Stavangerenmedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr

StavangerenMedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr. 3 2010 – 20. årgang

I redaksjonen: Kirsti Lærdal, Bente Madsen Bærheim, Kjell Petter Løhre og Hans E. Næss.

Leder 3 Av Hans Eyvind Næss

Dreyerkalender 1942 4 Av Anders Bærheim

De engelske prinsessers besøk i Stavanger 23 Ved Bjørn Samuelsen

Et rystet haugianerhjem 33 Av Jan Fredrik Berg

Natvig Minde – en holme i Stavanger bys historie 43 Av Harald Hamre

Medlemskap tegnes ved innbetaling av kr. 300,- for enkeltmedlemmer og kr. 450,- for familiemedlemmer. Institusjonsmedlemskap kr. 200,- Beløpet innbetales til konto 3201.25.37300. Adresse: Postboks 351, 4001 Stavanger. www.byhistoriskforening.org Org.Nr. 984 289 669 ISSN 0806 - 184 X Program for Byhistorisk forening 2010 www.byhistoriskforening.org

Onsdag 17. februar (årsmøte) Foredrag av Konrad B. Knutsen med tittel: «Stavanger gjennom de 40 gyldne årene 1969-2009» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 24. mars Foredrag av May-Brith Ohman Nielsen med tittel : «Historiens største pandemi. Spanskesyken 1918-1919 sett fra Stavanger og Rogaland» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 21. april Foredrag av Arne Solli med tittel : «Sosial uro, protest og radikalisme i Stavanger 1765-1814» Sted: Arkeologisk Museum kl. 19.00

Onsdag 19. mai Byvandring med Lise Storås som guide «Storhaug – mangfold i østre bydel (Fra Kongsgaten til Midjord)» Sted: Sigbjørn Obstfelders plass, kl. 19.00

Onsdag 1. september Byvandring med Turid Haaland som guide «Bysnittet – 250 års byutvikling og trehusbygging» (fra Vågen til Stokkavannet) Sted: Vågen,kl. 19.00

Onsdag 29. september Foredrag av Ole Kallelid med tittel (foreløpig): «Den Kombinerede Indretning – 1800-tallets løsning for fattige, gamle og syke i Stavanger?» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 27. oktober Foredrag av Arnvid Lillehammer med tittel: «Stavanger – byen for ryfylkingen?» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 24. november Foredrag av Endre Elvestad med tittel: «Byen, biskopen og jernalderleden» Sted: Arkeologisk Museum kl. 19.00 - 3 - Lederens spalte

Avisene og kulturhistorisk formidling.

Jeg skrev forrige gang en kort veiledning om hvor en finner kildene til vår lokalhistorie. Vi har i denne og tidligere utgaver av Stavangeren fått gleden av å få «ny « kunnskap fra det mest tradisjonelle mediet vi har, avisene våre. Svært mange av våre fremste faghistorikere og et vell av lokalhistorikere har formidlet sin kunnskap til oss gjennom avisartikler. Problemet er at de er tilgjengelige den dagen de første gang kommer på trykk for dem som leser avisene akkurat den dagen. Deretter går disse rike kildene tapt for de fleste. Bjørn Samuelsen er den siste av våre bidragsytere som har demonstrert for oss hvilken umåtelig rik kilde avisene er. Gjennom nitid blading har han funnet frem til lokalhistoriske fremstillinger som har innhold og informasjon som ikke bare er nyttig og spennende lesning. Mange av disse artiklene er også i seg selv nye kilder til byhistorien fordi det ikke finnes bevart primærkilder i arkivene som inneholder alle de lødige og detaljerte data som avisartiklene inneholder. Riktignok må noe av innholdet i avisartiklene leses med skjønn og kritisk blikk, men dette fratar dem ikke deres kultu- relle verdi. Alle aviser har og har hatt slike verdifulle artikler, små og store, så lenge den enkelte avis har eksistert. Stavanger Aftenblad var i flere tiår en like viktig børs for slik kunn- skapsformidling som lokalhistoriske årbøker utgitt av våre kulturinstitusjoner og lokalhistoriske foreninger. I løpe av de siste årene har Aftenbladet tatt opp igjen sin kultur- historiske aktivitet. Det har vi sett av artiklene om båter og ferjer, og nå representerer Sven Egil Omdals artikler i Pluss, avisens helgemagasin, viktig tilfang til byhistorien. Disse artiklene blir varig tilgjengelige om de blir samlet og utgitt i bokform slik det har skjedd i noen tilfeller. Men utfordringen er å ha lett tilgjengelighet til den store ar- tikkelmengde dette ikke skjer med. Da er det nyttig med artikkeloversikter, bibliografier. Vi har bibliografier tematisk oppstilt for flere årbøker. Det er også utgitt enkelte bibliografier ved DH, nå UiO. Men her står det en spennende utfordring igjen. Kanskje dette er et prosjekt som vår forening kan fremme i forbindelse med vårt 20-årsjubileumsår i 2011. Det hadde vært nyttig med en bibliografi på våre nettsider. Og det er nå tydelig at vi har personer i vårt miljø som kan utføre slikt bibliografisk nyvinningsarbeid.

Stavanger 1.9. 2011 Hans Eyvind Næss - 4 - Dreyerkalender 1942

Av Anders Bærheim

En lys liten jente kom bort Wesselsgaten. MIG IKKE». Men farmor hadde så ofte for- Solen skinte, og det lyste fra de blå øyene talt om den gamle, virkelige Vålandspibå. hennes. Hun var regnkledd, for det hadde Den store steinvarden som stod der før. Da regnet om morgenen. I hånden holdt hun den falt, gikk navnet igjen på den nye, og nå en liten paraply, og på skuldrene hang en kommer småjenten på «tre år i januar» og bitte liten ryggsekk. «Kommer du fra sko- forteller om Vålandspiben, den nye borgen len du?» «Nei, fra barnehagen», svar- ved vannbassenget på Vålandshaugen. te hun kjapt. «Hvor er barnehagen hen- Langsomt skifter byen ansikt, mens ne?» «Langt opp på Våland, helt oppe ved slekter kommer og går. De gamle navn lever Vålandspipen.» «Vet du hvor Vålandspipen igjen og bevares med minner fra lys barn- er?» «Å ja, jeg går der jo hver dag!» «Hvor dom og sorgløse dager. Fra en tid det var gammel er du?» «Tre år i januar!» - stille, søndagsstille hver dag i gatene. Bøk- Jeg slo følge med henne. Hun pratet, ker Nordås kunne stille tønnebunnene til spurte og fortalte. Jeg måtte se på henne tørk langs solveggen i Verksgaten, så «hei- - tre år i januar. Vålandspipen. For om lag la gadå lokta harpiks». Da var der moro og femti år siden var det lang vei dit opp for liv på vervene lørdagskvelden, når der ble oss verkagutter, når vi skulle til Vålandspibå «skifta spøner», og tidlig søndag morgen, for å holde indianere. Veien gikk om «Stal- når lille «Ragnar», med førebåten stap- ten» og Breiavatnet, mellom Skjævelands- pende full av glade unger, dampet avsted stykket og presten Gjesdal sin mark, under til Hommersand. Den gang Vålandspibå, de høge trærne i Hannasdal og opp til selve Kongssteinen, Salamanderane i Sagens- Vålandspibå. Det var den rødmalte med dammen på Bergjeland, Blixahålå og meget store kvite bokstaver rundt «BESKADIGE annet var målet for gutte-turene ut av byen. - 5 -

FOR HUNDRE AR SIDEN teressant tverrsnitt av byen vår fra Breia- vatnet til Østervåg. Fra forgrunnen i bildet For en gammel by som Stavanger er hundre skråner en del av Bergjelandsmarkene og år ikke noe særs åremål, men det siste hun- Steilebakken ned mot Breiavatnet. Det lå dretallet, av de omlag 800 år den bevislig der som en privat idyll. Ikke hvem som helst har vært til, kommer i en klasse for seg, for kunne komme ut å ro der. Av agent Kielland det har gitt vekst og velstand. hadde prost Alexander Lange i sin tid fått Sju hundre år brukte den til å kave seg lov til «at bruge Baad eller Pram,uden at fram fra Breiavatnet til Kuholmen. Bare ett nogen Fisken eller Skyden var Ham tilladt». hundre tok spranget fra Breiavatnet sør- På skissen har Schiertz beskåret bøke- over til forbi Hillevågsvatnet og vest på til alleen i parken for å få kirken bedre fram i Mosvatnet. bildet. Han var i byen med et bestemt opp- Da ble det sentrum, det som før var ut- drag. Det samme som arkitekt Gerhard Fis- kant, og her i Domens slagskygge stod Sta- cher har i våre dager - hundre år etter - å un- vanger gamle Rådstue. Fra den ble byen dersøke og måle opp Domkirken. Den var styrt. Ved trommeslag gjennom byens gater på Schiertzs tid felles kirke for Stavanger og ble det kunngjort om møtet på Rådstuen Hetlands menigheter. Kirken hadde fram- St. Thomes dag den 21. desember. Når Do- leies sitt vakre, gamle inventar, men var el- mens klokker hadde ringet dagen inn, sam- lers i dårlig forfatning. Der ble oppnevnt en ledes formannskap og representanter med komité, som skulle komme med forslag om byens borgere i tingsalen. Byprivilegiene ble å få den utbedret og restaurert. På kirkein- lest, og det ble bestemt hvordan der skulle speksjonens klage over at orgelet var i en forholdes julen ut og i det året som kom. ytterst elendig forfatning og ikke lenger Bygningen var enkel og fordringsløs kunne repareres, svarte formannskapet at som byen selv. Like så enkelt var inventa- også de savnet et bedre orgel og en bedre ret i tingsalen. I øvre enden stod det store, kirkemusikk i det hele. For å få dette, gikk tunge tingbordet av eik. På dette igjen 4 ly- de så sammen med Frue sokns formann- seplater med hver sin lysesaks, en karaffel skap og› garanterte en obligasjon på 2000 med glass på asjett. Rundt bordet var der spesidaler til et nytt. Saken ble senere stil- plassert 2 stoler og 5 mindre benker. Fordelt let i bero, det gamle orgel ble flikket på og mellom disse 5 «hvide Steenspøttebakker». gjorde tjeneste til det nye kom som nettopp Lenger nede i salen var et mindre bord av i disse dager er montert. Kantor Forvald fikk furu og 3 benker, 4 alen lange. senere lov til å kjøpe 8 stk. Psalmodica til Av bøker fantes 1 bibel, 3 nytestamen- kirkesangkorets undervisning. Hetland fikk ter, 1 Brokmanns huspostil, 1 Retzius ditto, omlag 10 år senere sin egen kirke, oppført 1 harpesalmebok og 8 salmebøker. Arki- etter tegning av arkitekt Kos i Bergen. vet inneholdt 3 skap med papirer, 3 kasser På bildet er Domkirken det sentrale, med lodder i, 1 roskap og 1 gammel lykt. På med en skolebygning på hver side. Til ven- gangen stod bl. a. 3 malm skyteredskaper stre «hin herlige og kostbare Eiendom (kanoner). Kongsgaard», som byen hadde kjøpt ved Om utsmykningen finnes ingen beret- privat innsamling, etter å ha fått kongelig ning, men det store vinduet hadde glass- sanksjon på «en fuldstændig lærd Skole, malerier fra 1600 årene. Endel av disse, hvori ogsaa kunne antages ikke studerende de eneste gjenstander der er levnet fra den Disciple til Undervisning i de Sprog og Vi- gamle bygningen, er å se på Museet. denskaber, som i Borgerskolen». En sommerdag for hundre år siden satt Til høyre for kirken ligger den nye almu- arkitekt W. Schiertz ved Kongssteinen på eskolen, oppført etter tegning av kaptein Bergjeland og tegnet denne skissen. Et in- Crøger. «Da et Samfunds Lykke og Velvæ- - 6 - re hovedsagelig maa søges i Oplysning og og tallet på dem som bodde i husene skor- Dannelse, dets Ulykke og Nedværdigelse, i steinene røk over var omlag 5000. Om ar- Uvidenhed og Raahed; Ungdommens Un- beidsforholdene i byen berettes det samti- dervisning er en nødvendig Betingelse for dig at den alminnelige daglønn for en løsar- hine Goder, dens Forsømmelse en Rod til beider i sildetiden var 72 skilling til en daler, disse Onder; saa kan der kun være een Me- resten av året 32 skilling, mens f. eks. tøm- ning om Skolevæsenets Krav paa enhver mermenn året rundt kunne oppnå 40 til 50 hensigtsmæssig Foranstaltning til dets skilling dagen. Fremme» skriver formannskapet i innstil- For hundre år siden – i 1842 – var byens lingen om den nye skoleordningen for al- budgett oppgjort med Spd. 17293, Sk. 119. mueskolen i Stavanger. Den ble framlagt i februar 1839. De første punktene i planen var: RÅDSTUEN A. En vekselskole for inntil 200 barn av «Naar Solen senhøstes gik ned i store gule begge kjønn. Skyer fulde af Storm og Regn, sænkede der B. To alminnelige leseskoler for inntil sig over den lille By et Mørke, mod hvilket 100 barn av begge kjønn. Undervis- der ikke blev gjort Modstand, - medmindre ningstiden var i sommerhalvåret for man vilde regne en liden Lygte, der døsede gutter fra klokken 7 morgen til kl. 11, i i Muren ved Indgangen til Raadstuen.» vinterhalvåret fra kl. 9 til 12. Om etter- I romanene «Skipper Worse» og «Else» middagen hele året for piker fra kl. 1 til får Alexander L. Kielland lagt en viss nim- 4. i den mørkeste årstid så lenge der bus over den mørke steinbygningen. som kunne ses ved dagslys. I alle klasser atskillige hundre år sto langsides med skulle «Børnene anføres til Koralsang Domkirken, og som har fått en bred plass i ved Benyttelsen af Psalmodicon». byens annaler. Den var bygget som kirke og innviet til St. Maria, hadde et stort tredelt Den nye bygningen for almueskolen ble vindu mot øst. I kalkpussen på sørsiden var oppført på tomten hvor den gamle, gotis- spor etter en rundbueportal, og i kirkerom- ke steinbygningen før stod. Den som gjen- met skal der ha vært plass for flere altere. nom adskillige hundre år hadde gitt rom til Da den nye lære kom til landet var kir- Stavanger Katedralskole. ken i nedfall. Slik sto den i januar 1588, da Byen var ikke stor. Feiermesteren hadde borgermester Christeen Niellssøn «begere- godt og vel 1000 skorsteiner å holde rene, de den gamle Kircke som paa Kirckegaard - 7 -

Rådstuen 1883. staar til en Raadstuffue for Byen». Byen fikk potter olje a 2 ort 16 skilling, 5 potter olje den overlatt, lot den innrede, og satte over å 26 skilling og 6 mds. tran å 4 skill. + en inngangsdøren byens merke, den liggende krukke til å ha oljen i, tilsammen 3 spesi- staven med tre spirende blad. Kirkerommet daler 4 ort 2 skilling. Borger-representant- ble omdannet til rettssal, arrester og bolig skapet anviser regningen, men under forut- for arrestforvareren. setning av at «indbemeldte Lygteoplysning På rådstuen ble retten satt. Om kvelden fremtidigen vil kunne fortsættes med større møttes vekterne i vaktstuen og vandret der- Indskrænkning og Besparelse». fra til sine «råd» og vekterhus. Holmens Sommeren 1828 foreslår høystkomman- vekter hadde sitt hus på Fisketorvet ved derende for borgervepningen, visekonsul brønnen til hus nr. 76, Bakkens og Øster- Rosenkilde, at der bør innredes en vaktstue vågs vekter i Lerkesvingen, Klevens vekter for brannvakten i Rådhuset. Samtidig kom- ved hus nr. 418 i Øvre Strandgate og Ska- mer et forslag fra byfogeden at rådstuesa- gens og Strandens vekter ved skomaker Jo- len forsynes med skranker og pusses opp nassens hus nr. 457 i Nedre Strandgate. med maling. Med disse «ubetydelige og li- Kielland forteller om lykten som døser i de kostbare Udbedringer vil den afgive et muren ved inngangen til Rådstuen. Det var mere anstændigt og til dens Bestemmelse den gang byens eneste offisielle gatebelys- mere passende Udseende». Byfogeden me- ning. I januar 1829 sendte P. Fuglestad reg- ner og at der i Rådhuset bør innredes et lo- ning på oljen som var brukt til lykten fra 26. kale for byens arkiv. Dette oppbevares dels i 1 oktober til 31. desember året før. Det var 5 /2 rådstuesalen, dels i et gammelt brøstfeldig - 8 -

