Verneplan I Og II, Østfold

304 VerneplanI og II, Østfold - Krepsdyrundersøkelser

Bjørn Walseng

NINA NORSK INSTITUIT FOR NATURFORSKNING VerneplanI og II, Østfold - Krepsdyrundersøkelser

Bjørn Walseng

NORSK 1NSTITUTT FOR NATURFORSKNING nina oppdragsmelding 304

Walseng, B. 1994. Verneplan I og II, Østfold. - Krepsdyrundersøkelser. NINAs publikasjoner - NINA Oppdragsmelding 304: 1-26.

NINA utgir fem ulike faste publikasjoner: Oslo, september 1994

NINA Forskningsrapport ISSN 0802-4103 Her publiseres resultater av NINAs eget forskningsarbeid, i den ISBN 82-426-0509-2 hensikt å spre forskningsresultater fra institusjonen til et større publikum. Forskningsrapporter utgis som et alternativ til inter- Forvaltningsområde: nasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgruppe Norsk: Arealforvaltning rn.m. gjør dette nødvendig. Engelsk: Land use management

NINA Utredning Copyright 0: Serien omfatter problemoversikter, kartlegging av kunnskapsni- Stiftelsen Norsk institutt for naturforskning vået innen et emne, litteraturstudier, sarnmenstilling av andres materiale og annet som ikke primært er et resultat av NINAs Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse egen forskningsaktivitet.

NINA Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. Opplaget er begrenset.

NINA Temahefter Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov for å in- formere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgruppen er "almenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, fylkes- mennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Redaksjon: NINA Fakta-ark Lars Erikstad Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINAsNINA, Oslo faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, natur- Design og layout: forvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkelt- Klaus Brinkmann personer). Cathrine Haneng Svendsen NINA, Ås/Oslo I tillegg publiserer NINA-ansatte sine forskningsresultater i inter- nasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfaglige Sats: NINA tidsskrifter og aviser. Kopi: Kopisentralen NS

Opplag: 100

Kopiert på miljøpapir!

Kontaktadresse: NINA Boks 1037, Blindern N-0315 Oslo Tel.: 22 85 46 84

Tilgjengelighet: Åpen Oppdragsgiver:

Prosjekt nr.: 5557 Norges vassdrags- og energiverk (NVE)

Ansvarlig signatur: a* Q1.4),--,1-4'i•

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 304 Referat Abstract

Walseng, B. 1994. Verneplan I og II, Østfold. - Krepsdyrundersøkelser.Walseng, B. 1994. Conservation plans I and II, Østfold county. - NINA Oppdragsmelding 304: 1-26. - Investigation of crustaceans. - NINA Oppdragsmelding 304: 1-26.

Utredningen kartlegger verneplanstatus for Østfold fylke med hen- This report describes the crustacean fauna in the protected wa- syn til ferskvannsbiologiske forhold i Mosse- og Haldenvassdraget tercourses of Mosse- and Haldenvassdraget and is part of a docu- som begge ble varig vernet mot vannkraftutbygging i Verneplan I mentation of the scientific value of these two rivers. Except for a og Il. Med unntak av tre sure myrvann, hadde de øvrige lokalitete- few humic lakes, measured pH varied between 6.0 and 7.0. The ne pH mellom 6,0 og 7,0. Vannsjø hadde høyest ledningsevne medhighest conductivity, 9.45 mS/m, was recorded in Vannsjø in 9,45 mS/m i juni. Vassdragene hadde en rik krepsdyrfauna med til- June. Altogether 75 crustacean species were found (52 cladoce- sammen 52 arter vannlopper og 23 arter hoppekreps. Gjennom- rans and 23 copepods). Both the pelagical and the littoral sone snittlig var det 31,6 arter pr lokalitet. Følgende arter er tidligere fun- were rich with many crustacean species and high number of indi- net kun en eller noen få ganger i Norge: Ceriodaphnia megops, C viduals. The plankton community of Lake Vannsjø consisted of 15 reticulata, Simocephalus serrulatus, Camptocercus lilljeborgi og Di- different species. There was a mean of 31,6 littoral and pelagical acyclops abyssicola. Både med hensyn til planktoniske og litorale ar- species per locality. The following species are only found once or ter var artsrikdommen stor med bl a 15 planktoniske arteri Vann- a few times in Norway: Ceriodaphnia megops, C reticulata, Si- sjø. Tettheten av dyr var også høy. Østfold har størst faunamessig mocephalus serrulatus, Camptocercus lilljeborgi and Diacyclops likhet med Hedmark og Oppland, mens forskjellen er størst i for- abyssicola. The freshwater crustacean fauna of Østfold is faunis- hold til Trøndelagfylkene. Likheten med krepsdyrfaunaen i Hed- tically most similar to the neighbouring counties Hedmark and mark og Oppland gjenspeiler sannsynligvis at innvandringen har Oppland. The similarity is due to cooccurrance of a number of skjedd fra sørøst. De ferskvannsbiologiske interesser i fylket er godteasterly distributed species. The situation for watercourse conser- ivaretatt gjennom vern av Enningdalselva, Mosse- og Haldenvass- vation in Østfold are discussed in view of physical geography and draget. Det kunne imidlertid vært ønskelig å sikre enkeltlokaliteter freshwater biological regions and subregions. The conservation of i nedre deler av Glåmas nedbørfelt som ikke er berørt av dagens ut-biological diversity in the freshwater of Østfold is good due to the bygging. Glåma er med sitt store nedbørfelt interessant bl a med protection of the River Enningdalselva and the watercourses of hensyn til spredning av arter. Også representative lokaliteter i kyst- Mosse- and Haldenvassdraget. There are, however, need to pro- nære strøk, som ikke hører til de større vassdragene, burde vært tect some localities in coastal areas and for some localities within sikret mot forskjellige inngrep. to the catchment of River Glåma.

Emneord: Verneplan - Ferskvann - Krepsdyr - Østfold Key words: Conservation plans - Freshwater - Crustacean - Østfold

Bjørn Walseng, NINA, Boks 1037 Blindern, N-0315 Oslo. Bjørn Walseng, NINA, PO Box 1037 Blindern, N-0315 Oslo, Norway

I forbindelse med Verneplan I og Il har det vært ønske om doku- Referat 3 mentasjonav de ferskvannsbiologiskeforhold i Mosse-og Halden- vassdraget,Østfold fylke. Denne utredningen, som er utført på Abstract 3 oppdrag for NVE,gir en beskrivelseav krepsdyrfaunaeni et utvalg lokaliteter innen de to vassdragene. Forord 4

Jegvil takke LarsWalseng som har assistertunder feltarbeidet samt 1 Innledning 5 HaavardØsthagen, Jan Henning L'Ab&-Lund og Per Einar Faugli for hyggeligsamarbeid. 2 Beliggenhet 6 2.1 Mossevassdraget 6 Jeg vil også takke Gunnar Halvorsensom har kommentert rappor- 2.2 Haldenvassdraget 7 ten, og Svein-ErikSloreid som har analysertvannprøvene. 2.3 Klima 7 2.4 Berggrunnog løsmasser 8 2.5 Vegetasjon 8 Oslo, mai 1994 3 Materiale og metoder 9 BjørnWalseng 4 Lokalitetsbeskrivelse 10

5 Resultaterog diskusjon 11 5.1 Vannkjemi 11 5.1.1 pH 11 5.1.2 Ledningsevne 11 5.2 Krepsdyr 12 5.2.1 Registrertearter 12 5.2.2 Artsantall 12 5.2.3 Planktoniskekrepsdyr 12 5.2.4 Litorale krepsdyr 17 5.2.5 Tetthet av litorale krepsdyr 19 5.2.6 Faunamessiglikhet 19

6 Verneplaneneog ferskvannsbiologiske interesser i Østfold 20 6.1 Region 18. Den sydøstnorskeog bohuslånske kystskogsregion 20 6.1.1 Vurdering av ferskvannslokaliteter 20 6.1.2 Krepsdyr 20 6.1.3 Dagensvernesituasjon 20 6.1.4 Behovfor supplerendevern 20 6.2 Region 19, underregion 19b 21 6.3 Region21, underregion21a 21 6.3.1 Vurdering av ferskvannslokaliteter 21 6.3.2 Krepsdyr 21 6.3.3 Dagensvernesituasjon 21 6.3.4 Behovfor supplerendevern 21

7 Ferskvannsbiologiskregionsinndeling 22 7.1 Region 1, områdeneøst for Oslofjorden 22 7.2 Region4, Oslofeltet 22

8 Sammendrag 23

9 Summary 24

10 Litteratur 25

Vedlegg

1 Innledning I Mossevassdragethar Vannsjøsiden 1964 vært gjennstandfor un- dersøkelserav forurensningssituasjonen. Enoppfølgende undersøkel- Denne utredningen er ment som et bidrag til å kartlegge verne- se ble gjennomførti 1975(NIVA 1977), og på begynnelsenav 80-tal- planstatusfor Østfoldfylke, der Mosse-og Haldenvassdraget (figur let ble det foretatt rutineundersøkelser(NIVA 1984). Det harvært fo- 1) ble varig vernet mot vannkraftutbyggingi VerneplanI og Il for kusertpå fysisk-kjemiskeforhold og planktonalger.Konklusjonen er vassdrag.Det ble ikke utført naturfagligeundersøkelser i den for- at det har skjedden raskeutrofiering i lokaliteten.Det foreliggerogså bindelse,og rapportener derfor ment som en dokumentasjonav bl en hovedfagsoppgavefra innsjøen(Bjørndalen & Warendorph1982). a krepsdyrfaunaeninnen de to vernetevassdragene. Også i Haldenvassdragethar det foregått overvåkingsundersøkel- I tillegg til Mosse-og Haldenvassdraget,som tilsammen drenerer ser i forbindelsemed bl a forurensningssituasjonen(NIVA 1982). I mer enn 1/3 av Østfoldssamlete areal, er også Enningdalselvaver- tillegg har det vært foretatt undersøkelserav Femsjøenog Lille Er- net i forbindelsemed Verneplan IV. Dette vassdragetdrenerer de tevann i forbindelsemed bruken av disselokalitetene som drikke- sørøstredeler av fylket. vannskilderfor Haldenvannverk (NIVA 1967). 11989 ble det gjort observasjoneri forbindelse med en oppblomstring av giftproduse- Til tross for at vassdrageneligger sentralt på Østlandet, er de re- rende blågrønnalgeri vassdraget(NIVA 1989). En rapport om de lativt dårlig undersøkt mht ferskvannsbiologiskeforhold, og ved- naturfagligeog naturvernmessigeforhold i Haldenvassdragetog de rørende litorale krepsdyr foreligger det nesten ingen dokumen- tilgrensendeområder på norskside av Stora Leomhandler bla også tasjon. krepsdyr(Hardeng 1982).

Østfold

Mossevass- draget

Halden- vassdraget

:7)*

0 0 vjoo 0

£PS? EiIjVerneplan 1&2 Enning- dalselva Figur • Verneplan 4 Verneplanfor vassdrag,status i Østfold. Conservationstatus of watercourses in Østfold county.

