Jarnvinna i

Historisk sus. Historia om mennesket og skogen har alltid vore i endring. Bakover i tid har nyvinningar heilt endra arbeidet med treet: Hogstmaskina, firehjulstrekkaren, motorsaga, tigersvansen, og største framsteget måtte vere øksa etter at jarnet blei kjent nokre hundreår før år null. Frå elden vart mogleg å styre, har skogen gitt brensle til å lage til mat, gjere svidebruk, lage jarn, tjurru og kol for å nemne noko. Utanom hogst av brensle og tømmer, var folket lenge i marka for slått, og med dyra på sætring og beiting. Mykje av tida vart nytta i skogen, med arbeid, veiding og fangst.

Det er ei rar kjensle når det knasar under føtene ein stad ute i ville skogen, og du oppdagar det som må vere ein slaggklump. Korleis får ein slagg? Kva er det som har smelta? Kan ein klare dette med eit bål? Så lærer du at det er myrmalm som var nytta, og den kunne vere å likne med kaffigrut, elglort eller mørk myrjord. Du lærer òg at alle som prøver å herme dette i dag, slit med å få det til. Sjølv dei som har noggrann oppskrift frå Ole Evenstad lukkast berre måteleg. Du leitar og finn fleire plassar. Med moderne metodar blir datering mogleg. Du får svaret og høyrer at slagget vart til medan Magnus Berrføtt var konge i landet! Kven var dei som var her då? Korleis såg dei ut? Korleis gjorde dei dette? Du tek til å sjå glimt av bilete, stigar som må ha vore her, ei koie til ly for sol og regn, du finn kolgropa dei har laga, og ser restar av kol i botnen. Då stoppar du, for denne er freda.

Du er på ein ny slagghaug du fann. Du leita i finvêret i bekken oppetter, og det rann berre litt mellom steinane. Du fann slaggbitar i aurane fleire stader, og til slutt slagghaugen. Blokker av slagg og store, knudrete klumpar med kantete hol og tydelege avtrykk av ved, og fleire stader ser du årringane. No veit du at dette er frå romartida. Lite anna er kjent frå så langt attende. Slagg er mest heilt upåverkeleg av tida si tann, dette er evige vitnesbyrd! Ein plass på Hamran, mellom Nåva og Grytbekkdalen, er slaggvarpet datert til år 75-250, med eit midtpunkt på år 165. Vanleg skrivemåte er med «Anno Domini» AD. Andre er Slaggbekken i Vaulan datert AD180 +/-160 og Nertjønna AD260 +/- 120, mest alle i tidleg romartid (frå Kr.f.-400).

Dei aktuelle historiske periodane for denne artikkelen, og ein forenkla oversikt over jarnproduksjon frå myrmalm i dei næraste områda. *) Folkevandringstid

Ulike anlegg frå ulike tider

Spor etter menneskeleg aktivitet er kulturminne. Kjem ein over noko som ein veit er, eller skjøner kan vere frå før reformasjonen (år 1537), er kulturminnet freda. Det er ikkje lov å røre noko på slike stader. Ein kan berre sjå på overflata. Attmed eit blæster ligg ofte slaggblokker som har trilla ned skrenten mot bekken, eller ein ser slaggbitar med avtrykk av ved.

Utsnitt frå slaggblokk på anlegg frå romartid i Granslættet. Ein legg merke til tydeleg avtrykk frå trestykke med årringar.

Dei store slaggblokkene og vedavtrykka er teikna på romartid. Likeins har slike anlegg ofte fleire slagghaugar etter kvarandre bortetter bekkebrinken.

Mellomalderanlegga er oftast små med berre ein slagghaug. Ein kan sjå rennslagg, dvs. at slagget har vorte tappa ut på bakken slik at det er flytefingrar på oppsida. Om ein stikk med tynt jarnspyd i nærleiken, kan ein somtid kjenne ei steinrøys der omnen har vore, somme gonger høyrer ein på lyden at det er steinheller.

Etter svartedauden vart evenstad-omnen nytta. Ole Evenstad skreiv nøye korleis den var bygd og nytta alt i 1782. Omnen er ein steinbygnad nede i bakken. Det var mest i Nord-Østerdalen denne omnen var i bruk. Det er funne eit par slike i , men ingen her i bygda.

