6. KUNDENE OG KONTAKTENE Kundekatalogen – Sosiale Grupper, Kjønn, Alder, Geografi

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

6. KUNDENE OG KONTAKTENE Kundekatalogen – sosiale grupper, kjønn, alder, geografi

Firma Warmuth førte protokoll over forsendelsene til sine kunder. Protokollen for perioden 1893-96 oppbevares på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Den omfatter bare forsendelser – ikke kjøp direkte fra butikken.

Protokollen, eller vareforsendelseskatalogen som forleggeren kalte den, er på ca. 400 sider à 37 navn, dvs. den inneholder totalt ca. 15.000 navn – der en god del nevnes flere ganger. Forsendelsesmåtene var pr. brev, pr. pakke, pr. jernbane eller (til Vest- og Sørlandet) pr. skip. Det står intet om hva kundene hadde kjøpt, bare vekten på forsendelsen. Vekten alene kan ikke fortelle noe om innholdet – enten det for eksempel var en stor notebunke eller et lite instrument.

Av disse ca. 15.000 har jeg tatt ut 978 tilfeldige navn til gransking der 485 navn har latt seg entydig identifisere i folketellingen 1900.

Sosiale grupper: Av de 485 navn er 36 sosialt uidentifisert. De gjenstående 449 fordeler seg slik:

Gruppe Antall % I 10 høyere embetsstand 2,2 II 124 lavere embetsstand 27,8 III 266 handelsstand og håndverkere 59,3 IV 28 bønder 6,1 V 15 arbeidere, fiskere, sjøfolk 3,3 VI 6 foreninger, skoler 1,3

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Handels- og håndverkerstanden dominerer overlegent med sine nær 60 %. Musikerne ble hovedsakelig rekruttert fra dette sjiktet. Den lavere embetsstand teller halvparten av denne gruppen og de øvrige gruppene er helt små. Samfunnsutviklingen, med vekst i folketallet – særlig i byene og ikke minst i Christiania – gjennom siste del av 1800- årene gjorde det mulig for driftige håndverkere og handelsmenn å slå seg opp. Til et dannet hjem hørte et piano! Det var sosial status.

Kjønn: Det viser seg at majoriteten – 65,7 % – av kundene i denne katalogen er mannlige. Det var i alle fall de som handlet – hvem som brukte sakene, vet vi jo ikke.

Til hvilket bruk handlet man hos Warmuth? Det ser ut til at 20 % kjøpte for å selge videre, 20 % kjøpte til øvrig yrkesmessig bruk (musikere) og 60 % kjøpte til privat bruk.

Aldersfordeling: Av 336 vi kjenner alderen på er 1 over 70 år 10 i 60-årene 32 i 50-årene 56 i 40-årene 92 i 30-årene 98 i 20-årene 44 i 10-årene 3 under 10 år

Noe over halvparten, 56,6 %, av kundemassen var altså 20-39 år.

Ved midten av århundret skjedde det altså en forskyvning av tyngdepunktet fra embetsfolk til handels- og håndverksfolk. Dette er ikke overraskende – det stemmer med samfunnets øvrige utvikling. Gjennomsnittsalderen synker og kvinneandelen stiger.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Geografisk spredning: Av de 486 navn som er identifisert i Warmuths kundekatalog, hadde 398 adresse innen Norges grenser. Bostedene fordeler seg slik:

Øst-Norge (Christiania, Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold): til sammen 198, hvorav 112 bodde i kjøpsteder og 86 (43 %) utenfor Nord-Norge (Nordland, Troms, Finnmark): til sammen 64, hvorav 26 bodde i kjøpsteder og 38 (59 %) utenfor Sør-Norge (Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder): til sammen 60, hvorav 43 bodde i kjøpsteder og 17 (28 %) utenfor Midt-Norge (Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag): til sammen 46, hvorav 25 bodde i kjøpsteder og 21 (47 %) utenfor. Vest-Norge (Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane): tilsammen 29, hvorav 19 bodde i kjøpsteder og 10 (34 %) utenfor

Man skulle tro at note- og instrumentkjøp var noe som fortrinnsvis foregikk i de store og større byene. Mine undersøkelser har vist at dette ikke stemmer – det musikkjøpende publikum var fordelt over det ganske land. En overraskende stor del av Warmuths kundemasse bodde på mindre steder, utenfor kjøpstedene. Her kan vi minne om den sentrale kulturelle funksjonen de mange embetsmannsgårdene på landet hadde. Kjøpstedene har en liten overvekt, men her må vi regne med at det i tillegg foregikk salg direkte fra stedets bok- og/eller musikkhandel.

