ØYER OG TRETTEN HISTORIELAG 2003 Redaksjon: Lars Holmen Oddvar Stensrud Geir Korslund

ØYER OG TRETTEN HISTORIELAG 2003

1 Dale-Gudbrands Trykkeri a.s, Tretten. ISBN 82-7275-127-5

2 Innhald

Kjære lesar ...... 7 Gunnar B. Styve Skulegardar og lærarjord ...... 12 Oddvar Stensrud Dødsulykke i Veslefossen høsten 1944...... 15 Asbjørn Dahl: Fåberg-kvinne med oppvekst i Øyer ...... 18 Lars Holmen: Barnedrap i Midtbygda i 1724...... 21 Kjell Elvestad: Noen krigsminner ...... 25 Red: Farmere i Wisconsin med røtter på Tretten ...... 28 Oddvar Stensrud: Om Hybelen...... 33 Lars Holmen: Jens Skanke – ein uvanleg prest i Øyer ...... 35 Christel Rønning: Litterær vandring langs Tjodvegen...... 40 Kjell Haugerud: Ole Torgersen Gillebo - stortingsmann og hjemmets mann ...... 52 Red: Slagsmål til seters i 1669...... 62 Lars Holmen: Om leiermål for 300 år sidan...... 65 Red: Glimt fra arbeidslivet...... 72

Bøker og hefter til sals ...... 79

3 Omslagsbilde: Botrudsetra på Hornsjøen ca. 1935. Kubølingen kjem heim til kvelds. Lars Botrud til venstre på bildet. Dei andre er ukjende. Fotograf: H. Grone. Ottar Moe, Øyer, eig bildet.

4 Kjære lesar!

Så er vi her igjen med enda ei utgave av ”I gamle fotefar”. Det er like spennande kvart år om det lykkast, og det har det gjort, også i år. Som du vil sjå av innhaldslista, er det svært variert stoff, og vi har tru på at du vil finne noko av interesse.

Og vi er støtt takksame for bidrag. Trur du deg ikkje til å skrive sjølv, så kan du ta kontakt med ein av oss, så kan du fortelja, og vi skrive. Målform vel du sjølv!

Så til slutt: Hjerteleg takk til alle som har gjeve oss bidrag med tekster, bilder og opplysningar av ulike slag!

Øyer/Tretten vinterdagen 2003

Helsing frå oss i redaksjonen

5 Gunnar B. Styve: Skulegardar og lærarjord i Øyer

Dei gamle folkeskulane i Øyer slik me kjenner dei, lat oss seia før og etter midten av førre hundreåret, hadde husvære for læraren med familie i eller ved skulen. I tillegg var det dyrkingsjord, mykje eller lite, anten eit bruk der ein m.a. kunne halda husdyr, eller berre ein hage der det var råd å dyrka poteter, grønsaker, frukt og bær. I jord- brukslandet Norge var det liksom utenkjeleg å ikkje dyrka jorda dersom ein budde slik til. For mange er det vel slik den dag i dag.

Her i bygda kjenner me til klokkargarden i Før 1860 var omgangsskulen den vanle- Øyer, klokkargarden på Tretten og skule- ge skuleformen i Norge. I 1840 var 92 % av gardane Dulven og Vik. På desse stadene skuleborna knytta til omgangsskulen. I har det vori drivi allsidig jordbruk i lengre 1853 hadde berre omlag 16 % av skulebor- tid. Både på Dulven, Vik og på Solberg na ein fastskule å gå til. Men det var stor klokkargard på Tretten har det i tillegg vori skilnad frå prestegjeld til prestegjeld på skogteigar der ein kunne hogga både ved og skuletilboda. Sentrale politikarar på denne tømmer. Ved dei andre skulane i Øyer var tida tok til orde for at prestegjelda skulle ta det større eller mindre hagar. ansvar for å greia minimumskrava i skulelo- Denne samanhengen mellom husrom og va – og at staten etterpå skulle støtta opp dyrkingsjord for klokkar og lærarar i bygda med tiltak. Dei folkevalde kommunestyra, er så og seia nedfelt i lovs form, m.a. i Lov formannskap og skulekommisjon måtte få om Almueskolevæsenet på Landet frå 1860. større ansvar og med det skapa større inter- I § 24 i denne lova heiter det: ” I enhver esse for skuleutviklinga. I mange bygder Skolekommune skal der, med eller uden Bi- veit vi at ivrige sokneprestar var viktige på- drag af Amtsskolekassen, i det mindste til drivarar i denne prosessen. I Øyer var det en af Lærerne anskaffes Familiebolig med ein slik – sokneprest Niels Christian Nissen hosliggende Jordvei af saadan Størrelse, at ( 1803-1869). derpaa mindst to Kjør kunne fødes og en Have anlegges.” Øyer klokkargard For klokkaren og klokkarstillingen seier Skulelova av 1827 bestemte at det i kvart den same lova: ”Er skolelærerbestilling for- prestegjeld skulle vera minst ein fastskule enet med en Kirkesangerpost, kan oven- der klokkaren samstundes var lærar. I Øyer staaende Bestemmelse ansees opfyldt ved kom det til å bli ein lang og hard strid før den Klokkergaard, som enten haves, eller i dette vart gjennomført. Tor Ile seier det slik. Overeensstemmelse med (…………) ud- ”Det er full ingor kommunesak som har lægges, eller hvor der ikke er Adgang ved vekt større røre i bygden hell den om fast- den Jord, som af Præstegaarde i saadant skulen” Sokneprest Nissen, ” ein varm sku- Øiemed er eller bliver afgivet.” levenn, kunnog og dyktog –” arbeidde ivrig

7 Klokkargarden i Øyer etter at den vart privat eigedom. for at fastskulen skulle innførast. Tor Ile Arne Opheim, mangeårig lærar ved Vidar- skriv om ein omfattande prosess over lang heim skule og klokkar i Øyer kyrkje, sa opp tid – om møte, innstillingar, protestar ”frå stillinga både som lærar og som klokkar. gardbrukere i Øyer prestegjeld - ”og til og Heilt sidan klokkargarden vart til, hadde læ- med om rettssak . –”ein lang og beisk strid, rar og klokkar vori same person. No var det som drog ette seg søksmål og anna vondt –” ei ny tid og ein ny situasjon. Soknepresten Bakgrunnen for dette var m.a. lovpåbodet gjorde framlegg for skulestyret om å lysa ut om at folket i krinsen der fastskulen låg, båe stillingane samstundes, men saka vart skulle ha det økonomiske ansvaret for fast- utsett. Så vart det tilsett ny klokkar – Rolf skulen. Tellander. Men han er ikkje lærar, og skule- Resultatet vart likevel at fastskulen vart styret er redd for at klokkargarden ikkje innført i Øyer sokn, klokkar og lærar fekk lenger skal vera skulestad for Vidarheim hus og heim og jord. Husa høyrde til klok- krins. Det vitnar i ettertid nesten som panikk karen, Johannes Arnesen. Han selde dei til når skulestyret lagar skriv til Kyrkje- og Øyer kommune i 1863, og jorda var leigd Undervisningsdepartementet og seier at unna prestegarden av sokneprest Nissen, eit skulestyret ikkje går med på at Øyer klok- jorstykke som kyrkjeministeren i 1847 ka- kargard fyrst og fremst blir lagt til klokkar- rakteriserte slik –”det omhandlede Jord- posten ved Øyer hovudkyrkje. Garden har stykke indeholder 4 Mål Ager, og at det vori skulestad og lærargard så lang tid at ei Engeland, der vel er af temmelig Udstræk- anna ordning ville vera unaturleg. Skulesty- ning. men klippefuldt, i det høieste har afgi- ret seier vidare at lærarposten framleis ikkje vet 2 Vinterlæs Hø om Året.” er tilsett, og at skulestyret vil søkje å ordne I 1946 fekk skulestyret eit stort problem. dette på beste måte både for skulen og kyr-

8 rarbustad vart sett i gang. Et- ter ”kluss og klage” vart det heile nedrivi og oppattbygd, og i 1869 vart både hus og hage tekne i bruk. Bygdeboka nemner elles at seterbolet på Holmsetra vart unnaselt i 1896. Den 22.april 1940 vart vånings- huset og stabburet på klok- kargarden skoti i brann av tyske tropper som rykte inn i Tretten sentrum medan folk måtte røma til skogs . Klokkergarden på Tretten vart oppattbygd i 1941. 6. juli 1940 drøfta skule- styret oppattbygging av kja husa. Byggenemnd vart vald, og i oktober I oktober 1948 kjem svaret frå departe- same året vart planar og teikningar god- mentet. Det er Kyrkjedepartementet som kjende, og arbeidet igangsett. ”Norske har rådvelde over Øyer klokkargard, og gar- gardsbruk” frå 1953 seier at Solberg skole- den skal disponerast som klokkargard, står gard hadde 10 da mold og sandjord, 15 da det i brevet. Skulestyret finn å måtta bøya anna jordbruksareal, 30 da skog, 30 da ut- seg for departementet si avgjerd, og søkjer mark. Av husdyr var det 2 kyr, 1 ukse, 2 om å få løyve til å disponera skulesalen i ungdyr, 1 gris og 8 høns. Klokkargarden. Slik løyste saka seg til bes- te for alle partar, ikkje minst for dei mange elevane som fekk gå dei fyrste skuleåra på Dulven skulegard Klokkargarden i ein heimleg atmosfære der Tor Ile seier at Dulven var den fyrste krin- det alltid var nokon som stod ferdig med sen på Tretten som fekk eigen skulegard. hjelp til å løysa små og større problem. Kommunen kjøpte garden for 550 spd. lånt Aslaug og Rolf Tellander flytte inn i av Opplysningsvesenets fond. Skulegarden klokkargarden i 1947 då Tellander vart til- vart teken i bruk i 1876. Læraren Jakob sett som klokkar. Den tidlegare klokkaren, Iversen fekk årsavgifta nedsett som ”et er- Arne Opheim, hadde husdyr på garden, kjentlighetsbevis for hans fortrinlige bruks- både ku og høner. Aslaug og Rolf Tellander måte av skolegårdens jordvei”. Tor Ile nem- hadde også husdyr: ku, sau, grisar og høner ner også at husa på Dulven skulle setjast i i ulike periodar. stand med tømmer hoggi i Vik skuleskog, og at ny skulebygning med lærarbustad vart Tretten klokkargard sett opp i 1897-98. I bygdeboka seier Tor Ile at skulestyret i Berre to lærarar til kom til å bruke Dul- 1862 prøvde å finna ein høveleg skulegard i ven skulegard. Den eine var Gudbrand nærleiken av kyrkja på Tretten. I 1867 og Nordtorp som var lærar ved skulen i 44 år – 1874 var det både salg og attendekjøp av frå 1877 til 1921. Den andre var Ingvar Hy- ein del av eigedomen. Men bygging av læ- len som tok over etter Nordtorp og heldt på

9 Skuronn på Dulven med skyru, band og rå. Frå v: Agnes Hong, (Haugen) (1910-1999), læraren Ingvar Hylen (1894-1971) med borna Ivar, f. 1926 og Magni, f. 1924. Biletet er frå 1930. Det er utlånt av Liv Halstenstad. til 1961. eit gamalt treskeverk. Halm og agner vart Vik skulegard bløytte til for. Dei mjølka med hand og Bygdeboka for Øyer fortel at kommunen mjølka vart sendt til Ysteriet med mjølkebi- kjøpte Vik til skulegard for ” Nord-med- len. Kyrne beitte på begge sider av jernba- lin” for 850 spd. i 1872., at garden føder 5-6 nelina. Nedanfor lina stod det ein gamal kyr og har bra skog. Garden har seterhus på låve. Roåker. Aud hugsar Vik som ein stille plass. Det Einar Høistad kom som lærar til Vik i var ikkje så mange å leika med utaom sku- 1937 etter Jakob Haraldseid. Marie og Ei- leelevane, så det var ofte naturleg å fylgja nar Høistad dreiv også skulegarden den tida ein eller annan av elevane heim att etter dei var der. Aud Gjengedal, dotter deira, endt skuledag. Ho hugsar ein del frå krigså- fortel at ho minnest Vik som eit lite små- ra, serleg har eitt minne festa seg. Seint ein bruk med skrinn jord. Fjøset hadde plass til kveld banka det på glaset utafor glasveran- 4 båsar, kalvar, gris og høner. daen. Der stod ein tyskar i uniform. Dei Det hadde truleg og vori sauer der tidle- skvatt, men så var det berre det at dei måtte gare. Dei hadde ikkje hest, det måtte dei sløkkja eit lys som dei ikkje hadde hugsa å låna når det var nødvendig. Elles var det å blenda for. bera og bruka handemakt til alt arbeid. Aud hugsar at dei hadde innejente og leigd som- ” --- anskaffe Familiebolig og en Have marhjelp Der var ein stor hage med potet- anlegges. ” stykke og bærbusker. Ei tid dyrka dei og Etter landsskulelova frå 1860 vart det eit korn som dei skar med skyru og treskja med hovudkrav til kommunane å byggja faste

10 Vik skulegard 1952. Foto: Widerøe. skular. Frå slutten av hundretalet og fram skarl har nu omstunder paa mange Steder 1920-talet vart det bygd fleire barneskular i større Løn end en Skoleholder”.(Torstein Øyer: Torsheim 1898, Engelund 1900, Vest- Høverstad: Norsk skulesoge s.336) Staten lund 1900, Solvang, Vidarheim og Aurvoll burde ta pengar av Opplysningsfondet og stod alle ferdige i 1915. Ved dei fleste sku- kjøpa ein liten lærargard. Ein slik skulegard lane vart det kjøpt tomt til hage, om det vert staten si eige – han måtte ha høvelege ikkje alle stader var like god grunn. hus og foring til eit par kyr, 3-4 sauer og hamn. I tillegg skulle læraren ha løn i peng- Jord og hus til lærarane ar. Slik ville læraren koma i ein mykje friare Det er interessant at me her i Øyer har 2 stilling, kjenna seg som bonde mellom jam- skulegardar utaom klokkargardane. Tanken likar, og heile skulearbeidet ville gå betre. om ei ordning med jord og hus til lærarane i bygda finn me ikkje berre i skulelova av Avsavn for jord og hus 1860, men og i dei drøftingane som gjekk Det er grunn til å tru at desse tankane om føre seg lenge før. For styresmaktene var hus og jord til lærarane har gjevi seg prak- spørsmålet om lærarløn eit sentralt tema alt tiske utslag, både gjennom skulelova av i byrjinga av 1800-talet, ved sida av spørs- 1860, som alt er nemnt, og dei skulegardane målet om fastskule kontra omgangsskule. som me har her i bygda og som finst i andre Skulestellet utover landet gjekk på sitt vis, bygder. men det var svært store skilnader, alt etter I 1897 hadde Øier Lærerforening møte i kva midlar dei ulike bygdene hadde og kva klokkargarden i Øyer. Av sakene som var syn som var avgjerande i folket. Mange oppe, hadde dei m.a. eit tilsendt rundskriv prestar som såg framover, tala sterkt for der medlemmene skulle svara på ”Spørgs- auka lærarløner, og hevda at ”…en Gaard- maal vedkommende Lærernes Kaar.” I

11 svara som Lærerforeningen kom fram til, derlag”. Eit nytt lønnsssystem vart innført i står m.a. dette: ”Af Kommunens Lærere 1948 da lærarane gjekk over på Statens løns- har de 6 Bolig og Jord. Af de øvrige har 3 regulativ. Med det fall denne ordningen med Afsavnsgodtgjørelse paa 40-50 kr, hvilken det gamalmodige namnet ”avsavn” bort. Godtgjørelsen ansees at være forliden. Smaaskolelærerinden har ingen af Delene. Lærere med Skolejord betaler den paa Jor- Skulegardar og skuleskog den hvilende Matr.Skat.” Dei lærarane som budde på skulegardane og klokkargardane, fekk ikkje noko ”avsavns- Hoppar me fram til 1935 og ser på skulesty- godtgjørelse”. Skulegarden eller lærargar- ret sitt framlegg til ”fylkesskulekassa” for den var ein del av lønssystemet. Dei som 1935-36, får 5 lærarar (mannlege) avsavn dreiv desse bruka, måtte betala jordleige til for jord med 300 kroner på kvar. På det kommunen. Frå skulestyreprotokollen for same budsjettframlegget er 2 kvinnelege 1951 finn vi ei slik sak. ” Referert utskrift lærarar sett opp med kr 200,- og kr 33,67 av møteboka til Øyer kontrollnemnd, avd. som ”avsavn for hus”. Fylket dekkjer 50 % fast eigedom om fastsetting av høgste lovle- av dette, både når det gjeld jord og hus. ge jordleige for Dulven, Vik og Solberg læ- ”Avsavn” er eit slags vederlag eller til- rargardar. Dulven kr 180,- pr. år, Vik kr skot. I Norsk Riksmålsordbok for 1983 står 475,-, Solberg kr 290,- pr år. Saka blir ut- denne definisjonen: ”avsavn ”(gno.atsakni) sett. Når det gjeld Dulven skulegard blir tap som eier (ell. bruksberettiget) lider ved saka sendt attende til kontrollnemnda som at han uberettiget hindres fra å tilgodegjøre blir bedd om å fastsette leiga med full ved- seg sin eiendom ell. sin bruksrett”, og ”av- rett også i skulegardsskogen”. savnsgodtgjørelse: godtgjørelse for lidt av- Men sjølv om ein hadde ”full vedrett”, savn”. var det strenge reglar for tømmerhogst i Ordningen var slik at det var dei lærarane skogen. I 1935 seier skulestyreprotokollen: som sjølve hadde hus eller som leigde hus ”212 st. trær utblinket i Tretten klokker- som fekk (eller burde få) ”avsavnsgodtgjø- gards skog blir, med forbehold av herreds- relse”.Det er ikkje klårt, men det er grunn til styrets godkjennelse, aa utdrive i vinter”. å spørja om denne løyvinga som den einskil- Og vidare: ”Kretstilsynet ved Aurvoll skole de læraren fekk, var ei slag ”erstatning” for bemyndiges å forestå driften av utblinket hus og/eller jord som kommunen burde stå tømmer i Tretten klokkergards skog” for, men som lærarane ikkje fekk? Vidare er Også ved Dulven vart det tømmerhogst. det grunn til å merka seg at det var dei Frå 1945 heiter det: ”Kretsformannen blir mannlege lærarane som fekk ”avsavn for pålagt å få i gang blinking og hogging av jord”, dei same lærarane som hadde post ved tømmer og ved i Dulven skog”. Og i Vik dei ”store” skulane med hus og hage til. vart det i 1946 bestemt ”…å hogge tømmer ”Lærarinnene” leigde ofte hus utanom sku- i Vik skuleskog til låve på setra - og salg av len, dei hadde ”småskulepostar” med min- overskytande”. Kretstilsynet får fullmakt til dre timetal og med det mindre løn - eit un- å ordne dette. Krinstilsynet hadde ikkje ber- derleg og urettferdig system etter våre da- re fullmakt og plikt til å stå for tømmerhog- gars måte å vurdera på. Med små endringar sten, men dei måtte også leggje fram rekne- heldt dette mønsteret seg, både til og etter skap for drifta. Overskytande for evt. salg krigsåra. I 1940 vart ”avsavn” endra til ”ve- vart sett inn på det såkalla gardsfondet. Det

12 ser ut til at dette fondet skulle eller kunne Mellom 1945 og 1965 slutta så mange av nyttast til beste for garden etter søknad til den eldre lærargenerasjonen i Øyer, at ein skulestyret. I 1950 får skulestyret skriv frå kan nesten kalla det eit generasjonsskifte. formannen i tilsynsnemnda for Dulven sku- Jordbruket på dei små skulegardane gav vel le om midlar til grusing av skulevegen og heller ikkje inspirasjon til å driva på lenger gjerde langs vegen. Vedtaket lyder på at for- enn nødvendig. Alt frå 1953 er det år for år mannen får pålegg om å få grusa vegen. likelydande saker i Øyer skulestyre: ”Bort- Pengane blir å ta av Dulven skules gards- leige av jord. Forpaktning av jord ”. Og søk- fond. Spørsmålet om gjerde står ut til sei- nadene vart år for år alle godkjende mot at nare, heiter det i vedtaket. Så gardsfondet vedkomande lærar betalte den jordleiga var ikkje nokon pengebinge for frie valg. som var fastsett. Dette galdt Dulven skule- gard, Solberg klokkar- og lærargard og etter Tor Ile seier at ”Skogen er ei herlegheit åt kvart også Vik skulegard. Då Einar Høistad Vik, vekstleg og god gje han flust åt garda tok mot lærarpost på Aurvoll skule, og Vik og enda någå attpå. Somme tå skulhusom i skule vart slegen i hop med Aurvoll, vart det Trette er det hoggje temmer åt i Vik skule- også aktuelt å leige bort husa på Vik. skog” Korleis gardsfondet vart nytta får ein eit godt bilete av i ei sak frå 1952 der det var Vik blir fyrst leirskule – nå private bustader søkt om løyve og midlar til ombygging av I 1964 vart Vik kjøpt av Oppland Skogsel- fjøset på Vik skulegard. Vedtaket seier at skap som sette husa i stand til leirskule. Det ”Skulestyret rår til at det blir gjeve løyve til vart gjort berre små endringar med hovud- å byggja etter alternativ I. Utgiftene blir bygningen. To rom vart til eitt i første høg- tekne av gardsfondet ved Vik skulegard så da, eit stort rom i andre høgda vart sovesal, lenge dette rekk. Restsummen blir førebels resten var uendra. I fjøset vart det mellom teken av post (…..) og blir seinare å føre at- anna også toalett og dusjar. Fjøstrevet vart tende over budsjettet ved sal av tømmer frå til ei stor peisestove og eit par sengerom. Vik skulegard neste vinter. Ein føreset vi- Det gamle stabburet vart soverom med plass dare at jordleiga blir sett opp tilsvarande til 16 køyer i alt – 8 i kvar høgd, og eldhuset verdiauken av garden. Saka blir sendt Øyer fekk også 6-8 sengeplassar. heradstyre til avgjerd.” Leirskulen kom i gang i 1967, og vart driven nokre år. Men sist i 1970-åra gav Ny tid og nye krav. Den gamle garde sluttar Skogselskapet skulegarden Vik attende til At jorda og bruk av jorda er av verdi for vel- Øyer kommune, utan vederlag, mot at det ferd og trivsel og avgjerande for det dagleg framleis skulle drivast leirskule der. Marta brød, kan alle som opplevde siste krig og Skjellhaugen vart tilset som husmor alt frå tida før, skrive under på. Små og store bruk, starten og hadde denne stillinga i alle dei åkerlappar og hageflekker vart utnytta med åra leirskulen var i drift. fantasi og skjønsemd. Når det gjeld skule- Men etter nokre år gav også Øyer kom- gardane og hageflekkene som høyrde til mune opp denne aktiviteten, og i 1989 vart skulane, gjeld mønsteret også sjølsagt desse. husa selde til private. I dag er leirskulen Frå 1945 vart livet lettare på mange må- ombygt til to bustadeiningar: Det som opp- tar. At bruken av jorda ikkje lenger fekk haveleg var fjøset, vart ei eining, hovudbyg- same verdi som tidlegare, er eit anna og stør- ningen, stabburet og eldhuset ei annan. Den re emne som ligg utafor denne artikkelen. siste er nå feriebustad.

