Isak Saba Første Same Og Sosialistisk Pionér På Stortinget

EINAR NIEMI

I sak Saba første same og sosialistisk pionér på Stortinget E t hundreårsminne

I 2006 er det ett hundre år siden Isak Saba ble valgt inn på Stortinget, som den første same. Han ble valgt på Arbeiderpartiets liste i Øst-Finn- mark valgkrets, på et samepolitisk særprogram i tillegg til partiets ordi- nære program. Valget av Saba til Stortinget markerte et gjennombrudd for den tidlige samepolitiske organiseringen, likesom valget av ham falt sammen med det sosialistiske gjennombruddet i Finnmark og i landet for øvrig. Saba var ikke bare den første same på Stortinget, men også den ene av de to første sosialister på Stortinget valgt fra Finnmark og i gruppen av arbeiderbevegelsens pionerer på Tinget. Denne koblingen mellom det allmennpolitiske og det samepolitiske feltet er ikke observert i verket Arbeiderbevegelsens historie; riktignok er Isak Saba nevnt, men bare som representant for Arbeiderpartiets gjennombrudd nordpå, uten at partiets samepolitiske engasjement ved valget i 1906 er omtalt.1 Heller ikke i Aschehougs Norges historie er den samepolitiske dimensjonen med i framstillingen av det sosialistiske gjennombruddet,2 mens dette gjennombruddet og Isak Sabas rolle er påpekt i det følgende binds framstilling av den samiske organiseringen.3 Samme mønster ser vi i den mye brukte læreboka i historie ved univer- sitet og høgskole, Det Norske Samlagets Norsk historie. Bindet som dekker perioden 1860–1914, er taust om den samepolitiske siden ved valggjennombruddet for Arbeiderpartiet nordpå, 4 mens det etterføl- gende bindet nevner Saba som stortingsmann i forbindelse med «samiske forsøk» på organisering. 5 I disse verkene er altså Isak Saba 91 A rBEIDERHISTORIE 2006

og hans politiske gjerning i all hovedsak knyttet til etnopolitikk, representert ved den første fasen av den samiske moderne organiseringen i Norge. Det faktum at hans virke som samisk talsmann også var intimt forbundet med arbeiderbevegelsens formative år i landet er nærmest oversett. Man må, som vi straks skal se, søke til nyere regionale studier og til spesialavhandlinger for å finne denne koblingen. Det er således gode grunner til å rekapitulere dette hundreårs - minnet, med særlig vektlegging av den samtidshistoriske konteksten, men med et lite sideblikk på Isak Saba og hans politiske betydning i det lange historiske perspektivet, med linjer til dagens multikulturelle og minoritetspolitiske situasjon. Men la oss først se nærmere på hovedpersonen, Isak Saba. Hvem var han?

B iografisk skisse Hans navn ved dåpen var Isak Mikkel (Mikael) Persen, født 15.11.1875 i Nesseby, som på samisk heter Unjárga6. Foreldrene var Per (Peder) Sabbasen (1832–1900), småbruker og handelsbestyrer, født i Nesseby, og husmor Britha (Bigi) Henriksdatter Aikio (1834–1908), født i Enare i Nord-Finland. De fikk sju barn, med Isak som den nest yngste. Barna tok etter hvert til seg Saba som slektsnavn, anført av Isak. Saba/Sabba var egentlig et mannsnavn, mye brukt blant samene. Det nye etternavnet ble tatt etter farfaren, Sabba (Pedersen). Isak tok navnet i bruk uten videre. Men i forbindelse med en søknad han fremmet i 1904 om skolepost i hjemkommunen, fant den fornorskningsivrige skoledirektøren i Finn- mark, Bernt Thomassen, at navnet var ulovlig, samtidig som Ved siden av morsmå- han tydeligvis oppfattet det som en samepolitisk provokasjon. let samisk, behersket Han skrev både til Nesseby skolestyre og til Kirke- og under- han både norsk og visningsdepartementet om saken.7 Isak søkte da formelt finsk. Det er ikke Justisdepartementet om bevilling til bruk av Saba-navnet, og fikk innvilget søknaden. Etter konfirmasjonen arbeidet han usannsynlig at han noen år som handelsbetjent for farens arbeidsgiver, en kjøp- også kunne en del mann i Vadsø som drev sommerfiskevær og sommerhandel «russenorsk». flere steder i Varanger, også på Latnæringen i Nesseby, der faren var fast tilsatt i sesongen; Latnæringen er ikke langt fra Sabas hjemsted, Reppen.8 På de multietniske møteplassene som slike sesongfiskevær og handelsplasser var, kom hans språkferdigheter til nytte. Ved siden av morsmålet samisk, behersket han både norsk og finsk. Det er ikke usannsynlig at han også kunne en del «russenorsk», dette pidginspråket som hadde utviklet seg som resultat av pomorhandelen, altså sommerhandelen mellom russere ved Kvitsjøen og befolk- 92 ningen i store deler av Nord-Norge. A rBEIDERHISTORIE 2006

Skole for samebarn i Sandnes, Sør-Varanger 1901. F lisifoTO: El Wessel.

I 1896 ble Saba opptatt som elev ved Tromsø Seminar, senere Tromsø lærerskole, som «friplass»-elev, en ordning som var blitt innført i 1850- åra som ledd i fornorskningsarbeidet i skolen, finansiert over det såkalte «finnefondet» bevilget av Stortinget. Friplassene skulle reserveres studenter som etter eksamen forpliktet seg til lærertjeneste i «språk - blandingsdistriktene» i Troms og Finnmark og som helst hadde studert samisk og/eller finsk ved seminaret, til bruk som hjelpespråk i fornorsk ningsarbeidet i skolen.9 Etter en god eksamen i 1898 ble han straks ansatt som lærer i Lebesby kommune i Finnmark, med virke i tre skole- kretser. I to år hadde han permisjon for å studere videre. Han avla middel- skoleeksamen i Kristiania og begynte å lese til artium i Tromsø, med sikte på å bli prest, men måtte avbryte studiene, visstnok av økonomiske grunner. Fra nyåret 1905 ble han ansatt som lærer i Nesseby, hvor han også virket som kirkesanger og kirketolk, i tillegg til at han engasjerte seg politisk. Han ble raskt medlem av herredsstyret og var varaordfører 1907–10, men stortingsvervet kom til å blokkere for en videre lokalpolitisk karriere. Han satt i to perioder på Stortinget, 1906–09 og 1909–12. Deretter vendte han tilbake til Nesseby som lærer – og som ordfører, 1914–15, før han i 1916 flyttet til Vardø, der han virket som lærer i folke- skolen til sin død i 1921.10 Han var kjent som en mild og ytterst elevvennlig 93 A rBEIDERHISTORIE 2006

lærer, som gjerne utfoldet sine musikalske og kunstneriske evner i skole- stua.11 Isak Saba viste også stor vitenskapelig interesse, især for folkemin- neinnsamling i samiske bosettingsområder. Han samarbeidet gjennom mange år med forskningsmiljøer og enkeltforskere, ikke minst rektor og «lappolog» Just Qvigstad ved Tromsø Seminar. Saba samlet inn og delvis oversatte fra samisk til norsk en rekke sagn og eventyr, først og fremt i Nesseby, men også i Sør-Varanger, hvorav om lag hundre er gjengitt i Qvigstads Lappiske eventyr og sagn (bind I, 1927). Han samlet også inn joketekster, som han delvis publiserte med noter.12 Videre Det mest kjente publiserte han et par bidrag om samisk språkhistorie og litterære produktet samiske stedsnavn.13 Det mest kjente litterære produktet fra fra Sabas hånd, er Sabas hånd, er imidlertid utvilsomt Sámi soga lávlla, Samefol- imidlertid utvilsomt kets sang, som ble vedtatt som samenes felles «nasjonalsang» på den nordiske Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, mens Sámi soga lávlla, Samekonferansen i Helsinki i 1992 godkjente Arne Sørlies Samefolkets sang. tonesetting som sangens offisielle melodi. Den samiske teksten ble for første gang publisert i 1906, i den samiske avisa Sagai Muitalægje.14 Oversettelsen til norsk er ved Jacob Børretzen (1900–89), landssekretær og predikant i Norges Finnemisjonsselskap og far til den kjente trubaduren og forfatteren Odd Børretzen. Isak Saba ble gift i 1905 med jordmor Marie Gunneva Hansdatter Holm (1876–1961), født i Lenvik i Troms. De fikk tre barn. Saba er begravd på Nesseby kirkested. La oss så vende tilbake til utgangspunktet, Sabas politiske virke, der forklaringer på handling og utspill må forholde seg til de allmenne politiske strømninger, arbeiderbevegelsens gjennombrudd og den allmenne samepolitiske oppvåkning på den ene siden og personlige aktørers hand- linger på den andre siden.

