Univerzita Karlova, Filozofická fakulta Ústav germánských studií – odd ělení skandinavistiky

Norske stedsnavn/Norwegian Place-Names

DIPLOMOVÁ PRÁCE

Martina Zirhutová

Praha 2010 Vedoucí práce: PhDr. Petra Štajnerová, Ph.D.

1

Jeg har skrevet denne oppgaven under mitt stipendopphold ved Universitetet i Oslo, finansiert av Utenriksdepartementet (UD) og arrangert gjennom Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU). Min veileder i Norge var professor Tom Schmidt, navneforsker ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO). Jeg vil gjerne takke både UD og SIU for stipendet og professor Tom Schmidt for dyktig veiledning, nyttige samtaler og oppmuntring under arbeidet. En takk går også til PhDr. Petra Štajnerová, Ph.D., min veileder i Praha, og til min mann Martin Zirhut for hjelp med ulike tekniske mysterier.

2

Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracovala samostatn ě, že jsem řádn ě citovala všechny použité prameny a literaturu a že práce nebyla využita v rámci jiného vysokoškolského studia či k získání jiného nebo stejného titulu.

V Praze dne 14. 12. 2010 ______

3 Sammendrag Masteroppgaven ”Norske stedsnavn” handler om navn på ulike geografiske lokaliteter (elver, byer, fjell, innsjøer, gater osv.) som finnes i Norge. Målet er å belyse dem fra ulike synsvinkler, behandle de viktigste navnegruppene, analysere de mest kjente navnene og sammenlikne norske og tsjekkiske stedsnavn. I alle delene av oppgaven blir de lagt vekt på de språklige aspektene.

Nøkkelord: stedsnavn, naturnavn, kulturnavn, navneforskning, navnelaging, avledning, sammensetning, grammatiske kategorier

Abstrakt Tématem diplomové práce „Norská toponyma“ jsou jména nejr ůzn ějších geografických lokalit (nap ř. řek, m ěst, hor, jezer, ulic) v Norsku. Na názvy je nahlíženo z nejr ůzn ějších hledisek a cílem je prozkoumání nejd ůležit ějších skupin jmen, analýza nejznám ějších názv ů a srovnání norských a českých toponym. Ve všech částech práce je kladen d ůraz p ředevším na jazykové aspekty dané problematiky.

Klí čová slova: toponymum, pomístní jméno, místní jméno, onomastika, tvo ření toponym, odvozování, skládání, gramatické kategorie

Abstract This thesis, called “Norwegian Place-Names”, deals with place-names of all types (for example names of rivers, towns and cities, mountains, lakes, roads) in Norway. The main goal is to explore the names from different points-of-view, provide information about major place-name groups, analyse the best-known names and compare Norwegian and Czech place-names. The language aspects have been emphasised.

Keywords: place name, minor place name, onomastics, name formation, derivation, composition, grammatical cathegories

4 Innholdsliste 0. Innledning...... 8 1. Generelle forhold...... 10 1.1. Stedsnavndefinisjoner og fagterminologi...... 10 1.2. Generelle karakteristikk av stedsnavn...... 12 1.3. Norsk stedsnavnforskning...... 14 1.3.1. Bakgrunn ...... 14 1.3.2. Skrivemåten og normering av stedsnavn ...... 16 1.3.3. Inndeling av stedsnavn...... 18 1.4. Naturnavn...... 19 1.4.1. Elvenavn...... 20 1.4.2. Innsjønavn ...... 22 1.4.3. Fjord- og sundnavn...... 24 1.4.4. Øynavn ...... 27 1.4.5. Fjellnavn...... 29 1.5. Kulturnavn...... 32 1.5.1. Administrative navn...... 32 1.5.2. Bynavn ...... 36 1.5.3. Gårdsnavn og andre bostedsnavn...... 38 1.5.3.1. De store gårdsnavneklassene...... 39 1.5.3.2. Navn på -vin ...... 39 1.5.3.3. Navn på -heim ...... 40 1.5.3.4. Navn på -stad ...... 41 1.5.3.5. Navn på -land ...... 42 1.5.3.6. Navn på -set ...... 43 1.5.3.7. Navn på -bø/ -by ...... 43 1.5.3.8. Navn på -tveit ...... 44 1.5.3.9. Navn på -torp ...... 44 1.5.3.10. Navn på -rud ...... 45 1.5.3.11. Navn på -holt ...... 46 1.5.3.12. Ekspansjonsnavn og kontraksjonsnavn...... 46 1.5.3.13. Datering av de store gårdsnavneklassene...... 47 1.5.4. Seternavn...... 48 1.5.5. Gatenavn...... 50 2. Språklige karakteristikk av stedsnavn...... 54 2.1. Navnelaging ...... 55 2.1.1. Usammensatte stedsnavn...... 55 2.1.2. Sammensatte stedsnavn...... 56 2.1.2.1. Imperativnavn...... 59 2.1.3. Avledninger...... 60 2.1.4. Metaforiske stedsnavn...... 62 2.2. Grammatiske kategorier (bøyningskategorier)...... 64 2.2.1. Tall (numerus)...... 64 2.2.2. Kjønn (genus)...... 65 2.2.3. Bestemthet...... 67 2.2.4. Kasus...... 69 2.3. Stedsnavn med opphav i andre språk ...... 71 2.3.1. Nederlandske stedsnavn ...... 71 2.3.2. Finske stedsnavn ...... 72

5 2.3.3. Samiske stedsnavn...... 74 3. Analyse av kjente norske stedsnavn...... 77 4. Norske og tsjekkiske stedsnavn...... 92 5. Konklusjon ...... 96 Litteraturliste ...... 99

Tabeller Tabell 1 – Etterledd i sammensatte elvenavn...... 21 Tabell 2 – Etterledd i sammensatte innsjønavn...... 23 Tabell 3 – Etterledd i sammensatte fjord- og sundnavn...... 26 Tabell 4 – Etterledd i sammensatte øynavn ...... 28 Tabell 5 – Etterledd i sammensatte fjellnavn ...... 31 Tabell 6 – Etterledd med betydningen ‘seter’ i sammensatte seternavn ...... 49

6 Liste over forkortelser adj. – adjektiv bl.a. – blant andre, blant annet ca. – cirka, om lag dat. – dativ dial. – dialektal dim. – diminutiv dvs. – det vil si e.Kr. – etter Kristus el. – eller f. – femininum, hunkjønn f.eks. – for eksempel f(f). – og følgende (sider) f.Kr. – før Kristus gen. – genitiv gno. – norrøn jfr. – jamfør lat. – latinsk m. – maskulinum, hankjønn mill. – million moh. – meter over havet n – nøytrum, intetkjønn NO – Norrøn ordbok, se Litteraturliste nom. – nominativ NORNA – den Nordiske samarbeidskomiteen for navneforskning NSL – Norsk stadnamnleksikon, se Litteraturliste NRG – Norsk refferensegrammatikk, se Litteraturliste nyno. – nynorsk o.l. – og liknende osv. – og så videre pga. – på grunn av pl. – plural, flertall s. – side sg. – singular, entall sms. – sammensetning, sammensatt SNL – Store norske leksikon, se Litteraturliste SR – Språkrådet, de Litteraturliste subst. – substantiv UiO – Universitetet i Oslo utg. – utgave, utgitt vb. – verb

7 0. Innledning

Denne masteroppgaven handler om norske stedsnavn, dvs. navnene på forskjellige geografiske lokaliteter (elver, byer, fjell, innsjøer, gater osv.) som finnes i Norge, og som i noen tilfeller også kan ha unorsk språklig opphav. Målet er å belyse navnene fra ulike synsvinkler, analysere de mest kjente navnene og sammenlikne norske og tsjekkiske stedsnavn. I alle delene av oppgaven blir de lagt vekt på de språklige aspektene. I den første hoveddelen av oppgaven skal jeg gjøre rede for den teoretiske, terminologiske og historiske bakgrunnen for stedsnavnforskning i Norge. Innledningsvis skal jeg presentere flere ulike definisjoner av begrepet ”stedsnavn” og en del andre begrep som blir brukt i oppgaven, først og fremst begrepene som brukes på ulike måter i faglitteratur. I det følgende skal jeg kort karakterisere norske stedsnavn og gi oversikt over de viktigste navneforskerne, stedsnavninnsamling, navnenes skrivemåte, normering og inndeling. De følgende kapitlene blir basert på inndelingen av stedsnavn i grupper etter lokalitetstype. Blant naturnavn skal jeg se nærmere på elvenavn, innsjønavn, fjordnavn, øynavn og fjellnavn. Kulturnavn som blir drøftet i denne oppgaven, er administrative navn (navn på landsdeler og fylker), gårdsnavn, seternavn, bynavn og gatenavn. Hver gruppe blir karakterisert både språklig og ikke-språklig, med fokus på navnenes alder, navnelagingsmåte, semantiske aspekter av navnene og sammenhenger med navnene fra andre grupper. Alle opplysninger blir illustrert med en rekke konkrete eksempler. Hvert kapittel avsluttes med en tabell som inneholder de viktigste etterleddene brukt i sammensetninger i den bestemte navnegruppen, deres betydning og geografiske utbredelse. Etter å så ha gitt en oversikt over de viktigste gruppene av stedsnavn og deres generelle karakteristikk, skal jeg i den andre delen av oppgaven konsentrere meg om stedsnavnenes språklige karakteristikk. Hovedvekt blir lagt på navnelaging og de grammatiske kategoriene tall, genus, bestemthet og kasus. I kappitlene om navnelaging skal jeg se nærmere på usammensatte, sammensatte, avledede og metaforiske stedsnavn. En spesiell type sammensatte navn, såkalte imperativnavn, blir drøftet i et separat kapittel. Siden det også finnes stedsnavn med opphav i fremmede språk i Norge, har jeg valgt å inkludere dette emnet i den andre delen av oppgaven. Dette gjelder først og fremst finske og samiske stedsnavn, i mindre grad også navn med opphav i nederlandsk eller med skrivemåten påvirket av dette språket. I det følgende skal jeg altså gjøre rede for den historiske bakgrunnen for bruk av disse navnene og deres geografiske utbredelse i Norge, drøfte navnene språklig og forklare forholdet mellom de fremmede og norske navnene.

8 Analysen av noen utvalgte norske stedsnavn i den tredje delen av oppgaven baseres på alle de tidligere presenterte opplysningene. Navnene fra alle de viktige navnegruppene blir analysert. Hovedkriteriet for utvalget blir først og fremst størrelsen på lokaliteten, dvs. jeg drøfter navnene på de største norske byene, fjellene, elvene, fjordene osv. I tillegg blir det lagt til noen andre stedsnavn som er velkjente på grunn av andre (f.eks. turistmessige) sammenhenger. De utvalgte navnene blir analysert språklig, dvs. ut fra navnelaging, grammatiske kategorier, etymologi (tolkning). I noen tilfeller blir dessuten relevante ikke-språklige opplysninger trukket inn. Helt til slutt, dvs. i den fjerde delen av oppgaven, skal jeg kort sammenlikne norske og tsjekkiske stedsnavn og forsøke å finne ut hvilke karakteristiske trekk som skiller disse to onomastiske systemene og hva som avgjører disse forskjellene. Opplysningene brukt i oppgaven er hentet fra relevant onomastisk litteratur, først og fremst norsk, men i noen tilfeller også svensk, dansk og tsjekkisk, samt noen nordiske lingvistiske eller onomastiske tidskrifter. For generelle opplysninger om ulike grupper stedsnavn har jeg brukt først og fremst Norske stedsnavn/stadnamn (1975), redigert av Botolv Helleland, Ola Stemshaugs Namn i Noreg (1985), Inge Særheims Stadnamn fortel historie (1985) og innledende kapitler i Norsk stadnamnleksikon (1997), skrevet av Jørn Sandnes, Ola Stemshaug, Oddvar Nes, Botolv Helleland, Olav T. Beito og Ole Bernt Syvertsen. Videre har jeg brukt bl.a. ulike artikler i tidskriftene Nytt om namn , Namn og nemne , Maal og minne og den svenske Namn och bygd .

9 1. Generelle forhold 1.1. Stedsnavndefinisjoner og fagterminologi Selv om man vanligvis ikke er i tvil om man har å gjøre med et stedsnavn eller ikke, finnes det mange ulike definisjoner på begrepet ”stedsnavn” i faglitteraturen. Den korteste definisjonen står sannsynligvis i Fagordliste for norsk namnegransking (Schmidt 1981: 121): ”Namn på ein stad (geografisk lokalitet).” Den lengste er derimot kanskje dette: ”Eit stadnamn er eit usamansett eller samansett proprium i ubunden eller bunden form, eintal eller fleirtal, nominativ eller dativ som lokaliserer og delvis skildrar eit geografisk punkt, ei geografisk line eller eit geografisk område, og tener som eit praktisk kommunikasjonsmiddel og eit identitetsskapande middel for ein språkleg avgrensa lokal, regional, etnisk eller nasjonal brukarkrins.” (Hallaråker 1997: 192–193) Som forfatteren selv sier, er en slik utvidet definisjon for lang og komplisert, og derfor upraktisk. Samtidig er den likevel ikke helt fullstendig. Andre forskere konsentrerer seg om et par sentrale elementer og definerer som regel et stedsnavn som et språklig uttrykk, knyttet til et objekt, f.eks.: • ”Stadnamn er eit ord eller ordkompleks som utløyser ei førestelling om staden namnet gjeld, hjå ei større eller mindre gruppe personar.” (Helleland 1975a: 16) • ”Eit stadnamn er eit proprium som inneheld eitt eller fleire morfem og med ein terreng-lokaliserande funksjon.” (Stemshaug 1985: 11) • ”Med stadnamn meiner vi namn på geografiske lokalitetar av alle slag.” (NSL: 23) Liknende definisjoner finnes i svensk og dansk faglitteratur: • ”För att vera ett ortnamn skall en beteckning denotera en ort och vara ett namn.” (Zilliacus 1966: 42) • ”Den art af proprier, der angiver en lokalitet, kaldes på dansk stednavn.” (Christensen & Sørensen 1972: 13) Også en del andre begrep som benyttes i faglitteratur, kan være problematiske eller brukt på ulike måter av ulike forfattere. Her skal jeg nevne to grupper av termer som blir ganske mye brukt i denne oppgaven. Flere begreper blir definert og forklart underveis og spesielt i den andre delen, som fokuserer på språklige karakteristikk av stedsnavn. For det første oppfatter jeg bruk av termen ”dyrenavn” for en gruppe dyr (f.eks. i uttrykket ”dyrenavnet hund ”) som uheldig, selv om den ofte brukes i norsk (bokmål) på denne måten, til og med av noen navneforskere. I stedet foretrekker jeg å bruke termen ”dyrebetegnelse” i denne betydningen og skiller dermed mellom termene ”dyrebetegnelse”

10 (f.eks. hund ) og ”dyrenavn” (f.eks. Laika ), en tilsvarende forskjell som mellom termene ”(dyre)nemne” og ”(dyre)namn” i nynorsk. Det samme gjelder bl.a. ”plantebetegnelse” og ”folkebetegnelse”. For det andre finnes det en stor uenighet i bruken av termene som betegner enkelte ledd i sammensatte stedsnavn. Disse kan kalles ”forledd” og ”etterledd” etter deres vanlige posisjon i sammensetningen, men også ”utmerkingsledd” og ”hovedledd” etter deres funksjon. Hovedledd har den grammatiske hovedfunksjonen i navnet, mens utmerkingsledd karakteriserer eller modifiserer hovedleddet nærmere. I tillegg bruker noen forskere termen ”grunnord” for det siste leddet. Det er først og fremst termen ”grunnord”, som jeg oppfatter som uheldig. Ellers i lingvistikk brukes det vanligvis for å betegne det ordet (eller delen av ordet) som et annet ord er laget av, ikke for en del av en sammensetning. NRG (53) nevner termen som synonym med ”avledningsbase”. Begrepene ”forledd” og ”etterledd” er veldig gjennomsiktige og fungerer derfor bra som termer for leddene i sammensetninger, selv om det finnes et par sammensatte stedsnavn hvor posisjonen av leddene er omvendt. På den andre siden trengs det også en betegnelse for det eneste leddet i usammensatte navn, og termen ”etterledd” ser ulogisk ut fordi det ikke finnes noen forledd i navnet. Termene ”utmerkingsledd” og ”hovedledd” er ikke så gjennomsiktige, men kan ellers også fungere bra. Termen ”hovedledd” er trolig mer passende for usammensatte stedsnavn enn termen ”etterledd”. I denne oppgaven skal jeg først og fremst utelukke termen ”grunnord” som betegnelse for verken det siste leddet i sammensetningen eller det eneste leddet i usammensatte navn. I sammensetninger skal jeg foretrekke termene ”forledd” og ”etterledd”, mens i usammensatte navn skal jeg kalle det eneste leddet for ”hovedledd”.

11 1.2. Generelle karakteristikk av stedsnavn Stedsnavn er altså navn på geografiske lokaliteter (steder) – både terrengformasjoner, som fjell, daler, elver, innsjøer, øyer, fjorder (naturnavn), og lokaliteter som er preget av menneskelig virksomhet, som gårder og andre bosteder, byer, bygder, hus (kulturnavn). Se Helleland (SNL). Mange kulturnavn er opprinnelige naturnavn, f.eks. Vik . Blant de mest brukte stedsnavnene er navn på fylker, kommuner og tettsteder. Den viktigste funksjonen til et stedsnavn er adressefunksjonen; navnet fungerer som en merkelapp. Geografiske lokaliteter får navn fordi man trenger å orientere seg i terrenget, skille mellom steder, karakterisere og identifisere dem. Stedsnavn kan gi oss mange nyttige opplysninger, f.eks. ble noen veier oppkalt etter byer de førte til ( Drammensveien ), noen gårder fikk navn etter sin opprinnelige eier osv. Flere andre funksjoner kan knyttes til et stedsnavn, f.eks. en ideologisk funksjon, som egentlig er mer typisk for stedsnavn i andre land, jfr. Gottwaldov , Leningrad . Ifølge Helleland (SNL) finnes det i Norge ca. 6–7 mill. stedsnavn. Noen av dem er vanlige over hele landet ( Haugen , Sandnes ), mens andre er typiske for et avgrenset område. I den nordlige delen av Norge finnes et betydelig antall samiske og finske (kvenske) stedsnavn. Det er ikke veldig uvanlig at det finnes flere navn eller navnformer knyttet til ett sted. Dette henger sammen med at mange steder har vært omtalt i ulike situasjoner og av ulike brukere. I tillegg kan det samme navnet brukes for flere objekter i et område. Også kjennskap til enkelte stedsnavn kan variere. Mens noen er brukt av de fleste nordmenn (navn på fylker, kommuner, store elver og byer osv.), er andre bare kjente av en liten gruppe mennesker (for det meste folk som bor eller arbeider i et bestemt område, men det kan være f.eks. bare medlemmer av en familie). ”Alle nordmenn over en viss alder vil være fortrolige med navn som Oslo , Bergen , Trondheim , Tromsø, Jotunheimen eller Tana , mens lokale navn som Måge og Skutull i Hardanger eller det samiske Biertavárri i Troms er det langt færre som kjenner.” (Helleland: SR) Det har blitt mange forandringer i stedsnavnsystemet i løpet av historien. Det kommer stadig nye navn med utviklingen av bosetningen og utnyttingen av ressursene, mens flere av de gamle underveis blir glemt eller forandret. Derfor finnes det stedsnavn av forskjellig alder i Norge i dag. De eldste navnene går trolig tilbake til tiden omkring Kristi fødsel (Helleland: SNL). De ble laget før de eldste runeinnskriftene, og representerer et eldre steg av språket. Størst sjanse for å overleve gjennom lang tid hadde navn på større og dominerende

12 naturlokaliteter som er greit avgrenset og lette å gjenkjenne, f.eks. elver, innsjøer, øyer og fjorder. Til de nyeste og mest moderne stedsnavnene hører f.eks. gatenavn i byene eller nylagde turistnavn, dvs. navn som skulle hjelpe til å gjøre steder mer attraktive for turister, f.eks. Eventyrdalen eller Appelsinhaugen . Turistnavnene skiller seg ofte fra de mer tradisjonelle navnene i området. Et av de mest kjente turistmålene i Norge er fjellplatået over Lysefjorden i Rogaland, som heter Prekestolen (eller Preikestolen , med den engelske formen The pulpit ) i dag. Men fra gammelt av hadde platået navnet Høvlatonna (jamført med tenner på en høvel), som kanskje ikke ble regnet som attraktivt nok. (Eksemplene er hentet fra Særheim 1987: 280–281.) Det er ofte ønskemålet ved navneskiftene at de nylagde navnene skal være ”finere” enn de gamle og gi positive assosiasjoner og en høyere status til objektene.

13 1.3. Norsk stedsnavnforskning 1.3.1. Bakgrunn Stedsnavn er en viktig del av vårt hverdagsliv. De ikke bare hjelper oss med å orientere oss i et moderne samfunn, men de er også viktige som historiske kilder. De gir oss mange interessante opplysninger om bl.a. kultur, språk, bosetning, arbeidsliv, religion, ulike tradisjoner og hendelser (Særheim 1987: 280). Derfor blir stedsnavn utforsket. Vitenskapen som gransker stedsnavn så vel som andre navn (f.eks. personnavn) er navneforskningen (onomastikken). Det er viktig å skille mellom navneforskning og folkeetymologier, som er folkelige forsøk på å tolke stedsnavn på en uvitenskapelig måte (Stemshaug 1985: 15). Som et eksempel på folkeetymologi kan man nevne en tendens å forklare alle Olavssteinene og Olavskildene i sammenheng med en episode fra Olav den Helliges liv. De første forsøkene på å tolke stedsnavn på en mer seriøs måte var imidlertid også ofte kvasivitenskapelige, og først etter 1830 kan man snakke om en vitenskapelig stedsnavnforskning i Norge. Gustav Indrebø (se Stemshaug 1985: 16) delte norsk stedsnavnforskning inn i tre perioder: 1. Tiden før Oluf Rygh. 2. Oluf Rygh. 3. Tiden etter Oluf Rygh. Denne inndelingen viser hvor viktig arkeologen, historikeren og filologen Oluf Rygh (1833–99) har vært for den norske onomastikken. Han regnes som grunnleggeren av norsk stedsnavnforskning og har hovedæren for at gårdsnavnene begynte å bli systematisk utforsket. Før Oluf Rygh var den viktigste stedsnavnforskeren P. A. Munch. Han skrev om stedsnavn i de gamle norske provinsene som Shetland, Orknøyene eller Båhuslen. I sitt hovedverk når det gjelder stedsnavn ( Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen , 1849), tolket han mange områdenavn, gårdsnavn og naturnavn. De siste tjue årene av 1800-tallet er merket av Oluf Ryghs arbeid med de norske bostedsnavnene. I 1878 ble han formann i Navnekommisjonen, en offentlig kommisjon som skulle utarbeide forslag til ny rettskriving av gårdsnavnene i den nye matrikkelen. I dansketiden hadde gårdsnavn og andre stedsnavn i stor grad fått en forvansket og ”unorsk” skrivemåte som ofte lå langt fra den lokale uttalen. Kommisjonens forslag gjaldt skrivemåten av en stor del av de rundt 50 000 gårdsnavnene i landet (Helleland: SR). Den nye matrikkelen ble vedtatt i 1886. Rygh arbeidet videre med dette store stedsnavnmaterialet, og hans arbeid resulterte i det epokegjørende verket Norske Gaardnavne , hvor ca. 50 000 norske gårds- og andre bostedsnavn (dvs. navn på steder hvor mennesker bor

14 eller bodde) ble grundig bearbeidet. Utgivelsen begynte i 1897, og serien ble fullført i 1936. Til sammen kom det ut 18 bind, ett for hvert fylke, samt Forord , Indledning og Fællesregister . Oluf Rygh drev også med forskning innen naturnavn. I 1896 kom Norske Fjordnavne , og posthumt Norske Elvenavne (1904). Han arbeidet med mange skriftlige kilder (jordebøker, diplomer, matrikler, skattelister, brev, islandske sagaer, kart osv.), rekonstruerte eventuell norrøn form og benyttet seg av opplysninger om lokal uttale og topografi. Han var klar over at ved siden av den nedarvede lokale uttalen er eldre skriftformer, spesielt fra middelalderen, viktige for forståelsen av stedsnavn, og hans metode er fremdeles brukt i stedsnavnforskning. Ifølge Helleland er ”[s]tedsnavnforskningens oppgave […] først og fremst å drøfte materialet språklig” (SNL). Mens noen stedsnavn fremdeles er forståelige for de fleste nordmenn og lette å forklare og tolke, kan andre være veldig dunkle. Deres tolkning krever stor språklig innsikt og kjennskap til ordtilfang, grammatikk, lydutvikling og lydoverganger, dialekter, uttale, navnelaging, navnetypologi og navnetilfang til sammenlikning så vel som opplysninger om forholdene på stedet. Mange gamle ord er bare kjent gjennom rekonstruering på grunn av stedsnavn. Ved siden av tolkningen kan man studere f.eks. stedsnavnenes form, tall, alder, sammensetningsmåte og fordeling. En viktig del av stedsnavnforskningen er stedsnavninnsamling. I 1921 ble norsk stedsnavnarkiv (”Norsk stadnamnarkiv”) opprettet (Stemshaug 1985: 20) med hovedformål å samle inn stedsnavn fra hele landet, en oppgave som fortsatt er aktuell. Dette arkivet hører nå under Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, ved Universitetet i Oslo. Det drives stedsnavnforskning også ved andre norske universiteter og høyskoler, og både på norsk og nordisk plan er det utstrakt samarbeid, bl.a. gjennom NORNA, den Nordiske samarbeidskomiteen for navneforskning (Helleland: SNL).

15 1.3.2. Skrivemåten og normering av stedsnavn Skrivemåten av de norske stedsnavnene har forandret seg mye gjennom tidene. I middelalderen var skrifttradisjonen stø, og det var godt samsvar mellom skriftsystem og lydsystem. Derfor var også skrivemåten av stedsnavn i samsvar med den normerte formen i språket. I dansketiden ble skrivemåten av de norske stedsnavnene imidlertid forandret, slik at den svarte med det danske språksystemet, f.eks. ble Frøyhov skrevet som Frøe (Særheim 1987: 313). Spørsmålet om hvordan navn skulle skrives, ble ikke mye problematisert, skrivemåten kunne veksle fra dokument til dokument, f.eks. kunne et enkelt navn som Vik skrives Vig , Wig , Wik , Wiik osv. Av og til ble skrivemåten resultatet av en feiltolkning av navnet. Kravet på en norsk skrivemåte vokste fram parallelt med den nasjonale oppvåkningen og strevet for nasjonal og kulturell selvstendighet. Hovedargumentet for fornorskningen av skrivemåte var den store forskjellen mellom den daglige uttalen av navnene og deres skriftformer (Helleland 1992: 97). Med Navnekommisjonen av 1878 (Oluf Rygh, Sophus Bugge og Johan Fritzner) og den nye matrikkelutgaven ble skrivemåten av gårds- og bruksnavn fornorsket, dvs. forandret etter et etymologisk-dialektalt prinsipp ( Vold ble til Voll , Myhren ble til Myra og Myri osv.). Fornorskingen fortsatte også i følgende perioder. På 1900-tallet kom en rekke forskrifter for skrivemåten, og en mengde navn ble endret. 1 Videre ble en del eldre norske navn tatt i bruk, bl.a. fylkesnavn ( Telemark fylke i stedet for Bratsberg amt , Aust-Agder fylke for Nedenes amt ). Ikke alle danskspråklige drag ble imidlertid fornorsket i matrikkelen, og ikke alle framlegg om navnerevisjon ble gjennomført. Mange tradisjonelle danske former ble stående i matrikkelen også i andre utgaver, og ble av folk flest gjerne referert til som ”offisiell” skrivemåte. 2 Et eksempel på et framlegg som ikke ble gjennomført, er vedtaket om å bytte bynavnet Trondhjem med Nidaros . Det vakte stor uvilje i byen, og i 1931 ble formen Trondheim vedtatt. Ifølge Helleland (1992: 95) har normaliseringsarbeidet siden starten vært en balansering mellom skrifttradisjon, etymologi, rettskriving og uttale. I 1913 ble

1 Endringene gjaldt ofte stedsnavn som også var i bruk som slektsnavn (etternavn). Mange slektsnavn har bakgrunn i skrivemåten som ble innført i unionstiden. De som bor på et sted som heter Voll kan f.eks. skrive sitt etternavn Vold eller Wold . Det samme gjelder for etternavnet Lie og stedsnavnet Li , Ruud og Rud , Engh og Eng , Egaas og Eikås , Qverneland og Kvernaland . 2 Også i dag kan man fremdeles finne noen minner om danskpåvirkning i skrivemåten av noen norske stedsnavn, f.eks. navnet Kragerø (sammensetning av ordene kråke og øy ). Se Særheim 1987: 313.

16 normeringsregler for skrivemåten av stedsnavn på kart utarbeidet, med landsmål som hovednorm, og i 1917 ble inndelingsnavn (og senere også navn på sogn, herred, postkontor, telegraf- og jernbanestasjoner) fornorsket. I dag er skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk regulert av ”Lov om stadnamn” fra 1990 (Helleland: SR). Ifølge loven skal skrivemåten ta utgangspunkt i den nedarvete lokale uttalen, men ellers følge gjeldende rettskrivingsprinsipp for norsk (og samisk). Finske navn i Nord-Norge skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipp i finsk. Skrivemåten kan avvike fra gjeldende rettskrivingsprinsipp, når særlige grunner taler for det. ”Vedtak om skrivemåten gjøres av det offentlige organet som har ansvar for navneobjektet, f.eks. Statens vegvesen for navn på veistrekninger, stoppesteder, bruer og tunneler langs riksveiene, kommunen for kommunale gater, veier, parker osv. Statens kartverk (gjennom sine fylkeskartkontorer) har vedtaksansvaret for de aller fleste stedsnavn, som gårdsnavn, bruksnavn og natur- og kulturnavn som ikke faller inn under andre offentlige organ.” (Helleland: SR). Nylagde navn, f.eks. på eiendommer, kan derimot bestemmes av eierne. Det ble også opprettet seks navnekonsulenttjenester, en for hvert av de store universitetsområdene (Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø), en for samiske og en for kvenske stedsnavn. Navnekonsulenttjenestene er administrert av Språkrådet som gir vedtaksorganet råd om riktig skrivemåte. Samisk navnekonsulenttjeneste er administrert av Sametinget.

