Samtiden Materie 1 2003 22.02.06 07:51 Side 3

Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 3

samtideninnhold [1–2003]

04 Invitasjon til essaykonkurranse om monarki og republikk • LEDER AV KNUT OLAV ÅMÅS

Norsk politikk 06 Inga Marte Thorkildsen: en ekte intimitetstyrann • ASLAK NORE 16 Da Kjell Magne Bondevik ble merkevare • ERLING DOKK HOLM 25 Det sosialliberale alternativ • THOMAS HORNBURG M.FL.

Internasjonal politikk 36 Hvorfor ikke styrte Saddam? • HAWDAM SALIH JAF OG INGER ØSTENSTAD 50 Ich bin ein Amerikaner • HERMAN WILLIS 60 Å mene det vi sier. Om de intellektuelles ansvar • TORIL MOI

Porno 76 Ikke noe fucking teselskap – men noen har det fett • SHARON MITCHELL,NINA HARTLEY OG CANDIDA ROYALLE I SAMTALE MED KJETIL ROLNESS 90 Pornoen etter pornografenes seier • BOKESSAY AV LIV BERIT TESSEM OG KJETIL WIEDSWANG

Teater og litteratur 101 Jon Fosse på europeiske scener • THERESE BJØRNEBOE 116 Forfatterens død er biografens brød • INGUNN ØKLAND 124 Ingen lesning er den endelige • JAN ERIK VOLD

Andre saker 128 Mediekritikk er medienes ansvar • ARNE RUTH I SAMTALE MED KNUT OLAV ÅMÅS 142 Maktens disposisjoner • BOKESSAY AV KRISTIN ASDAL

154 Om fotografen 155 Om forfatterne

Debatt på www.samtiden.no Les all debatt rundt Samtiden og oppfølging i andre medier. Blant annet:

• Intet nytt fra Vestfronten? • ARILD LINNEBERG • Er du med oss eller med dem? • AAGE BORCHGREVINK • Fremskutt forsvar av Norge? • ARILD LINNEBERG • Miljøet, demokratiet og forakten for «folk flest» • INGERID S. STRAUME Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 4

leder Invitasjon til essaykonkurranse om monarki og republikk

ymboler har makt over tenkningen. som ingen annen institusjon ville ha greidd. Skal vi avskaffe monarkiet og erstatte Kongedømmet er blitt et «offentlig dokudrama det med demokratiske symboler som er i realtid», slik kulturredaktør Henrik Berggren Smer i takt med vår tid? i Dagens Nyheter nylig skrev. Flomlyset har Slik skrev den svenske avisen Aftonbladet fratatt kongedømmet en form for magi. etter kong Carl Gustafs juletale for noen Samtidig er de kongelige blitt landets super- måneder siden. Til våren skal både den sven- kjendiser og de mest kjente nordmenn i utlan- ske Riksdagen og det norske Stortinget disku- det. Har monarkiet i denne utviklingen mistet tere monarkiets fremtid. Det er varslet mer respekten det er avhengig av? Splitter konge- reelle diskusjoner enn tidligere. Men er tiden dømmet i dag mer enn det samler? Er det en virkelig inne for en grunnleggende debatt? statsform foran undergangen? I Norge har folks tilslutning til monarkiet som statsform de siste par årene svingt kraf- onarkiet er et nasjonalt symbol. tig, og generelt gått ned. Vellykkede bryllups- Men for hva? Vi trenger ikke et seremonier har to ganger befestet alliansen arvekongedømme for å få utført mellom «folkemonarkiet» og «folkekirken». Mmonarkiets representative oppgaver i dag. Er monarkiet likevel en skjør institusjon? Enhver stilling som hviler på nedarvede ret- Slik kan vi spørre i 2003. Om to år, i 2005, tigheter, må tvert imot regnes som en anakro- skal det feires jubileum for Norges 100 år som nisme i demokratiske samfunn, skriver Trond eget monarki. Om drøyt et tiår, i 2014, skal det Nordby, professor i statsvitenskap. Knapt noe markeres 200-årsjubileum for Grunnloven. er tilbake av de religiøse og politiske funksjo- Hva slags prinsipper bør Norge bli styrt etter nene. Alle oppgaver kan deles mellom stats- da – hvilken statsform bør landet ha? Er ministeren, stortingspresidenten og en avset- det mulig å styrke den folkelige deltakelsen telig president, argumenterer han. Så hvorfor og innflytelsen på ledelsen av landet i skal de gå i arv innen restene etter en autori- årene fremover: demokratisere Norge? Hva tær styreform? Må ikke et statsoverhode må i så fall til? kunne stilles til ansvar? Nordby påpeker at De fleste ansatser til ordskifte om monarki den personlige kongemakten ikke har eksis- og republikk i Norge de siste årene har raskt tert i Norge siden 7. juni 1905. Med unntak av blitt til forutsigbare meningsutvekslinger om arveretten har styreformen i realiteten vært hva slags faktisk innsats de kongelige som en maskert republikk. Skal vi nå ta bort enkleltpersoner gjør i dag. Skal vi først se på monarkens maske? spør han. menneskene det gjelder, slår det oss snart Temaet har opptatt flere. I en bok som hvor tilpasningsdyktig det norske monarkiet kommer ut i vår — Den forkledde republikk. har vært det siste hundreåret – vi har fått et Regimer mot undergangen — reiser Carl-Erik moderne, folkelig monarki. Men kan det være Grimstad en ny problemstilling. Kanskje ram- så folkelig og fremdeles være et kongedøm- mes monarkiet i dag av den samme svekkede me? Monarkiet har hittil overlevd et offentlig autoriteten som generelt har angrepet våre flomlys fra den kulørte dags- og ukepressen tunge, nasjonale symbolbærende institusjoner Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 5

samtiden 1 2003 5

som forsvaret, idrettsbevegelsen og kirken? innen en presidentstyrt føderasjon, om Norge Og hva skjer egentlig med nasjonal symbolikk skulle gå inn i EU? Er 2005 et passende år for i en verdensdel der det rådende pol- å holde en folkeavstemning om statsformen? itiske prosjektet er overnasjonalitet? Eller 2014? Skal kong Harald V være Norges Den svenske forfatteren Henning Mankell siste konge? Hvem og hva skal komme i ste- skrev nylig i Dagbladet om «Det døende det? En ikke-kristen president, kanskje med monarkiet». Han mener: «Monarkiene kom- innvandrerbakgrunn? slik Trond Nordby mer til å dø. Innen ti eller tjue år tror jeg foreslår? Utpekt av Stortinget eller valgt? avviklingen har begynt også her i Norden.» I Mange spørsmål ligger under når Samtiden nå Riksdagen er det nå flere folkevalgte som er utlyser en åpen essaykonkurranse. for republikk enn monarki. Vi vet ikke hvor- Vi ønsker deltakere fra flest mulig miljøer– dan det forholder seg i Stortinget. forfattere, forskere, studenter, folk i kulturliv og medier, fagbevegelse, politikk, folk i offent- eltakerne i Samtidens essaykon- lig forvaltning og i det private næringsliv. kurranse inviteres til å ta spørsmå- Konkurransen er åpen. Skriv hva du vil, men let om monarki og republikk som skriv klart, engasjerende, diskuterende. Skriv Dutgangspunkt for det de skriver. Ut fra dette med en stemme og en personlig holdning. kan man så resonnere omkring mulighetene Og skriv for en større for å styrke demokratiet folks deltakelse og allmennhet. Å skrive er en innflytelse i Norge: Er monarkiet en egnet politisk handling. statsform i dagens samfunn? Hva er eventuelt det beste alternativet? I lys av fremveksten av en europeisk føderasjon kan vi spørre: Knut Olav Åmås Hvordan vil det norske monarkiet stå seg Redaktør

Fakta om Samtidens essaykonkurranse om monarki og republikk

Tidsskriftet Samtiden inviterer alle skriveføre til åpen essaykonkurranse. Vi er interessert i å belyse den politiske utviklingen i Norge fremover:

• Skal Norge være monarki eller republikk i fremtiden? • Hva slags konsekvenser bør den politiske utviklingen i Europa og verden få for styringen av Norge?

Innlevering senest: 1. august 2003 kl. 15. Lengde: 20—40 000 tegn inkl. mellomrom

Jury: Samtidens redaktør og redaksjonsråd er jury for konkurransen: Knut Olav Åmås (leder), Kjartan Fløgstad, Kristin Gjesdal, Anne-Britt Gran, Marianne Gullestad, Nazneen Khan, Henrik H. Langeland, Ola Mestad, Toril Moi, Erling Sandmo og Øystein Ustvedt.

Premier: 1. premie: kr. 40 000 2. og 3. premie: kr. 20 000 4. og 5. premie: kr. 10 000

• De fem vinneressayene blir trykt i Samtiden 1/2004 og utgitt som særtrykk. • Konkurransen finansieres av Norge 2005 og Samtiden. • Spørsmål? Skriv til Knut Olav Åmås, [email protected]. Ferdige artikler må være sendt til samme e-postadresse innen fristen. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 6

Aslak Nore

Inga Marte Thorkildsen: en ekte intimitetstyrann

Inga Marte Thorkildsen fra SV er den fremste representanten for den nye generasjonen politikere. I løpet av halvannet år på Stortinget har hun som få andre greidd å sette dagsorden. Det er ikke bare hennes friske stil, ukonvensjonelle utspill og enorme medietekke som skiller henne fra etablerte politikere. Thorkildsen gir også begrepet om politikkens intimitetstyranni nytt innhold.

Når offentligheten reduseres til et spørsmål om følelsesmessig nærhet og tragiske enkeltskjebner, blir politikken skadelidende. Med sin nye intimretorikk representerer Inga Marte Thorkildsens en alvorlig fare for opplyst samfunnsdebatt.

Inga Marte Thorkildsen. Kvinnenes Robin Hood ske TV-seere vitne til et interessant møte. På og Norges Lara Croft i en og samme person. den ene siden en selvtilfreds Carl I. Hagen Likevel med en viktig forskjell. Hun er ekte. med opinionen i ryggen. På den andre siden (DAGBLADETS MAGASINET) norsk politikks store stjerneskudd det siste året, Inga Marte Thorkildsen. TV-seerne kan Høsten 2002, i det populære prateprogram- vanskelig ha unngått å se forskjellen på de to met Først & Sist med Fredrik Skavlan, var nor- rikspolitikernes opptreden. I motsetning til i Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 7

samtiden 1 2003 7

politiske debatter, virket Carl I. Hagen både Mühleisen ved Senter for kvinne- og kjønns- opphøyd og stivbeint i den uformelle atmo- forskning på Universitetet i Oslo. Opp- sfæren. Inga Marte Thorkildsen, krass, freidig hevelsen av skillet mellom privat og politisk og rask i replikken, fant seg derimot umiddel- sfære var et av den radikale kvinnebeve- bart til rette i talkshow-formatet. Ved en gelsens mest sentrale krav. Skillet hadde anledning spurte Skavlan: sterkt bidratt til å reprodusere kvinneundertrykkende dypstrukturer, hevdet den radikale – Har han [Hagen] noen sider som overrasker kvinnebevegelsen, med rette. I boken deg? Sosialisme på norsk fra 1981 oppsummerer – Jeg har jo hørt at han og kona er veldige søte kvinnepolitisk sekretær i SV, Kirsten Rytter, og romantiske sammen, og det overrasker meg. dette på følgende måte:

Hvorfor overrasket dette Inga Marte Det vi kaller å politisere det private har dreid seg Thorkildsen? Mitt tema her er intimitet i poli- om å forsøke å knytte sammen de konfliktene vi tikken og hvilke utslag det kan ha. Kan selv står oppe i daglig, med de som vanligvis Thorkildsens forundring over ekteparet oppfattes som det politiske. Det er det som gjør Hagens private lidenskap fortelle oss noe om at våre kampformer har variert fra kampen om dette? Er Inga Marte Thorkildsen og Carl I. oppvasken til kampen om arbeidsmarkedet, og Hagens helt forskjellige utøvelse av politiker- som gjør at vi har stilt krav som varierer fra ret- rollen i NRKs fredagsunderholdning et egnet ten til orgasme til retten til arbeid og seks utgangspunkt for en analyse av intimiserende timers arbeidsdag for alle. tendenser i norsk politikk? Inga Marte Thorkildsen gjentok flere gang- Den prinsipielle og realpolitiske gevinsten av er at hennes engasjement går over i raseri,«og kvinnebevegelsen på 1970-tallet kan vanske- det er jeg jaggu meg glad for!». Carl I Hagen lig overvurderes. Ved å operere med et vidt på sin side, nøyde seg med å kjølig understre- begrep om makt, kunne man kartlegge og ke sin rolle som politiker. avsløre den patriarkalske samfunnsforma- Intimisering av politikken handler mest av sjonen på en helt annen måte enn tidligere. alt om å være menneske og ikke politiker. Jeg Gjennom å rokke ved etablerte sannheter om tegner først et bilde av hvordan mennesket både kjernefamilien og kvinners seksualitet, Inga Marte Thorkildsen formes. Og hvilke og bruke det i politisk kamp, kunne utslag hennes politiske praksis gir, bygget man utfordre det samme patriarkatet. som den er, på nærhet, følelser og glødende Kvinnebevegelsen gjorde nettopp det. engasjement. Kvinnekampen hadde sterk vind i seilene på 1970-tallet. Tusenvis av norske kvinner tok Inga Marte Thorkildsen spranget fra kjøkkenbenken og ut i arbeidsli- og feminismen vet i løpet av disse årene. Det feministiske tidsskriftet Sirene solgte 25 000 eksemplarer. Politiser det private! ropte Inga Marte Kronen på verket for kvinnebevegelsen var Thorkildsens mor, feministen Lindis loven om rett til selvbestemt abort som ble inn- Thorkildsen, fra barrikadene noen tiår tilba- ført i 1978. Åttitallet skulle imidlertid innvars- ke. «Feminismen på begynnelsen av 70-tallet le en ny tid for kvinnebevegelsen. RadiOrakel var en forførende miks av sex, politikk og ble riktignok verdens første kvinneradio da kunst. Det var feminismen som radikalt den kom på lufta i 1982. Kampen mot salg av krevde kvinners rettigheter i politikk, yrkesliv kvinnekroppen gjennom de såkalte horekun- og seksualitet», oppsummerer Wenche de-aksjonene kom også til å stå sentralt i den Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 8

8 samtiden 1 2003

radikale delen av kvinnebevegelsen. Redaktørene av den svenske boken Fittstim Til tross for dette: 1980-tallet var de statli- sier det rett ut:«Vi er pene, tøffe, smarte, mor- ge dereguleringene og den økonomiske libe- somme og fremfor alt er vi feminister.» raliseringens tiår. Den kollektive mobilise- Feminisme blir mote igjen. ringsformen som blant annet kvinnebeve- Men frontene er annerledes enn før. På den gelsen var så avhengig av, ble svekket. En ene siden står nyfeministene som blander kvin- individuell og hedonistisk motreaksjon til nebevegelsens tradisjonelle budskap med indi- 1970-tallet ble tydelig. Et nytt og gjennom- vidualisme og frihet, på den andre den mer kommersialisert skjønnhetsideal vokste frem. puritanske kvinnefronten. Inga Marte Thorkildsen har et bein i hver leir. Som få En ny feminisme andre manifesterer hun 1990-tallsfeminismens tvetydighet. Barberte legger og kamp mot kom- I kjølvannet av denne utviklingen, rundt mersielle skjønnhetsidealer, hånd i hånd. For 1990, var man vitne til et nytt fremstøt fra henne blir retten til å gå i miniskjørt like selv- reklamebransjen. Overalt i landet kunne man sagt som retten til likelønn. Dette er avgjø- observere noen av verdens vakreste kvinner rende for å forstå Inga Marte Thorkildsen. lett antrukket i undertøy fra Hennes & Hennes gjeld til kvinnebevegelsen kan ikke Mauritz. Cindy Crawford, Pamela Anderson, undervurderes. Den må suppleres, først med et Anna Nicole Smith. Riksmediene kunne rap- kort blikk på Inga Marte Thorkildsens moder- portere om bilister som kjørte av veien, og parti, og dets nære historie. Kvinnefronten annonserte kamp mot det kommersielle skjønnhetsidealet. Den pur- Det Snille Partiet unge Inga Marte Thorkildsen fra Stokke, et tettsted i Vestfold, kan ikke ha unngått synet Inga Marte Thorkildsen er et ektefødt barn av av de veldreide skjønnhetene der de prydet Sosialistisk Venstreparti, et parti som i stor kjøpesenterfasaden og veikanten mellom grad har spilt på de mulighetene som ligger i hjembygda og Sjøormen Disco.Tvert imot: Er intimiserende retorikk. Flere partier har gjort det bildet av Pamela på alle fire som vekker det samme. Når SV likevel kjennetegnes så Inga Marte Thorkildsens engasjement? tydelig av dette, er det fordi det går en klar his- Hun gjør seg tidlig bemerket. En 17. maita- torisk linje fra Hanna Kvanmo via Erik le ender nesten i skandale. Inga Marte tar opp Solheim til Kristin Halvorsen og fram til Inga politiske spørsmål på selve nasjonaldagen! Marte Thorkildsen i måten å argumentere på. Hun vil være best i alt, og er det. Ungdomstid Det Snille Partiet SV utgjør derfor en viktig i indre Vestfold. Fotball, gutter og diskotek. 16 ramme for å forstå hennes virksomhet. år gammel melder hun seg inn i Sosialistisk Før valget i 1985 møttes daværende partile- Ungdom. Hun er kvikk og veltalende, frekk og der Kvanmo og Høyres Kaci Kullmann Five til intelligent. Inga Marte Thorkildsen står på debatt om helsepolitikk. Kullmann Five la barrikadene, mot skjønnhetstyranniet, hytte- frem prov på forbedringer i Helse-Norge. eiere og det voksende nazimiljøet i Vestfold. Kvanmo svarte, på en harmdirrende og inn- Etter en glimrende artium i 1995 går turen til trengende måte, om et personlig besøk på et hovedstaden. I 1996 velges den unge vestfol- pleiehjem, og hennes erfaringer med de ned- dingen inn i sentralstyret til Sosialistisk verdigende forholdene som hersket der. Ungdom. Men på samme tid skjer det en SVs endelige gjennombrudd i norsk poli- avgjørende dreining i kvinnekampen. En tikk uttrykker samme tendens. I 1989 ble par- ny generasjon feminister, i sjokkrød leppestift tilederen Erik Solheim grillet av NRKs Tom og stilletthæler, feier inn på arenaen. Berntzen og Bjørn Hansen i partilederutspør- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 9

samtiden 1 2003 9

ringen før stortingsvalget. Solheim ble stadig politiker. Han vedgikk sine svakheter og frem- avbrutt og fratatt muligheten til å føre hele sto som noe så sjeldent som sympatisk, over- resonnementer. Ved flere anledninger måtte kjørt av «TV-bøllene» fra NRK, for å sitere han rett og slett vedgå at dette hadde han ikke Dagbladet. Men mest av alt fremsto Solheim kjennskap til, eller at partiprogrammet hadde som ekte, i kraft av å legge vekt på de nære sine svakheter. Ved programmets slutt var det ting, og som et alminnelig menneske, av kjøtt unison enighet om Solheim hadde kommet og blod, med styrker og svakheter. I sin svært dårlig fra det. I sine memoarer skriver han: selvutleverende memoarbok Nærmere, spiss- «Jeg kommer ut som en oppvridd vaskeklut». formulerer han tendensen. Vi får vite at Men det var Erik Solheim som tok siste Solheim overlagt eksponerte familie og barn stikk. Telefonstorm til NRK. Seeropprør. for mediene for å fremstå som et ekte men- Hvordan kunne noen behandle et så sympa- neske. «Sjølsagt lå det under en kynisk tisk menneske på en slik måte? «For Solheim betraktning om at det gjør godt inntrykk å stå verka spelet overmåte godt, SV gjekk fram, fram med barn», forteller han.

En del av de gamle traverne har en tone, et språk og en omgangsform som vi ikke aksepterer (...)

Vi er jo med i olajakkeligaen. INGA MARTE THORKILDSEN

partiprogrammet forsvann og det norske Dagens SV-leder, Kristin Halvorsen, ansku- offentlege rom vart endra for godt», skriver eliggjør samme tendens, om enn i en annen Jon Hustad om dette i Klassekampen. Hva var form. I partilederdebatten høsten 2001 virket det Solheim lyktes med? Halvorsen sliten og medtatt. De fleste kom- Sentimentalisering av det offentlige rom- mentatorer var enige om at denne siste opp- met, skriver filosofen Jon Hellesnes, «inneber treden var hennes svakeste i en ellers svært at ein gir opp ideen om at det finst avgrensa vellykket valgkamp fra SV. «Men gi meg to ressursar, objektiv sakstvang og praktisk nød- netter med god søvn og et par timer sammen vendige prioriteringar. I staden gjeld det å vise med unga mine, så er jeg klar til å stå på godvilje, sans for mjuke verdiar og evne til å igjen», var Halvorsens budskap til TV-seerne. engasjere seg kjenslemessig.» Sammen- Folk kjøpte dette, de krediterte Halvorsen, for hengen mellom intimitet og autentisitet er å være en god mor, for å være ærlig og åpen, komplekst, men avgjørende for å forstå «inti- for å være «ekte». I likhet med Solheim tolv år mitetstyranniet»s fremvekst. Skillet mellom før ble svakheten som offentlig politiker kom- det offentlige og det private forvitrer, privat- pensert ved at TV-seerne bedømte henne ut sfærens følelseslogikk trenger inn i den fra kriterier som vanligvis hadde vært forbe- offentlige sfære. Hvorfor? Fordi det hevder å holdt privatlivet. Kristin Halvorsen var en god representere noe ekte, i motsetning det kalde, politiker fordi hun fremsto som et godt men- upersonlige og formelle som preger den neske. SV ble Det Snille Partiet i kraft av å la offentlige sfære. privatlivets logikk gjennomtrenge den offent- Solheim skjønte dette. Han var «seg selv», lige politiske sfære. mennesket Erik Solheim, mer enn offentlig Inga Marte Thorkildsen tråkker altså i opp- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 10

10 samtiden 1 2003

gåtte spor. SV utgjør nok en ramme for å for- Olajakkeligaen blir mer enn vennskap. For av stå hennes politiske virksomhet. Men eksem- Olajakkeligaens utspill lukter det ungdomme- plene over viser først og fremst intimitetsty- lig populisme forkledd som viktig systemkri- ranniet i tradisjonell form. For å forstå det nye tikk, noe deres beskrivelse av Carl I. Hagen og unike i hennes intimretorikk, må vi utvide sommeren 2002 viste.«Hvem andre er det som forståelseshorisonten. Et blikk på dagens ung- kan forlenge et kveldsmøte med mange timer domspolitikere er nødvendig. på grunn av spørsmål til forretningsorden?» spurte Ine Marie Eriksen retorisk. Rockepolitikk og Olajakkeligaen Om Hagen og hans politikk kan mye sies, om hans hang til å sette svake grupper opp I juli 2002, midt i fellesferien, kom de to unge mot hverandre og hans lefling med fremmed- stortingsrepresentantene Ine Marie Eriksen fiendtlige understrømmer i samfunnet likeså. og Inga Marte Thorkildsen, en stoffsugen Hvor tvilsom politikken enn måtte være: Carl presse til hjelp. Medievante og ungdommelig I. Hagen snakker alltid sak. Og han gjør det antrukket i dongeri og en matchende som- som en offentlig politiker, ikke som en opp- merkjole, oppsummerte de sitt første år: brakt og indignert privatperson. Mener virkelig «STORTINGET ER ET PAMPEVELDE». en så fin mann det samme som oss? I distinksjo- Uttalelsen om Frp-politikeren Per Sandberg nen mellom den ‘fine’ mannen og ‘oss’ ligger som en «sleip jævel» bør være kjent for de samtidig et skille mellom en privat og en fleste. Men de hadde mer på hjertet. Inga offentlig sfære. Carl I. Hagen er norsk poli- Marte Thorkildsen sa: «En del av de gamle tikks siste store utøver av rollen politiker. traverne har en tone, et språk og en omgangs- Ingen er mer opptatt av Stortingets konstitu- form som vi ikke aksepterer (...) Vi er jo med sjonelle spørsmål enn han. Hans kompro- i olajakkeligaen.» missløse utøvelse av politikerrollen gjør ham Olajakkeligaen. Hva kan den fortelle oss? til norsk politikks siste statsmann. Ideologisk representerer Olajakkeligaen At politikken må bli mer rocka, har derimot svært lite. Olajakkeligaen, og Inga Marte lenge vært Ine Marie Eriksens store kampsak. Thorkildsen spesielt, har en grunnleg- Av Unge Høyre omtales hun som: «En herlig gende pragmatisk holdning til politikken. blanding av politisk talent, Rock og Rockepolitikk handler om konkrete saker og Glamour!» på nettstedet. «Hvis Høyre gjør et ikke verdier. Thorkildsen uttaler til Dagbladet: bra valg, kommer det 11 unge, rocka folk «Jeg er ikke marxist, da. Har ingen paradisiske under 28 år inn på Stortinget fra Høyre!», forstillinger om at vi en dag skal få et sosialis- kunne hun fortelle VG på nett. Hvor mange av tisk samfunn der alle lever i sus og dus.» disse som faktisk kom inn, skal være usagt. Nei, Olajakkeligaens verdifundament er å Afshan Rafiq er vel den mest opplagte rocke- finne i aksen mellom et liberalt Høyre og et ren av dem. Men det er ikke poenget. Den nye modernisert SV. Det er neppe tilfeldig. Ingen generasjonen ungdomspolitikere er i ferd hevder å være på bølgelengde med ungdom- med å omdefinere politikerrollen. Den rocka men som nettopp Høyre og SV. Ingen partier politikeren blir det moderne ideal. har flere stortingsrepresentanter under 30 år. Rockepolitikk. Det virker så uendelig lenge Om sine stortingsvenninner fra Høyre, sier siden Kristin Krohn Devold var Stortingets Inga Marte Thorkildsen: «Vi har jo mye til fel- heiteste dame, og viste sommermoter for VG. les, er ganske like typer og sånn. Og der skiller Thorkildsens partifelle, Heikki Holmås, er jeg ikke mellom politisk tilhørighet, det er mye bartender på rockeklubben Mono. De ung- viktigere at det er folk jeg liker.» konservatives nestleder flanerer i sæggebuk- Det har hun rett i. Problemet melder seg når ser, Venstres Jennie Johnsen kjøper gjerne Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 11

samtiden 1 2003 11

erotiske blader til kjæresten, ja, selv den traus- å gjennomskue. Ungdom har ingen problemer te Senterungdommens tidligere leder er en med å skille rock og politikk. De har heller kløpper i salsadansing. Og de bruker det i en ingen problemer med å spille flere roller – ungdomspopulistisk politisk retorikk. Ine som Rocker og, i dette tilfellet, som Politiker. Marie Eriksen kunne fortelle Aftenpostens Men man bør tilstrebe å holde dem adskilt. nettlesere følgende:«Jeg er ikke politiker, men For kanskje ønsker ikke folk flest politikere en ung person som er engasjert i politikk». som kjører trehjulsykkel og synger karaoke i Men Inga Marte Thorkildsen gikk hakket beste sendetid fra store studio. Og kanskje lenger i et intervju sammen med sin far: ønsker heller ikke unge mennesker rockepoli- tikere hvis politiske grunnlag forvitrer i en – Når jeg er på skoler for å snakke om vold, sex, eim av rock, glamour og, i mindre grad, poli- gutter og jenter og sånn, er elevene veldig enga- tisk talent. sjerte. Du kan ikke komme inn i et klasserom og snakke om handlingsregelen! Et annet intimitetstyranni – Men er ikke handlingsregelen viktig, spør Aftenposten. Begrepet intimitetstyranniet har tradisjonelt – Ikke nødvendigvis. Hvis du går inn i et klas- betegnet politikere som tar i bruk sentimen- serom og snakker om politikk på den måten du tale og følelsesmessige virkemidler utenfor vanligvis snakker om politikk, så interesserer de selve saken. Politikeren som deltar i TV- seg ikke. Jeg interesserer meg heller ikke om underholdning for å virke menneskelig, lik- vanlig politikk, bekjenner Inga. som politikeren som gråter beveget for å – Du er bare nødt til å høre på altfor mye av skjule tvilsomme handlinger, representerer det, skyter pappa inn. et slikt intimitetstyranni, ofte omtalt som psevdointimitet. Den psevdointime politike- Hva viser en slik type retorikk? For det første ren gråter krokodilletårer. en form for banal populisme som spiller på Inga Marte Thorkildsens tårer er derimot konvensjonell politikerforakt, beregnet på å alltid ekte. Hennes intimretorikk handler i vinne ungdommens gunst. Men egentlig er liten grad om å forvrenge sakene bort fra dens ikke Olajakkeligaens rockepolitikk noe annet kjerne. Konsekvent bruker hun intime virke- enn intimitetstyranniets ungdommelige midler for å forsterke sitt eget syn i selve saken. logikk. Rockepolitikken handler, som alle Inga Martes saksagenda har to avgjørende intimiserende politiske tendenser, om å opp- kjennetegn: Temaene er sterkt følelsesladede, tre med nærhet og empati. Men der nærhet som ‘kvinnemishandling’ og ‘kvinneunder- for moderpartiet SV er ensbetydende med trykkelse i minoritetsmiljøer’. De berører generell filantropi, eller, kvinnelighet som for samtidig prinsipielle problemstillinger, som feministene, omdefinerer rockepolitikerne ‘personvern’ og ‘menneskerettigheter’. Men det nære til å bli det ungdommelige. Og som vi måten Inga Marte Thorkildsen tar dem opp vet: Det nære står tilsynelatende det ekte nær. på, gjør opplyst debatt umulig. Hun bruker Rockepolitikeren snakker ungdommens personlig indignasjon, raseri og vrede for å språk, hun etteraper deres livsstil og fremto- styrke sin sak. Dermed oppstår det et ning. Og hun gjør det for å være ekte. Vi er misforhold mellom Thorkildsens posisjon og vitne til et rockepolitisk intimitetstyranni forsvareren av allmenne rettsprinsipper. iscenesatt av Olajakkeligaen. Thorkildsen kan lene seg over bordet og spør- Samtidsdiagnostikk verdig en reaksjonær re: Kjenner DU mange mishandlede kvinner? 68-er eller en humørløs marxist? Nei. Har DU blitt voldtatt? Olajakkeligaens rockepolitiske utspill er lette Game over. Sjakk matt. Punktum finale. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 12

12 samtiden 1 2003

Inga Marte Thorkildsen henter argumenter I juni 2001 foreslo den ennå ukjente liste- fra intimsfæren i argumentasjonen om selve toppen i Vestfold SV, Inga Marte Thorkildsen, saken. Den private sfæres idealer om nærhet følgende: «VIL FJERNE VOLDSMENN MED og empati trenger inn i den offentlige sfære på MAKT». Forslaget, som i all korthet gir politi- en subtil og farlig måte. Et forsvar for retts- et mulighet til å ta affære under husbråk, var sikkerhet og personvern blir kaldt og kynisk inspirert av den mørkeblå regjeringen i satt opp mot denne argumentasjonen, å avvise Østerrike. «I den østerrikske modellen må Thorkildsens innvandringspolitiske forslag voldsmannen levere fra seg husnøkkelen og blir manglende vilje til å hjelpe de svake. holde seg unna hjemmet i ti dager», kunne Dette gjør Inga Marte Thorkildsens ensidige hun imponert fortelle Tønsberg Blad. Hun argumentasjonsteknikk grunnleggende auto- skulle få ytterligere næring til ideen et halvt år ritær. Mot rettfølt vrede og dyp empati med senere. Dagbladet rapporterte: «SVs justispoli- ofrene kan ingen argumentere. tiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, var

Det som er problemet med disse sakene [vold mot kvinner], er at de er veldig spesielle fordi det er veldig mye sterke følelser knytta inn i det. Foto: Stig M. Weston, SV INGA MARTE THORKILDSEN

Kvinnebevegelsen politiserte det private, med vitne til at en rasende mann overfalt sin eks- god grunn. samboer og raserte hjemmet foran øynene på Thorkildsen gjør det motsatte: Hun privati- parets ti år gamle sønn. – Politiet kom til ste- serer det politiske. Hos Thorkildsen finnes det, men fulgte ikke opp. Sønnen var så redd at ingen spørsmål som ikke kan reduseres til det han trodde mamma skulle dø, forteller hun. – tåredryppende private. Prinsipielle spørsmål, Jeg er sjokkert. Hvor mange må bli drept før det være seg i form av sosialisme eller innar- politiet tar vold mot kvinner på alvor?» raste beidede rettsprinsipper, må konsekvent vike hun. Thorkildsens gode intensjoner var ikke for hensynet til rystende menneskeskjebner vanskelige å få øye på. Mishandling av kvinner og tragiske historier. Men som flere har er et alvorlig problem. Problemene melder seg påpekt: Når politikken blir varmere blir sam- så fort saken trekkes bort fra Thorkildsens funnet kaldere. Inga Marte Thorkildsens poli- rettfølte raseri og opp på et mer prinsipielt tiske praksis kan tjene som eksempel. nivå. For hva hvis mannen eier husværet? Skal han fradømmes retten til å bevege seg på egen Storesøster ser deg eiendom? Og hva hvis blåmerkene stammer fra en annen enn han selv? Hvor er hans retts- «Thorkildsen er et krisesenter helt på egen- sikkerhet? Ville Thorkildsen at politiet ikke hånd og blir nedringt av fortvilte kvinner som bare skulle pågripe, men også ilegge straff? frykter for sine liv», skrev Morgenbladet i et Dilemmaet mellom Thorkildsens følelsesreak- intervju sommeren 2002. Ligger kimen til et sjon «noe må gjøres!» og hensynet til retts- problem her? Krisesentre gjør en uvurderlig prinsipper blir svært tydelig. Men sistnevnte innsats. Men hva skjer egentlig når politiker- synes å spille andrefiolin i Inga Marte ne tar på seg deres jobb? Thorkildsens justispolitiske verdensbilde. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 13

samtiden 1 2003 13

At rettsstaten bør underordnes affekten, at sipper. Forslagene blir et eksempel på det filo- tragiske historier må gå foran prinsipper, ble sofen Jon Hellesnes kaller sentimentalitetens enda tydeligere i februar 2002. Nå var det ikke hovedkjennetegn: «eit føleri utan moralsk nok å bortvise de voldelige mennene, til medi- dømmekraft, utan sans for proporsjonar, men ene kunne Thorkildsen fortelle om nok et for- med brutalitet.» slag hun ønsket å ta opp med justisministe- ren: «VIL HA RADIOMERKING AV VOLDE- Populisme som intimitetstyranni LIGE MENN». «Det er ikke kvinnenes oppgave å spore om mannen som ønsker å skade Hva er egentlig sammenhengen mellom henne er i nærheten». I en opphetet debatt populisme og intimitetstyranni? Den populis- på TV2s Tabloid, uttalte Thorkildsen om tiske politiker søker umiddelbare løsninger på de voldsutsatte: kompliserte spørsmål. Forsiktighet, refleksjon og prinsipielle verdier må konsekvent vike for Og en av disse kvinnene, hun kjenner jeg (...) hensynet til «handlekraft» overfor en opprørt Forrige gang jeg var i debatt med Dørum allmennhet. Hva så med Thorkildsens intimi- om dette, så fikk jeg en melding på mobilen tetstyranni? min fra denne kvinnen som jeg nevnte i sted, Populisten og Thorkildsen har begge til fel- og hun skriver: «Kjære Gud, sier jeg, kan les at de snakker sak, mens den psevdointime du spørre Dørum hvor mange som må øde- på sin side fremstår «ekte» og «menneskelig» legges fysisk og psykisk før kompetansen for å unndra seg selve saken. Måten saken og holdningene endres» fremmes på, har også flere likhetstrekk. Sakene de tar opp er av en slik karakter at de Kvinnens desperasjon er sikkert oppriktig. gjerne provoserer og opprører folk, «høye Men bør det av den grunn anføres som bensinpriser» eller «økende vold». Både et argument i en slik prinsippsak? Hva Thorkildsen og den tradisjonelle populisten med de mange kriminalpolitiske implikasjo- har det til felles at de bruker sterke følelses- ner forslaget avstedkommer? Personvern? messige virkemidler for å fremme egen sak. Overvåkningssamfunn? Straffepraksis? Nok Sentralt står gripende historier eller blodig en gang står man overfor et stort kriminalpo- urettferdighet. Intimretorikk blir et virkemid- litisk dilemma. Og nok en gang må dette del i populismen. Innvandringsdebatten vin- underordnes følelsenes tyranni. teren 2002 var et eksempel på dette. Ingen Inga Marte Thorkildsen ser deg. kan stille spørsmålstegn ved Thorkildsens Storesøster ser deg. Dette er bare en advarsel. engasjement for innvandrerkvinner. Hun har Thorkildsen reduserer konsekvent kriminal- ved flere anledninger «lagt seg flat» på vegne politikk til spørsmål om de «nære ting». Her av venstresiden for å ha sviktet disse kvinne- mer enn noe annet sted kreves klarsyn og ne, og høstet storm da hun tok til orde for å sy refleksjon, måtehold og gjennomtenkte for- på jomfruhinner på statens regning. Alt for å slag til løsninger. Inga Marte Thorkildsens styrke innvandrerkvinners posisjon, selvføl- bidrag til saken er farlige fordi de er så opp- gelig. Hvorfor vekker temaet så sterke riktige, umiddelbare og så forståelige. Det følelser? Lite, om noe, er egnet til å provosere innbyr ikke engang til debatt, det gjør alle urbane og liberale unge kvinner med meningsutveksling umulig, skjult bak et flam- sympatier på den moderate venstresiden mer mende raseri, bak nærhet, bak empati, som et enn når innvandrermenns kvinneundertryk- ekte menneske, som den svakes forsvarer, og kelse og seksuelle dobbeltmoral bringes på ikke som det den egentlig er; en autoritær bane. Hvem husker ikke de rystende histori- argumentasjon mot demokratiske grunnprin- ene om Jeanette og Nadia? Hvem er ikke på Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 14

14 samtiden 1 2003

fornavn med Kadra? Og selvfølgelig «vår tids løsaktigheten være en del av pensum? Anita Camilla Collett», som Shabana Rehman ble Apelthun Sæle eller Inga Marte Thorkildsen? døpt i Aftenposten? Deres virke gjør da også Sarons Dal eller Grünerløkka? krav på respekt. Men at nærhet og sterke Hovedpoenget er ikke å gjøre seg lystig på følelser må holdes på betydelig avstand til sexskolens bekostning. Dette er nok en advar- politikken, har kommet klart til syne ved flere sel mot politikere som vil omsette harmdir- anledninger. rende engasjement og knyttede never til politiske virkemidler. SVs innvandringspolitiske Seksualundervisning på norsk nyorientering er et sjeldent eksempel på at generell populisme og Inga Marte «VIL HA INNVANDRERE PÅ SEXSKOLE». Thorkildsens følelsestyranni går hånd i hånd. Bakgrunnen var et forslag fra Like- stillingssenterets rådgiver, Rachel Paul, etter Autoritær argumentasjon statistikken som plasserte ikke-vestlige innvandrere suverent på voldtektstoppen. Vi tar nok en gang turen til fjernsynsstudioet. Thorkildsen ga sin fulle støtte: «Norge bør Pål T. Jørgensen avslutter debatten om radio- tilby seksualundervisning til innvandrere som merking av voldelige menn med å spørre: kommer til landet for første gang. Her bør de få opplæring om norske kvinners seksualnor- – Hvis vi kommer tilbake til det Frp-forslaget om mer.» Meget interessant. Problemene melder å radiomerke kriminelle innvandrere, så var SV seg når man ser nærmere på hvordan denne prinsipielt imot fordi dette var under menneske- «sexskolen» bør organiseres. Samme år uttalte verdet? Inga Marte Thorkildsen retorisk, i en kommentar til politimester Rolf B. Wegner: Og Inga Marte Thorkildsen svarer: «Hvem er det egentlig han snakker om når han snakker om ‘innvandrere’?» Men dette – Det som er problemet med disse sakene [vold ble nå lagt fullstendig til side, i denne saken mot kvinner], er at de er veldig spesielle fordi var ikke innvandrere en fargerik og mang- det er veldig mye sterke følelser knytta inn i det. foldig gruppe, men en homogen masse. Thorkildsens forslag har to grunnpremisser. Veldig mye sterke følelser. Hva er det som gjør «Innvandrere som kommer til Norge for før- Thorkildsens intimretorikk så farlig? Prinsipp ste gang» er en enhetlig gruppe,«norske kvin- mot følelser. Inga Marte Thorkildsen er ekte. ners seksualnormer» det samme. Tenker Ja, hun er faktisk det. Hennes engasjement er Thorkildsen seg at seksualundervisningen ikke påtatt, hennes politiske saksagenda er skal deles opp etter «kulturelle» forskjeller? ikke stemmefiske, hennes kamp for de sva- Eller skal alle innvandrere, uavhengig av keste skyldes en inderlig overbevisning. Inga nasjonalitet og religiøs overbevisning, gå i Marte Thorkildsen er den ekte hybriden av samme klasse? Skal en flammende latiname- Robin Hood og Lara Croft. Og her står vi ved rikaner gå i samme klasse som en stillfaren kjerneproblemet. For om psevdointime politi- tamil? Har en sjenert vietnameser og en play- kere, og deres bidrag til trivialisering og poli- boy fra den tyrkiske solkysten et felles refe- tikerforakt, kan mye sies. Men mye kan tyde ransegrunnlag? på at folk, i motsetning til kommunikasjons- Definisjonen av norske kvinners seksualnor- rådgivere, er i ferd med å gjennomskue dette. mer venter vi også spent på. Skal vi kanskje Folk vil ha sak, de vil ha politikk. legge vårt kristne verdigrunnlag og kulturelle Veldig mye sterke følelser. Det er arv til grunn? Skal myten om den nordnorske Thorkildsens bidrag til saken. Et blandingska- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 15

samtiden 1 2003 15

pitalistisk velferdssamfunn er avhengig å opp- hun som trosser en opprørt opinion, som rettholde et skille mellom en privat og en argumenterer for verdien av allmenne retts- offentlig sfære. En differensiert samfunnsfor- prinsipper, som spiller rollen som politiker, masjon krever at mennesker spiller roller, og langt unna Solheims psevdointimitet og ikke opptrer ekte og medmenneskelig for Olajakkeligaens prinsippløse rockepolitikk. enhver pris til enhver tid. Den modige politi- Veldig mye sterke følelser. Inga Martes keren taler ikke nødvendigvis «den lille Thorkildsens ekthet er farlig. For hun er ekte. manns» sak, den modige politikeren er også En ekte intimitetstyrann.

OBS OBS!!! trykkeriet setter inn annonse her:

her kommer ann: FAGBOKFORLAGET (fjern denne boksen) Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 16

Erling Dokk Holm

Da Kjell Magne Bondevik ble merkevare

I jakten på å bli Norges sterkeste politiske merkevare har Kjell Magne Bondevik utprøvd privatlivets verdi som politisk instrument. Han har i liten grad lykkes, men har til gjengjeld svekket den klassiske politikerrollen. Paradoksalt nok har den politikeren som holder mest bestemt fast på et klassisk skille mellom det private og det offentlige – Carl I. Hagen – adskillig større oppslutning.

Før stortingsvalget i 2001 profilerte Kristelig stemme på partiet og hvor mange som ville ha Folkeparti i større grad Kjell Magne Bondevik Bondevik som statsminister. Mens rundt 12-14 enn partiets klassiske saker.«Stem på en stats- prosent ville stemme på Kristelig Folkeparti, minister» var slagordet. Partiets offisielle slag- ville over 40 prosent ha ham som statsminis- ord: «varmere samfunn» er såvidt upresist at ter. Bondevik var landets mest populære politi- det i seg selv ikke skaffer så mange stemmer. ker, men det regnet lite på partiet. Årsaken til at KrF valgte en slik strategi var Et annet moment som ikke var uten betyd- sannsynligvis ideen om å profittere på Kjell ning, er at Kristelig Folkeparti som et sen- Magne Bondeviks personlige popularitet. trumsparti har svært få politiske saker å profi- Sommeren og høsten 2001 eksisterte det et lere seg på, å ligge i sentrum betyr på sett og stort avvik mellom hvor mange som ville vis at man har få egne faner. Og de som finnes Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 17

samtiden 1 2003 17

er ikke spiselige for det store gross av norske ring, med Kjell Magne som statsminister. Vi vet velgere.1 Før valget i 2001 var derfor Kristelig at mange som ikke før har stemt på KrF også Folkeparti på desperat utkikk etter noe som vil han tilbake i denne rollen. kunne gjøre partiet attraktivt. Forslaget om en ekstra ukentlig gymtime i videregående skole Ideen om merkevaren var imidlertid ikke det som vekket mest opp- «Kjell Magne» merksomhet. Partiets program når det gjelder skatt, skole Denne reklameteksten vil for de fleste nå i og de andre sakene som dominerte valgkam- ettertid se ganske spesiell ut. Den kyniske pen, er svært runde. Derfor var det egentlig bruken av Kjell Magne Bondeviks psykiske bare en eneste ting å gjøre, eller rettere sagt, tilstand høsten 1998 er det mest brutale. Ideen bare en eneste mann å gripe til: Kjell Magne bak er enkel nok. Gjennom å stå frem med en Bondevik. psykisk lidelse, blir statsministeren mer van- Fredag 7. september 2001 hadde KrF en lig. Han blir et menneske av hud og kjøtt, og helsides annonse på side 5 i VG. Her kommer ikke minst nerver. Han blir som oss andre, et utdrag av teksten: menneske med svakheter, et menneske som av og til blir borte fra jobben. Og som tekst- 2 En vanlig mann forfatteren sier: «han ble en av oss». Ideen om å være en av oss, er ideen om å Du kjenner liksom Kjell Magne. Gjennom forlate politikken som selvstendig arena og gi nesten 30 år har han hatt journalister i hælene. seg intimiteten i vold. Forestillingen om at Denne lærersønnen fra Molde er omtalt og Bondevik vil være mer attraktiv som stemme- beskrevet til det kjedsommelige. Helt fra han sanker fordi han ikke er uten feil og mangler, var fersk på Stortinget og til han faktisk var en fordi han ligner oss andre, indikerer at poli- av Norges mest populære og respekterte tikkens idealer nå er blitt andre enn styrings- statsministre. Du vet at han er gift med Bjørg. dyktighet og politisk kraft. De idealer denne Du vet at han er lidenskapelig fotballelsker. teksten viser frem er idealer som er hentet fra Du vet at han egentlig er prest. Du husker at intimsfæren. Det å være nær og åpen, en van- han var statsminister for en regjering som lig mann når han er på sitt beste, blir det fore- hadde den svakeste parlamentariske støtte i trukne. Og denne oppfatningen av hva velgere Stortinget noensinne. Det var en bragd. Det foretrekker, er heller ikke tatt helt ut av lufta. skjønner de fleste i ettertid. I en undersøkelse gjort i samme tidsrom om Du husker kanskje best da han plutselig ble norske politikeres appell til velgerne, kommer borte. Borte? En statsminister blir ikke borte følgende frem: Det viktigste for at en politiker fra jobben. Kjell Magne ble borte. Så kom han blir oppfattet som en god kandidat til statsmi- tilbake og fortalte oss hvorfor han hadde vært nisterposten, er at han eller hun blir godt likt, borte fra jobben. og godt likt blir den som oppfattes som ærlig Det var antagelig da han vokste fra å være og troverdig. Dette er egenskaper som teller en godt likt og respektert statsminister til å mer enn politisk dyktighet.3 være en både respektert og meget populær statsminister. Han hadde vist og våget å være Jakten på produktet en vanlig mann. Det bragte ham nærmere. Han ble en av oss. Han kunne vise sin svakhet Denne innsikten kan forlede politiske rådgi- – men han kom tilbake. Han gjorde igjen vere til å tro at det er gjennom en slik intimi- en glimrende jobb. (...) sering gjennom en politisk frontfigur at et Kristelig Folkeparti vil gjerne tilbake i regje- moderne politisk parti kan hente støtte. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 18 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 19

samtiden 1 2003 19

Fokuset på personen skal fylle opp det enor- Når Kristelig Folkeparti velger å la Kjell me vakuum de aller fleste politiske partier i Magne Bondevik bli partiets store sak, blir Norge for tiden sliter med i form av fravær av også den uunngåelige konsekvensen at Kjell reelle politiske saker, og reell politisk uenig- Magne Bondeviks person aktivt utnyttes. het med andre partier. Ideen er å være merke- Årsaken til at Bondevik høsten 1998, etter å vare, og i dette konkrete tilfellet: å gjøre Kjell ha sittet ett år som statsminister, valgte å stå Magne Bondevik til en politisk merkevare. frem og fortelle at han led av en depresjon, For slik tenkte rådgiverne og reklame- var neppe utslag av markedsmessige kyniske byrået Grey, som var hanket inn i sakens overlegninger. Det var heller en melding fra

Ideen om å være en av oss, er ideen om å forlate politikken som selvstendig arena og gi seg intimiteten i vold.

anledning: Vi må skape et symbol som det et menneske som hadde møtt veggen, og som moderne mennesket kan identifisere seg med. valgte å si at han var blitt psykisk syk. En Vi må skape en politiker som folk flest kan se slik strategi var aldri tidligere benyttet, men at deler deres verdier – og da tenker vi ikke på fortjener all ære for å være med på å bryte slike verdier som de kristne og slikt, men de tabuer. rent emosjonelle verdiene. At han ikke er for Einar Gerhardsen reiste til skogs og flink – som Stoltenberg. At han ikke er kynisk hadde influensa når psyken slo seg vrang. og manipulativ – som Carl I. Hagen. At han Hadde Bondevik fortiet tilstanden ville det ikke er for snill – som Kristin Halvorsen. At gjort hans jobb umulig. Han måtte ha gått av han ikke er for grå – som Jan Petersen. når det ble kjent, og det ville det ha blitt. Et eller annet sted i midten skal Kjell Medienes ønske om å beskytte landets elite, Magne Bondevik bygges. Han skal være den er ikke hva det var. Tvert imot, etter at norske gjennomsnittsmannen, og han skal avisene ikke lenger er partiaviser, er det være best på det som virkelig betyr noe: ærlig- blitt rådende ideologi å avsløre makten het. Det er det som skal være hans varemerke. og dens form. En ærlig mann som bryr seg. En av oss. At KrF og Bondevik tre år senere velger Rett og slett. å bruke depresjonen som stemmeagn, er I et samfunn der bruken av begrepet «snob- derimot en svært kynisk strategi. Åpenheten beri» er blitt ensbetydende med klassisk dan- om psykiske problemer blir gjennom nelse, blir mennesker med en aura av møbler- reklamen konvertert til politisk kapital, te hjem og dannelse sjaltet ut. Det er mennes- og standarden er satt. Fra nå av er det mye ker med gjennomsnittlige sysler som foretrek- vanskeligere å tenke at andre personlige kes. Kjell Magne Bondevik avbildes derfor bekjennelser fra Kjell Magne Bondevik også i en rolle som er meget folkelig, nemlig er noe annet enn markedsføring, eller forbe- som fotballfanatiker. Men alltid som stats- redelser til det. Den ærlige statsministeren mann. Derfor fotball i dress. er med ett historie. Faksimile avFaksimile VG 7.9.01 annonsen i Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 20

20 samtiden 1 2003

OJ, saken fortsetter blitt et tabu å snakke om hva som er galt og hva som er rett.5 Otto Jespersen hadde høsten 2002 i en av sine taler i TV-programmet Torsdagsklubben på TV2 Både intim og ikke intim en harselas over Kjell Magne Bondevik, der han omtalte statsministeren som et psykisk Den intim-traversen som Kjell Magne tilfelle, «se å røsk huet ut av medisinskapet!». Bondevik benytter seg av, er blitt opphevet til Det hele var et ganske vågalt stunt og reaksjo- ærlighet. De som skulle finne på å lage sati- nene kom umiddelbart. Statsministeren gikk re over en mann som inviterer med TV når raskt til motangrep og mente at Jespersen var han spiser frokost, blir demonisert som mob- i farlig farvann. Ikke bare var det ren sjikane, bere når de kommenterer det privatliv han men selve ideen om å harselere med folk er selv har brettet ut. Det rent etiske ved farlig. Slikt fører til mobbing. Høsten 2002 dette skal jeg la ligge, men som mediestrategi hadde nemlig den regjeringen som Kjell slår det meg at dette er den mest ufullkomne Magne Bondevik leder en storstilt kampanje av alle strategier. På ett eller annet tidspunkt mot mobbing, riktignok i skolen, men likevel. tror folk mer på narren enn på anti- Og i nyttårstalen 2002 sa Bondevik: «... det mobberen. nytter å bekjempe mobbing. La oss forsterke Når man «gir så mye av seg selv» som Kjell denne innsatsen ved alle landets skoler. Slik Magne Bondevik gjør, kan dette livet som gis fremmer vi menneskeverd og likeverd.» til alle som velgere, lett bli en form for kari- Kristelig Folkepartis lokallag i Møre og katur av det egentlige livet. Når skillet Romsdal hadde årsmøte mens det kokte som mellom det private og det offentlige fjernes, verst: OJ ble flere innlegg til del enn kommu- er det ikke bare en mur mellom det nære og neøkonomien og statsbudsjettet. Saken mobi- det distanserte som faller. Selve dette livet liserte virkelig de tillitsvalgte og at Bondevik som skal selges og speiles, trer nå frem som selv fra talerstolen behandlet saken med den en regissert handling. Det blir uekte idet det største iver fyrte ytterlige opp forsamlingen. gir seg autensiteten i vold. Forsøket på å være Bondevik ble avbrutt av applaus da han sa at ærlig og nær ender med å plyndre selve fore- anstendighetsgrenser var brutt og at det ikke stillingen om et levet liv. måtte utvikle seg slik at barn og ungdom hen- Det er dette narren ser. Narren sier det tet inspirasjon til mobbing gjennom humor- som det er. Han høster applaus, ikke bare program på TV. Der fikk Jespersen den! fordi han er morsom, men fordi han nå er Støtten til Bondevik begrenset seg ikke den ærlige. Den frekkheten som narren eier til eget parti. Andre, som lederen av er hans egentlige styrke. Når han sier det Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, påstod som ikke kan sies og folket samstemmer, da at Jespersen drev opplæring i mobbing.4 treffer han. Otto Jespersen forsvarte seg med at Statsminister Kjell Magne Bondeviks Bondevik knapt hadde noen grenser for hvor meget risikable strategi er kort fortalt å sette private sammenhenger han stiller opp i. Blant hele politikerrollen på spill. Han har satset annet gjorde det et dypt inntrykk på Jespersen på å bli en merkevare basert på sin egen at Se og Hør fikk være med da Kjell Magne plettfrie vandel og anstendige atferd. Men besøkte sin mors grav. Bondevik selv hadde når de politiske resultatene uteblir, er det heller ikke denne gangen noen problemer bare ett eneste sted å gå. Det er inn i det med å beskylde Jespersen for mobbing. intime. Der faller alle grenser så raskt at et Mobbing er et viktig tema, fremholder folk sultefôret på politikk og reell mening, Bondevik, nettopp fordi det i vårt samfunn er vender seg bort. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 21

samtiden 1 2003 21

7 Fanget av spillet? enn tidligere. Da blir persongalleriet viktigere. ikke minst kan dette sees i hvordan Kjell Magne Bondevik har i skyggen av all den image er blitt viktigere enn tidligere og hvor- skikkelighet og ordentlige fremferd som kjen- dan investeringene i det estetiske ved politik- netegner ham, foretatt et dypdykk i det priva- ken øker markant.8 I USA farget Bill Clinton te som få om noen andre norske politikere håret grått i forbindelse med valgkampen i har gjennomført. Kjell Magne Bondevik har 1996, da han kjempet for gjenvalg. En stadig vært hakket hvassere enn resten av det norske eldre befolkning hadde større preferanser for politiske establishmentet i å melke det inti- en mann som så litt mer tilårskommen ut. mes sfærer. Han har stilt opp med sønn og datter på café, tatt med den kulørte ukepres- Gisler av intimitetsjournalistikk sen både hjem og til sin mors grav, og latt kona eksponeres. Årsakene til at politikken trekker seg tilbake, Det er sannsynligvis ingen i dette landet er mange. Det skjer store, grunnleggende som mener at Bondevik er en slu rev som endringer i det overnasjonale politiske syste- kynisk forsøker å omdanne alt han tar i til met, i verdenshandelens struktur, i hvordan maktmidler, de fleste er klar over at det ligger markedet overtar på arenaer der politikken et dypt og redelig engasjement bak hans inn- tidligere regjerte som innen energiforsyning- sats som politiker. Imidlertid kan det synes en etc., men det finnes også forklaringer i som om Bondevik er fanget av spillet. Han hvordan forholdet mellom politikken og har gått over noen grenser, kanskje under mediene utvikler seg. sterkt press, og ender opp med å godta de En av årsakene er at politikerne – mer eller nye spillereglene. mindre frivillig – har latt seg ta som gisler av Hvorfor? den intimitetsjournalistikken norske masse- Statsvitenskap-professor Øyvind Østerud medier bedriver, og noen av dem liker det så har gjennom arbeidet med Makt- og demokra- godt at de også bretter ut privatlivet i annon- tiutredningen presentert en hypotese om at vi ser. Det er dette som er mitt fokus her. er vitne til politikkens tilbaketrekning. Det Politikerne var tidligere først og fremst rommet som er avsatt til politikk er blitt min- politikere i den forstand at de ble oppfattet dre, og alle de andre rommene der politikken som utøvere av politikk, det var deres profe- har vært til stede som en av flere komponenter, sjon, og derved var også deres kvalifikasjon er redusert.6 Påstanden har mye for seg. De hvorvidt de var gode eller ei til å drive poli- fleste større endringer de siste 20 årene vitner tikk. Den offentlige mening anså politikken om at en slik retrett foregår. Boligmarkedet er som et felt, og at det å være politiker var en et åpenbart eksempel, etableringen av private rolle som skulle avgjøres av ens egenskaper til sykehustjenester ett annet. å drive politikk. Ikke minst er det politikken selv som avpo- I dag er det definitivt annerledes. 1990-tal- litiseres. Det er som om politikken sakte, men let er i norsk mediehistorie en fortelling om sikkert renses ut av politikerne. stadig sterkere fokus på privatlivet. Norsk politikk handler i stadig mindre Privatøkonomi har erstattet sosialøkonomi, grad om politikk og desto mer om personer – kjendisspaltene eser, og enkeltskjebner bru- og mer om politikernes egne maktambisjoner kes mer aktivt for å fremme systemkritikk.9 enn rene politiske prosjekter. En slik hypote- Pressedekningen av politikken følger den se styrkes av det faktum den reelle avstanden tunge trenden med intimisering. I kjølvannet mellom partiene er drastisk redusert. av den rene politiske saken, snur mediene seg Uenighetene er store, men sakene er mindre etter den personlige vinklingen. Den rene Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 22

22 samtiden 1 2003

politiske journalistikken er tilnærmet død, i malen enn unntaket i alle demokratier der dag kan ikke politiske saker dekkes uten at de TV-mediet er til stede. er eksemplifisert med «ofre» og «vinnere». Og Det norske medielandskapet har vært i politikerne selv går gjerne inn i rollen som rask forvandling etter hvert som det ble flere «privatperson» når anledningen måtte by seg. TV-kanaler. Disse kanalenes mer personlige Etter at forsvarsministeren har hatt en og tabloide vinklinger har endret også NRK. hard uke med høring og massiv kritikk, En overveldende forskjell de siste ti årene, er avrunder hun med et besøk i et talkshow der at man nå har latt politikerrollen bli redusert

De som skulle finne på å lage satire (...) blir demonisert som mobbere når de kommenterer det privatliv han selv har brettet ut.

hun trekker frem at det «har vært hardt til fordel for det TV-reporterne ynder å kalle for barna», og slår ellers vitser om sitt konsti- «mennesket bak politikeren». tusjonelle ansvar. Det har blant annet ført til at våre toppoli- Dette representerer en ny utvikling, og tikere stadig opptrer i rollen som kjendiser. forskningen indikerer at i Norge har ikke Altså at de bare er med i programmene fordi minst etableringen av reklamefinansiert tv de er kjente. Og kjent blir man som et resultat medført en ny omdreining i personfokus og av å være politiker. Det er ikke intensjonen intimisering.10 bak politikerrollen som frontes, men dens bieffekt. TV styrer Derfor ser vi at norske politikere er blitt standardinventar i underholdningsavdeling- At TV-mediets egenskaper fremelsker intimitet ene i TV.Norske toppolitikere stiller opp. Kjell er ingen ny påstand. I Richard Sennetts klas- Magne Bondevik, Per Kristian Foss, Jens siske tekst The Fall of Public Man fra 1977 intro- Stoltenberg, Kristin Clemet, Valgerd Svarstad duseres begrepet «intimitetstyranniet». Med Haugland og Kristin Halvorsen er blant dem det mener Sennett at det offentlige liv gjøres som har fungert som lørdagsunderholdning mer privat, at subjektive og intime perspekti- de siste årene. Og det er ikke nødvendigvis ver blir det offentlige roms interiør. Sennett noe galt i det. Imidlertid er det stor forskjell trekker frem Richard Nixon og viser hvordan på å delta i programmer som Nytt på Nytt som han var den første politikeren som aktivt krever munnrappe og kvikke deltagere som eksponerte sine følelser i offentlighet, en skal kommentere nyhetsbildet, og det å delta i offentlighet som primært var TV-kameraene. rene utlevereringer av sitt eget liv. Det å kunne se hele mennesket på skjer- Symptomatisk nok er det TV-bekjen- men, svetteperlene på pannene og hendene nelsene som er i skuddet. Underholdning har som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, gir alltid dreid seg om kjente mennesker, men det seerne et mye sterkere inntrykk enn teksten har ikke alltid vært fokus på kjente mennes- eller stemmen alene kan frembringe. At poli- kers private sysler. tikere vinner valgkamper på TV er mer nor- Men nå er det blitt selve malen. I TV-pro- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 23

samtiden 1 2003 23

grammer som Den store klassefesten er det poli- under valget i 2001, ikke løfte sitt parti tikernes privatliv som står i fokus. Den store opp blant de største. Og selv om de norske klassefestens konsept er å la en kjendis møte velgerne elsket Hanna Kvanmo, ble SV sin gamle gymnasklasse, og sammen eksami- under hennes ledelse aldri å se over ti pro- nerer de kjendisen og blottstiller hans eller sents oppslutning. hennes personlige egenskaper, amorøse hen- Merkverdig nok kan et parti som er ledet delser og andre minner fra skoletiden. av en grunnleggende anti-intim figur, Carl I. Hagen stadig vekk rangeres som landets Politikernes ansvar største. Carl I. Hagen deler minimalt av sitt eget Selv om mediene ønsker at politikerne skal liv med oss vanlige borgere. Hans barn, opptre i underholdningsmanesjen, er det hvem er de? Hvorfor står han aldri frem ingenting som tilsier at de må det. Det kan med noe som helst annet en at han har tenkes at politikerne selv er ansvarlige, de feriebolig i Spania, og upresise og generelle har ikke praktisert grensesetting og også latt utsagn om seg selv? Han må da ha lyter seg forføre av forestillingen om å bli popu- og laster, han også? lær gjennom å by på seg selv. De har næret Kanskje noe av Carl I. Hagens suksess en frykt for at politikken kan skjemme skyldes at han faktisk driver med politikk, at dem ut. At politikk er blitt ufikst og han er den eneste av våre partiledere som avlegs. Derfor har deres lønnlige håp vært at ikke stiller opp på tant og fjas, som holder det er som apolitiske figurer som opererer seg til det han er valgt for: nemlig politik- på tvers av ideologiske skillelinjer de kan ken. Carl I. Hagen – paradoksalt nok man- gjøre suksess. En apolitisert tid krever nen den politiske og kulturelle eliten avskyr apolitiserte politikere. og forakter11 – er den siste klassiske politike- Men resonnementet er sannsynligvis feil. ren. Det er han som ivaretar politikerrollen, Selv om forskjellene mellom politiske parti- det er han som beskytter den mot intimite- er er blitt mindre betyr ikke det med auto- tens klamme hånd og holder en staut tradi- matikk at elektoratet ønsker seg politikere sjon i hevd. Han er permanent i politikerrol- som ikke er interessert i politikk. Velgerne len og byr ikke på seg selv i utrengsmål. er gjennom et drøyt hundreår med Fremskrittspartiet bugner av politiske saker parlamentarisme oppdratt til å se politikerne og engasjement. Partiet er, i motsetning til som ansvarlige personer som skal styre for eksempel Kristelig Folkeparti, et parti landet. Det kan se ut som om velgerne som har sterke og klare meninger. forventer et visst alvor og en viss tyngde, Mange velgere lengter sannsynligvis etter ikke figurer som sitter og pjatter om følelser klar tale. De vil ikke ha nok en kosepratende og familie. onkel, de vil ha en politiker. Påstanden om at samfunnet avpolitiseres, Velgerne gir ikke opp bekreftes av alle dem som stiller på Den store klassefesten, og som bretter ut privatlivet sitt i For selv om det er slik at forståelsen av poli- helsides annonser. Men det er altså noen tikk som et eget felt er gått tapt, betyr ikke som ikke lar anledningen til å drive politikk det at velgerne ikke bryr seg om politiske gå fra seg, og eneren på dette feltet er saker. Velgerne har vist forbausende liten Carl I. Hagen. vilje til å stemme på personer, selv om de Det er ikke folket som har forlatt liker dem. Kjell Magne Bondevik kunne, politikken. Det er – med noen få unntak til tross for sin personlige popularitet – politikerne. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 24

24 samtiden 1 2003

Noter

1 Verdimessig erpartiet alt annet enn sentrumsnært, Akademisk Forlag, Oslo 2002 Kristelig Folkeparti vil flytte den norske ambassaden 7 Eksempelvis ble nasjonalisering og andre angrep på i Israel til Jerusalem, og partilederen ser ikke noe den private eiendomsrett drøftet i arbeiderbevegelsen komplisert i å gå i forbønn for homofile med håp om på 1970-tallet. I dag står Arbeiderpartiet i spissen for at de skal skifte legning. Dette er ikke saker partiet å redusere statens innflytelse i næringslivet, noe ned- markedsfører aktivt, snarere tvert imot. salget i Statoil og Telenor forteller. 2 Denne passasjen i teksten kan selvsagt leses i mer 8 Anne Krogstad: Image i politikken. Visuelle og retoriske bibelske vendinger. For en interessant, men kanskje virkemidler, Pax, Oslo 1999 vel søkt sammenligning les da dette i Johannes’ åpen- 9 Martin Eide (red.): Til dagsorden. Jornalistikk, makt og baring, 1. kapittel: «Frykt ikke! Jeg er den første og demokrati, Makt- og demokratiutredningen, den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever Gyldendal Akademisk Forlag, Oslo 2001 i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» 10 Gunn Sara Enli, Trine Syvertsen og Susanne Østby 3 Rune Bjerke: Liking and politicians, BI/Rampco, Oslo Sæther (red:): Et hjem for oss – et hjem for deg? 2001 Analyser av TV 2 1992-2002, IJ-forlaget, Kristiansand 4 Aftenposten 30.10.02 2002 5 Aftenposten 16.11.02 11 Trygve Gulbrandsen m.fl.: Norske makteliter, Makt- og 6 Bent Sofus Tranøy og ØyvindØsterud (red.): Den demokratiutredningen, Gyldendal Akademisk Forlag, fragmenterte staten. Reformer, makt og styring, Oslo 2002 Makt- og demokratiutredningen, Gyldendal

OBS OBS!!! trykkeriet setter inn annonse her:

her kommer ann: FLUX (fjern denne boksen) Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 25

Thomas Hornburg, Dagfinn Møller, Trond Arne Undheim, Ole Jacob Sending, Gard Lindseth, Bjørn Brunstad og Andreas Wangensten Hatlevik

Det sosialliberale alternativ

Det finnes ikke noe sosialliberalt alternativ i norsk politikk i dag. Heller ikke Venstre, som identifiserer seg selv som et sosialliberalt parti, utgjør et ideologisk tydelig alternativ. Venstre fremstår i dag som et ideologisk forvirret gammelmannsparti med landsbygdpreg. Sosialliberalismens marginale stilling er et tap for norsk politikk, for velgerne – og for Venstre som parti.

