onferanseutgave K 1969-2019

Kunnskapsreiser Innblikk og overblikk fra NIFUs historie Kunnskapsreiser Innblikk og overblikk fra NIFUs historie 1969-2019

Espen Solberg og Claes Lampi (red.)

1969-2019

Kunnskapsreiser Innblikk og overblikk fra NIFUs historie 1969-2019

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning Konferanseutgave

Utgiver: NIFU © 2019 Økernveien 9 - 0653 Oslo 1. utgave: 350 eks. ISBN: 978-82-327-0390-6 (Trykk) ISBN: 978-82-327-0391-3 (PDF) Design og layout: Claes Lampi Forside: Adobe Stock / NIFU Trykk: CopyCat, Oslo Skrifttype: Museo Sans, Adobe Caslon Pro www.nifu.no Forord Anne Lise Fimreite

Foto: Leif Skaar / UiB Leif Skaar Foto: Styreleder NIFU

NIFU 50 år!

I 2019 er det 50 år siden NIFU ble eta- I anledning jubileumsåret har noen blert som et eget institutt, den gangen av instituttets tidligere og nåværende under navnet NAVFs utredningsinsti- medarbeidere gitt noen riss av insti- tutt. Da hadde instituttets medarbeidere tusjonshistorien og av faghistorien allerede i 15 år bidratt med utredninger, innenfor et lite utvalg av de områdene statistikk og forskning som grunnlag og problemstillingene NIFU har arbei- for utdannings- og forskningspolitikk. det med. Boken inneholder bidrag fra Selv om organiseringen og den faglige medarbeidere både ved NAVFs utred- aktiviteten er endret og fagområdene ningsinstitutt / NIFU og ved STEP- utvidet, er instituttets samfunnsopp- gruppen, som gikk sammen i 2004 og drag fortsatt det samme: å bidra til at dannet dagens institutt. Faghistoriene veivalg og beslutninger i kunnskapspo- gir på ingen måte et dekkende bilde litikken og kunnskapssektorene står på av hva instituttet har arbeidet med i et solid kunnskapsgrunnlag. disse 50 årene, men er smakebiter som

vi Sveinung Skule

Foto: Per Kristian Lie Loewe / Konsis Per Foto: Direktør NIFU

representerer noen av de lange linjene Frølich og Per Koch. En stor takk også i instituttets forskning, statistikk og til Inger Henaug som har lest korrektur utredningsarbeid. og bidratt til ferdigstilling. I tillegg inneholder boken hilsninger Utgaven du nå leser er en konfe- fra gode samarbeidspartnere, og et ut- ranseversjon utarbeidet til jubileums- valg fakta om instituttet og menneskene konferansen 14. juni 2019. Å utgi en som har jobbet der. konferanseversjon gir oss muligheter til Vi takker redaktørene Espen Solberg å korrigere og supplere, før den endelige og Claes Lampi, som har gjort et stort versjonen trykkes i løpet av jubileums- arbeid med å redigere boken. Takk også året. til bokens bidragsytere, og til bok­ komiteen som har bistått redaktørene: Egil Kallerud, Vera Schwach, Nicoline Oslo, juni 2019

Anne Lise Fimreite Sveinung Skule styreleder direktør

vii viii Innhold

Forord ...... vi Innledning ...... xi Lange linjer 1 Kontor – Børs – Katedral ...... 3 Overblikk 35 Videregående opplæring – ikke for alle! ...... 37 Fag- og yrkesopplæring ...... 49 Framveksten av masseutdanningssystemet ...... 59 Høyere utdanning og arbeidsmarkedet ...... 71 Kartet og terrenget ...... 81 Vekst, prioritering og omstilling ...... 91 Tallenes tale og tilsløring ...... 109 Pionermiljø og vandrende seminar ...... 121 Innblikk 131 Hvordan det hele startet ...... 133 Styrer og råd ...... 139 Styreoppnevningskomité ...... 147 Instituttsjefer/direktører ...... 149 Entreprenørene ...... 151 Organisering og avdelingsstruktur ...... 155 Publikasjoner ...... 161 Bladet Forskningspolitikk ...... 166 NIFUs navn og logoer ...... 169 Forsknings­nomadene ...... 173 Epistler fra Munthes gate 1988–1990 ...... 181 Personalinnblikk ...... 187 Bedriftsidrettslaget ...... 191 STEP 1991-2004 193

Hilsener 199

ix x Espen Solberg

1969-2019 Forskningsleder Claes Lampi Administrasjonssjef

Innledning

NIFU har sine røtter tilbake til midt oppbygging av kunnskap. Samtidig på 1950-tallet, men ble formelt eta- har utnyttelsen av ressursene gitt oss blert som eget institutt i 1969. På det velstandsproblemer og miljøutfordrin- tidspunktet hadde fertallet av nord- ger som krever nye løsninger og ny menn grunnskole som høyeste utdan- kunnskap. Derfor er det igjen aktuelt ning. Bare sju prosent hadde høyere med månelandingsprosjekter, ikke for å utdanning, og en doktordisputas var forlate jorden, men for å samle teknolo- en meget sjelden begivenhet. Petrole- gi og kompetanse rundt store prosjekter umsvirksomheten var kun på pilotsta- som kan redde klodens framtid. diet, og fortsatt hadde intet menneske Utviklingen på kunnskapsfeltet er satt sine ben på månen. Man kan trygt altså ikke en reise som har gått i én si at samfunnet har endret seg siden bestemt retning. Snarere er det snakk den gang. om fere reiser i ulike retninger. Noen piler har pekt jevnt oppover, slik som Ikke minst har det norske kunnskaps- studentveksten. På andre områder har samfunnet endret seg. I dag har hver vi sett en forbausende stabilitet. Det tredje nordmann høyere utdanning, og gjelder blant annet gjennomføringen det avlegges i snitt fre doktorgrader i videregående opplæring, som har per dag. Inntektene fra olje og gass ligget fatt til tross for et vedvarende har skapt et økonomisk eventyr uten og tverrpolitisk ønske om at fere skal sidestykke, mye takket være systematisk fullføre. En del problemstillinger synes

xi å være evigaktuelle, som for eksempel opplæring. Kapitlet hans oppsumme- om det er behov for alle som tar høyere rer noen av hovedfunnene fra denne utdanning, eller hva som kjennetegner forskningen. Ifølge Markussen har kvalitet i utdanning og forskning. Reform 94 vært vellykket for fre av fem Innledningsvis i denne boken vendes elever, mens systemet langt på vei har blikket mot NIFUs egen utvikling. sviktet den siste femtedelen. Og de som Her gir direktør Sveinung Skule en taper er de skolefaglig svakeste. gjennomgang av instituttets aktivitet Mye av det problemet som og rolle fra den første rapporten i 1957 Markussen beskriver, handler om til dagens institutt. Dette historiske manglende gjennomføring i yrkesfaglig sveipet gir samtidig et innblikk i sam- opplæring. Denne delen av systemet be- funnets skiftende behov for kunnskap lyses nærmere av Håkon Høst, som i en om forskning, utdanning og innovasjon, årrekke har vært en sentral forsker på og hvordan styring og fnansiering dette feltet. Et hovedtema i Høsts ka- av instituttets arbeid på dette feltet pittel er spørsmålet om alle i yrkesfag- har endret seg. NIFUs utvikling fra lige løp skal ha rett til læreplass. Dette statlig organisert statistikk- og utred- har vært et tilbakevendende tema i dis- ningskontor til fristilt og markedsstyrt kusjonene om fag- og yrkesopplæring forskningsinstitutt speiler utviklingen i de siste 10–15 årene. Høst advarer mot forskningsorganisering og instituttpoli- en slik universell ordning, og mener at tikk i etterkrigstiden. det kan svekke hele lærlingordningens status i Norge. Faglige overblikk De tre neste kapitlene drøfter utvik- I bokens første hoveddel (Overblikk) lingen innenfor norsk høyere utdan- har fere av NIFUs nåværende og tid- ning. På dette området er studentvekst ligere forskere løftet blikket og trukket og framveksten av masseutdannings- opp noen lange linjer på de feltene som systemet et naturlig hovedtema. Få er de har jobbet med. Kapitlene står for bedre plassert til å beskrive dette enn forfatternes egen regning, men bygger Per Olaf Aamodt, som i over 35 år som på den kompetansen som er utviklet i forsker ved NIFU har fulgt og analysert deres virke på NIFU. så å si alle faser av denne utviklingen. Det første kapitlet starter ved Hans kapittel viser hvordan student- Kirkenes ungdomsskole i 1970. Da veksten har vært drevet både av poli- valgte nåværende NIFU-forsker Eifred tisk vilje, ungdommens preferanser og Markussen gymnaset framfor yrkes- arbeidslivets behov. Det siste utdypes i skolen eller en jobb ved Gruveselskapet et eget kapittel av Liv Anne Støren og AS Sydvaranger – i motsetning til Jannecke Wiers-Jenssen. De har begge mange av hans jevnaldrende. Senere solid erfaring som forskere ved NIFU, skulle Markussen bli forsker og studere blant annet som ansvarlige for institut- nettopp gjennom­føring i videregående tets lange serie av kandidatundersøkel-

xii ser. Hovedspørsmålet de stiller, er om først og fremst er kartet som har endret utdanningseksplosjonen har dekket et seg, mens landskapet i form av fysiske reelt behov for kompetanse, eller om studiesteder i stor grad er det samme. den har utdannet ungdom til arbeidsle- Han spår at den virkelige debatten vil dighet og irrelevante jobber. Ved å følge komme når strukturendringene begyn- utviklingen over tid fnner de at andelen ner å dreie seg om geografsk lokalise- nyutdannede som får jobb, er lite ring og konsentrasjon. påvirket av at det er mange fere som Studier av forskning og forsknings- studerer. Men Støren og Wiers-Jenssen politikk har vært et naturlig hoved- peker også på at ulike faggrupper har tema for NIFU helt siden oppstarten ulike utfordringer, og at dette i stor grad som utredningsavdeling i Norges er påvirket av konjunkturer. De rokker allmennvitenskapelige forskningsråd dermed ved en myte om at det alltid er (NAVF). Etter hvert inntok institut- humanister og samfunnsvitere som sli- tet en rolle som uavhengig og kritisk ter mest med å fnne den første jobben. observatør, både gjennom egne ana- Kapitlet er slik sett et viktig bakteppe lyser, seminarer og gjennom fagbladet for den pågående diskusjonen om høye- Forskningspolitikk. I denne boken re utdanning og arbeidslivsrelevans. har vi derfor bedt tidligere redaktør Fusjoner og strukturendringer i av Forskningspolitikk, Egil Kallerud, høyere utdanning har vært et annet om å refektere rundt hovedtrekk i «evigaktuelt» tema for NIFU. På dette norsk forskningspolitikk. Han har området har NIFUs Svein Kyvik gjen- fulgt dette feltet på nært hold siden nom fere tiår gitt sentrale bidrag, både tidlig på 1980-tallet. Med de årlige til den internasjonale forskningen på statsbudsjettene som linse går Kallerud feltet og gjennom nasjonale evaluerin- gjennom vekst og prioriteringer i norsk ger og analyser. Han ledet blant annet forskningspolitikk gjennom de siste 50 evalueringen av den store høgskole- årene. I utgangspunktet har dette vært reformen i 1994, da 98 høyskoler ble et område med høye ambisjoner og et- redusert til 26. Med den som utgangs- ter hvert betydelig vekst. Men Kallerud punkt gir Kyvik et historisk blikk viser samtidig at evnen til nytenkning på strukturendringer i norsk høyere og omstilling i forsknings- og innova- utdanning. På mange måter er det tan- sjonspolitikken har vært avhengig av kevekkende at vi i en periode med sterk vekst i bevilgningene. Med andre ord studentvekst har gått fra 227 høyere læ- har systemet stivnet i perioder med lav resteder på begynnelsen av 1980-tallet vekst. Unntaket, ifølge Kallerud, er det til den strukturen som nå avtegner seg siste tiåret etter 2010, hvor en sterk og med 10–12 større universiteter og noen vedvarende vekst har vært kombinert spesialiserte høgskoler. Umiddelbart med «business as usual» når det gjelder kan det se ut til at vi har fått et helt nytt prioriteringer og virkemidler. Kallerud landskap, men Kyvik minner om at det mener at dette står i sterk kontrast til

xiii den politiske retorikken om behovet innovasjonsforskeren Keith Smith en for omstilling og nytenkning gjennom sentral aktør. Som rådgiver for davæ- satsing på forskning og innovasjon. rende Forskningspolitisk råd i Norge Mens Kallerud bruker tallene til å ble han engasjert av Nordisk industri- analysere politikken, gir Kaja Wendt og fond for å skissere et rammeverk for Espen Solberg et innblikk i bakgrunnen måling av innovasjon. Dette ble opp- for de indikatorene som brukes for å starten for de europeiske innovasjons- beskrive forskning og utvikling, den undersøkelsene, som siden tidlig på såkalte FoU-statistikken. Instituttets 1990-tallet har gitt et viktig kunnskaps- rolle og ansvar på dette feltet går helt grunnlag for både innovasjonspolitikk tilbake til 1960-tallet og OECDs aller og innovasjonsstudier. Smith ble senere første sammenligning mellom landene. leder av den såkalte STEP-gruppen, Fortsatt er dette en av grunnpilarene i som utgjorde et pionermiljø for analyser NIFUs virksomhet og en kjerne i insti- av innovasjon i Norge utover 1990-tal- tuttets kvantitative kompetanse. Blant let. Fra 2004 ble STEP-gruppen annet som redaktører for de årlige indi- fusjonert med NIFU og tilførte dermed katorrapportene har Wendt og Solberg instituttet en ny dimensjon i form av lang erfaring fra produksjon, formidling kompetanse på innovasjon og inno- og bruk av FoU-statistikken. Deres vasjonssystemer. I det siste av bokens kapittel illustrerer hvordan statistikken faglige kapitler gir Keith Smith selv et på sett og vis har «vokst opp» sammen overblikk over utviklingen på innova- med forskningspolitikken, og at hvor- sjonsfeltet og derigjennom en beretning dan vi måler og defnerer forskning, har om STEP-gruppens utvikling fram til stor betydning for vekst og priorite- og med fusjonen med NIFU. Smith ringer på feltet. Forfatterne viser også må regnes som en av de internasjonale at forskningsstatistikken er et område nest­orene innenfor innovasjonsstudier, hvor Norge og Norden hele veien har og både han og STEP-miljøet har av- spilt en viktig rolle som pådriver for gjort hatt stor betydning for utviklingen å forbedre og utvide indikatorene for av dette feltet i Norge. forskning. For eksempel var Norge ak- De kapitlene som er introdusert tive pådrivere for at samfunnsvitenskap ovenfor, utgjør noen utvalgte faglige og humaniora skulle inkluderes i def- overblikk fra NIFUs virksomhet. Men nisjoner og måling av forskning. Dette de dekker på langt nær alle aspekter skjedde ikke før midt på 1970-tallet. ved NIFUs virksomhet. Det er mange Følgelig var det naturlig at de nor- andre områder som kunne fortjent et diske landene også var i førersetet da kapittel, blant annet instituttets betyde- man på slutten av 1980-tallet begynte å lige portefølje innenfor studier av kvali- utvikle de første internasjonale defni- tet i forskning og utdanning, analysene sjonene og sammenligningene av inno­ av vitenskapelig publisering samt de vasjon. Her var den australsk-britiske framvoksende aktivitetene på læring og

xiv kompetanse, barnehager mv. Disse og For det andre har vi gjort en gjen- andre deler av NIFU vil bli presentert nomgang av NIFUs organisering, både på jubileumskonferansen i juni og publisering, lokalisering og navne- i andre kanaler i løpet av jubileumsåret. skifter. Vi har gjort dypdykk i gamle årsmeldinger, protokoller, rapporter og Innblikk i instituttets liv og virke meldinger. I tillegg har vi hatt samta- Bokens andre hoveddel har vi kalt ler med både tidligere og nåværende Innblikk. Denne delen tar for seg ansatte og styremedlemmer. Det har til NIFUs indre liv, organisering og tider vært et puslespill å fnne korrekt styring siden starten på 1950-tallet og informasjon, men vi er trygge på at vi frem til i dag. Dette har vært et viktig har fått med de viktigste hendelsene i og spennende dokumentasjonsprosjekt. nåværende fremstilling. NIFUs historie ble sist gang dokumen- En utfordring i arbeidet med boken tert da instituttet feiret 25-årsjubileum har vært å fnne gode bilder og illustra- i 1994. Også da ble det gitt ut en sjoner. Bladet Forskningspolitikk har et bok, ført i pennen av Hans Skoie og omfattende bildearkiv, mens andre deler Sigmund Vangsnes. Men mye er skjedd av instituttets virksomhet ikke er tilsva- siden 1994. Bare to år etter 25-årsjubi- rende godt dokumentert. Heldigvis har leet ble instituttet fristilt fra Norges vi funnet enkelte bilder av høy kvalitet forskningsråd og opprettet som en fra NIFUs ulike perioder. I tillegg har selvstendig stiftelse. I 2004 fusjonerte vi fere steder trykket rapportforsider og NIFU og STEP. Instituttet har også faksimiler, der både titler og design er ved fere anledninger skiftet navn, noe tydelige tidsvitner. som til tider kan være forvirrende når For det tredje har fre av NIFUs historien skal skrives. Det har derfor ansatte skrevet historiske betraktninger vært verdifullt å få nedskrevet NIFUs om det indre livet på instituttet. Per samlede historie frem til i dag. Olaf Aamodt har tatt for seg NIFUs Den historiske fremstillingen av ulike lokasjoner – som i stor grad har instituttets indre liv er delt i tre. For vært byvandringer i Oslo vest til vi i det første ser vi på hvem som har ledet 2015 fyttet til Tøyen. Vera Schwach virksomheten – styrer, råd, direktører skriver om sitt første møte med NIFU og entreprenører. Her har vi begrenset i 1988, mens Hebe Gunnes og Kaja oss til personer med formelle roller og Wendt tar for seg personalets faglige funksjoner. Mange fere kunne vært utvikling og andre anekdoter. Dette er nevnt, men det ville blitt for omfat- verdifulle bidrag for å forstå hvordan tende. I arbeidet med boken har for livet på instituttet har artet seg i ulike eksempel hele personalarkivet blitt perioder. gjennomgått, og det viste seg at over Til slutt må det sies at boken ikke 750 personer har hatt et kortere eller er helt konsekvent i navnebruken. lengre ansettelsesforhold til instituttet.

xv NIFU-akronymet brukes tidvis for hele Vi håper boken faller i smak, og at perioden, selv om det formelt korrek- den gir noen verdifulle innblikk i de te ville være å skrive NAVFs utred- faglige og organisatoriske reisene som ningsinstitutt på 1970- og 1980-tal- instituttet har vært med på gjennom let, Utredningsinstituttet i perioden mer enn femti år. 1993–1996 og NIFU STEP i perioden 2005–2010.

Tittelen på Sveinung Skules innledningskapittel på neste side er inspirert av denne evalueringen av instituttet i 1990. Evalueringen anerkjente at instituttet hadde fylt en unik rolle i norsk forskningspolitikk, vært dyktige på utredninger av grunnleggende karakter og på å bygge databaser og registre for statistikkproduksjon. Instituttets betydning for å popularisere og skape ofentlig debatt og sette dagsorden, særlig i den forskningspolitiske debatten, fkk også mye ros.

xvi Lange linjer

1969-2019 Sveinung Skule Direktør ved NIFU 2010–

Kontor – Børs – Katedral 50 års bidrag til en kunnskapsbasert politikk

NIFUs samfunnsoppdrag har vært det statistikk-kontor, et markedsavhengig samme siden oppstarten som utred- oppdragsinstitutt og et akademisk ningsstab i Norges allmennvitenska- forskningsmiljø. Problemstillingene pelige forskningsråd på 1950-tallet: i den faglige virksomheten speiler å bidra til at kunnskapspolitikken veksten i utdannings- og forsknings- står på et solid kunnskapsgrunnlag. systemet og endringer i den kunn- Rammene for dette oppdraget har skapspolitiske agendaen i etterkrigs- imidlertid endret seg dramatisk. tiden. Den tematiske kontinuiteten Etterkrigstidens direktebestillinger av er forbausende stor, mange kunn- kunnskap fra en fullfnansiert statlig skapsbehov er vedvarende. Kapitlet utredningsstab er byttet ut med mar- gir et kort riss av instituttets historie kedsstyring av et fristilt forsknings­ og avsluttes med noen lærdommer og institutt og høye krav til vitenskapelig spørsmål om hvordan instituttpoli- kvalitet. Instituttets identitet har tikken kan utformes for å skape gode utviklet seg i spenningsfeltet mellom rammer for å ivareta samfunnsopp- å være myndighetenes utrednings- og draget.

3 Kapasiteten i høyere utdanning - Kirke- og undervisningsdepartementet behovet for utredning (1954–1961) (KUF) med et alarmerende følgebrev. Vil tilgangen på kandidater med høyere Myndighetene ble bedt om å trefe de utdanning bli stor nok til å dekke sam- nødvendige tiltak for å forsere utbyg- funnets behov for akademisk arbeids- gingen av utdanningskapasiteten, sikre kraft? Det var det presserende spørsmå- bredere rekruttering av evnerik ungdom let som var bakgrunnen for å etablere til universiteter og høgskoler, og mer en utredningsvirksomhet i Norges efektive studier på fagområder der allmennvitenskapelige forskningsråd i studietiden var lang og frafallet stort. 1954 – en virksomhet som senere ble «De samfunnsmessige skadevirk- til forskningsinstituttet NIFU. I årene ninger av den situasjon vi står overfor etter krigen ble det stadig tydeligere vil ellers kunne bli meget alvorlige», at tilgangen på akademikere kunne bli framgikk det av brevet. Ikke minst la en faskehals, både for å kunne bygge Fellesutvalget vekt på at «forskningen ut forskning og undervisning og for å sikres den tilgang av vel kvalifserte folk kunne bygge landet. De to hang tett som den fortsatte ekspansjon innenfor sammen. For å løse denne samfunns- denne sektor gjør uomgjengelig nød- utfordringen på riktig måte var det vendig».1 behov for kunnskap i form av statistikk Rapporten ble raskt fulgt opp i en og utredning. Å få fram det nødvendi- stortingsmelding med samme tittel,2 ge antall akademikere med de riktige som understreket alvoret. Meldingen utdanningene krevde langsiktig plan- forsikret Stortinget om at regjeringen legging av utdanningskapasiteten. For fordomsfritt ville ta opp til vurdering mange akademikere innen de ulike fag de tiltak som måtte vise seg nødvendig måtte også unngås, det ville innebære på området. Den understreket også sløsing. Sosialøkonomen Sigmund at rapporten måtte følges opp av et Vangsnes ble hentet inn for å lede overvåkningsarbeid av mer permanent arbeidet. karakter. Det skulle likevel ta 12 år før Hovedaktiviteten de første årene var et eget institutt ble realisert. å utarbeide prognoser for arbeidskrafts- behovet innen en rekke akademiske Permanent virksomhet – NAVFs yrker og profesjoner. I 1957 var arbeidet utredningsavdeling (1961–1968) foreløpig ferdigstilt med rapporten «Om Et første skritt for å sikre kontinu- tilgangen på og behovet for akademisk iteten på arbeidet var å organisere arbeidskraft». Rapportens resultater utredningsvirksomheten i en egen var foruroligende. Antall studerende avdeling i NAVF. Det skjedde fra 1961, var fallende, samtidig som behovet for med Sigmund Vangsnes som leder. akademisk arbeidskraft ble anslått å Avdelingen fkk sitt eget styre, noe øke kraftig. Rapporten ble oversendt som understreket uavhengigheten fra fra Forskningsrådenes fellesutvalg til NAVFs øvrige virksomhet.

4 Utdannings- og forskningspolitikken må utformes med grunnlag i solid kunnskap, det har vært begrunnelsen for NIFU, helt fra oppstarten som utredningsavdeling i NAVF. Her er det eksemplifsert ved instituttets grunnlegger, Sigmund Vangsnes, som på Nordisk statistikermøte i 1967 tok til orde for å bygge ut statistikk om tilbud og etterspørsel etter høyere utdanning, både for å kunne planlegge utbyggingen av høyere utdanning og for en bredere sosial rekruttering til høyere utdanning. Arbeiderbladet 16. juni 1967.

5 Sosial og geografsk skjev­ rekruttering til artium og høyere utdanning var et viktig tema på 1960-tallet. Arbeiderbladet 20. desember 1967. Prognosene viste et sterkt voksende ansvarlig. Det skulle få stor betyd- behov for mange akademiske fag- ning for det kommende instituttet. grupper. For å få mange nok søkere Utredningsavdelingen produserte den til utdanningene kunne man ikke første norske forskningsstatistikken bare rekruttere gutter fra borgerska- med 1963 som telleår, og fra 1967 ble pet i byene. For barn av overordnete statistikken årlig. funksjonærer og akademikere var det i Forskningspolitiske studier ble 1960-årene 10 ganger så sannsynlig å etablert ved avdelingen fra 1965, med bli student som for barn av arbeidere og Hans Skoie som ledende kraft. Studier formenn. Sosiologisk orienterte studier av institusjoner og forskningspolitikk av sosial og geografsk rekruttering til gjorde at statsvitenskapelige perspekti- høyere utdanning og forskning fkk en ver ble mer fremtredende ved instituttet mer sentral plass i utredningsarbeidet. og utfylte sosiologiske og samfunns- En serie såkalte artianerundersøkelser økonomiske tilnærminger. Også her var ble gjennomført, den første ble utgitt OECDs arbeid en viktig impuls. i 19673. Artianerundersøkelsene ble et hjertebarn for Vangsnes, som selv kom I eget kontor – NAVFs fra en liten bygd på Vestlandet der få utredningsinstitutt (1969–1996) tok universitetsutdanning. I 1971 utga I 1969 ble utredningsavdelingen skilt ut han boken Hvem blir student i Norge?4 som et eget institutt. På mange måter som pekte tydelig på behovet for bre- var det først og fremst en navneendring, dere rekruttering. Boken vakte adskillig men NAVFs årsmelding peker også på oppmerksomhet og fkk bred omtale. at instituttdannelsen skulle resultere i Parallelt utviklet utredningsav- «en mer uavhengig stilling i forhold til delingen studier av de høyere ut- rådets administrasjon». Uavhengigheten danningsinstitusjonene, også som var ikke større enn at NAVFs tidligere forskningsinstitusjoner. Begrepet direktør Fjellbirkeland fortsatte som forskningspolitikk ble tatt i bruk fra formann for instituttets styre, slik han starten av 1960-tallet, inspirert av også hadde vært mens virksomheten var OECDs første ministerkonferanse om en avdeling. vitenskap i 1963. Etableringen av instituttet var del En annen OECD-konferanse i av en større bølge av instituttdannelser Frascati lanserte de første retnings- på 1950- og 1960-tallet. Den var nært linjene for en kartlegging av landenes forbundet med en sterk sosialdemokra- forsknings- og utviklingsarbeid (FoU), tisk tro på at anvendt forskning kunne og la med det grunnlaget for den første forme samfunnsutviklingen5. Både den forskningsstatistikken. Som i fere første utredningsaktiviteten innenfor andre land ble ansvaret for den norske NAVF og senere etableringen av et statistikken lagt til forskningsråde- utredningsinstitutt kan være uttrykk for ne, med utredningsavdelingen som denne troen på kunnskapsbasert sam-

7 Kandidat­ undersøkelsene har skapt oppmerksomhet om arbeids­markedet for kandidater for høyere utdanning siden de ble etablert i 1972. Denne side: Arbeider­ bladet 13. februar 1974. Motsatt side: Arbeiderbladet 4. august 1980.

8 funnsplanlegging. Forskningsrådene, og Norsk institutt for by- og regionforsk­ særlig Norges teknisk-naturvitenskape- ning i 1967 og Transportøkonomisk lige forskningsråd (NTNF), var aktive i institutt i 1964 er NTNF-etablerte etableringen av nye institutter for å løse samfunnsvitenskapelige institutter som planleggingsproblemer som krevde bruk eksemplifserer dette. Hvert problem av ny kunnskap. Instituttetableringer fkk sitt institutt, skrev Skoie trefende var kanskje det viktigste redskapet for om denne perioden. Han pekte på at de å ivareta det såkalte sektorprinsip- mange instituttetableringene, de feste pet, om departementenes ansvar for med statlig fødselshjelp, vitnet om en forskningsbasert kunnskapsgrunnlag på svak ofentlig instituttpolitikk der man eget ansvarsområde. Prinsippet ble først tok standpunkt til hver enkelt institutt­ formulert av Hovedkomiteen for norsk etablering isolert.7 forskning i 1968.6 Etableringen av

9 Utredning på oppdrag og etterspørsel skulle styre kapasiteten kunnskapspolitisk debatt i utdanningssystemet som helhet, Det nye utredningsinstituttet fkk mens kapasiteten i hver enkelt utdan- to avdelinger, F-avdelingen med ning burde avpasses etter behovet for forskningsstatistikk og studier av arbeidskraft. For å styrke kunnskapen forskningsorganisasjon og -politikk, om behovet for kandidater og kandi- og noe senere U-avdelingen for studi- datenes overgang til arbeidsmarkedet er av høyere utdanning og akademisk ble kandidatundersøkelsene etablert arbeidskraft. ved utredningsinstituttet i 1972. De har På 1970-tallet var troen på prognoser fortsatt fram til i dag. som planleggingsinstrument for den Den første forskningsmeldingen videre utbyggingen av høyere utdanning kom i 1975/76, og instituttet fkk en svekket. Ottosen-komiteen8 hadde viktig rolle som møteplass og debatt­ fått gjennomslag for at studentenes arena rundt meldingen, med seminarer

Skal NAVF utelukkende støtte forskning, eller skal vi også bruke penger på å være et utredende, planleggende og rådgivende organ, spurte NAVFs direktør, Erling Fjellbirkeland i 1966. Han ga selv svaret: De beløp som vitenskapen ber om, er etter hvert blitt så betydelige at myndighetene nå krever klare begrunnelser. Selv om det koster mange penger, må NAVFs utredningsavdeling fortsette arbeidet med utredninger og prognoser, og hvert fagområde i forskningen må kartlegges for å gi grunnlag for en virkelig forskningspolitikk. Arbeiderbladet 17. november 1966.

10 med høyt proflerte gjester fra inn- og KUF opprettet en forskningsavdeling i utland. Hans Skoie sto i spissen for det 1977, bidro også. I 1983 kom en knapp som etter hvert ble «Skoie-salongen». ferdedel av inntektene fra oppdrag. I 1978 ble fagbladet Forskningspolitikk Det var først fra slutten av 1980-tallet etablert, med Skoie som redaktør. at oppdragsfnansieringen utgjorde en Bladet ble en viktig kanal for å skape større andel av inntektene. Den tids interesse og bred debatt om forsknings- oppdragsmarked sto fernt fra dagens politikken. konkurransebaserte anbudsregime. Oppdragene ble tildelt direkte, og Mindre grunnbevilgning – mer utformingen skjedde gjerne i dialog programbevilgninger og oppdrag mellom instituttet og det aktuelle Fram til instituttetableringen i 1969 departement. Det var ikke uvanlig at hadde NAVF fnansiert hele virksom- oppdragene ble delfnansiert av grunn- heten som en del av sin administrasjon, bevilgninger eller programbevilgnin- men diskusjonen om ikke KUF og ger, såfremt de passet inn i det faglige andre med behov for instituttets utred- programmet. Hvem som betalte for hva, ninger om høyere utdanning burde trå var ikke så gjennomsiktig. sterkere til økonomisk, dukket opp fere For å koordinere og redusere tenden- ganger.9 sen til fragmentering og oppsplitting i Fra 1970 fkk departementene egne svært mange småprosjekter, ble en del budsjettposter til forskning, utredning av disse midlene fra 1976 kanalisert og forsøk. Fra da av ble instituttets gjennom Rådet for samfunnsplan- virksomhet i økende grad fnansiert, legging under NAVF11. Rådet skulle eller delfnansiert, gjennom oppdrag. igangsette og organisere anvendt I tillegg til forskningsrådene og KUF forskning på sentrale områder for of- var en lang rekke departementer og fentlig virksomhet, i tråd med Langslet- direktorater representert i oppdrags­ doktrinens prinsipp om armlengdes giverporteføljen10 sammen med fere av avstand mellom politikk og forskning.12 universitetene. Det vitnet om interesse Utover 1980-tallet fkk programforsk­ for instituttets kunnskap fra en stor ning fnansiert av rådet økt betydning bredde av politikkutviklende og iverk- også for utredningsinstituttet. settende organer, og fra utdannings- og I 1982 ble instituttets fremtidi- forskningsinstitusjonene selv. ge oppgaver og organisering utre- Departementenes utredningsmidler det av et utvalg ledet av Christian fkk etter hvert betydelig omfang. Det Lerche. Utvalget drøftet både fri­ bidro til vekst både i antall ansatte stilling og muligheten for å la fere og omsetning på 1970-tallet (jf. fgur forskningsråd komme inn på «eier­ 1 og 2), slik det også gjorde i mange siden». Også en deling av institut- av de andre samfunnsvitenskapelige tet, der Forskningsavdelingen fort- instituttene som var blitt etablert. At satte som NAVF-tilknyttet, mens

11 NIFUs inntektskilder 1970-2018 Kilder: Årsmeldinger fra NAVF, NAVFs utredningsinstitutt, NIFU-STEP, NIFU

100 000 000

90 000 000

80 000 000

70 000 000

60 000 000

50 000 000

40 000 000

30 000 000

20 000 000

10 000 000

0 1970 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

Basisbevilgning Prosjektinntekter (oppdrag og NFR-programmer) Annen inntekt Statistikk / nasjonal oppgave

Figur 1: NIFUs inntektskilder 1970–2018. Kilder: Årsmeldinger fra NAVF, NAVFs utrednings­ institutt, NIFU-STEP, NIFU.

Utdanningsavdelingen ble lagt til bru- som Science Policy Research Unit kere av forskning om høyere utdanning ved Universitetet i Sussex, en av de eller forskningsmiljø med tilgrensende første tverrfaglige forskningssentrene aktivitet, ble vurdert. Komiteen fant innen forsknings- og teknologipoli- at brukerne i hovedsak var fornøyd og tikk, og et sentralt miljø i utviklingen anbefalte å beholde et samlet institutt av OECD-statistikk og indikatorer med tilknytning til NAVF.13 på feltet. Senere på 1980-tallet fkk Oppdrag for ofentlige utredninger instituttet blant annet oppdrag for bidro til å forme den faglige utviklingen Hernes-utvalget som utredet en reform ved instituttet. Tidlig på 1980-tallet i høgskolesystemet. Undersøkelser av fkk instituttet en rekke oppdrag for studieforhold, studieatferd og tidsbruk Tulin-utvalget som utredet den tek- ble sentrale temaer i den faglige akti- nisk-industrielle forskningen. Instituttet viteten. Instituttet huset også utvalgs­ fungerte i tillegg som brobygger sekretariatet, slik tilfellet var også for mellom utvalget og utenlandske miljøer, fere andre utvalg.

12 Totalt antall medarbeidere pr. år i NIFU 1969-2019

110

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0 1969 1971 1973 1975 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015 2017 2019

Figur 2: Totalt antall medarbeidere pr. år i NIFU 1969–2019. Kilder: Årsmeldinger fra NAVF, NAVFs utredningsinstitutt, NIFU-STEP, NIFU.

Grunnbevilgningen falt gradvis (se 1980-tallet ble også oppstarten for fgur 1), men langsiktige programbe- instituttets bibliometriske forskning, vilgninger ga rom for faglig utvikling. først med egenrapporterte data om pu- Programbevilgningene ble foreslått blisering fra Universitetsundersøkelsen fra instituttet selv og innvilget etter – den store spørreundersøkelsen om dialog med NAVF og departementet, tidsbruk, forskningsbetingelser og men kunne også bli initiert av disse. forskningsaktivitet blant vitenskapelig Programbevilgningene ga mulighet ansatte i 1982. Sent på 1980-tallet, for dialog med brukerne om framti- med den tidligere forlagsredaktøren dige kunnskapsbehov. De la til rette Gunnar Sivertsen som drivkraft, ble for kompetanseutvikling i tråd med fagfeltet videreutviklet med grunnlag brukernes behov, men innenfor lang- i bibliometriske data fra forlagene. siktige rammer. Et spesialbibliotek Bibliometrikompetansen har siden for forskningspolitikk og studier av vært vesentlig i instituttets forskning forskning og høyere utdanning ble om forskning, og i instituttets arbeid gradvis bygget opp, også det fnansiert med evalueringer av fag, institusjoner, av NAVF. programmer og virkemidler i norsk forskning. Bibliometrien er et eksempel

13 på et område der instituttet har hatt Dette er fagområder som er sentrale en unik kompetanse i Norge, og hvor også i dag. instituttets forskning er mye sitert internasjonalt. Samtidig er feltet et ek- Fristilling, armlengdes avstand og sempel på at instituttets forskning, via markedsstyring (1996–2019) rådgivning og utredningsaktivitet, har Etter bølgen av statlige institutt­ hatt betydelige efekter på forsknings- etableringer på 1950- og 1960-tallet ble systemet. Det skjedde ikke minst fristilling og markedsstyring et tema i gjennom Sivertsens avgjørende bidrag instituttpolitikken på 1980-tallet. De til utformingen av den norske publise- feste teknisk-industrielle institutter ringsindikatoren (populært kalt telle- ble fristilt fra NTNF i kjølvannet av kantsystemet). Publiseringsindikatoren Tulin-utredningen i 1981. Et hovedar- er blitt en del av fnansieringssystemet gument for fristillingene var at NTNF som fordeler ressurser til norske ikke burde ha en dobbeltrolle som både forskningsmiljøer. Også fere andre land forskningsfnansiør og institutteier. Et har tatt i bruk «den norske modellen» annet argument var at forskningen måt- for å måle publisering på institusjons- te være nyttig. Instituttene måtte derfor nivå, og instituttets arbeid har således tilpasse seg skiftende behov i industri- også hatt betydelige efekter interna- en de skulle betjene. Markedsstyring sjonalt. Bibliometriske indikatorer for gjennom oppdrag sammen med lave norsk forskning utviklet ved instituttet grunnbevilgninger, ble et vesentlig publiseres årlig, og er en viktig del av virkemiddel for å oppnå dette. faktagrunnlaget for forskningspolitik- På 1990-tallet kom en ny bølge av ken. omdanninger av statlige institutter, der Den faglige virksomheten hadde høy en rekke samfunnsvitenskapelige insti- kontinuitet, og dekket på 90-tallet fem tutter og primærnæringsinstitutter ble hovedområder: omdannet til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter14. Bakgrunnen var • FoU-statistikk og analyse av FoU- blant annet at Forskningsrådet ønsket ressurser mer ensartet organisering og rammevil- • Studier av forskningspolitikk og kår, blant annet i form av grunnbevilg- forskning ninger. Etter forslag fra Forskningsrådet • Studier av høyere utdanningsinstitu- vedtok regjeringen felles retningslinjer sjoner for statlig fnansiering av disse institut- • Studieforhold og studiegjennomføring tene, der en skilte mellom basisbevilg- • Forholdet mellom utdanning og ning (grunnbevilgning og strategiske arbeid instituttprogrammer), forskningspro- grammer og FoU-prosjekter. Da NAVF i 1993 ble slått sammen med de fre andre forskningsrådene til

14 Norges forskningsråd, fulgte instituttet første tre årene. I løpet av denne peri- med som underliggende virksomhet, nå oden skulle det utarbeides langsiktige under navnet Utredningsinstituttet for kontrakter for faste oppdrag og nasjo- forskning og høyere utdanning. Styret nale tjenester. i Forskningsrådet besluttet at også Selv om instituttet ble fristilt som Utredningsinstituttet burde fristilles og en selvstendig stiftelse, beholdt både omdannes til stiftelse, det skjedde fra departementet og Forskningsrådet en 1. januar 1996. del styringsvirkemidler. Vedtektene Ved fristillingen hadde departemen- som ble etablert ved fristillingen, tet behov for å sikre fortsatt ivaretakelse kunne endres av styret, men endringen av kunnskapsgrunnlag det var kontinu- måtte godkjennes av Forskningsrådet erlig behov for. I brev om fristillingen og KUF, som dermed fkk veto mot fra Kirke-, utdannings- og forsknings- slike endringer. Forskningsrådet skulle departementet ble det tydelig under- også oppnevne alle de eksterne styre- streket at statistikkoppgaven «ikke må medlemmene til styret i det fristilte nedtones» som følge av omdanningen instituttet, to av dem etter forslag fra til stiftelse. 15 Statistikkoppgaven ble KUF. Instituttets faglige aktiviteter og synliggjort budsjettmessig ved å trekke kompetanse kunne fortsatt påvirkes ut halvparten av grunnbevilgningen og gjennom tildeling av strategiske insti- etablere FoU-statistikk som en nasjonal tuttprogrammer og gjennom mulighe- oppgave. Departementet skrev også at ten til fortsatt å gi direkte oppdrag. det fortsatt ville ha mulighet til å gi di- I kjølvannet av fristillingen, og særlig rekte oppdrag til instituttet etter direkte etter årtusenskiftet, endret styrings- dialog, slik praksis hadde vært fram til formene seg. Markedsstyring gjennom omdanningen. oppdragsutlysninger ble den viktigste Departementet så på sikring og drivkraften i instituttets faglige ut- videreutvikling av instituttets grunnleg- vikling og vekst. Direktetildelinger og gende kompetanse som en forutsetning dialog om oppdrag tok slutt, etter hvert for at instituttet skulle kunne levere som nye regler for ofentlige anskafel- utredninger av høy kvalitet og relevans. ser gjorde sitt inntog tidlig på 2000-tal- Basisfnansiering til grunnleggende let. Reglene sørget for at departemen- kompetanseutvikling fulgte med ved ter og andre ofentlige oppdragsgivere fristillingen, og departementet under- måtte utlyse anbudskonkurranser. Det streket at det ikke burde være noen ble slutt på at instituttet kunne komme motsetning mellom grundig analy- med ideer til utredninger og forskning tisk arbeid og relevans for brukerne. på områder der forskerne mente det var Finansieringen fra Forskningsrådet ble hull i det kunnskapsgrunnlaget politik- opprettholdt på samme nivå som før. ken skulle bygge på. Med ny anskafel- Også kjøp av tjenester fra instituttet sespraksis økte også konkurransen fra skulle være om lag på samme nivå de konsulentselskapene raskt.

15 De strategiske instituttprogram- men i grunnopplæringen i 2006 som mene ble beholdt enda en stund ut på direktoratet fkk ansvaret for å evaluere, 2000-tallet, og var således en del av bidro til at Utdanningsdirektoratet virkemidlene for å ivareta departemen- noen år senere ble NIFUs største opp- tets sektoransvar for forskning. dragsgiver. Også innenfor forskningen om Reformevalueringer og andre høyere utdanning har forskningsbaser- evalueringer te reformevalueringer hatt en sentral Sammen med oppdrag for ofentlige plass. Evalueringen av høgskolerefor- utvalg og utredninger har bredt anlagte men i 1994, som samlet nesten 100 reformevalueringer bidratt til å prege høgskoler til 26, og evalueringen av instituttets faglige utvikling, både før Kvalitetsreformen midt på 2000-tal- og etter fristillingen. Veksten i insti- let, er eksempler på det. Sammen med tuttets forskning om videregående strategiske prosjekter fnansiert av de- opplæring er et tydelig eksempel på det. partementet har slike store evalueringer Rekrutteringsstudier til høyere utdan- bidratt til kontinuitet og politikknær ning var en del av instituttets faglige forskning og kompetanseutvikling. arbeid allerede 1960-tallet, men det var Innenfor studier av forskning og først i forbindelse med evalueringen innovasjon har oppdragsmarkedet vært av den store reformen i videregående mer ustabilt. Også her har fagevaluerin- opplæring, Reform 94, at forskning om ger, virkemiddelevalueringer, program- videregående opplæring igjen fkk større evalueringer og institusjonsevalueringer omfang. Instituttet fkk en koordine- vært et synlig innslag i instituttets rende rolle i evalueringen og samarbei- faglige aktivitet, men prosjektene har det nært med andre forskningsmiljøer. I vært mindre, mer avgrensede og mer 2003, under direktør Petter Aasen, had- utredningspregede enn på utdannings- de forskningen fått så stort omfang at området. det ble etablert et eget programområde for studier av videregående opplæring, Programforskning med egen forskningsleder. Programforskningen fnansiert av Etableringen av det nye Utdannings­ Forskningsrådet har trufet institut- direktoratet i 2004 ga en ny vekstimpuls tets fagområder på ulik måte. Utover til NIFUs forskning på området, og 2000-tallet fnansierte departementet bidro til at forskningen ble utvidet til stadig større programmer innenfor også å omfatte grunnskole- og barne­ utdanningsforskning, hjulpet fram av hageområdet. Kvalitet i utdanning kom en serie freårsstrategier for utdan- høyt på dagsorden, noe ikke minst ningsforskning. NIFUs programforsk­ Norges middelmådige skåre på PISA- ning har økt betydelig det siste tiåret. undersøkelsene bidro til. Evalueringen Sammen med et stort oppdragsmarked av Kunnskapsløftet, den store refor- har det bidratt til at forskningen på

16 grunnopplæringsområdet har vært det vedtektsendringer har vært brukt for å raskest voksende fagområdet ved insti- gi styringssignaler til instituttet, hver- tuttet i perioden etter 2010. Instituttets ken fra Forskningsrådet eller departe- stab av pedagoger og utdanningsøkono- mentet. Indirekte styring på armlengdes mer har vokst for å matche etterspør- avstand og vel så det har vært regelen selen. i kjølvannet av fristillingen. Det ble Innenfor studier av forskning og tydelig blant annet i 2010, da institut- innovasjon har programsatsingene vært tet tok initiativ til å endre instituttets mindre og satsingene mer klattvise. navn, vedtekter og styresammensetning. En ferårig satsing på forskning om Styret ville få inn medlemmer fra andre forskning fnansierte langsiktig kompe- nordiske land og legge en strategi for tanseoppbygging ved instituttet fra slut- en fremtid med strukturendringer og ten av 1980-tallet. Dette ble etterfulgt fusjonsinitiativer. Hverken departemen- av noen mindre programmer. Samlet ga tet eller Forskningsrådet ville ha noen dette et beskjedent hjemmemarked for mening om slike strategiske spørsmål, slike studier, fram til et nytt program i sterk kontrast til 1990-tallets aktive for forsknings- og innovasjonsstudier fusjonsinitiativer fra Forskningsrådet. fra 2016 igjen ga mulighet for langsik- I 2017 trakk Forskningsrådet seg enda tig forskning. lenger tilbake fra direkte styringsme- kanismer, da de bestemte seg for å Virkningsfull markedsstyring slutte å oppnevne styremedlemmer i Markedsstyringen i kjølvannet av forskningsinstituttene, også i NIFU. I fri­stillingen har virket. Markeds­ forbindelse med dette ba både depar- utviklingen både i oppdragsmarkedet tementet og Forskningsrådet om å bli og bidragsmarkedet har vært styrende skrevet ut av vedtektene.16 for størrelsen på faggruppene, faglig Markedsstyring er ved 50-årsmar- innretning og instituttets kompetanse- keringen blitt enerådende, der staten sammensetning. Samtidig har statis- før brukte fere ulike virkemidler for å tikk- og indikatorvirksomheten vært et ivareta sitt sektoransvar. Det har med- stabiliserende element og en grunnpilar. ført ryddighet i styringen, men samtidig Andre styringsformer som fri­ en opplevelse av konstant underskudd stillingen på 1990-tallet la til rette på dialog om kunnskapsbehovene. for, har i liten grad vært tatt i bruk. Hverken programforskning eller opp- Departementet beholdt direktetildelte dragsforskning på anbud har gitt særlig strategiske instituttprogrammer noen gode vilkår for slik dialog. En nylig år etter årtusenskiftet, deretter over- endring i anskafelsesreglene som gir tok anbudsmekanismen, før midlene mer rom for såkalt markedsdialog, kan etter hvert ble kanalisert gjennom kanskje endre situasjonen noe. Forskningsrådets programmer. Hverken Den eneste formen for direkte faglig styreoppnevning eller vetoretten mot dialog som gjenstår, er NIFUs nasjonale

17 oppgave med å utarbeide FoU-statistikk virksomhet og statistikk som sto i sen- og den tilknyttede oppgaven med å trum. OECDs policy-orienterte arbeid redigere og utarbeide Forskningsrådets var en viktig inspirasjonskilde i den før- indikatorrapport. Det er en oppgave ste perioden, kanskje mer enn univer- instituttet utfører sammen med SSB. sitetsmiljøenes forskning. Den faglige Kjernen i FoU-statistikken bestemmes aktiviteten i instituttet hadde mindre gjennom internasjonale statistikk-kon- vekt på forskning og teoriutvikling og vensjoner, og NIFUs uavhengighet i mer på utredning og anvendelse enn i statistikkfaglige vurderinger er absolutt. en del andre samfunnsvitenskapelige Men gjennom tilleggsoppgaver som er institutter som ble etablert på 1950- og tett knyttet sammen med statistikk- 1960-tallet. Utgangspunktet var mar- oppgavene, er Forskningsrådet fort- kant forskjellig fra blant annet Institutt satt en viktig bestiller av statistikk og for samfunnsforskning, som sprang ut indikatorer som kunnskapsgrunnlag for av universitetsmiljøet med inspirasjon forsknings- og innovasjonspolitiske råd fra amerikansk samfunnsforskning17. og beslutninger. Mens Institutt for samfunnsforskning ble etablert ved hjelp av private midler, Identitetskampen – veivalg eller var det utelukkende statlige midler samspill mellom utredning, som fnansierte utredningsinstituttets forskning og statistikk? virksomhet. Instituttet hadde tidlig en Spørsmålet om instituttet skulle være grunnbevilgning, men den ble for en et utredningsinstitutt, et oppdrags­ stor del brukt på statistikk og stati­ institutt eller et akademisk orientert stikkfaglig utvikling og i mindre grad forskningsinstitutt – eller snarere hvil- på akademisk kompetanseutvikling og ken balanse det skulle være mellom de merittering. tre – har vært et tilbakevendende tema Utover på 1970- og 1980-tallet både ved instituttet og blant instituttets endret den faglige aktiviteten og kom- «eiere». Diskusjonene har dreid seg om petansen gradvis karakter. Statistikk­ instituttets navn, om organisasjonsform produksjonen og utredningsvirksom- og uavhengighet, så vel som fnansi- heten vedvarte, men ble etter hvert eringsstruktur og meritteringssystem. supplert med forskningskompetanse og Hva skulle belønnes – politikknær utre- -ambisjoner. På 1980-tallet publiserte derkompetanse, markeds- og kundeori- fere ansatte i tidsskrifter med fagfel- entering eller tradisjonelle akademiske levurdering og i vitenskapelige bøker. meritter? Et viktig bidrag i styrkingen av den Identitetsdiskusjonen har tidvis akademiske kompetansen var at NAVF vakt stort engasjement. Da institut- fnansierte programmet «Forskning tet ble etablert under navnet NAVFs om forskning» på slutten av 1980- og utredningsinstitutt og ikke NAVFs begynnelsen av 1990-tallet. forskningsinstitutt, var det utrednings-

18 Det var ikke unaturlig at diskusjonen man ønsker å bli vurdert som utredere om forholdet mellom utredningsak- og ikke forskere», sto det i evaluerings- tivitet og forskningsaktivitet ble et rapporten. Den sterke identiteten som hovedtema i evalueringen av instituttet utredningsinstitutt var ikke i tråd med i 1990. Evalueringen med tittelen «Børs innretningen i miljøer som drev tilsva- – Kontor – Katedral?» pekte på utfor- rende aktiviteter i andre land, mente dringen med at grunnbevilgningen var evaluererne. Internasjonalt var det mer fallende, samtidig som forskningsambi- vanlig å drive «forskning med innslag sjonene økte. Evalueringsgruppen, som av utredning» enn omvendt. Utvalget ble ledet av den svenske professoren og kunne ikke se at instituttets utrednin- pedagogen Ulf P. Lundgren, anerkjente ger skilte seg prinsipielt fra anvendt at instituttet hadde fylt en unik rolle i forskning, hverken i karakter eller norsk forskningspolitikk, vært dyktige kvalitet, men ved å innta posisjonen på utredninger av grunnleggende karak- som utredere, unndro man seg vanlig ter og på å bygge databaser og registre akademisk kvalitetskontroll. Identiteten for statistikkproduksjon. Instituttets som utredere hadde ført til at man betydning for å popularisere og skape hadde vanskeligheter med å sette data ofentlig debatt og sette dagsorden, sær- inn i en bredere kunnskapsmessig sam- lig i den forskningspolitiske debatten, menheng. Evalueringsgruppen mente fkk mye ros. Seminarene ble beskre- at instituttets måte å balansere forhol- vet som en imponerende institusjon i det mellom utredning og forskning på Norden, og bladet Forskningspolitikk tjente hverken den ene eller den andre hadde, ifølge evalueringen, meget god aktiviteten på en god måte. De tre anseelse. Instituttet hadde etter evalu- dimensjonene evalueringen løftet fram, eringsgruppens syn derimot ikke vært utredningsinstituttet – kontoret, det så framgangsrikt i å bedrive forskning markedsorienterte oppdragsinstituttet om forskning, gjøre kritiske analyser – børsen, og det forskningsorienterte av politikken eller fornye metoder og instituttet – akademiet, måtte enten strategier for å studere utdanning og holdes bedre sammen, eller så måtte forskning. Heller ikke hadde man lyktes man velge å rendyrke én av dimen- godt med å være et integrert institutt sjonene på bekostning av de to andre. på tvers av utdanningsforskning og Evalueringen skisserte ulike stiliserte forskning om forskning. Både den løsninger, blant annet å fristille insti- interne organiseringen og personalpoli- tuttet og la det bli markedsstyrt, trekke tikken fkk sterk kritikk.18 instituttet inn igjen i NAVF eller legge det til et universitet. Kontor med innslag av akademisk Evalueringen kritiserte også eieren, katedral? NAVF, for utydelige styringssignaler, «Instituttet er selv sylklare i at de driver noe som medvirket til disse proble- utredning med innslag av forskning [...] mene. Selv om NAVF bevilget to

19 tredjedeler av instituttets årsbudsjett, mente man. Instituttet burde holdes ga instituttet et mandat og satt med sammen med alle dagens funksjoner, og faste plasser i styret, var styringen uklar. grunnfunksjonen som bruker- og be- Instituttet og dets eier ble anbefalt å ta slutningsrettet institutt måtte ivaretas. klarere standpunkt til den videre utvik- Innenfor denne rammen var det imid- lingen og posisjoneringen av instituttets lertid ønskelig å styrke forskningsakti- virksomhet. viteten, for slik å understøtte instituttets Instituttsjef Vangsnes anerkjente at hovedoppgave som et høyt kvalifsert evalueringen pekte på viktige problem- utredningsinstitutt. Rådgivningsrollen stillinger når det gjaldt identiteten burde også styrkes. som forsknings- eller utredningsinsti- Diskusjonen om forholdet mel- tutt, men mente også at evalueringen lom utredning og forskning fortsatte hadde betydelige svakheter. Blant annet imidlertid utover på 1990-tallet. I 1995 hadde den oversett en ganske betydelig var forskningsaktiviteten blitt ganske vitenskapelig publiseringsvirksomhet, omfattende, og styret tok igjen opp som sikret kvalitetskontroll etter vanlige forholdet mellom forskning og utred- akademiske kriterier. «Instituttets ning til diskusjon. Diskusjonen handlet selvbilde går ikke så entydig i favør av både om hvorvidt utredningsbegrepet utredning som utvalget har fått inn- skulle være del av instituttets framti- trykk av», skrev Vangsnes i sin uttalelse dige navn etter fristillingen, og om de til instituttets styre, der han betegnet ansattes stillingstitler. Skulle de være instituttets virksomhet som anvendt utredere eller forskere? I et notat til forskning. styresaken advarte fagsjef Hans Skoie NAVFs styre sendte evaluerings- sterkt mot at man tok bort utredning i rapporten på høring og fkk mange instituttets navn og ga de faglig ansatte kritiske innvendinger til evaluerings- titler som forskere i stedet for utrede- rapporten og fere brukeruttalelser som re.20 Skoie viste til instituttets røtter og stilte seg svært positive til nytteverdien faglige tradisjoner: Instituttet skulle av instituttet. Det gjaldt ikke minst løse mindre oppgaver for oppdragsgive- fra KUFs avdelinger for forskning og re med korte tidsfrister, og mesteparten høyere utdanning.19 Da evalueringen av aktiviteten var ikke forskning etter ble behandlet, la NAVFs styre vekt Frascatimanualens kriterier. Det samme på at brukere og oppdragsgivere jevnt gjaldt for øvrig andre samfunnsviten- over var fornøyde med instituttet. skapelige institutter, som etter Skoies Evalueringsgruppen hadde feilvurdert syn brukte et infatert forskningsbegrep. spørsmålet om det påstått uavklarte for- At andre institutter brukte forskertitler, holdet mellom utredning og forskning, burde ikke få Utredningsinstituttet til å og i for høy grad vurdert instituttet etterape en slik slapp praksis. «En om- etter en målestokk for et akademisk døping av hele eller deler av staben til «forskning-om-forskning»-institutt, forskere kan få store konsekvenser for