Rådstuen med omgivelser i 1830 årene. den mellemste Tværramme med et saadant Mellembaand at give Arbeidet mere Styr- skap på gangen. Det øvrige finnes i byfoge- ke; Fyldingerne saavelsom Rammerne skal dens private hus. Magistraten innstiller at pløyes og limes. Hvor det mellemste Baand der bygges på, arker på Rådhuset med vin- kommer til at ligge i Høiden, skal senere duer til begge sider, og dette rom anvendes blive Wathne opgivet, hvorimod de øver- til vaktstue for brannvakten, men det viste ste Ramtræer kommer til at ligge saa høit seg at taket var så dårlig og medtatt at det op over Loftsbjelkerne, at kun en alminde- måtte tas ned. I stedet for blir der bygget lig List anbringes derover, og de nederste en ny etasje over hele bygningen, med valm tæt ovenfor Ryggen af Bænkerne, eller i lige i begge gavler, av den form og utseende Høide med det underste Ramtræer af Fyl- som Rådstuen senere vil være kjent av el- dingerne i alle tre Winduer; Under den un- dre Stavangere. derste Linje af disse Ramtræer paneles med I 1832 søkes der om å få anvende inntil horizontalliggende Bord bag om Bænkeryg- 200 spesidaler for å sette i stand Rådhu- gene lige ned til Sædet. Panelingen i Win- set med paneling og maling. 9. mai 1835 duerne skal ligeledes være med Fyldinger, i tar snekker Thore Wathne akkord på «saa- fastliggende Rammer, og lægges den neder- vel Raadstuen som Forstuen beklædes med ste Paneling i Winduerne, hvilken vel nep- Trævæg indenom Murene. Alle Wægge, saa- pe bør være med Fylding, i lige Høide med vel de af Muur, som Trævægger i Forstuen Windues karmen horizontal ud til og med skal beklædes med Trævæg af Bords Tykkel- den underste Linje af de ovenfor Bænkeryg- se fra Loftet lige ned til Bænkesæderne, og gerne løbende underste Ramtræer. skeer Beklædningen med Fyldinger i Ram- Hvad Loftsbjælkernes nuværende Ujevn- mer ligesom ved en Dør i to Høider, for ved hed angaar, da er det Wathnes egen Sag at - 9 - rette, og afhjælpe denne Mangel med for- gere Tid har frembudt et Skue, hvoraf En- nøden Paalægning eller Beklædning, og ikke hver maatte føle sig tiltalt paa en oprørende med at afhugge og derved slette Bjelkerne. Maade, -. Da det heller ikke kan være under- Beklædningen i Loftet under Bjælkerne bli- kastet nogen Tvivl om at Byen - ved at over- ver glat og tiden Fyldinger, men Bordene drages af Kirken den Tomt, Sprøitehuset er sammenpløies.» opført paa samt Gadetomten opover forbi Arbeidet ble utført etter oppgave, og Raadhuset - i sin Tid har forpligtet sig til at samtidig ble der bygget et nytt sprøytehus. hægne om Kirkegaarden saavel søndenfor Det kostet tilsammen 2642 spesidaler 22 Raadhuset som nordenfor dette, antager skilling. Formandskabet afgjort, at Kirkegaarden ei Arrestrommene lå i den nordvestre en- bør henligge som nu». Resultatet ble 2 sta- de av bygningen med vinduer mot veien kitter av støpt jern med fortau og plass for- mellom Rådhuset og klubben (nåværende an kirkens nordvestre side. Plassen ble en brannvakt). Dette viste seg å være uheldig. tid kalt «Kirkeplassen». Det ble besluttet å anbringe to nye vinduer Rådhusets nabo mot nord - «Hotel du på nordre vegg mot kirkegården og sette et Nord» - ble ved nyttårs tid 1882 kjøpt av høyt plankeverk foran disse «som hindrer Brennevinssamlaget og tilbudt kommunen Arrestanterne fra at correspondere med Per- for halv pris for å innredes til ny brandvakts- soner udenfor». gård. Sprøytehuset ved rådhuset ville da bli Inntil slutten av 1820 årene sto ennå det overflødig og kunne rives. Samlagets styre store grassdekte steingjerdet om Domkir- anbefaler at rådhuset restaureres og muli- kens kirkegård. Der var tre portåpninger gens innredes til kommunebibliotek. Stad- eller som de før kaltes «Rister». Navnet singeniør Waitz er imidlertid ikke sympatisk hadde de etter jernristen som lå i åpningen stemt mot rådhuset. Han finner at det lig- for å «hindre Creaturers idelige Indgang ger for nær hotellet og uheldig for avenuen paa Kirche-Gaarden». Store Risten var mot som fører fra landdistriktet til kirken og tor- Torvet. Lille Risten ved hjørnet av katedral- vet. «Noget Hensyn til Bygningen som An- skolen (ikke Kongsgård) mot Skolebekken, tikvitet antages ikke nødvendig, da den sees og for enden av Uhrgaten (nå Kirkegaten) at være opbygget i det 17. Aarhundrede». var Mellem Risten. Innenfor denne sto Ingeniør-synet ble det avgjørende. Det føl- Mariakirken. gende år ble kirken revet. Marinemaler Ben- Byen vokste og trafikken ble større, så netter på Sola kjøpte en stor del av kleber- kravet meldte seg om en bedre forbindelse steinsinnfatningen om det gotiske vinduet opp fra Torvet over kirkegården fram til lan- mot øst. Steinene lå i hans hage på Sola til deveien til Jæren. «Byens entregate» som de i fjor høst ble skjenket tilbake til byen av den heter i innstillingen fra gatenavnkomi- Bennetters arvinger. De er nå kommet til- teen fra 1861. I årene 1829-30 blir denne vei- bake hit. en anlagt og utgiftene 69 spd. 30 skill. deles Det skulle gå 597 år fra Mariakirken før- på byen med 19 spd. 5 skil., Klubben 17 spd. ste gang kommer fram i historien til den 4 skil., kirken 13 spd. 26 skil. og Kongsgård endelig, etter mange omskiftelser, som Sta- 105 skil. De overskytende 19 spd. 5 skil. for vanger Rådstue blir jevnet med jorden. I utbetalte arbeidspenger overtok byen. Der- muren gjemte den på et ennå eldre minne med var steingjerdets og Ristenes saga ute. fra stedet hvor Stavanger vokste fram. Un- Kirkegården ble en tid liggende åpen og der nedtagningen av murene kom der for ustelt. I 1843 fortelles det «At Kirkens nær- dagen en vakker runestein som nå finnes meste Omgivelser - den gamle Kirkegaard, på Museet. «Ketil reiste den over sin kone der gjemmer Støvet af saamange ogsaa for Jorun Uthorms Datter « forteller runene på denne Generation kjære Hedenfarne - i læn- steinen. - 10 -

Etter akvarell av Sigurd Bærheim. SØLVBERGGATEN

GATENE Solskin. Byen gjorde ingen Larm i den fre- «Skipper Randulffs lille hvite Hus laa høit delige Eftermiddagstime, Fluerne summe- med Udsigt over Vaagen og Fjorden. De to- de ud og ind, og Vinden bølgede mat i Gar- Venner havde spist og spist svært: nu sov dinerne. Aareslag hørtes fra en Baad som de Middagssøvn, Værten paa sin alminde- roede udover Vaagen og Maageskrig langt lige Plads i Sofaen og Gjæsten i en stor ude i Fjorden. Ude i den bratte Bakke for- Lænestol. an Huset var der nogle Gutter som spillede Vinduerne stod aabne, der var varmt Mablis». Kielland: «Skipper Worse». - 11 -

Som en levende billedbok forteller Kiel- ved Rådstuen. Det ender i utmarken ved lands romaner om folk og forhold i «Skip- den gamle gården Blidensol på Stranden, i per Worse»s by. Byens gamle, gulnede do- Nedre Klevegate under Kleiven og i tre hel- kumenter beretter om arbeid som ble gjort, lebroer over Skolebekken (ved Breiavatnet, og om veksten i byens liv og utvikling. Mid- Hospitalet og i Østervåg). lene var ikke alltid så store, men viljen var Utenfor bygrensen viser kartet noen for- god, så det bar smått og godt fram. svundne lokaliteter som: «St. Hans Beck Ingen stor mann la noengang byplanen med mineralsk Vand, Kongssteenen, Sta- eller trakk det matematiske rutenettet med vanger-Steenen, Nøstrene ved Jorenhol- snorrette gateløp innenfor bygrensen. Fra men. Hospitalet, Steilebacken, Ladegaar- uminnelige tider hadde hver mann byg- den, Tiere Steenen og Eegenæs Gaards get sitt eget, lille hus som han lystet langs Grund hvor Tompten endnu Wieses». gangstien fra Våg til kirke. Lendet var snaut Kartet gir et interessant bilde av gatene og bakket, så byen ble deretter - «snever og og byen som den lå på Aagaards tid, og ri- kroket,» sier Kielland, «men smilende mot meligvis temmelig uforandret har sett ut det blaa Hav». om lag hundre år senere, da Asser Tollach- Gjennom hundreårene ble så gangstien sen og Helge Myhre søker om å få legge en gate, fikk brolegning og rennestein. Noe ny gate over en del av Hospitalets jord ved samtidig billedstoff som syner gater fra den Skolebekken. Formannskapet gir tillatelse. tid finnes ikke. Ulric Friderich Aagaard «for- Året etter kjøper de to herrer 2500 kv.alen fattet allerunderdanigst» i 1726 et «Deline- av Hospitalets mark, og begynner anlegget atio Planimetria ofver Stavanger Bye». No- av Nygaten. 10 alen bred skal den være, og en egentlig oppmåling ligger vel neppe til brolegges etter hvert som husene bygges - grunn for kartet, som nærmest må betrak- alt uten «nogensomhelst nærværende eller tes som en skisse. Sirlig og elegant, som et fremtidig Udgift for Communen». snirklet rokokkoornament, slynger det gam- Med byens vekst meldte og kravet seg le gatenettet seg ut over byen fra Midtristen om utbedring og utvidelse av de gamle - 12 - gatene. Det tok til ved Kleiven. I novem- de øvrige ikke alene ere saa krogede og ber 1838 framholdt magistraten «Nødven- skjæve, at man paa de fleste Steder ikke ser digheden og Hensigtsmæssigheden af at mere end et Par af de nærmeste Bygninger, faae Vestre Bredevandsgade, just ved Ind- men tillige paa mangfoldige Steder ere saa kjørselen og som en Hovedadkomst til By- uordentlig bebyggede, at Bygningerne iste- en passende udvidet. Baade af Hensyn til detfor at ligge i lige Linie med Gadeløbene den betydelige daglige Færdsel, og for Ilde- krydse disse i de forskjelligste Vinkler. Det brandstilfælde». Tollef Birkelands og Carl eneste Middel til at afhjelpe de Vanskelighe- Josephsens huser blir kjøpt, revet og tom- der som ere en Følge af disse Stedets lokale tene utlagt til gate. Slik fortsetter det gjen- Forholde, ere Anskaffelsen af et Kart.» nom årene på de forskjellige kanter av byen, Formannskapet fant imidlertid at kartet og huseierne er med og deler utgiftene. ikke var særlig påkrevd, og saken ble hen- Ute på Stranden søkte huseierne i 1840 lagt like til 1851, da Ordfører Jensen «ansaa om å få en almenning ved kjøpmann Ole det urigtigt at lade denne Sag hvile længere Knudsens hus. Formannskapet stillet seg og troede ialfald at skylde Reguleringscom- skeptisk for dette. Det fant at den forønske- missionen at bringe Sagen frem for den de almenning lå i utkanten av byen «og det samlede Communalbestyrelse -, men For- kunde synes rimelig at Vedkommende hav- mandskabet antager dog, at man ialfald tør de taget disse Omstændigheder i Betragt- ansee et saadant Kart som mindre nødven- ning før de nedsatte seg saa langt ude,» digt, og henstillet til Forsamlingen at be- Brolegning av gatene var en privat sak slutte: denne Sag stilles inntil videre i Be- og hørte under politimesteren. Han bero». Så ble gjort! stemte hva der i året skulle utføres av disse Da kommer den skjebnesvangre 13. arbeider, pekte ut den gatestrekning som mars 1860, da Storebranden legger hele skulle tas under behandling, og ga de re- Holmen i aske. Den 25. mai rykker amt- spektive grunneiere ordre om den del de mann Harris ut og skriver til magistraten: hadde å gjøre i stand. 11842 foreslo magis- «At det fra Styrelsens (formannskapets) traten en nyordning av dette, men formann- Side formentlig ikke vil kunne forsvares at skapet mente at det ikke var heldig. Først lade Lovens Forskrifter fremdeles forblive av hensyn til de grunneierne som allerede uopfyldte». hadde gjort i stand og brolagt utenfor sin Endelig må formannskapet gi etter. Den eiendom, og ikke minst av hensyn til den 30. oktober innstilles der på, at kaptein Tor- inngripende forandring det ville ha på kom- strup opptar et detaljkart over byen for 1500 munens økonomiske forhold. Saken ble Spd. I konklusjonen heter det: «Vistnok vil derfor henlagt. et saadant Kart koste en betydelig Sum me- Reguleringskommisjonen, som strevde re end et, der alene angiver Gader og offent- med å få skikk på de gamle gatene, had- lige Pladse (Torstrup antager 600 og 700 de en vanskelig oppgave. «Hvor vanskelig Spd. for det sidste), men der bør neppe se- det er at tilegne sig et Kjendskab til de lo- es saa særdeles meget paa den større Ud- kale Forholde her paa Stedet,» skriver den, gift, naar et i og for sig særdeles gavnligt «maa være klart for enhver som kjender Øiemed kan opnaaes». den fuldkommen planløse Maade, hvor- Kaptein Torstrup kom ikke ut med sin paa Stavanger er bebygget, og dens Virvar kalkyle. Kartet ble adskillig dyrere. Det over- af Gader og Stræder, der i alle mulige Ret- levde tre senere byutvidleser, og ble avløst ninger krydse hverandre. Uagtet Byens be- av det nye bykart i 1911. tydelige Udstrækning paa. alle Kanter, findes der neppe mere end to Gader, som ere nogenlunde regelmæssig anlagte, medens - 13 -

Etter akvarell av skipsreder M. Gabriel Monsen HAVNEN

MUDDERPRAMMEN I ARBEID VED «Skipper Worse»: «Worse eiede en gam- TORVET OG BYFOGEDBRYGGEN mel vidløftig Handelsgaard der omfattede 1858 hele Kvartalet ved Torvet og endte i et stort femetages Søhus ud mod Vaagen». Tidens krav har forandret eller fjernet ad- Stormvarsel! skillige av de store, gamle sjøhusene som Tilfølge Havnecommissionens lå vegg i vegg hele strandlinjen rundt, fra Forordning, vil en sort Kugle blive Kranen til Skansen, og i Østervåg. Så gikk heist paa Flagstangen paa Torve det og med Worsegården. Langs denne før- bryggen, naar Telegram indløber, som te et smalt smau fra Torvebryggen opp til varsler Storm. Telegrammet vil blive selve Torvet. For å få en bedre forbindelse opslaaet paa d’Herrer Thesen & Co.s mellom disse, og greiere adkomst til hav- Krambodvindu paa tovet. nen, ble Worsegården - firmaet Kielland & Søn›s eiendom - innkjøpt, hovedbygnin- Stavanger Havnecommission gen og sjøhuset revet og tomtene lagt ut til 5. Sept. 1869. torvplass. Bare «Bakbygningen», madame Thomas Natvig. Torvestads residens, nå H. Hauges hus, ble stående igjen. Worsegårdens fall var det første tiltak i Firmaet Thesen & Co.s eiendom på Torvet arbeidet for en bedre forbindelse mellom er nåværende H. Hauges hus. Det hørte by og havn. til i et større bygningskompleks som Ale- For hundre år siden var havnen adskil- xander L. Kielland har foreviget i romanen lig romsligere enn i dag. Ingen kailinje var - 14 - trukket foran sjøhusrekken, bare en båtstø Havnestyret, eller Stavanger Havnecom- eller mindre brygge skilte mellom sjøhus- mission som det het den gang, fikk sin start gavlene. Det kunne være de alminnelige 28. september 1827. Havnekassen var opp- steinbryggene eller de såkalte bordbryg- rettet ved kgl. resol. av 16. juni 1820. Det ger, hvor stein var røyset sammen i passe første møte holdt Havnecommissionen på høyde. På langs av røysen ble der lagt åser Rådstuen den 16. august 1828. Første ved- - runde spirer - og over disse et dekke av taket her ble: «Mudringen vedbliver i det- tykke vragebord. te Aar til Michaeli Tider paa Strandsiden.» Av byfoged Løwold fikk Kielland i 1814 Fram gjennom årene ble Havnecommissio- attest for, at han hadde rett til å legge sin nens arbeid i det vesentligste å ordne med bordbrygge i Pottemagerstranden eller mudring og festighetene i havneområdet. Nesset, som det også benevntes, så langt I vinterhalvåret var havneområdet sterkt ut i sjøen som Christian Krog bygget sitt opptatt av seilskipsflåten i opplag. Av den sjøhus. grunn var der anbragt omlag et halvt hun- Av bryggenavn etter 1814 har vi: dre fortøyningspeler og ringer (festigheter) 1. Almendingen ved Kiellands sjøhus. på brygger, sjøhusmurer og skjær. Disse 2. Almendingen i Pottemagerstranden. steinpelene var av svære dimensjoner, 8 fot 3. Bagerbryggen. lange, 2 alen brede og 14-16 tommer tykke. 4. Bispebryggen. Ringene av vekt opp til 200 pund. Den vik- 5. Butlerbryggen. tigste av disse var festet i Hattelandsskjæ- 6. Consumptionsbryggen. ret (nå under Ryfylkekaien). Vinterdag var 7. Dahlealmendingen. denne ringen helt overlesset med svære 8. Daniel Hilles brygge. fortøyningstrosser. 9. Den nye alm. ved Hom Festighetene - fortøyningsinnretningene 10. Erichsens brygge. som de og kaltes - ble som regel solgte til 11. Felthus almendingen. en privatmann eller et mindre selskap, som 12. Franzebryggen. da drev dem som forretning. I november 13. Gamle Toldbod brygge. 1828 ble følgende solgte ved auksjon: 14. Grund Waterland. a. Nordre fortøyningspel på Dahlealmen- 15. Hardanger Bryggen. ningen til skipper Lars Svendsen m. fl. 16. Helliesen & Gabrielsens brygge. for Spd. 144. 17. Houe bryggen. b. Fortøyningsinnretningen på Byfoged- 18. Høys brygge. bryggen til kjøpmann C. F. Jacobsen 19. Kjerringholmen. m. fl. for Spd. 58. 20. Knudsebryggen. c. Fortøyningsinnretningen på Felthusal- 21. Kranbryggen, Kranen. menningen til H. W. Sundt m. fl. for 22. Køhlerbryggen. Spd. 50. 23. Lars Gabrielsens, forh. Kranen. d. Rett til fortøyning på Torvebryggen til Forh. Helmich G.br. Jacob Kielland & Søn for Spd. 12. 24. Butlerbryggen. 25. Consumptionsbryggen. Festighetene ble nok ikke alltid holdt i god 26. Dahlealmendingen. stand, og det fikk sine følger. Vinteren 1833- 27. Butlerbryggen. 34 var hard og stormende, så der inntraff 28. Consumptionsbryggen. flere uheld på havnen. Havnecommissio- 29. Butlerbryggen. nen rykket derfor ut med en advarsel til de 30. Consumptionsbryggen. som ikke hadde fulgt oppfordringen om å 31. Dahlealmendingen. ha festighetene i orden og ikke anbragt sli- 32. Butlerbryggen. ke til betryggelse for skipsfarten. - 15 -

Del av C. F. Torstrups kart opptatt 1863-66.