Syv unge skribenter analyserer hvorfor sosialliberalismen står så svakt i Norge i dag, og hvordan et sosialliberalt parti kunne se ut.

Jakten på et sosialliberalt alternativ i norsk viduelle friheten må gjelde for alle. politikk må begynne med noen ord om det Sosialliberalismen tar dermed avstand fra den ideologiske utgangspunktet. Hva er sosiallibe- økonomiske liberalismen (laissez faire-libera- ralisme? Liberalisme refererer i dag til et lismen) og den liberale konservatismen ved å bredt spektrum av ideer, idealer og institusjo- legge vekt på at frihet, i et samfunn som vårt, ner. Noe samler likevel de mange variasjone- ikke først og fremst handler om fravær av ne over liberalisme til ett tema: individets tvang eller statlig innblanding. Det handler moralske rett til frihet. Sosialliberalismen om å skape muligheter for utfoldelse for alle. begynner også med den individuelle friheten Nyliberalister som Milton Friedman, som grunnstein. Men sosialliberalismen skil- Friedrich August von Hayek og Robert Nozick ler seg ut ved å insistere på at den reelle indi- fokuserer på individet som former sin egen Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 26

26 samtiden 1 2003

skjebne utenfor samfunnet. De er opptatt av skiller seg sterkt fra sosialismen og sosialde- hvorfor statlig innblanding er moralsk illegi- mokratiet ved å legge vekt på at med slike ret- timt og økonomisk ineffektivt. Et sosiallibe- tigheter følger plikter – til ansvar, til egeninn- ralt syn på forholdet mellom individ og sam- sats og til deltagelse. Sosialliberalismen ser funn legger derimot vekt på at den moralske derfor med skepsis på støtteordninger som prioriteringen av individuell frihet for alle ikke kobles med en individuell plikt til ansvar også innebærer en samfunnsforpliktelse for for egen læring, helse og inntekt. Den enkel- hver enkelt. Individets rett til å forvalte egne tes krav til samfunnet må følges av at samfun- ressurser balanseres av individets plikt til å net setter krav til hver enkelt. bidra til andres status som frie individer med Sosialliberalismen ser altså plikter og like valgmuligheter. Derfor åpner sosiallibera- rettigheter i sammenheng. Det innebærer lister for et sterkt offentlig engasjement innen også at sosialliberalismen legger vekt på de helse-, skole-, utdannings- og barnehagesekto- pliktene hver enkelt av oss har i kraft av å ren, for å nevne noe. Det er nødvendig for å være medlemmer av et demokratisk samfunn. nærme seg målet om likt utgangspunkt og Borgeridealet og samfunnskontrakten står sterkt reelle valgmuligheter for alle. Dette ideologis- i den sosialliberale tradisjonen. ke fokuset utgjør et felles utgangspunkt for Der sosialdemokratiet prioriterer styring og sosialliberale tenkere som John Stuart Mill, ekspertvelde, vektlegger sosialliberalismen John Rawls og Ronald Dworkin. Man finner demokratisk ansvar og deltagelse. Til- det også som en hjørnestein i sosialliberale retteleggelse for deltagelse er derfor viktig for partiprogrammer. Lars Leijonborg, leder av sosialliberale partier, og deres fokus, i prak- Folkpartiet i Sverige, oppsummerer det slik: tisk politikk, på desentralisering av myndighet og åpenhet i politiske prosesser, har sitt Liberale strateger må alltid planlegge for tydelige ideologiske feste i borgeridealet. tofrontskrig. Det forsteinete sosialdemokratiet, Sosialliberalismen er på denne måten tuftet alliert med euroskeptikere og vekstmotstan- på en sterk tro på at mennesker kan – og dere, er en selvsagt politisk fiende. Mot sosialis- under de rette betingelsene vil – ta ansvar og mens overtro på styring, sentrale løsninger, interessere seg for mer enn ens egne barns høye skatter og kvelende byråkrati, er den ideo- skole og innslagspunktet for toppskatten. Det logiske kløften dyp. Den ideologiske avstanden har ikke minst følger for miljøpolitikken fordi til den høyresiden som aldri har delt visjonen om den jo forutsetter at ikke bare egne, men også et mer rettferdig og likestilt samfunn preget av kommende generasjoners interesser gis avgjø- samhold, er også stor. Den liberale frihetsdrøm- rende verdi i politikken. Miljøpolitikk men omfatter alle, også fattige, syke, flyktninger, forutsetter en utvidet samfunnskontrakt. funksjonshemmede og gamle.1 Sosialliberalister vil dessuten legge til at denne kontrakten også kan og bør gjelde for Rettigheter og plikter bedrifter. Bedrifters samfunnsansvar, såkalt CSR (corporate social responsibility) er derfor Dette fokuset på individet og individets frihet en prioritet for et sosialliberalt parti. innebærer også et sterkt fokus på individers rettigheter. I sosialliberal teori er det et hoved- Konsekvent toleranse poeng at individet ikke bare har sivile rettigheter (ytringsfrihet osv.) og politiske rettighe- Sosialliberalismens syn på samfunnskontrak- ter (stemmerett osv). Det har også sosiale retten skiller seg skarpt fra de verdikonservative tigheter, en rett til en minimumsstandard av partienes samfunnssyn, i Norge representert velferd og inntekt.2 Men sosialliberalismen ved KrF og Høyre. Bør en stat definere visse Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 27

samtiden 1 2003 27

praksiser som mindreverdige selv om disse realisering og selvbestemmelse blir i dette ikke begrenser friheten til andre individer? perspektivet politikkens fremste siktemål. Et Det sosialliberale svaret på det er et rungende godt kollektivt helse-, trygde-, skole- og utdan- nei. Statens rolle er å definere et rammeverk, ningssystem er, som vi har vært inne på, et av der individet, ved å bruke sine sivile, politiske de avgjørende virkemidlene for at ambisjonen og sosiale rettigheter selv identifiserer hva skal gjelde flest mulig. Dette målet gir retning «det gode liv» er.3 Å fordømme homofili eller til en lang rekke andre liberale saker. For gi forrang til kristendommen gjennom stats- eksempel er likestilling en viktig liberal sak kirke og formålsparagraf i skolen, er derfor fordi barrierer basert på kjønn hindrer likhet

Venstre [fremstår] som et svært lite visjonært, verdibasert og prinsippfast parti.

fundamentale brudd med liberale idealer. i utviklingsmuligheter for kvinner. Forpliktelsen til toleranse synliggjør også Et slikt utgangspunkt i individet har også andre ideologiske grenseoppganger. som følge at sosialliberalismen fester stor tillit Toleransebudet gjør at en liberaler mistror alle til enkeltmenneskers iboende skapertrang og ideologier der enkeltmennesket underordnes virkelyst. Sosialliberalister synes konservative det kollektive – enten det skjer i sosialdemo- og sosialdemokrater undervurderer hva men- kratiets, nasjonalismens eller fascismens navn. nesker kan få til på eget initiativ. Derfor er Et slikt perspektiv innebærer også en kritikk entreprenørskap og innovasjon viktige verdi- av den sosialdemokratiske statens produksjon er for sosialliberalere. Dette fokuset er lett å av likhet i skole- og utdanningssystemet. For finne igjen i praktisk politikk. Venstre gikk sosialliberalister er det like muligheter for for eksempel i forrige regjeringsperiode i bre- hvert enkelt menneske som er avgjørende – sjen for å opprette et forsknings- og nyska- ikke å fremelske religiøse, sosialdemokratiske pingsfond. Samme partis kampanje mot eller nasjonsbyggende likhetstrekk. Et slikt skjemavelde i Norge, kalt «et enklere Norge», standpunkt rettet mot alle former for kollektiv er en del av den samme politiske prioritering- ensretting innebærer dermed også at sosialli- en, også den tuftet på synet på innovasjon og beralismen har et universalistisk menneske- enkeltmenneskers skaperevne som funda- syn. Forsvar av en kollektiv identitet erstattes mentale kilder til utvikling i et samfunn. med et fokus på et fellesmenneskelig mangfold For å oppsummere: Frihetsfokus innenfor av individer – pluralisme. Sosialliberalister ser en samfunnskontrakt, internasjonalisme, derfor internasjonalt engasjement som en demokrati og toleranse, dette er nøkkelord vi naturlig del av sin agenda og vurderer innvan- har knyttet til sosialliberalismen. Selv en så dring og utviklingen av multikulturelle sam- kort gjennomgåelse viser at sosialliberalismen funn som berikende. har en ideologisk egenart, som innbyr til god praktisk politikk på mange områder. Det er lite Individet og skapertrangen i dette utgangspunktet som innbyr til overdreven pragmatisme og sjangling fra sak til sak. Kollektivets oppgave er å gi enkeltindivider Tvert imot har man med utgangspunkt i en utviklingsmuligheter. Å tilrettelegge for selv- sosialliberal tradisjon viktige barrikader å stor- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 28

28 samtiden 1 2003

me – innenfor områder som skole, utdanning, på hvem som stemmer på de sosialliberale næringsutvikling, innvandring og miljø. partiene. Svært mange bor i tettsteder eller bymiljøer og er under 40 år. Det er en stor Sosialliberal politikk utenfor Norge andel som har høy eller forholdsvis høy utdannelse. Dessuten er det flere kvinner enn I mange land har liberale partier som ikke menn som stemmer sosialliberalt. Velgerne er uttrykkelig identifiserer seg som sosiallibera- også gjennomgående internasjonalt orientert. le, ført en politikk som har vært tuftet på mange av verdiene og prioriteringene vi har Ideologisk uklarhet og velgerflukt knyttet til sosialliberalismen. Mange liberale partier har for eksempel gått i spissen for å Hva med Norge i dette bildet? På overflaten etablere sosiale velferdssystemer i det 20. skulle vi ha lite å klage over. Med stor selvsik- århundre. Fundamentet for det britiske vel- kerhet identifiserer Venstre seg selv som et ferdssystemet ble lagt før første verdenskrig sosialliberalt parti. «Ved inngangen til 2000- av den liberale regjeringen ledet av Asquith.4 I tallet kan vi som representanter for den sosia- Canada har det liberale partiet kjempet for le liberalismen se tilbake med stolthet», heter allmenne velferdsrettigheter i lignende stil. det i Venstres egen redegjørelse for sitt ideolo- Også i USA har det demokratiske partiet vært giske utgangspunkt.7 preget av sterke sosialliberale elementer. Det Det er nok riktig at Venstre kan se seg til- gjelder Franklin D. Roosevelts «New Deal», bake med en viss stolthet – bare det ser seg John F. Kennedys «New Frontiers» og Lyndon langt nok tilbake. Ved inngangen til det 20. B. Johnsons «Great Society»-program. århundret var Venstre et statsbærende parti. Sosialliberale partier i andre land har gått Regjeringsmakt og flertall i Stortinget ga opp en klar grense til både ny-liberale og ver- Venstre en sentral rolle i utformingen av det dikonservative partier. Folkpartiet i Sverige moderne Norge som liberalt demokrati, har på mange områder markert seg som et industrinasjon og velferdsstat. Men etter det sosialliberalt parti med klar avstand til det er historien om Venstre historien om partiet liberalkonservative Moderaterna. Et annet som stadig krymper. Fram til og med valget i eksempel er Charles Kennedys Liberal 1915 lå partiet over 30 prosent. Første gang Democrats i Storbritannia som utgjør et tyde- under 20 prosent var ved valget i 1924, og før- lig sosialliberalt alternativ til det liberalkon- ste gang under 10 prosent var i 1957. I de siste servative Torypartiet.5 Det samme gjelder for tre tiårene har partiet ligget mellom tre og det sosialliberale partiet i Danmark, det radi- fem prosent. På Dagens Næringslivs partiba- kale Venstre,6 og ikke minst de europeiske fri- rometer for desember 2002 har Venstre en demokratene i Europaparlamentet. Sistnevnte oppslutning på 2,2 prosent.8 er en av de største politiske grupperingene i Man kunne tenke seg at denne historien Europaparlamentet med 55 av totalt 626 par- om Venstre er historien om partiet som holdt lamentsmedlemmer. fast på sin ideologi på tross av stadig sterkere Størrelsen på partiene varierer noe, men svikt blant velgerne. Det er snarere tvert om. politisk har de mye felles. På et sosialliberalt En av hovedgrunnene til at Venstre stadig blir verdigrunnlag prioriterer de velferdsreform, mindre, er at Venstre ikke fyller sin rolle som liberal innvandringspolitikk, demokratisk sosialliberalt parti i norsk politikk i dag. åpenhet og kontroll, miljøvennlig økonomisk Politikken Venstre fører,Venstres velgerappell vekst, desentralisering av myndighet og inter- og mangelen på sosialliberale krefter i de nasjonal deltagelse. I det store og det hele andre partiene, sår alvorlig tvil om vi faktisk avtegner også det samme bildet seg når vi ser har et sosialliberalt alternativ i norsk politikk. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 29

samtiden 1 2003 29

Den historiske og statsvitenskapelige litte- grunner i utgangspunktet dårlig overens. Det raturen refererer gjerne til den generelle kan godt hende at Venstre bør samarbeide utviklingen i norsk politikk når temaet er med Kristelig Folkeparti – i enkelte perioder, Venstres stadige forvitring. Hoved- om enkelte saker, av pragmatiske grunner. overskriftene er etableringen av en borgerlig- Men en god sosialliberaler skal tvile oppriktig sosialistisk akse, fremveksten av interessepar- før det valget tas. Det skulle være nok å minne tier i sentrum, den tilsynelatende liberalise- om at Kristelig Folkeparti er imot partner- ringen av venstresiden de siste 20 årene, og skapsloven og at partiet er den fremste poli- indre strid og splittelse. En slik historisk tiske bidragsyter til at synet på homofili som gjennomgåelse gir selvfølgelig mye av svaret synd opprettholdes i mange miljøer. For de på hvordan Venstre har blitt så lite. Men som synes slikt er ubetydelig, er tallenes tale mangelen på en klar og tydelig profil hos klar. 26 prosent av lesbiske og homofile Venstre, som TV-mediet i dag avdekker lettere mellom 16 og 24 år i Norge i dag sier at de har enn før, må også tillegges vekt. Venstres mar- prøvd å ta sitt eget liv.9 ginalisering som politisk aktør skyldes også Det forplikter å være liberaler. Det innebæ- en grunnleggende ideologisk utydelighet i rer å holde visse idealer, som toleranse og plu- Venstres politikk. I utdannings-, distrikts-, ralisme, høyt hevet. Det gjelder også for den utenriks-, nærings-, innvandrings- og miljø- politiske ledelsen i et sosialliberalt Venstre. politikken fremstår Venstre som et ideologisk tvetydig parti i forhold til sosialliberalismens Plikter og rettigheter hånd i hånd hovedideer og kjerneverdier. Hva innebærer det å være medlem av et sam- Et lite prinsippfast parti funn? Svaret på dét spørsmålet gir oss en av de viktigste skillelinjene i politikken. Som en For det første fremstår Venstre som et svært spissformulering kan man si at sosialdemo- lite visjonært, verdibasert og prinsippfast kratiet skaper klienter av samfunnets med- parti. Der sosialliberalismen inviterer til prin- lemmer. Den økonomiske liberalismen forut- sipielle standpunkter, står Venstre frem som setter at vi først og fremst er kunder. pragmatismens fremste våpendrager. Venstres Sosialliberalismen arbeider for et samfunn egen ledelse gjentar ofte at norsk politikk bestående av sosialt ansvarlige borgere. trenger Venstre fordi partiet er sentralt for å Borgeren har i likhet med klienten og kunden kunne etablere en styringsdyktig mindretalls- en rekke rettigheter – til sosiale ytelser, helse- regjering. Vi blir stadig minnet om at vesen, skolegang osv. Men for sosialliberalis- Sponheim er regjeringens fremste megler og ter følges slike rettigheter alltid av plikter; til politiske hestehandler. Slik har Venstre posi- ansvar, til deltagelse og til gjenytelse. Venstre sjonert seg som det politiske håndverkets har i liten grad latt dette sosialliberalistiske parti, som taktikernes tilholdssted. prinsippet om at «rettigheter og plikter går Et tydelig sosialliberalt parti oppsøker der- hånd i hånd» prege sin politikk. imot de prinsipielle debattene knyttet til bio- Ett slikt område der Venstre – for å være et teknologi, innvandringskriminalitet, demo- sosialliberalt parti – langt tydeligere burde tatt kratisk kontroll, likebehandling av minorite- avstand fra den sosialdemokratiske klientsta- ter osv. Og et tydelig sosialliberalt parti burde tens kravmentalitet, er trygdepolitikken. Selv ikke minst trekke tydelige grenser mot andre om trygdeproblemet har mange fasetter, partier med et annet ideologisk grunnlag. All burde et sosialliberalt parti vært den sterkeste sentrumshyggen til tross; sosialliberalisme og kritikeren av den passiviseringen av syke som kristenkonservatisme går av prinsipielle i dag er en av hovedårsakene til at ti prosent Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 30

30 samtiden 1 2003

av befolkningen i yrkesaktiv alder mottar like naturlig bør innrømme.Venstre har hatt trygd fra staten. En slik klar og ideologisk altfor vanskelig for å stille krav selvsikker kritikk er vanskelig å spore i på politisk betente områder. Det bør være Venstres politikk. Kapitlet «Velferd: Fornyelse mulig for et sosialliberalt parti å snakke av velferdssamfunnet» i Venstres stortings- tydelig både om behovet for økt arbeidsinn- valgsprogram 2001-2005, er det velmenende vandring og om nødvendige tiltak mot pro- og vage Venstre på sitt verste. blemer som asylsøknader basert på falsk Den rene liberalismens kundementalitet identitet, trygdesvindel og gjengkriminalitet kan være like problematisk som klientsam- i innvandrermiljøer.

Liberale partier står gjerne sterkest blant unge mennesker i store byer.

funnet. Et eksempel er skolevesenet. Bort fra sosialdemokratiske Kundementaliteten har vokst seg sterk i virkemidler Norge de siste tiårene. Det ligger til grunn for mye av den misnøyen mange føler med Visjonsløshet og manglende evne til å la ret- kollektivtransport, helsevesen og skoleve- tigheter og plikter gå hånd i hånd, har vært sen, på tross av at disse tjenestene alt i alt er hovedankepunktene våre så langt i vurdering- bedre i dag enn tidligere.10 Det er svært uhel- en av Venstre som et sosialliberalt parti. dig for det norske skolevesenet fordi kunder Bruken av virkemidler for å realisere politiske pr. definisjon er lite involverte, illojale og mål er det tredje viktige område der vi mener kortsiktig nyttemaksimerende. Derfor er Venstre går på tvers av sosialliberalismen. Et skolen nettopp et sted hvor rettigheter og konsekvent sosialliberalt parti kan ikke først plikter må gå hånd i hånd, hvor den som og fremst basere seg på de klassiske sosialde- krever også skal kreves noe av. mokratiske virkemidlene i politikken; forbud Som et siste eksempel vil vi nevne inte- og påbud, tollbarrierer, subsidier, generelle grasjons- og innvandringspolitikken som et avgifter og sentraliserte reguleringer. område hvor Venstre ikke er tro mot sitt eget På flere saksområder har ikke Venstre fulgt ideologiske utgangspunkt. Sosialliberal- dette opp i praktisk politikk. For eksempel ismen er universalistisk, humanistisk og har Venstre i for stor grad basert sitt miljø- anti-nasjonalistisk i sitt vesen. Et sosiallibe- engasjement på alminnelig avgiftspolitikk. ralt parti må derfor basere seg på en innvan- Hovedfokus i en sosialliberal tilnærmingsmå- dringsoptimisme der økt arbeidsinnvan- te burde heller være offensivt grønn entrepre- dring, reelle muligheter for å få asyl på nørskap og innovasjon. Her er positive virke- humanitært grunnlag, en aktiv integrasjons- midler som miljørettede forskningsbevilg- politikk og bekjempelse av rasisme og dis- ninger, subsidiering i tidlige faser av miljø- kriminering er naturlige deler av en sosialli- vennlige teknologier og fysisk tilrettelegging beral agenda. Men økt innvandring skaper svært viktig. Naturlige satsningsområder for også utfordringer som et sosialliberalt parti grønn vekst og innovasjon er områder der Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 31

samtiden 1 2003 31

Norge allerede har spisskompetanse. Et Gjør utenrikspolitikk til politikk eksempel er energifeltet, der Norge ligger langt fremme; på vannkraft, hydrogenutvin- Sosialliberale partier setter demokratisk delta- ning fra naturgass, solvarmeenergi og pro- gelse, kontroll og åpenhet svært høyt. Heller duksjon av silisiumskiver til solcelleindustri- ikke her er Venstre på høyden. Et sosiallibe- en. Her burde et sosialliberalt parti innta rol- ralt parti i Norge må aktivt begrense mulighe- len som det sosiale entreprenørskapets parti. tene til å sammenblande politikk og økonomi, Et slikt fokus innebærer at det ikke kan være slik for eksempel Norsk Investorforum er et rom i et sosialliberalt parti for dommedags- forsøk på.Videre bør sosialliberalister ta sterk profeter, systemkritikere og det anti-demo- avstand fra den ny-liberale tendensen til å kratiske grumset fra 1970-tallet. neglisjere diskusjoner om hva vi vil og hvor vi Den samme hangen til sosialdemokratiets skal gå, til fordel for en teknisk debatt om vir- subsidie-, avgifts- og reguleringspolitikk gjør kemidlene i politikken. Det er en smittefarlig seg gjeldende i jordbruks- og distriktspolitik- sykdom som ikke minst har rammet deler av ken. Ved å fokusere på å opprettholde «et Høyre. Når argumenter som «kan krige, bør desentralisert jordbruk med variert bruks- krige» eller «kan privatisere, bør privatisere» struktur og allsidig drift» gjennom klassiske sniker seg inn i politikken, er det alvorlig støtteordninger, bryter Venstre fundamentalt demokratisk problem fordi normative spørs- med hovedelementer i sosialliberalismen. mål om mål og verdier og langsiktige priorite- Prioriteringen for Venstre har vært å bevare ringer, dermed skyves til side. mer enn fornye. Den samlede subsidieringen Et annet område der Venstre svikter som av det norske landbruket, som inkluderer demokratiets fremste vokter blant partiene, direkte statsstøtte, skjermingsstøtte og diverse er i utenrikspolitikken. Av alle grå mus på andre støtteordninger, beløper seg til mellom Stortinget er Venstre den gråeste på dette fel- 19 og 21 milliarder årlig. Det er godt over 250 tet. Livredde for å vekke EU-debatten til live, 000 i støtte pr. årsverk.11 Et parti som skal leve later det provinsielle Venstre som om den i tråd med sosialliberalismens verdigrunnlag, politiske dagsorden i Norge bestemmes i kan ikke gå inn for å opprettholde støtte i den Norge og av Stortinget. Mer enn på noe annet størrelsesorden uten i sterkere grad å knytte område bryter dette med den sosialliberalis- det til krav om at jordbruket bidrar til helt men som Venstre påberoper seg. Fra miljø til vitale mål og interesser i samfunnet. Da er næringspolitikk og identitet må politiske ikke argumentene om tradisjonell matvare- spørsmål i økende grad forstås i globalt eller sikkerhet, vern av kulturlandskap og sikring regionalt lys. Det bør Venstres agenda for av bosetting tilstrekkelig. Støtte på dette nivå- demokratisk deltagelse og kontroll forholde et burde forutsette helt andre krav til miljø- seg til. Venstres nei til EU går dårlig overens vennlig drift, utvidet matvaresikkerhet osv. med dette. Et medlemskap i EU utgjør en Utover dette må lønnsomhet i landbruket reell mulighet til å øve innflytelse på viktige oppnås gjennom å fokusere på nye nisjer og politiske prosesser som Norge må forholde nye næringsmuligheter. Støtteordninger bør seg til. Et sosialliberalt Venstre ville være først og fremst være forbeholdt støtte til forsk- tvunget til å bidra til at Norge deltar der ning og produktutvikling mot høykvalitetsni- beslutningene tas. Dessuten må partiet sjer eller til omstilling i retning av økologisk begynne å virkelig mene noe om avgjørende drift. Myndighetene og landbruksorganisasjo- internasjonale spørsmål. Hva mener Venstre nene har tradisjonelt gjort svært lite for få for eksempel om en amerikansk utenrikspoli- til kvalitetsorientert nisjeproduksjon og tikk som nedprioriterer verdien av interna- nyskaping i Norge.12 sjonale avtaler og institusjoner? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 32

32 samtiden 1 2003

Individualisme og pluralisme ring som utgangspunkt burde det sosiallibera- i praksis le Venstres skolepolitikk utover dette handle om å skape et skolemiljø hvor ett mål er over- «Individuell frihet», «respekt for individet» og ordnet; gode vekstvilkår for utvikling av ele- «frihet for den enkelte» er formuleringer som venes ulike sterke sider og talenter – enten det går igjen når Venstre beskriver seg selv. Men er innen språk, matematikk eller mekanikk. også på dette punktet er Venstre vagt, svakt og Hva med noe virkelig vågalt? Hva med å bryte utydelig. Et sosialliberalt parti må gå langt delvis med organiseringen av skolen i «klas- grundigere til verks når det gjelder hva det ser» (årskull) og heller dele elevene i deler av betyr å ta utgangspunkt i individet. skoleåret i tematiske kompetansegrupper Skolepolitikken illustrerer dette poenget. basert på talent? Ofte drukner denne debatten Venstre har en egen handlingsplan for skole i kritikken av at en slik skole vil være «elitis- og utdanning; «Investering i mennesker: 20 tisk», med noen få vinnere og mange tapere. punkter for en bedre skole», hvor det heter at Det er synd fordi debatten burde handlet om «Venstre vil ha en liberal enhetsskole ...». Med hvordan man makter å skape vinnere på så Venstres ideologiske fotfeste venter man et mange områder og på så mange måter som klart oppgjør med den sosialdemokratiske mulig. Talentutvikling er bare «elitistisk» hvis enhetsskolen, sist formulert i Gudmund skalaen for vurdering er endimensjonal. Hernes’ Læreplan for den 10-årige grunnskolen (Stortingsmelding 29, 1994-1995). Hoved- Venstre – et skikkelig drittparti? vekten ligger her på skolen som produsent av et «felles kunnskaps-, kultur-, og verdigrunn- Summen av disse fem kritiske punktene er lag» med mål om «felles praktiske erfaringer svært alvorlig for Venstre. Mot denne bakgrun- og ferdigheter». Det finnes ansatser i Venstres nen er det ikke overraskende at Venstre for politikk. Men i det store og det hele koker tiden har en oppslutning på mindre enn tre Venstres 20 punkter bort i velmenende, men prosent av norske velgere. Mot denne bakgrun- mindre justeringer. Politikken mangler for- nen blir man heller ikke overrasket over å lese ankring i sosialliberalismens individualisme hovedkonklusjonene om Venstre i Knut og pluralisme. Den mangler fotfeste i det som Heidars og Jo Saglies Hva skjer med partiene? fra må være kjernen i et sosialliberalt skolepro- 2002. De beskriver Venstre som et parti som sjekt; innrømmelsen av at ulike elever har spriker på grensen til det katastrofale. Heidar ulike sterke sider og et løfte om å legge det til og Saglies analyse, som er en del av Makt- og grunn i opplæring og oppfølging i skolen. demokratiutredningen, viser for eksempel at En sosialliberal skolepolitikk kan naturlig- Venstres medlemmer bare har en eneste hjerte- vis ikke bare være tuftet på individualisme. sak felles. Det er «satse på miljøvern tross evt. Tydeligere internasjonal orientering og tre- lavere forbruk». Analysen viser også at Venstre ning i verdipluralisme bør være en annen preges av en rekke saker hvor partimedlem- dimensjon. mene er grunnleggende uenige. Listen er langt Entreprenørskap er en tredje pilar. Og så lengre enn for noe annet parti: «Godta lønns- kommer selvfølgelig de alminnelige stand- forskjeller, EØS-avtalen, forsvaret, økonomisk punktene knyttet til økte ressurser, desentra- vekst, innvandring, kristen tro og moral, over- lisering av myndighet, oppgradering av lærer- føringer til u-land, fristilte selskaper, storby- utdanningen, økt satsing på IT i skolen osv. enes økonomi og EU-medlemskap». At skolen skal gi elevene en trygg grunn- Sykdomsbildet som skisseres av Heidar og mur av nødvendig kompetanse er selvsagt. Saglie forverres ytterligere av at Venstre ikke Men med individuelt mangfold og selvrealise- bare fremstår som sprikende, men også som så Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 33

samtiden 1 2003 33

pragmatisk og rundt i kantene at folk flest trek- store byer. Det er ikke uten grunn. En rekke ker på skuldrene hvis du spør dem om Venstre. trender knyttet til forvitringen av industrielle Møter du ofte folk som synes Venstre er et skik- samfunn i Vest-Europa har disponert unge og kelig drittparti? Det er uheldig for ethvert parti urbane mennesker for å stemme sosialliberalt. ikke å irritere noen. Det er spesielt alvorlig for Økt individualisering, utvikling av kunnskaps- et parti som ønsker å fremstå som et ideologisk samfunnet, sterk internasjonalisering og frem- basert parti og som selv har valgt nytenkende veksten av multikulturelle bymiljøer er viktige som en av tre kjerneverdier (i tillegg til liberal trekk ved samfunnsutviklingen de siste 20 og sosial). Skal man bryte grenser, stille spørs- årene. Det er utviklingstrekk som særlig har målstegn ved gamle sannheter og introdusere preget livsvilkårene og verdiene til unge men- nye virkemidler i tråd med den sosialliberale nesker og som peker i retning av sosialliberale ideologien, er det vel ikke mulig samtidig å liste prioriteringer. seg så stille i dørene? Derfor er det svært oppsiktsvekkende at Ideologisk utydelighet er en viktig del av for- Venstre, etter Arbeiderpartiet, var det partiet klaringen på hvorfor Venstre er så vanskelig å som ved forrige stortingsvalg hadde den høy- oppdage og så lett å vrake. Det å kommunisere este gjennomsnittsalderen blant sine velgere. konsistent og troverdig krever mer enn noens- Gjennomsnittsalderen for Arbeiderpartiet var inne at det er samsvar mellom Venstres påståt- 50 år. For Venstre var den 49 år. For te sosialliberale identitet og Venstres image Sosialistisk Venstreparti var den bare 40. Ved utad slik denne skapes av partiorganisasjonen samme valg var det kun Arbeiderpartiet og og av enkeltpersoner i enkeltsaker. For det Senterpartiet som hadde en mindre andel av overflatiske øye må partiet se ut til å stå for det sine velgere i aldersgruppen 18 til 29 år. Og samme som det innerst inne faktisk står for. Så verst av alt; under to prosent av alle som stem- krevende er kommunikasjonsoppgaven (også) te for første gang, valgte Venstre. Samtidig vet for politiske partier i Medie-Norge i dag. På vi at Venstre har sin sterkeste gjennomslags- dette punktet går mye galt for Venstre fordi kraft langt fra de bymiljøene hvor liberale deler av politikken og flere av personene som partier ellers i Europa står sterkt. I følgende profilerer den, ikke samsvarer med en alm- kommuner fikk Venstre mer enn ti prosent av innelig oppfatning av hva det innebærer å være stemmene ved forrige stortingsvalg: Vestre «liberal» eller«sosialliberal». Da velger velgerne Slidre (25,8 prosent), Averøy (22,9 prosent), noe annet som de umiddelbart forstår og kan Ulvik (22,7 prosent), Granvin (13,5 prosent), stole på. I politikken i dag er veien kort fra uty- Tjeldsund (12,9 prosent), Jølster (12,7 pro- delighet til usynlighet. sent), Øystre Slidre (12,6 prosent), Hornindal (11,8 prosent), Tustna (11,1 prosent), Smøla Gammelmannsparti med (10,4 prosent) og Balestrand (10,1 prosent). landsbygdpreg Mot et sosialliberalt Venstre? Det er mot denne bakgrunnen av historisk avskalling og ideologisk utydelighet vi må for- Et Venstre som virkelig er forankret i den stå hvorfor det sosialliberale partiet i Norge sosialliberale ideologien har en viktigere rolle har en annerledes velgermasse enn andre libe- å spille i norsk politikk. Det Liberale rale partier i Europa. I europeisk målestokk er Folkepartiet har fått det til i Sverige med en Venstre et gammelmannsparti med landsbygd- oppslutning ved forrige valg på 13,3 prosent. preg. Det er ganske unikt med den sosiallibe- Et sosialliberalt parti i Norge bør kunne nå rale ideologi som utgangspunkt. Liberale parti- lignende høyder, ikke minst gjennom økt er står gjerne sterkest blant unge mennesker i gjennomslagskraft blant de unge menneskene Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 34

34 samtiden 1 2003

som i dag svikter Venstre fullstendig. Denne Det er heller ikke noe de fleste velgere ser artikkelen gir en pekepinn om hvor veien eller er interessert i. Ideologisk selvransa- kan gå videre for et slikt sosialliberalt parti. kelse vinner i seg selv sjelden velgere. Men Retningsviseren er ganske grov. Det er et for Venstre er en slik avklaring nødvendig stykke fra ideologisk avklaring til suksess i som et utgangspunkt for å kunne forme mediene og blant velgerne. Men en slik praktisk politikk som både er verdibasert og prosess må i det minste begynne med sammenhengende. Spørsmålet er: Har en grundig ideologisk selvransakelse. Venstre det som skal til for å bli et reelt sosi- Slike avklaringer er ikke en del av den alliberalt alternativ i norsk politikk i årene politikken politikere vanligvis bedriver. fremover?

Noter Litteratur

1 Lars Leijonborg : Nya frihetstider. Om makten over Bauman, Zygmunt: In Search of Politics, Stanford våra liv, Ekerlids Förlag, 1999, s.23. Vår oversettelse University Press, Stanford 1999 fra svensk. Dworkin, Ronald: Myles. Taking Rights Seriously, 2 T.H. Marshall: Citizenship and Social Class, Cambridge Duckworth, London 1977 University Press, Cambridge 1950 Friedman, Milton: Capitalism and Freedom, University of 3 Bruce Ackerman: Social Justice in the Liberal State, Chicago Press, Chicago 1962 Yale University Press, New Haven 1980 Grey, John: Two Faces of Liberalism, Polity Press, London 4 Andrew Heywood: Political Ideologies. An Introduction, 2000 Second Edition, Palgrave, New York 1998, s. 59 Hayek, Friedrich August von: The Constitution of Liberty, 5 http://www.libdems.org.uk/ University of Chicago Press, Chicago 1960 6 http://www.radikale.dk/ Mill, John Stuart: On Liberty, J. W. Parker and Son, 7 www.venstre.no/ideologi London 1859 8 Dagens Næringsliv 20.12.02. Målingen er satt sam- Nozick, Robert: Anarchy, State, and Utopia, Basic Books, men av Institutt for samfunnsforskning og er et New York 1974 gjennomsnitt av de store meningsmålingene for Rawls, John: A Theory of Justice, Harvard University desember. Press, Cambridge, Massachusetts 1971 9 Se NOVA-rapport 1/1999: «Levekår og livskvalitet Rawls, John: Political Liberalism, Columbia University blant lesbiske og homofile kvinner og menn», NOVA, Press, New York 1996 Oslo 1999. 10 Ivar Frønes og Ragnhild Brusdal: På sporet av den tapte tid, Fagbokforlaget, Bergen 2001 11 OECDs Agricultural policies in OECD countries. Monitoring and Evaluation, 2001. Tallet på 19 mrd. inneholder bare ordninger som er særskilt for jordbruket, mens 21 mrd. inkluderer støtte som også andre næringer kan nyte godt av. Den direkte stats- støtten er 12 mrd. 12 Reidar Almås: Norges landbrukshistorie. Frå bondesam- funn til bio-industri, bind 4, Samlaget, Oslo 2002. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 35

UNIVER- SITETSFOR- LAGET

annonse inn her Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 36

Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Hvorfor ikke styrte Saddam?

I dag er det radikalt å demonstrere mot at folket i Irak skal få støtte til å frigjøre seg fra fascismen. Hvorfor har vi ennå ikke sett en demonstrasjon som krever at Saddam skal slippe strupetaket på Irak og skåne folket for mer elendighet, krig og flukt? spør Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad.

De gjør rede for Iraks utvikling frem til i dag – og kommer med mange grunner til at Saddam Husseins diktatur må styrtes og et nytt styresett etableres i Irak.

Gjennom hele landets historie, som få utenfor 34 år ved makten. Fire millioner er drevet i Irak vet noe om, har oljen i Irak vært irakernes eksil. En million er internt fordrevne. 200 største plage. Andre kan ignorere denne pla- 000 er forsvunnet. Et uhorvelig antall lands- gen: På grunn av sine økonomiske interesser byer og småbyer er ødelagt. Det har pågått og har Russland og Frankrike motsatt seg USAs det pågår fortsatt etnisk rensing i Irak.1 planer om et regimeskifte i Irak. På grunn av sitt perspektiv på USA og Iraks olje demonstre- Det handler om olje rer folk i Vesten mot «krigen mot Irak» og tjener dermed Saddam Hussein i hans kamp For vestlige interesser handler Irak om olje – for å beholde jerngrepet om folket i Irak. som Irak har gjort siden landet ble dannet Anslagsvis to millioner irakere er drept i over hodet på irakerne på begynnelsen av krig eller av regimet i løpet av ba’th-partiets 1920-tallet. Det handler mer om olje i dag enn Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 37

samtiden 1 2003 37

noen gang: Foruten den påviste reserven av 112 «Arabernes olje til araberne» milliarder fat råolje, den største forekomsten utenfor Saudi-Arabia, har Irak trolig et like La oss snakke om irakisk Kurdistan på 1970- stort hav av olje som ennå ikke er kartlagt.2 tallet – da Irak var et hav av olje og vestlige, Verdens oljemarkeder vil bli dypt berørt av det Saddam-vennlige forfattere, journalister, som skjer i Irak, og interessene er kryssende. revolusjonære og organisasjoner dro til Irak Oljeindustrien tørster etter attraktive oljekon- og rapporterte hjem om «Det nye Arabia» som trakter. OPEC og høyprisprodusenter som var Midtøstens svar på det sosialdemokratiske Norge og Russland har grunn til å frykte over- Sverige. (Les Jan Guillous og Marina Staghs produksjon og prisfall med full irakisk produk- bok fra 1977!) sjon. Etter 11. september 2001 ønsker USA å bli Spør irakerne om hvilken glede de hadde mindre avhengig av Saudi-Arabia ved hjelp av av oljen. Hør en som selv var der, fortelle: irakisk olje. Det sikre er at Irak trenger utenlandske Barneskolen vår manglet vindusglass og investeringer og ekspertise for å utvinne oljen. varme i klasserommet i det kalde, harde vin- Det usikre gjelder om kontraktene skal tildeles terklima i Nord-Irak. Hver natt var det skudd- av Saddam Hussein til dem som har motsatt seg veksling mellom regjeringshæren og de kur- USAs regimeskifteplaner og FN-sanksjonene? diske pershmergaene (geriljaene) i byen. Vi Eller kommer de til å tilfalle støttespillerne hørte at Irak eller Saddam eller den irakiske til et nytt irakisk regime, som kanskje vil virke- hæren eller ba’th-partiet hadde brukt napalm i liggjøre befolkningens håp om demokrati, byene Kaladze og Halabja og i landsbyene i verdighet og frihet? Dolijafati. Broren min var i Kaladze. I dag er Iraks oljeressurser på billigsalg for å Studentene og lærerne ved universitetet i sikre Saddams overlevelse ved makten. Det er Suleimanî hadde flyttet til Kaladze for å støtte derfor forståelig at mange land med Russland i den kurdiske revolusjonen. Vår tante fra spissen vil beskytte Saddam. Russland har inn- Halabja søkte tilflukt hos oss med sine ti barn. gått enorme oljekontrakter med Saddam de Nettene våre var strømløse. Dagene var vann- senere årene, kontrakter som ikke kan realise- løse. Gatene var fulle av militære, av trusler, av res på grunn av FN-sanksjonene, og som kan gå tanks. Fattigdom og redsel. Daglig jaktet folk tapt ved et regimeskifte.3 Frankrike, som Iraks etter egg, kylling, ris, mel, tomatpurré, sukker fremste våpen- og elektronikkleverandør, og og te. Røyk. Arak. Alltid manglet noe i basaren. Russland, som Iraks fremste samarbeidspartner Og dette var i det moderne Irak som våre innen olje, vil at FN-sanksjonene fjernes, at europeiske venner lovpriste. Byer som USA roer seg og Saddam holder seg ved mak- Bagdad, Tikrit, Mosul hadde alt vi manglet. Jeg ten, slik at kontraktene kan virkeliggjøres. oppdaget dette da jeg dro til Bagdad for å stu- En kritisk hake kan settes ved teorien om de dere. Ja, sannelig hadde hele det kurdiske altoverskyggende oljeinteressene bak USAs området vært under økonomisk sanksjon planer om regimeskifte: Om det bare gjaldt siden 1970-tallet. oljen, kunne USA spart mye trøbbel og penger Om de er arabere eller europeere, aner de ved å gjøre som Russland og Frankrike og for- færreste noe om den fremmedgjøringen som handle med Saddam. De som protesterer mot kurdere har vært gjennom i Irak. Vi leste ban- «krigen mot Irak» og dermed i praksis forsvarer nere med ba’th-slagord som «Arabernes olje Saddams eiendomsrett til Iraks olje, kunne til araberne» og «Enhet, frihet, sosialisme». også spørre seg om hva irakerne har fått Rundt 1980 skrev de: «I våre tolv år har inge- ut av Iraks olje mens den har vært under niørene hatt fremgang», «Lærerne har hatt Saddams kontroll. fremgang», «Arbeiderne har hatt fremgang», Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 38

38 samtiden 1 2003

«Gatefeierne har hatt fremgang». ca. 75 % arabere, 20 % kurdere, noen prosent Hver dag leste vi på vei til skolen helt mot- turkmenere, armenere, assyrere osv.5 satte slagord som var blitt skrevet i nattens Etter 1. verdenskrig, da Det osmanske riket løp: «Mennesket er en verdifull kapital», ble plukket fra hverandre, fikk Storbritannia «Autonomi for kurderne, demokrati for Irak», «mandat» over de tre tidligere osmanske «Stopp arabiseringspolitikken i de kurdiske administrasjonsområdene Basra, Bagdad og områdene», «Ned med diktaturet og tyranniet i Mosul av Folkeforbundet. I tråd med paterna- Bagdad», «Vi vil kjempe til vår siste blodsdrå- listisk og imperialistisk tenkning skulle bri- pe for frihet og selvstendighet». tene dele av sin overlegne erfaring i statskunst Regimets svar på disse slagordene ble og fungere som foresatt inntil den nye staten gradvis hardere. Først måtte huseierne vaske kunne stå på egne bein. Dette gav anledning- dem bort. Senere ble veggene hvor de var en til et ran. Britene satte sine oljeinteresser skrevet ødelagt. Siden ble husene tilintetgjort. og besettende behov for kontroll over «veien Under Iran-Irak-krigen ble husene tilintetgjort til India» foran alle andre hensyn. De la mak- og de unge mennene fra disse husene offent- ten i hendene til sunnimuslimske arabiske lig henrettet som represalie for den kurdiske nasjonalister. Alt osmanene hadde basert sin motstandskampen. Regimet sendte regningen skatteinnkreving i Basra, Bagdad og Mosul for kulene til familiene. vilayah på dette mindretallet, som altså alt var områdets herskerklasse. Britene hadde dertil Hvem er «det irakiske folket»? styrket arabisk selvbevissthet ved å spille arabisk nasjonalisme ut mot Det osmanske riket. Ved dannelsen av Irak på begynnelsen av Fremdeles styrer et mindretall sunnimus- 1920-tallet skapte vestlige imperialistiske limske arabiske nasjonalister i Bagdad. En interesser et skjebnefellesskap mellom folk kan si at Iraks sterkt ideologiserte panarabis- som ikke ønsket å flytte inn i samme hus. ke nasjonalistiske ba’th-parti og dets leder Opprør, demonstrasjoner og annen motstand Saddam Hussein er britenes arv til Irak.«Vi er mot britenes planer om et lett kontrollerbart kommet med et anglo-saksisk tog,» uttalte Irak ble slått ned med flyvåpen og full krig. talsmannen Ali Saleh Sa’id, i februar 1963 Den fremmede, saudiarabiske kong Faisal I, under ba’th-kuppmakernes pressekonferanse traktaten som sikret britene kontroll over i Bagdad.6 Britene støttet ba’th-partiets første Irak, og det sunniarabiske fåmannsveldet i kupp mot Qasem fordi han, som dannet den den nye staten, ble tvunget gjennom ved hjelp irakiske republikken i 1958, ikke klarte å av «demokratiske midler» som landsforvis- beskytte britiske oljeinteresser i Kirkuk. I kri- ning av kurdiske og sjiamuslimske ledere. gen mellom Bagdad og kurderne som startet i Verken for åtti år siden eller i dag har Irak 1961, kunne Kurdistan demokratiske parti handlet om de mennesker som fikk seg tvangs- (KDP), under ledelse av Mustafa Barzani, kon- tildelt loddet å være iraker. Dette loddet er også trollere storparten av Nord-Irak.7 det eneste som forener Iraks splittete befolk- I tråd med tradisjonell orientalisme ser ning, som bare kan beskrives ved hjelp av for- oppfatningen i Vesten ut til å være at irakerne, skjeller. Forskjellene er religiøse: 65 % sjiamus- som helt mangler «vår» demokratiske tradi- limer, 30 % sunnimuslimer, ca. 5 % kristne kil- sjon, ikke kan utvikle annet enn diktatur, som danere og assyrere foruten tilhengere av eldre resten av Midtøsten. Men det var beviselig bri- ikke-muslimske religioner som jezidier og tene som stiftet Irak som et fåmannsvelde, og kakaier. Iraks jøder – et 2500 år gammelt sam- som derfor bærer et stort ansvar for at det aldri funn – har forlatt Irak og trengs ikke lenger tas har utviklet seg demokrati og fred i landet. med i betraktning.4 Og forskjellene er etniske: I 1991 gjorde befolkningen opprør og tok Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 39

samtiden 1 2003 39

midlertidig makten i 15 av landets 18 provin- 1975 tvangsflyttet til sør med sine familier. ser. Det er ingen grunn til å tro at befolkning- Ba’thismens ideologi er beviselig grunnla- en i dag er mindre samlet i motstanden mot get for en totalitær, patriarkalsk, autoritær, fåmannsveldet generelt og mot det nasjonalis- voldelig arabiserende ettpartistat som knuser tiske regimet til Saddam Hussein spesielt. I en sine motstandere. Vi kjenner nå Saddams meningsmåling foretatt i Irak, i det kurdiske visjon og mål om å «forene den store arabiske selvstyreområdet, i forbindelse med presi- nasjonen som har det evige brevet», uten hen- dentvalgfarsen i oktober 2002 oppnådde syn til andre nasjoner, andre visjoner, andre Saddam 1,8 % oppslutning.8 interesser og andre ønsker. Saddams vestlige forsvarere ynder å peke Ba’thismens slagord er «Enhet, frihet, sosi- på hvor splittet og udemokratisk den irakiske alisme». I praksis betyr «Enhet» at liv blir ver- opposisjonen er. Sannheten er at opposisjo- diløse om de ikke underkaster seg partiet. nen er blitt enig om å godta amerikanernes «Frihet» er det som partiet dikterer. Jo høyere støtte til å styrte Saddams regime, under opp i partihierarkiet, desto bedre limt inn i betingelse av amerikansk forståelse for Iraks partiet. Når en står fjernt fra partiet, betyr «fri- enhet og dannelsen av et nytt irakisk styresett het» krenkede rettigheter, terror, vilkårlig som er en demokratisk, pluralistisk, føderal fengsling, tortur, henrettelse, etnisk rensning, rettsstat. Ingen kan med god vilje hevde annet tvangsflytting, krig og massedrap. «Frihet» er enn at opposisjonen har flertallet av folket overvåkning og angiveri innen familien, sko- med seg her. Riktig nok har irakerne historisk leklassen, nabolaget, arbeidsplassen. Ikke- sett ikke grunn til å stole på USA. Men når partimedlemmer utestenges fra utdannelse og USA nå virkelig ser ut til å ville ha et annet arbeidsliv. «Sosialisme» betyr arabisme og regime i Irak, kan irakerne ikke oppnå min- innebærer at privilegiene og inntektene fra dre enn at det nye regimet blir mer stabilt og oljen tilfaller de få som opprettholder det mindre brutalt enn ba’th-regimet. sterkt ideologiserte regimet, som ødsler med den irakiske rikdommen til krig, våpen, palas- Ba’th-partiets fascistiske ideologi ser og luksusghettoer for Saddams familie og høyere partimedlemmer. For syreren Michel Aflaq, grunnleggeren av Hva annet er fascismen enn en glorifise- Det arabiske sosialistiske ba’th-parti var ring av makten som helt underordner indivi- «nasjonalisme først og fremst kjærlighet».9 det? Hva annet enn makten forstått som en Hans kontante løsning på problemet med å organisk enhet som sluker individene, angi- arabisere kurderne og andre etniske minorite- velig til både deres og statens beste? Hva ter i «Arabia», var å lime dem inn i araberne annet enn en total makt som tar i bruk med tvang. Slik ville enhver protest forstum- «endelige» løsninger og stiller seg over me. I 1976, etter at Saddam Hussein, Aflaqs loven? 11 Fascismen er den dødelige verkebyl- disippel, hadde knust den kurdiske revolusjo- len i en utbredt betennelse: forestillingen nen, uttrykte han sin forundring over at noen om en rases, en kulturs, et folks overlegen- kan ha innvendinger mot at en kurdisk iraker het. Ba’thismen er med andre ord ingen bør være en ba’thi araber. Han kom med fremmed, orientalsk ideologi, men tvert imot denne berømte konklusjonen: «En irakisk gjenkjennelig som fascisme: Ba’thismen kurder som nekter å være en arabisk ba’thi, handler om arabernes overlegenhet, deres tjener kolonialismen og kapitalismen fordi fremragende bedrifter og storartede historie, det er de som vil ha det til at ba’th bare er for en mystisk tro på renselse gjennom vold arabere».10 Som et ledd i arabiseringen av Irak og forherligelsen av den endeløse krig ble de beseirede kurdiske peshmargaene i og evigvarende revolusjon. Målet er den Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 40

40 samtiden 1 2003

utvalgte lederens og den arabiske nasjonens serne uten å bli hørt. Feylikurdere, jezedier, endelige seier. sjiamuslimer i sør, alle ble behandlet hjerte- løst, og alle bad FN og verdenssamfunnet om Hvilken (post)kolonialisme? hjelp. Men nabolandene, Vesten, russerne og verdenssamfunnet dyrket Saddam Hussein. Postkolonialisme kan tenkes på minst tre De arabiske landene smigret ham slik at han måter, og de to første er beklagelige: Enten følte seg som herre over alle arabiske land. fortsatt kolonialisme, men i en annen form, Under krigen mot Iran støttet landene eller postkolonialisme som kolonitidens arv. rundt Gulfen Saddam Hussein med 40 milli- Postkolonialismen er da slike velplasserte fas- arder dollar i lån og applauderte krigen sam- cistiske diktaturer som «Saddams Irak». men med Egypt og Palestina. Saddam regnet I 1968 vant ba’th-partiet både kapitalistene seg som «Arabias østlige portvakt» som hadde og kommunistene over til sin side takket være seiret over de «ildtilbedende kvakksalverne» sin nasjonalistiske oppvåkning. Partiet var (iranerne). Saddam lånte også store penger uhyre dyktig til å spille både på vest og øst og både fra Vest- og Øst-Europa. USA bidrag for kurderne. Etter hvert som Saddam ble partiets å sikre Irak seier over Iran var 700 millioner sentrale figur, var han på en måte den nydeli- dollar i lånegarantier hvert år fra Reagan- ge damen som kunne flørte med alle på grunn regjeringen.12 Denne oppblåsingen av Saddam av sin rikdom. Helt bokstavelig hans rikdom. førte til at han krevde ettergivelse gjelden og Mens han holdt kurderne i sjakk ved å love økonomisk vederlag for den lange krigen. at autonomi skulle de få, men først om fire år, Derfor invaderte han Kuwait. bygget han opp den militære infrastrukturen. Den tredje måten vi kan tenke postkoloni- Han flørtet med oljeselskapene som han ga alisme på, er vanskeligere. Verden vil fortsatt fantasifulle kontrakter, han viste sin revolu- være summen av fortidens feil og koloniti- sjonære praksis til russerne, slik at de to verdens arv, men menneskene forstår seg som denene begge ønsket Saddam som sin brud. likeverdige uansett om de er etterkommere av De trengte ham og hans ideologi om den ara- tidligere koloniserte eller kolonialister. I post- biske nasjonens enhet for å holde Irak samlet, kolonialismens tid i denne siste forstand kan

Verdenssamfunnets egennyttetenkning og manglende tiltakslyst og -evne gjør fremtiden svært risikabel for irakerne.

sikre sine langsiktige interesser i området og ikke Europas og Vestens antifascister lukke dyrke redsel i De arabiske emiratene, true øynene for lidelsene som fascismen påfører Kuwait og Saudi-Arabia, slik at de kunne folket i Irak. Europa og Vesten vil tape på å pumpe mer profitt og olje ut av dem. satse sine penger på at fascisten skal bli sit- Men da Saddam hadde sikret seg støtten tende i Bagdad. Fascismens herjinger angår fra øst og vest, brøt han alle avtaler han hadde oss uansett hvor den skjer: fordi den rammer gjort med kurderne. Etter hvert fikk også mennesker. kommunistpartiet lide fælt og de bad til rus- En slik postkolonialisme er langt unna. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:51 Side 41

samtiden 1 2003 41

Antifascismen er langt fra selvfølgelig. Nå er Kan man stole på vestlige radikalere, som mottoet: Fred er det eneste. Som om fred biter ser ut til å ha satt opp et naivt ligningssett? på fascister. «Det er radikalt å være mot USA og for PLO. I dag organiserer avisen Klassekampen Saddam er mot USA og for PLO. Saddam er underskriftkampanjer, hele venstresiden radikal. Jeg er mot USA, for PLO og for mobiliserer til demonstrasjoner, mens Saddam. Jeg er radikal.» Når vestlige demon- Sosialistisk Venstrepartis stortingsrepresen- stranter roper «Nei til krig mot Irak!», tjener tanter erklærer med stor moralsk suffisanse: det folket i Irak, eller Saddam Husseins fascis- «Det viktigste er å unngå krig med Irak». I dag tiske regime som holder folket som gissel er det radikalt å demonstrere mot at folket i mens det raner til seg oljen? Irak skal få støtte til å frigjøre seg fra fascis- Hvorfor, spør folk seg i Irak, beskytter men. Hvorfor har vi ennå ikke sett en demon- europeerne Saddam? Har de ikke ytringsfri- strasjon som krever at Saddam skal slippe het til å si sannheten? At Saddam Hussein er strupetaket på Irak og skåne folket for mer en despot som ingen makt i verden burde elendighet, krig og flukt? gjøre forretninger med og ethvert anstendig land bekjempe. Europeerne fikk selv hjelp av Nærsynte radikalere i vest og øst amerikanerne da de kvittet seg med sin fascisme. Hvorfor skal ikke irakerne kunne Det er kanskje nostalgien en skal se i demon- motta en tilsvarende hjelp uten å bli kalt quis- strasjonene. Antiimperialismens storhetstid linger? Ingen kan påstå at amerikanernes var da «vi» jaget amerikanerne ut av Vietnam. støtte til «oss» var helt uten egeninteresse, i Enkelte tror visst at det er tilstrekkelig å rope motsetning til støtten som amerikanerne til- «Nei til USA!» for å kalle denne storhetstid tilbyr «dem». Skyldes motstanden heller at ira- bake. Skamfulle, gode, nærsynte radikalere i kerne er «udemokratiske orientalere», mens Vesten vil bøte på forfedrenes synder og støt- amerikansk støtte er forbeholdt «oksidental- ter derfor arabisk nasjonalisme, også etter at ske demokrater»? den har utartet til fascisme, slik tilfellet er i Irak, på bekostning av andre folks rettigheter. 90 % ødeleggelse Om de gode radikalerne hadde hatt bedre informasjon og mindre forslitte forestillinger En må kanskje ha vært der eller sett konse- om andre folks historie og skjebne, hadde de kvensene med egne øyne, for å forstå det: Etter kunnet tenke mer globalt og mindre lokalt! anfal-kampanjen, som var Saddams endelige Arabiske intellektuelle radikalere synger oppgjør med de irakiske kurderne i 1988, var om Quds (Jerusalem) som «den arabiske bru- irakisk Kurdistan fullstendig ødelagt. Det var den» og «den svarte nattergalen» (afrikanske ikke oppreiste vegger og hele tak igjen i de folk) og «den røde gloen» (indianske folk) kurdiske småbyene og landsbyene. Alt var lagt mens kurderne, sjiaene, jezidiene, feyliene, øde, sprengt i filler og jevnet med jorda. assyrerne og turkmenerne blir tilintetgjort Det handlet ikke om enkelte byer og lands- rett ved siden av dem uten at det påkaller byer. Det handlet om 90 % ødeleggelse. 4500 noen metaforer. Kan man stole på slike med- landsbyer og byer var pulverisert. Buskapen mennesker? Hvordan slukke en brann langt var drept.Vannkildene var murt igjen. Skogen borte uten å slukke brannen i huset ved siden var hugget. Jordene var minelagt (irakisk av først? (Hvordan kan nordmenn vinne «bru- Kurdistan er det tettest minelagte området i dens», «nattergalens» og «gloens» rettigheter verden sammen med Afghanistan). De irakis- når de ikke interesserer seg for samenes rett ke soldatene hadde ordre om å skyte alt som til vann og jord?) beveget seg i disse områdene, også ville dyr. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 42

