Kommisjonen I Thrane-Saken En Analyse Av Kommisjonens Virksomhet Og Samfunnets Mottagelse Av Den (1851–1854) Thea Dæhlen

Kommisjonen i Thrane-saken En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets mottagelse av den (1851–1854) Thea Dæhlen

Masteroppgave ved Institutt for arkeologi, konservering og historie UNIVERSITETET I OSLO Vår 2019

Forsideillustrasjon: Utsnitt hentet fra Arbeiderforeningernes Blad, nr. 38, 18. september 1852. Avisen viser Ola i samtale med et kommisjonsmedlem.

II Kommisjonen i Thrane-saken En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets mottagelse av den (1851–1854)

III

2019

Kommisjonen i Thrane-saken En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets mottagelse av den (1851–1854)

Thea Dæhlen http://www.duo.uio.no

Trykk: Webergs Printshop

VI Sammendrag

Denne oppgaven handler om undersøkelses- og domskommisjonen som fra 1851–1854 jobbet med Thrane-saken. Thranebevegelsen var en politisk forening som ville reformere samfunnet og forbedre arbeidsforholdene til arbeidere og husmenn på en fredelig måte. Sommeren 1851 holdt bevegelsen sitt andre sentralmøte, og i etterkant gikk det rykter om at møtet hadde vedtatt revolusjon. Dette fikk statsmakten til å reagere – lederne av bevegelsen ble arrestert og det ble opprettet en kommisjon for å undersøke hva som hadde foregått på sentralmøtet. Oppgaven tar for seg kommisjonens virksomhet i Gran på Hadeland, og belyser noen av reaksjonene kommisjonen møtte i samfunnet fra perspektivet til et utvalg aviser og embetsmenn. Kommisjonen konkluderte med at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon og 149 thranittere ble dømt. Oppgaven vil imidlertid vise at kommisjonens virksomhet ikke var legitim fordi den til stadighet forbrøt seg mot de avhørte og redigerte sannheten ved å bruke en inkvisitorisk forhørsmetode. Dette sår tvil i at revolusjonsvedtak fant sted og thranittene kan derfor ha blitt dømt uten grunn.

VII

VIII Forord

Denne masteroppgaven hadde ikke kommet i havn hvis det ikke hadde vært for god hjelp fra flere flotte mennesker. Jeg vil begynne med å takke min veileder, Hilde Sandvik, som har fulgt meg fra bachelor og gjennom hele prosjektet med masteroppgaven. Tusen takk for uvurderlig hjelp, din tilgjengelighet, de konstruktive og lange veiledningene, møtene på Riksarkivet og tipsene om aktuell forskningslitteratur og personer å kontakte. Takk for at du har fått meg på rett spor og for å ha vært støttende gjennom hele prosessen. Du har gitt mye mer enn det som har vært forventet! Takk til Hildes kollokviegruppe – for å ha lest gjennom utallige kapittelutkast og kommet med nyttige innspill. Takk til medstudenter og «den bakerste rekka» på lesesalen – jeg kommer til å savne middagene, de gode samtalene og Morgenbladets quiz hver fredag. Takk til quizmaster Oda for å ha vært en god og støttende venninne helt siden vi møttes under fadderuka i august 2014. Det blir vemodig å ikke treffe deg hver eneste dag fremover! For øvrig vil jeg også rette en takk til Gunnar Andreassen for å ha delt raust med sin kunnskap om thranebevegelsen, og for å ha sendt meg nyttige tabeller og transkripsjoner. Ellers vil jeg takke Nils, mor og far for korrekturlesning, samt mine søsken og venner for emosjonell støtte og for å være et avbrekk i den ellers travle studiehverdagen. En takk rettes også til Osloforskning for økonomisk støtte.

X Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ...... 1 1.1 TEMA OG PROBLEMSTILLING ...... 1 1.2 FORSKNINGSLITTERATUR OG TEORI ...... 5 1.3 MIKROHISTORIE OG KOMPARATIV ANALYSE ...... 11 1.4 KILDER ...... 12 1.5 OPPGAVESTRUKTUR ...... 16 2 MARCUS THRANE, THRANEBEVEGELSEN OG KOMMISJONEN ...... 17 2.1 MARCUS MØLLER THRANE OG THRANEBEVEGELSEN ...... 17 2.2 UNDERSØKELSES- OG DOMSKOMMISJONEN I THRANE-SAKEN ...... 24 2.3 OPPSUMMERING ...... 30 3 KOMMISJONENS VIRKSOMHET I GRAN PÅ HADELAND ...... 31 3.1 GRAN PÅ HADELAND ...... 32 3.2 THRANEBEVEGELSENS UTBREDELSE I GRAN PÅ HADELAND ...... 33 3.3 KRONOLOGISK OVERSIKT OVER KOMMISJONENS UNDERSØKELSER ...... 40 3.4 THRANES MØTE I GRAN I MARS 1850 ...... 42 3.5 GRANS REPRESENTANT PÅ LILLETINGET ...... 50 3.6 RESULTATET AV KOMMISJONENS UNDERSØKELSER I GRAN ...... 54 3.7 OPPSUMMERING ...... 56 4 ARBEIDERFORENINGERNES BLAD, CHRISTIANIAPOSTEN OG MORGENBLADETS REAKSJONER PÅ KOMMISJONEN ...... 57 4.1 MORGENBLADET OG CHRISTIANIAPOSTEN OM THRANEBEVEGELSEN ...... 57 4.2 KOMMISJONEN 1851–1854; FRA OPPRETTELSEN TIL NYTT MANDAT OG KOMMISJONSDOMMEN ...... 59 4.3 AVISENE OM KOMMISJONENS MANGE REISER OG OPPHOLDSSTEDER ...... 65 4.4 AVISENE OM KOMMISJONENS ARBEIDSMÅTE ...... 68 4.5 AVISENE OM KOMMISJONENS UNDERSØKELSER I GRAN ...... 79 4.6 OPPSUMMERING ...... 81 5 KOMMISJONENS MOTTAGELSE BLANT EMBETSMENN I DEN NORSKE RETTSSTATEN ...... 82 5.1 FORSVARER DUNKER, STATTHOLDER LØVENSKIOLD OG AKTOR KILDAL OM MARCUS THRANE OG ARBEIDERFORENINGENE ...... 82 5.2 KOMMISJONSFORHØRENE ...... 85 5.3 RETTSSYSTEMET OG KOMMISJONENS INKVISITORISKE MANDAT ...... 89 5.4 REVOLUSJONSVEDTAKET PÅ LILLETINGET ...... 92 5.5 KOMMISJONSDOMMEN ...... 97 5.6 TIDEN ETTER KOMMISJONEN BLE OPPLØST ...... 100 5.7 OPPSUMMERING ...... 101 6 KONKLUSJON ...... 102 KILDER ...... 107

TABELLER TABELL 1. ARBEIDERFORENINGENE I GRANS PRESTEGJED 1851 ...... 36

XII 1 Innledning Her har man da Fortegnelsen over de frygtelige Domme for Forbrydelser, som næsten Alle som En ere enige i slet ikke ere begaaede. Denne Fortegnelse viser under hvad Slags Herredømme Norge staar; den viser hvad der boer under Ret og Sandhed; den viser hvor fordærvet vor Embetsstand er, at de lade sig bruge som Redskaber for slig Færd; den viser hvad Konstitution og Lov er for den fattige Mand; den viser hvor dybt det norske Folk er sjunket siden man vover at byde det saadan Lexe; den viser hvilke nedrige Mennesker vore saakaldte ,,Liberale, Oppositionsmænd (Konstitutionsforsvarere) ere, siden de deels ved Taushed (som er Samtykke) deels ved idelige Opmuntringer have tilskyndet Regjeringskoteriet til saadant; den viser hvad Fremtid man agter at berede Arbeidsklasserne.1

Den 10. april 1854 kunngjorde kommisjonen sin dom over thranebevegelsen, hvor i alt 149 thranittere ble dømt for ulike forbrytelser mot statsforfatningen. Thranebevegelsen kan regnes som Norges første arbeiderbevegelse, og var en politisk forening som ville reformere samfunnet på fredelig vis. Kommisjonsdommen ble gjengitt i thranebevegelsens egen avis, Arbeiderforeningernes Blad, og ble etterfulgt av en kraftig kritikk av den og det norske samfunnet. Som utdraget fra Arbeiderforeningernes Blad viser, mente avisen at dette var en dom over forbrytelser som ikke var begått. Avisen kritiserte flere sider ved det norske samfunnet, som at Grunnloven og lovene ikke tok hensyn til de fattige, at embetsstanden var «fordærvet» og at de liberale opposisjonsmennene var usle fordi de ikke stod opp for arbeiderklassen. Til tross for at dommen var knusende for thranebevegelsen, var avisen optimistisk: Ettersom kommisjonsdommen skulle behandles videre i Høyesterett, var det fortsatt muligheter for et positivt resultat, og thranittenes skjebne var derfor ikke beseglet.

1.1 Tema og problemstilling Temaet for denne oppgaven er kommisjonen som ble opprettet i forbindelse med Thrane- saken. Jeg skal se nærmere på undersøkelses- og domskommisjonens oppbygning og arbeid ved å ta utgangspunkt i dens virksomhet i et lokalsamfunn. Videre skal jeg undersøke reaksjonene kommisjonen møtte i samfunnet, som i ulike aviser og blant embetsmenn med tilknytning til saken. Slik vil temaet favne både rettshistorie, politisk historie og sosialhistorie. Oppgaven vil inngå i en faghistorisk samtale med eksisterende historiografi og

1 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 10, 15. april 1854, 3.

1 primærkilder, samt et nylig digitalisert kildemateriale. Problemstillingen er: Hvordan gjennomførte undersøkelses- og domskommisjonen sitt arbeid med Thrane-saken, og hvilke reaksjoner ble kommisjonen møtt med i datidens samfunn? Ved å stille nye spørsmål til kildene er målet med denne analysen å synliggjøre undersøkelses- og domskommisjonen i fortellingen om Marcus Thrane og thranebevegelsen.

1.1.1 Thranebevegelsen, kommisjonen og høyesterettsdommen Thranebevegelsen var en politisk bevegelse som jobbet for å jevne ut klasseskiller gjennom konkrete forslag til hvordan arbeidere og husmenn kunne bedre sin tilværelse.2 Bevegelsen var aktiv fra 1848–1851, og har fått navn etter dens grunnlegger, Marcus Thrane. I desember 1848 dannet Thrane Drammens Arbeiderforening, som var den første av nesten 400 arbeiderforeninger som ble dannet rundt om i landet. På det meste skal thranebevegelsen ha hatt 30 000 medlemmer, noe som var like mange som antall personer som kunne stemme under stortingsvalget i 1850.3 Bevegelsen var sammensatt, med alt fra arbeidere i byen, husmenn på landsbygda, bønder, læregutter, handelsbetjenter og håndverksmestere.4 Thranes mål var å reformere samfunnet gjennom fredelige midler. For å bedre forstå kommisjonsdommen over thranittene er det nødvendig å se tilbake på thranebevegelsens andre sentralmøte, som fant sted sommeren 1851. Sentralmøtet ble holdt parallelt med Stortinget, og har derfor fått tilnavnet Lilletinget. I etterkant av Lilletinget gikk det rykter om at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon. Selv om det påståtte revolusjonsvedtaket skal ha blitt opphevet den påfølgende dagen, forhindret det ikke myndighetene i å arrestere flere av bevegelsens medlemmer. Marcus Thrane og flere arbeiderledere ble arrestert, og mange av de arresterte satt varetektsfengslet frem til saken ble tatt opp i Høyesterett i 1855. Myndighetenes aksjoner må sees i sammenheng med revolusjonsbølgen som hadde gått over europeiske byer noen år tidligere. Frykten for revolusjon gjorde norske myndigheter på vakt mot alt som kunne vekke en revolusjonær stemning.5 I hovedsak gikk arrestasjonene rolig for seg, men enkelte steder kom det til voldsomme opprør da de lokale formennene skulle bringes inn til avhør. Det førte til at militæret måtte settes inn.

2 Tore Pryser, Thranerørsla i norske bygder, Vår nære fortid, Oslo: Det norske samlaget, 1977, 9. 3 Mona Ringvej, Marcus Thrane: Forbrytelse og straff, Oslo: Pax Forlag, 2014, 16. 4 Oddvar Bjørklund, Marcus Thrane: Sosialistleder i et u-land, Oslo: Tidens Norsk Forlag, 1970, 110. 5 Ibid., 240–243.

2 Som følge av hendelsene på og i etterkant av Lilletinget nedsatte Justisdepartementet en kommisjon i august 1851 med tre kommisjonsmedlemmer som skulle «[…] gjennemreise hele Landet fra Lindesnæs til Nordkap […]» for å ta opp forhør.6 Deres oppgave var å undersøke hva som hadde skjedd på sentralmøtet og der opprørene hadde brutt ut, og slik finne ut om det fantes straffbare handlinger fra arbeiderforeningens side.7 Undersøkelsene vedvarte frem til juni 1852, og kommisjonen fikk deretter utvidet mandat for å tiltale og dømme i saken. Undersøkelseskommisjonen, som hadde fått et nytt mandat og blitt en domskommisjon, brukte bortimot to år før den avsa dommen. Den endelige kommisjonsdommen ble videre behandlet i Høyesterett.8 I Høyesterett ble 123 thranitter dømt for forbrytelser av ulik art. Thrane og 11 andre ble dømt for diskusjonene på Lilletinget, og dermed for å ha truet statsforfatningen, mens de resterende ble dømt for opptøyer i Hønefoss. Straffeutmålingen varierte mellom de dømte. Marcus Thrane ble dømt til fire år i tukthus uten at det ble tatt hensyn til at han allerede hadde sittet fire år i varetekt.9 Etter at Thrane var ferdigsonet, utvandret han med familien sin til Amerika. Kriminaliseringen av thranebevegelsen førte gradvis til at bevegelsen løste seg opp.

1.1.2 Hvorfor undersøkelses- og domskommisjonen? Til tross for at forskningslitteraturen om thranebevegelsen er omfangsrik, er det få historikere som har sett nærmere på undersøkelses- og domskommisjonen i Thrane-saken. Foruten ett kapittel i Ole Andreas Øverlands verk Thraniterbevægelsen, har historikere i hovedsak vært opptatt av andre politiske og sosiale aspekter ved bevegelsen.10 Øverlands bidrag er nå over 100 år gammelt, noe som gjør det mulig å vurdere at et nytt bidrag om kommisjonen er nødvendig. Av den grunn ser jeg det som fruktbart å gjøre en større analyse av kommisjonens virksomhet og reaksjonene den skapte i samfunnet. Det er flere grunner til at kommisjonen vekker interesse og burde studeres grundigere. En av grunnene er reaksjonene som møtte kommisjonen i samtiden. Bernhard Dunker, thranebevegelsens forsvarer, kritiserte kommisjonen for å drive kryssildsforhør av de tiltalte. En slik inkvisitorisk forhørsmetode ble også brukt mot lofthusbevegelsen på 1700-tallet, og kan dermed sees som en rest fra enevoldstiden. I motsetning til Dunker roste stattholder

6 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 43, 25. oktober 1851, 4. 7 Ole Andreas Øverland, Thraniterbevægelsen: Tillæg til Folkebladet, Kristiania: Oscar Andersens bogtrykkeri, 1903, 313. 8 Bjørklund, Marcus Thrane, 250–251. 9 Ibid., 278–280. 10 Øverland, Thraniterbevægelsen, 313–325.

3 Severin Løvenskiold kommisjonen for dens flittige arbeid, mens datidens aviser blant annet diskuterte kommisjonens tidsbruk. Andre reaksjoner gikk ut på at de tiltalte var forhåndsdømte før saken i det hele tatt begynte i Høyesterett. At flere instanser fra thranebevegelsens samtid engasjerte seg i debatten rundt kommisjonens prosess, samt at et fåtall av historikere har studert den, gjør kommisjonen til et tema som i stor grad fortjener å bli trukket frem i lyset. Kommisjonens undersøkelser la grunnlaget for Høyesteretts behandling av saken i 1855. Høyesterettsdommen har i stor grad blitt diskutert av historikere, som har vært delte i sine meninger. Oddvar Bjørklund karakteriserte dommen som «[…] utpregede klassedommer og bygd på tvilsom jus […]», mens Nils Rune Langeland så dommen som forståelig basert på den opprørske stemningen i samfunnet og myndighetenes reelle frykt for revolusjon.11 Jens Arup Seip skrev: «Høyesterettsdommerne stilte seg til disposisjon på en måte som, iallfall når det gjaldt dommen over Thrane personlig i 1854, var et klart justismord […]».12 Dermed kan kommisjonsdommen forståes som et justismord. Seip hevder at statsmaktene gikk sammen i en samlet front mot Thrane og arbeiderforeningene, og kommisjonsdommen var derfor «[…] et skoleeksempel på at rettsanvendelse kan være kamuflert maktanvendelse».13 At historikere i stor grad har diskutert høyesterettsdommen gjør det videre fruktbart å se nærmere på kommisjonen ettersom det var den som gjorde undersøkelsene før saken ble tatt til Høyesterett.

1.1.3 Avgrensning Mine undersøkelser strekker seg fra kommisjonen var i virksomhet i 1851 og frem til Høyesteretts dom i 1855. Historikere har i hovedsak interessert seg for arbeiderforeningene i de områdene det kom til konfrontasjoner med styresmaktene. Imidlertid hevder historiker Tore Pryser at disse foreningene ikke utgjorde de typiske arbeiderforeningene. Ifølge Pryser jobbet de typiske arbeiderforeningene i det stille, og var altså ikke å finne der opptøyene skjedde.14 Kommisjonsdommen gjaldt lederne i arbeiderforeningene samt de som deltok i opprøret mot arrestasjonene på Hønefoss, men for å kartlegge mulig straffbar virksomhet ble forhør også gjennomført i bygder der ingen be dømt.

11 Bjørklund, Marcus Thrane, 281; Nils Rune Langeland, Siste ord: Høgsterett i norsk historie 1814-1965: 1: 1814-1905, vol. 1, Oslo: Cappelen, 2005, 246. 12 Jens Arup Seip, «Den norske høyesterett som politisk organ», Hundre års historisk forskning. Utvalgte artikler fra Historisk tidsskrift (1964): 392. 13 Ibid. 14 Tore Pryser, «Innleiing», i Thranerørsla i norske bygder, red. Tore Pryser, Oslo: Det Norske Samlaget, 1977, 12.

4 I oppgaven skal jeg se nærmere på kommisjonens virksomhet i lokalsamfunnet Gran på Hadeland. Selv kjenner jeg til området fordi jeg har slekt på Hadeland og har vært der i oppveksten. I kontrast til uroen som spredte seg i flere arbeiderforeninger etter Lilletinget, kom det ikke til opptøyer i Gran. Det taler for at arbeiderforeningene i Gran var blant de typiske stille arbeiderforeningene, og en studie av arbeiderforeningene kan dermed gi en ny dimensjon i historien om thranebevegelsen. Til tross for at det ikke kom til opptøyer, gjennomførte kommisjonen forhør om et møte Marcus Thrane holdt på Granavollen. Dette møtet, samt vitnemålet til Grans representant på Lilletinget, gikk igjen i kommisjonens notater og stod sentralt i Høyesteretts tiltale mot Thrane. Altså kom det ikke til voldelige hendelser i Gran, men kommisjonens undersøkelser viser hvordan ytringer ble tolket. Derfor har jeg valgt å undersøke kommisjonens virksomhet i Gran. Videre vil jeg se nærmere på reaksjonene på kommisjonen i samfunnet fra to perspektiver. For det første har jeg gjort et utvalg blant samtidens aviser, og tatt utgangspunkt i aviser med ulikt standpunkt for å dekke dybden i debatten. Disse er: Arbeiderforeningernes Blad, som klart støttet thranebevegelsen; Morgenbladet, som en opposisjonsavis; Christianiaposten, som en regjeringsvennlig avis. For det andre har jeg sett nærmere på reaksjonene blant et utvalg embetsmenn. Disse er thranebevegelsens forsvarer, Bernhard Dunker, aktor i høyesterettssaken, Daniel Kildal, og leder av regjeringen, stattholder Løvenskiold.

1.2 Forskningslitteratur og teori Forskningslitteraturen om thranebevegelsen er omfangsrik. I 1903 utga historiker Ole Andreas Øverland Thraniterbevægelsen, det første grunnleggende verket om thranebevegelsen. Videre har Halvdan Koht, Jacob Friis og Oddvar Bjørklund skrevet utfyllende biografier om Marcus Thrane.15 Thranebevegelsen har også en sentral plass i flere oversiktsverk om norsk arbeiderhistorie. Her kan historikere som Edvard Bull d.y., Einhart Lorenz og Håkon Meyer nevnes.16 Arbeiderforeningenes utbredelse i ulike norske lokalsamfunn er også studert, og historiker Tore Pryser og Per Hvamstad ser nærmere på

15 Halvdan Koht, Marcus Thrane: Til hundreaarsdagen 14. oktober 1917, Kristiania: Det norske arbeiderpartis forlag, 1917; Jakob Friis, Marcus Thrane, red. Edvard Bull og Anders Krogvig, Nordmænd. Biografier av norske mænd og kvinner, Kristiania: Steenske forlag, 1917; Bjørklund, Marcus Thrane. 16 Edvard Bull, Arbeiderklassen blir til (1850-1900), red. Edvard Bull, Arne Kokkvoll, og Jakob Sverdrup, vol. 1, Arbeiderbevegelsens historie i Norge Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1985; Bull, Arbeiderklassen i norsk historie, Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1947; Einhart Lorenz, Arbeiderbevegelsens historie: En innføring: Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv: 1. del: 1789-1930, 2 utg., vol. 1, Oslo: Pax forlag, 1974; Håkon Meyer, Den politiske arbeiderbevegelse i Norge, 2 utg., Oslo: Det Norske Arbeiderpartis forlag, 1935.

5 thranebevegelsen i henholdsvis Ullensaker og på Hadeland.17 Deres mikrohistoriske tilnærming har vært nyttig i undersøkelsen av kommisjonens virksomhet i Gran. Thranebevegelsen inngår også i en rekke norgeshistorier slik som Aschehougs Norvegr – bind III: 1840-1914 og Det Norske Samlagets Norsk historie 1800-1870.18 De internasjonale bidragene er færre, men fortsatt tilstede. I anledningen hundreårsjubileet for Marcus Thranes fødselsår, publiserte Vasilia Thrane Struck, Marcus Thranes datter, i 1917 en biografi om sin far.19 80 år senere kom en ny engelsk biografi om ham, skrevet av den norsk-amerikanske historiske forening i Northfield Minnesota, som i motsetning til de fleste andre biografier fokuserer på Thranes liv etter utvandringen til Amerika i 1863.20 Det nyeste bidraget til forskningslitteraturen om Thrane og thranebevegelsen er Mona Ringvejs biografi fra Grunnlovens jubileumsår i 2014.21 Til tross for en mangfoldig forskningslitteratur om Thrane og thranebevegelsen, er omtalen av undersøkelses- og domskommisjonen mager. Som tidligere nevnt har historikere stort sett vært interessert i politiske og sosiale sider ved thranebevegelsen, og utenom Øverland har kommisjonen i liten grad vært gjenstand for ytterligere undersøkelser. I grove trekk kan forskningslitteraturen om thranebevegelsen deles inn i politisk historie og sosialhistorie. Den politisk orienterte historien om thranebevegelsen gjenspeiler seg i forskningslitteraturen fra første del av 1900-tallet hvor det historiografiske fokuset var rettet mot Marcus Thranes lederskap, bevegelsens virksomhet og myndighetenes reaksjoner. I 1970-årene gjorde forskningslitteraturen om thranebevegelsen en vending ved å sette fokus på bevegelsens medlemmer og dens lokale forankring. Slik brøt de nye sosialhistoriske bidragene med de eldre politiske verkene. I det følgende skal jeg redegjøre for et utvalg historiografiske arbeider om thranebevegelsen, hvor noen representerer den politiske historien og andre sosialhistorien.

1.2.1 En politisk orientert forskningslitteratur I Thraniterbevægelsen redegjør Øverland for Marcus Thrane og sentrale hendelser i bevegelsens livsløp før han avslutningsvis omtaler kommisjonens virksomhet og

17 Pryser, Thranerørsla i norske bygder; Per Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», i Thranerørsla i norske bygder, red. Tore Pryser, Oslo: Det Norske Samlaget, 1977. 18 May-Brith Ohman Nielsen, Norges historie - bind III: 1840-1914, red. Hans Jacob Orning, bind 3, Norvegr, Oslo: Aschehoug, 2011; Tore Pryser, Norsk historie 1800-1870: Frå standssamfunn mot klassesamfunn: Det Norske Samlaget, 1993. 19 Vasilia Thrane Struck, Marcus Thrane: By Vasilia Thrane Struck: Daughter of Marcus Thrane, 1917. 20 Terje L. Leiren, Marcus Thrane. A Norwegian Radical in Amerika, Northfield Minnesota: The Norwegian- American Historical Association, 1987. 21 Ringvej, Marcus Thrane.

6 høyesterettssaken. I hovedsak er Øverland faktaorientert i sin fremstilling av kommisjonen og beskjeden med egne synspunkter. Selv forteller han at kommisjonen var grundig i sine undersøkelser, og karakteriserer kommisjonsdommen som en massedomfellelse.22 Øverlands dyptgående innføring i bevegelsens historie har ført til at senere historikere har bygget sin forskning på hans studie av thranebevegelsen. I tillegg til Øverland har både Halvdan Koht, Jakob Friis og Oddvar Bjørklund skrevet politisk orienterte biografier om Marcus Thrane og thranebevegelsen. Koht og Friis forfattet sine bidrag i sammenheng med hundreårsdagen for Thranes fødsel, mens Bjørklunds verk utkom første gang omtrent 30 år senere. Felles for disse tre biografiene er deres forankring i det politiske, med søkelyset rettet mot Thrane og hans politiske tankegang, sentralledelsen og landsmøtenes beslutningsprosesser, bevegelsens politiske program og myndighetenes reaksjoner. Omtalen av kommisjonen i Koht og Friis sine bidrag er særdeles liten. Selv om Bjørklunds analyse er mer utfyllende, favner også den i liten grad om kommisjonen. Trolig baserer Bjørklund seg på Bernhard Dunkers forsvarstale av thranittene under høyesterettssaken. Bjørklund mente myndighetene gikk grundig til verks ved å opprette kommisjonen, med det endelige målet om å knekke arbeiderbevegelsen. Kommisjonen hadde et uuttalt mandat som var «[…] å påvise at arbeiderpartiet var en revolusjonær og farlig bevegelse […]».23 Dette førte til strenge kommisjonsdommer. Videre hevder Bjørklund at kommisjonsforhørene var preget av en inkvisitorisk fremgangsmåte som fikk de avhørte til å si noe annet enn sannheten og at undersøkelsene tidsmessig dro ut.24 Til tross for at forskningslitteraturen fra første del av 1900-tallet i stor grad handlet om Thrane som lederskikkelse og bevegelsen han dannet, kom 1970-tallets historikere til å endre på dette.

1.2.2 En sosialhistorisk vending i forskningslitteraturen I 1970-årene kom det sosialhistoriske gjennombruddet i Norge, hvor sosialhistorien vokste frem ved siden av den politiske historien. I motsetning til tidligere historikere som Øverland, rettet historikerne seg i større grad mot folket i historieskrivingen. Dette var en «historie nedenfra», hvor de mange, glemte gruppene skulle synliggjøres for å utfordre makten. Slik var historieskrivingen også politisk.25 Selv om de sosialhistoriske undersøkelsene tok utgangspunkt i thranebevegelsen på lokalt plan, har studiet i stor grad tatt for seg områder det

22 Øverland, Thraniterbevægelsen, 314, 317. 23 Bjørklund, Marcus Thrane, 250. 24 Ibid., 250–251, 279. 25 Jan Heiret, Teemu Ryymin, og Svein Atle Skålevåg, «Innledning», i Fortalt fortid. Norsk historieskriving etter 1970, Oslo: Pax Forlag, 2013, 11.

7 skjedde noe av politisk betydning. Her kan Andreas Ropeids undersøkelse av thranittene i Hønefoss trekkes frem, hvor opprør i etterkant av Lilletinget fant sted.26 Som tidligere nevnt er dette noe Tore Pryser kritiserer fordi han mener foreningene i områder av politisk betydning ikke var de typiske arbeiderforeningene. Likevel er det et faktum at historieskrivingen om thranebevegelsen har gått fra å handle om Thrane og bevegelsens organisatoriske virksomhet, til i større grad å orientere seg rundt bevegelsens medlemmer. Historikerne har altså rettet fokuset mot den enkelte thranitt i ulike lokalsamfunn i Norge. Tore Pryser er blant sosialhistorikerne som har skrevet om thranebevegelsen i et spesifikt lokalsamfunn. Selv om kommisjonen i liten grad blir omtalt, har hans mikrohistoriske tilnærming vært nyttig i analysen av thranebevegelsens utbredelse i Gran på Hadeland. I Klassebevegelse eller folkebevegelse? gjør Pryser en sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker. Boka er et resultat av Prysers hovedoppgave i historie om samme tema, hvor han gir en beskrivelse av forholdene i Ullensaker omkring 1850, med forklaringer på foreningsdannelsen og foreningsvirksomheten der.27 Prysers analyse går også igjen i Thranerørsla i norske bygder, hvor han som redaktør har samlet ni historikere som forteller om thranittenes utbredelse i ulike lokalsamfunn. Her får man blant annet innblikk i thranebevegelsens utbredelse på Hedemarken, Hadeland, Agder og i Trøndelag. Bokas hovedproblemstilling er å finne ut hvem medlemmene i de mange arbeiderforeningene på bygdene var, og hva som kjennetegnet deres situasjon i 1850–51. Selv om fortellingene har en mikrohistorisk tilnærming, gir den samlet sett også en forståelse av thranittene på nasjonalt nivå. I tillegg til Tore Prysers sosialhistoriske analyse av thranittene, faller også Mona Ringvejs Marcus Thrane: Forbrytelse og straff innenfor sosialhistorien. Selv om tittelen minner om det, er ikke dette en klassisk biografi om Thranes liv. I verkets undertittel og forord avsløres et hovedtema som tidligere historikere også har vært opptatt av, men som har vært vanskelig å omtale. Forordet begynner med slutten på historien om thranebevegelsen, nemlig høyesterettssaken. Ved å gjengi den strenge dommen mot Thrane, hvor Thrane ble dømt for å true statsforfatningen, prøver Ringvej å vise at Thranes handlinger ikke var kriminelle. Som første historiker baserer Ringvej sin fortelling på Høyesteretts

26 Andreas Ropeid, Hønefoss: Annet bind: Handverk og industri: 1800-1900, vol. 2, Hønefoss: Hønefoss kommune, 1965. 27 Tore Pryser, Klassebevegelse eller folkebevegelse? En sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker, Oslo: Universitetsforlaget, 1977.

8 voteringsprotokoller, og plukker dommernes argumenter fra hverandre. Slik viser hun at høyesterettsdommen i realiteten var et justismord.28 I forlengelsen av høyesterettssaken, legger Ringvej frem historien til thranebevegelsen fra utgangspunktet for opprettelsen, gjennom bevegelsens virksomhet, og frem til myndighetene gikk til aksjon og oppløste bevegelsen. Omtalen av kommisjonen er knapp, men Ringvejs bidrag har likevel fungert som en kilde til opplysninger om thranebevegelsen. Fortellingen viser arbeidernes og husmennenes harde kår, som legger grunnlaget for forståelsen for etableringen av bevegelsen. Videre diskuteres viktige begivenheter i bevegelsens historie, som petisjonen og Lilletinget, som viser opptakten til arrestasjonene. Ved å omtale hendelser som høyesterettssaken og bevegelsens historie, faller Ringvejs verk både innenfor rettshistorien og sosialhistorien. Hennes bidrag utgjør en kritikk av den idylliske fortellingen om demokratiets utvikling på 1800-tallet, og skiller seg på den måten fra den tidligste forskningslitteratur om thranebevegelsen ved at Thrane ikke får hovedrollen. Alt i alt maler Ringvej et bilde av den norske rettsstaten på midten av 1800- tallet som noe annet enn en demokratisk rettsstat.

1.2.3 Historikeres benevnelse og karakterisering av thranebevegelsen Historikere har vært delte i sin benevnelse og klassifisering av thranebevegelsen. I hovedsak er det Thranes navn som har overlevd historien, og foreningen er blitt beskrevet med navn som «Thranebevegelsen», «Thranerørsla» og «Thrane-ria». Ifølge Ringvej bidrar slike navn med en avintellektualisering av bevegelsen, fordi de uttrykker medlemmenes tilslutning til lederen, som kan assosieres med blind troskap. Dette var ikke tilfellet mente Ringvej, og hun forholder seg derfor til det thranebevegelsen selv kalte seg, Arbeider-Foreningerne.29 I min analyse kommer jeg til å variere mellom å bruke navnene thranebevegelsen og arbeiderbevegelsen. Klassifiseringen av thranebevegelsen skiller seg fra benevnelsen av den. Selv om thranebevegelsen kalte seg for Arbeider-Foreningerne, har historikere blant annet klassifisert thranebevegelsen som en arbeiderbevegelse, en landarbeiderbevegelse og en folkebevegelse. Dette kan ha sammenheng med at medlemslistene avslører at foreningen ikke bare bestod av arbeidere, men også innerster, husmenn og bønder. Ikke minst kan bakgrunnen for variasjonen i klassifiseringen være at forståelsen av bevegelsens medlemsmasse gradvis har forandret seg. I 1917 skrev Halvdan Koht at «Arbeiderbevægelsen av 1848 hadde været et

28 Ringvej, Marcus Thrane, 272. 29 Ibid., 277.

9 forsøk paa aa organisere proletariatet i et før-kapitalistisk samfund […]».30 Ifølge Koht samlet arbeiderbevegelsen arbeidsfolk både på landet og i byen, og Thrane hadde på den måten reist «bygdeproletariatet til samfundsstrid».31 Den tidligste forståelsen av thranebevegelsen ser dermed bevegelsen som en proletarbevegelse, og flere historikere har i ettertid vært inspirert av Kohts klassifisering av thranebevegelsen. I forlengelsen av Kohts «proletariatshypotese», lanserte Tore Pryser en «mellomsjiktshypotese». I sin studie fant Pryser ut at flertallet av medlemmene i Ullensaker arbeiderforening utgjorde et mellomsjikt både økonomisk og sosialt, og at over halvparten av thranittene i Lillehammer hadde borgerskap. Dette viser at thranittene befant seg på et økonomisk mellomnivå, og Pryser argumenterer derfor for at thranebevegelsen ikke tilhørte et bunnsjiktet i den sosiale lagdelingen. Fordi thranebevegelsen samlet store lag av befolkningen, som bønder, håndverkere, skippere og husmenn, hadde den ikke et ensartet preg. Derfor er det ifølge Pryser hensiktsmessig å omtale thranebevegelsen som en folkebevegelse.32 I motsetning til Prysers folkebevegelse mener historiker Knut Dørum at det er formålstjenlig å omtale bevegelsen som en klassebevegelse. Dørum eksemplifiserer med Våler i Solør hvor bøndene utgjorde 60 prosent av arbeiderforeningen, men hvor flesteparten likevel var småbrukere eller tilhørte lavere sjikt av bondestanden. Ifølge Dørum var det sjeldent at bevegelsen bestod av storbønder og mellomstore bønder, og i den grad arbeiderforeningene inneholdt bønder var det småbrukere og andre som stod langt under storbøndene.33 Fordi flertallet av medlemmene stammet fra den lavere klassen, mener Dørum det er mer riktig å omtale thranebevegelsen som en klassebevegelse. Slik avviser Dørum Prysers «mellomsjiktshypotese» og tanken på thranebevegelsen som en folkebevegelse. Blant Koht-inspirerte historikere kan Jens Arup Seip nevnes. På 1970-tallet beskrev Seip thranebevegelsen som en sammensatt bevegelse. I utgangspunktet var thranebevegelsen en by-bevegelse, med fødested i byer og tettsteder som Drammen og Christiania, men denne klassifiseringen holdt ikke mål. Selv om Thrane ikke grunnla egne bygdeforeninger, begynte det å bli flere av dem i begynnelsen av 1850 fordi andre formenn enn Thrane dannet nye arbeiderforeninger utenfor byene. Etter en stund dominerte bygdene, og Seip hevder derfor at det er rimelig å omtale thranittene som en landarbeiderbevegelse. Imidlertid stopper ikke Seips klassifisering av thranebevegelsen der. Ifølge Seip bestod foreningen av forskjellige

30 Koht, Marcus Thrane, 47. 31 Ibid., 1. 32Pryser, Thranerørsla i norske bygder, 15–17. 33 Knut Dørum, «Thrane-bevegelsen i et nytt lys», i Opptøyer i Norge 1750-1850, red. Knut Dørum og Hilde Sandvik, Oslo: Scandinavian Academic Press, 2012, 380–381.

10 sosiale elementer som var bundet sammen av sin felles misnøye. I realiteten var thranebevegelsen mange uavhengige bevegelser som kunne settes sammen i ulike sammenhenger. Slik var thranebevegelsen «[…] samtidig en bondebevegelse, en håndverkerbevegelse, en husmannsbevegelse og en arbeiderbevegelse.»34 En slik forståelse går også igjen hos Mona Ringvej. Fordi husmennene utgjorde flertallet av medlemmene i foreningene på landet, hevder hun at Thrane like gjerne kunne kalt virksomheten husmannsforeningen som arbeiderforeningen. Imidlertid ville det utestengte andre arbeidere som håndverkere, småbønder og dagarbeidere, noe som ville gått ut over Thranes tanke om en samlet arbeiderklasse i foreningen.35 På tross av alle måtene historikere har klassifisert thranebevegelsen, vil jeg selv forholde meg til Prysers tanke om thranebevegelsen som en folkebevegelse ettersom medlemslistene viser stor variasjon i yrkene hos foreningenes medlemmer.