17 1.3.3. Inndeling av stedsnavn Stedsnavn kan bli inndelt i grupper på flere måter ; Hallaråker (1997: 200) nevner bl.a. inndeling etter språklige (først og fremst morfologiske) trekk, lokalitetstype (hvilken type sted navnene er brukt for), relasjon til andre stedsnavn eller sosial status i samfunnet. Hvilken inndelingsmåte man velger, er avhengig av målet man har med inndelingen, men kan nokså variere fra land til land. I Norge er det vanlig å bruke inndeling etter lokalitetstype. De fleste stedsnavn kan plasseres i to hovedgrupper, naturnavn (navn på naturlokaliteter) og kulturnavn (navn på menneskeskapte lokaliteter). Som Helleland (1999a: 94) presiserer, forteller ”naturnamn […] om naturgjevne tilhøve og ressursar, og kulturnamn om korleis menneska har utnytta naturen”. Begge gruppene har mange undergrupper, som kan variere noe hos ulike forskere. Ifølge Stemshaug (1985: 13) kan man dele de fleste naturnavn inn i tre store undergrupper: fjell- og høydenavn (samt med brenavn), vassdragsnavn (elvenavn, innsjønavn, fossenavn) og skjærgårdsnavn (øynavn, fjordnavn). I praksis arbeider man imidlertid gjerne med elvenavn, øynavn, fjellnavn osv. uten at man egentlig tar hensyn til disse tre hovedgruppene. Den viktigste undergruppen av kulturnavn er bostedsnavn, vanligvis definert som ‘navn på steder hvor man bor (eller bodde) fast’ (Stemshaug 1985: 90). De kan igjen deles inn i gårdsnavn, bruksnavn, villanavn, husnavn osv. Setrer, som er steder med temporær bosetning, står i en særskilt stilling, og deres navn blir oftest regnet som en spesiell undergruppe av bostedsnavn. I tillegg til bostedsnavn nevner Hallaråker (1997: 204) administrative navn (også kalt inndelingsnavn) som en annen undergruppe av kulturnavn. Hit hører f.eks. navn på fylker, kommuner, bispedømer eller sogn. Det kan bli uenighet om enkelte grupper og tilfeller blant forskere, og flere navn befinner seg i en gråsone. I tillegg er gruppene ikke ugjennomtrengelige, mange av de opprinnelige naturnavnene er blitt kulturnavn senere o.l. Ved siden av inndelingen etter lokalitetstype kan det derfor være nyttig å skille mellom primære og sekundære navn (også kalt relasjonsnavn). Et primært navn er laget av et appellativ, mens et sekundært navn er laget av et annet stedsnavn (Hallaråker 1997: 202). F.eks. er navn på elver, innsjøer, fjorder og øyer ofte gamle og primære, mens mange navn på fjell og breer er yngre og sekundære. Fjell er gjerne oppkalt etter steder i nærheten.

18 1.4. Naturnavn Naturnavn er navn på naturlokaliteter, f.eks. elver, daler, innsjøer, øyer. ”På grunn av den sterkt varierande topografiske strukturen i Noreg utgjer naturnamna ei særleg stor og interessant gruppe som inneheld eit rikt forråd av topografiske appellativ.” (Hallaråker 1997: 205) Norge har en lang naturnavntradisjon fordi landet ikke ble utsatt for store folkevandringer som andre deler av Europa. Germanerne antas å ha bodd der fra før bronsealderen, dvs. fra før år 1500 f.Kr. (Hovda 1975: 21), derfor er også noen norske naturnavn urgamle. Blant de eldste naturnavnene i landet er ifølge Hovda (1975: 21) usammensatte øynavn som Hidra (Vest-Agder) og Hitra (Sør-Trøndelag), Karmøy , Bokn , Sjernarøy (Rogaland), Stord (Hordaland) og Vikna (Nord-Trøndelag). Noen eksempler på gamle usammensatte elvenavn er Dramselva , Monni , Kvina (Vest-Agder) og Sokna (Sør-Trøndelag). Av gamle innsjønavn kan man nevne Mjøsa , Randsfjorden og Bygdin (Oppland), Krøderen (Buskerud) og Bykil (Aust-Agder). Det er likevel vanskelig å datere disse navnene, og det må brukes en kombinasjon av språkhistoriske og arkeologiske opplysninger. De eldste naturnavnene er oftest opprinnelig usammensatte, men mange av dem fikk et tillegg senere, f.eks. Karmøy (opprinnelig Kôrmt ), Randsfjorden (Rônd ). Mange naturnavn henger sammen med andre, f.eks. elvenavnet Lysa og innsjønavnet Lyseren (Østfold) eller det gamle elvenavnet Dr ôfn ( Dramselva ) og det gamle fjordnavnet Drafn (Drammensfjorden ). I de følgende kapitlene skal jeg se nærmere på noen viktige grupper av naturnavnene. Jeg skal konsentrere meg om elvenavn, innsjønavn, fjordnavn, øynavn og fjellnavn.

19 1.4.1. Elvenavn Navn på elver og bekker er en svært viktig del av naturnavnematerialet. Elvene spilte en sentral rolle i det gamle bondesamfunnet. De var blant de første objektene som fikk navn, derfor inneholder det eldste kjente språkmaterialet også noen elvenavn. Elvenavn er den naturnavngruppen som har færrest ulike etterledd i sammensatte navn. De mest brukte er å, elv , grov (f.), bekk og løk (m.). Ordet å, som var et vanlig appellativ over hele landet og i dag er brukt særlig på deler av Sør-Vestlandet og på Østlandet, henger sammen med det latinske ordet aqua og betyr opprinnelig ‘vann’ (Hovda 1975: 38). Ordet elv var lite brukt i norrønt, men er et vanlig norsk ord i dag. At elvenavn er gamle, kan man se på flere måter. De er mer enn noen annen naturnavngruppe benyttet til å lage andre stedsnavn, både naturnavn og kulturnavn (Stemshaug 1985: 60). Elvenavn er svært vanlige som forledd i navn på dalføre: Ottdalen til Otta , Rendalen til * Rein (i dag er Rena navn på elva fra Storsjøen til Glåma), Stjørdalen , gno. Stjóradalr til * Stjór . Også flere innsjøer fikk navn etter den elva som rant ut av innsjøen. I noen områder kan flere stedsnavn henge sammen med et elvenavn (som selv kan være ukjent i dag). Navneforskere (tidligst trolig Oluf Rygh) har brukt den såkalte ”lagfølgemetoden” for å spore opp tapte elvenavn (Stemshaug 1997b: 38). Et typisk eksempel er Nidelva , som renner ut i havet ved Arendal. Elva renner gjennom innsjøen Nelaug og forbi gårdene Nerstein og Nedenes . Forskningen på disse navnene har hjulpet å finne ut at det gamle usammensatte elvenavnet var Nið, det samme som navnet på Nidelva i Trondheim En annen ting som peker på at mange av de usammensatte elvenavnene hører til primærnavnstoffet, er ifølge Stemshaug (1997b: 38) gamle sammensatte gårdsnavn med etterledd som -heim , -land , -vin osv., som har et elvenavn som forledd, f.eks. Gjeveland (elvenavnet * Gæf eller * Gef + -land ). Man kan også finne mange avledninger, samt noen navnepar laget med avlyd, som Mjær (vann) og Moss (elv) < * mer-) blant de norske vassdragsnavnene. Begge typene kan gå tilbake til tiden før Kristi fødsel. Mange av de usammensatte elvenavnene ble laget med gamle suffiks som -m ( Simoa , Kusma ), -n ( Dr ôfn (i dag Dramselva ), Môrn (i dag Mandalselva ), Sogna , Sokna ), -s ( Tromsa ), -str (Mistra , Jostra ), -ing ( Gjerdingi , Gjødingi ) og -und ( Raðund (i dag Rana ), Brumunda , Lomunda ). Se Stemshaug 1985: 63–64. Opprinnelig var det trolig vanlig at elvenavn var usammensatte. De hadde feminint genus fordi de vanligste ordene for rennende vann (elv og å) var også hunkjønn. Men i visse deler av landet ble det tidlig slutt med å lage usammensatte navn. I hvert fall da Island ble

20 kolonisert, var det ganske naturlig å bruke sammensetninger (Stemshaug 1985: 61). Mange opprinnelig usammensatte navn fikk forklarende (epeksegetiske) eller andre tillegg, som oftest elv og å (sjeldnere bekk eller løk ). En elv kunne ha navn med ulike forledd på ulike steder, og små elver kunne skifte navn flere ganger oppover vassdraget. Når det gjelder betydning, forteller elvenavn eller deres forledd vanligvis om farge (Grøna , Mjølkelva , Raudåa ), lyd (Songa til verbet synge ), form på elvefaret og strømforhold (Svarva til verbet svarve ‘svinge rundt’) eller flora og fauna. Det finnes også elvenavn laget av et presens partisipp, f. eks. Verpande (til gno. verbet verpa ‘kaste’), Eisande (eisa ‘renne fort og kraftig’), Migande . Hit tilhører også flere fossenavn som Migandefossen , Rjoandefossen eller den kjente Rjukan (< gno. Rjúkandi ) i Telemark.

Tabell 1 – Etterledd i sammensatte elvenavn

bekk m. ‘lite vassdrag’ Hele landet elv f. ‘større vassdrag’ Hele landet grov f. ‘sterk bekk’ Voss, Sogn, Nord-Vestlandet, Gudbrandsdalen løk m. ‘dyp bekk som renner sakte’ De vestlige delene på Østlandet (fra iGudbrandsdalen til Telemark), Vestlandet, Nordland å f. ‘større eller mindre vassdrag’ Østlandet, Rogaland

Kilde: Stemshaug 1985: 65

21 1.4.2. Innsjønavn Innsjø- og elvenavn står i nært forhold til hverandre. Som gruppe er innsjønavn yngre, men det finnes mange unntak. Det er særlig store og sentrale innsjøer som har gamle navn, mens små, fisketomme vann i utkantene derimot ofte ikke fikk noe navn. Som Stemshaug (1985: 60) hevder, var det ganske vanlig at en innsjø fikk navn (relasjonsnavn) etter den elva som rant ut av den, men svært sjelden etter en elv som rant ned i den. Et eksempel er innsjønavnet Nisser (Telemark) < gno. * Niðsær , der Nið er det opprinnelige navnet på Nidelva , som renner ut av innsjøen, og gno. sær m. betyr ‘sjø’ (NO). Ifølge offisiell statistikk finnes det ca. 165 000 innsjøer, vann og tjern i Norge, med ca. 20–30 000 ulike navn. Mange innsjønavn er avledninger, men det finnes langt færre av dem enn i elvenavn. Svært vanlige er ia -avledninger. Blant disse er de kjente innsjøene Bygdin (< Bygðir ), Gjende (< * Gendir ) og Tyin i Jotunheimen. Andre avledninger er med suffiksene -ing /-ung /-ang ( Sandungen , Kvitingen , Øyangen , Grytingen , Grønningen , Sandungen , Sørungen , Østrungen ), -ill /-ull ( Sperillen ), -(m)und (Femunden , Vismunden , Velmunden , Vermunden ). Se Stemshaug 1985: 68 og 1997a: 41. Mange innsjønavn er sammensatte, og ifølge Gustav Indrebø blir det brukt mellom 40 og 50 ulike etterledd. Ved siden av de vanlige ordene som vatn /vann (n.), sjø (m.), tjørn /tjern (f.) og dam (m.), som finnes i hele landet, finnes det andre med mer begrenset bruk, f.eks. fjord , floe , hå , lok , lon , poll , pull , putt , pytt , stam (de fleste er hankjønnsord). Noen av disse ordene er kjente appellativer i et område, mens andre er i framgang eller i ferd med å dø ut. På grunn av denne prosessen finnes det noen tautologiske sammensetninger som Hundsennvatnet eller Langesævatnet (Stemshaug 1997a: 41). Innsjønavn eller deres forledd forteller helst om innsjøens form ( Langetjørna , Hornsjøen ) eller størrelse ( Storevatnet , Litlevatnet , Småvatna ). Lenglingen er lang, Ausa og Kringluttjørna er runde. Man tror at fjellområdet Rondane har fått navn etter det smale Rondvatnet som ligger der (Stemshaug 1985: 66). Mange innsjøer fikk navn etter lysforhold eller farge. Adjektivet svart er særlig frekvent i denne sammenhengen. Innsjøer som heter Svart (e)tjørna eller Svart (e)vatnet , har vanligvis rolig, mørkt vann. Andre eksempler er Blåvatnet , Grøningen , Blanktjørna , Lyseren . Noen navn forteller om bunnforhold ( Sandvatnet , Leirvatnet ) eller flora og fauna (særlig fugl eller fisk, Gåsvatnet , Ålsjøen , Bjørkvatnet , Åbortjørna ). Mange innsjønavn har et forledd på Hund -, som i de aller fleste tilfellene har sammenheng med et gammelt ord for fiske og fangst. Hund (s)vatna er altså gode fiskevann. Bjørvatnet inneholder forledd Bjør - <

22 gno. bjórr m. ‘bever’ (NO). Navnene med dette forleddet finnes i hele Sør-Norge, langt utenfor det området hvor det lever bever i dag (Stemshaug 1985: 67).

Tabell 2 – Etterledd i sammensatte innsjønavn

ave m. ‘tjern, lon’ Helgeland (Rana), Solør bekk m. ‘kilde, liten dam’ Vestlandet, Trøndelag dam m. ‘kunstig vannsamling, liten Vanlig over hele landet vannpytt’ dape m. ‘vannpytt’ Telemark depel m. ‘vannpytt’ Østlandet dulp f. ‘liten tjern’ Østerdalen, Solør fjord m. ‘innsjø’ Innlandsområdet på Østlandet fra Gudbrandsdalen til og med Indre Agder floe m. ‘vannpytt i myr’ Nord-Østlandet hå m. ‘rolig elveutvidelse, tjern ved Nord-Østerdal, Øvre Gauldal, Tydal siden av en innsjø’ log m. ‘vann, innsjø, elv’ Strøk som grenser opp mot Langfjella lok m. ‘avstengt vannpytt, myrtjern’ Trysil, N-Østerdal, Gauldal, Selbu, Stjørdal pull m. ‘liten myrpytt’ Sør-Oppland, Evje, Gauldal putt m. ‘liten, stillestående Midt- og Nord-Østlandet pytt m.vannsamling’ ‘liten, stillestående Langs kysten fra Vestfold, Sørlandet og vannsamling, putt’ nordover sjø (sjo, sjå, sjy, ‘innsjø’ Innlandsstrøkene i Sør-Norge, særlig sø, sæ) m. langs svenskegrensen fra Vinger til søle f. ‘myrtjern, elveutvidelse i myr’Stjørdal Øvre Gauldal tjørn f. ( tjern n.) ‘liten innsjø’ Hele landet. Nøytrumsformen er vanlig i de sentrale delene av Østlandet vatn n. ‘innsjø’ Hele landet

Kilde: Stemshaug 1985: 69

23 1.4.3. Fjord- og sundnavn Fjordnavn er navn på innskjæringer av havet i kystlinjen (dvs. fjorder, viker, poller, våger og sund). Innen det nordiske språkområdet er det særlig Norge og Island som har en kyst som gir grunn til en utbredd fjordnavngiving. 3 Samtidig er navnene ikke svært mangslungne, verken typologisk eller ellers. Sjøen har gjort den språklige kontakten lett mellom bygdene. Derfor ble de fleste etterledd i fjordnavn brukt over store områder, faktisk langs hele kysten. Dette gjelder f.eks. fjordnavn på -anger , -angen , -ång (< angr m.). Etterleddet er kjent langs hele kysten fra Oslofjorden til Varanger (Stemshaug 1985: 70). ”Halvparten av anger -fjordane ligg på Vestlandet, og av dei att finn vi kring tjue i dagens Hordaland.” (Nes 1975: 68) I Troms og Finnmark blir -angr brukt om store fjorder ( Porsanger , Malangen, Salangen , Gratangen , Lavangen ). Lenger sør er det oftest små bukter og viker som blir karakterisert med dette etterleddet. Angr kan ifølge Holm (1991: 17, 19) enten bety ‘den trange’ (bukta, vika), altså til roten *an ĝh-, eller ‘den bøyde’ (bukta, vika), dvs. til roten *ank-. De eldste fjordnavnene er usammensatte, ofte avledninger, dvs. laget av et rotord og et suffiks, men fjordnavn kan ikke oppvise så mange avledningstyper som f.eks. elve- og øynavn. Suffiksene i fjordnavn er ofte de samme som i elvenavn, innsjønavn og øynavn (Nes 1997a: 150), f.eks. -d ( Volda ), -i (Olden < * Aldi ), -n ( Drafn , Sogn ), -str (Ørstra , Flistr , Mynstr ), -und . Ifølge Stemshaug (1985: 72) er blant de vanlige suffiksene også -ia ( Lýsir (i dag Lysefjorden ), Hellir (i dag Iddefjorden ), Eyrir (i dag Eresfjorden ) til elvenavnet Aura ) og -an ( Ofoten < gno. Ofóti, Salten < gno. Salpti ). Storparten av de usammensatte fjordnavnene er hankjønnsord – i samsvar med appellativene * angr og fj ôrðr . Genus er altså bestemt av liknende årsaker som ved de andre naturnavnene. Relativt få fjordnavn er hunkjønnsord. I nyere tid har noen navn skiftet kjønn fra hankjønn til hunkjønn. Når det gjelder betydning, har den største gruppen av de usammensatte fjordsnavnene en sammenheng med vær og strøm. Alderen på dem er svært høy, mange kan være om lag 2000 år gamle, og kanskje eldre. Likevel ser det ut at to andre navnegrupper (elvenavn og øynavn) kan være enda eldre. Beviset er ir -avledningene som ofte er avleddet fra elve- eller øynavn. I dag er mesteparten av fjordnavn sammensatte. Vanlige etterledd er fjord , * angr (trolig eldre enn fjord ), sær (m.), *-iflir (Vanylven ), marr , poll , våg (alle m.), vik (f.), sund

3 Fjordnavn på Island er ofte sammensatte (med fjörður og vík som etterledd) og ganske gjennomsiktige.

24 (n.). Man kan dele de sammensatte navnene inn i to grupper – fjordnavn med stedsnavn (gårdsnavn, bygdenavn, øynavn) som forledd (f.eks. Oslofjorden ) og navn med et karakteriserende forledd. Det kan fortelle f.eks. om formen ( Stavanger til stav ‘rett’ eller ‘bratt’, dvs. ‘den bratte vika’, Trongsundet , Langfjorden ), bunnforhold ( Flatanger , Dypingen ), vind- og strømforhold (Straumfjorden ) eller annen karakteristikk ( Kaldfjorden , Sørfjorden ). Vanlige er navn som forteller om fauna og flora ( Laksefjorden , Kvalsundet , Kvalvika , Torskefjord , Sildevika ). Hit hører også navn som inneholder et gammelt ord for svane , gno. elptr f. eller ôlpt f., f.eks. Alta , også Altefjorden , Altafjorden , det tapte Elptir (Sunnmøre) og Altvåg (Nordmøre), som i dag bare eksisterer som gårdsnavn (Stemshaug 1985: 71).4 Noen opprinnelig usammensatte fjordnavn fikk senere et etterledd ( Sogn > Sognefjorden ), og mange av de gamle sammensatte angr - eller iflir -navnene fikk et annet tillegg ( Harðangr > Hardangerfjorden ). Det er helst i Nord-Norge de gamle usammensatte fjordnavnene fremdeles er levende. I en del tilfeller har det skjedd navneskifte hvor det gamle fjordnavnet ble byttet med et nytt ( Foldin > Oslofjorden , Grenmarr > Langesundsfjorden ). Grunnen til slike navneskifter var at mange opprinnelige fjordnavn allerede i norrøn tid hadde gått over til å bli brukt også som bygdenavn ( Drammen ) eller områdenavn ( Sogn ).

4 Elptr eller ôlpt er også svært vanlige i elvenavn, så det kan derfor tenkes at i noen tilfeller ble elvenavn til fjordnavn eller at fjordnavnet er avledet av elvenavnet.

25 Tabell 3 – Etterledd i sammensatte fjord- og sundnavn

bug m. ‘åpen og bueformet vik’ Levende i Sogn, på Nord-Vestlandet, Trøndelagskysten og i Nordland – går som etterledd over hele landet bukt f. ‘bred innskjæring av sjø i landet’ Hele kysten fjord m. ‘havarm’ Hele kysten flag n. ‘bredt havstykke kranset av holmer og Nordland, Namdal skjær’ gap n. ‘fjordmunning, fjordkjeft’ Hele landet hamn ‘ankringssted for fartøy’ Hele landet (havn) f. hav n. ‘åpent sjøstykke, osean’ Hele landet hop m. ‘smal vik eller bukt’ Levende i Hordaland – går som etterledd nordover langs hele kysten keile ‘trang sund, liten og trang vik’ Fra og med Hordaland og nordover (køyle) f. langs kysten kil m. ‘lang, smal vik’ Oslofjorden, Sørlandet poll m. ‘liten, rund fjord eller vik med trang innløp’ rås f. ‘åpen, ren farvann, skipslei’ Trøndelagskysten, Nordland, Troms sjø m. ‘åpent fjordstykke’ Vestlandet, Trøndelag. Som vanlig appellativ er den kollektive betydningen ‘saltvann, hav’ vanlig over hele landet sund n. ‘smalt sjøstykke eller farvann med åpning til både leier’ sva ‘åpent sjøstykke kranset av holmer og (svæd) n. skjær’ vik f. ‘liten fjordarm, bukt’ Hele landet våg m. ‘smal, liten vik’ Vestlandet og nordover langs kysten

Kilde: Stemshaug 1985: 74

26 1.4.4. Øynavn Til øynavn regner man navn på øyer, holmer og skjær. Ifølge Nes (1997b: 46) finnes det 55 875 øyer og holmer i Norge. De fleste er ubygde, bare ca. 2200 har hatt fast bosetning. Som type står disse navnene nærmest elvenavn. Disse to typene har ofte samme genus (vanligvis f.) og et suffiksinventar som er mye liknende. Det finnes dessuten flere tilfeller med rene navnepar: Tromsa er elvenavn i Gudbrandsdalen og Namdalen, men også øynavn i Fosen, på Helgeland og i Troms. I det siste tilfellet har navnet nå fått den forklarende formen Tromsøya . Sokna finnes som elvenavn mange steder i Sør-Norge og Sokn som øynavn i Boknafjorden nord for Stavanger. Kråka er vanlig som både elve- og skjærnavn over hele landet (Stemshaug 1985: 74). Øynavn ble laget fra urnordisk tid til 16–1700-tallet. Navn som Bjarkøy , Brønnøy og Bygdøy kan man finne i norrøne skrifter og er sikkert minst 1000 år gamle, mens andre dukker opp i skrifter langt senere. De eldste øynavnene er usammensatte og avledet med suffikser. F.eks. er navnene Vikna og Viksa gamle n- og s-avledninger til ordet vik (Hovda 1975: 24). Andre avledninger nevner Nes (1997b: 47) og Stemshaug (1985: 79): -sn ( Fosna , Losna ), -n (Sokn ), -m ( Stolmen ), -s ( Gossa , Troms , Brimsa ), -str ( Moster , Tustr , Óstr ), -a < -ōn ( Vega , Leka , Senja ), -ing /-ung ( Ylvingen , Skingen , Raudungen , Svortingen ). Storparten av øynavnene er sammensatte med etterleddene øy (f.), skjer /skjær (n.) eller holm (e) (m.). Forledd karakteriserer øyene nærmere. Navngivingsårsakene er svært varierende. Som i så mange andre navnegrupper er ofte form og utseende navngivingsgrunnen ( Brettingen er laget til adj. bratt ). Langs hele kysten finnes øynavn av typen Vassøy og Brunnøy . De fortalte sjøfolk hvor de kunne finne vann (Hovda 1975: 23). Ellers forteller navnene om størrelse ( Litleøya , Småskjera ), farge ( Rødøya ), hedensk religiøs kult ( Godøya til goð ‘gud’, Ullarøy til gudenavnet Ullr ), personer og hendelser (Karlsøy , Munkholmen ), fangst og fiske ( Silda til sel ‘kobbe’), fauna og flora ( Bjarkøy , Furøy, Fugløya ). Ord for sjøfugler er vanlige i øynavn. Navn på Må - (som Måøya , Måholmen , Måværet ) finnes langs hele kysten i vest og nord, akkurat som de på Mås (e)- ( Måsøy ). Begge leddene viser tilbake til vadefuglen måke, gno. már m. (NO). Noen navn på mindre øyer og holmer som har et ord for husdyr som forledd (Sauøya , Sauholmen , Lamøya , Bukkholmen , Hestøy og Rossøy , Kalvholmen ), kan nok være sammenlikningsnavn (metaforiske navn), men oftest forteller de om den store verdien de gresskledde øyene hadde i jordbruket. Andre øynavn er imidlertid sikkert

27 sammenlikningsnavn. Mange av dem er usammensatte og identiske med et appellativ. Kvalen er et vanlig navn på mørke, lange og glatte skjær langs hele kysten (Stemshaug 1985: 76). Andre eksempler er Oksen , Hunden , Skipet og Kyrkja . Disse navnene er ofte relativt unge.

Tabell 4 – Etterledd i sammensatte øynavn

bard m. ‘skjær eller fall med tverr kant på en side’ Nord-Vestlandet, Trøndelagskysten brott n. ‘skjær eller grunne hvor bølgene bryter’ Oslofjorden båe (boe, bøe) m. ‘blindskjær som sjøen bryter over’ Hele kysten fall n. ‘større grunne hvor bølgene bryter’ Vestlandet og nordover langs kysten fles f. ‘skjær’ Nord-Vestlandet og nordover langs kysten flu f. ‘flatt skjær el. grunne som vanligvis ligger Hele kysten under vann når det er flo ; båe’ holme (holm) m. ‘liten øy’ Hele landet ræe f. ‘langstrakt rygg i eller rett under vannflate’ Sunnmøre skjær n. ‘bergrygg i sjøen (vanligvis stikker over vann)’ Hele kysten stein m. ‘lite, høyt skjær, holme eller båe’ Hele kysten øy f. ‘landområde omgitt av vann, stor holme’ Hele landet

Kilde: Stemshaug 1985: 80

28 1.4.5. Fjellnavn Fjellnavn er en stor gruppe av norske naturnavn. Navn på høyder helst over skoggrensen (fjell og vidder) representerer en stor språklig variasjon. De opprinnelige fjellnavnene er ofte brukt om andre steder, f.eks. øyer og gårder. Språklig sett kan man dele fjellnavn inn i tre grupper – sammensatte navn som har et terrengord som etterledd ( Ramnefjellet ), metaforiske navn ( Hest ) og avledninger ( Himingen ). De fleste fjellnavn hører til den første gruppen. Det finnes flere etterledd enn i andre naturnavngrupper. Mange av dem er brukt i store deler av landet: fjell , berg , egg , nut , pik , tind . Andre er f.eks. horg , hovde , hamar /hammer , hæ , hø , høgd , kamp , klepp , koll , nibb , nibbe , nobb , nyk , pigg , rust , topp , vete , vol (Helleland 1997: 50). For større fjellområder brukes det særlig ordene fjell (ofte i flertallsformen fjella ) og vidde , men også andre ord som fly , flå , flott , hei . Det er ikke sikkert hvor mange ulike appellativer er brukt for høyder og fjell over hele landet, men det kan være flere hundre. En gransking på fjellnavn i den vestlige delen av Hardangervidda viste at hele 60 ulike terrengord er brukt for større og mindre oppstående formasjoner bare i dette området (Helleland 1997: 50). Mens etterledd i navn sier hva slags formasjon det er tale om, bringer forledd andre opplysninger som gjelder farge, flora og fauna ( Bjørnhøa , Kvanngrøet ), funksjon osv. Metaforiske fjellnavn sammenlikner fjell som oftest med mennesker ( Munken , Høgmannen , Kjerring , Prestkona ), dyr, kroppsdeler av mennesker og dyr ( Geiteryggen ), ting, bygninger ( Kyrkja ) osv. Særlig er det dyrebetegnelser som er brukt slik: Hesten , Oksen , Bjørnen , Hanen , Galten . Flere ord som opprinnelig hadde en metaforisk funksjon, kan nå regnes som terrengappellativer, f.eks. hals , aksl /oksl , kinn , nase /nos , skalle . Fjell har alltid hatt en viktig funksjon som orienteringsmerke både på sjø og land, og noen fjellnavn hører til de eldste navnene i Norge. Dette gjelder først og fremst navn som har et gammelt suffiks. Det finnes avledninger på -d, -t, -n, -m, -k, -str , -il , -ul , -ing (Høvringen ), -ung ( Hurrungane ), men ”[s]amanliknar vi suffiksinventaret i fjellnamn med tilsvarande avleiingar i dei andre store naturnamngruppene, slår det oss kor få og spreidde avleiingane i fjellnamna er.” (Stemshaug 1985: 85) En stor del fjellnavn er yngre. Det er ofte sekundære navn (relasjonsnavn). Hit tilhører til og med dominerende fjell som Gausta (til gårdsnavnet Gausto), Glittertinden (elvenavnet Glitra ), Norefjell (gårdsnavnet Nore ) eller Dovrefjell (gårdsnavnet Dovre ). Også Norges høyeste fjell Galdhøpiggen , som ligger i Jotunheimen, har et sekundært navn. Navnet ble

29 ifølge Særheim (1987: 287) laget av ordet pigg og navnet på høyde Galdhøi (til gårdsnavnet Galde og hø ‘høyde’). Gårdsnavnet ble laget av ordet gald som betyr ‘bratt bergvegg, kleiv’. I tillegg har mange store vidder og fjellområder sekundære navn, og som regel har de områdenavn som forledd, f.eks. Finnmarksvidda , Hardangervidda , Setesdalsheiane , Rørosvidda . En veldig kjent fjelltopp er Hårteigen på Hardangervidda. Navnet er tolket som ‘den grå veiviseren’, trolig sammensatt av gno. hárr adj. ‘grå’ og teig m. ‘retning’ (Særheim 1987: 304). Fjellet er godt synlig og greit å orientere seg etter på en stor fjellvidde som ofte er dekket av snø. Annerledes forklarer navnet Helleland (seinest 2005: 147f.). Han mener at forleddet hår- er kommet fra gno. hár n. ‘hår’ og at betydning er ‘den delen (=teigen) av hodet hvor det vokser hår på’. Fjellnavnet kan altså være et sammenlikningsnavn inspirert av hvordan fjellet ser ut på avstand. De fleste fjellnavn skiller seg ikke fra andre naturnavn. De ble skapt av lokalkjente folk som hadde praktisk nytte av å ha karakteristiske navn for steder i fjell og vidde. Ved siden av dem fikk man også flere turistnavn i fjellet i de siste hundreårene. Det mest kjente av dem er sikkert Jotunheimen . Navnet ble først tatt i bruk av A. O. Vinje i 1860-årene. Før ble fjellene kjent som Jotunfjeldene , et navn som ble gitt til området i 1820 av geologen B. M. Keilhau etter mønster av Riesengebirge (‘kjempefjellene’) mellom Tyskland og Tsjekkia. Navnet Jotunheimen stammer fra norrøn mytologi hvor jotun er et ord for ‘kjempe’, og fjellnavnet betyr derfor ‘kjempenes hjem’. Lenger nord fikk man senere den analogiske lagingen Trollheimen .

