2. Herrene ( Og Kvinnene ) Til Giske 1264 – 1582 Og 7 Ættlegger

2. Herrene ( og kvinnene ) til Giske 1264 – 1582 og 7 ættlegger

09.09.2019

Herrene ( og kvinnene ) til Giske 1264 – 1582 og 7 ættlegger

Dette kapittel omhandler dei som eigde Giskegodset i perioden frå 1264 til 1582.

Del 1:

Herrane som eigde Giskegodset 1264 – 1582

1. Bjarne Erlingson av Bjarkøy 2. Erling Vidkunnson til Giske og Bjarkøy 3. Sigurd Havtorson til Sudrheim og Giske 4. Håkon Sigurdson til Giske 5. Magnus Magnusson til Giske 6. Sigurd Jonson til Giske 7. Hans Sigurdson til Giske 8. Alv Knutson til Giske 9. Knut Alvson til Giske 10. Karl Knutson til Giske 11. Vincents Lunge og fru Inger til Austråt 12. Tiurid Gregersen Ulfstand til Torup 13. Lage Brahe til Krogholm

Del 2: Kvinnene til Giske

Del 3: 7 ættlegger Ættlegg I Giske ætta Ættlegg II Bjarkøy ætta Ættlegg III Sudrheims ætta Ættlegg IV Martein ætta Ættlegg V 3 Roser ætta ( Rosor ) Ættlegg VI Reymer ætta ( Rømer ) Ættlegg VII Losna ætt

Vedlegg: 3.2.1 Slektskap mellom junker Hans og arvingane Skiftet etter junker Hans Sigurdson nemner 3 arvinger eller grupper arvinger. Den første er Alv Knutsson ( 3 Rosor ) med sine søsken. Den andre er Otte Matsson med sine sysken, og den tredje er Inger og Sigrid Erlendsdøtre.

3.3.1. Slektstavle Slektstavle som syner slektsskaptilhøva som var bakgrunnen for konflikten mellom Fru Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdatter og hennes svenske slektninger ( 3 Rosor ) og mellom Fru Gyrvhild ( Gørvel ) og fru Inger Ottesdatter ( Fru Inger til Austråt ).

Herrene til Giske

Frå tidleg 1000-talet til slutten av 1200-talet var det arnmødlingane som var herrar til Giske.

Dei vart kalla slik etter stamfaren, Arnmod Arnvidsson. Men dei vart og kalla arnungar etter den først kjende stamfaren Finnvid, som etter sagnet vart funnen i eit ørnereir på Island.

Ei oversikt over ætta, Arnungatal kalla, er bevart.

Denne byrjar med Finnvid og har Arnmod nemnt som fjerde generasjon.

Om det fanns andre greiner av arnungaætta enn arnmødlingane veit vi ikkje i dag, men desse har i så fall ikkje sett spor etter seg i historien slik Giske ætta gjorde det.

Heller er det ikkje mogelge å følgja Giske ætta lenger attende i tid enn dette.

Arnmødlingane si historie

Arnmødlingane budde fast på Giske og eiga deira gjekk heile tida i arv frå far til son, ein gong til bror / brorson.

Dei hadde lengste tida eit godt samarbeid med kongsmakta, dei var i slekt med kongehuset og dei var kongens lendmenn, seinare og syslemenn.

Som lendmenn hadde dei plikter med ro og orden, forsvar, rettsvesen og som kongens rådgjevarar, dei hadde inntekter av kongsjord, hadde rett å halda væpna menn og hadde ein viss skattefridom.

Då syslemannsombodet vaks fram i andre halvdel av 1100 talet, hadde Giske-herrane og ofte dette ombodet med plikter i den lokale administrasjonen: rettsvesen, militærvesen og innsamling av kongens inntekter. Mange av dei finn vi omtala i kongesagaene der dei spela ei viktig rolle i landet si historie.

Gjennom gifte var dei i slekt med andre stormannsætter langs kysten og hadde som del av ei slik gruppe også ei rolle som motvekt til kongemakta.

På Sunnmøre hadde arnmødlingane ei avgjerande økonomisk og politisk makt, dels i kraft av eigen posisjon og dels som kongens menn.

Men i denne perioden vart dei og noko meir.

Frå å vera lokale sunnmørshøvdingar utvikla dei seg til å vera sentrale personar rikspolitisk, med makt og påverknad på landet sitt.

Arne Arnmodsson ( d.1024 ) synest å vera den første av den sunnmørske Arnunga ætta som åtte hovudgarden Giske.

Om han fekk eiga ved gifte eller kanskje som løn for god innsats i slaget ved Hjørungavåg veit ein ikkje. Kva gods som låg til utanom sjølve Giske-øya veit ein heller ikkje, men ein må ha lov å tru at det alt no låg ein del jordeige til Giske-herrene utanom hovudsetet.

Arne Arnmodsson og sønene var dei første av ætta som steig fram til politisk makt i landet.

Ein posisjon dei syntest vinna fram til i allianse med kongsmakta.

Då han døydde i 1024, let han etter seg ein flokk vaksne søner som var mellom dei fremste menn i landet:

Torberg vart lendmann på Giske, Kalv på Egge i Inn-Trøndelag, Finn på Austrått og Arne i Romsdalen. Ei grein av Arne si etterslekt var Bjarkøy ætta som halvtanna hundreår seinare kom attende til Giske.

Ei dotter av Arne, Ragnhild, var gift med håløygjarlen, Hårek på Tjøtta, som var ein av dei fremste i bondehæren på Stiklestad i 1030.

Torberg Arnesson tok som nemnt over eiga etter faren heime på Giske.

Han var kong Olav sin lendmann og held seg tru mot han heilt til Olav fall på Stiklestad der Torberg var med på kongen si side. Den eine av brørne, Kalv, hadde skifta side og kjempa saman med Hårek på Tjøtta som leiar for bondehæren. Det vart tilmed sagt at han var med på sjølve kongsdrapet. Sidebytet til Kalv var nok naudsynt om han ville halda på posisjonen sin i Trøndelag etter at Olav tidlegare laut røma landet.

Svigerfaren til Torberg, Erling Skjalgsson på Sola og sønene hans, høyrde og til kongen sine fiendar. Denne slektsgruppa var såleis sentral på begge sider i kampen om kongsmakta fram mot 1030. På litt sikt er det Torberg si linje som fører fram, han får då og dottera Tora gift med kong Olav sin bror, Harald Hardråde. Tora var mor til Olav Kyrre ( Bergen bys grunnleggjar ) som dei seinare norske kongane ætta frå. Kongsætta var såleis og ei grein av arnung ætta.

Torberg regnes som stamfar til Giske ætta.

Øystein Torbergsson Orre ( d. 1066 ) tok over Giske etter faren.

Han var praktglad og førte eit stormannsleg hushald, denne eigenskapen gav han oppnamnet «Orre» - orrhane. Han var aktiv i riksstyringa under Harald Hardråde og var ein av kongen sine fremste rådgjevarar. Øystein var med på kong Harald sitt vidgjetne tokt til England i 1066 der kongen ville setja makt bak kravet om kongsmakta i England. Både kongen og Øystein fall i kampen ved Stanford bru. I Snorres kongesagaer får Øystein svært heiderleg omtale for innsatsen i den såkalla «Orre-rida».

Skofte Ogmundsson ( d. 1103 ) var son til Øystein Orre sin bror, Ogmund.

Ein kan ikkje seia sikkert om arven etter Øystein som døydde barnlaus, gjekk til Ogmund eller Skofte. Om Ogmund var Giske-herre, var han svært anonym, vi høyrer så godt som ingenting om han i kjeldene. Skofte vart gift med dotter til Tord Folesson, og hadde fleire søner. Han var og lendmann, men kom i usemje med kong Magnus Berrføtt, og drog bort frå landet med dei 3 vaksne sønene. Dei drog via Flandern og Frankrike og gjennom Gibraltar. Skofte døydde på ferda, sameleis som alle sønene.

Dette vart ei svært vidspurd ferd og vart sidan rekna for den første korsferda frå Noreg, men ferda var kan henda like mykje ei handelsferd.

Pål Skoftesson ( d. omlag 1160) heitte yngste sonen til Skofte, han vart og kalla Aura-Pål avdi han var oppfostra på Aure i Sykkylven.

Pål var ikkje med faren på ferda, venteleg var han for ung, og han vart difor den som tok over Giske og Giske- godset. Han var lendmann, men sat mest heime i ro og tok lite del i riksstyringa. Han døydde omlag 1160. Ei av systrene hans, Tora, var gift på Rein i Trøndelag og vart oldemor til Inge og Skule Bårdssøner, den eine konge og den andre hertug. Den andre systra, Ragnhild, var mor til Gregorius Dagsson, ein av kong Inge Krokrygg sine næraste menn. Pål hadde tre born: Nikolaus, Ingebjørg og Sigrid.

Døtrene vart gift til Grebstad og Stadheim i Sunnylven. Meire om dette i min ættesoge.

Nikolas Pålsson ( d. 1217 ) med tilnavnet Kuvung ( Sniglehus ) - var tilsvarande aktiv i politikken som faren var passiv.

Han var kong Magnus sin lendmann og var ein tru støttespelar for kongen til siste slutt. Sonen Pål vart kidnappa av kong Sverre, truleg for å få Nikolas til å skifta parti. Nikolas tok del i slaget på Fimreite i Sogn i 1184 saman med kong Magnus. Kongen fall der. Ein må difor tru at han drog seg attende til Giske og levde resten av si tid der. Nikolaus vert rekna som byggherre for den noverande Giske-kyrkja.

Pål Flida Nikolasson er først nemdt i 1184 då han var kidnappa av kong Sverre.

Har var i slekt med kong Inge og hertug Skule og var ventelge positiv til deira krav om del i riket og kongsmakten i landet. Men i 1217 var Pål med på valet av Håkon Håkonsson til konge.

Etter 1223 høyrer vi ikkje meir om Pål, truleg sat han heime på Giske.

Peter Pålsson ( d. 1254 ) tok over Giske-eiga etter faren.

Han var i byrjinga på hertug Skule sitt parti, men gjekk etter kvart over til kong Håkon. Han var med på kongekroninga i Bergen i 1247. I hans tid får Giske-ætta attenden sin førande posisjon på Sunnmøre.

I nokre generasjonar hadde Blindheims ætta då hatt leiinga, men dette tok slutt med Gregorius Jonsson sin død i 1228. Peter var i 1253 med på eit krigstog til Danmark, året etter døyr han.

Nikolas Petersson ( d. 1264 ) var kong Håkon sin lendmann, han hadde og syslemannsombod.

Han tok del i fleire hærtog, men var ingen krigar. Då Håkon Håkonsson drog til Vester-havsøyane i 1263, sat Nikolas heime i Bergen, truleg for å hjelpa kongssonen, Magnus, med landsstyringa.

Nikolas hadde bygd nytt hus på Giske. I november 1264 låg kong Magnus verfast i Steinvågen. Dei såg då eld til havs og hadde mistanke om at det var brann på Giske. Kongen sende mennene sine for å sløkkja, men dei gamle husa let seg ikkje berga. Dei nye husa og truleg kyrkja let seg redda.

Nikolas døydde denne hausten, men ein veit ikkje om det var før eller etter brannen.

Nikolas var den siste mannen av Giske ætta.

Arven gjekk til dottera Margrete ( d. før 1307 ) som var det beste giftet i landet på den tid.

Den «heldige» friar var Bjarne Erlingsson til Bjarkøy, som sjølv hadde høg rang og store eigedomar.

Arnmødlingane var mellom dei viktigaste og mest betydningsfulle ættene i landet.

Gjennom ekteskap var dei allierte med dei fleste viktige ættene i landet, til dømes kongsætta, Reins ætta, Orknøyjarlane si ætt og Blindheims ætta.

Gjennom desse alliansane fekk dei styrkt stillinga si. Men kom samstundes med i kampen om den høgste makta i landet. Tidvis var dei svært viktige i landsstyringa, andre periodar kom dei meir i bakgrunnen.

Men på Sunnmøre hadde dei heile tida ein framskoten posisjon på grunn av dei omfattande jordeigedomane dei åtte ( Giskegodset ).

Meire om Giskegodset i min ættesoge.

Arnesønnene

Peder Fylling ( 1818 – 1890 ) har skrive ned segner om Arnesønnene si store tid på Sunnmøre. Det fortelst at når folk på lang avstand vart var 3 til 6 jamnstore og velvoksne karar av same klede så sa dei; « Sjå der kjem Giske-karane».

Og når folket på tinget ikkje fekk retten på si side brukred ei å seie: « - Ja, slik vart det no når Giske-karane er borte. Hadde dei levd ville saka vår kome ut heilt annleis».

Nye herrar: Bjarkøy ætta på Giske

Bjarkøy ætta, som no tok over på mannssida som Giske-herrar, var sjølve arnmødlingar. Dei var ei ættegrein etter Arne Arnesson, bror til Torberg Arnesson på Giske, og hadde i mange generasjonar hatt tilhald på høvdingsetet Bjarkøy i Troms.

Dei to herregodsa Giske og Bjarkøy som no kom under same herre, låg svært langt frå kvarandre og kunne ikkje på nokon måte takast hand om i det daglege av same mann.

Men sjølv om nok Giske i så måte vart føretrekt som bustad og hovudsete, var ikkje Giske-herren lenger «berre» Giske-herre, han hadde og andre interesser.

Dei fremste representantane for denne ættgreina, Bjarne Erlingsson og brorsonen Erling Vidkunnsson var og i lange periodar borte frå Giske, dei åtte bygardar i Bergen - som og Giske-herrar før hadde gjort - og hadde tidvis tilhald der.

1. Bjarne Erlingson av Bjarkøy ætta Bjarne Erlingsson ( d. 1313 ) vart som nemnt gift til Giske og fekk med det ei omfattande jordegodseige.

Han var gift med Margrete Nikolausdotter omkring 1664 då Nikolaus Peterson på Giske døydde. Margreta vart rekna for det beste gifte i landet, fordi ho var både høgætta, rik og fager. Ho arva heile Giskegodset etter far sin. Bjarne Erlingson var lendmann før 1273. Frå 1277 vart lendmennene kalla baroner. I 1276 er Erling nemnd mellom dei lendmennene som var med kongen til Horsaberg, og i 1277 var han med på møtet i Tunsberg det dei samdast om grenser åt kyrkjelege og verdslege embetsmenn. I 1280 vart Bjarne til Giske, saman med nokre andre baroner, formyndar for den unge kongen Erik Magnusson, og i 1281 var han med til Roxburg i Skotland der dei fridde til kongsdottera i Skotland for den norske kongen. Giftarmålet vart fastsett og ektepakt skriven. Bjarne av Giske gav den skotske kongen nokre menn som gislar, mellom andre broren Vidkunn av Bjarkøy til pant på at avtala skulle haldast på norsk jord. I 1284 vart Bjarne og Vidkunn Erlingssøner send til England for å nye opp att ei gamal semje, og året etter vart Bjarne atter sendt vest over havet for å ta vare på arven til den norske dronninga då kong Alexander av Skotland, far hennar døydde i 1285. Den norske kongsdottera Margreta, var næraste arvingen til den skotske kongekrona. Bjarne vart verande i Skottland i 1285 og 1286. Den striden Bjarne Erlingson hadde med erkebispen Jon Raude viser at Bjarne var ein myndig mann som ikkje bøygde av for nokon. Korkje banstrålar eller annan moturd beit på han. Det var ingen som sette større merke etter seg i riksstyringa under kong Eirik Magnusson enn Bjarne av Giske, sjølv om kongen stundom ikkje lika hans måte å ta enkelte ting på. Det kan skrivast mykje om Bjarne frå soger, men dette får eg kome tilbake til.

Han døydde på Giske 7 juli 1313. Han vart gravlagt i Nidaros domkyrkje «ved det yderste alter i det sydvestre hjørne i den nye værk» ( vestskipet). I 1308 hadde han testamentert gods til byggjing av eit nytt alter i domkyrkja, der det skulle syngjast sjelemesse kvar dag for Margrete, kona hans, og sonen Anders som var døde, og dessutan for han sjølv og alle kristne sjelar. På Bjarnes dødsdag 7 juli skulle det haldast ei særs messe med mange ljos og ringing med kyrkjeklokkene, og dessutan skulle 20 fattige mettast den dagen. Han hadde testamentert mykje jordgods til kyrkjene på Giske og Bjarkøy, Borgund og Veøy. I testamentet er nemnt Kristkyrkja, Peterskyrkja, Margretekyrkja og Mariakyrkja i Borgund og Peterskyrkja i Veøy. ( Aslak Bolt nemner også fire kyrkjer i Borgund, Kristkyrkja, Peterskyrkja, Margretekyrkja og Matteskyrkja. Etter dette ligg det nærast å tru at Mariakyrkja og Matteskyrkja var den same ).

I Bjarnes testamente frå 25 januar 1308 eller 1309 var det nemnt ymse gåver til ymse personer. Dronning Eufemia skulle få eit forgylt vinstaup ( spira ), rikskansleren Tore Håkonsson ( biskopson ) eit St. Nikolaus bilde i gull, fru Ingeborg Erlingsdotter ( var kanskje syster til Bjarne ) noko jordgods, fru Gyrid ( gift med Vidkunn Erlingsson ) eit gullbelte «som den store Edvard, konge av England, gav meg». Livsarvingen Kristina Andresdotter på Giske fekk heile Giskegodset og mykje anna gods andre stader i landet. Bjarkøygodset er ikkje nemnd i testamentet, så det var truleg at Bjarne hadde gjeve dette til broren Vidkunn alt han eide der nord. ( Peder Fylling nemner at Bjarne gav brorsonen Jon Talgset godset i Sogn, og at han også gav systerdotter si Sigrid noko gods ). Bjarne Erlingsson er ein av dei rikaste og mektigaste av alle stormenn som Norge har hatt. Ingen einskildmann hadde så stor del i landsstyringa i tida 1270 til 1313 som han, og ingen var så velyrd som han. Han var baron og riddar, kongeleg ombodsmann og embedsmann. Han var hard med dei harde, men snill med dei veike, særlig dei fattige. Han gav eingong ei heil skipslast med korn til fattigfolk i Romsdalen. Endelig må det også nemnast at Bjarne Erlingson var ein god og trufast nordmann, heilt ulike slike som Andun Hugleikson.

Men den jordegodseiga han sjølv førde med seg inn i ekteskapet var heller ikkje lita. Bjarne vart rekna som den rikaste mannen i landet i si eiga tid, noko vi ser prov på i testamentet han skreiv i 1309 der mange og verdfulle eigedommar vart gjevne til ulike geistlege institusjonar. I tillegg kom då det slektningane arva, og det var nok hovudtyngda.

Bjarne var ikkje berre rik, han var og mektig.

Politisk sett var han ein av dei fremste menn i riket som baron og riksforstandar; ja, truleg var han den aller fremste i periodar. Særleg hadde han ein høg posisjon i 1280-90-åra, under Eirik Magnusson si kongstid. Eirik var mindreårig og landet vart styrt av ei gruppe formyndarar der Bjarne var leiande. Slik kan vi sjå Bjarne attom den antikyrkjelege politikken som vart ført i denne tida, ein politikk i kontrast til den Magnus Lagabøte hadde ført. Bjarne vart då og «lønna» med erkebisp Jon Raude si bannlysing. Bjarne og riksstyret veik ikkje unna, og det heile enda med at erkebispen og nokre av bispane drog frå landet. Då Jon døydde i 1283 i eksil, vart det slutt på striden og dei verdslege stormennene med Bjarne i spissen stod som vinnarar.

Bjarne var mykje nytta som sendemann til utlandet og var ofte på reis utanlands. Han var til dømes aktiv i forhandlingane i Skottland om giftarmålet til kong Eirik med den skotske prinsessa Margrete, og sidan om arven ho og dottera, som og heitte Margrete, hadde krav på der.

Bjarne må ha vore ein kunnskapsrik mann, særleg må han ha hatt gode kunnskapar i språk. Det er ting som tyder på at han kan ha studert ei tid i Bologna i Frankrike, men dette veit ein ikkje sikkert.

Han døydde i 1313 på ei ferd til Orknøyane som kongens sendemann og må då ha vore ein gammal mann. Kona døydde i 1307 og den einaste sonen deira, Andres, var død før faren.

Giske-eiga kom no i hendene på Bjarne sin brorson, Erling Vidkunnsson.

Segl til Bjarne Erlingsson

2. Erling Vidkunnson til Giske og Bjarkøy Erling Vidkunnsson ( f. 1292 – d. 1355 ) var brorson til Bjarne Erlingsson.

Var som Vjarne av Bjarkøy ætta på farssida. Han var ein klok og dugande mann likesom farbroren.

Vidkunn Erlingsson, far hans var riddar og lendmann ( baron ) i Hålogaland. Han døydde alt i 1302, og då var Erling, sonen berre 10 år gamal. Gyrid mor hans Erling, var dotter til lendmannen Andreas Pott på Stavrheim, son til Gregorius Andreasson og Cecilia, dotter til kong Håkon Håkonsson. Andreas på Stavrheim var systerson til biskop Nikolaus Arneson i Oslo. Likesom Sverre ætta og Starheims ætta var ihopknytt for å jamne ut gamal uvenskap, såleis vart også sistnemnte ætt og Bjarkøy ætta ihopknytt. Starheims ætta døydde ut omkring 1320. Erling til Giske arvet då Starheimsgodset også. Gyrid, mor hans døydde i 1323. Omkring 1316 hadde han fått heile Giskegodset og alt det Kristina Andresdotter arvet etter bestefar sin. Det ligg derfor nær å tru at Erling var gift med Kristina på Giske, endå det ikkje vert nemnd i sogene. Korkje frendskapen eller noko anna kan motseie dette. Erling var syskenborn til far hennar Kristina, men vi har døme på at paven gav dispensasjon i slike høve. Men ekteskapet deira kan ikkje ha vore meir enn 4-5 år, då Kristina døydde. Erling vart deretter gift med Elin, Tore Håkonssons dotter. Erling Vidkunnsson kallast riddar i 1316. I 1319 var han med på riksmøtet i Oslo saman med 30 andre norske stormenn som vert kalla «lændermænd og riddere». Lendmannstittelen og barontittelen vart avlyst i 1308, men det var endå nokre att av dei som hadde fått titelen før den tida, og titelen hadde dei på levetida si. I 1323 vart Erling vald til riksforstandar etter drottsete på eit riksmøte i Oslo. Han lova då å styre såleis at kongen og riket kunne ha gagn av det og folket nyte lov og rett. Han styrde heile Norge i staden for kong Magnus, som endå var umyndig, i over 10 år, då tok kongen styringa sjølv. Ingen som ikkje hadde kongenamn, hadde hatt så stor makt i Norge etter hertug Skules tid, som Erling til Giske og Bjarkøy hadde, og det må seiast at han styrte godt. Slike menn har alltid vore sjeldsynte. Norge hadde hatt union med Sverige i 4 år då Erling tok styringa, men i dei åra han styrte kan ein gjerne seie at unionen var mellombels løyst. Han tok ikkje svenskane med på råd på noko ! Det var ikkje lett å vere Norges styringsmann i dei dager. Ingeborg Håkonsdotter, mor til kong Magnus Eirikson hadde gifte seg opp att med ein utlending, Knut Porse, som med rette må kallast Nordens ulykkesfugl. Han og Ingeborg hadde styrt med Norges rikssegl og misbrukt det såleis at krongodset kom bort, og med grannelanda hadde det vorte ugreie. Erling Vidkunnson fekk fred med England og prøvde å ta at godset åt rikskassa. Russen tok då til krig mot Norge i 1323 utan minste grunn. Dei kom vestover til Hålogaland og brende garden hans Erling på Bjarkøy. Denne ufreden varde i 3 år, då slutta drotseten og rådet fred med Russland i 1326. Denne fredslutninga finst ei lovsamling som drotseten Erling Vidkunnson let skrive. Der vert også grensa mellom Norge og Russland omtala. Krigen hadde kosta mange penger, og derfor laut drotseten vende seg til kyrkja etter midlar; rikskassa var tom. Striden med presteskapet om skatt og jordegods, tilsetjing av rikskansler, usemje mellom norske og tyske kjøpmenn, faren for norsk handelsnæring osv. kjem ein tilbake til. No tok styreløysa til i Norge og ei fæl nedgangstid med mange store ulykker i fylgje svekte det norske folket politisk og økonomisk. Kong Magnus var ein snill og god mann, men umogeleg som konge !

