FYLKESMANNEN I FINNMARK FINNMÁRKKU FYLKKAMÁNNI

OTEREN I FINNMARK

EN KARTLEGGING AV OTERBESTANDEN I FINNMARK VED BRUK AV SPORTEGNMETODEN

Tor Harry Bjørn, mai 2000 Sammendrag Bjørn, T. H. 2000. Oteren i Finnmark. En kartlegging av oterbestanden ved hjelp av sportegn- metoden. Rapport fra Fylkesmannen i Finnmark, miljøvernavdelingen.

Prosjektet, som ble gjennomført i 1999, har hatt som hovedmålsetting å kartlegge utbredelsen av oter i Finnmark fylke og etablere overvåkningspunkter for bestandsutviklingen av oter. Sentralt i registreringsarbeidet var også å kartlegge sportegnforekomst i områder med oppdrettsvirksomhet og i kommende oppdrettsområder. Laksefjorden i kommune ble i denne sammenheng grundig registrert da fjorden regnes som relativt upåvirket av oppdrett.

Siden oterbestanden er nærmest umulig å estimere direkte, ble sportegnfunn i strandsonen benyttet som indeks for forekomsten av oter i fylket. Registreringsarbeidet har foregått i to feltsesonger, vinter og høst bl.a. for å fange opp endringer i geografisk utbredelse. Registreringspunkter ble valgt ut uten hensyn til oterforekomst og habitat.

Det ble funnet sportegn i 95 % (n =150) av undersøkte lokaliteter ved vinterregistreringene, og i 86 % (n=164) av høstlokalitetene. Oterens leveområder finnes i hele fylket, fra de ytterste øyer og halvøyer (eksponerte områder) til midtre og indre øyer og fjordstrøk.

Resultatet viser at oterbestanden langs kysten er stor og livskraftig og med en sammenhengende utbredelse. Tettheten av sportegn (sportegnindeks) minker noe fra Båtsfjord, rundt Varangerhalvøya og til Russegrensen, hvor oteren sannsynligvis opptrer mer sporadisk og med lavere tetthet enn ellers i fylket.

78 punkter ble registrert både vinter og høst, og resultatet viser at oteren benytter de samme områdene i like stor grad i begge årstidene, noe som sannsynligvis betyr at oteren er stedfast. Sammenligninger med en undersøkelse fra 1991/92 viser en betydelig økning i frekvensen av sportegn, noe som betyr at oterbestanden i Finnmark har økt.

Sportegn etter oter ble funnet ved alle oppdrettsanlegg og oteren har fast tilhold i nærheten av de fleste anleggene. I denne undersøkelsen er det imidlertid ikke noen vesentlig forskjell i sportegnmengde mellom oppdrettsanlegg og andre lokaliteter. Resultatene av feltarbeidet viser at det i størstedelen av fylket kan være vanskelig å finne områder uten oter, da oteren sannsynlig oppholder seg i ”alle” lokaliteter som også egner seg for oppdrett av fisk. Slik bestandssituasjon er i dag, kan det være vanskelig å finne områder uten oter som samtidig egner seg for oppdrett av fisk. I lokaliteter hvor det er gitt nye konsesjoner for oppdrett, ble det registrert sportegn etter oter. I Laksefjorden som hittil har vært uten matfiskoppdrett, var otertettheten høy.

Ferskvann og skjul er trolig viktige faktorer for oterens habitatkrav i den marine strandsone. Beskrivelsen av landskap og strandsoner i undersøkte lokaliteter viser at det gjennomgående er gode oterhabitat langs hele kysten. Verken skjul eller ferskvannstilgang virker her som noen begrensende faktor for oteren.

Tettheten av dyr er lik på øyene og på fastland, men det er indikasjoner på mindre tettheter innerst i de store fjordene, noe som kan skyldes at disse områder ofte mangler skjulmuligheter og domineres av sand/leirebunn. Med bakgrunn i årets undersøkelse er det etablert en rekke referanseområder for å kunne overvåke bestandsutviklingen for oter i fylket. I rapporten er det også tatt med et kapittel om oterbiologi og forvaltningen av oter, samt et kapittel om oppdrettsnæringa i fylket.

2 3 Forord Etter et initiativ fra Fylkesmannens miljøvernavdeling og Hammerfest kommune ble det i januar 1999 igangsatt planlegging av en registrering av oter i fylket. Bakgrunnen var manglende kunnskap om oteren i fylket, og videre å få et grunnlag for en regionalt tilpasset bestandsforvaltning av oter. Etableringer av registreringspunkter ville også gi grunnlag for en overvåking av bestandsutviklingen.

Prosjektet utviklet seg til et samarbeid mellom Fylkesmannens miljøvernavdeling i Finnmark, v. viltforvalter Eirik Johan Karlsen, Finnmark fiskeoppdretterlag, v. leder Knut Altmann, Fiskeridirektoratet Region Finnmark, v. oppdrettskonsulent Sigurd Richardsen og Hammerfest kommune v. miljøvernrettleder Svein Grotli Skogen. Prosjektet har hatt en referansegruppe bestående av overnevnte samt prosjektleder. Referansegruppa har hatt 4 møter. Tor Harry Bjørn har vært engasjert som prosjektleder. Fylkesmannens miljøvernavdeling har hatt det faglige og økonomiske ansvaret for prosjektet, mens Hammerfest kommune har hatt arbeidsgiveransvaret for prosjektleder. Berørte kystkommuner ble invitert til å delta med opplysninger og feltarbeid.

I løpet av prosjektperioden har følende deltatt eller vært til hjelp: Den indre kystvakt ved ”Ice Lady” stilte opp på et vinter og et høsttokt. Takk til mannskap og besetning ombord for trivelige dager i felt langs Finnmarkskysten. Reinpolitiets oppsynsbåt ”Polarjo”, v. politibetjent Bernt Thommasen skal ha takk for god hjelp og fine dager rundt i Vest- Finnmark på flere tokt. Fjelltjenesteavdelingene i Alta, Lakselv, Tana, Kirkenes og Vadsø har deltatt i registreringsarbeidet. Stolt Seafarm, Hammerfest, har ved flere anledninger lånt ut båt. I tillegg har flere enkeltpersoner bidratt med hjelp under registreringsarbeidet. Disse er: Knut Altmann, sporsnøregistreringer i Alta, Birger Pedersen, sporsnøregistreringer i Kvalsund, Jon H. Haukland, sporsnøregistreringer i Alta, Frode Lorentsen, feltarbeid på tokt, Per Roar Hansen, registreringer på Seiland, Geir Helge Systad, feltarbeid på tokt og ved flyregistreringer, Odd Birkeland, sporsnøregistreringer i Lebesby. Jan Ove Bustnes har deltatt i flyregistreringer og statistiske analyser. En takk til alle disse. Også takk til alle andre som har bidratt, ikke minst lokalbefolkningen rundt i fylket som har stilt opp med opplysninger og historier om oteren.

Rapporten omfatter flere temaer som er organisert i egne kapitler. Data fra en upublisert oterregistrering gjennomført i 1991-92 ved miljøvernavdelingen er tatt med i denne rapporten.

Prosjektet er finansiert med 160 000 kr fra Fylkesmannens miljøvernavdeling og 100 000 kr fra Finnmark fiskeoppdretterlag. Fiskeridirektoratet, Region Finnmark og Hammerfest kommune har bidratt med kontorplass i prosjektperioden.

Fylkesmannens miljøvernavdeling vil takke prosjektleder Tor Harry Bjørn for et vel gjennomført prosjekt. Vi håper resultatene vil være med på å gi så vel forvaltere som oppdrettere større kunnskap om oteren i Finnmark.

Vadsø, mai 2000

Bente Christiansen Eirik Johan Karlsen fylkesmiljøvernsjef seksjonsleder naturforvaltning

4 Innholdsfortegnelse Sammendrag...... 2 Forord...... 4 Innholdsfortegnelse...... 5 1. Innledning ...... 6 1.1 Bakgrunn ...... 6 1.2 Prosjektets målsetting ...... 6 1.3 Om registrering av oter ved hjelp av sportegn...... 7 1.4 Områdebeskrivelse ...... 7 2. Trekk ved oterens biologi...... 8 2.1 Vernestatus...... 9 2.2 Bestandsutviklingen ...... 10 2.3 Oterforvaltningen ...... 10 2.4 Tidligere sportegnregistreringer i Finnmark...... 11 3. Oppdrettsnæringa...... 12 3.1 Oppdrettskonsesjoner i Finnmark ...... 12 4. Materiell og metode ...... 13 4.1 Registrering av otersportegn...... 13 4.1.1 Registreringspunkter ...... 14 4.1.2 Registreringer i Laksefjorden...... 14 4. 1.3 Avføring ...... 14 4.1.4 Hi/hule/soveplass ...... 15 4.1.5 Stier og terrengslitasje...... 15 4.1.6 Biotopbeskrivelse:...... 15 4.1.7 Vinter- og høstregistreringer på samme punkt ...... 15 4.1.8 Merknader...... 15 4.1.9 Flyregistreringer ...... 15 5. Resultater og diskusjon ...... 16 5.1 Om registreringsmetoden...... 16 5.2 Kategorier av otersportetthet...... 17 5.3 Funn av otersportegn ...... 17 5.4 Geografisk fordeling av otersportegn ...... 19 5.5 Resultater fra 1991/92...... 20 5.6 Indeks-oversikt...... 21 5.7 Registreringer ved oppdrettsanlegg og oppdrettslokaliteter...... 22 5.8 Registreringer i Laksefjorden (Lebesby kommune)...... 23 5.9 Registreringer på samme punkter vinter og høst...... 24 5.10 Referansepunkter ...... 24 5.11 Habitat...... 25 6. Bestandsstørrelse og bestandstetthet...... 25 6.1 Bestandsberegninger for Finnmark fylke...... 26 7. Konklusjon...... 26 8. Litteratur ...... 28 Vedlegg ...... 30

5 1. Innledning

1.1 Bakgrunn Kunnskap om bestanders utbredelse, størrelse og livshistorie er grunnleggende for forvaltningen av disse. Dette er viktig bl.a. for å vurdere levedyktigheten og videre for å iverksette de rette forvaltningstiltak for gjeldende art. Det er særlig viktig å gi en arealstatus for leveområdene for arter som er truet, arter som vi har internasjonalt ansvar for og arter med konfliktpotensiale.

Oteren har med sitt skjulte levevis gjort det generelt vanskelig å framskaffe slik kunnskap, og det finnes derfor relativt liten informasjon og kunnskap omkring overnevnte forhold. Det har heller ikke tidligere vært noen prioritert oppgave å øke denne kunnskapen. I de senere årene er den generelle oppfatning at oterbestanden i Nord-Norge har økt og blitt tallrik. Disse betraktningene er også nylig bekreftet fra forskerhold (Heggberget 1998). Imidlertid har det vært sparsomt med data fra Finnmark fylke.

I Norge er det knyttet flere problemer av høyst ulik karakter til forvaltningen av oter. Den store forskjellen i bestandssituasjonen i nord og sør gjør det problematisk å praktisere en felles forvaltningsmodell. I områder med store bestander er det konflikter med en voksende oppdrettsnæring, og videre bekymring for enkelte villfiskbestander. I tillegg har norske forvaltningsmyndigheter erkjent et internasjonalt ansvar for å bevare den gode oterbestanden vi har i nord.

