Sønn Av Folket – Myten Om Maurice Thorez
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Kristin Bjørneboe Eide Sønn av folket – myten om Maurice Thorez «Da Maurice Thorez den 28. april 1950 fylte 50 år strømmet det en hyldest mot ham fra alle verdens land (…). Men så var det også den egentlige skaper av Frankrikes største parti som ble hyldet, gruvearbei- deren som ble en av vår tids største vekkere og folkeførere, mannen som skal føre det franske proletariat til seieren (…)».1 For det franske kommunistpartiet (Parti communiste français, PCF) og dets sympatisører var Maurice Thorez (1900–64) «den beste iblant oss». Thorez satt som partileder i over 30 år (1930–64), og under hans lederskap gikk PCF fra å være en marginal organisasjon til å bli en av Frankrikes viktigste politiske aktører.2 Som initiativtaker bak Folkefronten (Front populaire) i 1936, og gjennom partiets rolle i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, vant Thorez legitimitet som statsmann, patriot og politisk representant for arbeiderklassen. I partiets storhetstid etter krigen hadde PCF en bred folkelig oppslutning og sterke støttespillere som blant annet fagorganisasjonen CGT (Confédération générale du Travail), presseapparatet med avisen L’Humanité i spissen, intellektuelle sympatisører, ungdomsorganisasjoner, veteranorganisasjoner og kvin- neorganisasjoner.3 Partiet tilbød en identitet og en fremtidsoptimisme som hadde stor appell i etterkrigstiden. Under Thorez var PCF sterkt stalinistisk, og partilederen ble objekt for en personkult som har mange likhetstrekk med dyrkelsen av Stalin. Identifikasjonen mellom partiet og Thorez var så sterk at PCF ble kalt «Maurice Thorez’ parti». Utgangspunktet for mytedannelsen knyttet til partilederen var Folkefronten (Front populaire) og utgivelsen av selvbio- grafienSønn av folket (Fils du peuple) i 1937. Også etter hans død 12. juli 1964 ble heltebildet av Thorez opprettholdt, og Thorez forble en obliga- torisk referanse for franske kommunister i tiårene etter sin død. Ifølge 153 Arbeiderhistorie 2009 historikeren Stéphane Sirot ble «(…) både det kollektive minnet og histo- rieskrivingen innrettet rundt myten om «folkets sønn».4 Hvordan ble så denne myten konstruert? Og i hvilken grad har elementer av myten om «folkets sønn» blitt stående i ettertid? en myte blir konstruert Den tidligere gruvearbeideren fra Nord-Pas-de-Calais, som ble medlem av PCF etter Tours-kongressen i desember 1920, steg raskt i gradene. Han ble valgt inn i partiets sentralkomité (Comité Central) og politbyrå (Bureau politique) under partiets 5. kongress i Lille 20.–26. juni 1926. Ifølge historikeren Stéphane Courtois var dette startpunktet for en ny sosial rekruttering, der eldre og erfarne representanter fra middelklassen (lærere, jurister, journalister) ble erstattet av yngre og uerfarne arbei- dere som også var lettere å påvirke og utdanne i Kominterns ånd.5 Thorez passet perfekt inn i dette bildet. Arbeiderbakgrunnen hans gjorde ham til den ideelle politiske representant for franske arbeidere, og de velkjente første linjene av selvbiografien understreker båndene mellom partile- deren og arbeiderklassen: «Jeg er sønn og sønnesønn av gruvearbei- dere, og like langt tilbake som jeg i det hele tatt kan huske er det arbeidernes harde liv som står for meg.»6 Det var Folkefrontens Fremgangen til den nasjonalistiske høyresida og de høyre- brakende valgseier i ekstreme opptøyene 6. februar 1934, ga startskuddet til en april 1936 som for samlingsbevegelse på fransk venstreside mot den fascistiske alvor fikk Maurice trusselen. Under PCFs nasjonalkonferanse 23.–25. juni i Ivry, Thorez frem på den initierte Thorez en strategisk omdreining: fra klasse-mot-klasse til samling mot fascismen. I avslutningstalen appellerte han til politiske scenen, og sosialistpartiet (SFIO) om å danne et fellesprogram før valgene Folkefronten ble også i 1935 og 1936, og 27. juli ble enhetspakten mellom de to startpunktet for partiene signert. I oktober samme år ba Thorez de radikale personkulten knyttet (Parti radical) om å slutte seg til alliansen. Hånden ble også til partilederen. rukket ut mot katolikkene i en radiotale like før valgdagen i april 1936. Som et symbol på denne samlingsbevegelsen, ble de landsomfattende fagorganisasjonene CGT og kommunistiske CGT- Unitaire igjen samlet i mars 1936 under navnet CGT. Det var Folkefrontens brakende valgseier i april 1936 som for alvor fikk Maurice Thorez frem på den politiske scenen, og Folkefronten ble også startpunktet for personkulten knyttet til partilederen. I en tid da den nazistiske og fascistiske trusselen hang over Europa, ble Folkefronten et viktig symbol på foreningen av demokratiske krefter. Grunntanken om arbeiderklassens enhet hadde en enorm appell og ga den kriserammede arbeiderklassen håp om endring. Like etter valgseieren brøt