42 samtiden 1 2003

Befolkningen var blitt samlet i 70-100 «mujam- under Bagdads kontroll. Kampanjen for å ma’a» eller konsentrasjonsbyer. «Nye Halabja» gjøre sumpene i Sør-Irak til ørken begynte på var en slik mujamma’a. Den lå flerfoldige kilo- midten av 1980-tallet og ble intensivert etter meter fra den gamle utbombede og utgassede 1991. Vannet er ledet bort og en av hovedka- Halabja og var en betongby med brede kon- nalene har fått navnet Anfal 3.17 Landsbyene trollgater, vakttårn i hvert hjørne og uten annet er brent. 200 000 mennesker er enten tvangs- eksistensgrunnlag enn Saddams nåde. flyttet eller i eksil – eller døde. Foruten gassangrepet på Halabja i mars 1988, som kostet 5000 mennesker livet, ble Alltid krig i Irak fra 40 til 200 kurdiske landsbyer angrepet med giftgass under Anfal-kampanjen, som Gulf-krigen er ennå ikke slutt: Amerikanerne har navn etter sûra 8 i Koranen, kalt al-Anfâl. og britene bomber fremdeles Irak regelmes- I tillegg til de som beviselig døde, forsvant sig. I Nord-Irak strømmer den tyrkiske hæren 180 000 mennesker.13 Mange ble skutt og stadig over grensen. De herjer og plyndrer. dumpet i massegraver i ørkenen, slik trover- Tyrkerne, som er Norges allierte, truer med dige vitnemål beretter om.14 Lederen av KDP, invasjon av Nord-Irak dersom det kurdiske Massoud Barzani, forteller at anfal-ofre er selvstyret blir formalisert etter Saddams fall. blitt brukt i forsøk med kjemiske våpen i De krever dessuten de oljerike områdene ørkenen i Vest-Irak.15 rundt Mosul og Kirkuk som sine egne, og for Her forleden så vi på TV en ingeniør som å underbygge kravet blåser de opp områdets hadde deltatt i Saddams våpenprogram for turkmenske befolkning og bereder grunnen kjemiske våpen, fortelle om hvor billige men- for dype etniske konflikter. neskene er for dette regimet. De stiller opp Det eksploderer stadig bilbomber i det selv- stadig nye rekker med titalls forsøkskaniner styrte kurdiske området; i boligområder, hvis liv ingenting er verdt, fortalte han. foran skoler og i basaren. Folk tror at ba’th- Saddams mørkeste fangehull finnes selv om partiet, Iran og Tyrkia er ansvarlige. I innhøs- det lenge var ingen andre enn menneskeret- tingstiden opplever bøndene i grenseområ- tighetsorganisasjoner som snakket om dem. dene mot «Saddams Irak», Iran og Tyrkia at De finnes selv om Saddam i sin takknemlig- åkrene og engene deres blir sabotert og brent. het for 100 % oppslutning i presidentvalgfar- Iranerne, som også tar seg turer over grensen sen i oktober 2002 erklærte generelt amnesti for å jage «sine» opposisjonelle kurdere, fremfor arabiske fanger. Ikke for de kurdiske. mer konservativ islam. Frukten av iransk Heller ikke for sjiamuslimske arabere, ironisk misjonering, Bagdads destabilisering og al- nok. Ingen anfal-ofre kom tilbake. Ingen poli- Qaidas nettverk, den «norske» Mulla Krekars tiske fanger. Motstanderne av regimet råtner i Ansar al-Islam tillegges ansvaret for politiske fangehullene og kan brukes som forsøkskani- terrordrap i det selvstyrte området og henret- ner for kjemiske stridsgasser eller bakteriolo- telsen av 40 mennesker i landsbyen Kheli giske våpen. Når det blir for mange fanger, Hamma 23.-24. september 2001. Det pågår en ryddes det opp, og opptil 2000 fanger skytes krig mellom Ansar al-Islam og styrkene til på en dag, slik det skal ha blitt gjort i Abu Kurdistans Patriotiske Union (PUK) i grense- Ghraib-fengselet 16. mars 1998.16 området mot Iran. Saddam har mistet makten over størstede- Krigen mellom KDP og PUK fra 1994 til len av irakisk Kurdistan, hvor kurderne har 1996 er slutt. De skal holde valg, bygge irakisk styrt i Saddams skygge siden 1991. Men den Kurdistan med lov og rettferd, har de lovet. samme vanvittige brutaliteten som rammet Men vil de makte det? kurderne, fortsetter å ramme de som lever Hva skjer om regimeskiftet uteblir, om Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 43 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 44

44 samtiden 1 2003

irakerne ikke får støtte til å kvitte seg med vakte ingen internasjonal oppmerksomhet. Saddam? FN-sanksjonene må løftes, flyfor- Etter invasjonen i Kuwait, kunne Saddam budssonene oppheves. Arabisk fascisme vil ha fortsette tørrleggingen av sumpene i sør, fort- vist sin politiske overlegenhet og en styrket satt bruke kjemiske våpen og gift og tvangs- Saddam vil holde «verdenssamfunnet» som fordrive menneskene der uten at noen løftet gissel av fete oljekontrakter. I Irak vil under- en finger. Om Saddam ikke hadde begått den trykkelsen og arabiseringen fortsette, folk vil feil å invadere Kuwait, kunne han ha fullført fortsette å forlate landet i hopetall, mens olje- sin plan 100 %. Hvem ville ha gjort noe for å rikdommen fordeles på fredelig vis mellom hindre ham? FN? Den arabiske liga? USA? De Saddams lomme og vestlige interesser. kristne eller de islamske landene? Ingen Oljeranet vil fortsette slik det alltid har gjort demonstrerte mot Saddams folkemord i og etter hvert som Irak igjen blir tatt inn i var- gatene i vest og øst. men, blir Saddams krig mot folket igjen Iraks I sluttfasen av Gulf-krigen i 1991 sviktet indre anliggende, slik det var før invasjonen USA folket i Irak på den mest nedrige måten. av Kuwait. Verdenssamfunnets egennytte- Oppildnet til opprør av George Bush senior tenkning og manglende tiltakslyst og -evne rev irakerne Saddams maktapparat fra hver- gjør fremtiden svært risikabel for irakerne. andre både i nord og sør, selv om ba’th-regimet da var på sitt sterkeste. De allierte styr- La de ansvarlige rydde opp kene avsluttet krigen og stakk hendene i lom- mene mens Saddam slo opprøret ned. Det Det er ikke mer enn rettferdig at irakerne får kostet flere enn 100 000 livet, mens to millio- hjelp av amerikanerne og av verdenssamfun- ner kurdere sprang for livet opp i fjellene. net til å kvitte seg med Saddam. Den kalde Det var da opprøret ble slått ned at de store krigen ble utkjempet også i Irak. I rivalise- sivile tapene under Gulf-krigen skjedde. Det ringen mellom Sovjet og USA om Iraks olje finnes mange vitnemål om hvor brutalt ba’th- brukte USA, etter ba’th-partiets kupp i 1968, regimet slo til. Det blir også fortalt at regimets først kurderne mot det Sovjet-vennlige regi- soldater i velkjent split-og-hersk-taktikk var met (indirekte, gjennom sjahen av Iran, som utkledd som jezidier da de slo ned opprøret i var de irakiske kurdernes støttespiller i deres sjiaområdet. Kurderne tok til fange både iran- kamp for frihet og autonomi), men ofret dem ske mujahedin, jordanere og palestinere som så for å sikre seg Saddam. kjempet side om side med ba’thiene for å slå Verden så gjennom fingrene da ba’th-parti- ned folkereisningen og gjenerobre Nord- og et brukte alle slags våpen, også gass og Sør-Irak. napalm, mot kurderne i 1974.Verden brød seg Ifølge vår postkoloniale rettferdighetstenk- heller ikke om at ba’th-partiet utviste 40 000 ning burde alle stater som har bidratt til å feylikurdere til Iran på samme tid under bygge opp Saddam, bidra til å fjerne ham, påskudd av at de var iranere, og drev etnisk ikke minst britene, USA, Frankrike og rensning og arabisering av hundrevis av jezi- Russland. I Midtøsten er det flere folk enn di-landsbyer rundt Mosul. Da han var deres palestinerne som har måttet vente på vestlig nyttige drittsekk under Iran-Irak-krigen, styr- støtte for å oppnå fred og rettferdige levevil- ket amerikanerne Saddam slik at han virkelig kår. Saken til 30 millioner kurdere og mino- fikk bitt seg fast til makten. riteter som assyrere, turkmenere og kildanere Det var takket være invasjonen i Kuwait at i Tyrkia, Irak, Iran, Syria og til 13 millioner irakerne fikk verdens oppmerksomhet, ikke sjiamuslimer i Irak, har lenge stått i kø og ven- på grunn av anfal-kampanjen. Angrepene tet på en løsning av Israel-Palestina-konflik- med giftgass mot Halabja og andre steder ten. Som ikke lar seg løse ved å støtte Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 45

samtiden 1 2003 45

fascismen hvor den enn har slått seg ned. bli kvitt krig, flukt og elendighet? Om hånden Uansett hva som er amerikanernes eller er god eller ond, er det like fullt den hånden «verdenssamfunnets» motiv, må irakerne irakerne har bedt om i 80 år. Fordi ingen stor- gripe anledningen til å gå mot Saddam når makter støttet dem, har de ikke kunnet reali- den nå igjen byr seg. Irakerne vil selvfølgelig sere sitt mål om verdighet og frihet. Nå får de sette pris på hjelp til å bli kvitt Saddam. Da vil en anledning fordi USA vil bytte ut regimet i flyktningene kunne vende hjem fra sine eksil. Bagdad. Det er slik det er at indirekte eller Alle Iraks internt fordrevne gjennom alle direkte influerer USA over styre og stell i ver- disse årene kan få en mulighet til å vende den. Før støttet USA Saddam og det var helt

Den irakiske opposisjonen representerer forskjellene i Irak, i motsetning til det ensrettede ba´th-partiet

hjem. Munnkurvene kan tas av. Fangehullene greit for omverdenen, men ikke for folket i kan støpes igjen. Familiene kan få vite hva Irak. Nå støtter USA ikke Saddam lenger, men som har skjedd med 200 000 forsvunne, om vil ha ham fjernet. Det er en bra ting for fol- de lever eller er døde. ket i Irak – særlig hvis USA samtykker i at Irak Selv om amerikanerne får satt seg øverst blir en demokratisk, pluralistisk og føderal ved bordet når Iraks olje skal fordeles, er det stat. Dette målet for et fremtidig irakisk styre- utenkelig at Iraks oljerikdommer ikke vil sett ble hele den irakiske opposisjonen enige komme irakerne bedre til nytte etter Saddam om i 1992 i Salaheddin i Kurdistan. Den slut- enn under Saddam. tet seg igjen til dette i London i desember 2002 (bortsett fra Det irakiske kommunist- Hvordan kan det bli fred? partiet og enkelte islamske partier). Den krever dette av USA og verdenssamfunnet. En slik En sterk grunn til å gå ut i gatene og protes- statsmodell er ikke ukjent og er realiserbar tere mot krigen er visst hensynet til «stabilite- med god vilje fra de involverte parter og venn- ten i området». Hvilken stabilitet? En stabi- ligsinnet internasjonal støtte, selv om ingen litet basert på notorisk udemokratiske og fas- tror at den er enkel å realisere, eller at Iraks cistiske regimer? Som omverdenen vil bevare naboland vil ønske den velkommen. på grunn av sine økonomiske egeninteresser? Mange vil hevde at FN er en nødvendig Som ble etablert på notorisk udemokratisk instans for å garantere at utenlandsk støtte til vis, uten hensyn til folkene i området og deres å styrte Saddam og ba’th-partiet i Irak, skal krav om en rettferdig skjebne, først med være legitim. For å gi FN myndighet har man Folkeforbundet og så med FN som verktøy? har satt i gang et narrespill rundt spørsmålet Hvem har ansvaret for at de oljerike landene i om Irak har «Weapons of Mass Destruction» i Midtøsten er diktatoriske fåmannsvelder? dag. Mens regimet har hatt og brukt slike Hvem står bak dem? våpen før uten at verken FN eller verdens- Hva skal de utmattede, krigsherjede og for- samfunnet da protesterte. Første gang ba’th- ulempede menneskene i Irak gjøre når USA regimet brukte gass mot sivilbefolkningen var endelig vil gi dem en hånd som gjør at de kan så tidlig som 19. august 1969 da kvinner, barn Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 46

46 samtiden 1 2003

og eldre fra landsbyen Dakan ble samlet i en dagens politiske situasjon ikke har noe valg. fjellhule og gasset i hjel. 76 mennesker døde, De må erklære at de er irakiske kurdere, at de de fleste assyrere.18 Hvem kan tro at et regime håper å bli fullverdige borgere i et føderalt med en slik forkjærlighet for giftgass noen Irak som garanterer dem selvstyre og kultu- gang vil slutte å bruke slike våpen? Skal relle og individuelle rettigheter. Etter 80 år irakerne feire FNs seier dersom narrespillet som irakere er sjiamuslimene bitre på den ira- lykkes og USA må omgjøre sin beslutning kiske statens «sekterisme» som systematisk om et regimeskifte? har utelukket dem fra styre og stell. De ser seg

En sterk grunn til å gå ut i gatene og protestere mot krigen er visst hensynet til «stabiliteten i området». Hvilken stabilitet?

Hvem feirer forresten FN-dagen med også best tjent med å administrere seg selv. fakler og store ord i Midtøsten? I Afrika? For Det ligger på bordet ulike føderale modeller. hvem andre er FN en legitimitetsgaranti enn Mens kurderne vil ha etnisitet, vil sjiaene har for Vesten for hvem FN har vært slikt et nyttig religion som delingsprinsipp. Irakerne treng- geopolitisk redskap? FN står maktesløs over- er et rom hvor de kan snakke sammen og løse for folkemord og systematisk undertrykkelse i disse forskjellene uten å plages av bisittere de mange medlemslandene som er tegnet opp som fremmer sine egne interesser og heller på kartet av kolonialistiske og imperialistiske bensin på konfliktstoffet. interesser. Kanskje blir resultatet en demokratisk, pluralistisk, føderal stat som baserer seg på osma- En demokratisk, pluralistisk nernes tre administrasjonsområder, Mosul, føderasjon Bagdad og Basra. Dette vil kunne sikre de ulike gruppenes rettigheter og fred i Irak. Et annet argument mot å styrte Saddam er Men så vil omverdenen skape problemer. redselen for at Irak skal falle fra hverandre, Siden en slik løsning vil etablere et selvstyrt eller at landet skal holde sammen, men at den kurdisk område i nord som omfatter oljerike splittede opposisjonen skal «balkanisere» lan- Kirkuk, vil Tyrkia motsette seg den og alliere det, starte borgerkrig og aldri bli enige om seg med Iran og Syria for å bekjempe den ved noen ting, eller at det de blir enige om strider alle midler, og finne forbundsfeller blant ara- mot andres interesser. Problemstillingen for- bere som anser et kurdisk selvstyre for å være teller hvor vanskelig dette er: Om ikke Irak et «nytt Israel» (slik Michel Aflaq uttalte). På får tid og anledning til å finne ut av sine kon- den annen side vil Iran se med velvilje på dan- flikter, kan landet bare holdes sammen ved nelsen av en sjiamuslimsk «forbundsstat» i makt og diktatur, mens ingen «interessenter» sør. Men den vil Vesten motsette seg fordi det ser ut til å akseptere de løsningene irakerne vil øke Irans innflytelsessfære. selv ønsker. Irakerne er kanskje dømt til å forbli i samme I 123 år har kurderne kjempet for selvstyre hus, men vil omverdenen tillate at de skikker med og uten våpen. Kurderne i Irak vet at de i huset sitt på den måten som er best for dem? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 47

samtiden 1 2003 47

Mye er usikkert i denne historien. Det som ringene i Tyskland, Frankrike og Russland, for er sikkert står like fullt ved lag: Denne saken å nevne de viktigste, lete frem sine prinsipper gjelder folket i Irak, deres frihet og fremtid. og støtte de antifascistiske kreftene i Irak. Den irakiske opposisjonen representerer for- Snarere enn å dilte etter USA med hånden skjellene i Irak, i motsetning til det ensrettede for øynene og verken forholde seg til ba’th-partiet. Snarere enn å demonstrere realitetene i Irak eller regimeskiftet som må mot at timeglasset renner ut for Saddams og bør komme, burde land som Norge arbeide fascistiske regime, burde Vestens radikale vise for at USA og det internasjonale samfunn solidaritet med irakerne og kreve skal forplikte seg overfor irakerne på det irakiske regimets avgang. Snarere enn å deres vei mot fredelig sameksistens og ofre irakernes frihet og selvbestemmelsesrett demokrati. for sine økonomiske interesser, burde regje- Da kunne kanskje krigen også unngås.

Noter

1 Amin, s. 6 Da Ali Hassan al-Majid, Saddams fetter som ledet 2 Se Chalabi kampanjen, ble konfrontert med dette tallet i mai 3 Se Vulliamy m. fl. 1991, utbrøt han at antallet drepte «kunne ikke ha 4 Jødene utgjorde i 1947 2% av Iraks befolkning og vært mer enn 100 000». Sitert i Genocide in Iraq, preget i sterk grad Bagdad som var en femtedel forordet jødisk. 14 Makiya, s. 151-200 5 Tallene oppgis anslagsvis. Ingen pålitelig moderne 15 Intervju i Al-Hayat 15.11.02 folketelling finnes. 16 Se Al-Rikaby 6 Hajar Mukriani, i etterordet i Batlisi,s. 849-50 17 Mitchell, s. 38 7 Hajar Mukriani, i etterordet i Batlisi, s. 868; Nebez, s. 203 18 Nebez, s. 293 8 AFP 16.10.02 9 Tittel på en artikkel av Aflaq. Kilde: Kanan Makiyas innlegg under den irakiske opposisjonens konferanse Litteratur i London, desember 2002. Se også Samir al-Khalil (pseudonym for K. Makiya), Republic of Fear: Saddam’s Al-Rikaby, Ahmad og Charles Recknagel: «Iraq: Former Iraq, London 1989 hvor han drøfter ba’th-partiets Officer Tells Of Summary Executions», Radio Free nasjonalismeforståelse. Europe/Radio Liberty. 10 Hindawi, s. 3 http://www.rferl.org/nca/featu- 11 Siden 1968 har Irak hatt en midlertidig grunnlov. res/2000/11/20112000173404.asp Lovene gis i form av Revolusjonsrådets dekreter. Amin, Bakhtiar: «État des violations des droits de l’hom- 12 Se Galbraith me et des grandes vagues migratoires», i Conférence 13 5,5 millioner sider dokumentasjon av Anfal-kampan- internationale sur les réfugiés et déplacés irakiens, jen, inklusive militære kart, lyd- og videobånd og 4.7.02., Fédération internationale des droits de l’hom- fotografier, omtrent 18 tonn, ble brakt til USA etter me, http://www.fidh.org/magmoyen/rap- Gulf-krigen. Materialet er gjennomgått av Human port/2002/iq0407f.pdf Rights Watch/Middle East Watch og offentliggjort i Batlisi, Sharaf Khani: Sharaf nahma (Sharaf Khans brev), rapporten Genocide in Iraq. Rapporten bekrefter oversatt til kurdisk av Hajar Mukriani, Najaf 1973 angrep med kjemiske våpen mot 40 landsbyer, men Brooks, David: «Saddam’s Brain. The ideology behind antallet rammede landsbyer er langt større. Irak har the thuggery», i Weekly Standard 8:9, 11.11.02. også brukt gass før og etter anfal. For kart over anfal- http://www.weeklystandard.com/Content/Public/ kampanjene se Den kurdiske regionalregjeringens Articles/000/000/001/837uvzrs.asp. hjemmeside: http://www.krg.org. Kurderne hevder Chalabi, Fadhil J.: «Iraq and the Future of World Oil», i at 182 000 mennesker forsvant i anfal-kampanjene. Middle East Policy Council, 7:4, 2000. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 48

48 samtiden 1 2003

http://www.mepc.org/public_asp/journal_vol7/ presented to the conference of the Amar 0010_chalabi.asp International Charitable Conference, London Galbraith, Peter: «The wild card in Post-Saddam Iraq», 21.5.01. http://www.amarappeal.com/documents/ Boston Globe 15.12.02. Draft_Report.pdf http://www.boston.com/globe/magazine/2002/ Nebez, Jemal: Kurdistan und seine Revolution, i kurdisk 1215/coverstory.htm oversettelse av Kurdo Ali, AZAD-Verlag, Stockholm Guillou, Jan og Marina Stagh: Irak. Det nya Arabien, Pan- 1985 Norstedts, Stockholm 1977 Sluglett, Peter: Britain in Iraq 1914-1932, London 1976 Hindawi, Hussein: «Aflaq og eventyret om at kurdere er AFP: «Tiny ‘yes’, massive ‘no’ to Saddam in Kurdish arabere», i Sawt al-Kurd, november 2002, s. 3 poll», 16.10.02, Kurdistan Observer Hourami, Albert: De arabiske folks historie, Gyldendal, http://home.cogeco.ca/~konews/16-10-02-massive- Oslo 1994 no-kurds-saddam-elec.html Human Rights Watch: Genocide in Iraq, 1993. Vulliamy, Ed, Paul Webster, Nick Paton Walsh: http://www.hrw.org/reports/1993/ «Scramble to carve up Iraqi oil reserves lies behind Makiya, Kanan: Cruelty and Silence, Cape, London 1993 US diplomacy», Observer 6.10.02. Mitchell, Christopher: «Assault on the Marshlands», i http://www.observer.co.uk/international/story/ Iraqi Marshlands. Prospects. First drafts of papers 0,6903,805530,00.html

OBS OBS!!! trykkeriet setter inn annonse her:

her kommer ann: KLASSEKAMPEN (fjern denne boksen) Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 49

GYLDENDAL AKADEMISK FORLAG

annose inn her Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 50

Herman Willis

Ich bin ein Amerikaner

Med tanke på den enormt brede viften av mennesker som utgjør USA, og stemmer som Zbigniew Brzezinski og Al Gore, faller det meg lett å si «Ich bin ein Amerikaner», og å støtte det amerikanske folk i den overordnede kampen mot terror. For den delen av deres krig er uansett vår krig. Eller er det noen som synes solidariteten bør vente til den første selvmordsbomberen sprenger seg i luften her hjemme? spør Herman Willis.

Vietnam-krigens vendepunkt, Tet-offensiven. [1] Den satte mot i både rettferdige og urettferdi- Tet Nguyen Dan er en høytidsuke som inn- ge verden over ved å vise at man ved hjelp av varsler nyåret etter den vietnamesiske måne- motivasjon, kamptrening og robust krigsut- kalenderen. I likhet med vestlig nyttårsfeiring styr faktisk kunne vinne over verdens mektig- er den ikke tilknyttet noen nåtidig religion, ste militærmakt. men er snarere en urgammel affære som Vietnam-krigen førte med seg kraftige handler om alt livs nye begynnelse. anti-amerikanske strømninger på hele den Denne høytiden var det som ga navn til europeiske venstresiden, og dette var del av USAs verste mareritt etter andre verdenskrig noe som var ganske nytt.Til da hadde det vært — 11. september og Cuba-krisen medregnet – det konservative Europa som bar anti-ameri- ved at den nord-vietnamesiske general kanismens fane høyest, hovedsakelig fordi Giap 30. januar 1968 innledet det som ble pengemengden i den nye verden plutselig til- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 51

samtiden 1 2003 51

lot oppkomlinger og gründere å opptre som Maria Remarque, filosofene Hannah Arendt, aristokratiets jevnbyrdige. Oscar Wilde gir et Herbert Marcuse og Theodor W. Adorno, den særdeles godt – og morsomt – bilde av den sentrale teologen Paul Tillich (Martin Luther gamle verdens forakt for amerikanernes King jr. tok sin doktorgrad på hans gudsbe- moderne kultur i historien om «The grep); arkitektvidundrene Ludwig Mies van Canterville Ghost», der en USA-industrialist der Rohe og Walter Gropius; ny-musikere ved navn Hiram B. Otis kjøper et gammelt som Arnold Schönberg og Paul Hindemith, og engelsk herresete med spøkelse og det hele. naturvitenskapelige begavelser som astrono- Den nye eierens to små sønner vier seg straks men Hans Bethe, fysikeren Leo Szilard og den oppgaven å drive dette ærverdige spøkelse fra senere sjefen for Los Alamos-prosjektet, sans og samling, uten den ringeste aktelse for Edward Teller. Listen teller tusenvis av navn det faktum at et engelsk herresete uten noe som alltid vil bli husket i Vesten. De utgjorde spøkelse i grunnen er det samme som ei gam- kort og godt USAs intellektuelle renessanse; mel rønne. Hos Wilde blir Europa dermed et en blomstring som fant sted parallelt med at tilårskomment, maktesløst spøkelse som tiden Tyskland ble forvandlet til et galehus. Også en har løpt ifra, mens Amerika representeres av av den nye anti-amerikanismens fremste sky- to forvorpne guttunger uten sans for annet teskiver tilhørte denne kontingenten, men enn penger og nye tekniske frembringelser. mer om dr. Henry Kissinger senere. (Wilde skriver for øvrig i sitt lattermilde etter- Hva angikk Frankrike, var det ingen land i ord til fortellingen: «Vi har nær sagt alt mulig Europa der unge, radikale intellektuelle elsket til felles med amerikanerne i disse dager. Amerika høyere og inderligere. Jazzen ble Bortsett fra språket, selvsagt!») brakt til den gamle verden via Frankrike, og Denne konservative anti-amerikanismen ingen steder sto den franske eksistensialismen er det som lever på de engelske elite-univer- høyere i kurs enn i nettopp USA. sitetene – «both of them», for å sitere TV-seri- Franskmennenes forhold til den borgerlige ens Sir Humphrey – mens det engelske impe- offentlighet var og er preget av splid mellom rium omdannes fra victoriansk blomstring til stolthet over sentralmakten, og et litt skulende edwardiansk villnis, og omsider det prins forhold til alle andre regioner enn sin egen; Albert hadde omtalt som et «parlamentarisk naboregioner i særdeleshet. helvete». Hatet mot USA hos de unge, lovende General de Gaulle okket seg fælt over å på 1930-tallet er det som utgjør den underlig- måtte styre et land som hadde over tre hundre gende drivkraft i John le Carrés betydelige forskjellige oster, og det franske folk er så romansyklus om spionen George Smiley, der muntert uregjerlig at det virker helt i sin både mennesker og skjebner så visst er hentet orden at den store revolusjonen vi alle hyller fra den håndgripelige virkeligheten. måtte komme nettopp her. Og da den kom en julidag i 1789 – tretten år etter den amerikan- Tysklands «brain drain» til USA ske – var det fordi USA og Frankrike har en sammenfallende politisk grunnkultur, hvis I Tyskland var det noenlunde omvendt. Det credo er: ned med sentralmakten, folket er alt. var Weimar-republikkens unge intellektuelle og kunstnere som beundret Amerika, noe «Der er det alburom» USA fikk meget stor glede og nytte av da nazistene grep makten. Albert Einstein og Her i Norge og i resten av Norden var man Fritz Lang, Marlene Dietrich, Bertolt Brecht også særdeles USA-vennlige blant alle radika- og Kurt Weill var bare en del av troppen. I til- lere.Til og med lokale moskovitter som Erling legg kom forfatterne Thomas Mann og Erich Falk, som i likhet med Arbeiderpartiets de Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 52

52 samtiden 1 2003

facto leder Martin Tranmæl hadde lært det Ute i den vide verden fikk man også mer- han kunne om sosialisme i USA, beundret og kelige dreininger i synet på USA i løpet av dyrket amerikansk fagbevegelse og dens 1950-tallet. Ledere som Indonesias Sukarno, fremtidstro. Det var høyresiden, særlig ytre Egypts Nasser, Castro på Cuba, Mao i Kina og høyre, som ikke kunne fordra amerikanerne. Ho Chi Minh i Hanoi, var alle gamle beun- Helt som det var i England. Høyresidens drere av amerikanske frihetsidealer, av ameri- fremste norske intellektuelle på denne tiden, kansk samfunnstenkning og av den entrepre- Knut Hamsun, hadde jo både vagabondert og nørånd som er USAs kanskje fineste kjenne- det som verre var i Junaiten, og allerede i Fra tegn. De glødet for president Woodrow det moderne Amerikas åndsliv (1889) lar han sin Wilsons visjoner om «en trygg verden for tørrvittige forakt for den nye verden lyde: demokratiet» og alle folks «rett til selvbestem-

Sukarno, Nasser, Castro, Mao og Ho Chi Minh var alle gamle beundrere av amerikanske frihetsidealer.

«Når riktig frie forfattere herhjemme har en melse», der dette siste hadde en særlig brodd helt, som de vil alt vel, men som det har gått mot europeisk kolonialisme. galt med i fedrelandet desformedelst at han er Fidel Castro hadde et typisk cubansk fritenker og Venstre-mann, så sender de ham i kjærlighet/hat-forhold til USA før revolusjo- bokens siste kapittel til Amerika. Der er det nen, og aviser som New York Times omtalte alburom!» ham i Robin Hood-aktige vendinger da han Og så er det andre verdenskrig som omkal- sammen med sine kampfeller skjulte seg i fatrer det hele. Ikke selve krigen, men etter- Sierra Maestra-fjellene i 1957. Der skrev han spillet, når Stalin observerer at Europa i grun- sitt revolusjonære program, Sierra Maestra- nen bare er et kakefat der det gjelder å forsy- manifestet. Det hentet tankegods både fra den ne seg, mens hovedmotstanderen nå verken amerikanske uavhengighetserklæringen og sitter i Berlin, London eller Paris, men i nasjonalpoeten José Martí, en mann som måtte Washington. Det er først når Stalin møter flykte til USA under den cubanske frigjørings- manifest motstand, blant annet gjennom dan- krigen og som under dette asyl skrev forelegget nelsen av NATO, at man man får øye på både til den vakre visen om jentene i Guantanamo, en venstreradikal anti-amerikanisme og de altså «Guantanamera». Det er først når USA høyreradikales splitternye USA-svermeri. Slik motsetter seg ekspropriasjons-politikken at arter det seg her i Norden, slik er det i Castro havner i sitt evigvarende klammeri med England, mens franske tenkere som Sartre, de landet som hadde vært hans hovedleverandør Beauvoir og Camus havner i en underlig av frihets- og uavhengighetstanker. mellomposisjon. Og det som var av ungt ånds- Under et besøk til FNs hovedforsamling i liv i Vest-Tyskland så på USA som et anti-tota- New York på tidlig 1990-tall ble han konfron- litært prosjekt og dermed som modell og tert med denne fortiden, og med Sierra læremester i den smertefulle denazifiserings- Maestra-manifestets demokratiske grunnto- prosessen og famlende øvelser i demokrati. ne, der det lovet at det første man ville gjøre Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 53

samtiden 1 2003 53

etter revolusjonen var å holde frie valg. Da retning av noe sånt som de skandinaviske svarte han journalistene: «¡Eso fue hace sosialdemokratier. mucho tiempo!» – det er svært lenge siden! En annen orientaler og opprører, vietnameseren Nguyen Sinh Cung, hadde i 1911 En ny anti-amerikanisme dratt til Paris for å studere. I 1919 ankom så Woodrow Wilson Frankrike for å undertegne Den argentinske legen Ernesto «Che» fredstraktaten etter verdenskrigen, og den Guevara som hadde vært Castros våpenbror, unge Nguyen tok det for gitt at denne presi- tok nå med seg sin nærmest peronistiske uvil- denten som han holdt for en stor mann, at je mot USA – en uvilje som ikke hadde noen hans doktrine om selvbestemmelse også egentlig grobunn på Cuba – og la ut på et tokt gjaldt for Vietnam. Dermed kjøpte han seg med det gedigne mål å frigjøre hele det latin- snippkjole, ordnet seg adgangstegn til Hotel amerikanske kontinent fra «yankee-imperia- de Crillon der Wilson og hans delegasjon lismen». Og nettopp Che ble dermed selve holdt hus, og prøvde personlig å overlevere symbolet på den nye anti-amerikanismen som USAs president en lang liste med franskmen- flammet opp i studentopprørets tiår. nenes overgrep i Indo-Kina. Han skal ha blitt Studentenes anti-amerikanisme hadde jo røt- avvist på brysk manér, og skuffelsen over ter helt tilbake til 1930-tallet, da folkene le amerikanernes likegyldighet fikk ham til å Carré beskriver, altså Harold «Kim» Philby, melde seg inn i det franske kommunistpartiet. Guy Burgess og Donald MacLean, konverter- «Ikke fordi jeg var kommunist», skrev han te til Moskva – ikke fordi de drømte kommu- senere, «men fordi jeg var nasjonalist». nistiske drømmer, men fordi de hatet USA på Da japanerne overfalt Vietnam i 1940 opp- samme innbitte måte som Oscar Wildes spø- levde den stadig pro-amerikanske Nguyen at kelse. Che Guevara kom fra det eneste landet den franske kolonimakten forholdt seg lojal i Latin-Amerika der man tradisjonelt hadde til Vichy-regjeringen og følgelig samarbeidet hatet USA av samme grunn som de tre engel- med Japan, noe som fikk ham til å danne friske overløperne, om enn ikke spøkelset; rett gjøringsbevegelsen Viet Minh, hvorfra han og slett fordi man opplevde USA som en overtok sitt nye navn. Ho Chi Minh betyr «han legen og arrogant hovedkonkurrent i som bringer lyset», og med «lyset» mente han næringsmessig, kulturell og militær forstand. også den amerikanske uavhengighetserklæ- Gjennom den amerikanske journalisten ringen, som han siterte ordrett da han prokla- Edgar Snows Rød stjerne over Kina fikk Vesten merte Vietnam uavhengig av Frankrike 2. sep- noen år tidligere sitt første møte med Mao tember 1945. Zedong og det Kina som hadde hentet inn avgjørende tanker og impulser fra henholds- Vietnam-krigen, vis Tyskland og USA. I utgangspunktet skulle en uavhengighetskrig man jo trodd av noe så erketysk som kommu- nismen var kineserne like vesensfremmed Ho Chi Minh var en av sitt århundres største som protestantisk kristendom. Men Mao og militære begavelser, og mye hadde vært hans folk hadde lest sine tyske klassikere, i til- annerledes her i verden om Woodrow Wilson legg til de amerikanske, og adoptert alt sam- hadde tatt imot den unge vietnameseren med men med henblikk på kinesiske forhold. det alvor saken forlangte, den gangen i 1919. Dette var sterkt medvirkende til at USA nær- Slik ting ble, kastet Ho først ut franskmenne- mest lot Chiang Kai-Shek seile sin egen ne, og deretter bekjempet han USA frem til sin sjø, i den lett naive tro at Maos blanding død i 1969. Og ingen av delene fordi han ring- av det tyske og det amerikanske pekte i eaktet eller hatet Frankrike eller USA – tvert Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 54

54 samtiden 1 2003

imot – men fordi han var vietnamesisk nasjo- Nassers kontaktmann med amerikanerne var nalist. Dette skjønte ikke amerikanerne før den senere presidenten og nobelprisvinneren det var for sent, og de studentopprørerne og Anwar al-Sadat, som skulle bli myrdet av de andre som utgjorde Vietnam-demonstrantene samme krefter som i dag er kjernen i den under krigen, har som oftest ikke oppdaget egyptiske gren av al-Qaida – den mest reaksjo- det ennå. For Vietnam-krigen var i sin nære, menneskefiendtlige og blodtørstige kjerne aldri rettet mot USA, den var en organisasjon på denne siden av Det nasjonal- uavhengighetskrig. Det viser også de gode sosialistiske tyske arbeiderparti. forbindelser som i dag råder mellom Hanoi Til Indonesia, verdens folkerikeste mus- og Washington. limske land (dersom man ser bort fra India, Ho Chi Minh ønsket aldri å være USAs hvor muslimene tross sitt antall er en mino- fiende, men tåpelige doktriner og enda tåpeli- ritet), kom også uavhengigheten fra gere beslutninger i Pentagon skjøv ham inn i Nederland i 1945 til amerikanske toner. rollen, og det fins få ting amerikanerne angrer Frigjøringshelten Sukarno likte å se på seg bitrere på enn at de prøvde å tvinge den man- selv som Indonesias Thomas Jefferson – et nen i kne. Krigen ble til skam og skjensel for aldeles utmerket ideal, det – men viste seg et USA som ikke besto prøven, men at den etter hvert å mangle både kunnskaper og skulle danne grunnlaget for anti-amerikanske måtehold, som også våre dagers Robert følelser, er på grensen til det latterlige. Jeg Mugabe lider under. Og i likhet med Mugabe mener, når vietnameserne selv straks krigen vendte Sukarno seg etter hvert bort fra fri- var slutt tok til med å skape et best mulig for- het, fremtidshåp og foretaksomhet, mens hold til et land de næret både de høyeste og ego’et og personkultusen gjorde at han laveste tanker om, hvorfor skulle da vestlige umsonst sluttet å ta imot råd fra andre enn mennesker som ikke hadde vært påført den seg selv. vietnamesiske befolkningens lidelser, hvorfor Det som til slutt felte Sukarno, var ikke den skulle de bli dem som husket best, blinde selvopptattheten – han utnevnte seg husket lengst, tilga minst og hatet mest? selv til president for livstid i 1963 – men USAs Nei, det er faktisk ikke på grensen til det vekselvis rasjonelle og urasjonelle kommu- latterlige, det er latterlig. nist-frykt. Et USA som ønsket seg markeder Går man til Egypt, kan man hos deres og innflytelse klarte ikke å se forskjell på mirakuløst gode forfatter, nobelprisvinneren nasjonalisme og kommunisme, på selvsten- Naguib Mahfouz, finne de egyptiske frihets- dighetstrang og anti-amerikanisme. Dermed lengsler på 1930- og 40-tallet i Kairo-trilogien. drev man en rekke regimer og bevegelser rett De unge egypterne forakter det britiske pro- i hendene på Moskva, som så visst ikke for- tektoratet så sterkt at det renner over for noen tonte seg som noe forlokkende alternativ. av dem, slik at de ender med å holde med Men Moskva var villig til å levere våpen til Hitler under krigen. Men de er marginale. frigjøringskrigere i et forblommet håp om Stort sett er Kairo-ungdommen arabiske politisk innflytelse. nasjonalister på denne tiden, og i likhet med Folkene i Kreml hadde, når sant skal sies, Ho Chi Minh finner de et kraftfullt uttrykk ikke en eneste virkelig venn i hele verden, og for denne selvstendighetstrangen i USAs his- at USA var lettsindige nok til å tro på ideer torie. For Mahfouz’ lesere rimer det dermed som «verdenskommunismen» og «domino- uten videre at den unge nasjonalistiske offise- teorien», får stå som en historisk ironi. Men ren Gamal Abdul Nasser som griper makten i en såpass alvorlig ironi at den altså var med å 1952, hadde knyttet bånd til USA gjennom å gi grobunn for det som i dag utgjør anti- CIA både før og etter kuppet. Den som var amerikanismen i Europa. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 55

samtiden 1 2003 55

net. Den 12. september 2001 lød det over for- [2] siden på Le Monde: «I dag er vi alle amerika- Med Vietnamkrigen, med Tet-offensiven og nere». Et år senere, høsten 2002, ville over- den påfølgende terrorbombingen av Nord- skriften i Paris-avisen høyst sannsynlig blitt «I Vietnam, var situasjonen vi har i dag etablert. dag er vi alle anti-amerikanere». Nå var det konservative Europa meget USA- Ikke jeg. I det vesentlige og i konklusjonen vennlig, mens radikale ungdomsmasser mar- er jeg pro-amerikansk. Men slik den victori- sjerte i millioner mot de amerikanske ambas- anske baron og historiker John Acton påpek- sader rundt omkring i verden. te, er det slik at «makten korrumperer, og En gang klarte jeg å bli kastet ut fra en slik absolutt makt korrumperer absolutt». Og Vietnam-demonstrasjon i København fordi dessuten stilte allerede de gamle romerne seg jeg hadde på meg en parkas fra US Army. Det det begavede spørsmålet quid custodiet ipsos hjalp ikke at jeg mente at demonstrasjonen custodes, altså «hvem skal vokte vokterne?» ikke rettet seg mot US Army som sådan, men Når jeg skriver «allerede de gamle romer- mot dens krigføring i Vietnam. Jeg hadde å ne» er det kanskje litt fornærmende, for under pelle meg vekk. Det hjalp heller ikke å påpe- republikken var de såpass mye bedre stats- ke at i amerikanske anti-krigsdemonstrasjo- menn enn noe vi har sett rundt oss senere, at ner, der gikk veteranene i sine jakker og par- de sikkert blir sure i sarkofagene sine. Men i kaser fra samme armé og ropte sine slagord dagens USA driver man, både ved the Ivy mot et felttog som alene i kraft av sin råskap League og i elitemediene, så vel som i Bush- må tåle betegnelsen forbrytersk. administrasjonen og det militær-industrielle At USA også holdt sin hånd over krigsfor- kompleks, og øver seg på å bli de nye romer- brytere av verste skuffe, gjorde heller ikke noe ne, og det er langt fra kledelig. for de gode følelsene rundt om. Folk som i Først og fremst mangler de trening, og der- våre dager ville blitt æresmedlemmer av en nest har de ingen overlegen sivilisasjon å hvilken som helst serbisk militsia, ble frembringe med seg. Fra den kostelige Monty stilt som «krigshelter» og dekorert som jule- Python-filmen Life of Brian, vil man huske trær, og alle som ikke hadde bestemt seg for å scenen der Frigjøringsfronten for Judea (eller se en annen vei, skjønte at dette her var da var det Judeas Frigjøringsfront?) kommer fullstendig galt. sammen, og møteleder John Cleese slynger ut Mange anstendige soldater, et uttrykk lånt sine forbannelser mot de romerske okkupan- fra den Wehrmacht-menige Heinrich Böll, tene. For hva har vel romerne brakt oss, annet fikk store problemer i det sivile, amerikanske enn ulykke? spør han retorisk for å sette mot liv. To av dem, Hugh Thompson og Lawrence i sine kampfeller. Colburn, som hadde vitnet om massakren i «Vel, akveduktene,» sier en ellers stillfaren My Lai der amerikanske soldater tok livet av kar på bakerste benk. over 500 småunger og oldinger, måtte vente «Selvsagt, men bortsett fra akveduktene», helt til 1998 før president Clinton ga dem de repliserer Cleese: «Ingen ting!» æresbevisninger deres modige forhold til «Skolene?» lyder det et sted midt i flokken. sannheten fortjente. «Jo, jo, skolene og akveduktene, men ellers? Undertrykkelse og elendighet.» De nye romerne «Badene», sier en noe feminin ung mann. «Klart det,» sier en Cleese som holder på å Men de anti-amerikanske følelsene ble ikke miste fatningen.«Men bortsett fra akvedukter borte med dette plaster på såret. De lå der og og skoler og bad ...» slumret som en soppspore som venter på reg- «Veiene. De har jo bygd fine veier, da», Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 56

56 samtiden 1 2003

kommer det ettertenksomt fra en eldre kar. dette er fellesbagasje for menneskeheten. «Ja, ja, ja. Men bortsett fra det? Bortsett fra For å si det hyggelig: It’s not. akveduktene og skolene og badene og veiene? Den både gode og skarpsindige New York Si meg det? Hah! Hva da?» Times-spaltisten Thomas L. Friedman tilhø- «Vinen?» ymtes det, og lederen for Judeas rer disse nye romerne når han skriver om Frigjøringsfront/Frigjøringsfronten for hvordan hele verden lengter etter å bli som Judea nærmer seg nervøst sammenbrudd USA, eller i det minste å komme til USA for mens han prøver å mane til felles front mot der å bli amerikanere. Det er bortimot gene- undertrykkerne. tisk, dette at vi alle sammen misunner og For slik var det romerske imperium et beundrer amerikanerne, mener Friedman sivilisatorisk prosjekt helt frem til Tiberius med et tonefall som gjør at man ikke trenger overtok etter Augustus i år 14 e.Kr., mens sjekke vaskeseddelen på bøkene hans for å USA aldri har vært, og aldri kan bli, annet skjønne at hans vugge sto i Midt-Vesten. enn én av mange stemmer i demokratienes Men samtidig representerer han nå øst- felles streben etter å skape et åpent samfunn kyst-intelligensiaen, folk som klarer å gå og å med like muligheter for alle. For hør på pre- tygge tyggegummi samtidig, så det står en fritt sident George W. Bush’ valgtaler i Texas; de å fantasere om hvordan kneipesnakket i ligner til forveksling på dem Kristin Alabama lyder. Halvorsen holder i Birkelunden: «Et åpent Når jeg snakker pent om Thomas og fritt samfunn med like muligheter for Friedman, er det fordi han har newyorke- alle». Alle innen vår kulturkrets har det som rens vidunderlige realitetssans i de nære mål. Alle er enige i det. OK, Hermann ting, og fordi han bedre enn noen har Göring, Erling Folkvord og Øystein beskrevet hvordan Israel kan løse sine nåvæ- Hedstrøm faller utenfor dette «alle», men rende problemer. Ved å trekke seg ut fra de enigheten er like fullt bred. Göring likte i okkuperte områdene, gi opp bosetningspoli- grunnen fanden vet hva (bortsett fra mat!), tikken, og væpne seg til tennene. (Og even- Folkvord sitter med endeløse lister over folk tuelt sette inn NATO-styrker i Øst- som må «omskoleres», og Hedstrøm driver Jerusalem, i Gaza og på Vestbredden. Ingen pigment-sortering. Men ellers er det Vestens av partene ønsker dette, noe som umiddel- felles sivilisatoriske prosjekt at vi ønsker det bart får det til å høres ut som en god løs- åpne samfunn, vi ønsker like muligheter, og ning!) Utmerket. Men vil det gjøre Europa for å oppnå dette trenger vi frihet til selv å mindre kritisk til et USA som har sett den gjøre de avgjørende valg i livet. andre veien hver gang et israelsk hus har blitt bygget på palestinsk grunn? To forferdelige feil Neppe. Vil Europa bli mindre kritisk til et USA Når så USA drar ut i verden, utstyrt med både som holdt hånden over de ansvarlige for My de beste hensikter og de beste våpen, gjøres Lai-massakren, og puttet de som fortalte det regelmessig to forferdelige feil: For det sannheten i kakebu? første tror de at alt dette (som attpåtil ikke er Nei. noen tilstand – det er en prosess) er noe som Vil opposisjonen i Europa, i Senatet og kan eksporteres som om det var ananas. Representantenes hus blir mindre kritiske til Dernest tror de at disse ideene, som de en regjering som vil ha krig hvis den kan og feilaktig oppfatter som spesifikt amerikanske diplomati hvis den må, og ikke diplomati hvis og dermed vrir ned til Randy Newmans den kan og krig hvis den må? hylende artige redneck-nivå, de tror at Ikke på lang sikt. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 57

samtiden 1 2003 57

Metternich, Castlereagh and the Problems of Peace [3] 1812-22 (1957), er det slående hvordan den Tanken om at Sovjetunionen – dette hjertelø- senere amerikanske utenriksministeren opp- se eksperimentet som ble påført et av verdens lever verden som et sted der krefter må balan- ledende kulturfolk – at det var en permanent seres mot hverandre. Er kreftene i balanse, størrelse og USAs hovedmotstander i ett og påpeker både Metternich og den britiske alt, fyrte opp under den ulykksalige utenriksminister Castlereagh – som heldigvis Vietnamkrigen. I tillegg førte den til at ameri- skjønte at han for første gang i sitt liv var i kanerne rotet seg lenger bort fra sine idealers samme rom som et virkelig geni – vil ingen ty opphav enn noen gang, da de støttet offisers- til overilte handlinger. Dette nærmest aristo- gjengen til oberst Papadopoulos som omgjor- teliske prinsippet er det Kissinger adopterer i de demokratiets arnested Hellas til et militær- sin A World Restored, og det gikk inn i daglig- diktatur fra 1967 til 1974. talen over hele verden gjennom uttrykket Også dette næret anti-amerikanismen i «maktbalanse» eller «terrorbalanse». Europa, og medførte for Norges vedkom- Henry Kissingers problem var imidlertid mende at vi fikk vår egen Kim Philby sammenfallende med USAs problem; at man

Traktater og avtaler er aldri uttrykk for hva som er fornuftig eller rasjonelt, de er uttrykk for hvordan de faktiske maktforhold er.

gjennom den tvers igjennom u-kommunistis- opplevde seg selv som underlagt Gud, og mot- ke Sovjet-spionen Arne Treholt. Nå var riktig- parten som underlagt Djevelen. Selv om jøden nok Treholt ikke blant de største fuglene, og Kissinger ikke var noen ihuga synagogegjeng- dessuten noe av en drømmer. Det kan ikke er, kunne han godt ha kostet på seg litt flitti- sies om mannen som holdt sin hånd over de gere studier av Skriften, for der går det klart greske oberster til siste slutt; Henry Kissinger. frem at hver den som vender seg til Gud kan For Kissinger fortonte verdenscenen seg bryte Satans makt. Kort sagt hadde Kissinger omtrent slik den gjorde for Otto von Bismarck latt seg forlede av Stalins iskalde avvisning av – altså en scene for «Realpolitik». Men kirken gjennom det beryktede utsagnet «hvor Bismarck hadde han likevel i vrangstrupen mange armeer har paven?», og ikke forstått fordi den prøyssiske junkeren hadde ødelagt det den polske presten Karol Wojtyla, alias prosjektet til hans aller største helt, rhintyske- pave Johannes Paul II, hele tiden hadde for- ren Clemens von Metternich. Etter napoleons- nemmet, nemlig at Ho Chi Minh hadde rett: krigene hadde Metternich gitt Europa sin Illegitim makt er nødt til å tape. lengste kontinuerlige fred. 100 års fred ga han Europa, bare avbrutt av denne Bismarck som Uten tro på USA nærmest av gammel vane ikke klarte å la være å innta Paris. Da general Pinochet myrdet den demokratisk Går man til nobelprisvinneren Kissingers valgte president Allende i Chile, var Henry doktorgradsarbeid, A World Restored. Kissinger en av arkitektene, USA gjorde bare Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 58

58 samtiden 1 2003

pliktskyldige forsøk på å benekte sitt ansvar, Maktbalanse som umuliggjør krig og jeg ble anti-amerikaner. I tre år var jeg uten tro på USA, fra 11. september 1973 og frem For Henry Kissinger var alt dette irrelevant. til Jimmy Carter inntok Det hvite hus i Han ønsket seg en verden der USA og Sovjet januar 1977. hadde nådd en maktbalanse som umuliggjor- Jeg gikk i tog mot Vietnamkrigen, jeg delte de krig i overskuelig fremtid, og i dette bildet ut løpesedler mot Pinochet, og selv mine mest ble et sosialistisk Chile og et mulig kommu- konservative venner hadde sluttet å forsvare nistisk Hellas til trusler mot hans store plan alt dette som bare gjorde dem uvel. Men med om en hundreårig Metternich-fred. Det var Carter lysnet det, og hans utenriksminister stort tenkt, lite forstått – og det kan godt Cyrus Vance virket som en adskillig mer men- hende at fremtidens historikere vil se ham neskelig – om enn adskillig mindre begavet – som en vel så fortjent fredsprisvinner som størrelse enn Henry Kissinger. For Kissinger noen Jimmy Carter. For slik terrorbombingen måtte på dette tidspunkt ha stilt seg det av Dresden og andre tyske byer ikke er det samme spørsmål som Metternich en gang for- dominerende i Churchills biografi, vil lig- mulerte i et brev til den russiske tsar nende bedrifter ikke nødvendigvis være det Aleksander: «Kan et samfunn med pressefri- som blir stående igjen etter Kissinger. het overleve?» Den frie presse hadde nettopp Alt som ung jøde i Hitlers Tyskland opp- revet teppet under føttene på Kissingers vel- levde den senere amerikanske utenriksminis- gjører Richard Nixon, og selv om utenriksmi- teren det forbausende mange later til å ha nisteren personlig overlevde og fortsatte tungt for å begripe, nemlig at det ligger et under lameduck-presidenten Gerald Ford, tungt alvor i ordtaket om at «makta rår». hadde han fått stygge riper i lakken. Traktater og avtaler er aldri uttrykk for hva Nokså ufortjent var Kissinger blitt et syno- som er fornuftig eller rasjonelt, de er uttrykk nym for maktovergrep og hensynsløshet, et for hvordan de faktiske maktforhold er på et symbol på alt ved Amerika man ikke likte her gitt tidspunkt. Verken mer eller mindre. Og i Europa, og det ene og alene fordi Europa når Norge i dag innbiller seg å spille en rolle i ikke lenger var noen spiller i verdensteatret verden, er det bare fordi vi gjennom vår olje- lenger. Alt dreide seg nå om aksen formue og våre lett-smigrete utenrikspolikere Washington-Moskva, og den realpolitiske alltid er villig til å ta på oss formannskapet i Metternich-eleven Kissinger gikk i den farlige «giverlandsgruppen», altså det den noe hard- fellen det er ikke å ta den nye tid med i bereg- kokte Pentagon-politikeren Richard Perle ningen. Men de europeiske aktørene i gamle både på tomannshånd og i bredere fora liker dagers verdensteater hadde slett ikke klart seg å kalle «fjols». bedre enn ham, og på dette punktet er det Men Kissingers høyt begavede innsats for mange historikere som har oppført seg altfor et meget aktverdig mål gikk altså så skeis lettvint mot tyskeren Kissinger. Noe av kritik- som den kunne. Fordi han aldri klarte å ken var lite mer enn plump anti-semittisme innse at den «legitime makt» som Metternich iført campus-genser, en god porsjon var gam- omtaler, at den under den nye tid var noe mel, konservativ anti-amerikanisme. En ikke annet enn i imperietidens Europa. For Norge ubetydelig del kom fra det den forrige franske var det ikke noen diger ulykke at vi plutselig utenriksminister Hubert Védrine med used- ble bokført fra Stockholm og ikke fra vanlig følsomhet kalte «små drittland», der København, og opprettelsen av staten Belgia man uten større mobile hærstyrker likevel var slett ingen dum idé. Men i andre halvdel satt og fomlet med tanker om hvordan verden av det 20. århundret var den «legitime makt» burde organiseres. noe helt annet. Formet av Thomas Jeffersons Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 59

samtiden 1 2003 59

svermeri for de krefter individets frihet setter på problemer som virkemidlene ikke i sving, av Woodrow Wilsons slagord om «fol- synes egnet til å løse. kenes selvbestemmelse», og av de fattige og Henry Kissingers «Realpolitik» ble gitt på undertryktes blodige alvor i kravet om en båten alt med president Reagans karakteris- bedre morgendag, var Henry Kissinger rett tikk av Sovjetunionen som «ondskapens mann på rett plass til feil tid. Han fikk meg imperium», og president Carters sikkerhets- til for en stakket stund å mislike Amerika, rådgiver Zbigniew Brzezinski skrev 1.9.02 i uten at jeg den gang forsto at det jeg mislik- New York Times: «Bush-regjeringens define- te var at verden er som den er. ring av utfordringen Amerika står overfor har Henry Kissinger var verdens mest sentrale stort sett vært ført i halv-religiøse vendinger utenrikspolitiker i andre halvdel av det 20. (...) med hensynsløse terrorister som handler århundret. Hans handlinger var begrunnet i satanisk inspirasjon uten nærmere spesifi- i forholdet til USAs historie, der den ene serte motiver.» dominerende strømningen er isolasjonisme, Polsk-amerikaneren Brzezinski vet et og og den andre president Wilsons linje, som annet om bitre realiteter. Det gjør også Al tilsier at USA hadde en viktig rolle å Gore, som tapte forrige presidentvalg i spille internasjonalt. Høyesterett og som nylig uttalte at han ikke Det som har skjedd etter 11. september helt forsto hvorfor man nå måtte gå til krig 2001 er at USA føler seg tvunget ut på mot Irak: «Jeg trodde kampen mot al-Qaida den internasjonale arena av rent praktiske hadde første prioritet». årsaker. Isolasjonismen kan ikke lenger Det gjorde jeg også, men med tanke på den opprettholdes i en verden der terrorister enormt brede viften av mennesker som utgjør setter dagsorden, men man kan heller USA, og stemmer som Brzezinski og Gore, fal- ikke møte det nye trusselen gjennom å ler det meg lett å si «Ich bin ein Amerikaner», skape noen form for maktbalanse mellom og å støtte det amerikanske folk i den over- seg og en organisasjon som al-Qaida. ordnede kampen mot terror. For den delen av Dermed finnes rett og slett ingen ideologisk deres krig er uansett vår krig. Eller er det noen begrunnelse for amerikansk utenriks- som synes solidariteten bør vente til den politikk i dag, og det meste av både vedtak første selvmordsbomberen sprenger seg i og handlinger virker som ad hoc-løsninger luften her hjemme? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 60

Toril Moi Å mene

Om de detintellektuelles vi ansvar sier

Radikalere vil gjøre verden bedre og mer rettferdig. Men vi har valgt å arbeide med ord, tanker og kultur. For dette får vi betaling, slik at vi kan leve behagelige middelklasseliv. I en verden full av lidelse og urettferdighet er det noe urimelig i dette.

Det er dermed ikke så underlig at mange faller for fristelsen og faktisk forsø- ker å bevise at teori generelt, eller i hvert fall en spesiell teori, er iboende politisk. Om vi kan overbevise oss selv om at teori rett og slett er politisk, ville det å skrive om en teori være politisk og eksistensielt rettferdiggjort en gang for alle. For en lettelse for skyldbetyngete teoretikere! skriver Toril Moi.

«Ønsket om en teori som garanterer politisk seg over spørsmålet om «teoriens politikk» eller radikalisme og ideelt sett også politiske resulta- «the politics of theory», som de sier på engelsk. ter, har vært sterkt i den senere tid», skrev Radikale teoretikere bekymrer seg ofte om 1 Jonathan Culler i 1992. Som feministisk litte- hvorvidt de spesialiserte og abstrakte tekstene raturforsker og teoretiker forstår jeg godt hva deres virkelig gjør noen politisk forskjell. Hver han mener, for jeg tilhører akkurat den grup- gang jeg funderer på dette, finner jeg trøst i pen av intellektuelle som lenge har bekymret tanken på at noen intellektuelle verker i hvert Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 61

samtiden 1 2003 61

fall har hatt enorm innflytelse. For meg er Det ville det å skrive om teori være politisk og annet kjønn selve kroneksemplet på engasjert eksistensielt rettferdiggjort en gang for alle. skrift, nemlig en filosofisk tekst, en intellektu- For en lettelse for skyldbetyngete teoretikere! ell analyse av kvinners situasjon, som faktisk Dessverre er ikke dette noen særlig overbe- forandret tusenvis av kvinners liv og slik bidro visende strategi. Vi ville helt sikkert få større til å forandre verdisystemet i mange samfunn. politisk gjennomslagskraft, og bli lykkeligere Men eksistensen av ubestridelige eksem- også, om vi kunne klare oss uten. For det før- pler (Onkel Toms hytte og Kapitalen er i samme ste er spørsmålet om «teoriens politikk» altfor kategori som Det annet kjønn), har ikke hjul- generelt. Det finnes alle slags teorier, som pet til å avgjøre diskusjonene om «teoriens brukes av alle slags mennesker i alle slags politikk». I den senere tids diskusjoner om sammenhenger. En teori om sannhet og dis- dette, kan det virke som om Jean-Paul Sartre kurs har ikke det samme forholdet til politikk og Simone de Beauvoir, som en gang i tiden som en teori om kapitalisme eller kvinneun- var selve paradigmet for politisk engasjerte dertrykking. Spørsmålet om «teoriens poli- intellektuelle, er fullstendig glemt. Jeg skal tikk» har dessuten stort sett vært noe som har forsøke å vise at de fremdeles kan gi tanke- engasjert poststrukturalister, som jo teoretise- vekkende bidrag til forståelsen av forholdet rer om språk, diskurs og subjektivitet. mellom politikk og intellektuelt arbeid. (Kanskje betyr «teoriens politikk» egentlig Denne artikkelen skal altså ikke handle om «poststrukturalismens politikk»?) Det annet kjønn, men om de tankene og hold- Ordet politikk betyr dessuten forskjellige ningene som fikk Beauvoir til å skrive en slik ting til forskjellig tid, i forskjellige situasjo- bok. For å bane vei for en ny vurdering ner. På 1930-tallet var politisk teater noe som av den franske eksistensialismen, skal jeg handlet om kapitalisme og klasse, eller kan- begynne med å kikke litt nærmere på skje om fascisme. Nå kan politisk teater like uttrykket «teoriens politikk». gjerne handle om aids, rase, kjønn, seksualitet eller økologi. På spørsmålet «Er teori poli- Kravet om det absolutte tisk?» kan en ikke svare noe annet enn at «det kommer an på omstendighetene». Den stadige interessen for spørsmålet om Kort sagt: Å insistere på at det skal finnes «teoriens politikk» blant intellektuelle på ven- noe som kan kalles «teoriens politikk», er å stresiden, er et uttrykk for en uro, en bekym- kreve absolutte svar av en menneskelig akti- ring, over det å være intellektuell i det hele vitet som aldri vil kunne gi noe slikt. Derfor er tatt. Radikalere vil gjøre verden bedre og mer ethvert svar dømt til å være metafysisk eller rettferdig. Men vi har valgt å arbeide med ord, meningsløst, eller begge deler. Stanley Cavell tanker og kultur. For dette får vi betaling, slik skriver: at vi kan leve behagelige middelklasseliv. I en verden full av lidelse og urettferdighet er det Vi krever at et begrep skal være absolutt (...), og noe urimelig i dette. Den mest attraktive løs- når vi oppdager at vår alminnelige bruk av ningen på den eksistensielle skyldfølelsen begrepet ikke svarer til kravet, lemper vi så godt som oppstår i denne situasjonen, er å forsøke det lar seg gjøre på denne diskrepansen. Se for å rettferdiggjøre intellektuelt arbeid politisk. eksempel på disse velkjente mønstrene: Vi ser Det er dermed ikke så underlig at mange fal- ikke materielle gjenstander egentlig, men bare ler for fristelsen og faktisk forsøker å bevise at indirekte; vi kan ikke ha full sikkerhet om noen teori rent generelt, eller i hvert fall en spesiell empirisk påstand, bare praktisk sikkerhet; vi teori, er iboende politisk. Om vi kan overbevi- kan ikke vite sikkert hva en person føler, bare se oss selv om at teori rett og slett er politisk, tenke oss til det.2 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 62

62 samtiden 1 2003

Cavells eksempler er hentet fra den klassiske om han bare ville si noe provoserende om pro- filosofiske skeptisismen, men symptomet han saens politiske virkninger. Jeg skal tilskrive den gjør oss oppmerksom på (kravet om at noe skal utbredte ekstremistiske tolkningen til «Sartre», være absolutt), finnes overalt i moderne littera- men det kan godt være at det jeg beskriver slett turteori også. Poenget er at hvis noe viser seg ikke er Sartre selv, men dem som oppfatter ikke å være absolutt, så erklærer vi i vår skuf- utsagnet hans slik, før og nå. felse at det dermed ikke går an å snakke om I 1964 var Sartre 59 år gammel. Han holdt på «viten» eller «sikkerhet» (eller «litteratur», for å bli blind, og han hadde urovekkende høyt den saks skyld) i det hele tatt. blodtrykk. Han var også en verdensberømt Som vi har sett, er Jonathan Cullers diag- intellektuell, som utrettelig agiterte for radikal nose at dagens teoretikere er på jakt etter en politikk. Gitt hans spesifikke situasjon var det å «teori som garanterer politisk radikalisme». skrive den mest slagkraftige politiske handling- Men drømmen om en «garanti» trenger nær- en han kunne utføre. Han valgte også å fortset- mere undersøkelse, akkurat som begrepene te med skrivingen. Men bildet av et døende «teori» og «politikk». Hva slags bilde av for- barn er mye sterkere enn slike pragmatiske holdet mellom politikk og teori må en ha for overlegninger. Uansett hvor godt Sartre selv å få det til å se ut som om det går an å finne kunne rettferdiggjøre sine valg, får det bildet noen «garanti» for radikale effekter? (eller skal Sartres intellektuelle liv til å virke utilstrekke- dette heller være radikale intensjoner?) Er lig og hjerteløst. Bildet forteller oss at uansett ikke dette bare en ny versjon av Cavells «krav hva han gjør som intellektuell, så er Sartre om det absolutte»? smertefullt klar over at det ikke alltid er nok. Å bekymre seg over «teoriens politikk» er Uttrykket «ikke alltid nok» avslører hva ikke den eneste måten å tenke over den poli- problemet er. Selvsagt er skriving ikke alltid tiske verdien av intellektuelt arbeid på. Og nok. Hvordan kunne det være det? Hvilken kravet om det absolutte er heller ikke noe en menneskelig aktivitet er «alltid nok»? Nok i bare finner hos dagens litteraturteoretikere. forhold til hva? I det vage og generelle uttryk- For å vise hva jeg mener, skal jeg nå ta for meg ket «ikke alltid nok» ligger metafysikken – to utsagn av Sartre og Beauvoir. Cavells «krav om det absolutte» – på lur. For om vi stilles overfor et døende barn, tar vi oss Sartres melodrama av det. Vi mater det, holder det, steller det, skaffer så mye medisin og trøst som vi bare «Stilt opp mot et barn som dør, veier ikke kan. I et slikt tilfelle er det å ta oss av barnet Kvalmen særlig tungt», sa Sartre i 1964, da han rett og slett det vi gjør. Bare en kaldblodig ga ut Ordene.3 Omtrent samtidig, i 1963, skrev morder ville snu ryggen til og gå tilbake til Simone de Beauvoir: «Jeg er en intellektuell, skrivebordet. jeg mener at ord og sannheten har verdi».4 I Men om dette er riktig, forteller Sartres disse utsagnene finner vi to forskjellige hold- bilde oss ingenting om den politiske og etiske ninger til politikk og ord. Jeg skal nå vise verdien av intellektuelt arbeid. Alle vet jo at hvorfor jeg mener at Sartres bilde er både romaner eller teori ikke metter de sultne eller metafysisk og melodramatisk, til forskjell fra helbreder de syke. Hvem var det Sartre snak- det jeg vil kalle Beauvoirs dagligdagse syn på ket til? Hvem ville føle seg opplyst av å få vite intellektuelt engasjement at Kvalmen ikke ville redde et døende barn? I 1964 var det mange som oppfattet Sartres Svaret er klart: bare en person som en gang utsagn slik at han mente at det var umulig å hadde et brennende håp om at den kanskje rettferdiggjøre litteraturen i en sultende verden. kunne det. Her er det vanskelig å la være å Det er uklart om Sartre selv mente dette, eller tenke på Sartres ungdommelige tro på frelse Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 63

samtiden 1 2003 63

gjennom litteraturen, som nettopp er et av Sartre såret uskyld opp mot skyldbetynget hovedtemaene i Ordene. Men den samme forfall.Å presse spørsmålet om den intellektu- holdningen kan en finne hos intellektuelle elles ansvar til det ytterste på denne måten, er som har overdreven tro på teoriens makt til å å handle med krasse absolutter, å plassere seg ordne opp i politikken, som om enhver under- selv midt i melodramaets logikk der det alltid trykking ville forsvinne om vi bare kunne står om alt eller ingenting.

