Trusler mot det parlamentariske demokratiet?
Høyre, Venstre og Arbeiderpartiets syn på Quisling-saken i 1932
Ida Blixhavn Halvorsen
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2017
I
II Trusler mot det parlamentariske demokratiet?
Høyre, Venstre og Arbeiderpartiets syn på Quisling-saken i 1932.
III
Copyright Ida Blixhavn Halvorsen
2017
Trusler mot det parlamentariske demokratiet? Høyre, Venstre og Arbeiderpartiets syn på Quisling-saken i 1932.
Ida Blixhavn Halvorsen http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
IV
V
VI Sammendrag
Oppgaven tar for seg Quisling-saken i 1932. Quisling satt som forsvarsminister i Bondepartiets regjering, og advarte samfunnet mot en revolusjonær fare fra Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti i Stortingets trontaledebatt den 7. april. Forsvarsministeren hevdet at han hadde dokumenter fra Generalstabens Efterretningskontor som kunne bevise at partiene bedrev landsforræderi. Det ble straks nedsatt en spesialkomité som skulle undersøke Quisling sine påstander. Medlemmene i spesialkomitéen bestod av to representanter fra hvert av følgende partier: Høyre, Bondepartiet, Venstre og Arbeiderpartiet. Oppgaven undersøker Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, samt presseorganene Arbeiderbladet, Aftenposten og Dagbladet sitt syn på en potensiell trussel mot det parlamentariske systemet med utgangspunkt i Quisling-saken. I tillegg undersøker oppgaven partiene og presseorganene sitt syn på utfallet av saken. I Stortinget konkluderte Høyre og Venstre med at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti, så lenge de holdt fast ved sitt prinsipprogram fra 1930. De borgerlige partiene var usikre på hva Arbeiderpartiet kunne finne på dersom de oppnådde flertall på Stortinget. Høyre trodde også at Arbeiderpartiet kunne ta i bruk ulovlige midler dersom de ikke oppnådde makten på parlamentarisk vis, mens Venstre mente at det ikke fantes noen overhengende revolusjonsfare. Arbeiderpartiet på den andre siden mente at Quisling kunne utgjøre en trussel, dersom han fikk støtte av de borgerlige partiene. Arbeiderpartiet oppfattet saken som politisk styrt. Aftenposten mente at Arbeiderpartiet fremstilte seg som mer uskyldig i Quisling- saken enn det partiet i virkeligheten var. Dagbladet mente at det fantes potensielle trusler fra både høyre- og venstresiden, men at det ikke fantes noen akutt revolusjonstrussel. Mens Arbeiderbladet mente at Quisling og hans krets utgjorde en trussel.
VII
VIII Forord
Takk til min veileder Øystein Sørensen for god hjelp og fine veiledningssamtaler.
Takk til alle mine herlige studievenner som jeg har delt både oppturer og nedturer med, gjerne over en varm kaffekopp! Og ikke minst, takk for at det finnes kaffe. Etter fem år på lektorstudiet og tre semestre med arbeid av masteroppgaven, kan jeg faktisk snart kalle meg både lektor og historiker! Jeg vil rette en takk til pappa, Anne Marthe og Elisabeth for korrekturlesing. Takk til familie og venner for tålmodighet og oppmuntring underveis i arbeidet.
Jeg ønsker å dedikere oppgaven til min kjære onkel som brått gikk bort, og som elsket historie. Takk.
Ida Blixhavn Halvorsen, Oslo, 2017.
IX
X Innholdsfortegnelse
Forkortelser ...... XIII 1 Innledning ...... 1 1.1 Tema og problemstillinger ...... 1 1.2 Avgrensning ...... 2 1.3 Tidligere litteratur og forskning ...... 3 1.4 Kilder og metode ...... 5 1.5 Strukturell oppbygging ...... 7 1.6 Avisenes partitilhørighet ...... 8 1.6.1 Høyre og Aftenposten ...... 8 1.6.2 Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet ...... 9 1.6.3 Venstre og Dagbladet ...... 9 2 Bakgrunn ...... 12 2.1 Generalstabens efterretningskontor ...... 12 2.2 Høyres tiltak mot radikaliseringen av arbeiderbevegelsen i 1918 ...... 12 2.3 Et politisk skifte ...... 13 2.4 Valgkampen i 1930 ...... 15 2.4.1 Radikaliseringen av Arbeiderpartiets prinsipprogram i 1930 ...... 17 2.5 Frivillige ordensvern ...... 18 2.6 Quisling som forsvarsminister i Bondepartiets regjering ...... 19 2.7 Bakgrunn for Quisling-saken ...... 21 2.7.1 Advarslene til Quisling ...... 22 3 Høyre og Aftenposten sitt syn på Quisling-saken ...... 25 3.1 Stortingsrepresentanter fra Høyre sitt syn på Quisling-saken ...... 25 3.1.1 Vedtatt at dokumenter skulle granskes ...... 25 3.1.2 Kommunistene i Norge og forholdet til Moskva ...... 26 3.1.3 Menstadaffæren ...... 29 3.1.4 Pengeoverføringer fra Moskva til Det norske Arbeiderparti? ...... 30 3.1.5 Det norske Arbeiderparti- revolusjonært? ...... 31 3.1.6 Våpen ...... 35 3.1.7 Høyre og det borgerlige flertalls konklusjon i Quisling-saken ...... 36 3.2 Aftenposten sitt syn på Quisling-saken ...... 36 3.2.1 De første reaksjoner på talen og en revolusjonær virksomhet ...... 36 3.2.2 En trussel for samfunnet? ...... 37 3.2.3 Arbeiderpartiet utstyrt med falske englevinger ...... 38 3.2.4 De frivillige organisasjoner ...... 39 3.2.5 Arbeiderpartiet er et voldelig revolusjonært parti ...... 42 3.3 Sammenfatning ...... 43 4 Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet sitt syn på Quisling-saken ...... 44 4.1 Stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet sitt syn på Quisling-saken ...... 44 4.1.1 Dokumentene- svindel og bedrag ...... 44 4.1.2 ”De nye revolusjonære” ...... 46 4.1.3 Ny lov om revolusjonære partier ...... 47 4.1.4 Nordisk Folkereisning ...... 50 4.1.5 Menstadaffæren ...... 51
XI 4.1.6 DNA og NKP ...... 51 4.1.7 Statskupp? ...... 52 4.1.8 Arbeiderpartiet om sin revolusjonære stilling ...... 53 4.1.9 Mindretallets forslag i spesialkomitéen ...... 55 4.1.10 Synet på flertallets innstilling ...... 56 4.2 Arbeiderbladet sitt syn på Quisling-saken ...... 57 4.2.1 De første reaksjoner på talen ...... 57 4.2.2 Reaksjoner på flertallets innstilling ...... 58 4.2.3 Ønsket oppklaring av overfallet og Quislings tilnærmelse til arbeiderbevegelsen .. 59 4.2.4 Forholdet mellom DNA, NKP og Russland ...... 61 4.2.5 Den egentlige trussel i landet ...... 61 4.2.6 Den borgerlige fraksjon og de virkelige forhold i saken ...... 63 4.3 Sammenfatning ...... 64 5 Venstre og Dagbladet sitt syn på Quisling-saken ...... 65 5.1 Stortingsrepresentanter fra Venstre sitt syn på Quisling-saken ...... 65 5.1.1 Hadde Quisling grunnlag for å holde talen? ...... 65 5.1.2 ”De nye revolusjonære” ...... 68 5.1.3 Arbeiderpartiet- en revolusjonær trussel? ...... 69 5.2 Dagbladet sitt syn på Quisling-saken ...... 71 5.2.1 De første reaksjoner på talen ...... 71 5.2.2 Quislings politiske ideer samsvarer med nazismen? ...... 73 5.2.3 Fordømmelse av Arbeiderpartiet og kommunistene, men hva med Quislings opptreden? ...... 73 5.2.4 Menstadaffæren ...... 75 5.2.5 Saken gir ingen forføyning fra Stortingets side ...... 76 5.2.6 Revolusjonære tendenser fra både Høyre og Venstre ...... 76 5.2.7 Avisen enig med Venstres parlamentariske leder ...... 77 5.3 Sammenfatning ...... 78 6 Sammenligning ...... 79 6.1 Sammenligning av partiene på Stortinget ...... 79 6.1.1 Vedtatt at dokumentene skulle granskes ...... 79 6.1.2 Partienes syn på en mulig trussel ...... 81 6.1.3 Likheter og forskjeller innad i partiene ...... 87 6.1.4 Tolkninger av innstillingen: Saken gir ingen forføyning fra Stortingets side ...... 89 6.2 Sammenligning av de tre presseorganene; Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet ...... 96 6.2.1 Reaksjoner etter talen ...... 96 6.2.2 En trussel rundt Quisling-saken ...... 98 6.2.3 Quisling sin politiske fortid ...... 101 6.2.4 Utfallet av saken ...... 103 6.3 To syn på saken i ettertid ...... 104 6.3.1 Fredrik Monsen ...... 104 6.3.2 NS sitt propagandaforlag ...... 106 7 Konklusjon ...... 107 7.1 Partiene på Stortinget ...... 107 7.2 Presseorganene ...... 108 7.3 En hypotese ...... 109 Litteraturliste ...... 110
XII Forkortelser
DNA eller Arbeiderpartiet Det norske Arbeiderparti
NKP Norges Kommunistiske Parti
NSA Norges Socialdemokratiske Parti
GE Generalstabens Efterretningskontor
NF Nordisk Folkereisning
XIII 1 Innledning
I 1932 stod Vidkun Quisling på Stortingets talerstol. Han talte som landets forsvarsminister, og ville advare samfunnet mot den revolusjonære faren som truet fra venstresiden. Året etter dannet han sitt fascistiske parti, Nasjonal Samling. Potensielle trusler mot det norske demokratiet i mellomkrigstiden kan sees å ha kommet fra to sider, den politiske venstresiden og høyresiden.1 Fra venstresiden var det spørsmålet om arbeiderbevegelsens revolusjonære mål som ble gjenstand for diskusjon. Etter sammenslåingen av Norges sosialdemokratiske parti (NSA) og Det norske Arbeiderpartiet (DNA) i 1927, bestod arbeiderpartiene i Norge av Norges Kommunistiske parti (NKP) og Det norske Arbeiderparti. De borgerlige partiene på Stortinget var engstelige for at Arbeiderpartiet skulle gripe makten, og omdanne samfunnet til et sosialistisk samfunn. Arbeiderpartiet på den andre siden var redde for fascistiske tendenser fra høyresiden. Eksempler på høyreaktivistiske organisasjoner eller partier var Samfundshjelpen, Samfundsvernet, Vort land, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre, Den nasjonale legion og Nordisk Folkereisning. Selv om det parlamentariske systemet ble utfordret fra både høyre- og venstresiden var styresettet aldri i noen reell fare i mellomkrigstiden, i følge Berge Furre. Norge var aldri nær noen faktisk revolusjon eller statskupp. Likevel kan personer som levde i mellomkrigstiden ha opplevd at demokratiet var sterkt utsatt av trusler fra antidemokratiske krefter. Perioden var preget av manglende stabilitet, politisk polarisering og misnøye med det parlamentariske systemet fra både høyre- og venstresiden.2
1.1 Tema og problemstillinger Temaet for oppgavens fremstilling er hva tre partier på Stortinget oppfattet som en potensiell trussel mot det parlamentariske systemet i 1932. Oppgaven tar for seg Quisling-saken i 1932, der Quisling som forsvarsminister holdt et innlegg i trontaledebatten på Stortinget, og anklaget Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti for å bedrive landsforræderi. Forsvarsministeren hevdet å ha dokumenter fra Generalstabens Efterretningskontor som
1 Olstad, Finn. Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år (Oslo: Aschehoug, 2014), 114. 2 Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet- frå vokstervisse til framtidstvil. Bind 6. Vol. (Oslo: Det norske Samlaget, 1999), 83. 1 kunne bevise dette. Det ble straks nedsatt en spesialkomité i Stortinget som skulle undersøke Quisling sine påstander. Denne saken var en av de siste store debattene som omhandlet revolusjonsfrykt i Norge. Ved å undersøke Quisling-saken kan man belyse hva de borgerlige partiene tenkte om revolusjonsfrykt på begynnelsen av 1930-tallet. Ble revolusjonsfrykten avkreftet eller bekreftet hos de borgerlige partier? I tillegg kan Quisling-saken belyse hva Arbeiderpartiet anså som en trussel, og hva de selv uttalte om sine revolusjonære ideer. For å få et bredere perspektiv på saken vil jeg også se på hva tre aviser, som var politisk knyttet til de tre partiene, skrev om saken. Hovedproblemstillingen i min masteroppgave er: Hva anså Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, samt presseorganene Aftenposten, Dagbladet og Arbeiderbladet som en trussel rundt Quisling-saken, og hvordan oppfattet de utfallet av saken? For å besvare hovedproblemstillingen blir det nødvendig å besvare en rekke underordnede spørsmål. Hva slags debatt var det rundt temaet revolusjonsfrykt i perioden? Hvilken sammenheng var det mellom frykt for en potensiell fiende og politisk ståsted? Hvilke tiltak mente partiene burde gjøres mot det de oppfattet som en potensiell trussel? Dette kan være med på å belyse hvor farlig de mente en eventuell trussel var. Med utgangspunkt i disse problemstillingene tar fremstillingen sikte på å redegjøre for likheter og forskjeller blant partiene på Stortinget, og blant avisene.
1.2 Avgrensning
Min masteroppgave omhandler Quisling-saken fra 1932, og oppgaven tar utgangspunkt i dette året. Samtidig tar oppgaven for seg bakgrunnen for saken, som begynner på midten av 1920-tallet. For å få en bakgrunnsforståelse av konflikten mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet, har jeg blant annet sett på valgkampene i 1927 og 1930. En kort betraktning av sakens etterreaksjoner omhandler representant for Arbeiderpartiets militærkomité, Fredrik Monsen, sitt syn på saken. Han skrev en redegjørelse av omstendighetene kort etter Stortingets beslutning i 1932. I tillegg ser jeg på en dokumentasjon som ble utgitt av Nasjonal Samlings propagandaforlag i 1941. Jeg har valgt å se på Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, samt Aftenposten, Dagbladet og Arbeiderbladet sitt syn på Quisling-saken. Grunnen til at jeg har valgt å se på disse partiene, er fordi de viser et politisk spekter fra høyre- og venstresiden. Avisene jeg har valgt er politisk knyttet til partiene. I utgangspunktet hadde det også vært interessant å se på Bondepartiet og avisen Nationen, men etter oppgavens omfang måtte jeg begrense meg til tre partier og tre aviser. Jeg valgte bort Bondepartiet fordi jeg oppfattet at partiets representanter
2 i Stortingsdebattene var ganske enige med Høyre, men enda litt krassere i sin ordlegging. I tillegg var Quisling medlem av Bondepartiet, samt at særlig Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet omtalte den i saken, så partiet har likevel en liten plass i oppgaven. I henhold til avisen Nationen, som var Bondepartiets hovedpresseorgan, har blant annet historiker Hans Fredrik Dahl bidratt til å belyse hvordan Nationen, og avisen Tidens Tegn, dekket Quisling- saken. Dermed var det også mer interessant å se på andre aviser som det ikke var skrevet like mye om tidligere.
1.3 Tidligere litteratur og forskning Quisling-saken blir i hovedsak omtalt i litterære verk som omhandler Vidkun Quisling. Historiker Hans Fredrik Dahl har skrevet mye om nazisme og fascisme i mellomkrigstidens Norge. Den første boken i hans todelte bind om Quislings liv har vært særlig sentral i denne oppgaven for å få en forståelse av Quisling-saken, og personen Quisling. I Vidkun Quisling. En fører blir til, presenterer Dahl bakgrunnen for Quisling sin tale, og hvordan de ulike partiene behandlet saken.3 Quisling-saken fra 1932 står omtalt i flere bøker som omhandler mellomkrigstiden, men jeg har ikke funnet noen forskning som trenger dypere ned i partienes syn. Dahl sitt bidrag har vært et godt utgangpunkt for å se på hovedlinjene i debatten, samt å diskutere partienes tolkninger av den endelige innstilingen. I henhold til de utvalgte avisene, har Dahl i sin bok i hovedsak fokusert på avisene Tidens Tegn og Nationen, og Morgenbladet og Arbeiderbladet. I denne oppgaven har jeg valgt å se nærmere på avisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet. Annen litteratur som har vært sentral i oppgavens for å få en forståelse av Quisling-saken, er Fører uten folk. Quisling som politisk og psykologisk problem, skrevet av Sverre Hartmann4, og Quisling. En studie i landssvik av Oddvar Høidahl.5 Det har vært relevant å se på en del sekundærlitteratur knyttet til partienes historie for å få en oversikt over deres politikk. Forskning på arbeiderbevegelsens historie er svært omfattende, men etter oppgavens periodeavgrensing har jeg tatt i bruk det tredje bindet i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, skrevet av Per Maurseth.6 Denne boken har vært et
3 Dahl, Hans Fredrik. Vidkun Quisling, en fører blir til. Bind 1 vol (Oslo: Aschehoug 1991). 4 Hartmann, Sverre. Fører uten folk. Quisling som politisk og psykologisk problem (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1959). 5 Høidal, Oddvar. Quisling- en studie i landssvik. (Oslo: Orion Forlag, 2002). 6 Maurseth, Per. Gjennom kriser til makt. (1920-1935). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3 vol. (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1987). 3 viktig bidrag for å få en forståelse av Arbeiderpartiets politiske tanker i perioden. Høyres historie. Borgerlig oppdemning skrevet av Rolf Danielsen, har vært veldig nyttig for å forstå konflikten mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet, og Høyre sin iver etter en borgerlig samling mot DNA.7 Boken Den gylne mellomvegen. Tema frå Venstres historie 1905-1940 er skrevet av Leiv Mjeldheim, og har bidratt til å få innsikt i Venstres politikk.8 Det har også vært relevant å se på Bondepartiets politikk i perioden. Bondepartiet var med på å med på å behandle Quisling-saken i Stortinget og var regjeringsparti, i tillegg til at Quisling var medlem og satt som forsvarsminister. May Britt Ohman Nielsen har skrevet Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1920-1959.9 I henhold til avisene, har verket Utskjelt og utsolgt vært et viktig bidrag til å få innsyn i Dagbladets virksomhet, og dets tilknytning til Venstre. Bøker som omhandler Aftenposten og den borgerlige presse er blant andre Arne Kokkvoll sin studie; Johs. Nesse: en konservativ pressemann i 1930-årene: Aftenposten og totalitære tendenser i tredveårene,10 og Tormod Valaker sin studie; Litt fascisme hr. Statsminister! Historien om den borgerlige pressen og fascismen.11 I tillegg har jeg sett på Aftenposten i 100 år, skrevet av Gunnar Wasberg.12 Angående Arbeiderbladet, har Bjørn Bjørnsen skrevet boken Har du frihet og sommersol kjær?13 Eksempler på bøker som som tar for seg militæret og overvåkningssystemet i denne perioden er Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914-1997.14 Forfatterne av denne
7 Danielsen, Rolf. Borgerlig oppdemningspolitikk 1918-1940. Høyres historie. Bind 2 vol. (Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1984). 8 Mjeldheim, Leiv. Den gylne mellomvegen. Tema frå Venstres historie 1905-1940. (Bergen: Vigmostad Bjørke, 2006). 9 Nielsen, May- Brith Ohman. Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1920- 1959. (Oslo: Samlaget, 2001). 10 Kokkvoll, Arne. Johs. Nesse: En konservativ pressemann i 1930-årene. Aftenposten og totalitære tendenser i tredveårene, studert på grunnlag av Johs. Nesses lederartikler. (Oslo: Chr. Shibsted Forlag, 1957). 11 Valaker, Tormod. ”Litt fascisme hr. Statsminister!” Historien om den borgerlige pressen og fascismen. (Oslo: Forum Aschehoug, 1999). 12 Wasberg, Gunnar Christie. Aftenposten i hundre år. (Oslo: Chr. Schibsteds Forlag, 1960). 13 Bjørnsen, Bjørn. Arbeiderbladet i 100 år 1884-1984, Har du frihet og sommersol kjær? Bind 2. (Oslo: Arbeiderbladet A/S i kommisjon i tiden norsk forlag, 1986). 14 Bergh, Trond. Eriksen, Knut Einar. Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914- 1997. Bind 1. Vol. Overvåkningssystemet bygges opp 1914-1955. (Oslo, Cappelen Akademisk Forlag, 1998).
4 boken er Trond Bergh og Knut Einar Eriksen. Det første bindet tar for seg perioden 1914- 1955, og handler om hvordan overvåkingssystemet bygges opp. Denne boken har ikke gitt så stor plass til mellomkrigstiden, men det som står er uansett nyttig. Den fokuserer på overvåkningen av den røde fare i mellomkrigstiden. En annen bok som har vært relevant er historiker Nils Ivar Agøy sin bok, Militæretaten og ”den indre fiende” fra 1905 til 1040. Han skriver også en del om Quisling sine sikkerhetstiltak som forsvarsminister, og argumenterer i stor grad for at Quisling planla å begå et statskupp. I tillegg skriver han litt om Quisling- saken og trusselbildet rundt saken.15
1.4 Kilder og metode
Min masteroppgave innebærer en studie av norsk politisk historie i mellomkrigstiden. Knut Kjelstadli skriver at ”Den politiske historien dreier seg om hvordan menneskene i et samfunn (eller noen av dem, alle var ikke med) gikk fram for å vinne makt, og hvordan de brukte makta.”16 I studien vil jeg se på hvordan partier som hadde makt på Stortinget, mente man burde gå frem for å verne samfunnet og styresettet mot det de oppfattet som en trussel.17 Hovedkildene jeg bruker i oppgaven er stortingsdebatter og aviser. Jeg har valgt å fokusere på stortingsdebattene etter at spesialkomitéen hadde behandlet dokumentene fra Generalstabens Efterretningskontor i slutten av juni, men jeg har også sett på debatten samme dag som Quisling holdt sin tale i trontaledebatten på Stortinget i april. Imellom disse debattene foregikk debattene om forsvarsbudsjettet i mai og forsvarsordningen i juni.18 Dersom partier i en spesialkomité på ingen måte klarer å bli enige i en sak, blir det utformet en flertallsinnstilling og en mindretallsinnstilling, slik det ble i Quisling-saken. Sakens utfall ble diskutert og begrunnet av de ulike representantene i junidebattene.19 Formålet med stortingsdebattene er at de kan være meningsbærende for de ulike partiene, men man kan også kan se om det er noen forskjeller blant partirepresentantene. Et utdrag av sakens dokumenter ble trykt av Blix Forlag i 1941, men man må være oppmerksom på at denne
15 Agøy, Nils Ivar. Militæretaten og ”den indre fiende” fra 1905 til 1940. Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv. (Oslo: Scandinavian University Press (Universitetsforlaget AS), 1997). 16Kjelstadli, Knut. Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. (Oslo: Universitetsforlaget, 1992), 70. 17 Ibid:71. 18 Dahl 1991:204. 19 Greve, Tim. Det Norske Storting gjennom 150 år. Bind 3. Vol. Tidsrommet 1908-1964. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1964), 106. 5 publiseringen dreier seg om et ensidig utvalg, og at argumentene til motparten ikke er tatt med. Blix Forlag var et forlag som samarbeidet tett med NS og gav ut flere av partiets propagandabrosjyrer under krigen. Denne dokumentsamlingen, samt Arbeiderpartirepresentant Fredrik Monsen sin redegjørelse for Quisling-saken fra 1932 vil bli diskutert helt i slutten av oppgaven. Oppgaven vil i hovedsak være en kvalitativ analyse. Kildene jeg bruker må tolkes ut ifra tid, kontekst og opphavsperson. Hva er meningen bak teksten? Med tanke på temaet om politisk historie, vil det særlig være relevant å være påpasselig på hvilke personer som har skrevet det man undersøker, og legge til grunn bakgrunn og politisk ståsted. For eksempel var mange av de borgerlige partiene skeptiske til DNA, men man må også ta i betraktning at de var politiske motstandere. Når man skal lese aviser fra denne perioden vil det også være viktig å være bevisst på avisenes politiske retning.20 Både stortingsdebatter og aviser er offentlige kilder, som kan leses av mange mennesker. Dette kan bety at politikerne og avisene har vært ekstra bevisste på det de sa.21 Samtidig må man også i en slik analyse gå ut ifra at politikerne og avisene faktisk mente det som ble uttalt. Jeg har også valgt å se på hvordan de ulike avisene dekket saken for å få med flere nyanser og perspektiver på saken. Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet fikk jeg tilgang til på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Aftenposten var søkbar i deres database utenfra, men Dagbladet og Arbeiderbladet var det kun mulig å få tilgang til på Nasjonalbiblioteket. Jeg brukte en søkemetode der jeg søkte på relevante innholdsord og datoer. Det vil si at jeg ikke har gjort noen fullstendig innholdsanalyse av det empiriske materialet i hele den politiske perioden som kan dekke artikler eller uttalelser om Quisling-saken. De metodiske valgene er basert på en antagelse om at det empiriske materialet kan gi en oversikt over hva avisene vektla da de skrev om saken, og at materialet gir et bilde av deres oppfatning rundt en mulig trussel i perioden. Ved metodiske tilnærminger til aviser, skiller man mellom pressen som system og pressen som opinionsfaktor. Ved bruk av pressen som system ser man på avisen som et kollektivt fenomen, som opptrer i samvirke med flere andre faktorer, for eksempel sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske eller teknologiske, der alle delene konstruerer et slags system. Man kan for eksempel se på avisene som et politisk system, der de andre delene også medvirker til å gjøre avisen til et politisk system.22 Ved bruk av pressen som opinionsfaktor
20 Kjelstadli 1992:175-176. 21 Ibid:181. 22 Dahl 2004:69. 6 blir pressen i hovedsak undersøkt for sine meninger, og avisene og redaktørene ble porsjonert ut ifra det politiske landskap. Problemer knyttet til bruken av denne metoden er at det ofte kan være vanskelig å redegjøre for hvem som snakker gjennom avisen, fordi at avisen i seg selv er en kollektiv kilde.23 Avisene jeg har undersøkt har ofte ikke hatt noen signatur i sine innlegg, og det kan dermed være rimelig å gå uti fra at det er personer innad i avisens redaksjon som har skrevet innleggene. Hans Fredrik Dahl skriver det kan være særlig interessant å se på avisene som opinionsfaktor når man ønsker innsyn i politiske oppfattinger, som kan gjenspeiles i presseorganet. ”En mening er en mening, og der står den altså på trykk, klar til å brukes av den som er ute etter å studere bestemte meninger og oppfatninger om en sak.”24 I min oppgave vil jeg i hovedsak bruke en tilnærming til pressen som opinionsfaktor. Partiene og avisene som skal undersøkes er forskjellige og kan dermed være nyttige å sammenligne. Komparativ metode vil derfor bli benyttet i oppgaven. Ved komparativ metode blir minst to enheter av samme art sett opp mot hverandre, for eksempel to ulike ideologier eller partier.25 Komparativ metode kan være nyttig av to ulike grunner. For det første kan metoden brukes for å vise til at en teori gjelder noe allment. En teori blir testet på ulike fenomener for å finne likheter. For det andre kan sammenligning benyttes for å forklare noe, for å se på hva et fenomen skiller seg fra et annet. Samme spørsmål blir dermed stilt til ulikt materiale og man får ulikt svar.26 Jeg vil se på både forskjeller og likheter mellom avisene og mellom partiene. Kildematerialet vil i hovedsak bli brukt som levning, fordi jeg skal se på partiene og avisene sitt syn eller oppfatning av saken og en potensiell trussel i perioden. Jeg skal for eksempel ikke undersøke i hvilken grad Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti, men hva de borgerlige partiene tenkte om det. Det gjøres noen betraktninger rundt partiets revolusjonære ideer for å få innsikt i hva partiet selv tenkte om begrepet revolusjon, fordi det kan bidra til å belyse deres syn på en trussel.
1.5 Strukturell oppbygging
Denne fremstillingen har en oppbygging på syv kapitler. Kapittel to gjør rede for den politiske situasjonen og synet på revolusjonsfrykt i perioden, samt forholdene rundt
23Dahl, Hans Fredrik. Mediehistorie. Historisk metode i mediefaget. (Oslo: N. W. Damm og Søn, 2004), 61. 24 Ibid:62. 25 Ibid:257 26 Ibid:255-256 7 opptakten til Quisling-saken. De tre hovedkapitlene fra 3-5 gjør rede for partiene og avisene sitt syn på Quisling-saken. Disse kapitlene er delt inn i to deler, der det først blir gjort rede for stortingspolitikerne sitt syn på saken, for deretter å undersøke hva avisene la vekt på. Kapittel seks er et sammenligningskapittel, som er delt inn i tre hoveddeler. Den første delen sammenligner partiene, mens den andre delen sammenligner presseorganene. I den tredje delen blir Quisling-saken belyst i en større kontekst, med etterreaksjoner av saken. Det siste kapittelet omfatter en konklusjon, der oppgavens hovedfunn vil bli presentert.
1.6 Avisenes partitilhørighet 1.6.1 Høyre og Aftenposten Høyrepressen var landets største avisgruppe, og i 1925 ble Høyres pressekontor opprettet.27 Aftenposten var den største avisen i landet, og en høyreorientert avis, men forholdet mellom partiet Høyre og Aftenposten var ikke slik at avisen til enhver tid var helt enig med Høyre. Aftenposten var et høyreorgan i den forstand at avisen støttet Høyre ved stortingvalg, men avisen kunne også være uenige med partiet i ulike saker. Under jernbanestreiken i 1923-24 mente for eksempel avisen at Høyre ikke viste stor nok kraft ovenfor arbeiderne. Aftenposten var en privateid avis, drev primært forretning, og var ikke økonomisk avhengig av Høyres sentralstyre.28 Wasberg skriver at Aftenpostens som politisk avis, ofte hadde andre perspektiver enn mange av de andre avisene. Avisen støttet ofte opp om Høyres politikk, men var ikke politisk bundet. Dens samsvarende politikk med Høyre kan i stor grad sees gjennom de ulike politiske redaktørene som var ansatt gjennom årene. Deres kurs ble mer eller mindre lagt opp mot avisens hovedlinje.29 Redaktør for Aftenposten fra og med 1928, var Johannes Nesse. Han poengterte at Aftenposten skrev om det de anså som god høyrepolitikk, men at det var en misforståelse at avisen var et organ for Høyre. Denne uttalelsen berodde på at avisen ikke kunne forsvare politikken til alle som kalte seg for høyrefolk.30 Innsatsen som Nesse utførte gjennom tiden som avisens redaktør, kan deles inn i to tidsaspekter. I den første tiden var han
27 Rune Ottesen, Parti, presse og publikum 1880-1945, red (Hovedred.) Hans Fredrik Dahl, Norsk presses historie (Oslo: Universitetsforlaget. 2010), 52. 28 Danielsen 1984 :91. 29 Wasberg 1960:256. 30 Andreas Norland, Medier, makt og millioner Schibsteds historie 1934-2011, bind 2. (Oslo: Schibsted Forlag, 2011), 16. 8 sterkt opptatt av statens finanspolitikk, mens i den andre delen av sin tid, var han sterkt opptatt av å bekjempe diktaturtendensene i samfunnet.31
1.6.2 Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet Forholdet mellom Arbeiderbladet og Det norske Arbeiderpartiet var tett. Martin Tranmæl var redaktør for Arbeiderbladet, og var også med på å lede den radikale hovedstrømmen innad i Arbeiderpartiet.32 Arbeiderbladets opplag steg med nesten 50 prosent fra 1930 til 1934, samtidig som at partiet fikk større oppslutning. Dette kan forklares med at både redaktøren, arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet begynte å bli mer modne på disse årene.33 Ved valget i 1930 radikaliserte DNA sitt prinsipprogram, og de borgerlige partiene mobiliserte mot partiet. Dette førte til et valgnederlag, og var én av faktorene til at partiet skiftet kurs mot en mer sosialdemokratisk retning ved valget i 1933.34 Bjørn Bjørnsen hevder at Arbeiderbladet og arbeiderbevegelsen hadde valgt parlamentarismen allerede i 1928, og viser til arbeiderpartiregjeringen Hornsrud, som ble sittende i to uker. De borgerlige hadde derimot ikke forstått dette, og kanskje ikke alle innad i arbeiderbevegelsen. Tranmæl hadde i hvert fall bestemt seg for at samfunnet måtte omformes gjennom det parlamentariske systemet. Bjørnsen påpeker at masseaksjonen derimot ikke hadde blitt helt avlyst, og i bunn og grunn kunne også den være vanskelig å forstå, også for arbeiderbevegelsen.35 Martin Tranmæl gikk altså fra å være en samfunnsstormer på 1920-tallet til å bli en samfunnsbygger på 1930- tallet.36 Takket være Tranmæl gikk Arbeiderbladet fra være et organ for revolusjon til å bli regjeringens talerør, da Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt med kriseforliket i 1935. Bjørnsen påpeker at Arbeiderbladet og arbeiderbevegelsens historie gikk i ett.37
1.6.3 Venstre og Dagbladet I 1920 gikk Dagbladet igjennom en omorganisering av sin økonomi, etter to år med underskudd og gjeld. Ved den økonomiske krisen var det ressurssterke personer som øynet en
31 Wasberg 1969:257. 32 Kjelstadli Knut. Et splittet samfunn 1905- 35. Norges historie, redigert av Knut Kjelstadli, Knut Helle, Sølvi Sogner, Even Lange. Vol. Bind 10 (Oslo: Aschehoug, 1994), 218. 33 Ottesen 2010:41-42. 34 Dahl 1969: 61. 35 Ibid:182. 36 Ibid:179. 37 Ibid: Forord. 9 mulighet til å påvirke presseorganets politikk. O. J. Storm var styreformann for Dagbladet, og satt med flest aksjer i avisen. Hver aksjeeier hadde maksimum fire stemmer på generalforsamlingen, så dersom man hadde aksjemajoritet, så skulle man ikke få mer innflytelse enn andre. Storm ville legge sine aksjer ut på markedet, for så å presse avisen gjennom rollen som kreditor. Storm fikk til slutt pengene sine, og Dagbladet kunne fortsette som venstreorientert avis.38 Forholdet mellom Dagbladet og Venstre støtte på konfrontasjoner mot inngangen av 1930-tallet. Det oppstod en potensiell splittelse innad i partiet Venstre, hvor Dagbladet stod sammen med representanter på den ene siden. Saken omhandlet truslovpolitikk og konvensjonslovgivning, som kom til uttrykk i den såkalte Lilleborgsaken. Det internasjonale selskapet Unilever søkte konsesjon på overtagelse av A/S Lilleborg Fabrikker, noe Dagbladet og Trustkontrollrådet var imot. Venstreregjeringen vurderte å innvilge søknaden, og revidere loven. I den politiske debatten var Dagbladet sterk aktiv, og ble til slutt stemplet som partifiende av Venstreregjeringen. Det oppstod to fraksjoner innad i Venstre, for eller imot Dagbladet. Utfallet av konflikten endte med at Venstre tok avisen inn i varmen igjen, og spørsmålet om revidering av konsesjon- og truslovene ble henstilt. Denne saken viser til at Dagbladet førte en venstreorientert poltikk, men at de gjerne kunne være uenig med partiet og åpnet for politisk debatt.39 Einar Skavlan satt som redaktør for Dagbladet gjennom hele mellomkrigstiden. Skavlan ønsket å følge avisens tradisjon som hovedorgan for partiet Venstre, men på samme tid ønsket han å gjenoppta den kulturradikale arven fra avisens første tid. Det var den siste retningen som fikk mest innflytelse gjennom Skavlans tid, og avisen ble i større grad et debattorgan forankret i Oslos radikale kulturelite enn en avis med agitasjonspolitikk for Venstre.40 Rundt 1930 ble det innført to redaksjonelle linjer i Dagbladet, nyhetene og debattorganet. Disse linjene fulgte presseorganet videre, mens partitilhørigheten ble tonet ned.41 Den kulturradikale tradisjonen fikk altså sin glanstid hos Dagbladet i 1930-årene. Sørensen skriver at i denne tradisjonen ligger det også et moralsk imperativ: ”Man har plikt
38 Høyer, Svennevik. ”Kriser, kupp og kamp- Dagbladets eiere og marked.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. (Oslo: Aschehoug, 1993), 26. 39 Mjeldheim, Leiv ”Dagbladet og Venstre.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. (Oslo: Aschehoug, 1993), 82-86. 40 Høyer 1993:28-29. 41 Ibid:31. 10 til å engasjere seg og til å forfekte sine standpunkter i åpen kamp og polemikk.”42 Dagbladet var imot sensur og autoritære holdninger. Diktatoriske stater og systemer fra utlandet, som Hitlers nasjonalsosialisme, Mussolinis fascisme og Stalins kommunisme virket truende på Norge på 1930-tallet. Dagbladet følte at åndsfriheten og ytringsfriheten kunne være i fare.43 Avisen førte dermed en kritisk nyhetsdekning av utlandet. Ragnar Vold var utenriksredaktør i Dagbladet, og skrev artikler som advarte mot fascisme og nazisme i Europa.44
42 Sørensen, Øystein. ”Den kulturradikale tradisjonen.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. (Oslo: Aschehoug, 1993), 175. 43 Ibid:196. 44Hans Fredrik Dahl. ”Da Dagbladet ble ”Dagbladet.”” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. (Oslo: Aschehoug, 1993), 420. 11 2 Bakgrunn
Dette kapittelet gjør først kort rede for revolusjonsfrykten og den politiske konteksten i mellomkrigstiden. Deretter tar kapittelet for seg bakgrunnen til selve Quisling-saken og beskriver Quisling sin tale i Stortinget den 7. april 1932.