20 instituttets faktiske funksjon – verdier drastiske endringer, men at instituttets og identitet blir andre og faren for å navn og stillingsbetegnelsene gjorde bryte opp miljøet i et A- og et B-lag det vanskelig å holde på faglig dyktige er klart til stede […]», mente Skoie. medarbeidere. 21 Han avviste samtidig Forskerkompetanse gir ikke automatisk at det var akademisk drift ut over det utrederkompetanse, mens en utreder som var nødvendig for å bedre den kan dyktiggjøre seg uten nødvendig- faglige kvaliteten på instituttets studier, vis å erverve forskerkvalifkasjoner. med hensyn til forankring i faglitteratur Teoriutvikling var en oppgave for uni- og bedre metodiske grep. Dette hadde versitetene, instituttet kunne miste sin så langt «ikke ført til vegring mot å ta raison d’être og få en uheldig akademisk på seg kortsiktige utredningsoppgaver». drift. Etter Skoies syn burde instituttet Fortsatt burde instituttet bestrebe seg fortsatt være et klart problem- og nytte- på å bedre den faglige kvaliteten uten at orientert institutt for forskningsråd og det gikk ut over kravet om relevans. andre myndigheter, sterkt orientert mot praksis. Fra utreder til forsker På den andre siden sto Forsker­ I navnevalget kom man til enighet. Fra forbundets lokallag ved NIFU. og med fristillingen i 1996 ble navnet Lokallaget mente det var på høy tid Norsk institutt for studier av utdanning både å endre instituttets navn og inn- og forskning – NIFU. Ordet utredning føre en forskerstige. Forbundet viste til ble dermed erstattet av det bredere at det foregikk forskning ved instituttet begrepet «studier av». De nye vedtek- som var vunnet i sterk konkurranse tene fastslo at formålet var å drive både med andre. Instituttet seilte under forskning, utredning og statistikk, og falskt fagg, og både instituttets navn ingen av dem ble gitt forrang. Det nye og tittelen utredningskonsulent kunne navnet signaliserte også at virksomhe- føre til undervurdering av det institut- ten ikke var avgrenset til høyere utdan- tet drev med. Stadig oftere stilles det ning, men kunne omfatte også andre akademiske eller forskningsmessige deler av utdanningssystemet. krav til prosjektene, argumenterte Kampen om stillingstitlene ble ført forbundet. Særlig gjaldt det for lang- videre. Forskerforbundets linje vant siktige prosjekter og programmer. fram i 1998, da forsker ble innført som For å kunne gjøre gode og spenstige stillingsbetegnelse. Ved siden av den utredninger ville det bli mer og mer nye forskerstigen ble det etablert en klart at man trengte forskningskom- parallell stige for rådgivere. Slik kunne petanse. Instituttsjef Johan-Kristian instituttet både belønne og sikre karri- Tønder inntok en mellomposisjon og eremulighetene til medarbeidere som påpekte i sitt styrenotat at det ikke var jobbet med statistikk, og medarbeidere kommet signaler fra de største brukerne med tung utrederkompetanse, men uten KUF og Forskningsrådet om behov for

21 akademiske meritter. Slik er instituttets sjonen enn forskningsdimensjonen. stillingssystem fortsatt. Undersøkelsen viste også at en ganske I 2001, fem år etter fristillingen, og stor del av brukerne oppfattet instituttet ti år etter Lundgren-evalueringen kom som tradisjonsbundet, mens de i mindre debatten om forskning versus utred- grad så det som nyskapende. ning igjen opp. Det skjedde i en ny Evalueringen anbefalte at forsknings- evaluering gjennomført på initiativ av virksomheten ble avgrenset til områder Forskningsrådet.22 Også denne evalue- der NIFU hadde mulighet for å få en ringen konkluderte med at NIFU had- internasjonal posisjon, og områder der de sterk kompetanse og et overbevisen- det var særlig behov for vitenskapelig de kjerneprodukt, med statistikk av høy kompetanse for å kunne oppretthol- kvalitet, solide utredninger og forskning de kvaliteten i virksomheten. En mer med relevans for instituttets virkefelt. omfattende forskningsproflering og Utfordringen var at NIFU ikke fullt -merittering blant medarbeiderne måtte ut hadde tilpasset seg til å fungere ikke skje på bekostning av utredning og som oppdragsinstitutt i et konkurran- dataproduksjon, lød en av anbefalinge- seutsatt marked. Dialogen med de to ne. NIFU ble også anbefalt å vurdere viktigste oppdragsgiverne som samtidig hvordan man i samtlige oppgaver kunne bidro med grunnfnansieringen, burde trekke policyrelevante konklusjoner i styrkes. Instituttet ble anbefalt å gå større grad, hvordan man kunne utvikle inn i en tett og dyptgående dialog med rådgivningsfunksjonen, og hvordan Forskningsrådet og departementet om man kunne styrke kommunikasjonen deres forventninger til instituttet, for på mot allmenheten ved hjelp av internett, den måten å oppnå en felles forståelse seminarer og «debatovervågning med av formål, kjerneaktiviteter og kompe- en forpligtigelse til kommentering». tanseprofl. Samtidig burde kretsen av Å opprettholde grunnbevilgningens oppdragsgivere utvides. Mange av opp- størrelse var viktig. dragene innebar dialog med oppdrags- I ettertid kan vi konstatere at evalu- giver om utforming av prosjektene, het eringens anbefalinger om å holde fast det. At reglene for ofentlige anskaf- ved «utredning med islett av forskning» felser var i ferd med å skape trangere ikke ble fulgt, og at det nok ville ha rammer for dialog med en frittstående vært risikabelt å gjøre det. I stedet har stiftelse, ble ikke problematisert. NIFU gradvis bygget ut sin vitenska- Evalueringen anbefalte at NIFU pelige kompetanse. I to evalueringer fra burde fokusere på «utredning med islett 2017 og 2018 høstet instituttet aner- av forskning». Denne anbefalingen var kjennelse for det. I Forskningsrådets også i tråd med en undersøkelse som evaluering av 16 institusjoner i norsk viste at brukerne så NIFU som både en utdanningsforskning ble NIFU forsknings- og en utredningsinstitusjon, vurdert som det fremste forsknings­ men der fere vektla utredningsdimen- miljøet i Norge på området, sammen

22 med Universitetet i Oslo (se fgur 3). har en distinkt profl og en veldefnert Evalueringen plasserte NIFU på topp rolle og nisje i forskningssystemet, at målt etter kriterier som vitenskapelig forskningen har høy relevans nasjonalt publisering, sitering og internasjonalt og til dels internasjonalt, spesielt i de samforfatterskap, samt strategier og or- nordiske land. Instituttet har ifølge eva- ganisering. Også for «samfunnsefekter» lueringen en viktig rolle i den nasjonale fkk NIFU toppkarakter. Det interna- datainfrastrukturen innenfor forskning sjonale evalueringspanelet slo fast at: og utdanning. Også denne evalueringen «NIFU appears to occupy a key positi- fant at NIFUs forskning har omfatten- on in-between academia and practice»23. de samfunnsefekter, som blant annet En evaluering av de samfunnsviten- ble knyttet til kontinuiteten i analy- skapelige instituttene i Norge24 som se- og statistikkarbeidet. Instituttets omfattet alle NIFUs fagområder, inter­nasjonale nettverk ble karakterisert konkluderte tilsvarende med at NIFU som imponerende. Den vitenskapelige

5

UiO NIFU

4 HiOA UiA UiS HiL 3 UiB HiB NLA NTNU HiH HSN UiT 2 up mean score gro Research

1 HiSF

0 0 1 2 3 4 5

Institutional score

Figur 3. NIFU kom godt ut av evalueringen av norsk utdanningsforskning fra 2018. Kilde: Evaluation of Norwegian education research. Report from the international expert committee. Final Report 22 February 2018. Norges Forskningsråd, 2018.

23 publiseringen ble karakterisert som god, Forskningsrådet som men ikke blant de beste samfunnsviten- institusjonsbygger – NIFU, STEP og skapelige instituttene. Instituttet ble be- innovasjonsforskningen tegnet som solid, men ikke et institutt Høydepunktet for forsknings­rådene som eksperimenterer på en kreativ måte som instituttbyggere ble nådd på med prosjekter og formidlingsformer. 1960-tallet. Historien om NIFU og Men mangel på «styringsveiledning» det andre benet i dagens institutt – fra departementet og Forskningsrådet STEP-gruppen – viser imidlertid at forårsaket av behovet for armlengdes denne aktiviteten fortsatte med det avstand i tråd med Langslet-doktrinen nye Norges forskningsråd helt fram til er en ulempe, slo denne evalueringen slutten av 1990-årene. Det fkk bety- fast. delige konsekvenser for både NIFU og NIFUs samfunnsoppdrag er fort- STEP-gruppen. satt å sørge for et solid, uavhengig Mens NIFU-benet ble grunnlagt og relevant kunnskapsgrunnlag for av NAVF på 1950-tallet og preget av videreutviklingen av kunnskapspoli- troen på kunnskap som grunnlag for tikk og kunnskapssamfunnet i bredt. ofentlig samfunnsplanlegging, ble Evalueringene kan forstås som en STEP-gruppen etablert av NTNF på indikasjon på at det har vært riktig å tidlig 1990-tall. Tiden var preget av satse på samspillet mellom utrednings- troen på forskning og teknologiutvik- kontoret, børsen og katedralen, heller ling som kilde til økonomisk vekst. enn å velge mellom dem. Å kombi- NTNF ønsket seg en forskningsgruppe nere forskning med høy vitenskapelig som skulle styrke kunnskapsgrunnlaget kvalitet, pålitelig statistikkproduksjon for forsknings- og teknologipolitikk og analyser og utredninger med høy rettet mot næringslivet, og analysere relevans for beslutninger og politikkut- sammenhengene mellom slik politikk vikling har vært og synes fortsatt å være og økonomisk vekst. Gruppen ble først et fortrinn for instituttet. Vurderingene dannet ved Norsk Regnesentral, og så av instituttets samfunnefekter hadde etablert som egen stiftelse i 1994 under neppe vært så positive om det ikke navnet STEP – Science, technology hadde vært for samspillet mellom pro- and economic policy. Det skjedde med gramfnansiert forskning og oppdrags- stiftelseskapital skafet fram fra egen fnansiert aktivitet. Styrkeforholdet lommebok av de 11 første ansatte. Ved mellom (utrednings)kontoret, børsen og oppstarten ble det inngått avtale om katedralen er imidlertid kraftig endret grunnfnansiering fra Forskningsrådet gjennom årenes løp – i to retninger. de første fem årene. Prosjektene fnansi- Instituttet har både blitt mer opp- ert av Forskningsrådet fulgte også med dragsdrevet og fått tyngre vitenskapelig som del av etableringen. Det samme kompetanse. gjorde en toårig grunnfnansiering fra Kommunal- og arbeidsdepartementet.

24 Keith Smith ble direktør. Han hadde knyttet til policy-implikasjonene av bakgrunn fra Science Policy Research innovasjonssystemet i Norge var andre Unit ved Universitetet i Sussex og viktige deler av virksomheten. Også hadde ledet NTNF-programmet STEP hadde kunnskapsgrunnlag for Fremtidsrettet teknologipolitikk politikk som mål og drev alt fra starten (FREMTEK). Med oppdrag fra en relativt omfattende uformell rådgiv- OECD inntok han en ledende rolle i ningsaktitivitet overfor forskningsråd, utviklingen av den første internasjo- departementer, EU-kommisjonen og nale målingen av innovasjon, Oslo- OECD. manualen. Kvantitative målinger og STEP hadde et nært samarbeid med innovasjonsstatistikk var et viktig European Master’s Programme on grunnlag for den faglige aktiviteten i Society, Science and Technology ved det nye instituttet. det som i 1998 ble Senter for studier I motsetning til NIFU og dets av teknologi, innovasjon og kultur ved forgjengere refekterte formålsparagra- Universitetet i Oslo (TIK-senteret). fen og virksomheten til STEP høyere Mange av medarbeiderne ble også forskningsmessige og teoriutviklende rekruttert derfra, gjerne etter undervis- ambisjoner. STEP skulle utføre ning og veiledning av en av instituttets forskning, analyser, dokumentasjon og ledende forskere. annen kunnskapsformidling for å bidra til økt innsikt og forståelse for tekno- STEP og NIFU - en sammenslåing logiens rolle i samfunnet. Målet var å med «muligheter for både suksess bygge en langsiktig kompetansebase og katastrofe». og et bredt kunnskapsfundament for Da NTNF og NAVF ble del av det forsknings- og teknologipolitikk25. samme Norges forskningsråd i 1993, Grunnfnansieringen utgjorde en stor ble det mer nærliggende å se kunn- del av STEP-gruppens fnansiering. skapsgrunnlaget for næringsrettet FoU- STEP skulle ha betydelig innfytelse politikk og kunnskapsgrunnlaget for over hva midlene ble brukt til, selv om ofentlig rettet FoU-politikk i sammen- forskningsprogrammet skulle utformes heng. STEP var en sentral aktør i det i dialog med Forskningsrådet.26 Smith første og Utredningsinstituttet i det sis- hadde fra starten klare ambisjoner te. Det nyetablerte Forskningsrådet tok om akademisk publisering. Slik kom initiativ til å utrede en sammenslåing av forskningsprogrammet til å innbefatte de to instituttene til ett. Også Grøholt- grunnleggende forskning om blant an- utvalget, som hadde lagt grunnlaget for net hvilken rolle teknologisk utvikling å fusjonere de fem forskningsrådene, spiller i vekstteori, og om avkastning av hadde pekt på behovet for å styrke investeringer i forskning. kunnskapsgrunnlaget for en samlet Oppbygging av databaser om in- FoU-politikk. En viktig del av utvalgets dustriens FoU-virksomhet og arbeid grunnlag kom fra et vedlegg i utvalgets

25 innstilling, om «Research needs for styret å fristille Utredningsinstituttet og Research policy» utarbeidet av Keith omdanne det til en selvstendig stiftelse. Smith. I intensjonserklæringen om fristillingen Forskningsrådet ønsket ikke å av NIFU i 1996 var samlokalisering og etablere STEP-gruppen som et nytt fusjon mellom de to instituttene et klart samfunnsvitenskapelig institutt, men mål. ville heller etablere ett samlet og En intensjonsavtale om faglig samar- slagkraftig miljø, med utgangspunkt beid mellom NIFU og STEP ble inn- i Utredningsinstituttet og STEP- gått høsten 1995. Forskningsrådet på- gruppen. skyndet samarbeidet på fere måter, ikke En gruppe av folk fra Utrednings­ minst gjennom å ta initiativet til en instituttet, STEP og Forskningsrådet felles indikatorrapport om forsknings- ble satt sammen for å vurdere hvordan og innovasjonssystemet fra 1997, som en kunne styrke det kunnskapsgrunn- skulle utarbeides av NIFU og STEP i laget Forskningsrådet hadde behov fellesskap, sammen med SSB. Et felles­ for i sin utøvelse av sitt ansvar som prosjekt om grunnforskningsbegrepet i forskningspolitisk rådgiver gjennom forberedelsen til forskningsmeldingen en slik sammenslåing.27 Holdningen i 1999 var et annet samarbeidsprosjekt, i de to miljøene var ikke entusiastisk, fnansiert av KUF. men Forskningsrådet foreslo likevel et nytt samlet institutt. Staten ved STEP i trengt stilling, nye Forskningsrådet skulle selv ta et betyde- fusjonsinitiativer lig institusjonsbyggende og fnansielt Utover på 1990-tallet fkk STEP sektorpolitisk ansvar, samtidig som den stadig vanskeligere økonomiske vilkår. faglige uavhengigheten skulle opprett- Grunnfnansieringen fra Kommunal- holdes. og arbeidsdepartementet falt bort Fusjonen ble i første omgang ikke fra 1997, og grunnfnansieringen fra realisert. Styrene både i STEP og Forskningsrådet sank. Samlet sett falt NIFU mente at saken ikke var godt grunnfnansieringen fra de to kildene nok utredet28. STEP-styret poengterte fra 84 prosent av omsetningen i 1994 til at en sammenslåing «gir mulighe- 23 prosent i 2000. Forskningsrådet ville ter for både suksess og katastrofe».29 fremdeles ikke at STEP skulle etable- Ansattrepresentantene i NIFUs styre res som et nytt samfunnsvitenskapelig mente det «var to ulike kulturer som institutt med grunnbevilgning på linje vanskelig ville kunne fnne tonen». med andre, og heri lå det elementer På tross av de negative tilbake- av press i retning av fusjon. Samtidig meldingene vedtok hovedstyret i vokste STEP fra 8 årsverk i 1994 til 20 Forskningsrådet høsten 1994 å gå årsverk i 2000. Avhengigheten av kort- videre med intensjonen om å samordne siktige oppdrag økte, og fnansieringen virksomhetene. Samtidig vedtok hoved- ga skrinnere kår for den grunnleggende

26 forskningen som hadde preget institut- demiske og utilgjengelige for oppdrags- tet de første årene etter etableringen. giverne, men for policyorienterte og for Parallelt bygget STEP en etter hvert uakademiske i forskningssammenheng. omfattende portefølje av EU-prosjekter. Norske brukere ble ikke nok ivaretatt. I 1999 kom hele 35 prosent av fnan- Forskningsrådet fkk en tydelig sieringen fra EU-prosjekter. EU- anbefaling om å vurdere sin egen rolle prosjektene var imidlertid underfnansi- i å skape bedre rammebetingelser for erte, noe som forsterket de økonomiske STEP. En varig grunnbevilgning utfordringene.30 måtte på plass, hvis ikke måtte STEP I 2000 startet arbeidet med en felles bli et konsulentselskap uten egentlige evaluering av NIFU og STEP. Begge forskningsambisjoner, eller fusjonere institusjonene ble evaluert etter sam- med en annen forskningsinstitusjon. me mal. Å vurdere en eventuell fusjon Evalueringsrapportene for begge inngikk ikke i mandatet for evaluerin- instituttene inneholdt et appendiks gen, men evaluererne skulle gjøre en som ga et samlet bilde av NIFUs og vurdering av hvordan institusjonene STEPs virksomhet. Begge institusjoner samlet sett ivaretok utviklingen av var viktige bidragsytere til kunnskaps- kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og grunnlaget for forskningspolitikken og innovasjonspolitikk. kunnskapspolitikk i bredere forstand, Evalueringene som ble gjennomført og begge ble vurdert å ha god kvalitet i av et ekspertpanel bistått av det danske forskningen og stor relevans og betyd- Evalueringsinstitutet, ble sluttført i ning for brukerne. De faglige proflene august 2001. Evalueringen konkluder- var komplementære heller enn over- te med at brukerne oppfattet STEPs lappende. Begge instituttene oppfylte arbeid i høy grad perspektiverende, ny- målet om orienteringen mot anvendel- tenkende og visjonært. I oppstartsfasen se, men på ulike måter, STEP noe mer var STEP det eneste miljøet som re- forskningsorientert, NIFU noe mer presenterte en bestemt faglig tradisjon; utrednings- og statistikkorientert. evolusjonær økonomi. I 2001 var dette Evalueringen drøfter kort en fusjon ikke lenger tilfellet, noe som gjordet at mellom NIFU og STEP, men ek- STEP hadde fått en mindre selvklar ek- spertpanelet oppsummerte med at det sistensberettigelse. Hovedutfordringen ikke kunne anbefale en slik løsning. var at for stor vekt på (grunn)forskning Fordelene ved en slik løsning kunne på medførte for lite fokus på brukernes ingen måte garantere å oppveie ulempe- behov for tydelige policyimplikasjoner. ne. Det ble også pekt på store kulturelle Samtidig ga fnansieringssituasjo- forskjeller mellom de to miljøene. nen med stor avhengighet av mange STEP anerkjente langt på vei evalue- småprosjekter ikke økonomisk grunn- ringens konklusjoner, og i det påfølgen- lag for en slik forskningsorientering. de arbeidet ble nye satsingsområder mer Rapportene ble vurdert å være for aka- orientert mot et norsk oppdragsmarked.

27 Etter dialog med Forskningsrådet og som var avdekket i evalueringene i relevante departementer ble det etter 2001, bidro også til utfordringer i den hvert klart at det var vanskelig for faglige integrasjonen. Mens instituttet STEP å klare seg alene. Etter at samta- har hatt og har en sterk posisjon når ler om etablering som randsoneinstitutt det gjelder kunnskapsgrunnlaget for til BI ikke førte fram, vendte STEP seg forsknings- og utdanningspolitikk, i stedet mot SINTEF, og ble fra 2003 har kunnskapsgrunnlaget for innova- virksomhetsoverdratt som et senter i sjonspolitikken hatt trangere vilkår, SINTEF Teknologiledelse. Dette ble både i oppdragsmarkedet og gjennom meget raskt problematisk. STEP ble Forskningsrådet. De sentrale oppdrags- vurdert som inhabile i et større oppdrag giverne har hatt liten interesse for syste- om å evaluere SkatteFUNN-ordningen, miske analyser, som var STEP-miljøets siden deler av støtten gikk til bedrif- store styrke. Isteden har etterspørselen ter som samarbeidet med SINTEF. dreid mot enkeltstående evalueringer STEP ville med denne forståelsen bli og samfunnsøkonomiske analyser, mens inhabil i svært mange evalueringer innovasjonsperspektivet i større grad nå av innovasjonspolitiske virkemidler, ligger innbakt i tematiske programsat- som da var blitt en helt vesentlig del singer knyttet til å løse store samfunns- av virksomheten. På denne bakgrunn utfordringer. Innovasjonsforskning henvendte STEP seg høsten 2003 til knyttet til energi, miljø og grønn NIFU for å sondere interessen for en omstilling har blitt en hovedretning i sammenslåing av de to instituttene. det fusjonerte instituttets innovasjons- NIFU reagerte denne gangen positivt, forskning. Innovasjon i ofentlig sektor og STEP ble virksomhetsoverdratt til og analyser av læring og kompetanseut- NIFU fra 1. mai 2004, ti år etter at vikling er andre aspekter ved innovasjon Forskningsrådet først hadde tatt initia- som er videreført som forskningsområ- tiv til sammenslåing. der ved NIFU. Noen synergier ble realisert gjennom Fusjonen mellom NIFU og STEP fusjonen. Ikke minst ble det nye insti- viser at så sent som på andre halvdel tuttet et sterkt samlet miljø for indika- av 1990-tallet ble behovet for kunn- torer for det norske FoU- og innova- skapsgrunnlag innenfor utdannings-, sjonssystemet. Men fusjonen var ikke forsknings- og innovasjonspolitikk problemfri. Forhold som navnevalg og forsøkt løst gjennom aktive initiativ innplassering av STEPs medarbeidere til institusjonsbygging fra statens side. i NIFUs organisasjon og lønnssystem Fusjonen skapte et institutt som dekket skapte utfordringer. Økonomiske pro- hele kunnskapspolitikken – fra grunn- blemer på de internasjonale prosjektene skole og videregående skole, via høyere kom til overfaten, og instituttet måtte utdanning til forskning, innovasjon realisere tap på disse prosjektene i fere og kompetanseutvikling i arbeidslivet. år etter fusjonen31. Kulturforskjellene Forskningsrådets institusjonsbyggende

28 initiativ hadde endelig vunnet fram, ger - med tilhørende kunnskapsbehov omtrent samtidig som Forskningsrådet - er seiglivede. Spørsmål om omfang og trakk seg stadig mer tilbake og styrin- prioritering av ofentlige forsknings- gen ble mer indirekte og markedsbasert. ressurser, styring og organisering av forskning og utdanning, sosiale og NIFU – et sektorpolitisk virkemiddel regionale forskjeller og – ikke minst – «Det viktigste er kanskje likevel at kjønnsforskjeller er også vedvarende. staten må være oppmerksom på at Frafall og gjennomstrømning i utdan- instituttene i bunn og grunn er sektor- ningene, forholdet mellom utdanning politiske virkemidler», oppsummerte og arbeidsmarked, forskerutdanning, Forskningsrådet i sin utredning av en forskerkarrierer og spørsmålet om ny instituttpolitikk i 201832. Historien hvordan forsknings- og innovasjons- om NIFU, inkludert fusjonen mellom virkemidler rettet mot næringslivet NIFU og STEP, er et eksempel på bør utformes, er andre eksempler på hvordan staten har brukt instituttbyg- temaer med lang holdbarhet. Mange av ging og strategisk fnansiert kompetan- spørsmålene vedvarer, selv om svarene seutvikling som redskaper for å ivareta endrer seg. sektoransvaret langt inn på 2000-tallet. Felles for mange av kunnskapsbe- Instituttet ble etablert og utviklet hovene er at de har krevet ferfaglig og for å løse konkrete kunnskapsbehov tverrfaglig kompetanse, noe som har knyttet til samfunnsutfordringer, sty- preget instituttet gjennom hele his- ringsutfordringer og utviklingsbehov torien. Hvilke faggrupper som er størst i utdannings- og forskningssektorene. har skiftet, i tråd med hvilke teorier og Spørsmålene på den kunnskapspoli- metoder som er egnet til å analysere ak- tiske agendaen har hele tiden formet tuelle kunnskapspolitiske utfordringer. den faglige agendaen i instituttet. Mange nye spørsmål har kommet i Historien refekterer et forsknings- og tillegg til de som vedvarer. Spørsmålene utdanningssystem i sterk vekst – og om internasjonalisering, kvalitet og instituttet har vokst sammen med de efekter av ressursinnsatsen i ut- kunnskapsbehovene som oppsto. danning og forskning har kommet Mange av disse kunnskapsbehovene stadig høyere på dagsorden. Økende har vært påfallende stabile. Selve det oppmerksomhet om betydningen av konstituerende spørsmålet i 1954 – om «tidlig innsats», sammen med fyttin- forholdet mellom tilbud og etterspørsel gen av ansvaret for barnehagene til etter akademisk arbeidskraft – lever i Kunnskapsdepartementet, har bidratt beste velgående også i dag. Avisenes til at instituttets forskningsaktivitet i overskrifter om overutdanning og økende grad omfatter barnehagen og de mastersyke, eller om mangel på lærere, yngste elevene. Innvandring, integrering IKT-spesialister og andre utdannings- og digitalisering er andre temaer som grupper viser at noen styringsutfordrin- ikke var på NIFUs agenda ved 25-års-

29 jubileet, men som defnitivt er der i dag. Det er nok likevel riktig at instituttet I økende grad er spørsmålene knyttet har hatt og har en særegen rolle når det til sammensatte samfunnsutfordringer, gjelder å levere kunnskap med relevans som hvordan forskning, utdanning og for kunnskapspolitikken. Det indikeres innovasjon kan bidra til å løse klima­ både i gamle og nye evalueringer. Et utfordringen. Det utfordrer også NIFU blikk på referanselistene i NOU-er, som sektorforskningsinstitutt. stortingsmeldinger og andre regjerings- dokumenter gir også en tydelig indika- Å lære av historien: Hvordan sjon på at instituttets forskning blir lest, kan politikken få et godt anerkjent og brukt. Den særegne rollen kunnskapsgrunnlag? har vært knyttet til å kombinere statis- Instituttets navn, organisasjonsform tikk og solid forskning med kortsik- og fnansiering har skiftet, men sam- tige oppdrag for å dekke umiddelbare funnsoppdraget har alltid vært det kunnskapsbehov. Samspillet mellom samme: Å utvikle kunnskapsgrunnlag kontor, børs og katedral har bidratt til for kunnskapspolitikken i bred forstand, instituttets posisjon. og bidra til en kunnskapsbasert ofent- Statens måte å framskafe og fnan- lig debatt om utdanning, forskning og siere kunnskapsgrunnlag for politikk inno­vasjon. Selv om det har forekom- på har endret seg betydelig i perioden met påstander om at instituttet har siden den spede oppstarten og en- monopol på denne oppgaven33, er nok dret balansen mellom de ulike rollene instituttets selvpresentasjon i årsmel- over tid. På 1950- og 1960-tallet var dingene på begynnelsen av 1980-tallet virksomheten organisert «in-house» nærmere sannheten: i NAVF. Tematikken for utrednings- kontoret var underlagt byråkratisk Høyere utdanning og forskning er et svært styring, og arbeidet ble direktefnansiert territorium å overvåke for en beskjeden gjennom bevilgninger. Fra 1969 ble vaktstyrke. Vi har derfor ikke hatt noen instituttet skilt ut og styringsmessig ambisjon om å være eneleverandør av gradvis mer uavhengig, fram til full premisser for beslutninger om forskning og fristilling i 1996. Finansieringen var høyere utdanning. Vi har forsøkt å forbedre en blanding av fri grunnbevilgning og beslutningsgrunnlaget innen forsknings- direktetildelte strategiske programmer politikk og høyere utdanning ved å bygge innenfor områder der myndighetene ut visse forsknings- og utdanningspolitiske mente det var behov for kunnskap indikatorer, ved å legge fram statistisk og kompetanse. Oppdragsstyring ble materiale, og ved å utarbeide prognoser og introdusert i beskjedent omfang fra alternative regneeksempler for å vise muli- 1970, men sjelden i form av konkur- ge konsekvenser av ulike handlingsvalg34. ransebasert tildeling før på slutten av 1990-tallet. På 2000-tallet ble markeds- styring gjennom konkurransebaserte

30 oppdrags- og programutlysninger den for. En rendyrket markedsstyring kan helt dominerende styringsmekanismen. derfor skape et underskudd på dialog Unntaket fra markedsstyringen har mellom forskere og sentrale brukere. vært den nasjonale statistikkoppgaven Det fnnes ikke lenger noe insentiv og rollen som produsent av ofentlig for forskerne til å spille inn prosjekt­ FoU-statistikk. Rollen har bidratt til ideer til forvaltningen, siden også slike stabilitet i datagrunnlaget og bygging av prosjekter vil måtte settes ut på anbud. et forskningsmessig tyngdepunkt med Å se hvert oppdrag for seg kan bidra til god vekselvirkning med statistikkpro- fragmentering av kompetansemiljøene duksjonen. og mangel på faglige tyngdepunkter og Fordelene med fristilling og mar- arbeidsdeling. Markedsstyring basert kedsstyring er fere. For departement på prosjekter med inntil tre års varighet og forskningsråd har overgangen til gir ikke optimale vilkår for langsiktig markedsstyring gitt efektive redskaper beredskap og kompetansebygging rundt for å tiltrekke fere kunnskapsleveran- kunnskapsbehov som er av permanent dører, og økt frihet til å velge den beste eller langsiktig karakter, slik NIFUs til hvert enkelt oppdrag. Den faglige historie er full av. Avhengighet av uavhengigheten for instituttet er tyde- korte oppdragsprosjekter og litt lengre liggjort. Styringsforholdene er ryddige. forskningsrådsprosjekter gir skrinne Å leve i et konkurranseutsatt marked muligheter til «å tenke rundt neste har bidratt til efektivisering og økt sving», og bygge kunnskap langsiktig oppdragskvalitet. Samtidig har fnansi- knyttet til morgendagens behov. For eringsmulighetene trukket NIFU i en dagens NIFU har en større senterutlys- mer akademisk retning. Etter avviklin- ning fra Forskningsrådet gitt grunnlag gen av strategiske forskningsprogram- for et åtteårig senter for studier av mer er det i Forskningsrådets program- forskningskvalitet. Senterbevilgningen mer de største prosjektmidlene har vært har en innebygget mulighet for å tilgjengelige. I den konkurransen er det bruke deler av budsjettet til sam- vitenskapelig kompetanse som teller arbeidsprosjekter utviklet i dialog tyngst. med Kunnskapsdepartementet og Ulempene ved en rendyrket mar- Forskningsrådet. Det er en tilnærming kedsstyring gjennom oppdrags- og til utfordringer med kortsiktighet og forskningsrådsmarkedet er også til ste- mangel på dialog som kan peke fram- de. Hverken oppdragsutlysninger eller over mot nye løsninger. prosjektsøknader til Forskningsrådet Noe er vunnet, og noe har gått tapt gir anledning til dialog om de konkrete ved endringer i styrings- og fnansier- kunnskapsbehovene og prosjektut- ingsformer som ivaretar sektoransvaret. formingen, slik tidligere tiders dialog Målet for framtiden bør være å skape rundt både oppdragstildelinger og gode rammer for langsiktighet, samspill strategiske instituttprosjekter ga rom og dialog mellom forskere og problem­

31 eiere, uten å redusere konkurransen eller systemet blant annet gjennom forslaget om kompromittere forskningens uavhen- distriktshøgskoler. gighet. 9 Skoie, H. og S. Vangsnes: Utredningsinstituttet for forskning og Kilder høyere utdanning 25 år. Framstillingen i kapitlet bygger på 10 I 1983 hadde instituttet eksempelvis føl- årsmeldinger og styrepapirer fra NAVF, gende oppdragsgivere: Kommunal- og ar- NAVFs utredningsinstitutt, NIFU, beidsdepartementet, Finansdepartementet, STEP og NIFU-STEP, og evalueringer Kulturdepartementet, Forskningspolitisk og selvevalueringer av disse instituttene. råd, Forbruker- og administrasjonsdepar- Framstillingen av de første 25 årene tementet, Olje- og energidepartementet, bygger også i stor grad på Skoie, H. og Personaldirektoratet, Arbeidsdirektoratet, S. Vangsnes: Utredningsinstituttet for Forskningsrådenes Statistikkutvalg. forskning og høyere utdanning 25 år, 11 I 1987 omdannet til et eget forskningsråd, 1994. Norges råd for anvendt samfunnsforskning. 12 Langslet-doktrinen ble etablert gjen- nom Stortingsmelding nr.60 (1984-85). Sluttnoter Hovedprinsippet var at man skulle 1 Gjengitt i St.meld. nr. 72 (1957) Om skille klarere mellom fag og politikk ved at tilgangen på og behovet for akademisk langsiktig forskning skulle fnansieres via utdannet arbeidskraft. forskningsrådene, og ved å skille tydeligere 2 St.meld. nr. 72 (1957) Om tilgangen på og mellom de tre dominerende fnansier- behovet for akademisk utdannet arbeids- ingskategoriene grunnbevilgninger, pro- kraft. grambevilgninger og prosjektbevilgninger. 3 Vangsnes, S.: Rekruttering av artianere og 13 Skoie og Vangsnes op.cit. karakterer til examen artium. En under- 14 Blant disse var Norsk institutt for land- søkelse av fre artiumskull. Melding nr. 1, bruksøkonomisk forskning, Norsk institutt 1967. NAVF. for skogforskning, Norsk institutt for 4 Vangsnes, S.: Hvem blir student i Norge? forskning om oppvekst, velferd og aldring Tiden Norsk Forlag, 1971. (NOVA) og Norsk Utenrikspolitisk 5 Skoie, H: Instituttsektoren - viktig sektor Institutt (NUPI). (Statskonsults Rapport med problemer. NIFU skriftserie nr. 15, 1998:18 Fakta, former og fristilling. 2003. Statlige virksomheter med ulike tilknyt- 6 Karl Erik Brofoss og Ole Wiig: ningsformer) Departementenes FoU-engasjement. 15 Utredningsinstituttet for forskning og Utviklingstrekk på 1990-tallet.NIFU- høyere utdanning – omdanning til stif- rapport 1/2000, Oslo: NIFU. telse. Brev fra KUF til Forskningsrådet 7 Skoie, op.cit. 12.12.1995. 8 Ottosen-komiteen ble nedsatt i 1965 og la 16 Den eneste rollen som er beholdt er at de grunnlaget for utbyggingen av høgskole- skal godkjenne oppløsning av stiftelsen.

32 17 Engelstad, F.: Kunnskap og refeksjon. 32 En målrettet og efektiv instituttpo- 50 års samfunnsforskning. ISF-rapport litikk. En systematisk gjennomgang 2000:2. Institutt for samfunnsforskning av Forskningsrådets evalueringer av 2000. forskningsinstitutter. Norges Forskingsråd, 18 Børs – kontor – katedral? Evaluering av 2018. NAVFs utredningsinstitutt. NAVF 1990. 33 Blant annet i artikkelen «Late universite- 19 Vangsnes og Skoie, op.cit. ter», Morgenbladet 4. januar 2008. 20 Statistikk – utredning og forskning ved 34 Årsmelding 1982, NAVFs utredningsin- Utredningsinstituttet – hvordan bør stitutt. proflen være. Notat Hans Skoie september 1995. 21 Om statistikk, utredning og forskning ved utredningsinstituttet – virksomhetsprofl og tiltak for å sikre kvalitet og kompetanse. Styresak 26/95. 22 Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). En evaluering. Norges forskningsråd 2001. 23 Evaluation of Norwegian education resear­ ch. Report from the internatio- nal expert committee. Final Report 22 February 2018 Forskningsrådet, 2018. 24 Evaluation of the Norwegian Social Science Research Institutes. Principal report. Forskningsrådet, 2017. 25 Vedtekter for STEP, 1994. 26 Keith Smith: Report to styret, 1. August 1994. 27 Sak HS 123/93. 28 Referat fra styremøte ved Utredningsinstituttet 23.08.94. 29 Nytt institutt innenfor forsknings-, ut- dannings- og teknologipolitikk. Svarbrev fra STEP-styret til Norges forskningsråd 25.08.1994. 30 Opplysningene i dette avsnittet bygger på selvevalueringen STEP gjennomførte i 2000. 31 Styredokumenter 13. oktober 2006, kom- mentarer til regnskapet.

33 Merkeår i NIFUs historie

1954 Sigmund Vangsnes og Bjarne Nordby ansettes i NAVF for å utrede behovet for akademisk arbeidskraft. 1961 Utredningsvirksomheten etableres som en egen avdeling; NAVFs utredningsavdeling. 1962 NIFU blir medlem av NESTI, OECDs arbeidsgruppe for nasjonale eksperter på FoU- og innovasjonsstatistikk. 1965 Forskerpersonalregisteret etableres (data fra 1961). 1966 Første FoU-statistikk utgis (1963 som telleår). 1968 NIFU blir medlem av OECDs ekspertgruppe for FoU-statistikk som etter hvert blir til NESTI (National Experts on Science and Technology Indicators). 1969 Utredningsavdelingen etableres som eget institutt; NAVFs utredningsinstitutt. 1970 Første statsbudsjettanalyse. 1972 Kandidatundersøkelsen gjennomføres for første gang. Den publiseres i 1973. 1978 Fagbladet Forskningspolitikk utkommer for første gang. 1991 STEP-gruppen etableres. 1991 NIFU overtar utarbeidelsen av FoU-statistikk for hele UoH- sektoren og instituttsektoren. 1993 Norges forskningsråd etableres. NAVFs utredningsinstitutt skifter navn til Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. 1996 Instituttet etableres som selvstendig stiftelse og får navnet NIFU Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. 1997 Den første indikatorrapporten utarbeides i samarbeid mellom NIFU (redaktør), STEP, SSB og Forskningsrådet. 2004 NIFU og STEP fusjonerer til NIFU STEP. 2011 NIFU endrer navn til NIFU Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning og vedtektsfester at svenske og danske forskningsmyndigheter skal foreslå to av fem styrerepresentanter. 2018 NIFU etablerer en styreoppnevningskomité etter at Norges forskningsråd avviklet ordningen med oppnevning av styremedlemmer til norske forskningsinstitutter. 2019 NIFU feirer 50 år som forskningsinstitutt.

34 Overblikk Opprinnelig bildetekst: «Det ble innført et viktig strukturelt skille mellom to elevgrupper, nemlig en gruppe som har rett til opplæring, og en (eldre) gruppe som ikke har rett til opplæring.»

Harald Aadnevik var fast illustratør i NIFUs rapportserie «Utdanning og arbeidsmarked» på 1990-tallet og frem til 2002. Denne illustrasjonen sto på trykk i Utdanning og arbeidsmarked 1998 i forbindelse med artikkelen «Reform 94: Hvor mange har fulgt et «rettlinjet løp» gjennom tre opplæringsår?» av Liv Anne Støren.

36 1969-2019 Eifred Markussen Forsker ved NIFU

Videregående opplæring – ikke for alle!

NIFU ble etablert samtidig som min far og min bror jobbet. Jeg begynte det skjedde viktige ting i norsk på gymnaset. Men om jeg hadde valgt videregående opplæring. I årene yrkesskolen eller gruva, hadde ingen 1967–1970 kom de tre innstillingene reagert. fra Steen-komiteen som banet vei På den tida var det nemlig vanlig og for en felles videregående skole fra akseptert å begynne å jobbe etter ung- 1974. Det gamle gymnaset og den domsskolen. I 1975 hadde hver tredje gamle yrkesskolen skulle samles ungdom i alderen 16–19 år sysselsetting under samme tak. Tyve år senere kom som sin hovedbeskjeftigelse (Grøgaard Reform 94, som åpnet skoleportene 1992, Moen 1991). Det eksisterte et for alle. Hvordan har det egentlig gått ungdomsarbeidsmarked som gjorde siden? jobb til et reelt valg for norske 16-årin- ger. Da jeg gikk ut av Kirkenes ungdoms- I løpet av de neste 15 årene skjedde skole i 1970, hadde jeg tre valg. Jeg det imidlertid noe. Den kompetansen kunne begynne på gymnaset, jeg kunne som niendeklassingene hadde hatt med begynne på yrkesskolen eller jeg kunne seg ut fra ungdomsskolen, og som ar- begynne å jobbe. I det siste tilfellet beidslivet kunne benytte, var ikke lenger ville valget vært hjørnesteinsbedriften, like anvendelig. Kompetansekravene gruveselskapet AS Sydvaranger, der min hadde endret seg, slik at mange steder oldefar og bestefar hadde jobbet og der der 16-åringene tidligere hadde sluppet

37 til, møtte de nå stengte fabrikkporter. Det var åpenbart at noe måtte gjøres. Det norske ungdomsarbeidsmarke- I 1990 ble Gro Harlem Brundtland det hadde forvitret (Grøgaard 1992), statsminister for tredje gang, og hun og i 1991 var det bare åtte prosent av utnevnte Gudmund Hernes til kirke-, 16–19-åringene som hadde sysselset- utdannings- og forskningsminister. ting som hovedbeskjeftigelse (Moen Han satte i gang et utredningsarbeid, 1991). vi fkk Blegen-utvalgets innstilling Hva gjorde ungdommen når de møt- (NOU 1991: 4) som ble etterfulgt av te stengte fabrikkporter? Jo, de snudde Stortingsmelding nr. 33 (1991–92), og seg rundt og gikk mot skoleportene. i april 1993 vedtok Stortinget Reform De ville inn i videregående opplæring. 94 (Besl.O. nr. 93 1992–93). Fra og Fra slutten av 1970-tallet til slutten av med skoleåret 1994–1995 hadde Norge 1980-tallet økte antall elever i videregå- en ny videregående opplæring. Alle ende skole med 35 prosent (Grøgaard som hadde gjennomført grunnskolen, 1992). Men selv om kapasiteten hadde hadde nå en individuell rett til inntak til økt mye, møtte mange stengte porter videregående skole og til å få begynne også der. Videregående skole på slutten på ett av tre ønsker. Antall innganger til av 1980-tallet hadde ikke plasser nok til videregående skole ble redusert fra 109 alle som ønsket å begynne. Jeg jobbet kurs til 13 studieretninger. Det ble også i Rådet for videregående opplæring på innført en rett til tre års videregående den tida, under ledelse av direktør Ivar opplæring som lærlinger kunne ta ut Bjørndal, en stor skolemann som har over fre år. Kapasiteten ble også økt slik betydd mye for utviklingen av videre- at alle skulle ha mulighet til å fortsette gående opplæring (se Bjørndal 2005, på neste trinn. 2018). Vi så hver høst tusener av norske 16-åringer som ville begynne på videre- Studier ved NIFU av kompetanse- gående skole, men som ikke kom inn. oppnåelse i videregående opplæ- Og ikke bare var porten stengt for ring mange, det var også et kapasitetspro- Da NIFU ble et av forskningsmiljøene blem innad i videregående skole. Det som deltok i evalueringen av Reform var færre plasser i det andre året (vkI) 94, startet det som så langt er en enn i det første (grunnkurs), og færre 25-års­periode med studier av videre- plasser i det tredje året (vkII) enn i gående opplæring ved instituttet. Flere det andre. Resultatet var at mange av sider av videregående opplæring har dem som hadde kommet inn, ikke kom vært tema for NIFUs forskning, men videre når de var ferdige med grunn- den røde tråden har vært studier av kurset. Og når de ikke kom inn på et gjennomføring, kompetanseoppnåelse og vkI, tok mange et grunnkurs til, de gikk slutting i videregående opplæring. På Kryss og Tvers (Markussen 1991) og samlet grunnkurs.

38 Der jeg bruker begrepet slutting, Kompetanseoppnåelse i videregå- bruker de feste begrepet frafall (drop­ ende opplæring 1994–2012 out). Jeg mener at dette ikke er et godt I fgur 1 viser vi hvordan det har gått begrep. Det signaliserer at de unge bare med ungdom som har begynt i videre­ ramler utenfor, nærmest viljeløst, og gående opplæring i perioden 1994– uten at noen mekanismer som påvirker 2012. Kompetanseoppnåelse måles av dette, er i funksjon. Jeg brukte i noen år SSB etter fem år og ofentligjøres etter begrepet bortvalg, men forskningen vi- seks. Det siste kullet vi kjenner kom- ser tydelig at ikke alle som slutter, velger petanseoppnåelsen til, er derfor de som bort videregående opplæring. For noen begynte i videregående skole i august er det ikke et valg, og derfor bruker jeg 2012.* nå det nøytrale begrepet slutting. Det som er det mest slående, er den De mest omfattende studiene av bemerkelsesverdige stabiliteten gjen- gjennomføring, kompetanseoppnå- nom 19 år. I så godt som hele denne else og slutting ved NIFU har vært perioden har det vært slik at sju av ti evalueringen av Reform 94 (Støren, ungdommer har fullført videregående Skjersli og Aamodt 1998), evaluerin- opplæring når dette telles etter fem år. gen av Kunnskapsløftet (Vibe, Frøseth, Og i mange år i denne perioden var Hovdhaugen og Markussen 2012), det slik at i underkant av hver femte og prosjektet Bortvalg og kompetan- ungdom sluttet før de var ferdige. Vi ser se (Markussen, Frøseth, Lødding og også at 4–6 prosent trenger lengre tid Sandberg 2008). NIFU har også gjen- og fortsatt er i videregående opplæring nomført studier av kompetanseoppnåel- i det sjette skoleåret. 5–8 prosent har se i enkeltfylker, blant annet i Finnmark gjennomført hele løpet, men har stryk i (Markussen, Lødding og Holen 2012). minst ett fag eller til fagprøven/kompe- NIFU har også bidratt internasjonalt tanseprøven. blant annet med et prosjekt for Nordisk Tallene viser også at det har skjedd Ministerråd (Markussen 2010) og del- en liten forbedring i de tre siste kullene, takelse i det internasjonale nettverket det vil si ungdommene som begynte International Research Network on Youth, i videregående skole i 2010, 2011 og Education and Training (IRNYET) 2012. Andelen som har fullført, har økt som resulterte i boka Dropout and fra 70 til 73 og 74 prosent, og andelen Completion (Lamb, Markussen, Teese, som har sluttet, er redusert fra 16 til 15 Sandberg and Polesel 2011). * For å få trykket denne artikkelen i NIFUs jubileumsbok, måtte artikkelen ferdigstilles 3. juni. Tallene for 2013-kullet ofentliggjøres 13. juni 2019, og var derfor dessverre ikke mu- lig å få med i denne versjonen av artikkelen.

