EINAR NIEMI i sak Saba første same og sosialistisk pionér på Stortinget e t hundreårsminne I 2006 er det ett hundre år siden Isak Saba ble valgt inn på Stortinget, som den første same. Han ble valgt på Arbeiderpartiets liste i Øst-Finn- mark valgkrets, på et samepolitisk særprogram i tillegg til partiets ordi- nære program. Valget av Saba til Stortinget markerte et gjennombrudd for den tidlige samepolitiske organiseringen, likesom valget av ham falt sammen med det sosialistiske gjennombruddet i Finnmark og i landet for øvrig. Saba var ikke bare den første same på Stortinget, men også den ene av de to første sosialister på Stortinget valgt fra Finnmark og i gruppen av arbeiderbevegelsens pionerer på Tinget. Denne koblingen mellom det allmennpolitiske og det samepolitiske feltet er ikke observert i verket Arbeiderbevegelsens historie; riktignok er Isak Saba nevnt, men bare som representant for Arbeiderpartiets gjennombrudd nordpå, uten at partiets samepolitiske engasjement ved valget i 1906 er omtalt.1 Heller ikke i Aschehougs Norges historie er den samepolitiske dimensjonen med i framstillingen av det sosialistiske gjennombruddet,2 mens dette gjennombruddet og Isak Sabas rolle er påpekt i det følgende binds framstilling av den samiske organiseringen.3 Samme mønster ser vi i den mye brukte læreboka i historie ved univer- sitet og høgskole, Det Norske Samlagets Norsk historie. Bindet som dekker perioden 1860–1914, er taust om den samepolitiske siden ved valggjennombruddet for Arbeiderpartiet nordpå, 4 mens det etterføl- gende bindet nevner Saba som stortingsmann i forbindelse med «samiske forsøk» på organisering. 5 I disse verkene er altså Isak Saba 91 A RBEIDERHISTORIE 2006 og hans politiske gjerning i all hovedsak knyttet til etnopolitikk, repre- sentert ved den første fasen av den samiske moderne organiseringen i Norge. Det faktum at hans virke som samisk talsmann også var intimt forbundet med arbeiderbevegelsens formative år i landet er nærmest oversett. Man må, som vi straks skal se, søke til nyere regionale studier og til spesialavhandlinger for å finne denne koblingen. Det er således gode grunner til å rekapitulere dette hundreårs - minnet, med særlig vektlegging av den samtidshistoriske konteksten, men med et lite sideblikk på Isak Saba og hans politiske betydning i det lange historiske perspektivet, med linjer til dagens multikulturelle og minoritetspolitiske situasjon. Men la oss først se nærmere på hovedpersonen, Isak Saba. Hvem var han? b iografisk skisse Hans navn ved dåpen var Isak Mikkel (Mikael) Persen, født 15.11.1875 i Nesseby, som på samisk heter Unjárga6. Foreldrene var Per (Peder) Sabbasen (1832–1900), småbruker og handelsbestyrer, født i Nesseby, og husmor Britha (Bigi) Henriksdatter Aikio (1834–1908), født i Enare i Nord-Finland. De fikk sju barn, med Isak som den nest yngste. Barna tok etter hvert til seg Saba som slektsnavn, anført av Isak. Saba/Sabba var egentlig et mannsnavn, mye brukt blant samene. Det nye etternavnet ble tatt etter farfaren, Sabba (Pedersen). Isak tok navnet i bruk uten videre. Men i forbindelse med en søknad han fremmet i 1904 om skolepost i hjemkommunen, fant den fornorskningsivrige skoledirektøren i Finn- mark, Bernt Thomassen, at navnet var ulovlig, samtidig som Ved siden av morsmå- han tydeligvis oppfattet det som en samepolitisk provokasjon. let samisk, behersket Han skrev både til Nesseby skolestyre og til Kirke- og under- han både norsk og visningsdepartementet om saken.7 Isak søkte da formelt finsk. Det er ikke Justisdepartementet om bevilling til bruk av Saba-navnet, og fikk innvilget søknaden. Etter konfirmasjonen arbeidet han usannsynlig at han noen år som handelsbetjent for farens arbeidsgiver, en kjøp- også kunne en del mann i Vadsø som drev sommerfiskevær og sommerhandel «russenorsk». flere steder i Varanger, også på Latnæringen i Nesseby, der faren var fast tilsatt i sesongen; Latnæringen er ikke langt fra Sabas hjemsted, Reppen.8 På de multietniske møteplassene som slike sesongfiskevær og handelsplasser var, kom hans språkferdigheter til nytte. Ved siden av morsmålet samisk, behersket han både norsk og finsk. Det er ikke usannsynlig at han også kunne en del «russenorsk», dette pidginspråket som hadde utviklet seg som resultat av pomorhan- delen, altså sommerhandelen mellom russere ved Kvitsjøen og befolk- 92 ningen i store deler av Nord-Norge. A RBEIDERHISTORIE 2006 Skole for samebarn i Sandnes, Sør-Varanger 1901. F OTO: ELLISIF WESSEL. I 1896 ble Saba opptatt som elev ved Tromsø Seminar, senere Tromsø lærerskole, som «friplass»-elev, en ordning som var blitt innført i 1850- åra som ledd i fornorskningsarbeidet i skolen, finansiert over det såkalte «finnefondet» bevilget av Stortinget. Friplassene skulle reserveres studenter som etter eksamen forpliktet seg til lærertjeneste i «språk - blandingsdistriktene» i Troms og Finnmark og som helst hadde studert samisk og/eller finsk ved seminaret, til bruk som hjelpespråk i fornorsk- ningsarbeidet i skolen.9 Etter en god eksamen i 1898 ble han straks ansatt som lærer i Lebesby kommune i Finnmark, med virke i tre