Nokre gonger er det ikkje lett å seie kva for sort anlegg ein har funne. For i båe typar omn vart det òg anna slagg, slikt som ikkje så lett røper historia. Det er berre arkeologar som kan granska noggrant.

Jarnvinna i Trøndelag For betre å kunne sjå beretninga om jarnblæstring i Rennebu i ein samanheng, vil eg først ta med noko om heile Trøndelag.

Jarnvinna var arbeidet med å blæstre myrmalm for å få det ettertrakta jarnet, ofte kalla «myrjarnet». Til Noreg kom denne kunsten om lag 300 år f.Kr., og spelte ei rolle til lenge etter at det nye jarnet kom frå masomnen på 1600-talet.

Askeladden er databasen som Riksantikvaren har for kulturminne. Eg har for heile Trøndelag trekt ut 467 jarnvinneplassar og 91 slaggfunn frå Askeladden. Når eg òg har gått gjennom listene etter gamle, kjende «jarnfolk», er det funne slagg på 905 stader i Trøndelag som eg har vitnesbyrd om.

Karl Mørkved laga lister i Nord-Trøndelag i 60-åra. Han hadde lenge arbeidd som fylkesskogsjef der. Eg fekk tilgang til originalmanuset hans, og både Arne Espelund og Tore Haug-Warberg er å takke for det. Mørkved har meir eller mindre eksakte opplysningar om 269 blæsterplassar, og berre 108 av dei var lagt inn i Askeladden då eg såg etter. Ein annan viktig person for kjennskap til den trønderske jarnvinna, er Christian Lodgaard frå Singsås. Han samla opplysningar mest frå si heimbygd, men har òg nokre frå , Ålen, Støren og Budalen, i alt 90 stader.

Ivar Berre lyt nemnast. Han samla opplysningar folk hadde frå skogane i og . Einar Hermstad har samla mykje frå Stjørdalen og Meråker, og Hallvard Bakås frå Holtålen. Listene til Gunnar Broen og Svein Tovmo frå Midtre er likevel dei mest omfattande, med 209 anlegg.

Eg bruker orda jarnvinneanlegg, blæster og jarnblæster om kvarandre for å variere. Her heiter det eit blæster og difor blæsteret, medan andre stader er det både hokjønn og hankjønn. Det er ein stad der dei blæstra, altså brukte blåst frå ein belg av noko slag til å smelta i ein omn. Ein del av anlegga er daterte med C14-metoden (sjå lenger ned). Heller sjeldan er det fleire prøver frå det same anlegget, og då frå skilte soner i dei. Eg har teke med berre dei eldste resultata derifrå.

Store anlegg er dokumentert i heile fylket frå romartid. Etter den tid braut jarnvinna saman. Ny tid og ny teknologi med små omnar, først dei blå, seinare dei raude, kom inn frå Sverige over bygdene nord i fylket rundt 600 e.Kr. Når dei er plotta inn på kartet, syner dei 63 resultata som eg har med, at heile Trøndelag - utanom kyststroka, hadde jarnblæster i romartida, her rekna fram til 500 e.Kr. Det er 30 svarte prikkar jamt fordelt, og tre av dei er i Rennebu. At merkene mest er på fjellbygdene, stemmer godt også for dei aller fleste av dei andre funna i Trøndelag. Det var lettast å finne myrmalm her.

Så legg vi merke til ei skeiv fordeling etter folkevandringstida og fram mot vikingtida. Det er mest berre i det gamle Nord-Trøndelag ein då har blæstring, kan det sjå ut til. No er det berre 11 anlegg som er datert frå denne overgangsperioden. Mange har peikt på at det var eit markant skifte i teknikken og måten omnane var bygde på etter at dei store anlegga i romartida vart heilt borte.

Det er ein motsett situasjon for anlegga frå mellomalder. Dei 18 raude prikkane er mest berre i dei indre bygdene i sør. Kva grunnen til dette er, veit eg lite om. Ein kunne lett tru at den nye teknologien med små omnar utan slaggrop (dei blå og dei raude), kom inn frå svenske trakter over Verdalen og Stjørdalen. Mykje tyder på at det var den vegen at kjennskapen til blæstringa kom til landet fyrste gongen, òg.