39 100

90

80 77 75 72 73 71 71 71 70 70 71 70 69 69 69 69 69 74 70 68 68 68 73

60

50

40

30

20 20 19 19 19 19 19 20 18 18 18 18 18 18 17 16 16 15 15 15

8 8 10 6 7 6 7 6 67 67 7 76 7 67 6 7 13 12 5 4 4 5 5 5 5 5 5 5 5 6 6 5 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Bestå� Fortsa� Strøket Slu�et Inkl GK Inkl GK

Figur 1. Kompetanseoppnåelse i videregående opplæring 1994–2012 (GK=grunnkompetanse)

prosent. Dette kan være begynnelsen og har bestått en kompetanseprøve. på en enda mer positiv utvikling, men Lærekandidatordningen er en parallell dette vet vi først når fere kull har vært til lærlingordningen hvor grunnkompe- gjennom fem år i videregående opplæ- tanse er målet med utdanningen. ring. Å oppnå grunnkompetanse betyr at Vi ser også et annet svært interes- man har gjennomført utdanningen, gått sant forhold. For kullene som begynte opp til en kompetanseprøve, bestått og i 2011 og 2012, viser vi også andelen nådd målene sine. Å inkludere disse som har fullført og bestått, henholdsvis ungdommene i tallene for bestått vide- sluttet, inkludert dem som har fullført regående opplæring, er en anerkjennelse et planlagt løp mot grunnkompetan- av at disse ungdommene har fullført se. Grunnen til at dette ikke vises for videregående opplæring med de målene tidligere kull, er at dette ikke har vært de hadde satt seg. I en spørreunder- målt tidligere. Grunnkompetanse betyr søkelse gjennomført av NIFU høsten en kompetanse på et lavere nivå enn 2017, sa 17 av landets fylkeskommuner full studie- eller yrkeskompetanse. De at de er enige i at bestått grunnkom- feste av dem som har bestått grunn- petanse bør anerkjennes som fullført kompetanse, har vært lærekandidater og bestått videregående opplæring

40 (Markussen, Grøgaard og Hjetland ett stryk, ikke er en utfordring. Men det 2018). Stoltenberg-utvalget har fulgt er en annen utfordring enn slutting, og opp dette og foreslår det samme i sin de to utfordringene trenger ulike tiltak innstilling (NOU 2019: 3). for en bedring av situasjonen. Når bestått grunnkompetan- se inkluderes i bestått-tallene, øker Kompetanseoppnåelse på yrkesfag andelen som har fullført og bestått og studieforberedende videregående opplæring etter fem år Yrkesfag og studieforberedende er to med 2–3 prosentpoeng, og andelen forskjellige verdener, og kompetanse- som har sluttet, reduseres tilsvarende. oppnåelse blant elever som har begynt Dette betyr at når ungdommene som på yrkesfag og studieforberedende, har bestått grunnkompetanse ikke er svært forskjellig. Utfordringen er inkluderes i bestått-tallene, skjules disse uomtvistelig størst på yrkesfag. Derfor ungdommene blant slutterne. Det vil ser jeg nærmere på kompetanseopp- si at ungdom som har fulgt et løp mot nåelse innenfor de to hovedretningene planlagt grunnkompetanse og lykkes, i videregående opplæring hver for seg altså oppnådd suksess, skjules i «fas- (fgur 2). ko»-kategorien sluttere. Og når vi vet at I dette bildet har jeg ikke tatt med lærekandidatordningen har vært en del dem som stryker, og dem som trenger av strukturen i videregående opplæring lengre tid enn fem år. På studieforbe- siden 2001, blir et interessant spørs- redende ser vi, når de som har bestått mål: Har ungdom som har lykkes i løp planlagt grunnkompetanse inkluderes, mot grunnkompetanse i en årrekke, at 89 prosent har fullført etter fem år. vært skjult blant slutterne? Hvis svaret Fire prosent har sluttet før tida. Seks er ja, så betyr det at vi i mange år har prosent stryker (ikke vist i fguren), operert med 2–3 prosentpoeng for høy det vil si at stryk er et større problem andel sluttere i videregående opplæring. enn slutting på studieforberedende. I 2012-kullet var det 12 prosent som Andelene for slutting og bestått på sluttet når vi teller bestått grunnkom- studieforberedende betyr at i hver petanse som fullført og bestått. I den 30-elevers klasse er det i gjennomsnitt i ofentlige debatten har det ofte vært overkant av tre elever som ikke har be- sagt – ikke så ofte nå som for 5–10 år stått etter fem år, og litt over én av disse siden – at «frafallet» er 30 prosent, fordi har sluttet før tida. Målet er selvsagt man har inkludert dem som stryker og at enda fere skal bestå, men når det i dem som trenger lengre tid. Forskjellen gjennomsnitt er tre i hver klasse som mellom 30 og 12 prosent sluttere ikke består, og en av disse på grunn av illustrerer kanskje at debatten om «fra- slutting, kan man kanskje spørre hvor fall» ofte og lenge har vært ført på feil mye nærmere 100 prosent det er mulig premisser. Dermed ikke sagt at de seks å nå. Det kan være gode grunner til at prosent som gjennomfører med minst ikke alle kommer i mål etter fem år, for

41 100

89 90 86 87 84 84 84 84 82 82 82 83 83 83 83 83 83 83 83 83 88 86 80

70 63 64

60 57 57 57 57 58 58 56 56 55 56 56 56 56 55 55 53 59 60 51 50

40 36 33 31 30 31 30 30 28 28 28 28 29 28 30 27 26 25 25 25 24

20 22 21

9 9 10 8 8 8 8 8 8 7 8 7 7 7 8 8 7 6 5 5

4 4 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Bestå� S Slu�et S Bestå� Y Slu�et Y Inkl GK Inkl GK Inkl GK Inkl GK

Figur 2. Kompetanseoppnåelse i videregående opplæring 1994-2012. Sluttet og bestått. Studieforberedende (S) og yrkesfag (Y). (GK=grunnkompetanse)

eksempel egen sykdom eller hendelser det er mange som ikke har fullført etter eller sykdom i familien. fem år, og det er her mange slutter 64 prosent (inkludert bestått grunn- før tida. Når de som har bestått med kompetanse) av dem som begynte på grunnkompetanse inkluderes i bestått- yrkesfag i 2012, hadde bestått i 2017. Vi gruppen, ser vi at hver femte elev som vet (ikke vist i fguren) at litt over halv- begynte på yrkesfag, har sluttet før de er parten av disse (56 prosent) har bestått ferdige. Tallene betyr at i hver 15-elev- med yrkeskompetanse, mens de øvrige ers yrkesfagklasse er det i gjennomsnitt har oppnådd studiekompetanse, mange fem elever som ikke har fullført etter etter å ha tatt påbygning til generell fem år, og i gjennomsnitt har tre av studiekompetanse. Når det også er slik disse sluttet. at 48 prosent av dette kullet begynte på Vi ser altså en stor andel på yrkesfag yrkesfag, betyr det at andelen av hele som ikke fullfører, og en stor andel som kullet som har yrkeskompetanse etter slutter. Vi ser også at dette bildet – til fem år, er 17 prosent. tross for en positiv utvikling de siste Vi ser med all mulig tydelighet at årene – har vært stabilt i en årrekke. den store utfordringen i videregående Dette gir grunnlag for å spørre: Hvorfor opplæring er på yrkesfag. Det er her er det slik? Må det være slik? Er det

42 mulig å bryte dette mønsteret? Hva må fullføre. Videregående opplæring må til for at fere yrkesfagelever skal bestå? hele tiden forholde seg til de elevene Forklaringen på hvorfor så mange de får, også de som ikke har de faglige ikke fullfører og så mange slutter på forutsetningene på plass. yrkesfag er sammensatt, og mange ten- Jeg skal trekke frem to områder som kelige tiltak kan settes i verk for å bedre har vært en utfordring siden innførin- situasjonen. I denne korte artikkelen gen av Reform 94. Disse to områdene er det ikke rom for å tegne hele bildet. har inngått i mine studier i hele denne Derfor vil jeg nedenfor peke på tre for- perioden, og etter min vurdering ligger hold som jeg mener er sentrale elemen- det her noen mulige løsninger på veien ter i forklaringen på lav fullføringsgrad mot en videregående opplæring for alle. og høy slutterandel på yrkesfag, og også Tiltak på disse områdene vil selvsagt antyde hva som kan bidra til at fere ikke løse alle problemer, men jeg mener fullfører og at færre slutter. at gode løsninger på disse områdene kan bidra til at fere oppnår yrkeskom- Kunnskapsgrunnlaget er ikke godt petanse og at færre slutter i videregåen- nok de opplæring. Mye forskning på gjennomføring, kom- petanseoppnåelse og slutting, nasjonalt Overgangen etter andre år på og internasjonalt, viser at det som yrkesfag har sterkest direkte efekt på utfallet Som nevnt over, innebar Reform 94 av videregående opplæring, er kunn- at alle fkk rett til tre års videregående skapsgrunnlaget elevene kommer inn i opplæring, og at lærlinger kunne ta videregående skole med, ofte målt med ut retten over fre år. Kapasiteten ble karakterer (Rumberger 2011, Lamb mf. også økt, slik at alle skulle ha mu- 2011, Markussen mf. 2008, Byrhagen, lighet til å fortsette på neste trinn. Falch og Strøm 2006). Dette betyr at Lærlingordningen ble sterkere knyttet den kanskje viktigste delen av arbeidet til videregående opplæring gjennom for at færre skal slutte og fere fullføre modellen med to år i skole og to år i og bestå videregående opplæring, må bedrift (2+2-modellen), slik at yrkesfag­ foregå i barnehagen og i barne- og elever skulle kunne fullføre frem mot ungdomsskolen. Grunnskolen må gi en fagbrev etter to år i skole. større andel av årskullene et bedre faglig Men til tross for stor innsats i ar- grunnlag, slik at de har det nødvendige beidslivet og en betydelig økning i an- grunnlaget for å fullføre og bestå vide- tall læreplasser, var det ikke tilstrekkelig regående opplæring. Det betyr imid- med læreplasser. Denne utfordringen lertid ikke at videregående opplæring har vi levd med siden 1994. kan lene seg tilbake og vente på at det I fere studier ved NIFU har vi sett i kommende årskull skal komme fere at det er fere overgangssluttere (elever elever med bedre forutsetninger for å som slutter mellom skoleår) enn skole-

43 årssluttere (elever som slutter i løpet av i de feste tilfeller, så er det bedre med et skoleår). Mange av disse ungdom- fagbrev etter Vg3 i skole enn å avbryte mene slutter fordi de ikke får læreplass, fagutdanningen. For vi vet at de som men det er også noen som slutter fordi har fagbrev etter Vg3 i skole, er syssel- de ikke ønsker å fortsette som lærling. satt i større grad enn de som har sluttet Hvilket tilbud har vi så til de elevene etter Vg2 (Markussen 2014). som ikke får tilbud om læreplass? Ifølge Det er behov for en målrettet innsats forskrift til opplæringsloven (§6A-9) for å sikre at alle som har fullført et har slike søkere rett til opplæring i skole yrkesfaglig Vg2, får et reelt tilbud om i et programområde som bygger på det å fortsette i videregående opplæring programområdet på Vg2 som søkeren påfølgende høst, enten dette er som har gjennomført. Denne retten har i de lærling, Vg3 i skole, påbygging til gene- feste fylkeskommuner i en årrekke ikke rell studiekompetanse eller noe annet. vært innfridd i tilstrekkelig grad. Det Det er viktig å etablere et system som har gjort at mange ungdommer som følger opp disse ungdommene og sikrer ikke har fått eller ikke ønsket læreplass, at de ikke forsvinner i sommerferien har avbrutt sin videregående opplæring. etter yrkesfaglig Vg2. Får man til dette, I realiteten betyr det at en liten andel vil andelen som slutter på yrkesfag, av ungdomskullene hvert år har vært reduseres og andelen som består, kunne fratatt retten til tre års videregående øke. opplæring. De har ikke fått læreplass, fylkeskommunen har ikke tilbudt Vg3 Lærekandidatordningen i skole, og de har sluttet i videregående Reform 94 brakte med seg en ny kom- opplæring. petanseform, dokumentert delkompe- Dette er en praksis som har vært un- tanse, inn i videregående opplæring. derstøttet av en forståelse av at ungdom Lov om videregående opplæring (§3) med fagbrev etter Vg3 i skole ikke er sa ved starten av reformen at «Den vide- like gode fagarbeidere som de som har regående opplæring skal normalt føre fram fagbrev etter læretid i bedrift. Ingen er til studiekompetanse, yrkeskompetanse, uenig i at en fagarbeider som har vært dokumentert delkompetanse eller annen i lære, i de aller feste tilfeller har en avsluttet videregående opplæring». Dette bedre kompetanse enn en fagarbeider innebar at ungdom som ikke hadde som har fått sitt fagbrev via Vg3 i skole. faglige forutsetninger for å fullføre Men det blir feil når konsekvensen av og bestå videregående opplæring med denne forståelsen blir at ungdom som studie- eller yrkeskompetanse, i prinsip- ikke får læreplass, avbryter fagutdan- pet skulle kunne planlegge en videregå- ningen i stedet for å fullføre den i skole. ende opplæring frem mot dokumentert Selv om fagbrev etter læretid som oftest delkompetanse. er bedre enn fagbrev etter Vg3 i skole

44 Kompetanseformen endret navn til grunnkompetanse har vært til stede helt delkompetanse (1999), til kompetanse på siden grunnkompetansens forløper do- lavere nivå (2000) og endelig til grunn- kumentert delkompetanse kom på plass kompetanse** (2011). Fra og med 2001 med Reform 94, og høyst sannsynlig ble lærekandidatordningen etablert og bidratt til at lærekandidatordningen har forskriftsfestet innenfor videregående- blitt brukt i mindre grad enn det som strukturen som et formalisert løp mot kunne vært mulig. kompetanse på lavere nivå. Det er min vurdering, etter å ha stu- Etter at dokumentert delkom- dert dette feltet i 25 år, at mange unge petanse ble introdusert i 1994, ble har blitt veiledet inn i løp i videregåen- denne muligheten holdt «hemme- de opplæring hvor siktemålet har vært lig» lenge (Markussen 2009), og fagbrev eller vitnemål, samtidig som de kompetanseformen møtte motstand har hatt for svake faglige forutsetnin- fra arbeidslivets parter, blant an- ger for å klare dette. De har blitt bedt net ble den møtt med skepsis fra om å strekke seg etter det uoppnåelige. LO, NHO og Lærerforbundet (nå Konsekvensen har for mange vært Utdanningsforbundet) (Markussen avbrutt videregående opplæring. Flere 2009). De feste aktørene har etter unge med for svake faglige forutset- hvert endret syn på lærekandida- ninger til å kunne oppnå studie- eller tordningen. I en ny NIFU-studie av yrkeskompetanse, burde veiledes til å gå lærekandidatordningen (Markussen for et lærekandidatløp. Dette må selv- mf. 2018) kom det frem at NHO og sagt gjøres etter grundige vurderinger Utdanningsforbundet er positive til å av de unges ønsker, forutsetninger og etablere yrkestitler for unge som har be- muligheter, og ingen må fratas mulig- stått et lærekandidatløp, og dermed til heten til å oppnå full yrkeskompetanse å etablere et nivå mellom fagarbeideren og få fagbrev. og den ufaglærte, og begge lanserte selv Å ta i bruk lærekandidatordnin- en tanke om å bruke assistentbegrepet gen i større grad handler også om en på dette nivået, for eksempel kokkeas- holdningsendring. Det er akseptert at sistent. LO derimot, stiller seg avvisen- unge velger karrierevei på grunnlag av de til dette, og mener at det verken er de karakterene de har fra ungdoms- behov for eller plass til et nivå mellom skolen og seinere fra videregående fagarbeideren og den ufaglærte. opplæring. Det er akseptert at de som Motstanden mot lærekandidat­ har de beste karakterene, planlegger å ordningen og mot anerkjennelsen av bli jurister eller leger, og at de som har karakterer midt på skalaen, gjør andre valg. Da burde det bli akseptert og ** Dette navnet ble første gang foreslått i Mar- kussen mf. (2006: 31), og siden videreført av anerkjent at unge med et karaktersnitt GIVO-utvalget (Kunnskapsdepartementet på 2–3 eller lavere kan sikte mot å bli 2006). kokkeassistent etter å ha vært lærekan-

45 didat. Dette handler om en holdnings- kullet. Vi har vist at i de 19 første kul- endring, og det handler om vilje til å ta lene etter Reform 94, de som begynte i bruk en ordning som har eksistert i i videregående opplæring i perioden videregåendestrukturen i snart 20 år. 1994–2012, har en relativt stabil andel Stoltenberg-utvalget (NOU 2019: 3) på 30 prosent ikke fullført videregående støtter økt bruk av lærekandidatord- opplæring etter fem år. Og vi observerer ningen og foreslår blant annet å innføre ingen endringer med innføringen av yrkestitler etter fullført lærekandidatløp Kunnskapsløftet***. På yrkesfag er det og å defnere fullført grunnkompetanse fortsatt store andeler som slutter før de som fullført videregående opplæring er ferdige, de siste årene 20–25 prosent i ofentlig statistikk. Lied-utvalget av de som begynte på yrkesfag. Dette (NOU 2018: 15) sier i sin første viser at det fortsatt fnnes utfordringer innstilling at de i sluttinnstillingen vil som må løses før vi skal kunne si at se nærmere på tilbud som fører frem Norge har en videregående opplæring til grunnkompetanse, og på defnisjo- for alle. Lied-utvalget konkludere på nen av å ha gjennomført videregående samme måte når de sier at «Utvalget opplæring. mener dagens videregående opplæring ikke Økt bruk av lærekandidatordningen er rigget godt nok for å kunne ivareta alle og planlagt grunnkompetanse vil ikke elevene på en god måte» (NOU 2018: bidra til at fere fullfører med studie- 15: 197). eller yrkeskompetanse, men det kan Og de som systematisk taper i dette føre til at fere vil oppleve mestring i systemet, er de som kommer ut av ung- skolehverdagen og til at fere fullfører domsskolen med de faglig svakeste for- med grunnkompetanse og at færre utsetningene. De taper i ungdomssko- avbryter videregående opplæring. len ved at de ikke får den oppfølgingen de burde fått, slik at de kunne klart seg De faglig svakeste taper bedre og hatt et bedre faglig grunnlag Reform 94 ble i stor grad en suksess. Reformen fkk slutt på så godt som *** I 2006 fkk vi Kunnskapsløftet, en omfattende alle avbrudd av utdanning mellom reform av grunnopplæringen. I videregående ungdomsskole og videregående sko- ble Kunnskapsløftet en innholdsreform, en le, den doblet andelen yrkesfagelever styringsreform og en strukturreform. Struktur- reformen innebar bl.a. at 14 studieretninger som fullførte videregående opplæring ble til 12 utdanningsprogrammer. Det har også (Støren, Skjersli og Aamodt 1998), og siden blitt gjort endringer i tilbudsstrukturen, den har bidratt til at 77 prosent av de slik at vi i dag har 13 utdanningsprogram. som begynte i videregående opplæring Min vurdering er at alle disse endringene er i 2012, hadde fullført og bestått fem år beskjedne justeringer av den strukturen som ble innført i 1994, slik at når vi ser på strukturen seinere (SSB 2018). i videregående opplæring, er det i hovedsak Samtidig har vi vist at Reform 94 fortsatt Reform 94 som gjelder. ikke ble en suksess for hele ungdoms­

46 å bygge på i videregående opplæring. arbeid blant unge menn på 80-tallet. Rapport De taper på yrkesfag ved at de ikke får 146. Oslo: Fafo læreplass og derfor i mange tilfeller Kirke- og undervisningsdepartementet (1967). avbryter videregående opplæring. Og Innstilling I om det videregående skoleverket de taper ved at de blir veiledet inn i løp fra skolekomiteen av 1965. Oslo hvor de må strekke seg etter det uopp- Kirke- og undervisningsdepartementet (1969). nåelige, med slutting som resultat. Innstilling II om det videregående skoleverket Spørsmålet som må stilles, er hvor- fra skolekomiteen av 1965. Oslo for det har vært slik siden innføringen Kirke- og undervisningsdepartementet (1970). av Reform 94, og hvorfor det er slik Innstilling III om det videregående skolever- fortsatt. Vi vet hva som kan få fere ket fra skolekomiteen av 1965. Oslo gjennom videregående opplæring, vi har Kirke-, utdannings- og forskningsdeparte- lærerkompetansen, vi har en god videre- mentet (1994). Utredning av delkompetanse gående opplæring i skole og bedrift, i arbeidsliv og opplæring. Innstilling fra en og store deler av lærerkorpset har god arbeidsgruppe. Oslo kompetanse til å gjennomføre tilpasset Lov 21.06.74 nr. 55 om videregående opplæ- opplæring. Når det fortsatt er sånn at ring videregående opplæring fungerer godt Lov 17.06.98 nr. 61 om grunnskolen og den for fre av fem, men ikke den siste vidaregåande opplæringa (opplæringslova) femtedelen, er spørsmålet om det er slik Kunnskapsdepartementet (2006), Tiltak fordi vi ikke vil nok, for jeg er sikker på for bedre gjennomføring i videregående at vi kan. opplæring. Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet. Oslo: Litteratur Kunnskapsdepartementet Besl.O. nr. 93 (1992–93), Om endringer i Lamb, S., Markussen, E., Teese, R., Sandberg, lov 21.juni 1974 nr.55 om videregående N., & Polesel, J. (eds.) (2011) School dropout opplæring og i lov 23.mai 1980 nr 13. om and completion: international comparati- fagopplæring i arbeidslivet. Oslo ve studies in theory and policy, Springer: Bjørndal, Ivar. (2005). Videregående opplæring i Dordrecht. 800 år – med hovedvekt på tiden etter 1950. Markussen, Eifred (1991). «På kryss og tvers. Halden: Forum bok En undersøkelse i videregående skole blant Bjørndal, Ivar (2018). Vekst og omveltning. grunnkurselever som ikke kommer rett fra Halden: Forum Bjørndal avsluttet ungdomsskole». I: NOU 1991:4 Byrhagen, K., Falch, T. & Strøm, B. (2006). Veien videre til studie- og yrkeskompetan- Frafall i videregående opplæring: Betydningen se for alle. Oslo: Kirke-, utdannings- og av grunnskolekarakterer, studieretning og forskningsdepartementet fylke. Rapport 8. Trondheim: SØF. Markussen, Eifred (2000). Særskilt tilrettelagt Grøgaard, Jens, B. (1992). Skomaker, bli ved opplæring i videregående - hjelper det? Om din lest? En analyse av ulikhet i utdanning og segregering, inkludering og kompetanseopp-

47 nåelse i det første Reform 94-kullet. Fafo- Markussen, E., Grøgaard, J.B. & Hjetland, rapport-341. Oslo: Fafo. H.N. (2018). «Jeg vet ikke hva alternativet Markussen, Eifred (2009). Fra dokumen- skulle vært». Evaluering av lærekandidatord- tert delkompetanse til kompetansebevis ningen og av ordningen med tilskudd til opp- og praksisbrev. I Markussen, Eifred: læring av lærlinger, praksisbrevkandidater og Videregående opplæring for (nesten) alle. lærekandidater med særskilte behov. Rapport Oslo: Cappelen Damm 8. Oslo: NIFU Markussen, E. (2010). Frafall i utdanning Moen, Ketil (1991). Ungdomsundersøkelsen for16-20-åringer i Norden. I Markussen, 1990. Oslo: Arbeidsdirektoratet E. (red) (2010). Frafall i utdanning NOU 1991:4. Veien videre til studie- og yrkes- blant 16-20-åringer i Norden. Nordisk kompetanse for alle. Oslo: Kirke-, utdan- Ministerråd: København nings- og forsknings-departementet Markussen, E. (2014). Utdanning lønner seg. NOU 2019: 3. Nye sjanser – bedre læring. Om kompetanse fra videregående og over- Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdan- gang til utdanning og arbeid etter avsluttet ningsløp. Oslo: Kunnskapsdepartementet grunnskole 2002. Rapport 1. Oslo: NIFU St.meld. nr. 33 (1991–92). Kunnskap og Markussen, Eifred, Berit Lødding, Nina kyndighet. Om visse sider ved videregående Sandberg og Nils Vibe. (2006). Forskjell opplæring. Oslo: Kirke-, utdannings- og på folk – hva gjør skolen? Valg, bortvalg forskningsdepartementet og kompetanseoppnåelse i videregående SSB (2018). Gjennomføring i videregående opplæring blant 9749 ungdommer som gikk opplæring. https://www.ssb.no/utdanning/ ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002. statistikker/vgogjen. Lest 3.april 2019 Rapport 3. Oslo: NIFU STEP Støren, Liv Anne, Synnøve Skjersli og Per Markussen, Eifred, Mari Wigum Frøseth, Olaf Aamodt (1998). I mål? Evaluering av Berit Lødding og Nina Sandberg. (2008). Reform 94: Sluttrapport fra NIFUs hoved- Bortvalg og kompetanse. Gjennomføring, prosjekt. Rapport 18. Oslo: NIFU bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregå- Vibe, Nils, Mari Wigum Frøseth, Elisabeth ende opplæring blant 9749 ungdommer som Hovdhaugen og Eifred Markussen (2012). gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren Evaluering av Kunnskapsløftet. Sluttrapport 2002. Hovedfunn, konklusjoner og implika- fra prosjektet «Tilbudsstruktur, gjennomføring sjoner fem år etter. Rapport 13. Oslo: NIFU og kompetanseoppnåelse i videregående opplæ- STEP ring. Rapport 26. Oslo: NIFU Markussen, Eifred, Berit Lødding og Solveig Holen. (2012). De’ hær e’kke nokka for mæ. Om bortvalg, gjennomføring og kompetan- seoppnåelse i videregående skole i Finnmark i skoleåret 2010-2011. Rapport 10. Oslo: NIFU

48 1969-2019 Håkon Høst Forsker ved NIFU

Fag- og yrkesopplæring Et eget system eller en forlengelse av skolen?

Lærlingordningen i Norge har en his- Vi skal i dette kapitlet se tilbake på torisk høy oppslutning med rekord- utviklingen, på hva som har vært de mange nye lærekontrakter, hele 22 000 viktige bidragene fra NIFU på dette i 2018. Samtidig er det spenninger forskningsfeltet, og samtidig drøfte innad i systemet knyttet til de øken- noen av dagens utfordringer. de politiske kravene om å innføre en individuell rett til læreplass. Mange Som første fylke vedtok fylkestinget i har fortsatt en primært skolemessig og Nordland i februar 2019 å gi alle kvali- velferdsstatlig forståelse av lærling- fserte søkere rett til læreplass. Vedtaket ordningen. NIFUs bidrag til forsknin- var enstemmig, og én etter én gikk gen på fagopplæring de siste 10–12 representanter fra alle partiene på ta- årene har vært preget av et ønske om å lerstolen og erklærte sin støtte til dette forstå systemet ikke alene fra skole- historiske vedtaket. Siste taler markerte, siden, men ut fra relasjonene mellom som de øvrige, sin støtte til vedtaket, utdanningssystemet og arbeidslivet. men la til at han var noe bekymret for

49 gjennomføringen. NHO, den viktigste var den nær ved å avgå ved døden, slik representanten for det arbeidslivet som den svenske lærlingordningen allerede skal inngå lærekontraktene og ta imot hadde gjort. Den passet ikke inn i den lærlingene, hadde nemlig sendt fylkes- sosialdemokratiske enhetsskolen. Heller kommunen et brev hvor de markerte at ikke arbeidsgivernes organisasjoner de ikke kunne støtte et slikt vedtak. viet den stor oppmerksomhet. Dels var I det tradisjonelt skoledominerte opplæring og kompetanse hos dem et norske utdanningssystemet har fagopp- lavt prioritert område, dels klarte ikke læringen, lærlingordningen og etter ulike arbeidsgivergrupperinger å enes hvert også fagskolen fått stor politisk om hvordan en ofentlig modell for oppmerksomhet de senere årene. Den fagopplæring skulle se ut (Michelsen voksende interessen for arbeidslivets og Høst 2018b). Fagene sto svakt, og rolle i utdanning er ikke en særnorsk, skillet mellom ufaglærte og faglærte var men en europeisk, i noen grad også en utydelig. Dette i kontrast til Danmark, global tendens. I Norge har dette ført hvor en sterk arbeidsgiverorganisasjon, til at fere aktører enn tidligere også dominert av små- og mellomstore føler eierskap til og vil være med og håndverksbetonte bedrifter tidlig hadde defnere hva fag- og yrkesopplæring er fått fagforeningene med seg på å bygge og skal være. Samtidig er det klare tegn en landsomfattende lærlingordning, til at ikke bare videregående, men også med støtte fra borgerlige politikere, høyere utdanning blir mer opptatt av og til dels i opposisjon til det sosial- arbeidslivsrelevans og praksis som del demokratiske partiet ( Jørgensen and av utdanningene. Dette utfordrer i noen Bøndergaard 2018). grad den sterke akademiske driften som Det store utdanningstrykket fra har preget utdanningssystemet de siste etterkrigsgenerasjonen i Norge ble tiårene. ledet inn i skolen. Det sosialdemo- kratiske prosjektet, som etter hvert Ung lærlingordning og ungt fkk støtte fra de andre partiene, var å forskningsfelt bygge en enhetsskole som sikret alle Et komparativt nordisk forsknings- lik tilgang til utdanning lengst mulig prosjekt har kastet nytt lys over den opp. Det resulterte på 1960-tallet i en historiske utviklingen i de nordiske felles niårig grunnskole. Deretter sto lands yrkesopplæring (se blant annet en felles videregående skole for tur. Michelsen og Høst 2018a, 2018b). Yrkesutdanningen, som ble undervist Bildet som kommer fram, er interes- i egne skoler, i hovedsak uavhengig sant. Det norske systemet for fag- og av lærlingordningen, var historisk sett yrkesopplæring ble sent institusjona- langt større enn gymnaset. Sistnevnte lisert. Lærlingordningen i Norge var omfattet lenge et relativt begrenset lenge uformell og avgrenset til noen få sjikt i Norge. På 1960-tallet var dette enklaver i arbeidslivet. På 1960-tallet i ferd med å endres. Den regjerings-

50 nedsatte Steen-komiteen så for seg med jobb og læreplasser, og ungdom en felles videregående skole, med to vendte tilbake til skolen i stort omfang, hovedretninger; en allmennfaglig og noe som resulterte i lange køer. Dette en yrkesfaglig, men bygget på gymna- danner bakgrunnen for og opptakten til sets prinsipper. Yrkesopplæringen ble Reform 94 og enigheten om en nyord- ansett for å være for svak og uryddig ning av videregående opplæring. (Lindbekk 1992). Lærlingordningen Det viktigste og mest radikale ble ikke inkludert i dette prosjektet, strukturelle grepet i Reform 94 var å og den største ungdomsorganisasjo- integrere lærlingordningen i videregå- nen, AUF, foreslo å legge den ned: De ende opplæring, hvor den skulle komme mente at den bidro til å låse ungdom på toppen av to år i skole. Samtidig ble, fra arbeiderklassen fast i underordnede litt gradvis, så å si alle de ulike yrkesut- posisjoner i arbeidslivet. Ulike yrkesfag- danningene på det videregående nivået lige utdanninger, til dels med en lang gjort om til lærefag. Dette til tross for historie, ble gradvis inkludert i den nye at de skolebaserte yrkesopplæringstra- videregående skolen. disjonene historisk sett hadde vært de Lærlingordningen overlevde likevel største i Norge. Dermed satte man en innenfor håndverksfagene og deler av stopper for en videre utvikling i retning industrien. Parallelt med utbyggingen av total skoledominans på dette nivået i av den nye videregående skolen vokste, utdanningssystemet. litt paradoksalt, interessen for fagopp- Man avviklet søkerkøene ved å gi læring, både blant arbeidsgivere og ungdom fra 16 til 19 år rett til videregå- ungdom. Mens det på begynnelsen av ende opplæring, mens de eldre søkerne 1970-tallet kun ble tegnet et par tusen ble skjøvet ut. Trykket og konkurransen lærekontrakter hvert år, var tallet rundt om plassene sank, noe som trolig kan 1980 kommet opp i nesten 5 000 (se ha vært medvirkende til at yrkesfagenes fgur 1). Lærlingordningen var av histo- attraktivitet ble svekket. Ettersom yr- riske årsaker fortsatt begrenset til byene kesopplæring på videregående nivå etter og bymessige områder, men fra 1980 hvert er blitt dimensjonert ut fra årskul- ble lærlingloven av 1950 erstattet av lov lene med 16–19-åringer, vil antakelig om fagopplæring og utvidet til å gjelde en del av de potensielle voksne søkerne hele landet. På midten av 1980-tallet i stedet ha orientert seg mot yrkesut- nærmet det årlige tallet på nye lærekon- danning på høyskole- eller universi- trakter seg 10 000. Lærlingordningen tetsnivå, som har utvidet sin kapasitet eksisterte på denne tiden dels som sterkt fra 1990-tallet til i dag. Det kan konkurrent til og dels som knyttet til igjen bidra til mangel på fagarbeidere og komplementær til yrkesskolene. Da i enkelte bransjer, og til at yrker basert den store økonomiske nedgangskon- på høyere utdanning overtar områder junkturen satte inn på siste halvdel hvor de med videregående opplæring av 1980-tallet, ble det vanskelig både og fagbrev har vært de dominerende.

51 Både økonomisk-administrative fag og fagopplæringen som en egen institu- pleie- og omsorgsutdanning kan stå sjon, samt de relasjonene som historisk som eksempler på det siste. hadde utviklet seg mellom utdanning Den store følgeevalueringen av og arbeidsliv på ulike fagområder. Disse Reform 94 representerte den første lar seg ikke uten videre omstrukturere virkelige forskningssatsingen på fag- ved hjelp av reformer i utdanningssys- og yrkesopplæring. Mens NIFU den temet, fordi stiavhengighet i stor grad gangen sto sentralt i evalueringen av defnerer rommet for endring. Dette gjennomstrømningen i videregående perspektivet har vært helt vesentlig opplæring og overgang til utdanning for analysen av den store utvidelsen av og arbeid, fkk AHS-miljøet ved lærlingordningen som Reform 94 bidro Universitetet i Bergen ansvaret for å til (se blant annet Michelsen og Høst evaluere fag- og yrkesopplæringsdelen 1996, Høst og Reegård 2015). av reformen, både i innhold og struktur. Tross misnøye, særlig i håndverks- Bergensmiljøet skulle etter hvert få stor fagene, innebar Reform 94 et løft for betydning både som samarbeidspartner fagopplæringen. Antall lærekontrakter for NIFU og for retningen på fagopp- økte markant, noe følgeforskningen læringsforskningen som startet opp viste i hovedsak skyldtes utvidelse til her et tiår senere. Fra å se fagopplæring nye fag og fagområder, særlig i ofent- bare som et middel for videregående lig sektor, samt en sterk konjunktur- opplæring, dreide det seg om å forstå oppgang. Det siste viser også at lærling-

25 000

20 000

15 000

10 000

5 000

0 2002 1973 1975 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1996 1998 2000 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

Figur 1: Antall nye lærekontrakter pr. år 1973–2018. Kilde: Høst et al 2008, oppdatert med tall fra Utdanningsdirektoratet 2008-2018.

52 ordningen fortsatt i svært stor grad er nene trakk fagopplæringskontorene inn en rekrutteringsordning. Øker syssel- i sin skoleadministrasjon, politisk un- settingen, øker også antall lærlinger, derlagt fylkeskommunen. Y-nemndene men øker arbeidsledigheten, går antall mistet dermed både sin myndighet lærekontrakter ned (Michelsen, Høst og sitt administrative apparat for å og Gitlesen 1998, Høst, Michelsen og iverksette sin politikk. Resultatet er at Gitlesen 2008). nemn­denes funksjon er blitt relativt uklar. Det heter seg at de skal ha en Balansen mellom staten og ledende rolle i kvalitetsarbeidet i fag- arbeidslivet og yrkesopplæringen på regionalt nivå, Mens partene i arbeidslivet før Reform men vår studie av det nye kvalitetsvur- 94 var delegert selvstyre i fagopplæ- deringssystemet peker i retning av at ringen, ble dette trukket tilbake da Y-nemndene spiller en heller passiv og fagopplæringen og lærlingordnin- reaktiv rolle i forhold til fylkeskommu- gen ble inkludert i det videregående nen (Michelsen og Høst 2015). opplæringssystemet. Staten ønsket å ha kontroll på helheten i systemet, Økt betydning for og organisasjonene i arbeidslivet ble opplæringskontorene i stedet tilbudt en sentral, rådgivende Parallelt med Y-nemndenes svek- rolle, utvidet til å gjelde hele videregå- kede posisjon har det vokst fram et ende opplæring. Det tidligere Rådet landsomfattende system av opplæ- for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) ringskontorer, styrt av arbeidslivet er erstattet av Samarbeidsrådet for selv gjennom lærebedriftene som eier yrkesopplæringen (SRY). Det mistet kontorene. Opprinnelig var dette et sitt sekretariat og myndighet, og de relativt begrenset system som bisto opprinnelige partene, LO og NHO, bedriftene i enkelte bransjer med å måtte dele sin rådgivende posisjon håndtere opplæringen, ikke minst i de med en rekke andre organisasjoner og tilfellene hvor en bedrift trengte hjelp departementer. til å dekke hele opplæringsplanen i et På fylkesplan har man fortsatt et sys- fag. Opplæringskontorene ble stimu- tem med partssammensatte yrkesopp- lert kraftig gjennom statlige subsidier læringsnemnder (Y-nemnder). Disse for å bidra til utvidelsen av lærling- hadde opprinnelig i oppgave å kontrol- ordningen i forbindelse med Reform lere fagopplæringen lokalt, blant annet 94. Gradvis har dette systemet vokst godkjenne nye lærebedrifter og lære- til i dag å omfatte over 80 prosent av kontrakter, og et eget sekretariat til å alle lærekontrakter. NIFU undersøk- forestå det daglige arbeidet, det som ble te opplæringskontorenes rolle i 2014 kalt fagopplæringskontorer. Endringene (Høst, Skålholt, Reiling og Gjerustad etter Reform 94 og kommunereformen 2014), en undersøkelse som også kunne på 1990-tallet gjorde at fylkeskommu- gjøre sammenligninger med funnene

53 fra studien av opplæringskontorene 17 frihetsrom kan og bør reguleres, men år tidligere i forbindelse med evaluerin- disse reguleringene må være produk- gen av Reform 94 (Michelsen, Høst og tive og bærekraftige. I motsatt fall vil Gitlesen 1998). Ikke bare staten, men fagopplæringen degenerere, og man vil også partene i arbeidslivet, uttrykte i ikke lenger ha noe kollektivt opplæ- forkant av studien en viss bekymring ringssystem, men i stedet et system med for at opplæringskontorene hadde helt andre karakteristika. Både omfan- vokst til å få en langt mer avgjørende get og detaljeringsgraden av styringen, rolle i fagopplæringen enn man opp- så vel som hvem som står for regulerin- rinnelig hadde tenkt og ønsket seg. gen, er avgjørende for at systemet skal Konklusjonen fra studien bekreftet fungere, det vil si for at bedriftene skal at opplæringskontorene er blitt svært være villige til å være lærebedrifter. viktige, ja, trolig helt avgjørende for I andre land med kollektive fagopp- fagopplæringen. De avlaster lærebedrif- læringssystemer ivaretas derfor regule- tene, og tross visse spenninger mellom opplæringskontorene og fylkeskommu- nene, er også fylkeskommunene blitt svært avhengige av opplæringskonto- rene. Kontorene spiller en svært viktig rolle i formidlingen av lærlinger, og de har i det store og hele tatt over fylkes- kommunenes oppfølging av enkeltbe- drifter. I noen fylkeskommuner er det i dag fere tusen lærebedrifter, og opp- læringsadministrasjonen har for lengst gitt opp sin tidligere hands on-styring. I en bredt anlagt studie av kvalitet i fag- og yrkesopplæringen ble dette Kvalitet i fag- og yrkesopplæringen bildet komplettert (Michelsen og Høst Sluttrapport 2015). Sluttrapporten konkluderte med Håkon Høst (red.) at nettopp i et statsdominert system som det norske, spiller opplæringskon- torene en vesentlig rolle som interme- diær organisasjon. Statlig styring er viktig, men må kombineres med høy involvering av arbeidslivets parter for å NIFU-rapport 2015:14 om kvalitet i fag- sikre at ordningen ivaretar bedriftenes og yrkesopplæringen. Prosjektet gikk fra 2012 til 2015 og tok for seg det nasjonale interesser i å delta. En sentral forut- kvalitetsvurderingssystemet, arbeid med kvalitet, setning for et velfungerende kollektivt samt et vidt spekter av temaer knyttet til kvalitet fagopplæringssystem er at bedriftenes i fag- og yrkesopplæringen.

54 ringen ikke av staten, men av interme- lemessige opptakskriterier som utdan- diære organisasjoner, oftest partsstyrte. ningsrett og karakterer. Dette satte be- Hybridkarakteren til det norske driftene seg bastant imot. Vurderingen fagopplæringssystemet gjør direkte har vært og er at en lærekontrakt er en sammenligninger og overføringer av ansettelse og må være gjenstand for oppskrifter for fagopplæring vanske- bedriftenes egen behovsvurdering og lige. I Norge har partsstyret gjennom utvelging, basert på et langt bredere de siste 20 årene blitt endret og til dels sett av kriterier enn det skolen gjør, også sentralisert. Lokalt har det vokst ikke minst interesse og anlegg for det fram et nett av opplæringskontorer som praktiske faget. Myndighetene bøyde har tatt rollen som formidler mellom den gangen av. statlige og fylkeskommunale krav til I de 25 årene som er gått siden opplæringen og bedriftenes virkelighet. Reform 94, har stort sett to av tre Opplæringskontorene spiller trolig læreplass-søkere fått læreplass det første en noe ulik rolle i forskjellige deler av året de søker. Årsakene til at ikke fere fagopplæringssystemet, men på sitt får læreplass, er sammensatte. Det beste kan oppfølgingen fra opplærings- skyldes geografsk mismatch, ved at kontorene representere en form for søkerne har begrenset mobilitet. Det «kontekstuelt basert» regulering av be- skyldes også faglig mismatch, ved at det driftene foretatt av et organ som har le- i noen fag er for mange søkere i forhold gitimitet i lærebedriftene. Internasjonalt til bedriftenes behov, mens det i andre er nok dette et ganske unikt system er for få søkere. Mange av fagene som (Høst et al. 2018). kom med Reform 94, har fortsatt svak forankring i arbeidslivet, noe som gjør Læreplasser for alle? det vanskelig å få til en balanse mellom Fra å ha levd et liv i skyggenes dal, søkning og behov. Svingende konjunk- kom lærlingordningen etter Reform turer bidrar også til ubalanser. Til slutt 94 fram i lyset. Det å være lærling ble er det selvfølgelig også en individuell normalisert. Mens lærlingordningen forklaring, at ikke alle søkere fnner en hadde vært arbeidslivets rekrutterings- bedrift som vil inngå en lærekontrakt og opplæringsordning, ble det nå lagt med dem. stor vekt på at lærlinger primært skulle være en utdanningskategori, regulert av Læreplass som rettighet, incentiv opplæringsloven, men med en midler- eller ressurs tidig kontrakt i bedriften. Når nå alle Det at alle søkere skal ha rett til lære- 16­­–19-åringer var gitt rett til videre- plass, har vært et tilbakevendende tema gående opplæring, var det både blant de siste 10–15 årene. Begrunnelsen politikere og i forvaltningen forvent- er at det å ikke få læreplass, hindrer ninger om at elevene skulle fordeles ut ungdom i å fullføre utdanningen sin, og i læreplasser i bedrift, rangert etter sko- undergraver det universelle utdannings-

55 systemet. Som første fylkeskommune Hovedtyngden av lærebedriftene har Nordland vedtatt å gi alle søkere til innenfor industri og håndverk er små læreplass en individuell rett til lære- og konjunkturutsatte. Disse bedriftene plass, noe som er svært problematisk, vil normalt ikke ta inn lærlinger uten at fordi NHO på vegne av majoriteten av de har en tilstrekkelig oppdragshorisont lærebedrifter sier de ikke kan være med som rekruttering og opplæring kan på en slik garanti. Stoltenberg-utvalget, forankres i. God opplæring forutsetter som ble nedsatt for å undersøke hvorfor at lærlingene har meningsfylte arbeids- gutter presterer dårligere enn jenter i oppgaver. Å betale bedrifter mer for å skolen, har også anbefalt rett til lære- få dem til å ta inn fere lærlinger enn plass som et tiltak. Utvalget foreslår det er grunnlag for i produksjonen, vil ikke å overprøve den enkelte bedrifts kunne bryte forbindelsen mellom læ- rett til å bestemme sitt lærlinginntak, ring og arbeid, og mellom lærlinginntak men vil i stedet gjøre antall læreplasser og behovet for fagarbeidere i de enkelte til et spørsmål om kortsiktig økonomisk bransjer. Å kjøpe seg ekstra læreplasser i kalkulasjon. Man foreslår å gi fylkes- disse bransjene vil trolig måtte skje ved kommunene økonomisk handlingsrom at man fnner bedrifter eller opplæ- til å bruke de nødvendige midler til ringskontor som vil spekulere i å ta å kjøpe læreplasser til alle. Hvordan inn lærlinger som billig og midlertidig forslaget vil arte seg i praksis, vil trolig arbeidskraft, og tjene penger på ofent- variere mellom sektorer. Innen industri lige tilskudd. og håndverk er tradisjoner og normer En annen mulighet er at lærlingene for å bygge rekruttering av fagarbeidere utplasseres i ofentlige virksomhe- på lærlingordningen fortsatt rådende. ter hvor de går på toppen av ordinær De feste lærlingene får jobb i lærebe- bemanning, slik vi ser det i en del fag. driften etter fullført læretid, mens de Men det er få som får seg jobb i de of- øvrige som regel får jobb i en annen fentlige fagene etter avlagt fagbrev. Bare bedrift i bransjen. Det har tatt mange år 11 prosent av lærlingene innenfor IKT- å utvikle denne kulturen for å lære opp servicefag og 30 prosent i kontorfaget fagarbeidere. De feste lærebedrifter får relevant jobb, og bare 20 prosent i mener økonomien i lærlingordningen helsearbeiderfaget får en heltidsstilling er god (Høst, Skålholt og Nyen 2012). (Høst et al 2015, Høst og Reegård Inntaket av lærlinger er primært drevet 2015, Nyen, Skålholt og Tønder 2014). av bedriftenes behov for fagarbeide- re, og normer for opplæring, ikke av Forutsetninger for en bærekraftig statlige tilskudd. Dette illustreres ved at lærlingordning 80 prosent av bedriftene faktisk avstår Mens arbeidslivets aktører vurderer store deler av det ofentlige tilskuddet utviklingen i lærlingordningen generelt til opplæringskontorene. som positiv, mener andre den er høyst problematisk, fordi ikke alle får lære-

56 plass. Men hvis lærlingordningen skal Education and Training Network være bærekraftig, kan den ikke bygge på (VETNET) (pp. 175–183). ttps://doi. sosialpolitiske normer om universalis- org/10.5281/zenodo.1319665 me. Det vil trolig bare bidra til å styrke Høst, H. og K. Reegård (2015): Fagopplæring de delene av lærlingeordningen med eller statlig utdanning i arbeidslivet? Om svakest evne til å integrere ungdom i lærefagene IKT Service og Kontor- og arbeidslivet, og svekke lærlingordnin- administrasjon. Oslo. NIFU. gens status. Ordningen med et alterna- Høst, Håkon; K. Reegård, R. Reiling og A. H. tivt løp i skolen er sannsynligvis, tross Tønder (2015): Yrkesutdanninger med svak sine svakheter, den beste måten å løse forankring i arbeidslivet: En kunnskapsopp- ubalanser i læreplasstilgangen på. summering. Oslo. NIFU. I internasjonal sammenheng er den Høst, H., A. Skålholt, R. Reiling og C. norske modellen for fagopplæring spe- Gjerustad (2014): Opplæringskontorene I siell. Den har en svært høy statlig invol- fag- og yrkesopplæringen – avgjørende bin- vering gjennom store investeringer i yr- deledd eller institusjon ute av kontroll? Oslo. kesutdanning i skole og store subsidier NIFU av læretiden. Samtidig er det fortsatt en Høst, H., A. Skålholt og T. Nyen (2012): Om høy involvering også fra arbeidslivssi- potensialet for å få bedriftene til å ta inn fere den gjennom lærlingordningen. Denne lærlinger. En kartlegging av norske bedrifters er samtidig betinget av at den statlige vurdering av lærlingordningen. Oslo. NIFU. involveringen ikke passerer det «nerve­ Høst, H., J. P. Gitlesen and S. Michelsen punktet», hvor bedriftenes deltakelse (2008): How the number of apprentices is ikke lenger er bærekraftig (Busemeyer infuenced by policy and economic cycles. and Trampusch 2012). Innføring av rett In Høst, Håkon (ed.): Continuity and til læreplass kan være et slikt punkt. Change in Norwegian Vocational Education and Training (VET). Oslo. NIFU STEP. Referanser Lindbekk, T. (1992): Systemforskjeller i Busemeyer, M. R. and C. Trampusch (2012): yrkesutdanning og utdanningspolitikk. Te political economy of collective skill forma- Vest-europeiske kontraster. I Halvorsen, tion. New York. Oxford University Press. Tor og Ole Johnny Olsen: Det kvalifserte Høst, H., Michelsen, S., Leemann, J. R., & samfunn? Oslo: Ad Notam Gyldendal Imdorf, C. (2018): Training agencies as Jørgensen, C. H. and G. Bødergaard (2018): intermediary institutions in apprentice trai- Historical evolution of vocational educa- ning in Norway and Switzerland: General tion in Denmark until 1945. Chapter 5, Purpose or Niche Production Tools? In C. pp. 84-101. in Vocational Education in the Nägele & B. E. Stalder (Eds.), Trends in Nordic Countries: Te Historical Evolution. vocational education and training research. (252). London and New York. Routledge. Proceedings of the European Conference on Michelsen, S. og H. Høst (2015): Om arbeidet Educational Research (ECER), Vocational med kvalitet i fag- og yrkesopplæringen.

57 I Høst, Håkon (red.) (2015): Kvalitet i fag- og yrkesopplæringen: Sluttrapport. Oslo. NIF U. Michelsen, S. and Høst, H. (2018a): Te case of Norwegian VET- origins and early de- velopment 1850- 1945. Chapter 4, pp.66- 84, in Vocational Education in the Nordic Countries: Te Historical Evolution. (252). London and New York. Routledge. Michelsen, S. and Høst, H. (2018b): Norwegian VET and the ascent and decli- ne of social democracy 1945-2015. Kapittel 8, pp.146-171, in Vocational Education in the Nordic Countries: Te Historical Evolution. (252). London and New York. Routledge. Nyen, T., A. Skålholt og A. H. Tønder (2015): Fagopplæring som vei inn i arbeidslivet. I Høst, Håkon (red.): Kvalitet i fag- og yrkes- opplæringen: Sluttrapport. Oslo. Nordisk in- stitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Oslo. NIFU. Michelsen, S., H. Høst og J. P. Gitlesen (1999): Mot en ny fagopplæringsordning? I Kvalsund, R., T. Deichmann-Sørensen og P. O. Aamodt (red.): Videregående opplæ- ring - ved en skillevei? Forskning fra den nasjonale evalueringen av Reform 94. Tano Aschehoug. Michelsen, S., H. Høst og J. P. Gitlesen (1998): Fagopplæring og organisasjon mel- lom reform og tradisjon. En evaluering av Reform 94. Sluttrapport. AHS – gruppe for ferfaglig arbeidslivsforskning. Universitetet i Bergen.

58 1969-2019 Per Olaf Aamodt Forsker ved NIFU 1984–2019

Framveksten av masseutdanningssystemet Vekst og dimensjonering i høyere utdanning

Det er neppe noen sektor i Norge har økt så mye på litt over en genera- som har gjennomgått en så rask og sjon, har det uten tvil vært et selvsten- sterk vekst som høyere utdanning. dig bidrag til samfunnsutviklingen. I 1960 var det ca. 10 000 studenter, i Fra 1950-tallet ble kjølen strukket til 2018 har tallet vokst til over 175 000 det moderne masseutdanningssystemet ved universitetene og i tillegg over som siden har vokst fram. NIFU ble 100 000 høgskolestudenter. Veksten etablert i denne begivenhetsrike fasen har foregått i en periode med store av norsk høyere utdanning. Mange strukturelle endringer, men har så av utviklingstrekkene i norsk høyere langt ikke skapt betydelige ubalanser i utdanning har blitt analysert gjennom arbeidsmarkedet. ofentlige utredninger. I høyere utdan- ning står Ottosen-komiteen sentralt. Det økende studenttallet er et resultat På slutten av 1960-tallet la den fram av endringer i samfunn og arbeidsliv, tre innstillinger med omfattende men påvirkningen har også gått den reformforslag, som blant annet trakk omvendte veien. Når andelen av ar- opp planene om å etablere studietilbud beidsstyrken som har høyere utdanning utenfor universitetene i et regionalt

59 system. I hele perioden etter det har Utredningen fra Forskningsrådenes høyere utdanning vokst og endret seg, fellesutvalg forelå i 1957 (Forsknings­ dels i tråd med Ottosens ideer, dels i rådenes fellesutvalg 1957). Den innebar andre retninger. Selv om det tidvis har et tidsskille ved å peke på at Norge sto vært stilt spørsmål om hvorvidt vi får overfor en betydelig mangel på aka- for mange studenter, synes det å ha demisk arbeidskraft, og at satsing på å vært bred enighet om fortsatt vekst i bygge kompetanse ville være nødvendig studenttallene. Det har også hele tida for utviklingen av samfunnet. Dermed vært en spenning mellom spredning og var mange av premissene lagt for ek- konsentrasjon av tilbudene. De siste års spansjonen som startet i høyere utdan- strukturreform har omdannet mange ning fra midten av 1950-tallet. små til noen få og store institusjoner, og Utredningen bygde sine anbefalinger de opprinnelige alternativene til univer- på beregninger av at antall artianere sitetene er nesten alle sammen selv blitt ville øke kraftig. Behovsprognosene universiteter. En annen gjennomgående var primært basert på beregninger av spenning er om dimensjonering av stu- erstatningsbehov, supplert med noen dieplasser skal møte arbeidslivets behov vurderinger om endringer i arbeidslivet. eller søkernes ønsker. Utredningen presenterte et omfattende I dette kapittelet drøftes fremveksten statistisk materiale om elever, studenter av det moderne masseutdanningssys- og kandidater, og så også på situasjonen temet, hvordan det kan forstås som et i en del andre land, hvor man fant til resultat av at fere fkk muligheten til dels store ulikheter. å ta høyere utdanning, og hvordan po- På dette tidspunktet i den kalde litiske reformer og arbeidslivets behov krigen var man fra vestlig hold svært har bidratt til utviklingen. opptatt av at tilgangen på naturvitere og ingeniører syntes å være bedre i «Betydelig mangel på akademisk Sovjetunionen enn i USA og Vest- arbeidskraft» Europa. Forskningsrådenes fellesutvalg NIFUs forhistorie går tilbake til 1954 pekte på at økonomisk vekst forutsetter da Forskningsrådenes fellesutvalg satte fere spesialister og spesielt ingeniører i gang en utredning av det framtidige og naturvitere, knyttet til forskning, behovet for akademisk arbeidskraft. På næringsliv og administrasjon. Samtidig det tidspunktet var det ikke mer enn ca. ble det konstatert at den økende leve- 5000 studenter i Norge, omtrent like standarden også kom til å stille økende mange som før siste verdenskrig. Rett krav til innsats på sosiale og kulturelle etter krigen var det likevel bekymring områder, og at det kom til å bli behov for om man utdannet for mange. I den- for fere leger, tannleger, lærere og psy- ne perioden var det gjenoppbyggingen kologer. Videre ble det pekt på at det av landet som var prioritert, ikke satsing var nødvendig å ekspandere de lavere på utdanning. utdanningsnivåene for å øke den samle-

60 de rekrutteringen til høyere utdanning. Rapporten fra Forskningsrådenes Med bakgrunn i arbeidskraftprognoser fellesutvalg fkk stor oppmerksomhet, fra OECD og UNESCO ble det slått og den ble fulgt opp i en egen stor- fast at hele den vestlige verden stod tingsmelding om tilgang på og behovet overfor knapphet på viktige akademi- for akademisk arbeidskraft (St.meld. nr. kergrupper. 72 (1957)). I 1960 ble Universitets- og Som i Norge ble behovet for akade- høgskolekomiteen – Kleppekomiteen – misk arbeidskraft tett koplet til målene nedsatt. I innstillingen fra 1961 frem- om økonomisk vekst. Ideen om at mes det forslag om en videre vekst i investering i kunnskap (humankapital) høyere utdanning. fremmer økonomisk vekst, kan spores helt tilbake til Adam Smith (Woodhall Studenttallet begynner å vokse 1992), men det var først på slutten av Samtidig med dette utredningsarbeidet 1950-tallet at dette ble gjenstand for begynte studenttallene å øke. Dette empirisk forskning. Schultz (1961) hang sammen med fere reformer i demonstrerte at utdanning kan forklare skoleverket, der skillet mellom byskoler en betydelig del av veksten i BNP, og og landsskoler ble opphevet, og der inn- Mincer (1962) og Becker (1964) viste føring av 9-årig skole startet. Og ikke hvordan individenes inntekter økte minst gjorde Statens lånekasse, som var med økende utdanning. Teoriene om blitt etablert allerede i 1947, det enklere humankapital dannet et viktig ideolo- å studere for ungdom fra alle samfunns­ gisk grunnlag for å satse på å bygge ut lag. Den generelle velstandsøkningen utdanningstilbudene. gjorde også sitt.

300 000

250 000 Høgskoler Universiteter 200 000

150 000

100 000

50 000

0

1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2015 2016 2017

Figur 1: Studenter ved universiteter og høgskoler 1945–2017. Kilde: SSB.

