Sivilisasjonen I Ødemarken. Om Stina Aronsons Kritiske Dialog Med Den
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Samlaren Tidskrift för forskning om svensk och annan nordisk litteratur Årgång 141 2020 I distribution: Eddy.se Svenska Litteratursällskapet REDAKTIONSKOMMITTÉ: Berkeley: Linda H. Rugg Berlin: Stefanie von Schnurbein Göteborg: Åsa Arping Köpenhamn: Johnny Kondrup Lund: Erik Hedling München: Joachim Schiedermair Oslo: Elisabeth Oxfeldt Stockholm: Anna Cullhed, Thomas Götselius Tartu: Daniel Sävborg Uppsala: Torsten Pettersson, Johan Svedjedal Zürich: Klaus Müller-Wille Åbo: Claes Ahlund Redaktörer: Niclas Johansson (uppsatser) och Karl Berglund (recensioner) Biträdande redaktör: Magnus Jansson Inlagans typografi: Anders Svedin Utgiven med stöd av Vetenskapsrådet Bidrag till Samlaren insändes digitalt i ordbehandlingsprogrammet Word till [email protected]. Konsultera skribentinstruktionerna på sällskapets hemsida innan du skickar in. Sista inläm- ningsdatum för uppsatser till nästa årgång av Samlaren är 15 juni 2021 och för recensioner 1 sep- tember 2021. Samlaren publiceras även digitalt, varför den som sänder in material till Samlaren därmed anses medge digital publicering. Den digitala utgåvan nås på: http://www.svelitt.se/ samlaren/index.html. Sällskapet avser att kontinuerligt tillgängliggöra även äldre årgångar av tidskriften. Svenska Litteratursällskapet tackar de personer som under det senaste året ställt sig till för- fogande som bedömare av inkomna manuskript. Svenska Litteratursällskapet PG: 5367–8. Svenska Litteratursällskapets hemsida kan nås via adressen www.svelitt.se. isbn 978–91–87666–40–7 issn 0348–6133 Printed in Lithuania by Balto print, Vilnius 2021 Sivilisasjonen i ødemarken Om Stina Aronsons kritiske dialog med den litterære sanatoriumstradisjonen i Sång till Polstjärnan (1948) Av BEATRICE M. G. REED Stina Aronson (1892–1956) er mest kjent for romanen Hitom himlen (1946). Med dette formfornyende verket, som kom ut 25 år og et titalls utgivelser etter debuten i 1921, introduserte Aronson «den obesegrade polstjärnans land» i sitt forfatterskap. Dette miljøet kom til å prege resten av hennes litterære produksjon.1 Inspirasjonen hadde hun imidlertid tilegnet seg langt tidligere. Som nygift legehustru flyttet Stina Aronson med sin mann Anders Aronson til Sandträsk sanatorium, fire mil nordvest for Boden, langs malmbanan i 1919.2 De syv årene hun tilbrakte ved dette lille sanato- riet som senere skulle bli «Norrbottens läns tuberkulossjukhus», ble avgjørende for hennes litterære produksjon og ettermæle. Ikke bare debuterte hun og etablerte seg som forfatter mens hun levde her. Det er inntrykkene fra tiden i Norrbotten som skulle bli den viktigste inspirasjonskilden for de sene verkene som gjorde henne til en kriti- kerrost og respektert litterær personlighet i den svenske offentligheten. Selv om enkelte av Aronsons tidligere verk har blitt viet oppmerksomhet blant for- skere i løpet av de siste tiårene,3 betraktes denne siste, nordlig forankrede fasen av for- fatterskapet gjennomgående som et høydepunkt i Aronsons produksjon.4 Det er der- for oppsiktsvekkende at verkene som Aronson skrev etter Hitom himlen har forblitt tilnærmet uutforsket av litteraturforskere. Særlig bemerkelsesverdig er det at novelle- samlingen Sång till polstjärnan (1948) ikke har vakt større interesse. Flere av Aronsons kritikere vurderte dette verket høyere enn gjennombruddsromanen.5 Novelleforma- tet ga henne anledning til å rendyrke skildringen av små og tilsynelatende hendelses- løse øyeblikk i et knippe liv preget av helt andre forhold enn dem som kjennetegnet den moderne tilværelsen i storbyene lengre sør. Aftonbladets Ragnar Bengtsson opp- summerer den sivilisasjonskritiske tendensen som dette miljøet åpnet for med tidsty- pisk retorikk: De åtta berättelserna om individer som från vår synpunkt sett är obildade, primitiva eller ohyfsade ger en hälsosam erinran om det berättigade i den gamla meningen att inte döma. Det finns andra värdesätt än våra, det finns också en inre kultur i det primitiva, andliga Samlaren, årg. 141, 2020, s. 5–35 6 · Beatrice M. G. Reed kvaliteter som inte är avhängiga av civilisationsprodukter eller teknikens utveckling eller ens bokläsningens konst. Stina Aronson ger ofta läsaren en hisnande visshet om att hela primitivitetsbegreppet står på huvudet. Att hon själv lärt sig känna och reagera med fol- ket norr om polarcirkeln är inte så märkligt som att hon på ett oförklarligt sätt överför på läsaren samma sakliga och självklara förståelse.6 At fem av de åtte novellene som utgjør Sång till polstjänen, er lagt til et «ödemarkssana- torium», gjør det relevant å knytte den kulturkritiske brodden som Bengtsson iden- tifiserer i Aronsons noveller, tilsanatoriet som sivilisasjonskritiske topos under første halvdel av 1900-tallet. I denne