Spirer til samepolitisk organisering Det foreligger i dag en omfattende forskningslitteratur om den samepolitiske organiseringen, så vel som om myndighetspolitikken overfor samene og om minoritetspolitikken for øvrig, både i Norge og ellers i Norden.15 I vår sammenheng er det tilstrekkelig med en kort historisk sammenfatning av den aller tidligste samepolitiske mobiliseringen, som del av rammen om og bakgrunnen for Isak Sabas virke. Enkelte forfattere vil føre røttene til det moderne gjennombruddet for samisk etnopolitisk mobilisering tilbake til oppstanden i Kautokeino i 1852, da en gruppe samer gikk til åtak på øvrighet og kjøpmann i bygda, med brann og drap som følge, og der en rekke av lederne fikk strenge 94 straffer, to av dem dømt til døden ved halshugging. 16 Det er imidlertid A rBEIDERHISTORIE 2006

gode grunner til å sette spørsmålstegn ved en slik kobling, både fordi arten av opprøret har trekk av førmoderne spontanitet og fordi den relig iøse dimensjonen var sterkt til stede, med den da ferske læstadianismen i sentrum, med dens sterke vekkelse og dogmetolkning.17 Enkelte lærere opponerte åpenlyst mot språkpolitikken i skolen alt på 1850-tallet, da fornorskningspolitikken ble vedtatt av Stortinget. Men heller ikke disse hendelsene sprang ut av noen organisering eller et etnopolitisk program. Det er heller rimelig å spore grunnlaget for første fase av den samepolitiske organiseringen til opplysningstiltak i 1870-åra, med utgivelsen av den første samiskspråklige avis, Muitalægje (Fortelleren), som kom ut i Vadsø 1873–75.18 Avisa var i all hovedsak et opplysningsorgan, med nyheter og praktisk informasjon, blant annet om politiske og administra- tive forhold. Siktemålet var utvilsomt å «heve» samene opp på et opplys- ningsnivå som gjorde at de lettere kunne påta seg samfunnsoppgaver; noe eget samepolitisk program finnes ikke i avisa. Men det er interessant at ei samiskspråklig avis ble utgitt midt under opptrappingen av fornorsk ningspolitikkens første fase. Også ei finskspråklig avis så for øvrig dagens lys ei kort tid på 1870-tallet i Vadsø, Ruijan suomenkielinen lehti (Finn- marks finskspråklige avis), med en innvandret finlender – en kven – som redaktør.19 Til tross for et lite politisert innhold i begge disse avisene, er det ikke urimelig å tolke dem begge som utslag av en viss opposisjon mot assimilasjonstrykket. Utgiveren og redaktøren av Muitalægje var Christian Andersen (1828– 79), opprinnelig fra Ullsfjord i Troms. Han kom til Nesseby som ikke- utdannet lærer; han fikk i lærerposten permisjon for å lese ved Tromsø Seminar, men uten å ta eksamen. Han fortsatte i Nesseby som lærer og kirkesanger, før han ble lensmann i Nesseby og Polmak. Han var også ordfører i Nesseby og suppleant til Stortinget 1868–69 og 1877–79, med oppmøte på tinget i 1878 og -79, og ble valgt til stortingsmann for perioden 1880–82, men døde før han rakk å møte. 20 Som medredaktør av Muitalægje hadde han trolig den samiske læreren Peder Larsen Uhcci i Lebesby, som faktisk hadde foreslått for fylkestinget i Finnmark, forgjeves, bevilgninger til samiskspråklige skrifter og et ukentlig nyhets- blad. Disse to inngikk for øvrig i en uformell forening av samfunnsenga- sjerte samer i Øst-Finnmark som kalte seg Vieljažiid Searvi (Broderlaget). Det har vært hevdet at det var Andersen og ikke Saba som var den første same på Stortinget; på den tid Saba ble valgt inn på Stortinget var det faktisk også en debatt om dette.21 Selv om Andersens foreldre etter alt å dømme var etnisk norske, kan det selvsagt ha vært samiske innslag i slekten. At han behersket samisk, er hevet over tvil. Men mye tyder på at han selv oppfattet seg som nordmann. Det er heller ikke noe ved hans 95 A rBEIDERHISTORIE 2006

politiske karriere som tyder på at han oppfattet seg som samisk talsmann. I motsetning til Saba var det intet ved valgene til Stortinget som røpet noe som kunne minne om at Andersen hadde et samepolitisk program.22 Som da også Regnor Jernsletten sier det: På denne tida fantes det ikke noen forutsetninger for et eget samepolitisk program. Foreløpig dreide «samiske spørsmål» seg om opplysning. Først med utvi- delse av stemmeretten og den allmenne politiseringen en generasjon seinere var de nødvendige forutsetninger til stede.23 Ut fra dette er rimelig grunn til å holde fast ved at det er Isak Saba som bør omtales som den første same på Stortinget.

Gjennombrudd for samisk organisering Den moderne samiske organisering skjedde like etter århundreskiftet, om lag samtidig i det sørsamiske og det nordsamiske bosettingsområdet, men på ulike måter. Det var svenske sørsamer som sto for den første formelle samiske organisasjonsdannelsen, som i 1904 fikk form av et «nasjonalt» forbund, Lapparnas Centralforbund. Det ble stiftet under en seremoni på Skansen i Stockholm, anført av den markante personligheten Elsa Laula fra Åsele og Lycksels lappmarker, gift i 1908 med en norsk reineier fra Vefsn, Thomas Renberg. Hun er derfor også kjent som Laula Renberg (1877– 1931). Organiseringen i Sverige er tolket som en direkte reaksjon på det presset som reindriften ble utsatt for på denne tida, både fra stadig økt bruk av reinbeiteland til jordbruk og indirekte fra reinbeitelovene av 1886 og 1898, som stilte strenge krav til reindriftssamene om erstatninger overfor de fastboende i tilfeller av beite på grunn som var tatt i bruk av bønder. Til forutsetningene hører også veksten i frivillige interesseorga- nisasjoner og kvinnebevegelsen i Sverige, og ikke minst at det blant sørsamene her fantes ledere med utdannelse og kontakt med svensk politisk og administrativt miljø. Imidlertid ble den første organiseringen i Sverige en kortvarig suksess.24 Men organiseringen smittet raskt over til Norge. I 1906 ble det avholdt et møte i Røyrvik med deltakelse av samer fra Elgå i sør til Helgeland i nord. Vinteren 1907 fulgte flere møter der sørsamiske problemstillinger, især omkring reindriften og forholdet til bøndene, ble drøftet. Utfallet i denne omgang ble at de to første samiske amtsforeningene i Norge ble stiftet, Nordre og Søndre Trondhjems Amts Lappeforening. Den ledende og samlende figur i dette arbeidet var samen Daniel Mortenson (1860– 1924), lærer, kateket og reindriftsutøver, med slekt på begge sider av grensen. Elsa Laula Renberg ble den andre ruvende skikkelsen i den sørsamiske mobiliseringen på norsk side i denne fasen, samtidig som hun 96 og Mortenson kunne være på kollisjonskurs i enkelte saker og i strategi- A rBEIDERHISTORIE 2006

valg. Et av Mortensons store løft var redaksjonen av det samiske bladet Waren Sardne (som han ga den norske tittelen Underretning fra fjeldet), utgitt 1910–13, eid av Søndre Trondheim Amts Lappeforening. Han startet for øvrig avisa på nytt i 1922. Etter hans død ble den redigert av sønnen Lars Mortenson til 1927, da den gikk inn.25 Waren Sardne ble et kontaktorgan mellom sør- og nordsamene. I tillegg foretok fra ca. 1910 representanter for den sørsamiske organiseringen reiser blant nordsamene og inspirerte til foreningsdannelse. De første nordsamiske foreningsdannelsene kom i 1911, Buollbmag Same Særvve (Polmak sameforening), med samen Samuel Samuelsen, opprinnelig fra Karasjok, som drivkraft, befalsutdannet i militæret og symas- kinagent(!), og med medlemmer også fra finsk side av Tanaelva. Om lag samtidig kom Porsanger sameforening. Mens den sørsamiske organiseringen hadde konsentrert seg særlig om næringspolitiske spørsmål, var den nordsamiske organiseringen mest opptatt av språk- og kultur- spørsmål, trolig fordi fornorskningspolitikken var langt mer merkbar i nord, og fordi reindriften foreløpig var mindre presset av det omkringlig- gende samfunnet i nord enn i sør. Men i likhet med den sørsamiske organiseringen, stagnerte også den nordsamiske i tida fram til første verdenskrig. Første fase gikk mot slutten.