2 Beliggenhet Vassdragethar sine kilder i Smalvannetog Raudvannetsom ligger i Østmarka, 242 m o.h. Herfra renner vassdragetsørover til 2.1 Mossevassdraget Langen, som er en lang smal innsjø som strekker seg nordvest- sørøst. Elvafra Bindingsvatneti øst slutter seg til vassdragetfør Mossevassdragetdrenerer arealer innen Akershus og Østfoldfylker, Langen og fra vest kommer elva fra Gjetsøvatnet.Etter Langen og er dekket av kartbladeneOslo 1914 IV, Ski 1914 III og Vannsjø renner vassdragetgjennom Vågvatnet og Mjær med arealer på 1913 IV (M 711-serien).Nedbørfeltet har et areal på 690 km2 og henholdsvis1 og 1,8 km2. Etter Mjær renner Hobølelvaover en strekkerseg fra nord mot sør og er karakterisertved at det mang- strekning på ca 30 km gjennom et flatt kulturlandskap fritt for ler innsjøeri sentrale deler (figur 2). I nord er det en rekke mel- innsjøer, til utløp i den nordøstre delen av Vannsjø. Elva har lomstorevann, mensVannsjø, som er nedbørfeltetesstørste innsjø, størst fall nedstrøms Mjær med mange strykpartier. Etter Elve- ligger i sør. Store deler av kommuneneMoss, Rygge, Råde, Våler, stad har den lite fall og danner mange steder et meandrerende Hobøl,Spydeberg, Ski og Enebakkligger innenfor nedbørfeltet. løp.

Mosse- vassdraget

0 5 10 km

Figur 2 Nedbørfeltettil Mossevassdraget. Thecatchment area of the Mossevass- draget watercourse.

Vannsjø har et areal på 35,8 km2, og er karakterisertved en ure- gelmessigutforming med mange øyer, holmer og viker. Vannet Halden- er delt i to hovedbassenger,Vanemfjorden i vest med et areal vass- på 12 km2, og Storefjorden i øst med et areal på 23,8 km2. Det siste bassengeter dypest med ca 40 m. Foruten Hobølelva ren- draget ner flere mindre elver og bekker ut i Vannsjø. De to største er Mørkelva og elva fra Sæbyvatnetsom begge drenerer områder i øst. Sæbyvatnet,med et areal i underkant av 2 km2, er ved siden av Vannsjø den største innsjøen i den sørlige delen av ned- børfeltet.

FraVanemfjorden renner Mosseelva til utløp i Mossesundet.På den første strekningen har den minimalt fall og renner gjennom flere mindre vann. Over en kort strekning før utløp i fjorden har den imidlertid et fall på 25 m.

2.2 Haldenvassdraget

LiksomMossevassdraget er også Haldenvassdragetlangt og smalt og strekkerseg fra nord mot sør (figur 3). Det er imidlertidvesent- lig størreog har et nedbørfeltpå ca 1600 m2. Den nordlige delen av feltet strekker seg inn i Akershusfylke og vassdragetberører kommunene Halden,Aremark, Marker og Aurskog/Høland.Ned- børfeltet er dekket av kartbladeneHalden 1913 II, Aspern2013 III, Øymark2013 IV og Rødenes2014111, Bjørkelangen 2014 IV, Øye- ren 19141 og Strøm2015 III (M 711-serien).

Vassdraget er karakterisert ved mange store innsjøer. Det har sine kilder ved Dragsjøhaugen(268 m o.h.) i nord. Herfra renner vassdragetgjennom flere mindre vann, der Floen er størst med et areal ca 2 km2. Herfra til Bjørkelangen(3,3 km2)følger elva et parti som er fattig på innsjøer,men rikt på myr. NedstrømsBjør- kelangen slutter Mjerma seg til hovedelva fra øst. Dette er det størstesidevassdraget og drenerer innsjøeneSetten og Mjermen. Etter samløp renner Hølandselvavia Skullerudvatnettil Rødenes- sjøen, som er det nordligste av de store vannene i vassdraget. Den er nærmere 20 km langt og har et areal på 15,3 km2. Etter Rødenessjøenfølger Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen.De to første er lange og smale og strekker seg ca 30 0 10 20 km i nord-sør retning. Aspern og Femsjøenhar en annen utfor- ming og mellom dissedreier hovedvassdragetmot vest. FraFem- sjøenfaller Tista 79 meter over en relativt kort strekning til utløp i Iddefjorden ved Halden.

De mange lange og smalevannene er forbundet med slusersom har muliggjort ferdsel fra Femsjøenog opp til Rødenessjøen.På 1800 tallet ble Haldenvassdragetvia Soots kanal forbundet med Mangenvassdragetsom drenerertil Sverige.Kanalen består av til- sammen18 sluser.

2.3 Klima

Nedbørdataog temperaturerfra Ryggeer vist i figur 4 (Det norske meteorologiskeinstitutt 1985, 1986). Stasjonenligger lengst sør i Figur 3 Mossevassdragetsnedbørfelt og skullevære representativfor store Nedbørfeltettil Haldenvassdraget. deler av Østfold. Temperatureneindikerer et kontinentalt klima Thecatchment area of the Haldenvassdragetwatercourse. med en forskjell på ca 22 °C mellom varmesteog kaldestemåned,

Temperatur (Rygge) Nedbør (Rygge)

20 200

15 150 10 E 100 o 5 50 0 -5 0 okt nov des jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des jan feb mar apr mai jun jul aug sep

normal 1992 -93

Figur 4 Månedlige gjennomsnittstemperaturer og månedlig nedbør for Rygge (1715) samt 30 års normalene for den samme stasjonen. Monthly mean temperatures and monthly preaPitation at Rygge (1715) and the 30-year normals for the same station.

som er henholdsvis juli og februar. Gjennomsnittstemperaturen for 2.4 Berggrunn og løsmasser juli er 15,9 °C, mens normalen for februar er -4,2 °C. Indre og høy- ereliggende trakter er noe kaldere og har derfor et mer utpreget Mossevassdragets nebørfelt ligger i sin helhet innefor et område kontinentalt klima. der berggrunnen hovedsakelig består av gneiser samt noe granitt. Haldenvassdraget består nesten utelukkende av gneiser og drene- Vinteren 1993 var mild og for hele perioden desember-april lå tem- rer således en tungt forvitrelig berggrunn. Unntaket er et område peraturene høyere enn det som er normalt for årstiden. Januar skil-vest for øyrnarksjøen med amfibolitt. Under isavsmeltningstiden var te seg klarest fra normaltemperaturen med et gjennomsnitt på 0,7 det markerte framstøt og det ble avsatt et mektig endemorene- °C mot normalt -4,1 °C. Fra mai og fram til feltarbeidets slutt i sep- kompleks (Raet) som demmer opp Vannsjø samt flere vann østover tember var derimot temperaturene gjennomgående lavere enn nor- til Halden . Raet ble avsatt i marint miljø, og løsmassene i området malt og alle sommermånedene sett under ett hadde en temperatur bortsett fra Raet og tilsvarende, men mindre morenetrinn lenger på ca 2 °C lavere enn normalt. nord (Å&Ski-trinnet), domineres av marin leire.

Den gjennomsnittlige årlige nedbøren ved Rygge er 773 mm (Det norske meteorologiske institutt 1985). Nedbøren er relativt jevnt 2.5 Vegetasjon fordelt over året, men med mest nedbør om høsten. September er vanligvis den mest nedbørrike måneden med 94 mm i gjen- I Mossevassdraget er ca 80 % av arealet dekket av skog, mens nomsnitt. Minst nedbør kommer det vanligvis i februar og mars resten i hovedsak består av dyrket mark (NIVA 1984). med gjennomsnitt på respektive 36 og 33 mm. I Haldenvassdraget utgjør produktiv skog ca 60 %, vann 12 %, dyr- Størst avvik fra normalen ble registrert i november 1992, da det ket mark 12 % og myr 7 % (Hardeng 1982). kom 202 mm. Et minimum ble registrert i mars med kun 6 mm. Juni og juli var relativt rike på nedbør, mens det i perioden forut Generelt er vegetasjonen i de to nedbørfeltene rikest i de laverelig- for innsamlingsrunden i september kom langt mindre nedbør gende områder med marine avsetninger. En mer detaljert informasjon enn normalt. om vegetasjon og flora er gitt i andre arbeider, bl a Halvorsen (1978).

3 Materialeog metoder Vannlopper(cladocerene) er bestemtved hjelp av Smirnov(1971), Flössner(1972) og Herbst(1976), mens hoppekrepsene(copepo- Krepsdyrprøverble innsamleti to perioder,henholdsvis 17.-18. juni dene)er bestemtved hjelp av Sars(1903,1918), Rylov (1948) og Ki- og 14.-16. september 1993. Fra Mjær og Rødenessjøenble det efer (1973,1978.). ogsåtatt prøveri oktober 1992. Tilsammener det talt opp 100 kvalitative litorale krepsdyrprøver.Det er i tillegg tatt 30 vannprøver Forå sammenlignekrepsdyrsamfunnene i de enkelte lokaliteteneer samtidig med innsamlingav krepsdyrprøvene. samfunnsindeksen(CC) beregnet etter følgende formel (Jaccard 1932). Vannprøveneble fylt direkte på 1 I plastflaskernær overflaten,og er kun analysertmed hensyntil pH og ledningsevne. CC = 100c/ (ab-c)

Litoralprøveneer tatt med håvkastlike over bunnen, med kast fra hvor a og b er antall arter i hvert av samfunnene,mens c er antall og langs land. Det er tatt prøver i forskjelligetyper vegetasjonder arter felles for begge. CC gir et mål for likhet mellom lokalitetene dette fantes. I mangelav båt ble det, der det var mulig, tatt prøver med hensyn til artssammensetningen.I lokaliteter med samme ved å kaste håven rett ut fra land på'et dypt, eksponert sted. På artssamrnensetningvil CC være lik 100. Ved beregning av CC vil denne måten vil en ogsåfå informasjonom artene i planktonsam- alle artene telle likt uansettom de er vanligeeller sjeldne,og sjeld- funnet. Det er brukt planktonhåvmed maskevidde90 J.tm, diame- ne arter vil derfor i stor grad bestemmeforskjellen mellom sam- ter 30 cm og dybde 57 cm. funnene.

4 lokalitetsbeskrivelse ligger ved Breidmosetjernet, til Vannsjø med et areal på 35,8 km2. Vannene er i ulik grad omgitt av henholdsvis kulturmark, skog og be- Tabell 1 gir en oversikt over noen karakteristiske data fra tilsam- byggelse. Rundt Langen dominerer skog, mens Vannsjø er omgitt av men 15 lokaliteter. Beliggenheten er vistfigur i 2 og 3. skog og kulturmark. Vågvatnet er omgitt av bebyggelse i den nord- vestre delen. I Haldenvassdraget er Aspern i hovedsak omgitt av skog, De undersøkte vannene i Mossevassdraget fordeler seg fra 25 m mens de øvrige innsjøene har varierende innslag av kulturmark. o.h. og opp til 132 m o.h., og fra 79 m o.h. og opp til 118 m o.h. i Haldenvassdraget. Figur 5viser hvilke vegetasjon og substrat som dominerer der prø- vene ble tatt. Nøkkerose, snelle, starr og tjønnaks er de vanligste Lokalitetene varierer i størrelse fra en liten myrpytt (ca 10 m2), somvannvegetasjonstypene.

Tabell 1.Noen karakteristiske data for de undersøkte lokalitetene i Mosse- og Haldenvassdraget. Some characteristic data for the investigated lakes in Mosse- and Haldenvassdraget.