2.1 Generalstabens efterretningskontor Mot slutten av første verdenskrig førte den fremvoksende og stadig mer revolusjonære arbeiderbevegelsen til at oppmerksomheten fra ytre spiontrusler også ble rettet mot indre politiske trusler. Den russiske revolusjon i 1917 hadde ført til en økende frykt for kommunismens fremvekst i Europa. Det foregikk en radikalisering av arbeiderbevegelsen i Norge fra 1917-1918. Radikaliseringen var dels knyttet til forverrede økonomiske kår etter krigen, og dels til smitteeffekten av revolusjonær virksomhet fra bolsjevikenes overtagelse i Russland til andre land, blant annet Tyskland. Under krigen hadde politiapparatet mot spionasje blitt styrket, men apparatet fikk ikke noe langvarig liv etter krigen. Det ble Forsvaret som fikk hovedansvaret for spionasje og politisk overvåkning. Forsvarets utøvende fagorgan for overvåkning var Generalstabens Efterretningkontor (GE). Det var samarbeid mellom de sivile og de militære, men med Generalstabens Efterretningskontor som den ledende part. GE hadde eksistert siden 1905, men ble omorganisert mot slutten av 1914. Det ble da iverksatt et lite nettverk av etterretningsoffiserer med fast rapporteringsplikt, og stoff fra utlandet ble også innsamlet. Det ble også overvåket antimilitær virksomhet. Fra 1918 ble dette fokuset rettet mot arbeiderbevegelsen. Det var en redsel for at revolusjonære arbeidere skulle få tak i militære beholdninger med våpen, som de kunne bruke som redskap i sin kamp mot det borgerlige samfunn. Bevoktning av våpenlagre ble ytterligere skjerpet og forberedelse mot indre uro og opprør ble igangsatt.45 De militære sikkerhetstiltakene fra 1918 ble opprettholdt i generalstaben frem mot midten av 1930-tallet.46
2.2 Høyres tiltak mot radikaliseringen av arbeiderbevegelsen i 1918
45 Bergh og Eriksen, Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914-1997, 1998:29-30 46 Ibid:35. 12 Etter Arbeiderpartiets radikalisering i 1918, skriver Rolf Danielsen at deres revolusjonære orientering i hovedsak kom til uttrykk i retorikken, og at partiet ikke hadde noen strategi for å erobre makten i praksis. Deres uttalelse om at Arbeiderpartiet forholdt seg til en revolusjonær masseaksjon for å frigjøre arbeiderbevegelsen, ble likevel oppfattet meget alvorlig fra det borgerlige hold, og som en trussel mot det bestående samfunn. Det ble dermed skapt en ny arena for den politiske kampen ved siden av den parlamentariske. Fra den borgerlige siden ble det utformet to typer strategier for å møte den revolusjonære utfordringen. Den ene strategien tok sikte på å forsøke å lede arbeiderbevegelsen tilbake mot den parlamentariske retningen, og ble kalt den ”den åpne hånds.” Den andre strategien ble lagt i tilfelle revolusjonstrusselen skulle eskalere, og var en strategi for å møte trusselen utenom det parlamentariske plan. Denne strategien ble kalt ”den pansrede neve.”47 Tiltak som ble iverksatt for å verne de militære beholdningene var fjerning av våpnene eller av deler på våpnene, eller oppstilling av egne dekningsavdelinger. For å verne om samfunnet ble det også nedsatt en hemmelig sikkerhetskomité i samarbeid med blant andre Utenriks- og Forsvarsdepartementet, Generalstaben og generalfelttøymesteren. I tillegg ble det ble arbeidet for å unngå arbeidskonflikter, fordi at revolusjonære opprør kunne arte seg i streiker og lockout.48 I henhold til tiltak som var mer åpne, og som skulle arbeide for å forbedre de sosiale forholdene for arbeidere, ble det blant annet nedsatt tre kommisjoner i løpet av 1918 og 1919. Kommisjonene skulle utrede spørsmål som hadde betydning for arbeiderklassen. Sommeren 1919 ble også åttetimers arbeidsdag fastsatt ved lov.49 Danielsen skriver at da den revolusjonære trusselen fra 1918 hadde stabilisert seg, ble også Høyre sitt valgprogram endret. I 1924 ble alle de konkrete løftene fra de sosiale reformene tatt ut, og politikken etter krigen kan dermed forklares med opportunisme. Reformbevegelsen innad i Høyre kan også forklares med den stemningsbølgen som ble reist ellers i Europa etter krigen, tanken om utjevning av de sosiale forskjeller. Radikalismen kan altså både forklares som politisk strategi fremtvunget av revolusjonsfrykten og som en slags politisk overbevisning.50
2.3 Et politisk skifte Mellomkrigstiden i Norge var en tid preget av økonomisk og sosial ustabilitet. Politikken ble berørt av stadig skiftende mindretallsregjeringer. Knut Kjelstadli skriver om ”den norske
47 Danielsen 1984: 14-15. 48 Ibid:16-17. 49 Ibid:18-19. 50 Ibid:33-35. 13 samfunnstrekanten,” bestående av bønder, arbeidere og borgerskapet. En stat bygd på bare én klasse ville kollapse. Det var dermed viktig å inngå politiske allianser, men for å oppnå en stabil allianse måtte én gruppe være den ledende, og i mellomkrigstiden var det ingen av partiene som greide å oppnå et stabilt lederskap. Det oppstod derfor en politisk krise. Selve begrepet parlamentarisme gikk fra å bety at regjeringen hadde aktiv støtte av et flertall i Stortinget til å innebære at den ikke hadde flertallet imot seg. Regjeringene støttet seg dermed ikke på et direkte flertall, men på et tyngdepunkt i stortinget.51 Etter første verdenskrig hadde Arbeiderpartiet blitt medlem av den tredje kommunistiske internasjonale, kalt Komintern. Denne organisasjonen ble styrt fra Moskva og skulle være en sammenslutning av kommunistiske partier i alle land, som skulle bli til et enhetlig kommunistisk verdensparti. Etterhvert ble politikken til Moskva i mindre samsvar med den vesteuropeiske arbeiderbevegelsen, og det norske arbeiderpartiet meldte seg dermed ut i 1923. Dette førte til at en gruppe med mer radikale medlemmer på venstresiden meldte seg ut av Arbeiderpartiet og dannet Norges kommunistiske parti.52 Sosialdemokratene hadde meldt seg ut allerede i 1921 og dannet et eget parti.53 I 1927 ble Det norske Arbeiderparti gjenforent med Norges socialdemokratiske Arbeiderparti, og sosialistene fikk en fremgang på 59 mandater, 62 hvis man medregnet Norges Kommunistiske Parti.54 Dette valgåret ble også et sterkt nederlag for partiet Høyre.55 Under ”Hornsrudepisoden” I 1928 satt arbeiderpartiet i regjering i et par uker under ”Hornsrudepisoden”.56 Årene 1927-28 ble et vendepunkt i norsk politikk. Siden 1880-årene hadde det politiske hovedskillet vært markert mellom partiene Høyre og Venstre, og det var i hovedsak disse som hadde kjempet om regjeringsmakten.57 Partiene innenfor arbeiderbevegelsen hadde lenge stått på utsiden av kampen om regjeringsmakten. De andre partiene på Stortinget ønsket å holde kommunister og sosialister unna regjeringen, og Arbeiderpartiet på sin side ønsket heller ikke å samarbeide med noen borgerlige partier. Arbeiderpartiet hadde i 1927 blitt det største partiet, og hovedskillet i Stortinget gikk nå mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene.58
51 Kjelstadli 1994:204- 205. 52 Castberg, Frede. Rett og revolusjon i Norge (Oslo: Universitetsforlaget, 1974), 62-64. 53 Mauseth 1987:171. 54 Danielsen 1984:165. 55 Ibid:164. 56 Hornsrudregjeringen tok over for en Bondepartiregjering, men ble felt av en Venstreregjering etter to uker. Mauseth 1987:440. 57 Danielsen 1984:164. 58 Furre, Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet- frå vokstervisse til framtidstvil, Bind 6. Vol. (Oslo: Det norske Samlaget, 1999), 84. 14 Den ideologiske delingen mellom de ”borgerlige” og ”sosialistiske” partiene preget parlamentarismen frem til 1935.59 Etter 1927 var det en mulighet for at Arbeiderpartiet kunne opparbeide et sosialistisk flertall og få regjeringsmakt. Etter partiets vekst fryktet de borgerlige at Arbeiderpartiet fortsatt var et revolusjonært parti som ønsket å gjennomføre en sosialistisk samfunnsdannelse.60 Frykten for en sosialistisk revolusjon hadde lenge vært en realitet i de borgerlige miljøer, men den politiske kampen mellom Høyre og Venstre hadde vært dominerende. Motsetningen mellom de borgerlige og arbeiderbevegelsen førte til en avspenning av forholdet mellom Høyre og Venstre.61 Johan Ludwig Mowinckel dannet sin andre regjering for Venstre i 1928, og det ble da mobilisert til et borgerlig samarbeid mot Arbeiderpartiet.62 Tidligere hadde ikke Venstre ønsket å delta i noen borgerlig samling, fordi de ikke ønsket å inngå noen bindene borgerlig blokk. Loven om listeforbund ble vedtatt i 1930, og var et av Venstres viktigste bidrag til en fellesborgerlig oppdemning mot Arbeiderpartiet. Loven innebar en ordning der partier kunne avtale listesamarbeid uten å stille fellesliste til valget. Dersom et parti ikke hadde fått mandat kunne gjenværende stemmer overføres til et annet parti under stortingsvalg. Stemmene ble talt sammen og de vunne mandatene ble forholdsmessig fordelt.63
2.4 Valgkampen i 1930 Det var en frykt fra det borgerlige hold at Arbeiderpartiet kunne overta makten gjennomført i legale former. Den ikke-voldelige revolusjonstrusselen kunne ikke møtes med militærmakt og politi, men kun appellere og argumentere til velgerne.64 Valgkampen i 1930 ble en intens kamp om regjeringsmakten. Fra Høyres side ble valget arrangert som et skjebnevalg. Ville samfunnssystemet i Norge bli værende demokrati eller bli omgjort til diktatur? Ville nasjonen bygge på det borgerlige samfunn eller omdannes etter sosialistisk-kommunistisk mønster? Det norske Arbeiderparti var i deres øyne et erklært revolusjonært parti som ikke ville følge demokratiske former og tradisjoner. Høyres oppgave var derfor å være en forkjemper for friheten og bevarelsen av politiske institusjoner.65
59 Mjeldheim, Den gylne mellovegen. Temå frå Venstres historie 1905-1940 (Bergen: Vigmostad Bjørke, 2006). 570. 60 Danielsen 1984:165. 61 Ibid:67. 62 Furre 1999:103. 63 Danielsen 1984:170. 64 Ibid:165. 65 Ibid:212. 15 Arbeiderbevegelsen som helhet hadde i lang tid vært motstandere av militarismen. Avskaffelse av militarismen hadde stått på Arbeiderpartiets program helt siden 1891. Per Maurseth skriver at det var tre grunner til at Arbeiderpartiet ønsket full avvæpning av landet. For det første var militæret en trussel mot arbeiderklassen selv. Den herskende klasse, altså de borgerlige, brukte militæret for å holde arbeiderklassen nede og under kontroll. Arbeiderklassen ble av militæret ansett som ”den indre fiende.” For det andre kostet militærvesenet veldig mye penger å vedlikeholde. I tillegg var det farlig og ikke minst nytteløst for ”lille Norge” å opprettholde et væpnet forsvar. Det var ulike varianter av antimilitarismen i de tre partiene innenfor arbeiderbevegelsen. Av de revolusjonære partier hadde DNA en defensiv linje i sin antimilitære politikk, som innebar å gjøre militæret ubrukelig i klassekampen. Ingen av klassene skulle ha fordel av militærvesenet, og denne politikken skulle bidra til å forhindre borgerkrig. NKP hadde en offensiv linje som tilsa at våpen var unngåelig i den revolusjonære kamp, og tok sikte på å vinne militæret over på deres side.66 I sin valgkampanje mot Arbeiderpartiet i 1930 frontet Høyre at valgutfallet kunne bli ”av avgjørende betydning for vor eksistens som selvstendig stat.” Grunnen til denne påstanden var at Arbeiderpartiet ønsket full avvæpning av Norge samtidig som at de ikke hadde noen innvendinger mot Sovjetstaten sin opprustning. Høyre mente at dette kunne tyde på at Arbeiderpartiet ønsket å muliggjøre en inntrengen fra Sovjet-Russland inn til Norge.67 Høyres valgprogram bygde på å appellere til velgerne med almene borgerlige, kristne og nasjonale verdier.68 Hans Fredrik Dahl har sett på det nasjonale aspektet i Det norske Arbeiderpartiets valgkamp fra 1927, 1930 og 1933. Han har også tatt utgangspunkt i partiprogrammer fra partiene Høyre, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre, Bondepartiet og Venstre. Dahl finner at i 1930-årene ble begrepet ”nasjonal” brukt i en positiv og landsbevarende betydning hos de borgerlige partiene. ”Nasjonal” var så og si ensbetydende med ”borgerlig.” Begrepet ble også ofte brukt for å vise avstand til ”sosialismen” og kunne sees på som ”antisosialistisk.” Venstre skilte seg riktignok ut og appellerte i større grad til samarbeid mellom klassene.69 Samtidig som at de borgerlige frontet sine verdier, anklagde de Arbeiderpartiet for å ha et motsatt verdigrunnlag. De var antireligiøse, revolusjonære og
66 Maurseth 1987: 497-498. 67 Danielsen 1984: 212. 68 Ibid:218. 69 Hans Fredrik Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling. Det norske arbeiderparti og fedrelandet i 30-årene (Oslo: Pax, 1969), 17. 16 antidemokratiske, og tilhengere av en fremmed makts politiske system.70 Arbeiderpartiet på sin side bidro til å styrke de borgerlige partiers valgkamp med særlig et tilfelle. På partiets landsmøte i 1930 ble prinsipprogrammet omformet i en revolusjonær retning. Særlig strykningen av ordet ”folkeflertallet” markerte dette. Radikaliseringen ble riktignok kortvarig, men det hadde vakt nytt liv i revolusjonsfrykten fra det borgerlige hold.71 Høyres mobilisering fungerte godt, og samarbeidet mellom de borgerlige partiene lyktes. DNA fikk bare 47 mandater, mot 59 mandater i 1927, mens NKP forsvant fra Stortinget. Høyre fikk 39 mandater og ble det største borgerlige partiet på Stortinget.72
2.4.1 Radikaliseringen av Arbeiderpartiets prinsipprogram i 1930 Hvorfor ble prinsipprogrammet fra 1930 radikalisert? Per Maurseth skriver at det var særlig spørsmålet om folkeflertallet som ble diskutert på landsmøtet i 1930. Stemningen var delt. Edvard Bull hadde uttalt at folkeflertallet ikke var tilstrekkelig for å gjennomføre Arbeiderpartiets politikk, og at partiet først og fremst var et klasseparti. I tillegg hevdet han at demokratiet var tull, og at sterkere tak måtte til. Sverre Støstad og Einar Gerhardsen støttet han fullt, mens Oscar Torp og Martin Tranmæl støttet han mer forsiktig. På den andre siden stod i hovedsak sosialdemokratene, med støtte av Torgeir Vraa. Arbeiderpartirepresentantene Ole Øisang, Trygve Lie og Halvard Olsen var også uenig i å vedta noe som det var så delte meninger om. Fjerningen av ordet ”folkeflertallet” endte med å bli vedtatt av 19 mot 18 stemmer.73 Venstredreiningen i 1930 ble kortvarig. Den kom brått, og kom fra øverste hold innad i partiet. Mauseth skriver at venstredreiningen søker en forklaring innenfor to hovedretninger. Den første retningen forklarer retningen som politisk taktikk innenfor arbeiderbevegelsen, der Tranmælfløyen prøvde å beholde sin maktposisjon ovenfor kommunistene og sosialdemokratene.74 Hva menes med Tranmælfløyen? Knut Kjelstadli skriver at Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og Oscar Torp ledet den radikale retningen i arbeiderbevegelsen som fikk navnet ”Tranmælismen.” For disse var fagbevegelsens kamp det viktigste, for makten kunne også oppnås gjennom kampen på de enkelte bedriftene og i økonomien som helhet. Det betydde likevel ikke at de avviste stortingsarbeid.75 Maurseth mener at Tranmælfløyen ikke hadde noen grunn til å egentlig hevde seg innad i bevegelsen,
70 Dahl 1969:46. 71 Maurseth, 1987:533. 72 Agøy 1997:239. 73 Maurseth 1987:537-539. 74 Ibid:544. 75 Kjelstadli 1994:218. 17 verken ovenfor sosialdemokratene eller kommunistene. Det ville heller ikke være klokt å utfordre til strid innad i arbeiderbevegelsen, og han avviser mer eller mindre denne teorien. Den andre hovedretningen som forklarer en venstredreining, var rett og slett at politikerne mente det de uttalte. Maurseth skriver at det ikke bestandig er så urimelig å regne med at folk mener det de sier, selv om de er politikere. Han påpeker at den ideologiske tradisjonen rundt Tranmæl og Bull kan ha ført til at flere i partiet ønsket å stramme inn på de betingelsene de vedgikk av sammenslåingen med sosialdemokratene i 1927.76
2.5 Frivillige ordensvern Ifølge Ørvik fikk dannelsen av ”røde” og ”hvite” garder i mellomkrigstiden offisielt tilnavnet ordensvern. Disse vernene var private og bestod av frivillige deltakere med den hensikt å ”beskytte de politiske, sosiale og dels økonomiske verdier som hver gruppe representerte.” Det borgerlige Samfundsvernet var inntil 1928 et hemmelig, privat ordensvern med militært innslag. I 1927 kom det en ny lov om at frivillige vern ikke kunne opprettes uten samtykke fra politimesteren på stedet, og dette førte til en diskusjon om Samfundsvernet skulle bestå eller ikke. Var det tryggere å ha en så stor borgerlig organisasjon under oppsikt? Svaret ble ja. Regjeringen under Johan Ludwig Mowinckel bestemte at Samfundsvernet skulle bli legalisert som reservepoliti. Mowinckel sa at bakgrunnen for beslutningen var at man ikke følte seg sikker på Arbeiderpartiets hensikt. ”Vil det store Arbeiderparti følge loven og bruke lovlige midler i sin kamp eller vil det ikke.”77 Ørvik skriver at Venstre sitt prinsipielle syn i slike saker var at alle slike ordensvern skulle være under lovens oppsyn og at det ikke skulle være noen ”røde” eller ”hvite” garder for seg. Godkjennelsen av Samfundsvernet vakte sterke protester fra Arbeiderpartiet. På landsmøtet i 1930 ble det diskutert om partiet skulle opprette et eget Arbeidervern. DNA hadde i lang tid ført en antimilitær politikk, men spørsmålet om et Arbeidervern trumfet igjennom.78 Nils Ivar Agøy skriver at Arbeidervernet ble definert som en nødvergeorganisasjon som skulle fremtre for å beskytte arbeiderklassen og dens interesser ved nødvendige øyeblikk. Dette innebar å forsvare de norske arbeidere og arbeiderorganisasjoner mot ethvert ulovlig voldelig angrep som truet deres virksomhet og
76 Maurseth 1987: 546-547. 77 Ørvik 1960: 113. 78 Ibid:115-116. 18 uavhengighet, å beskytte arbeiderorganisasjonens eiendommer og å forhindre fascistiske anslag og statskupp.79
2.6 Quisling som forsvarsminister i Bondepartiets regjering Bondepartiet var nyetablert i 1920, og orienterte seg mot den borgerlige siden. I 1931 fikk de regjeringsansvaret etter at Venstre og Mowinckels regjering ble avløst av kabinettspørsmål, som et resultat av Lilleborgsaken.80 Bondepartiets regjeringstid var en tøff periode. Partiet overtok regjeringsmakten rett etter at storolockouten i 1931 hadde brutt ut. I tillegg økte motsetningene mellom de borgerlige partiene under den økonomiske krisen, og det stadig voksende Arbeiderpartiet.81 Rollen som forsvarsminister i Bondepartiets regjering ble tildelt Vidkun Quisling. Den valgte forsvarsministeren hadde ikke hatt noen særlig tilknytning til Bondepartiet tidligere. Etter sin tid som major i Russland hadde han publisert ”Russland og vi,” en rekke avisartikler som omhandlet sovjetsystemet. Dette førte til at han fikk etablert et godt rykte innenfor de høyreaktivistiske kretser. På initiativ fra blant andre Thorvald Aadahl, redaktør for avisen Nationen, hadde han blitt anbefalt som statsråd.82 Peder Kolstad var den første lederen for Bondepartiets regjering, men da han døde i 1932, tok Jens Hundseid over. Forholdet mellom Hundseid og Quisling var i større grad tilspisset.83 Ørvik skriver at da Kolstad utnevnte Quisling til forsvarsminister ble dette oppfattet som en direkte provokasjon mot arbeiderbevegelsen, og førte til at forholdet mellom sosialistene og de borgerlige ble enda mer skjerpet. Quisling ble på dette tidspunktet allerede oppfattet som en av de farligste menn i landet av arbeiderbevegelsen.84 Quisling selv var en aktiv motstander av arbeiderbevegelsen, og opplevde DNA som en trussel. Etter stortingsvalget i 1930 hadde DNA blitt trengt tilbake, men hvor lenge vil dette vare? Hva ville skje ved neste stortingsvalg? Quisling mente at landets sosiale motsetninger ville øke, og opplevde at de borgerlige partiene ikke stod tett nok sammen. Noe måtte gjøres for å avverge faren. To måneder før han ble forsvarsminister hadde han stiftet sin første politiske
79 Agøy 1997:299. 80 Mjeldheim 2006:390. 81 Furre 1999: 88. 82 Dahl 1991:165. 83 Furre 1999:104. 84 Ørvik 1960:117. 19 organisasjon, Nordisk Folkereisning.85 Nordisk folkereisning var en raseideologisk bevegelse, med formål om å knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning- ”nordisk” da i strengt rasemessig forstand.86 På midten av 1920-tallet var det flere offiserer som hadde organisert seg på ytre fløy i politikken. Flere av disse fulgte Vidkun Quisling inn i NF, og blant dem var for eksempel Adolph P. Munthe, Halvor Hansson og Peter Mjøllner.87 Det ble talt om at Arbeiderpartiet bedrev våpensmugling og bygde opp et eget militærapparat, et arbeidervern etter radikaliseringen i 1930. Som forsvarsminister arbeidet Quisling flittig med å øke beredskapen mot den påståtte revolusjonære fare.88 I 1931 fant det beryktede Menstadslaget sted. Affæren omhandlet en konflikt mellom arbeidere og Norsk Hydro, angående et kontraktsystem som Norsk Hydro hadde innført ved sitt lasse- og losseanlegg på Menstad i 1924. Kontrakten innebar en tre måneders oppsigelsesfrist for begge parter. Den store lockouten i 1931 førte til at flere arbeidere ved Hydro ble tatt ut i streik, men de som hadde kontrakt fortsatte å arbeide. Kontraktsarbeiderne ble stemplet som streikebrytere av de fagorganiserte, og dette resulterte i demonstrasjoner fra steikerne sin side. Kommunistene overtok etter hvert initiativ til å lede demonstrasjonene, etter at Arbeiderpartiets folk innenfor fagforeningene hadde hatt styringen. Den 3. juni ble formannen i Herøy Arbeiderforening, Arthur Berby, arrestert. Dette førte til et protestmøte fra fagbevegelsen i Porsgrunn, og deretter møtte lokalt politi opp ved Skien og Porsgrunn.89 I sammenstøtet mellom politi og demonstranter den 8. juni deltok også Arbeidervernet. Tilskuere og noen demonstranter kastet stein, flere av demonstrantene brukte også kjepper og jernrør, mens politiet brukte køller og forsøkte å spyle demonstrantene ned med vann.90 Hele Menstadslaget endte med at regjeringen sendte militære tropper til Skiensfjorden som skulle avvikle urolighetene.91 Det var Quisling som fikk hovedæren for å sende militære tropper til Menstad, men i virkeligheten var det en beslutning som i hovedsak var drøftet av flere andre innad i regjeringen. Quisling hadde bare overført selve ordren til kommanderende general.92
85 Nielsen 2001:192-193. 86 Dahl 1991:159. 87 Borgersrud, Lars. Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940 (Oslo, Forlaget Oktober as, 2000), 161. 88 Bergh m.fl., 1998:35. 89 Johansen, Per Ole. Menstadkonflikten i 1931 (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1977), 11-12. 90 Ibid:117. 91 Ibid:12. 92 Dahl 1991:170. 20 2.7 Bakgrunn for Quisling-saken Den 7. april 1932 holdt altså Quisling et innlegg i trontaledebatten på Stortinget, der han som forsvarsminister advarte mot den revolusjonære fare fra venstresiden. Han hevdet i talen at norske kommunister hadde et samarbeid med Moskva, og at det foregikk pengeoverføringer fra Moskva til Norge. I tillegg kom han med ganske sterke indikasjoner på at Det Norske Arbeiderpartiet fortsatt hadde revolusjonære planer. Talen kan i første omgang sees som et forsvar fra hans side. I det såkalte ”Pepperoverfallet” i februar samme år hadde Quisling blitt overfalt i forsvarsdepartementet av en gjerningsmann som hadde brukt pepper for å blindgjøre han. Statsråden hadde ikke anmeldt saken, men dratt rett hjem til seg selv, og dette bunnet i store spekulasjoner rundt overfallet. Arbeiderpressen mente at forsvarsministeren selv hadde iscenesatt overfallet for å kaste skylden på kommunister eller sosialister. Det mystiske ”Pepperoverfallet” ble faktisk aldri ordentlig oppklart.93 Det hadde også vært diskusjoner rundt hans tilnærmelse til Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti i 1925. I 1925 hadde Quisling tatt kontakt med redaktør for Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, og redaktør Olav Scheflo, Christian Hilt og Peder Furubotn i Norges Kommunistblad. Det var disse som især var ivrige etter å anklage Quisling da han ble forsvarsminister. Scheflo påstod at Quisling hadde tilbudt seg å spionere i Generalstaben og Furubotn kom med påstanden om at han var hemmelig britisk agent.94 Tranmæl hadde fått inntrykk av at Quisling hadde tilbudt seg å organisere fysiske forsvarsorganisasjoner i form av ”røde garder” for arbeiderbevegelsen. Hans Fredrik Dahl mener at Quisling i 1925 hadde tanker om å kunne melde seg til innsats for arbeiderbevegelsen. Men, det Quisling hadde ment å foreslå i møtet med Tranmæl var nok heller planen om en folkemits. Han ivret etter et heimevern der særlig arbeiderne skulle være aktive, noe som kunne trygge arbeiderbevegelsen og andre.95 Etter møtet med Tranmæl hadde Quisling snakket med fungerende partisekretær i NKP, journalist Christian Hilt. Han skal ha advart kommunistene om overvåkning, blant annet fra den britisk legasjon i Norge. I møtet med Olav Scheflo fortalte han at han kunne tilby opplysninger fra generalstabens overvåkning angående revolusjonært arbeid. Jakob Friis var den som hadde organisert møtet. Både han og Scheflo hevdet senere at Quisling i tillegg hadde tilbudt seg å gå inn igjen i generalstaben for å skaffe flere opplysninger. Møtene ble ikke gjenopptatt og resulterte ikke i noe. Men hva var egentlig
93 Dahl 1991:194-195. 94 Ibid:201. 95 Ibid:110. 21 Quislings hensikt med å ta kontakt med DNA og NKP? Dahl påpeker at Quisling på denne tiden var arbeidsløs og bitter på generalstaben, og kunne ha grunn til å se seg om etter andre muligheter. Samtidig mener Dahl at Quisling hadde fått nye politiske ideer, og at han på denne tiden var i ferd med å bli radikal og gå mot venstre.96 Etter alle anklagelsene på 1930-tallet måtte statsråden bevise at venstresiden kom med slike uttalelser for å sverte han. I tillegg brukte han beskyldningene som utgangspunkt for et stormangrep på arbeiderbevegelsen. I trontalen sa han at han hadde vært mål for systematiske og ondartede angrep fra de revolusjonære i landet. Angrepene var hevn for at han hadde klarlagt deres politikk, og et ønske om å fjerne han som politisk motstander.97 Som tilsvar på påstanden om hans tilknytning til de røde garder sa han at han den gang hadde sympatisert med revolusjonen, men at han aldri selv hadde gått mot en slik politikk.”98
2.7.1 Advarslene til Quisling Etter å ha redegjort for seg selv ville Quisling som landets forsvarsminister rette en anklage. I sin stilling måtte han advare mot samfunnsfiendene som hadde gått sammen om å forkaste statens autoritet, og gjennomføre en samfunnsorden som åndelig og materielt ødela både samfunn og individ. Dette var noe hele verden hadde erfart, sa han, og må dermed ha referert til kommunismen i Moskva. Hvilke personer var det så Quisling siktet til? Jo, det var blant annet en stor del av de samme personene som hadde angrepet han, kommunister og sosialister fra NKP og DNA.99 Hans Fredrik Dahl påpeker riktignok at talen var uklar i den forstand at det kunne være vanskelig å forstå når han snakket om arbeiderpartiledere og når han snakket om kommunister. Disse fiender av samfunnet, som også hadde anklaget statsråden, var det personer som hadde drevet med røde garder den gang eller personer som drev med røde garder nå? spør han.100 Man kan kanskje tolke det som at Quisling siktet til de som drev med røde garder nå, men at det i hans oppfatning både kunne være arbeiderpartiledere og kommunistledere. Sentrale personer fra begge partier hadde åpenlyst kritisert Quisling, og han uttalte at han ville ”trekke av dem fåreklærne.” En del arbeiderpartiledere på denne tiden, for eksempel hr. Støstad, hadde også vært tidligere medlem av NKP. Quisling kan ha ment at
96 Ibid:109-113. 97 S. tid. (1932) s. 544-545. 98 Ibid:546. 99 Ibid:546. 100 Dahl 1991:204. 22 det ikke var noen større forskjell mellom DNA og NKP, de var begge revolusjonære partier i hans øyne.101 Menstadslaget var en sentral del av Quisling sin tale. Dette var en streik som hadde ført til opptøyer blant arbeidere og politi, hvor regjeringen til slutt hadde sendt militære tropper for å skape ro og orden. Ifølge Quisling hadde dette sammenstøtet egentlig vært et planlagt opprør fra kommunistene som skulle spres over hele landet. Dokumenter fra utlandet viste at bevegelsen skulle overføres til Oslo og Bergen.102 Hvem var det som stod bak disse ting? spurte han. Også her var han vag i sin tale ved å ikke nevne navn, men det var de to sannhetsvitner som hadde opptrådt mot han. Senere ble det oppklart at det måtte være Furubotn og Hilt han her hadde talt om.103 Disse og andre som hadde vitnet mot han utgav seg for å være redelige folk, men egentlig var de kjøpte og betalte agenter og fiender av fedrelandet! Quisling mente at den revolusjonære bevegelsen i Norge ble finansiert fra utlandet. Pengeoverføringen skulle ha foregått i årevis, og i 1932 hadde de mottatt enda flere penger. Quisling talte at ”Det er denne klikk som sender telegrammer til Nord- Norge om at norske soldater skal gjøre opprør, det er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og opprør.” 104 Han ønsket å advare mot at denne faren ble undervurdert. Selv om kommunistene i Norge ikke nødvendigvis var så mange, hadde cirka halvparten av dette antallet brakt frem den russiske revolusjon, og det hadde de gjort uten støtte fra noen stormakt. Det norske arbeiderparti skulle også ha mottatt penger fra den internasjonale revolusjonære ledelse. Selv om arbeiderpartiet ikke lenger fremstod som revolusjonært, kunne han i grunn ikke se noen vidtgående forskjell på disse og Moskva-kommunistene. I følge Quisling lå det også papirer i Forsvarsdepartementet som stilte enkelte arbeiderpartiledere i et meget dårlig lys. Dersom det ikke ble igangsatt noen reaksjon mot dette ville det før eller senere føre til en katastrofe.
Man skal huske på at den politiske kamp i vårt land, den er hittil ført som en strid mellom partier, innen rammen av en konstitusjon. Men likesom størsteparten av medlemmene her i salen i går flyttet ut i det andre rom for å se på denne demonstrasjonen, så risikerer vi nu at den politiske kamp føres ut på gaten.105
101 S. tid. (1932) s. 546. 102 Ibid. 103 Aftenposten, 29.06.1932, aftenutgave s. 5. 104 S. tid. (1932) s. 546-547. 105 Ibid:547. 23 Dagen før hadde det vært en demonstrasjon arrangert av Arbeidervernet utenfor Stortinget. Dette var første gang arbeiderpartiets ordensvern hadde opptrådt offentlig.106 Quisling ville i trontalen be arbeiderpartiet om å stanse den besluttede organisasjonen av arbeidervern, og oppløse de militære organisasjonene som allerede var dannet. Selv om vernet hadde opptrådt ubevæpnet kunne man ikke være sikker på at situasjonen ikke ville komme ut av kontroll senere. Den sosiale kapprustningen måtte dermed stoppes. Statsråden mente at det lå ammunisjon og våpen rundt omkring i landet som i stor grad var ubeskyttet, og at dersom disse falt i feil hender ville det få katastrofale følger. ”Samfunnsfiendene” var visst klare over dette, men ikke de borgerlige. Grunnen til at regjeringen hadde tilsendt militære tropper ved Menstadslaget var egentlig for å beskytte våpenlagre ved Gråtenmoen. Forsvarsministeren ønsket også å advare arbeiderpartiets representanter om at i en revolusjon ville ofte revolusjonære ledere bli tvunget til å gjøre ting de ikke ville gjort i en normal tilstand. Han ville også minne dem på at etter historiens gang var det ikke de som kom til å sitte med makten til slutt. De måtte da forstå at de bare var brikker i et større spill? Talen ble avsluttet med at Quisling ville oppfordre til samarbeid mellom arbeidere og de borgerlige partier. Noe måtte gjøres før det hele endte med sammenbrudd.107 Etter talen ble det nedsatt en spesialkomité som skulle gjennomgå Quisling sine påstander. Komitéen bestod av åtte stortingsmedlemmer som skulle granske dokumenter oversendt fra Generalstabens Efterretningskontor, som Quisling mente dannet grunnlag for sine uttalelser. Medlemmene var Olaf Fjalstad og Ivar Lykke fra Høyre, Olav Myklebust og Rudolf Peersen fra Venstre, Gabriel Moseid og Østbye-Deglum fra Bondepartiet, og Anton Jenssen og Fredrik Monsen fra Det norske Arbeiderparti.108
106 Agøy 1997: 299. 107 S. tid. (1932) s. 547-549. 108 NS Presse- og propagandaavdeling. Quisling-saken. Dokumentasjon og referater fra sakens behandling i Stortinget 1932. Ansvarlig redaksjon: H. N. Østbye (Oslo: Blix Forlag, 1941), 8. 24 3 Høyre og Aftenposten sitt syn på Quisling-saken
Revideringen og radikaliseringen av Arbeiderpartiets prinsipprogram i 1930 førte til en oppblomstring av revolusjonsfrykt innad i de borgerlige miljøer. Som vi har sett av det foregående kapittel, var Høyre ivrig etter å oppnå et borgerlig samarbeid mot Arbeiderpartiet. Hvordan kommer revolusjonsfrykten til uttrykk gjennom Quisling-saken? Var Høyre redde for at Arbeiderpartiet skulle ta makten gjennom utenomparlamentariske midler eller førte fokuset rundt Quisling-saken til at frykten for en revolusjon avtok? I dette kapittelet skal jeg se på hvordan Høyre og Aftenposten oppfattet Quisling-saken. Jeg vil først ta for meg hvordan debatten utspilte seg i Stortinget, og deretter vil jeg se på hvordan Aftenposten dekket saken. Olaf Fjalstad var høyremann og ordfører for spesialkomitéen, så dette kapittelet vil også ta for seg en del av synet på de ulike begivenhetene som flertallet i spesialkomitéen presenterer.
3.1 Stortingsrepresentanter fra Høyre sitt syn på Quisling-saken
3.1.1 Vedtatt at dokumenter skulle granskes Etter at Quisling hadde holdt sin tale i trontaledebatten den 7.april 1932, ble det diskutert hva som skulle gjøres med dokumentene og hans oppsiktsvekkende påstander. Statsminister Jens Hundseid uttalte at Quisling hadde ordlagt seg meget sterkt i sin tale, og indikerte at han ikke støttet talen, selv om han uttalte at han ikke egentlig ville ta avstand fra forsvarsministerens ord. Forholdet mellom han og Quisling hadde vært turbulent fra starten av. Da Bondepartiet overtok regjeringsmakten, var det Peder Kolstad som hadde vært statsminister, men da han døde i 1932 tok Hundseid over. Quisling følte seg forrådt over denne uttalelsen, og over regjeringens melding dagen etter, om at talen ikke hadde vært forelagt regjeringen, og dermed ikke kunne si noe om forholdene i saken. I tillegg hadde Hundseid overveid å gi avskjed til forsvarsministeren, men valgte å trekke denne avgjørelsen. Statsministerens reaksjon viser til hvor skandaløs talen i så måte var. Dahl skriver at Hundseid og regjeringens
25 reaksjon styrket Quisling i sin oppfatningen om at landet trengte et nytt forfatningssystem, som bedre kunne bekjempe den farlige arbeiderklassen.109 Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Johan Nygaardsvold, krevde at dokumentene fra generalstaben skulle bli oversendt for granskning. Dette ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Carl Joachim Hambro, leder for Høyre, mente at Stortinget hadde en plikt og rett til å se på saken. Forholdene var så alvorlige at stortingsrepresentantene burde være informert om hva som lå til grunn for en eventuell fare. Dersom dokumentene skulle vise seg å være autentiske, var dette et alvorlig varsel, og da hadde også offentligheten krav på å få vite om dette. Man skulle riktignok være forsiktige med å mane frem paniske tilstander, men samtidig måtte man bevare sikkerheten.110 Det ble vedtatt at alle dokumenter vedrørende følgende omstendigheter skulle oversendes:
1. Alle de papirer om arbeiderledere som statsråd Quisling omtalte i debatten og som var beroende i Forsvarsdepartementet.
2. Alle de papirer som efter statsråd Quislings sigende beviser at offentlige menn forberedte et omfattende oprør i forbindelse med Menstadaffæren.
3. Alle dokumenter, rapporter, og opplysninger som står i forbindelse med overfallet på statsråd Quisling i Forsvarsdepartementet.111
Den 25. april ble det, som jeg avsluttet med i forrige kapittel, nedsatt en spesialkomité som skulle undersøke dokumentene. Komitéen bestod av to representanter hver fra fire av de store stortingspartiene. Olaf Fjalstad fra Høyre ble komitéens ordfører, mens Olav Myklebust fra Venstre ble formann.112 Etter at spesialkomitéen hadde undersøkt dokumentene, hatt avhør av sentrale personer, og kommet med forslag til konklusjon, ble det den 29. og 30 juni holdt to store debatter i Stortinget som omhandlet saken rundt Quisling sin tale. Komitéen hadde delt seg inn i et flertall bestående av Høyre, Bondepartiet og Venstre, og et mindretall bestående av Arbeiderpartiet.
3.1.2 Kommunistene i Norge og forholdet til Moskva Da Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern, gikk den mer radikale delen av partiet ut og dannet Norges Kommunistiske parti. NKP var fremdeles medlem av Komintern, som skulle være en sammenbindende organisasjon for alle lands kommunistpartier, styrt fra Russland.
