Glåma Fra Grensa Mot Sør-Trøndelag Til Høyegga I Alvdal
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Glåma fra grensa mot Sør-Trøndelag til Høyegga i Alvdal Av: Jarl Eivind Løvik, NIVA Utarbeidet i mai 2008 Følgende beskrivelse bygger i hovedsak på tidligere utgitte rapporter og publikasjoner. Se litteraturlista. Glåma har sitt utspring nord for innsjøene Riasten og Rien i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag. Nedbørfeltet avgrenses i nord og vest av nedbørfeltene til Nidelva, Gaula, Orkla, Driva og Gudbrandsdalslågen. I øst avgrenses det av nedbørfeltene til Ljusnan i Sverige, Femund/Trysilvassdraget og Renavassdraget som er største sidevassdrag til Glåma i Hedmark. Omtalen nedenfor er konsentrert om Glåma på strekningen fra grensa mellom kommunene Os og Røros og Høyegga dam i Alvdal. Ved Høyegga overføres en vannmengde på inntil 55 m3/s til Renavassdraget. På denne strekningen har Glåma en høydeforskjell på ca. 145 m (615 - 470 moh.). De største sideelvene er Vangrøfta, Tunna, Sivilla og Folla fra vest samt Nøra og Auma fra øst. Størstedelen av nedbørfeltet består av høyereliggende fjellområder med snaufjell eller fjellbjørk, mens furuskog dominerer i hoveddalføret og i noen av sidedalene. Innslaget av myr er moderat slik at brunfargingen, eller humuspåvirkningen, av vannmassene blir relativt liten. Høyegga dam i Alvdal. Foto: Ola Gillund 1 Berggrunn og løsmasser I øvre Glåmas nedbørfelt er berggrunnen i hovedsak dominert av bergarter fra det såkalte Trondheims- dekket. Dette består av sterkt omdannede kambrosiluriske skiferbergarter, gjennomsatt av intrusiver dvs. inntrengende bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. Bergartene i dette området har en gunstig virkning på Glåmas vannkvalitet. De utløser en god del salter som bl.a. øker elvas motstand mot forsuring og gir grunnlag for økt produksjon av akvatiske planter og dyr. Sørlige og østlige deler av området består av sparagmittbergarter, som er mer tungt forvitrelige og bidrar til mer saltfattig avrenning enn Trondheimsdekkets bergarter. Jordsmonnet og løsmassenes karakter er også meget viktig for vannkvaliteten. Da ismassene trakk seg tilbake ved slutten av siste istid, ble det dannet flere bredemte sjøer i området. Den største av dem, Nedre Glåmsjø, var ca. 14 mil lang og dekket så å si hele Nord-Østerdalen fra Atnoset til Aursund- området. Den hadde utløp nordover mot Gaula og tømte seg over mot Rendalen ved dannelsen av Jutulhogget. Nedre Glåmsjø ble da avløst av Jutulhoggsjøen som hadde et lavere vannspeil og nådde opp til Tolga-traktene. Løsavsetningene i dalførene er i stor grad avsatt i disse innsjøene. Stillestående vannmasser gjorde det mulig for finere partikler å synke til bunns og danne sedimenter. Dette skapte de store områdene med finere løsavsetninger av siltkarakter, bresjøsedimenter, som lokalt kalles kvabb. Enkelte steder er disse overdekket av grus og sand fra tilkommende elver. I høyereliggende områder består løsmassene vesentlig av morenemateriale av varierende mektighet, eller det er bart fjell. Klima Området har typisk innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer og varme somrer samt store temperaturforskjeller mellom dag og natt i sommerhalvåret (se tabell nedenfor). Nr. Stasjon Temperatur, normaler, °C Nedbør, normal, mm Året Januar Juli Året 10080 Os 0,2 -11,8 11,6 475 10050 Tolga 0,1 -12,5 11,9 