Til Krig for FN
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
Til krig for FN Den norske deltakelsen i den militære intervensjonen i Libya i 2011 Christine Holmsen Brude Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Humanistisk fakultet UNIVERSITETET I OSLO 12.05.2017 II Til krig for FN Den norske deltakelsen i den militære intervensjonen i Libya i 2011 III © Forfatter År: 2017 Tittel: Til krig for FN: Den norske deltakelsen i den militære intervensjonen i Libya i 2011 Forfatter: Christine Holmsen Brude http://www.duo.uio.no/ Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo IV Sammendrag Etter den kalde krigens slutt endret både internasjonal og norsk sikkerhetspolitikk seg. Nye NATO fokuserte på konflikter utenfor Europa, og Norge støttet opp om dette. Politisk satset Norge enda større på engasjementspolitikken, noe som innbefattet både fredsarbeid, bistandsarbeid, og støtte til FN. Også forsvaret ble en integrert del av engasjementspolitikken. Norske militære bidrag ble sendt til en rekke forskjellige land. Da norske styrker bidro i militære operasjoner var de sjeldent blant de offensive. Utover 90-tallet endret dette seg, og med deltakelsen i Afghanistan fra 2001 slapp norske kampfly de første bombene siden andre verdenskrig. Det norske forsvaret gikk gjennom en omleggingsprosess, der det ble satset på å utvikle kapasiteter som var ettertraktet i internasjonale operasjoner. I februar 2011 startet et opprør i Libya. Myndighetene i landet slo hardt ned på protestantene og det utviklet seg til en borgerkrig. 17. mars vedtok FN resolusjon 1973 som innførte flyforbudssone og oppfordret til en militær aksjon for å beskytte sivile i Libya. Fram til da hadde den norske regjeringen vært advarende mot en militær aksjon i Libya. Likevel bestemte den i rekordfart at Norge skulle bidra i den internasjonale operasjonen med seks kampfly. Å støtte opp om FNs Sikkerhetsråd sine vedtak er i tråd med norsk utenrikspolitikk, men bidraget var uvanlig offensivt. Hvorfor valgte den norske regjeringen å bidra i den militære operasjonen, og hvorfor så offensivt? Norge, og den norske regjeringen, hadde vært aktive pådriver for at prinsippet om å beskytte sivile skulle være en oppgave for FN, og hadde sterke interesser og ønsker om en FN-ledet verden. Det betydde ikke bare å støtte FNs resolusjoner, men også å følge de opp i praksis. V VI Forord Jeg vil benytte denne anledningen til å takke mine veiledere Hilde Henriksen Waage og Marte Heian-Engdal. De gode og ærlige tilbakemeldingene jeg har fått har vært uvurderlige. Jeg vil også takke dere for organiseringen av Midtøsten gruppa. En stor takk til alle studenter som kommenterte og leste kapitlene mine. Jeg vil også takke Knut Vikør for hans innspill om Libysk historie. Oslo, 03.05.2017 VII VIII Innholdsfortegnelse 1 Innledning ........................................................................................................................... 1 1.1 Norsk utenrikspolitikk ................................................................................................. 2 1.2 FN etter den kalde krigen ............................................................................................ 3 1.3 Norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigen ............................................................. 5 1.4 Teoretiske perspektiver: Småstater i internasjonale operasjoner ................................ 8 1.5 Litteratur ...................................................................................................................... 9 1.6 Kilder og metode ....................................................................................................... 11 2 Libya ................................................................................................................................. 15 2.1 Gaddafis Libya .......................................................................................................... 16 2.2 Misnøye i Libya ......................................................................................................... 17 2.3 Islamisme og militant motstand ................................................................................. 18 2.4 Libyas forhold til andre stater .................................................................................... 20 2.5 Relasjonene bedres .................................................................................................... 22 2.6 La økonomiske reformer forholdene til rette for regimets fall i Libya? .................... 24 2.7 Fraksjoner i den libyske ledelsen............................................................................... 25 2.8 De arabiske opprørene ............................................................................................... 