I ET LITE HUS PÅ 0VRE BLÅSENBORG

Huset, slik det så ut i 1909, og presenteres på bokpermen og tittelsiden, er tegnet av fhv. byantikvar Einar He& Illustrasjonene på sidene 9, 45, 61, 93, 95 og 99, er utført av E. Kåre Johannessen. GOTTFRED BORGHAMMER:

I ET LITE HUS PÅ 0VRE BLÅSENBORG

- EN STAVANGERGUTTS MEMORARER Fra barndommen og tenårene i tidsrommet 1909 -26 Jubiieumsutgave med <Stavanger 11. To repriser (En uhyggelig weekend, og Sistemann --)

Fem av ovennevnte bøker kan fortsatt leveres.

Datasats: SK-Service Repro og trykk: Norgraph als Utgitt år 1989 Q Stavangerforlaget, reg. nr. 607 266 63 Kampensgt. 42, 4024 Stavanger, Telefon 04 - 52 33 42

ISBN 82-991207-5-6 (kpl.) ISBN 82-991207-6-4 (bd. l) FORORD

Lenge før jeg hadde fylt førti år gikk jeg med seriøse planer om å skrive en halvdokumentarisk romantriologi. Titlene på bø- kene var til og med bestemt og en betydelig del av stoffet var festet til papiret.

Fordelen ved å velge romanformen er innlysende, idet forfat- teren da er i stand til å behandle stoffet langt friere enn om det skal dreie seg om en ren selvbiografi. Han kan utbrodere handlingen, putte inn oppdiktede personer, steder og episo- der etter forgodtbefinnende, i den edle hensikt å gjøre det hele mer spennende og romantisk, uten å frykte for at leserne hele tiden skal identifisere alt sammen med hovedpersonen og hans virkelige omgivelser. Selv en smule «vågede*skildringer lar det seg gjøre å ta med, fordi de kan skyldes <

Etter hvert som jeg begynte å bearbeide det opprinnelige ma- nus, ga jeg meg til å Serne alle sidene og avsnittene som det nok ville være ønskelig, for ikke å si nødvendig, å ha med i en roman, men neppe i en bok som skal være en blanding av bio- grafi og innslag av lokalhistorisk interesse. Det er dog viktig å presisere, at selv om de fleste av personnavnene og stedene er autentiske, kan andre være .kamuflerte», bl. a. for å unngå å <

De gjenstående planlagte bøker regner jeg med vil komme på <

Mitt ønske er at jeg i disse bøkene ikke utelukkende skal dvele ved bruddstykker av egen livsskjebne og gi uttrykk for person- lige tanker og meninger, men også få fram noe av ~atrnosfæ- renn i de forskjellige tidsavsnittene fra 1909 og oppover de føl- gende 80 år, slik at det dermed ytes et beskjedent bidrag til Stavanger bys historie, i tillegg til det jeg allerede har omtalt i mine tidligere bøker og artikler. G.B.

Kanskje vil det vme naturl& å starte med å Presentere bokens uunngåelige gjennomgangsf2gur på et meget tidlig stadium - ifi .kjole og hvitt.: ----v Stavanger i 1909 TILBAKE TIL UTGANGSPUNKTET

Så imponerende høyt oppe i den såkalte esamfundets rangsti- ge* har jeg neppe plassert meg, at det skulle vekke noen nev- neverdig oppmerksomhet i vide kretser, det vil si utenfor min egen bykommune og dens nærmeste områder, og knapt nok der heller. Som livsvarig bositter på fødestedet, og uten tilknytning til lit- terære eller andre såkalte toneangivende kretser - som jeg forøvrig ikke har følt meg særlig tiltrukket av - er den opp- merksomhet jeg måtte ha vakt, i første rekke knyttet til det lo- kale miljø. Utvilsomt har jeg nok vært litt av en jordnær ein- støing som ikke engang har utviklet en betydelig omgangs- krets, uten at jeg av den grunn kan karakteriseres som folke- sky og utilnærmelig. Etter som mine opprinnelig fåtallige slektninger, gamle venner og kjenninger, i tur og orden har forlatt jordelivet, har det vært en dyd av nødvendighet å se i øynene at den siste sekvensen av tilværelsen hovedsagelig må tilbringes i mitt eget selskap. Om det gjerne kanvirke en smu- le selvforherligende, tør jeg kunne hevde at jeg har forsøkt å leve et liv i overensstemmelse med de idealer jeg fra mine bar- ne- og ungdomsår har ment er de riktige, uten å ha lagt særlig vekt på hva som måtte være mest opportunt og populært i alle kretser. Dermed ikke sagt at jeg er så forstokket og ufølsom, at det ik- ke fremdeles kan virke oppmuntrende når ett eller annet med- menneskelig vesen føler trang til å betegne meg som en «god manns, eller de smiler vennlig og uttrykker noen rosende ord for ett eller annet jeg måtte ha prestert. Så apatisk er jeg vel hittil neppe blitt, at velment smiger har fallt fullstendig på steingrunn og naturligvis ikke blitt tatt ille opp, særlig i tilfelier der jeg har hatt grunn til også selv å mene at den moderate vi- raken kan hende ikke har vært fullstendig uberettiget. Be- standig å sette sitt eget lys under den berømmelige ~skjeppen. øker bare mindreverdskjenslen og skaper ubehagelige kom- plekser. Det skulle forresten slett ikke undre meg om en eller annen ondsinnet eller tankeløs medskapning, kan ha funnet selvtilfredsstillelse i å putte en porsjon bitter malurt i begeret, og dermed bidradd til å bevare den såkalte <

Hvor høye tanker om en framtidig .rangstige* de hadde, som i det herrens år 1909 slo leir om den vesle trinne guttepjokken der han lå og sparket i sin rommelige barnevogn oppe på kvist- værelset i Risbakken 9, er neimen ikke godt å si. Døde er de - som allerede nevnt - alle, dessverre. Men sto det til deres innerlige ønsker og forhåpninger ville det nok være talløse trinn i <

Det første jeg ville foreta, var å sette kursen rett mot den <

Jeg stilte meg opp på den andre siden av den smale gaten med øynene festet på et bestemt punkt, et vindu med små ruter i.. . Her var altså stedet! Nummer ni - et ytterst lite og uanselig hus, så lite at en norgesmester i vektløfting nesten ville være i stand til å heve det over hodet sitt, hvis han spente musklene til det maksimale. De er forresten ikke synnerlig mer ruvende i landskapet, de andre byggverkene omkring heller. Alle be- finner de seg i periferien av 0vreBlåsenborg og St. Hansvollen - forøvrig et ganske interessant område i denne stavangerske bydelen mot Storhaug. Det burde jo være naturlig både for meg og de av leserne som er interessert i lokalhistorie, å undre seg over hvor navnet RISBAKKEN kommer fra. En teori ville jo være at det kan ha vært en .herr Ris>>som har eid området, eller i det minste bodd her. Rektor Mandius Berntsen, som pleier være en god kilde, mener at det før bebyggelsen av dette strøket, vokste mye «ris»- eller .kratt. her. Mandius hadde fått denne teori- en bekreftet av en meget gammel mann, født før 1840. At ung- ene som vokste opp her fikk mer ris enn i andre bydeler kan vi nok se helt bort fra. Ingen behøver i hvert fall skamme seg over å være født i et lite hus et steinkast fra høyalteret i Hetlandskirken!

For .innfødte>>stavangere er det helt naturlig å si at folk bor på Risbakken, selv om det jo skulle v2re mest korrekt å si <

H e r var det altså! Her - og ikke noe annet sted i hele univer- set! En liten forandring hadde nok skjedd med fasaden i løpet av de siste årene. Den gangen - for uendelig lenge siden - var det en miniatyr-krambu i halvparten av første etasje, mot ga- ten. I den krambua solgte eieren - Dorthea - melk, .bom- bom., kandissukker med tråd i midten, tenningsved og noen få andre småting. Det var i gamle dager nokså vanlig at enker eller andre uforsørgede personer søkte å skaffe seg noen be- skjedne inntekter til livets opphold ved å drive den slags form for frihandelsvirksomhet i sine kjellere, eller som i Risbakken 9, i første etasje, fordi det her ikke fantes noen kjeller. Alle sammen er for lengst «en saga blott». Det gjelder naturligvis også krambua i Risbakken og innehaversken. Døren eksiste- rer ikke heller, i stedet har de satt inn et nytt vindu. Steintrap- petrinnet foran er også fjernet. Inngangen til huset er i smauet mellom nr. 7 og 9. Innvendig fører det sannsynligvis fremde- les en steil tretrapp opp til det knøttlille kvistrommet der jeg slo øynene mine opp den aprildagen i en fjern fortid, som jeg selv ikke har den ringeste aning om. Det må utvilsomt ha vært en ren nødløsning at det skjedde akkurat her, slik stallen i Bet- lehem var det for jomfru Maria da barnet hennes skulle stifte bekjentskap med livets harde realiteter. Kanskje krydde det av kakelakker og andre uappetittelige skapninger på jordgol- vet i eselstallen, i tur og orden gjorde de vel forsøk på å snike seg opp i krybben for å komme nærmere det vesle Jesusbarnet i halmen og lasene. Hvem vet om ikke disse anonyme frekka- sene var på plassen lenge før selveste vismennene og kongene fra Østerland innfant seg med sin kostbare røkelse og myrra! I kvistleilighetenvår hadde mor sett levende vegglus på tape- tet, noe som skulle være bevis godt nok på hvor usle forholde- ne var også hos oss. Det gjaldt derfor snarest mulig å finne et annet sted å flytte til. Men lett var det neimen ikke å løse den oppgaven. Selv var jeg helt maktesløs på det tidspunktet. Før vi går videre i beretningen, er det noe som gjør at jeg ser meg nødsaget til å komme med en viktig, men ytterst ubeleilig tilføyelse, som vel nærmest er beregnet for dem av leserne som måtte ha til hensikt ved selvsyn å kontrollere at de sted- festede opplysninger er (så noenlunde) korrekte. Her må det være noe som ikke stemmer, vil de hevde, og de har fullsten- dig rett. Saken er den, at etter at dette innledningskapittelet ble nedtegnet for mange år siden, har det nemlig i den senere tid skjedd store ting når det gjelder matrikkelnummer 9 på Risbakken, slik tilfellet er med så mange eldre hus i Stavang- er: De skifter hhog forandres til det ugjenkjennelige. Like for bokmanuset skulle avsluttes og overføres til dataset- teriet for å gjennomgå den neste viktige delen i bokframstil- lingsprosessen, falt det meg inn å ta en ny inspeksjonsrunde på Risbakken. Til min store forbauselse og bekiagelse ble jeg da straks oppmerksom på at min fra før så lite prangende fø- destall (slik jeg nettopp har beskrevet den), nylig har gjen- nomgått en fullstendig, radikal rehabilitering. Huset er blitt be- tydelig høyere, har fått en ny type vinduer, en annen slags bordkledning, og i det hele gitt et preg som ikke er egnet til å il- ludere hvordan boligen så ut for sytti - åtti år siden. Den er med andre ord blitt helt moteriktig utvendig. Og innvendig har det utvilsomt skjeddvel så store omveltninger. Den vesle, fat- tigslige hushytten er omgjort til den rene luksusresidensen og kan for den saks skyld ha blitt overtatt av en av de mange un- derdirektørene eiier overingeniørene i oljeindustrien, for å si det en smule respektløst. Den radikale omskapningen (som skjedde i 1987) må dog, for all del, ikke kunne svekke lesernes tiltro til sannferdigheten når det gjelder beskrivelsen av de faktiske forhold. Risbakken 9 ble bygget i 1865. Eier var Asser Halvorsen. Sel- ve husets størrelse var 19 x 9 x 4 112 alen. Pris 300 Spesieda- ler. I 1871 kjøpte Halvor Torgersen huset for 400 Spesiedaler. I 1883 ble det overtatt av Knud G. Kloster for kr. 1.900, -, og var da omtrent uforandret. I 1895 oppgis målene i meter, nemlig 7,5 x 5,6 x 2,8. Verdien er fortsatt kr. 1.900, -, men det har vært tvil om eierens mel- lomnavn, om det nå er tale om Knud E. Kloster, i så faii kan det være den fomge eiers sønn. Kommer vi så til året 1907 hersker det ingen tvil om at huset fikk en ny eier, nemlig Dorthea Olsen. Hun betalte kr. 2.100, - for det, og synes ikke å ha foretatt noen endringer. I så fall må den uskyldige butikken hun drev være innredet av den forrige eieren. Det var i hvert fall denne kvinnen som had- de eiendomsretten til huset da jeg så dagens lys oppe i bryst- værelset på loftet. I 1922 ble eiendommen overtatt for kr. 7.700,- av Marthe Olsen. Det er nærliggende å anta at det dreier seg om Dortheas datter, eller en annen slektning, siden etternavnet er Olsen.

BESTEMOR, ANE MALENE

Et par år før jeg ble født i 1909, døde bestemors ektefelle, Jac- ob Lorentz Nilsen, nærmere bestemt 1116 1907, 76 år gam- mel. Det siste han sa før han utåndet var: <>til momentant å dåne av ren forskrekkelse og avsky. Ingen bar- ne- og alderstrygd eksisterte, og selvsagt ikke snakk om noen som helst barselpennisjon med lønn i flerfoldige måneder. Her gjaldt det å greie seg med småører og utrolig nøysomhet. For meg ble bestemor den mest vidunderlige barnejente som ønskes kunne. Hun var super! Aldri vil jeg bli i stand til å skil- dre henne slik hun fortjener det. Men jeg skal i det minste for- søke å fortelle litt om hennes levnedsløp, så godt det lar seg gjøre. Ane Malene kom til verden på Myklebust den 1. september 1838. Hun ble døpt i den opprinnelige, gamle Solakirken, som var i bruk til 1842. Jon (Larsen) og Mari var navnene på foreldrene. Jon var født på Myklebust og Mari på Gimre i Håland (Sola). Hun tjente til å begynne med hos Ola Bårdhaug på Tjora, men reiste derfra til Myklebust. Her ble hun kjent med Jon. Ti sauer og to kyr kunne fos på den jordteigen, der de var leilendinger hos Lars Andreas Saebø. Leien var fire daler pr. år. Sæbø var fyldig, bredskuldret og skallet. Han ble betegnet som «verdslig»,og hadde som hovedoppgave å samle seg jordisk gods og gull. Samlet iherdig til han var femti år. Da kom døden og gjorde kort prosess. Jons bror het Annanias, og var også gårdbruker. En dag han var ute på marken for å hente en hest, fikk han tarmslyng. De bar mannen hjem, men han døde samme dag. Samtidig lå konen, Martha, i barselseng.

Bestemor satt en dag i barneårene på fanget til Tore Skadberg, da faren kom stormende inn: <

En annen av de triste menneskeskjebenene bestemor hadde hørt omtalt, var <

Som det vanlig var for fattigfolks døtre, måtte også bestemor ut for å bli tjenestejente, straks hun var konfirmert. Første stedet var hos Ole Ingebretsen Myklebust. Han var enkemann med to sønner og en datter. Tjenestejenten hadde gjeme en lønn på 10 daler pr. år. Ole var greie å være hos, fortalte bes- temor. To år ble hun der. Neste sted var hos Ole Haga, der hun holdt ut i hele fire år. Så kom hun til en gammel enke på Sandal, ved Klopphodel på Stokka ved Stavanger. Enken hadde voksne barn i byen. I et av de husene bestemor i sin ungdom var i tjeneste, tok de sinnslidende i forpleining. En av disse - en eldre kvinne, had- de for vane å kaste ut all halmen i sengen, men det var ikke an- net å gjøre enn å la henne drive på inntil hun ble helt utmattet og holdt opp med herjingen. Dernest ble det å tjene ett år i byen, hos handelsmann Gabriel Haugland i Breigaten 22. Hun måtte da hver dag gå til Torget for å hente vann i <>,som lokalbefolkningensa. Her var det også flere barn. Den siste tjenerjobben hennes var hos Enok Meling, far til Torger, i Tananger. Tre år varte oppholdet der. Til tross for at Enok personlig var en <

Det var den 12. desember 1930 jeg <>min da 92 år gamle bestemor om det hun hadde opplevd i sine unge dager. Plutselig reiste hun seg opp av stolen. Jeg merket at hmgråt, noe hun sjelden gjorde, i hvert fall ikke i andres påsyn. <Rogaland for å hilse på slektninger her, og jeg var en av dem. Min beste- mors søster og Herman hadde også en sønn, John, som ble værende i Tananger, der han giftet seg med Serina Rasmus- sen. De fikk datteren Maren, gift med los Rasmus Roth. Hun lever fortsatt i eget hjem, de siste årene som enke. «Jeg har det bare godt*, skriver hun i et brev av 2613 1989, .og det må jeg jo helst, hvis jeg skai klare meg alene, for på noe hjem vil jeg jo ikke. Er nå 86 år og det er helt utrolig. Det er også du, som klarer å skrive alt det du gjør., legger hun til. Så er jeg da også seks år yngre, kvitterer jeg med tilfredshet. Alltid kjekt å konstatere at noen er eldre!

Bestemors eneste s~ister,Maren Elisabeth Mykbust og Hernum Hem~ansenog deres smn, John med ektefllen Sm'na, j Rasmussen.

19 BESTEFAR: FISKEREN JACOB

Min kjære mand og vor far og broder Jacob Nilsen, 801/2 grnl., tog Gud til sig tirsdag 11. ds. Tananger 13/e 07. Malene Nilsen, Berneile. t. Mgklebust,

Da bestemor var 30 årgammel ble hun gift med fiskerenJacob Nilsen, som hadde slått seg til i Habben. Han var egentlig sør- lending, født i Vanse Sogn i 1827. En ugift søster - <>og de jublet av glede når han far brakte med seg hjem denne delika- tessen. Så mye annet snop var det ikke å fryde ganen med i småkårshjem. Fikk mor *ei julagjeit. i gave, hadde hun ikke hjerte til å fortære den, men gjemte den så lenge at den til slutt ble hard som stein og nærmest uspiselig.

Ekteskapet innledet så visst ikke noen dans på hyasinter. En fiskers kår i de dagene var ytterst tarvelige. Det var å leve fra hånd til munn. Pengetasken var som regel tom. Borging hos handelsmannen og et brutalt .nei i neven. når gjelden ikke minket tilstrekkelig fort. Bestemor opplevde endog den uhyr- ligheten at det vesle hust de bodde i ble solgt, fordi rentene ik- ke ble betalt på dagen til den søkkrike, gjerrige farbroren hen- nes, som jeg før har fortalt om. Nedrivingen av huset ble påbe- gynt (fordi det skulle flyttes til et annet sted) allerede før fami- lien &k komme seg ut. Jeg syntes det var trist å høre. Men en trøst var det likevel å vite at bestemor selv ga uttrykk for at hun i sin alderdom følte at hun ble rikelig velsignet. Dermed ikke sagt at hun ble overøst med velstand i form av luksus og økonomisk overflod. Aldri hadde hun vel hatt en egen bank- konto eller flere kontanter enn det som kunne ligge i en liten pengetaske. Hennes klær var så enkle som vel mulig, et skjørt, en bluse, et par hodetørklær og en mørk kjole til høy- tidsbruk, f.eks. de gangene hun ble invitert U juletrefest i Ynglingen. På grunn av sin høye alder og vitalitet og sitt lyse humør, ble hun ved disse anledninger vist en viss oppmerks- omhet. Lederen, skolestyrer Rasmus Haaland, hadde et godt øye til henne og fikk henne fram i rampelyset og med på *le- ker. rundt julegranen. Daglig takket hun Gud for hans godhet. Hun ba for meg også - at jeg måtte slippe å gjennomgå det hun hadde opplevd i sine unge år. Og Gud hørte til overmål bønnene hennes! Men om han ga med den ene hånden, visste han å ta med den andre, for alle skapninger skal vel ha sitt å dras med. Skjønt den antakelsen kan jeg neppe føre noe vitenskapelig bevis for, selv om jeg tror den har mye for seg.

Det hørte n~nnestmed til rutinen når bestefar kom til lands med fangsten sin, at konen hans måtte hjelpe til med omset- ningen, dra til kjøpere som ikke selv møtte fram ved bryggen. En av kundene var offisersmessen på Madlamoen. Sommer som vinter måtte hun spenne fiskekiba på ryggen og traske på egne bein helt til byen, som lå en drøy mil vekke. For å komme dit måtte hun ta en av de to fergene over Hafrsfjord. Etter av- sluttet handel var det å forsere samme strekningen tilbake, gjerne med eteineagn. som returvare i vidjekiba. Mange av dagens dyrebare timer ble forbrukt på denne ørkesløse van- dringen og måtte kompenseres med husarbeid i lange natteti- mer. Det økonomiske utbyttet sto selvsagt ikke i forhold til slitet. Hun hadde til dels så ømme gnagsår i føttene på byfer- dene, at hun måtte ta av seg skoene og gå barbeint på de knu- drete grusveiene. Verst var det vel om vinteren når hun etap- pevis måtte traske barbeint i den våte og kalde snøen. En hardhaus og et arbeidsjern var hun all sin dag. Dessuten var hun utstyrt med et saktmodig sinn. Hun hadde den lykkelige evnen til å kunne ta imot - uten å svare med samme mynt. Al- dri opplevde jeg en eneste gang å høre at bestemor viste an- tydning til sinne og var ute av balanse. Og jeg hadde det privi- legium å følge hennes ferd på nært hold i 27 år, så jeg vet hva jeg snakker om.

Min beundring for bestemor var - og er så lenge jeg lever, så stor, at jeg allerede for mange år siden ønsket å få laget en praktfull skulptur av henne, som en representant for de mange avholdte bestemødrene. En gang kom jeg til og med å nevne ideen for en eldre billedhogger, Sigurd Nome. Han ble så inspirert av oppgaven, at han sraks etter tok fatt på å lage et utkast. Motivet var konen med fiskekipen på ryggen og skoe- ne i hånden på målrettet vandring, barbeint i den kalde snøen, slik jeg nettopp har skildret det. Ikke lenge etter døde skulptø- ren, men fotografiet av den 46 cm. høye gipsmodellen har jeg oppbevart, og det gjengis på side 227.

Bestemor med sine to datre, Ellen Serine og Gret- he Mark. Bildet ble tatt i 1907, i forbindelse med bestefars d&.

Det var i året 1868 ekteskapet mellom Ane Malene og Jacob ble inngått. De levde sammen i Tananger til 1907, da mannen døde. De ble velsignet med tre døtre: Grethe Marie (1871), Maren Elisabet (1873) og Ellen Serine (1877). Det mellomste barnet fikk ikke leve lenger enn seks år. Da ble hun angrepet av difteri, en sykdom som datidens legevitenskap hadde van- skeligheter med å helbrede. Det samme gjaldt en hofteska- vank som den yngste jenten hadde £ra fødselen og som gjorde at hun hele livet måtte «halte»,fordi det ikke ble gjort noe for- søk på å strekke ut den *korte>>foten, noe som i vår tid ville ha vært en enkel sak. Mens foreldrene måtte nøye seg med den primitive Kom- gangsskolen>>,med ytterst sparsom undervisning, fikk de to gjenlevende døtrene gå på vanlig t al mue skole^ , som holdt til i en liten trebygning like ved Tananger kapell, nær Hagakros- sen. Læreren hette Trøiel, og han hørte så visst ikke til de dår- ligste av datidens pedagoger på landsbygda.

Etter skolegangen var det jo mye om å gjøre at barna kunne få seg noe å bestille, både for å tjene noen høyst nødvendige kro- ner og dessuten lære noe nyttig i det praktiske liv. Noen vide- re boklig utdannelse var det ikke tale om for vanlige fattigfolks barn, og slett ikke for jenter, som teoretisk sett skulle få seg en mann og et eget hjem å o£re seg for så snart som mulig. For landsjenter var det derfor mest vanlig å få en .huspost>>,bli antatt som slavinne i en eller annen familie, for det meste i by- en. Jeg betenker meg ikke et øyeblikk på å bruke betegnelsen «slavinne», for de unge <>måtte stå til tjeneste £ra den <<årlemorgen til den silde aften». Fritid kunne allernådigst innvilges hver onsdag ettermiddag, men det hendte ikke sjel- den - hvis det £.eks. skuile holdes selskap i huset, at «tyen- det. måtte annulere egne rettmessige «planer» og jobbe vide- re for harde livet, inntil de dødstrette fikk krype til køys for å tilbringe noen nattetimer i dyp søvn, før en ny morgen opp- rant, med hardt slit .. . Min egen mor - som var den yngste av fiskerens døtre - kun- ne fortelle om det ofte umenneskelige tjenestepikelivet i slut- ten av forrige århundre og langt inn i det nye. Mer enn en gang gikk hun gråtende til sengs, b1.a. etter å ha bedt om å få gå på et kristelig møte om kvelden, men ble nektet fordi de ville ha henne til å utføre ekstraarbeid i huset. Hjemlengselen har nok også i slike stunder gjort seg gjeldende. Men hun hadde også opplevd å være hos snille, hensynsfulle arbeidsgivere. Som et eksempel på den siste kategorien nevnte hun ofte ekteparet Ole Hansen og hustru, som var vanlige mennesker og aldeles ikke hørte til «de kondisjonerte., for hvem saktmodige land- sens ungpiker i mange tilfeller ikke ble enset stort mer enn huskatten. Og lønnen for slavearbeidet? Lite og ingenting hva kontanter angikk. En kjole eller andre klesplagg en gang i året. Og kos- ten naturligvis. Men mor var nok ikke den eneste som opplev- de at det ble holdt nøye regnskap med hva som ble spist. En av fruene hun tjente hos, var så nøyeregnende, at hun skar mer- ker i brødet, for å kontrollere at det ikke ble .tjuspist>>,mens hun var fraværende.

Tante Grethe reiste, som den eldste, først til Stavanger og tok seg huspost. I den tiden (omkring 1888) fikk hun et brev fra en jevnaldrende venninne i Tananger, med dette innholdet: Gode veninde Grethe. Jeg vil nu skrive til dig, og sige dig vorledes jeg lever. Jeg lever vel med helsen til denne tid, og det hører jeg at du ogsaa gjør, og det er ikke det minste. Saa hører jeg at du ikke synes noget bra om din tjeneste, men jeg tror at om du flytter, saa kan du faa en anden enda verre plads, for det er ikke godt at treffe en god tjeneste. Men det kan nok vere meget muligt at di ere gamle og saere, men viss du synes du kan vere, da er det vist det beste for dig selv, for du hører bare vorledes det gaar med Anna. Hun flytter til alle tider, og jeg hører at hun skal komme jem, og det er saa smått for dem at hendes far ber om hun vil komme jem, det syntes jeg var felt, og jeg maa bede at du ikke rnaa sige det til hende at han ber. Jeg ved ikke noget nyt at for- telle dig. Saa vil jeg sige at Lava skal til Hans Larsen, han bor på Kolnes, og saa vil jeg sige dig at di baler og skurer værre hos Meling, for Martha skal snart reise, og du kan tro at skredde- ren har det jilt om natten, han er af sted hver nat, og naten til søndag var hun hos ham, men det var ikke nu søndag, der er otte dage siden, det var forrige søndag. Han gik da klokken 6 om morgenen. Di kan ha det gjilt! Ellers er det ikke for meget gjilt i Tananger. Jeg ønsker bare at du var hjemme, for vi holt tit sjau og nu er jeg ene og alene. Jeg har ingen bedre ven enn du. Di ere alle saa vigtige her, og jeg hører at du kommer hjem til paaske. Da maa du komme op. Jeg skulle hilse fra Ingeborg og far og mor. Saa maa du hilse til Anna fra mig. Hermed vil jeg slutte min simple skrivning for denne gang. Du er venlig hilset fra mig, Mane Evensen.

Når det gjelder tante Grethe fikk hun seg forholdsvis snart ar- beid på et skredderverksted, og ble etterhvert en flink og ruti- nert <>,eller <

Hanna Hermunsen, i midten, flankert au sine Incsiner, Grethe og Ellen. Maren ble gift med Ole Gausel ogreiste til New Zeeland, der hun også[email protected] må urne tatt omkring år 1900. De fleste årene arbeidet tante i skredderfirmaet TrygveJensen i Østervåg. Innehaveren ble gjerne kalt <>). Hva kunne så en <>tjene etter ett års iherdig ar- beid, med seks dages uke, ti timers dag og atskillig overtid? For året 1909viser <>at den samlede inntekt var kr. 400, -, dvs. gjennomsnittlig åtte kroner pr. uke, eller kr. 1,40 pr. dag. (For sikkerhets skyld tar jeg forbehold om at det beløpet som står oppført på regningen kan gjelde såkalt .skattbar inntekt. og i så fall er fratrukket den skattefrie de- len, slik at bruttoinntekten var noe høyere.) Den 12. mars 1913 heter det i en notis i Aftenbladet:

ENIGHED OM NY SKREDDERTARIF.

Som tidligere bebudet har der i den senere tid været ført for- handlinger om ny tarif i skrædderfaget, og disse forhandlinger førte igaar til enighed. Arbeidslønnen for syarbeidet er herved gjennemgaaende forhøiet med omkring halvparten af det som var forlangt. Arbeidstiden har ikke været fremme under for- handlingerne. Den nye tarif trær i kraft allerede fra imorgen af, og samtidig har mestrene besluttet at forhøie den ordinære syløn pr. dres fra 13 - 14 til 15 - 16 kroner..

I 1923 var tantes årsinntekt kr. 1.750,-. Så sent som ved krigsutbruddet i 1940 påtok hun seg hjemmearbeid for verk- stedet. Betalingen for å sy en mannfolkbuksevar bare tre kro- ner, i 1945 tre-femti, så her må en i sannhet kunne tale om <

Grethe og Jakob

Tante Grethe var omkring 25 år da hun ble kjent med en stilig sjøgutt fra Kristiansand, Jakob E. Olsen. Den femte januar 1898 giftet de seg. Presten som foretok vielsen, hadde valgt som tekst: <

Elskede ven, naar du i drømmen viler, saa mangt et suk ifra dit hjerte gaar. Men naar i tanken jeg hjem til dig iler, jeg sage vil at lindre alle hjærtets saar.

Diktet af mig, Jakob E.O.

OnkelJakob hadde en søsteri U.S.A. Den 10. mars 1907 skri- ver hun et brev til tante Grethe, der hun b1.a. beklager seg over ikke å få høre noe fra sin bror og råder tante til å emigrere til Amerika: .Kjere Svigerinde. Du maa have mig saa meget unskylt for at vi ikke har skrevet til dig før, men jeg vil sige som sandheden er, at jeg har havt saa meget at Bestille, saa naar jeg kommer hjem om kvelden saa er jeg saa træt at jeg ikke gider tage min haand til noget, foru- den at vi har Bygget nyt hus efter at mor er kommet over, saa der har veret saa meget at tage fat paa. Jeg har skrevet til Jakob to gange, men har ikke faaet svar, saa jeg har opgivet haabet om at faa Brev £ra ham, men det kan jo vere han er reist hjem og paa den maade ikke har faaet brevene. Men jeg skrev til ham at han skulde komme til Vinnepeg for her er en god plads for arbeidsfolk og jeg synes han skule tage Dig her over saa han kunde leve et hyggelig familieliv, for det er lige saa Dyrt at leve for ham alene som det er for to. Moder siger at du maa nok undskylle at hun ikke fik skrevet til dig før hun reiste, men hun kom afsted i saadan fart at hun ikke fik tid til alt. Hun er ellers £risk og rask, saa jeg er meget glad over at hun er kommen over til mig. Det er saa hyggeligt at have en mor og det er godt saa lenge jeg kan have hende. Einar er meget Bedrøvet for at han er bleven tilbage hjemme, men han vil over om han saa skal svømme over. Jeg kunde ønske at Du ogsaa var her, men jeg faar Dig vist aldrig at se. Jeg tror at Du maa blive glad ved dette Brev, for her er saa mange klatter og jeg velted hele Blækhuset over mor og hele Bordet. Vil Du ikke give mig adressen til Jakob vist han ikke er kommen hjem, men det er han vel ikke. Jeg tenker til sommeren at Du skal faa et fotografi af vort nye hus, men det Bliver ikke før det Bliver malet og al- ting Bliver grønt. Jeg maa slutte med en venlig hilsen fra os alle tre i haab om at Du maa unskylle mit første Brev til Dig. Det bliver ikke saa langt, men det vil blive bedre. Ver paa det Bedste hilset £ra moder og mig, Elise Jensen, føt Olsen. Vor adresse: Hans Jen- sen, Luise Bridge, Post, Vinnepeg Mannisota, Cannada..

Som skipstømmermann seilte onkelJakob ute på de store hav. I 1910var arbeidsplassen ombord i det amerikanske dampski- pet «Arkadia».I tidsrommet mellom 12. og 14. oktober forlis- te skipet i den mexikanske gul£og gikk til bunns med mann og S~pst~~nnJakob Olsen (X) ombmd i Lina., fotografert i Albany, Australul. mus. Da tante ikke hørte noe på flere måneder skrev hun til konsulatet i New York, og fikk fem uker etter følgende svar: <

Mor kom seg også etterhånden vekk fra hushjelp-yrket og ble astrikkerskem i en av byens større handelsfirmaer, her kalt Halvorsen. Hun ble en meget avholdt medarbeider, som gjer- ne ble betrodd vanskelige oppdrag. Hennes punktlighet og flid var enestående. Etter 25 års innsats ble hun overrakt gaver fra firmaet og medarbeiderne, bl. a. diverse sølvskjeer med navn og årstall inngravert (1923). Alt i alt var hun ansatt i 40 år, inn- til «strikkeriet>>opphørte, omkring 1938. Det er ikke så lett å beskrive sin egen mor. Jeg regner likevel med å komme tilbake til henne senere. Hun var en tapper og rakrygget kvinne, som opp gjennom årene klarte å bevare et lyst sinn, om hun nok også hadde sine tunge stunder. Hun var en «hjemmets kvinne. og ønsket ikke å gjøre seg bemerket på noe område. Men sto det til meg, skulle også hun ha fått seg et verdig, synlig minnesmerke, og ikke bare det som befinner seg i mitt hjerte, så lenge det slår!