13 Dulven blir barnehage og grendehus det burde –”anskaffes Familiebolig med Også på Dulven er det framleis kommunen hosliggende Jordvei -” til læraren. Læraren som eig skogen som høyrde til skulegarden. som ” - bonde mellom jamlikar ” som nokre Jorda er bortleigd til naboar, men inne i den av dei styrande fyrst på 1800-talet såg som gamle skulebygningen er det framleis ungar eit ideal – eller læraren som offentleg tene- som syng og skrålar. Det er Dulven barne- stemann på Staten sitt lønsregulativ,- tja , hage A/L som har leigd skulebygningen kva skal ein seia ? som ellers fungerar som grendehus for Dul- ven krins. Skriftlege kjelder: Protokollar for Øyer skulestyre Høigård/Ruge. Den norske skoles historie Solberg blir bustadtomter Torstein Høverstad: Norsk skulesoga/ Det store interegnum Av den gamle Solberg klokkargard er det 1739-1827 Lov om Almueskolevæsenet paa Landet 1860./ lite att av sjølve garden, det meste er selt til Faksimiletrykk. private hustomter. Også hovudbygningen er Protokoll for Øyer lærarlag. seld. Einast ein liten skogteig er framleis i Tor Ile : Bygdabok for Øyer IV Ola Rybakken: Øiers folkeskole i 1890-åra (I gamle fotefar kommunen si eige 1996) Liv Halstenstad: Dulven skole - en fin vokseplass (I gamle fotefar 1996) Øyer klokkargard blir seld til private Jorunn Bjørnstad Sjøli: Oppvekst på Tretten 1928-46 I Øyer klokkargard er det slutt på husdyr- (I gamle fotefar 2002) haldet. Aslaug og Rolf Tellander kjøpte husa i 1971, og har seinare betalt tomteleige til kommunen. Jorda er det Staten som eig, og den er bortleigd til jordbruksføremål.

Og dei gamle hagane ved skulebygningane i Øyer, med sine bærbusker, gulrotsenger og andre hagevekster, er borte. Behovet for ut- viding av leikeplass og nye skulebygningar har gjort kort prosess med ein del av det som var tidlegare lærargenerasjonars glede og sorg innan hagedyrkingens kunst. Men den gamle Solvang-skulen har teki det store steget inn i ei ny tid med nye utfordringar i teneste for sport og friluftsliv. Ein ny Sol- vang skule har vaksi fram på nye tomter lenger nord.

Hundre og femti år er ein lang periode når det gjeld samfunnsendringar. Undervis- ningsformer og -tilbod har skifta svært på denne tida. Det same har og arbeidstilhøve og lønsvilkår for lærarane, til det betre, får ein tru. Det var kanskje ein ”romantisk” ide Ingvar Hylen med høybør på låvebrua. som låg bak lovparagrafen av 1860 om at Jørgen Stensrud sittende. (Ca. 1937).

14 Oddvar Stensrud: Dødsulykke i Veslefossen høsten 1944

På ettermiddagen den 16. oktober i 1944 var Marie Mosveen og far hennes, Anton Haug, fra Roterudbygda i Fåberg, ute og fisket med oter i Lågen like opp for Hovde- øya. Marie var gift med Thorleif Mosveen, og de bodde da i Kampen, ei stue som ligger nede ved Lågen på østsida litt ovenfor Hovdefossen. Denne fisketuren endte med tragedie.

Det var nokså stor vannføring i Lågen på Forsøk på redning denne tida. Under otringen hadde de kom- Arne Bjørnhaug som var tjenestekar på en met seg over på vestsida av Hovdeøya og av Hovdegardene, hadde sett at båten ble tatt sluppet seg ned i strømdraget ved Veslefos- av strømmen og varslet andre. Derfor kom sen. Trolig hadde de kommet så langt ned i det folk til hjelp forholdsvis fort. Ole Mæh- strømmen at de ikke klarte å ro båten opp- lum var en av dem. Han var på den tiden over igjen, men ble ført med strømdraget kontrollassistent i Musdal, og denne dagen ned mot Veslefossen. I øvre delen av fossen var han på en av Hovdegardene. Ole Holmen var det den gangen en stor stein som stakk som da var 19 år, var denne dagen i Lågåton. opp av vatnet. Båten drev inn mot denne Han og Ottar Stende, brukeren på garden, steinen, og de to kom seg opp på den. var også av de første som kom ned til fossen.

Veslefossen 2003. Foto: Oddvar Stensrud.

15 De prøvde først å sette ut ei åfløye for å nen ble dradd overende i strømmen, og redde de to ute på steinen. I forstavnen av tauet ble strammet til, kom det ned i vatnet. denne ble det festet et tau for at mannskaper Følgen ble at mannen ikke klarte å holde inne på land kunne holde igjen så båten seg fast i tauet, men måtte slippe dette. Han ikke skulle bli ført for langt ned i strømmen. ble da ført med strømmen nedover i fossen Ole Holmen som hadde en del erfaring med og ble borte. å ro, sa seg villig til å ta den jobben. Ole Mæhlum var også med i åfløya. De rodde Tysk hjelp! utpå til de var midt opp for steinen, og så ble Det begynte nå å bli hektisk for hjelpe- åfløya sluppet med strømmen ned mot stei- mannskapene. Det hadde begynt å regne så nen. det var fare for at elva ville vokse. I tillegg Men det viste seg at når tauet ble stram- ble det mørkt. Det ble da gjort opp bål, både met fra land, ble forparten av åfløya presset inne på land og ute på øya slik at en kunne ned i strømmen og gikk full av vatn. De to i skimte steinen og ho som fremdeles satt der båten måtte da hoppe ut. Ole Mæhlum som ute. Disse bålene ble sett både oppover på kunne å svømme, hoppet først. Ole Holmen Sør-Tretten og i Musdalsbaksida utover var ikke svømmedyktig, og da han måtte kvelden og natta. hoppe ut av båten, prøvde han å klamre seg Tauet som ble brukt, var krisevare - det til Ole Mæhlum. Begge holdt da på å gå var papirtau! Det hadde derfor bløtnet helt under i vannmassene. De som var på land, opp. Det ble da hentet en stålvaier fra det sleppte da etter mer tau, slik at både åfløya tyske lageret på Smedstadmoen, og en del og tauet drev med strømmen nedover. Ole tyske mannskaper, både militærpoliti og an- Holmen fikk tak i tauet med ene handa og dre militære, kom også til stede. Stålvaieren hengte seg fast i det. Dette var nok i siste li- ble trukket over til øya, strammet og festet ten, for da han ble dradd i land, var han be- både inne på land og ute på øya. Med kjet- visstløs. Men handa han holdt i tauet med, tinger og stropper ble en båt festet til vaie- hadde et så fast grep at de fikk den nesten ren slik at en med et tau kunne dra båten ut ikke løs. etter vaieren. Ole Mæhlum klarte av egen hjelp å karre Reidar Formo som da var 24 år, bodde seg i land lenger nede i fossen. hjemme på Formo. Telefonsentralen i bygda var der på Formo, og slik fikk Reidar rede Nytt mislykket redningsforsøk på hva som foregikk nede i Veslefossen. Og Etter dette mislykkede forsøket forstod hjel- han drog da ned dit. Det var da blitt sent på pemannskapene at de måtte prøve andre kveld og helt mørkt, men en god del folk var måter for å redde de to ute på steinen. kommet til, både på land og ute på øya. Det Det ble da rodd over et tau som ble festet ble spørsmål om noen ville prøve på nytt og med ene enden inne på land, og den andre være med utpå i båten. Reidar meldte seg til enden ute på øya. Tauet ble plassert slik at dette. de to ute på steinen nådde i tauet. Hensikten Vaieren var nå trukket slik at den kom på var da at de med å holde i tauet med hen- utsiden av steinen, for der var det ikke så stri dene, skulle prøve å dra seg i land. Faren var strøm. Hensikten var da å prøve å få dradd den første som skulle prøve dette. båten dit ut og prøve å få Marie over i båten. Men det viste seg at med det lange spen- Reidar foretalte at det var en nesten net på tauet, ble dette for slakt, og da man- uhyggelig og nifs stemning da han gikk i

16 båten. I det flakkende lysskjæret fra bålene bygda i Fåberg, ble funnet dagen etter. Han kunne han skimte det hvite ansiktet til Ma- var drevet opp på en stein i nedre delen av rie ute på steinen. Ho hadde sittet der i flere Veslefossen. Anton Haug var 64 år da han timer, i en tynn kjole i regnværet og mørket omkom. og sett sin far bli borte i fossen. Jeg spurte Reidar om han hadde fått noen Redning for Marie ”påskjønnelse” etter denne redningsbrag- Det viste seg at den stramme vaieren klarte den. ”Nei, det hadde e eiller venta heill,” å holde båten oppe i strømmen. Å få dradd svarte han, men han hadde truffet Thorleif båten til utsiden av steinen, gikk forholdsvis Mosveen, mannen til Marie, ei tid etterpå. greitt. Der var det ikke dypere vatn enn at Han hadde da kommet bort til Reidar og tatt Reidar kunne gå ut av båten og få slengt et han i handa og sagt: ”Du fær ha takk da gut! tau til Marie som hun fikk festet rundt seg. Du veit vel å e takke deg for?” Reidar fikk da hjulpet henne opp i båten, og Steinen som stakk opp i Veslefossen som de ble begge dradd inn til land. Vel inne på de to ble sittende på, er senere skutt bort. land segnet Marie om - av utmattelse og Dette ble gjort fordi tømmeret under flø- spenning etter å ha sittet på steinen i fossen tingen ofte stuket seg opp på denne steinen. i mange timer. Dr. Hekneby var kommet til stede og tok seg av henne. En dramatisk kveld ved Veslefossen var Kilder: Samtale med Ole Holmen, Ole Mæhlum og Reidar Formo. over. Klokken var da nærmere halv to om Oppslag i avisa ”Laagen” 17. og 18. oktober 1944 natta. Egne minner om det lærer Hylen på Dulven skole fortalte Faren til Marie, Anton Haug, som var fra oss elevene dagen etter denne hendingen. Han var også med på redningsaksjonen. småbruket Høstmælingshaugen i Roterud-

17 Asbjørn Dahl: Fåbergkvinne med oppvekst i Øyer

Her skal det fortelles om Elisabeth Torgersdatter Dal, født i Fåberg, vokste opp i Øyer, men kom som nygift tilbake til fødestedet og levde der resten av sitt lange liv. Hun døde 87 år gammel. Hun fikk en skjebne langt utenom det vanlige – både på godt og vondt.

Lønnetrær fra Nerdalen til Bø En sommerdag, trolig samme året, fikk de besøk av Ole Bø, bror til Elisabeth. Han hadde med seg sønnen Johannes som da var i konfirmasjonsalderen. De må ha gått eller ridd den dryge veien til Fåberg for å se hvordan ungfolka i Nerdalen hadde det. Der så Johannes at det vokste store lønnetrær, et treslag som ikke er naturlig utbredt så langt nord og så høgt opp som til Bø i Øyer, om lag 425 m.o.h. Han fikk med seg to ørsmå lønnetrær med jordklump som han la pent i topplua si og tok med seg heim. Disse ørs- må lønnetrærne plantet han på sørsida av hovedbygningen med ca 30 meters avstand. Og der står de den dag i dag, store og ru- vende tuntre, snart 180 år etterpå. Alderen begynner likevel å vises nå.

Kortvarig lykke Elisabeth Dal, f. 1826, oppvokset på Bø, Men lykken ble kortvarig for det unge paret gift til Nerdalen i 1845 i Nerdalen. Juledagen året etter bryllupet, fødte Elisabeth ei datter, men den unge kona La oss begynne enda en generasjon lenger døde bare tre dager senere. Den nyfødte bak: Elisabeth Johannesdatter Bø fra Øyer fikk samme navn som mor si. I kildemateri- giftet seg i april 1825 med Torger Arnesen alet finner en at både Elisabeth og Lisbeth Dal fra Fåberg. De var henholdsvis 20 og 21 er brukt om både mor og datter. Det siste var år gamle. Han var da bruker på Nedre Dal – trolig brukt i dagligtalen. Elisabeth Johan- i bygdemålet kalt Nerdalen, og Elisabeth nesdatter fikk bare to somre i sin nye heim. flyttet dit. Disse to var artikkelforfatterens Det var selvsagt ikke lett for den unge tippoldeforeldre. enkemannen å ta seg av det nyfødte barnet,

18 Erik går på frierføtter Erik Engebretsen var ungkar da han kom til Nerdalen, født i 1820. Han begynte snart å tenke på at han kunne trenge ei kjerring på garden. Kanskje hadde han fått et tips av fø- derådsmannen Torger, om at det ikke hadde vært så ueffent å dra opp til Bø i Øyer på fri- erferd? Kanskje hadde han ved selvsyn sett at den morløse Elisabeth kunne være noe å satse på? Hun hadde saktens vært på besøk i Nerdalen hos far sin. Som tenkt så gjort. Da Erik var ferdig med sik- og lågåsildfisket høsten 1843, drog han opp til Bø for å forhandle med bestefor- eldrene hennes om giftermål. Hun var da snautt 17 år, og det kan nok hende at både besteforeldrene og hun selv syntes det var vel tidlig å binde seg til mannen og den gar- den der mor hennes fikk et så sørgelig ende- ligt. Erik, min oldefar, måtte dra heim med uforrettet sak Men den gode Erik – som for lengst had- de tatt navnet Dal som etternavn – gav ikke Her er vi på Bø i Øyer og ser ett av de to lønne- opp så lett. Da sild-tida var over neste høst, trærne fra Nerdalen i Fåberg. På bildet sees nå- tok han med seg et kvartel med salta lågå- værende eier, Ole Johannes Bø, oldebarn til Jo- sild til besteforeldrene og prøvde igjen med hannes Bø som plantet dem, sammen med artik- friskt mot. Og nå sa besteforeldrene JA! Eli- kelforfatteren. sabeth nikket forhåpentlig samtykkende. Dermed ble det bryllup - 25. november så han overlot henne snart til besteforel- 1845 – en måned før bruden fylte 19 år. Om drene hennes på Bø, og hun vokste opp der. det var lågåsilda som gjorde utslaget, skal Hvordan gikk det så med Torger, far hen- være usagt! Kanskje var det føderådsman- nes? Samme året som han opplevde sitt livs nen, Torger, som var den aller gladeste i det store tragedie, hadde han overtatt garden et- bryllupet? Det måtte være overmåte hygge- ter mor si, Kari Olsdatter, som var kommet lig for ham at hans egen datter og eneste fra en av Brynsgardene i Øyer. Hun var blitt barn var tilbake på garden som husmor. enke 6 år før. Mannen hennes, Arne Dal, Elisabeth og Erik fikk sju barn, herav to døde bare 43 år gammel. gutter, Engebret og Tobias. Engebret fikk Torger ble nok en knekket mann, både tilbud om å ta over Sørhove der hans barnlø- fysisk og psykisk, så i 1835 solgte han gar- se tante var gardkjerring. Tobias tok over den, og 7 år senere ble den solgt videre til Nerdalen i 1887. Han giftet seg med Røn- Erik Engebretsen Nordhove. Torger levde naug Torgersrud fra Rudsbygda, f. 1865. som føderådsmann i Nerdalen til han døde i Men bestefar Tobias fikk heller ikke noe 1877, 73 år gammel. langt liv – han døde av kreft, 50 år gammel.

19 Begge foreldrene overlevde sønnen – faren hun ha vevgarnet sitt, slik at hun kunne med tre år og moren med åtte. Bestemor komme i gang med veven! Bestemor tok en Rønnaug satt att med en tungvindt gard og rask tur ned i fjøset for å se om det var noe 9 barn - det yngste var enda ikke årsgam- igjen som kunne slaktes etter gravølet. En melt. rempling, dvs. en årsgammel kalv, fant hun å kunne ofre, slik at svigermors tålmod ikke Urimelig føderådskjerring? behøvde å tøyes lenger. En episode etter gravølet til Tobias, tyder på at oldemor Elisabeth ikke var så grei bestan- Når bestemor Rønnaug kom gjennom så bra dig. Som skikken var, ble gravølet feiret tre som hun gjorde, med alle barna og en kre- hele dager til ende, der alle som hadde hjul- vende gardsdrift, tror jeg det skyldtes flere pet til, møtte tredje dagen. Elisabeth og Erik forhold. Hun la dagen og framtida i Guds hadde stor føderåd, bl. a. en viss mengde hender, – hun hadde god hjelp av bror sin, innkjøpt vevgarn. Fjerde dagen etter grav- Ole Torgersrud og den dyktige husmannen, ferden kom Elisabeth inn på kjøkkenet til Lars Haugen. Og ikke å forglemme lågå- bestemor Rønnaug som hadde tatt kampen silda som hadde bragt hennes svigerfar ut av opp med hverdagspliktene igjen. Da sa fø- ei lei knipe. Den var også god mat for en derådskona i en myndig tone at nå måtte stor ungeflokk.

Utstyrskista til Elisabeth Johannesdatter Bø. Den står nå i Lisenga i Lismarka hos tippoldebarnet Einar Stensrud. På kista står det: Lisbeth Jehansdatter Bøe 1825

20 Lars Holmen: Barnedrap i Midtbygda i 1724

12. september 1724 var det bygdeting på Jevne. Lagretten var set saman av åtte menn frå bygda. Det var Halvor Bergum, Lars Revolden, Berger Kramperud, Halvor Søre Skåden, Johannes Jonsen Lunke, Johannes Johansen Lunke, Ole Hunder og Knut Vasrud. Likeså var futen, Svend Stenersen, bygdelensmannen Johannes Jevne og ”menige tingsøgende almue” tilstades i tingstua.

Beret Johansdotter er stemna for retten par av vitna hadde også høyrt at det var Tre dagar før dette rettsmøtet, hadde Beret hennes eigen husbond, Samuel Skåden, Johansdotter, tenestejente på ein av Skåe- som var barnefaren. Sjølv nekta han blankt gardane, vorte arrestert og var nå stemna for det og baud seg til å sverje eid på at han for retten. Bagrunnen for stemninga var eit var skuldlaus, om det vart kravd. Ettersom rykte i bygda om at ho skulle ha ”laget sig dei innstemna vitna blir spurde, og dei for- til barsel” som det heitte, men at det ikkje tel, kjem dette fram: hadde komme noko barn. Det var likevel Den 10. mars dette året hadde ho Beret eitt og anna som kunne tyde på at det her vore sjuk og hadde lege inne i stua på gar- hadde skjedd svært alvorlege ting – at ho den der også dei andre folka på garden opp- hadde fødd barn i dølgsmål, men kvar var heldt seg. I kveldinga hadde ho gått til fjø- barnet? set der ho og eit par andre tenestefolk hadde Det var innstemna i alt ni vitne til retts- soveplassen sin. Da ho gjekk ut av stua, møtet. Det var løytnant Fredrik Iversen, tid- hadde ho kasta opp. Mor hennes Beret had- legare eigar av garden og losjerande på de fått høyre at ho var sjuk, og i kveldinga Skåe, Lisbet og Samuel Skåden, som var kom ho til Skåe. Mora og den andre tenes- husmor og husbond på garden, Sigrid Skå- tejenta, Mari Gundersdotter, 28 år, hadde den, føderådsenke på Skåe, Mari Gunders- da gått ned i fjøset til Beret. Ho var da oppe dotter, tenestejente på same garden, Berets på fjøshjellen, der ho vekselsvis sat og låg, eiga mor, Eli Jensdotter, Anne Gutormsdot- og dei såg at ho var sjuk. ter Vedum, Mari og Jon Bollviken. Vitna får Dei gjekk mellom fjøset og stua eit par formaning om å vitne sannferdig, fortelja gonger om kvelden, og siste gongen hadde det dei veit, har sett og høyrt, og dei må dei lys med. Da såg dei at høgre armen hen- sverje eid på at dei vil gjera det. nes Beret var blodete opptil olbogen, og at Alle vitna vedgjekk at dei hadde høyrt fingrane på venstrehanda også var blodete. dette ryktet, og dei fleste hadde også sjølve Likeså at det var blod på skinnfellen hen- sett at det såg ut som at ho Beret var med nar. Mari hadde da spurt: Åssen er det du barn. Mor hennes hadde også spurt henne ser ut? Og mora hadde sagt: E tru du har om dette, men ho hadde nekta for det. Eit slakta, e, Beret? Til dette svara ho: E ha det