At Øst-Norge er så godt representert er ikke forbausende. Mer interessant, nærmest påfallende, er at så mange i Nord-Norge handlet hos Warmuth. Forklaringen er nok at der ikke var noe lokalt sentrum, og Trondheim var ikke noen reell konkurrent til Christiania. Olaf T. Ranum i Trondheim sa at det rundt 1900 var “skik næsten overalt nordenfjels at musikvarer skulle hentes fra Kristiania”. At Vest-Norge og Midt-Norge kommer nederst på listen, kan vise at der handlet man bare i Bergen – hos musikkhandlerne W. Harloff, C.Rabe og E. Kaland. Et annet interessant trekk er at Christiania, der jo forretningen lå, i det hele tatt er representert i denne kundekatalogen. Av de 16 Christianiakundene som er med var 9 kvinner, av disse var 5 yrkesaktive kvinner (motehandel, pensjonat, guvernante, telefonistinne, sanger/skuespiller) som nok hadde lite tid til å gå i butikker.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Kontakt med utlandet

Gjennom hele 1800-tallet var kulturlivets kontakt med Sverige liten. Det var Danmark vi holdt oss til – naturlig nok etter fire hundre års union. Kontakten med Tyskland var også fast etablert, likeså England, særlig i århundrets første tiår. Norges union med Sverige 1814-1905 hadde langt større betydning politisk enn kulturelt. Likevel er det påfallende at vi faktisk kan telle de gangene Sverige var inne i musikkforleggerbildet: den svenske forleggeren Hirsch var Halfdan Kjerulfs forlegger, Carl Warmuth junior giftet seg med en svensk pike, han gjorde flere reklamefremstøt mot Svenska Akademin, forleggeren Guldberg (i Guldberg & Dzwonkovski) var svensk, for øvrig er det ytterst lite å anføre. I kundekatalogen finner vi imidlertid noen. Her har 88 navn adresse i utlandet. Nær halvparten av disse er registrert som firma, de øvrige ser ut til å være privatpersoner. Listen gir litt overraskende tall: Tyskland 25 navn, Sverige 23, Danmark, 7, Storbritannia 7, USA 7, Nederland 6, Frankrike 4, Finland 2, Belgia 2, Russland 2, Italia 1 og Sveits 1 navn. Det mest overraskende er Danmarks lave andel og Sveriges høye. Det er også interessant at det er så mange land, med USA og Russland i ytterkant.

Autografalbumet

Et stort og tungt album på 299 sider, nå i Nasjonalbiblioteket, er signert Carl Warmuth Christiania 1877. Ved siden av flere originalmanuskripter inneholder albumet hilsener og brev fra en mengde av tidens store norske og utenlandske musikknavn og andre bekjente. Mange har stor interesse også i dag. Hilsningene forteller om den respekten Warmuth nøt, og den takknemlighet mange følte for hans innsats. De forteller også noe om de personene som skrev, og de viser den posisjon Warmuth hadde innen kulturlivet både i Norge og Europa.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Noen få hilsener gjengis her i utdrag og oversettelse:

Anton Rubinstein, 1884:

Johan Svendsen, 1877: Vennen Carl Warmuth fra hans hengivne J. Svendsen. Christiania Sept. 1877. Franz Liszt, 1878: De norske rapsodiene av J. Svendsen er fremragende. De er gjennomtenkte og gjennomarbeidede, effektfulle orkesterverker. Notetrykk og noteutstyr i begge komposisjonene tjener forlaget Warmuth til ære.

Hans von Bülow, 1882: Kristiania 5 Mai 1882. Herr Carl Warmuth, den vennlige mann som med sin omsorg sørger for at innenlandske og utenlandske kunstnere kan leve sorgløst. Til erindring om Hans von Bülow.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

David Popper, 1882: Til den umistelige vennen Carl Warmuth med stor hengivenhet fra hans D. Popper. Christiania, April 1882. Xaver Scharwenka, 1883: Til den kjære venn Herr Warmuth i vennlig erindring. Christiania 9 Mars 1883- Xaver Scharwenka. Niels W. Gade, 1887: Herr Karl Warmuth til Erindring og med venlig Hilsen fra Niels W. Gade. Kjøbenhavn i Juni 1887.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Møte med komponister

Edvard Grieg fotografert i 1866 av Claus Knudsen. Bergen off. bibliotek.