1.3 Mikrohistorie og komparativ analyse For å undersøke kommisjonens virksomhet i Gran og reaksjoner på kommisjonen i pressen og blant embetsfolk, har jeg kombinert mikrohistorie og komparativ analyse. I motsetning til tradisjonell historieskriving, som vektlegger de rike og mektige, er mikrohistorie en måte å skrive historien nedenfra, hvor man «[…] försöker komma historiens många vanliga människor nära, alle dem som genom sina liv och sina handlingar har skapat historien.»36 Mikrohistorien tar utgangspunkt i et enkeltmenneske, et lokalsamfunn eller en enkeltsak for å avdekke historiske mønstre og omfattende prosesser, og passer dermed til undersøkelsen av arbeiderforeningene i Gran. Det er vanlig å skille mellom to ulike former for mikrohistorie; den italiensk-inspirerte og den tysk-inspirerte. Historiker Arnfinn Kjelland forklarer at den italienske formen for mikrohistorie fokuserer på det utypiske, de enkeltmennesker som «ikkje følgjer «den gyldne middelvei»», samtidig som den prøver å unngå bruk av fagspråk.37 Videre er den tyske formen inspirert av antropologiske samfunnsstudier hvor man heller undersøker små lokalsamfunn over et lengre tidsrom enn enkeltaktører. Her er fagspråk fra historisk antropologi vanlig.38

34 Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie: Bind 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860, Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1974, 190–192. 35 Ringvej, Marcus Thrane, 77. 36 Anna Götlind og Helena Kåks, Mikrohistoria: en introduktion för uppsatsskrivande studenter, Lund: Studentlitteratur, 2014, 21. 37 Arnfinn Kjelland, «Norsk lokalhistorie og «nyare» mikrohistorie», Heimen 46, nr. 3 (2009): 239. 38 Ibid., 240.

11 I masteroppgaven har jeg vært inspirert av den tyske formen for mikrohistorie. Bakgrunnen for det er at min analyse har tatt utgangspunkt i arbeiderforeningene i lokalsamfunnet Gran, og ikke en enkeltperson. Jeg har brukt kvantitativt kilder som medlemslister, underskrifter på petisjonen og folketellinger fra Gran i masteroppgaven. En mikrohistorisk studie av kommisjonens virksomhet i Gran kan dermed bidra til å avdekke kommisjonens handlinger og gi innsikt i hvordan lokalsamfunnet reagerte da kommisjonen begynte sine undersøkelser der. Det kan bidra med en ny dimensjon i historien om thranebevegelsen. I tillegg til mikrostudiet av kommisjonens virksomhet i Gran, har det vært formålstjenlig å gjøre en komparativ analyse av hvordan kommisjonen ble mottatt i pressen og blant embetsmenn. Komparativ historie er en fleksibel metode som innebærer at man løfter blikket over nasjonens horisont og identifiserer lignende fenomener eller strukturer i minst to ulike miljøer som er knyttet sammen av en spesifikk problematikk.39 Fordi den komparative metoden passer til å studere utbredte prosesser og strukturer, kan den adapteres til masteroppgavens problemstilling; å avdekke hvilke reaksjoner kommisjonen ble møtt med. En svakhet ved metoden kan være å inkludere for mange studieobjekter i komparasjonen. Imidlertid har jeg tatt høyde for dette, og metoden har derfor vært fruktbar i komparasjonen mellom Arbeiderforeningernes Blad, Morgenbladet og Christianiapostens reaksjoner på kommisjonen, samt hva Dunker, Løvenskiold og Kildal syntes om den.

1.4 Kilder I arbeidet med masteroppgaven har det vært fruktbart å undersøke arkivene om thranebevegelsen ved Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet. Foruten en protokoll som ligger på Nasjonalbiblioteket, er Thrane-materialet som ligger i disse arkivene i stor grad brukt i tidligere undersøkelser. Til tross for at kildene allerede inngår i en faglig samtale, har det vært hensiktsmessig å basere mine undersøkelser på disse kildene fordi jeg har stilt nye spørsmål til kildene og slik fått nyanserte svar. Det er derfor ingen ulempe at kildematerialet har vært brukt tidligere, ettersom problemstillingen kan belyse sider som ikke er grundig nok undersøkt tidligere. I det følgende skal jeg presentere hovedinnholdet i primærkildene.

39 Heinz-Gerhard Haupt, «Comparative history – a contested method», Historisk tidskrift 127, nr. 4 (2007): 700.

12 1.4.1 Arkivmateriale om Thrane-saken Riksarkivet har syv esker med kildemateriale om Thrane-saken. I disse finnes alt fra underskrifter på petisjonen, foreningenes medlemslister, informasjon om arbeiderutrolighetene, rettsprotokollen og andre brev og forhør som har med Thrane-saken å gjøre. Av spor etter kommisjonen har jeg blant annet funnet et brev fra kommisjonens referent, H. K. Paludan, som søkte justisdepartementet om penger og et dokument med regjeringens oppnevnelse av kommisjonen gjort på vegne av kong Oscar I den 20. august 1851, som beskriver kommisjonens mandat nærmere. Arkivmaterialet har i hovedsak vært til nytte i den mikrohistoriske undersøkelsen av kommisjonens virksomhet i Gran på Hadeland.40

1.4.2 Udtoget av Arbeidersagen Kommisjonen sammenfattet sine undersøkelser i et nesten 500-siders langt dokument som de trykte og overleverte høyesterettsassessorene.41 Dokumentet er forfattet av referent H. K. Paludan og baserer seg på en samling av håndskrevne dokumenter fra mange ulike kilder. Arbeidersagen inneholder ti ulike «Afdelinger», en rekke bilag og kommisjonsdommen. Utdraget er systematisk ordnet etter dato og detaljert i sin gjengivelse, noe som styrker dens legitimitet. Her får man blant annet innblikk i de første lensmannsforhørene, kommisjonsforhørene, saksomkostninger og honorar, forhørsprotokollen fra Lilletinget, kommisjonens opplevelse av egen undersøkelse og kommisjonsdommen uten begrunnelse for straffeutmålingen. Arbeidersagen er dermed en rik kilde til opplysninger om kommisjonens virksomhet. Kilden er digitalisert og ligger tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider.42 I masteroppgaven har Arbeidersagen vært nyttig som en kilde til virksomhet kommisjonen mente kunne være brudd på straffeloven.

1.4.3 Hans Kofoed Paludans protokoll På samme måte som Arbeidersagen er Paludans protokoll et produkt av kommisjonen. Paludans protokoll ble nedskrevet etter at han tiltrådte rollen som referent for kommisjonen

40 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, Thrane-saken. 41 Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiana: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854. Heretter: Arbeidersagen. 42 Nasjonalbiblioteket, «Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr.» 06.05.2019. https://www.nb.no/items/3c415945892c0eb00d3d183590776047?page=313&searchText=jensen.

13 sommeren 1852, og finnes på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.43 Protokollen begynner med notater fra flere avhør. Her får man blant annet innblikk i avhørene av arbeiderlederne Marcus Thrane, Theodor Abildgaard, Fritz Jensen, samt andre representanter fra Lilletinget, som Gulbrand Andersen Gran fra Hadeland. Protokollen gjengir om de avhørte ble tiltalt i saken eller ikke. Videre gjengis kommisjonsforhørene og en oversikt over «Questioner» som trolig var spørsmål som ble stilt i forhørene. Paludan var en kyndig stenograf, og i protokollen finnes det også et par sider med notater i stenografi. Protokollen er Paludans arbeidsdokument som la grunnlaget for Arbeidersagen. I masteroppgaven har jeg brukt kilden i sammenheng med masterprosjektets lokalhistoriske undersøkelse.

1.4.4 Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet I undersøkelsen av reaksjonene på kommisjonen har det vært fruktbart å se på aviser med forskjellige politiske standpunkter, som en opposisjonsavis, en regjeringsvennlig avis og thranebevegelsens egen avis. Komparasjonen mellom Morgenbladet, Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad har gitt en bredere forståelse av hvordan kommisjonen ble mottatt i samfunnet. Både Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet er å finne digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettsider, mens Christianiaposten i hovedsak er å finne på mikrofilm ved Nasjonalbiblioteket.44 Digitaliseringen av avisene har effektivisert og forenklet arbeidet fordi søkefunksjonen har gjort det mulig å finne frem til aktuelle aviser ved søke etter nøkkelord. I tillegg har jeg gått systematisk gjennom alle eksemplarene av Arbeiderforeningernes Blad fra opprettelsen av kommisjonen og frem til avisen opphørte. I Christianiaposten har et register med oversikten over publiserte artikler bakerst i siste nummer av hver måned og halvårsoversiktene i juli- og desemberutgavene, gjort det mulig å finne relevante aviser som gjenspeiler synet på kommisjonen. Avisene har bidratt med en større forståelse for hvordan kommisjonen ble møtt i samfunnet.

43 Nasjonalbiblioteket, «Ms.fol. 557 Dokumenter vedkommende Kommissionsjustitssagen mod Marcus Thrane m.fl., nedskrevne ved Referent H. K. Paludan.» 06.05.2019. https://www.nb.no/nbsok/nb/57504990634f63026b24d4f0ae0a86fe.nbdigital?lang=no#0. 44 Nasjonalbiblioteket, «Arbeiderforeningernes Blad.» 06.05.2019. https://www.nb.no/search?q=arbeiderforeningernes%20blad&mediatype=aviser&series=%22Arbeiderforeninge rnes%20Blad%22; Nasjonalbiblioteket, «Morgenbladet.» 06.05.2019. https://www.nb.no/search?q=morgenbladet&mediatype=aviser&series=%22Morgenbladet%22&fromDate=184 80101&toDate=18551231; Nasjonalbiblioteket, «Christianiaposten.» 06.05.2019. https://www.nb.no/search?q=christianiaposten&mediatype=aviser&series=%22Christiania-Posten%22. På Nasjonalbibliotekets hjemmesider ligger en digitalisering av siste halvår av 1854 og 1859–1862 av Christianiaposten.

14 1.4.5 Bernhard Dunkers forsvarstale og brev Under høyesterettssaken mot thranittene holdt arbeiderforeningenes forsvarer, Bernhard Dunker, en forsvarstale. Det originale manuskriptet finnes ikke, men forsvarstalen ble gjengitt i Christianiaposten.45 Senere fulgte Arbeiderforeningernes Blad etter ved å trykke den opprinnelige gjengivelsen fra Christianiaposten. Under høyesterettssaken skrev Dunker brev til sin mor som tok opp sider ved rettsprosessen og arbeidersaken han var misfornøyd med. Brevene er transkribert og ble gjengitt i Arbeidet – en tidligere politisk dagsavis fra Bergen.46 Dunkers forsvarstale og brev har vært nyttig i komparasjon med aktor Kildals referat i Retstidende og stattholder Løvenskiolds rapporter for å vise hvordan kommisjonen ble mottatt.

1.4.6 Norsk Retstidende I 1836 grunnla Marcus Thranes onkel, Hans Petersen, tidsskriftet Norsk Retstidende til publisering av Høyesteretts dommer. Under høyesterettssaken mot thranittene var tidsskriftet bundet av høyesterettsloven som gjorde det ulovlig å referere direkte fra dommerens drøftinger – både dissens og domspremisser skulle holdes skjult for allmennheten.47 I etterkant av høyesterettssaken mot thranittene trykket Norsk Retstidende aktor Daniel Kildals versjon av saken. Hans omtale strekker seg over 74 sider fordelt på seks nummer av tidsskriftet.48 I noen grad omtaler aktor Kildal kommisjonen, og hans synspunkter han derfor vært interessante i komparasjon med Dunker og Løvenskiolds syn på kommisjonen.

1.4.7 Stattholder Løvenskiolds rapporter Severin Løvenskiold var blant representantene under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og fra 1828–1841 fungerte han som norsk statsminister i Stockholm. Fra 1841–1856 var han stattholder i Norge.49 Etter hans død i 1856 var det ingen som overtok stattholderposten, og stillingen opphørte. Løvenskiold rapporterte jevnlig til kong Oscar I i Sverige om hendelser fra Norge. Stattholderrapportene er upubliserte, og de originale rapportene er å finne ved det Bernadotterska arkivet i Stockholm. På 1920-tallet ble det gjort avskrifter av disse. Den

45 Christianiaposten, nr. 2431–2487, 16. juni–11. august 1855. 46 Arbeidet, nr. 263, 19. august 1922, 6–7. 47 Mona Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», i Unntakstilstand og forfatning: Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett., red. Dag Michalsen, Oslo: Pax Forlag, 2013, 195–196. 48 Norsk Retstidende, nr. 28–33, 9. juli–13. august 1855, 433–506. Heretter referert til som Retstidende. 49 Pryser, Tore. «Severin Løvenskiold,» Store norske leksikon. 29.12.2013. https://nbl.snl.no/Severin_L%C3%B8venskiold.

15 transkriberte versjonen av rapportene er upublisert, men fordi Kjeldeskriftkommisjonen jobber med å utgi dem er de blitt digitalisert. Arbeidet er ikke ferdig, men under mitt masterprosjekt fikk jeg tilgang til den transkriberte digitaliseringen. Stattholder Løvenskiold fungerte som leder av regjeringen og var slik med på å opprette kommisjonen. Selv om hans omtale av kommisjonen er mager, kan rapportene brukes i komparasjon med Dunkers uttalelser om kommisjonen og slik forklare noe av kritikken som ble rettet mot den. I tillegg er stattholderrapportene en god kilde til Løvenskiolds syn på thranebevegelsen.

1.5 Oppgavestruktur Masteroppgaven er fordelt på seks kapitler, inkludert innledning og avslutning. I kapittel to kommer jeg nærmere inn på den historiske konteksten med bakgrunnen til Marcus Thrane, thranebevegelsen og kommisjonen. Det legger grunnlaget for den videre analysen. I kapittel tre vil jeg foreta en mikrohistorisk undersøkelse av kommisjonens virksomhet i lokalsamfunnet Gran på Hadeland. Ved å se nærmere på Arbeidersagen, folketellinger og andre relevante kilder fra arkivene vil jeg gå dypere inn på hvem som ble avhørt av kommisjonen, hva kommisjonen vektla i avhørene og hva dens undersøkelser førte med seg. Videre omfatter kapittel fire en komparativ analyse av reaksjonene på kommisjonen i avisene Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet. Med utgangspunkt i de tre avisene vil jeg søke svar på hvordan de omtalte kommisjonen og sammenligne hva de skrev om den. I forlengelsen av kapittelet om avisenes syn på kommisjonen, tar kapittel fem for seg arbeiderforsvarer Bernhard Dunkers syn på kommisjonen i komparasjon med stattholder Severin Løvenskiold og aktor Daniel Kildals synspunkter. Til dette kapittelet er Dunkers forsvarstale og brev til sin mor, stattholder Løvenskiold rapporter og aktor Kildals referat fra høyesterettssaken aktuelle kilder å undersøke. Avslutningsvis vil jeg i kapittel seks samle og drøfte undersøkelsens resultater.

16 2 Marcus Thrane, thranebevegelsen og kommisjonen Spørsmålet om tillatelige ytringer var høyst aktuelt i Norge på 1800-tallet. Grunnlovens § 100 slo fast at trykkefrihet burde finne sted, og at frimodige ytringer om styringen av staten var tillatt. Likevel inneholdt paragrafen et forbehold over ikke tillatelige ytringer som skulle hindre trykkefrekkhet, men som bar med seg utfordringer i tolkningen selv etter at Stortinget hadde vedtatt ny straffelov i 1842.50 Dette var utfordringer som også gikk igjen da kommisjonen og Høyesterett skulle finne ut hva som var tillatelige ytringer i saken mot thranebevegelsen. I dette kapittelet skal jeg gå nærmere inn på Marcus Thranes liv, thranebevegelsen og kommisjonen som ble satt til å undersøke om bevegelsen hadde gjort noe kriminelt. Kapittelet vil danne et bakteppe for den videre analysen av kommisjonens virke i arbeiderforeningene i Gran på Hadeland og hvordan kommisjonen ble møtt i samfunnet.

2.1 Marcus Møller Thrane og thranebevegelsen

Marcus Møller Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania 14. oktober 1817. Hans mor, Helene Sophie Bull, kom fra en handelsfamilie i Fredrikstad. Faren, David Thrane, kom fra en kjøpmannsfamilie i Christiania og jobbet som direktør og hadde kassererpost i Riksbanken. Til tross for tilliten David Thrane hadde opparbeidet seg som forretningsmann, skulle han komme til å forspille familiens rikdom og status ved å spekulere bort familiens penger og senere gjøre underslag i Norges Bank. I utgangspunktet lå alle forutsetningene til rette for at Marcus og hans søsken skulle få et godt liv blant Christianias høyere sirkler, men farens spekulasjoner med statens penger hindret dette. Familien gikk i oppløsning: David Thrane ble arrestert, fratatt sitt embete og pålagt å tilbakebetale pengene til Riksbanken. De neste tiårene oppholdt han seg for det meste i utlandet. Tilbake i Christiania satt Helene Sophie med barna og skammen.51 Slik havnet Marcus Thrane i skjæringspunktet mellom to klasser.

50 Hilde Sandvik, «Trykkefrekkhet etter 1814 i Norge og Danmark: Offentlighet, ytringsfrihet, Ørsted og straffeloven av 1842», i Anders Sande Ørsted og den norske straffeloven av 1842, red. Hilde Sandvik, Oslo: Akademisk publisering, 2017, 11–13. 51 Ringvej, Marcus Thrane, 14.

17 Marcus Thranes foreldre døde da han var tidlig i tenårene. Familiens rike venner sørget for at de gjenværende barna fikk mat og utdanning.52 Like før Marcus Thrane skulle ta artium i 1836 sluttet han på skolen og fikk seg jobb hos grosserer Nicolai Andersen.53 Han var hos Andersen i to år. Eventyrlysten tok han fatt på en europareise gjennom Danmark, Tyskland og Sveits, før han nådde Paris i september 1838. I Frankrike hadde julirevolusjonen i 1830 styrket den revolusjonære tradisjonen og sosialismen var blitt et samtaleemnet blant folk. Flere intellektuelle var også blitt inspirert. I sin selvbiografi forteller Thrane at han leste en del sosialistisk litteratur i Frankrike.54 Thrane var ingen revolusjonær, og hadde nok ikke lest Karl Marx og Friedrich Engels´ Det kommunistiske manifest da han dannet de første arbeiderforeningene. Likevel hadde han nok fått tanker om sosial likhet ved å lese verker av utopiske sosialister som tyskeren Wilhelm Weitling.55 Thrane var ikke i kontakt med sosialistiske bevegelser på europareisen, men han ble kjent med sosialistiske ideer.56 I etterkant av europareisen tok Thrane artium, og begynte på teologistudier. Ved siden av studiene underviste han som privatlærer i fransk. Blant elevene fikk han god kjemi med Maria Josefine Buch, og i 1841 flyttet de til Lillehammer og giftet seg. På Lillehammer startet de en privatskole for borgerbarna, og i løpet av de neste fem årene fikk de tre barn.57 Gjennom trofast lesning i Lillehammers Tilskuer ble Thrane gradvis oppmerksom på de sosiale forskjellene blant befolkningen på Lillehammer og bygdene rundt. Selv begynte han å holde foredrag og skrive artikler om sosial urettferdighet.58 I 1847 flyttet familien til Modum for å drive en privatskole for borgerskapets unger ved Blåfargeverket. På denne tiden var Modum Blåfargeverk blant Norges største bedrifter med over 700 arbeidere, men også i dyp økonomisk krise på grunn av internasjonale lavkonjunkturer. Verkets kobolt var blitt utkonkurrert av den kjemisk fremstilte blåfargen fra Europa, som ledet til konkurser og arbeidsledighet. Thrane ble vitne til arbeidernes harde kår og urettferdigheten i det politiske system. De fattige arbeiderne hadde ikke stemmerett, men bar statens byrder ved verneplikt og høye matvarepriser på grunn av innførselstollen.59 Selv hadde Thrane levd et fattig liv uten å bli synlig preget av det, men tiden på Lillehammer og Blåfargeverket gjorde at Thrane fikk øynene opp for de sosiale forskjellene i samfunnet.

52 Ibid., 15. 53 Bjørklund, Marcus Thrane, 18. 54 Ibid., 22–24. 55 Jan Eivind Myhre, Norsk historie 1814–1905. Å byggje ein stat og skape ein nasjon, Oslo: Samlaget, 2012, 138. 56 Bjørklund, Marcus Thrane, 23–24. 57 Ibid., 25–26. 58 Ringvej, Marcus Thrane, 61–64. 59 Bjørklund, Marcus Thrane, 63–64.

18 Da nyheten om februarrevolusjonen i Frankrike nådde Norge, trådte Thrane frem i den politiske debatten med artikkelen «Om Schleswig og Danmark – Norges Deeltagelse i Krigen» i Morgenbladet.60 Artikkelen var en kritikk av landets holdninger til den dansk- slesvigske krigen, hvor kong Oscar I av Sverige og Norge lovet å hjelpe danskekongen i krigen mot de tyske opprørsstatene. Thrane fremmet et arbeidersynspunkt, og mente at den norske allmuen selv måtte få uttale seg om de ville gå inn i krigen for Danmark mot tyske meningsfeller.61 Selv om artikkelen vakte oppsikt i Christiania, åpnet den dører for Thrane, og bare måneder senere ble han tilbudt stilling som redaktør av Drammens Adresse. Tiden som redaktør ble kortvarig. Etter få måneder måtte han forlate stillingen fordi hans politiske synspunkter ble for sterk kost for abonnentene.62 Nå kunne han begynne å utforme planene om arbeiderforeningene. Thranebevegelsens historie begynte en vinterdag i 1848 da Marcus Thrane kom i prat med den fattige tømmerhuggeren Gustav. Gustav klagde over tingenes tilstand, og hos Thrane fikk han gehør. Ifølge Thrane førte urettferdige lover til de harde kårene Gustav opplevde. Lovene kunne ifølge Thrane endres, og han inviterte derfor Gustav og hans kamerater hjem til seg for å lære dem hva de kunne gjøre for å forbedre sin tilværelse. Først etter den tredje invitasjonen dukket de opp, trolig fordi de fryktet politiet. Dette var startskuddet for arbeiderforeningene, og tredje juledag ble den første arbeiderforeningen stiftet i Drammen. Sannsynligvis snakket Thrane om sine favorittemaer på stiftelsesmøtet, som den dårlige forvaltningen av Grunnloven og skuffelsen over bøndene på Stortinget. Ifølge Thrane åpnet Grunnloven opp for et embetsmannsstyre som var langt verre enn under eneveldet. Kritikken av stortingsbøndene dreide seg om at de ikke tok hensyn til mangfoldet i landet, men fattet beslutninger ut i fra egeninteresser. For at politiske bestemmelser skulle tas i retning av det allmenne vel proklamerte Thrane at det var nødvendig å gi flere stemmerett, også de eiendomsløse. Hvis stemmeretten også gjaldt for husmenn, dagarbeidere, håndverkere og tjenestefolk, kunne representanter som sikret velferden for større deler av befolkningen komme inn på Stortinget.63 Allmenn stemmerett skulle komme til å utgjøre ett av de viktigste punktene i thranebevegelsens politiske program. I mars 1849 grunnla Thrane Christiania arbeiderforening. I forbindelse med opprettelsen ble Thrane innkalt til politiet hvor han ble anklaget for å ha hengt opp opprørsplakater i sentrum. Imidlertid skulle det vise seg å være studenter som hadde hengt

60 Tillæg til Morgenbladet, nr. 134, 13. mai 1848, 1. 61 Bjørklund, Marcus Thrane, 68–70. 62 Ringvej, Marcus Thrane, 23–24. 63 Ibid., 24–26.

19 dem opp til egen underholdning.64 Stattholder Løvenskiold ble oppmerksom på Thrane, og for første gang omtalte han Thrane i sine rapporter til kong Oscar I. Hendelsene rundt opprettelsen av Christiania arbeiderforening viser at myndighetene allerede fulgte med på Thranes handlinger. Våren 1849 fantes det en sterk arbeiderforening i Drammen med over 500 medlemmer, og en svak arbeiderforening i Christiania med omtrent 150 medlemmer. Med disse som sikre abonnenter kunne Thrane avsløre planen om å utgi bevegelsens egen avis, Arbeiderforeningernes Blad.65 Formålet med avisen var å opplyse leserne om deres rettigheter og urettferdige behandling. Avisen tok opp sosiale og politiske saker, og publiserte blant annet innlegg skrevet av arbeiderne selv. Temaene som ble tatt opp i avisen varierte stort med alt fra «Indenlandske Efterretninger» om politiske forhold og festligheter fra ulike bygder, til «Udenlandske Efterretninger» om hendelser fra Europa som brann i Konstantinopel. Ved å opplyse sine lesere om hendelser utenfor Norges grenser hadde avisen en internasjonal tilknytning. Slik drev avisen et aktivt folkeopplysningsarbeid, som nådde ut til avisens 6000 abonnenter samt deres lesekrets.66 Første nummer av avisen kom på trykk 5. mai 1849, mens siste utgave ble trykket 20. desember 1856. I løpet av avisens levetid hadde den flere redaktører, som Marcus Thrane og Theodor Abildgaard. I tillegg fungerte Josefine Thrane som redaktør etter sin mann i 1856. Slik regnes hun som Norges første kvinnelige redaktør.67 Da avisens første eksemplar kom ut i mai 1849 var Marcus Thrane allerede godt i gang med å stifte flere arbeiderforeninger.

64 Bjørklund, Marcus Thrane, 95. 65 Ibid., 98–99. 66 Ibid., 152. 67 Ibid., 262.

Illustrasjon 2.1. Utsnitt hentet fra Arbeiderforeningernes Blad, nr. 41, 9. oktober 1852. Avisen prøvde å formidle sitt budskap gjennom flere kanaler – illustrasjoner og skuespill var noen av dem.

Etter stiftelsen av Christiania arbeiderforening begynte Thrane sin agitasjonsreise på Østlandet. Jobben med å danne foreninger var ikke alltid uproblematisk. I Larvik truet for eksempel verkseier Treschow med oppsigelse hvis arbeiderne gikk inn i foreningen. Av den grunn frarådet Thrane arbeiderne å danne forening der.68 Etter hvert ble arbeidet med å danne foreninger overført fra Thrane til andre formenn, og våren 1850 reiste Abraham Borgen og Carl Johan Michelsen ut for å stifte foreninger. De to agitatorene overgikk Thrane ved å stifte de fleste arbeiderforeningene. I henhold til dem selv dannet de omkring 80 foreninger i løpet av sin reise. Selv reiste Thrane bare ut etter invitasjon fra foreningene. Den sterkeste veksten i foreningene fant sted mellom juli 1850–1851 med 140 nye foreninger. Nye foreninger ble alltid meldt om i Arbeiderforeningernes Blad.69 De krevde en god organisering. Thranebevegelsen hadde en omfattende foreningsvirksomhet med en sentralledelse, en avis, mange lokalforeninger og et sentralmøte som øverste organ. I april 1850 fikk

68 Øverland, Thraniterbevægelsen, 46. 69 Bjørklund, Marcus Thrane, 171–172.

21 bevegelsen en demokratisk form ved at det ble valgt et sentralstyre som gjorde slutt på Thranes enmannsstyre.70 Foreningens arbeid sirkulerte rundt møtevirksomhet, selvhjelpsarbeid og utgivelsen av Arbeiderforeningernes Blad. Først og fremst diskuterte man ønskede forbedringer for husmenn og arbeidere.71 Det ble etablert understøttelseskasser, søndagsskoler, sangklubber, skriveskoler, leseselskap og allmuebibliotek. Horten arbeiderforening er et eksempel på bredden i foreningens selvhjelpsarbeid. De startet både en privatskole for allmuens barn og en søndagsskole for de voksne arbeiderne i foreningen.72 Høydepunktet for foreningens virksomhet var de årlige sentralmøtene, som de rakk å arrangere to av før styresmaktene grep inn. Thranebevegelsens første sentralmøte fant sted på Bygdøy i august 1850. Av de nesten 270 arbeiderforeningene i landet sendte 99 representanter. Formålet var å knytte bevegelsen tettere sammen og vise at arbeiderne stod bak Thrane. Imidlertid entret Theodor Abildgaard scenen ved å rette kraftig kritikk mot Thranes lederskap. Ved årets slutt skulle han komme til å overta Thranes redaksjonspost for Arbeiderforeningernes Blad. I anledning arbeiderforeningenes petisjon, ble det vedtatt å sende en deputasjon til kong Oscar I som var i Christiania.73 Inspirert av de engelske chartistene hadde thranebevegelsen i mai 1850 overlevert en petisjon til kong Oscar I. Petisjonen bestod av en liste og et brev med ti punkter thranebevegelsen mente staten burde undersøke og utbedre. Ifølge Bjørklund fokuserte den på «de billige varers linje». For å få nødvendige varer billigere, var kravene i petisjonen å redusere vernetollen, å oppheve korntollen og å utvide handelsfriheten. Videre stod en gjeninnføring av liggedagene sterkt, slik at folk igjen kunne handle billig fra båter mens de lå til kai. Det ville øke konkurransen i handelen.74 I tillegg krevde arbeiderforeningene tiltak mot brennevinsproblemet, reform i rettspleien og innføring av allmenn verneplikt. Bevegelsen ønsket også at husmennenes kår ble undersøkt, at skolen ble forbedret og at alminnelig stemmerett ble innført.75 Til tross for at petisjonen var underskrevet av 12 833 personer, ble den i november 1850 avvist på alle punkter.76 Avvisningen var et nederlag for arbeiderforeningene, som hadde håpet at kongen kunne sendt viktige signaler til stortingsrepresentantene på det kommende Stortinget i 1851.

70 Ibid., 189. 71 Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», 197. 72 Ibid., Marcus Thrane, 124–125. 73 Bjørklund, Marcus Thrane, 211–217. 74 Ibid., 114–115. 75 Marcus Thrane, Petitionen fra 1850: Thrane-foreningenes bønneskrift til kongen, Oslo: Arbeidernes Opplysningsforbund, 1957. 76 Ringvej, Marcus Thrane, 103.

22 Foreningens andre sentralmøte ble holdt parallelt med Stortinget fra 10.–16. juni 1851 i lokaler på Youngstorget i Christiania. Thrane hadde ingen sentral rolle på Lilletinget. Som del av sentralstyret hadde han ikke stemmerett, og under forhandlingene mistet han sønnen i «brystsyke».77 Det kan forklare hvorfor Thrane var mer stille enn på sentralmøtet året før. De 79 representantene på Lilletinget var preget av en understrøm av forbitrelse på grunn av kongens avvisning av petisjonen. Da Abildgaard forhørte seg om stemningen i foreningene ble det oppgitt at det noen steder skulle være så mye uro at situasjonen opplevdes som «revolusjonær». Selv om det var store variasjoner i rapportene, var representantene enige om at foreningens mål fortsatt var ro og orden.78 Oppholdet i Christiania hadde oppildnet flere av representantene, og i etterkant av Lilletinget begynte det å gå rykter om at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon. Det fikk statsmakten til å reagere. Ryktene om revolusjon ledet styresmaktene til å arrestere og forhøre en rekke thranitter. På dette tidspunktet var Marcus Thranes onkel, Hans Christian Petersen, sjef av Justisdepartementet og den som ga ordre om politiets inngripen mot arbeiderbevegelsens ledere.79 Tidlig om morgenen 7. juli 1851 ble Thrane, Abildgaard og flere arbeiderledere arrestert. Dette var starten på en nesten fire år lang periode i varetektsfengsel for dem. Ryktene om revolusjonsvedtaket var vage, og det var ikke klart om det kunne rettsforfølges. Imidlertid skulle formannen i Hønefoss arbeiderforening på Ringerike, Halsten Knudsen, bekrefte foreningens opprørske side, da det kom i stand opptøyer og militæret måtte settes inn fordi han ikke ville la seg arrestere. I ettertid har denne hendelsen fått navnet «Hattemakerkrigen» etter hattemaker Knudsen.80 Myndighetenes arrestasjoner vitner om at februarrevolusjonen fortsatt stod friskt i minnet, og at alt ble gjort for å hindre en opprørsk stemning i landet. I etterkant av Hattemakerkrigen fikk landets lensmenn ordre fra Justisdepartementet om å samle inn medlemslister for å få bedre oversikt over arbeiderforeningenes utbredelse. Dette var et taktisk trekk for å svekke bevegelsen. Varslingen ble som et dødsstøt for flere av landets arbeiderforeninger, ettersom mange, i frykt for represalier, meldte seg ut av arbeiderforeningene. Arbeiderforeningen i Ådalen, som bestod av 227 medlemmer, hadde bare 50 medlemmer igjen etter varslingen. Lensmannen sørget for å henge ut de resterende i

77 Ibid., 260. 78 Ibid., 229–231. 79 Halvdan Koht, «Petersen», i Norsk biografisk leksikon, red. Edvard Bull, Anders Krogvig, og Gerhard Gran, Oslo: Aschehoug, 1952, 47. 80 Bjørklund, Marcus Thrane, 248–249.

23 avisen.81 Frykten for konsekvensene kjenner man igjen fra Gustav og hans kamerater som heller ikke turte dukke opp på Thranes møter av frykt for politiet. Sammen med innsamlingen av medlemslistene tok lensmennene opp forhør av representantene på Lilletinget og andre som kunne fortelle noe om Thrane og hans virksomhet. Ettersom disse forhørene ikke ble regnet som tilstrekkelige nok, ble en regjeringsoppnevnt kommisjon satt sammen for å gjøre grundigere undersøkelser.

2.2 Undersøkelses- og domskommisjonen i Thrane-saken Kommisjoner har en lang tradisjon i det norske samfunnet, og er heller ikke ukjent i dagens samfunn. Fra 1996–1999 undersøkte blant annet ytringsfrihetskommisjonen ytringsfrihetens stilling i samfunnet. Basert på kommisjonens begrunnelser vedtok Stortinget en ny Grunnlov § 100 i 2004.82 Et annet eksempel er granskingskommisjonsutvalget som fra 2007–2009 jobbet med å legge frem sin utredning med utkast til lov om offentlige undersøkelseskommisjoner.83 Til tross for at kommisjoner fortsatt brukes i dag, har de et annet mandat enn tidligere kommisjoner. Under eneveldet var det mer vanlig å opprette kommisjoner enn å bygge ut sentrale embetsverk.84 I tiden før Thrane-kommisjonen ble kommisjoner brukt flere ganger: Strilekrigen 1765, lofthusbevegelsen 1786–1787, bondetogene 1818, pipekonserten 1827 og Torgslaget 1829. Til forskjell fra nyere kommisjoner hendte det at disse kommisjonene også fikk ordre om å dømme i tillegg til å undersøke. Det var blant annet tilfellet med lofthuskommisjonen.85 Et slikt dømmende mandat går også igjen i Thrane-kommisjonen fra 1851. Det vitner om at modellen som ble utviklet under eneveldet fortsatt var i bruk omkring 1850. Tradisjonen med å opprette kommisjoner går helt tilbake til tiden under Danmark og eneveldet. Utrykket kommisjon ble allerede brukt tidlig på 1600-tallet.86 Etter 1815 hadde kongen og regjeringen monopol på å opprette kommisjoner, og brukte dem fordi de skulle være mer effektive enn det ordinære rettsvesenet.87 Oppgavene til en kommisjon kunne

81 Ibid., 250. 82 NOU 1999: 27, «Ytringsfrihed bør finde Sted» - Forslag til ny Grunnlov § 100, Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet. 83 NOU 2009: 09, Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner - Særskilt oppnevnte offentlige kommisjoner, Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet. 84 Sandvik, Dømande kommisjonar i Norge, 13. 85 Margit Løyland, Lofthusoppreisten: rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789-99, vol. 4, Kildeutgivelser fra Riksarkivet, Oslo: Riksarkivet, 2018, 32. 86 Sandvik, Dømande kommisjonar i Norge, 14. 87 Torbjörn Nilsson, Torgslaget 1829: Myter och minnen om ett norsk-svenskt drama, Stockholm: Santérus förlag, 2018, 187–188.

24 variere, med alt fra utlikning og forvaltning av ekstraordinære skatter, grenseforhandlinger, lovendringer, by- og tomtereguleringer og undersøkelser av ulike slag.88 De kunne bestå av to–tre embetsmenn fra ulike deler av forvaltningen, som avsluttet sitt arbeid med en rapport før de gikk tilbake til sine vanlige gjøremål. Kommisjonsdommen kunne ankes videre til Høyesterett. I tidsrommet 1815–1844 arbeidet det totalt 252 kommisjoner i Norge, noen av dem med omfattende straffesaker.89 Slik var kommisjoner en vanlig del av straffeprosessen i tiden før thranebevegelsen.

2.2.1 Undersøkelseskommisjonen opprettes En drøy måned etter at Lilletinget var ferdig og lensmennene hadde gjennomført de første forhørene i de ulike jurisdiksjonene ble Thrane-kommisjonen opprettet. Det var tekniske årsaker til at kommisjonen ble opprettet – som at saken var stor og gikk over mange sorenskriveri.90 Som leder av regjeringen var det stattholder Løvenskiold som var ansvarlig for opprettelsen. Arbeidersagen gjengir deres mandat, datert 20. august 1851:

At Sorenskriver i Mellem-Jarlsberg Sorenskriveri, Hans Plathe Nilsen, Politimester i Bergen, Frederik Christian Krogh samt Capitaine og Batterichef i Artilleribrigaden Fredrik Wilhelm Fischer, Ridder af den kongelige danske Dannebrogsorden, have at sammentræde i en kombineret Commission for yderligere at undersøge det paa Arbeiderforeningernes sidst afholdte Centralmøde i Christiania passerede, samt de paa Ringeriget i Slutningen af Juli Maaned dette Aar stedfundne Uroligheder saavelsom ellers Alt, hvad dermed maatte staae i Forbindelse, eller som iøvrigt maatte tjene til Oplysning om strafbare Planer og Foretagender af Arbeiderforeningernes Medlemmer eller Ledere […].91

De tre kommisjonsmedlemmene fikk kongelig kommissorium, som innebar en rett til å foreta en ytterligere undersøkelse av hva som skjedde på Lilletinget, under forhørene på Ringerike og ellers alt som hadde forbindelse med saken. Kommisjonsmedlemmene stammet alle fra gode embetsfamilier. I årene 1840–1870 stod embetsmennene sterkest i samfunnet av grunner som svak politisk opposisjon og liten valgdeltakelse. Slik kan kommisjonsmedlemmene regnes blant den lille eliten på omtrent 2000 menn som var å finne

88 Sandvik, Dømande kommisjonar i Norge, 13. 89 Nilsson, Torgslaget 1829, 187–188. 90 Sandvik, Dømande kommisjonar i Norge, 60. 91 «4de Afdeling», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854, 1.