Vannvegetasjon

snelle, nøkkerose, tjønnaks, sverdlilje starr, snelle, nøkkerose snelle, nøkkerose starr, snelle, takrør takrør, snelle, tjønnaks, nøkkerose sjøsivaks, nøkkerose nøkkerose, myrkant starr, sjøsivaks, nøkkerose sverdlilje takrør, snelle, tjønnaks, nøkkerose starr snelle, tjønnaks, nøkkerose starr, nøkkerose veg.kant snelle, takrør, flotgras

Sjøsivaks Sverdlilje Tjønnaks Starr Takrør Stein/sand Snelle Nøkkerose "Plankton" Botnegras Figur 5 50000 100000 150000 200000 250000 Antall dyr i prøver tatt i ulik vegetasjon. Antall inivider pr m3 Number of individuals in samples taken from different types of vegetation.

5 Resultaterog diskusjon som bl a inkluderer Rødenessjøenog Femsjøen,viser at pH i disse to lokalitetene har lavest pH i vinterhalvåret, da det er regis- 5.1 Vannkjemi trert verdier ned mot 6,0. Høyest pH (7,7) er registrert i Røde- nessjøeni juni i forbindelse med algeoppblomstring. I tidligere Vannprøveneer kun analysertmed hensynpå pH og ledningsevne undersøkelseri Femsjøener pH målt til ca 6,5 (Gussgaard1979, (tabell 2). pH er målt potensiometriskpå laboratorietetter at prø- NIVA 1989). vene haddevært oppbevartpå et mørkt kjøleromi en kort periode. Fellesfor Mosse- og Haldenvassdrageter at eutrofieringsproses- sen innen begge vassdragenebidrar til å øke pH. Samtidig er in- 5.1.1 pH dre deler av vassdrageneutsatt for sur nedbør og dette bidrar til lav pH her. LavestpH, 4,6, ble målt i en pytt ved Breidmosetjernet,mens Are- marksjøenhadde høyest pH, 6,9 i juni og 6,7 i september. Med unntak av Sjursbråtetjernog Breidmosetjernet,som begge kan 5.1.2 Ledningsevne karakteriseressom myrtjern, hadde de øvrige lokalitetenepH mellom 6,0 og 7,0. Det var relativt liten forskjell i pH mellom juni og Myrpyttenved Breidmosetjernetog Vannsjøskilte seg ut mht til led- september. ningsevne.I Vannsjøble den målt til 9,45 mS/mi juni og 8,94 mS/m i september.De respektiveverdiene for myrpyttenvar 4,45 mS/m I Vannsjø ble det målt pH 6,7 i juni og 6,7 i september. Også i og 3,87 mS/m. I alle de øvrige lokalitetenevarierte ledningsevnen 1964 lå pH i Storefjorden,som er det størstebassenget i Vannsjø, mellom 5,00 mS/mog 6,50 mS/m. på det samme nivået (NIVA 1977). LavestpH ble den gang registrert i mars med 6,4, mensseptember hadde 7,0. Undersøkelsene I perioden 1980-83 ble det målt noe høyere ledningsevnei Va- i 1976-77 viste at pH i perioder av året kunne være over 7,0 og nemfjordenenn i Storefjorden,der den var ca 7,5 mS/m.I Vanem- høyestepH ble registrert i august 1977 med 7,3 (NIVA 1977). Sei- fjorden lå ledningsevnenliksom i 1993 på i overkantav 8,0 mS/m. nere overvåkingsundersøkelserhar registert ennå høyere pH I Vanemsfjordenble det i mars 1977 registrerten ledningsevnepå (NIVA 1984), og i juli 1983 ble det målt pH 7,6 i Vanemsfjorden. 17,03 mS/m (18 °C) (NIVA1977). Økningen i pH har sammenhengmed den pågåendeeutrofiering av innsjøen. Høyeverdier i Vannsjø har sammenhengmed at vannet er demt opp av raet og at vannet derfor står i kontakt med store løsmasser. I Sæbyelvable det i periodennovember 1976 til mai 1977 registrert Hobølelva,som er den størsteav tilførselselveneog som drenerer pH på ca 5,5 (NIVA1977). I sommerhalvåretlå den på i overkantav områder med marin leire, bidrar også med ionerikt vann (NIVA 6,5, som er omtrent det sammesom i 1993. I Hobølelvable det re- 1977). gistert pH rundt 7,0 gjennom hele året (NIVA 1977). Verdienefra Haldenvassdrageter i overensstemmelsemed tidlige- Overvåkingsundersøkelserfra Haldenvassdraget(NIVA 1982) re observasjoner(NIVA 1982).

Tabell2. pH og ledningsevne115 lokaliteter i Mosse-og Haldenvassdraget. pH and conductivityin 15 localitiesin Mosse-and Haldenvassdraget.

5.2 Krepsdyr 5.2.2 Artsantall

5.2.1 Registrerte arter Antall arter variertefra 10 i en myrpytt ved Breidmosetjernettil 47 i Vannsjø(stasjonene 5 og 8). Flestarter på en stasjonble funnet Tilsammen52 arter vannlopperog 23 arter hoppekreps,ble påvist i Sæbyvatnmed 45 arter(figur 6). Gjennomsnittligantall arter pr i Mosse-og Haldenvassdraget(tabell 3a og 3b). I Norgeer det hit- lokalitet var 31,6 som er ca 9 arter mer enn i Gardermoområdet, til registrert henholdsvis81 arter vannlopper og 48 arter hoppe- som ble betegnetsom et artsrikt område (Halvorsenet al. 1994b). kreps.Til sammenligningble det i en undersøkelseav 28 lokaliteter Gjennomsnittetfor restenav landet er ca 13 arter pr lokalitet. Inn- i Gardermoområdetregistrert 62 arter. I Dokkadeltaet,som ble stu- sjøene i Mosse-og Haldenvassdragetmå derfor betegnes som dert i en fire-års periode, ble det funnet 78 arter (Halvorsenet al. meget artsrike. Størstartsrikdom hadde Mossevassdragetder de 1994a). tre innsjøeneMjær, Sæbyvatnetog Vannsjø hadde henholdsvis 41,45 og 47 arter. Enkeltearter er tidligere kun funnet en eller noen få ganger i Nor- ge. Dette gjelder bl a Ceriodaphniamegops som ble beskrevetav Vannloppenedominerte med et gjennomsnittpå 23 arter pr loka- Sars(1891) fra Bogstadvannet.Den er senerekun funnet i Sæv- litet, mensgjennomsnittet for hoppekrepsenevar 8,3. Sammenlig- sjøen (Sandlund& Halvorsen1980) og i Dokkadeltaet(Halvorsen net med Dokkadeltaet,der krepsdyrfaunaener fulgt gjennomfire et al. 1994 a). Den er relativt vanlig i Mellom-Europaog er van- år (Halvorsenet al. 1994a), var andelen vannlopper noe større i ligst i små dammer, men fins også i litoralsonen i større sjøer Mosse- og Haldenvassdraget.Forholdet mellom vannlopper og (Prciszynska1962). Den er ogsåvanlig i temporære dammer (Ma- hoppekrepsvar i Dokkadeltaet2:1, i Gardermoområdet2,5:1 og i honey et al. 1987). C megops er den størsteav Ceriodaphnia-ar- Østfold ca 3:1. Antall arter hoppekrepser sannsynligvisnoe høyere tene i Norge. da det oftest var dominansav nauplierog små copepoditter,som ikke ble artsbestemt.Erfaringene fra Dokkadeltaetviser at under- Ceriodaphniareticulata skillerseg lett fra de øvrige Ceriodaphnia- søkelsergjennom hele året gir flere arter hoppekreps. artene ved kraftige pigger midt på furcakloen.Arten blir liksom C megops funnet i relativt store tettheter når den først er tilstede. I følge (Sars1992) er den vanlig rundt Osloder den oftest ble funnet 5.2.3 Planktoniskekrepsdyr i små dammer med klart vann. Den er seinerekun funnet i Kynna- vassdraget(Sandlund & Halvorsen 1980) og i Nakkedalen nær For å få et inntrykk av forekomsten av planktoniskekrepsdyrarter, Tromsø(Walseng & Halvorsen1993). ble det fra en eksponertplass tatt håvkastfra land (jfr. kap. 3). Fi- gur 7 viserfordelingen av vannloppearterog hoppekrepsarteri dis- Simocephalusserrulatus ble første gang funnet av (Sars 1992) se prøvene,mens den prosentviseforekomsten framgår avved- som kun fant et fåtall individer i Sognsvatn.Siden er den funnet legg 1. Det er sett bort fra litorale former som er kommet med i i Flakkan(Nøst 1982), i flere små dammer i Lofoten (Walsenget prøvene.Det ble registrert 12 arter planktoniskevannlopper og syv al. 1991) samt i Arekilen på Hvaler(Walseng upubl.). Den har en arter hoppekreps,hvorav fem arter calanoiderog to arter cyclopo- vid utbredelse,men i motsetning til S. vetulus mangler den i ark- ider. Artslisteninkluderer mange arter som vanligviser knyttet til tis og i høyfjellet (Flössner1972). Arten er funnet opp til 900 m næringsrikelokaliteter på Østlandet. o.h. i Alpene. Den fins i små vannforekomsterog i følge (Flöss- ner 1972) mangler den i store oligotrofe innsjøer. I sure oligo- Bådevannlopper og hoppekrepsdominerte i prøvene.I følge Pen- trofe myrvann er den ofte tallrik, noe som stemmer godt med nak (1957)er planktonsamfunni gjennomsnittsammensatt av hen- funnet i Sjursbråtetjern.Dette er et typisk myrtjern med pH på ca holdsvistre arter hoppekrepsog fem arter vannlopper.Gjennom- 4,5. snittet for lokalitetene i Mosse- og Haldenvassdrageter høyere. Flestarter ble påvisti Vannsjøved stasjoneni sørendenav det stør- Et fåtall individer av Camptocercuslilljeborgi ble funnet av Sars ste bassenget,Storefjorden. Her ble det påvisthele 10 vannlopper (1889)i en stille lone av Tistaved Halden.Den er senerefunnet i fle- og fem hoppekreps. re lokaliteter i Gardermoområdet(Halvorsen et al. 1994b). I følge (Flössner1972) fins C. lilljeborgi i mindreferskvannsforekornster og Vannlopper er en vestpalearktiskart. Den er observertnord til Midt-Sverigeog Diaphanosomabrachyurum ble med unntak av Rødenessjøenre- Sør-Finland,og i øst stopper artens utbredelseved Ural. Den synes gistrert i alle lokalitetene.Den utgjorde alltid små andelerog alltid å unngå sure og kalkfattige lokaliteter. mindreenn 5 %. Denforekommer vanligvis i lite antall i planktonet (Sandøy1984, Wærvågen 1985). Sars fant hoppekrepsen Diacyclops abyssicola på 4-6 favners dyp i Mjøsa (Sars 1918). Siden er den ikke påvist i Norge før Holopediumgibberum ble kun funnet i Femsjøenog i Breidmoset- den igjen ble funnet i Sæbyvatneti 1992. Funnene i Mosse- og jernet. Den er meget vanlig i humuspåvirketeog næringsfattige Haldenvassdrageti tilsammen seks lokaliteter, viser at arten er innsjøer(Lampert & Krause1976), og er en av de vanligsteartene relativt vanlig i dette området. Ifølge Sars(1918) ble den fun- på Sørlandet(Walseng upubl.). Den er regnet som en indikatorart net helt ned til 25 favners dyp, herav navnet. Alle funnene i for kalkfattigevann (Hamilton 1958). Breidmosetjernetsynes der- Mosse- og Haldenvassdragetble gjort i litoralsonen. D. abyssi- for å væreen egnet lokalitet for arten. co/a kan ikke forveksles med andre arter pga sitt karakteristiske utseende. Ceriodaphniaquadrangula og Ceriodaphniapulchella utgjorde re-

Tabeil 3a. Vannlopper funnet i Mosse- og Haldenvassdraget. Cladocerans found in Mosse- and Haldenvassdraget.

