår hjemmet også som et sted for utveksling mellom den europeiske og den amerikanske tradisjonen. Diktet viser at grensen til Amerika ikke er krysset en gang for alle, men fortsetter å virker i henne. I andre dikt får vi tilbakeblikk på hjemlandet, og det skapes en spenning mellom det amerikanske og det norske. I diktet «Erindring» (ibid., 90–92) er det månens perspektiv som skaper en forbindelse mellom de to landene:

Du kjære maane reiser rundt og ser saamange ting: Du saa mig jo, da jeg var ung, det rene barn, saa taapeligt, saa famlende, saa evnerikt, av drøm og savn en farlig bundt – en graagaas vist med klippet ving, paa ên gang djærv og let og tung, som søkte utvei rundtomkring, men maatte vente længe, før den fandt mot sør en utgangsdør.

Her beskrives en ungdomstid preget av stengte muligheter, venting og drømmer. Men det som gjør diktet særlig interessant, er at månen personifiseres som en omreisende eller «kosmisk» «seer». På denne måten skrives også dikterjegets liv inn i en større syklus. Og mot slutten av 29 MARIT GRØTTA diktet snus perspektivet i noe som kan minne om en kopernikansk vending: «Nu er jeg der, hvor Du kom fra, / den anden side av vor jord». Med sin reise til Amerika har dikterjeget altså inntatt månens posisjon, slik den fremstod for barnet den gang, fjernt i horisonten. Med denne forflytningen har hun også oppnådd månens «allvitende» innsikt om livets gang. Slik beskriver diktet en særegen erindringsdynamikk, preget av eksilets fordoblede perspektiv. Tonen i diktet er vemodig, men det rommer også forløsning og innsikt, og slik sett er det snakk om en kompleks livsfølelse. Det kan sammenstilles med et annet erindringsdikt «In memoriam» (ibid., 79), som i større grad er preget av forsakelse. Slik lyder første strofe:

Der er et gravrum i mit hjertes tempelhal, hvor jeg har skrinlagt mine bedste drømme, hvor jeg har jordet mine tanker ømme, nedsænket alt mit hjerte led av mandefald.

I dette ømhjertede diktet fremstår tapet som gjennomlevet og forsonet, men tonen er melankolsk. Men også en frimodig tone er representert i samlingen, og djervest er Wergeland i sitt eneste eksplisitt feministiske dikt, «Erfaring» (ibid., 249–52). Diktet nikker freidig til den emersonske erfaringstradisjonen idet det taler kvinnens sak. Slik åpner det:

Jeg har hørt saamegen snak om tobak – om at damer ei skal smøke, og det synes jeg er rart: Hvorfor skulde de ei røke?

Her skal man legge merke til blandingsordet «smøke» (smoke/røke), et sjeldent innslag av språklig hybridisering hos Wergeland, som også fungerer som et lekent rimord. Om røy- king kan gjøre livet lettere, er jo mye spart, argumenterer dikterjeget, mens en fiktiv mot- stemme hevder at damer som røyker vil «tape stil og tone». Men det er ikke simpelt å røyke, innvender dikterjeget, for kongen og statsministeren røyker, og i mange nasjoner røyker både «mænd og koner»:

det er ikke decadence, det er bare like chance for den ene som den anden, – erfaring er det de vil ha