21 da, vett’ e! Mora og Mari gjekk opp i stua på nytt rettsmøte på Jevne – med same lag- att, og det var da seint på kvelden. Mari rett og fut, og bygdefolket hadde også høve gjekk seinare nedatt i fjøset der ho også til å møte opp. Beret Johansdotter, Samuel hadde sin soveplass, men på ein annan hjell Knudsen Skåden og Eli Jensdotter, mor enn Beret. Ei 10 år gammal jente og ein 17- hennes Beret, var stemna, men ingen vitne 18 år gammal gut hadde også sove i fjøset var innkalla. Beret hadde opna seg for Mar- denne natta, men på ein annan hjell enn Be- te Jevne, lennsmannskona, i arresten, og ret. Ingen av dei hadde merkt noko uvanleg. hadde lagt alle kort på bordet. Det same Dagen etter, etter at dei andre på garden hadde Samuel Skåden gjort. Nå blir dei for- hadde stått opp, hadde også ho Beret stått mante å fortelja den fulle og heile sanning. opp, og alle som såg henne da, synes ho var Beret blir utspurt om seg sjølv: Ho fortel at smalare enn ho hadde vore den seinare tid. ho er 21 år, og var født utanfor ekteskap. Til kona på garden hadde ho sagt at ho had- Faren var husmann i Gausdal, men var frå de si naturlege tid, dvs. ho hadde menstrua- ein gard i Øyer. Mora tente nå på ein Lunke- sjon. På same vis hadde ho også forklart gard, men budde på ein plass som høyrde blodspor mellom fjøset og låven og blodet Kramprud til, der Beret også var født. på hand, arm og skinnfeld som dei to førre Av kyrkjeboka går det fram at Samuel vitna hadde sett. Husbonden sjølv var på Knudsen hadde ein Skåe-gard. Han er 29 år, Grundset-marknaden da dette stod på, og gift for fire år sidan og har to born. Han er kom ikkje att før 3-4 dagar seinare. også soldat i Kongens teneste. Eitt av vitna, Anne Gutormsdotter Ve- Beret hadde tent på femte året på garden. dum, 50 år, fortalde at ho skulle til Jevne For to år i sommar sidan hadde ho første sist det var ting der for å betale noko skatt gong hatt ”legemlig omgiengelse” med sin for mannen sin. Det var i juni. Beret hadde eigen husbond, og hadde jamnleg hatt det da spurt henne om ho var stemna dit, noko sidan. Så hadde ho vorte med barn. Ho ved- ho ikkje var. Beret hadde tenkt at Anne går nå at ho om kvelden den 10. mars dette skulle dit for å fortelja om henne. Om så er, året hadde født eit gutebarn på fjøshjellen. så legg du ingen ord til verste! hadde ho Da ho såg at det var liv i barnet, hadde ho Beret sagt til henne. stypt det og lagt det under hovudgjerda si. Meir skjedde ikkje på dette tinget i den- Neste dag hadde ho lagt barneliket i si eiga ne saka. kleskiste, og der hadde det lege i 3-4 veker til ho sjølv grov det ned i ein bås i fjøset. Rømingsplaner Samuel hadde vore på Grundset-mark- Like etter dette rettsmøtet, hadde ho greid å naden på denne tida og kom heim nokre da- røme frå arresten på Jevne. Ho og Samuel gar etterpå. - Eg høyrer du har fått barn me- Skåden hadde da tenkt å røme til Sverige. dan eg var borte, sa han. - Ja, seier dei det, Men da dei kom så langt som til nokre se- så er det vel sant, svara ho. Men da han trer på Østerdalssida, hadde Samuel ombe- spurde kvar det hadde vorte av det, bad ho stemt seg, og dei gjekk attende til bygda. han teie, og ville ikkje fortelja han korleis Beret hadde da atter vorte arrestert, og det det hadde gått til, eller kvar barnet var lagt. var den 19. september. Han skjønte da kva som hadde skjedd. Før på vinteren hadde han spurt henne Nytt rettsmøte om ho var viss på at ho var med barn. Han Den 25. oktober same året kom saka opp att skulle ein tur i Tronheim, og der ville han

22 kjøpe noko som skulle få henne til å abor- Samuel Knuds: Skaaden som selv for Ret- tere. Han hadde da også med ein drykk til ten har tilstaaet, ei allene at vere fader til det henne som ho hadde drukke. Den hadde ombragte Barn, Men endog siden i Sommer, smakt som brennevin, fortalde ho. 8-10 da- ofte hatt legemlig omgjengelse med hende, gar etterpå var det at ho fødte. Barnet var efter hvilcken omgjengelse Deliqventen neppe fullgått. selv staar i tvivl, nu at vere med Barn. Bør Beret tilstår vidare at dei ofte hadde hatt som en ægte Mand der har sin ægte hustrue samleie seinare, sist to gonger på fjellet da levende, efter Lovens 6te Bog 13 Capit: 25 dei var på rømmen, og ho visste ikkje sik- Art: bøde til deris Kongel: May: ts hans kert nå om ho var med barn igjen! Samuel gods og penge efter yderste formue. Hvad hadde sagt til henne at dersom det var slik, straf bemeldte Samuel Knudsen ellers paa skulle ho berre budsende han, så hadde han hans Person kand fortjene, og hvorvit hand råd mot det. som en Medviider udi hans Bolerskes Mord Lensmannen, Johannes Jevne, Torger kand vorde anseet eller icke, sligt remiteres Bøe og Hans Trondsen Skåden som var bror til Regimentet Krigsretten at paadømme i til lensmannen, viste fram for retten ei lita følge Deris Kongel: May:ts allernaad: for- kasse med skjellettet av barnet som dei had- ordning af 8de Juli 1690 efterdi hand er de funne i fjøset på Skåe. Beret hadde sjølv Virckelig Soldat udi deris May:ts tjeneste, synt dei kvar det låg. Det var da 7 månader og sagen efter omstendighederne hans liv sidan fødselen. og ære Confererer. Eli Jensdotter, mor til Beret, hadde av- Over Deliqventens Moder, Eli Jensdaat- lagt eid og vart formant om å fortelja det ho ter, føres ingen beviis, som kand gjøre visste om at dotter hennes hadde født barn i hende sagskyldig udi Mordet at have veret dølgsmål. Ho svara at ho visste ikkje noko medviider, thi hjem findes hun sageløs. meir enn på førre rettsmøtet, og at ho var heilt ukjent med dottera si misgjerning. Dødsdomar gjekk automatisk til høgare Samuel Skåden kom så for retten, og han rettsinstansar. I februar 1725 kom saka opp berre stadfesta det som Beret hadde fortalt. for Lagtinget. Der kom det ikkje fram noko Ettersom han var soldat, ville futen sende nytt, og domen frå bygdetinget vart ståande. saka hans over til sjefen for det regimentet Saka gjekk vidare til Høgsteretten, men der han tilhørte. Men han vart likevel dømd på også vart domen frå bygdeting og lagting bygdetinget. stadfesta.

” - - hun bør efter Loven miste sin Hals og 17. juni 1726 var det atter bygdeting på Jev- hendis Hoved settes paa en Stage.” ne, og i tingboka frå dette tinget står det Same dagen fall domen - her attgjeve slik m.a. slik: den står i tingboka: Kongl: May:ts Foged Sr: Svend Steener- Deliqventen Beret Johandaatter, har efter sen eskede lagrettets og almuens sandferdi- Agtens forklaring, Fredag Aften d. 10 Mar- ge tilstand om Beret Johansdaatter, som den tij sistleden, fød Barn i Dølgsmaal, og sam- 9 sept: 1724 blev arresteret, og i dag d: 17 me forsetlig ombragt. Thi bør hun efter Lo- Junii 1726 efter høyeste retts Dom, henret- vens 6te Bog 6 Cap: 7 og 8 art: miste sin tet, formedelst hun havde fød Barn i Døls- Hals og hendis Hoved settes paa en Stage. maal og ombragt samme, noget er eiende, Deliqvent Beret Johansdaatters Barnefader hvorefter baade Lagrettet og almuen svare-

23 de enstemmig at Beret Johansdaatter var et Ordforklaringar: Lockebarn, og fattig tieneste Pige, som intet - boler og bolerske, mann og kvinne i eit eiede uden de ringe Kleder hun havde paa ulovleg seksuelt forhold Kroppen, som i arresten blev opslidt, og el- - miste sin hals, halshoggast lers nedlagt med, i dag hun blev henrettet, - Sr., Senor hvilchet de siger, i ald sandhed befindes, - lockebarn, truleg ei jente som hadde eit hvorom Fogeden da var tingsvidner begie- ”lettvint” forhold til menn. rendis under Rettens betenkning.

Det står ingen ting om kor rettarstaden var. Heller ikkje kvar hovudet hennes vart set på stake. Ettersom dette skulle tene til skræm- sel og åtvaring, er det grunn til å tru at det Kjelder: Tingboka for Øyer 1724 og 1726 var på kyrkjebakken, der mange måtte sjå Lagtingsprotokollen for 1725 det, framfor den nybygde Øyerkyrkja. Kyrkjebok nr 1 for Øyer prestegjeld.

24 Kjell Elvestad: Noen krigsminner

Fra v: Gustav Formo, Tormod Pålsrud, Asbjørn Øvergård, Arne Blomberg, Oddmund Øvergård, Leiv Formo, Iver Nygård, Kjell Elvestad (bare lua er synlig) Magne Hovdsveen, Tormod Formo, Ole Hol- men, Sverre Langsveen, Håkon Langsveen, Johan Haug, Iver Elvestad, Nils Blomberg, Reidar Formo, Kåre Hansen, Alv Formo. Sistemann var fotograf. Bildet er utlånt av Kjell Elvestad.

Dansemoro i Eriksrud Offentlige fester med dans og sammen- Den 6. april 1942 var 39 ungdommer - 19 komster uten myndighetenes tillatelse var gutter og 20 jenter - samlet i den gamle kaf- forbudt, men avholdslag fikk holde på. Fol- festua i forsamlingslokalet Eriksrud der de keviseleik derimot var lovlig. Denne danset og hadde det morsomt. Den som sammenkomsten var helt tilfeldig, og selv- skriver dette, var en av dem. Jeg tror det var følgelig ikke gitt tillatelse til. Et NS-med- etter et møte i avholdslosjen ”Varsko” at vi lem hadde anmeldt denne til lensmannen, samlet oss der. Hva slags musikk vi hadde, og fire måneder senere fikk alle de 19 unge kan jeg ikke huske, men det var vel helst en mennene i flokken denne innkallingen, men grammofon. Det var ikke nydt en eneste ingen av kvinnene. dråpe alkohol der.

25 Som det går fram av innkallingen, var det dobbeltrolle. Hadde det blitt oppdaget, had- lensmannen i Øyer, Ingvar Huuse, som had- de hans dager vært talte! de underskrevet den og som forhørte oss. Det var ikke vanskelig å bli forhørt av Han kunne ikke annet gjøre ettersom det var lensmann Huuse. Jeg kan ikke huske annet innlevert anmeldelse på saken. Han hadde enn at vi ble sagt at dette var ulovlig og en sikkert med vilje trukket det ut i det lengste mild formaning om å la være å holde slike ettersom det gikk så lang tid før innkalling- sammenkomster. Og da hadde jo han gjort en kom. sin plikt. Hver av oss fikk kr. 25,- i bot. Lensmannen var også heimefrontmann, Dette var et eksempel på hvordan tysker- og hadde gått inn i Nasjonal Samling etter ne og Nasjonal Samling prøvde å kontrol- avtale med Heimefronten. Han var således lere og kneble det norske folket, og vant en svært verdifull mann for Heimefronten, selvfølgelig ingen sympati med slikt, sna- men hadde en ytterst vanskelig og farlig rere tvert imot!

I forgrunnen: Forsamlingshuset Eriksrud i 1953. Foto: Widerøe.

26 Demonstrasjon for kong Haakon ler av ved å lodde på ei nål på baksiden. og Det var flere måter å demonstrere for lan- ellers file bort alt annet enn konge-mono- dets lovlige myndigheter på, blant annet grammet. Artikkelforfatteren gjorde det, og med å skrive kong Haakons monogram på fikk en bot på 10 kroner! Boten ble vedtatt! oppslagstavler, grinder, husvegger, mjølke- 3. august 1942 var kong Haakons 70-års- ramper og ellers der det kunne bli sett av dag. I mange byer her i landet, også på Lil- folk flest, gjerne inne i en stor V. Stor V står lehammer, markerte folk dagen med å sette for Victory, altså seier, men jeg tror ikke vi en rød blomst i knapphullet. Og det ble det var klar over betydningen. Med å sette H-7 voldsomt spetakkel av. Folk ble arresterte inne i denne, ville en si: Kong Haakon den og bøtelagte. 7. og det han står for, vil seire! Å gå med erteblomst var også ansett som Koppermyn- demonstrasjon. Blomsterslaget var selvsagt tene som var laget ikke tilfeldig. før krigen, hadde Likeså en uskyldig binders på jakkesla- kong Haakons mo- get. Bindersens oppgave er som kjent å hol- nogram på ene si- de sammen, og en binders på jakkeslaget den. Disse kunne var en påminning om samhold mot okku- en lett lage lue- pantene og deres støttespillere. merker og brystnå-

27 Red: Farmere i Wisconsin med røtter på Nord-Tretten

På husmannsplassen Glomstadhaugen bodde det rundt forrige århundreskifte en fa- milie på 11: mor Anne, far Edvart og deres ni barn: Kristian, Marie, Johan, Agnete, Johanne, Sigurd, Ivar, Trygve og Egil. Disse ni barna var født i tidsrommet 1889 - 1906. Amerikafeberen var sterk i disse tider som I 1912 reiste Agnethe og Johan. Johan den hadde vært i flere ti-år. Amerika stod forandra navnet sitt til John. Han tok med som det store og forlokkende landet, kan- årene over farmen etter de to morbrødrene skje spesielt for folk som hadde mye å sine, Ole og Mathias Brenna. Marie og Jo- vinne, men lite eller ingenting å tape En hanne reiste i 1914. Alle slo seg ned i Coon nabo, Jakob Klemetsen, hadde emigrert alt i Valley. I 1916 reiste så Anne med de fire 1873 og var omkring 1905 på besøk i gam- yngste ungene, minstemann var ni år gam- lelandet. Det han hadde å fortelle, var inter- mel. essant og spennende. Eldstegutten Kristian Glomstadhaugen er for lengst borte, for var spesielt interessert. Han opprettet en jorda er dyrka opp. Ikke engang tomtene et- kontrakt med Jakob: Jakob skulle forskut- ter husene er synlige. Flere av familien har tere billetten hans, og Kristian skulle arbei- vært på besøk på gamle tomter, og folk fra de hos ham til utlegget var tilbakebetalt. I Nord-Tretten har vært i Coon Valley – til 1906 – bare 17 år gammel – reiste han alene gjensidig glede. Hauga-ongan kalles de til Amerika. Han hadde også to morbrødre i enda på Nord-Tretten disse barna og ung- Coon Valley som hadde farm, Ole og Mathi- dommene som utvandret fra Glomstadhau- as Brenna . gen da det 20. århundret var ungt. Faren, Edvart, virket blant annet som slakter i tillegg til husmannspliktene. I dette Denne artikkelen stod i La Crosse Tribune, arbeidet var han så uheldig at han skar seg Wisconsin, søndag den 8. september 1996. og fikk blodforgiftning. Han døde av det, Her får vi høre om to sønner til Johan, Ernest bare 51 år gammel. Anne satt att med åtte og Joseph. De er nå rundt 80 år gamle, men barn i alderen femten til fem år. er fremdeles i fin form og aktive farmere.

Brødre for livet av Ken Brekke Tiden har stått stille på en farm nær Coon De to brødrene overtok farmen etter forel- Valley, hvor brødrene Ernest og Joseph drene, og har aldri reist derfra. Farming falt Haugen har bodd, arbeidet og holdt ut i alle dem naturlig, og de vedgår at de liker land- sine dager. Hit kom de i 1925 sammen med livet. Farming er en heltids beskjeftigelse. foreldrene sine, John og Amanda Haugen. Farmen er på 160 acres (647 da), fordelt no-

28 Corps) bygde terrasser i bak- kene da de kom tilbake fra skolen i 1934. De gikk på Erickson School, som er ca 1,5 miles (ca 2,5 km) borte, langs Sveum Ridge Road, hvis du går gjennom jordene til Hau- gen – noe Ernest sa han gjor- de til han sluttet på skolen i 1936. Da var han ferdig med 8. klasse. Stålringer stikker fram fra grunnmuren til uthuset som Mens Joseph steller med sjakkbrettet, fyller Ernest vatn på tanken i ble bygd i 1913 og kostet den vedfyrte komfyren for oppvarming til neste morgen. 800 dollar. Man brukte å fes- te tømmer til disse ringene. - enlunde likt på skog og dyrket mark. De de- Her brukte det å stå mange ler arbeidet på farmen som fortjenesten, og hester, minnes Joseph. Brødrene mistet sine har bare en hovedklage: Det trengs mye siste hester i sovesyke i 1959. mer melk nå for å få kjøpt en picup enn det - Begge to døde på samme dag, minnes gjorde før! Joseph. - Det var en trist dag, husker Ernest. Hjort og kalkun streifer rundt i skogene som skråner ned fra utkanten av de godt Men det er hyggeligere ting å se på Hau- markerte jordene på farmen på toppen av gens farm i disse dager: den bratte lia, nær Coon Valley. - slik som de tre kalvene i det reine fjøset Utsikten strekker seg 15 til 20 miles (25 deres. De vil kanskje vokse til og slutte til 30 km) i de fleste retninger, sier Ernest seg til bølingen på 30 melkekyr av rasen Haugen, der han står i sin noe gammeldag- Jersey, alle alet fram av brødrene Haugen. se overall til knes i den tredje avlingen av - slik som Blackie, den vennlige kjøteren alfalfa dette året. Vi ser siloene fra nabofar- som noen forlot på deres område i 1989. mene som rager mot himmelen på toppen Da veide den 24 pund (litt over 10 kg), av åsene i det fjerne, mens han snakker om men etter å ha spist middagsrester i 7 år de forandringene i jordbruket han har sett har Blackie blitt nesten dobbelt så tung. med årene. - Men vi har ikke forandret oss - slik som de 18 terrassene på markene til mye, sa hans bror, Joseph, som sprader Haugen som har holdt seg gjennom ti- rundt i et par dongeri-bukser som går bare dene. De holder fortsatt bedre på regnet, til midjen, noe som antyder at han er den og forhindrer erosjonen som truet eksis- yngste av de to brødrene. tensen til farmene på høydedragene rundt De nekter å snakke om hvor gamle de er, i Coon Valley-områdene, helt til budska- men erkjenner ivrig at de har holdt det gå- pet om terrassejordbruk kom i 1930- ende ganske lenge nå. De sivile naturvern- årene. Et stort elvefar arbeidet seg vei ut arbeiderne (the Civilian Conservation av skogene og inn på jordene før terras-

29 Ernest holder seg fast i traktorsetet mens Joseph kjører ut for å arbeide på havreåkrene.

sene ble bygget, minnes Ernest. Men de si- traktor, antyder de, for de tre de har, gjør en vile naturvernarbeiderne (the CCC) fylte bra jobb. Den John Deere B-traktoren de har igjen dette elveleiet og andre og stoppet fra 1941, må for eksempel trilles i gang før erosjonen. – Vi har ikke hatt problemer si- den vil starte. – Men da går den perfekt, sa den, sa Ernest. Ernest - slik som det gamle huset som fremdeles Denne traktoren, og de andre to, en 1953 gir husly til brødrene, akkurat som det har John Deere 50, og en 1953 John Deere MT, gjort siden det ble bygget i 1864. Hjem- er små sammenliknet med dagens heste- mets originale vinduer virker bra, rappor- kraft-standard. Men de passer perfekt til terer brødrene, mens de nye som ble in- Haugens øvrige utstyr og småskalajord- stallert for en ti år siden, alt har begynt å bruk. Dette utstyret innbefatter en høylesser råtne. fra 1940-årene, som ville virket mer hjem- Erfaringer som de med vinduene, har over- me bak en vogn trukket av hester. Brødrene bevist Haugen-brødrene om at det som er brukte høylesseren litt i sommer da de be- nytt, ikke alltid er bedre. stemte seg for å spare utgifter til snøre til maskinen som lager høyballer. Det er ikke nødvendig for dem å kjøpe ny Det ble imidlertid laget baller av den sis-

30 te høyavlingen, og ballene ble plassert i et serer seg på å fikse mekaniske ting. Begge skur som tidligere ble brukt som lagerskur melker, selv om Ernest håndmelker noen for tobakk. Ernest, som roser seg selv som gjenstridige Jersey-kyr, mens Joseph kjører en flink snekker, bygde dette skuret i 1950. melkemaskinene. Joseph vasker melkeut- – Det er det største skuret jeg har satt opp, styret, men Ernest vasker opp etter midda- sier han, idet han peker på de rette linjene gen, som vanligvis består av hamburgere og og bærekablene som retter seg etter varmen poteter, skjønt her om dagen viste Ernest og kulda i de skiftende årstider i Wisconsin. stolt fram helkornbrød som han selv hadde bakt Brødrene har alltid vært gode naboer, sa De klipper håret til hverandre, og hogger Evelyn Sveum som bor på neste sted langs sine egne gjerdestolper, klipper plenen med Sveum Ridge Road. - De er snille gutter en plenklipper som må skyves, og stort sett som vanligvis holder seg for seg selv. De kommer de godt ut av det med hverandre. - virker fornøyde, og de har ganske visst gjort Det er nødt til å bli noen uoverensstem- det bra, sier hun. melser, sa Ernest, men ingen alvorlige nok Brødrene deler på arbeidet på farmen. til å true deres forhold. Ernest tar seg for eksempel av reparasjoner - Hvorfor har aldri de to ungkarene giftet som krever snekring, mens Joseph spesiali- seg?

Ernest og Joseph bruker fortsatt en høylesser bygd i 1940-årene til noe av arbeidet.

31 - Jeg vet ikke, sa Ernest, først må en få seg inn til Coon Valley for en øl eller to på de en venninne. Ernest drog til Norge i 1985 lokale kroene. Ernest tilstår også at han av for å besøke slektninger der, men vanligvis og til tar en tur til barene i sentrum av La holder brødrene seg nær hjemmet. Som of- Crosse. – Men jeg går over til Pepsi etter tre test legger de seg kl. 21, og står opp kl. 4, øl, sier han. noe som er rimelig da melkingen begynner - Det er ikke snakk om å ligge lenge, selv kl. 5. etter en natt på byen, sa Ernest. Å være Det er vanligvis fjernsynet som sørger lenge oppe, er ingen unnskyldning for å for underholdningen om kvelden. De har sa- sove over vekkingen kl. 4, heller ikke er det tellitt-antenne til TV-en i bakgården. Den god nok grunn for en ettermiddagshvil. – overraskende tilknytningen til den moderne Det har jeg aldri tatt, sier han verden, gir brødrene muligheten til å se ba- seball-kamper. De bruker en god del tid til å se på the Chicago Cubs selv om Joseph gjør Jan Harald Paulsrud, Gjøvik, har skaffet denne avisartikkelen. det klart at han er tilhenger av the St. Louis Marit Rusten Fintoft har oversatt den til norsk. Cardinals. Odd Bjerke har skaffet bakgrunnsopplysningene om slekta Noen ganger betyr lørdagskveld en tur på Nord-.Tretten

32 Oddvar Stensrud: Om Hybelen

Sør-øst for Gråkorphaugen i Øyerfjellet ligger det ei stor gras-slette. Sletta ligger lunt til omgitt av bjørkeskog. Herfra har en fin oversikt nedover til Høverbutjønnet og videre nedover Åstdalen. I øst kan en skimte Bøsetra. I øvre kanten på sletta er det murrester som viser tegn til at det her en gang i tiden har vært bebyggelse.

