Hans Backer Fürst SELVBIOGRAFI

Transkribert tekst fra håndskrevet dagbok datert 1944

Jugendstilsenteret & KUBE 2019 INNHOLDSLISTE

Forord Om Hans Backer Fürst

KAPITLER 1. Barndom...... s. 1 2. Ungdomsår...... s. 29 3. Høyskolen i Berlin...... s. 61a 4. I Ålesund etter brannen...... s. 101 5. England...... s. 138 6. Familie- og arbeidsliv før første verdenskrig...... s. 153 7. Årene under første verdenskrig...... s. 208 8. Forfatterskapet...... s. 258 9. Senere år...... s. 277 10. Andre verdenskrig begynner...... s. 305

Familien Fürst av Hans Backer Fürst...... s. 312

Notat Usikre ord og bokstaver er skrevet i kursiv. Uleselige ord og bokstaver er ført inn som [...]. Sidetallene i boka forholder seg til de opprinnelige dagboksidene slik de ble skrevet av Hans Backer Fürst. FORORD

I 2004 mottok Stiftelsen Kulturkvartalet et stort dokumentarkiv etter arkitektene Christian Fürst (1860-1910) og Hans Backer Fürst (1877-1945), fra deres arvinger. Arkivet består av tegninger og dokumenter fra perioden 1885-1938. Etter å ha arbeidet oss langt inn i det store materialet, oppdaget vi en uventet skatt: Hans Backer Fürsts selvbiografi, skrevet i 1944, et upublisert manuskript. Til tross for at det var vanskelig å tyde håndskriften, var det klart at den handlet om brødrenes arbeid og private forhold. Det ble også åpenbart at dette manuskriptet var en svært viktig kilde både som historisk primærkilde og som litterært verk. Det var grunnen til at vi avgjorde å både digitalisere og transkribere den.

Stiftelsen Kulturkvartalet eier dokumentet og er ansvarlig for utformingen av den digitale versjonen. Denne digitale versjonen av første utgave av Hans Backer Fürsts selvbiografi, er nå tilgjengelig for alle som er interesserte i å lese den.

Det opprinnelig håndskrevede verket bevares som viktig arkivmateriale ved Interkommunalt arkiv for Møre og Romsdal i Ålesund (IKAMR).

Vi takker så mye til våre dyktige konsulenter, Anne Merete Ranum Aas og Arnstein Slinning, som jobbet med transkribering og dermed bidro sterkt til at selvbiografien kunne publiseres og leses.

Det har vært en stor glede for oss å bli kjent med familien Fürst gjennom dette prosjektet og vi er svært takknemlige for at de valgte Jugendstilsenteret som riktig institusjon for å bevare dette verdifulle arkivet for ettertiden.

Digitalisering og publisering er gjennomført i tett samarbeid med IKAMR og lederen for SEDAK senter for digitalisering av kulturarven, Ottar André Breivik Anderson. Vi gleder oss til videre samarbeid i utforskningen av Fürst-arkivet.

En spesiell takk også til Kulturrådet som finansierte dette prosjektet.

Jugendstilsenteret & KUBE

OM HANS BACKER FÜRST

Hans Backer Fürst ble født 25.11.1877 i Kristiania (dagens Oslo). Han var sønn av kjøpmann og skipsreder Hans Siegwardt Fürst (1826–94) og Anna Cathrine Thalette Backer (1834–1921). I biografien skriver han at de var totalt 10 barn.

Hans forlatte gymnasium og gikk på Den kongelige Norske Kunst og Håndverksskole i Kristiania (1895-97). Etter det flyttet han til Berlin og studerte ved Technische Hochschule i Charlottenburg fra 1899. Sine interesser innen arkitektur og bygningsfag videreutviklet han på studiereiser i Tyskland, Nederland, England og Skottland. Han var særlig interessert i å bruke naturstein og huggen stein (råkopp) i sitt arbeid, og tok dessuten svennebrev som murer i Molde 1907. Hans jobbet som assistent ved Christian Fürsts kontor allerede under studiene og særlig etter at han ble ferdig med studiene og kom tilbake til Norge.

Brødrene Fürst arbeidet omtrentlig i perioden 1885-1938. Christian Fürst (1860-1910) studerte i Berlin og ble boende der i 11 år og arbeidet som assistent for kjente professorer og arkitekter. Tidlig på 1890-tallet bidrog han til gjenreisningen av Kristiansand etter brannen, og etablerte seg i Kristiania. Hans Backer Fürst fikk stadig mer ansvar og overtok arkitekturkontoret ved brorens død i 1910.

Fürst var sekretær i Kristiania arkitektforening 1909–11, og en anerkjent og premiert forfatter, av både fag- og skjønnlitteratur. Han arbeidet som redaktør av fagtidsskriftene Møbel- og byggeindustri og Huseieren, og kulturanmelder i Aftenposten fra 1928. Som forfatter skrev han både faglitteratur og skjønnlitteratur.

Selvbiografien ble fullført og signert i 1944, ett år før Hans Backer Fürst døde. Den har altså havnet blant de andre manuskriptene, og ingen har vært klar over dens eksistens eller verdi. Arkivet etter Fürst inneholder derfor et stort antall upubliserte og publiserte manuskripter til eventyr, noveller og romaner. Hans verk kan søkes opp på Nasjonalbibliotekets sider og leses på nett. Selvbiografien er et viktig verk ettersom det inneholder mye kunnskap om en viktig periode i arkitekturen og i landets historie. Kapittel 1

Barndom Jeg er født 25/11 1877 i daværende Kristiania. Jeg kom til verden i Pilestredet 36 I, en gård som ennå står temmelig uforandret, idet dog hagen er kortet av fordi Pilestredet skulde utvides. De gamle kastanjetrærne er delvis forsvunnet, men et par av dem står ennå. Mine foreldre er kjøpmann og skipsreder Hans Siegwardt Fürst og kone Anna Cathrine Thalette, født Backer. Far er født i Risør 27/10 1826 og død i Kristiania 14/11 1894. Mor er født i Holmestrand 14/8 1834 og død i Kristiania 13/10 1921. Fars slekt har i flere hundre år soknet til Risør, og Arendal og traktene deromkring: i visse perioder hatt stor innflytelse i distriktet. Både far og mors slekter har alltid vært frie, selververvende menn, særlig var det mange sjøfolk i slektene, men svært få embedsmenn. Med min bestefar gikk det økonomiske slett. Og han tilbrakte sine siste år som fyrvokter på Sandvigens fyr ved innseilingen til Arendal. Etter ham var det visstnok svært lite penger å arve og alle

DAGBOKSIDE 1 barna måtte begynne med 2 tomme never som en sier. Far tenkte å gå til sjøs, men etter et par turer måtte han oppgi dette på grund av nærsynthet, en svakhet som tiltok meget og som var til stor sjenanse da jeg kjente han. Ved min fødsel var han altså en mann på 57 år og ved min yngste bror Jans fødsel var han 54 år og mor altså henholdsvis 43 og 46 år, nokså sen alder å sette barn til verden i. Far og mor giftet seg og samme år startet far egen forretning i «Danske Handsker» etc. på Stortorget, samme sted som nå Christiania Glassmagasin har sitt forretningskompleks. I vår eie er et morsomt fotografi, tatt av Postverket som viser en lav 1 etasjes gård hvorav den ene haldel er opptatt av Posthuset, den annen halvpart av Hans Fürst. Byen hadde i 1855 31.715 innbyggere men var i sterk vekst, allerede 1865 var innbyggerantallet øket til 57.382 og i 1875 til 76.866 for så å gjøre det store sprang 1890 til 151.239. Her må en også regne med byutvidelsen.

DAGBOKSIDE 2 Far kastet seg tidlig ut i de forretninger som sannsynligvis lå ham i blodet fra forfedrene: skibsposter. Dengang var det ikke aksjeselskaper som i dag men andelsrederier eller partsrederier. Les her ……………….. utmerkede bok Norske seilskip på alle hav. Og sammen med sine nære venner Frimann Dahl, Paul Backer, Bodvin og andre kjøpte han etterhvert opp atskillige skipsposter og det var vel egentlig dette han fikk sine penger av. Noen forretningsmann i moderne forstand var han ikke, dertil var han altfor redd for å anbefale noe han handlet med. Men han var til det ytterste en hederlig og gjennom ærlig mann, og hans mange venner kjøpte sine hansker hos ham. Dengang var jo hansker ganske anderledes, nødvendig enn nå. I skuespillerinnen Johanne Louise Heibergs: Et liv bemerker hun med slett skjult forakt at en svensk professor ( ) betrådte talerstolen på Hoem uten hansker. Det dreide seg om en minne fest for Tycho Brahe 21. juni 18 ? altså midt på sommeren, hun sier senere at dagen var «hed». På barer, i begravelser, på [...]er, på promenaden var hansker en del av klededrakten for ikke å snakke om de

DAGBOKSIDE 3 militære, hvor hansker utgjorde en del av uniformene. Jeg kan ennå huske hvordan mine eldre søstre strevede med sine lange 12 kropps hansker når de skulde på ball. Barna fulgte som det var skikk i den tiden tett på hverandre. Min bror Christian er født 15/4 1861 og døde 10/1 1910. Så fulgte Georg født og død i Paris. Deretter Karen Ackermann Arenz født 22/1 1867 Kerstine Eleonore Sartz født 9/9 1868 Valentin Sartz 3/6 1870 Signe Sartz født 9/7 1874 Anna (kalt Bys) født 23/5 1876 død 10/11 1933. Så kom jeg og hernest min yngste bror Jan født 15/1 1881. Vi var altså 10 barn, men ikke alle samtidig og mine brødre Georg og Walter har jeg aldri kjent. Og min eldste bror Christian lærte jeg ikke å kjenne før jeg selv ble voksen. Jeg hadde ikke levd mer enn ½ år da den ulykke kom kastende over meg som skulle forbitre meg tilværelsen i hele mitt kommende liv. Jeg fikk mer en dengang kalte lungebetendelse hvorved begge mine trommehinder verket vekk, uten at tidens leger

DAGBOKSIDE 4 viste noe middel til å hele denne skaden. Bare den som selv har hatt en liknende skjebne kan sette seg inni hva dette betyr. Ned gjennom beretningen vil jeg stadig komme tilbake til denne min bedrøvelige legemsfeil. Min far var en kort, kraftig bygget mann som hver morgen foretok en del øvelser i turnapparat, skranken etc. visstnok dengang nokså sjeldent fore kommende tilfelle. Han leste også hver morgen en kort bønn før han forlot sitt soverom. Han gikk alltid med stivet skjorte, nedbøyet snipp og sort tegnet slips som var knyttet som en sløyfe. Han hadde alltid en masse løse småpenger og sølvpenger sammen med sitt nøkleknippe i sin høyre bukselomme og gikk aldri med klokkekjede. Han hadde en grå bart, vakre blå øyne og en fin rett nese. Hans føtter var utadvendte og han var ikke helt fri for ansats til plattfot. Han satte magen lett frem når han gikk. Han var i sine yngre år en søkt selskapsmann sanger, festtaler og gla i god mat og drikke. Fra min tidligste barndom husker jeg store herremiddager, med mye mat og mye drikke. Senere var det meget stillere

DAGBOKSIDE 5 ble det slutt med herremiddagene hjemme. Men så lenge far var frisk reiste han på tur med sine venner, men alltid bare mannfolk. En gang husker jeg at far og mor kom fra Gausdal sanatorium og de hadde da med seg til oss barna små gj[...]torer omtrent 2 cm i kvadrater. Jeg var helt betatt av denne gaven[...], så forvente var en sannelig ikke. Mor skal etter sigende som ung ha vært meget vakker. Det kan jeg altså ikke dømme om, men som eldre og især som gammel hadde hun et usedvanlig vakkert ansikt. Figuren var ikke hva vi vilde kalle fullendt. Hun var forholdsvis liten men tykk og rund. Det er merkelig at så fine foreldre ikke fikk vakre barn. Enda flere av mine søsken er og var ganske pene, kan ingen av dem måle seg med foreldrene. Derimot er det blant deres barnebarn flere meget vakre typer, både menn og kvinner. Jeg er dessverre ikke av den sort barn som kan huske fra de var årsgamle enda min eldste sønn har fortalt episoder som beviselig fant sted da han var noe over 2 år gammel.

DAGBOKSIDE 6 En av de første erindringer jeg har fra barndommen er denne med snekkeren og hva derav fulgte. En dag fant jeg ute i vår mørke entre i Pilestredet noen bordbiter. De lå under et bord som var dekket med brunrøde gardiner og hvor alle kalosjer ble slengt vekk. Muligens var det en søndag morgen for jeg tok bordbitene og gikk inn til far som satt og spiste frokost. Hvordan samtalen mellom oss løp av kan jeg ikke gjengi ordrett, men forløpet var omtrent slik: Far: Nei se der kommer snekkeren vår! Hva heter du da? Jeg sa da et navn. Far: Er du gift da, snekker? Jo, gift var jeg og jeg hadde mange barn. Fra dette funnet utviklet seg en merkelig episode som varte gjennom flere år. Jeg var snekker for fullt alvor trodde jeg da. Hadde en kone som hette Dagna og utallige sønner og døtre, prester, offiserer, alle som jeg så på gaten var mine barn, hvis jeg likte dem. Hele slekten kom tilslutt inn i dette med snekkeren og alle hans barn. Det har sannsynligvis

DAGBOKSIDE 7 vært til stor underholdning for mange men for meg var det alvor. Jeg trodde at jeg var snekker og hadde alle de vansker som jeg fortalte om. Dette henger selvsagt sammen med de evner som lå i meg til å fortelle og sette sammen lange historier, noe som skulde slå ut langt senere, etter å ha ligget latent hos meg i over 30 år. Rundt Pilestredet 36 var det også løkker og inngjerdede tomter. Sørøst for huset lå en privat veg som en enda kan se spor etter. Her levde vi et fritt og såre ubundet liv. Vi førte krig mot «Holbergspøblen» og «Sofiepøblen», og der gikk det ofte hett til. Jeg var blant de aller verste slåsskjemper, visste ikke hva frykt var og gøv på den som utfordret meg enten han var sterkere eller større enn jeg. Selvsagt vant jeg som oftest fordi jeg alltid tok offensiven før den andre fikk samlet seg. Jeg hadde en vel utviklet, sterk og hard guttekropp som ikke vørte slag fra andre guttenever.

DAGBOKSIDE 8 Når vi hadde fri fra skolen slo vi ball på lekeplassen Tulinløkken, hvor bare midtporten av nasjonalmuseet var reist. Hverken fløyene eller Historisk museum var kommet til enda, så plassen var åpen og fri. Jeg var her virkelig en sjampion, alltid «frelser» og var overaktelig god til å slå både gi opperpoler» og lange poler» for inneløp av de andre. Med skiløping var det skralt stell for meg. Bedre gikk det med aking, der drev jeg det virkelig vidt. Om sommeren bodde vi på Snarøen. Fars bror, Valetin Fürst ungkar, var disponent for Mølnbokka – Trysil. Han hadde et meget stort sted på Snarøen og bodde der hele året runt. Han var for oss barn en meget tilknappet og lite koselig mann som vi ikke hadde noen glede av. Derimot var mine eldre søstre Karen og Kerstine og deres venninner velkomne hos ham og hans venner, blant annet vinholder Backer. Her på Snarøen bygget far en villa som jeg senere, da jeg

DAGBOKSIDE 9 fikk forstand på bygninger har fundert meg adskillig over. Inne i skouen med utsikt nord-øst over reiste dette merkelige hus seg. Solen kom nesten aldri i kontakt med dette hus, enda det hundre meter lenger sørvest kunde fått den herligste beliggenhet med utsikt over hele Oslofjorden innenfor Drøbak. Vann fantes ikke, enda det i passende høyde bak huset lå et tjern, hvorfra vann kunde ledes. Alt vann ble fraktet fra Kristiania med dampskibet Vesla og møysommelig slept opp til huset på en handvogn. Kontrakten var slik at når far og mor døde skulde grunnen falle tilbake til selskapet, mens huset over tilhørte arvingene. Et forunderlig hus og en forunderlig kontrakt! Men allikevel! Hvilken sum av gode minner hvilken helsebot og hvilken kjærlighet rommer ikke navnet Snarøen! Nå er alt borte, huset ble solgt til nedrivning etter mors død, alt er utslettet, men Snarøen skinner og lyser i

DAGBOKSIDE 10 i minnet, ikke bare for meg men sikkerlig for alle mine søsken og for mange, mange av dem som besokte oss derute! Det var ikke bare sport og ferier i Pilestredet heller. Vi spilte teater. Wilhelm Tell! Hovedpersonen var Snofjæren en Halvdan Kristensen, kom ikke der! Han arrangerte alt, var sjelen i det hele og hva han presterte var sikkerlig godt, men jeg fikk ikke nyte noe av det hele for jeg hadde den overmåte viktige post å dekke begge kjellervinduer i vår rullebod hvor forestillingen gikk av stabelen, dekke dem og blotte dem etter et avtalt bankesystem. Men jeg misunte dypt og inderlig guttehelten Walter Fürst som ble fremstillet av en snørronge som hette Ger[...]r. Han skulde stå med eplet på hodet og idet frem[...] skjøt pilen som ble borte i det mørket jeg frembrakte skulde han ryste på hodet så eplet falt av. Men den sjoflisten hadde en fabelaktigsveis til å gripe

DAGBOKSIDE 11 eplet i luften og fortære det før noen kunde skride inn! og et eple dengang, det var likeså sjeldent som en apelsin. Olaf Julius Herman Emil Olsen deklamerte Fanitullen så realistisk at han splintret et brød som vi hadde lånt, idet han av all kraft hugg tollekniven (også lånt) i pl[...]en ved [...] ovnen: som hugg av. stålsatt Bile[...] Långiversken en gammel tante var svært ulykkelig over O. J. H. E. Olsens realistiske grep på tingene. + Foruten mine ører var jeg gjennom hele min barndom, i min ungdom og langt inn i mannsårene plaget av en meget sterk sjenerthet. Jeg tror jeg har arvet den fra min far. Iallefall ikke fra mor som jeg tror alldri følte denne plage. Min eldste datter Liv har arvet denne skavank i høy grad, men ingen av mine andre barn. Min kone påstår at hun var og fremdeles er sjenert, men det virker ikke påfallende ved henne.

DAGBOKSIDE 12 For den som aldri der har vært sjenert er det vanskelig å forestille seg denne følelse. Hos meg er det bevisstheten om at jeg ikke skulde forstå, hva som ble sagt meg, men i bunn og grunn var det den sjenansen dette ytrer seg på mangfoldige måter, ulyst til å gå inn i en forretning, fordi en der er nødt til å åpne munnen å snakke, pinlig å bli snakket til, især plutselig. Da farer rødmen opp i fjeset og følelsen av dette er også egnet til å øke sjenertheten. Dertil kom hos meg en ren latterlig tro på alle menneskers overlegenhet overfor meg som individ betraktet. Jeg så på mine lærere som på guder, enda jeg ikke høyaktet dem som mennesker. Var en gutt 3-4 år eldre enn meg så jeg på ham med beundring og ærbødighet. Jeg gikk utfra som givet at de aller aller fleste mennesker var klokere, flinkere og bedre utrustet enn jeg. Først etter mange mange år er det gått opp for meg at g[...] av menneskene er omtrent like danne

DAGBOKSIDE 13 like lite perfekte og det er svært så lite å bli imponert av. Kanskje menneskeheten om en million år eller så er kommet et steg videre på den vegen som skal føre til fordragelighet og ideelt samfunn verden over, uten svik, uten baktanke, uten vidd, misundelse eller andre menneskelige dyder… Kanskje om en million år, hvis det da er noe igjen av Homo sapiens! På skolen gikk det så dårlig som det kunde. Jeg var og ble en sinke en av de dårligste i klassen. Noe kom dette vel av ørene og at jeg merket at jeg hadde arvet fars nærsynthet, men jeg var altfor sjenert til å meddele noen dette, som jeg fra gutte standpunkt fant å være en skam. Mest var skylden skolens. I småskolen gikk det visst ganske bra. Vi hadde der en lærerinne som hett Agnes Holstad. Hun skulde – hørte jeg mange år sener – ha stått i et eller annet forhold til bohemen Hans Jæger, hvilket

DAGBOKSIDE 14 aner jeg ikke. Men jeg innbiller meg at fordi jeg hette Hans som hennes Hans fattet godhet for meg, som en ikke kan si, hun fattet kjærlighet til meg. Iallefall følte jeg det høyst sjenerende og ufattelige at hun skulde utmerke meg som helst vilde sitte ubemerket i en krok. Engang gjorde jeg henne en stor sorg. En bengel og jeg hadde vært alene i klassen. Han knuste et eller annet. Da ‘frøkna’ kom til skyldte han på meg. som ikke engang var i nærheten av ulykkesstedet. Her kom igjen min uhørte sjenerthet, jeg kunde ikke få meg til å si at den slampen hadde gjort det. Men jeg tror at jeg for første gang følte forakt for et menneske og det var ikke den siste. Frøken Holstad var dypt ulykkelig over at jeg kunde lyve og nekte og siden bli overbevist om det motsatte. Stor forsoningsscene med mor tilstede. Jeg måtte omfavne frøken Holstad. Jeg nådde ikke lenger enn til hennes trinne mage og følte noen av korsett spilene hennes, idet jeg forsøkte å omfavne henne. Hun gråt og jeg gråt

DAGBOKSIDE 15 og mor gråt og jeg skulde aldri gjøre det mere. Jeg tenkte ofte senere på at denne slampen som kunde prisgi en kamerat på denne sjofle måten, han møtte vel andre som en stor mann. Det eneste jeg minnes av ham var at han hadde negerhår og svære øyne og lepper. Fred med hans skitne støv! x) Se side 20.

Det var en disig, støvet dag utpå høsten. Jeg kunde vel være sånn en 12 år gammel. Vi var på reise med gamle Vesla ut til Snarøen. Denne båten var en lang og uhåndterlig tingest som

DAGBOKSIDE 16 og nederst 20 gikk med høytrykksmaskin Tutt-tutt-tutt….. På begge sider av båten var der noen åpne [...] for ilandkasting av trosser her var også pullere. I sjøgang slo vannet over her, derfor var det montert en festerliner med skøter på begge sider for å holde den fast. Jeg skulde se hvor langt vi var kommet, steg opp på olleverksbenken og lenet meg mot jernlemmen. Plutselig gir den etter, jeg stupte forover og på hodet ut i vannet og mistet bevisstheten, uvisst av hvilken grunn. Jeg kunde ikke svømme. For meg fortonet det hele seg slik: Jeg oppfattet plutselig at jeg lå i vannet og tro med beina og beveget armene. Jeg fant ikke dette underlig. Men at mine store «matroshatt» lå ved siden av meg synes jeg var snurrig, og at Vesla lå på snei langt borte syntes jeg også var rart. Så ble alt borte for meg. I virkeligheten forløp det hele slik: Da jeg gikk på hodet skrek de andre opp, båten ble stoppet, min eldste bror Christian kastet en benk i vannet

DAGBOKSIDE 21 og hoppet selv etter for å redde meg. Han var så uheldig å hoppe ned på benken istedenfor i vannet og slo seg så han ble satt ut av spillet. Noen ropte på redningsbåten, men de to prammene som var båtens redningsmateriell bruktes som opplagssted for alle pakkene til Oustøen. Da endelig fikk kastet alle kolliene vekk og fikk satt båten på vannet måtte den skyndsomt returnere til Vesla da den lekket som en sil, den var da også satt ut av spillet. Imidlertid hadde en fisker fra Gjeita og hans søster oppdaget gutten som lå der og kavet, sank og kom opp igjen. De rodde det de vant og piken fikk kjørt armen ned i vannet etter meg der jeg gikk under for tredje gang. Hun fikk tak i min Jersey trøye (trikot) og dro meg opp. Da vi kom til «F[...]ssebryggen» fikk jeg bevisstheten igjen et øyeblikk. Jeg hørte en sa, sett han på hodet så vannet kan renne ut av ham. Jeg så da en brun, tykk

DAGBOKSIDE 22 væske sive ut av munnen på meg og ned på hoften og tapte bevisstheten igjen. Senere fikk jeg et lyst øyeblikk igjen da jeg hørte en sa: Trekk boksa av’n da vel og en annen svarte: Vi får klipp’n av. Dette syntes jeg var rent ille og mistet bevisstheten igjen. (ikke for boksas skyld, antar jeg) 5 dager etter var jeg frisk igjen. Det ble en dyr historie for far. Først måtte han gi piken fra Gjeita hele 5 kr. i bergelønn og videre utlovet han 5 kr. til meg hvis jeg kunne lære å svømme innen neste sommer senest. Et slikt svimlende beløp virket selvsagt veldig sporende og innen neste høst var jeg svømmekyndig. Jeg tror ikke svømme ferdigheten hadde kunnet hjelpe meg større. Antagelig har jeg ved det voldsomme slag av vannet da hodet plasket mot sjøen fått ørene fulle av vann og mistet både lokalitet og bevissthet. Iallefall var det tydelig at jeg ikke anta hva som egentlig foregikk. Denne episode ble meget yndet og utnyttet av familiens norsk

DAGBOKSIDE 23 stil-skrivende ungdom, meg selv inklusive for det var et kjærkommet minne når stilen lød slik: «Et minne fra ferien» eller «Et spennende øyeblikk» En serie av pinlige minner for meg var min tunge gang til Thaulow som skulde stelle på ørene mine. Han hadde sitt kontor i Akersgaten, den gamle fødselsstiftelsen (Regjeringsbygningens nabo mot nordøst). Bare jeg kom i nærheten av dette strøket fikk jeg hjerteklapp og min pine tiltok. Jeg syntes generalen med de voksete stive armer og det truende pannespeilet med hull i mitten var en forferdelig mann og når sprøyten kom og vannet sprutet inn ørene på meg, fløy rommet runt som en karusell og jeg ble kvalm og fikk en ekkel smak i munnen. Det var den tids måte å prøve på å lindre ørene den er heldigvis forlatt nå. Av en eller annen grunn hadde jeg i hele barndommen store klumper i nesen som ikke vilde ut. Mor oppmuntret meg

DAGBOKSIDE 24 «Press deg så det høres over syv kongeriker» Jeg til å blåse mens mor holdt i nesen med sitt lommetørkle. Noen gang kom klumpene ut, andre ganger ikke, men feilen var at det ikke ble holdt for det ene nesebor. Derved ble luften presset gjennom begge ører samtidig og skaffet nye ørebetendelser og en masse øreflod. Ja, disse ørene! Det dunket i dem, det ringlet, det klang som kirkeklokker, hvert pulsslag merkedes som små harde hammerslag, og ekkel smak hadde jeg en i munnen. Dette har jeg forsøkt å skildre i min bok «Strømmen». Det kommer jeg tilbake til senere. Enda en ting vil jeg nevne fra denne tiden. En solblank søndag hadde jeg planlagt ett eller annet morsomt. Da kom mor og sa «I dag skal du være med oss til kirke. Hansemann gå og grei håret ditt» Det ramlet sammen inni meg og jeg brast i bitter og høylydt gråt. Det eneste jeg husker av det hele var at jeg fikk slippe og at mor sa til far: Jesus var jo 12 år før han kom i kirke, så vi får vente litt!

DAGBOKSIDE 25 Ettersom det gikk fremover med øinene gikk det bakover med meg på skolen. Vi kom opp til latinen. Hadde «Hørså» skolebestyrer Voss som visst var en lærd mann men som sikkerlig betraktet oss barn som en masse som skulde bearbeides. Han kunde komme inn i klassen og idet han åpnet døren kunde han begynne å deklamere; Mensa, Mensae mensa etc., ikke et sekund måtte gå til spille. Skolen var visst [...] for den tiden. Den ledes av Ars, Voss og S.W. Hofgaard. Denne mannen imponerte meg fullstendig. Hva S. W. betydde vet jeg ikke i denne stund, men jeg trodde dengang fullt og fast at mannen hette Svære Weldige Hofgård. Han var også overmåte stor av vekst en ren kjempe, men om han hadde krefter, skal være usagt. Det ble fortalt at han alltid holdt guttene på strak arm mens han banket dem. Ja, juling fikk vi. Med spanskrør. I sommer tiden før skolen sluttet, viste vi frem våre blå og rødstripete legger som bar merker etter vår nidkjære lærers bank. Ole Johanessen som er far til et utall av regnstøkker han pleide å gi meg spanskrør på ryggen når jeg ikke hadde løst hans regnestykker riktig. Men verst var kaptein Lunde som vi hadde i gymnastikk. Sadist. Han hadde lagt sine syke kjærlighet på meg. Jeg ble igjen etter timer. Måtte strekke hendene frem, Lunde hentet spanskrøret og slo av all makt over de stramme fingertuppene mine. Ikke skrik, gutt,

DAGBOKSIDE Fortsettelse 16 og 17 vær kjekk kar! Jeg skrek ikke, men det gjorde så infamt vondt at tårene spratt ut av øynene mine. «Om igjen»!. Spanskrøret hvinte ikke en lyd fra meg, men tårene strirant og jeg var forbitret til det ytterste over det. Det endte med at han tok meg mellom knærne sine og sa: «Kjæk gutt allikevel tred av!» Min sykelige sjenerthet gjorde at jeg aldri nevnte et ord om dette infame plageriet. Tidlig kom jeg inn i den senere så berømte skikullet «Frigg» hvor koryfeer som Harald Drøbak Hansen, Nordahl Lunde, brødrene Tandberg Nicolay Paus og andre var medlemmer. Vi holdt til på plassen Kjelsås i Sørkedalen 19 km fra byen. Her gjorde jeg en likeså ynkelig figur som på skolen. Jeg var så sjenert at det var uråd for meg å øve meg til å stå i hopp sammen med de andre gutta. Jeg anså det for håpløst og jeg

DAGBOKSIDE 18 så opp til disse karene som til overmennesker. Det var også fremrakende hoppere mellom dem HDH Olaf og Kristian Tandberg, som nå alle er døde. Jeg følte meg aldri tilovers eller hadde noen mindreverdighetskomplekser. Gutta var snille og hyggelige mot meg, men jeg antar de ikke estimerte meg stort. Merkelig nok ble jeg et år valgt til formann i klubben. Der gjorde jeg meg svært upoppulær ved å ekskludere alle medlemmer som ikke hadde betalt kontingent etter lovene. H[...]lig ble denne min egenmektige handling, omstøtt av en generalforsamling innkalt av de utstøtte. For å få premie av den førende forening, Centralforeningen for utvikling av Idrett, tror jeg var navnet, måtte et visst antall medlemmer av klubben starte i såvel langrenn som i hopprenn. Som formann i foreningen syntes jeg at jeg måtte starte ellers fikk vi ikke

DAGBOKSIDE 19 Centralforeningens solobeger som skulde være [...] premie [...]. Jeg fikk høyt startnummer, startet som nr. 2 eller 3. men ble snart lei av å høre det vanlige «Torløypa Hans», fra alle sprinterne som vilde forbi meg. Jeg ruslet da bort i va[...] og så på et skirenn og da m[...] nærmet seg diltet jeg bort til sk[...] [...]skue hvor vi skulde innta festmåltidet. Stor var min forbauselse da rasende hyl og forbannelser møtte meg. Det viste seg at tidtagerne hadde sittet og ventet på meg hele denne lange tiden og sannsynligvis ikke velsignet meg.

DAGBOKSIDE Øverst 20 Imidlertid hadde jeg kreket meg frem til middelskoleeksamen som en av de dårligste i min klasse. Jeg var da kommet opp i gymnaset, latinlinjen. Som jeg sto og så på de skriftlige karakterer som var slått opp på et stort, innrammet ark i annen etasje i skolens trappegang kom en eldre tykk dame farende opp av trappen og spurte åndeløst «Hvordan er det gått med Hans … Hans Fürst?» Jeg dukket meg skyndsomt så hun ikke fikk se meg og stakk ned av trappen, men før jeg kom meg vekk hørte jeg et stønn fra damen. Det var frøken Agnes Holstad. Dengang var jeg uhyre flau og brydd av hennes interesse, men nå mens jeg skriver dette må jeg undre meg over at hun framleis kunde ha slik interesse for meg, som hun i de forløpne seks år ikke hadde vekslet et ord med. Var jeg lei og kjei skolen i de år som var gått, ble det ikke bedre i gymnaset. For å unngå det store

DAGBOKSIDE 26 matematikkpensum som forlangtes på engelsklinjen (reallinjen) hadde jeg som sagt valgt latinlinjen men her kom jeg fra dynen til helvete I annen gym. hadde vi 18 timer gresk og latin om uken. Og som oftest 2 sammenhengende timer. Det var pugg og pugg og pugg igjen. Og de fleste lærere var likså kjeie av det hele som vi elever. De eneste lærere som jeg minnes med stor aktelse og hengivenhet var Andreas Aubert, kunsthistorikeren som vi hadde i norsk, og senere rektor Skattum, begge betydelige menn og mennesker som oppfattet sin skolegjerning med interesse og også fikk elevene med seg. Særlig var jeg glad i Skattums [...], de to fag jeg hadde for ham geografi og latin, holdt meg oppe til middelskoleeksamen med karakterene 1.5 og blank 1. Kanskje jeg vilde blitt en ganske habil elev hvis jeg hadde hatt lærerkrefter som kunde påvirke meg gunstig. En mann som sanglærer Lammers, som iallefall var en betydelig sanger, lo vi bare av og hadde ingen respekt for. Heller ikke kunde han skaffe noen kontakt mellom seg og sine elever. Nå må vi

DAGBOKSIDE 27 huske på at i allefall i min tid var sangtimene betraktet som en hviletid for elevene, og i alle de år jeg hadde sang som fag lærte jeg ikke en eneste note og kan framleis ingen av dem. Det begynte å se truende ut for meg. Da som nå var skolene redde for sine dårligste elever, forsåvidt de ikke vilde risikere at de strøk til artium. Derfor fikk jeg i midten av 2. gym. et brev med hjem. Å, disse brev, som skapte slik uhygge om seg. Far tok slikt både tungt og alvorlig. I brevet sto det vanlige at hvis ikke Hans tok seg sammen måtte enden bli at han blev flyttet ned igjen i 1 gym. Da jeg slett ikke viste noen tendens til å bli bedre kom et nytt brev at nå måtte det bli alvor av nedflyttingen, hvis ikke … Da tok jeg plutselig initiativet. Jeg kan undre meg over dette nå. Jeg sa til far at jeg ikke orket dette mer, men vilde begynne på tegneskolen (Den kongelige Norske Kunst og Håndverksskole i Kristiania). Far tok dette pent og kanskje han var enig med meg i at dette var bortkastet tid å

DAGBOKSIDE 28 å gå mer på denne skolen, han hadde jo ikke selv noen større teoretisk utdannelse. Ved juletider tok jeg mine saker og forlot Aars og Voss’s latin og realskole for bestandig.

Kapittel 2

Ungdomsår En må vel kunne si at dette brakte et vendepunkt i mitt liv. Fra bare teori og støvet lærdom som det nye guttesinn ikke var modent til å oppta, kom jeg over i det praktiske livs solskinn, med dets realiteter og oppgaver. Men skolegangen har ikke vært forgjeves. Særlig var det jeg lærte av Skattum og av Aubert kommet meg til nytte. Jeg er ingen sprogmann, selv etter nesten 3 år i Tyskland taler jeg et skrekkelig tysk, mens latinen har vært meg til nytte på mange måter for latinen griper dypt inni alt, så enerådende som dette vanskelige sproget har vært gjennom århundreder. Andreas Aubert lærte meg å forstå skjønnheten i det skrevne ord, ikke i poesien, men i prosaen. Betegnende for min innstilling er det at jeg forlot skolen uten en eneste virkelig venn. Senere fikk jeg en god venn i min k[...] og klassekamerat

DAGBOKSIDE 29 Harald Durban Hansen men det hadde andre årsaker som vi senere kommer til. Tegneskolen sluttet i april mai og da skulde vi ut i praktisk arbeid. Jeg kan ikke huske når jeg begynte på tegneskolen, men da våren kom dro jeg – 16 år gammel – til Kristiansand og hvor min eldste bror Christian hadde slått seg ned som arkitekt. Jeg skulde begynne å mure. Kristiansand var herjet av en tilintetgjørende brann i 1893. Jeg dro en vårdag sammen med min gode snarøvenn Hjalmar Molvig sønn av min onkel Valentinus Gartier. Han skulde til Tyskland for å utdanne seg videre i sitt fag. Vi reiste på 3die klasse på en av Sønnenfjelske kongeskibene, Kong Ring, tror jeg. Da jeg våknet den morgenen var jeg så underlig i halsen og nakken og da jeg dro fingrene over huden der ble jeg rent forskrekket, den var full av klumper og utvekster, Veggedyr! Jeg gjorde et bedrøvelig inntog i Kristiansand. Det var meg ikke mulig å få på meg knappene så oppsvulmet var nakken

DAGBOKSIDE 30 og da jeg selvsagt ikke hadde noe silketørkle eller noe annet å ha om halsen måtte jeg ta et temmelig hvitt lommetørkle og vikle om meg. Og slik som jeg lærte den dagen, det var enda en søndag, en herlig solskinnsdag! Ved Christians hjelp var det fort gjort å komme i arbeid. Jeg ble antatt som læregutt hos murmester firmaet Olsen, Larsen og et navn til som jeg har glemt etter den svære lønn av 10 øre pr. time. Den første uken hadde jeg tjent kroner 5.50. Disse penger la i sølvkroner og sølvmynt på bordet i mitt soverom en lengre tid, for jeg visste ikke, hva jeg skulde gjøre med en slik sum, samlet på et brett. Jeg fant endelig på å sende 1 krone til min bror Jan, ved min bror Christian, som skulde til Kristiania. Jan ble uhyre imponert over den store gave, og han nevner denne episode enda av og til og skildrer sin henrykkelse over gaven. En må huske på at vi barn aldri har fått lommepenger. Til syttendes mai fikk vi 10 øre tror jeg

DAGBOKSIDE 31 av far. Etter mange overlegginger endte det uvegérlig med at vi kjøpte 4 store, tørre kaker, hvorpå var skrevet med rødt sukker syttende mai. Det var 4 for 10 øre. Om sommeren tjente vi noen kroner ved å ro folk fra Snarøen til forskjellige steder omkring, særlig inn til Sandvika. Vi fikk som regel 2 kroner for skyssen, en for oss svimlende betaling. Enkelte luseknektere sa bare takk og gikk i land uten videre, disse så vi ned på med inderlig forakt. Disse penger ga vi til far og vi kom da utover vinteren som fri menn og ba ham om 10 øre eller 20 øre. Alt gikk til godter. Vi var uhyre lekkersultene. Arbeidet i Kristiansand var morsomt, men stridt. Vi arbeidet fra 6 morgen til 6 aften med ½ time frokost ½ time eftasværd og 1 ½ time middag. Min bror var nygift og hans kone var tysk. Hun var selvsagt ikke noe henrykt over å få meg med alle murerskoene og kalken i sitt hus. Og uhellet var også at mitt

DAGBOKSIDE 32 rom bare hadde gjennomgang gjennom ekteparets soveværelse. Fruen forlangte at jeg skulde banke på når jeg skulde gå gjennom hennes rom, og jeg glemte det regelmessig fordi jeg som nedenfor skal fortelle mest gikk i en evig søvnighet. Dette vakte en viss irritasjon. Bedre ble det ikke, da hun forlangte at jeg skulde bytte av meg min murerdrakt når jeg kom for å spise middag. Det var ikke riktig av henne å forlange dette. Særlig var det uklokt å kreve at jeg skulde vaske meg før jeg spiste. Alle som har murt vet at fingertuppene blir ulidelig såre av den uvante omgang med kalken, særlig før en har vent seg til å holde fingrene fri for kalk. Kommer vann til blir det dobbelt vondt. Følgen av dette var at jeg ikke fikk noen hvile og derved fikk underskudd på søvn. Jeg var jo bare 16 år og i sterk legemlig utvikling. Det kom tilslutt så vidt at jeg sovnet bare jeg satt meg ned etter arbeidstiden. På den annen side

DAGBOKSIDE 33 skjønner jeg nå at den unge, nygifte frue ikke likte å få meg inn i huset i det hele tatt og langt mindre som murer. Selve arbeidet likte jeg. Første gang på arbeidsplassen måtte jeg «hønse» gi en omgang bayer og dram, og til dette hadde jeg fått penger hjemmefra. Jeg selv smakte den gang ikke dram, men jeg tvang da i meg litt av traktementet. Første bygg jeg arbeidet på var konsul Reinhardts store privat bolig, kombinert kontor og bolig, tegnet av min bror, i fransk renessanse, et av de få stilfulle bygg i det nye Kristiansand. Mine arbeidskamerater var hyggelige folk som aldri lot meg føle at jeg var en fremmed. Men jeg ser hvordan arbeiderklassen er gått frem i disse år. Dengang var murernes og særlig handtlangernes forhold temmelig innskrenket. Det dreide seg om kvinnfolk og drikk, kost materielle nytelser… Arbeiderne har gjort et kjempesteg fremover og hele klassen er blitt en annen. Arbeidet var hardt og krevende. Det var den og stadige [...]

DAGBOKSIDE 34 og hevingen av overkroppen som tok på. Læreguttene ble fortrinnsvis satt til å fylle ut murene i byggef[...], mens svennene tok de vanskeligste hjørner. Så ble det å kappmure, og de andre læreguttene vant stort til å begynne med, men da jeg hadde fått treningen var jeg ovenpå. Jeg levde jo et perfekt sundt liv og hverken røkte eller drakk så kreftene var i behold i godt monn. Selve livet i Kristiansand står for meg i et strålende lys. Min bror og hans kone omgikkes særlig konsul Reinhardts og konsul Christiansen, eier av Christiansands bryggeri. Konsul Bernt Reinhardt og hans kone Marie født Brodtkorb har jeg bevart i kjærlig erindring like til denne dag. Særlig han var ett prektig menneske og en munter mann, iallefall har jeg aldri sett ham annet. Han hadde den gamle kulturen som er så velgjørende og han var en dannet mann av hjertet, en egenskap som jeg setter overordentlig høyt.

DAGBOKSIDE 35 Hele denne solfylte sommeren står for meg som en eneste godværsdag. Regnet gjorde det sikkerlig av og til, men det er gått meg av minne. Vi foretok seilturer i den storvakre skjærgården og gikk på visitt til hverandre og spiste godt. Jeg var dog allikevel bare barnet, uskyldig og blåøyet, brun som en neger av all muringen i solsteiken og søvnig, søvnig hele uka gjennom. En episode fra denne tiden må omtales. Tidlig en morgen fikk jeg ordre om å flytte fra en stilasje til en annen. Vi murte da på stiftsgården som arkitektonisk ikke var videre å skryte av. Læreguttene skulde selv flytte sine saker. Jeg tok derfor den tunge jernbeslåtte kalkdunken på nakken og vandret avgårde fra bjelke til bjelke, for dengangen var det ikke som nå påbudt at trebjelkelaget etter hvert skulde dekkes med bord. Mens jeg var opptatt med å passe på å trå riktig på bjelkene som lå omtrent 70 cm fra hverandre, svingte jeg gjennom en

DAGBOKSIDE 36 døråpning. I det jeg skulde svinge ut igjen kom høyre hånds langfinger i beknip og neglen og kjøttet på øverste ledd ble flådd av. Det gjorde selvsagt faderlig vondt og jeg måtte til doktoren. Siden gikk jeg hjem og vekket min bror og da jeg hadde fortalt ham alle begivenhetene overveldet plutselig smertene meg og jeg kastet meg inn til ham og tutet som en onge. Han ble antagelig nokså forbauset. Episoden viser til fulle hvilket barn jeg var. Fingeren er deformert den dag i dag, og som den. Slike gamle skavanker har det tatt til å smerte meg i de siste årene. Sommeren løp ut og høsten kom. Jeg måtte inn til byen igjen og begynne på Tegneskolen. Avskjeden var rørende fra min side, da jeg skulde dra svulmet det opp i meg og jeg kastet meg igjen til min brors bryst og kysset ham. Eldre var jeg selvsagt ikke blitt på disse månder. Da jeg kom hjem skulde jeg ta Vesla ut til Snarøen. Da traff jeg min onkel Valentin: «nå

DAGBOKSIDE 37 er du alt kommet hjem igjen» sa han. Jeg syntes det var stort at han hadde lagt merke til at jeg hadde vært borte i det hele tatt. Årene fremover var delt mellom arbeidet på Tegneskolen og arbeidet i marken. Jeg arbeidet på forskjellige bygg i Kristiania, blant annet Arbiensgate 1 hvor senere Henrik Ibsen bodde, gården er tegnet av min fetter arkitekt Herman Backer, mest kjent igrunnen som far til arkitekt Lars Backer, denne lovende arkitekt som døde bare 37 år gammel. Jeg har alltid syntes at murerarbeidet var et stridt arbeid. Jeg har aldri forstått eller ønsket «å liere den av». Jeg har arbeidet hardt og trutt hvor jeg ble satt i sving. Det var ofte lang veg til arbeidsplassen. Engang arbeidet jeg langt av lei etsteds på Grünerløkken, måtte opp klokka 5 og kom ikke hjem før klokka 19. Jeg bodde dengang alene i Pilestredet 36, da familien bodde på Snarøen. Det var på dette bygg at jeg ble satt til å mure en pipe over tak. Da den var ferdig skulde jeg svinge kalkdunken vekk og smette ut

DAGBOKSIDE 38 pipa isteden så den svaiet og holdt på å falle. Som et lyn var jeg der og fanget den opp i armene mine og reiste den på plass igjen. Jeg har ofte med dårlig samvittighet tenkt på denne pipa for den skulde selvsagt vært tatt ned og murt om igjen fra loftet av. Slik forfølger ens andre gjerninger en gjennom hele livet. I denne tiden kom jeg inn i Christiania Roklubb. Her hadde jeg mange gode dager. Det som interesserte meg var treningen og oppholdet på de mange dengang ubebodde øyene de lange, solfylte sommerdagene, vi rodde dog bare om søndagene. Dengang var det ikke tillatt å blotte sin overkropp. Vi måtte alltid ha vår hvite kortermede trikot-genser eller hva en skal kalle det. Mange solfylte minner har jeg fra disse årene, turer om søndagene til øynene, soling, bading, hjem om kvelden med verkende og svidende armer og alle fra solsteken. Dengang kjentes ikke solbadolje og andre lindrende midler. Det var bare å la det

DAGBOKSIDE 39 og brune til det var ferdig levert. Jeg deltok også i diverse kroppsøvinger. Jeg tror ikke dette lå særlig godt for meg. Jeg overdrev i min samvittighetsfullhet treningen. Selvsagt skulde jeg bare ha levd som ellers, for jeg hverken røkte eller drakk, annet enn litt øl av og til. Istedenfor dette passet jeg meg med altfor nøye å følge forskriftene for treningen. Det sto blant annet: « Roeren skal ikke utsette seg unødig for solens stråler». Dette tok jeg så bokstavelig at jeg fikk meg en solparaply som jeg til latter fra alle slo opp når solen viste seg. Og det sto videre noe slikt som «at roerne skal avholde seg fra unødig» drikking». Dette oppfattet jeg som at jeg skulde drikke minst mulig. Jeg led derfor av og til av en helvedes tørst som plaget meg meget. Langt bedre hadde det selvsagt vært om jeg hadde drukket det jeg følte trang til. Men overdreven samvittighetsfullhet har undertiden vært meg mer til skade enn til gagn.