Endeleg er det med fire grå «smultringar» for dateringar etter svartedauden. Det er funne nokre anlegg av denne typen – «Evenstadomnen». To finnest òg i Oppdal, men utan datering. Dette er typen omn som er vanlegast i Østerdalen.

Ein kan lese om jarnalderen i fyrste bandet av «Trøndelags historie» s.107-118. Her har Lars Stenvik 684 jarnframstillingsanlegg og 53 dateringar (i 2005). Talet på daterte anlegg har i dag stige til 100 (pers. medd.), så det er ei utvikling i forskinga på jarnvinna.

- og her i bygda vår

Det vart skrive om 33 jarnvinneplassar i Rennebu i årsskriftet 1996. Sidan «Trøndelags historie» kom i 2005, har talet på anlegg i Rennebu auka frå 39 til 77. Det spørst korleis ein vil rekne. Minst to plassar er det tydelege teikn på drift både i romartid og i mellomalder. Ein vil gjerne gjere greie for kor mange blæstre det er av kvar sort, og summen blir noko høgare enn talet på stader.

Det einaste stadnamnet eg kjenner til i bygda som er med i Kartverket sin stadnamnbase og er knytt til jarnvinna, er Jønnblæsteret attmed Skranglabekken aust for Skaumsjøen. I austre delen av bygda er forma «jønn» meir vanleg i bruk. Eg har òg Blæstermyra frå sikker kjelde, utan at namnet er med på kartet no, det kjem eg attende til.

I åra før 1996 hadde underteikna samla opplysningar om funn av slaggklumpar og -haugar. Ei skuleklasse fekk i oppgåve å intervjue besteforeldre. Fleire fortalte om slagg dei hadde funne, andre visste ting om myrmalmsmelting. Men ingen visste om personar som hadde drive med det her i bygda. Tradisjonen var gløymd, og rart er ikkje det; det har truleg gått mest tusen år sidan siste blæstringa vart gjort her.

Jarnvinna har i Rennebu vorte driven i to periodar, truleg skilde med fleire hundre år, og mest tusen år mellom toppane i produksjonen. Vi fann at tre slagghaugar alt var daterte med C14-metode, og alle desse var frå romartida ikring 100-200 e.Kr.! Så var klassen til ein liten slagghaug i Rødåsen som nyss var funnen under tur-orientering. Arne Espelund, den kjende metallurgen frå NTNU, var med og tok kolprøve. Denne viste resultat like ikring 1100, akkurat slik som Arne tippa!

Nokon vil spørje korleis C14-metoden blir brukt. Den legg til grunn at alt levande som inneheld karbon, vil frå den dagen dauden inntreffer, miste jamt av den radioaktive delen av karbonet, og det tek nøyaktig 5730 år til halvparten er borte. Slikt kan målast presist, og alderen frå det var levande, kjem ut med utruleg høg presisjon. Vi ser at den første blæstringa i Rennebu truleg gjekk føre seg ved Slaggbekken rett etter år null. Det er mange slike anlegg frå romartid, og kan hende er nokon av dei andre enno eldre. Ein ser i tabellen at det er fleire kjende anlegg frå romartid enn frå mellomalder. I nabobygdene er det noko fleire av mellomalder. Dette kan vere litt tilfeldig, då særleg mellomalderanlegga er vanskelege å finne.

Typisk anlegg frå romartid, den vesle bekken og ein brink eit par meter høgare oppe. Frå Ysetet, to omnar med kvar sin slagghaug som ikkje gjer mykje av seg for auga.

Markdag og nistemat på blæsteret ved Hølbekken. Frå venstre sit Tore Haug-Warberg, arkeologane Rut Eikeland og Anne Haug, «blæsterjeger» Einar Lien og ivrig registrator av kulturminne Jan Erik Asphaug. På denne staden er det eit stort lager av ferdig røsta myrmalm frå romartid. Det var vanleg med 3-5 omnar i romartidsanlegga. Vi har likevel mange små anlegg av denne typen her i bygda, med 1-2 omnar. Det kan sjå ut til at produksjonen var større på den tida i . Det same gjeld nok for mellomalderen, sjølv om enkelte slagghaugar er fyldige her i bygda óg. Ved Jønnåa mellom Aunet og Buan har vi teikn på at det var vassdrift av blæsteret, men vi har ikkje fått det stadfest enno.