I 1847 foreslår tollinspektør Schiwe at Det følgende år er der møte med sammen- der etter tolllovens § 23 bør innrettes fle- komst både for- og ettermiddag. Her ble bl. re ankerplasser ... «For at Tort og Svie for a. vedtatt: «saasnart ske kan, at indhente

Fremtiden kan forebygges» går Havnecom- Anbud paa i yt Mudderapparat». Man ble missionen til vedtak om nye ankerplasser enige om at anbudene burde innhentes hos på strekningen fra Kranen til› det indre av innenbys byggmestere. Der kom anbud fra Vågen, og fra Kjerringholmen til steinkaret byggmester Kaisen på 650 spesidaler og Nyland i Strømsteinen. fra grosserer Petersen på 600 spesidaler. Ved byutvidelsen i 1848 kom Strømstei- Som billigste anbyder fikk Petersen arbei- nen med i havnen, og der søkes om å få det. I juni neste år er Havnecommissionen 2 fortøyningsringer der. Havnecommissio- på skipsverven i Hillevåg og ser på arbeidet nen finner at kassens midler ikke strekker med skrog og «maskine». I oktober blir det til, og da Banevigen framleies bare besø- hele levert til havnefogdens fulle tilfretshet kes av få og mindre skip kan ringene ikke «spesielt var Zinkforhudningen forsvarlig skaffes. paalagt». Lille julaften 1856 holder Commissionen Skipsreder M. Gabriel Monsen har for- møte og beklager at der ikke kan bli noen eviget den gamle mudderprammen i fullt mudring tilneste år, for mudderprammen arbeid utenfor Torvebryggen og Byfoged- er i en så slett tilstand at det må anses al- bryggen våren 1858. Den nye, med det store deles utilbørlig å bruke den lenger. Her- «Trædehjulet», som ble bygget hos Peter- til kommer og at herr mudderinspektøren sen i Hillevåg, vil være godt kjent av alle el- blir fraværende som medlem av Stortinget. dre i Stavanger. - 16 -

BJERGSTED

BJERGSTED TURISTUTSTILLINGEN og benyttes under Epedemier til Lazaret. 1891 Her er en smuk Park med henrivende Ud- sigt indover. Byens Musikkorps spiller af og til Stavanger Turistforening utga i 1888 en her om Søndagen. «Veiviser» for byen med omegn. Den har 5 Den beskrevne ruten fra Grand hotell rundturer. Nummer 2 av disse er: ser litt annerledes ut i dag enn for 53 år si- «Fra Grand Hotel mod Syd gjennem Val- den. Meget er blitt endevendt, flyttet og for- bjerggaden med Valbjergtaarnet tilvenstre, andret på i årene som gikk. Uhyggen med langs Skagen forbi Stavanger Privatbank til epidemilasarettet er skiftet med lyse min- Byens Torv. Denne Vei bør helst tages om ner om Bjergsted i sommer og sol. Morgenen paa Grund af den livlige Torve- Det ble Turistforeningen som kom til å trafik af Fiskerbaade med fersk og levende ta starten. Våren 1890 hadde foreningen Fisk, som Bønder-Vogne med Landproduk- store ting i emning der ute. Der ble ordnet ter af Fødevarer, hvilken søger sin Lige her i parken, plantet og bygget. Nede i parken i Landet. Tvert over Torvet til Nedre Strand- oppførtes en stor utstillingshall, stabbur, gade med Museet til høire. Ligeoverfor Mu- og på høyden over bakken et utsiktstårn, 17 seet gjennom Fogedsmuget sees Postcon- meter høyt. Den gamle hovedbygningen ble toret. Videre i Nedre Strandgade, 8de Hus gjort om til moderne kafe. Så kom somme- fra Torvet, er Stedet, hvor Henrik Steffens, ren med Turistutstillingen. Den gikk flott av vor berømte Landsmand, skal være født i stabelen. Utover sommeren ble været ikke 1773; derefter Dahlealmendingen og længe- alltid det beste, men underholdningen var re ude Toldboden. Gjennem Sprøitebakken førsteklasses med megen moro og fest, og til Øvre Strandgade med Sømandshjem- besøket stort. met. Udover Strandgaden forbi Gasværket Dermed var Bjergsted blitt samlingsste- bøies til høire ad en Vei, der fører til Bjerg- det for byen ved festlige tilstelninger og når sted. Dette indkjøbtes af Communen i 1883, de store merke- og samlingsdagene kom. - 17 -

TUR TIL ØGLEND – TJOSEVIG I 1878 Fra karjolen ser han på det underlige landskapet han kjører gjennom – «det sør- Den tekniske forening hadde julemoro i geligste, mest trættende Syn der er til,» sy- 1873. Til denne var skrevet et dikt på 10 vers nes han. «Det er for det meste Bjergmasser (visstnok av Baard Haugland). i jevn Heldning, afrundede, med den brune Lyng eller andre krybende Moseplanter be- Fremtidsfantasier. voksede, som ved ingen eller saagodtsom ingen Boliger, eller noget Træ eller Busk op- Jeg havde forleden en underlig drøm lives. – Om ting både nære og fjerne- Af det man ser, den skjønne Chausse Først rulles der op et forbausende Syn undtaget (hvilken dog ligger der uden at Fra gadernes Lygter det lyser som Lyn Spor af nogen Vogn og saa udet brugt, at Og Byen i Straalende Glandsen man kun sjelden møder en enkelt ridende Det glitred og sken eller en kløvbelæsset Hest) aner man heller i Træ og i Sten - ingenlunde Nærheden af en endnu temme- selv Østervaags Gade var pudset og pen. lig stor og ikke fattig Stad, det Stavanger, man i den ældre Historie saa udet har se- Henover mod Holmen fortumlet jeg gik et nævnt. Først naar man er den paa hun- i al denne straalende Glandsen - drede Skridt nær, overser man den med et, med engang saa tørner mit undrende Blik da den maler sig saa meget skjønnere, som mod en Dampskibs-Brygge paa Skandsenl Øiet saalænge ei har været sysselsat uden Og Losningen gaar med Fælheder.» i Vogn og i Baar - Byen selv finner han «falder meget beha- jeg tænkte, det er vel om hundrede Aar! geligen i Øinene. Dels er der i Byen adskillige vel byggede Huse, hvilke for det meste er Paa Kannik, der staar ingen Præstegaard pyntelig malede, og ved den ujevne Belig- mer, genhed kommer saameget mere tilsyne». forlengst er den jevnet med Jorden Et halvt hundre år senere begynner Sta- i Steden mit undrende Øie nu ser vanger-mannen, skipsreder M. Gabriel Mon- paa Spiret af Jernbanegaarden. sen, å ta turer fra byen utover i fylket. Dess- Det piber - aa hør. verre har han ikke skrevet noen beretning Smit ind ad en Dør om eller minner fra reisene sine, men han og sæt saa i rygende Farten mod sør! har etterlatt seg 3 skissebøker med livfulle, ------greie fargeskisser. De forteller friskt og levende om forhold og hendelser i byen han levde Saa tar vi Retur for en moderat Fragt og var glad i, og om utfartene rundt i fylket. pr. Luft-Skibet «Filefjeld-Svane», Prams øye og sans ser og noterer bare i Maaneskin skuer vi ned med Foragt «Fælheder, Ørkenegne og den rædsomme paa Bergensernes høi-fjeldske Bane. Kjæde af himmelhøie, ofte med Skyer be- Men i Ryfylke brat lagte Fjelde, nogle paa hvis fjerne Isse den ned i Fjorden vi dat evige Sne glisser frem.» vaagnet op i Stavanger forleden Nat! Monsen oppdager det vakre, smilende, idyllen. Han blir oppmerksom på de eien- I september 1805 kom embedsmann i øko- dommelige lysvirkningene i Jærlandskapet, nomi og kommercecollegiet Christen Pram ser det skiftende fargespillet over lyngheien, kjørende over Jæren. Den 6. overnattet han over berg og nut, morgen, middag og kveld. på Sandnes, og neste dag går skyssen til Han har funnet og forstått rytmen i slette- Stavanger. landets hol og hei, og i den trauste reisnin- - 18 - gen i fjordlandskapet. Med blyant og farger Til slutt kan nevnes tegningen av det ei- syner han oss idyllen fra uthavnen med fis- endommelige, forhistoriske anlegget «Dy- kerheimen, husmannsplass og storgård på sjane» i Klepp, med et storslått utsyn over Jæren, og fjordbuens grasdekte, lune tun. Jærlandet. Her har Monsen nådd det beste Den ældste tegningen er fra 1850. En i gjengivelsen av jærnaturen. Så har vi den måneskinnsskisse fra Bakkeland med by- fornøyelige tegningen av kjøreturen «Fra en i bakgrunnen. 1185-6 tegner han firmaet Øglænd til Tjosevig», damene med silke- Monsens skonnert «Veranda» oppankret parasollene, høyt på sætet i bondekjerren, ved Torvebryggen, Kalhammervigen med ser ut til å ha hatt en koselig dag i de vakre batteriet, Kongesteinen, Gabrielsens gård omgivelsene. «Lille Egenæs», og den gamle Torvebryg- I våre dager går de to Høle-bussene gen med Byfogdbryggen. I mars 1857 be- overlastet samme veien, og ungdommen gynner han å farte rundt på øyane, og slut- har funnet fram til alle de stedene Monsen ter året med den glimrende blå skissen av gikk og videre fram over det rike fylket vårt. Vågen med Strandsiden. I begynnelsen av Å nevne alle Monsens tegninger ville bli 1857 holder han seg mest i Tananger, og er for meget. Dette er bare et utvalg, som kan i juni en tur over Skagerak ombord på «Ve- ha sitt å fortelle om måten å se og oppfatte randa». Fra sommeren og høsten er tegnin- land og omgivelser der turen går. gene av gårdene Scheiane, Schancheholen Et av de gamle utfartsstedene fra byen, og Egelund, Hodne på Jæren og Hå pre- som og må tas med her, var hos marine- stegård. Året etter er han på Sola, Utstein maler Bennetter på Sola. Den fine, gamle kloster, Kvitsøy, Udlandhaug og i Tananger. kunstneren, som alltid gjestfritt tok mot de Så kommer 1860 med den verdifulle tegnin- besøkende, og viste dem rundt i sin kose- gen av brandtomtene etter Holmabranden. lige heim og atelieret i den gamle kirkeru- Et omhyggelig arbeid av stor kulturhistorisk inen på Sola. I en av dagbøkene forteller verdi. Sommeren 1861 Hillevåg og skjær- han, hvordan han selv første gang på tur fra gården utenfor Tananger. 1864 den uferdi- byen kom der ut og ble så glad i stedet at ge skissen av Breiavatnet med Domkirken, han ble der resten av sitt liv. Bakkeland med Bjergsted og fjellgarden i bakgrunnen, og den ypperlige gjengivelse «Excurtion til Hafsfjord. av vintersporten på Breiavannsisen. 1866 Torsdag 23de Mars besluttedes at Lønning har tegninger fra Dahle, og Kallestein i Ly- og jeg skulde ud for at se og besee Hafs- sefjorden. 1867 blyminen på Borgøya i Tys- fjord, men vi skulde først til Tananger for vær. 1874 skipsbyggeriet Egenes i Vats med at tale med en der boende Toldbetjent som tremasteren «Fremtiden» på stabelen. oftere havde besøgt Hafsfjord og de der- Skisseboken fra 1875 åpner med et park- omkring værende Gravhøie og Bautaste- bilde på Bakkeland med Monsens venner, ner, for om mulig ved ham at faa een eller og arbeidet ved jernbaneanlegget i Skjæ- anden nyttig Underretning om hvor Slaget reberget i Hillevåg. Fra 1875 er bildet av havde staaet der. Sandslågen. Lågen har stor vassføring og Saaledes kom vi da ogsaa til vestre Sole kommer svær og tung seilende utfor fos- (med kirkeruinen), og jeg fandt at disse ved sestrykene. Enkelt og virkningsfullt gjen- at istandsættes maatte kunne levere et ikke gitt. Tu rene fortsetter til Hommersand, saa slet Atelier med samt Logi. Lussi, Oltesvik, Nedre Oltedal, Lysevatn Atelier til at male Hafsfjords Slaget midt i Nerstrand, storgården Næsheim på Jæ- imellem Gravhøie og Bautastener -? Intet ren med pandang plassen Bratholen un- bedre end det -. Ideen var for brilliant til at der Næsheim, Hannasdal, med byen i bak- fordre lang Betænkaingstid. Beslutningen grunnen, også et fint kulturhistorisk bilde. fulgte strax». - 19 -

Etter akvarell av skipsreder M. Gabriel Monsen UTFART

Fra utenbys folk som besøkte Sola, fikk I byen var der mange som holdt kyr, svin Bennetter ofte brev med hilsen og takk eller sauer, og en del av disse gikk om da- for oppmerksomheten han viste dem der. gen på beite bak Spitalsberget - der hvor De har alle fått et annet syn på Stavanger- Nytorvet nå ligger. På vei til beitet morgen traktene enn vår venn Pram. Her er en kort og kveld ble de drevne gjennom Hospitals- hilsen: gaten, og kom da gjerne inn på åkeren. For å ha denne i fred, satte han sommeren 1791 «Herr Bennetter. opp et plankegjerde om åkeren. Dette kom Det er idag akkurat et halvt Aar siden den nok litt for nær gaten, og det var galt. By- deilige Dag paa Sola, og De har vel tænkt, fogeden innrapporterte saken til myndig- at alt var glemt, men en saa herlig Dag med hetene. I klagen heter det: - «hvorved Han en Siesta ved Stranden glemmes ikke. - - har kiendelig fornærmet den offentlige Ga- Haaber endnu engang at faa se det dei- de, hvilken dermed har tabt sin nødvendige lige Sola i Sol og Sommer.» Bredde, som ogsaa hindret Byens Folk den frie Adkomst til Vandet i Skolebækken, hvor de fra gammel Tid have toet Klæder -». BREIAVATNET MED KLEIVEN 1866 Klevasken i Skolebekken hørte opp etter I den tid prost Reierus Gjellebøl bodde i hvert som bebyggelsen tok fart på Hospi- Domkirkens prestegård ved Torvet var Git- talets eiendom fra Østervåg til Breiavatnet. le Rimestad klokkerdreng ved Domkirken. Vaskingen ble så overført til de kjente vaske- Han hadde hus i nedre ende av Hospitals- bryggene i Breiavatnet ved Ingebret fargar, gaten. En liten åkerlapp som lå mellom ga- mellom Kiellands hus og på «Vasskleivå». ten og huset ned til Skolebekken hørte med Monsens morsomme fargeskisse fra 1866 til eiendommen hans viser vaskekonene i fullt arbeid på bryg- - 20 -