Stilt opp mot et barn som dør, veier ikke Kvalmen særlig tungt. JEAN-PAUL SARTRE

utarbeide den rette teorien om subjektivitet, Blant dagens intellektuelle er det avgjø- diskurs eller sannhet. rende symptomet på Sartres angstproduse- I Sartres eksempel med det døende barnet rende fantasi overdreven skyldfølelse for de ligger det en utrolig forførerisk fantasi om å intellektuelles politiske maktesløshet og neder- kunne produsere skrift som faktisk evner å lag. Men dette er baksiden av en like overdre- redde et døende barn. Her finnes det ingen ven optimisme når det gjelder teoriens makt. middelvei: enten kan skriving gjøre alt, eller Så snart vi mister optimismen, er vi klare for så kan den ikke gjøre noen ting. Nå er selvsagt Sartres melodrama. Dette er som å sitte på en Sartres utsagn en negasjon: Hans påstand er vippehuske mellom to like følelsemessig inten- at Kvalmen ikke kan gjøre noe for et døende se posisjoner. Om vi ikke kan finne et alterna- barn. Selve formen på dette utsagnet utfører et tiv, vil vi til slutt bli bitre og miste all tro på at stykke psykisk arbeid: Formens oppgave er å intellektuelt arbeid kan ha politisk verdi. benekte fantasien om skriftens allmektighet, Ironien er at jo mer intenst vi leter etter poli- en fantasi som Sartre selv mesterlig utforsker tisk rettferdiggjøring, dess mer risikerer vi å bli i Ordene. «Fornekting (Verneinung) er en måte politisk desillusjonerte til slutt. å bli oppmerksom på det fortrengte på. (...) En negativ dom er en intellektuell erstatning Beauvoir og det dagligdagse for fortrengning», skriver Freud.5 Ved å si at skrivingen hans ikke kan rettferdiggjøres, hol- Hvordan kommer vi oss av vippehusken? der Sartre liv i drømmen om å bli rettferdig- Beauvoirs «Jeg mener at ord og sannheten har gjort gjennom litteraturen, men med motsatt verdi», høres riktigere ut for meg enn Sartres følelsesmessige fortegn: Fra strålende begeist- melodrama med den intellektuelle og det ring over skriftens allmakt har Sartre endt døende barnet. Det er for eksempel viktig at opp med knusende skuffelse og skyld over hun bare sier «har verdi», ikke «har absolutt skriftens nederlag. verdi», eller «har alltid politisk verdi». Jeg opp- Selve intensiteten i bildet uttrykker og fatter dette slik at Beauvoir oppfordrer oss til bekrefter de motstridende følelsene som lig- å tenke over hvilken verdi ord og sannheten ger i den fantasien som her blir fornektet. har i en gitt situasjon. Hun sier ikke mer, men Bildet stiller et døende barn og en aldrende hun sier heller ikke mindre. Beauvoirs måte å intellektuell mann side om side. Slik stiller nærme seg saken på gjør det mulig for oss å Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 64

64 samtiden 1 2003

begynne å diskutere forholdet mellom teori gis en gang for alle. Dessuten er det ikke nød- og politikk ut fra alminnelige, dagligdagse vendig å gjøre spørsmålet til et melodrama. vurderinger heller enn i metafysikkens Å tilrane seg stemme tomme termer. For henne er altså spørsmålet om hvor, når Spørsmålet om rettferdiggjøring forsvinner og hvordan den intellektuelle bør engasjere likevel ikke. Kan vi forsvare at vi i det hele seg, konkret, individuelt og praktisk (og altså tatt skriver om teori? Eller om noe som ikke abstrakt, generelt og metafysisk). Kan jeg helst? Kan vi forsvare at vi skriver romaner, rettferdiggjøre det jeg gjør? Hvor flink er jeg essays, reiseskildringer osv.? Selv om vi ikke til å gjøre dette? Har jeg evnene og ferdighe- tror at barn dør på grunn av at vi skriver, kan tene som skal til for å gjøre noe annet? Kunne det vel være at vi føler oss vagt skyldbetyng- jeg tilegne meg dem? Trenger den saken jeg et fordi vi gir oss selv retten til å snakke og tror på en middels god geriljakriger mer enn skrive når så mange millioner av mennesker den trenger en førsteklasses skribent? La oss ikke kan det. Er ikke dette utålelig arrogant? si at jeg virkelig vil vite hva intellektuelle kan Siden vi verken er bedre eller verre enn noen gjøre for å redde døende barn. I en avis leser andre, hva rettferdiggjør vår egen «tilraning jeg at «FN har regnet ut at verdens befolk- av stemme» (arrogation of voice), som Stanley nings grunnleggende behov for mat, drikke- Cavell kaller det?7 vann, utdanning og helseomsorg kunne dek- Svaret er ingenting. Det å tale kan aldri rett- kes ved å kreve en avgift på 4 % av den opp- ferdiggjøres av noe annet enn vårt eget ønske samlete rikdommen til de 225 største formu- om å tale: «Hvem bortsett fra jeg selv kan gi ene [i verden]».6 Det kan altså se ut som om de meg myndighet til å tale for oss?» skriver som kan gjøre mest her i verden for å hjelpe Cavell.8 Å be om generell rettferdiggjøring er døende barn ikke er de intellektuelle, men å be om metafysisk jord under føttene. Det er eierne av de 225 formuene. noe arrogant og noe urettferdig ved det å skri- Som intellektuelle kan vi spre denne infor- ve noe i det hele tatt. Hvordan kan jeg skrive masjonen. Men vi må også innrømme at med når millioner av andre ikke kan? Hvordan kan mindre vi er en viss type økonom, lege eller jeg forsvare min egen «tilraning av stemme»? lignende, kommer ikke vårt daglige arbeid til Hvordan kan noe menneske gjøre det? Om vi å bestå i konkrete anstrengelser for å forhin- bestemmer oss for å skrive, er det meningsløst dre hungersnød og død. Intellektuelle som å la seg fortære av skyld over skriftens «eks- arbeider med humanistiske fag bør ikke spør- kluderende» funksjon i seg selv. Spørsmålet er re hva «de intellektuelle» kan gjøre, men om derfor ikke hvordan en rettferdiggjør skriving hva vi kan gjøre som folk fra andre fagfelt generelt, men hva en ønsker å gjøre med skri- ikke kan gjøre bedre. vingen. (Jeg skal komme tilbake til dette.) Fordelen med Beauvoirs holdning er at den Jeg kan gå rundt med skyldfølelse resten av gjør det mulig for oss å forstå sorgen som dri- livet fordi jeg har fått flere muligheter til å ver Sartres krasse bilde, uten å måtte gi opp uttrykke meg enn millioner av andre kvinner, troen på at ord og skrift kan ha politisk betyd- eller jeg kan prøve å skrive på måter som ning. Det eneste alternativet til politisk skyld uttrykker mitt eget engasjement. Beauvoir sier og kval er ikke holdningsløst å godta barns at å skrive er å appellere til den andres frihet.9 død. Det hører med til intellektuelt liv at vi sta- Om vi tenker gjennom hva dette innebærer, dig spør oss selv om hva den politiske, etiske og ser vi at det medfører at vi til syvende og sist eksistensielle verdien av arbeidet vårt er. ikke kan kontrollere de politiske effektene av Poenget er at det ikke nødvendigvis finnes ett vår egen skrift. Selvsagt kan vi prøve å være så svar på det, og i alle fall ikke ett svar som kan overbevisende som mulig, å legge fram syns- Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 65 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 66

66 samtiden 1 2003

punktene våre så godt som mulig, men det er duserer inne i sitt eget hode forfatterens opp- alltid opp til leserne fritt å møte våre appeller rinnelige visjon. Dårlig skriving forstyrrer med alt fra entusiasme til likegyldighet, forakt dechiffreringen, god skriving sikrer en per- og taushet. Å appellere til andres frihet er å fekt kommunikasjonsprosess. risikere at de avviser oss. Om vi vil være poli- Det er mulig at Sartre delte dette synet. tisk engasjerte, kan vi ikke gjøre annet enn å Men det er også mulig at han ikke gjorde det. si det vi har å si, og ta ansvar for ordene vi (For meg er Sartres oppfatning av forholdet bruker. Kort sagt: Vi må mene det vi sier. mellom intensjoner og ord svært uklar, og jeg har ikke tenkt å drøfte emnet her.) Men selv Å mene det vi sier: intensjoner om Sartre har gammeldagse eller feilaktige og betydning teorier om mening og ord, skulle det være mulig å se at spørsmålet om intensjoner fak- Ja vel, tenker leseren kanskje, svaret på spørs- tisk er avgjørende for en teori om intellektuelt målet om «teoriens politikk» er at vi må mene engasjement, fordi det er umulig å vurdere det vi sier? Hva er det som er så politisk med ansvar uten å snakke om intensjoner. Det er det? Er det virkelig så viktig hva vi har til hen- altså forskjell på å mene at forfatterens inten- sikt å gjøre med det vi skriver? Er ikke dette sjoner er den eneste sanne betydning av en bare å vende tilbake til den fryktede «intenti- tekst, og å mene at det ikke går an å vurdere onal fallacy», altså troen på at en forfatters forfatterens ansvar for sin egen tekst uten å ta intensjoner er nøkkelen til tekstens mening? hensyn til intensjoner. Og innebærer ikke dette også en tro på at Her finner jeg en parallell til Cavells «mening» er noe annet enn ordene som Wittgenstein-inspirerte forståelse av betyd- uttrykker den? ning. For ham – og disse bemerkningene får I Hva er litteratur? stiller Sartre to spørsmål ikke med seg den konkrete detaljrikdommen i til den engasjerte forfatteren: «Hvilke aspek- argumentet – er betydningene alltid her,i ter av verden vil du avsløre? Hvilke foran- ordene vi bruker. Om vi vil finne ut hva en set- dringer vil du bringe inn i verden ved denne ning betyr, må vi spørre hva vi ville si under avsløringen?»10 Det er klart at Sartre oppfat- helt spesifikke omstendigheter (dette kaller ter forfatterens intensjoner (hensikter) som Austin spørsmålet om «what we should say relevante for spørsmålet om politisk engasje- when»), ikke postulere eksistensen av mentale ment. Men så snart en nevner ordet intensjo- handlinger. Dessuten er det slik at fordi tale og ner, viker mange litteraturforskere tilbake i skrift er handlinger, er vi like ansvarlige for det avsky. De tror at alle som bruker ordet egent- vi sier som for alt annet vi gjør. lig oppfatter intensjoner som en slags åndelig størrelse inne i forfatterens hjerne. Dette er, De «pragmatiske implikasjonene» av ytringene mener de, første skritt på veien til to typer lit- våre er (eller la oss si, om vi føler oss perverse, teraturteori som for lengst har falt i vanry, eller fristet til å snakke uforsiktig, eller blir irri- nemlig den ekspressive betydningsteorien og table i et forsøk på ærlighet, at de må være) den tradisjonelle kommunikasjonsmodellen. ment; (...) de er en grunnleggende del av det vi Bildet av mening og skrift som dagens littera- mener når vi sier noe, av hva det er å mene noe. turforskere helst vil unngå, er altså dette: Og det vi mener eller har til hensikt å si, er noe Forfatterens intensjoner tilsvarer en visjon vi står ansvarlige for, akkurat som det vi mener eller et «budskap» inne i hodet hennes, som eller har til hensikt å gjøre.11 hun deretter gir seg i kast med å kle opp i de rette ordene. Leseren dechiffrerer trofast for- Selvsagt forstår vi ikke alltid selv hva vi faktisk fatterens budskap, slik at hun til slutt repro- sier (dette skaffer arbeid til psykoanalytikere, Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 67

samtiden 1 2003 67

filosofer og litteraturforskere), men det er noe skjønner at det hele kunne bli misforstått. helt annet. Når, eller dersom, det går opp for Freud ville sikkert fortelle meg at forsnak- oss at vi har sagt noe vi ikke ønsker å mene, kelsen avslører en sannhet om forholdet til gjør vi vanligvis noe: Vi unnskylder oss, inn- venninnen min, eller til kjoler, hår eller kjær- rømmer at vi tok feil, gjør det vi kan for å for- lighetsliv. Jeg er ikke uenig i det. Men hva gjør andre situasjonen som uheldigvis er oppstått. jeg når den uheldige setningen først har unns- Dette er nøyaktig det Cavell mener når han luppet meg? Vanligvis kommer jeg med unns- snakker om «å vedkjenne seg ordene sine» kyldninger og forklaringer, jeg forsøker å si at (owning one’s words), eller å «ta ansvar for det vi jeg ikke mente det, eller i hvert fall ikke på den sier». Om vi ikke gjør det, vil vi sikkert snart få måten. Paradoksalt nok er altså setningen «Jeg høre en rekke ikke særlig positive adjektiver, mente det ikke» nettopp en innrømmelse av at for eksempel uansvarlig, unnvikende, unngå- ordene jeg brukte, betyr akkurat det jeg ikke ende, upålitelig, uærlig. Eller for å si det med mente å si. Sartre og Beauvoir: De som ikke tar ansvar for Å unnskylde seg er en måte å ta ansvar for sine ord, er inautentiske, de er i «ond tro». det vi sier på. (Slik respekterer vi også Freuds Det er selvsagt slett ikke lett å si hva en grunnleggende innsikt, som er at tvetydige mener. Alle som skriver, vet hvor mye hardt utsagn er våre, og at uansett hvor vanskelig arbeid, hvor mange utkast og hvor mye svette det er, må vi lære å stå inne for dem. Vi kan som skal til for å få sagt det en vil slik en vil. ikke bare fornekte dem. For Freud betyr dette I den forstand er alle som skriver, fulle av at vi må «bearbeide» dem, analysere dem til vi motiver og hensikter. Men forfatterintensjo- innser at vi virkelig er i stand til å si, tenke, nene er ikke kilden til betydningen av ordene mene det vi sa.) Det vi vanligvis ikke gjør i vi bruker. (Dette er det samme som å benekte slike situasjoner er å si: «Siden jeg egentlig at det kan finnes privatspråk.) Språket vi alle ikke mente å si noe stygt om deg, kan ikke snakker, gir mening til ordene våre. Hver og ordene mine bety det du mener at de betyr. Så en av oss som snakker det samme språket, del- jeg har ikke gjort noe galt. Det er ikke mitt tar i produksjonen av betydninger. Så lenge ansvar. Du har ingen grunn til å gråte». «Å si det finnes noen som snakker et bestemt noe en ikke mener» betyr å si noe en ikke kan språk, vil dette fortsette å utvikle og forandre gå god for, noe en ikke kan stå inne for. Da får seg. Ingen finner opp sine egne betydninger: vi ansvaret for situasjonen som oppstår, enten om noen gjorde det, ville vi ikke forstå henne. vi liker det eller ikke. Vi må mene det vi sier. Det er nettopp derfor det ofte skal så mye hardt arbeid til for å komme dit hen at vi kan Å skrive er å handle: intensjoner si hva vi mener. og ansvar Men så snart vi har sagt noe, må vi mene det. Å mene det betyr å ta ansvar for det, å gå Sartre og Beauvoirs teori om engasjert littera- god for det, å stå inne for det. Vi er dermed tur (littérature engagée) begynner også med ansvarlige både for det vi mener og det vi tanken om at å tale er å handle. «Den enga- egentlig ikke mener. I dagliglivet viser vi at vi sjerte forfatteren vet at ord er handling», skri- vet dette. La oss si at jeg dessverre kom til å si ver Sartre i Hva er litteratur?12 Det er på- noe tvetydig om kjolen, hårfasongen eller fallende hvor nær Sartre kommer til å formu- kjærlighetslivet til venninnen min. Hun rød- lere en talehandlingsteori i denne utskjelte mer intenst og begynner å gråte, og jeg føler boka: Prosa er grunnleggende utilitaristisk. meg fryktelig forlegen og dum. Jeg innser Jeg definerer gjerne prosaskriveren som en plutselig at jeg ikke hadde ment å si akkurat mann som bruker ord. M. Jourdan produserte det, at jeg uttrykte meg helt feil, at jeg først nå prosa for å be om tøflene sine, og Hitler for å Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 68

68 samtiden 1 2003

erklære krig mot Polen. Forfatteren er en som Forskjellen er et spørsmål om intensjoner. snakker (un parleur): Han påpeker, viser, beor- Om jeg kan overbevise dommeren om at jeg drer, nekter, interpellerer, bønnfaller, fornær- ikke hadde til hensikt å stjele den stoppe- mer, overtaler, insinuerer.13 klokka, men rett og slett glemte å betale for Her høres Sartre nesten ut som Austin. den fordi jeg hadde hodet fullt av tanker om Tanken om «performative» talehandlinger ser skrift og engasjement, så kan det tenkes at ut til å være like om hjørnet. Men Sartre gjorde hun frikjenner meg for butikktyveri. aldri prosateorien sin om til en språkteori, sik- Forskjellen på en forbrytelse og erstatnings- kert fordi han begynner Hva er litteratur? med ansvar er også ofte et spørsmål om intensjoner. å trekke opp et uheldig skille mellom poesi og Om jeg brente ned huset ditt med vilje, er jeg prosa, der prosa blir handling, mens poesien en forbryter. Men om jeg brente huset ditt ned oppfattes som et slags ikonisk objektspråk. fordi mitt eget kjøkken tok fyr da jeg forsøkte

«Jeg mener at ord og sannheten har verdi.» SIMONE DE BEAUVOIR

Sartres viktigste mål i Hva er litteratur? er å å lage potetchips på min spesielt klønete måte, understreke forfatterens sosiale og politiske så var jeg uaktsom, men jeg har sannsynligvis ansvar. Ut fra hans egen politiske situasjon er ikke begått noen forbrytelse. I dette tilfellet dette ikke overraskende. Essayet kom ut min- foreligger det ikke noen tvil om resultatet av dre enn tre år etter at Robert Brasillach ble handlingen min. Uansett hva jeg hadde til hen- henrettet i 1945. Brasillach var forfatter og sikt å gjøre, er det et faktum at huset ditt nå er redaktør for den fascistiske avisen Je suis par- en rykende askehaug. Men når det gjelder å tout (Jeg er overalt). I det intense essayet «Œil avgjøre hvilken grad av ansvar jeg har for pour œil» (Øye for øye) viser Simone de denne tilstanden, må mine hensikter (intensjo- Beauvoir at selv om hun avskydde Brasillach ner) tas med i beregningen. og det han sto for, var hun svært fascinert av Når jeg spør deg om hva du hadde til hen- rettssaken der en forfatters liv sto på spill ene sikt å gjøre med boka di, er det det samme og alene på grunn av det han hadde skrevet. som å spørre deg om hvilken grad av ansvar Som vi har sett, er det viktig å skille mellom du har tenkt å ta for den. Dette ansvaret er all- intensjoner som en kilde til betydning og tid personlig, det gjelder dine ord. Dessuten, intensjoner som en kilde til ansvar. Om vi lar skriver Sartre, er taushet også en handling som oss inspirere av Cavell, kan vi si at selv om for- du må ta ansvar for: fatterens intensjoner stort sett er irrelevante når det gjelder å avgjøre hva teksten betyr Selv tausheten defineres i forhold til ord, akku- (betydningen av våre ord er ikke en privat- rat som pausen i musikken får mening av de sak), er de ikke irrelevante når det gjelder å tonegruppene som omgir den. Denne tausheten avgjøre spørsmålet om en forfatters ansvar for er et aspekt av språket: Å tie er ikke å være sin tekst. I jusen skiller man for eksempel stum; det er å nekte å tale, altså er det å fort- mellom overlagt og uaktsomt drap. sette å tale. Om en forfatter har valgt å tie om et Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 69

samtiden 1 2003 69

hvilket som helst aspekt av verden, eller for å subjektivitet bare er et moment i en større dia- bruke et uttrykk som sier nøyaktig det det betyr, lektisk prosess. Men det faktum at jeg i stor å forbigå det i taushet, da har en rett til å spørre grad er et produkt av min sosiale og historis- ham (...): Hvorfor har du valgt å snakke om dette ke situasjon, frir meg ikke fra å måtte ha mine heller enn noe annet, og – siden du snakker for egne holdninger til eksistensielle og politiske å skape forandring – hvorfor vil du forandre spørsmål. Min posisjon i historien har enorm dette heller enn noe annet?14 innflytelse på spørsmålet om mitt personlige ansvar, men det gjør ikke spørsmålet ugyldig. Personlig ansvar Hvor stort ansvar har jeg for min egen sexisme om jeg lever på et sted og i en tid der For Sartre og Beauvoir er altså politisk enga- alle går ut fra at kvinner er mindre verdiful- sjement et spørsmål om personlig og individu- le, har en mindre andel i det menneskelige, elt engasjement. I denne sammenhengen kom- enn menn? Aristoteles kan være et godt mer det ikke på tale å erklære at forfatteren er eksempel her. Det virker feil å si at han ikke død. Å hevde at politisk engasjement og poli- har noe ansvar i det hele tatt for det han tisk ansvar er noe personlig, er ikke det samme mente om kvinner, men det virker også feil å som å forutsette at det finnes et totalt fritt si at han lett kunne ha ment noe annet. indre selv. Det betyr heller at våre politiske Spørsmålet her er ikke hva Aristoteles’ ord valg avhenger av den type person vi er. Det betyr, men hvilken grad av ansvar han har som gjør oss til de personene vi er, er et for dem. Om en berømt filosof i 2002 snak- enormt nettverk av faktorer. For å si det på ket om kvinner (og overså kvinner) på eksistensialistisk vis: Den sosiale og historiske samme måte som Aristoteles, ville han sik- situasjonen jeg befinner meg i, sammen med kert skape ramaskrik, i hvert fall blant min personlige situasjon i dens fulle komplek- kvinnelige filosofer. I dag finnes det ikke for- sitet – altså min «levde erfaring» – bestemmer mildende omstendigheter for en filosof som hva jeg er i stand til å engasjere meg i. Men velger å snakke slik. dette er ingen total determinisme: «levd erfa- Spørsmålet om ansvar fører med andre ring» skapes av det vi kontinuerlig gjør med ord direkte til spørsmålet om situasjon. det verden gjør med oss; det dreier seg om hele (Jurister som driver med erstatningsrett har den situerte erfaringen til en gitt person. Dette alltid visst dette.) Vi står ikke til ansvar for kan vi godt kalle hennes subjektivitet, om vi evigheten eller et abstrakt begrep, vi står til vil.15 Det personlige er altså ikke bare private ansvar for de menneskene som vi deler en eller seksuelle erfaringer, eller erfaringer som verden med: «Om han vil det eller ikke, og har med en sosial «identitet» å gjøre. selv om han egentlig trakter etter evighetens Å ta hensyn til det personlige er ikke det laurbærblad, snakker forfatteren til sine samme som å fornekte det historiske og det samtidige, til sine landsmenn, til sine brødre sosiale. Vi trenger ikke å forestille oss at indi- av samme rase og klasse», skriver Sartre.16 videt er en isolert monade for å snakke om (Mens vi snakker om ansvar: Jeg merker personlig engasjement og ansvar. Jeg trenger meg at Sartre skriver «han» og «brødre» i for eksempel ikke å nekte for at det jeg synes denne setningen, men dette var Frankrike på er så intellektuelt interessant at jeg får lyst til 1940-tallet. Selv Beauvoir skrev slik: Det å skrive om det, for en stor del er et resultat av siste ordet i Det annet kjønn er «brorskap».) verdiene og metodene i det intellektuelle fel- Spørsmålet til den engasjerte forfatteren tet der jeg samtidig er agent og produkt. Jeg kan altså ikke bare være: «Hva vil du trenger heller ikke å benekte at sett i en stør- forandre?», det må også være «Hvem re sammenheng kan det godt være sant at min skriver du for?» Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:52 Side 70

70 samtiden 1 2003

Hvem skriver du for? Hva med meg? Når vi skal vurdere hva slags (politisk) hand- Jeg skal nå forsøke å vise at man godt kan se ling skrivingen vår er, blir altså spørsmålet hvem Simone de Beauvoir skrev Det annet om hvem vi tenker oss at vi skriver for like kjønn for. Men først skal jeg si noe om hvorfor viktig som spørsmålet om hva vi skriver om. jeg ikke heller bruker meg selv som eksempel. For Sartre er disse to spørsmålene uløselig Jeg hevder jo tross alt at ansvaret alltid er per- forbundet med hverandre: «Slik innholder sonlig, og flere som har lest utkast til denne alle åndsverk i seg selv bildet av leseren de er artikkelen har spurt meg om meg selv. Kan jeg laget for», skriver han.17 Å velge et emne er å ikke skrive noe om hvordan jeg ser på min velge sine lesere, og å velge sine lesere er å egen situasjon, min egen skriving, mitt eget velge et emne. engasjement ut fra det jeg har å si om de intel- Forfatteren er ansvarlig for det hun skri- lektuelles ansvar? Selvsagt kunne jeg si noe. ver, men likevel er teksten hennes ingenting Jeg har til og med forsøkt å gjøre det i diverse uten en leser. Forfatteren kan bare appellere utkast. Men jeg syntes aldri at jeg fikk det til leserens frihet, til hennes avgjørelse om å ordentlig til. Nå tror jeg at jeg endelig har lese eller ikke lese teksten. Leseren er nød- skjønt hvorfor. vendig for forfatteren; forfatteren kan ikke For det første mener jeg jo, ut fra Cavells skrive uten eksplisitt eller implisitt å tenke forståelse av betydning, at det er forfatterens seg en leser som hun deler en verden med tekst som er nøkkelen til forfatterens mening (jeg skal komme tilbake til dette med å «dele og intensjoner. (Jeg leser Det annet kjønn og en verden»). Denne verdenen, skriver Sartre, ikke Beauvoirs memoarer for å finne ut hvem er det konkrete terrenget der engasjementet Beauvoir skriver Det annet kjønn for.) Og jeg spilles ut: tror ikke jeg er den rette til å analysere Toril Mois tekster med henblikk på disse spørsmå- Hver bok foreslår en konkret frigjøring ut fra lene. Men uansett om jeg kunne gjøre det eller en spesifikk fremmedgjøring. Derfor ligger det ikke, føles det i hvert fall ikke maktpåliggende også i hver bok en implisitt henvisning til insti- for meg å gjøre dette nå. Det er så mye annet tusjoner, sedvaner, spesifikke undertrykkel- jeg heller vil skrive om! sesformer og konflikter (...) til håp, frykt, Men grunnen til at det ikke føles maktpå- følelsesmessige vaner, fantasi, selv til måter å liggende nå, har teoretisk interesse. Det får sanse på, og, endelig, til overleverte vaner og nemlig fram en begrensning i Sartres teori. verdier, til en hel verden som forfatteren og For spørsmålet om graden av ansvar en har for leseren har til felles. Det er denne velkjente sine tekster, er faktisk ikke et generelt og verdenen forfatteren gir liv til og som han abstrakt spørsmål. Sartre har rett i at en for- gjennomsyrer med sin frihet. Det er ut fra den fatter alltid og til enhver tid må være parat til at leseren må gjennomføre sin egen konkrete å forklare seg. Men han glemmer at spørsmå- frigjøring; den er fremmedgjøringen, situasjo- let om politisk ansvar er like situert, like spe- nen, historien, som jeg må forandre eller sifikt, som spørsmålet om hvem en skriver for. bevare, for meg selv og for andre.18 En står ikke til enhver tid til ansvar for alt overfor alle, uansett hva Sartre og Beauvoir Sartre legger her stor vekt på den dagligdagse måtte mene om dette spørsmålet.19 Eller med verdenen som lesere og forfattere deler, akku- andre ord: En ber ikke om en forklaring med rat som Beauvoir i Det annet kjønn skriver mindre det har oppstått et problem. Det er der- detaljert og konkret om kvinners alminnelige med ikke tilfeldig at alle eksemplene mine har og dagligdagse erfaringer. med mord og brann og butikktyverier å gjøre. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 71

samtiden 1 2003 71

Cavell og Wittgenstein står her langt fra henvisninger til reportasjer i tidens aviser og Sartre. For dem er det slik at spørsmålet om blader. I innledningskapitlet refererer hun til betydning bare oppstår når noe har slått feil. et kortlevd og forlengst inngått blad som «Veiviseren er i orden når den under normale het Franchise, til et nummer av Le Figaro omstendigheter oppfyller sitt formål», skriver littéraire som kom ut i september 1948, og Wittgenstein.20 Å kreve en generell eller abso- til det siste nummeret av Hebdo-Latin, som lutt forklaring på hvordan mening overhodet var et lokalt studentblad. Beauvoirs kan være mulig, er å gjeninnføre kravet om kreativitet fant næring hos og var rettet det absolutte.21 Men det samme gjelder for mot lesere som hadde gjennomlevd okkupa- spørsmålet om ansvar. Om ingen har spurt sjonen sammen med henne. meg: «Hvordan kunne du skrive akkurat Men i 1949 var franskmennene dypt ueni- dette?», er det helt umulig å vite hva det er jeg ge om hvordan de skulle forstå okkupasjonen

Kan vi forsvare at vi i det hele

tatt skriver om teori? Eller om Foto: Tom Sandberg noe som helst? TORIL MOI

har å svare for. Om jeg da likevel prøver å si og hvor langt rettsoppgjøret etterpå skulle dri- noe om mitt ansvar, må resultatet nødvendig- ves. Det annet kjønn gjør det overmåte klart at vis bli vagt og generelt. Det er som å forsøke å de leserne som Beauvoir mener at hun deler forsvare seg når en ikke har fått vite hva en er sine hverdagslige erfaringer med, ikke er alle beskyldt for. Altså er det ikke underlig at jeg franskmenn, men bare dem som befinner seg ikke «fikk til» å skrive noe skikkelig om dette mer eller mindre på venstresiden, altså den i tidligere utkast.22 gruppen som en på den tiden gjerne kalte «godviljens menn og kvinner». Det annet Hvem skriver Beauvoir for? kjønn er for eksempel tydeligvis ikke skrevet for det konservative borgerskapet, for det Når det gjelder Det annet kjønn, foreligger det «betrakter fortsatt kvinnenes frigjøring som en beskyldning jeg har lyst til å ta opp. Mange en fare, som en trussel mot [dets] moral og feminister har nemlig anklaget Beauvoir for å interesser».23 Beauvoirs kritikk av Julien være etnosentrisk, for bare å være opptatt av Benda, Claude Mauriac og Henry de hvite europeere. Jeg vil gå enda lenger og si at Montherlant viser at hun heller ikke skriver hun først og fremst er opptatt av en viss grup- for dem som setter stor pris på disse forfatter- pe franskmenn og -kvinner. Men dette, mener ne, det vil igjen si at hun ikke skriver for folk jeg, er nettopp forutsetningen for at Det annet som eksistensialistene oppfattet som borger- kjønn bevislig har hatt så mye å si til kvinner skapets reaksjonære krefter. og menn i alle verdensdeler. Det annet kjønn viser at for å skrive bra, må I Det annet kjønn gjør Beauvoir ingenting vi kunne tenke oss lesere som deler vår situa- for å nå lesere utenfor Frankrike. Teksten sjon. Men den viser også at dette ikke garan- hennes er full av sardoniske referanser til terer en vennlig mottakelse. I Frankrike fikk lokale storheter som Claude Mauriac, og Det annet kjønn brutal kritikk. Beauvoirs egen Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 72

72 samtiden 1 2003

seksualitet og moral ble offentlig angrepet. spørsmål om hvorvidt deres egen etniske Boken ble satt på Vatikanets indeks over for- gruppe eller nasjonalitet er representert i budte bøker. Den franske mottakelsen sto i den. Det avgjørende er at teksten viser leseren skarp kontrast til den langt mer avbalanserte noen aspekter av verden som han eller hun og positive mottakelsen i USA i 1953. Men Det kan gi tilsvar på. For å gi respons trenger ikke annet kjønn henvender seg ikke til amerikan- leseren å identifisere seg med teksten eller ske kvinner. Beauvoirs mange referanser til kjenne seg selv igjen i den eller føle at den vanene og meningene til amerikanerinnene representerer henne. Hun må derimot føle er tiltenkt franske lesere, som i 1949 fortsatt seg rørt, opprørt eller utfordret. (Vi skal også anså en reise til USA for å være en sjelden huske at taushet kan være en form for opplevelse. Amerikanske lesere av den fran- respons.) I Det annet kjønn viser Beauvoir oss ske teksten ville derimot ha oppdaget at hvordan verden ser ut for henne: nemlig som Dorothy Parker blir utgitt for å være et et sted der kvinner blir undertrykt på spesi- eksempel på deres egen misforståtte nomina- fikke måter, gjennom spesifikke virkemidler. lisme: Særlig de amerikanske kvinnene ten- Det er den visjonen kvinner og menn ker gjerne at kvinnen som sådan ikke finnes over hele verden har reagert på, svart lenger; hvis en etternøler fremdeles regner på, handlet ut fra. seg som kvinne, råder venninnene hennes Kort sagt, Det annet kjønn forteller oss at henne til å gå i psykoanalyse for å bli kvitt politiske virkninger ikke nødvendigvis har denne tvangstanken. Dorothy Parker har noe med representativitet å gjøre. Sartres skrevet følgende om et for øvrig temmelig poeng er at vi aldri skriver for alle, men sna- irriterende verk med tittelen Modern Woman. rere skriver for eller mot lesere vi kan danne The Lost Sex:«Jeg greier ikke å være rettferdig oss et konkret bilde av. Gjennom dem, men overfor bøker som behandler kvinnen bare bare gjennom dem, når vi andre. Toni som kvinne ... Min oppfatning er at alle, både Morrison har ofte sagt at hun henvender seg menn og kvinner, hvem vi enn er, bør betrak- til svarte amerikanere. Gjennom dem tes som mennesker».24 når hun alle sine andre lesere, inklusive Dessuten, fortsetter Beauvoir, er amerikan- de hvite mennene og kvinnene i Det ske kvinner ikke en gang skikkelig filosofis- svenske akademiet. ke i nominalismen sin, for den er bare et uttrykk for deres eget ubehag ved det å være Sjansen en tar kvinne. «De amerikanske kvinnenes trassige, krampaktige holdning beviser at de er besatt Simone de Beauvoir hadde ikke til hensikt å av tanken på sin kvinnelighet».25 Ikke noe av skrive en viktig feministisk bok. Tvert imot, dette forhindret Det annet kjønn i å få større hun hadde aldri tenkt mye på feminisme, eller politisk innflytelse i USA enn i Frankrike. Det på det å være en kvinne, før en dag i juni 1946, kan se ut som om Beauvoir når kvinner i da hun bestemte seg for å skrive memoarene andre land gjennom sine franske lesere, ikke sine. Da, for første gang i sitt liv, ble hun opp- på tross av dem.26 tatt av spørsmålet om hva det hadde betydd for Det annet kjønn er med andre ord intenst henne å være en kvinne. Det annet kjønn ble fransk i sin referanseramme og når det gjel- også skrevet på et tidspunkt da det ikke fantes der hvem den henvender seg til. Den enorme noen kvinnebevegelse i Frankrike.27 Kort sagt: internasjonale innflytelsen til Beauvoirs Da Simone de Beauvoir tok sjansen på å skrive essay viser at det som gjør en tekst viktig for om kvinner, kunne hun umulig ha visst hva lesere av forskjellige nasjonaliteter, etniske resultatet av denne handlingen ville bli. grupper og klasser, ikke kan reduseres til et Spesielt kunne hun ikke ha visst hvor politisk Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 73

samtiden 1 2003 73

og historisk viktig Det annet kjønn skulle bli for samvittighet? Vel, jeg sa jo nettopp at det er noe lesere på 1960- og 1970-tallet. du må finne ut av selv. Jeg kan ikke gi deg noe Forandring skjer, sier Sartre, når forfatte- bedre råd uten å vite hvem du er og hva slags rens refleksjoner om sin egen erfaring inspire- situasjon du befinner deg i. Men jeg er helt rer andre til å tenke over sin egen situasjon på sikker på at alle forsøk på å sette opp teoretis- nye måter: Å skrive er å appellere til den ke betingelser for hvordan politisk korrekt andres frihet. Men å være en politisk engasjert skriving må være, er dømt til dogmatisme. Spør forfatter er ikke nødvendigvis det samme som heller deg selv om hva du vil forandre og hvem å være en politisk viktig forfatter. Bare forfat- du skriver for. Spør så om det du har å si, er tere som befinner seg i en historisk viktig situ- verdt å si. Om du mener at det er det, skriv om asjon kan ha håp om virkelig å forandre verdet så bra du bare kan. Det du til slutt ser at den. Dette var Beauvoirs store hell. Hennes du har skrevet, er det du mener. situasjon som en selvstendig intellektuell Dette vil ikke beskytte deg mot kritikk, og kvinne var, enten hun visste det eller ikke, det vil heller ikke garantere at du har noe vik- paradigmatisk for de forandringene som aller- tig å si. På den andre siden gir det deg stor fri- ede var i ferd med å skje i kvinners situasjon het. Men uansett er det mulig at du aldri kom- over hele den vestlige verden. mer til å si noe som snur opp/ned på verden. Selv om dette sikkert ikke var så lett å se Det risikerer du alltid når du velger å skrive. mot slutten av 1940-tallet, skulle den genera- Men når andre er voldsomt uenige med deg, sjonen av kvinner som ble født på 1940- og når de beskylder deg for alle slags politiske og 1950-tallet reise hjemmefra, skaffe seg utdan- personlige synder, vil du i alle fall vite at du ning, kreve selvstendighet, seksuell frihet og kan stå inne for det du sier. ordentlig arbeid. «Den frie kvinnen er i ferd Og la oss ikke glemme at vi begynte med med å fødes», skrev Beauvoir i 1949.28 Slik Beauvoirs tanke om at skriving er en appell kunne hun fange opp tidsånden for et helt til den andres frihet. Skrift blir en invitasjon århundre. til dialog. Den engasjerte forfatterens hold- Det er usannsynlig at det samme gjelder for ning er: «Dette er det jeg ser. Kan du se det de fleste av oss. Uansett hvor engasjerte vi er, også?»29 Dersom leseren ikke kan se det, kan kan vi ikke være sikre på at vi vil ha noe histo- det, om du er heldig, hende at hun tar seg tid

Den engasjerte forfatterens holdning er: «Dette er det jeg ser. Kan du se det også?»

risk viktig å si. Det er ikke mye vi kan gjøre til å forklare hva hun ser. Da får du svar med det. Vi blir nødt til å godta at vi ikke kan på din appell. Selv om vi gjerne vil at alle forutsi de politiske effektene av det vi skriver. skal like det vi skriver, er det usannsynlig Her må vi bare bruke dømmekraften, ta sjan- at de vil gjøre det. Uenighet og konflikt sen og skrive om det som virkelig betyr noe for om hvordan en tekst skal forstås, kan oss. Det betyr at vi må ta skrivingen på alvor, være svært verdifullt. For å si det med Austin: og sette oss selv på spill i den. Vanskene med å «En uenighet er ikke noe å vike tilbake gjøre dette er vanskene med å mene det vi sier. for, men noe å slå klørne i, for forklaringen Så hvor ender alt dette, spør du kanskje. Kan på uenigheten kan neppe unngå å virke jeg fremdeles skrive om teori med god politisk opplysende.»30 © Toril Moi Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 74

74 samtiden 1 2003

Noter

Jeg må takke Anne Garréta, Emily Grosholz, Anne under krigen. I denne situasjonen kan mottoet ha Stevenson og Live Cathrine Slang for inspirerende virket riktig. Men som generell maksime er den et kommentarer til forskjellige utkast til dette essayet. eksempel på metafysisk absolutisme. Takk også til Knut Olav Åmås for noen viktige spørs- 20 På tysk skriver Wittgenstein: «Der Wegweiser ist in mål helt på slutten. Et lite utdrag fra denne artikkelen Ordnung, – wenn er, unter normalen Verhältnissen, foreligger på engelsk i etterordet til 2. utgave av min seinen Zweck erfüllt» (§ 87). bok Sexual/Textual Politics (se s. 180-85). 21 For Derrida erdet slik at bokstaven/brevet (la lettre) alltid kan komme på avveier. Hans språkteori er der- 1 Culler, s. 218. Alle oversettelser er mine egne, om det for utviklet med tanke på alle misforståelsene som kan ikke står noe annet. oppstå, enten de faktisk har oppstått eller ikke. 2 Cavell, «Estetiske problemer»,s. 105, oversatt av Wittgenstein derimot oppfordrer oss til å forundre oss Agnete Øye. over hvor ofte vi faktisk forstår hverandre. Hans 3 «En face d’un enfant qui meurt, La Nausée ne fait pas språkfilosofi forsøker å si noe om denne dagligdagse le poids». Sartre sa dette i et intervju med Jacqueline erfaringen. For en subtil og inngående undersøkelse Piatier som sto i Le Monde 18.4.64. Jeg siterer fra av likheter og forskjeller mellom Derrida og Contat og Rybalka, s. 398. Wittgenstein, se Martin Stone, «Wittgenstein on 4 «Je suis une intellectuelle, j’accorde du prix aux mots Deconstruction». et à la vérité», La Force des choses, bind 2, s. 120. 22 Jeg har selvsagt fått slike spørsmål. Mange amerikan- 5 Freud, s. 374 og s.375 ske reaksjoner på min første bok, Sexual/Textual 6 Ramonet, s. 1 Politics, var ekstremt kritiske, og gikk ofte ut på at jeg 7 Se Cavell, Pitch, s. 1-51. Se også min egen diskusjon av hadde forrådt kvinnene og feminismen generelt, og emnet i Jeg er en kvinne ss. 133-37 og s. 152-54 den feministiske litteraturvitenskapen spesielt. Jeg har 8 Cavell, Pitch,s.9 skrevet litt om hva jeg mener om disse beskyldning- 9 Se Beauvoir, Pyrrhus et Cinéas, s. 104 og s. 112 ene i What Is a Woman?, s. 253-63. 10 Sartre, Qu’est-ce que la littérature?, s. 30. Denne boka 23 Det annet kjønn, s. 43. Bente Christensens oversettelse. finnes på norsk som Hva er litteratur?, oversatt av 24 Det annet kjønn, s. 34. Det er tvilsomt om Dorothy Knut Stene-Johansen, utgitt på Pax, men jeg har dess- Parker noen gang sa dette. Men lignende tanker fantes verre ikke hatt mulighet til å bruke denne teksten. – i amerikanske aviser og blader i 1947, da Beauvoir var Hva er litteratur?, som kom ut i 1948, er etter mitt syn i USA for første gang. langt mer «hverdagslig» enn Sartres melodramatiske 25 Det annet kjønn,s.34 utsagn fra 1964. 26 Sartre skriver om Richard Wright at han aldri ekspli- 11 Cavell, «Må vi mene det vi sier?», s. 52; oversatt av sitt hadde til hensikt å nå europeiske lesere: «Han Agnete Øye henvender seg til utdannete svarte i Nordstatene og til 12 Sartre, s. 30 hvite amerikanere med god vilje (intellektuelle, demo- 13 Sartre, s. 26 krater på venstrefløyen, radikalere, fagorganiserte 14 Sartre, s. 32 arbeidere i C.I.O.). Det er ikke slik at han ikke sikter 15 Jeg drøfter denne teorien mer inngående i Jeg er en på å nå alle mennesker gjennom dem, men det er kvinne. gjennom dem at han tar sikte på dem» (Sartre, s. 101). 16 Sartre, s. 88 27 Se Duchen, Women’s Rights for en utmerket oversikt 17 Sartre, s. 92 over kvinners situasjon og kvinners organisasjoner i 18 Sartre, s. 90-91 Frankrike på denne tiden. 19 Mottoet for Beauvoirs andre roman, Le sang des autres 28 Det annet kjønn,s.817 (De andres blod) er et sitat fra Dostojevskij: «Enhver 29 Formuleringen er inspirert av Cavell. Jeg drøfter denne er ansvarlig for alt overfor alle.» Denne romanen holdningen, som gjør skriving til dialog og appell, i handler om okkupasjonen av Frankrike og tar blant Jeg er en kvinne. annet opp franskmennenes ansvar for jødenes skjebne 30 Austin, s. 184

Litteratur

Austin, J. L.: «A Plea for Excuses», Philosophical Papers,3. Beauvoir, Simone de: «Œil pour œil», Les Temps modernes utgave, Oxford University Press, Oxford 1979, 5.2.46, s. 813-30 s. 175-204 Beauvoir, Simone de: Le sang des autres, Gallimard Beauvoir, Simone de: Pyrrhus et Cinéas, Gallimard, (Coll. Folio), Paris 1945 Paris 1944 Beauvoir, Simone de: Det annet kjønn, oversatt av Bente Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 75

samtiden 1 2003 75

Christensen, Pax, Oslo 2000 Verlag, Frankfurt am Main 1982, bind 3, s. 371-77 Beauvoir, Simone de: La Force des choses, 2 bind, Moi, Toril: What Is a Woman? And Other Essays, Oxford Gallimard (Coll. Folio), Paris 1963 University Press, Oxford 1999 Cavell, Stanley: «Må vi mene det vi sier?», i Erfaring og Moi, Toril: Jeg er en kvinne. Det personlige og det det hverdagslige, oversatt av Agnete Øye, Pax, filosofiske, oversatt av Rakel Christina Granaas, Pax, Oslo1998, s. 25-71 Oslo 2001 Cavell, Stanley: «Estetiske problemer i moderne filoso- Moi, Toril: Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk fi», i Erfaring og det hverdagslige, s. 102-26 teori (1998), Gyldendal, Oslo 2002 Cavell, Stanley: A Pitch of Philosophy. Autobiographical Moi, Toril: Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Exercises, Harvard University Press, Cambridge, Theory (1985), 2. utgave, Routledge, London og New Massachusetts 1994 York 2002. Contat, Michel og Michel Rybalka: Les écrits de Sartre, Ramonet, Ignacio: «Politics of Hunger», oversatt av Gallimard, Paris 1970 Barry Smerin, Le Monde Diplomatique Nov. 1998 (sup- Culler, Jonathan; «Literary Theory,» Introduction to plement to Manchester Guardian Weekly 22.11.98). Scholarship in Modern Languages and Literatures,2. Sartre, Jean-Paul: Qu’est-ce que la littérature? Gallimard utgave, red. Joseph Gibaldi, MLA, New York 1992, s. (Coll. Idées), Paris 1948 201-35 Stone, Martin: «Wittgenstein on Deconstruction», i The Duchen, Claire: Women’s Rights and Women’s Lives in New Wittgenstein, red. Alice Crary og Rupert Read, France 1944-1968, Routledge, London 1994 Routledge, London og New York 2000, s. 83-117 Freud, Sigmund; «Die Verneinung» (1925), Wittgenstein, Ludwig: Philosophische Studienausgabe, red. Alexander Mitscherlisch, Angela Untersuchungen/Philosophical Investigations, 2. utgave Richards og James Strachey, Fischer Taschenbuch (tospråklig), Basil Blackwell, Oxford 1958

OBS OBS!!! trykkeriet setter inn annonse her:

her kommer ann: EUROZINE (fjern denne boksen) Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 76

Sharon Mitchell, Nina Hartley og Candida Royalle i samtale med Kjetil Rolness

Ikke noe fucking teselskap – men noen har det fett

samtaler i samtiden

Hvordan er det å være kvinne i pornoindustrien? Pornodebatten gjør oss ikke klokere. Radikalfeminister maner fram millioner av «pornoofre», mens Leif Hagen og Tanya Hansen smiler og trekker på skuldrene. Ingen av disse ytter- punktene er særlig troverdige eller interessante. Under arbeidet med boken Sex, løgn og videofilm dro jeg derfor til pornobransjens mekka i håp om å få bedre informanter i tale.

Enkelte intervjusituasjoner er mer surrealistis- skrutet miniskjørt. Når hun stopper for å ke enn andre. Jeg og båndopptakeren min for- understreke noen poenger, stimler en stadig søker å holde følge med en blondine som trip- større krets av nysgjerrige menn rundt oss. per avgårde på platåhælene mens hun holder Uten å avbryte monologen bøyer hun seg sakte et spontant, velartikulert foredrag om seksuel- forover, drar opp skjørtet og åpenbarer det som le kjønnsforskjeller. Underveis hilser hun på er blitt kalt «The Best Butt in the Business» for kjente, skriver et par autografer og rusker et de takknemlige tilskuerne. Jeg står med bånd- barn moderlig i håret. Nina Hartley er to år opptakeren på strak arm, forsøker å konsen- eldre enn meg, men er kledt som om hun er trere meg om det som blir sagt, og ligne en tyve år yngre, med en minimal topp og skot- reporter på jobb. Jeg føler meg mer som en Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 77

samtiden 1 2003 77

norsk speidergutt forvillet inn i Disneyland- talspersoner for et miljø som de ikke føler versjonen av Sodoma og Gomorra. behov for å skjønnmale. Jeg nevner dette fordi Slik er det altså å befinne seg på pornoen del utenforstående ikke kan lytte til noen messe i Las Vegas, eller rettere sagt i adult-sek- kvinne med positive erfaringer fra porno- sjonen av Consumer Electronics Show, ver- bransjen uten å tenke at hun lyver, er hjerne- dens største årlige messe for el-, tele- og data- vasket eller har en pistol mot tinningen. bransjen. Dette er stedet der pornofilmselska- Apropos det siste, var dette nettopp noe jeg pene og -distributørene pusher sine kåtevarer ønsket å få vite: Hva mener disse veteranene på landets videobutikkeiere og gjør sine stjer- om historien til Linda Lovelace (alias ner tilgjengelige for presse og fans. Gutta får Marchiano alias Boreman), som i over tyve år ikke bare se, men også røre. Noen av de mest spilte rollen som selve sannhetsvitnet om por- pågående pornojentene nærmest dytter for- nohelvetet? Intervjuene ble gjort før Boreman fjamsede beundrere ned i brystkløften, mens døde etter en bilulykke i april 2002. kompisene tar bilde. Andre sitter høyt på podier og signerer fanbilder med minen til Sharon Mitchell: veteran og den Hollywood-stjernen de forgjeves drøm- storesøster mer om å bli. Men innbiller du deg at pornoindustrien snart er større og proffere enn Sharon Mitchell (f. 1958) har spilt inn over to den ordinære filmbransjen, må du tro om tusen pornofilmer, og selv regissert eller pro- igjen. Dette arrangementet er ikke særlig mer dusert et førtitalls titler. Den før så tøffe, kort- glamorøst og storslått enn en vanlig helg på hårede og androgyne pornostjernen er i dag Norsk Varemesse. leder av AIM (Adult Industry Medical Health Selv har jeg fått skyss og inngangspass av Care Foundation), en non-profit-organisasjon pornobransjens mest snakkesalige bakmann, som siden 1998 har forsøkt å ivareta pornoar- Bill Margold, som også tilbyr seg å introdu- beidernes fysiske og psykiske helse, ikke sere meg for interessante intervjuobjekter. minst for å hindre spredning av hiv. AIM gir Det viser seg å være helt overflødig. Det er råd og veiledning, oppretter støttegrupper og bare å rusle bort til stjernene selv eller deres utfører medisinske tester og vaksinasjon. «folk», og si at du skal skrive Skandinavias Mitchell selv har opplevd bransjens gode og første seriøse bok om pornografi og gjerne vil dårlige sider på kroppen siden hun debuterte ha en prat. I løpet av noen dager intervjuer jeg på midten av syttitallet. Den gang ble filmer Janine Lindenmulder (bransjens største stjer- innspilt i New York på 35 mm-film og vist på ne på midten av nittitallet), Chloe (kåret til regulære kinoer. Linda Lovelace var en av «Beste kvinnelige utøver» i 1999), Sabrina Mitchells kolleger. Johnson (som hadde sex med – gulp! – 2000 Sharon Mitchell: Bransjen besto av en svært menn i anledning årtusenskiftet), Randy liten gruppe mennesker. Vi var ikke mer enn Spears (kjent pornoskuespiller og Linda tredve skuespillere som ellers deltok i Johansens eks-kjæreste) og John «Buttman» Broadway-oppsetninger, TV-show og såpeo- Stagliano (regissøren som oppfant den stadig peraer. Jeg husker Linda. Jeg møtte henne ved viktigere gonzo-genren, pornoens svar på cine- flere anledninger, blant annet da hun gjorde ma vérité, med bruk av håndholdt, «snak- hundefilmen [det eksisterer to beryktede 8 kende kamera» som intervjuer deltakerne). mm-filmer der Linda har sex med en hund]. Men størst utbytte fikk jeg av å snakke med Jeg så ikke henne gjøre det, men jeg kom på tre kvinnelige «pornolegender» som har del- settet fordi jeg skulle gjøre opptak etterpå, for tatt både foran kamera og bak kamera, og en annen film. Jeg var et barn, jeg var bare syt- markert seg som innsiktsfulle og frittalende ten, og ble skrekkslagen:«Å, Gud!» Og så pilte Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 78

78 samtiden 1 2003

jeg ut. Ut fra hva jeg vet om Linda, virker hen- noen i bransjen som kan bekrefte Lindas nes påstander mer som meninger enn fakta. historie? Jeg arbeidet for regissøren av Deep Throat, Mitchell: Nei. Jeg har ikke møtt noen. Gerard Damiano, og ble aldri tvunget til å Rolness: Finnes det ikke andre eksempler gjøre noe. på at folk at blitt tvunget? Kjetil Rolness: Men Linda Lovelace påsto Mitchell: Det gjør det nok. Jeg kjenner ikke hun ble tvunget av ektemannen Chuck til mange tilfeller i Statene. Men jeg vet det Traynor, først inn i prostitusjon og så inn forekommer i Japan. Uansett er det marginalt. pornografi? Mitchell: Jeg kjenner Chuck. Jeg kan ikke si Du får betaling bare én gang med sikkerhet om han har tvunget noen. Jeg tror ikke han tvang Marilyn [Chambers, Rolness: Hva med dårlig behandling? Traynors neste porno-«funn»]. Men jeg vet at Mitchell: Dårlig behandling er noe annet! både hun og Linda ble store stjerner og at Dette er en bransje som er ute etter alt den Chuck var deres manager. Da Marilyn ble kan få ut av deg. Den vanlige levetiden for opptatt i pornobransjens Hall of Fame, var skuespillere er fra et halvt til tre år. Hvis du Chuck til stede. Skjønner du? Dette er folk fikser det, sitter igjen med penger og litt selv- som holder høy profil. Ville han gjort det om tillit når du er ferdig, er du heldig. But it will Lindas historie var sann? Det virker som totally rip you in your asshole. Bokstavelig talt, Linda ikke vil forholde seg til sin egen rolle i i noen tilfeller. Denne bransjen er ikke for historien. Vi forandrer oss gjennom livet. pyser. Den økonomiske utbyttingen ligger i Noen ganger innrømmer vi ikke vår delaktig- systemet. Du får betalt én gang for en seksua- het i disse forandringene. Når jeg hører folk lakt som vil bli utbyttet over hele verden. henge ut og klandre andre, tenker jeg at de er Skjønner du hvordan det føles for meg å se sjelelig forstyrret eller har emosjonelle sår. folk tilby mine gamle filmer som klassikere og Kanskje gjorde de noen dårlige valg som de ennå tjene penger på noe jeg fikk betalt for én siden angrer på, og så går de ut i offentlig og gang? Jeg har mange grunner til å føle bitter- gir andre skylden. Jeg har sikkert gjort noe het overfor denne bransjen. Jeg har arbeidet lignende selv. Jeg var heroinmisbruker i por- meg igjennom mine problemer, men jeg føler nobransjen i seksten år! Ikke da jeg startet. at denne bransjen er til for å holde kvinner Det tok meg et par år. Jeg begynte med piller fast en stund, holde henne salgbar, la henne og alkohol og brukte heroin i en lang periode. være litt dum, kanskje ... Jeg har fremdeles arrene som beviser det. Rolness: Men vi har jo kvinner som deg selv Rolness: Så du begynte ikke med porno for og Nina Hartley ... å få penger til heroin? Mitchell (avbryter): Ja, men vi har kjempet Mitchell: Nei, og det er mitt poeng. Jeg valg- for det. Vi har kjempet oss fram til vår posi- te å begynne med porno. Jeg valgte min egne sjon som rollemodeller. Jeg kom inn i porno managere. Da jeg begynte i denne bransjen, for å gjøre opprør mot den katolske kirke og var det noen som ba meg om en blow job. Og foreldrene mine, ikke for å gjøre karriere og jeg gjorde det, fordi jeg ikke visste at det var etterpå drive en suksessrik klinikk som hjel- jobben, det var ikke noe man gjorde for å få per folk i bransjen. Jeg hadde ikke peiling. jobben. Så jeg vet vi kan gjøre dumme valg og Men da jeg sluttet med heroinen, skjønte jeg rote oss bort i dårlige folk. Og jeg vet at det at jeg ofte ikke likte å ha sex på film. Uten som er fortid er fortid. bedøvelsen stoffet gav meg, var det ikke så Rolness: Men det er en stor forskjell på å godt. Jeg forsto at jeg ikke ville ha dette som gjøre dumme valg og å bli tvunget. Finnes det fast jobb. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 79

samtiden 1 2003 79

Rolness: Tror du denne bransjen utnytter Mitchell: For mange er det et veldig bra sine arbeidere mer enn andre lignende bran- sted. De finner et godt hjem her, fordi av folk sjer, som rockebransjen eller den vanlige film- som Nina, Ginger [Lynn], Marilyn og jeg selv industrien? har beredt grunnen for dem. Vi har skapt en Mitchell: Den er sikkert like ille som rocke- karrieremulighet. Nå kan du bli pornostjerne! bransjen. De typene blir lurt og misbrukt på Du kan betale skatt, du kan drive ditt eget alle måter. Men de har i det minste fagfor- internettsted, du kan ha din egen videoserie, eninger. Hvis noen gir deg en falsk sjekk og du kan gjøre hva du vil. Du kan til og med få fordufter, hva skal du gjøre? utdanning og rehabilitering. Rolness: Dette høres ut som en bransje en Rolness: Men vil du anbefale jenter som er burde advare jenter mot. blitt mishandlet å gjøre dette til sin karriere? Mitchell: De trenger bare å bli informert. Mitchell: Nei. De bør nettopp unngå å ha Kommer du til min klinikk, får du se en video sex for første gang på film eller video, fordi de som informerer om bransjen, du får informa- kan få flashbacks, ting kommer tilbake. De sjon om kondombruk, du blir testet for kan være skummelt. Vi har en støttegruppe kjønnssykdommer, du får snakke med en som for de som vært igjennom mishandling. meg, en storesøster lærer deg om dine valg. Rolness: Hva synes du om den feministiske Slikt fantes ikke da jeg startet. pornomotstanden? Rolness: Men kan man ikke like gjerne råde Mitchell: Jeg har ikke noe til overs for den. dem til å skaffe seg en annen jobb, hvis det er Dette er en individuell, ikke en kollektiv situ- så ille? asjon. Å være feminist er å ta livet i egne hen- Mitchell: Jeg sier ikke det. Jeg sier bare at der og kjempe seg vei i verden som kvinne. pornoindustrien har dårlige sider. Kanskje 30 Om du velger å være i pornobransjen, er det prosent av bransjefolkene er drittsekker. ingen grunn til at du ikke kan gripe den i bal- Absolutt 100 prosent drittsekker. De kommer lene – unnskyld ordspillet – og gjøre suksess. til å lure deg, de kommer til å unndra penger, Er du målrettet, kan du ha en flott karriere de kommer til å lage sytten filmer ut av din ene. her. Hvis du liker sex og kan håndtere peng- Rolness: Snakker vi nå om de store selska- er. Men er du typen som lar deg utnytte, hvis pene [VCA, Vivid, Wicked, Metro]? du i utgangspunktet er et offer, vil du tiltrek- Mitchell: Nei, nei, vi snakker om døgnflue- ke deg de gale folkene. selskapene som bruker uhumske metoder. Rolness: Dette er altså er godt sted å være for sterke folk? Porno som karrieremulighet Mitchell: Ja, det er ikke for sveklinger. Rolness: Dette er ikke noe teselskap! Rolness: Det påstås at mange av kvinnene i Mitchell: Riktig. Dette er ikke noe fucking pornobransjen har vært ofre for seksuell mis- teselskap! Hahahaha! handling. Mitchell: Ingenting gir deg raskere opp- Stort ego, lav selvtillit merksomhet enn en karriere i pornobransjen. Folk som ble mishandlet som barn søker Rolness: Når Max Hardcore [den mest berykte- masse oppmerksomhet veldig fort, så de har de pornoregissøren og skuespilleren i bran- en tendens til å samles her hvor de kan gjøre sjen] annonserer i sine videoer etter nye skue- noe de vet de er flinke til: å knulle. Det får spillere, gir han et ganske urealistisk bilde av dem til å føle seg verdsatt. arbeidet – med glamorøse bilder fra Cannes og Rolness: Men er dette noe bra sted å gjen- greier. Det finnes vel mindre oppvakte piker vinne selvrespekten? som lar seg lure av slikt? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 80