109 Dahl 1994:207. 110 S. tid. (1932) s. 564. 111 Ibid:562. 112 Dahl 1994:208. 26 Som ordfører for spesialkomitéen fremla Olaf Fjalstad flertallets bemerkninger i stortingsdebatten den 29 juni. Det ble slått fast at den tredje kommunistiske internasjonale, Komintern, var en russisk revolusjonær verdensbevegelse med mål om å ødelegge andre samfunn for å danne sovjetrepublikker under ledelse av Sovjet-Russland. Gjennomgåelse av utenriksdepartementets opplysninger viste at det egentlige styret i Russland var det russiske kommunistiske parti. Komintern ble i virkeligheten styrt av dette partiet, og hadde andre lands kommunistiske partier som avdelinger under seg. De norske kommunister pliktet til å lystre ordre fra Komintern. Det ble dermed fremholdt at siden Norges kommunistiske parti stod som medlem av Komintern, hadde de i virkeligheten gått i tjeneste hos et fremmed lands makt.113 Fjalstad forsøkte å forklare hvordan Sovjets indrepolitiske struktur var bygd opp. Generalsekretær for det allrussiske kommunistiske parti var Josef Stalin. Samtidig som at diktatoren var generalsekretær satt han også i andre politiske institusjoner, blant annet i det politiske byrå, forkortet Politbyrået. Kommunistpartiets utøvende organer var Centralkomitéen og dennes politiske arbeidsutvalg var Politbyrået. Det så ut til at den egentlige regjering i Sovjet-Russland var Politbyrået, som styrte det meste i landet, og deriblant også Komintern. Fagorganisasjonene, statspolitiet, departementene og den røde armé var i hovedsak alle avdelinger underlagt Politbyrået. Spesialkomitéens ordfører mente at de offentlige og private institusjoner og organisasjoner i Russland så ut til å bli blandet sammen og i hovedsak ledet av de samme personene.114 Spesialkomitéen hadde altså kommet frem til at så lenge NKP stod som medlem av Komintern, var de pliktet til å følge ordre fra en fremmed makt. Hva hadde dette å si for forholdene i Norge? For det første ble det spredt kommunistisk propaganda i landet. Fjalstad trakk frem noen dokumenter som viste til at propaganda ikke bare ble spredt fra partiorganisasjoner, men som også tydet på innblanding fra offisielle sovjetrussiske myndigheter eller delegasjoner. Dokument nr. 18 viste en instruks for russiske handelsdelegasjoner i utlandet. Det stod blant annet at handelsavtaler bare skulle inngås med firmaer som støttet kommunistisk propaganda. Det skulle også arbeides for å svekke andre lands militære stilling ved å skape splid mellom soldater og offiserer. Propaganda skulle bidra til dette. I tillegg skulle det dannes bevæpnede arbeidertropper som skulle overta ledelsen ved revolusjonens utbrudd. Alle opptøyer skulle støttes både økonomisk og moralsk. Dokumentet var utarbeidet av rådsregjeringen i Moskva 1923 i en samarbeidskomité med
113 S. tid. (1932) s. 2565. 114 Ibid. 27 Bucharin som formann. Bucharin hadde tilknytning til Komintern. Arbeiderpartiets representanter mente at dette dokumentet var en forfalskning. Fjalstad på den andre siden sa at sannsynligheten for dokumentets troverdighet var sterk. Han begrunnet dette med at dokumentet lignet på andre virkelig ekte kommunistiske manifester og instrukser.115 Spesialkomitéen hadde undersøkt dokumenter vedrørende Komintern sine retningslinjer. NKP skulle arbeide for en kommunistisk samfunnsorden, og mottok penger fra Sovjet- Russland. Rapportene viste til at pengeoverføringer fra utlandet til kommunistisk virksomhet i Norge foregikk i ganske omfattende grad, selv om det var vanskelig å beregne nøyaktige summer gjennom årenes løp fra 1923. Fjalstad mente at dersom den kommunistiske bevegelse i Norge ikke hadde fått bevilget slike pengesummer av utlandet, ville kommunistiske foretagelser hatt problemer med å bestå. Her nevnte han spesielt presseforetagelser. Som bevis ble det trukket frem en revisjonsrapport, som også Quisling hadde trukket frem, der det stod at Bergen hadde mottatt ca. 137 000 kr, Trondheim ca. 72 000, Hamar ca. 30 000, Skien ca. 5 000, Svolvær ca. 9 400 og Vardø ca. 3 000 kr. Oslo hadde fått 50 000 kr til disposisjon, men disse var foreløpig ikke mottatt. Det ble også trukket frem et dokument, nr. 65, som inneholdt informasjon om at Komintern nylig hadde overført 1 500 000 kr til propagandavirksomhet. Spesialkomitéens ordfører mente at disse beløpene var bevis for at Komintern var sterkt engasjert i Norge.116 Kommunistene i Norge var åpne om sin ideologi, og la ikke skjul på at de mottok økonomisk støtte fra Komintern. De bedrev propaganda og opptøyer i landet, men fryktet de borgerlige at de norske kommunistene, ved hjelp av Russland, kunne omstyrte den daværende samfunnsorden og innføre kommunisme?117 Olaf Fjalstad uttalte at sannsynligheten for at kommunismens endelige mål om en blodig sosial revolusjon og at Norge ble omgjort til en Sovjet-republikk var meget liten. Likevel var kommunistenes opptøyer av uheldig art, i form av at de hadde en iherdig vilje til å forsøke å svekke det borgerlige samfunn og ordensmakten. Denne iherdige viljen påførte staten mye penger. Staten brukte penger på å opprettholde politi, samt å finansiere straffesaker etter kommunistopptøyer.118 Quisling hadde uttalt at selv om det fantes få kommunister i Norge, kunne de utgjøre en trussel. Kommunistene var åpent tilhengere av å omstyrte det daværende samfunnssystem ved hjelp av revolusjonære midler. Nettopp fordi kommunistene var åpne
115 Ibid:2566. 116 Ibid:2567. 117 Ibid:2567. 118 Ibid:2568. 28 om sin ideologi og sitt forhold til Komintern, samt at de var få i antall, kan ha vært en grunn til at de borgerlige ikke fryktet kommunistene i så stor grad, fordi de i større grad visste hva de hadde med å gjøre. Kommunistene utgjorde ikke noen reell trussel for det parlamentariske systemet, men på grunn av sitt forhold til Russland måtte de holdes under oppsikt. Samtidig var de ødeleggende for samfunnet i form av opptøyer.
3.1.3 Menstadaffæren I henhold til opptøyer hadde Menstadaffæren i 1931 vært en sentral del av Quisling sin tale. Han hadde uttalt at affæren var et planlagt opprør fra kommunistenes side som skulle bre seg over hele landet. Spørsmålet om Komintern var innblandet i opprøret var av interesse. Høyre og et borgerlige flertall gav støtte til Quisling i form av uttalelser om at Menstad-slaget var i tråd med Kominterns program om hvordan uroligheter skulle utnyttes til fordel for kommunistene. Som vi så ovenfor, skulle kommunistene arbeide for en omstyrtelse av samfunnet, og svekke den bestående samfunnsorden blant annet gjennom opptøyer. Det sentrale dokumentet for Quisling sin påstand om at Menstadslaget skulle utvikle seg til et kommunistopprør, var et telegram sendt fra Moskva til Norge, av den norske kommunisten Peder Furubotn. Begivenhetene rundt Menstad hadde utviklet seg i begynnelsen av juni, og eskalert til Menstadslaget den 8. juni. Telegrammet fra Furubotn var sendt den 13. juni, og var dermed ikke noe gyldig bevis for at opptøyene fra 4-8 juni var planlagt på forhånd.119 Under rettsaken til Menstadslaget i 1931 hadde ikke dette telegrammet blitt ansett som noe bevis for å dømme mottaker av dokumentet, NKP-mannen Søderstrøm, for delaktighet ved Menstad. Hvorfor skulle dokumentet plutselig være av større bevisverdi ett år senere?120 Selv om telegrammet ikke var noe bevis for et planlagt opprør, mente det borgerlige flertall at telegrammet kunne være bevis for at Menstadslaget ble forsøkt utnyttet på et senere tidspunkt. Opprøret var altså ikke planlagt, men begivenhetene og opprøret ble forsøkt spredt.121 Denne uttalelsen fikk kritikk fra både medlemmer av Venstre og Arbeiderpartiet i Stortinget neste dag. Fjalstad påpekte da at etter flertallets oppfatning bekreftet de fremlagte dokumenter at urolighetene hadde utviklet seg til organisert opprørskamp mot den sivile ordensmakt. I tillegg kunne ikke komitéen etter de fremlagte opplysninger gjøre seg opp en
119 Ibid:2642-2643. 120 Dahl 1991:210-211. 121 S. tid. (1932) s. 2571. 29 sikker mening om hvorvidt Komintern stod bak Menstadslaget. Høyre viste her en klar støtte til Quisling.122
3.1.4 Pengeoverføringer fra Moskva til Det norske Arbeiderparti? Det ble fremsatt påstand om at Det norske Arbeiderparti ikke hadde avskåret all kontakt med Komintern etter at partiet hadde meldt seg ut i 1923. Grunnlaget for denne påstanden gikk ut på at DNA skulle ha mottatt penger fra Moskva i 1927-1928. Flertallet kom frem til at det var Arbeidernes faglige landsorganisasjon som hadde mottatt penger, og ikke Det norske Arbeiderparti. Selv om organisasjonene i prinsippet var adskilt, ble det likevel bemerket at den faglige landsorganisasjon ikke var politisk uavhengig, men stod i forbindelse med DNA. Organisasjonen hadde ytet pengestøtte til Arbeiderpartiet i årene 1927, 1928 og 1930 for å bidra til deres valgkamp og stortingsarbeid.123 Landsorganisasjonen stod nært knyttet til arbeiderpartiene, og kjempet for arbeidernes rettigheter. Maurseth skriver at splittelsen mellom DNA, NSA og NKP i første halvdel av 1920-tallet var en trussel mot fagbevegelsens arbeid og enhet. Landsorganisasjonen og DNA hadde sterke økonomiske og organisatoriske bånd, og det ble et krav om å bryte disse båndene fra de to andre arbeiderpartiene i 1923. De mente at Landsorganisasjonen burde være nøytral og selvstendig.124 Da Det norske Arbeiderparti og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slo seg sammen i 1927, hadde Landsorganisasjonen vært en stor bidragsyter til dette. Organisasjonen gav også mye støtte til valgkampen dette året. Norges Kommunistiske parti mistet mye av sin innflytelse ovenfor Arbeidernes faglige landsorganisasjonen fra denne perioden og opp mot 1930-tallet.125 Forholdet mellom Landsorganisasjonen og den politiske arbeiderbevegelsen var komplisert i mellomkrigstiden. Skillet mellom partilinjene var en viktig faktor innenfor fagbevegelsen, men langt ifra den eneste. I tillegg kunne medlemmene i partiene i noen sammenhenger stemme uavhengig av hverandre innenfor fagbevegelsen.126 I Quisling-saken pekte Olaf Fjalstad på at det i realiteten var vanskelig å holde Arbeidernes faglige organisasjon, DNA og NKP adskilt:
Vi ser de faglige kamper, vi ser de lovlige arbeidsnedleggelser, og vi ser de ulovlige arbeidsnedleggelser, vi ser ulovlige midler anvendt i disse kamper, vi ser organisert kamp mot samfundsmakten med anvendelse av voldshandlinger mot personer og eiendom. Når
122 S. tid. (1932) s. 2642-2643. 123 Ibid:2569-2570. 124 Maurseth 1987:393-394. 125 Ibid:399. 126 Ibid:402. 30 er det fagorganisasjonen som har skylden, og når er det det ene eller det annet av de to revolusjonære partier?127 DNA hadde ikke nektet for å ha mottatt beløp fra den faglige landsorganisasjonen. Det var Martin Tranmæl og Halvard Olsen som hadde avgitt vitneforklaringer i henhold til dette. Fjalstad ville påpeke at det ikke var rart at man trakk slutninger ut ifra de opplysninger som hadde blitt gitt. Den faglige landsorganisasjon hadde mottatt penger fra den russiske faglige landsorganisasjon. Arbeiderpartiets representanter mente at en slik overføring burde bli sett på og vurdert på samme vis som om andre lands faglige organisasjoner hadde overført støtte under arbeidskonflikter. Fjalstad mente likevel at det var annerledes når pengeoverføringen kom fra Russland. Det var i hovedsak en del mistenkeligheter rundt slikt samarbeid.128 Dahl skriver at senere undersøkelser har vist at russiske penger innad i fagbevegelsen, som ble gitt under bestemte politiske betingelser, spilte en større rolle en det Quisling-saken gav uttrykk for. Sovjetiske agenter hadde ganske fritt spillerom til å drive infiltrasjon i mellomkrigstidens Norge. Ressursene hos GE var knappe, så virksomheten var bare delvis kartlagt. Likevel var ikke dette noe som stortingsrepresentantene innad i arbeiderbevegelsen antageligvis var klar over.129
3.1.5 Det norske Arbeiderparti- revolusjonært? Det norske arbeiderparti hadde radikalisert sitt prinsipprogram på landsmøtet i 1930 ved å fjerne ordet ”folkeflertallet” fra teksten. Det var i hovedsak dette Quisling hadde bygd sine påstander på da han hevdet at DNA fremdeles var revolusjonært. Det borgerlige flertall i spesialkomitéen konkluderte også med at så lenge Det norske Arbeiderparti holdt fast ved dette programmet, ville de bli ansett av de borgerlige for å være et revolusjonært parti. Bestemmelsen om å radikalisere prinsipprogrammet, hadde på ingen måte blitt enstemmig vedtatt av arbeiderpartiets medlemmer.130 Fjalstad påpekte at selv om ikke alle medlemmene var for et revolusjonært program, og kun ønsket å følge det parlamentariske systemet, så måtte man likevel ta i betraktning at programmet fantes. Hvorvidt det var forlatt eller ikke var umulig for de borgerlige å vite når ingen av arbeiderpartilederne offentlig tok avstand fra programmet.131
127 S. tid. (1932) s. 2569 128 Ibid:2569-2570 129 Dahl 1991:213-214. 130 Maurseth 1987:537-539. 131 S. tid. (1932) s. 2569. 31 Hva la de borgerlige i at Arbeiderpartiet var revolusjonære? Betydde det at de fryktet at Arbeiderpartiet ville ta i bruk voldelige midler for å oppnå makten? Olaf Fjalstad sa at han i virkeligheten trodde det beste om Arbeiderpartiet, men at frykten for å ikke virke radikale nok kunne overstyre.132 Det tydes på at Høyres frykt for Arbeiderpartiet kan ligge i usikkerheten på hvor de stod i spørsmålet om bruk av ulovlige og voldelige midler. Dersom de oppnådde regjeringsmakt på parlamentarisk vis, ville de da gi fra seg makten igjen ved neste stortingsvalg, eller ville de fastholde makten og omdanne samfunnet til et sosialistisk diktatur? Arbeiderpartiets representanter hadde selv erklært seg som revolusjonære i Stortinget. Høyres representanter var opptatte av å få et svar på hva Arbeiderpartiet mente med sine uttalelser. Ved forrige Stortingsvalg hadde de borgerlige uttalt at dersom DNA fikk regjeringsmakt, ville parlamentarismen være over. I Quisling-saken uttalte Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Johan Nygaardsvold, at selv om et parti oppnådde flertall i Stortinget, så kunne en valgstemning snu, og man behøvde dermed noe som kunne fastholde makten ytterligere. Henrik Ameln mente at denne uttalelsen kunne tyde på at Høyre hadde hatt rett angående Arbeiderpartiet ved forrige valg, og at partiet i virkeligheten anerkjente diktaturet så lenge det gikk i deres favør. Parlamentarismen ble oppfattet som skjør, så hvordan skulle man sikre at demokratiet bestod? Ameln mente at de borgerlige burde fortsette å bedrive opplysningsarbeid mot DNA, og bygge den borgerlig blokk enda sterkere. Det borgerlige samfunn var altså det samfunnsbevarende samfunn.133 Han oppfattet Quisling sin tale som et varsel, slik at statsmakten kunne være forberedt på eventuelle revolusjonære opprør. Etter Arbeiderpartiets sterke reaksjoner, mente Ameln at forsvarsministeren måtte ha truffet noen ømfintlige punkter.134 Høyrerepresentanten fikk aldri noe konkret svar fra Arbeiderpartiets representanter om de ville bruke utenomparlamentariske midler for å fremme sin politikk. Ameln stilte på ny spørsmålet i debatten den 30 juni, men fikk heller ikke da noe svar.135 I likhet med Ameln ønsket Høyrerepresentant Norem et svar fra Arbeiderpartiet. For å nå sitt mål om et sosialistisk samfunn, ville Arbeiderpartiet utelukkende bruke parlamentariske midler og ta avstand fra vold? Norem var heller ikke fornøyd med Arbeiderpartiets
132 Ibid:2569. 133 Ibid:2611. 134 Ibid:2611-2613. 135 Ibid:2653. 32 unnvikende svar. Det faktum at DNA ikke ønsket å svare direkte på dette spørsmålet kan naturligvis ha bidratt til mistenksomhet fra Høyre.136 Stortingsrepresentant Carl Joachim Hambro mente at hovedbudskapet i debatten var å kartlegge Arbeiderpartiets virksomhet i årene etter at de var meldt ut av Komintern og å gjøre det norske folk oppmerksom på den.137 Selv om det egentlig ikke var fremlagt noe nytt i denne saken, så bidro debatten til å rette oppmerksomheten mot den agitasjonen som hadde blitt drevet opp gjennom årene. Etter hans oppfatning hadde saken dermed en viss moralsk og oppdragende betydning. Dokumentene viste til kommunismens innstilling og Arbeiderpartiets innstilling til kommunismen. Arbeiderpartiet hadde ikke tatt et tydelig standpunkt hverken for eller imot kommunismen.
Man kjenner fra de moderne røverromaner den meget almindelige foreteelse- iallfall i romanene- at smuglerne bygger sitt hus på grensen, med inngang til to land. ( ... ) Slik har det norske arbeiderparti innrettet sin bygning. De har et hus med to innganger, et hus som ligger på to forskjellige territorier, og efter som det passer dem, smutter de ut til den ene side eller til den annen side. De tør ikke ta bestemt parti hverken for kommunismen eller mot kommunismen.138
Ifølge Hambro var det ingen som hadde hatt mot eller moral nok til å ta avstand fra det de hadde opplevd av kommunistisk virksomhet. Arbeiderpartiet ville ha begge muligheter åpne. Dette tydet på at det var derfor de ikke ville ta offentlig avstand fra revolusjonær virksomhet og opprør. Det kunne også være derfor de var frem og tilbake med sitt prinsipprogram, og uklare i sin politikk i henhold til disse spørsmål. Arbeiderpartiet uttalte at de både var revolusjonære og parlamentariske. Hvorfor kunne de ikke gjøre et valg eller ta et klart standpunkt? Hambro henviste til dokumentasjon fra 1923, tiden da Det norske Arbeiderparti brøt med Komintern. Edvard Bull hadde talt om forskjellen mellom DNA og kommunismen. Skillelinjen mellom sosialismen og kommunismen lå ikke i det overordnede målet, og ikke i oppgavene, men i midlene. I likhet med Fjalstad poengterte Hambro at det ikke var én arbeiderpartileder som hadde tatt offentlig avstand fra de opptøyer og voldelige metoder som hadde blitt anvendt.139 Høyres leder mente, i likhet med Norem og Ameln, at Arbeiderpartiet ikke klarte å ta et standpunkt til kommunismen, fordi at dersom de ikke klarte å oppnå regjeringsmakt og innføre sosialismen med parlamentariske midler, så ville de ha en annen mulighet i bakhånd.
136 Ibid:2650-2653. 137 Ibid:2637. 138 Ibid:2636. 139 Ibid. 33 Hambro uttalte at så lenge Arbeiderpartiet ikke tok avstand til voldelige metoder, måtte de finne seg i at myndighetene rettet oppmerksomhet mot dem, og fulgte de med større nøysomhet enn det politiet hadde fulgt agitasjonen dertil. Dette viser til at Hambro mente at arbeiderbevegelsen burde overvåkes og at fokuset burde bli skjerpet.140 Quislings nære samarbeidspartner, B. J. Hjort, stod fremdeles som medlem av Høyre rundt Quisling- saken. Hjort hadde sendt et personlig brev til Hambro, og spurt om han kunne ta opp spørsmål om Arbeiderpartiets lovlighet i Stortinget. Quisling og kretsen rundt han ønsket nemlig et utfall der revolusjonære partier ble forbudt.141 Hambro stilte aldri dette spørsmålet i debatten rundt Quisling-saken. Dette kan vise til at selv om Hambro var usikker på DNA sine intensjoner, så ville det være å gå for langt å forby et parti på Stortinget i å delta i det parlamentariske systemet. Inntil Arbeiderpartiet valgte å ta offentlig avstand fra kommunistiske opprør og revolusjonære metoder, måtte de heller finne seg i at myndighetene holdt øye med dem. I Quisling-saken hadde det blitt fremlagt dokumenter fra Generalstabens Efterretningskontor, der det systematisk hadde blitt samlet inn informasjon om arbeiderbevegelsen. Som vi skal se nærmere på i neste kapittel, så hadde ikke Arbeiderpartiet vært fornøyde med dette. Dokumentene, slik Hambro også påpekte, hadde ikke vist til noe særlig nytt. Hambro mente likevel at det kunne være nyttig å bringe dette frem i lyset, fordi det kunne ”ha en oppdragende og moralsk betydning.” Dette tyder på at Høyres parlamentariske leder mente at saken kunne føre til at Arbeiderpartiet måtte tenke over hvordan de ville fremstå utad. I tillegg kan hans uttalelse om at myndighetene inntil videre ville holde øye med arbeiderbevegelsen være et forsøk på å forsvare GE sin virksomhet. Henrik Ameln hadde uttalt at det borgerlige samfunn hadde gitt frihet, slik at alle kunne være med å stemme, og delta i å bygge opp samfunnet. Men dersom man ønsket bidra til dette, så måtte man også følge det daværende samfunnssystem og dets regler.142 Dette viser til at han var skeptisk til DNA, men å forby et revolusjonært parti ville også bety å gå imot det daværende samfunnssystemet. Ameln var dermed heller ikke inne på denne tanken, men mente at de borgerlige måtte fortsette som før; bedrive opplysningsarbeid og bygge den borgerlige blokk enda sterkere. Høyre og de borgerlige partier måtte vinne over DNA gjennom det parlamentariske systemet, og fortsette å appellere til velgerne. 143
140 Ibid:2637. 141 Dahl 1991:213. 142 S. tid. (1932) s. 2611-2613. 143 Danielsen 1984:165. 34 Ved Hambros neste innlegg viste han til Arbeiderpartiets landsmøte den 24. februar 1923, der Bucharin som formann for den russiske arbeiderdelegasjon hadde talt. Han refererte til Bucharins avsluttende ord: ”Den kommunistiske internasjonale ønsker der norske parti bevart som et stort enhetlig kommunistisk parti,” for deretter å hylle DNA, Komintern og verdensrevolusjonen. Etter Hambros oppfatning hadde ikke DNA selv meldt seg ut av Komintern, men de hadde blitt kastet ut. I landsmøtets resolusjon hadde det stått: ”Men til tross herfor erklærer det at det norske arbeiderparti i full utbrytelig solidaritet står sammen med de revolusjonære arbeiderpartier i alle land, og at det fremdeles som hittil i alle sine handlinger vil følge de kommunistiske prinsipper og retninger.”144 Hambro påpekte at det var dermed ikke rart at de borgerlige partier anså disse prinsipper og erklæringer som alvorlige. Det var mange retninger som Arbeiderpartiet hadde bekjent seg med gjennom de siste ti årene, og man kunne få inntrykk av at Arbeiderpartiet muligens ikke var helt løsrevet fra Moskva, selv etter deres brudd med Komintern.145 Landsmøtet fra 1924 var jo egentlig gammelt nytt, men Hambro mente at det kunne være nyttig å vise frem agitasjonen som hadde blitt drevet opp gjennom årene. Kjernen i diskusjonen fra Høyre var altså spørsmålet om Arbeiderpartiets vilje til å bruke vold, dersom de ikke klarte å realisere sitt mål om et sosialistisk samfunn kun basert på demokratiske og fredelige midler.
3.1.6 Våpen Quisling nevnte Arbeidervern i sin tale. Han mente at det var en mulighet for at vernet kunne bli bevæpnet. Angående spørsmålet om våpensmugling hadde politimester Welhaven og oppdagelseschef Sveen kommet med sine bemerkninger i spesialkomitéen. De fortalte at de ikke hadde funnet noen ting som tydet på organisert våpensmugling. Welhaven hadde uttalt at dersom politiet hadde funnet noe som tydet på dette, så ville det selvfølgelig ha blitt håndtert. Det var enighet i komitéen om at det ikke var noe som ledet til bekreftelse av våpenlagre, og Fjalstad påpekte at man bare fikk håpe at dette stemte. Han mente riktignok at Arbeiderpartiet selv måtte påta seg noe av skylden for at slike rykter hadde oppstått: Det norske folk har i en årrekke vært overforet med revolusjonært snakk, med snakk om organisert masseaksjon mot det borgerlige samfunn, snakk om stormtropper, snakk om arbeidervern, om ordensvern, om væpnede røde vern, snakk om at de revolusjonære må bevæpne seg. (...) Jeg vil spørre de revolusjonære om de ikke er oppmerksom på hvilken atmosfære dette har skapt i vårt land.146
144 S. tid. (1932) s. 2647. 145 Ibid. 146 Ibid:2571. 35 Massiv våpensmugling var det eneste punktet som det borgerlige flertall ville avkrefte med sikkerhet, fordi det ikke fantes noe bevisgrunnlag for dette.
3.1.7 Høyre og det borgerlige flertalls konklusjon i Quisling-saken Det borgerlige flertalls konklusjon basert på behandlingen av dokumentene, var at statsråd Quisling sitt foredrag ikke gav noen videre forføyning fra Stortingets side. Man forutsatte at regjeringen hadde sin oppmerksomhet rettet mot de forhold som Quisling hadde berørt i talen, men saken fikk ingen politiske følger.147 Hans Fredrik Dahl skriver at Quisling selv var fornøyd med et slikt resultat.148 Høyre sin debatt i Stortinget viser til at de støttet statsråden i meget stor grad. Selv om hans uttalelser ikke innebar noe særlig nytt, var det likevel nyttig at han kom med et opprop og varsel. Det ble pekt på at noe av det han sa ikke nødvendigvis stemte helt, men dette ble ikke lagt vekt på av det borgerlige flertall. Dette kan tyde på politisk taktikk. Høyre ville heller gi full støtte til Quisling enn å gi noe medhold til det revolusjonære Arbeiderparti. Dahl påpeker også at dersom dokumentene fra generalstaben ble ansett som farlige, hvorfor hadde ikke forsvarsministeren eller generalstaben gjort tidligere tiltak? Dette var i virkeligheten paradoksalt.149
3.2 Aftenposten sitt syn på Quisling-saken
3.2.1 De første reaksjoner på talen og en revolusjonær virksomhet Dagen etter Quisling sin tale i Stortinget fikk han i hovedsak støtte av Aftenposten. Selv om det var for tidlig å ha noen formening om hvorvidt dokumentene svarte til forsvarsministerens uttalelser, var det også for tidlig å dømme han. Dersom statsrådens uttalelser viste seg å være sanne, mente avisen at det kunne ha den største betydning for den politiske utvikling i landet. Dette samsvarer med Hambro sine uttalelser.150 Quisling hadde aktualisert diskusjonen og spørsmålet om en mulig revolusjon i landet. Aftenposten benyttet seg av å støtte Quisling i debatten om en revolusjonær fare. I deres aftennummer var overskriften Ingen tvil om at der foreligger revolusjonsplaner. Medlemmer av Norges kommunistiske parti var åpenlyst tilhengere av å følge Moskva i å gjennomføre en
147 Ibid:2573. 148 Dahl, 1991: 216. 149 Ibid:206. 150 Aftenposten, 08.04.1932, morgennummer, s. 1. 36 verdensomfattende sosialistisk samfunnsomdannelse. I følge kommunismen kunne ideologien gjennomføres ved en voldelig revolusjonær bevegelse. De norske kommunister hadde mottatt penger fra Russland, og var dermed pliktet til å stille seg til disposisjon for å fremme denne bevegelsen gjennom propaganda og mulige oppgjør. I tillegg trodde de at det fantes folk med fullmakt til å sette seg i spissen for en revolusjon dersom forholdene lå til rette for det. Det måtte være dette nordmenn hadde blitt opplært til da de tok utdannelse ved de russiske universiteter.151 Allerede før dokumentene hadde blitt gjennomgått i spesialkomitéen hadde altså Aftenposten en tydelig oppfatning av at kommunistene hadde et samarbeid med Komintern og Moskva. Angående Det norske Arbeiderparti ble det skrevet at partiet ikke var noe særlig bedre enn kommunistene i spørsmålet om revolusjonære opptøyer. Dette var i samsvar med Quisling sine ord. Begrunnelsen for sammenligningen var at personer tilhørende Arbeiderpartiet ikke hadde tatt avstand fra tidligere opptøyer, noe som kunne tyde på at de støttet slikt.152 Selv om det ikke nødvendigvis ble funnet noe direkte vedrørende arbeiderpartiets ledere i dokumentene var de altså medansvarlige i uroligheter angående disse saksforholdene. I tillegg var det flere av lederne som tidligere hadde kommet med voldelige eller ”bloddryppende” uttalelser. Her ble blant annet Arbeiderbladets redaktør, Martin Tranmæl nevnt. Aftenposten påpekte flere DNA-ledere hadde vært tidligere NKP- medlemmer, som også kunne bety at disse ikke var helt uskyldige.153
3.2.2 En trussel for samfunnet? Før Stortinget hadde hatt anledning til å undersøke dokumenter vedrørende Quislings tale hadde Aftenposten en ganske klar oppfatning av det fantes revolusjonære planer. Likevel trodde de ikke at det fantes noen akutt revolusjonær fare. Sannsynligheten for en revolusjon var ikke noe større her enn i andre europeiske land som mottok pengestøtte fra Russland. Forholdet mellom Russland og de norske kommunister var ikke hemmeliggjort. Forsvarsministerens innlegg innebar ikke noe nytt i form av informasjon, men det som var nytt var at en statsråd talte i Stortinget, og dermed tvang Stortinget til å ta stilling til alvoret i saken. Avisen mente det var bra at dette ble et fokus. For selv om faren ikke var noe større på denne tiden enn den hadde vært tidligere, så var faren fortsatt stor nok.154 Avisen trakk frem
151 Aftenposten, 08.04.1932, aftennummer, s. 1. 152 Ibid. 153 Ibid:2. 154 Aftenposten, 09.04.1932, morgennummer, s. 2. 37 Arbeiderpartiets prinsipprogram der det stod: ”både på det politiske og økonomiske område må skape sterke organisasjoner, hvorved arbeiderklassen kan tilkjempe sig samfunnsmakten.” 155 Prinsipprogrammet fra 1930 viste Arbeiderpartiets revolusjonære stilling. Programmet ble trukket frem som et bevis på at DNA hadde tanker om å oppnå makten uten folkeflertallet som en forutsetning. Det Aftenposten anså som den største faren for en samfunnsomveltning lå likevel ikke den revolusjonære agitasjonen. Den største faren lå i den politikken som radikale borgerlige førte, som til stadighet ville legge til rette for den sosiale revolusjonen. Statssosialismen, en gradvis sosialiserings- og kollektiviseringsprosess, som innstilte folk på den samfunnsordningen som var revolusjonens mål var det skumleste.156 På Stortinget hadde Hambro lest opp at forskjellen på sosialisme og kommunisme ikke lå i målet, men i midlende. Målet ville være enklere å oppnå dersom folk begynte å tilvenne seg at staten eller ”samfunnet” kontrollerte alt, og da ville det russiske system, det sosialistiske system, være herskende. Dette tyder på at Høyres presseorgan ikke så noen stor forskjell på kommunisme eller sosialisme. Aftenposten rettet sin kritikk mot Venstre. Partiet ville ikke høre om noen revolusjonær fare, men krevde i stedet Quisling sin øyeblikkelige avgang. Avisen stilte spørsmål om dette kunne være fordi Venstre følte et ansvar. Partiet valgte heller å lukke øynene enn å se alvoret i saken.157 Presseorganer fra Venstre hadde skrevet at Quisling sin opptreden i Stortinget var uforsvarlig, men Aftenposten kom han i forsvar, og skrev at man måtte vente og se hva dokumentene frembragte av bevis. Avisen skrev også at de som ikke ville se alvoret i situasjon kunne være en større fare for samfunnet enn den som ville advare, med siktelse mot Venstre.158
3.2.3 Arbeiderpartiet utstyrt med falske englevinger Aftenpostens mente at Arbeiderpartiet den 29. juni hadde fremstilt seg på en falsk måte ved å opptre som mer uskyldig i Stortinget enn de i virkeligheten var. Flertallets bemerkninger i spesialkomitéen hadde i hovedsak anerkjent Quisling sine uttalelser og innstillingen innebar en oppreisning til Quisling. Så langt i debatten hadde Arbeiderpartiet forsøkt å unngå å snakke om hva saken egentlig dreide seg om. De forsøkte å fremstå som uskyldige og snakket om at de bare ville oppnå makten ved hjelp av parlamentariske og lovlige midler,
155 Ibid. 156 Ibid. 157 Ibid. 158 Aftenposten, 08.04.1932, aftennummer, s. 2. 38 men slik var ikke Aftenpostens oppfatning. ”Det er imidlertid på det rene at arbeiderpartiet anerkjenner vold som kampmiddel.” 159 Det var særlig arbeiderpartimann, Fredrik Monsen, sitt innlegg som ble trukket frem. Ved forrige valgkamp hadde Arbeiderpartiets egen presse og program bidratt til å stille Arbeiderpartiet i et visst lys, skrev Aftenposten. Partiet var bare ikke villige til å bli konfrontert med seg selv. Avisen oppfordret Arbeiderpartiet til å stå til ansvar for det som hadde blitt gjort og sagt. ”Og hvis DNA under debatten fortsetter den unnvikende linje ved å utstyre seg med englevinger og forøvrig snakke om andre ting enn det foreliggende, vil partiets moralske nederlag være uomtvistelig.”160 Aftenposten var mere fornøyd med Johan Nygaardsvold sitt innlegg på Stortinget. Partiets parlamentariske leder fikk ros for at han ”la bort de englevinger som hans kolleger hadde satt på arbeiderpartiet og presenterte sitt parti som et purt og rent revolusjonært parti.” 161 I tillegg hadde hadde han innrømmet at selv om partiet fikk flertall på Stortinget, hadde de tanker om å benytte seg av utenomparlamentariske organisasjoner, skrev Aftenposten ivrig.162 Hvorfor skulle de benytte seg av disse? Var det for å fastholde makten? Presseorganet savnet en mer utførlig redegjørelse for hvilke midler Arbeiderpartiet ville benytte seg av. Hva skulle de sterke private organisasjonene brukes til og hvorfor var organisasjonene eventuelt et behov for å befeste partiets makt? Ved flertall i Stortinget ville jo Arbeiderpartiet få tilgang til alle de samme maktmidlene som de borgerlige hadde fått tilgang til. Av Nygaardsvold hadde Aftenposten fått bekreftet sin oppfatning om at partiet var revolusjonært og ønsket å benytte seg av andre midler, men de var fortsatt usikre hva dette innebar. Betydde det at Arbeiderpartiet ikke ville gi fra seg makten igjen ved et nytt valg? Avisen mente at dette var mest sannsynlig. Ved hjelp av private organisasjoner kunne Arbeiderpartiet sikre og fastholde utviklingen mot et sosialistisk samfunn.163
3.2.4 De frivillige organisasjoner Hvilke private organisasjoner var det snakk om, og hva var trusseloppfatningen av disse? Quisling hadde i talen den 7. april bedt Arbeiderpartiet om å stanse den besluttede organisasjonen av arbeidervern, og oppløse de militære organisasjonene som allerede var dannet. Aftenposten hadde dagen etter talen uttalt seg om de revolusjonære partier.