Wergelands dikt behandler altså temaet erfaring via det prosaiske motivet røyking og hevder kvinnens rett til å gjøre seg erfaringer/røyke. Diktet er særlig spenstig fordi kampen for like rettigheter her blir en kamp om symbolene: Mannen frarøves et fallossymbol ved at dikterjeget insisterer på at kvinner utmerket godt kan røyke. På snedig vis skriver Werge- land kvinnene inn i den amerikanske erfaringstradisjonen. Om dette diktet peker seg ut, gir også et annet dikt et glimt av kvinnesaken: I et erindringsbilde i diktet «Enebo» kommer de norske kvinnesakspionerene – «Aasta Hansteen, fru Collett, de andre store» – seilende forbi på en sky (ibid., 111–15). Slik viser diktet at de kvinnelige forbildene fra Norge fortsatt var levende for Wergeland. Hvordan skal man så beskrive Wergelands Amerika og andre digte? Diktsamlingen skildrer en særegen migranterfaring og etablerer et blikk på Amerika som preges av ambiva- EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 30 lens. Det finnes en spenning i diktsamlingen mellom den høystemte hyllesten til de amerikanske idealer og de mer personlige og dempede refleksjonene over hvordan livet i Ame- rika ble. Amerika fremstår ikke bare som mulighetenes land, men også som et eksil der dikterjeget føler seg fremmed, som et adoptert barn. Slik vitner diktene om hva det koster å gjøre et livsvalg. Det dobbelte blikket på Amerika og Norge preger utsigelsen, men diktene er relativt konvensjonelle i formen. Og det må sies at de er nokså ujevne i kvalitet. Samtidig kan man se at diktene brytes mellom flere tendenser: mellom tradisjon og modernitet, mellom idealisme og realisme, mellom naturidyll og byscener, mellom bunden og fri form. Slik sett er det tydelig at diktene er skrevet i en litterær brytningstid, av en forfatter som selv er i kulturell brytning.

Migrasjonsdikt fra en kvinnelig pionér Amerika og andre digte er en bemerkelsesverdig diktsamling, som nesten fullstendig mangler en resepsjonshistorie i Norge utenom den spesifikt norsk-amerikanske konteksten. Men diktsamlingen er interessant på mer enn én måte, og dens betydning kan forsøksvis oppsummeres i tre punkter: For det første utvider Wergelands diktsamling rekken av norske Amerika-bilder fra denne perioden. Hun viderefører det idealistiske synet på landet, representert ved Ibsen, som står i kontrast til Hamsuns kulturkritiske blikk. Samtidig tar Wergelands dikt opp i seg elementer fra den amerikanske tradisjonen, og hennes Amerika-bilde er preget av to kulturer og brytningen mellom disse. Diktene er skrevet med immigrantens blikk og forhandler mellom et perspektiv som kommer utenfra og et som kommer innenfra. Vesentlig er det også at bildet er tegnet av en kvinne, som fremhever at landet gir sine immigranter like muligheter. For det andre kan Wergelands diktsamling betraktes som et stykke migrasjonslitteratur, skrevet i en tid da svært mange nordmenn utvandret til Amerika. Den kan dermed minne nordmenn om deres egen migrasjonshistorie og bidra til et utvidet blikk på norsk litteraturhistorie. Wergelands diktsamling passer relativt godt inn i migrasjonslitteraturens mønstre: Den gir en detaljert (men idealisert) skildring av reisen til det nye landet og gir uttrykk for forventninger så vel som savn. Den preges av et ambivalent blikk på det nye landet idet den skildrer tilpasning, utveksling og en følelse av fremmedhet. Særlig interessant er Werge- lands beskrivelse av hjemmet som en enklave i det fremmede og seg selv som et «adoptert barn». Men den finstemte skildringen av amerikansk kultur og natur forteller også om et nysgjerrig blikk på det fremmede og en viss fortrolighet. Wergelands migrasjonshistorie skiller seg imidlertid ut ved at den handler om en bor- gerlig akademikerkvinne engasjert i kvinnesaken, som emigrerte fordi hun ikke hadde muligheter i hjemlandet. Gitt denne spesielle bakgrunnen, er det påfallende at hennes migrantdikt i så liten grad anvender et eksplisitt kvinnelig perspektiv. Men når diktene gjennomgående fremhever like rettigheter eller holder frem allmenne livserfaringer, er det nærliggende å lese et engasjement for kvinnesaken inn i dette. Og i et dikt som «Erfaring» toner Wergeland flagg på kvinnens vegne og hevder standhaftig kvinnens rett til å gjøre seg erfaringer. I slike passasjer ser man betydningen av hennes personlige erfaring, og man ser hvor viktig den biografiske og samfunnsmessig konteksten er for lesningen av diktene. For det tredje kan Wergelands dikt bidra til å utfylle bildet av hva norske kvinnelige lyrikere skrev før 1930. Det er tydelig at diktsamlingen er skrevet med et stort samfunnsenga- sjement og springer ut av en usedvanlig personlig erfaring. For Wergeland handlet det om kvinners rettigheter, men dypest sett om eksistensiell frihet, og emigrasjon ble hennes vei 31 MARIT GRØTTA for å skape seg livsmuligheter. Slik sett er diktsamlingen et vitnesbyrd om en modig livshis- torie. Men forholdet mellom liv og diktning er komplisert, og på et tidlig tidspunkt, i 1885, beskrev Wergeland selv poesien som hevet over livet: «Smagløshet i stil paa grund av mod- løshed i sind kan ikke undskyldes. Poesien er en kunst løftet over livets lidelser og i ordets egentlige forstand befriet derfra.» (Michelet 1916, 50–52)11 Wergeland uttrykker her et idealistisk syn på poesien og fremhever at dikt ikke er et direkte uttrykk for personlige følel- ser.12 En slik poetikk kan så avgjort belyse den upersonlige tonen i «America magna», men det finnes også selvbiografiske tråder i mange av diktene som peker i en annen retning. Det kan dermed synes som om hun i noen grad forlot den idealistiske poetikken og lot diktningen komme tettere på eget liv. I dag må man spørre hvilken lesemåte som er best egnet til å få frem diktenes relevans og betydning. Wergelands dikt er ikke formfullendte verbale iko- ner, og lest isolert – med nykritiske briller – fremstår de som ganske ujevne. Men lest som uttrykk for en ualminnelig livserfaring fra en brytningstid i norsk historie får de tematisk interesse og emosjonell ladning. Amerika og andre digte skiller seg tydelig fra diktutgivelser i Norge i denne perioden, og samtidig skiller den seg fra dikt skrevet av andre norske emigranter i Amerika, som gjennomgående var mer nostalgisk og religiøst anlagte (Løken 1995, 107; Lovoll 1997, 167).13 Slik sett er diktsamlingen en lyrikkhistorisk merkesten. Med sitt modige liv var Wergeland en av kvinnesakens pionerer. Hun stod på skuldrene til Collett, Hansteen og Ibsens Lona Hessel, men hun levde en generasjon eller to før høyere utdannelse, arbeidsliv og stemmerett ble tilgjengelig for norske kvinner. I et brev fra 1904 gir hun selv et innblikk i den styrken og viljen som preget livet hennes:

Jeg tror nok de fleste vil regne mig blandt de moderate, men jeg er egentlig slet ikke moderat. Jeg forlanger en hel del mere end de fleste vover at forlange. Jeg forlanger især en hel del av kvinderne. De maa arbeide paa sig selv sent og tidlig, fra først til sidst, bestandig. Det alene gir den rette forstaaelse av hvad der virkelig skal til. Hvis ikke idealet er personlig kan det likesaa godt ikke være til, det har ingen indflydelse paa forholdene. (Michelet 1916, 202)

For Wergeland handlet det om å leve etter idealene, og for henne var det en personlig sak. Denne livsholdningen ligger tett på Emersons, slik den er formulert i sluttord til «American Civilization»: «[I]deas must work through the brains and the arms of good men, or they are no better than dreams» (Emerson 2015, 446). Wergeland hadde planer om å engasjere seg mer aktivt i kvinnesaksarbeid når hun fikk bedre tid, men dette ble forhindret av hennes tidlige død. Fra Amerika ble Wergeland et forbilde for norske kvinnesakskvinner. Ifølge Gina Krog levde hun et «helteliv» (Krog 1915, 84). Hansteen omtalte henne som en «fremragende landsmandinde» (Michelet 1916, 188). Gjennom brevene holdt Hansteen henne orientert om hva som skjedde i Norge, og i 1891 kunne hun fortelle om forbedrede forhold: «De kan tro her nu er blevet liv i vor lejr! Den er ikke længer ‘De stummes lejr!» (Michelet 1916, 162). I 1905 kunne Hansteen berette at den første kvinne var ansatt «i videnskabelig stilling ved Norges universitet: Konservator frk. Kristine Bonnevie», og hun tilføyde «Vi maa se om