Han gjorde rikskansleren til erkebiskop, og tilsette ingen ny kansler istaden. Seg sjølv gjorde han svenske av, og ingen fekk plassen hans i Norge. Riksseglet tok han med seg, og den norske rikskassa vart tømt i Sverige !

I 1349 kom engelske kjøpmenn med Svartedauden vestantil og russarane kom samstundes med krig på Norge austantil.

Bjarne Erlingsson døydde alt i 1354 utan livsarvingar. På sitt siste bad han om at faren testamenterte Giskegodset til Ingeborg på Stavrheim.

Mora var frå Stårheim i Nordfjord, av stormannsætta der, og etter henne arva han Stårheimsgodset og ein del av Kvålegodset i Sogn. Giske-eiga vert såleis av mindre tyding relativt sett innafor Giske-herren sin økonomi, men Giske var ikkje «trua» som hovudsete og sentrum.

Også Erling var svært aktiv i riksstyringa. Særleg viktig rolle hadde han i 1320-åra då kongen, Magnus Eiriksson var mindreårig. Erling var då drottsete, eit embete som var svært viktig sidan kongen berre i liten monn held seg i Noreg. Kong Magnus arva Noreg etter morfaren Håkon Magnusson, samstundes fekk han og den svenske trona etter ein periode med strid om kongsmakta.

Erling hadde såleis og ei oppgåve til å demma opp for det svenske presset mot Noreg. Då Magnus vart myndig, vart Erling kongen sin syslemann og held seg no meir heime på Giske.

Erling hadde ein son, Bjarne, men denne døydde før faren ( d. 1354 ) og arven gjekk difor til Ingeborg, dotter til Erling.

Ho var gift med Sigurd Havtoresson på Sudrheim ( no Sørum på Romerike, Akershus ), den fremste austlandske godseigaren.

To av segla til Erling Vidkunsson

Flere ætter eig Giske: Sudrheims ætta / Marteins ætta / Tre Rosor

Sudrheims ætta vart berre ei kort tid Giske-herrar, men godset vart likevel ei tid lenger på norske hender.

Den svenske Martins ætta som vart inngifta i Sudrheimsætta tok bustad i Noreg og må såleis reknast for nordmenn. Enno ei tid budde Giske-herrene i Noreg, ofte og på Giske.

Sidan kom eiga til den svenske ætta «Tre Rosor», og frå då var Giske-herren ikkje lenger for nordmann å rekna.

No var dei berre på Giske som gjester. I denne tida vart godset ofte utsett for arvestrid som kunne dra ut i lang tid. Tidvis kunne og kongen beslagleggja godset, den danske kongen og den svenske adelen var ikkje alltid for hjartevener å rekna. Når eigarane var så langt borte, var det og fritt for mektige personar innanlands å prøva seg på godset.

3. Sigurd Havtorson til Sudrheim og Giske Sigurd Havtoresson ( d. 1393 ) var gift med Ingeborg Erlingsdotter frå Giske og fekk såleis hand om det store og samansatte godset i tillegg til sitt eige omfattande gods på Austlandet.

Arvet heile Giskegodset ubytt då Bjarne Erlingsson døydde, han, som nå skulle verte herre på Giske. Faren Erling, døydde alt året etter, og då fekk Sigurd Havtorsson Bjarkøygodset og Slindegodset attåt alt det andre, så han vart rikaste godseigaren i landet. Han var mange år syslemann i Vika og på Heidmarka og frå 1366 «befalingsmann» på kongsgarden i Bergen. Tyskerne var vortne reint overmektige i Bergen nå, avdi kong Håkon og drotseten Orm Eysteinson hadde vore slepphende mot dei. Dei stod mest ikkje under norsk lov og rett eingong. Derfor for dei fram som dei fann for godt, og når det kneip, skulde Hansaene straks bruke makt. Eingong påstod tyskarane at Sigurd Havtorson var skuldig dei noko pengar, og då han ikkje straks ville betale dette, så slo dei seg saman og storma kongsgarden og tvinga Sigurd – «med kniv på strupa» til å betale so mykje dei ville. Sidan braut deg seg inn i eit kloster og drap ein av mennene hans Sigurd, deretter for dei opp til bispegarden og tvinga bispen til å gi dei syndsforlating ( absolution ) for det dei hadde gjort. Det beit inga rett på dei ( Hansaene ). Hemn var einaste retterbota, og derfor gjekk det med plyndring og drap både på norsk og tysk side ei tid. Hansasamlaget ( byane frå Rhinen til Njemen ) rusta seg til krig mot Danmark og Norge for å få ende på striden her. I 1367 tok krigen til, fyrst i Danmark og sidan i Norge. Ingen borg eller by kunne stå seg imot dei tyske våpen, og snart hadde Hansaene vunne det som vinnast kunne. I Norge gjekk det mest med herjing og brenning heilt nord til Bergen. Mykje skog og mange gardar vart brende, Heile skaden av dette vart verdsatt til 56 000 markar sylv. Til Bergen kom det 10 tyske krigsskip. Soldatane gjorde landgang og storma kongsgarden og reiv ned noko av murane ikring. Sigurd Havtorson laut draga hærstyrken sin ut av byen. I 1369 vart det fred. Tyskarane fekk krava sine oppfyllt både i Danmark og Norge. Men etter det tyske historikere fortel, vann ikkje Hansaene noko «merkantil henseende» ved denne freden. Med andre ord vil det seie at Hansaene meinte å ha retten på si side i alt som vedkom handelen. Sigurd Havtorsson vart i 1370 avløyst som høvding på kongsgarden i Bergen av brorsonen Håkon Jonson som døydde i Bergen i 1391 utan livsarvinger etter seg. Jon Havtorsson var død for lang tid sidan, og då Håkon var død, var ætta hans Jon utdøydd på mannsida. Sigurd Havtorsson fekk heile Sudrheimsgodset, og frå 1370 bodde han jamnast på Surdheim ( Sørum ). Han eigde også Borregard og Sarpen i Borgesysla. Sigurd var gift med Ingeborg Erlingsdotter, sjå ættlegg II, 9 b. Borna deira var Håkon Sigurdsson til Giske, fødd ca. 1355 og Agnes Sigurdsdotter til Surdheim, gift i 1382 med Jon Marteinsson av Reymer ætta, ( sjå ættlegg III, 2 b, kapitell 1. ) Bryllupet deira stod på Sudrheim, og dronning Margreta Valdemarsdotter og kronprins Olav Håkonsson var til stades der. Det var overlagt drustelegt bryllup.

Jon Marteinsson og Agnes fekk Sudrheimgodset og anna gods austanfjells, og Håkon Sigurdson fekk Bjarkøy, Giske, Slinde og anna gods vestan – og nordanfjells.

Sigurd Havtorsson må vere død i 1390 åra, han var då ein gamal mann.

Sigurd var ein av dei fremste menn i landsstyringa og var i slekt med kongehuset.

Kong Håkon Magnusson var siste mann i den norske kongeætta. Den ektefødde dottera Ingeborg var gift med ein svensk hertug og var mor til den neste kongen i Noreg, Magnus.

Men Håkon hadde ei uekte-fødd dotter, Agnes, som var gift med Havtore på Sudrheim og var mor til Sigurd. Sigurd bar såleis den eigentleg «norske» kongeætta oppe,

Då Sigurd og Ingebjørg skulle gifta seg måtte dei ha paveleg dispensasjon av di dei var i slekt i 4. ledd, slik dispensasjon måtte og syster til Ingebjørg ha til sitt ekteskap.

Dette illustrerar godt utviklinga innan adelen i seinmiddelalderen, for standsmessig gifte må dei ty til slektningar eller til adel i Sverike og Danmark.

4. Håkon Sigurdson til Giske Håkon Sigurdsson ( d. 1407 ) tok over eiga etter faren.

Var den einaste sonen hans Sigurd Havtorsson. I 1388 vart han gift med Sigrid Erlandsdotter av Losna att. Han var, segjer soga, den mest høgætta mannen i heile Noreg, og den duglegaste mannen i mange måtar, venesæl og gavmild som ingen annan. Han var, likesom faren, norsk riksråd, men han hadde ikkje faren sitt stride huglynde. Han la seg ikkja fram i politikk og strid; derfor fekk han ro og fred så lenge han livde. Han budde mest på Giske, som hadde vore styrt av ein rådsmann eller gardsfut frå 1350 åra. I 1363 er det nemnd ein Svein Eiriksson ( kanskje bror til kanslaren Peter Eiriksson ) som vart tilsett der av Sigurd Havtorson, avdi han sjølv heldt seg på Austlandet. ( Fylling fortel at Svein Eiriksson var rådsmann på Giske alt i 1340 åra, men det er lite rimeleg. ) I 1363 ser det ut til at Sigurd budde på Giske heile året. Han kjøpte då noko jordegods på Sunnmøre og auka det store Giskegodset mykje. Han kjøpte mellom anna eit par gardar på Haram, ein den 13. april og ein 17. september samme år. Den fyrste kjøpte han av Jon Æysteinsson, og den andre av Erlendr Gudtormsson. For å syne stilen og målet i den tida skal «kaupabref» på den siste refererast her. ( Jfr. Dip ). Norw. I. ) «Ollum monnum, deim sem detta bref Siå edar hæyra, senda Svein Eiriksson, rådzmann i Gidzska, ok Otte Arneson Qvedjo ( helsing ) Guds ok sina kunnigt, gærande a mit varom i hjå i Gidzska, såm ok hæyrdum å, er Erlandr Gudthormsson sældi hei„ derlegom herra, herra Sigurde Hafthoressyni XIII manada matabool ok heimola firir hverium manne med ollum deim lutum ok lunnyndom sem till liggiæ ok leghet frå fornu ok nyu, uttengardz ok innen, - kendiz dei ok i samstundis ådtr, nemfdr Erlendr. Gudthormson at han hafde up borit af fyrnemfdom herra, Sigurde, fyrsta peningh ok sidesta eftir dvi sem i kaup deira kom; ok til sannynde settom mit okar insigli med Erlendz insigli firir detta bref er gort var i Gidzska å sunnudaghen nesta eftir krosmesso um haustit, å ni are rikis okkars vyrdalegs herra Håkonr med Guds nåd og Noregs konungs.» Av det Aslak Bolts jordbok fortel, ser ein at Håkon Sigurdson på Giske hadde kjøpt eller bytt jordgods med erkebispen Vinalde eller med Askjel. «Af Longyn ( Longva ) 7 manada motabol». Det fylger Håkon Sigurdzson ok Gidzske menn.» «Af Synese II manada motabol, - fylger Håkon Sigurdzsson.»

Håkon Sigurdson på Giske hadde ein huskapellan, Arne Olavson, som er nemnd i 1405, då han fylgde Sigrid Erlendsdotter. kona han Håkon Sigurdson, på ei ferd til Aachen i Tyskland for å kjøpe syndsforlating av ein paveleg avlatshandlar som det året heldt til der. Då Håkon var død, vart Arne Olavson bisp i Skålholt på Island. Håkon Sigurdson døydde i 1470, utan born etter seg. Dottera Ingeborg døydde i barneåra, og fleire born hadde han ikkje. På sitt siste testamentera Håkon heile Giskegodset til Sigrid, kona si, men dei rette ervingane hans fann seg ikkje i dette, og difor vart det ei lang ervesak om eigedomane til Håkon Sigurdsson.

Dei rette ervingane var borna til Jon Marteinsson og Agnes, syster hans Håkon Sigurdsson ( sjå ættlegg IV). Det var berre tre som livde no: Sigurd, som var umyndig endå, og Katarina som var gift med Alv Haraldsson Bolt, norsk riksråd, død 1412, og Ingeborg som døydde ugift og utan born. Alv Bolt reiste saka på Gulating for kona si og dei 2 syskena hennar. Det fall dom i 1409, og etter den skulde systerborna hans Håkon erve Giskegodset. Men droning Margreta var usamd i denne domen. Ho fekk Magnus Magnusson som hadde vore i droninga si teneste, og som ho heldt mykje av, endå han var svensk, til å gifte seg med Sigrid Erlandsdotter i Oslo 1410. Droninga og mange stormenn var i brudlaupet. Sidan fekk dei ha Giskegodset som sin eigedom i mange år.

Han budde på Giske og dreiv ein aktiv godspolitikk med kjøp av meir gods. Han var gift, men hadde ikkje born etter seg. Arven gjekk difor til systra og hennar ætt, men først etter at enka etter Håkon og den nye ektemannen hennar hadde sete med godset ei tid.

Systra Agnes var gift med den svenske adelsmannen Jon Martinsson. Dei budde i Noreg - på Sudrheim - og Jon var norsk riksråd. Adelen var mobil mellom landa og kunne ofte få slike høge verv i «framandt» land.

5. Magnus Magnusson til Giske Magnus Magnusson var av ei svensk adelsætt. Han er nemnd som høvding på kongsgarden i Bergen alt i 1403. Men det var berre nokre år han var «høvedsmann» der; sidan ser det ut til at han var dronning Margretas ombodsmann på Austlandet ( kanskje lensherre ). Han var stundom på Giske, men bodde ikkje der. Av Dipl. Norw. ser ein at han hadde sett Ivar Jonson til fut over Giskegodset på Sunnmøre. I 1410 skreiv han eit brev til futen på Giske at han skulde sende mest mogeleg av gull og pengar til han Magnusson, men matvarene han hadde samla ihop på Sunnmøre, måtte han ikkje selje til bøndene der. Han sende same året tvo sildegarn til futen ( Ivar Jonsson ), og desse måtte han bruke ifall det vart godt sildefiskje igjen. ( Dipl. Norw. b. XIV. ) Magnus Magnusson vart ein rik og mektig mann i Noreg. Frå 1410 til 1425 var det få eller ingen her som kunde måle seg med han.

Den mektige riddaren Jon Marteinsson døydde på Roma ferd alt i 1405, Håkon Jonsson av Sudriheim, høvedsmann i Bergen døydde i 1392 og Håkon Sigurdsson til Giske i 1407. Dermed var Sudrheims ætta mest utdøydd, berre Sigurd Jonsson til Sudrheim livde, men han var berre barnet endå i 1412, då riksråden Alv Haraldson Bolt til Sudrheim fall ifrå, han som i 1409 hadde fått Giskegodset tildømt Sigurd Jonson og dei 2 systerne hans.

Alv Bolt var som før nemnt, gift med Katarina, syster til Sigurd Jonson. Nokre år etter gifte Katarina seg att med Jens Hjerne. Då gjorde dei krav på å få Giskegodset igjen. Sigurd Jonsson vart myndig og gjorde sjølv krav på arven sin, men det gjekk endå nokre år før saka endeleg vart avgjord.

Sigurd Jonsson fekk Giskegodset med lov og rett, og i 1425 drog han sjølv til Giske og tok eigedomane og alt som tilhøyrde.

6. Sigurd Jonsson til Giske Sigurd Jonsson ( d. 1453 ) fekk dom på at godset tilhøyrde han og syskena, men det tok lang tid å få hand om det i praksis. ( sjå ættlegg IV ) var den rikaste og gjevaste av alle norske adelsmenner. Det hev visst aldri funnest nokon rikare og mektigare mann enn han her i landet. Skulde det ha vore nokon slik, so må det ha vore stathaldaren Hannibal Sehested ( 1649 - 51); fleire kan det ikkje nemnast. Sigurd Jonsson var også den mest høgætta mannen i Noreg i den tida ( fyrste helvta av 1400 talet ) Til ein slik framifrå mann måtte dei finne eit framifrå godt gifte. Tysk var grumast i den tida, og difor vart han gift med Filippa, dotter til grev Hans av Neugarten og Eberstein i Tyskland. Grev Hans stod i høg vyrdnad hjå kong Erik av Pommeren.

Frå 1415 til 1440 var det ei tung og uroleg tid for Noreg. Folk laut betale store skattar for å dekkje alle krigsutlegga, og dessutan vart landet gong på gong herja av tyskarar og russarar. Verst var desse herjingane kring 1430. Bergen vart herja både i 1428 og 1429 av tyskarane som attåt brende ein del av byen då dei for burt. Ufreden med det tyske Hansasamlaget varde i 25 år, og ende med at Hansaen fekk større rett og makt enn før. Kong Olav Håkonsson hadde i 1381 og 1384 skipa på lovene om handelen såleis at byane fekk ein fast kjøpmannsstand. Ingen fekk drive handel, mindre han åtte jordgods til 15 mark. Ein norsk lågadelsstand tok derfor til å stige fram, men kunde ikkje i lengda stå seg mot Hansaen som konsentrera all handelen i dei store byane, og konkurrera ut småbyane med ulovleg tusk eller tysk handel ! Det var såleis at Borgund og Veøy vart knekte. Den gamle segna om at desse byane vart herja og brende av tyskarane ( omkring 1430 ), kan ikkje vere historisk rett; det finst ikkje noko dokument som nemner dette, heller ikkje det at tyskarane brende skogen på Sunnmøre. Forteljinga om at tyskarane herja hjå oss i 1439 - 40 skriv seg frå ein tysk sogemann, Alb. Krantz, som misrekna seg såleis at han fortel om ein ufred som ikkje har vore. Det var forresten ufred likevel i dei åra. Ålmugen sunnanfjells gjorde oppreist under høvdingane Ogmund Sigurdsson Bolt og Hallvard Gråtopp. Ufreden hadde sin grunn i at bøndene var misnøgde med futane og lensherrane som dei sa pinte folk ihel med store skattar og byrder. Den dansk-tyske lensherreskipnaden var innførd hjå oss i 1409, og kong Erik av Pommeren gav desse nye herrane, som ofte var utlendingar, altfor frie hender. Sjølv fekk ikkje kongen tid til å ta del i styringa her i landet, og klagemåla han fekk, enste han ikkje.

Endeleg i 1439 gav han etter for eit ålment folkeynskje, og sette Sigurd Jonsson av Sudrheim og Giske til drottsete i Noreg. Landet var kome på kne å kalle, so det vart eit vandsamt arbeid for Sigurd Jonson å rette det som vrengt var og reise det som velt var. Han makta det ikkje heller, endå han hadde gode hjelpesmenn i riksstyret, som t. d. Olav Nilsson på Vestlandet og erkebispen Aslak Bolt nordanfjells. Serleg var det vondt å sjå at alle boteråder mot den lovlege tysk eller tuskhandelen, som no heldt på å svelte ut den norske handelen, var nyttelause. Det var ei gamal lov at utlendingar ikkje hadde å drive handel nordanfor Bergen, og den lova gjaldt endå, men vart ikkje ensa. Folk vilde ha det såleis, avdi tyskarane kom med sterk vin og mangt anna som folk vart overlag glad i. Sigurd Jonsson prøvde setje ein stoppar for den tyske vinhandelen som han sa var rota til alt vondt. «Denne øydeleggjande vinhandelen skal burt, om eg so skal drikke berre vatn alle mine dagar !» sa han, men han makta ikkje å få den burt, og so er det von til at han sjølv ikkje let seg nøgje med berre vatn heller, legg sogeman til. Då riksrådet såg at den tyske handelen ikkje let seg stogge, fann det på å åpne dørene for andre utlendingar. Den 24. august 1443 fekk hollendarane rett til å drive tuskhandel i Noreg, og nokre år etter fekk engelskmennene same retten. Riksrådet trudde at Hansaen på denne måten skulde misse handelen sin her, men det gjekk ikkje så. Det gjorde berre at dei norske kjøpmennene vart heilt utkonkurrera og ihelsvelte. ( les: Historia har gjentatt seg mange ganger, sjå bare på utvandringen på midten av 1800 talet, nå i 2019 kva som brer om seg… ) Engelskmennene og hollendarane ( «Hollendertida» ) snøydde landet for skog, men dei gjorde likevel det tilgagns, at dei lærde opp mange nordmenn til skipperar på langferdersamstundes som dei fekk lære å drive handel som hine. Av dette steig det sidan fram ein norsk kjøpmannsstand som stod seg i tevlinga.

Sigurd Jonsson styrde Noreg for kong Erik av Pommeren frå 1439 til 1442. Då fann dei på å kalle saman eit stort unionsrådsmote i Ljodhus ( Sverige ), og der sa dei opp Erik og valde Kristofer av Baieren til konge. Sigurd Jonsson vart samstundes utnemnd til norsk riddar. Han la ned embetet sitt som drottsete, men vart med i riksrådet som før. Han er nemnd som riksråd att i 1432. Sigurd Jonson var ein framifrå klok og varsam politikar, enda sume tykte at han var for redd av seg. Ikkje sånt han veik undan når det kneip, men han våga ikkje å bruke dei sterkaste midlane stundom. I 1448 døydde kong Kristofer, og mange nordmenn som mislika union eller samband med andre land, foreslo at riksrådet valde Sigurd Jonsson til konge i Noreg. Det var visseleg eit ålment ynskje dette, men Sigurd bad seg undan. Det var så flokne politiske tilstand at han såg seg redd. Han tok likevel mot kallet som «fullmektig hovedsmann over heile Noriges rike», og styrde landet til hausten 1450; då vart kong Kristian I teken til konge, og den låke dansketida tok til for ålvor. Sigurd var framleis formann i riksrådet. Erkebispen Aslak Bolt og riddaren Olav Nilsson, og med dei Vestlandet og Trøndelag tok den svenske Karl Knutsson til konge, men bispen Jon i Oslo og Hartvik Krummedike, og med dei landet sunnanfjells ville ha samlag med Danmark, men dei fleste ville ikkje ha kong Kristian I til konge.