159 Aftenposten, 30.06.1932, morgennummer, s. 2 160 Ibid. 161 Aftenposten, 01.07.1932, morgennummer, s. 2 162 Ibid. 163 Ibid. 39 Arbeiderpartiets nylig offentliggjorte ordensvern og deres idrettslag kunne tyde på at kampen om makten ville utspille seg ved hjelp av voldelige midler. Tidligere uttalelser fra arbeiderpartiledere kunne tyde på at formålet til arbeideridretten ikke bare var av idrettslig karakter. Idrettsmennene skulle være fortropper i den nødvendige og voldelige kampen om samfunnsmakten. Dette var riktignok i den voldelige gatekampen, som partiet mente var en nødvendighet for arbeidernes frigjørelse, og ikke i den lovlige kampen om samfunnsmakten.164 Likevel kan det tenkes at Aftenposten hadde tanker om at arbeideridretten forberedte seg på å fastholde makten ved hjelp av vold etter at Arbeiderpartiet hadde fått regjeringsmakten på lovlig vis. Kanskje ville gatekampen være nødvendig på et senere tidspunkt? Nils Ivar Agøy skriver at i 1932 var det i hovedsak tre frivillige avdelinger eller organisasjoner av større karakter, nemlig skyttervesenet, Samfundsvernet og Arbeidervernet.165 Arbeidervernet hadde blitt opprettet på bakgrunn av vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte i 1930, og var et slags motsvar til det borgerlige Samfundsvernet. ”Så lenge den herskende klasse opprettholder militærvesenet og de hvite garder, dannes arbeidervern som forsvarsorganisasjoner.”166 I følge Agøy hadde Norges Kommunistiske parti dannet sitt eget militante arbeidervern i Trondheim i 1931, som følge av lengre forberedelser. Vernet var delvis basert på arbeideridrettslaget der. NKPs arbeidervern i Trondheim opptrådte riktignok aldri offentlig.167 I mai 1932 ble hærbudsjettet diskutert i Stortinget, og spørsmålet om de frivillige vern ble tatt opp. Olsen- Hagen fra Arbeiderpartiet hadde fremmet forslag om at militærvesenet ikke måtte anvendes i de økonomisk-faglige eller sosiale kamper, og foreslått at Samfundsvernet og andre væpnede organisasjoner samt frivillige forsvarsorganisasjoner skulle oppløses. Alf Mjøen fra det Radikale Folkeparti og militærkomitéens formann påpekte at frivillige organisasjoner ble opprettet på grunn av manglende tillit og trusler. Han minnet om Olaf Sceflos uttalelser om at arbeideridretten skulle brukes som stormtropper, og andre voldelige trusler. Mjøen lurte på om forslaget fra Olsen- Hagen også omfattet Arbeidervernet og det frivillige skyttervesen. Og hva måtte til før Arbeidervernet ble oppløst? Måtte militæret avskaffes først?168 I debatten sa Johan Nygaardsvold at Arbeiderpartiet var revolusjonært i den forstand at dersom partiet kom til makten på lovlig vis, ville de kjempe
164 Aftenposten, 08.04.1932, aftennummer, s. 2. 165 Agøy 1997:304. 166 Ibid:298. 167 Ibid:299-300. 168 Aftenposten, 07.05.1932, morgennummer, s. 2. 40 for å omdanne samfunnssystemet. Aftenposten konkluderte i overskriften med at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti som ikke hadde endret kurs.169 Aftenposten refererte fra debatten om de frivillige vern. De borgerlige motsatte seg Arbeiderpartiets forslag. Hambro og statsminister Hundseid mente at det var nytteløst å diskutere slike spørsmål med Det norske Arbeiderparti. Ameln mente at debatten, i likhet med Quisling- saken, kokte ned til spørsmålet om Arbeiderpartiet ville holde seg innenfor loven eller ikke.170 Hambro uttalte: ”Ja, der er ingen som tviler på at arbeiderpartiet gjerne vil det- avvæpne alle andre, få all makt og så med en solidaritet i ryggen, som ikke anerkjenner andres rett, få uinnskrenket adgang til å gjennomføre en hvilken som helst terror-politikk.” 171 Hele samfunnet ville stå klare til å tilbakevise deres forsøk på å legge landet forsvarsløst, helt til Arbeiderpartiet begynte å vise ansvar ved å ta full avstand fra voldshandlinger og terror. To leserinnlegg trykket samme dag i Aftenposten omhandlet Samfundsvernet og Arbeidervernet. Begge mente at Samfundvernet hadde blitt opprettet for å beskytte samfunnet mot den revolusjonære arbeiderklassen, i tilfelle det ble gjort alvor av truslene. Den ene skribenten virket provosert over at de som truet, altså Arbeiderpartiet, skulle komme og forlange de truede og lovlydige, altså de borgerlige, at de skulle gi avkall på å forsvare seg. Den andre skribenten skrev at man lenge hadde sett hvordan det revolusjonære Arbeiderparti forsøkte å undergrave ordensmaktens autoritet, og Samfundsvernet var i denne hensikt opprettet. Personen var også imot omtalelsen av vernet som fascistisk.172 J. A Hoff skrev et innlegg der han kritiserte Dagbladet sin fremstilling av ”røde” og ”hvite” garder. For det gikk jo ikke an å sammenligne. For det første, hva var det Dagbladet mente med ”statsunderstøttede fascistorganisasjoner?” Han kom frem til at det måtte være skyttervesenet det her var tale om, ettersom at det var den eneste organisasjonen med statsbidrag. For det andre, skyttervesenet hadde ingenting med fascisme å gjøre.” 173 Dagbladet hadde også skrevet: ”Når den ene part har garder er det ikke noget rart i at den annen part også har.” Hoff mente at denne begrunnelsen var like dårlig som en påstand om at det var det samme om man ønsket å lage revolusjon eller ønsket å forhindre det.174 Ved den pågående Quisling-debatten i Stortinget trakk Aftenposten frem en artikkel fra Arbeiderbladet, hvor det hadde stått at dersom Norge noen gang skulle komme i krig var
169 Ibid. 170 Aftenposten, 10.05.1932, morgennummer, s. 2. 171 Ibid:5. 172 Ibid:2. 173 Aftenposten, 09.05. 1932, morgennummer, s. 2. 174 Ibid. 41 det deres oppgave å ”desorganisere det kapitalistiske samfund og av all kraft søke å sette dets militærvesen ut av funksjon.”175 Arbeiderpartiet ville med andre ord svekke forsvaret og legge landet åpent for en fremmed makt, altså Sovjet-Russland. Avisen skrev at dette var planlagt på forhånd, og mente at en fiende ikke kunne få bedre hjelp andre steder. Aftenposten ville karakterisere dette som landsforræderi. På samme måte som ved valget i 1930 ble det altså hevdet at DNA hadde en avrustningspolitikk fordi de ville at Norge skulle bli underlagt Russland ved en potensiell krig. Venstres fører, Mowinckel, ble kritisert for å ta for lett på stemningen. Kunne ikke partiet Venstre se hvilken trussel Arbeiderpartiet utgjorde? Mowinckel hadde uttalt at revolusjonsfaren var mindre nå enn den tidligere hadde vært. Aftenposten hevdet da det motsatte. ”De revolusjonære fremstøt mot samfundets lov og orden har aldri vært mer ondartet enn de er i dag.”176
3.2.5 Arbeiderpartiet er et voldelig revolusjonært parti Aftenposten beskrev debatten den 30. juni som skarp, og som et oppgjør mellom de borgerlige partier og Arbeiderpartiet med dets revolusjonære innstilling.177 En uke etter debatten kommenterte Aftenposten Arbeiderpartiet og dets presse sine reaksjoner på innstillingen i saken. De var sinte for utfallet. Aftenposten kunne ikke forstå seg på partiet og dets gjerninger. I årevis hadde de jo talt om revolusjon og truet med utenomparlamentariske midler. Man skulle da tro at den revolusjonære agitasjonen var alvorlig ment når den hadde pågått i så lang tid av et så stort parti. Presseorganet skrev at Arbeiderpartiet hadde strøket ”folkeflertallet” fra sitt program fordi revolusjonen uansett ikke kunne nåes via parlamentarismen. For å opprettholde og overta makten måtte Arbeiderpartiet bruke mektige organisasjoner. Dermed trengte man ikke å vinne folkeflertallet. Ved hjelp av etablerte arbeidergarder skulle man innrette en ny samfunnsorden. ”Demokrati og folkestyre kunde være vel og bra nok så lenge arbeiderpartiet ikke hadde bukten begge ender, men den dag det nådde sitt mål skulde der også settes punktum og slutt for denne styreform.” 178 Likevel var DNA sinte over utfallet og forsøkte igjen å skjule sin synd med påklistrede englevinger. Aftenposten mente at den virkelige grunnen til at de var sinte var fordi de hadde følt seg uheldig med utfallet. De hadde trodd at utfallet ville bli annerledes og at Quisling ville få avskjed fra sin forsvarsministerpost, men han hadde i stedet fått medhold. Quisling-saken
175 Aftenposten, 01.07.1932, morgennummer, s. 2. 176 Ibid. 177 Ibid:1. 178 Aftenposten, 07.07.1932, morgennummer, s. 2. 42 hadde satt Arbeiderpartiet i et dårlig lys, men i et sant lys, i henhold til hva Aftenposten mente. ”Quisling-debatten har markert partiets revolusjonære stilling skarpere enn noget annet.” 179 Ved valget i 1933 ville det bli opp til velgerne å gjøre seg opp en egen mening om saken.
3.3 Sammenfatning
Hovedfokuset rundt Quisling-debatten fra Høyre var spørsmålet om Arbeiderpartis revolusjonære ambisjoner. Spørsmålet om Kommunistpartiets revolusjonære hensikter ble ikke i like omfattende grad diskutert. Min undersøkelse tyder på at grunnen til det ligger i at NKP i mye større grad var åpne om sine hensikter. De la ikke skjul på sine revolusjonære hensikter eller sitt forhold til Moskva. I tillegg ble ikke de norske kommunister ansett som en trussel i form av at de kunne oppnå regjeringsmakt på Stortinget. Arbeiderpartiet på den andre siden var et av de største partiene på Stortinget. I tillegg var de tvetydige i sine uttalelser angående sine revolusjonære hensikter og midler for å oppnå et sosialistisk samfunnssystem. I stortingsdebattene forsøkte Høyres representanter å få et svar på om Arbeiderpartiet ville benytte seg av ulovlige midler eller ikke. Høyre sin redsel for Arbeiderpartiet lå i uvissheten og usikkerheten. Dersom Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakten på parlamentarisk vis, ville de fastholde makten ved ulovlige midler eller ville de ikke? Og dersom de ikke oppnådde regjeringsmakt på parlamentarisk vis, ville de da benytte seg av vold? Hambro mente at Arbeiderpartiet var vage i disse uttalelsene fordi partiet ville ha alle muligheter åpne. Dersom de oppnådde makten på parlamentarisk vis, var det jo ikke noe poeng i å erklære at de var for en blodig revolusjon. Basert på prinsipprogrammet fra 1930, ble det konkludert med at så lenge Arbeiderpartiet holdt fast ved dette programmet, ville de bli ansett som revolusjonære. Hambro uttalte at så lenge Arbeiderpartiet ikke tok avstand til voldelige opptøyer og trusler, så ville samfunnet være på vakt. Det tydes på at Aftenposten hadde en klarere oppfatning av at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti i den forstand at de hadde til hensikt å bruke voldelige midler. Presseorganet ville at Arbeiderpartiet skulle innrømme at de var tilhengere av en voldelig revolusjon, og mente at partiet spilte mer uskyldig i Quisling-saken enn de i virkeligheten var. Den revolusjonære fare ble ikke ansett som akutt, men en fare for revolusjon ble ansett.
179 Ibid. 43 4 Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet sitt syn på Quisling-saken
Quisling hadde angrepet Arbeiderpartiet i trontalen den 7.april. Den politiske debatten etterpå dreide seg i stor grad om Det norske Arbeiderpartis revolusjonære ideer. I spesialkomitéen satt Fredrik Monsen og Anton Jenssen som representanter for Det norske Arbeiderparti. Disse mennene utgjorde mindretallet i komitéen. I dette kapittelet vil jeg se på hva Arbeiderpartiet tenkte om Quisling-saken, og hvordan de forsvarte seg i debatten. Hva var deres oppfatning av en trussel rundt saken, og hva tenkte om seg selv i henhold til det revolusjonære begrepet?
4.1 Stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet sitt syn på Quisling-saken
4.1.1 Dokumentene- svindel og bedrag Arbeiderpartiets representanter avviste at de fremlagte dokumenter dannet grunnlag for Quisling sine uttalelser angående Det norske Arbeiderparti. Anton Jenssen påpekte at av 173 dokumenter var 51 uten kilder, 43 av de var helt vanlig ting som var kjent fra før, slik som avisartikler og valgbrosjyrer osv., 25 var politirapporter og andre rapporter, 7 var dokumenter eller skrivelser fra Utenriksdepartementet, 3-4 uinteressante oppsnappede telegrammer, 16 utenlandske politirapporter uten noe interessant innhold, 15 politirapporter som kunne være litt interessant å lese igjennom, og til slutt 12 dokumenter som omhandlet Menstad-affæren. Ut ifra hva som hadde blitt sagt og skrevet skulle man tro at dokumentene var av større verdi. Avisene ”Tidens Tegn og ”Nationen” hadde frontet at Arbeiderpartiet stod ovenfor et ”storoppgjør” eller et ”vendepunkt” i sin tilværelse. I følge Anton Jenssen var dette selve kjernen i saken for Quisling og hans krets. Dette grundige oppgjøret skulle altså fremgå av dokumentene, slik Quisling hadde fremstilt det, men dokumentene viste seg i stor grad å være upålitelige.180 Fredrik Monsen mente at dokumentene var totalt uten verdi. De bygde på falske opplysninger og oppdiktede påstander samlet inn av Generalstabens Efterretningskontor. Arbeiderpartiet mente at behandlingen av dokumentene fra den borgerlige siden ikke hadde foregått objektivt. Det hadde blitt utelatt viktige dokumenter, og
180 S. tid. (1932) s. 2587. 44 fremhevet mindre viktige dokumenter for å svekke Arbeiderpartiet.181 En del av kildene bygde på utenlandske presseorganer og organisasjoner som åpenlyst arbeidet mot arbeiderbevegelsen, mot Komintern, og som var kontrarevolusjonære.182 Dokument nr. 8 inneholdt et utdrag av agitasjonsstoff som generalstabens spioncentral hadde samlet mot arbeiderbevegelsen. Flere av kildene som Quisling mente var av pålitelighet var anonyme, og dette kunne dermed bare vise til sladder. Verken generalstaben, Quisling eller oppdagelsespolitiet kjente dokumentene, men likevel ble de benyttet. ”(...) De kjenner dem ikke, vet ikke hvor pålitelige de er, vet ikke om det overhodet er noen som kan gi dem attest for pålitelighet. Men ”dokumenter” er det, dokumenter som et medlem av regjeringen stod på Stortingets talerstol og bygget store anklager på!”183 Angående påstander om våpensmugling, viste både Monsen og Jenssen til vitneforklaringer gitt av politimester Welhaven og opdagelseschef Sveen. Kildene bygde på løgn og bedrag. Oppdagelseschefen hadde uttalt at grunnlaget for våpensmugling og våpenlager viste seg å være ”en svindel så grandios som sjelden var sett.”184 Jenssen påstod med tydelig ironi at han nesten ble skuffet da det ikke hadde blitt funnet noe som tydet på våpensmugling, for det måtte jo være dårlige nyheter for Arbeiderpartiet hvis de skulle begå en voldelig revolusjon. Ved valgkampen i 1930 hadde det blitt frontet fra den borgerlige side at Arbeiderpartiet skulle hengi samfunnet til sosialismen eller kommunismen, ikke på parlamentarisk vis, men ved væpnet makt og mindretallsdiktatur. Det hadde ikke blitt lagt merke til en slik beslutning på DNA sitt eget landsmøte påpekte Jenssen, men ettersom at det hadde blitt frontet så sterk fra alle kanter, så måtte man vel tro på dette. Da det ikke kom frem noen bevis på våpenlagre var det jo nesten så man mistet troen på sine egne ledere. Jenssen uttalte dette som et tydelig hån mot de borgerlige representantene basert på deres tidligere uttalelser.185 Hans Fredrik Dahl skriver at dokumentenes dårlige bevisgrunnlag nesten var en triumf for Arbeiderbevegelsen.186 Ut ifra det materialet som hadde blitt fremlagt kan man si det. De borgerlige partier gav en støtte til Quisling, men slik som Arbeiderpartiet anså det var de ikke objektive i sin fremstilling av dokumentene. Både Høyre og Arbeiderpartiet la vekt på dokumenter som fremmet deres sak. I Stortinget la Arbeiderpartiet særlig vekt på dokument 115, et dokument som viste til deres trusseloppfatning i samfunnet.
181 Ibid:2524. 182 Ibid:2525-2526. 183 Ibid:2525. 184 Ibid:2589. 185 Ibid. 186 Dahl 1991:213. 45
4.1.2 ”De nye revolusjonære” Arbeiderpartiets representanter støttet sine angrep med det de fant om Quislings politiske ideer. De politiske ideene fant de i skrifter fra Nordisk Folkereisning og i et oppsiktsvekkende promemoria som fulgte med i dokumentsamlingen fra Forsvarsdepartementet. Promemoriaet var dokument nr. 115 som var skrevet av en anonym jurist, men senere i saken kom det frem at det var Johan B. Hjort, Quislings nære samarbeidspartner, som hadde skrevet det.187 Hjort og Quisling hadde begynt å samarbeide denne våren 1932. Hjort var advokat og opptatt av konstitusjonelle spørsmål.188 Han hadde en uro for utviklingen av samfunnet, og mente at likhet for alle ikke nødvendigvis var det beste. Først og fremst var han aristokrat, og mente at landet burde styres av de ”beste” menn.189 Dokument 115 hadde ikke blitt lagt vekt på i det borgerlige flertalls bemerkninger, men Arbeiderpartiets representanter mente at det var veldig viktig. Innholdet kunne nemlig være av betydning for de politiske kamper fremover. Dokumentet inneholdt et program som handlet om hva som skulle skje dersom DNA overtok regjeringsmakten. Forfatningsmessige tiltak ble drøftet for å hindre partiet i utøve sin myndighet dersom dette skulle inntreffe.190 Hvis DNA oppnådde regjeringsmakt, ville det komme til et vendepunkt i sin tilværelse eller stilles ovenfor en katastrofe, noe dette programmet skulle bidra til. Dersom sosialismen, eller som det stod i programmet, bolsjevismen, ble innført på parlamentarisk vis, så var det Quisling og hans krets som ville bli ”de nye revolusjonære.”191 Da parlamentarismen ble innført fikk kongen redusert makt, mens Stortinget fikk økt makt. I likhet med valget i 1930 var det stor mulighet for at Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall på Stortinget ved valget i 1933. Dette mente forfatteren av dokumentet at kunne være risikabelt. Det stod:
I motsetning til alt dette er folket hos oss helt forsvarsløst mot et stortingsflertall, og mot en regjering som støtter seg til dette. Folket er faktisk umyndig i 3 år, og hvis de sittende makthavere nekter å avholde nye valg i strid med forfatningen, vil folket, for å få sin rett, i virkeligheten måtte gripe til revolusjonære midler.192 Dersom DNA oppnådde makten på lovlig vis, ville Quisling og hans medhjelpere forhindre partiet i å utøve sin myndighet. Arbeiderpartiet mente at disse ideene utgjorde en trussel mot
187 Ibid:215. 188 Ibid:225. 189 Olstad 2014:117,121. 190 Dahl 1991:215. 191 S. tid. (1932) s. 2590. 192 Ibid:2589. 46 det parlamentariske systemet. I Arbeiderpartiets program stod det at dersom de borgerlige motsatte seg gjennomførelsen av sosialismen, måtte arbeiderklassen ha maktorganer tilgjengelig til å forsvare det ervervede folkeflertall. Jenssen påpekte at han likevel ikke hadde trodd at de borgerlige ville motsette seg beslutninger som ble fattet, dersom Arbeiderpartiet hadde blitt valgt av det norske folk og fått flertall i Stortinget. Ved å vise til dette ble egentlig Arbeiderpartiets uttalelser angående maktorganer legitimert. PM-et var skremmende ettersom at en statsråd fra Bondepartiet hadde fått det frembrakt, Høyre tok ikke direkte avstand til det og Venstre mente at dokumentet ikke hadde noen videre betydning. Ut i fra dette kunne altså ikke DNA stole på de andre partiene på Stortinget, men de måtte sikre seg selv.193 Dersom bolsjevismen eller sosialismen ble innført på parlamentarisk vis, var det Quisling og hans krets som ville bli de ”nye revolusjonære.”194 Arbeiderpartiet på den ene siden ville innføre sosialismen, men Quisling og hans krets på den andre siden, ville ikke godta dette, og måtte dermed forhindre dette ved å bli de ”nye revolusjonære.” Quisling mente at DNA utgjorde en trussel mot det borgerlige samfunn, mens Arbeiderpartiet på sin side anså Quisling som fascist, og dersom DNA oppnådde makten på lovlig vis ville Quisling og de som omringet han forhindre partiet i å utøve sin myndighet. Arbeiderpartiet mente at dette var en trussel mot det parlamentariske systemet. I Arbeiderpartiets program stod det at dersom de borgerlige motsatte seg gjennomførelsen av sosialismen, da måtte arbeiderklassen ha maktorganer tilgjengelig til å forsvare det ervervede folkeflertall. Jenssen påpekte at han likevel ikke hadde trodd at de borgerlige ville motsette seg beslutninger som ble fattet hvis Arbeiderpartiet hadde blitt valgt av det norske folk til å få flertall i Stortinget. Ved å vise til dette ble egentlig Arbeiderpartiets uttalelser angående maktorganer legitimert. PM-et var skremmende ettersom at en statsråd fra Bondepartiet hadde fått det frembrakt, Høyre tok ikke direkte avstand til det og Venstre mente at dokumentet ikke hadde noen videre betydning. Dette tydet på at Arbeiderpartiet gjorde rett i å innføre i sitt program at dersom det ”lovlydige” borgerskap ikke ville bøye seg for Arbeiderpartiet på Stortinget, så måtte de ha mulighet til å erverve mak.ten med maktmidler. Ut i fra dette kunne altså ikke DNA stole på de andre partiene på Stortinget, men de måtte sikre seg selv.195
4.1.3 Ny lov om revolusjonære partier
193 Ibid:2591. 194 Ibid. 195 Ibid. 47 Quisling hadde oversendt et verk fra forsvarsdepartementet til presidentskapets medlemmer og spesialkomitéen. Det var et verk skrevet av doktor Herman Harris Aall som handlet om ”Revolusjonspartiene og norsk lov.” Jenssen påpekte at dette verket var i samsvar med dokument 115.196 Dr. Aall hadde kontakt med Quislings medarbeidere, Pryts, Hjort, Borchgrevink og Thronne Holst.” Revolusjonspolitikkpolitikk og norsk lov” hadde blitt oversendt i slutten av juni, som et forsøk fra Quisling og hans krets om å bygge opp det juridiske grunnlaget for saken. De ønsket å få revolusjonære partier forbydd. Som vi så i forrige kapittel, hadde Hjort forsøkt å få Hambro til å ta opp dette spørsmålet i Stortinget.197 I promemoriaet stod det at landet ville være i en like farlig situasjon ved valget i 1933 som det var i 1930, dersom de borgerlige partiene ikke hadde mulighet til å oppnå de samme midler og ressurser for å stanse oppslutningen rundt DNA. ”Så lenge Arbeiderpartiet åpenlyst er revolusjonære og prinsipielt fiendtlig innstillet ovenfor forfatningen, er denne situasjonen meget risikabel.”198 Jenssen påpekte at situasjonen ikke ville være risikabel for annet enn de borgerlige og kapitalistiske interesser. Dersom DNA fikk regjeringsmakt ville de ”lovlydige” borgerne bli revolusjonære og de som ikke ville bøye seg, og det var derfor de hadde kommet opp i en kritisk situasjon. Dette kan tolkes som at Jenssen mente at den risikable situasjonen altså innebar en revolusjon, ikke fra de ”gamle revolusjonære,” men fra de ”nye revolusjonære.” Dermed ble det også henvist til en enklere utvei i promemoriaet, der det burde søkes om å forby revolusjonære partier, og dette var grunnen til at verket av Hermann Harris Aall hadde blitt vedlagt.199 Jenssen uttalte:
Også vil de finne en vei ut av dette, også sier de at den norske lov om stortingsvalg må kunne forandres derhen at partier som har programmer som strider mot det borgerlige samfundssystem, som fører utover dette, ”med revolusjonært program,” som de sier ikke er lovlige og da skal disse partiers programmer innsendes til bedømmelse av i Justisdepartementet.200
En lov om hvorvidt et politisk program var lovlig eller ikke tok direkte sikte på Det norske Arbeiderparti. Stortingsrepresentanten ville spesielt rette oppmerksomheten mot det siste avsnitt i dokumentet, der det stod: ”Man må allerede straks begynne med å endre stemmeretten, med å endre forfatningen. Og det er pekt på at det er meningsløst at
196 Ibid:2590. 197 Dahl 1991:212. 198 S. tid. (1932) s. 2591. 199 Ibid. 200 Ibid:2592. 48 fattigunderstøttede skal ha stemmerett, spesielt kommunal stemmerett. Der nevnes også nullskattytere.”201 Den sittende regjering og de borgerlige partier hadde allerede begynt å innføre en linje, der folk som mottok forsorgsunderstøttelse ble fratatt muligheten til å sitte som representanter i de institusjoner de var satt inn i. Dette var uheldige folk som ble fratatt sine medborgerlige rettigheter. Jenssen mente at dette var begynnelsen på en gjennomførelse av dette program. Fra det borgerlige hold var det engstelse for at DNA kunne oppnå makten på grunnlovsmessig og lovlig vis. Jenssen uttalte at gjennom stemmeretten kunne DNA erverve flertallet og dermed vinne makten, og det ville ikke Quisling ha noe av. Arbeiderpartiet opplevde at de borgerlige representantene, Fjalstad fra Høyre og Peersen fra Venstre, ignorerte en viktig politisk trussel. Peersen hadde for eksempel sagt at slike ting kunne man diskutere dersom de skulle inntreffe, men foreløpig gav de støtte til Quisling sine uttalelser.202 Arbeiderpartiets representanter hadde gjort befolkningen oppmerksom på dette program, og kampene fremover vil utspille seg etter dette. Hvorvidt kampene ble til ”et politisk helvete” ville fremtiden vise.203 Fredrik Monsen mente at promemoriaet var det mest interessante som forelå for spesialkomitéen, fordi det tydeliggjorde hvilke politiske krefter som stod bak, og arbeidet sammen med forsvarsministeren. Programmet samstemte med Quisling sitt politiske syn som medlem av Nordisk Folkereisning, og slik som Jenssen talte om, Bondepartiets politikk angående de forsorgsunderstøttedes alminnelige borgerlige rettigheter.204 Bondepartiet ble sett på som fascistisk av Arbeiderpartiet. Tankesettet brøt med hele den politiske og demokratiske tradisjonen siden parlamentarismens innføring i 1884. Ved parlamentarismen fikk altså Stortinget økt makt, og kongen redusert makt. Styresettet innebærer at Stortinget har kontroll over den utøvende makt, regjeringen. Dersom et flertall i Stortinget ikke har tillitt til regjeringen må den avtre. I promemoriaet stod det at det var en fare for at DNA kunne misbruke makten dersom de på parlamentarisk vis oppnådde et flertall på Stortinget. De forfatningsmessige forholdene var utrygge fordi det var en mulighet for at DNA kunne oppnå et flertall på Stortinget med for eksempel 76 medlemmer, og dermed innføre et sosialistisk samfunnssystem. Fredrik Monsen på den andre siden, mente at promemoriaet anla feil føringer for en politisk retning. Hvordan kunne makten bli misbrukt hvis den var ervervet på lovlig vis gjennom folket?
201 Ibid. 202 Ibid. 203 Ibid:2593. 204 Ibid:2532. 49 Programmet fryktet demokratiets videre utvikling og drøftet hvordan man kunne endre de forfatningsmessige tiltakene. Programmet var en trussel mot demokratiet. Monsen slo fast at enhver kamp for denne retningen ville møte kraftig motstand fra arbeiderbevegelsen.205
4.1.4 Nordisk Folkereisning Arbeiderpartiet mente at promemoriaet skrevet av Hjort, var en videreutvikling av Quisling sitt politiske program i Nordisk Folkereisning. Quisling hadde fremdeles jevnlig kontakt med personer innad bevegelsen som fremmet fascistiske retningslinjer. I NF sitt program stod det blant annet at man skulle kjempe for å stanse den onde kommunistbevegelse, samt appellere til Den Nordiske rase som en ”eliterase” med bestemte oppgaver. Det skulle ved lov forbys all tvangsorganisasjon, og naturligvis var dette berodd på arbeidernes fagorganisasjoner.206 Fredrik Monsen la særlig vekt på punkt fire i programmet, der det stod at den daværende forfatning ikke kunne bringe frem de nasjonale oppgaver. Det måtte dermed etableres et to-kammersystem, der det ved siden av Stortinget skulle opprettes et Riksting med tilhørende institusjoner. Denne ordningen skulle bringe frem det nye samfunn om en ”Nordisk Folkestat.” Det ble også lagt til grunn et førersystem med en ansvarsfull og myndig leder:
Det er som man hører et rent fascistisk program, statsråd Quislings program, en omstyrtelse av forfatningen, en avsettelse av Stortinget, en annen form for politisk stemmerett enn den vi har, en undertrykkelse av arbeiderklassens organisasjoner for å nå frem til et fascistisk diktatur på grunnlag av førersystemet med en-manns ansvar og en- manns myndighet.207
Quisling sine politiske føringer kunne altså i stor grad avgjøre den politiske utviklingen i landet. Arbeiderpartiet og arbeiderklassen ville ikke tillate en slik utvikling. Dersom et slikt program skulle gjennomføres måtte det skje gjennom vold, fysisk tvang og undertrykkelse av arbeiderklassen. Monsen påpekte at det allerede var gjort tiltak som pekte i den retningen. I henhold til hvite garder hadde Nationens redaktør, Aadahl uttalt at de hvite garder var opprettet for å bli brukt mot arbeiderklassen. Dersom Det norske Arbeiderparti opparbeidet flertall i Stortinget kunne de hvite garder bli benyttet, og
205 Ibid:2531-2532. 206 Ibid:2530. 207 Ibid:2531. 50 dermed utløse borgerkrig. Arbeiderpartiet mente at disse ting viste til at Quisling som forsvarsminister var den farligste mann i landet.208
4.1.5 Menstadaffæren Arbeiderpartiets representanter mente at Quisling hadde brukt overfallet i forsvarsdepartementet som et påskudd til å skape en atmosfære og stemning i landet for å kunne utføre sitt politiske program, et program som var fascistisk og antidemokratisk rettet.209 De hevdet også at Quisling sin påstand om at Menstadaffæren var et planlagt revolusjonært opprør var et forsøk på å opprette en slik stemning. Ved å rette angrep mot arbeiderbevegelsen og vise til at de utgjorde en trussel, kunne Quisling utnytte dette til sin fordel. Arbeiderpartiet mente altså at Quisling systematisk arbeidet for å lage en revolusjonær stemning i samfunnet, slik at han lettere kunne utføre sitt program med mål om et fascistisk diktatur. Dette var bakgrunnen for hans virkelige intensjoner. I Stortinget tilbakeviste Arbeiderpartiet påstanden om planlagte opprør ved å kronologisk sette opp hendelsesforløpet ved Menstad. Det viktigste dokumentet for påstanden om et planlagt opprør var telegrammet skrevet av Furubotn. Menstadaffæren hadde utviklet seg i begynnelsen av juni og selve Menstadslaget var den 8. juni, mens telegrammet fra Furubotn var sendt den 13. juni. Jenssen påpekte at selve konflikten kunne følges fra dag til dag. Alt som ble hevdet fra den andre siden av saken var dermed konstruert. Affæren hadde startet med at organiserte arbeidere demonstrerte mot streikebryteriet på Menstad. Deretter blandet politiet og militære styrker seg inn på arbeidergivernes side, noe som resulterte i sinne fra arbeiderne.210 Fredrik Monsen forklarte at demonstrasjonene hadde utviklet seg til spontane opptøyer. Opptøyene utviklet seg da formann for Herøyas arbeidsmannsforening, Arthur Berby, hadde blitt arrestert, og justerte seg etter hvordan arbeidet på Menstad ble stanset eller gjenopptatt.211
4.1.6 DNA og NKP Arbeiderpartiet ville avklare at de ønsket å holde seg og kommunistene adskilt. DNA tok avstand fra kommunistpartiet, og mente at partiet bare var til uro for dem selv.
208 Ibid. 209 Ibid:2626. 210 Ibid:2593-2594. 211 Ibid:2529. 51 Kommunistene hadde ingen reell politisk makt i Norge, og de spilte heller ingen rolle i den norske arbeiderbevegelse. Likevel var det skummelt at personer som Quisling satt i en statsrådsstilling og ropte opp om opprør og provoserte med sin politikk. Dette kunne føre til at kommunistene ble mer farlige, i form av at de ble egget til kamp. Samtidig ble det påpekt at de borgerlige partier kunne ha interesse av dette, ettersom at kommunistene kunne bidra til å ødelegge for Arbeiderpartiet. I tillegg søkte ”de nye revolusjonære” å skape en folkestemning slik at de kunne utføre sitt fascistiske program, og kommunistene kunne bli brukt mot arbeiderbevegelsen. Dette var Menstadslaget et eksempel på. Det ble proklamert at man stod ovenfor en revolusjon, og ved å erklære at kommunismen skulle bekjempes kunne man dermed slå et slag mot den organiserte arbeiderbevegelsen.
Kommunistenes oppgave i dette land, foreløpig iallfall, er å bringe splid inn i norsk arbeiderbevegelse, i fagorganisasjonen og i det norske arbeiderparti, og kan kommunistene og deres arbeid bidra til å svekke arbeiderpartiet, er det naturligvis en fordel for de borgerlige partier.212
Det norske Arbeiderparti mente at man ikke skulle gi kommunistene noen oppmerksomhet. Slik det lå an i 1932 hadde Det norske Kommunistparti få medlemmer, og de utgjorde ingen reell trussel. De kunne derimot bli en trussel for Arbeiderpartiet dersom de borgerlige utnyttet dette ytterligere.213
4.1.7 Statskupp? Forholdet mellom Bondepartiet og Arbeiderbevegelsen var anstrengt. Vidkun Quisling var en sterk pådriver til dette. Quisling gjorde så godt han kunne for å motarbeide arbeiderbevegelsen, mens Arbeiderpartiet anså Quisling som en meget farlig mann. Flere historikere har hevdet at Quisling som forsvarsminister planla å begå statskupp. May-Brith Ohman Nielsen for eksempel, skriver at statsråden i perioden januar-oktober i 1932 la systematisk detaljerte planer for gjennomføringen av et statskupp ved hjelp av det militære ordensvernet og frivillige militært organiserte styrker. Nordisk Folkereisning hadde helt fra starten av syslet med planer om statskupp, og organisasjonen skal også ha vært tiltenkt en viktig rolle i planene. For å iverksette kupplanene måtte det arbeides for en grunn som opinionen kunne akseptere.214 Nils Ivar Agøy hevder at Quislings offentlige angrep mot arbeiderbevegelsen kan ha vært i forbindelse med hans planer om å begå statskupp.
212 Ibid:2594. 213 Ibid. 214 Nielsen 2001:193-194. 52 Arbeiderpartiets representanter mente at overfallet på forsvarsministeren den 2. februar var iscenesatt av Quisling selv, for å kunne kaste skylden på kommunister. Agøy mener ikke at overfallsaffæren var et påskudd for å utløse et kupp, men at angrepet i Stortinget den 7. april kan ha pekt i den retningen. I henhold til overfallet, argumenterer han for at grunnen til at Quisling ikke meldte fra til politiet samme dag som overfallet inntraff, kan ha vært for at det fantes papirer i forsvarsdepartementet som inneholdt planer om statskupp. Statsråden måtte dermed fjerne disse før politiet begynte å etterforske saken.215 Ettersom at ”Pepperoverfallet” aldri ble ordentlig oppklart er det i grunn umulig å si noe helt konkret om dette. I Quisling- saken ønsket Arbeiderpartiet at overfallet skulle søkes om å bli oppklart i rettslige former, men flertallet i Stortinget stemte imot.216 Agøy mener at det er en mulighet for at Quisling kan ha tenkt at Quisling-saken og den såkalte Kullmann-saken,217 kunne bidra til å skape tilstander der kupplanene ville komme til nytte. I henhold til Quisling-saken kunne hans ”avsløringer” bidra til at den borgerlige opinionen krevde tiltak, først og fremst ved å forby revolusjonære partier, eller at talen førte til motreaksjoner fra arbeiderbevegelsen.218 Quislings tale i trontaledebatten var absolutt i den hensikt av å svekke Arbeiderpartiet og å varsle samfunnet om en mulig revolusjon. Hvorvidt Quisling hensikt med talen var å begå statskupp er litt vanskeligere å svare på, men Arbeiderpartiet trodde i hvertfall det. Likevel kan man argumentere for at ettersom at dokumentene var så dårlig forberedt, en del av talen var en forsvarstale, og bakgrunnen var den bitre striden mellom Quisling og medlemmer av arbeiderbevegelsen, så kan dette tyde på at hensikten ikke nødvendigvis var å begå statskupp. At Quisling ønsket å utnytte saken i den retning etterpå kan likevel være en mulighet.
4.1.8 Arbeiderpartiet om sin revolusjonære stilling På stortinget den 30. juni bekreftet Johan Nygaardsvold at Det norske Arbeiderparti var et revolusjonært klassekampparti. Partiets mål var å gjennomføre en sosialistisk samfunnsorden i Norge, og for å oppnå dette målet måtte partiet være revolusjonært. Det borgerlige samfunnssystem hadde begynt å falme, så tiden var snart inne for sosialismens
215 Agøy 1997:322. 216 S. tid. (1932) s. 2532. 217 Kullmann-saken dreide seg om Marinekaptein Olaf Kullmann, en ivrig pasifist og sosialist. Han ønsket et ”Vaktvern” i stedet for et militært forsvar. Han uttalte at dersom Norge kom i krig, ville han ikke bruke våpen. Han ble straks avsatt. Quisling sendte en anklageskrift til Justisdepartementet, og mente at Kullmann skulle tiltales for krigsrett, samt at DNA-politikere også skulle tiltales for forræderi for anslag mot statens sikkerhet. Dette ble ikke godkjent. Agøy 1997:323-324. 218 Agøy 1997:324. 53 overtagelse, men målet måtte kjempes for. Alle partier i verden med samme mål var også revolusjonære, det var en nødvendighet. Grunnen til at Arbeiderpartiet hadde valgt å fjerne folkeflertallet fra sitt prinsipprogram var fordi det ikke holdt å oppnå et flertall i Stortinget for å gjennomføre sosialismen. Et valg er skiftende fra gang til gang, og man kunne dermed ikke basere en omdannelse av samfunnssystemet kun på dette, fordi et borgerlig parti kunne oppnå regjeringsmakt neste gang. ”Nei, et sådant flertall, et flertall her i Stortinget, må støtte sig til en klassebevisst arbeiderklasse, som står samlet i sterke og omfattende organisasjoner.”219 Organisasjonene skulle slå vern om resultatet gitt av valget. Nygaardsvold bekreftet her Arbeiderpartiets revolusjonære ideer i form av at de ville oppnå makten på parlamentarisk vis, men at de samtidig måtte ha en mulighet for å benytte seg av sterke organisasjoner for å frembringe og fastholde deres mål, et sosialistisk samfunnssystem.220 Sverre Støstad gratulerte sarkastisk flertallet i spesialkomitéen med at de hadde kommet frem til konklusjonen om at Det norske Arbeiderparti var et revolusjonært parti. Partiet hadde jo erklært seg revolusjonært i alle år. Støstad ville også legge til at de var stolte av partiets revolusjonære stilling for å bane veien frem til en ny samfunnsorden i landet. Han mente, i likhet med Nygaardsvold, at alle partier i verden som kjempet for det samme målet som dem selv måtte være revolusjonære. Forholdene til det daværende, kapitalistiske samfunnssystemet var forferdelige, og måtte endres. Samfunnets økonomiske motsetninger, og land med ulik økonomisk struktur, var i fare for å komme i krig. For å forhindre en ny verdenskrig, måtte arbeiderne i alle land bli enda mer revolusjonære.
