Et Uklart Felt Av Begrensninger”
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
”Et uklart felt av begrensninger” Hvorfor vil ikke Tove Nilsen være kvinnelig forfatter? Hanne Helen Lohne Dahle NOLISP350 Mastergradsoppgave i Nordisk litteratur Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium Universitetet i Bergen Mai 2016 II III Takk! Den herligste takk går til min veileder Christine Hamm. Takk for at du har bidratt til at prosjektet mitt har blitt slik jeg ønsket. Takk for at du stadig har bedt meg om å ”holde meg tett på Nilsen” og for tankevekkende, fine samtaler. Tusen takk til gjengen på lesesalen for en uforglemmelig tid. En spesiell takk til min gode venn Tina for støtte, gode samtaler og mye latter. Tusen takk, fantastiske Tonje som har lest, diskutert og gått opp og ned Fløyen med meg. Tusen takk til alle mine fantastiske venninner. Takk til Martin, min fine kjæreste og aller beste venn. Takk til fantastiske mor Karen og stødige far Vidar, som alltid har troen på meg. Takk til min gode søster, Kristina for både støtte og akademiske innspill. Bergen Mai, 2016 Hanne Helen Lohne Dahle IV Og denne muren av kvinneromaner som insisterte på å tvinge seg innpå med nytteverdien sin, ja tvinge seg innpå særlig ham – den fylte ham med så dyp og instinktiv uvilje at alt i ham ville reise bust og gå knurrende utenom, han følte det som han skulle stå standrett for en gjeng stramme kvinnfolk med brune strømper som ikke ville bli fornøyd før samtlige menn også hadde opplevd å gå tvekroket av menstruasjons- og fødselssmerter. Men dette romankomplekset til kvinnen han var gift med, førte altså til at han i sitt ekteskap til stadighet havnet i de heftigste krangler om noe så absurd som forfattere! Fra I stedet for dinosaurer (1987) (Nilsen, 1987: 92-93) V VI Innholdsliste 1. Innledning: Kvinnelige forfattere… …………………………………… 1 1.1 Et teoretisk problem: Kvinnelitteratur og kvinnelig forfatter ………………………….. 4 1.2 Behovet for det generelle ………………………………………………………………. 10 1.3 Min tilnærming: Tre nedslag …………………………………………………………… 15 2. Å utslette sin subjektivitet ……………………………………………… 16 2.1 ”Beauvoirs dilemma” …………………………………………………………………... 17 2.2 Til talehandlingsteorien ………………………………………………………………… 21 2.3 Den skrivende kvinnen …………………………………………………………………. 23 3. Helle og Vera ……………………………………………………………... 25 3.1 Helle og Vera: Portrett av en kvinnes situasjon i 1975 ………………………………... 25 3.2 Anmeldelser i dagspressen ……………………………………………………………... 33 3.3 Intervju med Tove Nilsen ……………………………………………………………… 46 4. Kvinner om natten ………………………………………………………. 50 4.1 Kvinner om natten (2001): Når distinksjonen mellom bok og forfatter forsvinner …… 50 4.2 Bokklubben Nye Bøkers fremstilling av Kvinner om natten ……………………………63 4.3 Anmeldelser i dagspressen ……………………………………………………………... 67 4.4 Noen betraktninger ……………………………………………………………………... 80 VII 5. Skrivefest ………………………………………………………………… 81 5.1 Blinkende varsellamper og dårlig samvittighet: Kvinnelig forfatter …………………. 83 5.2 Mannlig driv og svangerskapskraft …………………………………………………… 94 5.3 Jeget som avkledningsrom og skjermbrett, som skjermbrett og kikkert……………… 99 5.4 Intervju med Nilsen: Når det egenerfarte står mellom to permer …………………… 104 6. Avsluttende refleksjoner ……………………………………………… 106 7. Kilder …………………………………………………………………… 110 Internett …………………………………………………………………………………… 110 Omtaler i dagspresse og tidsskrift ………………………………………………………… 112 Helle og Vera………………………………………………………………………. 112 Kvinner om natten …………………………………………………………………. 112 Skrivefest …………………………………………………………………………... 113 Litteratur ……………………………………………………………………………………113 Vedlegg: Anmeldelser av Helle og Vera (1975)………………………………………….. 115 Sammendrag ………………………………………………………………………………. 124 Redegjørelse for profesjonsrelevans……………………………………………………….. 126 Abstract ……………………………………………………………………………………. 128 1 1 Innledning: Kvinnelige forfattere … Etter tretti års erfaring som forfatter ga Tove Nilsen (f. 1952) ut essaysamlingen Skrivefest i 2005. Nilsen inviterer leseren til å titte inn i hennes virksomhet som skrivende og lesende menneske. I et av essayene, ”Til London med Lessing”, kommer Nilsen med en rekke påstander om hvordan det er å være kvinnelig forfatter: Kvinnelige forfattere skriver ofte om det intime. Kvinnelige forfattere leses som private. Kvinnelige forfattere blir ekstra sårbare hvis de blir mødre, da må de forholde seg til ubehaget barna deres vil få ved å lese av og om dem. Jeg tror ikke at jeg er feig, men at mine tenåringsdøtre, i sin mest sårbare alder, skulle bli nødt til å forholde seg til pinligheter rundt sin egen mors selvavsløringer av såkalt vågal art – bare tanken gjør at jeg sensurerer meg selv og legger visse stoffområder på vent. […] Kvinnelige forfattere holder ofte kortene så tett inntil brystet at biografer verken finner fram til det skandaløse eller det spektakulære og til