Oppdrettsanleggene kan framstå som lett tilgjengelige matkilder for både fugl, sel og oter. Spesielt i perioder (vinterstid) hvor naturlig mat sannsynligvis er mindre tilgjengelig, kan en tenke seg at oppdrettsanleggene virker tiltrekkende på bl.a. oter. Konsentrasjonen av villfisk rundt anleggene er også høy, noe som sannsynligvis også kan tiltrekke seg fiskespisende vilt. Imidlertid er det også på dette området liten kunnskap og mangel på fakta (Bjørn 1999).

Forvaltningsmyndighetene har også de senere år fått kritikk fra oppdrettsnæringa for manglende forståelse for disse problemstillingene, og det er også uttrykt ønske om både en kartlegging og en større beskatning av arten (Johansen og Eliassen, 1999).

Gjennom dette prosjektet ønsker en å øke kunnskapen om utbredelse, tetthet og bestandsutvikling for oter i fylket og videre gripe fatt i noen av de overnevnte problemstillinger.

Data fra en upublisert oterundersøkelse gjennomført av Fylkesmannens miljøvernavdeling i 1990/91 er også bearbeidet og tatt med i denne rapporten.

1.2 Prosjektets målsetting • Å gjennomføre en sportegnregistrering for å få en indeks for forekomst og utbredelse av oter i Finnmark fylke. Ved å gjennomføre en vinterregistrering og en høstregistrering vil en fange opp eventuelle endringer i oterens bruk av områder gjennom året.

• Å etablere referanse/overvåkningspunkter for oterbestanden. På disse punktene kan en registrere endringer i bestandsutviklingen ved nye registreringer.

6 Andre aktuelle delmål: • Å fastslå om tettheten av otersportegn er større ved nåværende oppdrettsanlegg. • Å registrere otersportegn/oterforekomst i områder hvor det skal etableres oppdrettsanlegg. • Å vurdere hvilke habitatpreferanser oteren har m.h.t. valg av leveområder. Har noen områdetyper større tetthet enn andre?

1.3 Om registrering av oter ved hjelp av sportegn Natt- og tussmørkeaktive arter som oter er svært vanskelige å bestandsestimere. Dens kryptiske levesett i områder med svært gode skjulemuligheter er med på å gjøre bestandstellinger umulige.

Sportegnmetoden har vært mye brukt for å registrere utbredelse av oter (Mason & Macdonald 1987). Vanligst har vært å gjennomføre registreringer på sensommeren/høsten etter at vegetasjonsveksten har stagnert. Sportegn vil da være mer synlige. Sportegnmetoden registrerer om oter har vært eller er i det aktuelle området. Metoden kan til en viss grad fange opp eventuelle tetthetsforskjeller mellom områder og gjøre det mulig å gradere oterforekomsten. Metoden sier lite om bestandsstørrelsen som helhet, bl.a. fordi en vet lite om forholdet mellom mengden av sportegn og antall dyr (Mason & Macdonald 1987). Tettheten av sportegn samsvarer heller ikke alltid med antall otrer i området (eller om den er der), fordi alle deler av oterens revir/territorium ikke brukes/markeres like hyppig. Det er likevel rimelig å anta at tetthet av sportegn grovt sett øker med tettheten av oter, og vil derfor være størst i attraktive oterbiotoper. Mengden av og de ulike typer sportegn vil være med på å avgjøre betydningen av det enkelte registreringspunkt.

Ved å gjennomføre undersøkelser ved forskjellige årstider, vil en kunne si noe om oteren er stedfast i leveområdet, eller om det er sesongvariasjoner i geografisk utbredelse. Vinterregistreringer av otersportegn på snødekke er imidlertid problematiske da sporingsforholdene vil variere mellom registreringspunktene og over tid. Fysiske forhold og miljø på registreringspunktet vil kunne påvirke resultatet. Disse forhold og metodens egenskaper er omhandlet senere i rapporten.

Estimater av oter er foretatt i noen få, intensivt studerte områder (Lightfoot 1981, Kruuk et al. 1989, Kruuk & Moorhouse 1991). Metodene som da ble benyttet (merking, individgjenkjenning, telling av ynglehi) er ikke gjennomførbart i dette studiet, hvor det ble prioritert å få et høyt antall registreringspunkter og god dekning i hele fylket.

1.4 Områdebeskrivelse Finnmark fylke har et areal på 48 649 km_. Fylket strekker seg fra 68° 33’ til 71° 11’ N, og fra 21° 10’ til 31° 10’ Ø. Den totale kystlinja i fylket er 5457,5 km fordelt på 3126 km fastland og 2341,5 km langs øyene. Fylket er skåret opp av 5 store fjorder - Altafjorden med sidearmer, , Laksefjorden, Tanafjorden og Varangerfjorden. I vest er kysten skjermet av en krans av små og store øyer, fra Loppa til Magerøya, med et utall av små fjorder og viker. I Vest- Finnmark har kysten delvis alpint preg, særlig i Loppa, i NV-delen av Alta og på Stjernøya, Seiland, Sørøya og øyene mot Magerøy. Øst for Porsanger er kysten nesten uten skjærgård, og tar i stor grad form av tvert avskårne platåer, med unntak av Varangerhalvøya øst for Båtsfjord. Strekningen er dominert av tre store og i all hovedsak skogbare halvøyer: Sværholthalvøya, Nordkinnhalvøya og Varangerhalvøya. I Øst-Finnmark er det bare Sør-Varanger som skiller seg ut ved å ha en skjærgård av betydning, med flere store øyer og fjordsystemer.

Terrenget i vest er for en stor del preget av store platåer, steile skrenter og næringer med bratte fall ned mot sjøen. Strandsonen i underkant av disse domineres ofte av stor blokkmark og grov steinur. Store områder har også leirskifer som er med på å danne "uryddige" strandsoner. Slike områder er vanligvis svært gode oterhabitater. Andre terrengformer er gradvise overganger fra fjell til fjære med 7 kantsoner og morenerygger/materiale. Vegetasjon og vegetasjonsdekket er svært varierende, med store forskjeller fra indre til ytre strøk og mellom ulike lokaliteter. Generelt har kyststrekningen i fylket jevnt med innslag av blokk og ur som gir gode skjul- og himuligheter for oteren, noe som trolig er viktige faktorer for oterens valg av leveområde, selv i relativt uforstyrrede områder.

Langs Finnmarks lange kyststrekning er inntrykket at det jevnt over er svært gode oterbiotoper. Ferskvannstilgangen er meget god med et utall av bekker, dammer og vannsig mellom de større vassdragene. Næringstilgangen for oteren er sannsynligvis også god med stor produksjon i de nære kystområder.

2. Trekk ved oterens biologi Vår oterart (Lutra lutra) regnes blant elveotrene, men er utbredt ved sjøen så vel som ved mange typer av ferskvann. Arten er utbredt i Europa, Asia og Nord-Afrika. I det meste av utbredelsesområdet har bestandsutviklingen vært negativ i dette århundret. Bestandene er fragmenterte og består av små restbestander som regnes som svært sårbare. Livskraftige bestander finnes i Midt- og Nord-Norge, Shetland og langs vestkysten av Skottland.

Det er flere hypoteser om hva som er (var) årsak til bestandsreduksjonene hos oteren. De viktigste omfatter for hard jakt og fangst, forurensning, vassdragsforsuring, miljøgifter (klororganisk stoffer som PCB og kvikksølv anses å være de viktigste), vassdragsreguleringer og drukning i fiskeredskaper (Jefferies et al. 1984). Det er imidlertid redusert habitatkvalitet og habitatkvantitet som antas å være de viktigste årsakene (Mason & Macdonald 1992, DN-rapp,1992). I Norge er påkjørsler og drukning i fiskeredskaper de vanligste menneskepåførte dødsårsaker for oter (Heggberget 1996).

I gode kystområder med god mattilgang og skjulmuligheter kan otertettheten bli veldig høy, og flere dyr kan oppholde seg innenfor mindre arealer uten å komme i konflikt. Sannsynligvis er det først og fremst næringstilgangen som avgjør hvor mange dyr som kan leve innenfor et område.

Når det gjelder innlandsbestandene er kunnskapen liten, men sporadiske registreringer (påkjørsler og muntlige meldinger) tyder på at arten kan ha en vid utbredelse også på innlandet i midtre og nordlige landsdeler, samt deler av indre Østlandet.

En oters aktivitetsområde i kyststrøk varierer fra noen få til mange kilometers kyststrekning (Lightfoot 1981, Mason & Macdonald 1986, Heggberget 1996). Radiomerking av oter i Norge viste at hunner brukte 3 til 8 km kystlinje i sine leveområder, mens hanner brukte fra 7 til 15 km kystlinje. Streif utenfor det vanlige leveområdet antas å være vanlig. Studiene indikerer likevel at dyra er ganske stedbundne. Studier viser at flere voksne dyr kan oppholde seg i samme leveområde, men at de vanligvis har atskilte kjerneområder (Kruuk & Moorhouse 1991). Imidlertid er det liten kunnskap omkring den romlige og sosiale organisasjonen hos oter.

Oteren tilbringer det meste av døgnet på land, men er en fremragende svømmer og jakter hovedsakelig etter byttedyr i vann. Matbehovet er ca 10 % av kroppsvekten pr. døgn, dvs. fra 0,6 til 1,5 kg. Strandsonen og gruntvannsområdene er svært viktig for kystlevende oter. Marin fisk dominerer kystoterens diett (Heggberget 1993, Heggberget og Moseid 1994, Heggberget 1995), med torskefisk og flatfisk som særlig viktige, vanligvis småfisk på 10-20 cm, men den er i stand til å ta betydelig større fisk. Krabber, kråkeboller, småpattedyr og vannfugl har også betydning i kosten. Ved feltarbeid under årets kartlegging ble det funnet spiseplasser med rester etter ærfugl, krykkje og rype. Ved siden av fisk, inneholdt avføringen ofte rester av trollkrabbe.

8 Kystbestanden av oter beskatter tilsynelatende ikke ville laksebestander i særlig grad, men kunnskapen om dette er relativt liten her til lands. Noen undersøkelser i Nordland og Troms viser imidlertid at oteren kan ta voksen laks i løpet av gyteperioden. Som regel henter den næring i sjøen på dyp mindre enn 15 m. (Nolet et al. 1993), med kortvarige dykk på under ett minutt. Oteren bader jevnlig i ferskvann som en del av pelspleien, og er også avhengig av ferskvann som drikkevann.

Oteren har ofte faste plasser (markeringsplasser) hvor den avsetter avføring, urin og duftstoffer, og mange av disse plassene ligger på fremtredende punkter med god signaleffekt, ved hi eller i kantsoner i terrenget. Deler av pelspleien foregår på faste rulle/graveplasser som ofte blir synlige i vegetasjondekket. Faste ruter danner ofte stier i vegetasjonen. Oteren har vanligvis faste hi og soveplasser som den benytter seg av, vanligvis flere innenfor sitt leveområde, med hyppige flyttinger imellom (Krook & Moorhouse 1991).