Nybygd seter – protest og riving kom det til et forlik der. Kolbu fikk lov til å I Bygdabok for Øyer bind 2 skriver Tor Ile ha seter i området til og med år 1857, men at det var en Amund Håkonson Kolbu som i innen 14.4. 1858 skulle setra være fjernet 1850-årene innretta seg nytt seterbol i Grå- fra området. korphaugen, og havna både med egne og Eieren av setra fulgte ikke opp dette for- fremmede krøtter der. Navnet Hybelen er liket, og etter en tid ble Fogden forelagt sa- her ikke nevnt, men det var trolig her på ken med pålegg om å fjerne setra. En full- denne sletta at Kolbu hadde bygd seter. mektig fra Fogdeembetet , Peter Olsen, kom Det ble protestert mot den nye setra fra da til Aksjøsetra og fikk med seg mannska- setereierne på Aksjøsetra. I første omgang per derfra. De var med innover og rev ned

33 husene på setra. Trolig er det rester etter 3.750 m. Fjellstyret gav også tilsagn om kr denne seterbebyggelsen som fremdeles vi- 1.000,- til bygging av bruer over Ner-Åst- ses her. elva og Skytillbekken. Den omtalte vegbyggingen og planene Nye seterplaner om ny seterbebyggelse i Hybelen, ble det I 1948 søkte Østen Tande og Trygve Si- ikke noe av denne gangen, og derfor ble det mengård på Tretten, Øyer fjellstyre om til- heller ikke aktuelt for fjellstyret å utbetale skudd til bygging av veg fra Djupslia til Hy- noe tilskudd til den omsøkte vegbyggingen. belen. Her blir navnet Hybelen brukt om stedet. Tanken var at Tande og Simengård Hva navnet Hybelen kommer av, har jeg skulle begynne seterdrift i området. ikke hørt noen forklaring på, men trolig har Tande hadde da – som nå – seter på Nor- stedet fått dette navnet i forholdsvis nyere dre Brennlia. Simengård hadde ikke seter i tid, da en ikke kan finne dette navnet er allmenningen, men på Søre Veslesetra like brukt i noe eldre skriv. Det er likevel kjent at ned for allmenningsgrensa. Fra Øyer fjell- folk født omkring 1890 brukte det i sin ung- styre ble det gitt et tilsagn om tilskudd på kr. dom. 1,50 pr. m. veg. Veglengden ble oppmålt til

34 Lars Holmen: Jens Skanke - ein uvanleg prest i Øyer

Det er Betel i den Herres Jesu Nafn. Jens Skanke 1727 d. 27 May. Dette sitatet er innhogge på ein stein i grunnmuren til Tretten-kyrkja. I Bygdeboka står det at denne mannen truleg var byggmeisteren sidan denne innskrifta er gjort under byggjinga, og at han såleis har signert verket. Men der har den gode bygdebokskrivar teke feil. Den beste kan gjera det, og det er det som har skjedd her. Seinare er det komme fram at Skanke var kapellan hos sok- neprest Monrath i tida 1721-29, og såleis ordinert prest. Da rimar det også betre at han var gift med Margrethe Monrath, eldste dotter til soknepresten.

Lorentz U. Pedersen, tidlegare sokneprest i den latiniserte namneforma Janus Jani Skan- Lillehammer og prost i Sør-Gudbrandsdal ke dvs. Jens Jensen Skanke. Våren året etter prosti, har funne ut somt om denne presten. tok han teologisk embetseksamen ved uni- Jens Skanke var fødd i Jämtland 25. nov. versitetet og den praktiske prøva ein snau 1695. Han vart akademisk borgar ved Kø- månad seinare, båe med karakteren haud. il- benhavn Universitet i 1720. Dekanus har ein laudabilis som tyder neppe u-rosverdig. Her merknad i matrikkelen om at det skjer på vil- er det også opplyst at han har planar om å kår av at han gjer ein sterkare innsats i studia komme attende til Trondheim, og den enda og betre framgang i seinare prøver. Skanke meir interessante opplysninga - at fødesta- kom frå katedralskulen i Trondheim med den var Jämtland!

35 25. november same året – altså 1721 - kalla hadde vore hos Skanke som budde på Bryn, sokneprest Monrath i Øyer han til sin ”Ca- for å forkynne honom stemnemålet – slik det pellan Pro Persona og medtiener i Ordet skulle gjerast. Skanke vedstod seg det han formedelst Sognenes Vidløftighed”. Slik var stemna for og vart bydd ein kopi av det står det i den kongelege stadfestinga av skriftlege stemnemålet, men det ville han kallsbrevet, 30. juli 1728 – nesten 7 år sei- ikkje ta imot. Han hadde også truga med at nare. Dei forhasta seg ikkje i det kongelege han oftare ville behandle lensmannen slik. kancelliet! Ja, om han skulle betale sine 9 riksdalar i Hist og her kan ein finne meir om Jens bot, skulle han få meir ein annan gong, had- Skanke, men mye er borte for alltid ettersom de han sagt! kyrkjeboka for Øyer er svært ufullstendig på Saka galdt ei hending vel to månader før, denne tida. I åra 1716 til 1739, 24 år, er 11 den 12. desember 1726. Det som hadde årgangar heilt borte. Dei andre 13 årgangane hendt, kom fram av det tre vitne fortalde i same tidsrommet er berre delvis førte. I juli under rettsmøtet. Dei to første vitna, Hans 1727 er han fadder til eit av borna til sokne- Knudsen, husmann på Jevne, og Hans presten, og han er da titulert comminister i Trondsen Skåden som var bror til lensman- Øyer, dvs: medtenar. nen, forklarte seg heilt likt: Det er elles fleire ting som tyder på at han Fire menn sat ved bordet i stua på Jevne. hadde ein militær bakgrunn, og at han fram- Det var kapellan Skanke, major Mellman og leis har ei tilknyting til militærvesenet. Han løytnant Vogt, og verten, lensmann Johannes hadde t.d. ei attest frå stiftsamtmannen Iver Jevne. Ein av offiserane bad kapellanen von Ahnen i Trondheim om at han i 1719 drikke med dei av eit krus som stod på bor- var den første som varsla om at svenskane det, men det nekta han. Da sa lensmannen, var på veg til Norge. Dette skjedde under sitert etter tingboka: - Det er ikke til å tro at den store nordiske krigen. presten er storaktig! Men da vart kapellanen sint, tok ølkruset, sprang frå bordet og slo Dramatikk på Jevne lensmannen i hovudet med så kruset gjekk i Den 17. februar 1727 var bygdetinget set på mange bitar og blodet rann frå eit stort hol i tinggarden Jevne. Åtte menn frå bygda ut- hovudet hans. Deretter slo han lensmannen gjorde lagretten, og futen, Svend Stenersen, med bakvendt hand. og lensmannen Johannes Jevne var tilstades, Det tredje vitnet, Kristen Flatstulen, var og elles den tingsøkjande allmugen. Kven ikkje inne i stua under dette opptrinnet, men som helst kunne møte opp der. han hadde møtt desse fire mennene i døra på Mellom andre saker var også kapellanen i tur ut. Lensmannen blødde da så sterkt at Øyer, Jens Skanke, stemna for retten for han måtte skifte trøye. usømeleg åtferd mot lensmannen, og det på Dei andre som var innstemnde som vitne sjølve tinggarden. Skanke møtte ikkje til – det måtte vera dei to offiserane – ville hel- rettsmøtet, men sende Johannes Jonsen Lun- ler ikkje vitne her, men i eit anna forum. ke i staden for seg – slik det var høve til. Han Prokurator Hans Sverdrup som førte saka grunngav det med at han var svag, og at han for lensmannen, sa frå at han ville føre dei ikkje ville møte for den sivile retten. Det som vitne i deira eige forum. Det måtte vera måtte vel da vera for ein militær domstol han den militære strafferetten. ville møte for. Meir står det ikkje i tingboka om denne To stemnevitne, Peder Li og Lars Sletten, saka. Heller ikkje står det noko i lagtings-

36 protokollen. At Skanke hadde selskap med men og Jens Tollefsen Lie fortalde i retten offiserar, og at han ikkje ville møte for den kva som hadde hendt: sivile retten, kan også tyde på at han hadde Svend Jonsen skulle gå til Bryn for å gje- kontakt med militærvesenet. ra eit forlik med Skanke. Han var innom på Moshus og fekk med seg Trond Moshus som skulle vera vitne til forliket. Deretter gjekk Meir dramatikk – denne gongen på Bryn dei til Jevne. Der var sersjant Bøe som også Det går ikkje lenger enn til 11. juni same hadde fått innkalling til Skanke. Han hadde året så kjem kapellanen opp i ei liknande bedt lensmann Jevne om å bli med seg som sak. Den kom opp på hausttinget den 25. vitne, og så gjekk dei alle fire til Bryn. Dei september same året. Også nå er retten set på fekk straks Skanke i tale og etter noko samta- Jevne. Desse var aktørar i dette dramaet: le vart soldaten og Skanke einige om det dei Sersjant Gunder Pedersen Bøe som losjerte hadde seg i mellom, men det står ikkje kva på Flåtåmo, kapellan Jens Skanke, lensmann det galdt. Dette var lensmannen og Trond Johannes Jevne og Tron Moshus. Soldat Moshus vitne til. Det er ikkje referert noka Svend Jonsen Glømmen og Jens Tollefsen samtale mellom kapellanen og sersjanten. Li var dei viktigaste vitna i rettssaka. Det var Deretter tok sersjant Bøe avskil og gjekk også fire andre vitne. frå Bryn, og han bad soldat Jonsen skunde Bakgrunnen for dette rettsmøtet var eit seg etter. Da det drog ut med det, kom ser- opptrinn på garden Bryn der kapellan Skanke sjanten attende og spurde kvifor han vart så budde med kona si, Margrethe Monrath, og lenge? Soldaten svara at han ville sjå kista si det var sersjant Gunder Bøe som hadde stem- forvart. Det måtte vera den militære utstyrs- na kapellanen, lensmannen og Tron Moshus kista hans det galdt, og som måtte vera i for- fordi dei med Hug og Slag hadde overfaldet varing på Bryn. Her har vi nok ei opplysning ham udi bemeldte hr. Schanches hus. som tyder på at Skanke også hadde ein mili- Alle dei tre innstemna møtte for retten og tær funksjon. Sersjanten hadde da trekt kår- sersjant Bøe bar fram stemnemålet, men den sin og slått soldaten nokre lette slag over meir enn det som er nemnt ovanfor, er ikkje ryggen – utan at det gjorde noko. Dette referert i tingboka. Skanke på si side leverte skjedde i drengestua på Bryn.. ei grei skriftleg forklaring om saka som han Da kom Skanke og bad sersjanten inn i kravde opplesen. Det fekk han, men heller stua att, og han fylgde med inn. Kva sersjant ikkje den er referert i tingboka. Saksøkjaren, Bøe var innkalla for, kom ikkje fram her, Gunder Bøe, kravde også at retten skulle ta men det måtte vera noko i hans stilling som stilling til at Skanke hadde komme med nær- sersjant, for på eit seinare rettsmøte legg ser- gåande ord mot honom da han leverte ho- sjanten fram brev frå Skanke til kaptein nom stemninga. Kapellanen svara at det ser- Coucheron, dagset ei veke før dette opptrin- sjanten hadde fortalt i stemninga, var lygn! net på Bryn, og eit brev til han sjølv frå Futen forlangte at det skulle førast i proto- Skanke – dagset to dagar før - som provar at kollen at Skanke hadde slått i tingbordet fire Skanke hadde sjølv bedt han komme til gonger! Men da tennte han skikkeleg og Bryn. Kaptein Coucheron var sjef for det ropte, ordrett sitert etter tingboka: Fanden kompaniet som både soldat Jonsen og ser- fare i mig skal jeg ikke betale dig, og slo i sjant Bøe høyrde til. tingbordet for femte gong! Soldaten vart verande i drengestua, men Dei to vitna, soldat Svend Jonsen Gløm- ei tid etterpå gjekk han ut på gardsplassen.

37 Da høyrde han det var alarm og bulder inne måte å bøye seg, og sa også nå at denne ret- i stua, og derfor gjekk han inn. Der var det ten ikkje var hans rette forum. Mogens regelrett slåsskamp der både lensmannen, Christensen, var stemna som vitne på dei kapellanen, Tron Moshus og sersjanten var innstemna si side. Han hadde vore teneste- involverte – dei tre fyrste mot den siste. Dei kar hos Skanke eit års tid da dette klammeri- slo kvarandre i golvet, låg over kvarandre, et på Bryn skjedde og var også til stades lugga og drog kvarandre etter håret, og det under ein del av det. Nå la han fram skriftleg var til dels hard ordbruk – også skjellsord! vitnemål frå Skanke og kona hans i saka, og Sersjanten hadde da ropt til soldaten at han det vart opplese. Kona til kapellanen er aldri for Guds skuld måtte hjelpe honom så han nemnt med namn, men er 4-5 gonger omtala slapp ut av stua med livet! To andre vitne, som hans Kiereste og ein gong som Mada- Jens Tollefsen Li og Mogens Christensen men. Tenestekaren uttalte seg elles nokså likt som var tenestekar hos Skanke på Bryn, med det som hadde kome fram ved førre hadde vorte innropt medan dette stod på. rettsmøtet. Jens Tollefsen seier slik til kapellanen: Gud bevare mig hvilket huus her holdes! Vil I ikke Tredje rettsmøte, 16. juni 1728 have fred, eller kan I ikke nyde fred, saa lys Ved dette rettsmøtet blir det avsagt dom. fred i Eders huus som en Prestemand! Deret- Provsbrevet frå kapellan Skanke og kona ter lyste kapellanen fred i huset. Sersjanten hans vart ikkje tillagt vekt fordi kapellanen vart kasta på dør og sette seg ei stund i sval- sjølv var av dei innstemna, og kona var så- døra, og vitna fortalde at blodet rann frå and- leis inhabil. Hovudvekta blir lagt på det dei letet hans. Etter ei stund gjekk sersjanten og to første vitna, soldat Svend Jonsen Gløm- soldaten til Jevne. men og Jens Tollefsen Li, fortalde sidan dei Tredje vitnet, Amund Christensen skred- hadde sett mest av denne bataljen. Vitnepro- dar, hadde vore på Jevne denne dagen og vet til Skankes tenestekar, Mogens Christen- fortalde at sersjant Bøe hadde komme der sen, stemmer også godt med det desse to før- om morgonen og bedt lensmannen bli med ste vitna hadde fortalt. han til Bryn som han også gjorde. Mot eftan hadde han komme attende dit, og vitnet såg Dom da at han var blå under augo og blodete i Sorenskrivaren dømer Johannes Jevne og andletet. Trond Moshus til å bøte til Kongen 9 riksda- Fjerde og femte vitne, Niels Joensgaard lar kvar, likeså noko til sersjant Bøe for repa- og Jørgen Glømmen, vitna at dei 12. juni om rasjon av skadd utstyr, og dei må betale 12 kvelden hadde vorte bodsende til Flåtåmo riksdalar kvar i sakskostnader. Bøter og der sersjant Bøe losjerte for å sjå hans til- sakskostnader skal betalast innan ein månad stand. Dei fann da sersjanten sengeliggande etter at denne domen er dei forkynt. og han såg dårleg ut. Han var blå under augo Retten kan derimot ikkje sjå at kapella- og i andletet. Saka vart ikkje teken opp til nen hadde gjort noko anna enn det ein god doms på dette rettsmøtet. vert gjer så som han har styrt til rette, traktert gjestene sine godt og lyst fred i sitt hus. Han Nytt rettsmøte, 19. februar 1728 blir derfor frikjend for søksmålet. Ved dette rettsmøtet møtte ikkje kapellanen opp, men sende bror sin, Peter Skanke, i sta- Fjerde og siste runde i rettssaka den. Han hadde sagt at det ikkje var hans Dei dømde, lensmann Jevne og Trond Mos-

38 hus, ankar domen, og den 18. juni 1729 men at han alltid hadde mange konkurrentar. kjem den opp for Lagtinget. Prokurator I Gratialprotokollen for 1731 er han søkjar Hans Sverdrup er fullmektig for dei straffe- til tre ulike prestestillingar der det i alle tre dømde mot sersjant Gunder Bøe som ikkje står at han udi otte aars tid har tenit i Armod møtte på Lagtinget. Her blir sorenskrivaren som Capellan pro persona, og over halfan- sin dom underkjent av Lagtinget. Margrethe det aar har opholdet sig i fattigdom i Kiø- Monrath, kona til Skanke, hadde nå også benhavn som så mange andre som bad inn- lagt fram skriftleg vitneprov. Nå vart dette trengjande om kongens gunst. Vidare er det tillagt stor vekt: truleg fordi mannen hennar opplyst at Suplikanten har et meget godt nå var frikjend for søksmålet og ho hadde testemonium af Hr. Monrath som er den vore tilstades under heile bataljen. Sognepræst han har været hos. Før er det sagt at soldat Jonsen skulle gje- Ein kan undrast på kvifor han reiste frå ra eit forlik med Skanke. Nå er det sagt at Øyer når han ikkje hadde noko nytt embete å kapellan Skanke skulle få til eit forlik overta. Men det får vi nok aldri vita. Han må mellom sersjant Bøe og soldat Jonsen, og at ha døydd i året 1731, 36 år gammal, for i ei desse to hadde med seg kvart sitt vitne: lens- inventarliste for Øyerkyrkja i 1732 er det mann Jevne og Trond Moshus. Kanskje er nemnt eit Døbefad af tin gifvet af Sl. (salig) det skrivekaren som ikkje har vore nøy- Hr. Jens Shanche og Hustrue Margrethe aktig? Her er enda eit teikn på at Skanke Monrath. At han var fattig, slik det står i søk- måtte ha ein militær funksjon. nadene, er det ingen tvil om, for i futerekne- I domspremissane heiter det: skapen same året står Madame Schanche Det er fuldkommelig bevist at Sergeanten med ei gjeld på 4 riksdalar og 2 ort. At kona den 11. juni 1727 efter at hand med skields- står for denne gjelda, må også tolkast som at ord angreb lensmanden og derefter uden han var død. I skiftet etter sokneprest Mon- minste givne anledning gir ham 2-3 ørefiker rath i 1739, er Jens Skanke nemnt med ein samt grebet ham i haaret og uanset at lens- gjeldspost på 32 riksdalar til svigerfaren. manden begierede fred og bad ham holde Skiftebrevet som er nemnt der, frå 5. juli op, hand dog fortsatte at slaa og lugge ham. 1734 må vera etter kapellan Skanke. Det samme har og Sergeanten forøvet mod Enka gifta seg att med ein Ole Horster. Tron Moshus der ville gaa imellem og avsty- Han er nemnt i tingboka for Øyer, men det re det begynte Klammeri hvorforre saae med går ikkje fram der kva slags kar det var. I Lensmanden som med Tron Moshus for at skiftet etter sokneprest Monrath i 1739 er værge og forsvare sig mod Sergeanten er Margrethe Monrath enke for andre gong, 34 bleven nødsaget at gribe ham fatt i haaret, år gammal, og bur framleis på Bryn. Det ser og kaste ham i gulvet. ut til at båe ekteskapa hennar var barnlause. Sersjant Bøe dømest til å betale sakskost- Ein veit ikkje meir kvar det vart av henne. nader med åtte riksdalar og erstatning for Dette er sjølvsagt ikkje heile historia om ulovleg søksmål, men det står ikkje kor mye Jens Skanke, men det er dette vi så langt veit det er. Heller ikkje står det noko om at ser- om han. Kjensla av tragedie melder seg. sjanten skal betale noka bot. Kjelder: Tingboka for Øyer 1727-28 Kva med kapellan Skanke? Lagtingsprotokollen for 1729 Det neste vi høyrer om han, er at han går i Artikkel av prost Lorentz U. Pedersen i GLT 12. september København der han har søkt mange embete, 1978 og brev frå han til artikkelforfattaren 18. september 1982.

39 Christel Rønning: Litterær vandring langs Tjodvegen

Gjennom Øyerbygda går den gamle folkevegen fra jernalderen, også kalt Tjodvegen eller pilegrimsvegen. Den er minst to tusen år gammel. Den går mellom gamle fritt- liggende gårder som ligger høyt i dalsida. På ei vandring fra Skjønsberg til Vedums- gårdene slo det meg at mange av gårdene og boplassene langs denne vegbiten også har fostret mange skrivere av mange slag. Da jeg etter hvert forfulgte denne tanken, og fordypet meg i stoffet, fant jeg en svært så stor konsentrasjon av ”skrivende årer” som løp parallelt med Tjodvegen.

Øyer – ei skrivende bygd? Noen bygder har et stikkord for vandringen. Pilegrimleia, et rikt musikkmiljø, andre særegne bygge- som ble gjenåpnet i 1997, er den gamle tradisjoner, eller fortellertradisjoner. Øyer ferdselsåra til Nidaros. Gjennom grundige har fostret mange skrivere. Især har den beskrivelser i Tor Iles Bygdabok for Øyer, nørdste delen av bygda det. Med et historisk og den lokale komiteen for pilegrimsleia, streif tilbake i tid og fram til i dag, ser vi at fant man igjen denne gamle ferdselsåra det er mange forfattere og journalister som gjennom bygda. har vokst opp her. Er dette et særtrekk ved Vi starter opp på låvebrua på Skjønsberg, Øyer? I så fall – er det da besnærende å lure og går sørover i stedet for nordover. Slik får litt på om ønske og behov for refleksjon vi også med oss den flotte utsikten over også kan være karakteristisk for bygda. For bygda, bøyen på dalen akkurat her og den refleksjon og skriving hører nøye sammen. vannrike elva som snor seg gjennom den. Å sette ord på tanken handler om skriving, og å skrive er ei reise i tanken - dypest sett. Skard ”Hvorfor gjør jeg disse notatene? Jeg vet Nordover kan vi nå se jordene på Skard. aldri hvorfor et stoff tiltaler meg - eller Ætta som sitter på Skard i dag har sittet der hvorfor det føles nødvendig for meg å siden 1783. På 1800-tallet kom det en gan- undersøke det nærmere. Først når jeg har ske uvanlig søskenflokk fra denne gården bearbeidet stoffet, ser jeg hva som angikk og ikke så få av deres etterkommere har blitt meg mest. Man leter og finner ikke det man kjent over hele landet for sin innsats på for- trodde man lette etter, men det man egentlig skjellige områder. Faren til denne søsken- lette etter,” sa Simen Skjønsberg, en av skri- flokken kjøpte gården av en ugift onkel. Fa- verne som vokste opp ved Tjodvegen. ren het Ole Torsteinsen f. i 1802, og han tok La dette være et utgangspunkt for van- gardsnavnet Skard attpå. Sammen med dringen langs Tjodvegen. Nok et interessant Mari Lunke, f. 1814, fikk de 9 barn – 25 år reisefølge, synes jeg, er å ha med seg bildet mellom den eldste og den yngste. på vegen som et bilde på å være underveis - Ætta var sterkt preget av grundtvigianis- både i skinn og sinn. Å være underveis, blir men og folkehøgskoletanken. Inspirasjonen

40 Kartskisse over Øyer. Frå Bygdabok for Øyer. fra Nikolai Grundtvig, den glade kristen- strengt botsalvor og en noe lovisk fromhet. doms herold og initiativtaker til folkehøg- Enda større kontrast var det nok mellom de skolene, stod i kontrast til haugianismen nye strømningene og den Johnsonske vek- som allerede hadde sterk forankring i bon- kelse, og mange situasjoner kunne nok bli dekulturen. Haugianismen var preget av konfliktfylte. Som da ei av døtrene på

41 Ole og Marie Skard med barna sine. F.v. Torstein, Matias, Johannes, Ragnhild, Kristian, Kari, Ole og Jon. Den yngste, Lisa, sitter mellom foreldrene. Bildet er fra 1868.