Tabell3b. Hoppekrepsfunnet i Mosse-og Haldenvassdraget. Copepodsfound in Mosse-and Haldenvassdraget.

6 7 8 9 10 11 12 13 14 15

lativt småandeler, hvilket er i overenstemmelsemed tidligere regis- (Nilssen& Larsson1980), som i Sør-Norgeer påvisti nestenalle lo- treringer(Walseng upubl.). kaliteter.

Daphnia cristata er nest etter Bosmina-arteneden vanligste av I næringsrikelokaliteter på Østlandetkan innslagetav planktonspi- vannloppene. Den syneså kunne utgjøre betydelige andeler av sendefisk syneså favorisere B. longirostris til fordel for B. longispi- planktonsamfunneneog i nordendenav Vannsjø(Vanemfjorden) na (Walsengupubl.). Dette er muligensogså tilfelle innenforenkel- utgjorde den i overkantav 80 % i juni. D. cristata er en av de min- te lokaliteteri Mosse-og Haldenvassdraget.I Gjetsøvannet var det ste daphnieneog er den vanligstei vann med stor fiskepredasjon. bl a klar dominansav B. longirostris.B. longirostris er gjennomgå- Den er utbredt over hele landet fra Finnmarki nord (Walseng& ende noe mindre enn B. longispina og er funnet i færre lokaliteter Halvorsen1993) til Jæreni sørvest(Walseng 1993). Dener imidler- enn B. longispina. Den er sjelden på Vestlandet, Sørlandetog i tid vanligsti de sørøstligedeler av landet. Midt-Norge. Arten er sannsynligvisofte blitt forvekslet med B. longispina og er derfor trolig mer vanlig enn antatt. B. longirostris Daphniacucullata ble påvisti Vågvatnetog ved beggestasjonene i foretrekkerdammer og grunne lokaliteter(Elgmork 1966) hvor den Vannsjø.Den er tidligere kun funnet i næringsrikelokaliteter på Jæ- ofte er dominant (Carter 1971, Daborn 1975). ren (Rognerud& Skogheim1975) og på Østlandet(Walseng 1990, Walseng& Sloreid1990, Halvorsen et al. 1994). B. coregoni er den mest sjeldneav Bosmina-artenei Norge og flest funn foreligger fra Sørøst-Norge.I Mosse- og Haldenvassdraget Slekten Bosmina var representert med artene B. longispina, B. hvor den ble funnet i mangevann, er den vanligsti prøvertatt fra longirostris og B. coregoni, hvoravførstnevnte var den vanligste. land. Denkunne domineretotalt bl a i Mjær der den utgjorde 98,8 % og 78,9 % i henholdsvisjuni og september. B. longispina er den van- Polyphemuspediculus ble kun funnet i lite antall i prøvene.Den er ligstevannloppen i Norge og er utbredt over hele landet.Taksono- planktonlitoralog er vanligstinne i litoralsonen.Den kan imidlertid misk har det opp gjennom årenevært brukt mange navn på arten vandreut i pelagialenhvor den også kan opptre i storetettheter.

Rødenes Øymarksj. myrpytt Breidmosetj. Aspern Aremarksj. Femsjøen Vannsjø Sjursbr.tj Sæbyvatn VannsjøI Mjær Vågv. Gjetsøy. Langen

0 10 20 30 40 50

Antall arter Figur 6 Antall arter i de forskjelligelokaliteter. ffi vannlopper 0 hoppekreps Number of speciesin the different localities.

Planktonets sammensetning

Rødenes Øyemark Aremark Aspern Femsjøen Vannsjø Sæbyv. VannsjøI Mjær Vågv. Gjetsøy. Langen

0 2 4 6 8 10 12 14 16 Figur 7 Antall arter Sammensetningenav planktonet i de enkeltelokaliteter. ffi vannlopper 0 hoppekreps Compostionof the plankon community in the different localities.

Leptodora kindtii er en stor rovform som oftest forekommer i lite bredelselangs Svenskegrensen.Fra midtre deler av Nordland og antall. I Vannsjøble den imidlertid ogsåfunnet i store mengder. søroverfins den spredt til og med Sørlivassdrageti Nord-Trøndelag (Nøst& Koksvik1981). Lengersør er den kun funnet i Rotnaøst for Hoppekreps Kongsvinger(Walseng 1990) og i Femsjøen(Sars 1903). Funnene i Limnocalanusmacrurus ble funnet i Øymarksjøenog er tidligere denne undersøkelsenbekrefter at arten fortsatt er tilstede snart ogsåfunnet i de andrestore innsjøenei Haldenvassdraget(Hardeng 100 år etter at Sarsregistrerte den i vannet. I tillegg ble den også 1982). Den ansessom kaldstenotermog er kun utbredt i de store funnet i Aspernog Aremarksjøen. innsjøenei Sørøst-Norgesom ligger under marin grense. Interessanter det også at E.gracilis fins i Breidmosetjernetsom lig- Eudiaptomusgracilis var vanligsti Mossevassdraget,men ble også ger mellom Aremarksjøenog Øymarksjøen.Dette er det eneste funnet i Haldenvassdraget.Slektningen E.graciloides ble imidlertid funnet i Haldenvassdragetder E. graciloides syneså være vanligst kun funnet i Haldenvassdraget.I dyregeografisk sammenheng er langs hovedvassdraget.I Mingevatn og Vestvatnsom tilhører Glå- dette interessant. E.graciloides har sin hovedutbredelsei den nord- ma og som ligger mellom Mosse-og Haldensvassdraget,ble kun E. ligste delen av landet (figur 8a), og i Troms og Finnmarker den gracilis funnet (Borgstrømet al. 1974).Den er dominerendecalano- funnet i 43 % av vannene(Walseng & Halvorsen1993). Lengersør ide i Sør-Norgeder den fins nord til Elverumstraktene (figur 8b). På er den relativt sjeldenog regnessom en østlig art med hovedut- Nordvestlandetog nordover til og med Troms er den ikke funnet.

nina oppdragsmelding304

Eudiaptomusgracilis Eudiaptomus graciloides

4. • .<",sk• ....ida-

,...•••••••• . •

"'• • " • •,"•'; .• 5;if)• ,- • • t o ° o 4 .. o ; , o , . -

•••

›•.••••• ••• .04":» • . " .• •••• +>••••• ••• " • y • • •• . . •-•-•, •-•• . •.• . •• • n• • • ••• t o "" 0 d•• •••••

• o 0 ; Å . • . ••• .r.tr 0 >»,•• • 4.,••

. • ky " •.• •C•••••;,• „ff. rk,.• • • .,,...•••• ,K••••• 44te...... ••• •••••• ••••;• •••:••••.••:••••: • ••••••• . dw• • n:• • : .r.•• • • • p•if, }W{4 WQ. . 4• • ..d& "å• •••:. ,;•••• ./ 1 • •••£.• W , • •• . t •.• i:' •r. t • •:•••:.••••••• ••-• . :•••••• • • . ‘k•ki • •^ , . ..„ • •• t o

. • v t • "›.' 445.... ›••' år« ••.,C ‘"?. ›'• • Ja • t t Nei

Figur 8 Utbredelsentil Eudiaptomus gracilisog E. graciloidesi Norge. The distributionof Eudiaptomus gradlis and E. gradloides in Norway.

Den dukker imidlertidopp igjen i de østlige deler av Finnmark,der pepoditter. De ble ikkefunnet i Sjursbråtetjernetog myrpyttenved den er funnet både i Tana og Pasvik(Walseng & Halvorsen1993). Breidmosetjernet,men med unntak av disse ble T. oithonoides fun- E. gracilis er et av de vanligste krepsdyrene i europeiske innsjøer net i samtlige lokaliteter.Den er tidligerefunnet [oligotrofe (Sarva- (Hutchinson1967). Den har stor økologisktoleranse og fins i fersk- la 1979), mesotrofe (Faafeng& Nilssen1981, Patatas 1954) og eu- vannslokalitetermed svært forskjelligvannkvalitet (Ponyi 1956). trofe lokaliteter(Gliwicz 1969, Karabin 1978, Patalas 1954).

Heterocopeappendiculata ble påvist i de fleste lokalitetene,oftest i T. oithonoides er den mest sjeldne av de to artene i Norge. Det fo- liteantall. Den er noe mindre og synes mer tolerant mot fiskepreda- religgerflest funn fra Østlandet (Hessen & Nilssen1983, Sandlund sjon enn slektningen H. saliens. Den har sin hovedutbredelsei øst og & Halvorsen1980), men den er også funnet i Kvernvatnetved Ri- fins helt nord til Finnmark(Walseng & Halvorsen1993). l Gardermo- sør (J.P. Nilssenupubl.) og i Borrevatnet, Vestfold (Lund & Solhøi området ble H. appendiculata hovedsakeligfunnet i de mest næ- 1991). Lokalitetensstørrelse synes ikke å være avgjørende, og den ringsrikelokalitetene med mort og abbor (Halvorsenet al. 1994b). er funnet f eks både i Tyrifjorden(Langeland 1974) og i Bergtjern (Elgmork1958). Den synes å dominere over M. leuckarti i oligotro- Eurytemoravelox, som ble funnet i Vannsjø,er en forholdsvissjel- fe og svakt mesotrofe lokaliteter(Faafeng & Nilssen 1981, Sarvala den art i Norge, og er kun funnet på Østlandet. Sars(1903) fant ar- 1979). ten i to smådammer utenfor Arendal samt i Vannsjø.Arten er også funnet i Borrevann(Lund & Solhøi 1991). Den ble imidlertidikke på- M. leuckarti har en noe videre utbredelse enn T. oithonoides, og vist i Vannsjø i 1980 (Bjørndalen& Warendorph 1982). mens sistnevte synes å være knyttet til lavlandet er M. leuckarti funnet over 900 m o.h. (Halvorsen1980). Mesocydops leuckarti og Thermocyclopsoithonoides er de to vanligste cyclopide copepodene, men deres dominansforholder van- Basert på andel voksne individersynes det som om i oithonoides skeligå vurdere da de vanskeligkan skillessom nauplierog små co- tallmessig er den vanligste i både Mosse- og Haldenvassdraget.