Oteren er en polygam art (en hann med flere hunner). Hos oss blir de flest otrene kjønnsmodne i sitt 2.-3. leveår (Heggberget 1988, 1998), og reproduksjonen kan foregå til alle årstider, men de fleste fødslene er på sommeren og høsten (Heggberget & Christensen 1994). Vanlig kullstørrelse er 2 (1-4). Vanligste yngleplass i Finnmark er i et hi i blokkmark eller ur, men også i morenerygger, under tett overdekkende vegetasjon og i torvhuler (også under båter, naust og lignende). Etter at ungene forlater hiet i 2-3 måneders alderen er de avhengige av mora i rundt ett år. Oteren er vanligvis nattaktiv, men observeres også ofte på dagtid. Observert levealder er 18 år, men vanligvis er den mye lavere. Oteren befinner seg for øvrig på toppen av en næringspyramide og uten naturlige fiender, unntatt mennesket som tidligere har stått for et vesentlig uttak.

De senere årene er det også blitt vanlig at oteren observeres og har fast tilhold i og rundt byer og tettsteder i Midt- og Nord-Norge. At det ikke drives jakt på oteren, er nok en hovedårsak til dette.

2.1 Vernestatus Oteren har i Norge vært fredet siden 1982 som følge av bestandsnedganger i store deler av utbredelsesområdet. Internasjonalt har oteren status som truet ("rød liste" art), og er beskyttet av flere internasjonale konvensjoner. Oteren står i Bern-konvensjonens liste II som trådte i kraft i 1979, med det formål å verne om truede og sårbare europeiske arter og deres leveområder. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og sikre deres leveområder. I forhold til forrige norske rødliste fra 1996 er bestandssituasjonen for oter ansett som forbedret her i landet, og arten er flyttet til en lavere rødlistekategori. Arten er ikke lenger i kategorien sårbar eller truet, men er havnet i kategorien av arter som bør overvåkes (Direktoratet for naturforvaltning, DN- rapp. 1999-3). For artene i denne kategorien er det grunn til å overvåke situasjonen. Arten regnes imidlertid som sårbar i Norden.

Av de land som har ratifisert konvensjonen har Norge i dag antatt sterke oterbestander (i Midt- og Nord-Norge). Internasjonalt er Norge i en særstilling med hensyn til oteren og er spesielt forpliktet til å sikre og bevare levedyktige bestander. Den euroasiatiske elveoteren finnes nå hovedsakelig i de områder i Europa som har lavest befolkningstetthet (Mason & Macdonald 1986), unntatt i deler av Øst-Europa hvor det antas å være gode lokale bestander. Arten er også oppført på liste I i CITES (Washington-konvensjonen, 1975 for regulering av internasjonal handel med ville planter og dyr). Liste I omfatter de mest truede arter og handel med disse er i praksis stort sett forbudt.

9 2.2 Bestandsutviklingen I Norge har en livskraftige bestander langs kysten i Midt- og Nord-Norge, og bestandene antas å ha vokst i disse landsdelene etter fredningen i 1982. Feltregistreringer av otersportegn (Heggberget & Moseid 1992, Heggberget & Moseid 1995, Christensen 1995) og innsamling av forulykkede otrer (Heggberget et al. 1992) dokumenterer dette. Området for positiv bestandsutvikling har også gradvis bredt seg sørover, og omfatter nå kystfylkene til og med Sogn og Fjordane. Bestandssituasjonen på Østlandet og Sørlandet er fortsatt dårlig, og det er ikke registrert noen bestandsvekst av betydning i perioden etter fredningen (oteren ble fredet i 1971 på Øst- og Sørlandet (Heggberget et al. 1992, Heggberget 1998, Christensen 1995b, c). Estimeringer av bestandsutviklingen i Norge med bakgrunn i innsamlet fallvilt er gjennomført av Heggberget (1998). De årlige antallene av påkjørte otrer fra 1987 til 1990 indikerte økning i oterbestanden for hele strekningen fra Hordaland til og med Finnmark, men veksten stagnerte omkring 1990 på kysten av Nordmøre og Trøndelag, mens den fortsatte å øke både nord og sør for dette området. I Nord-Norge var det ikke tegn til noen tetthetsavhengig reduksjon av vekstraten i løpet av perioden 1987-1995, og regnes for å ha vært konstant siden fredningen. Bestanden har hatt en estimert økning på gjennomsnitt 10 % pr. år på kysten av Midt- og Nord-Norge.

Under visse forutsetninger om en stabil bestandsstørrelse før fredning og konstant vekstrate etter fredningen ble den norske bestanden beregnet til 11-13 tusen dyr omkring 1990 og 17-21 tusen dyr omkring 1995 (Heggberget 1998). I kyststrøk fra og med Sør-Trøndelag og nordover anses oteren å ha en sammenhengende utbredelse. Hvis veksten har vært konstant vil det si at den norske bestanden i dag (2000)kan være opp mot 30 tusen dyr.

I de senere årene rapporteres det stadig oftere om ”byotrer” og otrer som ferdes åpenlyst i bygder og tettbygde strøk. Det kan også virke som om oteren har mistet noe av sin naturlige skyhet overfor mennesket, og er mer aktiv i den lyse tiden på døgnet. Oteraktivitet i og rundt tettbygde strøk kan være et resultat av en høy bestandstetthet, hvor deler av bestanden inntar habitater av lavere kvalitet og at en del dyr til en hver tid presses ut i de mest marginale områdene og/eller som et resultat av jaktforbudet. Det kan se ut som om uro og forstyrrelser har fått mindre betydning for oteren så lenge den har gode muligheter til å gjemme seg. Disse forholdene er også med på å underbygge oppfatningen om bestandsvekst.

2.3 Oterforvaltningen Oteren har ikke jakttidsramme (siden 1982), men fylkesmannen kan gi fellingstillatelse på otrer som gjør skade på oppdrettsanlegg og i vassdrag med anadrome fiskearter. Otrer som antas å gjøre skade på fiskeoppdrettsanlegg, har vært den eneste årsaken til at det er gitt fellingstillatelser.

I følge ”Forskrift for felling av viltarter som gjør skade” (rundskriv 6/97) er det en forutsetning at det ved oppdrettsanlegget i rimelig grad er gjort tiltak for å forebygge skade og at det gis en viss dokumentasjon av skadene. Erfaringer viser også at fellinger ved oppdrettsanlegg ofte har kortvarig effekt, da nye dyr etter kort tid inntar området. Felte otrer skal vanligvis sendes til DN (Direktoratet for naturforvaltning), men etter 1996 ble det bestemt at bare hodeskallene skulle sendes inn. I Norge har DN det overordna ansvaret for utformingen av og eventuelle endringer av forvaltningen av oter.

Oterforvaltningen i Norge står overfor flere problemer og utfordringer av ulik og til dels motstridende karakter. Internasjonalt er oteren en truet art, og det samme kan en si for Sør-Norge, mens vi i Nord- Norge har en stor og livskraftig bestand. Internasjonalt har Norge erkjent et ansvar for å bevare livskraftige bestander av oter. På samme tid har denne bestanden kommet i konflikt med en voksende fiskeoppdrettsnæring, hvor oteren opptrer som predator på fisk i mærene. I noen områder skaper dette problemer for enkelte næringsutøvere, og kan forårsake/medvirke til tap i oppdrettsanlegg

10 (Lund & Johansen,1989, Rosendal 1989, Altmann, 1991, Bjørn 1999, Johansen og Eliassen 1999). I sør har spørsmålet om reetablering av oterbestander ved utsetting av dyr vært reist, og vist seg å være faglig omdiskutert og konfliktfylt i forhold til allmennheten. Flytting av oter har også i mange tilfeller vist seg å være bortkastet pga. lav overlevelse (Arnemo, 1990).

Fellingstillatelser på oter i Finnmark fylke 70 59 60 Antall fellingstillatelser

50 Innmeldte fellinger

40

Antall 30 26 24 22 18 20 10 10 4

0 1983 - 1985 1986 - 1989 1990 - 1995 1996 - 1999

Figur 1. Antall fellingstillatelser og innmeldte fellinger i Finnmark fylke siden fredningen i 1982.

Figur 1 viser fellingstillatelser i Finnmark fylke. Disse er utelukkende gitt til oppdrettsanlegg for felling av skadedyr. Totalt er det i perioden 1983-1999 gitt fellingstillatelse på 105 dyr og 58 (55 %) av disse er innmeldt som felt. Det er ukjent hva som er årsak til den lave fellingsprosenten, men sannsynligvis er en av årsakene for dårlig tilbakemelding fra oppdretterne. Det meldes også om vansker med å ta ut skadeindividene samt om vanskelige jaktforhold. Sannsynligvis er det også mørketall mht. felling av oter.

For å treffe de riktige forvaltningstiltak er bl.a. kunnskap om demografi og livshistorie viktige faktorer. Videre er bestandsstørrelse og regional bestandsutvikling viktige faktorer for å utvikle regionale forvaltningsmodeller. Kunnskapen om disse forhold er forholdsvis liten bl.a. fordi forutsetningene for å beregne den norske oterbestandens størrelse er usikre. Kunnskapen om hva som kommer til å regulere størrelsen på en voksende oterbestand, hvor stor tettheten kan bli, eller konsekvensene av dette, er liten. I områder med gode bestander er det ingenting som tyder på at et uttak vil få konsekvenser for bestanders levedyktighet.

2.4 Tidligere sportegnregistreringer i Finnmark En sportegnregistrering ble gjennomført i 1991-92 av fylkesmannens miljøvernavdeling (upubl.). 74 lokaliteter ble befart, 40 i Øst-Finnmark og 34 i Vest-Finnmark. Sportegn ble funnet på 58 (78 % positive lokaliteter) av lokalitetene. Resultatene av denne undersøkelsen viste at forekomsten av oter var større i Vest-Finnmark (t.o.m. Laksefjorden) enn i Øst-Finnmark.

Bearbeiding og nærmere sammenligning med årets registrering finnes i resultatkapitlet. Fylkesmannens miljøvernavdeling har også over flere år registrert oterobservasjoner i fylket (Naturbase).

11 3. Oppdrettsnæringa I Midt- og Nord-Norge har en bestandsvekst hos oteren ført til økende konflikt med en voksende fiskeoppdrettsnæring på kysten. Spørreundersøkelser til oppdrettere (Rosendal 1989, Lund og Johansen 1989, Altmann 1991, Johansen og Eliassen 1999, Bjørn 1999) har vist at oteren oppfattes som et stort problem mht. skader og tap av fisk, og at skadeutviklingen oppfattes som økende. Johansen og Eliassen (1999) viser at 25 % av oppdretterne i Finnmark oppgir at viltskader har betydelige produksjonsmessige konsekvenser, mens 59 % oppgir viltskadene som merkbare. Oteren er blitt registrert i 75 % av anleggene og oppgis sammen med sel som viktigste skadevolder. I denne undersøkelsen var imidlertid svarprosenten på bare 53 % for Finnmark fylke.

Undersøkelsene tyder på at oter er et større problem i vestlige områder enn i østlige, og at oteren utelukkende er et vinterproblem. Det oppgis også at de aller fleste ikke drev journalføring av viltskader på fisken og at konsekvensene baserte seg på overslag. Dokumentasjon av det økonomiske omfanget av skadene er vanligvis dårlig. En grunn er trolig fordi skader ikke erstattes. Skadene i oppdrettsanleggene omfatter direkte predasjon, medvirkning til rømming og stressing av fisken. Ofte kan det være vanskelig å avgjøre hvor stort tap og hvilket tap som skyldes oteren og annet vilt som eventuelt har forårsaket skade. I de fleste tilfeller setter ikke oteren spor etter seg på selve anlegget, og synsobservasjoner av oteren i selve mæra er sjelden. Det er også sannsynlig at det kan være stor oteraktivitet rundt mærene som følge av økt konsentrasjon av villfisk rundt mærene. Predasjon gir et direkte tap som i noen tilfeller har vært omfattende (Rubach udat., Altmann 1991). Undersøkelser av mageinnhold fra døde otrer har også vist at laksefisk var mye vanligere i magene til otrer som var felt ved fiskeoppdrettsanlegg enn hos andre otrer (Heggberget 1998). Det er sannsynlig at enkeltindivider kan spesialisere seg og hente føden sin i oppdrettsanlegg.