25 over alt, både sentralt og lokalt, i den utøvende makten.92 I løpet av rettsprosessen var ikke kommisjonsmedlemmene de eneste embetsmennene thranebevegelsen måtte forholde seg til. Både stattholder Løvenskiold, forsvarer Dunker og aktor Kildal var embetsmenn arbeiderforeningen var involvert med. Arbeidet til kommisjonen var forventet å ta kort tid, men i september hadde kommisjonen enda ikke ytret seg. Arbeiderforeningernes Blad undret seg over dette, og ryktene gikk om at kommisjonen ikke ville klare å fullføre sine undersøkelser før Stortinget ble oppløst i slutten av måneden. Ved å trekke linjer til saken om Kristian Jensen Lofthus, som satt fengslet i 10 år før han døde på Akershus festning, fryktet avisen at «[…] de Arresteredes Skjæbne ikke vil blive ulig den, der blev Kristian Jensen Lofthuus til Deel.»93 Dette var bare starten på Arbeiderforeningernes Blads kritikk av kommisjonen. Avisens kritikk vil bli grundigere gjort rede for i kapittel fire. Til tross for thranittenes håp om et raskt kommisjonsarbeid, viste det seg at undersøkelsene tok tid. Fra begynnelsen av oktober 1851 og frem til slutten av juni 1852 foretok kommisjonen nye forhør og eksaminasjoner. Selv har kommisjonen gjort rede for hvordan den gjennomførte sine undersøkelser og forhør:

[…] at Examinationen ofte kan have været meget langvarig, uagtet den endelige Protokoltilførsel har været kort […] i en Forsamling af Mennesker paa et temmelig lavt intellektuelt Standpunkt om Gjenstande, der laa udenfor deres Forestillingskreds […] hvorledes i Regelen ikkun 2 af de paa Centralmødet fremmødte Repræsentanter og af de øvrige Deponenter ikkun 6–8 daglig har kunnet afhøres, uagtet Commissionen har holdt Session ikke alene om Formiddagen fra Kl. 9 eller 10, men ogsaa som oftest om Eftermiddagen indtil ud paa Aftenen.94

Kommisjonens beskrivelse av egen praksis vakte oppmerksomhet i samfunnet. Både Arbeiderforeningernes Blad og Dunker trakk linjer til den inkvisitoriske måten lofthuskommisjonen jobbet på. I Dunkers forsvarstale i Høyesterett ble kommisjonens beskrivelse av egen praksis brukt i hans kritikk av kommisjonen.95 Som nevnt ble dette forsvaret gjengitt for offentligheten i Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad. Dunkers syn på kommisjonen vil jeg komme tilbake til i kapittel fem.

92 Myhre, Norsk historie 1814–1905, 45, 141. 93 Øverland, Thraniterbevægelsen, 313–314; Arbeiderforeningernes Blad, nr. 43, 25. oktober 1851, 4. 94 Arbeidersagen, «4de Afdeling», 73. 95 Thraniterbevægelsen, 315.

2.2.2 Undersøkelseskommisjonen får nytt mandat Sommeren 1852 skjedde det forandringer i kommisjonens sammensetning og oppdrag. For det første ble overrettssakfører Hans Koefoed Paludan oppnevnt til referent i kommisjonen av stiftamtmannen i Christiania.96 Det var i tråd med kommisjonsmandatet fra året før hvor kommisjonen fikk i oppdrag om «at antage en Skriver».97 For det andre fikk kommisjonen et nytt mandat. Sammen med oppnevnelsen av Paludan den 16. august 1852 fikk han «Aktionsordre» fra Christiania stift om «[…] at paadømme Sagen i første Instants […]» og «[…] som Referent for bemeldte Kommission at tiltale og erhverve Dom over» 149 forskjellige personer.98 Allerede her ble det presisert at dette gjaldt forbrytelser mot paragrafer i Kriminallovens 9. og 10. kapittel.99 For Marcus Thrane og 11 andre gjaldt dette «[…] Forbrytelser mod Kriminallovens 9de Kapitel § 1 og 30.»100 I likhet med lofthuskommisjonen gikk undersøkelseskommisjonen over til å bli en domskommisjon. Slik satt kommisjonen både med den undersøkende og dømmende makten. Til tross for det nye mandatet kom kommisjonen fortsatt til å gjennomføre forhør i tiden som fulgte. Få måneder etter at kommisjonen fikk det nye mandatet begynte arbeiderforeningene å tenke på en innsamling av penger til «en Sagfører».101 Våren 1853 ble en stor innsamlingsaksjon til en forsvarer satt i gang i Arbeiderforeningernes Blad. En privatmann bidro med 200 spesidaler, og sammen med medlemmer av arbeiderforeningene klarte de å samle inn 324 spesidaler. For denne summen fikk Thrane og de andre arresterte landets beste advokat, Bernhard Dunker, til forsvarer.102 Den 7. juni gjorde Dunker seg kjent for kommisjonen som de tiltaltes forsvarer.103 Videre fikk han i oppdrag å se nærmere på utkastet og komme med tilsvar til kommisjonsdommen. I november kom Dunkers tilsvar på kommisjonsdommen, og den ble deretter tatt opp til ny vurdering.104 Samtidig som Dunker så på utkastet av kommisjonsdommen, trådte et nytt medlem inn i kommisjonen. I forbindelse med at kommisjonsmedlem Krogh skulle være fraværende ved fremtidige sesjoner til

96 Ibid. 97 Arbeidersagen, «4de Afdeling», 1. 98 «5de Afdeling», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritiu`s Bogtrykkeri, 1854, 1. 99 Øverland, Thraniterbevægelsen, 316. 100 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 1. 101 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 40, 2. oktober 1852, 4. 102 Bjørklund, Marcus Thrane, 278. 103 Christianiaposten, nr. 1862, 15. november 1853, 3. 104 Thraniterbevægelsen, 316.

27 dommen falt, skulle «[…] Cand. Juris Axel Segelke indtræder i Kommissionen i hans Sted.»105 Segelke kom til å fungere som sekretær for kommisjonen.

2.2.3 Kommisjonsdommen Den endelige kommisjonsdommen ble avsagt 10. april 1854. Selv om Grunnlovens § 94 hadde fastslått at en ny kriminallov skulle utarbeides raskt, var det først i 1842 at en ny straffelov kom på plass. Loven fastsatte imidlertid ikke hvordan straffeprosessen skulle være, og de var ikke før i 1887 at landet fikk en ny straffeprosesslov. Straffeloven avgrenset både trykkefrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.106 Denne straffeloven ble Thrane og de andre tiltalte dømt etter. Kommisjonen delte de tiltalte inn i åtte forskjellige grupper. Alene i første gruppe var Marcus Thrane, mens i gruppe to fantes 16 representanter fra Lilletinget. I de resterende seks gruppene ble de tiltalte ordnet etter hendelser fra ulike steder i landet de hadde vært med på.107 Av kommisjonen ble for eksempel Theodor Abildgaard dømt til tre år straffarbeid og Halsten Knudsen til 15 år straffarbeid. I de resterende gruppene varierte straffene med straffarbeid av ulik lengde, til bøter og fengsel på vann og brød; noen ble også frifunnet. I Marcus Thranes tilfelle dømte kommisjonen han «[…] for Forbrydelse mod Krim.-Lovens Kap. 9 § 30 at hænsettes til Strafarbeide i 4 – fire Aar».108 For å forstå dommen mot Thrane er det nødvendig å se nærmere på lovene han ble dømt etter. Kriminallovens kapittel 9 § 30 lyder:

Har Nogen mundtligen til Tinge eller i anden Forsamling, eller og ved trykt eller utrykt Skrift, som han udbreder eller lade udbrede, opfordret til nogen i §§1, 4, eller 24 omhandlet Forbrydelse, og Opfordringen ikke har havt den tilsigtede Virkning, straffes han som for Forsøg, – dog idethøieste med Strafarbeide i anden Grad. Paa samme Maade straffes og den, som, uden at være Anstifter, har taget Del i Samraad, hvori Udførelse af nogen saadan Forbrytelse er bleven besluttet, men hvis Iværksæettelse ei er bleven paabegyndt.109

105 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 72. 106 Sandvik, «Trykkefrekkhet etter 1814 i Norge og Danmark», 11. 107 Øverland, Thraniterbevægelsen, 316–317. 108 «Dom», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854. 109 Kriminalloven av 1842, kapittel 9 § 30.

28 Slik var det en kriminell handling å oppfordre til eller rådføre seg om å foreta en forbrytelse, selv om den ikke ble utført.110 Som lovteksten sier, står forbrytelsene nærmere beskrevet i §1, 4 eller 24 i 9. kapittel av kriminalloven. I utkastet på kommisjonsdommen fra sommeren 1854 står det presisert at Thrane skulle dømmes etter 9. kapittel i Kriminalloven § 1 og 30. Kriminallovens kapittel 9 § 1 lyder:

Dersom Nogen, i den Hensigt at kuldkaste eller ved lovstridige Midler at forandre Norges Statsforfatning […] gjør Oprør, eller foretager Noget, der som Forsøg, efter de i denne Lov givne almindelige Bestemmelser, er strafbart, eller derved enten med Raad eller Daad bistaaer, da skal han, saafremt han er Anstifter, dømmes til Strafarbeide paa Livstid eller til at have sit Liv forbrudt, men hvis han paa anden Maade har deltaget i Forbrydelsen, ansees med Livsstraf eller Strafarbeide paa Livstid eller i første Grad 111 […].

Marcus Thrane ble dømt som anstifter.112 Hans forbrytelse var at han var «[…] Skaber af og Hovedmand for den hele Bevægelse ; men hans Brøde laa væsentlig i, hvad han foretog før Centralmødet i 1851.»113 Slik ble han ikke dømt for hendelser på Lilletinget eller en annen forbrytelse, men for å hele sin virksomhet. Sammen med kommisjonsdommen var en oversikt over fordelingen av saksomkostninger og kommisjonens honorar. Av saksomkostningene stod statskassen for halvparten, de 17 tiltalte i første og andre gruppe ble idømt en fjerdedel, mens de resterende syv gruppene delte på den siste fjerdedelen.114 I tråd med kommisjonsmandatet skulle kommisjonen «[…] tilkjende sig efter deres Arbeide et passende Honorar […]».115 Kommisjonsmedlemmene Krogh, Nielsen og Fischer fikk hver 800 spesidaler, referent Paludan 900 spesidaler og kommisjonssekretær Segelke 480 spesidaler.116 Kommisjonsmedlemmene hadde brukt nesten tre år på sin virksomhet – nå kunne de gå tilbake til sine vanlige gjøremål.

110 Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», 197. 111 Kriminalloven av 1842, kapittel 9 § 1. Kursivering tilhører lovteksten. 112 Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», 199. 113 Øverland, Thraniterbevægelsen, 316. 114 Ibid., 317. 115 Arbeidersagen, «4de Afdeling», 1. 116 Thraniterbevægelsen, 357.

29 2.2.4 Tiden etter kommisjonsdommen I juli 1854 ble kommisjonsdommen anket direkte videre til Høyesterett.117 Kildene forteller ikke hvem som anket kommisjonsdommen, men man kan anta at forsvarer Dunker gjorde dette på vegne av de dømte. Høyesterettssaken begynte 22. mai 1855 over de 123 tiltalte, og 25. juni ble dommen opplest av Thranes tremenning, høyesterettsjustitiarius P. C. Larsson.118 Selv om Høyesterett var enig med kommisjonen om at representantene på Lilletinget hadde vedtatt revolusjon, var Høyesteretts dom mildere enn kommisjonens.119 Til sammen hadde kommisjonen dømt de 17 representantene fra Lilletinget til 80 år, 8 måneder og 20 dager, mens Høyesterett dømte de samme til 39 år og 70 dager. Ulike paragrafer i Kriminalloven ble brukt; av kommisjonen ble flere dømt etter kapittel 9 § 1, mens Høyesterett dømte etter kapittel 9 § 30.120 Marcus Thrane fikk samme straff som av kommisjonen og den sonede tiden i arresten ble ikke trukket fra. De øvrige tiltalte ble dømt for andre lovbrudd, som forbrytelse mot den offentlige myndighet ved deltakelse i Hattemakerkrigen.121 Da Thrane slapp ut av botsfengselet i 1858 fantes ikke arbeiderforeningene lenger. Josefine Thrane var syk av tuberkulose og døde i 1862. Året etter utvandret familien til Amerika.122 Marcus Thrane kom til å ende sine dager i Amerika og i 1890 døde han av hjerneslag i Wisconsin. I 1949 ble hans levninger fraktet fra Amerika til Vår Frelsers gravlund i Oslo.123

2.3 Oppsummering Formålet med dette kapittelet har vært å legge grunnlaget for den videre analysen i oppgaven. Thranebevegelsen organiserte seg få år etter revolusjonsbølgen i Europa, og dens aktivitet var en stor bekymring for myndighetene. Da ryktene om at bevegelsen hadde vedtatt revolusjon på Lilletinget begynte å florere, reagerte statsmakten med arrestasjoner og forhør av thranittene. En kommisjon ble oppnevnt, og kommisjonens dom ble anket videre til Høyesterett. Kapittelet har vist at kommisjonens virksomhet hadde betydning for Høyesteretts endelige dom over thranebevegelsen, som ledet til oppløsningen av arbeiderforeningene. Slik vil kapittelet legge grunnlaget for den videre analysen av kommisjonens virksomhet i et lokalsamfunn og reaksjonene kommisjonen møtte i samfunnet.

117 Arbeidersagen, «Dom». 118 Bjørklund, Marcus Thrane, 280. 119 Ringvej, Marcus Thrane, 251. 120 Retstidende, nr. 31, 30. juli 1855, 489–496; Ibid., nr. 32, 6. august 1855, 497–498. 121 Ringvej, Marcus Thrane, 251. 122 Ibid., 273–274. 123 Ibid., 278.

30 3 Kommisjonens virksomhet i Gran på Hadeland I dette kapittelet vil jeg rette fokuset mot kommisjonens undersøkelser i Gran på Hadeland, som var ett av mange lokalsamfunn hvor kommisjonen gjennomførte avhør. Sammenlignet med opprøret på Hønefoss ikke langt unna, var det lite dramatikk som foregikk i Gran. Arbeiderforeningene i Gran forholdt seg rolige i etterkant av Lilletinget. Likevel var kommisjonen interessert i aktiviteten i foreningene. Det gjaldt et møte som Marcus Thrane holdt i mars 1850. Møtet ble senere trukket frem i tiltalen mot Thrane, og er derfor interessant fordi det viser grensen for hva som ble regnet som tillatelige ytringer. Kommisjonen var også interessert i hva Gulbrand Andersen Gran, som var Grans utsending på Lilletinget, kunne fortelle om revolusjonsvedtaket. I det følgende vil jeg redegjøre for arbeiderforeningen i Gran med utgangspunkt i de samfunnsmessige og geografiske forholdene på Hadeland, samt gjøre en større analyse av kommisjonens virksomhet i Gran med fokus på hvem de forhørte og hva de avhørte ble forhørt om.

Illustrasjon 3.1. Kart over Kristians Amt (sør): Oppland: Kartverket (Norges Geografiske Oppmåling): Søren Christian Gjessing, P. Seehusen og Josehp Franz Oscar Wergeland, 1845. Utsnitt. Hønefoss ligger nederst til venstre, mens Gran finnes øverst til høyre ved Randsfjorden.

31 3.1 Gran på Hadeland På 1800-tallet var Gran et prestegjeld i Hadelands fogderi lengst sør i Christians amt. Med form som en kile strakk Hadeland seg inn i Akershus amt og Buskeruds amt. I sør lå Christiania. I vest grenset Hadeland til Norderhaugs prestegjeld med kort vei til Hønefoss. I sør grenset Hadeland mot Akers og Nittedals prestegjeld, i øst mot Nannestad og Hurdals prestegjeld og i nord til Vestre Thotens prestegjeld.124 Randsfjorden delte Hadeland i to og fungerte som et bindeledd mellom bygdene. På østsiden av fjorden var landskapet dominert av jorder og skogkledd bakke- og åslandskap, mens vestsiden bestod av bratt terreng og skog.125 Langs fjorden lå jordbruksbygder og folk livnærte seg av jorden, husdyr og skogen.126 På Hadeland ble det anlagt flere virksomheter, som Hadeland Glassverk i sørenden av Randsfjorden som var i drift fra 1765 og Onsaker teglverk som ble anlagt i 1827. Verkene visste å utnytte naturressursene. Store og lett tilgjengelige leirbakker ble brukt i teglverkenes produksjon, og Randsfjorden fungerte som fraktåre for teglstein.127 Slike virksomheter var viktig for rekrutteringen til Thranes arbeiderforeninger. Blant annet kom arbeidere fra Onsaker teglverk til å utgjøre rekrutteringsgrunnlaget til en av Thranes arbeiderforeninger på Hadeland. I Gran prestegjeld, som i resten av landet, økte folketallet på 1800-tallet. Fra 1801– 1865 skjedde det en vekst fra 5422 til 10127 innbyggere.128 1845-folketellingen viser at Grans prestegjeld hadde 7654 innbyggere fordelt på 1686 hushold. Av disse husholdene var 542 bønder og 892 husmenn. Folketellingen viste også 100 daglønnere og 60 håndverkere.129 Disse menneskene var grunnlaget for det som skulle utgjøre medlemsmassen i arbeiderforeningene som vokste frem i Gran noen få år senere.

124 Kartverket, (Norges Geografiske Oppmåling): Kart over Kristians Amt (sør): Oppland: Søren Christian Gjessing, P. Seehusen og Josehp Franz Oscar Wergeland, 1845. 125 Kjell Roger Eikeset, Hadelands historie 1900-1950, Dokka: Randsfjordmuseene AS avd. Hadeland Folkemuseum, 2008, 25. 126 Arne Thomle, «Jordbruk og husdyrbruk», i Hadeland: Bygdenes historie II, red. Hadelands bygdebokkomite, Oslo: Nationaltrykkeriet, 1932, 39. 127 Knutsen, «Bergverk og industri», ibid., 170–171. 128 Folketellingen 1801, «Gran prestegjeld», 9; Folketellingen 1865, «Gran prestegjeld», 9. 129 Folketellingen 1845, «Hedemarken amt og Kristians amt». Folketellingen viser også syv embetsmenn, ti bestillingsmenn, ti rydningsmenn, 290 føderådsfolk, tre pensjonister, en handelsmann, to kontorister, en studerende, 816 tjenestefolk, 3465 ugifte barn hjemmeværende hos foreldrene og 1455 koner.

32 3.2 Thranebevegelsens utbredelse i Gran på Hadeland Marcus Thranes arbeiderforeninger skal ha hatt stor tilslutning på Hadeland.130 I Arbeiderforeningernes Blad kunne man 27. oktober 1849 lese en beretning skrevet av Halsten Knudsen, formannen i arbeiderforeningen på Hønefoss. Under tittelen «Beretning om Foreningers Stiftelse» fortalte Knudsen om sin reise sammen med Gulbrand Larsen Sundløkken til Land, Hadeland og Toten, med formål om å stifte nye arbeiderforeninger. Knudsen opplyste at han stiftet 16 foreninger på sin reise, med til sammen 490 medlemmer. På Hadeland hadde han stiftet fire foreninger: en ved Vaslien med 37 medlemmer, en ved Jevnager-Sogn med 10 medlemmer, en ved Plomasen med 77 medlemmer og en ved gården Grina med 10 medlemmer.131 Opplysningene fra Arbeiderforeningens Blad vitner dermed om at det allerede høsten 1849 var 134 medlemmer fordelt på fire arbeiderforeninger på Hadeland. Knudsen var den første til å stiftet foreninger i området, men senere innlegg i avisen viser at hadelendingene selv overtok rollen med å danne arbeiderforeninger i bygda. I desember 1849 meldte Arbeiderforeningernes Blad om en innberetning fra Iver P. Rognstad på Hadeland. Rognstad var gårdbruker og ble senere formann i Søndre Moens arbeiderforening.132 Rognstad forteller: «Den 26de August holdt jeg Møde i Tingelstad Annex. Der indskrev sig 11 Medlemmer. Indtrædelsespenge 20 sk. Siden forøget med 12 nye Medlemmer. […] Min Forening tæller altsaa nu til sammen 55.»133 Foreningen til Rognstad bestod, og i henhold til lensmannens medlemslister hadde den 53 medlemmer i 1851.134 Dette var bare en av mange foreninger Rognstad skal ha stiftet på Hadeland.135 Med tiden varierte antall foreninger i Gran. Noen slo seg sammen, mens andre opphørte. Avisen skrev blant annet om Jævnaker arbeiderforening som slo seg sammen med Onsaker, og dermed sluttet å eksistere.136 Ettersom nye foreninger alltid ble rapportert om i Arbeiderforeningernes Blad, kan det totalt sett derfor ha vært stiftet omkring 20 arbeiderforeninger på Hadeland.137 Arbeiderforeningernes Blad var ikke den eneste kilden til informasjon om arbeiderforeningene.

130 O. Egge, «Interesse for offentlig liv», i Hadeland. Bygdendes historie: 1., red. Hadelands bygdebokkomite, Oslo: Nasjonaltrykkeriet, 1932, 400. 131 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 26, 27. oktober 1849, 2–3. 132 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, 0013, «Thrane-saken. Medlemsfortegnelser», 1851. Heretter: RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. 133 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 32, 8. desember 1849, 4. 134 RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. 135 Per Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 72. 136 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 52, 28. desember 1850, 4. 137 Plomasen, Søndre Vaslien, Nordre Vaslien, Onsaker, Grina, Brandugjerdingen, Retterumsstøen, Tingelstad Annex, Mjønvald, Vestre Gransfjerdingen, Nordre Aal, Søndre Aal, Søndre Moen, Nordre Moen, Eggebraaten, Venerum, Kjølveien, Kaarsens Forening, Tangens Forening, Jevnaker, Vasenden, Lunder, Lyngstad.

33 Våren 1850 sirkulerte petisjonen på bygdene i Norge, og listene fra Hadeland talte 478 underskrifter fra medlemmene. Underskriftene fordeler seg mellom fire lister; Hadeland, Eggebraatens, Nordre Vasliens og Kaarsens Arbeiderforening med 124 underskrifter; Hadelands Søndre Vasliens og Onsager Arbeiderforening med 127 underskrifter; Hadelands Østre Grans Arbeiderforening, med Nordre Moens og Søndre Moens forening, med 81 underskrifter; og Hadelands Østre Grans Arbeiderforening, fordelt mellom Plomasen og Nordre Aall forening, med 147 underskrifter. Ettersom et fåtall av medlemmene var lese- og skrivekyndige fikk de hjelp til å skrive under på petisjonen. I listene stod det «Alle med paaholt Pen», som signaliserte at medlemmene selv ikke hadde skrevet under på petisjonen.138 Samlet sett taler underskriftene på petisjonen for at det fantes minst ni foreninger på Hadeland våren 1850. På et halvår hadde det dermed skjedd en økning fra fire til ni arbeiderforeninger med en vekst på nesten 350 medlemmer. Lensmennenes medlemslister fra 1851 er også en kilde til kunnskap om arbeiderforeningene i Gran. I Gran prestegjeld ble listen nedskrevet 15. september, altså i underkant av en måned etter at kommisjonen hadde begynt sine undersøkelser. Sammenlignet med petisjonen viser lensmannens medlemsliste en økning med nesten 100 medlemmer, til 570 medlemmer fordelt på 12 foreninger.139 Det gjør Gran prestegjeld til en av de største arbeiderforeningene i landet på den tiden.140 På samme måte som i petisjonen navngir lensmannslisten medlemmene. Dessuten gir den også en oversikt over medlemmenes yrker, som viser at husmennene var i overvekt i arbeiderforeningene i Grans prestegjeld. Samlet sett peker Arbeiderforeningernes Blad, petisjonen og lensmannens medlemsliste på at arbeiderforeningene i Gran på Hadeland var i sterk vekst omkring 1850. Det er flere teorier til hvorfor tallet på medlemmer forandret seg. For det første kan det ha sammenheng med at den geografiske avgrensningen ble annerledes definert og at nye områder ble inkludert i foreningene. For det andre vet man at noen lensmenn prøvde å bagatellisere betydningen av foreningene, som førte til at de heller rapporterte småkårsfolk og droppet de som stod nærmest dem selv – som embetsmenn, bønder eller andre lengre oppe på den sosiale rangstigen. For det tredje var det flere som meldte seg ut av foreningene av frykt for å komme i vanskeligheter i den videre granskingen.141 Dette er faktorer som kan ha spilt inn på medlemstallet. Likevel viste lensmannslistene fra Gran en økning i medlemstallet.

138 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, 0014, «Thrane-saken. Petisjonen», 1850. 139 RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. Se tabell 3.1. 140 Bjørklund, Marcus Thrane, 175. 141 Berit Eide Johnsen, «Marcus Thrane og Arbeider-Foreningerne på Agder», i Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati, red. Bjørg Seland, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 139.

3.2.1 Arbeiderforeningenes organisering Til tross for at både Arbeiderforeningernes Blad, petisjonen og lensmannens medlemsliste gir et innblikk i foreningsvirksomheten i Gran på Hadeland, finnes det ingen konkrete opplysninger om arbeiderforeningene. Alle skriftlige kilder, som møteprotokoller, lover, medlemslister og foreningens formålsparagraf, er blitt borte sammen med informasjon om arbeiderforeningenes låne- og understøttelseskasse. Av den grunn vet man ikke hvilke konkrete saker arbeiderforeningene i Gran kjempet for. Ettersom lensmannens lister er mest detaljert i opplysningene om arbeiderforeningenes medlemmer og ligger nærmest opp til kommisjonens undersøkelser, vil jeg i hovedsak bruke den, samt forskningslitteratur, i den videre analysen av arbeiderforeningene i Gran. I Gran var Nordre Aals Arbeiderforening den største med 82 medlemmer. Formannen, Elling Pedersen Gjerdingen, var en av fire utsendinger fra Gran som var tilstede under thranebevegelsens første sentralmøte på Bygdøy sommeren 1850.142 Gjerdingen var husmann. I andre foreninger i Gran var det både bønder, gårdbrukere og i ett tilfelle en innerst som var formann. Navnet til foreningene kunne stamme fra det området foreningen skulle dekke, etter gården der de fleste medlemmene kom fra eller gården der dannelsen av foreningen hadde skjedd. I tillegg kunne navnet komme av navnet til formannen i foreningen.143 Dette var tilfellet i Hans Sjaastads Arbeiderforening, som ble ledet av husmannen Hans P. Sjaastad. I Elnæs Arbeiderforening fantes en lignende trend ettersom foreningens navn stammet fra området Elnæs og formannen innerst Ole Ellevsen Elnæs.144 Tidvis hendte det at små foreninger slo seg sammen til en hovedforening med én felles overformann. Dette skjedde blant annet med arbeiderforeningene Plomasen, Nordre Aal, Søndre Moen, Nordre Moen og Mjønvolden, som slo seg sammen til «De Østre Foreninger paa Hadeland». De østre foreningene på Hadeland valgte håndverker T. Gundersen til overformann, og hadde til sammen 219 medlemmer.145 På samme måte som Rognstad, hadde Gundersen også vært Grans representant ved det første sentralmøtet på Bygdøy.146 Flere opplysninger om arbeiderforeningene i Gran fremkommer av tabellen under.

142 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 79. 143 Ibid., 72. 144 RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. 145 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 5, 2. februar 1850, 3. 146 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 52, 10. august 1850, 1.

35 Tabell 1. Arbeiderforeningene i Grans prestegjeld 1851

Uten Uten yrke 2 2 10 12 24 21 71

- ånd

H verkere 1 3 1 5

Kårmenn 1 1 2

Innerster 15 2 4 1 12 5 2 5 7* 23

Tjenere 2 3 3 2 2 12

Selveiere 1 1 2

Gård brukere 2 17* 6* 1 1 2 19* 3 1 1* 3 56

Husmenn 63* 33 18 32* 41* 24* 6* 44 22* 23* 48 15 369 emmer

Medl i alt 82 53 31 39 44 34 20 81 32 50 57 47 570

braaten -

Forening Aal Nordre Moen Søndre Moen Nordre Mjønvold Egge Sjaastad Hans Brandeboe Nordre Plomasen Vaslien Nordre Vaslien Søndre Lyngstad Elnæs Sum Tabell 1. Oversikt over de 12 arbeiderforeningene i Gran fra 1851 med yrkesfordeling. * viser hvilken yrkesgruppe formannen kom fra.147

Lensmannens medlemsliste fra 1851 viser som nevnt at det var 570 medlemmer i arbeiderforeningene i Gran prestegjeld. Medlemmenes yrker fordelte seg mellom 369 husmenn, 56 gårdbrukere, 2 selveiere, 12 tjenere, 23 innerster, 2 kårmenn, 5 håndverkere og 71 uten yrke. Ingen kvinner stod oppført i medlemslistene. I noen grad gjorde bøndene seg gjeldende i foreningene, men dette varierte riktignok fra forening til forening. Det samme var

147 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 80. Ordnet etter lensmannens innsamlede medlemslister fra 1851.

36 tilfellet for husmennene. Variasjonen i sammensetningen av foreningens medlemmer førte til at husmenn i noen tilfeller kunne være i samme forening som sin husbonde.148 Bøndenes medlemskap i arbeiderforeningene i Gran gjør det misvisende å karakterisere foreningene ut i fra Kohts proletariatshypotese, ettersom lensmannslisten viser at medlemmene ikke bare var proletarer. Imidlertid ser man av lensmannens medlemsliste at hovedvekten av medlemmene var husmenn. I tråd med Mona Ringvejs karakteristikk, kunne arbeiderforeningene i Gran derfor like gjerne blitt omtalt som husmannsforeninger. Hadde alle medlemmene vært husmenn, kunne det vært riktig å omtale arbeiderforeningene i Gran som en klassebevegelse, slik Dørum gjør. Likevel bestod ikke arbeiderforeningene i Gran bare av husmenn, og Prysers karakterisering kan derfor passe. Ifølge Pryser samlet thranebevegelsen store deler av befolkningen, som gjorde den til en heterogen bevegelse. Ettersom arbeiderforeningene i Gran samlet mennesker fra forskjellige yrkesgrupper, er det legitimt å omtale den som en folkebevegelse.

3.2.2 Foreningsvirksomhet På samme måte som det var variasjon blant yrkene til formennene i arbeiderforeningene, var det variasjon i foreningenes daglige gjøremål. Ut over å gi et godt innblikk i arbeiderforeningenes medlemstall i Gran, fungerer Arbeiderforeningernes Blad som en god kilde til kunnskap om foreningenes daglige aktivitet. Ettersom det både fantes mindre lokalforeninger og større hovedforeninger i Gran, kom det i stand både lokalmøter og fellesmøter. Her kunne medlemmene debattere om de samfunnsspørsmålene som opptok dem. Medlemmene på Hadeland hadde ikke andre foreninger å diskutere sine synspunkter i. Først i 1862 kom Hadelands landboforening, som var den første jordbruksorganisasjonen for bygdene på Hadeland, og i 1882 ble Gran bondelag stiftet.149 Slik fungerte arbeiderforeningene som det første stedet medlemmene kunne slippe til med sine synspunkter i organisert samarbeid. For medlemmene i arbeiderforeningene var det det konkrete programmet som interesserte, som allmenn stemmerett, styrket økonomi, allmenn verneplikt, bedring av husmannsklassens kår og folkeopplysning. På foreningenes møter ble økonomiske spørsmål ofte diskutert. Noen foreninger jobbet målrettet for å organisere låneinstitusjoner for å hjelpe medlemmene med deres økonomiske problemer.150 Dette var blant annet tilfellet i «[…]

148 Ibid., 86. 149 Thomle, «Jordbruk og husdyrbruk», 96. 150 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 73.

37 søndre Vaslien Forening i Grans Sogn i Hadeland […]», hvor medlemmene ble innkalt til et møte «[…] for at tage nærmere Beslutning angaaende en Laane- Understøttelsesindretning.»151 Bakgrunnen for at understøttelseskassene ble opprettet var at medlemmene skulle unngå å låne penger av rike folk til høy rente. På Hadeland var disse låneinstitusjonene forløperne til de senere sparebankene.152 Arbeiderforeningene hadde sådd et frø som spirte med stiftelsen av Gran sparebank i 1857.153 I den sammenhengen er det verdt å merke at en av sparebankens grunnleggere, Thorvald Bucholz, var blant de kommisjonen forhørte i sine undersøkelser i Gran. Dette skal jeg komme tilbake til senere i kapittelet. Våren 1850 var det stor aktivitet blant foreningene i Gran. I mars holdt Thrane en tale på Granavollen hvor både thranitter og andre fra lokalbefolkningen møtte. Talen vil bli grundigere omtalt under punkt 3.4. Denne våren var overforeningen «de østre Foreninger i Gran» fremtredende. Petisjonen sirkulerte på bygdene, og overforeningen la med et tilleggsskriv som tok opp husmannens rett i allmenningene.154 I mai sendte «de østre Foreninger i Gran» inn et innlegg til Arbeiderforeningernes Blad som omhandlet virkningene av forlikskommisjonene, og kom med forslag til endringer i prosessen.155 Til sankthansaften innkalte den samme overforeningen til sentralforsamling for å velge Grans representant til det første arbeidermøtet på Bygdøy. Innsamling av kontingent var ofte et eget punkt på sakslista, og i innkallingen ble det spesifisert at «Bladpenge og Skillingskontingent erlægges».156 Kontingenten var bestemt av sentralbestyrelsen, og var fastsatt til en skilling per måned. Hvis medlemmene ikke betalte kontingenten i løpet av fire måneder ble de fjernet fra medlemslista.157 Oppfordringer i Arbeiderforeningernes Blad til å betale kontingent forekom stadig, og kaster lys over at det til tider kunne være vanskelig for foreningene å samle inn penger. I tillegg til å samle inn medlemskontingenten, iverksatte arbeiderforeningene tiltak for å bedre folkeopplysningen. Dagen før arbeiderforeningene overleverte petisjonen til kongen kunne man i Arbeiderforeningernes Blad lese at «I søndre og nordre Aals Foreninger afholdtes et Møde […] hvorved de tilstedeværende Medlemmer bliver enige om at lade

151 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 33, 15. desember 1849, 4. 152 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 73–74. 153 Finn Lie, Gran sparebank gjennom 100 år, Gjøvik: Mariendals Boktrykkeri, 1957, 27. 154 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 75. 155 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 20, 18. mai 1850, 1. 156 Ibid., nr. 25, 22. juni 1850, 4. 157 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 73.

38 opprette en Skriveskole.»158 Omtrent alle underskriftene i petisjonen var skrevet med påholdt penn, og skriveskolen var et tiltak mot dette. På den måten fungerte arbeiderforeningene som et apparat som aktivt gikk frem for å støtte og hjelpe medlemmene sine. For arbeiderforeningene var det viktig å demonstrere at de var vanlige norske borgere, som burde ha samme plikter og rettigheter som andre nordmenn. Selv om flertallet av medlemmene ikke var stemmerettskvalifiserte, ble de likevel oppmuntret til å avlegge ed til Grunnloven.159 I mai 1850 fant en slik begivenhet sted i Gran. Hendelsen ble skrevet om i Arbeiderforeningernes Blad: «Af de østre Foreninger i Gran mødte paa Maimaanedsthing omrent 150 og aflagde Eed til Konstitutionen, hvilket havde tilfølge at flere Bønder som forhen vare ligegyldige med Benytteslen af deres Stemmeret ogsaa aflagde Eed.»160 Ingen andre foreninger på Hadeland stilte, «[…] formodentlig paa Grund af Formændenes Ligegyldighed i denne Henseende.»161 Totalt bestod «de østre Foreninger i Gran» av 286 medlemmer.162 Selv om de 150 fremmøtte fra overforeningen avla eden, oppfylte de ikke stemmerettskravene og fikk derfor ikke stemmerett. Likevel signaliserte de at de ville bli fullverdige norske borgere. Arbeiderforeningenes daglige aktivitet omhandlet ikke bare arbeid for bedre rettigheter – tidvis ble det også arrangert fester. I 1851 inviterte formannen i Plomasen arbeiderforening, bonden Ole Larsen Øvre Hvamstad, inn til fest. Under overskriften «Thranedans eller Fæst», omtaler Gulbrand Christensen Ruuden denne sammenkomsten i sin dagbok:

1851 den 1ste Februar var af Arbeider Foreningerne i Gran foranstaltet en Fæst paa Gaarden Hvamstad i Gran, hvortil en Fahne var forfærdiget. Med denne, 2 Tambourer og 4 Clarinetter i Spidsen afmarcherede en Masse af omtrent 400de Arbeidere til Granavolden med Hurra-Raab. Retirerede same Vei tilbage hvor de holdt sig lystige hele Natten med Snak og derefter med Forfriskninger i Livet og saaledes indtil videre skildtes ad.163

158 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 20, 18. mai 1850, 4. 159 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 76–77. 160 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 20, 18. mai 1850, 4. 161 Ibid. 162 RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. 163 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 76–77.

39 Festen hadde foregått på Granavollen – et sted av politisk betydning. Fra 1847 lå kommunehuset på Granavollen.164 Det var også her Thrane hadde holdt sin tale til arbeiderforeningene i 1850, og kan derfor nesten virke som en demonstrasjon. Granavollen fungerte også som et samlingspunkt i etterkant av Lilletinget. «Vagtmester Gulbrand Andersen» hadde representert Gran på sentralmøtet, og i den forbindelse ble foreningene innkalt til en «[…] stor Samling eller et Fahnemøde paa Granevolden […]» i slutten av juni.165 På programmet stod «[…] en Forklaring over de vigtigste Forhandlinger ved det afholdte Arbeidermøde […]».166 Oppsummert var det stor variasjon i foreningsvirksomheten blant arbeiderforeningene i Gran.