TANANGER

Jeg føler personlig på en merkelig måte en underlig tilknytning til Tananger. Det skyldes naturligvis at mine kjæreste slekt- ninger var fra dette strandstedet og at jeg i min tidlige barn- dom fikk være der noen ganger, i tillegg til alt jeg hørte beste- mor, mor og tante og deres kjente, fortalte om personer og hendelser. Jeg lyttet interessert til beretninger om losolder- ma'en, om <( Felius*, Palle og Enok Meling, Simon i Zion, Gol- le-Maria og mange flere. Ikke minst ble jeg informert om de mest navngietne slektene, Monsen og Meling, noe også om Danielsen. Skipsfører Gabriel Meling og hans kone, Olava, var nok den familien som bestemor og hennes døtre hadde et særskilt godt forhold til. Gabriel var født på den vakre gården Meling på vestsiden av Hafrsfjord og tilhørte en av de aller eld- ste slektene i Sola (eller Haaland, som herredet da kaltes). Forfedrene hadde bodd dels på Meling, dels på Grannes og Kolnes i over 400 år. Som så mange andre gårdbrukersønner der ute i seilskipenes glanstid dro han som 15 1/2 åring til sjøs, med sluppen «Fritz», senere på større skuter. Etter å ha tatt sin navigasjonseksamen førte han senere barken (dhnal* av Sandnes. Etter 20 års sjømannsliv, b1.a. på sin eget skute, slo han seg ned i Tananger, der han ervervet seg et stort vå- ningshus med sjøhus og brygge, foruten et jordstykke like ved. Han startet handel, drev fiskeri etc., men det ble sagt at arbeidet på gårdsbruket var noe av det kjæreste. Alt som dyrkbart var, ble lagt under kultur. Bryggen ble utbygget og han anskaffet seg den første brislingnoten i Habn. Da det i 1889 ble opprettet telefonsentral på stedet, ble han dens førs- te bestyrer. Ellers var han en meget brukt mann i det offentli- ge livet, var bl. a. medlem av herredsstyret i mange år, og vir- ket mye for å få bygget bru over Hafrsfjord. At våningshuset var stort, kom vel med, for ekteparet fikk ikke mindre enn ti barn, åtte døtre og to sønner. De skal her nevnes i den rekke- følge de i sin tid ankom: Maren, Marie, Gabrielle, Olga, Ole, Jørga, Agnes, Augusta, Borghild og Grant. Min mor og tante var i sine oppvekstår mye nede hos Melings, der de hadde så mange jevnaldrende venninner. Fru Meling var så snill - ikke bare mot sine egne barn, men også mot andres, kunne mor fortelle. Alle ble behandlet like godt, når de kom på besøk. Selv fikkjeg en gang som barn følge tante Grethe opp den høye utvendige trappen og ble traktert med saft og småkaker inne i en av de store stuene.

LÆRER TRØIEL

Tananger-skolen var den første som ble bygget i Håland etter at det i 1860 ble besluttet å avvikle omgangsskolesystemet. Bygningen var ikke stor, 7,5 meter lang, 6,3 meter bred. Høyden var 2,8 meter, men i tillegg kom et værelse for lære- ren og et kjøkken. Torbjørn Trøiel, som i 1864 tiltrådte som lærer, så seg nødsaget til å klage over at skolestuen var trekk- full. I sin innberetning fremholder han at det ikke bare er un- dervisningsrornrnet som er dårlig isolert, men også lærerboli- gen var full av <

Larer Thorbjm Trhl i Tananger tok lik'så godt og løyste hestane. Ein gong va' der tri hestar hu' slapp. Hestane rusla avsted. Di visste veien, så di kom te gards uden maen. Når mennene seint om sianne kom for å henta dyrå sine og såg di va vekke, blei di så sinte. Di kom opp te 'an far og spurte kor hu Malena va. Di ville ha fatt i 'na. «Eg vett ikkje kor hu' e*, sa han far. <>.Fikk de en tynn skive med melkebrød eller sukkerbrød, sprang de hjem så glade og fornøydde som hadde de fått en svær formue. De snikte også der det var bryllup. En gang hadde mor stått så lenge utenfor et bryllupsh hus^ at hun til slutt ble bedt inn. Her satt hun da vettskremt og så på dem som danset til langt på natten. Så usle som forholdene kunne være i de vanlige småkårsheirn- ene lot det til at det alltid var noen som mente de hadde det verre. Mor kunne fortelle at det kom mange som ba om hjelp. <

Det var trafikk og liv i Tananger i gamle dager, denne glirnren- de inngangsporten til kyst-Jceren fra havet. Et virkelig ly-sted innenfor brott og brann. Det vokste opp velstand på stedet, ja, endog rikdom. Det bygdes gromme hus og levdes fint liv, by- aktig med selskaper - med vin og spinetter og triller og sølv- selte hester, ja, det vokste fram et havnesteds-aristokrati som virkelig kom til å bety noe for distriktet. De øvde kulturell innflytelse. Det var ofte skiprer med i laget, folk med skoleut- dannelse, mennesker som hadde evcert ute. og sett og lcert. Og når de kom hjem, spente de en litt høyere livshimmel over havnen, la en noe høyere horisont for livssynet. De gikk fint kledt og snakket halvt fornemt, holdt gilder, det lyste fra vin- duene i nettene, det klang fra spinett og glitret i glass. Det var selskap hos de fine. Og etter hvert ble det slik at alle lettet på hatten for dem, og så opp til dem. Noen prøvde også så smått med å etterligne dem - sånn i all beskjedenhet - i all stillhet. For slik er nå engang vi mennesker. B I Tananger var utvilsomt Monsen-slekten den mest domine- rende. Losoldermann Gabriel Monsen var som en mektig ukronet konge, med alle tråder i sin hånd. De gamle bygning- ene var noe for seg selv, vitnet om en trang til estetisk utfor ming og edel stil. De toneangivende tenkte stort og hadde god smak. Det viste møblene, enten de nå var i roccoco eller empi- re-stil. Det går vel an å si at bakom det nye Tananger ligger gamle Habn som en undertone i det hele. En tone som vandrer fra de gamle store kvitmalte sjøhusene, fra de ærverdige herskape- lige våningene, fra bølgevaskede brygger og tidsmessige trær bak hvite hagegjerder. En tone som selve livet ga liv, en tone som forhåpentlig aldri dør, fordi den stiger fra den bunn hvor- på dagens Tananger hviler. En kunne fornemme tonen med det samme en kom dit. Den var så forunderlig blid og alvorlig - til sjøens bløte akkompag- nement. Men nå er så undelig mange år svunnet hen og så mye har skjedd i det mellomliggende tidsrom, at Tananger unektelig har endret karakter. I og med den enorme utbygningen som har funnet sted, er det nesten ikke å vente at befolkningen har unngått å bli preget av den nye tidsånden som synes å trenge inn og gjennomsyre alt og alle - lik de dødbringende grønne algene som i 1988 invaderte havområdene i ufattelige meng- der, fra Skagerak og nordover kysten. Theodor Dahl besøkte Gamle-Rasmus, som bodde i et lite avlangt hus ved veien i selve havnen. Før de fylte ut framfor huset, slo sjøen på vegger og vinduer, så mor hans slapp å kas- te vann på vinduene for at han skulle få sove, da han som jung- mann kom hjem fra sjøs. Gamle Enok Meling, som var lens- mann en tid, bygde husene på sørsiden, og bryggene. For rik- tig lenge siden kom det mange havarister inn på havnen og mange fartøyer ble kjølhalt og reparert i Tananger. Groom i England sendte seks - sju slupper hit etter hummer i sesong- en. Herfra gikk de videre til Bokn og Kvitsøy, før de returnerte til England. Rasmus bekreftet at de mektige Monsane holdt svære selskaper. Oldermaen hadde en svær trille, som det kunne sitte 8 personer i. Dertil hadde han ei svære eskjessa~, en karjol og noe annet mask som de kjørte med. .Det va gildt å sjå på når de kjørte me' to hestar og firahjulsvogn*, sa Ras- mus. «Hu va tunge, dæ asenet, for det va' feide folk som sad i 'na. Dei lauga seg her i boktå, dei feide karane. Dei flaud som i sopp, ja, som småkvala.. .B Av de gamle folkene som bodde i ' Tananger nevnte Rasmus personer som både min mor og bes- ' temor ofte omtalte i min barndom, nemlig Teofelius, eller Fe- lius som alle sa, og Simon Hansen Myglabust. Han ToldusJør- gensen var en fin smed.

Innen jeg forlater mors fødested, skal jeg gjengi TANANGER-SANGEN Hvem som har laget den, kjenner jeg ikke til, men den ble i hvert fall sunget på en tilstelning før siste krig. Melodien er .En liten gutt i£ra Tistedal» eller .Hu, hei, kor er det friskt og lett oppå fjellet».

Her er så herlig, her er så godt, i Tananger. En egen sjarm har naturen fått, i Tananger. Her havet skvulper så blidt om skjaer, og snart det hulker og snart det ler, i Tananger.

Når havet bryter og bølgen slår utfor Tangen, så lun en havn mang en seiler får innfor Tangen. Med glede har mange blikke møtt det lille fyret som blinket støtt utfor Tangen.

Er dagen sur, så er stuen lun i Tananger. Da blåser det over hei og tun i Tananger. Det hav som før lå så blått og blidt nå danser lystig og sprøyter vilt imot stranden.

Når sol og nordenvind har slått lag i Tananger, da har jo allting sitt rette lag i Tananger. man blir om hjertet så lett og glad, man føler jo som man hjemme sad i Tananger.

Og når ved kveld solen går i hav ved Tananger, da glemmer man alt sitt hverdagskav i Tananger. Det er så skjønt og man fatter ei, tenk, hen mot himlen en gyllen vei fra Tananger. Men solen daler og skyggen glir i Tananger, og alt så stille, vemodig blir i Tananger. De nakne berg de får all slags led når solen nettopp er gået ned i Tananger.

Så kommer sneklokken ren og hvit til Tananger. Den lyser opp i den mørke tid i Tananger. Da sildesyner man ser ved Kjør og sturtefiske det blir som før i Tananger.

Seks måneder gikk før det lyktes å skifte boplass. Fra Risbak- ken flyttet vi til et sted i nærheten, Søvdegaten 45, som var et langt nyere hus, med normal høyde fra golv til tak og større di- mensjoner i det hele tatt. Vi måtte riktignok også her ta til tak- ke med en eneste stue og et halvt kjøkken i annen etasje. Men det var vanlig i den tidsperioden at folk bodde trangt, så det gjorde i og for seg ikke så mye. Verre var det at huseierens sønn dag og natt oppholdt seg i sideværelset. Han var tuber- kuløs og i konstant dårlig humør, tålte ikke støy. Når jeg skul- le bysses i søvn, måtte det derfor legges et tykt lag av tepper under vognhjulene, forat det hele skulle skje lydløst. (En to- talt lydløs reivunge er vel hittil ikke oppfunnet!). Som før nevnt har jeg aldri ligget i noen vogge, men bare i den underli- ge, høye vognen mor kjøpte billig hos noen som ikke hadde bruk for den lenger og derfor var sjeleglad for å bli kvitt. Jeg minnes godt den vognen, for vi brukte den siden til klekorg. Uten hjul naturligvis, for disse satte jeg under en stor trekasse som jeg lekte bil med i guttedagene. Klekorgen med bambus- sprinklene eksisterer den dag i dag, som et kuriosum. (Mon tro om noen vil finne på å ødelegge den når jeg en gang er død og ute av stand til å protestere?) Det knytter seg for meg ingen minner fra dette huset i Søvde- gaten, så jeg umaket meg ikke med å gå inn der heller. Deri- mot avla jeg en visitt på den nærliggende gravlunden, der jeg satte meg på en benk, hvorfra jeg hadde utsikt til husnummer 45. Det var midt på blanke formiddagen, så det gikk ikke en sjel og tuslet mellom de blomsterprydede gravene. Jeg hadde derfor god anledning til uforstyrret å reflektere over både det ene og det andre.

Like ved siden av benken la jeg merke til en barnegrav. *Her hviler vår elskede lille solstråle Dagfinn 3 uker gammel., sto det med gullbokstaver på en fin marmorstøtte i lite format. Det er vel ncermest et under at ikke jeg også i sin tid kom til å bli puttet ned i en slik baby-grav. At jeg senere i livet flere ganger har vcert på nære nippet til å bli rammet av en eller an- nen ulykke som kunne ha resultert i lemlestelse og død, er en sak for seg (som jeg senere - i bind I11 - ikke kan unngå å komme ncermere tilbake til). Men først i voksen alder fikk jeg rede på at jeg egentlig skulle ha vcert dødfødt. Da den tilkalte jordmor skulle hjelpe meg fram i dagen, oppdaget hun nemlig, til sin store skrekk, at navlestrengen var tvunnet ikke mindre enn to ganger rundt halsen min. I slike tilfeller skal det være vanlig at fosteret blir kvalt. At jeg unngikk denne forsmedelige kvelningsd0den før jeg ennå hadde lært livet å kjenne, er noe jeg selvsagt burde ha takket min skaper for både titt og ofte. Det er bare det at livet for en del har artet seg sånn for meg, at jeg stundom har følt at det kan hende hadde vært like bra om jeg var blitt kverket i fødselen. Alt det jeg i så fall hadde blitt spart for! Men noe annet var nok bestemt for meg. En og an- nen oppgave skulle jeg vel ha i livet, ingenting skjer jo tilfel- dig, sies det. Troen på denne antakelsen har holdt meg oppe under alle tilskikkelser. Og så den omstendigheten at jeg - som før antydet - etterhånden ble økonomisk uavhengig av andre, bidro sitt til at jeg ikke akkurat så ofte har ønsket meg ut av tilvceret. FURRASGATEN

Vi kom ikke til å bo svært lenge i Søvdegaten heller. En dag da regnet høljet ned ble det armodslige inventaret vårt lastet på en langkjerre og kjørt til en ganske annen kant av byen - til Furrasgaten ved Vålandshaugen. Gatene var enda ikke oppar- beidet her i dette nybyggerstrøket, så hestekjerren ble ståen- de fast i sølen, eller <>som det heter på gammel sta- vangerdialekt. Tante Grethe Marie - som på det tidspunktet var omkring førti år - trillet meg i den høye barnevognen, som led samme skjebnen som den andre kjøredoningen. Men tan- te klarte likevel brasene, så jeg kom da omsider i hus, til liks med inventaret, alt sammen kliss vått og uhselig.

I Furrasgaten kom vi til å bo i en hjørnestue i fire år. Her lærte jeg å snakke. Her lærte jeg å bruke tankene mine aldri så lite, lærte andre mennesker å kjenne - og gjorde iakttakelser. Fra denne tiden husker jeg sserlig seks mennesker utenom mine nærmeste, nemlig Augusta - hun som eide huset - bar- na hennes: Elise, Tora, Martha, Josef og Frits, og de to na- boguttene Oskar og Rolf. Tora og jeg var like gamle, født samme året - om våren, og når sant skal sies var vi to mye i lag. En dag hadde vi tatt ut på egen hånd, tumlet oss vekk. Det var stort oppstuss i gaten, vet jeg, før de omsider fant oss igjen ett eller annet sted i en annen bydel, nemlig i Bredbakken, der jeg visste at min tante på det tidspunktet hadde sin bopel. Hun pleide piske eggedo- sis, plommen med en visp og hviten med en gaffel. Blandingen var en populær og sjelden delikasse, vel verd en lang og spen- nende spasertur. Da vi langt om lenge kom til rette, husker jeg så vel at Tora fikk gyselig mye skjenn, og jeg, som antatt <

Tekst vedrwende neste si&: PA SKREDDERVERKSTEDETI OSTERVAG(*Streng-gådm. ca. 1910).

Skr-ester TtygveJensen (*Polka-Jensen.), skr.svenn Lauritz Abrahumsm, Grethe Olsen (Gomtante), Karen Eritsland (senere ga3 Oftedal). De to andre syerske ukjent l~rerguttCarl Sennre (som senere deltok som humrni rever 0.1.). Det lilleguttehodet er Karens smn. hun skuile ikke hu v~rtmedpå bil- akt, og fotografen wwkla. hmpå kopiene, slik at det bare vkte en svart qklab.

0% rent fysisk, gutter og jenter var nå engang to ulike ting. Men det var ikke noe til hinder for at vi i halvmørket kunne sit- te på hvert vårt hull på selvsamme benken, det største egent- lig beregnet for voksne med brede bakender, det andre for barn. Forresten var det ikke nødvendig for meg i det hele tatt å sitte når det bare dreide seg om et «snar-ærend». Tora deri- mot kunne ikke stå ved lignende anledninger, så det beviste tydelig nok den lille forskjellen. Bror hennes - Frits - og jeg var bestevenner. Han dro meg med over alt. Moren drev et lite hønseri i bakgården, og rett ofte måtte vi av sted etter mat til fjærkreet - mais, som vi kjøpte hos Gundersen på Torget. Frits var grei nok - ingen tvil om det. Men han var befengt av en utidig naske-mani. En dag vi skulle til Gundersen etter hønsef6r) foreslo han at vi skulle stjele et par av hermetikk- eskene som lå på disken. Mens butikkdamen veide opp maisen skulle vi stikke hver vår dåse inn under blusen og late som ing- enting. Vi greide det forholdsvis bra, begge to. Men da vi skul- le smette ut av døren, slapp jeg - som den klønete dilletanten jeg var - tyvegodset ned på gulvet. «Dunk>>,sa det så kraftig at jeg syntes all verden måtte høre det. I panikk for jeg ut av butikken og sprang for livet over Torget og videre mot Jemba- neveien. Frits etter med sitt bytte vel forvaret i bukselommen og full av bebreidelser mot meg som hadde vært så sabla klø- net. Kommet hjem lurte vi oss inn under baktrappen, der vi slurpet i oss brislingen med oljen. Det kunne ha smakt atskil- lig bedre, fant jeg ut. Men kameraten sa <>,og ang- ret bare at han ikke hadde fått krafset til seg flere dåser. En annen gang hadde Frits fått tak i et stykke skråtobakk - kjøpt det i en butikk på falske premisser. Han tok meg med ned i vedboden, der skråen ble lagt på hoggestabben og kuttet opp i passe stykker. Vi tok hver vår bit i munnen. Det minnet så granngivelig om lakris - å setil. Men fy for all ulykke - det smakte beiskt som noe vondt. Jeg var ikke sein før jeg hadde spyttet ut min togge, mens Frits, som hadde ofret hele femten øre på svineriet og syntes han burde få full valuta for utlegget, tygde og tygde - og svelget .. . . Om kvelden ble han veldig syk, kastet opp og bar seg. Mor hans var livende redd, for hun kjente jo ikke til årsaken. Og Frits turde naturligvis ikke si et kvekk, for han kjente hentirnmeret. Og hun var et iltert he- speltre, skal jeg villig skrive under på - om hun nå har: ligget aldri så lenge og smuldret til støv i graven sin, og en helst ikke skal baktale de hensovede, hvis en ikke har noe godt å si om dem. Hun bnikte kjeft i tide og utide. Brukte nevene også, slo ungene sine så busta føyk. Mannen hadde ikke noe han skulle ha sagt. Tålig som et får i kål tok han imot - om ikke nettopp slagene, så i allfall ukvemsordene. Vi hørte på scenene titt og ofte. Så det var et fælt hus sånn! Var min fredsæle bestemor så uheldig å slippe meg inn gjennom gatedøren, fikk hun en skyl- lebøtte: «Er han finere han, enn mine unger, som må gå bak- veien?. De slitte trappetrinnene - som det forresten var vår plikt å holde rene - var for gode for oss å gå på! Jeg må uvilkår- lig tenke på at hvis jeg hadde hatt lyst til det i dag, kunne jeg på røde rappet gå hen og bestille de mest lukseriøse utvendige marmortrapper til min nåværende bolig. Men så stormanns- gal kunne det ikke falle meg inn å være. Forresten ville mar- moren neppe stå i stil med det øvrige eksteriøret.

Svært som det har forandret seg i strøket omkring den øvre delen av Furrasgaten. Da jeg flyttet opp dit som barn var det ikke så mange husene der og det var landlig idyll med åkrer og kyr på beite. Ja, minnes jeg det ikke, det høye, saftige gresset som skulle bli til høy .. . Tykt og saftig, og høyt så en kunne drukne i det. Drukne, ja, og kveles .. . Bare tett gress kunne en se - og så himmelen høyt der oppe, hvis en vendte blikket den veien. Inntrykket står spikret fast i erindringen min - om jeg ellers kan glemme ett eller annet som en gang var.

Jeg var vel tre - fire år den gangen. Fulgte etter de andre ung- ene der de leikte og tumlet omkring. På en eller annen måte var vi kommet inn på forbudt område - midt oppi en fin <

ANDRE MINNER FRA SMÅBARNSALDEREN

Hva husker egentlig et menneske fra sine aller tidligste barne- år? I mange tilfeller svaert lite, tror jeg. Men noe svever som i en tåkeheim inne i hjernen og skiller seg ut. I mitt tilfelle gjel- der det b1.a. de tingene jeg nettopp har skildret. I tillegg hus- ker jeg at en nabounge stjal fra meg en liten leketøy-barne- vogn av blikk. Gråtende og dypt ulykkelig ser jeg meg selv stå på gatedørstrappen i det huset i Magnus Lagabøtersgaten, der «tyven>>bodde og hadde forskanset seg. Trolig fikk jeg leke- Huset i Furrasgaten, på h hmt av Magnus Lugab~~tersgaten.Omkring 1914. Gowred med muhosluen. kan bo& i shren til h tøyet tilbake, for det eksisterer faktisk den dag i dag sammen med så mange andre oppbevarte gjenstander fra barneårene. Gasslykten utenfor huset i Furrasgaten husker jeg også, ikke minst fordi jeg ble fotografert ved siden av den, sammen med noen av de andre beboerne. Jeg har en erindring om at lykte- mannen kom med en lang stang i hånden, for å tenne lyset i lykten hver dag ved mørkets frambrudd, og for å slukke det om morgenen. En annen mann jeg synes å se tydeligere for meg, er han vi kalte <>.Bladene var jo på langt nær så store og fargesprakende som dagens ut- gaver, men vi syntes selvsagt at de var veldig fine og interes- sante. Litt fargetrykk forekom jo også den gangen, og det gjorde selvsagt disse trykksakene mer attråverdige enn de triste dagsavisene. Prisen på ukebladene var visst i sin tid 15 øre, like før siste verdenkrig var den steget til 35 øre. Dagsavi- sene kostet i abonnement 20 kroner året, 15 øre stykket solgt på gaten av de mange budene, som selv hadde betalt 10 øre i ekspedisjonen. De som ikke klarte å selge ut dagens behold- ning, forsøkte å fallby restopplaget for nedsatt pris. Når alt håp var oppgitt gikk armingene omkring og bød dem fram for 5 øre, for i det minste å redde halvparten av uttellingen. Ofte måtte de likevel gi opp og luske slukøret hjem med restbe- holdningen, som vel i siste fase ble brukt til brensel. (I min bok <

I mine første barneår fikk jeg selvsagt ikke så mye «post»med frimerker på. Det aller første brevkortet - med glansbilde av en smilende skolegutt på vei til sin første skoledag, utstyrt med en ransel på ryggen, tavlen under den venstre armen og hvite, ubeskrevne papirark i den høyre hånden, fikk jeg på min tredje julaften i 1913, lenge før jeg hadde lært å lese. Det var <> Det var jeg naturligvis ik- ke bestandig, men hvis helhetsinntrykket for mor virket slik, er det i sannhet tilfredsstillende å minnes disse ordene (som jeg vel burde ha nøyd meg med å la bli bevart i hjertet, og i kle- delig beskjedenhet, unnlate å sette på trykk i en bok!)

Bestemor passet meg trutt hele dagen lang de første årene. Jeg fulgte henne når hun gikk for å handle dagligvarer, b1.a. i forbruksforeningen .Bikuben>>.Den hadde jo utsalg over hele byen - i konkurranse med *Økonom>>,som senere ble samar- beidspartner. Dette var lenge før noen tenkte på <> så ut i min barndom, velger jeg et fotografi fra 1924 av et ty- pisk <>opp- tok meg ikke det ringeste i de første barneårene, men jeg fikk jo snart kjennskap til at de som var medlemmer, kunne høste <>i form av utbytte ved årets slutt, over ti prosent kunne det bli, og det var neimen ikke å forakte for småkårs- folk. De kronene som ikke ble tatt ut i form av manufakturva- *Bikuben'sa utsalgiStorgaten. slik så & moderne butikkene ut i& fmte &len aj vårt århu& rer i Dalgaten 2, ble satt inn på et rentebærende .hjelpefond.. Pengene som sto der, kunne brukes når noe skulle anskaffes til hjemmet. En gang fikk vi f .eks. eta ut» såkalt <>,for en slik betegnelse var ikke oppfunnet i hennes levetid. Og døtrenes inntekter for flittig slit i seks - åtte timers dager pr. uke, ville i dag bli betegnet som liggende faretruende nær *sultegren- sena. Overtid rett som det varmåtte de finne seg i uten å muk- ke. Slett ikke uvanlig å arbeide Skjærtorsdag, Kristi Himmel- fartsdag, første mai, påske- og pinseaften og ellers når det var mange bestillinger som måtte effektueres. Av en .skattesed- del* fra 1917-18 framgår det at mor, mens vi bodde i Langga- ten, hadde en årsinntekt på kr. 950,- og en skatt på kr. 13,32. Hvis vi regner med at pengeverdien den gang var tjue ganger høyere enn nå, vil det si at hennes inntekt tilsvarer kr. 20.000 i 1989, mens hun som fagarbeider burde hatt minst fem tusen mer enn det hun fikk, ikke minst ved tanken på all overtiden. Det underlige er likevel at jeg se!v ikke kan huske at vi noensinne følte oss som <

Vålandshaugen var også ett av utfluktsmålene. Her spilte iblant Kommunekorpset, og den musikken likte jeg, ikke minst de festlige marsjene. Da pleide jeg gjerne trampe takten flvålandspibå*i sin gamle fasong. Fotografert i 191 O. med føttene. <

Det var mens vi bodde på Våland at den første verdenskrigen brøt ut - i 1914. Jeg var på det tidspunktet for liten til å fatte rekkevidden av en slik begivenhet. Men i løpet av de fire årene krigen varte, fikk jeg jo en viss forståelse av hva som foregikk. Myrderiene og de enorme ødeleggelsenei Sentral-Europa lot det seg ikke gjøre å være helt uvitende om, uansett alder. Og de mange skipstragediene, som i høy grad også rammet nor- ske båter og mannskaper, gjorde inntrykk også på et barn. Mest føling med krigen fikk det norske folk ved matknapphet. Etter hvert ble det rasjonering på de fleste dagligvarer. Særlig husker jeg de lange melke-køene ved meieriutsalgene, ikke minst på Nytorget. Kvoten for hvert individ var ikke stor, kan- skje bare et par desiliter pr. snute. For meg har melken hele li- vet vært et viktig og skattet næringsmiddel. Vi hadde imidler- tid fått kontakt med en familie som fikk ekstrakvoter av den populære helsedrikken, fordi de hadde flere barn, hvorav minst ett var tuberkulose-rammet, slik at de, utrolig nok, kunne avse noe av kvoten til oss. Jeg husker til og med huset der vi av og til hentet de dyrebare dråpene, det lå i begynnel- sen av Vikedalsgaten, nærmere bestemt i nummer fire. Eier var Tuberkuloseforeningen, og det ga jo en viss anelse om be- boernes sunnhetstilstand. .Tarringen>>var under første verdenskrig og umiddelbart et- ter, en folkepest av store dimensjoner. Mange stavangefami- lier mistet sine unge sønner og døtre i den tiden. En rekke sa- natorier i landlige omgivelsr ble opprettet, men stort sett var det en nærmest dødelig sykdom, før legevitenskapen klarte å ta knekken på den. Bestemor var nyttig å ha når det gjaldt å skaffe til veie etter- traktede varer. Hun var freidig og «utom>>seg, og stilte mer enn villig opp i køene foran de butikkene som ryktene fortalte hadde fått inn attråverdige varer. Spesielt husker jeg hvor gla- de vi var når hun kom hjem med et par kokesjokoladeplater som hun hadde fått kjøpt i en kjent forretning i Østervåg. Jeg undres på om hun noensinne selv tok seg en smaksprøve av munngottet?

VASKEANSTALTEN

Fire av de *strategiske punktene. bestemor og jeg i mine førs- te barneår passerte på veien fra Vålandshøyden og ned mot mitt yndlingssted, jernbanebroen, var Vaskeanstalten, Sy- kehuset, Turnhallen og Teateret. De tre sistnevnte murbyg- ningene hører til de standhaftige og står trutt og urokkelig den dag i dag, mens den minste, Vaskeanstalten, forlengst er jev- net med jorden og totalt utslettet. Ugjerningen (hvis det ikke er et for sterkt uttrykk) foregikk i 1932. Jeg har lyst til å nevne litt om dette grå og upretensiøse bygg- verket, fordi det passer inn i mine nostalgiske betraktninger og ellers fordi det ikke lenger er noe stavangermenneske un- der 60 år, som minnes denne <Mosvatnet ble drikkevannsreser- voar i 1860-årene, ble det i 1867 vakt mosjon, i første rekke av Sundhetskommisjonen, om så vidt mulig å få stanset all klevaskingen der ute. Men Kannikbekken førte jo overskudds- vannet nedover mot sentrum, via Breiavatnet (med et fosse- fall ut mot jernbaneanlegget) til Jorenholmen, der det gikk i sjøen, (noe det fortsatt gjør). Derfor fant en det på sin plass å bygge et innendørs anlegg, der befolkningen kunne besørge vaskingen og skyllingen uten å forurense drikkevannet. På formannskapets anmodning utarbeidet daværende stadsing- eniør Otto Waitz, et forslag til en vaske-, skylle- og tørke- innretning, kostnadsregnet til 1.900 spesiedaler. Murarbeid- et ble kalkulert til 450 spd., tømrnerarbeidet 400 spd., inn- hegning 225 spd ., oppførelse av dam 120 spd., maling etc. 100 spd., 100 vaskepeler 60 spd., og tilfeldige utgifter 145 spd. Formannskapet hadde intet å innvende mot stadsing- eniørens forslag. <

Etter at det i tidens løp ble vanlig at folk fikk innlagt vannled- ninger med tappekraner i egne hus, gikk Vaskeanstalten et- terhånden over til å tjene andre formål, nemlig som opplags- plass og en tid endog som atelier for billedhoggeren Stinius Fredriksen. Når den buede døren sto åpen, kunne vi titte inn på de halvferdige skulpturene. Murbygningen ble den siste tiden ikke vedlikeholdt og ble da betenget som et «monstrum, hvis fjernelse vil bedre kvarte- ret~utseende.. En av dem som kjempet for å beholde huset, var byens nidkjære «vaktbikkje., advokat Trygve Wyller, Vaskeansiulten (Se også side 218, Tmkehuset.) som i tovte time-forgjeves-rykket ut med en artikkel i Sta- vanger Aftenblad, der det b1.a. heter: «VASRANSTALTEN. LA DEN STÅ! Det viser sig at man ikke kan skrive ofte nok og langt nok! Her har jeg gått de siste dager og gremmet mig over at jeg ikke ga ondt fra mig i tide i anledning <

LANGGATEN OG STORHAUG SKOLE

Like før jeg begynte på skolen, flyttet vi til Langgaten 40. Det var et ordentlig rart hus, smalt som en forvokst plommekasse på høykant. Innvendig var også dimensjonene tilsvarende små og forkwblete, noe jeg senere skal komme tilbake til. Eieren var enkemadam Jensine Olsen, født Robertson. Hun kom til verden på Sølvberget i 1839. I ung alder ble hun gift med skipsfører Lars Olsen, og som så mange i samme katego- rien i seilskipstiden, gjorde hun mang en langfart med sin mann. I 1870-årene tok hun virksomt del i det religiøst beve- gede liv i Stavanger og var blant dem som i 1874 stiftet Sta- vanger metodistmenighet. Senere fikk hun et friere og lysere syn på kristendommen, ikke minst da hun kom i kontakt med <

Her i Langgaten fant jeg mine barndomsvenner. Stedet fikk derfor en scers betydning for meg. Det var ellers i de fire - fem årene vi bodde der, min .åndelige utvikling. skulle ta til for al- vor. Jeg tenker på skolen. Storhaug var navnet den fikk da den i 1902 sto ferdig på hjørnet av Jelsagaten og Sandeidgaten. Veien dit fra Langgaten var ikke lang. Mitt første skrivered- skap var griffel og tavle. Kuleramme hørte også med til utsty- ret i begynnelsen. Lærerinnens navn var Johanne Gabrielsen. Jeg kom i voksen alder til å ha mere med henne å gjøre, men da jeg en gang minnet henne om at hun hadde vært min første <

Senere fikk vi Elise Leversen som <

Jeg fmakte i 1919 å lage en spake- fil1 tegning av skolebe&m Godui sittende ved kateteret. Vi hadde ikke bodd så lenge i Langgaten før jeg fikk høre at Frits i Furrasgaten var død. Det var så underlig, syntes jeg, så rent ufattelig. Døden var jo for meg et ukjent begrep, så jeg kunne likesom ikke skjønne noenting av det hele. Sammen med en jevnaldret ble jeg lukket inn i dødsrommet. Det var dunkelt der inne, husker jeg, enda det ikke var kveld, det skyldtes at fortrekksgardinene var tatt i bruk. Midt på golvet sto kisten med lokket av. Her lå Frits urørlig. Kvit i ansiktet. Død ---Mor hans sto bak oss guttene og gråt så sårt. Hun holdt oss på skuldrene og hulket. Det mannhaftige kvinne- mennesket som vi hadde hatt slik respekt for, var altså ikke så hardhjertet når det kom til stykket. Elier kan hende hun ang- ret! Angret på alle lusingene hun hadde gitt småpjokken sin for de ringeste bagatellene og på all kjeftingen hun hadde over- øst ham med i tide og utide. Men nå var det nok for sent! De sang en vakker salme på gravferdsdagen. Den var så usige- lig gripende, syntes jeg: Deilig krone, deilig krans, strålende i himmelglans. Ingen smerte, intet savn I Hans navn. Perleporten åpner seg, Jesus sier mildt til meg: «Se, her har du kronen din, vennen min! >> Med den skjønne kronen på skal jeg for Hans åsyn stå, svinge palmen i min hånd, glad i ånd. Kjære Gud, jeg takker deg for du var så god mot meg. Og hos Jesus er det godt, i Hans slott. Dermed var oppholdet her på jorderiket for Frits definitivt av- sluttet. At pjokken i all evighet skulle holde på med å svinge palmen og trippe på gater av purt gull oppe i himmelslottet, attpåtil med en upraktisk metallkrone på hodet, falt det meg ikke inn å dra i tvil. At det i lengden kunne bli en smule ensfor- mig, var heller ikke noe alvorlig problem for et barn som ennå hadde et langt liv foran seg - hvis det da ikke ville gå med meg, som for lille Frits, som lå urørlig i trekisten sin og ble senket ned i jordgropen på Eiganes gravlund i året 1916. Men egentlig sov han jo bare, og ville bli vekket til live igjen den da- gen Jesus viste seg i skyen for å plassere ham og de andre slumrende menneskebarna høyt oppe i paradiset.