61 I 1963 hadde daværende stortings- vekst i studenttallene ved universitetene. representant Per Lønning en interpel- Samtidig hadde det også vært en sterk lasjon som inneholdt en bekymring vekst i andre yrkesrettede utdanninger, om mange avviste søkere og forslag det vil si utdanninger som etter hvert om å få laget en oversikt over tallet ble omtalt som «postgymnasiale», og på søkere og opptatte i alle deler av som senere ble en del av de nye høgsko- utdanningssystemet. Kirke- og under- lene (helsefag, sosialfag, lærerutdanning visningsdepartementet måtte aksep- og ingeniør). Disse utdanningen gikk tere dette og ga oppdraget til NAVFs lenge under radaren, og det er usikkert utredningsavdeling. Rapporten forelå hvor stort omfanget var, men OECD i 1965 (NAVFs utredningsavdeling anslo at omfanget var blitt seksdoblet 1965). Undersøkelsen ble gjennom- fra 1950 til 1965 (OECD 1971). ført som en totaltelling av alle søkerne Etter hvert ble det klart at den basert på informasjon fra de enkelte studentveksten man forventet og mente skolene. Resultatene ble behandlet med var ønskelig, ikke kunne håndteres datamaskin ved Norsk Regnesentral, innenfor de tradisjonelle universite- noe som gjorde det mulig å registrere tene. Universitetene kunne dessuten søkere som søkte fere steder. For sin ikke oppfylle kravene fra arbeids- tid var dette en svært avansert studie. markedet om alle former for høyere Resultatene viste at odontologi og arki- utdanning. Dette var bakgrunnen tektur hadde lavest opptaksprosent ved for at Videreutdanningskomiteen – de lukkede studiene med vel 25 pro- Ottosenkomiteen – ble oppnevnt i sent, mens lærerutdanningene tok opp 1965 av Gerhardsens siste arbeider- 51 prosent og sykepleierutdanningen partiregjering. Rett etter oppnevningen 54 prosent. Sett i sammenheng med ble denne regjeringen avløst av den utredningen fra 1957 og en politisk borgerlige samlingsregjeringen ledet vilje til å utjevne ulikheter og utnytte av Per Borten. Den nye regjeringen talentreservene, bidro denne søkerover- endret ikke mandatet, men oppnevnte sikten til å skape oppmerksomhet om at fem nye medlemmer. De partipolitiske kapasiteten i utdanningssystemet burde skillelinjene spilte ingen vesentlig rolle bygges ut. i komiteen. Ottosenkomiteen la fram fem Et nytt høyere utdanningssystem utredninger fram til 1970 der de foreslo for å håndtere vekst vidtrekkende endringer for høyere Midt på 1960-tallet var studenttallene utdanning. Arbeidet til komiteen la ved universitetene i sterk vekst, og det til grunn blant annet beregninger fra var verken politisk vilje eller ønske om NAVFs utredningsavdeling (forløperen å begrense veksten. Både i Norge og de til NIFU) av artianerfrekvenser og av feste andre industrialiserte land stod framtidig utvikling. Komiteen foreslo man overfor utfordringene med sterk både nye, kortere universitetsgrader og

62 tiltak for å bedre efektiviteten i studie- studieplassene i 1965 (ved universite- ne. Dessuten foreslo utvalget å etablere tene) burde økes til mellom 90 000 og et høgskolesystem som alternativ til 100 000 studieplasser i siste halvdel av universitetene og de vitenskapelige 1980-tallet, det vil si en tredobling i høgskolene. All postgymnasial utdan- løpet av 20 år. Komiteen mente videre ning burde samles i regionale høgskoler at det meste av økningen skulle skje med kortere og yrkesrettede studier, utenfor universitetene. Anslagene kan både de eksisterende studiene som læ- virke nesten urealistisk høye, men en rer, ingeniør og sykepleier og nye tilbud, må ikke glemme at det allerede fantes særlig økonomisk–administrative fag (jf. mange studenter utenfor universitete- Kyvik). ne – anslagsvis ca. 15 000 – i det som Rapporten fra Forskningsrådenes senere ble høgskolesektoren, og som var fellesutvalg begrunnet behovet for fere i sterk vekst. studieplasser primært med beregninger Selv om mange av Ottosenkomiteens av behovene i arbeidslivet. Også den forslag ikke ble realisert i første om- senere Kleppekomiteen (Universitets- gang, har forslagene vært en rettesnor og høyskolekomiteen 1961) la hoved- for mye av politikken og utviklingen vekten på prognoser over etterspør- i ettertid. Det viktigste resultatet av selen i arbeidsmarkedet. Her inntok Ottosenkomiteens forslag var utvilsomt Ottosenkomiteen et annet standpunkt, at det ble skapt en ny høgskolesektor og mente at man burde legge mest vekt ved siden av og som et alternativ til på søkningen til høyere utdanning. De universitetene. Selv om reformer gjerne mente at alle som var kvalifsert, burde framhever hva som er nytt, trer det også få tilbud om en studieplass ut fra et po- fram en klar kontinuitet fra Ottosen til litisk ståsted om å gi fest mulig adgang mye av det senere reformarbeidet i høy- til høyere utdanning. Komiteen så altså ere utdanning (Vabø & Aamodt 2005). ikke på høyere utdanning utelukkende I det første tiåret etter 1975 skjedde all som en forberedelse til et yrke, men vekst i høyere utdanning ved høgsko- også som «konsum» og en verdi i seg lene, mens universitetene fkk stillings- selv og for hele livet (Ottosenkomiteen stopp og studenttallet stagnerte. 1966). I tillegg var dette ståstedet basert på datidens økende skepsis til progno- «Får vi nok kompetanse ut av ser som redskap for politikkutforming. befolkningens talent?» Ottosenkomiteens prinsipielle Utviklingen etter 1970 gikk til holdning til dimensjoneringen av antall dels i andre retninger enn det både studieplasser var et sterkt argument for Ottosenkomiteen og regjeringen øn- en utvidelse av kapasiteten, noe som ble sket, spesielt fordi det ikke ble mulig å fulgt opp av deres anslag over det fram- samle høgskolene innenfor ett system. tidige behovet for antall studieplasser. Isteden fkk vi et stort antall til dels små Komiteen mente at de ca. 30 000 og spesialiserte institusjoner spredt ut-

63 over landet. Den regionale spredningen setting innebar at studietilbøyeligheten har sannsynligvis bidratt til å øke re- måtte heves fra ca. 40 prosent i 1987 til krutteringen av studenter fra alle deler 50 prosent i 1997. av landet. Denne institusjonsstrukturen Hernesutvalget sluttet seg til og reformene med å samle lærestedene Ottosenkomiteens prinsipper for di- i større enheter er ellers beskrevet av mensjonering ved at etterspørselen fra Kyvik i denne boka. søkerne skulle være retningsgivende for I Stortingsmelding nr. 19 (1986–87) den totale kapasiteten, mens arbeidsli- Tillegg til St.meld. nr. 66 (1984–85) vets behov og etterspørselen fra studen- Om høyere utdanning ble det foreslått å tene skulle trekkes inn ved fordeling av oppnevne et bredt sammensatt utvalg kapasiteten på de ulike studiene. til å vurdere organisering og prioriterin- I tråd med Ottosenkomiteen la også ger i høyere utdanning. Universitets- og Hernesutvalget vekt på bedre utnytting høyskoleutvalget ble oppnevnt 22. juli av studiekapasiteten gjennom raskere 1987 med professor Gudmund Hernes gjennomføring av studiene. Med mer som leder. Hernes hadde langt på vei efektiv studiegjennomføring kunne «bestilt» dette oppdraget ved å starte en man utdanne fere kandidater med de omfattende debatt nyttårsaften 1986 gjeldende opptaks- og studenttallene. med en kronikk i Dagbladet: «Kan man Men i motsetning til Ottosenkomiteen ha ambisjoner i Norge?» fredet Hernesutvalget gradssystemet Litt over ett år etter forelå innstillin- og satset heller på andre tiltak for å gen fra Hernesutvalget under tittelen bedre efektiviteten. Utvalget ga ingen «Med viten og vilje», og den åpner begrunnelse for at de ikke fulgte opp med ordene: «Utfordringen for norsk forslagene fra Ottosenkomiteen, muli- kunnskapspolitikk er at landet ikke får gens hang det sammen med motstand nok kompetanse ut av befolkningens ta- fra universitetene. lent.» Innstillingen er preget av et svært Først mot slutten av 1980-tallet kunnskaps- og utdanningsoptimistisk begynte studenttallene ved universitete- syn og legger stor vekt på lik rett til ne å øke igjen, etter hvert sterkt utover utdanning. Samtidig peker utvalget på 1990-tallet, og høgskolene fortsatte på den demografske utfordringen i å vokse. De samlede studenttallene at ungdomskullene viste en synkende oversteg klart det som ble beregnet av tendens. Fra et toppnivå på 69 000 i Hernesutvalget. I 1995 hadde tallet 1987 ble tallet anslått å gå ned med 23 steget til hele 176 000, eller nesten 60 prosent til ca. 53 000 i 1996 og deretter prosent høyere enn det som ble bereg- holde seg på et lavt nivå helt fram til net i 1987. 2015. Utvalget sluttet seg til regjerin- Veksten i første halvdel av 1990-tal- gens mål om å øke antall studenter fra let skyldtes til dels at departementet ca. 95 000 i 1987 til ca. 105 000 i 1995 med Gudmund Hernes som statsråd (St.prp. nr.1 (1987–88)). En slik mål- bevisst brukte nye studieplasser som en

64 bufer mot arbeidsledighet blant ung- styrende for den samlede kapasiteten dom. I perioden 1987–1997 var veksten av studieplasser. I tillegg sier utvalget på over 50 prosent ved universitetene at «… kapasiteten må være tilstrekkelig og over 60 prosent ved høgskolene. til at Norge er i verdenstoppen når det Allerede ti år etter at Hernesutvalgets gjelder andelen av befolkningen som innstilling forelå, ble det i april 1998 tar høyere utdanning». Utvalget mente oppnevnt et nytt utvalg til å utrede også at departementet hadde et ansvar norsk høyere utdanning etter år 2000. for å gripe inn dersom det ikke var Utvalget fkk et bredt mandat, mange nok kandidater til å dekke behovene medlemmer og professor Ole Danbolt på viktige samfunnsområder og for å Mjøs som leder. Innstillingen forelå i fordele ansvaret for undervisningen i mai 2000. En viktig grunn til å opprette små fag. De to siste momentene må utvalget var å svare på universitetenes sees i sammenheng med at institusjo- og høgskolenes krav om mer autonomi nene etter Kvalitetsreformen hadde i økonomiske og administrative saker. fått større frihetsgrader til å fastlegge Mest oppmerksomhet fkk utvilsomt opptakskapasiteten. forslagene om resultatbasert fnansier- ingssystem, nye styringsordninger og Hvor mange studieplasser trengs? muligheten for at høgskoler kunne bli Selv om det i hele perioden har vært universitet. Noen av de viktigste forsla- reist spørsmål om hvorvidt arbeids- gene ellers var å efektivisere studiene markedet er i stand til å absorbere gjennom å nedkorte dem samt å satse veksten i antall kandidater, har de på bedre undervisning og veiledning høyt utdannede i det store og hele fått for å sørge for at studentene fullførte. relevante jobber (se Støren & Wiers- Mjøsutvalget fastsatte ingen klare mål- Jenssen). Derfor har det stort sett vært tall for framtidige studenttall, men de enighet om å fortsatt øke kapasiteten fastholdt dimensjoneringsprinsippene (se Lødding m.f. 2017). Her kommer fra Ottosen og Hernes om å fastsette det selvsagt inn at norsk økonomi har totalkapasiteten etter etterspørselen fra vært svært god, med lav arbeidsledighet søkerne, men også legge arbeidslivets og stor etterspørsel etter arbeidskraft. behov til grunn for fordelingen mellom I de feste andre land har også høyere studier. utdanning ekspandert, til tross for at Den siste av de større utvalgs­ kandidatene mange steder har større utredningene om norsk høyere ut- vansker. En nærliggende forklaring danning: NOU 2008:3 Sett under er trolig at høyere utdanning tross alt ett (Stjernøutvalget), viderefører bidrar til økte sjanser for å få en jobb og dimensjoneringsprinsippene fra ikke minst til mer attraktive jobber. Ottosenkomiteen, Hernesutvalget I dag er det ifølge Database for og Mjøsutvalget. Fortsatt skal etter- høyere utdanning (DBH) over 275 000 spørselen etter høyere utdanning være studenter ved norske læresteder. Mange

65 kommer fra utlandet, men dette opp- innebærer i så fall en studiefrekvens på veies stort sett av norske studenter i over 70 prosent, men selv med fre års utlandet. Studenttallet er nå 28 ganger studietid kommer vi ikke i nærheten høyere enn i 1960, og så sent som i år av det reelle tallet. Det må bety at den 2000 var tallet under 200 000. Vi har reelle studietida er betydelig lenger enn over tid vennet oss til slike studenttall, fre år. Mange av studentene studerer og stiller neppe spørsmål om hvordan også deltid og bruker dermed fere år. dette egentlig er mulig. Dessuten er det mange studenter som La oss begynne i den andre enden skifter studium underveis (Hovdhaugen med en enkel modell over behovet for 2009), og mange ferdige kandidater antall studieplasser. Et årskull i de ak- vender tilbake for å ta mer utdanning, tuelle aldersklassene er omtrent 66 000. noe som igjen bidrar til forlenget Ved å følge kull over tid, er det beregnet gjennomsnittlig studietid. Det er med at nær 60 prosent av et årskull før eller andre ord mange som bruker vårt åpne senere begynner å studere. Da får vi utdanningssystem til ulike former for 66 000 × 0,6 = 39 600 nye studenter per livslang læring. år. Noen tar lange, andre tar korte Drivkreftene bak veksten i studier, mange faller fra, og mange studenttallet studenter bruker fere år enn normert. Den sterke veksten i høyere utdanning Hvis vi som et gjennomsnitt tenker oss er langt fra noe særnorsk fenomen. at hver ny student oppholder seg 4 år Årsaksmønsteret er sammensatt, men på et universitet eller en høgskole, får vi som illustrert i fgur 2, er det mulig å 39 600 nye studenter per år × 4 = 158 400 peke på tre viktige forutsetninger. studenter. For det første må det være politisk Basert på et slikt regnestykke skulle vilje til å fnansiere fere studieplasser. vi hatt behov for mindre enn 160 000 For det andre må det fnnes søkere til studieplasser, mens det reelle student­ å fylle disse studieplassene, og for det tallet er mer enn 100 000 høyere. tredje må det fnnes en plass i arbeids- 275 000 studenter betyr at hele årskullet livet for kandidatene (Grøgaard & kan studere i fre år, eller at 39 600 Aamodt 2006). Disse faktorene henger nye studenter kan studere i 7 år, ikke nøye sammen. Individenes søkning er nødvendigvis sammenhengende. Noe i påvirket av tilbudet av arbeidsplasser dette regnestykket er altså feil, og selv og inntektsmuligheter. Når så mange om vi har ikke full oversikt over de ønsker å studere, henger det sammen kompliserte mønstrene, kan vi antyde med at høyere utdanning har endret seg noen forklaringer. For det første er fra å være et privilegium, via en rettighet, antall nye studenter en del høyere enn til noe i nærheten av en nødvendighet, anslaget; ifølge SSBs statistikkbank var slik Martin Trow (1974) har formulert det 47 600 nye studenter i 2017. Det det. Individenes etterspørsel er også

66 Etablering av studieplasser • Bevilgninger • Institusjonelle beslutninger

Søkning til Etterspørsel fra studiene arbeidslivet

Figur 2: Modell for drivkreftene bak vekst i høyere utdanning.

påvirket av tilbudet, blant annet ved at veksten i stor grad også har vært drevet studentene lar være å søke til studier der fram politisk. de ikke har realistiske muligheter for Reformene i høyere utdanning opptak, og ved at nye tilbud kan trekke på 2000-tallet har trolig også bi- til seg studenter som ellers ikke ville dratt til å forsterke vekstimpulsene. ha søkt. Dimensjoneringen av utdan- Institusjonene har fått større frihets­ ningstilbudene påvirkes både av signaler grader til å bestemme dimensjonerin- fra arbeidsmarkedet og ikke minst av gen. Departementet tildeler ikke lenger søkerpresset, fordi dimensjoneringspoli- antall studieplasser (de kan tildele nye tikken i Norge har lagt hovedvekten på øremerkede), men setter måltall for søkningen. antall kandidater på en del studier. De mer bakenforliggende drivkref- Den nye resultatbaserte fnansierings- tene handler videre om de teknologiske modellen gir institusjonene midler endringene som har ført til at arbeids- og tilsynelatende også insentiver til å livet er blitt mer kompetansebasert øke opptaket av studenter, og har gjort gjennom de siste tiårene, og ikke minst at studenter ikke i samme grad blir utviklingen av velferdsstaten som har betraktet som en utgiftspost, men også økt etterspørselen etter kompetanse som en inntektskilde. Institusjonene innenfor undervisning, helsesektor og oppfatter at de i økende grad må kon- ofentlig forvaltning. kurrere om studentene, og oppretter Veksten i høyere utdanning i Norge derfor mange studier som man tenker har i stor grad vært søkerdrevet, men er attraktive for søkerne. veksten i studenttallene, spesielt i den tidlige fasen, henger sammen med Veien videre reformer og utbygging av videregående Allerede på 1970-tallet ble det reist opplæring. Dermed er det riktig å si at spørsmål ved om vi kom til å utdanne

67 fere med høyere utdanning enn det Referanser var bruk for i arbeidslivet, og siden da Forskningsrådenes fellesutvalg (1957): har dette spørsmålet blitt reist gjentatte Om tilgangen på og behovet for akade- ganger. Men som NIFUs kandidatun- misk arbeidskraft. Første rapport. Oslo, dersøkelse viser, har ikke kandidatenes Universitetsforlaget. vansker med å få jobb økt i takt med Grøgaard,J.B. & Aamodt P.O (2006): Veksten kandidattallene (se Støren og Wiers- i Høyere utdanning: Noen drivkrefter og Jenssen). Veksten i studenttallene har konsekvenser. I Grøgaard, J.B. & Støren L. derfor i liten grad gitt grunnlag for stor (red.) (2006) Kunnskapssamfunnet tar form. bekymring, dels på grunn av Norges Utdanningseksplosjonen og arbeidsmarkedets oljesmurte økonomi, men også fordi struktur. Oslo, Cappelen Akademisk. tilbudsstrukturen i norsk høyere utdan- Hovdhaugen, E., 2009, ‘Transfer and Dropout: ning er relativt yrkesorientert (Lødding diferent forms of student departure in m.f. 2017). Norway’, Studies in Higher Education, Vi ser i dag en del nye signaler. 34(1), pp. 1–17. I 2019 har søkertallene for første Innstilling nr. 1 fra komitéen til å utrede gang på mange år gått ned, men det spørsmål om videreutdanning for artianere gjenstår å se om dette er en årlig og andre med tilsvarende grunnutdanning. svingning eller begynnelsen på en Innstilling nr. 3 fra komitéen til å utrede trend. En annen tendens er økt opp- spørsmål om videreutdanning for artianere merksomhet om arbeidslivsrelevans, og andre med tilsvarende grunnutdanning. blant annet forslag om mer praksis i Oslo. studiene. Kunnskapsdepartementet Lødding, B., Aamodt, P.O, & Skule, S. (2017) arbeider nå med en stortingsmelding Match og mismatch mellom utdanning og om arbeidslivsrelevans, og i rapportene arbeidsmarked i Norge. Samfundsøkonomen, fra Kompetansebehovsutvalget legges nr. 3, November 2017. det stor vekt på at det er en viss mis- OECD. (1971). Development of Higher match mellom søkernes preferanser i Education 1950–1967. Analytical Report. høyere utdanning og etterspørselen i Paris arbeidsmarkedet. Det kan se ut som Skoie, H. (1988). Ofentlig politikk for om utvalget børster støvet av prognoser, universiteter og høyskoler 1945-1988 - men påpeker samtidig at kompetanse- hovedtrekk NOU 1988:28 Med viten og behovet er vanskelig å forutse på lang vilje. Oslo. sikt. Kanskje er disse signalene et tegn St.meld nr. 19 (1986–87) Tillegg til St.meld. på en viss metning i tilgangen på høyt nr. 66 (1984–85) Om høyere utdanning. utdannede, og at perioden der man Oslo. nokså bekymringsløst dimensjonerte St.meld.nr. 40 (1990–1991) Fra visjon til virke. studietilbudene etter søkningen, kan Om høgre utdanning. Oslo. være over. St.meld.nr. 66 (1984–85) Om høyere utdan- ning. Oslo.

68 St.prp. nr.1 (1987–88). Trow, M. (1974) Problems in the Transition from Elite to Mass Higher Education. I Policies for Higher Education, from General Report on Future Structures of Post-Secondary Education. Paris: OECD. NAVFs utredningsavdeling (1965): Utredning om søkningen til allmenndannende skoler, fag- og yrkesskoler og lukkede studier ved universiteter og høgskoler høsten 1963. Melding 3/65. Universitets- og høyskolekomiteen (Kleppekomiteen) 1961. Vabø, Agnete; Aamodt, Per Olaf; (2005) Kvalitetsreformen og universitetene som masseutdanningsinstitusjon. (50). Rapport. Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

69 Kandidat­undersøkelser

NIFU har siden 1972 utført undersø- Halvtårsundersøkelsene gjennomfø- kelser blant kandidater fra universite- res hvert annet år. Disse undersøkelsene ter og høgskoler om deres tilpasning fungerer som en «temperaturmåler» på på arbeidsmarkedet. arbeidsmarkedet. De gir god informa- sjon om hvor lett/vanskelig det er for Kandidatundersøkelsen innebærer bl.a. nyutdannede å få innpass i arbeidslivet. kartlegging av sysselsetting, arbeidsle- Spesialundersøkelser gjennomføres dighet, yrke, lønn mm. De senere år har om lag hvert annet år. Disse foretas Kandidatundersøkelsen også inneholdt vanligvis lengre tid etter eksamen, ofte spørsmål om vurdering av utdanningens tre år etter fullført utdanning. Disse kvalitet og relevans. Undersøkelsene har undersøkelsene tar opp fere temaer enn gått som såkalte halvtårs­undersøkelser halvtårsundersøkelsene og fokuserer og spesialundersøkelser. ofte på bestemte grupper.

70 Jannecke Wiers-Jenssen Førsteamanuensis ved OsloMet og

1969-2019 forsker ved NIFU Liv Anne Støren Forsker ved NIFU 1987–2019

Høyere utdanning og arbeidsmarkedet Utdanner vi kandidater arbeidsmarkedet har behov for?

Et sentralt spørsmål gjennom hele Utdanningsekspansjon NIFUs historie har vært om det ut- Antallet studenter i høyere utdanning dannes for få eller for mange med høy- har økt enormt de siste tiårene, og er ere utdanning. Dette var tema for vår fredoblet siden midten av 70-tallet (se aller første utredning og står fortsatt Per Olaf Aamodts kapittel). Selv om høyt på dagsordenen. Ordskiftet har en del studenter faller fra underveis, vekslet mellom frykt for overutdan- innebærer utdanningsekspansjonen at ning og bekymring for underdekning. stadig fere kandidater med høyere ut- Men hvordan har egentlig utviklingen danning har kommet ut på arbeidsmar- vært over tid? Har systemet utdannet kedet. Økningen i studenttallet totalt ungdom til arbeidsledighet og irre- kommer ikke bare av at fere begynner i levante jobber, eller har utdannings- høyere utdanning, men at fere tar lengre eksplosjonen dekket et behov? I utdanning. Andelen med mastergrad dette kapitlet ser vi på utviklingen i har, relativt sett, økt mer enn andelen arbeidsmarkedet for høyere utdannede med bachelorgrad. Dette skjøt fart gjennom NIFUs lange tidsserier av etter innføringen av kvalitetsreformen kandidatundersøkelser. i 2003. I 1990 var det bare 5 prosent i

71 aldersgruppen 30–39 år som ifølge SSB innstilling på slutten av 1980-tallet. hadde «lang høyere utdanning». I 2017 I 2017 var andelen av 19–24-åringer har dette økt til 18 prosent. Andelen i som var i høyere utdanning, 35 prosent, samme aldersgruppe med «kort høyere mot 22 prosent i 1992.3 I de senere utdanning» har økt fra 20 prosent i årene har det igjen ofte vært uttrykt 1990 til 30 prosent i 2017.1 bekymring om hvorvidt vi utdanner Et tilbakevendende spørsmål er om for mange, spesielt mastere, og om vi arbeidsmarkedet absorberer de store utdanner folk med «rett» kompetanse. kullene, og om det er relevante jobber Eksempelvis har det fra Næringslivets til alle de som utdannes. Da NIFU Hovedorganisasjon (NHO) vært (den gang NAVFs utredningsinstitutt) hevdet at for mange tar utdanning startet med sine kandidatundersøkel- på masternivå og at for mange velger ser i 1972, var formålet ganske enkelt utdanninger som NHO oppfatter å undersøke nyutdannede akademi- som mindre nyttige for næringslivet, keres tilpasning til arbeidsmarkedet som humanistiske og samfunnsfagli- (Kobberstad og Meier 1973). Et ge utdanninger (Aftenposten, 2017). utgangspunkt var også å fnne ut om Kunnskapsdepartementet utarbeider det faktisk var behov for et økt antall i disse dager en stortingsmelding om akademikere. På 1970-tallet kunne man relevans i høyere utdanning, noe som se avisoppslag basert på instituttets illustrerer at disse spørsmålene står høyt undersøkelser, der avisen mente at det på den utdanningspolitiske dagsorde- var «mørke utsikter på arbeidsmarkedet nen. for akademikere»2. I dette kapitlet ser vi på arbeidsmar- Bekymringen har imidlertid ikke kedstilpasningen for kandidater med alltid dreid seg om hvorvidt vi utdan- mastergrad eller tilsvarende. Hvordan ner for mange. Hernes-utvalget (NOU har utviklingen vært for nye og stadig 1988: 28) uttrykte at innsatsen for å økende kull av nyutdannede mastere? bygge ny kompetanse ikke var stor nok til å dekke behovet for høyt kvalif- NIFUs kandidatundersøkelser sert arbeidskraft fram mot 2010, og at Med sin start i 1972 er NIFUs kan- mindre kull ville gjøre det nødvendig didatundersøkelse faktisk verdens å øke studietilbøyeligheten og rekrut- lengste løpende undersøkelse i sitt slag. tere nye grupper til høyere utdanning. Kandidatundersøkelsen er en spørre- Hovedbudskapet ble uttrykt slik: undersøkelse som henvender seg til «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk nyutdannede med høyere utdanning. I er at landet ikke får nok kompetanse ut av de feste av NIFUs undersøkelser er det befolkningens talent.» (se også Per Olaf personer med høyere grad som studeres, Aamodts kapittel). det vil si mastergrad eller tilsvarende Studietilbøyeligheten har økt mye (før kvalitetsreformen vil det si hoved- etter at Hernes-utvalget framla sin fag). Grupper med lavere grad/bache­

72 lorgrad har bare vært med i enkelte Vi skal nå se på noen hovedtrender i undersøkelser. Kandidatundersøkelsen, og se dem i lys Hovedhensikten med kandidat­ av kandidattall. undersøkelsene er å fnne ut om de nyutdannede får arbeid, og i hvilken Arbeidsledighet avhenger ikke av grad arbeidsoppgavene er i tråd med kandidattall deres utdanningsnivå. I de senere årene I utgangspunktet kunne man tenke har vi utviklet to hovedtyper kandidat­ seg at jo fere som uteksamineres, jo undersøkelser. Annethvert år gjennom- vanskeligere blir det for kandidatene føres de tradisjonelle undersøkelsene å få jobb. Men våre tall støtter ikke en et halvt år etter fullført utdanning, slik hypotese. Når vi sammenstiller tall som vi har lange tidsserier for. I tillegg for arbeidsledige nyutdannede med gjennomføres undersøkelser noen år tall for høyere grads kandidater i en etter at utdanningen er fullført. I disse periode på over 40 år (fgur 1), ser vi at undersøkelsene kan utvalg og hoved- arbeidsledigheten blant de nyutdannede tema variere, for eksempel ved at noen er lite påvirket av kandidattallet. Dette bachelorgrupper inkluderes, og at visse eksemplifseres ved at ledigheten i 2017 problemstillinger belyses i dybden. Vi var lavere enn i 1995, samtidig som kan også undersøke hvordan arbeids- kandidattallet i 2017 var mer enn tre markedssituasjonen er noen år etter ganger så høyt som i 1995. Derimot er fullført utdanning, sammenliknet med arbeidsledigheten blant nyutdannede situasjonen for nyutdannede. påvirket av den generelle situasjonen på En av kvalitetene ved kandidatunder- arbeidsmarkedet. Den generelle situa- søkelsene er at det innhentes informa- sjonen er vist i kurven for arbeidsledig- sjon fra kandidatene selv. Det betyr at hetsutviklingen i befolkningen i samme vi i tillegg til faktaopplysninger, som periode i fgur 1. sysselsetting og lønn, innhenter infor- Nyutdannede er i en søkefase og er masjon om vurderinger av forhold som generelt mer utsatt for arbeidsledighet utdanningens arbeidslivsrelevans, bruk enn befolkningen ellers. Svingningene av kompetanse osv. Resultatene blir er også sterkere. Siden vi her viser tall også tilgjengelige langt tidligere enn for nyutdannede, er det viktig å minne sysselsettingstall fra Statistisk sentralby- om to ting: i) I befolkningen generelt rå og gir derfor raskere informasjon om er høyere utdannede langt sjeldnere hvordan det går med de enkelte årskull. arbeidsledige enn personer med lavere Resultatene fra Kandidatundersøkelsen utdanning. Mens arbeidsledigheten i publiseres i NIFU-rapporter og som befolkningen i snitt var på 4,2 prosent artikler i vitenskapelige tidsskrifter, i 2017, var den bare 2,4 prosent blant og de benyttes mye av myndigheter i dem som har høyere utdanning.4 ii) ulike stortingsmeldinger og i ofentlige Arbeidsledigheten blant nyutdannede utredninger. er vanligvis betydelig lavere to–tre år

73 Figur 1. Tallet på nyutdannede (1), arbeidsledige nyutdannede (2) og arbeidsledighet i befolkningen 1975–2017. 15 295 Kandidattallet mer 14 000 Antall høyere grads kandidater enn fordoblet fra 2003 til 2017. 25 12 000 % arbeidsledige, nyutdannede, høyere grad 20 10 000 % arbeidsledige i befolkningen

8 000 7 119 15

6 000 10 4 000 3 138 5 2 000

0 0 1975 1976 1977 1978 1979 1981 1982 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1996 1997 1999 2000 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015 2017

(1) Kilde: NIFUs akademikerregister. Alle med høyere grad. (2) Kilde: NIFUS kandidatundersøkelser et halvt år etter eksamen. Vårkull. Alle med høyere grad, unntatt leger og kandidater fra BI. Situasjon i november i hver undersøkelse.7 (3) Kilde: Statistikkbanken, SSB. Arbeidskraftsundersøkelsene. Årsgjennomsnitt.

etter fullført utdanning enn et halvt år arbeidsledigheten blant nyutdannede etter fullført utdanning. sterkt redusert, mens kandidattallet Figur 1 illustrerer den kraftige holdt seg på omtrent samme nivå (svak økningen i tallet på nyutdannede med økning). Så steg arbeidsledigheten på mastergrad eller tilsvarende. Fra 1975 nytt fra 2000 til 2003, både i befolk- til 1990 var antallet bortimot uendret. ningen generelt og blant nyutdannede, Så økte både tallet på kandidater og mens kandidattallet var på om lag arbeidsledigheten fram til 1995. Om samme nivå i 2003 som i 2000. fguren hadde inneholdt tall for bare Mest interessant er kanskje utvik- denne perioden (1991–1995), kunne lingen fra 2003 til 2017. I første del av en naturlig konklusjon vært at ar- denne perioden (2003–2007) økte kan- beidsledigheten øker som følge av økt didattallet voldsomt, samtidig som det kandidattall. Men som fguren viser, var var en kraftig nedgang i arbeidsledig- det økt arbeidsledighet i befolkningen heten blant de nyutdannede, noe som generelt fra 1987 til 1993. Ut fra dette sammenfaller med en generell nedgang er det derfor rimelig å se økt arbeids- i ledigheten generelt i befolkningen. Så ledighet blant de nyutdannede mer økte ledigheten noe i 2009, som følge som en følge av konjunkturutviklingen. av fnanskrisa. Kandidattallet fortsatte å Dette blir enda tydeligere av tallene i de øke mye i årene fra 2009 til 2013, mens påfølgende årene (1995–2000). Da ble ledigheten økte lite blant de nyutdan-

74 nede og hadde om lag samme utvikling dette for den perioden da kandidattal- som i befolkningen generelt. lene økte særlig mye, nemlig fra 2003 I 2015 var det imidlertid en økning til 2017. Vi fnner ingen tendens til økt i arbeidsledigheten blant nyutdannede. andel overutdannede i den perioden. Økningen gjenspeiler en forverring i Andelen er faktisk forbløfende stabil. arbeidsmarkedet generelt; økt arbeids- I tidligere studier (Støren og Wiers- ledighet som følge av fall i oljepriser Jenssen, 2016, Støren mf. 2014) har og nedgang i investeringer og aktivitet vi undersøkt om dette bildet varierer i oljeserviceindustri og oljerelatert mellom fagfelt. For ett av fagfeltene, virksomhet. I Kandidatundersøkelsen så nemlig helse- og sosialfag, fant vi at vi dette ved at det spesielt var sivilinge- utviklingen i andel overutdannede (fra niørene som opplevde økt ledighet fra svært lav andel til like høy andel som 2015. Dette kommer vi nærmere inn på gjennomsnittet) samvarierte med sterk nedenfor. økning i kandidattall. Det var særlig andelen som var litt overutdannet for Får jobb – men overutdannet for jobben i dette fagfeltet som økte. jobben? Nyutdannede mastere absorberes altså Variasjon mellom faggrupper - men i stor grad i arbeidsmarkedet, til tross avhengig av konjunkturer for en kraftig økning i kandidattal- Over har vi vist gjennomsnittstall. Men let. I tråd med teorier om «infasjon i arbeidsledigheten varierer mellom fag- utdanning»5 er det imidlertid grunn til grupper, og det gjør også andelen som å stille spørsmål om hvorvidt økningen er overutdannet eller opplever andre i kandidattallet medfører at de nyut- former for mistilpasning i arbeids- dannede i økende grad går til jobber de markedet. I kandidatundersøkelsene er overutdannet for. Nyutdannede er undersøker vi ofte det vi kaller samlet ofte overutdannet for jobben de har. En mistilpasning ved å se på undersyssel- av grunnene til det er at mange fortset- setting (ufrivillig deltid) og «irrelevant ter i en jobb de hadde under studiene. arbeid» i tillegg til arbeidsledighet. Halvparten av de overutdannede svarer Irrelevant arbeid betyr at en er sterkt «fortsatte i en jobb jeg hadde fra før overutdannet for jobben (høyere utdan- jeg avsluttet utdanningen» på spørs- ning er helt uten betydning), og det er i målet om hvordan de fkk sin første tillegg dårlig samsvar mellom innholdet jobb.6 Andelen som er overutdannet, er i utdanningen og innholdet i jobben; betraktelig lavere to–tre år etter full- altså en kombinasjon av vertikal og ført utdanning (Næss og Støren 2018, horisontal mismatch. Noen kan ha en Støren mf. 2014). slik jobb fordi det passer dem best der Spørsmålet her er imidlertid: Har og da, for eksempel i forbindelse med andelen av de nyutdannede som er overut- videre studier, mens andre har en slik dannet for jobben økt? Vi har undersøkt

75 Figur 2. Mistilpasning 2013–2017. Ulike faggrupper. Prosent av personer i arbeidsstyrken.

Natur- og realfag 14 9 Teknologiske fag / sivilingeniør 16 7 Samfunnsfag 10 10 2017 Humanistiske og estetiske fag 7 9 Juridiske fag 9 7 Økonomiske og administrative fag 6 4

Natur- og realfag 14 8 Teknologiske fag / sivilingeniør 15 5 Samfunnsfag 11 10 2015 Humanistiske og estetiske fag 10 7 Juridiske fag 9 5 Økonomiske og administrative fag 6 3

Natur- og realfag 10 6 Teknologiske fag / sivilingeniør 6 1 Samfunnsfag 8 7 2013 Humanistiske og estetiske fag 8 10 Juridiske fag 6 6 Økonomiske og administrative fag 8 3

Arbeidsledig Ufrivillig irrelevant arbeid

jobb fordi de hadde vansker med å få fagfelt med lav arbeidsledighet (3–4 relevant jobb. prosent) og lav andel i irrelevant arbeid Nedenfor skal vi se på denne grup- (2–3 prosent). pen, altså de som har irrelevant arbeid Kandidater fra økonomisk-adminis- på grunn av vansker, i tillegg til at trative fag har en god arbeidsmarkeds­ vi ser på arbeidsledighet for perioden situasjon i disse tre årene, og også 2013–2017. For å forenkle framstillin- jurister har hatt relativt små problemer gen ser vi bort fra dem som er under- med overgang fra utdanning til arbeid. sysselsatt. Det kan imidlertid nevnes at For humanistene har situasjonen vært noen grupper er særlig utsatt for å være stabil, mens det har vært noe økning undersysselsatt som nyutdannet, nemlig i ledighet og irrelevant arbeid blant humanister, pedagoger, samfunnsvitere, samfunnsvitere. mastere i helse- og sosialfag og idretts- For teknologer (sivilingeniører) har fag, samt i noen grad naturfag/realfag. det vært store endringer. I 2013 hadde For ytterligere å forenkle framstillingen nesten ingen i denne gruppen irrelevant utelater vi de minste fagfeltene samt arbeid, og en lav andel var arbeidsledige. de store fagfeltene pedagogiske fag og I 2017 var andelene betydelig høyere helse- og sosialfag. De to sistnevnte er for begge kategorier av mistilpasning,

76 særlig arbeidsledighet. Situasjonen Kandidatundersøkelsene viser også var minst like vanskelig for realistene, at overutdanning for de feste er et men denne gruppen hadde en mer forbigående fenomen, noen år etter utfordrende situasjon enn teknologene fullført utdanning er det langt fere også tidligere, for eksempel i 2013, som som har arbeid som matcher utdan- er vist her. Økningen i mistilpasning ningskompetansen, enn det er rett etter var derfor ikke like stor for realistene. studieslutt. Men utfordringene med å få Samlet mistilpasning for natur- og real­ relevant arbeid er noe mer vedvarende fag i 2017 er som for samfunnsvitere og for enkelte grupper, som humanister humanister (Støren og Nesje, 2018), om og samfunnsvitere (Næss, Salvanes & vi tar med andelen som er undersyssel- Wiers-Jenssen, 2016; Næss og Støren satt. 2018). Dette er også funnet internasjo- nalt (Verhaest & an der Velden, 2013). Hvilke utfordringer ser vi? Disse fagområdene omfatter en del utdanninger der det rett og slett er mer Overutdanning tidkrevende å fnne relevant jobb, og det Et visst omfang av overutdanning blant ligger også en utfordring i å gjøre disse nyutdannede er trolig uunngåelig. Når utdanningene mer arbeidslivsrelevante. halvparten av de overutdannede har Sammenliknet med andre faggrupper er fortsatt i en jobb de hadde under studi- det generelt færre humanister og sam- ene, er det trolig et uttrykk for at det tar funnsvitere som vurderer arbeidslivs­ tid å få en relevant jobb, og for å unngå relevansen av studiene som god (Støren arbeidsledighet fortsetter de inntil vide- og Nesje 2018, Støren mf. 2016). re i en jobb de har. Overutdanning hen- ger i liten grad sammen med kandidat- Realistene sliter tall, i kontrast til hva mange synes å tro. En annen faggruppe med utfordringer Det er heller ikke slik at overutdanning i overgang fra utdanning til arbeid er har økt vesentlig de senere årene, og det realister/naturvitere. De rammes av er derfor heller ikke grunn til generell nedgangskonjunktur på samme måte bekymring for utdanningsinfasjon. som teknologene, men har også en For øvrig kan det nevnes at andelen vanskeligere overgang til arbeidsmar- masterutdannede ikke er spesielt høy i kedet i gode tider. En mulig forklaring Norge, sammenlignet med andre vest- på dette kan være at mange arbeidsgi- lige land (OECD 2018). Det ville være vere først ser etter en teknolog, dernest overraskende om Norge la seg på en etter en realist, noe som samsvarer med linje med lavere andel masterutdannede funn i NIFUs arbeidsgiverundersø- enn land vi vanligvis liker å sammen- kelse (Støren mf. 2019). Det uttrykte ligne oss med. Et høyt utdanningsnivå rekrutteringsbehovet for personer med anses ofte som en forutsetning for naturvitenskapelig utdanning utenom innovasjons- og omstillingsevne. tekniske fag/ingeniørfag er svært lavt i

77 denne undersøkelsen. Dette peker mot økt andel arbeidsledige også blant et behov for økt arbeidslivsrelevans også sivilingeniører med utdanning som i natur- og realfagene. ikke var rettet mot oljesektoren (Støren mf. 2016). Å basere dimensjoneringen Arbeidsledighet på tenkte konjunktursvingninger fem Andelen arbeidsledige mastere sy- år fram i tid, framstår derfor som en nes ikke å være påvirket av den økte umulig øvelse. Ledighet blant nyutdan- tilstrømmingen av mastere til arbeids- nede som følge av konjunktursvingnin- markedet de siste 10–15 årene. Dette ger er derfor trolig uunngåelig. Men kan tolkes slik Barth og medarbeidere Kandidatundersøkelsen fanger også opp (2004) gjorde i 2004, da det også hadde at enkelte utdanninger gir utfordringer vært en stor økning i tallet på akade- på arbeidsmarkedet over år. Dette kan mikere. De la vekt på teknologiske gi signaler til lærestedene om at de bør endringer når de forklarte hvordan økt vurdere endringer i programportefølje tilbud av akademisk arbeidskraft var eller utdanningenes innhold. blitt absorbert i det norske arbeids- Nettopp fordi situasjonen kan være markedet. Trolig er dette en minst like annerledes om fem år, kan høy arbeids- viktig forklaring i dag. Mange arbeids- ledighet på et gitt tidspunkt være en oppgaver er blitt mer komplekse. Ut usikker bakgrunn for å gi bestemte råd fra dette kan høy formell kompetanse til utdanningssøkende. Det kan derfor ses på som en fordel både for å kunne stilles spørsmål ved de stadige og sterke løse arbeidsoppgaver, og for å styrke anbefalingene til ungdom om å velge arbeidstakernes posisjon i konkurransen realfag og teknologi framfor andre om jobbene. fag. Det er imidlertid ikke rart at slike Samtidig har vi sett at det enkelte år anbefalinger kommer, gitt at det i ulike er høy arbeidsledighet blant nyutdan- bedrifts- og arbeidsgiverundersøkelser nede, og særlig i konjunkturfølsomme ofte uttrykkes behov for teknologer. utdanningsgrupper som sivilingeniører. Eksempelvis ble det i NIFUs nasjonale Hvilke utfordringer gir dette for utdan- arbeidsgiverundersøkelse (Støren mf. ningssektoren med tanke på dimen- 2019) uttrykt størst behov for nettopp sjonering og for utdanningssø­ kende ingeniørfag/teknologi, på tross av at som skal velge utdanning? Som kjent arbeidsledigheten blant nyutdannede de er det vanskelig å spå om framtiden. senere år har vært høy i denne gruppen. Eksempelvis kunne utdanningssek- At arbeidsgivere gir uttrykk for at de toren vanskelig vært forberedt på at har behov for en viss type utdanning, det i 2014 skulle komme et oljeprisfall betyr altså ikke at de nødvendigvis øn- som førte til mindre etterspørsel etter sker å ansette nyutdannede med denne teknologer og teknologiutdanninger i typen utdanning. årene etterpå. Da så vi også at krisen NIFU gjennomfører nå (våren 2019) fkk store ringvirkninger, blant annet en «spesialkandidatundersøkelse» to–tre

78 år etter eksamen blant personer som dersøkelser, spørreundersøkelser til ble uteksaminert i 2016. Våren 2019 er kandidater på lavere og høyere utdan- arbeidsledigheten igjen lav, også blant ningsnivå (fagskolekandidater, bache­ sivilingeniører (NAV 2019). Det gir lorkandidater og ph.d.-kandidater) og grunn til å forvente at arbeidsledigheten modellerte framskrivinger av tilbud og vinteren 2019 blant personer utdannet etterspørsel etter arbeidskraft, utgjør i 2016 er lav, også blant sivilingeniører. Kandidatundersøkelsen et viktig grunn- På den annen side ble disse uteksami- lag for utforming av kunnskaps- og nert på et tidspunkt da arbeidsledig- dimensjoneringspolitikken. heten var høy (2016); mange av dem kan derfor ha fått noe mer vedvarende Referanser problemer som følge av at de hadde en Aftenposten (2017) «Det er omtrent 35 vanskelig start på sin karriere. I så fall forskjellige utdannelser innen økonomi vil de ha en vanskeligere situasjon enn og administrasjon. Det trenger vi ikke». tilsvarende grupper som ble uteksami- URL: https://www.aftenposten.no/ nert i 2012 og 2014 (Arnesen, Støren okonomi/i/4w80E/Det-er-omtrent-35- og Wiers-Jenssen 2015, og Støren mf. forskjellige-utdannelser-innen-okonomi- 2017). Det reiser et annet interessant og-administrasjon-Det-trenger-vi-ikke spørsmål: Hva betyr mest? En vanskelig Arnesen, C.Å, Støren, L.A og Wiers-Jenssen, start i 2016 eller et godt arbeidsmarked J. (2015) Teknologer, realister og økonomer på to–tre år etter eksamen i 2019? Dette arbeidsmarkedet: Kandidatundersøkelse tre vil vi få informasjon om høsten 2019. år etter fullført utdanning blant teknologer, realister og økonomer. Rapport 30. Oslo: Avsluttende betraktninger Nordisk institutt for studier av innovasjon, Informasjonen som Kandidat­ forskning og utdanning NIFU undersøkelsen frambringer, er viktig. Barth, E., Røed, M., Schøne, P & H. Torp Den gir kunnskap som kan tilbake- (2004). Arbeidsmarkedet for akademikere. vise myter, som for eksempel at det Rapport - Institutt for samfunnsforskning. over tid er blitt mye vanskeligere for 2004:009. masterkandidater å få jobb, at overut- Kobberstad, T. & K. Meier (1973) danning skyldes økning i kandidattall, Arbeidsmarkedet for nye akademikere. eller at det er mye lettere å få jobb med Melding 1973:5. Oslo: NAVFs utred- realfaglig enn samfunnsvitenskapelig ningsinstitutt, utdanning. Denne typen kunnskap er OECD (2018) Higher Education in Norway: viktig både for unge som skal velge Labour Market Relevance and Outcomes. høyere utdanning, for universiteter OECD Publishing, Paris. og høyskoler som skal utforme sine NAV (2019). Helt ledige. URL: https://www. utdanningstilbud, og for myndighetene nav.no/internett/no/NAV+og+samfunn/ som skal utforme kunnskapspolitikken. Statistikk/Arbeidssokere+og+stillinger+- Sammen med andre arbeidsgiverun- +statistikk/Helt+ledige

79 NOU 1988: 28. Med viten og vilje. Innstilling Støren, L. A. & K. Nesje (2018) fra Universitets- og høyskoleutvalget Kandidatundersøkelsen 2017: Nyutdannede Næss, T. & L. A. Støren (2018). Hva slags masteres møte med arbeidslivet og vurdering jobber har mastere to–tre år etter eksamen? av relevans, studiekvalitet og læringsutbytte. Resultater fra Spesialkandidatundersøkelsen Rapport 22/2018. Oslo: NIFU. 2017. Arbeidsnotat 8/2018. Oslo: NIFU. Støren, L. A., Reiling, R.B., Skjelbred, S.-E., Næss, T., Salvanes, K. & J. Wiers-Jenssen Ulvestad, M. E., Carlsten, T.C., & D.S. (2016). Samfunnsviteres og humanisters Olsen (2019). Utdanning for arbeidslivet. overgang til arbeidsmarkedet. Søkelys på Arbeidsgivers forventninger til og erfaringer arbeidslivet 33 (4): 327-348 med nyutdannede fra universiteter, høgskoler Rørstad, K., Børing, P. Solberg og og fagskoler. Rapport 3/2109. Oslo: NIFU. T. C. Carlsten (2019). NHOs Verhaest, D. & R. van der Velden (2013). Kompetansebarometer 2018. Resultater fra Cross-country Diferences in Graduate en undersøkelse om kompetansebehov blant Overeducation. European Sociological NHOs medlemsbedrifter i 2018. Rapport 23. Review, 29 (3): 642–653. Oslo: NIFU. Wolbers, M.H., P.M. de Graaf & W.C. Støren, L. A., Næss, T. Reiling, R. B. & J. Ultee (2001). Trends in the Occupational Wiers-Jenssen (2014). Får nyutdannede Returns to Educational Credentials in med høyere grad arbeid i samsvar med sitt ut- the Dutch Labor Market: Changes in danningsnivå? Utviklingstrekk 1995–2013. Structures and in the Association? Acta Rapport 53/2014. Oslo: NIFU. Sociologica 44 (1): 5–19. Støren, L.A. & J. Wiers-Jenssen (2016). Transition from higher education to work: are master graduates increasingly over-edu- Sluttnoter cated for their jobs? Tertiary Education and Management 22(2): 134-148. 1 SSB, Statistikkbanken. URL: https://www. Støren, L. A., Salvanes, K.V., Reymert, I., ssb.no/statbank/table/08921/ 2 VG 12. juli 1978. Arnesen, C.Å.& J. Wiers-Jenssen (2016). 3 SSB, Statistikkbanken. URL: https://www. Kandidatundersøkelsen 2015: I hvor stor grad ssb.no/statbank/table/09218/ er nyutdannede mastere berørt av nedgangs- 4 SSB, Statistikkbanken. URL: https://www. konjunkturen? Rapport 17/2016 Oslo: ssb.no/statbank/table/11155/ NIF U. 5 Jf. for eksempel Wolbers, de Graaf & Ultee (2001). Støren, L. A., Nesje, K., Salvanes, K. V. 6 Kilde: Upublisert materiale fra NIFUs kandi- & C. Å. Arnesen, C. Å. & I. Reymert datundersøkelser 2013–2017. (2018) Kompetanseutnyttelse blant mas- 7 Andeler for de tidligste undersøkelsene er tere to–tre år etter eksamen: Resultater fra tilpasset defnisjon av arbeidsledighet benyttet fom. 1995 (tilsvarende AKU). De vil derfor Spesialkandidatundersøkelsen 2017. Rapport kunne avvike fra tall i våre tidligste publika- 2/2018. Oslo: NIFU sjoner, siden også arbeid som var irrelevant for utdanningen, da ble regnet som arbeidsledighet.

80 1969-2019 Svein Kyvik Forsker ved NIFU 1978–2019

Kartet og terrenget Fusjoner og strukturendringer i universitets- og høyskolesektoren

Universitets- og høyskolesektoren har bidragsyter. De største endringene over tid gjennomgått store struktur­ har foregått i høyskolesektoren, og endringer; i første rekke gjennom et vi vil derfor gi denne sektoren størst stort antall fusjoner mellom høyskoler oppmerksomhet. og mellom høyskoler og universiteter. Men hvorfor har det blitt slik? Hvilke drivkrefter har vært de mest sentrale? Et mangfoldig og geografsk desen- Har det ligget en bevisst statlig stra- tralisert system tegi til grunn for utviklingen, eller er Fram til 1970-tallet var betegnelsen resultatet basert på mer eller mindre høyere utdanning synonymt med uni- tilfeldige og ikke-planlagte prosesser? versitetsutdanning, som var konsentrert I hvilken grad har synet på organise- i Oslo-området, Bergen, Trondheim og ringen av høyere utdanning endret seg Tromsø. De første distriktshøyskolene over tid, og hvorfor har dette skjedd? ble etablert på slutten av 1960-tallet. NIFU har i et halvt århundre vært Først på 1970- og 1980-tallet ble de en viktig leverandør av utredninger, korte profesjonsutdanningene oppgra- evalueringer og analyser av disse en- dert til høyere utdanning. dringsprosessene, og denne forfatte- Da lærerutdanning og teknisk ut- ren har gjennom 40 år vært en sentral danning kom i gang på 1800-tallet, var

81 det naturlig å organisere dem i separate videre utvikling av det høyere utdan- skoler, og dette prinsippet lå fast inntil ningssystemet: etablering av distrikts- 1960-tallet. Utdanning av lærere, inge- høyskoler basert på samordning av de niører, styrmenn, maskinister, sykeplei- korte profesjons- og yrkesutdanningene ere, sosialarbeidere, barnehagelærere, i hvert av 12 regionale studiesentra og osv. foregikk ved egne institusjoner. utvikling av nye kortvarige og yrkes- De enkelte skoleslagene hadde ulik rettede utdanninger på høyskolenivå. administrativ tilknytning, regelverk og Mens det sistnevnte forslaget ble mot- fnansiering. De var underlagt ulike de- tatt med velvilje i regjering og storting, partementer, noen var fylkeskommunale møtte forslaget om et integrert regio- og dels kommunale, og noen var private nalt utdanningssystem sterk motstand (Kyvik 2002, 2009). fra de involverte institusjonene og de I tillegg ble et geografsk desentrali- faglige organisasjonene knyttet til de sert utbyggingsprinsipp lagt til grunn etablerte profesjonsutdanningene. Et når nye skoler ble etablert. I hver region politisk vedtak om et integrert høy- og til dels hvert fylke ble det over tid skolesystem ble derfor utsatt. I stedet etablert én eller fere institusjoner. foreslo departementet at distriktshøy- Alternativet ville vært én eller noen få skolene skulle etableres på grunnlag av skoler for utdanning av henholdsvis komiteens forslag om nye yrkesrettede lærere, ingeniører, sykepleiere, osv., men studietilbud samt innslag av lavere det ble aldri en aktuell problemstil- grads universitetsfag. Distriktspolitiske ling. Formålet var å dekke hver regions hensyn veide tungt ved denne avgjørel- behov for kvalifsert arbeidskraft, og sen. I 1968 fremmet regjeringen en pro- geografsk nærhet til studiestedet var posisjon for Stortinget om prøvedrift viktig. av distriktshøyskoler. Spørsmålet om en Denne utviklingen førte over tid til eventuell integrering av de eksisterende et diversifsert og fragmentert utdan- profesjonsutdanningene i et felles høy- ningssystem. skolesystem skulle man komme tilbake til ved utløpet av prøveperioden. Framveksten av et regionalt høy- Det ble imidlertid ingen avklaring skolesystem av hvordan et regionalt høyskolesystem På 1960-tallet så regjeringen et klart skulle organiseres. Det var politisk behov for strukturelle endringer i uenighet om hvorvidt Norge fortsatt denne sektoren og oppnevnte i 1965 en skulle ha et diferensiert og geografsk komité – senere omtalt som Ottosen- spredt utdanningssystem, eller om komiteen – for å utrede spørsmålet om institusjonene skulle samles i regionale videre utdanning av artianere og andre sentra. Det var et sterkt lokalt press med tilsvarende grunnutdanning. Av for å få tilgang på ressursene til høyere komiteens mange forslag var det særlig utdanning, og stortingsfertallet støttet ett som fkk stor betydning for den opprettelsen av en rekke nye institusjo-

82 ner på nye steder. Hele 1970-tallet var sjonene som la grunnlaget for denne således preget av en desentraliserings- endringen. To andre forhold var minst linje i høyere utdanning. Omslaget kom like viktige; generelle endringer i tenk- på 1980-tallet, da departementet stilte ningen om organiseringen av ofentlige spørsmål om hvorvidt det bør være en etater, og kapasitetsproblemer og sty- minste kritisk masse for utdanningsin- ringsproblemer internt i departementet stitusjoner. Det ble pekt på at i 1982 (Kyvik 1999). var antallet institusjoner som ga høyere På slutten av 1980-tallet utviklet en utdanning, kommet opp i 227 (hvorav rekke OECD-land nye prinsipper for 114 statlige, 48 fylkeskommunale og organisering og styring av ofentlig 65 private), og at 96 høyskoler hadde virksomhet – vanligvis omtalt som New under hundre studenter (Kyvik 2002). Public Management. Høyskolereformen kan derfor ikke bare betraktes som en Høyskolereformen i 1994 sektorintern reorganiseringsprosess; den Ved opprettelsen av universitets- og var en integrert del av statens forvalt- høyskoleutvalget i 1987 – senere omtalt ningsreformer på 1990-tallet hvor det som Hernes-utvalget – ble utfordrin- ble utviklet felles styringssystemer for gene i høyskolesektoren spesielt nevnt all ofentlig virksomhet. En forutset- i utvalgets mandat. Departementet la ning for å kunne gjennomføre denne opp til at utvalgets arbeid skulle resul- moderniseringen var å skape større tere i en radikal strukturreform. I tråd institusjoner med et mer profesjonelt med mandatet ble det da også foreslått administrativt apparat. at mindre høyskoler burde samlokali- En annen viktig begrunnelse for seres og slås sammen til større enhe- reformen lå i departementet selv. I mot- ter. Formålet var å bygge bredere og setning til i mange andre departementer sterkere undervisnings- og forsknings- var ikke direktoratmodellen tatt i bruk miljøer, styrke høyskolenes admini­ som avlastning i forvaltningssaker. Selv strative kapasitet og efektivisere driften om det var etablert regionale styrer i av høyskolesektoren. Hernes-utvalget hver av 17 utdanningsregioner, hadde antydet at det ville være mulig å halvere høyskolene i praksis direkte tilgang til antallet høyskoler til ca. 50, men i en departementet. Dette skapte kapasitets- egen utredning om den regionale sty- problemer, og departementet hadde et ringsordningen for høyskolene ble det sterkt ønske om å forholde seg til færre foreslått at antallet burde reduseres til institusjoner (Kyvik 2002). mellom 20 og 30 (Bakken & Hveding 1991). Og slik ble det til slutt; 98 Formaliseringen av et todelt uni- høyskoler ble redusert til 26 gjennom versitets- og høyskolesystem regionale fusjonsprosesser. Høyskolereformen og den etterfølgen- Det var imidlertid ikke bare omsor- de Lov om universiteter og høyskoler gen for kvaliteten på de små institu- (1996) formaliserte skillet mellom en

83 universitets- og en høyskolesektor. Et i universitetssektoren (Fulsås 2000). slikt todelt eller binært høyere utdan- Særlig i Stavanger og Agder var det ningssystem var tidligere blitt innført sterke ønsker om å utvikle distrikts- i en rekke europeiske land og dannet høyskolene til fullverdige universite- et bakteppe for de norske reformene ter. Disse institusjonene motarbeidet (OECD 1973, 1991). På midten av derfor planene om å bli fusjonert med 1960-tallet opprettet Storbritannia et de andre høyskolene i regionen på stort antall ferfaglige høyskoler gjen- 1990-tallet. Det var en utbredt oppfat- nom fusjoner av spesialiserte yrkesret- ning at en slik utvikling ville vanskelig- tede utdanningsinstitusjoner. Formålet gjøre – og eventuelt sette bom for – en var å skape et attraktivt alternativ til utvikling mot universitet. Dette var da de akademiske universitetsstudiene. også intensjonen til daværende statsråd Tilsvarende reformer ble gjennomført Hernes; Norge hadde ikke behov for i blant annet Sverige på 1970-tallet, i fere universiteter. Gjennom å integrere Tyskland og Nederland på 1980-tallet distriktshøyskolene i institusjoner med og i Finland tidlig på 1990-tallet. I pedagogiske høyskoler, ingeniørhøysko- europeisk sammenheng ble dette etter ler, sosialhøyskoler, helsefaghøyskoler hvert den mest vanlige måten å organi- og andre mindre høyskoler, regnet sere høyere utdanning på (Kyvik 2004, departementet med å sette en efektiv Teichler 2008). Men i motsetning til stopper for de lokale universitetspla- de feste andre land, hvor det fortsatt nene. Det organisatoriske grepet var å er et skarpt skille mellom universiteter splitte dem opp i avdelinger ved de nye og høyskoler, hadde tidligere norske statlige høyskolene (Kyvik 2002). utdanningsreformer skapt et strukturelt Det gikk imidlertid ikke mange år grunnlag som kom til å underminere før de gamle distriktshøyskolemiljøene den velmente intensjonen om å beholde i Stavanger og Agder satte ny fart i skillet mellom to utdanningssektorer i universitetsambisjonene. høyere utdanning. Tradisjonelle univer- sitetsfag og en akademisk stillingsstruk- Uintenderte konsekvenser av høy- tur var for lengst etablert ved distrikts- skolereformen høyskolene. Selv om høyskolereformen etablerte et formelt skille mellom universiteter Distriktshøyskolene – trojanske og høyskoler, ble de underlagt et felles hester i høyskolesektoren lov- og regelsystem som førte til at de Blant de regionale høyskolene på 1970- tradisjonelle forskjellene mellom de to og 1980-tallet skilte distriktshøyskolene institusjonstypene ble gradvis mindre. seg ut med sitt innslag av universitets- Innføringen av en felles stillingsstruk- fag. Disse institusjonene ville nødig tur og et felles opprykksystem skulle settes i samme bås som profesjonshøy- vise seg å bli særlig viktig. En annen skolene og hadde sitt referansepunkt milepæl ble nådd da høyskolene i 1999