DAGBOKSIDE 40 Jeg hadde gode krefter og en godt trent kropp så jeg ble valgt til treer i kapproingsbåten. Treeren er tyngste mann på laget, eneren den letteste. Stroken er lederen og har ansvaret for spurter og endring av takten. Ved jubileumskapproingen i Christiania Roklubb var jeg tatt ut som treer, etter forskjellige prøvekapproinger, hvor mitt lag stadig tapte. Vi trente under Waldemar Bergh som hadde vært i England. Han drev oss hardt. Først tok øvelsene til høsten f[...]t. Da rodde vi så lenge vi kunde på de korte dagene. Tidlig om våren, mens ennå Frognerkilen fløt av isstykker tok treningen til. Vi ble presset som slaver hele sommeren og da endelig dagen kom var vi som oppskakede veddeløps hester alle 5. Startskuddet gikk. Bare stroken har lov til å kikke ut av båten. Men vi andre tjuvkikket også selvsagt. Og vi så at vi hadde god posisjon, de lange slanke båtene lå enten side om side eller var bak oss.

DAGBOKSIDE 41 Da vi hadde rodd en 570m (løpet var 2000m) stoppet stroken Arild Leithe plutselig opp! Sleiden (det bevegelige setet) var røket så han ikke kunde komme hverken frem eller tilbake, sa han! Siden ble det skumlet over at Leithe ikke trodde han kunne veien og hadde fingert dette uhellet. Dette har jeg aldri kunnet bringe på det rene. Iallefall var det nok til at jeg fikk avsmak på rosporten og meldte meg ut av foreningen. Først deltok jeg som 7er (tilsvarende 3) i et åtterrace som vi vant overlegent, samme dag. Legene sier at rosporten er en farlig sport for dem som ikke har prima-prima hjerte og do do lunger. Jeg har aldri følt ubehag ved dette men senere i England så jeg mange stygge hendelser etter harde race. Den 14.11.1894 døde min far av kreft 68 år gammel. Dette dødsfall gjorde ikke det store inntrykk på meg som en kunde tro. Min søster Agnes som er vel 3 år eldre enn jeg, har fortalt meg at på henne virket fars død som et tordenslag, som en

DAGBOKSIDE 42 katastrofe, og at hun følte seg så ulykkelig at hun helst vilde gå på sjøen. Hun var ved fars død ikke fylt 20 år, mens jeg ikke hadde fylt 17. Familien har fortalt meg at jeg var fars kjælegutt, den han var mest gla i av sine yngre barn. Og jeg var også meget gla i ham. Jeg var bedrøvet og jeg savnet ham, men jeg tenkte aldri noe så absurd som å gå på sjøen. Men hvis jeg tenkte den tanken ut at jeg skulde miste min kone eller noen av mine barn, kan jeg forstå min søsters sorg. Et guttesinn er åpen utad, er utadvendt, et pikesinn er vendt mer innover og en ung pike på 20 år kan sverme for sin far som for en ung mann. Om dette forteller Freud meget. Etter begravelsen og oppgjøret av boet viste det seg at mor hadde nok å leve av og de hjemmeværende barn kunde fremdeles holdes til skoler og læreanstalter. Min bror Valentin overtok ledelsen som forretningsfører, hvortil han enste seg godt

DAGBOKSIDE 43 skikket. I disse årene gjorde jeg meg ferdig på tegneskolen og fikk der avgangseksamen med godt resultat. Jeg var kommet på min rette hylle. Jeg likte best frihåndstegning særlig da komposisjoner av ornamenter. Men også bygningstegning fikk jeg godt grep på. Det som opptok meg mest på skolen den siste tiden var studiet av antikk arkitektur under arkitekt Herman M. Schirmer. Her viste det seg igjen at det er læreren som gir faget interesse og ikke omvendt. Schirmer var en glimrende lærer, men en steil og ubøyelig natur. Han lå i stadig strid med direktøren, Marius Holter, som vi elever bare ante som en sagnfigur i det fjerne. Jeg er overbevist om at Schirmer hadde rett i sine krav. Han interesserte seg ikke videre for elever som viste liten interesse små evner eller som visket ubehagelig på ham. Desto mer interesserte han seg for elever som viste anlegg flid og som kunde tegne.

DAGBOKSIDE 44 Carl Berner var en av hans yndlingselever. I vårt kull hadde han lagt sin elsk på Karl Güettler og meg. Güettler ble min første tekniske venn om en kan si det slik. Han var en god tegner, en oppvakt kar med lett hode og sans for arkitekter. Hans mor var svensk og som så mange andre vendte han tilbake til morens fedreland. Han har gjort det godt derover, men jeg har lagt ham av øyne i de senere år. Güettler og jeg fikk en særs god undervisning av Schirmer. Han fortapte seg ikke i detaljer og vidløftigheter. Han var orientert mot England og Italien og ikke mot Tyskland. Han fikk også i stand de turene som for meg står som perler, oppmålingsreisene til våre dalfører hvor vi ungdommer for første gang stiftet bekjentskap med den norske bondearkitektur. Fortjenestefulle tiltak! Hvor mange dårlige trebygg kunde vært unngått, hvis Schirmer hadde fått virke som han hadde

DAGBOKSIDE 45 begynt. Men større oppgaver ventet denne begavede mannen. Han ble valgt til riksantikvar og den norske bygge-ungdom gikk glipp av hans glimrende evner som lærer. Vi dro det ene året til Bjølstad gård i Hedal, Gudbrandsdalen. Det var nettopp den tid da Ottabanen var bygd ferdig. Oppholdet var drygt på stasjonen og for å få varmen i oss, gikk vi i gang med å leke «enkemann søke make, siste par ut» på en stasjon. Stasjonsbetjeningen og togbetjeningen og noen av bygdens ungdommer sluttet seg til og leken gikk lystig. Tilslutt kom stasjonsmesteren og sa leende at vi måtte se å komme oss videre, før natta falt på! Idyll! På Bjølstad møtte jeg for første gang under faglig ledelse den norske bondekultur og den norske byggeskikken. Alt gjorde et sterkt og varig inntrykk på meg, et inntrykk som er festnet og som har utvidet seg meget i de år som er gått.

DAGBOKSIDE 46 De gamle, brunbarkete tømmerhusene med torvtakene og det lette flor av fargerike blomster på takene tok meg sterkt. Og sjølvefolkets vakre stue bar preget av århundreds tradisjon og kultur. Peisen, det hele raskapet, den mektige og praktfulle skjenk eller framskapet, det digre bordet, de slitte langbenkene, for selv hoggestabben i hjørnet gjorde noe med meg som jeg mest kan karakterisere som en omvelting. Vi målte opp det meste av gårdens hus, arbeidet hardt og hadde det morsomt. Güettler hadde med seg fotoapparat, ga oss alle et flott album med billeder baketter, noe som jeg ennå blar i med interesse, enda viljen var bedre enn kunnskapen, disse bildene er nå bare bleke tåkesyner. Av lærerne på tegneskolen minnes jeg med glede foruten Schirmer også arkitekt Henrik Nissen og arkitekt [...] Lundby- Lassen som dengang måtte være en meget ung mann.

DAGBOKSIDE 47 Tegneskolen holdt den gang til i bakgården i kasernen for den kgl. Garde i Apotekergaten. Her ligger nå Oslo kommunes store kompleks mot apotekergaten. Bygningen var stygg, murt av samme grå teglstein som Stortinget (opprinnelig gul?) men innvendig trivelig og jeg har bare gode minner fra tegneskolens tid. Våren etter utflukten til Bjølstad ba min bror Christian at jeg skulde seile opp hans halvdekker fra Kristiansand. Ja, pinsen dro vi 2 mann høy med Wilsons lines grønne emigrantbåt til Xand. Det var Arthur Hertzberg og jeg, et underlig vennskap. Han var en eldre bror av min klassekamerat Jens Hertzberg, som senere ble skutt den 9. april 1940 i kamp mot de inntrengende tyske tropper. Arthur var kanskje 4-5 år eldre enn jeg, og det er meget i ungdommen. Vi hadde sluttet oss sammen og gikk lange strabasjøse skiturer i Nordmarka sammen. En kveld i tåke og nattens mørke hadde vi gått

DAGBOKSIDE 48 totalt vill. Jeg ante ikke hvor vi var og regnet med å kampere ute den natten. Da sa Arthur «Vent her ute, jeg kommer snart tilbake». Jeg så han gikk bak en enerbusk, spente av seg skiene og knelte ned i sneen, tok hodet i hendene og bad. Om en stund kom han tilbake og sa «Nå vet jeg hvor vi skal gå for å komme til folk»! Han vikte brått til venstre og ganske kort tid etterpå var vi i hus, jeg husker ikke på hvilken plass. Rart var det, men igrunnen gjorde det ikke annet inntrykk på meg enn at jeg syntes det var underlig at gud brydde seg med slike bagateller. Jeg var gla i Arthur. Han var alltid seg selv, gjorde aldri noe forsøk på å brilliere eller skryte og sa aldri et vondt ord om noen mennesker. Han var taus og ordknapp, og det kunde gå mange timer mellom 2 setninger hos oss. Med denne mannen som hadde fart til sjøs reiste jeg altså nedover til Xand. Vi ble kommandert under dekk med det samme båten satte fra kajen.

DAGBOKSIDE 49 Vi fikk bare et mål om bord. Da tiden var inne ble det stukket et blikkkrus i nevene på oss og vi ble stilt på geledd. Hver passerte en stor gryte med en liten mann. Han øste opp kaffe til oss. Den var sukret og tilsatt melk. Vi fikk også noe å bite i, neste formiddag var vi i Xand. Og nå begynte den merkeligste seiltur jeg har vært med på. I seks dager og seks netter seilte vi og seilte vi. Og hadde vi ikke fått medvind av og til hadde vi vel seilt ennå. For det viste seg at båten ikke kunde baute og heller ikke kunde gå over stag. Når roret ble lagt i le for å få båten rundt på ny baut skar den seg ned i sjøen og truet – især i krapp sjø – med ikke å ville komme på rett kjøl igjen. En morgen seilte vi tidlig ut fra Homborsunds fyr, hvor vi hadde ligget i havn for natten. Arthur som igrunnen ikke kunde seile småbåter hadde ikke greie på den strie strømmen langs kysten, tok en svær baut i retning av Sverige. Det var nordavind, stikk i stevn.

DAGBOKSIDE 50 Han drev på og seile og ved 2 tiden (14) gikk han baut og holdt mer mot land. I solefallet nærmet vi oss igjen kysten og se, der dukket Homborsund fyr igjen opp og da vi køyet den natten lå vi på vår gamle ankerplass igjen. Slikt er så oppmuntrende. Vi seilte natt og dag og løste hverandre av når vinden var gunstig. Ble det stille lå vi inne. Da jeg kom hjem var jeg fullstendig kobberbrun også fordi vi bare kunde vaske oss med saltvann. En dag sa Arthur til meg: «Du er begynt å banne så meget i det siste, Hans, det burde du venne deg av med!» Jeg var virkelig fri for banning, syntes jeg og sa det. «Du vet det ikke selv men stadig sier du død og pine!». Jammen kjære deg det er da ikke å banne, sa jeg. Vet du ikke at det egentlig heter ved Christi dyre død og pine? Nei jeg visste da ikke det. Arthur ble siden viet til misjonær og reiste

DAGBOKSIDE 51 til misjonsmarken i China hvor han virket en menneskealder og var høyt ansett. Lykkelig den som har en slik innstilling at han tror han kan gjøre noe nyttig med å omvende kinesere til kristendommen, kineserne som årtusender før oss hadde en høy kultur og som har en livsinnstilling en ja hundre ganger eldre enn vår. Det er underlig at folk kan tro de gjør en kineser bedre ved å gjøre ham til kristen. Jeg er overbevist om at Arthur ble båret frem av de edleste og mest selvforglemmende motiver. Han var da også bror av den kjente og uegennyttige prest Mikael Hertzberg som satte dype spor etter seg i Oslo ved sitt oppofrende liv og den tredie broren Jens var også en kjernekar, en prektig gutt som aldri tenkte på seg selv. Han var en stor idrettsmann og han lokket meg blant annet med på en halsbrekkende skitur til Gaustatoppen, hvor han slo meg i alt unntagen i den korrespondanse vi sendte til pressen etterpå.

DAGBOKSIDE 52 Det var mitt første oppsett i en avis. Det var i Ørebladet. Redaktøren hadde sagt: En spalte! Og jeg til å telle hvert ord i overspalten og regne og stryke. Artiklen kom – nøyaktig en spalte – 6000 fot over havet – på ski over Gaustatoppen, honoraret kr. 7.00, var nok til å dekke de vesentlige utgiftene til turen! Jeg var stolt av denne artiklen! Jens hadde sendt en lang artikkel til Romsdals Tidende, hvor hans bror advokaten enten var redaktør eller medarbeider. Feilen ved denne artikkel var at den var altfor lang. Mitt første forsøk i pressen skulde ikke bli det siste! + Etter Tegneskolens avslutning skulde jeg etter avtale ta min svenneprøve som murer, men et eller annet kom i vegen så jeg først fikk tatt den langt senere. Jeg kom i stedet på min brors kontor. Han hadde sine lokaler i Kongensgt. 31, P. Backers gård, 3 store, lyse kontorer mot syd øst. Her hadde jeg et par gode år før jeg dro til Berlin.

DAGBOKSIDE 53 Min bror satt dengang oppe i en stor virksomhet. Jeg antar at jeg kom på hans kontor i 1896 eller 1897. Der hadde han som assistent Kristian Bruun (senere byggmester) arkitekt Olaf Lilloe, en særs hyggelig kar, som aldri kunde si nei til tiggere. Derfor reket en skokk av dem oppe hos oss til stadighet. Dessuten hadde vi murmester Sigmund Olsen, den samme mester som jeg hadde arbeidet under i Xand. Min bror drev mang en utstrakt entreprenørvirksomhet etter egne tegninger. Til å føre regnskapene hadde vi vår kjære søster Anna av alle kalt Bys, et elskelig menneske som jeg senere kommer til å snakke meget om. Da jeg kom på kontoret holdt de på med fullførelsen av Tostrupgården, som min bror hadde tegnet fasadene til. Dessuten hadde de Bastø Skolehjem og forskjellige forsikringsgårder, likesom de senere hadde ombyggingen av

DAGBOKSIDE 54 forsvarsdepartementet, som ikke ble særlig vellykket, og som fikk et vittig hode til å skrive; «Disse skal mane de norske offiserer til å strebe tilværs selv med de sletteste midler»! Ellers lærte jeg mye på kontoret, da jeg var fullstendig fersk i alt hva hette praksis. Min bror var fullstendig tysk – orientert hva angår arkitekturen. Han hevdet riktignok at hans «Forsvarsdepartement» var utformet i fransk Renessanse. Men ånden var ikke fransk, heller ikke detaljene. Dette bygg ble senere omgjort og utvidet av min venn Jens Hertzberg som dengang var plassmajor med oberst rang på Festningen. Jeg kan ikke annet si enn at bygningen har vunnet betraktelig ved om – og på byggingen, enda jeg ikke vet hvem som er den egentlige arkitekt ved utvidelsen. Sørgelig med alle vår arkitekters – innstilling.

DAGBOKSIDE 55 Ikke bare min bror, men samtlige arkitekter fra denne tid, Nissen, Eckmann-Smith, Nordahl, statskonduktør Adolf Schirmer, Berle, O. H. Hjorth og mange andre. Disse arkitekter var ofte dårlige tegnere (min bror tegnet bra, men stivt) og de drev sin forretning som enhver annen handelsforretning, ikke som et kunstnerisk foretagende. Atskillig mer nasjonalt innstillet var de arkitekter som enten hadde sin utdannelse fra Sverige, fra England eller fra Amerika: Harald Aars, Harald Hals, Arbo, Bing Berner C & J en Glosemodt, og fremfor alt Rådhusarkitektene Arneberg og Paulsson. Disse to må vel sies å ha vært banebrytende ved sin private virksomhet, ikke som Rådhusarkitekter. Arneberg må vel sies å være en blandet kunstner i sitt fag, der hvor han har nådd lengst, til døme ved Mustads villa på Madserud. Paulsson er av et robustere slag, men en habil kunstner, som særlig har vært med på å reise den norske trearkitektur, og da igjen særlig lafte-

DAGBOKSIDE 56 bygningene. Av mitt kull har utmerket seg Chr. Arbo i Drammen som en følsom møbel kompositør, Morgenstjerne & Eide som dugelige monumentalbyggere og ellers var vi nokså mange landeveistravere. Hva meg selv angår har jeg ingen intensjoner. Jeg vet at jeg har endel kunstneriske anlegg, men de er ikke særlig utviklete hvor talen er om arkitektur. Jeg har oppført en stor masse solide bygg, håndverksmessig sett, men det er ikke mange jeg kan peke på som noe utenfor det alminnelige. Jeg har heller ikke hatt mitt klientell blant den mer individuelle del av innbyggerne, de fleste av mine byggherrer har vært bra og hederlige borgere og borger[...] som enten ikke ønsket noe annet enn det vanlige eller som rett ut hadde en redsel for å gjøre noe som ikke er gjort tidligere eller som andre folk kunne komme til å si var søkt eller jålet. Jeg har betjent

DAGBOKSIDE 57 mine kunder som en god ekspeditør det må en vel si er det essensielle uten alle omsvøp og helte-mentalitet. Disse to årene på min brors kontor var lærerike og utviklende. Særlig ga Siltoe meg mange gode forklaringer og definisjoner på arkitektur, som er kommet meg til nytte senere. I denne tiden hadde jeg min første, søte forelskelse. På Snarøen hadde min tante fru Marie Backer, enke etter min mors bror Jens Backer et sommersted nær oss. Dette hadde grosserer Halvor Durban-Hansen leid, han var far til min klassekamerat. Harald S.H. Durbans hadde vi mye hygge av. Hjemme var datteren Dagny 16 ½ år, Harald Arnljot og Jens. Jens var syk og dødsdømt, men like livlig og sprek for det. Han døde visstnok året etter. Durbans hadde en seilbåt, Margot, som vi dengang kalte en 1 tonner, den var en skarpbygget

DAGBOKSIDE 58 hendig liten seilbåt som vi hadde mye glede av. Dagny var visst ikke hva en vil kalle billedskjønn, men hun hadde «it» i betraktelige mengder og var svært kokett. Jeg var dypt og håpløst forelsket i henne denne sommer og høst (1899). Jeg var altså da 21 år og overordentlig lite utviklet og uten ethvert kjennskap til kvinner. Som sådan. Dagny hadde to svære, svarte fletter nedover ryggen et, uregelmessig ansikt med for tilbake fallende hakeparti og en noe knortete nese. Hun – den lille dævelonge – moret seg sannsynligvis over den store guttens fullstendige underkastelse og håpløse forelskelse. For meg var det ubetinget nok å være i hennes nærhet. Jeg har aldri rørt henne, aldri gitt henne et kyss eller tatt omkring henne. Det falt meg overhodet ikke inn, muligens ikke henne heller, iallefall var hun ikke frempå med noen invitt, hun ga sannsynligvis blaffen i meg og min «kjærlighet». Vi var etter datidens skikk, «dis» og det var heller ikke noe å si på. De og du var dengang så skarpt et skille at

DAGBOKSIDE 59 en nesten kan si det slik at en bare var du med sine slektninger, sine klassekammerater og de venner en hadde i barneårene. Men at en slik forelskelse kan være heftig og søt i det unge sinnet, det merket jeg så sterkt som mulig da atskillelsen kom. En dag satt vi og spiste hjemme på Snarøen. Da slo det plutselig ned i meg at om noen dager er du langt vekk fra Dagny! Plutselig kastet jeg meg bakover i stolen og et eneste forpint hulk presset seg frem. Jeg fikk likeså plutselig makten over meg igjen. De andre var taktfulle og sa ingenting. Denne sommer står i en stråleglans for meg. Harald og jeg ble virkelige venner. Han var da også en svinaktig hyggelig kar som var likeså god seiler som han var skiløper. Med hans båt Margot tok vi mange fine turer, dels til Drøbak, dels til Holmestrand, og de andre byene dernede. Den fineste turen tok vi en sommerkveld. Det blåste en stor nordabris, altså rett

DAGBOKSIDE 60 sydover. Harald han kom med ½ 3 båten og sa: «Hva sier du om å dra i kveld?» I min munn var ikke nei og vi gikk seil utpå ettermiddagen med spridd fokk og utfelt storseil, for rett kurs. Margot hadde ikke andre seil, hverken spinnaker eller stormfokk eller genua. Vinden sto fullt hele natten. Klokka 9 neste morgen svingte vi inn i Strømstad havn og nøt en bedre frokost på Strand hotellet. Vinden sto like full. Vi stakk avgårde igjen og seilte hele denne dagen også, stakk utaskjærs ved [...] og Saltskjær Børk og utover kvelden begynte Harald å stirre mot svenskekysten og plutselig svingte han båten østover så vi fikk hele skvalpsjøen over oss og klokka 8 braset vi opp på Lysekil havn, en prestasjon som jeg ennå i dag anser for å være meget flott! Vi var så utkjørte trette og våte at vi sjanglet oppover til hotellet og vi måtte holde oss fast i vår egen bagasje som vi bar mellom oss. Hjemreisen gikk ikke så glatt. Seks dager brukte vi oppover, og da vi endelig skimtet de hjemlige knauser ved Snarøya og da turen var endt, var det ikke noe igjen av våre penger eller vår proviant. Alle likte Harald og vi hadde det overordentlig hyggelig sammen de to familiene. Harald døde da han var 60 år gammel av kreft. Da alle visste han ikke hadde lenge igjen gikk hans bror Arnljot til ham for å ta farvel. Arnljot sa da; «Det er synd du skal dra av sted Harald!» «Si ikke det sa Harald, jeg er 60 år, jeg har levd min tid og hatt det bra og godt, er det slutt så er det slutt og det er ikke noe å syte over!» Arnljot har selv fortalt meg dette og vi syntes begge det

DAGBOKSIDE 61 og 61a beskrev Harald, slik var han.

Kapittel 3

Høyskolen i Berlin Dagen for avreisen til Berlin opprant som en trist septemberdag med tung himmel og høstlig, frisk kuling fra syd. Avskjeden fra Dagny var både kald og intetsigende, enda jeg var overveldet av innestengt følelse. Jeg reiste med en av de danske båter og da vi kom opp under Nesoddlandet kom Harald for klassebete seil mot oss i sin store båt Alton, en gammel Listerbåt. Da vi fikk kjenning av hverandre svingte Harald med hatten og jeg vinket fra båten, mens en vrien svær klump satt meg i halsen. Ingen avskjedshilsen har noen gang tatt meg slik som denne tause hattesvinging mens båtene passerte hverandre, aldri skal jeg glemme Harald dette, det ga balsam i mitt såre og blødende hjerte. Jeg tenkte ikke da på at det var et karstykke av Harald å seile i den tunge vanskelige båten alene i denne harde, hissige vinden, men det var det faktisk. Jeg som i min pureste ungdom hadde grått mine salte og bitre tårer av at jeg ikke fikk lov til å gå til sjøs av far, jeg var selvsagt uhyre spent på om jeg klarte sjøen. Selvsagt gjorde

DAGBOKSIDE 61a og 62 jeg ikke det med mine defekte ører, hvor likevektsnerven eller hva de heter ligger. Jeg måtte ofre til Neptun og krype til køys. Båten var da også hele 12 timer forsinket på denne forholdsvis korte strekken. I Øresund, da jeg var kommet noe til hektene igjen, møtte vi en 3 masters skonnert for fulle seil slørende inn mot Østersjøen. Jeg ble stående aldeles betatt og stirre. Et vakrere syn hadde jeg aldri sett. Mitt sinn svulmet og jeg er sikker på at i dette øyeblikk var mitt sinn gjennomtrengt av alle mine forfedres ferder på havet gjennom hundrevis av år. Skonnerten føk av sted. Vannet var nesten smult men vinden var hissig og frisk især i de kvasse kastene. Strela by krenget mykt og fint i rossene og sjøsprøyten sto som sølvstenk om den skarpe klipperbaugen, et syn som fullstendig oppveiet sjøsykens kvaler, som jeg forresten aldri har følt noe utpreget av.

DAGBOKSIDE 63 På båten hadde jeg truffet Alf Johansen og hans svoger Jenssen, karer som veltet seg i penger etter mine begreper, og som jeg ikke kunde holde følge med, da jeg ikke hadde slike resurser og hvis jeg hadde hatt det ikke villet ha evnen til å nyttiggjøre meg dem. Jeg tok inn i det pensjonat hvor det var bestilt plass til meg, Pension Frau von Ehrenthal, Neue Wilhelmstrasse 2», tidligere Pension Preust, kjent i min familie. Frau Preust var født Bøcthier og søster av min bror Christians kone. Her tilbrakte jeg da den første tiden i Berlin, gjennom[...] av en voldsom hjemve og fylt til randen av minner fra sommeren, seilturene og især av Dagny. En av de første dager jeg var der ble jeg tilkalt av vertinnen midt under middagen. Vi satt ved et uendelig langt bord og jeg et godt stykke fra vertinnen. Hun sa noe slikt som at det ikke var vanskelig å se at jeg kom fra fjellandet Norge,

DAGBOKSIDE 64 så blond i håret og så brun og frisk i «teinten» Jeg holdt på å segne under bordet av sjenanse og samtidig var jeg rasende på meg selv og på vertinnen. Hva jeg svarte husker jeg ikke og heller ingen annen, men etter bordet kom en herre bort til meg og sa at det var ikke vanskelig å høre på min tysk at jeg var nordmann. Han presenterte seg som dr.med. Grimsgaard. Med ham og hans bror banksjefen hadde jeg mang en hyggelig stund, enda det her som ovenfor Johnsen er et skrikende misforhold mellom mine og deres pengemidler. Mitt tyske gloseforråd ble utvidet i pensjonatet den første morgen etter den første natten. Det var det tyske ord for veggedyr, Wansen, som jeg måtte slå opp. Vertinnen gjorde store øyne. Veggedyr? Nemlig? I mitt pensjonat? Vel, vel, min søster Karen som sammen med en rekke hyggelige folk hadde bodd i det selvsamme pensjonat

DAGBOKSIDE 65 fortalte meg at i det rommet jeg bodde i hadde det alltid vært veggedyr! Ved innmatrikuleringen på høyskolen i Charlottenburg la jeg straks merke til de av studentene som var skandinavisk, de skilte seg ut særlig ved sin store høyde, sitt lysere preg, men også ved at de så mer individuelle ut. Vi ble snart kjente: Morgenstierne, Eide Kielland og Eckbo, navner på mine aller beste venner, ja jeg kan gjerne si på min første virkelige venner. Vennskapet har holdt til denne dag, om vi ikke er sammen hvert øyeblikk, har vi sterk og intimt kontakt med hverandre. Forholdet har utkrystalisert seg slik at alt nå er Kielland Eide og jeg som holder tettest sammen. Vi sluttet et forbund i Berlin vi ungdommer, et forbund uten grad og uten paragrafer men et forbund som vil vare livet ut. Vi sluttet oss meget tett sammen. Fra et sproglig synspunkt var dette rivende galt, for vi lærte ikke

DAGBOKSIDE 66 tysk Iallefall ikke jeg. Selvsagt leste vi tysk like godt som norsk, men jeg har aldri lært å snakke selv et noenlunde tysk. Skolen i min barndom har sin skyld, der lærte vi tysk med utpreget Oslo-betoning, uten forsøk på å skaffe tysk lokalpreg over ordene. Men noe kom det også av at tyskere syntes det var «søtt og yndig» morsomt og rart å høre på all denne hakkingen og brekken i stykker. Morgenstierne var den som tilsynelatende drev det lengst, han talte fullstendig flytende tysk om det av og til var fullstendig galt. Morgenstierne gjorde mest av seg av oss som holdt sammen. Først og fremst av alt hans lange navn. Christian von Munthe af Morgenstierne! Det er nettopp noe for tyskerne. Men også hans kjempe-aktige figur med det svarte krøllete håret gjorde sitt. Hans bestemor var en russisk fyrstinne. Meg imponerte dette mindre da min mor har fortalt

DAGBOKSIDE 67 at denne bestemoren og min bestemor bodde i Holmestrand og at den russiske fyrstinnen var meget kranglevoren, når det gjaldt vaskedagene i bryggerhuset. Morgenstierne hadde flere slektsbøker. En dag da han tilfeldigvis var hjemme kom 2 tyske politibetjenter opp for å kontrollere dette lange navnet hans. Dette var noe for oss. Han fikk dem til rette, hentet frem sine gilde bøker med kolorerte trykk av familiens våpen gjennom tidene og dessuten hele fyrstehistorien i Russland. Etter en stiv times gjennomgang i disse høyere snirkler forlot betjentene M. høyst imponert, bukkende og skrapende. Og virkelig for en som lar seg imponere av slikt byr hans familie mange imponerings- punkter. Nå for tiden kommer det jo vel så meget an på mannen som på familien, men en sier jo at en ikke kan være nok omhyggelig ved valget av sine foreldre. En gang hadde M. bestemt seg til å besøke keiser Wilhelm II. Han visste at keiseren hadde sine mottagelser i Potsdam da og de dager og de og de timer.

DAGBOKSIDE 68 Utstyrt med sin reneste «gemak», bonjour Eller hva en skal kalle disse nå avlegse plagg vandret han glad og tillitsfull til mottagelsen. Han hadde da lagt seg til et svært helskjegg og med det svære svarte krøllete håret og sin staselige skikkelse var han virkelig imponerende. Dessverre viste det seg at ingen slapp inn uten adgangstegn. Da M. stolserte forbi tjeneren sa denne pliktskyldig: Bitte adgangstegn! M. så opp og ned på tjeneren, gjentatte ganger. Tjeneren ble mer og mer nervøs og trippet i sine knebukser. «Jeg har ikke tillatelse til å slippe noen inn uten adgangstegn!» Da rettet M. seg opp i sin fulle høyde, grep sitt visitkort med den syvtakkede krone rakte det til tjeneren og sa: «Kjenner De meg virkelig ikke, jeg er Christian von Munthe af Morgenstierne fra Norwegen!» Tjeneren bukket ærbødig slo ut med handen og sa: Verzeigeng, Verzeigeng, bitte passieren Sie dock, herr Graf! Hvordan det gikk på mottagelsen vet jeg ikke, men jeg tviler ikke på at M. hevdet seg, hvis han da overhodet fikk høve til å utfolde seg.

DAGBOKSIDE 69 Etter at vi hadde avsluttet vårt opphold ved Høyskolen skulle M. søke en post hos en arkitekt i Berlin. Bare skriftlige søknader. M. gikk opp til arkitekten, strøk forbi assistenter og sekretærer kom hodekulls på arkitekten, snakket en time – og fikk posten, noe som arkitekten sikkerlig ikke angret på da M. var en utmerket assistent, god tegner, følsom akvarelist, raderer og kunstner. Vi levde i et underlig, halvt sosialistisk samfunn vi nordmenn. Det var altså Morgenstierne, hans senere kompanjong i Oslo arkitekt Arne Eide, Adalbert Stuber Kielland, senere bygningssjef i Oslo, ingeniør Olaf Eckbo, senere administrerende direktør for en rekke større selskaper i Oslo og bergenseren Toralf Hammer, sønn av den kjente juveler Hammer i Bergen, en hyggelig kar som altfor tidlig gikk bort, «Juden» Heiberg, senere vedlikeholdssjef i Oslo (død 1943) kom også av og til sammen med oss. Som en ren nåde fikk av og til andre unge menn slutte seg til oss, men vi var ganske eksklusive, hvilket over før sagt

DAGBOKSIDE 70 ikke var særlig heldig. Den som fikk pakker eller annet fra Norge, delte med de andre særlig Hammer fikk mye godt fra Bergen og han vilde aldri spise eller drikke noe av dette alene. Alle fikk vi selvsagt understøttelsehjemme fra, men høyst forskjellig. Jeg fikk 150 Mrk i måneden, det som høyskolen kostet og alt hva angikk min personlige garderobe ekstra. M. fikk 127 Mrk og Heiberg hele 250. Mrk. Nå kunne ikke M. klare seg med 127 M mens jeg meget vel klarte meg med 150. Derfor kom M. hver måned og fikk 20 m. av meg som han betalte tilbake, når han fikk sine penger. Slik holdt han det gående under hele studietiden, et underlig forhold. Vi måtte le da han den siste gangen betalte meg disse 20 Mrk. tilbake igjen. Vår studie i Berlin gikk meget regelmessig for seg uten ytre hendinger. Vi arbeidet som regel svært flittig og overvar alle de forelesninger vi hadde tegnet oss for. Tiden gikk overordentlig rolig og i grunnen ensformig. Den første tiden

DAGBOKSIDE 71 fra september 1892 til ferien gikk dog overordentlig langsomt for meg. Jeg led av en knugende hjemme og særlig sønder sletes mitt unge hjerte av lengsel etter Dagny. Endelig kom juleferien og jeg kunde pakke mine nelliker og dra avsted. Aldri har vel en ferie smakt så herlig som denne juleferien. Jeg var mye sammen med min bror Jan og hans venner, likeså med HDH, men betegnende nok kan jeg ikke minnes at jeg søkte opp Dagny, muligens hun ikke var hjemme. Siden gikk tiden som før. Flittig var brevvekslingen mellom fam. og meg, særlig skrev mor og jeg ofte til hverandre. Stor munterhet vakte det blant oss i Berlin da hun sendte-med de kjærligste hilsner- tyve øres norske frimerker «fordi hun syntes jeg hadde så store portoutgifter!» Det jeg bebreider meg selv nå er at jeg og vi alle lot tiden flyte slik hen uten at vi foretok oss noe annet enn å være på Høyskolen og studere der. Hver dag var nøyaktig lik den foregående. Etter formiddagsforelesningene og timene samlets vi på vår felles spisested

DAGBOKSIDE 72 hvor vi fortærte vår meget enkle middag. Deretter var det et parti sjakk med en kopp kaffe på en restaurant. Hadde vi noe å gjøre på Høyskolen, gikk vi tilbake dit eller vi hjem til den av oss som hadde noe å by på og satt der og pratet. Vi hadde kanskje nok å gjøre på Høyskolen, for vi var der endog fra 8-12 f.m. søndag også. Men jeg kan bebreide meg selv at jeg ikke arbeidet mer på å utdype mitt fag. Vi tok aldri private utflukter som hadde til mål å utforske en gammel kirke, et gammelt herresete eller annen god gammel byggekunst, til døme en oppmåling av en bankgård eller tilsvarende. Det skal villig innrømmes at Berlins omegn ikke var overlesset med gammel god arkitektur, det var selve arkitekturen som var overlesset. Saken var sikkert den at vi ikke hadde noen som kunde vise oss byen. Vi lot homla suse og hver dag har nok med sin egen plage. Om søndagene når vi ikke hadde kolleg tok vi ut på landet. [...] var for oss forvente tidens tann, men det var

DAGBOKSIDE 73 dog en behagelig avveksling. En søndag kom vi inn i en restaurant i omegnen av Berlin. Den var tom for det var tidlig på formiddagen. Vi bestilte middag og da første rett kom ba vi om «Broedchen» de små langaktige rundstykkene som fulgte gratis med ved alle middager i Tyskland. Kelneren svarte gretten: «Brodedchen ist alles!» (er slutt). Dette var en opplagt løgn, men på den annen side var studenter og andre unge mennesker svære til å gjøre innhugg i brødforsyningen. Vi lot som ingenting. Og da vi skulde betale ga vi ham akkurat hva hans regning viste oss. «Stemmt ja[...] jenan» sa han i sin Berlins dialekt. «Hils broedchen Deres!» sa vi flirende og gikk Eldre var vi ikke. En ting som jeg hadde stor glede av i Berlin var all den herlige musikk som byen ga oss. At min interesse for musikken ble vakt kan jeg utelukkende takke Eide for. Han var musikalsk, spilte fiolin og var og er idet hele en fin kunstnatur og i motsetning til M oss en fin og overordentlig følsom natur.

DAGBOKSIDE 74 Eide fikk meg med på konserter, i operaen og særlig på de herlige filharmoniske konserter som kostet oss studerende 35 ph. Det skal være sagt til tyskernes ros at som utøvende musikere sto de dengang iallefall særdeles høyt. En gang på en konsert hørte Eide og jeg en septet – sonate jeg nå beundrer av Bethoven – som var rent ut sagt betagende. Da den var tilende så vi på hverandre, men da vi oppdaget at øynene våre sto fulle av tårer, så vi raskt i en annen retning – begge to momentant. Mitt øre ble virkelig trenet og mitt sinn lagt åpent for musikkens overveldende skjønnhets verden. På Høyskolen kunde vi for meget rimelige betingelser bestille billetter til all slags teater, konserter og lignende. Men det var ikke alltid plass å få. Vi ordnet oss derfor på annen måte. Min vertinne kom en morgen inn til meg og sa på sin stilferdige måte: Fra i dag må herren be alle at brevene blir adressert til frau Liebner og ikke til frau Krause! «Da» hadde

DAGBOKSIDE 75 det søte vesen i all stillhet giftet seg med Liebner. Ja Krause var forlengst død, så det var ikke bigami. Denne Liebner var dørvokter ved operaen. Det er sagt at den som har med et teater å gjøre blir smittet av den atmosfære som der hersker. Leibner var iallefall en koselig parodi på en stor skuespiller, hans trøbbel var hans for store hjerte, og hvis det her var halvparten så grovt som han utmalte det for meg, er det et under at han kunde leve med det – nå forresten han døde også av det, men det vedkommer ikke oss. Denne mann skaffet oss gratis adgang til operaen. Han var for stor til å ta mot drikkepenger, men de andre dørvokterne var ikke så pripne. Når vi kom til den første av dem sa vi: Liebner! Og stakk en mark til ham. Dette ga fri passasje helt frem til øverste rad. Aldri betalte vi mer enn et par mark og da til forskjellige dørvoktere. Vi kunde ikke okkupere plasser som det ble solgt billetter til.

DAGBOKSIDE 76 Men vi hadde oppdaget en plattform under det hvelvede tak. Her var en god sitteplass for 2, men vi måtte krøke oss forover for ikke å slå hodet i taket. Her fra dette høye ståde hørte vi med henrykkelse alle de operaer som gikk i Berlin mens jeg var der. Og vi kom ikke uforberedte til forestillingene. Wagner til døme, tok oss særlig lang tid å bli fortrolig med. Det fore gikk på den måten at vi kjøpte teksten til stykket - den flyvende hollender for eksempel – og leste den grundig gjennom. Så spilte Eide melodien på sin fiolin eller Artvedt (en danske) og han spilte større stykker av verket for oss som ikke kunde lese noter. Det er klart at vi på denne måten fikk et meget godt grunnlag til å forstå musikken og gangen i stykket. Wagner har det ofte slik som kjent at han lar et motiv følge verten – Siegfried til døren – og når dette laner mot en vet vi at nå kommer Siegfried og vi er forberedte. Berlineroperaen var fullstendig stivnet i sitt spill i min tid. Hva direksjonen øyensynlig gikk etter bra stemme og god musikalsk [...] trykkmåte, damene

DAGBOKSIDE 77 var gamle og stygge og heltene var, øllete, kvapsete og fæle. Men synge kunde de! Det fløt ofte en vellyd over oss der oppe under hvelvingene som var betagende og det var visst bare bra at vi satt så langt vekk. Runt om oss var det proppfullt av musikkstuderende ungdommer, som fulgte med i partituret og gjorde ivrige notater i pausene. Etter operaen gikk vi på en eller annen restaurant og spiste. Det var over-ordentlig billig å spise i Berlin dengangen. Restaurant Kempinski besøkte vi når vi hadde mynt. Her kostet «Eine halbe Ente» 1 ½ Mrk. Dette var innerestaurant og vi passet alltid på å sette opp hva vi hadde spist og drukket før vi ble litt øre i hue. Kelnerne her var vant til utlendinger og hadde en tendens til å regne datoen med på notaen når de la sammen. Men oss studenter skulde det mer enn det til å lure. På hjemveien gjaldt det å holde seg våken, for det var sonetakst og konduktøren drev det som sin sport å la sovende passasjerer sitte over og så vekke dem først når

DAGBOKSIDE 78 de kunde kreve ny billett. Vi skulle snart komme i nærmere berøring med operaen. Min bror Christian hadde fortalt meg at det var skikk at studenter meldte seg som statister ved operaen. Vi gjorde det samme og ble straks antatt. Morg. Kr. og jeg var høye og derfor sterkt ettertraktet, Eide, og Eckbo var ikke fullt så røslige, men også disse var høyere enn grosset. En underlig verden å trenge inn i. Og ikke var det noe rart at spillet på scenen var upersonlig og stivt. For vi statister fikk bare noen hovedtrekk instruksjoner idet vi skulde inn på scenen. Vi gikk opp en skitten støvet baktrapp. M. var selvsagt fyr og flamme. «Ah, snufset han inn, hvor herlig er ikke teaterduften!» Oppe i avkledningsrommet sto oppslag allevegne at direksjonen ikke hadde ansvar for noen av statistenes eiendeler. Når vi hadde kledd oss som det vi skulde forestille denne kvelden passerte vi i rekke og rad sminkøren som satte en rød klatt på hvert av kinnene våre, videre til parykkmakeren som klasket en eller annen skitten og fillet parykk ned i hodet på oss. M. var alltid meget

DAGBOKSIDE 79 nøye på hvilken parykk han fikk på seg, men vi andre ga blaffen i det. Vi opptrådte i mange operaer. En var « die Afrikanerine». Her var vi som var høyest farget mohagnibrune i fjeset og Eckbo og Eide var ibenholtssvarte. Vi, M. Kr. og ego ble stillet først i toget, fikk tre svære bannere å bære og ble beordret til å styrte frem mot tronen, hvor heltinnen satt, bøye forbi henne, svinge med bannerne og styrte ut gjennom en annen åpning i kulissene. Videre instruksjon fikk vi ikke. Da vi i fullt løp satte inn på scenen, yrte det plutselig en masse små svarte dævelonger om oss på alle kanter, de kastet seg foran oss huket seg fast i føttene våre og hengte seg til klærne. Vi trodde det var noe galt, en misforståelse, og spente og sparket omkring oss så ongene ble hvirvlet til alle kanter. Det gikk godt allikevel og vi passerte i full [...] prinsessens trone, svingte våre bannere og satte ut gjennom kulissene. Ravende tok vi fatt i den figuren som hadde med alle statistene

DAGBOKSIDE 80 å gjøre. Vi bebreidet ham at han ikke hadde varslet oss om at disse dævelongene skulle komme på den måten. Da lo han og sa at hvis han hadde varslet vilde ikke scenen blitt så realistisk som den ble! Underlig forhold. Denne statistskaffer måtte tjene gode penger på oss. Statistlønnen var 40 ph. pr opptreden pr. statist, men vi fikk aldri noen betaling av ham, enda jeg krevde ham flere ganger. Senere samme kveld i Die Afrikanerine, sa jeg til Eckbo at han skulde gå bort til Eide som satt og sov og vekke ham. Eide satt sammensunket og sov bak kulissene. Eckbo gikk stille bort og dunket Eide på magen. Stor oppstandelse det var selve Sommer som vi hadde vækket Eckbo til å dunke Sommer, første tenoren! En statist legge hånd på en første tenor! Da vi opptrådte i Carmen var vi særs fine som soldater. Vi hadde høye franske støvler, hvite stramme bukser ned i støvlene, svart k[...], en diger sabel og på hodet en trang hjelm med fjærbusk i, gedigne saker, av messing og metall. Musikken

DAGBOKSIDE 81 stemte i en marsj, vi fikk [...] til å dukke blank, og legge sablene på høyre skulder og marsjere inn, bort over scenen og ut; i takt med musikken. Idet fyren hvisket gå! ble M. så konfus at han skubbet til hjelmen med verget, så den gle ned over øynene hans. I sin nervøsitet la ikke M. merke til dette og marsjerte strank forbi. Men da han ingenting kunde se, tok han raskt retning mot sufflørkassen. Fortvilte hvisk fra [...] men M. trampet i vei mot midtgangen. Heldigvis fikk jeg tilfeldigvis se ham, jeg svingte med hell kompaniet ned mot M. vi gikk jo i teten Kr. og jeg og fanget ham inn før han havnet blant tilskuerne. M. fikk en svær kjeft for dette, senere, men den som ikke ble svar skyldig var han. En av våre «hovedroller» spilte vi i rollen «Die rothen Shenke». Det var en pantomine. Første scene forestilte en russisk fest, adelsmenn og skjønne fruer.