Både mor og tante hadde gode sangstemmer og de brukte dem forholdsvis flittig, både når de deltok i møter og hjemme. I si- ne unge år var tante med i et ungdomskor iTananger. Dirigen- ten var, så vidt jeg husker, larrer Trøiel. Glansnummeret var uten tvil <>. Senere laget jeg en parodi på reglen: Han: Vil du, vil du, vil du, vil du, vil du, vil du med meg ut på marken dra? Hun: Ja, du, ja, du, ja, du, ja, du, ja, du. Jeg vil med deg ut på marken dra. Han: Vil du, vil .. . . . osv. Vil du med meg hjem fra marken gå? Hun: Ja, du, ja, du .... osv. Jeg vil med deg hjem fra marken gå. Han: Vil du, vil du ..... osv. Vil du med meg inn i kirken gå? Hun: Ja, du, ja, du ..... osv. Jeg vil med deg inn i kirken gå. Han: Vil du, vil du, .. . osv. Vil du med meg foran alteret stå? Hun: Ja, du, ja, du .... osv. Jeg vil med deg foran alteret stå. Han: Vil du, .. . osv. Får vi i hjemmet tre - fire små. Hun: Ja, du, ja, du .... osv. Jeg også ønsker det siik må gå. Hvor godt jeg minnes fra barneårene at mor sang en enkel og utvilsomt høyst banal sang, som jeg dessverre ikke hus- ker mer av enn melodien og de to første linjene: «Jeg er et lite, lite lam, som hviler i min moders favn .. . B Før jeg sovnet siterte mor også den kjente reglen: Når jeg legger meg til hvile tretten engler om meg står. Tvende ved min venstre side, tvende ved min høyre står. To på vakt ved hovedputen, to ved foten dessforuten. To meg dekker, to meg vekker. En meg viser alle himlens paradiser. Hvor trygt og godt det var etterpå å sovne inn, ikke minst når jeg fikk legge armen min mdtmors hals og hun holdt omkring meg! I flere år hadde vi bare to senger, den ene brukte tante i sin stue, i den andre lå mor og jeg, og ved fotenden bestemor, alt- så tre personer i samme sengen.

Leiligheten i Langgaten var ufattelig liten, regnet i kvadratrne- ter var den knapt større enn en gammeldags sommerhytte på landet. Var stuen til gaten knøttliten, må det bakenforliggen- de kammers betegnes som en forvokset dokkestue, der det knapt var plass til en uttrekksseng, et bord og et par - tre pin- nestoler. Vinduet til bakgården slapp ikke inn en solstråle, fordi et høyt plankegjerde til naboeiendommen, (eller det var dennes uthus) sto hindrende i veien. Hos oss var det dunkelt inne både sommer og vinter. Og kunstig lys måtte ikke anven- des i utrengsmål. Det kottet, rett innenfor gatedøren, som skulle brukes som kjøkken, var neppe større en en bysse om- bord i et fraktefartøy. Men det sto vitterlig en liten komfyr i den ene kroken, og den hadde jo en høyst nødvendig funk- sjon.

Her i kokebyssa satt jeg en ettermiddag i dunkel belysning og spikket på et trestykke, som jeg holdt med venstre hånden, mens jeg brukte den skarpslipte brødkniven som øks. Der- med skjedde katastrofen: Kniven traff pekefingen, og kuttet .tuppen* - inklusiv neglen - halvveis av. Blodet fløt i strie strømmer, og jeg skrek av smerte og fortvilelse. En av de til- stedeværende kvinner fetlet fingen etter beste evne og fikk , stanset blødningen. Å oppsøke noen lege falt det visst ingen av oss inn å tenke på. Jeg hadde allerede på et tidligere tids- punkt i barneårene blitt tatt med til amtsykehuset i Berge- landsgaten, der den kjente overlegen P.K. Pedersen, skar bort noen små utvekster ved ørene. Kloroformlukten og de hvite, ugjennomsiktige vindusrutene i den primitive enkle operasjonsstuen, som jeg vil ha til var i sidebygget av tre like vis a vis porten til Petri skole i Brødregaten, gjorde et ufor- glemmelig inntrykk på en skrekkslagen liten pjokk. Restene av utvekstene ble så ubetydelige at ingen siden har lagt merke til dem. Noe annet var det med den venstre pekefingens aver- ste del. Hele mitt lange liv har jeg måttet gå omkring med en merkbar påminnelse om uhellet med kniven: Arret og en to- delt negl. Instinkttivt har jeg siden gjerne holdt tommeltotten over den skadde delen av nabofingen, for å skjule elendighe- ten. Hvor ofte blir ikke menneskebarna minnet om de livsvari- ge følgene et aldri så lite feilskjzer kan være årsak til!

Et nytt uhell med vonde, langvarige følger skjedde også mens vi bodde i Langgaten. Tvers over oss kneiste det nye, store murhuset til Karl Olsen. Det hadde enda til et slags tårn med en stor kopperkjel på toppen, symbolet på at Olsen drev et større moderne blikkslagerverksted i f~rsteetasje. I kjelleren var det et gravkarmstøperi, der en annen av de tre 01- sen-brødrene, Daniel, var fabrikanten. Men den virksornhe- ten skal jeg komme tilbake til i neste kapittel. I forbindelse med selve bygget bør jeg kanskje nevne som en kuriositet, at mursteinen som ble brukt, hadde tilhørt det gamle slakthuset på Verket. Når et hus i gamle dager ble revet, ble restene tatt vare på og brukt. På venstre siden av blikkslagerhuset, der porten og inngangen var plassert, fantes en rummelig gårdsplass, fint sementert. Johannes Wereide, som var en nevø av Karl Olsen, bodde oppe i en av leilighetene - i tredje etasje - og det gjorde at vi av og til kunne bruke gården som lekeplass. En kveld drev vi på med å hoppe bukk. Det var da det skjebnesvangre uhellet skjedde for meg. Jeg tok fart og jumpet over <

LIKKISTER OG GRAVKARMER

På toppen av Langgaten, der den flater seg ut og fortsetter bortover mot Døvekirken, var det en likkistefabrikk, drevet av snekkeren Jacob 0. Skretting. Han hadde sitt hederlige ut- komme av at andre mennesker forlot jordelivet. Jo flere som avgikk ved døden, jo større ble naturlig nok bedriftens omset- ning og overskudd. Her passet på en prikk ordtaket om <>.Vanskelig - ja, rent ut sagt umulig å fatte for en stakkars guttehjerne som har fått innprentet det glade budskapet om en kjærlig, allmektig guddom som er helt suveren. Det var denne ((herskeren*han ville tro på og sette sin lit til!

Et lite stykke nedenfor den bratteste delen av Langgaten - i unnarennet, så og si - og tvers over .vårt» hus, var det før nevnte sementstøperiet, som utelukkende laget gravkarmer. Bare hundre meter fra likkistefabrikken. Mannen som drev denne virksomheten kalte vi for «Gravkarmen., selv om hans egentlig etternavn var Olsen. I .formene>>sine helte mannen en farget sementblanding, tilsatt knust marmorstein. Når massen etter få dager var helt størknet, ble formene fjernet. Støperen satte seg da på kanten og slipte karmene med en spe- siell hard stein og mye vann. Dermed kom de mange marmor- bitene til syne. Han fikk forresten senere en stor slipemaskin som ble drevet av en elektrisk motor. Med denne moderne innretningen gikk det jo betydelig fortere å få karmene ferdi- ge. De ble så etter tur kjørt vekk til de forskjellige gravene som hadde behov for en *ansiktsløfting>>og bli presentert på en verdig måte. Karmene ble såvisst ikke bare kjøpt av byens eg- ne innbyggere, men like mye av landsfolk rundt omkring i de naerliggende bygdene.

En gang sto det en halvstor pakkasse uten lokk på fortauet utenfor gravkarmstøperiet. Ved å snu den på hodet ble det en slags «hule>>,der et par barn kunne oppholde seg i som sna- rest. Jeg skulle også prøve å være inne i kassen. Det ulykksali- ge var bare at flere av guttene satte seg oppå denne, slik at jeg ikke kunne komme ut. Da jeg ble klar over situasjonen, brukte jeg alle mine krefter på å løfte kassen, men hvor mye jeg enn anspente musklene, og hamret på sideveggene, satt jeg fast- låst inne i det stummende mørke. Jeg ble grepet av panikk, alt mens <>lot til å more seg over å holde en fange fastlåst i buret. Denne episoden glemmer jeg aldri, fordi jeg mener å anta at følelsen av å være <(innesperret>>kan vaere år- saken til at jeg senere i ungdomstiden var plaget av det som kalles <(klaustrofobi>>(redsel for lukkede rom).

Langgaten var om vinteren en fortreffelig akebakke. Veldig bratt i startfasen, oppe ved likkistefabrikken, så det gikk ra- sende fort nedover helt til Fisketorget. Det kritiske punktet var Pedersgaten. Den var jo en av hovedtrafikkårene mellom sentrum og fabrikkstrøket i østre bydel. Men trafikken på den tiden var heller minimal - i det minste når det led ut på etter- middagen og kvelden. En og annen automobil kunne jo kom- me tøffende og uforvarende, men det hindret ikke at atskillige unge våghalser tok grove sjanser. Foreldre og politiet satte li- ten pris på denne farefulle aketrafikken, så de sørget for at det ble strødd sand i et bredt belte ovenfor Pedersgaten. De ake- glade tøfigene raste. Nå måtte de nøye seg med en atskillig kortere løype. De var rett og slett tvunget til å dreie av til ven- stre i Nedre Dalgate og havne i rennesteinen utenfor den store murbygningen som var hovedkvarteret til forbruksforeningen *Bikuben..

Området ved Hetlandskirken hadde jo i uminnelige tider vært gårdsbruk. Da jeg var barn vet jeg de dyrket både poteter og kom på det som ble kaldt Kyviksmarken, etter klokker Kyvik som drev gårdsbruk der. Siden ble det helst avlet gras til føde for husdyrene. Men siden marken lå så tett inn til bebyggel- sen, og bondegården ikke ble drevet som opprinnelig be- stemt, utviklet det seg et rent villniss på den nedre delen. Her kunne vi bevege oss mellom høye ugrasplanter og gjemme oss når vi lekte tribonius. Vi kalte forresten marken for <

Det er utvilsomt slik at ethvert barn som vokser opp i et religi- øst miljø - enten det nå er kristent, muslimsk, buddhistisk eller hva det måtte være - ikke kan unnlate å bli påvirket. <>som hadde noe på hjertet. De priste Gud hver på sin måte. Mer eller mindre originale lot de til å være, flesteparten. Men glade, lykkelige og gudhengivne. Den røde tråden som gikk igjennom taler og sang var at Gud ikke gjorde forskjell på folk. Gud var utelukkende kjærlighet. Han ville <>der var baron P.S. Wedell, en usedvanlig fin og ydmyk personlighet, stille, beskjeden. Han utga flere dyptpløyende bøker og skrev en lang rekke <<åndeli- ge>>artikler b1.a. i 43andhed og Frihed.. Wedell tilhørte en fornem adelsfamilie i Danmark, men fraskrev seg både tittelen og arveretten, fordi han utelukkende ønsket å være Vårherres lille Per. Som barn fikk jeg være med på Irnslandssalen da Per var tilstede. Aldri glemmer jeg synet av den eldre «fine»her- ren der han satt på den harde trebenken og senere sto fram på golvet for å avlegge sitt glade vitnesbyrd. I min bok *Folk og forhold i gamle Stavanger» (ugitt i 1986) har jeg på sidene 111 - 124 gitt en nærmere omtale av .de nzevlandske~. En leser på &gård sendte et eksemplar av boken til en familie i Flekkefjord som gjennom årene hadde hatt mye med Nævland og hans medarbeidere å gjøre, og det jeg hadde skrevet om disse vennene falt i god jord. Resultatet ble en bestilling på mange bøker som gavmildt ble videresendt til ulike kontakter en rekke steder i fedrelandet. Vedkommende som var ansvar- lig for forsendelsene, kjente til noe jeg selv ikke var oppmerk- som på, nemlig at Kong Haakon og baron P.A. Wedell var per- sonlige venner fra barneårene, og de opprettholdt vennskapet hele livet. Hver gang Wedell var i Oslo, var det nærmest en selvfølge at han måtte avlegge en visitt på Slottet for å «slu- dre* med sin gode venn. Det er naturlig å anta at også Kong Olav kjente den danske adelsmannen, og de fant det derfor på sin plass at også Kongen burde få et eksemplar av stavanger- boken som en liten julegave. To - tre uker senere fikk giveren følgende brev:

H.M. KONGENS KABINEITSSEKRETAIUAT Det Kgl. Slott, Oslo, 6. januar 1987. N.N. 4400 Flekkefjord H.M. Kongen har pålagt meg å takke for boken <

Under min gjennomgåelse av gamle trykksaker som omhand- ler Nævland-sekten, fant jeg et bruddstykke av en melding om at <>i 1921 var blitt <>, eiler sagt med andre ord, hadde forlatt den synlige verden. Det var forhenværende lærer P. Hjelle, som etter det en kan forstå, omkring 1890 må ha tatt et lignende standpunkt i sin kristelige utvikling som Hans Nævland. De måtte begge av samme grunn fratre sine stillinger som folkeskolelærere. Det heter i minneordene: «.. . . Vor gamle ven og bror P. Hjelle, har faat utnytningsordre, og bader sig nu i det evige solskin - Fars varme kjærlighet - hinsides. Det var det, som her be- skjæftigede vor elskede bror. Intet andet betød noget for ham, end at faa vite og kjende sandheten, den han nu i fuldere maal fordyper sig i og glæder sig over, at Gud elsker alle ligt og at alle er hjemfalden til evig lykksalighet, amen! Det er nu 27 år siden vi først lærte bror Hjelle at kjende og han har hele ti- den ofret alt for det lys som Far har ladet straale ind i hans be- visthet - for den ofrede han i sin tid sin stilling, som lærer ved folkeskolen - men for det og alt har Far bevist at være rik nok til at ordne alt slik det behaget Ham bedst .. . . . >>

Når <>skulle holde møter averterte de i avisen under overskriften «Kjærlighetens Gud forkynnes., eller <> ville ha noen sjanse til å slippe innenfor perleporten. Ufr. sal- men *Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved .. . >>). S.V. Ulnes utga månedsbladet <

<

Jeg viste stolt stykket til min nære venn, nabogutten Alv Stol- tenberg. Han ville ikke være ringere karen, han heller, og sendte følgende til bladet:

1 <

<

<<... . Jeg lå i sengen da det tok til å sy.nge inni meg en tone som jeg visste jeg hadde hørt et sted for lenge siden. Det var like- som en stemme inne i meg sa: <

Gud har sagt til hele verden at han har oss alle kjær. Hvor vi vandrer på vår ferden vi av Gud ledsaget er. Kor: Fryd og fred, salighet, i vårt hjerte er lagt ned. Trygg med Jesus kan vi fare, for Han er så snill og god. Og en tallrik engleskare villig lede vil vår fot. Hva kan vi vel ønske mere? Det vi trenger har vi fått. Og hvem kan vi kommandere? Alle tjener oss så godt. <<

En dag opplevde jeg å få mine innlegg flyttet £ra spalten «De umyndiges mund*til de vanlige spaltene, utstyrt med over- skrift på linje med de voksne <

I et gammelt blad stod det en liten fortælling om en pike som skulde gaa etsteds med en kurv for sin mor. Over kurven var lagt et papir. Paa gaten traf hun en som spurte hvad den inde- holdt. Piken svarte da frimodig: <

De gamle <

En julidag i 1977, like etter at min mor hadde fylt 100 år, hus- ker jeg hun var sterkt opptatt av minnene om «De £rie ven- ner., b1.a. nevnte hun en malermester som var så lykkelig at han svingte seg rundt på golvet i møtelokalet og ropte «Halle- lulia. flere ganger, mens han avla sitt vitnesbyrd. Det var el- lers en alvorlig og rettskaffen mann, men mor kunne ikke komme på navnet hans.

I likhet med sin søster, hadde også mor en god sangstemme, og titt og ofte stemte hun i flere av de mange <

En av dem som følte en viss sympati for Nzevlandsfolket var Torvald Tu. Han er jo best kjent som *slåsemagar#, men på bunnen var han en alvorsmann, nokså lik sin dikterbror, Theodor Dahl. Jeg så dem begge - hver for seg - stikke inn- om på et par møter i Imslandssalen. En av grunnene var trolig at de begge kjente sangskribenten og predikanten Knut Røhr-Staff. I hans blad, «Det frie Ord>>fikkTu b1.a. offentlig- gjort denne vesle sangen: HØGT SOM HIMLEN (Tone .Hvilken venn.. .a) Fred og fryd med lovnads orda strøymer som ein fager foss: Høgt som himlen over jorda, er Guds miskund over oss! Djupt det då i hjarto bårar, når me kjenner heilag eld, syng med glød i alle årar, med sit unders stråleveld. Livet får sin rette røyndom, Gud er sjølv vår rike far! Sjela syng sin lengt og løyndom mot sitt opphav - og finn svar. Høgt som himlen over jorda er Guds miskund over oss .. . Livsens krans kring lovnads-orda står i blom ved Kristi kross! Da Hans Nævland avsluttet sin jordiske ferd søndag 18. janu- ar 1920 på Eidsvold, var jeg selv bare godt og vel ti år. Men jeg fikk et bestemt inntrykk av at noe utenom det vanlige var hendt, og at mange sørget, mens andre, i overensstemmelse med sitt syn, gledet seg over «forfremmelsen»til et evig liv. Jeg sitter med et velbrukt og gulnet nummer av <

4viINDENUMMER I ANLEDNING VOR ELSKEDE BROR NÆVLANDS BORTRYKKELSE FRA DEN SYNLIGE TILVÆRELSE. De fleste av vore venner vet jo alierede før dette blad naar dem, at vor elskede, ja saare elskede bror er bortrykket fra vor ydre synskreds, og at hans bortrykkelse var herlig og fuldt ut overensstemmende med hans forventning om ikke at smake døden, da han for evigt saa den tilintetgjort. Saaledes blev han hentet i hast, i et øieblik, idet han reiste sig op av sin stol, gik til vinduet, og kassen, som han saa ofte sa, var tom. Du hadde tjent Guds raadslutning. Den hadde i disse mange aar, snart 80, været en bolig for din ypperlige aand, din frihets- elskende og nytende aand. En kjærlighets-aapenbaring, som hans liv hadde været, overvættes i herlighet, saa blev hans bortgang. At beskrive den herlighet, som omgav os ved hans jordiske hyttes begravelse, det er aldeles umulig; men de som var med, de vil nok aldrig glemme det, men rnindes det med vældig taknemlighet til vor fælies Far. Paa Vestre Gravlund, Kristiania, samledes en stor venneflok den 27. jan. for at følge hans jordiske levninger, som nu skul- de stedes til mor jord igjen. I et vældig blomstefflor, som sømmedes for ham, som saa rikelig hadde strødd roser for an- dre, førtes kisten til graven under taarer blandet med tak og jubel til Far for vor seer og bror. Bror Røhr-Staff talte i kapellet vældig deilig over et par linjer av et for br. N. meget kostelig sangvers: <

TIL BROR NÆVLANDS MINDE.

Mel.: Faar jeg en heldende hytte En seer og profet har os gjestet paa vor lille og yndige jord, nu er hans besøkstid jo omme, men hans budskap gik dyp're end ord. Han hadde kun et tema og emne, det var Far fra først og til sidst, det eneste for ham værd at nævne, var at Gud saa ei feil eller brist. Han var haanet, spottet, hudflettet som sin mester av vankundighets haand, men velsignet, agtet og elsket av dem som kjendte hans aand. Han spredet kun lys og glæde paa sin vandring i syd og nord, ti bevissthet om ondt fandt ei sæde, men kun godt paa hans deilige bord. Han vidnet saa skjønt om lyset, om Guds storhet, rigdom og magt. «Der er ingen død, o, venner! han smilende ofte har sagt. Nu har han nok følt det dyp're, at døden den opslukt var, og seierens triumf han nyter forløst i fra lerets kar. Saa jubler vi høit av glzede, naar her ved hans baare vi staar. Støv til støv atter vender, mens dobbelt av hans aand vi faar. Saa tak du, vor vældige Far, for din seer, profet vor bror, høit løftet han altid banneret, klart lød hans livsalige ord. S.V. Ulnesse

Det kan neppe herske tvil om at det her dreier seg om en sjel- den personlighet. Som jeg før har nevnt opplevde han å få arv- tagere, i form av reisende predikanter, som forkynte det vir- kelig «gladebudskap. om en kjcerlig, allmektig Far, og ikke en gammeltestamentlig, jødisk Jehova, formet etter et strengt lydighets-system med mottoet .øye for øye, tann for tann.. Men noen varig ((folkebevegelse*ble likevel ikke virksomhe- ten etterat pionerene og de menige tilhengerne gikk bort. En kan fristes til å spørre om en lys og oppmuntrende kristendom i virkelighetens verden rett og slett erfor god for menneskehe- ten. Nå har jo mye positivt skjedd siden Nzevland og hans me- ningsfeiier drev sin virksomhet. Vi har bl. a. opplevd at en bi- skop og noen unge prester forlengst har stått fram og uteluk- kende framhevet Guds grenseløse kjcerlighet. Det må davcere noe som skulle ha framtiden for seg. Personlig har jeg følt det som en kjær oppgave å skrive denne beretningen om disse spesielle .frie venner., som ubetinget fortjener en nisje i det norske kristenfolks historie.

TOTALEN

Erling Bendiksen bodde i huset tvers over gaten, i nr. 37, som mosteren hans, Anna Ingebretsen, eide. Hun hadde bare en datter, som i mange år var kontordame i D.S.D. Erling var knapt et halvt år eldre enn meg, og vi kom til å være omgangs- venner i flere år. Han gikk riktignok i en høyere klasse på Petri skole og spilte pikkolofløyte i guttemusikken. Foreldrene hans var aktive medlemmer i en forening med et langt, snurrig navn: Totalavholdsforeningen. Det gikk jo nes- ten ikke an for et barn å uttale dette innviklede navnet, og selv de voksne må ha funnet det tungvint, for det ble vanligvis for- kortet til *Totalen>>.Det sa jo egentlig ikke så mye, men vi vis- ste at foreningens fonnål var å arbeide mot de såkalte <

Totalavholdsforeningem lokale i 1909. Det ble senere ombygget og utvidet, b1.a. ved å rive huset til hyre og der oppfrne en tre etasjes$v. Til venstre den opprinnelige Metodistkirken rekt på en htsom tilhwte avholdslaget.

TOBAKKENS FIENDE

Frøken Mortensen, som til daglig arbeidet på Storhaug skole, formante oss ellers å være snille mot dyrene, og hun mente at vi burde la være å bruke tobakk, en annen slags gift det var så altfor lett å bli avhengig av. Det første var helt i sin orden, det andre også for den saks skyld. Jeg skulle nok klare å holde meg vekke fra slikt. Var nemlig tobakken så syndig vond som den skråen jeg hadde satt tennene mine i nede i vedboden hos Frits, så neimen om det skulle være så vanskelig! Og dette å Jannu Mortensen i urage ar, og et bilde slik de fleste husker henne suge røyk i seg fra en kvit eller brun stilk var heller ikke noe å trakte etter. Jeg hadde nylig prøvd å smatte på en sigarettpin- ne bak husveggen hos Iversen, og det må jeg tilstå var mer karslig enn velsmakende! Da nå fmken Mortensen stadig holdt fram hvor skadelig all giftbruk var, ble jeg så overtydd om at hun snakket sant og viselig, at da jeg en gang fant en nesten full sigaretteske på gaten, gikk jeg bent hjem og puttet djevelskapen direkte i etasjeovnen. Så de sigarettene gikk i ordets beste forstand opp i røyk! Men ovnen overlevde det, for den var av støypegods. Nå kunne kanskje denne offferhand- lingen min på sett og vis tjene som en slags <>er forresten ikke ordet i denne forbindel- sen, for Pedersen var hjertens glad og takknemlig for tilbudet. Han ville mer enn gjerne overta hele .partiet», men dessverre hadde han ikke portemoneen på seg i øyeblikket . Vi skulle få oppgjøret senere. Men det fikk vi neimen ikke! Han <> det rett og slett, og vi for vår del var ikke freidige nok til å min- ne ham om gjelden. Så det skal ikke kunne sies at vi gjorde no- en lukrativ forretning den gangen! Men på sett og vis var det bare godt, for dermed slapp vi å bære på noe samvittighetsnag for å ha høstet økonomiske fordeler av andres skadelige nytel- ser. Det var nok av dem som det gjorde! Ellers vil jeg i samme slengen nevne, at et av de <> bestemor kunne utenat og siterte for meg, var det som handlet om de røykende kvinnfolk. I hele min oppvekst var det ikke vanlig at damer brukte tobakk, og slett ikke til offentlig besku- else. I Danmark var det jo mere akseptert, der gikk de frimo- dig ute på gaten med sigarer i munnen. Men ikke i Norge. Selv husker jeg at jeg som voksen, til min store forbauselse oppdaget fra mitt kontorvindu, at en ung dame satt på en benk utenfor Petrikirken og røkte på en sigarett. Jeg trodde ikke mi- ne egne øyne! Men tilbake til bestemors <>,som hun hørte ble sunget av fire tømmermenn som oppførte Enok Melings hus på Meling omkring 1865: Det hessligaste, korso, eg synes av alt, e' når kvinnfolkå tåbakke' bruge. Så går der av huse' det så ikkje e' falt, når pibå ska' komme te' ryga. Det e' hessligt te' sjå for ein så sko få seg sådan ei flingsa te kåna! Jeg fikk verset offentliggjort i Aftenbladet da jeg selv var 21 år og for lengst hadde tatt et avgjort standpunkt mot nikontin- bruk i sin alminnelighet, så jeg sluttet inseratet med følgende spørsmål: .Mon vi skal si oss enig, vi mannfolk i 1930?>> BØDKERSMUGET 9

Da jeg var ti år gammel - i 1919 - fikk vi ikke bo lenger i dverghuset i Langgaten. En slektning av vertinnen skulle flyt- te inn. Uheldigvis var det nettopp i den tiden da det var som knappest om husrom. Det så derfor virkelig bråket ut for oss å finne et nytt sted å bo. Endelig - som ved et under - fikk vi flytte inn i en gammel rønne som tilhørte fabrikkeier Halvorsen, min mors arbeids- giver. Rønnen, som de påsto var over hundre år gammel, var dårlig vedlikeholdt og derfor sterkt til nedfalls. Tanken var at den i nær kamtid - sammen med fem andre trehus i kvartalet - skulle saneres for å gi plass til en moderne fabrikkbygning. Golvplankene var så slitte at kvistene i veden sto opp som stygge vorter, dørene og veggene var skjeve, og lågt var det under taket. Vinduene var gisne og måtte åpnes med største forsiktighet for ikke å gå i stykker. Vann måtte bæres fra en krane i kjelleren de første årene, og oppbevares i en sinkbøtte på kjøkkenbenken, med vassause i, som på landsbygda. Opp- vaskvannet ble samlet i en pøs på golvet, eller slengt rett ut i enaturhagenn gjennom bakdøren. Elektrisk lys var bare in- stallert i stuene og på kjøkkenet, men verken i ganger, kjeller eller loft. Gass var heller ikke innlagt, så til å begynne med måtte vi koke maten på en eldgammel komfyr. Brennstoffet var hovedsakelig spøner, eller høvelflis, som bestemor skaffet til veie fra noen trevarefabrikker i nærheten og Jensens dreieri i Verksgaten 51. Av og til oppsøkte jeg henne i spønehaugene hos aleverandørene>>,for å hjelpe til med stappingen av sek- kene. Disse ble til slutt temmelig tunge, men bestemor hadde i alle år vært et riktig arbeidsjern, så hun kvidde seg ikke det ringeste for å fatle den ganske tunge børen på ryggen i et reip og slite den opp bakkene til huset <>på toppen, for der å buksere de lange sekkene inn gjennom tre kjellerdører og tømme innholdet i det innerste rommet, der berget skrådde opp til husets endevegg mot sør. Hun bar hundrevis av spøne- sekker i 15 år - helt til hun var godt og vel 95 år gammel. Vi forsøkte så lempelig som mulig å £raråde henne å drive på med spønehentingen i så høy alder, men hun hadde bare så vondt for å la være, så lenge hun følte seg i stand til det. Hun ville så gjeme viere til nytte og hadde arbeidsmot, vilje og helse. En annen ting hun likte å drive tiden med, var å spøte golvtepper av restegarn i alle kulører. Det ble mange og lange <>på Skagen og tjente seg no- en kroner, som pr. omgående gikk til husholdningen, inklusiv deilige *Samholds*-wienerbrød og boller til meg! I forbindelse med kokemulighetene på kjøkkenet, bør jeg og- så nevne at tante hadde anskaffet en moderne innretning - et kokeapparat som kaltes Beatrice. Det besto av en parafinbe- holder og to <

Til å begynne med fortsatte mor, bestemor og jeg også i dette huset å sove i samme uttrekkssengen. Men tidspunktet kom nok altfor fort da den yngste i trioen ble så stor at han måte få sitt eget natteleie - i en gammel sofabenk, som om dagen tje- nestegjorde som sitteplass, med broderte puter i hver ende. Om kvelden ble det ganske solide og tunge «lokket»tatt av og satt opp mot veggen. Oppå den massive trebunnen ble det plassert noen <

Tante Grethe hadde sitt eget oppholds- og soverom i det ve- sle kammerset med vindu mot bakken. Foruten sengen hadde hun en amerikansk gyngestol, bord og et par enkle stoler med dreide ben og ryggspiler. Ellers var det en kommode og eta- sjeovnen. Stor plass var det ikke å bevege seg på, men likevel syntes jeg det var kjekt å komme inn til tante. Rent idyllisk når den vesle, røde måneskinnslampen var tent om kvelden. Noe munngodt var det ikke sjelden å «hale».

Tante koker kaffenpå sin *Beat&ea. KJELLEREN

Under det langstrakte huset var det en primitiv kjeller, avdelt i tre <

I sirkuset - som i reklamen het noe så fint som «Columbia»- opptrådte jeg selv som klovn, flammesluker og <

I klassen min var det nylig kommet en ny elev som snakket en spesiell fremmed dialekt. Han var sønn av selveste infanteri- oberst Roll, og det følte vi måtte være noe av det mest impone- rende som tenkes kunne innen overklassen. Men vesle, spede Rolle hadde så menn ikke noe militært eller aristokratisk over seg, og ikke var han snobbet heller på noen måte, virket sna- rere en smule veik og feminin. Penger hadde han til gjengjeld forholdsvis rikelig av, lot det til, og ved hjelp av dem vant han seg venner i skolegården. Selv fikk jeg sannelig overta en gan- ske flott kruttlapprevolver, som jeg ennå, i min høye alder, har i min besittelse.

I den uken vi drev på med <

hadde jeg det meste av skrotet mitt. Det ble ikke så lite av den slags etterhvert, når alt skulle tas vare på, fra hemetikkdåse- etiketter, avisutklipp og ukeblader, til muslingskjell og stei- ner i alle fasonger, mynter, frimerker og umåtelig mye annet. Jeg gjemte alt forsvarlig i esker, kasser og konvolutter. Her oppe hadde jeg også mitt <>med flasker, glass og små krukker med de underligste vaeskene i. Min kamerat, Si- gurd, hadde nemlig en mor - Bertine Tønnessen - som var assistent på apoteket «Hjorten»i Pedersgaten 18, så han skaf- fet en del til veie. Vi kjøpte svovelsyre og clorsyrkalium for å få noe som det kunne eksperimenteres med, f.eks. et elektrisk element. Vi arbeidet med disse tingene hver dag i en periode. Væsker ble kokt og veid på en selvlaget vekt. To notater fra dagboken skal gjengis: a 11/10 1923: Jeg har på mitt laboratorium fått til en *kjemisk blanding.. Når jeg mikser en del svovelsyre og to deler carn- fer-mikstur pluss en del soda, blir det omgjort til en tykk, sort gmt. Når deri helles tre deler Sol. salicyl. natrium og tre deler vann, flyter det op et sort fettlag. 131 10: Vi skulle i dag på laboratoriet gi øre et eksperiment som dreide som om <

Ellers hadde jeg .snekkerverksted» her oppe under mønet. Jeg «fabrikerte>>dokkemøbler, som jeg stilte ut i kjellervindu- et. For om mulig å få litt mer omsetning, dro Johannes og jeg en kasse full av produkter ned til Torget, der det var ahaust- marken*. Ikke lenge etter at vi hadde plassert kassen på et iøynefallende sted i rekken blant de andre .selgerne*, fikk ka- meraten min den store skjelven. Han skammet seg slik at han smøg seg vekk før jeg fikk sukk for meg. Der sto jeg igjen med varelageret, ene og forlatt. Mange mennesker glodde både på meg og de annodslige gjenstandene jeg hadde <>. En- kelte spurte endog om hva tingene kostet. Men ingen følte seg fristet til å kjøpe noe, om mine priser var aldri så beskjedne. Det hele var en ordentig trist affære!