Rømming som følge av at oteren biter hull i notposen gir også et direkte tap, og er også i tillegg et miljøproblem, da rømt fisk bl.a. kan bidra til spredning av sykdommer, og videre påvirke villaksbestander. Stressing av fisken medfører skader, nedsatt apetitt, dårlig helse og redusert vekst, så stresset er sannsynligvis det største problemet ved viltangrep. Det påstås ved flere tilfeller at oterangrep i mærer har vært utløsende faktor for stor dødelighet. Dessverre er kunnskapen omkring disse problemstillingene enda mangelfulle, og det gjenstår enda å få til bedre metoder for å dokumentere hvilket tap som skyldes vilt og hvilken viltart som har forårsaket skade.

Rent hypotetisk kan en stor bestand av oter føre til knapphet på de naturlige byttedyrene og dermed øke konkurransen mellom predatorene. Dette kan igjen bidra til at oppdrettsanleggene blir enda mer attraktive som matkilde i marginale tider. Det kan også være at forskjeller i tilgjengelighet av villfisk i nærområdet til oppdrettsanlegget avgjør om oter tar oppdrettsfisk som alternativ føde eller ikke, men også dette krever videre studier. Erfaringene i næringa tyder på at nye dyr dukker opp kort tid etter fellinger, og at virkningen av fellinger ofte er kortvarige. Imidlertid er det stor lokal variasjon på hvordan dette problemet oppleves. Flertallet av oppdretterne etterlyser imidlertid en kartlegging av oterbestanden (Johansen og Eliassen 1999), da med bakgrunn i et ønske om en bestandsreduksjon.

3.1 Oppdrettskonsesjoner i Finnmark Oppdrettsnæringa har i løpet av noen tiår vokst seg til å bli en betydelig næring, både lokalt og i nasjonal sammenheng. Oppdrett av laks i merder er blitt den viktigste næringen for opprettholdelse av bosetning i flere kystdistrikt på landsbasis. I Finnmark fylke har denne veksten vært spesielt stor på 90-tallet.

Status i Finnmark, januar 2000: 12 Type konsesjoner antall • Matfisk (laks/ørret): 71 • Settefisk: 2 • Stamfisk: 1 • Andre fiskeslag: 20 • Skjell: 4

Figuren over viser konsesjonsstatus i fylket. Se for øvrig kartblad 3 bak i rapporten for geografisk utbredelse av oppdrettsområder i fylket.

Produksjonen av oppdrettslaks i Finnmark har i perioden 1996 til 1999 økt fra 4 450 tonn til 20 000 tonn. Etter retildelingen av konsesjoner i 1999, vil det på sikt kunne produseres anslagsvis 40 000 tonn laks pr. år. I tillegg er det sannsynlig at produksjon av andre arter vil øke. Antakeligvis vil næringa fortsette å vokse i de kommende årene.

Skaderapportene mht. oter har hittil for det meste dreiet seg om laksefisk. Nye arter i oppdrett bl.a. kveite vil sannsynligvis øke konflikten i og med at flatfisk utgjør en mye større andel enn laksefisk i oterdietten på kysten. Erfaringene så langt antyder også dette.

4. Materiell og metode

4.1 Registrering av otersportegn Metodebeskrivelse: Feltarbeidet med registrering av otersportegn ble utført i to perioder i 1999, på senvinteren/våren (mars-juni) og høst-/vinterregistreringer (august-november). Registreringsskjema medfølger som vedlegg 7.

Registreringspunkter ble valgt med utgangspunkt i tre forhold:

1. Referansepunkter/registreringspunkter 2. I tilknytning til oppdrettsanlegg 3. På kommende oppdrettslokaliteter (referanse og registreringspunkt)

13 4.1.1 Registreringspunkter Registreringspunkter ble valgt på forhånd og det var ingen forhåndsinformasjon om oterforekomsten på gjeldende punkt. Registreringspunkter ble valgt fra kart i målestokk 1:50 000.

Registreringspunktene ble lagt ut med jevn spredning fra Loppa kommune i vest, til og med Sør- Varanger i øst. Punktene ble plassert jevnt i ytre og indre kyststrøk, samt på øyene. Videre ble registreringspunkter lagt til oppdrettsanlegg, og til kommende oppdrettslokaliteter. Spesielt ble det vektlagt å kartlegge oterforekomsten i Laksefjorden i Lebesby kommune som til nå har vært fri for oppdrettsvirksomhet.

På de ulike registreringspunktene ble det gitt rom for å flytte punktet hvis muligheten for å komme i land fra båt var dårlig, eller hvis lokaliteten var uegnet for å finne sportegn fra oter. Dette skjedde kun som unntak. Hvert registreringspunkt hadde i utgangspunktet en lengde på 1000 m, men hvis maksimum antall sportegn (over 10 funn av avføring/markeringsplasser) ble funnet før dette, ble videre registrering avsluttet. Dette bl.a. for å redusere tidsforbruket pr. registreringsstrekning. Ved flere tilfeller ble transektet avsluttet når det pga. topografiske forhold var umulig å registrere lenger.

Registreringslengden varierte fra 200 til 1000 m. Gjennomsnittlig registreringslengde om vinteren var ca. 500 m, mens høstregistreringene hadde et gjennomsnitt på ca. 600 m. Ved noen lokaliteter (n=22) ble registreringen foretatt fra båt eller bil. Disse registreringene ble foretatt like etter snøfall og kun antall sklirenner ble registrert.

Registreringslengden ble registrert på hvert punkt og er også avmerket på kart. Kartreferanser (midt i transektet) finnes for alle registreringspunktene.

Tettheten av otersportegn er ofte størst langs stranda (flomålet). Sportegn ble registrert langs stranda i en ca. 10-30 meter bred sone fra øvre flomål, avhengig av terrengtype. Hovedårsaken til dette er først og fremst tidsforbruket og at det på de fleste lokaliteter er mulig å få en oversikt over denne bredden ved å bare gå strekningen på langs. På enkelte lokaliteter ble det registrert i en bredere sone (lengre unna) for å dekke sannsynlige sportegnområder. Ved leting etter hi var det ikke uvanlig å gå på tvers av registreringssonen og opp til aktuelle hiområder. Dette ble også gjort ved funn av oterstier i vegetasjonen som kunne føre til hiområder.

4.1.2 Registreringer i Laksefjorden Laksefjorden har vært uten matfiskoppdrett av laks, og regnes som en av de mest urørte fjorder i Finnmark. Ved tildelingen av konsesjoner i 1999 ble det gitt 6 konsesjoner til dette området. Med bakgrunn i overnevnte ble Laksefjorden grundig registrert for å få et bilde av oterbestanden før en etablering av oppdrettsanlegg.

4. 1.3 Avføring Fersk avføring er i hovedsak sort/grønnsort eller grå med relativt grovt innhold av matrester (stort sett fiskebein og krabberester), og har en karakteristisk markant og holdbar lukt. Avføringen er også ofte tjæreaktig og slimete. Eldre ekskrementer er oftest lysegrå og smuldrende, og har ofte et snev av ”oterlukt”. Markeringsplassene (urineringsplasser) er ofte lette å finne med sitt karakteristiske grønne algebelegg som vokser i ring rundt sentrum av markeringsplassen. Ofte ligger det også avføring på disse markeringsplassene. Plasseringen er ofte på fremtredende punkter som gir oterens revirmarkeringer god signaleffekt, eller under overheng og blokk.

14 Funn av avføring ble delt inn i tre mengdegrupper mht. antall funn: • x = 1 - 4 funn • xx = 5 - 9 funn • xxx = over 10 funn.

Videre ble avføringsfunn delt inn i type: • fersk avføring (F) • gammel avføring (G) • markeringsplasser (M)

Ved flere enn 10 funn, og vanligvis når alle kategorier av avføring var funnet, ble videre undersøking av transekt avsluttet.

4.1.4 Hi/hule/soveplass Antall hifunn i hvert transekt ble registrert. Oteren kan benytte forskjellige hi og soveplasser innenfor sitt leveområdet. Hiet benyttes ofte over lengre tid og oppdages hovedsakelig pga. vegetasjonsslitasje og funn av avføring foran og rundt hiområdet. Synlige oterstier kan også lede til hiet. Sannsynligheten for å finne hi varierer sterkt avhengig av bl.a. terrengtype/strand og vegetasjonsdekkets beskaffenhet og areal.

4.1.5 Stier og terrengslitasje Oteren har nokså faste vaner, og de samme hi, stier, rulle/stelle/graveplasser benyttes i lange tider. Oterferdsel og aktivitet (stelle og rulleplasser) blir da hovedsakelig synlig gjennom vegetasjonsslitasje (høst, barmark) samt på nysnø. Antall funn av slike steder ble registrert på hvert transekt. Registreringen av slike sportegn er også avhengig av vegetasjonsdekket/type underlag og mengden vegetasjonsløse arealer i et transekt.

4.1.6 Biotopbeskrivelse: Habitatet (leveområdet) ble beskrevet i grove trekk med hensyn til : • Forekomst av ferskvann • Landskapstype/terreng/naturtype i registreringsområdet • Vanligste strandtype langs transektet

4.1.7 Vinter- og høstregistreringer på samme punkt For å avdekke endringer i geografisk utbredelse, dvs. om oteren bruker det samme leveområdet (er stedfast) gjennom året, ble et antall registreringsspunkter registrert både vinter og høst.

4.1.8 Merknader Ulike forhold i og langs transektet ble registrert, bl.a. oppdrettvirksomhet, bebyggelse, registreringsforhold, andre arter (bl.a. mink, sel) ble registrert.

4.1.9 Flyregistreringer Registreringer fra småfly ble gjennomført i deler av Vest-Finnmark som et forsøk på om registrering av oterspor (primært sklirenner) kan gjennomføres fra fly. Flygningene ble gjennomført få dager etter snøfall ved å fly langs fjærsonen i relativt lav høyde.

15 5. Resultater og diskusjon

5.1 Om registreringsmetoden Det er første gang at det er gjennomført en så omfattende registrering av oterutbredelsen i fylket. Det er gjennomført systematiske undersøkelser langs hele kyststrekningen fra Vest- til Øst-Finnmark, på øyer, halvøyer og inne i fjorder. Den geografiske fordelingen av registreringspunktene dekker de vanligste strandtyper og terrengformasjoner, og vil derfor gi et godt bilde over oterens valg av leveområder i fylket.

Mengden av sportegn vil naturlig variere mellom ulike lokaliteter. Dette avhenger både av otertetthet og som tidligere nevnt fysiske forhold i habitatet. Dyras adferd som gir sportegn kan variere med kjønn, alder og med årstiden (Jenkins og Burrows 1980, Kruuk et al. 1986, Mason & Macdonald 1986, Rosendal et al. 1989). Sportegn etter oter er ofte knyttet til visse terrengstrukturer og til hi og hiområder, og i noen tilfeller til grenser mellom leveområder (Jenkins & Burrows 1980, Mason & Macdonald 1980, Prigioni et al. 1992). Ved ankomsten til et registreringspunkt ble registreringsarbeidet forsøkt lagt til det mest sannsynlige området i transektet.