(...) – ikke revolusjonære i den forstand, at man kaster om sig med fraser og fete ord, ikke revolusjonære i den forstand, at man skyter et skudd hist og et skudd her, uten noget hensikt, og kun til skade; men revolusjonære i den forstand at man virkelig vet og vil målet man stiller imot, revolusjonære i den forstand, at man vil omskape det nuværende samfund til å bli et bedre.221
Ut ifra dette kan man si at for Støstad og Det norske Arbeiderparti, så var det viljen til deres mål om å bygge opp samfunnet til en sosialistisk samfunnsorden som avgjorde om
219 S. tid (1932) s. 2607. 220 Ibid:2606-2607. 221 Ibid:2621. 54 man var revolusjonær. Arbeiderklassen ble stadig mer klar over at for å overta makten måtte man forberede seg i praksis, og ikke bare i ord og tale.222
4.1.9 Mindretallets forslag i spesialkomitéen Fredrik Monsen la frem forslaget til mindretallets innstilling i Stortinget. Quisling hadde vist grov uforstand i sin stilling som regjeringens forsvarsminister, og dette måtte dermed fremgå i innstillingen. Statsråden hadde kommet med sterke påstander mot arbeiderbevegelsen, mot dens organisasjoner og mot dens menn. Mot Det norske Arbeiderparti hadde han kommet med kraftige anklager, der han beskyldte partiet for jobbe mot en voldelig omstyrtning av forfatningen, samt at partiet arbeidet for å legge Norge inn under en fremmed stat. Monsen påpekte at det mest oppsiktsvekkende med disse beskyldningene var at de kom fra en statsråd, og at de hadde blitt uttalt i Stortinget. Selve beskyldningene var jo ikke nye, men det som var nytt var at et medlem av regjeringen mente å ha offisielle dokumenter som bevis. Dokumentene hadde derimot ikke bevist stort.223 Arbeiderpartiet mente også at de fremlagte dokumenter hadde vist at Generalstabens Efterretningskontor hadde bedrevet en upartisk granskning av arbeiderbevegelsen, som hadde ført til et elendig resultat. Etter dokumentene å dømme hadde GE bare konsentrert seg om å samle stoff som tok sikte på indrepolitisk spionasje vedrørende én politisk retning, altså arbeiderbevegelsen, og ikke annet materiale om en mulig inntrengende fiende. I tillegg var altså materialet helt ukritisk samlet.224 Dermed mente de at Generalstabens Efterretningskontor som indrepolitisk spioncentral burde opphøre.225 Nygaardsvold uttalte at den fascistiske klikk i Bonderegjeringen fikk Quisling ansatt som forsvarsminister fordi han var bekjent med hva som foregikk av spionasje i GE. Quisling kunne dermed utføre arbeid i den hensikt å undergrave arbeiderbevegelsen ved å skade dens rykte. For at fascismen skulle seire måtte arbeiderbevegelsen svekkes i omdømme, ikke bare ved valg. Som vi har sett, mente Arbeiderpartiet at påstanden om et planlagt kommunistopprør ved Menstad, var et eksempel på et slikt forsøk.226 Støstad påpekte i den siste stortingsdebatten at forslaget ikke dreide seg om at hele generalstabens efterretningskontor skulle nedlegges, bare at den ikke skulle bedrive indrepolitisk spionvirksomhet. Det skulle bare bedrives
222 Ibid:2620-2621. 223 Ibid:2520. 224 Ibid:2514-2525. 225 Ibid:2532. 226 Ibid:2606. 55 etterretningsvirksomhet av nødvendig karakter som innebar å forsvare landet mot ytre fiender.227 Det tredje punktet i innstillingen innebar at overfallet begått på Quisling sitt kontor den 2. februar skulle granskes ved å oppta forhør i rettslige former.228
4.1.10 Synet på flertallets innstilling Det borgerlige flertall i spesialkomitéen hadde konkludert med at saken ikke gav noen forføyning fra Stortingets side. Etter Nygaardsvolds oppfatning var det i virkeligheten to retninger Stortinget kunne valgt. Enten burde Stortinget uttalt at dokumentene ikke dannet noe grunnlag for Quisling sine uttalelser, eller så måtte de ha forlangt undersøkelse, tiltale og straff for landsforræderi, og forlange at arbeiderbevegelsens faglige og politiske organer skulle forbys. Kildegrunnlaget hadde ikke bevist stort, og dermed kunne de bare valgt den første av de to retninger, men i stedet valgte Stortinget en tredje retning, nemlig at saken ikke gav anledning til noen forføyning fra Stortingets side. Arbeiderpartiet mente at dette var en feig løsning. Den eneste grunnen til en slik innstilling måtte være for å svekke Arbeiderpartiet til neste valg. Disse dokumentene kunne nemlig bli trukket frem igjen ved valgkampen, og det var derfor påstandene ikke ble helt avfeid.229 Nygaardsvold trodde heller ikke at dokumentene var ment for å bli brakt opp riktig enda. Det ville ha vært mer politisk taktisk å ha spart de til valgkampen. Etter Nygaardsvolds mening var det blant annet derfor det hadde tatt så lang tid å få dokumentene oversendt til Stortinget, og derfor de var dårlig forberedt.230 Monsen påpekte at det var vanskelig å forstå flertallets innstilling, og stilte spørsmål om dens mening. Quisling hadde opptrådt skandaløst. Han hadde kommet med sterke påstander og fremlagt dokumenter i Stortinget, uten å undersøke om grunnlaget var til å stole på. Var tilfellet for innstillingen at de borgerlige forsøkte å la Quisling komme unna saken, eller innebar innstillingen at flertallet anså den som en oppreisning for Quisling? Monsen mente at flertallets forslag til innstiling behøvde en oppklaring.231 Hans Fredrik Dahl har skrevet at det ble gitt flere tolkninger da saken ikke ble videre fulgt opp av Stortinget. Ifølge Dahl tilla Arbeiderpartiet i hovedsak en tolkning der verken saken eller statsrådens tale var så
227 Ibid:2650. 228 Ibid:2532. 229 Ibid:2609-2610. 230 Ibid:2605. 231 Ibid:2530. 56 spesiell at Stortinget ville iverksette noen tiltak, verken positive eller negative.232 På en annen side, så kan man også si at Arbeiderpartiet oppfattet saken som veldig spesiell. Arbeiderpartiets representanter mente ikke at Quisling sine beskyldninger var nye, men at det var spesielt at de hadde blitt fremført av en statsråd i nasjonalforsamlingen. I tillegg var saken i seg selv ekstraordinær, fordi den hadde betydning for de politiske kamper fremover, og partiet opplevde at de borgerlige forsøkte å dekke over saken. Arbeiderpartiets hovedsyn på flertallets innstilling og utfallet av saken, var at den var politisk styrt. De borgerlige partiene forsøkte å svekke DNA, og tok ikke hensyn til det virkelige alvoret i saken, som etter DNAs oppfatning var Quisling sine politiske ideer.
4.2 Arbeiderbladet sitt syn på Quisling-saken
4.2.1 De første reaksjoner på talen Arbeiderbladet redegjorde for Quisling sin tale samme dag, men med tydelig distansert ironi. Påstanden om at Menstadslaget var et planlagt opprør som skulle spre seg over hele landet ble føyd til i latter i parentes. Selv om avisen refererte til hele debatten var overskriften Quisling løper løpsk i trontaledebatten i dag. Presseorganet hadde håpet på at statsråden skulle fortelle mer om overfallet på sitt kontor, men i stedet ”fablet han om et planlagt opprør.”233 Arbeiderbladet hadde for vane å fremstille Quisling på en ironisk måte i henhold til hans politiske syn og hans planer som forsvarsminister. Hans tidligere uttalelser om at Menstadslaget tydet på en trussel mot samfunnets eksistens hadde provosert Arbeiderbladet. Etter Menstadslaget i 1931 hadde de fremstilt Quisling som en halvgal forsvarsminister som syntes det var gøy å leke krig.234 Quisling hadde forholdsvis også fått æren eller misæren for at regjeringen hadde sendt tropper til Gråtenmoen. Etter forsvarsministerens tale i 1932 hadde Nygaardsvold forlangt at papirene og dokumentene skulle bli oversendt til Stortinget, både politirapportene angående overfallet og dokumenter angående hans påstander i talen om arbeiderpartiledere og Menstadslaget. Når kildene kom på plass, så skulle det bli oppvask i Stortinget.235
232 Dahl 1991:216. 233 Arbeiderbladet, 07.04.1932, s. 11. 234 Bjørnsen 1986:185. 235 Arbeiderbladet, 07.04.1932, s. 11. 57 Både Aftenposten og Arbeiderbladet hadde publisert et utdrag fra Stavanger Aftenblad, der det stod at Quisling med sine ukontrollerte utspill på Stortinget kunne ansees som en fare for den offentlige sikkerhet. Landet trengte sterke og rolige menn, ikke personer som ”har revolusjon på hjernen og leker opprør, sender telegrammer og gjør hemmelige tegn.” 236 I motsetning til Aftenposten, som hadde kommentert at man måtte vente å se hva dokumentene frembragte av bevis og i hovedsak gav støtte til Quisling, var Arbeiderpartiets presseorgan enige i utdraget.237 Arbeiderbladet refererte til Quisling sin opptreden som en skandale. Dagen etter ble det referert fra debatten, og uttalelser far Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ble naturligvis vektlagt. Nygaardsvolds forslag om å oversende dokumentasjon til Stortinget for Quisling sine påstander hadde blitt enstemmig vedtatt. I trontaledebatten den 7. april hadde Nygaardsvold blant annet uttalt at Quisling var en av de beste menn til å få den politiske kampen flyttet ut på gaten. Arbeiderpartiets ordensvern hadde opptrådt offentlig dagen før, og partiet var åpne om vernet, men han stilte spørsmål om det samme kunne sies om Quisling sine forbindelser og deres formål. Eksempler på organisasjoner Quisling hadde hatt forbindelse med var Fedrelandslaget, Nordisk Folkereisning, Samfundshjelpen og Pistolklubben.238
4.2.2 Reaksjoner på flertallets innstilling Spesialkomitéen hadde delt seg inn i et borgerlig flertall og et mindretall bestående av Arbeiderpartiets representanter. Flertallets innstilling var at saken ikke gav noen videre forføyning fra Stortingets side. Arbeiderbladet kritiserte denne innstillingen, og mente blant annet at bemerkningene var altfor kortfattet.239 Presseorganet hevdet at den borgerlige fraksjon holdt sin hånd over Quisling, og at utfallet av saken var politisk styrt. Det borgerlige flertall hadde én hensikt da de tiltrådte i spesialkomitéen, og det var å beskytte hr. Quisling personlig og forsøke å ramme Arbeiderpartiet politisk. De borgerlige representantene ønsket ikke å gå inn på forholdet mellom Quisling og Arbeiderpartiet i 1924. Heller ikke ønsket de å søke om rettslig oppklaring av overfallet på hr. Quisling fordi de mente at denne saken falt utenfor komitéens mandat. Arbeiderpartiet på den andre siden mente at denne delen av saken var meget viktig. De borgerlige hadde i virkeligheten sviktet sitt mandat om å undersøke de
236 Arbeiderbladet, 08.04.1932. s. 9. 237 Ibid. 238 Ibid:6. 239 Arbeiderbladet, 29.06.1932, s. 1. 58 konkrete beskyldninger som forelå bak Quisling og arbeiderbevegelsen.240 Arbeiderbladet skrev at Arbeiderpartiets representanter i Stortinget hadde avslørt det dårlige kildegrunnlaget på en glimrende måte. Det meste var svindel og bedrag, mens resten bygde på ”gammelt nytt.”241 I henhold til Quisling sine uttalelser om et planlagt opprør frontet Arbeiderbladet at dette bare var vrøvl, men det var også ufattelig at den borgerlige fraksjon gav støtte til denne påstanden. ”Man vet ikke enten man skal oppfatte de herrer i flertallet som analfabeter eller som demagoger, eller litt av begge deler.”242 Flertallets innstilling viste en fiendtlig politikk ovenfor arbeiderbevegelsen. De borgerlige partier avfeide de faktiske forhold, og ville ikke gå ordentlig inn på hva som faktisk hadde skjedd. Dette kunne dermed bidra til å svekke Arbeiderpartiet frem ved neste valg. Arbeiderpartiet og dets presseorgan ville avsløre de borgerliges taktikk og feighet. Fredrik Monsen og Anton Jenssen hadde bidratt til å kaste lys over saken og rettet krass kritikk mot Quisling. Selv om innstillingen ble fulgt av flertallet i Stortinget, så var ikke saken over. Avisen ønsket at saken skulle bli bragt frem for en domstol, og de ville dermed at både Quisling og de som hadde bidratt til å dekke over saken med sine egoistiske motiver skulle bli tiltalt.243 Mindretallets forslag til innstilling, og Arbeiderpartiets syn på utfallet av saken, innebar at Quisling hadde oppredt uforstandig som medlem av regjeringen og burde stilles til ansvar, at Generalstabens Efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral ble brakt til opphør, og at overfallet på Quisling den 2. februar ble rettslig oppklart.244
4.2.3 Ønsket oppklaring av overfallet og Quislings tilnærmelse til arbeiderbevegelsen Avisen påpekte at saken var av meget spesiell karakter. I henhold til Quislings statsrådstilling ble det skrevet at det i det hele tatt var påfallende at en mann som hadde tilbudt seg å stå i spissen for dannelse av røde garder og spionere i generalstaben kunne bli forsvarsminister i en konservativ Bondepartiregjering. Statsråden hadde avvist denne påstanden i sin tale den 7. april, men hendelsen berodde på ord mot ord mellom Quisling og Arbeiderpartiet. Gjentagelsene fra Arbeiderbladet kan sees på som en liten provokasjon mot Quisling. Samtidig kritiserte Arbeiderbladet at denne siden av saken ble uoppklart, og de fortsatte å
240 Ibid:4. 241 Ibid:6. 242 Ibid:4. 243 Ibid. 244 Ibid:1. 59 holde på sitt syn. Selv om Quisling angivelig hadde fremstått som ”halv-bolsjevik,” hadde han riktignok vært med på å stifte den fascistiske organisasjonen ”Nordisk Folkereisning” før han trådte inn i Bondepartiets regjering. Dette ble antageligvis skrevet for å vise til Quislings ubesluttsomme politiske fortid, men også for å vise til at Bondepartiregjeringen ønsket en fascist velkommen. Arbeiderpartiet anså Bondepartiet for å være en av de mest fascistiske partier som hadde sittet i regjering. Det ble skrevet at Quisling hadde benyttet overfallet i forsvarsdepartementet som et angrep på arbeiderbevegelsen og mot ”et vennligsinnet naboland, nemlig Sovjetunionen.” Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet ønsket overfallet oppklart i rettslige former, men det stemte det borgerlige flertall imot. Arbeiderbladet mente fremdeles at overfallet var iscenesatt for å kaste skylden på kommunister og sosialister. Dette fremgår her av at det er satt anførselstegn rundt ordet ”overfallet”, og skrevet at det angivelig skulle ha funnet sted.245 Arbeiderbladet mente at saken burde bli stilt for avhør i rettslige former fordi saken var et uoppklart mysterium som hadde en politisk betydning. Riksadvokaten hadde uttalt at det ikke var nødvendig med rettslig avhør dersom ikke Storting eller regjering, eller Quisling selv ønsket det. Opdagelseschefen uttalte derimot at det ikke forelå nye opplysninger i saken, og anbefalte dermed at overfallet ble brakt frem for rettslig avhør på grunn av rykter som hadde versert rundt hendelsen. Quisling selv ønsket ikke rettslig avhør. Han ønsket heller ikke avhør av sin kone eller vaskehjelp, noe DNA fant mistenkelig. DNAs presseorgan mente at affæren ikke var av privat karakter, men at den burde fremstå offentlig. Alt tydet på at overfallet var oppdiktet. Quisling hadde gått lei av disse beskyldningene den 7. april. Han hadde forsøkt å forvare seg selv og rette angrep mot arbeiderbevegelsen. Men, Arbeiderbladet skrev at så lenge Quisling fortsatte å oppføre seg mistenkelig og ikke søke om rettslig forklaring, ville Arbeiderbladet fortsette å skrive om ”Pepperoverfallet” som en iscenesatt hendelse av politisk og mistenkelig karakter. Så lenge saken forelå uoppklart mente Arbeiderbladet at de dermed kunne mene og tro hva de ville.246 I henhold til Quisling sine tilnærmelser til Tranmæl, Scheflo og Friis på midten av 1920-tallet, mente Arbeiderbladet at Quisling sin skriftlige fremstilling gitt til komitéen den 17. juni ikke var tilstrekkelig. Forklaringen var unnvikende, og slik saken lå an burde også dette bli tydeligere undersøkt. Det hadde blitt fremmet anklager om at Quisling ved deres møte hadde tilbudt seg å spionere i generalstaben, ønsket å opprette røde garder og det hadde blitt påstått at han var en hemmelig britisk agent. Ettersom at Quisling ikke hadde benyttet
245 Ibid:4. 246 Ibid:8. 60 seg av søksmål for å renvaske seg for disse beskyldningene, mente Arbeiderbladet at dette tydet på at det lå noe mer bak.247 En del av bakgrunnen for at Quisling forsvarte seg i trontalen var at Arbeiderbladet skrev om disse hendelsene. Tranmæl var én av mennene som Quisling hadde møtt, og som redaktør for Arbeiderbladet skrev han om sin opplevelse og oppfatning av møtet i 1924.248
4.2.4 Forholdet mellom DNA, NKP og Russland Arbeiderbladet presenterte at de borgerlige mente at det lå bevis for at Arbeiderpartiet og landsorganisasjonen hadde gjort seg avhengige av en fremmed statsmakt ved å motta pengestøtte fra Russland. Dette var en påstand man ikke kunne godta. Det lå en viss dobbeltmoralskhet i at solidaritet mellom arbeiderne i Norge og Sovjet ble ansett som fælt, mens forhandlinger mellom private foretagelser og bedrifter ble ansett som greit, og støttet av staten. Arbeiderbevegelsen skulle altså boikotte Russland og dens arbeiderorganisasjoner, mens den norske stat og private bedrifter kunne tjene penger på den. Presseorganet mente at dette var en idé gitt av fascisten Quisling, som ble støttet av de borgerlige partier, og til og med Venstre. Det hadde i Stortinget blitt avkreftet at Arbeiderpartiet hadde mottatt noe pengebeløp fra Russland, men at det var den faglige landsorganisasjonen som hadde det. Etter avisens oppfatning hevdet flertallet i spesialkomitéen at dette i bunn og grunn var det samme. Arbeiderbladet skrev at det stemte at landsorganisasjonen hadde mottatt et støttebeløp, men det utgjorde absolutt ikke noe avhengighetsforhold til Sovjet-Russland. Store deler av beløpet var allerede tilbakebetalt. Det var ikke noe merkelig at de fagorganiserte russiske arbeidere bidro til å hjelpe utenlandske kjempende arbeidere ved å bevilge lån. Det skulle faktisk bare mangle. Og, i henhold til Det norske Kommunistpartis forhold til Russland og mottatte pengebeløp var ikke dette noe nytt. NKP hadde hele tiden vært åpen om sitt forhold til Komintern og Russland.249
4.2.5 Den egentlige trussel i landet Dagen etter den avsluttende debatten vedrørende Quisling-saken fremmet Arbeiderbladet sitt syn på statsrådens uttalelser og hva de mente om han. Dokumentene som hadde blitt fremlagt viste seg å ikke være fullverdige, og hans kildegrunnlag for våpenlagring var falske og uten verdi. Riktigheten av hans personlige insinuasjoner var også motbevist. Arbeiderbladet
247 Ibid:7. 248 Bjørnsen 1986:185. 249 Arbeiderbladet, 29.06.1932, s. 4. 61 gjentok og fremmet derimot at Quisling hadde tilbudt seg å danne røde garder for DNA og NKP og å spionere for NKP i Generalstaben i 1924. I tillegg var overfallet oppdiktet for å bli brukt mot Sovjet og arbeiderbevegelsen. I sin statsrådstilling hadde han vist grov uforstand og han hadde misbrukt og ukritisk anvendt seg av GEs kilder. Gjennom hans retningslinjer i Nordisk Folkereisning og med fremleggelse av dokument 115 hadde også forsvarsministeren vist seg å være en ”rendyrket fascist.” Hans mål var å undertrykke arbeiderbevegelsen, styrte den daværende forfatning og innføre et fascistisk mindretallsdiktatur.250 Arbeiderpartiets presseorgan skrev om det oppsiktsvekkende promemoriaet som hadde blitt fremlagt av arbeiderpartirepresentantene i Stortinget. De reaksjonæres planer hadde trådt frem. Det stod skrevet at i stedet for å avsløre andre, hadde de i virkeligheten blitt avslørt selv.251 Dokumentet drøftet tiltak for å forhindre at Det norske Arbeiderparti kunne oppnå flertall på forfatningens grunn. Forfatterne ønsket å endre en rekke grunnlovs- og lovforandringer med sikte på å gjøre DNA ulovlig for å unngå dette. Tankesettet var i strid med folkestyret og parlamentarismen og fullstendig fascistisk.252 I avisen den 30. juni ble det referert fra debatten og promemoriaet og Quislings politiske retningslinjer i Nordisk Folkereisning ble gjennomgått ytterligere.253 Bonderegjeringen hadde begynt å innføre stemmerettighetsinnskrenkninger basert på anvisninger i promemoriaet skrevet av advokat Hjort. Arbeiderbladet frontet altså at Quisling og hans krets sammen med Bonderegjeringen var en trussel mot Arbeiderpartiet. Også Høyre og Venstre som støttet Quisling i saken var i realiteten en trussel, og ble ansett som en politisk handling som ville sette dype spor. Oppreisningen til Quisling var på lik linje med en krigserklæring mot arbeiderbevegelsen. Riktignok hadde den borgerlige enhetsfront sprukket i Stortinget, da blant annet venstremann Hartmann hadde uttalt seg om at begivenhetene på Menstad ikke falt i tråd med Quislings påstander. Dette var basert på personlige vurderinger, og ikke politiske, i motsetning til de andre borgerlige representantene. Utfallet av saken ble likevel at flertallet ikke gav noen videre forføyning. Selv om Det norske Arbeiderparti oppnådde makten på parlamentarisk vis, ville de likevel bli forsøkt slått ned. Arbeiderbladet påpekte at selv om borgerskapet rottet seg sammen, så ville ikke arbeiderklassen gi seg. Den sosiale revolusjon skulle bli fremmet.254
250 Arbeiderbladet, 01.07.1932, s. 4. 251 Arbeiderbladet, 29.06.1932, s. 7. 252 Ibid:8. 253 Arbeiderbladet, 30.06.1932, s. 3. 254 Arbeiderbladet, 01.07.1932, s, 4. 62 4.2.6 Den borgerlige fraksjon og de virkelige forhold i saken Arbeiderbladet frontet at den reelle kjernen i saken var at de borgerlige hele veien hadde som mål å svekke Arbeiderpartiet politisk. Valget i 1930 hadde fra det borgerlige hold dreid seg om å bygge en felles oppdemning mot det revolusjonære Arbeiderparti. De hadde bedrevet skremselspropaganda som bidro til at flere folk dro ut for å stemme. ”Kapitalistklassen kjørte det fascistinnstilte Fedrelandslaget først ut i ilden. Deretter fulgte høire og bondepartiet. Venstre skammet seg litt for å kjøre op med religionsskremslene på samme måte som sine forbundsfeller. Men partiet tidde til misbruket.”255 De borgerlige hadde vunnet valget i 1930, men deres valgkamp hadde en bitter ettersmak. Det nærmet seg et nytt valg, og de borgerlige måtte dermed forberede seg på en ny forsvarskamp. Deres politikk hadde slått feil, og arbeiderne hadde dermed begynt å samle seg om arbeiderpartiet som kjempet for sosialismen, et nytt samfunnssystem. Arbeiderbladet mente at det var disse forholdene man måtte ta i betraktning for å forstå Quislingssakens politiske bakgrunn og interesse.256 Avisen skrev at den politiske kampen på dette tidspunkt stod mellom sosialisme eller fascisme. Samfunnet ville enten gå fremover eller bakover. Den borgerlige politikk var utdatert, og man måtte søke nye veier. Noen søkte enten bevisst eller ubevisst mot fascismen, mens andre søkte mot sosialismen. I følge arbeiderklassen var Vidkun Quisling var et typisk eksempel på en fascist. Dette fremgikk av at han hadde først hadde sympatisert med kommunismen, for deretter å vende den revolusjonære retning ryggen og forsøke å angripe den. Arbeiderbladet påpekte at dette var det flere eksempler på i andre land. Gjennom det oppsiktsvekkende promemoria hadde Quisling sine fascistiske planer kommet frem. Dokumentet var i tråd med organisasjonen Nordisk folkereisning sine retningslinjer, hvor Quisling hadde sittet som formann. Statsråden og hans meningsfeller hadde som mål å danne et fascistisk diktatur etter Hitlers mønster. De ønsket å begå statskupp og ødelegge folkestyret. Likevel støttet de borgerlige partier opp om Quisling. ”Komiteens borgerlige medlemmer går forbi de konkrete beskyldninger. De bedømmer forholdet helt politisk.”257 Samtidig var flertallet i komitéen sterkt opptatt av Arbeiderpartiets revolusjonære ideer. De ønsket at DNA skulle samle seg om den parlamentariske linje, men Arbeiderbladet påpekte at DNA hadde forsøkt dette i årevis. Kampen mot Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen overskygget andre sikkerhetspolitiske spørsmål. De som angrep arbeiderbevegelsen hadde begynt å slutte seg opp om fascismen. Quisling ønsket å styrte den
255 Arbeiderbladet, 30.06.1932, s. 4. 256 Ibid. 257 Ibid. 63 daværende forfatning og innføre diktatur, og de borgerlige partier bedrev en politikk som underbygde de fascistiske tendenser. De førte en politikk mot arbeidernes faglige organisasjoner, og de ville innskrenket de alminnelige stemmerettigheter.258 Politikken var i samsvar med innholdet i det oppsiktsvekkende promemoria. Tidligere var det skrevet om at de borgerlige hadde innført forslag om innskrenkning av stemmeretten. Den 13. juni hadde lagtinget vedtatt odelstingets beslutning om endringer i loven og kommunestyrer. Tidligere var det også vedtatt at forsorgsunderstøttede skulles kastes ut av fattigstyrene, og dette var skammelig ovenfor arbeidsløse og arbeidsuføre som måtte søke forsorgsbidrag. Forslaget var arbeiderfiendtlig og reaksjonært, og bunnet i at borgerskapet oppfattet den alminnelige stemmerett som en trussel fordi arbeidere hadde begynt å benytte seg av den på fornuftig vis.259
4.3 Sammenfatning Arbeiderpartiet utgjorde mindretallet i Quisling-saken. De vektla andre forhold enn de borgerlige representantene i stortingsdebattene, og mente blant annet at ”Pepperoverfallet” og Quislings tilnærmelser til Arbeiderpartiet i 1924 skulle bli nærmere undersøkt. Arbeiderpartiet sin oppfatning av Quisling-saken var i hovedsak at de borgerlige partier styrte saken politisk uten å ta hensyn til de reelle forhold. De borgerlige ønsket å svekke Arbeiderpartiet frem til neste valg, og støttet dermed Quisling selv om dokumentene viste seg å være utilstrekkelig for hans påstander. Arbeiderpartiets representanter viste til at dokumentsamlingen bygde på forfalskninger og ”gammelt nytt.” Arbeiderpartiet mente at Quisling hadde forsøkt å bringe frem en revolusjonær stemning i landet for å kunne proklamere sitt eget fascistiske program. Programmet fremgikk av promemoriaet som drøftet forfatningsmessige tiltak for å hindre Arbeiderpartiet i å kunne stille til valg, og var i tråd med Nordisk Folkereisnings fascistiske program, hvor Quisling hadde sittet som formann. Den egentlige trussel i landet var Quisling og hans krets, men også de borgerlige partier som lukket øynene for de virkelige forhold og støttet han. Den sittende regjering hadde gradvis begynt å innføre en politikk som var i samsvar med det oppsiktsvekkende promemoria, og Arbeiderbladet frontet at den politiske kampen i virkeligheten stod mellom sosialisme og fascisme. Arbeiderbladet var redde for at de borgerlige partiene dermed skulle gå mot den fascistiske retningen.
258 Ibid. 259 Arbeiderbladet, 14.06.1932, s, 4 64 5 Venstre og Dagbladet sitt syn på Quisling- saken
Ved den ideologiske delingen mellom de sosialistiske partiene og de borgerlige partiene hadde Venstre plassert seg på den borgerlige siden. Hvordan spilte dette seg ut i Quisling- saken? Kan man se et lignende mønster her? Støttet Venstre Quisling i samme grad som Høyre og Bondepartiet? Fryktet Venstre at Arbeiderpartiet ville bruke utenomparlamentariske midler for å oppnå makten?
5.1 Stortingsrepresentanter fra Venstre sitt syn på Quisling-saken
5.1.1 Hadde Quisling grunnlag for å holde talen? Venstremedlem i spesialkomitéen, Rudolf Peersen, mente at to spørsmål måtte legges til grunn når man skulle vurdere Quisling sin tale i Stortinget. Det ene spørsmålet var om talen i seg selv var nødvendig og om den burde ha blitt holdt i Stortinget, og det andre var om Quisling hadde talt sant. Venstres medlemmer i spesialkomitéen støttet opp om de borgerlige i saken, men brøt ut av det borgerlige flertalls konklusjon på ett punkt. Deres representanter i spesialkomitéen hadde ønsket å tilføye i innstillingen at forsvarsministeren hadde uttrykt seg noe aggressivt i sin tale. De mente at den aggressive formen hadde bidratt til unødvendig uro og at statsråden hadde manglet en objektiv vurdering. På dette punktet var de tilnærmet enige med Arbeiderpartiet. Samtidig påpekte Peersen at de ikke hadde visst noe om Arbeiderpartiets forslag til innstilling før de selv hadde foreslått en bemerkning i den retningen.260 Mindretallets innstilling i spesialkomitéen inneholdt tre punkter. I det første punktet stod det at ”De i spesialkomiteens innstilling fremlagte oplysninger viser at statsråd Quisling ved sine uvederheftige uttalelser og ubegrunnede siktelser har utvist grov uforstand i sin stilling som medlem av regjeringen.”261 Peersen og Myklebust var riktignok ikke så skarpe i sin vurdering, men de mente at statsråden kunne ha ordlagt seg på en mer objektiv måte. Likevel hadde Venstre gitt slipp på dette punktet før det ble tillagt innstillingen.
260 S. tid (1932) s. 2581-2582. 261 Ibid:2653. 65 Spesialkomitéens medlemmer begrunnet dette med at tiden hadde vært knapp før innstillingen skulle gå i trykken, og de hadde ikke ønsket å hefte de andre representantene. Da Venstre la frem dette forslaget hadde de andre medlemmene påpekt at man i så fall måtte omarbeide store deler av innstillingen, samtidig som at det allerede var sent på kvelden. Dermed gav Venstre slipp på dette punktet, men de ville oppklare i Stortinget hva som egentlig var deres oppfatning av dette forholdet.262 Man kan likevel stille spørsmål om hvorfor Venstre ikke presset mer på for å få frem dette i innstillingen, samt hvorfor det ikke ble tatt opp før helt mot slutten av spesialkomitéens møter? Stortingsrepresentant Carl Wilhelm Hartmann mente at flertallets innstilling om at saken ikke gav noen videre politisk forføyning rett og slett var for dårlig. Han var den eneste personen fra et annet parti enn Arbeiderpartiet som virkelig kritiserte Quisling sitt kildegrunnlag for talen. Peersen og Myklebust hadde kritisert Quisling sin opptreden i Stortinget, men de hadde ikke sagt at talen ikke burde ha blitt holdt. Deres oppfatning var at Quisling hadde grunnlag for å holde talen, men at han burde ha ordlagt seg annerledes. Myklebust hadde riktignok poengtert at talen hadde fått større dimensjoner enn nødvendig og at tidspunktet kanskje ikke hadde vært helt optimalt, fordi myndighetene uansett holdt øye med den revolusjonære bevegelse.263 Venstres parlamentariske leder, Mowinckel, mente i hovedsak at talen var unødvendig. Grunnlaget for dette var at påstandene og dokumentene bygde på gamle ting, samt at talen hadde skapt unødvendig uro i befolkningen. ”For i disse saker er det et stort spørsmål om ikke det å tie er mer verdt enn det å tale (...)” 264 Hele saken hadde egentlig frembrakt veldig lite nytt. I tillegg var Mowinckel enig i at talen hadde vært for krass i sin form, og han mente at dette burde ha fremkommet i flertallets innstilling. Han trakk frem statsminister Hundseid sin umiddelbare reaksjon på talen som eksempel på hvor betegnende talen hadde vært, og regjeringens avstand til delaktighet og godkjennelse av statsrådens dokumenter. Quislings såkalte advarsler ble også ansett som unødvendige fordi Mowinckel mente at myndighetene hadde saken under kontroll.265 Likevel uttalte han, i likhet med spesialkomitéens medlemmer, at Quisling hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for sine uttalelser, sett bort ifra våpensmuglingen og lønn til kjente personer fra Moskva.266
262 Ibid:2581-2583. 263 Ibid:2603. 264 Ibid:2614. 265 Ibid:2614-2615. 266 Ibid:2617. 66 Hartmann derimot var uenig i dette. Hans oppfatning var at spesialkomitéen ikke hadde trukket de rette konklusjoner basert på de fremlagte dokumenter, og at komitéens flertall egentlig hadde unnlatt å komme med noen bedømmelse av saken. I henhold til våpenlagre hadde komitéen trukket den slutning at det ikke var noe som beviste slikt. Det faktum at Quisling hadde fremlagt slike opplysninger fra Generalstaben i Stortinget uten å gå til politiet og spørre om dokumentene først viste tegn på grov uansvarlighet.267 Angående Menstadaffæren uttalte Hartmann: ”Jeg for min del kan ikke begripe at komiteens flertall kan komme til det resultat at statsråd Quisling her har hatt tilstrekkelig grunnlag for sine uttalelser.”268 Som statsadvokat hadde han arbeidet tett med straffesakene etter Menstadaffæren og var temmelig godt kjent med affæren. Det hadde ikke fremkommet et eneste bevis under etterforskningen eller under hovedforhandlingene om at Menstadaffæren hadde hatt noen tilknytning til et planlagt kommunistopprør. I likhet med Arbeiderpartiet presenterte han affæren sitt fremløp i Stortinget, og mente at opprøret var spontant og basert på forargelse over at arbeidet på Hydro hadde fortsatt selv om det var lockout. Arbeiderne under Menstadkonflikten hadde ment at det var et streikebryteriarbeid som hadde pågått, og da de ikke fikk arbeidet stanset, resulterte det i demonstrasjoner osv. Deretter førte provokasjon fra begge kanter til Menstadslaget den 8.april. Hartmann uttalte at hvis man ville, så kunne man godt tro at enkelte av lederne hadde kontakt med utlandet, men man kunne likevel ikke stå i nasjonalforsamlingen å kaste ut påstander om at affæren var i forbindelse med utlandet. Hartmann brøt ut av det borgerlige flertall og støttet Arbeiderpartiet i henhold til punket om at Quisling hadde vist grov uforstand i sin stilling som statsråd.269 Alle stortingsrepresentantene fra Venstre mente at Quisling hadde ordlagt seg på en lite objektiv måte. Likevel hadde ikke granskningskomitéens medlemmer krevd å vedlegge dette i flertallets forslag til innstilling. Hvorfor ikke? For det første må man gå ut ifra deres uttalelse i stortingsdebatten. De hadde ikke ønsket å hefte de andre medlemmene med å omarbeide innstillingen. I tillegg ble Quisling støttet av Høyre og Bondepartiets medlemmer, og dermed kan det ha vært enklere for Peersen og Myklebust å gi slipp på dette forslaget. Samtidig kan man stille spørsmål om hvorfor de ikke hadde lagt frem forslaget for de andre medlemmene tidligere? Sett ut ifra den politiske konteksten i perioden kan Venstre ha følt seg noe presset til å støtte Quisling fremfor Arbeiderpartiet. Selv om deres oppfatning var at Quisling hadde ordlagt seg på en ufin måte, kunne det være politisk taktisk å ikke ta med
267 Ibid:2632-2633. 268 Ibid:2634. 269 Ibid. 67 dette i flertallets innstilling. Det ville være bedre å uttrykke seg om dette i Stortingsdebatten senere. Peersen og Myklebust mente at Quisling burde ha ordlagt seg på en annen måte. Mowinckel mente at talen var unødvendig, men at Quisling heldigvis hadde hatt grunnlag for sine uttalelser, mens Hartmann mente at Quisling verken burde holdt talen eller hadde grunnlag for å holde den i det hele tatt. Generelt mente Venstre at bakgrunnen for talen, var Arbeiderpartiet og Arbeiderbladets personangrep på Quisling. Dette kan også ha bidratt til å gi han formildende omstendigheter fra partiet.270
5.1.2 ”De nye revolusjonære” Promemoriaet skrevet av juristen Hjort ble ikke lagt stor vekt på av Venstre. Peersen og Mowinckel var de eneste av Venstres medlemmer som brakte det opp i Stortinget. Mowinckel nevnte det så vidt, men mer som en kritikk til at det i det hele tatt hadde blitt vedlagt saken. Han rettet kritikk mot at alle dokumentene fra forsvarsdepartementet ukritisk hadde blitt oversendt til Stortinget. I henhold til promemoriaet kunne han ikke forstå hvorfor det var oversendt, fordi forsvarsministeren verken kunne svare på hvem dokumentet var fra eller hvorfor det hadde blitt sendt til han.271 Arbeiderpartiet hadde ment at hele Quisling-saken var politisk styrt, og at de borgerlige partiene hadde oversett viktige elementer i saken. Arbeiderpartiet hadde i stor grad vektlagt promemoriaet skrevet av Hjort, og Quislings politiske ståsted. Peersen på den andre siden mente at dokument 115 var en distraksjon for å dekke over den virkelige kjerne i saken. Hva var så den virkelige kjerne i saken? Peersen mente at det var Quisling sine påstander fra talen som skulle behandles. Quisling hadde angrepet de revolusjonære partiene i Norge, og det var dette som skulle diskuteres i Stortinget. Arbeiderpartiets forsøk på å rette oppmerksomheten mot Quisling og Nordisk Folkereisning var dermed bare en forsvarstaktikk fra deres side. Peersen rettet kritikk mot at Arbeiderpartiet forsøkte å utnytte promemoriaet i den forstand at de fremsatte det nærmest som Quisling sitt politiske program.272 På en annen side så hadde jo Quisling oversendt dokumentet selv. Tydet ikke det på at han støttet innholdet? Hva var hans intensjoner med å oversende dette til komitéen? Quisling oppfattet DNA som en trussel. Ved å legge til promemoriaet i dokumentsamlingen kunne han minne de
270 Ibid:2581, 2615. 271 Ibid:2615-6216. 272 Ibid:2585. 68 borgerlige partiene på at Arbeiderpartiet hadde en reell mulighet til å oppnå flertall på Stortinget, og at sosialismen dermed kunne få større grobunn i samfunnet. Tiltak måtte iverksettes for å hindre dette. Dersom man ser dokumentet i sammenheng med verket Revolusjonspartiene og norsk lov, som Quisling oversendte senere, kan dette tyde på at forsvarsministeren hadde håp om at Stortinget heller ville innføre tiltak om å forby revolusjonære partier enn at de måtte hanskes med ”nye revolusjonære,” dersom Arbeiderpartiet oppnådde flertall. Arbeiderpartiet brukte promemoriaet for å svekke Quisling, men Venstre tok Quisling i forsvar da Arbeiderpartiet brukte promemoriaet mot han, og verken Høyre eller Venstre la noen videre vekt på det. Samtidig oppnådde ikke Quisling noen fordel med promemoriaet eller verket skrevet av doktor Harris Aall heller. Ingen av de borgerlige partiene diskuterte rundt saken i Stortinget at revolusjonære partier burde forbys. Dette tyder på at selv om Arbeiderpartiet ble ansett som revolusjonært, så ble de ikke ansett som en akutt trussel. Peersen mente at dokument 115 ikke hadde noe med statsråd Quisling å gjøre, og dersom det skulle vise seg at han ville reise et slikt program, så ville det bli slått hardt ned på. Foreløpig var det altså ikke noe å bry seg om. Arbeiderpartiet hadde pekt på likheter mellom dokument 115 og Nordisk Folkereisning sitt politiske program, som Quisling hadde vært med på å grunnlegge. Peersen påpekte at deres angrep på foreningen også var et uttrykk for å få saken bort fra dem selv. NF ikke hadde noen som helst makt på Stortinget, og Quisling ikke hadde vist noen tegn til ondsinnede handlinger basert på det Arbeiderpartiet mente var NF sin hensikt. I motsetning til Arbeiderpartiet hadde ikke NF noen reell makt, og uavhengig av deres program viste de ingen tegn til trussel, slik Venstre så det. Dersom de senere skulle utgjøre noen trussel ville det bli tatt hånd om. ”Den dag det kommer, vil sikkerlig Stortinget stå på vakt, og skulde det fra statsråd Quislings side bli begått eller tilsiktet nogen fascistisk handling, kan man være ganske rolig for at det vil bli slått ned.”273
5.1.3 Arbeiderpartiet- en revolusjonær trussel? Det borgerlige flertall i spesialkomitéen hadde kommet frem til at så lenge Arbeiderpartiet holdt fast ved prinsipprogrammet av 1930, så ville de ble ansett som revolusjonære. I hovedsak ville Venstre at Arbeiderpartiet skulle ta avstand til kommunistiske ideer og metoder. Prinsipprogrammet av 1930 brøt med den parlamentariske linjen som Arbeiderpartiet hadde begynt å tilnærme seg. Etter sammenslåingen med Norges
273 Ibid:2585. 69 socialdemokratiske Arbeiderparti hadde de borgerlige trodd at Det norske Arbeiderparti ville gå i en mer sosialdemokratisk retning. Johan Ludwig Mowinckel pekte på at dette derimot ikke hadde blitt tilfellet. Det var den kommunistisk innstilte fløy som fikk mest innflytelse og sterkest preg på politikken. Mowinckel anså prinsipprogrammet som at DNA hadde underkjent den alminnelige stemmerett ved å gi avkall på ”folkeflertallet.” Nygaardsvold hadde erklært at for å omdanne samfunnet til et sosialistisk samfunn, måtte valget sikres ved hjelp av sterke arbeiderorganisasjoner. Det var nemlig ikke mulig å gjennomføre sosialismen kun ved et flertall i Stortinget. Mowinckel trodde heller ikke at det ville la seg gjøre å innføre en sosialistisk samfunnsorden kun basert på et flertall i Stortinget eller på et folkeflertall ved et enkelt valg. Likevel rettferdiggjorde ikke dette at man dermed kunne forkaste folkeflertallet i prinsipprogrammet. Dersom man måtte ty til andre midler enn støtte fra et flertall i folket for å gjennomføre et nytt samfunnssystem, var man på en farlig vei, altså en antidemokratisk vei.