Stort likere gikk det heller ikke den gangen jeg som 1l-åring skulle selge snop på isen, på selveste Breiavatnet. Jeg hadde kjøpt en plate kokesjokolade, av den sorten som er inndelt i små firkanter. Disse pakket jeg sirlig inn i silkepapir og la dem i en sigarkasse. Dessuten anskaffet jeg to lakrisstenger og tre amerikanske epler. Hele sortimentet plasserte jeg i en liten si- garkasse, festet til en snor rundt halsen. Med stor spenning vandret jeg i skumringen ned til vannet ved Domkirken. Uff, turde jeg virkelig? Hvordan ville det vel gå? Tenk om .. . . Men valget var mitt eget, her var det bare å fatte mot og hoppe ned på isen og gi seg lykken i vold. Så mange skøyteløpere var det ikke akkurat på det tidspunktet, men under min vandring på <>var det saktens noen av <>som kom bort for å se hva selgeren hadde å tilby. En ungdom betalte 20 øre for den ene lakrisstangen (som jeg selv neppe hadde gitt mer enn ti øre for) og fem ore for tre «konfekter». At han ikke slo meg halvt fordervet da han oppdaget lurenet! Mens jeg gikk der med sigarkassen, kom en hel gjeng garpunger hen til meg. En av dem tok et eple og ville vite prisen på det. Samtidig var han hjerteløs nok til å stjele noen av sjokoladebitene, som han slengte ned på isen til glede for de omkringstående. Etter den sjokkerende tildragelsen avbrøt jeg handelsvirksomheten, og ruslet slukøret hjem. Noen ører i overskudd må det ha blitt, for dagen etter kjøpte jeg nye varer. Disse ble imidlertid ikke solgt, jeg foretrakk å meske min egen gane.

På loftet lot det til at den store kolonien med tamme, hvite mus formerte seg noe rent uhyggelig. Jeg startet jo med to stykker, tilveiebrakt av Jonas Hovland, men før jeg fikk sukk for meg, kom det flere skapninger enn jeg klarte å holde styr på. Til slutt hadde jeg ikke annet å gjøre enn å gå til total utryd- delse av samtlige individer i den talløse hvite flokk. Som en er- statning fikk jeg senere en kullsvart kattunge. Den ble gitt navnet «Lissi», og var så nyfødt at jeg den første tiden måtte mate (for ikke å si melke) den ved hjelp av en teskje. drev jeg som anleggsingeniørog laget gangveier, som jeg bro- la med murstein, og formet små blomsterbed på sidene. Jor- den måtte jeg for det meste hente i margarinkassebilen min, helt £ra marken på nedsiden av Johanneskirken. I den ene en- den av gården var det et stort berg, og det var gildt å hogge små trapper og avsatser i det. Men en måtte sannelig ha tål- modighet til slik virksomhet, for meiselen som ble nyttet, var ikke særlig velskikket til formålet. Erling var ikke mindre in- teressert i å bruke kreftene sine på fjellveggen, vi var ingeniø- rer og veiarbeidere på samme tid. I en stor <>- en forhenværende dokasse, når sant skal sies - med store skiferheller i bunnen og på sidene, hadde vi en spennende <>.Den var fuktig og det krøp ekle snegler opp og ned langs veggene. Men koselig var det likevel når stearinlyset var tent om kvelden og vi satt der noen gutter i lag og holdt hemmelige møter. Banden hadde vi gitt det fryktinn- gydende navnet <>.Stort hyggeligere kun- ne det ikke være. Ett av medlemmene var Sivert Hansen. Han var ikke stort eldre enn oss andre, men kunne likevel fortelle at han allerede hadde vært ute på <

Far til Erling var konditormester. Han arbeidet lenge i firmaet R.A. Idøe, som drev en stor kolonialhandel i Verksgaten 1, det imponerende murhuset ved siden av slaktenneter A. Id- søe. De to innehaverne var brødre, men drev sine firma hver for seg i separerte bygninger. I den velassorterte *kolonialen>> var det uvanlig høyt under taket, det var nok i sin tid byens mest moderne butikk i sitt slag, rangert høyere enn både Sta- vanger Colonialforretningog S. Leversen, begge i Kirkegaten og K. Kristiansen i Kannik. Som i alle butikkene var det solide disker som skilte kundene fra ekspeditørene. Sistnevnte be- sto nesten utelukkende av kvinner i nær sagt alle aldre. R.A. Idsøe drev også en egen avdeling med fisk og delikatesser. Spekesild i tønner på rad og rekke var en populær vare, men bidro til at odøren i avdelingen var så sterk at «delikatessen» måtte isoleres fra den øvrige butikken med en glassvegg. Jeg hadde inntrykk av at eieren selv hadde sin yndlingsplass her inne, akkurat som gamle Gundersen på Torget i sin tilsvaren- de forretning. På baksiden av Idsøebygget, mot den smale Songesandsga- ten, var firmaets bakeri og konditori, og her var Lorentz Ben- diksens arbeidsplass. Minst en gang fikk jeg lov til å følge Er- ling opp i dette velluktende produksjonslokalet, og fikk smake noen wienerbrødskalker mens vi studerte framstillingen av lekkeriene. Senere overtok Bendiksen et veletablert bakeri- og konditori i Nygaten 14og drev dette i sitt navn. Hans eldste sønn, Bjarne, gikk i farens kremfløtebesmurte fotspor, men arbeidet den lengste tiden i det konditoriet produksjonslaget «Samhold. drev i Jammerdalen, nærmere bestemt Pedersga- ten 110-116. L. Bendiksen - som jeg levende ser for meg med sin pikante snurrebart under nesen, hadde en hobby, og det var å ro ut på fisketur i Gandsfjorden. Da hendte det iblant at Erling og jeg fikk være med. Vi spaserte da fra Langgaten 37 og ut til Ro- klubben Terje Vikens båthus i bunnen av Hillevågsvatnet. Bendiksen var gammelt medlem av klubben, som var en un- deravdeling av Totalavholdsforeningen, og hadde derfor spe- siell tillatelse til å fortøye snekken sin med solid kjetting og hengelås i det ene hjømet av det rødmalte båthuset. Årer og fiskeutstyr var oppbevart inne i huset. Mens gubben selv satt ved årene, var Erling plassert på en annen tofte, og jeg i bak- skoten, der jeg pleide sitte og stikke den høyre pekefingen halvt ned i sjøen, for likesom å måle farten. Et stykke ute på Gandsfjorden startet fiskingen med to-anglet snøre. Det var Bendiksen selv som prøvde lykken, men også Erling og jeg fikk forsøke om vi kunne få <>.Sant å si var det heller sjelden at jeg klarte det. Noen vanlig sportsfisker kom jeg eliers aldri til å bli. Ett unn- tak var dog min deltagelse under de rike sildefiskeriene i min oppvekst. Mitt engasjement innskrenket seg imidlertid til å møte opp på den nye Fiskepiren i ncerheten av Stavanger Smørfabrikk (med de tre storeS-ene som varemerke), når al- le skutene kom inn fra feltet for å losse sine overdådige fangs- ter, som skulle viderebefordres til de mange hermetikkfabrik- kene, for å bli til deilig kippers i dåser med fargerike etiketter. Tønnene som ble firt ned fra heisebommene, ble fylt i laste- rommene, der besetningsmedlemmene og leide mannfolk sto til oppunder armene i fiskedungene med sine skufler og jobbet for harde livet. Straks tønnene var fylte, ble de heist opp, for straks etter å bli tømt i kassene som enten var plassert på kai- en, eller på bilenes lasteplaner. Under denne operasjonen var det ikke til å unngå at utallige glatte og feite sildeskrotter falt utenfor ilåtene. Disse villfarne skrottene ble straks tatt hånd om av ungene på bryggekanten, der det gjaldt å nappe til seg så mange som råd var, og tre inn på de medbrakte ståltrådene. Siden det jo ikke pleier vcere så nøye med en pølse i slakteti- den og en sild i fiskesesongen, var det sjelden at ungene ble ja- get vekk, hvis de da ikke i sin iver gikk for mye i veien og hin- dret lossearbeidet. Det ble gjeme mågen joflige hånkar., som ble slept hjem te' <

BARNESKRIBLERIER

Det er ganske artig, blant de bortgjemte papirer, å finne brev som er skrevet i barneårene. Betydningsløse i og for seg, og klosset formet, men likevel kan de fortelle noe om <>, som senere ble renskrevet, men siden konvolutten er i be- hold, kan det jo også være at brevet aldri ble sendt. Da adres- saten forlengst er død og begravet, er det nå for sent å postleg- ge brevet, som lyder slik: <Norway» - såly- dende: ((Kjæretante Grethe, erjeg styg for det jeg jorde? Jeg vil prøve og vaere snild. horgen skal vi ha det kjekt. Vi gaar naturlevis en tur for det første, og det andre er at vi snakker lit om julen vi har i vente. Da skal vi spise middag og når vi det har jort saa gaar vi jerne en tur igjen. Skriv tilbake paa det du synes er sandtp. Adressaten var naturligvis storsinnet og sendte pr. omgående følgende skriftlige svar: *Kjere Gotfred. Du er flink at skrive. Det du skrev er baade vist og sandt i alle maader. Vi skal ha det kjekt i julen. Juletre maa vi naturligvis ha og meget godt. Saa faar vi vente på julen. Hilsen Tante*.

Tante Grethe og jeg var født på samme datum, nemlig 13. april, men med en aldersforskjellpå 38 år. I 1921fylte hun 50 år, og jeg 12. I anledning av <(dobbelt-jubileet. laget jeg mitt livs første leilighetssang. At forfatteren dekket seg bak psev- donymet «Bob>>skyltes neppe at han skammet seg over pro- duktet, men muligens fordi det ikke skulle virke som om han skrev sang til sin egen <>,som denne gang natur- ligvis mest av alt gjaldt tantes .femti års jubileum. Tonen er <

Vi vet der kommer mangt som nok kan være nokså trangt, med lyspunkter iblant, ja, det er visst og sant. Men husk kun på i dag at vi nu er et muntert lag, som ikke tenker slik, ser kun en fremtid rik .. . K Det skulle neppe være nødvendig å komme med noen kom- mentar til disse to ufullkomne versene. Men det slår meg like- vel når jeg leser dem ved livets avslutning, at jeg synes å ha hatt en «visjon>>,en fornemmelse av hvordan livet skullekom- me til å arte seg, for den saks skyld hvordan det fortoner seg for alle mennesker, selv om de ikke akkurat gir uttrykk for sli- ke tanker ved starten av livsløpet. BARSELGRØT

I gamle dager var det vanlig å besøke en barselkvinne like etter nedkomsten, for å gratulere med vel overstått og selvsagt for å beundre spebarnet. Fødselen skjedde bare i ytterst sjeldne til- feller på en klinikk, men hovedsakelig i hjemmet. De besø- kende kunne gjerne bære med seg en rikelig porsjon med ris- engrynspat, forhåpentlig ikke alle, i så fall ville den sengelig- gende mamma ha all grunn til å stønne fram de kjente ordene ved en historisk anledning: >>. .. Drep meg, men ikke med grøt! << Selv fikk jeg en gang være med på et slikt barselbesøk, og det må unektelig ha vært en selsom opplevelse, det er vel derfor jeg husker den så godt. Tidspunktet må ha vært vinteren 1919 - 20. Tante Grethe hadde en venninne som også het Grethe. Sistnevnte var liten av vekst, i motsetning til min tante, som nærmest må betegnes som en .fem kvinne*. Den minste av de to ble kalt <>fungerte min tante. Det ble en lang <

Det var nærmest en årviss foreteelse at tante Grethe tok seg en sommertur til Tananger, og jeg fikk da gjeme være hennes <>.Noen bru over Hafrsfjord eksisterte ikke den gang, så <>,fikk av kommunen en slarven <>,i tillegg til det publikum måtte betale. Taksten var lenge 5 øre for voksne og en halv krone for hest med vogn og kjørekar. Til å føre enkeltpersoner ble brukt store robåter, og en bred pram beregnet på større transporter. I storm og ru- skevær var det en lite trivelig sjøtur, selv om strekningen var overkommelig. Når folk skulle over fjorden og båt og ferge lå på motsatt side, der fløttmannen bodde i nærheten av båtstø- en, måtte det heises et flagg på en stang festet til le-skuret, el- ler - etter mørkets frambrudd, signaliseres med en lampe (hvitt glass for personer og rødt for hest og vogn). Noen år før brua ble bygget i 1924-25, ble det gjort et forsøk på å moder- nisere trafikken ved å la fergen bli trukket att og fram ved hjelp av en mekanisk trekk-anordning, som visstnok ikke fungerte så prikkkitt som forutsetningen var. Det var to fergesteder på hver side av Hafrsfjord: Meling og Haga på Jåsund-siden, og Hestnes og Buseneset på Sundesiden. Om kryssingen av Hafrsfjorden var en forholdsvis kortvarig <>,var grusveien fra Stavanger, over Eiganes og Ragbakken, og fram til Habben, en langtekkelig historie, men verken tante eller jeg fant det <>å gi oss i kast med spaserturen. Litt å se på var det jo der vi trasket fram. Tante kunne fortelle om stedene vi passerte. Gikk vi forbi en korn- åker, kunne hun gjeme nappe et strå for å bedømme og kom- mentere kvaliteten. Hun hadde moro av å plassere et «rein- kådden<<-aksnede ved skjortelinningen min forat jeg skulle kjenne når det ved bevegelse av armen - takket være motha- kene - langsomt beveget seg oppover mot skulderen, mens vi ruslet bortetter veien. Det var som om kornakset var et leven- de vesen med små, kvasse føtter.. .. Naturligvis gikk det an for den som ville komme fra Stavanger til Tananger uten å krysse fjorden å ta veien om Solakrossen og fortsetteom Sømme, Snøde og Hagakrossen, men da det jo var en veldig forlengelse, var det nesten nødvendig å kjøre med hest og vogn, eventuelt sykle, etter at slike to-hjulte kjø- retøyer kom i bruk. Men en vakker dag dukket det opp en an- nen, hypermoderne kjøredoning: Automobilen. En av dem som her så en mulighet, var postbefordreren Enok Evensen som bodde like ved Hagakrossen. Han kjøpte en diger .privat- bil» med en kraftig motor og kjørte daglig mellom Tananger og Stavanger. Først og fremst skulle han jo bringe posten mellom de to ytrepunktene, men i tillegg var det meningen å føre pas- sasjerer i begge retninger. Turen ble meget populær, og de som ville være med måtte helst bestille plass på forhånd. Godtgjørelsen for å bli med på denne eksklusive, lange ferden i åpen automobil med << babbehom~på utsiden, var ikke ubety- delig, men tante Grethe var ikke knuslet, og denne opplevel- sen ville hun ha lov til å unne seg og nevøen en og annen som- mer. Returen måtte vi gjerne ta til fots. Vi steg om bord i posthusgården ved Breiavatnet, og så snart postsekkene var kommet på plass, dreide vi ut iJernbaneveien og fortsatte opp Muskgaten, svingte inn i Kannikgaten og fort- satte derfra ut Madlaveien, til Solakrossen og videre om Søm- me til Hagakrossen og helt ned til gamle Habben. Vi steg av litt før, utenfor .Morbror Herman's hus., som da tilhørte Serine, enken etter tantes fetter og datteren Maren. Sistnevnte var al- lerede så voksen at hun hadde fått seg butikkplass i byen. En viktig oppgave for tante var å stelle farensgrav ved kapellet i Tananger, der han ble gravlagt i 1907. Mens hun var opptatt med dette, og i tankene dvelte ved gamle, vemodige bam- domsminner, pleide jeg hente modne blåbær borte ved stein- gjerdet like i nærheten. Under oppholdet i 1922 skrev jeg brev hjem: <

Det er jo gjerne slik at barn tidlig kan sysle med refleksjoner om hva de skal gi seg i kast med når skoletiden er forbi og de skal ut i livet som voksne. Hva meg selv angår, var det - som tidligere nevnt - naturlig å ta peiling på noe som hadde med skrivevirksomhet å gjøre. Men skulle det her dreie seg om et usikkert levebrød, kunne vel andre ting komme på tale, hva det nå måtte være. Etter at jeg begynte med å <>til <>. (Hans navn skal vcere unevnt). MED JENTER I TYSK-TIMEN

I de 7 årene jeg gikk på Storhaug folkeskole anså vi det som en naturlig ting at gutter og jenter i byen skulle gå i separate klas- ser. På landsbygda med få elever var det nok annerledes. Et unntak var det for mitt vedkommende året før avgangseksa- men og vi skulle over til middelskolen og derfor måtte få un- deniisning i tysk i 7. Masse. De som ikke skulle overflyttes falt da vekk i disse timene, og da det samme var tilfelle med en jenteklasse, måtte tysk-kandidatene av begge kjønn skille lag i disse spesialtimene. Einar Hviding hadde også undervis- ningen i dette fremmede språket. Det føltes noe uvant og pin- lig at de jevnaldrende jentene skulle høre når vi ble eksaminert og skulle uttale de tyske ordene mest mulig korrekt og unngå å tabbe oss fullstendig ut. Spesielt var det en glose som det på forhånd ble pratet om lang tid før den ble aktuell. Det var et uskyldig norsk ord, som oversatt til tysk fikk en odiøs form som det ville være mer enn flaut å ta i sin munn, i hvert fall i nzervær av representanter for kvinnekjønnet. Alle guttene fryktet for å få den oppgaven, men en måtte det nødvendigvis bli. Hvem, mon? Tro det eller ei: Tilfellet ville at valget falt på meg. Rød som en hummer i ansiktet måtte jeg reise meg ved pulten og få det rette ordet over leppene. Men min egen og medelevenes spenning var i høy grad til å fornemme i værel- set. I en pinlig og lattermild form fikk jeg avlevert oversettel- sen. Læreren bevarte fatningen,men han bemerket at dette var da ikke noe å flire av. Episoden har jeg aldri kunnet glem- me. FERDIG MED FOLKESKOLEN

Avslutningsfesten ble holdt i juni 1923 i gymnastikksalen. Jeg var med i arrangementskomitken, som b1.a. hadde et møte i skolekjøkkenet, der jeg før aldri hadde satt mine bein. Prolo- gen som jeg fikk i oppdag å skrive og framføre, har jeg ikke kunne oppspore. Derimot har jeg funnet de narre-telegram- mene jeg leste, b1.a. et £ra Kong Haakon, der han uttrykte sin beklagelse over at han ikke så seg i stand til å komme til avslut- ningsfesten, men uttalte håpet om at vi måtte ha det kjekt, selv uten hans nærvcer. Et annet telegram lød slik: <

OVERGANG TIL MIDDELSKOLEN

Høsten 1923 startet jeg min videregående utdannelse på den nye kjempesv~rekommunale rniddelskolen, St. Svithun, og det ble litt av en omstilling. Her var skolebestyrerens tittel rektor, og de fleste av den store hærskare av lærere hadde universitetsutdannelse og kaltes lektorer. En og annen ad- junkt fantes det også, men det var jo heller ingen dårlig tittel. Ellers var det jo en rekke spesiallærere.

Etter et halvt år på middelskolen (i desember 1923) fikk jeg disse anmerkningene i karakterboken: Vel tilfreds i norsk. P. Thu. Likeså i engelsk. H. Gabrielsen. Tiifreds i historie. I. Halvorsen. Likeså i matematikk. Berg. Vel tilfreds i geogr& og naturfag. Ekrheim. Meget vel tilfreds i tysk. Bergh. Sett, O.F. Olden Så ble jeg en dag femten år og fikk ordentlig skreddersydd dress med vest og lange bukser (samlet pris kr. 77,-). Der- med var jeg likesom voksen - selv om jeg ikke sto til konfir- masjon, i likhet med flertallet som var tilsluttet statskirken. Dagboken skulle bli så mye likere fra dette tidspunktet, lovte jeg ved innledningen til det nye livsavsnittet - ungdomstiden. Av tante Grethe fikk jeg ellers et fmt dobbeltkapslet lommeur av sølv, garantert av urmaker Joa, mestersvennen hos Jacob T. Skjæveland i Nygaten 28 (buntmakter R. Rasmussens hus på hjørnet av Østervåg).

DAGBØKENE

Jeg har muligens bestandig vært en gutt en smule ulik de aller fleste. Noen utpreget «særling»tror jeg ikke akkurat de kunne kalle meg for, men jeg stakk meg trolig nok aldri så lite ut fra den ordinære «typens. At jeg kom til å skrive over tolv hundre dagboksider i oppvekstårene, tør derfor ikke være så under- lig. I den tiden hadde jeg ikke syslet det ringeste med .psyko- logi* - det var heller ikke så vanlig da -, senere har jeg nok hatt lettere for å kunne <>seg til dagboken. Så mange ting gjør seg gjeldende i den vrine, men likevel så grunnleggende livsperioden, da alt flyter, da så mange spørs- mål og gåter melder seg og da det på sett og vis er så vanskelig å finne fotfeste. Ellers var det slik i mitt tilfelle at jeg hadde en medfødt trang til å ville bruke pennen -jeg følte at jeg hadde fått et <>nettopp på det feltet. At det ikke akkurat var det letteste .kallet., fikk jeg temmelig snart visshet for. Og så var det dagboken da som for det meste fikk ta støyten. De første famlende forsøk på å *referere>>,for ikke å si *bokfø- re* det som skjedde, startet i 1918. Jeg hadde nettopp fylt 9 år og var begynt i 3. klasse på Storhaug skole. Noen skrivebok hadde jeg ikke anskaffet meg til å notere «begivenhetene. i, men hadde på en elier annen måte funnet noen makkulerte regningsblanketter fra stavan anger Maskin-bakeri & Condito- ri, indehaver M.A. Sæberg, Frugt- & Cigarforretning og Ca- fe». Noen ganske få av de linjerte blankettene var i normal størrelse, de fleste var avkuttede helt ned til en en eneste gjenværende linje, som hver fikk sitt nummer, fra 1til 416. Jeg skal gjengi noen av notatene i den form og rettskrivning de hadde den gang de ble festet til papirene:

MIN FØRSTE DAGBOG Søndag den 1. September var det bestemors jeborsdag (80 år). Mor og jeg skulde gaa til Tasta, men saa blev der saa for- ferdeli regnveir at mor lofte at jeg skulde faa gaa paa en kina. Saa gik vi i Kinoteateret og saa om en abekat. Mandag den 2. Sept. gik jeg paa skolen klokken '/,g, som sedvanlig. Da jeg kom hjem kl. 12 spiste jeg middag. Så fulgte jeg min mor paa arbeide. Naar jeg kom hjem rente jeg med min lille bil .. . . . Torsdag den 5. Sept. sad vi paa skolen til kl. ett. I den sidste ti- men fik vi høre to fortellinger, den ene om skjæren, den anden om spurven. Fredag hadde vi tegning i den første timen. Og al- le sammen var glade at vi skulde faa sleppe M. l l. 8. Sept.: Om søndagsmorgenene pleier vi altid at ligge saa længe. Om aftenen var det en mand som hette Tranmæl som skulde tale i parken. Nu skal jeg fortælle hvad mine frøkner heter. I første Masse hadde vi en som het Johannesen og en som het Gabrielsen, i anden klasse hadde vi Frøken Leversen, fr. Jensenius og fr. Ødvin, i tredje kl. frk. Leversen og lerer Borrevik (i sang). Fredag den 11. sept. Om aftenen var det en gut, to paa det tredje aaret, som hadde tumlet sig vek. Jeg og en som het Trygve Hansen gikk ned til fisketorvet i følge med moren, som graat og var saa lei. Jeg og Trygve gik paa polletikammeret og sa at den lille gutten het Lui Larsen og bor i Hetlandsgaten 45. Saa gik vi hjem, paa veien traf vi moren, som hadde tat kaabe paa sig. Vi skule fortsette at lete. Trygve Hansen gik indom paa polletikammeret for at høre, og da sa de at de hadde fundet Lui. En mand hadde fundet ham langt inde i Lysefjordsgaten. Gutten skulde ind til bedstemoren med et par briller. Det gode gjorde vi den dagen. Søndag M. 12 skulde Stavangerfjord komme og jeg og Leif Monsen og Trygve Hansen skulde gaa av sted for at sepaa. Da vi kom ned paa kaien stod der fuldt av folk, men vi fik god plads. Det er den største baaten i Skandinavien. Jeg og Leif maatte hjem og spise, for vi hadde ikke lov at være lenger vække end en halv time. Leif gik til sit hus og jeg til mit. Han bor i huset ved siden av det jeg bor i, som tilhører hans beste- mor, madam Olsen. Min tante var da gått ned paa kaien, men kom snart efter tilbake med beskjed om at baaten skulde kom- me i l/, 3 tiden. Efter at vi hadde spist middag gik vi ned igjen og da fikk vi se Stavangerfjord. Hele neste uke hadde vi fri fra skolen, tralalala falera. Jeg hadde tannverk to fulde uker, men turde ikke gaa til tann- lægen, og hver nat og dag hadde jeg nafta paa hvert kvarter. Tirsdag 15. oktober fulgte jeg mor paa arbeidet. Vi skulde inn- om Riskedal og kjøbe kjæks. De hadde barei løsvekt. Vi kjøb- te et halvt pund, som kostet 60 øre og fem rasjoneringsmer- ker. Jeg møtte min tante utenfor, hun gik til en mand som het- te Melberg for at kjøbe smør og egg. Hun arbeider som skræd- der hos TrygveJensen, og jeg fulgte hende op for at faa drikke noget vand. Da jeg kom ut paa gaten igjen, traff jeg paa en mand som spilte paa en lire. Paa en lapp stod der: .Mistet mit syn ved et mineskudd paa Ofotbanen den 22. oktober 1900. Har kone og 3 uforsørgede barn*. Jeg syntes forferdelig synd i manden, men husket fra skolen at det nytter litet at synes synd uten at gjøre noget mere. Da jeg kom hjem fortalte jeg bestemor om det jeg hadde oplevet. Tirsdag 30. oktober var det høstmarken, men der var ikke saa meget at se, et bord med leketøi, et par boder med billeder. Jeg stod en stund og kikket paa billedene, for der var minst folk. Foran leketøisboden var så mange folk at smaabamene skrek høit. Det var ogsaa gamle koner som selte uldtrøier, strømper og garn osv. Saa var det epler, perer, plommer, gul- lerøter osv. Jeg kjøpte ingenting, men jeg hadde faat kjøbt en fløitre og en magnet i stedenfor. Lørdag den 2. november begynte tannverken igjen. Mon den vilde vare lenge? Paa slutten av natten fik jeg sove. Neste nat var det enda verre, da sov jeg ikke det bitten. Dagen efter skrek jeg, men da mor kom hjem, sa hun atJesus maatte hjel- pe mig. Saa tok hun et tørklæ, og med en gang stanset tann- verken. Det var Jesus som hadde gjort det. Spanskesyken var saa grov at skolerne maatte stænges. Vi var vække i tre uker. Mens vi spiste middag kom en dame som hadde arbeidet sammen med min tante. Hun het forresten Si- na Nygaard og var lenge inde hos os. Derefter skulde vi gaa op og se paa potetstykket som vi skulde faa oppe med Egenæs kirkegaard. Vi g& en lang tur som varte i 4 timer. En måneds tid før jul kunde alle som vilde bestille julehefter på skolen. Jeg bestilte Magne og Glade Jul. Torsdag 11. desember skulde jeg setteistand et økseskaft. Da jeg var ferdig med skaftet skuldejeg spikke til en kile og brukte da en skarp kniv som øks. Da traff jeg venstre pekefinger, så jeg silblødde. Det kan dere tro var vondt. Jeg skrek meget. Fingertuppen blev nesten slått av og det var vondt lenge .. . . >>

De ncermeste dagbøkene skildrer også dagligdagse hending- er, og da kunne det lyde slik: << 1920, Mor var syk fra 1612 til 613. Staff var i byen 2612, og Ulness 414. Møter på Irnslandssalen . 614: Flyveren var i byen og hev ned plakater om Landslånet. Jeg hadde vondt i halsen, for 514 bilte jeg, så trekken var årsa- ken. 9/4: Bestemor hadde vondt i hodet og tog et pulver. Hun var forresten syk andre plasser også. 1614: Jeg hadde tannpine. 115: Det var første mai og jeg var i Bjergsted. 1315: Mor vasket taket, og jeg var på cirkus Globus. 1415: Gutten i parken spurte om jeg vilde ha juling, da jeg gav endene mat. Han kastet en pære på meg. 17. mai var bestemor på fest i Ynglingen. Flyveren var atter i byen og dalte ned på vandet. Pinsen: Ulness i byen, vennestevne og jubelfest på Imslands- salen. 216: En taksvale var falt ned av taket på skolen og lcerer Hvi- ding tok den inn i klasseværelset. Storhuug skole, 4. klasse i 1920. Sittendefra v. Erling Bjmen, Knut Roll, Olau østrem, Gerhard M. Vaaland, Halvdan Halvorsen, Dagfnn Gabrklsen, Tryge Bmesen, Rudolf Wallem, Otto Natvig. Stående fra v.: Gottfed Borghummer, Magne 0stb0, Einar Koch, LeifLarsen, Arthur Olsen, Tmd Godal (sees så tidt med Marton Aske påskuldrene), Martel Martinsen, AmHolgersen, Nicol Hjort- Olsen, Tor Guhen,Robert Rasmussen, Ole Stangeland, Dagfnn Smme, Tmkd SErderg, Alfred Eida

416: Jeg var i Verdensteateret og så «Pappa Stankelben*. 616: Mor og jeg var i Bjergsted og så og hørte meget, deri- blant: Gutten og trollet. Vi møtte en tjenestepike ved IOGT. Predikanten Madsen var i byen og holdt møte hos Antonsen, 816: Jeg var hos Dagmar Wiig og hentet pakken (med ferdig- gjorte strikkevarer) som sedvanlig, og fikk to flaggstenger. Dagen før fikk jeg en flis i lillefingen min og idag tok jeg den ut. 716: Det er 13år siden Norge blev skilt £raSverige, og det blev feiret med fest i Bjergsted. 816: Jeg var med Erling i skolehaven. Dagen efter var vi i Go- dalen og hentet blomster og lavet fløite og pumpe. 1016: Vi bestilte klassebilleder som var tatt i mai. Tante og jeg gikk en liten tur, for mor var ute hos nogen som hadde kjøpt en strikkemaskin. 1116: Cirkus Empress kom til byen. En mann tømte båskas- sen hos oss. 1216: Jeg og Grethe var på kirkegården (Egenes) og hadde tor- ver rundt graven til hennes faster. 1316: Haugesund musikkorps var i byen. Flyveren dalte ned på vannet. Mor sydde flag til flagstengene som jeg hadde fått. 1416: Erling, Ivar og jeg var i Godalen og tok av oss strømpe- ne. 1516: Vi fikk sløidarbeidene hjem fra skolen. 1616: Klassen min var i Lusapytten og badet. 1716: Teaterorkesteret spilte i Parken. 1916: Våres Masse fikk lov fordi at 7. Masse skulle ha eksamen i våres vaerelse. Jeg fikk en iskrem av tante og var på Cirkus Empress. 2016: Vi var i parken kl. 4 for der var møte. Andreas Hansen talte om militærtjenesten. H.5 var det atter møte og da hørte vi om avholdssaken. Efterpå bekranste de Asbjørn Klosters statue ved Jernbanestasjonen. 2216: Vi hadde eksamen i skrivning. 2316: Vi hadde eksamen i regning, og jeg og Jonas Hovland var først ferdig. 2416: Vi hadde månedslov. Jeg og Erling holdt cirkus, den het <>.Nesten hver dag holdt vi på med den. Siddeplads kostet 5 øre, og ståplads 3 øre. Før sommederien begynte fikk vi utlevert eksamenskarakte- rene. Fire i vår klasse (deriblant jeg) kunne glede oss over føl- gende resultat: Religion Mtf . Norsk mundtlig Mtf. Norsk skriftlig Mtf . Regning Stf . Skrivning Mtf . Tegning Mtf . Geografi Mtf . Historie Mtf . Naturkundskab Mtf. Haandarbeide Mtf. Gymnastikk Mg. Hovedkarakter Stf. Flid Mtf . Orden Mtf . Opførsel Mtf . Her må jeg i voksen alder bryte inn i dagbokens notater og komme med denne kommentaren: Det var naturligvis i 1920 - som den dag i dag - en ubeskrive- lig fryd å se resultatet svart på hvitt. Når jeg er frekk nok til å gjengi dette på trykk, for tilsynelatende å imponere mine lese- re, må jeg øyeblikkelig tilstå at mine skolekarakterer verken før eller siden har ligget så usannsynlig høyt. Som regel befant de seg nok på et noe lavere nivå. Sagt med andre ord, hørte jeg vel til omtrent <>. 414: Ivar og jeg var i Johannesparken og tog moll og torver på marken nedfor kirken. 514: Jeg var i Kinoteatret og så et stykke om apekatten Balde- vin. 714: Idag var jeg med Erlings mor ut til kolonihytten deres. Hun skulde nemlig vaske gulvet og henge op nye gardiner. 1214: Som de to foregående dager var Ivar, Jokkum og jeg i gården og arbeidet. B1.a. laget jeg en .portal*. 1314: Skjærtorsdag. Jeg feiret min geburtdag. Erling, Ivar og Jokkum var der. Vi hadde 17 fløtekaker og meget annet. To kroner fikk jeg av Erling. Hurra! !! ! 1414: Langfredag: Staff var inne hos oss. Om aftenen var jeg på møte i lokalet. 1514: Påskeaften: Jeg pumpet opp sykkelen min efter vinter- dvalen. Ivar og jeg laget en sekkehytte i kjelleren. Der var et hemmelig skap inne i den, papir og billeder på veggene og me- get annet. 1614: Påskedag: Der skulde vzere brudevielse i Petrikirken. Der var 9 hestevogner og 3 biler. Men presten hadde glemt ut hele vielsen, og en time efterpå måtte man bie efter ham. Brudeparet og alle gjestene hadde sittet i over en time og ven- tet. Ha - ha! 1814: Jeg var med Bendiksen ut i Kolonihaven. På veien spilte Erling og jeg om etiketter og han vandt 21. 1914: Tok ut sykkelen for første gang i år, og kjørte sammen med Erling til kolonihaven deres. Vi sådde 5 bed med grønsa- ker .