Både dannelsen og varigheten av sportegn vil variere mht. vegetasjonsdekke og grad av eksponering. Sportegn som består av slitasje er naturligvis avhengig av at det finnes vegetasjon som kan slites ned. Vegetasjonsdekket langs fjæresonen i Finnmark er svært variabelt. Oteren ruller seg i vegetasjonen som en del av pelspleien, men også i tang/tare ved fjæresjø hvor den ikke vil etterlate seg spor. Markeringen avtar av ukjente årsaker på sommeren da otrene oftere gjør sitt fornødne i vannet.

Forskjeller mellom ulike habitater vil påvirke muligheten for å finne sportegn, samt sannsynligheten for å finne dem. I mange av de mest eksponerte transektene fantes det lite og ingen vegetasjon, eller at vegetasjonen fantes mer tilbaketrukket fra sjøen enn i andre strekninger. Stier og andre slitasjeavhengige sportegn vil da ikke være synlige. Stier som går på langs av fjæra vil også være vanskeligere å vurdere (i forhold til antall stier på tvers). På eksponerte registreringspunkter med liten vegetasjon i fjæresonen vil en da kunne undervurdere områdets betydning for oteren.

Leting etter hi er også svært tidkrevende og hi i ur er nesten umulig å telle. Slike hi utgjør en betydelig andel av hi hos oteren i Finnmark. Antall hifunn trenger derfor ikke å være beskrivende for hvert registreringspunkt. Ekskrementer på bølgeeksponerte markeringsplasser vil lettere kunne bli skyldt bort enn på mindre eksponerte markeringsplasser. Dette vil også kunne påvirke algeveksten som er karakteristisk for markeringsplassene. Videre vil kraftig regnskyll vaske bort avføring som ligger åpent til. På enkelte strandsoner kan det være vanskelig å oppdage bl.a. avføring, fordi det kan være vanskelig å komme til alle steder. Spesielt vil sjansen for å underestimere være stor i blokklandskap. Overnevnte forhold vil også påvirke antall funn i et område, både i forhold til andre punkt og fra et tidspunkt til et annet. Alle de overnevnte forholdene er med å gjøre tolkingen og bearbeiding av sportegnregistreringer fra oter vanskelige.

Vinterregistreringene skulle i utgangspunktet foregå ved sporsnøforhold, men av naturlige årsaker vil dette variere fra dag til dag. I 1999 var store deler av ettervinteren preget av lite snø og lange perioder med mildvær og regn, noe som var med å gi svært ulike betingelser under registreringsarbeidet. Nysnøforhold ga i perioder gode forhold mht. å registrere oteraktivitet og ferdsel, men samtidig reduserte muligheter for å finne avføring og markeringsplasser. Disse ulike betingelsene var også ved siden av overnevnte forhold med på å påvirke datagrunnlaget i undersøkelsen.

16 Høstregistreringene var også preget av lange perioder med styrtregn (nedbørsrekord), noe som også påvirket registreringsarbeidet og sannsynligvis sportegnmengden på registreringspunktene.

Flere personer deltok i registreringsarbeidet. Sannsynligvis vil ulik bakgrunn og erfaring blant registreringspersonale påvirke funnmengden av sportegn.

Følgende fire punkter avgjør muligheten for å finne sportegn: 1. Otertetthet og oteradferd 2. Fysiske forhold i habitatet (registreringsstrekningen) 3. Registreringsforholdene ved registreringstidspunktet 4. Erfaring/kunnskap til den som registrerer

De overnevnte forhold er med på å vanskeliggjøre sammenligninger mellom områder, og gjør også at mengden av sportegnfunn ikke nødvendigvis avspeiler oterens bruk av området. Studier har også vist at lokalt innen et leveområde kan det være liten sammenheng mellom markeringer og oteraktivitet (Kruuk et al. 1986). Over hele leveområdet for hver oter fant Green et al. (1984) nær sammenheng mellom markeringer/sportegn og annen bruk av delområder. Det er sannsynlig å anta at hovedtendensen i en større geografisk målestokk er en positiv samvariasjon mellom sportegnmengde og otertetthet.

Konkrete beregninger av otertetthet og bestandsstørrelse lar seg ikke gjennomføre uten å gjennomføre nøyaktige og mer langvarige studier på et utvalgt antall registreringspunkter. Med bakgrunn i overnevnte forhold ble sportegnregistreringene delt inn i kategorier etter sportegnmengde og hvert registreringspunkt ble gitt en tallverdi.

5.2 Kategorier av otersportetthet Engangsregistreringer gjengir sportegnfordeling i en sterkt begrenset tidsperiode. Derfor er det svakheter ved å benytte lokal variasjon i sportegnmengde som indikasjon på otertetthet. For å få frem forskjeller mellom registreringspunkter mht sportegnmengde og type sportegn ble det valgt å rangere hver registreringsstrekning i tre ulike kategorier. Hver registreringsstrekning fikk et tall ut fra følgende vurderinger.

Kategorier: 0 Ingen sportegn funnet ved registreringstidspunktet. Dette trenger ikke nødvendigvis å bety at oteren ikke finnes i området, men kan bety at dette ikke er et attraktivt leveområde for oter.

1 Enkeltfunn av sportegn. Oteren har vært i området. Det er uvisst om dette er et fast leveområde da sportegnmengden er liten eller at sportegnet er gammelt.

2 Funn av flere typer sportegn, både ferske og gamle. Indikerer at dette er et aktivt leveområde hvor det ved registreringstidspunktet er dyr i området. Sier ikke noe om antall dyr.

5.3 Funn av otersportegn Av 150 vinterregistreringspunkter ble det funnet otersportegn i 142 (95 % positive lokaliteter). På 22 av disse lokalitetene ble det kun sett etter otersklier/spor ved nysnøforhold (fra båt/bil). På de restrerende 128 ble også andre sportegn registreret. Registreringspunktene kan sees på vedlegg 1A og B.

17 Ved høstregistreringene ble 164 lokaliteter undersøkt. Det ble funnet sportegn på 137 (84% positive lokaliteter). Resultatene med de ulike sportegn sees i tabell 1. Den geografiske fordeling av registreringspunktene og registreringsresultat framgår av tabeller og kartblad.

Mengden av sportegn varierer mellom ulike registreringsstrekninger. Det er grunn til å anta at hovedtendensen er en positiv samvariasjon mellom sportegnmengde og otertetthet. Mht. registreringsmetoden (se ovenfor) og innsamling av sportegndata er det vanskelig å foreta en reell sammenligning for tettheten mellom registreringsstrekningene, så det er ikke foretatt noen kvantitative beregninger på registreringsstrekningene tilsvarende standard lengde (600 m) (se Mason og Macdonald 1996).

Funn av stier/sklier varierte fra 0 til 17. Antall stelle/rulleplasser varierte fra 0 til 8, og antall hi fra 0 til 6. Registreringsstrekningenes lengde varierte fra 200 til 1000 m.

Når det gjelder flyregistreringene var dette en metodisk utprøving. Resultatet fra flyregistreringer i deler av Vest-Finnmark (april) vises på vedlegg 3. Metoden gir en god indikasjon for otertetthet og områder med mye oteraktivitet 1 til 2 dager etter nysnø. Imidlertid vil også denne metoden bli påvirket av lokale forhold slik at det i noen områder ikke var mulig å registrere pga. lysforhold og ulikt snødekke. Disse flygningene var i utgangspunktet et flytokt i regi av NINA-Tromsø, hvor hovedhensikten var registrering av sjøfugl. Flyregistreringene er alt i alt med på å gi et inntrykk av otertettheten i deler av Vest-Finnmark. Se forøvrig resultater fra flyregistreringene i vedlegg 3.

Resultatene av undersøkelsen i 1999 viser at oterbestanden i Finnmark er tallrik og at oteren er utbredt i hele fylket. Oteren er påvist i alle geografiske områder og faste leveområder er funnet på de ytterste øyer (værharde og eksponerte områder), ytterst og langs halvøyer og inne i fjordene. Oterens leveområder finnes i og nær tettbygde områder, samtidig som den er vanlig i de mest utilgjengelige og uberørte områder. Mht. metoden (registreringspunkter uten forhånds informasjon) og antall positive lokaliteter, kan det se ut som om ”alle” oterhabitater er tatt i bruk. Noen områder utpekte seg i midletid med 0-punkter og lite sportegn (kategori 1). Dette gjelder lokaliteter innerst i de store fjordene, samt Varangerfjorden til russegrensen. Resultatene tyder totalt sett på at otertettheten er mindre i disse områdene. Oterregistreringene i Finnmark fra 1991-92 viste også at forekomsten av oter er større i vest enn i øst. Hos oppdretterne i Øst- Finnmark er heller ikke oteren oppfattet som noe stort problem (Johansen & Eliassen, 1999).

18 Tabell 1. Funn av ulike sportegn ved vinter og høstregistreringer i 1999, samt resultater fra undersøkelsen i 1991-92. Antall (n) er antall undersøkte lokaliteter.

Tidspunkt Sti/spor Avføring Hi Stelleplass** Vinter (n = 150)* 89 (59%) 109 (83%) 56 (44%) 83 (66%) Høst (n = 164) 73 (45%) 121 (74%) 60 (37%) 85 (52%) 1991/92 (n =74) 18 (24%) 42 (56%) 15 (20%) 34 (46%)

* 128 lokaliteter undersøkt etter andre sportegn enn stier/spor. ** Både rulle, spise og graveplasser regnes med her

Funn av de ulike sportegn fremgår av tabell 1. Flere funn av sportegn ved vinterregistreringene kan sannsynligvis forklares med lettere sporingsforhold, og at snø og snødekke gjør registreringsområdet mer oversiktlig (sannsynlige sportegnområder er lettere å finne). Gjennomsnittlig registreringslengde var for øvrig kortere ved vinterregistreringene.

5.4 Geografisk fordeling av otersportegn Registreringer i de ulike kommuner Det ble gjennomført oterregistreringer i alle kystkommuner, og sportegn etter oter ble funnet i alle. Registreringspunktene er avmerket på kartbladet bak i rapporten. I tabell 2 vises antallet registreringspunkter i hver kommune fordilt på tetthet av sportegn (sportegnkategori). Sportegnindeksen viser forholdet mellom lokaliteter med oterforekomst og antallet undersøkte lokaliteter.

Indeks = forekomst (Kategori 1 og 2) n

Tabell 2. Antall registreringspunkter (vinter og høstregistreringer) i de ulike kommuner og funn av sportegn fordelt på ulike sportegnkategorier (tetthetsgrader). Sportegnindeks i de ulike kommuner viser forholdet mellom lokaliteter med oterforekomst og entallet undersøkte lokaliteter i 1999.