Så langt som jeg er enig med han i at et eller 2 ganges valgflertall i denne sal ikke er tilstrekkelig å til gjennomføre den socialistiske stat, så uenig er jeg med ham i at den socialistiske stat kan oppbygges virkelig sundt uten det grunnlag at der er et virkelig og sterkt folkeflertall for den i landet.274
Nygaardsvolds tale i Stortinget var et eksempel på hvorfor Venstre og de andre borgerlige partiene var mistenksomme mot Arbeiderpartiet. De forsvarte at de kunne erverve makten uten støtte i befolkningen, samt at dersom de oppnådde makten på parlamentarisk vis, var det mulighet for at de ikke ville gi fra seg makten igjen. Venstres parlamentariske leder pekte på at de heller aldri tok åpenlyst avstand til kommunistiske opptøyer og vold. I bunn og grunn kunne han ikke se noen vidtgående forskjell mellom De norske kommunister og arbeiderbevegelsen. Hver gang det hadde foregått noen form for kommunistisk opprør hadde Arbeiderpartiet alltid støttet kommunistene. Mowinckel trakk frem Arbeiderbladet som skriftlig bevis og eksempel på dette. Avisen var alltid mot politiet og for opprørerne. ”(...) Og jeg opfatter det som noget der er til skade for hele landet, dette at det norske arbeiderparti så å si hakk i hæl henger efter det kommunistiske parti.” 275 Mowinckel ønsket at kampen om samfunnsmakten skulle foregå som en kamp om folkeflertallet. Han mente at denne politiske linjen ville ha mye å si for utviklingen av fred og sosial forståelse i landet.276
274 Ibid:2613. 275 Ibid:2614. 276 Ibid. 70 Rudolf Peersen uttalte også at så lenge Arbeiderpartiet ikke tok avstand til kommunistiske metoder eller bekreftet at de kun ville handle etter parlamentarisk vis, ville Venstre behandle dem deretter. ”Men så lenge tvetydigheten hersker, hva de herrer neppe kan komme fra den gjør, skader de seg selv. De er selv herrer over hvordan Venstre skal optre ovenfor dem i så henseende.”277 Peersen uttalte at Arbeiderpartiet kunne anse Quisling sin tale som en mulighet til å renvaske seg dersom statsråden hadde tatt feil i sin oppfatning av deres politiske stilling.278 Arbeiderpartiets representanter hadde uttalt at de var revolusjonære i den forstand at de ville oppnå makten på parlamentarisk vis, men at de trengte sterke organisasjoner for å sikre makten. Reaksjonene til Høyre og Venstre tydet på at de var usikre på hvor de egentlig hadde Arbeiderpartiet i henhold til denne uttalelsen. Likevel kan man se en forskjell mellom Høyre og Venstre sitt syn på revolusjonstrusselen. Høyre virket engstelige i Stortinget fordi de ikke fikk noe videre svar fra Arbeiderpartiet på hvorvidt de hadde tanker om å begå en voldelig revolusjon. De mente at Arbeiderpartiet hadde dette som en alternativ vei til makt dersom de ikke oppnådde makten på parlamentarisk vis. Venstre på den andre siden mente at uttalelsen til Nygaardsvold var bekymringsverdig dersom Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt, men de anså ikke noen reell fare for en voldelig revolusjonstrussel.279 Mowinckel uttalte i debatten at alt snakket om revolusjon hadde utviklet seg til det rene hysteri, og at det skapte unødvendig uro i landet. Han sa at regjeringen holdt øye med den revolusjonære agitasjon, og dersom det virkelig hadde vært noen trussel ville myndighetene ha kommet med tiltak.280 Mowinckel påpekte også at det hadde kommet frem lite nytt i hele saken, og at alt snakket om revolusjon fra både venstre og høyres side dermed ikke var til gagn.281 Myklebust uttalte at med flertallets innstilling kunne saken endelig komme ned på jorden igjen.282
5.2 Dagbladet sitt syn på Quisling-saken
5.2.1 De første reaksjoner på talen
277 Ibid:2583. 278 Ibid. 279 Ibid:2618. 280 Ibid. 281 Ibid:2614. 282 Ibid:2603. 71 Etter at Quisling hadde holdt sin tale i trontaledebatten den 7. april hadde Dagbladet som overskrift: Quisling avslører store kommunistiske oprørsplaner. Menstadoptøiene innledning til en reisning over hele landet. De skrev at dagens sensasjon i trontaledebatten var forsvarsministerens kraftige beskyldninger mot Arbeiderpartiet og kommunistene. Avisen refererte til hva talen hadde handlet om.283 Samtidig skrev de også om Hundseids uttalelse om at Quisling nok hadde ordlagt seg litt sterkt i sin tale. Overskriften her var: Forsvarsministeren settes på plass av sin egen regjeringschef. Statsministeren hadde påpekt at det riktignok måtte legges til grunn at Quisling hadde levd under påkjenning av de voldsomme angrep han hadde blitt utsatt for av arbeiderbevegelsen.284 Neste dag hadde Dagbladet gjort et kort intervju med Quisling angående oversendelse av dokumentene fra forsvarsdepartementet. Statsråden hadde svart at de ville oversendes så snart som mulig. Dagbladet spekulerte i hvordan saken skulle behandles, og opplyste om at det var sannsynlig at det ville bli nedsatt en egen spesialkomité til å granske saken. I motsetning til avisene Aftenposten og Arbeiderbladet fremkom det ikke på dette tidspunkt i Dagbladet en klar og tydelig mening om de støttet Quisling sine uttalelser eller ikke. Samtidig skrev de at opplysningene hadde fremkommet på en litt merkelig måte, og at det dermed var mange som trodde at Quisling måtte gå av som statsråd, men at de fleste trodde at han i hvert fall ville sitte frem til dokumentene var gjennomgått og gransket i Stortinget.285 Da det hadde gått en uke etter beslutningen om oversendelse av dokumentene til Stortinget , og de fremdeles ikke var sendt, skrev Dagbladet at de ikke hadde trodd at det var meningen at Quisling skulle legge til egne kommentarer blant papirene. Presseorganet mente at dette viste til at statsråden ikke var så sikker på dokumentene som han hadde gitt uttrykk for, og mente at dokumentasjonen burde ha blitt oversendt uten bemerkninger fra hr. Quisling.286 Quisling-saken hadde fått stor oppmerksomhet utenlands, og Dagbladet opplyste om at det var flere utenlandske aviser som lurte på om Norge stod ovenfor en borgerkrig.287 I stortingsdebatten senere hadde Myklebust påpekt at det var godt at saken endelig hadde kommet ned på jorden igjen. Venstre hadde ment at saken hadde blitt hauset opp mer enn nødvendig.288
283 Dagbladet, 07.04.1932, s. 1. 284 Ibid. 285 Dagbladet, 08.04.1932, s. 1.. 286 Dagbladet, 14.04.1932, s. 3. 287 Dagbladet, 08.04.1932, s. 1. 288 S. tid. (1932) s. 2603. 72 5.2.2 Quislings politiske ideer samsvarer med nazismen? Ragnar Vold skrev mye om nazismefrykt i avisen. I midten av april skrev han et innlegg der han sammenlignet Quisling sine politiske ideer i Nordisk Folkereisning med fascismen og nazismen ellers i Europa. Quisling hadde riktignok meldt seg ut av NF da han ble forsvarsminister i regjeringen, men det betydde ikke at han hadde gitt opp foreningens politiske ideer. Den dagen Quisling ble overfalt i forsvarsdepartementet skulle han for eksempel delta i en herremiddag sammen med Nordisk Folkereisnings medlemmer. Blant dem fantes blant andre Prytz og Munthe. Journalisten mente at dette var bevis på at statsrådens kontakt med foreningen levde i beste velgående.289 Quisling hadde uttalt at parlamentarismen med sin ufruktbare partipolitikk ikke kunne løse landets nasjonale oppgaver. Nazistene hadde også hatt lignende uttalelser angående det parlamentariske systemet. I tillegg ble ideen om å danne et to-kammersystem ved siden av Stortinget trukket frem, samt aksepten om alminnelig verneplikt og dannelse av frivillige organisasjoner. ”Erfaringene viser at slike ”frivillige organisasjoner”” alltid er avantgarden i i et fascistisk statskupp, men at de senere går over til å bli diktaturets viktigste middel.”290 I Nordisk Folkereisnings program stod det at den nordiske rase var den mest verdifulle rase. Denne tankegangen var rasediskriminerende og helt i tråd med nasjonalsosialismens tanker. Læren om at det var den såkalte ideelle rase som skulle styre var også antidemokratisk. ”Dette rasevrøvlet er typisk for alle reaksjonære nasjonalistbevegelser. Hensikten er klar: Man vil skape et stemningsmessig grunnlag for en fascistisk og chauvinistisk politikk.”291 Ragnar Vold påpekte at Quisling sitt politiske ståsted var temmelig klart, og at forskjellen mellom hans teorier og nazistenes var liten. ”Det kan innvendes at der er noen forskjell mellom nazienes vidunderlige teorier og hr. Quislings. Javel, man har gradsforskjellen. Men vesensforskjellen, hvor er den?”292
5.2.3 Fordømmelse av Arbeiderpartiet og kommunistene, men hva med Quislings opptreden? De siste stortingsdebattene i Quisling-saken ble lagt frem den 29. og 30. juni. Dagbladet skrev om både flertallet og mindretallets innstilling. Det ble skrevet at det borgerlige flertall var enige om å fordømme den revolusjonære agitasjonen, mens de avholdt seg fra å politisk
289 Dagbladet, 15.04.1932, s. 5 290 Ibid:3. 291 Ibid:4. 292 Ibid:5. 73 bedømme forsvarsministerens opptreden.293 Hvilke tanker hadde Dagbladet om dette? Det ble påpekt at det var delte meninger om hvordan komitéen hadde valgt å løse oppgaven den hadde blitt pålagt. Spesialkomitéen hadde delt seg inn i et flertall bestående av Bondepartiet, Høyre og Venstre, og et mindretall bestående av Arbeiderpartiet. Flertallet hadde ment at det lå utenfor deres mandat å bedømme Quisling sin tale eller hans politiske ståsted. De borgerlige hadde kommet frem til at Quislings angrep på den revolusjonære propaganda i hovedsak var rett. Samtidig påpekte Dagbladet at statsråden ikke hadde skilt DNA og NKP nøye nok, og at de sterkeste anklagene i hovedsak dermed måtte rettes mot NKP eller mot den gang DNA stod som medlem av Komintern. Dette viste til at det egentlig ikke hadde fremkommet noe vesentlig nytt i saken. Dagbladet skrev at Quisling sine påstander falt i tråd med de borgerlige partiers angrep på Arbeiderpartiet og Det norske Kommunistparti under valgkampen i 1930. Det var dermed ikke så rart at flertallet hadde kommet frem til at Quisling hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for sine uttalelser på de fleste punkter. De hadde hatt en slik oppfatning lenge, og Quisling sine dokumenter bekreftet bare dette ytterligere. Opplysningene var skammelige både for kommunistene og for Arbeiderpartiet selv om det ikke hadde fremkommet noe vesentlig nytt. Avisen stilte seg kritisk til at flertallet i spesialkomitéen hadde unnlatt å ta med noe som helst kritikk av talen, og at det dermed ble opp til partiene i Stortingsdebattene å forme sitt politiske syn på dette. Dette viser til at Dagbladet mente at saken egentlig ikke hadde blitt fremlagt helt objektivt.294 Etter stortingsdebatten den 30. juni gjentok Dagbladet enda tydeligere at det ikke var rart at de borgerlige partiene hadde kommet frem til konklusjonen om at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti.295 Det er interessant at Dagbladet var bevisst på dette. Dersom man har en bestemt oppfatning av noe er det vanlig å finne argumenter som fronter det du mener, mens man ikke legger vekt på argumenter imot. De borgerlige partiene og Arbeiderpartiet hadde lagt vekt på helt ulike deler av saken. Fra stortingsdebatten den 30. juni frontet Dagbladet at dagens store begivenhet var Mowinckel sin tale. Avisen var enig i hvordan Venstres leder hadde lagt frem saken. Han hadde karakterisert den revolusjonære agitasjonen innenfor Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, men han hadde også rettet kritikk mot Quisling sin opptreden. Forsvarsministerens måte å bringe opplysningene frem på hadde vakt unødvendig uro.
293 Dagbladet, 29.06.1932, s. 1. 294 Ibid:3. 295 Dagbladet, 30.06.1932, s. 3. 74 Mowinckel hadde også krevd rettslig undersøkelse av møtet mellom Quisling og Tranmæl, Scheflo og Friis.296 Dagbladet var derimot skuffet over at Venstres representanter i spesialkomitéen, Peersen og Myklebust, ikke hadde holdt fast på kravet om å tilføre i innstillingen at Quisling burde ha ordlagt seg på en mer objektiv måte. Talen hadde ført til unødvendig uro, samt at opplysningene hadde vist seg å ikke bringe frem noe nytt i saken.297 Avisen mente at representantene hadde latt seg presse av Bondepartiet og Høyre, og vært altfor medgjørlige. Deres oppfatning var jo i virkeligheten at statsråden hadde opptrådt unødvendig krasst. Dagbladet mente at saken dermed fikk et uttrykk av å fronte en mer glanspreget borgerlig enhetsfront enn tilfellet egentlig var. Da Mowinckel kritiserte dette var det flere aviser som hadde påpekt at han hadde brutt den borgerlige front, men Dagbladet påpekte at Venstre i bunn og grunn hadde vært enige i dette punktet helt fra starten.298
5.2.4 Menstadaffæren Dagbladet var enig i Hartmann sin bedømmelse av Menstadaffæren. Det borgerlige flertall hadde uttalt at det ikke var noen beviser på at Menstadaffæren hadde vært et planlagt opprør som skulle gå til reisning over det hele land, men likevel hadde de gitt Quisling tilstrekkelig grunnlag for sin uttalelse fordi de mente at opptøyene var i samsvar med Kominterns program om hvordan et opprør skulle utnyttes. Samme dag som Quisling hadde holdt talen, hadde Dagbladet skrevet at Quisling kunne ha dokumenter som viste til hans påstander. Etter at dokumentene hadde blitt gransket hadde avisen den oppfatning av at Quisling ikke hadde hatt grunnlag for de påstander han hadde kommet med i henhold til Menstadaffæren. De mente rett og slett at man skulle kalle en spade for en spade, og påpekte at flertallet burde gjort det samme.
Når man for eksempel måtte opfatte talen slik, at landet hadde stått foran åpent oprør under Menstad- konflikten ifjor, og det senere viser seg at hele faren bestod i et aldeles virkningsløst telegram, som hr. Furubotn satt inne i Russland og sendte av sted, blir dette en fortegning av de virkelige forhold, som spesialkomitéens flertall efter vårt skjønn burde ha påtalt.299
296 Dagbladet, 30.06.1932, s. 1. 297 Ibid:3. 298 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 299 Dagbladet, 30.06.1932, s. 3. 75 Dagbladet påpekte at Hartmann hadde vært statsadvokat i Menstadaffæren, og at han dermed var en av de som hadde mest peiling på hva saken innebar. De mente at han hadde formidlet budskapet sitt på en nøktern og god måte. De var tydelig uenige med Quisling som hadde uttalt at statsadvokaten ikke hadde forstått hva saken egentlig innebar.300
5.2.5 Saken gir ingen forføyning fra Stortingets side I likhet med Arbeiderpartiets representanter ser det ut til at Dagbladet oppfattet konklusjonen om at saken ikke gav noen videre politisk forføyning fra Stortingets side som paradoksal. Dersom Quisling sitt innlegg virkelig skulle tas på alvor, burde det ha vært flere politiske følger av saken. Hvis Arbeiderpartiet for eksempel virkelig var revolusjonært, burde dette ha blitt undersøkt ytterligere. Unntagelseslover mot Arbeiderpartiet som ble frontet av det omtalte promemoria og verket skrevet av Herman Harris All burde blant annet ha vært en naturlig konsekvens. Det fremkommer at Dagbladet mente at dokumentene ikke hadde gitt grunnlag for disse forhold. Avisen mente også at Quisling sitt personlige forhold angående konflikten mellom de tre arbeiderlederne burde ha blitt nærmere undersøkt ettersom at dette også hadde vært en del av talen.301
5.2.6 Revolusjonære tendenser fra både Høyre og Venstre Dagbladet skrev at partiet Venstre var enig i å fordømme den revolusjonære agitasjon. Samtidig hevdet avisen at partiet også tok avstand til det revolusjonære snakket fra høyresiden og hele den fascistiske agitasjon som Quisling angivelig skulle representere. Avisen skrev at Venstre turte å si ifra om slikt, men ikke Høyre og Bondepartiet.302 Hva hadde egentlig Venstre sagt om dette i Stortinget? I virkeligheten hadde ikke partiet i denne saken lagt noen særlig vekt på revolusjonssnakk fra høyresiden. Det hadde riktignok blitt påpekt at dersom Quisling skulle vise seg å reise et fascistisk program av betydning, så ville de ta avstand til dette. Peersen hadde nemlig påpekt at Nordisk Folkereisning ikke hadde gjort noe ondt, og at de heller ikke hadde noen makt på Stortinget. Mowinckel hadde uttalt én setning som Dagbladet samme dag hadde brukt som overskrift, nemlig at det revolusjonære snakk ikke bare kom fra venstresiden, men også i stor grad fra høyresiden.303 Mowinckel gikk ikke videre inn på dette, men det var tydelig at han var lei av revolusjonssnakket fra
300 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 301 Dagbladet, 30.06.1932, s. 3. 302 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 303 Ibid:6. 76 begge sider. Med denne setningen gav han et lite stikk til Quisling, men ellers fokuserte han på Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet i henhold til revolusjonær agitasjon. Dette viser til at Dagbladet la enda større fokus enn Venstre på revolusjonære tendenser fra både Høyre- og venstresiden rundt Quisling-saken. I april hadde de blant annet trykket Vold sin artikkel som kritiserte Quisling sin fascistiske politikk, og avisen påpekte også fascistiske tendenser innad i Bondepartiet. Avisen mente at dette var grunnen til at statsministeren hadde skiftet sitt syn på saken. Hundseid hadde først tatt avstand, for deretter å støtte Quisling uavbrutt. Presseorganet mente at det dermed ikke var noe håp om at Hundseid ville kreve rettslige tiltak for beskyldningene mot Quisling, og pekte her på uenigheten mellom han og Arbeiderpartiet. Quisling selv ønsket jo ikke rettslige tiltak, og dersom regjeringen ikke krevde det ville det ikke bli noe av. Det ble påpekt at både Venstre og deler av Høyre hadde ønske om dette.304 Avisen hadde tidligere skrevet at både spesialkomitéen og deler av høyre hadde hatt et ønske om rettslige forklaringer. Spesialkomitéen hadde ment at det var viktig for å belyse hele saken, med unntak av 305 306 Bondepartiets representanter , mens Høyre hadde oppfordret Quisling til å renvaske seg. Dagbladet mente også at statsministerens ytring etter at Quisling hadde holdt talen tydet på at han hadde vurdert å gi Quisling avskjed, men at han tydeligvis hadde skiftet mening.307 Dagbladet uttalte at: ”Fascistfløyen i bondepartiet har for øyeblikket makten over regjeringen. Det vil i lengden vise seg, at denne stemning ikke passer godt sammen med sundt norsk bondevett. Med venstres syn passer den iallfall ikke.”308
5.2.7 Avisen enig med Venstres parlamentariske leder Dagbladet var enig med Mowinckel sin fremstilling av Quisling-saken, og mente at hans innlegg i Stortinget belyste Venstre sitt syn.309 Den 5. juli skrev Johan Ludwig Mowinckel et innlegg i Dagbladet, der han oppsummerte Venstre sitt syn på saken i fire punkter. Det første punktet dreide seg om Arbeiderpartiet og i hvilken grad de kunne ansees som revolusjonære. I likhet med valgkampen i 1930 hadde det på ny blitt bekreftet at partiet var revolusjonært og hadde en fiendtlig innstilling til forfatningen. Våpensmugling lå det derimot ingen beviser for. I punk to ble det påpekt at Venstre oppfattet at Quisling sin tale hadde vært unødvendig
304 Ibid:3 305 Dagbladet, 15.06.1932, s. 3. 306 Dagbladet, 16.06.1932, s. 3. 307 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 308 Ibid. 309 Ibid. 77 aggressiv i sin form, og dermed ført til unødvendig uro angående synet på en akutt revolusjonsfare. Punkt tre omhandlet den enstemmige konklusjonen i Stortinget, som var at saken ikke gav noen videre forføyning av saken. I det siste punktet ble det oppfordret til rettslig undersøkelse av Tranmæl, Scheflo og Friis sine skrivelser til Stortinget, samt Quisling sine svar på disse.310
5.3 Sammenfatning
I spesialkomitéen dannet Venstres representanter et flertall med Høyre og Bondepartiet sin innstilling om at saken ikke gav noen videre forføyning fra Stortingets side. Likevel mente egentlig Peersen og Myklebust at det burde tillegges i innstillingen at Quisling burde ha vært mindre aggressiv i sin tale, noe de presiserte i Stortingsdebatten. Venstre rettet sterkere kritikk mot Quislings opptreden i Stortinget enn det Høyre og Bondepartiet gjorde. Mowinckel mente i hovedsak at talen hadde vært unødvendig, mens Hartmann mente at Quisling ikke engang hadde hatt grunnlag for å holde talen. Venstre var enige i at Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet var revolusjonære. Samtidig ble det påpekt at det ikke hadde fremkommet noe særlig nytt av informasjon. Venstre anså heller ingen akutt fare for revolusjon. Likevel var de engstelige for at Arbeiderpartiet skulle oppnå makten på parlamentarisk vis, fordi deres uttalelser tydet på at de kanskje ikke ville gi fra seg makten igjen, og de ønsket at Arbeiderpartiet skulle vise tydeligere avstand til kommunistiske opptøyer. Dagbladet la enda mer vekt på Quisling sitt politiske ståsted enn partiet Venstre. Avisen rettet sterk kritikk mot hans opptreden i Stortinget og var enige med Hartmann i at statsråden ikke hadde hatt grunnlag for sine uttalelser i henhold til Menstadaffæren. Avisen var enige i at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti, men skrev nesten enda mer om Quisling sine fascistiske tendenser. Dette kan ha vært fordi Quisling forsøkte å skjule sin politiske stilling i større grad, samt at de borgerlige partiene ikke la vekt på dette. Dagbladet mente at Mowinckel sitt innlegg i Stortinget representerte Venstre sitt syn godt, og avisen var enig i hans måte å håndtere saken på.
310 Dagbladet, 05.07.1932, s. 2. 78 6 Sammenligning
Dette kapittelet skal handle om likheter og forskjeller mellom partiene og presseorganene i behandlingen av Quisling-saken. Den første delen av kapitlet tar for seg partiene på Stortinget sitt syn på saken. Ved sammenligningen av partiene blir det stilt to hovedspørsmål. Hva slags trusselbilde kommer til uttrykk rundt saken? Og, hvordan oppfattet de ulike partiene saken og dets endelige utfall? Den andre delen av kapitlet sammenligner presseorganenes behandling av saken. Hovedfokuset i denne sammenligningen er hva de ulike presseorganene legger vekt på, og hva slags trussel avisene oppfatter. Den siste delen av kapitlet tar kort for seg Arbeiderpartirepresentant, Fredrik Monsen, sine betraktninger rundt saken etter dens behandling i Stortinget, samt hvordan Quisling sitt nazistiske parti, Nasjonal Samling, brukte saken som propaganda under krigen i 1941.
6.1 Sammenligning av partiene på Stortinget
6.1.1 Vedtatt at dokumentene skulle granskes Etter Quisling sin tale i trontaledebatten den 7. april, ble det enstemmig vedtatt av partiene på Stortinget at dokumentene fra Generalstabens Efterretnigskontor skulle oversendes til granskning. Hvorfor ønsket de ulike partirepresentantene å få dokumentene undersøkt? Venstres leder, Johan Ludwig Mowinckel, uttalte at det etter omstendighetene ville være naturlig å oversende dokumentene til Stortinget, slik at man kunne undersøke begivenhetene nærmere.311 Han påpekte likevel først at man ut ifra talen kunne få inntrykk av at landet stod ovenfor en større fare enn omstendighetene i virkeligheten var. Mowinckel mente at Norge var rolig og fredelig sammenlignet med andre europeiske land, og at man kunne stole på alle innbyggerne i landet. Han påpekte at det dermed ville være uheldig å trekke slutninger basert på talen, og det var tydelig at den tidligere statsministeren forsøkte å roe ned situasjonen.312 Leder for Høyre, C. J. Hambro, var derimot uenig i at tilstanden i landet ikke kunne være verre enn det Mowinckel gav uttrykk for. ”Jeg tror at man skal være like forsiktig med å mane frem paniske tilstander som man skal være forsiktig med å gå ut fra, at her er alt vel
311 S. tid (1932) s. 559. 312 Ibid:558. 79 som i den beste av alle verdener, og her kan ingen ting skje.”313 Han mente at det var viktig at Stortinget fikk undersøke dokumentene, fordi Quisling hadde berørt meget alvorlige ting i sin tale. Dersom det skulle vise seg at dokumentene stemte overens med talen, hadde også offentligheten krav på å få vite om dette. I tillegg var det viktig at Storting og regjering var underrettet om alt som kunne tyde på en trussel, på grunn av de alvorlige tilstandene samfunnet faktisk befant seg i.314 I likhet med Hambro, ville høyrerepresentant, Henrik Ameln, minne om at freden kunne være skjør. Ameln uttalte at han følte en personlig glede over at Quisling hadde sagt imot sine motstandere. Han syntes det var bra at forsvarsministeren hadde brakt dette opp, fordi han hadde inntrykk av at mye gjennom årenes løp hadde blitt glattet over og dysset ned. Med denne uttalelsen var det tydelig at han i hovedsak siktet til Arbeiderpartiet.315 Arbeiderpartiets representanter på den andre siden, oppfattet at det var mye som ble dysset ned rundt statsråd Quisling. Johan Nygaardsvold, som var leder for Arbeiderpartiet, uttalte at alt av dokumenter skulle bli lagt frem for Stortinget. De hadde ingenting å skjule. Men, da skulle også dokumentene vedrørende ”Pepperoverfallet” oversendes.316 Hambro var også enig i at det var på tide å få klarhet i overfallet i forsvarsdepartementet. Han mente, i motsetning til Arbeiderpartiet, at slik kunne Quisling endelig bli renvasket.317 Arbeiderpartiets representanter ønsket å undersøke dokumentene, slik at man kunne vise til at mye av det forsvarsministeren sa, var nonsens. Både Johan Nygaardsvold og Sverre Støstad stilte for eksempel spørsmål om hva slags centralstyre Quisling refererte til i talen. Kunne det være Arbeiderpartiets eller kommunistpartiets centralstyre han beskyldte?318 Hans Fredrik Dahl har også pekt på at elementer i Quisling sin tale var uklare.319 I tillegg ønsket Arbeiderpartiet å få frem at det var Quisling sitt politisk liv som var spekulativt, og at det var slik politikk som kunne være farlig for samfunnet. I henhold til Arbeidervernet, påpekte Nygaardsvold at Arbeiderpartiet hadde vært åpne om dets formål. Quisling derimot, hadde ikke vært åpen om sine forbindelser, om hvordan de var organisert, hva formålet deres var, og hvordan de hadde fått sine våpen. Nygaardsvold trakk her frem Nordisk Folkereisning,
313 Ibid:564. 314 Ibid. 315 Ibid:549. 316 Ibid:554. 317 Ibid:564. 318 Ibid:554, 562 319 Dahl 1991:204. 80 Pistolklubben, Samfundshjelpen og Fedrelandslaget som eksempler.320 ”Hr. Quisling trådte inn i det politiske liv fordi han fryktet for, sa han, at den sociale kamp skulde føres fra stortingsbygningen ut på gaten. Ja, jeg vil si at i norsk politikk er hr. Quisling en av de beste menn til å få kampen overflyttet ut på gaten.”321
6.1.2 Partienes syn på en mulig trussel Quisling-saken igangsatte en offentlig debatt om en mulig revolusjonær trussel. Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet var gjenstand for debatt fra det borgerlige hold, mens Arbeiderpartiet på den andre siden forsøkte å forsvare seg i saken. NKP hadde ingen mandater på Stortinget, og deltok dermed ikke i Stortingsdebattene. Før dokumentene ble undersøkt, og før spesialkomitéen hadde blitt opprettet, kan man allerede se en ganske tydelig oppfatning av hva partiene oppfattet som en mulig trussel i samfunnet, ved å se på hvorfor de ville ha dokumentene behandlet. Mowinckel, som var den eneste som da kommenterte talen til Quisling fra Venstre, oppfattet revolusjonstrusselen som mindre enn det høyrerepresentantene gjorde. Arbeiderpartiet på den andre siden, oppfattet at det var Quisling og den politiske kretsen rundt han som utgjorde en trussel. De første reaksjonene gir oss en indikasjon på hva partiene oppfattet som en trussel rundt denne saken, men også generelt i perioden. Disse tendensene følger også de senere debattene i saken. Det var i hovedsak Arbeiderpartiet som ble gjenstand for debatt fra det borgerlige hold. Hans Fredrik Dahl mener også at debattene i hovedsak dreide seg om i hvilken grad Arbeiderpartiet kunne ansees som revolusjonært.322 Kommunistpartiet ble også diskutert, men ikke i like stor grad, og da dreide diskusjonen seg mest om forholdet til Sovjet og Komintern. Forskjellen på disse partiene, sett fra det borgerlige hold, var at Kommunistpartiet var åpent om dets forhold til utlandet, samt var åpent om dets hensikter med tanke på ideologi og mål. Hensiktene til det sosialistiske Arbeiderpartiet var både Høyre og Venstre usikre på, men særlig Høyre. I tillegg hadde Arbeiderpartiet en reell sjanse til å oppnå regjeringsmakt, og det hadde ikke NKP. Både Høyre og Venstre fordømte at Arbeiderpartiet ikke tok avstand fra kommunistiske opptøyer. Olaf Fjalstad opplevde også at det var vanskelig å skille DNA, NKP og fagbevegelsen fra hverandre.323 På bakgrunn av prinsipprogrammet fra 1930, hadde
320 S. tid. (1932) s. 555. 321 Ibid:554. 322 Dahl 1991:216. 323 S. tid. (1932) s. 2569. 81 det borgerlige flertallet bedømt at så lenge Arbeiderpartiet holdt fast ved programmet, ville de bli ansett som revolusjonære. I stortingsdebatten uttalte arbeiderpartirepresentantene også selv at de var revolusjonære.324 Venstre fordømte Nygaardsvolds uttalelse, der han begrunnet borttagelsen av ordet ”folkeflertallet” med at Arbeiderpartiet måtte ha mulighet til å sikre valget ved hjelp av sterke arbeiderorganisasjoner.325 Selv om Venstre tok avstand fra disse holdningene, så mente partiet, særlig Mowinckel, at revolusjonstrusselen var overdrevet.326 Høyre på den annen side, mente at revolusjonstrusselen ikke burde bli undervurdert. C. J. Hambro trodde at Arbeiderpartiet ønsket en mulighet til å oppnå makten gjennom utenomparlamentariske midler, dersom den parlamentariske veien skulle slå feil. Han mente at Arbeiderpartiet ikke tok avstand til kommunistiske opptøyer, fordi de ønsket å bruke vold som en reserveløsning.327 Ameln og Norem ønsket et tydelig svar fra Arbeiderpartiets representanter om hvilke tanker de hadde om å benytte seg av vold. Nygaardsvold ville verken avkrefte eller bekrefte dette.328 Høyres mistenksomhet ovenfor Arbeiderpartiet ble for det første bekreftet av dets unnvikende svar på voldelige midler. For det andre tok partiet aldri avstand fra kommunistiske opptøyer, og for det tredje identifiserte Arbeiderpartiet seg selv seg som et revolusjonært parti. Selv om Arbeiderpartiet hadde blitt slått tilbake ved valget i 1930, opplevde Høyre at Arbeiderpartiet, som det største partiet på Stortinget, stadig rykket nærmere makten. Høyre var opptatt av å samle en borgerlig allianse bestående av dem selv, Bondepartiet og Venstre. Partiet mente at de borgerlige partiene måtte alliere seg mot Arbeiderpartiet i Quisling-saken, og opplevde dermed Mowinckel som irriterende som bagatelliserte saken.329 Rolf Danielsen påpeker også at Venstre til stadighet ikke gjorde helt som Høyre ville, i sitt forsøk på en borgerlig oppdemning i denne perioden. Dette gjaldt for eksempel i det såkalte boikottspørsmålet330, der Høyre forsøkte å demme opp for DNAs offensiv gjennom preventive tiltak, og som Venstre og Arbeiderpartiet stemte imot. Også forsvarsspørsmålet var en faktor for motsetningene mellom Høyre og Venstre, da Venstre vendte seg mot en nedrustning av forsvaret, i tråd med Arbeiderpartiets politikk. En annen faktor var Venstres
324 Ibid:2614, 2583. 325 Ibid:2620-2621. 326 Ibid:2618. 327 Ibid:2637. 328 Ibid:2653. 329 Danielsen 1984:223. 330 Boikott ble brukt som et middel for å stenge en motparts økonomiske forbindelser med omverdenen. Høyre ønsket å eliminere muligheten for å bruke boikott som et virkemiddel i næringslivet, og fikk til slutt vedtatt boikottloven. Danielsen 1984:227. 82 finans- og skattepolitikk, i et tilfelle der partiet fikk til et samarbeid for å donere ti millioner til Arbeiderpartiets forslag om 35 millioner til krisehjelp, noe Høyre mente var Mowinckel sin feil. Danielsen nevner også andre eksempler, men særlig var Høyre altså irritert over Venstres stadige motvilje mot et borgerlig samarbeid.331 Dette førte til slutt til at Høyre ved valget i 1933 anså Venstre mer som en fiende enn en hjelp.332 Venstre var altså ikke like ivrig etter et borgerlig samarbeid som det Høyre var. Dette tyder på at de heller ikke fryktet Arbeiderpartiet i like stor grad som Høyre og Bondepartiet.333 Venstre ønsket i større grad samarbeid og forsoning mellom partiene.334 Nils Ivar Agøy mener at trusselbildet fra den borgerlige siden i stor grad forble uendret etter Quisling-saken. Grunnen til dette var at oppfatningen som de allerede hadde av Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, satt for dypt til å kunne endres basert på denne saken.335 Angående dokumentasjon i henhold til organisert våpensmugling, var det ikke fremkommet noen beviser. Politimester Welhaven og opdagelseschef Sveen hadde vitnet om at det ikke var noe som kunne tyde på dette, og de borgerlige måtte si seg enige. Anton Jenssen uttalte at de borgerliges agitasjonskamp mot Arbeiderpartiet i 1930 ikke hadde vært i samsvar med hva Arbeiderpartiets landsmøte faktisk hadde handlet om. De borgerlige hadde frontet at Arbeiderpartiet ville ta makten med vold og mindretallsdiktatur. Den avkreftede våpensmuglingen ble nærmest en triumf for arbeiderbevegelsen. Jenssen uttalte at det ville være vanskelig for arbeiderbevegelsen å ta makten ved vold, dersom man ikke hadde våpen.336 På den andre siden, ville spesialkomitéens ordfører, Olaf Fjalstad, påpeke at det ikke var merkelig at de borgerlige hadde trodd dette, etter at de i flere år hadde blitt overforet med revolusjonært snakk og masseaksjon mot det borgerlige samfunn fra venstresiden. Arbeiderpartiet kunne dermed takke seg selv for de oppståtte ryktene. Han ville også legge til at siden det ikke var funnet noen våpenlagre, så måtte man jo bare håpe at det ikke fantes. Massiv våpensmugling var det eneste punktet som de borgerlige partiene ville avkrefte med stor sikkerhet, fordi det ikke fantes noen beviser for dette.337 Agøy mener at den eneste virkelige endringen i trusselbildet i perioden, var at man ikke lenger trodde på ryktene om massiv våpensmugling og store kommunistiske våpenlagre. I stedet trodde man heretter at
331 Danielsen 1984:223-224. 332 Ibid:229. 333 S. tid. (1932) s. 2614, 2583. 334 Danielsen 1984: 228; Dahl 1969:18. 335 Agøy 1997:323. 336 S. tid. (1932) s. 2589. 337 Ibid:2571. 83 våpen ble smuglet inn enkeltvis og at materialet ble bevart spredt.338 At våpen kunne bli innsmuglet enkeltvis ble også bekreftet av politimesteren i Quisling-saken.339 Begrepet ”revolusjonær” var en avgjørende del av debatten, men hva la Arbeiderpartiet i dette begrepet? Arbeiderpartiet erklærte seg som et revolusjonært parti, men for partiet selv, lå denne betydningen i at de måtte forberede seg på innføringen av sosialismen. Borttagelsen av ordet ”folkeflertallet” fra deres prinsipprogram i 1930, forklarte Nygaardsvold med, at var en sikkerhet for å holde de anti-sosialistiske partiene unna ved neste valg. En valgstemning kunne nemlig snu, og dersom de borgerlige gjenerobret makten ved neste valg, ville dette hindre sosialismens fremtreden. Arbeiderpartiet måtte dermed sikre en mulig regjeringsmakt gjennom sterke organisasjoner.340 I henhold til Quisling sitt promemoria, der de lovlydige borgerne skulle bli ”de nye revolusjonære,” og som drøftet forfatningsmessige tiltak for å hindre Arbeiderpartiet i å utøve sin makt, kunne dette tyde på et rett valg, sett fra DNA sin side. Støstad mente også at partiet måtte være revolusjonært, men at denne betydningen var ment i en god forstand. Sosialismen behøvdes for å gjøre samfunnet bedre, og partiet måtte være revolusjonært for å forberede seg på gjennomførelsen av dette målet.341 De borgerlige partiene i Quisling-saken konkluderte med at så lenge Arbeiderpartiet holdt fast ved prinsipprogrammet av 1930, ville partiet bli ansett som revolusjonært. Som vi så i kapittel to, hadde borttagelsen av ordet ”folkeflertallet” blitt vedtatt med én avgjørende stemme. Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Edvard Bull og Sverre Støstad var blant de som hadde støttet vedtaket. Maurseth skriver at én hovedgrunn til radikaliseringen av prinsipprogrammet kan ha vært at den ideologiske tradisjonen rundt Tranmæl og Bull førte til at flere i partiet ønsket å stramme inn på de betingelsene som hadde blitt vedgått med sosialdemokratene i 1927. Hvis man legger denne retningen til grunn, er det særlig interessant å se på kursendringen som Arbeiderpartiet begikk ved valget i 1933.342 Øystein Sørensen skriver at etter valget i 1933, valgte Arbeiderpartiet parlamentarismen og demokratiet fullt ut. Ved valget ble det lansert en bestemt politisk og ideologisk profil, nemlig den sosialdemokratiske politikken. Arbeiderpartiet oppnådde 40 prosent av de avgitte
338 Agøy 1997:323. 339 S. tid. (1932) s. 2571. 340 Ibid:2620-2621. 341 Ibid:2620-2621. 342 Maurseth 1987:546-547. 84 stemmene, og hadde nesten oppnådd flertall i nasjonalforsamlingen.343 De borgerlige fordømte Arbeiderpartiets revidering av prinsipprogrammet i 1930, og revideringen bidro også til Arbeiderpartiets valgnederlag. Hans Fredrik Dahl mener at nederlaget fra 1930, trusselen fra fascismen og den økonomiske krisen var tre faktorer som førte til at partiet skiftet kurs.344 Hovedsakene til DNA ved valget i 1933 var vern av folkestyret og forsøket på å løse den økonomiske krisen, ved parolen: ”Hele folket i arbeid!” Partiet hadde på denne tiden innsatt ”folkestyret” tilbake i prinsipprogrammet, og revideringen av programmet i 1933 var mer omfattende enn i 1930. Denne politiske omdreiningen førte til at Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt gjennom kriseforliket med Bondepartiet i 1935.345 Mellom valgene i 1930 til 1933, var altså Arbeiderpartiet i en slags overgangsfase. Deres uttalelse om at partiet fremdeles var revolusjonært rundt Quisling-saken tyder på at representantene fremdeles ikke hadde lagt helt fra seg den radikale muligheten. Johan Nygaardsvold forsvarte nemlig borttagelsen av folkeflertallet i prinsipprogrammet med at det kunne være en nødvendighet for sosialismens innføring, og uttalte at et flertall i Stortinget ikke kunne sikre sosialismens fremvekst.346 Likevel tyder også uttalelsene på at de ville søke makten gjennom det demokratiske systemet. Grunnen til at de behøvde sterke arbeiderorganisasjoner var for å sikre seg mot de borgerlige partiene, som også kunne finne på å støtte Quisling og fascismen. Hele bakgrunnen for Quisling-saken bygde på en konflikt mellom Arbeiderpartiet og Quisling. Forsvarsministeren hadde følt seg sterkt angrepet av Arbeiderpartiet, og måtte renvaske seg og ta igjen med samme mynt. Samtidig hadde Arbeiderpartiet oppfattet ”Pepperoverfallet” som iscenesatt for å kaste skylden på kommunister og sosialister. Arbeiderpartiet mente at Quisling sin hensikt var å underbygge en revolusjonær stemning i landet, som påskudd for å kunne kuppe makten selv. DNA hevdet at dette var hans agenda rundt ”Pepperoverfallet” og ved hans tale i trontaledebatten den 7. april, hvor han hevdet at Menstadaffæren egentlig hadde vært et planlagt revolusjonært opprør som skulle spre seg over hele landet.347 I følge Ørvik ble Quisling allerede oppfattet som en av de farligste menn i landet av arbeiderbevegelsen, da han ble utnevnt til forsvarsminister.348 I den første debatten
343 Sørensen, Øystein. Solkors og solidaritet. Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930-1945 (Oslo: Cappelens Forlag, 1991), 45. 344 Dahl 1969:61. 345 Ibid:65. 346 S. tid. (1932) s. 2620-2621. 347 Ibid:2626, 2593. 348 Ørvik 1960:117. 85 vedrørende Quisling-saken, påpekte arbeiderpartirepresentantene at det var Quisling og kretsen rundt han som kunne utgjøre en fare for samfunnet. Nygaardsvold hadde uttalt:
Og jeg vil spå, at får hr. Quislings ideer gro, og får han fortsette med sin nordiske folkereisning, når han engang vandrer fra den taburett, som han nu krampaktig holdes oppe på, så tror jeg nok han vil gjøre sitt til at disse bevegelser blir farlige, selv for det kapitalistiske system, slik som det nu er.349
I de senere debattene henviste også Arbeiderpartiets representanter til promemoriaet skrevet av advokat Hjort, som drøftet forfatningsmessige tiltak dersom Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt. Dette bekreftet avgjørelsen som Arbeiderpartiet hadde tatt angående arbeidervern i 1930, fordi Arbeiderbevegelsen behøvde maktorganer som kunne sikre det ervervede folkeflertall.350 Partiet kunne ikke stole helt på de borgerlige, og måtte dermed ha en sikkerhet i bakhånd. Dette viser til at de borgerlige og Arbeiderpartiet trigget hverandre. Arbeiderpartiet anså Quisling som en fare, dersom hans politiske ideer fikk gro. I Quisling- saken hadde ingen av de borgerlige partiene lagt vekt på promemoriaet som Arbeiderpartiet anså som en fare, både for partiet selv, men også for de demokratiske verdiene. Det var urovekkende at dokumentet ikke ble tatt på alvor.351 I henhold til promemoriaet, argumentere Arbeiderpartiets representanter for at den sittende regjeringen allerede hadde begynt å innføre tiltak som var i tråd med dette programmet. Bondepartiet hadde for eksempel innført tiltak som fratok personer som mottok forsorgsunderstøttelse til å sitte som representer i institusjoner de hadde blitt valgt inn i. I promemoriaet stod det at man skulle begrense stemmeretten til fattigunderstøttede. For å endre forfatningen måtte man nemlig også begynne å endre stemmeretten.352 Stemmerettens historie i Norge viser til at på begynnelsen av 1800-tallet var det kun menn over 25 år, med en viss kapital som hadde lov til å stemme. Ved parlamentarismens innføring i 1884 fikk menn som betalte 500 kr i skatt på landsbygda eller 800 kr i byene lov til å stemme, og ved 1900 var det innført almen stemmerett for menn i Norge. I 1913 fikk endelig kvinner også almen stemmerett. Arbeiderpartiet mente at promemoriaets stemmerettsforlag tok direkte sikte på arbeidernes stemmerett. Bondepartiet ble ansett av Arbeiderpartiet for å være det mest fascistiske og arbeiderfiendtlige partiet som hadde sittet i regjering.