Han kom til Oslo med ein dansk hær - i fylgje med bisp Jon og Krummedike, som sidan vart rekna for landsvilcarar, og tvinga riksrådet til å ta han til konge. ( 1449 ). Året etter laut Karl Knutson segje frå seg Noreg, og Kristian I vart konge åleine. Nordmennene hadde seg sjølve å takke for dette !

Politisk usemje var visst aldri større enn no, og dessutan var vanheppa ute for gamle Noreg. Landsens beste menn seig i grav ein etter annan, just då landet trong dei mest, Aslak Bolt fyrst i 1450, Eirik Sæmundsson drepen av Krummedike same året, Sigurd Jonsson i 1453, Olav Nilsson i 1455, drepen av tyskarane, og dertil vart andre stormenn, so som Einar Fluga og Magnus Hogenskild, jaga or landet i 1450. I 1449, då striden mellom danskepartiet og svenskepartiet loga upp for alvor, stod Sigurd Jonson likesom midt imellom partia. Det hadde nær lukkast erkebispen å drive holsteinaren Hartvik Krummedike, Noregs Nidhogg ut av landet, men då gjekk Sigurd Jonson imellom og mekla forlik. Det same prøvde han visst året etter då Karl Knutson drog mot Akershus festning, der Krummedike var høvedsmann. Han hadde løyst Sigurd Jenson av som høvding der i 1445. Det er berrsynt at Sigurd Jonsson vart meir og meir danskvenleg i politikken. Dette gjorde mykje til at det gjekk so altfor lett for Kristian I å få tak i Noreg. Han forstod å vinne den gamle norske adelsmannen, og gav han Tunsberg len å styre attåt det at han skulde vere kongens stathaldar. Denne stillinga hadde han til sin i 1453. Kristian I vann også andre norske adelsmenn, som t.d. Henrik Gyldenløve i Nidaros, Olav Nilsson i Bergen og Erland av Losna og fleire til sitt parti. Ein av dei få norske adelsmenn som ikkje kraup for kong Kristian I, var Alv Knutson ( av 3 roser ætta ). Ved hans kraftige politikk vart Krummedike endeleg knekt i 1458, men då hadde han alt gnaga store og fårlege sår i Noregs rot.

Sigurd fekk det norske godset dei åtte då syskena gjorde opp arven og vart såleis herre til Giske. Sigurd var riksråd og drottsete i Noreg. Under rivaliseringa mellom svensken Karl Knutsson Bonde og dansken Christian I om den norske kongetruna vart Sigurd nemnt som ein norsk kandidat til truna. Hans synest ikkje interessert sjølv, og det vart ingen ting av det, han døydde ikkje så lenge etter.

7. Hans Sigurdsson Hans Sigurdsson ( d. omlag 1466 ) tok over eiga etter faren, han budde på Giske og dreiv ein aktiv godspolitikk. var einaste livservingen etter den rike og mektige Sigurd Jonson og Philippa Hansdotter frå Pommeren. Han fekk difor heile arven etter far sin i 1453. Det er ikkje sagt kor gamal han var, men det er truleg at han ikkje var over 15 år. Mor hans fekk difor styre det store godset ei tid. Dei budde visst mest i Oslo, der dei åtte Skinnheimren gard. Det er elles sjølvsagt at Sigurd Jonsson laut bu i Oslo i dei åra han var høvedsmann på Akershus ( 1437 - 45 ) og drottsete i Noreg ( 1439 – 42 ). Dei siste åra han livde, budde han visst stundom i Oslo og stundom i Bergen, der han åtte garden Dreggen, som kona hans gav Alv Knutson til Giske i 1472. Sigurd Jonsson åtte visseleg minst 5 % av landet. Eigedomane hans auka tid for tid ikkje minst ved arv. Omframt alt det han ervde etter morbroren Håkon til Giske, ervde han fyrst foreldra sine og sidan systera Ingeborg, og kring 1430 ervde han Margreta, dotter til Eliv i Naustdal og Gyrid, dotter til Erling av Giske, den einaste ervingen deira. ( Sjå ættlegg II, 9 c, 1 kapittel ).

Det var soleis umåteleg stor rikdom Hans Sigurdsson fekk, men han hadde visst ikkje fått noko sterk helse i arv; difor vart han ikkje gamal, høgda 40 år. Vi veit ikkje visst kva år han døydde, men arven etter han vert omtala i 1478.

Det endelege skiftet etter junker Hans vart ikkje halde før i 1490. Mora døydde også før 1478, men avdi arven var spredd over heile landet å kalle, tok det så lang tid før ein fekk skikkeleg greie på alt som skiftast skulle. Skiftet vart halde i Bergen. Det kan kanskje tyde på at junker Hans og mor hans budde der. Junker Hans var ugift, men han var trulova med Ingeborg, dotter til Åke Akselson Thott til Hjulberg, som sidan vart gift med 1. Steen Bjelke, og 2. riksforstandaren Steen Sture, den eldre. Med Hans Sigurdson døydde denne greina av Marteins ætta ut. Dei næraste ervingane var borna til Agnes, Gro og Ingeborg Alvsdotter ( sjå ættlegg IY, 2 b ). Agnes hadde borna: 1. Alv til Giske, 2. Marta Bonde, 3. Jøns til Merby ( Sverike ), 4. Ragnfrid Båt til Morland og 5. Katarina ( ug. ). Gro hadde borna : 1. Jakob kannik ( ug. ), 2. Otta Matsson Reymer ( fru Inger til Austråts far ), riksråd og 3. Geirtrud Posse.

Ingeborg hadde berre dottera Gudrun, g. m. Erland av Losna. Ho var forresten død skiftet vart halde. Dei to borna henner, Ingeborg ( g. m. Arild Kane ), og Sigrid ( g. m. Bo Fleming ) tok arven som fall på henne.

Den store arven etter Hans Sigurdson vart altså den 11. september 1490 skift i 3 like erveluter av erkebispen Gaute Ivarson, bispen Hans Theiste i Bergen, Kristian Pedersen prost i Bergen, riddar og riksråd Nils Gyldenløve frå Austråt, væpnaren Didrik Pining, ein vest landsk adelsmann, og lagmannen i Gulating lagdome, Erland Frak ( frå Hardanger ). På den fyrste erveluten, som Alv i Giske tok imot, fall Giskegodset i Sunnmøre og Romsdalen, Sudrheimsgodset på Romerike og i Hallingdal, Skinnheimren gard i Oslo, Yrjen med Holmane, Kjerringvik, Steine, Leirvåg og Hundestad i Kvæfjord, tredjedelen av landsluten i øyefjord, Grytefjord og Torskefjord, alt godset i Senja og dessutan mykje jordegods på Hjaltland (Shetland ). På den andre erveluten, som Otto Matsson Reymer tok imot, fall Hval og alt godset i Sogn, alt i Åkrefjorden og Lid i Sunnhordaland, ein gard ved Lindegnes, alt godset i Nordfjord, heile Sandøya i Finnmark, Berg i Senja med Sandtorv, Grimsholm, Teistevik, nedregarden i Bjarkøy og andre gardar, tredjedelen av landsluten i Øyefjord, Grytefjord og Torskefjord og mykje gods på Hjaltland. Junker Hans døydde midt i 1460-åra og arven etter han gjekk til syskenborna, borna etter farsystera Katarina Jonsdotter og ektemannen Alv Haraldsson.

Alv var den som sikra godset for ætta etter Håkon Sigurdsson var død. Arveskiftet tok over 10 år, med dette skiftet kom eiga til herrar som ofte var like mykje svenskar som nordmenn.

Då arvestriden var avgjort, var det borna til Katarina og Alv si dotter Agnes og ektemannen hennar Knut Jonsson, som fekk den arvedelen som inneheld Giske-godset.

Knut Jonsson var av adelsætta «Tre Rosor».

8. Alv Knutsson til Giske Alv Knutsson ( d. omlag 1495 ) fekk Giske-eiga då syskena skifta godset.

Alv Knutsson var son til lagmann Knut Jonsson i Vestergautland ( av norsk ætt ) og Agnes, dotter til Hans Sigurdssons farsyster Katarina g.m. Alv Bolt. Alv Knutson var i Noreg då han var kring 20 år gamal ( 1454 ) og budde sidan her all sin dag.

I 1458 heldt det norske riksrådet møte i Skara med kong Kristian I. Der møtte riddarane Jon Svålesson Smør ( soneson til Geirtrud Erlingsdotter av Bjarkøyætta ), Henrik Gyldenløve, Alv Knutson ( av 3 roser ), Torgaut Bengtson ( Bolt ? ), Jon Pederson, Henning Augustin, Aslak Tureson Båt ( g. m. syster til Alv i Giske ), Ravald Nilsson ( far til Nils, g. m. fru Ingers syster ), Einar Olavson Fluga ( død 1483. Ein ætting frå Hårek i Tjøtta ). Det var ei merkeleg samling av gode norske nordmenn samla her. Difor vart og holsteinaren Krummedike knekt !! Denne var gift med dotter til ein tyskar Buck i Vestfold som åtte mykje jordgods der. Sonen Henrik Krummedike var Noregs Nidhogg nr. 2. Desse karane låg alltid i strid med Alv Knutson og Knut Alvson til Giske, eit fiendskap som tok til i 1450. Det bør nemnast at Alv Knutsson og dei hine norske riksrådane fekk kong Kristian I til å love mest alt det dei bad om på møtet i Skara, mangt som var til stor bate for Noreg, men Kristian I var sviksam ; han heldt ikkje det han lova. Alv Knutson var gift med Magnhild Oddsdotter, enkje etter Bengt Harniktson som gudbrandsdølerne drap i 1446. Faren Odd Botolvson på Voss åtte mykje jordgods. Med kona si fekk Alv Knutson mellom anna Grefsheim godset ( på Nes i Ringsaker ) og fjordedelen av Skodyngodset på Heidmarka ( Hedmark ) Etter foreldra sine ervde han Manvik på Brunlanes og Bugarden ved Sandefjord med ymse gods der ikring. Han fekk seg tildømt dette godset i 1482. Magnhild, kona hans, ervde etter farbroren Håvard Botolvson ( som var gift med Geirtrud Jakobsdotter Reymer ), Finnengarden og mykje anna gods på Voss. ( Det stod eit stabbur der etter denne odelsætta ). Giskegodset tok Alv straks etter at Hans Sigurdsson var død (1477 - 78 ), og mykje anna gods kjøpte han, så han sistpå vart mest like rik som Hans Sigurdson hadde vore. Alv Knutsson budde stundom på Grefsheim, stundom på Finnen ( Voss ) og stundom på Giske. I åra 1490 - 95 kjøpte han nokre gardar i Romsdalen og på Sunnmøre, og det ser ut til at han då budde på Giske for det meste. I 1495 er det nemd ein Eystein Einarson som visseleg var av ei kjøpmannsætt i Veøy ( odelsætt ). Han selde Bolsøy og Eikreim til Alv i Giske. Same mannen selde også gardar i 1488. Alv betalte kontant med sylv og kopar den eine garden han kjøpte. Alv Knutson må vere død i 1496, då han heldt til på Giske. Fru Magnhild Oddsdotter døydde i 1499. Ho bodde helst på Voss ( Finnen ), der ho var fødd. Alv og Magnhild budde i Bergen dei åra han var lensherre i Bergenhus len ( 1455 – 77 ? ). Jon Svåleson Smør er nemnd som lensherre her frå 1478 av. I 1480 vart han riksforstandar, og drukna ved Tunsberg saman med Einar Fluga i 1483. Alv Knutson til Giske vert deretter nemnd som lensherre i Bergenhus igjen, men i 1490 vart skotten David Sinklair lensherre der. Det er kanskje ei misskriving at Alv var lensherre i 1489; han var for gamal då. Meir truleg er det at sonen Knut Alvson var lensherre i Bergen i 1489. Alv Knutson til Giske og Magnhild Oddsdotter hadde borna: 1. Knut Alvson til Giske, riddar, riksråd „og lensherre, død 1502. 2. Odd Alvson, riddar og lensherre, fyrst i Skien til 1490, og sidan i Akershus til 1497, då han døydde utan born etter seg; han var visst ugift. 3. Karine Alvsdotter ljå Grefsheim, døydde ugift og utan born i 1535 - 36. Ho ervde Giskegodset etter brorsonen Karl Knutson ( død 1520) , men fru Inger på Austråt tok det. ( Sjå ættlegg VI )

Han var ein periode lensherre på Bergenhus og budde ei tid på Giske.

Med kona, Magnhild Oddsdotter, kom Finne godset på Voss saman med Giskegodset, dessutan mykje gods som ho hadde fått gjennom tidlegare ekteskap.

Han eigde også Grefsheim godset på Nes i Ringsaker i Hedmark.

9. Knut Alvsson til Giske Knut Alvsson ( d. 1502 ) var norsk riksråd, han kom i opposisjon til Hartvig Krummedike, ein dansk adelsmann som var kongens fremste mann i Noreg.

Knut Alvsson var den eldste av borna til Alv Knutsson og Magnhild Oddsdotter. Han ervde Giskegodset etter faren i 1496. Grefsheim og anna gods på Austlandet fall på systera Karine. Knut Alvsson var 2 gonger gift, fyrst med Gyrvhild Eriksdotter Gyllenstjerna, dotterdotter til kong Karl Knutson Bonde, kring 1478. Med henne fekk han borna: 1. Karl Knutson, fall ved Stockholm 1520, 2. Erik Knutson, gift med Margreta Eriksdotter Vasa. Dei hadde ikkje born. Erik vart avrette i Stockholm 1520 av Kristian II, 3. Bodil Knutsdotter, gift med Fader Nilson Sparre til Hjustad. Deira born var Gyrvhild, som i 1582 gav Giskegodset til Fredrik II.

Då Gyrvhild Eriksdotter Gyllenstjerna var død, vart Knut Alvson gift med enkja etter riksråden Andreas von Bergen, Mette Ivarsdotter Dyre, men med henne hadde han visst ikkje born. Mette vart i 1504 gift med Svante Sture, riksforstandar i Sverike. Knut Alvsson hadde ei dotter Karn som døydde tidleg. Hans, son til Kristian I, vart kront som konge i Noreg i 1483. Han er den låkaste av kongane her i landet !

Han var ein trulaus mann som braut det han lova riksrådet, og tok straks til å føra ein norskfiendtleg politikk som serleg synte seg på den måten at han ikkje innsette nordmenn i dei beste embeta i Noreg, og valde ikkje nye riksråder etter kvart som dei gamle døydde ut. Difor var det ikkje meir enn 3 riksrådar her i landet dei siste åra han styrde, og den eine av desse var den vonde Henrik Krummedike som i mange år bodde i Danmark. Men han budde lenge nok her i landet. Alt i 1487 var han lensherre i Akershus og frå 1490 i Båhuslen ( Bohus ). På den tredje ervelyten, som Arild Kane tok imot, fall heile Dønnesgodset på Hålogaland, halve landsluten i Veigen, alt godset i Edøy eller Nordmøre len, Midfjorden med Trælen og Hop i Senja, øvre garden i Bjarkøy, Ballesvik, Grytøy, Slogestad, ein gard i Aristadfjord, tredje delen av landsluten i Øyefjord, Grylefjord og Torskefjord og mykje gods på Hjaltland. Dei gardane Hans Sigurdsson hadde ått i Bergen, fall ikkje på nokon ervelut.

Alv Knutsson i Giske løyste ut syskena sine i Sverige såleis at han fekk alt jordgodset som fall på dei i Norge. Otto Reymer laut dele på syskena sine, og Arild Kane med Bo Fleming. I Akershus var Odd Alvson lensherre til 1497 og deretter broren Knut Alvson til 1499, men deretter ein danske.

Det var ei gjærings og brytingstid i Noreg no. Heilt sidan Hans vart konge ( 1483 ) kunde ein tydeleg merke at dei norske politikarane var misnøgde med styringa, som rimeleg kunde vere. Erkebispen Gaute var føraren her, men han vann ingen ting. Norskdomspolitikken veikna heller av etter kvart som det norske riksrådet skrumpa inn. Kongen skalta og valta som han ville, sette inn utlendingar til å styre i bygdene, rovgriske futar, norskfiendslege lensherrar, og dessutan la kan på nye skattar utan å rådføre seg med riksrådet, og alle skattar, avgifter og tollinnkomer let han føre ned til Danmark, og attåt dette gav han Hansa samlaget friare hender enn før, og utanlandske handelsmenn fekk kjøpe handelsprivilegiar i Noreg til skade for norske kjøpmenn. Alt dette gjorde kong Hans beint imot den handfestinga han gav i 1483. Det er difor naturleg at folk sette seg opp mot dei styrande. I 1493 braut det laust i Vika der futen og lagmannen vart ihelslegne. I 1497 braut det laust på Sunnmøre mot den mektige riksråden Arild Kane til Kanestrøm på Nordmøre, som i 1490 hadde fått 3dje delen av Giskegodset. Han var lensherre i Møre fylke; hadde før vore ombodsmann i Vika. Folk klaga over at han var ein hjartelans bondeflåar. På eit skatteting i Borgund vart han ihelslegen av ålmugen der.

Den store uroa og gjæringa i 1490 åra var endå sterkare på Upplandet enn nokon annan stad i Noreg. Odd Alvsson hadde mykje bry med å roe folket der, mest avdi kongen hadde innsett hjartelause futar som for uvyrde fram. Då Knut Alvsson fyrst i året 1497 vart Odds ettermann i Akershus len, auka uroa alt fort,so han måtte bruke hærfolk for å døyve røra. Han ottast at det vart ei ålmenn folkereising, og bad derfor Henrik Krummedike i Båhuslen om hjelp, men fekk inga hjelp av han. Det lukkast Knut Alvsson å døyve røra med eiga hjelp. Ein skulde tru at kongen ville refse Henrik Krummedike fordi han samtykte med oppreistflokken i Akershus len, men då kong Hans i 1498 kom til Båhus, der både Knut Alvsson og andre norske riksrådar var samla, tok kongen nokre len frå Knut og gav dei til Henrik, mest utan avgift til rikskassa. Dette gjorde kongen utan grunn; Knut Alvsson hadde til denne tid vore ein trufast mann for kong Hans, og ingen nordmann hadde hjelpt han so mykje til å vinne Sverike som Knut hadde gjort. Det er difor ikkje å undrast på at Knut Alvsson harmast over slik skarveleg framferd av kongen. Endå meir måtte Knut harmast året etter ( 1499 ) då kongen tok frå han Akershus len med. Det var ikkje vanskeleg å forstå at det var den sloge fanten Henrik Krummedike som hadde gjort Knut mistenkjeleg hjå kongen som difor fann det tryggast å ta all makta frå han. For å hemne seg på Henrik tok Knut til å eggje opp folket i Båhuslen mot lensherren sin. Sidan drog han til Sverike då det spurdest at Stein Sture og andre svenske adelsmenn ville reise seg mot kong Hans. Han gjorde samlag med desse, og dermed tok krigen til i 1501. Kong Hans hadde i mellomtiden teke både Giskegodset og alt det andre Knut Alvsson åtte i Noreg. Knut eggja opp folket på Vestlandet mot dei danske styresmenn; der hadde han dei fleste ættingane sine og det meste av godset sitt. Frå Voss og andre bygder storma bøndene mot Bergen, slo kongsheren og tok byen og festninga ( 1501 ). Samstundes hermed trengde Knut Alvsson seg mot Båhus festning, men møtte der slik motstand at han laut drage attende med hæren sin. Då fekk han hjelp av Erik Gyllenstjerne på Elfsborg, og sidan tok han både Akershus og Tunsberg, der danskane Gris og Olsen var lensherrar. Tunsberg festning vart jamna med jorda. Deretter vende Knut Alvsson seg mot Båhus igjen. Det stod no att å ta Båhus festning og Sarpsborg, so var han herre over Austlandet og Vestlandet. I det nordanfjellske var Nils Henrikson på Austråt lenshovding, men han blanda seg ikkje inn i røra sunnanfjells. Den fyrste av hjelpesmennene til Knut Alvsson var adelsmannen Nils Ravaldson til Aaby, gift med Otelia Ottersdotter, syster til fru Inger på Austråt. Han var ein frende til Knut Alvsson, og ein god nordmann. I 1501 hadde Nils Rovaldson teke festninga Olufsborg ved Bullaren, og i 1502 kringsette han Sarpsborg og tok byen, og ei tid etter tok han Kongehelle.

Knut Alvsson slo lag med den svenske adelsmannen Åke Hanson av «Natt ock dag» ætta, men denne mannen gjorde ein generalfeil som vart avgjerande for krigen. Om våren 1502 var danskane slegne mest alle stader, og det såg vonlaust ut for kong Hans. Ut på somaren vende sladet seg nokso brått, mest fordi dumstykka åt svenskane gav daneheren vind i segla. Prinsen Kristian kom Båhus festning tilhjelp i siste liten, og dermed dreiv dei den svensk-norske hæren tilbake, og Henrik Krummedike prøvde å ta att Akershus. Det vart eit slag ved Oslo mellom han og Knut Alvsson. I det slaget miste Henrik høgre armen, og hæren hans vart jaga til alle leider. Knut Alvsson skreiv til Stein Sture den 24. juli: «Kom och Krummedike dragendis til Akershus och ville take det igjen, men han blef slagen tilrygge, och en stor mæktig hob af de skoter hannom fulgte, ihielslagen, de som sluppe, rymte til søs och en part til Skotland igjen. Mine svende fick tre skjønne skibe fra hannom, och ligger han self i Marstrand hafn».

Kring 14. august kom Krummedike atter til Akershus med ein her. Knut Alvsson og Nils Rovaldson stod med kvar sin hær ved Oslo. Dei hadde fått med seg bøndene frå Follo, Romerike og Uppland. Det såg difor vonlaust ut for Krummedike å vinne her. Då fann han på å tilby Knut Alvsson «fritt leide» for å tinge om fred. Knut Alvson let seg narre av dette falske tilbodet, og drog til Henrik med 100 mann, og då dei kom, vart dei drepne av Henriks mannskap. Knut Alvssons lik vart kasta på sjøen. Hogget i panna til Knut Alvsson var eit hogg i Noregs hjarte, segjer Henrik Ibsen, og visst er det at det vart avgjerande for utfallet av krigen. I den skiplinga som dette førde med seg, vann Krummedike Akershus. Deretter sette han ei «3 tylvtar rett» som han tvinga til å døme som han sjølv ville. Knut Alvsson skulle reknast som landssvikar som fall på sine gjerningar, og godset hans skulde kongen ha. Men Krummedike skulle vere fri for all skuld i det som gjort var. Det norske folk meinte likevel noko heilt anna, og til med ein dansk sogemann, Paulus Elite, reknar Henrik Krummedike og hans hjelpesmenn som «menederske forædere», fordi dei snikmyrda Knut Alvsson «der intet ondt anede». Dette hende om hausten i 1502. Etter dette samtykte nordmennene mest med svenskane og hjelpte Svante Sture mot kong Hans, men dei norske høvdingane fall ifrå, ein etter hin, og nokre hjelpte danskane. Ein av dei var til dømes Knut Alvssons frende Knut Knutson Båt. Nils Rovaldson døydde i 1505, døydde og ufreden i Noreg ut etterkvart, og landet seig ned i ein langt større politisk usseldom enn aldri før.