Kommune Ant. Antall registrerings Ant. Antall registrerings reg. punkter fordelt på reg. punkter fordelt på punkt sportegnkategori punkt sportegnkategori vinter høst

0 1 2 0 1 2 Indeks Alta 12 111014 4 1 9 0,80 Berlevåg 2 0021 1 0 0 0,66 Båtsfjord 6 0152 1 0 1 0,87 Gamvik 6 0064 0041 Hammerfest 27 032417 0 1 18 1 Hasvik 8 0088 0081 Kvalsund 16 101513 1 3 9 0,93 Lebesby 26 212322 0 0 22 0,95 Loppa 11 00111 1 0 0 0,91 Måsøy 8 00815 0 0 15 1

19 Nesseby 3 1 2 0 0,66 Nordkapp 5 00512 0 0 12 1 Porsanger 7 03419 5 1 13 0,80 Sør- 5 02317 8 7 2 0,63 Varanger Tana 2 0118 3 1 4 0,70 Vadsø 1 0102 1 1 0 0,66 Vardø 8 3505 2 1 2 0,61

Otersportegn er registrert langs hele kyststrekningen. Imidlertid er sportegnfunnene færre, og det er flest 0 punkter i kommunene øst for Båtsfjord. Indeksen for hver enkel kommune viser at forekomsten av otersportegn er lavest i Berlevåg, Vardø, Vadsø, Nesseby og Sør-Varanger. Dette tyder på at otertettheten/bestanden er mindre i disse kommunene. Muntlige meldinger underbygger også dette (Fjelltjenesten, lokalbefolkningen). Det generelle inntrykket fra området er at oterbestanden i Varangerfjorden er liten, noe også registreringene bekrefter. I 1991/92 var imidlertid indeksen for Sør-Varanger større enn i år, noe som sannsynligvis kan forklares med få registreringspunkter, og ikke tilfeldige valg av registreringsområder.

5.5 Resultater fra 1991/92 I undersøkelsen fra 1991/92 ble det funnet sportegn på 58 (78 % positive lokaliteter) av 74 undersøkte lokaliteter (se vedlegg 2A og B). Se tabell 3 for resultater og sportegnindeks i de ulike kommuner.

Sammenligninger av sportegnfunn fra i år (se tabell 1) viser en økning av alle typer sportegn. Se også tabell 2 og 3. Standard chi-square test viste signifikant økning i sportegnfunn mellom 1991/92 og 1999, unntatt for stelleplassene hvor det ikke var noen forskjell. Resultatet tyder på at bestanden av oter i Finnmark har økt. På 28 registreringspunkter fra 91/92 ble det gjennomført registreringer i år. Ingen av disse viste nedgang i sportegnmengde, men 11 (39 %) punkter hadde en økning i sportegnmengde Dette er med å bekrefte en bestandsvekst siden begynnelsen av 1990-tallet.

Tabell 3. Oterregistreringene fra 1991/92 fordelt på kommuner og funn av sportegn fordelt på sportegnkategori og indeks over oterforekomst.

Kommune Ant. Antall registrerings reg. punkter fordelt på punkt sportegnkategori vinter 0 1 2 Indeks Alta 11 0381 Berlevåg 5 2 1 2 0,6 Båtsfjord 10 7 3 0 0,3 Gamvik 12 1 0 11 0,91 Hasvik 4 0221 Kvalsund 2 0201 Lebesby 2 0111 Måsøy 8 1 0 7 0,87 20 Nordkapp 5 2 1 2 0,6 Porsanger 2 1 1 0 0,5 Sør-Varanger 3 0121 Tana 3 0031 Vardø 7 4 3 0 0,42

5.6 Indeks-oversikt Finnmark fylke er stort i utbredelse, og for å få frem regionale/geografiske forskjeller, ble fylket delt inn i fire ulike soner. To vestlige og to østlige. Frekvensen av funn av otersportegn i de ulike sonene vises i figur 2.

Tabell 4 viser indeksverdi over forekomst av otersportegn og fordeling på sportegnkategori i de forskjellige soner.

Soneindeling: Sone 1: Loppa, Alta, Hasvik, Hammerfest og Kvalsund Sone 2: Måsøy, Nordkapp, Porsanger og Lebesby Sone 3: Gamvik, Tana, Berlevåg, Båtsfjord Sone 4: Vardø, Vadsø, Nesseby og Sør-Varanger

Tabell 4. Soneinndeling med fordeling på sportegnkategori og sportegnindeks

Son Sportegnkategori e 0 % 1 % 2 % Indeks 1 8 7 9 7 110 86 0,93 2 7 6 5 4 102 90 0,93 3 5 16 3 10 23 74 0,83 4 15 33 21 47 9 20 0,66

Resultatet viser at tettheten og mengden av otersportegn minker fra sone 2 (Vest-Finnmark) og østover, noe som indikerer at bestandstettheten minker i en vest-østlig gradient (se figur 2).

21 Figur 2. Indeks over frekvens av sportegnfunn i fire regioner i Finnmark. Sone 1 og 2 i Vest-Finnmark og sone 3 og 4 i Øst-Finnmark.

Otersportegnfunn inndelt i fire geografiske soner

1 0,8 0,6 0,4 0,2 Indeks verdi 0 Sone 1 Sone 2 Sone 3 Sone 4

Meldinger fra russiske kilder tyder på en lav tetthet av oter fra norskegrensen og østover rundt Murmanskhalvøya. Dette kan bety at grenseområdene i Øst-Finnmark kan være østlig grense for oterens utbredelse på Nordkalotten.

5.7 Registreringer ved oppdrettsanlegg og oppdrettslokaliteter Vinterregistreringer Det ble foretatt vinterregistreringer ved 16 ulike oppdrettsanlegg, og det ble funnet sportegn fra oter ved alle. Det ble registrert ved 15 aktuelle oppdrettslokaliteter, og det ble funnet otersportegn på alle.

Høstregistreringer Det ble foretatt registreringer ved 21 oppdrettsanlegg og det ble funnet sportegn ved 20 (95 %). Høstregistreringer ble gjennomført på 20 aktuelle oppdrettslokaliteter, og det ble gjort sportegnfunn ved alle. Fordelingen av sportegnfunn ved oppdrettsanlegg og andre lokaliteter sees i tabell 5.

Tabell 5. Fordelingen av sportegn ved oppdrettsanlegg og andre lokaliteter. Vinter og høstregistreringer.

Sportegn Oppdretts- Andre Oppdretts- Andre Anlegg lokaliteter anlegg lokaliteter Vinter n=14 Vinter n=114 Høst n=21 Høst n= 143 Avføring: 0 1 (7%) 12 (10%) 2 (9,5%) 39 (27%) 1 - 4 1 (7%) 17 (15%) 3 (14%) 17 (12%) 5 – 9 2 (14%) 35 (31%) 8 (38%) 29 (20%) > 10 9 (64%) 50 (44%) 8 (38%) 52 (36%) Sti/spor 11 (65%)* 78 ( 59%)** 11 (52%) 63 (44%) Hi 5 (36%) 51 (45%) 7 (33%) 51 (36%) Stelleplasse 7 (50%) 75 (66%) 13 (62%) 72 (50%) r *n = 17 **n = 133

Det er ikke noen statistiske forskjeller (Standard chi-square test) mellom frekvensen av sportegnfunn på oppdrettsanlegg og andre lokaliteter (tabell 5). Metodikken og registreringsforholdene i denne 22 studien fanget ikke opp eventuelle tetthetsforskjeller i oteraktivitet mellom oppdrettsområder og andre områder. Studien gir uansett en pekepinn på at høy oteraktivitet og tetthet ikke bare er relatert til oppdrettsanleggene. Den geografiske fordeling av oter ser ikke ut til å være relatert til fiskeoppdrett.

For å kartlegge aktivitetsforskjeller må en gjennomføre et detaljstudium for å estimere otertetthet i et fåtall områder for å finne sammenhengen mellom sportegnmengde og otertetthet. Videre bør en velge ut noen få lokaliteter hvor en gjennomfører detaljerte og langsiktige studier. I en tett bestandssituasjon som er tilfellet nå i fylket, hvor oteren tilsynelatende har etablert seg i ”alle” habitater vil dette være en forutsetning. Resultatet viser at oteren er like vanlig i områder uten oppdrett som i områder med (tabell 6). Større oteraktivitet omkring oppdrettsanlegg er imidlertid registrert av Heggberget & Moseid (1992), og Heggberget (1998).

Tabell 6. Inndeling i sportegnkategorier ved oppdrettsanlegg og andre lokaliteter, og indeks over sportegnfunn.

Tidsrom Tot. ant. reg. Kategori 1 Kategori 2 Kategori 3 punkter Ant. % Ant. % Ant. % Indeks Vinter (oppdrett) 17 0 - 1 6 16 94 1 Høst (oppdrett) 21 1 5 2 10 18 85 0,95 Vinter (andre) 133 6 5 15 11 112 85 0,95 Høst (andre) 143 11 8 6 5 126 88 0,92

Otersportegn ble registrert ved alle oppdrettslokaliteter ved både høst og vinterregistreringene, noe som betyr at aktuelle oppdrettsområder er faste leveområder for oter. Se også neste kapittel om registreringer i Laksefjorden.

Resultatene viser at det kan være vanskelig å finne områder uten oter, da oteren oppholder seg i ”alle” lokaliteter som også egner seg for oppdrett av fisk. Slik bestandssituasjonen er i dag kan det være vanskelig å finne områder uten oter, som også egner seg for oppdrett av fisk. Imidlertid viser undersøkelser at i enkelte ”oterområder” går oter og oppdrett forholdsvis smertefritt sammen. Hva som avgjør utfallet av oter og oppdrett på samme lokalitet er forholdsvis ukjent.

5.8 Registreringer i Laksefjorden (Lebesby kommune) Det ble gjennomført 48 befaringer etter otersportegn i Laksefjorden og det ble funnet sportegn ved 46 av disse. 96 % av disse registreringene havnet i tetthetskategori 2 (tabell 7). Tettheten av oter i Laksefjorden er stor og sannsynligvis sammenhengende med unntak i fjordbotn hvor tettheten er mindre. I oppdrettslokalitetene virker bestanden tett, og sannsynlig vil etablering av fiskeoppdrettsanlegg føre til konflikter.

23 Tabell 7. Vinter og høstregistreringer i Lebesby kommune og funn av sportegn inndelt i sportegnmengde- kategorier og indeks for otersporfunn.

Tidrom Tot. ant. Kategori Kategori Kategori reg. punkt 0 1 2 Indeks Vinter 26 2 1 23 0,92 Høst 22 0 0 22 1

5.9 Registreringer på samme punkter vinter og høst Det ble foretatt sportegnregistreringer på 78 strekninger både vinter og høst med formål å fange opp eventuelle endringer i geografisk utbredelse innenfor utbredelsesområdet. På 78 vinterregistreringspunkt ble det registrert otersportegn ved 76, mens det ved høstregistreringene (samme punkter) ble registrert otersportegn på 74 (94 %) av punktene. I tabell 8 på neste side sees kategoriinndeling og indeks for sportegnfunn som viser at oteren oppholder seg og bruker de samme leveområder om høsten som den gjør om vinteren. Resultatet av sportegnfunnene viser at sportegnmengden varierer lite mellom årstidene, og at vinterlokalitetene sannsynligvis er helårsområder. Det kan se ut som om oteren er tilsynelatende stedfast i fylket, noe som også er påvist for oteren i andre områder. Otrer påmontert radiosendere har vist at lokale streif kan forekomme, men at den overveiende er stedfast/stabil i sitt leveområde (Heggberget 1996, Lightfoot 1981). Imidlertid er dette viktige resultater for Finnmark fylke, hvor en kunne tenke seg at oteren gjennomførte sesongtrekk pga. harde klimatiske betingelser og redusert byttedyrtilgang vinterstid. Eventuelle lokale trekk med kort varighet kunne ikke fanges opp i denne undersøkelsen.