Etter akvarell av skipsreder M. Gabriel Monsen DER «BYEN TOET SINE KLÆR». gen ved Ingebret. Det er kalt å skylle tøyet skaffe en beqvem og nærmere Byen belig- i isvatnet, så det kan nok trenges å «banka gende Vaskeplads, idet den der gjennemlø- flåga» i blant. Men som ved Skolebekken, bende Kannikbæk kan levere det fornødne gikk det og her. Omgivelsene ved vatnet Vand, og har man desuden Adgang til at ble for bymessige og vankingen måtte for- tage af Vandledningen, der ligger lige ved legges til Mosvatnet som var kjøpt av byen Bækkeløbet. Gavnligheden af den foreslaa- til drikkevann. Så seint som i 1868 skriver ede Indretning for Communen anseer For- «Ciceronen»s forfatter: «Fra Kirkegaarden mandskabet det ufornødent nærmere at styre vi Kursen i Vest op mod Olafskleven; begrunde». thi saa fint Navn har den nu, skjønt endnu Til anlegg av en «Vaske-, Skylle- og Tør- den stadige Lyd af «Banketræer» minder os reindretning» på Skjævelandsstykket bevil- om den gamle «Vasskleivaa». get formannskapet 16. november 1867 kr. Så fortsatte klevaskingen i Mosvatnet. 1900,00. Det var siste fase i kapitlet, hvor En godværsdag fikk byens folk en kjører til byen offentlig «toet sine Klæder». å ta skitnetøy, vaskekjel og baljer ut til bryg- «Husene dog med kirkenavn, gene ved Christian i Krogen. Der ble der bygget til Frelserens ære, fyrt opp, vasket og tørket, og om kvelden hvor han de små tok titt i favn, kunne en glad og fornøyet kjøre tilbake til er oss som hjemmet kjære» - byen etter vel gjort arbeid. Men i lengden ble der nok vel meget av skitt i drikkevat- net. Fra Sundhetskommisjonen og fra an- KIRKEN – ER ET GAMMELT HUS. net hold ble der vakt mosjon om «saavidt Det kan falle naturlig å sette disse linjer til mulig at faae standset al Vaskning og Skyl- bildene av de to husene - begge opprinne- ling i Mosevandet for at undgaae Forurens- lig - «med Kirkenavn, bygget til Frelserens ning af Vandet i Vandledningen, der benyt- Ære». Hvor han - lenge før byen ble by - tes i Byens Huusholdninger. Ved Erhvervel- «tok de små i favn». sen af Skjævelandsstykket har man faaet en Høyt på bakken over det stille vatnet ble god Anledning til i dettes sydvestre Ende at kirkene bygget. Der fikk de første solstråle- - 21 - ne over fjellgarden i aust, og de siste, når annen ble reparert på beste måte, så klok- orden med vågen lå rød under kveldshim- kene fortsatt kunne få kime og kalle. len i vest. Et par av våre første amatørfotografer Gjennom lange hundreår vokste hus- har beriket byens billedsamling med to klyngene mellom vestre og austre våg, og opptagelser fra tiden, da de gamle bygnin- trange gater med bratte kleiver tok form gene ennå lå side om side – Domkirken og mellom små torvtekte hus. Det var enkle, Rådhuset. Merkelig nok er begge fotografi- nøysomme mennesker som bodde der. Når er tatt fra husene hvor to av byens mest po- klokkene kalte, i med- og motgangstider, pulære menn engang bodde – byfoged H. søkte de opp til andaktsstunder under de Christensen og Alexander L. Kielland. høye kirkehvelvene på bakken. Bildet som er tatt fra byfogdens vindu er Men tidene forandret seg, og mennes- visstnok det eldste. Tiden må være omkring kene med dem. Til å vedlikeholde så sto- anlegget av vannverket. Langs Kongsgård- re byggverk krevdes et visst økonomisk gjerdet ligger de store rørene for hovedled- grunnlag. Da dette sviktet kom bygningene ningen. Mellom gjerdet og Domkirken lig- til nedfall. Slik gikk det til at ble delt, etter å ger et større lager brostein. Foran Rådstu- være flikket på så langt midlene rakk, kom en står ennå det store plankegjerdet som over fra geistlig til verdslig bruk. Mens den stenger for vinduene i arrestene, så disse - 22 - rimeligvis er overflyttet til det nye rettsloka- ter anbragt i gaten. På begge bildene synes let (fengslet). Domkirkens vestgavl er ufor- brolegningen foran rettslokalet med helle- andret som den var før restaureringen tok gangen fra dette opp til Domkirkens hoved- til. Damen i forgrunnen skal være byfoged portal. Hellegangen kom vekk, da det nye Christensens datter Agnes. arrangement ble lagt for få år siden. Huset Bildet fra Kiellands vindu er tatt noen år bak gasslykten, nederst til venstre på det senere, og her er en del forandret. Gjerdet siste bilde, er det gamle politikammer, som og Rådhuset er vekke, og trærne mellom -- 1890 årene Rådhuset og Domkirken er vokset adskillig. Gassverket er kommet i drift og gasslyk-

Adresser For å lette arbeidet med medlemskartoteket oppfordres alle som skifter adresse til å gi beskjed til foreningen. Det samme gjelder hvis noen får ny mail adresse. Beskjed bes gitt til: Harald Sig. Pedersen, Grytningskroken 4, 4041 Hafrsfjord, tel.: 51 55 61 99, [email protected] - 23 - De engelske prinsessers besøk i Stavanger

Ved Bjørn Samuelsen

Den 19. august 1893 fortalte reporte- en dampbarkasse, hvori en del damer og ren i stavangeravisen «Stavangeren « at herrer, innover Vågen og la til ved Torve- dampyachten «Osborne « hadde ankret bryggen. Man forsto, at målet gjaldt Dom- opp i Stavanger dagen før. Dette er hva han kirken, og da de høye reisende kom i nær- hadde å fortelle: heten av kirken. Forhørte de seg ganske rik- «Som i går omtalt, ankret den konge- tig om, hvor «the cathedral « var, bega seg lige yacht «Osborne « på havnen tidlig i derhen og inn i kirken, som de beså i løpet går eftermiddag. av noen minutter. Det spurtes snart i byen, at passasjere- Fra Domkirken gikk de forbi brannvak- ne var de engelske prinsesser, prinsessen ten langs Parken utover til gamle kirkegård, av Wales´, gemalinne prinsesse Alexandra hvorfra de kom ut på den annen kant ved og hennes to døtre, prinsesse Victoria og Jernbanebroen på veien til Paradis. prinsesse Maud. Derfra bøyde de opp bakken til Lade- På kaien sto allerede fra tidlig om efter- gårdsveien, tok en tur opp gjennom Musé- middagen en del mennesker og ventet på å parken til muséet, utenfor hvilket de stan- få se de høye reisende stige i land. set. Det lot til, at de hadde til hensikt å be- Imidlertid kom i løpet av de første timer se samlingene, men da døren var lukket, kun en del av skipets offiserer og mann- fortsatte de turen nedover forbi Teatret og skap. Man ble lei av å vente og gikk hjem. videre gjennom Kannikgaten langs Brede- Klokken kvart over seks sto imidlertid vannet til Kirkegaten.

Her er avbildet dampyachten «Os- borne «. Skipet var på 1800 tonn og hadde et mannskap på 145 menige og offiserer, kaptein var under dette besøket mr. Milne. - 24 -

som ikke var ganske rask til fots, og en eldre herre, fortsatte nedover gaten, mens de unge prinsesser, fulgt av en yngre herre og en ikke ganske ung hoffdame, mer løp enn gikk opp Valbjergbakken, så de nådde toppen på utrolig kort tid. Kommet ned fra Valbjerget gikk de nedover Kirkegaten, bøyde av bort Øvre Hol- megate til Skagen, hvorefter de atter gikk om bord i dampsjaluppen og tok om bord klokken halv åtte om aftenen. De høye reisende gjorde et ualminne- lig behagelig inntrykk ved sin jevne opp- treden. De to eldre damer var kledd i sort fra topp til tå, de unge prinsesser bar sorte kjoler, men hadde grå liv av temmelig al- minnelig stripet tøy. Hovedbekledningen var smukk, men så enkel og lite påfallende, at man ikke la større merke til utseendet. En av de unge prinsessene førte en liten hund med seg i bånd. De høye reisende ble ledsaget av yach- tens kaptein, dessuten av en kaptein ved livgarden, samt en kammerfrøken. * * * Vi avla i formiddag et besøk om bord i Prinsesse Maud fotografert noen dager etter besø- «Osborne «, som gjorde et overmåte stor- ket i Stavanger. Det er tatt i Bergen av fotografen slagent inntrykk, sett fra dekket, hvor det Nyblin. Etter at Maud ble dronning i Norge tok meste var holdt i lyse farver, hvitt eller gult. Nyblin fram glassnegativet og laget postkort av bildet og tok enerett på bruken. Kong Olav for- Folkene var beskjeftiget med å utspen- talte i «Kongen ser tilbake « av Kjell Arnljot Wiig ne solseil over de steder, hvor de kongelige at de to prinsessene Maud og Victoria kjøpte hver personer pleier å oppholde seg. sin Hardangerbunad med søljer og tilbehør, men Tiden var imidlertid knapp, yachten dette er senere betvilt fra kompetent hold. Buna- hadde allerede dampen oppe. den som prinsesse Maud har på fotoet er sannsyn- Vi forlot skipet, beklagende, at vi ikke ligvis lånt ut av fotografen, noe som var ganske vanlig på den tiden. hadde fått anledning til å bese de indre ge- makker, som vårt besøk egentlig gjaldt. Klokken ni lettet «Osborne « anker og Efterhånden samlet der seg en stor sto kort efter ut fjorden til Hardanger. « mengde nysgjerrige omkring dem, og da de nådde til Børsen, var gaten full av damer Det var ukjent for meg og sikkert for stor- og herrer, og de gikk da inn i en bokhandel parten av Stavangers befolkning at Maud i nærheten og gjorde innkjøp. hadde besøkt vår by tolv år før hun ble Nor- Kommet så langt som til Valbjergbak- ges dronning. I forbindelse med norges ken stanset de og holdt råd. Utsikten på besøket dro følget også til Kristiania. Dette høyden var tydeligvis fristende. ble også kommentert av dronning Sonja i Resultatet ble, at den eldste prinsesse, fjernsynsprogrammet om Oscarshall nylig. - 25 - Et rystet haugianerhjem Eksplosjonen på Holmen i 1839 – med svært tynne tråder til Alexander L. Kielland.

Jan Fredrik Berg

Det er lenge si- flyttet inn. Adres- den du kunne kjø- sen var Huus No.77, pe svartkrutt over men vi plasserer det disk i Stavanger. i dag lettere som Omtrent like len- Nedre Holmegate ge er det siden det 18-20, eller omtrent smalt for aller siste der «De røde sjø- gang fra batteriet på hus» ligger. Dit sti- Skansen. Men 31. met unge og gamle. januar 1839 smalt Da branninspek- det virkelig, om ikke tør Isak Feldthuus akkurat fra Skansen kom pesende, med – så temmelig nær. de blodrøde fjære- Brannskudd fra Val- ne alarmerende fes- berget var det ikke. tet i brannhjelmen, Der kloret det skrø- fikk alle bekreftet pelige tretårnet seg sine verste anelser. ennå fast øverst på Sprøyten kom og- berget. Ei heller var så ramlende og ble det salutt fra Skan- bjeffet på plass. En sen. Det dumpe tynn vannstråle fant Det dumpe drønnet var ganske ulikt kvasse kanon- drønnet var ganske skudd. Derfor forsto alle med vett at noe «spinn- veien inn i huset. ulikt kvasse kanon- galt» var fatt. Unge og gamle løp om hverandre. Selv tvilerne visste skudd. Derfor for- Tresko klapret mot brostein. da at noe forferdelig sto alle med vett at var skjedd. Alle så at noe «spinngalt» var fatt. Unge og gamle en eksplosjon hadde rammet huset. Likevel løp om hverandre. Tresko klapret mot bro- var spørsmålene flere enn det synet ga svar stein. Selv nølerne fikk farten opp da svi- på. Hvordan kunne slikt skje og hvilken ska- ende kruttrøyk nådde neseborene. de forårsaket ulykken på levende vesener? Hva de hastet mot ante ingen, men Akkurat dét var like ullent som kruttrøyken. hvor drønnet og røyken kom fra visste al- Den drev bedagelig ut av alle åpninger. Såre le. De ville til Holmen, temmelig nært både klynk og støtvise hikst fortalte at inne i kao- Skansen og tretårnet på Valberget. Stedet set slet noen med sterke smerter. Ikke rart at definerte seg selv. Ullgrå kruttrøyk møtte uhyggen la seg over gaten. synet. Støvler og tresko trampet i glasskår. Peder Endresen Ramsland hadde pas- Oppspilte øyne så utblåste vinduer og dø- sert sitt tjuesjette leveår denne siste januar- rer. Seglemhuset var åstedet for en ulykke, dagen i 1839. Tre måneder var allerede gått huset der kjøpmann Ramsland nylig var siden han giftet seg med Ane Andersdatter - 26 -

Ane la likevel ikke alt i hendene på sin nye ektemannen. Hele tusen spesidaler av overfloden ga hun til et fond for den nye Josefinestiftelsen i Stavan- ger. Hennes hjerte brant for at vanskeligstilte piker skulle få et trygt hjem og oppdras i dannelse og gudstro. Bilde: Statsarkivet.

fra Østre Toten, og umiddelbart flyttet han hendene på sin nye ektemann. Hele tusen inn i Seglemhuset som en fremmed fugl. spesidaler av overfloden ga hun til et fond Ane var da blitt enke etter haugianeren Ole for den nye Josefinestiftelsen i Stavanger. Gundersen Seglem og hun var akkurat pas- Hennes hjerte brant for at vanskeligstilte sert sine førti leveår. Med sin klippefaste piker skulle få et trygt hjem og oppdras i gudstro ble hun allerede i 1823 veiledet til dannelse og gudstro. å gifte seg med åndsfrenden Ole Seglem. Alt så lyst ut da Peder Ramsland gikk Han hadde fulgt to hustruer til graven og fra kramboden i Seglemshuset ved treti- satt alene med seks barn. Ane var 24 år og den denne januardagen. Han kunne umu- enke etter Børre Børresen Grøssfjell da hun lig vite at dagen skulle ende tragisk. Enda ble stemor til Seglembarna i deres meget mindre ante han at han snart skulle bli en- velstående kjøpmannshjem. Etter at Ole kemann, og slett ikke at han deretter skul- Seglem forlot sitt jordiske liv, ble det følge- le bli gift med stedatteren Pernille, og på lig Peder Ramsland som ble Ane Anders- den måten bli svigerfar til Alexander Kiel- datters tredje mann. (På denne tiden var land. Denne siste januardagen var det bare ekteskapsmønstrene ganske kompliserte i silden, havets og lommebokens sølv, som haugianermiljøene.) stod i hodet på Peder. Senere på ettermid- Som sin kone fikk også Ramsland erfa- dagen ventet viktige forretninger om sild ring med å ha voksne stebarn i huset, selv og penger. Men først skulle han som sna- om det bare var den atten år gamle Pernille rest innom ett av sjøhusene sine. Målet var som fremdeles bodde hjemme. Broren var en fjerdingtønne med svartkrutt. student og het Johan Peder, men akkurat I kramboden hadde Ramsland nemlig da trødde han rundt i stuene og nøt semes- krutt for salg. Det var oppbevart i tre tette terferiens uvirksomhet. De foreldreløse Se- blikkbokser som rommet omtrent to kilo glembarna fikk brått og ubedt en ubehage- hver. Men hovedlageret var i sjøhuset. Nå lig ung stefar inn i hjemmet. Til overmål var den ene boksen tom og det var den han skulle han automatisk bestyre familiens ville etterfylle. Derfor tok han boksen un- forretninger. der armen og gikk. Da han kom tilbake, bar Kjøpmannshuset hadde ord på seg for han pussig nok fjerdingen på skulderen og gjestfrihet, men også for sin sterke gudstro den tomme blikkboksen holdt han fremde- – og sine penger. Det var disse verdiene les under armen. Det viste seg nemlig at Peder Ramsland var eslet til å bygge vide- det bare var en liten kruttrest igjen i tønna. re på – med ungdommelig pågangsmot Uheldigvis hadde denne klumpet seg på og from kristen tro. Ane la likevel ikke alt i grunn av fuktighet. - 27 -