Knut vart myrda i 1502 og det norske godset hans vart beslaglagt av kongen. Etter ei tid oppheva kongen beslaget og godset vart tilkjent Knut si syster, Karine.

Karine fekk likevel ikkje hand om godset då fru Inger til Austråt, slektning av Rømer ætta, og svigersonen Vincent Lunge tok hand om Giskegodset og brukte det.

Også på hovudgarden på Giske held fru Inger sine folk til i 1520-åra. I denne tida høyrer vi klage på fru Inger og Vincents Lunge nettopp for dette bordhaldet: dei var sterkt påverka av det nye i religionen og byrja t.d. med protestantisk song.

Reformasjonen var i si byrjing.

Dei rettmessige arvingane etter Knut Alvsson var sønene, men dette var umogeleg ut frå den politiske situasjonen. Dei to sønene vart drepne i 1520, den eine i det Stockholmske blodbadet som den dansk-norske kongen stod bak.

Knut hadde og ei dotter, Bothild, som no vart næraste arvingen til godset. Frå henne gjekk arvekravet til dottera og der hamna og godset i 1536 då den politiske situasjonen hadde vorte ein annan.

10. Karl Knutsson til Giske Karl Knutsson var visst den eldste av sønene hans Knut Alvsson, men han var berre barnet då faren vart drepen i 1502. Det er fortalt av Am. Helland o.a. at kongen gav han farsarven i 1504 avdi han ottast at ervingane etter Knut ville verte fiendane hans. Dette er lite rimeleg. Det er forresten uvisst om borna hans Kratt Alvsson fekk noko av fars og morsarven sin så lenge kong Hans livde, og dessutan vert det tydeleg sagt at det var Kristian II som gav Karl Knutsson farsarven i Noreg. Kong Hans må i so fall ha teke alle innkomene av Giskegodset og alt det andre som Knut åtte i Noreg, heilt til 1513 då kongen døydde. Nils Henrikson på Austråt hadde Sunnmørsfylket i len, og hadde difor det øvste tilsynet med kongens gods her.

Kong Kristian II vart kront i Oslo 29. juli 1514, og i det høve gav han venteleg ervingane etter Knut og Gyrvhild godset deira att - for å vinne dei til sitt parti. Han hadde god von om det, etter alt det som var hendt sidan 1512, då Svante Sture døydde. Mette Dyre, andre kona hans Knut Alvson, tok med seg dei 3 - 4 borna deira og for til Svante Sture i 1501, då krigen med kong Hans tok til, og sidan budde dei der heilt til 1514. Mette vart gift med Svante Sture, far til Stein Sture som han hadde fått i første ekteskap. Karl Knutsson og Steen Sture var pålag jamngamle, og då Svante fall ifrå i 1512, vart det mykje strid millom dei. Mette, stykkmor deira, heldt med Karl Knutsson, og ho prøvde såvisst ikkje å døyve striden. Steen Sture vart riksforstandar i Sverike, og snart vart det for hardt for Mette og Karl Knutson og bu der; dei laut fare til frendane hennar Mette i Danmark. Dette var visseleg grunnen til at Kristian II gav Karl Knutson farsarven hans i Noreg. ( Brorsønene til Mette var kongens beste menn ). I 1515 var Karl Knutsson i Kjøbenhavn, der han skreiv ei fråsegn om at han hadde svore kongen truskap som ein ærleg mann til sin død, for dei velgjerningane kong Kristian II hadde vist mot han. Denne eiden sin kom han også til å halde som ein ærleg mann. Broren Eirik Knutson vart buande i Sverike, og vart ein av Stein Stures fyrste hjelpesmenn i krigen mot Kristian II.

Som før nemnt vart Knut Alvssons lik kasta på sjøen, men sidan tok dei det opp og la det på «morde» ved Akershus. ( Ikkje gravlagt ). Då kong Kristian II vart krynt til Noregs konge i 1514, let han liket gravleggjast og jordfestast på skikkeleg vis. Krigen mellom Stein Sture og Kristian II tok til i 1517. Karl Knutsson vart førar for ein dansk her som gjorde innfall i Sverike.

1 1519 gjorde han ei særs vellukka ferd gjenom Vestergautland. Gautane tok seg sidan saman og slo Henrik Krummedike i Halland og Knut Knutsson Båt i Båhus. For dette tapet var Knut avretta, og Henrik miste kongens tillit. I 1523 svor han kongen truskap att på liv og ære, men 7 dagar etter braut han eiden sin. I 1520 drog ein stor dansk her med Karl Knutsson og Otto Krumpen til førarar, opp gjenom Vestergautland over Tivedskogen og sidan til Stockholm. Svenskane vart slegne fyrst ved Bogesund, der Stein Sture fekk banesår, og sidan i Tivedskogen, der Karl Knutsson synte ein framifrå førardugleik. Kristina Gyllenstjerna, ein slektning til Karl Knutsson styrde forsvaret i Stockholm, og styrde det godt, så byen heldt seg lenge, endå danskane gjekk hardt på. Karl Knutsson vart råka av ei kule frå byen og fall i 1520. Kong Kristian let broren Erik Knutsson verte halshoggen i blodbadet straks etter. Dermed var den siste mannsættingen av den norske rose ætta død. Ingen av brørne hadde born etter seg, men Bodil Knutsdotter, syster deira, som var gift med Fader Nilsson Sparre, hadde nokre born. Desse var dei næraste ervingane hans Karl Knutsson. Men det vart ein langvarig strid om erveretten til Karl Knutssons jordegods avdi både Karine Alvsdotter, farsyster hans, og Ture Jønsson, syskenbarnet hennar, gjorde krav på godset.

Karine Alvsdotter gjorde forlik med Sparres såleis at ho fekk alt jordgodset etter Karl Knutson i Noreg, mot å løyse dei ut med gods i Sverike. Men medan denne striden stod på kom også fru Inger på Austråt med krav om arven, og då det ikkje brått vart avsagt nokon endeleg dom i saka, tok ho både Giskegodset og anna gods som Karl Knutson etterlet seg i Noreg. Ho let versonen Vincents Lunge ( gift i 1523 med Margreta, dotter hennar ) stelle med dette.

11. Vincents Lunge og fru Inger til Austråt Vincens Lunge og fru Inger Ottersdotter Reymer Gyldenløve styrde Giskegodset, som sin eigedom frå 1526 til 1533, og endå i 3 år til før rette ervingen fekk det. Det godset Karl Knutson hadde ått på Voss og der ikring, fekk dei ikkje tak i. Karine på Grefsheim fekk dette. Noko av det godset Knut Alvsson hadde ått nordanfjells, fekk dei heller ikkje. Bjørøygodset som Knut Alvsson hadde pantsett til erkebisp Gaute for 200 mark sylv, gav kong Hans til domkyrkja i Nidaros - mot å få utbetalt det godset kosta meir. Den 31. mars 1530 gav jomfru Karine på Grefsheim, erkebisp Olav fullmakt til å ta Giskegodset og anna gods nordanfjells frå fru Inger og Vincents Lunge. Ei liknande fullmakt fekk erkebispen i 1526 frå Ture Jønsson som hadde fått kong Fredriks brev på Giske og anna gods nordanfjells. I 1532 vart Ture halshoggen ei natt i Kongehelle, og kong Fredrik tok alt godset hans i Noreg.

Då Nils Lykke, gift med fru Ingers dotter Elen på Austrått fekk høyre dette, skunda han seg til kongen i Danmark og klaga seg ille over alle tap han laut lide fordi han stod trufast på kong Fredriks side. Til vederlag fekk han då kongens gåvebrev på Giske gard og gods; men det hjelpte likevel ikkje Austråt folket å få ha dette godset. På det store riksmøtet i Bud i 1533, tvinga erkebisp Olav Engelbrigtson fru Inger til å segje frå seg Giskegodset til Karine Alvsdotter. Men samstundes gjorde ogso fru Gyrvhild Fadersdotter Sparre, som i 1532 var gift med Peter Nilson Grip, krav om å få godset. Gyrvhild var det einaste av borna til Bodil Knutsdotter og Fader Sparre, som vart over 15 år gamalt. Ho vart 3 gonger gift. Fyrste mannen drukna same året dei vart gift. Gyrvhild var då berre kring 18 år gamal. I 1534 vart ho gift med Tiurid Gregersen Ulfstand. I 1535 gjorde denne påstand om Giskegodset som fru Inger hadde rådveldet over endå. Same året gjorde Vincens Lunge ein avtale med Karine på Grefsheim om at ho skulde få Giskegodset og alt hennar «rette fædrenegods» nordanfjells og på Hjetland ( Shetland ) utan hindringar, imot at fru Inger og Vincens fekk ha all skatt og tiend som alt var betalt ( d.v.s. rente ). Året etter døydde jomfru Karine Alvsdotter på Grefsheim. Fru Gyrhild Fadersdotter og Tiurid Ulfstand fekk då Giskegodset og anna gods som Karine hadde ått. Fru Inger kunde ikkje lenger forhale saka, og i 1537 let ho Tiurid Ulfstand ta til seg alt det ho hadde hatt av Knut Alvsons gods i Noreg, mot at Tiuvid sjølv tok på seg dei krava um dette godset, som sidan kunde melde seg. Fru Ingers makt vart knekt mest avdi ho miste dei eldste versønene sine, Nils Lykke og Vincens Lunge. Den siste vart drepen i Nidaros i 1536, av erkebispens folk, og den fyrste vart drepen for ulovleg elskhug i 1535.

Vincens Lunge var kanskje den mektigaste av alle norske politikkarar i si tid. Han førde ein ekte norsk politikk endå han var fødd i Danmark av dansk adel Dure; Lunge var morsnamnet hans.

Han var ein framifrå evnerik mann, men noko ustød av seg, liktest noko på farsystera Mette Dyre som før er fortalt noko om. Vincens Lunge var rektor ved universitetet i Kjøbenhavn. Han kunde tale over ein time på godt latin utan å sjå på papiret fortel sogemannen Svaning. I 1523 vart han lensherre i Bergenhus len, og då Nils Henrikson på Austråt same året døydde, fekk Lunge også lena hans å styre. I 1524 gjorde han soleis reknskap for Bergens by og len, Hardanger len, Ryfylke len, Jæderen len, Utvær len, Voss len, Nordhordland len, Sunnhordland lea, Sogn len, Sunnfjord len, Nordfjord len, Sunnmøre len, Grip len, Namdals len, Helgelands len, Sandøy len, Rødøy len, Steig len, Salten len, Lofoten len, Vesterålen len, Tromsøy len og Finnmarks len. Nils Henrikson hadde også havt Fosen len, Reins len, Edøy eller Nordmørs len og Romsdals len, men desse fekk fru Inger føre reknskap med sjølv, og attåt fekk verson Nils Lykke desse lena, Rasmus Skriver på Giske var futen hans på Sunnmøre og Oluf Skriver fut i Romsdalen. Dette var på den tida den lutherske læra heldt på å trengje den katolske undan her hjå oss, og av den grunn var det mykje strid mellom dei ymse partia i landet, mest mellom erkebispens folk og fru Ingers. Det var krig stundom. Om dette vert det fortalt noko meir i stykket om lensherrane på Sunnmøre.

Vincens Lunge og fru Inger Ottersdotter Reymer Gyldenløve er av dei merkelegaste og evnerikaste personane vi finn i soga. Det er ellers få vi kjenner so godt som desse; det finst endå over 100 brev som Vincens Lunge hev skrive. Han fekk berre 12 - 13 år å live her i landet, men sette store merke etter seg i den norske politikken. Det var visst mest han å takke at kong Fredrik laut skrive ei morsk handfesting, då han vart konge her. Kristian II skreiv berre ei sams dansk-norsk handfesting. I ekteskapet med Margreta Gyldenløve hadde Vincents Lunge nokre born, men berre døtter. Etterslekta hans er lite kjend. Som før opplyst vart Vincens ihelslegen i Nidaros, 1536, av erkebispens folk, særleg Gaute Taraldson Norveger og Kristofer Trondson Rustung, som var erkebispens frendar. Året etter laut dei fly til Belgia saman med erkebisp Olav Engelbrigtson. Nokre år etter for dei til kong Kristian III, den same som Vincens hadde kjempa for, og vart lensherrar, Gaute i Romsdalen, 1555. Dei vart ikkje straffa for drapet på Vincens Lunge. Fru Inger hadde endå 2 versøner att, Peder Hansen Basse og Erik Ugerup, men det var lite om dei. Sidan fekk ho 2 versøner til, Jens Tellevson Bjelke frå Skåne, g.m. Lucia, og Jens Splid, g.m. Margrete, enkja etter Vincens Lunge. Fru Inger lika best Jens Bjelke avdi han var likso forsynleg som ho sjølv. Han fekk Austråt og det meste av godset nordanfjells. Fru Inger åtte også mykje gods på Vestlandet. I 1555 skulde ho reise til Gulating for å ta vare på noko av godset sitt «for nogen godtfolks tiltale», men ho kom ikkje lenger enn til Sunnmøre.

På Syvdefjorden gjekk båten rundt, og både fru Inger og dottera Lucia Bjelke og hennar dotter Gunhild bleiv der. Like til siste dagen var fru Inger den styrande for ætta og folket hennar. Ho var ikkje langt frå 80 år då ho døydde. Aldri har ei norsk kvinne hatt så stor makt og mynde som fru Inger på Austråt. ( Sjå om ætta hennar i ættlegg VI, 5 b. )

Dottersonen Ove Bjelke var far til rikskanslaren Jens Bjelke ( død 1659 ) som var far til den kjende hærføraren Jørgen Bjelke og lensherre Ove Bjelke.

I Hans Strøms «Søndmørs beskrivelse», finst eit dokument som versønene til fru Inger gav Nils Jensen på Folstad i Ørsta, 1540. Denne mannen var gift med dotter til Jon Hansen Brahe ( kjend dansk ætt ). Jon hadde rømt frå Folstad, som han åtte, og busett seg i Finnmarka. Der vart Nils Jensen gift med dottera, og gjorde så krav om garden Folstad som fru Inger hadde teke som, sin eigedom. Nils fekk garden att av versønene, såleis som dokumentet syner. Det er underskrive av Peder Hansen ( Basse ) høvedsmann på Akershus, Jens Splid, Erik Ugerup og Jens Tillufsen ( Bjelke ) væpnarar. Ovannemnde Nils Jensen på Folstad vart ihelslegen av svenskane i 7 årskrigen, 1563 - 70. Det var elles ikkje berre Folstad fru Inger tilvende seg på lettkjøpt vis; det er nemnt mange slike døme. I dei fleste høve hadde ho visseleg noko rett på si side, men den retten ho studde seg på, kan visst ikkje kallast norsk. Versonen Vincens Lunge var den lærdaste juristen på lang leid, og han visste å finne fram dei lovfyresegnene han lika best; særleg var han heppen med «Keisarlova». Ved hjelp av denne kunde han til dømes finne ut at fra Inger var næraste ervingen både til Giskegodset og til eigedomane etter Ingegjerd Erlandsdotter - enkja etter Arild Kane, - som døydde ca. 1526. Av den grunnen var det også at ho tilvende seg både Giskegodset og Losna ætt godset. Men «Keisarlova» var ikkje gjeldande som norsk lov i slike høve og fru Inger laut endeleg finne seg i at dei rette ervingane fekk den arven som norsk lov og rett gav dei.

12. Tiurid Gregersen Ulfstand til Torup

Tiurid Gregersen Ultstand var dansk riksråd og riddar, vart i 1534 gift med fru Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdotter Sparre som var enkje etter Peter Nilson Grip. Ho var som før nemnd, dotter til Bodil, Knut Alvsons dotter, og var derfor rette ervingen etter morbroren, Karl Knutson til Giske. I 1533 vart ho på riksmøtet i Bud nemnd som den rette ervingen, men avdi Karine på Grefsheim hadde utløyst hennar erverett i Noreg med gods i Sverike, kunde dei ikkje utan vidare ta det store godset etter Karl Knutson frå Karine. Fader Nilsson Sparre (eller Gyldensparre til Hjulstad ) budde i Sødermanland i Sverike all si tid. Han var adelsmann og åtte mykje jordegods der. Fru Gyrvhild var einaste ervingen etter foreldra sine, men Sparres eigedomar var likevel lite mot alt det ho fekk i Noreg.

Ho vart utan samanlikning den grunnrikaste i alle 3 nordlanda. Ikkje mindre enn 550 gardar i Noreg var henner ervegods. Ikkje under at dei grådige danske lensherrane kappast om å vinne den rike enkja.

Ho hadde rett nok ikkje fått det store Giskegodset i 1534, då ho vart gift med Ulfstand på Varberg slott i Halland, men ho hadde det i vente når Karine døydde. Ulfstand ville forresten ikkje vente so lenge; han gjorde krav alt i 1535. Endeleg i 1537 let fru Inger han få ta det, mot at han sjølv tok på seg dei krava andre kunde ha på godset. Han slapp å vente på slike. Johan og Laurens, sønene til Ture Jønsson, kom straks med krav på arv, fordi Jøns, bestefar deira ( som var dotterson til Katarina, syster hans Sigurd Jonson til Giske ), hadde fått den arven han skulde ha. Rikskanslaren Morten Krabbe dømde på rådstova i Oslo 30. jan. 1538, at Ulfstand hadde rett til alt godset han hadde fått med kona si. Turesønene fekk difor ingen ting. Det vart oppteke tingsvitne i Borgund i denne arvesaka.

Lagrettemenn var: Olaf Sjurson, Amund Stendal ( Standal ? ), Ivar Åkre, Amund Bjørnson, Sjur Trondson, Arne Vatne, Mogens Løset, Gudbrand Stordal, Elling Syavik, Gunnar Fjørtoft og Knut Gamlem. Ulfstand var ofte på Sunnmøre, men budde i Danmark, der han hadde len. Han dreiv åt seg nokre gardar på Sunnmøre. Desse vart det sidan ervestrid om. Han prøvde også å ta Edøygodset på Nordmøre frå fru Ingers dotter Margrete, enkje etter Vincens Lunge, men ho kunde dokumentere at Vincens hadde kjøpt dette godset av Karine på Grefsheim. Ulfstand krangla ogso med fru Inger om jordgods.

I 1539 vart det dom i desse ervetrettene med fru Inger. Tiurid Ulfstand døydde i 1545. Han gjorde mykje vondt for det norske folket i dei 10 åra han var med å styre Noreg. Vi må minnast han mest fordi han plyndra dei norske kyrkjene for alt sylv og gull og andre kostbare ting. Frå domkyrkja i Nidaros ( eller Trondhjem, som vart nemnd no ), tok han mellom mangt anna Hellig - Olavs sylvskrin som vog 6500 lodd; alt vart sendt ned til Danmark og omstoypt til pengar. Noko vart nytta til å støype 2 store sylvløver av, er det sagt. Ulfstand var ein av dei hæknaste av alle skånske adelsmenn. Dei fæle Munckane i Noreg var av same ætta. Tiurid var liksom haukamben for dei alle. I 1535 samla bøndene i Halland seg for å gjere ende på desse karane, som hadde pint dei ut. «Lat oss slå ihel ulvane, so vert det ikkje ungar etter dei», vart det sagt. Ulfstand og Fru Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdotter Sparre fekk berre eit barn, sonen Nils, som døydde 1548, berre nokre år gamal.

I 1547 vart Fru Gyrvhild ( Gørvel ) oppattgift med ein annan dansk adelsmann, Lage Brahe til Krogholm, som også var av den illgjetne skånske adelen, men ikkje av dei hæknaste bondeflåarane som Ulfstand var.

13. Lage Brahe til Krogholm Lars Brage kom til Giske om våren 1548 for å ordne seg med futen Jens Jyde som hadde vore futen hans Ulfstand på Sunnmøre. Brahe kjøpte same året Myklebostad og Syvde på Søre Sunnmøre. Gift i 1547 med Fru Gyrvhild ( Gørvel ). I 1552 var Brahe i Oslo der ervesaka etter Nils Ulfstand vart fyrehavd. Christen Munch, som no var lensherre på Akershus, gjorde krav på Ulfstands del av arven og Brahe på Gyrvhilds del. 6 adelsmenn og ein rådmann i Oslo dømde saka. Det meste av jordgodset som skulde skiftast, låg på Sunnmøre. Det var alt saman berre slikt som Ulfstand hadde kjøpt eller tilpanta seg. I eit diplom av 30. juni 1552 stend mellom anna at etter lutkastinga «falth thitte effterne tiil hr. Laffue ock fru Gørruel, bådhe breffue ock godtz, førsth iy ( 3 ) melle og Farrestå (Farstad) og Yttergord, (o. s. v.). Item fick Christenn Munck på syn ock syns medarffningss veghen, førsth — — iij mellax leghe y Ytterfarresta, iiij ( 4 ) mellelagx leghe y Vellen, ( Ulla ), ij ( 2 ) melle leghe ij Berrigh (Bers) y Fladensø på Sundmør». ( Longva, Flemsøy )».

Same året ( 1552 ) fekk Lage Brahe mekla fred mellom nokre lensherrar som slost om lena i Noreg. Elles er det lite vi veit om denne mannen, endå han var riksråd. Han døydde i 1567.

Fru Gyrvhild Fadersdotter livde sidan som enkje i 38 år. Ho såg visst aldri dei store eigedomane sine i Noreg. Giskegodset på Sunnmøre vart styrt av futar som budde på Giske. I fru Ingers tid var Rasmus skriver fut, i Ulfstand og Brahes tid Jens Jyde og i 1578 slutta Jens Skriver som fut og Jon Pedersen kom i staden. Dei dreiv handel med bøndene rundt ikring og kassera inn skatter og tiend av leiglendingane. Hans Sigurdsson var visst siste fastbuande odelsherren på Giske. Alv Knutsson, Knut Alvsson og Karl Knutsson var der stundom. Den siste var der t.d. i 1516 då han bytte åt seg Djup på Godøy og Rørvik på Vigra med erkebisp Valkendorf som istaden fekk Myklebust o.a.g. Rørvik var kyrkjeleg adelsgard. Gamlem likeeins.