Anlegga frå romartid er vel i snitt mindre i Rennebu enn i andre bygder mot aust og nord. Men spora etter den eldste jarnvinna syner at mykje folk leitte etter myrmalm, grov han fram og spadde opp, turka og røsta, frakta til ein blæstringsplass der det var godt om brenne, og blæstra der. Truleg ville dei få til jarn dei kunne by fram til dei som hadde kontaktar i andre land og baud mykje gildt i bytte. Ein meiner at den makelaust store produksjonen i romartid i Trøndelag berre kan forklarast med stor eksport utanom det som folk i bygda trong.

Plassert på brinken ved bekken, var mange anlegg utsette for ras og skade i vårflaumen. Eksempel på anlegg som har rasa ut er Hela, Døåoset og Fjellbekken. På det siste kan store slagghaugar vere borte da bekken har grave seg innåt. Men fire omn-stader og eit stort lager med ferdig røsta myrmalm ligg trygt att inntil vidare.

Utviklinga Det vart utover 1980-talet gjort fleire utgravingar av romartidanlegg i Trøndelag. Men ettersom omnane hadde vore bygd av tynne leirveggar, støtta opp - mest truleg av jord, sand og treverk, er berre mindre bitar å finne av omnane no. Steinsette groper nede i bakken, om lag 80 cm djupe og mest like vide, vart først tolka som omnar, før ein skjøna at dette var slaggroper.

Den gamle jarnvinna vart lenge sett på som primitiv og lite effektiv. Ein såg at det var mykje jarn att i slagget. Når vitskapsfolk såg nærare på kjemien i prosessen, vart det klart at det var naudsynt med mykje jarnoksyd (FeO) i slagget for at jarnet ikkje skulle «supe til seg» for mykje av kolet. Då ville det bli umogeleg å smi ut. Først med masomnane på 1500-talet, kunne alt jarn takast ut av malmen, men det var for at dei no kunne «ferske» støypegodset i etterkant til den kvalitet ein trong. Då brukte dei heller ikkje lenger myrmalm, rett nok med eitt unnatak for Øiensjøfoss i Trysil der noko vart brukt som tilskot til sjømalm. Elles brukte jarnverka bergmalm. Den korte driftsperioden ved St. Olavs Jernverk i Rennebu baserte seg på fleire førekomstar av magnetitt, men det er ei anna historie.

Hensyn. Det er med noko blanda kjensler eg listar opp alle blæstrene med posisjonar. Eg ynskjer på eine sida ikkje å bidra til trafikk med slitasje. Samstundes vil eg tru at mange vil sette pris på å sjå ein slik plass der mange menneske for så ufatteleg lenge sidan var mellom dei første i bygda til å framstille det nye metallet. Eg har allereie nemnd at det ikkje er lov å røre noko ved blæstrene eller i ein omkrins nær dei. Det kan eg gjerne seie ein gong til, dei er blant dei eldste minna vi har om den fjerne fortida. Og dei syner at kulturen var på høgt nivå når dei kunne lage jarn av myrjord, så å seie.