84 fkk rett til å tildele doktorgrad dersom slik ble det fra 2002 av. Høyskolene i utdanningen holdt tilstrekkelig faglig Stavanger og Agder oppnådde uni- nivå. versitetsstatus i henholdsvis 2005 og I tillegg ble noen av høyskolene svært 2007. Dermed begynte snøballen å store i norsk sammenheng, og hadde rulle. Det skulle vise seg politisk umulig langt fere studenter enn Universitetet i å holde andre høyskoler tilbake fra å Tromsø. Disse forholdene la etter kort delta i jaget etter universitetsstatus. En tid grunnlaget for institusjonell drift ny ofentlig komité – Stjernø-utvalget i høyskolesektoren. Forbildet fantes i (2008) – foreslo like godt at all statlig Storbritannia. Her hadde de ferfaglige høyere utdanning burde samles i 8–10 høyskolene (polytechnics) fått uni- universiteter; dels gjennom fusjoner av versitetsstatus allerede i 1992. Dette høyskoler og universiteter, dels gjen- skyldtes i første rekke disse høyskole- nom oppgradering av store høyskoler. nes storstilte opprettelse av master- og Begrunnelsen var blant annet at skillet doktorgradsutdanninger, samt perso- mellom universiteter og høyskoler nalets sterke involvering i forsknings- langt på vei var blitt utvisket. De to virksomhet. Forskjellene mellom de to institusjonstypene var underlagt felles sektorene ble her gradvis mindre. Den lov- og regelverk; gradsstrukturen var institusjonelle og akademiske driften i felles; likeledes stillingsstrukturen og høyskolene kombinert med en klarere fnansieringssystemet. I tillegg fantes yrkesretting av universitetsutdannin- de feste korte profesjonsutdanningene gene førte til slutt til innføringen av et nå også i universitetssektoren. Det var enhetlig universitetssystem, men med blitt vanskelig å diferensiere mellom store fnansierings- og statusforskjeller universitets- og høyskoleutdanning. mellom institusjonene (Pratt 1997). Forslaget ble ikke tatt til følge av En slik utvikling var Norge ikke klar regjeringen, selv om den gjerne så at for kort tid etter høyskolereformen. antallet høyere utdanningsinstitusjoner Men drømmen om universitetsstatus ble redusert. I stedet ble institusjonene levde videre i Stavanger, Kristiansand oppmuntret til å slå seg sammen på og nå også Bodø. frivillig basis. Først ved regjeringsskiftet i 2013 og framleggelsen av den såkal- Uintenderte konsekvenser blir in- te strukturmeldingen i 2015 ble det tendert ofentlig politikk lagt sterkt press på universitetene og En ofentlig komité – omtalt senere høyskolene om å fusjonere med nær- som Mjøs-utvalget (2000) – sørget for liggende institusjoner. I praksis ville en en ytterligere nedbygging av skillene slik politikk på sikt føre til at Stjernø- mellom universiteter og høyskoler. utvalgets forslag ble gjennomført. To Utvalget foreslo at høyskoler kunne tiår etter at skillet mellom universiteter bli universiteter dersom de hadde fre og høyskoler ble politisk sementert, godkjente doktorgradsprogrammer. Og var resultatet av reformen blitt det

85 motsatte av det en den gang så for seg. teter, 3 nye universiteter og 20 statlige Uintenderte konsekvenser hadde blitt høyskoler. 12 av de 14 initiativene førte intendert ofentlig politikk. til forhandlinger mellom institusjone- Denne endringen i synet på organi- ne, 8 endte resultatløst, og bare 4 førte seringen av høyere utdanning skjedde til at institusjonene fusjonerte. Det selvsagt ikke i et vakuum. De generelle var sammenslåingen av universitetet endringene i organiseringen av ofentlig og høyskolen i Tromsø og den senere forvaltning på regionnivå med etable- fusjonen med høyskolene i Harstad og ring av færre og større styringsorganer Finnmark, fusjonen mellom høyskolene (sykehus, samferdsel, politi, fylker) i Oslo og Akershus og fusjonen mellom spilte over på utdanningssektoren. høyskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark; det nåværende Universitetet i Fusjonsprosessene – tvang og Sørøst-Norge. frivillighet Etter regjeringsskiftet i 2013 ble Fusjoner i universitets- og høyskolesek- det et sterkt press på universitetene og toren er vanligvis blitt initiert av statlige høyskolene om å fusjonere med nærlig- myndigheter. Måten disse prosessene gende institusjoner. Kort fortalt endte har blitt organisert på varierer imidler- denne prosessen med innfusjonering tid mye. Vi kan skille mellom statsdi- av høyskolen i Narvik i Universitetet rigerte tvungne fusjoner (etableringen i Tromsø. Vi fkk Nord universitet av NTNU i 1996 og NMBU i 2014), basert på en sammenslåing av høysko- tvungne fusjoner med et visst rom for å lene i Nesna og Nord-Trøndelag med velge partner (høyskolereformen i 1994) Universitetet i Nordland. Høyskolene og statlig press om fusjon (struktur­ i Bergen, Stord/Haugesund og Sogn reformen). og Fjordane ble til Høgskulen på I tillegg kommer mer eller mindre Vestlandet, og høyskolene på Hamar frivillige fusjoner mellom selvsten- og Lillehammer ble til Høgskolen i dige institusjoner. Formålet er å øke Innlandet. den relative konkurransefordelen i et nasjonalt og internasjonalt utdannings- Drivkreftene i strukturendringene og forskningsmarked, enten fordi dette De store endringene, spesielt i høysko- er en ønsket utvikling av de involverte lesektoren, skyldes fere forhold (Kyvik partnerne, eller fordi det anses som et 2002, 2009). Over tid endres forestillin- dårligere alternativ å fortsette som egen gene om hva som er den mest hensikts- og uavhengig institusjon. I perioden messige måten å organisere ofentlig 2000–2013 (før strukturreformen) har virksomhet på. Høyskolereformen i vi identifsert 14 lokale fusjonsinitiati- 1994 var åpenbart inspirert av generelle ver (Kyvik & Stensaker 2013, 2016). I endringer i statens forvaltningspolitikk, disse prosessene var totalt 26 institusjo- som igjen var infuert av internasjona- ner involvert, hvorav 3 breddeuniversi- le, ideologisk baserte synspunkter på

86 hvordan statlig virksomhet generelt, og mislykkede sammenslåinger (Harman høyskolesektoren spesielt, bør organise- & Harman 2003). Dette er nok et gyl- res. Akademisk og institusjonell drift i dig utsagn i den forstand at det har vært høyskolene selv er andre forklaringsfak- lite aktuelt å splitte opp de nye institu- torer (Neave 1979). I et slikt perspektiv sjonene og gå tilbake til den tidligere er universitetene og dets vitenskapelige institusjonsstrukturen. Mange norske personale på toppen av et hierarkisk fusjoner har også vært vellykkede i den system, og har en status og et faglig forstand at de nye institusjonene er blitt hegemoni som høyskolene og dets større og mer synlige, både regionalt, personale har forsøkt å kopiere (Bleiklie nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst 2003). Det synes å være en universell gjelder det i de tilfeller der fusjonerte tendens til at organisasjoner imiterer høyskoler i kraft av sin størrelse har andre institusjoner som de oppfatter fått muligheten til å bli akkreditert som som mer suksessfulle (Meyer & Rowan universitet. Det fnnes imidlertid lite 1977). Likeledes har det vært pekt på at belegg for å konkludere at de nye in- det over tid foregår en homogenisering stitusjonene i seg selv har ført til bedre av struktur og kultur i et organisasjons- utdanning og forskning; den faglige segment som opprinnelig var preget av utviklingen stopper ikke opp ved små mangfold (DiMaggio & Powell 1983). høyskoler. Høyskolene har dessuten hatt en sterk I Norge har vi nå over 20 års erfaring regional posisjon som har kommet til med en lang rekke fusjoner (høysko- uttrykk gjennom Stortingets støtte og lereformen i 1994 og etableringen av dets gjentatte overprøving av depar- NTNU 1996), men det fnnes ingen tementets forsøk på å bremse den gode forskningsbaserte studier av institusjonelle og akademiske driften. erfaringen mange år etter at fusjonene Det har vært en dynamikk i utviklin- fant sted, satt opp mot de opprinnelige gen som vanskelig har latt seg stoppe målene for fusjonen. Slike studier ville i (Kyvik 2009). I tillegg fnnes det mange tilfelle ha møtt store metodiske pro- eksempler internasjonalt på fusjoner blemer. Hovedutfordringen ville være å mellom høyskoler, mellom universi- fnne ut hvilke endringer som skyldes teter og høyskoler, og også mellom fusjonen, og hvilke som skyldes andre universiteter (Pinheiro et al. 2016), som forhold. I tillegg ville det være uenighet har dannet et bakteppe for de norske om hvilke kriterier som bør legges til strukturendringene. grunn for vurderingene, hvor lang tid etter fusjonen en bør vente før det er Har fusjonene vært vellykkede? rimelig å studere endringene, og ikke I den internasjonale faglitteraturen om minst hvilke aktører som bør tillegges fusjoner i høyere utdanning har det mest vekt i slike vurderinger. I høyere vært pekt på at det er mange eksempler utdanning, som i resten av samfunnet, på suksess og relativt få eksempler på er det gjerne seierherrene som har de-

87 fnisjonsmakt når historien skal skrives. stendige institusjonene opprettholdes Endelig har hver enkelt fusjon sine på samme sted. Det klare unntaket er spesielle særtrekk, som fører til at det er tvangsfyttingen av Veterinærhøyskolen en utfordring å trekke generelle kon- fra Oslo til Ås, som ledd i utfyttingen klusjoner. To generelle erfaringer kan av statsinstitusjoner fra hovedstaden. likevel trekkes fram. For det første har Det hersker imidlertid liten tvil om utfordringene ved fusjoner en tendens at utdanningsinstitusjoner med fere til å bli undervurdert; slike prosesser geografsk spredte studiesteder har er tidkrevende og konfiktfylte. For det større utfordringer knyttet til ledelse, andre har de mest åpenbare konfiktene administrasjon, økonomi og faglig virk- en tendens til å brenne ut etter en del somhet enn universiteter og høyskoler år, selv om misnøyen fortsatt kan ulme som er samlokaliserte. Det vil derfor videre blant dem som i sin tid var mot- tvinge seg fram en diskusjon om Norge standere av fusjonen. i dag har en optimal studiestedstruktur, eller om virksomheten i større grad bør Er vi ikke snart ferdige med disse konsentreres i regionale sentra. Denne strukturendringene? diskusjonen har sin parallell i andre Det ligger en lang historisk utvikling samfunnssektorer, hvor blant annet bak det nåværende institusjonskartet i forsøkene på omorganisering av syke- høyere utdanning. Antallet selvstendige hussektoren illustrerer hvor kontrover- institusjoner har blitt sterkt redusert, sielle slike endringsforslag vil komme de feste høyskolene har fått univer- til å bli. Studiestedstrukturen kan ikke sitetsstatus, og det er antakelig bare vurderes isolert som et universitetspoli- et tidsspørsmål før samtlige statlige tisk anliggende; den berører spørsmålet høyskoler får den samme merkelappen. om hvordan Norge som nasjon bør Da vil Norge ha 12 statlige universiteter organisere ofentlig virksomhet i et samt noen frittstående vitenskapelige distriktspolitisk perspektiv. høyskoler. Antall studiesteder er imid- lertid ikke redusert; høyere utdanning tilbys på godt over hundre steder. I et land med 5-6 millioner mennesker vil noen mene at både antallet universiteter og studiesteder fortsatt er altfor høyt. Det er derfor verken satt sluttstrek for diskusjonen om antall universiteter, eller om den geografske lokaliseringen av studiesteder. For å kunne gjennomføre fusjonene har det vanligvis vært en forutsetning at virksomheten ved de tidligere selv-

88 Litteratur Institutionalized organisations: formal Bakken, A.L. & E. Hveding (1991). structure as myth and ceremony. American Styringsordning for regionale høgskoler. Journal of Sociology, 89, 340-63. En utredning for Kirke-, utdannings- og Neave, G. (1979). Academic drift: some views forskningsdepartementet. from Europe. Studies in Higher Education, Bleiklie, I. (2003). Hierarchy and specialisa- 4, 143-159. tion: on the institutional integration of OECD (1973). Short-cycle higher education: A higher education systems. European Journal search for identity. Paris: OECD. of Education, 38, 341-355. OECD (1991). Alternatives to universities. DiMaggio, P.J. & Powell, W.W. (1983). Te Paris: OECD. iron cage revisited: institutional isomorp- Pinheiro, R., L. Geschwind & T. Aarrevaara hism and collective rationality in organisa- (red.) (2016). Mergers in Higher Education tional felds. American Sociological Review, – Te Experience from Northern Europe. 48, 147-160. Dordrecht: Springer. Fulsås, N. (2000). Frå binært til hierarkisk sys- Pratt, J. (1997). Te Polytechnic Experiment tem i høgare utdanning? Historisk tidsskrift, 1965-1992. London: Te Society for 130, 385-396. Research into Higher Education. Kyvik, S. (red.) (1999). Evaluering av høgskole- Teichler, U. (2008). Te end of alternatives to reformen. Oslo: Norges forskningsråd. universities or new opportunities? In J.S. Kyvik, S. (red.) (2002). Fra yrkesskole til univer- Taylor, J.B. Ferreira, M.L. Machado, & sitet? Endringsprosesser i høgskolesektoren. R. Santiago (red.), Non-university higher Bergen: Fagbokforlaget. education in Europe (s. 1-13). Dordrecht: Kyvik, S. (2004). Structural changes in higher Springer. education systems in Western Europe. Higher Education in Europe, 29, 393-409. Kyvik, S. (2009). Te dynamics of change in hig- her education. Expansion and contraction in an organisational feld. Dordrecht: Springer. Kyvik, S. & B. Stensaker (2013). Factors afecting the decision to merge. Te case of strategic mergers in Norwegian higher education. Tertiary Education and Management, 19, 323-337. Kyvik, S. & B. Stensaker (2016). Mergers in Norwegian higher education. I R. Pinheiro, L. Geschwind & T. Aarrevaara (red.), Mergers in Higher Education – Te Experience from Northern Europe (s. 29-42). Dordrecht: Springer. Meyer, J. & Rowan, B. (1977).

89 NAVFs utredningsinstitutt, nå NIFU, utarbeidet spesielt forskning som politikkområde. Skoie og samordnet statistikk over høyere utdanning var kjent for sine forskningspolitiske salonger og forsknings- og utviklingsarbeid (FoU-arbeid) og som innfytelsesrik redaktør av bladet for norske myndigheter og OECD. Fra starten på Forskningspolitikk. 1950-tallet omfattet arbeidet også utredninger På 1980-tallet ble også studier om studentene, arbeidsmarkedet for akademikere, av utdanningssystemet, -politikk og rekruttering til forskning og forskningssystemet. arbeidsmarkedet styrket og mer forskningsrettet. Instituttets direktør Sigmund Vangsnes I noen år ledet Knut Arild Larsen (i (til venstre) var en av pionerene på feltet. midten) denne oppgaven. Fotoet viser de tre Fra 1980 ekspanderte virksomheten, og mennene i utredningsinstituttets bibliotek, avdelingssjef Hans Skoie (til høyre) engasjerte Wergelandsveien 15, en høstdag i 1983. instituttet i systematiske studier som hadde

90 Egil Kallerud

1969-2019 Spesialrådgiver NIFU 1995-2017 Redaktør Fagbladet Forskningspolitikk 2008-2017

Vekst, prioritering og omstilling Norsk forskningspolitikk gjennom 50 år på 50 minutter

Ved terskelen til det 21. århundrets stabilitet og stillstand. I dagens situa- tredje tiår er omstilling en hovedut- sjon er det grunn til å spørre om evnen fordring i norsk økonomi og politikk. til omstilling og innovasjon i norsk Et av de mest sentrale spørsmål i forskningspolitikk er blitt svekket, norsk forsknings- og innovasjons­ samtidig som omstillingsutfordringen politikk er på hvilke måter og i hvilken framstår som mer omfattende og mer grad den selv bør endre og omstille seg presserende enn noen gang. for å svare på og bidra til omstillingen. Dette er ikke historisk unikt. I de fem Det store bildet av FoU-bevilgningenes tiår som NIFU har fulgt utviklingen utvikling gjennom femti år framgår av norsk forskningspolitikk på nært av fguren på neste side. Figuren viser hold, kan vi se tilbake på visse faser kraftig vekst i hele perioden sett under som var kjennetegnet av omstilling og ett, men vi ser også kortere og lengre innovasjon i møtet med nye utfordrin- perioder kjennetegnet av utfating og ger og endrede rammevilkår, interna- nedgang. La oss, tiår for tiår, se nær- sjonalt og nasjonalt. Som bakteppe til mere på hvordan politiske faktorer har dagens omstillingsdebatt ser vi i den- virket inn på svingningene. ne artikkelen på hvordan slike inno- De første tiårene etter andre ver- vative faser veksler med faser preget av denskrig ble mer enn noe annet

91 Mill. kroner 30 000

25 000

20 000

15 000

10 000

5 000

0 1970 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

FoU-bevilgninger i faste 2010-priser 1970–2019.

en formativ periode for moderne Internasjonalt handlet forsknings­ forskningspolitikk, nasjonalt som politikk i denne tidlige fasen mye om internasjonalt. Utviklingen av dette nye forsvars- og atomforskning for militære politikkområdet sprang ut av erfarin- og sivile formål. Sputniksjokket i 1957 gene med forskningens store betyd- var en kraftig stimulans til en massiv ning under krigen. Det satte tydelig satsing på teknologisk forskning og ut- preg på forskningspolitikkens tidlige danning, særlig i USA, men med sterke utvikling. Norge iverksatte tidlig en europeiske ringvirkninger. sterk satsing på forsvarsforskning med På 1960-tallet skjedde det en inter- Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og nasjonal samordning og standardisering atomenergiforskning med Institutt for av forskningspolitikken i landene innen atomenergi (IFA). Med etableringen av USAs innfytelsessfære, særlig gjennom tre nye forskningsråd i årene like etter OECD, dels også UNESCO. Etter at krigen og nye forskningsinstitutter for OECD (Organisation for Economic næringsforskning og teknisk-industri­ Cooperation and Development) ble elle spørsmål i løpet av 1950-årene dannet i 1961, ble organisasjonen ble institusjonelle pilarer etablert for en mektig pådriver og tenketank for en ny og bredere innrettet forsknings- medlemslandenes satsing på utdanning, politikk, basert på høye forventninger forskning og teknologi som drivkrefter til forskningens betydning for økono- for produktivitet og sosioøkonomisk misk utvikling og andre sivile formål. utvikling i vid forstand. Norge deltok

92 Mill. kroner 1970–1980

3 000 20 %

2 000 10 %

1 000 0 %

0 -10 % 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980

FoU-bevilgninger i løpende priser (venstre akse) Årlig realendring i prosent (høyre akse)

tidlig og aktivt i OECDs arbeid og den vekstpolitikk organisasjonen hadde var lydhør for OECDs råd om hvor- vært arkitekt for (Schmelzer, 2016). dan dette nye politikkområdet burde En bred debatt fant sted i OECD om utvikles og bygges opp. Etableringen av «det moderne samfunns problemer». Hovedkomiteen for norsk forskning i Et viktig grunnlag var den skjellset- 1965 illustrerer det. tende Brooks-rapporten fra 1971, som skisserte retning og rammer for en Sektoriell og tematisk ekspansjon, forskningspolitisk vending mot sosiale 1970-tallet og miljømessige spørsmål og andre Ved slutten av 1960-tallet kunne kvalitative sider ved den økonomiske OECD-landene, Norge inkludert, se veksten. tilbake på et tiår med en økonomisk Få år senere førte energikrise og vekst uten sidestykke. OECD hadde økonomisk stagnasjon til at vekst bidratt sterkt til å gjøre vekst til et alt- igjen fkk høyeste politiske prioritet, overskyggende politisk mål. Målet om i OECD som ellers. Ikke desto min- 50 prosent vekst i løpet av 1960-årene dre er det tydelige utviklingslinjer i ble kraftig overoppfylt, den faktiske 1970-tallets forskningspolitikk, ikke veksten ble dobbelt så høy (Schmelzer, minst i Norge, som samsvarer godt 2016). Mot slutten av 1960-årene slo med Brooks-rapportens resonnementer imidlertid vekstens problemer og nega- og anbefalinger, særlig de som gjaldt tive bivirkninger med stor tyngde inn sosiale og miljø­messige politiske mål. på den politiske dagsorden. Den vellyk- Vendingen mot miljø og velferd preget kede vekstpolitikken hadde ført til økt den aller første norske forsknings- materiell velstand, men hadde samtidig meldingen fra 1975, der behovet for vært blind for sider ved den vekstorien- økt forskningsinnsats innen tre ho- terte politikken som førte til sosial uro vedområder ble fremhevet: forskning og miljøødeleggelse. I den forsknings- om «produksjonsforholdene», om politiske debatten innenfor OECD selv ressurs- og miljøvernproblemer og ble det satt et krasst (selv)kritisk lys på om velferd og levekår («menneskelig

93 vekst og utvikling»). Det nyopprettede tidlig på 1980-tallet var å sørge for at Miljøverndepartementet (1972) fkk en departementale midler til forskning budsjettpost for forskning og utred- i større grad ble kanalisert gjennom ning, og den vokste betydelig utover på forskningsrådene, som formentlig var 1970-tallet. Gamle og nye (miljø)insti- bedre egnet til å forvalte forsknings- tutter forsket på miljøspørsmål, og store midler med særlig vekt på kvalitets- nasjonale og internasjonale miljøpro- hensyn. Denne ordningen kalles gjerne sjekter ble iverksatt, slike som «Man «Langsletdoktrinen». and Biosphere» og Sur nedbør-pro- Departementenes økte forsknings­ sjektet. Også «velferdsdepartement­ interesse er refektert i at bevilgningene ene», særlig Sosialdepartementet, fkk til forskning fkk god vekst gjennom tilsvarende forsknings- og utrednings- 1970-tallet sett under ett. Men veksten budsjetter og prosjektporteføljer. Slike var ujevn, og overgangen til 1980-tallet og andre bevilgninger til samfunns­ representerte en budsjettmessig stagna- forskning vokste på 1970-tallet; det sjonsperiode. FoU-bevilgningenes andel mest omdebatterte enkeltspørsmålet i av statsbudsjettet i 1981 hadde sunket dette tiårets forskningspolitikk var om til det laveste på ti år, og bevilgning­ det burde opprettes et eget forsknings- ene til universiteter og høyskoler fkk råd for samfunnsplanlegging. Som et realnedgang. kompromiss ble Rådet for samfunns- planlegging (RFSP) opprettet i 1978, Teknologisatsing og nye priorite- men kun som et nytt «underråd» i ringsformer, 1980-tallet NAVF. Slik sett ble det i mangt en stat 1980-årene ble et tiår da forsknings- i staten og en forløper for etableringen meldinger kom på løpende bånd. i 1987 av et eget forskningsråd for «an- Forskningsmeldingen i mai 1981 vendt samfunnsforskning», NORAS, (St. Meld. nr. 119 (1980–81)) fra den også kalt «forvaltningens forsknings- kortlivede Brundtland-regjeringen ble råd» (Brandt et. al. 2019). supplert med en tilleggsmelding i mars På budsjettene til så vel det indu­ 1982 (St. Meld. nr. 69 (1981–82)) fra strirettede forskningsrådet NTNF som Willoch-regjeringen, med Lars Roar til RFSP økte bevilgningene til petro- Langslet som kultur- og vitenskaps- leumsrettet forskning. Dette området minister. Lite skilte de to meldingene fkk sterk ressurstilvekst fra siste del i politisk innhold, det dreide seg mest av 1970-årene av, særlig som følge av om å oppdatere status siden 1975–76. teknologiavtalene. Flere departementers Den neste forskningsmeldingen i budsjettposter for «forskning, utred- mars 1985 (St.meld. nr. 60 (1984–85)), ning m.v.» vokste og bidro til å skape også i regi av Langslet, kunne kon- en uryddig fnansieringsstruktur som statere at stagnasjonen var vendt til man etter hvert hadde et økende behov ny vekst. I denne perioden generelt, for å rydde opp i. Et sentralt tema og med denne forskningsmeldin-

94 Mill. kroner 1980–1990

8 000 10 % 6 000 5 % 4 000 0 % 2 000 -5 % 0 -10 % 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990

FoU-bevilgninger i løpende priser (venstre akse) Årlig realendring i prosent (høyre akse)

gen spesielt, ble nye grep tatt i norsk alet i nye «strategiske» eller «generiske» forskningspolitikk, særlig i form av en teknologier, som mikroelektronikk, ny kraftfull tilnærming til nærings- kommunikasjons- og informasjonstek- rettet forskning og med den voksende nologisystemer, bioteknologi, energi- petroleumsforskningen i en sentral teknologier og materialteknologi. Med rolle. Nå kom det endringer inn i norsk «radikale tekniske framskritt» gjennom forskningspolitikk som i mangt var i slike teknologier skulle veksten bringes tråd med en vending omkring tiårsskif- tilbake i stabil bane (OECD, 1981:93). tet i internasjonal forskningspolitisk Mye i norsk forskningspolitikk på tenkning, fortsatt med OECD i den første del av 1980-tallet resonnerer toneangivende rollen. 1970-tallets godt med de nye internasjonale tone- energikriser og vekstproblemer («stag- ne. I stortingsmeldingen «Teknisk- fasjon») hadde avdekket strukturelle industriell forskning og utvikling» svakheter i OECD-økonomienes (St. Meld. nr. 54 (1982-83)) ble FoU vekstevne, og vekst ble igjen altdomine- plassert i en nøkkelrolle i en ny næ- rende forskningspolitisk tema og mål, ringspolitisk strategi med dreining til fortrengsel for Brooks-rapportens mot generelle og indirekte virkemidler. dreining mot miljø og sosiale spørs- Den store strukturreformen av NTNFs mål. En OECD-rapport fra 1980, forskningsinstitutter i 1982–1983 skulle Delapalme-rapporten (OECD, 1980), sette instituttene bedre i stand til å støt- markerte et oppgjør med den «sosiale» te næringslivets FoU-behov og inno­ tilnærmingen, og innvarslet teknolo- vasjon. Det internasjonale teamet som gipolitikkens tiår (Borrás & Lundvall, utredet instituttstrukturen og tilrådde 2004). Vendingen fra etterspørsels- til endringene, anbefalte at norsk FoU- tilbudsorientering i generell økonomisk innsats burde konsentreres sterkere om politikk fkk sitt forskningspolitiske utvalgte områder med særlig vekstpo- motstykke i store forventninger til det tensial. I «vekstpakken» i statsbudsjettet innovasjons- og vekstdrivende potensi- for 1985 inngikk fre «vekstområder»

95 for næringsrettet forskning: informa- rioden omkring tiårsskiftet. Forskning sjonsteknologi, havbruk, materiell­ under hovedinnsatsområdene fkk sær- forskning og ofshoreteknologi. lig høy vekst de første par årene, godt I forskningsmeldingen fra 1985 over veksten i FoU-bevilgningene gene- ble den næringsrettede vekstpakken relt. Dette jevnet seg etter hvert ut, og foreslått innlemmet i bredere og mer gradvis kom organisatoriske svakheter i langsiktige prioriteringer: Satsingen ble hovedinnsatsområdekonseptet til syne – til fem «hovedinnsatsområder» som dels uklare ansvarslinjer, ad hoc-tilpasninger supplerte, dels tok opp i seg vekstom- og maktkamp mellom forskningsrådene rådene. De var informasjonsteknologi/ (Brandt et al., 2019). Ved slutten av telematikk; bioteknologi (inkludert 1980-tallet hadde fem (seks) hovedinn- havbruk); forskning knyttet til petrole- satsområder vokst til ni, etter at miljø- umsvirksomheten; ledelse, organisasjon og materialteknologi var kommet til, og og styring (LOS) og tradisjons- og havbruk skilt ut fra bioteknologi. Med kulturformidlende forskning (KULT). knoppskytingen av prioriterte områder Også i den utvidede prioriteringsram- ble det reist tvil om hvorvidt det i det men var vendingen mot teknologi og hele tatt ble prioritert. På toppen av næringsliv tydelig, men også bredere dette hadde også andre, nye nasjonale sosiale prioriteringer ble inkludert og komiteer à la hovedinnsatsområdenes videreført, ikke bare i LOS og KULT, kommet til. Miljøvernforskningen fkk men også i et sjette hovedinnsatsom- sin egen komité i NAVF, hvilket skapte råde som kom til under Stortingets nok en stat i staten. Det skjedde etter behandling av meldingen: helse, miljø en egen stortingsmelding om miljø- og levekår (HEMIL). vernforskning (St.meld. nr. 49 (1986– Hovedinnsatsområdekonseptet re- 87)). Utviklingsforskning fkk også en presenterte en ny form for forsknings- beslektet organisatorisk overbygning. politiske prioriteringer, med vekt på Da 1980-tallets siste forskningsmel- overordnet, planmessig tilførsel av nye ding ble lagt fram i 1989 (St.meld. nr. ressurser til brede forskningsområder 28 (1988-1989)), hadde hovedinnsats- av særlig betydning og potensiale for områdene mistet mye av sin rolle. Men å bidra til sosial og politisk endring og veksten fortsatte: Meldingen lovte i økonomisk vekst. Prioritering gjennom gjennomsnitt fem prosent årlig real- hovedinnsatsområder skulle skje på vekst de påfølgende fre årene. Løftet grunnlag av oversikt over alle midler og ble innfridd. aktiviteter under de aktuelle områdene, ikke bare som vekstmarginene i særskil- Forskningspolitisk stillstand tross te bevilgninger fra ett år til det neste. nye utfordringer og impulser, Med vekst-/hovedinnsatsområdene 1990-tallet startet en ny periode med god vekst i Det tidlige 1990-tallet ga fortsatt gode FoU-budsjettene etter den magrere pe- vekstår for norsk forskning, helt i tråd

96 Mill. kroner 1990–2000 12 000 10 %

10 000 8 % 6 % 8 000 4 % 6 000 2 % 4 000 0 %

2 000 -2 %

0 -4 % 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000

FoU-bevilgninger i løpende priser (venstre akse) Årlig realendring i prosent (høyre akse)

med 1989-meldingens freårsmål. Den Lundvall, 2004) og politikk for «na- største forskningspolitiske enkelt- sjonale innovasjonssystemer». Igjen saken de første årene på 1990-tallet virket OECD aktivt i kulissene med var fusjonen av de fem eksisterende stor gjennomslagskraft. Nye tanke- forskningsrådene til ett samlet Norges fgurer med konkrete råd om god forskningsråd. Fusjonen ble vedtatt i innovasjonspolitikk ble utviklet og juni 1992, på grunnlag av rapporten fra spredt med forankring i et stort tekno- det såkalte Grøholt-utvalget fra 1991 logi- og innovasjonspolitisk program (NOU-1991:24). Oppstarten av det nye med start i 1986, kalt Te Technology/ rådet i 1993 falt sammen med starten Economy Programme (TEP, senere på en stagnasjonsperiode (1993–1999) TIP) (OECD, 1992). I den norske i norsk forskningspolitikk, årene var forskningsmeldingen i 1993 (St. meld. preget av svake forskningsbudsjetter, lite nr. 36 (1992-93)) ble de nye impulsene nytenkning og få initiativ til nye grep fra OECD søkt importert i norsk de- og virkemidler. Det nye forskningsrådet batt. Rådsreformen var på plass og tatt fkk store oppstartsproblemer og hadde av den politiske dagsorden. Meldingen lite å tilby. brakte isteden utførlige didaktiske Men 1990-tallet var i høy grad et utredninger om innovasjon som «sam- omstillingens tiår. En akselererende spill» og om behovet for å samordne og økonomisk globalisering fant sted, integrere mange ulike («alle») politikk­ og den internasjonale forskningspo- områder i en «holistisk innovasjons- litiske debatten ble innrettet mot de politikk». Som på 1980-tallet handlet nye økonomiske rammebetingelsene. innovasjon kun om økonomisk vekst og Teknologipolitikk ble videreutviklet konkurransekraft; innovasjon for andre til innovasjonspolitikk (Borrás &

97 politiske og sosiale formål kom først til- kooptering av nyvinningen kostet dyrt: bake et godt stykke inn på 2000-tallet. Den organisatoriske konstruksjonen Lite av det nye innovasjonspolitiske brøt sammen og bidro sterkt til rådenes idétilfanget slo merkbart inn i norsk opphør som selvstendige institusjoner. forskningspolitikk på 1990-tallet. Den I det nye rådets interne organisering i generelle prioriteringen av nærings- «områder» kunne likevel visse remini- rettet FoU ble i skiftende omfang senser av hovedinnsatsområdeinnde- videreført, uten nye instrumenter og lingen anes (Forskningspolitikk, 1/1993, prioriteringer. Det meste av 1990-tallet s. 18-20). Vi må godt utpå 2000-tallet framstår dermed som et stagnasjonens for igjen å fnne tilløp til utvikling av tiår i norsk forskningspolitikk. Fra 1993 beslektede prioriteringsrammer, i 2008 til årtusenskiftet var forskningsbudsjet- kom klimaforliket og (noen) såkalte tene svake, og en ny forskningsrådsor- 21-strategier/-prosesser (se nedenfor). ganisasjon med store startproblemer og På siste del av 1990-tallet ble imid- i sterk budsjettskvis hadde ennå ikke lertid den forskningspolitiske debatten opparbeidet evne og kapasitet til å ta tilført elementer som peker framover nye initiativer. mot utviklingen på 2000-tallet, et tiår Med forskningsrådsreformen ble som skulle bli særlig dynamisk og inno­ konseptet med hovedinnsatsområder vativt i norsk forskningspolitikk. Etter som prioriterings- og styringsinstru- fere svake budsjettår på 1990-tallet ble ment oppgitt. Ansvaret for oppfølging det politisk enighet om at kraftig øk- av prioriteringer innenfor og utenfor ning i forskningsressursene burde være hovedinnsatsområdene ble delegert til et hovedmål. Forskningsmeldingen Forskningsrådet, og med det «gjemt i 1999 (St. meld nr. 39 (1998–99)) bort» i rådets interne prosesser og stadfestet som ofsielt mål at ressursene budsjettkategorier. Barnet ble skylt i norsk forskning skulle opp på gjen- ut med badevannet; lite ble igjen av nomsnittlig OECD-nivå innen fem hovedtanken om å skape rammer for år, målt som andel av bruttonasjonal- politisk prioritering på nivået over og produktet (BNP). Andelen skulle økes uavhengig av de ulike forskningsrådene, fra 1,7 til 2,3 prosent. En ny fnansier- spesifsert som brede områder med sær- ingsmekanisme skulle bidra til å få opp skilt politisk begrunnelse. Vurderingen veksten: Forskning skulle fnansieres av hovedinnsatsområdene som organi- med avkastningen av et nytt fond satorisk overbygning for overordnede med årlige statlige kapitalinnskudd. politiske prioriteringer ble nådeløs: Med gode kontakter til statsråden, «slik sett har innsatsområdene ikke KrFs Jon Lilletun, fkk et revitalisert brakt den helhet over forskningen som Vitenskapsakademi (DNVA) innfytelse var en av de overordnede forsknings- på utviklingen. Akademiet bidro aktivt politiske målsettinger» (St.meld. nr. i utformingen av fondskonstruksjonen 36 (1992–1993)). Forskningsrådenes (Helsvig, 2016), og fremmet i egen

98 «forskningsmelding» fra 1999 forslag Norge hadde deltatt i full bredde i EUs om å opprette sentre for eliteforskning. forskningsprogrammer siden 1994, Ideen ble i 2002 implementert som og med utvidet samarbeid ble orien- Forskningsrådets ordning for Sentre for teringen mot Brüssel sterkere. Utover fremragende forskning (SFF). I et sys- på 2000- og 2010-tallet ble norsk tem med sterke egalitære tradisjoner slo forskningspolitikk bundet stadig tettere vendingen raskt og overraskende kon- til EU – retorisk, politisk, fnansielt. fiktfritt gjennom. Men grunnen for en Ved tusenårsskiftet var det altovervei- slik elitetenkning var allerede beredet ende hovedmål for EUs forskningspo- gjennom en serie kritiske evalueringer litikk at den europeiske økonomiens av norsk grunnforskning rundt årtusen- vekstevne og konkurransekraft skulle skiftet samt i Forskningsrådets innspill gjenreises. Europa skulle bli «den til forskningsmeldingen, hvor rådet tok mest dynamiske og konkurransedyk- til orde for en «ny giv for norsk grunn- tige kunnskapsøkonomien i verden» forskning». Skiftet hadde store struk- (Lisboa-strategien, 2000). En økning i turelle og varige omstillingsefekter på privatfnansiert FoU opp til USAs og norsk forskning. Japans nivå ble ansett som nødvendig og operasjonalisert gjennom det såkalte Innovative år i norsk forsknings­ «Barcelona-målet» fra 2002. politikk, 2000-tallet De endringer som norsk forsknings- Ved starten av 2000-tallet befant norsk politikk går gjennom på første del av forskningspolitikk seg i en vesent- 2000-tallet, faller inn under overskrif- lig mer dynamisk situasjon enn på ten: forskningspolitikk for den globa- 1990-tallet. Et ambisiøst vekstmål liserte økonomien. Etter 1990-tallets for norsk forskning var vedtatt, og en forskningspolitiske relative stillstand fnansieringsmekanisme for å realisere kommer Norge etter i den forsknings- målet var på plass. Fra 2001 startet og innovasjonspolitiske omstillingen. en lang og sterk vekstperiode i norsk Konkurranse under globaliseringens forskning som skulle vare i 16–17 år. På vilkår skjer under skjerpede vilkår – tross av noen enkeltår i perioden med som et verdensmesterskap, mot og med svakere utvikling – 2001, 2003 og 2012, de aller beste. Som et lite paradoks er gjennomgående sterk vekst i bevilg- var det den akademiske konkurranse- ningene et hovedkjennetegn ved norsk tenkningen knyttet til vitenskapelig forskningspolitikk fra tusenårsskiftet til eksellens som slo inn tidligst og med 2017. størst kraft, dog med et økonomisk Fra en norsk synsvinkel hadde det grunntema: I den globale kunnskaps­ internasjonale forsknings- og inno- økonomien er tilgang til «de aller beste vasjonspolitiske tankehegemoni ved hodene» et viktig konkurransefortrinn. starten av 2000-tallet forfyttet seg fra Her gjenkjenner vi et tilbakevend­ Paris til Brüssel, fra OECD til EU. ende grunntema i hele etterkrigs­

99 Mill. kroner 2000–2010 25 000 10 % 9 % 20 000 8 % 7 % 15 000 6 % 5 % 10 000 4 % 3 % 5 000 2 % 1 % 0 0 % 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

FoU-bevilgninger i løpende priser (venstre akse) Årlig realendring i prosent (høyre akse)

tidens forskningspolitikk: I sofstikert «innovasjon» – tidens kjenningsmelodi. forskningspolitikk med «anvendte» Den tredje «restdivisjonen», med det økonomiske og sosiale mål inngår god nøytrale navnet «store satsinger» fkk støtte til «grunnforskning» som et en minst like dynamisk utvikling, blant sentralt element. Elitismens radikali- annet gjennom bruk av fondsavkastnin- serte konkurransetenkning slo snart gen som komplementær fnansiering til inn i den næringsrettede forsknings- og sektormidler. Store satsinger på brede innovasjonspolitikken. Det nye fondet områder ble opprettet og/eller utvidet, skulle også, mot Vitenskapsakademiets gjerne med støtte i hele den «vertikale vilje, være et fond for «nyskaping», og verdikjeden», fra grunnforskning til en særskilt senterordning ble etablert i anvendelse og innovasjon. Med be- 2005 for forskningsdrevet innovasjon tydelig vekst ble disse programmene (SFI). kraftfulle pilarer i tematiske og tek- Med god vekst blant annet med nologiske prioriteringer ved siden av midler fra forskningsfondet og skifte i de strukturelle og generelle, noen med det forskningspolitiske klimaet våknet tydelige røtter tilbake til 1980-tallets Forskningsrådet til liv. Det fkk an- innsatsområder. Det måtte ytterligere svaret for nye virkemidler, som senter- en innovasjon på 2000-tallet til for å ordningene og kommersialisering av få tilbake noe som liknet på de over- forskning. Etter en evaluering i 2001 ordnede nasjonale prioriteringene og ble rådet omorganisert i samklang med handlingsplanene fra 1980-tallet: Den de nye ideologiske tonene, med en kom i form av de såkalte 21-strategiene divisjon for «vitenskap», der «eksellens» og -prosessene, petroleumsforskning var politisk signatur, og en divisjon for (OG21), energiforskning utenom

100 fossil energi (ENERGI21), Klima21, i alt 600 mill. kr innen 2010. Med dette HelseOmsorg21 og fere. vedtaket slo andre og mer problema- Formelt sett utenom FoU- tiske sider ved globaliseringen enn den bevilgningene, men etter hvert med økonomiske inn med tyngde i norsk svært stor statsfnansiell efekt, ble forskningspolitikk. Da Stoltenberg III- det i 2002 etablert en rettighetsbasert regjeringen la fram en ny forsknings- ordning for å gi bedrifter skattefradrag melding i 2009 (St.meld. nr. 30 (2008– for utgifter til FoU i egen virksomhet. 2009) Klima for forskning), var «globale Den norske ordningen var del av en utfordringer» kommet inn som tematisk internasjonal dreining mot økt bruk hovedprioritering. Slik tittelen antyder, av indirekte virkemidler i støtten til la meldingen særlig vekt på klima, (ren) næringslivets FoU. Den skulle utløse energi og miljø. Meldingen forsøkte økt privat FoU-innsats, som er den også å tone ned 3-prosentmålet ved å komponent i FoU-fnansieringen som skyve det ut i «evigheten» og dermed i Europa og enda mer i Norge særlig vri oppmerksomheten over fra innsats må øke kraftig dersom målet om en til forskningens resultater og efekter. FoU-innsats på tre prosent av BNP skal Som vi skal se, lyktes den ikke helt med kunne nås. SkatteFUNN-ordningen det, for innsatsmål og opptrappingspla- føyer seg til veksten i de ordinære FoU- ner kom raskt seilende inn igjen. bevilgningene og kompletterer bildet av Norge var uansett tidlig ute med årene etter 2000 som en ressursmessig å fange opp nye toner i internasjonal «gullalder» for norsk forskning. Men forskningspolitisk debatt. OECDs nye i motsetning til FoU-bevilgningene innovasjonsstrategi – arbeidet med viser ikke de siste års utvikling av den startet i 2007 og ble fullført i 2010 SkatteFUNN tegn til brudd i vekstten- – viet mye plass til innovasjon som densen; tvert imot, støtten øker fortsatt løsning på miljøspørsmål, særlig klima- kraftig, og med et forventet bortfall i endringene. I den publiserte strategien skatteinntekter på 5 mrd. kr eller mer, framstår «innovasjon for å løse globale har støtteomfanget vokst fra et opp- og sosiale utfordringer» som en, for rinnelig beskjedent nivå til et nivå som OECD, ny generell innovasjonspolitisk gjør ordningen til den uten sammen- kategori, som ikke bare omfattet klima- likning største og dyreste ordningen for endring og energiteknologi, men også statlig støtte til næringsrettet FoU. matsikkerhet, globale helseutfordringer Men 2000-tallets innovasjoner i og mer. En liknende vending skjedde norsk forskningspolitikk tar ikke slutt i EU i forbindelse med midtveisgjen- med dette. Vedtaket i Stortinget i mars nomgangen av sjuende rammeprogram. 2008 om det såkalte klimaforliket En kommisjonsoppnevnt ekspertgrup- innebar blant annet at bevilgningene til pe foreslo i sin rapport fra 2008 at EUs FoU innen fornybare energikilder og forskningspolitikk i mye større grad

CO2-fangst og -lagring skulle økes med burde begrunnes med – og innret-

101 tes mot – bidrag for å løse «Grand innovasjon i 2000-tallets forskningspo- Challenges», løselig defnert omtrent litikk. Det politiske trykket på denne som i OECDs innovasjonsstrategi. Den satsingen var stort, det fulgte med såkalte Lund-erklæringen: «Europe rikelige midler, og nye virkemidler ble must focus on the Grand Challenges of etablert, blant annet en ny senterord- our time», formulert under det svenske ning for Forskning for miljøvennlig formannskapet i 2009, gjorde forslaget energi (FME). Store programmer for til ofsiell EU-politikk, og kategorien ren energi ble etablert eller styrket, og «grand societal challenges» ble et orga- en bred 21-strategi – ENERGI21 – ble nisatorisk prinsipp i åttende rammepro- utformet som underlag for implemente- gram (Horizon 2020, 2014–2020). ringen av satsingens næringsrettede del, I denne vendingen er det tydelige pa- den var klart størst. Implementeringen ralleller til den vendingen som fant sted kan illustrere hvordan foretrukne på begynnelsen av 1970-årene: Etter løsninger på samfunnsmessige utfordrin- en periode med altoverveiende vekt ger gjerne er de som også gir «business på økonomiske mål, vendes oppmerk- opportunities»: Mens den nærings- somheten mot vekstens skyggesider og rettede ENERGI21 må anses som en negative biefekter, og sosiale og miljø- fullblods suksess, falt den komplemen- messige mål søkes tatt inn i politikken tære, ikke-næringsrettede Klima21- som likeverdige med økonomiske mål. strategien, også den direkte knyttet til I hvert fall tilsynelatende likeverdige – klimaforliket, på steingrunn, særlig på for når alt kommer til alt, består den grunn av manglende ressurser. økonomiske dimensjonens hegemoni i EUs politikk, om enn ikke helt uforan- Bevilgningsvekst og stø kurs, dret, når «societal challenges» i neste 2010-tallet omgang også ses som «business oppor- Den treårige klimasatsingen fra 2008 tunities» (jf. Lund-erklæringen, 2009), var én av fere faktorer som bidro til god og rotfestete økonomiske vekstmål vekst i forskningsbudsjettene fram til reformuleres for tilsynelatende konfikt- og med 2010. Finanskrisen utløste også fritt å ta opp i seg de konkurrerende tiltak som kom forskningen til gode. målene: «smart, sustainable and inclu- Men i de siste årene av Stoltenberg III- sive growth» (Europe 2020s hovedmål). regjeringens periode (2009–2013) ble Som på 1970-tallet: «the empire strikes FoU-budsjettene svakere, særlig i 2011 back …» og 2012. Innenfor rammen av det Klimaforliket, av Forskningsrådets som er av vekst disse årene, får enkelte direktør Arvid Hallén karakteri- formål under globale utfordringer – sert som «det mest spektakulære klima og polar, noe økning, men mye forskningspolitiske initiativ i min tid» av økningen for øvrig tilfaller tekniske (Forskningspolitikk, 2/2014, s. 9), bevilgninger som EU-kontingenten føyer seg til som ytterligere en viktig og tema­nøytrale infrastrukturformål –

102 Mill. kroner 2010–2019 40 000 7 % 35 000 6 % 5 % 30 000 4 % 25 000 3 % 20 000 2 % 15 000 1 % 0 % 10 000 -1 % 5 000 -2 % 0 -3 % 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019

FoU-bevilgninger i løpende priser (venstre akse) Årlig realendring i prosent (høyre akse)

bygg, fartøy og vitenskapelig utstyr. kunne si seg «godt fornøyd med» Denne vinklingen preget forsknings- (Forskningspolitikk, 1/2017, s. 8). meldingen som Stoltenberg III- Med langtidsplanen ble prioriterin- regjeringen, med kunnskapsminister gene i norsk forskningspolitikk dreid Kristin Halvorsen som ansvarlig stats- mot innsatsfaktorer og infrastrukturelle råd, la fram i 2013 (Meld. St. 18 (2012– formål: De innslag av langtidsbud- 2013) Lange linjer – kunnskap gir mulig- sjetter og -planer i langtidsplanen heter) få måneder før den ble erstattet som var spesifkke nok til å gi reell av Solberg I-regjeringen samme høst. forutsigbarhet (opptrappingsmål for Dens politisk innholdsnøytrale hoved- vekst i bevilgningene vitenskapelig budskap var behovet for økt forutsig- utstyr, utdanningsstillinger og støtte til barhet i norsk forskningsfnansiering og EU-deltakelse), gjaldt formål som lå -politikk. Verktøyet er langtidsplaner utenfor prioriteringsbildet i forsknings- for forskning og høyere utdanning som meldingene fra 2009 og 2013, et skal fastsette «politiske prioriteringer bilde som langtidsplanen etter eget i et tiårsperspektiv, og legge føringer utsagn utdypet snarere enn reviderte. for hvordan vi innretter investeringer i Opptrappingsmålene ble innfridd. kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, For øvrig ble Solberg I-regjeringens stipendiater og studieplasser». Forslaget forskningspolitikk kjennetegnet av en var fullt forenlig med den påtroppende betydelig høyere vekst i forskningsbe- regjeringens politikk; den nye regje- vilgningene enn under Stoltenberg III- ringen gjennomførte under kunn- regjeringens siste år, delvis gjennom skapsminister Torbjørn Røe Isaksens betydelige FoU-bevilgninger i 2015 ledelse den forrige regjeringens forslag og 2016 i form av tiltakspakker mot på en måte som Kristin Halvorsen arbeidsledighet som følge av fallende

103 oljepriser. Med økt vekst etter to svake for perioden 2019–2028, med signaler budsjettår under Stoltenberg III- om strammere budsjetter i årene som regjeringen hadde Solberg I-regjeringen kommer. I kjølvannet av to svake bud- sine ord om en mer ambisiøs sjettår indikerer det et varig brudd med forskningspolitikk i behold. Denne re- den sterke og langvarige veksttrenden gjeringen har særlig prioritert generelle på 2000-tallet. Den nye langtidsplanens formål som fremragende forskning/ forpliktende prioriteringer, opptrap- vitenskap, næringsrettet FoU, kommer- pingsplanene, har lavere ambisjonsnivå sialisering og teknologi, og lagt vekt enn den forrige, og omfatter formål – på generelle, temanøytrale virkemidler, næringsrettet FoU og teknologi – som herunder i stor grad de som ble etablert har vært høyt prioritet i hele perioden på første del av 2000-tallet. med Erna Solberg som statsminister. Langtidsplanens ambisiøse opptrap- Vi har på 2010-tallet hatt, og kan etter pingsplan for økt støtte til norsk EU- alt å dømme forvente, en forskningspo- deltakelse er forankret i regjeringens litikk på stø kurs. Det er tilsynelatende EU-strategi fra 2014. På bakgrunn av slik det bør være, med politikk foran- økende norske kontingenter for å delta kret i tiårsplaner som gjør forutsigbar- i EUs rammeprogrammer for forskning het og endringsminimering til en dyd. (fra åttende program også innovasjon), Men uten vekst er det også fare for satte regjeringen tallfestede, høye mål at stø-kurs-politikk kan komme til å for norsk økonomisk «retur» og la til likne på stagnasjonsperiodene på tidlig rette for oppbygging av et omfattende 1980- og sent 1990-tall. Da er det en støtteapparat i Forskningsrådet og in- fattig trøst at disse stagnasjonene etter stitusjonene i den hensikt å mobilisere noen år igjen ble avløst av ny vekst og norske forskere til å søke forsknings- innovative omstillingsperioder i norsk midler fra EU. Den opptrappede mobi- forskningspolitikk – spørsmålet er om liseringsinnsatsen har gitt resultater, og det nå er så mye tid å tape. med økt norsk deltakelse er det skjedd en ytterligere tilpasning og integrering Omstilling uten bevilgningsvekst? av norsk forskning – og forskningspoli- I denne gjennomgangen av norsk tikk – til EU, uten andre politiske førin- forskningspolitikk gjennom 50 år har vi ger og prioriteringer enn de som ligger i kunnet konstatere en betydelig korre- norske forskeres vilje til å delta og evne lasjon mellom vekst i bevilgningene til til å vinne i den sterke konkurransen forskning på den ene siden og omstil- om forskningsmidler i Brüssel. ling og innovasjon i forskningspolitik- Veksten i forskningsbevilgningene ken på den andre. En slik korrelasjon under Solberg I-regjeringen fortsatte fantes på 1970-tallet, i snaut ti år fra til og med 2017. Siden det har vek- litt utpå 1980-tallet og gjennom det sten fatet ut. Solberg II-regjeringen la meste av 2000-tallet. Noen år omkring høsten 2018 fram en ny langtidsplan 1980 og mesteparten av 1990-tallet

104 var perioder da svak vekst korrelerte Kilder: med lav politisk innovasjonshøyde. I dette bildet framstår 2010-tallet som en Ofentige forskningspolitiske dokumenter anomali. Veksten fortsetter etter 2010; St. meld. nr. 35 (1975–76) Om forskningens den tar seg betydelig opp igjen etter organisering og fnansiering svakere budsjetter i 2011 og 2012 og St. meld. nr. 119 (1980–81) Om utviklingen i er i årene 2013–2017 på nivå med de forskningens organisering og fnansiering beste årene på 2000-tallet. Men i den St. meld. nr. 69 (1981–1982) Tillegg til St. siste halvdelen av vekstperioden har meld. nr. 119 (1980–81) Om utviklingen i det, i motsetning til den første, skjedd forskningens organisering og fnansiering få endringer i prioriteringer og virke- St. meld. nr. 54 (1982–83) Om teknisk-indus- midler. Omstilling står høyt både i den triell forskning og utvikling allmenne politiske debatten og på den St. meld. nr. 60 (1984–85) Om forskningen i forskningspolitiske agendaen. Tiden Norge som er til rådighet for å oppnå tilstrek- St. meld. nr. 49 (1986–87) Om miljøvern­ kelig reduksjon i klimagassutslipp blir forskning mindre, og det begynner å haste med St.meld. nr. 28 (1988–89) Om forskning å utvikle en mindre petroleumsba- NOU 1992:28 Organisering for helhet og sert norsk økonomi. Spørsmål som i mangfold i norsk forskning forskningspolitisk debatt har gått under St.meld. nr.36 (1992–1993) Forskning for navnet «store, globale utfordringer» er fellesskapet. Om forskning like langt fra sin løsning som da de ble St meld nr. 39 (1998–99) Forskning ved et satt på dagsorden. tidsskille Kan forskningspolitikken bidra aktivt St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning til omstilling uten selv å omstille seg? St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for Hvis nei, og hvis en femtenårig vekst- forskning periode i norsk forskningspolitikk fkk Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – sin ende i 2017, vil da 2010-tallet stå kunnskap gir muligheter tilbake som den tapte muligheten til å Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for omstille og tilpasse norsk forsknings- forskning og høyere utdanning 2015–2024 politikk i tide til nye rammevilkår og Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for utfordringer? De neste årene vil vise forskning og høyere utdanning 2019–2028 om svakere FoU-budsjetter blir en ny stagnasjonsperiode, eller om vi som et Dokumenter fra OECD og EU unntak fra det tidligere mønsteret kan OECD (1971) Science, Growth and Society. få innovasjon og omstilling selv med A New Perspective («the Brooks report») svake budsjetter. Paris: OECD

105 OECD (1980) Technical Change and Faglitteratur Economic Policy («the Delapalme report»), Brandt, T et al.: Avhengig av forskning, Paris: OECD Fagbokforlaget, Oslo 2019 OECD (1992) Technology and the Economy: Helsvig K. G.: Elitisme på norsk, Det Norske Te Key Relationships. Paris: OECD Videnskapsakademi 1945–2007, Oslo: OECD (2010) Te OECD Innovation Novus/DNVA: 2007 Strategy. Getting a Head Start on Lundvall, B.-Å. and Susana Borrás: Science, Tomorrow; Paris: OECD Technology and Innovation Policy, in: Te EUC (2008) Challenging Europe’s Research: Oxford Handbook of Innovation. Eds. Jan Rationales for the European Research Fagerberg and David C. Mowery, Oxford Area. Report of the ERA Expert Group, University Press: 2006 Brussels: DG Research, EUC Schmelzer, M: Te Hegemony of Growth. Te EUC (2011) Green Paper. From Challenges OECD and the Making of the Economic to Opportunities: Towards a Common Growth Paradigm, Cambridge University Strategic Framework for EU Research Press: 2016 and Innovation funding; COM(2011) 48, Brussels: DG Research, EUC Lund Declaration, 2009 (EU): «Europe must focus on the Grand Challenges of our time».

NIFU-materiale NIFUs årlige analyser av forslag til statsbud- sjett for forskning og høyere utdanning, 1970-2018; rapporter for budsjettårene 2000–2019 er tilgjengelig på https://www. nifu.no/publikasjoner/ - søkeord: «bud- sjett» Fagbladet Forskningspolitikk, 1978–2019, samt- lige utgaver tilgjengelig på: https://www. fpol.no/tidligere-utgaver/

106 Doktorgrads­registeret

Doktorgradsregisteret ved NIFU er et individre- gister som omfatter alle personer som har avlagt en doktorgrad ved et norsk lærested gjennom alle tider. Det inneholder opplysnin- ger knyttet til doktoran- dens bakgrunn og til selve doktorgradsarbeidet.