artikkelen nærmer jeg meg Aronsons noveller via nett- opp dette toposet som et sted der grensen mellom naturen og sivilisasjonen aktualiseres. Ved å lese to av disse tekstene i lys av en større sivilisasjonskritisk tradisjon søker jeg å vise at Aronson forholdt seg aktivt, men kritisk til sentrale ideologiske og estetiske ten- denser i sin samtid som ikke er blitt berørt av tidligere forskere. Gjennom analyser av novellene «Den röda gåvan» og «Naken kväll», argumenterer artikkelen for at den litterære sanatoriumstradisjonen og dens berøringspunkter med 1930-tallets primiti- visme og 1940-tallets eksistensialisme, utgjør en særlig viktig kontekst for Aronsons si- vilisasjonskritikk. Begge novellene kretser rundt unge mennesker fra Norrbotten. Én av dem er samisk, den andre snakker finsk, og som tuberkuløse sanatoriumspasienter omgitt av fremmede, blir de begge konfrontert med sin egen dødelige kropp og de an- dres blikk på den. Med utgangspunkt i novellenes plassering i et nordlig naturlandskap fjernt fra de urbane sentra i sør, søker jeg å belyse hvordan Aronson beriker den litte- rære sanatoriumstradisjonen ved å introdusere et alternativt geografisk miljø der både kulturell tilhørighet, klasse og kjønnsidentitet aktualiseres på nye måter.7 Aronsons kritiske bidrag blir særlig tydelig dersom man sammenligner hennes no- veller med andre kjente sanatoriumstekster fra første halvdel av 1900-tallet. Det mest kjente verket i denne tradisjonen er utvilsomt Thomas Manns store idéromanDer Zauberberg (1924). Det eksisterer imidlertid også en nordisk sanatoriumstradisjon. Eksistensielle dimensjoner ved sykdomstilværelsen kan skimtes i flere dikt av for ek- sempel Olav Nygard, Harriet Löwenhjelm og Edith Södergran.8 I prosaverk beskrives sanatoretilværelsen ofte mer eksplisitt. Dette er tilfellet i romaner som Bertha Holsts Henriks Søster Mariotta (1919), Knut Hamsuns Siste kapittel (1923), Kristmann Guð- mundssons Armann og Vildis (1928), Sven Stolpes I dödens väntrum (1930), Sigrid Boos Du herlige liv! (1933) og Sven O. Bergkvists Vandring till Ljusbacken (1950). Også Aronsons sanatorienoveller kan plasseres i denne kategorien av eksplisitte sanatori- umsskildringer, selv om det dreier seg om kortere tekster. Mens Der Zauberberg har en særegen posisjon som normdannende litterær sana- toriumsskildring, er Stolpes og Hamsuns romaner blant de mest kjente skandinaviske verkene innenfor denne tradisjonen.9 Hamsuns Siste kapittel er interessant også fordi Samlaren, årg. 141, 2020, s. 5–35 Sivilisasjonen i ødemarken · 7 romanen kom ut før Der Zauberberg og derfor ikke er påvirket av Manns tradisjons- dannende verk, og fordi den er så tidlig ute med å skildre et sanatorium i nordisk måle- stokk, beliggende i et nordlig naturlandskap. Disse tre romanene beskriver alle private sanatorier, bebodd av en økonomisk og sosiokulturelt privilegert gruppe mennesker. Et annet fellestrekk er at de alle, til tross for store stilistiske forskjeller, kan betraktes som en type idéromaner, der primitivistisk-vitalistiske ideer om natur, kropp samt liv og død aktualiseres på ulike vis. Som jeg søker å vise i denne artikkelen danner disse trekkene et sett med forutsetninger som Aronson forholder seg til i sine sanatorium- stekster. I det følgende skal jeg derfor nærme meg Aronsons tekster ved å lese dem pri- mært i lys av Manns, Hamsuns og Stolpes romaner. På «dödens väntrum» i Norrbotten – Aronson og sanatoriumstradisjonen Selv om denne artikkelen i hovedsak er orientert mot Aronsons litterære kontekst, er det ingen tvil om at hennes liv har en avgjørende rolle i sanatoriumstekstenes tilblivel- seshistorie. Ekteparet Aronson levde tilsammen 16 år i Norrland. Etter årene på Sand- träsk flyttet de til sanatoriet Hällnäs i Västerbotten, og så videre til Solliden, Jämtlands länssanatorium i Östersund.10 Stina Aronson fikk altså etter hvert omfattende og de- taljert innsikt i sanatorielivet i Norrland. Av novellene er det imidlertid klart at det er Sandträsk i Norrbotten som utgjør det viktigste forelegget. I novellen «Och broder- skap» fra Sanningslandet (1952) oppgis «obygdssanatoriet» å ligge «tätt under po- larcirkeln», ved en sjø.11 Om vinteren utgjør det islagte «träsket» en farbar vei til togstasjonen på den andre siden. Om sommeren ror man pasientene over fra jernba- nen. Beskrivelsene stemmer godt overens med Eyvind Johnsons avsnitt om Sandträsk i Vinterresa i Norrbotten (1955), der forfatteren deler minner fra sin oppvekst mens han reiser oppover Malmbanan fra Luleå til Kiruna: «Jag minns barrdoften i den solvarma skogen, myggen i sankmarker och buskskog och bilden av någon som kom roende från sanatoriet på andra sidan sjön […] Jag minns familj efter familj där någon ‘hade bli- vit sängliggandes’ eller ‘ännu gick uppe’, men väntade att det skulle bli plats på Sand- träsk».12 Johnsons korte beskrivelse er