Legen Andreas Wessel på vei over Varangervidda på sykebesøk. F lisifoTO: El Wessel. A rBEIDERHISTORIE 2006

Imidlertid var det ett samepolitisk prosjekt som oppnådde suksess i denne første fasen, et prosjekt som delvis falt utenfor og som utspilte seg forut for den ordinære samiske organisasjonsdannelsen på norsk side. Det dreier seg om den koblingen mellom samepolitikk og partipolitikk som Isak Saba og hans medarbeidere sto for og som brakte ham inn på Stortinget. Dette prosjektet reiser også spørsmålet om det var samiske saker eller om det var det sosialistiske budskapet som gjorde at han gikk seirende ut av det første stortingsvalget han stilte ved, i 1906.26

Arbeiderbevegelsens gjennombrudd Arbeiderbevegelsen fikk som kjent sitt rikspolitiske gjennombrudd ved stortingsvalget i 1903, da partiet fikk valgt sine første representanter på Stortinget, alle fra Nord-Norge – tre fra landdistriktene i Troms og én fra bykretsen Bodø/Narvik/Tromsø. Det er allmenn enighet om at det var tre saker som særlig mobiliserte nettopp denne landsdelen for partiet, nemlig spørsmålet om pomorhandelen skulle innskrenkes (noe landsde- lens befolkning var sterkt imot), striden om fredning av stor- Den nordnorske hvalen (som kystbefolkningen var sterkt for) og de økonomiske arbeiderbevegelsen kriseår omkring århundreskiftet, med svikt i fiskeriene og var ikke bare tuftet på «kobbeplage» flere år på rad, med invasjon av grønlandssel fiskerbondekulturen, langs kysten og i fjordene, som fordrev fiske og ødela faststå- ende bruk. Dessuten er det enighet om karlsøypresten Alfred men også på den Eriksens helt sentrale rolle som katalysator og lederfigur og lønnsarbeider den sterke symbolske betydning som «nessekongeveldet» fikk kulturen som hadde i den kamp han reiste på vegne av fiskerbefolkningen mot de utviklet seg ved lokale handelsmenn – klassekampen ble slik materialisert og gruver og anlegg mot anskueliggjort. Her finner vi også forklaringen på uttrykket slutten av 1800-tallet. «fiskerbondesosialisme.»27 Imidlertid må det tilføyes at den nordnorske arbeiderbevegelsen ikke bare var tuftet på fiskerbondekulturen, men også på den lønnsarbeiderkulturen som hadde utviklet seg ved gruver og anlegg mot slutten av 1800-tallet. Dette gjennombruddet representerer «den andre fase» i den politiske mobiliseringen i Nord-Norge. Den første, i 1870 og -80-åra, falt mer eller mindre sammen med kystnorsk periferimobilisering allment, med partiet Venstre som partipolitisk hovedtalerør. Den andre, ca. 1890–1910, var preget av den tidlige arbeiderbevegelsen, som utviklet seg fra førmo - derne spontanaksjoner til sterk organisering, med stortingsvalgene i 1903 og 1906 som prøvekluter. I 1903 fikk Arbeiderpartiet 59,9 prosent av stemmene i Troms, i 1906 53,2 prosent av stemmene i dette amtet og 44,6 prosent av stemmene i Finnmark. Nordland (og de sørligere deler 98 av Troms) hang imidlertid betydelig etter, noe som kan forklares både A rBEIDERHISTORIE 2006

ved at dette området av landsdelen hadde en annen næringsstruktur enn området lenger nord og at det ikke var rammet så sterkt økonomisk. Det er ingen tvil om at Isak Saba var påvirket av de sosialistiske ideene og den sterke mobiliseringen som fant sted i Troms like etter århundre- skiftet. Han var da også midt i begivenhetenes sentrum der han satt og leste til artium i Tromsø i 1902–03. I 1902 ble Troms Det er ingen tvil om Arbeiderparti stiftet (Troms Amts Arbeiderforening), allerede at Isak Saba var påvir- med lokale partilag i ryggen. I Finnmark skulle det imidlertid ket av de sosialistiske enda gå flere år før partiet ble tilsvarende organisert. Den ideene og den sterke første «radikale forening» i fylket var visstnok i Jarfjord i Sør- mobiliseringen som Varanger i 1903,28 men den eldste regulære arbeiderforening i fylket var Vardø Socialdemokratiske Fisker- og Arbeiderfore- fant sted i Troms like ning som ble stiftet i desember 1905 og straks meldt inn i etter århundreskiftet. Arbeiderpartiet.29 Partiet stilte heller ikke til valg i Finnmark i 1903, til tross for at alle de store sakene var toppaktuelle – hvalsaken, pomorhandelen, fiskerikrisen – og til tross for at fiskerne aksjonerte i fiskeværene under vårtorskefisket dette året, blant annet med å rive til grunnen hvalstasjonen i Mehamn, et for dem viktig symbol på kapital - makt og ressursøding.30

I 1903 ble hvalstasjonen Mehamn nærmest totalt rasert under uroligheter som varte i flere dager, og der flere hundre fiskere deltok. Slik framstilte vittighetsbladet Korsaren nedrivingen. Interesserte tilskuere er den russiske bjørn, justisminister Søren Tobias Årstad og stortingsmennene Hans Jacob Horst og Adam Egede-Nissen. 99 A rBEIDERHISTORIE 2006

Men om den hjemlige arena ennå ikke var mobilisert for arbeiderbevegelsen da han vendte tilbake til hjemkommunen Nesseby ved årsskiftet 1904–05, fantes personer å kontakte som sto klar til innsats, både for samiske spørsmål og for sosialismen.

Samesak og sosialisme I Repparfjord i Vest-Finnmark satt Sabas nære venn og skolekamerat fra Tromsø Seminar, Anders Larsen (1870–1949), som lærer. Han var opprinnelig fra Segelvik i Kvænangen. Saba hadde alt i studietida i Tromsø blitt påvirket av de nasjonale strømninger og av målsaken, «åndens frihets- kamp i Norge» som han kalte det, og fant at mye av det samme ideolo- giske tankegodset kunne anvendes i en samisk mobilisering. 31 I 1902 skrev han til Larsen og foreslo et samarbeid for samiske saker Han viste til at de – han viste til at de begge var «sprunget ud af finnefolkets begge var «sprunget (samefolkets) herlige rod. Leve finnefolket!», og at de som ud af finnefolkets «brødre» måtte ha «tro paa hinanden». Senere koblet han (samefolkets) herlige dette arbeidet også til sosialismen – «vi er jo socialister». rod. Leve finne I Larsens familie fantes det flere som var sterkt politisk engasjert på venstresiden, blant annet var en bror å finne folket!», og at de som blant valgmennene på Arbeiderpartiets liste i Skjervøy ved «brødre» måtte ha valgskredet for partiet i 1903. Ett av de tiltakene som Saba «tro paa hinanden». foreslo for Larsen, var etablering av en samisk avis. Larsen fulgte straks opp. Under et juleopphold hjemme i Segelvik i 1903 stiftet han sammen med to brødre en forening hvis formål var å utgi «et lappisk blad.» Selv om formålet med foreningen var smalt, kan en faktisk med en viss rimelighet si, slik Ivar Bjørklund gjør, at dette var «den første samepolitiske organisasjon vi i det hele tatt kjenner i Skan- dinavia».32 Imidlertid var denne foreningen trolig ikke så mye annerledes enn det «Broderlaget» som hadde støttet opp om Muitalægje i 1870-åra. Den nye samiske avisa ble tydeligvis betraktet som en etterfølger av nettopp Muitalægje, og fikk da også et navn som klart viste at stifterne var seg bevisst den historiske sammenhengen, Sagai Muitalægje (Nyhets- fortelleren). Avisa ble redigert fra Repparfjord av Larsen gjennom hele dens eksis- tens, 1904–11. (Larsen bodde i Repparfjord til 1918, da han flyttet til Harstad, der han levde til sin død.) Avisa fikk raskt et betydelig antall abonnenter, i snitt per år vel 350. Innholdet, som er analysert av Regnor Jernsletten33 og delvis av Leif Eriksen, 34 er noe på vei av samme type som i forgjengeren Muitalægje, med nyhetsstoff og opplysende stoff om samfunnsforhold. Men her er også klare forskjeller. For det første inne- holder Sagai Muitalægje en lang rekke leserbrev, som dokumenterer et 100 levende samisk samfunnsengasjement og samiske holdninger, for A rBEIDERHISTORIE 2006