30 Tabell 5 – Etterledd i sammensatte fjellnavn

berg n. ‘hammar, liten fjellklump’ Hele landet fjell (fjødd) n. ‘stort, høyt berg uten vegetasjon, vidt, Hele landet snaut og høyt område utenfor hammar bosetningen’‘bratt berg, fjell med bratte sider’ Hele landet (håmmår) m. hei f. ‘lyng- eller gressgrodd fjellmark (ved Hele landet bortsett fra nordlige kysten mange steder nokså lav)’ østlandsområder og østlige deler av Sør-Trøndelag hovda n., ‘rund bergtopp, frittstående knaus’ Sør-Norge hovde m. og f. hø ( hæ) f. ‘rund fjelltopp, vid slette på høyfjellet’ Langfjellene fra Vest-Agder til Nordmøre og Sør-Trøndelag klett m. ‘framstående fjellknaus’ Sør-Norge (k)natt m. ‘framstikkende fjellknaus’ Sør-Norge (k)naus (e) ‘liten fjellknatt, bergknoll’ Hele landet (gnaus ) m. koll (e) m. ‘rund ås eller fjell’ Hele landet (k)nibbe f. ‘spiss fjelltopp’ Sør-Norge nut m. ‘høy, spiss fjelltopp’ Sønnafjells pigg m. ‘kvass fjelltopp’ Hele landet pik m. ‘kvass fjelltopp’ Hele landet ry f. ru n. ‘nokså lavt og tørt høydedrag eller Østlige deler av Trøndelag, fjellområde’ Østerdalen tind m. ‘høy, kvass fjelltopp’ Hele landet topp m. ‘den høyeste delen av en høyde’ Hele landet vol ( vor) f. ‘avgrenset, ikke særlig høyt fjell med Østlige deler av Trøndelag, jamne sider’ Østerdalen ås m. ‘skogkledd, oftest nokså langstrakt høyde’

Kilde: Stemshaug 1985: 87

31 1.5. Kulturnavn Kulturnavn er navn på menneskeskapte lokaliteter og kan deles inn i to hovedgrupper, dvs. administrative navn og bostedsnavn. Administrative navn (også kalt ”inndelingsnavn”) er bl.a. navn på fylker, kommuner, bispedømer eller sogn. Til bostedsnavn hører først og fremst gårdsnavn, mens seternavn har en spesiell stilling i denne gruppen. Jeg skal konsentrere meg om noen av de ovenfor nevnte gruppene, dvs. administrative navn (navn på landsdeler og fylker), gårdsnavn og seternavn. Sammen med fylkesnavn blir det nødvendig å nevne også noen landskapsnavn. Videre skal jeg se nærmere på bynavn og gatenavn, og blant de administrative navnene skal jeg nevne også landsnavnet Norge .

1.5.1. Administrative navn Landsnavnet Norge (i nynorsk Noreg ) er naturligvis det mest kjente norske stedsnavnet. Det er et gammelt ferdselsnavn sammensatt av retningsadverbet norðr og gno. vegr m. og blir vanligvis tolket som ‘veien mot nord’. De eldste skriftformene av landsnavnet finnes i latinske og angelsaksiske kilder fra 800-tallet. Navnet ble skrevet Nortuagia i en kilde på latin (ca. 840), og Nordweg i et gammelengelsk skrift (880). I gamle norrøne kilder finner man skrivemåter som Noregr , Noreghr , Norvegr og Norveghr . Skrivemåtene viser stor variasjon i alle kasus. Formen Norge har vokst fram av dativformen av gammelnorsk Noregi (Særheim 1987: 303). I dag deles Norge vanligvis inn i fem hovedlandsdeler: Øst landet og Vest landet , Nord -Norge og Sør landet , og Trøndelag (”Midt-Norge”). De har ingen faste grenser, men ifølge Korslund (1999: 39) blir de definert av Statistisk sentralbyrå som grupperinger av fylker på følgende måte: Østlandet – Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold og (vanligvis) Telemark ; Vestlandet – Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal ; Nord-Norge – Nordland, Troms og Finnmark ; Sørlandet – Aust-Agder og Vest-Agder ; Trøndelag – Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Navnet Trøndelag er eldre enn de andre landsdelsnavnene, det er sannsynligvis fra 600-tallet (eller enda eldre). Se Korslund 1999: 40. Opprinnelig var det et landskapsnavn, knyttet til folkebetegnelsen trønder ,5 og betydningen er ‘trønderane sitt lovområde’ (NSL 1997: 464). I middelalderen ble navnet brukt bare om bygdene omkring Trondheimsfjorden, mens i dag definerer man vanligvis Trøndelag som identisk med de to Trøndelags-fylkene.

5 Det samme gjelder forleddet i bynavnet Trondheim . (I middelalderen ble byen kalt Nidaros ‘osen til Nidelva’.) (Særheim 1987: 281)

32 Denne grenseutvidelsen skjedde etter 1919 da Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt skiftet navn til Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag (Korslund 1999: 40). I 1980- og 1990-årene forsøkte man (først og fremst i turistmessige sammenhenger) å innføre begrepet Midt-Norge som et navn på den nordlige delen av Sør-Norge, oftest Møre og Romsdal pluss Trøndelag, og navnet blir ganske mye brukt. Noen ganger regnes også Helgeland med til det ennå noe upresise Midt-Norge (Stemshaug 1997: 29). Landsdelsnavnene Vestlandet og Østlandet må være like gamle, men det er usikkert hvor langt tilbake i tid de går. De eldste beleggene for innbyggerbetegnelsene østlending og vestlending er fra 1818 og 1832, men det ser ut at på den tiden ble de allerede velkjente og allment aksepterte (Korslund 1999: 41). Et eget spørsmål gjelder grensen mellom Vestlandet og Østlandet. Tidligere gikk grensen for Vestlandet svært langt mot øst. Korslund (1999: 41) nevner at ”[i] 1832 begynte man å utgi avisen Vestlandske Tidende i Arendal”. Det som i dag kalles Sørlandet , ble altså på den tiden regnet som en del av Vestlandet (jfr. nedenfor). Dette nye begrepet løste ikke situasjonen med grensene. Vestlandets nordgrense er ikke enkel å definere (Romsdal og Nordmøre er tvilsomme), og det er ikke helt sikkert om Telemark regnes med Østlandet eller ikke. Landsdelsnavnet Nord-Norge ble laget på slutten av 1800-tallet. Grensene for Nord-Norge har aldri vært omdiskutert, mens begrepet nordlending har vært kritisert for at det egentlig burde vært forbeholdt folk fra Nordland fylke (Korslund 1999: 42). Etter at begrepet Nord-Norge var etablert fikk man automatisk begrepet Sør-Norge om resten av Norge, men dette regnes ikke som et landsdelsnavn. Det nyeste landsdelsnavnet er Sørlandet , og det ble brukt for første gang av dikteren Vilhelm Krag i en artikkel i Morgenbladet i 1901 (Særheim 1987: 295). Innbyggerbetegnelsen er sørlending . Grensene for Sørlandet har vært mye omdiskutert. De blir definert som Agderfylkene, ”men det er vel tvilsomt om befolkningen i Setesdalen, og andre indre bygder, ønsker å omtale seg selv som sørlendinger ”. (Korslund 1999: 43) Ved siden av landsdelene er Norge inndelt i 19 fylker. Fylkesordningen som man har i landet i dag, kom inn med den store navnerevisjonen i 1919. Fylkesnavnene er vanligvis opprinnelige landskapsnavn, og disse kan være av to slag. Enten er de opprinnelige naturnavn (sjeldnere kulturnavn) eller de kan være navn på folk- eller stammeland. Fylke er et gammelt ord ; i norrøn tid ble fylki (avledet av folk ) brukt om ulike administrative enheter (Nes 1975: 67). Det eneste landskapsnavnet som har holdt på den gamle administrative nevningen fylke fram til vår tid, er Ryfylke (< gno. Rygjafylki ), som

33 egentlig ikke er noe fylke i Norge i dag, men ”bare” et område i Rogaland. I middelalderen lydde forleddet Rygja -, genitiv flertall av folkebetegnelsen rygir . En enda eldre form av genitiv flertall var Roga -, slik som vi har den i fylkesnavnet Rogaland .6 Nord for Rogaland ligger Hordaland, et kystområde med et gammelt landskapsnavn hvor forleddet Horda -, gno. Hôrða -, også er en folkebetegnelse, dvs. hôrðar . Det samme gjelder for Trøndelag (jfr. ovenfor) og Finnmark (< Finnm ôrk ). Navnet på det største og nordligste fylket henger sammen med det vanlige ordet for ‘same’, gno. finnr m. (NO). I eldre tider var dette stedsnavnet brukt for et langt større område enn nå, bl.a. områder i Troms, Nordland og Trøndelag, dessuten noen områder som i dag tilhører Sverige, Finland eller Russland. Etterleddet môrk f. ‘skog, utmark, ubygd land’ (NO) finnes også i fylkesnavnene Telemark (< gno. Þelamôrk ) og Hedmark (< gno. Heiðm ôrk ). Forleddet er folkebetegnelsene þilir og heinir , og liknende forledd har man, ved siden av dem som er nevnt ovenfor, i landskapsnavnene Hadeland (< gno. Haðaland ), Grenland (landet rundt Langesundsfjorden, det gamle Grenmarr ), Romerike (< gno. Raumaríki ), Ringerike (< gno. Hringaríki ) og Ranrike , som var det gamle navnet på Båhuslen . Disse fylkes- og landskapsnavnene ble oppkalt etter folk som bodde der, gno. rygir , háleygir , hôrðar , þrœndir, finnar , þilir , heinir , haðar , grenir , raumar , hringar og renir . De gjaldt opprinnelig løst organiserte stammeområder. Etterleddet i navnetypen Hordaland og Rogaland forteller i grunnen dette direkte. Etterleddet i typen Romerike vitner om at navnet kom opp på et tidspunkt da organiseringen var fastere (Stemshaug 1985: 135). En spesiell stilling blant fylkesnavn på -land har Oppland og Nordland . Det opprinnelige navnet på Oppland var gno. Uppl ônd ‘de øvre landene’, og ble brukt om landskapene nord for Vika, dvs. et mye større område enn nå (NSL: 345). Det området som utgjør Nordland og Troms fylke i dag, het på 1500-tallet Nordlandene . Fra omkring 1600 var dette Nordlands len , og til 1919 Nordlands amt . Gammel er også bruken av Nordland som navnet for hele Nord-Norge (NSL: 333). Flere fylkesnavn er opprinnelige naturnavn. Hit tilhører navnet på fylket som ligger nord for Nordland, altså Troms . Om lag midt i fylket finnes byen Tromsø på Tromsøya, tidligere Troms (< gno. Trums ), en s-avledning. Det er dette øynavnet som ligger i grunn for fylkesnavnet (Nes 1975: 76).

6 Et tilsvarende navnepar som Rygjafylki /Rogaland har vi i landskapsnavnene Háleygjafylki (nå Hålogaland )/ Hálogaland (nå Helgeland ). Forleddet er også her folkebetegnelse, háleygir (Stemshaug 1985: 135).

34 I 1919 ble Nordre Bergenhus amt skiftet ut med navnet Sogn og Fjordane fylke . Sogn er et veldig gammelt fjordnavn, opprinnelig knyttet til Sognefjorden eller den ytterste delen av den. Navnet ble laget til verbet suge og har en sammenheng med strømforhold (Nes 1975: 68). Senere ble det brukt som landskapsnavn. Fjordane er også et gammelt landskapsnavn, som omfatter området hvor Sunnfjord og Nordfjord ligger. I gamle tider het området Firðir ‘fjorder’. Navnene Sogn og Fjordane viser hvor viktige fjordene har vært for folk som bodde langs kysten. Fylkesnavnene Østfold og Vestfold er også knyttet til et fjordnavn. De fikk navn etter Foldin , det gamle navnet på Oslofjorden. Gno. fold f. ble egentlig brukt om ‘jord, land’, opprinnelig ‘flate, slette’ (NO). Nordafjells er det flere brede fjorder med navnet Folda , og i disse navnene må betydningen være ‘det åpne, slette hav- eller fjordstykket’. Fylkesnavnene er gamle landskapsnavn brukt om områder øst og vest for fjorden. Vestfold ble benyttet i middelalderen, Østfold er derimot etterreformatorisk og kom i bruk som administrasjonsnavn først i 1919 (Stemshaug 1985: 133). Før den store revisjonen het området Smaalenenes amt , mens Jarlsberg og Larvik amt var navnet på det som nå er Vestfold fylke (Nes 1975: 65). Møre ble brukt i tidlig middelalder om kystlandet fra Stad til Namdalen. Formen er egentlig en dativform av gno. * Mærr , som trolig har en sammenheng med gno. marr m. ‘hav, sjø’ (jfr. lat. mare ). Det er sikkert at navnet viser til noe vått, men det er uvisst om betydningen er ‘kystlandet’ eller ‘myrlandet’ (Stemshaug 1985: 134, Nes 1975: 71). Navnet Møre ble brukt om et stort område, derfor dukket begrepene Sunnmøre ( Sunnmæri ) og Nordmøre (Norðmæri ) opp. Fylket omfatter ikke bare Sunnmøre og Nordmøre, men også Romsdal, som ligger mellom de to Mørene. Derfor lyder fylkesnavnet Møre og Romsdal i dag. Romsdal er et opprinnelig dalførenavn (Stemshaug 1985: 133). Forleddet er et elvenavn ( Rauma , gno. Raumr ), noe som er ganske vanlig i dalførenavn, jfr. Namdalen (et opprinnelig dalførenavn til elvenavnet Namsen , tidligere *Nauma ) og Numedal (et opprinnelig dalførenavn til elvenavnet Numedalslågen , tidligere også *Nauma ). Til kysten er også Agder knyttet fra først av. Agder , gno. Agðir , betyr ‘det framstikkende landet med nes og odder’ (Nes 1975: 67). Det var trolig knyttet til sørspissen av landet, Lindesnes og Lista. I dag brukes navnet om to fylker, Vest-Agder og Aust-Agder . Fylkesnavnene Buskerud og Akershus er heller unge. Begge er etterreformatoriske som landskapsnavn og viser til opprinnelige gårdsnavn. De ble benyttet som amtsnavn før 1919. Fylkesnavnet Buskerud kommer fra en gård i Modum, gno. Biskupsruð ,

35 ‘Biskopsrydningen’ (Sandnes 1975: 58). Akershus kom først opp med festningsbyggeren Håkon V Magnusson på 1300-tallet. Etterleddet er et mellomlavtysk lån (‘borg’). Genitiven Akers - viser til det gamle heradsnavnet Aker < gno. Akr , opprinnelig gårdsnavn (Stemshaug 1985: 136).

1.5.2. Bynavn Bynavn er én av de mest kjente og brukte stedsnavngruppene i Norge. Ofte hadde de først vært gårdsnavn før de kunne regnes som bynavn. Ordet by ble ikke brukt om ‘tettsted’ i eldre tider; de vanlige begrepene var gno. kaupangr m. (kaupvangr ) og kaupstaðr m. ‘kjøpsted, markedsplass’ (Helleland 1975b: 80–81). I tidene etter middelalderen ble både kjøpstad og ladested benyttet om tettbygde områder. ”Ein kjøpstad var ein by som hadde einerett til å driva handel innanfor eit visst område. Ladestad vart nytta om strandstader som voks fram på 1500-talet og utetter.” (Helleland 1975b: 81) De fleste norske bynavn er opprinnelige naturnavn og langt eldre enn byene selv. Mange norske byer ligger ved en elv eller dens utløp i sjøen, og navnene deres viser hvor viktig dette har vært for befolkningen. Én av Norges lengste elver, Numedalslågen, munner ut i sjøen i Larvik. Bynavnet Larvik (< * Lagarvík ) ble laget til gno. lôgr ‘væske, vann’, som er brukt i navn på flere vassdrag (jfr. Gudbrandalslågen , Nordmannslågen på Hardangervidda). Bynavnene Mandal (< Marnardal til det gamle navnet på Mandalselva ) og Arendal har tapte elvenavn som forledd. Da byen som i dag er Arendal , dukket opp for første gang i kildene, het den Niðarós s ‘osen ved Nidelva’, det samme navnet som kaupangen i Trøndelag hadde. Et annet os -navn er Namsos der forleddet er elvenavnet Namsen ; bynavnet derfor betyr ‘osen ved Namsen’. Drammen (< Dr ôfn ) er knyttet til det gamle navnet på Dramselva (Stemshaug 1985: 138). I de store osene hadde man ofte bra havner for eldre tids båttyper, og lokaliseringen av svært mange norske byer er gjort ut fra kravet til en god havn. Ofte peker bynavnet på det. Et direkte vitnemål er Hammerfest , der etterleddet fest f. blir brukt om lag i betydningen ‘havn’. Byen het Hammerhavnen før. Om båtferdsel og seilingsforhold forteller videre bynavn som Svolvær , Brønnøysund , Levanger (< Lifangr ‘den stille bukta’) og navnene på -sjøen ‘båtstand, landingsplass’, f.eks. Sandnessjøen , Mosjøen (Helleland 1975b: 84). Elles kan de norske byene være lokalisert til gode havner og elvemunninger selv om bynavnet forteller om helt andre ting. Et eksempel på dette er det rojalistiske Fredrikstad

36 (etter Fredrik II). Denne navnelagingstypen er svært frekvent i hele Norden fra 1500- til 1700-tallet, først og fremst i Danmark. Også flere byer i Norge fikk skiftet ut sine gamle navn med slike som hadde et kongenavn i forledd, men nesten alle fikk det opprinnelige navnet tilbake etter kortere eller lengre tid. F.eks. erstattet navnet Fredrikshald (etter Fredrik III) bruksnavnet Hall (en ). I dag heter byen Halden . Videre ble Stavern til Fredriksvern (etter Fredrik V), men fikk sitt gamle navn tilbake i 1930. Slik var det ikke bare med Fredrik -, men også med enkelte Kristian-stedsnavn (Stemshaug 1985: 138). Det mest kjente tilfellet er navnet på hovedstaden og Norges største by. Den het Oslo til 1624, men etter brannen i 1624 ble den kalt Christiania (fra 1877 oftest skrevet Kristiania ) etter kong Kristian IV. Sitt opprinnelige navn fikk byen tilbake i 1924. Etter den samme kongen ble også Kristiansand oppkalt, mens Kristiansund fikk navnet etter Kristian VI. Det gamle navnet på stedet var Fosna , eventuelt Litlfosna til skilnad fra Storfosna lenger nord. I kildene finnes det også formene Lille-Fosen eller Fossund , som må være en mistolkning av dativformen. Fra den siste skriftformen kom sund med i Kristiansund (Stemshaug 1985: 139). Ved siden av denne typen finnes det også bynavn som Kongsvinger eller Kongsberg , navn på byene som ble grunnlagt av Kristian IV i 1624. Etterleddet i det sistnevnte vitner nok om de store forventningene monarken stilte til sølvgruvene som ble åpnet. Til slutt skal jeg drøfte bynavnet Oslo . Det har vært mye omdiskutert gjennom årene, både når det gjelder betydning og uttale, og forklart på ulike måter. Navnet ble skrevet både Oslo og Aslo i middelalderkildene. I tyske og til dels latinske brev finner man former som Anslo . Etterleddet lo blir av de fleste tolket som gno. lo ‘slette’. Det samme ordet finnes i Follo og Byrkjelo (Helleland & Schmidt 1996: 29). Tolkningsproblemer er knyttet først og fremst til forleddet. Ifølge Ivar Aasen er forleddet ordet os ‘elveos’ og tolkningen av navnet dermed ‘sletta ved osen’. Dette forslaget lar seg imidlertid ikke forene med de eldre skriftformene på As -. ”På språklig grunnlag er det fortsatt det gamle áss /óss ‘gud’ som gir den beste forklaringen på Oslo .” (Helleland & Schmidt 1996: 30) Også Bjorvand (2008) argumenterer til fordel for denne klassiske tolkningen, dvs. ‘gudenes slette’.

37 1.5.3. Gårdsnavn og andre bostedsnavn Den navnegruppen som er best undersøkt i Norge, er bostedsnavn, særlig deres største og viktigste gruppe – gårdsnavn. I det 20 bind store verket til Oluf Rygh Norske Gaardnavne er det drøftet til sammen rundt 50 000 gårdsnavn fra hele landet (Sandnes 1997: 33). Bostedsnavn defineres som ‘navn på steder hvor mennesker bor fast’ (Stemshaug 1985: 90). Steder med temporær bosetning (først og fremst setrer) står i en spesiell stilling, og det er vanlig i den norske onomastikken å drøfte deres navn som en spesiell undergruppe av bostedsnavn.7 Bostedsnavn blir vanligvis delt inn i primære og sekundære bostedsnavn. Til de primære bostedsnavnene regnes de navnene som fra første stund er brukt til å karakterisere et (ny)bygd sted. Sekundære bostedsnavn derimot er navn som opprinnelig var naturnavn, men som ble tatt i bruk som bostedsnavn senere. Noen navnetyper er vanskelige å plassere i den ene eller andre gruppen. Med ordet gård mener man en bo- og produksjonsform som har vært vanlig i Norge fra førkristen tid fram til i dag. Selv ordet betyr egentlig ‘en innhegning’. Det henger sammen med at gårdsbygningene og den opparbeidede jorden har vært innhegnet. Skrevne kilder er mye rikere for gårdsnavn enn for andre navnegrupper. Det vitner om gårdenes store betydning i samfunnet. Gården var den økonomiske og sosiale enheten hvor samfunnsutviklingen har vokst fram omkring (Sandnes 1997: 32). Gårdsnavn kan gi oss opplysninger om hvordan bosetningen i landet har utviklet seg. De fleste navnene forteller om terrenget der gården ble grunnlagt. F.eks. lå Vikan ved fjorden (ved noen viker), og Myrmo hadde mange myrer omkring. Andre gårdsnavn gir opplysninger om hus, bygninger eller arbeidsmåter. Bakgrunnen for at gårder ble grunnlagt, var bl.a. et klimaskifte som førte til kaldere klima og et forandret naturlandskap (Særheim 1987: 290). ”Det har vore vanleg å rekne med at dei eldste gardane, slik me kjenner dei i vår tid, var fast etablerte for bortimot 2000 år siden.” (Harsson 2002: 141) Like gamle som disse eldste gårdene kan de eldste norske gårdsnavnene være. Hit hører trolig usammensatte navn i ubestemt form som Berg , Vik , Nes , Li , Voll , Vatn eller sammensatte navn som Stornes , Håberg , Devik osv. De kan gå tilbake til tiden omkring Kristi fødsel, men de kan også være yngre (Helleland: SNL). De usammensatte bostedsnavnene som er opprinnelige naturnavn, er svært heterogene som gruppe. Dette forklares med at de har kommet gjennom en lang tid. I de fleste områder

7 Også i denne oppgaven blir seternavn drøftet i et separat kapittel.

38 kan man vanligvis dele dem i et eldre lag uten artikkel ( Vik , Ås , Berg ) og et yngre lag med artikkel ( Vika , Åsen , Berget ). Se Stemshaug 1985: 91. Sammensatte navn (Granhaug , Sandnes ) regnes vanligvis noe yngre som gruppe, men også her skiller man kronologisk mellom en gruppe med og uten artikkel. Årsaken til at navn i bestemt form som regel er yngre enn navn i ubestemt form, er at bestemthet som grammatisk kategori er nokså ung i norsk. Først etter ca. 1200 ble det vanlig at artikkelen vokste sammen med hovedordet. Men det finnes noen unntak, f.eks. en del gamle navn i ubestemt form som fikk artikkel senere (Sandnes 1997: 33). 8 Uten sammenheng med alderen på navn er det at noen gårdsnavn har holdt på gamle kasusformer. Dativformen har ofte blitt til hovedform eller eneste form, f.eks. Bergi , Hamri , Akri . Dativ flertall finner man også ofte i gårdsnavn, f.eks. Bergum – Bergom , Åsum – Åsom . Disse gårdsnavnene ble ofte brukt i dativformen med en preposisjon foran, f.eks. gno. i Dali , undir Bergi , á Móum (Sandnes 1997: 33).

1.5.3.1. De store gårdsnavneklassene Det finnes flere hovedledd som ble frekvente i visse perioder og i visse områder. Derfor deler man sammensatte gårdsnavn i navneklasser etter frekvente hovedledd (f.eks. navn på -vin , -heim , -land , -stad, -set ), og disse store gårdsnavneklassene spiller en stor rolle i historisk sammenheng. De eldste av dem er navn på -vin og -heim (gno. heimr ). Begge klassene vokste frem stort sett i periodene før vikingtiden, trolig i de første fem-seks hundreårene av vår tidsregning.

1.5.3.2. Navn på -vin Navn på -vin vurderes som sekundære bostedsnavn, mange av dem ble først knyttet til beitemarker under gamle gårder. Det gammelnorske ordet vin (f., flertall vinjar ) betydde ‘naturlig eng, beite’, og var gått av bruk som appellativ før 1200 (Harsson 2002: 144). De eldste vin -navnene blir i dag ført tilbake til år 0, og de yngste til rundt år 1000. De fleste ble laget før vikingtiden.

8 Siden denne forskjellen gjenspeiler også ulikheter i gårdsstørrelse (de største gårdene er vanligvis de eldste), kan man gjøre en sosial klassifisering ut fra navnetypen (Stemshaug 1985: 91). Særlig tydelig er denne differensieringen når gårdsnavnet fungerer som slektsnavn: 1. Gran (store gårder, grender og bygder) 2. Granhaug (middels gårder) 3. Granhaugen (yngre, små gårder, husmannsplasser) Noen forfattere har utnyttet dette fenomenet som en del av den sosiale personkarakteristikken, f.eks. Henrik Ibsen i sine dramaer.

39 Ordet finnes i rundt 1000 eldre gårdsnavn over store deler av Norge. I noen bygder er det veldig mange vin -navn, f.eks. i Aker og Voss. Derimot er navneklassen sjelden på Sørlandet, og i Nord-Norge er det bare et par sikre vin -navn. De finnes også i Sverige, særlig i Sørvest-Sverige og Jämtland, og som naturnavn på Orknøyene og Shetland. Danmark har et par usikre belegg (Harsson 2002: 164, Stemshaug 1985: 91). Navneleddet finnes – i motsetning til heim – ofte usammensatt og kan ha flere former, f.eks. Ven , Venn , Vinju (dat. sg.). Vanligste er de usammensatte formene i plural: Vinje , Vinjar, Vinnan (med artikkel, Trøndelag), Vinjo (dat. pl., Vestlandet). De sammensatte vin -navnene ble ofte mye forandret over tidene, spesielt etter at det semantiske innholdet i navneleddet ble tapt. Det skjedde ofte at -v- falt bort, og restene av -vin falt sammen med den bestemte artikkelen eller andre ord som endte på -in (n) i norrønt (Stemshaug 1985: 94). Eksempler på sammensatte vin -navn er: Løren (< Leirvin , sammensatt med ordet leir ), Hovin (sammensatt med gno. hof ‘hedensk kultsted’ eller ‘høyde’), Bryn (< Bruvin, ‘eng ved brua’), Bergen (tidligere Bergvin og Bj ôrgvin , ‘eng ved fjellet’). Det finnes aldri et personnavn som forledd. Gudenavn eller andre ord som vitner om hedensk kult, er derimot hyppige ( Frøysin , Guðin , Helgin , Ullern , Ullinsyn ). Disse forholdene plasserer mange vin -navn sikkert i førkristen tid. Se Særheim 1987: 292, Stemshaug 1985: 95–66.

1.5.3.3. Navn på -heim Nesten like gamle er navn på -heim , som inneholder gno. heimr ‘boplass, oppholdsplass; ættebosted’.9 De blir vurdert som primære bostedsnavn (Harsson 2002: 145). I Norge er det registrert ca. 1000 heim -navn, og de finnes over hele landet. Det sentrale området er Trøndelag og bygdene rundt Oslofjorden, mens i Nordland finnes det svært få heim -navn. Disse navnene står i geografisk samband med de svenske navnene på -hem . Navnetypen er dessuten representert i Danmark og Tyskland. I England har man tilsvarende sammensetninger med angelsaksisk hām. Det finnes ikke noen heim -navn på Orknøyene og Hebridene. På Island, Færøyene og Shetland er det bare få heim -navn, derfor blir de fleste norske heim -navn datert til før vikingtiden. Den mest produktive perioden blir vurdert til 0–600 e.Kr. (Stemshaug 1985: 97). Det finnes ikke mange eksempler på usammensatte former (Heim , Him ). Som etterledd kunne ordet heim fått mange former gjennom tidene. H-en falt ofte bort i vanlig

9 Navneleddet heim er identisk med det levende appellativet heim , som har uklar etymologi. Ifølge flere forskere henger det sammen med et gresk verb som betyr ‘ligge’, og heim skulle altså ha betydd ‘liggested’. Senere kan betydningen ‘heimbygd, område’ i navn som Trondheim og Böhmen ( Boiohaemum hos Tacitus) ha utviklet seg. I norske stedsnavn er den siste betydningen et rent unntak ( Jessheim ). Se Stemshaug 1985: 98.

40 tale. 10 På Østlandet er formene -om , -åm , -øm (i skrift ofte -um ) vanlige. Denne formen er ofte lik dativ pluralmorfemet, og heim -navn kan derfor være vanskelige å skille fra vanlige flertallsnavn om man ikke har eldre skriftformer. Vestlandet og noen østlandske fjellbygder har oftest -eim . Når forleddet ender på vokal eller bortfallet konsonant, kan man få særlig sterk reduksjon av diftongen, f.eks. Seim , Sem , Sim (< Sæheimr , til gno. sær ‘innsjø’), Laum (< Laðheimr ). Se Stemshaug 1985: 98. I middelalderkildene kan heim -navn ha både singular og særlig plural form. I dag er disse navnene singular, noe man kan også se på den gjennomførte genitivformen på -s ( til Dalems , Vestrems ). Forleddet står oftest i stammeform ( Brúeimr , Skógeimr ), men ikke sjelden har man også genitivssammensetninger ( Skógareimr ). Vanligvis forteller forleddene om geomorfologiske og botaniske forhold eller om relasjoner til eldre bosetning. Derfor finnes det sammensetninger med adverb som Opp -, Sør -, Aust -, plante- eller dyrebetegnelser ( Bjerkem , Eikreim , Gjettum , Geitreim < * Geitheimr ). I noen tilfeller har man sammensetninger med gamle elvenavn ( Haslum < * Haslheimr ). Flere forledd synes å vitne om hedensk kult ( Gudum , Balleseim < * Baldrsheimr ), noe som igjen peker tilbake til førkristen tid.

