Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 2. 1979. Arne Kokkvoll Martin Tranmæl — en biografi* Tranmæl, Martin Olsen, 1879— 1967, pressemann, politiker, sønn av gårdbruker Ole Larsen T. og 1. hustru Anne Valset, f. i Melhus 27.6.1879, d. i Oslo 1 1.7.1967. Ugift. Oppvekst og læreår Tranmæl vokste opp på gården Tranmælsøyen, en mellom­ stor trøndergård. som faren drev til den i 1894 blev solgt. Bakgrunnen for salget var økonomiske vanskeligheter, som nok tildels hang sammen med misbruk av alkohol. Faren holdt unna en liten plass i utkanten av gården, og her levde familien videre, men ble nokså raskt spredt. Moren døde alt i 1889, men faren giftet seg senere om igjen med Oline Aas, og til stemoren kom Tranmæl til å føle seg sterkt knyttet. — To av Tranmæls eldre brødre dro til Amerika; det samme gjorde en yngre søster noe senere. Tranmæl kom femten år gammel i malerlære hos en mester i Melhus, men dro alt to år senere, i 1896. til en malermester i Trondheim. Før politikken opptok ham helt, var det malerfaget som dannet eksistensgrunnlaget for Tranmæl både i Trondheim og på hans mange og tildels lange reiser i inn- og utland. Utover en nødtørftig folkeskole fikk Tranmæl ingen orga­ nisert skolegang, bortsett fra et vinterkurs 1896— 97 på en amtsskole i Børsa. Men helt fra barnsben synte han en umet­ telig interesse for å lese — særlig historie. Sansen og interes­ sen for historien var naturlig hos en leselysten unggutt fra det miljø Tranmæl kom fra. Melhus-bygda hadde et sterkt bonde­ miljø, rikt på historiske minner og tradisjoner. Folk var preget av nasjonale og liberale tanker. Venstrepartiet stod sterkt der fra 1880-tallet. Selv etter at Tranmæls familie hadde forlatt slektsgården, følte Tranmæl seg sterkt knyttet til Melhus- bygda. Helt til i 1930-årene besøkte han hver jul sin stemor, •Artikkelen er tidligere trykt i Norsk Biografisk Leksikon. Vi gjengir den her med forlagets tillatelse. 11 som fremdeles bodde på den vesle plassen faren hadde holdt tilbake ved salget i 1894. Trolig vil det være vanskelig å forstå og finne sammenhengen i senere sentrale holdninger hos Tranmæl uten å kjenne hans miljømessige utgangspunkt. Hans tenkemåte ble i unge år preget av og i det trøndske bon­ desamfunn. Sin første kontakt med de store folkeorganisasjonene fikk Tranmæl gjennom losjen «Jarlens Bane», stiftet i Melhus i 1893. Tranmæl hadde på nært hold sett nedbrytende virk- ninger av alkoholbruk og kom med i losjen fra starten av. Her fikk han sin første trening i organisasjonsarbeid, samtidig som han for første gang fikk oppleve tilfredsstillelsen ved å slåss i organiserte former mot noe han så som et onde. Sin interesse for avholdssaken beholdt han hele livet, stod som medlem av IOGT til 1930, da han tok initiativet til dannelsen av Arbei­ dernes Avholdslag. Bruddet med IOGT og dannelsen av en egen arbeiderorganisasjon for edruelighetsarbeid begrunnet han med at det nå var nødvendig å sette avholdsarbeidet inn i en bredere samfunnsmessig og organisatorisk sammenheng. Mens Tranmæl under den 2. verdenskrig oppholdt seg i Sve­ rige, ble han medlem av den svenske avholdsorganisasjonen Verdandi. I 1896 gikk Tranmæl inn i Malersvendenes forening i Trondheim. Denne fagforeningen var ennå svært lite aktiv politisk. I likhet med de fleste Trondheims-arbeidere følte Tranmæl seg på dette tidspunkt ennå som venstremann. Helt fra guttedagene hadde han med levende interesse fulgt Venst­ res kamp i stemmerettsspørsmålet og i unionssaken. I 1898 dro Tranmæl som malersvenn til Bergen, senere til Kristiania. I hovedstaden sluttet han seg til Malersvendenes forening, som allerede var kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderparti. Dette høvde utmerket med Tranmæls egen utvikling. En radi­ kal politisk holdning hadde han alltid hatt. Klasseforskjellen, som han også hadde møtt i si hjembygd Melhus, hadde opp­ rørt ham. Tranmæls radikalisme ble mer klar og bevisst etter hvert. I Trondheim hadde han sporadisk møtt sosialistiske tanker, men ikke sterke nok til at han ville bryte med det parti som for de fleste radikalt tenkende mennesker, i denne byen ennå sto som det naturlige, med Venstre. I Kristiania var situasjonen en annen. Sosialismen hadde for alvor begynt å få tak på arbeiderne. Her var Venstre ikke radikalt nok lenger. I Kristiania begynte Tranmæl å agitere for Arbeiderpartiet, og da han senere samme året (1898) kom tilbake til Trondheim, 12 fortsatte han med dette. Tidlig i 1899 stiftet han arbeiderlaget «Asbjørn» oppe i si hjembygd Melhus. Historisk kunnskap og tradisjon slo igjennom i navnet på det nye laget. Samme året var han med på å starte en ny radikal avis i Trondheim, «Ny Tid». «Ny Tid» ble ikke klar arbeiderparti-avis før året etter. Tranmæl ble medlem av redaksjonskomiteen og skrev en rekke artikler. Bl.a. drøftet han i disse artiklene arbeidernes holdning til Venstre, verdien av å få dannet ungdomslag i by­ ene og målsaken. Tranmæl var i ungdomsårene