eksempel til minoritetspolitikken. Særlig mange innlegg representerte motstand mot den harde fornorskningen, framfor alt i skolen. Ved århun- dreskiftet var flere tiltak blitt innført som ytterligere hadde strammet fornorskningspolitikken til. Motstanden mot og frustrasjonen over språktvangen hadde i avisa fått et sted for demonstrasjon og utløp. Verken redaktør Larsen eller Saba sparte på kruttet i sine mange innlegg imot fornorskningen og for vern og utvikling av samisk språk og kultur. Og for det andre ble avisa det viktigste politiske talerør for Isak Saba, ja, langt på vei ble avisa et politisk organ som Sabas politiske karriere nærmest sto og falt med. Således er her på den ene siden paralleller til den spire til samisk organisering vi har sett fant sted i 1870-åra – i bakgrunn og yrke til aktø- rene, i troen på opplysning som middel for samisk organisering, i sats- ningen på avisdrift. Men på den andre siden er her også forskjeller, betinget av tidas egne forutsetninger. I 1870-åra fantes ingen organisert arbeiderbevegelse. I 1903–04 ikke bare eksisterte en slik, men den hadde også erobret politiske skanser og ga håp for nye framstøt. Stortingsvalget i 1906 var neste korsvei for den unge arbeiderbevegelsen i nord.35 Det var Larsen som først fremmet tanken om Saba som stortingskandidat, i et innlegg i Sagai Muitalægje tidlig på nyåret i valgåret, altså lenge før valget som var berammet til slutten av august. Også andre samiske kandidater ble lansert, men det tok ikke lang tid før det ble klart at Saba virkelig var avisas kandidat, samtidig som Larsen slo fast – på basis av leserinnlegg og signaler fra distriktene og et opprop i avisa av ledende samer – at han også var å betrakte som samenes kandidat i Øst-Finnmark landdistrikt. Larsen argumenterte for Saba ved å vise til at han på alle måter var kjent som en samisk talsmann og at samene nå hadde behov for å bygge sin «nasjon» som andre folk. Her var således tydelige samiske «nasjonsbyggende» overtoner av lignende art som ofte kom til uttrykk ellers i Norge, ikke minst Ord som «sosialisme» omkring unionsbruddet; valget av Saba fant da også sted i og «sosialistisk» kjølvannet av unionsoppløsningen. forekommer faktisk I Larsens kampanje for å lansere Saba finner vi ikke sosia- ikke, selv om det var listiske argumenter. Ord som «sosialisme» og «sosialistisk» forekommer faktisk ikke, selv om det var kjent blant leserne at kjent blant leserne Saba var erklært sosialist. Enkelte leserinnlegg trakk da også at Saba var erklært i tvil Sabas kandidatur på grunn av hans sosialistiske sympa- sosialist. tier. Likeledes ytret den samiske religiøse avisa Nuortanaste, utgitt av Den evangelisk-lutherske frikirke, en smule engstelse for Saba, da sosialisme ikke sjelden i kristne kretser ble assosiert med gudsfornek- ting. Saba svarte med å hevde at sosialismen bygget på Kristi lære og at det å være en sann sosialist egentlig innebar å arbeide etter kristendom- mens budskap. Samtidig skyndte han seg å tilføye at det fantes 101 A rBEIDERHISTORIE 2006

ikke-kristne høyre- og venstrefolk, likesom det nok også fantes slike blant sosialistene. I det samiske programmet som han utarbeidet i forbindelse med valget, ble religiøse saker trukket inn alt i første punkt, utvilsomt av taktiske grunner, men også som reaksjon på tilstrammingen i fornorsk ningspolitiske tiltak som nå fant sted: Krav om at gudstjeneste fremdeles måtte holdes på samisk (i samiskspråklige områder) og at lærebøker i religion og bibelhistorie og salmebøker fortsatt måtte utgis på samisk. Han fikk da også – litt uventet – åpen støtte fra religiøst hold, nemlig fra læstadiansk predikantmiljø med den ruvende Oluf Koskamo fra Tana i spissen, en støtte som var uhyre viktig da læstadianismen stor sterkt blant samene, likesom blant kvenene. Saba og Larsen fant hverandre for øvrig – uten at «sosialisme» var nødvendig å ta i bruk – i den sterke kritikken av øvrighet og overklasse i Finnmark, «storkaran» («hearrás bealli»), som holdt den fattige fiske - rallmue i et jerngrep. Og når det gjaldt hans samepolitiske engasjement, skulle leserne av Sagai Muitalægje ikke være i tvil. Det var neppe tilfeldig at han under valgkampen, 1. april 1906, publiserte i avisa Sámi soga lávlla, med sitt samtidig intense, poetiske og nasjonalistiske budskap, der siste strofe ender med disse ordene: «Aldri skal du overvinnes / om ditt gyldne språk du vokter / husker dine fedres tale: / Sameland for samene!» Siste setning gir således en klar assosiasjon til det på den tiden ofte brukte slagordet i norsk debatt om nasjonsbygging, minoritet- og innvan- dringspolitikk: «Norge for nordmenn».

102 Anleggarbeidere ved Kirkenes i 1907. F lisifoTO: El Wessel. A rBEIDERHISTORIE 2006

Et problem under nominasjonen var mangelen på politisk organisasjon i Finnmark; verken samisk eller sosialistisk formell organisasjonsdannelse eksisterte. Men etter inspirasjon fra Arbeiderpartiets suksess i Troms var det mange som ønsket nominasjon av sosialistiske kandidater i Finn- mark. Det virket også ansporende at venstreavisa Finmarken i Vardø nå mer og mer sto fram med sosialistiske ideer og at finnmarksbyenes stor- tingsrepresentant for Venstre, postmester Adam Egede Nissen, i 1905, i god tid før valget året etter, hadde meldt overgang til Arbeiderpartiet og nå sto klar til valg for dette partiet. Imidlertid manglet partiet klare kandidater i landdistriktene. Det var uenighet om de som kunne være aktuelle, samtidig som mangelen på partipolitisk organisasjon gjorde både nominasjonsprosess og valgarbeid uoversiktlig og langdrygt. Den politiske situasjonen hadde et slags preg av vakuum. Det er tydelig at Saba utnyttet denne situasjonen. Sagai Muitalægje kjørte i stadig sterkere grad Saba fram som den samlede kandidaten. Alt i mars ble Sabas samepolitiske program offentlig gjort i avisa på samisk, i Finmarken på norsk i juli. I tillegg til de religiøse sakene vi alt har omtalt, var det tre saker som ble fremmet, alle høyst aktuelle og alt vel kjent fra samfunnsdebatten. Det ene var krav om at fiskerallmuen fortsatt skulle ha tillatelse til å handle med russerne som tidligere. Bakgrunnen var at det pågikk en utredning om innskrenkning av pomorhandelen, tilskyndet av krav især fra handelsmenn sørpå og av nasjonalistiske argumenter.36 Det andre var krav om reinbeitetraktater med Finland, Russland og Sverige for å legge forholdene til rette for utvidet grad av grenseoverskridende reinbeite. Bakgrunnen var både de nærmest fastlåste forhandlingene mellom Norge og Sverige om saken 37 og den finsknorske grensesperringen av 1852 som fortsatt sto ved lag.38 Den tredje saken gjaldt krav om samme rett for samer som for etniske nordmenn ved kjøp av jord fra «statens grunn» i Finnmark. Bakgrunnen var at jordsalgsloven for Finnmark av 1902 med sitt reglement slo fast at jordavhendelse kun burde skje dersom dette ikke stred «mot Landets Interesser eller Distriktets tarv», noe som ble presisert bl.a. slik at kun de som kunne «tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til dagligt Brug», burde tildeles jord.39 I tillegg til det samepolitiske særprogrammet sluttet Saba seg til det sosialistiske valgprogrammet for landdistriktene, som for øvrig var iden- tisk med bysosialistenes program, offentliggjort i Finmarken i juli i valgåret. I tillegg til krav om bibehold av russehandelen, inneholdt programmet krav om ulykkesforsikring for fiskere, offentlig tilskudd til forsikring av fiskebåter, utbygging av kommunikasjonene – og om redu- serte militærutgifter. Etter hvert tok Saba bladet helt fra munnen i sin sammenkobling av samesak og sosialisme, ved blant annet å hevde at alle samer som ville 103 A rBEIDERHISTORIE 2006