Ulandhaugen uten vegetasjon. Herkunneen isannhetaspellere tilskokbarnuom å blimedpå å ~klejellet*Borgen på toppen bkrktil896sometmin~keoverde historiske hendingmi gammel M, ikke minst siuget i Hafn$wd Inne i borgen var det lenge en liten kaffistoveh& serverte masjtmulmat~,i fmte rekke lefse og kråtekuk Undusiskkrig ble byggverket &lagt og jevnet med jorden. Noen av wkesteinene ble tatt vare på, og plassert i Menget. 2 114: Jeg syklet rundt Tjensvold og Hillevåg. Kl. 5 syklet jeg til biblioteket. Jeg måtte betale 2 øre, for en dags forsinket inn- levering. Derefter gikk Ivar og jeg hjem til oss og arbeidet i gården, b1.a. med å sette poteter. Var også på møte i Totalen. 2214: Plantedag. Jeg plantet 8 - 10 trær. Vi hadde det forferdelig kjekt. Efterpå var vi på lille Ullenhaug, der fikk vi nogen guter ef- ter oss. Efter å ha spist nisten syklet jeg hjem. En gild dag. 2314: Syklet jeg rundt Kvernevik og Tastad. Startet kl. 12 og kom hjem kl. 2, da var jeg meget trett, for det var en lang tur. 2414: Også idag var vi ute og plantet. Torkel og jeg plantet 7 trær. For å spare 10 kroner for kommunen, som gartner Rob- berstad sa, måtte vi bære hakkene over nogen marker til et annet sted. Derefter cyklet Nicol og jeg utover Maldeveien. Der spiste vi vår niste. En frisk tur. 2514: Sykkeltur med Erling. Det var kjekt. 2614: Jeg sådde frø i haven min: Ringblom og diverse andre blomstersorter. 2814: Jeg var for første gang i 1922 i skolehaven. Hviding var formann for oss. Vi satte 5 rader med poteter. 3014: Mor og jeg var ute og så Inge Østbøes grav, han som var blitt overkjørt. 1. mai: Jeg var på Bjergsted om formiddagen. Mor hadde fri om eftermiddagen. Vi var ute og så toget og hørte professor Bull på torvet. 715: Erling og jeg syklet rundt Malde og Hinna og gjorde et op- hold inne i Hinnaskogen. Hjemveien gikk over den bratte <>ved Hillevåg. Der var det så meget sørpe at det gikk over skoene. Det begynte atter å regne, så vi kilte i vei igjen og da vi kom hjem silregnet det. En morsom og ualmin- delig kjekk dag! 815: Jeg narret ungene på skolen med tomme nøtter. Vi hadde prøveregning. 1015: Jeg var oppe i Langgaten og snakket med han Erling om de hvite musene. 1115: For to dager siden var jeg i skolehaven og ordnet med bedene, lagte veier. Idag var jeg ute og gjødslet bedene. Om kvelden var jeg i Verdensteatret og så Chaplin-filmen <>og leste opp om «haren som hadde vært gift.. Først hadde jeg vært med Erling i kolonihaven og sådd erter. 2015: Vi fikk beskjed om at Dagh Gabnelsen i klassen hadde hjernebetendelse. Han hadde 42 grader og var meget syk. Om eftermiddagen ordnet jeg takpannene på W.C. Efterpå fylte jeg ut med aske og sten i kjelleren. Da ble tante sint og jeg kal- te hende for <>.Jeg kjøpte nye Mær hos Noraas. 2115: Sandvigen skoles musikkorps hadde konsert i Bjerg- sted, uten at j eg var med som tilhører. Men sammen med mor var jeg på kaien for å se på når ~9-båten* (Nattruten) gikk. De vi kjente på Engøen skulde reise til Nordland og de tre små barnene gråt. 2315: Vi hadde prøvestil på skolen. Opgaven lød: «Tavlenfor- teller sin historie.. Om eftermiddagen var jeg i skolehaven og sådde rødbeter, salat, ringblomst og stemorsblomst. 2415: Det var deilig vaer .Jeg var med mor og kjøpte to makrel- ler til 50 øre stykket. Hun slapp nemlig M. 6 fra arbeidet, for det var en slags <>. 2515: Kr. himmelfartsdag ble en mindenk dag. Jeg var med Metodistens søndagsskole. Vi reiste M. 8 om morgenen til Finnø og kom tilbake kl. 8 om kvelden. 131, time tok reisen hver vei med e0ibuen. og 2,50 kostet billetten. Det varforfer- delig kjekt. 2615: Jeg var i Totalen og fortalte en skrøne. 2715: Jeg var på <

Med barnelaget *Haabetnpå utflukt til Boganes i 1921. De fireguttene til venstre erbrdrene Østbe. Deretter: Gottfred,ogytterst til *e: Karl Haaland, som senere ble kasserer i E-verket og var en aktiv s&agssko&rbeide til sin d0d i 1984. 1116: Jeg var i Bjergsted. Der var meget rart å se og høre: <>var i byen og jeg var der, satt på annen plass. Jeg og mor var på Vålandshaugen kl. '/,B. Der var mu- sikk. 417: Jeg var i skolehaven og spiste en kolossal mengde med reddiker. Umådelig kjekt. Jeg lavet telt i gården av sekk og ol- j epapir . 517: Jeg holdt meg i teltet, og lekte dampbåt. Bar også hjem en stor sekk papir. Det var idag en fryktelig brandulykke hos fa- brikkeier Schow i Sandsgt. 10. Tre barn omkom. 617: Jeg gikk i skolehaven, men vi måtte bare gå hjem igjen fordi det regnet så meget. På hjemveien traff jeg Bendiksens og var med dem inn i kolonihaven. Der leste jeg i Allers Fami- liejournal. 717: Jeg var i skolehaven kl. 9 om morgenen og hyppet potete- ne. Om eftermiddagenvar Erling og jeg inne hos oss og vi lavet til en <>- en slags båt. 817: Jeg var på torvet og kjøpte en lefse, og fikk av en selgerko- ne en bundt reddiker. Jeg malte denderen.. Erling og jeg lav- te en åre til den. 917: Jeg var i Langgaten og spilte <>,det var siste dag den var i byen, på marken opfor Solvang skole. 1017: Erling og jeg var for første gang ute for å prøve «fender- båten. vor, men den holdt oss ikke oppe i sjøen. 1117: Jeg var i skolehaven og høstet forferdelig med redikker. Mor og jeg var tur ute om aftenen. 1217: Tante og jeg var og så da de innebrente barnene blev be- gravet. Det var veldig rørende. 1317: Jeg syklet til skolehaven i et «perle>>vcer og efterpå mal- te jeg på kjøkken. Det samme gjorde jeg også neste dag. 1517: Jeg var på torvet, om eftermiddagen i Langgaten. De hvite musene skal ha unger. (Hysj, si det ikke til nogen!) 1617: Hurra! Fallera! Godt søndagsvær, og når været er godt er alting godt. Om formidagen syklet jeg rundt Malde og Hi- na, og om eftermiddagen var mor, tante og jeg på Byhaugen og der hadde vi det kjekt, kjøpte for 80 øre i kaker. Det var kjekt like fra den årle morgen, til sent på kvelden. 1917: Vi spiste for første gang i år nye poteter og bakte dessu- ten flatbrød, 25 leiver. 2017: Kjøpte vi 112 favn ved. Vedmannen stelte til sagen vor. I natt fikk de hvite musene unger. 2617 - 2917: 4 dager var tante og jeg i Tananger og hadde det ualmindelig kjekt. Vi fulgte postbilen den ene veien og gikk den andre. 3017: Jeg spiste for første gang jordbær. Mor hadde kjøpt en halv liter for 25 øre. I 1923tok jeg sykkelen i bruk i slutten av mars. Skjærtorsdag kjørte jeg rundt Tjensvoll og Hinna. På hjemveien traff jeg en skolekamerat (Leif Larsen) og vi syklet like til Sandnes. Kom hjem M. 1. (Bemerkning 1989: Leif Larsen reiste i ung alder til Amerika, der han ble værende til sin død. Han avanserte som yrkesmilitær til en høy <>,var med i siste krig og ble skadet i hodet, med varige smerter. Leifs yngre bror var pas- tor Kåre Larsen.) Langfredag tok jeg hjemmefra i ll-tiden og syklet rundt Hin- na - Malde. Jeg hadde en appelsin med. Første påskedag drog jeg avsted kl. 10 og syklet rundt Rev- heim (den nye veien) og Kvernevik. På den vei som fortsetter ned til der hvor broen skal gå ved Hafrsfjord, la jeg fra mig et visittkort og spiste dagens appelsin. Så kjørte jeg videre til Tasta og derefter hjem. Kl. var da l/, 1. Tredje påskedag syklet Erling og jeg fra Langgaten kl. l/, 3 og var på Hinna kl. 3. Et par km. før Sandnes satt vi på en mark og hvilte oss, og spiste vår mat med god appetitt (3 skjever). Ef- terpå kjørte vi hjem. Kl. var da 5 omtrent. 8. april stod jeg op kl. l/, 9 og syklet op til Einar Koch. Sam- men kjørte vi like til Lutsi. På veien oplevde vi forskjellig rart. En fin mann og hans frue skulde vise oss veien og han forklar- te: Først kjører dere dit, så svinger dere der og svinger så bort der og så .. . . . og videre i den duren. Efter flere andre opple- velser kom vi frem kl. 12 omtrent. Først spiste vi, hvorefter vi var nede ved stranden. Her tente vi et lite bål, laget en <

\, , "*.-m

Klassebi& nr. 2fi-aStorhaug skole e' 1920. Lmreren med stråhuk er Einar Hvi- ding. Elevene sitter noe hulter til bulter, men skul de fordelespå tre rekker blir det noenlunde slik: Fmte rekke: LeifLarsen, Lars Stangeland, D&nn Gabrielsen, Tryge Bmesen, Arthur Olsen, Tmd Godal (den senere biskopen i Nidaros, her med ballselten i hmdmu?), Otto Natvig, Einar Koch og Olav Thomassen. Andre rekke: Halvdan Halvorsen, Jonas HovEand, Dagfinn Smme, bak hun Erling Bjmen, Goeed (med slipset), Olav Østrem, Tiygve @sal, Rudolf Wallem, Gerhard Meidell Vaaland Øverst: Alfred Eide, Ole Stangeland, Arne Holgersen, Nicol. Hjorth-Olsen, Martel Marhrhnsen,Robert Rasmussen, Magne Østblt, Tor Gundersen og Marthon Aske. (69 år senere er over en tredjepat? avguttenefortsatt ilive, nemlig: T. Godal, E. Koch, R. Wallem, O. Østrem, G. Borghammer, A. E&, M. Martinsen og T. Gundersen. og jeg ville derfor være hjemme om eftermiddagen. Ane kom ikke før kl. var nesten 5. 2914: Efterat jeg hadde syklet en halv time rundt i gatene, fortsatte jeg til Tjensvoll og derefter til Hillevåg og hjem. 915: Jeg kjørte ut kl. kvart på ilre, syklet en lang stund rundt i gatene. Så tok jeg <>(Frank Breistrand) på stang- en og kjørte langt forbi Hillevåg. Der hvilte vi oss en stund og fortsatte så hjem kl. l/, 6. Kristi Himmelfartsdag, 1015, syklet jeg hjemmefra M. 2, kjørte rundt Hinna - Malde. På Hinna drakk jeg litt vann på stasjonen. På turen hvilte jeg flere ganger og spiste en appel- sin. Jeg klarte turen på to timer. 2715: Jeg tok ut kl. 11 og kjørte først til Kaptein Langesgt. 15 for å se hvor Kartevoll bodde. Derfra kjørte jeg til Hinna, hvor jeg drakk vann og gikk på W.C. Etterpå fortsatte jeg et stykke sydover. Her hentet jeg bjerkeløv, hvitveis og et lite rognetre. På hjemveien fant jeg også <>,som de likte godt hjemme. En varm dag og en enda gildere tur. 1924: Jeg tok ut sykkelen i begynnelsen av april og tok den med til Sportshuset for å reparere den, men skjønt han lappet ringen ca. fire ganger, og til og med satte i ny indrering, ble den ikke ganske tett. Den første turen i dette året tok jeg på min 15-års geburtsdag. Jeg syklet like til Sandnes og så mig om. Var på stasjonen og drakk vann. Syklet derefter hjem, hvor jeg ankom kl. '1, 2. Her slutter mine første bame-dagbøker. Notatene har vært av enkleste slag, men gir dog et lite inntrykk av hva jeg i disse årene var opptatt med. Et halvt år senere, i oktober 1924 start- et mine <> . Straks etter spurte jeg Speiderguttforlaget, men der nøyde de seg med å takke for henvendelsen og meddele at de allerede hadde antatt de bøkene de kom til å utgi i nærmeste framtid. Jeg skrev også til Misjonsselskapets Barneblad, men niks, fortellingen var for lang for dem - når den ikke handlet om rni- sjonen, og det gjorde den jo slett ikke. Heller ikke Asche- hougs forlag så seg i stand til å gi norsk litteratur en slik verdi- full tilvekst som jeg den gang mente <(Torleifog kameratene hans. hadde gjort seg ærlig fortjent til. Dagboken gir uttrykk for hvor ergerlig det var å måtte ofre den nette sum av kr. 2,25 bare i porto, skrivepapir, konvolutter etc., uten resultat. <> sukket jeg oppgitt. MUS, PUS OG PAPEGØYE

De fleste mennesker kan vel sies å være glad i dyr. Jeg var i så måte ikke noe unntak. Medlem i .foreningen til Dyrenes Beskyttelse. i flere år. Som nevnt tidligere startet mitt mena- sjeri med et par små hvite mus, som snart formerte seg mer enn ønskelig, det ene kullet kom etter det andre, slik at jeg til slutt måtte skiile meg av med alle sammen. Mitt neste ønske var å få en katt. 16. august 1924 gikk det i oppfyllelse, idet jeg fikk en liten svart pus, som jeg ga navnet <>for ti kroner av Trygve Gundersen. Nå hadde jeg to ulike dyr å stelle med, og det var meg en sann fornøyelse. Men ettersom katt- ungen vokste, viste den seg å være nokså hissig av gemytt og ikke fullt så kjælen som jeg vel hadde regnet med. Ettersom det jo var en viss fare for at den kunne forgripe seg på den grønne fuglen, særlig når denne fikk sitte utenfor buret på et <>og stemte sosialdemokratisk, men heller ikke der i gården kunne de tenke seg noen mulighet for engasjement i distribusjonsavdelingen i noenlunne overskuelig framtid. Og det var vel ikke å vente heller, når en tok i betraktning at ven- streorganet .Aftenbladet», som hadde langt større utbredel- se, heller ikke kunne stille noen jobb i utsikt. Det var ikke nød- vendig å skrive seg på venteliste engang! Da var det jeg så den ledige plassen i kolonialbutikken avertert i avisen. Arbeidtid 15 - 19. Merkelig nok ble jeg straks antatt av damen som var sjefen. Men da jeg hadde gått et par dager og halt på svære, runde hankeløse korger med alskens varer i, ble jeg så fortvilt over det jeg hadde gitt meg i kast med, at jeg ba om å få slutte. Det vil si, det var tante som ba -jeg torde ik- ke selv. Men nei takk, jeg fikk vær så god bli måneden ut. Det var like foran jul og alle de fine fruene på Lagårdsveien og der- omkring skulle jo ha mangt og mye i hus til helgen. Så det var ofte langt på kvelden før jeg ble fri og kunne ta fatt på den lange hjemveien i mørket og kulden. Børene jeg slet på var som re- gel så tunge at det lignet ikke grisen. En fin herre som en dag så meg i aksjon over *Sukkenesbro>> i Paradis, ble så fortørnet på mine vegner at han viile vite hvem som hadde lastet meg ned slik. Han skulle klage til forretningens eiere som kunne mishandle en guttunge på det viset. Kan ikke huske om det hjalp noe. En av kundene var oberst Roll, som bodde helt oppe ved Hjelmelandsgatens forlengelse, en annen var teatersjef Karl Bergman i en murvilla ute på Lagårdsveien. Det gildeste jeg ble bedt om var å åpne luken i golvet og gå ned på kjellerlageret, enten det nå var for å rydde eller for å hogge vedpinner. Der nede i underverdenen var nemlig alltid en åpen tønne med vindruer, og jeg syntes det smakte så ualminnelig herlig å krafse i meg av de friske, saftrike druer som jeg måtte rote fram av den finhakka korken som beskyttende omga dem. Det måtte vel på sett og vis kaiies naskeri, om enn i svært be- skjeden målestokk, men jeg tror oppriktig talt at verken for- retningsdamen eller Vårherre tok det særlig ille opp. Sist- nevnte hadde nok det nøyaktige tallet på de druene jeg fortær- te - han som til og med hadde gitt seg stunder til å telle alle hodehårene våre, - men damen levde visst i salig uvitenhet. Og det øynene ikke så, angret heller ikke hjertet!

LUKEHJELP I EDENS HAGE

Læreren i skolehagen fikk en dag i 1923 en forespørsel fra en botaniker som hadde en vakker naturpark en halv mils vei utenfor byen, om han kunne skaffe en <

En dag var jeg i sterk <>på skolen, da vi skulle ha om <

Mere ganger forteller dagboken om dårlig oppførsel mot vikar- lærere. Vi satte visst grå hår i hodet på disse armingene. En gang gjorde vi det rene .attentatet>>mot matematikklæreren, Retz. Vi hadde nemlig fått i oppdrag å regne fire stykker som bare et fåtall av elevene forsto. Følgen var at vi laget «streik>>, det vil si, vi forsvant alle - på to nær - ned i kjelleren. Døren ble lukket og streikevakt plassert. Vi sang, spilte på munn- spill, talte og holdt leven en god stund. Da vi omsider stormet inn i klassen satt læreren ivrig opptatt med å skrive .rapport.. Som straff måtte hele hurven - på to nær - sitte igjen en hel klokketime. Hvem de to lovlydige elevene var, minnes jeg ik- ke for visst. Strengt tatt måtte de vel betegnes som usolidar- iske streikebrytere, men de hadde vel sine redelige motiver. Ved en annen anledning - da vår klasse hadde såkalt *papir- uke. - der oppgaven var å plukke opp alt papiret i skolegården, fant vi atter en gang grunn til å streike. Lærerne gikk mann- gard i frikvarteret for å finne synderne. Men M var smarte nok til å lure oss vekk - slik at avfallspapiretble liggende. Straffen for denne ugjerningen var at vi etter skoletidens slutt under streng oppsikt, måtte hente opp hver smitt og smule. Vi fikk atter sanne, at «forbrytelser lønner seg ikke.. I en fysikktime skulle vi få demonstrert hvordan smør og ost lages. Lektor Olav Ekrheim - som vi nok likte, men hadde li- ten disiplinær respekt for - kom fram med en kasse med bun- nen i været. Oppå den lå det en slags ostemasse, og det ble gitt ordre om å sende den rundt i Massen, slik at hver enkel elev kunne få høve til å studere melkens eggehvitestoffer på nært hold. Kassen var ikke kommet langt på sin ferd før noen sørget for å riste noe av massen ned på golvet. Lektoren ble rød i an- siktet av innestengt sinne, og kom for å berge restene. «Var det ikke det jeg tenkte, at det måtte gå galt., utbrøt han med nærmest gråtkvalt stemme. Han trev kassen til seg, men der- med gikk det som var tilbake, i dørken. Vi formelig fløt i oste- masse. Guttene dalget hverandre med den, og svære klatter ble hengende på tavlen, veggene, ja, endog i taket. Den gods- lige Ekrheim, stakkar, visste ikke sin arme råd, han virket helt forvirret, så det var en ynk å se. Det var riktig lumpent gjort av dem som var med på denne fantestreken! En lørdag hadde vi en vikar i engelsk, og oppførte oss også overfor ham (som for andre vikarer) mindre rosverdig. Jeg vil også ta med episoden om den gangen mer enn halve Massen vår marsjerte ut av skolegården i et friminutt, noe som på den tiden var strengt forbudt. Storparten av horden stormet inn i en snopebutikk like ved, og mens den arme ko- nen bak disken var ivrig opptatt med å selge for noen småører til et par - tre av (>,nyttet de andre høvet til å robbe utstillingsvinduet for sjokolade og marsipan. Selv sto jeg rik- tignok utenfor og så på herjingen og syntes at det var råttent gjort. For at jeg ikke skal framstille meg edlere og mer uskyldsren enn <>,må jeg jo presisere at jeg i det minste forbrøt meg mot bestemmelsen om ikke å forlate sko- legården, og at de mest lovlydige av klassekameratene også holdt seg der de skulle og altså var «snille gutter». Etter endt gjeming stilte røverbanden seg opp på geledd (og jeg med dem) og marsjerte inn i skolegården. Vakthavende lærer ved porten lot ikke til å ha noen mistanke, idet han trod- de det var en klasse som hadde vært på museet eller på bota- nisk ekskursjon. Selv om den velsignede klassen vår neppe utelukkende besto av hvite engler, var de - sett under ett - en prima gjeng. De tok seg bra opp, alle i hop, og fikk seg etter hvert fine stilling- er. Så det milde forsynet har nok tilgitt alle de forholdsvis ba- gatellmessige skurkestrekene våre .. . Vi pleide av og til holde små foredrag i norsktimene. Jeg for min del slo visst rekorden med fire. Det første emnet omhand- let <>,det tredje om <>ble opplest. Vår gamle gråhårte engelsklærennne med klengenavnet <

Jeg nærmet meg seksten års alderen og den ene etter den an- dre av skolekameratene «gikkfor presten. og ble voksne. Det var da naturlig at jeg rett som det var ble spurt om hva tid jeg skulle <

Jeg har tidligere fortalt om min virksomhet som ærendsgutt i kolonialforretningen på Ladegårdsveien i en travel julemå- ned. Det var før i tiden vanlig at de som drev handelsvirksom- het som detaljister, måtte sende varer hjem til kunder som ba om det. En mer eller mindre fin kunde, som sto opprådd for ett eller annet, kunne ringe til sin leverandør og be om på røde rappet å få brakt på huset et halvt kilo svisker og en pakke ko- kesjokolade, selv om avstanden var aldri så stor. Siden jeg bodde i nærheten av en manufakturforretning og kjente et par av ekspeditrisene, fikk jeg senere rett som det var tilbud om å utføre ett eller annet ærend mot en liten godt- gjørelse, femti øre eller så, var taksten. Torsdag 11. desem- ber 1924 skildrer jeg hvordan et slikt oppdrag kunne arte seg. Det var i 18-tiden. Jeg skulle i mørket bringe en pakke fra Normannsgaten og til et hus i nærheten av Byhaugen, et om- råde jeg den gang var lite kjent i. Strekningen var med andre ord temmelig lang og den skulle forseres til fots. Veien gjen- nom sentrum og opp til Løkkeveien var ikke problematisk. Men verre ble det siden. Her kommer skildringen:

> spør jeg nogen småbarn som leker .Hest, mann og passasjerer.. «Hesten»med følge stanser, og fire barnestemmer roper nær- mest i kor: *Sving bort Misjonsveien!>>Jeg takker for rettled- ningen og følger rådet. Det har nettopp vært regnvær, så den smale, gruslagte landeveien langs misjonsgården er sørpet og ufyselig å gå på. Det blåser, så jeg har brettet frakkekraven forsvarlig om halsen. Mørkt er det også, bare enkelte steder er der sparsomme lysstriper som kommer fra en elektrisk lampe. Der kommer sandelig også en automobil, den sender lysstråler fra lyktene, så veien blir oplyst bortover. Det høres et par kraftige støt i signalhornet, for å jage mig av veien. Jeg hopper til side, så bilen får passere mig. Atter er det mørkt og nifst. I Byhaugveien treffer jeg en skolegutt og slår følge med ham opover. Han går inn i sitt hjem, og jeg er atter alene. Langt om lenge finner jeg huset jeg skal til. Konen som åpnet, tok imot pakken, og det er mulig hun sa takk. «Adjø>>,sa i det minste jeg, og knappet frakken omkring meg. Så tok jeg til å springe nedover langs kolonihavene. Mitt mål var byen - og derfra Bødkersmuget uendelig langt i det fjerne .. . .

VILJESTERK

Jeg har satt meg fore å gå ut av både folkeskolen og middelsko- len uten å forsømme en eneste dag. Det kan iblant være stridt nok når jeg er blitt angrepet av noen frekke influensabasillerf. eks. og av hensyn til smittefaren selvsagt burde ha ligget til sengs. Nå er det gjerne slik at plagene kommer hurtig, varer kort og slutter snart. Vanligvis er jeg jo heldigvis frisk som en fisk, men lørdag følte jeg meg noe slapp de siste skoletimene. På hjemveien undret jeg meg over hvor usedvanlig trøtt jeg var. Ut på ettermiddagen kjente jeg kuldegysninger og kval- me og måtte legge meg svært tidlig, hadde da sterk feber. Neste dag var heldigvis søndag, så jeg lå til sengs, kunne ikke spise og maktet ikke å holde kroppen oppreist. Mandag mor- gen våknet jeg og grep etter skolebøkene, som det ikke hadde vcert tale om å se i dagen før, og fikk lest dem såpass igjennom at jeg muligens kunne klare meg. En kunne fristes til å kalle meg «en enfoldig idiot. eller en «stridigper. som gikk på sko- len i den tilstanden. Få, eller ingen, ville ha fulgt mitt eksem- pel. Men jeg måtte likevel av sted. Heldigvis ble jeg ikke hørt i noen av leksene! Hjemkommet fikk jeg et anfall av neseblød- ning. For første gang i vinter kom det den 1. februar noen snøfiller, og om kvelden frøs det på, så da vi dagen etter gikk på skolen, gledet vi oss til en <>.Men akk, allerede kl. 12 begynte det å regne, så skoleungdommen måtte skynde seg med å benytte anledningen til å kaste snøballer på hverandre (noe som er forbudt i skolegården). En lærer fikk en baii i ho- det, og jeg fikk av en slyngel en hel <>i hodet, til alles ju- bel. Men utover dagen og natten regnet det uavbrutt. To da- ger etter, lørdag, da jeg gikk på skolen, kraste den deiligste hvite snøen under mine føtter. Allerede da vi g&k hjem mid- dag, skvettet snøslapset under de samme kalosjene, så gle- den ble kortvarig. 1212 var det et kraftig uvcer, med storm og regn. Takpannene på husene fikk en sørgelig medfart, mange av dem dalte med farlig fart mot jorden og knustes. De tre siste frikvarterne måtte vi oppholde oss innendørs i korridorene, for ikke å bli ihjelslått av knust teglsten som falt ned fra det svcere taket. Om kvelden var Totalens medlemmer invitert til losje <>for å høre opplesning av en engelsk lady, men jeg for min del satt på nederste benk, stum og upåvirket som en sau fra Bjerkrem og rolig som en hyrde- kjepp. Fornøyelsen kostet hver elev 25 øre, som mange syn- tes kunne ha vært bedre anvendt .. . .

1218 1924 var en betydningsfull dag i mitt liv. Jeg fikk nemlig den dagen innrykket min første petitartikkel i byens største avis like før jeg skulle begynne i andre middelklasse. Den lød slik: *HJEM FRA FERIEN. Det lakker nu mot sommerferiens ende. Landliggerne skal at- ter føle Stavangers knudrede gater under sine tyndslitte sko. Fru Olsen med barna kommer labbende bortover brostenene med kufferter, poser, pakker 0.1. Regnet høljer (som sedvan- lig) ned, og stemningen er ikke hai. De iler mot hjemmet i sta- den, hvor græsenkemand Olsen sitter ivrig optatt med at skri- ve brev til sin venn Pedersen. Han hører plutselig dørklokken ringe og springer ut .. . Hvem andre er det end hans kone med avkommet. - Nei, men Olene, da, kommer du allerede? -Ja, jeg blev saamen nødt til det. - Nødt? - Ja, nettopp, paa grund av været, skjønner du. - Uff, ja, været, det har sandelig ikke vært saa bra. Men hvorledes har dere hatt det forresten? - Du vet, det var gilde folk, god mat, godt alt, undtagen - været. - Men hvad utbytte hadde dere av landopholdet? - Utbytte? Du kan saa spørre. Vi fikk iallfall trække frisk luft i lungene, drikke melk, som nettop var kommet fra kunaa, og klart kildevand og spise brød med bondesmør paa. - Dere har vel meget bær med hjem? - Bær? Nei, vi fandt knapt et modent bær, det eneste der var nok av, var hønsebær, men de kunde vi vel ikke bære med os? - Saa landopholdet har med andre ord ikke vært til stor nytte? - Aa jo, litt nytte har vi vel hatt av det. Nu kan vi fortælle til slegt og venner, at vi har opholdt os paa landet i fem uker, be- talt en husleie paa 100 kroner, i tillegg til alle de andre utgifte- ne. Vær så god, her har du regningene! FATTIGE FOLK

Vi bor i et slikt strøk av byen at det til stadighet kommer fattige folk inn og tigger. Nylig sto en navngjeten lokal fengselsfugl i gangen for å be om hjelp til nattelosji. Det han fortalte fant jeg så gripende at jeg nyttet det som motiv i stilen <>hus, men na- boen hadde tent. I gangen, hvor det ikke er innlagt elektrisi- tet, var det gjennom vinduet lyst fra en annen nabos lampe. Tablå.

PARADE I BUTLERSGATEN

En morgen klokken halv sju ble jeg av mor vekket i min deilig- ste søvn, og fikk dermed <>brutalt revet av. Jeg skulle nemlig <

28/10 -24: Det var høstmarken og jeg gikk på torvet for å se på livet der. Som sedvanlig stod det lange rekker med koner som solgte garn, vadmel osv. Likeledes var der en mengde le- ketøisboder i en lang rekke utenfor Svaneapoteket. Her bød de fram, foruten allslags eskrot., pifter og gassballonger til 75 øre. Og ikke å forglemme: Forlystelsestivoliet på jernbane- tomten, nedenfor Sjømannsforeningens bygning. Her var det to karuseller, en amerikansk luftgynge, et «kaptein Vom-tea- ter. og en fakir som lot seg vise frem i et telt for Kr. 1. Han danset på glasskår, svelget varme, stakk nåler gjennem sitt legeme, uten å blø, osv. Så var der skytebaner, ringkasting, ballkasting og andre humbugsgreier. Dagen efter kjørte jeg meg på luftkarusellen. Den ble drevet rundt av to menn, som slet fettet av seg, scerlig når karusellen skulle settes i gang. Det kostet 25 øre å sitte på. 9

ELDGAMLE MINNER

Rett som det var måtte jeg intervjue mine nærmeste for å få vi- te noe om forholdene i gamle dager. Bestemor kunne huske litt av hvert fra sine unge år. Noe har jeg allerede gjengitt, an- dre ting dukket opp når jeg kom inn på konkrete emner, Breia- vatnet f. eks. omkring 1860. Når det lå tykk is på dette, var det liv. Mange kaner forspent med hester sto og ventet på jobb. For noen få skillinger kunne folk kjøre rundt på isen. .Jeg hus- ker også en gang at en mann sendte en ballong til vcersn, sa bestemor. (Kanskje et slags fyrverkeri, for han tente fyr på den). <>utenfor huset der de etterlatte holdt minne-sam- menkomst. Fikk vi da en melkebrød- eller sukkerbrødskive, sprang vi hjem så glade og fornøyde som hadde vi fått en for- mue. <>var også vanlig i forbindelse med brylluper. En gang sto jeg så lenge utenfor et bryllupshus, at jeg ble bedt inn. Her sattjeg så vettskremt og så på de som danset, til langt ut på natten..

EN POPULÆR FORENING

20111 1924 meldte jeg meg inn i Stavanger Forelesningsfore- ning (kontingent kr. 2,-). Det første foredraget hørte jeg samme dag. Clara Thue Ebbell fortalte om Saddu Sundar Sing, den kjente indiske misjonæren, som forresten selv hadde holdt foredrag i Kristiania i 1920. Når det gjelder Forelesningsforeningen, var den i mange år en betydningsfull kulturinstitusjon i Stavanger. Unge og eldre gikk mann av huse søndag ettermiddag, av og til også andre ukedager, for å høre de mange populcere forelesere og kåsø- rer. Det var i sannhet en nyttig forening, der alle som møtte opp fikk (cutvide sin åndelige horisont.. Utallige var de ernne- ne som i årenes løp ble behandlet. Alt lot til å vaere av interes- se. Uken etter fru Ebbels foredrag talte dosent Worm-Midler i Betania om .De økonomiske kriser efter Napoleonskrigene>>. Jeg troppet selvsagt opp, og min alder var da 14 '1, år. På et foredrag i samme måned snakket sekretceren i Norges Brandvernsforening, Harald Meyer, i Folketeateret om «brannfaren i det daglige liv.. Lokalet var så sprengfullt at jeg og mange andre måtte stå hele tiden. Teateret var også et sted jeg ofte besøkte. En søndag så jeg farsen *Å Søren., med gjesteopptreden av Helgeby og Hol- stad. Det var forresten dagen før foredraget av brannsekretær Meyer. Så det gikk slag i slag.