Skard, Kari (1851-1920), skulle gifte seg tenskapelige arbeid. Han ble kjent med med Christopher Bruun, ble de ikke viet i Christopher Bruun under tidlige skoledager. kirken. Uten å vite det absolutt sikkert, antar De to hadde nok gjensidig innflytelse på en at sokneprest Dietrichson i Øyer har hin- hverandre da de begge var opptatt av dret det, for han likte ikke folkehøgskolene Grundtvig, folkehøgskoletanken og den na- og det de stod for. Vielsen foregikk i en av sjonale bevegelse – med språkstrid, begeist- stuene på Skard. En grundtvigiansk prest, ring for historie, sagn, eventyr og folkeviser. kapellan Müller som var res. kap. i Ullensa- Da Christopher Bruun etablerte Vonheim ker, forrettet vielsen. folkehøgskole i Gausdal i 1870-årene, ar- Det er viktig å stoppe opp ved folkehøg- beidet Johannes Skar og hans bror Matias skoletanken et øyeblikk. For i generasjoner her en periode. Deres far, Ole Torsteinsen etterpå skulle folkehøgskolen på Voss få Skar, satt og fulgte forelesningene til han stor betydning for flere av forfatterne med ble en gammel mann. tilknytning til Øyerbygda. I sær var det Lars Johannes Skar flyttet til Setesdal på -70 Eskeland som rektor, som skulle bli en stor tallet, og det er som folkeminnesamler fra Se- inspirator. tesdal han er mest kjent for oss. Hans viten- Johannes Skar (1837-1915) var en av skapelige arbeid ble utgitt i ”Gamalt or Setes- sønnene på Skard. Han viste tidlig boklige dal” og Olav Bø sier om Johannes Skar: ”Det evner, og nådde etter hvert langt med sitt vi- merkelege var jo at han var gudbrandsdøl.”

42 Det gamle gardstunet på Skard. Matias Skar ble skolemann. Han var ei Seinere generasjoner i samme ætta har tid bestyrer av folkehøgskolen på Vonheim. også gjort seg gjeldende innenfor mange Han var bladutgiver og han oversatte tallri- områder – Eiliv Skard innen antikk ånds- ke bøker til landsmål. Seinere ble han skole- historie, Bjarne Skard i teologi, Sigmund direktør i Agder. Han er gravlagt på Øyer Skard med litteratur og Olav og Torfinn kirkegård. Skard i hagebruk. Sigmund Skard forærte Kari Skar ble som nevnt gift med Chris- boksamlingen sin til Nansenskolen på Lille- topher Bruun. Han ble sentral i familien, og hammer. Hvor skulle den ellers stå, om ikke den frilynte tanken, som de begge var tale- på en folkehøgskole? rør for, fant gode vekstforhold også på an- dre garder i Øyer og Gausdal. Skjønsberg Kristian Skar ble dyrlege i Trøndelag, ”Høyt over Gudbrandsdalens dyrkede lier også han grundtvigianer. Han startet landets stiger en bratt og skogkledt ås nord i Øyer. første ungdomslag, og var ellers en offentlig En skiløype av gammelt slag brakte meg dit person med flere turer på Stortinget. en vinterdag for noen år siden. Et beskje- Jon Skar var den av søskenflokken som dent skilt fortalte meg hva denne åsryggen i hadde store litterære interesser og som det ukjente terrenget het: Skjønsbergaksla.” Bjørnson fattet interesse for. Han hadde et Dette sier journalist og forfatter Steinar fint lyrisk talent og skrev sanger og fortel- Hansson. linger. Han flyttet til Kristiania og prøvde ut Etter hvert fant han ut at aksla hadde forskjellige evner. Blant annet kastet han navn fra garden nedenfor, og dette gjorde at seg over kjemien, og greide å framstille pe- skogsfjellet fikk et indre hemmelig bilde troleum i fast form som briketter. Patentet med dobbeltbetydning for han. ble han ikke rik på, men andre ble det. Skjønsbergaksla ble som ”den trygge

43 Skjønsberg i 1952. Foto: Widerøe. ryggen til Simen Skjønsberg, og det å aksle norske Studentersamfund til redaktørjobb i Simen Skjønsberg, Dagbladets ruvende kul- Akerhus. Tidlig gikk han over som fast jour- turredaktør. I den første betydning som noe nalist i Dagbladet. Han har vært utenland- støtt å lene seg til, og i den andre en umåte- skorrespondent og hatt ansvar som medre- lig og umulig utfordring.” daktør i tidsskriftet Samtiden. Selv ble han Simen Skjønsberg, (1920-1993), kom kjent som en oppdatert og kunnskapsrik kri- herfra. Han er mest kjent som mangeårig tiker. Han leste mye og var inspirert av eu- journalist og kulturredaktør i Dagbladet, i ei ropeisk kultur og litteratur. Etter hvert ble tid da Dagbladet var kulturavisa framfor han en litterær kapasitet med stor kunnskap noen annen. Han ga spalteplass til unge, nye og oversikt. Han anmeldte også norske for- forfattere som kom på –60 og –70 tallet, og fattere i utlandet, og fikk således mye å si mange av dem viser i mange sammenheng- for nye, norske forfatteres muligheter langt er høylydt hvor stor pris de satte på Simen utover. Jan Erik Vold gir Skjønsberg stor Skjønsberg - Jan Erik Vold, Arild Nyqvist, ære for framveksten av en bærekraftig norsk Espen Haavardsholm og Tove Nilsen som etterkrigsmodernisme ved å åpne opp for også sier: ”Han var det motsatte av den dikt, presentere dikt og debattere dikt i spal- autoritære redaktørtypen. Han var en som tene sine. lente seg framover mot den nye litteraturen Men han var også forfatter. Halldis Mo- med et lyttende uttrykk.” ren Vesaas sier at den siden så urettferdig Han gikk rett fra formannsvervet i Det kom i skyggen. Hun selv satte stor pris på

44 han som forfatter, både på diktene og roma- rer banebrytende lyrikere etter 1814. Litte- nene hans som til dels er selvbiografiske. raturforskere hevder at han har brakt norsk I den siste boka si – Hvem ble vi?, en lyrikk inn på nye baner. Han er modernis- selvbiografi som sønnen, Harald, redigerte tisk i sin uttrykksform. Her i Øyer er det på grunnlag av etterlatte papirer, sier han at mange som sitter med ei diktsamling av han det var to erfaringer som ble skjellsettende i hylla, og kanskje ville det være interessant for hans fars liv. Den ene var oppbruddet å lese diktene hans igjen med nye øyne. med heimbygda, og den andre var hans opp- Med årene har vi blitt mer vant til et moder- levelser da han som ung student ble inter- nistisk uttrykk, så kanskje framstår diktene nert i konsentrasjonsleiren Buchenwald hans som mer tilgjengelige for oss enn de under 2. verdenskrig. Disse opplevelsene en gang var: møter vi igjen som motiver i forfatterskapet. For nettopp det å være underveis som ”Gjennom vinduet menneske – i søken og i tvil er sentralt i stirrer landskapet Skjønsbergs forfatterskap. Å være under- inn i rommet veis fokuserer ikke på prestasjoner og det å gjøre seg ferdig med noe, men mer på pro- Jeg flytter meg For ikke å skygge sessen , eller utviklinga en er i som mennes- For utsikten” (Skjønsberg: 1984) ke. Svarene kan være så mange, absoluttis- men kan være farlig. eller Skjønsberg kan språk. Han mestrer alle sjangrer, men særlig trer han fram som en ”Mørke vinduer bærer ennå elegant essayist og nyskapende lyriker. Jan nattens tegn Erik Vold har gitt plass for Skjønsberg i sin og de sovende er stille store lyrikkantologi der utvalget represente- i sin glemsel for bare langsomt tennes dagen i deres bevissthet bare langsomt ser de spørsmålene som står med isnåler i øynene” (Skjønsberg: 1965)

Det er spennende å lese Skjønsberg. Han blir aldri sneversynt og personlig i det han skriver. Han allmenngjør og involverer sine lesere til å ta del i ”reisa” i tanken og språ- ket, mens han selv, eller rettere sagt hans dikteriske personer blir som reiseledere som prøver ut leserne gjennom sine avstikkere og omveier og får på den måten fram egen refleksjon. Brikt Jensen sier om Simen Skjønsberg at han er ”stor reisende som ved å åpne seg for det ukjente og nye erfaringer kanskje nettopp høstet de bilder og erkjen- Simen Skjønsberg. nelser han næret sitt verk med”:

45 ”Den som tør være fri ket i Skjønsbergaksla. Dette kommenterer drives av sin uro jeg litt nærmere seinere. innover Før vi går ned i Skåedalen, ei av disse mot bunnens usette mysterier karakteristiske berg-kløftene i Øyer, må det utover også sies at Edvard Hoems mor kommer fra mot havets ukjente kyster” (Skjønsberg: 1965) Nylund som ligger ved Nordbygdsvegen. Edvard Hoem (1950-) debuterte på 1970- Fra Skjønsberg kunne Simen se ned på dik- tallet og har siden da hatt en sentral plass terstua til Tore Ørjasæter på Skåe. ”Far for- blant norske forfattere. Han er også en aktiv talte hvilket hus han satt i. Husene på de tre foreleser, debattant og krysser over i andre Skåe-gårdene lå i en stor klynge så det kun- sjangrer som drama og teater. Edvard Hoem ne være vanskelig å skjelne dem fra hveran- har ved noen anledninger vært i Øyer, også dre.” som forfatter og kunstner – blant annet i Vegen videre…fra Skjønsberg til Skåe samband med Budeieprisen og på skolebe- går over ei strekning av Tjodvegen som er søk på Vidarheim skole. fredet som kulturminne etter kulturminnelo- Vi passerer Lunkehaugen på denne fre- ven. Etter denne fredede vegstubben og dede vegstubben, og lenger nede i vegen her oppover mot Olstad og Mæhlum, er det re- er hjemstedene til 3 yrkesaktive journalister. gistrert et gravfelt med i alt 15 gravhauger fra jernalderen. Det er mye mytisk stoff som Skåe er forankret i dette området, som for eksem- ”På nabogarden bodde en forfatter folk pel fortellingen om jutulfolket og huldrefol- snakket om en og annen gang, og som alle

Midtbygda og litt av Nordbygda 1959. Foto: Widerøe.

46 kjente til, Tore Ørjasæter. Han skrev dikt, som ”den rotfaste fararen”. Dette bearbei- fortalte folk. Han satt i onner og i verste des i det han skriver. Kunstnertrangen er skogsdrifta…De voksne fortalte at han sterk – og dette ro/uro-, orden/kaos-aspektet visstnok diktet om hvor vond samvittighet er interessant ut fra det å være underveis i han hadde fordi han ikke drev farsgården sinn og skinn som tidligere nevnt. Også sin. Jeg forestilte meg dikterens virkelighet Tore Ørjasæter bruker poesien som en er- sige ut av huset, ikke synlig, men likevel så kjennelsesveg – som Skjønsberg gjør det konkret at jeg mente jeg kunne se vibrasjo- seinere. ner i lufta over hustaket der den ble til” Han har skrevet mange naturmytologiske (Skjønsberg:1990). dikt. Han personifiserer naturfenomener og Tore Ørjasæter (1886-1968) giftet seg i lar dem opptre i ulike konstellasjoner, som 1921 med Åslaug Skåden. Selv var han av her, i begynnelsen av et møte mellom him- gudbrandsdalsslekt på morsida og vest- melguden og Moder Jord landsslekt på farsida. Ekteparet bodde vek- selsvis i Skjåk og Øyer. Ørjasæter debuterte ”Sjå sola som kverv og kolnar i 1908 og var inspirert av grundvigianismen Kysser jorda så veikt og folkehøgskolemiljøet rundt Lars Eske- Mot løynlege, ukjende elskhugsbanor land etter et år på folkehøgskolen på Voss. Snur sola og smiler bleikt Både fra han selv og andre kan det synes Mot jorda som frys av saknad som om han har et vanskelig forhold til byg- Ho folnar og vert so fatig desamfunnet til tross for at han beskrives Og grå i sitt blomehy som omgjengelig. Han reiser mye. Han vil Når elskaren kolnar og dreg seg undan slå rot samtidig som han vil ut. Han omtales So eggjest elskhugen ny Hjå henne som vart att i einsemd” (Ørjasæter:1925)

Andre gjennomgangsmotiv er striden mellom vilje og skjebne, liv, død og syklus, naturkrefter og forholdet mellom mennes- ker, den enkelte og ætta – som her, i forhol- det til kvinna:

”Spør eg og undrast Kvifor er eg so stygg og storbeint Ulik og ymse voren Du er so fin og liljefager Litor og lett og mjå Ljosdæmd og rein med smil i åsyn Kjem du i hugen min”

Tonen endrer seg noe i dette diktet:

”I jorda og kvinna trudd’ eg At lukka sku liggja løynd Tore Ørjasæter. Eg svævdest liksom i svime

47 Og vakna sjeldan til røynd oppmed vegen er heimgården til Arne Fin- I famnen dei båe baud meg borud, mangeårig journalist i Dagbladet Det var med so sæl ei ro også han. Nedenfor vegen ligger Bø, sann- Men kvite armen og svarte grava synligvis en av de eldste gardene i Øyer. Meg tærer med same to” Her ble Liv Bø Hovdhaugen født i 1905 som den eldste av 5 søsken. Hun var gift en To av hans barn har videreført skrivertradi- kort tid med Einar Hovdhaugen fra Ringebu sjonene. Mens Rønnaug skriver stubber og før hun døde i 1938. ”Hun var aldri så glad i dikt, er Jo Ørjasæter mest kjent som journa- livet som da hun måtte forlate det”, ble det list, men han har også skrevet og oversatt sagt om henne. Hun rakk å vise at hun var et bøker til nynorsk. Han er gift med Tordis stort åndsmenneske, hun stilte store krav til Ørjasæter som er mest kjent for sine faglit- seg selv. Også hun ble opptatt av folkehøg- terære og dokumetariske utgivelser, men skoletanken etter et opphold på Voss. Hun som nå også har debutert som skjønnlitterær var aktiv i lag og foreninger, målkvinne, forfatter. Deres datter, Elin, har også debu- nysgjerrig på litteratur, og selv skrev hun tert som ungdomsbokforfatter. både dikt og prosa. Ikke så merkelig at hun Vegen videre…går gjennom de tre Skåe- traff sin tilkommende på markeringen av Ib- gårdene. Her stod det også ei kirke i middel- sens fødselsdag i 1928. Begge hadde bidrag alderen. Den er nevnt i skriftlige kilder fra til jubileet. Det fellesskapet som oppstod 1333 og -35, og en regner det for sannsynlig mellom de to understrekes av prestefru Bas- at den forfalt etter Svartedauen midt på bergs omtale av dem som ”to uvanlig be- 1300-tallet som hundrevis andre kirker etter slektede sjele” i samband med begravelsen denne landskatastrofen. Her på Skåe er det etter Liv 10 år seinere. Ut fra all omtale, funnet en særegen likstein som det ikke er funnet maken til. Det spesielle funnet er omtalt av Gerhard Schøning allerede i 1775. Rester av denne og ei fin dør som sannsyn- ligvis har vært i kirka, er å finne på Maihau- gen. Det er nå reist en bautastein til minne om middelalderkirka som en gang stod på Skåe, og hver olsok holdes det nå messe ved bautaen. Det sies også at Jutulfolket i Skjønsbergaksla ikke fikk ro i Aksla etter at kirka ble bygget, og flyttet ut. Men – etter ei tid flyttet huldrefolket inn, og ei av hulene er seinere kalt for Hulderstuggua. Det ble en del kontakt mellom Hulderstuggua og Skjønsberg etter at ei av døtrene på garden ble borte, og etter sigende - bergtatt.

Bø Fra Skåe er det ei praktfull utsikt over da- len. Ser vi oppover, ser vi mot Hov som nok var et kultsted i førkristen tid. Litt videre Liv Bø Hovdhaugen.

48 både skriftlig og muntlig, får en inntrykk av ”Dei ofte mistyder jentehugen ei kvinne som hadde så mye å velge i for li- dei trur han er vrangstelt og ille voren vet sitt. Selv laget hun et minneord om ei når jenta går der tagall nær venninne som døde i ung alder og som kanskje græt hadde vært hennes medbudeie på Bøsetra: Dei ser kje inste sjelegrunnar Ser kje det som brenn og bryt der ”Brynhild…. Ser kje tende ljos Skir og kvit du ligg og smiler Med hildre skodde kring Trygt og godt du ligg og kviler Nå på siste lega di Dei veit kje om det Høg og rein di unge panne Dømesjuke godtfolk Vitnar om det eine sanne At det er heilag grunn Som er vorte eiga di Dei trør og trampar på” Brynhild! Mor og far sin livsenskvede, Hun samarbeidet en del med Tor Ile. Blant Systers, veners byrge glede, annet fikk hun låne noe litteratur av han. En Det er denne brotne blom gang sier hun: ”Dette var bra lesnad – kios- … klitteratur les vi ikkje på Bø.” Brynhild… Rik di framtid eg meg tenkte Hun er gravlagt på Øyer kirkegård, og på Givnad stor som stjerner blenkte gravsteinen er det gravert inn en solned- Så eg undrast mang ein gong. Tankar var som ørnefloget, gang, eller kanskje kan det være ei sol som Men og fyllt av vårbekksjoget- aldri kom helt opp. Som ein varnæm kunstnartrong”. Vegen videre…. går langs fylkesvegen, og tar av til venstre etter et kort stykke. Vi fort- Brynhild spilte fele og Liv skrev. I dem beg- setter imidlertid til Høvrenkrysset. Her tar ge brøt kunstnertrangen. Liv Hovdhaugen vi av og i enden av vegen kommer vi til Ve- begynte å få publisert en del av diktene og dum, Håkon Håkonssons kongsgård fra prosastykkene sine – blant annet i Urd, et av 1200-tallet. Det er nok en påminnelse om at de eldste ukebladene i Norge. Ellers var det vi er på gamle vegfar. Her stoppet mange Einar Hovdhaugen som samlet sammen og besøkende som skulle overnatte. En kan ga ut diktsamlinga Song frå Bondetunet nesten høre larmen og se foran seg menn til post mortem. I forordet sier Hovdhaugen at hest, med kapper og sal-vesker, når de ende- hun skrev for det var strenger i henne som lig kunne stige av hesten og levere den fra sang, og det ville glede henne om sangen seg om natta før de gikk inn i veitslehallen. også fant gjenklang i andre sjeler. Det blir også sagt at kongen selv ”reiste Tematisk favner hun vidt. Hun skriver om skeis” utenfor Håkåberget som ligger langs menneskelig nærhet, natur, målstrev, kjær- pilegrimsvegen rett nedenfor kongsgården. lighet og sorg, og gir også uttrykk for per- Ridderfølgene var nok mer oppsiktsvek- sonlig strev og egen utvikling som kvinne i kende enn munkene som Sigrid Undset det gamle bondesamfunnet. Et av hennes va- skriver om: ”Her går en lang, slutrygget kreste dikt, som på mange måter er beslektet mann i munkekutte, på veg nordover til Ni- med Emily Dickenson i tematikk, er: daros til Olavsvaka. Han søker sig sove-

49 kjensleborne, lyrikken, dåmen, alt.” Tor Ile bar på ”granskarhug og kunstnar- hått”, som så mange andre øyværinger som har blitt presentert her. Selv skrev også han lyrikk, blant annet Bygdesong for Øyer som er tonesatt av Sparre Olsen.

Om lyrikk sier han:

”Når tona det fyrst frå ei lyre – lyrikk, som ein kallar det no? Den gong det tviklyvde dyret Gjekk saman, som han og som ho.

Fyrr mannen fekk tonar til orda Med metrum og rytme og slikt Steig ljomen for lengst over jorda Av hugvarme, lyriske dikt.

Tor Ile. Ei sevje som mannen kann kjenne Or djupaste livståg stig upp. plass.” Den strengen som når lengst attende Ile Og difor eig tonen så djup. Fra Vedum kan vi se over mot Sø’bygda til Ile der Tor Ile (1890-1966), bygdebokfor- Um lyriske sevjelaup stana fatteren, bodde. Bygdebøkene for Øyer er Vart grønaste livstreet turt. Var lyriske strengen ei spana unike bygdebøker, både i språk, utvalg og Kom djupaste livstonen burt.” (1920) ikke minst i innledningen til første bind hvor han gjør klart på hvilket filosofisk fun- ”Eg er bonde gjønnom alt”, sa Tor Ile. Rot- dament han står: ”Eg vil ope og ærleg ved- fast, men allikevel er det noe som drar: kjenne meg både mitt personlege livssyn og det åndshistoriske og kulturhistoriske Det er den sanne visdom grunnsyn ..” Han er belest og trekker selv Som skapte ørn og maur. fram filosofer som Grundtvig og Steiner, Ein skapte Gud til tenkjar forfattere som Wergeland, Ibsen og Dosto- Og ein til arbeids-paur. jevskij. Også i Tor Ile ser vi tenkeren, gru- bleren. Han sier om seg selv at han har slik Ein strevar trutt for sine ”indre huguverk” som ”eg laut skrive tå Med heilag maure-id, Ein kjenner ørne-floget meg”. Bygdebøkene sine kaller han ”ei ser- Igjennom rom og tid. merkt og fiks idèhistorie.” Tor Ile var opptatt av at saklig stoff også Bør ørnen ta med mauren skulle gjennomtrenges av poesien, som hos Dit himmeltindar ris? Ivar Kleiven, hans inspirator i bygdebok- Nei, tanke, gå til pauren sammenheng. Stoffet og språket skulle le- Om du vil verta vis,” (1954) vendegjøres slik at man kunne kjenne ”det

50 Utsnitt fra Sø’bygda med Ile i forgrunnen. 1959. Foto: Widerøe

Takk for følget!