349 S. tid. (1932) s. 555. 350 Ibid:2591. 351 Ibid. 352 Ibid:2593. 86 6.1.3 Likheter og forskjeller innad i partiene Var det noen forskjeller eller likheter innad i de borgerlige partienes syn på det bildet av en trussel som Quisling hadde presentert i sin tale? Politikerne innad i partiet Høyre syntes i stor grad å være enige i at Det norske Arbeiderparti kunne utgjøre en revolusjonær fare for det eksisterende borgerlige samfunn. Henrik Ameln var om mulig ekstra tydelig på at han oppfattet at Nygaardsvold og Arbeiderpartiet gjerne kunne ta i bruk ulovlige midler, akkurat som det passet dem. Han uttalte at DNA gjerne fremmet diktaturet, så lenge det gikk i deres favør. Dette kan tyde på at Ameln i større grad ønsket at Arbeiderpartiet skulle innrømme sine intensjoner. Hambro og Norem var også usikre på om Arbeiderpartiet ville ta i bruk ulovlige midler som en reserveløsning, dersom de parlamentariske planene skulle slå feil, og ville at Arbeiderpartiets representanter skulle gi svar på dette. Fjalstad påpekte at Arbeiderpartiet hadde ropt opp om at de var revolusjonære i alle år, samtidig som at de ikke tok avstand til kommunistiske opptøyer, og at det dermed ikke var rart at de ikke-sosialistiske partiene var skeptiske. Også Hambro viste til Arbeiderpartiets agitasjon opp gjennom årene, og alle Høyrepolitikerne var enige i at DNA ikke hadde tatt offentlig avstand til kommunistiske opptøyer. Høyres representanter syntes stort sett å være enige under debattene i Stortinget. Olaf Fjalstad var ordfører for spesialkomitéen, og presenterte flertallets syn på saken i debattene. Ivar Lykke, som også satt som medlem i spesialkomitéen for Høyre, var ikke fremtredende i debattene etter komitéens behandling, og dette kan tyde på at han var enig i Fjalstads fremstilling. Det var større forskjeller innad i partiet Venstre. Debatten dreide en del rundt spørsmålet om Quisling hadde grunnlag for sine uttalelser i Stortinget. Carl Hartmann tok kraftig avstand fra forsvarsministerens uttalelser, særlig i henhold til hans påstand om Menstadslaget. Johan Ludwig Mowinckel uttalte at Quisling hadde hatt grunnlag for sine uttalelser, men at revolusjonsfrykten var sterkt overdrevet, og at hans krasse innlegg hadde bidratt til å skape unødvendig frykt og uro. Peersen og Myklebust hadde ikke krevd å tillegge i flertallsinnstillingen at Quisling hadde vært unødvendig krass og lite objektiv i sin tale, noe som kan tyde på at de mente en fullstendig borgerlig blokk var nødvendig mot DNA, og at de ikke ville gi Arbeiderpartiet noen fordeler av sakens utfall. Likevel oppfattet de ikke noen akutt revolusjonstrussel. Johan Nygaardsvold og Sverre Støstad erklærte Arbeiderpartiet som revolusjonært i Stortinget, men fantes det noen betydningsforskjeller i deres uttalelser? Og hva tenkte Fredrik Monsen og Anton Jenssen om dette? Det var Nygaardsvold som hadde uttalt at
87 Arbeiderpartiet måtte ha sterke arbeiderorganisasjoner tilgjengelig for å gjennomføre sosialismen ved en eventuell regjeringsmakt. Høyre og Venstre hadde reagert kraftig på denne uttalelsen. Støstad hadde uttalt at Arbeiderpartiet måtte være et revolusjonært parti for å omdanne samfunnet til det bedre, men hva han i praksis la i betydningen revolusjonær var noe uklart. Samtidig talte han etter Nygaardsvold i Stortinget, noe som kan tyde på at han var enig med Arbeiderpartiets leder. Støstad utalte at Arbeiderpartiet måtte være et revolusjonært parti, og i større grad være klar over hva de ville med sitt mål. Fredrik Monsen sa ikke noe direkte vedrørende partiet som revolusjonært. Han uttalte at beskyldningene som Quisling hadde kommet med ikke var nye. Monsen sa at det historiske mønsteret viste til at alle medlemmer av et samfunn som representerte noe nytt i samfunnslivet, eller som ønsket å befri seg fra undertrykkende forhold, ble omtalt som landsforrædere og opprørere osv. Han nevnte historien om Bondebevegelsen, Thranittbevegelsen, skjerpingen av arbeiderbevegelsens antimilitaristiske politikk rundt 1910 og ikke minst, valget av 1930 som eksempler. Forholdene i landet ved den økonomiske krisen i 1930 var forferdelige, med sult og arbeidsledighet, og krisen pågikk fremdeles i 1932. Monsen påpekte at Arbeiderpartiet ønsket å forbedre de økonomiske forholdene. Den borgerlige politikken var en fiasko, og samfunnet trengte en ny politikk.353 Anton Jenssen påpekte et paradoks ved de borgerliges behandling av Quisling sitt promemoria i Quisling-saken versus Arbeiderpartiets prinsipprogram fra 1930. De borgerlige hevdet stadig at strykningen av ordet ”folkeflertallet” tydet på at Arbeiderpartiet ville erverve makten uten flertall i Stortinget, og at partiet ikke brydde seg om folkeflertallet. I promemoriaet stod det at dersom DNA oppnådde makten gjennom det parlamentariske demokratiet, så ville de ”lovlydige” borgerne bli ”de nye revolusjonære.” I henhold til promemoriaet, hadde de borgerlige enten oversett det, eller uttalt at slike ting kunne bli diskutert når eller dersom det skulle foreligge.354 Dette tyder på at de borgerlige ikke anså promemoriaet, Quisling eller kretsen rundt han som noen pågående trussel. Jenssen derimot oppfattet dette som urettferdig, og ikke minst skummelt. I Arbeiderpartiets program fra 1930 stod det at dersom borgerskapet ville motsette seg sosialismens innføring, måtte arbeiderklassen ha sterke maktorganer som kunne forsvare det ervervede folkeflertall. Denne delen av Arbeiderpartiets program viser at Arbeiderpartiet egentlig ville oppnå makten gjennom flertall i Stortinget, men at de var usikre på om de hadde de borgerlige partiene med seg. De borgerlige proklamerte nemlig at Arbeiderpartiet var for diktatur, og at de var usikre
353 Ibid:2521-2522. 354 Ibid:2592. 88 på Arbeiderpartiet. Jenssen viste til promemoriaet skrevet av advokat Hjort, og påpekte at dette programmet slo fast at DNA hadde gjort rett i å legge til punktet om maktorganer. ”Jeg hadde ikke trodd at vi så hurtig og tydelig skulde blitt forlagt oss et bevis for riktigheten av arbeiderpartis program på dette punkt. Men har jeg vært tvilende ovenfor en sådan affære, er jeg iallfall nu grundig omvendt.”355 Det er en forskjell i Jenssen og Nygaardsvold sine uttalelser. Jenssen mente at maktorganene måtte tas i bruk dersom de borgerlige partiene motsatte seg beslutninger, eller gjorde opprør mot Arbeiderpartiet, dersom partiet oppnådde makten på parlamentarisk vis. Nygaardsvold strakk det lenger, og uttalte at Arbeiderpartiet hadde strøket ”folkeflertallet” fra prinsipprogrammet, fordi sosialismen ikke kunne innføres kun basert på det ervervede folkeflertall. Både Høyre og Venstre ville bevare det bestående samfunn, mens Arbeiderpartiet ville omdanne samfunnet til et sosialistisk samfunn. Arbeiderbladet skrev at det borgerlige samfunn var utdatert, og at veien videre ville stå mellom sosialisme eller fascisme. Arbeiderpartiet fryktet fascismen, og mente at det var denne ideologien som utgjorde en trussel mot parlamentarismen. Arbeiderpartiet ville oppnå makten gjennom det parlamentariske systemet, men samtidig uttalte Nygaardsvold at sosialismen ikke kunne innføres kun basert på et flertall i Stortinget. En valgstemning kunne skifte, og de borgerlige partiene kunne overta regjeringsmakten ved neste valg. Dette tyder på en ambivalens innad i Arbeiderpartiet.
6.1.4 Tolkninger av innstillingen: Saken gir ingen forføyning fra Stortingets side I den siste stortingsdebatten vedrørende saken den 30. juni ble flertallets innstilling enstemmig vedtatt på Stortinget. To sentrale spørsmål dukker opp i denne sammenhengen. For det første, hvordan ble innstillingen oppfattet av de ulike partiene, og for det andre, hva var hensikten bak den? I 1930 hadde de borgerlige partiene gått sammen om å svekke Arbeiderpartiet mot valget, og blant annet spilt på at partiet ønsket diktatur fremfor demokrati. Da Quisling-saken ble brakt opp var det ikke lenge til et nytt valg. Kan innstillingen av saken tyde på politisk taktikk fra det borgerlige hold? Arbeiderpartiet mente i hvert fall dette. Den endelige innstillingen tydet på at dokumentasjonen som Quisling hevdet å ha grunnlag for, ikke holdt. Dersom det virkelig fantes en revolusjonsfare, burde det ha blitt gjort tiltak. På den andre
355 Ibid:2591. 89 siden ble mindretallets innstilling i Stortinget nedstemt, så Quisling fikk heller ingen politiske konsekvenser for sine uttalelser. Nygaardsvold mente at dette var paradoksalt; enten beviste dokumentene at Arbeiderpartiet hadde bedrevet ulovlig virksomhet eller så gjorde de det ikke. Dersom dokumentene hadde vist seg å danne grunnlag for Quisling sine uttalelser, måtte Stortinget ha forlangt undersøkelse, tiltale og straff for landsforræderi, samt forlange å forby arbeiderbevegelsens politiske og faglige organer. Dokumentene hadde altså ikke bevist stort, og dermed måtte Stortinget ha valgt alternativ to, nemlig å uttale at dokumentene ikke dannet grunnlag for Quisling sine uttalelser. Stortinget valgte en mellomløsning; å støtte Quisling ved å uttale at han hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for sine uttalelser, samtidig som at saken ikke førte til noen politiske konsekvenser for Arbeiderpartiet. Likevel mente Nygaardsvold at utfallet av innstillingen førte til konsekvenser for Arbeiderpartiet på den måten at det svekket partiets troverdighet. Å ikke ta avstand til Quisling sine påstander var en taktikk fra de ikke-sosialistiske partiene for å svekke Arbeiderpartiet til neste valg.356 Historiker Harald Berntsen har skrevet en bok om Nygaardsvold, og har lagt særlig vekt på at Nygaardsvold i Quisling-saken tok et oppgjør med Quisling. Han skriver at Nygaardsvold med uttalelsen ovenfor grep fatt i denne ”uhyrlige selvmotsigelsen” fra det borgerlige flertalls innstilling. Berntsen sin fremstilling av Quisling-saken er egentlig ganske lik Arbeiderpartiet sitt syn, fordi han blant annet legger veldig vekt på å fremstille Nygaardsvold som heltemodig, og Quisling som en slyngel.357 I Stortinget påpekte Støstad at det var feigt å ikke frembringe forslag om å oppløse arbeiderpartiets organisasjoner når komitéflertallet nærmest hadde gått god for Quisling sine påstander om landsforræderi. Han mente at grunnen til dette var fordi arbeiderbevegelsen var for sterk til at regjeringen turte å legge ned forbud mot Arbeiderpartiet og den faglige landsforeningen. I likhet med Nygaardsvold, mente han i bunn og grunn at Quisling ikke hadde klart å skaffe beviser som kunne veie opp for hans beskyldninger.358 Hva mente så de borgerlige partiene om Quisling sin påstander og hva tydet innstillingen på? Flertallet i spesialkomitéen hadde påpekt at så lenge Arbeiderpartiet holdt fast ved prinsipprogrammet fra 1930, ville de bli ansett som revolusjonære. Likevel var jo ikke dette noe nytt. Prinsipprogrammet hadde blitt mye omdiskutert da programmet ble revidert i 1930. Det var heller ikke noe bevis for Quisling sin påstand om at Menstadslaget
356 Ibid:2609-2610. 357 Berntsen, Harald. I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952 (Oslo: Aschehoug, 1991), 309-311. 358 S. tid. (1932) s. 2629. 90 fra 1931 egentlig hadde vært et planlagt revolusjonært opprør som skulle gå til reisning over det hele land. Dersom man ser på hvordan affæren hadde utartet seg, og behandlet i ettertid, så var det faktisk ingenting som tydet på dette. Akkurat dette var de borgerlige enige i, men de gav heller ingen kritikk til Quisling for sin uttalelse angående Menstadslaget. Tvert imot mente de at han hadde grunnlag for disse uttalelsene ettersom at opprøret var i overenstemmelse med Kominterns program. Carl Hartmann derimot, var den eneste representanten på den borgerlige siden som rettet sterk kritikk mot disse uttalelsene. I forhold til de andre stortingsrepresentantene hadde han vært statsadvokat i rettssaken etter Menstadslaget, og hans etos var dermed sterk på dette området. Arbeiderpartiets presseorgan mente at Hartmann var den eneste som gav kritikk fordi han faktisk uttalte hva han mente om saken. Hans bedømmelse av Menstadsaken var basert på personlige vurderinger, og ikke politiske.359 Angående dokumentasjonen i henhold til massiv våpensmugling, hadde det heller ikke her blitt funnet noen beviser. Dette var det eneste punket som de borgerlige samlet sett ikke kunne gi noe som helst medhold til Quisling på. De borgerlige partienes behandling av saken viser til at de støttet Quisling sine påstander i den grad det lot seg gjøre. De uttalte at han hadde grunnlag for sine påstander om for eksempel Menstadaffæren, til tross for at det virkelige forhold tydet på at han egentlig ikke hadde det. Dersom man legger valgkampen i 1930 til grunn, så hadde også de borgerlige her frontet at Arbeiderpartiet var et sosialistisk og antidemokratisk parti. Quisling tilhørte den borgerlige siden, og kom med angrep mot deres partifiende. Etter deres uttalelser angående DNA i 1930, hadde det jo vært merkelig hvis de ikke prøvde å forsvare sine tidligere uttalelser. Rolf Danielsen mener at flertallets innstilling bygde på at de borgerlige var opptatte av å markere en front mot Arbeiderpartiet. Særlig Høyre var opptatt av en borgerlig samling for å hindre DNA i å oppnå regjeringsmakt.360 Historiker Sverre Hartmann mener også at innstillingen tyder på dette.361 I Quisling-saken hadde debatten om revolusjonsfrykt blitt brakt opp i offentligheten. Mine funn tyder på at de borgerlige partiene fortsatt var usikre på hva Arbeiderpartiet kunne finne på dersom de fikk flertall på Stortinget. Samtidig kan konklusjonen om at saken ikke fikk noen politiske konsekvenser avkrefte at det var noe bevis for en voldelig revolusjonstrussel. Det lå likevel fortsatt en frykt hos Høyre i at Arbeiderpartiet kanskje ville bruke voldelige midler for å oppnå makt, dersom de ikke oppnådde makten på parlamentarisk vis. De borgerlige måtte dermed vise kraft ovenfor
359Arbeiderbladet, 01.07.1932, s, 4. 360 Danielsen 1984:223. 361 Hartmann 1959:189. 91 DNA, men på samme tid hadde Quisling opptrådt på en uforsvarlig måte. Både Danielsen og Hartmann påpeker at man dermed også måtte finne en måte å sørge for at statsråden ikke fant på lignende sprell i fremtiden.362 Høidal skriver at dokumentene hadde satt de ikke-sosialistiske partiene i en vanskelig situasjon. De som støttet Hundseid ønsket ikke å avvise påstandene til et regjeringsmedlem. Jeg er enig i at dette også er et grunnlag for å støtte Quisling. Men på den andre siden skriver Høidal at de av taktisk-politisk hensyn til Arbeiderpartiet bare gav en forsiktig støtte til Quisling, og at det ville være politisk uklokt å gå til den ytterlighet å støtte Quisling uforbeholdent når Arbeiderpartiet tydelig viste alle tegn på å ville fravike sin revolusjonære ideologi og i stedet bli et parlamentarisk reformparti.363 Her må jeg si meg uenig med Høidal, og at mine funn tyder på det motsatte. Min undersøkelse tyder på at det var nettopp dette de borgerlige ikke var så sikre på. Arbeiderpartiet hadde ikke vist alle tegn på at de bare ville oppnå makten på parlamentarisk vis. De hadde ikke tatt avstand fra kommunistiske opptøyer, og de hadde heller ikke gitt et klart og tydelig svar på om de kunne finne på å bruke voldelige midler. Likevel lå den største frykten i usikkerheten på hva Arbeiderpartiet kunne finne på, dersom de oppnådde flertall på Stortinget. Nils Ivar Agøy skriver også at det fremlagte materialet ikke endret noen særlig oppfatning av trusselbildet hos de borgerlige. Mens Arbeiderpartiet mente at dokumentene bygde på forfalskninger og gammelt nytt, valgte særlig Høyre i stor grad å stole på dokumentene hentet fra Generalstabens Efterretningskontor, på tross av at mye av kildematerialet var anonyme kilder.364 Man kan også tilføye at etter den endelige innstillingen å dømme, så hadde ikke dokumentene frembrakt noe bevis som grunnlag for politiske konsekvenser mot Arbeiderpartiet. Agøy, Høidal og Dahl mener også at konklusjonen om at saken ikke gav noen forføyning fra Stortingets side var en erkjennelse om at dokumentene ikke beviste stort.365 Jeg mener at selv om de borgerlige partiene ønsket å vise en front mot DNA, så var det begrensninger for hvor langt de dermed kunne strekke seg. Quisling sin opptreden var også i virkeligheten skandaløs. Sånn sett var den endelige innstillingen politisk smart. Man fikk saken ut av verden, uten noen politiske konsekvenser for verken Quisling eller Arbeiderpartiet. På samme tid hadde de borgerlige i behandlingen av saken fått vist en forsiktig støtte til Quisling , samt markert en tydelig avstand til Arbeiderpartiet.
362 Danielsen 1984: 223; Hartmann 1959:189. 363 Høidal 2002:79. 364 Agøy 1997:323. 365 Agøy 1997:323; Høidal 2000:79; Dahl 1991:213. 92 Stortingskomiteens beslutning om å ikke videre følge opp saken la til grunn ulike tolkninger. Hans Fredrik Dahl har har utarbeidet tre punkter som han mener i hovedtrekk gir svar på de ulike tolkningene av innstillingen: 1. Vedtaket innebar en tillitserklæring til Quisling, ved at den avviste den fremførte mistillit. 2. Den antatte revolusjonsfare var ikke så alvorlig at man ville foreta seg noe. 3. Verken saken eller statsrådens tale var så ekstraordinær at Stortinget ville anbefale tiltak, positive eller negative.366 I følge Dahl ble den første tolkningen lagt til grunn av Quisling og hans tilhengere i Bondepartiet og Høyre, Mowinckel landet til slutt på den midterste tolkningen, mens Arbeiderpartiet nærmest la den tredje tolkningen til grunn.367 Disse tre punktene er et godt utgangspunkt for videre drøfting av partienes syn på innstillingen. Mange oppfattet Quisling som ”den modige forsvarsministeren som hadde turt å si ifra.”368 Men ut ifra de som anså innstillingen som en tillitserklæring til Quisling, og mente at den avviste den fremførte mistillit, var det mange nyanser. Noen mente at det var veldig viktig at Quisling hadde kommet med et kraftig varsel, mens andre mente at innstillingen tydet på at statsråden hadde hatt rimelig grunn for sin tale.369 Dersom man ser den første tolkningen i sammenheng med de første reaksjonene på talen, kan man se at Høyres representanter mente at det Quisling hadde brakt opp var viktig. Likevel skriver Dahl at for de trente parlamentariske iakttagere fremstod Quisling sin tale som et politisk selvmord. Han skriver at Hambro og Mowinckel ga halvt medlidende replikker til Quisling på Høyre og Venstres vegne.370 Partiførerne uttalte at de kunne forstå at statsråden hadde følt seg forfulgt og hatt trang til å uttale seg i Stortinget, og dette viser til medlidenhet. Henrik Ameln uttalte riktignok at han hadde følt en personlig glede over at Quisling hadde slått tilbake mot sine politiske motstandere.371 Høyres stortingsrepresentanter viste støtte til Quisling i den forstand at også de var usikre på Arbeiderpartiet, men samtidig ble talen ansett som en skandale, fordi Quisling hadde blandet sin egen personlige sak inn i de politiske spørsmålene knyttet til fedrelandet.372 Da flertallet i spesialkomitéen i hovedsak gav Quisling medhold for sine uttalelser ble dette ansett som en seier hos Quisling sine tilhengere. Innstillingen innebar ingen
366 Dahl 1991:216. 367 Ibid:216-217. 368 Ibid:217. 369 Ibid. 370Ibid:205-206. 371 S. tid (1932) s. 549. 372 Dahl 1992:207. 93 politiske konsekvenser for Quisling. Særlig statsminister Hundseid sin omvending i saken var et tegn på dette. Helt i begynnelsen hadde Hundseid uttalt at han egentlig ikke ville ta avstand, men at han syntes at forsvarsministeren hadde brukt vel sterke ord i sin tale. Dette indikerer at han mente at Quisling sine påstander var overdrevet, og han ville ikke bli assosiert med disse kraftige påstandene. I likhet med Hambro og Mowinckel hadde han uttalt at Quisling burde tilgis for å ha brukt litt sterke ord etter den voldsomme forfølgelsen han hadde blitt utsatt for av Arbeiderpartiet og dets presseorgan.373 Quisling hadde ikke vært fornøyd med denne uttalelsen. I de siste stortingsdebattene hadde statsministeren trukket sin kritikk tilbake, og ikke bare det, han hadde uttalt at Quisling kunne tre ut av saken med hevet hode. Sverre Hartmann skriver at grunnen til dette var at Hundseid ønsket å rette opp i regjeringens stilling.374 Dahl påpeker at Hundseid riktignok hadde sagt seg enig i å overveie om Quislings konflikt med Tranmæl, Scheflo og Friis burde oppklares gjennom rettslig undersøkelse, men at dette ikke ble noe av. Ifølge Dahl fikk Quisling støtte av den utenomparlamentariske opinionsbølgen, som førte til at Hundseid ble pålagt press. Helt i begynnelsen av saken hadde også Hundseid vurdert å gi avskjed til forsvarsministeren, men etter press fra de andre regjeringsmedlemmene trakk han dette tilbake, i hvert fall til saken hadde blitt behandlet.375 Utfallet av saken resulterte i at Quisling ble værende i sin statsrådposisjon, og dette ble ansett som en personlig seier for Quisling, og de som støttet han. Innstillingen gav heller ingen politiske konsekvenser for Arbeiderpartiet, men dersom partiet virkelig hadde begått landsforræderi, burde ikke saken ha ført til politiske konsekvenser? Dette spørsmålet henger sammen med den andre tolkningen som i hovedsak ble støttet av Venstre, nemlig at den antatte revolusjonsfare ikke var så alvorlig at man ville foreta seg noe.376 Mowinckel påpekte at dersom det virkelig hadde vært en revolusjonær trussel, så ville myndighetene ha gjort tiltak for lenge siden. Partilederen så seg lei av alt snakket om revolusjon, og mente at faren ikke burde overdrives. I likhet med Arbeiderpartiet ble det også pekt på at saken hadde frembrakt lite nytt. I henhold til innstillingen mente Mowinckel at man dermed kunne slå seg til ro med at det ikke fantes noen akutt revolusjonsfare.377 Myklebust uttalte også at med innstillingen hadde saken endelig kommet
373 S. tid. (1932) s. 563. 374 Hartmann 1959:189. 375 Dahl 1991:207. 376 Dahl 1991:216. 377 S. tid. (1932) s. 2618. 94 ned på jorden igjen.378 Venstre opplevde også at det var pussig at Quisling anså innstillingen som en seier, i forhold til de som støttet han innad i Høyre og Bondepartiet. Arbeiderpartiet anså flertallets behandling av saken som politisk styrt, men venstrepolitikerne i spesialkomitéen påpekte at selv om de så saken på en annen måte, så betydde ikke det at saken var politisk styrt. Hans Fredrik Dahl mener at Arbeiderpartiets hovedoppfatning av innstillingen nærmest var at ”Verken saken eller statsrådens tale var så ekstraordinær at Stortinget ville anbefale tiltak, positive eller negative.”379 Arbeiderpartiet uttalte i Stortinget at saken bygde på lite nytt. Likevel er jeg uenig at dette er Arbeiderpartiets hovedoppfatning av innstillingen. Grunnen til at det ikke ble utført tiltak var fordi dokumentene og saken bygde på lite nytt, men hvordan selve saken hadde blitt behandlet, oppfattet Arbeiderpartiet som politisk taktikk fra de borgerlige partiene. ”Det er en politisk nidingsdåd, ikke bare hele oppsamlingen av disse dokumenter, men også innstillingen slik som den er skrevet. De skal forsøke å skaffe seg agitasjonsmiddel til neste valg.”380 Arbeiderpartiet fremmet i sin innstilling at overfallsaffæren fra 2. februar burde oppklares i rettslige former. I tillegg hadde de uttrykt sterke ønsker om at møtet mellom Quisling, Tranmæl, Sceflo og Friis skulle bli nærmere undersøkt. Støstad mente at grunnen til at de borgerlige ikke ville undersøke dette var fordi det ikke ville være beleilig for Quisling og den borgerlige kretsen.381 På tross av dette stemte Arbeiderpartiet på flertallets innstilling da deres eget forslag til innstilling hadde blitt nedstemt.382 Fredrik Sejerstad skriver at alle parter i Quisling-saken i hovedsak var fornøyde. Arbeiderpartiet var fornøyd med at dokumentene ikke hadde frembrakt noen konkrete beviser, og samtidig avdekket virksomheten til den militære etterretningstjenesten. Det hele endte med et enstemmig vedtak.383 Min oppfatning er at Arbeiderpartiet var fornøyde med dokumentenes manglende bevisgrunnlag, men at de ikke var fornøyde med utfallet av saken. Det kan virke merkelig at partiet til slutt stemte på flertallets innstilling, men antageligvis var det fordi avstemmingen ikke spilte så stor rolle uansett. Arbeiderpartiet hadde fått frem sitt syn ved å utarbeide sin egen mindretallsinnstilling. Jeg mener at Dahl sitt forslag til Arbeiderpartiets tolkning av
378 S. tid. (1932) s. 2614. 379 Dahl 1991:216. 380 S. tid. (1932) s. 2610. 381 Ibid:2629. 382 Ibid:2654. 383 Sejersted, Fredrik. Kontroll og konstitusjon. Statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet (Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2002), 244. 95 innstillingen, ikke er deres syn på innstillingen, men er Arbeiderpartiets syn på hva utfallet av dokumentene viste. Men, i hovedsak ville de at innstillingen skulle være mer utfyllende, og ettersom at deres oppfatning av dokumentene var forfalskninger og ”gammelt nytt,” så burde innstillingen rettet tiltak mot Quisling. Slik sett oppfattet de behandlingen av saken, og innstillingen for å ikke være objektiv vurdert.