Tabell 8. Resultater fra registreringene på samme punkt både vinter og høst. Antall registreringer i hver kommune og resultater (sportegntetthet).

Kommune Vinterreg. Sportegnkategori Høstreg. Sportegnkategori Antall Antall 0 1 2 0 1 2 Alta 1 1 1 1 Båtsfjord 1 1 1 1 Gamvik 3 3 3 3 Hammerfest 14 212 14 113 Hasvik 4 4 4 4 Kvalsund 13 11213 13 9 Lebesby 17 116 17 17 Måsøy 5 5 5 5 Nordkapp 4 4 4 4 Porsanger 5 32 5 5 Sør-Varanger 5 32 5 12 2 Tana 1 1 1 1 Vardø 5 12 2 5 21 2

5.10 Referansepunkter Opprettelse av registreringspunkter vil være et viktig bidrag for å overvåke bestandsutviklingen i fylket på lang sikt. Ved utvelgelse av et antall faste overvåkningspunkter vil en kunne gjennomføre

24 sportegnregistreringer etter oter ved behov. Sportegnmetodikken som ble brukt under årets registreringsarbeid vil kunne fange opp endringer av betydning i en forvaltningsmessig sammenheng.

Et utvalg av årets registreringspunkter vil derfor kunne fungere som overvåkningspunkter for utviklingen av oterbestanden i fylket. (registreringspunktene er oppgitt i kartblad 1 A og B bak i rapporten).

5.11 Habitat Tilgang på ferskvann er sannsynligvis en viktig faktor mht. oterens valg av leveområde. Oteren er avhengig av å drikke ferskvann og bruker ferskvann som en del av pelspleien. Habitatregistreringene viser at ferskvann er tilgjengelig på de fleste områder i fylket. Ferskvann er tilgjengelig på over 90 % av registreringspunktene. Tilgangen på ferskvann virker ikke å være noen begrensende faktor på utbredelsen av oter i fylket. Oteren forflytter seg meget effektivt og vil ikke ha noe problem med å finne ferskvann innenfor arealet på et normalt territorium. Det er ukjent i hvilken grad snø kan erstatte disse funksjonene om vinteren, men generelt sett var ferskvann tilgjengelig i fjæresonen også vinterstid. Jevnlige mildværsperioder førte til at ferskvannsdammer og sig var ganske vanlige. Sannsynligvis er dette tilfellet i en normalvinter også.

Oteren er avhengig av tilgang på skjul og hilokaliteter i sitt leveområde, og dette er trolig viktige faktorer for oterens valg av habitat i den marine strandsone. I denne undersøkelsen er det generelle inntrykk at tilgangen på gode oterhabitater gjennomgående er meget god i Finnmark, unntatt langs deler av Varangerhalvøya og Varangerfjorden. Innenfor de fleste registrerings strekningene var det innslag av blokk/grov stein som gir gode muligheter for skjul. Forvitret stein/berg er også vanlige strandtyper i fylket, noe som også gir gode skjuleplasser. En overveiende stor del av kyststrekningen i fylket inneholder det som karakteriserer gode oterhabitater. I store deler av vest-fylket går også bjørkeskogen ned til fjæresonen og er med på å skape skjulesteder.

Hi ble funnet på 44 % (vinter) og 37 % (høst), noe som må karakteriseres som høyt. Stelleplasser ble funnet på henholdsvis 66 og 52 % av lokalitetene. Dette er også høye tall som bekrefter gode forhold for oter og en høy oteraktivitet.

Tilgang på habitat virker ikke å være noen begrensende faktor for utbredelsen av oter i Finnmark, med unntak av deler av Varangerhalvøya, hvor mangel på skjule/hiplasser kan være en begrensende faktor for otertetthet og en begrensende faktor for spredningspotensialet østover.

6. Bestandsstørrelse og bestandstetthet Bestands- og tetthetsestimering for oter er som tidligere nevnt vanskelig, da en må ta hensyn til de store usikkerhetene og manglende kunnskap omkring artens levesett, sosiale organisering, hvor mange dyr som tåles i hvert leveområde (territorium) og størrelsen på leveområdene.

Estimat basert på sportegn og størrelse av leveområder kan underestimere bestanden bla. fordi størrelsen på leveområdene varierer. Det er også vist på Shetland (Kruuk & Moorhouse 1991) at selvstendige otrer av samme kjønn kan ha felles leveområde. Dette forhold gjør det også vanskelig å gi sikre estimat av bestandsstørrelser og bestandstetthet hos oter.

Undersøkelsen i 1999 viser imidlertid at oterbestanden i fylket er stor, og sannsynligvis er ”alle” habitater tatt i bruk. Det er ingenting som tyder på at det er forskjeller i otertetthet mellom øyer og fastland. Resultatene fra undersøkelsen her i fylket i 1991/92 viser det samme.

25 Bestands- og tetthetsestimeringer er forsøkt i noen tilfeller. Heggberget (1995) estimerte otertettheten på øyer og fastland i området fra og med Møre og Romsdal til og med Troms. Otertetthet pr. 10 km kystlinje langs øyer ble beregnet til mellom 3,8 til 5,7 dyr. Otertetthet langs 10 km fastland ble beregnet noe mindre, 1,4 – 2,1 dyr/10 km. Estimat fra Shetland viser at otertettheten kan være opptil 10 dyr/10km (Kruuk & Moorhouse 1991). Det er uvisst om tettheten av dyr kan bli så høy i Finnmark, men disse studiene viser at tettheten av oter kan bli meget høy. Videre viser studier at leveområdet til enkelte otrer kan være så lite som 2 km i diameter, og at leveområdene var temmelig stabile over lang tid (Heggberget 1995). Sammen med andre typer opplysninger, som oterobservasjoner og flyregistreringer indikerer dette at otertettheten og sannsynligvis tettheten mellom territoriene kan være tettere enn overnevnte beregninger pr. 10 km.

6.1 Bestandsberegninger for Finnmark fylke Med bakgrunn i undersøkelsen i 1999 i Finnmark var det ikke noen forskjeller på sportegnmengden mellom øyer og fastland. Videre er egnede oterhabitater like vanlige på øyer som på fastland, med unntak av enkelte fjordbotner og deler av Øst-Finnmark. Beregningen under tar utgangspunkt i høyeste antall dyr beregnet pr 10 km her i Norge (5.7 dyr pr. 10 km strandlinje) i 1990. Den totale kystlinja i Finnmark er 5458 km (Kartverket) fordelt på 3126 km langs fastland og 2342 km langs øyene. Regnestykket blir da:

5.7 (otertetthet pr. 10 km strandlinje) x 5458 (kystlengde i Finnmark) : 10 = 3 111 dyr.

Mht. metoden (registreringspunkter uten forhåndsinformasjon), og den høye andelen positive lokaliteter, så er det sannsynlig at antall dyr pr. 10 km strandlinje i gjennomsnitt er større enn tallet ovenfor. Tettheten av dyr (5.7 pr. 10 km standlinje) skriver seg fra 1990 (Heggberget 1996), hvor den norske bestanden ble beregnet til 11-13 000 dyr. Under forutsetningen om en konstant vekstrate på 10 % pr år (Heggberget, 1998) kan bestandsstørrelsen i Norge i dag være rundt 30 000 dyr. Otertettheten pr. 10 km strandlinje kan derfor i dag være det dobbelte av beregningen ovenfor. Bestandsberegningen ovenfor er derfor sannsynligvis et minimumsestimat av bestandsstørrelsen i fylket i dag.

Et regnestykke med bakgrunn i en dobling av bestanden fra 1990, og dermed en tetthet på over 10 dyr pr. 10 km strandlinje i dag så vil de nye tallene gi en bestand i Finnmark i dag på rundt 6 200 dyr.

En bør imidlertid ha i tankene at usikkerheten er stor på grunn av artens skjulte levesett, og det lave kunnskapsnivået mht. sosial organisasjon og leveområdenes størrelse. Det er i dette studiet også påvist at tettheten i noen områder sannsynlig er mindre. Tallene på antall dyr er derfor rent teoretiske, og prosjektet i 1999 hadde heller ikke som mål å gi noe eksakt tall på bestandsstørrelse.

7. Konklusjon Resultatene fra feltregistreringene viser at oteren er vanlig i hele fylket og bestanden kan betraktes som sammenhengende. Otertettheten varierer noe mellom ulike naturtyper og regioner i fylket. Tettheten er mindre innerst i de store fjordene, hvor strandsone og bunnforhold preges av sand og leire, færre skjulområder og menneskelig aktivitet. Mengden sportegnfunn og andelen (frekvensen) positive lokaliteter viser at oteren har tett og jevn utbredelse til og med Båtsfjord kommune. Bestandstettheten lenger øst er med stor sannsynlighet mindre. Muligens er Varangerhalvøya en barriere mht. spredning og etablering. Strekningen er gjennomgående mer åpen, og preges av færre gode oterbiotoper enn ellers i fylket. Sør-Varanger har en stor skjærgård, mange fjorder og viker, og tilsynelatende et område som kunne ha en stor oterbestand. Da dette ikke er tilfellet kan forklaringen være at grensen for oterens utbredelse er i dette området. Meldinger fra områder østover på 26 Kolahalvøya tyder på dette. Fangststatistikk fra Murmanskhalvøya og deler av Kolahalvøya viser også at fangsttallene på oter er lave.

Resultatene fra dette studiet viser at otertettheten i fylket er meget høy og at store områder av fylket har tette oterbestander. Den generelle oppfatningen gjenspeiler også dette. Med dette oterprosjektet har en muligheter til å følge opp, og registrere eventuelle endringer i bestandsstørrelsen.

Oteraktivitet i og rundt tettbygde strøk kan være et resultat av en høy bestandstetthet, hvor deler av bestanden inntar habitater av lavere kvalitet og at en del dyr til en hver tid presses ut i de mest marginale områdene. Det kan også være en tilpasning til at det ikke lenger utøves jakt på arten.

Hva som kommer til å regulere størrelsen på den voksende oterbestanden eller hvor stor tettheten kan bli, er ukjent. En vet heller ikke hvilke konsekvenser en større bestandstettheten kan få. Studiene på Shetland (Kruuk & Moorhouse 1991) viser at tettheten kan bli opp til 10 dyr pr. 10 km strandlinje. Om dette er tilfelle i Finnmark er usikkert, men dette viser imidlertid at otertettheten kan bli meget høy.

En stor bestandsøkning for oteren kan føre til knapphet på de naturlige matressursene og dermed gi økt konkurranse mellom individene. Dette vil igjen kunne gjøre oppdrettsfisk attraktiv som matkilde og dermed øke konfliktene mellom oter og oppdrettsnæring. For oppdrettsnæringa bør det utvikles metoder/fangstformer som tar ut skadeindividene selektivt. Bestandsforholdene tilsier imidlertid at oppdrettsnæringa må tilpasse seg et nærvær av oter. Fellinger av oter må derfor være et sekundært virkemiddel. Innsatsen bør settes inn på å utvikle teknologi som forhindrer oteren å gjøre skade på oppdrettsfisken.

For forvaltningen bør det sammen med en bestandsovervåkning utvikles regionale forvaltningsmodeller for oteren, hvor også jakt kan inngå som et bestandsregulerende virkemiddel.