80 samtiden 1 2003

Mitchell: Ja, men ikke mange. De kommer utdannelsen hun ønsker seg. Ønsker å tjene innom, men de lærer fort! Enten blir du smart raske penger. Og trenger masse oppmerksom- veldig fort, eller så får du det kjipt og for- het. Kort sagt: stort ego, lav selvtillit. Jeg synes svinner ut igjen. Porno er en bransje nå. Max det er et flott og tankevekkende paradoks. Hardcore følger spillereglene, krever hiv-tes- Rolness: Men likevel kan dette være et ter av alle. Jentene hans er godt informert om bra sted for henne? sine valg. Mitchell: Ja visst. Men hun må ta sjanser,

Dette er en bransje som er ute etter alt den kan få ut av deg. Foto: Kjetil Rolness Den vanlige levetiden for skuespillere er fra et halvt til tre år. SHARON MITCHELL

Rolness: Hva synes du om innholdet i fil- som i alle bransjer. mene hans? Rolness: Du krysser en avgjørende grense Mitchell: Det er et skuespill. Hvis du skjøn- når du går inn i bransjen. Hvor lett er det å dra ner at det er et skuespill, er det OK. Hvis du er tilbake? dum nok til å tro det er på ordentlig, gir han Mitchell: Det er vanskelig å komme tilbake et forferdelig bilde av bransjen! Men han er til den virkelige verden. Du har ikke noe en skuespiller! En god skuespiller! begreper om hvordan man tjener virkelige Rolness: Hvor mange av jentene vil du si er penger. Folk tjener 14 dollar i timen der ute. ... lykkelige i arbeidet? Mitt råd er alltid å man bør sette seg en lang- Mitchell: Wow! Jeg vil si at 75 prosent er siktig mål, på la oss si to år. Hvis du føler deg lykkelige. De andre 25 prosentene greier ikke uvel med å jobbe i bransjen, bør du sette av å komme seg ut av senga, de ramler over like mye tid til ikke å gjøre det. Da får du nok bilen, de blir gravide hver måned ... Hahaha ... pusterom. Når du forlater bransjen bør du Rolness: De ville vært ulykkelige uansett? tenke likedan. Jobb litt mindre, gå på kvelds- Mitchell: Ja, de er typen som alltid befinner skole, oppsøk andre miljøer, ta en deltidsjobb, seg i en eller annen kaotisk situasjon. gjør andre ting som kan få deg til å føle deg Rolness: Hvor mange har glede av det de bedre og gi deg selvtilliten tilbake. Slikt tar gjør foran kamera? tid. Livet etter porno er ikke lett. Det vet jeg av Mitchell: 50-60 prosent. For resten er det egen erfaring. bare penger. Rolness: Hvis du skulle tegne en psykolo- Nina Hartley: feminist gisk profil av den gjennomsnittlige pornos- og pornostjerne kuespillerinne, hvordan ville den lyde? Mitchell: En ung kvinne som er seksuelt Nina Hartley (f. 1959) vil noen kjenne fra fordomsfri og seksuelt nysgjerrig. Som treng- hennes fornøyelige gjesterolle som nymfo- er penger. Som kommer fra et skilsmissehjem, man i filmen Boogie Nights. Hun er trolig den og kanskje har opplevd mishandling, verbalt, mest respekterte og elskede personen i hele fysisk eller seksuelt. Har ikke egentlig den pornobransjen, men bakgrunnen hennes sva- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 81

samtiden 1 2003 81

rer ikke til pornoklisjeen: Marie Hartmann, Rolness: Da har du en ballast som mange som hun egentlig heter, stammer fra en intel- jenter i bransjen mangler? lektuell jødisk middelklassefamilie i San Hartley: Jeg har utdannelse, ja visst. Jeg har Francisco. Hun fikk en venstreorientert, libe- skrevet og snakket om seksualitet i femten år ral feminisme inn med morsmelka, ble utdan- og noen er blitt påvirket av meg. Mange jenter net til sykepleier ved Berkeley-universitetet i tyveårene kjenner Nina Hartley, og vet hun på syttitallet, og kaller seg ekshibisjonist, er tilgjengelig for konsultasjon! Sammen med biseksuell og «swinger». Ved siden av sin Sharon Mitchell og andre venner har jeg gjort lange og suksessrike karriere som stripper og pornografi et bra alternativ for kvinner. Det er pornostjerne (kanskje verdens største i perio- OK å være her. Det er OK å jobbe her – og den 1987-91), har hun jobbet energisk som være feminist, og være sterk, og være sexy. De sex-positiv aktivist og talskvinne for seksuell unge jentene som kommer nå er mer komfor- ytringsfrihet. Hun har sin egen serie med table med sin egen seksualitet enn jeg var på instruksjonsvideoer, skriver essays, deltar på samme alder. Det gjør meg glad å se. konferanser og holder foredrag på universiteter. Hun begynner å foredra straks du stiller Varme, omsorg og støtte henne et spørsmål. Nina Hartley: Jeg, som feminist, mener at Rolness: Du begynte ikke like ung som religionen har fratatt både kvinner og menn mange andre? tilgangen til seksualitet. Menn har hatt lov til å Hartley: Nei, jeg spilte inn min første sex- ha sex, men ikke å ha følelser. Kvinner har hatt film da jeg var 23. Det var en fordel. Jeg hadde lov til å ha følelser, men ikke sex. Siden gått på college, jeg var utdannet sykepleier. Jeg kvinner har vært avskåret fra sin seksualitet, er hadde alternativer, men da jeg startet i bran- sexindustrien en ekstremt levende sted å være. sjen, skjønte jeg fort at dette var tingen for Seksualiteten er forbundet med alt annet i våre meg. Jeg ville leve et liv som var seksuelt åpent, liv, den er vår kjerne,vårt sentrum. Når du føler som integrerte de ulike sidene ved tilværelsen. deg vel seksuelt og kroppslig, føler du deg sen- Jeg kunne ikke jobbet førti timer i en bank, og trert. Men når du fortsatt er skamfull, uvitende, så gått ut helgene for å leve ut mitt seksualliv. overtroisk eller sint i forhold til sex, er det vel- Jeg måtte finne en måte å gjøre begge deler på dig lett å miste retningen. én gang. Så pornobransjen er et vidunderlig Rolness: Men er pornobransjen stedet å sted for meg. I stedet for å bli fornedret, avvist finne sin seksualitet? eller føle skam for hva du er seksuelt, kan du Hartley: Det er ett sted å finne den. Og for finne kjærlighet og forståelse både inne i og den rette kvinne er den et fantastisk sted å utenfor deg selv i dette miljøet. Folk elsker deg finne den. Men for kvinner som fortsatt er sek- for hvem du er og støtter det du gjør. Jentene suelt hemmet, kvinner som ennå bærer på stiller opp for hverandre. De er veldig lite kon- gamle fordommer, er den ikke å anbefale. kurranse og cat fighting. 95 prosent av jentene Pornobransjen er et sted som kan make or break i denne bransjen er virkelig flotte, varme og en kvinne. Den er i seg selv nøytral. Det avgjø- omsorgsfulle personer. Fem prosent har pro- rende er de forestillingene om sex som du selv blemer. Av mennene er 50 prosent søte og hyg- bringer med deg. Jeg har et positivt forhold til gelige. 50 prosent har problemer. Så vi jenter seksualitet, jeg har vitenskapelig kunnskap om støtter og oppmuntrer hverandre, vi klemmer seksualitet, jeg har politiske holdninger til sek- og kysser og kjæler med hverandre. sualitet – og jeg har en ideologi som sier at sek- Hartley: Du kaller deg selv ekshibisjonist. sualitet er noe fundamentalt godt og verdifullt Må man være det for å være i pornobransjen? som religionen har pervertert. Hartley: Det hjelper. Hvis du ikke nyter at Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 82

82 samtiden 1 2003

andre ser på deg, er denne bransjen et fælt publikum, eller kanskje være massøse. Å sted å være. Du føler deg avkledt, utsatt, hjel- spille inn film er noe annet, fordi opptakene peløs og ulykkelig. I denne bransjen er det å varer evig. Du kan ikke bli kvitt dem. Du kan bli sett på, jobben din. Hvis du misliker det, ikke si: «Å, det var ikke meg! ». Dessuten må får du problemer. du for å lykkes i bransjen være sober. Du bør Rolness: Det er vel også et sprang fra å være kvitt ditt stoffproblem, ditt party-pro- posere naken til å utføre seksuelle handlinger, blem, ditt bad boyfriend-problem. Bransjen vil som mange oppfatter som noe veldig intimt. hjelpe deg til å gjøre det du er disponert for. Hartley: Da burde de holde seg unna Den vil hjelpe deg til å gå til grunne, eller porno. Hvis du føler at sex bare er noe intimt, hjelpe deg med å få skikk på deg selv. Du får vil det smerte deg å ha sex foran kamera. Jeg det du ber om. har intim sex i privatlivet, og så har jeg en Rolness: Men hva om du kommer til bran- annen type sex i full offentlighet. Det siste er sjen med vanskelig oppvekst bak deg, med et også en del av meg, men jeg blander ikke de dårlig selvbilde, og kanskje ikke er så altfor to. Sex er sex, følelser er følelser. De kan selv- smart ... sagt kombineres, men de kan også atskilles. Hartley: Det kan likevel gå begge veier. I Jeg evner å elske mange mennesker. Jeg bru- virkeligheten har de fleste mennesker dårlig ker forskjellige deler av meg selv når jeg har selvbilde, etter å blitt hundset gjennom opp- sex med forskjellige mennesker. Og til sam- dragelsen: Sitt ned! Vær stille! Bli sett, men men oppnår jeg en helhetlig opplevelse. ikke hørt! Rett opp ryggen! Vi blir opplært til Jeg er en «swinger». Monogami passer å gjøre alt som gjør at ingen ser rart på oss. ikke for meg, og jeg tror livslangt monogami Før vi er åtte år, er vi fullstendig disiplinert. ikke er normalt for mer enn 20 prosent Slik var jeg også. Men selv om du kommer hit av befolkningen. med lav selvtillit, kan du likevel få noe posi- Rolness: Jeg har hørt at mange pornostjer- tivt ut av det. Det kommer an på hvem du ner har et ganske «normalt» sexliv på fritiden? ender opp med å omgås. Du kan møte folk Hartley: Ja, jeg tror 50-60 prosent av por- som meg som vil hjelpe deg å bygge deg opp, noaktørene har et mer tradisjonelt hjemmeliv fordi vi kjenner oss igjen i deg. Du kan – én partner, ingen gruppesex. Men jeg har også møte folk uten forståelse, uten etikk, inntrykk av at stadig flere har ikke-tradisjo- og de vil utnytte din dårlige selvtillit og nelle sexvaner utenfor bransjen. For dem er gjøre den enda verre. ikke jobben mentalt anstrengende, men heller Rolness: Men det får pornografi til å ligne – som for meg – en naturlig forlengelse av andre bransjer. hvem de er. Og det er hyggelig å se. Flere og Hartley: There you go! Ja visst! Porno er som flere av de som begynner i bransjen er allere- andre bransjer. de nyktre, har allerede trygge kjærlighetsfor- hold, er allerede lykkelige. Så dette er et posi- Å se sin egen smerte i pornoen tivt skritt for dem. Rolness: Det er interessant å høre deg si dette, En bransje blant mange andre for i Norge tror mange at Linda Lovelace har gitt den definitive beskrivelsen av Rolness: Men du vil vel ikke anbefale denne pornobransjen. bransjen for alle? Hartley: Oh my gosh! Hun har vært ute av Hartley: Å herregud, nei, nei, nei! Det fin- bransjen i tyve år. nes mange former for sexarbeid. For noen Rolness: Hun kom til Norge i 1999 for å passer det bare å gjøre telefonsex, danse for stoppe en visning av Deep Throat [på film- Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 83 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 84

84 samtiden 1 2003

klubben i Bergen] og gjentok at hun er et offer av sinne, redsel eller smerte, blir du nærsynt. for pornografi. Andres opplevelser betyr ingenting: «Det kan Hartley: Hennes versjon av historien er ikke være slik! For er det slik, betyr det at jeg sann for henne. Men leser du boken [Mareritt] tar feil.» Da må du ta dine holdninger opp til vil du se at hun var i en mishandlingssituasjon revurdering, gå til bunns i din egen smerte, og lenge før hun kom i kontakt med porno. Hun det er ubehagelig. Du vil heller at fakta skal var sosialt isolert, følelsesmessig umoden, sek- passe til smerten din. Du vil ikke innrømme suelt uerfaren. Det var lett for andre å se hen- at smerten kanskje bare er din smerte. Ikke nes sårbarhet og utnytte den til sin fordel. smerten til hun du ser i pornofilmen. Og er Men hun skriver selv i boken at berømmelsen det din smerte, må du selv håndtere den. hun fikk etter Deep Throat gav henne styrke til Rolness: Og noen har mer smerte enn å forlate ektemannen. andre, for eksempel Andrea Dworkin Rolness: Boken handler ikke pornografi, [Amerikas mest ytterliggående pornomotstan- men om konemishandling. Den handler om der og en viktig inspirasjonskilde for norske én kvinnes erfaringer, i en tid der pornobran- antipornoaktivister. Hun har bakgrunn som

Pornobransjen er et sted som

kan make or break en kvinne. Foto: Kjetil Rolness Den er i seg selv nøytral. NINA HARTLEY

sjen knapt nok fantes. Hvorfor tror du den er mishandlingsoffer og prostituert]. blitt stående som Sannheten om Pornografi? Hartley: Ja visst. Jeg kjenner flere prostitu- Hartley: Fordi folk kan bruke den til å pro- erte som var seksuelle ofre, og det å bli prosti- jisere alle sin frykt, usikkerhet, sårhet, sinne, tuert var en måte å helbrede den delen av seg smerte omkring sex. Hva er pornografi? Å selv, å lære å like menn igjen, og ikke være knulle foran kamera. Folk tenker: «Hvis jeg redd dem lenger. For meg var pornografi en hadde vært kvinnen i filmen, hadde jeg følt bra måte å overvinne min redsel for menn på. meg fornedret. Altså blir hun fornedret.» De Jeg ble voksen i en tid da alle menn var vold- er så oppslukt av egne følelser at de ikke kla- tektsmenn. Jeg var feminist, skjønner du. Jeg rer å sette dem til side, og spørre seg om hun hatet ikke porno, jeg hatet heller ikke menn, føler det samme. De føler sin egen smerte, og men jeg var redd dem. Samtidig var jeg bisek- tror den er hennes! De opphøyer sin egne suell, jeg var kikker og ekshibisjonist, og jeg frustrasjoner om seksualitet til sannhet, og visste at sex var OK. Men jeg måtte kjempe, klarer ikke å plassere seg i andres sko. De til- som så mange andre jenter. Noen mot dårlige later ikke engang tanken at når jeg knuller kjærester, noen mot voldtektserfaringer, noen foran kamera, så føler jeg noe ganske annet mot seksuelle hemninger. Men det var verdt enn dem. Søsteren min var lenge slik. Hun strevet. Jeg konfronterte min egen frykt, kunne ikke forstå meg. Det samme gjaldt undersøkte den og forkastet den innså hva familien min og feministene jeg kjente. som var tøv moren hadde min innpodet meg, Gammelfeministene. Men når du er oppslukt og hva som var sant for meg. Jeg kvittet meg Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 85

samtiden 1 2003 85

holdninger og tenkemåter som vanskeliggjor- først og fremst er gammelfeministene som de forholdene jeg hadde på den tiden, og gjor- framstiller kvinner som ofre, som på en måte de meg ulykkelig. Men jeg har vært på denne gjør kvinner til ofre gjennom sine framstil- veien i tredve år, siden jeg var ti. Folk ser på linger av pornografiens innhold og funksjon? meg nå, og sier:«Å, du er så frigjort, jeg kunne Hartley: Ja! Gammelfeministene er også de aldri være som deg.» Men forskjellen er bare som fastholder den viktorianske ideen om sex at jeg har holdt på lengre tid. Alle kan gjøre som en stygg ting. Det en patriarkalsk tanke at det jeg har gjort. kvinner skal være redd sex. Og når kvinner lærer å ikke lenger være redd for sex, gjør det Bransjen er mitt hjem andre redd. Det utfordrer folk og forandrer alt.

Rolness: Du pådrar deg et stigma når du går Candida Royalle: erotiker inn i denne bransjen som gjør det vanskelig å og regissør vende tilbake igjen, om du skulle ønske det? Hartley: Men jeg skal ikke tilbake. For meg Candida Royalle (f. 1950) har kunst-, sang- og er ikke dette noe stigma, jeg er stolt av jobben teaterbakgrunn, jobbet som pornoskuespiller min. Omverdenen har sine holdninger, men i 1974-80 og opprettet i 1984 sitt eget selskap, de sier alt om dem selv og ingenting om meg. Femme Productions, for å lage erotiske filmer For meg er dette et hjem. I denne verdenen er «fra et kvinneperspektiv». Foretaket ble en seksualiteten åpen. Det tas bilder av oss. Vi suksess og Royalle nyter i dag stor respekt står fram og sier: Ja, jeg knuller. Ja, jeg er som regissør og forretningskvinne. Hun er biseksuell. Ja, jeg har utrolige lyster. Ja, jeg også en meget talefør advokat for seksuell gjør utrolige ting. Andre gjør også mye rart utfoldelse og et flittig benyttet intervjuobjekt i bak stengte dører, men vi lar alle se, og vi kan amerikanske medier. I 1989 kom hun til ikke ta bildene og filmene tilbake. Jeg trives Norge for å promotere sine filmer via Cupido, her. Jeg kommer ikke til å forlate dette stedet, men kvinneaktivister og pornoloven satte en og gå ut og prøve å få omverdenen til å aksep- stopper for kvinne-erotikk med synlige og tere meg. Jeg snakker ikke med folk som ikke bevegelige kjønnsorganer. Royalle er kritisk vil snakke med meg. Jeg snakker med folk til deler av dagens pornoproduksjon, men som er redde eller som er sinte, men som i det også til feminismens antiporno-kampanje. minste snakker til meg. Før pleide jeg å bli Heller ikke hun synes Linda Lovelaces sinte på de som var sinte på meg, og kom Mareritt handler om pornoindustrien. ingen vei. Etter hvert skjønte jeg at sinne opp- Candida Royalle: Lindas historie ligner på står av frykt. Nå er jeg mer medfølende jo mer mange andres: Et mishandlet barn vokser opp rasende folk jeg møter. og finner seg en mishandler til mann, fordi Rolness: Du har tidligere uttrykt dine det er alt hun kjenner til. Chuck Traynor «Frustrations of a Feminist Porn Star» i essay- tvang henne inn i prostitusjon, og fant ut at form. Hva mener du om antiporno-feminis- han også ville ha henne til å spille inn film. men i dag? Det var i forbindelse med hundefilmen Hartley: Amerikansk feminisme er fortsatt i Traynor holdt pistolen mot hodet hennes, stor grad en offerkultur. Den har først i det siste ifølge henne selv. Ektemannen tvang henne, blitt utfordret. På midten av åttitallet begynte ikke noen fra pornobransjen. Om innspilling- en ny trend av sex-positiv feminisme. Når pågår en av Deep Throat sa hun at det var første en strid mellom de sex-negative, som Andrea gangen hun ble behandlet så bra at hun Dworkin, og de sex-positive, som jeg tilhører. kunne smile. Det eneste man kan klandre Rolness: Er det ikke et paradoks at det er filmstaben for, var at de unnlot å blande seg Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 86

86 samtiden 1 2003

inn da Traynor slo henne på naborommet. De seksuell overgriper: Å vokse opp i en seksual- var feige, slik folk ofte er når kvinner mis- fiendtlig, skyldbetont kultur. Å vokse opp i en handles, de beskyttet henne ikke, men de var seksualfiendtlig, skyldbetont familie. Å være ikke ansvarlig for volden. misbrukt som barn selv. Det er traumer i opp- Rolness: Hvordan vil du forklare at hennes veksten som skaper potensial for overgrep, vitnesbyrd har fått en politisk funksjon? ikke at du en dag får se et pornobilde eller en Royalle: Women Against Pornography [en pornofilm. I så fall ville vi ha overgripere nå nedlagt organisasjon] så Linda Lovelace overalt. Selv om jeg misliker en del av hard- som en talskvinne for sin sak. Jeg synes synd pornoen som finnes, tror jeg ikke den er ska- på henne, for alt hun skriver i boken tyder på delig i seg selv. Den kan muligens forsterke at hun hadde desperat behov for terapi, hjelp visse impulser hvis du allerede har problemer, og veiledning. Det fikk hun aldri. I stedet ble men den viktigste utløsende faktoren når det hun omfavnet av WAP og brukt som kronek- gjelder vold mot kvinner er alkohol. sempel på bransjens umenneskelighet. Den Rolness: Hva med filmene til Max Hardcore, trøsten hun må ha følt fra disse kvinnene fikk som er rene studier i kvinnefornedring? henne til å bli med på en fullstendig omfor- Royalle: Det er et rollespill. Og kvinnene er tolkning av sine opplevelser. med på det. Jeg tror at slike filmer kan gi et bra Rolness: Hun fikk en helt ny identitet. utløp for menns frustrasjoner. De ønsker Pornostjernen ble til pornooffer. følelsen av makt, kontroll, dominans i en ver- Royalle: Nettopp. den der de ikke har så mye makt lenger. Noen Rolness: Jeg er fristet til å skrive i min bok ganger er det en sunt form for avreagering. at Linda Lovelace ble misbrukt to ganger – Etter at de har levd seg inn i filmens fantasier, først av sin mann, og så av feministene vender de tilbake til sin vanlige tilværelse som Royalle: Det burde du gjøre. Jeg vet litt om ektemenn, fedre, brødre, og vet at man ikke folk som er blitt mishandlet. Ofte føler de behandler kvinner slik. Jeg liker selv rollespill. smerte bare ved å se visuelle framstillinger av Det kan være gøy å ha skikkelig «skitten» sex, sex. Og så vil de bekjempe disse bildene. og bli kalt hore, og alt det der. Men bare med Andrea Dworkin er veldig godt eksempel på en mann som jeg står nær og stoler på. Hadde dette. Hun har gjort et personlig anliggende til han gjort det i det virkelige liv, ville jeg fiket til en politisk kampsak og fått stor innflytelse ham, og han vet det. Men sengen er det eneste blant feminister. Jeg er dypt opptatt av kvin- stedet der du trygt kan få utløp for politisk nesak, jeg var feminist på collage, jeg føler ukorrekte ting, der du gir slipp på kontrollen sterkt for barn og kvinner som er blitt mis- og kan spille slem og ekkel. Vi må være forsik- handlet, men jeg innbiller meg ikke at sensur tige med å politisere slik lek. Vi trenger et sted av sexbilder skal hjelpe oss til å bli kvitt et å behandle skyldfølelser. Soverommet er et problem som har eksistert i århundrer. slikt sted. Og det gjenspeiler seg i pornovide- oer. Noen skjønner ikke dette, de tar scenene Gøy å leke «hore» bokstavelig og blir opprørte. De ser ikke at Max Hardcore har glimt i øyet. Rolness: Dworkin og hennes likesinnede Rolness: Hva forskjellen på porno fra et mener at selv Playboy-bilder fører til voldtekt, mannsperspektiv og porno fra et kvinneper- fordi bildene objektiverer kvinnen, og objek- spektiv, som du har banet veien for? tiveringen eller tingliggjøringen av kvinnen er Royalle: Forskjellen er kulturelt betinget. første forutsetning for å kunne voldta. Menn må ta initiativet, be kvinnen ut, være Royalle: Det er absurd. Ifølge Thore vellykket og høflig for å få ligge med henne. Langfeldt er det gjerne tre ting som skaper en Dermed fantaserer de om å slippe alle disse Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 87

samtiden 1 2003 87

kravene. De drømmer om å møte en kvinne nokvinner som ser ut som om de virkelig som sier:«Jeg er kåt. Jeg har lyst til å suge pik- nyter sex. Hva er da problemet, spør jeg meg. ken din.» Dét opplever de aldri i virkelighe- Royalle: Ja visst. Jeg er enig. Jeg synes mes- ten. Vi kvinner derimot, trenger aldri streve teparten av pornoen som lages er helt OK. Det for å få sex.Vi kan møte menn med holdning- vi bør være på vakt overfor, er filmer med en:«Hei, hvorfor skulle jeg gi meg hen til deg? voldtektsscener der den kvinnelige rollefigu- Hva gjør deg så spesiell?» Vi fantaserer om ren tvinges til å ha sex, og så ser ut til å like menn som er villige til å gjøre alle de fine det. Da har vi nådd faresonen. Jeg har tenkt tingene vi liker, som bruker tid på å forføre mye på hvordan kan man leke med underkas- oss, elske med oss, og ikke bare feier over oss telse, dominans, voldsom sex, på en måte som på fem minutter ... gjør det klart at disse menneske blitt enige om Rolness: Porno for kvinner blir dermed å gjøre dette og har glede av det.At det ikke er

Jeg vil forsvare ytringsfriheten, retten til å ha tilgang til det seksuelle materialet Foto: Femme du ønsker, så lenge ingen blir skadet underveis. CANDIDA ROYALLE

porno med forspill, kort sagt? ekte. At det ikke betyr at kvinner i virkelighe- Royalle: Mer enn det! Ekte mennesker. ten liker å bli voldtatt. Dette er viktig skille. Ekte ømhet og nytelse. Sensualitet. Pirring. Rolness: Hva med kvinnelige orgasmer? For Jeg ønsker å vise virkelige mennesker, kvinner meg er det et mysterium at ikke vanlige por- og menn med personlighet og liv, som er opp- nofilmer viser flere kvinnelige orgasmer. merksomme, hensynsfulle og gir seg hen til Royalle: Det er jo ikke alltid så lett for oss hverandre. Jeg vil at mannen skal se ut som kvinner å få den. om han liker kvinner og nyter å leke og erte, Rolness: Men vi menn elsker jo å se det? bygge opp spenningen helt til kvinnen nesten Royalle: Pornoprodusenter retter seg ikke trygler ham om å ta henne. Men filmene skal mot menn som er ... som deg. Hahaha! også inneholde ekte hardcore. Jeg tror Rolness: Jeg er vel ikke så sær! Blir ikke kvinner tenker like skittent og er like kåte menn generelt opphisset av å se kvinne som menn, vi vil bare at porno skal gjøres bra. komme? Vi ønsker å se og tro at kvinnen i filmen vir- Royalle: I det virkelige liv, ja. Men disse fil- kelig ønsker å være der. Jeg kan se det når hun mene fungerer ofte bare som en forløsning, et ikke føler seg vel, og det gjør meg trist. middel for menn til å føle seg trygge og sterke. En av gledene består i å kunne si: «Jeg gir Etterlyst: kvinnelige orgasmer fan i om du nyter det, din jævla tispe! Gjør det jeg sier, og forsvinn!» Det er som å være hos Rolness: Da jeg begynte å se pornofilmer med en prostituert. Du gjør det for din egen et forskerblikk, hadde jeg problemer med å nytelse, ikke for hennes. Om hun kommer finne scener som var åpenbart kvinneforne- eller ikke, spiller ingen rolle. drende. I stedet har jeg sett massevis av por- Rolness: Du vil likevel forsvare disse filmene? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 88

88 samtiden 1 2003

Royalle: Jeg vil ikke forsvare dem, men jeg [pornosamleienes obligatoriske sluttscene der vil forsvare ytringsfriheten, retten til å ha til- mannen trekker seg ut og sprøyter sæden på gang til det seksuelle materialet du ønsker, så kvinnens ansikt eller kropp]? lenge ingen blir skadet underveis. Royalle: OK, dette er min teori: Det er noe som heter skam. Vi har blitt indoktrinert til å Det myke kan være hett tro at pene piker ikke gir etter for menns skit- ne begjær. Se på hvem som er det mest opp- Rolness: Jeg leste et sted at du hater den høyde ikonet for kvinner: Jomfru Maria. grafiske framstillingen av sex. Hvorfor har vi så mye aktelse for henne? Hun Royalle: Jeg misliker bare overdrivelsen av er ikke rørt av menn. Hva forteller det menn det grafiske. Jeg synes mange filmmakere er om deres seksualitet? Jeg tror at mange unge utrolig fantasiløse og idéfattige. Alle har de gutter går rundt med en underliggende skam- samme scenene, den samme måte å filme på. følelse og selvforakt for sine seksuelle impul- La oss få noen nye ideer! Selvsagt tar jeg nær- ser. De har mottatt et taust budskap: Ditt bilder når jeg filmer, jeg synes mange av dem begjær er skittent og nedrig, men du kan godt er nydelige, men jeg avskyr å isolere genitali- få utløp for det, bare du ligger unna våre ene og dvele ved dem: «Vil du se det? Vi skal ærbare kvinner. De billige kvinnene gjør tje- gni det inn i ansiktet ditt, så du virkelig får nesten for dem. Og så har du problemet sett!» Det er dumt og kjedelig. Og direkte fra- omkring sædavgangen: «Jeg lover å ikke støtende for mange kvinner. komme i munnen din.» Og så gjør han det. Og Rolness: Men vil ikke stadig flere kvinner se hun vil ikke ha det avskyelige klisset i mun- saftige, nærgående bilder? nen. «Å, det gikk for ham, uff så ekkelt!» Royalle: Ja, jeg tror kvinner er klare for har- Gutter får denne forestillingen om deres lav- dere saker. Definitivt. Og jeg har gradvis gjort stående seksualitet, den ekle sæden som filmene mine mer eksplisitte, men forsøker å kvinner ikke vil ha på seg. The money shot er en gjøre det på en kreativ måte. Jeg filmer alltid måte å ta makten tilbake i fantasien, og si: to versjoner – en myk versjon for kabel-TV og «Oh, yeah, bitch, you’re gonna take it, you’re en hard versjon for videomarkedet. Jeg liker gonna love it, and I’m gonna do whatever I utfordringen i å lage den ikke-eksplisitte ver- want.» Og hva er en mer nedverdigende måte sjonen, fordi det lærer meg hvordan en skaper å tvinge kvinnen til å akseptere sæden din, hete uten å vise alt. Noen ganger synes jeg til enn å komme på hennes nydelige, vakre og med at den myke versjonen blir best. ansikt? Det er en måte å ta makten tilbake, en Mange hardpornofilmer skaper ingen tempe- reaksjon på å vokse opp med skam. ratur. Jeg foretrekker det motsatte – som Body Rolness: Men det fins jo kvinner som Heat med Kathleen Turner og William Hurt, liker det? eller The Hunger med David Bowie og Susan Royalle: Ja, det kan være veldig deilig, på Sarandon. Det er en scene i Baby Boom der samme måte som kvinner annekterer tilnav- Sam Shepard tar tak i Diane Keaton og kysser net «ludder»:«Nå kan du ikke såre meg ved å henne og hun snubler bakover ...Woohh! Det kalle meg ludder, jeg har tappet ordet for slag- er alt som skjer, men for en feeling. Det tenner kraft! Jeg bryter meg ikke om du kaller meg meg mye mer enn en knullescene med altfor ludder! Jeg liker å være billig, frekk og skit- sterkt lys og altfor lang varighet. ten. Så kom over ansiktet mitt, jeg liker det!» Det er å dra et sted en ikke hører hjemme, det Sædsprut og selvforakt er en lek med det forbudte. Rolness: Det vel lettere å leke med horerol- Rolness: Hva er din mening om the money shot len, hvis du allerede har en trygg identitet Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 89

samtiden 1 2003 89

som noe annet. Verre er det kanskje med 18- kinoer, kunne vi leve med den, fordi den ikke eller 19-åringene som kommer inn i bransjen berørte våre gode kvinner, mødre, hustruer og uten å vite hvem de er, og så lærer å tenke om døtre. Men når kvinnene kunne se den i ene- seg selv som hore. rom, på soverommet, ble øvrigheten urolig. Royalle: Riktig. Jeg kom inn i bransjen som De så at kvinner fikk større seksuell makt, og 24-åring, så det var ganske sent, men likevel fryktet at seksuelt og økonomiske sterke fant jeg ut at jeg trengte terapi. Selv om jeg kvinner ville betyr slutten på kjernefamilien syntes det var greit å gjøre disse tingene, følte og samfunnet slik vi kjenner det. Politikere jeg meg litt rar, jeg ville ikke gå rundt og føle vet at det er lett å få stemmer ved å spille på skam, så jeg gravde veldig dypt i det og stilte følelsene som omgir pornografi og framstå de vanskelig spørsmålene: Hvorfor gjør jeg som forkjempere for familien, for barna, mot dette? Hva betyr det for meg? Er det noen moralsk forfall. Porno er en lettvint skyteski- negative grunner til at jeg gjør det? Jeg kan ve. Det er forbløffende ironisk at et samfunn bare håpe at andre jenter gjør det samme, som bruker sex til å selge hva som helst, har fordi de vokser ennå opp i en kultur som skil- så store problemer med den faktiske, ærlige ler mellom snille og slemme piker, horer og avbildningen av sex. Og på toppen av madonnaer. Det er lett å få et slags tilbakeslag, det hele opplever kvinnene som spiller i man kan ikke unngå å lure på om vi virkelig disse filmene, som leies og kjøpes av mil- er dårlige mennesker, vi som driver med dette. lioner, å bli fordømt og sett ned på. Faktisk tror jeg mange tiltrekkes av denne Rolness: Det er som [pornografen] Bill bransjen fordi de innerst inne tror de selv Margold sier: Samfunnet runker til oss med er lastefulle personer. Porno blir en måte venstrehånden, og dytter oss vekk med å spille det ut på. høyrehånden. Royalle: Nettopp. Det handler igjen om Ved sexkrigens frontlinje skammen vi føler for seksualiteten. Det er akkurat som menn har pleid å utnytte nymfo- Rolness: Mainstreamen flørter vilt med porno- manen eller vampen, for så å rakke ned på grafi for tiden, samtidig som en brannmann i henne, for å unnslippe skyld for sin egen sek- Los Angeles blir anmeldt for seksuell trakas- sualitet. «Hun fikk oss til å gjøre det. Hun sering for å lese Playboy på jobben. Det virker brakte dyret ut. Hun er en hore. Hun fortjener som vi lever i en tid som er preget av både å bli dårlig behandlet.» Det er slik mange ser pornomani og pornofobi? på pornokvinnene. Og jeg tror disse kvinnene Royalle: Det foregår en politisk kamp om utilsiktet spiller opp til det, ved å framstå som seksuelle rettigheter, og vi i pornobransjen billige og se ut som tøyter. Det bare forsterker befinner oss ved frontlinjen. Den gang porno forestillingen om at sex er noe nedrig og skit- bare var noe menn så alene i mørke, lumre tent som vi bør skamme oss over. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 90

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang

Porno etter pornografenes seier

bokessay

I filmen A Clockwork Orange tegner Stanley Kubrick et samfunn der ung- domsgjengene slåss i gatene, makten er pervertert — og pornoen har gått i ett med samfunnets estetikk. Dekadansen triumferer i et samfunn uten moral. Kubricks film fra 1971 er lagt til en ikke alt for fjern fremtid. Nå omtrent.

Ved inngangen til det 21. århundre er porno- kurrerer med Jenifer Lopez og Christina en blitt en del av vår hverdagskultur. Aguilera om å videreutvikle puppe-popen. Pornoklisjeene stables i reklamen, jenter i Real hardcore action er aldri lenger enn et førpubertal alder insisterer på å henge med, par tastetrykk unna for den nysgjerrige, på og ingen løfter et øyebryn over hvilken nettet eller kabel-TV.Alle statistikker forteller undertøydame Hennes & Mauritz viser at det er veldig mange nysgjerrige der ute. frem til jul. For den som foretrekker bøker, tilbyr Kagge Kremmerne i lær, lakk, dildoer og hunde- og Spartacus forlag nyoversatte utgaver av halsbånd er flyttet ut av postordrekatalogene «pornografiens klassikere». med privat avsender og inn bak speilglassene Kubrick fikk rett når det gjelder utrykket. i storbyens hovedgater. Kylie Minogue kon- Men hvordan skal uttrykket tolkes? Er Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 91

samtiden 1 2003 91

pornofiseringen et symptom — blant andre — siste årets mer interessante bidrag er: på at vi er i ferd med å skape et kaldere, råere og mer profittorientert samfunn? Eller er • Irvine Welsh’ roman Porno (2002) – fordi pornografien den seksuelle frigjøringens mannen bak Trainspotting før har vist nødvendige pris? Er ryktene om dens skade- evne til å beskrive de mindre hyggelige virkninger betydelig overdrevet – som de all- sider av samfunnet. tid har vært? • Victoria Coren og Charlie Skeltons Once More, With Feeling (2002) fordi det er noe Anstendighetens rettslige grense så uvant som en morsom reportasjebok om et tema få finner festlig. Norge har ingen pornografer i verdensklas- • Monica Krog-Meyer (red.) sin Patter, pik og se, men siden slutten av 1800-tallet har de penge (2002), fordi pornokritikk fra tenk- europeiske debattene om trykkefrihetens somme mennesker i landet som har levd grenser jevnlig skvulpet her også. Iblant har med fri porno lengst er verdt å høre på. det vært en nasjonal besettelse, med heftige • Marit Synnevågs 128 sider om pornografi bidrag fra nasjonens mest engasjerte forfat- (2002), fordi den tar opp det kulturradi- tere, advokater, teologer og politikere. kale forsvaret for pornografi som knapt Fra slutten av 1960-tallet har diskusjonen var hørt i Norge siden 60-tallet. vært spesielt intens, med minst én større • Kjetil Rolness’ Sex, løgn og videofilm stortingsdebatt, oftest to, hvert tiår. (2003) fordi han går løs på pornomot- Danmark var i 1969 det første landet i ver- standernes argumenter med retorisk den som legaliserte all pornografi. Sverige slegge og motorsag. var det andre. Så fulgte de fleste andre land i Vesten – med noen få unntak. Norge var et av Den tapte kamp mot styggedommen dem. Siden 1960-tallet har politikerne endret ordlyden, men ikke innholdet i straf- «Hittil har det vel lykkes i noen grad å felovens paragraf 211, den som opprinnelig demme opp for denne flommen av mindre- satte forbud mot «utuktig skrift». verdig lektyre fra utlandet, men nå ser det ut Pornobølgen har aldri latt seg stanse, men som demningen er brutt», klaget Norge har som et av få europeiske land sta- Bondepartiets Trond Halvorsen Wirstad fra dig forbud mot å vise «kjønnsorganer i beve- Stortingets talerstol høsten 1955. gelse». I hvert fall var det forbudt for noen år Pornobølgen hadde nådd Norge gjennom siden, men nå er det langt mer uklart. Det blader som Krydder, Tyrihans og Cocktail, kommer litt an på hvordan kjønnsorganet sammen med tegneserier av tvilsomt inn- beveger seg. Paragraf 211 er en rettslig stan- hold og forfattere som ville provosere. dard som skal tolkes etter holdninger og ver- Venstres Olai Botnen, som i samme stor- dier i befolkningen, og den forandrer seg. tingsdebatt håpet at det ennå fantes «von om Den moderne bildepornoen grodde frem å få stogga styggedomen», tok feil. fra 1960-tallet, men først fra andre halvdel Pornoen strømmet over grensene, uten at av 1990-tallet kan vi snakke om en virkelig politi og tollere gjorde mye for å stanse det. pornofisering, en alminneliggjøring og trivi- Likevel beholdt politikerne paragraf 211 alisering av pornografien. som som symbolsk grensevern. Det er lite Dette har forandret pornodebatten, som logikk i saken, og iblant har Straffe- igjen har blusset opp. Er vi blitt slemmere, lovrådet, partiutvalg og noen politikere for- snillere, kåtere eller mer avstumpet? spør slått å harmonisere loven med Sverige forskere, journalister og poeter. Blant det og Danmark, slik at den vanligste samleie- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 92

92 samtiden 1 2003

pornoen kunne tillates. ker i sexy undertøy i alle Europas storbyer, Hver gang er forsøkene slått tilbake, når et økende antall kvinner kjøper og bru- senest våren 2000, da det var stemning på ker porno, er det kvinners eksperimentelle Stortinget for å justere lovverket for å få bort lyst eller menns fantasier som skaper marke- den norske «sladden» på kabelfjernsynets det? Er det backlash eller frigjøring? kabelsendinger. Holdningene på Stortinget snudde da pornomotstanderne fikk vise frem Porno som karaoke i Edinburgh den svenske dokumentaren Shocking Truth, som brakte utdrag av hva som faktisk ble For ti år siden fortalte Irvine Welsh en histo- vist på satelittkanalene. Blant det mest rie fra det sen-thatcheristiske, skotske dra- frastøtende var noe som lignet på en bantbyhelvetet. Trainspotting var boken om gruppevoldtekt. ungdoms- og dopkultur på skotsk, det var Paragraf 211 ble stående. Politikerne – «skitten realisme» så det holdt, inklusive skulle man tro – ønsket regissør Gregory dypdykk i kloakken, det var heroin-slapstick Dark, han som hadde regissert de mest fra- – og en tilstandsrapport fra Edinburghs støtende eksemplene, så langt vekk fra nor- arbeider- og havnestrøk Leith. Trainspotting ske fjernsynsskjermer som man kunne få gjorde den autodidakte punkmusikeren og ham. forfatteren verdensberømt over natten. Han Det var et fåfengt ønske. For mens stor- ga velferdssamfunnenes avskydde underklas-

Er det kvinners eksperimentelle lyst eller menns fantasier som skaper markedet? Er det backlash eller frigjøring?

tingsrepresentantene brakk seg, satt døtrene se stemmer, på en kynisk, rå og samtidig deres hjemme og hygget seg med videoen til hjertevarm måte. vårens pophit, «... one more time» med Ti år senere vender Welsh tilbake til Britney Spears. Edinburgh og sine gamle anti-helter i boken Regi: Gregory Dark. Porno. Simon «Sick Boy» Williamson, reiser I mange år var porno noe man fant i spe- til Skottland når han arver en pub etter å ha sialbutikker og på kioskenes øverste hyller. tilbrakt tiåret i Londons mer tvilsomme Fra 1990-tallet inntok pornoen hvermanns strøk. Begbie, den voldelige psykopaten fra stue og studerkammer via nett og parabol.Alt Trainspotting, slipper samtidig ut fra fengsel i 1998 var verdensmarkedet for «voksen- etter ha sonet for knivdrap. De finner hver- underholdning» på internett 1,4 milliarder andre, de finner Leith og de finner et dollar. I september 1999 klikket 12,5 millio- Edinburgh i ferd med å omdannes av byutvi- ner amerikanere seg innom pornografiske klere og japper. De finner en kultur som er sider fra hjemmedatamaskiner. gjennominfisert av pornografi, i de fleste Kommentatorer, forfattere og analytikere betydninger av ordet. Trainspotting handlet kastet seg over spørsmålene: Når Ann ikke om tog, men Porno handler om porno. Summers og Beate Uhse åpnet spesialbutik- Edinburgh har fått en ny næringsvei, pro- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 93

samtiden 1 2003 93

duksjon av amatør-pornografiske filmer, roman», heter det i Times. gjerne tatt opp på bakrom i puber, etter «Ikke kjøp denne boken», stønner stengetid. Offentlig sex er blitt tidsfordriv. Scotland on Sunday. Hvis Trainspotting var «Pornografi er som karaoke. Når det er del av en skotsk litterær renessanse, er Porno karaokekveld på puben er det ingen som en retur til den mørke tidsalder, mener ønsker å begynne. Men, når noen først anmelderen. begynner, slåss folk for å få være med», for- Porno er en tykk bok, med fem forteller- klarer Irvine Welsh. stemmer, historien om en hjemmesnekret Forskjellen på da og nå er virkelighets-TV pornobarons vekst og fall, med mye grotesk med kamera i dusjen — og på soverommet. humor, pluss – for en norsk leser -den tekstli- Forskjellen er er olympiske gullmedalje- ge motstanden som ligger i Welsh fonetiske vinnere som lar seg avbilde i glossy magasi- gate-skotsk: «Sick Boy’s boat a boatil ay ner med trusen over knærne og et tak i absinthe n aw, w is a bit dodgy likes cause it’s underlivet. Kari Traa er mulig ved inngangen Dode wir wantin ta git wasted, no the loat ay til det 21. århundret. Det samme — skal vi tro us.» Det blir stramt – over 484 sider. Welsh – er Nikki Fuller-Smith, hovedperson Gjør-det-selv-porno er verken godt eller og kvinnelig fortellerstemme i Porno. dårlig. Kanskje, som bannord, er det et forsøk Nikki, 25, engelsk innflytter, bulimiker, på å ufarliggjøre noe skremmende, kaste et vakker, men ikke vakker nok til å bli virkelig lys inn over sex-tabuene. Når vi sprenger modell. Hun er for gammel i en verden der tabuer bryter vi også moralske koder. Hvis du Britney er heltinnen, og lever sitt sidelengse ikke er psykotisk,vet du forskjellen på rett og liv som filmstudent på dagtid, og massasjepi- galt, godt og dårlig. Ingen er født med en lyst ke på kveldstid. Sammen med Simon klekker til å drepe og voldta. Folk har en grunnleg- hun ut Den Store Planen, å lage en ordentlig gende moral som kommer fra deres mennes- pornofilm, den som skal gjøre dem alle rike. kelighet. Sier Welsh. Nikki skriver manus til Seven Rides for Seven Brothers, med en blanding av idealisme og Bertie Wooster i Pornotopia kynisme. Resten av boken handler om hvordan filmen blir til – frem til prisutdelingen Irvine Welsh’ Porno er fiksjon fra et mytolo- ved pornofilmfestivalen i Cannes. gisk bylandskap, like virkelig eller uvirkelig Porno, sier Nikki, gir kvinner kontrollen. som junkie-verdenen han beskrev i Hun kan teoretisere om pornografien på Trainspotting. universitetet, men hun vil heller spille i en Porno er fiksjon. Boken Once More, pornofilm selv, heller «være en del av noe, With Feeling er reportasje. Et godt stykke på være involvert, noe som får deg til å føle deg vei handler de om den samme virkeligheten i live». «Det må være virkelig. Å knulle er å — selv om Irvine Welsh rapporterer fra knulle, og de er en av de få tingene igjen i Edinburghs filleproletariat, mens forfatterne livene våre som er virkelig, som ikke lar seg Victoria Coren og Charlie Skelton kommer fra konstruere», sier hun. bunnsolid engelsk middelklasse. Anti-heltene i Trainspotting forsøkte å Og hvis Welsh er «gutter gothic», da er gripe «det ekte» gjennom heroin. Nå for- Coren & Skelton «Bertie Wooster i søker de sex. Pornotopia». Forfatterparet Coren & Skelton Nikki er «selvsagt en todimensjonal ville lage «verdens beste pornofilm» med figur», mener anmelderen i avisen Guardian. det de savnet av handling, dialog og erotikk Nei, hun er er den mest fasetterte figuren i de fleste pornofilmer – og de ville «som til nå har dukket opp i en Welsh- skrive bok om forsøket. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 94

94 samtiden 1 2003

Resultatet ble en dårlig film og en Kontrasten blir sterk mot det ville Europa, morsom bok. der østeuropeiske mafiosi styrer sex-industri- Journalisten Victoria Coren og humoris- en. For det er her Victoria og Charlie, som ten Charlie Skelton var i slutten av 20-årene nyslåtte produsenter, regissører uten erfaring da de spurt av det forholdsvis seriøse maga- og med svært stramt budsjett, stupbomber sinet Erotic Review om å anmelde pornofil- inn mot en uendelighet av praktiske problemer. De holdt ut i to år. De led seg gjennom mer, modeller som ikke dukker opp, mellom- håpløse «handlinger» eller total mangel på menn som vil ha sin del av kaken, personlige det samme, grusom dialog og sex uten ero- tragedier– men også selvinnsikt, humor og en tikk. De holdt ut helt til de skulle anmelde god del lyst innimellom. «Rocco’s Anal Ski Vacation», og fant ut — en Det er morsomt, men likevel: Stephanie kveld med kaffe, kjeks og video i sofaen — at Merrit i Observer fremholder at dette jo ikke dette kunne de gjøre bedre selv. Det bestem- er virkelighet, men konstruert virkelighet. te de seg for å gjøre. Den handler om hvordan et par i 20-årene Å lage «verdens beste pornofilm» virket forsøker å lage en pornofilm for å skrive en ikke som noen spesielt stor utfordring. Tvert selvironisk bok om prosjektet etterpå. imot. Man skulle egentlig være udugelig for Filmen The Naughty Twins handler om jak- ikke å lage verdens beste pornofilm, hvis man ten på den guddommelige egyptiske dildo gikk inn for saken – konkurransen tatt i «Pytagoras’ horn». Våre Helter nedkjemper betraktning underveis Den onde dr. Reginald Osiris. Bortsett fra – vel — bortsett fra alt boken Forfatterne påstår hardnakket at dette over- handler om. hodet ikke er ironisk ment. «Paret flagger Once More ... er delt i tre hovedavsnitt. ingen holdning til saken. Ikke egentlig. De Først om hvordan paret drar til Las Vegas for flakser rundt i en sær verden med permanent å lage manus til filmen The Naughty Twins.Så hakeslepp, men klarer ikke å finne noen om hvordan de drar til San Fernando Valley moral», innvender kritikeren i søndagsavisen utenfor Los Angeles, verdens hovedstad for Observer. Og det er jo ikke så bra. På den pornofilmproduksjon, for å lære industrien å andre siden: Been there. Done that. kjenne. Og til slutt: Hvordan de forflytter seg videre til Amsterdam, og hyrer skuespillere, 20 år etter: minner fra en pornosafari stab og alt annet for å spille inn filmen på forskjellige locations i Nederland. Det blir, For et par tiår siden var vi noen-og-tyve. Som med kanskje litt forutsigbar logikk, historien Victoria og Charlie stupte vi ned i pornogra- om hvordan de ikke klarer å lage verdens fiens verden — for å dukke opp igjen noen beste pornofilm. måneder senere, med en oppsummerende San Fernando Valley er, slik Victoria og tese som nok forfatterne av Once More, With Charlie ser det, kynisk, men også regulert på Feeling vil slutte seg til: «Dette var da et sær- amerikansk vis: Advokatene vaker rundt, og deles pussig sted!» truer med å saksøke alle og enhver som bryter Kynisk? Jada. Kvinneundertrykkende? de regler som finnes. Dette skremmer porno- Jovisst, men likevel: Det var først og fremst et bransjen til en slags pervertert anstendighet. sted med veldig mange rare mennesker. Kondom er standard for det 21. århundre Vi skulle ikke lage Verdens Beste Pornofilm, sexskuespillere. Ingen får gjøre noe med bare skrive en bok for Universitetsforlaget noen før de har vært innom AIM — Adult om pornografi og norsk pornodebatt. Industry Medical Healthcare – senteret med Det var sært nok. verdens mest avanserte aids-tester. Porno, tidlig 1980-tall, var ikke noe våre Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 95 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 96

96 samtiden 1 2003

mellomlagsvenner mente noe om. Porno var pornografien tilfredsstiller deres egne små- noe man var mot. Det var pornomotstanderne borgerlige behov som hadde satt oss i gang. Vi bodde i Flekkefjord, drev Fædrelandsvennens lokal- ... het det i AKP (m-l)s teoretiske organ Røde kontor, og hadde tilfeldigvis kommet i nær- Fane i 1977. Bladet hadde muligens et poeng kontakt med pornokampens frontsoldater. når det gjaldt våre småborgerlige behov. Vi Den første var pastor Nils Møll, aldrende hadde uansett ingen dyp tiltro til Unni Rustad vikar i Flekkefjord kirke. Møll var mannen da hun kom på rundreise med sitt anti-porno- som på 1950-tallet førte militant kamp mot lysbildeshow, for å vekke Norge. bruken av nakenmodell til akttegning på Vi hang oss opp i en detalj. Unni Rustad kunstskolene, og forklarte at elendigheten påstod at pornografi var den tredje største hadde begynt da Michelangelo malte naken- industrien i Danmark. Hun sa det på fore- bilder i taket i Det sixtinske kapell. «Gud kan drag, hun skrev det og hun sa det på fjernsyn. sende straff over oss hvis slike syndige og Det virket aldeles snurring, og av pur nysgjer- skammelige ting får gå sin gang», fremholdt righet tok vi en telefon til den danske ambas- pastoren. saden og fikk sendt over statistikken. Rustads Den andre, ikke mindre ruvende kjempen påstand var rent sludder, det virket som hun i kampen mot porno-ondet, var Aril hadde flyttet komma et par plasser. Edvardsen, evangelisten i Sarons Dal, en 20 Men ingen protesterte. Ikke tilhørerne. minutters kjøretur østover fra vår Ikke journalistene. Ikke politikerne. Så lenge Flekkefjords-base. Edvardsen hadde rekor- man kjempet i den gode saks hensikt, så det ut den. Edvardsen hadde i 1969 arrangert til at man kunne påstå hva som helst. Vi Norgeshistoriens største anti-porno-demon- begynte der.Vi forsøkte å finne noen fakta i et strasjon. 12 000 mennesker hadde gått i tog virvar av sterke meninger. Da vi dukket opp under slagord som «Norge! Husk Sodoma og igjen, noen måneder senere, var vi forvirret på Gomorra!» og «Norge trenger gammeldags et langt høyere nivå, og har vært det siden. oppdragelse». Leif «Porno»-Hagen hadde vært nøyaktig Og dette hadde vært sterkt nok, inntil en slik man forestilte seg en pornobaron. Unni tredje kjempe hadde lagt ut på Sørlands-turné: Rustad var nøyaktig slik man forestilte seg en Unni Rustad, sosionom, eks-proletarisert militant feminist. Ellers var det bare rot. Ta arbeider på ovnsfabrikken Jøtul og leder i Magne Severinsen. Han var Norges første Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. åpne homofile, frelsessoldaten som hadde Vi hadde våre fordommer. Med ståsted i en ramlet ut av skapet, og gått over fra å selge mer frilynt del av norsk venstrebevegelse hadde Krigsropet til det danske bladet Vennen en gang vi brukt en god slump studentenergi på 1970- på 1950-tallet. Senere var han blitt utgiver av tallet på å diskutere med representanter for bladet Kontakt, innehaver av Six Bladsalg på [m-l]-bevegelsen — blant annet om pornografi. Grünerløkka, et sted stadig hjemsøkt av aksjo- Vi hadde fått våre pass påskrevet: nister som brant pornobål. Severinsen betraktet forjamset opptrinnene, og skjønte litt, men Det er derfor ikke tilfeldig at revisjonister og ikke at bålbrennerne tok med seg feministbla- andre opportunister roper forferdet om purita- det Sirene når de var på raid. nisme fordi kommunister og kvinneaktivister Eller Torgeir Kaurin Parkvoll, utgiver av ikke vil svelge den degenererte og råtne porno- bladet Lek. Han ønsket å utgi et anstendig kulturen. De avskyr den enhet og militans som erotisk blad, men manglet fingerspissfø- må til for å stålsette arbeiderklassen og oppnå lelsen til Terje Gammelsrud, som startet framgang i klassekampen. Det er mulig at Cupido et tiår senere. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 97

samtiden 1 2003 97

Eller – for så vidt – brødrene Theander som noindustrien i Danmark tidligere. Denne bygget opp Color Climax Corporation, porno- boken skiller seg ut ved å mangle påståelig fabrikken i København, med bedriftsidrettslag skråsikkerhet. og faglige møter mellom pornopallene. Forfatterne bekymrer seg for hva pornofi- Eller, gudbedre, Beate Uhse, damen som seringen av samfunn vil føre til på sikt, og hadde startet salg av kondomer i etterkrigsti- utgangspunktet er det beste: Ikke noe annet dens Flensburg til et folk som ikke hadde fått sted har porno vært legalt lenger. seksualopplysning siden Hitlers maktoverta- Forfatterne erklærer et ønske om en «ero- kelse. Hun lå i evige feider med politiet, etter tisk litteratur», fremfor den klisjé-bekreftende hvert som hun supplerte med nye varer i sex- pornografien. Hva vi opplever nå, fremholder butikkene. Uhse var «Ottar» og Porno-Hagen filosofen Peter Thielst, er det tredje – og ende- på en gang — en stivbent, smilende Isak lig vellykkede – sex-opprøret. Først forsøkte Dinesen look-alike i 80-årene. Man skulle være Georg Brandes i Danmark (samt Hans Jæger hard i troen for å få seg til å mislike damen. og mange flere i Norge) å gjøre opprør mot Vårt eneste hundre prosent sikre funn etter den borgerlige seksualmoral, på slutten av vår snartur i Pornotopia, var at der pornode- 1800-tallet. Så forsøkte mellomkrigsgenera- batten starter går kildekritikken fløyten. Tøv sjonen. Men det var ikke så veldig mange som

Forståelsen av ironi har ikke vært anti-pornobevegelsens mest typiske kjennemerke.

ble servert som udiskutable sannheter. Det syndet i sommersolen. Først da p-pillene på var så mye rart at det ville kreve svært mye 1960-tallet punkterte frykten for uønsket gra- energi å dokumentere hvordan det egentlig viditet, ble det virkelig fart i sakene. hang sammen. Leif Hagen sikkert ville sikkert Alderen på bidragsyterne tyder på at boken sponse et slikt prosjekt. Vi lot det være. speiler bekymringen til generasjonen som var Vi skrev i stedet en reportasjebok om de den seksuelle revolusjons frontsoldater, men merkelige menneskene vi hadde møtt, og det som ikke liker resultatet. De kaster seg ikke merkelige fenomenet «norsk pornodebatt» helt på radikalfeminismens bilde av porno som frem til 1983. Siden har vi skrevet om helt uttrykk for kvinneundertrykkende backlash, andre ting, pornografene og pornokjemperne men verden har heller ikke gått mye fremover. har drevet med sitt. Utenfra har svært mye sett En av bidragsyterne, seksualrådgiver Helge ut som gjentakelser. Til nå. Myrup, oppsummerer at 30 år etter Inge og Sten, vet danske tenåringer lite – rent forbau- Sexrevolusjonens sørgelige seier sende lite – om sex. Men 35 prosent av pikene og 91 prosent av guttene har sett porno. Fra danske pornomotstanderne kom i 2002 Patter ... handler dermed like mye om seksu- boken Patter, pik og penge. Det er en antologi, alitetens kår som om porno, og bidragene er skrevet av mennesker som med forskjellig varierte. Noen ligger tett opp til en tradisjonell ståsted misliker pornofiseringen av samfun- borgerlig syt, en bekymring over at ting har for- net oss. Det er skrevet mange angrep på por- andret seg, og at familien ikke er som den var. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 98

98 samtiden 1 2003

Nej, hvad der så småt – endnu meget småt – selv et symptom på pornofiseringen. Porno er optager os er, hvad der egentlig sker med et blitt så trivielt at man kan skrive om den som samfund og en kultur, der reelt har afskaffet kulturelt fenomen, uten spesiell begeistring, seksualmoralen og frisat markedet og medierne men også uten demonisering. til at kolportere hvad som helst fra seksualite- tens hovedstrøg og overdrev Sterke opplevelser blir måter å overskride det banales tyranni på, å finne frihet og mening i en ... spør Peter Thielst, filosofen, i boken om åndsfattig og kroppsfiendtlig verden, i et pornofiseringen av Danmark. gjennomregulert og gjennomlyst samfunn. At Målt mot dette har universitetsbibliotekar pornografien kommer sørgelig til kort, at den Marit Synnevåg i Bergen et mye smalere pro- aldri kan innfri det begjær den både springer ut sjekt i boken 128 sider om pornografi. På et vis av og skaper, skal ikke holdes imot den. Den er den hva man kunne vente, etter tiår med pornografiske tristesse er hele vår kulturs. anti-pornokorstog: en saklig, faktaorientert fremstilling om hva man egentlig vet om por- ... skriver Synnevåg nografi; og svært mye om hvor relativt vårt forhold til det lidderlige og utuktige egentlig er. Rolness på feministjakt Det fantes, forteller Synnevåg, mye «seksuell opplysningslitteratur» i antikken, litteratur Synnevåg er kritisk-distansert, og konklude- som noen århundrer senere umiddelbart ville rer med at pornografi neppe er spesielt skade- bli satt på indeks. Det offisielle Roma likte lig. Kjetil Rolness konkluderer også med at heller ikke disse bøkene. Det skyldtes imidler- pornografi neppe er spesielt skadelig. For tid ikke det obskøne innholdet, eller selve sek- øvrig er han hopp hylende forbannet, og han sualmoralen som ble forfektet, der homofili er det over veldig mange sider. Det er vrient å og pedofili ble beskrevet som spesielt rike forbli annet enn fascinert, fordi han altså har mer for seksualitet. gjort den jobben vi ante lå der, for 18 år siden. Innvendingen mot romernes «seksualma- Boken Sex, løgn og videofilm er grei nok. nualer» var at de oppfordret til nytelse, og Dette er støt i krigstrompetene, der fienden er dermed undergrov den filosofisk stoiske sam- radikalfeministene, de radikalfeministene funnsmoralen. Antikkens porno var dermed som har gjort pornodebatt til en kjønnskamp, nesten like syndefull som de virkelige grise- de som lager bokbål, og de som tror at menn bøkene, de som uten blygsel førte leseren inn av natur er overgripere. i nytelsens univers; nemlig kokebøkene. Når boken er blitt så overveldende, er kan- Marit Synnevåg plasserer den moderne skje litt av årsaken Rolness selv. Han har et pornografis opprinnelse i opplysningstiden, tett forhold til trivalkultur. En fyr som fordi «det selv i seksuelt frigjorte epoker er en gjennom sitt alter ego, popstjernen Jens iboende tendens til å opprete nye forbud og Pikenes, opererer med backingbandet tabuer». Synnevåg gir Immanuel Kant skyl- «Penthouse Playboys» og fanklubben «Lyden den for 70-tallsfeministenes teori om porno- av truser som faller», har muligens litt van- grafiens «objektivisering og avhumanisering» skelig for å kommunisere utvungent med av kvinnen.Til gjengjeld avfeier hun anti-por- radikale feminister. noanføreren Andrea Dworkins teorier om Forståelsen av ironi har ikke vært anti- mannen som en «testosteron-forgiftet skap- pornobevegelsens mest typiske kjennemerke. ning», et vanskapt kjønn som ved hjelp av sex Rolness er svært sint over svært hersker over sine ofre, kvinner og barn, med mange sider. et skuldertrekk. Boken er derfor kanskje i seg Siden denne artikkelen er skrevet før Sex, Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 99

samtiden 1 2003 99

løgn og videofilm kom i butikkene, kan vi bare mange forskjellige versjoner av hva som gjette.Vi vil anta at en del av dem som Rolness «egentlig skjedde» at det er vrient å tro på lar det regne edder og galle over i boken har noen av dem. Hun var – frem til sin død i fjor tatt til motmæle. Barneombud Trond vår — like mye sjanghaiet av radikalfeminister Waage, advokat Mona Høiness, sosiolog Eva som hun en gang var av pornografene. Lundgren og filmregissør Alexa Wolf er enten Han fyrer også like indignert løs mot nor- noen feiginger – eller de har meldt tilbake i ske politikere som etter hans mening lar seg ganske klare ordelag hva de mener om rundlure av anti-pornolobbyen. En svensk Rolness’ skriverier. filmskoleelev presenterte våren 2000 den Siden Jens Bjørneboe er det få nordmenn nevnte reportasjefilmen Shocking Truth for med intellektuelle ressurser utover det Leif svenske og norske politikere. Den handlet Hagen kan tilby, som har gått i krigen til por- om porno som blir vist på nordiske videoka- nografenes forsvar. naler, og den sjokkerte, virkelig. I Norge «It’s a dirty job, but someone has to do it», bidro den til at politikerne skrinla planer om skriver Rolness. Han har to hovedteser å harmonisere norsk pornolov med det du • Pornografi er ikke skadelig. finner i andre nordiske land. Filmen er et • Pornomotstand, slik vi har sett den i USA grovt manipulerende makkverk, skriver og Norge de siste tiårene, har betydelige ska- Rolness – og bruker en god del sider på å devirkninger. belegge påstanden. Rolness serverer «tyve myter om porno» Ordrikdommen er bokens store svakhet. og kaster seg ut i sprelsk, sikt-på-strupen- Det er også dens styrke. Rolness slår motstan- argumentasjon, mot påstander som « Porno deren over ende, men ruller så frem og tilba- lyver om kvinnelig seksualitet», «Porno er ke over henne, som en israelsk bulldoser på vold mot kvinner» og «Porno er teori, vold- tur i Gaza. Man skal være særdeles interessert tekt er praksis». i pornografi for å henge med på dette her. Det siste slagordet, forteller Rolness, ble Men vi har bare lest boken som manuskript. skapt av radikalfeministen Robin Morgan, og Det ligger interessante illustrasjonsmulighe- må forstås ut fra Morgans egen definisjon av ter her. Men hvis man gidder likevel, er det voldtekt. En voldtekt skjer «hver gang et sam- vanskelig ikke å bli fanget av argumentene. leie finner sted uten at kvinnen har tatt initi- Det finnes åpenbare svakheter. Rolness ativ ut fra sine egne ekte følelser og lyster». hopper for eksempel lett over den internasjo- Rolness er kjetter, han vet det, og forsøker nale kjønnshandelen. Han forsøker ikke å – intenst – å beskytte seg mot angrepene som skjule brutaliteten i deler av pornobransjen, vil komme. Verket er druknet i fotnoter og men unnlatelsessynden er betydelig. Det blir altså omstendelig tekst, som må til i duellen galt å skrive så mye om pornografi, uten å med pornomotstandernes argumenter. plassere det som del av en bredere sex-indus- Etter gjennomgangen av mytene går han i tri. Kjønn er vare med høy avkastning, og til- dybden, for eksempel på livet til pornomot- trekker seg de mindre sympatiske operatørene standernes fremste ikon «Linda Lovelace». i den globaliserte økonomien. Østeuropeisk Hun var verdens første pornostjerne i filmen mafia har økende innflytelse i pornobransjen. Deep Throat. Senere ble hun til pornomotstan- Problemet er at skulle Rolness skrevet om dernes heltinne da hun fortalte om hva som dette også, hadde boken blitt uleselig tykk. egentlig skjedde da filmen ble til. Linda var Slik som den er, står likevel hovedtesen: Hvis superstjernen som ble superoffer. ikke Rolness jukser med kildene, må boken Greit nok, sier Rolness, bortsett fra at dette Sex, løgn og videofilm være til stor gremmelse offeret ned gjennom årene har servert så for anti-pornobevegelsen i Norge. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 100

100 samtiden 1 2003

Og det må også bli svaret på Kubricks Vi har problemer med pedofili. Vi har proble- spørsmål. mer med å finne nye familiemønstre. Kanskje Ja,vi lever i et samfunn der pornografien er kommer en reaksjon. Den første skillsmisse- blitt like trivialisert som i dystopien A generasjonens barn reagerer kanskje med å Clockwork Orange. etablere livsvarige forhold. Men nei: Vi står ikke foran noe snarlig Men i spillet om hva som former våre moralsk sammenbrudd. verdier og handlinger og normer, ser det ut til Få vil påstå at Vestens kvinner i dag lever at vår bruk eller ikke-bruk av pornografi mer undertrykt enn da pornobølgen skyllet spiller en minimal rolle. inn på 1970-tallet. Vi har et friere, mer risiko- Det er greit nok. fylt, men også langt rikere seksualliv. Verden er full av andre ting å bekymre Vi har problemer med menneskehandel. seg over.