1.5.3.4. Navn på -stad I folkevandringstiden (ca. 400–600 e.Kr.) ble navn på -stad og -land vanlige. Navn på -stad er sammensatt med gno. staðir m. pl., og det forklares gjerne som ‘boplass, oppholdsplass’. Dette ordet er laget av verbet standa (‘stå’), og alle navnene i denne gruppen er opprinnelige flertallsord etter navneleddet staðir . Det er brukt i rundt 2500 eldre gårdsnavn i Norge (bare navnegruppen -ruð er større). ”Staðir -namna er truleg den mest omdiskuterte gruppa av alle germanske stadnamn. Det er særleg tydingsutviklinga av namnelekken og lagingsmåtane av dei eldste staðir -namna som har vore debattert.” (Stemshaug 1985: 102–103) Navnene er utbredt over størsteparten av det germanske språkområdet. Utenfor Skandinavia finnes de i alle de norske kolonisasjonsområdene i vest (Island har over 1100 slike navn, noe som vitner om at stad -navn var vanlige i Norge i vikingtiden), dessuten i Tyskland, Nederland og England. I Norge finnes navnene over hele landet, særlig på Østlandet og i Trøndelag. Agder og Sør-Vestlandet har derimot få (Stemshaug 1985: 102).

10 Heim er populært i yngre, nylagede bruks- og villanavn, som man kan skille fra de ekte heim -navnene ved at h-en er der ( Fagerheim , Fredheim , Nyheim , Vonheim ). Se Stemshaug 1985: 98.

41 Flere stad -navn fikk en ulik form gjennom tiden, f.eks. ble staðir redusert til -st (Hognest < Hôgnastaðir ), -stå , -ste , -sto . Navnene finnes ikke usammensatte. En stor del av forleddene er personnavn (Erikstad ), men også en del appellativer, adjektiver eller elvenavn.

1.5.3.5. Navn på -land Navn på -land er primære som teignavn og sekundære som bostedsnavn. De er laget av ordet land i betydningen ‘jordstykke’ eller ‘landskap, landsområde’. Navnetypen ble grundig utforsket av Særheim (2001) i sin doktoravhandling. Ordet er brukt i rundt 2000 gamle norske gårdsnavn. I tillegg har man ca. 100 seternavn på -land . Land -navn finnes over hele Norge med unntak av Finnmark, særlig på Sørlandet og Sør-Vestlandet. Nordland har også relativt mange, mens få slike navn finnes på Nord-Vestlandet, i Trøndelag og de indre og nordlige delene av Østlandet. De norske navnene er i geografisk sammenheng med de svenske (på -land eller -landa ). I Danmark er navnetypen sjelden i bostedsnavn. Det er en del land -navn på Island, noe som tyder på at navneklassen er eldre enn fra vikingtiden. Det er ingen spor etter kristen kultur i norske land -navn, så de fleste må være eldre enn år 1000, kanskje 600–1000 (Harsson 2002: 158, Stemshaug 1985: 100). Middelalderkildene har vanligvis land n. i singular, men plural landir f. med genusskifte forekom også. I landskapsnavn kan vi også ha nøytrum plural ( Uppl ônd ). I dag har bostedsnavn støtt singular form. Flere forledd i land -navn (Stemshaug 1985: 100–101) vitner om sterk tilknytting til jordbruk ( Høyland , Engeland , Rosseland (til gno. hross n. ‘hest’), Svinland ), andre forteller om størrelse, beliggenhet ( Øverland ) og form. Sammensetninger med plantebetegnelser, elve- og innsjønavn er vanlige. Personnavn som forledd ( Sigriðarland ) vitner om at land -navn i mange områder har vært produktive lenger ut i middelalderen enn f.eks. -vin og -heim -navn. På den andre siden har vi mange forledd som vitner om hedensk kult ( Frøysland , Ullaland (gen. av Ull ), Nærland < * Njarð (ar )land ). Ordet land finnes flere ganger også i landskapsnavn, f.eks. Hordaland , Rogaland , Hålogaland , Oppland , Hadeland , og i Sverige Uppland , Småland , Värmland (Harsson 2002: 145).

42 1.5.3.6. Navn på -set Navn på -set inneholder gno. setr n. ‘boplass’. Ordet er brukt i rundt 900 norske gårdsnavn, som finnes særlig langs kysten nordover for området med land -navn. Det finnes mange slike navn i Østerdalen og Mjøsbygdene. Som oftest er set -gårdene mindre utkantgårder. I tillegg finnes ordet i ca. 1700 seternavn. Island mangler navn på -set , og derfor ble navneklassen datert til eldre tid enn vikingtiden. Men det kan være også andre grunner til at navneklassen ikke finnes på Island, f.eks. at utvandrere kan ha kommet fra Sør-Vestlandet der det er svært få set -navn (Harsson 2002: 161). Navneleddet er ikke uvanlig i resten av de norske kolonisasjonsområdene i vest og finnes dessuten i Sverige (Stemshaug 1985: 105). På Østlandet har svært mange set -navn flertallsform (-setrar ) i de tidligere middelalderbeleggene. En god del av forleddene henger sammen med landbruk ( Engjaset til eng ), og kan gjerne sammenliknes med de som finnes i land-navn. Også substantiver og adjektiver som forteller om terrengforholdene i området er rikt representert som forledd (Dalset , Brattset , Flatset , Djupset , Langset ). Det gjelder også de fleste Finnset , der forleddet i mange tilfeller må være det nå tapte gno. * finnr m. ‘spiss, topp, kvass kant’ (Stemshaug 1985: 108). Elles finnes det dyre- og plantebetegnelser i forledd ( Eikeset , Svinset , Ormset , Røsset til gno. hross n. ‘hest’) og ord knyttet til hedensk kult ( Frøyset , Torset , Hovset ). Flere set -navn er sammensatte med et elvenavn ( Tynset til elvenavnet Tunna , Fåset til Fåa , Deset til Deia ) eller et personnavn ( Ellevset , Kariset , Pålset ). Se Stemshaug 1985: 108.

1.5.3.7. Navn på -bø/ -by Blant andre utbredte ord som ble brukt som etterledd i gårdsnavn, er -bø (østnorsk form)/-by (vestnorsk form), med betydning ‘gård, boplass’.11 Ordet finnes i ca. 1100 eldre gårdsnavn, i tillegg til ca. 100 usammensatte og ca. 30 seternavn på -bø (en ). Navneleddet finnes i hele Norden, og dessuten overalt hvor det var nordisk bosetning i vikingtiden – Shetland, Orknøyene, Hebridene, Man, Danelagen i England og Normandie i Frankrike (Stemshaug 1985: 108). I Norge er navnene tettest sør for Trøndelagsområdet. De finnes nok i Trøndelag og Nord-Norge også, men langt mer spredt. I Norge finnes det ca. 50 gårder med navnet Hus (e)by (< Húsabýr ), som antas å ha hatt en spesiell funksjon i samfunnet under og etter vikingtiden. De var opprinnelig kongsgårder,

11 I norrønt betydde bær /býr vanligvis ‘enkel gård’, som må ha vært en mer opprinnelig betydning enn den kollektive ‘samling av gårder (by, kjøpsted)’, som også fantes i norrønt. I svensk og dansk betyr by ‘landsby’ (Stemshaug 1985: 109).

43 som kongen med hirden brukte, og forleddet viser at de var store gårder med mange hus (Stemshaug 1985: 110). Ellers forteller forledd om beliggenhet ( Nord -, Sør-, Vest -, Aust -, Ner -, Ø(v)st -), størrelse ( Litlabø , Myklibýr som på Østlandet vanligvis ble dissimilert til Nøkleby ) eller personene knyttet til gården ( Klemetsby , Gunnelsby , Smedby , Prestby , Munkeby ). Norske gårdsnavn på -by og -bø med personnavnforledd ble grundig behandlet av Schmidt (2000b). Alderen på bø -/by -navn kan være svært forskjellig. Mange av de usammensatte navnene går trolig tilbake i førhistorisk tid, noen av dem kan sikkert måle seg med de gamle usammensatte naturnavnene ( Vik , Nes ) i alder. Men navnene som henger sammen med kristendommen ( Krossby , Kyrkjebø , Munkeby , kristne personnavn som forledd) må skrive seg fra kristen middelalder.

1.5.3.8. Navn på -tveit Med ca. 600 navn hører -tveit (‘mindre rydning eller jordstykke’) til de mellomstore navnegruppene. Mye utbredt er dette leddet i Danmark, men ikke i Sverige. Det mangler i de gamle norske koloniene på vesthavsøyene, men finnes derimot i Nord-England, i Danelagen (i dialektene i dag thwaite ). Både dit og til Normandie ble det trolig ført med danske nybyggere i vikingtiden (Stemshaug 1985: 115). I Norge har tveit en sørlig utbredelse. Nord for Sognefjorden er det bare et par navn i Fjordane og i Innherad i Trøndelag. Om lag tredjeparten av navnene er usammensatte (Tveit , Tveita ). Forledd i de sammensatte tveit -navnene forteller ikke sjelden om jorden på stedet ( Sandtveid ). I tillegg kan man finne blant dem plantebetegnelser ( Grastveid ), elvenavn ( Sulutvet til elvenavnet Svala ), gårdsnavn ( Materstveit til gårdsnavnet Matre ), gudenavn eller personnavn.

1.5.3.9. Navn på -torp Torp (‘liten gård, hus’) hører til de mindre navnegruppene med bare ca. 150 gårdsnavn i Norge, særlig på Østlandet, av disse er mer enn tredjeparten usammensatte. I Sverige derimot er dette navneleddet det mest frekvente i primære bostedsnavn fra middelalderen og framstår gjerne som -erup , -arp , -orp (ca. 7500 navn). Typen er også sterkt representert i Danmark (-trup , -drup , -rup , ca. 2500), den finnes i Tyskland, Nederland ( dorf ) og i Danelagen i England ( thorpe ). Navneleddet mangler derimot på Island, Færøyene, Orknøyene og Hebridene, men finnes på Shetland (Stemshaug 1985: 117). Flere forskere tror at navnetypen kom til Norge sørfra og bredte seg nordover gjennom Danmark og Sverige.

44 I Norge er de sammensatte torp -navnene konsentrert særlig til Østfold fylke, men finnes også elles her og der på Østlandet og Sørlandet så langt vest som Mandal. Videre til vest og nord mangler det. Sammensatte navn i bestemt form (-torpet ) finnes i mange finnerydninger i Hedmark. Det usammensatte torp (Torp , Torpe , Torpo ) går noe videre, mest nordlig ligger Torp i Malvik, Sør-Trøndelag. Som forledd finner man ofte personnavn ( Danstorp , Ostorp < Oddsþorp ). Mindre vanlige er elvenavn eller ord for geomorfologiske forhold ( Sandtorp ). Alderen på de nordiske torp -navnene har vært mye omdiskutert. Seinest ble emnet drøftet av Dam (2000), som regner med middelalderen, eventuelt sen vikingtid, som den mest produktive perioden.

1.5.3.10. Navn på -rud Til sammen kan det ha vært 25–30 000 gårdsnavn i Norge ved utgangen i vikingtiden. Dette tallet økte i de to-tre følgende hundreårene. Den viktigste navneklassen fra denne perioden er rud-navn , til gno. ruð ‘rydning’, som samtidig er den største gruppen av norske bostedsnavn (ca. 5000 gårdsnavn). Disse navnene står i geografisk sammenheng med en tilsvarende gruppe svenske bostedsnavn, og man finner navneklassen representert i de østlige delene av Danmark. I tillegg er typen representert på tysk språkområde. Det er ikke registrert noen sikre rud -navn i Normandie eller Danelagen, men det kan forklares med at nye innbyggere ikke kom fra de sentrale rud -områdene i Danmark (Harsson 2002: 162, 165). I Norge er rud -navn karakteristiske for Østlandet, og sammensatte rud -navn er det flest av i området rundt indre Oslofjorden. Usammensatt har vi navneleddet i ca. 230 gårdsnavn. En stor del (hele 42 %) av de sammensatte rud -navnene har personnavn som forledd, ofte med -s- i komposisjonsfugen. Ikke så få av disse personnavnene er kristne ( Jon , Per , Sissel , Kristin ), og det finnes flere sammensetninger med kristne personbetegnelser (klokker, prest, biskop, munk). Det er langt flere kvinnenavn sammensatte med -rud enn f.eks. med -staðir , og dette tolkes som et yngre drag ved rud -navn (Stemshaug 1985: 112). Pejorative forledd vitner om en lav sosial status til de fleste rud -navn, f.eks. Driterud , Pisserud , Pukerud til gno. púki ‘djevel’, Puterud til gno. púta ‘hore’(NO). Andre forledd forteller om forholdene ved rydningen ( Sanderød , Myrerød , Brensrud ), og noen navn inneholder dyrebetegnelser ( Ormerud , Ekornrud , Padderud ). Når det gjelder alder på navnene, blir de fleste datert til ekspansjonsperioden

45 1000–1350 (usammensatte Rud og Rød kan selvfølgelig være eldre).

1.5.3.11. Navn på -holt Nær rud -navn hører semantisk noen mindre navneklasser, f.eks. navn på -holt (av holt n. ‘liten skog’).12 Det finnes ca. 400 gårdsnavn på -holt i Norge, først og fremst på Østlandet, særlig rundt Oslofjorden. Navneleddet er utbredt i alle de nordiske landene, og finnes dessuten i naturnavn på Shetland. I tillegg er det brukt i noen engelske navn. Mange av navnene er usammensatte, f.eks. Holt , Holter , Holtet , Holtan . Forledd i de sammensatte navnene forteller ofte om terrengforhold på stedet ( Myrholt ) eller inneholder personnavn ( Bjørnholt ), plante- eller dyrebetegnelser ( Grasholt , Granholt , Oterholt ). Navnetypen er grundig undersøkt i Danmark i doktoravhandlingen til Eggert (2006), i Norge har bl.a. Schmidt (2000a) skrevet om holt -navn.

1.5.3.12. Ekspansjonsnavn og kontraksjonsnavn Alle disse leddene ble til i visse historiske perioder, og representerer ulike skritt i bosetningsekspansjonen. Navneklasser som rud eller det førhistoriske vin er klare ”ekspansjonsnavn”. De forteller om nyrydding, om gårder der det før hadde vært beite eller utmark. Gårdsnavn fra de første hundreårene etter 1350 kan man derimot kalle ”kontraksjonsnavn” (Sandnes 1997: 36). Etterledd som øydegard /ødegård viser til gårder som ble lagt øde, særlig etter Svartedauden. De vitner om nedgang i bosetningen. Etter 1600 får man mange nye ekspansjonsnavn igjen. Disse gårdsnavnene fra nytiden kan være rene naturnavn i bestemt form (f.eks. Berget , Djupvika ), navn på -rud , eller slike som Brenne , Brenna , Bråten , Svea , Gjerdet , Lykkja osv. Mange navn på -støl og -seter blir gårdsnavn. Alle disse navnene forteller om vekst i den faste bosetningen. På 1700- og 1800-tallet er vekst i bostedsnavn for det meste knyttet til plassnavn (navn på husmannsplasser). Plassnavn har nesten alltid bestemt form. De vanligste etterleddene i denne gruppen er -lykkja , -hagen , bråten , svea /sveet , brenne /brenna og -gjerdet . Vanlig er også stu (gu )/ stova , som trolig er knyttet til plasser med lite eller ikke noe jord. Som forledd dominerer personnavn eller yrket til plassmannen ( Joplassen , Snekkersvea ).

12 Jfr. det gammelhøytyske ordet holz ‘skog’.

46 1.5.3.13. Datering av de store gårdsnavneklassene Flere forskere har prøvd å antyde en relativ datering av de store gårdsnavneklassene, og denne forskningen har gitt viktige bidrag til bosetningshistorien i landet. Både språklige og historiske opplysninger har blitt vurdert. Man regner f.eks. med at de fleste vin -navn ble laget før år 800 e.Kr. (Særheim 1987: 295). Denne navneklassen er ikke vanlig i den norrøne bosetningen i vesthavsområdet. De fleste vin -navn (f.eks. Sendin – sammensatt av ordet sand ) har dessuten i-omlyd, en lydutvikling som er tidfestet til ca. år 500 e.Kr. Andre vin -navn har u-omlyd, som er datert til rundt år 800 e.Kr. (f.eks. Sondin – også dette ordet har sand som forledd). Navnene som mangler de nevnte omlydene (f.eks. Sandve ), må være yngre, altså laget etter den perioden da disse omlydene virket. Navnene med etterleddene -bø og -rud er ofte yngre enn navnene på -vin , -heim , -land og -stad . Bø - og rud -navnene inneholder ofte kristne personnavn eller andre ord med referanse til kristendommen, f.eks. Kjerkeby , Bendiksby , Kapellrud, Buskerud (opprinnelig Biskups -). Derfor kan man hevde at disse navnetypene fremdeles var produktive etter at den kristne kulturen hadde fått fotfestet i landet, altså etter år 1000. Man har også undersøkt hvor mange gårder av hver navnetype som har blitt kirkested. Kirker ble som regel bygd på eldre og sentrale gårder. Ifølge Magnus Olsen har 6,7 % av vin -gårdene blitt kirkested, videre 3,9 % av heim -gårdene, 2,5 % av stad -gårdene, 1,75 % av land -gårdene og 0,55 % av set -gårdene – dessuten hele 15 % av gårdene med usammensatt bø -navn (Særheim 1987: 295). Denne undersøkelsen peker på hvilke navnegrupper som er eldste. Ellers har man gransket gårdsgrenser, beliggenhet i bygda, skatter og avgifter eller arkeologisk funnmaterial. De eldste gårdene lå som regel sentralt i bygdene, hadde størst åkerareal og betalte størst skatt. Man har også undersøkt hvor mange gårder av hver navnetype som ble lagt øde etter Svartedauden. Det var de perifere og yngre gårdene som ble mest utsatt for ødelegging. Likevel er datering av gårdsnavn, samt andre stedsnavn, ofte usikker, og man har flere hundreår som mulige tidsperioder. Hvert gårdsnavn må forskes for seg selv.

47 1.5.4. Seternavn Denne store navnegruppen står på grensen til det man kan kalle egentlige bostedsnavn. Det er navn på alle de temporære oppholdsstedene, setrene, som vokste fram i sammenheng med husdyrhold og utnytting av utmarksbeitene (Stemshaug 1985: 122). De fleste setrer finnes inne i landet, i fjell- og dalstrøk hvor seterbruket har holdt seg best til vår tid. Setrene er langt sjeldnere på flatbygder og ved kysten, hvor de noen steder mangler helt. Selv om ”denne halvnomadiske driftsforma” (Stemshaug 1985: 122) må ha røtter langt tilbake i tiden, er opplysningene om seterbruk og særlig seternavn sparsomme i eldre kilder (middelalderbrev, jordbøker). Det er kildene fra nyere tid (jordbøker, matrikler) som inneholder flest seternavn. En systematisk innsamling av norske seternavn ble gjennomført i 1930-årene av Institutet for sammenlignende kulturforskning. Da ble det innsamlet ca. 48 000 navn (Beito 1997: 53). Seternavn er i større grad enn andre stedsnavn sammensatte (mindre enn 10 % av dem er usammensatte). Stundom kan man støte på preposisjonsuttrykk, f.eks. Vangen i Finndalen (Lom). I forhold til andre stedsnavn, som gårdsnavn eller naturnavn, er seternavn ofte sekundære. Slike navn som inneholder naturnavn (som forledd eller etterledd), finnes over hele seterområdet og gjenspeiler det varierte landskapet. Etterledd i de sammensatte seternavnene er vanligvis substantiver, og oftest er de levende appellativer i bestemt form, det viktigste unntaket er set (e). Opprinnelige naturnavn er etterledd i ca. 40 % av alle seternavnene. Det gjelder mer enn hundre ulike, mer eller mindre produktive, etterledd. Halvparten av disse navnene har et av de følgende etterleddene: seter , set (e), støl og sel , dal , li , vang , voll og ås . De tre første utgjør alene ca. 55 % av alle seternavnene, mest produktivt av alle er seter . Ordet er vanligvis femininum, men kan i noen områder få nøytrums- eller maskulinumsformen (Stemshaug 1985:127). Mens det bare er få ulike etterledd, finnes det en stor variasjon blant forleddene. Flertallet er substantiver, men også adjektiver har en høy frekvens, særlig adjektivene gammel og ny sammensatte med seter eller støl . Den største gruppen av forledd utgjør bostedsnavn, dvs. navn på gårder eller bruk som setrene hørte til ( Nygårdvollen til Nygården , Setersetersetra til Setersetra ). Den nest største gruppen av forledd er naturnavn. Personnavn (Ivasætra ) eller yrkesbetegnelser ( Prestsetra ) er forledd i et par tusen seternavn. Oftest forteller de om hvem som har vært eieren eller brukeren av seteren. I sine nåværende former ser seternavnene oftest unge ut. Få navn er språklig uklare. Det er ikke mange gammeldagse ord eller avledede former. De fleste navn har bestemt form,

48 og usammensatte navn er sjeldne. De fleste seternavn synes å være fra nyere tid, selv om seterbruket er gammelt i Norge. Navnene synes å ha vært ikke stabile, og det kan forklare mangelen på riktig gamle seternavn.

Tabell 6 – Etterledd med betydningen ‘seter’ i sammensatte seternavn

bustad m. Frol og Skogn i Nord-Trøndelag sel n. Gudbrandsdalen, Valdres og Telemark. Vestlandet seter f. Østlandet med unntak av noen fjell- og dalstrøk i Valdres, Hallingdal og Telemark Nordvestlandet fra og med Nordfjord, Trøndelag og Nord-Norge støl m. Fjell- og dalbygdene på Østlandet og Sørlandet. Vestlandet vang m. Hedmark, Akershus voll m. Indre Trøndelag, Hedmark øy (de)gard m. Indre Agder, Vest-Telemark

Kilde: Stemshaug 1985: 128

49 1.5.5. Gatenavn Gatenavn har fått en spesiell stilling blant norske stedsnavn. Det er særlig to grunner til det. For det første er gatenavn den eneste navnetypen som får et stort tilsig av nye, levende navn. For det andre er de fleste gatenavn i moderne tid laget kunstig og vedtatt av kommunestyrene (Stemshaug 1985: 141). I byene finnes det både gamle og nye gatenavn. De gamle gatenavnene skiller seg ikke noe særlig fra andre stedsnavn. De ble lite brukt i offentlig sammenheng, og fikk ofte navn etter gatens karakteristikk (lengde, terrenget), husplassering (hvilke sentrale bygninger de førte til) og daglig liv blant folk i gaten (Røsjø 2005: 52). Derimot har de nyere navnene ofte ingen tilknytning til livet i gaten. Først på 1800-tallet ble det aktuelt med å innføre offisielle navn på gater og veier i norske byer. Utviklingen av de norske byene under den industrielle revolusjonen førte til en sterk utvidelse av gatenettet, og det ble ingen tid til å vente på ”selvlagede” navn. Med kunstig navngiving ble det nyttig å regulere gatenavnene både når det gjaldt form og innhold. Bergen fikk sin første gatenavnkomité i 1822, Oslo i 1847, og i dag har de fleste byer faste komiteer til å foreslå nye gatenavn for kommunestyret. I byene i Norge er det først og fremst bokmål som blir brukt i normeringen, men det er likevel mye variasjon i bokmålsvariantene fra by til by. Det kan bli brukt veg og vei , hamn og havn , torg og torv osv. I en del kommuner, helst på Vestlandet, brukes det nynorsk. Dialektformer i offisielle gatenavn er sjeldnere. I denne sammenhengen må nevnes Røros med bl.a. Kjerkgata , Kølkjørarvegen , Hyttveta . Elverum og Lillehammer bruker -gutua (= gata ), og en del andre østlandske byer haga (n) og brota (n). Elles blir det isolerte tilfeller. Etterledd i gatenavn som er kjent fra middelalderbyene i Norge, er ikke mange: gno. stræti n., almenningr m., veit (a) f. og geil f. (Syverten 1997: 55). De fleste karakteriserer formen på gaten. Ordet stræti ble brukt om hovedgatene, de gikk som regel parallelt med stranden og bryggene. I Trondheim var de nordgående gatene kalt stræti , f.eks. Kaupmannastræti (i dag Krambugata ). I det gamle Oslo var det Vestra og Øystra Stræti . Senere ble ordet brukt også om andre gater. Visse byer har holdt ganske mange navn på -stræti (nå strede ), f.eks. Larvik og Halden, men i dag blir leddet lite brukt. Fra Trondheim har vi ett tilfelle ( Vår Frue strete ), i Oslo kjenner man Pilestredet , Baglerstredet og Badstustredet . Allmenningene var bredde tverrgater som førte fra strætene ned til bryggene. Gno. almenning f. og almenningr m. betydde ‘åpen plass i by eller ved kirke’ (Stemshaug 1985:

50 141). De ble mye utbredt i Bergen hvor ordet er kjent som appellativ i dag ( Torvalmenningen , Dreggsalmenningen ). Også i middelalderbyene Nidaros og Oslo kjente man etterleddet. I tillegg er ordet brukt i gatenavn i Stavanger og Hammerfest. Veitene var trangere. Veit er nå best kjent i gatenavn fra Trondheim ( Gjetveita , Helvetesveita , Gjelvangveita ), og der er det også brukt som appellativ. Dessuten er etterleddet brukt i gatenavn i noen av de andre Trøndelags-byene (Røros: Hyttveta , Rauveta , Finneveta , Smedveta ) og i Bergen ( Korskirkeveiten ). Ingen av disse er kjent fra middelalderkilder. Det er heller ikke geil -navn, selv om geil f. ble brukt som appellativ, om trange utfartsveier og helst inngjerdede veier. Ordet er i dag lite brukt i gatenavn ( Kofoedgeilan i Trondheim, Årstadgeilen i Bergen, Tidegeilen i Stavanger). Alle etterleddene har overlevd til våre dager, men i ulikt tall og med sterke geografiske variasjoner. Bergen er den eneste byen som har alle etterleddene representert i dag. Dessuten må nålevende navn på -gang m. og -smog n. ha en viss alder. Med sitt betydningsinnhold ville ikke disse navneleddene høve på moderne bygater. Det første har holdt seg godt i Drammen, det siste i Bergen ( smu og smau ), Stavanger og Haugesund ( smau ). De vanligste ordene i våre dager, gate og veg/vei , ble visst ikke brukt i gatenavn i middelalderen. Situasjonen var forskjellig i Sverige og Danmark hvor gata /gatæ var det vanlige etterleddet i middelalderen. I norrønt hadde gata f. en mer generell betydning ‘vei’ og ble oftest brukt om veier på landsbygdene, gjerne kranset av gjerde, skog eller snø (Stemshaug 1985: 142). Etter forrige hundreårsskifte begynte veg /vei m. å dominere i de nye utbyggingsområdene. Dette navneleddet har skapt strid om skrivemåten veg eller vei . Trondheim bruker veg i den innlemmede gamle Strinda kommune, men vei i gamle Trondheim by. Ifølge Stemshaug (1985: 143) er det først og fremst kronologiske årsaker som gjør at Oslo har Ivar Aasens vei , Oskar Braatens vei , men Olav Nygards veg og Tor Jonssons veg. I mange større og litt eldre byer har man fått et karakteristisk mønster med gate som etterledd inne i den gamle bykjernen og veg /vei i de nye utbyggingsområdene. Slik er det f.eks. i Oslo, hvor gate nesten ikke finnes i Aker, dvs. det området som ble lagt til ved byutvidelsen i 1948. Da bare få etterledd ( gate , veg /vei ) dominerte mer og mer i gatenavngivingen, sto slike gatenavn i fare for å bli lite karakteriserende. I etterkrigstiden har det spredd seg flere nye etterledd fra Oslo og Bærum: brink , drag , far , kneik , koll (e), krok , rabbe , skrent , snar , sti ,

51 stubb , trekk osv., men nokså tilfeldig valgt. Til disse kom fremmede navneledd som allé, aveny , promenade , terrasse osv. Når det gjelder forledd i gatenavn, ble det først og fremst karakteristiske drag ved gaten eller omgivelsene som motiverte dem fra gammelt av. I middelalderen hadde man Langstræti (Nidaros) eller Breiði almenningr (Bergen). Sandgata hadde sandgrunn, Steingata var brolagt, Storgata var gjerne en bred sentrumsgate. Ofte får gatene navn etter fauna og flora, f.eks. Skovveien (Oslo), Parkvegen , Lindealléen (Bergen), eller relasjonene mellom gatene, f.eks. Øvre Vollgate og Nedre Vollgate (Oslo), Nordre gate og Søndre gate (Oslo og Trondheim). I gamle dager fikk veiene på landsbygdene ofte navn etter hvor de førte hen. Også blant moderne bygater har man liknende eksempler: Drammensveien , Mosseveien , Trondheimsveien (Oslo), Fanavegen , Osvegen , Hardangervegen (Bergen). Ikke alle geografiske forledd har imidlertid slikt opphav, mange steder blir oppkalt uten å ha geografisk tilknytning til gaten: Østerdalsgata , Larviksgata , Malmøgata , Sveriges gate , alle fra 1879 i Oslo (Stemshaug 1985: 146). I etterkrigstiden oppkalte mange byer gatene etter vennskapsbyene sine i Norden, f.eks. Kokkolaveien (til den finskspråklige varianten av Gamla Karleby i Finland), Härnösandveien og Fredericiaveien i Kristiansund. Veldig vanlige er gatenavn med minne-forledd, først og fremst personnavn (memorialnavn) og personbetegnelser. I eldre gater ble det ofte håndverkere eller utlendinger som hadde en spesiell tilknytning til en gate. Fra Bergen kan vi nevne Hollendergaten, Tyskesmuget og middelaldernavn som Engelskmannastretet . Det er likevel personnavn som dominerer, bl.a. kongenavn. Mens Carl Johans gate (Trondheim) og Karl Johans gate (Oslo) er ganske sjeldne, har flere større byer gatene oppkalt etter en Fredrik eller en Kristian (Stemshaug 1985: 146–147). Veldig vanlig er Kongens gate (i Sverige Kungsgatan ), sjeldnere skrevet som Kongsgata eller Kongegata . Skrifttradisjonen med særskriving gjelder også gatenavn med personoppkalling: Oskars gate , Karl Johans gate (i motsetning til Oscarsgatan og Karl Johansgatan i Sverige). Norske nasjonalhelter som Amundsen og Nansen fikk også gater oppkalt etter seg. De dukker opp i gatenavn med eller uten fornavn ( Nansens vei , Fridtjof Nansens gate ). Færre personer finnes i gatenavn med tittel eller stilling, f.eks. i Moss har man Borgermester Aases gate , Dr . Galtungs veg og Stadsingeniør Stabells veg . Flere norske kunstnere er representert i gatenavn, f.eks. Ibsens gate , Jonas Lies vei , Camilla Collets gate , Edvard Griegs vei (Stemshaug 1985: 147).