27 8. Litteratur Altmann, K. 1991. Skadedyr i matfiskanlegg i Finnmark. Finnmarksforskning Rapport 4: 1-28. Anon. 1990. Forskrift om felling av viltarter som gjør skade. Direktoratet for naturforvaltning. Rundskriv 6, 1997. Bjørn, T.H. 1999. Sel og oter, problemvilt i oppdrettsnæringa? Status i Hammerfest kommune Plan- & miljøavdelingen, Hammerfest kommune, 1- 25. Carrs, D.N., Kruuk, H. & Conroy, J.W.H. 1990. Predation on adult Atlantic salmon, Salmo-salar L.; by otters, Lutra lutra (L.) within the River Dee system, Aberdeenshire, Scotland.-J.Fish Biol. 37:935-944. Christensen, H. 1995. The otter Lutra lutra population in during the 20 th century. Dr. scient-avhandling 1995, Zoologisk Institutt, Mat.-nat.-vit. Fakultet, AVH. UNIT. D.N.-rapport 1999-3. Nasjonal rødliste for truede arter i Norge 1998. Finstad, L.T., Einarsen, G. 1997. Oterskader på 4 oppdrettsanlegg i Troms. Hovedoppgave ved Høgskolen i Telemark, institutt for natur og miljøvernfag. Heggberget, T.M. 1998. Hvorfor angriper oter? Havbruk, 2 s. 14-16. Heggberget, T. M. 1998. Livshistorie og bestandsdynamikk hos norsk oter. NINA oppdragsmelding 569: 1-40. Heggberget, T.M. 1995. Food resources and feeding ecology of marine feeding otters (Lutra lutra).-S.609-618 i Skjoldal, H.R., Hopkins, C., Erikstad, K.E. & Leinaas, H.P., red. Ecology of fjords and costal Waters. Elsevier Science B.V., Amsterdam. Heggberget, T.M., Overskaug, K., Skagen, I. & Moseid, K.-E. 1992. Innsamling av fredet fallvilt. Årsrapport for 1991 med resultater fra oterinnsamlingen i 1978- 1990.-NINA Oppdragsmelding 147: 1-23. Heggberget, T.M. & Christensen, H. 1994. Reproductive timing in Eurasian otters on the coastof Norway.-Ecography 17: 339.348. Heggberget, T.M. 1996. En kunnskapsoversikt for eurasiatisk oter Lutra lutra; grunnlag for en forvaltningsplan. NINA Oppdragsmelding 439: 1-29. Heggberget, T. M. & Moseid, K. E. 1992. Oter og olje. Oterforekomst og konsekvensprognose i influensområdet for midt-norsk sokkel. NINA Oppdragsmelding 175: 1-31. Heggberget & Moseid, K.E. 1994. Prey selection in coastal Eurasian otters Lutra lutra. -Ecography 17: 331-338. Jenkins, T. & Burrows, G.O. 1980. Ecology of otters in Northern Scottland. III. The use of faeces as indicators of otter (Lutra lutra) density and distribution. –J.Animal Ecol. 49:755-774. Johansen, R. & Eliassen, R. 1999. Viltskader i fiskeoppdrett. Samlerapport for Nord -Trøndelag, Nordland, . NF-rapport nr. 6/99. 1-52. Kruuk, H., Moorhouse, A., Conroy, J.W.H., Durbin, L. & Frears, S. 1989. An estimate of numbers and habitat preferences of otters Lutra lutra in Shetland, UK.-Biol. Conserv.49: 241-254. Kruuk, H. & Moorhouse, A. 1991. The spatial organisation of otters(Lutra lutra) in Shetland.- J. Zool., Lond. 224: 41-57. Kruuk, H., Carss, D.N., Conroy, J.W.H. & L. D. 1993. Otter (Lutra lutra) numbers and fish productivity in rivers in north-east Scotland. Symp. Zool. Soc. Lond. 65: 171-191. Lightfoot, A. 1981. Coastal otters in Norway. –The Vincent Wildlife Trust. Lund, E og Johansen, J. 1989. Viltskader i matfiskanlegg i Finnmark. Rapp. Nr. 31. Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen.

28 Mason, C.F. & Macdonald, S.M. 1987. The use of spraints for surveying Otter Lutra lutra populations: An evaluation. Biol. Conserv. 41. Mason, C.F. & Macdonald, S.M. 1986. Otters. Ecology and conservation.-Cambridge University press, Cambridge. Nolet, B.A., Wansink, D.E.H. & Kruuk, H. 1993. Diving of otters (Lutra lutra) in a marine habitat: use of depths by a single-prey loader.- J. Anim. Ecol. 62: 22-32. Prigioni, C., Fumagalli, R. & Rocca, F. 1992. Captive otter project in the Ticino valley (Northern Italy). Reuther, C & Rochert, R. Red. Proceedings from the V. international otter colloquium. Habitat &: 147-150. Rosendal, E. 1989. Viltskader i oppdrettsanlegg i Nordland. Fylkesmannen i Nordland, Miljøvernavdelingen. Rubach S. Resyme pilotprosjekt. Oterskader i oppdrettsanlegg (udat.).

29 Vedlegg

30 Hittil utkommet i samme serie

1 (1983) Ornitologiske registreringer på Finnmarksvidda 36 (1990) Forvaltningsplan for Stabbursdalen nasjonalpark. 1982. 37 (1990) Forvaltningsplan for ¯vre Pasvik nasjonalpark. 2 (1983) Nærings¿kologi og bestandsforhold hos laksand 38 (1990) Overvåking av lakseparasitten Gyrodactylus salaris (Mergus merganser) i Tanamunningen, Finnmark. i Finnmark fylke i 1989-90. 3 (1983) Silo- og gj¿dselkontroll i Tverrelvdalen og 1-1991 Milj¿status 1991, Finnmark. Mattisdalen i Alta kommune. 2-1991 Overvåking av lakseparasitten Gyrodactylus salaris 4 (1983) Vannforurensningssituasjonen i Pasvikelva, i vassdrag ved Tanafjorden i Finnmark 1991. S¿r-Varanger kommune, 1983. 3-1991 Pr¿vefiske i Pasvikelva, S¿r-Varanger kommune, 5 (1984) Fiskeribiologiske registreringer i Pasvikvassdraget sommeren 1990. sommeren 1982. 4-1991 Konflikter mellom ¿rn og tamrein i Finnmark. 6 (1984) Andefuglunders¿kelser og jakt i Kautokeino våren 1983. 1-1992 Elgtrekk og reingjerder. 7 (1984) Laks- og innlandsfiske i Finnmark 1983. 2-1992 Prosjekt fjellrype. En sp¿rreunders¿kelse blandt de som l¿ste fiske- 3-1992 Milj¿status 1992. trygd i Finnmark. 4-1992 Verneinteresser i oljevernberedskapen i Finnmark. 8 (1984) Forurensninger fra jordbruket. Brukskontroll i Karasjok og Tana, 1984. 5-1992 Fiskeribiologiske unders¿kelser i Neidenvassdraget 1989-1992. 9 (1985) Bruken av Pasvikvassdraget. En sp¿rreunders¿kel- se om fisket i 1982. 6-1992 Flerbruksplan for Neidenvassdraget. 10 (1985) Ornitologiske registreringer i indre Finnmark, 1983 1-1993 Elgtrekket i Pasvik 1992-93. og 1984. 2-1993 Vernede og verneverdige områder i Finnmark. 11 (1985) Verneverdig havstrandvegetasjon - Tanamunningen, 3-1993 Steinkobbe og havert i Finnmark. Tana kommune og Neiden - Munkefjord, S¿r- Varanger kommune. 4-1993 Deanu cazádaga Lotnolasealáhusplána 12 (1985) Kvikks¿lv i vann, botnsedimenter og fisk fra 5-1993 Milj¿status 1993. Pasvikvassdraget. 6-1993 Flerbruksskogbruket i Pasvik. 13 (1985) Verneverdige strandområder i Finnmark. 1-1994 Fiskeribiologiske unders¿kelser i Neidenvassdraget 14 (1986) Fiskeribiologiske etterunders¿kelser av 1993. Adamsfjordreguleringen, Lebesby kommune. 2-1994 Handlingsplan for friluftsliv i Finnmark - h¿ringsut- 15 (1986) Fiskeribiologiske etterunders¿kelser av kast. Porsareguleringen, Kvalsund kommune. 3-1994 Kultiveringsplan for innlandsfisk og anadrome lakse- 16 (1986) Fiskeribiologiske etterunders¿kelser av Gandvik- fisk i Finnmark. reguleringen, Gandvik- og Gallokvassdraget, 4-1994 Store rovdyr i Finnmark i 1993 - en oppsummering. Nesseby og S¿r-Varanger kommuner. 5-1994 Milj¿status 1994 17 (1986) Vilthensyn i skogbruket i Pasvik, S¿r-Varanger. 6-1994 Avfall og slam i Finnmark 18 (1986) Fangst av laks i Tanavassdraget 1985. 1-1995 Prosjekt gode sj¿resipienter: 19 (1987) Norsk/Sovjetisk m¿te om milj¿vern i felles grense- Forurensningstilstanden i havner og fjorder i områder. Finnmark 20 (1987) Utlendingers fritidsfiske i Finnmark. 2-1995 Rik lauvskog i Finnmark 21 (1987) Fiskeribiologiske unders¿kelser i Neidenvassdraget 3-1995 Store rovdyr i Finnmark 1994 - en oppsummering 1983-1986. 4-1995 Fiskeribiologiske unders¿kelser i Neiden-vassdraget 22 (1987) Selinvasjonen i Finnmark i 1987. i 1994 23 (1987) En effektstudie av laksetrappene i Finnmark. 5-1995 Handlingsplan for friluftslivet i Finnmark 24 (1987) Elgbestanden i S¿r-Varanger. 6-1995 Naturvern på Kolahalv¿ya 25 (1987) Rovdyr på Kola. 1-1996 Store rovdyr i Finnmark - en oppsummering 26 (1987) Utsettinger av ¿rret i Pasvikelva 1979-1986. 2-1996 Konflikter mellom kystsel og laksefiske i Tanaelva og 27 (1988) Vilthensyn i skogbruket i Vest-Finnmark. Tanafjorden 28 (1989) Vernede og verneverdige områder i Finnmark. 3-1996 Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark 29 (1989) Rein¿ya naturreservat, Vard¿ kommune. 1-1997 Flerbruksplan for Pasvikvassdraget 30 (1989) Fiskeribiologiske unders¿kelser i Neidenvassdraget 1-1998 Stabbursdalen og gaissene - botaniske unders¿kel- 1987-1988. ser 31 (1989) Viltskader på matfiskanlegg i Finnmark. 2-1998 Varangerhalv¿ya - botanisk befaring på den sentrale delen 32 (1989) Fiskeribiologiske unders¿kelser i Strandelv- vassdraget i perioden 1976-1988. 3-1998 Hvitfinnet steinulke Ð en trussel for laksen i Tanavassdraget 33 (1989) Gjess i Finnmark - en statusrapport. 4-1998 Unders¿kelser av vannkvalitet i Tverrelva, Altaelva, 34 (1989) Flerbruksplan for Tanavassdraget. Kautokeinoelva, Brennelva og Pasvikelva. 35 (1990) Laks til alle - alle til lags?

Rapport 1-2000 ISSN: 0800-2118

29815594. TRYKKFORUM FINNMARK AS www.trykkforum.no