OBS OBS!!! trykkeriet setter inn annonse her:

her kommer ann: DAG OG TID (fjern denne boksen) Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 101

Therese Bjørneboe

Jon Fosse på europeiske scener

Ifølge regissøren Luk Perceval skildrer Jon Fosse mennesker «ved vokabularets ende». Hvordan skaper teatret en scenisk verden rundt stykker der språket og den ytre virkeligheten er skrapt inn til beinet? I denne artikkelen presenteres en håndfull av de viktigste utenlandske iscenesettelsene av Jon Fosse fra de siste årene.

Da Nokon kjem til å komme hadde urpremiere tolkninger.»Anmeldelsen konkluderte:«Nå er på Det Norske Teatret i 1996 i regi av Otto det ingen grunn til å avvise Fosses muligheter Homlung, skrev Elisabeth Rygg i Aftenposten som sceneskribent, men han er ennå ingen at forestillingen «verken ble en suksess eller betydelig dramatiker.» (28.4.96). fiasko for ny norsk dramatikk» i en teateran- Selv om Aftenposten kan ha skiftet mening meldelse under overskriften «En oppkonstru- senere — Elisabeth Rygg kalte i alle fall Nokon ert og naiv teaterlek». Hun skrev videre:«Man kjem til å komme for «en slags moderne klassi- kan velge å se på forestillingen som et ekspe- ker» (7.5.01) — da det ble satt opp for annen riment, en teaterlek over en mangfoldig for- gang i Oslo i regi av Runar Hodne, viser det at fatters formspråk. Eller en skoletime for spe- Jon Fosse ikke bare har vært den kritikersuk- sielt interesserte i hvordan betone de samme sessen i Norge som man i ettertid kanskje ord og setninger på ulike måter og med ulike tror. Bergens-premieren på Namnet fikk en Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 102

102 samtiden 1 2003

blandet kritikk, selv om Jon Fosse fikk Ibsen- Mest spilt etter Ibsen prisen for stykket. De norske anmeldelsene har for en stor del vært positive, men det er Jon Fosse er som kjent den mest spilte norske ofte vanskelig å danne seg et bilde av hvordan dramatikeren etter Ibsen. Men samtidig som regissørene og skuespillerne har tolket styk- Jon Fosse ble utropt til «Årets utenlandske kene, og hvilke innvendinger som retter seg dramatiker» i en kritikeravstemning i det mot teksten og mot spillet eller regien. Det tyske teatertidsskriftet Theater heute i august i har antagelig sammenheng med at kritikerne 2002, fikk Fosses stykke The Girl on the Sofa har manglet sammenlikningsgrunnlag i tidli- (Jenta i sofaen), hard medfart i noen av de gere oppsetninger. Men det kan også skyldes større engelske avisene etter urpremieren i at scenetolkningene har virket lojale og Edinburgh — i likhet med Katie Mitchells «bokstavtro». iscenesettelse av nightsongs i London tidligere Runar Hodnes psykothriller-aktige og samme år. Responsen på The Girl on the Sofa kjappe oppsetning av Nokon kjem til å komme, var for øvrig bedre i den skotske enn den eng- hvor teksten var oversatt til bokmål, fikk på elske pressen. den andre siden ikke bare en svært god pres- Forskjellen på kritikkene kan ha sammen-

Jon Fosses suksess i utlandet

er ikke akkurat blitt nøret opp Foto: Thomas Aurin under av norsk presse.

Fra Traum im Herbst, München

semottakelse, men ble også ble tildelt en heng med teatertradisjon. I Tyskland har man Hedda-pris i 2001. «Fosse-regissøren» Kai en sterk regiteatertradisjon, og publikum og Johnsens oppsetning av Vakkert, som repre- anmeldere er fortrolige med ulike formspråk senterte Norge under biennalen for samtids- og mye utenlandsk dramatikk. Men det mest dramatikk i Bonn året etter, var også nomi- bemerkelsesverdige ved Fosses suksess ligger nert til prisen. Prisutdelingen kan tyde på at kanskje likevel ikke så mye i kritikken, som i tiden var moden for andre innfallsvinkler til flere tilfeller har vært splittet, som i den store Fosse, i Norge. Men hvis det har dannet seg interessen fra regissørenes og teatrenes side. en Fosse-konvensjon, har den i liten grad blitt Jon Fosse er blitt iscenesatt av noen av problematisert. Europas ledende regissører. Franske Claude Den beste måten å unngå dét på, er at styk- Régy, belgiske Luk Perceval, sveitserne kene oppføres flere ganger. Det begynner Christoph Marthaler (monologen «Gitar- også å skje, til tross for at man i Norge har en mannen») og Jossi Wieler, samt tyske Thomas tradisjon på å unngå stykker som har vært Ostermeier. Katie Mitchell regnes også for å oppført ved andre norske teatre. Noe som være en av de ledende yngre regissørene i selvsagt ikke bidrar til å prøve ut samtids- England, men når hun har et annet syn på Jon dramatikkens sceniske potensial eller å Fosse enn anmelderne i noen av de større eng- konfrontere stoffet gjennom en dristig elske avisene, kan man spørre seg om det er eller «annerledes» regi. fordi regissørene representerer en elite, i mot- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 103

samtiden 1 2003 103

setning til kritikerne, eller om Fosses stykker fullstendige anmeldelser eller å presentere appellerer til teaterfolks «nærsynte» interesse stykkene. Jeg håper imidlertid å vise at Jon for å eksperimentere, slik f.eks. Ryggs anmel- Fosses dramatikk er utfordrende på et samti- delse i Aftenposten lot til å antyde (28.4.96). dig scenespråk, og illustrere at stykkenes tolk- Jon Fosses suksess i utlandet er ikke akku- ningspotensial kan se ut til å være intimt for- rat blitt nøret opp under av norsk presse. bundet med et radikalt teatralt formspråk. De større norske avisene har på et par Stykkene til Fosse kan leses som en slags unntak nær ikke sendt egne kritikere til moderne og trivielle skillingsviser, med emo- utlandet for å undersøke hvordan Jon Fosse sjonelt trykk og sentimentalt potensial. På tolkes og spilles. Bergens Tidende har dekket den andre siden er stykkenes «innhold» et par av de engelskspråklige oppsetningene, intimt forbundet med stykkenes «form». og Dagbladet har anmeldt én av de svenske Pauser, brudd og gjentakelser skaper struktu- oppsetningene (Dröm om hösten, Dramaten rer som fungerer mer metaforisk suggere- 2002), men utover det har avisene i Akersgata rende enn replikkene, som hver for seg ofte begrenset seg til sporadiske referater fra uten- ikke utsier stort. Mens den enkelte rolleka- landsk presse. rakterens impulser og drifter er fattig på per- Den manglende redaksjonelle satsningen sonlig pregning eller individuell motivasjon. kan få en til å spørre seg om de store norske Den gjerne tragiske handlingsgangen og det avisene betrakter Jon Fosses dramatikk som emosjonelle trykket i stykkene står i et slags smal eller marginal. Stykkene hans anmeldes vektstangsforhold til fraværet av individua- sjelden eller aldri når de utkommer i bok- litet ved personenes liv. Det reiser spørsmål form. Men norsk presse skriver generelt lite ved hva slags liv det er vi ser, og hvilken syns- om teater i utlandet, og behandler sjelden sce- vinkel vi ser det fra. Skriver Fosse realistisk nekunst som en naturlig del av den pågående hverdagstragikk, absurde dramaer eller sym- kulturdebatten og samtidsrefleksjonen. bolistiske skuespill? Er det mulig å tolke Jon Allerede i Sverige er situasjonen annerle- Fosses stykker samfunnskritisk, selv om de des. Dagens Nyheter har anmeldt oppsetning- ikke handler om politikk? er av Jon Fosse i Edinburgh, München, Zürich Jon Fosse er blitt sammenliknet med og Berlin, og naturligvis i Oslo. Mens Lars Beckett. Men Fosses tyske oversetter, Hinrich Ring i Svenska Dagbladet som eneste journa- Schmidt-Henkel, har sagt at Fosses stykker list skrev en fyldig reportasje om Jon Fosse- ikke er absurd, men psykologisk teater. Han seminaret som ble arrangert under legger imidlertid til at Fosse likevel ikke Samtidsfestivalen i Oslo i 2001, og hvor flere psykologiserer (Materialbuch zu Winter, av de utenlandske Fosse-regissørene var Schauspielhaus Bochum, 2002). Når jeg spør representert, i tillegg til at han omtalte det ham om hva han mener er årsaken til Jon tyske festival-gjestespillet Der Name. Danske Fosses suksess i Tyskland, svarer han at han Politiken anmeldte en av de franske Fosse- tror stykkene kom i riktig øyeblikk for å til- oppsetningene i en helsides artikkel om festi- fredsstille et behov for «sanne» menneskelige, valen i Avignon i fjor. eksistensielle emner, uten store filosofiske eller psykologiske overbygninger. «Unsuccessful Norwegians» Fosses mangel på overbygninger eller budskap, kan også leses som et «budskap», som I denne artikkelen vil jeg presentere noen av når The Times’ anmelder omskrev tittelen på de utenlandske iscenesettelsene av Jon Fosse. The Girl on the Sofa til «24 Unsuccessful Jeg har selvfølgelig ikke sett alle, og dessverre Norwegians by four of them», og harsellerte ingen av de franske. Poenget er ikke å skrive over et stykke som handlet om «hvordan det Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 104

104 samtiden 1 2003

er å leve langt mot nord og føle seg som en Ostermeier har sagt at Jon Fosses stykker total fiasko». Da Jon Fosse for første gang ble treffer samtiden, og gir uttrykk for noe alle satt opp i Beograd, med Majka i dete (Mor og kjenner seg igjen i, fordi «90 prosent av alle i barn) våren 2002, hevdet mange at stykket dag har følelsen av å leve et feilaktig liv». I Der umulig kunne være interessant på Balkan, Name gir både scenerommet og rekvisittene fordi det ikke handlet om «krig og politikk». uttrykk for et kommunikativt underskudd. Stykket dreier seg en mor og en sønn som Forestillingen utspiller seg inni et «gammel- ønsker å nå fram til hverandre, men ikke kla- dags» titteskapsteater, til tross for at salene i rer det. Regissøren Stevan Bodroza og de to funkisbygget Schaubühne er fleksible og invi- skuespillerne hevdet at stykket rørte ved tabu- terer til mer moderne sceneløsninger. Her ser er mht. ødelagte familier og familiens rolle, og likevel scenerommet snarere ut som en forlo- at de kommunikasjonsproblemene Fosse viser ren bygdekino enn et borgerlig teater. kunne utfordre stereotypiene eller de nasjo- Publikum stirrer inn i et pappeske- eller fer- nale selvbildene. «For egentlig er det bare dighusinteriør. Man ser vannmerker langs snakk om at vi bruker forskjellige klær.» plateskjøtene på veggene, og den blasst møblerte stuen får rommet til å fortone seg «Familien er et helvete» fortegnet stort. Lyssettingen er enten sterk og kald, eller lar stuen bli liggende i halvmørke. Noe av det som preget mottagelsen av Jon I bakgrunnen parafraseres «Solveigs sang» Fosse i Norge for noen år siden, var debatten på gitar, mens regnet siler ned langs vindus- om familiens og Guds «tilbakekomst» i ny, ruten. Bortsett fra dette romantiske motivet, norsk litteratur. Da var det morsomt å møte en er ikke iscenesettelsen særlig vakker eller sjel- ung tysker og «Bertolt Brecht-look alike», som full. Som i Fassbinders filmer ønsker fastslo at «familien er et helvete i disse styk- Ostermeier å framstille melankolien til Fosse kene!». Regisssøren Thomas Ostermeier, som slående, ikke inderlig. bl.a. har satt opp Mark Ravenhill (Fucking and Thomas Ostermeiers regi preges av «en Shopping), Bertolt Brecht og Sarah Kane, har stor, men munter, medfølelse» med persone- et program om å repolitisere teatret. I et interne, skrev en av anmelderne. Men det var ikke vju jeg gjorde med ham (Morgenbladet 4.8.00), alle som opplevde det slik. I publikumsdisku- snakket han om hvor viktig det er å holde fast sjoner etter forestillingene, skal ensemblet ha ved utopiene; tro på muligheten til forandring blitt spurt om de ville gjøre narr av arbeider- — og bekjempe det reaksjonære tilbaketoget klassen. Mens noen nordmenn som så oppset- til familien og Gud. Som mye tysk teater står ningen i Berlin, har reist spørsmål ved om den også Ostermeiers innenfor en sosial og sam- latterliggjorde nordmenn, utkanten og pro- funnskritisk kontekst. vinsfolk. Slik var det selvfølgelig ikke ment. Det var Thomas Ostermeiers oppsetning av Det enkle og trashy, som både kjennetegner Der Name (Namnet) som introduserte Jon denne stuen og andre oppsetninger av Fosses dramatikk i Tyskland. Urpremieren Ostermeier, ga etter mitt syn snarere, som i fant sted i Salzburg i august 2000, og deretter Aki Kaurismäkis filmer, uttrykk for en ny ble forestillingen overført til Schaubühne i lakoni, som er minst like urban som bygde- Berlin. Der Name fikk en blandet mottakelse, norsk. Og med en høy camp-faktor. men på det tidspunktet sto Fosse allerede på spilleplanen på en rekke andre tyske teatre. Tomt kjøleskap Ifølge en av dramaturgene på Schaubühne, bidro muligens «en antatt Fosse-hype» til at Hva så kritikerne i Fosses språkkarrige stykke? noen av kritikerne var på alerten. Med en henvisning til Jon Fosses betoning av Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 105

samtiden 1 2003 105

det relasjonelle, framfor den enkelte perso- kritikerne anerkjennende (Frankfurter nens indre liv (som var sitert i programmet), Allgemeine Zeitung 8.8.00), en annen at skrev en anmelder at Ostermeier glemmer at regissøren viet figurene den oppmerksom- det finnes et indre liv bak geberdene eller heten som de ikke gir til hverandre. «gestiske kostymene», og at han i altfor stor I tur og orden går personene opp mot grad viderefører den renonseringen på vinduet, hvor de blir stående og stirre ut, slik psykologi som «dyrkes» av forfattere fra Jenta sto i åpningsbildet. Süddeutsche Bret Easton Ellis til Sarah Kane. (Radio Zeitung (8.8.00) skrev at de vakreste øye- 3/ORB, 1.8.00). blikkene i den knappe forestillingen, er når En annen skrev at forestillingen virket like det ikke skjer noe, og regnet bare siler ned. «tilnyktrende» som å se inn i et kjøleskap som «Det er vanskelig å si hva som er verst: At de ikke er blitt fylt på lenge. Kommunikasjon er ikke klarer å leve, eller at ikke de kan snakke ikke bare et fremmedord, men en umulighet, sammen om det.» og det eneste som knytter denne lille gruppen Et springende punkt, både i denne og andre i det lurvete værelset sammen, er tomhet. Jon oppsetninger, er forholdet mellom det gitte, Fosse behandler det «ikke lenger helt nye» stedet eller rommet, og det «utenfor». Den ven- temaet kommunikasjonsudyktighet i det streradikale Tageszeitung skrev at stykket moderne, såkalte kommunikasjonssamfunnet, omhandlet en «navnløs ulykke». «Det finnes men utforsker ikke den individuelle avmakten ingen politisk urettferdighet lenger, fordi det gjennom en personlig eller sosial bevissthet, ikke er mulig å forestille seg at det er en ver- slik som en Horvath eller Kroetz. Jon Fosse den utenfor den ramponerte stuen.» (4.10.00). viser snarere en type språkløshet «an sich», ved hjelp av tapet av menneskelig kontakt i en Banalt inntil det parodiske? eksemplarisk familiesituasjon (Berliner Morgenpost 4.10.00). Hyperrealisme er nok et mer dekkende ord Noe av responsen kan tyde på uklarhet for Thomas Ostermeiers oppsetning enn rea- mht. om Thomas Ostermeier ønsket å legge lisme, på grunn av estetikken og stiliserende inn en sosial kommentar i forestillingen. regigrep. Også Katie Mitchell nærmet seg Jon Kanskje fordi estetikken og formspråket gjor- Fosse via en form for hyperrealisme, i sin opp- de det nærliggende å assosiere til en setning av nightsongs (Natta syng sine songar), Fassbinder, Horvath eller Kroetz. Tilløpene til på Royal Court i London i februar 2002. karakterspill, særlig hos de relativt unge skue- Forestillingen utspilte seg på en bitteliten spillerne som spilte gamle foreldre, i den opp- scene, med publikum på hver side. Hver del rinnelige rollebesetningen, kan ha bidratt til å åpnet og avsluttet av blackout, mens en scene- distansere personene som sosiale «typer». arbeider telte sekundene (i reell klokketid) Tekstens poetiske forflytninger omkring ned til «strike». Regissøren var tilstede på alle næring, (manglende) gjestfrihet og Jentas forestillingene, og det het seg at man prøvde svangerskap, ga også regissør og skuespillere på stykket helt til det siste. Men forholdet anledning til en noe galgenhumoristisk situa- mellom rom og tid, publikumsrespons og sjonskomikk. spill, kan muligens ha virket noe insisterende Men flere kritikere uttrykte også begeist- i sitt krav om autensitet. En anmelder skrev at ring, og berømmet bl.a. humoren og lettheten all denne realismen ikke tjente til noe, all den ved forestillingen. Thomas Ostermeiers «al tid stykket var så banalt at det ble parodisk fresco, overflate-sosialstil» antyder mer enn (Observer 3.3.02). den fastslår. Han maler atmosfære, angir Replikkbehandlingen og spillestilen bar stemninger og ikke årsaker, skrev en av derimot preg av realisme eller naturalisme. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 106

106 samtiden 1 2003

I beste engelske tradisjon, men for psykolo- res his characters’ verbal and emotional inar- gisk temperert for Fosses stykke. Da den unge ticulacy». Han følte seg riktignok «slightly kvinna spilles av en svart skuespiller, Sophie irked by Fosse’s lack of social specificity», Okonendo, og når hun tramper inn og sier men mente likevel at «the play has the smell anklagende: «I can’t stand it anymore», er det of life». Det er mulig at scenebildet og spille- tilsynelatende duket for et sosialdrama. stilen lå for tett på engelsk hverdagstragikk, Møblementet later til å være kjøpt på loppe- uten at teksten innfridde den formen for marked, og kostymene på Oxfam eller UFF. humor og poesi som kan ligge i et idiomatisk Spillet fungerte etter mitt syn best når perso- og sosialt distinkt språk, av den typen man nene ble framstilt med et element av avstand, ofte finner engelsk dramatikk. som hos Den unge mannens foreldre. Her ble mangelen på kommunikasjon vist som en for- «Ganske presis coolness» kjært og overdreven hensynsfullhet, og kon- trastert på en både poetisk og tragikomisk Jon Fosse har sagt at stykkene hans bør spilles måte av hvor kjærlig faren holdt sixpencen med en «ganske presis coolness.» I Falk mellom hendene. Som på slutten av stykket, Richters iscenesettelse av Die Nacht singt ihre når Den unge kvinna skal jamre over en skål; Lieder på Schauspielhaus i Zürich (premiere en ting, heller enn over å forlate samboeren, september 2002), skapte spillet og replikkbe- kunne sixpencen leses som et bilde på tinglig- handlingen en distanse som fikk meg til å gjøring og forkjært kommunikasjon. Jon lure på om en så sympatiserende lesning som Fosse har sagt at det han likte best ved i den engelske versjonen, kler stykket. Judith Mitchells forestilling, var at refusjonshistori- Engel, som ble kåret til årets skuespillerinne i en (den unge mannen får hele tiden manu- Theater heute i 2001, er en virtuos skuespiller skripter i retur fra forlagene) ble behandlet og forvandlingskunstner. Hun framstiller som en kjærlighetshistorie. ambivalensen til Den unge kvinna i et Det var en langsom forestilling, med pau- kroppsspråk som er så paradoksalt kompo- ser som snarere bar preg av naturlige opphold nert at det overskrider de psykologisk moti- fordi personene ikke hadde mer å si, enn av å verte «dobbeltbindingene» som kunne få den være stiliserende kunstgrep. Men enten det engelske versjonen til å virke litt konvensjo- skyldes Mitchells bruk av reell tid og pauser, nell. Fra Judith Engel kommer inn og mumler teksten eller spillet, ble nightsongs noe av en «Ich halt das nicht mehr aus» til hun til slutt påkjenning for en del kritikere og tilskuere. roper «Geh nicht», føles ambivalensen i styk- Og under noen forestillinger skal publikum ket mer som en kulturtilstand og -diagnose visstnok ha oppfordret Den unge kvinna om å enn som elementer i et realistisk og psykolo- gå. Ramin Gray fra Royal Court sa under gisk tenkt portrett. Det er som om Judith Fosse-seminaret ved Samtidsfestivalen i Oslo Engel blir holdt tilbake av en usynlig tråd høsten 2001, at tekster som layoutes slik som mellom skulderbladene. Den unge kvinna vir- Fosses, gir engelskmenn panikk (!). I et par av ker heller barnslig, men kroppen er allerede de engelske anmeldelsene ble det gjort poeng- gammel. Hun ler rått, men ansiktet faller øye- er av det samme. blikkelig sammen. Hun ser mot salen, og «Waiting for Godot without the gags,» het øynene blir tårevåte. Men hvor tårene kom- det i Independent (3.3.02) og «Beckett without mer fra, forblir en gåte; ikke minst for henne the jokes» i Daily Telegraph (1.3.02). Mens selv. Engels slappe hake, tonløse stemme og Michael Billington i Guardian (28.2.02), skrev forknytte kropp, får Den unge kvinna til å se at det ikke var storyen som var poenget, men ut som en pjusket fugl. Sebastian Rudolph «the deadly accuracy with which Fosse captu- framstiller Den unge mannens selvmord som Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 107

samtiden 1 2003 107

en slags vedvarende forsvinning. Han «spiller Katie Mitchells oppsetning, hvor det føltes seg ut av rommet», som en av kritikerne skrev som om jeg kjente personene ut og inn. Som (Süddeutsche Zeitung 29.9.00). en av kritikerne skrev: Falk Richter utleverer Scenebildet framstiller en kjellerleilighet, ikke nattevandrerne til noen dyster sosialrea- med et langstrakt vindu bakerst, et vindu som lisme: Før det rekker å bli pinlig, tåpelig eller skuespillerne må stå på tærne for å kikke ut svart, vender han seg bort, mykt og lett. Han

Jon Fosse har sagt at styk-

kene hans bør spilles med Foto: Leonard Zubler en «ganske presis coolness.»

Fra Winter, Zürich.

gjennom. Men snarere enn scenebildet, er det er kjærlig mot figurene, men forblir på rytmen og tekstbehandlingen som skaper en avstand (Frankfurter Allgemeine Zeitung egen scenisk realitet. Også gestene og skue- 29.9.00). spillerarrangementene synes å sammenfalle med taktslagene i Fosses linjefall. Virkningen Mann uten egenskaper er suggestiv til det nesten feberaktige, inntil man mot slutten av forestillingen får følelsen På meg gjorde likevel Schauspielhaus Zürichs av at rytmen sluser bort den ytre virkelighe- neste forestilling, Winter, et enda sterkere inn- ten, som en slags bloddunking i hodet. Slik trykk (premiere mars 2002). Der Spiegel (nr. blir nattas sanger i tittelen på stykket noe man 14/02) skrev at Jossi Wielers Winter egentlig får erfare fysisk. Klagene og anklagene; det besto av fire stumme omfavnelser. Stykket har fordreide perspektivet, virker distanserende. en åpnere struktur enn Namnet og Natta syng Når Den unge kvinna til slutt ikke klarer sine songar, mens det vilkårlige står mer i for- å bestemme seg for om hun vil gå med elske- grunnen for handlingsgangen. Tredje og fjer- ren Baste, eller bli hos Den unge mannen og de del gir en nesten speilvendt gjentagelse av barnefaren: de to første delene i stykket, slik at situasjonen abstraheres. Møtet eller møtene får et Eg veit ikkje kva det er metaforisk, drømmeaktig preg. En mann tref- som alltid får noko til å skje fer en antagelig prostituert, sterkt rusa kvinne men noko må det vere på en parkbenk. Hun henger seg på ham og for alltid skjer jo noko blir med ham på hotellet. I siste parti møter de hverandre på nytt, men nå er det han som ber ... virker ambivalensen til Den unge kvinna så og overtaler henne. Han, en konform forret- fremmedgjort at hun nesten virker slu. Jeg ningsmann på gjennomreise, brenner alle forlot teatret med følelsen av å stå like frem- broer, til jobb, barn og kone; hun viser seg å med overfor personene som da stykket åpnet. ha en småborgerlig oppdriftstrang. Jossi Dét gjorde et sterkere inntrykk på meg enn Wielers iscenesettelse fortjener betegnelsen det nærmeste perfekte spillet, og etterlot seg minimalistisk. Parkbenken slås ut automatisk også en helt annen opplevelse av stykket enn og blir en dobbeltseng. Eneste dekorasjon Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:53 Side 108

108 samtiden 1 2003

ellers er en rillet skillevegg, som i hotellscene- enkle Fosse-oppsetningen jeg har sett. ne viser et abstrahert landskaps- eller bypano- Winter er ikke «politisk teater», hvis det rama i form av et flukturerende lys. Helt fra betyr samfunnsanalyse og et forslag om noe André Jungs mann kommer inn langs veggen, bedre, eller eventuelt en forklaring på hvorfor gjør en 45 graders vinkel, går linjalrett bort til noe «gikk galt». Likevel opplever jeg et poli- benken og setter seg, med sammenpressete tisk incitament i forestillingen. Det er umulig ben, blir også jeg sittende på nåler. Jung er å skille det indre fra det ytre. Det arkaiske fra «Mannen uten egenskaper», eller, om man vil, det samtidige. Familien, ekteskapet og et levende spørsmålstegn. Hvordan skal det arbeidsplassen tilhører en bare ved tilfeldig- 20. århundrets småborgerlige massemennes- het, mens angsten for å miste er proporsjonal ke tilegne seg det 21. århundrets krav til såkalt med lysten til å falle.André Jung viser en liten fleksibel identitet? mann som balanserer på en avgrunn, og iscenesetter en minimalistisk apokalypse. «Buster keatonsk» Jossi Wieler står, med egne ord, innenfor opplysningstradisjonen. Det kunne være fris- Gjennom et minituøst spill, hvor hvert blikk tende å si at det er derfor det tilfeldige og flyk- og fingerbevegelse teller, viser André Jung tige utveksles i et så ikke-selvsentrert blikk på hvordan Fosses skikkelse lider under følelsen tilværelsen og de menneskelige betingelsene. av å bli observert og sett. Stykket kan leses Det er kanskje likevel den mest melankolske som en naiv, litt mirakuløs kjærlighetshisto- oppsetningen jeg har sett. rie, men usamtidigheten mellom Mannen og Kvinna får teksten til å skjelve. Hvis Sylvana På høye hæler Krappatsch er forlangende og rutinert, med en aparte sødme, er André Jung tafatt, blyg, Da Jon Fosse ble kåret til «Årets utenlandske men viser plutselig brutale trekk. Den dramatiker» i Tyskland, var det for stykkene usammenhengende spillestilen gir likevel Winter og Traum im Herbst. Og ved siden av aldri anledning til en psykologisk analyse. Fosse ble André Jung og Dagmar Manzel Jungs gester viser det motsatte av det han sier, kåret til henholdsvis årets mannlige og og slik forfleres usamtidigheten mellom man- kvinnelige skuespiller. Det illustrerer nok at nen og kvinna til en usamtidighet i jeget, som Jon Fosses kritikersuksess også er betinget av gjør det mulig å spille Fosse som «buster kea- regien og iscenesettelsene. tonsk» slapstick eller farse. Det inviterer ikke Selv om menneskene til Jon Fosse er enkle til gapskratt, men kan få en til å smile eller i en viss forstand, betyr det ikke at de hører til småle, måneder etterpå. en bestemt klasse. Luk Percevals isceneset- Jossi Wieler karakteriserer seg beskjedent telse var slik sett en befrielse (Münchner kam- som «en fortolker og ikke komponist», og merspiele, desember 2001). Skuespillerne oppsetningen hans følger teksten som om den bærer elegante, svarte klær, Dagmar Manzel var et partitur. André Jungs lystgassaktige lat- (Kvinna) silkestrømper og høye hæler. Fra teranfall, hans nærmest schizoide latter over å første øyeblikk føler man at Fosses tematikk ha mistet jobben, eller kona, er ingen skue- er like relevant for borgerskapet i München spiller-innovasjoner, men bokstavtrohet mot som på det norske Vestlandet. teksten. Det krever likevel stor musikalitet og I motsetning til andre oppsetninger, igno- timing å vise Fosse-hakkene så ekte, så sanse- rerer Luk Perceval og scenografen Katrin lig og fremmedgjort på samme tid. En bok- Brack Fosses sceneanvisninger, som oppgir at stavtrohet som kunne være et korsett for Draum om hausten utspiller seg på en kirke- skuespillerne, resulterte i den mest lekne og gård med gravsteiner og gangveier. Fra de gjør Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 109 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 110

110 samtiden 1 2003

entré skal alle personene i stykket være til tur, med et forløp som utspiller seg på flere stede på scenen — selv om man ikke alltid ser tidsplan. Det kan også leses som et flash-back i dem. Scenen er fylt med pukkstein, og i midten det øyeblikket mannen dør. Bruken av skygg- av denne pukksteinskvadraturen står det en effekter viste, på en antydende og nennsom diger tresøyle, som skjener svakt mot høyre. måte, til flere samtidige tidsplan. Ett sted snak- Theater heute (januar 2002) kalte det en «Ivar»- ker Kvinna om hvordan alle husene i byen

Norsk teater [har] en del å lære av de utenlandske Fosse-oppsetning- Foto: Leonard Zubler ene. Jon Fosses tekster tåler motstand fra et markant scenespråk Fra Die Nacht singt ihre Lieder, Zürich

søyle, med en henspilling på Ikea. Men også gradvis fylles opp med nye mennesker, og med beskjed om at avsakralisering eller avmy- erstatter dem som var der før. Det grafiske tologisering kledde stykket. uttrykket i forestillingen betoner at også Forestillingen er på noe i overkant av en Mannen og Kvinna kan være former som time. Det er strøket en del i teksten, men den fylles på nytt med nye liv. korte spilletiden skyldes også at bruken av mikrofoner tillater skuespillerne å snakke alt er i rørsle raskt. Det bidrar til en sterk grad av fortetning. som skyer Alle pausene i teksten skal oppta liten tid, eit liv er ein himmel med skyer på mens stemmene kan senkes ned til hviske- før mørkret kjem volum, samtidig som de slynges ut i salen. Det skaper et svært intimt spill, særlig mellom ... heter det, i en replikk som også viser hvor Mannen og Kvinna, mens mikrofonene også fort tiden går i stykket. Noe Percevals iscene- gjør det mulig å isolere, eller skape mellom- settelse framhever ytterligere. Ifølge Perceval rom, mellom kroppene og stemmene. Rare forteller ikke Fosse noe nytt, men sier det mellomtoner fortetter pausene, som når vinden samme som Sofokles og Shakespeare visste: rasler gjennom høstløvet. Mens pukksteinene nemlig at familien er det eneste stedet hvor det på gulvet bidrar til at skuespillerne må mini- eksisterer en universell og ubetinget kjærlig- malisere kroppsspråket, fordi den knastrende het, men også et totalt hat og mordlyst. I fore- lyden fra steinene ellers kan overdøve replik- stillingen kan Moras tårer og Grys taust ankla- kene. Like fascinerende er lyseffektene, som gende tilstedeværelse, vise til en slik potensiell får skuespillerne til å kaste slagskygger på tre- ødeleggelseslyst, og mulig kritikk av det patri- sylinderen, slik at Mannens og Kvinnas krop- arkalske samfunnet. Noe som forøvrig er ett av per vokser sammen, splitter og fordobler seg. Percevals egne tema. I én sekvens skal plutselig alle personene Hat og mordlyst løpe rundt den skjeve tresøylen, mens de roper til hverandre uten å bli hørt. Fra å kunne Skyggen er naturligvis også et bilde på men- minne om tårnet i Pisa, viser den skjeve tre- neskelig forgjengelighet, som i greske dramaer. søylen nå til en babelsk forvirring eller alles Draum om hausten har en komplisert tidsstruk- krig mot alle. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 111

samtiden 1 2003 111

Stålamper som spotlighter Men voyeurismen kobles også heldigvis til lyst. Og som de fleste teaterkritikerne bemer- Jenta i sofaen/The Girl on the Sofa, ble skrevet ket, er scenen hvor Jenta får lov til å prøve sto- på oppdrag for Edinburgh International resøstras «horete» undertøy, et høydepunkt Festival, og hadde urpremiere i august 2002 i både mht. regi og spill. Leif Zern i Dagens Thomas Ostermeiers regi og med engelske Nyheter (9.8.02) skrev at han aldri hadde sett skuespillere. eller lest en skildring av seksualitet som var så Thomas Ostermeier har åpnet rommet og fri for bihensikter, og at scenen kunne forstås sløyfet maleriene i Fosses sceneanvisninger. som en initiasjonsrite der Jenta går fra barn- Han tar seg i det hele tatt større friheter enn i dommens passivitet til voksenlivets skyld. den noe «bokstavtro» iscenesettelsen av Der Oppsetningen utmerket seg ellers ved lett Name, og gir stykket en mer desentrert struk- spill og høyt «engelsk» tempo. Fordi det anty- tur. Regien og scenografien forvandler scenen des et barndomstraume; moras utroskap, kan til et slags camera obscura, noe som både Jenta i sofaen i større grad synes å nærme seg antydes av den sepiafargete koloritten i en psykologisk forklaringsmodell enn andre åpningsbildene, og av den metaforiske bruken Fosse-stykker. Det forhindret ikke noen av de av lyd og lys. britiske kritikerne fra å etterlyse mer av det Stykkets fortidshandling settes i gang når samme. Mye mer: «Yawn [engelsk vidd for Jenta (glitrende spilt av Abby Ford) tilsynela- Jon] drains his writing for everything that tende begynner å plukke opp stikkord fra makes theatre work — character, conflict, Kvinnas monolog. Thomas Ostermeier nedto- energy — substituting instead a listless Nordic ner stykkets kunstnerproblematikk og den gloomland. In comparison, Ibsen seems like a voksne Kvinnas vanskeligheter med å være i chirpy stand-up comic» (Daily Telegraph et parforhold, til fordel for en utforskning av 15.8.02). (selv)iakttakelse og erindring. Stålamper som fungerer som spotlighter personene setter på «Fosse på syre» hverandre, og hakk på lydsporet som minner om klikkingen i et lysbildeapparat, framhever Med Son ob oseni (Draum om hausten), ble Jon personenes observering og kikking. Kvinnas Fosse for første gang introdusert i Russland, replikk: under en teaterfestival i St. Petersburg, i oktober 2002. Regissøren Klim er utdannet under I paint only what I see avantgardisten Anatolij Vasiljev i Moskva. But life can’t be seen Oppsetningen bød på en Fosse radikalt for- (...) skjellig fra noen av iscenesettelsene jeg har Where it disappears and emerges sett i Vesten. «Fosse på syre», sa en av de norske festivaldeltakerne. «Endelig en maksima- ... får slik relevans for en utforskning av det å listisk Fosse!» sa en annen. Det spares ikke på se. I Ostermeiers oppsetning er blikket eller konfekten. Jon Fosses kirkegårdseksteriør er kikkingen også en familiær undertrykkelses- blitt til en brønn av myter. Med flere pyrami- mekanisme, mellom mora og søstrene og ikke der, en totempæl, vrakrester av en trepram, minst i den enkeltes iakttakelse av seg selv. pendler som henger ned fra taket, og som Både storesøstras kostymering og moras utro- skuespillerne setter i bevegelse. Når jeg skap, kan på den måten leses som travestier begynner å falle av midtveis i forestillingen, eller coverups for det fraværet som faren (en noterer jeg «kitsch» i blokken. Da har Faren sjømann) representerer, men som man helst nettopp lagt fem-seks fargete steiner ned på ikke snakker om. gulvet, bundet dem til et fiskesnøre, og knyt- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 112

112 samtiden 1 2003

tet snøret til Morens fot. Klim fortalte senere en tragedie. Publikum ler bare såvidt en gang at steinene framstilte stjernebildet Storebjørn. eller to. Men forestillingen ender lyst og lett Hvorfor? «Det må være vanskelig å være gift som et pasjonsspill. med Mor. Faren går hver kveld ut på trammen og ser på stjernehimmelen.» Som hos Kant, er Religion og myter det stjernehimmelen over meg og moralloven inni meg, som er polene i Farens eller Fosses Hvis Vesten mangler religion, blir kanskje univers. religiøs kunst «kitsch»? Tanken slo meg etter Publikum sitter på bakscenen, slik at vi kan at jeg hadde sett Klims russiske iscenesettelse, skimte det digre — og tomme — teaterauditori- og overhørt noen av reaksjonene. Flere av et midt imot. Det skal noen ganger tordne og de russiske teaterkritikerne lot derimot til å lyne, så auditoriet blir opplyst. Klim åpner stille seg skeptiske til realistiske og samfunns- tolkningspotensialet i teksten på vid gap. Man kritiske innfallsvinkler, og framhevet det ser et lite hus og skyggene av en voksen og et poetiske ved Jon Fosses stykker, under en barn. Det er Mannens ekskone, Gry, og søn- paneldiskusjon. nen Gaute (som bare omtales i teksten). Når Jon Fosses stykker leses og tolkes forskjel- Mannen dikter opp grove historier om dem lig. I en programomtale av Luk Percevals som ligger gravlagt på kirkegården, og deres Traum im Herbst fra festivalen Theatertreffen i seksuelle hemmeligheter, skal han danse, Berlin, i mai 2002, het det: «Dette er ingen mens vi hører lydfragmenter fra en fest; stem- flukt inn i det falskt enkle (...) Dette er ingen mer, sang, musikk og latter. norske drømmere, ingen stumt sitrende kve- Klims iscenesettelse foreslår at de ulike kere (...) når de snakker om Gud, gamle hus, generasjonene kanskje er de samme mennes- sex eller forløsningen av de døde, er det bare kene. Faren triller på en barnevogn, slik at prat. En privat restmytologi som man forkla- Mannen (sønnen) kanskje representeres sam- rer livet med, men uten å legge så mye i det.» tidig i flere aldre. Også parkonstellasjonene Kritikeren fortsetter: «I Percevals isceneset- åpnes opp, mens Døden blir personifisert som telse er ikke Fosses metafysikk negativ, men en svartkledt kvinne. ganske enkelt hjelpesløsheten til figurene.» Tingene står i et likestilt forhold til skue- Stykkenes appell, ser ikke bare ut å være et spillerne, mens luften og de elliptiske lydef- spørsmål om hvilke filosofiske dybder eller fektene kanskje er enda viktigere enn det intellektuelle paradokser man leser inn. fysiske rommet. Fuglekvitter, bikkjeglam «Å forklare Fosses internasjonale gjennom- langt bortefra, og lyden av bølger som ruller brudd gjennom hans ordknapphet, eller mote- inn mot land, åpner stykkets flerdimensjona- riktig sagt, hans «minimalisme», det blir for le tid, og får stedets og handlingens enhet til å enkelt. Kanskje det like meget skyldes at Fosse oppløse seg. Det problematiske ved Klims regi er til å stole på?», skrev Annette Mürer i en er at lite blir tilbake av Fosses enkelhet. Men rosende omtale av Marit Grønhaugs oppset- Klim kan også være subtil. Når Kvinna spør ning av Vinter på Rogaland teater (Dagbladet om å få være «hunden din», i en rituell erotisk 10.9.00). Mens en av de skotske anmelderne lek, lar Klim henne bare stryke Mannen over skrev at han fant temaene i The Girl on the Sofa kinnet. Bortsett fra München-oppsetningen, like «sanne som såpeopera» (Herald 13.8.02), er det den eneste jeg har sett som ikke har falt og en annen at stykket var «for lyrisk» til å kal- for dem dumme fristelsen å la Kvinna stå på les såpeopera, men at man kanskje kunne kalle alle fire, for slik å illustrere noe som replikken det for «såpe-poesi» (The List 15.8.02). forteller (og hvem oppfører seg vel slik?). Selv om mange i Vesten kanskje holder en Klim iscenesetter Draum om hausten som avstand til det religiøse eller mystiske planet Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 113

samtiden 1 2003 113

hos Fosse, gjelder det ikke alle. Franske istand til å legge maskene sine av. Claude Régy trakk linjer til jødisk mystikk, Naturen later til å gi seg lett som en kon- Walter Benjamin og Jacques Derrida under tekst i de norske Fosse-oppsetningene. I Kai Nationaltheatrets Fosse-seminar høsten 2001. Johnsens oppsetning av Vakkert på Det For Régy var det åpenbart at Mannen og Norske Teatret (regi: Kari Gravklev) ble for- Kvinna i Nokon kjem til å komme «ikke er et holdet mellom den ytre naturen og mennes- par hippier som slår seg ned på en strand». kelige persepsjonen behandlet med en «tsjek- Mens den svenske teaterkritikeren Lars Ring, hovsk» og tragikomisk ironi. Der «naturen» med utgangspunkt i Nokon kjem til å komme, lot seg forstå som en projeksjonsflate for per- har skrevet: «Texten är fylld av en slags döds- sonenes selvforståelse i Johnsens oppsetning,Foto: ? drift, där kärleken är en avsägningsakt av representerte den muligens en form for jaget (...) Flere av hans roller är ständigt tröt- dypere erfaringsgrunn i Gunnel Lindbloms ta, ett närmast existentiellt tilstånd av icke- oppsetning av Ein sommars dag på Det Norske vara. Han verkar förstå jordelivet som sken Teatret. Henny Moans spill og den symbolske och straffdom, människan som främling, bruken av rekvisittene kunne bringe tanken

Jon Fosses personer er ikke «skuespillere»

Fra Der Name, Berlin

fängslad via kroppen till materia (...). En til et klassisk skjebnedrama. Forestillingen egentligen nyplatonistisk och gnostisk syn på fikk en god mottagelse, men spillestilen varat.» (Svenska Dagbladet 8.2.02). kunne virke noe insisterende tragisk, og på I Stefan Larssons oppsetning av Dröm om den måten tradisjonell eller gammeldags. hösten (Dramaten 2002) kom publikum inn gjennom en katakombeaktig tunnel, mens Språk er mer enn tekst forestillingen åpnet med at Mannen plasserte hvite trekors ut på scenen. Larsson hadde også «Jon Fosses stykker utspiller seg i et samfunn flettet inn tekster fra et annet Fosse-stykke, rikt på ord, men personene er likevel ikke er i Ettermiddag, som prolog og epilog. Slik ble den stand til å kommunisere med hverandre dystre begravelsesatmosfæren utvekslet i et gjennom alle disse ordene. Når de vil si hver- budskap om besinnelse på og forsoning med andre noe viktig, begynner de å stamme», sier døden. Den jugoslaviske oppsetningen av Luk Perceval. Som framholder at det han liker Majka i dete (Mor og barn) la også inn en sym- best ved stykkene, er at de framstiller mennes- bolsk og psykologisk forståelsesramme. De to ker ved vokabularets ende. skuespillerne trakk seg bort og inn i sine egne I teatret er naturligvis «språk» mer enn litte- revir, representert ved badet og kjøkkenet, ett rær tekst, og Jon Fosses stykker er skrevet på nivå under stuen. Hvor det «fortidige» ble en måte som tar høyde for det. Katie Mitchells understreket ved hjelp av ekspressive lys- og iscenesettelse av nightsongs var ikke bare preget lydeffekter. Spillestilen kunne også virke noe av realisme i de sceniske formspråket, men overforklarende. Mora gikk fram på scenekan- også mht. replikkbehandlingen og pausene. ten hvor hun studerte sitt eget «speilbilde», Jon Fosses stykker later ikke til å kle en så mens hun i samspillet med sønnen ikke var «tekstbasert» spillstil, som den man ofte finner Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 114

114 samtiden 1 2003

i både engelsk og norsk teater. Skuespillere Fosse skildrer både livets dybde og overfla- som er fortrolige med mange former for dra- te. Hvis personene framstilles tragisk, eller matikk ser ut til å møte utfordringene bedre. som «sosiale tapere», kan det bli sentimentalt Jon Fosses dialoger er stiliserte, men også inti- eller resultere i en form for «utenfra» realisme me og i en viss forstand liketil. De bør nok ha hvor personene ikke angår oss annet enn som en hverdagslig lettethet og nøytralitet. Mens «andre». Stykkenes relevans og tolkningspo- både realisme og poetisering kan få dialogene tensial reduseres også hvis personene framstår til Fosse til å lyde anstrengte og utroverdige. som mer autentiske eller «ekte» enn vi er selv. De språkfilosofiske implikasjonene i Som Thomas Ostermeier har sagt, finnes det et Fosses stykker er andre bedre skikket til å dis- sterk tragisk moment i Jon Fosses stykker. kutere enn meg. Men stykkenes ordknapphet Men personenes forsøk på å overskride det kan forstås på flere måter. Den kan framstilles gitte, en håpløs livssituasjon eller de mennes- som en kommunikasjonsudyktighet som på kelige betingelsene, behøver ikke bare å hand- en samfunnskritisk eller ironisk måte sier noe le om lidenskap, angst og fortvilelse, men også om vår egen tid. Eller som en utforskning eller om en form for likegyldighet overfor omgi- avgrensning mellom språket og det som ligger velsene. Slik angår de oss også mer. utenfor, som en biologisk eller åndelig realitet. I denne artikkelen har jeg gått utenom de Som nevnt over, kan Jon Fosses ordknapphet norske oppsetningene. Men som antydet inn- provosere. «Stille vann har dypest grunn». Er ledningsvis, kan det ha festnet seg en norsk det dét Fosse sier? Neppe, og jeg tror det er far- Fosse-konvensjon. Den kan knytte seg til lig å nærme seg stykkene gjennom en slik Fosses «minimalisme», til en viss forsiktighet «truisme». Taushet og pauser er like viktige og realisme i spillestilen og lojalitet overfor som ord, både i alminnelig menneskelig teksten og sceneanvisningene. En minimalis- omgang og i teatret. Men å opptre innesluttet tisk estetikk behøver imidlertid ikke automa- og hemmelighetsfullt behøver jo ikke å være tisk å føre til poetisk fortetning, men kan også spesielt musikalsk. Det kan handle om en lyst bringe tanken til Ikea og en bestemt livsstil. til å forføre uten å avsløre seg selv. Men Jon All den tid Jon Fosses stykker er hand- Fosses personer er ikke «skuespillere». De er lingsfattige og det skjer så lite konkret, kan det dårlige til å forstille seg, selv om de kanskje se ut til at scenebildene betyr mye for dyna- forsøker.Tausheten deres kan den grunn være mikken i forestillingene, og for at spenningene både komisk og tragikomisk. Gjennom sin løftes og projiseres over på et annet plan enn utlevering av ønsket om å bli sett og å skjule det personlige og realistiske. Her har antagelig seg, er personene allment gjenkjennelige og norsk teater en del å lære av de utenlandske Fosses stykker svært teatrale. Skuespillerne Fosse-oppsetningene. Jon Fosses tekster tåler må selvfølgelig turnere de forkjærte og pinlige motstand fra et markant scenespråk, og fore- pausene på en musikalsk måte. Men for å stillingenes tolkningspotensial er, som med alt uttrykke den skammen Jon Fosse viser, må de teater, avhengig av regissørenes og skuespil- utlevere seg selv. lernes radikalitet og personlige valg.

Note Artikkelen baserer seg delvis på anmeldelser i Norsk intervju med Stevan Bodroza i Morgenbladet 7.3.02 og Shakespeare- og teatertidsskrift, nr. 1 og 2/2002 (Traum 14.6.02, anmeldelser av Winter, Die Nacht singt ihre im Herbst), og samtaler med Jossi Wieler, Luk Perceval Lieder i Klassekampen 6.6.02, og av The Girl on the Sofa og Thomas Ostermeier. Anmeldelser av nightsongs og i Klassekampen 20.8.02 og Theater der Zeit 10/02. Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 115 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 116

Ingunn Økland Forfatterens død er biografens brød

Med bølgen av forfatterbiografier er den resultatene står langt tilbake for hva man opp- romantiske kunstnermyten tilbake i nådde i dens glansdager, da forfatteren ble tolket som et eksemplarisk individ med stor rele- norsk offentlighet. Men nettopp fordi bio- vans for en idéhistorisk epoke. I nye norske grafien gjør forfatteren til en slags forfatterbiografier blir forfatteren snarere til lidende romanfigur, er den avhengig av et lidende enkeltmenneske og tekstene til et forfatterens faktiske død. Dermed plas- direkte uttrykk for sinnstilstander. serer forfatterbiografien seg på underlig Hvorfor har ikke norske forfatterbiografer forsøkt å nytolke forholdet mellom liv og verk stor distanse til litteraturfaget. i lys av de erkjennelsene nykritikken, struktu- ralismen og postmodernismen har skapt? Min hypotese er todelt: For det første foregår biografiskrivingen på så stor distanse fra littera- «Leserens fødsel må betales med forfatterens turfaget at biografene unnlater å ta stilling til død.» Slik spissformulerte Roland Barthes i selv den mest elementære metodedebatten. For 1968 litteraturfagets mest radikale erkjen- det andre har forskningsfaget kastet vrak på nelse i det 20. århundre. Hverken forfatterens vår menneskelige interesse for «skjebnen bak privatliv eller intensjon bør utgjøre rammene verket» og litteraturhistoriens personligheter. for vår forståelse av litteraturen. I akademiske Jeg vil først gi et overblikk over dette util- miljøer har denne erkjennelsen langsomt fredsstillende forholdet mellom litteraturfaget utviklet seg til et dogme, og den er blitt en og forfatterbiografien. Deretter vil jeg drøfte ledetråd for all seriøs litteraturkritikk: Ingen Jan Erik Volds posisjon. Ikke fordi den er forsker eller kritiker med respekt for seg selv svak. Som vår tids Francis Bull er Vold tvert vil i dag respondere på en ny norsk roman om en av få forfatterbiografer som evner å med undersøkelser av forfatterens privatliv. I bruke den historisk-biografiske metoden med løpet av 1960-årene ble den historisk-biogra- kløkt og sensitivitet. Like fullt er hans fiske metoden grundig detronisert innenfor begrensninger betegnende for både metoden de fleste genrer av fagprosaen. og biografiens stilling i dag. Bedre tangerings- Desto mer interessant har det vært å følge punkter mellom litteraturfaget og forfatter- denne metodens gjenkomst i norske forfatterbiografene ville sannsynligvis kunne gi oss biografier. For selv om biografiene primært bedre biografier, noe Simone de Beauvoir. En handler om menneskeliv, har de fleste biogra- intellektuell kvinne blir til av Toril Moi er et fer også et ønske om å skape sammenheng godt, men sjeldent eksempel på. mellom liv og verk. I påfallende høy grad er det da den historisk-biografiske lesemåten Forfattere om forfattere som kommer til anvendelse. Men denne meto- Mens den historiske biografien er en integrert den brukes nå så ureflektert og slurvete at del av historiefaget, kan man med god grunn Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 117

samtiden 1 2003 117

spørre om forfatterbiografien egentlig er en Biografens mulighet for identifikasjon synes del av litteraturfaget. Den var det i gamle svært avgjørende for valget av objekt.3 dager, da Gerhard Gran og senere Francis Kanskje nettopp fordi biografien mest har Bull bestyrte fagtradisjonen. Det er nesten vært et anliggende for det litterære miljøet, og umulig å skille mellom biografi og teksttolk- ikke for universitetsfaget, har debatten om ning hos Bull. Men i dag er kløften underlig denne genren dreid seg minst like mye om dyp, knapt noen universitetsansatte littera- estetikk som om metode og kildebruk. Det turvitere skriver biografier.1 De fleste norske sentrale spørsmålet om hvordan vi best kan forfatterbiografene synes på sin side å være forstå forholdet mellom liv og verk er kommet relativt upåvirket av forskningsfaget. Hos en helt i bakgrunnen for spørsmålet om biografi- biograf som Tor Bomann-Larsen blir fagtra- en som litteratur: Er biografien fakta eller fik- disjonen avvist i en liten setning («For denne sjon? Bør den være et litterært eksperiment? biografen har det ikke vært naturlig å forhol- Skal den være en fagbok med pretensjoner de seg til tidligere analyser»2), mens forfatte- om å lansere mest mulig plausible tolkninger ren selv uten videre leser hele Sigurd av en skjebne? Bør biografen ha en moralsk Christiansens forfatterskap som tilnærmet fortellerstemme? «Alle norske biografier er selvbiografisk (Det usynlige blekk. Sigurd som skrevet av Charles Dickens», har Jan Christiansens liv). Et viktig møtepunkt har vi Kjærstad uttalt. Umiddelbart lyder det kan- likevel fått den siste tiden. I Hvem bestemmer skje som et formidabelt kompliment, men det over livet? Biografien som historisk og litterær er nok mer en insinuasjon om at norske bio- genre har Marianne Egeland studert nye, nor- grafer ubevisst repeterer den før-modernistis- ske biografier samt den anglo-amerikanske ke romanen; at denne så å si er biografiens tradisjonen og spesielt den biografiske resep- uuttalte litterære paradigme. sjonen av Sylvia Plath og Henrik Wergeland. Jeg vet ikke helt hvor mye vi kan få ut av Skjønt, møtepunkt? Hvem bestemmer over Georg Johannesens gamle idrettsgren «å kalle livet? er kanskje heller en smekk over fing- bøker noe annet enn det de gir seg ut for», i rene på hele genren. Når man leser denne forbindelse med biografien. Etter min smak boken får man vekselvis en følelse av at er det ikke så morsomt eller faglig fruktbart Egeland er betimelig streng mot norske bio- lenger å omskape avhandlinger til dikt og grafer, og at hun avskyr biografien som sådan. skuespill til memoarer. Biografien kan leses Hvem bestemmer over livet? kan vanskelig sies som nær sagt hva som helst, uten å bli mer å ha stimulert til en større tillit mellom bio- interessant av den grunn. Men Kjærstad har et grafene og universitetstradisjonen. poeng, for den norske forfatterbiografien tar I all hovedsak er det altså skjønnlitterære unektelig i bruk en lang rekke velkjente litte- forfattere, skribenter og journalister som er rære virkemidler, selv om de etter mitt syn vår tids forfatterbiografer i Norge. Satt på spis- skiller seg klart fra den før-modernistiske sen kan man til og med si at den norske for- romanen. Det dreier seg om en kronologisk fatterbiografien i dag er skrevet av en mann- metode med elementære skjønnlitterære vir- lig forfatter om en mannlig forfatter. Det har i kemidler av typen in medias res (et fengende hvert fall vært hovedtendensen, siden biogra- åpningsbilde), sekvenser med dramatisering, fiens gjenkomst og store gjennombrudd midt sceneskifter, antagonister og protagonister. på 1980-tallet. Kjartan Fløgstad skriver om Den norske forfatterbiografien har også en Claes Gill, Espen Haavardsholm om Aksel allvitende forteller med suveren synsvinkel.4 Sandemose og Johan Borgen, Ove Røsbak om I praksis har altså forfatterbiografien like Rolf Jacobsen,Tom Lotherington om Herman sterke bindinger til skjønnlitteraturen som til Wildenvey og Harald Sverdrup og så videre. sakprosaen og fagboken. Høyst sannsynlig er Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 118

118 samtiden 1 2003

dette årsaken til at metodikken er så svak og fagtradisjonen. Vold synes å være fullt bevisst at den historisk-biografiske lesemåten ikke er om at han i arbeidet med syntetiseringen av blitt gjenstand for oppdatering eller fornyelse liv og verk henter opp igjen den historisk-bio- innenfor den biografiske rammen. I biografi- grafiske metoden. Begrunnelsen for denne en oppstår i stedet den enkleste sammensau- syntesen er likevel ytterst spinkel.Vold identi- sing av liv og verk: Man antyder at motiver i fiserer liv med tekst og tekst med liv simpel- teksten peker tilbake på faktiske opplevelser, then fordi han finner så mange sammenfall: man spinner videre på litterære metaforer og «Et dikt-jeg som lider? En skriverske som snylter på verkets stemningsleie. Ikke minst i lider? Gunvor Hofmo som lider? Disse tre dikterbiografiene blir de skjønnlitterære tek- begreper flyter over i hverandre — og det skul- stene brukt for å skape liv og poesi i fremstil- le vi som lesere ikke gjøre oss stort besvær av lingen. I Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge her», skriver Vold i en tilsynelatende tilforla- av Ove Røsbak gir Jacobsen-dikt grunnlag for telig kommentar som også kan oppfattes som de enkleste parafraseringer. Etter å ha sitert en slags advarende pekefinger mot nettopp Jacobsen-tekstlinjene «Daggryet og skum- den type virksomhet jeg bedriver i denne ringen. Gråsonene må du være/nøye med», artikkelen.9 Det moderne litteraturfagets kri- fortsetter Røsbak: «Det var mange gråsoner i tikk av et påstått en-til-en-forhold mellom fik- Rolfs eget liv».5 Ingar Sletten Kolloen repete- sjon og liv har overhodet ikke gjort inntrykk rer innholdet i Tor Jonsson-dikt «med egne på Vold. Stilen er like hemningsløst oppbyg- ord»: «Tekstene syner korleis han lenge stre- gelig som hos Francis Bull. va med å mobilisere det han kalla nok sjølv- Når Vold likevel utformer en interessant mordarmot» (Berre kjærleik og død. Ein biografi variant av den historisk-biografiske meto- om Tor Jonsson).6 I Med solen ytterst i nebbet. den, er det fordi han gir den uhyre forseg- En bok om Harald Sverdrup bruker Tom gjorte – og lite bombastiske – rammer. Vold Lotherington enkle grunnmotiver fra diktene utformer i Mørkets sangerske om ikke en som ledetråd i personskildringen. Han dikter modernistisk, så iallfall en impresjonistisk, også videre på Sverdrups tekster, for eksem- estetikk. Boken er eksperimentell og utprø- pel i beskrivelsen av forholdet til en vende uten å bli et «formeksperiment» eller ungdomskjæreste.7 en «impresjonistisk roman». Dette er snarere impresjonistisk sakprosa på sitt mest innfor- Vold og Hofmo livede. Med kledelig selvbevissthet kaller da Jan Erik Vold bryter med dette mønsteret. også Vold de aktuelle 220 av 725 sidene for Litteraturtolkningen står svært sentralt i hans en «biografisk skisse». Som innenfor den his- biografiske forsøk. Forfatterens tekster er alt torisk-biografiske skolen er kildematerialet annet enn garnityr i Volds egne fremstillinger, og kildebruken likevel høyst etterrettelig. De tvert om er det hans litteraturinteresse som er øvrige 505 sidene med tekst består av upubli- motor i fremstillingene. To Vold-tekster peker sert Hofmo-materiale, fra skolestiler og dag- seg ut som spesielt interessante: Mørkets sang- boksnotater til diktmanuskript og prosatek- erske. En bok om Gunvor Hofmo fra 2000 og «Et ster, eldre Vold-artikler og småtekster av en essay om Paal Brekke» (Samtiden 3/1979). rekke norske forfattere. Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo Jan Erik Vold starter med å kaste frem et er et av få eksempler på at en mannlig norsk sett bilder av Gunvor Hofmos livsfølelse — det forfatter portretterer en kvinnelig kollega som kan være en jentunge som drar kjelken sin dertil har få likhetstrekk med biografen selv.8 gjennom vinterskumringen eller utsikten Som en av få biografer står Vold i et aktivt – mot stjernehimmelen fra hjørneleiligheten. om enn negativt og fortegnende – forhold til Begrunnelsen og resonansen ligger i Hofmos Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 119

samtiden 1 2003 119

egne dikt. I stedet for å følge en objektiv kro- selv har oppgitt «lyder» (kallelse?) fra Hofmo nologi, legger Vold bilde på bilde, varsomt som utgangspunkt for det biografiske arbei- understøttet av Hofmos tidlige dagboksnota- det.10 Personlig har jeg mine tvil. Et av de store ter, prosatekster og dikt: Hele tre etterføl- problemene med den biografiske metoden er gende kapitler omhandler eksempelvis perio- nettopp at den er anstøtelig for forfatterobjek- den 1940-45 (møtet med den jødiske flykt- tet selv. Om enn med langt større fintfølelse ningen Ruth Maier, de første dikteriske forsø- enn mange andre biografer, gjør også Vold sin