skole- kretser. I to år hadde han permisjon for å studere videre. Han avla middel- skoleeksamen i Kristiania og begynte å lese til artium i Tromsø, med sikte på å bli prest, men måtte avbryte studiene, visstnok av økonomiske grunner. Fra nyåret 1905 ble han ansatt som lærer i Nesseby, hvor han også virket som kirkesanger og kirketolk, i tillegg til at han engasjerte seg politisk. Han ble raskt medlem av herredsstyret og var varaordfører 1907–10, men stortingsvervet kom til å blokkere for en videre lokalpolitisk karriere. Han satt i to perioder på Stortinget, 1906–09 og 1909–12. Deretter vendte han tilbake til Nesseby som lærer – og som ordfører, 1914–15, før han i 1916 flyttet til Vardø, der han virket som lærer i folke- skolen til sin død i 1921.10 Han var kjent som en mild og ytterst elevvennlig 93 A RBEIDERHISTORIE 2006 lærer, som gjerne utfoldet sine musikalske og kunstneriske evner i skole- stua.11 Isak Saba viste også stor vitenskapelig interesse, især for folkemin- neinnsamling i samiske bosettingsområder. Han samarbeidet gjennom mange år med forskningsmiljøer og enkeltforskere, ikke minst rektor og «lappolog» Just Qvigstad ved Tromsø Seminar. Saba samlet inn og delvis oversatte fra samisk til norsk en rekke sagn og eventyr, først og fremt i Nesseby, men også i Sør-Varanger, hvorav om lag hundre er gjengitt i Qvigstads Lappiske eventyr og sagn (bind I, 1927). Han samlet også inn joketekster, som han delvis publiserte med noter.12 Videre Det mest kjente publiserte han et par bidrag om samisk språkhistorie og litterære produktet samiske stedsnavn.13 Det mest kjente litterære produktet fra fra Sabas hånd, er Sabas hånd, er imidlertid utvilsomt Sámi soga lávlla, Samefol- imidlertid utvilsomt kets sang, som ble vedtatt som samenes felles «nasjonalsang» på den nordiske Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, mens Sámi soga lávlla, Samekonferansen i Helsinki i 1992 godkjente Arne Sørlies Samefolkets sang. tonesetting som sangens offisielle melodi. Den samiske teksten ble for første gang publisert i 1906, i den samiske avisa Sagai Muitalægje.14 Oversettelsen til norsk er ved Jacob Børretzen (1900–89), landssekretær og predikant i Norges Finnemisjonsselskap og far til den kjente trubaduren og forfatteren Odd Børretzen. Isak Saba ble gift i 1905 med jordmor Marie Gunneva Hansdatter Holm (1876–1961), født i Lenvik i Troms. De fikk tre barn. Saba er begravd på Nesseby kirkested. La oss så vende tilbake til utgangspunktet, Sabas politiske virke, der forklaringer på handling og utspill må forholde seg til de allmenne poli- tiske strømninger, arbeiderbevegelsens gjennombrudd og den allmenne samepolitiske oppvåkning på den ene siden og personlige aktørers hand- linger på den andre siden. Spirer til samepolitisk organisering Det foreligger i dag en omfattende forskningslitteratur om den samepo- litiske organiseringen, så vel som om myndighetspolitikken overfor samene og om minoritetspolitikken for øvrig, både i Norge og ellers i Norden.15 I vår sammenheng er det tilstrekkelig med en kort historisk sammenfatning av den aller tidligste samepolitiske mobiliseringen, som del av rammen om og bakgrunnen for Isak Sabas virke. Enkelte forfattere vil føre røttene til det moderne gjennombruddet for samisk etnopolitisk mobilisering tilbake til oppstanden i Kautokeino i 1852, da en gruppe samer gikk til åtak på øvrighet og kjøpmann i bygda, med brann og drap som følge, og der en rekke av lederne fikk strenge 94 straffer, to av dem dømt til døden ved halshugging. 16 Det er imidlertid A RBEIDERHISTORIE 2006 gode grunner til å sette spørsmålstegn ved en slik kobling, både fordi arten av opprøret har trekk av førmoderne spontanitet og fordi den relig- iøse dimensjonen var sterkt til stede, med den da ferske læstadianismen i sentrum, med dens sterke vekkelse og dogmetolkning.17 Enkelte lærere opponerte åpenlyst mot språkpolitikken i skolen alt på 1850-tallet, da fornorskningspolitikken ble vedtatt av Stortinget. Men heller ikke disse hendelsene sprang ut av noen organisering eller et etnopolitisk program. Det er heller rimelig å spore grunnlaget for første fase av den same- politiske organiseringen til opplysningstiltak i 1870-åra, med utgivelsen av den første samiskspråklige avis, Muitalægje (Fortelleren), som kom ut i Vadsø 1873–75.18 Avisa var i all hovedsak et opplysningsorgan, med nyheter og praktisk informasjon, blant annet om politiske og administra- tive forhold. Siktemålet var utvilsomt å «heve» samene opp på et opplys- ningsnivå som gjorde at de lettere kunne påta seg samfunnsoppgaver; noe eget samepolitisk program finnes ikke i avisa. Men det er interessant at ei samiskspråklig avis ble utgitt midt under opptrappingen av fornorsk- ningspolitikkens første fase. Også ei finskspråklig avis så for øvrig dagens lys ei kort tid på 1870-tallet i Vadsø, Ruijan suomenkielinen lehti (Finn- marks finskspråklige avis), med en innvandret finlender – en kven – som redaktør.19 Til tross for et lite politisert innhold i begge disse avisene, er det ikke urimelig å tolke dem begge som utslag av en viss opposisjon mot assimilasjonstrykket.