Derfor bar han like godt tønna hjem. Vi vet ikke nøyaktig hvem som var i Kremmeren hadde berettiget håp om at stua, bare at Adam gikk kom inn da skum- kruttresten fremdeles kunne gjøres salg- ringen kom smygende. Han ville tenne et bar. Progressivt svartkrutt var ingen stor talglys fra en lampe som brant der inne. Da inntektskilde, men ble jevnt og trutt ek- han forlot stua, fordypet mennene seg på spedert ut. Borgervæpningens offiserer var ny i pengesakene. Da smalt det, eller ret- blant de mest trofaste kundene. De bruk- tere sagt, det drønnet. Huset skaket og det te krutt både under sine skyteøvelser med singlet i glass. Dører ble blåst inn og vin- håndvåpen og sine kanoner på Skansen. duer ut. Kvelende røyk drev inn i stua. Men- Men byens mange steinarbeidere var også nene satt lamslått et eneste øyeblikk – så flittige brukere av svartkrutt, ikke minst til å var alle på bena. sprenge store steinblokker slik at fragmen- De som sto utenfor Seglemhuset ventet tene kunne brukes som murestein i grunn- forgjeves på nytt innenfra. Alle så kruttrøy- murer. Nå og da handlet offiserer og beste- ken langsomt løse seg opp. Like sakte gjor- borgere større partier til salutt og festivitas. de de det samme. Hjemme ventet uinn- Mens husbonden var borte tok kram- vidde på fersk dramatikk. De som hadde boddrengene Conrad og Adam hånd om sett og luktet kunne fortelle – mens lysene butikken. Adam Trondsen var yngst, nett- blafret og ovnene varmet i de trange stu- opp fylt femten år, og nylig ansatt av Ram- ene. Branninspektør Isak Feldthuus satt sland. Både sjefen og den yngste medar- også hjemme. Han strevet med rapporten beideren hans kom fra Helleland. Selv om han pliktmessig skulle levere ved hanegal Adams familie hadde flyttet en del omkring, neste dag. Branninspektøren var ansvar- var de igjen kommet tilbake til Dybing. lig for byens brannberedskap og utøvende Adam ble konfirmert i Egersund to år før sjef når Ild var løs eller når uønskede hen- han ble ansatt som kramboddreng. Ved den delser satte mennesker og eiendom i fare. høytideligheten spanderte soknepresten på Hans oppgave var å begrense skade og å ham dette skussmålet: Hans Kristendoms- rapportere. kundskab, Flid og Vandel fortjener Berømmel- Grytidlig dagen etter eksplosjonen mot- se. Slike ord ofret neppe presten på mange. tok den konstituerte byfogden personlig Adams åndelige kvaliteter og det sammen- rapporten. Den var nøyaktig og omsten- treff at han var sambygding med Peder, var delig og sluttet slik: Paa Grund heraf bliver nok noe av grunnen til at Adam kom i tje- det nødvendigt at indstevne for en Brandret neste hos den nye sjefen i Seglemhuset. Kjøbmand Ramsland, hans Tjenestedrenger Da Ramsland kom tilbake fra sjøhuset, og Student Seglem for der at muliggjøre om satt han tønna fra seg i gangen. Derfra kom den Skyldige i en saa Lovstridig Handlemaa- man både inn i butikken og ut i bakgården. de, skal bringes til Afstraffelse. En trapp førte opp til annen etasje. Der og Eksplosjonen var en soleklar sak for da fikk Adam beskjed om at støde Krudet brannretten og dens oppnevnte medlem- fiinere. Gutten fikk forklart at kruttet da ville mer. Slike alvorlige hendelser somlet man tørke lettere. Fra gangen gikk Peder Ram- ikke med. Derfor ble retten satt på byens sland inn i stua til forretningene sine. Men- rådhus bare få timer etter at rapporten var nene satt allerede og ventet. De var på vei lest. Byfogd Halvor Olaus Christensen var til det årlige sildefisket og skulle få instruk- allerede reist til Christiania for å fylle sin ser og nødvendige kontanter for lange fra- plass på Stortinget, mens prokurator Bernt vær. Sesongen var allerede godt i gang og Hamre var konstituert i hans sted som ret- fisket var bra. Friske penger var nødvendig tens administrator og dommer. De øvrige for notlagbaser og oppkjøpere, men kon- medlemmene ble heseblesende varslet av tanter fikk ingen før de trengte dem. byens edsvorne stevnevitner. Branninspek- - 28 - tøren var selvskreven medlem. Det var og- så plutselig var mer enn mistenkt for grov så borgerkapteinene Rudolf Møgelstue og uforsiktighet og for å ha satt liv i fare. Jo- Andreas Sømme. At de øverste offiserene han Peter Seglem var i stua da kruttet ek- i borgervæpningen var en del av brann- sploderte, og derfor visste han ikke hvor- retten, var både rimelig og fornuftig. Var dan ulykken skjedde. Men en stund etter en brann større enn det brannvakten selv eksplosjonen fortalte Adam at noen gnister kunne greie, kom alltid borgervæpningens antente kruttet akkurat da han tok talglyset tunge innsats som ultimat hjelp. Brannas- ut av lykten ute på gangen. Da Johan Pe- sistent Lindahl var pussig nok også kalt der selv kom løpende til, la han merke til inn denne dagen. Trolig var han sjef for at det brant i klærne til Adam, og at der var brannsprøyten som ble plassert utenfor kommen Ild i Conrad Gundersen´s Halstør- Seglemhuset. klæde. Seglemsønnen visste ikke hvor og Peder Endresen Ramsland møtte me- hvordan Ramsland oppbevarte og behand- get pliktskyldig i retten. Han fortalte at han let kruttet. daglig solgte krutt fra kramboden, men et- Slik situasjonen var fikk ikke retten ut- ter han etter denne tragiske ulykken hadde rettet mer. I protokollen forklares det slik: han bestemt seg for å slutte med slik salg. For at faae indhentet Drengerne Adam Krutthandel hadde han faktisk lang erfaring Trondsen og Conrad Gundersen´s Forklarin- med, sikkert i ni år, men aldri før var noe ger udsættes Forhøret indtil Videre. Det tok galt skjedd. Ramsland forklarte om tønna, hele fem uker før den femtenårige Adam det fuktige kruttet, og at den yngste kram- Trondsen møtte i brannretten. Dette var boddrengen hadde fått klar beskjed om å 9. mars 1839, og da var brannmester Ga- støte kruttet forsiktig, slik at klumpene løs- briel Schanche Jonassen også med. Adam net og kruttet kom tilbake i pulverform. fortalte ikke mye, men godt hjulpet av ret- Dagen var ennå lys da Ramsland gikk fra tens administrator kom han på glid. Da Adam. Senere registrerte han at gutten han kom tilbake med talglyset plukket han kom inn i stua for å hente flamme til et opp noen kruttkorn som var falt på gulvet talglys som han skulle sette inn i en liten og førte disse mot lyset. Han brant fingre- lykt. Eksplosjonen kom like etter. ne såpass at han rykket hånden tilbake. Da Da Ramsland styrtet inn i kramboden, kom eksplosjonen. Omtrent slik stotret så han at vinduene var sprengt ut. Over Adam frem sin versjon. Han lot det stå opp kammeret, i andre etasje, var gulvbord fler- til rettens medlemmer å gjette hva en gnist ret opp. En vegg av bindingsverk var revet kunne gjøre – selv i fuktig krutt. Brannska- løs. Vinduene i annen etasje – både de til den ble beskrevet slik: Ved Krudtet´s Antæn- gaten og de til bakgården var blåst ut. I delse blev Adam saa meget beskadiget at han kammeret, eller gangen der fjerdingstønna i 10 Dage laa aldeles blind. Hans Klæder ble- sto, kom det fyr i en paraply som hang på ve ogsaa beskadigede. Saaledes blev en Vest veggen, men tilløpet ble raskt slukket. Stør- han havde paa sig forbrændt. re var ikke de materielle skadene. Verre var Conrad Gundersen var den andre bu- det at Adam Trondsen og den andre kram- tikk ansatte hos Ramsland. Han var tjue boddrengen ble sterkt forbrent. På direkte år og kom med en mer presis forklaring spørsmål forsikret Ramsland at han aldri på hvorfor kruttet eksploderte. Adam var hadde solgt brannfarlige ting som krutt, nemlig ferdig med å findele kruttet før ek- lim eller strie når levende lys brant. splosjonen fant sted. Først da det begynte Når Johan Peder Seglem likevel var å mørkne gikk han inn i stua for å få tent en hjemme, ville retten gjerne vite hva han liten lykt som skulle brukes til å tenne en kunne fortelle. Studenten var tjuetre år, som var større. Den største hang på veg- bare tre år yngre enn stefaren sin – som gen i gangen – nettopp der det fuktige krut- - 29 - tet sto. Men Adam var for liten til å nå opp til den og derfor hjalp Conrad ham. Kruttet eksploderte imidlertid før han rakk dette. Forklaringen ble forvirrende for rettens menn. Det kan ha streifet dem at guttene prøvde å dekke til noe. For å få klarhet i hva som fikk kruttet til å antenne, ble Adam kalt fram på ny. Han sa da at Conrad forklarte seg aldeles riktig. Han var helt ferdig med kruttet nogen Tid i Forveien før Krud- tet i Fjærdingen blev antændt. Grunnen til at han tente den lille lykten var ikke for at hen- sættes med Arbeidet med Krudtet, men for at tænde Lyset i den større Lygte. Med den pre- siseringen falt tingene bedre på plass. Men den direkte årsaken til eksplosjonen var ennå uklar. Til slutt kom dét fram. Adam tok nemlig noget paa Gulvet værende Krudt imellem sine Fingre og holdt det til Lyset i Lyg- ten. Da brant han fingrene slik at en gnist Ramsland var altså på en sjøreise – årstiden til datt ned i tønna. Slik skjedde det. Uheldig tross, og var usikker på om han ville komme leven- nok for Ramsland, kunne ikke Adam huske de tilbake. Tillitsfullt overlot han sin skjebne til Vår at sjefen hans advarte ham om å være yt- Herre og til den ærede Brandrett. terst forsiktig. På vanlig måte hadde amtmannen fått forskriften. Nest etter krig, pest og hun- avskrift av det første forhøret. Han visste gersnød var brann det verste som kunne presist hva som sto i paragraf ti i Forordnin- ramme folk. Byen var tett, treverket tørt og gen angaaende Brandvæsenet af 18de August frykten var stor og berettiget. Forskriften 1767 og de strafferettslige konsekvensene påbød særlig forsiktighet med lett anten- slik grov uaktsomhet medførte. Derfor anla nelige varer, som lim, strie og ikke minst han straffesak mot både Peder Ramsland – med krutt. Det var absolutt forbud mot og Adam Trondsen. Skaden på mennesker å plassere brannfarlige varer der det ble og eiendom var så alvorlig at generalpre- brukt levende lys i enhver form. Høyeksplo- ventive tiltak måtte settes i verk. Amtman- sivt svartkrutt skulle uansett aldri være nær nen oppnevnte prokurator Jakob Christian en flamme. Lindemann Bull til å føre saken for seg. For å supplere det som allerede var Når den var sluttført ventet amtmannen en kommet fram, ble også Madame Ram- innstilling fra Bull som konkluderte med: sland og samtlige Huusfolk kalt inn. Pro- Undgjældelse og Ansvar efter bemeldte For- kurator Bull ville ha svar på skriftlige spørs- ordnings Bydende. Nå var det alvor for to av mål og presiserte hvem som skulle svare mennene i Seglemhuset. på hvert enkelt. Men tross iherdig eksami- Neste møte i brannretten var onsdag nasjon oppnådde ikke Bull å feste noen fas- 20. mars 1839. Da møtte ikke referenten – tere til kroken. Svarene var som ventet. Det altså prokurator Bull, men hans edsvorne ble aldri solgt brannfarlige varer i Seglem- fullmektig, Sten Gustav Blix, kom i hans kramboden når levende lys var nødvendig. sted. Oppgaven hans var å bevise at så Alle ventet på hva Adam Trondsen ville si grov uaktsomhet var straffbart etter para- når han ble konfrontert med at Ramsland grafene i den over femti år gamle brann- på ny bedyret at gutten innstendig var på- - 30 - lagt å være forsiktig. Vi får aldri vite hvorfor vet et brev som ble lest opp i retten. Der Adam endret forklaringen. Men slik svarte fortalte Peder Ramsland, i svært snirklete han på det ubehagelige spørsmålet: Han og høflige former, at han måtte av sted på synes nu at erindre at Kjøbmand Ramsland en sjøreise. Slik slutter brevet: Da jeg med havde paalagt ham at iagttage Forsigtighed Hensyn til Sagen hverken veed Mer at op- med Krudtet. Dét svaret felte ham. Begge lyse, saa er altsaa fra min Side Intet til Hin- tiltalte innrømmet skyld og da var saken så der for at Sagen kan, naar vedkommende godt som avgjort. I tur og orden avla vitne- matte finde sig foranlediget dertil, optages ne ed på at forklaringene deres tålte Guds til Doms. Denne Doms Anerkjendelse be- dom. des mig imidlertid ærbødigst forbeholdt in- Likevel kom det i stand enda et nytt mø- dtil, om Gud saa vil, at jeg kommer hjem. te i brannretten. Det var av formell karak- Ramsland var altså på en sjøreise, årsti- ter. Bull la fram en presteattest om Adams den til tross, og var usikker på om han vil- alder. Den kriminelle lavalder var nemlig le komme levende tilbake. Tillitsfullt over- femten år og Bull måtte være sikker på at lot han sin skjebne til Vår Herre og til den Adam var så gammel som han selv sa. Ba- ærede Brandret. Følgelig fikk han ikke høre re de tiltalte var kalt inn, men hovedperso- hvilke anbefalinger amtmannen fikk i inn- nen møtte ikke. I stedet hadde han skre- stillingen fra Bull. Der konkluderte proku- ratoren med at det ikke var noen grunn til at drage i Tvivl de forklaringene retten hadde fått. Enda mindre tvil var det om måten kruttet ble be- handlet på. Den var høyst klanderverdig og aldeles i strid mod Forordningen af 18de August 1767 dens 10de §, ifølge hvilken 1ste Tiltalte er tilfalden Bøder, som den der har omgaaet skjødesløs med Krud- tet, saaledes at det har foraarsaget Skade. Bestemmelsen var ut- vetydig og straffen glass- klar. Peder Ramsland skulle betale 200 riksdaler til statskassen. Be- løpet var såpass høyt at

Det fikk ikke hjelpe at Rams land hadde giftet seg inn i byens beste borgerstand, eller om de to møttes jevnlig i Klubben. Lovens bokstav var klar. Ramsland fikk finne seg i å betale. - 31 - man den gang kunne kjøpe et anstendig med Krudtet, ved at støde det fiinere. Så hus for en slik sum. Bull fikk et aldri så li- viser han medfølelse ved å sette ned feng- te problem med at riksdaleren var erstattet selsstraffen med ti dager. Som grunn skrev med spesidaleren, som hadde lavere verdi. Hamre at straffen i Betragtning at Tiltaltes Kloke hoder fant ut at 200 riksdaler ekviva- Ungdom og hans, som Følge deraf sand- lerte 240 spesidaler. Det skulle Ramsland synlige Uerfarenhed, bliver at bestemme til betale for grov uaktsomhet. 4 Dagers Fængsel paa Vand og Brød. I til- Adam Trondsen angret sikkert på sitt legg skulle de to dømte betale det rettsa- idiotiske eksperiment med å teste futtet i ken kostet, pluss seks daler til Bull for hans kruttet og skammet seg nok over følgene arbeid. dette fikk for husbonden. Men da han fikk Fire dager etter at dommen var ferdig høre hva Bull mente om hvilke konsekven- skrev Ramsland egenhendig under på at ser hans egen ansvarsløshet burde få, syn- han hadde lest og akseptert den. Da var tes han neppe at han ble rettferdig behand- han kommet hjem fra forretningsreisen let. Kort og konsist påsto Bull at Adam bur- med livet i behold. Samme dag fikk også de straffes for at have omgaaet uforsigte- Adam Trondsen lest opp sin dom. Stevne- ligt med Ild og Lys. Det innrømmet han jo vitnene fant ham hos Mesterskomaker Ni- selv. Likevel skrev Bull at: naar man tager els Hansen. Også Adam godtok dommen. Hensyn til Tiltaltes unge Alder, og at han Han forsto nok at han var dømt på mil- formedelst sin Sjødesløshed selv er bleven deste måte. Verre var det nok å forstå Vår beskadiget, bliver Straffen passende at bur- Herre og prestens ord om at Kristendoms- de bestemmes til 14 Dages Fængsel paa kundskab, Flid og Vandel fortjener Berøm- Vand og Brød. Tross en smule lempelighet melse. To dager senere ble skomakermes- ble Adams fødselsdato avgjørende. Han ter Niels Hansen oppnevnt som verge for var født 17. november 1823 og loven regnet Adam. Også han godtok dommen. ham da som voksen. Ulykken skjedde nem- Amtmannen skulle passe på det of- lig 45 dager etter han fylte femten. Conrad fentliges interesse, men syntes åpenbart ble ikke satt under tiltale. Han kom fra det at rettferdigheten var godt nok ivaretatt hele med skrekken, noen mindre brannska- og gadd ikke å gå videre med saken. Da der og et svidd halstørkle. var dommen rettskraftig. Nøyaktig da han måtte – en måned etter, betalte Ramsland t 23. mai 1839 og Bernt Hamre var den sure boten direkte til Hamre. På tukt- dommer. For ham var saken klar. Det fikk huset i Kristiansand ble de gledelig over- ikke hjelpe at Ramsland hadde giftet seg rasket over å få et så stort pengebeløp fra inn i byens beste borgerstand, eller om de Stavanger. Kan hende betalte Ramsland to møttes jevnlig i Klubben. Lovens bok- også Adams del av saksomkostningene stav var klar. Ramsland fikk finne seg iå og muligens fikk han også erstattet den betale. Hamre fant ingen ting som kunne brannskadde vesten? Vi vet ikke hvor sto- unnskylde Peder Ramsland. Derimot delte re skader Adam fikk på kropp og sjel etter han sympatien for den brannskadde Adam. eksplosjonen eller når han sonet sine fire Men loven åpnet ikke for mildere straff, dager i Rådhusarresten. Der blir også ube- selv om den som var direkte skyld i ulykken svart hvorfor han forlot Seglemhuset. Det selv fikk fysiske skader. Likevel fant Hamre sikre er imidlertid at Adam kom i lære hos et kompromiss mellom lovtekst og egen skomakermester Niels Hansen så fort han rettferdighetssans. ble frisk. Først bebreider han Ramsland for å ha: Som bitre malurtdråper i lykkebegeret beordret en ganske Ung ~ og som man ble den uheldige starten på ekteskap og maatte tro ~ uerfaren Dreng til at arbeide forretninger for Peder Endresen Ramsland. - 32 -

Surt var det nok å måtte punge ut med Langt verre var det å miste ektefellen, Ane klingende mynt for å reparere skadene på Andersdatter, allerede året etter eksplosjo- huset og betale mulkten. Men Ramslands nen. Selv om det ikke var vanlig å gå lenge økonomi var romslig og god og utleggene som enkemann, overrasket det kanskje en overkommelige. Han tilhørte den inner- smule, og forarget sikkert noen – at Peder ste sirkel av byens haugianere. Der var det Ramsland valgte sin egen stedatter Pernille trøstende ord å få og pengehjelp – om den til ny livsledsager. Hun ble mor til Beate, behøvdes. som Alexander L. Kielland mye senere gif- I boka om Alexander L. Kielland, «I slekt tet seg med. Men heller ikke Pernille fikk med hele byen», skriver lokalhistoriker Peder Ramsland leve lenge med. Hun dø- Gunnar A. Skadberg om haugianermiljø- de da Beate bare var bare to og et halvt år et i Stavanger, og om Kiellands slektsfor- gammel. Ulykker og brå død rammet den bindelser med Peder Endresen Ramsland. gudfryktige haugianeren i fullt mon. Vi får vite at Ramsland hadde tett kontakt Det gamle Seglemhuset brant ned til med det lokale overhodet i haugianerbeve- grunnen da Storebraen raserte Holmen i gelsen, John Haugvaldstad. Da han døde mars 1860, men Peder Ramsland bygget var Ramsland den som skyldte boet hans et nytt og staselig hus på branntomten da mest, hele 1600 spesidaler. Ramsland lån- han giftet seg for tredje gang. I 1877 lå Pe- te også et stort beløp av Haugvaldstad da der Ramsland selv for døden. Skadberg for- han fikk bygget skuta Haabet for emigrant- teller at Peder da ba sin datter, Beate Kiel- fart til Amerika. Selv om Ramsland fikk byg- land, om å å gå til åndshøvdingen Lars Of- get flere skip, gikk ingen fra beddingen fra tedal for å be ham om å gå i forbønn for hans eget verft – den lille, men produktive seg. Men Beate innfridde ikke farens siste Ramslandsverven. Men lån og gjeld fortel- ønske. Hva det forteller om forholdet mel- ler lite om Ramslands økonomi, for den var lom dem visste nok Alexander Kielland noe alltid god. I hans miljø var det tradisjon for om. Men om Kielland visste noe om ek- vågale satsinger og gode gevinster. splosjonen på Holmen i 1839 – det har in- Alexander L. Kielland snappet sikkert gen funnet ut av. opp ett og annet i stuene til Peder Ram- sland som han brukte i sitt forfatterskap. Kilder: Da Haabet ble påbygget, ble Wilhelm Statsarkivet i Stavanger; Sbe 30 C 35 Adolph Worsøe skipper på skuta. Særtrek- vedlegg rettsprotokoller 1839-40, kene hans finner vi igjen i Kiellands dikter- 2.17.5.4. kunst. Eksplosjonen ble ikke den største Gunnar A. Skadberg: «ØVE DAMMEN ulykken i livet til Peder Endresen Ramsland. I JUNAITEN». - 33 -