Arbeidet med å samle inn og sammenstille data til re- gisteret startet på 1960-tal- let. De siste desenniene er registeret oppdatert på bakgrunn av opplysninger som blir rapportert fra de gradsgivende lærestedene. Antall personer som avlegger en doktorgrad i Norge er mer enn doblet siden tusenårsskiftet. De senere årene har det vært avholdt rundt 1 500 disputaser årlig. Ved utgangen av 2018 omfattet registeret nærmere 33 000 poster. Doktorgradsregisteret benyttes til statistikk og analyseformål. Registerdataene dokumenterer at det har skjedd store endringer i hvem som tar en doktorgrad. Utviklingen de siste par tiårene viser særlig en stor økning i antallet kvinnelige doktorer. Det har også blitt langt vanli- gere for utenlandske statsborgere å avlegge doktorgrad ved norske læresteder.

107 FoU-statistikk

NIFU har produsert FoU-statistikk for universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren siden 1960-tallet. Statistikken utarbeides på bakgrunn av OECDs retningslinjer i den såkalte Frascati-manualen, og inngår i internasjonal FoU-statistikk.

Det var på 1950-tallet at man bl.a. i Japan og USA begynte å interessere seg for å måle den markante stigningen i mange lands aktiviteter innenfor området forskning og utviklingsarbeid (FoU). I 1962 tok OECD initi- ativet til en internasjonal sammenlignbar statistikk for FoU-arbeid i medlemslande- ne, og 1963 ble valgt som det første internasjonale FoU- statistikkåret. Den første utgivelsen av norsk FoU-statistikk kom i 1966. Rapporten ble ut- gitt i samarbeid mellom Norges almenvitenskape- lige forskningsråd, Norges Landbruksvitenspelige forskningsråd og Norge tek- nisk-naturvitenskapelige forskningsråd. Statistikken ble undertegnet av forsknings- rådsdirektørene personlig, slik Indikatorrapporten senere også har blitt det.

108 Espen Solberg Forskningsleder ved NIFU 1969-2019 Kaja Wendt Seniorrådgiver ved NIFU

Tallenes tale og tilsløring FoU-statistikkens framvekst og betydning for forskningspolitikken

Helt siden starten av 1960-tallet har Hvor man kunne diskutere ambisjoner, NIFU produsert og formidlet statis- prioriteringer og kunnskapsutvikling tikk om norsk forskning og utvikling uten de evinnelige grafene og tabellene. (FoU). Fra den spede begynnelsen En interessant og for mange kanskje med et enkelt tabellsett har vi i dag befriende tanke. Men vi tror at beho- et rikt tallgrunnlag som ikke lar seg vet for tall ville ha meldt seg ganske samle innenfor to permer. Når NIFU raskt: Hvor mye ressurser bruker vi runder 50 år, er det grunn til å se seg egentlig på forskning og utvikling? tilbake og spørre hva all måling har Hvordan har utviklingen vært over bidratt til: Har politikken blitt mer tid? Hvordan ligger vi an i forhold informert eller mer forvirret? Har til andre land? Behovet for konkrete tallene gitt bedre innsikt eller mer svar på slike spørsmål har drevet fram tunnelsyn på alt som kan måles? Og FoU-statistikken både i Norge og sist, men ikke minst, er dagens meto- internasjonalt. Når OECD fra tid til der og indikatorer gode nok til å dekke annen evaluerer relevansen til sine 200 framtidens kunnskapsbehov på feltet? komiteer og arbeidsgrupper, kommer arbeidsgruppen for forskningsstatistikk Tenk deg en forskningspolitisk konfe- og indikatorer (NESTI) alltid svært ranse hvor det ikke var lov å bruke tall. høyt opp. Det kan altså se ut til at

109 forskningspolitikk er et område hvor for sivile formål. Et viktig bidrag var tall har særlig stor betydning. Hvorfor rapporten Science, Te endless frontier, er det slik, og hvordan kom vi dit? utgitt i 1945 av daværende president Trumans vitenskapsrådgiver Vannevar Fra sporing av hoder til telling av Bush (1945). Som øverste ansvarlige kroner for USAs militærforskning under andre Den kjente OECD-historikeren Benoît verdenskrig hadde Bush sittet nært Godin (2005) trekker linjene tilbake til på Manhattan-prosjektet, utviklingen midt på 1800-tallet, da forskerne selv av radarteknologi og en rekke andre begynte å kartlegge hvem som drev tekniske gjennombrudd. Med krigens med forskning og hvor de befant seg. ødeleggelser friskt i minne, mente han Antallet forskere ble da brukt som et at forskningens skaperkraft nå burde mål på nasjonens vitenskapelige tyngde, vris mot sivile formål. ikke som et grunnlag for politikk og Bush-rapporten er i ettertid mest styring. Ifølge Godin var hodetellingen kjent for sin forenklede tro på at alle også uttrykk for en reell bekymring for framskritt og innovasjoner går fra at eliten av vitenskapsmenn ikke skulle grunnforskning via anvendt forskning reprodusere seg tilstrekkelig til å sikre til teknologisk utvikling og anvendelse. framtidige generasjoner av forskere. Denne såkalte «lineære modellen» har En ganske avleggs bekymring sett fra blitt sterkt kritisert, samtidig som den dagens Norge, hvor det avlegges mer har vist seg svært seiglivet. Rapporten enn fre doktorgrader per dag, hvorav banet uansett vei for at USA satset over halvparten av kvinner. massivt på sivil grunnforskning ut- Den spede begynnelse handlet altså over på 1950- og 1960-tallet. Dette om telling av forskere for forskere. skapte i sin tur behov for å kartleg- Utover på 1900-tallet ble kartlegging ge utgiftsveksten mer systematisk. av forskningsaktivitet mer av et stat- Forskningsbyråkratene trengte tall for lig anliggende, hvor hovedhensikten å underbygge behovene, mens budsjett- var å få oversikt over laboratorier og myndighetene trengte tall for å holde teknisk kompetanse som kunne bidra øye med utgiftene. Ansvaret for denne til industriutvikling og militær mobi- kartleggingen ble gitt til National lisering. Hos store krigsmakter som Science Foundation (NSF), et sivilt USA, Storbritannia og Frankrike ble og uavhengig forskningsråd som ble telling av forskerhoder direkte koblet opprettet i 1950 på direkte anbefa- til innrulleringene av militært personell ling fra Bush-rapporten. Følgelig ble (Godin, ibid.). forskningsstatistikken utviklet av en Militære hensyn var drivende for organisasjon som var skapt for å utvikle forskningsstatistikken også etter andre forskningen på forskningens premisser verdenskrig, men nå ble kartleggingene og for sivile formål, ikke som et rent mer systematiske. Samtidig kom et økt verktøy for militæret. behov for å få oversikt over forskning

110 Den første Frascati-manualen ble utgitt i 1963. Manualen fkk sitt navn etter byen Frascati i Italia der nasjonale statistikkeksperter møttes og ble enige om felles retningslinjer for utarbeidelse av FoU-statistikk. NIFU har vært involvert i mange av de senere revisjonene og hadde sammen med Tyskland ansvar for kapitlet om UoH- sektoren i den siste Frascati-manualen, den 7. utgaven som kom i 2015.

Arven fra Frascati Hvordan vi i dag forstår og måler USA var ikke alene om å gjennomføre forskning, er derfor fortsatt preget av nasjonale kartlegginger av forskning den tenkningen som rådet da OECD og teknologi. Allerede på 1950-tal- var i støpeskjeen. For det første var let var Storbritannia, Canada, Japan organisasjonen grunnleggende innret- og Sovjetunionen i gang med egne tet mot å fremme økonomisk vekst og nasjonale undersøkelser. Det samme produktivitet, noe som bidro til mer gjaldt en del mindre europeiske land, vekt på forskning som innsatsfaktor enn herunder de nordiske landene (OECD, på forskningens innhold og resultater. 1963). For det andre, og i en viss motsetning, Det var imidlertid et problem at tal- var OECD opptatt av å verne om den lene ikke lot seg sammenlikne landene frie og grunnleggende forskningen. For imellom. Til det var både metoder og det tredje var organisasjonen satt opp defnisjoner for forskjellige. Å samord- med et klart mål om å bidra til læring ne kartleggingene av forskning ble en mellom medlemslandene. Sovjets opp- oppgave for OECD, som fra 1961 gikk skytning av en romrakett i 1957 skapte fra å være en organisasjon for europeisk et sputniksjokk i vesten og et ekstra gjenreisning etter andre verdenskrig til påtrykk for å identifsere og rette opp å bli en slags økonomiens NATO for teknologiske gap, både mellom USA økonomisk vekst i vestlige industriland. og Sovjet og vestmaktene imellom. Selv om USA og NSF var de store Sammenlikninger og påpekning av na- pådriverne, ble oppgaven med å utfor- sjonale forskjeller i teknologi og kunn- me et forslag til felles defnisjoner og skapsutvikling har derfor alltid vært en standarder gitt til den britiske økono- sentral del av forskningsstatistikken. En miprofessoren Chris Freeman. Forslaget ferde faktor er OECDs konsensusprin- ble drøftet i OECDs ekspertgruppe for sipp som innebærer at standarder aldri forskningsstatistikk og vedtatt i 1963 tvinges gjennom ovenfra, men skjer som under et møte i den italienske byen resultat av diskusjoner, forhandlinger Frascati. Dette møtet markerer star- og revisjoner med alle medlemslandene. ten på FoU-begrepet og den moderne Kanskje er det også derfor defnisjonene FoU-statistikken. og målingene av forskning – FoU-

111 statistikken, har vært såpass robuste med fugl som vanskelig lot seg plassere gjennom mer enn 50 år. i statistikkbyråenes organisering og tenkning. Det var først da Eurostat tok Forskningsrådenes rolle et fastere grep om FoU-statistikken Norge var tidlig på banen i utviklingen på 1980-tallet at de statistiske byråene av den internasjonale FoU-statistikken. kom sterkere inn i bildet. I Norge fkk En sentral bidragsyter i den tidlige SSB ansvaret for FoU-statistikken i fasen var Robert Major, direktøren for næringslivet fra 1991. Fram til da hadde det daværende Norges teknisk-natur- denne delen av statistikken vært gjen- vitenskapelige forskningsråd (NTNF). nomført av NTNF. Da OECD-konsulentene Yvan Fabian og Chris Freeman kom til Norge i 1963 Norden som pådriver for å initiere en norsk FoU-statistikk, Selv om USA var og fortsatt er en stor- fkk de positiv og entusiastisk respons makt innenfor OECD, er det på mange fra alle de tre daværende forsknings- områder de nordiske landene som rådene (Wendt og Søgnen, 2013). har tatt initiativ til å utvikle og utvide De påtok seg i fellesskap å produsere statistikken. Allerede i 1967 etablerte statistikken. Den første norske rap- Nordisk Råd og NordForsk et samar- porten med FoU-statistikk utkom beid mellom de nordiske institusjonene i 1966 og ble undertegnet av de tre som produserer FoU-statistikk. I 1987 forskningsrådsdirektørene personlig. overtok Nordisk Industrifond dette Dagens NIFU var da et utredningsin- arbeidet. Riktignok har EUs statistikk- stitutt under det allmennvitenskapelige organ, Eurostat, etter hvert kommet forskningsrådet (NAVF) og fkk ansvar sterkere på banen og bidratt til mer vekt for dette rådets arbeid med FoU- på den europeiske dimensjonen. Men statistikken. Blant annet ble det utviklet de nordiske landene har hele veien vært et komplett forskerpersonalregister sentrale i den internasjonale indikator- og doktorgradsregister, som begge er utviklingen. Dette ser vi også i dag, hvor sentrale datakilder i dag. Utover på OECDs arbeidsgruppe for forsknings- 1970-tallet fkk Utredningsinstituttet statistikk og indikatorer (NESTI) et større koordineringsansvar for den siden 2013 har vært ledet av Svein Olav nasjonale FoU-statistikken på tvers av Nås fra Norges forskningsråd, og det de tre forskningsrådene. i en periode hvor både retningslinjene Når forskningsrådene gikk så aktivt for måling av FoU og innovasjon har inn i statistikkarbeidet, var det dels blitt revidert (OECD, 2015; OECD, fordi statistikken var viktig for råde- 2018a). nes forskningspolitiske arbeid, dels Ser vi bakover i tid, gikk de nordiske fordi Statistisk sentralbyrå ikke ønsket landene i bresjen for å samle inn data ansvaret. I Norge som i andre land ble for samfunnsvitenskapelig og humanis- FoU-statistikken ansett som en frem- tisk forskning. Dette er fagområder som

112 vi i dag anser som selvsagte deler av STEP-direktør Keith Smith, som igjen forskningssystemet, men som interna- bygde på tenkningen rundt nasjonale sjonalt ikke ble regnet som «rapporte- innovasjonssystemer, som vokste fram ringsverdig» forskning før i 1976, og på 1980-tallet, anført av blant andre da etter sterkt påtrykk fra de nordiske den svenske økonomen Bengt-Åke landene (OECD, 1976). Fra Norges Lundvall (1992). Til sammen la dette side var Kirsten Wille Maus en sentral grunnlaget for de europeiske innova- bidragsyter. Hun var da ansvarlig for sjonsundersøkelsene (CIS), som har FoU-statistikken ved NAVFs utred- vært gjennomført systematisk i euro- ningsinstitutt og ble senere leder for peisk næringsliv siden 1992. I nyere tid NIFUs arbeid med FoU-statistikken har det blitt økt oppmerksomhet om å helt fram til 2007. måle innovasjon i ofentlig sektor, også Videre var Norden pådriver for å denne gang med de nordiske landene i kartlegge bevilgninger til FoU over førersetet for pilotøvelser og utvikling statsbudsjettet. Slike tall ble av mange av felles standarder (Bloch og Bugge, land ansett som for usikre og usam- 2011; Center for Ofentlig Innovation, menliknbare til å inngå i den ofsielle 2017). statistikken. Tross disse forbeholdene Måling av vitenskapelig publisering har budsjettallene i ettertid vist seg (bibliometri) har derimot aldri kom- som et viktig supplement, ikke minst met helt inn i varmen hos OECD og fordi tallene gir et mer direkte bilde av Eurostat. Bibliometri bygger på data politisk vilje og retning og er langt mer som automatisk registreres hver gang oppdaterte enn de tallene som fanger en forsker publiserer eller siterer en opp utført forskning. vitenskapelig artikkel. Dette gir en rik En tredje og langt mer omfattende kilde til å forstå forskning som aktivitet, utvidelse kom med de første kartleg- uten å gå veien om spørreundersøkel- gingene av innovasjon fra begynnelsen ser og de kostnader og forbehold det av 1990-tallet. Dette handlet egentlig medfører. Hvorfor har ikke OECD og ikke om å utvide FoU-statistikken, Eurostat gjort mer bruk av slike data? men om å supplere den med tilsvaren- En forklaring er at dataene er kontrol- de målinger av endring og nyskaping i lert og lisensiert av store kommersielle næringslivet i videre forstand. Behovet aktører, noe som gjør dem kostbare for å kartlegge innovasjon hadde vært og mindre tilgjengelige. Dernest har diskutert lenge (Godin, 2005). Etter bibliometri den begrensningen at tal- mange år med ulike nasjonale pilotun- lene kun fanger opp forskning som gir dersøkelser tok Nordisk industrifond i seg utslag i vitenskapelig publisering, 1988 initiativ til en nordisk sammen- hvilket gjør at utviklingsarbeid og såkalt ligning av innovasjon i næringslivet. «grå litteratur» passerer under radaren. Den baserte seg på defnisjoner utar- En tredje forklaring er at enkelte land, beidet av økonomiprofessor og senere spesielt Frankrike, var engstelige for at

113 tall for vitenskapelig publisering skulle som kjerneelement i et stadig bredere favorisere engelskspråklige tidsskrifter sett av indikatorer. og dermed gi negative utslag for land med mye publisering i nasjonale tids- Statistikk og politikk skrifter og på andre språk. * Utviklingen av FoU-statistikken og Mens innovasjonsundersøkelsene har dens forgreininger har i stor grad vært vært tett koblet til kartleggingene av drevet av politiske behov for å vite FoU, har derfor bibliometrien i større mer og måle bedre. På mange måter grad levd et parallelt liv, med egne fora kan vi si at forskningspolitikken og og analysemiljøer internasjonalt. Det forskningsstatistikken har vokst opp er først i nyere tid at vi fnner bruk av sammen. Hvilke spenninger har det så bibliometriske data i OECDs analyser, vært i dette forholdet? og da for å belyse samarbeidsmønstre Et åpenbart eksempel er disku- og forskning på nye tema- og tek- sjonene rundt de såkalte prosentmå- nologiområder. I Norge har det vært lene, det vil si tallfestede mål om at drevet bibliometrisk forskning og forskningsinnsatsen skal utgjøre en formidling helt siden 1980-tallet, ikke viss andel av bruttonasjonalprodukt minst gjennom Gunnar Sivertsens (BNP). Helt siden midt på 1980-tallet oppbygging av feltet på NIFU. Norge har skiftende regjeringer i Norge satt var også tidlig ute med å publisere slike prosentmål. Lenge var målsettin- FoU-statistikk sammen med tall for gen å komme opp på gjennomsnittlig vitenskapelig publisering. For eksempel OECD-nivå, men med forsknings- var bibliometrien inne allerede i den meldingen i 2005 ble listen lagt enda første samlerapporten om det nor- høyere, da Norge og Bondevik II- ske forskningssystemet utgitt i 1997 regjeringen adopterte EUs målsetting (Norges forskningsråd, 1997). om en samlet FoU-innsats på 3 prosent Med disse jevnlige indikatorrappor- av BNP. Mye har vært sagt og skrevet tene har Forskningsrådet brakt sammen om både realismen og rasjonalet bak statistikkprodusentene NIFU og SSB disse målsettingene (se blant annet og sentrale brukere og derigjennom Kallerud og Spilling, 2013). Det er skapt en ramme for å belyse forsknings- imidlertid viktig å presisere at dette har og innovasjonssystemet med ulike vært politiske ambisjoner, som aldri har datakilder. Så selv om FoU-statistikken vært initiert eller anbefalt av statistikk- strengt tatt betegner den konkrete miljøene. undersøkelsen om FoU som NIFU og Samtidig kan vi ikke se bort fra at de SSB gjennomfører årlig, inngår den svakt funderte prosentmålene har over- levd fordi de i realiteten er substitutter for de tallene som forskningspolitikerne * Basert på samtale med tidligere forskningsleder egentlig trenger. Blant annet har det all- Kirsten Wille Maus. tid vært etterspørsel etter tall som kan

114 si hvor mye vi får ut av den innsatsen Framtidens målinger som investeres i forskning, altså «output Selv om all statistikk er avhengig av per input». Her har statistikkprodusen- stabile defnisjoner og lange tidsserier, tene vært tilbakeholdne og forsiktige. er det lite trolig at forskning og inno- Isteden har andre aktører våget seg vasjon i framtiden vil bli målt med de utpå, med vekslende hell. I 2011 pre- samme indikatorene og metodene som senterte det såkalte Fagerbergutvalget vi har brukt til nå. På noen områder tall for universitetenes og høgskolenes ser vi allerede et sterkt påtrykk for å vitenskapelige publisering per krone fange opp nye aspekter og ta i bruk nye de mottok i ofentlige bevilgninger. Et metoder. Avslutningsvis vil vi trekke overraskende utfall av sammenstillingen fram noen områder hvor vi tror det blir var at Høgskolen i Narvik kom ut på spesielt behov for å ta bruk nye indika- topp (NOU 2011: 6). I ettertid viste torer og metoder. det seg at rangeringen hadde under- Høyt på denne listen står ønsket om vurdert viktige forbehold i tallmateri- å få bedre systemer for å måle resul- alet. Et enda nyligere eksempel kom tater og efekter av forskning. FoU- da Produktivitetskommisjonen i 2016 statistikken har helt fra starten fokusert sammenstilte angivelig svake norske på innsats og aktiviteter. Bibliometri, siteringstall med Norges moderate plas- patentdata og økonometriske analy- sering på EUs innovasjonsbarometer. ser har belyst deler av resultatsiden, Vi siteres lite, ergo er vi lite innovative, men de brede samfunnsefektene av var argumentet. Det ble kraftig kritisert forskningen har generelt vært lite i ettertid fra en rekke hold, blant annet kartlagt med tall. Nå jobbes det langs på et NIFU-seminar om kommisjonens mange akser for å få mer kunnskap om rapport.** samfunnsefektene (Bornmann, 2013). Tall kan med andre ord skape både I fere tilfeller blir slike efekter allerede innsikt, debatt og tilsløring. Vår erfaring vektlagt ved fordeling av forsknings- er imidlertid at de stridighetene som midler. EUs rammeprogram Horisont har vært, har handlet mer om bruken 2020 har i fere år krevd beskrivelser av av tall enn om tallenes troverdighet. antatte samfunnsefekter i sine pro- Hvis alle brukerne hadde vært hak- sjektsøknader, en praksis som nylig er ket mer lydhøre for forbeholdene, og adoptert av Norges forskningsråd. Og i statistikkprodusentene mer lydhøre for Storbritannia har beskrivelser av sam- de politiske behovene, kunne fere av funnsefekter vært en integrert del av episodene ovenfor vært unngått. fnansieringssystemet for universitetene. Det etter hvert rikholdige utvalget av slike narrativer har åpnet for nye ana- ** NIFU-seminar 7. april, 2016 https:// www.nifu.no/news/produktivitetskommi- lyser av forskningens samfunnsefekter. sjonen-om-forskning-og-innovasjon-bom- Men materialet viser også at de utøven- skudd-eller-rett-medisin/ de forskerne ikke alltid er de beste til

115 å vurdere efektene av egen forskning, dringsdrevet forskning» på områder verken på forhånd eller i ettertid. For som energi, miljø, velferd og helse. Et eksempel viste den nylige evaluerin- problem med slike tematiske kategorier gen av norsk samfunnsvitenskapelig er imidlertid at de stadig endrer seg i forskning at forskningsmiljøene la takt med nye trender og prioriteringer. mer vekt på å beskrive formidling av Dermed oppstår en avveining mellom å forskning framfor efekter av forskning utvikle lange tidsserier og å følge poli- (Norges forskningsråd, 2018). Derfor tikkens omskiftelige dagsorden. vil det bli behov for å supplere narra- En tredje utfordring med FoU- tiver med indikatorer som kan koble statistikken er at den, i likhet med all forskningsaktiviteter til identifserte annen statistikk, er tilbakeskuende. efekter og bruk av forskning. Den skal blant annet kvalitetssikres og Vektleggingen av forskningens sam- baseres på regnskapsdata. I praksis betyr funnsefekter er også nært forbundet det at de som i 2019 skal planlegge for med en annen megatrend i forsknings- 2020, i beste fall kan forholde seg til politikken, nemlig ønsket om å oriente- tall for det som ble utført av forskning re forskningen mer mot løsning av store i 2017. Er det godt nok? Ifølge EUs samfunnsutfordringer. Selv om heller forskningskommisær Carlos Moedas er ikke dette er et nytt hensyn, har det fått svaret nei. Under den forrige internasjo- økende betydning utover 2000-tallet. nale konferansen om framtidens indika- Et sentralt spørsmål i dag er hvor mye torer etterlyste han «more timely indi- av forsknings- og innovasjonsaktivite- cators» og henviste til at forsknings- og ten som er innrettet mot å løse FNs 17 innovasjonspolitikken trenger ferskere bærekraftsmål. På dette området har tall for å forholde seg til samfunns- og den internasjonale indikatorutviklingen teknologiutviklingen (OECD, 2018b). hengt etter og til dels gått i motsatt En mulig løsning på dette er å ta i bruk retning, ved å tone ned kartleggingen såkalte nowcastings-teknikker, hvor av de samfunnsmessige formålene ved man anslår forskningsaktiviteten i dag forskning. Her har Norge vært et av basert på de ofsielle tallene fra forrige unntakene, ved at FoU-statistikken måling kombinert med kjente størrelser gjennom mange år har kartlagt for- for dagens situasjon, en metode som er målene med forskningsaktiviteten i velprøvd både innenfor meteorologiske henhold til politiske prioriteringer. Vi og økonomiske analyser. For Norge har er derfor bedre skodd enn de feste vi såpass mange gode indikatorer at det andre landene til å gi kvantitative mål skulle være fullt mulig å gi meget gode på sammenhengene mellom forskning anslag for nivået i inneværende og kan- og samfunnsutfordringer. For eksempel skje kommende år. Spørsmålet er om kan vi som et av få land gjøre systema- politikerne og andre beslutningstakere tiske studier av hva som kjennetegner er i stand til å behandle slike anslag de miljøene som driver såkalt «utfor- med den nødvendige klype salt.

116 Internasjonaliseringen er et ferde as- forskning i en global sammenheng. Her pekt som vi tror vil påvirke framtidens heter det blant annet at «more priority indikatorer for forskning. På mange should be given to the organisation områder har internasjonalt forsknings- structure of an activity than to the lite- samarbeid blitt regelen snarere enn ral location of where the activity takes unntaket. Spørsmålet blir derfor om place (…)» (OECD, 2015). I så fall vil forskningsaktivitet er så nasjonalt iden- det bli behov for nye indikatorer og nye tifserbar som statistikken legger opp til. rasjonaler for en forskningspolitikk som La oss ta landet Sveits som eksempel: hittil har vært mest opptatt av hvordan Landet regnes ofte som en av verdens forskningsnasjoner hevder seg i forhold fremste forsknings- og innovasjonsna- til andre land. Det er dette som får klart sjoner, mye takket være høy uttelling mest oppmerksomhet, både i media og på publiseringer, siteringer, patenter og i politikken. forskning i næringslivet. Men landet Og nettopp oppmerksomhet er et har samtidig en høy andel utenlandske siste aspekt vi vil trekke fram: Med forskere, de feste publikasjonene er dagens nettbaserte formidlingsformer samforfattet med forskere fra andre og åpne tilgang til data, har det blitt land, og mye av næringslivets forskning langt lettere å få tilgang til de tallene skjer i multinasjonale selskaper med man trenger når man trenger dem. I all avdelinger spredt over hele verden. I hovedsak er dette en positiv utvikling. tillegg huser Sveits store internasjonalt Men den har også sine utfordringer. samfnansierte laboratorier, hvor forske- Som nobelprisvinner Daniel Khaneman re fra hele verden kommer for å gjøre har påpekt, er vi mennesker ikke født eksperimenter. Det er derfor grunn med statistisk intuisjon, men trenger til å spørre om det egentlig er Sveits ofte å få tall satt inn i en sammenheng vi beundrer, eller om det er riktigere å (Khaneman, 2015). Hvis tall blir tatt ut snakke om internasjonalt forsknings- av sin sammenheng og delt med brede samarbeid som på ulikt vis er knyttet til grupper, er sjansen stor for at tall blir Sveits? Tilsvarende gjelder selvsagt for misforstått og misbrukt og begynner å andre land. «leve egne liv». Vi som produserer og Vi tror at det i årene framover blir formidler statistikk, vil måtte balansere behov for bedre metoder for å spore mellom kravet om raskere og åpnere den forskningen som skjer på tvers av tilgang til data og hensynet til soliditet, landegrensene, og at vi i neste omgang troverdighet og sammenheng. kan bli nødt til å renonsere på behovet for å sette innsats og resultater inn i en nasjonal ramme. OECD åpnet denne diskusjonen allerede tidlig på 2000-tal- let, og i den siste Frascati-manualen fra 2015 er et eget kapittel viet måling av

117 Referanser OECD (1963) Te Measurement of Scientifc Bloch, C; Bugge M. (2013): Public sector and Technical Activities. Proposed stan- innovation—From theory to measure- dard Practice for Surveys of Research and ment. Structural Change and Economic Development. OECD. Paris 1963 Dynamics, Vol. 27, Elsevier, 2013. OECD (1976) Te Measurement of Scientifc Bornmann, L. (2013) What is societal impact and Technical Activities. Proposed of research and how can it be assessed? a Standard Practice for Surveys of Research literature survey. Journal of the American and Experimental Development «Frascati Society for Information Science and Manual». OECD. Paris 1976. Technology. 2013 OECD (2015) Frascati Manual 2015: Bush, V. (1945). Science the endless frontier: Guidelines for Collecting and Reporting a report to the President on a program for Data on Research and Experimental postwar scientifc research. Washington, Development. OECD Publishing 2015, D.C. National Science Foundation, 1945. Paris. Center for Ofentlig Innovation (2017): OECD (2018a) Oslo Manual 2018: Innovationsbarometer 2017. Innovation Guidelines for Collecting, Reporting and skaber kvalitet og efektivitet i den ofentli- Using Data on Innovation, 4th Edition. ge sektor. København, COI. OECD Publishing 2018, Paris. Godin, B. (2005), Measurement and Statistics OECD (2018b) OECD Science, Technology on Science and Technology: 1920 to the and Innovation Outlook 2018. Adapting Present, London: Routledge, 2005. to Technological and Societal Disruption. Kallerud, E. og Spilling, O. (2013) Vekstmålet OECD Publishing 2015, Paris. som ikke ville dø. Forskningspolitikk Wendt, K.K.; Søgnen, R. (2012) 50 år med 2/2013. NIFU forskningsstatistikk. FoU-begrepet i histo- Kahneman (2011) Tinking Fast and Slow. risk perspektiv. Kapittel 1 s.19-30 i FoU- Farrar, Straus and Giroux. 2011 begrepet under press. Om møtet mellom Lundvall, B.-Å. (1992). National Systems of forskningspolitikk og forskningsstatistikk. Innovation. London, Pinter Publishing (237). Tapir Akademisk Forlag. NOU 2011: 6 Et åpnere forskningssystem. Kunnskapsdepartementet. 2011 Norges forskningsråd (1997) Det norske forskningssystemet. Statistikk og indikato- rer. Norges forskningsråd, 1997. Norges forskningsråd (2018) Evaluation of the Social Sciences in Norway. Report from the Principal Evaluation Committee. Norges forskningsråd, 2018.

118 Bibliometri

Bibliometri handler om å bruke bibliografske data fra vitenskapelig publise- ring for å analysere forskning. Dette er et internasjonalt forskningsfelt med egne avanserte metoder, konferanser og tidsskrifter. Forskningsfeltet var bare kjent blant spesialister da NIFU startet norsk bibliometrisk forskning for tretti- fem år siden. I dag brukes bibliometri både til statistikk, evaluering og fnanse- ring av forskning. Indikatorer basert på publisering og sitering har også blitt en del av forskernes hverdag.

NIFU har drevet med analyser av vitenskapelig publisering helt siden midt på 1980-tallet. I starten ble analysene basert på forskernes egne opplysninger om publisering gjennom universitetsundersøkelsene. Fra slutten av 1980-tallet begynte NIFU-forsker Gunnar Sivertsen med analyser basert på bibliometriske data fra den internasjonale databsen Science Citation Index (SCI). Denne databasen inngår i dag i Web of Science, som er en online abonnementsbasert tjeneste for litteratursøk i verdens viktigste vitenskapelige tidsskrifter. I samarbeid med kreftforsker Per Seglen, som hadde en toerstilling

En av de første omtalene av bibliometri Norge fnner vi i Forskningspolitikk 4/1985

119 på NIFU, bygget Sivertsen opp et forskningsfelt som i dag utgjør en egen forskergruppe ved NIFU. En av gruppens medlemmer, Dag Aksnes, avla i 2005 en doktorgrad på avhandlingen Citations and their use as indicators in science policy. I tillegg til Sivertsen og Aksnes består gruppen av Kristofer Rørstad og Fredrik Piro. Alle disse er aktivt med internasjonalt på de viktigste konferansene og i de sentrale tidsskriftene på feltet. I tillegg til de årlige bidragene gjennom Indikatorrapporten har NIFU tatt initiativ til og ledet NordForsks arbeid med nordiske sammenligninger av bibliometrisk statistikk. Videre utfører NIFU bibliometriske analyser av utvalgte tematiske områder og leverer grunnlag for Forskningsrådets evalueringer av fag, institusjoner, programmer og andre virkemidler. NIFU har dessuten løpende utviklings- og rådgivningsoppdrag knyttet til bibliometri både for norske og internasjonale aktører. Et sentralt bidrag har vært innføringen av en indikator for å belønne publisering ved norske universiteter, høgskoler, institutter og helseforetak, den såkalte publiseringsindikatoren. Denne indikatoren har etter hvert tjent som modell og inspirasjon for liknende systemer i seks andre land: Belgia, Danmark, Finland, Irland (lokalt ved University College Dublin), Polen og Sverige (lokalt ved tretten universiteter). For tiden er også kinesiske myndigheter interessert i å vurdere indikatoren.

120 Keith Smith Direktør for STEP 1994–2001

1969-2019 Oversatt fra engelsk av Per Koch, direktør for STEP 2003-2004.

Pionermiljø og vandrende seminar STEP som senter for studier av innovasjon og innovasjonspolitikk

I 2004 gikk NIFU sammen med STEP-gruppen (Studies in Technology, STEP og dannet NIFU STEP, et in- Innovation and Economic Policy) var et stitutt som skulle fange hele bredden senter for forskning og politikkutvikling av kunnskapsutvikling og innovasjon. som vokste ut av NTNFs forsknings- Mens NIFU hadde hatt hovedfokus program Fremtidsrettet teknologipoli- på høyere utdanning og forskning, tikk (Fremtek). I begynnelsen opererte hadde STEP studert samspillet gruppen som TPOL, én av fre forsker- mellom bedrifter og institusjoner i grupper ved Norsk regnesentral. regionale, nasjonale og internasjonale I januar 1994 ble STEP etablert som innovasjonssystemer. I denne artikke- et uavhengig senter for forskning, ana- len beskriver den første direktøren for lyse og policyrådgivning med opp til 20 STEP, Keith Smith, hvordan STEP forskere. Norges forskningsråd ga insti- bidro til at policy-utviklere i inn- og tuttet en substansiell grunnbevilgning utland fkk en ny forståelse av hvor- de første årene. Etter en kort periode dan bedrifter og institusjoner faktisk som del av SINTEF Teknologiledelse, innoverer og med det også et mer gikk STEP sammen med NIFU i 2004 nyansert bilde av samspillet mellom og har vært en integrert del av NIFU forskning og samfunn. STEP / NIFU siden den tid.

121 Internasjonal bakgrunn Som en følge av dette ble det etablert STEP var fullt ut en norsk gruppe, men nye forskningsmiljøer for innova- ble til i en internasjonal intellektuell sjon i Storbritannia, Danmark, Italia, kontekst og forskningstradisjon som Nederland og Tyskland. Nye forskere hadde sine røtter i stagnasjons-/infa- fulgte opp i USA. Det ble etablert nye sjonskrisen på 1970-tallet. Dette var en tidsskrifter, som for eksempel Research periode med en kontinuerlig økono- Policy i Storbritannia, noe som førte til misk krise, fulgt av en kollaps i det etableringen av en rekke nye tidsskrifter internasjonale handels- og betalingssys- i de følgende tiårene. Med andre ord: temet, OPECs økte oljepriser og mye På 1980-tallet var vi vitne til etablerin- økonomisk turbulens. Politisk ga denne gen av et nytt forskningsfelt. opphav til Reaganismen, Tatcherismen Dette nye fagfeltet fkk sterk dra- og en mer nyliberal politikk i mange hjelp fra OECD tidlig på 1990-tallet. land, inklusiv Norge. Men den hadde Direktoratet for vitenskap, teknologi og også stor påvirkning på økonomisk industri (DSTI) var blitt etablert tidlig tenkning; mange forskere begynte å på 1960-tallet, men i 1990 arrangerte stille spørsmålstegn ved konvensjonell en visjonær personlighet, visedirektør økonomisk tenkning, og de vendte seg Robert Chabbal, en lang rekke kon- ofte til økonomen Joseph Schumpeter feranser, seminarer, arbeidsgrupper for inspirasjon. og publikasjoner under overskriften Schumpeter hadde ment at den vik- Technology-Economy Program (TEP). tigste måten bedrifter konkurrerer på, Tanken var å ta tak i den fremvoksende er ikke gjennom å senke prisene, men innovasjonsforskningen, gjøre den mer gjennom å forbedre teknologien. Det kjent og bruke den i politikkutformin- var denne prosessen som bidro til øko- gen. nomisk vekst og utvikling. Schumpeter TEP inkluderte hundrevis av forske- forstod helt klart innovasjon som re fra mange land, og dette var det før- en disruptiv, uforutsigbar, dynamisk ste forumet der de hadde mulighet til å prosess som ikke passet med de sta- møtes og lære av hverandre. Flere av de tiske rammene man fant i tradisjonell tidlige medlemmene av STEP-miljøet økonomi eller marxistisk teori på denne var med i programmet, og de ble sterkt tiden. Disse schumpeterianske ideene infuert av det. TEP ga opphav til fere var refektert i sentrale økonomiske bøker, ikke minst den endelige rap- verk på denne tiden, herunder Nathan porten som ble kalt Technology and the Rosenbergs Perspectives on Technology Economy: the Key Relationships. Dette (1976) og Richard Nelsons og Sidney var den første betydelige presentasjonen Winters An Evolutionary Teory of av ikke-linære innovasjonsmodeller, Economic Change (1982), som begge systemteorier og kvantitative vekstmo- hadde stor innfytelse. deller i en politisk kontekst.

122 Men TEP gjorde også mye teknisk Den blå boken var redigert av arbeid, som for eksempel innenfor Giovanni Dosi med fere og het statistikk og indikatorer og i utviklin- Technical Change and Economic Teory. gen av nye datamanualer. En av dem, Den hadde 28 kapitler, mange av Oslo-manualen, var forankret i STEP. dem svært originale, som introduserte Oslo-manualen var det første storskala tema som senere kom til å stå sentralt forsøket på å utvikle indikatorer som i innovasjonsstudier. Disse inkluder- direkte skulle måle innovasjonsaktivite- te Cristopher Freemans studier av ter i bedrifter, og som skulle samle inn tekno-økonomiske paradigmeskifter data om faktorer som bidrar til inno- (en tilnærming til strukturell endring vasjon (ut over de tradisjonelle FoU- som STEP stilte seg ganske skeptisk indikatorene). Oslo-manualen ble sist til), Peter Allens arbeid om evolusjon, oppdatert i 2018. stordriftsfordeler og irreversibilitet og den første presentasjonen av Bengt-Åke De tre bøkene Lundvalls ideer om nasjonale innova- STEP var spesielt påvirket av de tre sjonssystemer. bøkene som på instituttet ble referert til Den grønne boken var Evolutionary som den blå boken, den grønne boken Teories of Economic and Techno­logical og den brune boken. Disse ble diskutert Change, redigert av Paolo Saviotti og gjennom mange år, og hadde stor på- Stanley Metcalfe. Denne representerte virkning på utformingen av forsknings- et betydelig forsøk på å anvende evolu- prosjekter og på STEPs tenkning. sjonær teori på økonomiske prosesser.

De tre bøkene: STEP var spesielt påvirket av de tre bøkene som på instituttet ble referert til som den blå boken, den grønne boken og den brune boken.

123 I stedet for ideene om rasjonell beslut- kilder til innovasjon, slik som design, ningstaking og de godt defnerte etter- eksperimentell prosjektering og kompe- spørselskurvene man fant i tradisjonell tanseutvikling. økonomisk tenkning, så de evolusjonæ- STEP var et sted for konstant re teoretikerne prøving og feiling som debatt, der disse og mange andre tema skapte teknologisk variasjon, i en verden ble tatt opp. En gjenganger i STEP- der etterspørsel var praktisk talt umulig diskusjoner, fra et av de sentrale fnan- å forutsi. sieringsorganene, spøkte en gang med Den brune boken, Evolutionary at «STEP er ikke et forskningsinstitutt. Teory of Economic Change av Richard STEP er et vandrende seminar!» Nelson og Sidney Winter, presenterte et etter forholdene omfattende alterna- STEPs bidrag til tiv til de bedriftsteoriene som normalt innovasjonsforskning ble presentert i økonomiske kurs. Ut fra denne intellektuelle kontek- Ifølge den nye tilnærmingen operer- sten begynte STEP-miljøet, tidlig te bedriftene rutinemessig inntil det på 1990-tallet, å komme frem med oppstod en krise. Når krisen kom, ville originale ideer som ga det en tydelig de eksperimentere med nye produkter plass i en voksende verden av innova- og prosesser. Noen eksperimenter ville sjonsstudier. Det som gikk igjen på alle overleve og vokse, mens andre ville dø. disse områdene, var et sterkt fokus på Kriser og den tilfeldige utviklingen av myndighetenes betydning for utviklin- innovasjoner var nøkkelen til å forstå gen av innovasjonskapasitet, gjennom dynamikken i systemet. utbygging av infrastruktur, utdanning, Det var naturligvis også andre reguleringer, fnansiering av kunnskaps­ påvirkningskilder. Technology and the institusjoner og direkte utvikling av Wealth of Nations, redigert av Nathan innovasjoner. Rosenberg med fere, inneholdt en Mye av STEPs arbeid brukte en slik serie med dype empiriske analyser av tilnærming for å analysere spesielle tek- innovasjonsprosesser i en lang rekke nologier, slik som for eksempel frem- bransjer. Denne boken presenterte veksten av GSM som en standard for også et budskap som kom til å påvirke mobiltelefonteknologi og fremveksten STEPs tenkning i stor grad, nemlig av produksjon av mobiltelefontekno- at man ikke skulle overvurdere den logi i Norden. Ut over disse spesifkke betydning forskning og utvikling (FoU) analysene av teknologi, var det fem hadde som kilde til innovasjon. Mye brede områder der STEP bidro med ny innovasjon inneholdt lite eller ingen kunnskap: FoU, og selv der det var gjort bruk av FoU, kunne man fnne mange andre

124 Utvikling av nye datakilder om ulikt fordelt mellom bedrifter, at den innovasjon var svært avhengig av investeringer STEP la alltid stor vekt på empirisk som ikke kunne klassifseres som FoU arbeid og brukte statistiske kilder for (mindre enn halvparten av de innovati- hele økonomien. Men STEP-forskerne ve bedriftene i Europa driver med egen stilte seg til dels sterkt kritiske til FoU), og at innovasjon er basert på de tilgjengelige kildene til data, som intenst samarbeid. primært var publiseringsdata, patent- Undersøkelsen pågår fremdeles, i alle data og FoU-statistikk. Vitenskapelig EU-land. EU samler inn data fra rundt publisering hadde ikke noe å gjøre med 200 000 bedrifter. Oslo-manualen er innovasjon, patenter måler i beste fall fortsatt i bruk. Den har vært revidert oppfnnelser og representerer ikke inno- tre ganger, og den siste utgaven ble vasjoner, og FoU kan i beste fall forstås publisert i 2018. Det er OECDs gruppe som et bidrag til innovasjon (og bare ett med nasjonale eksperter på vitenskap av mange). FoU sier oss ingenting om og teknologi (NESTI) som koordinerer resultater av innovasjonsprosesser. dette arbeidet – og Svein Olav Nås, TPOL/STEP-miljøet utviklet nye tidligere STEP-forsker, har vært den metoder for måling av innsatsfaktorer nyligste lederen av NESTI. Dataene (input) og resultater (output) og prøvde har gitt opphav til et stort internasjonalt dem ut med støtte fra NTNF. Det ble forskningsprosjekt, UNU-MERIT- opprettet kontakt med mange andre databasen over forskningslitteratur, som grupper og forskere som gjorde noe har brukt slike data. Denne har mer tilsvarende (spesielt i Italia). Det ble enn 400 artikler publisert i tidsskrifter arrangert seminarer i Oslo og i OECD, med fagfellevurdering, noe som gjør og i 1992 skrev STEP et utkast til en den til en sentral del av innovasjons- manual for hvordan man kunne samle forskningen. STEP produserte selv inn og analysere innovasjonsdata. Det mange rapporter og artikler med bruk var dette som dannet grunnlaget for av CIS-data. det som skulle bli den nevnte Oslo- manualen. Innovasjon og vekst i EU-kommisjonen førte dette «lavteknologiske» næringer arbeidet videre på en omfattende Da STEP-miljøet begynte sitt arbeid, måte. Kommisjonen etablerte en var det en bred konsensus blant po- europeisk spørreundersøkelse ba- licy-utviklere på det næringspolitiske sert på Oslo-manualen, kjent som området at fortsatt økonomisk vekst Community Innovation Survey (CIS). forutsatte en overgang til «høytekno- Undersøkelsen bidro til å endre tenk- logiske» næringer. I nesten alle land, ningen til mange forskere. Den viste inklusiv Norge, var det en sterk politisk at innovasjon var noe man fant i alle interesse for informasjons- og kommu- sektorer av økonomien, at den var nikasjonsteknologier (IKT), farmasøy-

125 tisk industri, bioteknologi, luftfart og sektor og siden ofentlig sektor (som nye materialer (spesielt nanoteknologi). for det meste også er tjenester) var så Mye av dette skyldtes at OECD ekstremt viktig. Disse sektorene bød på hadde utviklet en næringslivsklassi- store analytiske utfordringer, mest fordi fkasjon basert på høyteknologiske, det er så vanskelig å måle resultater og mellomteknologiske og lavteknologiske produktivitet. Men det var ganske klart næringer, defnert ut fra hvor mye FoU at store tjenesteytende sektorer som bedriftene i disse næringene utførte. fnans, transport, konsulenttjenester Ideen var at høyteknologiske næringer og helsetjenester ikke bare var svært driver vekstprosessen. innovative – de bidro også med viktige STEP tvilte på dette. En åpenbar bidrag til innovasjon i sektorer som årsak til dette var at vi var i Norge, en energi, industriproduksjon og bygg og av de rikeste økonomiene i verden. Men anlegg. Tjenesteytende sektorer som Norge hadde bare små høyteknologiske transport og fnans fungerte som sterke sektorer. For det andre fant vi, når vi så drivere for teknologisk endring (og for nøye på vekstdataene, at svært mye av globalisering), og de var svært kapitalin- produksjonsveksten i Europa kom fra tensive. STEP forsket på disse områ- mindre glamorøse sektorer: mat, embal- dene (og utforsket datainnsamlingen lasje, sykler, jernbaneutstyr osv. innenfor dem), før instituttet utvidet Den konvensjonelle visdommen var arbeidet til også å se på ofentlig sektor. at lavteknologiske industrier var i ferd Det var mye innovasjon innenfor med å bli uthulet på grunn av kon- aktiviteter i ofentlig sektor, men også kurranse fra utviklingsland, noe som i tjenester rettet mot næringslivet og ville føre til at bare høyteknologiske mot befolkningen i allmenhet, herunder og kompetanseintensive næringer ville utviklingen av infrastruktur. Dette var overleve. Men dette så ikke ut til å være ikke bare et spørsmål om innovasjon sant. Vårt argument ble at de lavtekno- i ofentlige tjenester, som var omfat- logiske sektorene gjorde det bra fordi de tende (om enn lite målt), men også et faktisk var intensive brukere av teknolo- spørsmål om ofentlige anskafelser som gi og fordi de faktisk var kunnskapsin- en viktig driver for innovasjon i hele tensive. Disse ideene dannet grunnlaget økonomien. for et stort EU-program. Systemteorier om innovasjon Innovasjon i tjenesteytende sektor STEP bidro sterkt til en av de store og ofentlig sektor endringene i den moderne forståelsen En stor del av innovasjonsstudiene av innovasjon, nemlig systemtilnærmin- og innovasjonspolitikken fokuserte ger til innovasjon. Denne nye intel- på høyteknologisk industri. Dette var lektuelle utviklingen hadde to brede rart, gitt at den største sektoren i alle fundamenter. OECD-landene var tjenesteytende

126 Det første var innsikten i at de feste klare regionale forskjeller. STEP- moderne teknologier er komplekse: forskerne mente at det ikke alltid var De har mange komponenter, som er best å studere det nasjonale nivået og at koblet opp mot hverandre på mange mye økonomisk vekst fnner sted på det ulike måter. Det betyr at om vi skal se regionale nivået og innenfor regionale på teknologier og økonomiske efekter, innovasjonssystemer. må vi se på koblinger mellom ulike Empirisk forskning i STEP førte til typer kunnskap, samarbeidsrelasjoner, et ekstraordinært funn: Norge hadde leveransenettverk med mer – det som over hundre produksjonsklynger – små former den overordnede teknologien. grupper av bedrifter med tett relaterte Som Tomas Hughes, den store øko- aktiviteter, der bedriftene ofte ligger nomiske historikeren som så på bruken nær hverandre – i ulike deler av landet. av elektrisitet, beskrev det: «Moderne Dette ledet til enkeltstudier av spesi- teknologier er systemer bygd av system- elle produksjonsklynger og regioner i byggere». Norge, slik som småbåtproduksjonen på Den andre innsikten er at innovative Jæren, og med et mye sterkere fokus på selskaper aldri innoverer i isolasjon. De endring i regionene. opererer innenfor nettverk av andre be- drifter, infrastruktur, ofentlig politikk, EUs rolle lover og reguleringer, standarder – og de STEP skyldte Forskningsrådet sin er avhengig av tilgang på kunnskap og eksistens, og da spesielt på grunn folk med utdannelse. Disse elementene av grunnbevilgninger på midten av forblir over tid, og de utgjør derfor et 1990-tallet, i store trekk initiert av ad- system, på det regionale eller nasjonale ministrerende direktør Svein Sundsbø. nivået, som former bedriftenes aktivite- Dette gjorde det mulig å utvikle et ter og evne til innovasjon. forskningsprogram rundt mange av de STEP utforsket noen deler av inno- temaene som er beskrevet ovenfor. vasjonssystemet i stor detalj – spesielt Men STEP kunne også ekspande- utdanning og mobilitet av kompetente re på grunn av midler fra EU. Dette mennesker (hvor vi fant helt spesielle skyldtes delvis policy-orienterte studier, mobilitetsmønstre i Norge), kunnskaps- der STEP hjalp kommisjonen i møtet fyt og infrastruktur. STEP publiserte med mange av de utfordringene den så. sentrale OECD-rapporter om disse En slik studie var et tidlig arbeid om de forholdene og samarbeidet også med teknologiske utfordringene som følger kolleger utenlands om publisering av av klimaendringer, der STEP brukte den underliggende teorien. innovasjonsteori om historiske skifter i teknologiske regimer for å vurdere hva Regionale innovasjonsprosesser som trengtes for å få til en overgang Selv om Norge befolkningsmessig sett vekk fra fossilbasert brennstof. Dette er et lite land, inneholder det allikevel var noe av det første som var blitt gjort

127 på dette området, og dette er fortsatt • Innovasjon og vekst i lavteknologiske en sentral utfordring for forskning og og mediumteknologiske næringer politikkutforming. • Innovasjon i ofentlig sektor STEP-forskere har fortsatt med å • Forholdet mellom styring av bedrifter studere miljø- og klimasaker frem til i og innovasjonsevne dag. Til nyere arbeid hører studier av radikale overganger til ren energi og Denne prosjektporteføljen styrket den internasjonalt samarbeid for innovasjon internasjonale dimensjonen av STEPs på energifeltet. arbeid sterkt, og noe av arbeidet påvir- ket EUs langsiktige politikkutforming Demografsk aldring for forskning og innovasjon. Et annet område der STEP-forskerne var pionerer, var innenfor studier av en STEP-arven aldrende befolkning. STEP vurderte Da STEP startet, var mange av forsk­ tidlig følgene av en økende andel eldre erne som var involvert, svært unge. mennesker og så på mulige implika- Men de utviklet en god del ekspertise sjoner for teknologipolitikken. Som de gjennom arbeidet, og de beveget seg, viktigste teknologiske utfordringene naturlig nok, ut i verden. Det er kanskje identifserte STEP-forskerne teknolo- overraskende at nesten alle fortsatt gier for livslang læring, fernhelsetje- arbeider innenfor innovasjonsstudier nester, alderdomsvennlige boliger og og innovasjonspolitikk, men ofte i nye fysisk og sosial mobilitet. Dette arbeidet sammenhenger. STEPs kobling til ble fanget opp i et sentralt EU-program NIFU startet lenge før sammenslåingen på slutten av 1990-tallet. i 2004. Dette gjaldt for eksempel studi- Noe som kanskje var enda viktigere en grunnforskningens rolle i innovasjon enn policy-studiene, var de storskala (som kulminerte i boken Basic Research forskningsprosjektene som ble utført in Innovation and Science Policy fra innenfor rammene av EUs rammepro- 1998, redigert av Egil Kallerud). Dette grammer for forskning. På midten av samarbeidet ble naturlig nok forsterket 1990-tallet begynte EU å inkorporere etter sammenslåingen, og fere STEP- samfunnsvitenskaper i de store pro- forskere er fortsatt ved NIFU. grammene for sivil FoU (de største i Seks tidligere STEP-forskere er nå verden, både da og nå). Det var konkur- universitetsprofessorer, og én er profes- ranse om midlene, og STEP lyktes i å sor-ekvivalent i instituttsektoren (ved få støtte til samarbeidsprosjekter om: NIFU). Mange har vært involvert i politikkutvikling og policy-implemen- • Statistikk og indikatorer tering. Fire er ved Norges forsknings- • Innovasjon i tjenesteytende næringer råd, én er ved Statistisk sentralbyrå, og • Regionale studier én har arbeidet i Innovasjon Norge. Tidligere STEP-forskere har arbeidet

128 i departementer, på høyt nivå og i fere fortsatt forstått som viktige bidrag til de land. Minst én ble politiker, og fere forskningsfeltene STEP var en del av. (de best betalte, naturligvis) arbeider i Vi kan trygt hevde at STEP har spilt konsulentselskaper. en rolle i spredningen av innovasjons- Internasjonalt har fere arbeidet, i teori og -analyse, ikke bare i Europa, lange perioder, i EU-kommisjonen. men verden over. Dette er et arbeid som Mange har vært involvert i OECD- fortsetter, innenfor og utenfor NIFU. komiteer (og i styringsgruppen for OECDs komité for vitenskap, tekno- Referanser logi og innovasjon), mens andre har Dosi, Giovanni, Christopher Freeman, tjenestegjort i EUs arbeidsgruppe for Richard Nelson og Luc Soete (red): forskning og innovasjonsstatistikk og Technical Change and Economic Teory i andre EU-grupper for evaluering og (1988) Pinter Publishers rådgiving. Nelson, Richard og Sidney Winters: An I løpet av denne perioden har STEP Evolutionary Teory of Economic Change og folkene tilknyttet STEP prakti- (1982) Harvard University Press sert det som i dag gjerne omtales som Nelson, Richard og Sidney Winter: samlæring og samskaping (colearning Evolutionary Teory of Economic Change and cocreation), gjennom å bygge bro (1985) Belknap Press mellom forskning på den ene siden og Rosenberg, Nathan: Perspectives on Technology policy-læring og policy-utvikling på (1976), Cambridge University Press den annen. Slik har miljøet bidratt til Rosenberg, Nathan, Ralph Landau, David en transformativ innovasjonspolitikk, i Mowery: Technology and the Wealth of Norge og i andre land. Nations (1992) Stanford University Press I NIFU STEP, nå NIFU, har inno- Saviotti, Paolo og Stan Metcalfe: Evolutionary vasjon og innovasjonspolitikk vært en Teories of Economic and Technological sentral del av porteføljen etter sam- Change (1991) Routledge menslåingen. Innovasjonsforskerne ved Technology and the Economy: Te Key instituttet har blant annet utmerket seg Relationships, OECD 1992 gjennom studier av forholdet mellom Oslo Manual 2018, OECD (første utgave innovasjon og grønn omstilling, av kob- 1992) lingen mellom læring og kompetanse og innovasjon og gjennom kvantitative analyser av blant annet bedriftsdemo- graf. Flere STEP-publikasjoner – rappor- ter, notater og artikler i fagtidsskrif- ter – er brukt og sitert verden over av forskere i relaterte fagfelt. De er del av en pågående, livlig vitenskapelig debatt,

129 130 Innblikk

131 «Foreldrenes utdanningsnivå og elevenes karaktergjennomsnitt har stor betydning for 9.-klassingenes videre muligheter». Illustrasjon: Harald Aadnevik. Fra NIFU-rapporten Utdanning og arbeidsmarked 1994.