DAGBOKSIDE 82 Adelsmennene var vi og de skjønne fruer «måtte vi nog tänka oss» som svensken sa da han møtte [...]dre [...]elle til [...] Her satt vi da ved et rikt dekket bord og snakket høvisk med de faste statistvennene som fullstendig overså oss forresten. Bordet var rikt dekket med frukter (av tøy og papp) og vi drakk vin av tomme sølvbeger av blikk hvorpå var inngravert «Stjålet på den kongelige opera, Berlin». Med ett stormer [...] bøndene inn i dette rike og belivede festmåltid og det oppstår et vilt håndgemeng. Vi: Morgenstierne og jeg hadde fått tak i en bonde som vi tynte riktig godt. Da hørte vi en fresing: «Aber schönen Sie doch meine Monchelen!» og vi skjønte, vi hadde gått for vidt. Senere på kvelden fikk vi som alltid når vi var kledd i «svart» antrekk et b[...] lærbar [...] og fikk lov til å ferdes bak kulissene. Der fikk vi se alle de små ballett danserne på nært hold, få de [...] ofte så [...] over at vi ikke kunde [...]

DAGBOKSIDE 83 oss, en meget behagelig situasjon for oss idet disse unge damer til en avveksling var meget unge, meget pene og meget hovne og stolte. I det hele viste det seg at de enfoldige statistene ved operaen ble sett ned på av alle, ingen sto under dem, alle over dem. Undelig at ingen av disse massevis av unge damer skulde bli interesserte i Kielland eller M. som begge var vakre unge menn dengang. Men de verdiget oss ikke et blikk. Vi opptrådte i mange operaer og operetter, men som rimelig kan være ble vi tilslutt lei det, da nyhetens interesse var over. Det var da også ofte noe svineri å trekke på seg – på bare kroppen – de skitne draktene som aldri så ut til å bli vasket. Vi så også hvordan f.eks. tenoren Sommer ble æret som en gud fordi han tilfeldigvis kunde synge. Han var stadig etter oss statister. Engang satt M. på en kasse og ventet på å komme inn sammen med oss. Da kom Sommer ut og som vanlig skulle han [...] Han sa til M:

DAGBOKSIDE 84 «Sitt ikke der og ødelegg den fine drakten Deres»! Morgenstierne så opp og ned på puslingen, reiste seg i sin fulle høyde og sa: Hva ønsker de? Sommer ble med ett ennå mindre og over øllete enn før og trakk seg fort vekk. Samtalen foregikk i en hvislende hvisken, da det var forbudt å snakke høyt bak kulissene. En ting som også gjorde at vi ble lei av statisteriet var at vi nesten ikke kunde oppfatte noe av sangene og orkesteret bak kulissene. All lyd ble slengt mot scenen. Vi fra de øvre regioner hadde ikke adgang til Foyeen, men vi visste råd, dirket opp branndørene og spankulerte stoltelig omkring sammen med «dem fine». Vi var jo i alle deler like fine, vi hadde jo en fyrste (ego) en greve (Morg.) midt i blant oss. Hver sommer reiste jeg hjem til Snarøya og hadde det godt. Mindre morsomt var det når turen gikk sydover til striskjorta igjen. Jeg hadde da forskjellige gaver med til min svigerinnes tyske slekt, som vesentlig bodde i Berlin. Disse folk var ikke av min

type og jeg likte dem bare så måtelig. En av dem en professor, hadde vært og besøkt min familie i Kristiania. Min bror Christian hadde da ei hytte på Voksenåsen. En dag jeg var hos denne professoren sa han: - Jeg har funnet ut hvordan det språklig forholder seg med Foksmann (som han uttalte vorset). Jo, nå skal du høre. Det norske V er jo F, ikke sant. Altså er første stavelse Fox – Det lange aa er en forvanskning

DAGBOKSIDE 85 og 86 av a og Vox(en)(a)asen blir ganske enkelt Voxnase, Revenese! Og når du nøye betrakter silhuetten kan sikkerlig også du se at det er en revenese åsen forestiller! Ja, hva skal en stille opp mot slikt? Hjemreisen fra ferien foretok jeg på fars skip. Han var deleier i atskillige skuter og dampere, blant annet eide han poster i skip som gikk i rute mellom Bremen og Norge og mellom Holland og Norge. Med disse små båtene hadde jeg hyggelige turer hjem. De var så små at jeg aldri var sjøsyk om bord i dem. Engang kom vi ut i en storm og jeg hadde på følelsen at båten skulde gå nedenom hjem, jeg sto av og til rett opp og ned i køya og av og til på hodet. Men både skip og last klarte seg. Vi fikk på denne måten se både Bremen og Amsterdam og særlig hadde vi det bang engang Jan kom ned og besøkte meg i Berlin og vi dro sammen hjem over Amsterdam. Før vi dro telegraferte vi til bror Valentin etter reisepenger og ba om å få disse telegrafisk tilstillet. Det varte og det rakk men ingen penger kom. Vi var fortvilet. Omsider kom det rekende et brevkort hvorpå sto følgende ord som er blitt klassiske i fam: «Hvorfra skal disse penger tages?» Valentin. Vi fnyste men kom da omsider av gårde. I Amsterdam traff vi våre 2 kusiner Becks og hadde det

DAGBOKSIDE Fortsettelse 86 og 86a hyggelig sammen med dem. En kveld ba de oss om å gå på det andre fortauget. Når så et sprungsk mannfolk gjorde ansalg på deres dyd skulde vi styrte til å redde dem. Vi gikk og vi gikk, alle mannfolk på den andre siden gikk også, men ingen hadde lyst til å slå an! Omsider måtte de eventyrlystne ungmøer fint la seg lede hjem av oss ufarlige. I Holland snakket vi mye norsk. En kveld spurte vi en konduktør på norsk: Er det noen plasser ledige? Han svarte straks på hollandsk: En plass for en plass akter! I Holland likte vi oss særs godt og der skulde vi gjerne ha bodd, trass i at landet var så flatt som en presset pannekake ga det oss allikevel et hjemlig preg. En dag kom Eckbo med et forslag som skulde få vidtgående følger for oss i Berlin. Han sa, vi burde

DAGBOKSIDE 87 kjøpe oss et esel, en kjerre og et telt og dra nedover på oppdagelsesferd i sør-europa. Ja vi smakte på dette, men det viste seg at vi ikke hadde mynt nok til å foreta så store innkjøp. Men vi hadde fått blod på tann og ikke før var Høyskolen stengt for påskeferie før vi dro av sted. Det var i 1901. Turen gikk over München, gjennom Schweits til Italien. Vi var Kielland, Eckbo, ego, dansken Ortvedt og Jespersen. Vi reiste overordentlig billig, mest med nattog for å spare losjiet. Vi sov på benkene i byenes parker om dagen og ble vekket av sinte politier, reiste alltid på billigste klasse og var mest sammen med folket. Vi hadde en morsom fottur fra Splugen over alpene. Vi spaserte i vårfrakk, jeg med korkhatt og stav og de andre omtrent likedan. Vi kom opp i svære snemasser og passerte passet på en høyde av 2100 m for samme ettermiddag å havne ved Comosjøen i Italia, ca 300m over havet. Da Jespersen kom inn på hotellet

DAGBOKSIDE 88 i Como gikk han to ganger rundt seg selv og datt så sammen som en vaskefille. Øverst oppe i skaret var lyset så sterkt at vi måtte ta av oss våre lange svarte knestrømper og binde dem om øynene for ikke å bli snøblinde. Her øverst på en bakketopp lå en vokterhytte. Til den førte en steil snesti. Øverst på stien lå en kjempemessig st. Bernhards hund med korslagte poter utover skråningen. Jeg gikk først og stien var så bratt at jeg ikke så noe mer av bikkja før jeg sto ved siden av hodet. Jeg klappet dyret på hue og sa fin bisk, så fin bissevov! De andre gjorde likeså, dansken Ortvedt kom sist. Han hilste ikke på hunden. Da reiste den seg og fulgte høyt knurrende etter Ortvedt; vilde ikke slippe ham inn. Jeg sa da: Klapp bikkja på hue da gitt og vis folkeskikk! Han så gjorde

DAGBOKSIDE 89 og med et tilfreds grynt lot bikkja ham passere. Inne i hytta så jeg for første gang de kjempemessige murete ovner som er så store at fem mann sover oppe på dem. Denne ovnen opptok mer enn halvparten av rommet og på toppen lå 2 mann og sov. I den lille landsbyen Salo fikk vi leid en vinpressehytte høyt oppe i fjellet og her tilbrakte vi en herlig tid. Hytta var ikke møblert og heller ikke tett og enda ikke senger. Vi fikk kjøpt noe halm og lånt noen gamle madrasser og sov som grever den utslopne tid. Over min sengeplass var taket i stykker og jeg måtte hver morgen fremsi værmeldingen etter hva jeg kunde observere gjennom kikkhullet i taket. Hytta hadde ingen vandiler Vi nøt de friske morgener og pratet med landsbyfolkene som var maurflittige. Vi hadde besøk av stedets politikorps bestående av to stramme bersagleier som fant vårt opphold mistenkelig. Ortvedt var især utstatt

DAGBOKSIDE 90 for deres [...] misstro. Han hadde en stor fiolett flaske omtrent sirkelrund med hårvann som de skarpe politifolk sikkert visste var en bam[...] Det hele endte i all gemyttlighet med at vi alle drakk en flaske vin sammen og de lot seg nådigst fotografere. Det var meget lett å snakke med italienerne, nå når de stammet fra folket. Vi gikk hver kveld den lange veien til Salo og gjorde våre innkjøp: med quarto kilo gorgonzola et uno flasko vino blanco! Jo da versågod! Uno portione spagetti! A, si, signore, uno momento! Ja det gikk som fot i hose og ingen var lykkeligere enn vi når vi satt utenfor hytta i den fallende sol omgitt av blomstrende fikentrær og med utsikt over den glittrende vannflaten dypt nede! Vi har bare gode minner fra de italienske bønder og småfolk. Men så var vi desto

DAGBOKSIDE 91 mer misfornøyd med kelnere, jernbanefolk, kjøpmenn av alle slag. Snyterier og naskerier over en lav sko! Bare vanlig profittbegjær. Men til oss kom de til de rette. Vi var herdet mot alt slikt gjennom et flerårig liv i kamp med skillingene for å få dem til å strekke til. Bare noen få ganger lykdes det motparten å snyte oss, og da ergret vi oss mest over at vi hadde tapt i pokeren, for slik så vi det. + Vi hadde tatt opp forskjellig sport i Berlin. Særlig tennis var vi flittige til å drive. Feilen var at vi aldri fikk faglig instruksjon i dette spillet fra begynnelsen av. Det gjorde vi derimot i fekting. Og vi drev det ganske vidt i denne for øvrig nokså tåpelige sport. Men det var nødvendig for oss. Dengang florerte den såkalte «Meurer» kamper mellom studenter på blanke våpen, hvis en av partene var blitt fornærmet. Det vil si, slik var det vel fra begynnelsen. Nå var det slik at studentene ble kommandert til å sloss mot hverandre.

DAGBOKSIDE 92 Det gjorde kamp med «Schlåger» en slags kårde. Motstanderne stilte seg opp i kårde og armavstand fra hverandre og hugg løs. Hodet og halsen var godt innballet så de ikke ble skadd der. Det gjaldt å hugge godt opp på motstanderens kinder så han kunne få de efterlengtende «Schmiss» arr i fjeset. For å gjøre det litt mer krigerskt puttet studentene bomull i sårene så de ble riktig struttende når de engang grodde sammen. Av og til hadde alle studentkårene mønstring i Høyskolens praktfulle vestibyle. Det var både et vakkert og samtidig et latterlig syn å se alle disse unge menn iført strålende uniformer med lange støvler og korde gravalvorlig stå der oppstillet. For schlågerfestningen hadde vi ingen respekt. Derimot var en utfordring på saken

DAGBOKSIDE 93 en alvorligere affære. Derfor tok vi kyndig veiledning i denne sport som var en god mosjon. Vi hadde [...] fløyelhette på hodet og svarte skinnhansker som dekket albuene. Det var ikke tillatt å bevege seg. En kunne ikke vise seg feig ved å trekke hodet tilbake. Armene skulde være den ene bak på ryggen og den andre skulde føres rakt frem mot kampfellene. Hertil var svakheten. Hele repertoaret besto i å føre armen frem på forskjellig måte. Hvor meget morsommere vilde det ikke ha vært om en kunde ha danset omkring som de franske og norske floretfektere? Da jeg var kjevhendt fikk jeg meg mangen gratistime for å trene opp de studenter som var utfordret av kjevhendte. Jeg ga disse alle herlig pryl da de var helt paralysert av mine angreps bakvendthet. Særlig hogg jeg ofte høyre arm av dem ved albueleddet. I 1902 var vi igjen på farten sydover i påsken.

DAGBOKSIDE 94 Turen fra forrige år hadde gitt mersmak. Vi hadde denne gang sykler med og vi var bare Eckbo, Kielland + ego. Jespersen passet ikke riktig for sånne turer. Da han sto og så utover Comosjøen fra vårt høye stede ved vierhytta sa han: - Jeg syns det er akkurat som Kristianiafjorden! Og han lengtet tilbake til Berlin! Ortvedt og jeg hadde aldri gått godt sammen, derfor var det ikke noen sorg at han ikke ble med. Jeg hadde fått presset min familie for å få penger til å kjøpe en sykkel for. Resultatet var en «Br[...]» til 100 Mrk, vekt 16 kg! Vi dro avgårde til München sent en kveld, fjerde klasse som vanlig. Det var rolig i denne kupeen. Et litt aldrende ektepar satt på samme benk som meg. Hun sovnet med hodet mot min skulder og sov søtelig i flere timer og jeg hadde ikke hjerte til å flytte meg. Frosne, sultne ogtørste kom vi til München tidlig om morgenen og syklet avgårde for å få oss en frisk seidel Münchenøl som vi hadde fablet om halve natten. Vi ble gresselig skuffet!

DAGBOKSIDE 95 Så tidlig på morgenen serverte de bare Berliner Weissbier!! Neste natt dro vi videre til Bodgen I Tyrol. Her var det like livlig i kupeen. En stank av hvitløk oste om nesene våre og en meget travel ung mor stakk sitt pottebarn bort til meg og ba meg passe gutten mens hun tok seg av de andre ongene sine. Da hun så det gikk så bra, tok hun seg en lang lur, mens jeg underholdt pleiebarnet etter de beste oppskrifter. Det var forresten en særs søt onge! Fra Bodgen skulle vi trille makelig nedover til Posle[...]. Men i det trange dalføret oste en vind med sikkert 20 sek/m.s fart. Vi måtte spenne musklene av alle krefter for å komme mot vinden i det hele tatt. Midt på dagen møtte vi en syklist for oppgående, han hadde lagt begge bena på styret, hadde en sigarett i munnviken og for forbi oss med 58 km fart oppover bakkene! Nokså bittert for oss, særlig for meg for min tunge sykkel lot seg ikke rokke. Men allikevel! En herlig følelse den å streife om i slike vakre trakter, fri som fuglen og med hele det trivielle Berlin bak

DAGBOKSIDE 96 seg for en lang herlig måned. Da vi kom ned i Italien opplevede vi en rekke strålende dager. Særlig var påskekvelden storskj[...] Jeg hadde fått sykkelskade og vi trillet syklene våre mot en eller annen gammel by. Tussmørket falt på. Grøfte kantene var dekket av fioler, store, dunkle, fiolette de utsendte en døvende duft og froskene kvekket uten avladelse. Vi skimtet alt byens mange kirketårn gjennom kvelds disen. Da satte alle klokker inn med et flerstemmig og fullkommende klemting av betagende virkning. Enda det var så mange klokker lød det hele fint og avstemt i den lune, disige kvelden. Vi ble helt stille, ingen følte trang til å si noe, vi var helt alene under klokkejubelen, en følelse av noe stort og ualminnelig besatte oss, og stille og med bøyde hoder dro vi inn i byen. Vi besøkte flere av de gamle, sagnomspundne italienske byene og endte i Venedig, hvor vi tilbrakte noen strålende dager. Der vi ble fraktet over til selve byen steg en [...]er

DAGBOKSIDE 97 o. sole mio, denne sangen som var så forgnålt i disse ørene. Men sangen fikk nytt liv og ny mening ved denne arbeiders fremføring, slik skulde den altså synges! I Venedig traff vi to norske damer, en søster av forfatteren Jacob H[...]sch og en annen dame. Vi hadde ikke det spor usnakket med disse fra vårt synspunkt gamle damer, men vi sendte da et brevkort hjem: Endelig møttes vi i Venedig! Hjem dro vi samme veien og vi hadde mange opplevelser. En gang syklet vi i et trangt smug og skulle presse oss forbi noen mulesler med svære høyvogner. Et halvvoksent mulesel slentret langbent opp ved siden av oss og før jeg visste ordet av det langet det ut et spark etter hodet mitt så det hvinte om ørene mine. Heldigvis hadde ikke dyret beregnet at jeg var i fart, ellers hadde det vel vært en beskjeden grav ved denne landsbykirkegården: Her hviler HF sparket i hjel av et muldyr, ora pro nobis! En annen gang syklet vi med bøyde hoder mot vinden oppover bakke. Med ett braste

DAGBOKSIDE 98 Kielland inn i min sykkel og resultatet var totalt splittelse av alle ekene i bakhjulet mitt. Slike uhell tok sterkt på vår felles kasse. Vi hadde mye mas med syklene våre fra land til land. Måtte deponere verdien mot kvittering at vi kunde få beløpet tilbake når vi passerte over grensen igjen, uansett hvor. Vi hadde mottatt advarsler om at vi absolutt måtte være på vakt og helst ta samme vei tilbake som frem. Vi så gjorde. Men hadde vi vært mindre drevne, hadde vi aldri fått beholde syklene våre. Men vi ga oss ikke, og tolderne måtte ut med deponeringspengene, og hvis de forsøkte seg med ikke gangbar mynt, ble de satt til veggs. Vi syntes ikke dette var kjedelig, vi tok det som sport, for vi hadde studert hvert lands pengevesen, og særlig i Italia gikk det mye ikke gangbar mynt, likesom de stadig forsøkte å prakke på oss mynter fra andre land som likevel var verdifulle mynter i Italia. Eckbo var særlig energisk. Han hadde sin parlør i innerlommen

DAGBOKSIDE 99 og når han var riktig sint gikk han avsides, pugget noen skjellsord, for frem, pysede dem ut og fløy tilbake for å finne andre. Denne fremgangsmåte hadde en uanet virkning på tolderne. Jeg vet ikke om de trodde Eckbo hadde en ånd derborte i tussmørket eller om de mente han hadde «det onde øye», nok er det, de overtroiske fyrene sto ikke for et slikt bombardement. Da vi kom tilbake til Berlin knakk Kiellands sykkelsete av og hans beholdning av mynt var 1 ph, ikke noe å skryte av! + Et rikt avsnitt sto foran sin avslutning for meg, da jeg kom tilbake til Berlin. Jeg skulde dra hjem til Norge igjen etter avsluttede studier. Dengang fikk ingen utlending lov til å ta diplomeksamen så vi fikk bare et svært dokument som bevidnet av vi hadde frekventert skolen så og så mye i den og den avdeling. Jeg skrev et rikt avsnitt. Selve vårt liv i denne tiden hadde vært svært jevnt og uten hendelser. Men høyskolens utallige forelesninger, undervisningen, selve oppholdet i en verdens by, og ikke minst

DAGBOKSIDE 100 all den herlige musikken hadde utviklet meg i høy grad. Og så hadde jeg fått venner. Jeg kan nesten si for første gang. Frasett min kjære bror Jan og Harald Durban kan jeg vel ikke si at jeg har hatt venner, intime venner før. Anderledes her. Morgenstierne, Kielland, Eckbo og Eide er mine gode og kjære venner i dag, som de vil være det til livet ebber ut. Ja, disse vennene mine har ligget mitt hjerte nær og gjør det fremdeles. Vi skal senere se hvordan våre veier skiltes og hvordan vi igjen møttes alle sammen her i Oslo.

Kapittel 4

I Ålesund etter brannen Jeg ble bare noen dager i Berlin så tok jeg til Hamburg for å dra hjem til Kristiania. Her hadde akkurat båten dradd sin kos så jeg visste ikke hva jeg skulde gjøre. Jeg gikk da omkring på havnen og kikket etter norske flagg. Endelig fikk jeg fatt på den lille fraktedamperen «Gaa paa», hvor jeg fikk plass og den skulde dra samme kveld. Jeg dro da omkring i Hamburg for å fordrive tiden. Jeg visste ikke at jeg så

DAGBOKSIDE 101 anderledes ut enn andre folk, men jeg forsto den kvelden at jeg vakte en viss oppsikt. Jeg hadde dengang en flott hårmanke av blond farge. På turen hadde sol, vind og regn bleket håret og brunet mitt fjes voldsomt. Jeg var også ganske velvoksen og hadde en kraftig om enn langt ifra elegant figur. Jeg hadde hatt meg en drink på en stor restaurant og skulde gå ut. Da kom hovmesteren bort og sa meget heftig: «Skal herren alt gå?» Ja, sa jeg forbauset, jeg hadde tenkt det!» Vil ikke herren ta plass igjen, herren er en pryd for vår restaurant med sitt vikingutseende! Jeg ble brennende rød og pilte ut av restauranten litt faderlig fort. Men kanskje hovmesteren syntes det var en herlig avveksling å se et fjes som hadde en litt annen farge enn de vår-grå ansiktene han så omkring seg hver eneste dag. Reisen med «Gaa Paa» ble underlig. Jeg var eneste passasjer. Kapteinen og jeg spilte femkort om en halv bayer og jeg hadde

DAGBOKSIDE 102 gratis øl på hele turen. Jeg hadde arvet en mandolin etter en polsk greve og den klimpret jeg på. Kapteinen syntes det var gild og fin musikk, og jeg tok ikke trosløgnen fra dette gjennomsnittsmenneske. En dag sa kapteinen: - Jeg har lurt på, hvem det er dere ligner, nå har jeg funnet det ut, han Bjørnson, for, det er det!! Da reisen varte og rakk spurte jeg en dag, hvor vi egentlig befant oss? Ja det skulde jeg også rikti gjerne vite! sa kapteinen tankefull. Det er en drivendes motstrøm, men når vi kommer opp mot Norge skal jeg snart finne ut hvor vi er! Glad over dette slo jeg meg til ro og fortærte den vanlige ½ øl med velbehag. En morgen meldte den berømte utkikk: Land for masten på babord! Vi opp. Kapteinen studerte den furede, [...]rde blå kyststrekningen lenge i kikkerten, så senket han den og sa litt betenkt: - Mandal!

DAGBOKSIDE 103 Lettet over Iallefall å ha fedrelandet på babord gikk vi tilbake til frokosten. Vi klorte oss opp langs kysten og jeg minnedes uvilkårlig en Arthurs og mins krepsing langs den selvsamme kyst i gamle dager. Da jeg omsider kom hjem visste ikke familien hva de skulde tro. De hadde mottatt et telegram fra Hamburg for en 7 – 8 dager siden. Reiser i aften gaapaa! Og hadde oppfattet det siste ordet som noe i likhet med hurra! Men jeg ble like vel mottatt for det og Jan og jeg omfavnet og kysset hverandre, jo det gjorde vi. + Jeg begynte på Christians kontor igjen og kom litt etter litt inn i en hel ny omgangskrets, hvor jeg hadde det strålende morsomt og hyggelig i mange år, i Kristiania Lawn tennisklub. Som nevnt hadde vi spilt tennis i Berlin. Jeg trodde ikke jeg var noe tess, iallefall hadde jeg på banene i Berlin sett internasjonalt tennisspill som sto så høyt over mitt som en Caruso står over en gatesanger. Men tennissporten var ung dengangen her hjemme, klubben

DAGBOKSIDE 104 var stiftet år 1900 og jeg kom inn i den 1902. Til min forbauselse viste det seg at jeg var blant de bedre i klubben og jeg fikk straks tilbud fra Harsa Haren, senere en berømt administrator innen vårt idrettsvesen om å gå i partnerskap med ham. I klubben traff jeg mange av de senere innen landet kjente spillere, som frøken Henie, søstrene Mona og Valborg Bje[...]sted, hvor Mona ble min meget gode venninne, min partnerske og senere verdensberømt primadonna innen den internasjonale tennisverden. Det var Th. Fearnlye advokat Alexander Nansen, bror av Fridtjof, en svært hyggelig kar, der var min kjære søster Anna (Bys) gift med H.K. Nicolaysen, overrettssakfører, det var ingeniør Johan Dahl, av alle kalt Hanken, det var mange, mange hyggelige og morsomme mennesker, men selvsagt også mange som var likegyldige og kjedelige og som nå er glemte.

DAGBOKSIDE 105 Å, disse årene i tennisklubben! Jeg sto i min ungdoms fulleste kraft, jeg struttet av sunnhet og energi, jeg kjente ikke til tretthet, hele livet lå strålende, [...]ende og sorgløst foran meg. Vi bodde som vanlig på Snarøen. Opp klokka sju. Båten inn klokka 8. Kontoret 9 – 3, heldigvis ikke 9 til 4. Klokka 12 ringe til Jan for frokost. Kl. ½ 4 middag. Sving på sykkelen og ut på Bygdø. Spill til 10 – ½ 11 om kvelden, så lenge vi kunde se, opp på sykkelen igjen, over stokk og stein hjem til oppskåret mat og et glass melk, i seng, opp igjen neste dag!! Jeg minnes ikke at det regnet i denne tiden! Makker uten tall. Snart tap, snart seier. Like gode venner for det. Fester på restauranter, fester privat, særlig hos HK og Bys, å for noen hyggelige kvelder og netter hos Anna! Maken til vertsfolk fantes ikke. De gledet seg over hver ny gjest som kom og de likte å ha selskap, i deres stuer følte en seg alltid vel. Det er vel væsentlig

DAGBOKSIDE 106 min søsters skyld. Hun var et strålende menneske, i grunnen en naiv sjel, men tvers igjennom et hjertemenneske! Sine venners venner og sine venners barns venner! Det var lunhet over deres hjem og hygge av strømmet ut fra alle veggene! Ofte var bare invitasjonen et glass pjolter etter endt tennis. Men HK hadde en praktfull grammofon, det eneste som dengang kunne skaffes. Og på den spilte han alle de operaer som var noe tess og vi lyttet henrykte. Jeg var i denne tid en av klubbens beste spiller. Vi – Horn og jeg – ble norgesmester i Lacost, men da vi holdt på å vinne pokalen om igjen slo daværende kronprins Gustav seg sammen med sin sønn Gustav Adolf og fravristet oss pokalen i en matsj i T[...]. Siden kom jeg fra vold som senere skal fortelles. Spillet med de kongelige like før unionsbruddet i 1905 var interessant forsåvidt som at vi var tilsagte og kronprinsen betalte alle utgifter. Han var oss overlegen

DAGBOKSIDE 107 i spill. Men ikke svært meget. Han tok alltid den beste plassen selv og var ikke fri for å jukse litt, eller for å si det pent, han avgjorde alltid tvilsomme baller i sin favør. Prins Wilhelm var en rabagast, mens alle likte arveprins Gustav Adolf, som jeg virkelig kom til å holde av, enda han oppvakte min sjalusi fordi han gjorde åpenbar kur til Mona. Mellom Mona og jeg hadde det utviklet seg et godt vennskap, også igrunnen kan jeg ikke til denne dag skjønne, hvorfor vi ikke idet minste ble forlovet. Men det falt ikke meg inn, kanskje heller ikke henne. Det kom aldri lenger oss imellom enn at vi kysset hverandre av og til, men dette var også det hele. En gang Mona hadde fått lungebetendelse var jeg dypt fortvilet, og hun hadde i feberørsken bare snakket om meg, så hvorfor det ikke ble noe mer kan jeg ikke riktig forstå. Muligens var det hennes aparte utseende. Hun hadde uten tvil sydlandsk blod i sine årer. Men for en prektig pike, usnobet, snill, sund og frisk, med

DAGBOKSIDE 108 en praktfull figur, full av kraft og smidighet, et smil som gikk til hjertet! Mona, Mona! Jeg tenkte ofte på deg! Kanskje hadde vi hatt det godt sammen som ektefolk, kanskje ikke, det ble iallefall ikkeno oss imellom, så sørge over det, hjelper ingenting. Alle idrettsfolk kjenner Monas historie, hvordan hun kjempet seg frem til verdensmesterskapet i tennis, hvordan hun reiste over til statene og ble gift, hvordan hun ble gift, hvordan de ble utsatt for et ulykkestilfelle hvor mannen V[...]tor døde. Han døde i allefall fra henne. Hun skulde vende tilbake til Norge, men så kom krigen og så kom det ene og det annet og hvor hun er henne nå, vet jeg ikke. Etter mange, mange år traff vi hverandre igjen hos HK og Bys. Da vi den kvelden var alene i det innerste rommet, hevet hun seg på tå og ga meg et fullt kyss mitt på munnen.

DAGBOKSIDE 109 Jeg ble så medtatt av dette ømme kysset, så nedslått og så trist i hu, ja jeg kan kjenne det ennå inni meg. Det var en vemodig hilsen, en avskjed, men også en takk for gamle, gode sorgløse dager, som aldri kommer igjen! Mona! Kanskje mangt hadde sett anderledes ut, hvis vi hadde fått hverandre, eller funnet på å ønske at vi skulde ha hverandre! Den 29. januar 1904 gikk et redselsens budskap over landet, Aalesund brenner! Store bildler av Aalesund by, ekstrablad og hjelpeaksjoner! Lite visste jeg dengang hvilken betydning denne brannen skulde få for meg og mitt liv. Såsnart det gikk an strømmet arkitektene til byen og min bror Christian blant dem. Han fikk nokså snart fotefeste i byen og opprettet et kontor i noe som het «Middagsstevnet» som jeg siden skal komme tilbake til. Nå begynte en slitsom tid for oss. Jeg fikk meg overlatt kontoret i Kristiania. Jeg var dengang nettopp fylt

DAGBOKSIDE 110 27 år og følte meg meget sikker i alt hva angår arkitektur, beregningsvesen og praksis, meget sikrere enn nå. Vi hadde på den tid et stort arbeid, «Villa Juel», senere kalt Lønhaugen», ved Vinderen. Juel var fra Fredrikstad og vilde trekke seg tilbake til Oslo og nyte sitt otium. Han kjøpte 12 mål av Grimelund gård og bygget seg et meget flott og stilfullt hus som etter min mening ennå forsvarer sin plass med overlegenhet. Jeg kunde ikke skjønne at en så gammel mann vilde bygge hus, og rent forundret ble jeg da han begynte å plante trær og bærbusker over en lav stav. Mannen var sikkerlig ikke gammel dengang, han levde i allefall i mange herrens år etterpå. Han ble meget misfornøyd over at Christian som han hadde bestilt huset av, plutselig stakk av til Aalesund og var og ble borte. Men vi ble etterhånden de beste venner og han fikk en service som vel få byggherrer har fått. Han hadde runderlig med tid og vi satt i dagevis på kontoret eller oppe i villaen og avtalte alle detaljer, fruen så jeg ikke noe

DAGBOKSIDE 111 til. Jeg fikk ham til å lage sin spisestue i en [...]entlig form med hvelvet tak og veggfeltene fikk jeg maleren Th. Holmboe til å dekorere med motiver fra sjøen og fra land. Innfelt fikk jeg lage en rik buffett med motiver fra vår viltbestand og fra våre hjemlige frukter. Jeg kjøpte selv alle modellene og hadde etterpå et herlig måltid av dem, ryper jerper, plommer, epler pærer. Panelet beiste jeg sjøgrønnt og robekhvelvet kalket jeg kremfarget. Jeg undrer på om ikke rommet ble ganske vellykket. Holmboe fikk 1000 kr for sine bilder og var strålende fornøyd. + Nå begynte de trettende reisene frem og tilbake mellom Kristiania og Aalesund. Vi tok over Trondheim, hvor vi måtte være en hel dag, dro så langs kysten 16 a 18 timer til Aalesund, en slitsom tur for meg som aldri kunde få sove i tog og som oftest var sjøsyk på skibene, særlig var den beryktede Hustadviken fæl å komme over mange ganger. I Aalesund var det også fælt. Hele byen hadde brent denne forferdelige januarnatten. Orkan hadde det vært og byen var feid vekk. Litt om senn hadde barakker reist seg, men det var ekkle saker, sunnhets skadelig og tynnvegget. I den første tiden hadde vi fått plass

DAGBOKSIDE 112 i apotekerbarakken «over broen». Apoteker Øwre var en hyggelig kar å være sammen med, men svært vimsete og med nokså lite tak i. Eiendommelig var det at byens fedre hver bidige formiddag samledes ved 12 – ½ 1 tiden for å drøfte dagens nytt over et glass portvin. Jeg var også blitt innbudt til disse slaberdasene, men etter en gangs frammøte sa jeg nei takk, vinen gikk meg rett til hodet og jeg ble arbeids udyktig lenge etterpå. Fra lørdag til mandag morgen stengtes apotekerbarakken og vi dro alle inn til Øwres landsted inne ved Nørvebroen og like vis a vis den ærverdige Borgund kirke. Her ute ved havet sa de inn når de skulde innover landet og ut når de skulde ut mot havet. Fru Øwre og jeg kom aldri på god fot med hverandre. Hun likte meg av en eller annen grunn ikke, og en kjedelig historie kom til. Vi var så fine dengang at vi ikke kunde be om kvittering når vi betalte husleien til en dame. Vi kunde betale 90 kr. for alt i huset uten vask av eget tøy en gjengs pris dengangen. Jeg betalte engang Christian var i Kristiania kr. 100, som jeg selvsagt ga henne så diskret som rå var for at ingen skulde se dette fornedrende at en dame som fru Ø tok imot betaling som en alm. høksmoder!

DAGBOKSIDE 113 Da Christian endelig kom tilbake og skulde gjøre opp videre med fruen nektet hun å ha fått disse penger av meg, nektet iherdig. Christian forsøkte å overbevise henne, men hun sa at jeg hadde underslått pengene og kjøpt en sykkel for dem! Mange feil har jeg som andre dødelige, men at jeg skulde nedlate meg til å knabbe 100 kr. det tror jeg, at jeg kan si meg fri for, her og hisset Forunderlig var den iherdighet og stahet som fruen viste i dette stykke. Det ble store bølger om denne sak. Det var 2 partier som ikke kunde enes i annet enn at det var soleklart at en ikke kunde kreve kvittering av en dame som fru Ø!! Forunderlig var det også at vi ikke sa reis og ryk og dro vår veg, men her var Christian av den gamle skolen, redd for å støte «damerike», redd i det hele tatt for å støte noen han kunde ha nytte av. Oppklaringen på denne pinlige affære kom for meg, ikke for fru Ø flere år etter. Jeg leste i en avis at den norske storsvindler Brun var arrestert i Sverige. Av hans levnetsløp forsto jeg at han var identisk med den disippel Brun som hadde vært hos Øwre på den tid denne affære hendte. Han var en slu fisk,

DAGBOKSIDE 114 han gikk ut og inn i stuene både på landstedet og ute i byen. Han har selvsagt tatt pengene og frydet seg over alt kjeklet. Jeg syntes synd på min kjære bror Chr. Allerede dengang hadde han det vanskelig, fordi han var jaget av kreditorer og ikke kunde være i fred noen sinne. Det var delvis hans egen skyld. I fra tiden omkring 1900 spekulerte han voldsomt, langt over sine verdier og sin kreditt, hasardiøst og rent spille-betatt. Første gang var det meget uskyldig. Han gikk ut en morgen fra kontoret i Kongensgt. 31 og kom tilbake 2 timer senere, kastet 5 tusenkroner sedler på bordet og sa – en flott formiddags fortjeneste? Han hadde kjent til at en f[...] vilde kjøpe en gård, styrtet ut og kjøpte gården, spratt opp til gobleren, solgte gården til ham, fortjeneste 5000 kr.! Men senere ble det verre. Vestre Holmen, Voksenkollen, konsttomtene, spekulasjoner i Trondheim, Guldbergtomtene ved Heggeli, og andre steder, spekulasjoner som langt oversteg hans resurser og som var ganske uforklarlige å gi seg i kast med. Lett å kritisere men vanskeligere å stå imot når han så at alle andre tjente penger – tilsynelatende – nå «i 1905 – led han

DAGBOKSIDE 115 sårt under dette, hadde brevskrekk og visste mangen gang ikke, hva han skulde stille opp mot alle disse krav som haglet ned over ham. Han hadde også kone og 5 barn som skulde ha alt til livets opphold. Det var derfor kanskje ikke så underlig at det sjelden eller aldri var noe til meg. Jeg skulde ha 200 kr. måneden offisielt, men det var sjelden jeg kunde få vridd noen penger ut av han. Jeg har alltid hatt små fordringer til livet og her kom det sannelig godt med. Av regnskapene fra den tid ser jeg at min lønn aldri ble utbetalt annet enn etterskuddsvis i små portioner, ofte flere måneder etter at jeg skulde ha dem. Han slet seg ut i disse årene i Aalesund Chr. Han var engang en sterk plugg, fortuner i beste, unge herreparti i turnhallen og en sprek kar. Men jeg tror de 3 årene i Aalesund knekket han. Vi bodde elendig og vi spiste elendig etterat vi hadde forlatt apoteket. For meg var det ikke farlig. Jeg var ungkar, uten bekymringer, uten brevredsler. Jeg gjorde kur til de unge damer av byen og trivdes ganske bra til å begynne med. Men det kan hende at disse årene også satte sitt stempel på meg til slutt, det

DAGBOKSIDE 116 skal vi komme til senere. Vi hadde en masse å gjøre, fine arbeider i blant, men dårlig, dårlig betalt, så rent elendig. Etter 3 års hardt slit hadde Chr. hatt 30.000 kr. i brutto – inntekt, det blir altså 10.000 kr. pr. år brutto, for alt det arbeid vi presterte, elendig! Aalesunderneserne hadde som rimelig var ikke noe greie på, hva en arkitekts arbeide egentlig var utenom å gjøre et riss av bygningen, som han kanskje var villig til å betale 50 kr. for. Storparten av våre byggherrer sto helt uforstående overfor den tanke at en arkitekt skulde ha mange hundre kroner, ja kanskje 1000 kroner for å tegne et hus! Ufattelig! Selv byens ordfører, sorenskriver senere høyesterettsdommer Henrik Leganger Frisak sto uten forståelse av arkitektens arbeid, likesom han ikke skjønte malerens, dog mer enn arkitektens. Resultatet av Aalesunds gjenoppbygging ble under middels, likesom det var blitt med Kristiansand. For det første var det mange halvutdannede arkitekter der, og for det annet forsto ikke østlandsarkitektene å bygge i vestlandsklimaet, følgen var at bygningene ikke ble værtette, men

DAGBOKSIDE 117 været drev gjennom dem og dette satte naturligvis husene ned i verdi og skaffet eierne mange ergrelser og utlegg. Men mest manglet det en samlet reguleringsplan, ikke bare for gatene, plassene og kvartalene men for husenes innbyrdes høyder og gesimsenes gjennomføring eller avtrapping etter terrenget. Da jeg forlot Aalesund var det en stygg by arkitektonisk sett, men den skal være kommet seg meget, hører jeg. Her i Aalesund traff jeg på helt fremmede mennesker som jeg ikke før kjente til. Jeg fikk ikke mange venner der, men kamerater og vi var snart en stor flokk ungdommer som holdt ganske godt sammen. Det var et forskrekkelig klima der, for den som kom fra Østlandets stabile værforhold. Særlig var alt det fossende regnet, de truende stormene og den fuktige luften som tok på. Og så gatenes og veienes forferdelige tilstand. Kalosjer nyttet ikke, de forsvant i mudderet. En måtte mest ha 2 par støvler, det ene lå til tørk mens det andre satt på føttene. Paraply er heller ikke brukbar, den blåste av skaftet. Det ble oljehyre og sydvest. Egentlig er det ingen plass til noen by der hvor Aalesund

DAGBOKSIDE 118 er lagt. Det steile fjellet eller rettere knausen Aksla som ligger nord for byen og Sula på den andre side av fjorden stenger byen inne og gir den et klemt utseende og gjør at den får et langstrakt, tarmaktig utseende. Selvsagt kunde her blitt et Nordens Venedig ala Stockholm, hvis klimaet og formuesforholdene hadde vært anderledes, men det var det altså ikke høve til allikevel er det sørgelig, at det ikke ble tatt mer hensyn til terrenget enn det som er blitt resultatet. Det var ikke ansatt folk i stillingene deroppe og byen selv med ordfører Frisak i spissen var blottet for reguleringsærgjerrighet, enn si byplanforståelse og så gikk det som det kunde, det ene huset slo det andre i svime, med få unntagelser nær. Av tidligere bilder fra trebyen Aalesund får en inntrykk av at den i allefall ikke er heslig, bare som trebyer flest i Norge, likegyldig og uten arkitektur. Vi var igjennom svært heldige med våre byggherrer. Her som ellers gikk Chr. med en gang mot toppen, han søkte de ledende

DAGBOKSIDE 119 som Rønnebergs, Øwres, Ihlens og andre og fikk derved meget bra bygninger å utføre, Aalesunds Kreditbank, Aalesunds Posthus. Rønnebergs privatbolig, byens største enebolig Korsen, Landmanns banken og Aalesund høyere almenskole. En brutal fyr brøt seg inn i Borgund kirke, stjal og skjendet og da han forsvant brente kirken. Også dette arbeid skaffet Chr. seg og her la jeg ned et uhyre arbeid i det andre utstyr. Chr.s fasade utforming kan en ha mye å utsette på. Men det er allikevel et av hans bedre arbeider. Mitt arbeid besto i å utforme det innvendige renessanseinteriør, altertavlen, prekestol, galleriene, alterringen, antependiet og stolradene og orgelkassen. I åtte måneder holdt jeg på med disse arbeider som lå særlig godt for mitt lynne. Uten andre hjelpekilder enn min fantasi laget jeg her et inventar som jeg selv er meget stolt av. Jeg hadde ypperlig hjelp av den beskjedne og i alminnelighet anonyme billedhogger Joh. Johnsen, som både modelerte og skar for meg de fleste figurer i

DAGBOKSIDE 120 interiøret. Altertavlen og prekestolen ble dog skåret i Oslo. Da alle tingene var ferdige ble de utstillet i Oslo. Hvordan de ble mottatt kan jeg ikke erindre, det var meg knekkende likegyldig. Men det gjorde meg mistrøstig at byarkitekt Harald Aars i kristelig vrede gjorde utfall mot min prekestol. Begynnelsen av prekestolens rekkverk var nemlig utformet av meg som et stilisert torskehode, helt omdannet til et renessanse hode, etter min mening et ypperlig symbol på kirkefolkets hovednærings vei, torskefisket. Aars skrev at det var blasfemi og Borgund bøyde seg for dette. Det karakteristiske og individuelle torskehodet ble omdannet til en akantus vulte, tegnet av meg. Det var den bitreste tegning jeg har utført i mitt liv. Hadde hodet vært utformet som et delfinhode hadde det visst ikke blitt ombyttet. Borgund kirkes inventar er det arkitektoniske arbeid jeg har lagt mest i av alt hva jeg har utført, her har jeg lagt min sjel og meg selv,

DAGBOKSIDE 121 uten at det derfor er blitt noe helt ut av det. Da jeg etter mange års forløp fikk se kirken igjen, hadde en eller annen ødelagt mye ved å sette opp et bank-aktig fururekkverk ved skillet mellom kor og skib, likesom kirken virket kald og naken tiltross for de varme farger på eiken i mine arbeider. Hele dette kolossale arbeid fikk Borgund kommune for 6.000 kr. + de stakkars kronene til arkitekten. Allikevel vakte det stor og alminnelig beundring at en landskommune gikk til slike ekstra-vagante interiør arbeider. Det var det visst også, men i middelalderen ville folket selv ha skaffet seg dette materialet og betalt alt av egne midler. Etterat jeg var blitt voksen hadde denne gresselige sjenertheten gått mer og mer av meg og jeg var mindre plaget av den enn før. I tiden omkring århundre skiftet var vi stadig på skiturer, Jan og hans tilkommende kone Solveig, jeg og Mia. Hun var en søt lubben, lys pike som jeg likte godt. Vi fire kamperte mye ute i Nordmarken og her dristet jeg da meg til å [...] i

DAGBOKSIDE 122 hopp, telemark, slalom (ikke mye) og annen skiferdighet. Det viste seg at jeg slett ikke var så umulig som jeg selv trodde og litt om senn kom selvtilliten og ferdigheten med den. Jeg var små forelsket i Mia og hun kanskje litt mer i meg og en vet at når hanen kan kranse ut sine fjær for høna, gjør han det gjerne, derfor tror jeg at Mias beundring for mine hopp- prestasjoner stimulerte veldig. Da jeg hadde vært en tid i Aalesund kom jeg i forbindelse med østlendinger som hadde begynt å utforske Aalesunds omgivelser. De hadde leid en mindre motorbåt og dro over til Sula og lenger inn. Deres begeistrete fortellinger gjorde at jeg også ble med på dette. Og litt etter hvert fikk vi selve Aalesunds befolkning med oss, vi leide store skip som tok opptil 250 passasjerer og dro innover i eventyrlandet hver søndag når været tillot det [...] b[...]. Reisen var som fra Oslo til Horten omtrent, men det lønte seg, ja, det lønte seg tifoldig, ja hundre foldig for her åpnet

DAGBOKSIDE 123 et eventyrland så uberørt, så fint, så vakkert og så vilt at en skal lete lenge etter maken. Jeg sier så stort et ord at hadde jeg ikke hatt Søndmorsalpene å ty til de årene jeg bodde i Aalesund hadde jeg kjedet meg mer enn sunt var. For noen turer! Skinnende sol, hvite, kvasse uberørte tinder og nuter, fine strake løyper eller krappe, bratte sluktaktige nedfarter, uberørt, uskyldig, jomfruelig og vakkert, vakkert! Fjellene reiste seg ende opp fra fjordens grønne vann, eller de kneiste opp av snemassene som svarte og blå trassige nuter, eller de knivet seg mot himmelen i ubestigelig majestet. Det var bare naturlig at østlendingene her tok ledelsen. Aalesunderne hadde ikke erfaring for fjellturer, de hadde ikke selv initiativet til slike turer og mange av oss hadde i årevis tilbrakt påskeferiene på høgfjellet. Jeg til døme på mangen herlig skitur i Jotunheimen, Rondane og på Dovre. Ved 9 – 10 yrte vi iland og måtte i alminnelighet bære skiene våre oppover et stykke for så å spenne dem på oss og spre oss

DAGBOKSIDE 124 over fjellet. Avtalen var at skibet skulle gå rundt til en annen fjord og ta oss opp der, eller bli liggende og vente på oss til vi kom tilbake. Dusinvis av strålende skiturer har jeg hatt i Sønmorsalpene! Fordi at alle gikk ut fra at jeg var en framifrå skiløper måtte jeg også være det og til min egen store forbauselse gikk det fin- fint. En av de aller likeste skiløperne var postfullmektig Markus Gunnar Berg Christie oppkalt etter nordlandsmaleren Gunnar Berg. Han hadde vært skilærer ved skolene i Schweits og kunde alt som ski og skiføring. Da det så ble tale om å holde et skirenn var det selvklart at Christie ble kåret som dommer men han vilde ikke være dommer alene og så ble jeg valgt til dommer jeg også. Jeg blunket ikke engang med øiene, da, men da vi gikk ut for å finne en høvelig bakke Christie og jeg ble jeg meget vitelysten. Christie som bare hadde sett meg i terrenget tok det for gitt at jeg sto likeså godt i hopp som jeg klarte meg i unna kjøring.