slutt spør: Har hun i det hele tatt levd et liv? (Nilsen, 2007: 65) Ved første lesning virker setningene provokative, de er satt opp parallellistisk, og en kan undre seg over om Nilsen siterer andre – altså at hun gjentar klisjeer – eller om hun mener dem selv. Nilsens ”jeg” dukker imidlertid opp i setningen om hvordan hun velger bort enkelte ”stoffområder”, og at hun sensurerer seg for å skåne barna sine, fordi hun er kvinnelig forfatter og mor. At hun er preget av hva som sies i disse utsagnene, blir tydelig når formen blir mer ettertenksom i setningene som følger: Dette er ikke påstander. Det er sanne eller usanne setninger som berører et uklart felt av begrensninger. Et skyggefelt moderne ”forfatterinner” til de grader misliker at vi bestemmer oss for å stenge det ute og heve oss over det. Vi er ikke kvinnelige forfattere, den tid er lengst forbi, vi er forfattere, kort og godt. (Nilsen, 2007: 65) Ut i fra hvordan Nilsen ordlegger seg her, kan en forstå det slik at hun erfarer at det eksisterer uklare begrensninger knyttet til det å være kvinne og forfatter. Jeg legger imidlertid særlig merke til hvordan Nilsen føler seg tvunget til å stenge deler av sin bakgrunn ute ved å si: ”Vi er ikke kvinnelige forfattere, den tid er lengst forbi, vi er forfattere, kort og godt” (ibid. Min utheving). I denne setningen går Nilsen over til et ”vi”: Hun skriver seg slik inn i en gruppe, og hun gir den samme gruppen en historie gjennom å vise til en tid som ”er lengst forbi”. Men velger ikke Nilsen på denne måten bort muligheten for at hennes kjønn kan ha noen form for innvirkning på hennes skriving? 2 Jeg har stusset over det. Nilsens forfatterskap vitner jo om at hun ikke er villig til å velge bort kvinnelige erfaringer som tema: Hennes første roman, Ikke la dem kle deg forsvarsløst naken (1974), kan leses som et innlegg i debatten om fri abort. Romanen Helle og Vera (1975) har blitt omtalt som en bok om mannssjåvinisme og kvinneforakt, men også nærhet og hengivenhet mellom kvinner.1 Gjennombruddsromanen Skyskraperengler (1982) skildrer Nilsens egen erfaring som jente på Bøler. Nilsen utalte i et intervju med Alf van der Hagen at hun ”savnet å se en rekke kvinnestemmer og kvinneerfaringer beskrevet på en annen måte”, og med romanen Lystreise (1995) mente hun at hun fant denne uttrykksformen. (van der Hagen, 1995: 233). Spenningsromanen Kvinner om natten (2001) handler om en kvinnelig forfatter som bortføres av en taxisjåfør. På bokens bakside står det at den handler om ”[…] hva mot er, hvordan man kan miste det og vinne det igjen. Om hvilke styrker og begrensninger som ligger i å ha en kvinnekropp” (Nilsen, 2001). En kan altså trygt si at Nilsen er opptatt av å skrive om det å være kvinne, og hvordan kvinner erfarer verden. Siden Tove Nilsens interesse for kvinnelige erfaringer er så tydelig i forfatterskapet, kan en altså undre når hun uttaler seg slik hun gjør om det å være kvinnelig forfatter i essayet ”Til London med Lessing”. Jeg vil utforske dobbeltheten i denne type påstander som Nilsen lanserer i essayet, som særlig er inspirert av innsikter fra professor og feminist Toril Moi (f. 1953). Det vil senere bli tydelig at jeg i denne avhandlingen tolker Nilsens essay som en talehandling: Det er et utsagn som hører til en spesifikk situasjon. Mois tilnærming til feminisme, litteraturteori, dagligspråksfilosofi og litteratur vitner om et utrettelig arbeid med å ta kvinners erfaringer på alvor. Inspirert av Simone de Beauvoirs (1908 – 1986) foregangsverk Det annet kjønn (1949) – både av hennes stil og av hennes filosofiske refleksjoner – utforsker Moi i flere av sine akademiske tekster hvordan en kan skrive teori om det å være kvinne, uten å generalisere og essensialisere om kjønn. Med utgangspunkt i Ludwig Wittgensteins (1889-1951) senfilosofi, advarer Moi i det hele tatt mot å bli fristet til å generalisere, altså å forsøke å implementere det partikulære under det universelle. Hennes strategi er å se på det spesifikke, og deriblant å alltid se kroppen som en situasjon. Et slikt syn innebærer å se på kroppen som utgangspunkt for alt vi gjør i verden, og hva verden gjør med oss. Kroppen er uløselig knyttet til hvordan et menneskes prosjekter både kan realiseres og begrenses av den samme kroppen. 1 Intervju med Tove Nilsen utført av Haagen Ringnes for tv-programmet Pan, ”Bøker av og om kvinner”. (NRK, 1975) 3 I essayet Jeg er en kvinne – Det personlige og det filosofiske (2001) lar Moi sine egne erfaringer bli en del av den teoretiske teksten. Moi beskriver hvordan hun selv – som Nilsen – i noen situasjoner har opplevd å bli konfrontert med sitt kjønn, der hun selv erfarer det som en mindre viktig opplysning om seg selv: Jeg er fristet til å si at i noen situasjoner vil jeg gjerne bli oppfattet som en intellektuell, ikke som en intellektuell kvinne. Men jeg sier