Den nære kontakt mellom Warmuth og landets eneste virkelig store komponist, Edvard Grieg, ble innledet da Grieg som 23-åring slo seg ned i Christiania høsten 1866 etter studier i Leipzig og København: “Edvard Grieg modtager Elever i Pianofortespil ved sin Ankomst hertil medio October. Anmeldelser sker hos Hr. Musikhandler Warmuth” skrev Morgenbladet i september.

Da Grieg i oktober 1866 skulle gi konsert i Hotel du Nord sammen med den tsjekkiske fiolinisten Wilhelmine Normann-Neruda og frøken Nina Hagerup, var det hos Warmuth man fikk billetter. Nina Hagerup var Griegs kusine, som han tross sterk motstand fra familien giftet seg med året etter. Denne konsertbegivenheten er også i andre henseende bemerkelsesverdig; det var visstnok første gang at Christianias publikum hadde sett et konsertprogram med utelukkende norsk musikk – Kjerulf, Nordraak og Grieg selv. Konsertanmelderen skriver dessuten at i motsetning til de andre var Griegs komposisjoner nye for publikum, “skjønt de vistnok have været tilgjengelige i Musikhandelen”!

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Grieg selv skrev i et brev til den danske komponisten og organisten Gottfred Matthison-Hansen 12. desember samme år at konserten “indbragte meg ca. 150 specier”, og han var vel fornøyd.

Da Grieg og Otto Winther-Hjelm ville gå i gang med et musikkakademi senere på året, var det igjen hos Warmuth man kunne melde seg inn. Warmuth ble Griegs impresario i Christiania; skulle annonser rykkes inn i avisene, skulle det meddeles at Grieg av en eller annen grunn ble forsinket og skulle det gis personlige beskjeder, var det Warmuth som ordnet opp. Og det var bare hos Warmuth man kjøpte noter, skrev Grieg i et brev i januar 1872. I september 1877 oppholdt Grieg seg i Lofthus i Hardanger og skrev til Warmuth:

Jeg skulde ønske at have Deres udmærkede [leie]Bibliothek herude thi man kan ikke hver Dag slå efter i Naturen som i et Partitur!

Johan Svendsen var også en betydelig komponist, men først og fremst en fantastisk dirigent. Carl junior ble hans nære og fortrolige venn – det så vi tydelig i brevet Svendsen sendte i februar 1884 etter at Carl og Marias sønn døde. Den gode Svendsen var i konstant pengenød, og mange var de kroner som Warmuth gav ham, både som presang og som lån på gunstigste vilkår. Som i 1879, datert Paris 6. desember: “Kjære Carl! Svigt mig ikke. Det handler sig jo blot om at kunne holde mig her endnu en sex a syv Maaneder.” Svendsens gjeld ble etterhvert betydelig. I årenes løp gjorde Carl Warmuth Svendsen svært mange tjenester - ting som skulle ordnes i Christiania – aviser, opplysninger, rapporter fra begivenheter, ærender, beskjeder.

Det var ikke noe knuslete ved Svendsen. De mange brev som er bevart i Nasjonalbiblioteket, er nesten alle undertegnet “din taknemlige”, “din hengivne” eller begge deler. En gang også “din hengivne Plageaand”. En oppriktig beundring og respekt kunne han omgående gi uttrykk for, som i dette brevet skrevet i Stockholm 1. mai 1883:

Jeg har hilst paa omtrent alle dine herværende Kolleger og med Glæde bemærket hvilken Agtelse og Symphati [sic] du og din Gjerning nyder blant disse Herrer. Alle ere imponerede over din store vidtgaaende Virksomhed paa alle Omraader af din kompliserede Forretning, at du dertil er et elskværdigt Menneske og en prægtig Ven har jeg fortalt dem.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

9. august samme år skrev Svendsen fra København: “Jeg længes gruelig efter dig og Vennerne der oppe...”. Og 24. august 1883: “Tak for dit venlige Brev og for din velvillige Besørgelse af de mange Kommisioner jeg plager dig med.” Og her (København 8. juni 1885): “Tak for dine Brever, Pengene og Aviserne, fremfor alt, tak for det Venskab og den Interesse som du stedse viser mig.” 5. juni 1886 skrev Svendsen fra København:

Jeg reiser herfra med Christiania Mandag d. 7. Jeg vil være megtig glad dersom du kommer paa Bryggen, men sig det ellers ikke til nogen, jeg ønsker at holde mit Indtog saa ubemærket som muligt.