Same året ( 1516 ) var det ting på Molnes der lagrettesmennene Engelbert Nørve, Orm Vatne, Toleik Farstad, Peder Skjong, Peder Gudøy, Kåre Televson Haram, Jon Eidsvik, Eiliv Stette, Engelbert Rogne og Torfinn Blindheim gjorde viterleg at gardane Molnes, Rund og Røsvik høyrde til Giskegodset sidan Sigurd Jonssons tid. Han hadde venteleg kjøpt desse gardane. I 1523 vart det halde ting på Longveen ( Longva ) der lagrettesmennene Sven Jonson, Jetmund Halkjelson, Erlend Bårdson, Olaf Clementson, Andirs Juarson, Mons Hugleikson, Larans Person, Arne Jonson, Olaf Dyreson, Kolbein Erlendson, Olaf Olafson og Hovard Torson gjorde viterleg at Per Salmundson var rett odelsmann til Stadheim og Stadheims fiskehyl, men at Sigurd Jonson hadde fått 3dje delen av denne eigedom av eine sonen på Stadheim, som «var hvorke man heldir mans viit». Difor var handelen ikkje lovleg.

Fru Inger kjøpte også nokre gardar på Sunnmøre, men desse fylgde ikkje Giskegodset sidan.

Fru Inger budde på Giske i 1529.

Fru Gyrvhild Fadersdotter hadde ikkje born som livde etter 1548, og ikkje nære frendar korkje i Danmark eller Noreg.

Sparre ætta i Sverike var dei næraste ervingane hennar, men ho ville ikkje at desse skulde få noko av godset hennar i Noreg, og difor gav ho kong Fredrik II både Giskegodset og anna gods i 1582.

Dette vart eit serskilt len som vart styrt av lensherrar heilt til 1661, då det vart selt.

I 1586 sette kong Fredrik sin embetsmann i Sorø kloster i Danmark, Johan Save til lensherre over Giskegodset som deretter vart kalla Giske len.

I Skjøtet som fru Gyrvhild Fadersdotter gav kongen i 1582, og i det forleningsbrevet som han gav Johan Save i 1586, er desse gardane på Sunnmøre opprekna.

Til Giskegodset høyrde då 126 gardar på Sunnmøre, 57 gardar i Romsdalen og dessutan mykje gods i Finnmark og på Hjetland ( Shetland ). Det skjøtet kongen fekk på alt dette, er dagset Hafn ( Kjøbenhavn ) 1. mars 1582. Som vederlag gav kongen fru Gyrvhild Fadersdotter sin og dronninga sin kontrafei som teikn på hans «gunst og bevågenhed», og dertil Byringe kloster i Skåne på hennar livstid. Fru Gyrvhild budde sidan der til sin død i 1605.

Mere om Fru Gyrvhild kan du lese under mitt kapittel om Giskegodset i min ættesoge.

I Lund domkyrkje ( Sverige ) heng eit bilete av henne. Se under;

Fru Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdatter til Gidske

Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdotter Sparre ( d. 1605 ) var denne dottera sitt fulle namn.

Frå 1536 vart Giske-eiga verande på hennar hand det meste av hundreåret.

Ho var gift 3 gongar og dei to siste ektemennene var etter tur herrar til Giske:

1. Peter Nilsen-Grip

2. Truid Ulfstand

3. Lage Brahe.

Dei to siste ektemennene var aktive med Giske-godset, dei kjøpte nye gardar og prøvde gjera hovudgardsdrifta på Giske mest mogeleg lønnsam.

Dei to ektemennene vitja nok Giske frå tid til annan, men som danske adelsmenn hadde begge bustad i Danmark. Gyrvhild sjølv var neppe nokon gong på Giske.

Gyrvhild hadde berre ein son og han døydde tidleg.

Siste ektemannen døydde i 1567.

I 1582 overdrog ho mykje av eiga si i Noreg, mellom anna heile Giske-godset, til kongen, Fredrik II, resten gav ho frå seg nokre år seinare.

KONGANE SOM GISKEHERRAR

FREDRIK II , CHRISTIAN IV OG FREDRIK III vart dei neste Giske-herrane.

Frå gåvebrevet i 1582 og til salget i 1657 var altså Giske-godset krongods, sett bort frå nokre år kring 1650 då Hannibal Sehested åtte det.

Giske-godset vart ikkje slege saman med det som elles var krongods, men vart halden oppe som ei eiga godssamling. Denne vart nytta som eit eige len - eit godslen - som kongane gav ut til private personar for kortare eller lenger tid.

Desse lenstakarane var ofte menn som gjorde eller hadde gjort kongen tenester og såleis fekk lenet som løn.

Lensherrane tok då alle Giske-herren sine rettmessige inntekter med landskuld, bygsel og anna. Vilkåra for å få lenet kunne elles skifta noko tidvis: nokre fekk lenet «kvitt og fritt», dvs. utan å betala noko til kongen, andre laut betala ei fast årleg avgift av varierande storleik.

Oftast var dette menn med minimal tilknytning til Noreg og til Sunnmøre, det var altså lite desse tok del i styringa av godset direkte.

I slutten av 1650-åra kom eiga på private hender då kongen selde Giskegodset.

Fredrik II. si styringstid vart det norske statthaldarbembetet oppretta ( 1572 ) og Fredrik II. er også kjend for å ha lytta til bøndene sine klager mot futar og lensherrar i Noreg ( m.a. med fengsling av bondeplageren Erik Munk ), men Fredrik oppmuntra på den andre sida til utbygging av føydalismen ( særleg i Danmark ) og adelsveldet og gjorde ikkje ståa betre for bøndene.

Fredik II. vitja aldri Sunnmøre og var éin gong i Noreg då han reiste til Båhus ( no i Sverike ).

Han var elles kjend for initiativet til grunnlegginga av Fredrikstad ( 1567 ) og vi fekk då den første byen oppkalt etter en konge. ( Sarpsborg blei brend av svenskane under sjuårskrigen og han ville ha en ny by nærmare Glomma sitt utløp ).

Christian IV.

( konge: 1588 – 1648 ) var kjend for sine mange og energiske tiltak for å utvikle Noreg og dei ressursane som han meinte låg i landet.

Han reiste over 30 gonger opp hit og sette prosjekt igang, eller forsøkte å retta på ting han meinte var gale.

I 1599 dro han ut på ei lang reise til Murmansk og det finns ei segn som fortel at han på reisa nordover la til på Ladeberget på Valderøy om natta.

Kvinnekjær og glad som kongen var, så søkte han tenestegjenta som var frå Blindheim i Sykkylven. Ho fødte seinare ein son og fekk i særleg gåvebrev den garden som foreldra hennar brukte til odel og eige. Se også om dattera på garden Skylstad, se min ættesoge.

Andre meiner at Christian IV. för langt til havs på denne ferda, men at segna kan skriva seg frå ei anna reise.

Christian IV. fekk Magnus Lagabøter sin landslov oversett i 1604 og «korrigert» til Christian IV. sin norske lov.

Han fekk utarbeidd ein ny, norsk kyrkjeordinans ( lov ), og han planla og fekk igang bygging av byane Kristiania ( 1624 ) og Kristiansand ( 1641 ).

Sølvgruvene på Kongsberg ( 1624 ), Kvikne og Røros kobbergruver, Bærum og Fossum jernverk med fleire, vart og sett igang etter planar frå Christian IV.

Christian IV. var ein krigslysten konge. Han tok initiativet til Kalmarkrigen ( 1611 – 13 ) der han kjempa med hell mot den svenske flåten og kor han oppnådde at herredømet i Troms og Finnmark vart sikra mot svenskar og russarar. ( Det var under denne krigen at oberst Sinclair segla inn mot Sunnmøre og gjekk opp Romsdalen ).

Gale gjekk det derimot i den såkalla «tyske keiserkrigen» ( 1626 – 29 ) der Christian IV. freista å sikre sine sørlege landområder og støtta dei protestantiske tyske fyrstane i nord i siste delen av den såkalla trettiårskrigen.

Han tapte det viktigste slaget og etter smerteleg okkupasjon av Jylland av framande soldater, lova han å ikkje meir blande seg inn i dei tyske landområda.

Siste krigen han førde var «Hannibalsfeiden» ( 1641 - 43 ) og resultatet var at Danmark-Norge mista Herjedalen og Jemtland til Sverige.

Som Giske-herre er det lite vi får høyre om kongen, som styrte godset med lensherrar og giskefutar.

Fredrik III

( konge: 1648 - 1670 ) var den tredje av kongane som åtte Giskegodset.

Fredrik III. var ingen heldig krigsherre.

I 1657 gikk han til krig mot svenskekongen Karl X. Gustav då han trudde at svenskane var opptekne med felttoget sitt i Prøyssen og Polen.

Men ein rask framrykking av Karl X. Gustav gjennom Nordtyskland og over isen til Sjælland førte til at Fredrik III i 1658 måtte avstå mellom anna Trondhjems len, og Båhuslen, samt anna dansk-norsk område på aust sida av Øresundet. ( Freden i Roskilde 1658 )

«Grensa» mellom Noreg og Sverike gikk då mellom Sunnmøre og Romsdal.

Men då Karl X.Gustav året gjekk til ein ny framstøyt for å ta meir av riket, vart Trondhjem generobra av ein styrke, med mellom anna fleire sunnmøringar, utrusta av lensherren i Bergen Ove Bjelke, mens broren Jørgen Bjelke var øverstkommanderande for dei norske styrkane og leia krigen med hell i Sør-Noreg.

Køpenhavn og områda i Danmark vart og tatt attende ( Freden i Køpenhavn 1660 ).

Styrka av denne sigeren og etter godt samarbeid med borgarskapet under krigen i Kjøpenhavn, innkalla Fredrik III. til dansk-norsk riksmøte i Køpenhavn hausten 1660. Under trugsmål mot adelen, men med støtte fra borgarrepresentantane og geistlege, innførde han det kongelege eineveldet.

Det innebar absolutt arverett til kruna i begge land og at adelen mista privilegia sine og måtte betala skatt på linje med andre. Han starta vidare straks med omorganiseringa av den dansk-norske staten, noko som mellom anna førte til at lokalstyret på Sunnmøre vart endra frå lens-styring til amtsstyring, og kor rettar og plikter for den eineveldige kongen sin embedsmenn og hjelparar vart klårare avgrensa.

Det er ikkje kjent om Fredrik III. nokon gong vitja Sunnmøre i si regjeringstid.

Estlenderen Hannibal Sehested ( f. 1606 - d 1666, høvedsmann på Akershus og norsk statthalder: 1642 - 51) var gift med grevinne Christiane dotter til kong Christian IV. Då han var statthaldar viste han ei uvanleg stor handlekraft og arbeidde mykje med å få orden på finansvesen, militærstell, vegvesen, arbeidde mykje med å få orden på finansvesen, militærstell, vegvesen, postvesen og mykje anna i Noreg.

Under den såkalla «Hannibalsfeiden» vart han leiar for den norske krigsinnsatsen og striden, som kong Christian IV. hadde sett i scene.

Hannibal hadde likevel ikkje særleg krigslukke med seg, og ved freden i 1645 måtte som nemnd Noreg avstå både Jemtland og Herjedalen til Sverike. Han var på mange måtar føre si tid ved at han til dømes brukte Noregs første trykkeri ( 1642 ) til å lage krigspropaganda for seg, retta til bøndene, og han ga opning for større religiøs trusfridom ved å tillate at refor merte skulle få preike. Han foreslo også at adelen skulle betala skatt !

Da Christian IV. døydde måtte Hannibal kjempa på to frontar. På den eine side sto adelen innan Riksrådet som meinte at han hadde vore alt for sjølvstendig og skuva dei tilsides.

Han var nærast for ein «vicekonge» å rekna. På den andre side var det danske adelsmenn som meinte at han i røynda var «separatist» som ønskte at Noreg skulle verte fritt og sjølvstendig. Dei klagde over at det meste av skatteinntektene frå Noreg no vart brukte i Norge, og ikkje sende til Danmark.

Kong Fredrik III., som og var imot at alle svigersønene til Christian IV. skulle ha for mykje makt, satte i gang ein process som førde til at Hannibal i 1651 forplikta seg til å avstå til kruna alle sine faste eigedomar i Noreg og samstundes be om avskjed som statthaldar og riksråd.

Ein av grunnane til at kongen kunne få dette igjennom var mellom anna at Hannibal hadde drive ein utstrakt privat økonomisk verksemd og mange meinte at han hadde mishalde den offentlege økonomien i landet.

Giskegodset kjøpte Hannibal av svigerfaren Christian IV. i 1648 og sat med det til han måtte avstå alle eigedomane sine i 1651.

Den samla privatformua til Hannibal vart då rekna til 226 000 riksdaler !

Det er elles lite vi vet om korleis han dreiv Giskegodset, og om han i det heile var der.

Hannibal Sehested

Frå Sunnmøring til danske: Giskeherrane gjennom 500 år.

Frå tidleg 1000-talet til slutten av 1200-talet var Giske-herren ein ekte sunnmøring.

Han hadde hovudsetet sitt på Giske og budde der relativt fast, han hadde all jordegodseiga si konsentrert i området og hadde der si politiske makt, makt både i eigen kraft og som kongens lendmann med ansvar for forsvar, rettsvesen, kongsjord osv.

På mange måtar kan ein seia at dette var glanstida for Giske og Sunnmøre i rikshistorisk samanhang.

Då Giske ætta døydde ut på mannssida, kom eiga over til Bjarkøy ætta ved gifte, og sjølv om dei to Giske-herrane av denne ætta hadde sitt hovudsete på Giske, var dei tilflyttarar med maktgrunnlag og eigedommar også i andre områder.

Då eiga så kom til Sudrheims ætta, på nytt ved arv gjennom kvinneledd, vart det økonomiske og politiske grunnlaget for Giske-herren nok ein gong utvida - og sjølve Giske fekk relativt mindre å seia.

Frå no av var det heller ikkje alle som hadde bustad på Giske, eigarane byrja verta gjester på Giske.

Under Bjarkøy ætta og Sudrheims ætta er ikkje Giske-herrane sunnmøringar lenger, men dei var i alle fall nordmenn.

Då også Sudrheims ætta døydde ut på mannssida, kom eiga først til Marteins ætta og siden til ætta «Tre rosor», to svenske adelsætter.

Giske-herrane av Marteins ætta budde i Noreg, den siste budde endog på Giske, og må nok reknast som nordmenn.

Men den svenske bakgrunnen synte seg mellom anna ved at den dansk / norske kongemakta hindra dei ei tid i å ta over eiga si på Giske etter Håkon Sigurdsson var død.

Denne motsetnaden mellom ei svensk / norsk ætt som Giske-eigarar og ei dansk / norsk kongeætt finn ein forsterka under «Tre rosor», då dei i stadig større grad var svenskar. Også i denne ætta hadde dei meir eller mindre tilhald i Noreg, dels og på Giske, men ætta var svensk.

Storparten av familien var svenske, berre den som arva det norske godset tok tilhald i Noreg for å ta hand om eiga. Motsetnadane til kongsmakta gjorde og at det tidvis var tryggast i Sverige.

Danskar vart Giske-herrane først ut på 1500-talet.

Gyrvhild, sjølv svensk, gifta seg etter tur med to danske adelsmenn som vart danske herrar til Giske.

Og utviklingslina teiknar seg:

Først er Giskeherren sunnmøring, sidan er han nordmann - men ikkje sunnmøring - deretter er han svenske og til slutt danske.

Giskeadelen og godset deira

Giske-herrane hadde fram til slutten av 1200-talet berre jordegods på Sunnmøre og elles i nærleiken.

Då Giske ætta vart avløyst av nye ættar, vart godset stadig større ved at desse ættene førte med seg av sitt slektsgods.

Sidan sjølve Giskegodset heile tida synest vera det einskilgodset som var størst, kunne ofte det stadig aukande godskomplekset verta kalla «Giskegodset».

Til sist var det «Giskegods» over heile landet.

Etter kvart var over eit 10 tal gamle, sjølvstendige godssamlingar samla på ei hand.

Bjarne Erlingsson førte til Bjarkøygodset og sidan Dønnesgodset, med Erling Vidkunnsson kom Stårheimsgodset i Nordfjord, med Sigurd Havtoresson kom Sudrheimsgodset som kjerne i fleire austlandske godssamlingar, for berre å nemna nokre eksempel.

Sidan vart nok det store komplekset på nytt delt noko opp att ved arveskifte.

Anna gods kom samstundes til. I 1563 høyrde det jordegods i Ryfylke, Hardanger, Voss, Senja, Helgeland, Ringsaker på Hedmark, og Shetland med til «Giskegodset» utanom godset på Sunnmøre og i Romsdalen, dette då utanom «Giskegodset» på Austlandet.

Dette kunne tyda at Giske-herren vart stadig rikare ut gjennom hundreåra, men dette lar seg ikkje utan vidare fastslå.

I samanheng mellom anna med Svartedauden kring 1350 og pestane i tida etter, kom det til ei omfattande krise i det norske jordbruket.

Folk døydde og gardar vart liggjande øyde, mange for lang tid.

Først ut på 1600-talet byrja dyrking og folketal å nå det same omfang som før 1350.

Historikarane har dei siste tiåra arbeidd mykje med desse problema, særleg innafor det såkalla «øydegardsprosjektet».

Og til tross for usikkerhet, lokale variasjonar og problem av ulikt slag, er det mellom anna ein ting som syner seg: leigeinntektene av jordeige gjekk sterkt attende.

Det kan synast som det enno ved år 1500 gjennomsnittleg berre vart betalt 25 % av gamal leige; betring for leiglendingane og katastrofe for godseigarane.

Dette er eit faktum som nok verka sterkt inn på Giske-herrane sin økonomi. Fleire og fleire gods vart samla i ei eining, men inntektene av kvart gods gjekk kraftig ned. Desse to fakta har nok og nær samanheng med kvarandre og er ei allmenn utvikling i adelen, ikkje berre for Giske-adelen.

Skulle inntektstapet vegast opp, laut nye inntekter skaffast - gods kunne slåast saman ved gifte og slik sikra i alle fall nokre slekter eit brukande underhald.

Slik vart det eit minkande tal rike adelsætter, medan dei andre vart berre fattige lavadelsmenn eller kanskje seig heilt ned i bondestanden.

For dei få rike adelsættene var det eit stadig mindre utvalg å finna ektefelle i om ein skulle gifte seg «standsmessig», slik får ein i seinmellomalderen ein internordisk giftemålspolitikk innan høgadelen.

Det veksande svenske innslaget i Giske-adelen er heilt typisk slik sett, ein del slekter hadde svensk og ein del mest dansk slektskap, men den «norske» adelen vart mindre og mindre norsk.

Det som derfor er typisk for Giske-herrane, var at dei aldri gifta seg «nedover», men alltid «oppover», eller på same nivå.

Difor kom ikkje ætta tilbake til Sunnmøre gjennom gifte. Giskeherrane vart rike, fråverande høgadelsmenn.

Kvinnene til Giske

Det må ha vært en god del flere kvinner enn menn i Sunnmøres eldste historie: Det er et statistisk faktum at det fødes litt flere guttebarn enn jentebarn, men til gjengjeld er spedbarnsdødeligheten langt større blant gutter enn blant jenter.

Dessuten vet vi at det bare rent unntaksvis hendte at kvinner falt på slagmarken eller møtte en annen voldelig død. Blant menn derimot var dette en utbredt dødsårsak.

Men det er sjelden vi hører om kvinnene. Sagaene er skrevet av menn og om menns bedrifter. Noen få ganger trer imidlertid kvinnene frem og spiller en viktig rolle i historien.

Vi skal derfor se på noen av de mest kjente kvinnene fra Sunnmøre, nemlig kvinnene -, eller helst fruene, til Giske. Disse kvinnene var alle del av Norges adel, og det er derfor ikke hverdagskvinnene vi møter. De ble inngiftet i de mektigste slektene og kunne spille en viktig rolle når konfliktene tårnet seg opp.

Hild. Var hun frue til Giske ?

Vi vet ikke om Ragnvald Mørejarl bodde på Giske, eller om han kontrollerte de eiendommer som senere ble Giskegodset.

Det er imidlertid mulig at Giske, eller de nærmeste øyene, kan ha vært Hild Rolfsdatter Nevjas hjemsted.

Hvem var denne kvinnen som modig bar frem sitt kvad for kong Harald Hårfagre, og ba om at sønnen Rolf

( Gange-Rolf ) måtte få dra fra landet i fred ?

Hun er en av seks kvinnelige skalder som er kjent, og det i seg selv er et særsyn.

Ellers tier sagaen om henne. Kanskje døde hun sammen med sin mann da han ble brent inne av Haraldsønnene i mordbrannen på Møre ( Sunnmøre ? ) Det som lever etter henne, er kvadet hun fremsa for kongen, og det er hun som sterkest knytter tradisjonen om Gange-Rolf til Sunnmøres historie.

Hilds datter, Bergljot, er den neste vi hører om fra mørejarlens ætt.

Hun var datter av Ragnvald mørejarls sønn, Tore «teiande».

Vi vet at Tore selv var gift med Ålov Arbot; en av Harald Hårfagres mange døtre.

Dette er et av mange eksempler på at kongen ville knytte den mektigste mann på Møre til seg i giftermål.

På samme måte som Ålov ble giftet til Tore, ble Bergljot giftet til Sigurd Håkonsson ladejarl i Trondheim. Alliansen mellom Møre og Trøndelagen skulle sikre den politiske stabiliteten i kystlandet.

Kan vi nå tenke oss at disse to giftermål: Ålov med Tore og Bergljot med Sigurd, begge kan gi oss en pekepinn om at mørejarlsætten var knyttet til Sunnmøre, og kanskje til Giske ?

Harald Hårfagre ville ha sitt bortgifte like nord om Stad, mens Sigurd ladejarl ville ha sin giftemåls-allianse sør om Hustavika. Et gifte nærmere, ville ikke være så strategisk verdifullt for noen av dem.

Kanskje kan vi nettopp derfor regne Hild som frue og Bergljot som datter til Giske ?

Håkon jarl gifter seg på Sunnmøre

Den samme tanken om politisk allianse for å sikre stabiliteten finner vi i neste generasjon.

Da Sigurd ladejarl ble drept av sin slektning Grjotgard, i ledetog med Eirikssønnene, unngikk sønnen Håkon ulykken. Håkon jarl ble siden knyttet til Sunnmøre på flere måter. Han lå i 'veitsle' i Borgund både da Sigmund Brestessøn kom for å treffe han, og da han fikk bud om at jomsvikingene var på vei nordover.

Det het seg at han hadde et meget nært forhold til Skage Skoftesson ( «herse» fra Sunnmøre ? ).

Håkon giftet seg med Tora Skagesdotter og ordnet det slik at en av hans egne døtre, Ragnhild, ble gift med Skofte Skagesson. Vi kjenner historien fra Snorre om at det var ingen som Håkon jarl holdt slik av som «Tiende Skofte».

Det førte siden til at den eldste sønnen til Håkon, Eirik, ble sjalu og drepte Skofte en dag mens han var på Sunnmøre. Det er noe usikkert om denne Ragnhild siden giftet seg opp igjen med en Eiliv jarl, eller om denne Eiliv jarl var sønn av henne og Skofte.

Fra Ragnhild stammer iallfall Orm Eilifssøn jarl som ble gift med datter til Finn Arnesson til Austråt, en av arnmødlingene.