3.3 Kronologisk oversikt over kommisjonens undersøkelser Våren 1851 rapporterte politimester Morgenstierne til Løvenskiold om at Thrane var på «en Reise til Oplandet» og hadde holdt et møte på Thingelstad i Gran.167 Dette var andre gangen Thrane var på Hadeland. Lenge hadde myndighetene prøvd å felle arbeiderforeningene, men tidligere hadde de ikke hatt påskudd til å oppta forhør. Thranes reise fant sted rett etter at Carl Johan Michelsen hadde lagd opptøyer i Levanger.168 Regjeringen så dette derfor som en mulighet, og ga ordre til lensmennene om å ta opp forhør.169 I juni 1851, bare dager etter Lilletinget var ferdig, ble det holdt ekstrarett hos lensmannen Hans Tharald Bergh for å finne ut hva Thrane hadde sagt av revolusjonær karakter i den første talen han holdt for arbeiderforeningene på Granavollen i mars 1850.170 Selv om forhørene ikke ble gjort av kommisjonen, ble de inkludert i Arbeidersagen og er en kilde til informasjon om hele Thranes virksomhet. Arbeidersagen forteller ikke hvem som opplyste styresmaktene om møtet på Granavollen, men sammen med stattholderrapportene viser den at Thrane var i Gran ved to anledninger – både i 1850 og i 1851.

164 «Kommunehuset på Granavollen», i Gran kommune 150 år: 1837–1987, red. Hans M. Næss, Brandbu: Gran kommune, 1987, 29. 165 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 25, 21. juni 1851, 4. 166 Ibid. 167 Stattholderrapportene, 16. april 1851. Rapport fra Morgenstierne til Løvenskiold. 168 I februar 1851 ble Michelsen arrestert i Levanger for å ha presset folk for penger på sin agitasjonsreise. Imidlertid befridde folkemassen han fra arresten, og det kom til opptøyer med noen soldater. I 1852 ble Michelsen dømt til syv år tukthus for opprøret han hadde forårsaket. 169 Øverland, Thraniterbevægelsen, 272–273. 170 «Første Afdeling», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854, 9.

40 Arbeidersagen fungerer som en tidslinje for kommisjonens undersøkelser i og om Gran. Som nevnt var det først over ett år etter Thranes tale på Granavollen, at lensmannen i Gran forhørte seg om dette. I første omgang ble tre vitner avhørt, og en drøy måned senere ble Thrane avhørt i Christiania om samme tale.171 Ryktene om revolusjon på Lilletinget fikk statsmakten til å reagere, og landets lensmenn fikk ordre om å forhøre representantene på Lilletinget. Totalt ble det tatt opp forhør i 61 forskjellige jurisdiksjoner i landet.172 I månedsskiftet juli–august gjennomførte lensmannen i Gran nye forhør, men denne gangen av representanter fra sentralmøtet og med Lilletinget som tema.173 I henhold til aktor Kildal var det de fleste steder «[…] ikke Synderligt udkom […] af Mangel paa fornøden Ledetraad, medens der paa nogle Steder fremkom saadanne Oplysninger, at der fandtes Grund til at lade Sagen behandle ved en anordnet Commission.»174 Utfallet av lensmannsforhørene var ikke slik myndighetene så for seg, og kommisjonen ble derfor opprettet til å gjøre nærmere undersøkelser. Omtrent syv måneder etter at kommisjonen trådte sammen, 23. mars 1852, mottok lensmannen i Gran et brev fra undersøkelseskommisjonen. I brevet kunne man lese: «Vagtmester Gudbrand Andersen (Gran) indkaldes herved under lovlig Tvang til at møde inden et Forhør, […] Lensmanden i Gran anmodes om at besørge denne Indkaldelse forkyndt […]».175 Gulbrand Andersen Gran hadde vært Grans eneste representant på Lilletinget, og ble nå innkalt til forhør slik at kommisjonen kunne «[…] undersøge det ved Arbejderforeningernes sidstafholdte Centralmøde Passerede […]».176 Brevet var underskrevet kommisjonsmedlemmene Nilsen, Krogh og Fischer, som forventet at Gran skulle møte til avhør den påfølgende dagen, 24. mars, på gjestgivergården Klekken på Ringerike.177 Forhøret av Gran denne marsdagen var ikke kommisjonens siste, men det skulle gå en tid før de avhørte ble innkalt til nye forhør. Først i februar 1853, da kommisjonen hadde fått nytt mandat, gjorde kommisjonen de første avhørene i Gran. Tidligere hadde disse funnet sted i

171 Ibid., 9–10, 14–15. Forhør i Gran på Hadeland 21. juni 1851 av Christoffer Bugge, Anders Steffensen Mørtvedt og Thorvald Bucholz. Forhør i Christiania 30. juli 1851 av Marcus Thrane. 172 Øverland, Thraniterbevægelsen, 275. 173 «Anden Afdeling», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854, 129–131. Forhør i Gran på Hadeland 31. juli 1851 av Gulbrand Andersen Gran. Forhør i Gran på Hadeland 1. august 1851 av Jens Christoffersen Volden. 174 Retstidende, nr. 29, 16. juli 1855, 449. 175 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, 0018, «Thrane-saken. JPD Jnr. 1684/61A». 176 Ibid. 177 Ibid.

41 andre bygder. Fem vitner, hvor noen tidligere var blitt avhørt, ble nå tatt inn til forhør.178 Dette var første og siste gang kommisjonen var i Gran. I sammenheng med undersøkelsene i Gran er tidsaspektet problematisk. Både mellom Thranes tale på Granavollen og de første lensmannsforhørene, og mellom de første lensmannsforhørene og til kommisjonen holdt sitt siste møtet i Gran, dro tiden ut. Dette var noe samtidens aviser også reagerte på, og vil derfor bli grundigere omtalt i kapittel fire. I det følgende vil jeg komme inn på kommisjonens undersøkelser i Gran ved å basere meg på primærkilder som blant annet Arbeiderforeningernes Blad, stattholder Løvenskiolds rapporter, aktor Kildals referat, Arbeidersagen og Paludans protokoll. Her vil kommisjonens interesse for Thranes møte på Granavollen og Gulbrand Andersen Grans beretninger fra Lilletinget stå i fokus.

3.4 Thranes møte i Gran i mars 1850 Den 20. mars 1850 innkalte Marcus Thrane til «Arbeiderforsamling paa Granavolden».179 Historisk sett var Granavollen et knutepunkt så langt tilbake som til middelalderen da de to kjente Søsterkirkene, Nikolaikirken og Mariakirken, ble oppført. Granavollen var også arnested for bygdetinget. Her fantes også en skysstasjon, et gjestgiveri fra 1600-tallet og kommunehuset.180 Stedets sentrale plassering og historiske betydning kan ha spilt en rolle for hvorfor Marcus Thrane valgte Granavollen som samlingspunkt. Ettersom møtet ikke ble nevnt i Arbeiderforeningernes Blad, kan det virke som at det hadde liten betydning for arbeiderforeningene. Likevel viste myndighetene stor interesse for møtet i ettertid, og gjorde det til sin oppgave å få klarhet i hva Thrane hadde talt til thranittene om. Ifølge aktor Kildal satte Thranes møte på Granavollen, samt et lignende på Lillehammer, standarden for alle møtene Marcus Thrane holdt rundt om i landet.181 Talen på Granavollen skulle komme til å utgjøre et viktig anklagepunkt mot Thrane. Til tross for at møtet samlet medlemmer fra flere av arbeiderforeningene i Gran, var det bare en liten håndfull mennesker som ble avhørt i etterkant. Som nevnt tok lensmannen opp de første avhørene, mens kommisjonsforhørene ble gjennomført senere. I forbindelse

178 Arbeidersagen,«Første Afdeling», 22; Ibid., «5de Afdeling», 50. Kommisjonsforhør i Grans prestegjeld 15. februar 1853 av Thorvald Bucholz, Christoffer Bugge, Anders Steffensen Mørtvedt, Jacob Pedersen Vassenden og Gudbrand Andersen Gran. 179 Ibid., «Første Afdeling», 9−10. 180 Granavolden gjæstgiveri. «Gjestgiveri i 360 år!». 25.04.2019. https://www.granavolden.no/Om- gjestgiveriet/Gjestgiveri-i-360-aar. 181 Retstidende, nr. 28, 9. juli 1855, 442.

42 med møtet på Granavollen ble Christoffer Bugge, Anders Steffensen Mørtvedt, Thorvald Bucholz og Jacob Pedersen Vassenden avhørt. I avhørene ga de hver sin versjon av hva som hadde skjedd denne marsdagen.

3.4.1 Hvem var de avhørte? Da Thranes møte på Granavollen fant sted, var det nesten 500 medlemmer i arbeiderforeningene i Gran. Selv om møtet var for arbeiderforeningene, kan en regne med at mange, også utenforstående, møtte opp for å høre arbeiderlederen tale. I avhøret oppga Bucholz at han «[…] forgjæves søgte en passende Plads, maatte han begive sig fra Stedet» fordi lokalene var fulle.182 Trolig var det mange tilstede, men ett år senere avhørte lensmannen bare fire menn om hendelsene. Disse var med på å forme fortellingen om møtet på Granavollen. En kan derfor gå ut i fra at lensmannen så på disse som troverdige vitner – noe som gjør det interessant å se nærmere på hvorfor akkurat disse fire ble tatt ut til avhør av lensmannen og kommisjonen. Verken Bugge, Mørtvedt, Bucholz eller Vassenden er å finne blant underskriftene på petisjonen fra 1850 eller i lensmannens medlemslister fra 1851. Det kan det være flere forklaringer på. For det første kan de avhørte ha meldt seg ut av arbeiderforeningene før innsamlingen av underskriftene eller før listen ble nedskrevet. For det andre vet vi at noen lensmenn hadde et nært forhold til enkelte thranitter, som kan ha ført til at de unnlot å skrive de avhørte opp for å ikke sette dem i vansker. For det tredje kan det hende at de avhørte ikke var medlemmer. I min analyse fester jeg størst lit til den tredje forklaringen. Videre vil jeg argumentere for at Bugge, Mørtvedt og Bucholz ikke var medlemmer av arbeiderforeningene, mens Vassenden var det. I hovedsak bestod arbeiderforeningene i Gran av husmenn, men blant de avhørte var de fleste fra embetsstanden. Christoffer Bugge var sønn av Søren Bruun Bugge, som var sogneprest i Gran fra 1847–1879.183 Flere av de avhørte hadde også tilknytning til formannskapet. Da valget til det første formannskapet ble holdt i Gran høsten 1837, ble Steffen L. Mørtvedt valgt inn som representant.184 Han var faren til Anders Steffensen Mørtvedt. I 1849 ble Thorvald Bucholz også en del av formannskapet, og fra 1851 satt han

182 Arbeidersagen, «Første Afdeling», 10. 183 Jac Kinge, «Prester og prestegårder på Hadeland», i Hadeland. Bygdenes historie I, red. Hadelands bygdebokskomite, Oslo: Nasjonaltrykkeriet, 1932, 291. 184 «Formannskapet (og representantskapet) i arbeid», i Gran kommune 150 år: 1837–1987, red. Hans M. Næss, Brandbu: Gran kommune, 1987, 15.

43 som ordfører i fire år.185 Bucholz var også Grans distriktslege. Bugge, Mørtvedt og Bucholzs stilling og familierelasjon taler for at de ikke var medlemmer av arbeiderforeningene. Om Jacob Pedersen Vassenden finnes det lite informasjon. Riktignok hadde han samme etternavn som arbeiderforeningen Vassenden, men verken han eller slektninger av han står oppført i bygdebøkene fra Hadeland. Navnet hans går heller ikke igjen i kildematerialet. Min teori er derfor at hvis Vassenden hadde vært en del av embetsstanden eller gårdbruker ville hans navn gått igjen i forskningslitteraturen. Ettersom det ikke er tilfellet, vil jeg hevde at Vassenden var thranitt. Omtalen av han i Arbeidersagen tyder også på det samme. Spørsmålet er derfor hvorfor lensmannen i hovedsak tok opp forhør av embetsmennene og ikke thranittene i Gran. En forklaring kan være at thranittene kunne være subjektive, og derfor uhensiktsmessige å avhøre fordi de stod Thrane nær. Både Bucholz og faren til Mørtvedt var folkevalgte, mens Bugge var sønn av presten. Dette var alle stillinger i samfunnet som førte dem i kontakt med lokalbefolkningen. Det kan derfor tenkes at de hadde utbredt aksept blant deler av folket i Gran. I lys av deres kontakt med lokalbefolkningen kunne de derfor regnes som objektive og troverdige vitner av lensmannen. I det følgende skal jeg komme nærmere inn på hva de fire mennene sa om Thranes tale på Granavollen i lensmannsforhørene.

3.4.2 Lensmannsforhøret 21. juli 1851 Ett drøyt år etter Thranes møte på Granavollen, ble Christoffer Bugge, Anders Steffensen Mørtvedt og Thorvald Bucholz avhørt av lensmannen i Gran. I lensmannsforhøret ble de avhørte spurt om hva som hadde foregått på møtet. På denne tiden var prestesønnen Bugge 26 år gammel og var «boende i Grans Præstegaard».186 Hans vitnemål utgjør det mest detaljerte av de tre. Ifølge Bugge skal Thrane ha åpnet møtet i kjent stil ved å redegjøre for arbeidernes dårlige stilling i samfunnet. Videre skal Thrane ha fortalt om forandringene han ønsket i statsforfatningen og lovgivningen i arbeidernes favør. I denne sammenhengen presiserte Bugge at Thrane var tydelig og bestemt, og uttrykte at det både var umoralsk og ulovlig å tvinge til seg slike forandringer med makt. For Thrane var det viktig at dette skjedde

185 «Formannskaps- og representantskapsmedlemmer i Gran Herredsstyre fra 1837 til 1900», i Gran kommune 150 år: 1837–1987, red. Hans M. Næss, Brandbu: Gran kommune, 1987, 106. 186 Arbeidersagen, «Første Afdeling», 9.

44 på en fredelig måte, og han frarådet arbeiderne «[…] at modsætte sig den lovlige Orden […]».187 Underveis i foredraget ble Thrane avbrutt med spørsmål fra enkelte av tilhørerne. I henhold til Bugge skal Jacob Pedersen Vatsenden ved et tilfelle ha spurt Thrane: «[…] skulle vi standse nu, da vi ere komne saavidt?»188 Til dette skal Thrane ha svart at de som ville fikk handle, men at han ville råde dem til å tenke seg om først, og ikke gå frem uten enighet og en plan. Videre skal Thrane ha sagt:

To Bygder alene ere ikke nok, […] I maae forene Eder med flere.” I ville faae at kjæmpe først med 30,000 Svensker og dernæst med 100,000 Russer. See I Eder istand til at overmande dem, saa gaaer kun paa. Jeg vil ikke fraraade Revolution, hvis I selv bestemmer Eder dertil.189

Bugges vitnemål bekrefter at det ble snakket om opprør på Granavollen, men han understreker at Thranes foredrag skal ha vært beroligende og formanende til orden i det Thrane tydelig skal ha frarådet og talt imot en revolusjon. På samme måte som Bugge hevdet Mørtvedt at Thrane i hovedsak rådet og formante til rolighet og orden i talen på Granavollen. Ifølge Mørtvedt skal Thrane ha sagt at da han begynte sin agitasjon, var det ikke hans hensikt å forberede en revolusjon eller råde noen til å gjøre opprør. For at noe slikt kunne lykkes måtte det enighet til, noe som kunne være vanskelig. Det var ingen nytte om «[…] Hedemarken vilde Oprør og Eidsvold ikke eller om Hadeland ønskede Revolution og Ringeriget ikke.»190 Thrane fortalte at han som det ytterste middel ikke frarådet opprør, men han mente det var det siste man burde gjøre. I likhet med Mørtvedt skal Bugge også hørt Thrane snakke om at «[…] Revolution og Oprør var det sidste Middel, man havde at gribe til.»191 Thrane skal også ha klaget over regjeringen og de nåværende statsrådene som han mente «[…] vare nøge Nød, som tænkte mere paa at spise og drikke og paa deres eget Bedste, end paa Folkets Vel […]».192 Derimot fants det mange respektable menn i Stortinget, som Thrane ventet og håpet det beste fra. Mørtvedt bekrefter å ha hørt Thrane si noe lignende, men kunne ikke huske de eksakte ordene.

187 Ibid. 188 Ibid. 189 Ibid. 190 Ibid., 10. 191 Ibid. 192 Ibid.

45 Den tredje avhørte, distriktslege Thorvald Bucholz, var 38 år gammel under forhøret. I lensmannsforhøret forklarte Bucholz at han kom til «Grans Kommunegaard» etter at Thranes tale hadde begynt, men måtte som nevnt reise fordi det ikke var plass til ham. Til tross for den korte visitten skal Bucholz ha hørt Thrane fraråde «[…] Haandgribeligheder, skjønt han i samme Andedræt overlod Enhver at gjøre, hvad han kunde ville.»193 Således var de tre avhørte enige om at Thrane ikke oppfordret til revolusjon på møtet på Granavollen, men formante tilhørerne til ro og orden.

3.4.3 Forhør av Marcus Thrane i Christiania 30. juli 1851 En drøy uke etter at lensmannen opptok de første avhørene i Gran, ble Marcus Thrane, som satt arrestert i Christiania, avhørt om møtet på Granavollen. Arbeidersagen oppgir ikke hvem som foretok avhøret, men man kan anta at det var politiet i Christiania. Avhøret av Thrane ble innledet med at han fikk vite om forhørene på Hadeland og Lillehammer, som hadde blitt opptatt angående foredragene han holdt der året i forveien. Thrane bekreftet at han hadde talt om eiendomsretten, det hensiktsmessige i å opprette «Æresbanker» og forandringer i den private lovgivningen på møtet. Skal man tro referatet i Arbeidersagen erkjente Thrane riktigheten av innholdet i vitneforklaringene til de avhørte fra Gran. Videre hevdet Thrane at når han uttalte seg om det var riktig eller tillatelig å gjøre revolusjon, alltid, både i Arbeiderforeningernes Blad og i taler, erklærte «[…] at det var moralsk forsvarligt for et Folk at gjøre Revolution, naar det ikke paa anden Maade kunde faae sine billige og retfærdige Fordringer opfyldte.»194 I denne sammenhengen presiserte Thrane at han «[…] kun har udtalt sig om det Forsvarlige i at gjøre Revolution i sin Almindelighed», og alltid vært negativ til revolusjon uten å prøve å påvirke det «norske Folk eller Arbeiderne».195 Slik bekrefter Thranes vitnemål at han ikke appellerte til revolusjon, noe som stemmer overens med de første vitneforklaringene fra Gran. I avhøret var Thrane uenig i det Bugge hevdet han hadde svart på Jacob Vassendens spørsmål. Thrane husket ikke hendelsen, men mente likevel at han hadde sagt «[…] see I Eder istand til at overmande Svenskerne og Russerne, saa kand et saa være» – ikke «saa gaa kun paa», slik Bugge hevdet.196 Thrane var kjent for å bruke ironi og sarkasme i sine tekster,

193 Ibid. 194 Ibid., 14. 195 Ibid. 196 Ibid.

46 og kan ha overført det til sine taler.197 Til tross for gode hensikter, kunne hans sans for djerv humor lett føre til misforståelser. Det hadde blant annet skjedd under det første møtet i Christiania i 1849 da han ofte ble avbrutt og tolket i verste mening.198 Det samme kan ha skjedd under møtet på Granavollen. Kanskje var det med ironi og et smil om munnen Thrane snakket om at folk i Gran kunne overvinne svenskene og russerne? Uansett, dette kan ha ledet til en misforståelse, og kan ha vært grunnen til at Bugge trodde han hadde hørt Thrane oppfordre til aksjon. Thrane var uenig i flere sider ved Bugges vitnemål. I motsetning til Bugge avviste Thrane at han hadde kalt statsrådene «nogle Nød» på Granavollen. Likevel innrømmet han at han muligens, selv om han også denne gangen ikke husket det, kunne ha sagt «[…] at de nuværende Statsraader tænker mer paa sin egen Interesse end paa det Almindeliges.»199 Dette viser at Thrane var usikker på hva han hadde sagt i talen på Granavollen, men at han var uenig i Bugges påstand fordi det gikk imot hans grunnleggende synpunkter. Videre i avhøret ytret Thrane dette om Bugges vitnemål:

Ligeledes benægter Deponenten at han har udtalt de af samme Deponent strax efter den nu omtalte Sætning anførte Ord: jeg vil ikke fraraade Revolution, hvis I selv bestemmer Ier dertil.” Deponenten erindrer nemlig, at han i det omhandlede Foredrag fraraadede sine Tilhørere at tænke paa Revolution, idet han forestillede dem, at om endog Arbeiderne overalt i Landet vare enige om at gjøre Revolution, hvilket han erklærede at være nødvendigt for at en Revolution kunde lykkes, havde man første sine indvortes Fiender og siden Russer og Svensker at kjæmpe med. Paa den anden Side benægter Deponenten, at han i samme Foredrag saaledes som af samme Deponent forklaret har sagt, at det var umoralsk og ulovligt at tiltvinge sig Forandringer i Statsforfatningen og Lovgivningen med Magt, da han ikke har anseet og heller ikke anseer det for umoralsk at tiltvinge sig Forandringer i Statsforfatningen og Lovgivningen ved Magt, naar man ikke paa anden Maade kan faae sine billige og retfærdige Fordringer isaahenseende opfyldte. Deponenten har derimod formeentlig erklæret det for uklogt og utilraadeligt fortiden at skride til saadan Magts Anvendelse. Saavidt Deponenten erindrer talte han ikke i dette Foredrag om hvorvidt det var tilraadeligt at skride til Revolution i sin Tid, naar de politiske Forholde i Europa vare forandrede.200

197 Ringvej, Marcus Thrane, 62. 198 Ibid., 42–43. 199 Arbeidersagen, «Første Afdeling», 14. 200 Ibid.

47 Det er uvisst hvorvidt det er Thrane eller Bugge som taler sannheten i denne saken. Det lange tidsspennet mellom møtet og avhørene er problematisk, og kan ha gjort det vanskelig for de avhørte å huske. Talen på Granavollen var ikke Thranes eneste denne våren, og han kan derfor lett ha stokket om på hendelsene. Det svekker troverdigheten til vitnemålene. Til tross for at detaljene i hendelsesforløpet er ulike, forblir konklusjonen hos dem den samme – Thrane appellerte ikke til revolusjon på møtet på Granavollen.

3.4.4 Kommisjonsforhør 15. februar 1853 Første og siste gang kommisjonen forhørte seg om møtet på Granavollen var i februar 1853 i «Grans Præstegjeld.»201 På nytt møtte både Bugge, Mørtvedt og Bucholz, som alle bekreftet sine tidligere forklaringer. I tillegg ble Jacob Pedersen Vassenden avhørt. I avhøret forklarte Mørtvedt og Bucholz, slik som Bugge, at Vassenden hadde konfrontert Thrane med spørsmålet om hvorfor de skulle stanse. På tross av Thranes ord som frarådet opprør, fikk Bucholz inntrykket av at Thrane ikke mente dette. I Bucholz vitneforklaring står det: «At raade eller tilskynde til stax at gribe til Voldsomheder laae imidlertid slet ikke i Thranes Ord; Vidnet opfattede dem alene som om de vare beregnede paa hos Tilhørerne at fremkalde en oprørt Stemning.»202 Thrane skal altså ikke ha rådet tilhørerne til å gjøre opprør, men skal likevel ha prøvd å påvirke stemningen i arbeiderforeningen, hevdet Bucholz. Til tross for at Thrane kan ha vekket en opprør stemning blant tilhørerne, var det ikke et bevis på at arbeiderforeningene i Gran gjorde seg klar til revolusjon. Kommisjonsforhøret fortsatte med avhøret av Vassenden. Vassenden ble nevnt i de første lensmannsforhørene, noe som gjør det oppsiktsvekkende at det nesten tok tre år etter møtet før han ble avhørt av kommisjonen. I avhøret bekreftet Vassenden at han hadde vært på Granavollen, men kun ved talens slutt. Derfor hadde han ikke fått med seg innholdet i hele talen. Vassenden husket ikke å ha stilt Thrane spørsmålet de andre hevdet han hadde. Han mente: «[…] har han sagt dem, antager han, at de maa have været rettede til nogen anden Tilstedeværende, og ikke have havt Hensyn til Thranes Foredrag.»203 Ettersom Vassenden var tilstede på Granavollen, og fordi de tre andre avhørte bekrefter hans henvendelse til Thrane, taler det for at Vassenden faktisk rettet spørsmålet til Thrane. Imidlertid har det ingen betydning om Vassendens utsagn stemmer med realiteten fordi det ikke virker inn på spørsmålet om Thrane oppfordret til revolusjon. Revolusjonsspørsmålet kan ha kommet av en

201 Ibid., 22. 202 Ibid. 203 Ibid.

48 misforståelse i Thranes forsøk på å engasjere og oppildne tilhørerne. Til tross for det tilsier kommisjonsforhøret at Thrane fortsatt ikke hadde oppfordret til revolusjon på Granavollen.

3.4.5 Aktor Kildal om Thranes møte på Granavollen Selv om Thranes møte på Granavollen i 1850 ikke ble omtalt i Arbeiderforeningernes Blad, sørget aktor Kildal for å ha det med i sine betraktninger av saken i Retstidende. Kildals omtale av saken er klart inspirert av forhørene i Arbeidersagen, ettersom han både refererte til hendelser og siterte direkte fra vitneutsagnene i Arbeidersagen. Imidlertid trakk Kildal andre slutninger av Thranes møte på Granavollen enn de avhørte fra Gran. Ifølge aktor Kildal holdt Marcus Thrane foredrag i Grans arbeiderforening 25. mars 1850. I Kildals referat støttet han seg til Bugge og Mørtvedts forklaringer fra Arbeidersagen, og hevdet at Thrane skal ha snakket om «[…] Arbeidernes fuldkomne Ret til at gjøre Oprør, saafremt de ikke paa anden Maade kunde sætte sine Fordringer gjennem – skjønt de første burde forsøge Alt paa Lovlighedens Vei, og det rette Tidspunct til Revolution endnu ikke var kommet […]».204 Thrane skal ha vært noe tvetydig på møtet, men argumenterte likevel for en «prinsipiell opprørsrett» hvis alle andre lovlige midler var prøvd uten å lykkes.205 Ifølge Kildal satte møtet på Granavollen, samt et lignende ett på Lillehammer, standarden for alle talene Thrane holdt ettersom «[…] overalt, hvor han foer frem, holdt sine Foredrag i samme Aand.»206 Altså var det ifølge Kildal vanlig at Thrane snakket om arbeidernes rett til å gjøre opprør i foredragene han holdt rundt om i landet. Som nevnt skulle dette bli et av de alvorlige anklagepunktene mot Thrane. I tillegg til å omtale Thranes møte på Granavollen, trakk Kildal frem et rykte om at arbeiderforeningene i Gran var klare til å gjøre oppstand. Ryktet var blitt fremsatt i kommisjonsforhøret av bonden Even Olsen Saugstad fra Hedmark. I Retstidende kunne man lese at «[…] Hadeland, Ringerige, Hallingdal og Valders, hvor 14,000 Mand antoges at ville være færdige paa mindste Vink.»207 Selv om ingen av de avhørte fra Gran bekreftet dette i avhørene, valgte Kildal likevel å omtale det i Retstidende.

204 Retstidende, 9. juli 1855, 441. 205 Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», 216. 206 Retstidende, 9. juli 1855, 442. 207 Ibid., 16. juli 1855, 458.

49 3.5 Grans representant på Lilletinget I tillegg til Thranes møte på Granavollen, var kommisjonen interessert i vitnemålet til Grans representant på Lilletinget. Dette var i tråd med ett av kommisjonens mandater som var å finne ut hva som hadde skjedd på Lilletinget. Ryktene om revolusjonsvedtaket florerte, og kommisjonen hadde fått i oppgave å finne ut hva som lå i det. Gulbrand Andersen Gran var Gran arbeiderforenings representant på Lilletinget, og i den sammenhengen er det interessant å se nærmere på hva han mente om revolusjonsvedtaket. I alt ble Gulbrand Andersen Gran avhørt tre ganger om hendelsene på Lilletinget. Med utgangspunkt i Arbeidersagen og referent Paludans protokoll skal jeg videre komme inn på innholdet i disse avhørene.

3.5.1 Gulbrand Andersen Gran Kildene forteller lite om Gulbrand Andersen Gran. I lensmannens medlemslister fra 1851 nevnes både Gulbrand Andersen Solberg eiet, Gulbrand Andersen Myhre, Gulbrand Andersen Melbostad eiet, Gulbrand Andersen Hougs eiet, men ingen Gulbrand Andersen Gran.208 Heller ikke i 1865-folketellingen fra Gran står Gulbrand Andersen Gran oppført. Likevel finnes det spor etter han i Arbeiderforeningernes Blad. I etterkant av Lilletinget trykket avisen en oversikt over hvem som var tilstede på sentralmøtet, og fra Gran på Hadeland stod «Vagtmester Gulbrand Andersen» oppført.209 Listen vitner om at Gran var medlem av arbeiderforeningene, og ga trolig lensmannen og kommisjonen en pekepinn på hvem de skulle avhøre. Omtrent en måned senere ble Grans navn på nytt nevnt i avisen, men i sammenhengen med et skriv som henvendte seg til Stortinget. Skrivet adresserte misnøyen rundt de bestående forholdene, hvor roten til misnøyen lå «[…] i det bestaaende Pengevæsens tilstand».210 Innsenderne var «Indvaanerne af Kristiania og Omeng», og blant underskriftene stod Gulbrand Andersen Grans.211 Dette var ikke siste gangen Gran ble nevnt i arbeiderforeningenes avis.

3.5.2 Lensmannsforhør 31. juli 1851 Få uker etter sentralmøtet ble Gulbrand Andersen Gran innkalt til forhør hos lensmannen. I henhold til Arbeidersagen skal han, som en av de 79 som ble avhørt, ha fortalt om hendelser fra Lilletinget. Forhandlingene på Lilletinget skal ha begynt med at sentralmøtets president

208 RA, JD. «Medlemsfortegnelse over medlemmene i Grans prestegjeld», 1851. 209 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 25, 21. juni 1851, 1. 210 Ibid., nr. 29, 19. juli 1851, 1. 211 Ibid., 1–2.

50 spurte representantene om tilstanden i deres distrikter. Representantene skal ha brukt et par dager på å svare på dette spørsmålet. Ifølge Gulbrand Andersen Gran skal det ha oppstått uenigheter. Når en representant fortalte om stemningen i sitt distrikt, og dette ikke stemte overens med en annen representants observasjoner, skal det ha brutt ut diskusjoner. Dette endte med at sentralmøtets president oppfordret medlemmene til å stemme for eller mot påstanden. På den måten fikk de ytret sin mening. Blant disse beretningene ble det «[…] saaledes ogsaa yttrede, at Stemningen og Arbeiderstandens Tilstand paa enkelte Steder var saa mislig, at man, om Intet foretoges fra Styrelsens Side til at raade Bod derpaa, intet andet Valg havde, end Revolution.»212 Denne påstanden ble begrunnet med at forholdene var så fortvilende at arbeiderstanden ikke kunne overleve. Skulle man uansett dø, kunne man like gjerne gå døden i møte med en revolusjon, var mantraet. Flertallet av sentralmøtets representanter skal ha argumentert mot ytringene om revolusjon, og oppfordret heller til fred og orden. Videre ble stemningen i distriktene gjort rede for, før medlemmene til slutt ble oppfordret til å stemme. I denne sammenhengen påpekte Gran at medlemmene ikke skulle stemme «[…] om Revolution skulde foretages eller ikke, men om saadanne voldsomme Yttringer bifaldtes eller ikke.»213 Gran husket ikke fordelingen av stemmene, men påpekte at utfallet ble skrevet ned i forhandlingsprotokollen. Den er dessverre gått tapt. I Grans vitnemål står følgende nedskrevet fra stemmegivningen:

Deponenten selv stemmede som de allerfleste øvrige Medlemmer, imod ethvert voldsomt Skridt, og veed Deponenten, at I. C. Jacobsen og Studenterne Thrane og Abildgaard altid talede og raadede til Fred og Orden, og saaledes vel ogsaa stemmede derfor. Derimod erindredes H. Olsen og C. Olsen fra Christiania, Ramberg fra Kongsberg og Knudsen fra Hønefossen at have været blant dem, som talte og maaskee ogsaa stemmede for Revolution.214

Vitnemålet gir et klart bilde av Marcus Thranes holdning til en revolusjon, som stemmer med den holdningen han uttrykte under møtet på Granavollen. Til tross for at Gran navnga medlemmene som var tilhengere av revolusjonen, var stemmingen «[…] i Regelen at betragte som blotte Meningsytringer og bestemte Beslutninger bleve derved ikke fattede.»215 Gran skal ikke ha sett de voldsomme ytringene om tilstanden i distriktene som noen trussel. De

212 Arbeidersagen, «Anden Afdeling», 129. 213 Ibid. 214 Ibid. 215 Ibid.

51 som talte for en revolusjon som siste middel, hadde verken nevnt hva de skulle bruke, hvordan de skulle gjennomføre revolusjonen, tidspunktet eller andre omstendigheter. Alt i alt var de i mindretall om å se revolusjon som den siste utvei. Slik taler Gulbrand Andersen Grans vitnemål hos lensmannen mot det påståtte revolusjonsvedtaket.

3.5.3 Kommisjonsforhør 24. mars 1852 og 15. februar 1853 Som tidligere nevnt ble Gulbrand Andersen Gran innkalt til kommisjonsforhør på Klekken i mars 1852. Dette var andre gangen han ble avhørt om hendelsene på Lilletinget. Avhøret begynte med at Gran fikk opplest sin forklaring fra lensmannsforhøret som han erklærte «[…] at være sig bevidst, at denne er afgiven overeensstemmende med hans Erindring om, hvad der var passeret paa Centralmødet, hvilket han paa den Tid endda havde i frisk Minde.»216 I kommisjonsforhøret presiserte Gran at han ikke husket «[…] at man nogensinde under Mødet voterede om at iværksætte en Revolution.»217 I likhet med lensmannsforhøret fortalte han også her at det ikke ble stemt for eller i mot revolusjon, men om slike voldsomme ytringer godkjentes eller ikke. På samme måte som i lensmannsforhøret trakk Gran frem personer som han mente hadde utmerket seg på Lilletinget. Blant de som talte for en revolusjon la Gran til en bemerkning om Halsten Ramberg, formannen i Kongsberg Arbeiderforening, som han mente «[…] erklærede at kunne bringe Vaaben tilveie for 1 eller 2000 Mand.»218 Hvorfor Gran husket dette under kommisjonsforhøret og ikke ved det første avhøret er usikkert. Kanskje snakket han med de andre representanter fra sentralmøtet mellom de to avhørene og ble påvirket av dem? Kanskje var dette en bekreftelse på kommisjonens spørsmål til han? Uansett, Rambergs påståtte utsagn kan knyttes til revolusjonsvedtaket og spørsmålet om hvordan foreningene skulle planlegge revolusjonen. Til tross for at kommisjonsforhøret viser at noen representanter ønsket en revolusjon, holdt Gran fast ved sin oppfatning fra lensmannsforhøret om at sentralmøtet ikke hadde vedtatt revolusjon. Den tredje gangen Gran ble avhørt var da kommisjonen holdt sesjon i Grans prestegjeld i februar 1853. I Arbeidersagen gjengis avhøret på en kortfattet måte. At vitneforklaringen fra forhøret var kort kan ha sammenheng med at kommisjonen var inne i de siste fasene, og at referent Paludan var i ferd med å sette sammen et utkast på kommisjonsdommen. Derfor kan det hende at kommisjonen kun ville bekrefte riktigheten av

216 Arbeidersagen, «4de Afdeling», 63–64. 217 Ibid., 64. 218 Ibid.

52 de tidligere vitnemålene til Gran, og ikke var interessert i ny informasjon. Avhøret bestod derfor kun av at Gran ble opplest sine tidligere forklaringer fra lensmannsforhøret i 1851 og kommisjonsforhøret i 1852, og bekreftet sannheten av dem.219 Slik var Gran sikker i sin sak – det var ikke blitt gjort votering om revolusjon på Lilletinget, men kun en votering over hva som var tillatelige ytringer.

3.5.4 Paludans protokoll om Gulbrand Andersen Gran I samsvar med Arbeidersagen var det ifølge Paludans protokoll bare Gulbrand Andersen Gran i Gran på Hadeland som ble avhørt om hendelsene fra Lilletinget. Paludans protokoll avslører at Gran bodde på Hildenejet og ble avhørt på thingstedet Nes i Gran.220 Stedsnavnet Hildenejet viser at Gran kom fra en husmannsplass tilknyttet gården Hilden. I protokollen står det skrevet:

Det omtaltes at tilstanden sammesteds var saa mislig at man maatte gjøre Rev, da man lige saa godt kunde døe i denne, som i nærværende Fred. Derefter blev voteret ikke om Rev, men om man kunde bifalde saadanne Ytringer. Han stemte mod Plur mod ethvert voldsomt skridte Flere hvoriblandt Ramberg stemmende for Rev. -Voteringene vare kun at betragte som Meningsytringer. De som yttrede sig for Rev, paaviste denne som det sidste Valg.221

Protokollen la grunnlaget for Arbeidersagen, og det er derfor sannsynlig at det som Paludan skrev ned i protokollen har likhet med det han skrev i Arbeidersagen. I begge kildene hadde noen representanter fra Lilletinget ytret at hvis regjeringen ikke gjorde noe med samfunnet, hadde ikke arbeiderforeningene annet valg enn å gjøre revolusjon. Forholdene var så ille at flere mente de like gjerne kunne dø i en revolusjon som i en fred. I Arbeidersagen fortalte Gran at flertallet av representantene ikke var enige i disse ytringene, og han «[…] stemmede som de allerfleste øvrige Medlemmer, imod ethvert voldsomt Skridt […]».222 Vi kan anta at det samme stod skrevet i Paludans protokoll. Det betyr at flertallet på Lilletinget var mot å snakke om revolusjon.

219 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 50. 220 Paludan, Hans Kofoed. Ms.fol. 557 Dokumenter vedkommende Kommissionsjustitssagen mod Marcus Thrane m.fl., nedskrevne ved Referent H. K. Paludan, 167–168. Mitt sidetall. Heretter: Referent Paludans protokoll. 221 Referent Paludans protokoll, 61. Mitt sidetall. 222 Arbeidersagen, «Anden Afdeling», 129.

