Forord August Wilhelm Friedrich Hegelschlegel, Leo Løvetann, Arnold Lucifer Negnaf, alle med lausbart og klovnenase: Kjært barn har mange namn, mange masker, men den fyrste gongen eg støytte på han, heitte han likevel Arild Linneberg. Det var i ein gudsjammerleg lang tekst om Marcus Jacob Monrad, brukt i undervisninga på eit kurs eg fylgde. Då eg las den vart eg, for å seia som Linneberg, jævlig glad. For vel har forsøket Linneberg der gjer på å forvandle den halvt gløymde konservative lutheranaren Monrad til ein modernismens apostel vore omdiskutert, men eg likte pennen det var førd med og fann den fandenivaldske attityden sjarmerande: Vi har litt for lett for å glorifisere sume og kaste andre på skraphaugen, og bli blinde for fortida når vi lovprisar samtida. “Nå ser jeg ikke bort fra,” skriv Linneberg, “at noen betrakter det som en fordel at undertegnede begynte å skrive kortere, så enda kortere, og endelig slutta å skrive kritikk […]”. Det stemmer sikkert, men for min eigen del er eg ganske nøgd med at eg oppdaga litteraturkritikken hans. Den har lærd meg mykje og mora meg endå meir. Takk til mine musar Roan, Ottesen og Vatneødegård for å ha halde meg skjerpa i to heile år, ved stendig å tøme vin ned i nakken på meg og å freista stela ifrå meg konfekten min. Hadde det ikkje vore for dykk, ville eg vore ferdig for lenge sidan, og dét ville i grunnen vore trist. Takk til mor mi for korrekturlesing; ho var den einaste eg kunne tillata meg å plage med – og også den einaste eg kunne våge å tiltru – det inkonsistente, neologismerike, ad hoc konstruerte grautmålet mitt. Sist, men ikkje minst, ein stor takk til vegleiaren min, Sissel Furuseth, for god oppseding på akademiske omkverve. Det er fortenesta hennar at eg no er litt mindre svevande og litt meir offensiv enn før. Alle feil som framleis finst på trykk, har eg einast meg sjølv å klandre for. Erlend Skjetne, rom 9453, 1. mai 2012. 1 2 Innhald 1. Innleiing .............................................................................................................................................. 5 1.1. Problemformulering og introduksjon ........................................................................................... 5 1.2. Tekstutval ..................................................................................................................................... 6 1.3. Teoretiske tilnærmingar ............................................................................................................... 7 1.4. Struktur ......................................................................................................................................... 8 2. Litteraturkritikk i nærkamp med gudane ........................................................................................... 11 2.1. Linneberg og kritikkomgrepet .................................................................................................... 11 2.2. Linneberg mot mediegudane: “Kritikkens narrekappe” ............................................................. 12 2.3. Maskert i tid og rom: Linneberg om Bergs Et foranskutt lyn ..................................................... 16 3. Litteraturteoretiske og politiske affinitetar i Linnebergs virke .......................................................... 23 3.1. Akademikaren og samfunnsdebattanten som litteraturkritikar ................................................... 23 3.2. Linneberg og Bakhtin: Det dialogiske prinsippet ....................................................................... 24 3.3. Linneberg og Frankfurtar-skulen: Kritisk teori .......................................................................... 26 3.4. Linneberg om postmodernisme og dekonstruksjon: Meir enn moteord ..................................... 29 3.5. Ein stille radikalar? Linneberg og sosialismen ........................................................................... 32 3.6. Eit politisk val: Språket som identitetsmarkør ........................................................................... 34 4. Underlagt formatet? Linneberg i aviser og tidsskrift......................................................................... 39 4.1. På barrikaden for gjøglarane, kvinnene og arbeidarane: “Brikt Jensen i vokskabinettet” ......... 39 4.2. Reduksjonist av plasshensyn? To meldingar av Engelstads Skram-bok .................................... 42 5. Essayet, og ironi som kritisk form ..................................................................................................... 47 5.1. Essayet som form og kritikk ....................................................................................................... 47 5.2. Ironiens ironi som essayistisk og kritisk trope ........................................................................... 