Jarnblæstre i Rennebu Vurdert alder Posisjon Nr Namn Datert C14 Romar- Mellom- Usikker Aust Nord tid alder 1 Slaggbekken aust AD 20-380 x 226791 6986085 2 Slaggbekken vest x 226742 6986102 3 Holtet austre AD 75-250 x 251288 6962758 4 Nertjønna AD 140-380 x 250440 6970644 5 Nertjønna sør x 250473 6970518 6 Vestre Hammerbekken AD 1005-1165 x 248534 6978346 7 Hammerbekken x 248862 6979562 8 Leverosen x 248542 6979553 9 Granasjøen*) x 228461 6976262 10 Ånegga x x 229267 6977084 11 Ånegga 2 x x 229748 6977614 12 Ånegga 3*) x 229614 6977705 13 Flåsæterenget 1 x 228187 6976509 14 Flåsæterenget 2 x 228180 6976502 15 Flåsætra x x 228907 6976463 16 Øverlandsbekken 1 x 228872 6976526 17 Øverlandsbekken 2 x 228847 6976579 18 Røbekken nord x 230587 6981987 19 Røbekken sør x 230609 6981873 20 Myren x 231616 6984730 21 Granslættet 1 x 231223 6984622 22 Granslættet 2 x 230806 6984865 23 Granslættet 3 x 230437 6984939 24 Lauvåsen x 231837 6981959 25 Hela x 229305 6982715 26 Litj-Hela x 229639 6983919 27 Verjåa 1 x 237414 6988427 28 Verjåa 2 x 237472 6988457 29 Ryphøbekken x 240707 6968679 30 Jønnåa (Aune) sør x 247578 6982340 31 Jønnåa (Aune) nord x x 247562 6982531 32 Jønnåa (Aune) vest x 246483 6983458 33 Holsætra x x 247740 6986304 34 Storvollan aust x x 248141 6984377 35 Storvollan vest x x 247724 6984200 36 Kvennåa nord x 251504 6979156 37 Kvennåa sør x 251955 6978158 38 Liagrinda x 246680 6979092 39 Jønnblæsteret x x 252610 6976679 40 Døåosen x 348508 6973065 41 Stallan x 249010 6973664 42 Stavåa x 249532 6974218 43 Storlibekken nord x 250620 6973444 44 Storlibekken sør x x 250663 6973180 45 Stavåslættet x 251135 6973574 46 Slætte x 249562 6975637 47 Døåkjølen x x 248838 6971266 48 Garslettbekken nord x x 249376 6968568 49 Garslettbekken sør x x 249477 6967448 50 Kåsen 1 x 248849 6968989 51 Kåsen 2 x 248879 6968981 52 Vollen x 247964 6968935 53 Ulsberg-Jønnåa x 246376 6967004 54 Døåbrua x 249948 6968905 55 Fjellbekken/Døåa x x 250093 6968964 56 Hølbekken x 250842 6969825 57 Fjellbekken x 251195 6968238 58 Gråhøa x 249485 6966714 59 Hamran aust x 251601 6962537 60 Øyasætra x 250192 6965850 61 Smedsætra x 254118 6960580 62 Vullunda x x 252585 6962034 63 Gamle Nesjsætra x 234615 6982632 64 Austre Dalan x 227735 6987321 65 Granasjøen sør*) x 228443 6973995 66 Svarthamran x 229775 6979640 67 Træthaugveien x 248543 6979553 68 Finnskjeggøya x 250064 6974282 69 Dalan x 228231 6988709 70 Storvollan sør x 248446 6983211 71 Rønningsysetet I x 252084 6978356 72 Jønnåa (Aune) nord2 x 247489 6982886 73 Aurevasskjølen x 246476 6983193 74 Rønningsysetet II x 252413 6978358 75 Rønningsysetet III x 252402 6978373 76 Vollan_Nerskogen x 224732 6972221 77 Heverstølsætra x 236920 6965622 78 Kristendalsbekken x 243759 6955942 Summar 42 33 17 *) Dei to med namn Granasjøen er berre slaggbitar funnen hhv 10 og 40 m ut frå landtorva, medan Ånegga 3 kan vere røsteplass **) Om du set kartkoordinatane «Aust Nord» inn på søkfeltet på www.norgeskart.no, så kjem markøren fram på den staden som er nemnd i tabellen.

43 blæsterplassar frå romartid, med dei seks som er mest usikre i tid som trianglar. Legg merke til dei to aksane gjennom bygda frå sør mot nord. Her er ikkje notidas pilegrimsleid representert. Kvifor? Namn som fortel: Blæstermyra – Brennhaugen – Jønnblæsteret – Slaggbekken – Rukku

Røåsen, Jønnåa og Røstin er namn som kan stamme frå jarnvinna. Vi har no to anlegg på Røåsen og fem langs den Jønnåa som kjem ned med Aunet. Rukku har óg namnet frå jarnvinna, det tyder jarnrikt vatn, seier Stemshaug. Og attmed Rukku fann vi blæster på Gamle Nesjsætra. Dei fleste «jarnbygdene» har stadnamnet «Blæstermyra» ein eller fleire stader. Det gjeld både for dei trønderske innlandsbygdene med jarnhistorie frå romartid og mellomalder, og for bygdene i Østerdalen der evenstad-omnen frå etter svartedauden er rådande. I Rennebu manglar namnet Blæstermyra i Kartverket sin base, men vi fekk det nemnd av dei eldre på tidleg nittital. No er desse gamle borte, men folk i dag stadfester at dei har høyrt namnet, og det kan vere noko i bruk. Men det er vanskeleg å få vite sikkert kor det er.