Ola Kvalsund har ment at denne Eiliv jarl var den samme som fremgår i 'af en gl. Etleg', nemlig Eiliv Jarl fra Gudøy. Han tror at to sunnmørsætter i dette giftermålet ble knyttet sammen.

Tora Skagesdotter hadde neppe noe lett liv med Håkon jarl. Han var kjent for sitt umåtelige kvinnebegjær og beruset av bl.a. seieren i Hjørungavåg ( år 986 eller 994 ), så han seg fri til å kreve enhver kvinne han ønsket, om hun var gift eller ei. Det var Tora på Rimul han til sist søkte da han var i nød, ikke Tora Skagesdotter.

«Kjør langsomt thi vi kommer tidsnok hjem»

I en sagaversjon blir det fortalt at Tora Skagesdotter og Håkon jarl hadde tre barn sammen: Svein, Heming ( som ble ofret ? - men Erling er også nevnt ) og Bergljot ( oppkalt etter bestemoren ? ).

Det er denne Bergljot Bjørnstjerne Bjørnson har skrevet om i sitt mektige epos «Bergljot».

Hun ble gift med en annen stormann i Trøndelag; Einar Eindridesson Tambarskjelve. Han og Kalv Arnesson aspirerte begge til å være den førende, politiske skikkelsen i Trøndelag, etter slaget på Stiklestad.

Håkon jarl giftet seg med Tora for å skape seg allianser sørover til Sunnmøre, mens han videre søkte å knytte sin slekt fastere til en mulig rivaliserende trøndersk storætt i giftermålet mellom Bergljot og Einar.

Einar Tambarskjelve møtte sin død da kong Harald Hardråde lokket han i en felle og stakk han ned, samtidig med at sønnen Eindride ble drept. Dette dobbelt-drapet smertet henne så sterkt at hun samlet bøndene i Trøndelag for å gjøre opprør mot kongen. Hun søkte også støtte sørover i Oppland - for å få has på Harald - til sin slektning Håkon Ivarssøn, som var en dattersønn av Håkon jarl.

Det var først etter at Finn Arnesson på Austråt hadde meklet at kongen ble reddet fra sin meget usikre skjebne. Dette skjedde i ca år 1060. Slik som Finn måtte mekle mellom Giske ætta og kong Olav ( se nedenfor ), måtte han nå mekle mellom Harald Hardråde og bøndene, egget av Bergljot, Håkon ladejarls datter. Håkon Ivarsønn satte som betingelse for forliket at han skulle få jarletittel og Ragnhild Magnusdatter som gifte.

Dette skjedde først etter en rekke forviklinger, og Håkon Ivarssøn ble siden en svoren fiende av kongen.

Ola Kvalsund har laget en slektstavle der han tar med en angivelig datter av Bergljot og Einar:

Ålov Einarsdatter. Hun skal være gift med Tord Folessøn, han som bar kong Olavs merke på Stiklestad. De fikk en datter som ble giftet inn i Giske ætta, som kone til Ogmund Skoftessøn, men jeg har ikke funnet belegg for Ålov Einarsdatter.

Født i smerte

Tilbake til Giske og en annen Tora. En dag i år 1024 kom islendingen Stein Skaftessøn seilende fra Island og inn fra havet ved Giske.

Torberg Arnesson var borte, og kona Ragnhild ( eller Astrid 'den årbårne' ) Erlingsdatter ( Skjalgssøn fra Sola ) lå i barselseng. Det var en meget vanskelig fødsel, forteller Snorre, og da det ble kjent at det var en ung prest på Steins skip, ble han budsendt dersom det skulle gå galt. Den unge presten unnslo seg først, men da Stein lovte å hjelpe til, dro de til gården. Det fortelles videre at det ikke var prest på øya, eller i nærheten, men kristendommen hadde nok kommet til Sunnmøre.

Både Torberg og de andre Arnesønnene hadde sikkert alt blitt kristnet. Ellers ville Ragnhild ikke ha bedt om prest og dåp i en slik situasjon.

Straks Stein og presten kom til gårds, fødte Ragnhild ei jente som så liten og svak ut. Presten døpte henne, og Stein holdt henne ved dåpen. Hun fikk navnet Tora og Stein ga henne en gullring. Ragnhild lovte Stein sitt vennskap for all ettertid, og sa at han måtte komme til henne dersom han trengte hjelp. Det var nok ikke store hjelpen Stein hadde gitt, og Ragnhilds vennskapsløfte ble henne dyrere enn hun hadde tenkt. Men ingen av dem visste da at han hadde holdt en kommende dronning over dåpen, født i smerte.

Kvinnestyret på Giske

Et par år etter kom Stein tilbake på flukt fra kong Olav.

Han hadde i sinne drept en av kongens årmenn ( tjenestemenn ) og blitt lyst fredløs av kongen. Torberg var heller ikke denne gang hjemme, men da han kom, ble det et kraftig sammenstøt mellom mann og kone.

«La Stein fare herfra det forteste han kan», sa Torberg.

Ragnhild svarte at enten for de bort begge to, eller så skulle begge bli. «Jeg tenker nok», sa Torberg, «at om du stryker avgårde, så kommer du fort nok tilbake, det er her du har mest ære».

Da blandet den 12 år gamle Øystein Orre seg inn; han hadde fått fine gaver av Stein. Han sa at om moren reiste, så ville også han dra.

Torberg måtte til slutt gi seg. «Du slekter alt for mye på ætta di, Ragnhild, på den måte at du lite bryr deg om hva kong Olav sier».

Til dette svarte hun: «Er du så redd for å ha Stein hos deg, så får selv med han til Erling, far min, eller gi han følge slik at han selv kan reise dit». Nei, det ville ikke Torberg.

Erling hadde allerede nok å svare for seg hos kong Olav, og derfor ble det til at Stein fikk være på Giske. Snorre forteller at han var en «fager mann, uvanlig flink i idrett, en god skald og ærekjær». Kanskje Ranghild hadde et spesielt godt øye for nettopp dette ?

Enden på denne historien var at hele Giske ætta måtte sette alt på spill da de dro i hærferd mot Trondheim.

Det var svogeren Finn Arnesson som fikk forlik med kongen over Steins misgjerninger, mot at Giskefolket deretter skulle binde seg sterkere til Olav.

Arnesønnene var derfor med da Ragnhilds far ble fanget og drept i Boknafjorden to år seinere.

Det kan nesten virke underlig at Torberg dro videre sammen med kong Olav da de kom nordover til Sunnmøre etter drapet på Erling Skjalgssøn. Burde han ikke heller dratt ut til Giske og trøstet sin sørgende kone ?

Det var bare en times rotur fra Steinvågen som skilte kone og mann, da Torberg flyktet inn Storfjorden og seinere dro fra Valldalen over til Østlandet og Gardarriket.

Hvem var denne Ragnhild ( eller Astrid ), den første kvinne som vi med sagaens sikkerhet kan si var «frue til Giske» ?

Slik lar den stolte Ragnhild, fruen til Giske, ikke gi Torberg mye valg. Torberg nekter likevel. Da følget er iferd med å reise, løfter kong Olav på forkledningen. Stein blir gitt fri, Ragnhild rost for sin troskap og ære og Torberg for sin offervilje mot kongen. Og stykket ender ut i en lovsagn for Olavs store sak med kristningen av Norge.

Dronning og elskerinne

Etter kong Olavs død styrte først kong Svein og etter han Magnus den gode.

I Magnus' regjeringstid kom Harald, halvbror til Olav, og krevde sin del av riket. De to styrte sammen til Magnus døde.

Deretter var Harald enekonge. Harald Sigurdsson ( «Syr» ) hadde lenge vært i tjeneste ved utenlandske hoff og var en verdensvant og erfaren kriger.

Før han kom til Norge, sies det at han var gift med Ellisiv, datter av kong Jaroslav av Holmgard ( Kiev og Novgorod ).

Med henne hadde Harald to døtre: Ingegerd og Maria.

I Norge fikk han navnet «hardråde».

Han var særlig brutal i fremferd mot trønderne, men holdt et fargerikt og livlig kongesete i Trondheim. Da han var tatt til konge, falt hans øyne nettopp på Tora Torbergsdatter, hun som Stein hadde holdt over dåpen.

Ved deres giftermål ( 1047 ) ble enda en gang den politiske alliansen mellom kongen i Trondheim og storætten på Sunnmøre beseglet.

Ola Kvalsund mener at denne alliansen var utpønsket av Kalv Arnesson med tanke på å skaffe en motvekt mot kong Magnus den gode ( Olavsson ) som hadde vendt seg mot Kalv etter at han kom tilbake til Trøndelag.

Det blir derfor antatt at det var Kalv og andre som hadde «hentet hjem» Harald Hardråde fra utlandet for å sikre sine interesser.

Giftermålet med Tora skulle være en del av strategien.

Dronning Tora Torbergsdatter har fått litt ulikt omdømme i litteraturen.

Noen kaller henne kongens «frille», mens andre reduserer henne til «pant» i alliansen eller «brikke» i maktspillet.

Det er særlig to forhold som har gitt grunnlag for slike utsagn. Det ene knytter seg til skalden, eller «narren», Snegle Halle og hans erotiske vers om henne.

Harald Hardråde likte å ha liv og røre rundt seg. En dag hadde han ertet og provosert Snegle Halle i grove ordelag om hvor mye han ville utsette seg for å få en fin øks som gave; som for eksempel et samleie med en mann. Senere ba han Snegle Halle, som da var påvirket av kongens spott og snakk, om å lage en strofe til Tora.

( Dette er skrevet noe om i Sunnmøres eldste historie ).

For Toras ettermæle har de to episodene gitt påskudd både til saga-skrivere og historikere om å redusere henne som kvinne og som dronning. En romanforfatter har også grepet skildringen av Tora etter denne målestokken. Sjelden var det likvel at en konge tok sin dronning med når han dro til slag, så Harald Hardråde var nok annerledes enn kongene både før og etter seg.

Tora fødte to sønner som begge ble konger i Norge:

Olav Kyrre ( f. 1047 ), gift med Ingerid, datter til danskekongen Svein Estridssøn) som «satte» Bergen.

Magnus Haraldssøn ( f. 1048).

Da kong Harald dro på sitt siste, nokså eventyrlige, men tragiske felttog til England, var både sønnen Olav og Tora ( Ellisiv ?) og broren Øystein «Orre» Torbergssøn med.

I sin diskusjon av Harald Hardrådes to dronninger, mener historikeren Gustav Storm at det nettopp var Tora og ikke Ellisiv, slik som Snorre skriver, som fulgte kong Harald på flåten mot Orknøyene. Hun skulle vente der med de to døtrene Maria og Ingegerd.

Tora hadde slekt på Orknøyene. Siden også broren var med på felttoget, er det mindre sannsynlig at det var Ellisiv som var med, slik det står hos Snorre. Er dette resonnementet riktig, hadde Tora fire barn med kong Harald: to sønner og to døtre.

Hos Snorre står det imidlertid at kong Harald hadde lovet Øistein Orre sin datter Maria til gifte. Hvis Maria var Toras datter, ville dette bety at Øistein Orre skulle gifte seg med sin niese. Snorre skriver videre at da Olav dro hjem til Norge fra England, fulgte dronning Ellisiv med, sammen med stesønnen sin og Ingegerd ( gift med danskekongen Olav Hunger ).

Maria døde samme dag og på samme tid som da kongen ( og Øystein ) falt ved Stamford ( 1066). Det er liten tvil om at Snorre derfor var av den oppfatning at Harald Hardråde hele tiden hadde to dronninger.

Storm derimot, kommer til den konklusjon at Ellisiv ble værende igjen hjemme i Russland da Harald endelig bestemte seg for å dra hjem til Norge.

Han tviler også på om Harald og hun overhode var «gift». Dersom han har rett, så blir det mer rimelig å forstå hvordan den nå noe eldre Tora - kongemoren - kunne være et så attraktivt gifte at hun, etter Haralds død, fikk den svenske kongen Håkon som husbond ( noen hevder hun fikk danskekongen Svein Estridson ? ).

Det er noe usikkert hvem hun giftet seg med, men en «frille» ville vel neppe ha hatt en slik betydning, og hun var kanskje i tillegg en stolt og flott kvinne. Som garanti for politisk stabilitet var hun selvsagt også viktig for den nye ektemannen når sønnene ble satt til å styre i Norge.

Skofte Ogmundssøns døtre

Sagaen lar oss kjenne tre døtre til Giskeherren Skofte Ogmunssøn.

Tora, et sikkert Giske-navn, ble gift med Gutorm Asulvssøn på Rein. De hadde sønnen Gutorm og datteren Sigrid som begge ble inngiftet i Blindheims ætta. Senere ble Gutorm også gift med Sigrid, tidligere kone til Aura-Pål og Toras «stemor».

Ragnhild Skoftesdatter ble gift med Dag Eilivsson, en av de stormennene som fulgte kong Magnus Barfot. Sønnen Gregorius ( de hadde også sønnen Vatnorm og minst tre døtre ) ble kong Inge Krokryggs solide hjelper.

Han kjempet mot kongene Sigurd Munn og Øystein Haraldssøn ( som begge var brødre av kong Inge ) og var med da begge ble drept ( den siste av Simon Skalp fra Blindheim ). Han var ofte sammen med Blindheims ætta og bl.a. Bård Brynjolvssøn Standale.

Etter drapet på kong Sigurd, kjempet Gregorius mot Sigurds sønn Håkon Herdebrei til Gregorius ble drept på elven Bäveåen i Båhuslän av en pil i halsen ( år 1161 ).

Fra den såkalte «Geirsteinståtten» i Ågrip får vi høre om en rik enke Gyda, søster til Ragnhild, som Geirstein hadde så sterk attrå til. Hun ville ikke ha noe med han å gjøre og en annen tilbød henne hjelp, slik at Geirstein ble drept. Geirsteins datter var kong Sigurd Munns frille, og dette kan ha næret fiendskapet mellom Giske ætta, Geirstein si ætt og kong Sigurd Munn.

Tanten til de tre Skofte-døtrene, Ingeborg Ogmundsdatter, var gift med Eigil Aslakssønn. Han ble hengt av Magnus Barfot etter opprøret sammen med Steigar-Tore ( år 1094 forteller Snorre ).

Kongen var sint for at ingen av mennene hans var modige nok til å be om fred for Egil: «lkkje kjem gode frendar deg til hjelp», sa Magnus, og dette ble tatt som et tegn på at han helst ville at Egil skulle få leve.

Kvalsund vil imidlertid tolke dette utsagnet slik at kong Magnus mente dette som «en snert» til Giskefolket, dvs. et hånsord.

Hvem var mor til Magnus Barfot ?

Det gamle sunnmørske 'af en gl. Etleg' har en viktig opplysning om kong Magnus Barfot.

Der står: «Liotr Jarl ux Filia Ragnvald Jarls bo Gudø Moder Magnus Barfots» og videre «Olaver ux. Borguar filia Andors ä brimisnesi syster Magnus Barfots».

Dette kan vi lese omtrent som følger: Ljot jarl på Godøy var gift med Ragnvald jarls datter, mor til Magnus Barfot. Olaver var gift med Borguar datter av Andors fra Brimisnesi ( Bremnes ? ), søster til Magnus Barfot

Dette kan tolkes på ulike måter. Den mest rimelige tolkning er vel at Ragnvald jarls datter ( Tora ? ) først var gift med Ljotr jarl og fikk sønnen Olav ( e ). Deretter ble hun gift med, eller var «frille» til Olav Kyrre, og fikk sønnen Magnus med han.

Datteren Borguar var sannynligvis en datter av Ragnvald jarls datter ( Tora ), men kan også ha vært en datter av Olav Kyrre med en annen kvinne.

Kvalsunds påstand om at Olaver og Borguar var gifte som «samanførde søsken» kan derfor være riktig. Han går også videre og hevder at far til Ljotr jarls kone var Ragnvald Bruseson jarl, en mørejarlsættling fra Orknøyene, og han utvikler derfra flere ideer om slektskapet videre på Sunnmøre og i kongeættene i Norge.

Men det er mulig at Andors fra Bremnes hadde Ragnvald jarls datter ( Tora ) som kone / «frille» og at det er dette forholdet Borguar stammer fra. Uansett spekulasjoner om datteren Borguar, så slår 'af en gl. Etleg' fast at mor til Magnus Barfot kom fra Sunnmøre og fra Godøya.

I Snorre står det at Olav Kyrre var gift med Tora Joansdatter.

I Fagrskinna står følgende: «Olafr konungr gat sun med frillu sinni, poru Arnad6ttur läga [dottur Arna laga]; sa hét Magnus . Olav fikk en sønn med frilla si, Tora Arnesdatter [datter til Arne låge]; sønnen het Magnus..».

Her er det bare fornavnet Tora som er likt, men Fagrskinnas og Morkinskinnas påstand peker i retning av at en «arnung», kanskje Arne Arnesson i Romsdalen, har vært faren.

Dersom dette har noe for seg, er arnungene og kongeslekten også knyttet sammen langs denne linjen. Betegnelsen Arne 'lage' er uklar, og hvem den Joan som Snorre beretter om, finnes det ingen opplysninger om.

Hva er riktig ? Hvem var kongemoren til Magnus Barfot ? Er det opplysningen i 'af en gl. Etleg` eller er det Morkinskinna og Fagrskinna som har rett ? Eller er det Snorre ?

Dette er det ikke lett å gi et sikkert svar på, men denne kongemoren ble opphavet til en meget omfattende kongerekke. I og med at kongene ofte skiftet koner ( noen døde ) og fritt tok seg ulike kvinner / «friller», ble det mange sønner som, gjennom arv, kunne kreve makten. Her lå kimen til borgerkrigene i Norge, en ulykke som la mange i graven i de ca hundre år de varte. Men denne ulykken kan vi ikke laste Tora for.

Sigrid, frue til Giske ?

Det er lite vi vet om de andre kvinnene som ble gift med Giske-herrene. De vi kjenner kom fra viktige ætter i Norge. Døtre som ble giftet ut, fikk også høytættede menn.

Da mannssiden på Giske ætta døde ut med Nikolas Peterssøn i 1264, ble Margaret i Giskes ekteskap med Norges rikeste mann, en solid demonstrasjon på Giske-kvinnenes høye omdømme i landet. Men personligheten hennes, eller de andres, kjenner vi ikke. Hun ville sikre sin sjel evig frelse ved å gi av sin rikdom til kirken, men det var mer av tidens skikk enn for å vise til at hun var spesielt religiøs.

Kildenes taushet har gitt rom for en viss fantasi.

En av de få kvinner som har satt spor etter seg, er kona til Aura-Pål Skoftessøn. I Snorre kalles hun for Ragnhild, men det må helst ha vært Sigrid Torkjellsdatter Fugl i Sogn.

Aura-Pål var en heller tilbaketrukken skikkelse i historien, mens hun ser ut til å ha vært en mer utadvendt person. I Morkskinna er det fortalt om at hun førte eget langskip.

Etter et opphold i Bergen gjorde hun seg istand til å reise hjem. Kongen ( Sigurd Munn eller Øystein ? ) fulgte med da hun satte seil, og da hun for forbi Holmen ved Bergenhus, ba han først sin egen skald ( Snorri Bardar ) om å lage et kvad for henne, men han fikk det ikke til.

Så ble Einar Skulessøn spurt, og han laget dette kvadet om den stolte kvinne:

Da Aura-Pål døde, giftet Sigrid seg pånytt. Denne gang med Gutorm Åsulvssøn på Rein i Trøndelag. Han var allerede inngiftet første gang i Blindheims ætta, slik som hans bror.

Sigrid og Gutorm fikk sønnen Bård, og hun ble bestemor til hertug Skule og kong Inge Bårdssøn, siden Bård var gift med kongsdatteren Cecilia, datter av Sigurd Munn og søster til kong Sverre. Dermed var Giske ætta indirekte knyttet til kongsætten gjennom Reins ætta, gjennom Sigrid, Aura-Påls kone.

Denne situasjonen ga bestemte strategiske konsekvenser for «'herrene til Giske».

Det er en viss mulighet for at Giske ætta ved slekt var direkte knyttet til striden mellom kong Håkon Håkonssøn og hertug Skule, som endte med at Skule ble drept i 1240.

P.A. Munch mener at Skule Bårdssøn ble gift med Ragnhild Nikolasdatter, søster til Pål Flida på Giske.

De fikk datteren Margrete, som igjen ble gift med Skules verste fiende: kong Håkon IV Håkonssøn og ble hans dronning; et giftermål mange trodde skulle garantere fred mellom de to rivalene.

Argumentet Munch fører i marken om at Skules kone var en kvinne fra Giske, er følgende: «Hvis Datter denne Fru Ragnhild var, siges ingensteds, men hun har visselig hørt til en av de fornemste Familier. Snarest skulde man tænke på Giske - eller Bjarkø-Ætten, hvor dette Navn var sædvanligt».

I omveltningens tid

Fru Inger til Austråt og Giske

Det er vel neppe noen kvinne i norsk historie som har fått en slik fremskutt plass som Inger Ottesdatter Rømer. Hun var i Oslo da Knut Alvssøn ble drept i Henrik Krummedikes komplott, og hennes historie utfoldes da Reformasjonen gjorde sitt inntog i Norge, og kampen for norsk selvstendighet gikk inn i en avgjørende fase. Da Inger var ganske ung, ble hun gift med den mye eldre «rikshovmester» Nils Henrikssøn Gyldenløve.

Hans posisjon og hennes solide økonomiske situasjon gjorde dem samlet til en vesentlig maktfaktor i landet.

Deres hovedsete var Austråt ytterst i Trondheimsfjorden og langt fra København.

Denne geografiske og økonomiske posisjonen hadde også særlig betydning fordi det religiøse sentrum i Norge lå i Trondheim, ikke i Oslo. I to-rikes-unionen kunne man tenke seg at nettopp her skulle forholdene ligge godt tilrette for en allianse mellom økonomi, religion, kultur og politikk, som en solid utfordring mot den danske tyngden i unionen. Hvorfor skjedde ikke dette ?

Ingers ekteskap var neppe særlig lykkelig, slik aldersforskjellen var. Da Henrik døde i 1523/24, hadde de fått fem barn og alle døtre: Margrethe, Eline, Anna, Ingeborg og Luice.

Ingers største problem var derfor å finne den rette formel for valg av ektemenn. Selv ville hun tydeligvis ikke gifte seg igjen. Den formel hun valgte, var neppe motivert utfra den type allianse som vi allerede har skissert.

Fru Inger valgte bare danske adelsmenn til sine døtre.

Den eldste, Margrethe, ble gift med Vincens Lunge, en velutdannet mann som satt som rektor og professor ved universitet i København.

I 1523 ble Vincens sendt av kong Fredrik den I. til Norge for å sikre at nordmennene skulle hylle han som ny konge. I Bergen traff han Nils, Inger og døtrene, og om høsten ble det feiret bryllup mellom Margrethe og Vincens. Samtidig ble den nest eldste datteren, Anna, gift med en annen dansk adelsmann, Erik Erikssøn Ugerup, en slektning av Vincens.