«stammens vel,» burde stemme på Arbeiderpartiet og det samepolitiske program. Han brukte også en rekke agitatorer blant samer han kjente i flere av valgsognene. Det som trolig ble avgjørende for den endelige nominasjonen av Saba, var mangelen på en klar alternativ kandidat, og ikke minst at Sagai Muitalægje hadde fått overbevist skep- tikerne om at han hadde overveldende støtte særlig i den samiske befolkningen i valgkretsen, som folketellingen av 1900 viste utgjorde om lag 40 prosent av den samlede befolkningen i kretsen. Vestligste grense for Øst-Finnmark valgkrets ble utgjort av samebygda Karasjok og sjøsamebygdene ved Laksefjorden. Dertil ble det mer og mer klart at Saba også nøt tillit i norske og kvenske bygder. Ikke minst spilte en avklaring i hans favør i Sør-Varanger en viktig rolle, en nå Imidlertid synes det folkerik kommune som sto på terskelen til et moderne klart at kandidaturet industrieventyr. Her hadde for øvrig den kjente sosialist, satt langt inne, trolig distriktslege og vitenskapsmann A. B. Wessel nektet å la seg på grunn av Sabas nominere som førstekandidat, men stilte til slutt som suppleant for Saba. Likeså var støtten fra Egede Nissen etniske bakgrunn og viktig. hans åpne kamp mot Imidlertid synes det klart at kandidaturet satt langt inne, den offisielle trolig på grunn av Sabas etniske bakgrunn og hans åpne kamp minoritetspolitikken. mot den offisielle minoritetspolitikken. Han hadde, som vi har sett, alt fått føle skoledirektørens årvåkne blikk, en person som var blitt håndplukket av statsråden for å lede fornorskningsarbeidet i skolen i Finnmark. Først en og en halv måned før valget var det klart at han framsto som sosialistisk førstekandidat. Bladet Finmarken ventet med å gå ut med offentlig støtte til kandidaturet til én uke før valg - dagen. Valget ble en stor suksess for Saba og sosialistene; det foregikk som direkte valg i enmannskretser, dvs. at bare én kandidat kunne velges fra den enkelte valgkrets. Han fikk over halvparten av stemmene, 53,6 prosent, slik at omvalg var unødvendig, og erobret dermed mandatet i kretsen. Wessel ble valgt som hans varamann. Saba vant klart i fem av de åtte valgsognene; blant de fem valgsognene var de nesten fullstendig samiske sognene Polmak og Nesseby. De andre flertallssognene, Vardø herred, Nord-Varanger og Sør-Varanger, var mer etnisk blandet, men nærmere halvparten av befolkningen i Nord-Varanger var kvener og et klart flertall av befolkningen i Vardø herred var nordmenn. I Nord- Varanger oppnådde Saba 75,3 prosent av stemmene, i Sør-Varanger hele 91,6 prosent, i Vardø herred 56,6 prosent, mens tallene i Nesseby og Polmak begge steder var 66,7 prosent. Dette viser at Sabas kandidatur hadde en appell langt ut over det samiske miljøet, noe som utvilsomt har sammenheng med den økonomiske krisen langs kysten og det sosialis- 104 tiske budskapets løfter. A rBEIDERHISTORIE 2006

Lærer Signe Haga under viser samebarn på en skole i Sør-Varanger tidlig på 1900-tallet.

F lisifoTO: El WessEL

Det er samtidig bemerkelsesverdig at Saba bare oppnådde 28,9 prosent av stemmene i Karasjok og 25,4 prosent i Tana. Leif Eriksens hypotese er at valgprogrammene ikke hadde samme appell i disse valgsognene som i de øvrige, særlig ikke i Karasjok.40 Regnor Jernsletten mener at forklaringen heller er at Sagai Muitalægje på denne tid hadde få abonnenter i Karasjok, og at Sabas person og program derfor ikke ble tilstrekkelig kjent her. 41 I tillegg til begge disse hypotesene, vil jeg legge vekt på nettopp den 105 A rBEIDERHISTORIE 2006

interetniske appellen i Sabas kandidatur, med særlig relevans for kyst- og fjordstrøk og de spesielle økonomiske problemene som fisker- og småbru- kerbefolkningen her slet med, på tvers av etniske skillelinjer. Også Egede Nissen fra bykretsen i Finnmark ble valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. De to kunne for stortingsperioden 1906–09 slutte seg til en betydelig partigruppe på tinget, på ti representanter, hvorav halvparten var fra Nord-Norge – tre fra Troms og altså to fra Finnmark. Saba ble gjenvalgt til Stortinget i 1909, denne gangen uten et samepolitisk særprogram, selv om det gjennom Sagai Muitalægjes spalter var klart at han fortsatt ville arbeide for samiske saker. Denne gangen sto Arbeiderpartiet bedre rustet organisatorisk, med lokallag flere steder, også i samiske bygder. Fortsatt ble Saba presentert som allmuens representant og som alternativ til representanter for «storkaran». Valgkampen denne gangen var for øvrig lite preget av lokale saker og lokalt engasjement; det var Arbeiderpartiets generelle program som ble kjørt fram. Den borgerlige siden var denne gangen langt mer bevisst på Sabas kandidatur. Som ledd i valgkampen ble faktisk ryktespredning og rasistiske tanker om Saba sluppet løs, der det både ble hevdet at han gjorde en dårlig jobb på Stortinget og at han var udugelig på grunn av sin etniske bakgrunn.42 Selv om Finmarken forsvarte Saba og avviste kritikken og ryktene som grunnløse, var Saba svekket i forhold til nominasjonen tre år tidligere. I det viktige Sør-Varanger valgsogn ble det da også forsøkt lansert en annen førstekandidat, dog uten at det lyktes. Det måtte hele tre valgomganger til før det endelig var klart at Saba var blitt gjenvalgt til Stortinget. I første omgang oppnådde han ikke kvali- fisert flertall, dog den høyeste oppslutningen av de tre kandidater, 43,8 prosent. Den neste omgangen ble annullert på grunn av uregelmessig- heter i ett av valgsognene. Forut for den tredje, ekstraordinære valgom- gangen hevet temperaturen seg i agitasjonen, for og imot Saba, som både ble framhevet som fiskernes, arbeidernes og gårdbru- Saba ble gjenvalgt til kernes opplagte kandidat og som tvilsom nordmann og repre- Stortinget i 1909, sentant for «fædrelandsløse socialister og kvæner samt nogle denne gangen uten norskfiendtlige lapper».43 Utfallet av tredje og siste valgom- et samepolitisk gang var at Saba vant, med 45,6 prosent av stemmene. I seks særprogram. valgsogn fikk han over halvparten av stemmene, blant disse var denne gangen også Karasjok, mens han fikk simpelt flertall i Lebesby og bare 17,3 prosent oppslutning i Tana. Det endelige valget viste således at han tross alt sto sterkt i de fleste kyst- og fjordstrøk og i den nye industrikommunen Sør-Varanger. At Karasjok nå sluttet sterkere opp om ham, kan skyldes både at det samepolitiske budskapet denne gangen nådde bedre fram hit, blant annet på grunn av at Sagai Muitalægje nå ble mer lest her, og at den alminnelige politiske mobilise- 106 ringen nå også hadde nådd denne samebygda. A rBEIDERHISTORIE 2006

Ved stortingsvalget i 1912 endte det med nederlag for Saba, med knap- pest mulig margin. I andre valgomgang oppnådde Saba 49,5 prosent av stemmene mot den borgerlige motkandidatens 50,4 prosent; Det er ingen tvil om med 30 flere stemmer hadde Saba vunnet. Også denne gangen at den samefiendtlige oppnådde han klart flertall i Polmak, Nesseby, Nord-Varanger og Sør-Varanger. Men i Sør-Varanger hadde det stått strid om agitasjonen som kandidaturet, og oppslutningen her hadde falt i forhold til de 1909-valget avslørte, tidligere to valg. I Vardø herred falt oppslutningen dramatisk. ga utslag i Sabas Ved Sabas nederlag i 1912 mistet Arbeiderpartiet sin valgkrets- disfavør under valget. representant på tinget. Plassen ble ikke gjenerobret før i 1921, Det var også en ikke av Thorolv Bugge, en av pionerne i den radikale «Jarfjord liten misnøye med folkeforening». Det er ingen tvil om at den samefiendtlige agitasjonen som hans innsats på 1909-valget avslørte, og som ble fulgt opp tre år senere, nå ga Stortinget. utslag i Sabas disfavør under valget. Det var også en ikke liten misnøye med hans innsats på Stortinget. Og denne gangen manglet han sitt tidligere aller viktigste våpen i valgkampen, nemlig Sagai Muitalægje.