DAGBOKSIDE 125 Det var med meget bange anelser at jeg selv bygget på det kjempestore hoppet som skulde blotte min ukyndighet som Holmenkoll hopper. Jeg protesterte ikke men hadde noe av den samme følelsen som sjømannen må ha når han ikke aner noen redning og hvirvler mot kystens klipper av brenningene. Dagen var stor og strålende. Uhyggelig mange folk kom sigende fra alle kanter. Vi hadde ligget over fra lørdag for å lage alt istand, så denne folkemengde gjorde meg ikke høyere i hatten. Da alt var rede sa Christie at vi som dommere måtte stå utfor først, både for å lage spor og for å vise hvordan et førsteklasses hopp skulde gjøres. Jo, jo tenkte jeg, det er ingen vei utenom og ruslet med tungt hjerte oppover den etter min mening altfor store bakke. Chr. satte utfor og gjorde et flott hopp, nedenfra lød hans rop, Klar! Jeg trakk pusten stort inn og ga meg skjebnen i vold. Da hendte noe merkelig.

DAGBOKSIDE 126 Ikke før begynte skiene å gli før all tyngde og all gru glei av meg, jeg ble full av energi og jeg tenkte, dette må du greie så sant du er en østlending. Utfor overrennet suste det, jeg krøket meg sammen til sats, spratt ut i det tomme rommet, smaldt i bakken langt nede med et flott nedslag, bifallet braket løs, jeg gjorde en elegant telemark til venstre (jeg kunde ikke til høyre) ruslet lett og lekende oppover igjen som det hele var en dagligdags ting for meg. Jeg har ofte tenkt på denne lille episoden, da jeg med ett lærte å stå i et stort hopp. Jeg har funnet ut at dette er et særpreg for den hvite rase, og særlig for nordboerne, og engelskmennene. Når situasjonen er der blir vi alle voksne fordi vi må det, og det er trass alt mye i det at en kan hva en vil. Bedre er det kanskje å si at en kan hva en må kunne i en given situasjon. Tro nå ikke at dette er skryt, hoppet var gud bedre sikkerlig såre mangelfullt, bedømt etter nåtidens mål, men det var mer enn tilstrekkelig til å gi utseende av at jeg var verdig

DAGBOKSIDE 127 til å være dommer, og hensikten var oppnådd. Selve hopp- prestasjonene var forferdelige. Et par østlendinger som var hoppløpere fikk ikke lov til å være med, da dette utelukkende skulle være for vestlendinger eller østlendinger som ikke var hoppløpere. Etter endt løp skulle dommerne diskutere resultat ved et parhopp. Jeg hadde aldri i mitt liv stått i parhopp og det var sannsynligvis min feil at det gikk som det gikk. Vi satset og bang!! Smalt vi sammen i luften og datt ned som to høy sekker! Alminnelig jubel og klappsalver! Det var kanskje å avslutte løpet på den beste måte, allikevel. En søndag hadde noen av oss bestemt oss til å bestige Kolåstind på ski, det hadde ingen gjort før. Vi måtte da passere over et vrient stykke, der en meget bratt styrtning, som var så [...]stoppet at vi måtte hugge trinn i sne-isen og krabbe over med skiene som støtte stav. En av damene frøken Vindingstad ble svimmel på veien og måtte snu. Jeg hørte hun mumlet:

DAGBOKSIDE 128 Hvorfor har ikke gud skapt meg som de andre! Jeg kunde ikke svare henne på dette og vi skiltes. Denne turen var enestående for her var breer i bevegelse, dype is-skar som en ikke kunde se bunnen i, [...]ene broer over som klopper av sne. Og slik en utsikt! Hele det takkede og forrevne Sønmør lå under oss, topp i topp og langt mot øst. Romsdalsfjellene og ytterst ute iklingen glitret storhavet bakenfor øykransen i skjærgården! Det var vanskelig å skille lag med alt dette vakre men vi hadde plikt til å være ved sjøkanten til den og den tid så båten ikke skulde vente på oss. Jeg hadde dengang tatt meg av en ung dame som jeg senere kom til å kjenne ganske godt, Unni Frisak. Hun hadde den absolutte tiltro til meg, jeg tok begge våre dobbeltstaver under den ene armen og henne under den andre og så suste vi nedover, over brebroer og gjennom skavler over brebroer igjen, til vi med ett måtte stoppe opp for et underlig syn, som slett ikke var behagelig! Frøken Vindingstad kom stavrende oppover

DAGBOKSIDE 129 fra dalen dypt nede, denne omveien som vi hadde unngått ved å kravle over det skarpe brestupet. Jeg ble ille ved for jeg kjente frøken Vindingstad. Nå vilde hun til topp, koste hva koste vilde. Jeg var en slags leder av turen og jeg hadde avtalt med dampskipsselskapet at båten skulde gå da og da og at den ikke hadde plikt til å vente på folk som ikke kom i rett tid. Nå var frøken Vindingstad lærerinne ved en av byens private skoler og hun burde i allefall være på plass mandag morgen. Jeg forsøkte å tale henne tilrette og forklarte henne dette. Men hun vilde på toppen, øynene lyste av sta fanatisme. Jeg ble [...]ett ergerlig og satte avgårde nedover med frøken Frisak under armen. Det gikk fykende og lenge før kvelden var vi alle ombord igjen, alle unntatt frøken V. Kapteinen sa vi måtte gå for det var ingen fyrlykter på i leden hvor vi skulde drage og jeg kunde ikke be han vente lenger. Men jeg fikk store betenkeligheter. Jeg som leder av turen hadde ansvar for alle dem som var med, også halvforrykte fruentimmere. Jeg gikk i land igjen og vandret oppover med skiene på nakken, jeg kunde jo ikke vite om hun var kommet ned eller lå oppe i fjellet med brukne

DAGBOKSIDE 130 lemmer. Langt om lenge møtte jeg henne bærende på skiene sine. Da hun fikkse meg, slapp hun skiene ende ned i sneen og sakk sammen som en vaskefille og hulket frem: At De gjorde dette! Vi fikk losjert oss inn på en liten bondegård og jeg tilbrakte en lang og kjedelig søndags ettermiddag og mandag formiddag. Ingen ting å lese i og frøken V. ikke mye å snakke med da hun framleis var helt ute av kulør. Det pussigste var at dette mitt offer ble så rivende galt oppfattet i Aalesund. Noen smekret med tungen og fant at denne arkitekten visste nok å greie seg som fikk jentene på tomannshånd en hel natt, andre fant ut at vi var hemmelig forlovet og at det hele var arrangert, men mange eldre fant at det var nær en skandale at et ungt par på denne måten brøt med all sømmelighet! Slik er det å være oppofrende, på utakk er verdens lønn! Denne turen hendte etterat jeg var kommet tilbake fra England altså et par år senere, men jeg tar den med her allikevel. Vi utstrakte turene våre til også å omfatte vår, høst og sommerturer, men da var vi færre sammen, 4 - 6 personer og hadde det fint.

DAGBOKSIDE 131 På en slik tur hadde vi sånt vekslende vær at vi ble gjennombløtte, tørre igjen og gjennombløtte på ny, for igjen å bli blåst tørre. Men jeg tok også turer helt alene. Allerede da begynte denne følelse å gjøre seg gjeldende, å være helt og aldeles alene som med årene har utviklet seg så sterkt hos meg og som nå for tiden (1944) er blitt stagget av krigen som gjør at jeg på grunn mine elendige ører ikke trives ved å være alene fordi jeg ikke hører varslene om flyalarm, faren over, forvarsel og denslags, heller ikke alltid skytingen. En vårtur til Kolaas står særlig enda for meg. Jeg tok fjordbåten inn til Standal og vandret i det tiltagende tussmørke oppover mot Kolaas. Ettersom jeg gikk snevret fjellene seg mer og mer sammen og jeg fikk en knugende fornemmelse av å være alene i fjellene. Motivene var altfor overveldende, for sterk. Jeg hoppet med ett høyt i været, en rev løp så å si mellom beinene mine og vekk var den som en rød strek i [...] Mer og mer ble jeg trykket til jorden av denne mektige naturen. Vårbekkene sprutet nedover fjellsidene og det dampet svalt etter alle varme, solfylte

DAGBOKSIDE 132 dager. Det ble verre og verre med meg, jeg ble så trist som jeg bar all verdens synd og sorg på mine skuldre istedenfor en lett ryggsekk. Engang i Berlinertiden hadde jeg et øyeblikk følt noe lignende. Jeg skulde gå til en forelesning, dagen var som vanlig, jeg sto med ansiktet vendt mot vinduet. Da kom det med ett, dumpende over meg, jeg datt ned i en lenestol og gråt som et pisket skinn som en sier. Reiste meg forundret, tørket tårene og vandret til forelesningen, det hele var over likeså raskt som det var kommet. Men her var det tyngre. Jeg følte meg så absolutt alene, så liten og hjelpeløs og naturen så altfor overmektig. Fjellene omkring ruvet mesterlig i tussmørket og all den dampen som svevde omkring gjorde det tungt å puste. Jeg tror at denne turen satte et varig merke i mitt sinn. Siden har jeg følt denne tristheten og denne avmakten overfor naturen, enda dette er mot mitt lynne. Jeg er lett og glad til sinns og gjerne vil være munter og spøkefull, men livet har gjort sitt beste for å plukke meg fri for slike unoter.

DAGBOKSIDE 133 Neste morgen en søndag var det strøket vekk av meg. Om kvelden hadde jeg fått meg en hyggelig prat med Kolaasvandrer. Jeg tror han het Kristian eller Kristoffer. Vi var virkelig blitt goe venner og han var mer åpen enn bønder flest og særlig Sønnmørsbonden. Han dro fiske i sesongene og dyrket sin gård når han var hjemme. Han var også jeger og innbød meg kraftig til å gå på jakt med ham, rypejakt. Han hadde ingen hund, han var hund og jeg er selv og han skjøt rypene på bakken. Hvorfor ikke det? spurte han forbauset, det er mye lettere å skyte dem mens de ligger stille enn når de flyr! Han var også en skjønner av rypeegg og hadde seg mangen en fin eggepannekake av slike. Jeg var moralsk men han slo ut med sine barkete never, nok å ta av Fürst, nok å ta av! Kanskje han hadde rett, for det var over en mil til nærmeste gård og han eide alle fugler omkring. Tidlig neste morgen labbet vi ut for å bestige Kolaastind. Vi måtte være tidlig ute og vi gikk i

DAGBOKSIDE 134 tau. Klokka 9 satt vi på toppen, det var [...]ndt plass til oss begge og så på solhavet og snehavet og den lyseblå skinnende himmelen! Det var så stille at fyrstikkene brente helt ut etterat jeg hadde kveiket i snadda. På hjemturen hadde vi somlet forlenge. Engang gikk jeg gjennom skaret og datt ned i [...]kjerret til over armene og det var et farlig mas å komme opp igjen. Og nå bar det under med oss gang på gang og vi var nesten halvdøde før vi fikk fast grunn under føttene. En annen tur av en hel annen sort var min bestigning av Slogen ved Øye. Med rutebåten tok jeg inn, fikk tak i en fører en sprek kar, og langet i vei. Det er ingen kunst å bestige Slogen, bare et legemlig arbeid. Den reiser seg 5000 fot rett opp fra sjøen og det siste stykke er steilt men så lett at en ikke kan snakke om klatring. Men denne toppen fanger lett tåken og da er en ille ute. Og jeg måtte ta rutebåten hjem igjen samme dag. Vi begynte å kappgå, føreren og jeg. Jeg var i ypperlig form men han var seig han også, liten lett som et ekorn og spenstig. Hissigere og hissigere

DAGBOKSIDE 135 gikk vi på og jeg måtte innrømme at han slo meg oppover. På toppen av Slogen er det også svært liten plass, her ser vi rett ned i den trange Nordangsfjorden på den ene siden og over på de steile Romsdals fjellene på den andre siden og mot vest glitrer igjen det uendelige havet. Slogen er en fin topp, men det er mange som ikke greier den steile oppstigningen. På nedturen vilde jeg ikke la meg slå. Etterat vi var kommet fri av de verste stedene på toppen kom vi ut på en fast snebre, bratt som et unnarenn i en skibakke og lang som evigheten. Jeg lot det stå til og sklidde utover. Gud fader for en fart, men jeg holdt da balansen. Dette kunde ikke føreren greie, han ble langt etter. Da vi skiltes trykket vi hverandres hånd under gjensidig aktelse og respekt og skiltes som de beste venner. På Øye hotel ventet det meg en middag med spesialiteten Bacalao, tilbords på ekte spanskt vis med olje, rød pepper og tomater, en herlig spise, men fet og bare for mannfolk.

DAGBOKSIDE 136 Fra denne tiden har jeg funnet noen opptegnelser gjort i England hvor jeg kom mellom 2 opphold i Aalesund. Jeg ser derav at jeg har hatt etpar forelskelser som tok hardt på meg, men som jeg nå ikke kan si har satt noe spor i meg – Boken eller opptegnelsene er nokså sentimentale og jeg ser ut til å være ganske medtatt. Jeg er også svært opptatt av den saken som jeg før har referert om de 100 kronene som ikke kom til rette. Jeg skulde en tur hjem langs kysten som må ha vært stemningsfull og romantisk, senhøstes og måneskinn og drømmer om de etterlatte elskende i Aalesund. Kom innom Bergen hvor jeg tilbragte en herlig tid hos min venn Hammer, spiste i hans vakre hjem i Sandviken og kjørte med hans røde Rover utover eller innover landet. Hammer var en kjernekar, han kalte seg sjøl for en eikestubbe, her ser du en eikestubbe, far, som du kan lite på! Han døde altfor tidlig visstnok av lungebetendelse. Turen gikk også innom Stavanger hvor jeg besøkte min fetter Gustav Arentz og hilste på

DAGBOKSIDE 137 min vakre kusine Edel og vi ble visst nokså betatt av hverandre. Dagboken gir opplysninger om at jeg da båten rundet Lindesnes hadde bestemt meg til å utvandre til Sydamerika. Jeg tror ikke at jeg iallefall for fullt alvor har tenkt på å dra ut av landet, slik hjemve som jeg får før eller senere, når jeg er utenfor Norges grenser, men en gang senere var det på nære nippet, Eckbo hadde alt kjøpt billett og animerte meg sterkt, Kielland var i Buenos aires og Morgenstierne i New York og Eckbo altså på vei til Sydamerika han også. Eckbo ble borte i mangfoldige år og det varte lenge før vi møttes igjen. ++

Kapittel 5

England Da jeg kom hjem forberedte jeg meg til å reise til England. Jeg hadde truffet ingeniør Maurits Hansen som hadde 2 døtre hvorav den ene Aagot, straks vant mitt hjerte. Hun var ikke noen skjønnhet, men søt beskjeden og trofast. Chr. hadde bygget villa for M. H. Vi var stadig der,

DAGBOKSIDE 138 eller på hans landsted Fredheim oppe i Skedsmo. Likesom vi var invitert til å være med på hans hytte oppe i Østerdalen. Vi var der 2 ganger Chr. og jeg. Ing. M. H. var en stor industriherre og hadde blant annet store aktiepartier i Nitedal Tendstikkfabrikk hvor han også dengang var disponent. Gjennom ham fikk jeg ordnet med mine pengesaker i London. Nitedal var en verdensomspennende virksomhet dengang og hadde et filialkontor i London, Lloyds avenue 4, bestyrer Oscar Christophersen. Jeg hadde også anbefalinger fra J. R. Juels svigerfar grosserer Jacobsen i Fredrikstad og fra advokat Alexander Nansen til hans bror Fridtjof som dengang var Norges minister i England. Den 7. januar 1907 dro jeg i en isende kald nordavind ut fjorden med en Wilsonbåt, bound for England. Sjøsyk som vanlig! Tåke og forsinkelser til Hull, traff blant andre Johan Johansen og advokat Arne Ryhg som jeg kamperte sammen med i den første tiden i London. Jeg gjorde straks visitt

DAGBOKSIDE 139 til Christophersen og siden den tiden var vi venner for hele livet. Like til han døde i 1941 eller 1942. London imponerte meg veldig og tiltalte meg overmåte. Jeg fikk ingenting å gjøre den første tiden, men det gjorde ingenting for jeg hadde dagen fullt besatt med å studere byen og besøke alle dens herlige kunstskatter. Jeg pleide å gå ut om morgenen uten å vite hvor jeg kom hen. Jeg gikk i en bestemt retning en time - 2 timer så stoppet jeg tok frem kartet og orienterte meg hvor jeg var. Loset meg så tilbake igjen og ikke samme vei. Det var en morsom øvelse. Eller jeg satt på British Museums veldige bibliotek og studerte eller jeg gikk i museum, eller jeg bare enkelt gikk på gaten og nødt livet. Her forfattet jeg den før omtalte dagbok som jeg dessverre nå må smile av, så høytidsfull og sentimental er den. Det er vel ikke noe å smile av, slik følte jeg det dengang, jeg lurer på om det ikke ganske enkelt var en form for hjemve

DAGBOKSIDE 140 som jeg stadig er plaget av. Endelig fikk jeg noe å gjøre hos Johnston arkitekt, Denmark Hall. Det var ikke videre til kontor men jeg trivdes godt der og hadde det hyggelig. Irlenderen Mac-Dowell og løpegutten Cecil Aubery Watt var kontorpersonalet. Arkitekten så vi ikke stort til. I England var det slik at den som vilde inn på et kontor måtte betale en premie. Jeg skulde betale 50 pund en 900 kr. Det vilde jeg ikke derfor drøyde det så lenge før jeg fikk noe å gjøre. Hos Johnston gikk jeg uten betaling men betalte ikke noe heller. Mrs. Johnston var en vakker, rødhåret irlenderinne. Hver morgen i begynnelsen kom hun styrtende til og lukket opp for meg når jeg hadde slått med dørhammeren på døren. Jeg ble litt innbilsk til jeg fikk en kald dusj en morgen. Hun sa: Kjære herr Fürst, vær så vennlig ikke å bruke the postmans knock, når de banker på! Det viste seg at postmannen slo 2 korte harde slag med dørhammeren og at fruen

DAGBOKSIDE 141 lengtet seg syk etter brev fra Irland. Mac-Dowell var en fullblods irlender, naiv, lettlivet og musikalsk. Han var overbevist at England skyldte sitt verdensherredømme at engelskmennene trodde på gud og levet et sedelig liv i motsetning til alle andre folkeslag. Her var han urokkelig i sine påstander. Løpegutten Watt var 14 år. Han var visstnok meget folkelig. Han var hos oss om formiddagen så gikk han til en familie og spiste gratis middag og så gikk han på skolen. Men da Watt var sulten hadde han ordnet det slik at han etter å ha spist det ene sted gikk direkte til et annet sted og nok en gang fikk middag. En skulde ikke se det på stakkaren forresten, tynn og mager som han var. Jeg spurte han om han visste hvor Norge var. Uten å blunke svarte han: Ah, just opposite Mexico! Hovedstaden i Frankrike? Kjapt Ah! Berlin! Men han kunde alt om Robin Hood! Der vi gikk og drev før jeg kom på dette kontoret spurte Ryhg om jeg vilde følge

DAGBOKSIDE 142 på en svipptur til Paris. Jo gjerne. Men der likte jeg meg ikke. Vi ble antastet av mannfolk som kom bak på oss og kilte oss på leggene med en tynn stokk, vi ble snytt opp i stry hvor de kunne komme til, hundekaldt var det og Paris virket på meg som en stor landsby etter Londons kjempearealer. Vi besøkte min fars venn Wleiegil som måtte invitere oss til middag, det var derfor vi søkte han opp. En pussig liten hendelse: Ryhg skulde hilse på en kamerat og vi gikk til hans adresse. Nå snakket Ryhg forholdsvis flytende fransk, mens jeg ikke kunde mer fransk enn jeg kunne italiensk. Vertinnen brøt ut i en ordflom, men Ryhg forsto ingenting og tilslutt gikk han fortvilet sin vei. Da vi kom ut på gaten lo jeg av ham og sa: Skjønte De (alltid De aldri du) virkelig ikke hva hun sa? Nei gjorde De det? Spurte Ryhg spydig. Selvsagt sa jeg Christensen bodde ikke hos henne lenger, han var dradd til Norge på juleferie og det var uvisst når han kom tilbake! Litt bløff var det fra min side men jeg hadde sett på kjærringa og hun hadde en slik mimikk og slike talende artikulasjoner at måten det

DAGBOKSIDE 143 gikk frem bare av det. Da oppfattet jeg enkelte ord som Norge, julen, reise etc. og så var det lett å legge sammen, især da han ikke var der i losjiet lenger. En dag kom min fetter pelsvarehandler Anders Becker og hilste på meg. Han spurte om jeg vilde være hans gjest hver mandag. Jeg foreslo hver annen og han visste ikke alt det gode han skulde traktere meg med. Hans eneste og alt oppslukende samtaleemne var hans unge, tyske kone, som han var voldsomt betatt av og aldri kunde la være å snakke om, han var en rørende, trofast kar, som jeg satte stor pris på. Men hans engelsk var fantastisk. Ved et senere høve hjemme i Norge skulle han og jeg underholde en russer Andreas spanderte middag. Midt på bordet tronte et veldig fat med hummer. Andreas brølte (han brølte alltid når han snakket engelsk) Do you like Humler, she is living downshores at Kristiania fjord? Russeren så en smule se desorientert ut. Likeså senere da Andreas med [...]røst slynger ut: Do you have had high – fiver? Han mente høyfeber, men det kunde ikke

DAGBOKSIDE 144 russeren vite. Han foretrakk å fortære store masser av «the Humler»! Andreas og jeg var gode venner og vi hadde oss mangen hyggelig prat sammen. Christian og jeg tegnet hans villa Th. Heftyes gt 21 og vi fikk Sundts premie for denne bygning, det var en oppmuntring. En dag kom den elskelige Christophersen og spurte om jeg vilde bo sammen med ham og skipsreder Erling Monsen i deres andre hus ved Sunburry on Thames. Det var selvsagt ikke nei i min munn. Sunburry var en liten flekk som lå i nærheten av Hampton D[...] P[...]. Hagen som var [...]tiv strakte seg ned til Thames river. Her hadde vi 3 båter til vår disposisjon, en stor seilbåt med papegøyeseil og senket kjøl, en dobbeltsculler og en kano. Her blomstret jeg opp igjen, fikk god mat og drev en bråte sport. Vi skulde f[...] dele likt men jeg har inntrykk av at de to andre betalte brorparten av utgiftene. På grunn av de lange avstandene ( 1 ½ time for meg å nå kontoret) begynte

DAGBOKSIDE 145 Kontortiden først kl. 10 men varte til kl. 5 (17). Vi spiste middag kl. ½ 7 og det skal jeg si var kraftige måltider. Etterpå var det enten å sykle ro eller seile. Der lærte jeg England å kjenne og der tapte jeg mitt hjerte til dette underlige, gammeldagse, hederlige tradisjonsrike landet. Jeg var i nesten 3 år i Tyskland og lærte ikke ordentlig tysk. Jeg var 7 måneder i London og da jeg reiste snakket jeg så lett engelsk som jeg nå snakker norsk. Det som tiltalte meg så herlig var at hver mann fikk være seg selv i England. Ingen brydde seg om å blande seg opp i ens affærer og alle folk var like. Ingen servilitet, men heller ingen hovmodighet. Aldri har jeg møtt forsøk på snyting i England. Det lå under folkets verdighet. Og så vakkert som landet er med sine bakkeformer sine lave åser sine Dickenske vertshus med røde trekkgardiner i de lave skjenkestuene som sikkert var mange hundre år gamle. Og slik fuglesang! Og gikk tur på Thames river! En tur som står i en særstilling var den til kapproingen på Themsen hvor all verdens nasjoner møttes til dyst

DAGBOKSIDE 146 (Henley). Christophersen og jeg tok dobbeltsculleren og rodde oppover river Thames i 2 dager. Det var for meg en ualminnelig rotur. Da landskapet var så flatt vridde floden seg som en ål gjennom myren og vi rodde sikkert 5 km for å svømme 2. Men morsomt var det. Overalt tusenårig kultur, slotter, herreseter, veldige gamle eiketrær koselige hus og grøn[...]. Fordi luften er så fuktig i England får gresset samme kraftige grønne farge som på vestkysten av Norge. Løpene var veldig interessante for meg som gammel roer men jeg skal si, vi hadde bedre baner. Her var den ikke engang rett, men gikk i en svak bue, likesom den var staket opp med svære stolper. Firerne uten coks (stroken styrte med en line om tærne.) hadde vanskelig for å klare seg uten å kollidere med disse stoplene, særlig slo årebladene mot dem. Sensasjonen var dette år at et 4 lag fra Gent i Holland seiret i hovedløpet. Dette var noe som vedkom hele

DAGBOKSIDE 147 England og skuffelsen var stor og dyp. Etter endt løp datt både 3’ ern og stroken sammen og måtte bæres ut av båten som to høysekker. Hva enten det nå var av overanstrengelse eller skuffelse eller begge deler i forening. Det siste var vel det rimeligste for det vilde ikke være godt å være disse karene etter dette nederlaget. Da vi skulde dra nedover igjen traff vi frøken Henriksen en kusine av Chr og søster av H. som siden ble adm.dir. i Amerikalinjen. Det var betegnende for den tids etikette (1907) at jeg skulde gjøre mitt fornødne under turen nedover men jeg kunde ikke be dama snu seg (utenkelig) eller be om å få gå iland på hovedøya. Jeg led i sannhet de bitreste kvaler, og så ganske unødvendig, forekommer det meg nå. Hadde det vært i dag blant ungdommen hadde det sikkert ikke vært vanskeligheter. «Hei [...], kjør i land, jeg må bak en busk. Litt kvikt! Vi satte seil og drev nedover og nødt livet. På kontoret hadde vi ganske mye å

DAGBOKSIDE 148 gjøre med land distriktene Sussex og Surrey. Mack-Dowell og jeg dro omkring på de gamle herresetene og målte opp og dividerte. Overalt støtte jeg på gammel kultur og fedres verk men også mye som sto stille og var blitt mosegrodd og tornerose-aktig. Engang kom vi til et stort gammelt herresete. Det var meget for stort for den taslingen som bodde der og nærmest virket litt halvtomset. Men bygge på skulde han. Vi målte opp og sto i det. Med en gang strømmet det en fylde av toner inn til oss. Jeg lyttet forbauset: Spille kan han da i allefall! – Pianola! Sa Mack-Dowell foraktelig. Vi ble buden inn til te, middag fikk vi ikke. Her så jeg for første gang gammel engelsk te oppdekking. Svære, vektige sølvkanner, sølvbrett, sølvskåler og sølvbrett, løvtynne skorpeløse sandwitcher, bitte små gjennomsiktige kopper alt nydelig, men noe overlesset i stilen. Hver gang vi skulle ha en ny kopp te, og fra eierens side gjentok det seg 6 – 7 ganger, ble den gamle tebeholdningen i sølvkannen helt ut og ny te trukket. Og hvilken te! Jeg har ellers aldri brydd meg om te, men her forsto jeg at det engelske samfunn

DAGBOKSIDE 149 blir henfallen til te og at deres diktere skriver vers om denne gudedrikken. Bare duften av den var herlig og smaken var som flytende blomster. Men mannen selv virket som absolutt siste skudd av en ut åndende slekt, han var en vissen halvgammel ungkar som altså underholdt seg ved å spille på Pianola. En annen tur vi gjorde var til et bindingsverk hus oppført 1450 og temmelig uendret. Det var en opplevelse. Likeså labaen som vi også hilste på. Han var som tatt ut av Dickens, rødmusset trivelig, jovial, hvithåret, blankpolert rød skalle og han gjorde ikke annet enn å spise sove og slå sin gressplen. Det siste gjorde han hver eneste dag så å si året runt og plenen var da også den fineste [...] en kunde se for sine øyne. Men også her manglet det noe han levet av samfundet, han var absolutt passiv, han presterte ingenting, men kan hende han hadde faret over de vide hav i sin ungdom og manndom, nå nød sitt otium cum dignitate. ++ Jo. England var et skjønt land for meg.

DAGBOKSIDE 150 Jeg skulde gjerne ha bodd der resten av mitt liv. Jeg er gla jeg ikke gjorde det for før eller senere vilde denne sviende hjemveen komme over meg og knuge meg til jorden. Sunburry on Thames lå som sagt klemt langs ved floden. Om søndagen var det et yrende liv av unge damer og herrer som staket seg opp og ned over floden i sine punts, flatbyggede båter eller prammer av mahogny, som ble drevet av sted med en lang stake. Jeg skal si, den engelske ungdommen var ikke stiv eller tilbakeholdende på disse sine søndagsutflukter på floden. De staket til land, bredte ut sine pledd, spiste sin niste og la seg til å hvile. Og snart var kyssingen i gang. En skulde aldri ha sett slik en kyssing! Helt usjenert lå de tett sammen og rundkysset hverandre som lå de hjemme i sine senger for nedtrukne gardiner. Det var noe naivt og sundt og naturlig over denne kjælingen, ingen tok skade av den og ingen tok seg nær av den. Men mitt syn på engelskmennene har blitt et annet. Jeg likte dem ennå bedre enn før. Chr. og ego forsøkte oss også på en kapproing. Vi

DAGBOKSIDE 151 klarte oss opp i finalen men fikk da selv på [...] – tapte med en snau båtlengde. Og betegnende for engelsk sport var denne uhyre likegyldige ting printet ned i Times dagen etter, med navn – tid – og nummeret på heatet. Våre seilturer på floden var nærmest komiske, fant jeg, men koselige. Vi hadde moro med Chr. Monsen og jeg. Han var svært nervøst anlagt og fikk et sjokk hvergang vi kjørte på grunn. Det var litt å få sjokk av for Monsen hadde gitt meg utsyn så jeg slapp senkekjølen ned og boms kjørte vi på. Ved å heve kjølen opp igjen gled vi av igjen. Monsen var stor skibsreder og satt i mangfoldige forretninger inne i City. Han overrasket meg mange år etter ved å oversette Snorresagaen sammen med en engelskmann Smith og det må ha vært et Herkulesarbeid. Vi hadde det koselig og hyggelig sammen og de to andre visste ikke hva godt de skulde gjøre meg. Men jeg hadde ikke råd til å bo i England lenger. Jeg hadde arvet noen tusen kroner etter tante Charlotte, en søster av far og det var for disse penger jeg bodde i England. Jeg måtte tenke på hjemreisen

DAGBOKSIDE 152 og skrev til Christian om han hadde bruk for meg og det hadde han i høy grad, skrev han.

Kapittel 6

Familie- og arbeidsliv før første verdenskrig Avskjedens stund nærmet seg med sterke skritt. Jeg var bedrøvet over å måtte reise fra England hvor jeg hadde likt meg så godt og hvor jeg hadde truffet så mange hyggelige venner. Men jeg kunde ikke spille miljonær og å få lønnet arbeid viste seg umulig. Etter en flott festmiddag som Monsen holdt dro jeg nordover til Skottland, besøkte Edinburgh og tenkte på John Knox, Cromwell, Maria Stuart, Darnley og Bothwell. Mitt engelsk liknet svært på det skotske og jeg syntes skottlenderne minnet sterkt om nordmenn. Jeg besøkte også Aberdeen, hvor det hersket granitttvang som her i Norge murtvang. Utbyttet var stort og jeg fikk utvidet mine tekniske kunnskaper, men vakkert var det ikke. Tok så tilbake til New Castle on Tyne og dro med en norsk båt til Aalesund via Stavanger og Bergen. Jeg traff på en merkelig kaptein som var så innbitt rasende på tyskere at han lempet 2 av dem ut av lugaren deres og ga meg den til enebruk, hvorover jeg selvsagt var henrykt. Chr. hadde losjert seg inn i et etablissement som

DAGBOKSIDE 153 bar det klingende navn «Middagsstedet». Som navnet antyder var det spiselokale og kjøkken i 1ste etasje men kvisten dannet et stort rom som vi hadde til kombinert kontor og soverom. Huset og stedet var grusomt. Fra vårt vindu hadde jeg utsikt til døren og her yndet kokka å rense fisken som vi skulde ha til middag. Utover steinene la hun stykkene til tørk og omkring var det fotdyp søle og avfall. Huset var bygget som et skur og taket var av bølgeblikk med yttersiden av blikket mot friluft og innersiden mot oss. Følgen var at når det regnet trommet dråpene slik på taket at vi ikke kunde snakke og å telefonere var helt utelukket. Chr. hadde tatt av i den tiden jeg var borte. Han var plaget av magesmerter og det var ikke underlig for maten var under all kritikk. En dag jeg hadde vært ute på inspeksjon kom jeg inn i kontor – soverommet. Der var en forferdelig stank og ved ovnen sto Chr. i bare skjorten og målte 1 meter, 2 meter, 3 meter --- Han holdt på å måle ut lengden på en bendelorm, han nettopp hadde fått ut av seg. Dessverre hadde han ikke fått hodet med, så det begynte på samme måten

DAGBOKSIDE 154 om igjen senere. Han var allerede da begynt å bli ufrisk. Men han kunde ikke fornekte seg. Han skulde være den kjekke mannen og tok hver dag sitt håndkle og spaserte demonstrativt ut på vestsiden av byen, hvor han stupte i Atlanterhavets tide bølger, noe som han selvsagt ikke hadde godt av. Etter tilbakekomsten tok vi opp turene våre, sommer høst og vår og hadde mange strålende dager inne i Sønnmørsalpene. Her begynte jeg mer og mer å interessere meg for frøken Unni Frisak som var datter av daværende sorenskriver Henrik Leganger Frisak og frue Betty Laura f. Fyhn. Første gang jeg så Unni Frisak var på en sommertur, hun var da 16 år gammel og hadde to lange fletter nedover ryggen. Jeg forundret meg over hennes stahet, en ung pike som vilde gå sine egne veier, så Gløersen måtte gå og hente henne tilbake på den rette vei, etter at hun hadde sinket oss over en halv time. Jeg overtok litt etter hvert kontoret i Aalesund og Christian dro til Kristiania etterat han hadde sikret seg arkitektarbeidet ved det oppførendes Molde Bank og Festivitetslokale. Han kom bare på snarvisitter

DAGBOKSIDE 155 til Aalesund igjen. Snart som mulig flyttet jeg fra det grusomme Middagshuset; endelig – det var meget vanskelig – fikk jeg overta et rom etter arkitekt Schytte-Berg, som skulde dra tilbake til Trondhjem. Han hadde ikke utmerket seg med å gjøre rent der, og det så forferdelig ut. Bare av medisinflasker ryddet jeg vekk over 50 stykker og i mange dager var jeg på vakt og fakte etter fluer som jeg smekket i hundrevis. Her inne på Nørve likte jeg meg særs godt. Det var den vakreste utsyn fra mitt stuevindu inn mot de kjære fjellene mine og jeg hadde fått gjort det så lunt og hyggelig som gjørlig var lunt er kanskje mer å oppfatte billedlig, for rommet var alt annet enn lunt. I taket hang en svær kontorlampe, petroleum og i hjørnet mot vest sto mine 1,50 m lange, tunge tegneruller på 20 og 30 m papirlengde. En kveld røk det opp til en vestastorm, det var den verste vind[...], like inn fra storhavet. Første begynte parafinlampen å svaie av vindretningen mer og mer, så jeg tilslutt var redd den skulde hoppe av kroken, så med et brak braste den ene tegnerullen i gulvet, blåst omkull

DAGBOKSIDE 156 inn i rommet. Og enda lå dette huset lunt til, langt inne på landet. Her begynte jeg for alvor å sysle med literære saker. Det gikk skitt med frøken Frisak og meg, jeg trodde hun var gla i en annen mann og som alle diktere måtte jeg ha utløp for mine stemninger. Det var ikke mitt første produkt. Allerede under innflytelse av min platoniske forelskelse i Dagny Durban hadde jeg i Berlin skrevet en fortelling hvor jeg tror helten hette Jan Skar og det var selvsagt meg. Dessverre har jeg aldri samlet større på mine utgytelser, men rart skulde det ha vært å lese disse to manuskriptene, jeg er sikker på de var både søte og sentimentale, men kanskje hadde de begge noe ungt og umiddelbart over seg. Vi hadde slått oss sammen endel fl[...] fullmektiger, senere høyesterettsdommer [...]sen blant andre, fullmektig Christie, en postfullmektig og jeg og vi spiste et ganske bra sted. Når vi fikk fersk torsk med særskilt kokt lever og rogn i eddik spleiset vi til et par flasker Palestina-rødvin til 95 øre pr. flaske og den var ganske drikkelig.

DAGBOKSIDE 157 Som et intermesso må jeg [...] kalle mitt samvær med overingeniør Michael Leegaard i Aalesund. Han var ansatt i havnevesenet og kom med dennes båt om sommeren til Aalesund, hvor han slo opp sitt [...] i byen. Heller ikke han kunde få losji i selve Aalesund så han fikk seg et rom litt lenger inne på landet. Han spurte om jeg ikke vilde spise sammen med han her og til middag. Det vilde jeg selvsagt gjerne og vi spiste og drakk «åndsvakt øl» som det den gang het og diskuterte. Her kom jeg for første gang i berøring med en aktiv foreningsmann og politiker. Dessverre har jeg aldri kunnet samle noe interesse omkring politikken, sannsynligvis på grunn av mine svake ører. Hele min slekt, min far, mine onkler og hele den generasjonen var konservative og uniontro borgere, som fant det naturlig å se det beste i det bestående. Leegaard var inne på noe helt nytt. Han ville danne et helt uavhengig parti som skulde revolusjonere vår hjemlige politikk.

DAGBOKSIDE 158 Jeg hørte med fornøyelse på ham, men jeg var ikke videre interessert. Leegaard kom som en vil huske på Stortinget, hvor han ikke gjorde videre furore. Men i foreningslivet har han satt sterke spor. Han ble æresmedlem av P. F. og var en av stifterne av teknisk Museum. Like til sin død var han en trofast venn. Han holdt små lekre middager for sine venner, med eksentrisk mat og gode viner. Her traff jeg blant andre Jervell arkitekt Torolf Prytz, professor overlege Kr. Brandt, overingeniør Robert Pihl, alle folk betydelig eldre enn jeg, men jeg har aldri hatt vanskelig for å hygge meg sammen med eldre mannfolk. Siste gang jeg møtte Leegaard var like før han døde. Jeg synes det er trist og sørgelig å se igjen sine venner, når døden har satt sitt stempel på dem. Det var tydelig at Leegaard ikke hadde mange måneder å leve. +++ Arbeidet ved Molde bank og Festivitetslokale var begynt. En dag brakte Chr. pr. brev på bane om jeg ikke burde komme dit som bygningsfører: den som er mellommannen mellom byggherren og arkitekten. Like etter fikk jeg forespørsel om jeg vilde komme til

DAGBOKSIDE 159 konferanse med byggekomiteen. Jeg dro da oppover og resultatet var at jeg ble ansatt, men at jeg skulde utforme mine krav i detalj og sette opp forslag til kontrakt. Jeg likte meg særs godt den første gangen jeg var på Molde og jeg vandret rundt i den lille byen og så meg om. Senere hørte jeg at jeg hadde vakt en viss oppsikt for brunere mann hadde aldri opptrådt på Moldes gater og det som forbauset var at brunheten var så stor så tidlig på året, i mars måned. Men vi hadde ikke gjort annet enn å ligge inne i fjellene såsant det var høve til det og en kan si det var et par måneder på en skibrunhet. Jeg sendte mitt svar og fikk telegram at betingelsen var godtatt og at jeg var ansatt fra den og den datum. Da vi kom til middags bordet og hadde satt oss allesammen ropte telegraffullmektigen «Gratulerer med ansettelsen på Molde!» Hva pokker har De (alltid De) med det å gjøre, har De ikke taushetsplikt?». Aldri har jeg sett en så blodrød og fortvilet mann! Men jeg var virkelig ergerlig og det passet meg ikke at kreti og pleti visste at

DAGBOKSIDE 160 jeg skulde forlate Aalesund, særlig hadde jeg et par små[...] og [...] byggherrer, som vilde følt seg meget br[...]trodde om de fikk vite at jeg om en måned eller to skulde reise fra byggene deres. Jeg fikk ingen greie på frøken Frisak. Jeg ville gjerne forlove meg med henne, men hun var som en mimose som trakk seg sammen og inn i seg selv. Vi var støtt sammen på turer, på kino på spaserturer. Hun var virkelig bedørende. Hun var 19 år, brun som en italjenerinne og kledd i brunt fra topp til tå, jeg kalte henne Gyldenlakken. Jeg håpet at hennes sinne skulde bli vekket av at jeg skulde reise fra henne, men det så ikke slik ut. Og nå fulgte en opprivende tid for meg. Jeg fridde og hun sa ja, men en stund etterpå gjorde hun det forbi igjen. Slik gikk det fire fem ganger og da jeg 1ste mai 1908 reiste til Molde var jeg pokker ikke sikker på om vi var forlovet eller ikke. +++ På Molde fikk jeg mer enn nok å gjøre. Jeg fikk meg losji langt inne på landet på en gård som hette Fugelstvedt eller noe

DAGBOKSIDE 161 liknende. Det var 20 minutter å gå, men turen var så vakker at det var bare en fornøyelse. På denne gården levde de forresten som i middelalderen. Mannen fortalte meg at de var sjølhjulpne med det meste av det de trengte, de hadde egen kvern og aldri mindre enn ett års kornforråd på stabburet. En sløret sommerkveld da jeg vandret hjem traff jeg midt i den temmelig lange bakken opp til gården en bondejente som slepte på to tunge kofferter og som var oppløst av varme og strev. Jeg tok koffertene hennes og vi kom i prat sammen. Hun var underlig sjenert og tafatt, skulde være tjenestejente på gården og var foreløpig festet for ½ år. Siden fikk jeg vite fra annet hold at jenta var «kommet på prøve»; en skikk fra middelalderen. Slekten skulde for alt ikke ødes. Derfor var det nødvendig at kona til gårdgutten kunde få barn. Og den praktiske måten å undersøke dette var at gutten og jenta kom sammen. Ble hun fruktsommelig var alt iorden, fikk hun ikke antydninger til barn var det farvel og adjø, meget praktisk for gård-

DAGBOKSIDE 162 gutten men mindre morsomt for jenta, hvis hun ikke kunde øke slekten. Hensynsløst syntes meg også at de ikke hadde sendt hest og kjerre etter henne, eller iallefall møtt henne, men kanskje det ikke var passende å vise seg for ivrige. Når jeg tenker tilbake på denne gården var det merkelig at jeg aldri gikk over husene sammen med mannen, jeg tror ikke jeg var andre steder enn i mitt rom og på kjøkkenet hvor jeg betalte husleien. Det er blant annet slikt jeg bebreider meg nå. Så måndeder tenkte jeg på Bjørnsons dikt og hans liv her og inne på Nesset i Romsdalen. [...] for meg hele familien Dahl eller Dahll som dem skrev seg. Hva jeg har å takke den familien for det er ikke lite. Enda det var trangt om plass og ikke overflod av næring var det alltid åpent hus her og jeg kom og gikk som en sønn i huset. Utallige er de hyggelige stundene jeg tilbrakte der og alle likefra fru Dahl selv til lille Benny ble mine venner for livet. Jeg traff også to menn som jeg fikk til venner resten av vårt liv: Daværende løytnant Carl G. Fleicher og sorenskriverfullmektig Fr. Wildhagen. Vi tre dannet en forening uten lover og paragrafer som vi kalte «bordets gleder» fordi vi drev en masse gy[...]