Like etter døde Nils Henrikssøn Gyldenløve ( adelsnavn tilkjent slekten etter hans død ).

Vincens Lunge fikk derfor en viktig rolle både som eldste svigersønn i familien samtidig som han overtok Bergenhus festning og viktige len i Norge. Eline Nilsdatter ble forlovet en tid senere med Nils Jakobssøn Lykke. På grunn av ekteskap med norske kvinner fikk de alle norsk statsborgerskap og ble medlemmer av det norske riksrådet.

Vincens sikret at fru Inger fikk fire av mannens len: Fosen, Edøy, Romsdal og Sunnmøre, og Erik fikk Finnmark.

Allerede i 1524 påberopte fru Inger seg arveretten til Giske gods, på grunn av slektskap langt tilbake i ætten ( se oversiktstavle ) og tok det fysisk i besittelse. Hun hadde da kontroll både med Sunnnmøre len og Giske, sammen med alle sine andre eiendommer. Det er i hennes tid at vi får høre om den lutherske innflytelse på Giske, da Nils Mogenssøn i Herø, prost på Sunnmøre, sendte sitt klageskriv til erkebiskopen.

Da fru Inger til Austråt druknet i 1555 på Syvdefjorden, ble likene ført til Viklems hovedkirke på Ørlandet.

I 1632 besøkte kansler Jens Bjelke Austråt, og da sørget han for at det ble laget en min netavle over de døde. På den nedre del av tavla kunne man se, ifølge Daaes gjengivelse av en tekst fra rektor Benjamin Dass: «en seilende Jagt, hvoraf Halvdelen næsten er sunken; På Fartøiet saaes «fem bedrøvede Fruentimmer med oprakte Hender og to av Skibsfolkene».

Under sto med forgylte bokstaver: Herr seehr i Wand Storm och Weer en legt kuld kaste och slaae nehr Medt tvende Fruer der j var och thoe jomfruer dem fullt har Sambt at omkomme udenn latter nemblzg Frue Inger Ottes Datter Herr Henndrich Gylldenløwis Zart och Fru Ludtzie af samme Art, Sambt Gundell hindis Datter ung saa och medt Iige Schieffne tung Mester Hanns Gaasis Datter blye Karen føed udi Thrundhiembs Bye Och dl alle paa Søffde Fior i Sundmørs Lehn til Grunde foer E er Christie Føedtzell fornemb t usinn femb hundrit fembti och femb Pan Veven til Bergen at fare deris Goeds der da at forsvare Imod noegen gant Folchis Tilltaele miste saa Breffiveoch oeds med alle Och deres Iig dog ble igenn opfunden och her lagt henn Hos deres Fædre under Jord deris Siele i Himmelen boer Der giwe Gud Wij findes sammen saa har di og vi gods noch. Amen

Ellers skulle der ha vært en likstein med fem våpen merker på gulvet i kirkens kor . To var bjelkenes våpen, mens de andre var ugjenkjennelige. Rundt kanten skulle visstnok navnene ha stått skrevet. Det som sto helt klart, var: «Og bleve paa Sønmør, oc de funnes MDLV ( 1555)».

I 1495 drepte bønder fra Sunnmøre ridderen Arald ( Arild ) Gautesson Kane ( Chane ) på tinget på Sunnnmøre.

For dette måtte de ved dom av 6. desember 1497 betale dyrt med liv og gods, uten at man direkte vet hvem som var med og hvordan det gikk med de enkelte.

Det finnes to tolkninger av motivet for drapet. Den vanligste går ut på at Arald Kane var en bondeflåer og en vilkårlig lensherre som hadde gjordt sunnmøringene stor skade og mye urett. Den andre, som tilsynelatende bygger på en gammel Sunnmørs tradisjon, forteller at dette drapet var slutten på en lang ættestrid mellom Kaneætten og Giskeætten om eindomsretter og arv. Det skal derved ha vært Alf Knutsson, inngiftet i Giske ætta, som sto bak drapet.

Arald Kane var giftet inn i en sidelinje til Giske ætta, som da riktignok var blitt endel «utvannet» ifra Arnmødlingene sin tid, ved sitt ekteskap med Inger Erlendsdatter av Losna. En tremenning, Eline Kane var gift med Henrik Jenssøn Gyldenløve.

De fikk sønnen Henrik som ble gift med fru Inger til Austråt.

Innblandingen i svensk politikk

Forholdet mellom fru Inger, hennes svigersønner og erkebiskop Olav Engelbrektsson ble meget spent etter den eventyrlige historien med de svenske prelatene og den svenske «dalejunkeren».

Forløpet var følgende:

Etter at Gustav Vasa hadde blitt konge i Sverige i 1523, kom Peder «kanzler», som hadde hatt den mest fremtredende stilling under både den eldre og den yngre Sten Sture på kant med kongen. Peder sto høyt i kurs hos fru Christina Gyllenstjerne, konen til den avdøde Sten Sture, og var blitt formynder for hennes sønn, Nils Sture.

Peder kanzler, sammen med Mester Knut og noen andre svenske, katolsk-sinnede stormenn søkte i 1525 til Olav Engelbrektssøn i Trondheim for å knytte kontakt i tilfelle en fremtidig strid med den lutherske Gustav Vasa.

Da almuen i Dalarne, der Peder og de andre oppholdt seg, sendte «oppsigelsesbrev» til Gustav Vasa, som ikke lenger var populær i det katolske Dalarne, ble de sammensvorne engstelige og dro pånytt til Trondheim. Her ble de først beskyttet av erkebiskopen, men da både Gustav Vasa og den dansk-norske kongen forlangte dem utlevert, ble endelig Mester Knut sendt tilbake til Sverige.

Peder kanzler fikk derimot mulighet til å finne ly hos fru Inger på Fosen gård på Ørlandet. Men erkebiskopen følte seg presset til å utlevere også Peder kanzler og fikk omsider fanget han på Fosen. Inger var da i Bergen. Han ble også sendt tilbake og begge henrettet i februar 1527. Fru Inger ble meget forbitret på Olav fordi han hadde tillatt seg å sende hærfolk og ta Peder kanzler til fange på hennes gård.

Tidlig på året 1527 dukket så den berømte «Dalejunkern» opp i det samme området som Peder og Knut hadde søkt, for å skape motstand mot Gustav Vasa. Han utga seg for å være Sten Stures ( d.y. ) sønn Nils.

Den falske Nils hette Jøns Hanssøn og var oppvokst på en husmannsplass i Birkesta sogn, men hadde hatt tjeneste hos noen adelsmenn. I Dalarne fortalte han at han var «født til riket» og var motstander av Gustav Vasa som var blitt «lutheraner og hedning». Ja, kongen hadde til og med forsøkt å drepe ham.

Han fikk snart en viss støtte hos almuen og blant presteskapet i Dalarne, men kongen og det svenske riksrådet sendte flere advarsler til bøndene mot å støtte han. På samme måte som Peder kanzler, søkte «Dalejunkeren» til Trondheim for å finne støtte.

Erkebiskopen ville ikke ha noe med han å gjøre, men på den andre turen kom han til Austråt. Han var der noen dager, men først da han var på vei tilbake til Sverige, og var i Trondheim, kom fru Inger med sine svigersønner opp fra Bergen.

De fikk høre et rykte om at den barnløse Gustav Vasa var død og så sin sjanse i «Dalejunkeren». Etter en del forhandlinger og gjestebud ble «Dalejunkeren» akseptert og tatt med i «det gode selskap».

Svigersønnene til fru Inger overtalte henne til å la han bli forlovet med den motstrebende yngste datteren, Lucie. Han ble utstyrt med penger, soldater, utstyr og brev fra de høye herrer der det ble fortalt almuen i Dalarne at når han ble konge, så skulle det være gjensidig fred mellom rikene, og «Dalejunkeren» forsikret på sin side at når han besteg tronen, så skulle Sverige gi tilbake land til Danmark som Gustav Vasa hadde tatt.

Bak denne siste fase i utviklingen var også erkebiskopen involvert. Han hadde både velsignet forlovelsen og sendt med soldater.

Det finnes ingen portretter eller malerier av fru Inger til Austråt.

En rekke brev etter henne er bevart og det er sannsynlig at noen av dem er skrevet av henne selv. I alle fall er hennes håndskrift bevart, slik at man kanskje kan danne seg et bilde av hennes personlighet ved å studere disse.

Endelig har vi et dias e) som viser et typisk seglmerke til fru Inger ( tilsvarende påtrykket på brevet- f )) 23.10.1532 ( DN IX, 724) , en ridderhjelm med gevanter, men der våpenskjoldet under er vanskelig å se; en gyllen løve over et skråttliggende rutemønster.

Brevet er fra fru Inger til Olav Engelbrekssøn og hun tilkjennegir at all uenighet mellom dem er bilagt.

Opprøret fallt imidlertid i fisk, og i 1528 var «Dalejunkeren» avslørt. Vincens beholdt tilsynelatende lengst sin tro på at han var ekte, men omsider måtte han sende ham fra Bergen til København fordi Gustav Vasa hadde forlangt han utlevert ved en direkte henvendelse til den dansk-norske konge. Etter en flukt og fengselsopphold i Rostock ble han henrettet.

Dermed fikk fru Inger en smertelig opplevelse. Hun var blitt involvert i en pinlig affære, ledet av sine ivrige svigersønner som kun så sin sjanse til å kvitte seg med en svigerinne, samt kanskje også å få seg mer makt i nabolandet.

Men kanskje hun selv også ivret for å skape seg mere makt og rikdom ?

Noen særlig norsk selvstendighetslinje kan man neppe se i den strategien som var lagt opp av de sammensvorne. Erkebiskopens taktikk synes å ha vært motivert utfra den katolske kirkens interesser.

Okkupasjonen av Giske og striden med erkebiskopen

Fru Ingers grep om Giske skapte flere forviklinger.

Det var i sammenstøtene mellom henne og erkebiskop Olav Engelbrektsson at dette kom til uttrykk.

I 1528/29 var motsetningene blitt så sterke at erkebiskopen militært fordrev fru Inger fra sine len og tok hennes gårder, Giske inkludert.

Hun selv reiste til Bergen og søkte beskyttelse hos Vincens. Vincens hadde fått overta Nonneseter kloster i Bergen, bygde dette om og kalte det siden Lungegården.

I 1530 ble Nils Lykke sendt til erkebiskopen for å innlede forhandlinger om fred mellom ham, fru Inger og Vincens. Dette gikk i orden slik at Inger kunne vende tilbake til Austråt året etter, og få tilbake det røvede gods.

Men allerede høsten 1531 okkuperte erkebiskopen Giske og fru Ingers andre eiendommer påny. Stridens bakgrunn var nå at erkebiskopen hadde tatt side i den pågående alliansen med den avsatte, katolske kong Kristian 2. som med nederlandsk hjelp forsøkte statskupp og hadde kontroll med Oslo og de sørlige delene av landet. Fru Inger måtte igjen dra fra Trøndelag og søke tilflukt på Lungegården i Bergen. Men året etter var kuppet over, og Nils Lykke, sammen med andre dansker, dro i 1532 til erkebiskopen og krevde oppgjør for sammensvergelsen med Kristian 2. og for det han hadde gjort mot fru Inger.

I denne omgang måtte erkebiskopen betale erstatning på 3000 våger fisk og danske mark til fru Inger og Vincens. Samme året døde Nils Lykkes kone Eline og etterlot han to barn.

I 1533 ble det siste riksmøtet i Norge holdt i Bud i Romsdalen. Denne gang innkalt og ledet av erkebiskopen, ettersom han, etter kong Fredrik l.s død, fikk den ledende stilling i Norge.

Her møtte fru Inger med sine tre svigersønner, men møtet førte bl. a til at hun for alltid mistet retten til Giskegodset.

Erkebiskopen fungerte fra 1530 som formynder for jomfru Karine Alfsdatter på Grefsheim.

( Grefsheim gods er en storgard på Nes i Ringsaker i Hedmark ).

På denne måten kan man si at erkebiskopen i en kort tid var formell «Giskeherre».

Erkebiskopen kjempet i gjennom denne retten mot fru Inger og også mot Nils Lykke som på listig vis i 1532 prøvde å få tak i Giske ved å hevde rett etter den nylig avdøde Thure Jønsson, brorsønn av Alf Knutsson. Da avgjørelsen forelå, skrev Fru Inger den 5. september et brev der hun takket «Giskes landboere for den lydighet, de hittil hadde vist henne» og at hun for fremtiden ga slipp på godset.

Nonneseter kloster i Bergen, bygde dette om og kalte det siden Lungegården.

Men allerede høsten 1531 okkuperte erkebiskopen Giske og fru Ingers andre eiendommer påny.

Lucie og Nils Lykke

Den store sorg i familien inntraff da Nils Lykke, som nå var enkemann, forelsket seg i fru Ingers yngste datter Lucie, hun som tidligere hadde vært «forlovet» med «Dalejunkeren».

Lucie hadde antagelig passet hans to barn på Fosen gård, eller på Tautra kloster der han bodde som verdslig forstander. På den tid var det strengt forbud mot at svoger og svigerinne kunne ha seksuell omgang, slik at forholdet ble fordømt både fra luthersk og katolsk side som «kjetteri».

Nils Lykke forsøkte hos Vincens og hos fru Inger om hjelp til å få en offentlige mellomkomst og godkjennelse til at han kunne gifte seg med Lucie, men begge var imot. Han og Lucie fikk likevel et barn sammen, som døde etter kort tid. Det kan se ut som om kjærligheten var gjensidig, ikke bare slik at Nils ville benytte seg av Lucie for å sikre seg mere gods. Han tapte jo arven ved Elines død.

En periode så det ut til at erkebiskopen ville holde sin hånd over Nils Lykke, men etter mye press ble Lykke fengslet og satt i arrest på erkebiskopens festning Steinsvikholm, ytterst i Trondheimsfjorden.

Etter en tid måtte erkebiskopen sammenkalle en kirkerett som dømte den ulykkelige elsker « i erkebiskopens hender med liv og gods». Denne dommen ble senere stadfestet av en herrredagsrett i Oslo der Vincens Lunge presset hardest på for å få fullbyrdet dommen mot sin svoger Nils Lykke, som han hatet.

Og slik endte det; fru Ingers annen svigersønn ble «røyket i hjel» julaften 1535 av erkebiskopens folk. Noen hevder at han da var gått over til katolisismen igjen for å tilfredsstille erkebiskopen, men forgjeves.

Men omtrent samtidig møtte Vincens Lunge sin skjebne.

Han ble utsendt sent på året 1535 av den danske kongen, nå Kristian den 3., for å sikre kongevalget i det nordenfjeldske, og ankom Trondheim sammen med en delegasjon rett før jul.

Den 3. januar 1536 stormet flere menn inn i værelset han bodde i og drepte han. Foranledningen var at erkebiskopen hadde sammenkalt et lokalt allmøte i erkebispegården og fått tilslutning til påstanden om at de danske utsendinger og det sønnafjeldske riksråd hadde forbrutt seg mot norsk lov ved å hylle kongen uten tilslutning fra hele det norske riksrådet, og ved å ha utskrevet en ekstraskatt. Erkebiskopen ba om forsamlingens tilslutning til at delegasjonen derfor skulle kunne fengsles. Men på møtet krevde en av erkebiskopens slektninger at Vincens skulle dømmes til døden, siden han ble kjent personlig ansvarlig for vedtakene. Så fulgte drapet.

Dermed mistet fru Inger sin sterkeste støtte og enda en svigersønn. Lucie som hadde bedt så sårt for sin kjæreste, både hos Vincens, hos moren og hos erkebiskopen, giftet seg senere med Jens Tillufssøn Bjelke, som siden også overtok Austråt i 1552, tre år før fru Inger døde.

Dette skjedde i 1555 da hun var på vei til Bergen. Hun reiste sammen med datteren Lucie, hennes datter ( med Jens Bjelke ) Gundel, samt jomfru Karen Gaas. Da de kom ut på Syvde / Rovdefjorden på Søre Sunnmøre, blåste det plutselig opp til uvær. Skuta gikk ned og alle druknet. Likene drev iland, og de ble siden begravet i Ørlandets hovedkirke.

Fru Gørvel: Nordens beste gifte

Historien om fru Gørvel er en historie om eiendeom og arv og om ektemenn som prøvde å skape seg rikdom gjennom gifte med henne.

Vi kan ta utgangspunkt i det kompliserte arveoppgjøret etter den steinrike junker Hans Sigurdssons.

I 1490 falt en tredjedel av arven til ætten «Tre rosor» i Sverige, og Alf Knutsson ble tilkjent den norske delen av dette, mens broren Jøns Knutsson fikk de svenske eiendommene.

Oppgjøret var omtvistet, men fikk rettslig kjennelse etter hvert. Den «norske» opprøreren, riksråd Knut Alfsson, fikk overført denne arven etter Alf, og etter han skulle sønnene Karl og Eirik Alfssønner arve sine deler.

Knut døde i bakhold i 1502 og begge sønnene døde i 1520.

Dermed sto det bare to kvinner igjen i rett arvefølge. Først Knuts søster Karine Alfsdatter, og deretter Karl og Eiriks søster Bodil Knutsdatter. Bodil var gift med den svenske adelsmannen Fader Nilssøn ( Sparre ) og begge døde antagelig også ca 1520.

Sammen hadde de ett barn, nemlig Gørvel Fadersdatter Sparre. Hun stod dermed som den eneste direkte arveberettigede av den ene tredjedelen av de store norske eiendommene som slekten hadde arvet, og der Giskegodset var den viktigste delen.

Det er klart at en slik kvinne var «gull verdt», og sammen med de eiendommer som faren hadde brakt inn i ekteskapet, var Gørvel, etter Ludvig Daaes mening, det rikeste gifte i Norden.

Gørvel og hennes tre menn

Først meldte Peder Nilssøn Grip seg, og de ble gift i 1532.

Men allerede neste år druknet Peder, etter at han først hadde vært fører for en svensk styrke som skulle angripe erkebiskop Olaf Engelbrektsson.

Under dette oppdraget skulle han også søke å sikre sin bruds norske arverettigheter, som foreløbig lå hos Karine ( Alfsdatter ) på Grefsheim ved Mjøsa.

En kort stund senere kom dansken Truid Gregerssøn Ulfstand som sendemann for den danske kongen til Sverige for å sikre forlik mellom de nordiske riker.

Og det tok ikke lang tid før det Daae kaller et «fornuftsekteskap» mellom han og Gørvel var ordnet.

Truid var minst 23 og kanskje 30 år eldre enn Gørvel. Han ville gjerne utvide sine eiendommer i Skaane med hennes, og hun så med ham som ektemann muligheten til å sikre seg sine arveberettigde eiendommer i Norge. ( Mot Karine og etterhvert også fru Inger til Austråt ).

Han var enkemann og hadde da fire sønner og tre døtre.

Like etter ekteskapet ble de to involvert i en komplisert affære på grunn av Truids kontakter under den såkalte Grevefeiden. Den utspant seg slik at en av lederne for grev Christopher og Lübekkerene, Marcus Meyer, ble fanget og ført til Truid og Gørvels slott Varberg. Etterhvert ble han godt likt av Truid, og plutselig, ved en smart manøver, klarte Marcus å ta slottet i besittelse, mens Truid ble lurt da han et kort øyeblikk var utenfor.

I 14 måneder beleiret Truid sitt eget slott, mens Gørvel og hans egne barn ble holdt som gisler innenfor. I denne tiden fødte Gørvel deres eneste barn Nils, og noen helst uberettigede rykter ville ha det til at Marcus skulle ha forført Grøvel. Imidlertid måtte Marcus til slutt gi opp fordi greven ikke kom til unnsetning. Fru Gørvel og alle barna ble fri, men Marcus ble henrettet i Helsingør, sammen med en prest som ble henrettet ved partering og som hadde vært hans forbundsfelle da festningen ble «kuppet» fra Truid.

I 1545 døde Truid etter at han hadde gjordt store anstrengelser for å sikre at alle Gørvels rettigheter i Norge var tilført familien. Det gjaldt alle eidendeler etter Karine på Grefsheim som døde i 1537, og der han fryktet at både kirken, ved biskop Mogens av Hamar, fru Inger og Jøns Knutssøn to sønner: Johan og Lauritz Jønsssønner, ville melde seg.

Like etter, i år 1547, ble fru Gørvel gift påny.

Denne gang med den danske riksråd Lage Brahe, og Daae siterer et sagn som sier at fru Gørvel «ville heller være i Helvete med Hr. Lage enn i Himmelen med hr. Truid».

Lage hadde vært henne en god husbond, mens Truid hadde vært det motsatte. Lage var i slekt med Truid og hans syv barn, dvs fru Gørvels stebarn. De var fettere og kusiner med Lage.

Men de var langt fra noen lykkelig familie.

Truids barn så helst at fru Gørvel ikke giftet seg igjen. Hun kom straks i strid med Truids arvinger med hensyn til det gods hun og Truid hadde kjøpt etter at de hadde giftet seg. Men Truids barn var også ute etter og eventuelle deler av hennes eget gods. Det var særlig den eldste, Lage Ulfstand, med samme navn som fru Gørvels nye mann, som var mest aktiv i arvesakene.

I 1548 dro Lage Brahe på en tur til Danmark med Nils Ulfstand, fru Inger og Truids eneste barn.

På reisen døde sønnen. Dette førte til stort oppstyr blant Ulfstand-slekten. På selveste begravelsen kom Lage Ulfstand og en bror og beskyldte Lage Brahe for å ha bidratt til den 13 årige guttens død. Etter mye bråk og utskjelling ble kisten endelig åpnet og likskjorten revet av. Da kom det for dagen at gutten var død av pest. Lage Brahe reiste rettsak for æreskrenkelse og mye oppstyr fulgte.

Senere ble de i flere år holdt ulike rettsaker der Ulfstand-ættlingene krevde gods av fru Gørvel, og mot hennes vilje. I mange saker vant de frem. Særlig med hensyn til gods og eiendommer i Sverige.

I 1552 dro hun en eneste gang til Norge sammen med sin mann, og besøkte noen av de store eiendommene hun hadde, men hun var ikke på Giske.

Alene tilbake

1 1567 døde plutslig Lage Brahe, uten at han og fru Grøvild hadde fått noen barn. Hun satt siden alene igjen med sin rikdom, Nordens rikeste enke. Gradvis ga hun sine eiendommer til kongen og den danske stat. Hun hadde ikke noe til overs for sine svenske slektninger etter Truid og siden den katolske kirkes tid var forbi etter reformasjonen i 1537, ble det Kongen som etterhvert arvet det hun eide.

I 1582 byttet hun store deler av sitt norske gods, inkludert Giskegodset, mot store og rike eiendommer i Skåne.