132 Sigmund Vangsnes* Instituttsjef 1969-1991

Hvordan det hele startet

Vi gjengir her hoveddelen av tidligere foregikk det hele stillferdig og udra- instituttsjef Sigmund Vangsnes’ tale matisk. Ingen stortingskomité eller ved instituttets 20-årsjubileum, 20. akademisk pressgruppe våket over den april 1989. Den gir et godt innblikk i lille – knapt var alle himlens stjerner årene som utredningsavdeling forut tent. Men det som skjedde var viktig for etableringen av et eget institutt. nok. Grunnlaget ble lagt for en slite- sterk og slagkraftig organisasjon med to Hva er det så vi feirer? Hva var det fagavdelinger og en fellestjeneste - en som skjedde for 20 år siden? Kanskje organisasjonsform som i prinsippet er ikke all verden. En utredningsavdeling den samme i dag. Det vi feirer i dag i NAVFs administrasjon ble omorgani- er mer en konfrmasjon og navnedag sert og omdøpt til institutt. enn en fødselsdag. La oss kalle det en En virksomhet som hadde pågått stiftelsesdag. i lengre tid fkk et nytt navn, bedre For å sette det på spissen: NAVF arbeidsvilkår og større selvstendig- vedkjente seg i 1969 og lyste i kull het. Fødsler kan forløpe så forskjellig. og kjønn en 15 år gammel lausunge Sammenliknet med INAS’ ** tilblivelse, det hadde pådratt seg allerede i 1954.

* Sigmund Vangsnes (1926-2017), cand. oecon. Ansatt i NAVFs administrasjon fra 1954. Avdelings- sjef i NAVFs utredningsavdeling 1961-68. Instituttsjef i NAVFs utredningsinstitutt 1969-91. ** Institutt for sosialforskning (INAS), senere en del av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), i dag en del av OsloMet.

133 Hvem som var far til denne framtonin- ønske om en viss regulering av marke- gen skal jeg komme tilbake til. det. Man var på den tid i ferd med å For det var i 1954 utredningseventy- regulere produksjonen av jordbruksva- ret egentlig begynte. Det var i hvert fall rer av sild og torsk – så hvorfor ikke da konsulent Nordby og undertegnede akademikere. begynte med to tomme hoder i et lite Like før annen verdenskrig, i 1939, verksted nede i Løkkeveien 7 – et stein- ble det nedsatt et utvalg som skulle kast fra den amerikanske ambassade. utrede tilgangen og behovet for aka- Der smidde vi våre første prognoser. demisk arbeidskraft med daværende For å få et rimelig helhetsbilde av in- rektor ved NTH, Fredrik Vogt, som stituttet er det nødvendig også å ta med formann og byråsjef Julie Backer i SSB denne dunkle fortid. Mye av premissene som sekretær. Arbeidet ble avbrutt av for instituttets virksomhet ble lagt før krigen, men på sett og vis videreført 1969. etter krigen av den såkalte Robberstad- komité som avga sin innstilling i 1948. Bakgrunnen for etableringen Den stilte seg tvilende til myten om Bakgrunnen for å etablere virksomhe- overproduksjon, og frarådet den massi- ten i midten av 1950-årene var frykt ve lukning av akademiske studier som for mangel på akademisk arbeidskraft. hadde vært på tale. Problemstillingen Den verste gjenreisingen etter krigen ble etter hvert snudd opp ned. var fullført, men landet var fortsatt inne i en økonomisk vekstperiode. Velferdsstaten var fortsatt under opp- bygging. Utviklingsoptimisme rådde grunnen. Mangel på akademisk ar- beidskraft måtte ikke få hindre utvik- lingen. Dette syn var ikke allment utbredt og sto i sterk kontrast til den oppfatningen som hadde preget 1930-årene og de første etterkrigsår: Frykt for overpro- duksjon og ledighet blant akademi- kere. Denne oppfatningen hadde rot i mellomkrigstidens virkelighet da det forekom perioder med betydelig ledig- het – også blant akademikere. Vitser som «Jurist med varesykkel får plass» og betegnelsen «Den norske amerika- linje» om bygningslinjen på NTH var ikke grepet helt ut av lufta. Det oppsto

134 Frykt for mangel på akademisk fatter. Han var en myndig person med arbeidskraft var i hvert fall bakgrunnen stor utstråling - en kulturfyrste. Kjell for det utredningsarbeidet som ble satt i Eide var kontorsjef i Forskningsrådenes gang i forskningsrådenes regi i 1954, og fellesutvalg, et samordningsorgan for som ga støtet til opprettelsen av NAVFs forskningsrådene og et stabsorgan utredningsavdeling. Arbeidet den gang for departementet. En mer dekkende ble i stor grad utført av undertegnede i yrkestittel ville være privatpraktise- samarbeid med kollega Toralf Hernes rende statsråd. Få var de reformer og fra NTNF og samordnet av Kjell Eide, utredningsoppdrag innen forskning og Forskningsrådenes fellesutvalg, assistert utdanning som ikke var klekket ut eller av daværende stud. oecon. Per Kleppe. bearbeidet i Kjell Eides hode - jeg kan De prognoser som ble laget i midten av nevne i feng - Kleppe-komiteen (om 1950-åra spådde en langvarig knapphet dimensjonering av høyere utdanning), på de feste grupper akademisk arbeids- Ottosen-komiteen, Steen-komiteen, kraft, noe som stort sett ble bekreftet av Hovedkomiteen for norsk forskning, den faktiske utviklingen de påfølgende diverse Waaler-komiteer - bl.a. om 10-15 år. samordnet studentopptak etc. - videre Det som er av interesse her er at arbeidsforskningsinstituttene, INAS behovet for en overvåking av det - og altså Utredningsinstituttet. Kjell akademiske arbeidsmarkedet var den Eide nøt på den tiden enestående utløsende årsak og første vekstimpuls tillit hos statsråd Bergersen og senere for utredningsvirksomheten i NAVF. Sivertsen. To personer spilte en avgjørende rolle En annen person som også må for at virksomheten kom i gang – og framheves er Per Kleppe. På mange bør kunne utropes til å være instituttets måter fungerte Eide og Kleppe som fedre. Det er skjellig grunn til å anlegge siamesiske tvillinger – hvem som skal farskapssak mot vitenskapelig rådgiver tillegges mest av æren eller kritikken for Kjell Eide. Den andre sterkt medan- de nevnte utredninger og tiltak står ikke svarlige var ekspedisjonssjef Olaf Devik klart for meg. Når det gjelder opprettel- i Kirke- og undervisningsdepartemen- sen av instituttet bør Kleppe antakelig tet (KUD). Disse var særlig aktive for berømmes for beste birolle. Hva med å få virksomheten i gang – utarbeidet NAVF? Det spilte først og fremst rollen retningslinjer og kravspesifkasjoner. som kuvøse eller oppdrettsanlegg. Devik hadde en omfattende og Kontakten med Kjell Eide og allsidig vitenskapelig og ofentlig kar- Forskningsrådenes fellesutvalg ble etter riere bak seg, bl.a. som medarbeider av hvert mindre. Fellesutvalget ble satt ut Vilhelm Bjerknes* og som lærebokfor- av spill som forskningsprioriterende

* Bjerknes var norsk fysiker og opphavsmann til moderne værvarsling. I Norge grunnla han Ber- gensskolen innen meteorologi som var verdensledende i utviklingen av moderne værvarsling.

135 organ – og til slutt nedlagt. Eide ble departementet. Her er det på sin plass ekspedisjonssjef, sjef for nyopprettet å nevne det gode samarbeidet med planavdeling i KUD. For oss ble han Dag Omholt i KUD. Han har vært en den bortkomne faderen. Mannen som krevende motpart og nyttig rådgiver for i sin tid initierte den hittil mest omfat- instituttet i mange år. Etter hvert har tende prognosevirksomhet om akade- andre departementer og etater kommet misk arbeidskraft har siden tatt skarp til som oppdragsgivere – ikke minst avstand fra slike framtidsvurderinger, og de andre forskningsrådene, men også blir sjelden trett av å advare mot koloni- private organisasjoner. sering av framtiden. Vår kontakt med eksterne bru- kere har vært stimulerende, vi har Studenteksplosjon og universitets- følelsen av å ha greid markedstesten. bygging Brukerinstitusjonene er ofte faglig At utredningsvirksomheten i NAVF ble høyt kompetente miljøer som tilfører mer enn en døgnfue, et tidsbegrenset instituttet innsikt, ikke minst bransje- program, har sammenheng med to ster- innsikt. Til tross for et skiftende og noe ke vekstimpulser: studenteksplosjonen fuktuerende fnansieringsgrunnlag, har og den påfølgende universitetsutbyg- instituttet i hovedsak greid å holde sin gingen i 1960-årene og departements- virksomhet samlet omkring de ved- midlenes tilkomst i 1970-årene. tektsmessige forpliktelser – studier av Utredningsavdelingen leverte un- høyere utdanning og forskning. derlagsmateriale til de mange univer- Uten å glemme andre vil jeg nevne sitetskomiteer som ble oppnevnt og en person i NAVF som betydde mye kartla multiplikatorefekten av store for instituttet. Avdøde direktør Adolf ungdomskull, den økte artianerfrekven- Sandbo. Hans liberale og romslige sen og stigende studietilbøyelighet. holdning var av stor betydning for in- I 1969, instituttets stiftelsesår, fkk stituttets utvikling. Vi ble aldri så hardt departementene første gang midler til policy-styrt som NTNFs utredningsor- forskning, utredning mv. innen egne ganer. Instituttet fkk puste. forvaltningsområder. Dette avlastet Framstillingen hittil kan gi inntrykk NAVF for å ha økonomisk eneansvar av at markedet for akademisk arbeids- for instituttets samfunnsrettede virk- kraft var det eneste utredningsavde- somhet. Departementsmidlene ble lingen/instituttet stelte med de første kjernen til en ekstern fnansiering som årene. Selv om denne virksomheten do- vokste fra år til år. Oppdragsmidlene minerte bildet, ble også en rekke andre ble hovedkilden til instituttets videre problemer satt på dagsordenen tidlig, vekst – i dag utgjør de mellom 35 og 40 delvis av instituttets medarbeidere og prosent av omsetningen. Vår viktigste, i stigende grad av NAVF som ønsket og lenge eneste, eksterne oppdragsgiver å bruke instituttet mer til spesifkke var det gamle Kirke- og undervisnings- forskningspolitiske formål. Hans Vogt,

136 professor og styreformann i NAVF, De mer omfattende studier av reiste tidlig spørsmålet om kartlegging forskningsorganisasjon og forsknings- av forskerrekrutteringen: «Hvor ble det politikk kom først skikkelig i gang i av stipendiatene?», ville han vite. 1965 da Hans Skoie begynte hos oss – Den første forskningsstatistikken en vekstimpuls i seg selv. kom i 1963 – fra 1967 årlig. Den ga Alle de fre elementer som siden oversikt over tilgang på og bruk av res- har vært grunnstammen i instituttets surser i norsk forskning og ble til i sam- virksomhet var faktisk på plass i stiftel- arbeid med de andre forskningsrådene sesåret 1969: En årlig FoU-statistikk, og etter påtrykk særlig fra NTNF. forskningspolitiske studier, overvåking Spørsmålet om den sosiale og av det akademiske arbeidsmarked, geografske rekruttering til høyere utdannings- og profesjonssosiologiske utdanning og forskning kom tidlig på studier. Jeg har ikke dermed sagt at dagsorden. Dette programmet hadde vår virksomhet da eller senere har vært jeg personlig stor interesse av ettersom heldekkende på disse områder – vi har jeg på mitt eget gymnas mente å ha aldri hatt noen ambisjon eller illusjon oppdaget en stor overrepresentasjon av om å være eneleverandør av underlags- øvre middelklasse – «alle desse Bullane materiale for beslutninger om forskning og Brockane» som en innsender i en og høyere utdanning. Men vi mener å studentavis uttrykte seg. Resultatet ha bidratt til å bedre kunnskapsgrunn- av undersøkelsen bekreftet mine laget for en norsk forsknings- og utdan- fordommer. For barn av overordnete ningspolitikk. funksjonærer og akademiker var det i 1960-årene 10 ganger så sannsynlig å bli student som for barn av arbeidere og formenn.

137 Forsiden på instituttets første egne årsmelding. Før 1982 ble årsberetningen trykket som et kapittel i NAVFs årsmelding.

138 1969-2019

Styrer og råd

Styret i NIFU ble frem til 1993 opp- Universitets- og høgskolerådet (UHR) nevnt av NAVF, og deretter av Norges og Forskningsinstituttenes fellesare- forskningsråd. Etter at instituttet ble na (FFA) var etter styrets vurdering opprettet som selvstendig stiftelse de tre mest aktuelle kandidatene til å i 1996, oppnevnte Forskningsrådet sitte i en slik komité, med deres brede styremedlemmer etter innspill fra nettverk og samfunnsinteresser. De var Kunnskapsdepartementet og senere også aktører som hadde interesse av at Kommunal- og regionaldepartemen- NIFU utviklet seg videre som et solid tet og Nærings- og handelsdeparte- forskningsinstitutt. Alle sa seg villige til mentet. å sitte i et slikt organ. Endelig vedtak om ny organisering Denne ordningen med styreopp- skjedde på styremøte 11. oktober 2017. nevning opphørte i 2017 i tråd NIFU fkk dermed et nytt organ, styre­ med Forskningsrådets strategi oppnevningskomiteen, med ett medlem for instituttsektoren 2014–2018. fra henholdsvis Forskningsrådet, UHR Forskningsrådets argument var å holde og FFAs valgkomiténettverk. Komiteen «armlengdes avstand» til instituttene. fkk blant annet ansvar for å oppnevne Av sammme grunn ønsket heller ikke fem medlemmer og to numeriske vara- departementene å komme med innspill medlemmer til stiftelsens styre. til instituttets styremedlemmer. I tillegg velges to styremedlemmer av Styret i NIFU besluttet derfor å opp- og blant de ansatte, en ordning som har rette en valgkomité. Forskningsrådet, vært etablert siden 1960-tallet.

139 Styremedlemmer 1960–1977

16.12.1960–31.12.1965 Kontorsjef Adolf Sandbo (leder)

Foto: Ukjent, Digitalarkivet Ukjent, Foto: Professor Torstein Eckhof Professor Johs. Sandven

11.01.1966–31.12.1972 Direktør Erling Fjellbirkeland (leder) Professor Otto Bastiansen Professor Bjørn Christiansen

Foto: Ukjent Foto: Professor Nils Christie Professor Tore Lindbekk Underdirektør Jan Madsen Overlege Fredrik Mellbye Underdirektør Dag Omholt Direktør Adolf Sandbo Professor Tore Tonstad Professor Ørjar Øyen Sekretær Tone Holter (pers.repr. fra 1971)

01.01.1973–30.06.1977 Trygderettens formann Sigurd Birkelund (leder) Professor Bjørn Christiansen Gen.sekr. Erling Fjellbirkeland Foto: Inger Robøle Foto: Kristiansen / NPK Dosent Arne Hannevik Dosent Per Jørgensen Professor Arne Kjekshus Professor Åse Hiorth Lervik Professor Tore Lindbekk Underdirektør Dag Omholt Direktør Adolf Sandbo Professor Torvald Stokke Professor Ansgar Torvik Konsulent Kirsten Wille Maus (pers. repr.) Konsulent Ole Johan Sandvand (pers. repr.) Konsulent Rolf Edvardsen (pers. repr.) Konsulent Anne Marie Ivås (pers. repr.)

140 Avvikling av styret i 1977

I 1976/77 oppsto det en konfikt mellom NAVF og Utredningsinstituttet. Årsaken var at enkelte mente at avstanden til NAVF ble for stor. Spesielt F-avdelingen ønsket å knytte NAVF nærmere til rådet, mens U-avdelingen ønsket mer autonomi. Resultatet ble at instituttets tradisjonelle styre ble avviklet etter vedtak i NAVF 31. mars 1977. Det tidligere instituttstyret under styreleder Birkelund fungerte frem til 1. juli 1977. Hovedstyret i NAVF tok deretter over som fungerende instituttstyre (se neste side).

Nyordningen varte i et par år. I februar 1979 ble det utnevnt et nytt selvstendig styre for Utredningsinstituttet, men enkelte saker ble likevel behandlet i NAVFs styre ut året. I løpet av den tiden NAVFs hovedstyre fungerte som instituttstyre ble det opprettet et nytt organ: Instituttrådet. Dette skulle først og fremst repre- sentere brukernes interesser. Rådet ble nedlagt i 1983.

Instituttrådet 1978–1983

Instituttrådet besto av følgende personer i perioden fra 01.01.1978 til 30.06.1983, da det ble nedlagt.

01.01.1978–30.06.1980 01.07.1980–30.06.1983 Prof. Francis Sejersted (leder) Direktør Christian Lerche (leder) Underdirektør Brit Denstad Sivilingeniør Kjell Baalsrud Byråsjef Knut Eggum Johansen Underdirektør Brit Denstad Dosent Karen Helle Forsker Tora Haug Ekspedisjonssjef Torbjørn Sirevåg Riksantikvar John Herstad Underdirektør Dag Omholt Professor Dag Kavlie Mag.art. Halvor Stenstadvold Byråsjef Gerd Brevig Liestøl Dosent Steinar Strøm Professor Tore Lindbekk Professor Ulf Torgersen Professor Francis Sejerstad Universitetslektor Kari Wærness Professor Gerhard Stoltz Professor Ulf Torgersen Universitetslektor Kari Wærness

141 Fungerende styre 1977–1979

Fra sommeren 1977 til et stykke ut i 1979 var det hovedstyret i NAVF som fungerte som styre for Utredningsinstituttet. Hovedstyret i NAVF hadde følgende sammensetning i perioden:

01.07.1977–31.12.1978 Professor Gerhard Stoltz (leder) Professor Marit Trætteberg Høgskolelektor Solveig Askjem Foto: Rigmor Dahl Delphin / Foto: Oslobilder.no Byråsjef Eva Birkeland Professor Ottar Dahl Direktør Jacob B. Natvig Professor Olaf I. Rønning Professor Torvald Stokke Fylkestingsmedlem Berit H. Bettum Underdirektør Trygve Bakken Avdelingssjef Fredrik Jensen Redaksjonssekretær Kari Kristiansen Konsulent Anne Marie Ivås (pers. repr.) Konsulent Ole Johan Sandvand (pers. repr.)

01.01.1979–31.12.1979 Stadsfysikus i Oslo, Fredrik Mellbye (leder) Professor Olaf I. Rønning Underdirektør Trygve Bakken

Foto: NTB Scanpix Foto: Cand.oecon. Berit H. Bettum Forskningsleder Eva Birkeland Underdirektør Inger Inadomi Avdelingssjef Fredrik Jensen Professor Arne Kjekshus Professor Inge Lønning LO-sekretær Svein-Erik Oxholm Førsteamanuensis Øivind Østerud Førstekonsulent Anne Marie Ivås (pers . repr.) Konsulent Ole Johan Sandvand (pers. repr.)

142 Styremedlemmer fra 1980

Et nytt styre for Utredningsinstituttet ble utpekt i februar 1979, og fra 1980 fkk det tilbake sitt faglige og økonomiske ansvar. Medlemmer var som følger:

01.02.1979–30.06.1987 Rektor Berit H. Bettum (leder) Underdirektør Trygve Bakken Forskningsleder Eva Birkeland

Foto: Terje Engh Terje Foto: Professor Jens Erik Fenstad Departementsråd Tormod Hermansen Professor Olav Holt Adm.direktør Anders Omholt Underdirektør Dag Omholt Professor Olaf I. Rønning Professor Eva Sivertsen Konsulent Karen Nossum Bie (pers.repr.) Konsulent Fride Eeg-Henriksen (pers.repr.) Utredningskonsulent Svein Kyvik (pers. repr.) Konsulent Terje Bruen Olsen (pers. repr.) Utredningskonsulent Torleif Owren (pers. repr.) Sekretær Inger Löfgreen (pers. repr.) Seniorutreder Nils Roll-Hansen (pers. repr.)

01.07.1987–30.06.1991 Fagrådsdirektør Drude Berntsen (leder) Adm.direktør Brit Denstad Professor Jens Erik Fenstad

Foto: Ukjent Foto: Adm.direktør Leif Arne Heløe Fung.adm.direktør Anne-Lise Hilmen Adm.direktør Anders Omholt Underdirektør Dag Omholt Seniorutreder Ellen Brandt (pers.repr.) Utredningskonsulent Svein Kyvik (pers.repr.) Utredningskonsulent Ole-Jacob Skodvin (pers.repr.)

143 01.07.1991–31.12.1994 Professor Jens Erik Fenstad (leder) Direktør Brit Denstad (nestleder til 01.07.93) Direktør Ole Johan Sandvand (nestleder fra 01.07.93)

Foto: Anne Lise Flavik / Foto: Abelprisen.no Adm.direktør Narve Bjørgo Personaldirektør Aud Blankholm Professor Birgit Cold Direktør Tom Veierød Utredningskonsulent Liv Anne Støren (pers.repr) Utredningskonsulent Jens-Christian Smeby (pers. repr.) Utredningskonsulent Ole-Jacob Skodvin (pers. repr) Utredningskonsulent Jens-Christian Smeby (pers. repr)

01.01.1995–31.12.2001 Direktør Ole Johan Sandvand (leder) Professor Tore Lindbekk (1995-1997) Forskningsdirektør Ingvild Broch (1995)

Foto: Privat Foto: Direktør Gunn Kari Hygen (1995-1997) Direktør Tom Veierød (til 01.10.95) Direktør Åge Danielsen (fra 01.10.1995-31.12.1998) Avdelingsdirektør Toril Johansson (1996-2001) Forskningsdirektør Tor Ulleberg (1999-2000) Direktør Ragnhild Sohlberg (1998-2003) Seksjonssjef Elisabetta Vassenden (1998-2003) Professor Knud Knudsen (2001-2007) Jens-Christian Smeby (ansattes representant 1995 og 1997) Randi Søgnen (ansattes representant 1995-1999) Nils Vibe (ansattes representant 1996) Ole Wiig (ansattes representant 1998-2000) Berit Lødding (ansattes representant 2000) Magnus Gulbrandsen (ansattes representant 2001) Bo Sarpebakken (ansattes representant 2001)

144 01.01.2002–31.12.2005 Professor Sigmund Grønmo (leder) Direktør Einar Eriksen (nestleder) Direktør Ragnhild Sohlberg (1998-2003) Foto: Paul Sigve Amundsen / UiB Foto: Seksjonssjef Elisabetta Vassenden (1998-2003) Professor Knud Knudsen (2001-2007) Seniorrådgiver Tore Li (2004-2009) Forskningssjef Kari Skrede (2004-2005) Magnus Gulbrandsen (ansattes representant 2002-2003) Eifred Markussen (ansattes representant 2002-2005) Vera Schwach (ansattes representant 2004-2005)

01.01.2006–31.12.2007 Direktør Einar Eriksen (leder) Forskningssjef Kari Skrede (2004-2009) Professor Knud Knudsen (2001-2007) Foto: Privat / Aftenposten Foto: Seniorrådgiver Tore Li (2004-2009) Professor Anne-Brit Kolstø (2006-2007) Svein Olav Nås (ansattes representant) Vera Schwach (ansattes representant)

01.01.2008–31.12.2013 Svein Sundsbø (leder) Kari Skrede (2004-2009) Tore Li (2004-2009)

Foto: Fotograf Sturlason Fotograf Foto: Tone Fløtten (2008-2013) Bjørn Haugstad (2008-2013) Marianne Harg (2010-2012) Arild Aakvik (2010-2012) Peer Hull Kristensen (2013-2015) Annika Pontén (2013-2018) Jorunn Spord Borgen (ansattes representant 2008-2011) Per Olaf Aamodt (ansattes representant 2008-2013) Vera Schwach (ansattes representant 2012-2013)

145 01.01.2014–31.12.2017 Torbjørn Digernes (leder) Christl Kvam (2014-2015) Roar Tobro (2014-)

Foto: Ukjent Foto: Peer Hull Kristensen (2013-2015) Annika Pontén (2013-2018) Mette Wier (2016-2018) Kari Hof Okstad (2016-2017) Håkon Høst (ansattes representant 2014-2015) Liv Anne Støren (ansattes representant 2014-2017) Dorothy S. Olsen (ansattes representant 2016-2019)

01.01.2018– Anne Lise Fimreite (leder) Roar Tobro (2014-) Arvid Hallén (2018-)

Fot0: Leif Skaar / UiB Leif Skaar Fot0: Annika Pontén (2013-2018) Mette Wier (2016-2018) Maja Horst, styremedlem (2019-) Kerstin Sahlin, styremedlem (2019-) Dorothy S. Olsen (ansattes representant 2014-2019) Asgeir Skålholt (ansattes representant 2018-2019)

146 1969-2019

Styreoppnevningskomité

I tråd med Forskningsrådets strategi for instituttsektoren 2014–2018 avvik­ let rådet ordningen med oppnevning av styremedlemmer fra og med 2018. Styret opprettet derfor en valgkomité, kalt styreoppnevningskomité, med en representant fra henholdsvis Norges forskningsråd, Universitets- og høg- Kristiania Høyskolen Foto: skolerådet (UHR) og FFAs valgkomi- Christen Krogh ledet NIFUs første ténettverk. styreoppnevningskomité i 2018.

Følgende ble oppnevnt til NIFUs første styreoppnevningskomité 2018-2021:

• Christen Krogh, Norges forskningsråd (2018) • Heidi Dybesland, Norges forskningsråd (2019-2021) • Alf Rasmussen, UHR (2018-2021) • Tanja Storsul, FFAs valgkomiténettverk (2018-2021)

Komiteen fkk sitt første oppdrag mot slutten av 2017 og oppnevnte tre nye styre- medlemmer, inkludert styreleder og nestleder til NIFUs styre, gjeldende fra 2018.

147 Lysebu 1989: Styreleder Drude Berntsen i samtale med Andreas Mortensen. Ottar Brox på vei inn døren. Lysebu hotell ble ofte brukt til forskningspolitiske seminarer på 1980-tallet.

Lysebu 1989: Randi Søgnen og Sigmund Vangsnes.

148 1969-2019

Instituttsjefer/direktører

NAVFs utredningsinstitutt fkk sin Tittelen instituttsjef ble brukt helt til første instituttsjef med Sigmund Petter Aasen ble ansatt som direktør i Vangsnes i 1969, da instituttet ble 1998. Siden den tid har direktørtittelen etablert. Han hadde frem til da vært fulgt NIFUs øverste leder. avdelingssjef for utredningsavde- Følgende personer har hatt rollen lingen i NAVF. som instituttsjef / direktør i NIFU:

Sigmund Vangsnes 23.01.1969–31.01.1991 Johan-Kristian Tønder 01.02.1991–28.02.1996 Berit Mørland 01.03.1996–31.03.1998 Per Olaf Aamodt 01.04.1998–31.07.1998 (konstituert) Petter Aasen 01.08.1998–31.07.2007 Per Hetland 01.08.2007–30.09.2009 Bjørn Stensaker 01.10.2009–31.12.2009 (konstituert) Sveinung Skule 01.01.2010–

149 Turid Larsen og Bjarne Nordby ved 25-årsjubileet i Gamle Logen i 1994.

Bjarne Nordby

Bjarne Nordby var NIFUs første med- engasjert i full stilling for å organisere arbeider, da han i 1954 ble ansatt noen fyttingen av instituttet til nye lokaler. uker før Sigmund Vangsnes. Han er Helt frem til sin bortgang i 2006 også den som har vært lengst ansatt i ga Nordby praktisk støtte til admini­ NIFU, da han i praksis var engasjert strasjonen og forskerne ved instituttet, frem til sin død i 2006. alltid vennlig imøtekommende, nøyak- tig, stillferdig og pliktoppfyllende. Bjarne Nordby arbeidet i en lang I 2004 fkk han tildelt Det Kgl. periode som utreder, deretter i admini­ Selskap for Norges Vels medalje for strativ stilling som kontorleder. I 1985 lang og tro tjeneste. Han hadde da vært gikk han over i halv stilling som lønnet i sammenhengende tjeneste ved insti- pensjonist med ansvar for innkjøp og tuttet i 50 år. vedlikehold. I 1995 ble han i en periode

150 1969-2019

Entreprenørene Utredningsvirksomheten fortsatte, først som avdeling i NAVF, og fra 1969 som eget institutt, som i dag bærer navnet I NIFUs over 50 år lange historie NIF U. er det tre personer som fortjener Sigmund Vangsnes ledet instituttet utfyllende omtale – Sigmund inntil han gikk av med pensjon i 1991. Vangsnes, Hans Skoie og Keith Smith. Gjennom denne perioden styrte han På hver sin måte var de pionerer og instituttet gjennom krevende år, med entreprenører i arbeidet med å bygge sterk vekst i både omfanget av studier opp henholdsvis NIFU og STEP. og tematisk bredde. Faglig huskes han kanskje først og fremst for rapporten Rekruttering av artianere og karak- Sigmund Vangsnes terer til examen artium fra 1967, en (1926-2017) solid dokumentasjon av sosial ulikhet i Sigmund Vangsnes var utdanning, et tema som lå hans hjerte født i Vik i Sogn og særlig nær. fullførte embetseksa- Vangsnes var en fagperson som ledet men i sosialøkonomi i instituttet med klokskap og stor frihet 1954. Samme år fkk han i oppgave fra for medarbeiderne. Han var engasjert, Forskningsrådenes Fellesutvalg å bereg- vennlig og omtenksom, men ikke uten ne tilgang på og behov for akademisk temperament. Hans klareste karakter- arbeidskraft. trekk var en unik humoristisk sans og Arbeidet dannet et viktig grunn- en evne til spissformuleringer, ordspill lag for vekstpolitikken i høyere og litterære henvisninger. utdanning utover på 1960-tallet.

151 Hans Skoie (1938-2016) Keith Smith Skoie hadde sitt virke STEPs første daglige ved NIFU fra 1965 til leder og forskningssjef 2006, der han bygget opp var Keith Herold Smith. og ledet avdelingen for Smith er oppvokst i forskningsstatistikk og Australia og fyttet til studier av forskning og forskningspo- England som 19-åring. I 1975 begyn- litikk. Han bygget også landets eneste te han på Institute for Development spesialbibliotek på feltet og etablerte Studies ved Universitetet i Sussex, som fagbladet Forskningspolitikk, der han hadde nært samarbeid med Science virket som frittalende og meningssterk Policy Research Unit (SPRU). redaktør i 25 år. Interessen for innovasjons- og Ved hjelp av sitt brede nettverk, sin forskningspolitikk førte ham i 1988 til oversikt over den internasjonale utvik- Norge, der han fkk kontakt med pro- lingen og med grunnlag i en stadig bed- fessor Francis Sejersted. Sejersted var på re utbygget forskningsstatistikk bidro den tiden leder av Forskningspolitisk råd, Skoie sterkt til at utviklingen av norsk og Smith fkk kontorplass og fnansiell forskningspolitikk fkk en solid kunn- støtte. Smith fkk også på oppdrag fra skapsbase og et internasjonalt utsyn. OECD en ledende rolle i utviklingen Skoie var kjent for sine skarpe analy- av den første internasjonale målingen av ser og sin evne til å skape debatt – om innovasjon (Oslo-manualen). veivalgene, organiseringen og virkemid- Ved Forskningspolitisk råd byg- lene i forskningspolitikken. Gjennom get Smith opp en liten forskergrup- et utall seminarer og konferanser – den pe innenfor NTNF-programmet forskningspolitiske salong – skapte han Fremtidsrettet teknologipolitikk. Gruppen møteplasser som satte spor. skulle styrke kunnskapsgrunnlaget for Hans hovedverk Norsk forsknings- forsknings- og teknologipolitikk rettet politikk i etterkrigstiden gir en bred mot næringslivet, og sammenhengene oversikt over utviklingen. Utallige mellom slik politikk og økonomisk vitenskapelige artikler, avisinnlegg, vekst. Gruppen ble til STEP, og da foredrag samt ledere og artikler i STEP ble selvstendig stiftelse i 1994, fagbladet Forskningspolitikk vil samlet ble Smith ansatt som daglig leder. bli stående som en kavalkade over Etter et drøyt tiår forlot Smith forskningspolitiske debatter nasjonalt STEP til fordel for en jobb ved United og internasjonalt. Nations University i Maastricht, der han fortsatte å jobbe med innovasjons- og utviklingspolitikk.

152 Instituttets personale 1982/83. Foto: Terje Engh.

Bak fra venstre: Hans Skoie, Martin Raz, Knut Arild Larsen, Knut S. Eriksen, Tore Grønningsæter, Turid Lunde Lillestøl, Olaf Tvede, Rolf Edvardsen, Terje Bruen Olsen, Anne Rollefsen, Steinar Tamsfoss. Tredje rad: Tove Hansen, Eva Løkås, Ellen Brandt, Sveinung Løkke, Aase Christensen, Maren Brit Baadshaug, Bjørn Ollendorf. Andre rad: Nils Roll Hansen, Michèle Guenin, Otto Hauglin, Wenche Kildal, Britt Bruaas, Bjarne Nordby. Foran fra venstre: Grete Hovland, Jan Henrik Bjørnstad, Kirsten Wille Maus, Torleif Owren, Sigmund Vangsnes.

153 Fra høyre: instituttsjef Sigmund Vangsnes og Jon Elster. 1979. Foto: NIFU.

Fra høyre: avdelingssjef Hans Skoie, instituttsjef Sigmund Vangsnes, avdelingssjef Knut Arild Larsen. 1983. Foto: Terje Engh.

154 1969-2019

Organisering og avdelingsstruktur

Før instituttet ble opprettet i 1969, var NIFUs forgjenger en avdeling i NAVF, derav også navnet NAVFs utredningsavdeling. Da avdelingen ble et eget institutt, vokste det også frem en avdelingsstruktur. Nedenfor vises den første avdelingen i 1969, og på de neste sidene ser vi hvordan NIFUs avdelingsstruktur etter hvert utviklet seg frem til i dag.

1969

Avdeling for forskningsstatistikk og utredninger om forskning Avdelingssjef: Hans Skoie

Den første avdelingen var i stor grad en videreføring av NAVFs utredningsav- deling fra 1961, men det tok mindre enn ett år før virksomheten fkk to avdelinger: F-avdelingen og U-avdelingen. Se neste side.

Utdrag fra NAVFs årsrapport 1969.

155 1970–1993

Avdeling for forskningsstatistikk og studier av forskning (F-avdelingen) Avdelingssjef 1970–1993: Hans Skoie

Avdeling for studier av høyere utdanning og akademisk arbeidskraft (U-avdelingen) Avdelingssjef 1970–1972: Eva Birkeland Avdelingssjef 1972–1980: Tor Kobberstad Avdelingssjef 1980–1988: Knut Arild Larsen Avdelingssjef 1988–1993: Per Olaf Aamodt

1994–2003

Instituttet vokste både i faglig bredde og i antall ansatte. Som en følge av dette var det behov for en viss omstrukturering av organisasjonsform og ledelse. Man kom fram til en ny organisering der arbeidet ved de to avdelingene ble delt i fre seksjoner med hver sin seksjonsleder. Tidligere avdelingssjef Hans Skoie tiltrådte som fagsjef ved instituttet. Omleggingen trådte i kraft fra 1. januar 1994.

Seksjon 1: FoU-statistikk og ressursanalyse Seksjonsleder 1994–2003: Kirsten Wille Maus

Seksjon 2: Forskningspolitikk Seksjonsleder 1994–1995: Karl Erik Brofoss Seksjonsleder 1995–2000: Egil Kallerud Seksjonsleder 2000–2003: Randi Søgnen

Seksjon 3: Institusjoner for høyere utdanning Seksjonsleder 1994–1997: Svein Kyvik Seksjonsleder 1998–2000: Olaf Tvede Seksjonsleder 2000–2002: Ingvild Marheim Larsen Seksjonsleder 2002–2003: Svein Kyvik

Seksjon 4: Studieforhold og studentgjennomstrømning Seksjonsleder 1994-1998: Per Olaf Aamodt Seksjonsleder 1998–2003: Liv Anne Støren

156 01.02.2003–31.07.2005

Instituttet ble i 2003 reorganisert i en basisorganisasjon med ansvar for personaloppfølging og en prosjektorganisasjon med ansvar for prosjektoppfølging. Prosjektorganisasjonen ble inndelt i tematiske programområder ledet av en forskningsleder/programleder. På grunn av ufullstendig oversikt over programledere oppgis her ikke hvem som ledet områdene i perioden 2003–2009. Programområdene var som følger:

Politikk Studier av forsknings-, innovasjons- og utdanningspolitikk

FoU- ressurser Studier av innsatsfaktorer i forskning

Forsknings- og innovasjonsvirksomhet Studier av forsknings- og innovasjonsvirksomhet

Utdanningsinstitusjoner Studier av høyere utdanningsinstitusjoner

Studenter Studier av utdanningsvalg og studiegjennomføring

Videregående opplæring Studier av videregående opplæring

Arbeid Forskning om arbeidsmarkeder – alle utdanningsnivåer

157 01.08.2005–31.12.2009

I 2005 gjennomgikk programområdene en revisjon, blant annet på grunn av fusjonen med STEP 1. mai 2004 og samlokalisering av virksomhetene fra 15. august 2005. Instituttet fkk følgende avdelingsstruktur:

Statistikk og indikatorer Ansvar for utvikling, produksjon, formidling og analyse av statistikk og indikatorer for det norske FoU-og innovasjonssystem, samt analyse og indikatorutvikling i europeisk og internasjonal sammenheng.

Grunnopplæring Studier av den 13-årige grunnopplæringen (grunnskolen samt studieforberedende og yrkesfaglig videregående opplæring).

Høyere utdanning Studier av universiteter og høyskoler, deres arbeidsbetingelser, virksomhet, organisering og styring.

Studenter og akademisk arbeidskraft Studier av kompetanseutvikling og bruken av menneskelige ressurser gjennom å se på studenters utdanningsvalg og studiegjennomføring, og ved å undersøke arbeidsmarkedet og karriereveier for personer med høyere utdanning.

Forsknings- og innovasjonspolitikk Studier av forsknings- og innovasjonspolitikkens aktører, virkemidler, innhold og efekter.

Innovasjonsstudier Studier av innovasjonsprosesser i næringsliv og ofentlig sektor.

158 2010–

Med bakgrunn i ny nordisk strategi vedtok styret i 2010 å endre instituttets navn fra NIFU STEP til NIFU Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. I tillegg til ny strategi og nytt navn endret instituttet også sin interne organisering fra seks til fre forskningsområder. De nye områdene la bedre til rette for faglige synergier og større fagmiljøer. Mange av prosjektene gjennomføres også på tvers av områdene. Forskningslederne fkk samtidig personalansvar. Instituttets avdelingsstruktur ble som følger:

Statistikk og indikatorer Forskningsleder 2010–2018: Susanne Lehmann Sundnes Forskningsleder 2019–: Michael Spjelkavik Mark

Studier av grunnopplæring Forskningsleder 2010: Eifred Markussen Forskningsleder 2011: Berit Lødding Forskningsleder 2012–2015: Vibeke Opheim Forskningsleder 2016–: Roger André Federici

Studier av høyere utdanning Forskningsleder 2010–2013: Jannecke Wiers-Jenssen Forskningsleder 2014–: Nicoline Frølich

Studier av forsknings- og innovasjonspolitikk Forskningsleder 2010–2011: Taran Tune Forskningsleder 2012–2014: Olav R. Spilling Forskningsleder 2014–: Espen Solberg

159 Rapportforsider 1954-2019

Første rapport (melding) 1955. Nytt design 1961. Fra Første rapport i eget institutt Ny logo i 1985 Fra utredningsstaben i NAVF NAVFs utredningsavdeling

Nytt design 1990 Første rapport med Nytt design 1988 Nytt design 2004 navnet NIFU

Første rapport etter fusjonen Første rapport da NIFU Justert design 2016 Dagens rapport 2019 med STEP160 ble nordisk i navnet Bakgrunnen for etableringen av instituttet på 1950-tallet var spørsmålet om tilgangen på akademisk arbeidskraft. Prognoser ble utarbeidet i form av meldinger, og arbeidet ble sammenstilt i en foreløpig form i 1957 i rapporten «Om tilgangen på og behovet for akademisk arbeidskraft». Den ble utgitt som «Første rapport», men det kom aldri fere rapporter i denne serien.

Publikasjoner

NIFU har publisert statistikk, I perioden 1955–1990 ble det utgitt forskning og utredning siden midten totalt 191 meldinger. I tillegg ble det av 1950-tallet. De feste publikasjone- publisert en rekke notater og ulike ne er tilgjengelige elektronisk i NIFUs informasjonsblad. vitenarkiv hos UNIT. Sigmund Vangsnes skrev i 1985 at utredningsrapportene skal være av De første skriftlige publikasjonene til to slag: «Meldinger som er faglig og NIFUs forgjenger gikk under navnet redaksjonelt godt gjennomarbeidede «Meldinger». Den første meldingen dokumenter – som bør selge bredt og kom i 1955 med tittelen «Prognoser godt – vårt ansikt utad – og som derfor for akademisk utdannet arbeidskraft». utstyrsmessig bør påkostes mer enn den Det var en undersøkelse om behovet andre typen publikasjoner som kalles for flologer, og i årene som fulgte kom Notater.» en rekke meldinger om det fremtidige Meldingene ble i 1990 avløst av behovet for ulike akademiske yrkes- NIFU-rapporten, som har vært NIFUs grupper. hovedprodukt frem til i dag. Det var Forskningsrådenes fellesut- En annen rapportserie som i dag er valg som tok initiativ til utrednings- historie, er «NIFU skriftserie». Den arbeidet, og i 1957 ble de første mel- ble utgitt fra 1997 til 2005. Formålet dingene sammenfattet og trykket som med serien var primært å publisere vedlegg i rapporten «Om tilgangen på og slutt­rapporter til oppdragsgivere for en behovet for akademisk arbeidskraft». større brukergruppe enn tidligere.

161 Antall rapporterAntall rapporter pr. år år 195 5-20181955–2018

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0 1955 1957 1959 1961 1963 1965 1967 1969 1971 1973 1975 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015 2017

NIFU-rapporter STEP-rapporter Grafen ovenfor viser samlet antall publikasjoner fra henholdsvis NIFU og STEP. Her har vi tatt med summen av alle meldinger, rapporter, skriftserier og notater som er produsert. Nyhetsbrev og annen type informasjonsskriv er ikke med i denne statistikken. Heller ikke vitenskapelig publisering.

RapporterRapporter ogog vitenskapeligvitenskapelig publiseringpublisering 2008–20182008–2018

100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018

Vitenskapelig publisering Rapporter

Grafen ovenfor viser antall vitenskapelige artikler og antall rapporter publisert i perioden 2008–2018.

162 Utdanning og Indikatorrapporten arbeidsmarked Indikatorrapporten gir en over- sikt over det norske forsknings- og Utdanning og arbeidsmarked var en innovasjonssystemet i form av fgurer, rapportserie skrevet særlig med tanke tabeller og analyser og har kommet ut på å gi lett tilgjengelig informasjon siden 1997. til utdanningsplanleggere, rådgivere i videregående skole, studie- og yrkes- Rapporten produseres i samarbeid veiledere og andre interesserte. mellom Norges forskningsråd, NIFU og Statistisk sentralbyrå. NIFU har Rapportene besto av en samling artikler det redaksjonelle ansvaret, i 2019 som belyste aktuelle spørsmål innenfor ved seniorrådgiver Kaja Wendt og utdanning og arbeidsmarked. Resultater forskningsleder Espen Solberg. fra undersøkelser utført ved institut- Også Innovasjon Norge, SIVA og tet dannet grunnlaget for analysene. Universitetet i Oslo er representert i Utdanning og arbeidsmarked ble utgitt redaksjonskomiteen. første gang i 1985, først i meldingsseri- Fra og med 2018-utgaven er indi- en og fra 1992 som en egen serie. Med katorrapporten kun tilgjengelig som få unntak ble rapporten utgitt én gang elektronisk publikasjon. Den består av per år frem til og med 2002. delrapporter som publiseres når data- grunnlaget er tilgjengelig.

163 Bladet Kompetanse

Bladet Kompetanse ble utgitt i peri- oden 1984–1988, med ett til to num- mer i året. Totalt åtte nummer ble ut- gitt. Dette var Utdannings­avdelingens forsøk på å lage en parallell til Bladet Forskningspolitikk. Men bladet fkk aldri samme utbredelse og omfang.

Bladet ble distribuert gratis til personer og institusjoner som instituttet opp- fattet som brukere av utredninger om utdanning og arbeidsmarked. Opplaget Bladet Kompetanse brukte denne varierte mellom 2000 og 3000 eks. illustrasjonen som logo. Det var opprinnelig et av fere forslag til ny Redaktører for Kompetanse logo for Utredningsinstituttet i 1984, 1984-1986: Otto Hauglin men tapte for den «åpne bok». 1987: Fride Eeg-Henriksen 1988: Per Olaf Aamodt

164 Margot Nesje, kontorfullmektig i Utredningsinstituttet 1971-1980, i ferd med å sende ut en av de mange utredninger fra instituttet. Utredningene gikk til forskningsmiljøer, ofentlige organer og privatpersoner. 165

Bladet Forskningspolitikk

Fagbladet Forskningspolitikk Forskningspolitikk er i sin helhet utkom første gang i 1978. Det var også tilgjengelig på nett. Alle artikler Hans Skoie som tok initiativ til det- legges ut på www.fpol.no, og PDF- te, og Skoie fungerte som ansvarlig utgaver langtidsarkiveres i NIFUs redaktør helt frem til han gikk av vitenarkiv hos UNIT. med pensjon i 2002. Nedenfor gjengis bladets introduk- sjon av seg selv slik det sto på forsiden i Forskningspolitikk er et åpent og første utgave 1978: uavhengig organ for fagbasert analyse og debatt om forskning, høyere ut- I «Forskningspolitikk» vil Utrednings­ danning og innovasjon i Norge og de instituttet bringe stof som vi tror er øvrige nordiske landene. Bladet skal av interesse for dem som arbeider med bidra til å fremme en bred og kvali- forskningssaker innenfor NAVF så vel fsert debatt med relevans for disse som andre organer som er opptatt av politikkområdene. forskningsspørsmål. Vi vil særlig presentere Forskningspolitikk utgis med studier av forskning og forskningsorgani- støtte fra Norges forskningsråd. sasjon samt forskningspolitisk nyhetsstof Forskningspolitikk er medlem av Den fra inn- og utland. Norske Fagpresses Forening og redi- Forskning berører samfunnet direkte el- geres i tråd med Redaktørplakaten. ler indirekte på en rekke områder. Likevel Bladet kommer ut fre ganger i året, foreligger stof om slike spørsmål svært og siden 1978 er 150 blader utgitt. spredt, og det er ofte vanskelig tilgjenge- Abonnement er gratis og kan bestilles lig. Vi ser det derfor som viktig å henlede ved henvendelse til NIFU. oppmerksomhet på materiale av prinsipiell interesse, ikke minst fra andre land. På

166 denne måten håper vi å bidra til å styrke interessen for prinsipielle spørsmål knyttet til norsk forskningsinnsats. Presentasjonen blir kortfattet, men vi vil i hvert nummer ta sikte på å ha en temaartikkel som gir en noe fyldigere behandling av et spesielt emne. Instituttet har i de senere år bygd opp et forskningspolitisk bibliotek. Vi håper at bibliotekets materiale kan komme til nytte for en videre krets etter hvert som vi gjør det kjent. Vår bibliotekar – som også er redaksjonssekretær for dette bladet – vil være behjelpelig med å skafe til veie rapporter, tidsskriftartikler og bøker som omtales i «Forskningspolitikk». Vi mottar også gjerne forslag til bokkjøp etc. Redaksjonen er for øvrig interessert i lesernes reaksjon på bladet og forslag om stof som bør presenteres. Vi ser tiltaket som et forsøk og tar sikte på å utgi 3-4 nummer årlig.

Redaktører

1978-2002: Hans Skoie 2003-2008: Randi Søgnen 2008-2017: Egil Kallerud. Magnus Gulbrandsen var med­redaktør i 2008-2009. 2017-: Per M. Koch

Per M. Koch, dagens redaktør av Fagbladet Forskningspolitikk

167 Forskningspolitikk – forsider 1978–2019

168 1969-2019

NIFUs navn og logoer

Gjennom NIFUs historie har navn og logo vært gjenstand for endring og fornyelse. Enkelte ganger har det vært rent visuelle endringer, andre ganger har det vært ledd i organisatoriske forhold eller strategiske valg.

1954: Utredningskontoret På begynnelsen av 1950-tallet begynte NAVF å utrede «behovet for akademisk arbeidskraft». Den første meldingen kom i 1955, og frem til 1961 ble mel- dingene skrevet på skrive­maskin uten uten spesiell logo eller design.

1961: NAVFs utredningsavdeling Arbeidet med prognosene ble etter hvert mer omfattende, og NAVF opprettet en egen utredningsavdeling i Navn og logo på meldingene fra 1961 til og med 1961. Meldingene fkk da et eget design 1968. med håndtegnet logo.

169 1969: NAVFs utredningsinstitutt I 1969 ble NAVFs utredningsinsti- tutt opprettet. Ny logo ble designet og brukt på alle meldinger. Logoen UTREDNINGSINSTITUTT ble stående uendret i om lag 15 år. Brevarkene hadde imidlertid et annet NORGES design, noe som tyder på at grafsk ALMENVITENSKAPELIGE profl ikke var konsistent i denne FORSKNINGSRÅD perioden.

1985: Oppslått bok I 1984 ble det holdt avstemning om ny logo, og man landet på «oppslått bok» som ble tatt i bruk i 1985. Dette var ikke førstevalget blant de ansatte, men NAVFs tilfredsstilte de feste kriterier som var defnert på forhånd. Skrifttypen som utredningsinstitutt ble brukt, var Century Schoolbook Norges allmennvitenskapelige av Morris Fuller Benton. Logoen ble forskningsråd trykket både i sort/hvitt og grønt, med og uten det fulle navnet under.

1993: Utredningsinstituttet Logoen holdt seg uendret i om lag 20 Utredningsinstituttet år, men navnet ble endret. I 1993 ble FOR FORSKNING O G H ØYERE UTD ANNING Norges forskningsråd opprettet ved sammenslåing av tidligere forsknings- råd, deriblant NAVF. Instituttet endret derfor navn til «Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning» – altså uten NAVF i navnet. Skrifttypen er Twentieth Century.

1996: NIFU I januar 1996 opprettet Norges forskningsråd NIFU som en egen stiftelse. Logoen beholdes, men navnet ble endret til NIFU Norsk institutt Norsk institutt for studier for studier av forskning og utdanning. av forskning og utdanning Skrifttypen er Book Antiqua.

170 1991-2004: STEP Senter for innovasjonsforskning (STEP) ble opprettet i 1991 som ek- stern forskningsgruppe av det tidligere Norges Teknisk-Naturvitenskaplige Forskningsråd (NTNF). I 2003 ble STEP en del av SINTEF Studies in technology, innovation and economic policy Teknologiledelse, og året etter fu- Studier i teknologi, innovasjon og økonomisk politikk sjonerte STEP og NIFU. Logoen bærer akronymet STEP, med norsk og engelsk undertittel.

2004: Ny skrifttype I 2004 ble skrifttypen i logoen endret. Fonten som ble valgt var Classico av den tyske skriftdesigneren Hermann Zapf, inspirert av den antikke kapital- skriften på Trojansøylen i Roma. NIFU 2005: NIFU STEP I 2004 fusjonerte Senter for studier i teknologi, innovasjon og økonomisk politikk (STEP) og NIFU. Det skapte behov for en ny logo og et nytt navn. Akronymene STEP og NIFU ble til NIFU STEP. Logoen med den åpne bok fkk en mer kvadratisk form og ble tatt i bruk fra 2005. NIFU STEP 2011: NIFU som et nordisk institutt I 2011 ble både navn og logo endret. Bokstavene i akronymet ble spesial- designet for NIFU, og den bærende fonten ble Museo Sans, en moderne skrifttype designet av Jos Buivenga.

171 1987

1996

1957 / 1974

2002 2005

2015 1954 1968 1994

STEPs historiske lokasjoner NIFUs historiske lokasjoner

172 1969-2019 Per Olaf Aamodt Forsker i NIFU fra 1984

Forsknings­nomadene

Dette er liten historie om NIFUs den amerikanske ambassaden i krys- byvandring i Oslo vest. Historien er set Løkkeveien–Drammensveien ble hovedsakelig konsentrert om perio- først bygd i 1959. Før det lå ambassa- den etter 1984 da jeg selv har jobbet den i Stortingsgata. Så enten husker ved instituttet, men med mest vekt på Vangsnes feil, eller så var de veldig gode den tidligste perioden, delvis fordi den til å kaste stein. gamle tida er morsommere og mindre strømlinjeformet enn nå. Akkurat som festene på NIFU, de var visstnok mye morsommere og galere i gamle dager. Kanskje henger det mest sammen med at glansen blir sterkere når støv og glemsel får lagt seg.

Forhistorien ifølge Sigmund Vangsnes: Midt på 1950-tallet startet han og Nordby utredninger om behovet for akademisk arbeidskraft, med to tomme Claes Lampi / NIFU Foto: hoder, i Løkkeveien – et steinkast fra 1954: Løkkeveien 7 – der de første meldinger ble den amerikanske ambassaden. Men skrevet.

173 (U-avdelingen). Han var faglig dyktig, men kanskje mer interessert i egen forskning og modellutvikling enn ledel- se, og hadde permisjon fra lederjobben noen år. I den perioden fungerte Otto Hauglin som sjef. Han brakte med seg mange impulser fra sin fortid som predikant og stortingspolitiker, men vi merket kanskje først og fremst hans Foto: Claes Lampi / NIFU Foto: ustoppelige interesse for mediaopp- 1958: Lektorenes hus i Wergelandsveien 15 merksomhet. Reisevirksomheten var lenge for- Senere ble det et NAVFs utrednings- beholdt lederne. U-avdelingen brøt kontor, fra 1961 en utredningsavdeling, denne tradisjonen da hele avdelingen og fra 1969 NAVFs utredningsinsti- dro på en ukes studietur til Paris med tutt. I 1958 fyttet vi så sammen med en avstikker til Dijon. Vi besøkte NAVF (Norges allmennvitenskapelige forskningsinstitutter, universiteter og forskningsråd) til Wergelandsveien 15. OECD. Ved OECD ble vi blant annet Der forble instituttet i nesten 30 år, fortalt om instituttets egen forsknings- bare med et avbrudd i Dagbladgården i statistikk. Studieturen var en suksess Akersgata. både faglig og sosialt, den skafet oss I Lektorenes hus i Wergelandsveien kontakter, og vi oppdaget også at det vi 15 hadde vi 2. og 4. etg. Resepsjon, drev med faktisk var bra. sjefskontor, møterom og U-avdeling U-avdelingen drev ikke salongvirk- var i 4. etasje, mens Skoie regjerte over somhet som Skoie, men arrangerte F-avdeling og bibliotek i 2. etasje. i fere år store utdanningspolitiske Landbruksforskningen holdt også til konferanser i Ingeniørenes hus med der, men lektorene husker jeg lite til. over 200 deltakere, de feste var ledere Det var digre sjefskontorer og små ved alle våre universiteter og høgskoler. kott til oss menige. Den gang hadde Etter høgskolereformen i 1994 ble det alle lederne egne sekretærer. færre institusjoner og færre ledere, og I resepsjonen var det skrivestue med bunnen falt ut av markedet for disse 3-4 jenter og Rank Xerox-maskiner. Vi konferansene. forskere (eller konsulenter som vi den U-avdelingen forsøkte seg også med gang het), leverte håndskrevne manus. et motstykke til Forskningspolitikk og Enkelte har fortsatt med det helt opp lagde meldingsbladet Kompetanse med til vår tid. korte artikler og forsknings- og ut- Da jeg begynte ved instituttet, danningspolitiske kommentarer. Etter var Knut Arild Larsen avdelingssjef hvert kom forslaget om å slå sammen ved avdelingen for høyere utdanning Kompetanse og Forskningspolitikk,

174 Foto: NIFU Foto:

U-avdelingen på studietur til Paris. Bak fra venstre: Fridtjov Torkildsen, IIEP-ansatt, Tore Omholt, Otto Hauglin, Per Olaf Aamodt, Knut Arild Larsen, Ellen Brandt, Nils Vibe, Berit Hyllseth og Rolf Edvardsen. Sittende foran: IIEP-ansatt, Inger Henaug, Torun Andbo og Grethe Hovland. men det ble ikke hilst spesielt vel- Røykeforbud var den gang et helt komment, og etter noen få år ble ukjent begrep, det bredte seg vakre Kompetanse innstilt. røykskyer i de feste kontorene, men Datautstyret begrenset seg til to etter hvert ble det slutt på å røyke under skjermer plassert i en krok og med linje møtene (som var mange og lange). til stormaskin på Blindern. Vi måtte Etter hvert ble det ikke plass til oss hente datautskriftene der oppe, hvis da i Wergelandsveien, og i 1986 besluttet ikke datakonsulent Bjørn Ollendorf vi å fytte. Samtidig vurderte allerede hentet dem i sin gamle rustne Amazon. den gang Forskningsrådet (fortsatt Kantina var i kjelleren, et rom med NAVF) å fytte til Lysaker, og kanskje gyselig tapet og piano. Det så mest ut med oss på lasset. Isteden fyttet de til som en blanding av bomberom og lo- Sandaker, og vi overtok deres lokaler i kalene for Siste tango i Paris (i kjelleren Munthes gate 29 ved siden av Institutt til La Coupole). Husker ellers at vi mot for samfunnsforskning (og Institutt for å levere blå bonger fkk små gule appel- sosialforskning – INAS, senere NOVA). sinjuicekartonger med sugerør. Typisk for den fattige fetteren I hagen utenfor var det en liten fon- overtok vi inventar, inklusive asjetter tene med skulptur, der ble det visstnok og kopper etter NAVF. Fortsatt fn- drevet nakenbading under en fest. Det nes noen av koppene og de uslitelige kan ikke ha vært plass til mer enn én av møtestolene fra NAVF hos oss. Vi gangen. overtok også kantinebestyrer Aslaug

175 tungvektere i lasterommet fkk vi senket den tilstrekkelig til den kom seg ut. Vi trodde at det ville være fnt å bli naboer med den ordentlige samfunns- forskningen, og vi leide sågar en del kontorer i nr. 31 med branndøra åpen. Stor sett ble samarbeidet begrenset. De eneste naboene vi fkk besøk av var Ulf Foto: Wikipedia Foto: Torgersen som ville teste ut noen ideer, 1987: Munthes gate 29 samt Henry Valen som kom for å spise vafer. I Munthes gate gikk vi inn i dataal- Skjerpen som hver dag serverte rund- deren. Ledelsen, inkludert daværende stykker og vafer. Og kantina hadde kontorsjef Gerd Liv Valla, insisterte på terrasse! Lokalene ellers var mørke med å kjøpe Norsk Data fordi det lå sån- teglstein, fn arkitektur og ikke veldig ne kabler der og fordi det var bra for praktiske. Egen vaktmester, Helge, administrasjonen – at det var ubrukbart hadde vi også. Han var en hyggelig fyr, for forskning gjorde lite inntrykk på kanskje fordi han hørte dårlig. ledelsen. Heldigvis ble løsningen PC Da vi fyttet inn, kjørte en varebil i nettverk, med 20 maskiner var dette med utstyr inn i garasjen i kjelleren, det største PC-nettet i Norge i sin tid. men bare for å sette seg fast i taket Snart etter slutta Gerd Liv, og Norsk da den skulle tom ut igjen. Med noen Data gikk konkurs.