Beggeer tidligere beskrevetfra Vannsjø(Bjørndalen & Warendorph nerer oftest i litoralsonen.Den ble funnet i alle undersøktevann i 1982)og fra de storevannene i Haldenvassdraget(Hardeng 1982). de to vassdragene.I landet for øvrig er den påvisti ca 90 % av lokalitetene.I Gardermoområdetble den imidlertid kun funnet i 65 Cyclopsscutifer, som antaså være Norgesvanligste cyclopoide, ble % av lokalitetene(Halvorsen et al. 1994b). kun påvist i Mjær i november 1992. Her ble den funnet sammen med C insignis. C scutifer ville sannsynligvisvært funnet i flere Bådeinnen Halden-og Mossevassdragetkunne den dominereto- vann dersom det hadde blitt tatt planktontrekkfra større dyp enn talt i enkelte prøver.Mest ekstremt var forholdene i Mjær der den hva som er tilfelle og det er derfor vanskeligå vurdere artens ut- i og utenfor starrvegetasjonutgjorde mereenn 90 %. Enviktig for- bredelseog evt dominans innen vassdragene.Den er påvist sam- klaringtil artensvide utbredelseer densevne til å benytte ulike er- men med C strenuus i tidligere undersøkelserfra Vannsjø(Bjørn- næringsstrategieralt etter tilgjengelig føde (DeMott 1982, Hessen dalen & Warendorph 1982a).I Haldenvassdrageter kun C abysso- 1985).Arten er dessutensvært tolerant overfor ekstrememiljøer, rum blitt påvist(Hardeng 1982). og er i Nord-Sverigefunnet i en lokalitet med pH 3,3 (Vallin 1953).

Predatoren Polyphemuspediculus var tilstede i nærmere90 % av 5.2.4 Litorale krepsdyr prøvene,og dominerte i nærmere 1/3 av disse.I takrørvegetasjo- nen i Femsjøenutgjorde den 95 %. Den forekom i alle typer av Dominansforholdenetil de vanligstelitorale krepsdyreneer vist i fi- lokaliteter og viste heller ingen klar preferansefor substratog ve- gur 9. De åtte vanligste artene, Polyphemuspediculus, Bosmina getasjon.Sammenlignet med landet for øvrig utgjorde,deninnen longispina,Sida crystallina, Acroperus harpae, Pleuroxus truncatus, Mosse-og Haldenvassdragetstørre andelerav samfunnene.Det- Chydorussphaericus, Alonopsis elongata og Schapoleberismucro- te er den enesteav vannloppenei litoralsonensom er predator og nata hører blant de vanligsteogså på landsbasis. ernærerseg bl a på mindre krepsdyr.Den er liksom B. longispina Ikke uventet er Bosminalongispina en av de to artene som domi- en planktonlitoral form som kan vandre mellom litoralsonenog

Litoralsamfunnets sammensetning (vannlopper)

P. pediculus .",„~"IMM§:a~ B. longispina :=E>:~193"~-1M".-: S. crystallina .~»~~ A. harpae Wfflag.L.'«~M P. truncatus ~:"«‹;.<§.**a:: C. sphaericus A. elongata .W.V~ S. mucronata ~E~Y.M C. pulchella MI:"MM E. lamellatus B. longirostris D. brachyurum WYMM B. coregoni D. cristata A. costata <1% A. affinis T.220-1% A. exigua tffit C. megops • >20% C. quadrangula G. testudinaria A guttata S. vetula C. reticulata

A. nana Figur 9 Forekomstenav de vanligstevannlop- 0 20 40 60 80 100 pene. Antall prøver Occurrenceof the most common da- docerans.

pelagialen. Ceriodaphnia megops og C. reticulata interessant. Begge disse er tidligere beskrevet som sjeldne og er kun påvist i noen få tilfeller. Sida aystallina forekom i større tettheter i Haldenvassdraget enn i Innenfor Mossevassdraget og særlig i Vannsjø ble det funnet flere Mossevassdraget. I bestander av sverdlilje og nøkkerose i Aremark-dyr, ofte begge artene sammen. Størst tetthet var det av reticu- C sjøen utgjorde den mer enn halvparten av individene. Dette er en lata i sverdliljevegetasjon i Vannsjø der den utgjorde 22,7 %. I Hal- av våre største vannlopper og er derfor viktig i biomassesammen- denvassdraget ble C megops kun funnet i Aremarksjøen, mens C. heng. Den dominerer ofte i tilknytning til vegetasjon og under bla- reticulata ikke ble funnet. der til nøkkerose kan den forekomme i store tettheter. I kun ett tilfelle manglet den i prøver fra nøkkerosevegetasjon. Dominansforholdene hos de forskjellige artene av hoppekreps er mer usikker da denne gruppen hovedsakelig bestod av nauplier og Alonopsis elongata er vanligvis den vanligste arten i litoralsonen sam-små copepoditter som ikke ble artsbestemt(figur 10). Oftest er det men med B. longispina. På Sørlandet er den f eks funnet i samtlige små stadier av cyclopoide arter, men også calanoide nauplier var lokaliteter. Det kan imidlertid synes som om den har problemer i næ-vanlige. Mesocydops leuckarti og Thermocyclops oithonides var de ringsrike lokaliteter i sentrale deler av Østlandsområdet.IGardermo-vanligste og de ble funnet i forskjellige typer vegetasjon. Det synes området manglet den f eks helt (Halvorsen et al. 1994b). I Mosse- som T oithonoides utgjør større andeler innen Mossevassdraget vassdraget ble den kun påvist i lite antall eller manglet ofte helt.lHal-enn i Haldenvassdraget. denvassdraget var den derimot vanlig og i Aspern utgjorde den hele 84,9 % av samfunnet i starrvegetasjon. Den er ofte assosiert med Av de litorale artene ble Eucyclops macrurus oftest påvist. Denne næringsfattige lokaliteter (Duigan 1992), men er i Norge funnet i sto-er ømfindtlig for lav pH og mangler således på Sørlandet. I Troms re tettheter i mange typer lokaliteter (Walseng upubl.). Den er van- og Finnmark ble den funnet i ca halvparten av lokalitetene med pH ligst i tett vegetasjon, men fins også på stein og sandbunn. over 6,5, mens den ved pH lavere enn 6,5 kun ble funnet i to tilfeller. Også i Mosse- og Haldenvassdraget ble arten kun påvist ved pH Pleuroxus truncata er den vanligste av Pleuroxus-artene i Norge og over 6,0. er utbredt over hele landet. Den forekommer vanligvis med noe lavere frekvens enn det som var tilfelle i Mosse- og Haldenvassdraget.E. serrulatus og E. speratus ble funnet i et 20-talls lokaliteter. Mens På Sørlandet er den tilstede i ca 6 % av vannene, noe som kan in- E. serrulatus er vår vanligste Eucydops-art med tilhold i nær sagt alle dikere at den er favorisert ved mer næringsrike forhold. Høy fre- typer lokaliteter, synes E. speratus å ha en utbredelse som i likhet kvens av arten i Gardemoområdet der arten var meget vanlig i næ- med E. macrurus er knyttet til lokaliteter med en relativt gunstig pH. ringsrike lokaliteter (Halvorsen et al. 1994b), bekrefter dette inn- Begge artene var representert i de to vassdragene, med størst tett- trykket. Den er ofte assosiert med vegetasjon og detritus i alkaliske heter av E. serrulatus i Vannsjø. Denne ble også funnet i Breidmo- og svakt sure vann (Duigan 1992). sevatnet med pH 5,6. Blant artene som forekommer mindre hyppig er forekomsten av 5.2.5 Tettheten av litorale krepsdyr

Litoralsamfunnets sammensetning (hoppekreps)

cycl.cop.(I-111) M. leuckarti ZL~ T. oithonoides \k«,:"A cycl naup E. macrurus cal. naup. H. appendiculata E. serrulatus El <1% E. speratus 20-1% E. velox M. albidus • >20% E. gracilis M. viridis Figur 10 cal.cop.(I-111)mma Forekomsten av de vanligste hoppekrepsene. 0 10 20 30 40 50 60 Occurrence of the most common co- Antall prøver pepods.

Genereltvar tettheten av krepsdyri litoralsonenhøy med et gjen- Som et mål for eventuellefaunamessig likhet med andre deler av nomsnitt på 66 000 ind/m3 i juni og 84 000 ind/m3 i september.I landet,er samfunnsindeksen(CC jf kap. 3) beregnet (figur 11). Er- gjennomsnitt var tettheten noe større i Mossevassdraget(88 500 faringer fra tidligere undersøkelser(Halvorsen 1980, Halvorsen ind/m3)enn i Haldenvassdraget(54 000 ind/m3).Flest individer ble 1981) har vist at lokalitetermed samfunnsindeksCC > 60 kan be- registrert i tjønnaksvegetasjoneni Langen med 880 000 ind/m3. I traktessom artsmessigrelativt like. Figurener basertpå data fra ca Haldenvassdragetble det i Aspern over steinstrand,registrert 568 1800 lokaliteter. Det er gjennomgåendestor faunamessiglikhet 000 ind/m3.Alle de tre surestelokalitetene, Sjursbråtetjernet, Breid- mellomde ulike landsdeler. mosetjernetog den tilliggende myrpytten(lokalitet 14) haddegjen- nomgåendelave tettheter, med flest dyr i Sjursbråtetjernetmed 16 Østfold har størst faunamessiglikhet med Hedmarkog Oppland, 000 ind/m3 i juni. mensforskjellen er størst i forhold til Trøndelagsfylkene.Likheten med fauaen i Hedmarkog Oppland gjennspeilersannsynligvis at Størsttettheter ble funnet inne i vegetasjonen (figur 11). I belter av innvandringenhar skjeddfra øst. Interessanter også likhetenmed tjønnaks,sverdlilje og sjøsivaksvar det gjennomsnittligetettheter de nordligstefylkene som i hovedsakskyldes innslaget av østligear- på over 200 000 ind/m3. Færrestdyr ble funnet i prøver tatt fra ter i bl a Pasvik. land (" plankton "). Beskyttelsemot planktonspisendefisk samt bed- re næringsforholdkan væreen viktig årsaktil gjennomgåendestør- Som forventet er også likheten med sentrale deler av Østlandet re tettheter inne i vegetasjonenn utenfor. (Akershus,Vestfold og Buskerud)relativt stor. 5.2.6 Faunamessiglikhet

Nord-N 69 Østfold 71 AkBuVe 69 Sørlandet 71 HEOP Figur 11 74 Vestlandet Krepsdyrfauneni forskjelligeregioner sammenlignetved hjelp av samfunns- 80 Trøndelag indeksen(CC). Nord-N A comparisonof the crustaceanfauna in different regionsby using the community index(CC)

6 Verneplanene og ferskvanns-Områdene fra den sørlige delen av Vannsjø ned til og med Hva- lerøyene tilhører regionen. biologiske interesser i Østfold

Sammenlignet med andre fylker i Norge er ikke Østfold preget av 6.1.2 Vurdering av ferskvannslokaliteter de store kontraster i naturtyper. Fylket inkluderer likevel skjærgår- den mot Oslofjorden med f eks Hvalerøyene, et rikt jordbruksland- Det er få ferskvannslokaliteter innen underregionen. Ingen av de skap knyttet til de mange mektige raavsetningene samt et innsjø- store vassdragene berører regionen med sine vann. Små dammer, rikt skoglandskap i de østre grensetrakter.I følge den naturgeo- bl a gårdsdammer sør for Vannsjø, er interessante i ferskvannsbio- grafiske regioninndelingen av Norden (Nordiska ministerrådet logisk sammenheng (Dolmen 1991). 1977) berører fylket tre regioner(figur 12).Ifortsettelsen følger en kort beskrivelse av disse. 6.1.3 Krepsdyr

6.1 Region 18 Det foreligger kun materiale fra fire småvann på Hvalerøyene (Wal- seng upubl.). Faunaen er noe mer artsfattig enn innen Mosse- og Den sydøstnorske og bohuslånske kystskogsregion Haldenvassdraget. Det er innslag av arter med sørøstlig utbredelse i landet. Artssammensetningen tydet ellers på fravær av plankton- Denne regionen inkluderer de ytre deler av Oslofjorden inklusive spisende fisk. Hvalerøyene og Tjøme samt ca 100 km av kyststripen videre sør- over. Fattige furuskoger dominerer på avrundede koller med gran på marine avsetninger. I fuktige dråg vokser svartor, mens eike- 6.1.4 Dagens vernesituasjon skog er vanlig rundt bebyggelse og dyrket mark. Regionen har suboseanisk klima med humide forhold og med forholdsvis høye Mossevassdraget berører såvidt regionen lengst sør, mens regionen januartemperaturer. Årsnedbøren er relativt liten, 600-700 mm. for øvrig mangler vernete vassdrag.