sterkt opptatt av landsmålet, leste ivrig avisen «Den 17de Mai» og Ivar Aa- sens skrifter. I artiklene i «Ny Tid» gjorde han seg til talsmann for fornorsking av riksmålet — en holdning som Tranmæl beholdt hele livet igjennom. I mars 1900 reiste Tranmæl til U.S.A. sammen med en yngre søster. Tranmæls tanke var ikke å emigrere, han ville lære. Gjennom en rekke reisebrev til «Ny Tid» forteller han om det han ser, gjør seg sine refleksjoner bl. a. om de utålelige og uverdige forhold på emigrantskipet, om presidentvalg og tørke, om gruvestreik i Pennsylvania og innimellom lever han i disse artiklene også med i valgkamp og arbeiderspørs- mål hjemme i Norge. Våren 1902 er han tilbake og kaster seg med full styrke inn i både politisk og faglig virksomhet. Både han og arbeiderbevegelsen har fått en klarere politisk profil. Fagforeningene i Trondheim slutter seg til Arbeiderpartiet, avisen «Ny Tid» er blitt rent partiorgan. Men Tranmæl refser slappheten blant de organiserte. Hvorfor møter ikke medlem­ mene opp på arrangementene? Hva gjør de for å støtte og styrke sin egen presse? I 1903 blir Ut-Trøndelagens Arbeider­ parti (senere Sør-Trøndelag Arbeiderparti) stiftet etter initiativ av Tranmæl. Han blir også valgt til formann. Våren 1903 begynner han for alvor som agitator og organi­ sator. Det er blitt hevdet at hans styrke dengang lå i replikken. Han var gløgg og rask. Som agitator vinner han snart et navn. Hans hissige temperament, hans sterke engasjement og føl­ somhet for hva som måtte sies og hvordan det skulle sies, kom her til sin rett. Hemmeligheten ved Tranmæls til tider enorme slagkraft på talerstolen lå i hans evne til å forme i korte, knappe ord og lett forståelige setninger det sterkt følte, men kanskje som oftest uklart tenkte hos tilhørerne. Det opp­ sto en vekselvirkning mellom ham som talte og dem som lyt­ tet. Enkelte med velutviklet kritisk sans og forkjærlighet for intellektuell analyse kunne nok reagere negativt på hans form og også på innholdet i hans taler. Men neppe noen sto likegyl- 13 dig og helt uberørt av hva han sa. Det lyste kraft og glød av ham på talerstolen. Man følte at her sto en mann som mente hva han sa. Ordene ble båret av en ubendig vilje til rettferdig­ het. Dette eruptive, følsomme, brennende ved Tranmæl var parret med en seig utholdenhet som grenset til stahet. Han ga seg aldri, selv om nederlaget syntes klart. Og om han måtte tåle nederlag — det ble mange av dem etter hvert — , så kom han alltid igjen så lenge han var overbevist om at hans løsning og holdning var den rette. En svakhet ved ham som politiker var sviktende interesse for tilrettelegging. Møisommelig ko­ mitéarbeid lå ikke for ham. Foran valgene i 1903 dro Tranmæl rundt i Trøndelagsbyg- dene og agiterte for Arbeiderpartiet. Men også etter valgene fortsatte han med sin agitasjon. Klarere enn de fleste så han verdien for et parti i at partiarbeidet ikke bare ble episodisk foran hvert valg — slik det ennå var vanlig i Høyre og Ven­ stre. Partiarbeidet måtte drives kontinuerlig. Valgene skulle være en manifestasjon av hvor langt man var kommet siden sist. Grunnholdningen skulle være offensiv. Organisasjon, agitasjon og opplysningsarbeid var hjelpemidlene. Tranmæl er godt skikket som vækkelses-predikant, men at faa i stand et stabilt parti, dertil er han selv for flyktig. Arbeiderpolitikken 14.8.1920 Høsten 1903 dro Tranmæl til Amerika for annen gang — på nytt for å lære. Også denne gangen skriver han reisebrev til «Ny Tid» om det han sef og reflekterer over. Denne gangen studerer han mer bevisst amerikansk arbeiderbevegelse, dens organisasjonsform, teori og metoder. Han var tilstede da den nye amerikanske fagorganisasjonen «Industrial Workers of the World» (IWW) holdt sin konstituerende kongress i Chi­ cago. Han ble aldri medlem her. Men organisasjonen interes­ serte ham, særlig fordi den i prinsippet opphevet de skarpe fagskiller som da var vanlig både i amerikansk og europeisk fagbevegelse, og følgelig sto åpen for alle arbeidere. Dessuten var IWW klart sosialistisk. Det har vært vanlig oppfatning at Tranmæl gjennom IWW fikk kjennskap til og ble påvirket av syndikalistisk tankegang. Dette er neppe riktig. For det første var IWW på dette tids­ punkt ikke syndikalistisk. Det ble organisasjonen først noe se­ nere — etter at Tranmæl var reist hjem igjen. Dessuten er det i høy grad diskutabelt hvor dypt syndikalistiske tanker i det 14 hele stakk hos Tranmæl. Noen teoretiker ble han aldri. Selv­ sagt tenkte han og reflekterte over det han så. Men hele hans praktiskpolitiske tenkning var først og fremst forankret i poli­ tiske holdninger som han selv bragte med seg fra det trøndske — norske — bondesamfunnet. Impulser utenfra, sporadiske brokker av fremmed teori ble bare tatt opp hos ham i den ut­ strekning de kunne samenes med det man kunne kalle hans politiske arvestoff. Hans politiske holdning ble hele tiden først og fremst bondeguttens, transplantert over i det nye industri­ samfunnet.