Samesak eller sosialisme? Avisa hadde kommet med sitt siste nummer like før jul 1911. Det var flere grunner til at den gikk inn, noe redaktør Larsen selv redegjorde for. Selv om avisa ikke var i noen økonomisk krise, var det et slit å finansiere den, til tross for at antallet abonnenter holdt seg godt. Kanskje en vel så viktig årsak til nedleggelsen var at en gunstig og praktisk avtale om trykking måtte sies opp (på grunn av trykkerieiers sykdom og død). Imidlertid er det mye som tyder på at også den etnopolitiske kampen og det strev den medførte kan ha vært medvirkende for at Larsen valgte å trekke inn avisa. For det første hadde han gjennom hele det tidsrom avisa kom ut stått på barrikadene i samiske spørsmål og aldri lagt skjul på sin motstand mot den offisielle minoritetspolitikken. Den mektige skoledirektøren i Finnmark ble en av hans hovedmotstandere, som han stadig måtte forsvare seg mot, i stort og smått. Thomassen krevde kritiske artikler i Sagai Muitalægje oversatt til norsk, og han krevde dementier i avisa dersom han fant at stoff om fornorskningspolitikken eller om skoledirektøren var misvisende eller støtende.44 Larsen hadde også måttet forsvare Isak Saba i de mange diskusjoner om samepolitikken, både innad i det samiske samfunnet – der meningene kunne være sterkt delte – og utad, også i strid med skoledirektøren. For heller ikke Saba la skjul på sin oppfatning av myndighetenes holdninger overfor samene, i alle fall ikke i de tidlige år av sin politiske karriere, ikke sjelden med brodd mot Thomassen. Det vakte oppsikt da Saba, som vanligvis unngikk strid og åpen feide, i et intervju hevdet at hovedaktøren i nord 107 Brosjyre utgitt av Det norske Arbeiderparti til stortingsvalget i 1953. A rBEIDERHISTORIE 2006

bak den strenge fornorskningspolitikken var «Finmarkens skoledirektør, Bernt Thomassen. Finnerne (samene) kalder ham Bobrikoff. Navnet passer ikke verst. Bobrikoff var udnævnt af czaren for at russifisere Finland, Thomassen av Wexelsen (kirkestatsråden) for at fornorske Finmarken».45 Det andre politiske forholdet som kan ha spilt en rolle for Larsens valg om å trekke inn Sagai Muitalægje, var at han etter hvert tydeligvis følte en viss frustrasjon over Isak Sabas politiske virke. Saba hadde vært heller passiv under alle tre valgkampene; valgkamparbeidet var i stor grad blitt overlatt til andre. Og også Larsen opplevde at Saba ble heller anonym på Stortinget, ikke minst i samiske spørsmål; i den siste perioden arbeidet han knapt i det hele tatt med samiske saker. Likesom i 1909 hadde han heller ikke i 1912 fremmet noe eget samepolitisk program. Som Ivar Bjørklund sier det: Larsen følte at hans gamle venn og våpendrager var blitt for mye sosialist og for lite samepolitiker. «Og det var samene og deres interesser Saba skulle tjene – ikke først og fremst arbeider- klassen.»46 Sabas stortingskarriere ble langt fra strålende, slik da også Leif Eriksen konstaterer i sin grundige undersøkelse av stortingsmannen Saba. 47 Riktignok tok han opp praktisk talt alle de saker som fantes på valgprogrammene, også sakene i det samepolitiske programmet av 1906, og i tillegg en del næringspolitiske spørsmål av særlig Det var helst i betydning for lokale forhold i hjemfylket, som helse, jakt, torv komiteene han som brensel, etc. Det var sjelden han tok ordet i plenumsde- arbeidet, men også batter. Det var helst i komiteene han arbeidet, men også her her var han tilbake- var han tilbakeholden og lavmælt – han anmodet mer enn han holden og lavmælt krevde. Stilen hans på Tinget kunne virke heller tannløs, også i – han anmodet mer samiske saker. For eksempel må det ha vært frustrerende for Anders Larsen at Saba i en så viktig sak som samisk mors- enn han krevde. målsundervisning, anmodet om at samene burde få slik undervisning og ikke krevde slik rett, til tross for at Saba mente at samene hadde krav på undervisning i og på sitt morsmål. Det kan virke som om han især mot slutten av karrieren nærte en tiltro til at myndighetene var på vei, i retning større imøtekommenhet overfor samene, at mange saker ville finne sin løsning dersom samene smurte seg med tålmodighet. Det er rimeligvis flere grunner til at Saba ble heller anonym på Tinget og i det hele som politiker. Personligheten hans bør utvilsomt trekkes inn, slik blant annet Eriksen gjør.48 Enkelte har også pekt på språket som delforklaring, at Saba kunne føle seg usikker i norsk i store forsamlinger, og at han kanskje også følte en viss engstelse for kommentarer om språk og dialekt. Imidlertid er det tvilsomt at dette var noe hovedproblem, da en rekke kilder tyder på at Saba behersket norsk utmerket, muntlig så vel som skriftlig; alt i tidlig ungdom var det blitt lagt merke til hans gode 109 A rBEIDERHISTORIE 2006

På sin reise i Nord-Norge sommeren 1947 stoppet statsminister Einar Gerhardsen på Sennalandet – fjellstrekningen mellom Alta og Skaidi.

språkevner. En nærmest opplagt grunn til at Saba ikke gjorde seg særlig gjeldende på Stortinget, er imidlertid at han kom i skyggen av de karis- matiske og aggressive medrepresentantene nordfra, Adam Egede Nissen og Alfred Eriksen. Ikke minst framsto Egede Nissen som den kraftfulle talsmann for Finnmark og særlig kystbefolkningen; han satt Dertil opplevde Saba på Stortinget for bykretsen i Finnmark sammenhengende fra etter hvert at 1900 til 1912. partifeller på Dertil opplevde Saba etter hvert at partifeller på Stortinget Stortinget langt fra langt fra alltid delte hans samepolitiske oppfatninger, ja, faktisk alltid delte hans at heller ikke de var fri for gamle fordommer mot samene og andre etniske minoriteter, og at enkelte av dem forfektet rasis- samepolitiske tisk tankegods med sterk brodd, ikke minst mot samene. Flere oppfatninger, ja, av partikollegene ga uttrykk for de samme holdninger til de faktisk at heller ikke etniske gruppene i nord, samene og kvenene, som deres borger- de var fri for gamle lige medrepresentanter, og var lojale overfor den politikken som fordommer mot var vedtatt av Stortinget selv. Egede Nissen var nasjonsbygger samene. ved grensen i nord, men i moderat utgave.49 Alfred Eriksen uttalte seg flere ganger i rasistiske vendinger om samene, for eksempel i en debatt i Stortinget om opprettelse av et nytt professorat i samisk ved Universitetet, der han fant det tvilsomt at samene «indtar en saa betydelig plads i vor historie, at det kan være rimelig å ha et profes- 110 sorat for dem».50 Eriksen støttet også varmt arbeidet for å utvikle et A rBEIDERHISTORIE 2006

rasehygienisk forskningsmiljø i hovedstaden.51 Det kunne ikke være lett å hevde samiske «nasjonale» krav i et slikt miljø. Etter den siste stortingsperioden forsvant Saba mer eller mindre som samepolitiker; heller ikke som ordfører i hjemkommunen bemerket han seg samepolitisk. Etter at han flyttet til Vardø i 1916 ble politikken helt lagt på hylla, unntaket var et par politiske leserinnlegg i lokalavisa. Lærergjerningen fylte hverdagen, mens han i fritida vendte tilbake til dyrkingen av musikk, kunst og litteratur.