I avståelsesbrevet fra 1582 skriver hun i tidens stil:

Jeg Gyrvild Fadersdatter, salig Hr. Lauge Brahes Eferleverske, kjendes og gjør vitterligt for alle med dette mit aabne Brev, at efterdi den stormægtigste høibaarne Fryste og Herre, Hr. Fredrik den Anden, Danmarks etc. etc., min allernaadigste Herre og Konning, alltid haver været mig en naadigst Herre og Konning og med Synderlig Gunst og Naade bevaagen, og høist bemerkte. Hs. K. Maj. nu naadigst haver til mig og mine Arvinger for evindelig Eiendom undt, skjødt og afhendt Hs. K. Maj.s og Kronens Gaard Verpinge Hofgaard saa og Verpinge Mølle ...... at have, nyde, bruge og beholde kvit og fri udi min Livstid og sa lenge jeg lever, da haver jeg derimod med min egen gode Villie og velberaad Hu underdanigst skødt, givet og afhændt og nu med dette mit aabne Brev skjøder, giver og strax aldeles og fuldkommeligen afhænder fra mig og mine Arvinger og til høibemeldte K.Maj., Hs. Maj.s Efterkommere, Konninger udi Danmark og Norge, og Kronen alt mit Arvegods, som findes nordenfjelds udi Norge, som er først udi Romsdalen ..ltem udi Sundmøre dette efterskrevne Gods og Rente: Giedtzskøe, skylder 10 Voger Fisk, ....(så følger alle gårdene oppregnet med skyld etc)..."

Godset ble så først lagt inn under Bergenhus len og året etter forlenet til Hans Lindenov.

I 1585 fikk Johan Svave, fra Soer kloster forleningsbrevet: «kvit og frit uden Avgift udi sin Livstid».

I 1586 avsto fru Gørvel nye godsmengder av sine norske eiendommer i Gudbrandsdalen til kongen, mot meget små motytelser, og i 1599 fikk kongen siste del av hennes norske arv.

Endelig i 1601 ga hun Kongen som gave eller arv omtrent alt hun hadde tilbake.

Hun døde 20. april 1605 og ble begravet på Kongens bekostning i Lunds domkirke.

Skjøn Valborg

Den berømte Giske ætta ble med tiden omspunnet av myter og sagn.

Et typisk eksempel på en slik tradisjon er sagnet om jomfru Valborg og Aslak Torssøn.

Hans Strøm skrev allerede i 1766 at:

"Skiøn Valborgs Grav er et bekient gravsted som findes paa Gidske-Gaard tet ved Chorets Søndre Side..", men at historien har liden Troværdighed, efterdi den ingensteds findes beskreven uden i den saakaldte Skiøn Valborgs og Axel Thorsens Viise. Saa meget bliver dog vist, at der baade har været en Skiøn Valborg og Axel Thorsen til, og at de begge have opholdt sig i Norge, men om den første ligger begraven paa Søndmør eller i den gamle Norske Province Bahuus, synes at være noget uvisst." (II: 114)

Strøm viser ellers en rimelig god skepsis til problemet med å kunne lokalisere graven. Han skriver at han vil

« ... Undgaae ufornøden Vidløftighed i en ubetydelig Sag».. og avslutter med «I Øvrig lader jeg denne Norske Skiønhed hviile roelig i sin Grav..»

Visen om Aslak og Skjøn Valborg finnes i dag i minst tre danske håndskrifter fra begynnelsen av 1600-tallet. Man har vært uenig i hvilken historisk situasjon visen tar sitt utgangspunkt i, hvilke kongelige og geistlige personer som opptrer i visen, hvor den kan være diktet og når den oppsto.

Med P.A. Munch som autoritet har man havnet på hypotesen om at den har kun en svak historisk tilknytning, at den neppe kan knyttes til bestemte historiske skikkelser, at den er dansk og at den har oppstått tidlig på 1400-tallet i katolsk tid.

Følgende karakteristikk i Danmarks gamle Folkeviser VIII, setter den i et visst perspektiv:

«Visen må i det hele betragtes som Toppunkt af den middelalderlige Digtnings Udvikling, ikke blot ved sin Længde, men ogsaa ved den store Mængde af Personer og Forhold, som den bringer på Scenen».

I korte ordelag handler visen om Aslak som blir forelsket i den unge Valborg ( Emmersdatter ? ).

Før han reiser ut i verden lover de hverandre sin kjærlighet. Mens Aslak er i tjeneste hos keiseren, kommer den unge kongesønn Håkon og forelsker seg i Valborg. Han ber henne bli sin dronning, men hun forteller om sitt løfte til Aslak. Kongesønnen søker så råd hos sortebroder ( munken ) Knut. Han får det da til at de to er søskendebarn og at de ble døpt på samme dag. Derfor kan de ikke få hverandre. Denne nyhet gjør at Valborg gir etter for kongesønnen, men nettopp da anfaller fiender riket og kongen må dra i kamp. Aslak følger også med i striden og da kongesønnen blir drept, sier han at hvis Aslak vil hevne, skal han få kongeriket og Valborg. Aslak kjemper drabelig videre, men til slutt blir han drept etter at alle andre nordmenn er døde.

I dødsstunden minnes han Valborg og sier at St. Olaf skal sørge for at de møtes i himmelen. Da budskapet kommer til Valborg, erklærer hun at hun aldri vil ekte noen mann. Hun gir bort alt hun eier og går i kloster.

7 ættlegger

Innhold:

7 ættlegger; Ættlegg I Giske ætta Ættlegg II Bjarkøy ætta Ættlegg III Sudrheims ætta Ættlegg IV Martein ætta Ættlegg V 3 Roser ætta ( Rosor ) Ættlegg VI Reymer ætta ( Rømer ) Ættlegg VII Losna ætt

Vedlegg:

3.2.1 Slektskap mellom junker Hans og arvingane

Skiftet etter junker Hans Sigurdson nemner 3 arvinger eller grupper arvinger.

Den første er Alv Knutsson ( 3 Rosor ) med sine søsken.

Den andre er Otte Matsson med sine sysken, og den tredje er Inger og Sigrid Erlendsdøtre.

3.3.1. Slektstavle

Slektstavle som syner slektsskaptilhøva som var bakgrunnen for konflikten mellom Fru Gyrvhild ( Gørvel ) Fadersdatter og hennes svenske slektninger ( 3 Rosor ) og mellom Fru Gyrvhild ( Gørvel ) og fru Inger Ottesdatter ( Fru Inger til Austråt ).

Ættlegg I: Giske ætta

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Arne Arnmodson, lendmann i 1016, død ca. 1024 2 a. Torberg Arneson, lendmann. Gift med Ragnhild Erlingsdotter frå Sole ( Sola ) 2 b. Kalv Arneson på Egg, lendmann, gift med Sigri, Tore Hunds dotter 2 c. Finn Arneson på Austråt, lendmann, jarl, gift med Torbjørg Syr 2 d. Arne Arneson, lendmann, gift med Geirtrud Erlingsdotter frå Sole, sjå Bjarkøy 2 e. Kolbjørn Arneson. Ugift. Falt på Stiklestad i 1030 2 f. Arnbjørn Arneson. Ugift. Drepen i 1028 2 g. Ragnhild Arnesdotter, gift med Hårek på Tjøtta. Son; Finn 3 a. Ogmund Torbergson på Giske, gift, ikkje lendmann, død før faren 3 b. Øystein Orre Torbergson , ikkje gift, lendmann, fall ved Standford Bridge i 1066 3 c. Tora Torbergsdotter, gift 1 g. med kong Harald Hardråde og 2. g med kong Svein Ulvson 3 d. Jorun Torbergsdotter, gift med Ulv Uspakson stallar 4. Skofte Ogmundson på Giske, gift med Gudrun Torsdotter, lendmann, død på korsferd i 1103 5 a. Ogmund Skofteson, død på korsferd i 1103-04 5 b. Finn Skofteson, død på korsferd i 1103-04 5 c. Tor Skofteson, død på korsferd i 1103-04 5 d. Pål Skofteson, lendmann, gift med Sigrid av Fugl 5 e. Tora Skoftesdotter gift med Åsulv Skuleson på Rein 5 f. Ragnhild Skoftesdotter gift med Dag Eilivson. Son: Gregorius 6 a. Nikolaus Pålson Kuvung på Giske, lendmann, død 1217 6 b. Ingeborg Pålsdotter, gift med Kolbjørn Olavson Grebstad i Sykkylven 6 b. Sigrid Pålsdotter gift med Gudmund på Stadheim i Sunnylven 7 a. Pål Nikolausson Flida på Giske, lendmann, fødd ca. 1170 7 b. Ragnhild Nikolausdotter, gift med hertug Skule Bårdson 8. Peter Pålson på Giske, lendmann, gift med Guri frå Husabø i Sogn. Syslemann på Sunnmøre, død i 1254 9. Nikolaus Peterson på Giske, lendmann, syslemann på Sunnmøre, døde i 1264 10. Margrete Nikolausdotter, gift med Bjarne Erlingsson av Bjarkøy

Ættlegg II: Bjarkøy ætta

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Jon eller Joan Arneson, son til Arne og Geirtrud, sjå ættlegg I, ledd 2 d. Gift med Ragnhild, Sigurd Hunds dotter, og fekk Bjarkøy. Lendmann. ( Det er ikkje umogleg at Arne Arneson bodde på Haram og var gift med dotter hans Torfinn Kåresson, men soga fortel at kona hans var frå Sole ) 2 a. Sigurd Jonson Hund på Bjarkøy, død i ungdommen 2 b. Erling Jonson Hund på Bjarkøy, likeiens 2 c. Vidkunn Jonson på Bjarkøy, lendmann før 1103, død etter 1138 2 d. Jartrud Jonsdotter 3. Erling Vidkunnsson på Bjarkøy, lendmann omkring 1140, død 1182. Gift med syster hans Jon Drumbe frå Stranda, Sunnmøre. Dei hadde ein son og minst to døtre 4 a. Vidkunn Erlingson på Bjarkøy, tilsagd lendmanssombud av kong Magnus Erlingson, men drepen i 1183 av Bårt på Rein. Ugift 4 b. Ragna ( Ragnhild ) Erlingsdotter, gift 1 gang med Ivar og gift 2 gang med Bjarne Mardson, lagmann i Hålogaland, nemnd i 1223. 4 c. NN Erlingsdotter, nemnd i Sverres soge i 1183 5. Erling Ivarson ( eller Bjarneson ) var lendmann og syslemann i Hålogaland i året 1263 6 a. Bjarne Erlingsson, gift med Margrete Nikolausdotter, og fekk Giske, der han sidan bodde. Lendmann før 1273, død 7 juli i 1313. Margrete døydde omkring 1307. 6 b. Vidkunn Erlingsson, gift i 1291 med Gyrid Andersdotter av Stavreim ( Nordfjord ). Han døyde i 1302 og kona 25 oktober 1323. 7. Andres Bjarneson på Giske, gift med Kristine Torsdotter ? Deira born var Kristine Andresdotter, nemnd i 1313. Andres døydde like etter mor si i 1307-08. 8. Erling Vidkunnsson på Bjarkøy, son til Vidkunn og Gyrid, fødd i 1292, døydde i 1355. Han var visst gift med Kristina Andresdotter frå Giske ca. 1314. Sidan vart han gift med Elin, dotter til Tore Håkonson. 9 a. Bjarne Erlingsson ( den yngre ) var vaksen i 1237, fødd omkring 1215. Det er freidt at han heitte etter Bjarne på Giske. Foreldra hans bodde på Giske i 1316 og eigde då Giskegodset. Bjarne var gift med ei av kong Magnus Eiriksons frendekvinner ( Herdis Torvaldsdotter av Hetlands ætta ), men dei hadde ikkje born. Bjarne var riddar og døydde omkring 1353. 9 b. Ingeborg Erlingsdotter var mest jamngamal med broren Bjarne. Ho vart gift med Sigurd Havtorsen omkring 1340. Dei arvet heile Giskegodset etter Erling Vidkunnson i 1354. 9 c. Gyrid Erlingsdotter var halvsyster til Bjarne og Ingeborg.Ho vart gift i 1347 med Eiliv Eilivson i Naustdal, Sunnfjord. Dei drukna begge i 1358. Dottera Margrete vart gift med Diderik Vistmaker. ( Ætta deira døydde snart ut ). 9 d. Giertrud Erlingsdotter, fødd omkring 1340, gift med Otte Svåleson Reymer som døydde i 1411. Frå dei ættar fru Inger på Austråt og erkebisp Aslak Bolt, sjå Reymer ætta. 9 e. Sigrid Erlingsdotter, gift med ein unemnd, døydde i 1356 9 f. Elin Erlingsdotter, visstnok den yngste av syskena

Ættelegg III: Sudrheims ætta

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Sigurd Havtorson, syskenborn med kong Magnus Eirikson avdi Agnes, mor hans Sigurd, var dotter til kong Håkon den 5te. Sigurd vart gift med Ingeborg Erlingsdotter til Giske og Bjarkøy, sjå ættlegg II 9 b, omkring 1340. I 1350-60 åra var han syslemann på Heidmark, og 1366-70 høvding i Bergen. Giskegodset arvet han i 1354, då verfaren døydde. Sigurd døydde omkring 1390. 2 a. Håkon Sigurdson til Giske vart i 1388 gift med Sigrid Erlendsdotter av Losna ætta. Håkon bodde på Slinde dei fyrste åra han var gift, men sidan på Giske der han døydde i 1407. Han hadde ikkje born etter seg. 2 b. Agnes Sigurdsdotter til Sudrheim ( Sørum, Romerike ) vart gift med den gautlanske adelsmannen Jon Marteinson, av Reymer ætta, riksråd i Norge. 2 c. Cesilia Sigurdsdotter gift med Ingjald Guttormson i Skattum på Heidmarka, Botner ætta skriv seg fråd ei. ( Ho var visst eldste dotter til Jon, bror hans Sigurd Havtorson ? )

Ættlegg IV: Martein ætta

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Jon Marteinson til Sudrheim, gift med Agnes Sigurdsdotter i 1380, sjå ættlegg III, 2 b. 2 a. Magnus Jonson døydde før 1409 utan born 2 b. Katarina Jonsdotter, gift 1 gang med Alv Haraldson Bolt og 2 gang med Jens Hjerne, død før 1448. Katarina døydde i 1454. Alv var norsk riksråd. Han fekk Giskegodset ved dom på Gulating i 1409, tildømt borna hans Jon Marteinson. Borna hans Alv Haraldson var; 1. Agnes, gift med Knut Jonson ( i Sverige ) av ætta «3 roser», 2 Gro Alvsdotter, gift med Matts Jakobson, yngre Reymer ætt, 3. Ingeborg Alvsdotter, gift med norsk adelsmann. 2 c. Ingeborg Jonsdotter, døydde barnlaus før 1409 2 d. Sigurd Jonson til Sudrheim og Giske, gift med Filippa Hansdotter frå Pommeren. Dei hadde berre 1 born. Sigurd var riksråd og drottsete ( eller aller helst stathalder ) i Norge. Han døydde omkring 1453, omkring 50-60 år gamal. Filippa døydde noko etter 1472. Dei eigde Giskegodset. 3. Hans Sigurdson til Giske fikk alle eigedomane etter faren i 1453. Han var visst umyndig då. Junker Hans Sigurdson døydde ugift i 1479-80 åra. Han var då over 40 år gamal og trulova med Ingeborg Åkerdotter Tott til Hjulborg. Med junker Hans døydde denne ættegreina ut. Dei store eigedomane hans vart skift mellom borna til Agnes, Gro og Ingeborg Alvsdøtre, sjå ovanfor ved 2 b

Ættlegg V: 3 Roser ( Rosor )

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Knut Jonson i Mørby, lagmann i Vestergautland i 1434-53, gift med Agnes Alvsdotter Bolt 2 a. Jøns Knutson til Mørby, gift med dotter til den norske odelsmannen Eirik Sæmundson som vart snikmyrda av Hartvik Krumedike i 1458. Born: 1. Ture Jønson, svensk rikshovmeister, død i 1532, 2. Alfrida, 3. Marta 2 b. Alv Knutson til Giske, gift med Magnhild ( Åshild ) Oddsdotter ( av ei gamal norsk ætt ), enke etter riksråden Bengt Hartvikson som gudbrandsdølerne drap i 1446. Alv Knutson var lensherre i Bergenhus len i 1455-77. Bodde sidan på Giske og Grefsheim ( Nes i Ringsaker på Hedmark ) til sin død ca. 1495. 2 c. Marta Knutsdotter, gift med Tord Bonde, syskenborn til kong Karl Knutson i Sverige 2 d. Ragnfrid Knutsdotter, gift med Aslak Tordson Båt til Lund. Born: Knut Aslakson, Borneborn: Knut Knutson til Morland, norsk riksråd og riddar, avretta i 1519 ( skuldlaus ) 3 a. Knut Alvson til Giske, norsk riddar, son til Alv og Magnhild til Giske, fødd omkring 1450. Gift 1 gang med Gyrvhild Eriksdotter Gyllenstjerna omkring 1478, og gift 2 gang med Mette Ivarsdotter Dyre ( Vincens Lunges frende ). Knut Alvson vart skammelig myrda av Henrik Krumedike i året 1502 3 b. Odd Alvson, norsk riddar, lensherre i Skien og sidan høvding på Akershus slott, døydde barnlaus i 1497 3 c. Karina Alvsdotter til Grefsheim, døydde ugift i 1536. Ho arvet Giskegodset i 1521, men fru Inger tok det. 4 a. Karl Knutson til Giske, son til Knut Alvson og Gyrvhild Gyllenstjerna, fødd i 1480-90, fikk Giskegodset i 1504, fall ved Stockholm i 1520. Ugift ig utan born 4 b. Eirik Knutson, gift med Margreta Vasa. Han vart halshoggen av kong Kristian II i Stockholm i 1520, sjå «Blodbadet» 4 c. Karen Knutsdotter, død før broren Knut 4 d. Bodil Knutsdotter, gift med Fader Nilsson Sparre eller Gyldensparre til Hjulstad. Deira barn var Gyrid eller Gyrvhild som vart gift 1 gang med Peter Nilsen Grip, gift 2 gang med Turid Ulfsland, gift 3 gang med Lauge Brahe. Gyrid hadde berre eit born, sonen Nils Ulfsland som døydde omkring 12 år gamal i 1548. I 1536 arvet Gyrid Fadersdatter det store Giskegodset. Ho døydde 20 april 1605, omkring 90 år gamal.

Disse 5 ovennemnde adelsættene; Giske ætta, Bjarkøy ætta, Sudrheims ætta, Marteins ætta og 3 Roser eigde Giskegodset, den eine etter den andre som rette arvingar etter lova, men innimellom kom det likevel eit par andre ætter som mellombels tilvende seg godset; derfor skal dei nemnast her. Av ættlegga vil ein sjå arveretten dei tykkast ha. Dei vert også nemnde fordi dei i 1490 var rette arvinger til noko av Giskegodset etter hans Sigurdson.

Ættlegg VI: Reymer ætta ( Rømer )

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Ottar Svåleson Reymer til Storheim ( Nordfjord ), norsk riksråd, død i 1411, gift med Giertrud Erlingsdotter av Bjarkøy ætta. 2 a. Ståle Ottersen Reymer, norsk riksråd, død før 1428, gift med Cecilia Håkonsdotter Smør ( Smørætta, sjå lensherren Jon Smør ) 2 b. Elsebe Ottersdotter, gift med Jakob Faustulvson, riksråd 2 c. Sigrid Ottersdotter, gift med Harnikt Bolt til Gjemlestad, Nordfjord. Borna deira var erkebiskop Aslak Bolt og ei dotter gift med Henrik Jensen Gyldenløve, far til Nils Henrikson Gyldenløve på Austråt. 2 d. Margreta Ottersdotter, gift med Gaute Eirikson Galtung i 1380 3 a. Mats Reymer var son til Jakob Faustuvson og Elsebe Reymer. Han tok altså morsnamnet Reymer ( yngre Reymer ætt frå han ). Mats var gift med Gro Alvsdotter Bolt som var systerdotter hans Sigurd Jonson på Giske, sjå ættleggg IV, 2 b 3 b. Narve J. Reymer, far til Geirtrud, gift med Magnus Green til Tidøy. Frå den adelsætta Green. 3 c. Geirtrud Jakobsdotter, gift 1 gang med Håvard Botolvsen, død i 1438, gift 2 gang med Magnus Hogenschild. Ho døydde før 1472 utan born. 4 a. Jakob Matson Reymer, kannik i Nidaros, ugift 4 b. Otte Matson Reymer, norsk riksråd, gift med Ingeborg Lydersdotter Struds 4 c. Geirtrud Matsdotter, gift med Nils Porse 5 a. Olav Otteson, norsk riksråd 5 b. Inger Ottesdotter Reymer ( fru Inger til Austrått ), død i 1555, gift med Nils Henrikson Gyldenløve, sjå 2 c. Borna deira var: 1. Margreta, gift med Vincens Lunge, 2. Elen, gift med Nils Lykke, 3. Ingeborg, gift med Peder Hansen Litle på Akershus, 4. Anna, gift med Eirik Ugerup, 5. Lucia, gift med Jens Bjelke 5 c. Otelia Ottesdotter, gift med Nils Ragnvaldson på Åby, norsk adelsmann

Ættlegg VII: Losna ætt

( Dei som er merkte med samme talet er sysken ).

1. Erland Filipson (?) til Losna, adelsmann omkring 1360 2 a. Eindride Erlandson til Losna, høvding på kongsgarden i Bergen, og lensherre i Tunsberg len, død omkring 1438 2 b. Sigrid Erlandsdotter, gift 1 gang med Håkon Sigurdson til Giske i 1388, gift 2 gang med Magnus Magnusson frå Sverige ( som var hoffembetsmann til dronning Margreta ) i 1410. Dei bodde på Sunnmøre og hadde Giskegodset som eigedom frå 1410-26. 3. Erlend Eindrideson til Losna, gift med Gudrun som var dotter til Ingeborg Bolt og ein adelsmann som vart myrda fordi han var ekte nordmann. Ingeborg var dotter til Alv Haraldson Bolt og Katarina, syster til Sigurd Jonson til Giske. Erlend Eindrideson og Gudrun bodde i Sogn der han var lensherre. Han hadde også pantelena Valdres og Romsdal. Både Erlend og Gudrun var døde før 1477. Dei hadde borna: 1. Ingegjerd, fødd omkring 1450, gift 1 gang med Olav Guttormsen til Hananger på Lista, død i 1485, gift 2 gang med Arild Kane til Kanestrøm på Nordmøre ( Bondeflåar ), drepen av bøndene på Sunnmøre i 1497. Ingegjerd døydde utan born i 1520 åra. Rosenkrans ætta arvet det meste av jordgodset hennar. 4. Sigrid Erlandsdotter, den yngre, var ugift i 1490. Ho vart sidan gift med Bo Fleming, men var død før 1520. Ho arvet noko av Giskegodset saman med systera Ingegjerd i 1490.