11. I samme brev beskriver hun diktningen som del av en personlig prosess: «Jeg skriver ingen bekjendelser, ingen memoirer, idet jeg ønsker at uttale mig for mig selv, iklæde det strømmende, det gjærende, det drømmende i min egen sjæl en form, hvori jeg kan se mit eget væsen, kjende mig selv og forlate det som noget jeg er færdig med» (Michelet 1916, 51–52). 12. I en presentasjon av Wergeland i tidsskriftet Norwegian-American Studies, forstår Larry Scott sitatet fra 1885 som et forsvar for en formalistisk poetikk og ser det som hennes estetiske credo (Scott 1985), men etter mitt syn peker formuleringen «løftet over livets lidelser» i idealistisk snarere enn formalistisk retning. 13. For en gjennomgang av norsk litteratur som omhandler utvandringen til Amerika, se Mannsåker 1971 og Mørk- hagen 2009, 409–419. Det er for det meste snakk om romaner. EDDA | ÅRGANG 107 | NR. 1-2020 32 vi kan skaffe plads, ligeledes, ved vor alma mater, til dr. A. M. Wergeland» (Michelet 1916, 184). Wergeland diskuterer åpenbart mulighetene for å få en stilling i Norge med Hansteen, men ingenting kom ut av det. Wergeland slo seg til ro i Wyoming, en utpost i vesten. Her underviste hun i historie, fransk og spansk, her ferdigstilte hun Amerika og andre digte, og her holdt hun også foredrag om Ibsen. I en lokal avisartikkel om et av hennes Ibsenforedrag kommenterer forfat- teren hvordan hun var «fuldstendig fortrolig med de sociale forhold som omgiver karaktererne i disse store norske skuespil» og hadde erfaring med «den luftkreds som omgiver karaktererne» (sitert i Hansteen 1907, 131). Samfunnets støtter og Et dukkehjem var blant stykkene Wergeland foredro om. Fra Wyoming, som professor og med stemmerett, kunne Wergeland se de norske forholdene i perspektiv. Prærieluften som Lona Hessel hadde nytt godt av, kom også henne til gode.

Litteratur Agerholt, Anna Caspari. 1973. Den norske kvinnebevegelsens historie. Oslo: Gyldendal. Bjørnson, Bjørnstjerne. 1880. «Bjørnstjerne Bjørnson». Dagbladet, 16.11.1880. (Lest 20.07.2019). https://www.nb.no/items/67314750e99f13a310fc26dd394f1f1f?page=0 Buraas, Anders. 1982. De reiste ut. Syv fortellinger om Agnes Mathilde Wergeland, Ole Evinrude, Anders Furuseth, Knute Rockne, Harry Irgens Larsen, Hans Christian Heg, Ole Bornemann Bull. Oslo: Aschehoug. Collett, Camilla. 2013. Amtmannens døtre. Oslo: Gyldendal. Danielsen, Hilde, Eirinn Larsen og Ingeborg Owesen. 2013. Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Bergen: Fagbokforlaget. Emerson, Ralph Waldo. 2015. «American Civilization». I Ralph Waldo Emerson. The Major Prose, 432– 450. Cambridge, Ma.: Harvard University Press. Engelstad, Irene et al. 1988–1990. Norsk kvinnelitteraturhistorie 1–3. Oslo: Pax. Fekjær, Kari-Anne. 2007. Three Norwegian Immigrant Women in their Pioneer Settlements in the Early Trans-Mississippi West. 1847–1910. Hovedoppgave i engelsk, Universitetet i Oslo. Frank, Søren. 2008. Migration and Literature. Günter Grass, Milan Kundera, Salman Rushdie, and Jan Kjærstad. London: Palgrave MacMillan. Hamsun, Knut. 1962. Fra det moderne Amerikas Aandsliv. Oslo: Gyldendal. --. 1990. Over havet. Artikler, reisebrev, redigert av Lars Frode Larsen. Oslo: Gyldendal. Hansteen, Aasta [anon.]. 1872. «Opgjør og redegjørelse». Dagbladet, 4. årgang, 9. 1.1872. --. 1907. «Professor dr. Agnes Mathilde Wergeland». Nylænde 21 (9): 130–32. Ibsen, Henrik. 2008. Samfundets støtter. Henrik Ibsens skrifter. (Lest 12.05.2019). https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_SS|SSht.xhtml Krog, Gina. 1915. «Agnes Mathilde Wergeland. Hendes liv og eftermæle». Nylænde 29 (5): 65-80. Lovoll, Odd S. 1997. Det løfterike landet. En norskamerikansk historie. Oslo: Universitetsforlaget. --. 2011. «Norwegian Immigration and Women» I Norwegian American Women. Migration, Communities, and Identities, redigert av Betty A. Bergland og Lori Ann Lahlum, 51–77. Minnesota Historical Society Press. Løken, Lise B. 1995. Dr. Agnes Mathilde Wergeland. Historian, Poet, and American University Professor. Hovedoppgave i engelsk, Universitetet i Oslo. Mannsåker, Jørund. 1971. Emigrasjon og dikting. Utvandringa til Nord-Amerika i norsk skjønnlitteratur. Oslo: Det norske samlaget. Merrill, Katharine. 1916. «Biographical Note of Agnes Mathilde Wergeland.» I Wergeland, Agnes. Leaders in Norway and Other Essays, redigert av Katharine Merrill, 175–188. Menasha, Wisconsin: George Banta Publishing Company. Michelet, Maren. 1916. Glimt fra Agnes Mathilde Wergelands liv. Folkebladet Publishing Companys Trykkeri: Minneapolis. 33 MARIT GRØTTA