53 Ettersom Paludans protokoll la grunnlaget for Arbeidersagen, finnes det som nevnt en rekke innholdsmessige likheter dem imellom i behandlingen av Grans vitnemål. Begge kildene gjengir Grans vitnemål fra sentralmøtet som beskriver tilstanden i samfunnet som dårlig, samt at det ikke ble stemt for eller imot revolusjon, men om slike ytringer skulle tillates. Rambergs våpentilgang går også igjen i Grans vitnemål. I Grans forklaring stod følgende: «For Rev som sidste Middel udtalte sig Chr. Olsen, Ramberg, Knudsen, Trøan og Qvarme. Ramberg yttrede at han kunde skaffe Vaaben for 1 a 2000 Med.»223 Protokollen viser at det var flere representanter på sentralmøtet som hadde en revolusjon i tankene, men kun som en siste utvei. Til tross for revolusjonssnakket, stadfester Gran at det ikke var blitt gjort et vedtak om revolusjon på Lilletinget.

3.6 Resultatet av kommisjonens undersøkelser i Gran Kommisjonens undersøkelser i Gran hadde innvirkning på dommen mot Marcus Thrane. Høyesterettssassessor Anton Wilhelm Manthey mente hele Thranes virksomhet måtte trekkes inn, og Thranes agitasjonsreise til Gran våren 1851 var ifølge ham ett av de fellende bevisene mot ham.224 Gulbrand Andersen Gran var en av flere representanter som avkreftet ryktene om at det hadde blitt vedtatt revolusjon på Lilletinget. Det fikk kommisjonen til å undersøkte om Thrane hadde gjort noe kriminelt i årene før Lilletinget, og Thranes tale på Granavollen ble trukket frem. Ifølge aktor Kildal satte møtet på Granavollen standarden for alle av Thranes foredrag. Som bevegelsens opphavsmann mente Kildal at Thrane var ansvarlig for virkningene av den.225 På Granavollen hadde Thrane vakt en misnøye i folket, og dette var hans forbrytelse. Ingen av de avhørte vitnene fra Gran ble tiltalt i saken mot thranebevegelsen. Det er uvisst hva som skjedde med Vassenden og Bugge i etterkant av avhørene, men det finnes noe informasjon om Mørtvedt, Bucholz og Gran. På samme måte som sin far gikk Mørtvedt inn i formannskapet. Han skal ha vært den som satt lengst i kommunestyret – med 28 år i formannskapet og 16 år som varaordfører.226 Da tanken om en sparebank vokste frem i Gran, var ordfører og distriktslege Bucholz en av de som jobbet hardest for å få den realisert. Slik regnes Bucholz som en av grunnleggerne av Gran sparebank.227 I vaktmester Grans tilfelle

223 Referent Paludans protokoll, 189. Mitt sidetall. 224 Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», 212. 225 Retstidende, nr. 31, 30. juli 1855, 490. 226 «Herredstyremedlemmer i 1800-åra», i Gran kommune 150 år: 1837–1987, red. Hans M. Næss, Brandbu: Gran kommune, 1987, 114. 227 Lie, Gran sparebank gjennom 100 år, 38.

54 dukket han opp igjen i Arbeiderforeningernes Blad etter at kommisjonen var ferdig med sine undersøkelser, men da i sammenheng med et innlegg han sendte inn til avisen i mars 1855. Hva han skrev om vil jeg komme tilbake til i kapittel fire. Arbeiderforeningene vokste frem fra en grunnleggende misnøye med samfunnet, men da foreningene var på sin høyde begynte samfunnsforholdene å bli bedre. Både Storbritannias opphevelse av navigasjonsakten og Krimkrigen satte fart i en økonomisk oppgangstid. I tillegg innfridde Stortinget flere av kravene fra arbeiderforeningenes petisjon på 1850- tallet.228 På Hadeland skjedde både en stigning i produksjonen og i prisen, og jordeiendommene fikk større verdi.229 Imidlertid førte de gode tidene til at det ikke var like nødvendig med arbeiderforeninger. Det ledet til at foreningene gradvis døde ut. Den dalende foreningsvirksomheten blant arbeiderforeningene i Gran ble nevnt i Løvenskiolds rapporter fra april 1851. Denne våren hadde politimester Morgenstierne skaffet en spion som skulle følge Thrane på hans reise til Hadeland og områdene rundt. Utad fremstod dette som en reise for å «holde Forsamlinger til Vækkelse af Aanden», men ifølge rapporten var den skjulte hensikten å samle inn kontingenten og penger til Arbeiderforeningernes Blad.230 Reisen hadde imidlertid ikke gått så bra, og ifølge Morgenstiernes rapport til Løvenskiold hadde Thrane «[…] kommen fattigere hjem end han er reist […]».231 Da Thrane var på «Thingelsted i Gran» skal oppmøtet ha vært lavt med 30– 100 tilhørere.232 I Morgenstiernes rapport til Løvenskiold stod det:

Nogen Enthousiasme kunde ikke noget Sted bemærkes, hverken for Thranes Person eller for Sagen. Var der af og til Nogen, som yttrede sig i samme Retning som Thrane, og som syntes at det gik for langsomt, yttrede Fleerheden paa den anden Side at man nu havde ventet længe nok, og at der ikke var blevet noget af al den belovede Lykke.233

I henhold til stattholderrapporten var det altså en dalende interesse for foreningsvirksomheten i Gran. Thranebevegelsen hadde økonomiske problemer, og i Arbeiderforeningernes Blad ble det holdt innsamlingsaksjoner.234 I november 1851 trykket avisen et innlegg hvor vaktmester Gran skrev at det var formennenes skyld at «[…] Arbeider-Foreningerne here er i en slet

228 Johnsen, «Marcus Thrane og Arbeider-Foreningerne på Agder», 153–154. 229 Lie, Gran sparebank gjennom 100 år, 29. 230 Stattholderrapportene, 16. april 1851. Rapport fra Morgenstierne til Løvenskiold. 231 Ibid. 232 Ibid. 233 Ibid. 234 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 84.

55 Stilling […]».235 Til tross for Grans bitterhet hadde 500–600 medlemmer bidratt økonomisk. Det tyder på at det fortsatt var en god del medlemmer i arbeiderforeningene i Gran høsten 1851. Fra 1851 og utover er det lite aktivitet å spore fra arbeiderforeningene i Gran. I Ruudens dagbok står det: «Ovennævnte Thranedans tabte sig Aar 1856. Thrane med mange Tilhængere ble arresterede hvorfor andre bleve bange og hele Værket gik overstyr.»236 I Arbeiderforeningernes Blad ble det verken meldt om nye foreninger eller sendt inn innlegg fra lokalforeningene slik det var blitt gjort før Lilletinget. Det vitner om en dalende foreningsvirksomhet. Arrestasjonen av arbeiderlederne og de lange straffene ble husket lenge i det norske samfunnet. Mange personer og familier hadde vært tilknyttet thranebevegelsen i Gran. Da bondevennforeningen og nye arbeiderforeninger vokste frem på Hadeland i 1880- årene kan det tenkes at de samme familiene og ideene fra thranebevegelsen var å spore i dem.237 Slik hadde thranebevegelsen en stor innvirkning på lokalsamfunnet i Gran på Hadeland.

3.7 Oppsummering

I dette kapittelet har jeg sett nærmere på kommisjonens virksomhet i Gran på Hadeland. Kommisjonens undersøkelser orienterte seg i hovedsak rundt to forhold: Thranes tale på Granavollen og vitnemålet til Gulbrand Andersen Gran som var på Lilletinget. Både lensmannen og kommisjonen tok opp avhør som hadde betydning for saken. Avhørene fra Gran stod sentralt i tiltalen mot Thrane fordi de viste hvordan ytringer ble tolket. Fra Thranes møte på Granavollen var det en bred enighet blant de avhørte om at Thrane ikke hadde oppfordret til revolusjon, men heller gjort det motsatte – oppfordret til ro og orden. Ifølge Grans representant på Lilletinget hadde det ikke blitt vedtatt revolusjon på sentralmøtet, men gjort voteringer om hva som var tillatelige ytringer. Hendelsene fra Gran ble trukket frem og diskutert i pressen, samt i Bernhard Dunkers forsvarstale i Høyesterett. Av den grunn vil arbeiderforeningene i Gran dukke opp igjen i de neste kapitlene hvor jeg skal se nærmere på avisene og embetsmennenes reaksjoner på kommisjonen.

235 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 44, 1. november 1851, 4. 236 Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», 85. 237 Ibid., 87.

56 4 Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladets reaksjoner på kommisjonen I dette kapittelet skal jeg rette fokuset mot kommisjonens mottagelse i offentligheten ved å se nærmere på hvordan Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet reagerte på kommisjonen. På denne tiden var nyhetsdekningen til for å avverge ryktespredning, ikke for å skape nye rykter.238 Slik hadde avisene en viktig rolle for å formidle sannferdige nyheter. Analysen av kommisjonens undersøkelser i Gran i kapittel tre baserte seg i stor grad på kommisjonens egne beretninger. I dette kapittelet vil jeg derimot søke svar i avisene nevnt over for å få en bedre forståelse av hvordan kommisjonen ble møtt i samfunnet. Den følgende analysen vil i hovedsak orientere seg rundt avisenes reaksjoner på fire forskjellige temaer: kommisjonens virksomhet fra 1851–1854, kommisjonens reising, kommisjonens arbeidsmåte og kommisjonens undersøkelser i Gran.

4.1 Morgenbladet og Christianiaposten om thranebevegelsen

I begynnelsen var det få som tok thranebevegelsen på alvor og trodde at den skulle få tilslutning hos befolkningen. Imidlertid mente politikeren Ludvig Kristensen Daa at opprettelsen av Christiania arbeiderforeningen var startskuddet for bevegelsen. Daa hevdet thranebevegelsen vokste ut fra bondeopposisjonen, som i mange år hadde jobbet for å spre misnøye med det eksisterende. Nå hadde misnøyen nådd de lavere samfunnslag og ting var i ferd med å skje.239 På 1840-tallet jobbet Daa i Morgenbladet, men fra 1847 begynte han å skrive for Christianiaposten. Her skulle han senere overta redaktørposten. Christianiaposten var en regjeringsvennlig dagsavis som kom ut mellom 1848–1863. De første redaktørene, Carl Arntzen og Ludvig Vibe, formet Christianiaposten til en konservativ avis. Da Daa tok over redaktøransvaret i 1853 fikk avisen mer liberale tendenser.240 Det skinner gjennom i avisens omtale av thranebevegelsen. Først under Daa begynte avisen å trykke lengre og mer

238 Odd Arvid Storsveen, «En frihet til besvær», i Norsk presses historie 1660-2010. Bind 1: En samfunnsmakt blir til 1660-1880., red. Martin Eide, Oslo: Universitetsforlaget, 2010, 247. 239 Jul Myhrvold, «Morgenbladet» og bondeopposisjonen 1838–1857, Oslo: Tanum, 1949, 68. 240 «Christiania-Posten,» https://snl.no/Christiania-Posten.

57 utfyllende artikler om Thrane-saken. Da Thrane-saken gikk for Høyesterett trykket avisen detaljerte artikler med utdrag fra aktor Kildal og forsvarer Dunkers innlegg. I motsetning til Christianiaposten ble Morgenbladet sett på som et liberalt opposisjonsorgan. Avisen ble grunnlagt i 1819 som en dagsavis. Etter 1848 utviklet Morgenbladet seg til å bli mer uavhengig konservativ.241 Avisen ville bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og så thranebevegelsen som en reell trussel mot dette. Blant avisens redaktører kan Adolf Bredo Stabell og Peter Andreas Munch nevnes. Disse spilte inn på den redaksjonelle prosessen da sakene om thranebevegelsen florerte. Med Munch endret avisen seg fra å kreve radikale endringer av regjeringen til å bli en mer moderat reformvennlig avis. Det politiske skiftet kan forklares ved at frykten for thranebevegelsen fikk tidligere radikale aviser til å trekke inn mot sentrum eller over til å bli konservativ. På 1850-tallet ser man derfor at Morgenbladet og Christianiaposten nærmet seg hverandre politisk.242 I flere tilfeller ga Morgenbladet lite tiltalende beskrivelser av Thrane og thranebevegelsen. De to avisenes forhold til thranebevegelsen artet seg på forskjellige måter. I begynnelsen var Christianiaposten mer imøtekommende overfor thranebevegelsen enn Morgenbladet. Det kan ha sammenheng med at avisen tok arbeiderforeningenes vekst seriøst, og ville komme den i møte for å stoppe utviklingen. Christianiaposten åpnet derfor opp for å drøfte husmennenes kår, noe den ikke hadde vist interesse for før Thrane begynte å danne arbeiderforeninger.243 Til tross for at Morgenbladet ble regnet for å være opposisjonens hovedorgan, som la til rette for et samarbeid med arbeiderforeningene, viste avisen liten interesse for Thranes forsøk på å endre det bestående. Derimot var avisen ofte uenig med Thrane, og det utviklet seg en hard front mot thranebevegelsen. Høsten 1848 oppfordret Thrane folk til å danne politiske foreninger. I den forbindelse skjedde det en interessant politisk utvikling. På bygda var det enkelte opposisjonsaviser som støttet Thranes forslag, men Morgenbladet unnlot å omtale forslaget. I kontrast til Morgenbladet gikk regjeringsbladet Retstidende inn for Thranes forslag. Senere uttalte også Christianiaposten seg for en utvidelse av stemmeretten og grunnlovsforandringer i mer demokratisk retning. I denne debatten talte altså høyreavisene for reform, mens venstreavisen og opposisjonens hovedorgan Morgenbladet, opptrådte i utakt med demokratiet.244

241 Andreas Norland, «Morgenbladet», i Norsk presses historie 1660-2010. Bind 4: Norske aviser fra a til å, red. Idar Flo, Oslo: Universitetsforlaget, 2010, 220. 242 Storsveen, «En frihet til besvær», 246–247. 243 Myhrvold, «Morgenbladet» og bondeopposisjonen, 68–69. 244 Bjørklund, Marcus Thrane, 80–81.

58 4.2 Kommisjonen 1851–1854; fra opprettelsen til nytt mandat og kommisjonsdommen

I begynnelsen av thranebevegelsens virksomhet var det påfallende at den regjeringsvennlige Christianiaposten var for reformer, mens opposisjonsorganet Morgenbladet sviktet demokratiets sak.245 Ikke bare preget dette avisenes omtale av thranebevegelsen, men også hvordan de forholdt seg til kommisjonen. I det følgende skal jeg gå nærmere inn på Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladets omtale av kommisjonen fra den ble opprettet i august 1851, til den fikk nytt mandat i 1852 og kom med den endelige dommen i 1854. Avisene reagerte ulikt og hadde forskjellige forklaringer på kommisjonens handlinger. Noen av avisene støttet og forsvarte kommisjonen, mens andre kritiserte kommisjonen.

4.2.1 Avisenes behandling av kommisjonens opprettelse Av de tre avisene var Morgenbladet den første til å skrive om kommisjonen. Allerede to uker før den ble satt sammen kunne man i Morgenbladet lese om arrestasjonen av «De tre ringeriske Thraniter og Urostiftere», samtidig som man fikk rede på planene om at «En Kommission skal efter Forlydende være nedsat til at behandle Sagen.»246 Senere samme måned kom Morgenbladet og Christianiaposten med identiske beskrivelser av hvem kommisjonen bestod av, dens mandat og andre retningslinjer den skulle følge.247 Her fikk man vite at kommisjonen bestod av «Sorenskriver i Mellem-Jarlsberg Sorenskriveri H. P. Nilsen, Politimester i Bergen F. C. Krogh, samt Kapitain og Batterichef F. W. Fischer», og at dens mandat var:

[…] for yderligere at undersøge det paa Arbeiderforeningernes sidstafholdte Centralmøde i Christiania Passerede, samt de paa Ringeriget i Slutningen af Juli Maaned d. A. stedfundne Uroligheder saavelsom ellers Alt, hvad dermed maatte staa i Forbindelse eller som iøvrigt maatte tjene til Oplysning om strafbare Planer og Foretagender af Arbeiderforeningers Medlemmer eller Ledere […].248

245 Ibid., 81. 246 Morgenbladet, nr. 217, 5. august 1851, 3. 247 Ibid., nr. 238, 26. august 1851; Christianiaposten, nr. 1058, 26. august 1851. 248 Morgenbladet, nr. 238, 26. august 1851, 3.

59 I kontrast til Morgenbladet og Christianiaposten var Arbeiderforeningernes Blad noe tregere med å formidle informasjonen om den nyopprettede kommisjonen. Dette kan forklares med at den var en ukeavis, og ikke en dagsavis som de to andre. Under «Indenlandske efterretninger» kunne man lese opplysninger om kommisjonen fra det som virket som en omskriving av artiklene fra Morgenbladet og Christianiaposten. Der de to andre avisene var objektive i sin rapportering, valgte Arbeiderforeningernes Blad å legge til egne synspunkter om saken. Disse opplysningene er med på å bygge forståelsen av arbeiderforeningenes førsteinntrykk av kommisjonen. Fra første stund ytret Arbeiderforeningernes Blad sin skepsis overfor kommisjonen. Opprettelsen av den ble tolket som et trekk fra statens side for å «tilintetgjøre den hele Agitation» med foreningenes arbeid for opplysning.249 Selv om avisen mente statsmakten og kommisjonen hadde skumle hensikter, hadde de fortsatt «[…] den Tro, at Retferdigheden dig tilsidst vil vinde Seir […]», og forhåpninger om at kommisjonen forholdt seg upartisk ved sine undersøkelser.250 Avisen innrømmet at det på enkelte steder hadde skjedd beklagelige hendelser. Hvorvidt dette var referanser til oppstanden rundt arrestasjonen av Carl Johan Michelsen i 1851 eller de nylige opptøyene på Hønefoss blir ikke skrevet, men avisen poengterte at det var enkeltpersoners dumhet som var bakgrunnen for at arbeiderforeningene var kommet i en slik situasjon. Derfor burde ikke «[…] den hele Agitation, den hele Arbeiderbevægelse, […] af den Grund lide […]».251 Det ville vært urettferdig for de som holdt seg innenfor lovlige rammer. Alt i alt var Arbeiderforeningernes Blads største bekymring ved kommisjonens dannelse at den kampen de til da hadde kjempet skulle vise seg å være forgjeves. De mente det ville være en skandale «[…] om en Samfundsklasse, der ved de gjældende Love føle sig tilsidesatte og krænkede […]», skulle nektes muligheten til å snakke åpent og ærlig om hva som skulle til for å få en bedre fremtid.252 Opprettelsen av kommisjonen var altså et ytringsfrihetsspørsmål.

4.2.2 Avisenes behandling av kommisjonens nye mandat I midten av august 1852 var redaktørene Arntzen og Vibe i Christianiaposten først ute med nyheten om at kommisjonen hadde fått et nytt mandat. Frem til da hadde kommisjonen reist rundt om i landet og tatt opp avhør. Avisen kunne fortelle at kommisjonen hadde sluttet sine

249 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 36, 6. september 1851, 4. 250 Ibid. 251 Ibid. 252 Ibid.

60 foreløpige undersøkelser, og at «[…] Sagen være indsendt til Stiftamtmanden i Christiania, for at Bestemmelse om Tiltalte mod de angjældende Personer kan blive fattet.»253 Samtidig med at Christianiaposten informerte om kommisjonens nye mandat, gikk de også dypere inn på bakgrunnen for at kommisjonens undersøkelser trakk ut i tid, som hadde ført med seg en lang varetektsfengsling for de arresterte. Dette var noe av kritikken som ble rettet mot kommisjonen i de første årene. Christianiaposten brukte sin innflytelse til å forsvare kommisjonen og forklarte hvorfor situasjonen var blitt slik. Senere i kapittelet vil jeg komme nærmere inn på denne kritikken. Morgenbladet og Arbeiderforeningernes Blad støttet seg i stor grad til Christianiaposten da også de skulle forklare om kommisjonens overgang fra det undersøkende til det dømmende mandatet. I Christianiaposten kunne man lese at stiftamtmannen i Christiania hadde utstedt et aksjonsdekret basert på kommisjonens undersøkelser, og at «[…] nu ialt 149 Personer satte under Tiltale; af disse er 17 aktionerede for revolutionære Opfordringer, Taler eller Beslutninger ved Centralmødet.»254 I denne sammenhengen ble både Thrane og Abildgaard nevnt, sammen med en håndfull andre arbeiderledere. Til slutt ble det vist til hvilke sider av kriminalloven mennene var satt under tiltale for. Den påfølgende dagen stod innlegget fra Christianiaposten på trykk i Morgenbladet, mens Arbeiderforeningernes Blad fulgte etter med en kort oppsummering to dager senere.255 En uke etter det originale innlegget trykket Arbeiderforeningernes Blad en nesten identisk gjengivelse av det som stod i Christianiaposten.256 Dette vitner om at avisene på denne tiden var avhengig av hverandre for å skaffe innhold, og at både Morgenbladet og Arbeiderforeningernes Blad så på det som stod i Christianiaposten som pålitelig. I motsetning til Morgenbladet hvor redaktør Stabell fremsatte en nøytral omtale av kommisjonens nye mandat, diskuterte både Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad dette grundigere. Som tidligere nevnt prøvde Christianiaposten å forsvare og forklare kommisjonens handlinger. I Arbeiderforeningernes Blad stilte de spørsmål til kommisjonens virksomhet, og uttrykte bekymring over at det fortsatt kunne ta lang tid før den endelige kommisjonsdommen var ferdig. Ifølge avisen kom «[…] dens endelige Dom, […] til at bero paa Veir og Føre.»257 Det var også viktig for avisen at «[…] Ret og Retfærdighed, Billighed

253 Christianiaposten, nr. 1409, 14. august 1852, 2. 254 Ibid., nr. 1414, 19. august 1852, 3. 255 Morgenbladet, nr. 233, 20. august 1852; Arbeiderforeningernes Blad, nr. 34, 21. august 1852. 256 Ibid., nr. 35, 28. august 1852. 257 Ibid., nr. 34, 21. august 1852, 4.

61 og Humanitet i denne Sag maatte gjøre sig gjældende!»258 Dette vitner om at Arbeiderforeningernes Blad fulgte saken tett. På nytt trykket de et tidligere innlegg fra Christianiaposten, som meldte at kommisjonens første undersøkelser var over.259 Videre ble det trykket innlegg fra lokale arbeiderforeninger, som underbygger den fortvilelsen som var å spore i avisen. Selv om arbeiderforeningen i Larvik mente at «Det seer nu altsaa mørkt ud for Arbeiderne […]», var det en optimistisk grunntone å spore ettersom de avsluttet sitt innlegg med «Held for Arbeidersagen! Hurra for de Arresterede!»260 Slik kommer det frem at troen på en lykkelig slutt var tilstede i arbeiderforeningene. Arbeiderforeningernes Blad viste begge sider av saken ved å trykke innlegg fra landets største aviser samtidig som de ytret sine egne meninger.

4.2.3 Kommisjonsdommen Da kommisjonens dom ble offentliggjort i april 1854, var Christianiaposten også denne gangen først ute med nyheten. Dagen etter dommen ble offentliggjort trykket avisen et «Tillæg til Christiania-Posten No. 2008» med en oversikt over de 149 mennene kommisjonen hadde dømt. At saken fikk større omtale i et ekstranummer kan sees i sammenheng med at Daa var blitt redaktør av avisen og ønsket en mer liberal holdning til arbeidersaken. Sammen med kommisjonsdommen stod det også hvilke paragrafer i Kriminalloven mennene hadde forbrutt seg mot, men ingen domspremisser. Av dommen kunne man lese at kommisjonen mente at Marcus Thrane burde tiltales «[…] for Forbrydelse mod Kriminallovens Kap. 9 § 30 at hensættes til Strafarbejde i 4 – fire – Aar […]».261 Videre ble kommisjonens lønn og utlegg for skyss og diett omtalt. Ifølge Christianiaposten var det «Overøvrigheden» som skulle godkjenne kommisjonens utlegg.262 Noen dager senere ble deler av den samme dommen trykket i Arbeiderforeningernes Blad. I motsetning til Christianiaposten, rundet Arbeiderforeningernes Blad av sin omtale av kommisjonsdommen med en kritikk av den. Denne ble gjengitt innledningsvis i oppgaven. I hovedsak var Arbeiderforeningernes Blads omtale av kommisjonsdommen en kritikk av det norske samfunnet, som viste hvor dårlig det stod til med landet. Ifølge avisen var usle embetsmenn med på å trekke samfunnet ned, og regjeringen la ingen lystige planer for arbeiderklassens fremtid. For avisen fantes det ikke sannhet i forbrytelsene, og de hadde

258 Ibid., nr. 34, 21. august 1852, 4. 259 Ibid., nr. 36, 4. september 1852. 260 Ibid., nr. 38, 18. september 1852, 2. 261 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2008, 11. april 1854, 1. 262 Ibid.

62 derfor fortsatt forhåpninger om at dommen ikke skulle fullbyrdes: «Dommen er endnu ikke exekveret og vi vædde 100 imod at den aldrig bliver det.»263 Uavhengig av kommisjonsdommen var det Høyesterett som hadde siste ord i saken. Innleggene i Arbeiderforeningernes Blad viste for alvor at arbeiderforeningene trodde saken skulle ende annerledes for thranittene i Høyesterett. Det var en gjennomgående tanke hos avisen. Til tross for at Arbeiderforeningernes Blad uttrykte sin tro på arbeiderforeningenes overlevelse, gikk avisen dramatisk til verks med sterke retoriske virkemidler for å skape oppmerksomhet og blest rundt saken. Dette var Marcus Thranes verk – han fungerte som redaktør fra varetektsfengselet. Da avisen skrev sin reaksjon på kommisjonsdommen henvendte de seg direkte til regjeringen med en spådom om deres undergang: «Men bliv ved, Regjering! bliv ved; gaa frem paa den samme Bane; os skader du ikke derved, men gavner; thi det er en uomstødelig Sandhed at […] alle slette Instituioner i denne Verden ende med Selvmord.»264 I tillegg til å skrive til regjeringen rettet avisen seg også mot kronprins Carl, sønn av kong Oscar I, i deres kritikk av kommisjonsdommen. I henhold til avisen ble det spilt et skittent spill som gjorde «[…] det konstitutionelle Monarki aldeles utaaleligt […]».265 Av den grunn var det flere tusen som ikke så en annen utvei enn republikken, og at «Snart maaskee vil Svagelighed eller Bekymringer bevæge den gamle Konge til at stige ned fra Thronen […]».266 Slik fremmet Arbeiderforeningernes Blad en lite oppløftende skildring av det norske samfunnet, som ifølge dem selv kom til å føre til regjeringen og monarkiets undergang. I sin kritikk av kommisjonsdommen sendte Arbeiderforeningernes Blad stikk til stattholder Løvenskiold. Stattholderen ble beskrevet som en slu og falsk person, som styrte samfunnet med sine medarbeidere på en undertrykkende måte. Å adressere kronprins Carl var derfor en måte å opplyse om arbeiderforeningenes syn på tilstandene i Norge, med håp om at statens tjenestemenn, i stedet for arbeiderforeningene, skulle stevnes «[…] for den unge ridderlige Kongens Domstoel!»267 Arbeiderforeningernes Blad avsluttet kritikken av kommisjonsdommen med en beskrivelse av arbeiderforeningenes situasjon og de handlinger som var gjort mot dem: «Man kan pine (ja snart kan vi vel sige myrde) vore Talsmænd og udhungre deres Familier; man kan føre os i hundredeviis i Fængsler, men man kan ikke

263 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 10, 15. april 1854, 3. 264 Ibid. 265 Ibid.. 266 Ibid., 3–4. 267 Ibid., 4.

63 standse Nemesis*) paa dens sikre Bane!»268 I en fotnote forklarer avisen at Nemesis var «Gjengjeldelsens Gudinde». Budskapet var klart; hevnen ville komme over regjeringen, kommisjonen og stattholderen for deres handlinger mot arbeiderforeningene.269 Altså var det viktig for avisen at saken mot arbeiderforeningen foregikk på en rettferdig måte, hvis ikke stod monarkiet i fare for å bli erstattet av republikken. Arbeiderforeningernes Blads kritikk av kommisjonsdommen gjenspeiler kunnskapsnivået redaksjonen hadde. Som nevnt i kapittel to prøvde avisen å opprettholde internasjonale forbindelser ved å omtale hendelser fra Europa. I sammenheng med kritikken av dommen gjorde avisen denne sammenligningen: «[…] den makiavelliske Statholder Løvenskjold med sine metternikske Kreature […]».270 Redaksjonens sammenligning av Løvenskiold med Niccolo Machiavelli og Løvenskiolds medarbeidere med Clemens von Metternich viser avisens skarpe språk og det intellektuelle nivået i debatten. De to mennene var betydningsfulle politikere og statsmenn i forskjellige perioder og land. Ved å trekke linjer til dem, uttrykte redaksjonen at Løvenskiold handlet mot arbeiderforeningene ut i fra politiske egeninteresser med løgn og bedrag, og at Løvenskiolds medarbeidere slo ned all revolusjonær virksomhet for å hindre territoriale forandringer. Dette var et uttrykk for hvordan redaksjonen mente Løvenskiold jobbet for å opprettholde regimet og knuse all demokrati. Sammenligningen forteller en del om tiden, men også om opplysningsnivået i arbeiderforeningene ettersom avisen regnet med at referanser til Machiavelli og Metternich ville bli forstått. I motsetning til Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad skrev ikke Morgenbladet om kommisjonsdommen. I disse årene var saken mot arbeiderforeningene blant de største politiske hendelsene i landet, så en av landets største aviser kan umulig ha oversett kommisjonsdommen. Tidligere hadde Morgenbladet delt nyheten både om kommisjonens opprettelse og dens nye mandat ved å støtte seg til Christianiaposten, og bare fem måneder før kommisjonsdommen ble offentliggjort, i november 1853, trykket Morgenbladet et innlegg om utviklingen i arbeidersaken.271 Selv om dette var en gjengivelse av en sak først trykket i Christianiaposten, vitner det om at Morgenbladet var interessert i bringe nyheter om saken til sine lesere. Av den grunn er det lite sannsynlig at Morgenbladet ikke fikk med seg nyheten om kommisjonsdommen da den stod på trykk i ekstranummeret i Christianiaposten.

268 Ibid. 269 Ibid. 270 Ibid. 271 Morgenbladet, nr. 320, 16. november 1853, 2.

64 Morgenbladet var å regne som en opposisjonsavis, men som tidligere nevnt støttet de heller styresmaktene enn Thranes arbeiderforeninger. Deres valg om å ikke omtale kommisjonsdommen kan derfor ha vært politisk motivert. Da arbeiderlederne ble arrestert sommeren 1851 skrev Morgenbladet en nøktern og neddempet beretning om dette. Fra avisens side kan dette ha vært en form for selvsensur, noe historiker Odd Arvid Storsveen forklarer var vanlig blant avisene på denne tiden. Dette kan også ha vært tilfellet da Morgenbladet valgte å ikke omtale kommisjonsdommen. Arrestasjonene av arbeiderlederne resulterte i demonstrasjoner og uro rundt om i landet, og da kommisjonsdommen ble offentliggjort fryktet man muligens lignende reaksjoner.272 Av den grunn kan det tenkes at Morgenbladet ville unngå å egge til opprør ved å avstå fra å omtale kommisjonsdommen. Slik kan politiske motiver ha vært bakgrunnen for at Morgenbladet unnlot å omtale kommisjonsdommen i april 1854.

4.3 Avisene om kommisjonens mange reiser og oppholdssteder Nyheter om hvor i landet kommisjonen til enhver tid befant seg var noe de tre avisene i varierende grad rapporterte om. Naturlig nok var det i arbeiderforeningenes interesse å følge kommisjonens reiser, men å vite hvor kommisjonen til enhver tid oppholdt seg kunne være vanskelig. Arbeiderforeningernes Blad la ikke skjul på at det var komplisert å følge kommisjonens spor:

Her lever man i en Uvished om de Arresteredes Skjæbne, man veed hverken op eller ned; Konmissionen [!] reiser og kommer, ferierer og arbeider og lige klog er man; – skulde det samme være Tilfældet med den ærede Kommission, beklage vi den. Man har nu i længere Tid været uvidende om Kommissionens Opholdsted; uagtet alle Efterspørgsler har man ikke kunnet komme paa Spor efter den: Nogle fortæller at den er paa Ringeriget, Andre, at den er i Kristiania, atter Andre, at den er paa Røraas o. s. v. o. s. v., – kort, nogen ordentlig Underretning om dens nuværende Opholdsted og hvad den foretager sig, er man ei istand til at erholde selv af det Slags Folk, som snoe og bevæge sig paa Steder, hvor Adskilligt er at høre baade om Dit og Dat.273

272 Storsveen, «En frihet til besvær», 247. 273 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 24, 12. juni 1852, 4.

65 Frustrasjonen over å ikke vite hvor kommisjonen oppholdt seg gikk igjen i Arbeiderforeningernes Blad. Å finne kommisjonen var et vanskelig prosjekt, og to menn fra Hønefoss prøvde derfor andre metoder for å oppnå kontakt med den. Gjennom et innlegg i Arbeiderforeningernes Blad anmodet mennene «[…] den ærede Komité, som er ansat for at undersøge i alle Distrikter rundt hele Landet, om snarest muligt at komme herop til Hønefossen paa Ringeriget […]».274 Mennene understreket at de hadde hørt rykter om at kommisjonen bestod av «retskafne Mænd», noe som ifølge dem var en sjeldenhet.275 Hvorvidt mennene fra Hønefoss var thranitter vites ikke, men de poengterte at henvendelsen var en reaksjon på «[…] den Arbeideragitation som foregik i afvigte Sommer […]».276 Og motivet bak innlegget var å få en rask avgjørelse i saken – uavhengig om det førte til dom og straff. På den måten viser innlegget i Arbeiderforeningernes Blad at avisen også var et talerør for folk som aktivt prøvde å oppnå kontakt med kommisjonen. Kommisjonens stadige forflytning gjorde det krevende å vite dens oppholdssted. I løpet av kommisjonens nesten tre år lange levetid var det bare i andre kvartal av 1852 at Arbeiderforeningernes Blad i stor grad klarte å følge dens bevegelser. I den perioden ble det jevnlig trykket notiser om hvor kommisjonen holdt til. Denne våren kunne man på avisens siste side, under «Indenlanske Efterretninger», lese at kommisjonen hadde reist mellom Lillehammer, Christiania, Ringerike, Strande i Aadalen, og tilbake til Christiania og Ringerike. Altså reiste kommisjonen til Ringerike som de to mennene fra Hønefoss håpet på. Sammen med opplysninger om hvor kommisjonen befant seg ble det i noen tilfeller også uttrykt subjektive meninger, råd og oppmuntringer. Da kommisjonen var i Christiania kunne man lese at innsenderen var «[…] meget spændt over at faa vide Udfaldet med Hensyn til de Arresteredes Løsladelse eller ei».277 Og da kommisjonen var i Aadalen ble «Arbeidersagens Tilhængere og Venner […]» oppfordret til å «[…] ikke tabe Modet eller falde fra, fordi om Kommissionen er stræng […]».278 Dette vitner om at saken mot arbeiderforeningene kunne veie tungt på medlemmenes skuldre. Alt i alt viser innleggene at Arbeiderforeningernes Blad i noen grad klarte å holde seg oppdatert på kommisjonens bevegelse. Selv om Morgenbladet ikke støttet arbeiderforeningene, ga de tidvis en bedre oversikt over hvor kommisjonen befant seg enn Arbeiderforeningernes Blad. I kontrast til Arbeiderforeningernes Blad strakk Morgenbladets rapporter om kommisjonens bevegelser

274 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 2, 10. januar 1852, 4. 275 Ibid. 276 Ibid. 277 Ibid., nr. 17, 24. april 1852, 4. 278 Ibid., nr. 25. 19. juni 1852, 4.

66 seg over et lengre tidsrom – fra høsten 1851 og frem til vinteren 1852. For å være oppdatert på de ferskeste nyhetene var det vanlig at avisene leste hverandres eksemplarer, og Morgenbladet støttet seg i stor grad til de forskjellige lokalavisene for å følge kommisjonens reise. Innleggene om kommisjonens bevegelse stod aldri på første side i Morgenbladet, og i motsetning til Arbeiderforeningernes Blad var de ofte korte og objektive gjengivelser fra lokalavisene. For eksempel baserte Morgenbladet seg på Drammens Blad da de trykket notisen om at «Den i Anledningen af Arbeiderurolighederne nedsatte Kommission har nu i nogle Dage opholdt sig her i Drammen, formentlig for at indhente yderligere Oplysninger i Sagens Anledning.»279 Andre aviser Morgenbladet støttet seg til var blant annet Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende, Hamar Budstikke og Oplands-Posten. Her kunne man følge kommisjonens reise mellom Larvik, Moss, Frederikshald, Hamar, Christiania, Christiansand, Ringerike, Skien og tilbake til Hamar igjen. I tillegg til å vise hvor kommisjonen befant seg, ga notisene i Morgenbladet også informasjon om hvem i kommisjonen som reiste og hva de gjorde på de ulike stedene. Med utgangspunkt i Oplands-Posten kunne man lese at hele kommisjonen, med både Nielsen, Fischer, Krogh, Paludan og Segelke, hadde vært på Hamar i to til tre dager for å gjennomføre forhør.280 Ved et annet tilfelle hadde Fischer og Paludan vært «Passagerer med Dampskibet Gyller, afgaaede fra Christiania den 25de Oktober», som hadde reist til «Hølmestrand».281 Ettersom passasjerlistene ble trykket dagen etter at de to kommisjonsmedlemmene hadde foretatt skipsreisen, gir det et inntrykk av at Morgenbladet var en pålitelig avis med tilgang til de ferskeste nyhetene. Morgenbladet var blant landets ledende aviser, og hadde trolig ressurser nok til å opprettholde en slik oversikt. Notisene i Morgenbladet viser også at kommisjonen ikke alltid reiste sammen. I motsetning til Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet, fulgte ikke Christianiaposten kommisjonens bevegelser like tett. I mars 1852 skrev Christianiaposten, basert på Hamar Budstikke, at kommisjonen var kommet til Hamar.282 Det spesielle med denne notisen er at den er helt identisk med hva som er trykt i Morgenbladet den samme dagen. Senere finnes det ingen flere notiser i Christianiaposten om hvor kommisjonen oppholdt seg. Hvorfor Christianiaposten ikke interesserte seg mer for kommisjonens bevegelser er usikkert, men en forklaring kan være avisens brudd med arbeiderforeningene våren 1850. I mai 1850 trykket Arbeiderforeningernes Blad illustrasjonen «Statsbygningen»

279 Morgenbladet, nr. 299, 26. oktober 1851, 2. 280 Ibid., nr. 358, 23. desember 1852, 2. 281 Ibid, nr. 300, 26. oktober 1852, 4. 282 Christianiaposten, nr. 1250, 6. mars 1852, 2.