Biografiskrivingen [foregår] på så stor distanse fra litteraturfaget at biografene unnlater å ta stilling til selv den mest elementære metodedebatten.

kene og vandreår). Vold legger aldri skjul på hovedperson til et lidende enkeltindivid med at impresjonene og teksttolkningen er formid- diktningen som eneste autentiske uttrykk. let av et sterkt subjekt, nemlig ham selv. Vold Hos Vold er det rikelig rom for Hofmos syk- bruker også den typisk impresjonistiske kob- domsforløp, men lite rom for karakteristika lingen mellom objektiv beskrivelse og subjek- som bryter med Volds romantiske tolkning av tive perspektiver.Vold slipper til et helt kor av denne kunstneren, for eksempel hennes stemmer. Han intervjuer venner og bekjente homoseksualitet og burleske humor. Dermed av Hofmo og får kolleger til å uttale seg om blir også dikttolkningen monoton. Hofmos betydning for dem selv. På dette punktet nærmer Vold seg en mer modernis- Vold og Brekke tisk forståelse av biografien: Fortellingen om Selv om Vold måtte oppleve å høre lyder fra et menneskeliv er variasjoner og varianter, nålevende kolleger, tviler jeg på at han ville gå ikke en endegyldig historie. til det skritt å løfte dem frem i biografiske Sammenlagt er Mørkets sangerske foreløpig artikler. Vold forsøkte på dette i «Et essay om siste etappe i det vel mest omfattende arbeidet Paal Brekke», og da gikk det riktig galt. Vold noen formidler har gjort med en moderne har rett og slett ikke utviklet en biografisk norsk poet.Vold har tidligere utgitt både sam- metode som tåler forfatterens innsyn. lede og etterlatte dikt, samt en fellesbok med Jeg leste «Et essay om Paal Brekke» første Hofmos dikt og kjæresten Ruth Maiers akva- gang for et par år siden. Sant å si reagerte jeg reller. Alt i alt har Vold skaffet seg et sterkt ikke spesielt negativt på det da. I lange parti- hegemoni i Hofmo-resepsjonen, ja, hun kan er er dette en fin stilstudie og en god drøf- trygt sies å være i hans varetekt nå. Befinner telse av ulike Brekke-utgivelser. Vold er like- hun seg vel med det, der hun sitter på en stein vel hovedsakelig kritisk til forfatterskapet og i himmelen? Hun får i hvert fall hele livet og ikke minst til Brekkes rolle i norsk offentlig- forfatterskapet sitt brettet ut av en kjærlig- het. Mot slutten skjærer han ut i en absurd hetsfull farsfigur som reiser på foredragsturné etterlysning av Paal Brekkes selvbiografi. med hennes lidelse i kofferten. Denne skulle visstnok kunne avdekke hvor- Hvorvidt Gunvor Hofmo måtte like dette, for forfatterskapet «tok feil retning». Vold er et relevant spørsmål fordi Jan Erik Vold antyder at vekslingen mellom «poler som Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 120

120 samtiden 1 2003

angst og besvergelse» peker direkte tilbake mindre edle grunner som da blir synlige. på Brekkes eget liv.11 Den nye norske forfatterbiografen interes- De siste avsnittene gjør «Et essay om Paal serer seg knapt for kunstens overskridende Brekke» til en biografisk lesning. Denne les- potensial eller en moderne subjektsforståelse. ningen er drøy, men helt klart innenfor gen- Slik sett er det litt av et paradoks at forfatter- rens og anstendighetens grenser. Nettopp biografiene skrives av forfattere. Jeg tør vedde «veksling mellom poler», «angst» og «besver- på at disse forfatterne – i likhet med levende gelse» er begreper som dukker opp i en lang kolleger – ville steile over selv å bli utsatt for rekke biografier. Antagelig ville artikkelen noe i nærheten av biografiske tolkninger av knapt ha vakt oppsikt dersom ikke Paal nye bokutgivelser. Kritikeren Cathrine Krøger Brekke var i live da den ble publisert. Ryktet i Dagbladet ble møtt med hoderysting blant om Brekkes reaksjon har gått foran Toril både kolleger og forfattere da hun for et par år Brekkes biografi om sin far (Paal Brekke. En siden anmeldte en roman av Elin Brodin ut kunstner. Et liv), men i fjor høst fikk vi forklart fra et biografisk perspektiv. Lederen i Den i detalj hvordan han etter hennes mening norske Forfatterforening, Geir Pollen, tok omtrent holdt på å ta sin død av artikkelen. I nylig et indignert oppgjør med forsiktige et slikt perspektiv blir «Et essay om Paal antydninger om at visse partier i hans siste Brekke» unektelig en foraktelig artikkel. (Så bok virket biografiske. kan man bare undre seg over at datteren virkelig ønsker å blottstille blottstillelsen av sin Biografi med intellektuelle far; at hun som kontant avviser Volds biogra- ambisjoner fiske tolkning av Brekkes liv og verk, like fullt Det akademiske dogmet om «forfatterens kommer med sin egen.) død» har ikke minst lært oss at forfatterens Fordi den norske forfatterbiografien av i potensielle reaksjon på tolkninger av eget liv dag forvandler forfatteren til en slags roman- eller verk ikke kan tillegges vesentlig betyd- figur og reduserer verket til et uttrykk for ning. Når jeg likevel trekker frem dette

Spørsmålet blir altså om det er mulig å begrunne biografiens syntetisering av liv og verk på en akademisk holdbar måte i dag. Ja, det er mulig.

denne figurens tilstander, gjør den tomrom- aspektet her, er det fordi jeg mener at forfat- met, kontaktløsheten og forfatterens død til teres aversjon mot en en-til-en-tolkning av nødvendig premiss. Standardforklaringen liv og verk er helt på linje med fagtradisjo- på at biografien skrives etter forfatterens nens oppfatning av problemene med den his- død, er naturligvis at biografen trenger torisk-biografiske metode. Spørsmålet blir distanse og overblikk for å kunne skape altså om det er mulig å begrunne biografiens en meningsfull helhet. Her underbetoner syntetisering av liv og verk på en akademisk – og delvis mistenkeliggjør – jeg denne forkla- holdbar måte i dag. ringen for å se hvilke mer skjulte og Ja, det er mulig, og det skjer i hva jeg opp- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 121

samtiden 1 2003 121

fatter som en biografi på et ganske annet nivå også teksttilfanget enormt, jf. Beauvoir som enn flertallet av 1980- og 1990-årenes forfat- storprodusent av brev og selvbiografier. terbiografier, nemlig i Simone de Beauvoir. En Tekstene blir slik sett like virkelige og sanne intellektuell kvinne blir til av Toril Moi fra 1994 som livet, ja, de blir den tilgangen vi har til (ny utgave 2002). Denne boken befinner seg livet. I stedet for eksempelvis å etterspore den helt i randsonen av den såkalte norske biogra- «sanneste» varianten av en og samme historie fibølgen: Den ble opprinnelig skrevet på eng- (Beauvoir ga ofte svært ulike versjoner av elsk og handler om en fransk kvinne, den bry- «samme» motiv), kan Moi spille variantene ut ter med genren på sentrale punkt og tar for seg mot hverandre. Vår tilgang til Simone de et liv med like sterke bånd til filosofien og til Beauvoir oppstår altså i et vekselspill mellom skjønnlitteraturen. Simone de Beauvoir har et tekster, myter og en lang rekke sosiologiske intellektuelt ambisjonsnivå som vil begeistre forhold. Til sammenligning virker Kjartan enhver akademiker, samtidig som Toril Moi Fløgstad som en naiv puritaner idet han så skriver en mangefasettert og personlig sakpro- omstendelig og fornøyd fastslår at Claes Gill sa. Hvordan, altså, gi biografien en konsistent nok «snakket sant» når han fortalte alle de og oppdatert begrunnelse for å gjøre liv og merkelige historiene fra sitt eget liv.13 Så er da verk til to sider av samme sak? også Fløgstad – som en av få norske forfatter- Fordi hun ikke finner tilfredsstillende for- biografer– ute etter å avmytologisere Gill for å bilder, oppfinner Toril Moi en ny genre for sitt komme frem til et så jordnært bilde som formål, nemlig noe hun kaller den personlige mulig av sitt objekt. Ifølge Toril Moi, derimot, genealogien. Som hun selv påpeker er det mye eksisterer det ikke en ren Simone de Beauvoir av både biografi og litteraturforskning i som liksom kan bedømme våre bilder av Beauvoir-boken, men med genealogibegrepet henne. Samtidig har Toril Moi ambisjoner om vil Moi tydeliggjøre at hun snarere er opptatt å forstå Beauvoirs opplevelse av egen subjek- av tilblivelse og spill mellom krefter enn en tivitet. Ved å sette alt fra samtaler, sladder og opprinnelig identitet og en lineær struktur. dagbøker til utdannelsesinstitusjon, filosofisk Innenfor en slik ramme blir også kultursosio- tenkning og samfunnsengasjement inn i et logi, filosofi og psykoanalytiske problemstil- såkalt diskursivt nettverk søker hun å unngå linger relevante for å forstå personen Simone den enkle løsningen: enten å redusere tekstli- de Beauvoir. ge uttrykk til biografiske begivenheter eller å Personen, skriver jeg, og nærmer meg der- tolke Beauvoirs prestasjoner som effekter av med Toril Mois begrunnelse for å arbeide med privatliv og personlighet. Metoden er histo- tekster og liv som to sider av samme sak. Men risk, biografisk og estetisk på samme tid, og personen er egentlig ikke et interessant den fungerer svært godt. begrep hos Moi. «Det intertekstuelle nettverk av tekster — fiksjon, filosofi, selvbiografi og Lysten ved livet brev — som hun etterlot seg, er vår Simone de I den sjarmerende romanen Biografens beret- Beauvoir», skriver Moi med utpreget fenome- ning av A.S. Byatt møter vi en postmoderne lit- nologisk tilsnitt, i tillegg til alle tekstene som teraturteoretiker som ganske plutselig beslut- omhandler henne.12 ter å oppgi hele forskningsprosjektet sitt. Den Ved hjelp av en oppmyknet variant av post- konservative kollegaen Ormerod Goode ikke strukturalistisk subjektsforståelse går Moi bare gratulerer vår helt Phineas G. Nanson altså langt i å identifisere Beauvoir som et med beslutningen. Han har også en anbefa- nettverk av bilder og tanker vi kaller Simone de ling knyttet til Nansons behov for reelle ting Beauvoir – uten å gjøre henne til en fiktiv figur og fakta, nemlig den bindsterke biografiske eller romanskikkelse. I dette tilfellet er da studien av vitenskapsmannen og forfatteren Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 122

122 samtiden 1 2003

Sir Elmer Bole. Til det er Nanson fremdeles kastet at vi helt har mistet et språk for littera- for mye av en postmodernistisk litteratur- turens mange hybrider med biografisk adres- teoretiker: se? Er dette hva biografene og forlagenes redaktører aner når de holder behørig distan- Jeg sa, kanskje litt uforskammet, at jeg alltid se til faget? hadde regnet biografien som en bastardgenre, en beskjeftigelse for dilettanter. Beretninger for- Litteraturens omland talt av folk som ikke hadde evnen til å skape noe Så enkelt er det nok ikke. Jeg har likevel inn- selv, enkle historier for dem som ikke hadde trykk av at interessen for det store beltet av evnen til sann kritisk erkjennelse.14 løse ark mellom verket og livet er stigende, også innenfor litteraturfaget i Norge. Boken Det tar imidlertid ikke lang tid før Nanson er (Sic) Fra litteraturens randsone av Eivind dypt fascinert av den aktuelle biografien, og Røssaak står i direkte forlengelse av para- faktisk bestemmer seg for å biografere Boles tekstbegrepet til Gerard Genette ved å være fantastiske biograf, nemlig Scholes Destry- en lekende analyse av alle slags små- og side- Scholes. Nå er det plutselig Nanson som sitrer tekster til verket (kolofonside, baksidetekst, ved tanken på å treffe gjenlevende slektning- forfatterportrett, undertittel osv). Med er av objektet, som går i spinn over utsikten til Forfatterens strategier. Alexander Kielland og å få ta en gammel koffert i øyesyn og som blir hans krets av Tore Rem har vi fått en bokhis- bestevenn med aktuelle bibliotekarer. torisk studie på moderne teoretisk grunn. I Det er entusiasten, nysgjerrigper’en og 2002 kom litteraturtidsskriftet Vagant med et eventyreren som vekkes til live i Nanson, som stort temanummer om alskens litterære kuri- nå gir fritt utløp for en fortrengt begeistring ositeter hinsides de etablerte verkene – gjen- over alt fra gamle togbilletter, falmede foto- glemte notatblokker, etterlatte manuskripter, grafier og sladder til brev og forelesningsno- brevsamlinger, margnotater, ja, hele den tater. Nå søker han om reisestipendier for å randsonen av tekster som sirkulerer rundt kunne følge i Destry-Scholes fotspor, og stu- selve verket. derer inngående hans arkiver. Snart må Uten at det er slik i dag, kan man tenke seg Nanson konkludere med at Destry-Scholes at nettopp parateksten skulle kunne være et som biograf både lyver og parodierer. fellesemne for biografien og litteraturfaget. Et Biografens beretning er sjarmerende, men felt der man må arbeide historisk, estetisk og den er også skarp i kantene. Ikke bare antyder biografisk samtidig, og gjøre observasjoner og Byatt at litteraturteorien etter 1950-tallet på analyse til gjensidig utbytte. I grunnen er det kunstig vis har demmet opp for lysten ved nettopp paratekstene som hos Toril Moi gir skjebner, rykter, etterlatte brevsamlinger og det tolkningsrommet hun trenger utover et manuskripter. Hun antyder også at biografien sett med romaner og filosofiske verker. alltid vil kunne avsløres som en slags bløff, Omvendt er det en manglende fortolkning av når alt kommer til alt. Det første — lysten – paratekstene som begrenser Hofmo-biografi- kan ikke forhindre det siste — bløffen — eller en til Jan Erik Vold. Volds egen interesse for omvendt. paratekstene er formidabel. Jeg mener: Han Er denne lekne diagnosen treffende? Er det bringer jo skolestiler, uferdige manuskripter sant at litteraturfaget på kunstig og klokelig og sykehusjournaler, han får venninner og vis demmer opp for en både menneskelig og bekjente i tale, siterer kollegaer osv. Men i faglig interesse for litteraturens umiddelbare bruken av paratekstene gjør Vold som de fles- omland, altså skjebner? Har den historisk-bio- te norske forfatterbiografer: I stedet for å grafiske metoden blitt så ettertrykkelig for- tolke dem som en del av et diskursivt nett- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 123

samtiden 1 2003 123

verk, eller rett og slett som en del av den til- Spørsmålet er altså om lysten ved para- gjengelige Gunvor Hofmo, blir paratekstene tekstene er et mulig møtepunkt mellom bio- forstått som mer og mindre relevant kildema- grafien og forskningsfaget. Om litteratur- teriale for et autentisk liv bakenfor paratek- faget kan tilføre paratekstene et tolknings- stene. Og det eneste autentiske uttrykket for messig løft med relevans for biografene og dette autentiske livet er for Vold diktene. om biografene kan nærme seg fagtradi- Jan Erik Vold har etter mitt syn klart å sjonen via denne omveien. Hvorvidt forlag- bryte gjennom biografigenren på avgjørende enes markedsavdelinger i det hele tatt punkter, men akkurat her kan Hofmo-boken ønsker en sterkere binding mellom kanskje fungere som en katalysator for forstå- litteraturfaget og biografigenren, er en elsen av langt flere biografier enn hans egen. helt annen sak.

Noter Litteratur 1 To viktige unntakher er Camilla Collett-biografien til Bomann-Larsen, Tor: Det usynlige blekk. Sigurd Torill Steinfeld og Rolf Jacobsen-biografien til Hanne Christiansens liv, Cappelen, Oslo 1997 Lillebo. Brekke, Toril: Paal Brekke. En kunstner. Et liv, Aschehoug, 2 Bomann-Larsen, s. 326 Oslo 2002 3 Selv om eksemplene er langt færre, har kvinnelige Byatt, A.S.: Biografens beretning, oversatt av Knut forfattere også skrevet om kvinnelige forfattere, Johansen, Pax Forlag, Oslo 2002 eksempelvis Liv Køltzow om Amalie Skram og Tordis Egeland, Marianne: Hvem bestemmer over livet? Biografien Ørjasæter om Sigrid Undset. som historisk og litterær genre, Universitetsforlaget, 4 Jeg er imidlertid helt uenig med dem som mener at Oslo 2000 dette poenget — at biografien henter trekk fra roma- Fløgstad, Kjartan: Portrett av eit magisk liv. Poeten Claes nen — tyder på at biografen like gjerne kunne Gill, Aschehoug, Oslo 1994 bevisstgjøre seg selv til å skrive modernistiske bio- Kolloen, Ingar Sletten: Berre kjærleik og død. Ein biografi grafier, for ikke å si modernistiske romaner. om Tor Jonsson, Samlaget, Oslo 1999 Modernismen er tross alt ikke en rad med ytre virke- Lotherington, Tom: Med solen ytterst i nebbet. En bok om midler man sjonglerer med, men svarer til en livs- Harald Sverdrup, Aschehoug, Oslo 1998 holdning og estetikk. Eksempelvis er jo Flush og Moi, Toril: Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir Orlando av Virginia Woolf nettopp ikke biografier, til, Gyldendal, Oslo 1995 men pseudo-biografier og altså romaner. Rem, Tore: Forfatterens strategier. Alexander Kielland og 5 Røsbak, s. 416 hans krets, Universitetsforlaget, Oslo 2002 6 Sletten Kolloen, s. 386 Røsbak, Ove: Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, 7 Lotherington, s. 61 Gyldendal, Oslo 1998 8 Et par andre mannlige forfattere har skrevet om Røssaak, Eivind: (Sic), Spartacus, Oslo 2001 kvinnelige forfattere, eksempelvis Klaus Hagerup om Vagant 4/2001-1/2002 Inger Hagerup og Tor Obrestad om Hulda Garborg Vold, Jan Erik: «Et essay om Paal Brekke», Samtiden 9 Vold, s. 418 3/1979 10 Aftenposten, 18.5.02 Vold, Jan Erik: Mørkets sangerske. En bok om Gunvor 11 Artikkelen ertilgjengelig på Samtidens hjemmeside, Hofmo, Gyldendal, Oslo 2002 www.samtiden.no Vold, Jan Erik: «Om å lytte, der man hører lyder», 12 Moi, s. 17 Aftenposten 18.5.02 13 Jf. Fløgstad, s. 19 14 Byatt, s. 10 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 124

Jan Erik Vold Ingen lesning er den siste

Norsk litteratur står fullt på høyde med Norsk litteraturomtale i det tyvende århun- den danske, men hva med norsk littera- dre er preget av ett verk, som gjorde nytte i den overordnede funksjon det synes styrt av: turomtale? Kan det skyldes nordmenns som et bidrag til nasjonsbyggingen etter 1905. hang til «å falle ut i ekstremiteter», at så Verket er – som alle vet – Francis Bull/Fredrik mange forsøk på å rokke ved de vante lit- Paasche/A.H.Winsnes: Norsk litteraturhistorie teraturforestillinger ender i bikkjeslags- I-V (1924-37). mål? At den balanserte litteraturomtale, Her noen linjer fra Francis Bulls innled- ning til bind 2, for å minne om koblingen som klarer å håndtere to sannheter på én mellom land og litteratur: gang, ikke har fått noe feste i våre gjeng- se litteraturbeskrivelser? Ved indgangen til det 16. aarhundrede gled vort land ned i den dypeste bølgedal som tusen aars historie vet at melde om. Baade politisk og nati- onalt, baade økonomisk og litterært synes elen- Ludvig Holberg, bergenseren som gjorde dan- digheten uhjælpelig; som stat og som nation ske av seg, hadde denne «unorske» evnen til syntes Norge at være utslettelsen nær. Men paa både å kunne fabulere og å kunne overveie. bølgedalen følger umiddelbart en stigning ... Knut Hamsun er eksemplet på en fabulator som ofret all sin «overveielse» på diktningens Her er det gullalder-forestillingen som styrer alter, til skade for hele nasjonen. Og for hans litteratur-utlegningen – med resultatet allere- diktning, mener mange. Henrik Wergeland de innkassert: at fra Wergeland til Ibsen går kunne både dikte og overveie, men han levde en uavbrutt stigning, som videreføres i det nye i et slikt forrykende tempo at livet tok slutt, århundre med nobelprisvinnerne Bjørnson, før de ettertenksomme overveielser kom til å Hamsun, Undset, samt de som ikke fikk den: sette et varigere preg. Olav Duun, Olav Aukrust, Olaf Bull. Hans E. Kinck, Arne Garborg, Olav H. Nasjonens historie, dikterens biografi, Hauge var diktere som søkte balansen mellom bøkenes skrift danner den sidestilte treenig- fabel og omtanke. Kanskje det er fordi norske het som skal borge for vår unge nasjons eksis- lesere søker fabel mer enn omtanke, at de tre tens og fortreffelighet. nevnte vestlendinger – og mange med dem – «Vår ære og vår makt/har hvite seil ikke riktig når fram med sine overveielser, i oss brakt» – var det ikke så han sang, en av samme grad som skrivere med hang til «eks- nasjonens store sønner, 37 år før 1905? tremiteter». Fra debatten omkring norsk Bull/Paasche/Winsnes kunne – 32 år etter modernistisk diktning er det stadig Arnulf 1905 – ha avsluttet sine bind med det usagte Øverlands tungetalevås som refereres, like postulat: «Vår ære og vår makt/har hvite ark mye som Erling Christies sindige utlegninger. oss brakt». Dertil kommer de vinterolympiske Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 125

samtiden 1 2003 125

leker, der den norske seiersrekke i Chamonix mannen vil ikke «tale som om han utsa ende- 1924 umiddelbart fikk sitt journalistiske lige sannheter». Billedmaterialet dokumente- slogan: «Vi viste verden vinterveien». rer forfatterne i hverdagslaget, ikke bare avfo- Sjøfart, litteratur, vintersport – målt i tonna- tografert hver gang de mottar en pris. sje/ nobelpriser/gullmedaljer – en liten nasjon rekker hånden i været for å minne verden om Diktningens språklige modernitet at den fins! Greitt nok i 1905, i 1924, kanskje i Det er merkelig at våre forlag forbi århundre- 1937. Men muligens i behov av fornyelse etter skiftet ennå ikke har maktet å få fram et fullt århundrets verdenskrig nummer 2? anvendelig norsk litteraturhistorieverk. Denne fornyelse er ikke kommet. Dilemmaet er ikke løst ved Willy Dahls grep, Cappelens Norges litteraturhistorie 1-6 (1975, for diktningens språklige fundament forblir red. Edvard Beyer) makter ikke å skape en relativt uberørt også hos ham. rimelig balanse mellom norsk 1800- og 1900- Det synes som om den norske litteratu- talls-diktning. Suppleringsbindene Etterkrigs- romtale ikke makter å innfange det tyvende litteraturen 1-3 (1996-98, ved Øystein Rottem) århundres modernitet, der følelsen av opp- stanser i et overfladisk katalogpreg. Ett- brudd nok er nedfelt tematisk, skjønt på bindsverket Norsk litteratur i tusen år (1994, dypet først i det språklige uttrykk. Og da må red. Bjarne Fidjestøl m.fl.) lar fornuftig nok vi til poesien. flere skribenter dele på oppgaven, men igjen Vi må forstå Obstfelder, Brekke, Hofmo, er det lesningen av litteraturen etter 1945 (ved Heggelund.Vi må lese Olaf Bull om igjen. Og Idar Stegane) som ikke går på dypet. Per Nordahl Grieg. Vi må sammenligne Rudolf

Det er merkelig at våre forlag forbi århundreskiftet ennå ikke har maktet

å få fram et fullt anvendelig norsk Foto: Hans Jørgen Brun litteraturhistorieverk.

Thomas Andersens enmannsverk Norsk litte- Nilsen med sosialistpoeter ute i verden – raturhistorie (2001) er en akseptabel – og som César Vallejo og Attila József.Vi må diskutere leserprestasjon kanskje imponerende – kom- stagnasjon og fornyelse i våre store lyriske primert utlegning, som mister grep og moti- forfatterskap. Kanhende også de vilkår den vasjon ved det lyrisk-poetiske oppbrudd på norske litterære institusjon gav poetene i det 1960-tallet. tyvende århundre, med smaksdirigenter som Den eneste nyskaper de siste tyve årene er Carl Nærup over Sigurd Hoel til Hartvig Willy Dahls Norges litteratur I-III (1981-89), Kiran. Hvorfor ville (eller kunne) ikke Helge inndelt i periodene 1814-1884/-1935/-1972. Krog forstå Kristofer Uppdal? Hvorfor ble Litteraturen leses synkront med den historis- Ernst Orvil marginalisert? Hvorfor leser man ke tid og de sosiale vilkår som rår: perio- ikke ut livsbuen hos Gunnar Reiss- deinndeling gis rangen framfor forfatterinn- Andersen? Hvor skal man plassere Georg deling. Dette fragmenterer enkelte diktere, Johannesens «konge-bøker»? men gir lesningen et friere rom. I etterordet Vi har ikke hatt noen Georg Brandes i plederes det for en «åpen diskurs» – opphavs- norsk litteraturkritikk, dansken som likevel Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 126

126 samtiden 1 2003

gjorde jobben for våre «gullalder-diktere». Holmqvist: Kritiska ögonblick. Essäer, Verre er det at vi ikke har hatt noen iherdig, artiklar 1946-1986 (1987). adekvat leser fra det tyvende århundre, en svenskenes Bengt Holmqvist (1924-2002), en Forfatterskap som hovedsak danskenes Torben Brostrøm (f. 1927) – liden- I Danmark er nå det litteraturverk fullført skapelige poesiavlyttere som forsøkte å peile som undertegnede ymtet om i en artikkel i seg fram til det nye språks koder. Samtiden 2/2002. Den fjerde utgaven av Begge tok utgangspunkt i den tekstbaserte Danske digtere i det 20. århundrede (red. Anne- nærlesning fra den anglo-amerikanske «new Marie Mai) innebærer at de tidligere (lansert critiscism», men uten helt å glemme de sosi- 1951, 1965, 1980) nå er erstattet – eller snarere ale og språklige vilkår som omgav teksten. supplert – av tre 650 siders nyskrevne bind, Med Holmqvists Svensk 40-talslyrik og med til sammen 46 + 45 + 61 essays om dan- Modern finlandssvensk litteratur (begge fra ske forfatterskap fra Henrik Pontoppidan til 1951), med Brostrøms Versets løvemanke Karen Blixen (bind I), fra Morten Nielsen til (1960) og Poetisk kermesse (1962) fikk nabo- Hans-Jørgen Nielsen (bind II), fra Kirsten landenes debatt om den nye lyrikken en sty- Thorup til Christina Hesselholdt (bind III). ring som siktet mot en innforlivelse i det Bøkene henvender seg til den interesserte moderne diktspråk. leser, som ikke nødvendigvis behøver være Det er sagt før og det tåler å sies igjen: innforstått med den akademiske sjargong. Det Det er ikke skrevet et eneste samlende verk er forfatterskapet som er hovedsaken, men det om den norsk lyriske modernisme. I foreligger ingen felles mal om hvordan den Danmark har man fått utgivelser som Pejling enkelte bidragsyter skal løse sin oppgave. En af modernismen (1962, red. Knud W. Jensen), nærlesning vil gjerne være vinklet mot de bio- Finn Brandt-Petersen: Modernisme og kva- grafiske omstendigheter som er relevante, hvil- litet (1965), Modernismen i dansk litteratur ket naturligvis veksler fra forfatter til forfatter. (1967, red. Jørn Vosmar), Hans-Jørgen Leser man om Piet Hein, får man (av Maria Nielsen: Eksempler (antologi 1968, med Davidsen) vite at opphavsmannen til mer etterordet «Modernismens tredie fase»), bortimot 10 000 Kumbel-gruk, trykt på dansk Steffen Hejlskov Larsen: Systemdigtningen og engelsk i 170 000 eksemplarer – designer, (1971), Opgøret mod modernismen (1974, red. oppfinner, matematiker, poet – har studert Torben Brostrøm), Erik A. Nielsen: teoretisk fysikk ved Niels Bohr-instituttet i Modernismen i dansk lyrik 1870-1970 (1976) – København og malerkunst ved Konst- for å nevne noen verk. En bred presentasjon akademien i Stockholm. av Brostøms litteraturanmeldelser i avisen Leser man om Tom Kristensen, får man en Information 1956-2001 er samlet under titte- skarpsindig veiledning (av Frits Andersen) om len Underspill (2002), likesom et utvalg hvordan forfatterens innlevelsesevne fikk 1978-2001 av hans «arvtager» fra samme ham til å bli en stor aviskritiker, ved å overta avis, Erik Skuym-Nielsen, i boken Ordet «en andens forfatters krop og lade en anden fanger (2002). litteratur virke igennem sig uden hverken at Et utvalg viktige utgivelser i Sverige er skulle rivalisere eller få kvababbelser som Göran Printz-Påhlson: Solen i spegeln (1958), epigon» – den yrkesbakgrunn som gjør Björn Håkanson/ Leif Nylén (red.): Nya linjer Kristensens roman Hærverk (1930) til et mes- (antologi 1966, med etterord), Ingemar terverk, umerkelig innskrevet mellom Dante Algulin: Den orfiska reträtten (1977), Kjell og Joyce, Homer og Bibelen. Espmark: Själen i bild (1977), Jan Olov Ullén: Og leser man Erik Skyum-Nielsen om Ole Det skrivna är partitur (1979), Bengt Sarvig, får man et eksempel på den danske Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 127

samtiden 1 2003 127

litterære kánon i bevegelse, idet essayet åpent Hva Skyum-Nielsen her peker på, er det refererer til forrige utgaves presentasjon, der moment i en stor og anerkjent dikters verk Poul Borum fremholdt at Sarvig i hans øyne der teksten forvandles fra bilder til besver- var Danmarks eneste dikter i Nobelpris-klasse. gelser – eller, med den danske kritikers ord, Den yngre kritiker følger Sarvig med billed- «fra poesi til præk». tolkende fantasi i hans to første samlinger Hvilken norsk poesiomtale har våget gå Grønne Digte (1943) og Jeghuset (1944), men så: inn og søke mot tilsvarende stagnasjonspunk- ter blant våre store, elskede, velrennomerte ... følger en fase hvor den én gang frembragte poesinavn? vision skulle udlægges og tydeliggjøres ... Når det gjelder litteraturomtale kan Denne overgang kan groft beskrives sådan, at nordmenn ha mye å lære av utlendingene: billederne ophører med at søge sig frem, fordi Ingen lesning er den siste. Ingen metode digteren inordner dem som tjenende instrumen- er den selvsagte. Dikterens skrift må gis ter under et syn dannet én gang for alle, samti- rangen, fremfor kritikernes teori. T.S. Eliot dig med at musikken holder op med at anfægte sa: «There is no method, except to be very digtets betydning, nu hvor digterens stemme intelligent.» Ezra Pound, mer altomfattende: har fået sandhetsstatus. «Make it new.» Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 128

Mediekritikk er medienes ansvar

Arne Ruth i samtale med Knut Olav Åmås

samtaler i samtiden

— Den kompakte, kollegiale samstemtheten er et alvorlig problem for mediekritikken. Den såkalte profesjonaliseringen av journalistikken har skapt en helt spesiell adferd når en stor sak rulles opp: En rekke medier raser av gårde i samme retning med et voldsomt trykk. Selvrefleksjonen over hva journalistikken gjør med menneskene som blir omtalt, kan da bli sterkt hemmet. Det samlede resultatet kan bli helt ute av proporsjoner. Massemediene må lære seg å bli vant til å bli kikket i kortene, og å få sin utøvelse av makt gransket virkelig kritisk.

Det er Arne Ruth som sier dette. I ett år, høst- lærerike konferanser som har fått mediefor- semesteret 2001 og vårsemesteret 2002, var skere, redaktører og journalister til å disku- han professor på Institutt for medier og kom- tere, med utenlandske mediefolk som kataly- munikasjon ved Universitetet i Oslo — den satorer. Han har arrangert samtaler om uten- første av fem finansiert av Institusjonen Fritt riksjournalistikk, kulturjournalistikk, medi- Ord. Han har virvlet opp skarpe seminarer og ene og det multikulturelle samfunn, popu- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 129

samtiden 1 2003 129

lisme og høyreekstremisme i politikken, en viktig sak står på dagsorden. Sterke og selv- medienes selvsensur, internasjonal mediesitu- stendige aktører i den offentlige sfære tåler asjon og ytringsfrihet etter 11. september det, og det er med på å øke rasjonaliteten og 2001, og utviklingen i vestlig forlagsbransje. takhøyden i samfunnsdebatten å synliggjøre Ruth er fortsatt i Norge flere ganger i året, og eksisterende sakskonflikter gjennom å belyse følger utviklingen i norske massemedier tett. personers profesjonelle rolle. Selv var jeg Arne Ruth er født i 1943, og har vært en av involvert i mange harde, saksrettede konflik- de viktigste og synligste medieledere i ter med andre avisredaktører. Min kontrakt Skandinavia de siste 20 år. Han var sjefredak- som en av tre sjefredaktører i Dagens Nyheter tør i Sveriges største morgenavis, Dagens tillot også at jeg kunne legge frem andre poli- Nyheter, i 16 år, fra 1982 til 1998. Da gikk han tiske meninger enn de som ble fremsatt på av i offentlig protest mot konsentrasjonsten- ledersiden i min egen avis. denser i svenske medier– der Bonnier-konser- Jeg brukte min selvstendighet til å kritisere net, Dagens Nyheters eiere, er en av de mek- eierne og konsernledelsen for at de på 90-tal- tigste kreftene. I Arne Ruths tid var Dagens let uten hemninger begynte å kjøpe medier i Nyheter en ledende europeisk kulturavis, sær- Sverige og utlandet. Jeg gjorde det både i lig innen kommentarer, kunnskapsbasert Dagens Nyheter, i styremøter og i brev til eier- avis-essayistikk og artikkelserier i skjæringen ne. Interessant nok fikk jeg aldri skriftlig svar kultur/politikk. På slutten av Arne Ruths sjef- på noen av brevene. Ved én anledning truet redaktør-periode førte reportasjeserier om eierne med å avsette meg som selvstendig sjef- tvangssterilisering og Sveriges forhold til redaktør. Saken var uavgjort i to måneder; så Nazi-Tyskland til at regjeringen nedsatte to trakk de trusselen tilbake. Men da min granskingskommisjoner. kontrakt skulle fornyes, ville eierne innføre Arne Ruth fikk Stora Journalistpriset i en ny regel som forbød meg å kritisere mitt 1997. Siden han sa takk for seg i Dagens eget konsern. I forslaget fantes det også en gol- Nyheter, har han vært gjesteprofessor ved tre den handshake: Hvis det kom til konflikt måtte universiteter. Arne Ruth var en kraft i det jeg gå fra stillingen, men jeg skulle få beholde internasjonale arbeidet til støtte for Salman min høye lønn og alle andre fordeler. Rushdie, og har stått bak flere konferanser om Skamløsheten i dette forsøket var en av foran- kultur, politikk, medier og menneskerettig- ledningene til at jeg forlot Bonnier-sfæren. heter i Europa det siste tiåret. Åmås: Men det er en uvanlig modell for en avis å ha flere sidestilte sjefredaktører? Individuell og kollektiv Ruth: Ikke så uvanlig som man tror i tolkning av verden Norge. Frankfurter Allgemeine Zeitung har seks likestilte Herausgeber (utgivere), blant Knut Olav Åmås: Erik Rudeng, direktøren for dem én som er ansvarlig for kultur. Dette Fritt Ord, sa i et intervju i fjor at vi trenger mangfoldet er en del av avisens identitet. Og større takhøyde for grunnleggende konflikter den daglige kulturdelen, som på tysk kalles og saklige angrep i norsk offentlighet, som er Feuilleton, inneholder like mye politisk kom- preget av utstrakt selvsensur og meningsfeig- mentar som estetisk stoff. Die Zeit har to sjef- het. Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, redaktører, Joseph Joffe og Michael sier at konformitet er den største faren ved Naumann. Forleden publiserte de hver sin den offentlige sfære i Norge. Er du enig i artikkel på forsiden av avisen, med avvikende beskrivelsene etter ditt år i Oslo? standpunkter i ordskiftet om krig mot Irak. Arne Ruth: Ja. I høy grad. Som skribent må Det var ingen ulempe, ikke noe uønskelig, at du kunne bli direkte og også personrettet når to av lederne i Tysklands viktigste opinions- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 130

130 samtiden 1 2003

dannende avis åpent viste sin skarpe uenig- 1990. Hennes forskning brakte frem i dagen at het. Det var en berikelse for debatten. Jeg Aftenposten i slutten av 1940-årene forhandlet kjenner Naumann, og har spurt ham om dette frem en avtale med Justisdepartementet om å skaper spenninger som er destruktive. Han betale et erstatningsbeløp til staten for det avi- har forsikret meg at det ikke er tilfelle. sen hadde tjent under krigen. Men det inngikk Modellen vi har diskutert, gir det individu- i avtalen at den skulle holdes hemmelig. elle perspektivet en sentral plass i tolkningen Dermed ble spørsmålet om skyld lagt til hand- av verden. I norsk presse er det derimot den lingene. Da boken kom ut, ble Guri Hjeltnes kollektive tolkningen av verden som har vun- intervjuet i Aftenposten. Det var et første tegn net. Jeg kan ikke forstå hvorfor det er blitt på forandring. Gjennomslaget kom så i 1997 slik. Jeg har alltid betraktet Norge som en i da Hjeltnes ble invitert til å skrive en artikkel god forstand anarkistisk nasjon, i motsetning om Aftenpostens rolle under krigen. Det var til det sentralstyrte Sverige. Selvsagt er kollek- den første heldekkende beskrivelsen av avi- tivisme mindre skadelig i løpende nyhetsrap- sens skyld i egne spalter. portering, som jo er en industri. Men så snart Avisen har kommet seg i kvalitet de siste ti vi kommer til analysenivået, blir det individu- årene. Det har skjedd en profesjonell frigjøring elle perspektivet relevant. av Aftenposten. Men den har fremdeles en Det forbauser meg at noen av de mest syn- meget svak tradisjon for individuelle innspill lige samfunnskommentatorene i en ressursrik som blir utgangspunkt for brede, uforutsigbare avis som Aftenposten ikke ser dette. Nils debatter. Aftenposten har stort potensial, men Morten Udgaard og Harald Stanghelle er greier ikke å forløse det. sterkt begavede, men uforløste skribenter og Det kommer blant annet av manglende politiske kommentatorer. Det de skriver må tyngde i forsøkene. Dagens Nyheter har akku- være personlig grunnet. Men man føler rat publisert en stor artikkelserie av Maciej nesten alltid at de lar seg begrense av rollen Zaremba om et tema som svenske medier har som «avisens talsmenn». Jeg ønsker meg forsømt: arbeidet med en europeisk forfatning. dem i full figur. Det eneste unntaket her er Jeg finner ikke noen tilsvarende satsing på lig- Per Egil Hegge. nende temaer i norske dagsaviser, verken i lengde eller innhold. Zaremba kombinerer Skandinavias kjedeligste avis personlig stillingstaken og prinsipiell analyse med klassiske reportasjegrep. Han formidler Åmås: Hva kan være årsakene til dette trekket møter med mennesker og miljøer. Mangelen på du mener å se i Aftenposten? demokrati i det sammenvoksende Europa blir Ruth: Min hypotese er at Aftenposten har slik meget konkret. hatt og har en sterk, uforløst skyldfølelse for Zaremba gjennomførte et lignende prosjekt det som skjedde med avisen under andre ver- i min tid i Dagens Nyheter. Han løftet frem ny denskrig. Dette har skapt en forsiktighet som i forskning om tvangssterilisering i Sverige. tiår etter tiår har gjort avisen til den kjedeligste Hans artikler åpnet en debatt som pågikk flere og mest konvensjonsgjennomtrukne storavi- måneder, og som fikk gjennomslag internasjo- sen i Skandinavia. Først de siste ti år har avisen nalt. Debatter om samme tema startet i andre tatt et oppgjør med sin krigshistorie – et omfat- land, også Norge. En svensk statsråd ble tvung- tende samarbeid med okkupasjonsmakten som et til å be om unnskyldning prime time på blant annet resulterte i at Aftenposten lot Knut CNN. Før Zarembas artikkelserie hadde ingen Hamsun trykke nekrologen over Adolf Hitler myndigheter kommet på den tanke at tvangs- våren 1945. Det som fikk demningen til å bris- steriliserte kvinner kunne ha rett til erstatning te, var Guri Hjeltnes’ bok Avisoppgjøret fra for overgrepet. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 131

samtiden 1 2003 131

Publisering uten åpne idealer sikten i at det ikke finnes noe annet enn det individuelle ansvar for å legge frem sine ideer Åmås: Hva slags norske massemedier har du og argumenter, og bli utsatt for kritikk. Hvis forholdt deg til mens du har vært Fritt Ord- avisene skal leve opp til sine ambisjoner om å professor på Blindern? være diskuterende offentligheter, må de dyrke Ruth: Mitt kjennskap til norske masseme- de individuelle tolkningsperspektivene som dier dette året gjelder Dagbladet, VG, det står en borger bak, et enkeltmenneske med Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet. en idé. Norsk radio har jeg hørt mye på, særlig NRK Kulturjournalistikken har potensial til å P2. Jeg er en smule imponert over NRK som være plattform for frie skribenter som ikke er

I norsk presse er det den

Foto: Ingrid von Kruse kollektive tolkningen av verden som har vunnet.

allmennkringkaster. På NRK Alltid Nyheter ansatt i avisen – skribenter uten spesialisert sender de store deler av BBC World Service — ekspertise, men med dømmekraft og grundig verdens beste, mest kosmopolitiske radioka- generell orientering. De kan nettopp tilføre nal. Det gjør ikke Sveriges Radio. TV har jeg den type verdi-utgangspunkter som ansatte sett for lite på i Norge til å ha noen bakgrunn journalister eller fageksperter ikke er i stand for egne meninger. til. Dette er den type kulturdekning svenske Hva man skal si om norske aviser? storaviser har hatt på sitt beste. Partipressen var ideologisk forutsigbar, Innlegg fra forfattere som Sara Lidman men den gav i det minste opphav til verdi- og Lars Forsell var avgjørende for det konfrontasjoner og blottla konflikter som kritiske politiske klimaet i Sverige under kunne skape et produktivt meningsklima. Vietnamkrigen. Uten formell politisk og øko- Profesjonaliseringen av journalistrollen har nomisk makt, men den symbolske opposisjon ført til at store deler av publiseringen i dag som de stod for, ble innflytelsesrik. Jeg opp- skjer uten åpne idealer og standpunkter. Dette levde også frie skribenters styrke i Dagens kommer også av de frie skribentenes svekke- Nyheter. Den artikkelen som tvang den sven- de rolle. ske regjering til å utrede Sveriges gullhandel For det er ikke bare journalistikken som er med Nazi-Tyskland var skrevet av en tidligere blitt profesjonalisert i Norge. Det har skjedd svensk ambassadør, Sven Fredrik Hedin, og en institusjonalisering av den offentlige dis- en radiojournalist med historikerbakgrunn, kusjon. Når jeg leser Aftenposten og Göran Elgemyr. De hadde gjort egen doku- Dagbladet nøye i dag, slår det meg at det i høy mentforskning og publiserte resultatet i grad er eksperter som dominerer kronikk- og Dagens Nyheters kulturseksjon. Samme dag debattsidene i disse to avisene. Den type artikkelen stod på trykk, erklærte visestats- meningsytrer som da får mindre plass, er den ministeren at man skulle sette ned en frie skribent og intellektuelle som ikke repre- granskingskommisjon. senterer noen institusjon, men en sak. Her er Åmås: Ser du muligheten for at noe vi inne på kjernen i kulturradikalismen: inn- lignende kan skje i Norge? Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 132

132 samtiden 1 2003

Ruth: Jeg ser svært liten interesse for frie Men én ting vil jeg si: Nivået på mediestuden- skribenter i de norske storavisenes kulturred- tene jeg har veiledet på Blindern, er mye høy- aksjoner i dag. De må satse på aviser med små ere enn nivået i Sverige. De tenker bedre og opplag som Klassekampen og Morgenbladet, vet mer. og tidsskrifter som Samtiden og Prosa. Dette Samtidig observerer jeg noe rart: De unge gjør noe med hele den offentlige diskusjon av studentene legger for dagen stor pessimisme politikk og kultur i Norge. mht. om de selv noen gang vil få jobbe i de store norske massemediene. De føler seg Endringer i det offentlige rom fremmedgjort fra dem: På en underlig måte ser de det slik at Dagblad-offentligheten aller- Åmås: Kanskje det er de intellektuelles skyld ede er tapt, er irrelevant for dem. De er i eks- også: En urovekkende stor del av dem har trem grad uinteressert i det norske aviser mistet troen på de største massemediene, generelt skriver om. De har frigjort seg fra resignert og trukket seg tilbake fra disse storavisene som dagsordensettende. De finner offentlighetene, i stedet for aktivt å prøve å ikke det de ser etter i eksisterende norske påvirke dem. Har den offentlige sfære i Norge mainstream-medier, og leter andre steder. endret seg i de tiårene du har fulgt med og vært i Norge? Kosmetikk eller lovende start? Ruth: Ja. Jeg savner virkelig den særegne intellektuelle og kulturelle stemning Norge var Åmås: Hva synes du om Dagbladets omleg- preget av i siste halvpart av 1960-årene: en ging av avisen sent på høsten i fjor – ny design blanding av intellektuell sofistikerthet og per- av hele avisen, dessuten større vekt på kultur, sonlig engasjement som ble spilt ut i en bred kommentar og debatt? offentlig sfære. Jeg tenker på slike personer Ruth: Tre måneder etter omleggingen kan som Johan Vogt, Harriet Holter, Arne Næss, vi, hvis vi vil være kritiske, si at det bare er Vilhelm Aubert, Nils Christie, Thomas gjort kosmetiske og overflatiske endringer. Mathiesen og Johan Galtung. I Sverige har Skal vi være positive, må vi derimot gi sat- Harald Ofstad og Mia Berner vært representan- singen mer tid til å utfolde seg. For det kan ter for den samme holdningen. Kombinasjonen skje større endringer innenfra og på sikt. av akademisk tyngde og å være seg bevisst sin Det finnes enkelte gode utgangspunkter. borgerrolle var så sjelden i svenske miljøer på Dagbladets lørdagsbilag, Magasinet, som kul- denne tiden. Dessuten var en del av mennes- turredaktør Hege Duckert har vært ansvarlig kene jeg møtte i miljøene – ikke minst kretsen for å utvikle, er på noen måter et svært godt og rundt tidsskriftet og forlaget Pax – sjeldent gode originalt journalistisk produkt. Det bruker til skribenter, virkelige stilister. Og Pax’ Tor dels overraskende journalistiske grep. Jeg har Bjerkmann var en nyskapende forlegger, den lest store kvalitetsreportasjer om danseband- mest enestående jeg har møtt. kulturen i Sverige og Norge, skarpe analyser Universitetsklimaet i Norge på 1960-tallet av subkulturelle fenomener, og viktige femi- viste meg eksempler på at det kan eksistere en nistiske innfallsvinkler. I beste fall har intellektuell sfære uavhengig av staten. I dag Dagbladets redaksjon innsett at avisen må er norske universiteter teknokratisert, og er gjenerobre den posisjon den hadde så sent blitt sørgelig mye mer lik de svenske. En følge som på 1980-tallet, som den sentrale norske er at akademikere dels har dårligere selvtillit i plattform for frie skribenter. Men å få til noe forholdet til offentligheten, og dels er blitt lignende i dag krever store interne omstilling- rent karrierebyggende. Denne utviklingen er, der kulturstoffet må tilkjennes egenverdi har jeg sett akselerere i Norge de siste årene. som et selvstendig felt, med andre journalis- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 133

samtiden 1 2003 133

tiske utvalgs- og vurderingskriterier enn avi- allerede førsteklasses skribenter er det ikke sen for øvrig. som aldri blir spurt om å skrive i en stor norsk Åmås: Og det er ikke først og fremst debatt- avis? Det holder å lese tidsskrifter for å opp- innlegg og kronikker du tenker på når du dage at de finnes. Redaktørene gjør den snakker om «frie skribenter»? offentlige sfære mindre ved å insistere på å Ruth: Nei, heller ikke på bestilte anmel- definere seg innenfra. Feltet for mediekritikk delser. Jeg tenker på frie skribenter som skri- skrumper også inn når rommet for de frie ver artikler på eget initiativ, og som det finnes skribentene skrumper inn. spalteplass for. Jan Myrdal og jeg har ulike synspunkter i de fleste politiske debatter, men Kritikk som får virkninger på ett punkt sympatiserer jeg med ham: Han er aldri lojal mot sitt forum. Han skifter platt- Åmås: Debattene om utenriksjournalistikk i form når han selv vil. I Norge ble denne tradi- og kulturjournalistikk i fjor, som vi begge sjonen oppebåret av trekløveret Øverland, leverte ideer til gjennom dine seminarer og Hoel og Krog. gjennom flere artikler i Samtiden 1/2002 og Det er avgjørende at avisene slipper til 2/2002 — hvordan tolker du dem i ettertid? andre enn fast ansatte og faste spaltister. Elles Ruth: Noen trekk ved mediefolks oppførsel blir det en type programmering og strømlinje- i diskusjonene illustrerer problemet på en forming av journalistikken — merkevarebyg- treffende måte: I kulturjournalistikk-debatten ging. Rammene er så stramme at bare visse satt evnen til å stille seg virkelig åpen for kri- ting kan skje, bare visse ting kan sies. Det tikk og lære av andres synspunkter, langt inne omtalte frie feltet finnes neppe i storavisene i hos mektige pressefolk. De reagerte på en Norge i det hele tatt. I Sverige er det sterkt måte som utvetydig viste at her står det virke- svekket. Honorarene er blitt skåret ned de lig noe på spill. Det som står på spill er net- siste årene, og bemanningen i kulturredaksjo- topp den interne, monologiske eneretten til å nene redusert. Svenska Dagbladets kulturred- definere hva som er kvalitetsjournalistikk og aksjon består nå av bare tre personer. massemedienes rolle. Dette er profesjonalise- Åmås: Hva er de dypere årsakene til denne ringens konsekvens: den tenkemåten vi kaller type ensretting og programmering av journa- «journalisme». Den forutsetter også at medi- listikken? ene til enhver tid og på alle måter represente- Ruth: Dette fraværet av det frie rom er et rer folket, mens mediekritikere blir beskrevet hovedproblem i norsk presse slik den define- som elitister som er ute i det ærend å gjøre rer seg selv. Profesjonaliseringen av medierol- pressen mindre mangfoldig og fri. lene er samtidig en altomfattende kollektivi- Det mønsteret gikk igjen i måten Hans sering. Man må tilhøre tette journalistmiljøer Magnus Enzensbergers kritikk av utenriks- for å bli tiltrodd evnen til å formidle for en journalistikken ble møtt på. Jeg inviterte ham større lesergruppe. Tankegangen sitter svært til å lese norske aviser en måned for å få i dypt i Akersgata. Når det trengs kommentarer gang en debatt. Og det lyktes over all forvent- til et eller annet kontroversielt spørsmål i ning. Men det var forunderlig å observere tiden leter man på den til enhver tid gjeldende fraværet av selvironi hos avisene som ble listen over kulturkjendiser. Man tauer selvsagt kritisert – ikke minst Dagbladet, VG og inn Thomas Hylland Eriksen og Jan Kjærstad Aftenposten. Enzensbergers selvironi og per- og intervjuer dem. Men i hvor høy grad prø- fide satire ble møtt med det mest lattervek- ver kulturredaksjonene aktivt å få dyrke frem kende gravalvor hos Dagbladets Eva nye, skarpe, frittstående skribenter, slik enkel- Bratholm, Aftenpostens Arnhild Skre og VGs te av tidsskriftene satser på? Og hvor mange Anders Giæver. Overhodet ingen selvironi, Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 134

134 samtiden 1 2003

bare angstbitersk forsvar. Humor er en under- dere har det minste spor av innflytelse. vurdert genre i norsk journalistikk. Men jeg Journalistikk om dette maktspillet er verken tror Enzensbergers kritikk har satt i gang noe. innenriks eller utenriks, den er både/og. Men Selv om avisene følte den som misforstått og det finnes veldig lite av den i norske medier. urettferdig, har slik kritikk en virkning i det Det er ett av Slaattas budskap. stille og på lang sikt. Man skal ikke undervur- Åmås: Har medieforskningen sviktet når dere journalisters refleksjonsevne. Det gjelder den ikke leverer resultater og tekster som også debatten om kulturjournalistikk. Jeg har mange mediefolk selv får noe ut av? en følelse av at også dine innlegg har hatt Ruth: Ofte mangler medieforskere tilstrek- betydning for utviklingen. kelig innsikt i hvordan mediene arbeider i

Det er en viktig del av medienes troverdighet å bli gransket og vurdert i alt de gjør. (...) Å bli kritisert er et Foto: Ingrid von Kruse tegn på at man har betydning.

