Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt Den norske modellen <settes opp som i tidl. MDU-bøker:> Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt Terje Tvedt <logoer> © Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 1. utgave, 1. opplag 2003 ISBN 82-05-32372-0 Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: AIT Trondheim AS Brødtekst: Garamond Light 10,5/13,5 pkt Papir: 90 g Munken Lynx Trykk: AIT e-dit AS, 2003 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo www.gyldendal.no/akademisk [email protected] Utgivelsen har fått støtte fra Utdannings- og forskningsdepartementet v/Lærebokutvalget for høgre utdanning Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Innhold Om å avkle Den godes makt – et forord Jeg har følt et visst ubehag ved å skrive denne boken. For hva er poenget med å bruke tid på en kritisk maktstudie av et norsk miljø av utrettelige fredsmeklere, velmenende parlamentarikere og idealistiske bistandsarbeidere? Analysen er forfattet med en slik ambivalens som undertekst. Men samtidig er det nettopp denne ambivalensen som jeg har måttet overvinne. Den nærmest uangripelige posisjon som grunnlaget for norsk bistands- og fredspolitikk har hatt i norsk offentlighet har sammenheng med nettopp dette – observatørers frykt for at nøkterne, kritiske analyser kan ødelegge for Den gode sak. Men forestillingen om «Det gode prosjekt» er en abstraksjon. Det er en myte som pidestalliserer hele prosjektet om Norge som bistandsmakt og aktiv fredsmekler på den globale arena. Politikkfeltet tilskrives egenskaper som om det står utenfor det ordinære sosiale liv, ubemerket av bestemte filtreringer av virkeligheten og ubesudlet av maktkamp og personlig ærgjerrighet. Det gode prosjekt er konkret ikke noe annet enn det en bestemt regjering eller statsråd setter ut i livet eller det en organisasjonsledelse eller forskningsinstitusjon utfører. Dessuten: Den sørpolitiske aktør er ikke alltid den Samaritan han gir seg ut for å være. Bare ved å nærme seg dette feltet som om det er et ordinært samfunnsfenomen blir det mulig å oppdage og analysere det som et forandringsregime som har hatt svært stor, men neglisjert betydning for utviklingen av det norske samfunnet og en stort sett beskjeden, men overfokusert betydning for utviklingen i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Skal forskningen kunne gi ny og interessant innsikt om et av de aller viktigste fenomenene i nyere norsk historie og samtid, må den unnslippe konvensjonsfellen; dvs. den må først av alt frigjøre seg fra dette miljøets opphøyde beskrivelse av seg selv og fra dogmenes og moraliseringens diskursive herredømme. Siden bistand, menneskerettighetsarbeid og fredspolitikk har hatt en enestående legitimitet i Norge, er det risiko forbundet med å analysere det kritisk og distansert. Den norske modellen for freds- og konfliktløsning har hatt en entusiastisk tilslutning og utviklingshjelpsprosjektet en nærmest monolittisk oppslutning. Forsøk på å trenge gjennom den mur av konvensjonalisme, nøret av epokens herskende internasjonale maktrelasjoner og kognitive disposisjoner, nasjonal rituell selvbekreftelse og begrepsmakt som systemet har forskanset seg bak, innebærer å sette søkelys på ikke bare en mektig (ressursfordelende) elite som oppfatter sin egen posisjon som begrunnet med moralsk overlegenhet, men betyr også å kaste et kritisk blikk på fundamentale nasjonalidentitetsproduserende prosesser i globaliseringsepoken. Balanserte analyser som søker å forstå politikkfeltets grunnlag og funksjonsmåte vil derfor selvsagt bli angrepet, men mer interessant: på en måte som er i tråd med systemets maktstrategi. Folk vil si: Det er mye rett i analysen, men den går for langt, den er ensidig (særlig de som ellers praktiserer ahistorisk kritikk, som et slags systemproduserende rituale, vil si dette). Den vil bli karakterisert som nasjonal selvpisking (av dem som forveksler epistemologiske undersøkelser med politisk advokatur og moralisering), og ikke minst – som moralsk tvilsomt (av dem som forveksler egen moral med enhver tenkelig moral). Jo mer jeg har studert dette feltet, jo klarere er det blitt: Et kulturhistorisk og etisk paradoks utfolder seg på og rammer inn det sørpolitiske området. Den intellektuelle redelighet, et kjernepunkt og den «yngste dyd» i den europeiske tradisjon ifølge den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, tilsidesettes og undertrykkes i iveren etter å spre til resten av verden fruktene av den sørpolitiske elitens selverklærte bidrag til den globale politiske kulturen – det symbiotiske forholdet mellom forskning, organisasjon og stat: Den norske modellen. En forutsetning for å bevare intellektuell uavhengighet