I sak Sabas arv? Mot slutten av første verdenskrig ble det samepolitiske arbeidet tatt opp igjen, med ny kraft. I 1917 ble det første samiske landsmøte avholdt, i Trondheim, med deltakelse først og fremst fra sørsamisk hold, også fra svensk side av grensen; samene i Finnmark var representert ved to dele- gater. Møtet ble støttet økonomisk av Landbruksdepartementet (som statlig forvalter av reindriften), og blant deltakere var både den statlige reindriftsinspektøren, skoledirektøren i Finnmark og alle lappefogdene, de lokale representantene for den statlige reindriftsforvaltningen. Møtet ble således langt fra noe egentlig «samisk landsmøte», til det var den statlige «veiledning» og paternalisme for tydelig. Allikevel vedtok Nordisk same- konferanse i 1992 møtedatoen, 6. februar, som samefolkets dag. Et nytt landsmøte ble avholdt i Bonakas i Tana i 1919, der viktige resolusjoner ble vedtatt, blant annet om reinbeiter og flytteveier for reindriften. Allikevel er mellomkrigstida preget av samepolitisk oppløsning, en tilstand som har vært omtalt som «fimbulvinteren».52 Fornorskningspo- litikken og økonomien er en del av forklaringen; i noen grad ble organisert virksomhet overtatt av samemisjonen. Heller ikke i Sverige og Finland var det noen omfattende samepolitisk aktivitet i denne perioden, selv om en del tiltak ble gjennomført i Finland av «samevenner» og halv- offentlige instanser. Men i denne perioden finner vi to utslag i Norge av det vi kunne kalle arven etter Saba. For det første framsto nok en samisk lærer med visjoner om et samisk samfunn og en samisk framtid, med tanker som både var forankret i samtidas internasjonale idéstrømninger om minoriteter og som var forut for sin tid i Norge, nemlig Per Fokstad fra Tana (1890–1973).53 I likhet med Saba sluttet han seg til Arbeiderpartiet og arbeidet for samiske saker via partiet, gjennom et langt politisk liv, fra mellomkrigstida til henimot 1970, som ordfører og som medlem i en rekke offentlige utvalg og råd. Også for Fokstad gikk veien til framtida for samene via Arbeiderpartiet. Men i motsetning til Saba framsto Fokstad som radikal og kraftfull i sine krav, selv om han hadde mye av den samme intellektuelle legning som Saba. For det andre ble det gjort flere forsøk på 1920-tallet på å stille 111 A rBEIDERHISTORIE 2006

samiske lister til politiske valg. Blant annet ble det nominert egne samiske kandidater i Tana og Polmak i 1921, og i 1924 forsøkte samene i samme område å gjenta Sabas opplegg med å stille til stortingsvalg med et samisk særprogram i tillegg til Arbeiderpartiets program. Ingen av tiltakene ga synderlig suksess.54 I tida etter andre verdenskrig har problemstillingene omkring samepolitikkens profilering stadig meldt seg, der det har gjort seg gjeldende en spenning mellom på den ene side synspunkter som har hevdet at samiske spørsmål ikke bør forankres partipolitisk og på den andre siden oppfatninger som hevder at samiske spørsmål – som alle andre politiske spørsmål – verken kan eller bør frikobles partipolitikk. Til tross for at samepolitiske problemstillinger i lange perioder av etterkrigstida ikke sto høyt på dagsordenen, er her allikevel en slags kontinuitet i Arbeiderpartiets særlige tilknytning til feltet. Det ene er at mange enkeltaktører innen partiet har arbeidet også samepolitisk, like fra tidlig etterkrigstid, som Fokstad. Det andre er at Arbeiderpartiet som regjeringsparti tok flere initiativ for en ny samepolitikk og endelig avløsning Arbeiderpartiets valg av fornorskningspolitikken alt fra slutten av 1940-tallet, til plakat til sametingsvalget tross for motstand, ikke minst i partiets egne rekker nordpå.55 i 2001. Det viktigste tiltaket i tidlig etterkrigstid er nedsettelsen av Samekomiteen av 1956 (der bl.a. Fokstad var medlem), som avga en omfattende og svært radikal innstilling i 1959 og som Stortinget var velvillig innstilt overfor, men som i liten grad ble realisert, ikke minst på grunn av motstand i Finnmark. Et tredje uttrykk for denne gamle koblingen mellom Arbeiderpartiet og samepolitikken finner vi i Sametinget, opprettet i 1989, som fram - står som det viktigste institusjonelle symbol på det definitive oppgjøret med den gamle assimilasjonspolitikken og innevarslingen av en ny, moderne multikulturalisme, basert på en full akseptasjon av samene som urfolk med nedarvede rettigheter. Arbeiderpartiet var det første politiske parti som stilte til valg til Sametinget, og det har partiet gjort også i de fire valgene som har vært siden det første. Partiet har aldri nådd opp til posisjon i Sametinget, men hele veien utgjort det desiderte opposisjonelle tyngdepunkt. Norske samers riksforbund derimot, som har hevdet organisasjonenes og ikke de politiske partiers særlige ansvar i samepolitikken, har – i ulike allianser – vært i posisjon og hatt presidentvervet. På denne måten går der en linje fra denne dikotomien i dagens same- ting tilbake til Isak Saba og Andreas Larsens ulike oppfatninger om samepolitikkens primat – om hvor mye man bør og kan være både same- 112 politiker og partipolitisk sosialist. A rBEIDERHISTORIE 2006

Noter 1 Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn 1900–1920, Arbeiderbevegelsens historie, bd. 2, Oslo 1990: 212, 226–227. 2 Gro Hagemann, Det moderne gjennombrudd 1870–1905, Aschehougs Norges historie, bd. 9, Oslo 1997: 188–189. 3 Knut Kjeldstadli, Et splittet samfunn 1905–35, Aschehougs Norges historie, bd. 10, Oslo 1994: 17. 4 Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Oslo 1999: 226. 5 Berge Furre, Norsk historie 1914–2000. Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil, Oslo 2000: 80. 6 Den grundigste oversikten over Isak Sabas slekt er Erik Schytte Blix, Nesseby- og Polmakslekter, Samiske samlinger, bd. IX, Oslo 1967: 118–120; om hans biografi se også Norsk biografisk leksikon, bd. XII, Oslo MCMLIV: 158–160 (artikkelforfatter Kristian Nissen), Norsk biografisk leksikon, bd. 8, Oslo 2004: 489 (artikkelforfatter Lill-Ann Jensen); jf. Regnor Jernsletten, Samebevegelsen i Norge. Idé og strategi 1900–1940, Skriftserie, nr 6, Sámi dutkamiid gouvddáš/Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø, Tromsø 1998:29. 7 Anton Hoëm og Arild Tjeldvoll, Etnopolitikk som skolepolitikk. Samisk fortid, norsk framtid? Oslo–Bergen–Tromsø 1980: 75, 83. 8 Niemi, Sabagården i Reppen, Varanger. Årbok 1981, Vadsø 1981: 103 ff. 9 Jf. Knut Einar Eriksen og Einar Niemi, Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940, Oslo–Bergen–Tromsø 1981: 48–49; Helge Dahl, Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905, Oslo 1957, fl.st. 10 Schytte Blix, Ordførere i Nesseby kommune 1846–1966, Tromsø 1967. 11 Jf. Niemi, Saba-gården i Reppen, op.cit.: 105. 12 Finske (samiske) folkesange fra Indre Varanger, i Jens Otterbech (red.), Kulturværdier hos Norges finner (samer), Kristiania 1920. 13 M aal og minne, 1912; Tromsø Museums Årshefter, 1919. 14 Jf. Harald Gaski, Sámi soga lávlla 100 jagi (Samefolkets sang 100 år), i Sámis. Sámi alakultuvrralaš áige ála nr. 3 2006: 5–7. 15 Se f.eks. Per Otnes, Den samiske nasjon, Oslo 1970; Eriksen og Niemi op.cit. 1981; Ivar Bjørklund, Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980, Tromsø–Oslo–Bergen–Stavanger 1985; Einar-Arne Drivenes og Regnor Jernsletten, Det gjenstridige Nord-Norge. Religiøs, politisk og etnisk mobilisering 1850–1900, i Drivenes, Marit Anne Hauan og Helge A. Wold (red.), Nordnorsk kulturhistorie, bd. 1, Det gjenstridige landet, Oslo 1994; Harald Gaski (ed.), Sami Culture in a New Era. The Norwegian Sami Experience, Karasjok 1997; Jernsletten op.cit. 1998; Harald Eidheim (red.), Samer og nordmenn. Temaer i jus, historie og sosialantropologi, Oslo 1999; Ulf Mörkestam, Om «lapparnas privilegier»: Föreställningar om samiskhet i svensk samepolitikk 1883–1997, Stockholm 1999; John T. Solbakk (red.), – selve livet kalder os til kamp og vi kommer – vi kommer straks! 1919–1999. Til 80-årsmarkeringen av den første samiske riksorganisasjonen i Norge, Karasjok 1999 (norsk og samisk tekst); Patrik Lantto, Tiden börjar på nytt. En analys av samernas etnopolitiska mobilisering i Sverige 1900–1950, Umeå 2000; Regnor Jernsletten, The development of a Saami élite in Norden, i Kristina Karppi & Johan Eriksson (eds.), Conflict and Cooperation in the North, Umeå 2002; Odd Mathis Hætta, Samene. Nordkalottens urfolk, Kristiansand 2002; Knut Kjeldstadli (red.), Norsk innvandringshistorie, især bind 2. I nasjonalstatens tid 1814–1940, av Niemi, Jan Eivind Myhre og Kjeldstadli, Oslo 2003; Asbjørn Jaklin, Historien om Nord-Norge, Oslo 2004; Veli-Pekka Lehtola, The Sámi People. Traditions in Transition, 113 A rBEIDERHISTORIE 2006