Mill, Harriet Taylor [Mrs. John Stuart Mill]. 1868. «Enfranchisement of Women. […] Reprinted from the ‘Westminster and Foreign Quarterly Reviews’ for July 1851». [St. Louis]: Missouri Woman's Suffrage Association. (Lest 20.07.2019). https://catalog.hathitrust.org/Record/012298199 Mørkhagen, Sverre. 2009. Farvel til Norge: Utvandringen til Amerika 1825–1975. Oslo: Gyldendal. Rasmussen, Janet E. 1984. «Aasta Hansteen og Amerika». I Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1924– 1908, redigert av Bente Nilsen Lein, 123–154. Oslo: Universitetsforlaget. Schimanski, Johan. 2006. «Crossing and Reading: Notes towards a Theory and a Method» Nordlit 19: 41– 63. (Lest 20.07.2019). http://hdl.handle.net/10037/426. Scott, Larry Emil. 1985. «The Poetry of Agnes Mathilde Wergeland» Norwegian-American Studies 30, 273–292. (Lest 02.03.2019). https://www.naha.stolaf.edu/pubs/nas/volume30/vol30_09.htm Semmingsen, Ingrid. 1980. «A Pioneer: Agnes Mathilde Wergeland 1857–1914». I Makers of an American Immigrant Legacy. Essays in Honor of Kenneth O. Bjork, redigert av Odd S. Lovoll, 111–130. Northfield, Minnesota: The Norwegian-American Historical Association. Wergeland, Agnes Mathilde. 1890. Ættleiding. Ein Rechtsgeschäft mittelst dessen in Norwegen vordem unächt geborene Kinder in das Geschlecht eingeführt werden. [Doktoravhandling.]. München: Kaiser. --. 1900. «Slavery in Germanic Society During the Middle Ages» Journal of Political Economy 9, (1): 98– 120. --. 1912. Amerika og andre digte. Decorah, Iowa: B. Anundsen Publishing Company. (Lest 20.07.2019). https://www.nb.no/items/ 80d5e4ea1103bc7905c322310dee017d?searchText=amerika%20wergeland%20agnes --. 1914. Efterladte digte. Minneapolis, Minn. The Free Church Book Concern. --. 1916. Leaders in Norway and Other Essays, redigert av Katharine Merrill. Menasha, Wisconsin: George Banta Publishing Company. Wulfsberg, Marius. 2014. «Bevegelse er frigjøring. Forelskelse, død og feminisme hos Camilla Collett». I Å bli en stemme: Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap, redigert av Trond Haugen, 225–247. Oslo: Notabene. Øverland, Orm. 1996. The Western Home. A Literary History of Norwegian America. Northfield, Minn.: The Norwegian American Historical Association. Aarseth, Asbjørn. 2008. «Innledning til Samfundets støtter». Henrik Ibsens skrifter. (Lest 12.05.2019). https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_SS%7Cintro_background.xhtml Aasen. Elisabeth. 1984. «Aasta Hansteen som poet og målkvinne». I Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1924–1908, redigert av Bente Nilsen Lein, 45–88. Oslo: Universitetsforlaget. --. 1986. Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie. Oslo: Det norske samlaget.