og redelighet og forskningens ideal om besinnelse og distanse i denne unike (og underlige) epoken i norsk historie – da Norge har gitt seg selv rollen som mekler og hjelpenasjon på globalt plan samtidig som verden er preget av Vestens globale økonomiske, politiske og kulturelle makt på en helt annen måte enn noen gang – er å unngå å bli overmannet av dette systemets posisjon og makt og dens aura av moralsk-ideologisk uangripelighet. Det sørpolitiske systemet er blitt beskyttet av en rekke tabuområder for forskning. Ett av dem er maktspørsmål innen feltet selv. Mange har interesser av «business as ususal», og av at maktrelasjoner ikke avdekkes, fordi det er et system som mange tjener på og som enda flere finner Mening i. Men forskningens grunnleggende berettigelse er å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og herskende oppfatninger – ikke minst oppfatninger og institusjonelle ordninger som er så dominerende at de oppfattes som naturlige og udiskutable av dem som er bærere av dem eller ligger under for dem. Derfor er det også nødvendig å avkle Den norske samaritan som maktfigur. Det er snakk om å forstå nasjonens typehelt i globaliseringens tidsalder: Det gode mennesket i sin utrettelige kamp for verdens fattigste. Denne analysen plasserer Den norske samaritan i et komplekst system av institusjonell nydanning, særegne filtre for fortolkning av verden, identitetsproduksjon og merkevaredanning. Fremfor å akseptere tabuene, jakter boken på dem, for å se hva som er bak de utallige slør av godhetsbeskyttelse som feltets organisasjon og gallionsfigurenes posisjon har vært hyllet inn. Analysen må ikke oppfattes som en kritikk av det norske sørpolitiske prosjekt i og for seg, eller av norsk utenrikspolitisk ledelse for at den faktisk leder, eller av enkeltpersoners maktstrategier. Målet er viktigere og mindre aktualistisk. Boken søker å forstå systemets fundamentale forutsetninger og virkemåter, for å kunne analysere forholdene mellom makt/ressurser/kunnskap og kunnskapløshet som har skapt Den norske modellen for å «redde verden» og som har styrt Den norske samtalen om verden. På et dypere plan er det større ting som står på spill – det dreier seg om å forstå nasjonens mentale helsetilstand i den perioden da den politiske ledelsen erklærte Norge som verdensmester i bistand, som verdens beste nødhjelpsnasjon og som humanitær stormakt, nesten uten diskusjon, og med entusiastisk oppslutning fra store deler av det norske organisasjonssamfunn, forskningsmiljø og presse. En bred, distansert fortelling om dette systemet og dets virkemåte må kunne stimulere til videre forskning om dette enestående prosjektet, også fordi det avkrefter vanlige beskrivelser av det norske samfunnet og fordi det – i og ved sin eksistens – reiser viktige spørsmål ved sentrale samfunnsvitenskapelige teorier og begreper. En slik fortelling vil også gi norsk offentlighet grunnlag for å stille fundamentale spørsmål til denne myteomspente delen av vår samtidshistorie. For eksempel: Har denne globale ambisjon på nasjonens vegne etablert en ny samfunnsorganisasjon og et nasjonalt danningsprosjekt som svært få egentlig vil ha, og som heller ikke er nødvendig, og som heller neppe tjener Norges interesser eller arbeid for fred og rettferdighet på verdensarenaen? Jeg vil takke Makt- og demokratiutredningens ledelse for at de tok initiativ til en bok om utenrikspolitikk og makt. Ingen av de andre skandinaviske maktutredningene har satt søkelys på dette temaet, og det finnes foreløpig ingen tilsvarende studie med samme tematikk i noe annet land. Arbeidet for Maktutredningen ble en anledning til å videreføre et prosjekt om å prøve å forstå forholdet mellom utviklingshjelp, utenrikspolitikk og internasjonalisering. Jeg vil også takke Kjersti Gravelsæter Berg, Hege Solbakken, Kjetil Visnes og Tore Øverhaug for å ha hjulpet til med å samle materiale. Noen har også brukt av sin tid på å lese og kritisere deler av tidligere manusutkast (særlig Anne Marie Groth, Roar Hagen, Siri Meyer, og Øyvind Østerud). En lang rekke personer både innenfor og utenfor det sørpolitiske systemet har bidratt med data, synspunkter og tips. Her må ordtaket «Ingen nevnt, ingen glemt» gjelde. Del I: Et nasjonalt godhetsregime – teorier, begreper og metode Innledning: Norges bidrag til verdenspolitikken Da Norges statsminister talte til det norske folk ved inngangen til det nye årtusen, 1. januar 2000, mens den industrialiserte verden for øvrig holdt pusten, og nyhetskanalene fulgte solen kloden rundt, time for time, engstelige for hvordan IT-industrien og økonomien taklet globaliseringsprosesser ved årtusenskiftet, var han opptatt av andre sider av globaliseringen. Han sa: Norge må være en