51 Kjell Haugerud: Ole Torgersen Gillebo - stortingsmann og hjemmets mann

Om ettermiddagen 2. mai i 1904 stod Ole Torgersen Gillebo på talerstolen i Storting- et og krevde at togtilbudet i Gudbrandsdalen måtte bli bedre. Innlegget var til for- veksling likt det vi hører fra samme talerstol i dag, men kravet var noe ganske annet: Reisetiden fra Otta til Oslo var 12 timer. Den måtte bli kortere.

I år er det 100 år siden Ole Torgersen Gille- Lillehammer Tilskuer der Moe hadde en bo - i Øyer mest omtalt som O.T. - ble fast høy stjerne. Han måtte i stedet sende sitt innvalgt på Stortinget. Han var født like før innlegg til Oplandenes Avis. jul i 1858 - den 16. desember - som sønn av 20 år gammel ble han innvalgt i lignings- Torger Olsen Gillebo og Karen Sveinsdatter kommisjonen. Det var hans første offentlige Vaalen. Da han overtok garden i 1884, var verv. 28 år gammel kom han inn i kommu- han åttende slektsledd i en familie som had- nestyret, der han var med i 28 år og var ord- de drevet garden i flere hundre år. En gard fører i 15 år. som hadde blitt overdratt fra far til sønn. - Han har innehatt de tillitsverv som en Med en heller beskjeden utdannelse, ble Ole kommune råder over, skrev Gudbrandsdal Torgersen Gillebo en betydelig mann i sam- Folkeblad. funnslivet og politikken. Selv omtalte han utdannelsen sin som «en tarvelig folkesko- Etter flere perioder som varamann, ble han le». Da han gikk ut av skolen kunne han, et- valgt inn på Stortinget. I perioden 1904 til ter eget utsagn, knapt nok skrive en skikke- 1906 var han femte representant for Venstre lig gjenfortelling. Likevel ble han en av de fra Kristians Amt. skarpeste debattantene i avisspaltene. Fra 1890 tok Venstre opp en rekke nye - I en avisfeide var han ikke god å kom- saker i programmet sitt og fikk en klar sosi- me ut for, skrev Gudbrandsdalens Folkeblad alradikal og unionsradikal profil. Det førte - organet for Det Radikale Folkepartiet - da til at en del framtredende Venstre-folk, med de omtalte 70-års dagen hans som førstesi- Christian Michelsen i spissen, brøt ut i 1903 de-oppslag 14. desember i 1928. og dannet Samlingspartiet sammen med Høyre. I de årene som Ole Torgersen Gille- Angrep ordføreren bo satt på Stortinget, var partiforholdene i Det var også som avisskribent han første Venstre uklare. I 1908 brøt på nytt en mode- gang viste sitt engasjement i politiske saker. rat fløy ut av partiet og ble til Det Frisinne- 19 år gammel tok han et kraftig oppgjør de Venstre. Selv om Gillebo tilhørte den med sittende ordfører Ola Moe fordi han moderate delen av partiet, fulgte han like- hadde stemt mot et bidrag til folkehøgsko- vel ikke med over i det frisinnede Venstre da len på Vonheim. Men han ble nektet plass i dette ble dannet.

52 For lang reisetid har tre tog i hver retning. Begge de to tog er På Stortinget ble han medlem og sekretær i blandede gods- og passasjertog og følgen av gave- og pensjonskomiteen. Dette ble da det er, at for reisen den 300 kilometer lange også naturlig nok hans viktigste arbeidsom- vei fra Kristiania til Otta behøver man 12 ti- råde. Men i likhet med dagens stortingsre- mer, sa Gillebo. presentanter, kjempet han for mange saker Hans krav var at dette måtte bli bedre. I til beste for det distriktet han kom fra. løpet av 100 år har da også reisetiden blitt Den gang var det også umåtelig viktig å betydelig kortere. Men klagene på antall tog forbedre kommunikasjonene. Ingen var spe- og reisetiden hører vi fortsatt både i og sielt fornøyd med tingenes tilstand uansett utenfor Stortinget. hvilken del av landet de kom fra. På dette ettermiddagsmøtet den 2. mai Ingen sjokoladeautomat behandlet Stortinget jernbanens driftsbud- Året etter, i mars 1905, var jernbanens sjett og Ole Torgersen Gillebo hadde et krav driftsbudsjett igjen oppe til diskusjon i Stor- å komme med. tinget. Det var fortsatt stor bekymring for - Det er et krav fra de gudbrandsdalske manglende bevilgninger. distrikter som jeg har at fremføre. På jern- Men denne gang hadde O.T. en annen banestrekningen Lillehammer-Otta er tog- sak som opptok ham sterkt. Det var nemlig ordningen for tiden den at man i åtte måne- antydninger om at det skulle settes opp der av året har to tog og fire måneder av året automater på stasjonene slik at de reisende

Bolette og Ola T. Gillebo.

53 kunne få kjøpe sjokolade og konfekt. Dette skulle bevilges en årlig pensjon på 200 kro- for å gi jernbanen større inntekter. ner regnet fra 1. oktober samme år. Gillebo var bekymret: Ole Torgersen Gillebo og flertallet i - Det har stått i avisene at på stasjonene gave- og pensjonskomiteen mente at det var vil det bli oppsatt automater til salg av sjo- greit. kolade og konfekt. Jeg tror at en sådan for- Men et mindretall i gave- og pensjonsko- anstaltning vil medføre at ungdom og barn miteen kunne ikke stemme for «pensjon til på denne måten bortkaster sine sparepenger, denne mand», som komiteens formann ut- og dertil er det rik nok anledning til fra før trykte det. De ville sende saken over til re- og det bør ikke oppmuntres fra statens side. gjeringen til nærmere vurdering. Jeg anser det for skadelig i mere enn en hen- Gillebo tok ordet som komiteens ordfø- seende at så skjer og jeg vil henstille til herr rer og anbefalte sterkt komiteflertallets inn- statsråden å gjøre hva han kan for å forhin- stilling. dre at denne slags automater blir oppsatt ut- - Det er riktig at det tidligere ikke har over landstasjonene, sa han. vært bevilget til dem man kaller embetskon- Andre representanter var sterkt uenige torister. Komiteen har vært oppmerksom på og mente at det på ingen måte var skadelig det og anført det. Men i mange tilfeller er om folk på en lettvint og billig måte fikk dog grensen temmelig uklar og i mange til- kjøpe sjokolade. feller er det bevilget pensjon til folk som må Gillebo holdt på sitt: sies å stå embetskontorister ganske nær. Det - Jeg tror at kjøperne vil bli vesentlig dis- har vær t bevilget til kontorbetjenter og til triktets egen befolkning og den trenger bed- kontorbud. Jeg forstår ikke hvori en embets- re sine penger til annet bruk. De reisende kontorist egentlig skiller seg ut fra den slags som nødvendigvis må ha den slags nytelser folk, sa Gillebo. under reisen, har god anledning til å skaffe seg det, før de begir seg ut på reisen. Så jeg tror ikke at man avhjelper noe savn ved å Ba for mannen iverksette den slags foranstaltninger. Han minnet om at mannen var 70 år gam- Ettertiden har imidlertid til fulle vist at mel og hadde over 50 år i statens tjeneste. her kjempet Gillebo en forgjeves kamp. - Jeg forstår ikke hva man kan oppnå ved å sende denne saken over til regjeringen el- Gaver og pensjoner ler hvilke betenkeligheter man derved kan Som sekretær i gave- og pensjonskomiteen fjerne. Jeg kan ikke se noen annen grunn var Ole Torgersen Gillebo naturlig nok mye enn at mens gresset gror så dør kua. Det må opptatt med pensjonsspørsmål. Det ble ført her erindres at mannen er over 70 år og er svært lange debatter i Stortinget om hvem tæringspasient i siste stadium. Jeg kan ikke som var berettiget til statspensjon etter endt annet enn på det beste be for den gamle tjeneste. Eller om deres etterlatte hadde rett mann, i det jeg anbefaler komiteens innstil- på pensjon. Synspunktene var mange i en ling, sa Gillebo. detaljert saksbehandling. Diskusjonen om Det ble en lang debatt der det også ble embetskontorist Hans J Schjøll er typisk for fremmet forslag om at embetskontorist datidens stortingsdebatter om statspensjon. Schjøll kunne få «en midlertidig understøt- I november i 1903 diskuterte nemlig Stor- telse fra statskassen» mens saken var til vur- tinget om embetskontorist Hans J. Schjøll dering hos regjeringen.

54 Men flertallet viste ingen nåde. Scjøll Mest til de store fikk ingen pensjon eller midlertidig pen- Men det er ingen tvil om at stortingsmannen sjon. Saken ble sendt tilbake til regjeringen fra Øyer hadde rett i sine betraktninger om med klart flertall. Det avgjørende argumen- hvor urettferdig pensjonssystemet fungerte. tet var at embetskontorister ikke lønnes di- Det kom tydelig fram da Stortinget på slut- rekte av staten. ten av hans stortingsperiode behandlet pen- sjonen for Wilhelmina Rasmussen, enke et- Ulik praksis ter konstituert telegrafdirektør J. Rasmus- Men etter denne runden ble O.T. enda mer sen. styrket i oppfatningen om at behandlingen Gave - og pensjonskomiteen hadde fore- av pensjoner var alt for tilfeldig og urettfer- slått 300 kroner årlig. Men statsråd Lehm- dig. Han glemte ikke embetskontoristen. Da kuhl grep direkte inn og i proposisjonen Stortinget i februar året etter skulle behand- hadde regjeringen innstilt på 800 kroner. le statspensjonen til Christiane Guttormsen, Statsråden engasjerte seg sterkt i debatten enke etter kontorist Gustav Henrik Gutt- og uttalte i Stortinget: ormsen, tok han opp igjen det han oppfattet - Den avdøde direktør Rasmussen var, som sterkt urettferdig. det tror jeg ihvertfall i de siste år av hans For nå var det nemlig flertall for at Chris- virksomhet erkjennes fra alle hold, en ualm- tiane Guttormsen skulle få 300 kroner i pen- innelig dyktig statstjener. Det var en em- sjon fra statskassen «sålenge hun forbliver betsmann som på sitt felt utførte et overmå- ugift, dog således at pensjonen nedsettes til te annerkjennelsesverdig arbeid, sa Lehm- kr 150,00 når hennes yngste barn fyller sitt kul. attende år» Det kom også fram i debatten at Ramus- - Det er grunn til å presisere hvor liten sen hadde pådratt seg den dødelig sykdom- sammenheng det er i den måte, hvorpå sta- men fordi han var overanstrengt, noe gave- tens bestillingsmenn og deres etterlatte pen- og pensjonskomiteen ikke hadde kjent til. I sjoneres, hvor uensartet de er de regler så fall hadde han på sett og vis møtt døden i hvoretter det gåes fram og jeg kan gjerne si, tjenesten. Det var også et argument for at hvor urettferdige de er, sa Gillebo. enken måtte få en skikkelig pensjon. Han minnet om embetskontorist Schjøll som fikk avslag fordi embetskontorister Til gavn for landet? ikke var folk som staten hittil hadde betalt Problemet for Stortinget var imidlertid at pensjon for. enke-fruen allerede hadde 1.100 kroner i - Og her innstilles det på pensjon til en enkepensjon. Da var vanlig praksis at det kontorists enke. Jeg mener at hvis staten ikke skulle gis noen statlig tilleggspensjon. forpliktes til eller i det hele tatt finner det ri- Det ble en usedvanlig lang debatt der melig å forsørge kontoristers etterlatte, bur- Gillebo igjen tok opp urettferdigheten i pen- de de først og fremst forsørge kontoristene sjonsbehandlingene og at gave- og pen- selv når de trenger det. Jeg akter ikke å stil- sjonskomiteen hadde behandlet hennes sak le motforslag, men vil kun gjøre oppmerk- mest mulig likt med de andre sakene. som på hvor vilkårlig det gås fram, var hans - Regelen er jo den at når enker er sikret siste ord i denne saken. enkepensjon, så får de ingen pensjon av Enke-fru Guttormsen fikk sin pensjon statskassen. Etter den alminnelige regel bur- mot fire stemmer. de denne enke, som tidligere har kr 1.100 ,

55 slett ingenting ha. Det har falt mange ro- des adgang til ervervelse av jord og dermed sende ord om Rasmussen og hans embets- bidra til jordens oppdyrking». virksomhet. Det er langt fra meg å ville be- Ole Torgersen Gillebo stemte for alle stride dette. Men jeg skal få lov å minne om forslagene. I sitt innlegg i Stortinget sa han at hans virksomhet ikke har vært ganske at han ikke hadde noen tro på at jordspørs- uomtvistet. Det har vært delte meninger om målet kunne løses ved skatt på udyrket jord hvorvidt alt han har gjort har vært til ube- eller ved ekspropriasjon av private bruk. tinget gavn for landet. Jeg har trodd og tror - Men som gardbruker vil jeg ikke mot- fremdeles at komiteen har behandlet denne sette meg at også disse spørsmål blir utre- enken som alle andre, sa Gillebo. det. Det ville være en stutt-tenkt og uklok Men etter en lang debatt fikk statsrådens politikk om vi bønder her i Stortinget skul- forslag et knapt flertall og enkefru Rasmus- le være med og forhindre at disse spørsmål sen fikk 800 kroner ekstra med 55 mot 54 fikk en saklig og grundig utredning, kun stemmer. Ole Torgersen Gillebo stemte fordi spørsmålet i første rekke berører oss, imot. sa han.

Jord til de fattige Ut av unionen I Stortinget var det også i denne perioden Som stortingsmann fikk han også oppleve langvarige forhandlinger om jordspørsmå- en dramatiske periode i norsk historie da lene. I april 1906 behandlet Stortinget en unionen med Sverige ble oppløst. Og han innstilling fra den forende landbruks- og so- fikk være med på kongekroningen i Trond- sialkomite med en anmodning til regjering- heim. en om å utrede spørsmålet om forføyninger Omkring 1900 var det først en mer forso- til å lette de «ubemidledes erverv av jord». nende linje overfor Sverige. En av årsakene Komiteen hadde forslått at regjeringen var frykten for at Russland skulle true Lapp- burde utrede spørsmålet om å «beskjæftige land og Nord-Norge. I 1902 gikk derfor re- arbeidsledige med jordarbeid, blant annet gjeringen med på nye forhandlinger om den gjennom arbeiderkolonier, opprettet og dre- såkalte «konsulatsaken». I et utkast ble det vet av stat eller kommune». Dessuten forslo foreslått en ordning med en egen konsul for komiteen å «lette ubemidledes adgang til hvert rike, mens utenrikspolitikken fortsatt ervervelse av jord og dermed bidra til jor- skulle være felles. dens oppdyrking» En del av regjeringen var motstandere av Stortinget vedtok med 67 mot 48 stem- forhandlingene.Ledende Venstre-menn som mer at det burde vurderes om de arbeidsle- Bjørnson og Christian Michelsen brøt ut av dige skulle beskjeftiges med jordarbeid. partiet. Ved valget i 1903 ble det dannet et Men forslaget om at de ubemidlede - uten samlingsparti som mange Venstre-menn reservasjoner - skulle få lettere adgang til sluttet seg til - med fortsatt ønske om for- jord, falt med 63 mot 52 stemmer. handlinger. Senere ble det, med 97 mot 18 stemmer, Forhandlingene seiret da også ved dette vedtatt et forslag som kunne åpne for at de valget, der altså Ole Torgersen Gillebo ble ubemidlede fikk adgang til jord, men uten at fast representant på Stortinget. den private eiendomsretten ble krenket. Fra Kristians Amt kom det inn tre repre- Ordlyden var nå endret til «Uten at krenke sentanter for Venstre i tillegg til Gillebo: den private eiendomsrett å lette ubemidle- Ole Knutsen Ødegaard, Erik Mathiassen

56 Enge og Halvor Jacobsen. Ødegaard var selvstendighet ikke har vært begrunnet i lensmann, Enge, Jacobsen og Gillebo er i noen uvilje mot kongehuset eller det sven- stortingsarkivet titulert som bankbestyrere. ske folk og ikke har etterlatt noen bitterhet Av 117 representanter, fikk Venstre 48, mot noen av disse». Høyre 47, Moderate Venstre 10, Arbeider- Her ble det ikke noe enstemmig vedtak. demokratene 2, Det Norske Arbeiderparti 5 112 stemte for. Fem stemte mot. og Samlingspartiet 5. Ole Torgersen Gillebo tilhørte flertallet. Høyre dannet en samlingsregjering. Forespørselen ble avslått og regjeringen I mai 1904 ble forslaget til konsulatvesen tilbød tronen til prins Carl av Danmark. oversendt til Sverige. I desember samme år Norge betraktet unionen som oppløst, kom svaret. Seks punkter i svaret var uak- mens svenskene krevde folkeavstemming i septable for Norge. En godkjennelse ville Norge, samt at en del vilkår ble oppfylt. bety at Sverige fikk forrang i unionen. Det Folkeavstemmingen den 12. og 13. au- førte til sterk forbitrelse i Norge og den for- gust etterlot ingen tvil. 368.392 stemte for sonende stemningen slo helt om. unionsoppløsning. 184 stemte mot. Christian Michelsen fikk regjeringen og Regjeringen gikk av Stortinget med seg på at det skulle forhand- I mars 1905 gikk regjeringen av og det ble les om nærmere betingelser for unionsopp- dannet et ministerium ledet av Christian løsningen. I september foregikk forhand- Michelsen. De skulle drive konsulatsaken lingene i Karlstad og det ble enighet om en gjennom som en ensidig norsk handling. fredelig løsning. Innstillingen om eget konsulatvesen ble en- stemmig vedtatt i Stortinget. 27. mai nektet kongen, Oscar 2, å god- God tid kjenne dette. Ingen norsk statsråd ville Denne sommeren og høsten hadde Ole Tor- kontrasignere sanksjonsnektelsen og regje- gersen Gillebo god tid som stortingsmann, ringen søkte avskjed. Kongen nektet å inn- spesielt mens forhandlingene pågikk i Karl- vilge søknaden. stad. Han begynte å gå i Riksarkivet og la Den 7. juni la regjeringen sin makt i grunnlaget for en håndskrevet bok om gar- Stortingets hender. Regjeringen ble anmo- den og slekta. En bok han skrev det året han det om å fortsette som midlertidig regjering fylte 70. i overensstemmelse med grunnloven og - Da jeg sommeren 1905 oppholdt meg gjeldende lov «med de endringer som nød- som stortingsmann i Kristiania og tildels vendiggjøres derved at foreningen med Sve- hadde tiden til min rådighet, særlig under rige under en Konge er oppløst som følge av forhandlingene i Karlstad, begynte jeg å gå i at Kongen har opphørt å fungere som norsk Riksarkivet som den gang var anlagt i stor- Konge». tingsbygningen, for å studere gamle proto- Så langt var alt enstemmig. Men Stortinget koller og dokumenter særlig vedrørende ville likevel be om at svenske-kongen ga sin min hjembygd Øyer, skrev han i slektsboka. tillatelse til at en prins av Bernadottes hus Det ble en bok med et praktfullt omslag overtok Norges trone fordi, som det det ble der han omtalte både sin egen og farens formulert i henvendelsen: virksomhet på garden. Den dag i dag er «Som et vitnesbyrd om at det norske boka oppbevart på Nistuen Gillebo slik han folks arbeide og kamp for fedrelandets fulle bestemte:

57 Her hadde han sine beste stunder. Her var hans rettelege rike. Det andre var meire noko som kom inn under borgarplikt, skrev Ourom.

Fra 1333 Gildarbu nevnes i skinnbrev fra 1333- 1335. Slekta har med sikkerhet vært på gar- den fra 1617 som da ble drevet av Joen Tor- gersen. Da Ole Torgersen Gillebo tok over garden 10. mai 1884 var han åttende slekts- ledd. - Jeg begynte som gardbruker i sterk ned- gangstid, skrev han selv. Nedgangstidene hadde vart i flere år og det fortsatte til bunnen var nådd på midten av 1890-tallet. Fra 1895 var det en kraftig økonomisk ekspansjon i Norge fram til 1914 og maskindrifta kom for alvor inn i jordbruket. Men selv om han betegnet seg som frisk og sterk og «vel vant til strengt arbeid», Boka om garden og slekta som han skrev blant annet på grunnlag av opplysninger han fant i medgir han at påkjenningene ble større enn Riksarkivet i sin tid som stortingsmann. han hadde trodd. På den tida lå Gillebo-gardene som en landsby med en ufattelig mengde hus tett «Jeg bestemmer herved at disse oppteg- innpå hverandre. Dette syntes også den nye nelser skal bevares på garden så lenge min gardbrukeren var en ulempe. Ikke minst på slekt bruker den og det er mitt ønske at de grunn av brannfaren. kommende eiere vil fortsette disse opplys- Han begynte omleggingen av drifta og ningene hver for sin del. utarbeidet en plan for å flytte hus. Under- Dermed kan opptegnelsene en gang i ti- veis konfererte han med Simen Skjønsberg. den få ennå større verdi enn de har i dag. En dag pekte Skjønsberg ut stedet for det Gillebo, sommeren 1928. nye våningshuset. O.T. Gillebo» - Her skal huset stå, sa han og slik ble det. For selv om han var opptatt på mange kan- På sølvbryllupsdagen tok Ole og kona ter, var han en hjemmets mann og svært Bolette huset i bruk. opptatt av garden. For en travel mann var kona Bolette, født - Ingen må tru at Gillebo med sine man- Rindal, en uvurderlig støtte. Mye gardsar- ge gjeremål gløymde heimen, skrev Kris- beidet skulle gjøres i tillegg til mye offent- tian Ourom i minneordet om Ole Torgersen lig virksomhet og mange lange dager. Gillebo i årboka for Dølaringen. - Dette hadde jeg ikke klart uten en inter- - Han dreiv garden sin med stor dugleik. essert og dyktig hustru, skrev han.