52 Det er en tendens til å gruppere navn etter deres semantiske betydning, dvs. flere gater i et bestemt området får navn med en semantisk sammenheng, noe som kan lette orienteringen. Best kjent er trolig kongefamiliebetegnelsene i sentrum av de større byene: Kongens gate , Dronningens gate (gjerne parallellgaten), Kronprinsens gate osv. Man kan få strøk med gatenavn inspirert av bl.a. ord for trær (Bjørkvegen , Lindevegen , Seljevegen , Granvegen i Trondheim), planeter ( Marsveien , Neptunveien , Saturnveien i Oslo) eller blåseinstrumenter ( Tubavegen , Obovegen , Fagottvegen , Trompetvegen , Klarinettvegen i Malvik). Se Stemshaug 1985: 147. En variant av denne navnegrupperingen er å holde på forledd, men la etterleddet skifte. Også en slik navnegruppering finnes i norske byer. Fra Oslo kan man nevne Bølerbakken , Bølerlia , Bølerskogen , Bølerskrenten , Bølersletta , Bølervingen og Bølerveien .

53 2. Språklige karakteristikk av stedsnavn

Stedsnavn tilhører en gruppe substantiver som kalles egennavn (proprier). En annen stor undergruppe egennavn er personnavn. Det som skiller egennavn fra fellesnavn (appellativer) er deres identifiserende og individualiserende funksjon. ”Ved propriet adskilles én bestemt genstand fra andre gestande af samme slags.” (Dalberg 2002: 9) Appellativer har derimot en klassifiserende funksjon. Propriets monoreferensielle, individualiserende egenskap uttrykkes grammatisk på to forskjellige måter. Propriet er nøytralt i forhold til de grammatiske kategoriene numerus og bestemthet, dvs. opposisjonen entall:flertall og bestemthet:ubestemthet er opphevet (Dalberg 2002: 10). Når det gjelder stedsnavn, betyr dette ikke at det ikke finnes stedsnavn i både bestemt og ubestemt form ( Sandvika x Sandvik ) eller i entall og flertall ( Vik x Viker ), selv om entallsform er vanligere enn flertallsform og bestemt form er mer utbredt enn ubestemt form. Det betyr at det ikke foregår en situasjonsbestemt veksling mellom entallsform og flertallsform og mellom bestemt og ubestemt form ved proprier som ved appellativer. Også ved proprier i flertallsform (såkalte ”pluralia tantum”, f.eks. Færøyene ) er denotatum oppfattet som en enhet, og navnet har ingen entallsform (* en Færøy ). Årsaken til propriets nøytralitet i forhold til bestemthetsbøyning er også den individualiserende funksjonen. Propriet er i seg selv bestemt. ”Dets bestemthed hører således hjemme i sprogsystemet og ikke i sprogbruken. En kontekstafhængig vekslen mellem bestemt og ubestemt form kan derfor ikke tænkes i forbindelse med proprial funktion.” (Dalberg 2002: 10) I de følgende kapitlene skal jeg se nærmere på noen karakteristiske trekk ved stedsnavn som gjelder navnelaging, grammatiske kategorier og forhold til fremmede språk (nederlandsk, finsk og samisk).

54 2.1. Navnelaging Navnelaging er en måte å lage nye navn i et språk på. Det finnes alltid en sammenheng mellom navnelaging og ordlaging i et språk. De to sentrale ordlagingsmåtene i norsk er avledning og sammensetning (Hanssen 2010: 96). Sammensetning er vanlig og produktiv i norsk liksom i andre germanske språk. Avledning skjer ved hjelp av både prefikser og suffikser. For å lage nye stedsnavn i norsk brukes altså først og fremst sammensetning og avledning. I tillegg kan man benytte et appellativ i navnefunksjon eller jamføringsfunksjon. Slik kan man skille mellom fire typer stedsnavn: usammensatte stedsnavn, sammensatte stedsnavn, avledninger og metaforiske navn. De fleste norske stedsnavn er sammensatte, som Sandvik , dvs. de har to ledd − et forledd (utmerkingsledd) og et etterledd (hovedledd), mens de usammensatte, som Nes og Vik , har bare ett ledd (hovedledd). Avledede stedsnavn, som Sogn og Øyungen , ble laget med et suffiks. Metaforiske stedsnavn, som Hunden , inneholder et appellativ brukt i jamføringsfunksjon.

2.1.1. Usammensatte stedsnavn Usammensatte stedsnavn (simpleksnavn) er opprinnelige appellativer brukt i navnefunksjon (dal > Dal ). De er ofte naturnavn (eller kulturnavn som opprinnelig var naturnavn), enten i bestemt eller ubestemt form ( Vik , Vika ). Som det eneste leddet i usammensatte navn fungerer først og fremst terrengord som dal , nes , vik , berg , haug , sund . Flere slike navn er formelt sett identiske (homonyme) med tilsvarende appellativer (dal /Dal , vik /Vik ). Derfor ble usammensatte navn tidligere ofte kalt ”appellativiske” eller ”halvt appellativiske”, og ifølge noen forskere (bl.a. Andersson 1973: 154f.) har de fremdeles appellativisk (karakteriserende, beskrivende) betydning. Dalberg (2002: 12) argumenterer derimot at et proprium ikke kan ha appellativisk betydning fordi den beskrivende, klassifiserende betydningen prinsipielt er uforenelig med propriets individualiserende funksjon. Etymologisk sett ble mange stedsnavn skapt som beskrivende dannelser, men i det øyeblikket de fikk navnefunksjon, dvs. kunne henvise til et unikt objekt, ble disse appellativiske semantiske egenskaper suspendert. Dalberg viser flere eksempler som skulle støtte hennes påstand. Mange stedsnavn kan ikke forbindes med noen appellativisk betydning fordi det tilsvarende appellativet har mistet sin funksjon som appellativ gjennom den historiske utviklingen. F.eks. er elvenavnet Lågen

55 identisk med ordet låg m. ‘væske’, som nå helst brukes i sammensetninger ( briskelåg , einerlåg ). Se Tveitane 1983: 11. Videre finnes det stedsnavn som henviser til lokaliteter som ikke svarer til den appellativiske betydningen (f.eks. Lund med betydningen ‘liten skog’ er et bynavn). Tross alt dette finnes det flere stedsnavn som stemmer med et levende appellativ, og deres betydning svarer til karakteristikken til objektet. Mens Helleland (1999b: 178) snakker om en ”metaonomastisk” språkhandling som aktiverer det deskriptive aspektet, formidler homonymien ifølge Dalberg (1985: 135) semantiske ”assosiasjoner” hos navnbrukerne.

2.1.2. Sammensatte stedsnavn Det som karakteriserer norske sammensatte stedsnavn (komposita), er det faktum at de inneholder to ledd. Leddene kan være skrevet som et ord ( Storhaugen ), som er det langt vanligste, eller med hjelp av flere ord ( Den store haugen ). Begge tilfellene blir vanligvis oppfattet som sammensetninger av de fleste nordiske navneforskere. Det er bare den svenske forskeren Bengt Pamp (se Christensen & Sørensen 1972: 16) som skiller mellom sammensetninger , i tilfellet at leddene ”har inngått en så intim förening, att resultatet har blivit et enda ord”, og syntagmer hvis leddene står hver for seg selv. Denne klassifikasjonen ble ikke viderearbeidet eller brukt av andre fordi det mangler sikre (prosodiske, semantiske) kriterier for å skille mellom disse to gruppene. Videre kan man skille mellom sammensatte navn som alltid har hatt denne formen og stedsnavn som opprinnelig var usammensatte, men senere, ofte etter en veldig lang tid, fikk tilknyttet et forledd (Rygh 1898: 17). Til den første gruppen hører sikkert gårdsnavn på -heim , -stad og -land og gårdsnavn med adjektivet ny som forledd ( Nygård , Nyhus ). Derimot de fleste gårdsnavn på -rud het Ruð først og fikk et forledd senere. Det samme gjelder mange navn på -set , -torp og -tveit . Årsaken til at navnet fikk tilknyttet et forledd, kunne være behov for å skille mellom enkelte gårder, men Rygh (1898: 17) understreker at det ofte også var andre årsaker, f.eks. ”at man naturlig kom til at kalde Gaarden efter en Eier eller Eierinde, som havde gjort sig mer end almindelig bemærket”. I tillegg finnes det mange eksempler på usammensatte stedsnavn som senere fikk tilknyttet et etterledd. Dette gjelder først og fremst naturnavn (f.eks. fjordnavn, øynavn). Det skjedde ofte at det samme navnet ble brukt for flere lokaliteter i området, og naturnavnet fikk

56 et forklarende (epeksegetisk) etterledd slik at man kunne skille mellom navnene ( Sogn > Sognefjorden ). Etterleddet ( vik i Sandvik ) har den grammatiske hovedfunksjonen i navnet. Det er oftest et vanlig appellativ som forteller om hvilken type sted navnet gjelder. Det kan være et terrengord som dal , berg , elv , vann , holme , nes , vik , øy , sund , kulturord som forteller om menneskelig virksomhet, som gård , bygd , eng , grend , havn , åker , ord for bygninger som hus , hytte , skole , eller ord for administrative inndelinger som kommune , fylke , sogn osv. Mange appellativer som i norske stedsnavn er brukt som etterledd, er i dag ukjent av folk flest. Forleddet er til vanlig enten et substantiv eller et adjektiv. Det karakteriserer, modifiserer eller spesifiserer etterleddet, og har således adjektivisk funksjon. Det kan fortelle bl.a. om stedets beliggenhet ( Vestfjorden ), farge ( Svartisen ), størrelse ( Storvika ), plante- og dyreliv ( Lakselv ), personer ( Andersbleikja ) og deres arbeid, hendelser eller tradisjoner (Særheim 1987: 274–275). Forleddet kan også være sammensatt av flere ord ( Grønhaugvika ). F.eks. inneholder stedsnavnet Sandvik etterleddet vik , som forteller om hva slags lokalitet det er tale om, og forleddet Sand-, som karakteriserer stedet nærmere. Selv om leddene i en sammensetning kalles ”forledd” og ”etterledd”, er det ikke posisjon i sammensetningen som definerer dem, men heller deres funksjon (jfr. ovenfor). Det finnes en del stedsnavn der hovedleddet (etterleddet) står først og utmerkingsleddet (forleddet) sist, f.eks. Lunden grøn , Breden oppå Blåhammara (Hallaråker 1997: 25, 224). I noen sjeldnere tilfeller kan det også stå et utmerkingselement både før og etter hovedleddet, f.eks. Den nørdre steinen i Holet (Særheim 1985: 22). I tillegg finnes det stedsnavn som mangler hovedledd, f.eks. Den lange , Den svarte , Det vestra , Der bjørnen drep . Slike navn er av noen forskere (bl.a. Særheim 1985: 24) oppfattet som elliptiske (forkortede) varianter av sammensatte stedsnavn. En annen type av elliptiske navn kan være preposisjonsuttrykk som Vestanfor , brukt istedenfor den hele (opprinnelige) formen Vika vestanfor stranden (Særheim 1985: 25). Den danske forskeren Albøge (1993: 14) argumenterer mot en slik oppfatning av disse navnene. Han sier at de fleste stedsnavn som regnes som elliptiske, aldri hadde hele formen og fra begynnelsen av har fungert bra som de var. ”En strukturalist ville vel hevde at hovedleddet findes i systemet men ikke nødvendigvis i forløbet. Pragmatikeren nøjes med at konstatere at de jo faktisk fungerer så fint som noget andet stedsnavn.” (Albøge 1993: 14) Når forleddet er et adjektiv, har det enten bøyd ( Mørkevatnet ) eller ubøyd form (nullform, f.eks. Flatholmen ). I østnorsk og nordnorsk er det en sterk tendens til å bruke adjektiv i nullform i sammensatte stedsnavn (Halloråker 1997:26), f.eks. Grå-kallen , Øst-bø .

57 Slik var det ikke i norrønt, f.eks. Østerdalen (< Eystridalir ). Også personnavn har de siste årene fått nullmorfem i sammensetning med et etterledd: Erik-myran , Sara-knubben . Dette er et nytt fenomen, og sammensetningsmåten kan til en viss grad brukes som alderskriterium. Forledd som er substantiver, kan ha ulike former i sammensetninger. Flere forledd ender på -s, -e, -a ( Stein svika , Vik ebygda , Voll abakken ), sjeldnere på -u, -o eller -y (Fur umyra , For omyra , Fyr ymyri ). Andre forledd står helt uten en slik endelse ( Steinhaugen ). Årsaken er at forleddet i sammensetningene i norrønt stod i genitiv og kunne ha en endelse, avhengig av ordets stammetype. De norrøne genitivsformene har, som andre grammatiske former, utviklet seg ulikt i de ulike dialektene. Den grammatiske formen forleddet har i et sammensatt navn, er altså avhengig av det norrøne opphavet og dialektutviklingen (Hallaråker 1997: 26). Noen forskere (bl.a. Stemshaug 1985: 9) oppfater denne opprinnelige genitivsendelsen som en tredje del av sammensetninger (sammensetningsledd, komposisjonsfuge) og skiller mellom sammensetninger med og uten sammensetningsledd (rene, ekte), som er vanligere. Denne oppfatningen deler ikke Hallaråker (1997: 26), som hevder at ”[d]et kan vere enklare og fagleg tryggare å tale om kva grammatisk form utmerkingsleddet har i staden for å snakke isolert om komposisjonsfuga”. Det som sannsynligvis leder noen forskere til å foretrekke det synkroniske perspektivet og bruke termene ”komposisjonsfuge” o.l. istedenfor ”genitivsendelsen”, er at det finnes flere sammensetninger som har fått dette morfemet sekundært, og derfor kan det ikke være tale om noen genitivendelse. F.eks. har forleddene på -s historisk opphav i sammensetninger som Dalsøyra , Sandshamn , mens i navnene Grinds-ledet , Kvitings-kjølen er -s sekundær. Også mange hunkjønnsord på -ing har fått analogisk -s. I mange tilfeller har navn fått analogisk komposisjonsvokal, f.eks. Hauga-dalen , Nesa-skardet til subst. i sg. På den andre siden ble den opprinnelige genitivsendelsen i noen stedsnavn synkopert (Stemshaug 1985: 54–55), f.eks. Hallingdal < Haddingjadalr .

58 2.1.2.1. Imperativnavn En spesiell type sammensetninger er såkalte ”imperativnavn”, som først ble beskrevet av Rygh (1898: 19–20). Et slikt navn er f.eks. det velkjente Kikut i Nordmarka ved Oslo, som er et sted med fint utsyn. Imperativnavn er sammensatt av et verb i imperativ (kikk ) og et adverb ( ut ), og inneholder en oppfordring om hva navnebrukere bør gjøre på stedet, f.eks. ”kikke ut”, trolig fordi de ikke må gå glipp av den fine utsikten. Navnetypen finnes stort sett bare i den sørlige delen av Østlandet og tilhører nesten alltid smågårder og plasser. Ett av de eldste beleggene på imperativnavn i Norge er trolig Rykkinn , dokumentert i Bergen allerede i 1554 (Hoel 2010: 47–48). Tilsvarende navn finnes også i Sverige, Danmark, Nord-Tyskland og Nederland, og det er sannsynlig at navnet kom til Norden fra nedertysk eller nederlandsk. Det samme navnet finnes også andre steder i Norge, mest kjent er kanskje den nåværende drabantbyen Rykkinn i Bærum. Navnet er laget av verbet rykke og adverbet inn , og betyr ‘kom inn’ (rykk inn). Det ble brukt særlig om vertshus og kroer, og oppfordringen var rettet til veifarende, som skulle stoppe opp og ”rykke inn” på kroa. Den samme ideen som gjelder navnet Rykkinn , står bak navnene Bilitt og Bislett , ‘bi (så) litt, vent’. Navnene med den samme betydningen som Kikut , er Seut , Tittut , Sjåheim og Sjåhit, som alle ble brukt for steder med fin utsikt. Flere imperativnavn markerte opprinnelig spesielle punkter på veiene. Svingom og Vendom ble brukt om steder hvor veien gjør en sterk sving eller ender. Sittpå er et sted på toppen av bakken der man kanskje kunne sette seg på vognen eller sleden igjen, mens Peisopp antyder at man måtte peise på hesten for å komme opp bakken. Kantut og Stuput ligger tett ved en bratt fjellvegg (Rygh 1898: 19–20, Muri 1975: 124, NSL: 90). Ryghs beretning av denne navnetypen inneholder ”mest for Kuriositetens Skyld” en lang liste over utvalgte imperativnavn. Ved siden av de ovenfor nevnte finner man der bl.a. navnene Beheim (be heim!), Gåtå (gå av!), Hinkopp (hink opp!), Tørkopp (tørk opp!), Blistill (Bli stille!), Kommatt (Kom igjen!), Sjåfram (Se fram!), Seopp (Se opp!) og Valsopp (Dans vals!).

59 2.1.3. Avledninger Avledning er ifølge NRG (90) en måte å lage ord på ved hjelp av affikser (prefikser eller suffikser) som knyttes til avledningsbasen (et rotord, en avledning eller en sammensetning). Mens noen affikser er veldig produktive i moderne norsk, er andre brukt sporadisk. Når det gjelder stedsnavn, oppfattes denne lagingsmåten som forhistorisk. Det ble brukt ulike typer suffikser, som f.eks. -ung i Øyungen , -er (av eldre nordisk -ia ) i Øyeren , -und i Borgund . Produktivitetsperioden for mange suffikser går tilbake til før særspråklig tid. Avledninger finner man i gamle naturnavn, både i øynavn, elvenavn, fjordnavn og innsjønavn, og i en viss grad også i fjellnavn (Hovda 1975: 24). Det har vært mye omdiskutert hvilken betydning og funksjon suffikset har. ”Generelt kan ein seia at utviding gjennom suffiks inneber både morfologiske og semantiske aspekt.” (Helleland 2008: 224) Man mener at de ofte har individualiserende og karakteriserende funksjon og uttrykker egenskaper som tilhørighet, forsterking, individualisering, kollektivisering, minsking. Helleland gir som eksempel innsjønavnet Øyungen , hvor suffikset -ung (germansk *-unga -) kan bety ‘den som har (øyer)’. Man kan skille mellom stammeavledning ved hjelp av stammesuffikser (f.eks. -a-/-an -stammer, -ō-/-ōn-stammer) og avledning med andre suffikser, eventuelt i kombinasjon med stammeavledning. De viktigste suffiksene i norske stedsnavn er: -n, -m, -r, -nt, -s(k), -l, -t/-d, -str , -und , -ing , -ir , -ang . Suffikset -n finnes i flere av de eldste naturnavnene, f.eks. Sogn , Bokn , Drammen . Ofte var det samme ordet brukt for ulike terrengtyper. F.eks. ble Sogn benyttet som både fjordnavn (i dag Sognefjorden ), elvenavn ( Sogna i Akershus) og innsjønavn ( Sognsvann i Oslo). Alle disse navnene er n-avledninger og henger sammen med verbet suge (gno. súga ), brukt om ‘strøm’ (Særheim 1987: 285). Elvenavnet Sokna (Ringerike) og øynavnet Sokn (nord for Stavanger) er n-avlednigner til verbet sækja ‘søke, gå på’. Et navnepar som har vært mye omdiskutert i faglitteratur, er de gamle navnene på Drammensfjorden og Drammenselva (tidligere Dramselva ), altså Drafn og Dr ôfn , n-avledningene til gno. draf n. ‘drav, avfall’ (NO), kanskje i betydningen ‘den bølgende, opprørte, som har uklar vann’ (Helleland 2008: 229). Det gamle navnet på Mandalselva er også n-avledning, altså Môrn til stemmen mar - ‘sjø, vann’. Et annet navn som ble brukt for ulike terrengtyper, både øyer og elver, er Troms . Troms er det opprinnelige navnet på øya der byen Tromsø ligger (i dag Tromsøya ), og det samme navnet hadde flere øyer i Nordland og Sør-Trøndelag. Tromsa heter en elv i Oppland,

60 og i Nord-Trøndelag finnes det dessuten Tromselva . Disse navnene er trolig s-avledninger til et ord som betyr ‘strøm’ (Særheim 1987: 287). Også innsjønavnet Mjøsa er en s-avledning til en indoeuropeisk ordrot * mer-, men betydningen er omdiskutert (Hoel 2004: 222f). Navn som Rana (kommunen i Nordland), Rauma (elvenavn), Romsdal, Romerike (landskapsnavn) og Rena (tettstedet i Hedmark) er ofte tolket som opprinnelige vassdragsnavn. F.eks. het Rana i norrøn tid Raðund , som kan være en nt -avledning til ordet med betydning ‘strøm, vann’. Jfr. navnene på de tyske elvene Rhein og Rednitz , tidligere Radantia (Særheim 1987: 286). Annerledes forklarer disse navnene Nyman (2000:445). Suffikset -ir ble brukt gjerne for å betegne en spesiell ”sammenheng” eller ”tilhørighet” mellom et grunnord og et avledet ord, f.eks. i gno. hirðir m. ‘hyrde, den som hører sammen med sitt hj ôrð ’ eller fylkir m. ‘høvding, den som hører sammen med sitt folk ’ (Tveitane 1983: 14). I gamle stedsnavn finnes denne avledningsmåten bl.a. i innsjønavn, f.eks. Krøderen , Lyseren , Eikeren . Gjennom ulik dialektal utvikling har man fått former som Gjende , Tesse , Veksaren , Øktaren . Navnet Hvítir (i dag Kviteseidvatn ) betyr ‘den som ser kvit ut’, Gjende ( Gendir ) ‘den som likner en gandr (kjepp, stav)’, dvs. ‘den lange og smale’. Innsjønavn på -und opptrer som regel i hankjønn, f.eks. Femunden , Vismunden , mens elvenavn (samt øynavn og bygdenavn) er hunkjønn, som Brumunda , Lomunda , Velmunda , altså i samsvar med genusprioritet i denne kategorien. Ved navneparet som Vismunda og Vismunden (i dag Vismundvatnet ) representerer genuset en semantisk opposisjon mellom innsjønavnet og elvenavnet (Helleland 2008: 225). Med suffikset -m er avledet elvenavnene Simoa (* Sigm ) og Kusma . Stedsnavn på -ang er oftest hankjønnsord, f.eks. Hallangen , Slettangen , Øyangen . Det samme gjelder for navn på -ing og -ung , f.eks. Skjennungen , Sørungen , Billingen , Fyllingen , Lysingen . Ofte har de fått et senere tillegg for vassamling som Eingsvatnet , Sønningsvatnet , Tessungsjøen (Helleland 2008: 225). Suffikset -str ble ifølge Andersson (1974) produktivt i urgermansk-urnordisk tid og betegner ”tilhørighet”. Eksempler er elvenavnene * Mistra , Istra , og *Jastra i Sogn og Fjordane, som er forledd i Jostedalen , gno. Jôstrudalr . De fleste stedsnavn med dette suffikset finnes langs kysten, og det sentrale området er på Vestlandet, mellom Stad og Jæren. I sin artikkel gjør Nes (2008) grundig rede for noen stedsnavn som av tidligere forskere ble oppfattet som str -avledninger, dvs. gårdsnavnet Fister , bygde- og kommunenavnet Luster og Oster , som bare lever i sammensetninger ( Osterøyni , Osterfjorden ). Fister og Luster er sannsynligvis opprinnelige fjordnavn, mens Oster var

61 et øynavn tidligere. Nes argumenterer for at disse navnene heller er avledet med suffikset -tr , og som navnetype er eldre enn str -avledninger.

2.1.4. Metaforiske stedsnavn Metaforen blir definert som overført bruk av ord (Muri 1975: 119). Metaforiske stedsnavn (sammenlikningsnavn, jamføringsnavn) er navnene på lokaliteter som oppstod fra likhet med andre ting, former og fenomener, f.eks. Kyrkja , Oksen , Geiteryggen . Man finner metaforiske navn først og fremst blant fjellnavn og øynavn. Det som altså definerer metaforiske stedsnavn som navnelagingstype, er deres metaforiske (sammenliknings-) funksjon. De kan formelt sett være både usammensatte (identiske med et appellativ, Oksen ) og sammensatte ( Geiteryggen , Kistenuten ). Semantisk sett kan man også oppfatte navn som Geiteryggen som usammensatte fordi de inneholder bare ett semantisk element som ble overført, og bruke termen ”sammensetning” utelukkende for navnene som bare har et metaforisk forledd ( Oksenuten , Hestøy ) eller et metaforisk etterledd (Fagradalsbjørn til gårdsnavnet Fagradal ). Metaforiske stedsnavn sammenlikner som oftest steder med mennesker ( Munken , Presten , Skomakaren , Kjerring , Prestkona ), dyr ( Oksen , Hunden , Hesten , Bjørn , Kvalen ), kroppsdeler av mennesker og dyr ( Skallen , Geiteryggen , Revshalen ), ting ( Skipet , Kniven ), bygninger ( Kyrkja ) osv. Det er ikke lett å trekke opp klare grenser mellom rent skildrende (denoterende) og mer billedlig (konnoterende) ordbruk, mellom vanlige terrengord og jamføringsord. ”Ved somme ord har biletfunksjonen vorte avbleika etter som det har vorte brukt fleire gonger om same typen lokaliteter.” (Særheim 1985: 26) Flere ord som opprinnelig hadde en metaforisk funksjon (først og fremst ord for kroppsdeler brukt om terreng), kan nå regnes som terrengappellativer, f.eks. hals , kinn , nase /nos , skalle , tunge , rygg , fot . Navnet og den tingen som ordet står for i sin vanlige bruk, må ha et felles element, såkalte overføringselement (Muri 1975: 121). Oftest er det likhet i utseende, dvs. et sted blir kalt noe det ser ut som. Slik kan et fjell få navnet Hatten eller Hest , en åker kan hete Skinnbroka (dial. ‘bukse’) og en øy Skipet . I andre tilfeller er det likhet i relasjon som fungerer som overføringselement. En stor holme med mange små rundt er kalt Gåsa og Gjæslingane (‘gåsungene’), to holmer som ligger nær hverandre, har fått navnene Hanen og Høna , og syv fjelltopper på øya Alsten i Nordland heter Dei sju søstrer . Det samme navnet ( De syv søstrene ) har syv bekker (fosser) på Sunnmøre (Muri 1975: 121). Andre eksempler er tre fjelltopper som heter Kongen (den

62 største), Dronningi (den mindre) og Prinsen (den minste) eller Presten , Prestkona og Klokkaren . Metaforiske stedsnavn er også norske navn som Sibirien (et avsidesliggende og isolert område), Nordpolen (den nordligste teigen), Dakota , Texas osv. Slike navn forteller om egenskaper og særtrekk ved stedene (Særheim 1985: 27). Av og til er et sted sammenliknet med noe overnaturlig, f.eks. Trollfjorden i Lofoten, fjellområdet Jotunheimen . I mange metaforiske navn er det brukt humor, ironi eller overdrivelse. Et eksempel på det siste er navnene Paradis og Helvete . Mens det i fjellnavn oftest er utseendet som fungerer som overføringselement, er situasjonen i skjærnavn ifølge Hovda (1978b: 7) mer komplisert. Det er ikke så sjeldent at holmer og skjær bærer dyrebetegnelser, bl.a. hund ( Hundesund , Gardshundane , Hundeskjer ), bjørn ( Bjørnen , Bjørneskjer ), okse ( Oksa , Oksen , Oksafot ), galt ( Galten ), gris (Grisen , Segadalsgrisen , Svinaryggen ), kråke ( Kråka , Kråkholmen ). Tidligere forskere (f.eks. Indrebø) trodde at stedene hadde fått navn etter likhet med dyret i utseende. Hovda (1978b: 15) argumenterer at alle stedene som slike navn gjelder, er mer eller mindre farlige for ferdsel. Derfor fikk de som regel tabu-navn, dvs. navn som inneholder et ord som ifølge overtro ikke kunne nevnes på sjøen. Blant slike ”farlige” ord var nettopp dyrebetegnelser som okse , hund , galt eller kråke , som var regnet for en ulykkesfugl (Hovda 1978b: 19). ”Når ein var på land og på trygg grunn, var det ikkje farleg å bruka det ‘rette’ namnet, t.d. Galten . Men når ein nærma seg sjølve staden, laut ein ty til ymse oppdikta namn eller omskrivande nemningar i staden for dei rette orda.” (Bondevik 1975: 143) Slike omskrivelser kalles ”noanavn”. 13 I skjærnavn finnes det flere eksempler på dem, f.eks. Fleskholmen hvor istedenfor et tabu-ord som gris , galt o.l. ble det brukt ordet flesk som vekker de samme assosiasjonene som det forbudne ordet (Hovda 1978b: 17).

13 SNL definerer ”noanavn” (noaord) som navn (eller ord) som blir brukt i stedet for det egentlige fordi dette, pga. overtro eller religion, oppfattes som farlig; f.eks. gråbein for ulv, Gamle-Erik for djevelen.

63 2.2. Grammatiske kategorier (bøyningskategorier) De grammatiske kategoriene som er relevante for substantivene i moderne norsk, er numerus, genus og bestemthet. Norrønt var mer syntetisk enn moderne norsk, med en mer kompleks morfologi. Bøyningssystemene for både substantiv, adjektiv og verb hadde flere kategorier, det var bl.a. kasusbøyning ved substantiv, adjektiv og pronomen (Hanssen 2010: 18). Et stedsnavn har ikke bøying i entall og flertall, bestemt og ubestemt form på den samme måten som et appellativ (Hallaråker 1997: 27), og kasusforhold i stedsnavn er også spesifikke.

2.2.1. Tall (numerus) Den vanligste definisjonen av den grammatiske kategorien numerus sier at den utrykker tallforhold, vanligvis ved bøyningsendelser, dvs. ”angir om substantivet refererer til ett eller flere eksemplarer av samme gjenstand eller fenomen” (NRG: 143). I moderne norsk skiller man mellom entall og flertall av substantiver, adjektiver og pronomener. Det finnes stedsnavn både i entall og flertall ( Vik x Viker ), men den overveiende mengden av både naturnavn og kulturnavn har entallsform. Allikevel er antall flertallsnavn markant, og dette fenomenet har flere navneforskere prøvd å forklare. Ifølge Rygh retter numerus seg vanligvis etter naturforholdene på den måten at flertallsformen viser til flere lokaliteter eller terrengformasjoner av samme slag, f.eks. Åsane og Vikane viser til flere åser og viker. ”En Eiendom, som, da den blev selvstændigt Brug, bestod af flere Engstykker, kunde kaldes Engjar .” (Rygh 1898: 10) Allikevel kan det i noen tilfeller være vanskelig å påvise ”flertallslokaliteter” i terrenget (Hallaråker 1997: 222). En annen vanskelighet for en navneforsker er å avgjøre om man fra først har hatt entalls- eller flertallsform fordi eldre kilder kan være veldig inkonsekvente, og det samme navnet kan ha både entalls- og flertallsform til og med i den samme kilden. I tillegg har flere stedsnavn skiftet tallform i senere tid. Overgang fra den opprinnelige entallsformen til flertallsform er typisk for stedsnavn i noen deler av Trøndelag, særlig i Sør-Trøndelag (Rygh 1898: 10, Stemshaug 1985: 51). Den omvendte overgangen, dvs. fra flertallsform til entallsform, er langt vanligere og har funnet sted i hele landet. ”Saaledes er Sólbergar nu paa de fleste Steder blevet til Solberg , Uppsalir til Opsal , Navne sammensatte med -staðir til -stad .” (Rygh 1898: 10) Også i dag er tendensen ved offentlig navngiving å bruke entallsformen selv om flertallsformen fremdeles er i levende bruk.