DAGBOKSIDE 163 med et gebreklig bord. Vi spiste sammen og drakk kaffe sammen hos «Søstrene Eide» et spisested som var godt og solid og som lå like ved Dahls hus. Fleicher ble som kjent general i den norske arme og døde i fjor i Kanada, Wildhagen er overrettsdommer i Trondhjem for tiden. Vi dro ut på tur. Men det ble ikke som i Aalesund. En søndag ble jeg forbauset over å få besøk fra Aalesund, det var Magrete Dahll og Unni Frisak. Vi andre skulde på tur og de ble med. På denne turen ble vi forlovet igjen, men jeg kan ikke holde dette riktig ut fra hverandre for vi regner vår endelige forlovelse for å være fullbyrdet den 10. juni 1908 ved Røbek i nærheten av Aalesund. Iallefall syntes jeg hun var svært søt, hun hadde en lilla bluse på seg og den hadde en stor rustflekk på høyre skulder bak, men det gjorde ingen verdens ting. Stakkars Christian det gikk ikke bedre for ham nå heller. Han skulde egentlig ha levert samtlige tegninger til Molde bank og Festivitetslokale, men jeg gjorde dem alle, det var jo nokså bekvemt, til og med samtlige møbler tegnet jeg, jeg var frekk som bare dengang, eller kanskje det var det at vilde en ha noe gjort måtte

DAGBOKSIDE 164 en gjøre det sjøl, både tegningen bestillingen og tilsynet. På Molde gjorde jeg min svenneprøve som murer. På byggets tomt sto en gammel, over bod, her hadde jeg kontor og her murte jeg opp med megen flid og med stort arbeid den oppgaven som jeg hadde fått av nemnda: «At opmure to vinduspillarer til 2 ½ sten tyk mur, som dekkes med like bue av 2 stens høide samt utførelse av putsprøve bestaaende av et grunnparti.» Jeg erholdt følgende karakterer: For prøvestykket er givet Karakteren. Godt For Handfærdighet……………………………Godt For tegning………………………………………..Utmerket godt Hvoretter jeg høytideligen i overensstemmelse med den af os førte Protokol erklærer ham for Svend at være i murerfaget og med aller ham nærværende svendebrev». Utvist på Molde 10. oktober 1908. Dette svennebrev er jeg meget stolt av og det henger idag på mitt kontor i gullramme, et pompøst dokument, prydet med en merkelig ornamentikk. Å bygningsfører var noe helt nytt

DAGBOKSIDE 165 for meg, et arbeid som jeg likte særs godt. I midlertid var vi da endelig blitt offentlig forlovet Unni og jeg. Vi har ingen virkelig forlovelsesdag som vi kan feire men regner som sagt at vi ble forlovet 10. juni 1908 ved Røbek nær Aalesund. Nå begynte en eiendommelig reisetid for meg frem og tilbake til Aalesund – Molde. Hver lørdag tok jeg med kubåten Nordfjord til Aalesund, en reise på fire timer. Jeg tror taksten var 1.20 for turen men jeg er ikke sikker. Nordfjord var en eldgammel trebåt som rugget og seg avgårde og nesten aldri hadde passasjerer. Men jeg elsket denne båten over alt fordi den fikk meg til min pike. Jeg var uenderlig gla i henne og lykkelig over at jeg skulde ende min omflakkende tilværelse og få være under eget bord. Jeg hadde ikke noe intimt kjennskap til damer og særlig ikke hva dengangen mellom forlovede angår, og jeg syntes min forlovede var ualminnelig sky og tilbakeholdende, noe jeg fant merkelig og allikevel yndig og storartet, mimosen som lukket seg ved berøringen.

DAGBOKSIDE 166 Jeg begynte å tenke hardt på, hva jeg nå skulle gjøre for å komme meg i gang med en selvstendig virksomhet. Jeg tenkte på mange ting, men ble stående ved at jeg skulde nedsette meg i Stavanger, som jeg hadde inntrykk av var en driftig og blomstrende by med få eller ingen arkitekter. Jeg skrev til fetter Gustav (Arentz) direktør for Tou bryggeri og en stor mann i Stavanger. Han var ikke så helt begeistret for planen. Han hadde nokså mange innvendinger å gjøre, hvilket dengang forbauset meg ikke så lite. Men som jeg nå levende kan fatte. Gustav var som rimelig kan være meget engstelig for at jeg ikke skulde klare meg og vilde bli ham til byrde, og han hadde sikkerlig nok å stri med. Jeg kunde ikke være enig med ham og rykket et avertissement inn i Stavanger Aftenblad om at jeg fra den og den tid, antagelig fra 1/1 1909 vilde indrette meg i Stavanger og derfor anbefalte meg til publikums bevogenhed. Men mennesket spår og tilfeldighetene rår. En dag jeg var i

DAGBOKSIDE 167 Aalesund på besøk hos Unni kom det uventet en rikstelefon fra Kristiania som meddelte at Christian var blitt syk og at jeg straks måtte komme ham til hjelp og overta de daglige forretninger på kontoret. Det var vel slik her som andre familier at den eldre bror fant å kunne disponere over den yngre uten videre dikkedarer. Dette var en fæl strek i mine beregninger og jeg visste ikke hva jeg skulde gjøre. Jeg hadde ikke lyst til å gå som assistent hos Christian. Vi arbeidet utmerket sammen og var de beste venner, men som nevnt var hans økonomi elendig. Og nå når jeg hadde fått Unni mente jeg at jeg hadde plikt til snarest å skaffe meg mitt eget utkomme, derfor hadde jeg valgt St.g. for ikke å konkurrere med Chr. i Kristiania. Det var virkelig en meget kjedelig situasjon for meg, også av den grunn at jeg ikke var løst fra mitt engasjement i Molde, og jeg hadde selv satt opp mine betingelser, deri blant annet sto at det skulde være gjensidig 3 måneders oppsigelse. Et nytt, forhutlet rop kom fra Chr. og jeg kunne ikke utholde

DAGBOKSIDE 168 den tanken at han skulde ligge og ynke seg for min skyld. Forretningen var hans ett og alt og jeg har alltid trodd at sykdom også fikk slik grobunn i ham fordi han var så rastløs og aldri syntes han hadde tid eller råd til å ta ferie i de siste årene. Enden ble at vi dro nedover til Kristiania, Unni og jeg den 19. desember 1908. Banksjef Dessen på Molde hadde vist meg megen forståelse, han løste meg fra mitt engasjement og tok en rørende avskjed med oss begge, for Unni var hans guddatter og kjæledegge men verst var det å skilles fra familien Dahll. Jeg vil aldri glemme slik som de alle i den familien var – og er – mot meg. En rekke strålende mennesker, som jeg alltid vil bevare i mitt hjerte! Det var også tungt å si adjø og farvel til Fleicher og Wildhagen, men det var noe annet, vi var sikre på at vi skulde treffes igjen før eller senere i Kristiania. På turen fra Molde til Trondheim var jeg som vanlig sjøsyk og sto ute på dekket og kjempet med kvalme og svimmelhet. Da kom

DAGBOKSIDE 169 Unni ut fra røkesalongen med en tent sigaret i munnen og spurte nokså sarkastisk slik som sjøsterke gjør overfor sjøsyke: - Nå hvordan går det med deg! Underlig at en slik replikk kan sitte så fast i en at den må nevnes etter så mange års forløp, men slik var det. Chr. var riktig klein da vi kom ned og fikk se ham. Men jeg visste ikke dengang at dette var slutten for ham. Jeg trodde han hadde gulsot. Jeg overtok arkitekt forretningen og Unni reiste til England for det var lenge før vi kunde gifte oss, trodde vi. Da ikke det var iorden i Aalesund og på Molde dro jeg oppover igjen en snartripp for å avvikle sakene helt men utpå året 1909 var jeg fast beskjeftiget ved vårt kontor. Christian vilde at vi skulde gå i kompani. Jeg hadde ikke lyst til dette, da et kompaniskap under slike forhold ville si det samme som at jeg fikk alt arbeide og alle ørefikene, mens han skulde være den passive leder. Men også her bøyet jeg meg da jeg så hvor ulykkelig Chr. ble over min betenkelighet. Vår svoger H.K.N. satte opp en kontrakt som jeg har lest igjennom

DAGBOKSIDE 170 ni ganger. En helt ut lovlig kontrakt, en kontrakt som vilde ha svinebundet meg for år fremover. En kontrakt, hvoretter jeg skulde ha 1/3 av nettoinntekten stigende til ½ part etter en rekke år. I tilfelle av Christians død skulde jeg betale hans enke 3000 kr. og verdien av halve innboet. Jeg kan ikke fatte at jeg kunde underskrive et slikt dokument. Men underskrevet ble det og dagene gikk sin gang. Fra Unni i England hørte jeg svært lite. Det kunde gå opptil 3 uker mellom hvert brev og brevene var skolepikearbeider. Jeg var uhyre skuffet, men tenkte det skulde vel være slik, at sånn var de unge piker, men det var ikke riktig tenkt av meg. +++ Deler av Fredrikstad brente på denne tiden ( ) Chr. hadde skaffet sig forbindelser med to gårdeiere dernede. Bruun & Gjersøe. Da Chr. ble ufør og måtte holde seg i ro ble det min lodd å dra ned til Fr.stad til konferanser og devidering! Jeg var mye sammen med advokat Annæus Schjøth som var engasjert til å ivareta byggherrenes interesser fordi tomtene skulde omreguleres og arealene endres.

DAGBOKSIDE 171 Torvet 1, Bruun var et meget vrient arbeid og jeg fatter ikke nå at jeg torde påta meg alt ansvar som fulgte med å bygge denne store forretningsgården på så dårlig grunn. Men jeg klemte ivei, trenet fra Aalesund og Molde, hvor vi bare hadde å stole på oss selv. Ved beregningen av konstruksjonen satte jeg hele familien til å regne for meg, opptil en 10-12 personer var beskjeftiget med dette. Grunnen var så dårlig at et spett som ble satt i bakken langsomt sank ned i dypet av sin egen tyngde og drensledningen ble delvis sløyfet, delvis lagt på underlag av 5/4’’ bord. Glommas vannstand var 40 cm høyere enn kjellerbunnen. Det gikk godt og gården står utmerket den dag idag. Jeg viste meget stor forsiktighet og en moderne jernbetong[...] til sånne [...] som Henrik vilde sannsynligvis finne flere av konstruksjonene overdimensjonert. Men ved nabogården som også ble oppført, var det ikke tatt hensyn til leirtrykket undenfra og følgen var at leiren presset seg gjennom kjellergulvdekket og sto som en veldig tykk stråle enda opp i kjellertaket. Ja ungdom og pågangsmot det passet godt sammen. Chr. hadde også påtatt

DAGBOKSIDE 172 seg et arbeid i Xand S for konsul Bernt Reinhard. Heller ikke dette greide han og jeg hadde flere hyggelige turer ned til Xand, hvor jeg oppfrisket mange gode minner fra mine murerdager og så med vemod og interesse på alle de bygg jeg hadde vært med på å reise med mine henders arbeid. Reinhardt og frue var særs hyggelige mennesker som jeg bare har godt å si om. Her traff jeg også senere forfatteren Wilhelm Krag og frue. Han var svært aggressiv over for arkitekter i alminnelighet og over arkitekter som hadde bygget opp byen etter brannen 1893- 94. Dengang var jeg snurt på ham, det var ikke hyggelig i et selskap å bli – overfalt på den måten, særlig når en husker på at jeg dengang bare var 16 år og derfor helt uskyldig i denne vandalismen som Krag kalte gjenoppbyggingen. Nå er jeg uenderlig enig med ham. Pussig nok er Vilhelm Krags (visstnok eneste) sønn blitt arkitekt, en kjekk og lovende ung mann som for tiden (mai 1944) oppholder seg i Kjøbenhavn som også var farens hovedstad fremfor Oslo. Reinhardts sønn som også er blitt

DAGBOKSIDE 173 arkitekt, har bygget om fedrenevillaen og den er derved sannsynligvis blitt atskillig bedre. For øvrig var disse 15 måneder til Chr. døde de tyngste måneder jeg har opplevd i mitt liv, inklusive de to verdenskriger, ennå iallefall. Chr. ble dårligere og dårligere. Men han merket det ikke selv. Hver eneste dag måtte jeg innom ham og avlegge rapport og han var levende interessert i hele gangen for hvert arbeid. Men for meg var det en hemsko. Hver gang jeg så Chr. påny skar det meg til de innerste hjerterøttene å se hvor avkreftet mager og gul han ble. Og hans disposisjoner var ikke alltid preget av klar teknisk tankegang, slik som før, men ble mer og mer impulsive forslag som var mer eller mindre gjennomførbare. Underlig var det med Chr.s mange prosjekter, når han ble bra av sin sykdom. Han trodde nemlig sikkert at han skulde komme seg igjen, enda hans legeme ble fortæret stykke for stykke og så å si smuldret hen for øynene våre i disse 15 måneder.

DAGBOKSIDE 174 Rent fantastisk var hans plan den å opprette et fond knyttet til Norges Tekniske Høyskole i Trondhjem. Grunnkapitalen skulde være på 60.000 kr. og økes ved renteopplegging. Og mange andre planer hadde han som det var like vondt for meg å høre på. Foruten arbeidene i Chrsand og Fredrikstad hadde jeg stadig arbeid med Molde Sparebank og arbeider i Aalesund. Allerede dengang og fikk jeg føle det som jeg nåvet at når det virkelig gjelder, når det hele er satt på spissen som et enten eller, da er det hver seg selv en har å stole på og kan falle tilbake på. Men dengang var jeg ikke trenet i livets skole enda jeg da var bortimot 32 år. Det lyder teatralsk, men mitt hår tok til å gråne sterkt, og jeg ble nervøs, noe som jeg ikke hadde merket dusten av tidligere. Det kom slik at alle mine gjøremål styrtet over meg om natten og jaget søvnen vekk. Det endte med åndenød og annet vemmelig. Ved noen av alle disse påkjenningene skulde jeg ordne med meg selv og mitt giftermål. Jeg var også her sågodt som alene for Unni var ikke videre lysten på

DAGBOKSIDE 175 å gifte seg. Hun var muligens bare [...]. Før han ble syk hadde Chr. kommet i kontakt med generalkonsul Peter Arnoldus Petersen, sønn av den kjente foregangsmann Peter Petersen generalkonsul ( ). Det var meningen å bygge en svær villa på Drammensveien 80 som dengang så ganske annerledes ut enn nå, idet en bergknaus på 4 – 5 m. gikk steilt opp fra Drammensveien og tomten skrånte nedover til under jernbane linjens nivå. Dette var en underlig familie. Peter Arnoldus var en temmelig intetsigende, svaksinnet mann, som engang var blitt kastet av hesten og derved hadde knekket nesen mot en gassløkt så den var formet flat. Han og jeg var forresten de beste venner, for jeg var alltid utsøkt høflig og til det ytterste aktpågiven overfor ham, som jeg syntes inderlig synd på. For han ble hundset ettertrykkelig av sin kone som jeg syntes var et fælt fruentimmer. Hun var dansk og et troll og virket helt udannet på meg. Mannen sjauet hun med og bråkte mot så det var ikke noe rart at denne viljesvake mannen til slutt knakk sammen og måtte sendes ned til Westersund i Sverige, en kjent og skattet nervelege.

DAGBOKSIDE 176 Arbeidet hadde hvilt en stund så fikk Chr. beskjed om å komme til konfr. Han kunde ikke og jeg gikk – jeg fikk mine instruksjoner. Særlig måtte jeg være varsom overfor gram jacaranda gardinholdere. Opprinnelig hadde de tenkt å bruke arkitekt Olaf Due, og han ble spurt hvordan han likte gardinholdere. Han hadde med avsky uttalt sin forakt for disse og deretter var han ferdig. Vi hadde ikke konferert lenge før fruen ba meg komme inn i neste værelse, hun vilde gjerne vise meg noen gardinholdere, om jeg vilde si hva jeg syntes om dem og om vi kunde bruke dem i deres nye eiendom. Fruen poengterte sterkt at de var meget kostbare. Jeg kan ikke si annet enn at mitt hjerte banket kraftig da jeg sto der vis a vis de berømte holderne. Jeg studerte dem vel og lenge før jeg uttalte meg, så på dem både profile og en face. Heldigvis så jeg at det var praktstykker av utmerket handverksmessig kvalitet. Men jeg så også at de vilde være svært tunge og upraktiske å sette opp i en stue. Da en stund var gått sa jeg med varme

DAGBOKSIDE 177 i røsten: - Det var sannelig noen prakteksemplarer av gardinholdere hvis make jeg aldri har sett, praktstykker er de og et kvalitets arbeid av rang! Fruen ble henrykt og glemte å spørre videre men sa på sitt danske: - De tar Den Snig, unge mann! Kontrakten var sluttet og arbeidet var mitt. Denne villa la jeg et umåtelig stort arbeid i. Det viste seg at Chr. planer var altfor store og vi gikk til innskrenkninger. Den svære knausen mot Dr. veien ble sprengt vekk og kjørt ned ved jernbanen, en svær granittmur ble satt opp mot engen og litt etter hvert reiste huset seg og ble en bra villa for de to mennesker som kom til å bo der. Generalkonsulen kom tilbake fra Westerlund da villaen nesten var ferdig. Han så straks at huset hadde fått små fortr[...] renner og nedløpere beslag og annet arbeid i sink istedenfor som min herskerinne forlangte kobber. Han fikk av meg vite at dette var et forlangende fra fruens side. Som alle svake sjeler skulle han vise seg og sa vekk med alt sammen, kobber vil jeg ha.

DAGBOKSIDE 178 Og fruen var fornuftig nok til å la han få sin vilje. Det kostet dem 1900 kroner, mange penger dengang. De bodde dengang i Norske Livs gård Drammensveien 20 i tredje etage hvor de hadde levet i 18 år. Hvorved var pakket fruen alle sine saker i store mønstrete og malte kasser og de samme flytte folkene kom og fraktet dem ut til Gimle, hvor de hadde sitt herlige landsted. Dette lå enda i sin opprinnelige uskyld og var en praktfull eiendom. Men byen hadde kastet seg inn i den og forlangte gategjennomganger på kryss og på tvers. Generalkonsulen hadde fattet godhet for meg. Kanskje han følte at vi var i samme båt, for fruen sparte ikke meg heller når hun var i det lune. Iallefall ba han meg en dag å komme ned på kontoret, Karl Johans gate 16 (før nåværende gård) og etter å ha børstet sine hvite knebelsbarter og sett seg i speilet som han stadig gjorde, spurte han meg om jeg vilde kjøpe Gimle av han, ikke hele eiendommen men huset og en passende tomt. «Det er et meget dårlig hus, sa han og kjelleren

DAGBOKSIDE 179 er full av rotter! Jeg spurte hva han vilde forlange! - Som De skal gifte dem vil jeg gjerne selge Dem huset og en passende arrondert tomt for 25.000 kr, kontant som det passer Dem! Jeg ble helt paff. Hadde han sagt 50.000 kr. hadde han kanskje dekket verdien. Jeg kjente huset godt og jeg visste at han overdrev, Nå hendte noe som jeg aldri har kunnet forklare redelig. Jeg vet ikke om det var sjenanse fra min side, eller om det var enslags dumstolthet eller hva det var. Jeg sa jeg vilde betenke meg. Dette fant han rimelig. Et par dager etterpå sa jeg nei takk. Dette såret han synbart som rimelig kan være, og jeg, jeg har mangen en god gang skjeldt meg ut for en tosk, en idiot en tullpave! Men dengang følte jeg innb[...] og med hele mitt vesen at jeg skulde si nei takk! Hvorfor? Ja, se det kan jeg forklare! I midlertid gikk det stadig tilbake med Chr. En tilsynelatende god tid hadde han sommeren 1909 og han ble da operert – trodde han da. Men han ble bare skåret opp og sydd sammen igjen, det var ingenting å gjøre, han var ferdig. Forunderlig nok virket denne operasjonen slik på han at han

DAGBOKSIDE 180 tilsynelatende ble helt frisk. De leide seg et landsted nede ved Vikene og Chr begynte på kontoret igjen, jeg så han en dag stå bak på Skøyentrikken tilsynelatende kjekk og frisk. Men sykdommen var ikke vekk, den sov bare litt for å ta fatt igjen med desto større kraft. Like før han ble operert hadde han avlevert en artikkel til Verdens Gang om Universitetsanl[...]. Det første han spurte om da han våknet etter operasjonen var: - Er artikelen kommet inn? Utover høsten gikk det stadig nedover med ham. Den siste natten var forferdelig. Helt til det siste trodde han at han skulde bli bra igjen og han kom med det ene prosjekt mer høytflyvende enn det andre. Først den aller siste tiden da han delvis mistet bevisstheten i dagevis ble han stille. Endelig fikk han slippe den 10. januar 1910, ikke fullt 50 år gammel. (15/4 1860 – 10/1 1910). Jeg følte hans bortgang tungt. Jeg savnet ham sårt og enda mange år etterpå grep jeg meg i at jeg vilde spørre ham om hans mening. Hans liv var ikke som det kunde ha vært

DAGBOKSIDE 181 for ham. I sine siste år var han knuget ned av økonomiske bekymringer. Men også han hadde nok levet sitt liv og hatt sin ungdom og sine gleder. Han levet utmerket sammen med sin kone og de fikk 8 barn, hvorav 2 ganger tvillinger. Det siste tvillingpar døde straks og en lovende gutt, Paul Wallot, oppkalt etter arkitekten av samme navn for Reichtagsgebaude Berlin døde like etter Chr., så enken hadde svære sorger. Hun bar inne med oppreist hode og med enestående arbeidskraft og energi har hun brakt sine 5 gjenværende barn fram til gode stillinger og gitt dem en førsteklasses utdannelse. Ved siden av dette betalte hun store deler av sin manns gjeld og gjorde rett og skjell for seg på alle måter, et kjempearbeid har hun prestert og hun står som et klassisk eksempel på hva viljestyrke og ubendig energi kan utrette. +++ Jeg var utpint og overanstrengt av alle disse hendinger. Med Chr.s kone gjorde jeg opp etter kontrakten og betalte henne ut i løpet av de 3 år som var satt

DAGBOKSIDE 182 som frist, kroner 1.000 pr. år. Dertil betalte jeg henne for ½ av [...]. Nå var jeg blitt eneinnehaver av forretningen mine brevark fikk følgende påskrift Hans Backer Fürst arkitekt M.N.A.L (medlem norske arkitekters landsforbund) M.P.F (medlem Polyteknisk forening) Etablert ved arkitekt Chr. Fürst 1892 senere Fürst og Backer Fürst arkitekter, fra 1910 Hans Backer Fürst eneinnehaver. Men jeg var ikke lykkelig. Nevrosene vilde ikke gi seg og jeg følte meg meget ensom. Menneskenes usselhet og smålighet begynte å virke på meg, noe som jeg aldri hadde brydd meg om før. Jeg fikk ingen støtte av Unni her, hun forsto ikke disse sjelelige rørelser eller kanskje det ikke interesserte henne. Iallefall sluttet jeg med å betro meg til henne. Forberedelsene til bryllupet gikk sin gang. Jeg kjøpte meg en tomt på Nedre Bestum på 1 mål (1000 m2) for kr. 1.000, kontant. Tomten hadde Chr. engang eid og den ble nå disponert av J. Backer-Smith. Her begynte jeg da å bygge mitt første hus, en villa på 85 m2, 5 rom kjøkken bad, veranda, sentralvarme, elektrisk lys og [...].

DAGBOKSIDE 183 Den kom fullt ferdig på 13.000 kr. Jeg tegnet alle viktige møbler til huset og da det først kom i sving ble Unni også interessert. Aldri har noen vært så kry og stolt av sitt hjem som vi var av dette. Vi flyttet inn på vår bryllups dag 1. juni 1911. Som et kursorium kan fortelles at da alle stendere og sperrer var lagt før huset hadde fått vegger og tak tok jeg Unni ut og vilde ha henne opp i annen etage til en konferanse. Nesten oppe stoppet hun på stigen og sa - Jeg blir svimmel, jeg må gå ned igjen! Underlig at slikt skulde hende henne som hadde gjort alle de halsbrekkende bestigninger sammen med meg, sist men ikke minst bestigningen av Romsdalshorn! Dagen for bryllupet nærmet seg sterkt. Det var store overlegginger, og svigerfar vilde riktig be sammen hele sin slekt og vise dem at han kunde holde et grepa bryllup for sin datter. Over 80 gjester var buden sammen. En oppvask av de store. Jeg vasset i ukjente folk. Brur og brudgom satt på gullstoler. En masse taler ble holdt og tiden sneglet seg avsted. Jeg var veldig nervøs og oppskaket. Talen min rant ut av meg som erter av en sekk.

DAGBOKSIDE 184 Mellom 2 retter overrakte svigerfar meg en passant en konvolutt med 1.000 kr., jeg stappet den likeså en passant i innerlommen. Utallige taler ble holdt. Min bror Jan, som hadde gjennomgått et asylopphold fra (1907) hadde formanet meg til å ta [...] med meg til [...] men (takk for brura). Brudepiker hadde vi ikke. Da han var kommet så langt som til «skapelsen» ble det tomt i hjernen hans og han sto der og så ut i luften. Bedre ble det ikke da advokat Erling Tynes sa temmelig høyt: Begynner med skapelsen og videre med forstoppelsen! Jan mannet seg opp og slynget utover forsamlingen et Inderlig! Men arbeid ble det også! Arkitekt Eide, min forlover, holdt en tale for meg, hvori han sa: Han kan ikke tegne! Jeg forsto så godt hva han mente at jeg var sterkere i administrasjon og det forretningsmessige enn tegningen, men ordene falt særlig uheldig i denne forsamling og Eide ble ikke pop på denne setning. Bryllupet holdtes i Frimurerlosjens lokaler, som alltid har virket skitne og ukoselige på meg. Dansen gikk over tilje og min kone

DAGBOKSIDE 185 vilde ikke gå hjem hun vilde danse danse! Først klokken ½ 4 om morgenen kom vi oss av gårde. Kjørte i den lyse morgenen utover Drammensveien, tilvinket av gjestene som vandret hjemover og ut til vårt nye hjem «Standal» på Bestum. Navnet var tatt fra en av de fineste utforkjøringer i Sønnmørsalpene. Så var jeg altså gift mann og hadde satt ben under eget bord, tegnet av meg. Jeg var svært inntatt i min unge kone, men syntes hun var merkelig lite utviklet og barnslig. Hun følte sitt giftermål nærmest som en slags ferie, en reise vekk fra hjemmet til slarafenland. Forholdet mellom henne og hennes mor var allerede da unaturlig kjølig og det var utelukkende morens skyld. Unni fikk frokost på sengen hver morgen av meg før jeg gikk, hun nød livet og sto ikke opp før ½ 12-12 og med matlagingen var det bare såsomså. Hvor det har endret seg siden dengang! Den første måneden hadde jeg bestemt at vi skulde klare oss alene uten pike, men det angret vi begge på og vi pustet lettet da piken kom, en bedrøvelig skapning a 13 kr. pr. måned. Hun var

DAGBOKSIDE 186 fra Aalesund og hennes vesentlige beskjeftigelse var å lengte hjem. Unni hadde fra første stund forlagt [...] som, en dengang sjelden foreteelse. Det har vi aldri angret på meg og hun ettersom våre særeiendomligheter utviklet seg. Hun ville legge seg sent og stå sent opp jeg vilde tidlig til sengs og tidlig opp. Hun vilde ha vinduet oppe og jeg ha det lukket for ørene mine som ikke tålte trekk. Hvor underlig det er å tenke tilbake til denne tiden. To mennesker som kjente svært lite til hverandre, hun lukket, redd for alt som var smudsig og skittent, han åpen, matgla snakksom og munter, med lett sinn og vant til at alle ting og temaer åpent ble lagt på bordet og diskutert. Hun stammet fra [...] gjennom flere hundre år, offiserer, sorenskrivere, en direktør eller hva han skall kalles på Loland, mennesker som aldri selv hadde bidradd aktivt til landets trivsel, til handel og pengespegling. De var vant til å heve sin gasje av stat eller kommune, passive by og samfundsbyggere. Hans slekt gjennom hundreder av år skippere, sjømenn, kjøpmenn handlende, aktive folk som bidro til landets

DAGBOKSIDE 187 trivsel til omsetning av pengene, som snart var rike snart fattige men som alltid hadde pågangsmot og vågelyst, spillere, glade sjeler, aktive medarbeidere i nasjonens fremgang. Det var rart det gikk som det gikk og det gikk bra. Jeg hadde mange overraskelser og ikke alltid var de behageligste. Den første var at da vi hadde vært gift en fjorten dager a 3 uker kom Unni til meg en mandag og sa, i det tårene styrtet ut av øynene på henne: - Jeg har ikke en øre Hans og jeg vet ikke hvordan jeg skal få middagsmat! Jeg ble aldeles himmelfallen! En slik bagatell vilde vi hjemme hos oss ha avgjort på 0,5 og pengene vilde ha ligget på bordet. Feilen var min, jeg skulde ha spurt om hun trengte penger så hadde hun sloppet å be om dem! Utover sommeren virker min trang til virksomhet i friluft og jeg kastet meg over hagearbeidet, noe som jeg har beholdt gleden av like til denne dag. Denne sommer holdt vi oss hjemme og vi var ofte plaget av varmen som slapp sent [...] og den lå tilslutt nesten

DAGBOKSIDE 188 vannrett under og varmet opp de innerste krokene av stuen. Da dette året omsider gikk til ende var jeg meget spent på, hva jeg hadde tjent. Jan var min ubetalte revisor og Unni min ubetalte kassererske og bokholderske. Da vi 3 sammen en ettermiddag hadde gjort opp status var vi alle tre meget stolte over at jeg fra februar til desember 1910 hadde tjent netto 7.000 kr., hvilken selvsagt skyltes de arbeider jeg hadde overtatt fra Chr. Et par historier om fru Petersen kan her skytes inn. Da jeg fortalte henne at vi ikke vilde dra på bryllupsreise sa hun: - Nå det holder jeg riktig med Deres forlovede i, dra ut med en fremmed mann, det skulde bare mangle! En gang da vi snakket om oppvarmings systemet, slo hun ut med hånden og sa – Jeg vil ha disse ny modens Gladiatorer eller hva de heter! Hun mente radiatorer. Engang kom jeg til å si, at det var da en bagatell. Hvorover hun freste til meg: - Bagatell? Er to kroner en bagatell? Det dreide seg her om at hus som kostet vel 160.000 kr.!

DAGBOKSIDE 189 Herskapet – 3 personer og tjenerskapet – 2 personer, hadde forskjellig mat, tjenerskapet alltid ringest. Hadde herskapet koteletter til middag fikk tjenerskapet kjøttkaker eller labskaus. Som oftest spiste tjenerne dog grant. Og dette var anno domine 1911! Drammensveien 80s videre historie er i korthet følgende: Fru Petersen måtte til pers hun som alle, Petersen var forlengst død og datteren Elisabeth sto alene i verden med det supre huset og en god klatt med penger. Hun var ikke akkurat en framslenge på den tiden og ikke noen skjønnhet, men hun hadde vakre øyne og en tålelig figur. Hun ble gift med en eller annen Heiberg, som hadde ord på seg for å være hva en kaller en ranglefant, jeg kjente ham bare av utseende. Min bror Valentin som dengang var blitt overlæge på Lovisenberg sykehus, og samtidig medlem av Medisinske selskaps styre arbeidet sterkt for at Drammensveien 80 skulde kjøpes inn av M.S. til

DAGBOKSIDE 190 k[...] og selskaps hus. Omsider gikk dette i orden og jeg fikk i oppdrag å være dommer i en privat konkurranse som ikke førte frem. Jeg leverte også et forslag og det var forslag om å bygge et frittliggende hus på øvre tomt mot Drammensveien for å tjene på dette som leiegård. Pussig nok hadde M.S. påtatt seg å utbetale fru Heiberg 6.000 kr. i pensjon for hennes levetid, idet 3 læger hadde undersøkt henne og funnet at helsen var skrall og at hun sannsynligvis vilde følge sine foreldre i en overskuelig fremtid. Men så vidt jeg vet lever fru Heiberg ennå, men jeg er ikke sikker på det. M.S. måtte være en underlig forening. Den ene uken ble det besluttet, den andre det stikk motsatte. Prorektor Berner, en etter min mening, nokså ubalansert person, æreskjelte meg på det voldsomste i et møte hvor jeg ikke var tilstede og av dette tok min bror seg så nær at han forærte meg et meget vakkert gullur som jeg ennå gleder meg ved hver dag. Slike vanvittige

DAGBOKSIDE 191 og helt ubeføyede angrep gikk og har alltid gått sporløst forbi meg så jeg var nokså forbauset over Valentins nedtrykthet og den fine gaven. Endelig og omsider (år 1931) ble det besluttet at M.S. skulde skille seg med Dr 80. Selskapet kjøpte en tomt på hjørnet av Drvei og Thaulows gate av ark. SV. og her ble igjen avholdt en konkurranse hvor jeg var enedommer og innstillet Blakstad & Munthe-Kaas og Astrup til omkonkurranse og da den var ferdig ble Bl og M K til utførende arkitekter. Valget ble Astrup som har levert et solid arbeid uten noen nevneverdig originalitet. Dr 80 ble kjøpt av den franske legasjon, og jeg gledet meg til å gjøre arbeidet som utførende arkitekt for legasjonen, den skulde utvide betraktelig. Men nei takk, våres alles utmerkede arkitekt Platou kilte seg inn mellom legasjonen og meg og tok arbeidet fra meg uten å snakke med meg. Det er slikt som virker så overmåte nedstemmende på meg, denne griskheten og hensynsløsheten. Hadde enda

DAGBOKSIDE 192 Platou vært nødlidende men han hadde penger nok. Den samme Platou har senere skaffet seg herostratisk og innenlands berømmelse for sin usedvanlig litt klengende opptreden, som vokser med årene. +++ Mine venner fra Berlin begynte å samle seg i Kristiania igjen. I 1910 kom Morgenst. fra Amerika, hvor han hadde hatt en god stilling. Han fikk straks mye å gjøre og skrev derfor til Eide som var assistent i Tyskland om de skulde gå i kompani. Eide sa ja, og firmaet Morgenstierne og Eide ble et faktum. Det er så likt M at han satte sitt navn først, etter skikken skulde firmaet hett Eide & Morgenstierne. Han syntes vel han tok Eide opp i sitt allerede startede selskap. Olaf Backer kom tilbake fra sin utlendighet. Etterat han hadde vært en lang tid i Syd-Amerika og Nordamerika flyttet han til Spanien hvor han bodde i seks år som leder av et elektrisitetsverk. Han sier at disse seks årene er de mest harmoniske i hans liv.

DAGBOKSIDE 193 Adalbert Stuber Kielland kom hjem fra Buenos Aires og ble knyttet til bygningsvesenet i Kristiania først som inspektør og siden som bygningssjef. Vi ble gift omsider alle sammen, Eide sist. Det var et par gode og fredelige år fra 1911 – 1913 – I 1912 fikk jeg Hannes legat. Jeg var da interessert i sykehus og observatorier for det var snakk om store utvidelser på Rikshospitalet og jeg hadde arvet etter Chr observatoriet på Voksenkollen. Sammen med Unni dro jeg sommeren 1912 til Stockholm og studerte der alle de sykehus jeg kunde komme over. Jeg minnes enda med flauhet og rødme en liten episode. Vi hadde sett på Sophiahemmets sjukhus. En søt, ung og meget kultivert sjuksøster hadde vist oss rundt. Da vi var ferdige med rundgangen sa jeg: - Kan jeg får lov å gi Dem en kram for bryderiet! En flammende rødme fløy opp i hennes ansikt og hun pekte meget brydd på en bøsse og sa stivt: - Bidrag kan

DAGBOKSIDE 194 legges der! Hvoretter hun overordentlig stivt tok avskjed med oss. Denne episoden i all min ubegripelige taktløshet, har brent seg inni meg. hvordan kan en finne på å si noe slikt? Og så en krone! Fra Stockholm dro vi til København hvor jeg også studerte sykehus. Derfra reiste vi hjem for å ta opp reisen til neste år igjen. Jeg var ikke litet bedrøvet over at vi ikke fikkfrem barn. Det gikk så vidt at jeg syntes det kom springende en liten lyslokket pike mot meg når jeg kom hjem og alltid er det en pike, aldri en gutt. Stor var derfor min glede da jeg forstod at vi hadde noe i vente. Unni lengtet stadig til Aalesund og søndmøre. Vi hadde vært der flere ganger og engang da vi kom sydfra og overskred sønnmøregrensen oppe i fjellene, brast hun i gråt av bare rørelse. Nå dro hun igjen avsted og da hun kom hjem 1ste november 1912 var jeg henrykt over at hun var blitt så rund og fyldig. Den dagen var hele vårt lille hus farget av de siste asters

DAGBOKSIDE 195 fra hagen, den første frostnatten kom så sent dette året. Den 23. februar 1913 kom endelig og omsider barnet, en kraftig pike som fikk navnet Liv etter som mor som hette Unni Liv. Det var en usedvanlig stri tørn som varte mer enn et døgn og som avkreftet moren så hun måtte ligge en hel måned etterpå. Men hvilken fryd og herlighet var det ikke med dette noret. Pussig nok torte ikke Unni stelle barnet sitt selv, eller [...] hun torte ikke bade det. I et helt år badet jeg barnet hver dag når jeg var hjemme og våre kjente moret seg over dette. Vi hadde bestemt at forberedelsen av stipendiereisen skulde gå av stabelen i juni 1913. Vi hadde ordnet alt med pleierske for barnet og billettene var kjøpt og alle kofferter pakket. Da, samme dag som båten skulde gå, kom det avbud fra den elskelige pleiersken at hun dessverre ikke kunde komme. Ja, hva så? Enden ble at vi ba Unnis mor om å ta plassen som pleierske,

DAGBOKSIDE 196 en bønn som straks ble oppfylt. I dag kan jeg ikke forstå at vi torde be om noe slikt, vi skulde være borte over en måned kanskje to, men vi var opptatt av reisen og tenkte ikke så meget på det store offeret som svigermor ytet. Reisen gikk først til England, Hull. Heldigvis fikk vi følge med Jan som gjennom vårt bekjentskap med M.H. var blitt disponent for Nittedal Tændstikfabrikk. (Nevnt før) I London bodde vi det første døgnet i et pensjonat som var så skrekkelig at vi rakt flyttet til hotel Continental hvor Jan bodde, men hvor vi slett ikke hadde råd til å bo, igrunnen. Det var virkelig interessant å bo på dette hotellet. Her møttes all verdens folkeslag, her var et liv og en trafikk som var preget av verdensriket, Imperiet, Great Brittannia, og samtidig var det så stille og fredelig, ja så forb[...]et at en hadde følelsen av at alle var ånder Vi hadde en storartet tid sammen med Jan. Jeg søkte opp Monsen og

DAGBOKSIDE 197 Christophersen og frisket opp gamle minner. Monsen kunde ikke komme over hvor forandret jeg var blitt i disse 6 årene. Han syntes jeg hadde lagt uhyggelig på meg og at jeg hadde endret meg på mange måter. Jeg hadde da også hatt mye å stå i og høstet mange bitre erfaringer siden de sorgløse dagene i 1907. Monsen Christophersen og London var helt og holdent uforandrede. På søndag formiddag satt Unni og jeg på gresset i en eller annen park i London. Jeg nøt dagen det var [...] passe varmt og støvfritt, solen strålte. Da så jeg på Unni. Hun satt med bøyet hode, bristeferdig. Jeg begynte å kjenne henne nå. Jeg visste at hun aldri av seg selv ville meddele noe. Jeg spurte derfor forsiktig, hva som sto på! Da veltet det ut av henne: Det var sikkert noe galt med Liv, hun hadde på følelsen at det var skjedd en ulykke, Unni vilde straks hjem! Jeg fikk omsider beroliget henne så vi sendte et telegram. Har Liv det trykt? Fire timer etterpå fikk vi telegrammet

DAGBOKSIDE 198 tilbake uekspedert, fordi jeg i farten hadde skrevet allright! (i et ord altså). Svaret kom som jeg iallefall hadde ventet det: Liv er all right! Og selv om Liv hadde vært syk eller slått seg eller vært guffen på annen måte så vilde sikkerlig ikke telegrammet ha lydt anderledes. Fra England gikk turen til Ostende og derfra til Tyskland, hvor jeg så mange interessante observatorier og sykehus. Her var en hel annen atmosfære. Jeg hadde ministerpass og suste som en halvt offisiell utsending – iallefall i tyskernes øyne. Derfor ble jeg betjent på en absolutt utmerket måte og aldri glemte vår cicerone å gi meg sitt kort med navn heller, adresse og annet. Jeg visste at disse småborgerne ventet en påskjønnelse ikke i form av penger men en aldri så liten orden! I Tyskland var det dengang en orden som ble utdelt i 7de og 8de klasse for slike tjenester. Etter Aalesund brannen i 1904 fikk en rekke borgere av slike tyske ordener, svigerfar hadde endog 2 stykker. En prest

DAGBOKSIDE 199 i Aalesund hadde gjort keiseren noen tjenester ved oppsettelse av et glassmaleri i kirken. Straks kom en liten orden til ham. Han var imidlertid nettopp blitt forflyttet. Hva gjøre og telefonerte konsulen. Gi den til en eller annen! Kom det prompte svar. Mens vi her i Norge hadde bare den høytidelige Olavsordenen som var altfor verdifull for slike småting. Derfor ble alle de tyske kortene omhyggelig samlet sammen og en særlig takkeskrivelse ble sendt fra det kgl. Kirkedept. til hver enkelt av dem. Kanskje de henger i ramme i tyske hjem enda, disse skrivelsene! Vi frisket opp gamle minner i Tyskland og spiste en masse billige asparges og besøkte gamle steder i Berlin. Unni hadde hele tiden fablet om en herlig dessert som het punch Romaine og jeg vilde igjen smake min yndlingsrett stekt lever. Begge ble høyst skuffet, og vi fant at det var gått tilbake med gamle Tyskland i matveien. Riktigere var det vel at vi var blitt mer kresne, for allerede

DAGBOKSIDE 200 begynte Unni å bli god i matveien, noe som hun senere ble berømt for. Vi gjorde også en avstikker til Wien og andre deler av Østerrike, her likte vi oss særs godt. Stefankirken i Wien gjorde et uuslettelig inntrykk på meg og i min meget senere bok Duskregn forteller jeg en opplevelse jeg hadde der. Drikkepengesystemet i Wien var undselig. En Jahlkelner og 2 - 3 andre be[...]ede [...] skulde ha særskilte drikkepenger etter et nøye fastlagt system. Bare etter nytelsen av et glass øl eller en kopp kaffe lå det 3 eller fire [...] små drikkepenger etter oss. Her så jeg på et galehus hvor flere 1000 (jeg tror 5000) gale var innesperret. Unni vilde ikke være med på denne ekspedisjonen. Jeg var sammen med den norske konsulen. Det var sørgelig og trist å se på så mye storslåtte bygginger og så mange ulykkelige mennesker. Det så ikke ut til at de gale led nød eller hadde det vondt. Men de virkelig [...] gale som satt i tvangstrøye i

DAGBOKSIDE 201 kullsvarte kjellere slapp jeg å se. Vi ble innbudt på dagens kost sammen med reservelægen. Maten var vist utmerket, men jeg hadde 0 appetitt. Av konsulen lærte jeg at vi ikke kunde være knuslete med drikkepengene, han la diskret 5 østerikske sølvkroner på bordet da vi gikk. Allerede i Stockholm foregående år hadde jeg sår hals og ble av og til så hes at jeg ikke kunde snakke. Det samme fikk jeg i Wien. Jeg gikk til en læge som ble så gla over min gode fysikk at han ba om å få undersøke hele meg. Jeg var mistenksom, på vakt mot øre[...]. Men han skyndte seg å forsikre at han bare som vitenskapsmann ønsker å gå gjennom en utlendings kropp. Han og jeg pratet over en time og han var meget interessert i min Wienske avstamming. Han fant at min heshet og sårhet i halsen kom fra maten jeg spiste og øllet jeg drakk. Vann med sitron i, bare frukt og grønnsaker, så blir De bra igjen, så