I området «noko opp for Grana-saga» har vi leita mykje etter Blæstermyra, og vi ser mellom anna at det er uvanlege mengder jarn i vatnet med mange utfellingar. Ein slags myrmalm har vi funne fleire stader, men om det er av den rett gagnlege sorten er ikkje lett å seie. Over heile Brennhaugen (legg merke til namnet) og noko ikring er det mange kolgroper, noko vi elles ikkje har funne i slik samling her i bygda. Frå mange kantar av landet er det kjent at blæstre frå mellomalder hadde kolgroper ikring seg, for no hadde blæstrarane gått over til å bruke ferdig brent kol i staden for å bruke ved. Slike slagghaugar som vi er på jakt etter, mest truleg frå mellomalder, kan vere ganske umerkelege og mykje vanskelegare å finne enn dei frå romartid. For dei siste låg jamt rett ved bekken der den hadde skore seg ned i lausmassar. Dei mindre mellomalder-omnane kunne leggjast lenger frå bekken, og når tusen år med lauvfall og lyngvokster har gjort sitt for å gøyme restane, blir det berre eit mysterium om det har vore noko blæster her nokon gong.

Så ser eg medan eg skriv dette at stadnamnet Jønnblæsteret ikkje lenger er å treffe med søk hjå Kartverket. Noko har skjedd siste året! Ein viktig del av kulturminnet - stadnamnet, held på å forsvinne! Men når eg gjorde dei merksam på mi ulukkekjensle over dette, blei det funne ein feil og dei seier det vil bli retta.

Eg finn samstundes ved ein slump at det har kome «Jarnvinna» med treff i Rennebu. Det var nytt! Ikkje lenge etter har eg treft hytteeigarar som fortel at namnet er sett på hytta på nettsida til Yr. Dei har funne slagg ved bekken. Og slik kom anlegg nr 75 på line 78, Heverstølsætra, med i tabellen. Det synte seg å vere romartid, her òg. Og enno ein gong var det berre ein omn.

Eit tips kom inn om slagg attmed vegen inn mot Innerdalsætra. Her synte det seg å vere slagg i mengder, om lag 5 meter utover frå vegkanten. Men dette var mistenkjeleg lette slaggkaker og blokker. Ei glasglinsande overflate styrka mistanken at dette ikkje kunne vere jarnslagg. Og rett nok; det synte seg å vere midt på ei kolmile som må ha teke aldeles overhendig fyr. Det er ikkje første gongen vi finn slagg i kolmile, dette var heller den fjerde her i bygda. Men ingen annan stad har det gått så varmt for seg, det denne skrivaren veit.

Til slutt måtte det tre turar til før eg fann slagg ved Kristendalsbekken! Med særskild noggrann forklaring lukkast eg å sjå dei små bitene i stien, og fekk prov på mellomalder.

Vi har funne nokre få av blæstrene frå romartid og mellomalder. Mange andre ligg attgløymde, tildekte av blad som fall kvar haust. Men somme stader kan ein slaggbit som vart flytta av vårvatnet røpe ein «ny» slagghaug, om du berre ser godt nok etter. Eller det knasar under skosolane der du trudde det berre var mose og lyng.

Sjå gjerne til plassane, men hugs: Berre sjå, ikkje røre!

Takk

Eg vil takke dei som er nemnde med namn, post mortem til Karl Mørkved, Christian Lodgaard, Ivar Berre, Einar Hermstad, Hallvard Bakås, Gunnar Broen og Arne Espelund. Blant dei levande er det ikkje utan grunn at Tore Haug-Warberg er nemnd. Han veit særleg mykje om myrmalmen dei har nytta til fleire av anlegga i bygda, og han har funne nye slagghaugar. Vi har ikkje lenger tal på kor mange turar vi har hatt saman. Ein spesiell takk til Einar Lien som har vore den lokale støttespelaren, og har funne fleire anlegg enn nokon annan her i bygda dei siste to tiåra. Takk til professor emeritus Lars Stenvik som tok på seg å lesa gjennom og kommentere. Takk for uvurderleg språkhjelp til Irene Folland og takk til bladstyret for tips og hjelp. Tusen takk!