Natvigs Minde – en holme i Stavanger bys historie Av Harald Hamre

Natvigs Minde er en liten holme i Stavan- eller not. De nære byøyene har alltid vært gers indre havnebasseng. Til tross for at vente- og opplagsplasser for fartøyer på vei den ligger sentralt i havna og bare få hun- inn eller ut av havna. Plentingene lå lagelig dre meter fra bygatene, er det bare de fær- til og hadde godt feste for fortøyninger. Det reste som har vært i land der ute. Stavan- nakne fjellet på holmene ble også brukt til gerfolk flest har nok sett de særpregede tørkeplass for nøter, garn og seil og kanskje sjøhusene på holmen, men kanskje ikke også klesvask. Slike arealer var det alltid lagt så mye merke til dem likevel. Det uvan- mangel på mellom husene i den tettbygde lige navnet og de karakteristiske bygninge- byen. Disse holmene var også populære bane forteller oss at her må det ha foregått deplasser. Helt fram til vårt århundre pleide noe spesielt gjennom tidene. Natvigs Min- byfolk å ro ut til Plentingene for å «laua» de rommer mye havnehistorie, men ikke seg i godt vær.› minst også byhistorie i videre forstand. Store og Lille Plentingen fulgte med da Like ved Natvigs Minde ligger Plentin- Christian IV ga Eiganes som gave til Stavan- gen. De to holmene er nå forbundet med ger by i 1607. Selv om hele dette området en molo. Plentingen framstår som en søn- tilhørte byen, lå det utenfor bygrensa helt derskutt knaus og et yndet tilholdssted for fram til 1867. Både Eiganes og de små byøy- måker og annen sjøfugl. ene var offentlig mark. Men fra 1771 begyn- Både Natvigs Minde og Plentingen har te byen å leie ut avgrensede parseller for å gjennomgått store forandringer gjennom skaffe inntekter til bykassen. tidene, i takt med utbyggingen av Stavanger Den første vi kjenner som leide tomt på havn. I dag er Natvigs Minde den største Lille Plentingen var borger Ole Trulsen som av dem. Men fram til slutten av 1870-årene bodde på Skagen. Det var han som fikk opp- var Plentingen størst. Da ble disse holmene ført det første sjøhuset på holmen i 1771 el- kalt Store og Lille Plentingen. Navnet har ler 1772. Det var et naust av bindingsverk og de trolig fått på grunn av at de ble brukt til med teglstein på taket.› Bare et par år sei- fortøyning, både av båter og fiskeredskap. I nere overtok Gabriel Kirsebom Kielland bå- lokal tradisjon er «plentingen» den tampen de naustet og festeretten til tomta.» Gabri- eller det «festet» man satte i land fra garn el Kirsebom Kielland var handelsmann og - 34 -

Store og Lille Plentingen med det første naustet, etter C.F. Torstrups opp- målinger 1836- 1866. Utsnitt av trykt kart, Adel- steen Knudsens Forlag, Christia- nia 1871.

skipsreder og bror av Jacob Jansen Kielland land. Festerettighetene ble fornyet både i som etablerte handelshuset Jacob Kielland 1812 og i 1821. Mot en årlig avgift på 48 skil- & Søn. De to brødrene var blant byens aller ling fikk handelshusets eiere disponere beg- rikeste og mektigste menn. ge holmene på livstid. Utover på 1800-tal- Etter at Gabriel K. Kielland døde i 1780, let ble Lille Plentingen brukt til båtopptrekk, satt enken, Birgitte Nyrup Petersen von fortøyning, kjølhaling og reparasjon av far- Fyhren, igjen med store eiendommer. Hun tøyer, og til lagring av materialer og utstyr til forsøkte å drive firmaet videre og samtidig firmaets verft og kran inne i byen. opprettholde sin sosiale posisjon. Dikter- presten Jens Zetlitz omtalte henne som Lille Plentingen som «et Mønster for Enker», men hun mislyk- karantenestasjon. tes både med rederiet og handelsvirksom- Farvannet på sørsiden av Plentingene var heten. Da hun døde i 1799, var mannens byens karantenehavn. I begge holmene sto formue oppbrukt, og mer enn det: Birgitte det fortøyningsringer for karantenepliktige etterlot seg «den solideste fallitt som ten- fartøyer. Hvis det kom mange av dem, måt- kes kunne». Den påfølgende auksjonen ble te noen ankre opp, gjerne i et par døgn til omtalt som «en av årets store begivenheter sunnhetskommisjonen hadde forvisset seg i byen.» Der dukket det opp en nær slekt- om at det ikke fantes smittsom sykdom om ning, 39 år gamle Gabriel Schanche Kiel- bord. Når det kom skip med mange men- land, som sørget for at store deler av boet nesker som måtte isoleres, ble de innlo- ble værende i Kielland-slektens eie. Han var sjert i fortøyde fartøyer, gjerne gamle skrog brorsønn av Gabriel Kirsebom Kielland og som ikke kunne brukes til annet. I det be hadde overtatt handelshuset etter sin far. ryktede «koleraåret» 1831 ble også Kiel- Allerede i 1788 hadde Gabriel Schanche lands sjøhus på Lille Plentingen rekvirert Kielland skaffet seg leiekontrakt på Store som isolat. Da var det til tider ampert blant Plentingen og en kjølhalingstomt på Lille de mange som utålmodig satt og ventet på Plentingen. På auksjonen i 1799 overtok friskmelding fra sunnhetskommisjonens han også onkelens festetomt og naust på lege. For å beskytte byens innbyggere ble den minste av holmene. Fra da av var beg- til og med batteriet på Skansen bemannet ge Plentingene knyttet til handelshuset Kiel- med soldater for siste gang. Borgervæp- - 35 - ningen holdt oppsikt med karantenehavna te derfor at det var bedre å leie andre av- på god avstand for å hindre at noen av de sidesliggende lokaler enn å fortsette å iso- isolerte forsøkte å komme seg på land. Om lere folk på Plentingene. Blant annet ble en nødvendig skulle de «skyde Kolera ihjel». liten leilighet i sjøhusene på Klasaskjæret Store deler av Europa var herjet av kole- («Friborg») tatt i bruk som karanteneloka- raepidemier midt på 1800-tallet. Da hend- le ved behov. Men forholdene var visstnok te det ofte at alle passasjerene som kom til ikke særlig bedre der. Først i 1883 opprettet Stavanger med dampskipet fra Hamburg, kommunen et eget karantenelasarett i ho- ble plassert i naustet på Lille Plentingen i vedhuset i Bjergsted.» flere dager. Oftest var det friske mennesker som ble stuet sammen av frykt for at noen Den store utbyggingen av dem bar på en livstruende smitte. På det Under seilskipsfartens høykonjunktur be- meste satt «nogle og femti Passagerer fra gynte havnevesenet å bekymre seg over Dampskibene» isolert på Plentingen samti- mangelen på ei offentlig ballastkai i havna. dig. Alle fryktet for sitt eget liv. Innkomne fartøyer fikk tømme steinbal- Mange anså dette for å være uverdig og last mellom Tyvholmen og Majorholmen, mente at forholdene i seg selv bidro til å men forurensingsproblemene ble stadig øke smittefaren. Formannskapet anbefalte mer alvorlige. I 1870 lanserte derfor havne- derfor i 1855 at det ble bygd to karantene- fogd Thomas Natvig ideen om å bygge ei hus, et på hver av Plentingholmene. Det kai som kunne ta skip opptil 10 fots dybde ene skulle være for friske og det andre for på nordsida av Lille Plentingen. Der kunne syke. Bygningene skulle være så enkle som ballast av jord, grus og stein brukes til en mulig, men burde i hvert fall ha ovn. Forsla- storstilt utfylling. Men det ble med ideen get ble imidlertid nedstemt i bystyret. For inntil videre fordi et slikt kaianlegg ville bli det første ville det bli dyrt, og for det andre svært dyrt. var ikke handelshuset Kielland interessert To år etter fikk imidlertid formannska- i å få en permanent smittekilde som nær- pet en forespørsel fra kjøpmann H. Enok- meste nabo til sjøhuset sitt. Kielland fryktet i realiteten å bli utestengt fra sin egen virk- Handelshuset Kiellands naust på Lille Plentingen somhet på holmen. 1829. Se i venstre billedkant. Th. Fearnley. Sta- Byens karantenekommisjon bestem- vanger Museum. Foto: Terje Tveit - 36 - sen om å få kjøpe Lille Plentingen. Med den Natvig trengte for å overbevise kommunen travle trafikken i havna hadde dette nå blitt om at Lille Plentingen burde utbygges. Høs- et attraktivt område. Firmaet Jacob Kielland ten 1877 fikk han gjennomslag for ideen om & Søn var for lengst oppløst, og begge Plen- å bygge en offentlig ballastkai ved hjelp av tingene lå brakk. Formannskapet henvend- en storstilt utfylling på grunnene rundt hele te seg da til handelshusets arvinger med holmen. Det utfylte arealet skulle brukes til spørsmål om de var interessert i å selge anleggsområde for havnevesenet. sine rettigheter og sjøhuset på holmen. I Allerede på våren 1878 begynte byggear- desember 1872 fikk kommunen tilbud om å beidene. Svære steinblokker ble sprengt ut overta både grunnen og naustet. på Store Plentingen og på Line. Med fag- Havnefogd Natvig fikk saken til behand- arbeideres presisjon ble blokkene lagt som ling og argumenterte sterkt for at kommu- mur i sjøen rundt Lille Plentingen. På utsi- nen burde akseptere tilbudet. Lille Plentin- den av steinmurene var det dybde nok til gen måtte i hvert fall ikke selges til private: store seilskip. Kiellands gamle sjøhus ble «en saadan Eiendom i saa ringe Afstand fra revet og terrenget planert. Overskudds- Byen er en Herlighed, der kan være god at massen ble brukt til å vinne nytt land in have. Der er god Anledning paa samme at nenfor de solide kaimurene. Der ble det opføre saavel Bygninger som Kaier, hvor- også fylt på med skipsballast og masse fra for Byen muligens frem i Tiden kan faae mudringsarbeidene inne i havna. Snart var Brug; for Anlæg af en Ballastkai er der yp- Lille Plentingen blitt større enn Store Plen- perlig Anledning, ligesom Holmen vil væ- tingen. Mot byen ble det bygd steinmurer re et passende Opbevaringssted for Hav- som fundament til to bygninger i sjøkanten. nevæsenets Material (Mudderapparatet Der skulle havnevesenets to pramhus set- o.s.v.), om det skulde findes hensigtsmæs- tes opp. sigt at flytte dette fra det Sted, hvor Havne- Helt siden 1821 hadde havnevesenet leid væsenets Bygning nu staaer, og ligesaa for ei tomt i Strømsteinen, innerst i Banevika. Krudt- og Dynamitoplag.» Året før hadde man fått orden på økonomi- Både havnekommisjonen og et enstem- en i og med at staten fastsatte nye avgif- mig bystyre lot seg overbevise av havnefog- ter på inn- og utførsel av enkelte varer over den. I februar 1873 overtok kommunen Kiel- Stavanger havn. Disse «mudderpengene» land-arvingenes kjølhalingsplass og naust skulle brukes til å utbedre havna. Dermed på Lille Plentingen for 250 Spd. (1000 kr.). ble det opprettet en egen havnekasse, og Pengene ble tatt av havnekassen. Med på havnevesenet fikk endelig råd til å etablere kjøpet fulgte også en fremmedartet, lang, en fast base for sine båter, mudderpram- åpen båt som lå i naustet. Det var en lett- men og annet utstyr. Femti år seinere var båt fra det store russiske linjeskipet «Inger- blitt for liten og de to bygningene som sto mannland» som hadde forlist utenfor Lin- der sperret for framtidig veiutbygging. Den desnes i 1842. Den hvitmalte giggen had støt bygningene ble kalt pramhuset. Det var de ved flere anledninger vakt oppsikt under nesten 21 m langt og vel 14 m bredt. Veg- kapproing og ved andre festlige anlednin- gene besto av nesten 2 meter høye og 1,3 ger på Vågen. m breie steinmurer. Det store saltaket hvilte Etter at havnevesenet hadde overtatt på langsgående sviller som var murt inn i Lille Plentingen, ble holmen liggende brakk de solide steinveggene. Selve konstruksjo- enda noen år. Havnefogdens ideer om ut- nen må ha vært nøye gjennomtenkt. Den bygging dukket ikke opp igjen før i 1876. Da store grunnflaten var fri for stolper og sten- søkte en privatperson om å få leie holmen dere og kunne derfor utnyttes maksimalt. til ballastplass. Søknaden ble avslått, men Under hanebjelkene var det god høyde til det var tilsynelatende et slikt privat initiativ å kunne manøvrere store båter og tyngre - 37 -

Mudderprammen som Peter Petersen i Hillevåg bygde for havnevesenet i 1861. Til denne Prammen ble det laget en overbygd dokk: Mudderpramhuset. *Stavanger Sjøfartsmuseum.

utstyr. Oppå bjelkene var det rikelig med «mudderskjeer» til å grave på sjøbunnen plass til å legge lange materialer, spirer, med. årer, rundholt og redskaper. I pramhuset I 1861 var den nye mudderprammen fer- oppbevarte havnevesenet alt utstyret sitt: dig sammen med to føringsbåter som Pe- Fortøyningstønner,føringsprammer robå- tersen også hadde fått i oppdrag å bygge. ter, kjettinger, tauverk, blokker og all slags Men alt det nye utstyret krevde mer plass redskap til virksomheten. enn hva pramhuset i Strømsteinen kunne Pramhuset ble bygd i 1820-årene, tro- romme. Den nye mudderprammen var og- lig like etter at havnevesenet fikk leie tomta så så stor og tung at den ikke kunne trek- innerst i Banevika. Utenfor pramhuset ble kes inn i bygningen for vinteropplag. Derfor det etter hvert også bygd ei steinbrygge. ble det gravd ut et eget basseng som pram- På samme tid ble det anskaffet en mud- men kunne ligge i. Samtidig ble steinbrygga derpram for å renske opp utenfor bryggene forlenget for å skjerme opplagsplassen, og og sjøhusene i havna. Stadig større fartøyer ikke nok med det: I 1862 ble det satt opp krevde større dybde samtidig som kloakk, et eget hus over det lille bassenget slik at avrenning, avfall og løsmasser seg opp på mudderprammen lå godt beskyttet for vær sjøbunnen og gjorde tilkomsten vanskeli- og vind. Det nye mudderpramhuset ble gere. Hver sommer hadde arbeiderne på reist som grindabygg, på billigste måte. «muddermaskinen» mer enn nok å gjøre. Fram til 1878 lå de to pramhusene in- Alltid var det sjøhuseiere som klagde over nerst i Banevika. Da ble de flyttet til Lille at vesenet ikke klarte å holde tilstrekkelig Plentingen. Havnefogd Thomas Natvig dybde utenfor eiendommene deres. hadde sørget for at de nye murene sto kla- Bedre ble det ikke da det gamle mudde- re, og mudderprammen hadde til og med rapparatet nesten brøt sammen i 1850-åre- fått en egen steinmurt dokk. Dermed var ne. I 1859 oppsøkte havnekommisjonen det bare å merke bygningtømmeret etter byens byggmestere for å få tilbud på en ny hvert som det ble tatt ned, slik at husene mudderpram. Tegningene hadde de fått fra kunne settes opp igjen på havnevesenets havnedirektøren i Kristiania. Peter Peter- nye anleggsområde. En del materialer måt- sen, som drev J. A. Køhler & Co.s skipsverft te selvsagt skiftes ut, blant annet omtrent i Hillevåg, fikk oppdraget for 600 Spd. I til- halvparten av bordkledningen,› men selve legg til selve prammen skulle han lage to konstruksjonene ble ikke endret. - 38 -