67 og artikkelen «Bonde for Præst og Surt Øll for Viin», som var en direkte kritikk rettet mot statsmakten og kirken.283 Retstidene var på dette tidspunktet blitt en bitter fiende av thranebevegelsen og gjorde styresmaktene oppmerksom på Thranes artikkel. Av den grunn ble Thrane tiltalt for gudsbespottelse. I juni 1850 ble han dømt til seks måneder tukthus av underretten. Imidlertid ble han frifunnet av Høyesterett i desember samme år.284 Som følge av Thranes kritikk av statsmakten og kirken kuttet Christianiaposten den velvillige holdningen den til da hadde hatt overfor thranebevegelsen.285 Altså kan det tenkes at Morgenbladet og Arbeiderforeningernes Blad hadde større interesse av å følge kommisjonens fotspor.

4.4 Avisene om kommisjonens arbeidsmåte

I tillegg til å rapportere om de største forandringene i kommisjonens mandat og hvor kommisjonen oppholdt seg, publiserte de tre avisene også egne og andres reaksjoner på kommisjonens arbeidsmåte. Ettersom flere sider ved kommisjonens arbeidsmåte ble trukket frem, har jeg valgt å se nærmere på tre utvalgte temaer som Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet diskuterte. Disse er: kommisjonens tidsbruk, varetektsfengslingen og kostnadene av kommisjonen. Punktene er knyttet til hverandre, og omtalen av dem kan derfor til tider flyte inn i hverandre.

283 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 18, 4. mai 1850, 3. 284 Bjørklund, Marcus Thrane, 139. 285 Ibid., 201.

Illustrasjon 4.1. Utsnitt hentet fra Arbeiderforeningernes Blad, nr. 47, 20. november 1852. Viser et kommisjonsmedlem i samtale med sin kone om hvordan han skal få de avhørte til å erkjenne revolusjonsvedtaket. Det gjenspeiler redaksjonens syn på kommisjonens forhørsmetode.

4.4.1 Kommisjonens tidsbruk Få uker etter at kommisjonen var dannet begynte avisene å diskutere dens fremgangsmåte i Thrane-saken. Gjentatte ganger ble kommisjonens tidsbruk trukket frem, og avisene reagerte ulikt på dette. I begynnelsen av kommisjonens virke uttrykte Arbeiderforeningernes Blad en optimistisk og positiv holdning. Selv om avisen på dette tidspunktet ikke visste hvor kommisjonen oppholdt seg, forholdt de seg til ryktene om «[…] at de Herrer skulle arbeide meget flittig, men at de ikke kunne faa sine Undersøgelser tilendebragte, nei kanskee ikke endnu paa 14 Dage […]».286 På dette tidspunktet var arbeiderforeningenes største bekymring at kommisjonen ikke skulle rekke å bli ferdig med sitt arbeid før Stortingets oppløsning, som var innen et par uker. Altså hadde ikke avisen den fjerneste aning om at kommisjonens arbeid ville strekke seg flere år fremover i tid. Det som begynte som et optimistisk syn på kommisjonen i Arbeiderforeningernes Blad skulle etter hvert endre seg.

286 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 38, 20. september 1851, 4.

69 Arbeiderforeningernes Blad forstod gradvis at kommisjonens arbeid kunne ta lengre tid enn det de hadde forventet. Jevnlig trykket avisen innlegg med bekymringer over at kommisjonens undersøkelser trakk ut. I oktober 1851 skrev Arbeiderforeningernes Blad om de to arbeiderlederne, Thrane og Abildgaard, som skuffet måtte vende tilbake til arresten etter å ha blitt avhørt av kommisjonen. Arbeiderlederne hadde forventet å få det endelige resultatet i saken, men undersøkelsene var langt fra ferdige. Avisen spurte: «Hvorlenge skal da denne Tilstand vare?»287 Ryktene om at kommisjonen skulle reise rundt i landet for å gjennomføre nye forhør spredde seg, og arbeiderforeningene spådde at tilstanden «Efter Forlydende vil den maaske komme til at blive langvarig […]».288 Dette var dårlig nytt for arbeiderlederne, som fortsatt satt varetektsfengslet og ikke kunne forvente å bli sluppet fri med det første. Fortvilet skrev avisen «Gud veed hvad alt dette Væsen skal tjene til, og hvad Enden skal blive.»289 Dette var ikke siste gangen avisen fortvilet over kommisjonens tidsbruk. Gjentatte ganger kritiserte Arbeiderforeningernes Blad kommisjonens tidsbruk. Det som begynte som en optimistisk tro på at «Regjeringen har gjort og fremdeles vil gjøre Alt til Arbeidersagens Undersøgelse og Rettergangens Fremme […]», utviklet seg etter hvert til å bli kritikk av prosessen.290 Med bibelske referanser til Pontius Pilatus, som måtte avsi dødsdommen over Jesus til tross for at han selv ville frifinne han, håpet avisen på «[…] at Sagen er og bliver paa lovlig Maade undersøgt og behandlet […]».291 Selv om Arbeiderforeningernes Blad i september 1852 trodde «[…] at disse ærede Herrer ikke har arbeidet for Intet […]», skulle deres holdning overfor kommisjonen endre seg.292 I april 1853 ble det skrevet i Arbeiderforeningernes Blad om regjeringens håndtering av saken mot arbeiderforeningene. Samtidig som avisen kritiserte regjeringen for å «vise sin Magt og frygtelige Vælde» ved å la de varetektsfengslede «hensidde i Fængsel i 20 Maaneder», skrev de om kommisjonen som bevegde seg i «sneglemæssig Fart».293 Ifølge avisen jobbet kommisjonen «formodentlig saa seent som mulig» for å «[…] opsamle løse og faste eller falske Rygter trindt hele Norges Land.»294 Slik var det gjennomgående at Arbeiderforeningernes Blad rapporterte om kommisjonens utstrakte tidsbruk.

287 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 41, 11. oktober 1851, 4. 288 Ibid. 289 Ibid. 290 Ibid., nr. 39, 25. september 1852, 2. 291 Ibid. 292 Ibid. 293 Ibid., nr. 17, 23. april 1853, 2. 294 Ibid.

70 Da kommisjonen hadde arbeidet i omtrent ett år trykket Arbeiderforeningernes Blad et utdrag fra Den norske Tilskuer. Dette var et politisk tidsskrift med Ludvig Kristensen Daa som redaktør, samme mann som senere ble redaktør av Christianiaposten. Her kunne man lese at fordi regjeringen hadde bedt om «[…] extraordinære Forføininger til at undersøge og afgive Kjendelser […]», hadde den ifølge Den norske Tilskuer også «[…] samme Autoritets Sag, at paaskynde den hurtigst mulige Fremgang.»295 Likevel fortsatte kommisjonens undersøkelser i samme tempo. Den norske Tilskuer reagerte på kommisjonens tidsbruk, som de mente gikk ut over de varetektsfengslede, og poengterte at kommisjonen for lengst burde besluttet om de fengslede hadde gjort noe straffbart eller ikke. Hvis det siste var tilfellet burde de arresterte umiddelbart løslates.296 På samme måte som Arbeiderforeningernes Blad uttrykte Den norske Tilskuer et ønske om at saken snart skulle ende på en upartisk og sannferdig måte. I motsetning til Arbeiderforeningernes Blad var det ingen overraskelse for Christianiaposten at kommisjonens arbeid tok lang tid. Ifølge avisen var grunnen at thranebevegelsen hadde drevet en utstrakt agitasjon, som «[…] paa sine meest forbryderske Stadier har sneget sig om i Mørket og efter en Plan, der stadigen har været beregnet paa i paakommende Tilfælde at skuffe Justitien og Autoriteterne.»297 Slik mente Christianiaposten at det var arbeiderforeningenes egen feil at kommisjonens arbeid dro ut. I et senere nummer fortsatte avisen å rose styresmaktene. Ifølge Christianiaposten hadde regjeringen «[…] ved at anordne en særegen Kommission til Sagens Undersøgelse og Paadømmelse […] gjort, hvad der efter Omstændighederne kunde gjøres, for at paaskunde dens Tilendebringelse […]».298 Videre kunne det, ifølge redaksjonen av Christianiaposten med Arntzen og Vibe, ikke være tvil om at mennene i kommisjonen følte på det moralske ansvaret de hadde over å komme med en dom så raskt som mulig, og samtidig sikre at ingen ble holdt i varetektsfengsl uten nødvendighet.299 Slik malte Christianiaposten et lystigere bilde av kommisjonen, som skilte seg fra det som var å finne i arbeiderforeningenes egen avis. I diskusjonen av kommisjonens tidsbruk ble årsakene til og konsekvensene av dette også vektlagt. En naturlig forklaring på at kommisjonens oppgaver tok lang tid kan man finne ved å se på beskrivelsen av dens mandat fra opprettelsen i 1851. Kommisjonen skulle «[…] indkalde enhver inden 4 Mile fra det Sted, hvor den er samlet, Boende […] for samme at

295 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 30, 24. juli 1852, 3–4. 296 Ibid. 297 Christianiaposten, nr. 1409, 14. august 1852, 2. 298 Ibid., nr. 1491, 4. november 1852, 1. 299 Ibid.

71 afgive Forklaring.»300 Med andre ord skulle kommisjonen avhøre en stor mengde mennesker, noe som ville ta lang tid. Selv legitimerte kommisjonen sin tidsbruk ved å vise til «[…] en Forsamling af Mennesker paa et temmelig lavt inntellektuelt Standpunkt […]».301 Ettersom de avhørte ble forhørt «[…] om Gjenstande, der laa udenfor deres Forestillingskreds[…]», var det ifølge kommisjonen nødvendig å gjennomføre flere forhør for å sikre at sannheten kom frem.302 De tre avisene hadde andre forklaringer på at kommisjonens virksomhet tok lang tid. I Arbeiderforeningernes Blad ble årsaken til kommisjonens tidsbruk forklart med hvordan kommisjonen jobbet med saken. Ifølge avisen hadde kommisjonen gitt beskjed til Justisdepartementet at «[…] den saa ingen Forbindelse mellem Ringerigsaffærenerne og Arbeidermødet […]».303 Likevel fikk kommisjonen til svar å se hendelsene fra Hattemakerkrigen og Lilletinget i sammenheng. Basert på dette spådde Arbeiderforeningernes Blad at «Kommissionsundersøgelserne [ville] tage dobbelt saa langt Tid […]».304 Denne spådommen skulle avisen delvis få rett i. På samme måte som Arbeiderforeningernes Blad henviste til Den norske Tilskuer, baserte Christianiaposten seg på Fredrikstads Ugeblad da avisen skulle forklare hvorfor kommisjonsdommen lot vente på seg. Fredrikstad Ugeblad beskrev arbeiderforeningenes forsvarer, Bernhard Dunker, som svært aktiv. Offisielt hadde Dunker meldt til kommisjonen at han var blitt forsvarer for de tiltale sommeren 1853, og ifølge avisen var det Dunkers grundige arbeid som var årsaken til at kommisjonsdommen enda ikke var offentliggjort. Avisen forventet at saken ikke skulle tas opp «[…] i Højesteret før anden Session af næste Aar», altså i 1854.305 Dette medførte at «Arbejderhøvdingerne» kom til å sitte varetektsfengslet i tre og et halvt år, noe som ville utgjøre mer tid enn den straffetiden det var forventet at de skulle få.306 Med det flyttet Fredrikstad Ugeblad skylden for kommisjonens tidsbruk vekk fra kommisjonen og over på arbeiderforeningenes forsvarer. Det kan tenkes at Christianiaposten stod for det samme ettersom de trykket innlegget fra Fredrikstad Ugeblad uten å ha noen kommentarer eller innvendinger på det.

300 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, 0015, «Thrane-saken. Arbeideruroligheder», 1851. Innstilling fra statssekretariatet til justisdepartementet med opprettelsen av kommisjonen. 301 Arbeidersagen, «4de Afdeling», 73. 302 Ibid. 303 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 6, 7. februar 1852, 1. 304 Ibid. 305 Christianiaposten, nr. 1856, 9. november 1853, 3. 306 Ibid.

72 I motsetning til Christianiaposten som skyldte på arbeiderforeningenes forsvarer, ble det i et referat fra Odelstinget i Morgenbladet talt for at det var systemets feil at kommisjonens arbeid varte så lenge. Avisen trykket en diskusjon fra Odelstinget som tok for seg hvorvidt juryordningen skulle innføres eller ikke. I den sammenhengen henviste politiker Søren Jaabæk til saken mot arbeiderforeningene. Jaabæk ytret at det var systemets feil, og ikke kommisjonens, at «[…] Behandlingen af Arbeidersagen, […] havde staaet i 3 Aar […]».307 Videre påpekte han at innføringen av en jury ville utvikle systemet og få fortgang i prosessene. Fremtidig bruk av juryer ville dermed sikre at slike saker ikke kom til å ha like lang behandlingstid. Juryordningen var også noe arbeiderforeningene jobbet for. Ett av punktene i petisjonen gikk ut på reform i rettspleien ved «[…] at Folket nu som i gamle Dage faar Deeltagelse i den dømmende og anklagende Myndighed […]».308 Til tross for diskusjonene rundt juryordningen, ble ikke juryen innført før i 1887 da straffeprosessloven kom. Denne var blant annet utformet av forsvarer Dunker og aktor Kildal da de ble med i jurykommisjonen i 1855. Systemets behandling av arbeidersaken ble slik brukt som et argument for hvorfor rettssystemet burde endres med innføringen av juryordningen. Sentralt blant konsekvensene av kommisjonens tidsbruk var hvordan det påvirket de varetektsfengslede. Ifølge Arbeiderforeningernes Blad gikk kommisjonens tidsbruk negativt ut over de varetektsfengsledes hukommelse fordi «Jo længere Tid der forløber efter Mødets Afholdelse, desmindre kan der med Bestemthed erindres af hvad her paa Mødet blev talt […]».309 Med tiden var det naturlig å glemme, og vitneforklaringene kunne dermed ende opp med å bli feilaktige. Dette kunne få store konsekvenser hvis de tiltalte var nødt til å regne med vitner for å bevise sin uskyld. Dette var også en reell bekymring i sammenheng med kommisjonens undersøkelser i Gran, ettersom avhørene ble tatt opp lenge etter Thranes møte på Granavollen faktisk hadde funnet sted. Samtidig som Arbeiderforeningernes Blad uttrykte bekymring over at vitnene kunne glemme, presiserte de at de ikke trodde at kommisjonen med hensikt prøvde å fremkalle et slikt uheldig utfall for de arresterte.310 Kommisjonens tidsbruk hadde også negative følger for Thrane og de andre arbeiderledernes familier. Etter at arbeiderlederne ble arrestert ble det klart at deres familier kom til å ha det vanskelig økonomisk. Arbeiderlederne manglet inntektskilde og penger til å fø sine familier, noe som gjorde det lite gunstig at kommisjonen trakk ut tiden. Til tross for at det stadig ble sendt inn

307 Morgenbladet, nr. 169, 18. juni 1854, 2. 308 Thrane, Petitionen fra 1850, 10. Mitt sidetall. 309 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 41, 9. oktober 1852, 3. 310 Ibid.

73 pengegaver fra støttende familier eller arbeiderforeninger, måtte Josefine Thrane ty til fattigkassen.311 Slik var det ugunstig for flere parter at kommisjonens virksomhet tidsmessig dro ut, og medlemmer av arbeiderforeningene fortsatte å skrive til Arbeiderforeningernes Blad om saken. Frustrasjonen over at kommisjonens undersøkelser tok lang tid fikk begeret tidvis til å renne over for arbeiderforeningene. På nyåret i 1853 trykket Arbeiderforeningernes Blad et innlegg skrevet av en arbeider. Arbeideren var fortvilt over situasjonen, og kom med en alternativ fremgangsmåte han mente kommisjonen burde forholdt seg til. I henhold til arbeideren burde kommisjonen:

[…] strax ved sin Sammentræden kaldt alle Repræsentanterne af Arbeidermødet til Kristiania og kastet dem i Arrest til Alle vare afhørte, derpaa konfroneret dem med hinanden og de havde da strax erfaret hele Sagens sande Sammenhæng, og været færdig med den paa en 4 til 5 Maaneder, istedetfor nu at bruge maaske 4 a 6 Aar.312

Kommisjonsdommen hadde enda ikke blitt offentliggjort, og i god tro håpet arbeideren at det nye året skulle bringe med seg «[…] Fred og Glæde i Arbeiderens Bolig», og at de arresterte skulle bli gjenforent med sine familier.313 Han ønsket også at regjeringen skulle innse sine feil, og deretter «[…] ved Mildhed skal vinde Folkets Kjærlighed.»314 Til tross for kritikken som tidligere var blitt rettet mot kommisjonen i Arbeiderforeningernes Blad, vitner arbeiderens innlegg om at regjeringen og kommisjonen fortsatt hadde muligheten til å gjøre opp for seg. I motsetning til arbeideren som ytret seg i Arbeiderforeningernes Blad, mente Christianiaposten at regjeringen hadde gjort alt i sin makt for at prosessen skulle ta kortest mulig tid. Kommisjonen var ifølge avisen det raskeste alternativet. Avisen hevdet at hvis «[…] Undersøgelserne skulde have været anstillede af de respektive Dommere inden samtlige de mange Jurisdiktioner, hvor her Oplysninger vare at søge», ville undersøkelsene tatt «længere Tid».315 Christianiaposten fortalte at kommisjonsmedlemmene var utrøttelig og jobbet på til tross for at de hadde «ubehagelige og besværlige Hverv».316 Av den grunn kunne

311 Bjørklund, Marcus Thrane, 255. 312 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 2, 8. januar 1853, 2. 313 Ibid. 314 Ibid. 315 Christianiaposten, nr. 1409, 14. august 1852, 2. 316 Ibid.

74 de ikke dømmes for å ha brukt for lang tid på undersøkelsene, skrev avisen. Slik rettferdiggjorde Christianiapostens kommisjonens tidsbruk.

4.4.2 Varetektsfengsling Kommisjonens utstrakte tidsbruk gikk ut over de varetektsfengslede. For flere av de arresterte endte dette med at de ble sittende lengre i varetekt enn dommen de fikk av Høyesterett. Marcus Thrane satt fire år i varetekt, men bare tre år i tukthuset og botsfengselet. At de arresterte allerede hadde sittet mange år i varetekt ble ikke tatt hensyn til da straffeutmålingen ble bestemt i Høyesterett. De tre avisene var enige i at det var negativt for de arresterte at varetektsfengslingen dro ut. Til tross for enigheten, hadde avisene ulike syn på årsakene til og konsekvensene av varetektsfengslingen. Av de tre avisene var det Arbeiderforeningernes Blad som i størst grad omtalte varetektsfengslingen av arbeiderlederne. I desember 1852 trykket avisen et utdrag av et brev med en anonym avsender som kritiserte regjeringen for hvordan de arresterte ble behandlet. Selv om avsenderen prøvde å «tilhylle Kommissionsreisen og det Hele», var dette vanskelig på grunn av hvordan regjeringen «[…] Behandler de Mænd, der nu i henved halvandet Aar har hensiddet i saakalde Varetægtsarrest, for projekterede Forbrydelser som de ikke har begaaet.»317 Ikke bare hadde regjeringen bestemt at arbeiderlederne skulle bli overfalt og arrestert klokken fem om morgenen i juli 1851, like brutalt som arrestasjonen av Harro Harring, men regjeringen hadde også sendt «[…] to Kompanier Jægere og Feldtartilleri til Ringeriget paa Rekvisition af en Lømmel af en Sorenskriverfuldmægtig […]», bare for å vise sin styrke.318 Regjeringen ville aldri bli renvasket for disse handlingene, og avsenderen avsluttet brevet med det han så som en passende sammenligning: «Meget Skrig men liden Uld, sa Fanden da han klippede Grisen.»319 Dette var ikke siste gangen Arbeiderforeningernes Blad kom til å omtale varetektsfengslingen. Frustrasjonen over at de arresterte ikke fikk slippe ut av varetektsfengslingen gikk igjen i Arbeiderforeningernes Blad. I januar 1853 spurte en arbeider: «[…] disse stakkels Mennesker skal fremdeles holdes fængslede som de groveste Forbrydere, og af hvilken Aarsag?»320 Ifølge arbeideren var dette et spørsmål som var «[…] indsluttet i den største Hemmeligheds tause Slør, hvis Forhæng maaskee aldrig vil blive løftet for Almeenhedens

317 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 51, 18. desember 1852, 2. 318 Ibid. 319 Ibid. 320 Ibid., nr. 13, 26. mars 1853, 1.

75 Øine […]».321 At spørsmålet stod ubesvart var et godt bilde på «den norske Regjerings Politik».322 Arbeideren henviste til Bernhard Dunker, og påpekte at nå som foreningen hadde «[…] engageret en af de dueligste Jurister til sin Defensor, at de Fleste om ikke Alle maa blive frikjendte, eller i det høieste faa en ubetydelig Straf […]».323 Til tross for frustrasjonen hadde arbeideren håp om at Dunker raskt skulle få orden i sakene. Den lange varetektsfengslingen gikk ut over arbeiderledernes familier. Ettersom de arresterte ikke hadde de samme inntektene som før arrestasjonene måtte flere av familiene ty til fattigkassa. Mot slutten av 1850 hadde Thrane, som eier av Arbeiderforeningernes Blad, hatt en inntekt på nesten 100 spesidaler i måneden. For en arbeider var dette en god årsinntekt.324 Til sammenligning fikk de varetektsfengslede nå 12 skilling om dagen. Da de arresterte søkte om forhøyet forpleiningspenger til 24 skilling i 1854, ble dette blankt avvist av regjeringen. Saken ble tatt opp til Stortinget, hvor Ludvik Kristensen Daa talte de arrestertes sak til ingen nytte.325 Dermed så arbeiderledernes livssituasjon mørk ut. Arbeiderforeningernes Blad prøvde å gjøre opp for at de arrestertes familier led. Flere ganger oppfordret avisen medlemmene om å sende inn penger. På grunnlovsdagen i 1852 trykket avisen innlegget «Opfordring til de norske Arbeiderforeninger» fra en anonym avsender.326 Innsenderen påpekte at det kunne være lenge til «Arbeidersagens nedsatte Kommission» var ferdig med sine «vidtløftige Undersøgelser», og opfordret derfor medlemmene å «[…] yde et lidet Pengebidrag til dem og deres Familier, som ved den lange Arrest er sat i en bedrøvelig Stilling.»327 Ifølge innsenderen hadde arbeiderne plikt til å hjelpe de «som maa lide for Sagen», og håpet at medlemmene kunne avse en skilling hver til de arresterte. Redaksjonen avsluttet innsenderens innlegg med å skrive: «Brødre elsker hverandre og glemmer ikke at gjøre vel!»328 Det var ikke et unikt tilfelle at avisen oppfordret sine medlemmer om å sende inn penger til de arrestertes familier. Selv om Morgenbladet ikke omtalte behandlingen av de varetektsfengslede like jevnlig som Arbeiderforeningernes Blad, trykket de likevel innlegg om saken. I mars 1853 stod innlegget «Hvorlænge skulle de i Arbeidersagen arresterede Personer hensidde i Varetægtsarrest?», hvor en anonym avsender prøvde å få informasjon om «Arbeidersagen

321 Ibid. 322 Ibid. 323 Ibid. 324 Bjørklund, Marcus Thrane, 151. 325 Ibid., 253. 326 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 21, 22. mai 1852, 2. 327 Ibid. 328 Ibid.

76 Tiltaltes Arrest».329 Ifølge avsenderen var dette et spørsmål Arbeiderforeningernes Blad ofte stilte, men som myndighetene aldri svarte på. Med tiden var det blitt flere i samfunnet, deriblant «det større og dannede Publikum», som interesserte seg for og diskuterte dette. I likhet med Arbeiderforeningernes Blad poengterte innsenderen at det var «[…] haardt, at indespærre Mennesker aarviis, forinden det ved Dom er afgjort […]».330 Av den grunn ble varetektsfengslingen sett på som «en Straf paa Forhaand».331 Innsenderen påpekte at en slik rettspraksis var lovlig mot farlige forbrytere, men at det var misbruk og en mindre human bruk av makten å gjøre det med enhver person man forhørte. I overensstemmelse med arbeiderforeningenes petisjon, ble det derfor uttrykt at det var nødvendig med «[…] en Reform […] i Lovgivningen, for at raade Bod paa saadanne Onder.»332 Varetektsfengslingen gikk hardt ut over det offentlige, og innsenderen avslutter innlegget med å spørre: «Burde ikke det Offentliges Tarv ogsaa komme noget i Betragtning ved denne Leilighed, da Udgifterne ved denne langvarige Arrest antagelig ikke kunne ventes refunderede af de Tiltalte?»333 Slik antydet innsenderen i Morgenbladet at varetektsfengslingen kun utgjorde en utgift for samfunnet. På samme måte som Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet, var Christianiaposten også oppgitt over den lange varetektsfengslingen. I et innlegg fra august 1852 beklaget avisen seg over dette:

Imidlertid har man dog seet Besværinger over den lange Arrest, som enkelte af Hovedmændene for Agitationen have været underkastede, udenat de have været undergivne Tiltale, eller at der er overgaaet dem Dom, og uden endog, som det hedder, at nogen Forbrydelse er dem overført.334

Sitatet viser at Christianiaposten var enig med de to andre avisene i at det var uriktig at arbeiderledernes varetektsfengsling dro ut, og at de var arrestert uten å vite hva kriminelt de hadde gjort. Imidlertid var avisen uenig i hvem som hadde skylden for den lange arresten. Christianiaposten kritiserte både Arbeiderforeningernes Blad, Oplandsposten og Den norske Tilskuer for at de «bebreide Autoriteterne denne lange Arrest».335 I henhold til

329 Morgenbladet, nr. 80, 21. mars 1853, 1. 330 Ibid. 331 Ibid. 332 Ibid. 333 Ibid. 334 Christianiaposten, nr. 1409, 14. august 1852, 2. 335 Ibid.

77 Christianiaposten var det thranittenes egen feil at de måtte sitte så lenge i varetekt. Slik avisen så det var saken mot Carl Johan Mikkelsen og andre mindre opptøyer beviser på Thranes makt, noe som gjorde «[…] den foreløbige Arrest […] en ligefrem og nødvendig Følge af de Angjældendes egen Færd.»336 Selv om myndighetene hadde klart å opprettholde ro og orden, var thranittenes handlinger fortsatt like straffbare, og avisen betrygget sine lesere om at myndighetene hadde til hensikt å «ramme de Rette.»337 Ettersom thranebevegelsen hadde gjort en forbrytelse «[…] i det Store, kunne heller ikke dens Følger blive smaa […]».338 Slik fremmet Christianiaposten at det var arbeiderledernes egen feil at kommisjonens undersøkelser, og dermed også varetektsfengslingen, dro ut.

4.4.3 Kostnadene av kommisjonen Av de tre avisene var det Morgenbladet og Arbeiderforeningernes Blad som i størst grad påpekte de negative konsekvensene av kommisjonens tidsbruk. Ikke bare hadde dette negative følger for de varetektsfengslede, men det gikk også hardt ut over statskassa. Et drøyt halvår etter at kommisjonen var opprettet trykket Morgenbladet en gjengivelse fra redaksjonen i Oplandsposten som stilte spørsmål til kommisjonens mange reiser:

Hvad der fortiden meest forundrer os, er denne Kommissionens Frem- og Tilbagereisen fra Sted til andet. Endnu have vi jo Retter, og disse burde vel det Offentlige ligesaavel som Privatmanden tage tiltakke med. Et Forhør, afholdt af Underdommeren, kunde vel i denne som i andre Sager gjøre Tjenesten. Det koster saamen Statskassen en god Skillling at lade Kommissionen vedblive saaledes at reise. Den begyndte sine Reiser saavidt mindes i Oktober, og har siden uafbrudt holdt paa.339

Ifølge redaksjonen hadde det vært mer gunstig for staten om de mange underrettene foretok undersøkelsene i stedet for at den kostbare kommisjonen reiste frem og tilbake for å gjøre det. Ikke bare var dette en kritikk av kommisjonens kostnader, men også statens organisering av undersøkelsene. Å engasjere en kommisjon var ifølge redaksjonen av Oplandsposten ingen god idé. Morgenbladet var ikke alene om å omtale utgiftene med kommisjonen. Arbeiderforeningernes Blad skrev også om det, og i januar 1853 stod dette på trykk i avisen:

336 Christianiaposten, nr. 1409, 14. august 1852, 2. 337 Ibid. 338 Ibid. 339 Morgenbladet, nr. 71, 11. mars 1852, 3.

Naar man nu betænker hvad en saadan Kommission koster, Arresten til saamange Arresterede, Udskrifter, Reiser, Skriver og Referent, saa vil denne Sag inden den bliver endt koste en 40 til 50,000 Spd., en vakker Sum for Statskassen at koste ud paa endeel Tøv og Vævs Undersøgelse, som kunde været anvendt paa en langt bedre og hensigtmæssigere Maade, især til de arbeidende Klassers Fordeel, og havde Norge været underkastet nogen Fare, hvis Regjeringen ei havde gjort faa overordentlige Foranstaltninger for at sikkre Orden og Ro?340

Arbeideren som sendte inn dette viser tydelig at han var frustrert over at så mye penger gikk bort til det han regnet som en ubetydelig sak, og at det ville vært mye bedre om pengene i stedet ble brukt til å bedre arbeiderklassens kår. Slik var både Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet enige om at kommisjonen var uhensiktsmessig fordi den kostet staten så mye penger.

4.5 Avisene om kommisjonens undersøkelser i Gran

Sammen med avisenes omtale av Thrane-saken og kommisjonen hendte det at avisene skrev om hendelser eller personer fra kommisjonens undersøkelser i Gran. I desember 1851 omtalte Christianiaposten en innstilling Stortinget mottok fra «[…] den specielle Storthingskommittee ang. Arbeiderpetitionen.»341 I artikkelen stod det: «Innstillingen handler om arbeideragitasjonen, og det har vært et ønske at publikum skulle få denne innstillingen.»342 I innstillingen ble det ramset opp hvilke dokumenter Stortinget hadde mottatt fra komiteen. Blant dokumentene dukker et velkjent navn fra Gran opp:

Ligeledes har Kommitteen privat modtaget: 1. Fra Distriktslæge Buchholz en Fremstilling af Arbeidernes, især Huusmændenes, Kaar, med Antydninger eller Forslag til Forbedring af disse i økonomisk og medicinal Henseende. (Sagens Dokumenter ere senere reklamerede og af Kommitteen tilbagesendte).343

Artikkelen i Christianiaposten viste at det var den avhørte ordføreren Bucholz fra Gran som hadde sendt inn en beskrivelse av arbeidernes og husmennenes kår til Stortinget. På dette

340 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 2, 8. januar 1853, 2. 341 Christianiaposten, nr. 1176, 22. desember 1851, 2. 342 Ibid. 343 Ibid.

79 tidspunktet var det nesten et halvt år siden Bucholz var blitt avhørt av lensmannen i Gran. Innlegget viser at Bucholz hadde interesse for arbeidernes og husmennenes velferd, noe som kan forklare hans tilstedeværelse på Thranes møte på Granavollen i 1850. Kanskje var Bucholz på møtet av interesse for de lavere befolkningslagenes ve og vel? Kanskje ville han lytte til Thranes meninger om arbeiderforeningenes stilling og se medlemmenes reaksjoner på Thranes synspunkter? Uansett, artikkelen i Christianiaposten vitner om at Bucholz dokumenterte forholdene blant arbeidere og husmenn i Gran samtidig med kommisjonens undersøkelser. I mars 1855 trykket Arbeiderforeningernes Blad en artikkel som var innsendt av Gulbrand Andersen Gran, Grans representant på Lilletinget. Ved flere anledninger var Gran blitt avhørt av kommisjonen, men ikke tiltalt i saken. I artikkelen omtalte Gran en ny gruppe religiøse som i sin fremferd kritiserte Arbeiderforeningernes Blad og så på avisen med «Fordærvelse». Trolig henviste Gran til haugianere. Gran poengterte: «Da jeg er Arbeider, vil leve og dø som Arbeider, saa agter jeg ogsaa at læse vort eget Blad, og ikke bryde mig om den nye Forening.»344 I artikkelen forsvarte Gran avisen og skrev: «Min Troe er urokkelig, og jeg troer at Arbeiderforeningeres Blad har bevirket større Moral og større Oplysning i den korte Tid det har vandre imellem os, end Hans Nielsen Hauges hele Bibliothek.»345 Ved å henvise til Hauge avslører Gran sitt kunnskapsnivå. Han påpeker videre hva godt arbeideragitasjonen har ført til, som «[…] at Drivtsherrerne ikke længere ere Tyranner, og ikke antager Arbeiderne for en Maschine som de kunde drive ved egen Kraft, men at han derimot er et menneskeligt Væsen.»346 Ifølge Gran var arbeiderne kommet bedre ut i samfunnet etter at arbeiderforeningene begynte sitt arbeid fordi både driftsherrene og arbeiderne skjønte at de var uunnværlige for hverandre. Selv om Gran visstnok ikke var formann av noen forening, viser hans innlegg at det fortsatt var aktivitet i arbeiderforeningene i Gran i 1855 før høyesterettssaken fant sted. Da Thrane-saken ble tatt opp til Høyesterett i 1855 trykket Morgenbladet utdrag fra det som ble diskutert. I et tillegg til hovedavisen ble lensmannsforhørene fra Gran i 1851 tatt opp. Informasjon kom opprinnelig fra Arbeidersagen. Her kunne man lese: «[…] paa Hadeland den 21de f. M. og den 12te d. M. betræffende nogle Foredrag, Angjældende Marcus Thrane paa disse Steder i afvigste Foraar skal have holdt.»347 Artikkelen refererte til et avhør av Marcus Thrane hvor han ble forhørt om sine taler på Lillehammer, i

344 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 12, 24. mars 1855, 3. 345 Ibid. 346 Ibid. 347 Tillæg til Morgenbladet, nr. 172, 21. juni 1855, 2.

80 Gudbrandsdalen og på Hadeland i 1850. Lensmennene hadde tatt opp forhør i de ulike bygdene, og ifølge Morgenbladet bekreftet Thrane «[…] hvad der i Forhørene er forklarde om hvad Deponenten skal have talt betræffende Tilladeligheden af Oprør […]».348 I avisen ble det skrevet at Thrane avkreftet Jakob Vassendens vitnemål om at han skal ha oppfordret til revolusjon og kalt regjeringen «nogle Nød» under møtet på Granavollen.349 Morgenbladet var en av landets største aviser. Med bakgrunn i dens nyhetsformidling av Thrane-saken fikk befolkningen innblikk i kommisjonens undersøkelser. Folket kunne derfor ane hvorfor Thrane og de andre thranittene ble dømt.

4.6 Oppsummering

I dette kapittelet kommer det frem at Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet reagerte ulikt på opprettelsen av kommisjonen og dens virksomhet i årene som fulgte. I noen grad var avisenes holdning preget av hvem som var redaktør og redaktørens forhold til Marcus Thrane. For eksempel var redaktør Stabell avvisende til Thranes reformer i begynnelsen, og det ble aldri en god tone mellom dem. Det preget Morgenbladets omtale av thranebevegelsen og kommisjonen. I tillegg skrev Christianiaposten oftere om Thrane-saken og kommisjonen under redaktør Daa enn under de tidligere redaktørene. I Arbeiderforeningernes Blads tilfelle hadde avisen flere redaktører i løpet av kommisjonens virksomhet. Det som begynte som en optimistisk tro på kommisjonen, utviklet seg etter hvert til å bli en konstant misnøye med kommisjonens virksomhet. Slik kan det konkluderes med at Morgenbladet og Christianiaposten hadde en mer objektiv omtale av kommisjonen, mens Arbeiderforeningernes Blad i større grad var negativ til kommisjonens virksomhet. I neste kapittel skal jeg gå nærmere inn på hva tre ulike embetsmenn med tilknytning til saken mente om kommisjonen.

348 Tillæg til Morgenbladet, nr. 172, 21. juni 1855, 2. 349 Ibid.

81 5 Kommisjonens mottagelse blant embetsmenn i den norske rettsstaten Arbeiderforeningenes forsvarer, Bernhard Dunker, var nådeløs i sin omtale av kommisjonen. Da saken mot arbeiderforeningene gikk i Høyesterett skal han ha snakket så skarpt i retten at han «[…] saa de mest fanatiske blandt dem gripe til høiestretsloven for at efterse, om de ikke kunde straffe mig for slik formastelig tale.»350 Dunker kritiserte flere sider ved kommisjonen under sin forsvarstale i Høyesterett. Det originale manuskriptet til forsvarstalen er forsvunnet, men en gjengivelse i Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad finnes fortsatt. Basert på disse avisene skal jeg i det følgende gå inn på deler av Dunkers kritikk av kommisjonen, og se den i lys av stattholder Løvenskiolds rapporter og aktor Kildals versjon av saken fra Retstidende. Komparasjonen vil vise at disse hadde ulike syn på kommisjonen og omtalte den i varierende grad; noen hyppigere enn andre. Ettersom Dunker kritiserte mange sider ved kommisjonens virksomhet har jeg måttet gjøre et utvalg. Den videre analysen vil derfor orientere seg rundt kommisjonsforhørene, rettssystemet, revolusjonsvedtaket og kommisjonsdommen. Før det lar seg gjøre vil jeg se nærmere på de tre embetsmennenes forhold til Marcus Thrane og thranebevegelsen, og kort komme inn på hvordan de forholdt seg til kommisjonen.