Friedrich August Reissiger, som etter at han i 1850 var blitt byttet ut med Paolo Sperati ved Christiania Theater, hadde flyttet til Fredrikshald, var i alle år en nær venn av Warmuth – det var jo han som hadde innlemmet hele Harzverein i teaterorkestret i 1841. De korresponderte flittig, og mange brev er bevart.

Etter å ha fått utgitt noen komposisjoner hos Guldberg & Dzwonkovski på 1840-tallet, hos Lindorff rundt 1850, Hamilton i Halden på 1860-tallet og Edvard Winther flere ganger, ble Warmuth Reissigers hovedforlegger i 1866. Det første verket var klaverversjonen av Til Sæters.

Pianisten og komponisten Edmund Neupert ønsket i 1881 å komme hjem til Norge. Han hadde vært ansatt ved Sterns konservatorium i Berlin og ved konservatoriene i København og Moskva, og hadde opplevd mange triumfer. I et brev til Warmuth sier han “Jeg haaber du gjør, hvad du kan til mit Gavn!” Dette anstrøk av selvbevissthet kommer klart til uttrykk i senere brev, der han er ikke lite sjalu på Johan Svendsen og temmelig fortørnet på Warmuth:

Kjære Warmuth. Indlagt følger Billetterne til Barcewigs Koncert, hvilke jeg selvfølgelig ikke vil benytte. Jeg har siden min ankomst til Kristiania været forbauset over hvor lidt Opmærksomhed der er vist mig, med Hensyn til Koncertbilletter, medens jeg har iagttaget, at der ligeoverfor Svendsen altid er vist de skyldige Hensyn, og at saaledes ikke Tilfældigheder have foraarsaget at jeg faar Billetter i en Krog eller langt tilbage. Jeg

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

gaar kun i Koncert, hvor jeg faar Billetter paa bedste Pladser - paa samme Sted som Svendsen.

Brevet er datert 5. november 1881. Neuperts vrede over Warmuth gav seg ikke med det første. 18. november skrev han til Johan Selmer

Jeg er nu kjed af … at blive sat paa de bagerste Rækker.

I 1882 flyttet Neupert til New York der han virket som pianist og pedagog med stor suksess.

En forlegger kan i sin utsatte posisjon ikke gjøre alle til lags. Christian Cappelen som inntil da hadde fått utgitt to mindre komposisjoner på Warmuths forlag, skrev i brev til Grieg i 1872:

Jeg siger Dig rent ud, vogt Dig for den unge Warmuth. Denne i og for seg aldeles intetsigende Person har dog en vis Vægt hos det musikalske – eller rettere sagt umusikalske butiksøgende Publikum.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Brev fra Christian Cappelen til Grieg 17. mars 1872. Bergen off. bibliotek, Griegsamlingen.

I alt kom det ut 43 av Cappelens komposisjoner på Warmuths forlag!

Og Catharinus Elling var i 1884 direkte sur – også han i brev til Grieg:

… talte om at han havde tænkt at opgive forlæggervirksomheden (gid han vilde gjøre det!)

Til sammen kom det 34 av Ellings komposisjoner på forlaget, de fleste etter denne kraftsalven.

Kari Michelsen: HUSET WARMUTH Kapittel 6: Kunder og kontakter

Komponisten Johan Selmer fikk i årene 1879-95 utgitt 35 titler på Warmuths forlag, men var likevel ikke fornøyd, for i 1896 – etter at både senior og junior var døde – skrev han til Grieg:

Warmuth – de mortuis nil nisi bene [intet ondt om de døde] – havde alle en slet forlæggers Egenskaber …

I mars 1881 skrev pianofabrikanten Karl Hals til Grieg om Johan Selmer:

Der samles nu Bidrag for at faa forlagt disse 17 Sange og det hos Haakonsen. Der er mange af vore unge Componister der holde paa ham - “Hof Musikhandleren” er bleven de smaa Stekler for Storartet. - Jeg speculerer paa om jeg egentlig burde skrive saadant Noget som dette mit Brev indeholder men du gjør mig nok den Vennetjenste at brænde det naar du har læst det … [!]

- og i oktober 1881:

Den sidste Nyhed er, at Hr. Carl Warmuth er bleven udnævnt til Kongl. Hof- Musikhandler – den N …

Karl Hals var vel ikke lite grann misunnelig?