58 Det gode forholdet mellom de to, bekref- - Gudrun - døde i 1900 bare fire år gammel. tet også Kristian Ourom i minneordene mange år siden. Barna kom tett: - Det var ein sjeldan harmoni mellom dei 1. Den eldste var Karen (1884-1963). Hun to. reiste til USA og bosatte seg i Seattle. Da avisene omtalte gullbrudeparet i 2. Det samme gjorde Torgeir (født 1886). 1928 omtalte de selvsagt Gillebos lange Han ble jernbanearbeider. kamptid. 3. Johannes (1888-1925) bodde i Øyer og - Men like lang som kamptiden, er det ble gift med Margit Kampen. fredfylte og harmoniske samlivet han og 4. Lukas (1889-1956) overtok garden etter Bolette har hatt hjemme på Gillebo. Alle faren i 1915 og var tømmermåler i til- gjøremål førte med seg at han ble meget legg til at han drev garden. Han fikk sju borte og fru Gillebo måtte da ofte på kort barn: Ola, Margit, Bolette, Kåre, Tor- varsel og på ubestemt tid overta ansvaret geir, Karen og Johannes. hjemme når offentligheten la beslag på 5. Borghild (1890-1967) reiste til USA og mannen. De to får da dele æren for det som bosatte seg i Minnesota der hun fikk er nådd både hjemme og for en stor del ute. fem barn. De har hatt hver sine tillitsverv og vi skal 6. Svein (1893-1965) var lærer ved Glåm- vokte oss vel for noen gradering, het det i dal jordbruksskole. omtalen av gullbrudeparet. 7. Olaf (1894-1969) var handelsmann i Da han la bort ordførerklubben for siste Øyer. Gift første gang med Mina Blom- gang, hadde han bare godt å si om hjemmet berg og andre gang med Alma Nymoen. sitt: 8. Gudrun (1896-1900) - Til tross for at jeg har hatt den lykke å 9. Ragnhild (1898-1921) komme så langt som jeg med min utdan- 10. Gudrun (1900-1933), gift med Johannes nelse overhode kunne tenke meg, og videre Rindal å bli hørt hvor jeg har vært med, har det 11. Tora (1901-1982), gift med Sigurd Av- største og beste i mitt liv dog alltid vært mitt dem på Sigstad i Nord-Fron. To barn: hjem er på Gillebo. Her har jeg hvilt ut etter Håkon og Ola stormene og funnet trøst, glede og forstå- 12. Mari (1903-1985). Gift med Hallstein else. Jeg må ofte tenke på hva Bjørnson sier Retvedt i Ringebu. i «Mitt reisefølge»: Jeg har det herligste rei- sefølge, skjønt det seg stundom mon listig Det siste arbeidet Ole Torgersen Gillebo dølge. gjorde på garden som fødrådsmann var å I omtalen av grullbrudeparet, påpekte bygge fiskerhytte ved Goppollen i 1920. skribenten at Bjørnsons verselinjer er noe - Det ble utført i den verste dyrtid og kos- som også Bolette Gillebo kan gjøre til sine. tet meg 4-5000 kroner i kontanter og mye - De to har hatt et sjelden herlig reiseføl- arbeid, skrev han. Men han ble godt fornøyd ge med hverandre gjennom et halvt hundre med resultatet. år, var formuleringene som ble brukt.

12 barn Nøysomme I perioden fra 1884 til 1903 fikk de 12 barn. Da Ole Torgersen Gillebo bestemte seg for å Tre av dem utvandret til USA og ett av dem slutte som politiker, hadde han sittet i kom-

59 munestyret i Øyer i 28 år og derav 15 år kommunebudsjettet hadde vokst i løpet av som ordfører. Han overtok etter Chr Hunder de 28 årene han har vært politiker. I 1887 i 1897 og var ordfører i tre adskilte perioder. vedtok kommunestyret et budsjett på Først fra 1898 til 1901. Deretter fra 1911 til 10.000 kroner netto. Det siste han var med 1916 og til slutt i perioden 1923 til 1925. på å vedta, hadde en nettoutgift på 228.000 I en intervju med Gudbrandsdølen i janu- kroner. Av dette gikk 90.000 kroner til lys- ar 1928 slår han fast at da var det slutt. Den verket. beslutningen hadde han også tatt seks år tid- - Men vi vil nødig unnvære lysverket. Jeg ligere, men det endte likevel med at han ble ser det best når jeg kommer fra en bygd som ordfører nok en gang. er henvist til parafinlamper. Det virker på - Hva vil De si til Deres bygd når De nå meg som en konstant formørkelse. Kunne vi definitivt har besluttet å trekke Dem tilba- derfor greie å betale den gjeld vi måtte stifte, ke? var journalistens høytidelige spørsmål i ville nok neppe noen angre på at Moksa ble avskjedsintervjuet. temmet. Den er en villig og behagelig tjener, - Følg arbeidsomhetens og nøysomhe- uttalte han til Gudbrandsdølen. tens linje, var det korte svaret. Et svar som han likevel utdypet etterhvert: En «framstegsmann» - Øyer er av de bygder som fra naturens Han døde 4. februar i 1936, 78 år gammel. hånd ikke er særlig rikt utstyrt. Som fjell- 14 år senere døde kona Bolette, 90 år gam- bygder flest byr den sine innbyggere på har- mel. de vilkår. Jorden fordrer iherdig arbeid og I minneordet i årboka for Dølaringen stor omtanke for å kaste noe av seg. Men omtales han som den mest kjente øyværing- som følge av øyværingenes nøysomhet og en de siste tider. Ikke bare innen sin egen arbeidsomhet, har forholdene vært gode og bygd, men over hele dalen og fylket «stod sunne selv om de var små, sa han. det vyrnad for mannen og namnet». Han hadde en heller beskjeden utdan- Bortskjemte øyværinger ning, men ville likevel ha mye kunnskap. Men etter første verdenskrig mente han å se - Kanskje nett fordi han sjølv kjende sak- en utvikling i bygda som ikke var av det naden av ein god barneskule, ligg grunnen gode. til at han gjenom si lange kommunale verk- - Jeg hadde aldri kunnet tenke meg at det semd alltid var ein god målberar for ein be- kunne ha gått an å skjemme ut folk her i tre skule, skrev Kristian Ourom i årboka. bygden slik som de er blitt. Men jeg tror øy- Da Stortinget våren 1906 diskuterte fol- væringene har marg i ben og kropp slik at keskolevæsenet var det forslag om å legge de kan rette seg opp og finne igjen sin rikti- en videregående folkehøgskole til Opplan- ge kurs. Selv om kommunens gjeld er stor det fordi «man har jo ingen almindelig fol- og den private likeså, tror jeg mangt vil ret- kehøiskole paa de brede bygder i nærheden te seg om vi har skjeen i en annen hånd. av Mjøsa» som det ble sagt i debatten. Men dette må til. Det er mitt håp at bygdens I den debatten var Ole Torgersen Gillebo folk skal bli i stand til å gjøre dette. Derfor kort: ser jeg ikke mørkt på framtida i Øyer, var - Berettigelsen av dette taler for seg selv. hans oppsummerende analyse for framtida i kommunen. Ourom omtaler Gillebo som en «framstegs- I intervjuet kom han også inn på hvordan mann betre enn dei fleste og nasjonalhuga».

60 - Men det skulle byggjast på gamal • Skjønnsmann, blant annet ved flere store grunn. Det skulle være samanheng millom vassdragsskjønn i Valdres, Aursunden og fortid og nåtid. Ved det skulle folk kjenne Lillehammer. seg ættbundne og i pakt med dei som før • Stortingsmann 1903-1906 hadde budd på dei same tufter. Dette gjorde • Åstedsforlikskommisær vel også at Gillebo elska bygda si så umåte- • Medlem av amtskolestyret. leg høgt. Og dernest femnde kjærleiken vi- • Medlem av Landshusholdningsselskapets dare om dalen og heile landet. styre • Medlem av tilsynskomiteen for Hamar- Ole Torgersen Gillebo hadde en rekke funk- Ottabanen sjoner og tillitsverv. • Medlem av styret i Norges Banks avdeling Her er noen av dem: i Lillehammer • Kommunepolitiker i 28 år • Kasserer i Øyer Sparebank i 20 år • Ordfører i til sammen 15 år. • Fikk 7. juni medaljen og medaljen for • Medlem av skolestyret i 30 år, formann borgerdåd. flere ganger. • Medlem av fylkesskolestyret, fylkesrådet og formann i fylkestinget.

Rekonstruert tegning av Gilbu-gardene i 1890-årene utført av Arve Berg. Rekonstruksjonen bygger på opplysninger av Bernhard Halvorsen, f. 1886, Fridtjof Gillebo, f. 1912 og Arve Gillebo, f. 1914. Bildet hører til på Nistuen Gillebu

61 Slagsmål til seters i 1669

I tingboka for Ringebu i 1669 står det om ein rettssak etter eit slagsmål mellom seter- eigarar på Roåker og på Veslesetra. Desse to setergrendene ligg side om side og kom- munegrensa går som kjent mellom desse setergrendene. Kva setereigarane var usam- de om, går ikkje heilt klårt fram av rettssaka, men dei hadde komme kvarandre for nær, står det. I slagsmålet var det brukt både øksenakke og staur som slagvåpen! Tek- sten har fått ei noko nyare språkdrakt enn originalen, elles ville få ha klart å tyde den.

Anno 1669 den 12 Augusti holtes alminde- Slovarp, Joen Mortensen Hjelle, Peder lig Ting paa Biørge Tingstue i Ringeboe Brandstad, Peder Hammer, Anders Rudi, Sogn oververende Hans Kongl. Majst: fo- Tomes Onshuus, Reer Trosvig, Joen Troms- ged Christen Hansen Smidt, oc Bonde nes, Iver Norboe, Siver Seter oc Thore Mel- Lensmand Iver Berg, samt af Lagretten lem. efterskrevne: Christen Wettestad, Gullik Fogden havde ved Hjemstevnemaal ladet

62 for Retten stevne Oluf Arnesen Nyflott he- Christen svarede: Jeg agter dig iche. Der- raf Ringeboe Sogn formedelst han havde med sprang hand med Øxen efter Alf, oc slaget Arne Jonssen Botterud af Øier Sogn 7 mer havde iche hand at vidne. Øxehammerslag. I lige maade beklager Alf Ellef bekjente i lige maade at hand saa at Olsen Wiger sig at være slagen af Christen Henrich Skarperud, havde 2 flekker, den Arnesen Nyflott 5 Øxehammerslag. Ligesaa ene af en Øxehammer oc den anden af en haver Henrich Skarperud beklaget sig at Stør. Dette samme bekjender oc forsikrer Michell Madsve haver slaget ham ett Øxe- Ingebret Høilien at have sett, Henrich Skar- hammerslag oc Arne Nyflott ett Størslag. peruud havde de 2 flekker som Ellef haver Derfor haver bemeldte Arne Jonssen Botte- vidnet om. rud oc de andre to af Øier Sogn klaget sig Hvorimod Oluf Arnesen oc Christen Ar- for Fogden, oc begjærede at hand deres Sag nesen samt Michell Madsve møtte i retten, ville antage oc udføre. oc svarede dertil at 12 Personer af Øier var Til at bevise Sagen, havde de i Retten gi- sammen og ville indtrenge sig paa deres Se- vet Samuell Frantzen, Lensmand i Øier ter. Oc da de var kun 4 Karle ville de forhin- Prestegjeld, oc Oluf Ingebretzen Berg sam- dre dem det. De kom i Klammeri sammen, mesteds, deres skriftlige Vidnesbyrd oc Til- men formente at hvis de havde andgivet og stand. Oc de haver hørt at Oluf Knudzen ha- klaget, burde de det bevise oc ei holdt deres ver bekjendt for dem at hand visste om sam- vidnesbyrd for ugyldig, formedelst de, vid- me Slagsmaal siden han selv var tilstede. nerne, var blandt de 12 som var af Øier. Oc Det som er passeret, stemmer overens med ettersom samme Slagsmaal havde sitt Ud- det som de selv her for Retten haver angi- spring i at de Øiermend havde kommet dem vet, oc hvad de for bemeldte Samuel Frant- for nær som de siger, paa deres Seter, burde zen oc Olle Ingebretzen har tilkjendegivet. Sagen først ha kommet til aastedet. Oc sag- Efter at de var overfaldt og slagen, haver de de Oluf Nyflott samme tid at vere hugget af ladet sig bese, hvorom Deres skriftlige Vid- Arne Botterud i sin fot med en Øxe, hvilket nesbyrd videre melder. Arne ganske benegter. Ellers vedgikk Arne Dat: Bøe d: 22 Maj 1669 Nyflott her for Retten at hand slog Henrich I lige Maade fremførte i Retten Ingebret Skarperuud med en Stav hand havde i sin Høilien som efter Stevnemaal tilstod oc vid- Haand. net at vere tilstede samme tid dette Slags- Fogden satt i Retten oc formente det iche maal skeede, oc saa at Ole Arnes. Nyflott var fornøden at Sagen skulde komme til Aa- slog Arne Jonss. Botterud ett Øxehammers- stedet eftersom dette jo aabenbarlig kunde lag, hvorefter hand falt til Jorden. Siden, ef- erfares at de havde slaget forn: Mænd af ter de kom paa SeterStølen, efter de var ad- Øier, oc paastod at de efter Mand: Helg: B: skildt, viste fornevnte Arne Jonssen sin 17 Cap: bør staa de klagende til rette efter kropp til Ingebret Høilien oc beklagede sig 12 Mænds Dom oc Kongen deres Sigt efter at Olle Arnesen Nyflott havde slaget ham samme Cap: videre formelding, eller oc ver- Syv Øxehammerslag, hvilket hand oc saa ge sig med deres Æd selvtredje, efter Mand: flekkene deraf paa hans Legeme. Helg: B: 19 Cap: Oc dersom de havde noget Ellef Poulsrud i lige maade tilstod oc be- at søge de ØierMænd for, om de kand vere kjendte at Christen Nyflott kom løbende noget af dem beskadiget, da de derfor til de- med en Øxe i Haanden imod ham. Oc da res Verneting at tiltales, samt paastaa oc be- bad Ellef hand skulde iche slaa ham, hvortil gjere Dom. Oc havde saa Parterne paa alle

63 sider iche noget videre derudi at sige. ver til 5 Slag, skal derfor bødes 8 Ørtuger oc Fogden paastaar oc begjerer Domb: Men 13 mark Sølv, men iche tale om høiere bø- eftersom han hører betenkning, tilsiger Sa- der. Hvorimod vi ham iche videre kand til- gen efter Fogdens Vilje optagen til Høste- kjende. tinget, oc de interesserende imidlertid at I lige maade tildømmes Christen Nyflott føre de Bevis de haver herimod at føre. at bøte 8 Ørtuger oc 13 Mark for 5 Øxeham- merslag han Alf Wiger haver slaget. Saa oc Ting nr 34. Michell Madsve en Mark Sølv for ett Øxe- Anno 1669 den 18 Octobr: holtes Alminde- hammerslag. Saa oc Arne Nyflott for ett lig Ting paa Bjørge i Ringeboe, oververende Størslag paa Henrich Skarperud 1 Mark Kong: Mayst: foged Christen Smidt, oc Sølv, hvilke Bøder de strax og uden ophold Bonde Lensmand Iver Berg samt af Lagret- haver at betale, eller oc ved Nams og Wor- ten efterskr: Oluf Odlou, Tomes Onshus, dering af deres Gods oc Formue at udsøge, Amund Mellem, Peder Brandstad, Inge- hvorved Kong: Mayst: avles. brecht Svendstad, Ingebret Odlou. Udi den opsatte Sag fra den 12 Augusti sist forleden, anbelangende det Slagsmaal Ordforklaringar: som Arne Nyflott oc hans Sønner, samt Mi- Mand: Helg: B: dvs. Mannhelgbolken: chell Madsve her af Ringeboe haver be- det er Landsloven og Christian 4.s norske gaaet, paa en del af Øyer Sogn, som de for- lov sitt avsnitt om den personlege rettstryg- nemmes dem haver sig forlikt om. Men ef- gleik. tersom fogeden til Kong: Mayst: Sigts Søg- Ørtug (ertug), vekteining for gull og sølv i ning videre satt i Retten oc mente at efter det gno. skålvektsystemet = 8,93 gram det Oluf Arnesen Nyflott hadde slaget Arne Kongl: Mayst: Sigt Søgning – den retten Botterud 7 Øxehammerslag, oc Loven for- kongen hadde til å oppebera bøter for melder at der skal bødes 8 Ørtuger oc 13 brotsverk. mark Sølv for 5 Slag . Hand da som slo 2 Nam oc Wordering – retten til å ta mer, rimeligst bør bøde 2 gang Ørtuger oc dekning for bøter i skuldmannen si formue. 13 mark Sølv. Oc de begjerende derfor en- delig Dom. Derudi er serdeles afsagt: at ef- Reier Rommundgard har skaffa dette retts- ter det Mand: Helg: B: 17 Cap: melder, at referatet. Red. om nogen slaar en anden med Øxe eller sta-

64 Lars Holmen: Om leiermål for 300 år sidan!

”Leiermål” kallast det i gamle dagar å få barn utan å vera gift, eller få barn med ein annan enn den ein var gift med. Likeså når det var for stutt tid mellom brurevigsel og barnefødsel, så var også det sett på som leiermål. Ja, ein kunne også bli dømd for leiermål sjølv om det ikkje hadde vorte noko ”resultat”, men dei det galdt, hadde ved- gått, eller det var vitnefast, at dei hadde hatt ”legemlig omgiengelse”. Vi har nokre få eksempel på det. Dette ordet ”leiermål” er utdøydd for lenge sidan. I vår tid, da meir enn halvparten av alle born i landet, blir fødde av ugifte foreldre, kan det vera inter- essant å sjå korleis slikt vart vurdert for 300 år sidan.

Straffbar sak mye for kvinna som for mannen. Det må ha I mellomalderen vart leiermål i stor grad vore sett nokså rommeleg på den slags leier- sett på som ein sak for familien, men på mål. I kyrkjeboka går det fram at det i slike 1600-talet vart det einskilde mennesket tilfelle var gått frå ein til seks månader sidan gjort sterkare ansvarleg for same sak. I 1617 foreldra vart ektevigde. Ein ville nok vera kom ein forordning som gjorde leiermål sikker på at det ikkje kunne vera snakk om straffbart både for menn og kvinner. Vanleg for tidleg fødsel. straff for menn var 12 riksdalar i bot, medan Ein kan undrast på kvifor det var ulik kvinna – eller quindfolchet som det nokså straff for menn og kvinner. Det er vanskeleg respektlaust står i tingboka - fekk sleppe å finne noka anna forklaring enn at manns- med 6 riksdalar. Dette var fastset i lova. Det arbeid var betre betalt enn kvinnearbeid. går elles fram av tingboka at når gifte folk Derfor hadde menn lettare for å skaffe inn- fekk barn utanom ekteskapet, var straffa tekter enn kvinner.. Kanskje var også man- enda strengare. Slikt vart definert som hore- nen sett på som den sterkaste parten i for- ri, men det var ikkje fastset kor stor bota holdet, og at han derfor hadde større an- skulle vera. Dei vart dømde til å miste sin svar? ”yderste formue”, står det, så det kom seg Dersom dei dømde ikkje kunne betale, altså an på kor stor den var. Bøter for leier- vart det teke dekning for summen i eigedom mål og horeri tilfalt kongen, dvs. Staten dei hadde. I somme tilfelle finn ein at forel- dra til dei dømde, betaler bota, oftast for ” - hans echtequinde er kommen for tillig kvinnene. i barselseng” Når foreldra var gifte, men kona var ”- Straffearbeid kommen for tidlig i barselseng” som det Ikkje sjeldan er dei dømde heilt ute av stand står, var bota mye rimelegare: 2 riksdalar og til å betale. Dei har ingen eigedom og har 24 skilling for mannen, 1 riksdalar og 12 heller ikkje nokon til å betale for seg. Ja, skilling for kvinna. Også her halvparten så ikkje sjeldan er dei dømde så fattige at dei

65 ikkje eig noko anna enn ” - de simple kleder de haver på kroppen, og gaar og betler sit brød i bygden”, står det. Det måtte finnast truverdige folk som kunne stadfeste dette med eid For desse såg det mørkt ut, for dei fekk straffearbeid. Dei med dei største bøtene, 12 eller 6 riksdalar, vart dømde til tukthus. Næ- raste tukthus var i Kristiania. Mennene vart da sette til arbeid på festningane eller i berg- verk, medan kvinnene vart sette til ” - at ar- beide i spinhusene,” står det. Der måtte dei vera til dei hadde opparbeidd den bota dei var dømde til, men det er aldri fortalt kor lenge dei skulle bli sitjande. Dei som fekk dei minste bøtene, fekk nok anna arbeid å gjera. Det ser ikkje ut til at dei vart sende til tukthus. Ofte står det om dei som ikkje kan betale, at dei skal ”trelle paa kroppen”. Dette er altså ei omskriving av ordet straffearbeid. Nokså ofte finn ein eit anna uttrykk om subsidiær straff for leiermål for dei som ikkje kunne betale: ” - at lide paa kroppen.” Dette var truleg ei Gapestokk ved Garmokyrkja på Maihaugen. omskriving av det å stå i gapestokken. Det ser likevel ut til at rettsvesenet doverslaaelse”, og dette skulle skje på sjøl- somme gonger var lite strenge med å krevja ve tinggarden. Halsjern var ein ambulerande inn bøtene. Ein har eksempel på at straffe- gapestokk, ein maken jernklave som den på dømde har venta i mange år utan å betale gapestokken. Denne klaven vart festa til ein dei bøtene dei var dømde til. vegg eller stolpe der den straffedømde vart fastset og slått vatn over. Opphaldet i hal- Gapestokk og halsjern med vass- sjernet var truleg etter måten stuttvarig et- overslåing tersom det gjekk føre seg på sjølve tinggar- I tingbøkene finn ein likevel berre tre-fire den. Vass-overslåing var ei tilleggs-straff tilfelle der den straffedømde skulle ”- ud- som ikkje hadde heimel i lova. Kanskje kom staa sin straf i gabestokken” om bota ikkje den som ei utfylling fordi opphaldet i hal- kunne betalast. Gapestokk veit vi var ein sjernet var stuttvarig. Det står ingen ting om stokk med ein jernklave på. Den dømde kor mange bytter vatn dei skulle få over seg. fekk denne klaven rundt halsen. Gapestok- Det var sjølvsagt ikkje alltid at mennene ken var plassert ved kyrkja, og den dømde ville vedstå seg det farskapet som dei var ut- måtte stå der i messetida til spott og spe for lagde for. Ein har eksempel på at menn gjor- kyrkjefolket. de eid på at dei ikkje hadde beligget eller Ein har også tre tilfelle i tingbøkene på at besovet eller hatt legemlig omgjengelse med kvinner vart dømde til ” - halsjern med van- denne kvinna som hadde utlagt han som