470 9600 Tynset 0,0 -13,1 12,1 400 8850 Alvdal 1,0 -11,4 12,5 500 Hydrologi – reguleringer Avrenningen i området varierer stort sett i intervallet <250-1000 mm/år. Den største avrenningen foregår om våren i forbindelse med snøsmeltingen, vanligvis i mai. Glåmas nedbørfelt oppstrøms Høyegga er på 6562 km². Det er 2 større reguleringer i Glåma på den aktuelle strekningen, Røstefossen kraftverk i Os og inntaksdammen ved Høyegga der en stor del av vannet overføres til Renavassdraget via Rendalen kraftverk (se tabell nedenfor). Savalen kraftverk utnytter overføringer fra Einunna med flere magasiner og reguleringen av sjølve Savalen. Kraftverk Første gang Nedbørfelt Midlere tilsig Midlere prod. Brutto fallhøyde satt i drift km² mill. m³/år GWh m Røstefossen 1913 1724 1157 20 9,5 Savalen 1971 681 237 127 230,8 Rendalen 1971 6562 3280 653 209,7 Om lag 25-55 % av den årlige vanntransporten i Glåma overføres til Rendalen ved Høyegga (gjennomsnitt 43 % i årene 1991-1995). Maksimalt tillatt overføring er 55 m³/s, og det skal til en hver tid gå minst 10 m³/s i restvannføring til Glåma over dammen. I tillegg er det et krav om at det fra lavvannsperiodens slutt til 1. september skal gå minst 40 m³/s ved vannmerket ved Stai i Stor-Elvdal. Det vil si at det i tørre perioder med lite tilsig kreves ytterligere forbitapping ved Høyegga, i tillegg til de faste 10 m³/s. 2 Forurensningskilder Glåma tjener som resipient for kommunale avløp og separate anlegg i spredt bebyggelse, fra dyrka mark og jordbruksvirksomhet, fra industri, hytter og turistbedrifter. Størstedelen av jordbruksområdene er lokalisert til de gamle innsjøsedimentene. Den finkornige kvabben som finnes mange steder, utsettes lett for erosjon etter pløying og bakkeplanering. Den viktigste driftsformen er grasproduksjon og husdyrhold (mjølk og kjøttproduksjon). Inntil på 1970- og 1980-tallet, da det ble bygget og satt i drift renseanlegg i kommunene, ble vassdraget tilført store mengder av næringsstoffene fosfor og nitrogen samt organisk stoff og tarmbakterier fra urenset kloakk. I dag er denne typen forurensning betydelig redusert. Det har også vært gjennomført en del forurensningsbegrensende tiltak innenfor jordbruket. Kommunene som utgjør størstedelen av nedbørfeltet, dvs. Røros, Os, Tolga, Tynset, Folldal og Alvdal, hadde en befolkning på totalt ca. 18.850 personer pr. 1.1.2008, og det har vært en nedgang i folketallet på 220 innbyggere (1,2 %) de siste 10 år. Størst tilbakegang hadde Folldal (9,7 %) og Tolga (8,6 %), mens Røros hadde størst vekst i befolkningen (2,7 %) i denne perioden. I kommunene i Hedmark med avrenning til Glåma (og sidevassdrag) på den aktuelle strekningen fins følgende kommunale renseanlegg: Kommune Renseanlegg Os Dalsbygda og Os Tolga Kvennan og Tolga Tynset Fåset, Savalen, Tylldalen, Telneset og Tynset Alvdal Alvdal Det er ulike typer renseanlegg, og en del av den spredte bebyggelsen er ikke koblet til offentlig kloakk, men har separate anlegg. I følge vannbruksplanen for Glåma som ble utarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet, ble det fra Hedmark-kommunene i dette området tilført totalt 14,6 tonn fosfor og 426 tonn til Glåma fra jordbruket og fra kommunalt avløpsvann. Ved Høyegga fordelte de beregnede fosfor- tilførslene seg på 55 % fra bakgrunnsavrenning (fjell og skog etc.), 25 % fra jordbruket og 20 % fra kommunalt avløpsvann. For nitrogen