JULEN 1924

Lørdag 20112 var den siste dagen vi var på skolen før juleferi- en. Det var vakkert dekorert i gymnastikksalen, der norske flagg pyntet veggene og fire juletrær med brennende lys på, dekorerte det flaggsmykkede kateter, hvor rektor Olden stod da han leste juleevangeliet og holdt en liten tale for oss. Der var musikk av skolens musikkorps og sang av dens kor. Til slutt sang vi ((Gladejul., og den lille høytidsstund var forbi. Med julen følger stor travelhet. Presanger skal kjøpes. Nu har jeg heldigvis ikke så mange å kjøpe til, men litt blir det jo. Mor hadde fått et krumkakejern nogen dager før, fordi vi skulde bruke det til julebakingen. 20112 skulde jernet innvies, og så lenge var det blitt skrytt av, at det nok var for meget. Nok om det, da vi var iferd med å røre til deigen og jernet stod på gas- sen for å opvarmes, skjedde ulykken: Mor skulde nemlig fjer- ne det et øyeblikk for å sette på kaffekjelen. Da hørtes et brak - og jernet lå på gulvet, med hengslen i det ene håndtaket brukket. Hvor stor var vår skuffelse! Det var kommet temme- lig meget ut av funksjon, men siden vi jo hadde laget deigen, fikk vi på sett og vis bruke det allikevel. Jeg kunde fntes til å la- ge et nytt ordspråk, sålydende: <

I januar brukte jeg mye av min fritid til å skrive på fortellingen <

SKOLE- OG SYKKELTURER

Fra tiden på folkeskolen husker jeg ikke andre turer vi fikkvæ- re med på enn de som gjaldt skogplanting. Men de foregikk jo bare til byens utkanter, b1.a. i skråningen opp mot Vålands- tårnet, fra Sekundærstasjonen ved Mosvatnet, og var vel ik- ke så veldig spennende. Likevel var det unektelig en aweks- iiig å få komme ut i naturen sammen med klassekamerater og lierere, og - ikke å forglemme - nistemat og en flaske saft og vann. Noen få småturer ble det også fra Storhaug skole til <>inne på Verket, med læreren som badevakt. Men på Middelskolen står tre turer i en særstilling, den ene med jernbanen til Bryne og derfra fottur til Klepp gjennom Njåskogen. Her tok en stor del av elevene en snarvei på jem- baneiiijen. Så vidt jeg husker ble de stakkars ansvarshavende pedagoger straffet med en bot for denne ulovlige ferdsel på forbudt område. Den andre utflukten var .SILDETUREN. til Tananger. Den foregikk 20. februar 1925, og var et fellesarrangement av Kongsgård og St. Svithuns skoler, med i alt omkring 500 ele- ver. I dagboken skildres turen på denne måten: <>,efter nærme- re tre timers ny landeveistraving. Hjemkommet seg jeg ned på en stol, thi jeg var trett, trett, trett. Følgen var <

Fra beseket i Tanan$ar. Tegning av frk. E. Enohen. .Ut vil jeg, ut, å så langt, så langt», ulmer det i hver mands bryst, og ikke mindst hos skoleeleven, som føler sig bundet paa alle kanter. Men saa er ogsaa £riheten saa meget mer kjærkommen naar den av og til indfinder sig. Og da byens to rektorer igaar fandt paa at ta en fottur med skolene sine til Tananger for at se paa sildefisket, vilde jubelen ingen ende ta. En times opstand rammet de mange hjem. Det er nemlig ikke saa liketil at faa et begeistret bam styrtende ind døren, naar man de første ti minuter ikke fatter andet end: *Tananger, lov, mat, skynd dig.. Og likesaa hurtig som barnet kom, forsvinder det igjen, fulgt av en hel del formaninger som det naturligvis ikke hører paa. Timen efter bølget det utover Maldeveien en formelig hær av glade gutter og piker. Forbi ekserserpladsen, forbi Rev- heim kirke, vestover paralelt med Hafrsfjord bar det. Men der hvor Harald Haarfagre i sin tid rodde med drageskibe og knar- rer, byges nu en ny bro. Og det trippet og trappet over vippen- de planker; mens strømmen indunder slet mot solide pillarer, som var det selve Donau-strømmen man passerte. <

2312 hadde vi <>.Det hadde seg nemlig slik at landsjentene som ville bytte tjeneste, eller søke en jobb for første gang, foretok disse omkalfatringene i markedstiden, som tjente som en slags (>.Det var ogsåpersoner som drev .festekontorer>>,lenge før noen tenkte på offentlig arbeidsformidling. En av dem var fru Thilo i Hetlandsgt. 15. Huset var så lite, at forbipasserende kunne ta i takrennen. Det ble revet i 1932. Oppover fra Indremisjonshotellet sto det et par rader med landsfolk som solgte vadmel, strømper, gam og filleryer. En mann sto også med en håndkjerre og solgte «brunt stentøi.. Jeg merket meg at han blant vareutvalget ik- ke hadde noe så pikant som <

Thilo-huset, Hetlandsgaten 15 (revet i 1932). knust sitt «møbel», men ingen turde gå og kjøpe et nytt, så unnselige var de. Jeg så også en mengde italienere og jøder med svart hår og nesten like mørke øyne. De solgte ballonger og leketøy. Jeg festet meg særlig med en <

I BRÅTT OG BRANN OVER HAFRSJFJORD

Torsdag 16. april - tre dager etter min <med den andre hånden. Det var svin- aktig kaldt på fingrene. Kameratene mine ved årene strevde for harde livet og fikk til gjengjeld vannblører i nevene sine. Ingen av oss var i stand til å se noe humoristisk i den situasjo- nen vi befant oss, det ble nesten ikke snakket et ord på turen tilbake. Vi satt alle tre i nøtteskallet vårt og lot oss kaste opp og ned på bølgekammene, mens sjøspruten uavladelig slo inn- over båten - i tillegg til det som trengte seg gjennom planke- fugene i bunnen .. . Selv måtte jeg uvilkårlig minnes det som står i en sjømannsvise: «Kast blikket der ut på det frådende hav, og tenk hvad de sjømenn må lide . .. . )> Heldigvis ble det ikke noe forlis, vi kom omsider til lands, gjennomvåte og forfrosne. Rutebilen, som vi skulle ha kjørt med til byen, var nettopp gått, så M hadde ikke noe annet å gjøre enn å traske hjemover på <

Papegøyen Jakob trives godt, enten den sitter i buret sitt, eller holder til på bambuspinnen og kan flakse med vingene det den lyster. Men en dag var den litt syk. Vi hadde gitt den en sma- kebit av en i og for seg lekker pannekake, og det var sikkert ubetenkt gjort fra vår side. Min kjære venn måtte kaste det fortærte opp igjen. Heldigvis ble den frisk den neste morgen! 3/5: En kamerat og jeg syklet til Jåttanuten, hvis topp vi bes- teg. Herfra hadde vi en nydelig utsikt over egnen. Om efter- middagen var jeg i Verdenteateret og så den kjente filmen .De ti bud.. Den handlet om isrealitenes slaveri under Farao, hvorledes de blev behandlet og hvor fryktelig straff de fikk når de ikke lystret. Så kom Moses til Faraos praktfulle hoff og bad ham om å få dra ut av landet med sitt folk. Men Farao svarte nei. Etterat alle førstefødte i Egypten var drept (heriblandt og- så Faraos egen sønn), fikk israelitene lov til å dra ut. Så fikk vi se når Faraos hær drog etter dem, og havet som delte seg. Hæren druknet og israelitene kom frelste på den annen side. Senere fikk Moses de ti bud fra himmelen, men så skiftet fil- men karakter, idet den gikk over til et >,som handlet om to sønner av en enke. Den ene var gudfryktig, den annen derimot brøt alle Guds bud, og druknet til sist, etter å ha levet livet i sus og dus. En utmerket og lærerik film.

Lørdag 16. mai var en travel dag både for forretningsfolk og private. På Halvorsens butikk, hvor jeg om ettermiddagen pleide å gå ærender, var der så mange kunder, at endskjønt der var 7 ekspeditriser, var det for lite. Jeg fikk derfor i opp- drag å hjelpe til med å selge nasjonalbånd, flagg etc. I 5 - 6 tiden om eftermidagen hørtes et kraftig tordenbrak, som efterfulgtes av et durabelig regnskyll. Folk gikk til sengs, spente på hvordan været ville utvikle seg, for på morgenpar- ten å våkne til en deilig, strålende solskinnsdag. For mitt ved- kommende forløp nasjonaldagen ganske fredelig og rolig. Vår klasse hadde tidligere blitt enige om at vi skulle delta i barne- toget med noen spesielle papirluer og store runde pappkar- tonger med innskriften I1 C hengende i kreppapirstrimler rundt halsen. Vi hadde lagt sammen 50 øre hver til innkjøpet, som jeg var utpekt å være ansvarlig for. Påfunnet vakte almin- nelig oppmerksomhet i de gatene vi passerte. Størsteparten av dagen gikk jeg alene rundt omkring der det skjedde noe. Et- ter å ha sett filmen «Brødrene Østermanns huskors. i Folke- teateret gikk jeg hjem og la meg. Så kunne de bare feste vide- re, for meg, hvem som ville.

2115, Kristi Himmelfartsdag, hadde jeg kjøpt billett til en lyst- tur som ungdomslosjen .Ottar Birting~arrangerte til Årdal. Dagen startet med mørke skyer og litt regn, men det var bare å komme seg av gårde og håpe på bedre vier utpå dagen. Det var dls .Fjordbuen>>som skulle frakte lystfarerne innover i Ryfyl- ke, det klarte den på 2 timer hver vei. Avgang kl. 8. Selv tilhør- te jeg ikke losjen, men jeg kjente jo enkelte av medlemmene. Både Nils Danielsen og Bertram Bull-Njaa fra klassen vår deltok der i ledende posisjoner på den tiden.

--Jeg sitter forholdsvis ensom oppe på en redningsbåt på øverste dekket og betrakter omgivelsene. En unggutt spiller trekkspill, og det danses på fordekket. Og sannelig, der kom- mer så menn solen tittende frem fra skyene, etter hvert som disse trekker seg en smule skamfulle tilbake for å la lyset og varmen få gjøre det trivelig for oss fordringsfulle menneske- barn. Å nei, ikke bare for vår skyld, - den har mange <>,solen. Dyr og planter av alle slag er jo avhengig av var- mekilden der langt i det fjerne. Den har sannelig mange å til- godese, den velsignede solen! Så vi har all grunn til å takke den gode Gud for hans topp-geniale frembringelse i vårt solsy- stem. Uten den hadde intet liv hatt noen eksistensmulighet. Jo mer vi kommer innover i fjorden, desto mer legger vi merke til hvordan fjellene reiser seg stupbratt i været. Jeg tenker uvilkårlig på hva en danske eller nederlender må føle når han møter et slikt syn, de som bare er vant med de flate landstrek- ningene i sine hjemlige distrikter. Plutselig lyder det et kraftig brøl i dampskipsfløyten, for å minne oss ombord og folk i land at vi nå er fremme ved målet: Årdal. Vi tripper ned landgangen og tar fatt på veien opp til <>i nærheten av ungdomshuset. Her slår vi leir for da- gen. I det strålende solskinnet morer ungdommene seg. Blant noen av dem som hører hjemme på stedet befinner også jeg meg. Dansen og leiken går lystig, til trekkspillets toner. Jeg våger likesom ikke være med. Forsøker litt, men slutter snart og setter meg ned i gresset. En enfoldig kvinne og mann gjorde et sterkt inntrykk på meg. Mannen hette Ola, og han gikk rundt og hilste på alle de tilrei- sende byfolkene og spurte hver enkel hva tid de skulle reise. Etter å ha fått beskjed om det, tok han dem i neven og sa far- vel. Den tykke kvinnen var kjæresten hans, ble det sagt. Hun satt og nidstirret på ungdomsflokken hele dagen. Plutselig kunne hun stemme i en sørgmodig religiøs sang og be en kort bønn, deretter en ny sang, slik hun nok var blitt vant med £ra oppbyggelsesmøtene på bedehuset. De unge stavangerne ga de to åndssvake kaker, drops og brus, så det var en overmåte herlig dag for dem begge. Jeg skammer meg ikke over å notere i dagboken, at jeg ble svært «rørt»av disse episodene jeg var vitne til på stevneplassen. Det er gjerne slik at to troskyldige sjeler kan makte det som en hærskare av matprester ikke er i stand til.

2415 hadde barnelaget «Haabet»utnukt til Boganes. Tre gut- ter og jeg syklet ut i forveien. Til alles skuffelse begynte det om ettermiddagen å regne, men vi fire søkte tilflukt i en berg- hule, hvor vi fordrev tiden med å spille <

Juni måned ble i høy grad viet Stavanger bys 800 års jubileum. 716 ble festlighetene innledet med kongebesøk og bispeinnvi- else. Folkeansamlingen omkring torget, Domkirken og Kongsgård var enorm. Ikke bare byens befolkning strømmet til, men en mengde utenbysboende. Selv var jeg en av mange tusen. Jeg kom inn i folketrengselen og stred heftig med noen «egenrettferdiges bønder og ditto byfolk om plass-spørsmå- let. Like ved meg stod en tykkfallen dame som uavladelig skubbet meg bort på «motparten», for selv å unngå å komme over i en plen i parken. Dermed fikk jeg en kraftig skjennepre- ken av de <>,samt en tynn rappmunnet kone, som ga fra seg med kjeften sin og slo og skubbet på en gjenstri- dig og for henne vemmelig bondemann, som med ryggen skjøv henne bort mot gressplenen. Striden var med andre ord heftig og varte henimot en time, da endelig kongen og tre av hans ledsagere kom kjørende med Svelas flotteste vogn og gikk inn i kirken, som naturligvis var fylt til siste plass. Selv hadde jeg ikke et øyeblikk tanke om å slippe inn i helligdom- men. For meg var det bare å klare å komme meg ut av trengs- elen, for snarest å komme over i Kongsgård, i håp om der å få høre overføringen av den <

Dagen etter, 816, ble så den store jubileumsutstillingen åpnet i Bjergsted av Kongen. Om kvelden talte han også på folkefes- ten, og sa på sin danske dialekt mange pene ting om Stavanger. Jeg hadde fra første øyeblikk anskaffet meg <

FYRVERKERI I BJERGSTED

St. Hansaften det året var noe for seg selv, riktig skjønn. Sam- men med to kamerater bega jeg meg ut til Bjergsted, der *midtsommer>>skulle feires som et ledd i utstillingsprogram- met, med meget underholdning. Klokken 12 om natten ble det storslagne fyrverkeri oppsendt, det vakreste jeg hittil har sett. Langs gelenderet utenfor utstillingsbygningen stod det brennende fakler og bål. 25 raketter av fineste slag ble opp- sendt. Like etter tentes et ildrødt bål utenfor bygningen. Da dette sluktes, kom et nytt, som sendte et grønt skjær utover den veldige folkeskaren. Like etter begynte «svivende raket- ter» å fungere. De slynget ut «ild-stjerner»som drysset ned på de mange tusen glade mennesker. 8. juli var utstillingens siste dag. Skuespillet .Vår lille fnie>> ble oppført på friluftsscenen. Formannen talte og et sangkor opptrådte. Endelig ble det oppsendt et nytt fyrverki, i likhet med det vi så St. Hans. Så var den månedlange fest-tiden for- bi, og byen ikledtes på ny sin gamle arbeidsdrakt. Og den ble gråere og tristere enn på lenge.

EN TRAGISK STREIK

1317 utbrød det nemlig en ulykksalig hermetikkstreik, som kom til å vare i omlag to måneder. Det sørgelige var at streiken tok til på et tidspunkt da brislingen ble fisket i store mengder. På et par fabrikker arbeidet flere såkalte «streikebrytere., men disse ble uhyggelig trakassert med steinkasting og ut- skjelling. Jeg betraktet således et oppløp utenfor en av fabrik- kene. Her knuste representanter for den hamfulle folkemas- sen mange vinduer, inntil politiet med dragne køller spredte mengden. Slike opptrinn likte jeg ikke å vfere vidne til. Jeg måtte jo søke å sette meg inn i situasjonen i de mange arbeid- erhjemmene som så sårt trengte å tjene noen kroner til det al- ler nødvendigste, i første rekke mat og de enkleste klesplagg. Det var gjerne brislingsesongen husmødrene satte sin lit til og ventet på skulle bli vellykket, slik som dette året. Men strei- keparolen var: Heller sulte enn å finne seg i fabrikkeiernes usle lønnstilbud.

TYSK F~TEBESØK

I tidsrommet 18/6-2316 lå der på Stavanger havn to tyske lin- jeskip, <>og <

Eksamen. Er det ikke skoleguttens redselstid? Og samtidig befnelsens? Han spenner sine nerver til det ytterste, for å kla- re oppgavene og komme hjem med en strålende karakter. Og- så i år var jeg for min del forholdsvis heldig.

1117: Sammen med en dame og hennes bror, Astrid og Jens, begge bosatt nede i Jammerdalen, ble jeg invitert til en meier- ske ansatt og bosatt på et meieri i Sandnes. Det var søskenpa- ret som kjente henne,og jeg skuile få være med som fjerde hjul på vognen. På meieriet ble vi rikelig traktert med melk, kremfløte, fruktkrem og kulturmelk. Aldri før har jeg spist så meget krem, og jeg ble så mett at jeg formelig segnet om på gulvet. Vi lo og sang til klokken ble halv ett om natten. Da kjørte vi tilbake til Stavanger, fullastede med kremfløte.

HYTTEFERIE MED FEM KVINNER

Godt og vel en uke senere var tante Grethe og jeg tilbudt noen dagers opphold hos en familie som eide en sommerhytte i Sandvik på Tau. Det tok halvannen time for d/s .Fjordbuen>>å komme dit inn. Sammen med fem kvinner - alle eldre enn meg - nød jeg tilværelsen i en hengekøye under trærnes skygger i det varme været, gikk, kløv, sprang, badet og hadde det fint. Jeg la meg sent, sov behagelig, og sto tidlig opp. Med så mange <>,men være isolert når avkledningen foregikk. Selv var jeg nok mer unnselig enn haremskvimene, så jeg nedla ingen protest mot ullteppet på snoren. Men jeg kunne jo ikke unngå å høre alt det ble kjadret om før de falt i s~vn!

EN VARM SOMMER

Sommeren 1925 ble betegnet som en av de varmeste på lange tider. I ukevis var det brennende sol. Varmen var til tider nes- ten uutholdelig - over 30 Celsius grader i skyggen. Gamle folk kunne knapt minnes noe lignende. I siste halvdel av juli fryktet bøndene for vannmangel og katastrofal tørke. I flere brønner på landet var der således intet vann å finne, smøret smeltet nesten til vann, melken ble sur på et øyeblikk. Folk gikk nesten uten klær på kroppen, alle sukket de: NÅdu, for en varme! » Men 2617 kom regnet, det pøste ned, uavladelig. Det lynte og tordnet også. Flere steder i Ryfylke slo lynet ned, også et hus i Avaldnesgaten ble truffet, så pipen falt ned. 3017 kom Kronprins Olav til byen med nattruten. Han kjørte i bil forbi Victoria Hotell, der jeg befant meg på fortauet. Han hilste og bukket til alle kanter. Jeg stod der som en annen bol- sjevik, uten å lette på hatten. Det monarkistiske systemet har hittil ikke fanget min sympati, selv om de norske atgavene. sikkert hører til de bedre. Samme dag fikk jeg anledning til å bese Kongsgård skole £ra kjeller til loft. Det var en sløydassistent som viste meg rundt.

IDETNEDLAGTETEGLVERKET

Sigurd og Goeed på en av sine Hafrjwdtokter - her august 1925. 0vmt ombwd i en eldgammel skute, sattpå ladN&t Moes båt i full seiIfmBT1ng. Håkon Asche Moe var fotograf:Han likte å bruke sitt gamle Kamera, men resultatet ble ikke alltid så veliykket, sml&fwdi ihan selv også skulle fremkalle og kopiere biidem Den 7. og 12. august var Sigurd Tønnessen og jeg, sammen med Haakon Asche Moe, ute og seilte i Hafrsfjord. På første turen var det stille på sjøen, slik at vi så vidt seg fram. Da vi om kvelden, kl. 20.30 skulle hjem, hang seilene aldeles slappe, så vi måtte ty til årene. Andre turen forløp annerledes. Da var det nemlig høy sjø, så vi hurtig strøk bortover vannflaten. Mens vi første gangen var på Sømsholmen, oppholdt vi oss siste gangen i naerheten av skyteplassen og teglverket. Sist- nevnte er nå nedlagt, men ikke nedrevet. Vi kunne derfor ta det i øyesyn innvendig. Det var underlig å vandre omkring der i halvmørket, og jeg ble så fascinert av milj øet (ikke minst med tanke på at Alexander Kielland hadde hatt en finger med i drif- ten fra 1872 - 81), at jeg fikk lyst til å lage en skisse av det som fortsatt sto igjen av anlegget. Etter å ha inspisert den nederste etasjen, steg jeg opp trappen til den øverste delen. I sentrum stod skorsteinen (I). Som en ring rundt denne var det en ca. halvannen meter tykk mur (II). I en rekke huller fikk jeg opp- lyst at de tømte kullstøv (III). Den nest ytterste ringen på min skisse, er avmerket med 14 punkter, der like mange bjelker holdt taket oppe. Tallene gjelder ellers antallet ovner neden- under (IV). Like ved trappen ovenpå (V) var det et værelse med k0yer for arbeiderne (VI). Ikke langt fra var det et en- mannsrom (W). Om det opprinnelig var beregnet for <>eller formannen, erjeg ikkeviss på. Men det skal i sin tid ha holdt til i dette rom- met en <>,hvor snekken ble trukket på land, mens vi selv måtte ta beina fatt. Det var virkelig en tur fylt med spenning!

2015 kom tante tilbake fra en måneds reise til Nordland og Finnmark, helt til Tromsø. I disse traktene fikk hun besøke samene og ble fotografert sammen med dem. Hun reiste i føl- ge med norske og danske personer som tilhørte <

219: Fremdeles varer hermetikkstreiken. 29 fabrikker hadde avertert at arbeidet skulle gjenopptas, til tross for at megling- en ikke var avsluttet. Men hva nyttet det? De som våget å ta fatt, ble kalt streikebrytere og ble av <

1019: Cirkus <>.Vidunder- ligst var dog hestene (som det var 20 av). De utførte alt etter en bestemt orden. Det viser at også dyr kan huske, og være ly- dige. En liten dverg vakte særlig begeistring, det samme gjor- de klovnen og dummepetteren. 2919 regnet det uopphørlig fra morgen til kveld. Nedbørs- mengden på 1døgn var 20,B mm. Avlingen er for det meste bragt i hus, og høstpløyningen er i full gang over alt, hvor jor- den ikke er alt for bløt.

1/10: Månedslov. Jeg benyttet formiddagen til en sykkeltur rundt Hinna-Malde. Været var ikke det aller beste, ikke en solstråle å se. Men likevel syntes jeg det var vidunderlig. Jeg suste gjennom byens gater, ut Lagårdsveien, forbi Hillevåg, hvor nettopp en stor hermetikkfabrikk hadde brent ned til grunnen. Utover landeveien bar det - over den beryktede Kråkebakken. Jeg passerte kjøretøyer, bondekjerrer og biler. På markene gikk kjør og gresset, og hist og her var bønder be- skjeftiget med potetopptagning. I nærheten av Hinna la jeg særlig merke til et hus i en bakkeskråning: Man kunne bare se taket av det, der det sto inne blant trærne. Det var særlig rø- ken fra skorstenen som gjorde motivet så idyllisk. Endelig nådde jeg frem til Hafrsfjord. Når jeg ser bølgene rulle inn mot stranden, må jeg alltid nynne «Mens Nordhavet bruser. og <(Haveter skjønt når det rolig sig hvelver.. Som vanlig avla jeg en visitt hos herr Moe og pratet litt med ham. Kl. 12.15 gikk jeg nedover «alleen>>,hentet sykkelen, og hjemover bar det i rasende fart. Det lar seg lett gjøre å bli beveget over mangt og meget, når en først ser tingene på den rette måten. I dag fant jeg alt så deilig, så deilig, skjønt været - som jo pleier å sette kronen på ver- ket - ikke var hva man vil kalle .godt.. Vi er jo skapt for å gle- de oss over det skapte, men som ufullkomne mennesker, kan vi ikke la være å virke gretne og misfornøyde - men det er vel fordi vi ser tingene fra en feilaktig synsvinkel.

Jeg har alltid vært interessert i sang og musikk. Til å begynne med hadde jeg ikke noe skikkelig instrument å spille på, når jeg ser bort fra munnspill, blikkfløyte og en liten barnefele som jeg spilte «vilt. på. Senere fikk jeg en sitar, med mange strenger og stemmenøkkel. Det varte ikke lenge før jeg fant ut at dette instrumentet også kunne fungere som et slags piano ved hjelp av en rekke trepinner som slo mot strengene, lik tangenter. Men så fikk jeg da omsider en ordentlig fiolin, og tok endog noen timer hos en dansk musiker som skaffet seg ekstrainntekter ved å undervise. Det var jo nokså viktig for meg å lære å spille etter noter. Men helst likte jeg å spille *vilt. - på «gehøret». De tre beste vennene mine - Niels, Sigurd og Erling - drev også med musikalske sysler, henholdsvis piano, fiolin og pik- kolofløyte. Sammen med Johannes Wereide - også han fele- spiller - besluttet vi å starte et <> mest naturlig. Og innvielsen skulle foregå med en fest 1818. Bevertningen var sjokolade, kaker, saft og npsdessert. Det ble valgt kasserer, revisor og sekretær, men ikke formann. Kontingent: 10 øre pr. uke. Øvelsesdag: Lørdag. Navn: <>.I oktober skulle den årlige basaren der gå av stabe- len. Den varte to-tre uker og var meget populær, om natur- ligvis ikke i samme grad som Waisenhusbasaren, som slo alle rekorder. Sara Berge var en utrettelig >i *Totalen>>,og hun ville mer enn gjerne ha gjesteopptreden av byens nyeste tilskudd på det musikalske feltet. For oss, som så fryktløst hadde gitt oss ut på glattisen, ble debutkonserten imøtesett med frykt og beven. Vi syntes at det viiie være be- tryggende hvis vi på forhånd kunne få en sakkyndig bedøm- melse av våre prestasjoner. Når vi hadde øvelse der pianoet var plassert, nemlig hos Nielsens, på det tidspunktet bosatt i Storhaugveien 36, hendte det nok at heni huset, kanskje og- så søster Åse var så nær at de kunne forlyste seg med tonene som vi presset ut av instrumentene, men vi ville, som sagt, gjerne ha en utenforstående til å lytte. Asche Moe hadde jo piano og hans søster hadde nok traktert instnimentet i unge dager, slik det var vanlig at døtrene i familien nærmest var for- pliktet til i gamle dager. Jeg hadde nok på forhånd kontaktet Asche Moe og spurt om vi kunne komme ut og gi «konsert>>. Det var jo en sliklærd og allsidig personlighet, så det måttevel være en av de beste kritikerne vi kunne ønske oss, selv om han for alt det jeg viste, ikke var det ringeste musikalsk. Vi ble enige om at generalprøven skulle finne sted i Maldelien søn- dag 4. oktober. Orkesterets medlemmer syklet dit ut med in- strumentene på bagasjebrettene (unntatt pianoet!). Det var en deilig dag, skjønt det blåste en stiv kuling. To utgaverav &kesteretav 1925., fotografert av HA-M. i hans hage. 0verstfra v.: Erling Bendiben, Nieis Jules Nidsen, Johannes Were&, foran Sigurd Tmnessen og Gottjked. Nedenfw de samme personem, men i en annen rekkef~lge.

Vi ble vist inn i stuen og ga oss til å stemme våre instrumenter. Pianoet hadde neppe vært stemt de siste trevde årene, men det fikk nå være som det være ville, selv for pianisten, han måtte bare gjøre gode miner til - bokstavelig talt - slett spill. Det forekom oss jo en smule merkelig at vår kritiker ikke ble værende inne der ekskutørene befant seg, han gikk nemlig inn i sidevcerelset, men med døren åpen. Først lang tid etterpå fikk vi en forklaring på handlemåten: Da Moe følte seg helt u- kompetent til å bedømme de musikalske prestasjonene, hadde han bedt sin gode venn, den seksti år gamle violinisten Ludvig von Moltke, komme på besøk samme dag, og der satt de to, for oss usynlige herrer, og avfant seg uten høylydte protester, med sin skjebne. <

Mandag 5/10 opprant. Klokken 19 samlet vi oss hos pianisten for å ta den siste fhpussingen før aredselens stund., som jeg skriver i dagboken. Med bevende hjerter beveget vi oss ned- over til <>,der vi først hang fra oss frakkene i gardero- ben, og deretter toget inn i salen. Her var det samlet en meng- de mennesker, og idet vi banet oss vei opp midtgangen, hørtes veldig klapping (ikke minst takket va3re dem som hadde trop- pet opp i konsertsalen på grunn av nært vennskap og slekt- skap til aktørene). En smule alterert tok vi oppe på podiet, vå- re instrumenter, stemte dem og åpnet med: .Sonja, Sonja, stjerneøyne har du>>,deretter foxtrotten <> til inntekt for Stavanger Kvinde- og spedbarnshjem i Strømvig. Vi gikk denne gang med friskt mot ned til lokalet, jeg for min del var ikke spor nervøs. På den høye plattformen som omgav taler- stolen, plasserte vi oss på hver vår stol og spilte nøyaktig det samme programmet som i <>Orkesteretav 1925.. Det er stiftet nu i jubileumsåret, og spiller nydelig.. Om det nok var atskillig overdrevet, regnet vi med at ordene kom fra et opp- riktig hjerte. De smakte i det minste som søt lynghonning i en bies sugerør. Lørdag 1l/ 10 slo vi vår egen rekord hva spilling angår, nemlig tre forskjellige opptredener på selvsamme dag: Først på bar- netilstelningen i Bethania M. 17. Program: <

Sykkeltur Madla - Hinna søndag formiddag. Om kvelden i Bethania for å høre foredrag avHans P. Lødrup om GustavVi- gelands fontene og skulpturer. Det var svært interessant å hø- re foredraget og se lysbilledene og filmen. Det store lokalet var fylt til trengsel. En uke etter var det samme rundturen, denne gang sammen med Erling. Vi gjorde et opphold i Moes steinhytte. Om kvel- den var jeg sammen med tre kamerater på byen og spaserte. Det var musikk i Parken, som så ofte om søndagen. Entre 10 are. Lørdag 17/10: Elevene på St. Svithun skole fikk i de to siste ti- mer gå i Folketeateret for å høre foredrag av sivilingeniør Moor om <

Høstmarken 1925: Det var regnvær en stor del av dagen, til skuffelse for alle <>.På Torvet var der som van- lig frukt, strikkevarer og leketøy. På Kiellandstomten i Øvre Strandgate var der karuseller og andre lirurnlarier. Dessuten var der en stor revefarm med 35 levende dyr, og i et telt kunne man for 50 øre se <

Fra og med oktober 1925 besluttet jeg å notere i dagboken ved hver måneds slutt de foredrag jeg hadde hørt og bøkene jeg hadde lest. Hva de siste angår dreide det seg for nevnte måned om: Gran: «Alexander L. Kielland., A. Munck: <

November 1925 startet temmelig kold. Det blåser sterk vind. Likevel tok jeg søndag formiddag en tur til Malde, til tross for at jeg enda ikke var fri halsondet. I den strie motvinden ble det så visst ikke bedre hverken med halsen eller forkjølelsen. Det hindret heller ikke at jeg om kvelden tok en runde på karusel- len, hvor jeg satt på en trehest som hang i kjettinger, slik at jeg svevde langt ut i luften under rundfarten, som kostet 25 øre for et par minutter. ueg kunne også ha sittet på en feit gris, men foretrakk hesten. De to bestene gikk ellers like fort).

8111: Irnorges var det is på vinduene, det tegner til å bli en streng vinter. Allikevel fant jeg å ville ta søndag-formiddag- sturen til Malde. Om kvelden var jeg i Teateret og så stykket <> 16/11: I gymnastikktimen fikk vi sammen med en før- ste-klasse piker leke <>i gatene.

På min geburtsdag i vår fikk jeg et par mansjettknapper. Uhel- digvis mistet jeg den ene noen dager senere, og måtte bare gi opp alt håp om å finne den igjen. Men man skal aldri si aldri, heter det jo. I dag, da jeg befant meg inne i den forretningen der jeg pleier gå ærender, kom en av ekspeditrisene fram med - - knappen. <

UTIDIG OPPFØRSEL

Jo lenger vi lever, jo mer oppdager vi at man ikke alltid kan sto- le blindt på sine medmennesker. På skolen er vi ofte vitne til «narrestreker>>i bokstavelig forstand. En gutt spør f.eks. om å få gå hjem fordi han verker så fryktelig i skallen. Læreren tror ham tilsynelatende og skriver en sykeseddel. Det viser seg imidlertid at gutten, så snart han kommer utenfor, er i beste vigør. Det hele var bare et listig knep, fordi han hadde unnlatt å skrive den norske stilen. En annen elev morer seg ved forskjellige anledninger med å fortelle de selsomste histo- rier, som pedagogene tar for god fisk. Fortelleren med den liv- lige fantasien koser seg innvortes når han får dem til å bite på kroken. (En slik uvane kan føre til at folk mister tiliiten til skrønemakerne). Likeledes er mange henfalne til å gjøre an- dre fortred. Som Victor Hugo sier i <>:<

Niels (til h) utenfor Asche-Moe's steinhytte like ovenfm hovedveien som går forbi Hafisfiordbukten.Det virkernestensom om G. (til v.) kjenmretterom dunen under nesen så smått tar til å gro. Alderen fm begges vedkommende er jo 16 år. LEKE-VARLASJONER

23/11: Det er merkelig med barna i Stavanger (sikkert også i andre byer). De inndeler - navrmest .ubevisst>>- året i for- skjellige <>.For øyeblikket er det alminnelig å gå på stylter. Hvor man ferdes i gatene vil man se <>- med tau, .mabliskule-ti&, da det spilles om hermetikketiketter, og <>,det <>med femøringer, og atskillig annet. Alle unger som vil, kan alltid finne på noe å gjøre sammen med de andre i nabolaget. Aldri hørtes noen Mage over fritidsproblemer.

Når det gjelder etiketter minnes jeg en episode fra mine tidlig- ste barneår. Som de fleste andre unger var jeg ivrig når det gjaldt å samle på disse fargerike <

25/11: I går falt det endel sne, og i dag er selvfølgelig barna ivrig beskjeftiget med å benytte den, enten de lager holke eller renner på kjelke, eller bygger festninger og former snømenn og snøkåner. Det er glatt å gå på fortauene, og mer enn ett menneske blir uforvarende nødt til å ligge flate - eller knele - på det grå-hvite <>på rad og rekke. De er som regel opptatt av arbeidsledige, rentenister, pensjonister, diverse pratelystne og politisk in- teresserte menn, som fordriver dagen med å prate i munnen på hverandre og diskutere så fillene fyker. Emnene er av for- skjellig art, de veksler meninger og oppfatninger om alt mel- lom himmel og jord. En gang hørte jeg de snakket om Gud og kristendommen. Der var radikale fritenkere som påstod at der ingen gud eksisterer, de spottet og flirte av de litt eldre men- nene som forsvarte kristendommen. I dag (25111) da jeg pas- serte stedet, diskuterte de temaet mord-syd, øst-vest. .En i forsamlingen kunne bevise at disse fire punktene ble regnet i himmelrummet, og mente at nord fortsatte videre forbi nord- polen, og omvendt. Han ble naturligvis latterliggjort, i likhet med Sokrates da han i sin tid talte på torver og streder.

26/11: Vi hadde månedslov, eller rennelov. D .v.s. vår klasse måtte komme og skrive tysk stil to timer, men til gjengjeld skulle vi få fri den første timen på mandag. Mens dette skrives drysser snøen så deilig ned på den frosne jord. Jeg hører bar- nas jubel, og det blir også hos meg en viss glede, en slags jule- lengsel .. . . 27/11: Det er nu et utmerket akeføre, og folk benytter anled- ningen til å renne. I aften var min kamerat og jeg ute for å prø- ve. (Kan hende vi ikke var ganske alene på kjelken! !) Først var vi i Normannsgaten, men her ble vi nektet av politiet. Deretter var vi i Avaldsnesgaten, hvor vi ble til kl. 22.15. JULEJOBB PA LAGERET

Dagen etter hendte det meg noe gledelig. Da jeg var nede på hovedkontoret i byens sentrale forretningsstrøk for å levere dagens fortjeneste fra firmaets filial, hvor jeg har småjobber, og allerede var ute av døren igjen, ropte juniorsjefen på meg og spurte om jeg ville være på engroslageret i juletravelheten. Jeg svarte naturligvis ja, og førstkommende mandag skal jeg etiltre posten.. Det er oppmuntrende å se hvordan det iblant kan lage seg. Neimen ikke hver dag kvalen går til lands! I aften skulle vi også renne på kjelken, men p.g.a. det kalde været forlot vi snart akebakken og ruslet hjem.