DAGBOKSIDE 202 fint opplegget som Deres konsultasjon er! Honoraret var særdeles rimelig, jeg ga 5.00 ø.kr. og vi skiltes som gamle venner. Unni var rent engstelig over at jeg aldri kom tilbake, og syntes det var underlig at jeg kunne gi meg til å prate i timevis med en vilt fremmed mann, og så dårlig altså som du snakker! Neste dag dro vi til Salzburg og denne byen var festlig, vakker og morsom. Men da Unni den kvelden satt med sitt skummende ølkrus foran seg og jeg med et lite glass med sitron og vann, led jeg helvedes kvaler. Jeg holdt meg 2-3 dager så bukket jeg under for fristelsen. Det tyske münchener øl var da også så friskt, fristende og sundt at jeg tror den østerrikske legen tok feil av at det var derfra min heshet skrev seg. Hjem dro vi over Fyn hvor vi hilste på Astri, hennes søster som den gang var g[...] enslig der. Da vi kom hjem ble vi rent forundret over hvor elendig Liv så ut. Det luktet

DAGBOKSIDE 203 ufriskt av henne og hun så ut som hun var melet inn i fjeset. Kjente oss gjorde hun som ventelig var heller ikke. Svigermor hadde hatt en grusom tid. Vi hadde dengang en meget fin fox terrier, glatt, første premie i [...]klassen og en lovende avlshund. Bikkja hadde kjedet seg hjemme og hadde fått for vane å reke, og sv.mor hadde hatt et farlig strev med den. Jeg er redd vi ikke satte stor nok pris på svigermors vennetjeneste dengang. Vi var så opptatt av Livs elendige kondisjon at vi glemte å takke for den store oppofrelse hun hadde gjort. Livet gikk sin gang, men ikke mer så tong som før. Det svirret i luften av krigsrykter og det begynte å koke i heksegryten Europa. Jeg – som ikke hadde fjerneste anelse om situasjonen - besverget Unni og andre med at det selvsagt ikke ble krig, hvordan kunde en tro slikt? Nei verden var kommet over den slags redsler og brutalitets handlinger. Men merkelig nok, ryktene ble ikke slått ned av slike vektige uttalelser

DAGBOKSIDE 204 fra min side. Jeg brydde meg ikke noe om ryktene, helst vilde jeg arbeide videre på en plan som jeg lenge hadde hatt. Den gikk ut på at jeg skulde ta på meg hele bygget, så å si bare huset ferdig med nøklene i døren for en på forhånd fastsatt pris. Jeg syntes at det falt så vanskelig for byggherren å finne ut hva bygget egentlig kostet ham, hvis han ikke hadde en fagmann som han kunde støtte seg økonomisk til. Jeg begynte så smått å avertere. Fikk straks vondord fra kolleger. De mente at dette systemet var absolutt feilaktig og at det fristet til underslag, returprovisjon og mye annet. Jeg ga blaffen i dette og kundene strømmet forholdsvis storartet inn til meg. Det var utelukkende folk som vilde bygge eneboliger. Systemet som sådant finner jeg ennå idag utmerket, når lederen er en hederlig mann. At jeg røk i grøften var ikke hverken min eller systemets skyld, men utelukkende Edvartsens skyld, min bedrageriske tømmermester. Herom mer senere. Våren 1914 var det

DAGBOKSIDE 205 stort liv og røre i Kristiania. Det var 100 år siden 1814 og vår selvstendighets jubileum som skuldes feires ved en storstilet utstilling på Frogner. Jeg deltok med en rekke arkitektarbeider i arkitekturavdelingen. Sommeren skulde vi tilbringe på Tjømø, nærmere bestemt Havna Hotel, Appelsvad. Liv var da ett året og kunne ikke snakke et ord. Det var mitt første møte med Tjømø og det ble ikke mitt siste, heldigvis. Jeg kan ikke minnes noen sommer som var så full av sol og høye dager som denne. På Havna traff vi hyggelige folk blant annet sydpol forskeren Borchgrevink og en drøss av ungdommer. Vi dro hver dag til Vasserstranden som vi dengang hadde helt for oss selv. Her badet vi, her solte vi oss, her nød vi livet, uten å ane at krigens skyer samlet seg over Europa. Livs barnepike Martha var meget pen, ung og nett. En dag da vi ble overfalt av et tordenvær og søkte ly hos en fisker, gjorde madamen rent en stol bød Martha og sa

DAGBOKSIDE 206 - Værsågod frue, sitt! Og til Unni sa han, - Dere kan vel osså finne Dere en plass! Her på Havna var det primitivt dengang. Vertskapet hadde ikke forstand på å drive et stort pensjonat. De knep på alle kanter i matveien. Vi hadde full kost, også lunsj selvsagt. Vi smurte mat som vi tok med oss og fikk satt middagen til kl 6 (18) for å nyte dagen ute. Ved første månedsoppgjør fikk alle vi som hadde smurt maten et tillegg for så og så mange smørbrød. Vi protesterte selvsagt og sa at for det første skulde vi ha lunsjen uten ekstrabetaling, og hvordan kunde de for det annet vite at Fürsts hadde tatt smørbrød, mens Backer-Smith bare hadde ingen? Jo, ble det vandt svart, en pike var alltid plassert inne i spisesalen og hun tellet smørbrødene som ble smurt! Slik var det dengang. Nå er Havna kommet på andre hender og er blitt et godt vertsted. Vi hadde store vanskeligheter med Livs diet. Hverken egg eller nok nysilt melk var å fremdrive på pensjonatet. Hver etter-

DAGBOKSIDE 207 middag gjorde vi furasjeringsstreiftog rundt omkring og var lykkelige når vi kunde få kjøpt et par egg eller en melkeskvett til Liv. Og hele pensjonatet soknet til landhandleren som tjente godt på alle de kjekspakkene og annet knask som han solgte til de hungrige pensjonærer. Men de vemmelige tyskerne ble frekkere og frekkere. Og da 1ste august nærmet seg var det temmelig sikkert at det trass i mine spådommer dro opp til krig. Vi piltet oss hjemover og da vi kom inn i vår stue på Bestum ble Liv helt vill. Hun løp fra den ene stolen til den andre, dasket dem og slo dem, mens hun utstøtte henrykte små hvin og sa en hel del som ikke var ord, men et udelt uttrykk for hennes store glede over å være hjemme igjen. Hun hadde vel vantrivdes dernede. +++

Kapittel 7

Årene under første verdenskrig Søndag den 1ste august 1914 sprang bomben! Hele første side av Aftenposten var full av brennende og for oss forferdelige overskrifter om at verdens krigen var utbrutt! (Dengang fikk vi enda søndagsaviser som var veldig store). Så fulgte slag i slag krigserklæringer og mobiliseringer,

DAGBOKSIDE 208 og på et øyeblikk var verdensbrannen tent. England Frankrike, Russland Italia, senere Amerika kjempet en for oss uforståelig kamp. Hele Norge fikk et sjokk som det dog uhyggelig snart forsvandt, litt om senn ble denne dystre stemning helt forandret og slo over i den såkalte fabeltid, en for nasjonen lite smigrende tid som jeg senere skildret i min bok Strømmen. Folk oppførte seg idiotisk, sto i køer halve døgnet for å få ut sine penger og «sikre» seg dem, det sikreste middel til å undergrave bankene og derved vår økonomiske stilling. De fleste av mine byggherrer tapte hodet og stoppet arbeidene. Stikk motsatt var agent O. Prøsch som på mitt råd satte arbeidet igang i disse kritiske dager. Han spurte: Trenger De penger? Jeg svarte, kanskje 500 kr. Dagen etter fikk jeg pengene. Jeg satte dem straks inn i Centralbanken for Norge, min bank dengang. Jeg måtte gå bakveien for å få satt pengene inn. Hovedinngangen var blokkert av lange folkekøer som på død og liv vilde ha sine penger ut. Prøsch så riktig.

DAGBOKSIDE 209 Entreprisen kom og tigget om at få lov til å bygge for ham og bød 20% rabatt. Vi slo til og jeg [...] kun frakt med tømmer i disse mørke krigsdagene på 70.000 kr. for Thomas Heftyes gate 1 fullt ferdig med nøklene i døren uten tomt. Arbeidet gikk som det var smurt og jeg vet at Prøsch var fornøgd. Men dette sanne: Prøsch er den fineste venn jeg har truffet i mine forretninger. Han er hverken vakker eller anselig, virker nærmest alminnelig, men det er en gentleman ut i fingerspissene, en mann som jeg har den største aktelse for og som jeg setter overmåte høyt. Nå er huset legasjons bolig for Finnland, bygget om av avdøde arkitekt Høyer Sandvig-Larsen som meget omhyggelig søkte min tillatelse til å overta arbeidet, da han sto i vennskapelig forbindelse med finska legatarien. Et annet bygg som jeg også fikk istand i disse dager var min bror Jans villa på Heggely. Den tok jeg i entreprise for 28.000 kr. uten tomt, her var det meg som ivret for å få bygget i gang og som gikk raskt

DAGBOKSIDE 210 med på det og angret det aldri. Hans svigerfar derimot, direktør Olsen i Norges Brannforsikring, skrek over seg og fant saken vanvitig, lettsindig og uoverveiet. Han fikk ikke rett for byggeprisen steg voldsomt fremover krigsårene. 28.000 kr. for en villa på 193 m2 i 1 ½ etasje kan ikke sies å være dyrt. Utstillingen i Frognerparken fikk en midlertidig dødvanns periode men tok seg snart opp igjen. Unni hadde fortalt meg at hun skulde ha et barn igjen og hun hadde grått og sagt hun syntes hun kunde ha fått vært fri en stund. Det kunde jeg være enig i, for det var en hard tørn, den første. Den 11/1 1915 fødte hun et velskapt pikebarn som i dåben fikk navnet Unni Frisak Fürst, for annen gang oppkalt etter min kone (Unni Liv). Jeg fikk meg til å lage vårt lille hus noe større. Jeg planla en utvidelse bestående av en hall, et nytt inngangsparti og ny plassering av wc. Dessuten kjøpte jeg til 1.000 m2 tomt så jeg nå hadde ca. 2.000 m2. I de stille måneder i begynnelsen av krigen høsten 1914

DAGBOKSIDE 211 plantet jeg her en masse frukttrær og sådde til plener etc. Tilbygget ble ferdig, men virket nokså halvt, jeg trodde vi skulde sitte der men det ble ikke til noe og ovnen som vi satte opp, brukte vi ikke stort. Derimot var det store fine soverommet i annen etasje av god virkning og da det hadde et trefags vindu mot vest, hadde det rikelig med sol. Jobbetiden skred over landet. Jeg fikk mer og mer å gjøre. Det var en helt ny klasse av folk som kom til pengemakt, folk som i likhet med primitive negrer og andre, ønsket seg ting som glorte og som de kunde briske seg med. Jeg fikk arbeider langs hele kysten, helt opp til sannesø. Blant alle disse byggherrer var det mange som virket dannet og som virkelig var det, likesom de hadde hatt en posisjon før krigen, jeg nevner skibsreder Salve Bech i Xand, konsul Christiansen sammesteds, min fetter Gustav Arentz i Stavanger, konsul Bache i Trondheim konsul Hjalmar Holmboe i Tromsø Rige Holmboe samme sted og brødrene Isachsen Harald, Berger og

DAGBOKSIDE 212 Anders, som dog kom litt senere. Samtidig vokste mitt klientell her i byen og nå kom fabrikkene til, Nitedal Tændstikkfabrik, Jernsengfabrikken (påbegynt 1911), Nitroglyserinfabrikken, Gullang sprengstoffabrikk. Jeg levet rimelig hektisk dengangen, arbeidet på spreng hele dagen, hadde mer enn nok å gjøre, var på alle premierer ved National og gikk mye på Grand speilsalen og Bristol meneriske hule, det ble holdt mye selskaper, og reise gjorde jeg støtt, snart sydover, snart nordover ja endog inn i Sverige hadde jeg en tur og bygget om en herregård i Värmland for noen pirkete og kjedelige norske. Uforglemmelig er reisen til Tromsø våren 1917. Fra Trondhjem hadde vi det vakreste vær og jeg fulgte på kartet hele turen oppover, så Torghatten de 7 søstre og alle de andre navngjetne fjellene. Hamarøy imponerte meg stort. Fra Bodø over til Svolvær fikk vi et snevær så tett som et drev men midt i det verste brøt solen gjennom og skinte omkring hvert eneste snøkorn

DAGBOKSIDE 213 på en fantastisk måte. Klokken var da 10 på kvelden den 1 mai omtrent. Landegode! Navnet satte hele min fantasi i svingninger og jeg fantaserte meg inn i en hel tankerekke om vikinger som kom fra havet så landet og ble glade og kalte det Landet det gode. Jeg er redd for at denne forklaringen er i slekt med min venn professor B[...] om Voksenkollen. I Tromsø vakte jeg en viss oppsikt. Det var ikke hver dag en arkitekt kom til byen. Jeg ble beden i atskillige selskaper, men jeg må tilstå at jeg ikke klarte det. For den gode Tromsøborger gjorde natt til dag og natten var alt likeså lys som dagen nesten. Samtidig falt det en [...] av 2m sne den uken jeg var der, men det snakket ingen om engang. Våren og solen var kommet og det måtte feires sammen med arkitekten. Konsul Hjalmar Holmboe som egentlig hadde bestilt meg oppover sa merkelig nok ikke noe til at all verden kom og var avsted med meg. Det var Rye Holmboe, Sigvard Holmboe og pelsvare handler

DAGBOKSIDE 214 Andersen som hadde en stor over [...] [...]got som han kjørte meg omkring med. Da vi skulde vike ut til siden av veien for en kommende slede sank hesten likeså godt helt og holdent under sneen, så bare hodet og den bølgende manen lå over snemassene. Den som jeg i grunnen fikk mest å gjøre med senere var konsul Harald Berg, en forunderlig sammensetning av godt og vondt, over 6 fot høy, opprinnelig kven, en vanskelig mann som av og til kunde strømme over av begeistring, velvilje og be[...]inger for i neste uke å omstyrte alt og skjelle meg huden full, alltid telegrafisk. Såvidt jeg vet har jeg aldri fått et brev fra ham. Om natten lå han i en seng som var konstruert særlig for ham. Nattbordlampen var aldri slukket. På pulten sto en stor mugge med nysilt melk og en kasse sigarer. I den siden han lå i sengen, drakk han all melken og røkte 3 av sigarene! Han ble jeg snart lei av og brøt tilslutt forbindelsen med ham. Derimot hadde jeg megen glede av min forbindelse med Hjalmar Holmboe som jeg bygget 3 ganger for. Dessverre gjorde jeg en stor feil overfor ham.

DAGBOKSIDE 215 Men det kom av at jeg dengang holdt på å miste min mor og derfor gikk hans ønsker ut av mitt sinn og da huset var ferdig så kom at jeg hadde glemt å la annen etasje skyte frem foran første, derved ble rommene i annen etasje for små for ham. Beklagelig. En kan si at tegningene viste huset som det ble da det var ferdig men det er ingen unnskyldning for meg, for legfolk skjønner ofte merkelig lite av bygningstegninger. Som rimelig var raste han over dette og jeg kunde ikke si annet enn at jeg dypt beklaget saken, men det hjalp jeg ikke ham stort. Hj. Holmboe var en vakker kar med tett stramt svart hår og brune øyner, en bo[...] og kvikk kar som det var morsomt å arbeide sammen med. Derfor var uhellet ovenfor så mye mer beklagelig. I slutten av verdens krigen – årstallet er gått meg av minne – fikk jeg brev fra ham, han vilde flytte sørover – til Molde! Han hadde kjøpt tomt og k[...] og vilde begynne kunstforretning der. Han stevnet meg til Molde og en slitsom reise med den halvferdige Raumabane i grev[...]

DAGBOKSIDE 216 dukket jeg atter opp på Molde, mitt kjære Molde. Dahls gamle hus var brent og de bodde et annet sted i byen. Jeg gikk like inn – dørene er aldri låst i småbyene den gangen og da jeg plutselig sto i døren i stuen deres, rørte det seg en hvirvelvind og lyst hår og flagrende skjorter og plutselig kom Benny farende, kastet seg om halsen på meg og ga meg en ordentlig smellkyss midt på truten noe jeg i blant [...] og henrykt gjengjelder for så like plutselig å slippe meg, ble blodrød og så mye forknytt med hodet under morens skjenn. Ja det var min egen lille Benny, 8 år da jeg forlot henne som min bestvenn, nå en meget vakker ung pike med fin rød og hvit hud og den peneste ingen her kunde se! Vi frisket opp gamle minner. Særlig husket Benny meg på en dag hun hadde fått husarrest og var kommandert i seng midt på lyse søndag ettermiddag. Da var jeg kommet opp til henne fra turen og hadde trøstet henne og fortalt henne eventyr og vært der sammen med henne i over en time og da jeg var gått sa Benny var jeg ganske sikker på

DAGBOKSIDE 217 at du var verdens snilleste onkel! Jeg sa at jeg var sikker på at jeg hadde moret meg likeså meget som hun og det mente jeg for små barn og ganske unge piker, når de er naturlige, har jeg alltid likt å snakke med. Særlig små barn. Det er et bedrøvelig faktum men like sant for det at barnet er det fullkomne menneske som samfunnet litt etter litt omskaper og forkvakler så det til slutt ender som samfunnsvarger eller borger[...], helt uten sin opprinnelige og strålende [...]ger. Finnes vel noensinne et [...] som barnets? Så klart, så dypt så uutgrunnelig og finnes det noensinne slike ord som barnet uttaler? og et barnekinn mot ens eget, en barnearm om nakken og pludderet av den tillitsfulle lille klumpen på [...], fins det noe som kan liknes med det? Nei! Jeg kan ikke erindre hvordan det gikk med Holmboe og meg til slutt. Iallefall mistet jeg kontakten med ham og har aldri snakker med ham senere uten rent de [...] i Oslos gater. Jeg tror å huske at han ikke hadde hellet ved seg mer etter den

DAGBOKSIDE 218 sørgelige affæren med huset hans. En ulykke kommer sjelden alene. Kjedelig for jeg satte stor pris på ham. Plutselig hadde han og konsul Berg en stor sak i Tromsø om rettigheter til kunst lagre etc., Holmboe vant stort, men det ble slutt med vennskapet kan jeg tenke. +++ I Skien hadde jeg et annet stort arbeide for konsul Stensrud, en mann som hadde henvendt seg til meg etter innvielsesfesten hos Prøsch. Her gjaldt det ombyggingen av et gammelt beskjedent hus som skulle omdannes til en [...]villa. Det ble gjort i februar måned. Det er den fineste joulevillaen jeg noensinne har gjort og disse menneskene var helt representanter for den nye joulevillen her. Som hersket i landet. Spisestuen var 6 x 10m = 60m2 helt i mahogny panel tegnet av meg. Alle møblene var også tegnet av meg og kostet 19.000 kroner til dette ene rommet. I panelet var innfelt en stor sølvplate som fremstillet en mann som strevet over noen digre stene mot en diger [...] som lyste opp i alt [...] Nederst til høyre sto: Per astra ad astra (stjernene

DAGBOKSIDE 219 til stjernene og navnet var Stensrud) og platen var en gave fra professor Basse til byggherren. [...] hadde en [...] men dog ikke likhet. Det ble laget en musiksal i barokk i hvitt og gull for ham, 5 x 11 m- Flygelet var også i barokk, hvitt og gull. I hallen var det et stort ovalt vindu. Fruen ønsket å gi mannen en gave til burstaen. Og da han hette Einar til fornavn bad hun meg å tegne et glassmaleri av slaget ved Svolder hvor helten ellers sier for veik etc. Men dennegang skulde helten ha Stensrunds trekk. Da jeg ikke kunde tegne portretter vendte jeg meg til min kjære fetter maleren Henrik Backer og ba ham besørge saken. Jeg viste ham statuen på Karl Johan for det skulle altså være en hemmelighet. Et par dager etterpå kom Henrik opp på kontoret og sa: - Jeg greier ikke denne [...] din! Jeg gikk etter’n på gata flere ganger, men fyren er sirompa og kortbent og for [...], åssen pokker skal han

DAGBOKSIDE 220 bli Einar Tambarskjelve! - Gi deg ikke Henrik, sa jeg, gjør som Krogh har gjort i Snorre, kutt ham av ved livet og la ham vende ryggen til! - Det var en ide sa Henrik og klemte i vei. Bildet ble «avduket» til behørig tid og vakte udelt begeistring hos burstas barnet, for andre virket det nærmest som en parodi Henrik hadde kopiert slaget ved Svolder etter beste oppskrift. Midt på hodet står Einar Stensrud Tambarskjelves med Olavs for veike bue i sine never, mens den br[...] Thomb (Einar Thamberskjelves bue) lå lett synlig for tilskuerne. Det hus’s historie er som en del av f[...]tiden selv. Det gikk naturligvis ut med Stensrud og hans bo kom under behandling. Han hadde vært snedig nok til å forære kona huset og grunnen, slik at dette ikke kunde gå inn i massen. Men en sterkere makt trådte senere til, ilden, huset brente ned og siden har jeg ikke hatt noe befatning med det. Stensruds var nyp[...]iste representanter for jobbetiden. Stensrud hadde en kulltomt. Da det begynte å bli vanlig mangel på kull lot han resolutt hele tomten spa opp i en

DAGBOKSIDE 221 meters utgave og solgte dette som et «kullsubb»! Det brente Iallefall. Stensrud var en flink forretningsmann og såvidt jeg vet har han kravlet oppover igjen. En samtale som professor Edvard Basse og Stensrud førte var karakteristisk. Stensrud: Jeg må en tur bort i banken! B. Hvorfor det? S. Jeg trenger noen lapper B. Du kan få av meg! S. Hvor mange har du? Basse tar frem lommeboken og viser 5 tusenlapper. Stensrud skuffet er det alt? Jeg må ha fire ganger så mye! Basse var flau men samtidig imponert. I denne tiden søkte jeg et lån i en bank. Jeg søkte alt jeg trengte, omkring 5.000 kr. Til min forbauselse fikk jeg avslag. Jeg søkte banksjefen og han sa – beløpet er for litet, De må søke om en større sum! Jammen jeg trenger ikke mer enn femtusen! Beklager men under 20.000 låner vi ikke ut! Og jeg søkte og fikk 20.000 og slet fælt for å betale summen tilbake da de normale tider kom igjen. Alle folk jobbet. Noen vilt og tåplig, andre fornuftig. Jeg var blant de siste. Jeg syntes det var morsomt, omtrent som å spille poker i Berlinerdagene. Hva enten det var instinkt fra mine handelsforfedre, eller

DAGBOKSIDE 222 helt etter en personlig teft, nok er det at jeg ikke tapte på noen av mine spekulasjoner uten ved Norsk M[...]dalske, hvor jeg tapte ca. 15.000 kr. Men dette kom vesentlig av at direksjonen sendte ut direkte feilaktige og i høy grad misvisende oppgaver over selskapets status. Da Norsk M. var en rekonstruksjon av det gode gamle firmaet L. Thune, hadde fam. fra fars tid aktier i selskapet. Fam. samlede tap her dreide seg om 35.000 kr. Den største post jeg ga mine meglere på en dag var ca. 84.000 kr., men så stoppet jeg også opp, da jeg skjønte at nå fikk en spekulere i boise, hvilket jeg ikke var interessert i. +++ [...] tidlig hadde vi begynt å dra på påsketur. De første turene var til Norefjell og der hadde vi det meget bra, men overmåte primitivt. Trafikkforholdene var også idylliske. På vei til Krøderen stoppet toget midt i en skog. Da vi så ut oppdaget vi lokomotivføreren i ivrig samtale med en mann som sto ved skinnegangen. Føreren steg av toget og de to begav seg inn i skogen. Straks etter hørte vi et par skudd og senere kom lokomotivføreren alene tilbake og toget fortsatte sin ruggende gang. Var et drama utspilt? Aanei, da konduktøren kom fikk vi oppklaringen:

DAGBOKSIDE 223 - Det var’n Even som hadde kjøft sei ei ny børse og den prøvde de sammen! At vi ikke ble syke var underlig. På Høgevarde var murene av gråstein uten isolasjon. Følgen var at all kulden og all fuktigheten slo seg sammen med all fuktigheten fra oss og følgen var at vatnet kondenserte seg på de meter tykke veggene og det vannet silte allevegne. Arnljot Durban sluttet den kontrakt med meg at jeg skulde bære A. fra rom til rom for 5 øre pr. tur. A likte å gå med tøfler inne, men på grunn av vannet som sto høyt på gulvene måtte en der bevege seg i vanntette beksømstøvler. Senere gikk turene videre oppover. I flere påsker hadde vi vårt bosted på Bygdin høyfjelles hotell. Vi var en sluttet tropp av familiene Fürst og [...]pere, [...] av Fürstene. Et år hadde vi følge med en plagsom engelsk offiser som kom direkte fra India og aldri hadde satt sine føtter i et par skibindinger. Han hadde tennissokker med seg på fjellet! Vi kalte han mr. Loikpamps (norsk Lokopoinsan). Jeg tror Indias sol og hete hadde avstumpet hans finfølelse. Han betraktet oss som en del av hotellets innbo og vilde disponere over oss som sine

DAGBOKSIDE 224 indiske boys. For noen år! Fulle av sol, påskelys, stemning og samkjensle! Sorgløse dager med lange, krevende turer om dagen og dans om kvelden. Jeg følte meg i min fulle kraft og struttet av sunnhet. En gang jeg danset med Unni tok jeg henne og hev henne opp i luften. Hun kom galt ned igjen og vrikket den ene ankelen. Fikk mye skjenn for dette, som rimelig kan være, ikke bare av Unni men av selskapet for øvrig. En annen gang jeg danset med en ung dame tok jeg henne om anklene og skuldrene og snudde henne opp ned og satte henne forsiktig ned igjen. Hun sa bare: Du verden! og smelte til meg, så dengang gikk alt feilt. Hvilken styrke og hvilken fornyelse hentet vi ikke på disse turene våre!! Jeg var merkelig nok avansert til fører for selskapet. Ikke i den forstand at alt rettet seg etter hva jeg bestemte, men såsnart nedfarten begynte, skulde jeg stå først og hakk i hel med meg satte Anna Holst, så Anna Hjort ut etter meg. At det gikk som det gikk var det skiæreste hell, hadde jeg gått overende, hadde jeg blitt spiddet av hennes ski. Ja, at det gikk godt! Selv i tetteste tåke satte jeg utover med samlete ski og uten å betenke meg.

DAGBOKSIDE 225 I flere år holdt vi også til på Mysuseter og i Rondane forøvrig. Engang hadde vi gjort avtale med bonden om leie av de og de rom. Bonden hadde ikke oppfylt sine forpliktelser overfor oss og nektet å gjøre forandringer. Da tok vi oss selv tilrette. Jeg som bygningsmann sto for f[...]vegen. Fra en stue tok vi en komfyr, fra en annen senger og sengetøy og før dagen var hellende var kontrakten oppfylt og vi fornøyd. Selvtekt? Muligens, men vi hadde våre papirer i orden. Vi hadde 5 dager til vår disposisjon og bonden hadde grovelig forsømt seg. Han sa ikke noe heller, men til sen middag den dagen fikk vi vår medbrakte kjempemessige kalvestek servert med all den løken vi skulde hatt til biffen. Det smakte ikke godt, og det var kanskje det som var meningen. I det hele sto vi ikke i noe intimt forhold til bøndene. Vi syntes de var bondefull og seige og de syntes naturligvis at vi var hovne og uforstandige, krevende og hensynsløse. Mitt forhold til bøndene på Sunmøre var et helt annet og fyrstelig, blant dem fikk jeg mange gode venner, men så opptrådte jeg kanskje mer beskjedent og forståelsesfullt enn min svoger HR som var surest også når han

DAGBOKSIDE 226 var på påsketur. +++ Ettersom krigen gikk sin [...] gang kom det fler og fler penger i kassen. Min kone har påstått at hver gang hun fikk et barn og var svak og maktesløs i sin seng, planla jeg friskt og uten hensyn til henne utvidelse av huset. Den 11/1 1915 kom Unni til verden og den 12/1 1917 kom endelig gardgutten som fikk navnet Henrik Frisak Fürst etter sin morfar tredie oppkalling etter Unnis familie. Andre store ombygging av huset skrev seg fra denne tid. Vår spisestue var blitt altfor liten. Jeg planla en stor spisestue som jeg gjorde 8 kantet og kledde med utsøkt pitsch – pine panel og pitsch – pine bjelker i taket. Vinduene dekket jeg med glasarbeider og gulvet fikk parkett. Denne stuen ble meget vellykket og beundres en dag i dag av dem som spiser der. Endringen og utvidelsen ga et stort nytt soverom i 2nnen etage, en ny trapp og nye kjellere. Fra å være et litet beskjedent hjem på 85 m2 var huset nå økt til 180m2 og tomten var 2 ganger blitt forøket hver gang med 1000 m2 så den nå var på 3000 m2. Denne siste økning av tomten avslører på den mest drastiske måte offentlig skue. Jeg kjøpte tomten av doktor Smith, men

DAGBOKSIDE 227 jernbanen nektet av en eller annen grunn å gi hjemmel. La oss si at handelen fant sted i 1917. i alle disse år har skarpe jurister anstrengt seg for å bringe denne sak i orden, men forgjeves. Det må være noe galt her. I 27 år har jernbanen stillet seg uvillig til å gi hjemmel. Hvorfor? Av en eller annen likegyldig pirk grunn. Tomten brukes av leieren i alle måter som den var hans egen og ingen nekter ham denne bruksrett. Da må en ha rett til å kalle dette flisespikkeri og p[...]psykeri hvis en da ikke kunde tenke seg langt grovere betegnelser. Det begynte å gå rykter om at det skulde bli gassverk på Sjølyst (like bak min villa ved Bestumkilens veien) og ransjerstasjon på Bestum i forbindelse med den allerede påbegynte Bestum - [...]holm bane. Jeg begynte å bli urolig. Idyllen vilde være brutt fullstendig. Jeg vilde selge men sjangsen for salg var ikke stor, for megleren hadde påbud om å merke hvorfor salget ønskedes av meg. Engang i 1918 var salget et faktum. Jeg skulde få bo i huset til jeg hadde bygget meg et nytt hjem og salgsprisen var 105.000 kr., hvorav 5.000 var nevnt som innbo. Kjøperen var politimester Skavlan på Hamar § 3 i kontrakten hadde

DAGBOKSIDE 228 slik ordlyd: Kjøperen er gjort oppmerksom på planer for ransjerstasjon på Bestum og gassverket på Sjølyst. Ingen av disse prosjekter kom til utførelse, så Skavlan var heldig forsåvidt. Men han fikk ikke nyte sitt otium lenge, om et par år eller så døde han. Skolebestyrer Strømmen, min kjære gamle lærer kjøpte huset da jernbanen hadde kjøpt hans store villa like ved Bestums gamle stasjon, kjøpesummen 79.000 kr. Strømmen døde også, og senere utenriksråd Andvord kjøpte huset, kjøpesum ukjent. Andvord ble forflyttet, visstnok til Sydamerika. Hvorvidt det var nok en kjøper vet jeg ikke, men husets nåværende eier er direktør A. M. Vik, som betalte 59.000 kr. for huset. Ved annen arkitekt var nå bygget garasje og det var foretatt mindre endringer innvendig og utvendig. I året 1941 bygget jeg så om huset for direktør Vik. Praktisk talt alt ble endret, unntatt spisestuen, som framleis står helt uendret. Vik hadde meget vakre møbler og en utsøkt malerisamling, så huset presenterer seg idag som et rikmanns hjem. For meg er det noe underlig ved dette. Jeg tenker på vår første lille rede som vi var så stolt av, med den lille franske kaminen, som jeg hadde kjøpt for 30 kr.

DAGBOKSIDE 229 fordi alle hadde en fabrikkfeil. På stue bordet sto som fornemste prydelse et sølvbeger fullt med gylne havreaks. Her vokste våre 3 første barn opp og her levde vi 8 lykkelige sorgløse og lyse år sammen trass i krig og verdensbrann. Imidlertid hadde vi ikke ligget på latsiden. Vi hadde kjøpt huset av godseier Carl Løvenskiold på Nedre Ullern gr.nr. 28, bnr. 77 og av advokat Fritz Kiær en tomte strimmel på ca. 150m2 for videre arrondering av tomten. Her bygget jeg da Hansten, vårt nåværende hjem. Alle de feil vi hadde funnet på Standal skulle vi gjøre gode igjen her. Huset fikk altfor stor etasjehøyde 3.20 m og 2.80 m i [...], kjøkkenet ble lagt mot nord, vi var nødt til å lage 2 trapper. Huset ble ikke vellykket utvendig, men innvendig passet det bra for vår daværende levestandard. Men jeg hadde forregnet meg fullstendig og kollosalt. Jeg hadde trodd at såsnart freden kom vilde fredens pris komme rennende. Dette var fullstendig feil regnet. Tvert imot prisene steg og steg og arbeidsforholdene ble verre og verre, jeg visste tilslutt ikke min arme råd. Huset kom opp i 185.000 kr., og jeg holdt på å gå på rompen.

DAGBOKSIDE 230 men samtidig kunde jeg ikke fire på kvaliteten. Det som kunde skaffes ble kjøpt til uhorvelige priser. Det som jeg dog ikke kunde overkomme var å skaffe koberrør til alle ledninger og dette lider vi under den dag i dag. Den 26. september 1919 kjørte en rekke flyttelass Standal til Hansten og flyttingen var derved en kjensgjerning. På min fødselsdag 25. november s.å. holdt vi en dundrende innvielsesfest og det var bare en mening om at stuene var festlige. Men i 2nnen etasje sto soverommene i mange år uferdige og først litt etter litt med megen strev fikk jeg brakt disse i orden. Et arrangement som jeg har lidt under i en årrekke var dette at mitt soverom lå mot nord. I min opprinnelige plan hadde jeg laget Unnis soverom mot syd og vest, mitt soverom mot vest, badet mot nord. Dette arrangement skulde vært fastholdt men Unni krevde meget bestemt direkte inngang til badet fra soverommet. Derfor kom badet mot vest mitt rom mot nord og forbindelsen oss imellom enten gjennom badet 2 dører, eller over gangen 2 dører. Jeg hadde aldri før ligget på nordvendt rom over [...] og

DAGBOKSIDE 231 ble derfor ad øre en rekke slike erfaringer rikere. En skulde ikke gi seg på slike ting, men det er vanskelig å kjempe imot når motstanderen er en svak kvinne. +++ Omtrent på denne tid ringte min bror Valentin en dag opp og spurte om jeg hadde lest et avertissement i avisen om en øy på Tjømø som var tilsalgs. Nei jeg hadde ikke det. Resultatet ble at vi dro nedover for å se på øya. Vår første natt var på Røed «Herreård». Jeg kan ikke erindre om Jan og jeg først eller senere alene var nedover, jeg tror at vi først dro nedover og de andre kom senere. Nok av det, da vi kom om hjørnet ved Engø brygge sto solen akkurat opp og strålte som Muncks aulasol helt nede i horisonten. Det var 24. nov 1919. Alle var enige om at øya var stygg, men vi kjøpte øya eller holmen for 12.000 kr. kontant av Jens B. Jensen. Denne mannen var en underlig sammensetning av mange egenskaper. Han fortalte fantastiske eventyr om denne holmen som han hadde døpt «Smedholmen» men som vi ga det opprinnelige navn Bokkholmen, videre

DAGBOKSIDE 232 fortalte han at øya hadde mange mål dyrket mark. Enhver som hadde det minste greie på dette kunde se at «jorden» ikke var jord, men gytje for øya var opprinnelig 3 skjær og gytjen hadde ligget mellom knausene. Likeså fortalte han at i sundet med landfeste på Bokkholmen hvert år ble fisket laks for rundt 4.000 kr. Ved forespørsel hos de innfødte rystet de på hodet og sa at det aldri hadde vært laksefiske der. De innfødte flirte også av vår tåpelighet. Kjøpe noen holmer som var verd 6-700 kr. for 12.000!! Den som ler sist ler best og holmen som er på ca. 80.000 m2 er i dag verd mellom 70 og 80.000 kr. iallefall etter tomteprisen på Tjømø som idag dreier seg om 1.000 kr. pr. mål. Vi gikk straks i gang med bygging av 3 sommerstuer, a 10.000 kr. pr. stykk. Vi trakk lodd, men alle tre fikk den tomten de ikke vilde ha, derfor byttet vi omigjen. De første hyttene var mer som tak over hodet. Min hytte hadde [...] peisestue spisestue kjøkken og pikerom i 1ste etasje og to kvistrom i 2nnen etasje. Men også her begynte vi å bygge på og endre. Det første vi gjorde,

DAGBOKSIDE 233 var å bygge inn den åpne sydverandaen inn i stuen. Så bygget vi en nord veranda. Så en sydveranda. Og snart begynte jeg å dekorere peisemuren, et arbeid som jeg holdt på med i 3 år, mest i påskeferien. En 22 m lang frise under taket ble dekorert med fabeldyr, ranker, fugler, navnetrekk for Unni og meg og barna. En skjenk ble dekorert og de to dørene likeså. Jeg var uhyre stolt av dette verk og det ga iallefall stedet et særpreg. Jeg tegnet også et massivt spisebord og dekorerte verandaen med en frise av nisser som steg opp i østre hjørne travet bortover langveggen og krøp ned i jorden igjen i det sørvestre hjørnet. Til vårt sølvbryllupp i 1936 gjorde vi vestværelset om til spisestue med et svært vindu mot vest, hvorved solen kom inn. I flere år hadde vi leid huset ut til F. C. Sundt, hvis kone var amerikaner og hvis 2 barn var Nancy og Fredrik. Barna som da var 10 og 14 år var helt inntatt i dekorasjonene og fikk foreldrene til å kjøpe hytta av oss for 25.000 kr. i 1938. Jeg hadde sikret meg ved delingen av øya at jeg skulde få en strimmel mot vest. Her bygde jeg min nye hytte som Unni for første gang ivrig

DAGBOKSIDE 234 deltok i. Det var meget vanskelig å få satt opp denne hytta for det var allerede dengang slik uro og slike krigsrykter at folk holdt seg tilbake. Hytta ble og bygd ferdig på en aldeles fortrinnlig måte av byggmester Kruge, Tjømø, en mann som virkelig kunde sine ting. Her har vi fått en hytte som vi er svært gla i og som passer oss utmerket, en hytte som har en fin beliggenhet midt i aksen for utsikten og som har elektrisk lys, elektrisk kjøleskap, vanntank og brygge og 7 mål tomt. Det som sjenerer de andre, særlig Unni sterkt er barnehjemmet eller senere feriekolonien som ligger vis a vis sundet. Jeg som ikke hører levenet er ikke plaget. Da den annen verdenskrig brøt ut i 1940 9/4 ble Sundt opptatt på å komme seg ut av landet og solgte derfor hytta til Backer Grøndahl for 22.500 kr., omtrent hva den sto ham i. Da jeg neste gang kom ned til øya tok jeg som vanlig en sving ned til gamlehuset. Jeg kikket inn gjennom vinduet.. da fikk jeg et sjokk et slag for bringen… Alle mine dekorasjoner var vekk, veggene hadde fått en blåaktig farge, skapet og dørene overmalte, dekorasjonene på verandaen vekk! Slik jeg gremmet

DAGBOKSIDE 235 meg! Som hadde jeg mistet en kjær venn, et godt maleri eller noe annet jeg riktig satte pris på. Da vi spurte om å få frisen ble det svart at den hadde maleren revet ned og og de visste ikke hvor den var blitt av. Da jeg skrev om katastrofen til Nancy (hun var også kommet seg over til Amerika, men vi kunne ennå korrespondere) skrev hun tilbake at hun gråt da hun leste det: Men onkel Hans, (hun kalte meg så) når krigen er slutt skal jeg kjøpe hytta tilbake og da skal du få bestilling på å lage alle dekorasjonene akkurat som før! Jeg venter på den bestillingen ennå og gud vet hvor lenge jeg må vente! + Her på Tjømø har en levet et rikt sommerliv. Jeg vil beskrive en av de første turene vi hadde der. Vi dannet nokså snart en forening som vi kalte Pinse-brødrenes Forening. Her kunde bare opptas sønner av kjøpmann H.F. og hustru [...] 3 og deres eldste sønner igjen. Kvinner var utelukket. Da V. og sønnen V. og H. var som tvillingbrødre ble det gitt dispens for denne. De første pinsebrødre var altså bror Jan bror Valentin, jeg, bror V’s sønner Hans og V i alt 5 stykker. Vi dro på privattur til øya.

DAGBOKSIDE 236 Valentin hadde en gammel skibsjolle, hvori han hadde installert en påhengsmotor. Denne var sånn konstruert at den styrte båten uten ror. Antagelig var skibsjollen for tung for den, for å få herredømme over båten måtte vi styre med en åre. En herlig, sommerlig vårdag med glittrende sol over småkruset sjø, med sønnavinden syngende og nynnende innover mot land dro vi avgårde på ekspedisjon i vårt nye rike. Jeg hadde vært på Tjømø i 1914 men da lå vi bare i frakt fart mellom Appelsund og Lille-Skagen. Nå derimot stevnet vi utover mot det åpne gapet. Det første sundet vi oppdaget var det lange krokete sundet mellom vestre og østre Bastøen. Vi ålet oss gjennom det og jeg ble mer og mer betatt av sjøen, av solen av øyene av hele det betagende bildet av måsen som svevde innover landet, av fuglene som skrek og kretset over oss i redsel for egg og reder. Vi landet på østre Bastøen og vi hadde ikke gått mange metrene før vi støtte på et ærfuglereir med 3 egg i. Fuglen var borte men dunet og eggene var glo-varme, minst 50

DAGBOKSIDE 237 grader varme. Hans vilde ta eggene. Da for en meningsløs vill ide gjennom meg, jeg stilte meg skrefs over redet og sa med gnistrende øyne: -Prøver du å ta eggene slår jeg deg fordervet! Forbauset så han på meg, faren kom også til og gjorde narr av meg, han skal ha den til skolen, han skal blåse dem ut. + Jeg ble sintere og sintere. Det var som om disse tre eggene for meg var innbegrepet av soldagen og våren i mitt nyoppdagede rike. Det endte med at de ga seg med et talende skuldertrekk og vi vandret opp på den lave toppen og så utover all den glitrende solherlighet. Det lyder sikkerlig patetisk, men i disse timene ble jeg dikter, hele mitt syn på naturen endret seg og jeg følte meg med ett som en del av denne vårdagen herute i skjærgården. Dikterlig rørte det seg ukjente strenger i meg, men sjømannsforfedre fra alle de vide hav, både Backere og Fürster kom til meg og blandet sin begeistring med min nyfunne. Skildringen i min bok Strømmen er fra stemning til stemning det jeg opplevde denne usedvanlige dagen. Aldri, hverken før eller senere, har jeg kjent en slik stemning. Det var som jeg ble løftet inn i solglitteret, som dagen, sjøen, øyene og reflexsen på vannet

DAGBOKSIDE 238 fikk nye navn og ga meg også noe helt nytt og tidligere ukjent. Vi dro videre med vår farkost, tøffet og tøffet ut til Store Færder hvor fyret før har ligget. Og tøffet tilbake igjen time etter time, men alltid i sol og herlighet. Store Færder fikk jeg senere en klokkerkjærlighet til for her drev fyrvokteren på, dyrket opp jordlapper, veltet stene, karet seg til ei ku, fikk sauer og klarte og arbeidet, slik som jeg også vilde ha gjort det, sørgelig med ham – en dags forsømmelse, fyret sloknet, avskjed på grått papir. Ennå kan vi følge hans strie arbeid, vi ser steingjerdene, vi ser farene etter sauene hans og oppe på høyden ser vi ruinene fra boligen hans hvor nå et tre vokser opp fra kjelleren gjennom stuen ut i dagen. Denne utøya eiedes merkelig nok av baroniet Rosendal i Hardanger. Det ble skjenket til Universitetet, som trass i forskjellige bud ikke vil selge øya. Såvidt jeg kan skjønne må de bare ha utgifter av den. Vi forsøkte forgjeves i de første årene å få tak i skikkelige seilsnekker, så lot vi Jansen i Vikersholmen bygge 2 Vasser snekker som også skulde være til robåter. Jans båt fikk kjøl min ikke. Med disse snekkene

DAGBOKSIDE 239 dro vi på spennende og ofte dramatiske turer i skjærgården og det var ikke alltid så lett å manøvrere med båten full av kvinner og barn. For vi hadde alltid fullt hus, barna hadde venner eller venninner hos seg og vi hadde også gjester. Nokså snart ble det fast takst at min søster Bys og hennes mann Halvdan kom med og bodde hos oss en 14 dagers tid. HK hadde interesse for motorbåter og etterhvert fikk han bedre og bedre båter og til sist hadde han en meget fin racer som kunde gå sine 18 mil. Feilen var den at den ingen sjøbåt var, det sprutet og skvatt jamt, når det var vind eller sjø av betydning. Det var festlig når de kom stevnende gjennom sundet med vimpel og flagg. Gamle Julius Harrøen som ellers ikke var noen kløpper i noe fant det forløsende ord: - Hun går som en tanke gjennom sundet! Likefra den tidligste morgen hadde barna vært oppe på «Hvalen» øyas høyeste knaus (ca 30 m over havflaten) der å speide og når båten la til brygga, var den proppfull av barn og voksne. – Godag! Godag! Tante Bys! Onkel Halvdan! Så var det opp i triumf. Jeg slepte på kofferter og noen kasser av herlig innhold. Stilltiende var det nemlig en overenskomst, at HK

DAGBOKSIDE 240 skulde holde drikkevarene og vi mat og øl. Dagens clou for ungene var utdelingen av de medbrakte gaver og det var åpenlyst for enhver at tante Bys var likså henrykt over å gi som barna over å motta. Du kjære søster Bys! Nå fulgte en rekke lindrende dager! Ut om morgenen med motorbåten. Jeg alltid ved rattet. Stevnet ut til øyene en øy i øst, en annen øy i vest, men sjelden eller aldri mot nord. Eggedosis var fast takst og utallige er de egg som er knust ute i skjærgården av oss. Bading, sang, spising, vandring omkring på øya med myldrende Natt og dag ved føttene og måker og terner over oss i luften og sommersjøen skinnende mot klippene. Så hjem mot den dalende sol rett i fjeset og meget vanskelig å styre. Hjemme herlig oppdekking med masse god mat, stek, koteletter, kylling, dessert, frukt, bær, presanger, sherry, madeira, rødvin, øl, over til ettermiddagskaffen, slanging utenfor hytten, hvor sundet ble krysset av store og små hvite seil, fargeglade kajakker eller en eller annen motorsnekke. Strålende dager, i fred og harmoni, ingen som vilde oss noe og ingen som vi vilde noe! Dager som brakte alle våre barn sammen til en eneste stor familie. Vi kunde nok oppleve

DAGBOKSIDE 241 35 mennesker på øya samtidig, bare av slekten. I de lyse og milde sommerkvelder dro vi på visitt til hverandre eller holdt idrettsleker eller var i virkelig selskap med hverandre. Når HK og Bys vendte hjem fulgte Unni og jeg med dem til Kristiania. Det var fast takst at en sørget for middag reise dagen, likeså fast takst var denne middagen 2 stekte kyllinger. Såsnart den var fortært overtok HK + Bys vertskapet. Vi lå hos dem på landstedet deres og var deres gjester et par dager i byen. Da var det fast takst å gå på Chat Noir eller en annen forlystelse med souper etterpå. En slik kveld står særlig skarpt i min erindring. HK og Bys bodde da i sitt sommersted hele året. Vi hadde vært i byen på fest og i den lyse kvelden [...]otret vi utover for å køye. Vi hadde med oss noen av familiens ungdommer som vi var svært gode venner med. Vi satt oss på verandaen og drakk en pjolter. Men vi ble aldeles fortryllet av sommernatten. Især ungdommene og jeg. Det var blikkende stilt, men ikke lydløst stille, det var summing av fly (i fredsbetydning av fluer og mygg) og svak dur fra fjorden. Vi nektet å køye. HK ble sint tilslutt, så vi måtte gi oss, men den stemning

DAGBOKSIDE 242 å være sittende utenfor sitt eget hjem og bli opptatt av sommernatten var både mystisk og deilig. Ja, minnene om min kjære søster Byss strømmer harde og trykkende på meg her jeg sitter i det fjerde krigsåret og skriver i solskinnet (mai 1944). Intet menneske har jeg vært så nær knyttet til som henne, ikke min far, ikke min mor, ikke min kone, det måtte da kanskje være mine barn. Vi forsto hverandre til fullkommenhet og vi ble gla hvergang vi møttes. De bånd som bandt oss sammen kunde ikke løses opp, de kunde bare slites over. Vi var da også stadig sammen, spilte tennis, var på bar, holdt selskap for hverandre og Bys kom nesten hver søndag og hilste på oss her på Hansten. Hun elsket barn. Hun fikk ingen selv og la derfor sin hug på våre barn og min bror Valentins barn. Hos oss var det veslegutten Hans som var hennes kjeledegge. Hun var hans gudmor. Hver søndag måtte han sitte på fanget hennes og hun fikk føle guttekroppen mot legemet sitt. Hver gang hun kom hadde hun sjokolade med til barna. Alle ungdommer som de gamle, ja alle i familien var riktig gla i Byss og hun i dem.