5.1 Forsvarer Dunker, stattholder Løvenskiold og aktor Kildal om Marcus Thrane og arbeiderforeningene

Våren 1853 klarte arbeiderforeningene å samle inn over 300 spesidaler til å engasjere 1800- tallets store kjendisadvokat, Bernhard Dunker, til å være arbeiderforeningenes forsvarer. Dunker tilhørte intelligentspartiet med Anton M. Schweigaard og Johan S. Welhaven i bresjen, og stod slik i opposisjon til den demokratiske patriotismen som Henrik Wergeland frontet i norskhetspartiet. I politiske spørsmål stilte Dunker seg alltid bak regjeringen og embetsstanden. Selv om Dunker stod langt fra thranittene både politisk og kulturelt sett, gjennomførte han oppgaven med å forsvare arbeiderne på en profesjonell måte. Ifølge han hadde alle rett på en forsvarer, og det var forsvarerens oppgave å stille seg fullt og helt bak den anklagede. Dunker hadde rykte på seg for å være grundig, skarp i juridiske situasjoner og for å ha gode logiske evner. I tillegg var han fryktet for sin direkte tale og mangel på respekt

350 Arbeidet, nr. 263, 19. august 1922, 7.

82 for autoriteter og vedtatte sannheter. I saken mot arbeiderforeningene var Dunker opprørt over det han så som misbruk av rettsapparatet.351 I brev til sin mor skrev han: «Likeoverfor Thrane og Abildgaard har efter mine tanker domstolene ikke været dommere, men hevngjerrige og frygtsomme seierherrer likeoverfor en overvunden fiende.»352 Dunker trakk frem flere kritikkverdige sider ved kommisjonens virksomhet, som dens inkvisitoriske mandat og hvordan den behandlet de avhørte. Stattholder Severin Løvenskiold så Marcus Thrane og arbeiderforeningene som en reell trussel for samfunnet. Ifølge stattholderen var samfunnet et uforsikret hus hvor «[…] den sociale og politiske Brand har taget stærk Overhaand […]».353 Hvis ikke tiltak ble satte inn, stod huset «[…] i Fare for Ødelæggelse, om det ikke nu kan lykkes at slukke Ilden forinden Flammen staaer ud igjennem Taget.»354 Ettersom arbeiderforeningene vokste, vokste også Løvenskiolds overvåkning. Til overvåkningen fikk stattholderen hjelp av politimester Morgenstierne. Stattholderens rapporter er derfor også en kilde til hvordan øvrigheten jobbet sammen for å felle arbeiderforeningene. Løvenskiold var nøyaktig i sin rapportering og dekket et bredt spekter av thranebevegelsens virksomhet. For det første viser rapportene stattholderens synspunkter på petisjonen og dialogen mellom han og Thrane da overleveringen av petisjonen fant sted.355 For det andre viser rapportene at Løvenskiold fulgte med på Thranes bevegelser, som da hans familie flyttet til Christiania eller da Thrane skulle holde møte i Nes på Romerike.356 For det tredje avspeiler rapportene Thranes internasjonale forbindelser ved å omtale hans brevveksling med representanter fra den svenske arbeiderforeningen, møtene mellom Thrane og Harro Harring, samt ved å gjengi utdrag fra Harrings dagbok som på fransk skrev om Thrane.357 For det fjerde viser rapportene at Løvenskiold fulgte med på foreningens virksomhet, som at medlemstallet økte og at foreningene på Hedemarken med vold hindret en tvangsauksjon.358 I tillegg gjengir rapportene ryktene om at kongen støttet thranebevegelsen og at Høyesterett var for mild i sin dom da Thrane ble frifunnet for tiltalen om gudsbespottelse i 1850.359 Til tross for at Løvenskiold rapporterte til kong Oscar I om mange

351 Bernhard Dunker, «Bernhard Dunker: De Mænd, som ingen Stemme har», i Virksomme Ord. Politiske taler 1814–2005, red. Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen, Oslo: Universitetsforlaget, 1855, 69–70. 352 Arbeidet, nr. 263, 19. august 1922, 7. 353 Stattholderrapportene, 20. juli 1851. 354 Ibid. Kildens understreking. 355 Ibid., 12. april 1850. 356 Ibid., 7. februar 1850; Ibid., 3. november 1850. 357 Ibid., 5. april 1850; Ibid., 28. mars 1850; Ibid., 12. april 1850. 358 Ibid., 26. januar 1851; Ibid., 1. desember 1850. 359 Ibid., 7. oktober 1850; Ibid., 15. desember 1850.

83 sider ved thranebevegelsens virksomhet, vil den følgende analysen vise at han i liten grad omtalte kommisjonen i sine rapporter. Da Thrane-saken gikk i Høyesterett fikk Daniel Kildal oppdraget med å være aktor mot de 123 tiltalte thranittene. Kildal var en del av den sosiale eliten i Christiania, og fikk tidlig embete som jurist. I ung alder jobbet han seg oppover til en fremtredende rolle i næringslivet.360 Under høyesterettssaken trykket Retstidende, som tidligere nevnt, aktor Kildals innlegg fra arbeidersaken. I hovedsak tok den for seg thranebevegelsens historie, som bakgrunnen til Marcus Thrane, foreningsdannelsen, petisjonen, hendelsene på Lilletinget med revolusjonsvedtaket, hattemakerkrigen og andre uroligheter rundt om i landet som foreningen hadde forårsaket. Dette fungerte som forklaringer på hvorfor det var nødvendig av myndighetene å arrestere arbeiderlederne da det gikk rykter om at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon. Aktor Kildal ga også en kort beskrivelse av kommisjonen, med bakgrunnen for at den ble opprettet og andre faktaopplysninger om kommisjonen.361 Kildal visste at Thrane hadde reist «[…] Landet rundt og prædikede socialistiske Grundsætninger [og] stiftede Arbeiderforeninger i Hundredeviis […]».362 Som aktor kan det derfor tenkes at han hadde en lite velvillig holdning overfor arbeiderlederen. I stor grad omtalte Bernhard Dunker kommisjonen hyppigere enn Daniel Kildal og Severin Løvenskiold. I sammenheng med revolusjonsryktene på Lilletinget og de etterfulgte lensmannsforhørene, skrev Kildal i Retstidende at «af Mangel paa fornøden Ledetraad» ble «Sagen behandle ved en anordnet Commission.»363 Løvenskiold rapporterte også om opprettelsen av kommisjonen, og skrev i november 1851: «Den til Undersøgelse af den Thraneske Agitation anordnede Commission bereiser nu de Stæder og Bygder, hvor den troer, under anstillende Forhører at kunne vinde Oplysninger.»364 Slik viste både Kildal og Løvenskiolds omtale at kommisjonen aktivt reiste rundt for å finne opplysninger i Thrane- saken. I sammenheng med Dunkers kritikk av kommisjonen imøtekom Kildal denne, og mente at: «[…] Sagens videre Behandling og Paadømmelse overdroges den samme Commission, maatte naturligviis i alle Henseender betragtes som det Hensigtsmæssigste.»365 Ifølge Kildal var altså kommisjonens virksomhet forsvarlig. Den videre analysen vil komme

360 Harald Rinde, «En usedvanlig aktiv gruppe i politikken …», i Våpendrager og veiviser, red. Harald Espeli, Hans Eyvind Næss, og Harald Rinde, Oslo: Universitetsforlaget, 2008, 127–128. 361 Retstidende, nr. 29, 16. juli 1855, 450. 362 Ibid., nr. 28, 9. juli 1855, 434. 363 Ibid., nr. 29, 16. juli 1855, 449. 364 Stattholderrapportene, 2. november 1851. 365 Retstidende, nr. 33. 13. august 1855, 505.

84 inn på Dunkers syn på kommisjonen, og viser at de tre mennenes stillinger preget deres holdninger overfor Thrane, arbeiderforeningene og kommisjonen.

5.2 Kommisjonsforhørene Bernhard Dunker var svært kritisk til hvordan kommisjonen hadde gjennomført sine forhør i saken. I de første lensmannsforhørene hadde «[…] Vidnerne kunnet forklare sig frivillig og ordentlig, og her vilde man finde Sagens sande Sammenhæng […]».366 Imidlertid hadde ikke lensmannsforhørene vært tilfredsstillende, og justisdepartementet hadde derfor opprettet en kommisjon til å gjøre grundigere undersøkelser. Ifølge Dunker hadde kommisjonen avhørt representantene fra Lilletinget «[…] ved at lægge dem under en aandelig Tortur […]».367 Selv hadde kommisjonen forklart at den brukte over seks timer på å avhøre hver enkelt. Det var denne torturen Dunker siktet til. I henhold til forsvareren hadde kommisjonens forhørsmetode ført til at flere av de avhørte måtte ty til «[…] et eller andre daarligt, taabeligt Ord, som maaske En eller Anden kan have ladet falde, sandsynligvis udenfor Forhandlingerne […]» for å «[…] slippe ud af Retsværelset, for at faa Fred for Justitien […]».368 I lys av forhørsmetoden spurte Dunker: «[…] kunde da Justitien benytte dette som Grundlag for Straffedomme?»369 Kommisjonsforhørene var gjort under «den pinligste Inkvisition», og Dunker mente derfor at innholdet i dem ikke stemte overens med sannheten. Den følgende analysen vil komme nærmere inn på kommisjonens behandling av vitnene og dens forhold til sannheten.

5.2.1 Kommisjonens behandling av vitnene Bernhard Dunkers kritikk av kommisjonen handlet i hovedsak om hva som skjedde i kommisjonsforhørene, og da spesielt hvordan kommisjonen behandlet de avhørte. For Dunker var det viktig å vise at kommisjonen hadde forbrutt seg mot de avhørte. Gjentatte ganger hadde kommisjonen brukt uttrykket «at drive til Bekjendelse» om sine egne undersøkelser. Ifølge Dunker viste dette hvor utgangspunktet for kommisjonens undersøkelser lå.370 I kommisjonsforhøret av tiltalte Ole Jensen Røste skal kommisjonen likevel ikke ha klart «[…] at bringe [Røste] til nogen yderligere Bekjendelse end den, der

366 Christianiaposten, nr. 2442, 27. juni 1855, 1. 367 Ibid. 368 Ibid. 369 Ibid. 370 Ibid., nr. 2443, 28. juni 1855, 2.

85 indeholdes i hans ældre Forklaringer, som nu oplæses for ham.»371 Selv om kommisjonen ikke alltid klarte å tvinge frem de tilståelsene de ønsket, mente Dunker fortsatt at dette var et karakteristisk trekk ved kommisjonens forhørsmetode. Dunker kritiserte kommisjonen for å ha en truende oppførsel i avhørene. Ifølge forsvareren hadde vitnene sagt at «[…] Kommissionen har ”truet” dem til Alt, hvad de have sagt, saa de gik ind paa, hvad den vilde.»372 Av den grunn mente han at kommisjonsavhørene ikke var til å stole på. Det paradoksale ved dette var at tidligere hadde myndighetene beskrevet arbeiderforeningene som truende, men nå var det vitnene selv som fortalte at kommisjonen oppførte seg truende. Dunker mente at forklaringene ikke var skapt av vitnene, men diktet frem etter veiledning av kommisjonen. Derfor kunne ikke kommisjonens avhør regnes som pålitelig.373 Kommisjonen hadde på den måten «[…] berøvet Vidnerne den Troværdighed, som de mulig ellers vilde havt […]».374 Hvis kommisjonen hadde unngått å påvirke de avhørte, ville vitnenes forklaringer vært annerledes, men samtidig ikke ubrukelige slik Dunker mente de nå var. Kommisjonen hadde altså ved sine handlinger forbrutt seg mot vitnene og fratatt dem troverdigheten. Kommisjonen la ikke skjul på at hvert avhør kunne vare i så mye som seks timer. Dette kritiserte Dunker, og hevdet det ikke var å forvente at «[…] Vidnerne skulde holde Stand efter den Maade, hvorpaa de vare behandlede af Kommissionen.»375 På grunn av den lange tiden som ble brukt i avhørene hadde vitnene «[…] efter lange Overtalelser […] ladet sig drive til Beskjendelse om det, Kommissionen vilde have ud […]», mente forsvareren.376 Selv om Dunker ikke var i «[…] Tvivl om, at Kommissionen var overbevist om, at hvad den gjorde var det Rette […]», påpekte han at kommisjonen hadde fått ti vitner til å endre mening og dermed ta kommisjonens parti i saken.377 Gjentatte ganger hadde de avhørte fått høre kommisjonens versjon av hendelsene, som resulterte i at «[…] flere vare gaaede over til Kommissionens Mening […]».378 Altså ble de avhørte styrt til å ytre det kommisjonen ønsket de skulle si, noe som ifølge Dunker var et klart tegn på kommisjonens inkvisitoriske arbeidsmåte som ledet til en forvrengt fremstilling av sannheten.

371 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 12. 372 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1. 373 Christianiaposten, nr. 2443, 28. juni 1855, 2. 374 Ibid. 375 Ibid. 376 Ibid. 377 Ibid., nr. 2444, 29. juni 1855, 1. 378 Ibid.

86 5.2.2 Kommisjonen skapte sin egen sannhet I forsvarstalen argumenterte Bernhard Dunker for at kommisjonen konstruerte en sannhet som ikke var forenelig med de avhørtes sannhetsforståelse. I henhold til loven var det «[…] utvivlsom, at man ikke havde Lov til at lede Vidnerne.»379 Likevel hadde kommisjonen gjort dette. Som et eksempel trakk Dunker frem vitneforklaringene til husmann Jon Storksen Haalfjærnbraaten som ble avhørt i Ådalen og Ole Gullestad som ble avhørt i Hamar. I avhør hadde førstnevnte blitt «[…] særlig advaret om at forklare sig oprigtig […]», mens i forhørsprotokollen over sistnevnte stod det at han «[…] kommer omsider skridtviis til et Resultat […]».380 Ifølge Dunker impliserte dette at Gullestad var blitt «puffet […] skridtviis frem» av kommisjonen.381 Slik ble vitneforklaringene et produkt av kommisjonen. Dunker konkluderte med at kommisjonens «[…] Fremgangsmaade, som her var brugt, var uskikket til at finde Sanheden og af den Natur, at det som derved fremkom, var karakteriseret som utroværdigt.»382 Resultatet av kommisjonens undersøkelser var slik «[…] et Blændeværk, hvori der ingen Sandhed var.»383 Med andre ord, Dunker mente bestemt at kommisjonens undersøkelser var ugyldige til å kunne fortelle noe om hva som hadde skjedd på Lilletinget. Bernhard Dunker viste til flere tilfeller hvor kommisjonen både bevisst og ubevisst hadde tuklet med sannheten. Slik forsvareren så det hadde «[…] Kommissionen og Vidnerne […] løbet Sur i alle disse Voteringer og Omvoteringer, saa at Altsammen var blevet lutter Røre og Konfusion.»384 Selv om dette ikke hadde vært intensjonen fra kommisjonens side, hadde det skapt en hel del forvirring og usikkerhet rundt vitnemålene. I tillegg til de ubevisste måtene kommisjonen forandret sannheten på, argumenterte Dunker for at kommisjonen også gikk aktiv inn for å redigere sannheten. I utgangspunktet lot kommisjonen vitnene få forklare seg om det de visste, men når dette ikke stemte med kommisjonens oppfatning, mente Dunker at kommisjonen regnet vitnenes forklaringer som usanne. Ifølge Dunker hadde kommisjonen tuklet med sannheten i forklaringene til det 64. vitne, husmann Ole Sinderud fra Stange. Sinderud hadde vært representant på Lilletinget, og kommisjonen hadde i stor grad basert seg på hans forklaringer. Aktor Kildal støttet seg også til Sinderud, og brukte han som sitt hovedvitne da han skulle bevise at det hadde blitt stemt over revolusjon på Lilletinget. Kildal henviste til Sinderuds forklaring fra

379 Christianiaposten, nr. 2443, 28. juni 1855, 2. 380 Ibid. 381 Ibid.. 382 Ibid. 383 Ibid. 384 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1.

87 kommisjonsforhøret hvor han fortalte at Abildgaard «[…] ytrede, at en Revolution eller egentlig ulovlig Magts Anvendelse blev uundgaaelig, saa fremt Storthinget ikke imødekom Arbeiderne.»385 I motsetning til kommisjonen og aktor, så Dunker på Sinderuds forklaring som problematisk. I etterkant av Sinderuds forklaringer hadde et annet vitne «forklarede den rigtige Sandhed», mente Dunker. Fordi Sinderud hadde forklart seg først hadde kommisjonen regnet hans forklaring som sannhet, og lot det andre vitnet «[…] staa som en Profet, der ikke blev troet paa.»386 Videre under høyesterettssaken bemerket Dunker at Sinderuds forklaring ikke stemte med det han tidligere hadde forklart, og at den flere steder bestod av «Fejltagelser og Urigtigheder».387 Grunnen til dette lå i at kommisjonen hadde delt opp Sinderuds «[…] Vidnesbyrd i 2 Dele, den ene som den bruger, den anden som den ikke bruger, fordi den ikke stemmer med Sagens Oplysninger forøvrigt.»388 Denne oppdelingen var ikke en riktig måte å behandle vitnemålene på, resonnerte Dunker. Han var derfor svært usikker på sannheten i forklaringen til aktors hovedvitne. Arbeiderforeningenes forsvarer var også kritisk til hvordan kommisjonens forhørsprotokoll var blitt ført. I henhold til Bernhard Dunker var «[…] den Maade, hvorpaa Vidnerne ved Protokollationen forklare sig, mere er Kommissionens Maade at tale paa end Vidners.»389 Dunker argumenterte med at det krevde mot å stå imot flertallet i et forhør, og fordi den avhørte kunne føle seg alene mot kommisjonen ville det være vanskelig for personen å «sige nej til Protokollationen.»390 Av den grunn var det ikke utenkelig at et vitne kunne ha sagt seg enig med kommisjonen for å slippe ut av forhøret. Dunker mente derfor at «[…] Kommissionen havde redigeret Vidnets Prov overeensstemmende med sin Mening, fordi den troede at Vidnet havde samme Mening og var enig i dens Opfatning, naar det blot ikke sagde nej.»391 Basert på informasjonen om kommisjonens oppførsel i avhørene, spurte forsvareren seg: «Hvad er da den rette Sandhed? hvad er virkelig skeet?»392 Ettersom kommisjonens forhørsprotokoll var et produkt av kommisjonens mening, og ikke den avhørtes forklaring, mente Dunker at den ikke var tilstrekkelig til å kunne dømme de tiltalte.

385 Retstidende, nr. 29, 16. juli 1855, 455. 386 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1. 387 Christianiaposten, nr. 2447, 2. juli 1855, 1. 388 Ibid. 389 Ibid., nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 390 Ibid. 391 Ibid. 392 Ibid.

88 5.3 Rettssystemet og kommisjonens inkvisitoriske mandat

Da kommisjonen undersøkte Thrane-saken fantes det ingen straffeprosesslov som regulerte prosessen i de store straffesakene. På 1700-tallet hadde det vært vanlig med en inkvisitorisk prosessmåte i straffesaker, og denne hadde blitt utbygd på 1800-tallet.393 Ettersom straffeprosessloven først stod ferdig i 1887, var det flere rester fra enevoldstiden da Thrane- saken var under behandling. Den inkvisitoriske prosessmåten var en av dem. Begrepet kan høres avskrekkende ut, men ifølge rettshistoriker Gudmund Sandvik var det i realiteten verken verre eller bedre enn politikken under eneveldet. Selv om Dunker sammenlignet kommisjonens inkvisitoriske mandat med en åndelig tortur, var det ingen grunn til å assosiere den inkvisitoriske prosessen med tortur. Den inkvisitoriske prosessmåten var til for å ta politiske beslutninger.394 En annen rest fra enevoldstiden var den lange behandlingstiden. For å bøte på tiden ble referentloven innført i 1827. I referentloven ble aktor og forsvarer erstattet av en referent.395 Slik var ikke bare kommisjonens oppnevnelse av Paludan til referent sommeren 1852 i tråd med dens mandat, men også et tiltak for å effektivisere saksbehandlingen ved å gi Paludan rollen som aktor og forsvarer for kommisjonen. På samme måte som Morgenbladet rettet Bernhard Dunker kritikk mot rettssystemet for kommisjonens behandling av arbeidersaken. Forsvareren presiserte at «[…] det ingenlunde var hans Mening at laste eller dadle Kommissionen for hvad den havde gjort; hvad han anførte, gjaldt Systemet idehele og dets Virkning.»396 Som forsvarer var Dunker opptatt av at sannheten skulle frem og at saken skulle ha en rettferdig avslutning. Selv om kommisjonens undersøkelser hadde skjedd i «overeensstemmende med Lov og Praxis», mente han likevel at kommisjonen ikke hadde «[…] optraadte som en upartisk Ret, der skal handle og dømme aldeles fordomsfrit.»397 I henhold til Dunker var ikke retferdigheten «[…] tjent med saadanne overordentlige Anstalter […]» som kommisjonen representerte.398 Tatt i betraktning at det ikke fantes mange lignende «Monstersager […] i vor Retspleje», konkluderte Dunker med at kommisjoner var en ulykke, og at «[…] i Justitissager skulde

393 Sandvik, Dømande kommisjonar i Norge, 69. 394 Ibid. 395 Maria Astrup Hjort, «Behandling av politisaker - I grenseland mellom forvaltningsprosess og straffeprosess», i Rettslige overgangsformer: Politi- og kriminalrett i nordisk rettsutvikling, red. Geir Heivoll og Sverre Flaatten, Oslo: Akademisk publisering, 2017, 221. 396 Christianiaposten, nr. 2443, 28. juni 1855, 2. 397 Ibid. 398 Ibid.

89 Retten have sin rolige Gang og Kommissioner ikke tillades.»399 Kommisjonens arbeidsmåte hadde altså fått Dunker til å innse at det var noe galt med straffeprosessen i rettssystemet. Dunker mente det var ugunstig at kommisjonen både hadde den undersøkende og dømmende makten. At samme personer gjennomførte forhørene, de ekstra undersøkelsene og avgjorde dommen, kvalifiserte til å kalle prosessen inkvisitorisk. Imidlertid kunne den inkvisitoriske prosessen være forsvarlig hvis saken ikke skjulte viktige opplysninger og det var mulighet for å anke dommen.400 Til tross for at kommisjonsdommen i Thrane-saken ble anket videre til Høyesterett, kritiserte Dunker kommisjonen for å holde tilbake opplysninger. Den inkvisitoriske prosessen var derfor ikke hensiktsmessig da kommisjonen skulle gjennomføre sine undersøkelser. Arbeiderforeningenes forsvarer mente utvelgelsen av politimester Krogh til kommisjonsmedlem var en av grunnene til at kommisjonens arbeidsmåte ble sett på som inkvisitorisk. Vanligvis ble ikke politimestere satt til å dømme, men i denne saken fikk politimester Krogh dømmende mandat.401 Krogh ble omtalt som «den inqvirerende Politimester» som var «[…] opfordret til at yde et klækkeligt Udbytte.»402 Ifølge Dunker var det uriktig av systemet å legge opp til «[…] en strengere Fremgangsmaade, og ikke […] den sædvanlige rolige Undersøgelse […]».403 I kritikken av kommisjonens inkvisitoriske mandat refererte Dunker til de tidligere lennsmannsforhørene og fremholdt at det var «[…] naturligt, at Kommissionen var interesseret i, at det ikke skulde gaa den, som det gik med de tidligere Forhør, som Justitiens ikke kunde bruge […]».404 Slik forsvareren så det var resultatet av kommisjonens undersøkelser allerede bestemt før virksomheten var kommet i gang. Dunker var overbevist om at enhver som var i kommisjonens sko ville handlet på samme måte. Av den grunn var det systemet, og ikke kommisjonen, som var problemet. I tillegg til å kritisere systemet, påpekte Dunker hva som burde vært gjort for å unngå denne «Feil i Behandlingen».405 Selv om Dunker hadde «været Defensor ved Underretten» fra sommeren 1853, hadde han ikke vært «[…] tilstede ved Vidneførselen og paase de Tiltaltes Tarv […]».406 I henhold til Dunker var det forhørene som var avgjørende, men ettersom han først var blitt involvert etter at kommisjonsforhørene var ferdige, hevdet han

399 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1. 400 Hjort, «Behandling av politisaker», 223. 401 Christianiaposten, nr. 2443, 28. juni 1855, 2. 402 Ibid. 403 Ibid. 404 Ibid. 405 Ibid. 406 Ibid.

90 selv at han hadde like dårlig utgangspunkt for å vite noe om saken som en utenforstående. Dunker argumenterte derfor for at den manglende troverdigheten i vitneforklaringene kunne «[…] været undgaaet, om der havde været en Defensor tilstede ved Kommissionsforhøret, som havde kunnet yde en Modvægt mod Kommissionens Forestillinger, saa at Vidnerne vare komne i Ligevægt, hvorved et paalideligt Vidnesbyrd vilde være fremkommet.»407 At de avhørte ikke hadde hatt en forsvarer ved sin side i en så stor sak var ifølge Dunker en svakhet ved det norske rettsvesenet. Det var derfor problematisk at det enda ikke fantes en straffeprosesslov i Norge som regulerte det. Til tross for at referentloven slo sammen aktor- og forsvarsfunksjonene for å sikre en raskere behandlingstid, mente Dunker at det var en ulempe å overlate de to rollene til samme person. Da Paludan ble engasjert hadde saken alt «[…] faaet sin bestemte Skikkelse, og det var rimeligt, at han kom til at se den med samme Øjne som Kommissionen», mente Dunker.408 En forsvarers oppgave var «at sørge for de Tiltalte», og Dunker mente en referent ikke var tilstrekkelig til dette.409 Et menneske kunne ikke bestå av «[…] mer end 1 Hjærne og 1 Hjerte i 1 Person, og 1 Person kunde ikke være baade mod og for de Tiltalte.»410 Det var derfor umulig for en referent å forholde seg objektiv i saken, og ikke bli farget av de oppfatninger kommisjonen allerede hadde. Ettersom de involverte hadde gjort alt de kunne, var det ifølge Dunker systemet som ikke fungerte skikkelig. Systemet hadde ikke sikret de avhørte en forsvarer tidlig i prosessen, noe som var grunnen til sannheten uteble og at forklaringene fra forhørene, i forsvarerens øyne, var ubrukelige til å felle en dom i saken. Stattholder Løvenskiold kritiserte også rettssystemet, men av andre grunner enn Dunker. Da arbeiderforeningene ble kjent for Løvenskiold var hans første tanke at foreningen skulle stoppes så fort som mulig.411 Imidlertid var ikke dette like lett som stattholderen først hadde trodd, og Løvenskiold kritiserte derfor «Den norske Regjering» for å ikke ha «[…] Myndighed til at forhindre en ublu Agitator Thrane fra at udsaae Utilfredshed blandt Folkets laveste Classer, til at opvigle disse mod de mere Formuende, med den bestaaende Orden […]».412 I kritikken sammenlignet Løvenskiold den norske regjeringsformen med den engelske. Til tross for at den engelske regjeringsformen var «antique», var den ifølge

407 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 408 Ibid. 409 Ibid. 410 Ibid. 411 Ringvej, Marcus Thrane, 165. 412 Stattholderrapportene, 10. januar 1850.

91 stattholderen mer praktisk enn den norske. Rettssystemet måtte derfor forandres slik at Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger kunne stanses.

5.4 Revolusjonsvedtaket på Lilletinget For arbeiderforeningenes forsvarer var revolusjonsvedtaket å regne som et komplott. Da saken gikk for Høyesterett trakk Bernhard Dunker frem flere grunner til at han tvilte på at det hadde blitt foretatt en votering om revolusjon på Lilletinget. Revolusjonsvedtaket hadde innvirkning på kommisjonens opprettelse og mandat, og det er derfor interessant å gå nærmere inn på hva embetsmennene mente om revolusjonsvedtaket. I det følgende skal jeg belyse Dunkers syn på revolusjonsvedtaket ved å gå nærmere inn på hendelser fra Lilletinget som representantenes oppførsel, revolusjonsvedtaket i forhandlingsprotokollen, og den kompliserte språkføringen i kommisjonsforhørene. Jeg vil supplere med aktor Kildal og stattholder Løvenskiolds synspunkter der jeg ser det som hensiktsmessig.

5.4.1 Troverdigheten i revolusjonsvedtaket En måned etter at Lilletinget fant sted rapporterte Løvenskiold grundig om hendelsene på sentralmøtet til kong Oscar I. Stattholderen hadde fått tilbake de første lennsmannsforhørene, og ifølge dem var det klart «[…] at alt var forberedet i den store Thraniske Forening til en almindelig Opstand […]».413 Arbeiderforeningene skulle «[…] sætte Christiania Bye i Brand, derunder at tilintetgjøre Regjering og Storthing og bemægtige sig Styrelsen.» 414 Av den grunn mente Løvenskiold at det var blitt fattet et vedtak om revolusjon på Lilletinget. Som tidligere nevnt baserte aktor Kildal og kommisjonen seg på hovedvitnet Ole Sinderud da de konkluderte med at det ble vedtatt revolusjon på Lilletinget den tredje dags ettermiddag. Dette var Dunker svært uenig i, og understreket at det i avhør var blitt lagt til rette for at Sinderud skulle fortelle at det var blitt votert om revolusjon. På samme måte som høyesterettsassessorene gikk også Dunker gjennom Arbeidersagen. I Arbeidersagen fant Dunker 58 representanter fra Lilletinget som, i motsetning til Sinderud, vitnet mot vedtaket om revolusjon på Lilletinget. Ettersom aktor støttet seg til de samme vitnene var det viktig å trø varsomt og studere vitnemålene nøye slik at de ikke skulle bli ubrukelige. Selv om vitnene ikke forklarte seg samtidig, var det en bred enighet om «[…] at det ikke forholdt sig rigtig med det Resultat, hvortil Justitien var kommen angaaende Voteringer om Revolutionen

413 Stattholderrapportene, 13. juli 1851. 414 Ibid.

92 den 3die Dags Aften.»415 I henhold til de avhørte var kommisjonens dom, som konkluderte med at det var blitt vedtatt revolusjon på Lilletinget, uriktig. Representantene på sentralmøtet var svært uenige i om det ble gjort voteringer om revolusjon. Det fremkommer ved å kontrollere vitneforklaringene i Arbeidersagen. Sentralbestyrelsen, med blant annet Marcus Thrane, Theodor Abildgaard og Bernhard Hansen, hadde ikke stemmerett. Blant de 79 representantene som var på sentralmøtet, var det 38 som mente det var blitt gjort voteringer om revolusjon og 35 som ikke mente det. I tillegg oppga seks representanter at de ikke var tilstede da voteringen skal ha funnet sted. Til tross for den jevne fordelingen mellom de ulike sidene, viser vitneforklaringene at det hersket stor usikkerhet blant ja-siden om det faktisk var foretatt en votering. Samtidig med at flere hevdet at det var blitt votert om revolusjon den tredje dagen, snakket de om at det den fjerde dagen var blitt foretatt en omvotering. Mange av de spurte var også vaklende i sin besvarelse, og kunne blant annet ikke huske resultatet av voteringen fordi de hadde problemer med hukommelsen, hørselen og dialektforståelsen. I tillegg mente noen representanter at det knapt var blitt et flertall for revolusjon, til tross for at de selv hadde stemt imot.416 Slik viser representantenes forklaringer at det var mange faktorer aktor og forsvarer måtte ta hensyn til for å konkludere om det var blitt votert for revolusjon på Lilletinget

5.4.2 Lilletingets forhandlingsprotokoll som bevis for revolusjonsvedtaket I henhold til Bernhard Dunker var forhandlingsprotokollen fra Lilletinget et bevis på at representantene ikke hadde vedtatt revolusjon. Til tross for at forhandlingsprotokollen i noen tilfeller siterte representantene uriktig, tok den ellers for seg alt som hadde skjedd på sentralmøtet. Ettersom forhørsprotokollen verken inneholdt «Voteringer og Omvoteringen om Revolution», argumenterte Dunker prinsipalt for at det ikke hadde funnet sted et revolusjonsvedtak på Lilletinget.417 Det var i strid med kommisjonens oppfatning. Selv om voteringen om revolusjon ikke ble nevnt i forhandlingsprotokollen, argumenterte kommisjonen for at deler av forhandlingene ikke var skrevet ned, og «[…] at man igjen havde handlet om Revolution.»418 Dunker la derfor frem ny argumentasjon for å tilbakevise kommisjonens synspunkter.

415 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 27, 7. juli 1855, 1. 416 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 63–64. 417 Christianiaposten, nr. 2443, 28. juni 1855, 2. 418 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1.

93 I tillegg til å argumentere prinsipalt for at revolusjonsvedtaket ikke hadde skjedd, argumenterte Dunker subsidiært for at hvis det hadde funnet sted et slikt vedtak, var det fra sentralmøtets side ikke snakk om en reell beslutning om å gjøre revolusjon. Ifølge Dunker hadde ikke voteringen gått direkte ut på om man skulle gjøre revolusjon, men om man etter en tid, dersom Stortinget ikke imøtekom arbeidernes ønsker, skulle finne seg i den nåværende stillingen samfunnet var i.419 I kontrast til kommisjonens tro, hevdet forsvareren at man på Lilletinget hadde «[…] voteret, om en Demonstration skulde finde Sted og hvorledes […]».420 Videre presiserte Dunker at det ikke var underlig «[…] at Vidnerne havde forvexlet den kraftigste Demonstration med en Revolution» ettersom flere av de avhørte ikke forstod betydningen av ordene kommisjonen brukte.421 Subsidiært mente altså Dunker at kommisjonens bevis for at arbeiderforeningene hadde vedtatt revolusjon, egentlig var en votering om hvordan arbeiderforeningene skulle demonstrere for Stortinget. I forsvarstalen i Høyesterett henviste Dunker til personer som hadde hatt verv på sentralmøtet for å bevise at det ikke hadde skjedd et revolusjonsvedtak. I den sammenhengen trakk Dunker frem kontorist Carl Larsen fra Larvik, som hadde fungert som sekretær og ført forhandlingsprotokollen morgenen omgjøringen av revolusjonsvedtaket angivelig hadde funnet sted. Den fjerde dags morgen skal Larsen ha begynt protokollen med å skrive «[…] at man efter Præsidentens Forslag skulde gaa i Kirken og høre Præsten Grundtvig […]».422 De avhørte som talte for at det hadde skjedd et vedtak om revolusjon hevdet at kirkebesøket først skjedde etter omvoteringen. Fordi Larsen ikke hadde vært tilstede på ettermiddagsmøtet den tredje dagen kunne han ikke bekrefte om det hadde skjedd en votering, men han kunne fortelle om det hadde skjedd en omvotering. Ettersom omvoteringen ikke ble nevnt i forhørsprotokollen for den fjerde dagen, mente Dunker at revolusjonsvedtaket ikke hadde funnet sted.423 Dunker henviste også til formannen av Kristiansand arbeiderforening, Fritz Jensen, for å bevise at revolusjonsvedtaket var en bløff. Jensen ble den fjerde dagen utpekt som president for sentralmøtet, men selv om han var tilstede på sentralmøtet, nevnte han ikke revolusjonsvedtaket i sin forklaring til kommisjonen. I Høyesterett påpekte Dunker de avhørtes uvitenhet og sa: «De sige, at det ikke er skeet; thi det kan jo ikke være skeet, uden at

419 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 420 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1. 421 Ibid. 422 Christianiaposten, nr. 2442, 27. juni 1855, 1. 423 Ibid.

94 de have bemærket det, naar de have været tilstede.»424 Slik var Dunker fast bestemt på at revolusjonsvedtaket ikke hadde funnet sted. Aktor Kildal var uenig med Dunker i revolusjonsspørsmålet. På samme måte som Dunker, omtalte Kildal kontorist Larsen og president Jensen. Ifølge Kildal hadde Jensen i begynnelsen «[…] erklæret sig mod en Revolution […] men at han siden ytrede, at hvis der ikke var andet Raad, saa fik man vel ogsaa paa hans Kant være med.»425 Jensen hadde byttet side i revolusjonsspørsmålet, og det var derfor få representanter igjen på Lilletinget som ønsket en fredelig fremferd. I motsetning til Dunker, hevdet Kildal at det hadde skjedd en votering og en omvotering om revolusjon på Lilletinget. I Retstidende skrev aktor: «Saaledes blev der altsaa den 3die Dag fattet Beslutning om, at der skulde gjøres Revolution, men denne Beslutning blev igjen frafaldt den følgende Dag.»426 Kildal navnga noen av representantene som hadde stemt for revolusjon, som arbeiderformennene Halsten Knudsen fra Hønefoss, Halsten Ramberg fra Kongsberg og Niels Johan Qvarme fra Skien. Slik «[…] blev der Pluralitet for Magts Anvendelse» på Lilletinget.427 På den måten skilte aktors innlegg seg fra Dunkers, men det samsvarte med kommisjonen beslutning om at det var funnet sted et revolusjonsvedtak på Lilletinget.

5.4.3 Revolusjonsvedtaket fattet av berusede representanter På arbeiderforeningenes møter var det ikke uvanlig at medlemmene var beruset. I henhold til Bernhard Dunker var dette også tilfellet på sentralmøtet, og forsvareren brukte derfor denne informasjonen til å underkjenne revolusjonsvedtaket. I kommisjonsforhørene ble det fortalt at de som hadde votert for revolusjon på Lilletinget måttet reise seg for å gjøre dette. Likevel viste vitnemålet til det 90. vitnet, Hans Kristensen Fjeld fra Hole, at han hadde votert for revolusjon sittende. Fra kommisjonen ståsted var Fjelds vitnemål troverdig, men Dunker var ikke enig i dette. Grunnen var at Fjeld «[…] under Mødet har været saa beruset, at han dumpede ned paa sin Ende og maatte bæres ud af Salen.»428 Sentralmøtets forhandlingsprotokoll rapporterte også om Fjelds drukkenskap. Riktignok gjaldt dette den femte forhandlingsdagen, og ikke den tredje dagen da revolusjonsvedtaket visstnok skjedde, men to representanter, deriblant Fjeld, «[…] havde indfundet sig berusede i Forsamlingen, at

424 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 425 Retstidende, nr. 29, 16. juli 1855, 459. 426 Ibid., 457. 427 Ibid. 428 Christianiaposten, nr. 2442, 27. juni 1855, 1.