Fairbanks 2004; Sia Spiliopoulou Åkermark (ed.), International Obligations and National Debates: Minorities around the Baltic, Åland 2006 (bl.a. casestudier av de nordiske lands minoritetspolitikk, Finland av Kristian Myntti og Pirkko Nuolijärvi, Danmark av Jørgen Kühl og Karen Margrete Pedersen, Sverige av Åkermark og Leena Huss og Norge av Einar Niemi). Jf. også disse historiografiske studiene: Henry Minde, Samenes historie som etterkrigshistorisk forskningsfelt, Etterkrigshistorisk register, nr. 18, LOS-senter notat 92/28, Bergen 1994; Niemi, History of Minorities: The Sami and the Kvens, i William H. Hubbard et al. (eds.), Making a Historical Culture. Historiography in Norway, Oslo–Copenhagen– Stockholm–Boston 1995. 16 Jf. Jernsletten op.cit. 1998: 23–25. Det grundigste arbeidet om Kautokeino- opprøret er Nellejet Zorgdrager, De strijd der rechtvaardigen. Kautokeino 1852, Groningen 1989; norsk oversettelse 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852, Oslo 1997. 17 Jf. Drivenes og Niemi, Også av denne verden? Etnisitet, geografi og læstadianisme mellom tradisjon og modernitet, i Øyvind Norderval og Sigmund Nesset (red.), Vekkelse og vitenskap. Lars Levi Læstadius 200 år, Tromsø 2000:156 ff. 18 Jf. Jernsletten op.cit. 1998: 26-28. 19 Eriksen og Niemi op.cit 1981: 45-47. 20 Norsk biografisk leksikon, bd. 1, Oslo 1999: 85–86 (artikkel av Einar Niemi). 21 Leif Eriksen, Isak Saba, stortingsmannen. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1975: 166, jf. Jernsletten op.cit. 1998: 28, bl.a. med referanse til Harald Gaski i Nuorttanaste nr. 18–19, 1982. 22 Eriksen op.cit. 1975:166. 23 Jernsletten op.cit. 1998:28. 24 Lantto op.cit. 2000: 57-68; om Laula Renberg, se f.eks. Laila Stien, Elsa Laula Renberg. En samisk foregangskvinne, i Ottar nr. 88, 1976. 25 Jernsletten op.cit. 1998: 70–82; jf. Aud Mikkelsen Tretvik et al., Grenda blir global 1850 til 2005. Trøndelags historie, bd. 3, Trondheim 2005: 206, 233–236. 26 Jf. Eriksen og Niemi op. cit. 1981: 116. 27 Jf. Håvard Dahl Bratrein, Alfred Eriksens lokal-politiske plattform. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1970; Svein Lundestad, Arbeiderbevegelsens politiske gjennombrudd i Nordland og Troms, Bodø 1988; Randi Rønning Balsvik, Vardø. grensepost og fiskevær, bd. 2, Vardø/ Stavanger 1989: fl.st.; Bjørnson op.cit. 1990: 211 ff.; Dahl Bratrein, Karlsøy og Helgøy bygdebok, bd. III. Fra år 1860 til 1925, Hansnes 1992: 132–156; Drivenes og Jernsletten op.cit. 1994: 226 ff.; Pål Christensen og Gunnar Pedersen, Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk 1900–1945. Tromsø gjennom 10 000 år, bd. 3, Tromsø 1995: 154–161; Drivenes og Hallvard Tjelmeland, Nordnorsk arbeiderbevegelse mellom region og nasjon, i Øyvind Thomassen og Jostein Lorås (red.), Spenningenes land. Nord-Norge etter 1945, Oslo 1997: 39 ff.; Reidar Nielsen, Det gryr av dag. Jubileumsskrift for Troms Arbeiderparti 1902–2002, Tromsø 2002; Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland, Flammende budbringer. Nordlys gjennom 100 år, Tromsø 2003: 11 ff.; Jaklin op.cit. 2004: 21 ff. 28 Aage Lunde, Sør-Varanger bygdebok, Vadsø 1979: 523. 29 Thor Robertsen, Vardøfolkets kamp gjennom 100 år. Vardø socialdemokratiske fisker- og arbeiderforening 1905 – Vardø arbeiderparti 2005, Vadsø 2005: 28-29; Rønning Balsvik op.cit. 1989, bd. 2: 114 ff. 30 Jf. Niemi, Mehamnopprøret 1903, i Håløygminne nr. 4 2003. 31 Bjørklund op.cit. 1985: 324 ff.; Jernsletten op.cit. 1998: 28 ff. 114 32 Bjørklund op.cit. 1985: 325. A rBEIDERHISTORIE 2006

3 Jernsletten op.cit. 1998: 30 ff. 34 Eriksen op.cit. 1975 fl.st. 35 Valget i 1906, likesom valgene i 1909 og 1912 og i det hele Isak Sabas karriere som stortingspolitiker, er inngående analysert av Leif Eriksen (ibid.), som jeg i all hovedsak her baserer meg på. Jf. også Drivenes og Jernsletten op.cit. 1994: 248 ff.; Jernsletten op.cit. 1998: 36 ff. 36 Jf. Niemi (red.), Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år, Oslo 1992: fl.st. (især artikkelen av Randi Rønning Balsvik, Pomorbyen, Vardø og Russland: 99 ff.); Per Botolf Maurseth, Historiske handelsstrømmer mellom Norge og Russland, i Historisk tidsskrift nr 4 1997: 487 ff. 37 Se særlig Erling Lae, Fra Karlstadkonvensjon til reinbeitekonvensjon, Sámi insituhtta, Kautokeino 2003: 16 ff. 38 For eksempel Steinar Pedersen, Lappekodisillen i nord 1751–1859. Dr.avhandling, Universitetet i Tromsø 2006: 303 ff. 39 Jf. Eriksen og Niemi op.cit. 1981: 79 ff.; Jernsletten, The Land Sales Act of 1902, as a Means of Norwegianization, i Acta Borealia nr. 1 1986. 40 Eriksen op.cit. 1975: 53. 41 Jernsletten op.cit. 1998: 40. 42 Eriksen op.cit. 1975:106–109. 43 Ibid.: 110–112. 44 Hoëm og Tjeldvold op.cit. 1980: 7981; jf. Jernsletten op.cit. 1998: 49–51. 45 Eriksen og Niemi op.cit. 1981: 117. 46 Bjørklund op.cit. 1985:327. 47 Eriksen op.cit. 1975: især 62–94, 163–165. 48 Ibid.: 163–164. 49 Eriksen og Niemi op.cit. 1981:60–61. 50 Ibid.: 118. 51 Ibid.: 327; Jon Røyne Kyllingstad, Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om den nordiske herremenneske, Oslo 2004: 35 ff. 52 Jf. Otnes op.cit. 1970: 142. 53 Om Fokstad, se særlig Odd Mathis Hætta, Per Fokstad. Portrett av en visjonær samisk pioner, i Solbakk (red.) op.cit. 1999: 65–92. 54 Jernsletten op.cit. 1998: 106 ff.; Sobakk (red.) op.cit. 1999:109 ff. 55 Jf. Minde, Samebevegelsen, Det norske Arbeiderparti og samiske rettigheter, i Trond Thuen (red.), Samene – urbefolkning og minoritet, Tromsø–Oslo–Bergen 1980: 99 ff.; Hallvard Tjelmeland og Grete Brochmann, Norsk innvandringshistorie, bd. 3. I globaliseringens tid 1940 –2000, Oslo 2003: især 124–126; Bjørn Aarseth, Norsk samepolitikk 1945-1990. Målsetting, virkemidler og resultater, Oslo 2006: 35 ff.

115