27 3 Opprør i Libya og resolusjon i FN ................................................................................... 29 3.1 Opprør i den arabiske verden ..................................................................................... 29 3.2 Opprøret i Libya ........................................................................................................ 30 3.3 Utviklingen i FN ........................................................................................................ 33 3.4 Arbeidet fram mot resolusjon 1970 ........................................................................... 41 3.5 Debatt i Stortinget ...................................................................................................... 50 4 Militær intervensjon ......................................................................................................... 53 4.1 Resolusjon 1973 ........................................................................................................ 53 4.2 Møte i Sikkerhetsrådet 17. mars ................................................................................ 55 Utydelig resolusjon? ............................................................................................................. 60 4.3 Hvordan ble resolusjon 1973 mottatt i Norge, og hvorfor bestemte regjeringen seg for å delta i denne aksjonen? ................................................................................................ 67 4.4 Fredsmeklingen fortsetter .......................................................................................... 77 5 Utviklingen videre ............................................................................................................ 80 5.1 En gummiresolusjon? ................................................................................................ 82 IX 5.2 Reaksjoner i Norge .................................................................................................... 84 6 Konklusjon: .................................................................................................................... 103 6.1 1.1 Hvorfor ble FNs resolusjon 1973 vedtatt? ......................................................... 103 6.2 Hva bestod den norske regjeringens standpunkt av? Hvordan ble det utviklet? ..... 104 Litteratur og kilder ................................................................................................................. 111 X XI 1 Innledning I desember 2010 satte en grønnsakhandler i Tunisia fyr på seg selv i protest, og startet slik en bølge av opprør i den arabiske verden. Etter nyttår spredde opprør seg til flere land i Nord- Afrika og Midtøsten. Opprørerne krevde blant annet demokrati og regimeendring. Libya hadde en særegen form for styresett under oberst Muammar Gaddafi, som hadde sittet med makten siden et kupp i 1969. Styresettet var bygget opp med ulike folkekomiteer og revolusjonære organer. Det ble kalt direktedemokrati, men var veldig langt fra noe som lignet på et demokrati. De viktigste avgjørelsene ble tatt av Gaddafi og hans klikk. Politisk organisering utenfor myndighetenes organer var ulovlig. I februar 2011 startet demonstrasjoner i Libya. Opprinnelig krevde demonstrantene å få utlevert kroppene til familiemedlemmer som hadde blitt massakrert i et fengselsopprør i 1996. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på av myndighetene. Likevel spredte de seg over landet, og opprørere med våpen tok kontroll over flere byer. Men så snudde vinden. De libyske myndighetene gjenerobret de fleste byene vest i landet. Regjeringshæren var i midten av mars på vei til byen Benghazi, opprørernes hovedbase, hvor også en alternativ regjering, National Transitional Council (NTC) hadde blitt opprettet.1 Det var frykt for hva som ville skje med beboerne i Benghazi dersom regjeringsstyrkene tok over byen. Noen libyske politikere som hadde desertert appellerte til FN om hjelp fra verdenssamfunnet. FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973, som tillot militær intervensjon for å beskytte sivile i Libya. En så bred enighet om dette i FN er uvanlig. Gaddafis regime har hatt et svært dårlig forhold til både vestlige og ikke-vestlige land. Da libyske politikere etterspurte hjelp, og arabiske land støttet opp om dette, muliggjorde det en bredere enighet enn vanlig om en militær intervensjon. Et militært oppdrag ble organisert av en koalisjon av villige, deretter tok NATO over. I utgangspunktet hadde den norske regjeringen gjennom utenriksminister Jonas Gahr Støre vært skeptisk til en militær intervensjon i Libya.2 Da et FN-vedtak om militær intervensjon ble vedtatt 17. mars 2011, ble det unison enighet blant norske politikere om at det var riktig å bidra i aksjonen. Alle partiene på Stortinget var enige. De tre partilederne avtalte det norske 1 "Ntc Libya," http://ntclibya.org/. 2 Stortinget,