95 disse bleve bortviste, hvilket eenstemmig blev besluttet.»429 Berusede medlemmer var altså en realitet på sentralmøtet, og for Dunker var det underlig at kommisjonen tok vitnemålet til en beruset mann på alvor. Dunker spekulerte derfor i om det bare var fordi Fjeld hadde fortalt at det var blitt votert for revolusjon, at kommisjonen så på hans vitnemål som sant. I sin forsvarstale proklamerte Dunker at det var de berusede mennene som var årsaken til ryktet om at det var blitt vedtatt revolusjon på Lilletinget. Etter ettermiddagsmøtet den tredje dagen hadde flere representanter, ifølge Dunker, «[…] drukket Øl og havde passiaret og diskuteret om, hvordan det skulde gaa til med disse Anliggender som de nu vilde se til at faa drevet igjennem.»430 Det var her Dunker mente revolusjonspraten hadde sitt opphav, ikke på ettermiddagsmøtet. I avhør hadde mennene fortalt at revolusjonsvedtaket hadde funnet sted, men fordi disse «[…] Folk vare vel endog blevne baarne fulde ud […]» tvilte Dunker sterkt på at deres vitnemål inneholdt sannheten. Loven tillot «[…] at tænke og tale frit paa Kro og Ølhus […]», men her hadde representantene diskutert i andre omgivelser uten å «[…] vide eller tænke paa, at man her handlede om Statens Ve og Vel.»431 Det skulle vise seg å være risikofylt. Arbeiderforeningenes forsvarer hevdet derfor at «Man havde altsaa ved Ølkruset fremsat en Mening, som man ikke havde havt, og som Vidnerne heller ikke havde havt.»432 Altså mente Dunker at kommisjonens beslutning om at det var blitt vedtatt revolusjon på Lilletinget var ugyldig ettersom den var basert på vitnemålene til tydelig berusede representanter.

5.4.4 Språkføringen i kommisjonsforhørene Bernhard Dunkers gjennomgang av vitneforklaringene avdekket at kommisjonen til tider brukte et språk i forhørene som de avhørte ikke forstod. Det var ugunstig for resultatet av saken. Spørsmålet om det var blitt vedtatt revolusjon på Lilletinget var aktuelt, og under forsvarstalen i Høyesterett kritisert Dunker derfor bruken av ordet «votering» i avhørene. Selv om kommisjonen hadde betydningen av ordet klart for seg, var det uvisst om de avhørte hadde forstått det. Flesteparten av de avhørte var husmenn og hadde sannsynligvis ikke et slikt ord i sitt vokabular. Av den grunn kom Dunker frem til at: «Votering var intet kurant Ord; hvad Kommissionen kaldte Votering, kaldte ogsaa Vidnerne saa, og Kommissionen

429 «Bilag B. ved Justitssagen mod Student Marcus Thrane m. Fl. Forhandlingsprotokol», i Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854, 10. 430 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 431 Ibid.. 432 Ibid.

96 maatte selv svare for Ordets Andvendelse.»433 Altså kritiserte Dunker kommisjonen for å bruke et språk i avhørene som ledet til forvirring og misforståelser. Blant forklaringene kommisjonen fikk av representantene fra Lilletinget trakk Dunker frem Gulbrand Andersen Grans i sin forsvarstale. Som nevnt i kapittel tre var Gran utsendingen som representerte arbeiderforeningene i Gran på Hadeland, og mente at det ikke hadde funnet sted en votering om revolusjon på sentralmøtet.434 Slik Dunker så det burde kommisjonen i langt større grad brukt Grans vitnemål som grunnlag for kommisjonsdommen. Basert på Grans forklaring kunne man ifølge forsvareren bekrefte at det «[…] som foregik, kun var Meningsytringer og ikke Tilkjendegivender om, hvad man selv vilde beslutte […]».435 Kommisjonen hadde forvirret de avhørte med ordet «votering», og det som utspant seg var i henhold til Gran ikke en votering «[…] om Revolution, men om saadanne voldsomme Ytringer bifaldtes eller ikke.»436 Selv om Gran hevdet at diskusjonene på Lilletinget kun var meningsytringer, var det ingen overraskelse for Dunker at «[…] dette blev kaldt Votering om Revolution og af Kommissionen ført saaledes til Protokols […]».437 Arbeiderforeningens forsvarer trakk altså frem vitnemålet til Gran for å vise at det påståtte revolusjonsvedtaket på Lilletinget ikke hadde hendt, og at det lå mer i Grans vitnemål enn det kommisjonen hadde påpekt.

5.5 Kommisjonsdommen Forsvarer og aktor hadde ulike meninger om kommisjonsdommen. I henhold til aktor Kildal var ikke Thrane blitt dømt for handlinger på sentralmøtet, men for å være «[…] Ophavsmand til den hele Bevægelse hvis revolutionære og socialistiske Aand han ei alene fra først af havde indblæst, men tillige stadigen havde næret, maatte betragtes som en Hovedaarsag til de Virkninger, der paafulgte.»438 Altså mente Kildal at Thranes forebyggende arbeid på sentralmøtet som «[…] bidrog til at faae omgjort de overilede Beslutninger om Revolution […]» ikke var nok til å frifinne Thrane.439 Forsvareren til de dømte thranittene reagerte på dette, og mente at måten kommisjonen hadde fattet dommen på var uriktig. Selv om Thrane hadde «talt for Fred og Orden», hadde kommisjonen dømt «[…] ham for en enkelt løsreven

433 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 434 Arbeidersagen, «5de Afdeling», 63–64. 435 Christianiaposten, nr. 2444, 29. juni 1855, 2. 436 Ibid. 437 Ibid. 438 Retstidende, nr. 31, 30. juli 1855, 490. 439 Ibid.

97 Ytring […]».440 På samme måte som kommisjonen «[…] havde bedømt Ordene og Talerne, saaledes bedømte den ogsaa Handlingerne; den tog dem og sagde dem af paa Midten og sagde, at hvad der vilde have havt Indflydelse paa det Hele, det brød den sig ikke om.»441 Dunker hevdet derfor at kommisjonen konstruerte sin egen sannhet og at kommisjonsdommen ikke kunne regnes som gyldig. Da aktor Kildal kommenterte kommisjonsdommen over Marcus Thrane, trakk han referanser til dommen over Carl Johan Michelsen som i 1852 ble dømt til syv års straffarbeid av Høyesterett for å ha startet et opprør i Levanger. Som tidligere nevnt hadde Michelsen, sammen med Abraham Borgen, stiftet flere arbeiderforeninger enn Marcus Thrane.442 Aktor Kildal mente at:

Efter den Anvendelse, der var gjort af Crll.s 9-30 paa Carl Johan Michelsen […], kunde der naturligvis ikke være nogen Tvivel om denne §s Anvendelighed paa Nr. 1, Marcus Thrane, der efter dette Lovsted baade af Commissionen og af Høiesteret blev ilagt 4 Aars Strafarbeide.443

Stattholder Løvenskiold mente at dommen over Michelsen rettferdiggjorde å dømme Thrane fordi hans forbrytelser var større enn Michelsens. Lenge hadde Løvenskiold vært misfornøyd med at Thrane ikke var blitt felt og at han var blitt dømt for mildt. I den sammenhengen siktet Løvenskiold til hendelsene våren 1850 hvor Thrane hadde lagt seg ut med staten og kirken ved å trykke illustrasjonen «Statsbygningen» og artikkelen «Bonde for Præst og surt Øll for viin».444 At Thrane ble frifunnet av Høyesterett var ifølge stattholderen en skandale, og han kunne ikke skjønne at Thrane ikke var blitt dømt strengere. Kommisjonens arbeid var derfor å gjøre opp for dette, og Løvenskiold var fornøyd da kommisjonsdommen over thranittene kom. Han håpet at den skulle bli stadfestet av Høyesterett. Fra Dunkers ståsted var det uriktig av kommisjonen og Høyesterett å dømme Marcus Thrane etter de samme paragrafene fra Kriminalloven som var brukt mot Michelsen. Riktignok hadde Michelsen stiftet mange arbeiderforeninger i Trøndelag på oppdrag fra Thrane, men kombinasjonen av en beruset Michelsen og flere uheldige

440 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2446, 1. juli 1855, 1. 441 Ibid. 442 Bjørklund, Marcus Thrane, 172–173. 443 Retstidende, nr. 31, 30. juli 1855, 489–490. 444 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 18, 4. mai 1850, 3.

98 hendelser som tyveri, gjorde at han ikke lenger fikk lov av arbeiderlederen til å danne foreninger i hans navn. I forsvarstalen trakk Dunker frem at arbeiderforeningene tok sterk avstand fra opprørene i Levanger lenge før Michelsen fikk dommen. I den sammenhengen pressiserte Dunker at det i «[…] selve Centralmødets Protokol, at disse Optøjer vare beklagede og fordømte ved selve Centralmødet […]».445 Michelsens reiser for å stifte foreninger ble omtalt som en «[…] raadden Frugt og ikke et Resultat af, hvad Agitationens Ledere ved sine Bestræbelser søgte at opnaa.»446 Ifølge Dunker viste forhørsprotokollen at det var en stor avstand mellom det Michelsen hadde gjort og hva arbeiderforeningene stod for. De tiltalte hadde ikke hatt noe med Michelsens virksomhet, og burde derfor ikke bli dømt etter de samme paragrafene, resonnerte Dunker. I motsetning til Bernhard Dunkers kritiske tilnærming til kommisjonsdommen, roste stattholder Løvenskiold kommisjonen for dens innsats. Hadde det ikke vært for tiltakene som var gjort for å stoppe arbeiderforeningene mente stattholderen at Thrane- saken kunne endt i «lignende Rædselsscener» som i Kautokeino.447 I tillegg til å sammenligne arbeiderforeningenenes handlinger med Kautokeinoopprøret, rapporterte stattholderen til kong Oscar I om kommisjonens virksomhet:

Den til at undersøge og paadømme den Thraniske Agitation anordnede Commission har været meget flittig og virksom; men da den, for at faae de nødvendige Oplysninger, har maattet bereise den største Deel af Landet, har den først nylig kunnet afgive sin Indberetning, som har foranlediget Stiftamtmanden i Christiania til at decretere justitiel Tiltale med 149 Individer. Flere af disse, deriblandt Thrane og Abildgaard, ville neppe undgaae at blive dømte til vel fortjent Fæstningsarbeide.448

Selv om rapporten til kongen ble sendt før kommisjonsdommen var ferdig, uttrykte den stattholderens holdning til kommisjonens arbeid. Løvenskiold var positiv til kommisjonens undersøkelser, som til slutt førte til dens dom over 149 thranitter. Stattholderrapporten gjenspeiler også Løvenskiolds ønske om at Thrane og Abildgaard skulle få en lang straff. Løvenskiold hadde lenge prøvde å finne noe å felle arbeiderlederne med. Som regjeringens

445 Tillæg til Christianiaposten, nr. 2437, 22. juni 1855, 1. 446 Ibid. 447 Stattholderrapportene, 23. desember 1852. 448 Ibid., 6. september 1852.

99 formann, og dermed også kommisjonens overordnede, kan det tenkes at arbeiderbevegelsen var forhåndsdømt før saken i det hele tatt hadde begynt.

5.6 Tiden etter kommisjonen ble oppløst Med kommisjonsdommen innfridde kommisjonsmedlemmene sitt mandat, og de kunne derfor gå tilbake til sine vanlige gjøremål. Tiden etter kommisjonsdommen viste at embetsmennene med tilknytning til Thrane-saken i stor grad fortsatte å være involvert med hverandre. Dunker og Kildal forberedte seg på at saken skulle tas opp i Høyesterett, mens Løvenskiold fortsatte å rapportere til kong Oscar I frem til sin død i 1856. I stattholderrapportene fortelles det om hva flere av embetsmennene gjorde etter kommisjonsdommen. Som nevnt fantes det ingen straffeprosesslov da kommisjonen undersøkte Thrane- saken. Imidlertid skulle dette forandre seg. Ifølge stattholderrapporten ble Dunker og Kildal, samt en rekke andre sentrale embetsmenn i staten som Johan Sverdrup og Christianiapostens redaktør Daa, i 1854 satt ned i en stortingsoppnevnt kommisjon som skulle utarbeide et forslag til en prosesslov.449 Kommisjonen ble opprettet før saken tok til i Høyesterett, og viser slik at Dunker og Kildal klarte å jobbe sammen til tross for at de stod på hver sin side i Thrane-saken. Det gjenspeiler deres profesjonalitet i jobben som forsvarer og aktor. Da Thrane-saken gikk for Høyesterett skrev Løvenskiold om dette i sine rapporter. Stattholderen beskrev Dunkers forsvarstale hvor han hadde «[…] anvendt 5 samfulde Dage til de Tiltaltes Forsvar.»450 I den sammenhengen hadde forsvareren «[…] ikke sparet paa smigrende og truende Ord, for at vinde eller skræmme Høiesteret […]».451 Imidlertid påpekte Løvenskiold at retten ikke kom til å la seg lure av Dunkers innlegg – han hadde troen på at thranittene nå skulle stanses. Sammen med omtalen av Dunkers forsvarstale, påpekte Løvenskiold at «Assessor Bruuns Votum skal være fortræffeligt.»452 Med det orienterte Løvenskiold kongen om ryktene fra de hemmelige voteringene i Høyesterett. I rapportene omtalte Løvenskiold de forskjellige straffene til de dømte, og påpekte at verken Thrane eller Abildgaard «forlangte Benaadning».453 Thrane ble ført til tukthuset og Abildgaard til

449 Ibid., 28. desember 1854. 450 Ibid., 24. juni 1855. 451 Ibid. 452 Ibid. 453 Ibid., 5. juli 1855.

100 botsfengselet, og som Løvenskiold så lenge hadde ønsket var thranebevegelsen formelt stanset.

5.7 Oppsummering Dunkers kritikk av kommisjonen handlet i hovedsak om hvordan kommisjonen oppfylte sitt mandat. I utgangspunktet lot kommisjonen de avhørte få forklare seg om det de visste, men når dette ikke samsvarte med kommisjonens oppfatning, mente Dunker at kommisjonen regnet vitnenes forklaringer som usanne. Kommisjonen skal ha brukt en inkvisitorisk forhørsmetode for å få de avhørte til å endre forklaringene sine. Etter opptil seks timer med forhør var de avhørte såpass nedbrutte at kommisjonen fikk frem de resultatene de ønsket seg. Derfor hevdet Dunker at forhørsprotokollen var kommisjonens versjon av saken. I forlengelsen av det inkvisitoriske mandatet kritiserte Dunker det norske rettssystemet. Ifølge forsvareren var det problematisk at samme instans både hadde det undersøkende og det dømmende mandatet. I tillegg var det omstridt at arbeiderforeningen ikke hadde fått en forsvarer før etter at lensmannsforhørene og kommisjonsforhørene var gjort. En forsvarer ville styrket troverdigheten til vitnemålene. For å effektivisere behandlingstiden hadde referent Paludan blitt oppnevnt, men samme person kunne ifølge Dunker ikke både være for og i mot i en slik sak. Altså fantes det mange feil i kommisjonens behandling, som hadde negativ følger for de tiltalte. De tiltale var slik blitt undersøkt av et system som aktivt motarbeidet dem. Som aktor imøtegikk Kildal kritikken og mente en så omfattende sak krevde en grundig arbeidende kommisjon. Stattholder Løvenskiold var fornøyd med utfallet av kommisjonen som han hadde opprettet og premissene den ga for dommen i Høyesterett.

101 6 Konklusjon Kommisjonsdommen over de 149 thranittene satte punktum for kommisjonens undersøkelser av Thrane-saken som varte fra 1851 til 1854. Som nevnt innledningsvis reagerte Arbeiderforeningernes Blad kraftig på kommisjonens dom. Selv om dommen var knusende for thranittene, fortsatte avisen å holde frem en optimistisk tone til saken skulle tas opp i Høyesterett. Arbeiderforeningernes Blad var ikke alene om å diskutere kommisjonen – andre aviser og embetsmenn uttalte seg også om kommisjonens virksomhet og dom. Da saken gikk for Høyesterett ble kommisjonens undersøkelser brukt som belegg for den endelige dommen i saken. Slik hadde kommisjonens virksomhet innvirkning på de dømtes skjebne i Høyesterett. Dette gjorde kommisjonen delvis skyldig i thranebevegelsens undergang. Temaet for denne oppgaven har vært kommisjonens undersøkelser i Thrane-saken. I oppgaven har jeg belyst kommisjonens undersøkelser i et lokalsamfunn, samt sett dens mottagelse i samfunnet fra to perspektiver – offentligheten representert ved tre utvalgte aviser og rettsstaten i form av synspunktene til forsvarer, aktor og stattholder. Problemstillingen har vært: Hvordan gjennomførte undersøkelses- og domskommisjonen sitt arbeid med Thrane- saken, og hvilke reaksjoner ble kommisjonen møtt med i datidens samfunn? Til å svare på dette har det vært fruktbart å se nærmere på en rekke primærkilder, som arkivmateriale, tidsskrifter og aviser fra perioden, stattholder Løvenskiolds rapporter, Arbeidersagen, Paludans protokoll og Bernhard Dunkers forsvarstale. I den mikrohistoriske analysen av kommisjonens undersøkelser i Gran på Hadeland kom jeg frem til flere betydningsfulle resultater. Undersøkelsene i Gran kan deles inn i to faser, med lensmannen som den første og kommisjonen som den andre til å oppta avhør. Disse avhørene ble alle tatt med i kommisjonens sammendrag av saken som ble overlevert Høyesterett etter kommisjonsdommen. Analysen har vist at kommisjonen interesserte seg for to forhold i Gran: Thranes møte på Granavollen og hva Gulbrand Andersen Gran, Grans representant på Lilletinget, hadde å si om det påståtte revolusjonsvedtaket. Avhørene fra Thranes møte på Granavollen i 1850 viser at det i hovedsak var embetsmenn, og ikke medlemmer av thranebevegelsen, som ble avhørt. Selv om dette kan virke kontroversielt og oppsiktsvekkende, kan bakgrunnen være at kommisjonen så embetsmennene som mindre subjektive enn thranittene. Medlemmene av arbeiderforeningene var tilknyttet Thrane, og det kunne derfor være en risiko for at deres vitnemål var preget av en lojalitet overfor Thrane. Tre av de fire avhørte om møtet på Granavollen kom fra embetsstanden. Dette var prestesønn Bugge, Mørtvedt, sønn av en representant i

102 formannskapet og distriktslege Bucholz. De tre hadde trolig ingen forbindelse til Marcus Thrane eller thranebevegelsen, men kan ha vært på møtet av egen interesse eller i kraft av sitt embete. Den fjerde avhørte om møtet på Granavollen var en thranitt ved navn Vassenden. Til tross for at Vassenden ikke ble avhørt av lensmannen, ble han omtalt av Bugge i lensmannsforhøret. Da kommisjonsforhørene stod for tur så kommisjonen det som hensiktsmessig å avhøre Vassenden om de påstander som var blitt sagt om han i lensmannsforhørene. Altså ble det tatt opp avhør av folk uten tilknytning til thranebevegelsen for å sikre en objektiv og sannferdig fremstilling av møtet på Granavollen. Til tross for at kommisjonen i hovedsak avhørte folk utenfor thranebevegelsen, talte de avhørte i favør av Thrane. Ifølge de avhørte var det blitt snakket om revolusjon på møtet, men Thrane hadde vært tydelig på at dette var absolutt siste utvei. Thrane oppfordret ikke til revolusjon, men prøvd å skape engasjement og interesse ved voldsom retorikk. I talen hadde Thrane presisert at reform gjennom lovlige midler var veien å gå. Arbeiderforeningene kunne ikke kreve forandringer gjennom makt – en revolusjon løste ingenting. Samlet sett mente de avhørte i Gran at Thrane ikke hadde appellert til revolusjon under møtet på Granavollen. Derimot hadde han oppfordret til ro og orden. Kommisjonen interesserte seg også for hva Gulbrand Andersen Gran mente om det påståtte revolusjonsvedtaket. Gran hadde vært tilstede på Lilletinget, men kunne ikke huske å ha vært vitne til en bestemmelse om revolusjon. Imidlertid mente Gran at det var blitt votert om hva som var tillatelige ytringer, og i den forstand om «voldsomme Yttringer bifaldtes».454 Dette fortalte han første gang i lensmannsforhøret, og bekreftet det ytterligere to ganger i de senere kommisjonsforhørene. Grans presise vektlegging av ytringer i avhørene kan ha flere forklaringer. En forklaring kan være at Gran tok kommisjonens begrepsbruk til seg og gjentok dette i avhørene. En annen forklaring kan være at Gran var en mann med en betydelig politisk bevissthet. Kanskje visste han at Grunnlovens § 100 tillot åpenhjertige ytringer om statsstyringen gjennom ytringsfriheten. Hans politiske bevissthet viser seg også gjennom hans henvisning til Hans Nielsen Hauge i et innlegg i Arbeiderforeningernes Blad. Dermed kan Gran sees på som en opplyst mann. Kommisjonens undersøkelser fra Gran viser altså at Gran var imot det påståtte revolusjonsvedtaket og talte for at det ikke hadde funnet sted. Likevel konkluderte kommisjonen med at det hadde funnet sted et vedtak om revolusjon på sentralmøtet, noe som viser at Grans vitnemål ikke kan ha veid tungt i vektskålen da

454 Arbeidersagen, «Anden Afdeling», 129.

103 kommisjonen sammenfattet sin endelige dom. Da saken kom til Høyesterett kritiserte Bernhard Dunker kommisjonen for å ikke ha støttet seg mer til Grans forklaringer. I den komparative analysen av avisenes reaksjoner på kommisjonen har et gjennomgående trekk vært at Morgenbladet og Christianiaposten ofte var de første ute med nyheter om kommisjonen. Likevel var de ikke like detaljerte som Arbeiderforeningernes Blad, som forholdt seg mer subjektivt til omtalen av kommisjonen. Undersøkelsene har vist at det som ble trykket om kommisjonen i avisene var preget av et maktpolitisk spill og av hvem som var redaktører. For eksempel ville ikke redaktør Stabell i Morgenbladet risikere sin plass på Stortinget ved å trykke vågale ytringer om Thrane-saken eller kommisjonen i avisen. Derfor var avisen ofte nøytral i sin omtale. I Christianiapostens tilfelle skjedde det en forandring i tilnærmingen til Thrane-saken da Daa overtok som redaktør i 1853. Før det var avisen i hovedsak objektiv og kortfattet, men under Daa trykket avisen et tillegg til hovedavisen hvor den sammen med kommisjonsdommen omtalte saken ytterligere. Det samme gjorde avisen under høyesterettssaken. Slik hadde både politikk og redaktør innvirkning på hva som ble omtalt i avisene. I motsetning til Morgenbladet og Christianiaposten, var innsenderne i Arbeiderforeningernes Blad ofte fortvilet over situasjonen. Da kommisjonen ble opprettet mente avisen at kommisjonen var en brikke i statens spill for å fjerne arbeiderforeningene. Heller ikke da kommisjonsdommen ble offentliggjort uteble reaksjonene fra avisen. På det tidspunktet var Marcus Thrane redaktør av avisen, og reaksjonene kan derfor sees som hans stikk til statsmakten. Med trusler og voldsom retorikk rettet Arbeiderforeningernes Blad kraftig kritikk mot regjeringen, kommisjonen og stattholderen. Tidligere hadde avisen alltid forholdt seg optimistisk til en lykkelig slutt for thranebevegelsen og de arresterte, men da dommen kom prøvde avisen desperat å påvirke sakens utfall. Henvisningene til Machiavelli og Metternich var ikke bare en kritikk av myndighetene, men viser også at avisen og dens lesere lå på et høyere kunnskapsnivå. Altså var det vanlig at Arbeiderforeningernes Blad, i motsetning til Morgenbladet og Christianiaposten, fremmet egne synspunkter i omtalen av kommisjonen. De tre avisene trykket ofte saker om de samme temaene om kommisjonen, men fra ulike perspektiver. Avisene var enige om at kommisjonens tidsbruk dro ut. Det hadde negative følger blant annet for statskassa og de varetektsfengslede. Likevel var avisene uenige i grunnene til at kommisjonens undersøkelser dro ut. Arbeiderforeningernes Blad kunne ikke forstå at kommisjonens arbeid tok så lang tid, og mente den jobbet tregt med vilje. I Gran ble avhørene tatt opp lenge etter de faktiske hendelsene, og avisen fryktet derfor

104 at de avhørte glemte viktige detaljer. I motsetning til Arbeiderforeningernes Blad mente Christianiaposten at det var andre faktorer enn kommisjonen som var skyld i at tiden dro ut. Ifølge Christianiaposten var thranebevegelsens forbrytelse så stor og Dunkers grundighet i revideringen av utkastet på kommisjonsdommen, årsakene til at kommisjonens arbeid tok så lang tid. Avisen var positiv til at regjeringen hadde opprettet en kommisjon, som den så som det mest effektive alternativet i saken. Derfor mente Christianiaposten at det var thranebevegelsens egen feil at tiden dro ut. Morgenbladet var mer enig med Arbeiderforeningernes Blad enn Christianiaposten. Ifølge Morgenbladet var det systemets feil at kommisjonens arbeid varte så lenge og innføringen av en jury ville fått fortgang i prosessen. Alt i alt har analysen vist at de tre avisene ofte trykket saker om de samme temaene rundt kommisjonens undersøkelser, men at de hadde ulike forståelser av dem. I sin forsvarstale i Høyesterett kritiserte Dunker kommisjonens inkvisitoriske mandat som han mente hadde innvirkning på troverdigheten av og sannheten i de avhørtes vitneforklaringer. Ifølge Dunker beviste kommisjonens håndtering av saken at Lilletinget ikke hadde votert for revolusjon. Det var i overensstemmelse med Gulbrand Andersen Grans vitnemål. Arbeiderforsvareren mente at kommisjonens virksomhet viste at det var en svakhet ved det norske rettssystemet – slik Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet også poengterte. Hele saken med kommisjonsforhørene, oppnevnelsen av en referent og kommisjonsdommen kunne derfor vært unngått, og arbeiderforeningenes skjebne kunne endt annerledes. I motsatt fall forsvarte aktor Kildal kommisjonen og dens arbeid. Det gjorde også stattholder Løvenskiold, som mente at kommisjonen og høyesterettsdommen hadde reddet samfunnet fra en fare. Stattholderen så heller ikke kommisjonens arbeid som noen trussel mot rettssikkerheten. Til tross for at thranebevegelsen er et godt studert, har arbeidet med masteroppgaven vist at det fortsatt finnes rom for mer forskning om temaet. Kommisjonen hadde en utstrakt virksomhet, og nye lokalhistoriske studier av dens undersøkelser kan derfor være fruktbart. I tillegg er det mulig å gjøre en større studie av reaksjonene på kommisjonen med andre undersøkelsesobjekter som lokalaviser, justisdepartementet eller høyesterettsassessorene. Masteroppgaven har vist at kommisjonen i Thrane-saken gjennomførte sine undersøkelser på en kontroversiell og kritikkverdig måte. Til tross for at kommisjonen avhørte det som kan regnes som objektive vitner i Gran, viser Gulbrand Andersen Grans vitneforklaring at kommisjonen kun baserte seg på de vitneforklaringene den selv så som hensiktsmessige og var enige med. Ettersom Grans vitnemål talte mot det påståtte revolusjonsvedtaket inkluderte ikke kommisjonen dette i sine beregninger. På den måten var de tiltalte forhåndsdømt

105 allerede før kommisjonen offentliggjorde sin dom. Reaksjonene på kommisjonen uteble ikke – både aviser og embetsmenn omtalte kommisjonen. Imidlertid var reaksjonene preget av politikk, og av hvem som var redaktør i avisene og hvilke stillinger embetsmennene hadde. Til tross for reaksjonene ble kommisjonens undersøkelser brakt videre til Høyesterett hvor thranebevegelsen fikk dommen som førte til dens endelige nederlag.

106 Kilder

Utrykte kilder Riksarkivet Justisdepartementet, Kriminalkontoret A. https://media.digitalarkivet.no/db/browse?archives%5B%5D=no-a1450- 01000001365881&start_year=&end_year=&text=Thrane-saken. - 0013, Thrane-saken. Medlemsfortegnelser, 1851. - 0014, Thrane-saken. Petisjonen, 1850. - 0015, Thrane-saken. Arbeideruroligheder, 1851. - 0018, Thrane-saken. JPD Jnr. 1684/61A. Stattholder Severin Løvenskiolds rapporter, 1844–1856.

Nasjonalbiblioteket Paludan, Hans Kofoed. Ms.fol. 557 Dokumenter vedkommende Kommissionsjustitssagen mod Marcus Thrane m.fl., nedskrevne ved Referent H. K. Paludan. https://www.nb.no/nbsok/nb/57504990634f63026b24d4f0ae0a86fe.nbdigital?lang=no #1.

Digitale kilder Digitalarkivet Folketellingen 1801, «Gran prestegjeld». http://xml.arkivverket.no/folketellinger/hefter/1801/05Oppland/f8010534_hefte.pdf. Folketellingen 1845, bind 3, «Hedemarken amt og Kristians amt». https://www.digitalarkivet.no/ft20140426011051. Folketellingen 1865, «Gran prestegjeld». http://xml.arkivverket.no/folketellinger/hefter/1865/05Oppland/f8650534_hefte.pdf.

Trykte kilder Udtog av Arbeidersagen. Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr. Christiania: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854. https://www.nb.no/items/3c415945892c0eb00d3d183590776047?page=0&searchText =arbeidersagen.

107 Norsk Retstidende, et Ugeskrift for praktisk Lovkyndighed, 1852, 1855. Straffeloven av 1842. Lov angaaende forbrydelser af 20de august 1842.

Aviser i Nasjonalbibliotekets samling Arbeiderforeningernes Blad, 1849–1856. Arbeidet, nr. 263, 19. august 1922. Morgenbladet, 1851–1855. Christianiaposten, 1851–1855.

Annet Kartverket, (Norges Geografiske Oppmåling): Kart over Kristians Amt (sør): Oppland: Søren Christian Gjessing, P. Seehusen og Josehp Franz Oscar Wergeland, 1845.

Litteratur Bjørklund, Oddvar. Marcus Thrane: Sosialistleder i et u-land. Oslo: Tidens Norsk Forlag, 1970. Bull, Edvard. Arbeiderklassen blir til (1850–1900). Arbeiderbevegelsens historie i Norge redigert av Edvard Bull, Arne Kokkvoll og Jakob Sverdrup. Bind 1, Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1985. ———. Arbeiderklassen i norsk historie. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1947. Dunker, Bernhard. «Bernhard Dunker: De Mænd, som ingen Stemme har». I Virksomme Ord. Politiske taler 1814–2005, redigert av Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen. Oslo: Universitetsforlaget, 1855. Dørum, Knut. «Thrane-bevegelsen i et nytt lys». I Opptøyer i Norge 1750–1850, redigert av Knut Dørum og Hilde Sandvik. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2012. Egge, O. «Interesse for offentlig liv». I Hadeland. Bygdendes historie: 1., redigert av Hadelands bygdebokkomite, 396–425. Oslo: Nasjonaltrykkeriet, 1932. Eikeset, Kjell Roger. Hadelands historie 1900–1950. Dokka: Randsfjordmuseene avd. Hadeland Folkemuseum, 2008. «Formannskapet (og representantskapet) i arbeid». I Gran kommune 150 år: 1837–1987, redigert av Hans M. Næss, 15. Brandbu: Gran kommune, 1987. «Formannskaps- og representantskapsmedlemmer i Gran Herredsstyre fra 1837 til 1900». I Gran kommune 150 år: 1837–1987, redigert av Hans M. Næss, 105–111. Brandbu: Gran kommune, 1987. Friis, Jakob. Marcus Thrane. Nordmænd. Biografier av norske mænd og kvinner. redigert av Edvard Bull og Anders Krogvig Kristiania: Steenske forlag, 1917. Götlind, Anna, og Helena Kåks. Mikrohistoria: en introduktion för uppsatsskrivande studenter. Lund: Studentlitteratur, 2014. Hallager, Guthorm Immanuel. Norges Høiesteret 1815–1915: første bind 1815–1863. Bind 1, Kristiania: Aschehoug & co, 1915. Haupt, Heinz-Gerhard. «Comparative history – a contested method». Historisk tidskrift 127, nr. 4 (2007): 697–716.

108 Heiret, Jan, Teemu Ryymin, og Svein Atle Skålevåg. «Innledning». Kap. 1 I Fortalt fortid. Norsk historieskriving etter 1970. Oslo: Pax Forlag, 2013. «Herredstyremedlemmer i 1800-åra». I Gran kommune 150 år: 1837–1987, redigert av Hans M. Næss. Brandbu: Gran kommune, 1987. Hjort, Maria Astrup. «Behandling av politisaker - I grenseland mellom forvaltningsprosess og straffeprosess». I Rettslige overgangsformer: Politi- og kriminalrett i nordisk rettsutvikling, redigert av Geir Heivoll og Sverre Flaatten, 207–242. Oslo: Akademisk publisering, 2017. Hvamstad, Per. «Rikt foreningsliv på Hadeland». I Thranerørsla i norske bygder, redigert av Tore Pryser, 69–92. Oslo: Det Norske Samlaget, 1977. Johnsen, Berit Eide. «Marcus Thrane og Arbeider-Foreningerne på Agder». Kap. 5 I Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati, redigert av Bjørg Seland, 131–158. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018. Kinge, Jac. «Prester og prestegårder på Hadeland». I Hadeland. Bygdenes historie I, redigert av Hadelands bygdebokskomite. Oslo: Nasjonaltrykkeriet, 1932. Kjelland, Arnfinn. «Norsk lokalhistorie og «nyare» mikrohistorie». Heimen 46, nr. 3 (2009): 237–254. Knutsen. «Bergverk og industri». I Hadeland: Bygdenes historie II, redigert av Hadelands bygdebokkomite, 163–187. Oslo: Nationaltrykkeriet, 1932. Koht, Halvdan. Marcus Thrane: Til hundreaarsdagen 14. oktober 1917. Kristiania: Det norske arbeiderpartis forlag, 1917. ———. «Petersen». I Norsk biografisk leksikon, redigert av Edvard Bull, Anders Krogvig og Gerhard Gran, 42–50. Oslo: Aschehoug, 1952. «Kommunehuset på Granavollen». I Gran kommune 150 år: 1837–1987, redigert av Hans M. Næss, 28–32. Brandbu: Gran kommune, 1987. Langeland, Nils Rune. Siste ord: Høgsterett i norsk historie 1814–1965: 1: 1814–1905. Bind 1, Oslo: Cappelen, 2005. Leiren, Terje L. Marcus Thrane. A Norwegian Radical in Amerika. Northfield Minnesota: The Norwegian-American Historical Association, 1987. Lie, Finn. Gran sparebank gjennom 100 år. Gjøvik: Mariendals Boktrykkeri, 1957. Lorenz, Einhart. Arbeiderbevegelsens historie: En innføring: Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv: 1. del: 1789–1930. 2 utg. Bind 1, Oslo: Pax forlag, 1974. Løyland, Margit. Lofthusoppreisten: rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99. Kildeutgivelser fra Riksarkivet. Bind 4, Oslo: Riksarkivet, 2018. Meyer, Håkon. Den politiske arbeiderbevegelse i Norge. 2 utg. Oslo: Det Norske Arbeiderpartis forlag, 1935. Myhre, Jan Eivind. Norsk historie 1814–1905. Å byggje ein stat og skape ein nasjon. Oslo: Samlaget, 2012. Myhrvold, Jul. «Morgenbladet» og bondeopposisjonen 1838–1857. Oslo: Tanum, 1949. Nielsen, May-Brith Ohman. Norges historie - bind III: 1840–1914. Norvegr. redigert av Hans Jacob Orning. Bind 3, Oslo: Aschehoug, 2011. Nilsson, Torbjörn. Torgslaget 1829: Myter och minnen om ett norsk-svenskt drama. Stockholm: Santérus förlag, 2018. Norland, Andreas. «Morgenbladet». I Norsk presses historie 1660–2010. Bind 4: Norske aviser fra a til å, redigert av Idar Flo. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted» - Forslag til ny Grunnlov § 100. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet. NOU 2009: 09. Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner - Særskilt oppnevnte offentlige kommisjoner. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet.

109 Pryser, Tore. «Innleiing». I Thranerørsla i norske bygder, redigert av Tore Pryser. Oslo: Det Norske Samlaget, 1977. ———. Klassebevegelse eller folkebevegelse? En sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker. Oslo: Universitetsforlaget, 1977. ———. Norsk historie 1800–1870: Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget, 1993. ———. Thranerørsla i norske bygder. Vår nære fortid. Oslo: Det norske samlaget, 1977. Rinde, Harald. «En usedvanlig aktiv gruppe i politikken …». I Våpendrager og veiviser, redigert av Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde, 126–153. Oslo: Universitetsforlaget, 2008. Ringvej, Mona. «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon». Kap. 6 I Unntakstilstand og forfatning: Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett., redigert av Dag Michalsen. Oslo: Pax Forlag, 2013. ———. Marcus Thrane: Forbrytelse og straff. Oslo: Pax Forlag, 2014. Ropeid, Andreas. Hønefoss: Annet bind: Handverk og industri: 1800–1900. Bind 2, Hønefoss: Hønefoss kommune, 1965. Sandvik, Gudmund. Dømande kommisjonar i Norge: Ein retshistorisk studie. Oslo: Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 1974. Sandvik, Hilde. «Trykkefrekkhet etter 1814 i Norge og Danmark: Offentlighet, ytringsfrihet, Ørsted og straffeloven av 1842». I Anders Sande Ørsted og den norske straffeloven av 1842, redigert av Hilde Sandvik, 11–30. Oslo: Akademisk publisering, 2017. Seip, Jens Arup. «Den norske høyesterett som politisk organ». Hundre års historisk forskning. Utvalgte artikler fra Historisk tidsskrift (1964): 388–420. ———. Utsikt over Norges historie: Bind 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1974. Storsveen, Odd Arvid. «En frihet til besvær». I Norsk presses historie 1660–2010. Bind 1: En samfunnsmakt blir til 1660–1880., redigert av Martin Eide. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Struck, Vasilia Thrane. Marcus Thrane: By Vasilia Thrane Struck: Daughter of Marcus Thrane. 1917. Thomle, Arne. «Jordbruk og husdyrbruk». I Hadeland: Bygdenes historie II, redigert av Hadelands bygdebokkomite, 39–130 Oslo: Nationaltrykkeriet, 1932. Thrane, Marcus. Petitionen fra 1850: Thrane-foreningenes bønneskrift til kongen. Oslo: Arbeidernes Opplysningsforbund, 1957. Øverland, Ole Andreas. Thraniterbevægelsen: Tillæg til Folkebladet. Kristiania: Oscar Andersens bogtrykkeri, 1903.

110