Østfold, naturgeografisk inndeling

o o 4 0

0 0 0

Figur 12 0 1 ()° go Naturgeografisk inndeling av Østfold g' med vernete vassdrag. Regions of Østfold county divided into ri Verneplan 1&2 groups based on their physical geography, also including protected water- • Verneplan 4 courses.

6.1.5 Behov for supplerende vern 6.3.3 Dagens vernesituasjon

Vern av mindrevassdrag evt enkeltlokaliteter(jfr. gårdsdammer)vil Dagensvernesituasjon mhp kraftutbygging må karakteriseressom kunnevære interessant. Dette bør eventuelt vurderes sammen med om- god til meget god. Denøstlige delen av fylket med et stort utvalg rådenepå den andresiden av Oslofjorden,som også tilhører regionen. av små og store innsjøerer ivaretatt gjennom vern av Haldenvass- draget og Enningdalselva.Enningdalselva ble vernet i forbindelse med Verneplan4 og er et verdifut supplementtil Mosse-og Hal- 6.2 Region 19, underregion19b denvassdraget.Vern av Mossevassdragetinnbefatter Vannsjø som ogsåer viktig i vernesammenheng.Mjær, som også tilhører vass- Den Sydøstnorskelavtliggende blandskogsregion.Oslofeltets lave- draget,fremstår som en interessantlokalitet. religgendegranskoger.

Denneregionen omfatter barskogerpå prekambriskgrunnfjell med 6.3.4 Behov for supplerendevern innslagav permiskeeruptiver og kambrosiluriskesedimentbergar- ter på vestsidenav Oslofjorden.Underregionen har rik granskogve- Glåmadrenerer sentrale deler av fylket og underregion21a. Nedre getasjonog edelløvskogpå gunstigesteder. Regionen berører Øst- deler av dette vassdrageter berørt av utbygging gjennom de fire fold kun vestfor Vannsjøer og derfor av liten interesse.Det vil være kraftverkeneSolbergfoss, Kykkelsrud, Vamma og Sarpefossen.Det naturlig å vurdereverneinteressene innenfor områderpå vestsiden ville likevelvært av stor interesseå kunne sikre små sidevassdragi av fjorden der betydeligearealer tilhører underregionen. nedredeler av Glåmasnedbørfelt som ikke er berørt av dagensutbygging.Glåma er med sitt store nedslagsfeltinteressant bl a med hensyntil spredningav arter. 6.3 Region 21, underregion21a

Sydøst-Norgesog Sydvest-Sverigeskuperte bar- og løvskogsland- skap. Østfold-Dalslandsområdet.

I den nordlige delen av regionen dominerer vidstrakte barsko- ger, med hovedsakelig gran. Floraen er variert avhengig av de ulike bergartenesvitringsjord. Klimaet er karakterisert med mil- de vintre og varme somre. Nedbøren kan være høy i vissedeler av området. Underregionen Østfolds-Dalslandsområdeter karakterisert med gran i forsenkningene og furu på høydedrag- ene. I den nordlige delen, dvs på Romerike, er det et ravine- landskap med gråorskoger sør for den store israndavsetningen ved Gardermoen.

Det alt vesentligeav Østfold fylke tilhører denne underregionen.

6.3.1 Vurdering av ferskvannslokaliteter

De vestligedeler av Østfold er relativtfattig på innsjøersammenlig- net med de østligedeler av fylket.Vannsjø utgjør et unntak med sin uregelmessigeform og langestrandlinje. I tilknytningtil Glåmasløp er det ogsåflere størrevann. Deøstlige deler av fylket er rikt på inn- sjøer.Flere store innsjøerligger i Haldenvassdragetshovedløp. I tillegg er områdenesørøst for vassdragetrike på små og mellomsto- re vann.

6.3.2 Krepsdyr

Mosse-og Haldenvassdragethar en artsrikfauna. I litoralsonenvar det ogsåtil delsstore tettheter av dyr. Artssammensetnigenhar innslag av arter med øst- og sørøstligutbredelse som manglerellers i landet.Artsrikdornmen i den enkeltelokalitet er meget høy. I tillegg til arter med en sørøstligutbredelse ofte knyttet til næringsrikelo- kaliteter,fins ogsåarter som er vanligei delerav landet med lav pH og elektrolyttfattigvann.

7 Ferskvannsbiologiskregions- gionener innslagav artermed en øst-sørøstligutbredelse, selv om de flesteav disse også er påvisti Mossevassdraget.Eudiaptomusgraciloides inndeling er sannsynligvisdet besteeksemplet på en art hvisutbredelse mot vest slutterved Haldenvassdraget.Camtocercuslilljeborg, Disparalona ros- Denferskvannsbiologiske regioninndelingen av Østfold er vist i fi- trataogDiacydopsabyssicola er eksemplerpå sørøstlige arter som fins gur 13 (Eieet al. 1992).Denne inndelingen er genereltnoe grove- i bådeMosse- og Haldenvassdraget. re enn den naturgeografiskeregioninndelingen. Med hensyntil ferskvannsbiologiskeforhold i Østfold skillerden ferskvannsbiolo- giskeinndelingen Mossevassdraget fra Glåma-og Haldenvassdra- 7.2 Region4, Oslofeltet get og plassererdem i hversin region. Oslofeltetfra Larviktil Mjøsa,er medsine kambro-silur-bergarter og permiskedypbergarter, skilt ut som egen region.Kontrastene mel- 7.1 Region1, områdeneøst for Oslofjorden lom de lavereliggendeog høyereliggendedeler er meget stor. Det fins alt fra elektrolyttfattige,sur-nedbørutsatte lokaliteter til meget Med unntakav kystområdeneer regionenpreget av grunnfjellbergar- elektrolyttrikelokaliteter i de rike jordbruksområdene.1 høyerelig- ter i høyereliggendedeler, mens lavereliggende deler er pregetav gla- gendeskogsområder er også humusinnholdetbetydelig. Biologisk sifluviale,fluviale og marineavsetninger. Området er i mindregrad har områdetstor variasjon,med de lavereliggendegodt bufretesys- ennområdene på vestsiden av Oslofjordenpreget av sur nedbør. Høy- temenesom de artsrikestei landetinnen flere dyregrupper. ereliggendedeler er dominertav 504 med liten bufring,mens lavere delertilhører bikarbonatsystemet. Også med hensyntil ionesammen- Krepsdyrundersøkelsenbekrefter at de lavereliggendedeler av re- setninger det storeforskjeller mellom høyere- og lavereliggendede- gionentilhører muligensvårt mestartsrike område med hensyntil ler. Områdethar en sentraldyregeografisk plassering i forhold til ut- krepsdyrfaunaen.I Mjær, Sæbysjøenog Vannsjø,som tilhører ne- bredelsessentereti Østersjøområdet, og harstor artsrikdom med flere dre del av Mossevassdraget,ble det påvistmer enn 40 arter hvil- artersom har hovedutbredelselenger sør i Sverigeog Europa. ket er langt høyereenn i tilsvarendelokaliteter i andre deler av landet. Gjennomsnittetfor Norge som helhet er kun 13 arter pr Krepsdyrundersøkelsenefra Haldenvassdraget bekrefter at det innenre- loka I itet. Østfold, ferskvannsbiologis regioninndeling

8 o 6 0 Qo

o o 0

Figur 13 Ferskvannsbiologiskregioninndeling av Østfold med vernetevassdrag. D Verneplan 1&2 Regionsof Østtfold grouped according to freshwaterbiological criteria, also in- • Verneplan 4 cludingprotected watercourses.

8 Sammendrag terfulgt av Daphniacristata. Slekten Bosmina var representertmed de tre artene B. longispina,B. longirostris og B. coregoni, hvorav Mosse- og Haldenvassdragetble varig vernet mot vasskraftutbyg- førstnevntevar den vanligste. ging i forbindelseVerneplan I og li. Det ble ikke utført naturfaglige undersøkelseri den forbindelse,og rapportener derfor ment som Blant hoppekrepsenevar Mesocyclopsleuckarti og Thermocydops en dokumentasjonav bl a krepdyrfaunaeninnen vassdragene.I til- oithonoides de to vanligstecyclopide copepodene. Interessant er legg til de to nedbørfelteneer Enningdalselvablitt vernet i forbin- det at Eudiaptomusgradlis hadde sin hovedforekomst i Mosse- delsemed VerneplanIV. vassdraget,mens slektningen E. gradloides kun ble funnet i Hal- denvassdraget. Mossevassdragetdrenerer de vestligedeler av Østfold med en rekke mellomstorevann i nord og Vannsjøi sør.Vannsjø er nedbørfel- Litoralsamfunnetvar dominert av arter som også er blant de van- tets størsteinnsjø. Haldenvassdraget er langt og smalt og drenerer ligste på landsbasis,med Bosminalongispina som den vanligste. de østligedeler av fylket. Det er karakterisertved mangestore inn- Blantde mer sjeldneartene ble det funnet relativt mange individer sjøer bl a Rødenessjøen,Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og av C megops og C. reticulata i Vannsjø. Eucydopsmacrurus var Femsjøen. den vanligstelitorale hoppekrepsarten.

Prøverble innsamlethenholdsvis 17.-18. juni og 14.-16.september Genereltvar tetthetene av krepsdyri litoralsonenhøy med et gjen- 1993. Tilsammenforeligger det 30 vannprøverog 100 kvalitative nomsnitt på 66 000 ind/m3i juni og 84 000 ind/m3 i september.I krepsdyrprøver. gjennomsnittvar det noe størretetthet i Mossevassdraget(88 500 ind/m3)enn i Haldenvassdraget(54 000 ind/m3). Klimaeti områdeter kontinentalt med en forskjellpå ca 22 °C mellom varmeste(juli) og kaldestemåned (februar).Indre og høyere- Østfold har størst faunamessiglikhet med Hedmarkog Oppland, liggende områder er noe kaldere og har derfor et mer utpreget mensforskjellen er størst i forhold til Trøndelagsfylkene.Likheten kontinentalt klima. med faunaen i Hedmarkog Oppland gjennspeilersannsynligvis at innvandringenhar skjeddfra øst. Interessanter også likhetenmed Mossevassdragetsnedbørfelt består av gneisersamt noe granitt. de nordligstefylkene som i hovedsakskyldes innslaget av østligear- Med unntak av et områdevest for Øymarksjøen,der berggrunnen ter i bl a Pasvik. bestårav amfibolitt, bestårogså Haldenvassdragetav gneiser. De ferskvannsbiologiskeinteresser mht vasskraftutbyggingi fylket I Mossevassdrageter ca 80 % av arealetdekket med skog, mens er godt ivaretatt gjennom vern av Mosse- og Haldenvassdraget resteni hovedsakbestår av dyrket mark. I Haldenvassdragetutgjør samt Enningdalselva.Det kunne vært ønskeligå sikre enkeltlokali- produktivskog ca 60 %, vann 12 %, dyrketmark 12 % og myr 7 %. teter (mindresidevassdrag) i nedre deler av Glåmasnedbørfelt som ikke er berørt av dagensutbygging. Glåma er med sitt store ned- LavestpH, 4,6, ble målt i en pytt ved Breidmosetjernet,mens Are- slagsfeltinteressant bl a med hensyntil spredningav arter. Ogsåre- marksjøenhadde høyestpH, 6,9 i juni. Med unntak av Sjursbråte- presentativelokaliteter i kystnærestrøk, som ikke hører til de stør- tjern og Breidmosetjernet,som begge kan karakteriseressom myr- re vassdragene,burde vært sikret mot inngrep. tjern, hadde de øvrige lokalitetenepH mellom 6,0 og 7,0. Det var relativt liten forskjell i pH mellom juni og september.