NIFUs historiske adresser

1954: Løkkeveien 7 (sammen med NAVF) 1958: Wergelandsveien 15 (sammen med NAVF) 1968: Akersgata 49 (Dagblad-gården. Første gang i eget hus) 1974: Wergelandsveien 15 (Lektorenes hus, 2. og 4. etasje) 1987: Munthes gate 29 (nabo med Institutt for samfunnsforskning) 1996: Hegdehaugsveien 31 (Caltex-gården, senere Texaco-gården) 2005: Wergelandsveien 7 (Dovre-gården) 2015: Økernveien 9 (Sporveisblokka)

176 Foto: Claes Lampi / NIFU Foto: Claes Lampi / NIFU Foto: 1996: Hegdehaugsveien 31 2005: Wergelandsveien 7

Etter hvert ville ISF/INAS ha Bortsett fra en del problemer med tilbake rommene i nr. 31, og låste inneklima som gjorde noen syke, hadde branndøra. Noen NIFUitter havnet i vi det veldig bra i Hegdehaugsveien. Fuglehauggata, men det ble klart at vi Litt uheldig var det også at gårdeieren måtte på fyttefot igjen – mindre enn ti nektet å bygge interne trapper mellom år etter forrige gang. våre tre etasjer. De strakk seg langt for å Den nye fyttingen ble solid planlagt etterkomme våre ønsker om innredning, og mange alternativer vurdert. Til slutt men på et stadium var det full stopp. falt valget på Hegdehaugsveien 31, eller Hadde det ikke vært for at plassen Texaco-gården som den fortsatt ble ble for liten etter fusjonen med kalt – en rimelig usjarmerende bygning STEP, hadde vi sikkert forblitt i med turkise plater og bensinstasjon Hegdehaugsveien, men ny fytting ble (der er det senere blitt restaurant). Det det i 2005. Entusiasmen for å fytte var stor skepsis: man kan da ikke drive fra Hegdehaugsveien var vel bare sånn forskning på en bensinstasjon! passelig. Men det var mye positivt da vi fyttet Og så havnet vi altså tilbake i inn i 1996: Vi fkk bestemme all inn- Wergelandsveien, i nr. 7, nabohuset til redning sjøl og fkk enda større terrasse nr. 15 som i mellomtida hadde blitt ja- utenfor kantina. Innvendig ble bygget pansk ambassade. Vi så aldri noe fonte- fnt og praktisk. Mens Munthesgate lå i nebading blant japanerne. Også her fkk et fasjonabelt strøk med hager, langt fra vi fn kantine med terrasse (men ikke alle fasiliteter som bank, post og butik- så stor og fn som i Hegdehaugsveien). ker, havnet vi midt i shoppingparadis. Og så sparte NIFU mange penger ved Dette førte til at vi fkk lønnsforhøyelse at det ikke lenger var nødvendig med for å dekke økte utgifter i strøkets man- det shoppingtillegget i lønna. Mye ge fancy butikker. var praktisk i Wergelandsveien 7, og

177 forskerkontorene var nesten like små som i nr. 15. Det er vanskelig å omtale alle disse fyttingene uten å nevne Bjarne Nordby, som var ved instituttet fra den spe- de starten til han døde på trikken fra jobben i Wergelandsveien, over 90 år gammel! Nordby organiserte på en perfekt

måte alle fyttingene, bortsett fra til Claes Lampi / NIFU Foto: Wergelandsveien 7 (det tror jeg han 2015: Økernveien 9 var litt fornærmet over). Det var også Nordby som fant fram til dataløsningen vi fkk i 1987. En av hans favorittopp- gaver var å fnne fram til kontorstoler Tøyen. Jeg har nå alltid ment at vi bur- og å diskutere fargevalg på stofet med de ha en noe mer proletær image enn oss. I ettertid har jeg kommet til at Homannsbyen og Frogner. Men noen dette egentlig var et Bourdieu-inspirert mente at det går da ikke an å drive forskningsprosjekt for å kartlegge for- forskning på Tøyen. Det er grundig til- skeres smak. bakevist. Men som ekte nomader er vi Etter ti år i Wergelandsveien ble vår rastløse, og tåler kanskje ikke mer enn ti vestkantstatus brutt, og vi har siden år i samme lokaler? 2015 befunnet oss i Økernveien 9 på

178 Glimt fra Wergelandsveien 7 NIFUs lokaler 2005-2015

Populær sosial sone i 7. etg. Fra venstre: Eifred Markussen, Per Olaf Aamodt, Mari Vigum Frøseth, Berit Lødding, Elisabeth Hovdhaugen, Nils Vibe og Per Hetland.

Kantinestyrer Lisbeth Fjellskaalnes

Personalkonsulentene Hanne Nordal Rønne og Torill Skirstad bak økonomikonsulent Gunn Molstadengen.

179 CinewS – Spesialavis om informasjonsbehandling fra Cinet A/S. August 1988.

180 Vera Schwach 1969-2019 Forsker NIFU fra 1988

Epistler fra Munthes gate 1988–1990

Mine første opplevelser av det som i småslitt sofa med mørkstripete ulltrekk. dag er NIFU, stammer fra Munthes En bunke ble skjøvet til venstre, og gate 29. I juni 1988 åpnet jeg inn- jeg ålte meg ned i sofaen med ull som gangsdøren til det som den gang het stakk gjennom sommerskjørtet. Jeg må NAVFs utredningsinstitutt. Jeg var ha bestått første eksamensrunde med nyutdannet med historie som hoved- Kirsten Wille Maus og Olaf Tvede, fag og søkte arbeid. I siste halvdel for i den neste møtte jeg kontorbebo- av 1980-tallet var arbeidsmarkedet eren selv, Hans Skoie (1938–2016). generelt bra både for de halvstuderte Han var engasjert, men springende og ferdige kandidatene i humaniora – i i sin utspørring. Jeg visste lite om skolen og utenfor. forskningspolitikk, slikt ble ikke un- dervist på Historisk-flosofsk fakultet Munthes gate var et prisbelønnet bygg verken ved Universitetet i Oslo eller fra 1960-tallet, det hadde lange korri- Freie Universität i Vest-Berlin, ikke da dorer med helhvite vegger, takhøyden og ikke nå. På tross av min åpenbare var lav, og et mørkt teppe av ube- manglende dannelse i temaet, fkk jeg stemmelig farge dekket gulvet, var det et årsvikariat ved instituttet. Det var nåleflt? Langt innover en korridor og på forskningsavdelingen, lokalt kalt opp en trapp påtraf jeg et rotete kontor. F-avdelingen. Den andre avdelingen Der lå det papirer i bunker og strødd ut het utdanningsavdelingen, til hverdags overalt, på bord, stoler, i hyller og på en U-avdelingen, begge skrevet med stor

181 førstebokstav. Ett år var en evighet for påpekte at disse oppgavene faktisk en med nylig bestått embetseksamen representerte en vesentlig del av samlet av høyere grad, som det stod på mine årlig forskning ved universitetene.1 eksamenspapirer. Vi leste høyt fra siden når humør og Men jeg visste om utredningsinsti- fremdrift var på et lavmål. Og høsten tuttet fra før. På tavlen i pauserommet 1985, under Humanioradagene på til hovedfagsstudentene på Historisk Universitetet i Bergen, hadde jeg hørt institutt hang det nemlig et utklipp Otto Hauglin (1942–2012) fortelle fra fra bladet Forskningspolitikk som kandidatundersøkelsen som instituttet Skoie var redaktør for og instituttet regelmessig gjennomførte. Hauglin le- ga ut. I en artikkel var hovedfagsopp- det U-avdelingen. Hans hovedbudskap gaven omtalt og løftet fram som den var at de som slet stolene på lesesalene betydelige, men glemte forskningen. i humanistiske fag og samfunnsviten- Svein Kyvik som forsket ved NIFU, skapene, ikke trengte å bekymre seg, det

Seminarrommet, Munthes gate 29. Et lite seminar på dagtid i Munthes gate med folk fra instituttet, husvenner og gjester fra Norges forskningsråd. Temaet kan ha vært forskningspolitikk eller forskningsstatistikk. Tidligere instituttsjef Sigmund Vangnes sitter med ryggen til ved bordenden. Til venstre for ham, avdelingssjef Hans Skoie, Rundt bordet sitter fra venstre: Svein Kyvik, Ulf Torgersen, Ellen Brandt, Torstein Pedersen, Dag Kavlie, Liv Langfeldt og Aris Kaloudis. Langs veggen fra venstre: Unni Daaland, Sue Ellen Walters, Berit Mørland, Johan Kristian Tønder, Egil Kallerud, Ole Wiig, Susanne Sundnes og Bo Sarpebakken. Bildet er trolig fra 1994. NIFU, billedarkiv.

182 var greit med plass til oss på arbeids- fram spissformuleringer. Han kombi- markedet. Det var beroligende å høre nerte en skarp observasjonsevne med en på Hauglin, for spørsmålet om det ikke umettelig interesse for selv den minste var en overproduksjon av humanister, motsetning på et forskningsinstitutt, i fulgte studiene som en ond skygge. forskningsrådssystemet og departemen- tene. Vi kikket av og til misunnelig over Oppstilling med Skoie til U-avdelingen, der hadde Per Olaf 1. november 1988 hadde jeg min første Aamodt overtatt etter Otto Hauglin og arbeidsdag på F-avdelingen under dirigerte arbeidet med rolige bevegelser. Skoies kommando. Og kommando var Det praktiske til side, i ettertid har det det. Alle skulle møte opp, ikke bare slått meg hvor viktig Skoie var for å på F-avdelingens møter, men også når skape et forum for forskningspolitikk, Skoie tillyste seminarer og holdt sin en møteplass med stor takhøyde der forskningspolitiske salong. Den siste folk fra universitetet, andre forskere og foregikk gjerne på kveldstid, godt etter forskningssystemets administratorer ordinær arbeidstid. Skoies salong samlet kunne utveksle uenigheter og samstem- hans generasjon av forskningspolitisk mighet. interesserte menn. Ja, for med få unntak dreide det seg om menn som hadde Å reise eller ikke hatt sin forskningspolitiske oppvåkning Avdelingsmøtene var å avlegge rapport tidlig og midt i 1960-årene. De var til Skoie som lett ble utålmodig om stort sett født på 1920- og 1930-tallet, fremstillingene varte for lenge, ble om- mange av dem i enkle kår, og hadde stendelige og detaljerte. I møterommet nådd innfytelse og godt voksen alder i Munthes gate satt vi benket rundt et da jeg møtte dem. Vi kjente dem igjen bredt, brunlakkert bord innrammet av fra gang til gang, forsamlingen av massive vegger i brun teglstein. Å reise nøkterne menn i dresser med middels var dyrt, så utenlandsturene var få og snitt. Vi unge var innkalt for å lytte ble omtalt i høytidelige former. Kun og lære – og benkefyll, spesielt hvis ledelsen reiste, og OECD med hoved- oppmøtet utenfra viste seg magert. Var sete i Paris var ofte reisemålet. OECD tilstrømningen stor, rykket den yngre med sin Frascatimanual for FoU-arbeid garde til bakerste stolrad eller ståplass. og forskningspolitiske virksomhet stod Møtelokalene var små, men naboen, sentralt for å utforme forskningspoli- Institutt for samfunnsforskning, hadde tikk og organisere forskningssystemet. en større kantine som utredningsin- På et avdelingsmøte vinteren stituttet fkk låne. Dessuten ble det 1988/1989 beklaget Skoie seg over holdt større møter på Lysebu. Da stod at det nå hadde blitt mye reising, han sekretærer og administrasjonen på hadde vært i OECD i Paris og et annet hodet for å ordne det praktiske. Skoie sted. Vi andre hjemmeværende, stedfas- var dirigenten, diagnostiserte og kastet te unge satt uten noe å si, for ingen av

183 oss hadde fått reise noe særlig i embets Kvinner, en gruppe å regne med? medfør. Men året før jeg begynte, i Etterdønningene etter et gjennom- 1987, hadde en delegasjon fra instituttet brudd møtte meg på NIFU. I 1985 reist til Japan for å lære om utdannings- hadde Fride Eeg-Henriksen publisert systemet der. På 1980-tallet var Japan et notat om kvinners plass i akademia.3 et mønster og en modell for økonomisk Slik det ble meg fortalt, av Kirsten utvikling. Den store utenlandsreisen Wille Maus som ledet FoU-statistikken ble behørig rapportert. «De gjør våre og Karen Nossum Bie som var utred- ting bedre» lød en artikkeloverskrift.2 ningskonsulent, hadde de argumentert Delegasjonen brakte hjem suvenirer hardt for at det ikke holdt å dele inn som hang i gangen, blant dem et stort forskerpersonalet i menn og kvinner, silkeoppheng. Det forsvant senere, slik situasjonen for kvinner ved universiteter som Japan som modell for økonomi og og høyskoler skulle løftes fram. utvikling gjorde det. Et generasjonsskifte begynte på NIFU rundt 1990. Det ble forsterket av en vekst i antallet ansatte på 1990-tal- let. Flere kvinner med hovedfag begyn- te og i de samme årene ble fødselsper- misjonen utvidet. Mens den var 18 uker i 1986, var permisjonen utvidet til 42 uker i 1989. Kvinner som fødte, var len- ger borte fra kontoret og etterpå skulle ha ammefri; det skapte friksjoner. Flere av mennene i ledelsesgenerasjonen var dårlig vant med at kvinnelige medar- beidere hadde lovmessig rett til å være så lenge borte, og hva gjorde de hjemme hele dagen med en baby? Da jeg begynte, var det kun et fåtall høyt utdannede kvinner i den eldre generasjonen, ved NIFU og dem vi møtte fra andre steder i forskningssys- temet. Den dyktige, men underordnede kvinnelige sekretæren var på mange En japansk maske prydet forsiden av måter fremdeles det fremherskende Forskningspolitikk i 1988. Inne i bladet idealet. Stjerne i margen fkk den som kunne man lese om NIFUs møte med japanske arbeidet på søndagene, det gjorde universiteter, og hvordan landet hadde lyktes med et masseutdanningssystem og utvelgelsessystem gjerne Skoie, stjerne fkk også den som for næringslivet. NIFU, Forskningspolitikks kunne svare raskt når han trengte et bildearkiv. tall fra forskningsstatistikken eller en

184 faktaopplysning til sin skriving. Kirsten settes over, for da kunne det lett gå i Wille Maus som ledet arbeidet med ball. Løsningen min ble å svare med FoU-statistikken, fkk merke det, og vennlig resepsjonsstemme at vedkom- Anne Rollefsen (1936–2015), institut- mende satt i spiserommet, der var det tets dyktige bibliotekar, bemerket tref- ikke telefon. Kunne han ringe tilbake fende: «vi er alle husmødre for Skoie». etter klokken tolv? Da var nemlig Et korps av tålmodige kvinner, men i Wenche tilbake. Denne ordningen var rettferdighetens navn, også noen ynge nok en rest fra det solidariske 1970-tal- menn, stod mer eller mindre beredvil- let. lige. Naboer Et teknisk foroverlent sentralbord? Tre forskningsinstitutter var na- NIFU hadde sentralbord, det passet boer: det ovennevnte Institutt for Wenche Kildal. Når hun skulle ha samfunnsforskning og Institutt for spisepause, måtte vi andre trå til. Det anvendt sosialforskning (i 2019 en var en vaktliste å følge. Det var å ta med del av NOVA) i Munthes gate og seg formiddagsmaten ned i sentralbord- Fredsforskningsinstituttet, PRIO, i buret og ta sin tørn. Selv håpet jeg at Fuglehauggata 11, på baksiden. Vi fre ingen skulle ringe, eller hvert fall ikke hadde et felles blanda-kor med øvelse

Fra 1990 til 1996 hadde instituttet en avdeling i toppetasjen i Fuglehauggata. I 1996 fyttet instituttet til Hegdehaugsveien 31 og alle medarbeidere ble samlet under samme tak. Foto: Claes Lampi / NIFU Foto:

185 i lunsjen hver fredag og opptreden på Kilder og takksigelse julegløgger og husfester. Ellers så vi Teksten bygger på egen hukommelse, ikke mye til naboene. samtaler med NIFU-kollegaer, spesielt Felles telefaks med PRIO var ment Tove Hansen, Wenche Kildal, Ole Wiig som et praktisk tiltak for å styrke felles- og Per Olaf Aamodt, samt intervju med skapet. Faksen stod i underetasjen hos Hans Skoie 15. august 2014 og arkivet PRIO. Administrasjonen ringte over til Forskningspolitikk, www.fpol.no. når det var kommet faks til en av oss Takk til Egil Kallerud for kommentarer. på utredningsinstituttet. Da var det å ta veien ut bakdøren, over gaten og ned i underetasjen. Noen ganger glemte vi å hente, da ble PRIO sur, andre ganger glemte PRIO å ringe oss, da ble vi sure. Ordningen skapte ikke så mye felles- skap, heller strev og misnøye, etter ett år eller noe slikt fkk instituttet sin egen telefaks.

Utfytting til anneks Instituttet vokste, og kontorplassene var fylt til randen. I løpet av 1990 leide instituttet seg inn i Fuglehauggata 11, ferde etasje, et loft uten heis. Til Noter annekset fyttet vi som nå var blitt tatt 1 Svein Kyvik, «Hovedfagsoppgaven – den glem- opp på instituttets forskningsprogram te forskningen», Forskningspolitikk 2-3/85: fnansiert av NAVF, «Forskning om 6–8. forskning», og kollegaer som ønsket 2 Karen Nossum, Randi Søgnen og Sigmund Vangsnes, «Japan i kunnskapsfronten», Notat mest mulig ro i arbeidsdagen. Det krev- 4/88 fra NAVFs utredningsinstitutt; Randi de et ærend for å ta turen over gaten Søgnen, «De gjør våre ting bedre», Forsknings- og klatre trappene opp. På loftet med politikk, nr. 1, 1988: 12–14; Karin Nossum skråtak og odde vinkler dannet det seg Bie, Høyere utdanning – utvelgelsesinstrument et miljø med student- og doktorstipen- for næringslivet», Forskningspolitikk nr. 2, 1988: 4–8. diater og andre forskerivrige fagfeller. 3 Fride Eeg-Henriksen, «Te Role of Women in Et skifte fra et utredningsinstitutt til et Higher Education», Notat 8/1985 fra NAVFs forskningsinstitutt begynte. utredningsinstitutt.

186 Hebe Gunnes

1969-2019 Seniorrådgiver NIFU Kaja Kathrine Wendt Seniorrådgiver NIFU

Personalinnblikk

NIFUs forskerpersonalregister ble NIFU og STEP i årene rundt fusjonen, opprettet som en del av FoU-statis- med 65 faglig ansatte. Deretter gikk tikken, og vi kan følge den norske for- antall ansatte ned frem til 2015, for skerpopulasjonen tilbake til 1960-tal- deretter å stige mot 66 forskere og råd- let. Vi har her vendt blikket innover givere i 2017. Kvinneandelen blant det for å se nærmere på instituttets faglige faglige personalet har variert mellom personale i perioden fra 1977 til 2017.* 27 prosent i 1983 og 56 prosent i 2017, og det har i størsteparten av perioden vært kjønnsbalanse, det vil si mellom Flere kvinner og doktorander 40 og 60 prosents representasjon av I 1977 var 15 personer tilsatt i stil- begge kjønn, blant instituttets faglige ling som utreder, og av disse var fem personale. STEP-gruppen hadde en kvinner. Ti år senere var antall utredere betydelig lavere kvinneandel enn gamle steget til 28, hvorav 12 kvinner. I 2017 NIFU. Året før fusjonen, i 2003, var 22 hadde instituttet 9 rådgivere og 50 prosent av det faglige personalet ved forskere. STEP kvinner, mens kvinneandelen ved Instituttet når en topp i antall faglig NIFU var 53 prosent. Kvinneandel for ansatte med sin hovedstilling ved NIFU STEP i 2005, etter fusjonen, var på 37 prosent. * I fgurene er STEP-gruppen med i tall- Fagpersonalets faglige bakgrunn, grunnlaget fra 1995 og frem til fusjonen i og andelen med doktorgrad, har også 2004. variert i perioden 1977–2017. I 1977

187 70 70 %

60 60 %

50 50 %

40 40 %

30 30 %

20 20 %

10 10 %

0 0 % 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017

Kvinner Menn Kvinneandel

Figur 1. Antall kvinner og menn i faglig stilling ved NIFU og STEP i perioden 1977 til 2017. Kvinneandel i prosent. Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

og 1979 hadde ingen i fagpersonalet På 1970-tallet og begynnelsen av doktorgrad, men i 1981 var det ansatt 1980-tallet utgjorde økonomene den to utredere med doktorgrad. Vi ser største gruppen, og i 2017 var 18 av fguren ovenfor at det har vært en prosent økonomer. Statsvitere var den betydelig satsing på forskerkompetanse største gruppen på 1990-tallet med på 2000-tallet; i 2001 hadde 15 prosent rundt 20 prosent av de ansatte, mens av det faglige personalet doktorgrad, sosiologene var fest på slutten av mens andelen var steget til 52 prosent 1980-tallet og midten av 2000-tallet i 2016. Mange av de ansatte har avlagt med mellom 20 og 25 prosent. Om doktorgrad mens de har vært ansatt ved lag 15 prosent av de ansatte har sin NIFU, samtidig som nyrekruttering av utdanning fra humaniora, mens om forskere primært har skjedd gjennom lag 10 prosent har bakgrunn fra andre å tilsette forskere med doktorgrad. fagfelt enn humsam-fagene. Instituttet Av de ansatte med doktorgrad i 2017, har hatt ansatte med bakgrunn fra hadde hver femte avlagt doktorgraden i odontologi, matematikk, fysikk, utlandet. astrofysikk, kjemi og marinbiologi.

Flest samfunnsvitere, men også Cellekontor, takterrasse og kantine noen eksotiske Hvordan er så arbeidshverdagen for Flertallet av instituttets ansatte har hatt instituttets ansatte? Utrederne, og samfunnsvitenskapelig bakgrunn, og senere forskerne, har stort sett fått samfunnsviterne har utgjort mellom sitte på sine cellekontorer og skrive 67 og 80 prosent av de faglig ansatte. sine artikler og rapporter i ro og

188 70 70 % Andre fag 60 60 % Humaniora 50 50 % Andre samf. vit. 40 40 % Pedagogikk 30 30 % Økonomi 20 20 % Statsvitenskap 10 10 % Sosiologi 0 0 %

1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2008 2010 2012 2014 2016 Prosent doktorgrader

Figur 2. Utdanningsbakgrunn og doktorgradsandel for faglig tilsatte ved NIFU og STEP i perioden 1977 til 2017. Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret fordragelighet. Etter fyttingen til Tøyen som har vært hos oss siden 2000, og i 2015 har imidlertid noen av forskerne Wenche Kildal, som deler tiden sin valgt å samle seg i hjørnekontorer mellom resepsjonen og kantina. med to til tre kontorplasser, mens administrasjonen sitter i åpne landskap. NIFUs fester Navet ved instituttet har hele tiden I kantina arrangeres det seminarer vært kantina. Instituttet har fyttet om med eksterne gjester, både frokost- lag hvert tiende år, og et av kravene til seminarer og ettermiddagsseminarer, nye kontorlokaler har vært at de har og det arrangeres mandagslunsjer hvor hatt en egnet kantine, fortrinnsvis med de ansatte presenterer smakebiter fra terrasse. I Hegdehaugsveien kunne vi egne forsknings- og oppdragsprosjekter bivåne fyene på vei innover forden i for hverandre. Interne sommerfester retning Fornebu fra en stor terrasse i foregår alltid i kantina, det samme gjør femte etasje, mens vi i Wergelandsveien et og annet julebord, samt nachspiel hutlet oss sammen på en noe smalere etter årskonferansen. Et annet sen- utgave av arten i 6. etasje. Terrassen tralt samlingspunkt er biblioteket og med best utsikt til nå har de nåværende tidsskriftavdelingen, hvor de ansatte lokalene på Tøyen, hvor vi har pano­ kan lese eller låne de siste artiklene og ramautsikt over Oslo fra 11. etasje. bøkene på eget fagfelt. De ansatte ved instituttet samles hver I tidligere tider ble det arrangert dag til felles lunsj i kantina, hvor vi får julegløgg på siste fredag etter lønnings- brødmat med pålegg og sunn salatbar. dag i desember. Gløggen laget man Kantina styres av Lisbeth Fjellskaalnes, selv; urtene lå og godgjorde seg i sprit

189 i tre dager før de ble blandet ut med Solberg stått for utdeling av priser til hjemmelaget rødvin, levert av Terje bragder som lengste fotnote, beste fgur Bruen Olsen. Enkelte år ble gløggen i og størst andel av rapporten i vedlegg. sterkeste laget, og den ble derfor avskaf- Festkomitévervet går på rundgang, det fet på begynnelsen av 2000-tallet, og samme gjør ansvaret for de ulike talene, erstattet med julebord. Dette foregikk men én ting står fast: Direktøren ønsker omtrent annethvert år i kantina, og alltid velkommen til arrangementet! annethvert år på ulike spisesteder rundt I juni ble det tidligere avholdt intern om i instituttets nabolag. Julebordene sommerfest. Med instituttets siste ble krydret med taler, mange av dem direktør ble sommerfestene erstattet av minneverdige; Sigmund Vangsnes med årskonferanser med eksterne gjester. Da sine historisk-politiske oppsummerin- startet også en ny tradisjon med interne ger og Gunnar Sivertsen med taler på sommerfester i august, kun for de ulike språk. Hans Skoie ble en gang ansatte. Det er viktig å feire instituttet, bedt om å holde damenes tale, men men det er også viktig å sette pris på de innledet med å si at han heller ville ansatte. Disse interne festene er med på snakke om noe annet. Og det gjorde å skape det gode arbeidsmiljøet vi har han. Vi husker også Antje Klitkou som og har hatt ved NIFU – vi har det gøy evaluerte middagen etter vitenskapelige sammen! metoder. De senere årene har Espen

Sommerfest på Lindøya 1999. Festkomiteen, bestående av Heidi Dybesland, Lise Karlsen og Synnøve Brandt, blander velkomstdrikke.

190 Trening til Holmenkollstafetten 2009

Bedriftsidrettslaget I forkant av stafetten arrangeres gjerne fellestreninger. Etter løpet møtes laget og supportere på takterrassen for NIFU har alltid hatt et godt aktivi- debriefng, pizza/tapas og venting på tetstilbud for de ansatte, og fra 2007 resultatene – og vi slår alltid mange! et eget bedriftsidrettslag – NIFU BIL. Lavterskel og konkurranser NIFU BIL har initiert en lang rekke Alle ansatte kan foreslå aktiviteter, og aktiviteter siden oppstarten i 2007; noen ganger vanker det premier til vin- løping, triatlon, kajakk, bordtennis, nerne. NIFUs hang til å være lokalisert cageball, bedriftsfotball, skidag, yoga, et sted med takterrasse medfører også klatring, innebandy, curling, squash, bygg med trapper. Disse har fere gan- tennis og styrketrening. På fredager er ger blitt benyttet til å arrangere trappe- det mulighet for rundpingis før lunsjen. konkurranser – en tid gikk det så langt at man kunne støte på kollegaer som Holmenkollstafetten løp opp og ned trappene i helgene. Deltakelsen i Holmenkollstafetten har blitt en institusjon og engasjerer mange. NIFU har stilt lag alle år siden 1999; løperne er en fn blanding faste og nye – supplert med barn og ektefeller når det har vært nødvendig. Hvert år kjøpes et sett med t-skjorter i en farge som skal gjøre laget godt synlig ved veksling. Et bedre måltid på takterassen etter stafetten.

191 Fra venstre: Eric Iversen, Jørgen Sjaastad, Mari Elken, Liv Langfeldt, Cathrine Tømte, Vibeke Opheim og Robin Ulriksen

Det interne instituttseminaret har vært viktig for både teambuilding og strategiutvikling. Bilder fra Son i 2016 og Støtvig i 2018.

Mette Pettersen

Tore Sandven og Linn Meidell Dybdahl

Sveinung Skule

192 Bjørn Magne «Manne» Olsen, Inge Ramberg og Markus Bugge Rune Borgan Reiling STEP 1991-2004

193 STEP-gruppens prioriterte forskningsområder 1994

1. Internasjonale sammenlikninger av FoU-innsats i industrien 2. FoU i norsk næringsliv: struktur og utvikling 3. Norsk teknologipolitikk: infrastruktur og internasjonalisering 4. Utvikling og analyse av innovasjonsindikatorer 5. Forskningsstøttens struktur i Norge - før og nå 6. Vurdering av forskningens produktivitet og resultater 7. Teknologisk endring og økonomisk vekst 8. Kunnskapsspredning og mobilitet mellom forskning og næring

Keith Smtih med STEP-gruppen i 1997

194 Studies in technology, innovation and economic policy Studier i teknologi, innovasjon og økonomisk politikk

STEP-gruppen ble opprettet i I perioden 1991-1993 ble grunnlags- 1991 for å bistå myndighetene med støtten gitt gjennom forskningspro- forskning på alle aspekter ved inno- grammet Fremtidsrettet teknologipoli- vasjon og teknologisk endring, med tikk. Fra 1994 ble støtten gitt som et særlig vekt på forholdet mellom øremerket tilskudd til virksomheten innovasjoner, økonomisk vekst og den direkte fra Forskningsrådet, som del av samfunnsmessige konteksten. dets ansvar for å etablere et kunnskaps- grunnlag for forskningspolitikken. Gruppen ble initiert av Norges tek- I 2003 ble STEP en del av SINTEF nisk-naturvitenskapelige forskningsråd Teknologiledelse, og den 1. mai året (NTNF). I perioden 1991-1993 var etter fusjonerte STEP og NIFU. gruppen lagt til Norsk Regnesentral. Virksomhetene ble samlokalisert i Med virkning fra 1. januar 1994 ble Wergelandsveien 7 høsten 2015. aktiviteten videreført i en selvstendig STEPs forskningssjef og ansvarlig stiftelse. leder de første ti år var Keith Smith. Basis for gruppens arbeid var inn- For utfyllende informasjon om STEPs sikten om at vitenskap og teknologi er historie, se Sveinung Skules avsnitt om grunnleggende for økonomisk vekst. Forskningsrådet som institusjonsbygger På denne bakgrunnen utførte STEP fra side 24 og Keith Smiths artikkel forskning på historiske, økonomiske, om STEP-gruppen som pionermiljø og sosiale og organisasjonsmessige spørs- vandrende seminar fra side 121. mål av relevans for innovasjons- og teknologipolitikk i vid forstand.

195 STEP-direktører 1994-2004

10.01.1994-31.01.2001: Keith Herold Smith 01.02.2001-08.11.2001: Johan Hauknes (konstituert) 08.11.2001-30.06.2003: Svend Otto Remøe 01.07.2003-30.04.2004: Per Koch

Stifterne Styret

Den 10. januar 1994 signerte 11 Det første styremøtet ble holdt i personer stiftelseserklæringen og Informatikkbygget, Gaustadalleen 23 i innbetalte forholdsmessig like an- Oslo. Det første styret besto av: deler til grunnkapitalen på 50 000 kroner. Stifterne var: • Olav Wicken • Johan Hauknes • Hans C. Christensen • Erik Reinert • Johan Hauknes • Keith Smith • Erik Reinert • Hanne Nordal Rønne Keith Smith ble på samme møte ansatt • Keith Smith som forskningssjef og gikk ut av styret. • Heidi Wiig Kjeld Rimberg ble valgt som leder og • Anders Ekeland var styreleder i hele STEPs levetid. • Svein-Olav Nås Petter Knutzen og Berit Mørland • Vemund Riser hadde styreverv i 1994. I 1999 ble Anne • Tore Sandven Kari Lande Hasle oppnevnt av Norges • Olav Wicken forskningsråd. Kjell Stahl kom inn i styret i 1999 og Tore Li i 2002.

196 STEP-publikasjoner

I perioden 1994-2004 utga STEP rundt 200 rapporter og arbeidsnotater.

Til venstre ser vi STEPs første rapport, skrevet av Keith Smith, virksomhetens første forskningsleder og direktør.

STEP utga nyhetsbrevene KvikkSTEP i perioden 1997-2002 og Innovista i 2003-2004.

197 198 Hilsener

199 Iselin Nybø Forsknings- og høyere utdannings-

Foto: Marte Garmann Foto: minister

NIFU - en sentral kunnskapsleverandør

Den aller første rapporten fra NIFU høyere utdanning, og Norges andre var en prognose for erstatningsbehov universitet, Universitetet i Bergen, og tilgang på kandidater innenfor passerte 1000 studenter først i 1960. flologiske fag. Det var i 1955. Senere er oppgavene blitt utvidet Riktignok het det ikke NIFU da, og med kartlegging, analyser og studier utgiver var Norges almenvitenskapelige på en rekke områder, samt utarbeidelse forskningsråd. Årene som uavhengig av statistikk. Stikkord er doktorgrads- institutt, som vi feirer med denne registeret, forskerpersonalregisteret, boken, kom først senere. Rapporten statsbudsjettanalysene og ikke minst konkluderer med at «det blir et kandidatundersøkelsene, som har en betydelig underskudd på flologiske sammenhengende tidsserie tilbake kandidater i løpet av de nærmeste 5 til 1972. Samarbeidet med Norges år». At «et betydelig» er strøket ut, forskningsråd om Indikatorrapporten, kan skyldes vitenskapelig forsiktighet som feiret 20 år i 2017, er et annet ek- eller andre grunner. Uansett utgjorde sempel. NIFUs avdeling for studier av prognosene fra NIFU (under forskning, med bladet Forskningspolitikk forskjellige navn) i en årrekke et viktig som kommunikasjonskanal, har vært en grunnlag for departementets arbeid sentral premissleverandør både for poli- med dimensjonering av studietilbudet. tikkutviklingen og i det ofentlige ord- Den gang hadde vi verken Samordna skiftet om forskning. Sammenslåingen opptak eller Database for statistikk om med STEP-gruppen i 2004 ga høyere

200 Jan Tore Sanner

Foto: Marte Garmann Foto: Kunnskaps- og integreringsminister

kompetanse også innenfor studier av preges av høy faglig kvalitet og kommer innovasjon. svært godt ut i en evaluering av norsk Etter hvert er perspektivet utvidet utdanningsforskning fra 2018. til å omfatte hele utdanningssystemet, En god politikk for norsk forskning også grunn- og videregående skole. En og utdanning må hvile på solid kunn- rekke temaer er undersøkt, blant dem er skap. NIFU har bidratt sterkt til å gi situasjonen for elever med innvandrer- oss denne kunnskapen, og er fortsatt bakgrunn, efekten av nasjonale prøver, like viktig. Det har blitt mer konkur- skoleledernes arbeidsbetingelser, struk- ranse om oppdragene etter hvert. Det turendringer, gjennomstrømming og er bra, for konkurranse fører til skjerpet betingelser for kvalitet. Fra et utgangs- innsats. punkt som la vekt på empiriske data, På vegne av Kunnskaps­ har NIFU utviklet seg til en leverandør departementet vil vi takke for samarbei- av analyser som i mange tilfeller er vik- det så langt, og ønske lykke til videre. tige for politikkutformingen. Instituttet Gratulerer med jubileet!

201 John-Arne Røttingen Administrerende direktør,

Foto: Norges forskningsråd Norges Foto: Norges forskningsråd

50 år med NIFU

En annen akse er NIFUs rolle som NIFU er en sentral node i det norske oppdragstaker og leverandør av utred- og nordiske kunnskapssystemet, et ninger og analyser, evalueringer og nav i kunnskapstrianglet gjennom sitt sekretariatsfunksjoner, som har gitt trearmede nedslagsfelt; utdanning, sentrale bidrag til Forskningsrådets forskning og innovasjon. egen virksomhet. En tredje akse er NIFUs rolle som Forskningsrådet har gjennom mange leverandør av nasjonal statistikk på tiår høstet fra dette forskningsmiljø- forsknings- og innovasjonsområdet, et et. Koblingen mellom forskning og viktig grunnlag for å styrke kunnskaps- innovasjon, et sentralt premiss for grunnlaget for forskningspolitikken. Et Forskningsrådets virke, har ikke minst kjent og kjært produkt i denne sam- vært gjenstand for utdypning i NIFUs menheng er indikatorrapporten som analyser. har kommet ut siden 1997. Rapportene NIFU og Forskningsrådet samar- er blitt til i tett samarbeid mellom beider langs mange akser; instituttet er Forskningsrådet (utgiver og fnansiør), aktivt i Forskningsrådets programmer NIFU (redaksjonsansvarlig) og SSB. og bidrar til forskningsbasert kunn- Dette kunnskapsfeltet er viktig for skap om forskning og innovasjon, både god utforming av forsknings- og inno- som tema i seg selv (i programmet vasjonspolitikken. For Forskningsrådet FORINNPOL) og innenfor andre er tilgang på stabile fagmiljø på feltet, tematiske programmer. med kapasitet og kvalitet, viktig for vår funksjon som forskningspolitisk

202 rådgiver. NIFU - med historiske tråder mye verre! En kunnskapsbasert politikk tilbake til 1950-tallet og med unikt krever et uavhengig kunnskapsgrunn- lange statistiske tidsserier - har fylt en lag, som skaper tillit og er velegnet for slik rolle på en utmerket måte. læring. Ikke bare Forskningsrådet, men også Vi må heller ikke glemme den de tidligere fem forskningsrådene nøt viktige, men mer indirekte høsting av godt av NIFUs analyser, som eksem- NIFUs virksomhet gjennom 50 år. Det pelvis de utallige evalueringer, biblio- gjelder for eksempel den «forsknings- metriske analyser, statsbudsjettanalyser, politiske salong» som Hans Skoie i sin men også de omfattende universitets- tid etablerte, nå utvidet og videreført i undersøkelsene og kandidatundersøkel- samme ånd og bladet Forskningspolitikk. sene, noen av disse med spor tilbake til Det er heller ikke så rent få ansatte med 1960–70 tallet. fortid fra NIFU som har funnet veien Men det sentrale, både tidligere og både til de tidligere forskningsrådene nå: Disse analysene har ikke vært nik- og til dagens Forskningsrådet. kedukker til gjeldende praksis. Enkelte Alt skulle ligge til rette for et fortsatt evalueringer har vært til dels smertefullt fruktbart samarbeid md NIFU - i kritiske, men alternativet ville vært så minst 50 år til!

203 Tora Aasland Leder av den norske UNESCO- kommisjonen, tidligere statsråd for

Foto: Stig Weston Foto: forskning og høyere utdanning

«Kunnskap skal styra rike og land»

Aasmund Olavsson Vinje publiserte innen høyere utdanning, men Vinje i nybrotts- og nynorskavisa «Dølen» likte rettsvitenskapen godt, og fant ut i april 1859 diktet: «Kunnskap skal at en rettskunnig mann hadde lett for styra rike og land, og yrkje skal båten å følge med i politikken. «Juristen er bera». Disse strofene har inspirert mest den einaste som plar taka sam- mange kunnskapssøkende i alle de 160 funds-spørsmåli fyre seg og dryfta deim år som har gått siden. i samanheng.» NIFU har bestått i 50 av de 160 Vinje var en av Norges viktigste na- årene som har gått siden kunnskaps- og sjonsbyggere. Han forstod den verdien yrkesutdanning ble satt på det nasjons- språket og kulturen hadde for identitet, byggende Norges dagsorden. Først fellesskap og tilhørighet, samtidig som som en del av den allmennvitenskape- han gjennom hele sitt skrivende liv var lige forskningsorganisering, og etter et glimrende eksempel på kritisk refek- fusjoneringen med det teknisk-naturvi- sjon. Eller tvisyn, som mange sa. Han tenskapelige STEP (Senter for studier var fattiggutten fra Telemark som dro i teknologi, innovasjon og økonomisk til Heltbergs studentfabrikk og etter det politikk), som et helhetlig og tverrfaglig utdannet seg til jurist – fordi han ikke forskningsmiljø. kunne leve av å være dikter. Han tok NIFUs forskning omfatter hele juridisk eksamen i 1856. På den tiden det kunnskapspolitiske området – fra var det ikke så mange valgmuligheter grunnopplæring, via høyere utdanning

204 til forskning, innovasjon og kompetan- produksjon av svar på spørsmål som: seutvikling i arbeidslivet, og represen- «Er det samsvar mellom utdanning og terer derfor en grunnleggende kunn- jobb?», «Utdanner vi for mange – eller skapsplattform. Som tidligere statsråd for få - på feil nivå?», «Hva må til for å for forskning og høyere utdanning, og møte kunnskapsbehovet?» og «Er ut- som mer enn gjennomsnittlig interes- danning og forskning tilpasset de store sert i utdanning og forskning, har jeg utfordringene?» NIFU gir gode og alltid hatt stor tillit til NIFU og fag- grundige svar som rydder bort spekula- miljøet der. Det er betryggende for all sjoner og som trumfer «fake news». forskning og utredning om kunnskap at Aasmund Olavsson Vinje vekket perspektivet strekker seg fra formell til opp sin samtid med sitt kritiske blikk uformell kunnskap, fra grunnopplæring mot makta og myndighetene. Han til de høyeste akademiske nivåene og fra søkte sannheten og forankret sitt ofte innsiden av kunnskapsinstitusjonene til kontroversielle syn i den nysgjerrig- arbeidslivet utenfor. Og ikke minst at hetsdrevne kunnskapen han tilegnet NIFUs publikasjoner er solid faktaba- seg, og i ytringsfriheten. Parallellen for serte. oss kunnskapsinteresserte er NIFUs Jeg vil spesielt framheve kandida- fagblad «Forskningspolitikk». Jeg hadde tundersøkelsene og den etterrettelige ikke klart meg uten. Takk, NIFU!

205 Mari Sundli Tveit Leder Universitets- og høgskolerådet,

Foto: NMBU Foto: rektor NMBU

Universitets- og høgskolerådet (UHR) kunnskapssektoren og kunnskapspo- har hatt et godt samarbeid med NIFU litikk og har også vært et avgjørende i mange år. UHRs arbeid er avhengig miljø i arbeidet med og utviklingen av av god dokumentasjon og statistikk publiseringsindikatoren. over utviklingen i kunnskapssektoren Gjennom alle aspekter av sitt arbeid, og særlig blant våre medlemsinstitu- har NIFU stor betydning for kvaliteten sjoner. og utviklingen i den norske kunnskaps- sektoren. Dette er viktig ikke bare for NIFU har vært en uvurderlig part- hver enkelt institusjon, men også for ner her, ikke bare som produsent av samfunnet som helhet. stati­stikk og fakta, men også som Takk for innsatsen og gratulerer med forskningsmiljø har NIFU bidratt til 50 års jubileet! kunnskap som er viktig for sektoren. NIFU er et sentralt knutepunkt for innsikt i internasjonal forskning om

206 Begge foto: Marte Garmann Foto: Eivind Senneset Opphavsrett: UiB Eivind Senneset Opphavsrett: Foto:

Gratulerer! Aldri før har samfunns- NIFU er og har vært en viktig støt- utviklingen gått raskere. Aldri før har tespiller, både for oss som arbeider i utviklingen av ny kunnskap vært mer universitetets ledelse og for institusjo- avgjørende. Avgjørende for utvik- nen vår som helhet. lingen av politikken vi trenger, for å nå målene i vår tid og for tidene som Når vi ved Universitetet i Bergen staker kommer. Målene for oss som land og ut kursen for fremtiden og våre stra- for verden, for bærekrafts- og klima- tegiske veivalg for institusjonen, så er målene. analysene fra NIFU uvurderlige. I et stadig mer komplekst universitetsland- Skal vi skape mer, må vi vite mer om skap, både politisk og kulturelt, har vi hvordan vi endrer måten vi skaper på og behov for oversikt og et helhetlig bilde. hvordan vi skaper på nye områder. Her Til det trengs solide tallgrunnlag og ligger nøkkelen til at vi skal kunne leve uavhengige rapporter vi kan stole på. like gode liv i morgen som i dag. Det Derfor er også NIFU enestående for er vår tids største utfordring, men også vår utvikling og for at man skal kunne mulighet. Veien til løsningene for frem- styre store institusjoner som universite- tiden skapes gjennom mer kunnskap. tet jo er. Takk for kunnskapsbidraget de siste Takk for de foregående 50 år, og 50 årene. Lykke til med de neste! vi ser frem til stadig fremoverlent samarbeid og utvikling i de 50 kommende. Torbjørn Røe Isaksen Næringsminister, Dag Rune Olsen tidligere kunnskapsminister Rektor Universitetet i Bergen

207 Kristin Halvorsen Direktør i CICERO Senter for klimaforskning, tidligere

Foto: NTB Foto: kunnskapsminister

Norges viktigste formue er folk. Den så langsiktig efekt eller berører så kompetansen vi har og den arbeids- mange mennesker direkte. Når en god innsatsen vi kan bidra med er 75 barndom varer hele livet, blir hvert prosent av landets formue. Verdien enkelt barns opplevelser i barnehagen av olje- og gassreservene og pengene en verdifull langtidsinvestering. Når som står på oljefondet, er til sammen- vi vet at det tar mange tiår å bygge ligning beregnet til å utgjør bare i opp et exellent forskningsmiljø, er det overkant av 10 prosent av nasjonalfor- avgjørende at vi vet hvilke veivalg vi muen. Det mest avgjørende for fram- skal ta. tida er derfor at vi lykkes i å utvikle NIFU har bygd opp et forsknings- vårt potensiale, at vi har barnehager, miljø med høy kvalitet og har bidratt skoler og utdanning som bidrar med med kunnskap både til den løpende kunnskap og kompetanse og at fest forvaltningen av utdanning, forskning mulig kan bidra i samfunnet med sin og innovasjon og til mange viktige arbeidsinnsats. reformer. Det er jeg sikker på at dere vil fortsette med. Hvis jeg kan komme NIFU har i 50 år bidratt til at vår med et ønske til jubilanten, er det at viktigste «formuesforvaltning» kan forskerne på NIFU føler seg enda mer være kunnskapsbasert. NIFU leverer kallet til å bidra til den ofentlige debat- statistikk og analyser av høy kvalitet. ten om kunnskap og utdanning. Denne Gjennom små og store forsknings­ sektoren står alltid høyt på velgernes prosjekter om hele bredden i utdan­ prioriteringsliste, og svært mange ningssy­ stemet – fra barnehager til har den som sin daglige arbeidsplass. doktorgrader – har NIFU levert Mange vil ha interesse av enda fere forskning som har gjort at kvaliteten formidlingsglade NIFU-forskere. kan styrkes. Det er neppe noe annet Takk for godt samarbeid, gratulerer politikkområde der beslutninger har med dagen!

208 Gunnar Bovim

Foto: Thor Nielsen / NTNU Foto: Rektor NTNU

De feste femtiåringer er både i fn i Ålesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag. form og høyst oppegående, med er- Den overordnede oppgaven er å evalu- vervet kunnskap og erfaring som gjør ere i hvilken grad vi realiserer målene dem spennende og attraktive å samar- med fusjonen, men også prosesser og beide med. NIFU er ikke noe unntak – tiltak for faglig integrasjon på tvers av tvert imot. NIFUs forskere deltar i et de tidligere institusjonene, er under imponerende bredt nettverk, nasjonalt lupen. og internasjonalt, innen innovasjon, Dette er kunnskap som vil komme forskning og utdanning, og har gjen- fere enn NTNU til gode. De siste nom femti år levert betydningsfulle årene har hele sektoren vært gjennom bidrag til kunnskap om, forståelse og en strukturreform, hvor institusjonene videreutvikling av forskning og høyere er blitt færre, større og mer komplekse, utdanning. med et bredere oppdrag. Samtidig stil- les det større krav til autonomi og selv- NTNU har hatt nytte av NIFUs stendige beslutninger. Konsekvensen kompetanse i en rekke sammenhenger. er et voksende behov for et faktabasert De senere årene har vi blant annet fått kunnskapsgrunnlag for å kunne fatte dybdestudien «Bedre sammen», om gode beslutninger. I dette bildet trenger samarbeidsrelasjonen mellom NTNU vi mer enn noen gang NIFU, i egen- og SINTEF og en grundig undersøkel- skap av å være kompetent, uavhengig og se som skal bidra til å styrke vårt etter- sektordekkende – i den fulle bredden og og videreutdanningstilbud. i hele livsløpet fra barnehageforskning Men først og fremst har NIFU til universiteter. Med andre ord – vi hatt oppdraget med å gjennomføre en ser fram til å dra nytte av kunnskap fra forskningsbasert følgeevaluering av NIFU i nye femti år. Gratulerer med fusjonen mellom NTNU og høgskolene 50-årsjubileet!

209 Anne Husebekk

Foto: Torbein Kvil Gamst/UiT Kvil Torbein Foto: Rektor UiT Norges arktiske universitet

Samfunnet er i kontinuerlig endring, statistikk og indikatorer og god for- og kunnskapssektoren må følge nøye midling bidrar NIFU til at vi alle lett med. Vi skal bygge våre beslutninger har tilgang på oppdatert kunnskap om på et solid kunnskapsgrunnlag, og utviklingen i vår egen sektor. NIFUs arbeid gir oss muligheten til Kanskje særlig i en tid med raske det. endringer, er det viktig med en slik kunnskapsbase. Ingen vet i dag hvordan Kunnskap er vår neste olje, sier statsmi- mulighetene for utdanning, forskning nisteren. Dette forplikter, og mange må og innovasjon vil være om 10-20-30 år. arbeide sammen for å vise at kunnskap For å følge med i denne utviklingen, og gir oss nye store muligheter. for å legge et best mulig grunnlag for Årets jubilant har under skiftende viktige beslutninger for fremtiden, er navn og organisering bidratt som en behovet for ekspertisen til NIFU også i betydelig aktør til å forstå forskning fremtiden tydelig til stede. og høyere utdanning i Norge. Med Så fra en institusjon med et nylig spisskompetanse bidrar NIFU til at tilbakelagt 50-årsjubileum til en ny fundamentet for det norske kunnskaps- 50-årsjubilant: Til lykke med ju- samfunnet – utdanning, forskning og bileumsfeiringen i år – og lykke til med innovasjon – er et område som kjenne- innsatsen i årene som kommer. tegnes av et solid kunnskapsgrunnlag. NIFUs innsats er preget av høy kvalitet, og arbeidet NIFU gjør, er samtidig gjort tilgjengelig på en forbil- ledlig måte. Gjennom forsknings- og utredningsvirksomhet, produksjonen av

210 Guro Elisabeth Lind

Foto: Erik Norrud Foto: Leder Forskerforbundet

Kunnskapspoli- ønsker å bli forskere? Og hva mener forskerne selv? tikken må være Uten et godt kunnskapsgrunnlag stopper forskningspolitikken. Uten kunnskapsbasert kritiske undersøkelser, analyser og sta- tistikk, kommer vi ikke framover. Noen må rett og slett forske på forskningen. Forskerforbundet arbeider for at for- Heldigvis har vi NIFU, som i femti skere og kunnskapsarbeidere skal ha år har vært en uuttømmelig kilde konkurransedyktig lønn og gode ar- til kunnskap om og innsikt i norsk beidsvilkår, og for at norsk forskning forskning og høyere utdanning. og høyere utdanning skal være av høy Vi i Forskerforbundet er avhengige kvalitet. av NIFUs arbeid. Ikke minst gjel- der det Underviserundersøkelsen og Men hva betyr egentlig det? Hva er en Tidsbruksundersøkelsen blant vitenska- konkurransedyktig lønn, og hva kjen- pelig ansatte, som gir helt nødvendig netegner gode arbeidsvilkår? Hva skal kunnskap om hvordan norsk høyere til for at undervisningen blir best mulig, utdanning ser ut nede på bakkeplan. og hvordan defnerer man egentlig Vårt motto er at kunnskapspolitik- forskning av høy kvalitet? Hva mener ken skal være kunnskapsbasert. Da må stipendiatene er viktig for at de skal forskerne og underviserne høres. Og kunne lykkes med doktorgraden? Hva da må NIFU fortsette sitt uunnværlige synes studentene om undervisningen, arbeid i minst femti år til. og hva synes underviserne om møtet med studentene? Hva skal til for at fere

211 Stefen Handal

Foto: Utdanningsforbundet Foto: Leder Utdanningsforbundet

Sammen utdanner tig, ettersom vi har medlemmer i hele utdanningsløpet. vi Norge Både NIFU og Utdanningsforbundet er med på å sette utdanningspolitisk dagsorden, og vi er opptatt av langsikt­ NIFUs 50-årige historie har mange ige og prinsipielle saker innenfor utdan- likhetstrekk med Utdanningsfor- ning og arbeidsliv. Vi er helt avhengig bundets historie. Selv om det er stor av gode analyser, solid statistikk og aldersforskjell mellom oss, er begge et forskning av høy kvalitet i vårt arbeid. resultat av ulike prosesser med tradi- Gjennom 50 år har NIFU levert re- sjonsrike forløpere. levant og aktuell forskning og analyser som går inn i profesjonens kunnskaps- NIFUs hovedformål har gjennom hele grunnlag. Vi står overfor mange viktige historien vært å utvikle statistikk, utred- oppgaver i de neste 50 årene, og vi lover ninger og forskning. Dette har vært NIFU at vi fortsatt skal være en kritisk svært nyttig for Utdanningsforbundets samarbeidsaktør på vegne av hele pro- aktivitet og virke. Lærerorganisasjoner fesjonen. er entusiastiske og kritiske brukere av I anledning NIFUs jubileum vil vi statistikk, utredninger og forskning. omskrive vårt slagord, og dele det med NIFUs forskning omfatter hele det NIFU: Sammen utdanner vi Norge! kunnskapspolitiske området: Fra barne- Gratulerer med dagen! hage, grunnskole, videregående opp- læring, høyere utdanning og forskning – til innovasjon og kompetanseutvikling i arbeidslivet. For oss har det vært vik-

212