For ikke bare å dvele ved hendelser som vedrører min egen person, vil jeg notere at det på Utsira nettopp er valgt nytt kommunestyre. Det kom til å bestå av elleve kvinner og en mann, og er under betegnelsen <>,blitt lat- terliggjort over det ganske land. Når det gjelder utenriksny- heter noteres at den engelske dronning Victoria (Mauds mor) nettopp døde, i en alder av 81 år. (Hun ble født i 1844,6år et- ter min egen bestemor, som fortsatt lever i beste velgående, 87 år gammel). 4112: For tiden har jeg det forferdelig travelt, så forferdelig at det ikke er å vente at jeg skal ha stunder til å skrive så meget i min <)på den dagen etter, hvis ikke mildværet kom og gjorde det umulig - til stor skuf- felse for barn og ungdom, som med forventning hadde imøte- sett tidspunktet. 9/12: Etter at jeg var begynt på middelskolen ble det konsta- tert at jeg ikke hadde så lett for å sedet som ble skrevet på tav- len, når jeg satt et stykke nede i klasseværelset. Jeg ble derfor plassert høyere oppe, nær kateteret. Samtidig ble jeg rådet til å bestille time hos øyelege Smedsrud i Musegaten. Han var forresten i flere år ordfører i Stavanger, og må betegnes som en markert personlighet. Om det som hendte på venteværelset, før konsultasjonen, har jeg beskrevet i min bok .Adle kan snofla.. Legen undersøkte pupillene mine og fant ut hvor sterke de ~komgerendeglasse- ne. måtte være for at synet skuiie bli normalt. Før i tiden var det bare øyespesialistene - ikke optikerne - som hadde rett til å utføre en slik handling. Resultatet ble at jeg dagen etter kunne ta i bruk mine første lorgnetter, som besto av to uinn- fattede konkave glass, montert på en liten gullklype som kun- ne settes på plass på skinnet over neseroten. Det var på den ti- den mer moderne enn briller, selv for skolegutter. De var jo ganske <>,men ytterst upraktiske, ikke minst når de skulle brukes i friluft (og det var jo nødvendig for en ncersynt). Kom det nemlig et vindkast, kunne det lett hende at lorgnet-

4'irklmerets fotografeert i 1921 i &åpningen på baksiden av B0kkersmuget 9. Steinkllen var merste trinnet i den ubekvemme bye trappen som fark ned til utedoet og kjelleren. ten ble blåst av, og da hadde glassene liten sjanse til å overle- ve. En slik katastrofe inntraff da også i mitt tilfelle på et fortau i Nygaten, og det førte til at jeg anskaffet meg briller i gullinn- fatning, og de stod jo langt stødigere, forankret som de var i begge ørene. 10112: Arbeidsløsheten er fortsatt stor i Stavanger. 1400 mennesker går ledige. Hver uke foregår store matutdelinger, og i avisene samles det inn penger. Det er også bevilget midler til nødsarbeid for ca. 30 mann. 11/12: Vi har nå tentamen. Den begynte 9/12 med norsk stil: «Hvad nytte og glede har vi av våre skoger?B De fire følgende dager hadde vi tentamen i tysk, engelsk og matematikk. Til sommeren blir det avslutningseksamen. Men den dag, den sorg.

BEGRAVET I JULEPAKKER

14/12 ble en bedrøvelig dag. Jeg fikk nemlig beskjed av min sjef om å forlate lageret og i stedet arbeide i butikken - med vareutbringelse. Det var et dårlig bytte, og helst burde jeg vel ha avslått tilbudet. Jeg ble så overdyngetxmedpakker allerede første dagen, at jeg var helt fortvilet. På ensomme steder var det som jeg ville synke sammen, og gråten kom i halsen og tå- rene i øynene. Jeg kom hjem kl. åtte om kvelden, så trett og bedrøvet, at jeg besluttet å gå til sjefen neste morgen for å be- klage meg. Han sa bare at jeg måtte prøve å holde ut de få da- gene som var igjen til jul, og ble det alt for travelt, skulle bilen og sjåføren benyttes. Det hjalp noe, dagen etter var det ikke fullt så mye å gjøre, heller ikke onsdag. Men forholdene ble ik- ke bedre da det etter en tids snøfall gikk over i regn og slaps. 17/12 fikk vi en kraftig snøstorm, som utover natten bare til- tok. 18/12 snødde det så tett at det ble liggende et tykt lag over alt. Lite gunstige forhold å traske med pakker i. JULETILSTELNING PÅ SKOLEN

Lørdag 19/12 ble det et avbrekk i <>.6: <

Julaften 1925: På grunn av den store travelheten i forretning- en, ble det knapp tid til å tenke på julepresanger, men i siste li- ten fikk jeg kjøpt 6 melkeglass til mor, en kopp med tefat og asjett til tante, og et forklar til bestemor. Trett og sliten kom jeg hjem M. 16.30, men var knapt kommet innenfor døren, før jeg, til min grenseløse skuffelse, ble kalt bort til filialen for å bringe en pakke til - -, jo, helt til Egenesveien, på den mot- satte siden av byen! Jeg hentet sykkelen, til tross for snøføret, som gjorde det nødvendig å stige av mitt kjøretøy flere ganger på de verste stedene. Etter hvert ble det mindre og mindre folk i gatene, her og der sås enkelte som skulle i hyggelig be- søk, mens andre muligens bare skulle tilbringe natten under mindre koselige forhold. Jeg leverte pakken der jeg skulle og tok fatt på hjemveien. Rundt i alle husene hørtes de kjente julesangene fra glade mennesker. Jeg kunne ikke la være å tenke på hvor oppofren- de jeg hadde vært som uten å protestere påtok meg å bringe en pakke langt i huttiheiti i 20-tiden en julaften, uten annen be- lønning enn et formelt lite «takk». Selv hadde vi i år et stort juletre og som sedvanlig, presanger, Kvelden gikk som den vanligvis pleier: Risengrøt, torsk med smeltet smør, frukt og annet som godt var, gaveutdeling, gang rundt treet og sang. Første juledag var det et ualminnelig godt vær med snø og mo- derat frost. Utenfor bakdøren, på traleverket, har jeg slått opp et julenek, men hittil har det ikke varrt fugler i det. Kan- skje kommer de senere! Om kvelden spiste vi frukt og satt hver med sitt «dont». Annen juledag hadde vi to gjester hos oss, og senere kom Si- gurd. Vi to spilte l. og 2. violin. Som tidsfordriv hadde vi frukt og «knask*, spilte også «Ludo» (jeg vant!). Tredje juledag begynte det dessverre å regne, men det er til gjengjeld så glatt, så glatt. I ettermiddag var vi hos noen kjen- te, men da det nzermet seg kveld forlot jeg selskapet og van- dret til Totalen, der det var juletrefest med god underholdning og - i tillegg til gang rundt treet - marsj, lanciers etc. til klok- ken ble ett. Fjerde juledag var det mer enn vanlig glatt i gatene. Folk kun- ne så å si ikke gå utendørs uten å falle og krype på «fire». Vårt «orkester» var i barnelaget «Haabet» og spilte julesangene ved barnas gang rundt treet. For meg er det nå slutt på travelheten, da jeg ikke lenger er knyttet til hovedbutikken. Det blkvel heretter barenoen små- jobber på filialen. Nyttårsaften: Til tross for et forferdelig uvzer med storm og regn, så det nesten ikke er til å beskrive, var jeg sammen med noen kamerater ute for å konstatere at det gamle året fikk en verdig avslutning, i overensstemmelse med gjeldende tradi- sjoner. Regnet pisket oss i ansiktene, stormen ulte og holdt oss tilbake når vi gikk i gatene. Båtenes sirener ulte, raketter ble sendt opp, liv og røre over alt i sentrum.

Go@f?edog Grethe i Egersund 1925, @ankevt av et ektepar fra samw by.

185 LOS FOR AMERIKAGJESTEN

Da Sigurd og jeg skulle hjemover, ble vi tilsnakket av en mann som kikket på hvert gateskilt han passerte. Om vi visste hvor Støperigaten var, ville han vite. «Det er nok langt herfra, det., svarte jeg, <>for en høyst utrivelig og tidkrev- ende losjobb i orkanen. Men på sett og vis følte vi oss aldri så lite glade for å ha gjort vår første gode <

De to siste månedene i 1925 fikk jeg høre følgende foredrag: Tryggve Gran: <>.Det var meget in- teressant. Leste bøker i samme tidsrommet var av letteste slag: «Høg himmel. og «Tulåttar» av Torvald Thu, <

1926: Mens fjoråret endte med et ufyselig vær, startet det nye på stikk motsatt maner, nemlig med det deiligste vervi kunne tenke oss på denne årstiden. 7/1: Katten vår ble i dag ved et uheli stengt inne i en av stuene. Her fant vi, etter lang tids forløp, at den hadde nunstert gan- ske ettertrykkelig. Bordduken, hvorpå stod en vakker urne med tre tulipaner i, lå på gulvet, sammen med blomsterjorden strødd utover. En vase var også veltet. Straks vi åpnet døren sprang den rebelske pusen ut i det fri, for å slippe en forventet <>.Men egentlig forelå jo her forståelige <

NYTTÅRSFEST I ORKESTERET

Den niende januar hadde jeg og de andre medlemmene i <>,foruten de ak- tive spillemenn og arrangører. For de sistnevnte var det veldig spennende å se hvordan til- stelningen kom til å arte seg. Tenk om festen ble en ren fiasko! Men det ble den så absolutt ikke. Programmet var slik: 1. Velkomsthilsen 2. Orkesteret spiller ((Bast det ar att så vi skiljastn (som vel rettelig burde ha vært avskjedsnummeret!) 3. Festtale av meg 4. Opplesning 5. Solosang 6. Pianomusikk 7. Bevertning: Sjokolade og kaker 8. Diverse bordtaler og narre-telegrammer. Likeledes ble min for anledningen forfattede sang sunget unisont. Programmet bød ellers på: Marsj og leik, musikk av trio og jazzband, mer orkestermusikk, foruten appelsiner og andre ting. Når det gjelder den finansielle siden ved arrangementet, hører den nærmest eventyrverdenen til. Samlede utgifter til lokal- leie (kr. 12,50, kvittering undertegnet av den kjente (

111: <(Skoletidenvar i grunnen den gildeste perioden i livet., sier enkelte mennesker en tid etter at de er ferdige med den, .bare synd at vi ikke benyttet den bedre». Det kan sikkertvæ- re sant og visst, i prinsippet. Men i tilfelle av at også jeg en gang senere skulle komme på den slags tanker, vil jeg minne meg selv om å slå opp på dette stedet i dagboken og lese føl- gende erklæring: <>.Da jeg andpusten og varm kom til skoleporten, var den lukket, fordi det hadde ringt for annen gang. Jeg måtte derfor stå der og vente i fem minutter, som skikken var. Heldigvis var det vår klasseforstander som hadde portvakt, så jeg slapp å para- dere for den synden. Tysktimen kom, og jeg tok fram skrive- boken. Hva så jeg? Kunne det være mine egne øyne som tillot seg å spille meg et så malplassert, idiotisk puss, eller var hele meg blitt tullerusk? ((Geometrisk instruksjonsbok» sto det med tydelige bokstaver på tittelbladet. Isj! Der fikk jeg straf- fen for hastverket. Så ble det altså parade likevel!

Det var ikke titt en observerte småfugler i nærheten av vårt hus. Her var likesom ikke .strøket. for den slags skapninger. Lektor Albert Bergh (senere Skånlund).

Vi hadde flere år hengt ut julenek, men det var uhyre sjelden at en liten fugl fant veien til det. Husene lå vel for klint innpå hve- randre, kan jeg tenke meg. Men en dag kom det virkelig et lyk- kelig spurvepar og slo seg ned for en stund. Jeg måtte se på dem hele tiden. Tenkte på skriftstedet: *Se til himmelens fug- ler! De sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og de- res himmelske far føder dem allikevel». Og dermed hadde jeg stoff til en mengde refleksjoner om dyrene og vårt forhold til dem. Dyrene viser ingen personsanseelse, de skammer seg ikke over å være i lag med den fattigste stymperen, vel og merke hvis denne er god mot dem. De trives like godt i et gam- melt, falleferdig hus som i et praktfullt slott. Og de har ingen tanke om den dag i morgen. Hvorfor kunne ikke vi også være lik dyrene? Refleksjonene var kanskje dobbelt aktuelle for så vidt som jeg nettopp hadde sett et forferdelig trist kinostykke som hette {(Griskhetenesdemon* etter Frank Norris roman aMc Teague~. Her ble gjerrigheten skildret i uhyggelig grad. Kvinnen i hovedrollen pusset og kysset gullpengene. Selv lev- de hun og mannen så tarvelig som mulig, ja, endog på julaften lå hun og skurte gulver (hos andre, for betaling) og om nettene lå pengene over alt i sengen. Mannen sin ville hun heller se død, enn å gi ham penger til brød. Til slutt myrdet han henne og forsvant med rikdommen. Like til Dødsdalen kom han. En forhenværende venn - nå fiende - oppsøkte ham, og det hele endte med at begge døde i ødemarken, mens pengene lå strødd ved siden av dem. 3111 deltok jeg i Totalens 66. årsfest, og den opplevelsen ville jeg ikke ha unnvært for meget. Det høres gjeme litt bløthjer- tet å si hvorfor, men jeg ble virkelig grepet av så å si alt på den festen. Gud kommer på så mange måter, f .eks. i form av en gammel, ærverdig kveker, Thorstein Bryne, som var en av pionerene i avholdsrørsla, en nær, personlig venn av Asbjøm Kloster. Han hadde et kjempesvært skjegg og talte glødende om det han trodde på. Men det som tiltalte meg mest, var at han virket så usigelig liten i seg selv. En fin type! Så var det den tilårskomne soknepresten, Johannes Risterund, som fortalte om den gangen han i unge år reiste på Østlandet og stiftet fore- ninger. I et skolehus der han hadde møte, knuste folk vindus- ruter, så forbitret var de på at noen ville brennevinet til livs. Nå stod det på samme plassen et stort, fint forsamlingshus som avholdslaget eide. Jeg snakket med Gud da jeg hadde lagt meg om kvelden og føl- te meg overbevist om at han visste å vekke menneskene når ti- den er inne. 2. februar, den første vårdagen (Kyndelsmesse): Mors fød- selsdag. I den anledning fikk hun av tante og meg seks frukta- sjetter og en melkemugge, som tilsammen kostet kr. 7,15. Kvelden før var jeg hos en kamerat, hvor vi spiste appelsiner og nøtter. Jeg gikk hjem i et overmåte godt humør (det sier ik- ke lite). 1712: Ved et tilfelle kom jeg inn i frøken Lorry Christoffersens malerstue i Kannikgaten. Rundt om på veggene hang vakre malerier, utført av henne selv og hennes elever. Frøkenen var svaert elskverdig og gjorde et fordelaktig inntrykk på meg. Lørdag 2712 kjøpte jeg min første paraply. Følgelig kom det så mye regn at det ingen ende tok. I stedet for å bruke paraplyen, fant jeg det klokest å sitte hjemme og b1.a. lese i et familie- blad. Som regel pleier jeg også å sitte inne søndag formiddag, selv om det ofte kommer kamerater og ber meg følge dem ut. Jeg foretrekker heller å sysle med mine skrivearbeider. De to siste månedene leste jeg <>,Johan Gjøstein: <>,et skole psykolog^> og denslags, som senere er blitt så moderne. Vel hadde vi elever <>og <>til både dette og hint, men ingen hjelp eller rettledning fikk vi til å søke å komme inn på de felte- ne vi syntes vi passet, ja, nærmest var skapt til. Journalistikken var mitt hovedkall, og jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at jeg skulle kunne bli en fullt brukbar bladmann - der- som det ikke ville bli lagt så mange hindringer i veien for meg, slik at jeg til slutt kunne bli nødt til å gi opp hele planen, som jeg innerst inne følte meg bestemt for å fullføre. Allerede som guttunge <>hette <>,det andre <>,som gikk på omgang mellom elevene i Massen.

NØDROPET

Det hender ofte at jeg får inspirasjon til ett eller annet, og be- stemmer meg for å feste det til papiret snarest mulig. Men så blir det dessverre ikke gjort, og det hele går i glemmeboken. I begynnelsen av februar skrev jeg imidlertid en fortelling med tittelen <>.Siden jeg jo ennå ikke hadde anskaffet meg noe så fint og nyttig som en skrivemaskin, men så inderlig gjeme ønsket at det i det minste skulle <>,spikket jeg omlag 30 runde trepinner og limte alle alfabetbokstavene og skrifttegnene med gummityper i endene på pinnene, store typer i den ene enden og små i den andre. Så satt jeg da ved bordet og fungerte som den rene typografen og <>linje på linje på et svært ark - i håp om at rette vedkommende som fikk manuskriptet, skulle tro at det var maskinskrevet. Et fryktelig langtekkelig, men for meg spennende arbeid. Straks det var unnagjort, troppet jeg opp i Aftenbladets redaksjon med produktet. Alle- rede dagen etter fikk jeg beskjed om at dagsaviser bare ved saerskilte anledninger tok inn slike fortellinger. Jeg ga naturligvis ikke tapt så lett, men gikk straks etter til «Stavangeren». Det varte flere dager før spenningen ble ut- løst. Et redaksjonsbud kom hjem til meg med en vakker skri- velse fra redaktøren, der han <

En ukes tid senere skjedde underet: <>ble offentlig- gjort som «kjeller>>i lørdagsnummeret. Det var med en under- bar kjensle jeg så åndsverket mitt på trykk. Og med fullt navn under! Vel var det nedslående at jeg hadde hatt alt dette ar- beidet uten å få en rød øre i godtgjørelse, men aldri i livet om

Sangkwet eNjsrd. På utflukt til Botne, sommeren 1925. Gayred ligg& midt på bildet. Damen nest ytterst til hyre: Fru Elen Bendiksen. Ytterst til vuenstre i overste rekke: T@graf Solheim og solisten Lars Olsen. Til venstre for trwt, barhodet: DzDzrigentKnud Knudsen. jeg var en sånn <>,trengte jeg et par dager til å sortere og fjerne denne. I går og i dag drev jeg på med malerarbeid og i morgen skal jeg tapetsere (6 ruller 2 70 øre). Søndag 2113: For første gang i år syklet jeg i formiddag rundt Malde-Hinna. Etter middag spaserte jeg sammen med en ka- merat rundt Mosvannet, på den uferdige veien på Tjensvollsi- den. De har tenkt å kaile den (>,fordi den blir anlagt som en krisehjelp til arbeidsledige personer, som det er uhyggelig mange av i vår tid. Om kvelden var min ungkarshybel fiks ferdig, og for første gang sov jeg i <>. I den anledning måtte jeg rive av meg en liten stubb: Å leve i et vakkert slott er ikke alltid bare godt. Kan hende best å bytte det i en ussel hytte. I slottet fine haller ha kan synes vcere vel og bra. Men trives jeg der ikke, jeg fluksens vekk vil stikke .. . .. 2213: På skolen innledet jeg til diskusjon over emnet: *Om- kring Trondhjems domkirke. - i forbindelse med en lands- innsamling til kirkens restaurering (som jeg sa meg uenig i). I forbindelse med innsamlingen fikk middelskolens elever fri i tre timer. Jeg fikk ros for god framførelse, og etterpå ble det et ganske livlig ordskifte. 2613: Etter en tids hvile spilte vårt orkester igjen, i Totalav- holdsforeningen, først i barnelaget ~Haabet. og deretter på opptagelsesmøtet for de voksne. Alt gikk over forventning og vi fikk megen takk. 2713: Siste skoledag før påske. Luften er en smule kjølig. På en fest om kvelden skrev jeg meg inn i Totalens Ungdomslag. 29. og 3013 var det storm og regn. Får håpe at det bare er <>for at det skal bli varmt og godt i på- skedagene. Da skal vi nemlig på tur til Ogna. 3113: Jeg har skrevet <)sre- daksjon. Denne måneden har jeg lest «Kjcerlighetens komedie. av Henrik Ibsen, og <>av Arne Espeland. To skuespill, med andre ord. Foredrag: Doktor E. Dahl: <> mldiskusjon, Just Broch: <

PÅSKETUR TIL OGNA

Sammen med fire andre gutter på min egen alder, var jeg i fjor (1925) med på å stifte en «turistpatrulje». Vi har hatt sam- menkomster hver onsdag, og ved siden av å drøfte diverse ting, har vi drevet på med å utføre løvsagsarbeider i kryssfi- nkr. Ett av medlemmene, Johannes Wereide (som i voksen al- der ble likningsfunksjonær og formann i Stavanger skolesty- re), hadde en <

Skjærtorsdag morgen reiste fire av oss med jernbanen. Etter 2 timer ankom vi til bestemmelsesstedet og ble anvist et værel- se på loftet, der det bl. a. sto to oppredde senger og en divan. Utpå ettermiddagen skulle gården tas i øyesyn. Besetningen besto av 14-16 kjør, 4 hester, ca. 15 griser, 62 høner og en- del ender. Gjennom eiendommen rant det en elv.

Vi gikk til sengs i 22-tiden, men natten ble meget søvnløs. Selv lå jeg på divanen og hadde min fulle hyre med å holde sengklærne på plass, for det var heller kjølig i luften, både ute og inne. Klokken 7 var vi alle <>: <>.Så de skulle nei- men ikke kunne beskylde meg for å ha noen utpreget <

Randulf, Go~edog Sigurd på Hinna 1925. (Bildet angår ikke Ognaturen)

199 MIN FØRSTE RIDETUR

Om ettermiddagen samme dagen reiste herskapet til et gude- lig stevne ett eller annet sted. Timen var nå kommet for min venn Johannes - som altså var bondens nevø - og meg til å virkeliggjøre en plan vi hadde gått og pønsket på i det siste: Vi ville ta oss en real ridetur! Og jeg som aldri i mitt liv hadde sit- tet på en hesterygg! Det var mer enn spennende. En annen ting var jo at bonden - da han ble spurt - hardnakket hadde satt seg imot et slikt foretagende. Men siden han nå var bort- om alle blåner og ingenting kunne iaktta av det som foregikk på gården, og tjenestefolkene og småbarna hadde lagt seg, for å ta seg en liten lur etter middagen, var det beleilige øyeblikket kommet. Vi listet oss inn i stallen der de fire hestene sto på rekke og rad i båsene sine og knasket på noen høystrå. <> < ropte jeg bare. Nervøs, som var det mine siste minutter på skafottet, skulle jeg gjøre et forsøk på å bestige hesteryggen. Men gampen viste seg lite samar- beidsvillig, dreide seg helt rundt før jeg hadde mulighet for å komme på plass. Med god hjelp av Johannes lyktes det omsi- der. <)og selvbestaltet <

Got&& og Erling i Botne, 1925 vegelse. Hvinende og gestikulerende for de omkring og fektet med armene. Hunden tok til å gjø - så hele tunet var preget av det kaos vi ulovlig hadde satt i scene. Verst av alt var kanskje trusselen fra bondens yngste datter om at foreldrene skulle få vite alt sammen når de kom hjem. Vi talte innsmigrende til henne, vi talte truende og bønnfallen- de, men hun var ikke til å rokke. Hvordan skulle vi få henne til å holde ,truten sin? I Edens hage forførte slangen i sin tid Eva med et eple. Det eneste vi hadde var en saftrik, spansk påske- appelsin. Den fikk det vesle Evakreket til å love å se i nåde til oss. Men etterat appelsinen var fortært og foreldrene hjem- kommet, ble hun utsatt for en ny fristelse, som hun ikke kun- ne motstå. Hun <>om ettermiddagens hendelse. Det gikk mest utover den ulydige nevøen som var oppkalt etter den fra det nye testamentet navnkundige Døperen ved Jordans flod. Stemningen ble unektelig ganske trykket etter *oppgjø- ret.. Men det bedret seg så pass utpå kvelden, at vi bygjester, som hadde medbrakt våre musikkinstrumenter, kunne ha fri- modighet til å ta en godnatt-serenade ute på tunet før vi i 22-tiden gikk til køys. Påskeaften tok tre av oss en utflukt til den naerliggende by, Egersund. Her kjøpte vi hver for 30 øre i kaker. En av de byg- ningene vi glante saerlig på, var hotellet, ikke minst fordi jeg kunne fortelle at der inne hadde jeg for nøyaktig ett år siden spist og drukket kaffe sammen med min tante. Dettevar jo i og for seg ikke så oppsiktsvekkende, men det forunderlige var at samme dag, kl. 23 sto det selvsamme hotellet i lys lue. En mann fra Stavanger omkom i brannen. Tre damer hoppet ut av et vindu i tredje etasje, og den ene av dem døde litt etter. Middagstider var vi atter tilbake på Ogna igjen. Folkene på gården var beskjeftiget med gjødselspredning, men vi som gjester var, lurte oss vekk og solte oss i stedet nede ved stran- den. I mørket fisket vi ørret. Første påskedag drev vi på med fjellbestigning og vandret gjennom noen lange og mørke klippehuler. En sønn på gården var heldig og fikk en £inørret på stangen. Men det resulterte i at han fikk rundelig pryl av sin over-religiøse far, som antage- lig må ha fryktet at det vanartige avkommet sitt var på vei til den evige fortapelse fordi han hadde syslet med noe så syndig som å dra i land en uskyldig fisk på en helgedag! Selv hadde jeg så smått tatt til å kjede meg og lengte tilbake til byen og mine kja3re der, så kl. 17 reiste jeg nordover, sarn- men med en av de andre påskegjestene. Annen påskedag syklet jeg om formiddagen til Malde i sol- skinnsvzer. Der ute kunne jeg iaktta årets første hvitveis, humler og sommerfugler. Da kvelden kom gikk jeg til byen for å iaktta alle .påskereisende. som med sine ski og ryggsekker vendte hjem med tog og dampskip. 1014: De av elevene som ville, fikk fribillett til et engelsk fore- drag lørdag kveld. Det var Sir Michael Sadler fra Odord, som fortalte om den sosiale reformatoren John Ruskin. Da mine engelske språkferdigheter ikke var så perfekte som de etter tre års undervisning bure ha vært, fikk jeg ikke det utbytte av forelesningen som ønskelig kunne vzere. Jeg var i det minste svært glad da det hele var over, og jeg kunne ta meg en twned til torget, hvor en - etter folks oppfatning - rar mann holdt

På sei oj$ til Moe's hus i Maldelim 1924, og på en benk i hagen. noe han kalte .foredrag* om en forening han hadde stiftet. Navnet på denne var *Fagamatøren.. Tilhørerne moret seg hjertelig av mannens muntre, utradisjonelle måte å framstille sin sak på. At han mente det vel, kunne de skjønne, som ikke bare festet seg med den humoristiske delen ved personen. Han kunne vel på sett og vis - i likhet med John Ruskin i Eng- land - kalles en reformator i Norge, i det minste i Stavanger!

TUR TIL HOMMERS&

Søndag 1114: I et vidunderlig solskinnsvær drog jeg pr. sykkel fra byen M. 2,00 em. for å møte fem venner som ventet meg i Hommersåk. Til Sandnes gikk det ganske hurtig, femti rninut- ter tok det. Hillevåg passertes M. 2,08, Hinna 2,18, Gausel 2,27, Forus 2,31, Lura 2,44, Sandnes 2,50. Farten ble jo mindre oppover mot det vakre Lutsi-terrenget, men til gjeng- jeld kunne jeg nyte naturen i fulle drag. Til Hommersåk kom jeg M. 4,00 og traff mine venner iferd med å reparere en syk- kel. Vi møttes med hurrarop. På tilbakeveien skjedde det at- skillige uhell, bl. a. sammenstøt, luftringer eksploderte, en av troppen kjørte i grøften osv. Selv slapp jeg uten skader av noe slag. Etter en sykkeltur på i alt omtrent 6 mil, ankom vi til by- en et kvarter på 21, trette, og sultne som ulver.

Det ble å gå tidlig til køys og sovne momentant. Men klokken fem om morgenen våknet jeg av kraftige katteskrik. Trodde at det måtte være vår egen *Lissi#som atter en gang var blitt in- nestengt i vaerelset. Det virket nesten som lå den under hode- puten. Jeg £61-opp og ropte pusens navn. Da skimtet jeg uten- for vinduet to katter, vår egen og en fremmed (sannsynligvis en frier). Jeg åpnet vinduet og Lissi jumpet inn, for straks å bli båret ned i kjelleren, der den egentlig har sin soveplass. Men med min egen søvn var det nå slutt. På min 17 års dag fikk jeg på en av byens kinoer oppleve å se noe underlig, nemlig en stereoskopisk (magisk) film. Ved å holde noen kulørte briller foran øynene kom personene på fil- men like opp i ansiktene på tilskuerne. En <>med et stangsnøre midt i salen, en annen skjøt oss like i nesen, spm- tet selters over oss, og mye annet. Her kunne man med rette tale om at «di kvervde syne'., slik eldre mennesker pleide si om trylleri og andre merkverdige ting som knapt var til å tro.

BYENS FØRSTE OMNIBUSS

1714: Stavanger fikk i dag sin første virkelige omnibuss, som trafikerer ruten <>og retur. Tidligere har vi jo hatt den såkalte <>,som avløste lastebilen med presenningen, kalt <

Nå da jeg snart skal avslutte min skolegang og ta en nokså vik- tig eksamen, kunne det måskje være av interesse å skrive litt om skolens enkelte fag og de lærerne vi har i avgangsklassen: Rektor det første året var Mandius Berntsen. Da han overtok på Kongsgård, fikk vi Ole F. Olden. I tysk har vi en flink, sam- vittighetsfull og rettferdig lærer: Lektor Albert Bergh (senere med etternavnet Skånlund), født på Straumøy i Bodin 1863. Skal det sies at jeg liker noe fag, må det være tysk. I engelsk har vi en lærerinne, frøken Gabrielsen (alminnelig kalt «Mammen», <>,fordi hun ofte brukte dette ord i forbindelse med oppgavene). I geografi har vi i det siste hatt en vikar, Sigurd Vedø, som litt etter forlot skolearbeidet og gikk over til meterologien, der han nok passet bedre. Vi har vært slappe når det gjelder å le- se, og det ble holdt mye leven i timene. Vikaren var ikke stort eldre enn elevene, og virket blyg og saktmodig. Fysikk er et gildt fag. Her har vi den dyktige, snille og *folkeli- ge* rektor O.F. Olden som lærer. I botanikk er Olav Ekrheim vår lærer. I sang har vi en tid hatt den tilårskomne Nathalie Wathne. Hun er noe for seg selv. Når det gjelder gymnastikk er jeg nok ingen .klyppar>>.Den spreke læreren er kaptein Kiunderud. En tid har vi også hatt Lars L. Fauske. Sløydlærer er Ludvigsen, med .Skaua~ som assistent. Vaktmesteren heter Schong. Han bor naturligvis på skolen og passer godt på den både dag og natt. Undervisningstiden var konstant fra halv ni til fem på to, alle ukens hverdager. <>var ikke oppfunnet den gang- en!

Jeg fortalte nylig at klassen måtte sitte igjen p.g.a. at en eller annen plystret. Noen dager senere opplevde vi på ny at en fjær ble til fem høner. En av Massens villstyringer (hvis et slikt ut- trykk kan passe) hylte i trappen da han slapp ut etter innesper- ringen. Vår <>lzrer gjorde et stort nummer av dette. Gutten nektet å ha gjort det, i selveste rektors nærvær. En tid etter måtte han i påhør av hele Massen, rektor og samtlige 1æ- rere, be den <

«Kan du si hva spesifik vekt vil si?>> Elevens svar lød: .Det er det som ett kilo av et stoff veier». Spør om svaret utløste spontan latter! BEDRØVELIGE RIMERIER

I tenårene forsøkte jeg å <>viser og sanger av ymse slag. De fortjener neppe å bli offentliggjort verken her eller der. Men siden dette jo er første bindet i et memoarverk som om- fatter barndommen og tenårene, kan det gjeme være artig å gi noen små, spredte prøver på mine mest bedrøvelige produk- ter. De må betraktes som parodier på gamle skillingsviser. Slik sett er de faktisk talt ganske fornøyelige. En av de tragiske visene har fått tittelen .Et fryktelig syn». Den starter slik: <

Han gråt da han fikk dette grusomme bud, grep hatten og frakken og vandrede ut. Mot sjøen han stevnet, for der å få fred for sorgen og smerten som trykket ham ned. Og så ble det tyst, mannen stakkar, var død. han drog for å møte sin elskede sød .. . Moral: Slik går det så ofte, man tenker så feil. Man ser sjelden riktig i kjærlighets speil. >>

En til i samme slengen:

DEN DØDE PIKE

Det var en gang en m0 som lå og skulde dø, Hun tenkte på sin venn, hun ei fikk se igjen. Hvor var han dog, montro? Han var så gild og god, men hun ham ei forstod. Han hende da forlod. Dermed døde naturligvis den stakkars møen, men det burde hun ha ventet med, for hjertevennen kom tilbake, men fikk den smertelige beskjeden: Han hørte disse ord: >>Herpiken ikke bor. Hun flyttet er fra jord, til himlen, til sin mor.. Jeg, usling, her jeg står og ingen ting formår. Jeg elsker henne enn, hun er min kjære venn. Etter to år døde også den ulykkelige mannen. >>Handrog for å møte sin elskede søda. Av sorg han død nu er. Slik det så ofte skjer! Jeg skal skåne mine lesere for mer av disse høyst tragiske be- retninger. I samme slengen drukner jeg i glemselens hav: »Syttende mai-stemning* , *Kveldsstemning., da jeg >>en sommeraften i august satt og følte vindens pust, blant sko- gens trær, de ranke .. . . , >>Sivertsenog kameraten., >>Skippe- ren på <><<, >>Julelengsel«, *Festen i Gitlemuget i Jam- merdalen* og en del andre leilighetsutgydelser. Men siden vi på dette tidspunkt befinner oss ved skoletidens avslutning, tar jeg med SKOLEGUTTENS VISE Ikke bare kjekt å være skolegutt, aldri synes det som tiden vil ta slutt. Hver en dag til skolen gå, bare sorg og skjenn å få. Kan man undres på at mangt går helt i stå? Pugge lekser må vi støtt og stadig giør'. Læreren om meget vrient titt oss spør. Ler vi høyt, er riktig glade, kan du tro det blir ballade. Selv er han som regel både sur og tørr. Ligger det da noen riktig grunn deri, kalle skolen for et hersens slaveri - slik som mange synes mene. Er vi stundom litt for sene, er vår klasselærer ikke særlig bli'. Men nå nærmer tiden seg, da alt er slutt, vi kan ikke lenger kalles skolegutt. La oss ikke bare klage, føle livet som en plage. Gode dage inn iblant, så absolutt! Tiden går. Da vi står arbeidsledige, som får, i arme kår .....c<

NYE TURER

215: Vi var fem unge gutter som søndag morgen M. 9 syklet til Hafrsfjord, hvorfra vi i Moes båt rodde ut til Sømsøen. Fire av oss satt ved årene og en ved roret. Det var et riktig ønskevær, så turen ble ganske behagelig. Vi kokte kaffe og nøt tilværel- sen på beste måte, inntil vi kl. fem forlot øen. Solen stod ennå på himmelen, så jeg mente vi burde ha vært der lenger, men flertaliet ønsket om kvelden å vaere i byparken, der det var musikk - og et rikt utvalg av promenerende, unge piker.