Vannsjøog myrpyttenved Breidmosetjernetskilte seg ut mht til ledningsevne.I Vannsjøvar de 9,45 mS/mi juni og 8,94 mS/m i september. De respektiveverdiene for myrpytten var 4,45 mS/m og 3,87 mS/m.I alle de øvrigelokalitetene varierte ledningsevnen mellom 5,00 mS/mog 6,50 mS/m.

Tilsammen52 arter vannlopperog 23 arter hoppekreps,ble påvist i Mosse-og Haldenvassdraget.Følgende arter er tidligere kun funnet en eller noen få ganger i Norge; Ceriodaphniamegops, C reticulata,Simocephalus serrulatus, Camptocercus lilljeborgi og Diacy- dops abyssicola.

Antall arter variertefra 10 i myrpyttenved Breidmosetjernettil 47 i Vannsjø,med et gjennomsnitt på 31,6 arter pr lokalitet som viser en meget artsrikfauna. Størstartsrikdom hadde Mossevassdraget. Vannloppenedominerte med et gjennomsnittpå 23 arter pr lokalitet, mensgjennomsnittet for hoppekrepsenevar 8,3. Bådemht til planktoniskeog litoralearter var artsrikdommenstor.

Blantvannloppene i planktonetvar Bosmina-artenede vanligsteet-

9 Summary Bosminalongispina was alsothe most commonspecies also in the littoral sone.The two rarespecies, C megops and C reticulata, was Investigationof crustaceanfauna was conductedin relationto the found in rather high number in Vannsjø. Eucyclopsmacrurus was National PlansI & Il for WatercourseConservation. These plans the most common copepod in the littoral sone. were worked out in the middle of the 19795without prior field in- vestigations.This report describesthe crustaceanfauna in the wa- The densityof the crustaceanfauna was high with a mean of 66 tercoursesof Mosse-and Haldenvassdraget. 000 ind3 in Juneand 84 000 ind m3 in September.The mean den- sity was higher in Mossevassdraget(88 500 ind/m3)than in Hal- Mossevassdragetis situated in the westerlypart of Østfold county denvassdraget(54 000 ind/m3). with LakeVannsjø as the biggestlake situated in the southernpart of the catchment.Haldensvassdraget is situated near the Swedish Østfold is faunisticallymost similarto Hedmarkand Oppland. The border and is characterisedwith many large lakes:Rødenessjøen, similarityto Hedmarkand Opplandis due to the presenceof a qui- Øymarksjøen,Aremarksjøen, Aspern and Femsjøen. te large number of easterlydistributed species.

Theclimate is rathercontinental with 22 °C differencebetween the The situation for watercourseconservation in Østfold was discus- coldestand warmest month and the annual precipitationis about sed in view of physicalgeography and freshwaterbiological regions 800 mm. and subregions.The documentationof biologicaldiversity in Øst- fold is good due to the protection of RiverEnningdalselva, Mosse- Exceptfor the bedrockwest of Øymarksjøenwhich concistsof am- and Haldenvassdragetwatercourses. There are, however,needs for phibolites, both Mosse-and Haldenvassdragetare dominated by some investigation in the coastal area and in some localitiesbe- precambrianrocks. longing to the catchmentof Glåma.

Both Mosse-and Haldenvassdragetis exstensivelyforested.

The sampleswere collectedthe during two periods in 1994, 17.- 18.june and 14.-16.september. Alltogether 30 water samplesand 100 crustaceansamples were taken.

MeasuredpH variedbetween pH 4,59 (locality12) and pH 6,89 (locality 13). Exceptfor three waterbodies,measured pH varied6.0 og 7.0, with only small differencesbetween the June and September readings.

The highestconductivity was measuredin Vannsjø,9.45 mS/m in June and 8.94 mS/m in September.The lowest conductivity was found in a smallhunmic tarn (4.45 mS/min Juneand 3,87 mS/min September).In the remainingthe localitiesconductivity varied between 5.00 and 6.50 mS/m.

75 custaceansspecies were found (52 cladoceransand 23 copepods).The following speciesare only found once or a few times be- fore in Norway; Ceriodaphniamegops, C reticulata,Simocephalus serrulatus,Camptocercus lilljeborgi and Diacyclopsabyssicola.

Numberof speciesvaried between 10 (locality12) and 47 in Vann- sjø(localities 5 and 8). 15 specieswas found in the planktonof Lake Vannsjø.There was a meanof 31,6 speciespr locality.Cladoceran dominatedthe sampleswith a meanof 23 speciesper localitycom- paredto 8,3 for the copepods.

The Bosmina-speciesdominated among the plankton species. B.Iongispina, B. longirostris and B. coregoni constituted the Bos- mina specieswith B. longispina as the most common species. Daphniacristata was also quite common.

Among copepods, Mesocydopsleuckarti and Thermocyclopsoit- honoides were most common. While the calanoidEudiaptomus gracilis had its main distribution in Mossevassdraget,its relative E. graciloides was only found in Haldenvassdraget.

10 Litteratur Herbst, H.V. 1976. Blattfusskrebse(Phyllopoden: Echte Blattfüsser und Wasser-flöhe). - Kosmos-VerlagFranckh, Stuttgart, 130 s. Borgstrøm,R., Eie,J.A., Hardeng, G. Nordbakke, R., Raastad,J.E., Hessen,D.O. 1985. Filteringstructures and particle sizeselection in & Solem, J.O. 1974. Inventeringer av verneverdigeområder i coexistingCladocera. - Oecologia(Berl.) 66: 368-372. Østfold. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske,Oslo, 17: 1-71. Hessen,D.O. & Nilssen,J.P. 1983. High pH and the abundancesof Bjørndalen,K. & Warendorph, H. 1982. Hydrografi og plankton i two commonly co-occuringfreshwater copepods (Copepoda, en innsjø med kompleks bassengform. Bind 2. - Hovedfags- Cyclopoida).- AnnIs Limnol. 19: 195-201. oppgave i spesiellzoologi, Univ. Oslo, 129-269. Hutchinson,G.E. 1967. A treatise on limnology. Il. Introduction to Carter,J.C.H. 1971. Distributionand abundanceof planktonicCrus- lake biology and the limnoplankton. - New York, John Wiley & taceain pondsnear Georgian Bay (Ontario, Canada) in relationto Sons,Inc. 1115 pp. hydrographyand water chernistry.- Arch. Hydrobiol.68: 204-231. Jaccard,P. 1932. Die Statistische-floristischeMetode als Grundlage Daborn, R.D. 1975. The argillotrophic lake system.- Verh. Internat. der Planzen-soziologie.- Handb. Biol.Arbeitsmeth. 5: 162-202. Verein. Limnol. 19: 580-588. Karabin,A. 1978.The pressure of pelagicpredators of the genusMe- DeMott, W.R. 1982. Feedingselectivities and relative ingestion ra- socyclops(Copepoda, Crustacea). - Ekol.Polska. 26: 241-257. tes in Daphniaand Bosmina.- Limnol. Oceanogr.27: 518-527. Kiefer, F. 1973. Ruderfusskrebse(Copepoden). - Kosmos-Verlag, Det norske meteorologiskeinstitutt 1985. Nedbørnormaler1931- Franckh,Stuttgart, 99 s. 60, oktober 1985. - Stensil, 13 s. Kiefer, F. 1978. FreilebendeCopepoda. - I Elster,H. J. & Ohle, W., Det norske meteorologiske institutt 1986. Temperaturnormaler red. DasZooplankton der Binnengewässer26: 1-343. 1931-69, januar 1985. - Stensil, 11s. Lampert,W. & Krause,I. 1976. Zur Biologieder CladoceraHolope- Dolmen, D. 1991. Dammer i kulturlandskapet - makroinvertebra- dium gibberum Zaddachin Windgefällweiher (Schwarzwald).- ter, fisk og amfibier i 31 dammer i Østfold. - NINA Forsknings- Arch. Hydrobiol.Suppl. 48: 262-286. rapport 20: 1 - 63. Langeland,A. 1974. Long-termchanges in the plankton of LakeTy- Duigan,C.A. 1992. The ecology and distribution of the littoral Chy- rifjord, Norway. - Norw. J. Zool. 22: 207-219. doridae (Branchiopoda,Anomopoda) of Ireland, with taxono- Lund, K. & Solhøi,H. 1991. Mort (Rutilusrutilus) og laues(Alburnus mic comments on some species.- Hydrobiologia241: 1-70. alburnus)utnyttelse av et pelagiskhabitat. - Cand. Scient.opp- Eie,J.A., Faugli,P.E. & Sjulsen,0. 1992. Typeog referansevassdrag. gave i Ferskvannsøkologi,Zoologisk avd., Univ. i Oslo, 73 s. - NVE-publ.7 1992. 40s. Mahoney,D.L., Mort, M.A. & Taylor, B.E.1987. SpeciesRichness of Elgmork, K. 1958. On the phenology of Mesocyclopsoithonoides. Calanoid Copepods, Cladoceransand Other Branchiopodsin - Verh. Internat. Verein. Limnol. 13: 778-784. CarolinaBay Temporary Ponds. - Am. Midl. Nat. 123: 244-258. Elgmork, K. 1966. On the relation between lake and pond plank- Nordiska ministerrådet 1977. Naturgeografisk regioninndeling av ton. - Verh. Internat. Verein. Limnol. 16: 216-221. Norden. - Nordisk utredningsserieB 1977. 34: 1-137. Flössner,D. 1972. Krebstiere,Crustacea, Kiemen- und Blattfasser, Nilssen,J.P. & Larsson,P. 1980. The systematicalposition of the Branchiopoda,Fischlåuse, Branchiura. - Tierwelt Deutschl. 60: most common fennoscandian Bosmina (Eubosmina).- Z. f. 1-501. zool. Systematiku. Evolutionsforschung.18: 62-68. Faafeng,B. & Nilssen,J.P. 1981. A twenty-year study of eutrophi- NIVA 1967. Undersøkelseav Femsjøenog Lille Ertevannsom drik- cation in a deep, soft water alke. - Int. Ver. Theor. Angew. Lim- kevannskilderfor HaldenVannverk. NIVA-Rapport 0186. nol. Verh. 21: 380-382. NIVA 1977.Vansjø. Undersøkelse 1976-77. - Rapport0-87/75, 80 s. Gliwicz, Z.M. 1969. Studieson the feeding of pelagiczooplankton NIVA 1982. Overvåking av Haldensvassdraget1981. - Rapport in lakeswith varying trophy. - Ekol. Pol.A 17: 663-708. 80002-02, 37 s. Gussgaard,A. 1979. Forurenseningeri Haldensvassdraget.- Peda- NIVA 1984. Rutineovervåkingi Vansjø, 1983. - Rapport166/84, 18 s. gogen 27: 54-58. NIVA 1989. Giftproduserendeblågrønnalger i Haldensvassdraget. Halvorsen,G. 1980. Planktoniskeog litorale krepsdyrinnenfor vass- Observasjonerutført i 1989. - Rapport E-89489, 32 s. dragene Etna og Dokka. - Kontaktutv. vassdragsreg.,Univ. Nøst, T. 1982. Ferskvannsbiologiskeog hydrografiskeundersøkel- Oslo, Rapp. 11: 1-95. ser i Høylandsvassdraget.- K. norskeVidensk. Selsk.Mus. Rap- Halvorsen,G. 1981. Hydrografi og evertebrateri Lyngdalsvassdra- port, Zool. Ser. 1982-2: 1-59. get i 1978 og 1980. - Kontaktutv. vassdragsreg.,Univ. Oslo, Nøst,T. & Koksvik,J.I. 1981. Ferskvannsbiologiskeog hydrografis- Rapp.26: 1-89. ke undersøkelseri Sørlivassdraget1979. - K. norske Vidensk. Halvorsen, G., Sloreid, S.E.& Walseng, B. 1994a. Dokkadeltaet. Selsk.Mus. Rapport,Zool. Ser. 1981-2: 1-52. - Konsekvenserved utbyggingenav Dokkavassdraget.I manus. Patalas,K. 1954. Pelagie Crustacean Comlexesof 28 Pommerian Halvorsen,G., Sloreid, S.E.& Walseng, B. 1994b. Ferskvannsbio- Lakes.- Komitet Ekologiczny2: 61-92. logiske undersøkelserav grytehullsjøer i Gardermo-området. Pennak, R.N. 1957. Speciescomposition of limnetic zooplankton - NINA Forskningsrapport57: 1-42. communities.- Limnol. Oceanogr.2: 222-232. Halvorsen,R. 1978. Østfold. - GyldendahlNorsk ForlagNS, Oslo. Ponyi,J.E. 1956. Die Diaptomus-Artender Natrongewåsserauf der Hamilton,J.D. 1958. On the biology of Holopediumgibberum Zad- grossenUngarischen Tiefebene. - Zool. Anz. 156: 257-403. dach (Crustacea,Cladocera). - Verh. Internat. Verein. Limnol. PrOszynska,M. 1962. The annual Cycle in Occurrenceof Cladoce- 13: 785-788. ra and Copepodain SmallWater Bodies.- Pol.Arch. Hydrobiol. Hardeng,G. 1982. Naturfagligeog Naturvernmessigeforhold i Hal- 10(23):379-422. densvassdragetog tilgrensendeområder med norsk del av Sto- Rognerud,S. & Skogheim, O.K. 1975. En limnologisk befaring av ra Le. Rapport, 148 s. innsjøerpå Jæren i 1974. Oslo, 4. juni 1975, Notat, 27 s.