DAGBOKSIDE 243 Det må fortelles litt om ham omkring hans fødsel. Han kom tilverden 5/4 1921. På den tiden var det ennå ikke mulig å få nye telefoner 3 år etter fredsslutningen. Jeg gikk derfor opp til advokat I. M. Bugge som jeg kjente og la frem situasjonen for ham. jeg sa at min kone skal ha et barn og hun har sagt det kommer 5/4 klokken 8 om aftenen. Bugge lo og sa for spøk at hvis jeg skaffer Dem en telefon blir jeg vel buden i barnedåpen! Jeg gikk med på spøken og lovet dette. Derfra gikk jeg til telefondirektør Iversen som jeg også kjente og satte ham inn i saken. - Det må gå etter tur! - Vil De virkelig ha en ung mors liv på Deres samvittighet, sa jeg gravalvorlig, og barnet kan også stryke med hvis vi ikke får telefon! Han lenet seg tilbake og dunket i veggen (pussig at en direktør i telefonvesenet må dunke i veggen for å tilkalle sin sekretær). Da sekretæren kom fikk han alle instrukser om å ordne med innlegging av apparatet. Den 5/4 var jeg og hilste på min mor og mine søstre som den gang bodde i Th. H. Nr. 4. Jeg sa: - Nei jeg må nok skynte meg hjem, for Unni har sagt at barnet kommer klokken 8.

DAGBOKSIDE 244 Da jeg steg av trikken på Ullern holdeplass hørte jeg klaprende hæler som i ilsomt løp strente oppover Bekkefaret, det var jordmoren. Unni hadde den ettermiddagen hatt besøk av sin barndomsvenn Dagny Øvre nå fru Rønneberg. Unni sa: . Jeg tror du må gå Dagny! Jeg må ringe jordmoren, for barnet kommer snart! Og den femte april nittenhundrede og enogtyve klokken åtte slett kom barnet til verden, en velskapt gutt som i dåpen fikk navnet Hans Backer Fürst, for nå kunde jeg for en gangs skyld ta initiativet ved oppkallingen. Slik er min kone Unni overlegen og rolig i store øyeblikker, leder og sint og bråhissig i de daglige små hendelser. En arbeidsmaur av de sjeldne, en fremragende husmor, ypperlig matlager, en sliter som ikke sier større, som setter sitt lys under en skjeppe og som tåler demonstrasjoner av enhver art. Taus av sinn og [...]pell, men vennskapelig i sine standpunkter, ubøyelig hard, lite sindig, oppofrende til det ytterste for familien og ellers innesluttet og av minst mulig store ord, så motsatt meg som vel mulig. En begivenhet like

DAGBOKSIDE 245 før Hans’s fødsel trodde jeg [...] skadelig innflytelse på Unni. En søndag gikk vi en liten tur sammen. Det var flyoppvisning på [...]engen på Bygdø. Unni satt på en stol og så på flyene som sprellet omkring i luften. Gjorde ustopelig the loop, lot som de ramlet ned, noe som kaltes det vissne blads fall etc. Da kom plutselig et fly med rasende fart (for dengangen å være) det var den svenske baron v. Segebaden. Han gjorde de mest halsbrekkende øvelser men plutselig stoppet flyet opp, reiste seg på hode og hvirvlet mot jorden, Segebaden døde på stedet og flyet ble smadret. Jeg stilte meg foran Unni og sa det var en fin fremstilling av det [...], men Unni skjønte likeså godt som jeg at baronen var en død baron allerede. Min mor hadde vært klein utover høsten 1921 og hun døde 14/10 87 år gammel. Jeg saknet henne sårt, enda jeg ikke kunde vente at hun skulde vare stort lenger. I den siste tiden forvekslet hun meg stadig med sin eldste sønn Christian. Det er godt du kommer, Christian, jeg har ventet så lenge på deg! Jeg hadde en stor sønnelig kjærlighet til min mor. Men det var også noe

DAGBOKSIDE 246 annet og mer mellom oss, et ubrytelig godt kameratforhold som var til stor hygge for henne. Jeg kalte henne aldri annet en «Fruens», og vi hadde så mange hyggelige prater sammen, hun og jeg. Hun hadde et ypperlig humør, og få kunde le så godt som henne om en god historie. Hun og jeg var særs gode venner. Jeg kikket opp til henne når jeg hadde tid og vi var stadig sammen. Hun var glad i Unni. Jeg kan jo ikke vite hvordan hun var da hun var ung, men som gammel hvithåret dame hadde hun et ualmindelig vakkert hode. Vi ga engang maleren Bratland i oppdrag å male henne. Men vi var for sent ute. B. var utbrent og interesserte seg mer for den daglige ½ øl han fikk en for modellen. Resultatet var fjasko også en skandale. Vi betalte maleren honoraret, satte bildet med malesiden mot veggen og siden vet ikke jeg hvor det er havnet. Når Bratland skulde uttrykke seg var det ikke alltid så lett å forstå hva han mente. - Sitte ute se som venner i gatene, [...], ment. Han mente trikken. Vi fikk [...]undt til å ta et svart hode bilde av mor og det ble meget vellykket. +++

DAGBOKSIDE 247 På denne tiden gikk alt ad undas med Tysklands valuta. De regnet med billioner og trillioner mark og mange som hadde mark herhjemme dro til Tyskland for å leve herrens glade dager for så å si null og ingenting. Blant disse Nordmenn var også min kone og hennes 2 venninner Edel og Marenothe Arentz, mine slektninger. Edel er omtalt under mitt Stavangeropphold og hun var i mellomtiden blitt gift med hr. Roald Fjeld Halvorsen. Disse damene dro avgårde til en friherrinne i München som Christine kjente fra før. Dette var tidlig på høsten 1922. De hadde en bra tur og kom hjem med forskjellige kunstgjenstander, kjøpt til forskrekkelige priser for en slikk og ingenting. Imidlertid var jeg blitt latt alene tilbake med mine 4 barn og mine 2 hushjelper. Jeg så meg om etter underholdning og fant dette i fullt mål blant fam.s yngre kvinnelige og mannlige medlemmer. Jeg som dengang altså var 45 år ble tatt opp i deres krets og jeg skal si jeg følte meg ung og sterk blant alle disse kjekke og sterke ungdommer. Vi moret oss utmerket og hadde mange små intime fester og gikk i teatret, på varieteene og danset. Jeg nynnet ofte i den tiden på en variete. Jaggu er det moro å være ungkar, å være ungkar lell! Og jeg nød virkelig min frihet i

DAGBOKSIDE 248 fulle drag. Min kone var ikke særlig tilfreds med meg i denne tid. Hun beklaget seg over at jeg bare og utelukkende skrev om hvor mange kilo poteter jeg hadde tatt opp pr. ettermiddag. Det måtte være nokså kjedelig å lese om, men for ikke å forstyrre hennes sjelefred og ro skrev jeg ikke noe om mitt utsvevende og tøylesløse liv. Da hun kom hjem ble hun meget skuffet over at Hans som da var et år, ikke kjente henne igjen, så fort mister små barn kontakten med sitt opphav. +++ På denne tiden fikk jeg utførelsen av rekonvalesenthjemmet Godthaab i Bærum. Det var mitt hittil største arkitektarbeid. Frøken Anna Holck, en ildsjel, hadde satt seg som oppgave å skaffe landet en rekke rekonvalesenthjem og begynte med dette i Bærum. Hun var utrettelig, holdt foredrag, reiste rundt, samlet inn og planla. Og ved formuende menns støtte særlig ved generaldirektør Bjercke og frue’s storstilte gave, kom arbeidet igang. Terrenget var meget kuppert og bød på morsom gruppering med etasjer i forskjellige høyder og innganger både til kjeller under kjeller og første etasje. Arbeidet gikk med liv og lyst og sjelden er vel et hus blitt mer nyttet. Jeg tror ikke det finns en overflødig kvadratmeter i dette bygget, alt er nyttet.

DAGBOKSIDE 249 Arbeidet gikk bra men da vi nesten var ferdig oppsto kjedelige forvekslinger mellom byggmesterene S[...]sen og sønn og bygget om forståelsen av kontrakten. Det ble unndragelsessak og entreprenøren tapte i alle 12 punkter og fikk alle omkostningene. Det er alltid kjedelig med tvister og især var jeg lei for at det skulde ramme S[...]sen og Sønn, hvis jeg satte – og setter – stor pris på. Driften viste utmerkede resultater til å begynne med, men så viste det seg at frøken Holck passet aldri som organisasjons menneske men som bestyrerinne. Hun var ikke økonomisk og brukte langt flere penger enn nødvendig [...]. Således hadde hun kjøpt en bil for Godhaabs regning og denne bilen nyttet hun til private turer land og strand rundt. Sørgelig og bedrøvelig, men panthaverne måtte ta affære og tilslutt ble enden på saken at frøken Holck måtte gå fra sitt livsverk, hvilket måtte føles særskilt bittert for en natur som hennes. Men at hun skulde la sin galde sprute utover meg, så å si, var litt overraskende. Hun vilde nemlig [...] ca. 1/3 av min tremannsbolig, delt loddrett som jeg hadde måttet overta sammen med adv. M. Da jeg beskjedent forlangte garantier for Unni – idet jeg kjente hennes noe egoistiske innstilling – ble hun gnistrende sinna og skjelte meg huden full etter noter. Hun [...] meg at hun forbannet meg og håpet at jeg

DAGBOKSIDE 250 skulde lide for min hardhet overfor henne, ikke bare i denne verden, men også i den neste! Denne samtalen bestyrket meg sterkt i at hun måtte være helt uskikket til å styre et stort rekonvalsenthjem. Siden har jeg ikke sett henne, men hennes forbannelse hviler lett på mine skuldre. Nå for tiden er Godthaab tatt i bruk av tyskerne, som så mange tusen andre bygninger i dette land. +++ Omtrent samtidig med oppførelsen av Godthåp startet min bror Valentin den svære innsamling for nybygget på Lovisenberg sykehus. Han viste seg fremragende her, en virkelig forretningsmann er virkelig gått tapt i ham. Han skaffet også Diakonissehuset et kommunalt lån på en million kroner. Etter mange viderverdigheter ble jeg ansatt som utførende arkitekt for sykehusets nybygg. I ti år arbeidet jeg med denne oppgave og bare den utførende arkitekt vet hva det ligger av arbeid, tanker, [...] og påpasselighet og iherdig tålmodighet bak en slik kjempeoppgave. Det dreide seg først om utbyggingen av en ny fløy til det gamle sykehus, bare denne oppgaven var svær og krevende. Vanskelighetene var mange. Et par av dem skal nevnes. Diakonissehuset er en institusjon som består av søstrene, prester hvorav lederen kalles forstander og så et styre

DAGBOKSIDE 251 som for det meste er langt utenfor Diakonissehusets krets. Arkitekten hadde ved sin side byggekomiteen og denne hadde som støtte engasjert arkitekt Victor Nordan. Hvert vedtak som skulle avgjøres måtte først utformes av meg, dernest forelegges for ark N., så måtte det frem i byggekomiteen og denne overga deretter saken til forstanderen, som så la den frem for søsterrådet og for Diakonissehusets styre. Enhver kan forstå at dette var en overmåde tungvint apparat. Dertil kom at byggekomiteen stadig skiftet medlemmer og for å gjøre det vanskeligere ennå gikk forstanderen pastor Jansen av og ny forstander sogneprest H. C. Riddervold trådte til. Han var dengang en yngre mann og dumpet så å si rett opp i dette halvferdige arbeid, så hans stilling var ikke lett. Men det skal en late ham at han forbausende raskt satte seg inn i sakene. Det store arbeid skred frem. Det er det største arbeid jeg har hatt og overmåte interessant, men langtfra det likeste. Det var morsomt å komme på dette bygget og se det reise seg fra uke til uke fra måned til måned og alle handelskarene som ferdes der: Jernbinderne som utførte vitenskapelig arbeid uten å vite det, forskalingssnekkere, pussere tømmermenn, elektrikere, rørleggere, alle de

DAGBOKSIDE 252 folk som ferdes på et slikt stort byggearbeid. Det var et liv og et røre, en virksomhet som skapte nye muligheter, et positivt arbeid som ga løfter om virksomhet for mange mennesker i generasjoner fremover, et oppløftende arbeid for skaperen – arkitekten – meget mer oppløftende enn dette å sitte på et kontor å ta imot brever som skal besvares, kopiere notater og sette frimerker på konvolutter. På en annen måte mine forfedres positive arbeid der de seilte på sine skib over alle hav og skaffet mat og klær for dem som satt hjemme. Arkitektene er skaperne, hovedsentralene, punktet hvor alle linjer møtes, sentret, som stråler ut alle linjer som går til alle kroker av byggverket. Arkitekten er den absolutte leder den som har oversikten og den som burde ha ansvaret. En arkitekt må svare på utall av spørsmål, men ikke spørsmål i hytt og vær som gamle jomfruer ihjelspør. Kapteiner på kystbåter, nei konkrete faglige spørsmål som en god arkitekt kan svare på. Han må ikke alene svare på dem, han må også

DAGBOKSIDE 253 samtidig med at han svarer på dem tar avgjørelser som kan ha den største innflytelse på byggets [...]shet. Arkitekten har god støtte i alle medarbeiderne, konsulentene, byggelederne og byggeformennene, men når det kommer til stykket må han her som overalt ellers i livet, komme til å stå alene, og da kan jeg være enig med Ibsen i at han står sterkest. Det må være vondt å være vaklevoren og usikker i sitt fag, bygget går videre, det kan ikke vente, avgjørelsen må tas i dag, imorgen er det for sent. Den kjempestore utvidelsen av sykehuset brakte med seg andre byggearbeider for meg. Først et tidsmessig vaskeri som ble bygget i sammenheng med den nye fløyen, dernest et likkapell med filmlager og endelig ominnredning av det gamle sykehus. Derimot kom ikke søsterfløyen til utførelse. Det er et skår i min glede, ikke så meget for honorarets skyld som for helheten av bygverket. Alt ble ikke som jeg hadde tenkt meg, og det kommer visst ikke til å bli mer utvidelser der i min tid. I disse dager (mai 1944) har malerinnen Maria Vigeland lagt siste hånd på dekorasjonene av fondbildet i lik kapellet. Det fremstiller himmelstigen

DAGBOKSIDE 254 med den favnende Krist på toppen og et barn som føres inn av en kvinne som sentralfigur nederst. Stigen er flankert med barneengler som skal tale til barnets fantasi og glede henne. Skissen var langt bedre enn det ferdige bilde. I skissen var det liv og en viss [...]enhet, farger og veksling. Det ferdige bilde er hardt, blekt og stivt. Særlig er Krist på toppen blitt stiv og ligner i utførelsen en mellomting mellom et fugleskremsel og en kleshenger. Herved er ikke ment noe blasfemisk, bare det at klærne ikke henger på et levende, livgivende menneske, men på et stillas. Min oppfordring til kunstnerinna om å skaffe mer farge og liv ble blidt men bestemt avvist, og jeg trakk meg tilbake, idet jeg tenkte på Rolfsens beåndede arbeid i det nye krematorium. Jeg forstår fremstillingens vanskeligheter. Bildet er malt direkte på kalken. Hun har strebet etter å få til inntrykket av et fresko, og det [...]derer også bra, og [...] det, at jo lysere kalkfargene er desto mer holdbare er de. Men en har lov til å kritisere, og en annen har lov til å ha en annen og motsatt mening.

DAGBOKSIDE 255 Innvielsen av det store bygg var meget festlig. Kongen kom og ble vist runt av komiteen. Arkitekten gikk baketter. Været var vekslende gråkaldt med jagende skyer. Av stor virkning var følgende: Da formannen overlege Ustvedt, sa slutt dommen i sin tale i at han håpet at det nå ferdige bygg vilde bli til glede og velsignelse for Diakonissehuset, brøt solen gjennom skydekket og flommet inn over taleren og hans nærmeste omgivelser, kongen, forstanderen og noen eldre diakonisser. Det varte akkurat i 5 sekunder, så dampet solstrålene vekk igjen. Sikkerlig tok de gudfryktige diakonisser dette som en direkte teken og et gledens og for[...]gens budskap fra Gud. Det var da også meget dramatisk. +++ Som tidligere nevnt begynte jeg tidlig å sysle med skriving. Allerede i Berlin 1899-1902 skrev jeg som fortalt, likeså i Aalesund 1905-1907, men det ble ikke til noe virkelig. Dertil hadde jeg for meget å gjøre. I 1919 skrev Foreningen for boligreformer ut en konkurranse som omfattet manuskript til en håndbok i husbygging. Jeg la ivei og vant første premie 1500 kr. Boken kom ut og ble solgt i en masse eksemplarer, enda den var dyr,

DAGBOKSIDE 256 7.00 heftet og 12.00 innbundet. Fra denne tid skrev seg min mangeårige forbindelse med Chr. Gjerløff, denne mann som i mangt minner meg om Eilert Sundt. Jeg ble fast engasjert som medarbeider i foreningens blad Bolig og Bygg og jeg holdt også, etter oppfordring fra Foreningen foredrag på universitetet ved et kursus for byggmestre. En av mine byggmestrer, gamle Gudbrand Øverbye, sa etter dette foredrag: - Dere ligner granngivelig en biskop, der dere sto og la ut på talerstolen! Den samme Øverbye gikk med en sinkplate bøyd rundt hver overarm for giktas skyld. Han forklarte det slik at det oppsto helbredende, galvaniske strømmer ved sinkens berøring med det menneskelige legeme, og gud vet som ikke dette legemiddel var likeså effektivt som mange andre, iallefall gikk Øverbye med disse platene på seg så lenge han levde. Dessverre endte mitt samarbeid med N.F. for bol. på en brå måte, som ikke jeg har skyld i og som Gjerløff med sitt sensible vesen oppfattet feilaktig. Sådan har jeg bare fulgt Gjerløff på avstand og beundret hans bevandret og store produksjon. Jeg tror Gjerløff kunde ha

DAGBOKSIDE 257 drevet det til noe langt større, hvis han hadde konsentrert seg om noen få, store temaer og emner. Som det nå er [...] fins det snart sagt ikke den ting han ikke har gitt ut en bok[...]. Han er en [...]sett mann som er fylt til randen av en glødende kjærlighet til Norge, han har hatt mye motgang og sorger i livet.

Kapittel 8

Forfatterskapet I 1921 eller så skrev Gyldendalske Bokhandel, Nordisk forlag ut en konkurranse om den beste romanen. Jeg deltok med «Strømmen» og ble valgt ut etter de premierte. Denne boken min var et resultat først og fremst av min oppdagelse av Tjømø, foran skildret, men også all min omfattende lesning av oldnordisk gudelære og den tids oppfatning av gudenes forhold til menneskene. Ved denne bok kom jeg første gang i kontakt med forlagenes konsulenter. Forlagssjef Henrik Groth hos Cappelen har engang advart meg kraftig og inntrengende mot min kritikk av konsulentene. Han hevder – og fra forlagets synspunkt med rette – at uten konsulenter, ingen utgivere av bøker. Jeg deler konsulentene inn i 2 avdelinger. 1. De som antar eller forkaster. 2. Der detalj gjennomgår det godtatte manuskript. Om 1 kan det ikke diskuteres. Der er konsulentene

DAGBOKSIDE 258 absolutt nødvendige, ja påkrevde. Men om 2 kan Iallefall en forfatter ha en mening. Og jeg mener at her går konsulentene altfor vidt. Jeg har hatt mest å gjøre med Sigurd Hoel som jeg setter meget høyt både som forfatter og menneske. Men han og jeg er av helt motsatt lynne. Han er logisk, klar og av og til litt løs. Jeg er impulsiv og ikke overdrevet logisk, heller ikke alltid kildeklar fordi jeg skriver på intuisjon og ikke ut fra resonnement. Jeg vet ikke hvordan til denne Hoel bygger opp sine verker, men jeg skulde anta at han bygger dem ut fra prinsippet sten på sten, stilasjer omkring, vel tilregnet høyde og arealer, plan og fasader fult ferdig opptrukne, før arbeidet settes i gang. Hvilket selvsagt er det eneste riktige. Jeg derimot kan kalles en avskriver av slett tanke og hjernearbeid. I store trekk avles boken ferdig på hjerneverkstedet, men ingen detaljer. Når jeg setter unge til å skrive, går det som kjepper i hjul og mine fors[...] er som oftest uten rettelser. Men ved det at jeg liksom bare skriver av kan jeg ikke selv kontrollere hva som i detalj hender. Det kan derfor oppstå en slik situasjon som

DAGBOKSIDE 259 sannsynligvis aldri vil inntreffe for Hoel, at forfatteren er uenig i det som han selv skriver. Derfor virker den pirkete og gneldrete bearbeidelsen og gjennomgåelsen som han forestår så treffende og kjedelig på meg. Ja ofte syntes jeg at det ferdige produkt var en mindre god talsmann for mine tanker enn det første nedskrevne. Det er her Groths advarsel kan settes inn. G. mener at forfatteren ikke er mannen som kan avgjøre om det eller det er godt eller dårlig og at det er forfatterens selvbevissthet som føler seg såret. Det passer ikke særlig på meg som ikke har noen utpreget forfatterærgjerrighet. Min bok Strømmen fikk en meget blandet mottagelse. Noen – som Alf Larsen – var henrykt, andre som min uvenn redaktør Hambro fant den dårlig og igjen andre var både begeistret og forarget. Min produksjon er blitt kalt dristig. Dette flaue ordet som betyr at forfatteren kommer inn på ting som ikke omtales i det såkalte gode selskap, særlig dreier dette seg om erotikken. Uten å være noen [...]nsjoner om å bli fortalt vil jeg ikke si at jeg tror det om

DAGBOKSIDE 260 30 – 50 år er vi kommet såpass langt at en bok som Strømmen kan bli lest høyt i et lønnkammer eller gis en kvinnelig Romformand i gave på store dager, for at en bok som Duskregn vil bli b[...] for jomfrunalsk og unødig omskrivende. Det er dette med å kalle tingene med deres rette navn. Det er «uanstendig» å skrive at Hans og Anna lå med hverandre om nattan, selv mens de var gifte, men forferdelig hvis de ikke var det. Og alle de ufyselige og unaturlige .....ne som nå går i seng blant degenererte mennesker, homoseksualitet og alt det der, det skal ikke omtales, ikke trekkes frem i lyset, fordi det er skittent og udelikat. Jeg mener at det ikke kommer an på stoffet, men hvordan det behandles av forfatteren. Hvis han skriver om disse tingene bare for å lufte sin indre fantasi, da er det forkastelig, men hvis han har en alvorlig hensikt med det, må han da i herrens navn få skrive om det likeså vel som det er tillatt å skrive om barnefødsler i detalj, selv i dølgsmål. I Duskregn er Jan Müller sveket av sin kone. Han søker trøst hos Karen og finner den, bare

DAGBOKSIDE 261 virkelig løftet av hennes nye kjærlighet og blir opprettholdt av den. En dag han er riktig nedtrykt går han til Karen, men finner henne i seng med en annen, en kvinne. Denne episoden er et nødvendig ledd i kjeden for å vise hvordan Jan blir drevet fra posisjon til posisjon, hvordan det blir mer og mer tomt og øde omkring ham. Det er ikke skrevet for å lufte noen fantasiuhumskhet. Dette ga min uvenn J. Hambro høve til å sable meg ned i Morgenbladet i en stor artikkel, sammen med Hoel og andre bra forfattere. Likeså tok redaktør Ramm fatt på oss i en artikkel som hadde overskrift noe slikt som: Det flyter en skitten strøm!.. Nå, Ramm og Hambro har vist seg som bra mennesker senere. Ramm ble grepet av kristendommen sto opp og erklærte blant andre meg at han hadde skrevet denne artiklen for å hovmode seg å gjøre seg stor på vår bekostning. Ramm har hele det norske folks udelte sympati og aktelse, han døde i Tysk fangenskap. Likeså har Hambro oppført seg enestående siden krigsutbruddet 1940 og han har sikkerlig gjort krav på nasjonens takknemlighet. For å vende tilbake til ka[...]

DAGBOKSIDE 262 virksomhet. I Duskregn forekommer det en professor som skulde være talerør for min ide med boken, forklare alle de okulte f[...]ler og gi en oversikt over byggeskikkene på Island i den tiden som handlingen der tenkes å foregå. Han var ikke noe interessert i denne professor og etter en meningsløs gjelds opprivelse i boken ble professor latt i stikken og vi så han ikke mer. Derved blir det meget vanskelig for den aldrende mann å forstå Gudmunds opptreden. Han sa da engang i en skriftlig betenkning: De to unge pikers opptreden i boken har ikke den betydning som forfatteren selv tror! Denne uttalelsen falt meg tungt for brystet. Det er da et faktum at jeg har skapt alle personene i Strømmen og at jeg i likhet med arkitekten for et bygg har alle tråder i min hånd. Det er derfor underlig at en utenforstående, selv om det er Hoel, kan si hva det var betydning for det jeg har tenkt meg med boken. På den andre siden skal jeg villig innrømme at jeg har lest en hel del av Hoel og at flere av de ting han har påpekt, er blitt

DAGBOKSIDE 263 til fordel for verkets helhet. Theodor Caspari, den gamle hedersmann hadde skrevet at forfatteren av Strømmen virkelig måtte ha anlegg for eventyr og det var nok riktig. Så lenge barna våre var små fortalte jeg dem utallige eventyr, og ikke bare slike som var ferdige på en kveld, nei enkelte gikk gjennom uker og måneder. Når eventyrene kom hørte jeg klask av bare barneføtter i trappen. Iveren alle 3. Hans var for liten dengang. De var i buksepyjamasene sine og ferdig stelt for natten. De fant straks sine plasser 2 av dem på hvert mitt kne og en på lenet av den store ørelappstolen min. Nå utspilte det seg nesten hver kveld den samme scenen. Jeg satt og lot som jeg slett ikke skulde fortelle eventyr, bare prate. Da tok den ene av ongene hånden min og sa, begynn da far! Og så spente jeg håndflaten ut og ga meg til å lese hva der sto! Jeg hadde fortalt dem at eventyrene om dagen ble laget bak pannen min men om kvelden sto de ferdigskrevne inne i hånden min. Og så begynte det! Vi var like spente både far og mor. For kanskje mest hvorledes det skulde gå fremover

DAGBOKSIDE 264 men det gikk godt og vi levde i denne eventyrverden både barna og jeg. Min kone var ikke særlig henrykt over disse eventyrkveldene av rent praktisk årsak. Barna vilde som rimelig var nødig gå å legge seg, og dertil ble de av og til nokså oppspilte av eventyrene mine. En kveld ble Henrik som den yngste beordret i seng før jentongene. Det hadde den kvelden vært særlig dramatisk med en vert som vilde drepe gutten og med nissen som hadde skapt seg om til en hest. Nissen hadde sagt til gutten at han ikke skulle ta inn i dette gjestgiveriet, men gutten satte sporene i hesten (nissen) så den ufrivillig satte inn på gårdstunet. For å vise at slikt ikke kunde gå, skulde jeg la verten forsøke å drepe gutten, men selvsagt skulde nissen redde ham og kverke verten. Da Henrik ble sendt i seng var jeg ikke kommet lenger enn at verten slipte kniven sin. Da vi en halv time etterpå kom ut i den kalde gangen, satt en liten hutrende skikkelse på nederste trappetrinnet. Han torte ikke gå lenger, sa han for han var sikker på at verten sto oppe og vilde drepe ham. Jeg ble rent beveget og lofte meg selv at jeg skulle være mer

DAGBOKSIDE 265 varsom heretter. Barna minner meg ennå om noen av disse lange eventyrene. Vi hadde sommereventyr og vintereventyr. Om sommeren på Tjømø kunde det være mange onger som hørte på, opptil 10 stykker. Da hadde vi et eventyr som strakte seg over flere somre, det om Hans Hansen. Karen, min bror Valentins yngste datter var søt og go dengang. Hun hadde et rundt og pent fjes med to tykke fletter nedover ryggen. Hun kalte meg for dagfaren sin og sin egen far for nattfaren. Hun var voldsomt opptatt av Hans Hansen. Hun hadde fått det løftet av meg at H.H. aldri skulde dø og det trøstet henne overmåte, da samme HH unektelig kom i mange merkelige og farefulle situasjoner. For HH var alt annet enn redd. Lenge etter dette løftet var gitt fortalte jeg at HH kom forbi en liten gråtende pike. Han spurte hva hun gråt for. Hun svarte ikke men pilte opp mot kirketårnet. HH så først storken men oppdaget så at pikens dukke hang over spiret på kirken. Han fikk vite at en slem skjære hadde stjålet dukken men da den kom over kirkespiret hadde den ikke orket dukken lenger,

DAGBOKSIDE 266 måtte slippe den og så var den uheldigvis blitt hengende der. Nå var HH særlig pop. blant barna fordi han alltid hjalp små piker og gutter. Slik også denne dagen. Raskt klatret han opp etter dukken – slikt var en bagatell for HH. Men uheldigvis var værhanen så rusten at den brakk da han tok i den og HH styrtet til jorden, brakk nakken – og døde! Da fløy Karen opp og ropte med knistrende øyne: - onkel Hans, du har lovt at HH aldri skal dø!! Som et lyn fløy det gjennom meg at dette hadde jeg sagt og lovet og jeg sa rolig: - Du er nå alltid så ivrig, Karen, hvis jeg bare hadde fått fortalt videre, ville du ha hørt at, det trodde alle som så det, men HH var slett kke død! Karen sukket et stort lidelsens sukk og sa med overbevisning: - Aa, det var deilig! Men med barns utpregede realitetssans måtte de ha nøye rede på hvordan dukken så ut da piken fikk den igjen og hvor lenge HH måtte ligge på sykehuset (Ks far var overlege Lov). Tilslutt kom den for meg triste dag da jeg forsto at barna var vokset fra mine muntlige eventyr.

DAGBOKSIDE 267 Det er alltid trist når noe så underbart og opprinnelig som små barn går over til skolebarn som litt etter litt mister sin individualitet og blir klassepreget. Men merkelig nok varte det utrolig lenge før de ble lei av min høytlesing av egne eventyr. For litt om senn hadde jeg tatt meg til å skrive ned noen av de korteste eventyrene som jeg fortalte og andre som jeg laget for meg sjøl. Jeg har skrevet en uhorvelig masse eventyr, jeg vet ikke hvormange. De ble opptatt i ukebladene Hjemmet, Allers, Illustrert familiejournal, A-magasinet, Lørdagskroken og Norsk Ukeblad. I alminnelighet vanlig betaling, helt ned til 15 kr. for et eventyr på ca. 1000-1300 ord. Hjemmet og Allers betalte «best» med 40 kr., A-Magasinet 25 kr. For meg spilte ikke størrelsen av honoraret noen rolle, for jeg hadde slike store utgifter at 25 kr fra eller til var en dråpe i havet. Men for folk som skulde leve av det måtte det være kummerlig. I 1933 kom min eventyrsamling Berget det Blå hos Aschehoug. Jeg syntes denne samlingen var ganske god og enkelte eventyr meget poetiske og utenfor det alminnelige. Kritikken var jevnt over ganske bra, men flere anket over at eventyrene var

DAGBOKSIDE 268 altfor krasse for de følsomme barnas nerver og en ung frue av mitt bekjentskap sa rent ut at hun ikke torde lese eventyrene høyt for sine egne barn. Alltid det samme, for krast, for voldsomt. En regnværsdag i påsken 1934 satt jeg sammen med barna nede på Tjømø og visste ikke hva jeg skulde ta meg til. Da sa jeg til småpikene at jeg skulde skrive en novelle om Evelyn, en venninne av ongene som var med. Jeg la ivei og skrev en yndig fortelling om Evelyn som ble redning for hele min familie, riktig en solskinnfortelling og for å la det gå troll i ord, skinte solen da jeg var ferdig. Denne fortellingen fant jeg igjen hjemme på Hansten bare et par måneder senere og da jeg hadde lest den omigjen sendte jeg den til Illustret familieblad som tok den med en gang. Dette var den pussige begynnelse til en lang rekke noveller i de samme bladene som eventyrene sto i. Her støtte jeg på noe underlig. Fortellingene måtte ikke handle om hvilkesomhelst temaer. Selvsagt var alt «vovet» og «dristig» bannlyst. Men fortellingene måtte ikke handle om for innviklede ting. Ibsen hadde hatt små sjangser for å få en novelle opptatt, likeså Strindberg, mens Kielland

DAGBOKSIDE 269 og Lie vilde gå som varmt hvetebrød. Novellene burde endt godt, men det var ingen absolutt betingelse. Likeså burde miljøet være noenlunde kjent, så den vanlige lesekretsen ikke følte seg altfor fremmed overfor de opptredende. Dette som sies om Magasinnovellene at de ligger så lavt litterært sett er slett ikke alltid tilfellet. Jeg har lest mange gode noveller i ukebladene, og de norske står vanligvis høyt over de importerte, som svært ofte er så rutinemessig forfattet at en kan skjønne det går 13 på dusinet. Fra denne tiden skriver seg også min deltagelse i en konkurranse om en novelle på 10000 ord som var utskrevet av Aschehougs magasin. Her vant jeg 2nnen premie for min novelle Blomster, dyr og noen mennesker, som jeg den dag i dag synes er en meget god novelle. I 1927 ble jeg medarbeider i Aftenposten i en helt ny bransje, nemlig som arkitekt kritikker. Til å begynne med var dette et meget morsomt og interessant arbeid, som opptok meg svært. Men tilslutt

DAGBOKSIDE 270 oppdaget jeg at mine kolleger ble fornærmet over en kritikk som ikke gikk i deres favør og de fant også at jeg – som ikke hadde noen stor-plass blant arkitektene – ikke var den rette mann til å øve kritikk blant mine overmenn. Her som så ofte ellers blandet de sammen tingene. En maler- kritikker behøver ikke å kunne male, en musikk-kritikker kan ofte ikke spille et konsertstykke og så bortetter. Etter en 7-8 år i Aftenposten sluttet jeg av egen drift og etter eget ønske, men jeg har hatt mange gode stunder der i gården og fått mange venner blant journalistene der. Jeg var også med på å starte og danne 2 konkurranser som Aftenposten satte ut i livet, den om Småhus og den om landshoteller. Særlig den om småhotellene gjorde store ringer i vannet. Det kom inn over 500 tegninger, Kielland, Blakstad og jeg holdt på å bedømme dem en hel varm sommerkveld og etter at konkurransen var sluttet kom boken om Småhus som i rask rekkefølge kom i 4 opplag og som virkelig er solgt i over 10000 eksemplarer. Jeg var

DAGBOKSIDE 271 bokens redaktør og den kom på Cappelens forlag. Denne boken ble solgt i mange eksemplarer i Sverige og det foranledig Stockholmstidene til å gjenta eksperimentet med konkurransen og boken i Sverige. Jeg fikk i oppgave å redegjøre for vårt arbeid og jeg skrev et par artikler i det svenske blad om saken. Den fikk et flott utstyr med store overskrifter over. I 1935 kom den store skandinaviske romankonkurranse som omfattet Norge Sverige Danmark og visstnok Finland. Her skrev jeg Duskregn men jeg var så lite fornøyd med manus og jeg visste heller ikke riktig hvilket av manusene jeg skulde sende inn (jeg hadde 2 varianter) og jeg trakk det så lenge ut at jeg først siste dagen bestemte meg. Dessverre for meg tok jeg da det manus. som jeg likte mest og puttet i postkassen på hovedpostkontoret. Og dessverre for meg fikk jeg ikke hele manus. med heller, omtrent 1/4 - 1/5 lå igjen sammen med det andre forslaget. Jeg hadde dengang mye å gjøre med Gyldendal som arkitekt. Direktør Grieg ringte en dag, en sommerdag, opp og ba meg komme til

DAGBOKSIDE 272 konferanse. Jeg hadde nettopp vært på en tur og Grieg spurte: - Hadde De bra vær på turen? - Nei dårlig sa jeg - Var det Duskregn da? - Nei, det plasket ned svarte jeg i min uvitenhet. Da lo Grieg og så kom det for en dag at forlaget var meget interessert i Duskregn, men da slutten manglet kunde de ikke sluttbehandle manus. G. ba meg skaffe resten og det ble til at Duskregn kom ut – min kone lå på sykehus dengang, [...] mer nedenfor, hun gråt da hun hadde lest boken og tok av i vekt.. Min bror Valentin var opprørt og forbydde sine barn å lese boken. Den ble som skrevet før delvis sablet ned av kritikerne, så det var ikke godt å være meg heller. Kritikken gjorde meg ikke noe særlig., men at familien reagerte slik, gjorde meg bitter. Jeg har ofte tenkt på om mitt forfatterskap hadde blitt bedre, rikere og fyldigere, hvis jeg hadde hatt støtte av min kone og min familie forøvrig. En kan aldri vite slikt. Men sikkert er det at dette forhold har rammet meg betraktelig og gjort at jeg ikke har skrevet mange ting som jeg hadde lyst og følt trang til å skrive. +++ Her vil jeg skrive

DAGBOKSIDE 273 noen ord om direktør Harald Grieg og vårt innbyrdes forhold. Likefra 1910 var jeg Gyldendals mann i Kristiania. Jeg hadde tatt literær kontakt med Lars Svanstrøm og senere med den danske direktør Kønig. Da Forlaget kjøpte Universitetsgt. 16 ga jeg min første tekniske betenkning ve[...]. gården og jeg anbefalte kjøp trass i en hel del mangler. En dag var det kommet en ny mann inn i forlaget, en forhenværende journalist i T.T. Harald Grieg. Han var blitt med direktør. Dette var begynnelsen til en rekke, en meget lang rekke konferanser som strakte seg over nesten 30 år helt frem til annen verdenskrig. Dengang var Gyldendal en liten avlegger av Danske Gyldendal. Det kom opp en revisor Muler (?) som skulle kontrollere sakene. Han virket på meg som en smålig spire som blant annet pumpet meg for opplysninger, særlig av dårlig art om forholdene, en motbydelig fisk etter min mening. Det er utelukkende Harald Griegs fortjeneste at Gyldendal ble revet vekk fra Danmark og ble et norsk stor forlag. Han arbeidet med stor energi, klokskap

DAGBOKSIDE 274 intelligens og utrettelighet på vegne av det Norske Gyldendal. Det var harde betingelser 1.000.000 kr. skulde betales innen 10 år og interessen blant privatfolk var liten. Derimot viste [...]ndrere bokhandlere etc. kort sagt b[...]ere som hadde interesse av forlagsvirksomhet stor interesse. Men Grieg avviste alle slike forslag. Det nye forlag skulde stå fritt og ubundet til alle sider. Bokforeningen var til slutt et faktum og da Kønig dro tilbake til Danmark etter vel utført arbeid i Norge satt G. som enedirektør og da tok han for alvor fatt. Han utførte et kjempearbeid, han reiste dette firma som dengang var litt gammel[...] til et førsterangs storforlag fullt på høyden med de andre store i Skandinavia. H G. er et geni, jeg kaller ham et renessanse menneske, full av levende blod og virkelyst, av ideer og av forslag som skal utarbeides. Dessverre har han og jeg ikke kommet noe videre i kontakt med hverandre privat i alle disse år.

DAGBOKSIDE 275 Det er sannsynligvis utelukkende min skyld. Han og jeg er så forskjellig som to mannfolk kan være. Han er uten sjenanse det og kan forstå, ønsker og elsker å stå først, være midtpunkt og den som tar ordet i den avgjørende stund. Således har han en svakhet for å la seg fotografere og liker godt å bli omtalt som en av dem som møtte opp ved det eller det høve, kort sagt en mann uten store hemninger, en mann som liker at verden dreier seg rundt ham, kanskje vi kan si kort sagt et mannfolk. Dertil klok, intelligent, forsiktig, dristig når det passer, en mann som liker sterke forlags plakater selv om de ikke er utpreget kunstnerisk laget og bare de tjener hans forlag. Han kalles «sølvreven», et oppnavn som bare passer på en del av hans virke, det rent forretningsmessige. Jeg vilde kalle han for en forlagskunstner, hvis et slikt navn kunde bli tålt av sprogforskerne. Jeg har bygget om hans hus på Slemdal men heller ikke her kom vi nærmere kontakt og jeg har 2 ganger utvidet forlagsgården, alle arbeider har gått knirkefritt med

DAGBOKSIDE 276 av en kvinnelig farge konsulent som han engagerte og som jeg ikke hadde det spor aktelse for. G. har en svakhet for vakre unge damer, noe som jeg i fullt monn respekterer, bare han holder dem vekk fra mine forretninger. I det siste året før han mistet sin stiling fikk jeg en stor oppgave overdradd. Jeg ble redaktør for Håndbok i Husbygging, et verk med 32 med[...]dere og en b[...]ste på 5 m...... Dette verket er foreløpig lagt vekk, da krigssituasjonen gjorde at vi ikke kunde få medarbeidere til bokens utgivelse. Med vanlig generøsitet betalte forlaget den medvirkende fullt ut, hva kontraktene [...] dem.