64 Ryghs teori er alminnelig akseptert av norske forskere, men det finnes også andre forklaringer på flertallsform i stedsnavn. Den svenske navneforskeren Lars Hellberg (1960: 94) hevder at den viktigste årsaken til flertallsform i gårdsnavn er at de lokalitetene som flertallsformen viser til, tidligere har vært oppdyrkede teiger. Flere forskere har argumentert at man ikke kan påvise at gårdsdeling har vært årsaken til flertallsformer.

2.2.2. Kjønn (genus) Genus er en inherent egenskap ved substantiver (NRG: 149), dvs. hvert substantiv i norsk har et fast genus, som bestemmer kongruensbøyningen av tilhørende artikler, adjektiver og pronomener. Vanligvis skiller man mellom hankjønn (maskulinum), hunkjønn (femininum) og intetkjønn (nøytrum) i norsk (NRG: 149), men noen norske grammatikker (f.eks. Vinje 2005) bare regner med to genusgrupper, felleskjønn (genus commune) og intetkjønn. I tradisjonelle dialekter er systemet med tre genus gjennomført med unntak av Bergen bymål, som har tokjønnssystem. I skriftspråket blir tokjønnssystemet brukt i riksmål og konservativ bokmål (NRG: 152). Stedsnavn har gjerne genus i samsvar med det appellativet de assosieres med. Når et usammensatt stedsnavn er laget direkte til et appellativ, får det samme kjønn som dette appellativet. Sammensatte stedsnavn får kjønnet til det siste leddet. Det vil si at når appellativet rein (e) er femininum, blir også stedsnavnene Reina og Åkerreina femininer. Avledninger får gjerne genus i analogi med hovedappellativet for gruppen (Stemshaug 1985: 52). Slik er fjordnavn vanligvis hankjønnsord etter gno. fj ôrðr m. ( Salten , Gloppen , Gulen , Vanylven ). Det samme gjelder innsjønavn, etter gno. sjór /sær m. Elvenavn og øynavn får oftest hunkjønnsform etter gno. á f. og elfr f. ( Glåma , Otra , Sjoa , Vefsna )14 og etter ey f. (Sotra , Vega , Senja ). Jfr. gno. Sokn f. som øynavn og elvenavn (nå i formen Sokna ), og Sogn m. som fjordnavn (i dag Sognefjorden ) og innsjønavn (nå i formen Sognsvann ). Videre er usammensatte fossenavn vanligvis hankjønn, f.eks. gno. Sarpr (i dag Sarpsfossen ), gno. Rjúkandi (i dag Rjukan ). Bynavn er ifølge NRG (154) oftest hankjønn (Bergen er vakker . Hvor stor er London? ), mens landsnavn er intetkjønn ( Norge, mitt Norge ;

14 Regelen er selvfølgelig ikke uten unntak, f.eks. elvenavnene Lågen og Namsen er hankjønn.

65 Danmark er vakkert ). 15 Det er appellativene by og land som påvirker genuset. ”Namneobjektet er med andre ord med på å styra genus i namnet.” (Helleland 2008: 222) Helleland (2008: 217) bruker genus som et distinktivt trekk som kan skille mellom to grupper vassdragsnavn, altså elve- og innsjønavn: ”Når eit usamansett vassførenamn er hokjønn, er det (svært) sannsynleg at referenten er eit rennande vassføre (elv), og at det tilsvarande er (nokså) sannsynleg at referenten er eit stillestående vassføre (innsjø) dersom ein står overfor ei hankjønnsform.” Med andre ord framholder han at det i en gitt kontekst er mulig å tolke det maskuline Lysingen som ”innsjø” og det feminine Lysinga som ”elv”. Genusskifte er ifølge Helleland (2008: 221) ikke uvanlig i stedsnavn, f.eks. forekom det gamle Mærr f. ( Møre ) og Sogn m. som nøytrum i senmiddelalderen. Årsaken kunne være nøytrale nevninger som fylki eller ríki . I svært gamle gårdsnavn kan man derimot få overgang fra nøytrum (etter appellativet) til femininum (Rygh 1898: 11). Torg heter som pluralnavn Torgar , Nes blir til Nesjar , Holt til Holtar, Land til Landir , Berg til Bergar osv. Årsaken til denne utviklingen er ifølge Rygh det faktum at intetkjønnsnavn hadde den samme formen i flertall som i entall, eventuelt med omlyd: berg , nes (sg./pl.), men land /lônd . Det fantes altså ingen skilnad uten artikkel (som oppstod i den siste delen av vikingtiden). Det er også mulig at analogi fra jôrð f. spilte en rolle (Stemshaug 1985: 52). Dette substantivet hadde endelsen -ir og -ar i plural (det var både i- og ō-stamme). Et relativt nyere utslag av genusskifte finner man i gårdsnavn på Nordmøre og i Sør-Trøndelag (Helleland 2008: 221). Her har særlig opprinnelige nøytrums- og femininumformer fått overgang til hankjønn ved å føye maskulin artikkel til, f.eks. Battseten der etterleddet er gno. setr n., Røven eller Røen til gno. ruð n. Dette er sikkert analogi fra gno. bær /býr , garðr m. Jo klarere appellativisk innhold bostedsnavn har i dag, desto sjeldnere skjer denne overgangen.

15 Både landsnavn, bynavn og øynavn tar adledd i nøytrum nå de inngår i en substantivfrase med et foranstilt adjektiv: det opprinnelige Norge , det gamle Oslo , et vakkert Bergen . I slike substantivfraser er det et karakteristisk trekk ved stedet som omtales (NRG: 154).

66 2.2.3. Bestemthet Bestemthet er ifølge NRG (282–283) en grammatisk kategori som skiller mellom enheter som er spesifikke og identifiserbare i en gitt kontekst (definitte, bestemte nominalfraser) og enheter som ikke er det (indefinitte, ubestemte nominalfraser). Denne kategorien finnes i moderne norsk, men har ikke vært i språket hele tiden. Den bestemte artikkelen oppsto av demonstrative pronomener, som gradvis mistet karakteren av selvstendige ord (Hanssen 2010: 19). Spørsmålet om bestemthet har opptatt nordiske navneforskere siden slutten av 1800-tallet, ofte i forbindelse med drøfting av navnenes alder eller problemene knyttet til den offisielle skriftformen av navnet (Schmidt 2004: 50). Norske stedsnavn har i hovedsak bestemt form. Dette gjelder de fleste naturnavn (Hallaråker 1997: 223), men det finnes visse unntak. Eksempler på naturnavn i ubestemt form er innsjønavnene Tesse og Gjende , elvenavnene Mår , Veig . I bostedsnavn er ubestemt form langt vanligere. Når et naturnavn er brukt som bostedsnavn, mister det ofte artikkelen, f.eks. bostedsnavnet Fylling i motsetning til innsjønavnet Fyllinga (Helleland 2008: 227). I mange tilfeller kan man bruke bestemthet i gårdsnavn som et alderskriterium. Et dominerende trekk ved de eldre norske gårdsnavnetypene er ubestemt form (Haug , Nes , Vik , Voll , Ås), men med regionale variasjoner (se nedenfor om situasjonen i Trøndelag). Slik er Haugen , Vika , Vollen , Åsen som type yngre enn de tilsvarende navnene i ubestemt form. Overgang fra ubestemt form til bestemt form ved stedsnavn henger sammen med den generelle språkutviklingen. Stedsnavn i bestemt form begynte å bli vanlig i senmiddelalderen, selv om det finnes eksempler på fastvokst artikkel i de eldste skriftlige kildene fra 11– 1200-tallet. Overgangen var vanligere i flertallsnavn, f.eks. navnene Bergan , Fossan , Myran tilsvarer de gamle Bergar , Forsar , Mýrar (Rygh 1898: 13). Denne utviklingen tok imidlertid ikke med seg alle stedsnavn som må ha eksistert i eldre tid, og særlig mange gårdsnavn beholdt sin opprinnelige form. Dette gjelder ikke det trøndske dialektområdet, hvor overgang til bestemt form er vanlig også i de gamle gårdsnavnetypene. Her finnes det bygdelag hvor absolutt alle navnene kan ha bestemt form (Stemshaug 1985: 53). Rygh (1898: 13) er den første som har skrevet om den spesifikke situasjonen i dette området. Han viser at hankjønnsartikkel kan bli knyttet også til hunkjønns- og intetkjønnsnavn, og til navn i flertall, f.eks. Bergan , Haugan , Moan , Steinan , Åsan . Fenomenet gjelder Nordmøre, store deler av Sør-Trøndelag og de sørligste Innheradsbygdene.

67 Overgangen i dette området startet ifølge Rygh i hankjønnsnavn i entall, under påvirkning fra býr og garðr , og senere spredte den seg. ”Dette er parallelt til at usamansette naturnamn får genus i analogi med fellesappellativet for gruppa (t.d. femininum i elve- og øynamn).” (Jenstad 1997: 40) Overgangen må ha skjedd i løpet av de siste hundreårene, da det ikke finnes noen spor i eldre skriftlige kilder. Dalen (1984) foreslår senmiddelalderen som tidspunkt for overgangen og lanserer tanken at fenomenet kan ha spredd seg fra den gamle bydialekten i Trondheim. Et annet fenomen som har interessert flere navneforskere (bl.a. Helleland 1990: 82f.), er stedsnavn som i dag står i ubestemt form. Blant disse finnes gamle administrative navn som landskaps-, fylkes- og kommunenavn ( Agder , Helgeland , Hordaland , Ringerike , Trøndelag , Valdres ), de fleste bynavn ( Moss , Larvik , Stavanger , Tromsø ) og de gamle naturnavnene og bostedsnavnene som har holdt seg i ubestemt form til i dag i mer eller mindre kontinuerlig tradisjon ( Berg , Dale , Byrkjeland ). Flere av dem har stivnede dativformer, f.eks. Eide , Hauso , noe som kan ha bidratt til å holde ubestemt form oppe (Helleland 1990: 84). Derimot ble andre stedsnavn brukt i bestemt form i dialekt, men fikk ubestemt form senere. ”Mangelen på artikkel i denne typen må ein […] sjå i samanheng med tilhøva i Danmark, etter som Noreg gjennom fleire hundreår har delt skriftspråk med danskane.” (Helleland 1990: 83) Ubestemt form var vanlig i danske gårdsnavn, og dette påvirket de skriftlige formene av norske gårdsnavn, dvs. at navnene som hadde bestemt form i dialekt, fikk ubestemt form i de offentlige dokumentene. Disse offisielle formene påvirket de tilsvarende gårdsnavnene og har dermed hjulpet fram ubestemt form i gårdsnavn. ”I det heile synest det vera knytt større prestisje til dei ubundne formene, noko som i stor grad må hanga saman med den utbreiinga dei har hatt i skrift.” (Helleland 1990: 83) I tillegg kan slektsnavn laget av gårdsnavn ha påvirket utbredelse av ubestemt form av gårdsnavn. Disse slektsnavnene ble til på slutten av 1800-tallet, og folk som valgte et slikt slektsnavn, brukte det som regel i den formen som navnet hadde fått i offentlige dokumenter, dvs. ubestemt form. I dag kan også en del nyere bostedsnavn få navn uten artikkel. Oftest er det tydelige nylaginger, f.eks. mytologiske eller romantiske navn av typen Gimle , Gladsheim , Trudvang , Vonheim , Solgløtt , Kveldsro , Sorgenfri . Årsaken til nylaginger uten artikkel kan være den høyere statusen som stedsnavn i ubestemt form fremdeles har i samfunnet.

68 2.2.4. Kasus ”Kasus er uttrykk for den funksjonen en frase har som setningsledd.” (NRG: 19) Denne grammatiske kategorien spiller en marginal rolle i nyere norsk grammatikk. Noen lingvister hevder at norske substantiver ikke har noen kasus og at den såkalte genitivsendelsen -s ikke regnes som kasusendelse i moderne norsk (NRG: 19). Ifølge andre (f.eks. Vinje 2005: 87) finnes det to kasus i norske substantiver, grunnform og genitiv, dvs. at av norrønts fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv) er to bevart. Nominativ og akkusativ smeltet sammen og dativ ble trengt tilbake. Levninger av de gamle kasusformene finnes i en del faste uttrykk. I en stor del av østnorske og trønderske dialekter (i den midtre delen av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet) er dativ fortsatt en aktuell bøyingskategori av substantiv og brukes i flere forbindelser: etter visse stedsbetegnende preposisjoner, indirekte objekt, direkte objekt til visse verb, etter visse adjektiver, f.eks. i skoga , i elven , i husi , i dalom (Hanssen 2010: 102). Når det gjelder stedsnavn, skiller aktive dativdialekter mellom en nevneform og dativform av det samme navnet (Hallaråker 1997: 223). Først og fremst eldre folk bruker to former av f.eks. Volda og Ørsta . Ved ” på stedet-uttrykk” bruker de formene Voldinje og Ørstinje , og ved ” til stedet-uttrykk” Volda og Ørsta . ”Bortfall av dativ er ein klar tendens blant barn og unge i dag, også når det gjeld namneformer, som gjerne held oppe det eldste systemet.” (Hallaråker 1997: 223) Oftest er det nominativ som ligger i grunn for formen av et stedsnavn, men i noen tilfeller kan det være også andre kasus. Ifølge Indrebø (1973: 150) gjelder dette bare bostedsnavn. Når et naturnavn blir brukt i en annen form enn nominativ, er det fordi navnet har vært brukt som bostedsnavn. Det første tilfellet er navn i ubestemt form av svake hankjønnsord i entall (Indrebø 1973: 152). I norrønt hadde de den samme endelsen, nemlig -a, i genitiv, dativ og akkusativ entall. Disse tre kasus stod sammen mot nominativ som hadde -i eller -e, og kunne lett erstatte den. Navnene i andre kasus enn nominativ av denne typen, f.eks. Bakka , Haga , finnes først og fremst på Sør-Vestlandet, men også i Hordaland og Rogaland. Også i svake hunkjønnsord i entall sto tre kasus mot én i norrønt. Både genitiv, dativ og akkusativ endte på -u, mens nominativ hadde endelsen -a. På Sør-Vestlandet ble -u senere til -e. Indrebø (1973: 161) nevner fra dette området gårdsnavnene Brekke , Stedje , Evje , Helle .

69 I de maskuline ia - og feminine ō-stammene endte både dativ og akkusativ entall på -i, mens nominativ på -ir i norrønt. Disse to kasus kunne arbeide sammen mot nominativ. Eksempler fra Vestlandet er Myre , Øyre . Også i flertall av svært mange hunkjønnsord falt to kasus (genitiv og akkusativ) sammen og kunne erstatte nominativ. Det viktigste kjennemerket for østlandsk dialekt er flertalls -r, men i noen gårdsnavn i flertall finnes det istedenfor endelsen -er /-ar bare en vokal (-e). Eksempler er Geile , Hogne , Vike , Lande . Det finnes også tilfeller hvor det bare var én kasus (genitiv eller dativ) som arbeidet seg fram til hovedform og satte nominativ til side. Genitiv entall har blitt til hovedform hovedsakelig i noen elliptiske navn som opprinnelig hadde vært sammensatte og hadde et personnavn i genitiv som forledd. Sisteleddet (ofte hus , tun , jord , gård ) falt bort og personnavnet i genitiv ble stående alene, f.eks. ble Berntsplass til Bærns . På Modum er gårdsnavn som Sjuls , Trons , Bottolvs (Indrebø 1973: 172). Dativ har påvirket stedsnavn mer enn genitiv. Det finnes mange tilfeller hvor dativ, uten hjelp av andre kasus, arbeidet seg opp til hovedformen. Årsaken er at dativ ble brukt med de vanligste stedsbetegnende preposisjonene, dvs. á, af /frá . (Bare med preposisjonen til ble det brukt genitiv.) Dette styrket dativen, som ofte ble brukt også uten preposisjon og etter hvert som hovedform. ” Bj çrn á Haugi kunde likso lett verta Bjørn Hauge som Bjørn Haug .” (Indrebø 1973: 176) Det viktigste området for dativ-navn i entall er Hordaland. Et vanlig eksempel er navnet Vinje som finnes flere steder. Andre er Egge , Hamre , Førde , Sande , Fosse , Nese , Dale . I flertall finnes det Bergom , Husom , Slettom , Haugom . I Hallingdal, der -m mangler, heter det Geilo , Torpo , Tveito , Sletto osv. (Indrebø 1973: 181–183).

70 2.3. Stedsnavn med opphav i andre språk I Norge finnes det ikke bare norskspråklige stedsnavn. Antall stedsnavn med opphav i finsk og samisk, som begge hører til den finsk-ugriske språkgruppen (som bl.a. omfatter ungarsk og estisk), er ganske stor. I tillegg finnes det noen stedsnavn med nederlandsk opphav eller skrivemåte.

2.3.1. Nederlandske stedsnavn Nederlandsk er et germansk språk som er ganske nært beslektet med norsk. Det har påvirket norske stedsnavn i sammenheng med arbeidet til nederlandske kartografer på 1500- og 1600-tallet. De utarbeidet kart over Norge, beregnet først og fremst på nederlandske sjøfolk. Det mest kjente eksempelet på navn med sannsynligvis nederlandsk opphav er Nordkapp, navnet på den høye, bratte klippen på Magerøya i Finnmark som ofte er omtalt som det nordligste punktet i Europa selv om dette ikke er tilfellet. Norske fiskere kalte stedet for Kinn (et ) eller Nordkinn . Navnet Nortcap ble brukt for første gang av kartografen Andreas Bureus på kartet fra 1626, og siden på alle nederlandske kart. ”Bureus har fulla lånt namnet frå hollandske eller nedertyske kjelder.” (Hovda 1978a: 185) Øst for Nordkapp ligger Norges nordligste fastlandspunkt, Kinnarodden . Dette stedet blir også kalt Nordkinn , et navn som ”går att i fiskarane sine médliner” (Hovda 1978a: 186). Andreas Bureus hadde Norkinn på sitt kart, men på andre eldre kart finner man både Kynnæs og Nordkÿn . Den nederlandske skrivemåten Nordkijn /Nordkyn overtok eldre norske kartografer, som bygget mye på nederlandsk materiale. Skrivemåten Nordkyn var enerådende i norske kart til ca. 1940-årene. På nyere offisielle kart har det stått Nordkinn . Navnet Kinnaroden ble ikke påvirket av den nederlandske skrivemåten fordi øynavnet i tillegg ble brukt som kirke- og sognenavn. Hovda (1978a: 187) påpeker at også norske stedsnavn sammensatt med ordet kobbe m., gno. kobbi ‘sel’, som henger sammen med selfangst, ofte fikk en nederlandsk skrivemåte på grunn av en feil tolkning av navnet. Navnene ble skrevet Coperwick /wijck /wyck , Copernagel o.l. på nederlandske kart fordi kartografene knyttet navnene til metallet kobber. Den nederlandske skrivemåten med -r- ble overtatt av norske kartografer, og i dag finnes det fremdeles navn som Kopervik (byen på Karmøy) og Kobbernaglen (i Aker) ved siden av de mer opprinnelige Kobbenaglen eller Kobbnaglen andre steder i Norge. Også flere havsnavn i Norden har nederlandsk opphav, f.eks. Skagerrak eller Kattegat som begge kom inn i norsk på 1600-tallet. Skagerrak er navnet på havområdet mellom

71 Danmark, Sverige og Sør-Norge. Forleddet er det danske navnet Skagen og etterleddet er det nederlandske appellativet rak ‘bratt, rett vei’. Kattegat er navnet på havområdet som ligger mellom Danmark og den svenske vestkysten. I nord går Kattegat over i Skagerrak. Navnet betyr ‘kattehull’ i nederlandsk. Også Nordsjøen er ifølge Stemshaug (1985: 73) et nederlandsk navn, som ble tatt i bruk i norge fra 1600-tallet. I middelalderen benyttet folk i Norge navnet Englandshaf . Også Norskehavet dukket opp først på nederlandske kart. Ifølge middelalderkildene brukte man navnet Íslandshaf om den delen av Norskehavet som lå mellom Norge og Island. Barentshavet fikk navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents, som gjorde mange reiser i Nordishavet på slutten av 1500-tallet.

2.3.2. Finske stedsnavn De finskspråklige stedsnavnene finner man på to utskilte områder: helt nord i landet, i Nord-Troms og Finnmark, og på Østlandet, særlig på Finnskogene, et område i grensetraktene av Hedmark (Eskeland 1986: 13). Den historiske utviklingen i disse to finneområdene har imidlertid vært helt forskjellig. Navnene i begge områder er resultatet av finsk innvandring i etterreformatorisk tid. Den eldste innvandringen kom i sør (først til Grue Finnskog) fra Øst-Finland, særlig fra Karelen, Savolaks og Midt-Finlands skogsområder, fra ca. 1600 og utover (Eskeland 1998: 46). I Nord-Norge startet innvandringen et hundreår senere, ble sterkere og varte lenger, helt fram til slutten av 1900-tallet (Stemshaug 1985: 149). Finsk språk brukes ikke lenger på Østlandet, men den finske innvandringen har satt språklige spor etter seg, og det er nettopp finske stedsnavn som minner om den gamle finske bosetningen. Finnene hadde først og fremst behov for å navngi sine nærmeste omgivelser. Derfor fikk mange bosteder, åkrer, tjern, skogområder, bekker, odder, øyer osv. finske navn (Eskeland 1998: 47). Stedsnavnene illustrerer godt at finnene var jegere og jordbrukere som ryddet og kultivert jorden med brenning. På Finnskogen i Glåmdalen ligger Balagombo (til finsk palo ‘det brente stykket i skogen’ og kumpu ‘haug’), i Nordmarka nord for Oslo finnes Kattisa (til finsk kattiska ‘(en spesiell) felle til å fange fisk’). Mange stedsnavn i de finske områdene på Østlandet er laget til et personnavn, f.eks. Karvastorpet (til slektsnavnet Karvainen ). Se Stemshaug 1985: 149.

72 Ved siden av de gamle finske stedsnavnene kan man i dag også registrere helt nye finske navn på Finnskogene (Eskeland 1987: 20), noe som henger sammen med revitalisering av den finske etnisiteten. Slike nye finske navn opptrer gjerne i riksfinske former. Som eksempler kan man nevne navn på eneboliger som Jærviharjo (fi. järvi ‘innsjø’, harju ‘ås’) eller navn på hytter som Kiviniemi (fi. kivi ‘stein’, niemi ‘odde’). I Finnmark og Nord-Troms har finnene vært kalt kvener , slik det gamle fjordnavnet Kvænangen minner om. Den finske innvandringen til Nord-Norge foregikk fra Nord-Finland og fra de områdene i Nord-Sverige som hadde finsk bosetning allerede på 1600-tallet (Eskeland 1998: 47). Den var av annen type enn innvandringen til Finnskogene. Finner som kom til Nord-Norge, var kjent i området allerede tidligere. De hadde reist der på sine handels- og fisketurer langs elvene allerede i århundrer og hadde også fra før noen navn, i hvert fall på de viktigste stedene. De snakket også en helt annen dialekt enn skogsfinnene. Den skogfinske dialekten var en østlig dialekt, savolaksisk , mens de nordfinske og kvenske dialektene hører til den vestfinske dialektgruppen (Söderholm 1987: 11). Rundt den store nordiske krigen med de store hungerårene, kom det mange finnere til Nord-Norge, og Finnmark fikk en klar finsktalende minoritet. Den finske befolkningen utgjorde omtrent en femtedel av hele befolkningen i Nord-Norge, og på noen steder helt opp til halvparten av befolkningen (Eskeland 1998: 47). I Nord-Norge er det langt flere finske stedsnavn enn på Finnskogene, og de er yngre enn finske stedsnavn i Sør-Norge. Navnene brukes også av personer med kjennskap til det finske språket, mens navnene på Finnskogene er nå snart de eneste språklige minnene etter den gamle finske bosetningen (Eskeland 1998: 52). Ett av de eldste beleggene i skriftlige kilder er det finske navnet Lemmijoki brukt om Lakselv i Porsanger. ”Men generelt sett er det få finske stedsnavn som har fått en slik status at de er blitt brukt skriftlig og dermed kommet med i de skriftlige kildene.” (Söderholm 1987: 11) Det eneste stedet der finske navn i større grad har kommet i offisielt bruk, er Alta. Ellers ble navnene brukt først og fremst muntlig i uoffisielle sammenhenger. De viktigste områdene med finske stedsnavn er de fleste fjordbunnene og elvedalene fra Lyngen i Troms til Kirkenes i Øst-Finnmark. Noen eksempler på stedsnavnene fra Nord-Norge er Vanhasija ( vanha ‘gammel’, sija ‘plass, bosted, seter’), Keskiranta ( keski ‘midt, midtre’, ranta ‘strand’), Pahtakorva ( pahta ‘fjellvegg, brattheng’, korva ‘strømvirvel, liten foss’). På 1900-tallet gikk de finske stedsnavnene raskt tilbake, noe som startet med fornorskingsprosessen fra den siste halvdelen av 1800-tallet. Lokaliteter med finske navn (f.eks. Takajänkkä i Vardø) fikk ofte norske navn ( Bakmyra ).

73 2.3.3. Samiske stedsnavn Samisk er et finsk-ugrisk språk (i den uralske språkfamilien) med mange veldig ulike dialekter, og det som kalles ”samiske stedsnavn”, er ifølge Stemshaug (1985: 151) navn som tilhører tre dialekter: sørsamisk (fra nordligst i Hedmark til Saltfjellet), lulesamisk (fra Saltfjellet til Ofoten) og nordsamisk (fra Ofoten til Øst-Finnmark). De samiske stedsnavnene er mye eldre og utbredt over et langt større område enn de finske navnene i Norge. De finnes i Finnmark, Troms, Nord-Norge og Trøndelag, dessuten noen områder som i dag tilhører Sverige, Finland eller Russland. De er ikke systematisk skriftfestet i gamle kilder, og har levd i muntlig tradisjon gjennom generasjoner. Samene er sannsynligvis kommet østfra og har vært til stede i de nordlige delene av landet minst siden de første hundreårene av vår tidsregning, iallfall mens man snakket urnordisk i Norge. Det viser noen lånte appellativer (f.eks. ákšo ‘øks’) eller stedsnavn (f.eks. Máhkarávju på Magerøya, Finnmark) med urnordiske former i samisk (Frette 1975: 105, Stemshaug 1985: 151). I indre deler av Nord-Norge kan samene ha bodd enda lengre. Det samiske språket er grammatisk veldig forskjellig fra norsk, det har ikke kjønn og bestemthet, men har 6–9 kasus, avhengig av dialekt (Helander 1997: 57). I samisk er det derfor ikke noen formell forskjell på appellativer og usammensatte navn som i norsk ( en holme x Holm (en ), men suolu x Suolu ), bortsett fra ulikt hovedtrykk (stuora jávri x Stuorajávri 16 ). Navnet Stuorajávri har påstedskasus -jávrris og tilstedskasus -jávrái . Genitivsformer er brukt i kommunenavnene, f.eks. Kárášjok (nominativ) x Kárášjoga gielda (Karasjok kommune, genitivsform). De samiske stedsnavnene er i enda sterkere grad enn de norske sammensatte (mindre enn 10 % skal være usammensatte). De fleste sammensatte navn har to ledd, men det finnes også en del navn med tre eller flere ledd. I treleddete navn er mellomleddet ofte sterkt forkortet. Frette (1975: 110) gir et eksempel på et langt navn fra Karasjok, nemlig Buoððu-goaðe-vuoppe-njárga ‘laksestengsels- gamme-kjos-nes’, men slike navn er ikke vanlige. Etterledd i sammensatte navn er som oftest topografiske appellativer. Samisk språk er rikt på ord som beskriver terreng, og mange av disse er sterkt spesialiserte. Frette (1975: 108) viser som et illustrerende eksempel ordet čærro , som i Konrad Nilsens samisk-norske ordbok blir oversatt med ‘temmelig flat, gjerne vidstrakt, høyliggende høyfjellstrekning med lite vegetasjon, på lange stykker bare grus og stein’.

16 et stort vann x Storvann(et )

74 De vanligste topografiske appellativer i sammensetninger er felles for alle samiske hoveddialektene, f.eks. -jávri (innsjø), -johka (elv), -luohka (vik), -geaidnu (vei), -njárga (nes), -suolu (øy), -čohkka (fjelltopp), -siida (boplass, heim, reinby) og -várri (fjell). Se Helander 1997: 61–63. Det er først og fremst navnegrupperingsprinsippet som er typisk for samiske stedsnavn (Frette 1975: 110). Det betyr at det samme navneleddet et brukt i flere navn. F.eks. har fjellnavnet Gurbeš ‘det som fører ulykke med seg’ gitt opphav til Gurbešjohka (elv), G-bokki (-skar), G-nussir (navnet på et mindre fjell). Dette prinsippet blir brukt også i andre språk, men spesielt for reindriftssamer er veldig praktisk og nyttig. De kan på den måten lett huske navn gruppevis over store områder. Semantisk sett gjenspeiler samiske stedsnavn samenes tradisjonelle næringer: jakt, fiske og reinsdrift. Man finner færre navn i områdene til fjellsamene enn omkring de faste boplassene til fiskerne og jordbrukerne (Frette 1975: 109). Det gjelder bl.a. de indre distriktene rundt Varangerfjorden, Tanafjorden, Laksefjorden, Porsangerfjorden og langs Tana-vassdraget i Finnmark, rundt Lysefjorden i Troms og Tysfjord-område i Nordland. De absolutt viktigste jaktdyrene var reinen og selen (Frette 1975: 111). Samisk språk inneholder derfor et meget stort antall betegnelser for disse dyrene, og mange av dem er representert i stedsnavnene, f.eks. Jiemmaluofta (jiebma ‘sel’, luofta ‘bukt’). Til reinsdrift viser Gárde-gohpi (‘(rein)gjerde-bukten’), om jakt i eldre tid forteller Njalla-várri (til njalla , et utmarksstabbur hvor samene i eldre tid lagret kjøtt av villrein og andre dyr). Ikke så få navn vitner om samisk folketro og førkristen religion (Stemshaug 1985: 152). Det overnaturlige vettet stallo (sam. stállu ) finnes i flere navn, direkte i Stallo (Kvaløy), en gammel offerplass, eller Stálo-luokta (Tysfjord, ‘busemann-bukten’). På samme måte som mange norskspråklige stedsnavn har finn - med betydning ‘same’ i forledd, er også det samiske ordet dáža (dážža ) ‘nordmann’ representert i samiske stedsnavn, f.eks. Dážabákti (berg), Dážžajohka (elv). I tillegg finnes det betegnelser for folkelag østfra i forledd, som russere ( Ruošša -), kareler ( Gárjil -), kvener ( Ládde -), tsjuder ( Čuðe -) osv. 17 Se Frette 1975: 116. Det er ganske typisk for samisk at ikke bare substantiver eller adjektiver, men også visse verbformer kan fungere som forledd i stedsnavn. De såkalte ”aktio-formene” av verb er et samisk navngivingselement som avviker en del fra norsk. Ifølge Frette (1975: 110) svarer de nærmest til norske substantiver på -ing . Som eksempel kan man nevne fjellnavnet

17 Flere stedsnavn er knyttet til varianter av sagnet om veiviseren som om natten loser røverne ut over et stup ved hjelp av en fakkel (Frette 1975: 116).