Åmås: Har medieforskningen latt være å ta praksis, fra dag til dag. Innsikt i hvor stor rolle mediekritikk som tema alvorlig nok? tilfeldigheter, tidspress og personers innfly- Ruth: Mange forsker på relevante temaer telse spiller. Jeg ønsker meg ikke minst medie- og har stor innsikt i medienes problemer, men forskning om enkeltpersoners makt som de er lite flinke til å få kunnskapen ut. Med beslutningstakere og strateger internt i medi- noen viktige unntak er norske medieforskere ene. Ny medieforskning som gransker de mest opptatt av å kommunisere utelukkende indre mekanismene som har med personlig innenfor sine egne fagmiljøer. Det er lukkede makt å gjøre: makt til å utelate noe, sette folk miljøer. På den andre siden møter mediene på sidelinjen, skape og stoppe karrierer. Jeg selv denne forskningen på en nedlatende har selv utøvd en slik makt. Alt det som faller måte. Det mangler ikke intellektuell kapasitet bort i medieviternes strukturanalyser, må inn i mediene til å ta forskningen opp til vurde- i forskningen. Jeg er glad for at det nå blir ring, så jeg vet ikke hva som er årsaken til at skrevet biografier om pressefolk, for eksempel det skjer så sjelden. Jeg vet om førsteklasses Sigrun Slapgards om Lise Lindbæk, utenriks- mediekritisk forskning fra de siste årene som reporter i Dagbladet. det aldri er skrevet en linje om i norsk presse. Jeg tenker på Tore Slaattas bok To velstående nye medier Europeanisation and the Norwegian News Media fra 1999. Den beskriver hvordan nyhetsjour- Åmås: I Sverige har det de siste par årene opp- nalistikken forsømmer det såkalt transnasjo- stått to spesielle organer som bringer frem nale feltet, der EU står sentralt. Beslutninger nye, personlige stemmer i mediene, nemlig et på dette nivået har avgjørende betydning for essaytidsskrift og en ny vitenskapsavis. Kan alle europeeres livsvilkår. Svenske politikere du fortelle litt om dem? kan i det minste påvirke utviklingen. Men Ruth: Axess og Dagens Forskning står for noe Norge har skrevet under på avtaler som bin- nytt i svensk medieverden – som rendyrkede der landet til beslutninger i Brussel, uten at organer med forbløffende økonomiske Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 135

samtiden 1 2003 135

ressurser til rådighet. Dagens Forskning imot en kommersiell definering av sine kul- kommer annenhver uke, finansiert av tursider, og skiller seg derfor markant fra VG Riksbankens Jubileumsfond. Axess er et essay- og Dagbladet. istisk tidsskrift med tema-innslag. Det kommer åtte ganger i året og er fullt finansiert av En ekstrem personfokusering den private Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål Åmås: Mener du at personfokuseringen i — så vidt jeg vet på ubegrenset tid og uten norsk kulturjournalistikk er sterkere enn noen lønnsomhetsmål. De gjør et poeng ut av i Sverige og Danmark? at de ikke trenger en eneste annonse heller. Ruth: Utvilsomt, den er mye kraftigere. Likevel betaler de høyere honorarer enn de Norsk journalistikk generelt er uhyre store dagsavisene. Både tidsskriftet og avisen sterkt personfokusert. Underholdnings- er startet av journalister som sluttet i Svenska journalistikken er ekstrem i sin fokusering på Dagbladet da avisen skar ned sin kulturred- enkeltpersoner med kjendisstatus. Dagbladet aksjon for et par år siden. brukte flere helsides bilder av Shabana Disse to mediene har skapt en ny situasjon i Rehman under debatten med Marianne Sverige: For første gang har vi fått en rendyrket Gullestad sommeren 2002. Det kunne aldri elitepresse med forbløffende store økonomiske ha skjedd på svenske kultursider. På denne ressurser. Og dette i en periode da Expressen, måten gjør man saksdebatt til en kamp Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter er i en mellom individer, og gjør deres personlige virkelig dyp økonomisk krise som direkte egenskaper og profiler veldig viktige. påvirker deres evne og vilje til å opprettholde Individene blir hovedpersoner, de blir statiske høye kvalitetskrav til seg selv. Dagens Nyheter symboler for hver sine standpunkter og skal om kort tid gjøre kulturdelen tabloid. meningsmiljøer: ung kvinne med bakgrunn i Plassen til kulturjournalistikk minsker da med innvandrermiljø vs. etablerte venstreintellek- en tredel. Det kommer sikkert til å få betyd- tuelle akademikere. ning for lengden på artiklene. Åmås: Har det skjedd en forflytning av Den absolutte retten til å velge dybdejournalistikken i Sverige til nisjepubli- kasjoner som Axess og Dagens Forskning? Åmås: La oss snakke mer om Rehman/ Ruth: Ja. Forutsatt at de overlever. I Norge Gullestad-debatten. I seg selv er det vel legi- finnes en lignende tendens til forflytning av timt av Marianne Gullestad og Thomas det seriøse feltet: Klassekampen, Morgenbladet Hylland Eriksen å påpeke at Shabana og tidsskrifter som Samtiden er nye nisjer. Det Rehman ikke er representativ for mennesker i er der de frie skribentene nå har sin fremste etniske minoritetsmiljøer i Norge? plattform. Forskjellen er at de ikke hittil har Ruth: Selvsagt. Men i debatten mellom hatt samme økonomiske ressurser som de Marianne Gullestad og Shabana Rehman står svenske organene. Men tendensen er lik i jeg først og fremst på Rehmans side. For kjer- begge land: Sentrale medier reduserer ressur- nepunktet i enhver diskusjon om etniske sene til avdelinger som til nå har brukt mange minoriteter er for meg dette: Individer har en frie skribenter. Disse tvinges til å finne min- absolutt rett til å velge sitt liv. Den progressive dre plattformer. Men svenske aviser har fort- venstresidens problemer med å ta hensyn til satt en rest av det gamle paradigmet, der dyb- enkeltmennesker, ble uhyre skarpt behandlet dejournalistikk om politikk og estetikk er av Cathrine Holst i hennes artikkel i Samtiden mulig. Det gjelder òg kveldsavisene i løssalg, 3/2002. Forestillingen om at en person med som Aftonbladet og Expressen. De har stått innvandrerbakgrunn i enhver sammenheng Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 136

136 samtiden 1 2003

må tenke etter hvordan hun eller han repre- integrere minoriteter at hvert enkelt av deres senterer sitt bakgrunnsmiljø er et eksempel på medlemmer har rett til å bli og være like mye akkurat dette. Et gjennomgående argument individualister som vi som er her fra før. mot Rehman var at hun ikke er en rettmessig Derfor har jeg stor respekt for Rehman som representant for såkalt innvandrerkultur. Hun en rendyrket sekularisert person. Se på for- burde i stedet ha blitt møtt som et individ med fatteren Michel Houellebecq i Frankrike, samme rett til selvstendighet som helnorske hvordan han blir forsøkt presset ut juridisk intellektuelle gjør krav på. og politisk på grunn av de sterkt negative ting han har skrevet om islam. En slik hold- Representant for det ønskelige ning ville ha rammet religionskritikere som Arnulf Øverland og Helge Krog. Åmås: Shabana Rehman som talskvinne for Shabana Rehman-debatten viste at mange ikke-etablissementet, antyder du. Men samti- nordmenn har et uavklart forhold til mulig- dig er hun de siste par årene blitt en av Norges heten for å være fullstendig sekularisert når synligste og tydeligste opinionsledere, med en man har bakgrunn i religiøse minoritetsmiljø- privilegert talerstol gjennom sine prioriterte er. Derfor er jeg fascinert av Shabana kommentarer i Dagbladet? Rehman. Hun har gjort et eksistensielt valg. Ruth: Ja. Norske massemedier oppfatter, Hun er ikke en representant for noe, hun er et som jeg antydet, Shabana Rehman som en individ. Og dét er et sterkt tegn på integrasjon. representant for den ønskelige profilen til en etnisk minoritetsperson i et sekularisert sam- Muligheten for å bryte ut funn. Det har skjedd enten hun selv har ønsket det eller ikke. Men en del av hennes Åmås:Det ble hevdet av noen i integrerings- argumenter i debatten ble overskygget av den debatten at Shabana Rehmans synlige og spektakulære personfokuseringen. Den vold- meget sekulariserte profil gjør det vanskeli- somme eksponeringen av henne som kjendis, gere å være moderat muslim i et verdsliggjort har dessverre triste konsekvenser for tolk- samfunn som Norge. Hva sier du til et slikt ningen av hennes argumenter. Det viser jo synspunkt? debatten. Men hun er bare sine egne, velarti- Ruth: Når vi kritiserer islam, står vi alltid i kulerte standpunkter, som hun forsterker fare for å bli oppfattet som noen som angriper med humor og satire. Hun er ikke en repre- muslimer som gruppe. Det må likevel være sentant for noen annen enn seg selv. tillatt å kritisere alle religioner som tankesy- stemer. Det tok noen hundre år å etablere den Å kritisere islam som system retten i forhold til kristendommen. Islam har ennå ikke gjennomgått den samme moderni- Åmås: Jeg spurte Shabana Rehman i august i seringen. Makthavere på alle nivåer bruker fjor hvorfor hun brukte så sterke virkemidler religiøse argumenter for å blokkere frigjø- språklig og retorisk, helt fra begynnelsen av ringen. debatten. Da svarte hun at saken dreide seg om Nasr Hamed Abu Zeid, en egyptisk viten- hele hennes legitimitet i etniske miljøer, og at skapsmann som forsøkte å forholde seg mildt den til sjuende og sist dreide seg om liv og død kildekritisk til islams religiøse dokumenter, for henne, boktavelig talt. ble på midten av 90-tallet dømt til å tvangs- Ruth: Det forstår jeg svært godt. skilles fra sin kone og ble utsatt for dødstrus- Sekulariserte muslimer opplever ofte et vel- ler. Han ble tvunget i landflyktighet i dig sterkt press fra sine religiøse miljøer. For Nederland. Hele tiden har han forsikret om meg er den absolutt viktigste siden ved å at han er troende muslim. I praksis er han Fotograf: G.M.B. Akash Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 137 Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 138

138 samtiden 1 2003

et parallelltilfelle til Salman Rushdie. eller i forhold til innvandrergrupper med reli- Frie borgere skal ha rett til å løsrive seg fra giøs bakgrunn i Skandinavia. Situasjonen for sin religiøse bakgrunn, uavhengig hva den homoseksuelle i etniske minoritetsmiljøer er måtte være, og rett til å foreta en svært personen diskusjon som ikke engang har begynt. De lig tolkning av innholdet i religionen. Og det er må leve under fordommer og fordømmelse den frigjøringen som pågår under overflaten i som ikke har vært juridisk eller allment aksep- muslimske miljøer over hele verden. tert i Skandinavia det siste halve hundreåret. Ta kvinners rettigheter i et land som Iran. Dette viser hvor avgjørende det er at de som er Kvinneaktivister har kjempet for å få hevet opptatt av demokrati i praksis, til enhver tid og alderen for lovlig ekteskap fra 9 til 15 år. hele tiden skal og må legge seg bort i indivi- Resultatet ble nylig et kompromiss: 13 år. ders rettigheter i minoritetsmiljøer. Det krever Dagens praksis er altså fortsatt institusjonali- en offentlig diskusjon uten hemninger og feig sert pedofili, beinhardt forsvart av religiøse redsel for å bli misforstått. I slike spørsmål er ledere i landet med argumentet om at profeten personer som Shabana Rehman umistelige. Muhammed giftet seg med en 6-årig jente og Jeg er uten tvil for intervensjoner utenfra i valgte å fullbyrde ekteskapet da hun var 9. slike saker, fordi jeg forfekter et universalise- Jenter på landsbygda som er bare barn, skal rende perspektiv på individets rettigheter. Jeg giftes bort til 60-åringer, men flykter og blir godtar ingen behandling av andre som jeg ikke

Kombinasjonen av «journalisme» som felles ideologi, sjefredaktørers uvilje til

Foto: Ingrid von Kruse å skrive, og skjulte lojaliteter (...) skaper svarte hull i mediekritikken.

prostituerte i Teheran. I denne situasjonen er ville akseptere for meg selv eller mennesker mitt poeng enkelt: Til tross for religiøs makt- som står meg nær. At de tilhører en helt annen bruk, finnes det en solid majoritet i Iran i dag kultur, endrer ingenting. Og den holdningen for fortsatte reformer. Men de trenger all støtte gjelder i alle retninger. Jeg er blitt kalt anti- og alt påtrykk de kan få utenfra. I Egypt ble det amerikaner fordi jeg hevder at et land der nylig foretatt massearrestasjoner av homosek- statsmakten tar seg retten til å ta livet av sine suelle menn, i ettergivenhet overfor religiøse borgere – det vi kaller dødsstraff – ikke er et fanatikere. Det har vakt forunderlig liten opp- demokrati. merksomhet i Vesten. Jeg kjente en iransk homoseksuell som Den «usynlige» redigeringen skulle utvises fra Sverige. Han begikk selvmord hjemme hos en venninne av meg. Det er en Åmås: Tilbake til det faktiske forløpet ikke uvanlig historie. Det faktum at homosek- av Rehman/Gullestad-debatten i 2002: sualitet er livsfarlig i Iran er fremdeles ingen Dagbladet trykket ingen egne redaksjonelle gyldig asylgrunn. Dette beror i sin tur på at kommentarer om debatten bortsett fra en spørsmålet ikke er blitt bredt diskutert, verken leder som avsluttet hele ordskiftet ... i forhold til diktaturer i den islamske verden Ruth: Avisen satte likevel helt sentrale pre- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 139

samtiden 1 2003 139

misser i debatten, i måten de redigerte og pre- partipressen har ført til at journalister ofte ser senterte den på. Dagbladet styrte og regisser- seg som talsmenn for folkemeningen, en te gjennom deskarbeidet, bildebruken, per- mening som står i motsetning til ekspertisens. sonfokuseringen og konstruksjonen av en Med et slikt selvbilde overser de at storavis- konflikt. journalister i dag selv er representanter for de Under dette lå en politisk stillingstaken mektige ekspertene. De er selv av en dagsor- som aldri kom frem på en åpen måte. densettende elite. Shabana Rehman ble presentert som den fri- Kulturjournalistikk-debatten i Norge i fjor gjorte kvinnen som våger å gå imot sitt eget opererte også med en oppfatning av at en liten opphav. Vinklingen var at hun ikke bare elite her stod mot en, mer representativ nor- hadde distansert seg fra en etnisk bakgrunn, malitet – gitt ansikt fremfor alt av journalis- men også hadde våget å gå imot et elitistisk tene og redaksjonene selv. Journalistrollen forskermiljø. Universitetsverdenens talsmenn blir da behendig å gjemme seg bak. Det som svarte på redigerernes undertekst snarere enn fortrenges er den enkelte journalists individu- på Rehmans argumenter. De satte spørsmåls- elle, etiske stillingstaken og personlige ansvar tegn ved Shabana Rehmans legitimitet som for resultatene og følgene av det man gjør. En innvandrerrepresentant. Det var meget spesi- kynisme har vokst frem; den går ut på at man elle debattvilkår. aldri skal ta stilling som journalist, men bare Uansett hvilken side man sympatiserer forvalte et profesjonelt paradigme. Det er van- med i debatten, finnes det et generelt medie- skelig å forstå den selvoppfatningen som tar kritisk poeng vi kan utlede av den: denne journalistrollen for gitt. Det er nettopp Dagsavisene er bare tilsynelatende blitt avide- den psykologien Helge Krog berører i skue- ologisert. Vi snakker ikke om partipolitiske spillet Det store vi fra 1917. Journalistene går verdikriterier, men like fullt er det ekte verdi- opp i «det store vi». Det redaksjonelle og kriterier som ligger under mye moderne jour- tverr-redaksjonelle kollektivet blir et effektivt nalistikk – til tross for at den hevder sin objek- forsvar mot kritikk utenfra. Den kompakte, tivitet og nøytralitet. Den ambisjonen er sim- kollegiale samstemtheten er et alvorlig pro- pelthen umulig. Å spørre om hva som er ver- blem for mediekritikken. Den såkalte profe- dikriteriene bak en dags avis-redigering av sjonaliseringen av journalistikken har skapt virkeligheten, er grunnleggende mediekri- en helt spesiell kultur når en stor sak rulles tikk. Det finnes et kollektiv av redigerende opp: Nesten samtlige medier raser av gårde i journalister som aldri blir stilt til ansvar i samme retning med et voldsomt trykk. offentlig debatt. Og så er de noen av de mek- Selvrefleksjonen over hva journalistikken tigste personer i medieverdenen. gjør med menneskene som blir omtalt, kan da bli sterkt hemmet. Det samlede resultatet kan Medieprofesjonaliseringens følger bli helt ute av proporsjoner. Denne tendensen til felles fokusering på saker er forsterket etter Åmås: En del kommentarer skrevet av jour- partipressens fall. Før den tid opplevde man nalister under Rehman/Gullestad-debatten, sjeldnere at medier oppførte seg kollektivis- satte opp skarpe skiller mellom store deler av tisk etter en indre tvangslogikk. akademia og for eksempel journalistikken selv. «Sviket mot Shabana» skrev en VG- Røkke som Askeladden og Peer Gynt kommentator, uten påfallende vilje til å reflektere over Akersgatas egen rolle i norsk Ruth:Tore Tønne-saken er et eksempel på integreringsdebatt. denne typen av samspill. Jeg tror dimensjone- Ruth: Profesjonalisering og oppløsning av ne på den saken ble så store som de ble blant Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 140

140 samtiden 1 2003

annet fordi Kjell Inge Røkke var innblandet i justis? Det advares fort mot udemokratiske den. Vi har ikke noen person i Sverige som overgrep og inngrep i en fri presse hvis noen har en lignende kjendisstatus som Røkke. foreslår eksterne kritikkorganer? Han fremstår som en drømmevisjon av det Ruth: Massemediene må lære seg å bli vant norske mennesket, som en Askeladden og en til å bli kikket i kortene og å få sin utøvelse av Peer Gynt på en og samme tid, den anonyme makt gransket virkelig kritisk. Det er dét det som kommer fra ingenting og når toppen av hele dreier seg om: Å kunne stå til ansvar for samfunnet. Dette spiller norske medier på, og sine handlinger i ettertid. Ikke å redusere der ligger også en undertekst: Man venter på ytringsfriheten. Slike bransjeoppnevnte etikk- at det skal gå galt, at fallet skal komme til organer som Pressens Faglige Utvalg kan spille slutt. Derfor er enhver antydning til skandale en viktigere rolle. Dagens Nyheter har nettopp i Kjell Inge Røkkes krets en kjempestory i ansatt en «lesernes ombudsmann» etter modell norske medier. Dette fikk Tore Tønne merke. fra Washington Post, Guardian og Boston Den yrkesmessige ensrettingen er ikke risi- Globe. Der burde norske aviser følge etter. kofri. Norske journalister virker i et land der Selvsagt blir det fremmet mye mediekri- Carl I. Hagens parti er større enn alle andre. tikk i redaksjonskorridorene, men det er et Misfornøydhetens politikk kan rette seg mot stort problem at så lite av den finner veien til medier like mye som politikere. Og populister spaltene. Holdningen som ligger under denne har et fremtidig maktmiddel i medienes øko- kollegiale samstemtheten, er at alle egentlig nomiske privilegier, de som Jens Stoltenberg vinner på ikke å kritisere hverandre. Det har løftet frem i debatten. Hilde Haugsgjerd i kommer blant annet av at rekrutteringen til Dagsavisen forsvarer seg med at en journalist sentrale stillinger i storavisene er forandret. som har tråkket feil kan bli omplassert uten at Redaksjonssjefer og redaktører kan nå sine offentligheten får vite det, til forskjell fra hva posisjoner ved å bytte avis. Avisers ulike poli- som hender når en næringslivsleder får spar- tiske orienteringer er ikke lenger noe hinder ken. Men det er nettopp mangelen på åpenhet for den typen karrieresprang. Det skaper i selvkritikken som er problemets kjerne. skjulte relasjoner på kryss og tvers av avis- Den sterke kollektivismen i norske masse- redaksjonene og Akersgata. Kulturredaktører, medier har også betydning for valget av per- som tidligere hadde bakgrunn som forfattere spektiv. Et ironisk eksempel er Bjørn Westlies eller akademikere, kommer i dag nesten alltid artikkelserie i Dagens Næringsliv til 50-års- innenfra de journalistiske miljøene. De har markeringen av frigjøringen i 1945. Han valg- ikke noe annet karriereområde, utenfor te å gå på tvers av de konvensjonelle heltesto- mediene, å gå til når kulturredaktør-jobben ryene ved å skrive om hva som skjedde med er gjort. Det skaper forsiktighet både i forhol- jødisk eiendom under krigen. Det vakte mini- det en inntar til ens eget medium og til kolle- mal oppmerksomhet blant hans kolleger. Men ger i andre medier. da arbeidet hans ble publisert på engelsk i Åmås: På den skandinaviske kulturjourna- New York av World Jewish Congress syv listikk-konferansen du arrangerte i fjor vår, måneder senere og ble formidlet til verden av som inspirerte meg til å skrive mine «Ti teser et internasjonalt nyhetsbyrå, ble det plutselig for en kritisk kulturjournalistikk» i oppstandelse i norske redaksjoner. Aftenposten og i Samtiden 2/2002, var ett tema hvordan sjefredaktører i storavisene Tør ikke kritisere hverandre definerer sin rolle i dag: Det er veldig få som er publisistiske profiler som har en sentral Åmås: Hvor stor tiltro har du til massemedi- plass i det offentlige rom som analytikere og enes evne til å utøve hard selvkritikk og selv- opinionsdannere. I stedet er de blitt tekno- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 141

samtiden 1 2003 141

kratiske, interne administratorer, ble det hev- les ideologi, sjefredaktørers uvilje til å skrive, det. Jeg husker at sjefredaktøren i VG, Bernt og skjulte lojaliteter i den svært lille medi- Olufsen, ble intervjuet i Aftenposten, everdenen, skaper svarte hull i mediekritik- 29.12.01. «Ennå er det ingen som vet hvem ken. I Sverige var det det lille tidsskriftet ETC han er, eller hva han mener om noe som som for noen år siden avslørte at Aftonbladet helst, men det plager ikke Olufsen», heter det gikk i symbiose med nynazister for å i det helsides intervjuet med mannen som har skaffe seg en slagkraftig, helt oppdiktet ledet Norges største kommersielle avissuk- story om voldstrusler mot to kjendiser. sess i nesten ti år. Så finner følgende ord- Redaksjonsledelsen beskyldte en ung journa- veksling sted: list for feilgrepet. Men ETC-journalisten Dan Josefsson gikk mye dypere i saken og anklaget — Du er ikke noe glad i å skrive? redaksjonsledelsen for å ha løyet. Sjefredaktør — Jo ... jeg har skrevet, jeg. Men jeg ble tidlig fas- Anders Gerdin ville ikke stille opp i radiode- cinert av det å sette sammen enkeltheter til et batter med Josefsson. Og de andre store avi- produkt. (...) Jeg vil heller få frem VG som pro- sene tiet. Det var først etter ett år, da Sveriges dukt, fremfor egne tanker. Radio sendte en dokumentarreportasje og tre — Men jeg går ut fra at du har egne tanker? regionsaviser publiserte hovedinnholdet i — Det har vel de fleste. ETCs artikkel, at Gerdin kjente seg tvunget til — Så hva slags Norge ønsker du å bidra til å kommentere saken. å skape? Dan Josefsson fikk Stora Journalistpriset — Jeg vil gjerne bidra til at folk får respekt og for avsløringen høsten 2000. Han takket nei, føler nærhet for hverandre. VG har noen ideelle og hadde gode grunner. Bonniers, som deler mål, om samarbeid og brobygging. At mennes- ut prisen, har kontroll over det sentrale distri- ker skal møtes for å samtale. (...) Jeg har ingen busjonssystemet. Gjennom flere år har de lagt politisk agenda. hindringer i veien for distribusjonen av tidsskrifter som ETC. Mediemonopolet gir med Åmås: Jeg synes det er oppsiktsvekkende at andre ord en pris til journalistikk som de sys- sjefredaktøren i Norges mest leste avis har et tematisk hindrer i å nå flere lesere. så vagt program. Han sier også i intervjuet at Kulturredaksjoner burde se det som en av han ikke har noe behov for å være på TV, men sine prioriterte oppgaver hele tiden å stille er der oftere enn sin forgjenger, nåværende spørsmål ved hva kolleger i medieverdenen sjefredaktør i Aftenposten, Einar Hanseid ... gjør. De har et særlig ansvar fordi de i høyere De redaksjonelle toppsjefene i landets to stør- grad har tilgang på frie skribenter. Vi trenger ste og rikeste aviser får altså være i fred for en personlig orientert mediekritikk – for offentlig kritikk av sin egen rolle, fordi de gjør eksempel rettet direkte mot lederskribenter, den usynlig. redaktører og spaltister. De må utsettes for Ruth: Meget interessante sitater. Det er slå- mer nærgående former for gransking. Jo mer ende at to av Norges mektigste mediepersoner makt, dess mer nærgående kritikk. Men gran- aldri, eller så godt som aldri, skriver signerte skingen trenger ikke bare være negativ. artikler i sin egen avis eller noe annet sted. Kritikk handler blant annet om å sammenlig- Men de virker for fullt i sine store redaksjoner ne massemedier med hverandre, og å skille og får utøve sin makt ukritisert i et større, fel- det gode fra det dårlige. les rom. Til tross for at avisene er samfunns- Det er en viktig del av medienes troverdig- institusjoner, ikke privateiendom man kan het å bli gransket og vurdert i alt de gjør. Det skalte og valte med som man vil. er til og med i deres egen interesse. Å bli kri- Kombinasjonen av «journalisme» som fel- tisert er et tegn på at man har betydning. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:54 Side 142

Kristin Asdal Maktens disposisjoner

bokessay

Ulike former for vitenskap avdekker ikke bare sammenhenger i natur og samfunn. Vitenskap bidrar til å skape sammenhenger og nye realiteter i første omgang. Hvilke realiteter, sammenhenger eller fakta er det som frembringes? Og med hvilken relevans for politikken og våre liv? Hvilke nye fakta, realiteter og forbindelser blir produsert i Makt- og demokratiutredningen 1998-2003?

• Runar Bakken, Arne Brinchmann, • Trygve Gulbrandsen, Fredrik Engelstad, Heidi Haukelien, Randi Kroken, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Halvard Vike Teigen, Øyvind Østerud Maktens samvittighet. Om politikk, sty- Norske makteliter ring og dilemmaer i velferdsstaten • Cathrine Holst (red.) • Øystein Bortne, Per Selle, Kristin Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for Strømsnes feministisk politikk Miljøvern uten grenser? • Tore Slaatta (red.) • Grete Brochmann, Tordis Borchgrevink, Digital makt. Informasjons- og kommunika- Jon Rogstad sjonsteknologiens betydning og muligheter Sand i maskineriet. Makt og demokrati Alle bøkene er utgitt på Gyldendal Akademisk Forlag, Oslo 2002, i det flerkulturelle Norge som prosjekter innenfor Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 143

samtiden 1 2003 143

Utredningens sluttrapport skal presenteres framtidig misjon i å «beherske spenninger» i en gang i løpet av dette året. Hva den vil det norske samfunnet. bringe, er det få som vet. Men en av de nye Dette må være konsekvensen av at kampen realitetene som allerede har fått stor opp- mellom samfunnsklassene erklæres død og merksomhet i utredningen, er den norske eli- begravet, og at heller ikke andre brede sosiale ten. «Den norske eliten stemmer ikke Frp», bevegelser eller aktiviteter tillegges betydning. har vi lært fra Dagbladets førsteside. Samtidig blir ikke vitenskapens rolle proble- Oppslaget var basert på et av funnene i utred- matisert verken i form av profesjonsmakt, tek- ningens elitestudie, en omfattende intervju- nokratiske tendenser eller gjennom en åpen undersøkelse av personer i formelle topp- diskusjon av vitenskapers – inkludert økono- posisjoner i det norske samfunnet. mivitenskapen og samfunnsvitenskapens – Eliteundersøkelsen er Makt- og demokrati- makt. Dette siste kan ses som en dobbel utfor- utredningens største enkeltprosjekt, nylig dring: Å tematisere vitenskapens betydning i samlet og analysert i boka Norske makteliter. kunnskapssamfunnet, samt kritisk å temati- Boka er et samarbeid mellom seks forfattere; sere egen kunnskapsmakt. At dette siste ikke tre av dem har formelle topp-posisjoner gjøres, kan kanskje ses i sammenheng med at innenfor Makt- og demokratiutredningen. verken praksis-dimensjonen generelt eller Fredrik Engelstad og Hege Skjeie er medlem- folks arbeid mer spesielt tillegges vekt. mer av utredningens forskergruppe, mens den Skribenter i Samtiden og Agora har allerede tredje, Øyvind Østerud, er utredningens leder. kritisert Makt- og demokratiutredningen En slik samling på toppnivå er sjelden kost sterkt for å være et sprikende og lite enhetlig innenfor Makt- og demokratiutredningens prosjekt. Etter mitt leseutvalg vil jeg konklu- ramme. Bortsett fra en «introduksjonspubli- dere motsatt: Det spriker, men nettopp dette kasjon» signert alle de fem medlemmene av er Makt- og demokratiutredningens viktigste forskergruppen, finnes det ingen andre så håp og ressurs. omfattende fellespublikasjoner fra Makt- og I utgangspunktet kunne det knippet av demokratiutredningens ledelse. enkeltstudier jeg skal diskutere, ses som en Utredningens understreking av makten i utfylling av elitestudien. De kunne forstås de formelle posisjoner, skulle da også tilsi at som om de dekker områder av samfunnet som elitestudien bør tillegges stor betydning. Også elitestudien per definisjon ikke selv rekker i denne artikkelen, hvor jeg skal diskutere over – at elitestudien dreier seg om politikken noen av de siste bidragene fra utredningen, vil med stor P,mens de andre studiene behandler boka Norske makteliter bli gjort stor. ulike segmenter eller interesser under elitepa- raplyen. Studiene, som dreier seg om miljø- Norge på kompromissers grunn? vern, om minoriteter, om informasjons- og kommunikasjonsteknologi, det lokale nivået Elitestudien inngår i en politisk analyse som og om kjønn,vil imidlertid ikke bli lest på den jeg frykter kan bli fulgt videre opp i den kom- måten. Det jeg har blitt grepet av, er hvordan mende sluttrapporten. Den går ut på at Norge enkelte av disse studiene lykkes i å utfordre, å etter Eidsvoll i 1814 er basert på de nasjonale forstyrre, elitestudiens analyse. kompromissers grunn. Hvordan kompromis- For her er det ansatser til et annet begrep sene eventuelt har kommet til, og hvem de er om politikk enn det som bare tar opp i seg inngått mellom, er imidlertid uklart. Analysen samhandling mellom folk og elite eller eliter er bygd på en funksjonalistisk inspirert histo- imellom. Her er det også ansatser til en mer riefortelling uten andre virkende aktører enn utfordrende feministisk politikk enn den som en norsk elite, som får tildelt en historisk og avgrenser seg til spørsmål om «kjønnskom- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 144

144 samtiden 1 2003

promiss» og likestilling. Her er det arbeider av elitens holdninger. «Vurdert ut fra elitenes som får fram en helt annen politisk og økono- holdninger til politiske institusjoner, stem- misk virkelighet enn den som får eliteforske- megivning og aktivitet i organisasjoner, er det ren til å konkludere med at «folkeviljen må norske demokratiet ikke truet». Dette er en av lutres og modereres». elitestudiens helt sentrale og vidtrekkende Å gripe fatt i disse utfordringene krever påstander. imidlertid en radikal åpenhet fra Makt- og demokratiutredningens side, som bare slutt- Å være glad i demokratiet rapporten fra forskergruppens side vil vise om den har. For min egen del håper jeg at den lese- For førti år siden formulerte historikeren Jens strategien jeg har valgt her, ikke kommer helt i Arup Seip en bitende satire over hvordan en skyggen for en fortløpende diskusjon og pre- person fra den desiderte politiske eliten sentasjon av temaene og spørsmålene de omtalte sitt maktgrunnlag i arbeiderpartista- enkelte studiene befatter seg med. Jeg skal star- tens glansdager:«’Jeg er gla i partiet’,pleier en te med elitestudien og demokratispørsmålet. av dem som i dag eier det, å si; det kommer fra hjertet». Ordene var lagt i munnen på Einar Demokratiet ikke truet? Gerhardsen. De kom fra hjertet nettopp fordi hans ønske om makt ble oppfylt av partiets Hvordan ta pulsen på det norske demokratiet? evne til å skaffe ham en maktposisjon. I de Elitestudiens overordnede grep har vært å samme seip’ske vendingene kan elitestudiens måle holdningene hos en utvalgt norsk elite. funn omformuleres: «Jeg er glad i demokrati- Elitestudien omfatter også en omfattende kartet, pleier de av dem som i dag eier det, å si.» legging av den norske elitens sosiale profil og Også det kommer fra hjertet – fordi det er klassebakgrunn. Denne delen får imidlertid deres eget demokratiske system som har gitt ikke noen avgjørende betydning for den poli- dem deres posisjon. tiske analysen og bokas konklusjoner. Innvendingen er selvsagt: På hvilket Det innledende argumentet i Norske maktgrunnlag kan vi trekke konklusjoner om eliter er at politikerne er bekymret for den demokratiets virkemåte ut fra hva dets demokratiske tilstand, og at en slik bekymring bærende, støttende elite selv sier? ligger nedfelt i Makt- og demokratiutredningens mandat. Videre blir det antatt at dersom Kunsten å svare riktig slike bekymringer finnes, må de også prege samfunnets ledersjikt. Å studere eliten blir slik Der Seip bedriver satire, tar imidlertid elite- en måte å gjøre problemet «folks usikkerhet» forskerne sine intervjuobjekter på alvor. Det og «demokratiets tilstand» forskbart på. er prisverdig. Men løper de ikke likevel alt for I tillegg skal elitestudien bidra til å finne fort til konklusjonene? ut om situasjonen er bekymringsfull ved å Når det gjelder elitestudien, er det strengt undersøke om elitens holdninger og syns- tatt ikke slik at det er eliten selv som konklu- punkter på viktige områder er i overensstem- derer med at det ikke er grunn til uro melse med holdningene blant alle oss andre. for demokratiet. Det er eliteforskerne I en kronikk i Aftenposten legger Øyvind som trekker denne konklusjonen på basis Østerud vekt på i hvilken grad elitens hold- av intervjuene med eliten: ninger avviker fra befolkningens. Når jeg De [elitene] har høy grad av tillit til politikken, gir leser selve boka, er det imidlertid slående i ikke spesielt sterk støtte til fløyene i det politis- hvilken grad det trekkes vidtgående konklu- ke landskapet, og de fleste har erfaring fra poli- sjoner om demokratiets tilstand på grunnlag tisk eller annet organisasjonsarbeid. Selv om Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 145

samtiden 1 2003 145

elitene for en stor del er plassert i det geogra- Dersom vi skal ta eliteforskerne og den fiske sentrum, er de opptatt av lokalpolitikkens intervjuede eliten på alvor, sitter det en gjeng betydning, og ser en sammenheng mellom ivrige likestillingsentusiaster på toppen av nasjonalt og lokalt demokrati. de formelle maktposisjonene innenfor akademia. Den delen av eliten som har blitt Dette gjør ikke konklusjonen mindre proble- spurt, skiller seg ut «med en alltid sterk matisk. At forskeren gjør sin egen analyse og tilslutning til samtlige likestillingspørsmål» vurdering, er selvsagt bare rett og rimelig, ja, i undersøkelsen. Denne eliten har en «hel- helt nødvendig. Men jeg savner en langt bre- hjertet tilslutning» til «likestillingsbud- dere kritisk vurdering av på hvilket grunnlag skapet», heter det. det gir mening å trekke en slik konklusjon. La meg her se bort fra at spørsmålene om For det første vil en hvilken som helst «eli- likestilling synes å være svært generelt teperson» i en formell posisjon i det norske og uforpliktende stilt og i liten grad berører demokratiet kunne svare «riktig» på de aktu- kontroversielle spørsmål som øremerkede elle spørsmålene i en makt- og demokrati- kvinnestipender og særskilte «kvinne- undersøkelse. Selvsagt kan det innvendes, professorater». som eliteforskerne selv gjør, at det ikke er Dersom vi likevel tar for gitt at likestil- grunn til å tro at de svarer strategisk korrekt lingsentusiasmen er der, er det slående at fordi det ikke vil være mulig å spore deres dette i så liten grad gjenspeiler seg i det prak- svar tilbake til person. Men dersom de nå sva- sisfeltet de rår over. Når det gjelder lederne av rer ut fra sin indre overbevisning: Vet vi noe landets største forskningsinstitutter, er ande- særlig mer om forholdet mellom demokratiet len kvinner på linje med den man finner og norsk elite etter å ha spurt elitens medlem- i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Det vil mer om deres holdninger? si at 90 prosent er menn. Dersom den norske eliten uttrykker sin Som eliteforskerne selv påpeker, står demokratiske innstilling ved å være for lokalt denne likestillingsentusiasmen også i sterk selvstyre etc, etc: Hvordan arter deres innstil- kontrast til de senere års debatter om ling seg i praksis? Hvordan utøves slike demo- likestilling i akademia som har dreid seg om kratiske normer om lokalpolitikkens betyd- ansettelsesprosesser og øremerkede posi- ning og tilliten til politikken? Det skulle jeg sjoner for kvinner. gjerne likt å vite mer om. At eliten som del av Hvordan kan da analysen stoppe som den undersøkelsen også er blitt spurt om omfang- gjør, med simpelthen å proklamere at et og rekkevidden av sin lobbyvirksomhet og kvinner i akademia er likestillingspolitikkens medieaktivitet bidrar dessverre i liten grad til fremste fanebærere? Er det ikke heller her at vi kommer nærmere noen svar på slike analysen virkelig kunne ta til: Hvordan kan spørsmål. det ha seg at det er så enormt stor forskjell mellom faktiske holdninger og praktiske Likestillingsentusiaster på toppen? resultater? Ønsker ikke maktpersonene i akademia å følge opp sine prinsipper i praktisk Spørsmålet er om ikke elitens oppslutning om handling? Eller sitter kanskje ikke makten i sentrale nasjonale kompromisser, som det disse formelle posisjonene? Spriket mellom heter, like gjerne kan ses som et uttrykk for likestillingsentusiasmen på formelt toppnivå avmakt, som det kan ses som en friskmelding innenfor akademia og de faktiske tallforhold, av demokratiet. Oppslutningen om «likestil- er avgjort en av de sakene som burde fått eli- lingskompromisset» innenfor akademia kan teforskerne til mer kritisk å diskutere betyd- tjene som eksempel. ningen av dette formelle nivået. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 146

146 samtiden 1 2003

Majoritetens svik? som dårligst; livssynsminoriteter opplever å bli forkynt det kristne budskap i norsk skole «Satt på spissen vil de som har det best i et og å bli nektet fritak. demokrati, være dårligst i stand til å vurdere Den rettslige prøvingen av saken resulterte hvordan systemet fungerer», skriver forfatterne i at majoriteten dundret igjennom med sin av boka Sand i maskineriet. Makt og demokrati i sak. Det kom til å stå om å vinne sin sak. At det flerkulturelle Norge. Slik kan boka leses som majoriteten også har plikt til å ta ansvar for kritikk av elitestudiens valg om å studere sine minoriteter, er én sak. Det Borchgrevink demokratiet gjennom dets – hvite — eliter. i tillegg dyrker fram i sin artikkel, er samtidig Argumentet er ikke at det nødvendigvis er en ubehagelig følelse av uro – seier, ja vel – mer hensiktsmessig å studere demokratiets men til hvilken kostnad? «ofre». Forfatterne argumenterer for å studere Forfatteren mer enn antyder et brudd på minoriteter, ikke bare som ofre, men som et tillit hos minoritetsbefolkningen, eller kan- annet og nytt inntak til å forstå hvordan majo- skje heller en mangel på vilje til å etablere til- ritetssamfunnet fungerer. lit, som majoriteten ennå ikke kjenner På ulike måter tar boka opp makt i flerkul- omfanget eller konsekvensene av. turelle nasjonalstater. «Er det flerkulturelle I saken om religionsundervisning sto (med samfunn en trussel mot velferdsstaten og eta- elitestudiens begrepsapparat) integrasjonspo- blerte normer for det gode liv i Norge», spør- litikken som et nasjonalt etablert kompromiss res det for eksempel. Problemet i bokas innle- på prøve — og falt. Slik kan integrasjonspoli- dende kapitler er at en lang rekke slike utfor- tikk ses som en prosess hvor relevante aktører drende spørsmål blir stilt, men i liten grad ikke bare besitter en posisjon eller et stand- utdypet, konkretisert – eller avvist. Som leser punkt, men hvor aktører og holdninger får jeg ikke tak på hva som er bakgrunnen for formes underveis i en pågående prosess. spørsmålene. Hva er det konkret som er problemene? Å tape, men likevel vinne fram? De to artiklene til Tordis Borchgrevink bidrar i stor grad til å konkretisere den innle- Hvordan kan en minoritet holde ut å tape gang dende problematikken. I artikkelen «Makten på gang, men likevel forbli i systemet? De eller æren. Kristendom og felleskultur i det sakene og de gruppene boka Sand i maskineri- flerreligiøse Norge» gir hun en svært tanke- et bringer opp, kan være nye, men temaet er vekkende inngang til hvordan majoritetssam- velkjent, ikke minst håndtert i tilknytning til funnet fungerer. I bidraget blir prosessen partisystemet. Et av Stein Rokkans mest kjen- rundt det nye KRL-faget, kristendom, religi- te eksempler er Høyre som alltid tapte – for on, livssyn, beskrevet som majoritetens svik Arbeiderpartiet. Svaret han ga, var at det finnes av en innvandrerminoritet. andre kanaler, andre og mer betydningsfulle Med norsk identitet proklamert som kris- veier til politisk innflytelse enn seier i valg. ten kultur har arven fra Gudmund Hernes’ «Stemmer teller, ressurser avgjør». Dette er statsrådgjerning utrustet norsk utdannings- kanskje en av de mest kjente formuleringene i og majoritetspolitikk med et offensivt forsvar nyere norsk samfunnsvitenskap. for kristendommens plass i skolen, argumen- Rokkans utsagn viser til den korporative terer Borchgrevink. Hennes analyse går ut på kanalens betydning. Hans poeng er hvordan at minoritetsrepresentanter har blitt eksklu- organiserte interesser møter politikk og for- dert fra prosessen fram mot et ferdig fag. valtning. Slik kan opposisjonen vinne fram Kristne aktører ble derimot definert som fag- med sine saker. Dette har vært en dominerende folk og trukket med i prosessen. Resultatet ble teori innenfor norsk statsvitenskap og noe den Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 147

samtiden 1 2003 147

første norske maktutredningen hvilte tungt på. surser, som tar del i politiske prosesser og Som en videreføring av Rokkans påstand bidrar til å skape saker og politikk i første har det vært hevdet at det vi har å gjøre med, er omgang. en støyende kultur som snakker (den parla- Et fokus på politikkens materialitet utfor- mentariske) og en stille kultur (den korporati- drer den Rokkan-inspirerte todelingen av ve) som handler. Den siste er å forstå som eli- politikk i den numeriske og den korporative tenes konspirasjon for å beskytte seg mot kanal. Boka Digital makt, redigert av Tore demokratisering. Slaatta, griper nettopp fatt i slike utfordringer Men den kan også forstås som en legitim – i studier av makt: «Studiet av statens organi-

Det spriker, men nettopp dette er Makt- og demokratiutredningens viktigste håp og ressurs.

ja, betydningsfull og tillitsbyggende – organisa- sering ga (...) innblikk i samfunnets virkemå- sjonskanal. Prosessen rundt KRL-faget kan ter, men de informasjonsteknologiske premis- leses som et uttrykk for betydningen av den sene som statsdannelsen hvilte på ble bare korporative kanalen, hvordan minoritetsrepre- unntaksvis studert. I lys av den digitale infor- sentanter kan bli hørt og inkludert for eksem- masjons- og kommunikasjonsteknologiens pel gjennom komitésammensetninger og muligheter kan denne utelatelsen ikke fort- høringsuttalelser. Ikke i form av en elitekon- sette», heter det. spirasjon, men som en arena der minoriteter Argumentet er at IKT (informasjons- og kan få framført og kanskje vinne fram med kommunikasjonsteknologi) har makt til å sine saker selv om den gruppen de tilhører endre samfunnet gjennom å skape nye for- eller den saken de mobiliserer for ikke utgjør mer for kommunikasjon og samhandling ved det politiske eller det kulturelle flertall. Desto å bevege og forandre tradisjonelle maktfor- mer kritisk er det når slike prosesser svikter og hold. Former for IKT muliggjør nye former virker ekskluderende og tillitsnedbrytende for politisk aktivitet og motstand, samtidig overfor grupper som har rett til å bli tatt hen- som byråkratiske og kommersielle saksbe- syn til, men som i liten grad blir representert handlings- og overvåkingsprosedyrer kan gjennom partisystemet. bidra til å definere normalitet på raskere, Teorien om todelingen av politikken i form kanskje sikrere, men potensielt også svært av en korporativ og en numerisk kanal står ekskluderende, måter. Dette er flere av arti- imidlertid overfor store utfordringer knyttet til klene tankevekkende – men ikke «ferdige» — maktens materialitet. eksempler på.

IKT kan endre samfunnet? Et utvidet politikk-begrep Vitenskap og teknologi er ikke bare et funda- Hvordan formes fellesområder og markeder ment som «saker» og politikk bygges på. gjennom intervenering fra politiske og kom- Vitenskap og teknologi er kilder til makt, res- mersielle aktører, EU, norsk kringkastings- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 148

148 samtiden 1 2003

lovgivning og tunge medieaktører? Skal lan- Å agere, å aksjonere det sys sammen til et nytt fellesskap gjennom «allemannsrett» til bredbåndsteknologi, eller Digital makt forstår aktivisme nært knyttet til bør ikke dette være fellesgoder, men salgs- aktivitet, til aktører som handler. Aktivisme produkter? Tanja Storsuls artikkel om poli- framstår rett og slett som en ganske alminnelig tikken i dette feltet er interessant lesning ting. Organisasjoner og grupperinger er sim- som konkretiserer den skarpe utfordringen pelthen i verden og agerer i den. Ikke noe rart innledningsvis. med det. Så kan man selvsagt studere og dis- Boka Digital makt er en både prinsipiell og kutere hva de gjør. Det er noe befriende ved konkret utfordring til nye studier av makt og det hele. En konsekvens er at det heller ikke politikk. En innvending er at kravet innled- blir vanntette skott mellom «oss» og «dem». ningsvis om å innlemme informasjonstekno- En av de aktivistgruppene Digital makt logien i politikkfeltet ikke trekkes langt nok omhandler, er miljøverngrupper og deres til virkelig å utfordre politikkbegrepet oven- måter å ta IKT i bruk på i sine kampanjer. for. Innvendingen tenderer til å begrense seg Boka gjør ikke selv noe poeng av det, men det til dette «nye», nemlig IKT. Det knyttes ikke er like fullt interessant hvordan en gruppe forbindelseslinjer til andre former for tekno- som blir betraktet som konservativ og tradi- logi som kan ha og har hatt lignende produk- sjonelt orientert og som i én forstand sikkert tive egenskaper på politikk, og som for også er det, samtidig er blant trendsetterne i lengst burde ha tilsagt et nytt og utvidet bruk av ny teknologi. begrep om politikk. Også boka Miljøvern uten grenser bidrar til Det jeg savner er derfor at IKT-diskusjonen å rive ned noen myter om miljøverneren som blir sett i sammenheng med tidligere politisk politisk figur. Den miljøverneren som blir og sosialdemokratisk praksis. I hvilken grad frambrakt gjennom denne studien, ser ut innebærer dagens organiseringer og nye tek- til å være av en svært pragmatisk natur. nologier brudd med tidligere regimer? Våre Miljøverneren skiller seg først og fremst seg sosialdemokratiske samfunn har vært omfor- fra befolkningen ellers ved å være mer stats- met og utjevnet – men i disse prosessene har vennlig og litt mer positivt innstilt til dyre- de også blitt bygd: Kulturteoretiske arbeider vern. En slik positiv innstilling til dyrevern har lagt vekt på dette materielle aspektet ved strekker seg likevel ikke lenger enn at organi- nasjonsbygging. Elektrisitetsledninger og sasjoner som fronter dyrevernspørsmålet, er avløpssystemer var viktigere elementer i den blant dem som har størst vansker med å vinne nye nasjonsbyggingen enn Per Albin oppslutning i Norge. Hanssons riksdagsappeller, har det blitt hevdet for Sveriges del. De tråklet landet sammen Kompromisset som forsvant? og skapte nye former for delaktighet. Det samme gjelder for eksempel betydningen av Det er antagelig betegnende for miljøsakens Rolf Hofmos og Arbeiderpartiets svømmehal- status pr. i dag at den ikke får særskilt plass og ler og samfunnshus. betydning innenfor elitestudien. Blant alle de At IKT har frambrakt andre former for nasjonale kompromissene som blir listet opp politisk aktivisme enn det man kunne finne er «vekst og vern» ikke inkludert. Saken kan her, er åpenbart i flere av artiklene. For det å da også i stor grad synes å ha forsvunnet fra studere IKT blir her aldri en studie av materi- den topp-politiske dagsorden. Dette til tross elle strukturer alene. Teknologien forstås all- for at forbruksveksten de siste årene har vært tid i sin interaksjon med andre — sterke som nærmest eksplosiv, og at faktaproduksjoner svake — aktører. omkring smeltende pol-iser og tynnere ozon- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 149

samtiden 1 2003 149

lag synes å ha eksplodert tilsvarende. Ifølge forfatterne av denne miljøstudien Det er åpenbart ikke hold i etablerte teori- har en «politisering av vitenskapen (...) blitt er innenfor miljøfeltet om at dette temaets bevegelsens fundament». Dette er i og for seg gjennomslagskraft er et resultat av velstands- ikke noe spesielt. Det samme kan en si om veksten, hvor grunnleggende behov har blitt sosialøkonomien i forhold til vekstøko- dekket, og at da kommer kritikken. I stedet nomien. Vel så interessant dersom en ønsker har vi fått konkurrerende virkelighetsforstå- å gi mening til miljøbevegelsens motbør, elser som utfordrer miljøvernernes krisefor- er kanskje vitenskapeliggjøringen av miljø- ståelser og den vitenskapen organisasjonene politikken? har lent seg på. Er miljøvernet i stedet i ferd Den typen påpekninger av sammenblan- med å bli etablert som en særinteresse – en ding av politikk og vitenskap som boka særinteresse som kritiske samfunnsvitere Miljøvern uten grenser gjør, er nesten karakte- og andre for lengst har undergravet tro- ristisk for forskning på miljøfeltet. Det ser ut verdigheten til? til å være en del av feltets moralske gramma- Studien Miljøvern uten grenser viser nettopp tikk. Uttrykket «moralsk grammatikk» har jeg til at miljøorganisasjonene nå har møtt langt hentet fra en av de andre studiene innenfor større motbør i sin virkelighetsforståelse. Makt- og demokratiutredningen, antologien Dagens motvinder etableres imidlertid ikke Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk som noe nødvendig stabilt og gitt. Mot slutten politikk. Når det gjelder det kvinnepolitiske av boka, under tittelen «Sivilsamfunnets renes- feltet er det langt mindre problematisk å ta sanse?», kommer artikkelforfatterne med en stilling. Til tross for de brutte båndene til en interessant spådom: «[F]remtidens miljøvern aktivistisk feminisme, er feminismen fortsatt, trenger ikke bli rendyrket statliggjort i en tid ja mer enn noen gang, etablert som et med økende markedsorientering og globalise- normativt kunnskapspolitisk prosjekt. ring. Et motargument er at et slikt miljøvern Kjønnsrettferdighet og likestilling er det sannsynligvis vil være et moderat miljøvern, uttrykte målet. ettersom staten også må sikre økonomisk At det her er vitenskap og politikk på en vekst og forbedrede materielle kår. Dersom gang, er ikke problematisk. Dette henger trolig miljøproblemene blir større og større med sammen med flere ting: at det åpenbart dreier årene (...) kan en mer grunnleggende sam- seg om et frigjøringsprosjekt og at det er aktø- funnsendring i økologisk retning se tvingende rene selv som på vegne av seg og sitt kjønn nødvendig ut for stadig flere.» som forsvarer det. Analysen forfatterne gjør, er at en slik nyorientering og revitalisering kan ta form Staten som den gode mor? gjennom tydeligere og statlig løsrevne miljø- orienterte subkulturer. Slik kan det etter deres Med utgangspunkt i det liberale kravet til vurdering bli lettere for organisasjonene å individets frihet har redaktøren av antologi- mobilisere til innsats. en Kjønnsrettferdighet, Cathrine Holst, nylig Å få løsrevet miljøsaken fra et slapt statlig- levert en kraftfull utfordring til en fornyet gjort kompromiss, kan dermed sies å være radikal politikk. I den aktuelle artikkelen, deres kriterium for en fornyet styrke i miljø- som ble publisert i et tidligere nummer av vernet. Elitestudiens universalløsning; at eli- Samtiden, er det politikken som sådan ten skal holde samfunnet stabilt gjennom for- som står i fokus. I antologien hun har svar for de nasjonale kompromisser, blir her redigert i Makt- og demokratiutredningen, altså forstått motsatt; som et hinder for å er diskusjonen i utgangspunktet avgrenset løse problemer. til å dreie seg om utfordringer for feministisk Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 150

150 samtiden 1 2003

politikk – slik bokas undertittel tilsier. Ikke minst i Cathrine Holsts drøftinger av Kort fortalt forteller bidragene i antologien Helga Hernes’ formuleringer om «et kvinne- om hvordan staten har gjort spørsmålet om vennlig samfunn» og Kjersti Fjørtofts disku- likestilling mellom kjønnene til sitt, og om sjoner av omsorgsfeminismens muligheter og mulighetene, men først og fremst de proble- begrensninger, løfter feministisk politikk opp matiske sidene ved dette. som utfordringer til politikk i «stort», for å Forfatterne tar utgangspunkt i at det sterke bruke et dumt uttrykk. identifikasjonsfellesskapet mellom kvinne- Holsts samfunnskritikk, formulert som en forskning og kvinnebevegelse for lengst er liberal utfordring, kan, slik jeg leser henne, oppløst. Hva slags forhåpninger har de så til faktisk også forstås som en åpning for å kom- det rommet som har blitt skapt via denne binere kravet til individuell frihet med en brutte forbindelsen og oppkomsten av post- markedskritikk som går ut på individets rett strukturalistisk teori? til ikke å ta del i markedsprosjektet. De ønsker å skape seg selv, bestemme En innvending er imidlertid at forfatterne i hvem de vil være, og sammen med andre liten grad ser det utopiske – eventuelt det eks- komme fram til hvordan vi best kan leve i klusive – i sine egne krav og bidrag. På den samfunn med hverandre. Å ta frihetspotensia- måten blir det noen blinde flekker i deres eget let i den kulturelle individualiseringen alvor- prosjekt. Forfatterne kan kritiseres for å gjøre lig, er forfatternes mål. Det er rom for valg, noe av den samme feilen som Helga Hernes som vi må ta alvorlig. kritiserer Jürgen Habermas for, at han ikke Kanskje er formuleringen til kjønnsforsk- har blikk for kvinners produksjon av velferds- nings-nestoren Tove Stang Dahl den mest tjenester. Men i motsetning til Habermas har dekkende for denne antologiens overordnede bidragsyterne i Kjønnsrettferdighet ingen pro- prosjekt, med sitt uttrykk «kjønnsfrihet som blemer med å se kvinners bidrag som mødre rettsgode». Retten til privat autonomi er slik og ulønnede omsorgsarbeiderne. Det er kvin- sett et gjennomgangstema. En slik rett dreier ners bidrag som lavt betalte og slitne seg ikke minst om retten til ikke å bli definert omsorgsarbeidere i systemverdenen, først og på grunnlag av kjønn. fremst innenfor det offentlige arbeidsmarkedet, de i mindre grad har blikk for. Arbeid, nei takk Kvinner som velferdsstatens Det er da også når bidragene tenderer til å fundament sprenge grenser for en feministisk politikk forstått som likestillingsutfordringer, at anto- Boka Maktens samvittighet. Om politikk, styring logien er mest interessant og utfordrende. og dilemmaer i velferdsstaten er en etnografisk Cathrine Holst er mest eksplisitt. Hun kritise- studie av politisk praksis og tar for seg hvordan rer det statsfeministiske prosjektet for å ha strukturell makt gjør seg gjeldende i lokalpoli- gjort «kvinnesaken» til sin og institusjonali- tikk og i lokal sosialpolitikk. Her er det ikke sert den på måter som har innsnevret den minst velferdsstatens kvinner som del av et feministiske diskusjonen om politisk delta- politisk maskineri vi blir trukket inn i. Dette er kelse og demokrati til å dreie seg om gruppe- kvinner som er koplet på store politiske pro- representasjon og kjønnsforskjell. Samtidig sjekter, ikke av, som i teksten ovenfor. har velferd og sosiale rettigheter for ukritisk Her må det imidlertid gjøres et koplingsar- blitt koplet til arbeid. Dette siste er også et beid! Det kunne kommet mer ut av prosjektet tema i Hilde Danielsens artikkel om omsorgs- om Kjønnsrettferdighet dersom det ble knyttet ordninger for små barn. opp mot dette arbeidskollektivet. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 151

samtiden 1 2003 151

En av velferdsstatens viktigste former for lokalt og sentralt, politikkens materialitet med kapital er kvinnelig arbeidskraft, skriver for- partirepresentativitet. fatterne. Slik gjør boka kritikken om at vel- Det er forholdet mellom ambisjoner og ferd og sosiale rettigheter for ukritisk koples kapasitet som framfor alt er roten til den nor- til arbeid, relevant. Kvinnearbeidslivene er ske velferdsstatens problemer, hevder forfat- velferdsstatens fundament, det «omsorgsre- terne. Dette er ikke i seg selv noe oppsiktvek- servoaret» velferdsstaten overlever gjennom, kende funn. Det interessante er at boka forsø- heter det. Her er det ikke snakk om egne, frie ker å vise fram hvordan dette blir håndtert: rom med overflod på valg. Noe av det denne Problemene arter seg som overveldende fordi

Ønsker ikke maktpersonene i akademia å følge opp sine prinsipper i praktisk handling? Eller sitter kanskje ikke makten i disse formelle posisjonene?

studien viser, er hvordan kvinner innenfor ambisjonene i svært begrenset grad blir møtt omsorgssektoren står i tunge og forpliktende med et kynisk blikk av dem som skal relasjoner, til sine institusjoner på den ene gjennomføre dem i praksis. siden, sine pasienter og klienter på den Dette knytter forfatterne blant annet til det andre. Det er «politikken til daglig» forfat- de kaller «et fleksibelt omsorgsreservoar» – terne skriver om. kvinner som strekker seg og jobber gratis for Hvordan fungerer det norske demokratiet? Å å oppfylle krav til omsorg som det egentlig finne gode måter å besvare et slikt spørsmål på, ikke er rom og budsjett for. Studien står på er ikke minst viktig dersom en tror at sam- denne måten ikke bare i kontrast til elitestu- funnskritikk og analyser, enten de nå er å finne dien når det gjelder forskningsstrategi. Den i akademiske verk eller i Dagbladet, virker. At står også i opposisjon til denne når det gjelder slike analyser ikke bare omtaler demokrati, appell og moral. Men disse tingene henger men også kan bidra i produksjon og vedlike- nok sammen. hold av det. VG og Dagbladet kan kanskje spa opp overtrampene, men hva med politikken fra Folkeviljen – lutret og moderert? dag til dag? Elitestudien er selvsagt ett forsøk på å si noe om et slikt «hverdagsfenomen». Det «Det er nær sammenheng mellom de tanker finnes andre sjangere og muligheter. Det er man gjør seg om den politiske styreform og de Maktens samvittighet et uhyre viktig bevis på. tanker man gjør seg om den sosiale struktur», I denne studien kombineres det å «følge skriver Jens Arup Seip. I elitestudien Norske aktørene» med å nedlegge et stort arbeid i å samfunnseliter kommer dette opp for fullt. Fra sette sine «funn» og observasjoner på begrep: første stund har elitestudien tatt utgangspunkt velferdsstatens omsorgsreservoar, desentrali- i at det finnes en bestemt form for sosial struk- sering av dilemmaer, velferdsstatens ansvars- tur i det norske samfunnet. Det er folket på den oversvømmelse, førstehjelpstjeneste, de gode ene siden og dets elite på den andre. I tillegg hensikters politiske økonomi – dette er noen synes det å være etablert et slags premiss om at eksempler. Samtidig kopler den kjønn og stat, utfordringen i vårt demokratiske samfunn Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 152

152 samtiden 1 2003

dreier seg om å opprettholde stabilitet, samt at de legitimitet på én gang.Å ‘lutre og moderere endring, politikk, eller kompromisser, som det folkeviljen’ blir neppe mindre krevende i oftest heter, initieres ovenfra. kommende år.» Politisk endring, for mye aktivitet, tenderer mot å bli betraktet som et problem i elitestudi- Å gi sin konstruksjon en misjon en. Som det heter i innledningen: «... omfattende samfunnsendringer skaper usikkerhet Dette er oppsiktsvekkende lesning. Det blir blant folk flest». Elitestudiens konklusjon om ikke bedre av nettopp å ha lest Maktens sam- at det ikke er særlig grunn til uro, blir knyttet vittighet. Dersom poenget i elitestudien var å til at eliten holder fast på etablerte politiske etablere et alternativ til en tungt befestet tra- idealer. Det er ingen store endringer på gang. disjon om hvordan Norge har blitt formet og Når elitestudien skriver om politikk, er det omformet nedenfra, kunne det i og for seg da også, som jeg har vært inne på, gjerne i vært interessant – kanskje til og med på sin funksjonalistiske vendinger som tenderer mot plass. Men en slik hensikt blir i tilfelle aldri å vektlegge et samfunn i stabilitet og hvor vir- gjort eksplisitt. Det er dessuten vanskelig å kende aktører eller grupperinger ikke er syn- finne potensialet for en slik analyse i dette lige. En av de virkelig store politiske kampsa- arbeidet. kene etter 2. verdenskrig, ja eller nei til norsk Konklusjonen ser i større grad ut til å være NATO-medlemskap, blir for eksempel beskre- resultat av et forskningsopplegg hvor eliten er vet slik: «Etter 2. verdenskrig kunne nøytra- konstruert som en sosial realitet. Det er denne liteten ikke opprettholdes». Resultatet ble elitekonstruksjonen som så «må» gis en funk- norsk tilslutning til NATO. sjon. Forskerne blir så å si fanget i sin egen I denne og flere andre formuleringer i et konstruksjon. For analysen har allerede kon- av elitestudiens bakgrunnskapitler finnes det kludert med at eliten ser ut til å skjøtte sin opp- ingen politiske kamper, ingen handlende aktø- gave godt. Målet er et etablert som et samfunn i rer. Med et slikt grep blir da vel også veien til stabilitet. Dette stiller så krav til framtiden: Det forstyrrende elementer – det som forstyrrer for er folket som blir det potensielle problemet. kompromisser og funksjoner — kort? Dette er ikke bare paternalistisk, det tenderer I bokens avslutning blir en fortidig figur også i retning av å være udemokratisk. hentet fram for å sette elitens oppgave inn i en La meg ikke overdrive. En bok har behov historisk sammenheng. Da blir det samtidig for en avslutning. En historisk parallellføring klart hva som er dens oppgave: Å lutre og og en paternalistisk påpekning på vegne av moderere folkeviljen. Det er Fredrik Stang den norske elitens problemer i vår tid, er kan- som her hentes fram. Det blir vist til hvordan skje bare nettopp det: en avslutning, gjennom Stang var en politiker som «tok ledelsen i en et svulstig og ikke helt gjennomtenkt grep. dramatisk moderniseringsprosess» og at dette Man kunne også ta dette alvorlig, men på en skjedde gjennom en «karakteristisk blanding annen måte. Kanskje dreier det seg ikke først av paternalisme og demokratisk holdning». og fremst om en generell bekymring for folke- Til tross for avstanden i tid vil de som inn- viljen. Er det like mye snakk om en bekymring går i dagens eliter ha en tendens til å tenke på som opptar én del av norsk elite spesielt, men samme måte, heter det. Men, legges det til: som i liten grad er inkludert i det eliteutvalget «våre dagers elite får ikke anledning til å vi her har med å gjøre: Feltet for forskning og moderere folkeviljen i fred og ro, slik Stang utdanning – eliteforskerne inkludert. For hva kunne». Dernest avslutter bokas siste kapittel er deres, eller «vår», bekymring? slik: «Elitene står alltid overfor den krevende Elitestudien har allerede konkludert opti- oppgave å skape nye løsninger og oppretthol- mistisk med at det står godt til med demokrati- Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 153

samtiden 1 2003 153

et, delvis fordi «eliten ikke stemmer på fløyene forholdt seg åpent til sin egen rolle og eventu- i det politiske landskapet». Men hvem er det elle uro og ikke gjemte seg bak udemokratiske som stemmer på fløyene i det politiske land- eliteteorier fra et før-demokratisk Norge. skapet? Det er det «folket» som gjør– i hvert fall Skal vi tro Maktens samvittighet, er folke- sier folket at de vil det. I langt større grad enn viljen – i hvert fall kvinneviljen – sterkt lutret og eliten sier folk flest at de kan tenke seg å stem- moderert allerede. Motstand mot overdrevne me Fremskrittspartiet. forsøk på slike «lutringer» kan vel i så måte hel- Dette fenomenet kan ses motsatt av hva eli- ler ses som positive i en Makt- og demokrati- teforskerne gjør. Det kan betraktes som et pro- sammenheng? Sett at Frp-tilslutningen til og blem fordi eliten dermed ikke er representativ med er en del av et slikt opprør som eliten ikke for folkemeningen. Eliten er lukket på en skjønner at den har med å gjøre? Et misforstått bestemt måte. Kanskje greier den ikke å gripe opprør i elitens øyne, men likevel? Sverre hva som skjer der «nede». Dette kan skape uro. Lysgaard begrepsfestet arbeiderkollektivet til Ikke nødvendigvis hos «folk flest», men på en samfunnsmessig realitet. «Frp-kollektiver» noen av toppene: Med Frp i flertall går kon- finnes også. Men hva vet vi om deres arbeids- trollen med norsk økonomi i oppløsning, den moral, kodekser og fellesskap? samme veien går det med helsevesenet, det libe- Makt- og demokratiutredningen kan forstås rale og minoritetsvennlige samfunnet samt som en politisk maskin, som en produsent av kvoteringsordninger for kvinner i akademia. forbindelser og samfunnsrealiteter. Den kan Slik kan vi tenke om det. lokalisere makt og avmakt, men også selv virke samfunnsformende og gi andre nye grep og vir- Et misforstått opprør? keligheter å arbeide med. Den kan bringe nye aktører, nye handlende subjekter, nye kollekti- Selvsagt trenger Fremskrittspartiet overhodet ver opp og fram. Dersom en sier at det er makt ikke ha noe med dette å gjøre. Fra min side er i de formelle posisjoner, har en sikret seg mot å dette imidlertid også ment som et mer generelt si noe formelt galt. Makten er plassert. Den er poeng: En eksplisitt bekymring for konkrete og ikke spredt og gjort umulig å forske på. pågående politiske transformasjoner i det Men dersom en ikke får sagt noe viktig ved norske samfunnet fra eliteforskerne sin side å legge forskningen an på denne måten? ville vært redeligere. Slik kunne også Norske Da er det kanskje bedre å bevege seg i makteliter blitt et langt viktigere dokument. mer uformelt farvann. De mest interessante Ikke ved at det fikk stå i fred, men ved at det bidragene er da også de som «ser makt kunne blitt diskusjon om det. Dette hadde anta- overalt» og som ikke begrenser seg til for- gelig krevd at eliteforskerne i langt større grad melle posisjoner og strukturer.

Noter Som redaksjonen i Agora påpeker i sitt temanum- demokratiutredningen. Vi har vært med, men vi vet mer om Makt- og demokratiutredningen, har over ikke helt på hva – hva dette skal bli til. Det er greit hundre forskere på ulike måter deltatt og levert nok. Men det burde ikke forhindre at også vi – oppdrag for den. De har da også hatt problemer delleverandørene – intervenerer og diskuterer med å finne anmeldere som ikke selv har bidratt. prosjektet. Når jeg i denne sammenhengen har satt Derfor, skriver de, har de gjort mesteparten av noen av de siste bøkene i Makt- og demokratiutred- anmelderjobben selv. Jeg og mitt eget forskningsmil- ningens bokserie i spill, er det dét som har vært jø er blant dem som har gjort oppdrag for Makt- og utgangspunktet mitt. Samtiden materie 1_2003 22.02.06 07:55 Side 154

m fotografen

I 1995 fant jeg et slitent Yashica FX3-kamera Ohjemme og begynte å fuske med foto. Jeg hadde en hemmelig drøm om å bli profesjonell fotograf. Foreldrene mine oppmuntret meg, og jeg tok for det meste bilder av familie og slektninger. I 1998 så jeg en fotoutstiling om aids-ofre kalt «Positive liv» i Drik-galleriet i Bangladesh. Da skjønte jeg for første gang hvordan bilder kan påvirke samfunnets holdninger til aids-pasienter. Det slo meg hvordan vi utstøter og forakter aids-ofre på grunnlag av forutinntatte opp- fatninger. Jeg tenkte at jeg som fotojournalist kunne bidra til å fordrive disse misforståelsene. Jeg oppdaget hvilken makt bilder har over oss. Jeg begynte å arbeide i det store miljøet av transvestitter og sexarbeidere i Dhaka for å overbevise samfunnet om at de er mennesker som alle andre. I første omgang forsøkte jeg å forklare dette for mine aller nærmeste. Det jeg driver med gjør det lettere for meg å se de små gledene i tilværelsen. Gleden ved å møte mennesker som verden forakter, drikke en kopp te med dem, og å oppdage at de fremdeles er i stand til å kjenne kjærlighet om de selv ikke møter den selv. Jeg pleier ikke å begynne å fotografere med en gang. Hver av mine fotohistorier tar vanligvis mer enn et år, kanskje to, og det er først når jeg har oppnådd menneskenes tillit at jeg begynner å avbilde deres tilværelse. For å portrettere et fellesskap eller en måte å leve på, må man først ha inngående kjennskap til det og forstå det. Ellers blir bildene overflatiske, og verken en selv eller de som skal se bildene blir berørt eller beveget av dem. Jeg liker å ha kontakt med dem jeg fotograferer, jeg besøker dem og inviterer dem hjem – for å få dem til å for- stå at jeg ser dem som mennesker, ikke som objekter for min egen aktivitet som fotograf. G.M.B. Akash Oversettelse: Agnete Øye

G.M.B. Akash (f. 1977) arbeider som fotograf i Dhaka i Bangladesh. Han har en BA-grad i fotojourna- listikk, arbeidet som frilansfotograf fra 1995 til 1999, og jobber i dag som profesjonell fotograf på heltid ved Drik Picture Library i Dhaka. Akash har fått flere asia- tiske priser, bl.a. i Japan, Kina, India og Bangladesh. Han ble valgt ut til å delta i en mesterklasse i World Press Photo-konkurransen i 2002.