Kapittel 9

Senere år ++ Den 15. januar 1931 fylte min bror Jan 50 år. Den dagen oppdaget min bror Valentin at Unni hadde fått tuberkulose. Det var et hardt og bittert slag for meg å få denne meddelelse. Unni er av den slags mennesker som aldri kan skåne seg selv. Hun har som sagt heller ikke så mye som hun skulde ha sagt. Jeg vet ikke hvordan hun har fått sykdommen. To av hennes fettere døde av tæring, men derfor behøver ikke Unni å være arving

DAGBOKSIDE 277 En fæl tid kom nå for oss begge. Unni måtte reise til Mesnaliens Kursted ved Lillehammer. Her vantrivdes hun meget og da hun ikke er av den sort mennesker som lett slutter seg til fremmede var hun nokså ensom. For meg var det også vanskelig. Jeg skulde være både mor og far og dertil husmor. Vi hadde to kjekke telemarksjenter som hushjelp dengang men de var ikke vante til å opptre på egenhånd, derfor måtte jeg ta bestemmelsene for dem. Dessuten hadde jeg kontoret og hagen å passe. Men for meg som hadde helsen var det ingen sak. For Unni var det tifold verre, hun lå der oppe og stridde med sykdommen og de tunge tankene fremtredet, anken for hvordan det gikk hjemme, husmorsanken og tanken på hvordan vi klarte det. Siden kom hun da hjem igjen og hun har fortalt meg at hun syntes livet var hardt og hjerteløst. Ikke før var hun kommet inn overterskelen her på Hansten før det haglet ned over henne med alle hverdagspørsmålene og de dagligdagse gjøremål. Særlig fant hun hushjelpene plagsomme med at de alltid og til alle tider skulde spørre om alle ting, ting som de

DAGBOKSIDE 278 meget godt visste hvordan de skulle ordne. Da det så viste seg at vår kjære datter Unni også hadde fått denne lumske sykdommen var det ikke langt fra at det brast. Nå var det hennes tur til å komme på sanatorier, hun har tilbragt flere år på forskjellige slike kursteder, Glitre i Hakadal, ved Lillehammer, Kornhaug og andre. Begge Unniene har båret sin sykdom beundringsverdig, men etter sitt naturell på forskjellig måte. Min kone har aldri klaget, hun har gått stille rolig og uten fakter gjennom disse tunge årene. Vår datter var selvsagt nedfor av og til når det ble for meget for henne i ungdom og forhåpninger, og når sykdommen brøt ut igjen så hun måtte av sted på et sanatorium, men beundringsverdig var hennes tålmod, gode og ukuelige heltemod og hennes tro på at hun skulde vinne over sykdommen. Da min kone ble dårligere og dårligere ble det bare ett tilbake, å ta den såkalte store operasjon. Min kjære nevø professor Johan Holst utførte denne operasjon med [...]messig dyktighet og nå er min kone merkverdig frisk, arbeids før som få, tilsynelatende helt restituert. Men det er bare fordi hun har en ukuelig arbeidskraft, en vilje som beseirer alt og en innbitt

DAGBOKSIDE 279 energi som overvinner alle vanskeligheter. Men det går sikkert på overkant av hennes ytelsesevne, særlig nå i disse krigsårene er det utrolig at hun kan greie alt det hun har å gjøre. Noen [...] eller noe overfladiskhet ligger så langt fra henne som vel mulig, derfor tar hun kanskje av og til løft som fra et mannfolkstandpunkt er overflødige, slik som denne evige støvsugingen. Men la oss ikke komme inn på huslige spørsmål. Det er nok å omtale at hun idag steller sitt hus så å si alene uten hjelp. Tidligere kom en utmerket hjelp her 2 ganger i uken og var til uvurderlig nytte for Unni, men nå kommer hun bare en gang i uken, men er allikevel til stor hjelp for oss idet hun tar alt grovarbeid. La oss ta en mandag og se hva en husmor i det herrens år 1944 har å bestille. Jeg må for[...] den [...]stig at jeg hjelper henne noe med å ta morgenstellet. Hennes dag begynner med oppståing kl. 8. Med det samme hun kommer ned i kjøkkenet overtar hun kokingen av tøyet som jeg har påbegynt kl. 7. Hver mandag kokes nemlig vasken i et sinkkar på 31 l

DAGBOKSIDE 280 på brenselskomfyren. Hele formiddagen går så til med å greie med vasken, henge tøyet til tørk, lage forberedelser til middag, stryke, reie opp sengene for guttene og andre huslige gjøremål. Er det sommer, smetter hun ut i hagen og arbeider med jorda de halvtimene hun er ledig mellom slagene i kjøkkenet. Klokken ½ 17 er det middag for alle unntatt Hans som skal ha ekstramiddag ½ 21. Så kaffe[...] med kaker. Etter ordre fra doktoren legger hun seg nå i sengen og skal hvile noen timer. Men svært ofte blir det bare en liten høneblund, for pliktene kaller, tøyet må inn, kveldsmat serveres og maten for morgendagen ordnes. Etter kvelden er det lapping av tøy og strømpestopping. Når jeg går til køys ved 23 tiden sitter hun ivrig opptatt med et eller annet arbeid for hus og hjem. Hvis det er et eller annet sted som er godt å komme til etter avslutningen av dette liv burde hun komme dit og få hvile ordentlig ut. Ingen vet hva slike husmødre har av stri og byrder før de daglig har sett det. Ettersom årene er gått har vår datter Unni også kommet seg over den farligste alder for sykdommen. Hun er såpas arbeidsfør at hun kan gå på tegneskolen

DAGBOKSIDE 281 hele formiddagen og arbeide hjemme hele ettermiddagen og kvelden utover. Men hun må være – og er – meget forsiktig eller omhyggelig så hun ikke blir forkjølet. Hun er et englebarn med herlig godt humor og ingen ler, traller og synger som henne, det er storartet at hun kan være så glad og munter og fornøyd som hun er. Hun har gode venner og alle er snille mot henne. +++ Årene etter 1930 var preget av arbeidsro og jevnt arbeid. Jeg tegnet og ledet oppførelsen av en rekke bygninger i denne tiden og så fremtiden nokså rolig imøte, av og til var det mindre å gjøre arkitektonisk sett, men skrivepraksis ble i disse årene mer og mer omfattende. Jeg kom i forbindelse med redaktør Bjørn Blix og overrettssagfører Erling Christoffersen. Blix var en mann med mange ideer. Han hadde oppholdt seg mange år i utlandet og hadde på en måte et vidt omspennende syn på sin forlagsvirksomhet. Han hadde den uvanen, som vel kom fra nervøsitet å snakke om flere ting på en gang, mens han rente omkring i kontoret. Da jeg har betydelige vanskeligheter med å høre folk som snakker til meg mens de vender ryggen til, var det ofte ikke så lett. For dette firma har jeg skrevet en stor masse av

DAGBOKSIDE 282 meget forskjellig art. Først og fremst de 6 oslobøker som for det meste er skrevet av meg. Dessuten har jeg skrevet utallige tekster til annonser, det er utrolig, hvilken øvelse en her får. Alle disse skulde være på et visst antall ord, ettersom de skulde dekke ¼, ½ eller 1/1 side. Rent instinkt messig skrev jeg ivei og stoppet opp når jeg skulde på de respektive annonse lengder. Dette var i alminnelighet et overmåde kjedelig arbeid, men det kastet ganske bra av seg, idet taksten var 3 øre pr. ord. Dessuten skrev jeg også i hans friluftsliv og i andre av hans publikasjoner – før krigen brøt ut. Etter besettelsen av Norge er ethvert samarbeid oss imellom opphørt. +++ En dag i 20 årene fikk jeg anmodning av maleren Kr. Haug til å melde meg inn i Kunstforeningen i Oslo. Jeg hadde ikke særlig lyst men føyde ham. Det viste seg at dette var et ledd i en plassrevolusjon. Hele det gamle styret ble kastet og nytt styre ble valgt. Jeg kom inn som suppleant. Nå er det å merke at suppleanter i Kunstforening har en annen funksjon en suppleanter annen steds. I mange saker blir suppleantene innkalt sammen med styret og har stemmerett som det. Dette var innledningen til et ca. 20årig virke for Foreningen, og mange både gode og rare mennesker

DAGBOKSIDE 283 jeg fra denne gamle, hederskronede forening. Etter hvert steg jeg i gradene og var den siste tiden varaformann. 3 ganger ble jeg tilbudt formannsplassen, men avslo på grunn av min dårlige hørsel. Allikevel vil jeg si at jeg bak kulissene ofte var den bestemmende, især i de siste årene. Overlærer Per Kviberg og jeg arbeidet overmåde godt og hyggelig sammen, han som formann og jeg som varaformann. Min funksjonstid var ikke uten dramatiske hendelser. Under Sverre Youngs formannstid satt vi således sammen i mangfoldige timer og kjempet en bitter kamp om foreningens to be or not to be. Det var kommet tilbud fra Kunstnerhuset om sammenslåing av begge foreninger, slik at O.K. skulde gå inn i K. med alle sine medlemmer, sine eiedeler og sin formue. Til langt på natt gikk stridens bølger tungt, med Lerdal og meg på den ene siden og formannen på den andre siden, supplert av de andre styremedlemmene. Resultatet var at Sverre Young gikk av som formann. En liknende debatt førtes med Jernbanedirektør Jynge, og den [...] med oberst Inner som vilde oppløse foreningen. Alltid sto jeg mot med Lerdal ved min side. Resultat Inner gikk av. Etter mitt forslag dro Lerdal, Moss Johnsen og jeg opp til Kviberg på hans skole. Klokken var 11 om formiddagen. Vi forela ham

DAGBOKSIDE 284 en liste over nytt styre, hvor vi foreslo ham som formann. Han var villig og reagerte med en knallende frokost med dram og øl og mange gode saker, tryllet frem i overlærerboligen. Det var akkurat den 24/10 1936 for samme dag fulgte jeg min eldste sønn Henrik på båten til Hamburg og derfra skulde han dra til Teknisk Høyskole i Stuttgart. Siden har Kviberg med stor dyktighet og aldri sviktende interesse røktet sitt verv som formann, mens jeg fant å måtte fratre ved krigsutbruddet. Vi hadde særlig mange fine utstillinger i de årene de interskandinaviske utstillinger ble holdt. Av norske Werenskiold, Elef Pettersen, Munthe, Amandus Nielsen, med flere, av danske Skovgaard og av Svenske fremfor alt Josephson, som gjorde et mektig inntrykk på meg, dertil kom Preus Engen, som viste seg å være en beåndet kunstner. Av alle de hundreder av malere som jeg er kommet i berøring med i alle disse årene er det bare ganske få som har festet seg i meg som betydelige skikkelser, jeg nevner finalen de gamle mestre Svarstad som til tross for sitt uflidde utseende og sine uflidde vaner virket betydelig på meg, Søren Amager som var en gjennom dannet

DAGBOKSIDE 285 mann og en habil kunstner Bernhard Folkestad som virket rastløs, oppstemt og ulykkelig men som en kunstnersjel tvers igjennom. Ellers syntes jeg det var nokså nedslående mang en gang å se på alle disse middelmådigheter som la iveg med store ord og med pensel, men som kunde så uendelig lite og som krevet så uendelig lite av seg selv. En viss brist på almenkunnskaper gjorde seg sterkt gjeldende blant mange, altfor mange av disse malere og tegnere. De fleste av dem var sykelig opptatt av seg selv og sine store og mesterlige evner, men deres hovmod var uhyggelig lav og innsnevret og det de kunde utenfor å blande farger og snakke stort var snart gjort å telle opp. En mann som maleren Th. Lerdal kunde gå i vår kvelden og drømme om en verdensturne gjennom alle Europas hovedsteder for å ende i USA’s pengearistokrati. Hans utdannelsesnivå var under en middelskolegutts. Han ble hjelpeløs når han kom det nevnte utenfor den brede vei som han trampet frem på fra dag til dag. Han hadde en viss svada som aldri kunde imponere fagmannen, men som lød bra i en forsamling. Han var et barn i sinn og skinn

DAGBOKSIDE 286 [...]ed, innbilsk, opptatt av seg sjøl, forskrekkelig hårsår og nærtagen, grunn og grusom i sin dom over andre, ikke istand til å vurdere eller verdsette eller allermest godta og beundre en kollega, slik var ikke bare Lerdal, men snesevis av hans kollegaer. Og så dette underlige at så mange av malerne skulde gå med flagrende slips, lange lokker, brede hatter, slengkappe og alt dette som viker så latterlig på våre sanser nå for tiden. I rak motsetning til slike som Lerdal sto til døme slike fine og stillferdige kunstnere som Aug. Enbakke, som døde da han var i K. styre. Eller som Øivind Sørensen, en kunnskapsrik, elevert og gjennom dannet mann. Hørte vi noe buldrende skamskryt fra slike som dem? Aldri. Harriet Backer fortalte meg engang at Fritjof Backer Grøndahl kom opp til henne fra en av hans konserter. Han satte seg i hennes sofa, begravde hodet i hendene og sa fortvilt. Jeg vet egentlig ingenting, jeg vil flykte fra hele konserten, jeganer ingenting! Denne kunsteren ble særlig oppskrytt i avisene og det ble hevdet at kunstneren aldri hadde ytet noe så suverent. Eller vår nære noble fiolinisten Leif Halvorsen har noen hørt ham skryte av seg selv?

DAGBOKSIDE 287 Aldri! Tvert imot, beskjedenheten selv. Og jeg skrev om svimlede presse etter hans siste konsert at kunstneren vokser og vokser for hver konsert. Harriet Backer! En kunstnerinne av guds nåde, i gamle dager munter, beskjeden, aldri tilfreds med sine ytelser. En liten episode om henne. Som nevnt hadde Preus Engen utstilt i Kunstforeningen. Styre var derfor buden til lunsj til svenske legasjonen. Der så jeg et maleri av H B. En gang jeg var oppe hos henne fortalte jeg henne om dette bildet. Nei – hun hadde ikke malt det. – Det var da sågalt iallefall, sa jeg og enden ble at jeg tilbød meg å hente bildet for henne. Hun var dengang nokså skrøpelig merkelig nok fikk jeg låne bildet med engang og travet opp til H B med det. Hun satte det foran seg på knærne men så lenge på det og sa: - Slett ikke dårlig… og en stund etter – ganske bra… og litt etter... meget godt... Men har jeg malt dette? Det kunde selvsagt ikke jeg svare henne på. Jeg måtte være tilbake til S. L. med bildet. Det oppsto en lengre korrespondanse om dette bildet. Og i sitt siste brev sier H B at hun nå er sikker på at hun har malt bildet i det og det år, for [...] Svend[...] har fortalt henne det!

DAGBOKSIDE 288 Det synes som om Norge skulde ha et drøss av store og begavede malere, når vi tenker på navn som Henrik Sørensen, Aksel Revold, Rolfsen, Per Krohg og andre, men hvor mange hundre middelmådigheter går ikke og tramper og trakker på den flate, brede og kjedelige hverdags vei? Når en har sittet i et styre så lenge som jeg har gjort, får en en forstemmende følelse av at mange av disse kvinner og menn som har fått en liten kunstner[...], meget heller ville kaste pensel og palett og foreta seg noe samfunnsnyttig arbeid, bli gravere, vedhuggere, kontorfolk eller sydamer. Det vilde ikke være avveien om vårt mørkekammer, der hvor alle de refyserte havner, om det kunde bli litt mindre stappfullt og forfulgte og misforståtte storkunstnere. Ikke for det, de refyserte behøver ikke å være de mest ubegavede, men mange av dem er og blir [...] av lite format enten de går med [...] hatt eller f[...]slips. Selv en såpass kunstner som Th. Lerdal kom ynkelig til kort da han skulde tegne et emblem for K. Etter megen preik ble det besluttet at vi skulde ta et motiv fra G.M., et rent skjold hvor hodet [...] i kanten hele veien. Dette kopierte Lerdal slavisk. Men så skulde han sette teksten til, det var bare

DAGBOKSIDE 289 noen få ord, Kunstforeningen i Oslo, stiftet 1826, men her falt han ynkelig igjennom og denne påskriften avdekker igrunnen hans lave kunnskap på mange måter. Han hadde ikke anelse om det følelsesfulle ved et slikt emblem, han bare skrev noen tall og bokstaver under skjoldet og disse få bokstavene ødela hele virkningen totalt, og streket mot skjoldet til G. M. på en trist og bedrøvelig måte. Jeg kjenner ikke noen skuespillere av betydning. Men jeg har ofte undret meg over at malerne, billedhuggere grafikere og andre bildende kunstnere er slike skuespillere. De ønsker å innta attityder, de ønsker å høre seg selv preike. De taler gjerne om dypere ting på en diletantistisk og kvasi-vitenskapelig måte som er jammerlig å lytte til. Og de er utålelig opptatt av seg selv og av sin egen betydning. Ofte haltende til det forstemmende. Selv i deres yrkes finesser er de ofte sørgelig haltende, til døme i de enkleste perspektivkonstellasjoner. Når en studerer de gamle bøkene om de gamle kunstnerne, ser vi forskjellene. Her kryr og yrer det av konstruksjoner, av studier, levende modell, anatomiskisser, forsøk på forsøk om den samme, tilsynelatende enkle ting eller fugler. Jeg er forberedt på at kunstnere vil falle over meg og håne meg for dette mitt prov.

DAGBOKSIDE 290 mot dem, men det tar jeg med ro. Jeg vet at mange hundre malere slurver på denne måte men jeg vet også at andre både malere og billedhoggere, energisk gjør sine studier, både i naturen etter modeller og etter bøker. Men jeg hevder at disse kunstnere er i absolutt minoritet, for at de bare representerer 20-30% av massen av, særlig yngre kunstnere. Så får de spørre meg så mye de vil. Det er ofte at den som har urett skriker høyest. ++ Året 1933 regner jeg som et skille år for meg. da døde min inderlig kjære søster Bys fra meg, fra oss alle sammen. (f. 23/5 1876 + 10/11 1933). Jeg har ofte før nevnt henne og hvor gode venner vi var og for et elskelig og søtt menneske hun var. Men etter at hun er død skjønner jeg at hun var noe langt mer for meg. Jeg kan ikke glemme henne, enda det snart er 11 år siden hun vandret bort. Savnet etter henne er like bittert nå idag som det var da hun døde. Ja, bitrere, tyngre, hårdere er det i dag enn dengang, fordi det først etterhvert er blitt klart for meg, hvor glad jeg var i henne og hvor vi var avhengig av hverandre. Hun var kanskje den peneste av mine søstre, særlig hadde hun et altberusende smil som avspeilte hennes natur som et blankt tjern en sommerdag. Det fantes ikke svik i henne. Men hennes interesser gikk ikke stort utover mannen og hennes egen familie. Ubrytelig trofast, hjemmekjær, givergla, alltid opptatt av en eller annen ting i familien, fødselsdager, konfirmasjoner,

DAGBOKSIDE 291 barnedåper, alltid på pletten og alltid umåtelig velkommen. Synd, sorgen at hun ikke hadde en skokk barn, hun lengtet alltid etter dem. I hennes hjem var det alltid hyggelig og koselig å komme, fordi gjesten alltid følte at han var hjertens velkommen. Hennes hjem var samlingsstedet for mange hyggelige mennesker, som så til gjengjeld bad Bys – H.K. ut i selskaper. De levet svært selskapelig. Hver sommer kom de som nevnt ned til oss på Tjømø. For mitt minne står disse besøk som høysommerens fulle klimaks. I disse sommerdager med solen flammende over hytta, sundet og de gamle skjærgårdsfuruene var innbegrepet av alt som kan kalles sol og lys og varme. For Unni var det strevsomt, men også hun var glad i Bys, så det gikk. Og for Barna! En snev av parades dage var besøket for dem. Mange år etterat Bys var død hadde jeg noe å gjøre oppe i Bygdø alle 5 femte etasje, hvor B + HK hadde bodd i all [...] tid og hvor vi særlig hadde hørt mye herlig musikk etter [...]partier om sommerkvelden. Da jeg kom inn i leiligheten strømmet minnene slik på meg at jeg fikk den heftigste hjerteklapp og måtte holde meg fast for ikke falle om, enda rommene var modernisert og hadde mistet mye av sin gamle hygge – for meg. Da Bys var død løsnet av seg selv det intime samvær mellom HK og oss. HK hadde i alle år bare vært som et appendix til Bys, enda han

DAGBOKSIDE 292 også hadde en utpreget evne til å gjøre det hyggelig omkring seg, dertil hadde han sans for god mat og god vin og holdt alltid et lager av fine og gode sigarer. Da den første sorgen tilsynelatende hadde lagt seg etter Bys’ død, skulde HK samle Bys’s gamle venner til et kvelds selskap, arrangert som i tidligere dager. Men dette selskap ble totalt mislykket. Da vi kom i entreen og møttes, strømmet alle de gamle gode minnene inn på oss og gjorde oss urolige, sørgmodige og lite tilpass. Og selve måltidet var trykkende, en slags krampaktig konversasjon ble holdt gående, men alle følte at Bys’ gode ånd ikke var tilstede. Jeg hørte ikke hennes kjente – Skål bror Hans! Ikke varmet hennes smil hjerterøttene våre mer og ikke kunde vi se oss glade på henne eller spøke med henne. HK gjentok aldri dette forhulte selskap. Han døde noen år etter Bys og det gjorde ikke nevneverdig inntrykk på meg. Han var ingen åpen, vennlig notar. Jeg visste igrunnen ikke hvor jeg hadde han. Noe intimt forhold mellom familien og han var det ikke, unntatt V. Fürst med to sønner Hans og Valentin. Disse guttene hadde Bys funnet en moderlig kjærlighet til og hun elsket dem oppover ørene. Jeg tror at HK også hadde fattet godhet for dem. Valentin (overlegen) og HK var klassekamerater. Etter HK’s død tok fam. Nicolaisen ledelsen som hovedarvinger i boet og vi fikk lov til å kjøpe tilbake hva vi ønsket etterat Nicolaisens hadde tatt

DAGBOKSIDE 293 hva de vilde ha. Fam. F. hadde fått 30.000 kr. til deling, den sum som Bys hadde ført til HK’s bo. Jeg antar han var god for mellom 2 og 300.000 kr. Det som jeg ergrer meg over den dag i dag er at jeg ikke fikk reddet alle HKs fotografier fra tennis og annen sport. Han var i sin tid en utmerket fotograf og tok en mengde gode bilder. Disse klebet han inn i albumer. Nå hadde han i testamentet bestemt at alt som ikke ble delt eller tatt av arvingene av bilder etc. skulde brennes. Plutselig en dag kom jeg til å huske på disse fotoene. Jeg sendte en av barna opp til Betty hushjelpen. Hun var ikke akkurat inne da, bare nede i kjelleren en tur. Da hun pustende og pesende kom opp i leiligheten (Oscars gt. 43 V.) ba barnet om å få fotoalbumene. - Å herregud, sa Betty nå bar jeg dem nettopp ned i sentralfyren og brente dem opp alle sammen! Dette ergrer meg, for disse fotoene var en hær av minner for meg om lykkelige år i solskinn og sommervarme, sammen med mange hyggelige mennesker. Dessverre er de enten døde, eller vi er kommet fra hverandre. ++ På denne tid – første gang 1930 – tok de koselige turer til som Eide, Kielland og jeg hadde sammen. Eide hadde bedre råd enn oss (deleier i Bergens Tidende). Han hadde bil og var sterkt i forgrunnen i vår arkitekt-organisasjoner.

DAGBOKSIDE 294 I 1930 ble det holdt en utstilling i Trondhjem og i forbindelse med denne en skandinavisk arkitekt-kongress. Og som en landsavdelig av denne møte i Norske Arkitekters Landsforbund. Til alt dette inviterte Eide Kielland og meg som medpassasjere i bilen hans. Vi skulde betale hver for oss når vi ikke var på veg eller i bilen hans. Vi dro av sted i hans svære bil, hvor vi alle tre kunne strekke ut våre ben og ligge behagelig utstrakt i putene. Vi hadde en vidunderlig tur oppover landet. Første natt lå vi på Lillehammer mens K + jeg streifet omkring satt E og svettet over alle de talene han skulde holde. Han var leder av den norske kontingenten av arkitekter. Videre til Høsbjør hvor vi fikk en bedre middag. Gjennom Gudbrandsdalen var det vidunderlig vakkert. Alle de gamle gårdene talte sitt hundreårige språk til den som forsto dem. Jeg var ganske bra inne i dalens historie og nøt gårdenes opplevelser likeså mye som det vakre, storslåtte synet av denne Norges mest kjente dal. I Trondhjem var losjiet svært borgerlig og kjedelig, men mer kjedelig var det lange møtet som jeg var nødt til å overvære, enda jeg ikke hørte et plukk av diskusjonen og holdt på å sovne av. Men ellers var alt strålende, utstillingen, møtet med de danske, svenske og finske kolleger og rundreisene i det frodige og brede Trøndelag. Mottakelsen

DAGBOKSIDE 295 av de skandinaviske kolleger var særlig stemningsfull og festlig. I en lang bilkortesje, ad meget støvete veier kjørte nordmennene til grensen mot Sveariket og tok oppstilling der, ved grenseskjiltet. Etter å ha ventet en stund hørte vi fjerne trommevirvler og etter en tid kom de marsjerende, våre skandinaviske venner, svensker, dansker og finner. Foran vaiet de tre nasjoners flagg og som bakgrunn var granskogen og den blå sommerhimlen. Hjertet svulmet i meg av stolthet over dette frie møtet blant Nordens arkitekter. Et av høydepunktene for denne tur var også midtsommer natten på en gård like utenfor Trondhjem. Her var dekket langbord i det grønne og det bugnet av nasjonal kost, rømmegraut, lefseklining, [...]berspølser ferskt brød dram i morsomme glass og øl i boller. Stemningen var høy enda det hele natten seilte kullsvarte skyer om på himmelen og gjorde det bekmørkt, men været holdt seg og da vi sjanglet hjem var det solskinn. Reveljen gikk ugudelig tidlig neste morgen og vi tok fatt på vår rundreise i Trøndelagen hvor vi blant annet kom til Stiklestad og fikk se slagmerkene, kirken og Rolfsens dekorasjoner. Landskapet gjorde veldig inntrykk på meg og sagaens ord om at «det gikk folk på alle veier» sto levende for meg. I det hele var vel det brede trygge og mektige som ga karakter til landskapet og i dette gårdene som ruvet

DAGBOKSIDE 296 praktfullt. Da vi var ferdige med det gudige møte tok vi turen hjem over Sverige. Alltid når jeg kommer til dette landet får jeg en kjensle av at det er en eldre kultur der enn hos oss, blidere forhold, mer klasseforskjell og mer ærbødighet for penger og «herskap». Når vi kom med vår flotte bil, 3 herremenn, til et hotell i Norge, var vi luft og ingenting. Kom vi kjørende inne på tunet eller foran hovedinngangen til et hotell i Sverige, var vi straks omgitt av høflige, tjenende ånder, som ikke visste det gode de skulde gjøre oss. Ikke krypende, men med glade smil og vennlige øyne ønsket de herskapet velkomment. Det varmer ens hjerte. Og slike hoteller som selv de minste byene hadde! Her sporer vi også den eldre hotelleier herbergekultur, som følge av at Sverige har vært et fritt land i mange hundre år. Besynderlig virker de svenske badenymfer. De er ofte litt eldre kvinner, korpulente og bleke i huden. Jeg ba om et bad i en liten svensk by, jeg tenkte ikke på badebetjeningen, hun kom, neiet og sa – Badet er avklart! Jeg gikk av sted, men hun fulgte etter også inn i baderommet. Jeg ventet at hun skulde forsvinne og tilsist sa jeg at jeg skulde kle av meg. Mycket godt! Sa hun og ble stående. Da kom jeg til å huske på kvinnelig betjening og sa jeg helst ville være alene. Forbauset og skuffet så hun på meg. Hon vilde betjäne härren! Etter en del akkordering gikk hun forbauset og r[...]dig ergerlig idet hun sa – Etterat dere Engelskmenn er begynt å reise her, får vi ikke betjene herrene! En svensk sølvkrone som byttet eier

DAGBOKSIDE 297 formildet henne noe men ikke meget. Allerede i Illiaden og Odysseen leser vi om at jomfruer badet og salvet heltene. Særlig hardt skrubberstund måtte til, [...] da Odyssevs ble badet og sovnet etter å ha drevet 8 dager omkring på det himmelblå, salte hav. Våre arkitektkongresser skulde holdes hvert 3die år. Neste gang var altså i 1933 i Sverige. Eide var også denne gang på pletten med bil tilbud og elskverdighet, som denne gang var utvidet til å omfatte også hel invitasjon. Foruten oss var arkitekt Th. Astrup innbudt. Vi dro avsted som de storkarer vi var. Kjørte over Sarpsborg, Svinesund forbi de gamle norske provinser Bohuslän og Kungsälv gjennom hele det fruktbare og veldige midtsverige til Stockholm. Her var en kjempemessig utstilling som vi gikk på så lenge vi var der. Møtet med våre svenske og finske kolleger var hjertelig og etter en flott og feiende velkomstmiddag satte vi oss i en rekke biler og kjørte nordover. Beså, kirker, gruver, herregårder, slotter og jeg fikk igjen den intime følelsen av hvor anderledes utviklingen hadde foregått i Sverige enn hos oss. Her hadde det ikke vært en fri og selvstendig bondestand. Tydelig var det å merke at adelen hadde tatt alle pengene og all makten. Vi så ingen store velstelte bondehus som vi ser dem i Norge men slotter og herregårder, hvor de samfunns[...] bodde som eier jorden, men som ikke dyrket den. Turen sluttet like ved Østersjøen hvor vi fikk oss et bad som ikke

DAGBOKSIDE 298 virket noe videre forfriskende da det var umulig å legge på svøm for grunnhet og da vannet var helt brakt. Vi gikk alle om bord på et praktfullt skib og neste dag begynte en ferd som jeg minnes med glede gjennom den østersjøiske skjærgård som var idyllisk og minnet mest om en svær innsjø. Festkomiteen hadde måttet leie en av de store båtene som går mellom Sverige og Finland for å få rett til å skjenke spirituosa. Her hadde vi et koselig døgn med mye god mat og drycka. Dagen etter var avslutningsfest på Drotningsholm meget stilfullt, især en teaterforestilling som jeg dessverre ikke oppfattet da jeg ikke hørte den. Raffinert var hjemreisen med dampskib. Komiteen hadde virkelig beregnet alt. På et blunk snudde båten og nettopp da steg solen over åskammen og luet mot alle tårner og spir i Stockholm by, et betagende øyeblikk. Hjemreisen gikk over Ørje og det var litt trangt i bilen da arkitekt A. hadde fått sin sønn med, han studerte ved Høgskolen i Stockholm. Den tredie reisen var til Danmark i 1936. Eide var igjen på pletten. Det var ikke vanskelig å motta invitasjon av ham. Han har en fin diskre måte å be på, som om vi – hans gjester – gjorde han en tjeneste og en utsøkt glede ved å ta imot hans lekre tilbud. Sikkert var det også en glede for ham å be oss med, men det er mange måter hvorpå en invitasjon kan bli ført frem på. Denne gangen gikk det med dampskib fra Oslo til København. Den natten om bord er

DAGBOKSIDE 299 noe av det varmeste og kvalmeste jeg har opplevd. Det var bare en dau, liten bris og det var heller ikke mørkt, bare tussmørke. Sålenge vi kunde sitte oppe var alt iorden, vi pratet med advokat Dybwad, Bokken Lasson, advokat Voss og journalist i Aftenposten Alf Kroken, likeså var Carl Berner med frue med båten. Kroken, den fysakken, satte til livs 16 pjoltere på natten. Men i køyen var det et mareritt. Hele natten var en svettekur og jeg var henrykt da vi igjen kunde reise oss fra leiet som det står i sagaen. Kjøbenhavn! Nordeuropas storby, på mange måter større enn Berlin og Hamburg for ikke å snakke om Stockholm. Mitt hjerte banker alltid festlig når jeg står ved rekken og ser mot Kjøbenhavns kaier, Amalienborg og alle de kjente og kjære tårn og spir som løfter seg i soldisen. Det var den samme stekende varme og vi dro oss gjennom gatene og drakk leskedrikker som vi øste ut igjen. Jeg hadde forpliktet meg til å skrive en korrespondanse til Politiken og gikk opp og snakket med sjefsredaktøren, Niels Harager. Vi sto og så utover Raadhusplassen mens store svettedråper trillet nedover fjesene våre. Harager forklarte meg hvordan

DAGBOKSIDE 300 han ønsket artiklen formet, men ettersom han snakket ble jeg mer og mer ille ved og tilslutt oppfattet jeg det slik at han vilde jeg skulde sable ned en bestemt bygning på Raadhusplassen. Jeg sa ikke stort dengang for jeg skammet meg på mannens vegne. Han vilde altså at jeg som gjest ved arkitektkongressen skulde sable ned en av mine kolleger som jeg etter all sannsynlighet skulde være sammen med i kollegialt vennskap i disse hektiske sommer dager. Og det var mye verre enn som så. Senere fikk jeg vite at den bygningen han vilde tillivs var tegnet av presidenten for Akademisk arkitektforening arkitekt Alf. Cock-Clausen en ualminnelig hyggelig kar som jeg senere drakk dus med. Jo, det skulde sett nydelig ut! Jeg skrev senere en artikkel om mine inntrykk av Kjøbenhavn slik som de fortonet seg for meg denne gangen i forhold til tidligere besøk, for jeg hadde forpliktet meg til å skrive en artikkel og det vilde jeg holde. Den ble for syns skyld satt opp, men kom aldri inn i Politiken. Den var altfor tam, sa Harager. Jeg svarte kort at jeg ikke kunde

DAGBOKSIDE 301 skrive den anderledes da jeg var gjest i dette landet og det ikke var skikk og bruk – iallfall i Norge, – at gjester skamskjeldet verten. Hertil mumlet han noe som jeg ikke forsto og ga meg anvisning på 100 kr., som jeg uten skrupler tok imot. Reisen gjennom Danmark med alle kollegene var en opplevelse. Før – i studenttiden – hadde vi bare faret med tog gjennom landet. Nå kjørte vi i store, bekvemme rutebiler og stoppet på steder og ved særlig merkelige punkter. Danmark overveldet meg, uten overdrivelse. Det var da også et så strålende vær som det kunde bli. Sol med skiftende, jagende skyer, som sveipet skygger og intenst lys bak de bugnende marker og enger og over er de frodige, bugnende landskaper. Det høyeste punktet vi kom på var ikke mer enn ca. 170 m over havet mens i det flate landet skaffet det en overveldende vid utsikt. Bebyggelsen lå så godt i terrenget. De lave, stråtekte, hvitkalkede hus gikk mykt og selvfølgelig sammen med naturen og den frodige yppighet. Ja, det er sant som sangen sier at

DAGBOKSIDE 302 Danmark er et yndigt land! Og slike fortryllende små idyller som en stadig traff på. Og bedre verter enn danskene kan en umulig finne. Ved avslutningsfesten var jeg så fylt til randen av denne følelse at jeg hadde tenkt jeg skulde holde en tale fra Norge til Danmark, jeg vilde ikke skrive noe ned, men la skjebnen råde. Det er en farlig måte å holde taler på, men jeg har lagt merke til at når jeg er fylt av noe snakker jeg best når jeg ikke vet hva jeg skal si ordrett på forhånd. Så fikk jeg et forskrekkelig hespetre til bords. Tynn, spissneset, grå i sinn og skinn en liten husholdnings rotte som stakk den spisse snuten sin ut og været mot all denne festrusen og glade larmen. Fy pokker, at slike kvinnfolk skal gå i festmiddager! All stemning, det glade fordampet og jeg var sur og tverr. Hun forsto endog ikke min klare og tydelige ord på norsk, men svarte i hytt og vær. Gud fri meg for å være gjest med en slik hurpe! Og så viste det seg forsyne meg, at hun var svartsjuk på mannen sin og satt og lurte på ham og hørte ikke, hva

DAGBOKSIDE 303 jeg sa. Da var Cock-Clausen en annen sort menneske. Den første dagen vi var sammen sa han: Da [...]jene fra deltakerne begynte å strømme inn festet jeg meg særlig ved navnet Backer Fürst. Hvorfor det? Ja, jeg ble i min barndom fostret i Fredriksvern først av en Backer og så av en Fürst! Resultatet av denne meddelelsen var selvsagt at vi falt hverandre om halsen og drakk fosterbrorskap! Og under vår senere korrespondanse har overskriften vært: Kjære fosterbror! Dette var den siste arkitekt kongress som jeg var med på. Eide og Kielland stevnet i 1939 mot Finland, hvor kongressen ble holdt som den siste før den 2 verdens krig. Av mange grunner hadde jeg ikke noe lyst til å være med på denne turen. Neste gang er det vi som skal holde kongressen og når blir det mon? Da jeg kom hjem fra Danmarksturen hadde jeg den skuffelse at alle de gaver jeg hadde kjøpt ble vraket av min familie. Det var krokodilleskinns vesker, silkestrømper og forskjellige andre gaver som et mannfolk

DAGBOKSIDE 304 aldri skulde beskjeftige seg med. Alt ble sendt ned igjen og nye saker kom opp. Jeg kunde ikke se noen forskjell på de gamle og de nye tingene, men det nye falt i smaken og da er jo alt godt. ++

Kapittel 10

Andre verdenskrig begynner De årene som nå fulgte står for meg som mørke og uhyggelige. Fra 1936 til 1939-40 var forspillet til den annen verdenskrig som i dette skrivende øyeblikk raser som aldri før (juni 16 1944). Her skal ikke gis noen redegjørelse for alle de hendelser som fulgte hakk i hel i disse fæle årene. Jeg vet bare at jeg hadde en klippefast tro på at det ikke ble noen krig. Jeg kunde ikke tenke meg at menneskene kunde være så vanvittige at de igjen vilde kaste seg ut i en ny krig bare etter 25 års fred. For meg som bare hadde opplevd den første verdenskrig på avstand, hadde den virket slik at jeg var sikker på at hva det enn hendte vilde det aldri, nei aldri bli krig igjen. Som i en rekke andre saker tok jeg også grundig feil her.

DAGBOKSIDE 305 Menneskene var ikke blitt klokere eller mer langtenkte. Og når denne krigen en engang er over og alle folkene sukker lettet og litt om sen tar fatt på sine fredens sysler, vil igjen – før eller senere – krigens spøkelse igjen ri over himmelen og formørke solen og alle landes menneske sinn. For ingen mennesker har noensinne villet en krig, intet folk har ønsket å bli drept, spiddet og partert av et annet folk, men allikevel vil krig følge på krig til verdens ende. I disse årene, omkring 1937 ga jeg etter for F. R. Sundts sterke ønske om å få kjøpe min hytte på Bokkholmen. Det er ingen sak å være selger når en har en så ivrig kjøper. Prisen vi ble enig om var 25.000 kr. I sin tid (1919) hadde jeg for min part betalt 1/3 del av 12.000 kr for min del av øya, la oss si at dette med omkostninger ble 4.500 kr. Oppførelsen av det opprinnelige huset kom jamt på 11.000 kr. Hertil kom innbo som kan settes til handelen. Litt om senn bygget jeg dette huset, for så å bringe den opprinnelige sydveranda inn i peisestuen, så ved å bygge en sydveranda utenfor den gamle så ved å føre opp en nordveranda.

DAGBOKSIDE 306 Så ved å gjøre et stort vindu mot vest, en ny brønn etc. til sammen vel 40.000 kr. Legger en disse summer sammen får vi 23.500 kr. + båtene og + det personlige som jeg hadde lagt i alle dekorasjonene, noe som ikke kan verdsettes i penger. Jeg hadde spesielt forsikret mine dekorasjoner for 8.000 kr. Herfra må gå den tomt jeg sikret meg ved makeskiftet i 1935. Den lå på vestsiden av øya og var omtrent 7000 m2. Da salget med Sundt var iorden gikk jeg straks ivei med å bygge meg en hytte på denne tomten. Det så en tid temmelig skrallt ut med å få realisert mine byggeplaner men tilslutt fikk jeg adv. Kristen Krogh til å ta ærendet og det angret jeg ikke et sekund på. Han gjorde et utmerket arbeid og var overordentlig grei å ha med å gjøre i oppgjør og ellers. Den nye hytta sto ferdig våren 1938 og kom på hele 15.000 kr med brygge og flaggstang, men tomten er ikke da regnet med. Den kan i dag settes til ca. 7.000 kr. En kan

DAGBOKSIDE 307 kanskje si at det ikke var verd alt dette bråket med den lille fortjenesten. Det går ikke uten videre å sette opp de to summer mot hverandre, gamlehyttas salg 25000 kr og nyhyttas kostende 23.000 kr. Gamlehytta var fra begynnelsen av et skrøpelig hus. Den gode Andresen Vasser hadde ikke brukt bare første klasses materialer. Og innredningen var ikke slik som vi nå vilde ha den etter de mange endringer. Ved oppførelsen av den nye hytta fikk vi et førsteklasses hus i alle retninger, varmetank, pumpe i kjøkkenet, god kjeller og en planlong som passet oss etter de krav vi hadde nå. Dessuten har vi fått en praktfull utsikt fra peisestuen, noe vi ikke hadde før. En stor mangel – særlig for de andre med normal hørsel er det nære naboskap med ferie kolonien over viken, men for meg er dette ikke noen kjedelighet, da jeg bare hører surret fra øyene som en fjern og utydelig larm. Adkomsten, havneveien, syns den som ser den første gang er en yndig og morsom vei og det er den også, der den

DAGBOKSIDE 308 slynger seg gjennom den gamle «urskogen» som før var et ugjennomtrengelig villniss. Alt i alt er jeg og alle mine vel fornøyd med byttet. Særlig i disse dager har jeg grunn til å fryde meg, da det viser seg at disse, velspisende maur har slått seg ned inne i huset og er iferd med å fortære store deler av treverket. Det blir ikke morsomt med slike gjester i huset. Ved inspeksjonen nå i pinsen viste det seg dessuten at huset er temmelig forfallent, således foreslo jeg å skifte ut et vindu som var helt gåen av råttenskap. Og begynner det først slik vil det fortsette i stigende tempo. Jeg har nå en obligasjon i [...] på 12.000 kr. 5 ½%, midlertidig bragt ned til 4,6%, mens min egen obligasjon til Tønsberg Sparebank er brakt ned fra 6.000 til 2.500 kr. +++ I disse årene begynte mine flytninger av kontorene. Først ble jeg sagt opp av Oslo kommune i Tordenskjolds gate 11. Herfra flyttet jeg til Rosenkrantzgate 21 (19) hvor jeg ble sagt opp av eieren. I januar 37 flyttet jeg til Heronymus Heyerdahls gate 1 rom 51 3 et. Herfra ble jeg sagt vekk av

DAGBOKSIDE 309 Statens priskontroll som trengte mine kontorer. Herfra gikk veien til rom 302 i samme gård, hvor jeg fikk vist meg kontor sammen med skipsreder Stephansen som var en særs hyggelig kar. Så kom selveste Terboven og rekvirerte kontorene til fordel for et medlem av N.S. Nå så jeg ikke noen annen råd enn å flytte kontorene hjem til meg på Hansten. Og her har jeg bodd siden fredag 27 februar 1942. Frasett fra en del mangler trives jeg godt her, samtidig som jeg sparer store summer i varme, rengjøring, lys og husleie. Jeg har fått overtatt et rom hos rederens megler M. Klavestad Stortingsgaten 6 gratis til konferanserom. Han bor i en takleilighet og konferanse kontoret er hans lille kjøkken, men never mind, det er lyst, det er varmt og det er sentralt, så ingen kan forlange mer i tider som disse. Vanskelighetene her at det tar temmelig lang tid å komme til byen for en enkelt konferanse, så det blir til det, at jeg samler opp en del jeg skal snakke med og går så til byen og avgjør en god slump på en gang. Men når freden engang kommer

DAGBOKSIDE 310 og jeg igjen får noe å gjøre, vil det bli uholdbart med kontorene så langt unna. Jeg kan nok komme til byen, men jeg kan ikke forlange at folk skal komme den lange veien ut til meg. +++ Årene snek seg fremover med mørkere og mørkere skyer over krigshimmelen. Avisene og radioen hadde stadig forsikringer om at freden vilde seire, men for alle som vilde forstå måtte det iallefall se voldsomt truende ut. Englands forsøk gjennom Chamberlain trodde jeg på, men jeg trodde også på så mye annet dengang. Så rykket Hitlers armeer inn i Polen den 1. september 1939 og så var den 2nnen verdenskrig et faktum. Ved Altmarksaffæren, ved den engelske mineutleggingen og ved den tyske besettelsen 9 april 1940 var Norge blitt dradd inn i krigen direkte. Hermed sluttes den første delen av disse erindringer og de vil ikke bli fortsatt før freden er et faktum, og eksisterer jeg da ikke lenger, så er det derved ingenting å gjøre. (Bestum 16. juni 1944)

DAGBOKSIDE 311 Familien Fürst Avskrift av stamtavlen over familien Fürst.

Hans Siegwardt Fürst, Kjøbmann i Christiania, født i Riisøer 27/10.1826 (døpt 26/4) I Aarene 1839/41 foer han tilsøs, men maatte paa grund av svækket syn opgive denne Vei og kom i Butik i Kragerø 1842-46, derefter i Christiania, indtil han i 1854 etablerede sig der som Manufakturhandler. Gift i Holmestrand 20/5.1859 med Anna Thalete Cathrine Backer, født i Holmestrand 14/8.1834, Datter av Skibsfører Georg Backer, (født 9/10.1797, død på Søen 1/8.1840) og Cerstine Eleonore Bindrup Sartz (født 4/2.1800).

Søndag 26. mars 1944

HBF

DAGBOKSIDE 312 Opprinnelig håndskrevet selvbiografi ble fullført i 1944 av Hans Backer Fürst. Første digital versjon ble publisert i januar 2019. Transkribering: Arnstein Slinning og Anne Merete Ranum Aas Digitalisering og foto: Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal (IKA) Eierskap: Jugendstilsenteret & KUBE Publisering: Jugendstilsenteret & KUBE Design og layout: Siril Schanche-Pedersen og Zorica Tomanovic Finansiering: Kulturrådet