75 Rokkonborri i Bardu, av rokkon ‘illgjøing’ til verbet rokkot ‘illgjø’, og borri ‘ås over skoggrensen’, altså ‘Illgjøingsåsen’. Disse aktio-navnene inneholder ofte avledninger av verb som ellers er forsvunnet fra språket. I tillegg finnes det stedsnavn som bare er laget av et verb, eller av et verb og et substantiv (som subjekt eller objekt), f.eks. Gussajorranvárri (‘fjellet hvor en ku har glidd utfor’). Se Helander 1997: 59. De mest kjente samiske stedsnavnene er bynavnene Kautokeino (på samisk Guovdagæidnu av guovda ‘glenne i skogen rundt en vassdam hvor det vokser sennagrass’ og gæidnu ‘vei’) og Karasjok (på samisk Gárášjohka – dim. av gárri ‘matfat av tre’ eller ‘noe som stikker frem’ og -johka ‘elv’), og elvenavnet Deatnu (‘stor elv’, på norsk Tana ). Samene har bodd på norsk område i nærmere 2000 år, og det har ført til en viss gjensidig påvirkning i språket, noe som gjenspeiler seg også i stedsnavn. Mange navn er blitt oversatt eller tilpasset (adaptert) fra det ene språket til det andre. Ifølge Frette (1975: 111) er det ofte umulig å avgjøre om navnet opprinnelig var samisk eller norsk. Vadsø heter Čáccesuolo ( čácci ‘vann’, suolo ‘øy’) på samisk. ”De to formene betyr det samme, og man kan ikke si om den norske formen er oversatt fra samisk, eller omvendt.” (Frette1975: 111) Mange stedsnavn har et blandet språklig opphav, samisk og norsk (Stemshaug 1985: 152). Ofte har navnet et samisk forledd og et norsk etterledd, f.eks. Tamokvatnet og Tamokdalen (til sørsamisk dámmok ‘ørret’). Det motsatte, dvs. norsk forledd med samisk etterledd, ser ut til å være sjeldnere, f.eks. Skárfa-vággi (‘skarvdalen’). En spesiell gruppe er alle de navneforvanskingene som kom med fornorskingsprosessen fra den siste halvdelen av 1800-tallet, som matrikkel-, post- og kartnavn. Samiske stedsnavn ble neglisjert, delvis oversatt eller forvrengt. Guovdageæidnu ble til Kautokeino , og Deatnu til Tana . Videre ble det samiske Jiemmaluofta til Hjemmeluft og Ruoššaluofta til Russeluft . ”Dei siste tiåra er det gjort ein stor innsats for å føre desse merkverdige fornorskingsprodukta tilbake til si opphavlege samiske form.” (Stemshaug 1985: 152)

76 3. Analyse av kjente norske stedsnavn

I denne delen skal jeg analysere ca. 70 kjente norske stedsnavn. Korpuset inneholder navn på både byer, fjell, elver, øyer og innsjøer. Utvalgte objekter er vanligvis de største av sitt slag i Norge, eller er alminnelig velkjente i andre sammenhenger (f.eks. historisk, kulturell, turistmessig). Navnene er ordnet alfabetisk, og hvert navn har sitt eget avsnitt hvor det står opplysninger om:

1. Navnegruppe 2. Objekt A) karakteristiske trekk til stedet (om relevant) B) Beliggenhet (oftest fylkesvis) 3. Språklig karakteristikk av stedsnavnet A) Grammatiske kategorier (genus, bestemthet, tall, kasus – om relevant) B) Navnelagingsmåte, etymologi og tolkning 4. Utvalgte beslektede eller sammenhengende navn 5. Litteratur

Alta 1. bynavn 2. A) byen er berømt for helleristningene som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv B) Finnmark 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. * Alpti – det opprinnelige navnet på Altafjorden – avledning til gno. ôlpt f. ‘svane’; etter dyrelivet – navnet kan også være av finsk eller samisk opphav 4. Altafjorden (fjordnavn), Altaelva (elvenavn), Altadalen (dalnavn) 5. NSL, Nes 1975: 78

Andøya 1. øynavn 2. B) Nordland ; Vesterålen 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: gno. Ômd f., det opprinnelige navnet på øya + øy f. – gno. Ômd f. (gen. Amdar -, nyere Andar -) – usikker tolkning, kanskje til gno. ama vb. ‘gni, skure’, navnet kan bety ‘den (av hav og storm) voldsomt skubette og forumpede øya’ 4. Andenes (navnet på et tettsted på Andøya) 5. NSL

77 Arendal 1. bynavn 2. B) Aust-Agder 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: elvenavnet * Arná + dal m. – * Arná – sms.: gno. ôrn m. ‘ørn’ + gno. á f. ‘elv’ ; ‘ørnelva’ 5. NSL

Austvågøy 1. øynavn 2. A) øya er bl.a. kjent fra Inger Hagerups dikt ”Aust-Vågøy” B) Nordland ; den østligste av de større øyene i Lofoten 3. A) f., ubestemt form, entall B) sms.: adj. aust + *Vå gøy f., det opprinnelige navnet på øya – * Vå gøy – sms.: gårdsnavnet Vågan , gno. Vágar + øy f. – gno. Vágar pl. – til våg ‘fjordbukt’ – det opprinnelige navnet på Vestvågøy må ha vært Lofoten 4. Vestvågøy (øynavn) 5. NSL

Bergen 1. bynavn 2. A) Norges nest største by B) Hordaland 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Bergvin og (i vestnorsk) Bj ôrgvin – sms.: berg el. bj ôrg f. ‘berg, klippe’ + vin f. ‘naturlig eng, beite’; opprinnelig et gårdsnavn med betydningen ‘(beite)engen mellom fjellene’ 5. NSL

Bodø 1. bynavn 2. B) Nordland 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: gno. Boðin , det opprinnelige navnet på byen + ø ‘øy’ – Boðin – sms.: kanskje boði m. ‘båe, grunnbrott’ + vin f. ‘naturlig eng, beite’; opprinnelig et gårdsnavn 5. NSL

Dovrefjell 1. navn på fjellområde og nasjonalpark 2. B) Oppland, Hedmark, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag 3. A) n., ubestemt form, entall B) sms.: gårdsnavnet Dovre + fjell n. – Dovre , gno. Dofrar pl. – usikker tolkning, kanskje ‘dal, kløft’ 5. NSL

78 Drammen 1. bynavn 2. B) Buskerud 3. A) m., ubestemt form, entall B) opprinnelig fjordnavnet Drafn (nå Drammensfjorden ) og elvenavnet Dr ôfn (nå Drammenselva , tidligere også Dramselva ), n-avledningene til gno. draf n. ‘drav, avfall’, kanskje i betydningen ‘den bølgende, opprørte, som har uklar vann’ 4. Drammensfjorden (fjordnavn), Drammenselva (elvenavn) 5. NSL, Helleland 2008: 229

Femunden 1. innsjønavn 2. A) Norges tredje største innsjø B) Hedmark, Sør-Trøndelag 3. A) m., bestemt form, entall B) und -avledning ; usikker tolkning, kanskje til roten feim ‘skum’ 4. Femundmarka (navnet på nasjonalpark), Femundselva (elvenavn) 5. NSL

Fredrikstad 1. bynavn 2. B) Østfold 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: kongenavnet Fredrik + stad n., her ‘by’; etter kong Fredrik II (1534–88) – den første byen i Norge oppkalt etter en person 5. NSL, Helleland 1975b: 81

Galdhøpiggen 1. fjellnavn 2. A) Norges høyeste fjelltopp (2 469 moh.) B) Jotunheimen, Oppland 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: Galdhøi , det opprinnelige navnet på toppen + pigg m. ‘spiss fjelltopp’ – Galdhøi – sms.: gårdsnavnet Galde + hø ‘rund fjelltopp’ – Galde til gald m. ‘bratt bergvegg, kleiv’ 5. NSL, Ekre 1975: 97

Gardermoen 1. flyplassnavn 2. B) Akershus 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: gårdsnavnet Garder + mo , gno. mór m. ‘tørr sandslette’; etter gården i Ullensaker – Garder , gno. Garðar , pl. av gard ‘gjerde, gård’; ‘de gjerdede jordstykkene’ el. ‘gårdsbruken’ 5. NSL

79 Gaustatoppen 1. fjellnavn 2. A) fra toppen skulle man ha Norges største utsikt, målt etter areal B) Telemark 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: gårdsnavnet * Gaust ôd + topp m.; etter navnet på gården nede ved Tinnsjøen – * Gaust ôd – sms.: * gaut f. ‘overfløyming’+ gno. st ôð f. ‘(båt)stø, landingsplass’ 5. NSL, Hovda 1975: 43

Glåma/Glomma 1. elvenavn 2. A) Norges lengste elv B) elva kommer fra Sør-Trøndelag, renner gjennom Østerdalen og munner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad 3. A) f., bestemt form, entall B) usikker – to mulige tolkninger: a) til roten * glaum i gno. glaumr m. ‘gny, ståk’ (Ekre) b) sammenheng med vb. glåme ‘skinne svakt og blekt’ og adj. glåmen ‘med vekt blålig skinn’ (Hovda 1975) – skrivemåten av navnet har vært mye omdiskutert, i dag oppfattes Glåma og Glomma som sidestilte former 4. Glåma (elvenavn, Oppland), Glåmdalen (dalnavn), Glåmos (tettstednavn) 5. NSL, Ekre 1960: 74–76, Hovda 1975: 35, Svanevik 1996

Glittertinden 1. fjellnavn 2. A) Norges nest høyeste fjelltopp B) Jotunheimen, Oppland 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: elvenavnet Glitra + tind m. ‘spiss, høy fjelltopp’ – Glitra – til vb. glitre ‘glinse, blinke’; etter lysforhold 4. Glitra (elvenavn) 5. NSL, Ekre 1975: 100–102

Gudbrandsdalen 1. dalførenavn 2. B) Oppland 3. A) m., bestemt form, entall B) gno. helst i pl. Guðbrandsdalir – sms.: mannsnavnet Gudbrand + dal m. 4. Gudbrandsdalslågen (elvenavn) 5. NSL

Gudbrandsdalslågen 1. elvenavn 2. A) Norges tredje lengste elv B) elva kommer fra Gudbrandsdalen og ender i innsjøen Mjøsa ved Lillehammer (Oppland) 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: dalførenavnet Gudbrandsdalen m. + Lågen, det opprinnelige navnet på elva – Lågen til gno. lôgr m. ‘stillestående og rennende vann’ – elvenavnet fikk et forledd til skilnad fra Lågen i Numedal ( Numedalslågen )

80 4. Gudbrandsdalen (dalførenavn) 5. NSL, Helleland 1983: 42–45

Hamar 1. bynavn 2. B) Hedmark 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Hamarr , et opprinnelig gårdsnavn – av gno. hamarr m. ‘berghammer’; gården lå i nærheten av en berghammer – gården fikk senere navnet Storhamar , til skilnad fra Lillehammer 4. Lillehammer (bynavn) 5. NSL

Hardangerfjorden 1. fjordnavn 2. A) Norges nest lengste fjord B) Hordaland 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: Hardanger , det opprinnelige navnet på fjorden + fjorden m. – gno. Harðangr – to mulige tolkninger: a) sms.: folkebetegnelsen hôrðar + gno. angr ‘trang vik, fjord’ b) sms.: adj. harðr ‘hard’ + gno. angr ‘trang vik, fjord’ (Hovda) – Harðangr , det opprinnelige navnet på Hardangerfjorden, ble senere overført på landskapet omkring fjorden 4. Hardangervidda (fjellviddenavn), Hardangerjøkulen (isbrenavn) 5. NSL, Nes 1975, Hovda 1955: 126–130

Haugesund 1. bynavn 2. B) Rogaland 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Haugasund – sms.: gårdsnavnet Haugar pl. + sund n. ; om sundet ved gården – Haugar til gno. haugr m. ‘haug’ 5. NSL

Hinnøya 1. øynavn 2. A) Norges største øy (Svalbard ikke medregnet) B) Nordland, Troms ; deler av øya regnes med til Vesterålen, Ofoten eller Lofoten 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: gno. Hinn f. + øy f. gno. Hinn – kanskje n-avledning til germ. roten * his - ‘kløyve, skjære (av)’; navnet kan bety ‘den (opp)kløyvde, sundkorne’ 4. Hinna (gårdsnavn) 5. NSL, Nes 1974

81 Hitra 1. øynavn 2. B) Sør-Trøndelag 3. A) f., bestemt form, entall B) et urgammelt navn med usikker tolkning gno. Hitr – kanskje ‘den splittede, spaltede’ 4. Hidra (øynavn) 5. NSL, Nes 1974

Hårteigen 1. fjellnavn 2. A) den mest kjente toppen på Hardangervidda, som er synlig over store områder B) Hordaland 3. A) m., bestemt form, entall B) to mulige tolkninger: a) sms.: gno. hárr adj. ‘grå’ + teig m. ‘retning’; ‘den grå veiviseren’, dvs. fjellet er godt å orientere seg etter b) metaforisk: gno. har ‘hår’ + teigr m. ‘teig’; ‘den delen av hodet hvor det vokser hår på’ (Helleland) 5. NSL, Særheim 1987: 304, Helleland 2005: 147ff.

Jostedal 1. dalførenavn 2. B) Sogn og Fjordane 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: elvenavnet * Jastra + dal m. ; etter elva *Jastra – str -avledning, ‘den gjærende, skummende’, jfr. gno. jôstr m. ‘gjær, jester’ 4. Jostedalsbreen (isbrenavn) 5. NSL

Jotunheimen 1. navnet på fjellområde og nasjonalpark 2. B) mellom Gudbrandsdalen, Valdres og Sogn 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: jotun m. i norsk mytologi ‘kjempe’+ heim m. ; ‘kjempenes hjem’ – navnet ble først tatt i bruk av A. O. Vinje i 1860-årene, før ble fjellene kjent som Jotunfjeldene , et navn som ble gitt til området i 1820 av geologen B. M. Keilhau etter mønster av Riesengebirge 5. NSL, Ekre 1975: 94–97

Karasjok 1. tettstednavn 2. B) Finnmark 3. A) m., ubestemt form, entall B) en forvansking av det samiske navnet på stedet, dvs. Gárášjohka – Gárášjohka – dim. av gárri ‘matfat av tre’ el. ‘noe som stikker frem’ + -johka ‘elv’ 5. NSL

82 Kautokeino 1. tettstednavn 2. A) det kulturelle hovedsetet for det nordsamiske området, kjent for bl.a. Kautokeino-opprøret i 1852 B) Finnmark 3. A) m., ubestemt form, entall B) en forvansking av det samiske navnet på stedet, dvs. Guovdagæidnu – Guovdagæidnu – sms.: guovda ‘glenne i skogen rundt en vassdam hvor det vokser sennagrass’ + gæidnu ‘vei’ 5. NSL, Frette 1975: 117–118

Kristiansand 1. bynavn 2. B) Vest-Agder 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: kongenavnet Kristian + sand m. ; etter kong Kristian IV ved grunnleggingen på en sandslette; jfr. tettstedet Lillesand 4. Kristiansund (bynavn) 5. NSL

Kristiansund 1. bynavn 2. B) Møre og Romsdal 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: kongenavnet Kristian + sund n. ; etter kong Kristian VI – det opprinnelige navnet på stedet var Fosna , også skrevet Fossund , som ble mistolket som en sms. med -sund , og derfor fikk det nye navnet etterleddet sund 4. Kristiansand (bynavn) 5. NSL, Stemshaug 1985: 139

Kvaløya 1. øynavn 2. B) Troms 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: dyrebetegnelsen kval m. + øy f. ; etter hvalfangst i området 4. Kvalsund (sundnavnet), Kvaleim (gårdsnavn), Kvalholmen (øynavn), Kvalen (fjellnavn) 5. NSL

Langøya 1. øynavn 2. A) Norges tredje største øy (Svalbard ikke medregnet) B) Nordland ; en del av Vesterålen 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: adj. lang + øy f. ; etter formen til øya 5. NSL

Larvik 1. bynavn 2. B) Vestfold 3. A) m., ubestemt form, entall

83 B) sms.: gen. av elvenavnet gno. Lôgr m. (nå Numedalslågen ) + vik f. – gno. Lôgr av lôgr m. ‘væske, vann’ 5. NSL

Lillehammer 1. bynavn 2. B) Oppland 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: adj. liten + gno. Hamarr , et opprinnelig gårdsnavn ; gården fikk et forledd til skilnad fra Hamar (Storhamar ) lenger sør ved Mjøsa – gno. Hamarr – av gno. hamarr m. ‘berghammer’; gården lå i nærheten av en berghammer 4. Hamar (bynavn) 5. NSL

Lofoten 1. områdenavn 2. B) øyegruppe i Nordland 3. A) m., bestemt form, entall B) et opprinnelig øynavn, gno. Lófót f., brukt om Vestvågøya, mens Flakstadøya ble kalt Vargfót – gno. Lófót f., metaforisk, sms.: dyrebetegnelsen lo ‘gaupe’+ gno. fótr ‘fot’ ; ‘gaupe-foten’, etter formen – jfr. Vargfót f., metaforisk, sms.: dyrebetegnelsen varg + gno. fótr ‘fot’ ; ‘varg-foten’ – jamføringsnavn, kanskje med utgangspunkt i kystlinjene, oppskorne av fjorder og viker 4. Ofoten (landskapsnavn), Ofotfjorden (fjordnavn) 5. NSL

Mjøsa 1. innsjønavn 2. A) Norges største innsjø B) Hedmark, Oppland, Akershus 3. A) f., bestemt form, entall B) s-avledning til en indoeuropeisk rot * mer- ‘knuse’; etter store sandbanker ved utløpsosen ved Minnesund 4. Moss (bynavn) 5. NSL, Hoel 2004: 222ff.

Narvik 1. bynavn 2. A) byen er kjent for sin krigshistorie B) Nordland 3. A) m., ubestemt form, entall B) usikker – flere mulige tolkninger, bl.a.: a) sms.: gudenavnet Nj ôrdr + vik f. b) sms.: gno. nór n. ‘smalt sund’+ vik f. 5. NSL

84 Nordkapp 1. navnet på en høy, bratt klippe 2. A) stedet er ofte omtalt som det nordligste punktet i Europa; et stort turistmål B) Magerøya, Finnmark 3. A) n., ubestemt form, entall B) opprinnelig et nederlandsk navn ( Nortcap ) som ble fornorsket – i dag – sms.: nord + kapp n. ‘nes, odde’ – norske fiskere kalte stedet for Kinn (et ) eller Nordkinn 5. NSL, Hovda 1978a: 185

Numedalslågen 1. elvenavn 2. A) Norges nest lengste elv B) elva kommer fra Hardangervidda, renner gjennom Numedal og munner ut i havet ved Larvik 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: dalførenavnet Numedal + lågen til gno. lôgr m. ‘væske, vann’ Numedal sms. av * Nauma , det opprinnelige navnet på Numedalslågen + dal m. 4. Numedal (dalførenavn), Larvik (bynavn) 5. NSL, Helleland 1983: 45–50

Odda 1. tettstedsnavn 2. B) Hordaland 3. A) m., ubestemt form, entall, dativ B) gno. nom. Oddi m. ‘odden, landtungen’ – nåtidsformen har grunnlag i gno. dat. sg. 5. NSL

Oslo 1. bynavn 2. A) Norges hovedstad og største by B) Oslo 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Aslo og Oslo – flere mulige tolkninger, den mest sannsynlige: – sms.: gno. áss /óss ‘gud’ + gno. lo ‘slette’ ; ‘gudenes slette’ 4. Oslofjorden (fjordnavn) 5. NSL, Helleland & Schmidt 1996, Bjorvand 2008

Oslofjorden 1. fjordnavn 2. B) langs fylkene Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud, Vestfold og deler av Telemark 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: bynavnet Oslo + fjord m. – det gamle navnet på Oslofjorden var Foldin til gno. fold f. ‘slette, flate’ (jfr. fylkesnavnene Østfold , Vestfold ) 4. Oslo (bynavn) 5. NSL, Stemshaug 1985: 133, Nes 1975: 65

85 Porsangerfjorden 1. fjordnavn 2. B) Finnmark 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: Porsanger , det opprinnelige navnet på fjorden + fjord m. – Porsanger : sms.: plantebetegnelsen pors (finnmarkspors, Ledum palustre) + gno. angr m. ‘trang vik, fjord’; etter plantelivet 4. Porsgrunn (bynavn) 5. NSL

Porsgrunn 1. bynavn 2. B) Telemark 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: plantebetegnelsen pors (Myrica gale) + gno. grunnr m. ‘grunn, botn’ el. gno. grund f. ‘flat mark, lav grasslette’ ; etter plantelivet 4. Porsangerfjorden (fjordnavn) 5. NSL

Randsfjorden 1. innsjønavn 2. B) Oppland 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: Rônd , det opprinnelige navnet på innsjøen + fjord m., her ‘innsjø’ Rônd : usm. til gno. rônd f. ‘rand, stripe, kant’; etter formen til innsjøen (lang og smal) 5. NSL

Ringvassøy 1. øynavn 2. B) Troms 3. A) f., ubestemt form, entall B) sms.: innsjønavnet Ringvatnet n. + øy f. ; etter et vann sør på øya Ringvatnet , opprinnelig Rindarvatn – sms.: rind f. ‘jordrygg, bergrygg’ (el. elvenavnet * Rind ) + vatn n. 5. NSL

Rondane 1. navnet på fjellområde og nasjonalpark 2. B) mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen 3. A) f., bestemt form, flertall B) til * Rônd , det opprinnelige navnet på innsjøen Rondvatnet – * Rônd av gno. rônd f. ‘rand, stripe’; ‘smalvannet’ 5. NSL

Rondslottet 1. fjellnavn 2. B) Rondane, Oppdal og Hedmark 3. A) n., bestemt form, entall B) sms.: Rond- ‘som hører til fjellområdet Rondane’ + slott n. ; et nylaget turistnavn 5. NSL

86

Røros 1. bynavn 2. A) en gammel bergstad (utvinning av kopper) B) Sør-Trøndelag 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: elvenavnet Røa + os m. ‘elvemunning’ ; et opprinnelig gårdsnavn etter navnet på elva ved gården Røa , gno. * Røyðr – kanskje til adj. raud ‘rød’ 4. Rørosvidda (navn på fjellområde) 5. NSL

Røssvatnet 1. innsjønavn 2. A) Norges nest største innsjø B) Nordland 3. A) n., bestemt form, entall B) sms.: elvenavnet Røssåga f. + vatn n. ; etter utløpselva – Røssåga – sms.: gno. ( h)ross n. ‘hest’(el. dial. rysja vb. ‘drysse, strømme ned’) + åga , dial. for å ‘elv’ 4. Røssåga (elvenavn) 5. NSL

Sarpsborg 1. bynavn 2. B) Østfold 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: fossenavnet Sarpr (nå Sarpsfossen ) m. + Borg , det gno. navnet på stedet – Sarpr ‘gløyperen, svelgeren’; Borg til borg f. 4. Sarpsfossen (fossenavn) 5. NSL, Hovda 1945: 104–105

Seiland 1. øynavn 2. B) Finnmark 3. A) n., ubestemt form, entall B) sms.: fiskebetegnelsen sei m. (el. dial. sæing ‘måke’) + land n.; etter dyrelivet – etterleddet land er etterreformatorisk i øynavn, trolig en følge av ny bosetning og fremmed (særlig nederlandsk) påvirkning 5. NSL

Senja 1. øynavn 2. A) Norges nest største øy (Svalbard ikke medregnet) B) Troms 3. A) f., bestemt form, entall B) gno. * Senja – uvisst opphav – kan henge sammen med gno. sundr adj. ‘sund, ut fra hverandre’, øya er sterkt oppkløyvd av fjorder 5. NSL, Nes 1974: 63

87

Setesdal 1. dalførenavn 2. B) Aust-Agder 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Setrsdal – sms.: gno. setr n. ‘bosted, oppholdssted’ + dal m. 4. Setsnuten (fjellnavn) 5. NSL

Skien 1. bynavn 2. B) Telemark 3. A) m., ubestemt form, entall B) opprinnelig kanskje Skiðan , dativformen av elvenavnet gno. Skiða , som kan bety ‘den som skiller’ 4. Skienselva (elvenavn) 5. NSL, Helleland 1975b: 88

Snøhetta 1. fjellnavn 2. B) Dovrefjell, Oppdal 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: snø m. ‘nedbør i fast form’ + hette f. ‘fjelltopp’ ; etter værforhold – det ligger en snøkappe på toppen også om sommeren 5. NSL

Sognefjorden 1. fjordnavn 2. A) Norges lengste fjord B) Sogn og Fjordane 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: Sogn , det opprinnelige navnet på fjorden + fjord m. – Sogn : n-avledning til gno. súga vb. ‘suge’ ; etter strømforhold (en sterk, sugende strøm) – Sogn , det opprinnelige navnet på Sognefjorden, ble senere overført på landskapet omkring fjorden (i dag fylkesnavnet Sogn og Fjordane ) 4. Sogna , Sognåa (elvenavn), Sogn (navnet på en bydel i Oslo), Sognsvann (innsjønavn) 5. NSL

Stavanger 1. bynavn 2. A) Norges tredje største by B) Rogaland 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: stafr m. ‘stav’ + gno. angr m. ‘(trang) vik, fjord’; opprinnelig et fjordnavn, forleddet kanskje viser til et bratt fjell ved fjorden 5. NSL, Hovda 1975: 46

88 Stetinden 1. fjellnavn 2. A) internasjonalt kjent klatretopp, høsten 2002 kåret til Norges nasjonalfjell B) Nordland 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: nyno. ste n. (gno. steði m.) ‘ambolt’ + tind m. ‘kvass fjelltopp’; forleddet er kanskje brukt metaforisk 5. NSL

Stiklestad 1. tettstednavn 2. A) kjent historisk sted (slaget på Stiklestad, hvor Olav den hellige døde 29. juli 1030) B) Nord-Trøndelag 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Stiklarstaðir – sms.: av gno. staðir m. pl. ‘boplass, oppholdsplass’ ; forleddet ble av tidligere forskere forklart som et tapt elvenavn (*Stikl f.), ifølge Harsson forteller forleddet Stikle - om en spesiell form på en lokalitet 5. NSL, Harsson 2001

Storfjorden 1. fjordnavn 2. B) Møre og Romsdal 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: adj. stor + fjord m. ; ‘den store fjorden’ 5. NSL

Sørøya 1. øynavn 2. B) Finnmark 3. A) f., bestemt form, entall B) sms.: adj. sør + øy f. ; etter beliggenhet – øya er den sørligste, dvs. den første man kommer til når man på vei nordover har fart over Lopphavet 4. Sørøysund (sundnavn) 5. NSL

Store Skagastølstind 1. fjellnavn 2. A) Norges tredje høyeste fjelltopp, Vestlandets høyeste fjell B) Styggedals- og Skagastølsryggen, Sogn og Fjordane 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: adj. stor + Skagastølstind , navnet på flere topper i området ; for å skille mellom toppene (denne toppen er den største, også kalt Storen ) – Skagastølstind – sms.: seternavnet Skagastølen + tind m. ‘spiss fjelltopp’ – Skagastølen – sms.: gårdsnavnet Skagen + støl m. ‘seter’; seteren hørte til gården Skagen – Skagen – til gno. skagi m. ‘odde, noe som stikker fram’ 5. NSL

89 Tana 1. elvenavn 2. A) Norges tredje lengste elv, danner riksgrense mellom Norge og Finland B) som elvas kilde regnes sammenløpet av elvene Kárášjohka og Anárjohka, elva munner ut i Tanafjorden (Finnmark) 3. A) f., bestemt form, entall B) til samiske Deatnu ‘Storelva’ 4. Tanafjorden (fjordnavn) 5. NSL

Tromsø 1. bynavn 2. B) Troms 3. A) m., ubestemt form, entall B) et opprinnelig øynavn – sms.: gno. Trums + ø ‘øy’; kan bety ‘øya i strømmen’ – Trums – s-avledning til gno. straumr ‘strøm’ 4. Tromsøya (øynavn), Tromsa , Tromselva (elvenavn), Troms (fylkesnavn) 5. NSL

Trondheim 1. bynavn 2. B) Sør-Trøndelag 3. A) m., ubestemt form, entall B) sms.: folkebetegnelsen trønder (gno. þrændr pl.) + gno. heimr m. ‘bosted’; ‘bostedet til trønderne’; navnet var i gno. tid brukt om bygdene rundt Trondheimsfjorden, fra 1100-tallet må ha vært brukt som navn på byen ved siden av Nidaros og Kaupang 4. Trondheimsfjorden (fjordnavn), Trøndelag (fylkesnavn) 5. NSL

Trondheimsfjorden 1. fjordnavn 2. A) Norges tredje lengste fjord B) Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag 3. A) m., bestemt form, entall B) sms. ; bynavnet Trondheim + fjord m. 4. Trondheim (bynavn), Trøndelag (fylkesnavn) 5. NSL

Tyrifjorden 1. innsjønavn 2. B) Buskerud 3. A) m., bestemt form, entall B) sms.: gno. Tyr (v)i, det opprinnelige navnet på innsjøen + fjord m., her ‘innsjø’ – gno. Tyr (v)i til roten * terw -; ‘furusjøen, skogsjøen’ 4. Tørdal (bygdenavn) 5. NSL

90 Tønsberg 1. bynavn 2. A) byen regnes som Norges eldste by (grunnlaget kring år 900) B) Vestfold 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. Túnsberg – sms.: tún n., her ‘borg’ + berg m. ‘berg, klippe’; etter Slottsfjellet hvor et borg- eller festningsverk ble bygget da byen ble til 5. NSL

Vesterålen 1. områdenavn 2. B) øygruppe i Nordland 3. A) m., bestemt form, entall B) et opprinnelig øynavn, gno. Vestráll og Vestrálar pl., kanskje brukt om Langøya, eller bare om den vestlige siden (stripen) av øya – gno. Vestráll – sms.: vest (i komparativ vestri ) + gno. áll m.‘stripe’ 4. Vesterelv (elvenavn) 5. NSL

Vorma 1. elvenavn 2. B) elva renner fra Mjøsa ved Minnesund, gjennom Eidsvoll til den renner sammen med Glåma ved Vormsund (Akershus) 3. A) f., bestemt form, entall B) til adj. varm ; etter temperaturforhold – vannet i elva holdt seg mer isfritt enn i andre elver 4. Vormsund (sundnavn) 5. NSL