6.2 Sammenligning av de tre presseorganene; Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet
6.2.1 Reaksjoner etter talen Da de ulike presseorganene refererte fra stortingsdebattene kan man se en forskjell i hva de legger vekt på i sine overskrifter. For eksempel kan man sammenligne overskriftene samme dag som Quisling hadde holdt sin tale i trontaledebatten. Arbeiderbladet hadde som overskrift:
Quisling løper løpsk i trontaledebatten i dag. Han har ingenting å fortelle om ”overfallet”, men fabler om et planlagt oprør i forbindelse med Menstad-affæren. Nygaardsvold: Legg papirene frem hr. statsråd, istedenfor å komme med nonsens. Så skal vi senere vaske op med Quisling og de som er hans kilder.384 I Dagbladet var overskriften:
Quisling avslører store kommunistiske oprørsplaner. Menstadoptøiene innledning til en reisning over hele landet. Planer om at det skulle bryte løs samtidig i Oslo og Bergen. Forsvarsdepartementet sitter inne med kompromitterende dokumenter.385 Mens i Aftenposten stod det:
Sensasjonelt innlegg fra statsråd Quisling. Han opplyser at der i forbindelse med Menstadoptøiene forelå planer om opstand over hele landet. Og at der i departementet finnes dokumenter, meget kompromitterende for norske arbeiderledere. –”Kjøpte og betalte agenter, fiender av folk og fedreland.” Forslag fra Nygaardsvold om at papirene skal oversendes Stortinget. Statsministeren, høires og venstre førere støtter forslaget.386
Disse tre overskriftene har i hovedsak samme innhold, men er vinklet på tre forskjellige måter. Overskriftene kan fortelle oss noe om avisene sin retning og oppfatning av saken. Aftenposten var sterkt imot Arbeiderpartiet, mens Arbeiderbladet var sterkt imot Quisling. Arbeiderbladet avviste Quisling sine uttalelser blankt. Avisen skrev at Quisling ”løp
384 Arbeiderbladet, 07.04.1932, s. 9. 385 Dagbladet, 07.04.1932, s. 1. 386 Aftenposten, 07.04.1932, aftennummer, s. 1. 96 løpsk,” ”fablet” og ”kom med nonsens.” Arbeiderbladet var grovt uenig med Quisling, og beskrivelsen tyder på at de også ville svekke hans troverdighet. Aftenposten på den andre siden var takknemlig for Quisling sin tale. Hvis man sammenligner Aftenposten og Dagbladet sine overskrifter, ser man at begge skriver at Quisling hadde funnet kompromitterende dokumenter fra Generalstaben som avslørte at Menstadslaget skulle være et planlagt opprør som skulle gå til reisning over det hele land. Aftenposten var likevel mer entusiastisk med bruk av ordet ”sensasjonell.” I tillegg nevnte Aftenposten at dokumentene var kompromitterende for norske arbeiderledere, og ønsket å trekke frem Quisling sitt utsagn om at de var kjøpte og betalte agenter og fiender av fedrelandet. Dette kan vise til at Aftenposten var særlig opptatt av å svekke DNA. Dagbladet oppfattet også DNA som en trussel, men denne overskriften er mer objektiv, og kan tyde på at Dagbladet var mer avventende i behandlingen av saken. Likevel trodde Dagbladet i første omgang på at Quisling kunne ha rett i sin anklage om store kommunistiske planer, og deres intervju med han neste dag tyder på at avisen var villig til å lytte til hva forsvarsministeren hadde å fortelle, selv om talen var skandaløs.387 Etterhvert som at tiden gikk før Quisling fikk oversendt dokumentene fra forsvarsdepartementet til Stortinget, så begynte avisen å tvile på at dokumentene hadde noen særlig betydning. Blant bunken med dokumenter, hadde Quisling skrevet sine egne bemerkninger og syn på de ulike aspektene ved saken. Dagbladet mente at dette tydet på at Quisling ikke var like sikker på at dokumentene frembrakte de bevisene han trengte likevel, og viser til at Dagbladet begynte å bli mer skeptisk.388 Dahl skriver at presseorganene, Tidens Tegn og Nationen, var begeistret over Quisling sin tale, og mente at hans varsel var nødvendig.389 Aftenposten var også helt fra første stund meget skeptisk til de revolusjonære partier, og støttet Quisling ved disse påstandene. Avisen skrev at Arbeiderpartiet ikke var noe bedre enn kommunistene, fordi partiet ikke tok avstand til kommunistiske opptøyer. Denne argumentasjonen kjenner man igjen fra Stortingsdebattene som kom senere.390 Aftenposten forstod at talen kunne ansees som en skandale, men støttet Quisling ved å skrive at man burde vente med å ta beslutningen om hans avskjed til dokumentene faktisk hadde blitt undersøkt. Dersom
387 Dagbladet, 08.04.1932, s. 1. 388 Dagbladet, 14.04.1932, s. 3. 389 Dahl 1991:205. 390 Aftenposten, 08.04.1932, aftennummer, s. 1. 97 dokumentene viste seg å være sanne, kunne dette være av avgjørende betydning for den politiske utviklingen i landet.391
6.2.2 En trussel rundt Quisling-saken Det fremkommer av materialet at Aftenposten forsøkte å ”avsløre” Arbeiderpartiet i Quisling-saken. Avisen oppfattet at Arbeiderpartiet fremstilte seg som mer uskyldig enn det partiet egentlig var.392 Det er tydelig at Aftenposten var preget av at de opplevde DNA som et revolusjonært parti før Quisling-saken startet, og at de ønsket en borgerlig blokk mot partiet. Quisling stiftet sitt nazistiske parti, Nasjonal Samling, i 1933. Tormod Valaker skriver at selv om partiet hans ble avskrevet av Aftenposten, så fremstilte de personen Quisling som en ”velmenende og modig mann.” Bakgrunnen for denne oppfatningen lå i Quisling sin trontaledebatt, der han ”avslørte” arbeiderbevegelsens mål, og oppfordret til en kamp mot de revolusjonære partiene. Quisling sin tale på Stortinget styrket Aftenpostens utsagn om DNA, og dette var avisen fornøyd med.393 En gjennomgang av Aftenpostens materiale viser at avisen særlig fokuserte på å skrive om Arbeiderpartiets revolusjonære ideer rundt Quisling- saken, og mente at det lå alvor i disse. I likhet med Høyre, ønsket Aftenposten at DNA skulle komme med et tydelig svar på om de ville ta i bruk voldelige midler for å oppnå makten, og omdanne samfunnet til et sosialistisk samfunn. Aftenposten uttrykte i enda klarere form enn politikerne at de trodde Arbeiderpartiet var villige til å ta i bruk vold for å oppnå sitt mål om det sosialistiske samfunn.394 Dagbladet var også enig i at Arbeiderpartiet sine revolusjonære ideer skulle fordømmes. Men på samme tid tyder mine funn på at Dagbladet i denne saken var mest opptatt av å påpeke at også Quisling som person burde granskes. Var dette for å utjevne forskjellene ellers i den borgerlige debatten, hvor fokuset i hovedsak var rettet mot Arbeiderpartiet? Dagbladet oppfattet Quisling som fascist. Dette vises av blant andre avisens utenriksredaktør, Ragnar Vold,395 som sammenlignet Quislings politiske ideer fra Nordisk Folkereisning med Hitlers tankegang. Vold mente at Quisling fremdeles hadde kontakt med foreningen på tross av at han hadde meldt seg ut for å bli medlem av Bondepartiets
391 Ibid. 392 Aftenposten, 30.06.1932, morgennummer, s. 2. 393 Valaker 1999:47. 394 Aftenposten, 01.07.1932, morgennummer, s. 2. 395 Valaker 1999:23. 98 regjering.396 Et par uker etter den siste stortingsdebatten vedrørende Quisling-saken, skrev Dagbladet at Venstre var imot revolusjonssnakket fra både høyre- og venstresiden. De dømte den revolusjonære agitasjon som Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet stod for, men de dømte også den fascistiske agitasjonen som Quisling hadde blitt en slags fanebærer for.397 Dette viser til at avisen var bevisst på en potensiell trussel fra både fascismen og sosialismen. Selv om samfunnet på denne tiden ikke stod ovenfor noen akutt revolusjonstrussel, så ville Dagbladet altså opplyse om potensielle trusler fra begge sider. Dette viser til at Dagbladet var voktende for det parlamentariske systemet, og fordømte udemokratiske strømninger uansett form. Dagbladet var på 1930-tallet opptatt av diktatoriske strømninger fra utlandet, og opplevde at dette kunne utgjøre en trussel for åndsfriheten og ytringsfriheten.398 Arbeiderbladet mente klart og tydelig at Quisling var fascist, og opplevde den fascistiske kretsen som den største trusselen for samfunnets utvikling. For Arbeiderbladet stod kampen om samfunnsmakten mellom sosialisme eller fascisme. Det borgerlige systemet var utdatert, og tiden var moden for å søke nye veier.399 Som vi har sett ovenfor, kan dette gi en forklaring på hvorfor Arbeiderpartiet var opptatt av å fremstå som revolusjonære. Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet var nært knyttet sammen i redaksjon og parti. For DNA var sosialismen den eneste veien å gå, og for å oppnå dette målet måtte partiet fremstå som revolusjonært. Arbeiderpartiet ville søke makten gjennom parlamentarismen, men for å sikre gjennomførelsen av sosialismen, måtte makten også befestes av sterke arbeiderorganisasjoner. De borgerlige partiene ble oppfattet som arbeiderfiendtlige og støttende til Quisling. Arbeiderbladet mente at Quisling-saken var et eksempel på dette, fordi at saken var politisk styrt og dermed urettferdig behandlet.400 Én faktor til at Arbeiderpartiet vendte seg mot en fullt ut sosialdemokratisk retning foran valget året etter, var frykten for fascismen. Partiet innså at for å bekjempe ideologien, måtte de ha hele folket med seg, og legge bak seg den revolusjonære tankegangen.401 Da Quisling hadde trådt ut av Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling i 1933, skriver Dahl at det ikke var NS, Leidangen, eller Quisling som ble oppfattet som den største faren av Arbeiderpartiet, men at det var de reaksjonære borgerlige partiene som søkte en vei mot fascismen. Den fascistiske agitasjonen rundt Quisling ble oppfattet som gjennomskuelig og åpenbar av Arbeiderpartiet, men Høyre,
396 Dagbladet, 15.04.1932, s. 5. 397 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 398 Sørensen 1993:196. 399 Arbeiderbladet, 30.06.1932, s. 4. 400 Arbeiderbladet, 30.06.1932, s. 4. 401 Dahl 1969:61. 99 Bondepartiet og Frisinnede Venstre kunne risikere å gå mot fascismen. Frykten kan ligge i at de borgerlige partiene satt på Stortinget, og dermed hadde mer makt enn Quisling med sitt nystiftede parti.402 Dette samsvarer også med mine funn rundt Quisling-saken. Arbeiderbladet var redde for at folk skulle ”gå feil vei,” i retning av fascismen, i stedet for sosialismen. Promemoriaet som Arbeiderpartiet hadde fremvist i Stortinget avslørte Quisling sine fascistiske og arbeiderfiendtlige planer. Dersom Arbeiderpartiet oppnådde flertall i Stortinget, ville Quisling og den fascistiske kretsen som omgav han bli ”de nye revolusjonære,” og forsøke å frata dem makten som hadde blitt oppnådd på parlamentarisk vis. Dette var i strid med en demokratisk tankegang. Arbeiderpartiets presseorgan skrev om mye av det samme som partiet hadde argumentert for i Stortinget. Arbeiderbladet mente at Bonderegjeringen hadde begynt å innføre innskrenkinger mot stemmeretten, og at disse innskrenkningene gav utslag mot Arbeiderpartiets stemmer. Denne politikken var i samsvar med Quisling sitt promemoria, som igjen var i samsvar med Nordisk Folkereisning. Arbeiderbladet oppfattet Quisling og den fascistiske agitasjonen i Bonderegjeringen som en trussel mot arbeiderbevegelsen. Ettersom at Høyre og Venstre i hovedsak også støttet Quisling i denne saken, ble også de ansett som en trussel.403 Arbeiderbladet påpekte at promemoriaet var en nærmere utarbeidet plan for hvordan Quisling ønsket å forme samfunnet til et diktatur. Han ville undertrykke arbeiderbevegelsen, og avskaffe folkestyret.404 Dahl påpeker at sosialismen rundt 1933 ikke lenger var en motreaksjon til kapitalismen i sin alminnelighet, men til den pågående økonomiske krisen. I tillegg hadde utviklingen i retning statskapitalisme gjort samfunnet mer modent for sosialismens innføring.405 Det var nettopp denne utviklingen som Aftenposten fryktet. Avisen skrev at denne politikken muliggjorde Arbeiderpartiets maktovertagelse i større grad, og rettet blant annet kritikken mot Venstre. De liberale borgerliges politikk gikk mot en gradvis kollektiviseringsprosess som gjorde folket mer innstilte på en innføring av sosialisme.406 Ifølge Arne Kokkvoll, opplevde Aftenpostens redaktør at Arbeiderpartiet gikk mot en demokratiseringsprosess kun av taktiske årsaker. Selv om partiet proklamerte vern av folkestyret, så var de i virkeligheten fremdeles for diktatur og revolusjon, enten de var bevisste eller ubevisste på dette. Redaktør, Johannes Nesse, oppfattet Arbeiderpartiet som et
402 Ibid:62-63. 403 Arbeiderbladet, 01.07.1932, s, 4. 404 Arbeiderbladet, 30.06.1932, s. 4. 405 Dahl 1969:56. 406 Aftenposten, 09.04.1932, morgennummer, s. 2. 100 revolusjonært og antidemokratisk parti opp igjennom hele 1930-tallet.407 Ved Quisling-saken kommer det frem at Høyre og Aftenposten irriterte seg over at Venstres Mowinckel ikke tok revolusjonstrusselen alvorlig nok. De ergret seg over at han hadde brutt den borgerlige blokk i Stortinget.408 Dagbladet på den andre siden mente at Venstres parlamentariske leder aldri hadde brutt noen borgerlige front, fordi Venstres representanter egentlig hadde vært enige hele tiden.409 Dagbladet var derimot ergerlige over Myklebust og Peersen, fordi de hadde gitt et inntrykk av en ugjennomtrengelig borgerlig front mot DNA, ved å ikke stå på sine krav i spesialkomitéen om at Quisling hadde opptrådt på en uforsvarlig måte. Dette viser til at avisen gjerne kritiserte Venstres medlemmer, dersom de var uenige. Dagbladet mente at de hadde latt seg presse av Høyre og Bondepartiet, og at dette hadde bidratt til et feil bilde av Venstres syn på saken, før debatten i Stortinget. Dagbladet mente derimot at Mowinckel hadde representert Venstre godt i saken, og avisen frontet stadig at de var enige med han da de skrev om Quisling-saken. Presseorganets partitilhørighet hadde blitt tonet ned ved begynnelsen av 1930-tallet, og avisen gjenopptok i større grad den kulturradikale tradisjonen i bladet. Dette viser til at partiet ikke var redde for å skrive hva de egentlig mente.410
6.2.3 Quisling sin politiske fortid Etterhvert som at Quisling sine dokumenter ikke hadde fremvist noe særlig nytt materiale angående Arbeiderpartiets revolusjonære virksomhet, så kom Dagbladet med sterk kritikk mot Quisling. De var enda mer dømmende mot han enn det Venstre var i Stortinget. Likevel var Dagbladet fornøyde med Mowinckel sin opptreden i Stortinget, og mente at han hadde fremvist Venstre sitt rette syn på saken. Dagbladet ville påpeke at partiet Venstre var en av de som hadde bidratt mest til å fordømme Arbeiderpartiets revolusjonære agitasjon i den siste valgkampen, men de ville poengtere at de også fordømte revolusjonære tendenser fra høyresiden.411 Gjennomgåelse av Dagbladets artikler viser at avisen rundt Quisling-saken var mest opptatt av å poengtere at forsvarsministerens politiske fortid også burde vært gransket. I motsetning til Aftenposten var Dagbladet skeptiske til personen Quisling. Hvorfor fokuserte Dagbladet mer på Quisling enn Arbeiderpartiet? Det er tydelig at presseorganet ikke hadde sans for Quisling som forsvarsminister. Et par uker etter at Quisling-saken hadde blitt
407 Kokkvoll 1965:12. 408 Aftenposten, 01.07.1932, morgennummer, s. 2. 409 Dagbladet. 02.07.1932, s. 3 410 Høyer 1993:28-29. 411 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 101 behandlet i Stortinget, skrev avisen at Bonderegjeringen var en overraskende sammensetning av personer, og at kanskje den mest overraskende personen som hadde blitt utnevnt til statsråd, var Quisling. Da han ble forsvarsminister hadde han nemlig blitt anklaget for ha tilbudt seg å danne røde garder for arbeiderbevegelsen, og disse beskyldningene var av meget alvorlig karakter. I tillegg oppfattet Dagbladet, i likhet med Arbeiderbladet, at ”Pepperoverfallet” var et uoppklart mysterium. Helt siden overfallet hadde hendt i februar, hadde Dagbladet undret seg over statsrådens merkelige oppførsel. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor han ikke hadde anmeldt saken tidligere. Avisen hadde på bakgrunn av dette fått kritikk av det den kalte ”Forsvarsministerens to livorganer,” avisene Tidens Tegn og Nationen.412 En uke etter overfallet hadde Quisling fått en legeerklæring av Professor P. Bull, som erklærte statsråden som utilregnelig i øyeblikket etter å ha fått en kraftig hjernerystelse. Dagbladet fant likevel forholdene rundt saken fremdeles som merkelige.413 Da Quisling-saken ble brakt opp i Stortinget, mente presseorganet at det var på tide å undersøke anklagene både om de røde garder og om ”Pepperoverfallet.” Ganske uansett hvor meget det viser sig å være i hr. Quislings beskyldninger mot arbeiderlederne, har det stadig like stor betydning å få vite, hvor meget der er i deres beskyldninger mot han selv.414 Avisen påpekte at Quisling-saken hadde fått preg av at den fascistiske fløyen i Bondepartiet hadde kontroll over regjeringen. Statsminister Hundseid hadde nemlig skiftet retning underveis; fra kritikk mot Quislings krasse innlegg til å legge seg flat for hans føtter. Statsministeren ville dermed ikke tørre å kreve at forsvarsministeren skulle gjennomgå en rettslig undersøkelse av de beskyldninger som var rettet mot han.415 Avisen mente at anklagen om at Quisling hadde tilbudt seg å organisere røde garder og gå inn i Generalstaben for å spionere for DNA var så alvorlig at den burde undersøkes, og dersom Quisling nektet å utføre dette, burde det bli pålagt av regjeringen å kreve undersøkelse. ”Forsvarsministerens forhold er ennu viktigere for landet enn for arbeiderledernes.” 416 Likevel valgte statsråden, men også regjeringen å tie. Dagbladet hevdet at Venstre turte å si ifra om disse forhold, men ikke Bondepartiet og Høyre, i frykt for å ikke virke fiendtlige nok mot kommunismen.417 Dette viser til det politiske spekteret, men indikerer også at Dagbladet mente at Høyre og
412 Dagbladet, 06.02.1932. s. 1. 413 Dagbladet, 10.02.1932, s. 3. 414 Dagbladet, 13.06.1932, s. 3. 415 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 416 Dagbladet, 13.06.1932, s. 3. 417 Dagbladet, 02.07.1932, s. 3. 102 Bondepartiet egentlig burde forstå at Quisling sin politiske fortid burde undersøkes. Høyre og Bondepartiet var derimot mer opptatte av å vise sterkt avstand til Arbeiderpartiet. I henhold til spørsmålet stilt ovenfor, angående hvorfor Dagbladet i denne saken skrev mer om Quisling enn Arbeiderpartiet, tydes det på at grunnen til dette forekom av oppmerksomheten de to partene ellers fikk i debatten. Det var Quisling sine påstander mot Arbeiderpartiet som hadde blitt behandlet i spesialkomitéen og som i hovedsak hadde blitt diskutert i Stortinget. Anklagene mot Arbeiderpartiet hadde blitt undersøkt, men ikke anklagene mot Quisling. Spesialkomitéen hadde blant annet kommet frem til at Arbeiderpartiet ville bli ansett som et revolusjonært parti så lenge de fastholdt prinsipprogrammet fra 1930. For Dagbladet kan det dermed ha vært viktigere å fokusere på Quisling sin politiske stilling og søke ønske om rettslig undersøkelse av disse forholdene. Avisen ønsket å rette oppmerksomheten mot at fascismen også kunne utgjøre en fare, og at en utilregnelig forsvarsminister ikke var til det beste for landet.
6.2.4 Utfallet av saken Dagbladet mente, i likhet med Venstre, at det ikke fantes noen akutt revolusjonær fare. Dersom det virkelig hadde fantes en revolusjonsfare, burde tiltak som omhandlet å forby revolusjonære partier og organisasjoner blitt innsatt. Av dokumentene hadde det ikke fremkommet noe vesentlig nytt. Avisen mente at myndighetene hele tiden hadde hatt situasjonen under kontroll, og at Quisling hadde brukt talen som et agitasjonsmiddel for egen vinning. Dagbladet mente at det dermed var forsvarsministeren som burde ha fått konsekvenser i den endelige innstillingen for sin uforsiktighet.418 Dagbladet var likevel bevisst på at det fantes trusler fra både høyre- og venstresiden, som man måtte være påpasselig mot, men en akutt revolusjonsfare var altså ikke overhengende. Aftenposten var meget fornøyd med sakens utfall. Avisen mente at Quisling-saken hadde ført til at Arbeiderpartiets revolusjonære tanker og ideer hadde blitt markert tydeligere enn noen gang. Avisen var tydelig fornøyd med at partiet selv var misfornøyde med utfallet. Quisling hadde ikke fått avskjed som forsvarsminister, og dette tydet på at det lå sanne ord i hans tale. Høyreavisen la altså ikke vekt på at dokumentene egentlig ikke hadde bevist stort, men mente at innstillingen heller tydet på at påstandene stemte, og håpet på at dette ville resultere i et godt resultat for de borgerlige ved neste valg.419
418 Dagbladet, 30.06.1932, s. 3. 419 Aftenposten, 07.07.1932, morgennummer, s. 2. 103 Arbeiderbladet var ikke fornøyd med utfallet av saken, fordi de mente at saken var politisk styrt. Opptakten til Quisling-saken bunnet i konflikten mellom arbeiderbevegelsen og Quisling, hvorav Arbeiderbladet hadde svertet Quisling ved å skrive om deres møte, samt spekulert i om ”Pepperoverfallet” var autentisk. Forsvarsministeren hadde deretter valgt å angripe arbeiderbevegelsen i sin trontale. Det var dermed ikke så merkelig at Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet var opptatte av å undersøke dette ytterligere. Partiet og avisen oppfattet ”Pepperoverfallet” og hans angrep i Stortinget som et påskudd fra Quisling for å skape en revolusjonær stemning i landet, til sin fordel.420 Som nevnt ovenfor oppfattet Arbeiderbladet at folket enten ville søke mot sosialismen eller mot fascismen.
6.3 To syn på saken i ettertid
6.3.1 Fredrik Monsen Etter at Quisling-saken hadde blitt behandlet i Stortinget, og saken ble avsluttet med flertallets konklusjon om at saken ikke gav noen videre forføyning, var det ikke alle partene som var helt fornøyde. Fredrik Monsen, som hadde sittet i spesialkomitéen som representant for Arbeiderpartiet, skrev en dokumentasjon senere samme år, som omhandlet sitt og Arbeiderpartiets syn på saken. Arbeiderpartiet var bidragsyter til publikasjonen, som het Quisling-saken. En dokumentasjon og redegjørelse. Arbeiderpartiets hovedsyn, var at saken var politisk styrt av de borgerlige partiene, og at behandlingen ikke hadde foregått objektivt. I henhold til dokumentene som Quisling hadde hentet fra GE, så mente DNA at dokumentene i hovedsak bygde på forfalskninger og ”gammelt nytt.” Monsen skrev at den borgerlige presse hadde misbrukt dokumentene til sin egen fordel, og trykket dem opp i avisene med store overskrifter, uten å avsløre for sine lesere hva dokumentene egentlig inneholdt.421 Dokumentasjonen ble utgitt for å vise det Arbeiderpartiet mente var sannheten rundt behandlingen av saken, og hvilke forhold som egentlig var viktig. Redegjørelsen fulgte mye av det samme mønsteret som Arbeiderpartiets representanter hadde argumentert for i stortingsdebattene og i spesialkomitéen. Monsen mente at forslaget om at dokumentene skulle fremlegges for Stortinget, ikke var noe som Quisling hadde forventet. I virkeligheten var planen å bruke disse dokumentene
420 Arbeiderbladet, 29.06.1932, s. 4. 421 Fredrik Monsen, Quisling-saken. En dokumentasjon og redegjørelse (Oslo: Det norske Arbeiderpartis Forlag, 1932), 3. 104 som agitasjonsstoff ved neste valg. Da dokumentene endelig hadde blitt oversendt, viste Monsen til at dokumentene ikke kunne måle seg med det som i virkeligheten hadde blitt forlangt av Stortinget, nettopp fordi Quisling sine påstander ikke stemte overens med de virkelige forhold.422 Monsen redegjorde for Arbeiderpartiets syn på hvorfor Generalsbatens Efterreningskontor burde bringes til opphør, og han tilbakeviste beskyldningene om at arbeiderledere skulle ha mottatt penger fra Russland. Han tok også opp Quisling sitt såkalte tilbud om å danne røde garder, overfallet i forsvarsdepartementet og Menstadaffæren. I henhold til dokumentene skrev han:
Mens vi arbeiderrepresentanter på vår side hadde all grunn til å sette pris på den utmerkede måte hvorpå dokumentene avslørte borgerskapets hemmelige spionvirksomhet innenfor arbeiderbevegelsen, blottet dens metoder og gav oss leilighet til å uskadeliggjøre en del av dens mest løgnaktige materiale.423
I tillegg brakte han opp forholdet rundt den virkelige trusselen i samfunnet etter Arbeiderpartiet mening, ”de nye revolusjonære.” Quisling selv var meget opptatt av den revolusjonære verdensbevegelsen, og hadde uttalt at det i Norge foregikk en plan etter russiske metoder og ledelse, om å omdanne samfunnet til et diktatur med kommunisme eller sosialisme som diktatur. Quisling sin iver etter å dømme proletariatets diktatur var betenkelig, dersom man så på Quisling sitt politiske program i Nordisk Folkereisning. Programmet var ren fascisme etter tysk og østerisk mønster. Dette politiske synet trådte også frem i promemoriaet som Arbeiderpartiet hadde lagt vekt på i Stortinget. Ettersom at promemoriaet, eller dokument 115, ikke hadde blitt gjengitt i komitéens utdrag, så ble det hele gjengitt i Monsen sin dokumentasjon av Quisling-saken.424 Arbeiderrepresentanten skrev det samme som hadde blitt sagt i Stortinget av DNAs representanter, at promemoriaet viste til et politisk program som var i strid med det daværende forfatningssystemet. Verken bonderegjeringen eller Quisling hadde tatt avstand til dokumentets innhold, og tvert imot syntes noe av Bondepartiets politikk å være i tråd med programmet. Eksemplet om de forsorgsunderstøttedes rettigheter ble her brakt opp. Monsen påpekte at den sittende regjering hadde makt til å forby Arbeiderpartiets poliske og faglige organer, og reise forfølgelse mot partiet og dets menn. Likevel, ville han påpeke at sosialismen kunne ikke stanses. Det borgerlige systemet tilfredsstilte ikke de kravene som samfunnet trengte, det var det bare sosialismen som kunne. Denne uttalelsen var veldig lik det som tidligere hadde blitt skrevet
422 Ibid:8-10. 423 Ibid:9-10. 424Ibid:60-62. 105 av Arbeiderbladet. Quisling-saken endte med at de borgerlige partiene i saken ikke tok stilling til den faren som Quisling kunne utgjøre, og hjalp til med å begrave hans ”skitne papirer.”425
6.3.2 NS sitt propagandaforlag Blix Forlag var et forlag som gav ut propaganda for Nasjonal Samling under den andre verdenskrig. Forlaget utgav en dokumentasjon av Quisling-saken i 1941, kalt Quisling-saken. Dokumentasjon og referater fra sakens behandling i Stortinget 1932. Den medansvarlige for redaksjonen var kvinnen, Halldis Neegård Østbye. Hun var en ivrig kjemper for nasjonalsosialismen og satt som medlem av NS. Partiet ble av mange oppfattet som kvinneundertrykkende, men Østbye mente at også kvinner kunne være med på å kjempe for det hun opplevde til det beste for samfunnets interesser.426 Stortingsdebattene som er tatt med i dokumentsamlingen, er autentiske, men partiske. Publikasjonen inneholder bare uttalelser fra den borgerlige siden, og er dermed systematisk plukket ut til fordel for Quisling. I tillegg er samlingen krydret med en innledning og etterord som inneholder NS-propaganda. Innledningsvis får man en tydelig oppfatning av deres syn på saken. ”Med to tredjedels flertall måtte Stortinget bekrefte at en rekke arbeiderledere drev landsforrædersk og høiforrædersk virksomhet i Norge. Betalte Moskva- agenter satt i Norges Storting.”427 I tillegg kommer det frem av forlagets etterord at utfallet av saken ikke var tilfredsstillende. Det stod skrevet at Stortinget hadde stemplet arbeiderpartirepresentantene som landsforrædere, men ettersom at ingenting ble gjort, overtok de samme arbeiderfolkene regjeringsmakten bare tre år etterpå.428 I virkeligheten hadde ikke Stortinget stemplet arbeiderpartifolkene som landsforrædere, for det var ingen dokumentasjon som beviste dette, og dermed ingen tiltak som ble gjort. De borgerlige stemplet riktignok Arbeiderpartiet som revolusjonære, så lenge de fasthold prinsipprogrammet fra 1930. De borgerlige viste en tydelig avstand til Arbeiderpartiets holdninger til de revolusjonære ideer. Quisling hadde håpet på at Quisling-saken ville føre til å forby revolusjonære partier, med sikte på å kvitte seg med Arbeiderpartiet på Stortinget. Slik gikk det ikke til, og DNA oppnådde altså regjeringsmakten i 1935.
425 Ibid:69-71. 426 Brathagen, Kjersti. ”Hvorfor skulde ikke en kvinne kjempe...”Halldis Neegård Østbye og nasjonalsosialismen, i Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme? Redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet, Nik. Brandal (Oslo: Dreyers Forlag, 2014), 78. 427 NS Presse- og propagandaavdeling 1941. 428 Ibid:161. 106 7 Konklusjon
7.1 Partiene på Stortinget I innledningskapittelet stilte jeg følgende hovedproblemstilling: Hva anså Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, samt presseorganene Aftenposten, Dagbladet og Arbeiderbladet som en trussel rundt Quisling-saken, og hvordan oppfattet de utfallet av saken? Oppgaven har tatt sikte på å redegjøre for partiene og avisene sitt syn, for deretter å drøfte materialet i en komparativ analyse. Quisling-saken var en av de siste store debattene om indre revolusjonsfrykt i mellomkrigstiden. Vidkun Quisling hadde håpet at utfallet av saken skulle føre til en lov om å forby revolusjonære partier. På Stortinget ble flertallets innstilling om at saken ikke førte til noen videre førføyning vedtatt, men de borgerlige partiene påpekte at myndighetene ville ha sin oppmerksomhet rettet mot de revolusjonære partier. Arbeiderpartiet mente at de behandlede dokumentene ikke redegjorde for Quisling sine påstander, og at dette burde ha vært tydeligere avklart i innstillingen. Partiet mente også at ”pepperoverfallet” burde vært oppklart i rettslige former, samt at Generalstabens indrepolitiske spionvirksomhet burde opphøre. Arbeiderpartiet mente at dokumentene fra GE hadde vært av elendig kvalitet, og dermed burde overvåkningen rettet mot arbeiderbevegelsen stanse. De borgerlige på den andre siden, mente at dette tiltaket naturligvis måtte fortsette. Arbeiderpartiet opplevde at Quisling-saken var politisk styrt, og at de borgerlige partiene unnlot å få øynene opp for den virkelige trusselen i samfunnet, nemlig Quisling og hans politiske krets. DNA mente at forsvarsministeren arbeidet for å lage en revolusjonær stemning i landet, slik at han lettere kunne utføre sitt fascistiske program. Venstre oppfattet i hovedsak at revolusjonstrusselen var overdrevet, og at utfallet av Quisling-saken kunne peke på dette. Mowinckel poengterte at det fantes revolusjonære tendenser fra både høyre- og venstresiden, men at det ikke fantes noen akutt revolusjonær trussel. Venstre var riktignok ikke helt sikre på Arbeiderpartiets intensjoner. Partiet opplevde at Nygaardsvolds uttalelse om at Arbeiderpartiet behøvde sterke arbeiderorganisasjoner for å sikre valget og sosialismens utvikling dersom partiet oppnådde regjeringsmakt, var tankevekkende. Så lenge DNA fastholdt prinsipprogrammet fra 1930, ville partiet bli ansett som revolusjonært. I tillegg mente Venstre at Arbeiderpartiet burde ta en klarere avstand fra kommunistiske opptøyer. Så lenge de borgerlige var usikre på DNA sine revolusjonære ideer
107 og intensjoner, måtte partiet innfinne seg med at myndighetene ville holde dem under oppsikt. Det fremkommer av Quisling-saken at Høyre var enda mer skeptisk til Arbeiderpartiet enn det Venstre var. Både Høyre og Venstre var usikre på hva Arbeiderpartiet kunne finne på dersom de oppnådde regjeringsmakt, men Høyre var også usikre på hva Arbeiderpartiet kunne finne på dersom de ikke oppnådde regjeringsmakt. Høyre opplevde Arbeiderpartiets unnvikende svar på om partiet ville benytte seg av voldelige midler som mistenkelig. På tross av at dokumentene fra Generalstaben ikke viste til noe særlig nytt, samt at teoriene om massiv våpensmugling ble avkreftet på grunnlag av manglende beviser, kan Arbeiderpartiets unnvikende svar på voldelige midler og stolte erklæringer om at partiet fremdeles var revolusjonært, ha bidratt til å nærmest bekrefte Høyres mistanke ovenfor Arbeiderpartiet. Hambro trodde at grunnen til at Arbeiderpartiet ikke ville ta avstand til kommunistiske opptøyer, var fordi de ikke klarte å velge mellom den kommunistiske og parlamentariske veien. Dersom Arbeiderpartiet ikke klarte å oppnå makten på parlamentarisk vis, så ville de etter Høyres oppfatning, ha ulovlige metoder som en reserveløsning.
7.2 Presseorganene Quisling-saken fulgte et typisk politisk mønster i samtiden. Høyre og Aftenposten var veldig opptatte av en borgerlig enhetsfront mot Arbeiderpartiet, og ble dermed irriterte da Mowinckel brøt den borgerlige blokken i Stortinget ved å rette sterk kritikk mot Quisling. Aftenposten mente at Arbeiderpartiet utgjorde en potensiell trussel, og var i likhet med Høyre, usikre på dets voldelige hensikter. Aftenposten anså Arbeiderpartiet som revolusjonært, og opplevde at Arbeiderpartiet fremstilte seg som mer uskyldig enn det partiet i virkeligheten var. Avisen skrev at det ikke var noe som tydet på en akutt revolusjonsfare, men at revolusjonstrusselen likevel var stor. Dagbladet mente at Mowinckel aldri hadde brutt noen borgerlig blokk, fordi at Venstres representanter egentlig hadde vært enige hele tiden. Dagbladet støttet særlig Hartmann og Mowinckel sine uttalelser i Stortinget. Mine funn tyder på at forskjellen mellom partiet og avisen i Quisling-saken, var hvilken side av trusselbildet de fokuserte på. Venstre fokuserte i Stortinget på Arbeiderpartiets revolusjonære ambisjoner, mens Dagbladet påpekte at også forsvarsministerens politiske ideer burde holdes under oppsikt. Avisen virket meget skeptisk til Quisling sine politiske hensikter, men poengterte samtidig at Venstre hadde vært en sterk bidragsyter til den politiske agitasjonen mot Arbeiderpartiet ved valget i 1930.
108 Dagbladet mente i likhet med Venstre, at revolusjonstrusselen var overdrevet, men påpekte at man måtte holde øye med revolusjonære tendenser fra både venstre- og høyresiden. Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet var veldig nært knyttet. Arbeiderbladet anså Quisling og den fascistiske agitasjonen i Bondepartiet som en mulig trussel. Dersom Quisling fikk støtte av de borgerlige partiene kunne han utgjøre en reell fare for arbeiderbevegelsen og for demokratiet. Arbeiderbladet opplevde, i likhet med Arbeiderpartiet, at Quisling-saken var politisk styrt.
7.3 En hypotese Hambro uttalte at selv om det ikke hadde fremkommet noe særlig nytt materiale i saken, så kunne Quisling-saken bidra til en moraliserende og oppdragende betydning. En hypotese er at Quisling-saken førte til nettopp dette. Debattene i Stortinget omhandlet i stor grad Arbeiderpartiets revolusjonære ideer. Høyre forsøkte å sette Arbeiderpartiets representanter til veggs, ved å stille spørsmål om partiet kunne finne på å benytte seg av ulovlige midler eller ikke. Arbeiderpartiet ville ikke svare konkret på dette i Stortinget, samt at de stolt erklærte seg som revolusjonære. Quisling-saken kan ha bidratt til at Arbeiderpartiet måtte ta et oppgjør med seg selv, og tenke over hvilken politisk retning de ønsket å ta videre. Debattene viser til at partiet ikke hadde lagt helt fra seg den revolusjonære tankegangen, og deres unnvikende svar i Stortinget kan ha betydd at partiet selv var usikre på hvor de stod politisk. Ved valget i 1933, året etter, hadde Arbeiderpartiet fullt ut valgt den sosialdemokratiske og parlamentarisk retningen. Én av grunnene til Arbeiderpartiets politiske omdreining var frykten for fascismen. I Quisling-saken fremkommer det at Arbeiderpartiet var redde for at Quisling kunne utgjøre en trussel, dersom han fikk støtte av de borgerlige partiene. Hypotesen innebærer at Arbeiderpartiet kan ha vært redde for å skremme de borgerlige over til fascismen, dersom de fortsatte å erklære seg selv som revolusjonære. Slik sett kan Quisling-saken ha bidratt til å være en tankevekker hos Arbeiderpartiet.
109 Litteraturliste
Førstehåndskilder
Stortingstidende. 1932.
Aftenposten. 1932.
Arbeiderbladet. 1932.
Dagbladet. 1932.
Monsen, Fredrik. Quislingsaken. En dokumentasjon og redegjørelse. Oslo: Det norske Arbeiderpartis Forlag, Arbeidernes Aktietrykkeri, 1932.
NS Presse- og propagandaavdeling. Quisling-saken. Dokumentasjon og referater fra sakens behandling i Stortinget 1932. Ansvarlig redaksjon: H. N. Østbye, Oslo: Blix Forlag, 1941.
Sekundærlitteratur
Agøy, Nils Ivar. Militæretaten og ”den indre fiende” fra 1905 til 1940. Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv. Oslo: Scandinavian University Press (Universitetsforlaget AS), 1997.
Bergh, Trond. Eriksen, Knut Einar. Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914- 1997. Bind 1. Vol. Overvåkningssystemet bygges opp 1914-1955. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag, 1998.
Berntsen, Harald. I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952. Oslo: Aschehoug, 1991.
Bjørnsen, Bjørn. Arbeiderbladet i 100 år 1884-1984, Har du frihet og sommersol kjær? Bind 2. Oslo: Arbeiderbladet A/S i kommisjon i tiden norsk forlag, 1986.
Borgersrud, Lars. Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940. Oslo, Forlaget Oktober as, 2000.
Brathagen, Kjersti. ”Hvorfor skulde ikke en kvinne kjempe... Halldis Neegård Østbye og nasjonalsosialismen” I Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme? Redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet, Nik. Brandal. Oslo: Dreyers Forlag, 2014.
Castberg, Frede. Rett og revolusjon i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1974.
110 Dahl, Hans Fredrik. ”Da Dagbladet ble ”Dagbladet.”” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. Oslo: Aschehoug, 1993.
______.Fra klassekamp til nasjonal samling: Arbeiderpartiet og det nasjonale spørsmålet i 30- årene. Oslo: Pax, 1969.
______. Mediehistorie. Historisk metode i mediefaget. Oslo: N. W. Damm og Søn, 2004.
______. Vidkun Quisling, en fører blir til. Bind 1 vol Oslo: Aschehoug 1991.
Danielsen, Rolf. Borgerlig oppdemningspolitikk 1918-1940. Høyres historie. Bind 2 vol. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1984.
Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet- frå vokstervisse til framtidstvil. Bind 6. Vol. Oslo: Det norske Samlaget, 1999.
Greve, Tim. Det Norske Storting gjennom 150 år. Bind 3. Vol. Tidsrommet 1908-1964. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1964.
Hartmann, Sverre. Fører uten folk. Quisling som politisk og psykologisk problem. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1959.
Høidal, Oddvar. Quisling- en studie i landssvik. Oslo: Orion Forlag, 2002.
Høyer, Svennevik. ”Kriser, kupp og kamp- Dagbladets eiere og marked.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. Oslo: Aschehoug, 1993.
Johansen, Per Ole. Menstadkonflikten 1931. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1977.
Kjelstadli, Knut. Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.
______. Et splittet samfunn 1905- 35. Norges historie, redigert av Knut Kjelstadli, Knut Helle, Sølvi Sogner, Even Lange. Vol. Bind 10, Oslo: Aschehoug, 1994.
Kokkvoll, Arne. Johs. Nesse: En konservativ pressemann i 1930-årene. Aftenposten og totalitære tendenser i tredveårene, studert på grunnlag av Johs. Nesses lederartikler. Oslo: Chr. Shibsted Forlag, 1957.
Maurseth, Per. Gjennom kriser til makt. (1920-1935). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3 vol. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1987.
Mjeldheim, Leiv ”Dagbladet og Venstre.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. Oslo: Aschehoug, 1993.
111 ______. Den gylne mellomvegen. Tema frå Venstres historie 1905-1940. Bergen: Vigmostad Bjørke, 2006.
Nielsen, May- Brith Ohman. Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1920- 1959. Oslo: Samlaget, 2001.
Norland, Andreas. Medier, makt og millioner Scibsteds historie 1934- 2011. Bind 2 vol Oslo: Schibsted forlag, 2011.
Olstad, Finn. Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norgegjennom to hundre år. Oslo: Aschehoug, 2014.
Ottesen, Rune. Parti, presse og publikum 1880- 1945. Norsk presses historie redigert av Hans Fredrik (Hovedred.) Dahl Oslo: Universitetsforlaget 2010.
Sejersted, Fredrik. Kontroll og konstitusjon. Statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2002.
Sørensen, Øystein. ”Den kulturradikale tradisjonen.” I Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, redigert av Hans Fredrik Dahl, Gudleiv Forr, Leiv Mjeldheim og Arve Solstad. Oslo: Aschehoug, 1993.
______. Solkors og solidaritet. Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930- 1945. Oslo: Cappelens Forlag, 1991.
Valaker, Tormod. ”Litt fascisme hr. Statsminister!” Historien om den borgerlige pressen og fascismen. Oslo: Forum Aschehoug, 1999.
Wasberg, Gunnar Christie. Aftenposten i hundre år. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag, 1960.
Ørvik, Nils. Sikkerhetspolitikken 1920-1939. Fra forhistorien til 9. April 1940. Bind 1. Solidaritet eller nøytralitet? Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag, 1960.
112