var de tilsvarende andelene 55 %, 35 % og 10 %. Andelene fra jordbruket og fra befolkning er ikke veldig forskjellige mht. fosfor, mens jordbruket bidrar med en betydelig større andel av nitrogentilførslene. Gruvedrift har vært en viktig kilde til forurensning av Øvre Glåma og sideelver i meget lang tid, og fortsatt setter metallholdig avrenning fra tidligere gruvedrift sitt preg på vannkvaliteten i deler av vassdraget. Den første gruvedriften i Rørosområdet kom i gang i 1644. De første årene var virksomheten beskjeden, men den utviklet seg etter hvert til et betydelig omfang. Driften pågikk med varierende intensitet fram til 1978 da Røros kobberverk ble avviklet. I 1748 ble gruvedrift også satt i gang i Folldal, nær Folldal sentrum. All gruvedrift og oppredning i Folldal sentrum opphørte i 1968/69, men Folldal verk forsatte med gruvedrift på Hjerkinn, og denne virksomheten varte fram til 1993. Virksomheten på Hjerkinn hadde utslipp til en slamdam med avløp til Folla-vassdraget. Av viktig industri kan nevnes Østlandsmeieriet på Tolga, Terina på Tynset (kjøttforedling), Synnøve Finden (meieri) i Alvdal, samt sagbrukene i Vingelen, Tynset og Alvdal. De nevnte meieriene og Terina er alle koblet til de kommunale renseanleggene. Hoteller, campingplasser og turistbedrifter i området har delvis egne renseanlegg, eller de er koblet til kommunale renseanlegg. Hytter har varierende løsninger; nyere hyttefelt med høy standard er i stor grad tilkoblet kommunale avløpsanlegg. Bensinstasjoner og bilverksteder skal ha oljeutskillere. Generell vannkvalitet I forbindelse med Glåma-undersøkelsene i 1978-1980 ble det gjennomført et omfattende kjemisk analyseprogram ved en rekke prøvestasjoner i Glåma med sideelver. For å illustrere variasjonen i den 3 generelle vannkvalitet er det i Fig. 1-2 vist medianverdier for pH, fargetall (mål på graden av humuspåvirkning), kalsium og konduktivitet (mål på mengden løste salter). Figurene viser medianverdier for denne perioden ved 5 prøvestasjoner i sjølve Glåma på strekningen fra grensa mot Sør-Trøndelag (Røstefossen) og til Bellingmo som er ca. 2 km oppstrøms Høyegga dam (inntak for overføring til Renavassdraget) samt i sideelvene Tunna og Folla. pH Farge tall 7.5 30 7.3 25 20 7.1 15 pH 6.9 mg Pt/l 10 6.7 5 6.5 0 la set lla set sen e sen nna unna Fo ne Fol ss ln T ss l Tu Auma en krv. fo ellingmo . l ellingmo e Te v. Auma B Te v B st stefo ø ø Sava R R . nedstr. Savalen krv. nedstr Figur 1. pH og fargetall ved ulike prøvestasjoner i Glåma i Hedmark og sideelver på strekningen fra Røstefossen i Os til Bellingmo i Alvdal, gitt som medianverdier for perioden 1978-1980. Så vel Glåma som sideelvene Tunna og Folla hadde svakt basisk vann, og det var en gradvis økning i pH nedover langs vassdraget. Høyest pH hadde sideelvene Folla og Tunna, som også hadde høyere konsentrasjoner av kalsium og løste salter enn hovedvassdraget. Kalk- og saltinnholdet økte noe nedover i vassdraget. Kalsium Konduktivitet 14 10 12 8 10 6 8 6 mS/m 4 mg Ca/l 4 2 2 0 0 t t n v. lla n v. la o ol ese nna n uma F u uma F ssse Tunna A en kr ssse T A en kr o . l ellingmo fo l ellingmo ef Tel v B Telnese v. B st ava ste ava ø S ø S R . R . dstr dstr ne ne Figur 2. Generell vannkvalitet ved ulike prøvestasjoner i Glåma i Hedmark og sideelver på strekningen fra Røstefossen i Os til Bellingmo i Alvdal, gitt som medianverdier for perioden 1978- 1980.