Mens pramhusene ble bygd opp igjen ved siden av hverandre på Lille Plentingen, fortsatte arbeidet med å fylle opp arealet innenfor de nye kaimurene. Skipsballasten monnet for lite, så havnevesenet kjøpte bil- lig fyllmasse over alt hvor det var å få. Uten- for pramhuset ble det murt en skrånende steinsetting for opptrekk av båter og for- tøyningstønner. I denne «slepebrygger» ble det lagt ei dobbel trerenne for å styre opptrekket. Når renna ble glattsmurt med grønnsåpe, var det ikke bare lettere, men også tryggere, å manøvrere tunge gjenstander inn i pramhuset. Innerst i bygningen ble det montert et spill for å lette arbeidet. Etter en hektisk utbyggingsperiode sto hele anlegget på Lille Plentingen klart sommeren 1879. Havnevesenet hadde fått en ny, stor planert holme med dypvann- skaier, ballastplass, opplagsareal og ar- beidsbygninger. Havnefogd Thomas Nat- vig hadde fremmet ideen, tatt initiativet og ledet utbyggingsarbeidene. I begeist- Thomas Natvig (1803-1890) var havnefogd og ring over resultatet vedtok en enstemmig losoldermann i Stavanger fra 1854 til sin død. havnekommisjon å gi hele anlegget et eget Det var hans initiativ og innsats som førte til at navn: «Kaianlægget paa Lille-Plentingen Lille Plentingen ble omdøpt til Natvigs Minde. Stavanger Søemandsforening. bliver herefter at benævne «Havnefoged Natvigs Minde.» Det var imidlertid ikke mye synlig igjen av Lille Plentingen, så oppmerksomhet i samtiden og som man- «Natvigs Minde» ble snart tatt i bruk som ge kjenner fra litteraturen. navn på hele holmen. I 1838 ble Thomas Natvig betrodd an- svaret for handelshusets nybygde stolthet, barken «Ledaal». Da skipet ble sjøsatt på Havnefogd Thomas Natvig Kiellands verft i Sandviken, het det at et så Thomas Natvig var en av Stavangers mest stort og påkostet skip neppe ville bli bygd i markante profiler og en av byens mest be- Stavanger noen gang seinere. Men så var trodde menn på 1800-tallet. Han var født da også «Ledaal» tiltenkt helt andre frak- i Kristiansand i 1803, dro tidlig til sjøs og tområder enn Nordsjøen og Østersjøen. kom til Stavanger som 19-åring. Her tok Handelshuset ville ut og konkurrere om han styrmannseksamen og ble snart skip- fraktene på alle verdens hav. per i østersjøfart med sild. I 1828 førte han Thomas Natvig førte «Ledaal» til Java en gammel jakt, «Haabet», som tilhørte som det første norske skip etter dansketi- handelshuset Jacob Kielland & Søn. Deret- da, og den første stavangerskipper som an- ter overtok han skonnerten «Janus», som løp Rio de Janeiro. Da «Ledaal» kom hjem tilhørte Peder Houe. Fra 1832 seilte han til Stavanger desember 1842, ble skipperen fast som skipper hos Kielland helt til han «hyldet og æret av store og små, hele byen gikk på land ti år seinere. Han avsluttet sin gik som i en festrus flere dage efter. I he- karriere til sjøs med en bragd som fikk stor le sin tid stod der noget som en glorie om - 39 -

«Ledaal»; den hadde bragt sin by ære.» Det ning langs den bakre kortveggen av begge er ingen tvil om at både skipper og skute husene. Dette lave tilbygget var imidlertid var konkrete forbilder for Alexander Kiel- ikke mer enn 2,5 meter bredt, så det hjalp land da han nesten 40 år seinere skrev ma- ikke særlig på forholdene. Derfor var Nat- nuskriptet til «Skipper Worse». vig og havnekommisjonen stadig på utkikk I innledningen til romanen heter det etter andre bygninger som kunne flyttes ut at da den stolte skipper Jacob Worse kom på holmen. hjem med «Familiens Haab» var hele byen Året etter at det smale tilbygget sto fer- på beina. «Alt hvad der var av båter kom dig, fant de hva de lette etter. Handelshuset roende ut». Foll met til, for «Det var første P. V. Rosenkilde & Søn hadde gått konkurs, gang noe skib fra den kant hadde vært i Rio og firmaets store eiendom i Verksgata var de Janeiro». Thomas Natvig var en av fle- for salg. Der hadde det vært skipsverft si- re modeller for den sammensatte roman- den 1819, men den økonomiske krisa hadde figuren. Men det var han som hadde lagt satt en effektiv stopp for skipsbygginga og grunnlaget for Worses mest kjente replikk: lammet både handels- og rederivirksomhe- «Vi kommer sent - hr. kunsel! men vi kom- ten. Selve verftsområdet lå ut mot sjøen og mer godt!» var skjermet mot gata med et høyt, rødmalt Både Worse og Natvig sluttet sjøen et- plankegjerde. Innbyggerne i det trangbodde ter den begivenhetsrike hjemkomsten fra ABC-kvartalet og i skråningen opp mot Blå- Rio. Natvig begynte som navigasjonslærer senborg hadde lenge følt seg innestengt og fikk en rekke offentlige verv. Han satt fra sjøen. De hadde også store problemer i bystyret i 33 år og møtte på Stortinget i med å finne fortøyningsplass til småbåtene 1851 og i perioden 1858-1860. Han var blant sine. Da verftet ble liggende brakk og eierne annet også med på å stifte Stavanger Sø- gikk konkurs, åpnet det seg muligheter for emandsforening i 1850 og var foreningens et sårt tiltrengt offentlig rom i østre bydel. første formann gjennom 26 år. Både havnefogden og havnekommisjo- I 1854 ble Thomas, Natvig utnevnt til lo- nen argumenterte sterkt for at kommunen soldermann og havnefogd i Stavanger. Med måtte sikre seg det gamle verftsområdet. entusiasme og myndighet satte han seg Natvig hadde lenge vært bekymret for at den fore å gi byen ei funksjonell havn for den tette sjøhusbebyggelsen sto som et steng- stadig økene skipstrafikken. Han tok initia- sel mellom byen og havna: «Stavanger har tiv til å utvide de gamle bryggene og bygge forhaabentlig en stor Fremtid, mens Grun- nye kaier for dampskipene. Til tross for at de til Søen af passe Udstrækning vil falde han var 70 år gammel da den første damp- vanskeligere og vanskeligere at komme i Be- skipskaia ble påbegynt på Skansen i 1873, siddelse af.» Rosenkildeverven var en av de fortsatte han å drive fram nye utbyggings- største og mest sentrale eiendommer i øs- prosjekter. Lille Plentingen var bare ett av tre havn. Der kunne det bygges båthavn bå- dem, men kanskje det dristigste. de for byfolk, fiskere og bønder. Kommunen handlet raskt og kjøpte hele verftsområdet Natvigs Minde med to sjøhus i 1883, for havnevesenets reg- Selv om utbyggingen ble avsluttet i 1879 og ning. Samtidig kjøpte kommunen også det Thomas Natvig hadde fått sitt navn uløse- såkalte Hetlandssjøhuset som grenset inntil lig knyttet til holmen, ble det snart klart at verftet på østsiden. Både Hetlandssjøhuset havnevesenet trengte flere arbeidsbygnin- og det østligste av sjøhusene til Rosenkilde ger. De to man hadde, pramhuset og mud- ble revet. En stor del av området ble gravd derpramhuset, var jo bare flyttet, ikke utvi- ut og havnevesenet murte kaier til en liten det. For å avhjelpe behovet for mer lager- båthavn. Plassen rundt ble planert og stein- plass, ble det i 1882 reist en halvtaks byg- satt og fikk navnet Nye Fisketorv. - 40 -

Sjøhuset fra Rosenkildeverven. Foto Harald Hamre.

I dag er det ingen ting igjen av den lil- særpregede båten satt på sjøen for å kaste le havna. Den er for lengst utfylt og fiske- glans over arrangementer i havna. torget har blitt til rundkjøringen ved Fiske- Mudderpramhuset som står på den piren. Men det store, toetasjes bindings- steinmurte dokken, var opprinnelig spesi- verkssjøhuset som ble revet på det tidligere albygd for det mudderapparatet som Peter verftsområdet eksisterer fortsatt, på Nat- Petersen bygde i Hillevåg i 1861. Men og- vigs Minde. Det sto ferdig gjenreist nord- så denne farkosten ble for gammel. I 1901 vest på holmen våren 1884. Ikke bare fikk ble den utrangert og erstattet av en mye havnevesenet mye større lagerplass, men større pram med dampdrevet mudderverk. for første gang fikk arbeiderne praktiske Den fikk imidlertid ikke plass i dokken, og verksteder med levelige arbeidsforhold. Fra mudderpramhuset ble for det meste stå- da av har Natvigs Minde hatt de tre histo- ende tomt helt til 1934. Da fikk Stavanger riske bygningene som gir holmen sitt sær- krets av Norges Livredningsselskap tillatel- merkte preg. se til å bruke huset og bassenget til svøm- Pramhuset, med sine solide steinveg- me- og livredningskurs om sommeren. De ger og det karakteristiske saltaket, var Sta- fikk sette opp stupebrett og tretrapp ned i vanger havnevesens første bygning og har sjøen og montere kleskroker på veggene. rommet det meste av etatens anleggsutstyr I den anledning ble bygningens utseende gjennom tidene. Her var også arbeidsplass vesentlig forandret. Som sitt bidrag til den for de av havnevesenets ansatte som repa- gode sak påtok havnevesenet seg å fjerne rerte og vedlikeholdt tønner, båter, pram- bordkledningen i søndre og østre vegg for mer og redskaper. Blant arbeiderne på Nat- å slippe inn lys og sol til bassenget. Slik fikk vigs Minde ble pramhuset etter hvert om mudderpramhuset sitt nåværende utseen- talt som «båthuset» eller «det søre huset». de, der grindkonstruksjonen framstår tyde- Den hvitmalte giggen fra «Ingermannland» lig og klart. som alltid har hengt under hanebjelkene, er Det store bindingsverks sjøhuset er et et minne om en av de største skipskatas- ruvende minne om virksomheten til et av trofene langs kysten vår i fredstid. Det tra- Stavangers største handelshus i forrige år- giske forliset i 1842 kostet nesten 400 men- hundre. Bygningen ble brukt til verksteder neskeliv. Fra tid til annen ble imidlertid den og materiallager på P V. Rosenkilde & Søns - 41 - skipsverft i Verksgata. Begge de to handels- tomta. Det tette plankegjerdet forfalt og ble husene som framfor noen konkurrerte om endelig revet i slutten av 1920årene. økonomisk og politisk dominans i Stavan- Etter at kulltomta hadde blitt ryddet, sat- ger gjennom første del av 1800-tallet er så- te havnevesenet opp et 17 meter langt ma- ledes fyldig representert i Natvigs Mindes terialskur på nordsiden av holmen, rett øst historie. Handelshuset Kielland disponerte for det store sjøhuset. Materialskuret ga Lille Plentingen helt fra 1799 til arvingene ly for bygningsmaterialer og redskap som solgte både naustet og festerettighetene tidligere hadde blitt lagret under åpen him- til havnevesenet i 1873. Handelshuset Ro- mel. På kaia ved materialskuret ble det satt senkilde hadde eid og brukt den største opp ei kran som siden 1901 hadde gjort tje- bygningen på holmen før den ble flyttet ut neste ved de store kaiutbyggingene i Vågen. i 1884. Det store sjøhuset inneholder fort- Krana hadde stått på en stor lekter som ble satt et stort snekkerverksted i annen eta- manøvrert langs de nye kaiene. Den ble sje. Denne bygningen har helst blitt omtalt plassert på Natvigs Minde for å håndtere som «verkstedet», «arbeidshuset» eller de tyngste av havnevesenets jernbøyer når «det nordre huset». de ble tatt på land for vedlikehold. Fra krana ble det lagt en skinnegang med vogn innover på holmen. Bøyene ble lagt på vogna og Kullager og bunkersstasjon trukket vekk fra kaia når de skulle etterses Et av havnevesenets viktigste argumenter og repareres. for å bygge ut Lille Plentingen hadde vært Det meste av den gamle kulltomta ble behovet for ei tidsmessig ballastkai. Men da kaimurene endelig sto ferdig i slutten Krana, skinnegangen og vogna ble brukt til å buk- av 1870-årene, ble det tømt stadig mindre sere de tunge jernbøyene på land for vedlikehold. ballast i havna. Skipsfarten var hardt ram- Foto: Harald Hamre. met av økonomisk krise. En stor del av byens seilskipsflåte gikk i opplag og ble etter hvert solgt eller hogd. Kysttrafikken ble overtatt av dampfartøyer som ikke hadde løs ballast. Det store, åpne arealet på østsi- den av Natvigs Minde kom bare i liten grad til å tjene sitt tiltenkte formål. I 1901 ble den østre delen av holmen ut- leid til dampskipsekspeditør og kullhand- ler N. B. Sørensen. Han fikk etablere kullager på Natvigs Minde. For å hindre at uvedkommende forsynte seg av lageret, ble det bygd et høyt plankegjerde rundt tomta. Under første verdenskrig måtte kommunen ta kontroll over de knappe brensels- forsyningene. Stavanger Provianteringsråd overtok kulltomta på Natvigs Minde, og leiekontrakten med N. B. Sørensen ble til slutt oppsagt med virkning fra sommeren 1918. Kommunen drev kullageret fram til 1921. Da prøvde havnestyret å få nye leieta- kere, men midt i den verste krisetida var det ingen som ville etablere ny virksomhet på - 42 - imidlertid liggende brakk fram til slutten skapet. På Natvigs Minde reiste de to eller av 1930-årene. Da ble den østlige delen av tre lange mannskapsbrakker. Rett etter kri- Natvigs Minde leid bort igjen, denne gang gen ble store deler av holmen brukt til opptil Norsk Brændselolje A/S. Dette firmaet samlingsplass for tysk utstyr. Brakkene ble hadde drevet utsalg av oljeprodukter i Øst- revet, og den planlagte dieseltanken kom ervåg, men etter som kaiene ble utbygd, endelig på plass. måtte bunkersstasjonen flytte lenger og Bunkersstasjonen skapte nytt liv på hol- lenger østover. I 1938 fikk Norsk Brændse- men. Den ble et samlingspunkt for fiskeflå- lolje A/S endelig disponere en tjenlig plass ten, særlig under sildefiskeriene hver vinter med ekspansjonsmuligheter. På østspissen og vår. Skøytene lå ofte i kø for å få bun- av Natvigs Minde ble det reist en 8 meter kre eller «spyle». Spylingen var nødvendig høy solaroljetank på et 2,5 meter høyt be for å desinfisere rommet før neste sildelast. tongfundament. I det sylinderformede fun- Enkelte ganger kunne man nesten «gå tørr- damentet ble det innredet vaktrom for de skodd» på dekkene fra bunkersstasjonen som betjente stasjonen. Fra tanken og sør- over til Sølyst. over ble det bygd ny betongkai. På kaia ble Helt fram til 1998 var det bunkerssta- det satt opp bensinpumpe som var knyttet sjon øst på Natvigs Minde. Den sirkelfor- til en nedgravd 1500 liters bensintank. mede murbyg ningen som fortsatt står Det ble også støpt fundament til en stor igjen, er sokkelen til den høye oljetanken dieseltank, men okkupasjonen satte en som ble revet da den sist leietakeren, Sta- stopper for videre utbygging. Under annen toil, måtte flytte fra holmen. verdenskrig satte tyskerne opp en kanon- stilling på toppen av Plentingen. Like ned- Artikkelen er tidligere trykt i Stavanger Museums enfor ble det reist ei brakke for vaktmann- årbok 1998. - 43 - Medlemmer i Byhistorisk Forening 2010

ABRAHAMSEN, OLAV DAVIDSEN, ROLF KRISTIAN AGER-HANSSEN, BJØRG DEL OTERO, INGER ANNE ALFSEN, ANNE LISE DIRDAL, BJØRN ANBJØRNSEN, KJELL A DORGA, KJELL OVE ANDERSEN, EIVIND DRANGE, TORE ANDERSEN, BJØRN DYBVIG, KJERSTI ANDERSEN, SIDSEL EGELAND, KJØLV EIVIND ANDREASSEN, ELI EIA, SVEIN ANKERHEIM, BRYNJULF OG MARIT NYGAARD EIDE, JOHAN ASKE, MAGNOR EIELSEN, ELSE WITH OG LARS AUSTAD, LIV BLIX EIK, EGIL BACHE, BJØRN EIK, GUNVOR BAKKANE, REIDUN EIKEBERG, HÅKON BANG-ANDERSEN, ELLEN HAGELSTEEN OG EIKEN, NINA SVEINUNG EIKILL, EDVARD BARSTAD, TONE TJENSVOLD ELDØEN, BORGHILD BARSTAD , ALBERT ELLEFSEN, PÅL MEIER BARSTAD , BERIT ELLINGSEN, KRISTOFFER BASTIANSEN, HARD OLAV ELLINGSEN , ASTRID BENDIKSEN , ELLEN MARIT OG SVEINUNG ELSTAD, ROLF BERG, ANNE MARIE FLATHEIM OG NILS PETTER ENDRESEN, BERNT EMIL BERG, INGEBORG OG OLAV ENDRESEN, HARALD BERG, MARIANNE GJEFLE OG JAN FREDRIK ENDRESEN, HELGE J BERGESEN , BITTEN ENDRESEN, KJELL BERGESEN , HELGE OLE ERDAL, AUDUN BERK, KIRSTEN MINDESTRØMMEN ERIKSEN, NILS TERJE BETHUELSEN, SIGVE ERIKSEN, BERITH OG EGIL BJELLAND, KNUT ERLAND, MAGNE BJELLAND, SIGRUN ESKELAND, BRIT BJERGA, JOHN SIGMUND ESPEDAL, ASLAUG OG INGVALD BJOLAND JR, SVEIN FALCH , BITEN BJORDAL, ELISABETH FERDINANDSEN, JAN BJØRKELUND, BJØRG OG HENRY Filipowicz, Izabela BJØRNTVEDT, HELENE FISKÅ, HILDEGUNN V/EEDEL FISKÅ BJØRNØ, AASE FISKÅ, BRIT BOHNE, FREDRIK FJELD, CAROLYN BORGENVIK, NORUNN FJELLSÅ, JORUNN BRANDAL, ABIGAEL OG WILLIAM FJERMESTAD, BJARNE BREKKE, KIRSTEN OG TRYGVE FJERMESTAD, LIV BRINGSJORD, FINN FLOKENES, KÅRE BRU, PER REIDAR FOLDNES, ANNE BERIT BRUSET, TONE OG OLAV FOLKESTAD, RANDI BUCKLE, INGEBORG FORGAARD, PER S. BULL-NJAA, ANNE-MARIE FOSSAN, TRYGVE BYARKIVET STAVANGER, V/ BODIL WOLD JOHNSEN FOSSAN, BJØRN BYBERG, LIV SLETTEMOEN FOSSHEIM, ANNE MARIT BÆRHEIM, MORTEN OG BENTE FRAFJORD, ERLEND BØ, HARRIET FRAFJORD, REIDAR BØRRESEN, THORA FRAFJORD, KRISTIN CARR, BRIT MARI FRANTZEN, BERIT CHRISTIANSEN, HANS CHRISTIAN FREDRIKSEN, JAN FREDRIK CHRISTIANSEN, JAN FREDRIKSEN, KARI DAGSLAND, DAGRUN OG INGVAR FRØVIK , NILS IDSØ DAHL , ESPEN FUGLESTEN, AINA IRENE OG DAGFINN DAHL TORGERSEN, MARIT FØRLAND, JOSTEIN DALVA, MATHILDE J FØRSUND, GØRIL OG KJELL-EGIL DAMBO, ERIK GARSTAD, ANNE MARIE - 44 -