515: Nesten hver dag i det siste har jeg syklet turer utenfor by- en. Skjønt er det når jeg alene sitter uforstyrret på en sten med en bok og samtidig i stillhet kan nyte den herlige natur! 915: Om ikke været fra morgenen av var særlig strålende, sy- klet fire av oss ut til Boganes. Der oppholdt vi oss hele dagen - ni timer - uten å ha noe spesielt å beskjeftige oss med. Det småregnet hele ettermiddagen - bare med små avbrytelser -, men vi plasserte syklene i en Mippehule, mens vi selv satt inne i teltet. Da vi skulle hente kjøretøyene for å dra hjem til byen, viste det seg at det var gått hull på indreringen på min sykkels forhjul. Ingen av oss hadde lim, så jeg hadde ikke noe valg. Det ble å ta i bruk apostlenes hester og trille sykkelen. Men jeg kunne ikke holde meg for å kjøre enkelte strekninger i moderat tempo på felgen, selv om jeg nok helst burde ha latt vsere.

Kristi Himmelfartsdag, 1315. I likhet med fjoråret fulgte vi IOGT's ungdomslosje på *lysttur., i år til Frafjord. Båten som førte oss dit på 2 timer, var MIS <

Det må nok kunne sies, at jeg i noen grad har vært plaget av mindreverdskomplekser, men særlig upopulær blant skole-

Got@ed, Niels, Sigurd og William Wilhelmsen i Frafiord, 1926 kameratene tror jeg ikke jeg var. De hadde i hvert fall tillit til meg. Ved et sammenskuddslag ble jeg utpekt til kasserer, og en annen gang (1415) da det blant elevene skulle velges <

BESTEMORS FALL

På grunn av den sterke helningen i terrenget, lå huset vi bodde i på en svært høy grunnmur, og da det ikke fantes nedgang til kjelleren innendørs, naturligvis heller ikke til utedoet, måtte de som hadde ærend disse stedene gå ut bakdøren og stige ned en lang trapp, bygget opp av vanlig, naturlig gråstein, som lå så ustøtt og var plassert så langt fra hverandre, at «trinnene» ble ujevne og unaturlig høye. En skulle være temmelig sprek og uredd for å greie både opp- og nedstigningen. Rett nok var det spikret i hop et slags traleverk på den ene siden, som vend- te ut mot stupet, men det var halvråttent og hadde fått en feil- aktig plassering, som gjorde at ville vi dra nytte av det, måtte vi bøye oss i skrå vinkel. Det var i første rekke bestemor som brukte traleverket, selv om hun var temmelig lett på føttene li- ke til det siste. Men fredag den 30. aprii trådte hun feil og for på hodet ned trappene. Ved det nederste trinnet ble hun fun- net i bevisstløs tilstand. Hun hadde slått seg ganske stygt, særlig ansiktet ble hovent og fargerikt. Men det må nærmest betegnes som et Guds under at hun ikke ble drept eller brakk armer og bein. Hun var 88 år på det tidspunktet. Selv var jeg på skolen da ulykken skjedde. Føkjeg ved hjemkomsten fikk gå inn i stuen, ble jeg i gangen informert av tante, som innle- det med å si at jeg ikke måtte bli overrasket fordi bestemor lå til sengs og var så maltraktert i ansiktet. Den tilskadekomne smilte beroligende til sitt forskremte barnebarn, som naturlig nok var sjokkert ved synet. Om hun ganske sikkert følte smer- te, var hun likevel istand til å spøke når vi jamret på hennes vegne, og trøstet oss med at det ikke var så ille som det nok kunne virke. I sannhet var hun et fantastisk menneske, gamle bestemor, en solstråle!

1. MAI 1926:

Det på mange steder feires første mai i dag, og arbeiderne da leires under røde flagg, «Frihet, likhet, brorskap)) sies er det store mål, men det ikke skal forties det iblant blir mye skrål, når de samler seg på valen, lik et frodig folkehav, synger 4ntemasjonalen)), presenterer sine krav. I et nydelig solskinnsvær demonstrerte omkring ett tusen mennesker i vestre bydel.

17. Mai. For tiende gang deltok jeg i barnetoget, og det blir nok aller siste gangen. Om aftenen hadde vi espleiselag)) hjemme hos Niels, som på det tidspunktet bodde øverst i Fur- rasgaten. Vi var fire gutter og like mange piker. Bevertningen var en stor fløtekake, thebrød, åtte flasker brus osv. - og, ik- ke å forglemme, gramrnofonmusikk.

På nesteside vises etfotografzfi-abarnetoget i1926. Bare toav elevene i 111 Cerh- met med, nemlig Tordf Torbjmenmed stråhatt, og Gottji-edmed hnhatL De- r& f~lgerparalellklassen,anf&au lektor Wilh. Retz (somfor~~varvår her i matematikk). I den senere tid har jeg lestJean Webster: <

2215, Pinseaften: Det var bestemt tidligere at vår «Flaggpa- truljen skulle tilbringe de tre dagene i Frafjord. Fire av oss reiste i dag kl. 2 middag med rutebåten og ankom til bestem- melsesstedet etter fire timer. Vi hadde med oss sykler og mu- sikkinstrumenter. Strålende vær. I Frafjord hadde vi også denne gangen det store huset ganske alene. Første natten sov jeg for min del nesten ikke, på mitt hårde leie på tregulvet. De sovvel ikke stort bedre, de andre heller, så vi kom oss på beina allerede kl. 5 om morgenen. Første pinsedag kom de andre kameratene med båten. Mid- dagen bestod av fiskeboller. Denne natten sov jeg bedre, våk- net ikke før kl. 7. Turen gikk denne dagen opp en <> til fjellgården Brådland. Høyt oppe så vi en kolossal foss som styrtet seg utfor fjellet og rant vekk dypt nede .. . . Vi fortsatte veien til vi nådde den nevnte fjellgården. De eldgamle husene stod der fremdeles. På ett av dem vokste det trær på det torv- tekte taket. Gjennom en lav dør kom vi inn i kjøkkenet, hvor en veldig grue opptok den største plassen. Jeg åpnet forsiktig døren til stuen. En gammel seng, stoler og bord var det eneste innboet. Rimeligvis bodde det folk, da der på bordet lå en for- holdsvis ny tobakkeske og en avis. Vi forlot stedet en smule rik- ere på minner enn da vi ankom. Nedover <

3115: I dag begynte middelskoleeksamen med norsk stil: «For- tell om hvad du har sett av dyreliv en sommerdag».

Hva slags bøker leste jeg i april og mai? Jo, E. Mørch: <> (fyrste og andre soga om Per Dosi), <>og den danske viseboken <>eksamen, hvis resultater jeg ennå ikke vet, fikk vi en hviledag, som ble benyttet til et «landopphold» hos Moe i Lien. Det vil si, vi hadde tenkt å ro ut til Sømshol- men, men da Moes båt var opptatt av broren Sverre, skulle vi <>en annen snekke som lå i nabostøen, men dessverre gikk det et veldig hull i bunnen idet vi skulle skyve den ut. Føl- gelig ble det ingen båttur, så dagen måtte tilbringes på fastlan- det. 616: Meningen var å delta i Totalens utflukt til Hjelmeland, men - akk - så var alle billettene utsolgt. Men dermed fikk jeg anledning til å reise til Tau, hvor mine fem kamerater had- de ligget i telt siden i går. Dagen var deilig varm, og opplevel- sene var så mange at jeg ikke kan nevne en eneste. 7. juni: Fest på Bjergsted. Jeg bilte der ut sammen med to av kameratene. Underholdningen var bra: Stavanger felleskor, tale av borgermester Middelthon, skrøner, danserinne, morsomme sanger og soldatløyer ved skuespillere. Jeg var i seng kl. ett, men måtte straks etter opp for å fange (for ikke si tilintetgjøre) en summende flue, som det dog ikke lykkedes å få tak i. 816: Kraftig tordenvær i dag. Å dømme etter tiden mellom lynblitset og skrallet, fant jeg ut at senteret lå ca. 3,5 km. bor- te. Om kvelden var jeg på kino og så Roald Amundsen filmen: <

På side 58 ble forholdsvis utførlig omtalt den gamle vaskean- stalten, som for 120 år siden ble oppført på Egenesløkken nr. 1, senere registrert som Møllegaten 9. Hva som ikke ble nevnt, var at det i tilknytning U selve «anstalten»,der vaske- prosessen foregikk, fantes et ganske stort .tørkehus>>.I «Sta- vangeren. ble det 1116 1931gjengitt en tegning av dette bygg- verket, under overskriften: Det Stavaager som forsvinner,

SKOLESTILER SOM KILDESTOFF

Blant de saker jeg har oppbevart £ra skoletiden er naturligvis også stilebøkene. Stort sett dreier det seg om vanlige emner som pedagogene mener vil egne seg til å engasjere gjennom- snittselevene og få dem til å bruke fantasien og gi mulighet til å uttrykke seg skriftlig. Uhyre sjelden vil resultatet av bestre- belsene bli av så stor betydning at det av den grunn skulle VE- re tilrådelig å arkivere disse produktene, med tanke på at de muligens kan bli satt pris på av etterslekten. Det hindrer imid- lertid ikke at enkelte stiler kan ha en viss verdi som historisk kildematenell. Som et eksempel kan jeg nevne de fire stilene boktrykker Arnt Moes sønn, Andreas, skrev som elev ved Ka- tedralskolen i årene 1877 - 80 og som jeg har gjengitt i boken "Folk og Forhold i gamle Stavanger". Hva angår min egen "sti- leproduksjon", finner jeg lite som har noen varig verdi, uten kanskje å fortelle noe om min personlige egenart og virke som et suplement til mine dagboknotater. Jeg skal likevel ta med noe jeg skrev i årene 1923-25 - her gjengitt med moderne rett- skrivning og noe forkortet: Når det gjelder den første stilen, vil jeg bemerke: På side 146 i denne boken fortalte jeg om de hyppige besøk vi fikk av men- nesker som var ute for å tigge om hjelp til mat eller nattelosji på herberget. Selvsagt kunne nok i noen få tilfeller Mientellets trang til alkohol vcere viktigere enn både mat og søvn, men uten at det ble antydet med en stavelse. Jeg nevnte at en episo- de gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg brukte den i en sko- lestil. Her kommer den:

FENGSELSFUGLEN Klokken var omkring 22. Jeg satt og studerte "Landet rundt" i avisen, da jeg hørte fottrinn ute på kjøkkenet. "Hysj! Det kommer folk," utbrøt jeg idet jeg løftet hodet opp fra avisen. Mor gikk ut, og imot henne kom en rødmusset, fillete og ubar- bert mann. Selv holdt jeg meg på avstand, men ikke lenger enn at jeg kunne høre det som ble sagt. "Du vil vel ikke kjøpe en såpe eller et par støvlesnorer av meg, " begynte mannen, "så jeg kan få penger til nattelosji?" Han rakte samtidig fram en eske med en del småsaker i. "Nei, takk," svarte mor og gjorde seg hardhjertet. "Det kommer så mange og ber på den måten, og vi er ofte blitt lurt av slike fyrer. " Mannen ga seg ikke så lett, men fortsatte: "I huset på den an- dre siden av gaten fikk jeg 35 øre, og mangler nå 40 på de 75 det koster å ligge på Herberget. Kan du ikke hjelpe meg?" "Men har du da ikke noe hjem?" ville mor vite. Han var taus et øyeblikk. Endelig utbrøt han: "Nei, det har jeg ikke. Både far og mor er døde, og nå står jeg her hjemløs og ødelagt. Jeg har ikke sovet skikkelig på flere netter og ville så gjerne få sove godt i natt. Jeg er nylig kommet fra Oslo, og fa- brikkeier Mauritzen forcerte meg disse såpestykkene og rådet meg til å begynne å "handle" litt på egenhånd." Mor ga ham det han ba om, og fikk til gjengjeld et par skosno- rer. Hun spurte: "Men hvordan og hvorfor er du kommet hit?" "Jo, jeg er født i Stavanger, og det enda til på Møllehaugen. I ung alder gikk jeg til sjøs og har fartet vidt omkring i verden. Men så begynte jeg å gå på dårlige veier, og endte som forbry- ter." Mor ville si noe, men den fremmede fortsatte: "Jeg har vcert i Oslo kretsfengsel i mange år, og nå er jeg sendt derfra etter å ha sonet en straff på fire år. Jeg har vært og er fremdeles det offentlige til byrde. En gang sa politimesteren og flere andre "store" menn i hovedstaden, til meg at nå hadde Staten kostet nok på meg. Da svarte jeg dem: "På Staten lever også dere, og dere trekker sikkert vel så meget av felleskassen som jeg." Dermed ble jeg satt i varetektsfengsel i fjorten da- ger. Nå er jeg kommet så langt ut på skråplanet at jeg umulig kan komme opp igjen. " "Jo, med Guds hjelp kan du, " svarte mor, "men da må du forsøke å bli et bedre menneske." "Det sier så mange, men det hjelper bare så lite. Er jeg i fengsel kommer prester og snakker med meg og leverer trak- tater osv., men når jeg så blir løslatt, ringakter alle meg, - jeg møter bare skuffelser og ukjcerlige mennesker. Hvorfor pre- ker de for oss i fengselet? Der har vi det godt, det vil si, vi får iallefall mat og drikke, rene sengklær og pleie. Men det er når vi kommer utenfor fengselets murer vi behøver vennlige ord og hjelp. " "Ja, så skilles vi da med håp om at du må prøve å gjøre det som godt er, istedet for å gjøre det onde, " uttalte mor idet han skulle gå. "Jeg ville så gjeme bli god, hvis jeg bare kunne, " svarte den beryktede stortyven R.. .før han forsvant ut igjennom gatedø- ren. NATTRUTEN Klokken hadde så vidt slått 20 om kvelden, da en stor skare av mennesker kom vandrende ned mot kaien. Noen bar koffer- ter, andre derimot ingenting. Hvor skulle de hen? Jo, målet var "Stavanger I" som lå fortøyet nede ved Tollbodkaien, og som skulle gå til Bergen klokken halv ni. Her samlet man seg i flokker og snakket sammen. De som skulle reise ble bedt om å hilse til slekt og venner når de om morgenen ville være fram- me i Bergen. Månen sto på himmelen og lo bak Bjergsted, det så nesten ut som om den hadde tenkt å ledsage dampskipet hele veien nordover. Nå ringer det allerede for annen gang, og de som skal reise, går ombord for å ta plass på den siden av båten som vendte mot kaien, der alle tilskuerne sto, og samtalen &k livlig. Mannskapet var opptatt med innlastingen av kasser, melke- spann og mye annet. Postbilen kom med mange sekker som ble båret ombord. Noen av de reisende kom kjørende i bil eller vogn og skyndte seg opp landgangen. To damer som også skulle følge nattrute- skipet, tenkte ikke at klokken var så mye, så de kom ganske rolig spaserende bort over kaien. Men da de hørte det ringte for tredje gang, satte de avsted som om en banditt skuile ha sprunget etter dem med en kniv i hånden. I siste øyeblikk kom de ombord, før landgangen ble tatt bort. Kapteinen sto på kommandobroen og sirenen ga lyd fra seg. Langsomt seg skipet fra bryggen. Men plutselig hørte man no- en bergensere ombord rope: "Hurra for Stavanger!" Så ga man seg til å vifte med lommetørklær og hatter. Først da "Sta- vanger I" bare så ut som en prikk i måneskinnet, satte folke- mengden seg i bevegelse og forsvant oppover mot Torget og derfra i alle retninger. --- I mange år hørte kveldsvandringen til nattruten, eller "halvni- båten", som den også ble kalt, med blant byens populære fol- keforlystelser. Atskillige var det også som la veien bort til jernbanestasjonen for å se på togenes ankomst og avgang, selv om den motsatte endestasjonen bare var Flekkefjord, men det var sannelig ingen ubetydelig strekning, det heller, i de dager! Andre tradisjonelle og populaere .faste ruter. var promenade- turene i Kirkegaten (kafeen i nr. 20 het ellers .Promenaden., og er et bevis på at gaten på folkemunne bar denne betegnel- sen). Promenenngen. fortsatte gjerne forbi Breiavatnet, opp Kannik og utover Madlaveien, som var utstyrt med impo- nerende alletrær helt til Mosvannsparken. Går en lenger til- bake i tiden var Ladegårdsveien byens prominente strøk for aftenvandnnger.

EN ILDEBRANN En ettermiddag kom min kamerat og jeg gående opp Langga- ten. Plutselig fikk vi øye på en mystisk røyk i luften et stykke lenger oppe i bakken. Min kamerat utbrøt: "Det brenner visst et sted i naerheten. "Jeg ville ikke tro det, men mente at det ba- re skrev seg fra en skorstein. Det skulle snart vise seg at det var kameraten som hadde rett denne gangen, for da vi kom opp til Hetlandsgaten, så vi flammer slikke ut av vinduene i et hus der. Like etter kom også brannvogner med mannskaper. I en fart ble slanger lagt ut, og slukningsarbeidet begynte. Det var i en dames vcerelser det brente. Hun var så fortvilet at hun ikke ville forlate leiligheten. Men brannfolkene drog henne med makt ut. Der var flere familier i huset, barna skrek og en kone besvimte. Til alt hell ble ildens herjinger begrenset, dog ikke før den nederste etasjen var totalt ødelagt. En mengde mennesker var naturligvis samlet i gatene, og flere politikon- stabler hadde det travelt med å holde dem vekke. Senere fikk vi høre at årsaken til brannen var en kvinne som skulle vaske klaer i kjelleren. Mens hun var ovenpå et øyeblikk havnet noen gnister fra komfyren i en haug med spøner. Da hun kom tilbake, sto hele kjelleren i lys lue.. . REGNSKAPSFØRSEL

Den 10. desember 1922 - da jeg var 13'1, år gammel - fant jeg tiden inne til å begynne med å føre regnskap med det som måtte komme inn og gå ut av ører og eventuelle kroner. Nevn- te dag besto min *startkapital» av 85 øre. Som inntekter på karusellen i kjelleren og framvisning av lysbilder står oppført kr. 2.97. Deretter følger: Fått av en dame 0,50, drikkepenger 0,25, fått av to damer 0,22, avmor 0,59, diverse drikkepeng- er - fra 1,75 og ned til 0,25. Listene er forholdsvis lange, de enkelte postenngene små, både når det gjelder inntekter og utgifter. Det var den julemåneden jeg slet som zerendsbud i kolonialbutikken på Ladegårdsveien, de fleste av disse <

Når jeg ovenfor har nevnt støvler, kommer jeg til å tenke på en annen type .fottøy», nemlig det som ble omtalt som <)blant brukerne.

Regnskapsoversiktene for de tre årene jeg gikk på middelsko- len, til og med mitt syttende år, gir følgende interessante bilde av min private finansielle situasjon: Inntekter 1924: Tjent i firmaet Halvorsen Kr. 165,OO Tjent hos Moe, for luking 18,25 Tjent hos andre << 3,50 Diverse pengegaver << 9,25 Renter i skolesparekassen < 22,15 Kr. 228,15 Inntekter 1925: Tjent hos Halvorsen Kr. 225,OO Tjent hos andre << 4,75 Gaver < 26,lO Diverse << 8,S5 Bankrenter 27,58 Kr. 291,643 Inntekter 1926: Tjent hos Halvorsen Kr. 331,05 Tjent hos andre << 1,50 Pengegaver 22,OO Bankrenter 26,42 Kr. 380,97 Samlede inntekter i tre år: Kr. 4300,430

Utgifter i det samme tidsrom: Tilskudd til sko, klær og andre nyttige ting Kr. 169,45 Reiseutgifter, kino, teater og annen underholdning, snop, kontingenter, div. reparasjoner, fotos og violinstrenger < 166,430 Gaver, skrivesaker, porto, aviser og litteratur, hårklipp og diverse utg., b1.a. til krystall- apparat og antenne 231,75 Innsatt i skolesparekassen 177,OO Trekkes dette beløpet, Kr. 745,OO ifra summen av inntektene ovenfor viser regnskapet pr. 31.12-26 en kassabeholdning på Kr. 145,OO Sto det ikke svart på hvitt i regnskapsprotokollen, ville jeg i ettertid ha dradd mange av tallene i tvil. Et utvalg rasjolaeriingsort fra fmte verdensw (se side 55).

226 Skulpturutkastet: .Fiskerkonen barbent i smen~(se s& 22). Det fwste julekortet jeg fikk i 1913 (se s%de 51). KONSERT PÅ SOLDATHJEMMET

1516: <

1616 gikkvi opp til eksamen i norsk muntlig. Jeg ble hørt i «Re- publikanerne. av Welhaven, og <

Bildet på neste sile w klasse 111 C, SL Svithuns shle 1926. Stående0vefit(4. rekke)fra venstre: Lars Fenne, ThoraIf Torbjmen, Nils Dane- lius Danielsen, Leif Olav Larsen, Knut Rage, Bernhard Erland, Johannes Ing- emundsen. 3. rekke: Odd Tjelwt, GottfredBorghammer, Johannes Olsen (Espeland),Peder (Per) 0stb0, Jonas Hovland, Magne 0stb0. 2. rekke: Johannes B0e, AlfNorem, Teolin Sirevåg, Tvgve Wallem, Ame Linde, Bertram Bull Njm, Finn Paulsen, Sigurd Grude, Sigurd Tmnessen. Sittende (ifwste rekke): Berthold Hindal, Nkls Jules-Nielsen, Konrad Daluker, Sigurd Ved0 (vikarierendeklasseforstander), Martel Martinsen, AIfKloster,Mar- tin Helle, Nicolay Håland

1716: Jeg kjørte i dag på sykkelen en i dobbel forstand tung bør ut av huset, nemlig alle skolebøkene, som skulle tilbake til sin rette eier, skolen. Hjertelig takk for lånet og kunnskapen!

1916: En travel lørdag i forretningen. Jeg solgte varer i <>er jeg vel ikke, men ivrig for alkoholens bekjempelse. Derfor er denne dagen for meg en gledens dag. Byen er pyntet som til en 17. mai, med kommunal og privat flagging. Om formiddagen ble Klosterstatuen ved Jernbanen bekranset, og om ettermid- dagen avmarsjerte demonstrasjonstoget fra Torget. Jeg gikk sist, under roklubben <>'s banner, det vil si, i den andre kolonnen gikk som sistemann byens <>mann. (Jeg setter ordet i anførselstegn, fordi han kan ha mye mere vett enn noen annen, hvilket også er tilfelle). Han bar en nyopp- funnet <>, men ble nektet det. Han trosset likevel og talte glødende om sine ideer og den dårlige behandling han fikk. Flere ganger ble han avbrudt av festlederen, og til slutt forlot han lokalet med disse ordene: <

2316: St. Hans-aften. Totalen hadde bestemt lysttur til Bru, men da været var så stygt, ble den avlyst. Sammen med noen kamerater og deres venninner tilbragte jeg aftenen i et hus, hvor vår niste ble oppspist. FERDIG MED SKOLEN

2416: 3. middelklassene arrangerte avslutningsfest. Ved bor- det holdt jeg min versifiserte avskjedstale, som ble lønnet med overmåte stort bifall. Den begynte slik: Vi skal nå ta avskjed med denne vår skole, der kampen har raset i tre lange år, og skal i fra nå av på kunnskapen stole og håpe at lykken oss bi alltid står. Vi skylder å minnes de damer og herrer som deilige poster og titler har fått. Først rektor, så lektor, så adjunkt og lærer. Akk ja, du, de fine, de har det vel godt! Så fulgte åtte vers med omtale av de forskjellige lzererkrefte- ne. Deretter lød det: Jeg flere av *rosene. kan ikke nevne, for ellers mitt dikt ble for langstrakt og tørt. Dog ber jeg at ingen seg på meg må hevne fordi jeg dem kanskje bak lyset har ført. Det er ikke gjort for å skade min neste - de er meg så kjcere som de vel kan bli .. . Men kun for at minnet seg fast skulle feste. Jeg håper de vil meg tilgivelse gi! Dog hør, kamerater, ett ord kun tilbake til dere som sitter ved bordet i kveld. Vi kjempet har sammen i ni hundre dage, delt gleder og sorger, i ve og i vel. Jeg takker for alt det som dere har givet. Jeg takker for hyllest, jeg takker for spott, Jeg minnet skal barre så trofast i livet, Ha takk, kjære venner! Alt endte jo godt. 2516: I Stavanger Aftenblad stod i dag et inserat stilet til sko- lestyret. En av mine klassekamerater U.0.) skrev at jeg ikke hadde forsømt en eneste dag i min ti-årige skoletid og han ytret noe om at man i morgen kunne gi meg en belønning for min utholdenhet .. . . Hjertelig takk for tipset! Slett ingen tåpe- lig ide, Johannes! 2616: På skolens avslutningsfest var det samlet omkring 700 elever. Rektor O.F. Olden holdt hovedtalen, der han fortalte om skolens virksomhet i det forløpne år og b1.a. nevnte nav- nene på en pike og en gutt som ikke hadde hatt noe fravaer si- den de begynte i første klasse på folkeskolen. Noen annen på- skjønnelse ble det naturligvis ikke, bortsett fra at da jeg mot- tok mitt avgangsvitnesbyrd uttalte rektor at jeg tillike var den største innskyteren i skolesparekassen. Siden dette er den aller siste dagen jeg, som elev, oppholder meg på skolens område, vil det heretter bli slutt på å fylle flere sider i dagboken med stoff fra undervisningssektoren, med de bitre og søte erindringer, som sannsynligvis i framtiden vil smeltes sammen til utelukkende gode og hyggelige, slik det skal være vanlig når tiden i tilstrekkelig lang tid får <

På dette tidspunktet er vi ikke kommet lenger enn til midten av året 1926. Mye gjenstår å berette. Bind I1 får tittelen <

Selv om jeg av flere grunner ikke ønsket å <>min 80 års dag den 13. april 1989, var det slett ikke så liketil helt å unngå at <

Jeg gratulerer deg med 80 års dagen, og vil med glede og stolt- het sette meg opp på listen over dem som hyller og takker deg for din utrettelige virksomhet i egenskap av lokal forfatter, med en vesentlig oppgave å kartlegge Stavanger bys nære for- tid, og nå også ved å berette om ditt eget levnedsløp. Martin Nag

Du fortjener ikke de mange ord - fordi de ofte er uten mening. Du fortjener de varme ord - fordi det er noe av deg selv. Du er en ener - fordi du er så ulik de mange andre. Marthin Tmnessen

I. OFFISIELLE PERSONER I VIKTIGE POSISJONER:

Finansminister Gunnar Berge Stortingsrepresentant Sverre Mauritzen Stortingsrepresentant Kari Helliesen Fylkesordfører Arne Rettedal, Rogaland Informasjonskonsulent Lars Chr. Sande Ordfører Tore Nordtun, Stavanger Kommunalråd Kari Th Kommunedirektør Svend Dybvig Sosialsjef Eigil Harstad Parksj ef Sverre Døhlen 11. OFFENTLIGE OG PRNATE INSTITUSJONER: Stavanger Kulturstyre Stavanger Museum Stavanger Byarkiv Stavanger Byantikvar Statsarkivet i Stavanger Stavanger Bibliotek Stavanger Parkvesen Arbeiderbevegelsens arkiv i Rogaland Stavangerbokens Venner Rogaland Røde Kors med Flekkefjord by's Kenya-prosjekt Lars H. Lendes Minnefond Foreningen <

111. LOKALE BOKHANDLERE: Einar Berge Reidar Gardum Jan Kåre Jacobsen (K. Opsanger) Carl Bang (Bang als) Torbjørn Torgersen sen. Ingvar Dahle, Sandnes Stavanger Antikvariat IV. UTENBYS GRATULANTER:

Wilhelm Aarek, Kristiansand S Tord Godal, Trondheim Ingolf Stokkeland, &gård Thor Giæver, Tromsø Bodil og Bernt Dalene, Sandnes Torstein og Eivind Dalene, Sandnes Anna og Olav Nygaard, Sandnes Maren Roth, Tananger Børge Kalvig, Bryne Torunn og Andres Cusme Cedeho, Bryne Liv Faksvåg, Flekkefjord Ingvald Førre, Haugesund Svein Inge Årrestad, Nærbø Margretha og Øyvind Indrehus, Steinnesvåg Karin og Jostein Vignes, Ladstein Borgny Nordbø, Judaberg Jørgen Tørset, Rindal Sofus Sjøthun, Lauvås Halvor Pedersen, Fagernes Erik Fugelli, Sandnes Fredny og Harald Salomonsen, Tranby Sven Olav Berntsen, Oslo Merete, Einar og Niels Age Nielsen, Oslo Tassen og Sten Harsem, Asker Christine og Jan Harsem, Asker Tine og Nils Harsem, Asker Titti og Helene Harsem, Asker Aase Bang-Kittilsen, Baerum V. INNENBYS GRATULANTER:

Mette og Fredrik Hagemann Margrethe og Fredrik Moss-Iversen Marit og Kristofer Galtung Torbjørg og Torolf Halvorsen Tordis og Jan Ivarson Doris og Berthold Hinda1 Inger og Trygve Synnevaag Klara og Halvor Hjertvik Marit og Nik. Oftedal Turid og Reidar Sørbø Liv og Trond Galtung Lillian og Odd Pettersen Kari og Ivar Vassbø Sølve og Frode Knudsen Gerd og Evald Høiland Svanhild og Jarl Knudsen Inger og Thomas Middelthon Sverre Heskestad Marthin Gunnar Christiansen Marit Oftedal Salomonsen Bodil W.old Johnsen Gunnar V. Stangeland Kai-Erik Simensen Per Inge Torkelsen Gunnar M. Roalkvam Arne Landmark Hugo Frank Wathne Odd N. Berntsen Knud Helliesen Fredrik Koch Peder Østgård Arne Fasting Bryne Eystein Paulsen Johannes Grønnevik Håkon Norås Tonny Vaaland Trygve Wallem Leif Ma Larsen Einar Koch Ingrid Mallberg Sverre Ivan Einar Heden Sigurd Rygh Odd J. Jonassen Ellef Omdal Einar W. Paulsen Kåre Berg Jan Johannesen Halvor Helgø Ernst Berggraf Klaus Solvig Tor Sekse Jan Rosenberg Jørund Ubøe Soma Sigurd Schouw E. Kåre Johannessen Lolli Østbø Jon B. Bolstad Thor Lende Leiv G. Eriksen Ole Skjæveland Unnleiv Bergsgard Irene Jørgensen Hans Eirik Voktor K. S. Andreas Helliesen Irene Takvam Michael D. Meyer Reidar K. Byhre Eivind Rasmussen Torbjørn Lie Sigurd Olav Nyhus Sverre Johnsen Johannes Kristensen Alfred Lindh Reinert Rasmussen Per Hedberg Martel Martinsen Gro Haaland Torleif Johnsen, sen. Helge Østbø Ulrikke Knutsen Ingrid Dahle Ame Pedersen Bernt Lund Elsa Pettersen Egil Hiim Ragnar Løkke Sigurd Bar0 Else Hognestad Olaf Lie Wally Nilsen Aifred Eide Sigud Tang-Wa Egil Henriksen Anders Bru Margot Nilsen Tor Gj emre-Olsen Ivar Andersen John Løland Frank Breistrand Astrid Øra Oskar Fransen Thore Thorsen Tormod J. Paulsen Jarle Løno Trond Skjæveland Th. Aarre Odd Noreger Helge Tollefsen Else Marie Harestad Sidsel Kalvik Svein Kalvik Arthur Langerud Nils B .N. Lycke

I egenskap av <

Skulle noen mene at fortegnelsen burde ha vært en smule lenger, skal jeg til en viss grad si meg enig i en slik oppfat- ning, selv om jeg i grunnen ikke hadde ventet en mer fyldig oppslutning. Et menneskebarn som har passert 80 års grensen, vil nem- lig i livets skole ha lært å resignere og ikke stille for store forventninger nær sagt på noe område.

Ellers kan vil ingen regne med å ha flere venner, syrnpati- sører, for ikke å si beundrere, enn de strengt tatt har gjort seg fortjent til. I mitt tilfelle er det oppmuntrende å notere at det er oppført personer som jeg neppe noensinne har hilst på. Blant dem vil jeg tillate meg å framheve 11 med- lemmer av gruppen «Refleks.. <>,har en- ten ikke i tide vært oppmerksom på muligheten, eller en god del nok har vært engstelige for å bli økonomisk belastet ved at de i tillegg kanskje kunne stå i fare for å måtte gå til anskaffelse av en trykksak de eventuelt senere muligens kunne oppnå å få som julepresang av ett eller annet velmenende familiemed- lem, eller som de i nødsfall vil ha høve til å lese gratis på kom- munebiblioteket!

Atter en gang: Hjertelig takk til alle dere som har støttet opp om denne sympatiske underskriftskampanjen!

Skulle noen av dere ha lyst til å ville forhåndsbestille bind 11, vil jeg til gjengjeld gjerne forære dere min bok <

Med vennlig hilsen til mine lesere!

GOTTFRED