Ålesund 1. bynavn 2. B) Møre og Romsdal 3. A) m., ubestemt form, entall B) gno. *Álasund – sms.: gen. pl. av fiskebetegnelsen ål + sund n. ; etter rikt ålefiske 5. NSL

91 4. Norske og tsjekkiske stedsnavn

Stedsnavn i ulike land kan skilles i forbindelse med ulike geografiske, kulturhistoriske og språklige forhold. Karakteristiske drag til stedsnavn i et bestemt land påvirker videre måten navnene er utforsket på, bl.a. hva som man konsentrerer seg om når man forsker på stedsnavn, hvordan man deler dem inn i grupper, hvilke grupper som regnes som sentrale osv. Norge er et stort land ved en lang kyst, sterkt varierende landskap og store geografiske forskjeller mellom ulike områder. Landskapet preges av høye fjell og dype daler, majestetiske fjorder og isbreer, lange elver og store fossefall, uttalige øyer og innsjøer. De høyeste fjellene finnes i det sentrale området, først og fremst i Jotunheimen, hvor flere topper er høyere enn 2000 moh. Det finnes store områder med urørt natur i Norge, uten spor etter menneskelig virksomhet. Når man forsker på naturnavn i Norge, blir det derfor lagt stor vekt på nettopp fjellnavn, elvenavn, fjordnavn, øynavn, innsjønavn osv. Tsjekkia er derimot et lite land midt i Europa uten tilgang til hav, hvor landskapet er mindre preget av store geografiske forskjeller. Det finnes ikke fjelltopper høyere enn 2000 moh. der, men heller mindre fjell og hauger. De tsjekkiske grensefjellene når opp i 1200–1600 moh. med den høyeste fjelltoppen på 1602 moh., mens storparten av Böhmen ligger mellom 200–600 moh. (SNL). Selv om Tsjekkia ikke har noen fjorder, isbreer eller så høye fjell og fosser som Norge, er naturen der også rik og varierende, med mange skogsområder, mindre fjell og hauger, daler og elver, bekker og vann. Med et areal på 78 864 kvadratkilometer (SNL) er Tsjekkia nesten fem ganger mindre enn Norge (385 186 kvadratkilometer), men det bor flere mennesker der, noe som selvsagt har påvirket karakteren til landskapet, som dermed er preget av mange synlige spor etter menneskelig virksomhet, først og fremst jordbruk (åker, enger) og bosetning (landsbyer). I Tsjekkia som i Norge blir det altså lagt stor vekt på utforsking av elvenavn, fjellnavn og innsjønavn, mens øynavn eller fossenavn ikke er oppfattet som så viktige, og fjordnavn eller isbrenavn kommer ikke på tale i det hele tatt. På den andre siden forskes det vanligvis på navnene på skoger, enger og åker, navnegrupper som i Norge i stor grad har vært lagt til side fordi de ovenfor nevnte gruppene er mye mer dominerende. Allikevel er naturnavn ikke den gruppen stedsnavn som er mest utforsket i Norge. Som Hallaråker (1997: 129) peker på, ”er det påfallande å oppdage at jamvel om Noreg har ein uvanleg lang kyst og ein svært rik kystkultur med eit mest uavgrensa tal på smånamn, er det hovedsakleg stadnamn knytte til slektsgarden i innlandet som har vore hovudsaka.” Denne tradisjonen med hovedfokus på gårdsnavn og andre bostedsnavn har preget norsk

92 stedsnavnforskning siden Oluf Ryghs arbeid. Grunner til at det var nettopp gårdsnavn som stod i sentrum av hans forskning, var først og fremst praktiske (navnenes skrivemåte i den nye matrikkelen). Mens det ikke finnes noen særlig grunn til denne spesielle stillingen gårdsnavn har blant alle norske stedsnavn (jfr. Hallaråker 1997: 204), er det ganske forståelig at gårdsnavn kan ha blitt oppfattet som den viktigste gruppen kulturnavn. Det er først og fremst kulturhistoriske årsaker som rettferdiggjør en slik oppfatning, dvs. gårdenes store betydning i det gamle samfunnet. Gården var nemlig den økonomiske og sosiale enheten som samfunnsutviklingen har vokst fram omkring (Sandnes 1997: 32). I Tsjekkia derimot har det aldri vært enkelte gårder som har spilt en sentral rolle i samfunnet. Det var heller landsbyer, dvs. samling av gårder og andre bygninger, som samfunnsutviklingen vokste fram omkring. Navnene på landsbyer og byer var også de første tsjekkiske stedsnavnene som ble systematisk utforsket, først og fremst av Antonín Profous i verket Místní jména v Čechách (1947–51), hvor ca. 1200 landsby- og bynavn er forklart. Ved siden av geografiske forhold og den kulturhistoriske utviklingen har også forskjeller mellom norsk og tsjekkisk språk og ulik språklig situasjon i begge land ført til ulikheter mellom norske og tsjekkiske stedsnavn og deres utforskning. Mens norsk er et germansk (vestnordisk) språk med to skriftformer (bokmål og nynorsk) og ganske store forskjeller mellom dialekter, hører tsjekkisk med bare én standardform og flere, ikke veldig forskjellige dialekter til den slaviske (vestslaviske) språkfamilien. Ifølge Schlegels morfologiske typologi er norsk et analytisk språk og tsjekkisk et flekterende språk. Det er først og fremst forskjeller i ordlaging som gjenspeiles i stedsnavn og videre i stedsnavnforskning. Den viktigste måten å lage både norske appellativer og stedsnavn på, er sammensetning. Litt sjeldnere er usammensatte stedsnavn identiske med appellativer. Metaforiske navn gjelder bare noen grupper stedsnavn, og avledning oppfattes som en forhistorisk navnelagingsmåte. I tsjekkisk finnes det også metaforiske navn, stedsnavn som er identiske med appellativer og noen sammensetninger, men ingen av gruppene er veldig store og viktige. Det er avledning som er hovedprinsippet når det gjelder laging av både appellativer og stedsnavn. Det finnes et høyt tall ulike suffikser som er brukt i tsjekkiske naturnavn. Hvert suffiks har sin spesifikke funksjon og benyttes for bestemte navnegrupper. F.eks. brukes suffikset -ec for navn på teiger og kunstige innsjøer avledet av personnavn (eieren av innsjøen Gregorec var Gregor ). Se Olivová-Nezbedová 1995. Når det gjelder navn på tsjekkiske landsbyer og byer, er repertoaret av suffikser derimot mer avgrenset, og de fleste navn er avledet av personnavn

93 med suffiksene -ín , -ov eller -(ov )ice , som alle betegner ”tilhørighet” ( Petrovice er avledet av personnavnet Petr ). Flere tsjekkiske naturnavn er laget med hjelp av preposisjoner og tilsvarende kasusformer av substantiver, f.eks. U lesa ( Ved skogen , gen. av substantivet les m.). Denne navnetypen er ganske utbredt, derfor er det vanlig i tsjekkisk navneforskning å skille mellom naturnavn med og uten preposisjon, altså mellom såkalte ”direkte” og ”indirekte navn” (Olivová-Nezbedová 1995: 24), noe som ikke ville ha noen begrunnelse i norsk, hvor stedsnavn med preposisjoner utgjør en liten gruppe. Denne navnetypen finnes bare blant naturnavn, og f.eks. et tsjekkisk bynavn som begynner med en preposisjon, er utenkelig. Dette er én av forskjellene på tsjekkiske naturnavn og kulturnavn (en annen er det ovenfor nevnte ulike repertoar av suffikser), noe som fører til et stort skille mellom disse to gruppene tsjekkiske stedsnavn, som igjen avspeiles i navneforskningen. I Norge er det vanlig å forske på stedsnavn som en gruppe uten å skille mellom enkelte undergrupper, og det fører ikke til noen vanskeligheter når det i Norsk stadnamnleksikon finnes både naturnavn og kulturnavn. Med andre ord er det ikke noen store språklige forskjeller mellom disse to gruppene, og f.eks. et opprinnelig naturnavn kan brukes som bynavn uten noen store grammatiske forandringer (jfr. det opprinnelige fjordnavnet Stavanger ). I tsjekkisk er forskjellen mellom to hovedgrupper stedsnavn, dvs. naturnavn (som kalles ”pomístní jména“ i tsjekkisk) og kulturnavn (”místní jména“, en term som refererer først og fremst til navn på landsbyer og byer), ganske stor. Derfor er det vanlig å forske på disse to hovedgruppene atskilt, og det finnes separate leksikon for hver av dem: Místní jména v Čechách (1947–51) gjelder bare kulturnavn, mens den nyere og ennå uavsluttede Slovník pomístních jmen v Čechách (2005–2009) inneholder bare naturnavn. Et typisk trekk ved norsk stedsnavnforskning er den store plassen som spørsmål rundt normeringen av stedsnavnenes skriftform får. Dette henger sammen med den språklige situasjonen i Norge, med to skriftspråk og mange forskjellige dialekter, som har fått en mye høyere status enn det er vanlig for dialekter i andre land. I Tsjekkia er normeringen av stedsnavn mye enklere, den er avhengig av standardformen av språket, og det er vanlig at et stedsnavn brukes f.eks. med en endelse i daglig tale ( Vysok ej Chlumec ) som er forskjellig fra navnenes standardform, som brukes i offentlige sammenhenger ( Vysok ý Chlumec ). Det siste jeg skal nevne her, gjelder påvirkning av stedsnavn av fremmede språk og kulturer. I Norge er det først og fremst samisk, finsk og i mindre grad nederlandsk innflytelse.

94 I Tsjekkia finnes det mange stedsnavn påvirket av tysk, noe som henger sammen med tysk innflytelse, som hadde vært tydelig i landet gjennom hundreårene. Disse navnene fikk ofte en forvansket form som lyder mer tsjekkisk og kan være veldig forskjellig fra den opprinnelige tyske formen ( Baumschulle > Pan čule ). Jeg har drøftet de viktigste forskjellene mellom norske og tsjekkiske stedsnavn og navneforskning, som henger sammen med både geografiske, kulturhistoriske og språklige forskjeller mellom Norge og Tsjekkia. På den andre siden er de sentrale trekkene av stedsnavn i disse to europeiske landene like, og mer kunnskaper om den norske stedsnavnforskningen blant tsjekkiske navneforskere og omvendt kan være til nytte.

95 5. Konklusjon

I Norge finnes det ca. 6–7 mill. stedsnavn. De har vært utforsket siden den andre delen av 1800-tallet. Arkeologen, historikeren og filologen Oluf Rygh regnes som grunnleggeren av norsk stedsnavnforskning. Siden starten har spørsmålet rundt normering av stedsnavnenes skriftform fått en stor plass. I dag er skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk regulert av ”Lov om stadnamn” fra 1990. Stedsnavn kan bli inndelt i grupper på flere måter. I Norge er det vanlig å bruke inndeling etter lokalitetstype. De fleste stedsnavn kan plasseres i to hovedgrupper, naturnavn og kulturnavn. Naturnavn er navn på naturlokaliteter, f.eks. elver, daler, innsjøer, øyer. Kulturnavn er navn på menneskeskapte lokaliteter og kan deles inn i to undergrupper, dvs. administrative navn (navn på fylker, kommuner, bispedømer eller sogn) og bostedsnavn (gårdsnavn, bruksnavn, villanavn, husnavn osv.). Norske innsjø-, øy- og elvenavn står i nært forhold til hverandre. Suffiksene i avledninger er ofte de samme (-m, -n, -s, -ing , -und osv.), og det finnes flere tilfeller med rene navnepar (jfr. Tromsa som elvenavn og øynavn). Blant de første objektene som fikk navn, var elver. Navneforskere kan spore opp tapte elvenavn ved hjelp av den såkalte ”lagfølgemetoden”, dvs. forskningen på ulike navn som ble laget av et gammelt elvenavn. Elvenavn har færrest ulike etterledd i sammensatte navn (de vanligste er å og elv ), mens f.eks. i innsjønavn blir det brukt mellom 40 og 50 ulike etterledd. Noen øynavn er metaforiske ( Hunden ). Fjordnavn er ikke svært mangslungne, verken typologisk eller ellers, de kan f.eks. ikke oppvise så mange avledningstyper som f.eks. elve- og øynavn. Få avledninger finnes også blant fjellnavn, som ellers representerer en stor språklig variasjon. Det finnes flere etterledd i sammensatte fjellnavn enn i andre naturnavngrupper. Metaforiske fjellnavn ( Geiteryggen ) er ganske vanlige. Flere ord som opprinnelig hadde en metaforisk funksjon, kan nå regnes som terrengappellativer ( hals , kinn , skalle ). En stor del fjellnavn er relasjonsnavn. I dag deles Norge vanligvis inn i 5 hovedlandsdeler og 19 fylker. Trøndelag er eldre enn de andre landsdelsnavnene (fra 600-tallet). Opprinnelig var det et landskapsnavn, knyttet til folkebetegnelsen trønder . Landsdelsnavnet Nord-Norge ble derimot laget på slutten av 1800-tallet. Det som i dag kalles Sørlandet , ble tidligere regnet som en del av Vestlandet. Navnet ble brukt for første gang av dikteren Vilhelm Krag i en artikkel i Morgenbladet i 1901. Fylkesnavnene er vanligvis opprinnelige landskapsnavn, som igjen er opprinnelige naturnavn (sjeldnere kulturnavn) eller navn på folk- eller stammeland. Fylkesnavnene

96 Rogaland , Hordaland , Trøndelag , Finnmark , Telemark og Hedmark ble oppkalt etter folk som bodde der, gno. rygir , hôrðar , þrœndir, finnar , þilir , heinir . Til opprinnelige naturnavn hører Troms (øynavn), Romsdal (dalførenavn) og Sogn (fjordnavn). Østfold og Vestfold fikk navn etter Foldin , det gamle navnet på Oslofjorden. Buskerud og Akershus viser til opprinnelige gårdsnavn. De fleste norske bynavn er opprinnelige naturnavn og langt eldre enn byene selv. Mange norske byer ligger ved en elv eller dens utløp i sjøen, og navnene deres viser hvor viktig dette har vært for befolkningen. Navnelagingstypen som har kongenavn i forledd, er svært frekvent i hele Norden fra 1500- til 1700-tallet ( Kristiania , Kristiansand , Kristiansund, Fredrikstad ). Den navnegruppen som er best undersøkt i Norge, er bostedsnavn, særlig gårdsnavn. Det er vanlig å dele sammensatte gårdsnavn i navneklasser etter frekvente hovedledd (f.eks. navn på -vin , -heim , -land , -stad , -set ). Alle disse leddene ble til i visse historiske perioder, og representerer ulike skritt i bosetningsekspansjonen. Flere forskere har prøvd å antyde en relativ datering av de store gårdsnavneklassene, og denne forskningen har gitt viktige bidrag til bosetningshistorien i landet. Språklig sett tilhører stedsnavn en gruppe substantiver som kalles egennavn (proprier). Det som skiller egennavn fra fellesnavn (appellativer) er deres identifiserende og individualiserende funksjon, som grammatisk uttrykkes på to forskjellige måter. Propriet er nøytralt i forhold til de grammatiske kategoriene numerus og bestemthet, dvs. opposisjonen entall:flertall og bestemthet:ubestemthet er opphevet. For å lage nye stedsnavn i norsk brukes først og fremst sammensetning og avledning. I tillegg kan man benytte et appellativ i navnefunksjon eller jamføringsfunksjon. Usammensatte navn har bare ett ledd (hovedledd). De er opprinnelige appellativer brukt i navnefunksjon ( dal > Dal ). De fleste norske stedsnavn er sammensatte, dvs. de har to ledd − et forledd og et etterledd. Etterleddet ( vik i Sandvik ) har den grammatiske hovedfunksjonen i navnet. Forleddet karakteriserer, modifiserer eller spesifiserer etterleddet. En spesiell type sammensetninger er såkalte ”imperativnavn”, f.eks. Kikut , Bislett . De er sammensatt av et verb i imperativ (kikk ) og et adverb ( ut ), og inneholder en oppfordring om hva navnebrukere bør gjøre på stedet. Når det gjelder avledede stedsnavn, kan man skille mellom stammeavledning ved hjelp av stammesuffikser (f.eks. -a-/-an -stammer, -ō-/-ōn-stammer) og avledning med andre suffikser, eventuelt i kombinasjon med stammeavledning. De viktigste suffiksene i norske stedsnavn er bl.a. -n, -m, -nt , -t/-d, -str , -und , -ing , -ir , -ang . Metaforiske stedsnavn er navnene

97 på lokaliteter som oppstod fra likhet med andre ting, former og fenomener, f.eks. Oksen . Navnet og den tingen som ordet står for i sin vanlige bruk, må ha et felles element, såkalte overføringselement. Oftest er det likhet i utseende. Det finnes stedsnavn både i entall og flertall (Vik x Viker ), men entallsformen er mye vanligere. Numerus retter seg vanligvis etter naturforholdene på den måten at flertallsformen viser til flere lokaliteter eller terrengformasjoner av samme slag. Genus er oftest i samsvar med det appellativet navnet assosieres med. Når et usammensatt stedsnavn er laget direkte til et appellativ, får det samme kjønn som dette appellativet. Sammensatte stedsnavn får kjønnet til det siste leddet. Avledninger får gjerne genus i analogi med hovedappellativet for gruppen. De fleste norske stedsnavn står i dag i bestemt form. Ubestemt form har gamle administrative navn ( Ringerike , Trøndelag ), de fleste bynavn ( Stavanger , Tromsø ) og veldig gamle naturnavn og bostedsnavn ( Berg , Dale , Byrkjeland ). Man kan vanligvis bruke bestemthet i gårdsnavn som et alderskriterium (gårdsnavn i ubestemt form er som regel eldre enn gårdsnavn i bestemt form). Overgang fra ubestemt form til bestemt form ved stedsnavn henger sammen med den generelle språkutviklingen. Oftest er det nominativ som ligger i grunn for formen av et stedsnavn, men i noen tilfeller kan det være også andre kasus, først og fremst dativ, som ble brukt med de vanligste stedsbetegnende preposisjonene, dvs. á, af /frá . I dag snakker man om stivnet kasus i stedsnavn som Dale , Bergom eller Geilo . I Norge finnes det ikke bare norskspråklige stedsnavn. Antall stedsnavn med opphav i finsk og samisk er ganske stor. I tillegg finnes det noen stedsnavn med nederlandsk opphav eller skrivemåte. Nederlandsk påvirket norske stedsnavn i sammenheng med arbeidet til nederlandske kartografer på 1500- og 1600-tallet. Det mest kjente eksempelet på navn med sannsynligvis nederlandsk opphav er Nordkapp. De finskspråklige stedsnavnene finner man på to utskilte områder: helt nord i landet, i Nord-Troms og Finnmark (hvor finnene har vært kalt kvener ), og på Østlandet, særlig på Finnskogene. Navnene i begge områder er resultatet av finsk innvandring i etterreformatorisk tid. De samiske stedsnavnene er mye eldre og utbredt over et langt større område. De finnes i Finnmark, Troms, Nord-Norge og Trøndelag. For samiske stedsnavn er det såkalte navnegrupperingsprinsippet typisk, dvs. det samme navneleddet et brukt i flere navn. De mest kjente samiske stedsnavnene er bynavnene Kautokeino og Karasjok og elvenavnet Tana . De viktigste forskjellene mellom norske og tsjekkiske stedsnavn og navneforskning henger sammen med både geografiske, kulturhistoriske og språklige forskjeller mellom Norge og Tsjekkia.

98 Litteraturliste

Albøge, G. (1993). ”Om navnekategorier og semantik.” Namn och bygd 81 , s. 5–32. Andersson, T. (1973). ”Om ortnamn och ortnamnstolkning.” Namn och bygd 61 , s. 148–170. Andersson, T. (1974). ”Om ortnamnssuffixet -str -.” I: Ståhl, H. & Andersson, T.(red.). Nordiska namn. Festskrift till Lennart Moberg 13 december 1974 . Uppsala: Lundequist, s. 292–312. Beito, O. T. (1997). ”Seternamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug O. (red.). Norsk stadnamnleksikon. Oslo: Det norske Samlaget, s. 53–55. Bjorvand, H. (2008). ”Oslo.” Namn och bygd 96 , s. 25–34. Bondevik, K. (1975). ”Truer og førestellingar i stadnamn.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 132–144. Christensen, V. & Sørensen, J. K. (1972). Stednavneforskning 1. Afgrænsning. Terminologi. Metode. Datering . København: Universitetsforlaget. Dalberg, V. (1985). ”On Homonymy between Proper Name and Appellative.” Names 33 , s.127–135. Dalberg, V. (2002). ”De propriale særtræk – et diskussionsindlæg.“ I: Ainiala, T. & Slotte P. (red.). Avgränsning av namnkategorier . Tallinn: Forskningscentralen för de inhemska språken, s. 9–20. Dalen, A. (1984). ”Gammal fylkesinndeling og inntrønderdialekten i dag.” Levanger historielag. Årbok , s. 46–53. Dam, P. (2000). ”De nordiske -torper . Bebyggelseshistoriske studier af navnetypens kronologi.” NORNA-rapporter 84 . Uppsala: NORNA-förlaget, s. 75–99. Eggert, B. (2006). Danske stednavne på -holt. Ph.d.-afhandling. København: Københavns Universitet. Ekre, L. (1997). ”Namngjeving av Jotunheimen og nokre andre fjell i turistleia.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 92–104. Eskeland, T. (1986). ”Finske navn i Sør-Norge.” Nytt om namn 4, s. 13. Eskeland, T. (1987). ”De finske stedsnavnene på Finnskogene.” Nytt om namn 5–6, s.18–20. Eskeland T. (1998). ”Skrivemåten av finske stedsnavn på Finnskogene.” Namn og nemne 15 , s. 45–60. Frette, T. (1997). ”Samiske stedsnavn.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 105–118. Hallaråker, P. (1997). Innføring i stadnamn. Innsamling og gransking . Oslo:

99 Universitetsforlaget. Hanssen, E. (2010). Dialekter i Norge . Bergen: Fagbokforlaget. Harsson, M. (2001). ”Om Stikle - og Stiklestad .” Seksjon for namnegransking. Årsmelding 2000. Oslo: Seksjon for namnegransking, s. 23–34. Harsson, M. (2002). ”Gardsnamn som kjelde i bygdehistoria.” I: Sprauten, K. (red.). Å kallast med sitt rette namn . Person- og stadnamn i lokalhistoria . Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt, s. 138–171. Helander, K. R. (1997). ”Samiske navn.” I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 57–63. Hellberg, L. (1960). ”Plural form i äldre nordiskt ortnamnsskick.” Uppsala Universitets Årsskrift . Uppsala: Lundeqvist. Helleland, B. (1975a). ”Korleis har stadnamna oppstått?“ I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 9–20. Helleland, B. (1975b). ”Over til Tromsø –” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 80–91. Helleland, B. (1983). ”Gno. l ôgr m., særleg i stadnamn.” Institutt for namnegransking. Årsmelding 1982 . Oslo: Institutt for namnegransking, s. 34–62. Helleland, B. (1997). „Fjellnamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 49–53. Helleland, B. (1990). ”Stadnamn i ubunden form.” Namn och bygd 78 , s. 79–88. Helleland, B. (1992). ”Stadnamnnormering i 150 år. Ein balansegang mellom skrifttradisjon, etymologi, rettskriving og uttale.” I: Hødnebø, F. et al. (red.). Eyvindarbók . Festskrift til Eyvind Fjeld Halvorsen. Oslo: UiO, s. 95–107. Helleland, B. (1999a). ”Hovudliner i norsk namnegransking, 1897–1997.” NORNA-rapporter 67 . Uppsala: NORNA-förlaget, s. 77–118. Helleland, B. (1999b). “Proceedings of the 19th International congress of onomastic sciences.” Namn och bygd 87 , s. 175–183. Helleland, B. (2005). ”Ferdsle på Hardangervidda i ljos av stadnamn.“ NORNA-rapporter 80 . Uppsala: NORNA-förlaget, s. 145–162. Helleland, B. (2008). ”Genus som formell og semantisk kategori i usamansette vassførenamn.” NORNA-rapporter 84 . Uppsala: NORNA-förlaget, s. 217–234. Helleland, B. (SR) ”Stedsnavn.” Språkrådet , sprakrad.no http://www.sprakrad.no/Tema/Stedsnavn/Artiklar/Stedsnavn/ (oppsøkt 25.10.2010) Helleland, B. (SNL). ”navn – stedsnavn.” Store norske leksikon , snl.no.

100 http://www.snl.no/navn/stedsnavn (oppsøkt 25.10.2010) Helleland, B. & Schmidt, T. (1996). ”Hva betyr Oslo ?“ Nytt om namn 24 , s. 27–31. Hoel, K. (2004). Bustadnavn i Østfold 5: Rygge og Moss. Utg. av ILN ved T. Schmidt. Oslo: UiO. Hoel, K. (2010). Bustadnavn i Østfold 9: Varteig. Utg. av ILN ved T. Schmidt. Oslo: UiO. Holm, G. (1991). De nordiska anger -namnen . Lund: Lund University Press. Hovda, P. (1945). ”Fossenavn”. Maal og Minne 3 –4, s. 97–115. Hovda, P. (1955). ”Gamle fjordnamn: -angr – -istr .” Maal og Minne 3 –4, s.124–134. Hovda, P. (1975). ”Vatn og øyar og tusen fjell. Namngjeving av norsk Natur.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 21–47. Hovda, P. (1978a). ”Hollandsk innverknad på namn i norske kart.” I: Hoff, I., Oftedal, M. & Ekre, L. (red.). Frå hav til hei. Heidersskrift til Per Hovda på 70-årsdagen 17. oktober 1978 . Oslo: Universitetsforlaget, s. 185–188. Hovda, P. (1978b). ”Okse, galt, hund og andre dyrenemne i skjernamn.” I: Hoff, I.,Oftedal, M. & Ekre, L. (red.). Frå hav til hei. Heidersskrift til Per Hovda på 70-årsdagen 17. oktober 1978 . Oslo: Universitetsforlaget, s. 7–20. Indrebø, G. (1926). ”Kasus obliquus i norske stadnamn.” Maal og Minne , s. 71–102. [Også prentet i: Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamngransking. Ei artikkelsamling . Oslo: Det norske Samlaget, s. 150–186.] Jenstad, T. E. (1997). ”Analogisk hankjønnsartikkel i gardsnamn – ein notis.” Namn og nemne 14 , s. 39–41. Korslund, F. (1999). ”Våre landsdelsnavn. Et lite tillegg til Norsk stadnamnleksikon.” Nytt om namn 29 , s. 39–44. Matúšová, J. et al. (2005–2009) Slovník pomístních jmen v Čechách I–V. Praha: Academia. Muri, A. (1975). ”Skjemt og alvor i stadnamn.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 119–131. Nes, O. (1974). ”Nokre øynamn laga til germansk *h ī.” Maal og Minne , s. 53–65. Nes, O. (1975). ”Ei ferd langs ‘Nordvegen’. Fjordnamn og landskapsnamn.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S., s. 63–79. Nes, O. (1997a). ”Fjordnamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 43–45. Nes, O. (1997b). ”Øynamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 46–49. Nes, O. (1989). ”Nokre norske stadnamn. Fister, Luster og Oster .” Studia Onomastica , s.

101 251–259. NSL = Sandnes, J. & Stemshaug, O. (1997). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget. [1. utg. 1976] NO = Heggstad, L., Hødnebø, F. & Simensen, E. (2008). Norrøn ordbok . Oslo: Det norske Samlaget. NRG = Faarlund, J. T., Lie, S. & Vannebo, K. I. (1997). Norsk referansegrammatikk . Oslo: Universitetsforlaget. Nyman, E. (2000). Nordiska ortnamn på -und. Uppsala. Olivová-Nezbedová, L. et al. (1995). Pomístní jména v Čechách. O čem vypovídají jména polí, luk, les ů, hor, vod a cest . Praha: Academia. Profous, A. (1947–51). Místní jména v Čechách: jejich vznik, p ůvodní význam a zm ěny I–III . Praha: Česká akademie v ěd a um ění. Rygh, O. (1898). Norske Gaardnavne. Forord og Indledning . Kristiania: W.C.Fabritius. Røsjø, E. (2005). ”Når Oslo-gater døpes. Spesielt om gatenavn i regulerte byområder.” Nytt om namn 41 , s. 52–57. Sandnes, J. (1975). ”Fra gudehov til kirkested. Et kapittel av stedsnavnenes kulturhistorie.” I: Helleland, B. (red.). Norske stedsnavn/stadnamn . Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S, s. 48–62. Sandnes, J. (1997). ”Gards- og andre bustadsnamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 32–37. Schmidt, T. (1981). Fagordliste for norsk namnegransking . Oslo: UiO. Schmidt, T. (2000a). ”Navneleddet holt i Norge. Forledd og utbredelse med hovedvekt på Østlandet.” NORNA-rapporter 84 . Uppsala: NORNA-förlaget, s. 392–419. Schmidt, T. (2000b). Norske gårdsnavn på -by og -bø med personnavnforledd 1–2. Oslo: UiO. Schmidt, T. (2004). ” Myren og Rørvik . Bestemt og ubestemt oppslagsform i den norske 1886-matrikkelen.” Namn och bygd 92 , s. 49–80. SNL = Store norske leksikon. http://www.snl.no (oppsøkt 20.11.2010) SR = Språkrådet. http://www.sprakrad.no (oppsøkt 25.10.2010) Söderholm, E. (1987). ”Finske stedsnavn i Nord-Norge.” Nytt om namn 5–6, s. 11–12. Stemshaug, O. (1985). Namn i Noreg. Ein innføring i norsk namnegransking . 3.utg. Oslo: Det norske Samlaget. Stemshaug, O. (1997a). ”Innsjønamn.“ I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.) Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 40–43.

102 Stemshaug, O. (1997b). ”Elvenamn.” I: Sandnes, J. & Stemshaug, O. (red.). Norsk stadnamnleksikon . Oslo: Det norske Samlaget, s. 37–40. Svanevik, A. (1996). ”GLÅMA eller GLOMMA, det er ett fett…” Avdeling for namnegransking. Årsmelding 1995 . Oslo: Avdeling for namnegransking, s. 143–150. Særheim, I. (1985). Stadnamn fortel historie. Om namngjeving, namnebruk og opplysningar i stadnamn . Stavanger: Universitetsforlaget Særheim, I. (1987). ”Stadnamn.“ I: Johnsen, E. B. (red.). Vårt eget språk. Talemålet 2 . Oslo: Aschehoug, s. 270–318. Særheim, I. (2001). Namn og gard: studium av busetnadsnamn på -land. Stavanger. Tveitane, M. (1983). Fra ord til navn. Språklig nevnegransking. En artikkelsamling . Bergen: Universitetsforlaget. Vinje, F. (2005). Norsk grammatikk – det språklige byggverket . Oslo: Kunnskapsforlaget. Zilliacus, K. (1966). Ortnamnen i Houtskär. En översikt av namnforrådets sammansätning . (= Studier i nordisk filologi 55. Skrifter utgivna av Svenska litteratursällskapet i Finland nr. 416.) Helsingfors.

103