GELLEIN, KRISTIN HOVDEN, TOR GILJE, REIDUN MARIE HULT, ROLF GJEIN, ERLING A HULTGREN, STIAN WOLD GJERDE, JAN HUSEBØ, ARNE KENNETH GJERDE, KRISTIN ØYE OG THOR HUSTOFT, KAY GJERSTAD, KARL OLAV HÜFFMANN, ODD HERMAN GODAL, ODD OG ANNE GRETHE HØIGÅRD, ANNE GRAM, ÅSHILD OG PER HØIVIK, IVAR GRAMSTAD, NINA HØYLAND, JON GRIMNES, ELSA OG PER TH HØYMER, TRINE LISE GRØDEM, KARI HÅGENSEN, HELGE GRØNNING, KAREN NOREM HÅLAND, TERJE MARTON GRØNTVEDT, DIANA HAALAND, ARVID GRØSVIK, INGVILD OG KJELL HAALAND, BRITH OG CHRISTOFFER GUDBRANDSEN, HROAR HAALAND, PER TERJE GuideCompaniet, HAARR, SARA MARIE GULLIKSEN, KARSTEN IDSØE, BERTHA OG ALBERT HADLAND, BENTE KVAME OG GUNLEIV ILLSTAD, OLAV HAGA, ELSE MARIE K. JACOBSEN, ANNE-GRETHE OG TRYGVE HAGEMANN, FREDRIK JANSEN, HELGE HAGUM, BODIL JARLI, Ingunn HAMMARBECK, LINDA JENSEN, TORE HAMRE, ESPEN JOAKIMSEN , ARNE Ø HAMRE, SIGURD D. JOHANNESEN, KIRSTEN HANA, CARL HELGE JOHANNESEN, SVERRE G HANSEN, BJØRG MOSSIGE JOHANNESSEN, BERNHARD HANSEN, HILD SØRBY OG FREDRIK JOHANNESSEN, BJØRN HANSEN, BRIT SÆTRE JOHANNESSEN, ELSE MARIE HANSEN, SIGNE JOHANNESSEN, KRISTIOFFER BUCHHOLZ HANSSEN, PER OLAV Johnsen, Bodil Wold HAUG, EVEN JOHNSEN, JOHN GUNNAR HAUGE, HARALD JOHNSEN, SVEIN A. HAUGE, ARNE C J JORDAL Hannah, 635 Fremont Street HAUGE, TOR HARALD JØLBO, OVE OTTERBECH HAUGEN, HELGE JØRGENSEN, HENNY KARIN HAVER , RAGNAR JÅSUND, ELSIE IOLANDA OG WILHELM HAVER , REIDUN KALLELID, OLE HAVIK, PER KARLSEN, BJØRG HEBNES, TORALF VILLY KARLSTRØM , JOHN HELGEVOLD, GRETE KIELLAND, ERLING K SØMME HELGEVOLD, ÅSHILD KLEVEN, JØRG HELGØ, JAN KLOVNING, MÅLFRID OG IVAR HELLAND, LEIF H. KLUGE, THOR HELLIESEN, KNUD KNIVSBERG, JOHAN HERLAND, INGRID KNUDSEN, JAN SAXEIDE HERVIK, INGRID KNUTSEN, HELGE HESS, LEIF B. KNUTSEN, KONRAD B HETLAND , GEIR KOLNES, GRO OG KRISTIAN HIDLE, GUNN OG ARNE KOLSTAD, MARTHE OG INGER HIDLE, BRIT KRISTENSEN, ROLF HOCKING, ANN KRISTIANSEN, TOR K. HOGSTAD, JORUNN KROGH, HILDE HOGSTAD, REIDUN KVERNELAND, EGIL ANDREAS HOLE, JOAR KVERNEVIK SKOLE, MARGIT STORÅS HOLM, PER KAADA, KRISITNE HOLST, CHRISTIAN W. LANDSNES, GRO HOLST-JÆGER, VIGDIS LANGE, ODD JAN HOLTE, TERJE MORTVEDT LARSEN , ALF INGOLF HOUELAND, INGER STOKKE LARSEN , BERIT LEA OG RUNE HOUELAND , GUNNAR OG BERIT GRANDE LARSEN , METTE FJERMESTAD OG THORE HOUELAND , TONE OG ERLING LASSA SKOLE, KNUT YTRE-ARNE HOUELAND , TOR RICHARD LERØEN, BJØRN VIDAR HOVDA , VIGDIS LEVERSEN, AXEL H - 45 -

LEXOW, KARIN OMDAL, SVEN EGIL LIND, TORBJØRG OG HANS HENRIK ORMØY, BERNHARD LIPPE, HANS VON DER OSJORD, TERESE LODÉN, BERTRAM PAULSEN, SVEIN HENRIK LÆRDAL , KIRSTI M PEDERSEN, HALVOR LØGE, HEIDI PEDERSEN, HARALD SIG. LØHRE, MONICA SVANTESON OG KJELL PETTER PEDERSEN, JAN OLAV LØVDAHL, EYOLF B. PEDERSEN, JENNY MARIE LØVEREIDE, RIGMOR MYKLEBUST OG TERJE PEDERSEN, JAN OG KARI MAGNUSSEN, GEIR PEDERSEN JR, HALVOR MARCUSSEN, JAN TERJE PERSSON, ROLF MARNBURG, SIGVARD PETTERSEN, GUNVOR MEDHUS, ASGEIR PETTERSEN, EGIL ANSGAR MEIDELL, JAN ERIK PETTERSEN, ELISE JOHANNE MELBERG, ELDBJØRG VAAGE OG OLE PETTERSEN, HENNING ROLAND MELING, HANS-KRISTIAN PETTERSEN, ADA TURID MELKERAAEN, TERJE RAMSLAND, PER MIDDELTHON, TRYGVE RANGNES, ODDRUN STRAND OG KJELL MITSEM, PÅL RASMUSSEN, AASA MOE, BJØRG TYSDAL OG EIRIK RASMUSSEN, TROND GISLE MOEN, KIRSTEN SUNDT OG TØNNES REIDAR RAVN, UNNI TOU MOLLAND, CAMILLA BRODAHL REME, ODD KRISTIAN MONG, CONRAD OG REIDUN RENBERG, ELISABETH MONSTAD, HELGE REVHEIM, ØYSTEIN MOSSIGE, KÅRE REVHEIM, EGIL I. MOSSIGE, SVEIN RIISE, HANS EIVIND MUNTHE, MARIANNE LARSEN RISA, INGUNN KANNE MYHRE, LARS ANDREAS ROALKVAM, GUNNAR MYRLAND, WENCHE ROALSØ, FRODE MYRLAND, HERMAN ALEXANDER ROAN, ESTHER E MÆLAND, PER MARTHON ROAN , RAGNVALD MØKSTER, KARIN ROMSØE, TERJE NERHEIM, GUNNAR RONOLD, KÅRE AUDUN NERLAND, BRIT ROPEID, TOR JAN NES, LEIV ROSNES, ANNE MARGRETE OG SIGMUND NESS, ARILD RUD, AKSEL NESSLER, ERNST GEORG RØDSTØL, OVE NESSLER, WILHELM ZETLITZ SAGAARD, BJØRG NESVIK, GEIR OVE SALOMONSEN , BRITT MORK HUSETH OG IVAR NILSEN, MAGNE ARNE SALTE, ODDBJØRN NILSEN, ODD STEINAR SAMSONSEN, ÅGE NILSEN, TOR MAGNE SAMUELSEN, BJØRN NILSSEN, TERJE HODNE SANDE, KNUT NILSSEN-LOVE, LISBETH OG TERRY SANSTØL, EINAR NILSSON, EDLE PAULINE OG KJELL LEIF SCHMIDT, EVA NJÅ, RANDI SEJERSTED, UNNI MONSEN NOER, KARIN SEKSE, TOR NOER, ÅSE MARIE OG ULF SELDAL, AAGE NOME, ULF HARALD SELVIG, ANNE-MARIE NORÅS, OLAV SIKVELAND, MARIANNE NYBØ, HELGA BRU OG GUNNAR SIMONSEN, ASLAUG OG ROLF NYGAARD, IVAR SIVERTSEN, HALVOR NÆSS , ANDERS HILDENG SIVERTSEN, ROLF OG MAI LISS NÆSS , HANS CHRISTIAN SJØBU, LIV NÆSS , HANS EYVIND SJØBU, ANE NØDLAND , LARS SKADBERG, GUNNAR A OFTEDAHL, ARVE SKADBERG, RUNE OFTEDAL, JAN SKAVLAND, PAUL OHM, SIGNY SKIBELI, KARI OLAUSSEN, ASTRID BAKKE SKJERPE, HOGNE OLSEN, TORHILD SKJELBRED SKJERVE, ASTRI GUNVOR OLSEN, EVY SKJÆVELAND , EINAR OMDAL, GERD SKOGEN , LINDA BOGEN OG RUNE - 46 -

SKOGSTØ, MIA ANDA OG HELGE TORSTRUP, KARSTEN O. SKRETTING, LIV M. TUNHEIM, MAGNE SKAAR, ODD MAGNAR TVEDT, ÅGE NIC. SLETHEI, SIRI TVEDT, EIVIND SLETTEN, MARION TVETENE, HENNING SOLAND, JOSTEIN TØNNESEN, HARALD SOLEM, ARVID UELAND, ERLING SOLHEIM, PER JARLE UHLVING, ANNE HYLLAND OG SVERRE STANG, MONA ULLENÆS, KJELL STANGELAND, ANNA LOTTE URDAL, GRETE STANGELAND, HARVIG URSIN-SMITH, KIRSTEN OG KJELL STANGELAND, RUNE VAREBERG, ELI OG TERJE STANGELAND, TURID OG EYVINN VATNE, HELGE STAVANGER BISKOP, VEEN, TONE OG TOR DAGFINN STAVANGER KATEDRALSKOLE, BIBLIOTEKET V/ VESTBØ, JORUNN STRAND RAGNHILD YTTERHUS VIHOVDE, KARL STAVANGER KLIMA AS, V/ ØYSTEIN FRAFJORD VIK, INGER-SIGRUN SLAGSTAD STAVANGER MUSEUM, VINJE, INGEBORG STAVNEM, THERESA LOIS VÅLAND SKOLE, STEEN , PER ØYVIND WALDELAND, KARINA STEENSLAND, INGE WALDOW, ROLF A. STEFFENSEN, GISLE WALVIK, KÅRE R. STENSLAND, JANNE WATHNE, EGIL STEPHANSEN, ELISABET OG HENNING M. WATHNE, KURT JAN STRAND, LONE CECILIE WATHNE, NINA STUEFLATEN, SVEIN ROAR WAULA, JØRG ERIK SUND, KARI T.V. OG LARS WEEN, MARIT MØRCH OG HALLVARD SUNDBY, LIV FRØYDIS WEEN, ÅSE OG LEIF SUNDE, KJELL WELTZIEN, KARINA SUNDLI, ELISABETH WENDT , FREDRIK SUNNANÅ, SIGMUND WERNER, SIGRID C. SUSORT, HOLGER WERSLAND, BJARNE SVANES, TONE WESSEL HOLST, WILHELM OG RANDI SVANTESON, FRANK GUNNAR WIDDING, MIRA ANNA DOROTHEA SVANTESON, SOLVEIG OG THOMAS WIGEN, HELGA MARIE SVÆREN, SVEINUNG M WIGESTRAND, ØYVIND SÆTRE , THOR SIGVE WIIG, MARIT SØNDENÅ, BJØRN WIIG, HELGE EMIL SØNDENÅ, ODD OG ANNE WOHL, HANNE SØNNELAND, JORUNN WOLD, ELI OG HENRIK SØRENSEN, ELISABETH B. WÆHLER, JANE NESS OG TORSTEIN SØRENSEN, INGE MARIE YTTRI, HÅKON SØRÅS, HELGE ØGREID, ODD SØRAAS, BJØRN ØRN, PER SØYLAND, KARL-JAN ØSTBØ, ROLF TAN, BRITH ØSTEBØ, SYNNØVE TESDAL, ELSE MARIE ØSTERHAUG, REIDAR SCOTT THENGS, ESTHER ØSTREM, TERJE MAGNE THOMSEN, KARI ØVERLAND , SIGRUN THOMSEN, HANNE ØVERNES VADLA, ANNE-LISE THORBJØRNSEN, PER A ØVREGAARD, HENRIK THORSEN, JOHANNES ØXNEVAD, ANNE THORSEN, MARIT ØXNEVAD, CHRISTIAN N. THORSEN, VENKE HELENE ØYE, STIG TITLESTAD, TORGRIM AADNESEN, BJARNE TJØNNELAND, KÅRE A. AAGESEN, UNA MARLENE HAUGSGJERD TJØSTHEIM, ELIN AANENSEN, MARIT OG ARNE TOLLEFSEN, TONE AAREK, LILLIAN OG HANS EIRIK TORGRIMSEN, BERIT AARESKJOLD, OTTO TORKELSEN, PER INGE AASE, GUNNAR TORKILDSEN, HELENE M AASE, EIRIK TORKILDSEN, JAN FRODE AASLAND, JOHN A TORPE, SIGGEIR - 47 -

«Kjære Stavanger»

Mange av Stavangerens lesere hadde stor glede av å bli delaktige i noen av pensjonert høyskolelektor, Hans Jakob Andreassens, barndomsminner fra Stavanger på slutten av 1930-tallet til hans opplevelse av panikkdagene i byen i april 1940. Artikkelserien stod i tidsskriftet vårt fra nr. 2/2006 til nr. 2/2008. Andreassens far, som var fra Egersund, hadde vært ansatt ved Porsgrunn postkontor fra 1918. I 1938 søkte han seg over til postvesenet i Stavanger, og familien ble leieboere i Sverresgt. 3 på Våland. Det var imidlertid ikke så helt enkelt å skifte miljø for en «fremmedspråklig» guttunge på 10 år som var kommet flyttende til «storbyen» her vest fra en liten by på Østlandet. Et utfyllende manus med Hans Jakob Andreassens kostelige, nostalgistiske betraktninger om Stavanger og stavangerne, vil til høsten komme ut som bok på Commentum forlag, Sandnes, med ovennevnte tittel og anbefales på det beste ! Reidar Frafjord Returadresse: Byhistorisk Forenig, Postboks 351, 4001 Stavanger

Styret i Byhistorisk Forening 2010

Hans Eyvind Næss Kirsti Lærdal Eiganesvn. 56, 4009 Stavanger Abelstrappa 10, 4012 Stavanger Tlf. p. 51 52 91 34 Tlf. p. 93 44 02 04 mail: [email protected] mail: [email protected]

Harald Sig. Pedersen Frederik Hansen Grytingskroken 4, 4041 Hafrsfjord Bjørnøygata 11, 4009 Stavanger Tlf. p. 51 55 64 99, mail: [email protected] Tlf. p. 51 52 63 82 mail: [email protected] Elsa Grimnes Torfæusgt. 56, 4009 Stavanger Odd Øgreid Tlf. p 51 52 02 29, mail: [email protected] Larsokveien 27, 4046 Hafrsfjord Tlf. p. 51 59 08 02 Petter Løhre mail: [email protected] Blomsterveien 1, 4022 Stavanger Tlf. p 97 00 31 27 Bente Madsen Bærheim mail: [email protected] Badehusgata 43, 4014 Stavanger Tlf. p. 97 17 67 10 Bodil Wold Johnsen mail: [email protected] Leiv Eriksonsgt. 52, 4009 Stavanger Tlf. p. 51 53 15 82 mail: [email protected]

Hva har stått i Stavangeren? Redaksjonen har utarbeidet en forfatter- og emneoversikt fra starten i 1991. Denne oversikten kan du finne på websidene våre: www.byhistoriskforening.org