66 barnefar. Ein slik eid vart godteken av lag- leiermål straffefritt. Men da måtte barnet ha retten, for falsk eid var ei så alvorleg sak at vore avla medan mannen var i kongens te- ein såg bort frå den i praksis. Evig straff i neste. Var det avla før, galdt ikkje denne ret- Helvite venta den som gjorde falsk eid. ten, heller ikkje om han hadde eitt eller flei- I tingboka finn ein eit par eksempel på at re leiermål frå før. kvinner vart stemna for falskt klagemål om Det ser ut til at mange forstod å utnytte farskap. Det var dei som vart dømde til ”– denne retten, for av alle leiermål i Øyer halsjern med vandoverslaaelse”. Siste gong prestegjeld i tida 1705-26 , 56 stk, er 31 av ein veit den var brukt her i landet, var i fedrane i kongens teneste som soldat, re- Moss i 1840. Den vart forboden ved lov i servesoldat, artilleri-kusk, corporal eller 1848. Ein veit ikkje når gapestokk sist vart landdragon, og i eitt tilfelle er ein tollknekt brukt i Gudbrandsdalen. friteken for straff av same grunn. Det blir 56 % av mennene. 2-3 til som også var i kon- Åpenbaringsskrifte med syndsforlating, gens teneste, slapp ikkje bot fordi dei hadde Absolutice publica eit leiermål eller to frå før. I tillegg til bot, straffearbeid, gapestokk el- Denne retten galdt heller ikkje om ein ler halsjern, skulle dei som hadde gjort seg gift soldat fekk barn med ein annan enn den skuldige i leiermål, også stå fram i koret i han var gift med. Vi har eit eksempel på det kyrkja og skrifte medan kyrkjelyden var til- i tingboka, og han måtte betale sin yderste stades. Dette kallast åpenbaringsskrifte. formue i bot, står det – 49 riksdaler og 16 Presten gjorde greie for dei handlingane skilling. Det vil seia: alt som han åtte! som syndaren hadde gjort seg skuldig i, og Så kan ein undrast på kvifor militære han eller ho fekk da syndsforlating. Absolu- fekk eit slikt privilegium. Kan hende var det tice Publica kallast det. fordi dei hadde dårlegare betalingsemne Det står likevel ikkje noko om slikt i kyr- enn andre. Eller var det at slik teneste var så kjebøkene for Øyer enda det på innhaldslis- samfunnsgagnleg at dei fekk ei slik påskjø- ta til kyrkjebok nr 2 og 3 - mellom andre ning for det? kyrkjelege handlingar – også står publice absolverede. Det finst likevel slike lister frå Nokre eksempel på leiermålssaker 1739 – da prost Wielsgaard kom – og til 1710 Kari Oudensdatter er indstevnet for 1820. Dei som skreiv av kyrkjebøkene for sine Leiermaals bøder. Hun møder for Ret- Øyer, har vore så humane at dei ikkje tok ten og vedgaar sin Leiermaals forseelse, at med denne delen. I Ringebu derimot, på Soldat Oluf Halvorsen er hendes barnefa- same tida, er desse listene tekne med i dei der. Men derimod svarer Berdon Offigstad transkriberte kyrkjebøkene. Der også er sli- og Oluf Solberg, paa Soldatens vegne siden ke lister førte like til 1820 enda åpenba- hand er ude i Kongens tieneste, at hand er ringsskrifte for leiermål vart formelt opphe- iche hendes barnefader, og iche haver havt va alt i 1767. 5-6 menneske i snitt for året noget med hende at bestille, men ved æd stod åpenbaringsskrifte i Ringebu. Med svoret er fri for hende. Thi er saaledes dømt svært få unntak galdt slike skriftemål hand- og afsagt: At Kari Oudensd: bør betalle sin lingar innanfor området kjønnsliv. Sigt 6 Rdlr. og haver hun iche Midler at be- tale med, da derfor at trelle med kroppen. Fritak for straff Hvad sig andgaaende det hun beskylder Soldatar i kongens teneste kunne ha eitt Oluf Halvors: Soldat for sin barnefader, og

67 hand det benegter og ei er nu tilsteede, stel- 1715 Kongl: Mays: Foged Christopher Brun les den Sag hen til videre paatale. haver ladet i dag afstraffe Berit Tronsd: her paa Tinggaarden i halsjern med vandsovers- 1712 Joen Pedersen som er Tolleriknekt, laaelse, for hendes begagne leiermaal. Like- har begaaet Leiermaal med sin FesteQuinde så Siri Erichsd: for Leiermaals Sigt, hvilket Anne Torgersd:, og som det er hans første Fogden begierede af Retten beskreven. Leiermaal, og hand staar virkelig i Kongens (Båe desse var skulda for falskt klagemål om farskap. tjeneste, paastaar hand at vere fri, og hun la- Red. merknad) der betale sin Echteshabs Sigt som er En Rixdlr: 12 s: Soldat Anders Lien er indstevnet for hans Quinde er kommen for tidlig i barselseng. Oluf Skar er indstevnet for hans Festequin- Det er hans første leiermaal hvorfor hand er de Goroe Jonsd: er kommen for tidlig i Bar- fri for bøder. Quindfolchet bør betale sin selseng. Hand lader betale sin Ekteskabs sigt En Rixdlr 12 sk. under Lovens adferd sigt som er 3 Rixdlr: 36 s. her for Retten. eller derfor at arbeide, saasom det berettes (Denne bota galdt for båe to. Paret vart trulova 7. fe- at de er intet eiende. bruar, ektevigde 16. mars og fekk ein son 17. april. Red.) Landragon Jon Præstegaard er indstevnet for hans Quinde er kommen for tidlig i bar- 1713 Kongl. Mayst: foged Sr. Christopher selSeng. Hand møder for retten og siger er Brun haver ved Bøyde Lensmanden ladet i intet eiende til sin sigtes betalelse. Deres Retten stevne Berit Tronsdatter for sin Ekteskabs sigt bør betales som er 3 Rdlr og Leiermaals forseelse som haver udlagt Iver 36 sh: og det under Lovens adferd. Potterud og Erich Linløchen for sin Barne- fader. Indstevnede Iver Potterud møder for Landragon Christen Bergum haver beligget Retten og aflegger sin Corporlig æd at hand Giertru Olufsd. Hand møder og tilstaar aldrig haver havt nogen legemlig Omgieng- leiermaalet, hvorfor hand bør betale sin sigt else med Berit Tronsd:, langt mindre at vere Tolv Rixdlr. og Quindfolchet bør betale sin hendes Barnefader. Hvorfor hand efter Sigt sex Rdlr. eller derfor at arbeide i Spin- Loven frikiendes for Berit Tronsdatters huset. Beskyldning. Oluf Simmens: er indstevnet for hand haver Erich Linløchen møder for Retten tillige begaaet leiermaal med Kari Oudensd:. med Berit Tronsd: og hand siger han ei kand Hand møder for Retten siger hand er aldeles benegte at have havt legemlig Omgiengelse intet eiende til sin Sigtes betalning. Paa med Berit Trondsd: hvorfor hand efter Lo- Quindfolchets vegne svarer Tor Berg at hun ven bør betale sin Sigt Tolv Rixdlr. Quind- er intet eiende til sin Sigtes betalning men folchet tilstaar for Retten at hun ei er noget gaar og betler sit brød hvorfor de bør efter eiende til sin Sigts Betalelse, videre enn de Kongl: Forordning, hand at arbeide ved ringe Kleder hun haver paa Kroppen, men Fæstningerne for sin Sigt Tolf Rixdlr, og hun gaar og betler sit brød. Det Johannes hun at arbeide i Spinhuset for sin Sigt, Sex Flottemoe og Erich Mellum aflagde sin æd Rdlr. paa, her for Retten. Thi bør hun betale sin sigt Sex Rigsdlr: paa Kroppen. Soldat Mads Sprekkenhus belove at betale

68 sin Quindes Ekteskabs Sigt som er 1 Rdlr Kongl: aller naadigste Forordninger. 12 s: hand formoder at vere fri for Bøder Sigt og Sagefalds forpagterens Fuldmegtig saasom det er hans første Leiermaal. Erland Steenersen fordrede i Rette Mogens Reserve Soldat Jacob Larsen har begaaet Christensen paa Skaaden til Doms lidelse at Leiermaal med Kari Monsdaater, og som udrede Bøder for Legemlig omgiengelse det er soldatens første Leiermaal, er hand med Beret Johansdaatter. Indstevnte Mo- efter den Kongl: forordnings Indhold fri for gens Christens: mødte icke efter paaraa- Sigten, Mens quindfolchet er tilkiendt at bende, Men Johannes Jefne oc Torgier Bøe betale hendis Leiermaals Sigt som er 6 Rdr., afhiemblede Eedelig, at hand er indstevnt i eller utstaa hendis Straf i Gabestokken om lovelig tid. Mogens Christensens fader, de ei kand svares. Christen Veslesletten, kom for retten paa sin Søns vegne oc sagde at bem:te, hans Søn, Fogeden forklaret at hvad sig angaar Inge- tilstaar omgiengelsen. Erland Steenersen borg Torgersd:, Kari Pedersd. og Marte Er- Eskede Dom i Sagen. Afsagt: Som Mogens iksd. er bortløben saa di iche i Dag er bleven Christensen ved sin fader, nu for Retten har straffet, hvorfor hand dem lader afstraffe ladet tilstaae at have haft legemlig omgieng- ved Kirchen saafremt di kand antreffes. else med Beret Johansdaatter, saa bør hand i (Det vil seia gapestokk. Red. merknad) følge af Loven betale Bøderne med Tolf rdr: som han udreeder Maaneds dag efter for- Fremkom for Retten Erland Steenersen paa kyndelse, under Lovens tvang, i fald betal- Leyermaall Forpagterens vegne, og i Retten ningen icke mindelig skeer. fordrede Kiersti Larsdaatter for begagne (Vi ser at kvinna her, Beret Johansdotter, ikkje er Leyermaall med en gevorben Soldat Svend stemna. Ho var på denne tida under rettsforfølging Olsen, for barnedrap. Ho hadde ikkje født noko barn som denne mannen var far til. Sjå artikkelen: Barnedrap i Ligesaa Ingeri Povelsdaatter for begagne Midtbygda i 1724. Red.) 2de Leyermaaler med forige Corporal Owe Erick Orning, begge at lide Dom til Bøders Serleg alvorleg leiermålssak udreedelse efter Loven, Indstefnte Kiersti Kongl: May:ts Foged Sr. Svend Steenersen Larsdaatter møder icke, men hun tilstaar haver indstevnet Niels Skalmstad forme- Leyermaalet. Paa Ingri Poulsdaatters vegne delst begagne leiermaal med sin Sl: Quin- svarer hendis Moder Elli Embrets daatter, at des Stedaatter Anne Thoresdaatter, som til- begge Leyermaalene er begaaet med bem:te lige er indstevnt, pag: 539 art: 7 at rømme Orning, som ifior Vaar begav sig af Bøig- Amtet, og i saamaade forlangede at Mands- den, Personen maatte begive sig Nordenfields, Erland Steenersen Eskede Dom over de og Quindes Personen udi et andet Amt her skyldige. Afsagt: de indstefnte tvende qvin- Søndenfields, hvorved de kunde blive ad- de Personer, har for Retten ladet tilstaae be- skildte og Videre forargelse ei forekommet. gagne Leyermaaler. Thi Kiendis for Rett, at Indstevnte Niels Skalmstad Møder selv Kiersti Larsdaatter bør betale sit eene Ley- Personlig for Retten, svarer for sig selv og ermaal med 6 rdr: oc Ingri Poulsdaatter sine quindfolcket, tilstaar den begagne forseelse, tvende Leyermaal med 12 rdr: femten dage og beklager sig derover. Beretter derhos at efter forkyndelse under adferd efter Loven skal have ved andre, ansøgt hans Kongl: I mangel af betaling, bør de lide efter May.ts, om allernaadigst dispensation oc

69 bevilling, at maatte ægte hverandre, mens ke. De indstevnte møder selv for Retten, og hans Commisionaire har sagt ham, endnu tilstaar at have haft Legemlig omgiengelse intet svar, at have erholdet. Fogden svarede, sammen, dog intet Barn derefter avles. Be- at Sagen herefter icke kand opholdes, mens klager sig ellers, intet at vere eiende til Bø- Eskede Dom. Afsagt. Det er heele Bøyden dernes betalning, saasom de paa begge sider beviist, endog med Niels Skalmstads egen ere fattige. Citanten paastaar Dom efter lo- tilstaaelse for denne Rett, klargiort, at hand ven. Afsagt: Saasom de indstevnte nu for udi sin Enckestand har avlet barn med hans Retten selv frivillig har tilstaaet at have haft afdøde ægtehustrues Stedaatter Anne Legemlig omgiengelse sammen, som er Thorsdaatter, og som saadant strider imod imod Loven, saa tilpligtes de hermed, at be- lovens pagina 539 art: 6 endog eragtes at tale til PræsteEnken, Berthe Sl: Hr: Knud vere af stor forargelse. Saa kiendes for Rett, Rings, deris Leyermaals Bøder, neml: Ole at Niels Skalmstad og Anne Thoresdaatter, Olsen med tolv rdr: og Kiersti Larsdaatter bør efter samme loven allerede pagina arti- Sex rdr: som de udreeder Maaneds dag efter cel 7. straffes paa deris formue oc siden denne doms lovelige forkyndelse under ad- rømme dette amt oc fogderie, Neml: hand ferd efter loven. til Romsdalen nordenfields, og hun ud paa landet her søndenfields, for ei at forekomme 16. juni same året kjem saka opp på nytt: videre u-leilighed. Sigt og Sagefalds forpagterens fuldmegtig Erland Steenersen har indstevnt Ole Olsen Denne saka fekk likevel ein lykkeleg utgang og Kiersti Larsdaatter at forklare hvor de for dei to den galdt. Søknaden til Kongen har haft legemlig omgiengelse sammen, for om dispensasjon som dei hadde inne, gav hvilcked de paa sidste ting blev Dømt at be- positivt resultat. I kyrkjeboka for 1722 den tale Bøderne til PræsteEnken i Gudsdall 15. mai - i lista over ”Døbte” - har sokne- Birgitta Sl: Hr: Knud Rings paa deris angi- prest Monrath skrivi slik: vende da, at omgiengelsen var skeed paa Niels Skalmstads barn Mari avlet med Præstegaardens grund, Men som Citanten hans avdøde kones Marit Iversdatters sted- har bragt i Erfaring, at det er falsk, Saa har datter, Anne Thorsdatter, som er saa gand- hand nu indstevnt dem, til nermere Exami- ske stridig mod Kongens Lov, men jeg udvir- nation. kede for dem allernaadigst Kongel: dispen- Indstevnte Ole Olsen oc Kirsti Larsdaat- sation, saa dem allernaadigst blev tilladt at ter møder icke selv, Men lader svare Ved Copuleres og beholde hvad de tijenede uden Capellanen Hr: Jens Schanche som Ole Ol- bøder. sen tiener hos, at omgiengelsen er skeed paa dend gaard Li, hvor tøsen Kiersti Larsdaat- Uvanleg leiermålssak ter dend tid tiente, Hvorom Erland Steener- Fremkom for Retten Erland Steenersen paa sen var tingsvidne begierende. PræsteEncken Berthe Sl: Hr: Knud Rings vegne i Gudsdahl som har indstevnt Ole Ol- Kommentar sen og Kiersti Larsdaatter som har havt Le- Dei siste ti-åra av 1700-talet skjedde ei gemlig omgiengelse sammen paa Folerud gradvis liberalisering av leiermålslovene. I under Øyer Præstegaard, derfor at lide Dom 1812 var det slutt med straff for 1. og 2. til Bødernes betalning, som Citantinden ef- gongs leiermål. I 1842 var straffa for 3. ter ordre orlovs tilkommer, som PræsteEn- gongs leiermål vatn og brød i 8 dagar. Først

70 i 1902 vart straff for leiermål heilt oppheva. Kjelder: Det er aldri snakk om å betale oppfostrings- Tingboka for Øyer 1705 - 26 Tingboka for Ringebu 1705 - 26 bidrag for barnefaren. Barnemora måtte Kyrkjebøkene for Øyer greie utgifter til oppfostring sjølv. Først i Kyrkjebøkene for Ringebu 1763 kom lov om at faren skulle bidra med Norsk historisk leksikon minst halvparten av kostnadene til fostring av barnet, men bidragsplikta vara berre til barnet var 10 år

Ordforklaring: Amt – fylke Sigt – skuld betle – tigge pagina – side copulere – vie 1 riksdaler var 4 ort også kalla mark (etter 1794: 5 ort) 1 ort var 24 skilling

71 Red: Glimt fra arbeidslivet

Høykjøring fra Hornsjøen. Lyusve-Blæsa og Ivar Lien (1919-80), Hauga- Blakken og Aksel Berg (1910-82) og Skredderhaug-Blakken kjører høy i lunnmorken omkring 1950 Hornsjøvatnet i bakgrunnen. Fotograf: Kristian Berg (?). Eier: Hans Kr. Lien.

Morkeråning i Tretten østfjell 1933. Lud- vik Hjelmstadstuen (1916-94) har lagt opp et moselass. Kvitmose (lav) ble brukt til kufor – somme steder til etter krigen. Ola Hjelmastadstuen eier bildet.

72 Magnus Blihovde (1888-1974) sår korn i Pålsrud i 1950. Billedeier: Trygve Blihovde.

Skuronn med traktor og selvbinder i Hjelmstadstuen 1968. Selvbinderen som vel var bygd for hest, er blitt traktorredskap. Ola Hjelmstadstuen kjører traktoren, Ludvik Hjelmstadstuen sitter på selvbinderen. Billedeier: Ola Hjelmstadstuen.

73 Høybæring med båre på Berg i 1920-30-årene.Garden Huse i Lillehammer kommune sees i bakgrun- nen. Husene på Berg er for lengst borte. Mennene på bilde er ukjente. Hjørdis Grimsrud eier bildet.

Hesjing på Nistuen Glomstad-setra ca 1945. Fra v.: Lars Larsen Mæhlum, Erling Hagen, Trondheim og Petter Heggløkken, Sør-Fron. Odd Bjerke eier bildet.

74 Kjerning på Lassesetra i 1953. Marit Linløkken veiver, og Marit Sletten sitter på kinna. Når fløten begynte å ”grøypes”, måtte det ballast til. Marit Linløkken Bårdseth eier bildet.

Kari Berg (1906-94) baker julelefse i 1984. Hun bruker avkjølingsrommet i fjøset fordi bryggerhuset ble for kaldt vinterstid. Brit-Ida Berg Hansen eier bildet.

75 Til Grunna seter med geiteflokken i 1930-årene. Geitene ble sendt til seters før kyrne – enda mens det var att snø i fjellet. Tre personer og hest med stuttkjerre sees på bildet. Bildet hører til på Nistuen Gildbu

Ekstremt stort snøfall i fjellet først i september 1985. Ungfe på fjellbeite hentes heim fra lægeret ved Skjelbua. Det måtte kjøres med traktor for å lage veg til dyra. Bildet er tatt ved Tautra 7. sept. Fotograf: Gunhild Skattebu, Sverre Hov eier bildet.

76 Vegbygging i Midtbygda 1963, ”Kate-vegen”. Kristian Berg (1912-98) kjører bulldozer for Øyer bulldozerlag. Han ble antagelig ansatt i selskapet i 1952 og drev med vegbygging og nydyrking i fjellet til han ble pensjonist. Iver Berg eier bildet.

Nydyrking på Langmyra ved Roåker omkring 1950. Arne Paulsrud (1908-99) og Gunnar Botterud (1902-82) inspiserer grøfter på nydyrkingsfeltet. Eier: Emma Pålsrud

77 Ole Botterud og sønnen Knut med kløvhest på Roåker i 1920. Fotograf: Mathea Bådstø. Eier: Marthe Botterud

Seteridyll på Djupslia i 1930-årene. Melkebilen er fra Tretten dampysteri og sjåfør er Karstein Nord- gård. De to budeiene er Sigrid Skogli og Margit Hagen. Østen Tande eier bildet.

78 Historielaget har nå desse bøkene og hefta å selja:

”I gamle fotefar” Kyrkjebøker for Øyer og Tretten 1988: kr 40,– 1989: " 40,– Bok nr 1–2 (1671–1784) 1990: utselt kr 150,– båe sokna 1991: " 75,– " " 3 (1785-1823) " 300,– " " 1992: " 75,– " " 4 (1824-1841) " 300,– " " 1993: " 75,– " " 5 (1842-1857) " 300,– " " 1994: " 90,– " " 6 (1858-1874) " 240,– " " 1995: " 90,– " " 7 (1875-1877) " 70,– " " 1996: " 100,– " " 8 (1878-1893) " 120,– Øyer sokn 1997: " 100,– " " 9 (1878-1893) " uts. Tretten sokn 1998: " 100,– 1999: " 100,– I alt kr 1.480,– 2000: " 100,– Tilbod for bok 1–8 kr. 1.160,– 2001: " 100,– (22% rabatt) 2002: " 100,– 2003: " 100,–

Tilbod for 1988–2002 (minus 1990) 14 hefter kr. 800,– (2/3 pris) ”Og ingen kom att” Kr 120,–. Ill. av Arve Hagen og Ola T. Rybakken. (Om nedlagte heimar i Øyer og Tretten)

Odd Bjerke: ”Tretten – afstigning på høire Side” Kr 120,– (Om jernbaneopninga i 1894)

Tor Ile: Bygdasong for Øyer Kr 60,–. Ill. av Ola T. Rybakken.

Ola T. Rybakken: ”Ord frå bygdemålet i Øyer og Tretten” Kr. 240,- Tillegg til ”Ord frå bygdemålet i Øyer og Tretten” Kr. 30,-

Desse bøkene og hefta får du kjøpt her:

Coop-marked, SGS-lag, avd. Øyer og avd. Tretten. Tretten nærstasjon på Aktivitetssenteret. Kiwi, avd. Øyer og avd. Tretten. Hos Lars Holmen, Prestgardsv.7, 2636 Øyer, tlf. 612 78 329. Han kan også sende. Siste nummer av ”I gamle fotefar” og ”Ord frå bygdemålet” får du også kjøpt i bokhandlane i Ringebu og Lillehammer .

79