Rylov, W.M. 1948. Freshwater Cyclopoida. Fauna USSR, Crustacea 3 (3). - Israel Program for Scientific Translations, Jerusalem 1963, 314 s. Sandlund, T. & Halvorsen, G. 1980. Hydrografi og evertebrater i elver og vann i Kynnavassdraget, Hedmark, 1978. - Kontaktutv. vassdragsreg., Univ. Oslo. Rapp. 14: 1-80. Sandøy, 5. 1984. Zooplanktonsarnfunnet i to forsura vatn i Gjerstad i Aust-Agder. Virkning av biotiske og abiotiske faktorer på livs- syklus og populasjonstetthet. - Hovedfagsoppgave i spesiell zo- ologi, Universitetet i Oslo, 247 s. Sars, G.O. 1889. Oversigt af Norges Crustaceer, med foreløbige Be- mærkninger over de nye eller mindre bekjendte Arter. II. (Branc- hiopoda-Ostracoda-Cirripedia). - Forh. Vitensk. Selsk., Krist. 1890(1): 1-80. Sars, G.O. 1891. Oversigt av Norges Crustaceer med foreløbige Be- mærkninger over de nye eller mindre bekjendte arter. - Forh. Vi- densk. Selsk., Krist. 1890 (1): 1-80. Sars, G.O. 1903. An account of the Crustacea of Norway. IV Cope- poda, Calanoida. - Bergen Museum, 171 s. Sars, G.O. 1918. An account of the Crustacea of Norway. VI Cope- poda, Cyclopoida. - Bergen Museum, 225 s. Sars, G.O. 1992. On the freshwater crustaceans occuring in the vi- cinity of Christiania. - John Grieg Produksjon NS, Bergen. Sarvala, J. 1979. Benthic resting stages of pelagic cyclopoids in an oligotrophic lake. - Hol. Ecol. 288-100. Smirnov, N.N. 1971. Chydoridae. Fauna USSR, Crustacea 1(2). - Is- rael Program for Scientic Translations, Jerusalem 1974, 644 s. Vallin, S. 1953. Zwei acidotrophe Seen im Küstengebiet von Nordschweden. Rep. Inst. Freshwat. Res., Drottningholm 34: 167-189. Walseng, B. 1990. Ferskvannsbefaringer i 13 vassdrag i Oppland og Hedmark. - NINA Utredning 16: 1-61. Walseng, B. 1993. Verneplan I og II, Rogaland Krepsdyrunder- søkelser. - NINA Oppdragsmelding 222: 1-33. Walseng, B., Eie, J.A. & Halvorsen, G. 1991. Utbredelsen til fersk- vannskrepsdyr (cladocerer og copepoder) i Lofoten og Vesterå- len. - NINA Forskningsrapport 12: 1-75. Walseng, B. & Halvorsen, G. 1993. Verneplanstatus i Troms og Finnmark med fokusering på vannkjemiske forhold og krepsdyr. - NINA Utredning 54: 1-97. Walseng, B. & Sloreid, S.E. 1990. Ferskvannsbefaringer i 19 vassdrag i Telemark og Buskerud. - NINA Utredning 15: 1-56. Wærvågen, S.B. 1985. En limnologisk studie av Gjerstadvatn i Aust- Agder med spesiell vekt på Zooplanktonsamfunnets livshistori- er og populasjonsdynamikk. - Hovedfagsoppgave i spesiell zo- ologi, Univ. Oslo, 177 s.

Vedlegg la Planktonsamfunnenes prosentvise sammensetning. Composition of the plankton community (%).

Lok. nr. 1 1 2 2 3 3 4 4 Lokalitet Langen Langen Gjetsov. Gjetsciv. Vågvatnet Vågvatnet Mjær Mjær Måned juni sept juni sept juni sept juni sept

Cladocera Diaphanosoma brachyurum (Li v.)T 0,9 1,4 2,0 0,1 + Limnosida frontosa Sars 1,4 + Hobpedium gibberum Zaddach Ceriodaphnia pulchella Sars 2,7 1,4 0,1 + Ceriodaphnia quadrangula (0.F.M.) 0,8 Daphnia cristata Sars 17,3 + 32,7 0,6 Bosmina coregoni (Baird) 0,0 0,1 Bosmina longirostris (0.F.M.) 3,3 32,5 12,5 Bosmina longispina Leydig 27,5 17,3 6,0 1,0 12,9 0,1 98,8 78,9 Polyphemus pediculus (Leuck.) 0,1 0,0 4,8 0,6 Leptodora kindti (Focke) 1,0

Copepoda Calanoida Eudiaptomus gracilis Sars 2,9 16,0 + 1,6 Eurytemora velox (Lillj.) 0,0 Heterocope appendiculata Sars 1,4 0,9 + Heterocope saliens (Lillj.) cal naup 4,0 37,5 1,6 cal cop (1-111) 2,9 4,7 cyclopoida Mesocyclops leuckarti (Claus) 4,3 0,0 + Thermocyclops oithonoides (Sars) 13,0 2,0 41,9 3,4 1,0 0,1 + cycl naup 28,7 34,1 31,5 3,9 cycl cop (1-111) 49,2 8,7 17,9 1,0 50,5 68,1 8,6

Lok. nr. 5 5 6 6 8 8 9 9 Lokalitet Vannsjø I Vannsjø I Sæbyv. Sæby Vannsjø II Vannsjø II Femsjøen Femsjøen Måned juni sept juni sept juni sept juni sept

Cladocera Diaphanosoma brachyurum (Li v.)T 0,2 1,0 3,1 0,8 1,9 3,9 2,9 Limnosida frontosa Sars 3,4 Holopedium gibberum Zaddach 0,4 Ceriodaphnia pulchella Sars 0,2 0,8 0,1 0,8 2,9 Ceriodaphnia quadrangula (0.F.M.) 0,3 0,8 Daphnia cristata Sars 81,8 10,0 1,6 0,8 9,1 Daphnia cucullata Sars 11,8 Bosmina coregoni (Baird) 3,2 1,0 17,2 11,0 5,5 Bosmina longirostris (0.F.M.) 10,0 0,8 1,3 23,2 Bosmina longispina Leydig 1,0 0,3 1,6 0,8 3,9 91,1 30,4 Polyphemus pediculus (Leuck.) 0,1 7,5 0,7 Leptodora kindti (Focke) 1,5 0,8 6,5

Copepoda Calanoida Eudiaptomus gracilis Sars 4,6 2,6 12,6 Eurytemora velox (Lillj.) 0,0 0,6 Heterocope appendiculata Sars 0,8 0,9 cal naup 2,1 10,8 6,5 0,8 cal cop (1-111) 0,8 cyclopoida Mesocyclops leuckarti (Claus) 0,2 1,4 0,1 + 0,7 Thermocyclops oithonoides (Sars) 13,3 27,2 + + 0,7 cycl naup 11,4 46,9 6,5 cyd cop (1-111) 6,1 62,3 57,1 37,7 33,1 59,8 31,9

Lok. nr. 10 10 11 11 14 14 15 Lokalitet Aspern Aspem Aremark Aremark Øyemark Øyemark Rødenes Måned juni sept juni sept juni sept juni

Cladocera Diaphanosoma brachyurum (Liev.)T 0,8 1,0 0,5 Ceriodaphnia pulchella Sars 15,6 12,2 17,1 Ceriodaphnia quadrangula (0.F.M.) Daphnia cristata Sars 5,0 Bosmina coregoni (Baird) 4,2 0,5 1,9 36,9 Bosmina longirostris (0.F.M.) 22,9 4,9 47,5 Bosmina longispina Leydig 10,4 31,7 66,4 0,5 73,2 6,0 5,8 Polyphemus pediculus (Leuck.) 76,4 1,7 31,6 1,0 0,8 + Leptodora kindti (Focke) 6,9

Copepoda Calanoida Eudiaptomus graciloides Lillj. 2,1 0,8 + 0,5 Heterocope appendiculata Sars 0,7 0,8 0,0 Heterocope saliens (Lillj.) cal naup 3,5 0,5 1,6 0,5 1,9 cal cop (1-111) 1,7 1,9 cyclopoida Mesocydops leuckarti (Claus) 12,5 0,8 0,1 + Thermocyclops oithonoides (Sars) 0,8 0,5 0,5 6,3 cyd naup 7,5 2,6 10,6 1,5

ISSN 0802-4103 ISBN 82-426-0509-2

Norsk institutt for naturforskning Boks 1037, Blindern N-0315 Oslo Tel. 22 85 46 84