det ut store 154 streiker overalt i Frankrike, og Matignon-avtalen innførte viktige sosiale Arbeiderhistorie 2009 reformer.7 Fotografiene av smilende arbeidere i streik og av statsminister Léon Blum og Maurice Thorez som hilste massene skulder ved skulder på Frankrikes nasjonaldag 14. juli 1936, står for ettertiden som selve symbolet på den franske arbeiderbevegelsens politiske styrke.8 Thorez fikk store deler av æren for venstresidas valgseier, og gjennom delta- kelsen i Folkefronten ble PCF trukket ut av politisk isolasjon. Utgivelsen av selvbiografienSønn av folket var også et viktig bidrag til mytedannelsen knyttet til Thorez’ person. Han ble fremstilt som selve mønsterfiguren i den franske kommunistbevegelsen både i livsførsel, intellekt og som politisk representant. Det var imid- lertid ikke Thorez selv som skrev Sønn av folket, men Jean Fréville, skribent og litteraturkritiker i parti avisen L’Humanité.9 Men forfatterstatusen som Thorez oppnådde, støttet opp rundt bildet av en mann med førsteklasses intellektuelle kvali- teter og smak for kultur. Gjennom Sønn av folket ble Maurice Thorez selve representanten for en felles kommunistisk iden- titet.10 Boka gir et bilde av en mann med enestående kvaliteter og alle de nødvendige egenskapene for å bli en stor politisk leder. Hans lærelyst og intellekt fremstilles som ubegrenset, og det omtales blant annet hvordan han lærte seg tysk gjennom å studere Marx’ og Engels tekster på originalspråket. Hans politiske utdanning foregikk illustrerende nok gjennom Den danske versjonen av kontakten med arbeiderklassen og gruvemiljøet. Denne kunn- Fils du peuple, En søn af skapen om arbeidernes vilkår ga ham den nødvendige legiti- folket ble utgitt på Mondes miteten som arbeiderklassens politiske representant. Ifølge forlag i København allerede Stéphane Sirot ble «karriereveien, røttene, tankesettet og livs- i 1938. Året etter at førselen hans (…) grundig tilpasset forsvaret av saken som han originalversjonen var på ble det fremste symbolet på: nemlig en organisasjon og et markedet i Frankrike. system som skulle frigjøre arbeiderklassen, folket og nasjonen fra sine lenker».11 De ufordelaktige detaljene i Thorez’ bakgrunn og alt som ikke passet inn i idealet, ble utelatt.12 Idealbildet som ble skapt av partilederen hadde klare instrumentelle formål. Den totalitære ledelsesmodellen innebar at PCF var under Komin- terns kontroll, og i årene 1930–43 var Eugen Fried Kremls forlengede arm i Paris. Stalins direktiver ble formidlet gjennom Fried, og Thorez fulgte disse systematisk. Siden alle avgjørelser ble tatt på toppnivå, var en sterk leder med stor autoritet over partiorganisasjonen nødvendig. Utgivelsen av Sønn av folket svarte dermed også på kommunistpartiets behov for å gi partilederen denne autoriteten. I årene før Folkefronten var dessuten Thorez’ lederskap omstridt, og selvbiografien styrket dermed også hans legitimitet som partileder. Sønn av folket støttet også opp om doktrineendringen som hadde funnet sted. Sentrale temaer var PCF som arbeiderklassens parti, det 155 Arbeiderhistorie 2009 store patriotiske partiet og alliansen med middelklassen mot den fascis- tiske faren.13 PCF la beslag på tradisjonen fra fransk arbeiderkultur, og Pariserkommunen fra 1871 ble et spesielt viktig referansepunkt. Vektleg- gingen av den franske revolusjonære tradisjonen bidro til å styrke ideen om PCF som nasjonens parti. Thorez trakk inn utvalgte elementer fra fransk tradisjon og arbeiderkultur og tilpasset disse til Kominterns, og senere Kominforms, linje. Denne tilpasningen av partipolitikken til den nasjonale tradisjonen, har historikeren Annie Kriegel kalt Sønn av folket ble en «nasjonal-thorezismen».14 På denne måten etablerte Thorez stor suksess, og den en særegen fransk kommunisme og referanser som senere ble kom i fire nyutgivel- videreført av hans etterfølgere. ser som alle var Historikeren Philippe Robrieux beskriver utgivelsen av Sønn grundig tilpasset av folket som et ledd i Kominterns politikk, der Stalin ønsket å 15 samtidens politiske skape en personkultus rundt utvalgte partiledere. Person- kulten ble etterfulgt av ritualer og seremonier, der gaveprak- realiteter. Dette sisen var spesielt utbredt. Et besøk hos Renault-fabrikken i innebar at hele 1936 var startpunktet for gaveseremoniene, som senere ble kapitler ble omskre- institusjonalisert og utvidet til også å gjelde Thorez’ fødsels- vet og tilføyd. dagsfeiring 28. april. Personkulten rundt Maurice Thorez nådde sitt høydepunkt i 1950 under feiringen av hans 50-årsdag.16 Æresritualer til både Stalin og Thorez var allerede blitt innført under partiets 8. kongress i Villeurbanne 22.–25. januar 1936. Alle møter og offisielle forsamlinger hadde Stalins portrett som bakteppe, og dagen etter Stalins død i 1953 var L’Humanités fasade kledd i et enormt sørgebanner. Sønn av folket