53 5.3. “En roman han gikk ut fra var ironisk”: Linneberg om Hellesnes’ Den postmoderne anstalten 57 6. Dialogisk kritikk – med “a light overtone of parody” ....................................................................... 65 6.1. Dialog som vidaredikting ........................................................................................................... 65 6.2. Til openlyst forsvar for eg-forma: Obstfelder, Brandes og Linneberg ....................................... 67 6.3. I dialog med debutanten: Linneberg om Olsens Svart, svart – og et tynt lag hvitt..................... 69 6.4. Urettferdig parodi? Linneberg om dansk kroppsmodernisme .................................................... 73 7. Maska og andletet bak: Linneberg konstruert ................................................................................... 79 7.1. Ein kreativ persona med kritisk etos .......................................................................................... 79 7.2. Det falske ved det faktiske: Hegelschlegel og ikkje-fiksjonen ................................................... 83 8. Det biografiske og anti-biografiske: Eit dilemma?............................................................................ 91 8.1. “Forsvar biografien!” − ironisk forstått ...................................................................................... 91 8.2. Performativ anti-biografisme? Eit paradoks ............................................................................... 96 3 8.3. Spøkelsesdikting: Linneberg om Ulvens Gravgaver.................................................................. 98 9. Sluttord, om mellomposisjonar ....................................................................................................... 103 Litteraturliste ....................................................................................................................................... 107 Appendiks: Tekstgrunnlag .................................................................................................................. 111 Samandrag ........................................................................................................................................... 113 4 1. Innleiing 1.1. Problemformulering og introduksjon “De intellektuelle er for lengst tildelt rollen som hoffnarrer – uten hoff – i medieoffentligheten. Kritikeren har valget: å ta narrekappen på og degradere seg sjøl. Eller la mediene degradere en − ved å bøye seg for gudenes bud.” (Linneberg 1994c:111) Sitatet skriv seg frå slutten av eit av dei mest kjende essaya til Arild Linneberg, “Kritikkens narrekappe”. Orda gjeld litteraturkritikken i dag, men ber i seg lange historiske liner: Dei teiknar opp ei forfallssoge, fortel om ei “strukturforvandling i medieoffentligheten”, som Linneberg hevdar har vorte katastrofal for litteraturkritikken. Haldningane han har til denne utviklinga, er òg ein nøkkel til hans eigen litteraturkritikk, som er tema i herverande avhandling. Korleis opererer ein litteraturkritikar i opposisjon til etablissementet han sjølv unekteleg soknar til? Korleis held han fram i den prometeiske motstanden mot mediegudane, når han ser det som det einaste alternativet sitt å ikle seg ei narrekappe? Dei spørsmåla er ein fyrste inngang, men det finst meir enn éin nøkkel til Arild Linnebergs litteraturkritikk. Vi skal prøve å lokalisere dei alle, gjennom ei problemstilling formulert som fylgjer: Korleis fungerer Linnebergs framstillingsmåtar i det formidlande oppdraget litteraturkritikken har? Dei to fyrste orda står då som ei dobbel spørsmålsformulering: 1) På kva vis skjer det? 2) Er det vellykka? I Linnebergs ånd skal vi avstå frå å gje eit eintydig, forenkla ja eller nei som svar på den siste frega, men vi vil nærme oss spørsmålet gjennom ein naudsynt kritisk tanke: I kva grad fell Linneberg sin litteraturkritikk saman med ideala han sjølv forfektar? Arild Linneberg er fødd i 1952, og er i dag professor i litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen. Som akademikar har han arbeidd med alt frå klassisk retorikk til postmoderne avantgarde. Han har omsorg for den marginaliserte diktinga, gløymde og feilforståtte diktarar og sjangrar. Doktorgradsavhandlinga hans, ferdigstilt i 1992, var det andre bandet i verket Norsk litteraturkritikks historie, om perioden 1848-1870. Serleg på 1990-talet var han noko av ein mediefigur, ikkje minst på grunn av det profilerte forholdet hans til Vigdis Hjorth; dei skreiv mellom anna den “satiriske underhaldningsromanen” Ubehaget i kulturen (1995) i lag. I seinare tid har han forska på forholdet mellom juss og litteratur, og han har gjeve ut fleire litteraturvitskapleg funderte, men sterkt politiske 5 essaysamlingar, derimellom Tretten triste essays om krig og